## Kortfakta

Finsk lapphund er en finsk gjeter- og vakthund med bakgrunn fra reindriften, men i dag lever de fleste som aktive selskapshunder. Rasen passer best for den som liker å være mye ute, tilbyr variert trening og samtidig kan lære hunden å finne ro. Et vennlig vesen er typisk, men sier ikke hvor sosial den enkelte valpen blir, hvor mye lyd den bruker eller hvor lett den blir stresset.

- **Opprinnelsesland:** Finland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 5, spisshunder og hunder av urhundtype
- **Opprinnelig oppgave:** gjete og vokte rein
- **Ideell mankehøyde:** 49 cm for hannhunder og 44 cm for tisper, med 3 cm tillatt avvik i begge retninger
- **Pels:** lange, grove dekkhår og myk, tett underull
- **Farge:** alle farger er tillatt, men grunnfargen skal dominere
- **Passer best for:** et aktivt hjem som setter pris på samarbeid, friluftsliv og en oppmerksom hund
- **Viktig å vurdere:** bjeffing og annen lyd, evnen til å finne ro, foreldredyrenes mentalitet og dokumenterte helseundersøkelser

Rasestandarden angir ingen offisiell vekt. Høyden er også en veiledning for rasetypen, ikke et løfte om nøyaktig størrelse; standarden understreker at typen er viktigere enn målet.

## Utseende og pels

Finsk lapphund er litt under middels stor, kraftig bygd i forhold til størrelsen og noe lengre enn den er høy. Hodet er forholdsvis bredt, ørene er stående eller halvstående, og den rikt behårede halen bæres over ryggen eller til siden når hunden beveger seg. I ro kan halen henge.

Den doble pelsen består av lange, grove dekkhår over en myk, tett underull. Hannhunder har ofte en tydeligere krage. Alle farger er tillatt så lenge én grunnfarge dominerer, og derfor kan to rasetypiske finske lapphunder se ganske forskjellige ut.

Pelsen må børstes jevnlig og oftere når hunden røyter mye. Arbeid helt ned til underullen, særlig bak ørene, i armhulene og der sele eller halsbånd ligger mot pelsen. Bad hunden ved behov. Vanlig pelsstell bygger på børsting fremfor å klippe pelsen kort; dersom klipping er nødvendig av medisinske grunner, bør veterinærens råd følges.

Mengden pels og røyting varierer mellom individer og gjennom året. Den som ønsker et hjem uten hundehår eller forventer én fast børstedag i uken, bør derfor tenke annerledes: kjenn gjennom pelsen med hendene og bruk kam, og tilpass stellet til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal finsk lapphund være intelligent, modig, rolig, føyelig, vennlig og hengiven. I hverdagen merkes ofte en kombinasjon av arbeidslyst, oppmerksomhet og evne til å være tett på familien. Det er likevel en gjeter- og vakthund av spisstype, ikke en hund som automatisk er stille eller enkel i alle miljøer.

Rasen bruker gjerne stemmen. Noen individer varsler på lyder, mennesker utenfor boligen eller bevegelser i omgivelsene, mens andre er betydelig roligere. Spør derfor oppdretteren hvordan foreldredyrene reagerer på ringeklokken, besøk, hundemøter og hvile innendørs. Det gir mer veiledning enn en generell påstand om at rasen bjeffer mye.

Svenska Kennelklubbens BPH-analyse fra 2019 gir et nyttig, men begrenset bilde. Grunnlaget omfattet 229 beskrevne hunder, og de 212 svenskfødte deltakerne utgjorde bare rundt tre prosent av de svenskfødte hundene i de oppgitte årskullene. Analysen viser blant annet moderat hilsing på fremmede som gjennomsnitt for rasen, men også stor variasjon fra hunder som nesten ikke hilste, til hunder som hilste svært intenst. Et rasegjennomsnitt kan beskrive en populasjon, men kan aldri forutsi hvordan en bestemt valp blir.

Se gjerne på foreldrenes BPH- eller MH-resultater, men les hele beskrivelsen og spør hvordan hundene fungerer i hverdagen. God evne til å hente seg inn etter overraskelser, håndterbar lydbruk og evne til å slappe av er ofte viktigere for familielivet enn hvor ivrig hunden hilser.

## Trening og mosjon

Finsk lapphund trenger jevnlig fysisk aktivitet, mental stimulering og en pålitelig av-knapp, men ingen bestemt tidsregel passer for alle. En god uke inneholder turer i variert terreng, muligheter til å snuse og utforske, korte samarbeidsøvelser og rolige dager der hunden får hente seg inn. Spor, nosework, lydighet, rallylydighet, agility og gjennomtenkt gjeting er eksempler på aktiviteter som kan passe ulike individer.

Vurder balansen ut fra hundens atferd. En hund som får passende aktivitet, kan arbeide engasjert og deretter finne ro. Rastløs vandring, konstant overvåking, søvnvansker eller stadig sterkere krav om aktivitet kan bety at hunden trenger mer restitusjon og tydeligere rolige rutiner, ikke bare lengre økter.

Belønningsbasert trening passer rasens følsomme og samarbeidsvillige natur. Begynn tidlig med kontakt, innkalling og å velge bort forstyrrelser. Tren først på god avstand, og bruk langline der innkallingen ennå ikke er sikker. Gjeterbakgrunnen kan gjøre bevegelse interessant, men jakt- og gjeterlyst varierer; ta utgangspunkt i hunden du har foran deg.

Ved trening på bjeffing er målet ikke å straffe varslingen, men å gjøre situasjonen forståelig. Vis at du har registrert det hunden reagerer på, belønn en pause og lær hunden å gå til en rolig plass borte fra vindu eller dør. Begrens muligheten til å øve på uavbrutt vakthold. Hvis bjeffingen skyldes redsel, problemer med å være alene eller høyt stressnivå, må årsaken håndteres fremfor bare å dempe lyden.

## Helse

I rasens avlsstrategi beskrives finsk lapphund som en rase uten store overordnede problemer med den fysiske helsen, men flere arvelige tilstander må likevel tas hensyn til i avlen. For en valpekjøper gjelder de viktigste kontrollene hofter, øyne og riktig tolkede DNA-resultater; albueresultater og mentalbeskrivelse gir ytterligere informasjon.

Det er viktig å skille formelle regler fra raseklubbens strengere kriterier. Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 krever at begge foreldredyrene har offisiell hoftestatus før paring. For at et kull skal formidles gjennom den svenske raseklubben for finsk lapphund, gjelder i tillegg blant annet godkjente hofteresultater, øyelysing innen 24 måneder og en gjennomtenkt DNA-kombinasjon. Hvis foreldrene er albuerøntget, skal resultatene være uten anmerkning. Det betyr ikke at øyelysing, albuerøntgen og alle DNA-tester er identiske formelle krav fra Svenska Kennelklubben for å registrere kullet.

Prcd-PRA er en form for progressiv netthinnesykdom, mens Pompes sykdom, GSDII, er en alvorlig glykogenlagringssykdom. Begge nedarves autosomalt recessivt. En bærer er ikke det samme som en syk hund og kan pares med en genetisk fri eller hereditært fri partner uten at valpene blir syke av den aktuelle mutasjonen. To bærere skal derimot ikke kombineres. En prcd-PRA-test sier bare noe om denne bestemte PRA-varianten, ikke om alle øyesykdommer, og derfor er et aktuelt øyelysingsresultat fortsatt relevant.

Be oppdretteren vise originaler eller registrerte resultater som kan kontrolleres, og undersøk:

- begge foreldrenes offisielle HD-resultater og gjerne kombinasjonens beregnede HD-indeks
- dato og resultat for øyelysing
- kombinasjonens prcd-PRA- og GSDII-status, ikke bare ordet «testet»
- ED-resultater dersom hundene er røntget
- BPH eller MH og hvordan foreldredyrene fungerer hjemme, ved lyder og etter overraskelser
- hvilke helseproblemer som har forekommet hos nære slektninger

Ingen liste over undersøkelser kan garantere en frisk valp. Den kan derimot vise om oppdretteren har gjort relevante kontroller, forstått resultatene og valgt en kombinasjon som reduserer kjente risikoer uten unødvendig å ta friske bærere ut av avlen.

## Historie og opprinnelse

Den moderne rasehistorien til finsk lapphund begynner i Finland. Rasestandarden forteller at samene i århundrer brukte hunder som lignet finsk lapphund, til å gjete og vokte rein i de nordlige delene av Fennoskandia og Russland. Formuleringen «hunder som lignet» er viktig: Den dokumenterer en eldre arbeidsoppgave og hundetype, men beviser ikke en ubrutt stamtavle fra forhistoriske hunder til dagens rase.

Den moderne utviklingen har tydeligere milepæler. Den finske kennelklubben fastsatte den første rasestandarden for lapsk vallhund i 1945. Navnet ble endret til lapphund i 1967, rasetypen stabiliserte seg i løpet av 1970-årene, og rasen fikk navnet finsk lapphund i 1993. Under denne utviklingen ble den mer langhårede lapphundtypen skilt fra den mer langstrakte og korthårede lapske vallhunden.

Arven fra reindriften bidrar til å forklare hvorfor rasestandarden kombinerer oppmerksomhet og mot med ro og føyelighet. En arbeidende hund måtte reagere på bevegelse og holde kontakt med føreren uten å skape unødig uro i flokken. I dag ses den samme allsidigheten i rollen som aktiv selskapshund og i flere hundesporter, selv om få individer arbeider med rein.

## Å leve med rasen

Finsk lapphund kan bli en svært trivelig familiehund når husholdningen er komfortabel med aktivitet, pels, lyd og tett samarbeid. Rasen passer dårligere for den som ønsker en gjennomgående stille hund, minst mulig hundehår eller en hund som nøyer seg med korte lufteturer uten annen aktivitet.

Med barn gjelder de samme sikkerhetsreglene som for alle hunder: En voksen skal være til stede sammen med små barn, og hunden trenger en skjermet hvileplass der den får være i fred. Selv en vennlig hund kan føle seg presset når den sover, spiser eller prøver å trekke seg unna. Lær derfor både barn og hund hvordan rolige møter skal foregå.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individet, tidlige erfaringer og introduksjonen. Ikke regn med at rasenavnet garanterer liten jaktlyst eller umiddelbart vennskap. Spør hvordan foreldrene og valpen har fungert med andre dyr, sørg for avstand og en enkel mulighet til å avbryte de første møtene, og gi hvert dyr egne ressurser og hvileplasser.

Det kan fungere å bo i leilighet hvis hunden får nok variert aktivitet ute og eieren arbeider aktivt med varsling i oppgang, heis og ved vinduer. Boligens størrelse løser verken aktivitetsbehovet eller bjeffingen; hverdagsrutinene og lydmiljøet er viktigere.

Alenetid må trenes gradvis når valpen føler seg trygg hjemme. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden klarer å være rolig. Voksne hunder varierer mye i hva de mestrer, og en hund til er ingen sikker løsning på problemer med å være alene. Hvis hunden ikke klarer å finne ro når den blir forlatt, bør treningen tas et steg tilbake og profesjonell hjelp vurderes.

Et godt kjøpsvalg bygger derfor på mer enn rasens vennlige rykte. Møt voksne slektninger hvis det er mulig, legg merke til hvordan de reagerer på hverdagslyder, se om de klarer å finne ro, og be oppdretteren forklare både helsedata og mentalitet. Da blir det lettere å avgjøre om finsk lapphund passer i akkurat ditt hjem.

Finsk lapphund

The Finnish Lapphund Club Of Great Britain

The Kennel Club (UK)

Suomen Kennelliitto (The Finnish Kennel Club)

Verein für Finnische Lapphunde Deutschland e.V.

Finsk lapphund er en middels stor, robust arktisk spisshund med tett, dobbel pels og et vennlig, årvåkent vesen. Den er avlet som reinsdyrgjeter, er svært menneskeorientert, intelligent og bjeffete, og trives best med daglig mosjon, mental stimulering og tett samvær med familien.

Nina Gundersen Holm

## Kortfakta

Dvergpinscher er en liten, aktiv og selvsikker selskapshund som trenger langt mer konsekvent trening og veiledning enn størrelsen kan gi inntrykk av.

- Rasen kommer fra Tyskland og er en egen rase – ikke en forminsket dobermann.
- Ifølge rasestandarden skal en voksen dvergpinscher være 25–30 cm høy og veie 4–6 kg.
- Pelsen er kort, glatt og lettstelt. Fargene som er godkjent i den svenske rasestandarden, er ulike nyanser av rødt samt svart med røde eller rustbrune tantegninger.
- Dvergpinscher er livlig, lærenem og oppmerksom. Vaktinstinktet kan komme til uttrykk som bjeffing på lyder og besøkende.
- Daglige turer bør kombineres med nesearbeid, lek, problemløsing eller annen mental aktivisering.
- I det svenske avlsarbeidet er det særlig fokus på patella, øyne og tannhelse.
- Rasen kan fungere godt i leilighet og i en familie, men bare hvis hverdagen gir rom for aktivitet, lydtrening, gradvis alenetrening og varsom håndtering.

## Utseende og pels

Dvergpinscher er kompakt og elegant, men skal verken se spinkel eller dvergpreget ut. Kroppen skal være så kvadratisk som mulig, med omtrent samme høyde som lengde, og den korte pelsen gjør konturene tydelige. Hannhunder og tisper har samme mål i standarden: 25–30 cm i mankehøyde og 4–6 kg i vekt.

Rasen har mørke, ovale øyne og enten ståører eller V-formede ører som henger fremover. Halen er naturlig. Halekupering er forbudt i Sverige.

Rasestandarden beskriver et harmonisk, fritt og jordvinnende trav med fast rygg. Den høye, overdrevne forbensaksjonen som noen ganger kalles hackneybevegelser, er derfor ikke et svensk raseideal. Den er tvert imot oppført som en feil i standarden.

Pelsen skal være kort, tett, glatt og blank. Vanligvis holder det å gå over den med en myk børste eller pelsvott av og til og bade hunden når den faktisk er skitten. Kontroller samtidig klør, hud, ører og tenner, slik at små forandringer blir oppdaget tidlig.

Den svenske og internasjonale FCI-standarden har to fargevarianter:

- ensfarget hjorterød, rødbrun eller mørk rødbrun
- lakksvart med tydelig avgrensede røde eller rustbrune tantegninger

Brunt, blått og andre såkalte spesialfarger inngår ikke i den svenske FCI-standarden. Det er derfor fornuftig å undersøke hvilken standard en oppdretter viser til dersom en valp markedsføres med en uvanlig farge.

Dvergpinscheren er både liten og korthåret og kan trenge hjelp til å holde varmen i svensk vintervær. Tilpass lengden på turen til hunden, hold den i bevegelse og bruk et velsittende dekken i kulde dersom den blir anspent, løfter potene, skjelver eller søker varme. Ikke alle hunder trenger dekken ved samme temperatur.

## Temperament og personlighet

Dvergpinscheren er typisk livlig, temperamentsfull, selvsikker og oppmerksom. Den vil ofte være nær familien, lærer raskt og legger merke til små forandringer i omgivelsene. De samme egenskapene kan gjøre rasen både morsom å trene og krevende å leve med: En hund som raskt finner ut hvilken belønning som virker best, oppdager også fort hvilke lyder, dører og bevegelser som får mennesker til å reagere.

Vaktinstinktet bør tas på alvor uten å bli forsterket. En dvergpinscher kan varsle når noen kommer, men i et hjem med naboer bør målet være at hunden registrerer lyden og deretter faller til ro igjen. Tren derfor tidlig og rolig på ringeklokke, besøk og lyder i oppgangen. Belønn ro før bjeffingen rekker å bli langvarig.

Svenske atferdsbeskrivelser gir et mer nyansert bilde enn merkelapper som «tøff» eller «sta». Resultatene fra BPH, atferds- og personlighetsbeskrivelse hund, viser blant annet nysgjerrighet, interesse for mat og interesse for hundens egen leke i den beskrevne gruppen. Mange av hundene var mindre interessert i å hilse på eller leke med fremmede enn med personer de kjente. Resultatene gjelder likevel hundene som deltok, ikke alle dvergpinschere. Når du velger valp, er den faktiske hverdagsatferden hos foreldrene og nære slektninger viktigere enn en generell rasebeskrivelse.

Frykt, aggressivitet eller konstant stress bør ikke avfeies som typisk «stor hund i liten kropp». En trygg dvergpinscher kan gjerne ha tydelige grenser og være reservert, men den skal kunne hente seg inn igjen og fungere i hverdagen.

## Trening og mosjon

Dvergpinscheren trenger fysisk aktivitet og oppgaver for hodet hver dag, men et bestemt antall minutter passer ikke for alle. Alder, helse, tempo, underlag og hva hunden får gjøre, betyr mer enn et tall. En rolig snusetur, noen korte treningsøkter og lek kan gi mer enn en like lang, stressende tur uten anledning til å utforske omgivelsene.

En god hverdag inneholder en blanding av:

- turer der hunden får snuse og bevege seg i varierte omgivelser
- korte økter med kontakt, det å følge føreren, innkalling og båndtrening
- søksøvelser, problemløsing eller triks
- lek med tydelig start og avslutning
- uforstyrret hvile og trening på å finne ro

Tren vennlig og konsekvent. Korte økter, tydelige oppgaver og belønninger hunden virkelig setter pris på, fungerer som regel bedre enn masing eller harde korrigeringer. Bygg innkallingen trinnvis med langline, og tren i vanskeligere omgivelser først når hunden lykkes på et roligere sted. Bruk bånd der trafikk, åpne dører eller områder uten gjerde kan gjøre en rask feil farlig.

Venn valpen tidlig til kloklipp, kontroll av munn og tenner, sele, dekken og trygg løfting. Legg også inn trening på ro. En hund som bare får mer fartspreget aktivitet når den blir overivrig, lærer ikke automatisk å slappe av.

## Helse

Dvergpinscher beskrives som en forholdsvis frisk rase, men valpekjøpere i Sverige bør særlig kontrollere patella, øyne og tenner. Dette er områdene som prioriteres i den svenske raseklubbens avlsstrategi fra 2025.

Patellaluksasjon innebærer at kneskålen kan forskyves fra sin normale stilling og kan gi halthet eller smerter. Raseklubben anbefaler at avlsdyr er offisielt patellaundersøkt uten anmerkning etter tolv måneders alder. Be om å få se resultatet for begge foreldrene, og kontroller at det er registrert i stedet for bare å stole på en muntlig opplysning.

Øyelysing anbefales før hunden brukes i avl. Hunden skal være minst ett år ved den første undersøkelsen, og ved paring bør resultatet helst ikke være eldre enn tre år. En anmerkning må vurderes opp mot veterinærens avlsanbefaling. «Undersøkt» betyr derfor ikke automatisk «uten funn».

Tannhelse er et tydelig forbedringsområde. I raseklubbens helseundersøkelse med 298 anonyme svar oppga 33 prosent problemer med tannstein og 14 prosent periodontitt. Svarene bygger på eiernes egne opplysninger og viser derfor ikke hvor vanlig problemene er i hele rasen. De viser likevel hvorfor tannstell ikke bør behandles som en detalj. Børst tennene, helst daglig, og venn valpen gradvis til håndteringen. Under tannfellingen rundt fem til seks måneders alder bør du kontrollere at melketenner ikke blir sittende og påvirker det permanente bittet.

Spør også oppdretteren om helse og levealder hos nære slektninger, hvordan tannhelsen er, og om foreldrene har gjennomført BPH eller MH, mentalbeskrivelse hund. Ingen undersøkelse kan garantere en problemfri hund, men dokumenterte resultater gjør det lettere å vurdere risiko.

## Historie og opprinnelse

Dvergpinscheren er en tysk pinscherrase med bakgrunn som rottejeger og vakthund, ikke en nedskalert dobermann. Likheten i silhuett og svart-rød tegning har skapt misforståelsen, men rasestandarden beskriver dvergpinscheren som et forminsket bilde av pinscheren.

Små, glatthårede pinschertyper har gamle røtter i Tyskland. Den organiserte utviklingen av rasen slik vi kjenner den i dag, skjøt fart på 1870-tallet, og den tyske pinscherklubben ble stiftet i 1895. Dvergpinscheren fantes allerede i stort antall rundt 1900. Den tyske stamboken fra 1925 inneholdt omkring 1 300 registrerte individer.

Den første dokumenterte importen til Sverige kom i 1905. I dag er rasen først og fremst selskapshund, men historien merkes fortsatt i årvåkenheten, hurtigheten og interessen for å undersøke små bevegelser i omgivelsene.

## Å leve med rasen

Dvergpinscheren kan leve godt både i leilighet og hus, men en liten hund krever fortsatt en gjennomtenkt hverdag. I leilighet er lydtrening, planlagt aktivisering og evnen til å finne ro spesielt viktig. En hage kan gjøre luftingen enklere, men erstatter ikke turer, miljøtrening eller kontakt med eieren.

Det å være alene er noe hunden må lære, og det varierer mellom individer. En liten valp skal ikke være alene. Begynn først når valpen er trygg i hjemmet, gå ut i svært korte stunder og øk tiden når den klarer å være rolig. En gradvis alenetrent voksen hund kan klare noen timer, men en hel arbeidsdag borte fra hjemmet krever en annen løsning. Gå et trinn tilbake i treningen dersom hunden bjeffer, uler, vandrer eller viser andre tegn på uro.

Rasen kan bli en fin familiehund når en voksen leder samspillet med barn. Dvergpinscheren er liten nok til å bli skadet dersom den mistes, blir tråkket på eller løftes feil. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Barnets alder er mindre avgjørende enn familiens evne til å respektere hundens signaler.

Møter med andre hunder bør være rolige og kontrollerte. Samliv med katt avhenger av individene og hvordan introduksjonen gjennomføres. Med gnagere, fugler og andre svært små dyr må man være særlig forsiktig fordi rasens bakgrunn som rottejeger fortsatt er relevant. Ikke la dem være sammen uten trygg atskillelse.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn annonsen. Be om registrerte resultater for patella og øyne, spør om tannhelse og BPH eller MH, og møt gjerne moren og andre voksne slektninger. Be oppdretteren beskrive hvordan hundene reagerer på besøk, lyder og håndtering, og hvor lett de finner ro igjen. Den beste matchen er ikke nødvendigvis valpen som virker modigst i fem minutter, men den som har gode forutsetninger for å trives i livet du faktisk kan tilby.

Dvergpinscher

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Dvergpinscher er en liten, kvadratisk og muskuløs selskapsrase med kort, glatt og lite røyting pels og et karakteristisk, høytbåret trav. Den er energisk, modig og oppmerksom – en kjærlig, men selvstendig følgesvenn og en effektiv liten vakthund som trives best med aktive eiere som involverer seg mye.

Christina Romark Larsen

## Kort om rasen

Norwegian Hound er det engelske navnet på Dunker, som i hjemlandet Norge kalles Dunker. Det er en utholdende, drivende jakthund som jager med los og først og fremst brukes på hare og rev. Rasen beskrives som vennlig og sosial, men jaktlysten er en sentral del av egenskapene dens. Den passer hos en jaktinteressert eier som også ønsker en hengiven hund i hverdagen.

- **Størrelse:** Hannhunder har en mankehøyde på 50–58 cm og tisper 47–54 cm. Idealhøyden er 52–54 cm for hannhunder og 49–51 cm for tisper. Rasestandarden angir ikke noe vektintervall.
- **Aktivitetsnivå:** Utholdende og energisk, med sterk jaktlyst. Trenger jakttrening, daglig mosjon og mental aktivisering.
- **Pelsstell:** Den korte, tette pelsen er lettstelt. Bad ved behov og jevnlig kontroll av hud, ører, klør og poter hører med til stellet.
- **Forventet levealder:** Kildene fra kennelklubber og rasemiljøer som er gjennomgått, gir ikke grunnlag for å fastslå et tilstrekkelig sikkert intervall for rasen som helhet.
- **Passer best hos:** En eier med stor jaktinteresse og mulighet til å la hunden arbeide som drivende jakthund, med et sosialt familieliv ved siden av jakten.

Før kjøp bør du snakke med oppdretteren om hvordan foreldrene jakter, hvordan de fungerer hjemme, og hvilke helseopplysninger som finnes om dem og slektningene deres. Velg rasen ut fra bruksområdet og den hverdagen du faktisk kan tilby. SKK anbefaler den ikke som ren selskapshund.

## Utseende og pels

Dunker er middels stor og tydelig rektangulær, med en kraftfull kropp som skal gi inntrykk av utholdenhet. Den skal være sterk uten å virke tung. Hodet er langstrakt, og ørene henger tett inntil kinnene. Øynene har et rolig og uttrykksfullt preg, og halen er lang med en lett bøy oppover.

Mankehøyden er 50–58 cm for hannhunder og 47–54 cm for tisper. Pelsen skal være rett, stri, tett og ikke for kort. Fargen kan være avbleket sort med tanfargede tegninger eller blåmarmorert, også kalt droplet eller merle, med bleke tanfargede tegninger og hvite avtegn. Blå øyne er tillatt hos merlefargede hunder, mens mørke øyne også forekommer.

Pelsstellet er forholdsvis enkelt. Hunden trenger bad når den er skitten, og stellet bør tilpasses hvor mye den arbeider og oppholder seg ute. Be oppdretteren vise hvordan pelsen holdes ren og i god stand. Oppdretteren kan også hjelpe deg med å velge utstyr til den tette pelsen og vise hvordan stellet tilpasses hundens behov.

Gjør det til en vane å kjenne over kroppen og kontrollere ører, klør og tredeputer. Etter turer i terrenget kan en slik gjennomgang også hjelpe deg med å oppdage sår, flått og hudforandringer. Venn hunden til skånsom håndtering allerede som valp. Begynn rolig, belønn samarbeid og be oppdretteren vise hvordan du undersøker poter og ører uten at hunden blir ukomfortabel.

## Temperament og personlighet

Dunker beskrives som hengiven, vennlig og sosial. Rasestandarden fremhever et stabilt og tillitsfullt temperament, og Norsk Kennel Klub beskriver en hund som samarbeider godt med eieren sin. Dette er egenskaper som kan gjøre den trivelig å leve og trene med. Samtidig må en valpekjøper vurdere hvordan de voksne hundene faktisk fungerer i familiens hverdag.

Jaktlysten er sterk og har vært en viktig del av avlsutvelgelsen. Rasen arbeider alene som drivende hund, noe som betyr at den må kunne løse oppgaver ute i terrenget samtidig som samarbeidet med føreren fungerer. En vennlig væremåte overfor mennesker betyr derfor ikke at hunden automatisk holder seg i nærheten når den finner et interessant viltspor. Hverdagslydighet og jaktegenskaper må utvikles parallelt.

Sosialiseringen bør omfatte rolige og kontrollerte møter med mennesker, hunder og ulike miljøer. Valpen trenger positive erfaringer i et tempo den mestrer. Ikke la den hilse på eller leke fritt med alle hunder bare fordi rasen beskrives som sosial. Målet er at den skal kunne føle seg trygg og være under kontroll også når omgivelsene er interessante.

## Trening og mosjon

Ta utgangspunkt i at Dunker er en jakthund. Jakttrening og arbeid i terrenget er en viktig del av den hverdagen rasen er avlet for. Spør oppdretteren hvordan en unghund introduseres for arbeidet, og hvordan treningen kan bygges opp etter alder og modenhet. Jaktprøver og dokumenterte egenskaper hos foreldrene kan gi mer nyttig informasjon enn en generell beskrivelse av hunden som aktiv.

Ved siden av jakttreningen trengs regelmessig mosjon og mental aktivisering. Turer, søksøvelser og hverdagslydighet kan inngå i opplegget. Tilpass belastningen etter hundens alder, helse og kondisjon, og øk gradvis. En valp trenger flere korte aktiviteter, mens en frisk, voksen hund kan tåle mer omfattende arbeid. Det finnes ikke noe fast antall minutter med mosjon som passer alle individer.

Bruk tid på kontakt, innkalling, båndtrening og håndtering. Tren først i rolige omgivelser, og bruk belønninger hunden setter pris på, for eksempel mat, lek eller ros. Gjør det lett å lykkes før du legger til vanskeligere forstyrrelser. Der du ikke kan ha hunden under sikker kontroll, må den være i bånd. Jaktinteressen gjør det særlig viktig å ikke overvurdere en innkalling som bare fungerer uten viltforstyrrelser.

## Helse

SKK understreker at det finnes for få hunder av rasen Dunker i Sverige til å kunne vurdere rasens helsetilstand med sikkerhet. Det finnes derimot en norsk helse- og atferdsundersøkelse fra 2022 med 381 innkomne svar. Den gir et bredere grunnlag, men bygger på eiernes opplysninger og må leses som en kartlegging. At en rase brukes til krevende jakt, er ikke i seg selv en bekreftelse på at hvert individ eller hver slektslinje er frisk.

Hofteleddsdysplasi, HD, er ett av områdene som følges opp. I NKKs avlsprogram for de norske harehundene anbefales HD-røntgen av avlsdyr. Be om foreldrenes identitet og dokumenterte resultater, og spør hvordan oppdretteren tar hensyn til dem. Norske avlsanbefalinger må holdes atskilt fra svenske registreringskrav; sjekk gjeldende vilkår hos riktig kennelklubb før kjøp eller avl.

Epilepsi og hypotyreose, nedsatt funksjon i skjoldbruskkjertelen, er uttrykkelige fokusområder i det norske avlsprogrammet. Helseundersøkelsen inneholder også rapporter om døvhet eller nedsatt hørsel. Spør derfor om sykdommer hos både foreldre, søsken og tidligere avkom, ikke bare om de to tiltenkte foreldrene virker friske. Rapporterte problemer i en spørreundersøkelse betyr ikke at alle hunder i rasen har samme risiko.

Genetisk variasjon er en annen viktig del av helsearbeidet. Rasen har historisk hatt en begrenset avlsbase, og kontrollerte innkrysninger har vært brukt for å utvide den. Spør hvordan oppdretteren velger kombinasjoner med hensyn til slektskap, helse og bruksegenskaper. Et gjennomtenkt avlsarbeid må veie flere opplysninger opp mot hverandre og følges opp over tid, fremfor å bygge på ett enkelt testresultat.

## Historie og opprinnelse

Dunker kommer fra Norge og har fått navn etter kaptein Wilhelm Conrad Dunker. I første del av 1800-tallet krysset han ulike støverraser for å utvikle en brukbar jakthund. Lokale norske harehunder inngikk i den større bestanden. I 1902 ble de norske harehundene delt i to hovedgrupper som kom til å tilsvare Dunker og hygenhund. Rasens identitet er fortsatt nært knyttet til arbeidet som drivende hund.

Etterspørselen sank under andre verdenskrig, men økte igjen etter krigen, før den på nytt gikk tilbake etter 1970-tallet. På 1980-tallet ble det nære slektskapet mellom mange hunder et viktig avlsspørsmål. Innkrysning av andre støverraser ble senere tillatt for å bedre den genetiske variasjonen. Bevaringsarbeidet fortsetter i dag med vekt på både helse og rasens funksjon, slik at jaktegenskapene kan bevares i en levedyktig bestand.

## Å leve med rasen

En Dunker trenger et hjem der jaktinteressen er en reell del av livet. Den sosiale siden kommer best til sin rett når det også finnes en god plan for arbeid, mosjon og hvile. Tenk gjennom hele året, også periodene utenfor jaktsesongen. Fortell oppdretteren hvor ofte du jakter, og hvilke muligheter du har til å trene og aktivisere hunden innimellom.

I familien kan rasens vennlige og hengivne væremåte være en stor styrke. Norsk Kennel Klubs jaktpresentasjon beskriver et rolig og godt temperament hjemme. Barn må likevel lære å behandle hunden varsomt og la den være i fred når den spiser eller sover. De voksne har ansvaret for samspillet og for at hundens behov for hvile og aktivitet blir ivaretatt.

Med andre dyr må du ta hensyn til jaktlysten. Den norske atferdsundersøkelsen inneholder opplysninger om at mange av hundene ønsker å følge etter vilt og også katter. Selv en sosial hund kan derfor trenge en grundig introduksjon og god kontroll i slike situasjoner. Spør om hundens tidligere erfaringer, og planlegg møtene slik at du kan styre avstand og kontakt. Ikke trekk slutninger om trygt samvær utelukkende på bakgrunn av rasens vennlige temperament.

Boforholdene må gi praktiske muligheter til å dekke hundens behov for arbeid og mosjon. En hage er ikke nok som eneste aktivitetstilbud. Tenk også gjennom lydnivået: Los er en del av rasens arbeid, men det sier ikke nøyaktig hvor mye en bestemt hund bjeffer hjemme. Spør oppdretteren om bjeffing i hverdagen, besøkende og hvordan hundene reagerer når noe skjer rundt huset.

Det å være alene må trenes gradvis, også hos en hund som er trygg og selvstendig under jakt. Begynn med svært korte stunder og øk forsiktig. Planlegg for selskap og tilsyn gjennom arbeidsdagen, og ta hensyn til hvordan akkurat din hund reagerer. Hvis den har vanskelig for å være alene, må opplegget endres; selvstendighet under jakt er ingen garanti for at den klarer seg lenge uten mennesker hjemme.

Før kjøp bør du derfor avklare hvordan hunden skal få arbeide, hvilke dokumenterte helse- og jaktopplysninger som finnes, og hvordan de voksne slektningene fungerer i et vanlig hjem. Be oppdretteren beskrive både styrker og det som krever trening. Med de rette forutsetningene kan Dunker forene utholdende arbeid i skogen med et vennlig og sosialt familieliv.

Dunker

Utholdende, mellomstor norsk støver med rektangulær kropp, hengende ører og tett, stri pels. Den er avlet for drivende jakt med hals på hare og rev, og kombinerer sterk jaktlyst med et vennlig og sosialt vesen. Den passer best hos en jaktinteressert eier som gir den jakttrening, daglig mosjon og mental stimulering. Pelsen er lettstelt.

Magne Aasrum

## Kortfakta

Mellompuddel er den mellomstore av puddelens fire anerkjente størrelsesvarianter. Det er en oppmerksom og treningsvillig selskapshund med en pels som krever mye stell.

- **Størrelse:** Mankehøyden skal være over 35 og høyst 45 centimeter. Rasestandarden oppgir ingen offisiell vekt, så vurder en voksen hund ut fra kroppsbygning og hold i stedet for et generelt vektintervall.
- **Størrelsesvariant:** En puddel som ennå ikke er sluttmålt, kan bytte størrelsesvariant etter en offisiell måling. I Sverige kan sluttmåling gjøres fra 15 måneders alder.
- **Temperament:** Raseidealet er en positiv, sosial og lærevillig hund, men sosial trygghet, aktivitetsnivå og reaksjoner på lyd varierer mellom individer og slektslinjer.
- **Aktivisering:** Mellompuddelen trenger fysisk aktivitet og mental sysselsetting hver dag. Et fast antall minutter passer ikke for alle.
- **Pels:** Pelsen kan være krøllet eller danne snorer og røyter ofte svært lite, men den krever grundig kjemming, bading, tørking og klipping.
- **Helsekontroll i avl:** Før paring skal begge foreldredyrene ha et gyldig offisielt resultat for prcd-PRA, enten fra en DNA-test eller gjennom godkjent status som hereditært fri.

## Utseende og pels

Mellompuddelen er harmonisk bygget, og kroppen er litt lengre enn mankehøyden. Den skal gi et våkent og aktivt inntrykk uten å virke tung eller lavstilt. Mankehøyden skiller varianten fra dvergpuddel og storpuddel.

Den tette pelsen kan være krøllet eller danne snorer. Den fortsetter å vokse og må klippes, men hvor ofte avhenger av pelslengde, frisyre, hverdagen og hvor lett pelsen floker seg. En kort og praktisk frisyre reduserer ofte arbeidet, men fjerner ikke behovet for pelsstell.

Kjem helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom bak ørene, under sele eller halsbånd, i armhulene og rundt beina. Løs opp små floker før de blir stramme, og kontroller samtidig hud, ører og klør. Venn valpen til å stå stille og bli berørt i korte, rolige økter med belønning. Det gjør både pelsstell hjemme og besøk hos hundefrisør enklere.

Unngå et fast skjema for bading og klipping. Se i stedet etter om kammen går gjennom hele pelsen, huden holder seg ren og tørr, og hunden kan bevege seg fritt. Den tette pelsen må tørkes grundig etter bad eller svømming. La en veterinær vurdere rødhet, vond lukt eller tilbakevendende hud- eller øreproblemer i stedet for rutinemessig å nappe hår eller bruke sterke produkter.

Etter at den nye rasestandarden trådte i kraft i 2024, registrerer Svenska Kennelklubben 16 fargevarianter, både ensfargede og flerfargede. Det betyr ikke at merle er en godkjent avlsfarge. Etter de svenske registreringsreglene kan avkom etter en merlebærende forelder ikke registreres, og en slik kombinasjon fører til avlssperrer.

Mellompuddelen røyter ofte svært lite i hjemmet fordi løse hårstrå kan bli sittende i krøllene til pelsen kjemmes. Det er likevel misvisende å kalle rasen røytefri eller allergivennlig. Ingen hunderase er allergenfri, og en person med allergi kan reagere ulikt på forskjellige hunder. Den som har allergi, bør derfor undersøke sin egen reaksjon før kjøp og ikke stole på rasenavnet.

## Temperament og personlighet

Raseidealet beskriver mellompuddelen som vennlig, sosial, livlig og lett å trene. Mange tiltrekkes av kombinasjonen av samarbeidsvilje og praktisk mellomstørrelse. Idealet er likevel ingen garanti for at hver hund er trygg med barn, fremmede, andre hunder eller ukjente miljøer.

Den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen for hund (BPH) gir bedre grunnlag enn påstander om at rasen alltid er enkel. I Svenska Pudelklubbens sammenstilling for mellompuddel fra februar 2026 hadde 565 hunder startet. BPH er ikke en prøve med bestått eller ikke bestått og forteller ikke alt om individet. Den viser derimot reaksjoner på kontakt, lek, overraskelser, lyder og en person som nærmer seg på en uvanlig måte.

Be oppdretteren sette resultatene i sammenheng. Hvordan oppfører foreldrene og nære slektninger seg i hverdagen? Søker de kontakt uten å bli påtrengende? Klarer de å roe seg, håndtere plutselige lyder og hente seg inn igjen etter noe uventet? Er flere slektninger beskrevet, eller bygger vurderingen på én hund? Slike spørsmål sier mer enn merkelapper som «smart», «barnevennlig» eller «perfekt for førstegangseiere».

En mellompuddel kan være rask til å legge merke til bevegelser og lyder, men tendensen til å bjeffe varierer. Se på foreldredyrenes reaksjoner på lyd, og lær hunden å forlate vinduet eller døren og legge seg på et rolig sted. Aktivitet kombinert med hjelp til å roe ned gir bedre forutsetninger i en lytt bolig.

## Trening og mosjon

Mellompuddelen trenger å bruke både kropp og hode hver dag, men behovet kan ikke reduseres til et bestemt antall turminutter. Alder, helse, kondisjon, miljø og den enkelte hundens evne til å finne ro avgjør et fornuftig nivå. En god hverdag inneholder turer med tid til å snuse, korte treningsøkter og en oppgave der hunden får tenke eller søke.

Belønningsbasert trening passer rasens samarbeidsvilje og gjør læringen tydelig uten å skape frykt. Begynn med kontakt, innkalling, å holde seg nær deg, håndtering og hvile på en fast plass. Øk vanskelighetsgraden trinnvis, og bruk noe hunden setter pris på som belønning: mat, lek, kontakt eller å få fortsette å undersøke noe.

Nosework, spor, apportering, triks, lydighet, rallylydighet og agility er mulige aktiviteter, ikke krav. Varier fysisk aktivitet, problemløsing og hvile. En valp trenger kortere og enklere økter, mens en frisk voksen hund gradvis kan bygges opp for lengre turer eller mer krevende sport.

Vurder balansen i hverdagen, ikke bare mengden aktivitet. Hvis hunden kan konsentrere seg, hente seg inn og hvile etterpå, er belastningen ofte bedre tilpasset enn når den stadig er oppjaget. Rastløshet kan bety at hunden trenger en oppgave, men også at den trenger hjelp til å senke tempoet. Gi derfor ro, søvn og trening på passivitet like bevisst plass som nye triks.

## Helse

Det formelle helsekravet for mellompuddel i svensk avl gjelder prcd-PRA, en arvelig form for progressiv retinal atrofi. Før paring skal begge foreldredyrene ha offisiell status gjennom en DNA-test eller en gyldig registrering som hereditært fri. En bærer kan bare pares med en hund som er testet fri eller hereditært fri. En genetisk syk hund kan ikke brukes i avl.

Et prcd-PRA-resultat gjelder bare denne genetiske varianten. Det utelukker ikke andre former for PRA eller andre øyeproblemer. Svenska Pudelklubben anbefaler derfor også gjentatte øyeundersøkelser av avlshunder. Klubben ønsker dessuten at flere mellompudler blir hofterøntget, og anbefaler at en hund med HD-grad C brukes sparsomt og bare med en HD-fri partner. Dette er anbefalinger, ikke det bindende prcd-PRA-kravet.

Be om å få se daterte, offisielle resultater og kontroller hundenes identitet, i stedet for bare å godta at et kull er «helsetestet». Spør om sykdom, bevegelsesproblemer, øyeplager og mentalitet hos foreldre, helsøsken, tidligere avkom og eldre slektninger. Ett fritt testresultat oppsummerer ikke helsen til hele familien.

Før du kjøper valp, kan du be oppdretteren forklare:

- hvilken prcd-PRA-status begge foreldrene har, og hvorfor kombinasjonen følger reglene
- når foreldrene sist ble øyeundersøkt, og hvilke hofteresultater som finnes
- hvilke andre offisielle resultater, for eksempel BPH, som finnes for hundene og deres nære slektninger
- hvilke helseproblemer som faktisk har forekommet i familien, også når det ikke finnes en DNA-test

Fordi rasestandarden ikke oppgir noen idealvekt, bør en voksen hunds hold vurderes både med hendene og blikket. Du skal kunne kjenne ribbeina og se en midje som passer til kroppsbygningen. Rask vektendring, halthet, endret syn eller tilbakevendende hud- og øreproblemer er grunner til å rådføre seg med veterinær.

## Historie og opprinnelse

FCI oppgir Frankrike som puddelens opprinnelsesland. I standardens historikk knyttes rasens franske navn, *caniche*, til det franske ordet for en hunnand, og pudler ble brukt under jakt på vannfugl. Standarden beskriver også rasen som en etterkommer av barbet, en eldre fransk vannhund. Dette er den dokumenterte kjernen; teorier om én nøyaktig utviklingsvei gjennom Europa bør behandles med forsiktighet.

Puddelen utviklet seg med tiden i fire størrelser som deler samme grunntype. I Sverige ble pudlene delt i en stor og en liten variant i 1932. Den mindre varianten fikk navnet mellompuddel i 1952, før dvergpuddel og senere toypuddel ble etablert som egne størrelsesvarianter. Mellompuddelen er derfor ikke en krysning eller en moderne blandingshund, men en anerkjent størrelsesvariant innen puddelrasen.

Arven som vannhund er fortsatt synlig i rasens historie og kan inspirere til apportering og svømming for hunder som liker det. Det betyr ikke at alle mellompudler automatisk liker vann eller må trenes til jakt. Dagens rase hører til selskapshundene, og interessen til den enkelte hunden bør styre aktiviteten.

## Å leve med rasen

Å leve med en mellompuddel innebærer nært selskap, daglig aktivisering og pelsstell som må gjentas jevnlig. Rasen kan bo i både leilighet og hus, men boligens størrelse betyr mindre enn hundens evne til å roe seg, håndtere lyder og få behovene dekket utenfor hjemmet.

I en barnefamilie må en voksen ta ansvar for samspillet. Barn skal lære å ikke forstyrre hunden når den spiser eller hviler, og hunden trenger et eget sted der den får være i fred. Velg individ og oppdretter ut fra dokumentert trygghet, ikke ut fra en antakelse om at mellomstørrelsen automatisk gjør hunden robust eller trygg med barn.

Alenetid må trenes i små trinn når hunden føler seg trygg. Begynn med svært korte perioder og øk først når hunden er rolig. Ikke planlegg at en valp eller utrent voksen hund straks skal klare en hel arbeidsdag alene. Arbeidstid, lufting og hjelp ved behov må være ordnet før hunden flytter inn.

Det samme individuelle synet gjelder andre dyr. Når hunden introduseres for en katt, bør katten ha et trygt tilfluktssted, hunden hindres i å jage, og møtene holdes korte og kontrollerte. Ikke la dem være alene sammen før begge er avslappet og samspillet har vært stabilt over tid. Samliv med andre hunder eller smådyr avhenger av erfaring, jakt- og lekelyst og måten introduksjonen gjennomføres på, ikke bare av rasen.

Før kjøp bør du vurdere tre ting du må prioritere over tid: tid til trening og selskap, en plan for pelsstellet og kostnaden ved profesjonell klipping eller eget utstyr. Besøk voksne slektninger hvis det er mulig, be om å få se hvordan de finner ro og lar seg håndtere, og kontroller de offisielle helseresultatene. Da velger du ut fra hundene i den faktiske familien og din egen hverdag, ikke et idealisert bilde av mellompuddelen.

Mellompuddel

The Poodle Club of UK

Norwegian Kennel Club (NKK)

Svenska Pudelklubben (Swedish Poodle Club)

Verein für Deutsche Spitze e.V.

Mellompuddel er en middels stor, atletisk hund med krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. Den er svært intelligent og lettlært, livlig ute, men rolig inne. Kjærlig, menneskeorientert og allsidig trives den godt i familieliv og utmerker seg i mange hundesporter.

Cecilie Therese Steensen

## Kortfakta

Pomeranian er den minste størrelsesvarianten av tysk spitz: en svært liten, men livlig selskapshund med tett dobbeltpels, stor årvåkenhet og ofte lett for å bjeffe. Den passer best for den som ønsker å trene og aktivisere en ordentlig hund i lite format, ikke for den som først og fremst vil ha en hund som skal bæres.

- **Rase og opprinnelse:** tysk spitz, pomeranian/zwergspitz, med opprinnelse i Tyskland og senere videreutvikling i England
- **Størrelse:** vanligvis 18–23 cm i mankehøyde og rundt 2–3 kg; rasestandarden angir 21 cm med tillatt variasjon og at vekten skal stå i forhold til hundens størrelse
- **Forventet levealder:** omtrent 12–16 år er en veiledning, ikke et løfte for den enkelte hunden
- **Temperament:** ofte årvåken, glad, hengiven og lærevillig, men individ, oppvekst og hverdag har stor betydning
- **Aktivisering:** daglige turer, nesearbeid og korte treningsøkter, med tid til ro og restitusjon
- **Pelsstell:** grundig gjennomgang omtrent hver annen uke og oftere i røyteperioder
- **Vær oppmerksom på:** bjeffing, tannstell, patellastatus og trygg håndtering rundt små barn og betydelig større hunder

«Teacup Pomeranian» og «mini Pomeranian» er ikke egne, godkjente størrelsesvarianter. Dette er markedsføringsord som ikke gir en sikrere prognose for voksen størrelse, helse eller temperament. Den offisielle varianten heter Pomeranian eller Zwergspitz. Vurder derfor foreldrene, voksne slektninger, helseopplysninger og oppdretterens avlsmål i stedet for å stole på en salgsbetegnelse.

## Utseende og pels

Pomeranian er kompakt og kvadratisk bygget, med et lite, spisst hode, små stående ører og en fyldig hale som bæres høyt over ryggen. Den rikelige pelsen gir hunden en rundere silhuett enn kroppen under pelsen.

Rasen har dobbeltpels. Dekkhårene skal være lange, rette og stå ut fra kroppen, mens underullen er kort, tett og myk. Pelsen danner en tydelig krage rundt halsen, bukser på bakbeina og en buskete hale. Standarden beskriver en naturlig pels som ikke skal se formklippet ut. Godkjente farger omfatter blant annet hvit, svart, brun, oransje og gråsjattert, i tillegg til flere andre definerte farger og kombinasjoner.

En grundig gjennomgang omtrent hver annen uke er et godt utgangspunkt ifølge Svenska Kennelklubben, men mange hunder trenger hyppigere børsting når de røyter. Arbeid gjennom pelsen helt ned til huden i stedet for bare å glatte overflaten. Øk pelsstellet så snart små floker begynner å danne seg. Hvor ofte hunden bør børstes, må følge pelsen, årstiden og hverdagen; én fast plan passer ikke for alle individer.

Pelskvaliteten er viktigere enn størst mulig volum. En korrekt dobbeltpels inneholder både dekkhår og underull. Mye underull kombinert med manglende dekkhår er et kjent problem i rasen og kan gjøre pelsen vanskelig å stelle. Når du møter en oppdretter, er det derfor nyttig å se voksne hunder, ikke bare valpens myke valpepels.

## Temperament og personlighet

Pomeranian er ofte årvåken, livlig og sterkt knyttet til menneskene sine. Rasestandarden beskriver en glad, hengiven og lærevillig hund uten utpreget jaktlyst, men dette er et avlsideal og ingen garanti for hvordan hvert individ fungerer med fremmede, barn eller andre dyr.

Spisshundens årvåkenhet gjør at den raskt kan reagere på lyder, bevegelse utenfor vinduet eller noen som kommer til døren. Bjeffingen har bakgrunn i rasens rolle som varsler. Målet trenger derfor ikke være en hund som aldri sier fra, men en hund som kan avbryte, søke støtte hos føreren og falle til ro igjen. Begrens muligheten til å øve på lange bjeffeserier, belønn pauser og tren inn en rolig rutine rundt tilbakevendende utløsere.

Sosialisering er verdifullt, men gir ikke løfte om et bestemt temperament. La valpen møte mennesker, miljøer og stabile hunder i et tempo der den fortsatt kan tenke, søke kontakt og hente seg inn. Mer eksponering er ikke nødvendigvis bedre hvis hunden blir overveldet.

En BPH-atferdsbeskrivelse kan vise hvordan den beskrevne hunden reagerte i standardiserte øvelser, men resultatet er ikke bestått eller ikke bestått og forutsier ikke alt. Datagrunnlaget for Pomeranian er dessuten begrenset. Se et eventuelt BPH-resultat i sammenheng med foreldrenes hverdagsatferd og det oppdretteren kan fortelle om voksne slektninger.

## Trening og mosjon

Pomeranian trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke et universelt antall minutter som passer for alle hunder. En god hverdag kombinerer turer i hundens tempo med nesearbeid, samarbeid, lek og uforstyrret hvile. Vurder balansen ut fra hundens hold, bevegelser, konsentrasjon og evne til å falle til ro, ikke bare hvor langt den har gått.

Rasen kan trives med nosework, rallylydighet og agility når oppgavene og miljøet tilpasses hundens størrelse og erfaring. Kontaktøvelser, innkalling, triks og søk etter mat eller gjenstander gir også meningsfull aktivisering. La hundens engasjement styre lengden på øktene i stedet for en fast plan på fem eller ti minutter.

Belønningsbasert trening hjelper hunden med å forstå hva som lønner seg, uten å gjøre den mer usikker. Prioriter dette tidlig:

- rolig håndtering av poter, munn og pels
- kontakt og innkalling selv når noe beveger seg eller lager lyd
- å kunne trekke seg unna og hvile
- en innlært pause etter at hunden har lagt merke til en lyd
- trygghet på ulike underlag og under transport i hverdagen

Den lille kroppen krever trygghet, ikke inaktivitet. Løft hunden når situasjonen faktisk innebærer en risiko, men la den også gå, snuse og løse enkle oppgaver selv. Forebygg fall fra møbler eller armer, og avbryt hard lek med betydelig større hunder før størrelsesforskjellen blir et problem.

## Helse

Ved kjøp av valp i Sverige er foreldrenes registrerte patellastatus, opplysninger om tenner og bitt samt informasjon om pelsproblemer hos voksne slektninger spesielt nyttige. Identifiserte hunder, registrerte resultater og åpne svar sier mer enn en lang liste over mulige sykdommer.

Patellaluksasjon forekommer hos Pomeranian og andre små hunderaser. I Sverige er patellaundersøkelse ikke et obligatorisk helseprogram for rasen, men den svenske raseklubben anbefaler at avlshunder undersøkes. Klubben anbefaler at hunder med grad 2 eller 3 ikke brukes i avl, og at grad 1 bare kombineres med grad 0. Dette er en avlsanbefaling, ikke en garanti for valpens fremtidige helse.

Be om foreldrenes registrerte navn eller registreringsnummer, og kontroller resultatene i Svenska Kennelklubbens databaser Hunddata eller Avelsdata. Kontroller hundens identitet, undersøkelsesdato og status for begge foreldrene. Formuleringen «foreldrene er testet» er ikke nok hvis identitet og resultat ikke kan spores.

Hårtap omtales noen ganger som «black skin disease», BSD eller alopecia X. Rasens gjeldende svenske avlsstrategi understreker at BSD verken er en sykdom i seg selv eller en vitenskapelig diagnose, men et hverdagslig samlebegrep for flere tilstander som kan gi pelstap. Uforklarlig hårtap trenger derfor en veterinærvurdering. Spør hvordan pelsen har utviklet seg hos foreldrene og eldre slektninger, men ikke krev sikre løfter om arvelighet når årsakene er uklare.

Tenner, kjever og bitt er også viktige i rasen. Venn valpen til at munnen blir undersøkt, og start tidlig med tannpuss; helst bør tennene børstes daglig. Søk hjelp hvis hunden har smerter, vansker med å spise eller hvis bittet ser ut til å skade bløtvev i munnen.

## Historie og opprinnelse

Pomeranian har sin opprinnelse i Tyskland og tilhører familien tysk spitz. Zwergspitz betyr dvergspitz, mens Pomeranian er det internasjonalt kjente navnet på den samme offisielle størrelsesvarianten.

Rasens moderne type ble videreutviklet i England. Der ble Pomeranian Club stiftet i 1891, og en tidlig rasestandard ble utarbeidet. Den dokumenterte historien oppsummeres derfor best som en tysk spitzbakgrunn med viktig videreutvikling i England, ikke som en sikker og ubrutt fortelling om én bestemt forhistorisk hundetype.

Rasens tidligere varslerrolle er med på å forklare dagens årvåkenhet og tendens til å bjeffe. I dag holdes Pomeranian først og fremst som selskapshund, men den har beholdt spisshundens oppmerksomhet og liker ofte oppgaver der den får samarbeide og bruke nesen.

## Å leve med rasen

Pomeranian kan fungere med barn, andre dyr og i leilighet, men bare når de voksne tilpasser miljøet til en svært liten, årvåken hund. Verken rasenavnet eller tidlig sosialisering gjør samspillet automatisk trygt.

Små barn og hunder skal alltid ha en voksen i nærheten. Barnet bør sitte under kos, la hunden gå unna og aldri bære den uten hjelp. Hunden trenger et uforstyrret hvilested. En Pomeranian er ikke et leketøy, og et fall fra noens armer eller et høyt møbel kan få alvorlige følger selv om rasen er livlig og robust for størrelsen.

Med andre hunder er kontrollerte møter viktigere enn mange møter. Velg rolige individer, tren på rolig kontakt på avstand og avbryt ujevn fysisk lek. En katt bør introduseres gradvis, gjerne først gjennom lukt og en barriere. Katten skal ha sin egen fluktvei, og jaging må ikke bli en innlært atferd. Ikke la dyrene være alene sammen før samspillet er stabilt.

Det kan fungere å bo i leilighet når hunden får aktivitet ute og klarer å slappe av inne. Den avgjørende utfordringen er ofte lyd, ikke boligens størrelse. I et lytt bygg må eieren forebygge vakthold ved vindu og dør, trene rolige rutiner og ta hensyn til naboene.

Pomeranian beskrives ofte som sterkt knyttet til menneskene sine og bør gradvis lære å være alene. En valp kan ikke forlates alene fra starten. Begynn med svært korte stunder i trygge omgivelser, og øk bare mens hunden forblir rolig. Hvis den begynner å bjeffe vedvarende, vandre, klore eller ikke klarer å falle til ro, har øvelsen blitt for vanskelig og må gjøres enklere.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn farge og lovet voksenvekt:

- møt tispen og gjerne andre voksne slektninger
- spør hvordan de reagerer på lyder, fremmede, håndtering og hvile
- kontroller identiteten og patellaresultatet til begge foreldrene
- spør om tenner, bitt og varig pelstap i familien
- be oppdretteren forklare målet med kombinasjonen og hvordan tidligere avkom har utviklet seg
- avvis salgsargumenter som gjør «teacup» eller «mini» til en helsegaranti

En god match er en Pomeranian med et forventet temperament og stellbehov som passer hverdagen din, fra en oppdretter som viser dokumentasjon, kjenner de voksne hundene sine og kan snakke like åpent om variasjon og risiko som om rasens sjarm.

Pomeranian

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Deutscher Spitz Club (Germany)

Liten, reveaktig spisshund med tett, fluffy dobbelt pels i mange farger. Med en vekt på 2–3,5 kg er Pomeranians livlige, årvåkne og svært menneskeorienterte selskaps­hunder som også er gode vakthunder. De trenger jevnlig pelsstell, mild og positiv trening, daglige turer, mentale utfordringer, tannstell og beskyttelse av de små leddene sine.

Arctic Delight

Per Ivar Aasdalen

## Kortfakta

Cocker spaniel er en britisk støtende og apporterende fuglehund som også passer som aktiv selskapshund. Rasen er gjerne glad, sosial og samarbeidsvillig, men jaktlyst, aktivitetsnivå og evne til å finne ro varierer mellom individer og avlslinjer. Det viktigste valget er derfor ikke bare rase, men også hvilken oppdretter og linje som passer hverdagen din.

- **Størrelse:** hannhunder er vanligvis omkring 39–41 cm i mankehøyde og tisper 38–39 cm. Vekten ligger ofte rundt 13–15 kg.
- **Aktivitetsnivå:** høyt. Rasen trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, trening og tid til å roe ned hver dag.
- **Pelsstell:** pelsen må gres og børstes grundig gjennom hver uke. Trimming omtrent annenhver måned er et nyttig utgangspunkt, men behovet avhenger av pelsen, hverdagen og hvordan den holdes.
- **Forventet levealder:** omkring 11–15 år er et bredt anslag, ikke en garanti for den enkelte hunden.
- **Passer best for:** en eier som vil gjøre ting sammen med hunden, og som har tid til både trening og regelmessig pelsstell.

Noen hunder avles først og fremst for jakt, mens andre hovedsakelig avles med rasestandarden og andre egenskaper for øye. Forskjellen kan merkes på arbeidsmåte, kroppsbygning og pels, men typen alene avgjør ikke hvordan en hund blir. Fortell oppdretteren hvordan du lever, spør hva foreldrene brukes til, og møt gjerne voksne slektninger før du velger valp.

## Utseende og pels

Cocker spaniel er en kompakt, robust og velbalansert hund med lange, lavt ansatte ører og et våkent uttrykk. Pelsen skal være glatt og silkeaktig, med lengre beheng blant annet på ører, bryst, buk og ben. Rasen finnes i mange godkjente farger, både ensfarget og i ulike flerfargede eller skimlete kombinasjoner.

Mankehøyden er omtrent 39–41 cm for hannhunder og 38–39 cm for tisper. En voksen hund veier ofte omkring 13–15 kg. Målene beskriver det som er typisk for rasen, men sier ikke noe sikkert om valpens fremtidige aktivitetsnivå eller om et bestemt individ passer i hjemmet ditt.

Pelsstellet er en reell del av hverdagen. Gre helt ned til huden minst én gang i uken, og vær særlig nøye der floker lett oppstår, for eksempel bak ørene, i armhulene og i behenget på ben og poter. Regelmessige bad og grundig tørking kan gjøre pelsen enklere å holde i orden. Mange trenger hjelp av en dyktig hundefrisør omtrent annenhver måned. En hund med rik utstillingspels kan kreve mer arbeid, mens en kortere eller mer praktisk klipp kan stelles annerledes.

Kontroller samtidig ører, hud, klør og poter. Vond lukt, rødhet, utflod, kløe eller gjentatt risting på hodet er tegn du skal reagere på, ikke noe som bør skjules med en fast renserutine. Be oppdretteren eller en erfaren hundefrisør vise deg hvordan pelsen rundt poter og ører holdes velstelt uten å irritere huden eller øregangen.

## Temperament og personlighet

En cocker spaniel skal være vennlig, hengiven, livlig og nysgjerrig, og mange liker å samarbeide tett med eieren sin. Det gjør rasen morsom å trene og lett å engasjere i felles aktiviteter. Samtidig kan den handle selvstendig når en lukt eller bevegelse blir mer interessant enn føreren. Vennlighet i rasebeskrivelsen er derfor en ønsket egenskap, ikke et løfte om at alle hunder automatisk fungerer i alle miljøer.

Forskjellen mellom jaktavlet og mer utstillingsrettet cocker er viktig, men bør ikke overdrives. Jaktavlede hunder avles med tydelig vekt på arbeid i terrenget. Hunder som hovedsakelig avles mot rasestandarden, kan likevel ha tydelige jaktegenskaper og stort aktivitetsbehov. Hvis du vil jakte, bør du velge dokumenterte brukslinjer. Hvis du først og fremst ønsker en selskapshund, må du fortsatt regne med en aktiv hund og spørre hvordan foreldrene og voksne slektninger fungerer i en vanlig hverdag.

BPH-resultater kan blant annet gi mer informasjon om hunders reaksjoner på mennesker, lek, overraskelser og ulike underlag. BPH er en svensk beskrivelse av atferd i en bestemt situasjon, ikke en prøve der hunden blir godkjent eller underkjent, og den fanger ikke opp alle egenskaper som trengs i jakt. Se resultatet som én del av helheten sammen med oppdretterens mål, foreldrenes hverdagsatferd og eventuelle jakt- eller bruksmeritter.

## Trening og mosjon

Cocker spaniel trenger fysisk aktivitet og mental trening hver dag, men ett fast antall minutter passer ikke for alle hunder. Alder, helse, avlslinje, intensitet og mulighet for restitusjon påvirker behovet. En god hverdag inneholder turer i varierte omgivelser, nese- og søksarbeid, apportering eller andre samarbeidsøvelser, samt trening på å hvile når ingenting skjer.

Rasens bakgrunn gjør aktiviteter der hunden får søke, finne og samarbeide, spesielt naturlige. Blodspor, spanielarbeid, apportering, nosework, lydighet og agility er eksempler, men enkle hverdagsøvelser fungerer også: å lete etter en gjenstand, følge et kort spor eller hente inn en leke på signal. En jaktavlet cocker kan trenge mer målrettet arbeid enn en vanlig tur gir. Mye aktivitet i høyt tempo uten planlagt restitusjon skaper derimot ikke automatisk en rolig hund.

Begynn tidlig med innkalling, kontakt og impulskontroll. Tren først der forstyrrelsene er små, og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Bruk langline der jaktinteressen kan ta over. Belønningsbasert, tydelig og kort trening passer som regel en rask og engasjert cocker bedre enn harde korrigeringer eller lange, ensformige økter. Bruk også tid på håndtering av ører, poter og pels, slik at det regelmessige stellet blir trygt for både hund og menneske.

## Helse

En cocker spaniel kan leve et langt og aktivt liv, men helse bør vurderes ut fra resultater som kan kontrolleres – ikke bare ut fra at en oppdretter sier at linjen er frisk. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha kjent HD-status. Be om foreldrenes registrerte navn eller registreringsnumre, og kontroller resultatene deres i Svenska Kennelklubbens Avelsdata eller Hunddata.

De gjeldende reglene for valpeformidling i den svenske raseklubben Cocker Spanielklubben gir valpekjøperen en konkret svensk sjekkliste, men reglene er frivillige. Resultatene skal være kjent før paring. Begge foreldrene skal ha HD-resultat A, B eller C. Hvis en hund har C, anbefales det at foreldrenes gjennomsnittlige HD-indeks ved paring er over 100. Øyeattesten skal være høyst to år gammel ved paring, og minst én av foreldrene skal være DNA-testet fri eller hereditært fri for familiær nefropati, FN. Dette er raseklubbens vilkår for formidling, ikke en garanti for at valpen aldri blir syk.

Ikke spør bare om «alle testene er tatt». Be om å få se nøyaktig resultat, dato og identitet for begge foreldrene. FN og renal dysplasi, RD, er ulike nyresykdommer. Et DNA-resultat for FN utelukker derfor ikke alle nyreproblemer. En DNA-test for prcd-PRA viser status for én bestemt arvelig variant, mens en øyeundersøkelse kan avdekke kliniske forandringer og andre øyediagnoser. Testene utfyller hverandre, men svarer ikke på det samme spørsmålet.

Lange ører og rikelig beheng gjør ørekontroll til en praktisk rutine. Hold ørene tørre etter bad og svømming, og kontakt veterinær ved smerte, lukt, rødhet, utflod eller tilbakevendende kløe. Unngå å behandle hunden på egen hånd bare fordi rasen ofte forbindes med øreproblemer.

## Historie og opprinnelse

Cocker spaniel kommer fra Storbritannia og ble utviklet for å støte og apportere fugl i nært samarbeid med jegeren. Rasen ble anerkjent som atskilt fra field spaniel og springer spaniel kort tid etter at den engelske kennelklubben ble grunnlagt i 1873. Det eldre navnet «cocking spaniel» knyttes til arbeidet med rugde, som heter *woodcock* på engelsk.

Ulike avlsretninger har blitt tydeligere over tid. Jaktavlede hunder er selektert for egenskaper som søk, fart, arbeidslyst og førbarhet i terrenget, mens annen avl i større grad tar utgangspunkt i rasestandarden. Begge tilhører samme rase, men forskjellen forklarer hvorfor to cocker spanieler kan kreve ganske ulik hverdag. Engelsk cocker spaniel må heller ikke forveksles med amerikansk cocker spaniel, som er en egen rase.

## Å leve med rasen

Cocker spaniel kan fungere i en barnefamilie, leilighet eller et hjem med andre dyr, men ingen av delene følger automatisk av rasenavnet. Det avgjørende er individets egenskaper, tidlig trening, hverdagens rutiner og hvordan de voksne tar ansvar.

En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn. Barn må lære ikke å forstyrre hunden når den spiser eller hviler, trekker seg unna eller viser at den vil være i fred. Hunden trenger en trygg hvileplass som barna respekterer. Møt foreldredyrene hvis det er mulig, og spør oppdretteren hvordan de reagerer på håndtering, lyder, besøkende og barn, i stedet for å slå deg til ro med merkelappen «familiehund».

Rasen kan ofte leve med andre hunder, men en katt eller et mindre dyr kan utløse jaktinteresse. Ved en introduksjon bør dyrene først få venne seg til hverandres lukt og deretter møtes under kontroll, med avstand, skillegrind eller bånd. Katten må alltid ha en trygg fluktvei, og hunden skal ikke få øve på å jage. Ikke la dem være alene sammen før samspillet er stabilt.

En leilighet er ikke et problem i seg selv hvis hunden får nok aktivitet ute og kan roe seg inne. I en bygning der lyder lett høres, må du i tillegg forebygge bjeffing ved lyder og forventning gjennom rolige rutiner og trening på lyder i oppgangen. En hage erstatter ikke turer, nesearbeid eller felles trening.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp kan ikke være alene i starten. Begynn med svært korte stunder når den er trygg, og øk bare så lenge den forblir rolig. Det finnes ingen bestemt tidsgrense som alle cocker spanieler mestrer. Planlegg hundepass eller en annen løsning hvis hverdagen regelmessig krever mer alenetid enn akkurat din hund håndterer godt.

Før kjøp bør du derfor kontrollere tre ting: hva oppdretteren faktisk prioriterer i avlen, hvordan foreldre og voksne slektninger fungerer, og hvilke registrerte helseresultater som finnes. Når linje, aktivitetsbehov og pelsstell passer husholdningen, har du de beste forutsetningene for det rasen er avlet for – en glad hund som vil arbeide tett sammen med eieren sin.

Cocker spaniel

Svenska Spaniel och Retrieverklubben - SSRK (Sweden)

Dansk Spaniel Klub (Denmark)

American Kennel Club (Provides UK information)

Fédération Cynologique Internationale (FCI), Belgium

Glad, middels stor fuglehund med kraftig bygning, mykt uttrykk og lange, silkemyke ører. Avlet for jakt på rugde, den elsker å snuse, lete og være med på familiens aktiviteter. Følsom og menneskeorientert, den trenger daglig mosjon, mental stimulering og jevnlig pelsstell for å holde seg sunn og fornøyd.

Elin Hallerud Borgersen

## Kortfakta

Welsh corgi pembroke er en liten, men kraftig gjeter- og kveghund som i dag først og fremst holdes som en aktiv selskapshund. Den passer best for noen som vil kombinere turer med hverdagslydighet, nesearbeid eller annen mental aktivisering.

- Mankehøyde: omtrent 25–30 centimeter
- Vekt ifølge rasestandarden: 10–12 kilo for hannhunder og 9–11 kilo for tisper
- Opprinnelsesland: Storbritannia, med rasens brukshistorie i Wales
- Pels: middels lang dobbeltpels som røyter, særlig i tydelige røyteperioder
- Temperament: idealet er en modig, våken og vennlig hund, men det er store forskjeller mellom individene
- Levealder: den svenske raseklubben beskriver at mange hunder blir 12–14 år, men helse og levealder varierer

Pembroke og welsh corgi cardigan er to forskjellige raser, ikke varianter av samme rase. De skiller seg blant annet i størrelse, farger og hale. Velg derfor ikke mellom dem ut fra forenklede påstander om at den ene alltid er roligere eller mer sosial.

## Utseende og pels

Welsh corgi pembroke skal være lavstilt, sterk og robust uten å virke tung eller lite bevegelig. Kroppen er middels lang, brystkassen bred og dyp, og ørene står opp. Til tross for de korte beina skal en frisk pembroke bevege seg fritt og aktivt.

Rasestandarden angir en mankehøyde på omtrent 25–30 centimeter, en vekt på 10–12 kilo for hannhunder og 9–11 kilo for tisper. Tallene er veiledende, ikke riktig målvekt for enhver hund. Hold og muskelmasse må også vurderes.

Pelsen består av rette, middels lange dekkhår og tett underull. Godkjente farger er rød, sobel, fawn og sort med tantegninger. De kan forekomme med eller uten hvitt på bein, bryst og hals. Litt hvitt på hodet og snutepartiet er også tillatt.

Eldre rasebeskrivelser kan gi inntrykk av at alle pembrokes har kort hale. De kan i virkeligheten bli født med lang hale eller naturlig stumphale av ulik lengde. Halekupering er forbudt i Sverige med mindre inngrepet er nødvendig av veterinærmedisinske grunner. En kupert hund er derfor ikke svenskfødt; undersøk opprinnelsen og innførselsdokumentene nøye.

Welsh corgi cardigan er vanligvis litt høyere, har en lang, revelignende hale og flere godkjente farger. Farge eller personlighet er likevel ikke nok til å fastslå rasen; stamtavlen viser hvilken rase hunden tilhører.

Pelsen trenger ikke trimming. Børst regelmessig, og gå grundig gjennom underullen når røytingen øker. Det fjerner løse hår og gjør det lettere å oppdage forandringer i huden. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast plan. Venn valpen rolig til børsting, kloklipp og tannpuss.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en modig, arbeidsvillig, utadvendt og vennlig hund. Samtidig viser Svenska Kennelklubbens aktuelle BPH-analyse av hverdagsatferd stor variasjon blant hundene som har deltatt. Noen hilser svært ivrig på fremmede, mens andre viser langt mindre interesse. En rasebeskrivelse kan derfor ikke forutsi nøyaktig hvordan en bestemt valp vil utvikle seg.

Bakgrunnen som gårds- og kveghund kommer ofte til uttrykk gjennom årvåkenhet, raske reaksjoner og evnen til å ta egne avgjørelser. Mange liker å samarbeide, men noen trenger mer trening for å velge føreren fremfor det som skjer rundt dem. Det gjør rasen morsom å trene, men godt samarbeid i hverdagen kommer ikke nødvendigvis av seg selv.

Svenska Kennelklubben fremhever en mulig tendens til å vokte, bjeffe og nappe etter hæler. Det siste henger sammen med rasens historiske arbeid tett på bakbeina til storfe, men gjeteratferden ser ikke lik ut hos alle hunder. Napping etter løpende barn, føtter eller buksebein bør likevel stoppes tidlig. Belønn heller rolig kontakt, oppmerksomhet og at hunden velger en passende oppgave.

Hvor mye hunden bjeffer, varierer også. En pembroke kan reagere på lyder ved døren, bevegelser utenfor vinduet eller forventning, men rasenavnet avgjør ikke hvor stort problemet blir. Spør hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer hjemme. Legg til rette for ro ved døren, når dere får besøk og når hunden skal hvile.

For en barnefamilie er riktig individ og en godt planlagt hverdag viktigere enn merkelappen «familiehund». Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et eget hvilested der den får være i fred.

## Trening og mosjon

Welsh corgi pembroke trenger fysisk og mental aktivisering hver dag, men et bestemt antall minutter eller kilometer passer ikke alle. Alder, helse, kondisjon og innholdet i turen påvirker behovet mer enn en standardplan.

En god hverdag inneholder turer med tid til å snuse, korte treningsøkter og en oppgave som krever konsentrasjon, for eksempel godbitsøk, spor eller nye hverdagsferdigheter. Varier rolige aktiviteter med bevegelse og planlagt hvile. En hund som løper mye, men aldri lærer å finne ro, kan fortsatt ha problemer med å slappe av.

Begynn tidlig med innkalling, å gå pent i bånd, impulskontroll og en rolig måte å avbryte bjeffing eller napping på. Belønningsbasert trening gjør det tydelig for hunden hvilket valg som lønner seg. Hold øktene fokuserte, og avslutt mens hunden fortsatt er engasjert i stedet for å gjenta samme øvelse til interessen forsvinner.

Rasen kan trives med lydighet, rallylydighet, spor, nesearbeid og agility. Velg aktivitet etter hundens kropp og motivasjon. Ikke alle pembrokes har anlegg for gjeting bare fordi rasen tidligere arbeidet med storfe; slike egenskaper må vurderes hos den enkelte hunden.

Korte bein er ingen grunn til å behandle en frisk voksen hund som skjør. Bygg opp kondisjon og muskler gradvis, og sørg for godt feste på glatte gulv. Tilpass belastningen for valper, eldre hunder og hunder som kommer tilbake etter en skade. Plutselige smerter, motvilje mot å bevege seg, halthet eller svakhet skal vurderes av veterinær, ikke møtes med generelle råd om trapper eller ramper.

## Helse

Den svenske avlsstrategien beskriver welsh corgi pembroke som en generelt frisk rase, men kjøperen bør likevel kontrollere hofter, øyne og dokumentert helse i slekten. Skill mellom registreringskrav, raseklubbens råd og DNA-tester som er tilgjengelige på markedet.

Siden januar 2025 har Svenska Kennelklubben krevd at begge foreldrene har offisiell hofteleddsstatus før paring for at valpene skal kunne registreres. Be om å få se resultatene, og spør hvordan oppdretteren har vurdert kombinasjonen. «Røntget» betyr ikke at resultatet er uten anmerkning.

Svenska Welsh Corgi Klubben anbefaler også at avlshunder øyeundersøkes før paring. Spør etter oppdaterte resultater for begge foreldrene og om øyefunn hos nære slektninger. Raseklubben følger dessuten med på halthet og for tidlig lukking av vekstsonen i albuebeinet, såkalt short ulna, som kan føre til feilstilling i frambeinet. En ung hund med en pote som vrir seg stadig mer utover, et bøyd frambein eller halthet bør undersøkes tidlig av veterinær.

DNA-tester for degenerativ myelopati, DM, og von Willebrands sykdom type 1 finnes for rasen, men resultatet må tolkes riktig. Den aktuelle svenske avlsstrategien beskriver DM-testen som en risikotest og anbefaler ikke rutinemessig testing, fordi testen ikke gir hele det kliniske bildet og sykdommen ikke er dokumentert som et større problem blant svenske hunder. For vWD type 1 har raseklubben trukket tilbake sitt tidligere råd om rutinetesting etter en gjennomgang med Svenska Kennelklubbens DNA-gruppe. Et laboratoriesvar beviser altså ikke i seg selv at en hund er syk eller kommer til å bli det. Be oppdretteren forklare hvorfor en test er tatt og hvordan resultatet er vurdert opp mot annen helse og genetisk variasjon.

Hold hunden i normalt hold hele livet. En tydelig midje skal være synlig ovenfra, og ribbeina skal være lette å kjenne med et svakt trykk. Vei hunden regelmessig, men ikke la tallene i rasestandarden erstatte en ordentlig holdvurdering. Kontakt veterinær dersom vekten endrer seg uten en klar grunn, eller hvis hunden trenger et strukturert vektreduksjonsprogram.

## Historie og opprinnelse

Welsh corgi pembroke utviklet seg i Wales som gårds- og gjeterhund, men rasens tidligste opphav er ikke endelig fastslått. Teorier om flamske vevere, nordiske spisshunder og slektskap med svensk vallhund (västgøtaspets) bør derfor behandles som teorier, ikke som sikker historie.

Det dokumenterte arbeidet på walisiske gårder forklarer rasen bedre. Pembrokes hjalp til med å flytte storfe til og fra fjøset, voktet gården og utførte flere andre oppgaver. De drev storfe ved å arbeide tett på dyrenes bakbein. Oppgaven krevde årvåkenhet, bevegelighet og besluttsomhet, i tillegg til både selvstendighet og samarbeid.

Pembroke og cardigan utviklet sine egne særtrekk i Wales, men ble lenge betraktet samlet som welsh corgi. De ble skilt som to raser i 1934. FCI plasserer pembroke som rase nummer 39 i gruppe 1 for gjeter- og kveghunder.

I Sverige lever pembrokes nesten utelukkende som selskapshunder, selv om noen fortsatt gjeter. Arven kommer oftere til uttrykk i hundesport, nesearbeid og en hverdag der hunden får løse oppgaver sammen med eieren.

## Å leve med rasen

En welsh corgi pembroke kan bo i leilighet, rekkehus eller enebolig dersom hverdagen gir nok aktivitet, hvile og selskap. Den lave mankehøyden gjør ikke hunden passiv, og en hage erstatter ikke turer eller trening. I leilighet er det særlig viktig å trene tidlig på rolige reaksjoner på lyder i oppgangen, bevegelser utenfor vinduet og aktivitet ved døren.

Alenetid må trenes inn gradvis. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden forblir avslappet. Valper og urolige hunder trenger ekstra hensyn. Hunder skal også luftes flere ganger i løpet av dagen, så den som har lange arbeidsdager, må planlegge hjelp med selskap og lufting.

Rasen kan bo sammen med andre hunder eller katter, men om det fungerer, avhenger av individene og introduksjonen. Gi katten hundefrie steder og en fri rømningsvei, hold de første møtene kontrollerte og hindre jaging. Smådyr må beskyttes mot stress og fysisk kontakt. Tidligere erfaring med en annen dyreart er nyttig informasjon, men ingen garanti for at det vil fungere med et nytt dyr.

Pembroke kan passe for en førstegangseier som liker trening og klarer å være konsekvent uten harde metoder. Den passer dårligere for den som ønsker en hund som nøyer seg med svært korte turer, røyter lite eller automatisk er stille og føyelig.

Rasen har blitt betydelig vanligere i Sverige. Når en rase blir populær, er det ekstra viktig å kontrollere opplysningene. Møt oppdretteren og valpens mor, og kontroller registrering, ID-merking, veterinærattest og offisielle helseresultater. Hvis hunden er importert eller har kupert hale, skal opprinnelse og innførselsdokumenter være tydelige. Et godt valg bygger på dokumentasjon, åpne svar og hvordan hundene faktisk fungerer — ikke på bilder eller løfter om et bestemt temperament.

Welsh corgi pembroke

Association Française du Corgi

Welsh corgi pembroke er en liten, robust gjeterhund med korte ben, reveaktig ansikt og en værbestandig dobbelt pels som røyter hele året. Den er intelligent, aktiv og svært menneskeorientert, og trenger daglig mosjon, mental stimulering, vennlig oppdragelse og nøye oppfølging av vekt og rygg.

## Kortfakta

- Berner sennenhund er en stor sveitsisk gårdshund som opprinnelig ble brukt til vakthold, trekkarbeid og kvegdrift. I dag er den først og fremst en selskaps- og allsidig brukshund.
- Hannhunder er 64–70 cm i mankehøyde, med 66–68 cm som ideal. Tisper er 58–66 cm, med 60–63 cm som ideal. Rasestandarden angir ingen vekt.
- Rasen skal være selvsikker, oppmerksom, godlynt og hengiven overfor familien, og vennlig mot fremmede.
- En voksen hund trenger godt med aktivitet hver dag. Valper og unghunder skal derimot ikke få målrettet kondisjonstrening eller store fysiske belastninger.
- Den lange doble pelsen må vanligvis børstes grundig hver uke og oftere i røyteperioder.
- I svensk avl kreves offisielle resultater for både hofter og albuer før paring. HS-testen for histiocytært sarkom er en risikotest, ikke et svar på om hunden er frisk eller syk.
- Svulstsykdommer og lav levealder er rasens alvorligste helseproblemer. Levealder og dokumenterte dødsårsaker hos slektninger er derfor viktig ved valg av valp.

## Utseende og pels

Berner sennenhund er stor og kraftig, men skal samtidig være bevegelig, harmonisk og velbalansert. Kroppen er omtrent ti prosent lengre enn mankehøyden og skal virke kompakt snarere enn langstrakt. En tung silhuett er ikke det samme som riktig rasetype: Hunden skal bevege seg fritt og bære størrelsen sin uten å være overvektig.

Hannhunder skal være 64–70 cm høye, helst 66–68 cm. Tisper skal være 58–66 cm, helst 60–63 cm. Rasestandarden har ingen vektangivelse. Vurder derfor en voksen hund ut fra proporsjoner, muskulatur og hold i stedet for å sikte mot et bestemt tall på vekten.

Hodet skal være kraftig, men ikke for tungt. Øynene er mørkebrune og mandelformede, og ørene er middels store og trekantede. Den buskete halen når minst ned til hasen og bæres hengende i hvile, men kan løftes til rygglinjen i bevegelse.

Pelsen er lang og blank, rett eller svakt bølget. Grunnfargen er kullsvart med dypt rustrøde tegninger på kinnene, over øynene, på beina og i brystet. Hvitt finnes blant annet i et symmetrisk bliss og på strupen og brystet. Hvite poter og hvit halespiss er ønskelig, men symmetrien i tegningene sier ingenting om hundens helse.

Svenska Kennelklubbens raseguide anbefaler børsting eller gjennomkamming én gang i uken og daglig under røyting. Tilpass dette til individ og årstid. Arbeid helt ned til huden, og sjekk bak ørene, i armhulene og i behenget der floker lett kan skjule seg. Kjenn samtidig etter kuler, ømhet og hudforandringer.

Legg lengre sommeraktiviteter til kjøligere tider på dagen, sørg for skygge og vann, og la hunden hvile dersom den ikke henter seg inn som normalt. La aldri hunden sitte i en varm bil, heller ikke i skyggen eller med et vindu på gløtt.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk berner sennenhund skal være trygg, godlynt og samarbeidsvillig, ikke redd eller aggressiv. Standarden beskriver også en oppmerksom og vaktsom hund som er hengiven overfor familien og vennlig mot fremmede. Dette er et mål for avl og mentalitet, ikke en garanti for hver valp eller enhver situasjon.

Rasen er ofte sosial og samarbeidsvillig, men en vilter unghund av denne størrelsen kan velte et barn, dra en voksen over ende eller trenge seg på en gjest uten å ha aggressive hensikter. Tren derfor tidlig på å ha alle fire potene i gulvet, hilse rolig, gå i slakt bånd og legge seg på en fast plass.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Gi den rolige erfaringer med mennesker, hunder, trafikk, underlag, håndtering og ulike miljøer, og la den få observere på avstand. Gjentatt redsel bør tas på alvor, ikke bortforklares med at rasen er «myk».

Berner sennenhund kan fungere godt med barn og andre dyr, men individet og introduksjonen er avgjørende. Barn skal ikke klatre på hunden eller forstyrre den når den sover. Hunden trenger et uforstyrret hvilested, og en voksen skal alltid være til stede når små barn og hunder er sammen.

## Trening og mosjon

En voksen berner sennenhund trenger ordentlig mosjon og meningsfull aktivitet hver dag, men det finnes ikke noe fast minuttall som passer alle. Tilpass mengden etter alder, hold, helse, kondisjon, underlag og temperatur. Turer med tid til å snuse, hverdagslydighet, søksøvelser og lek gir en bedre hverdag enn bare å forsøke å slite ut hunden.

For valper og unghunder skiller Svenska Kennelklubben mellom naturlig bevegelse og målrettet mosjon. La hunden bevege seg i sitt eget tempo og hvile ved behov. Planlagte løpeturer, gjentatte hopp og tungt trekkarbeid må vente til hunden er fysisk moden. Ikke stol på en enkel femminuttersregel; tilpass heller aktiviteten etter hvordan hunden beveger seg, hvor sliten den blir og hvor raskt den henter seg inn.

Korte, tydelige og belønningsbaserte treningsøkter passer godt. Prioriter ferdigheter som blir vanskelige å lære først når hunden er fullvoksen:

- å følge et slakt bånd og snu sammen med føreren
- å hilse uten å hoppe eller lene hele tyngden mot noen
- innkalling og kontakt til tross for forstyrrelser
- å vente i døråpninger og gå rolig inn og ut av bilen
- frivillig håndtering av poter, munn, ører og pels

Rasens bakgrunn kan brukes i nesearbeid, lydighet, rallylydighet, kløving eller raseklubbens trekk- og bruksprøver. Trekk med last krever riktig utstyr, gradvis opptrening og en fysisk moden, frisk hund.

## Helse

Helse og levealder må veie tungt ved valg av berner sennenhund. Den gjeldende svenske avlsstrategien beskriver svulstsykdommer som rasens største helseproblem og viser at den lave levealderen fortsatt er et problem. Likevel kan ingen love hvor mange år en enkelt hund vil leve.

I de svenske forsikringsdataene om dødsfall fra 2016–2021 som avlsstrategien viser til, var medianalderen 5,5 år. I en sveitsisk studie av klubbregistrerte hunder født i 2001–2002 var median overlevelse 8,4 år. Populasjon, tidsperiode og metode er forskjellige, så tallene er ikke samme type prognose. De viser hvorfor helse og levealder hos nære slektninger er mer nyttig enn ett generelt aldersspenn.

Svulster sto for mer enn halvparten av dødsfallene i både en sveitsisk og en nederlandsk studie. Histiocytært sarkom er svulstformen som rasens helsearbeid særlig retter seg mot. HS-testen plasserer hunder i grupper med lavere, gjennomsnittlig eller høyere genetisk risiko sammenlignet med rasen. Det er ikke en diagnostisk test: En hund med lavere risiko kan bli syk, og en hund med høyere risiko kan holde seg frisk.

HSIMS beregner risikoen ved en planlagt kombinasjon ut fra foreldrenes HS-resultater. Verktøyet må vurderes sammen med levealder, annen helse, slektskap og funksjon. Ensidig utvalg for lavest mulig risiko vil redusere den genetiske variasjonen. HS-testing anbefales i den svenske avlsstrategien, men er ikke et krav for registrering i Svenska Kennelklubben. Svenska Sennenhundklubbens valpeformidling har derimot siden 2025 krevd at begge foreldrene er testet.

Begge foreldrene må ha offisiell HD- og AD-status før paring for at avkommet skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben. Hunder med HD-grad D eller E og AD-grad 2 eller 3 kan ikke brukes. Avlsstrategien anbefaler i tillegg AD-frie foreldre og at deres gjennomsnittlige HD- og AD-indeks er over 100. Indeks 100 tilsvarer rasens gjennomsnitt og tar med opplysninger om slektninger. Indekser og resultatene til røntgede kullsøsken forteller derfor mer enn ett enkelt resultat.

Renal dysplasi, RD, er en alvorlig forstyrrelse i nyrenes utvikling som hovedsakelig rammer unge hunder. Bekreftede tilfeller registreres sentralt, og en sikker diagnose krever undersøkelse av nyrevev. Familiær nefropati er en annen dokumentert nyresykdom som oftere rammer unge voksne hunder. Det finnes ingen enkel DNA-test som kan vise at en kombinasjon er fri for arveanleggene bak disse sykdommene.

Be oppdretteren vise og forklare:

- foreldrenes offisielle hofte- og albueresultater og kombinasjonens gjeldende indekser
- hvor mange kullsøsken og tidligere avkom som er røntget, og resultatene deres
- HS-resultater og hvordan HSIMS og genetisk variasjon er tatt med i vurderingen
- nyresykdom, svulstdiagnoser, levealder og bekreftede dødsårsaker hos foreldre, søsken og eldre slektninger

## Historie og opprinnelse

Berner sennenhund har sin dokumenterte bakgrunn som gårdshund i alpeområdet rundt Bern i Sveits. Den voktet gårder, trakk last og hjalp til med kveg. Hundene ble kalt Dürrbächler etter vertshuset Dürrbach ved Riggisberg, der den langhårede, trefargede typen var vanlig.

Dürrbächler-hunder ble vist på utstillinger i 1902, 1904 og 1907. I november 1907 grunnla oppdrettere rundt Burgdorf Schweizerischen Dürrbach-Klub for å renavle hundene og definere rasens kjennetegn. Navnet berner sennenhund ble senere etablert i tilknytning til de andre sveitsiske sennenhundrasene.

Påstanden om at rasen stammer fra romerske mastiffer, gjentas ofte, men den er ikke en del av den sikkert dokumenterte historien. Den pålitelige kjernen er den lokale gårdshunden rundt Bern, arbeidet med vakthold, trekk og kveg og den organiserte utviklingen av rasen tidlig på 1900-tallet.

## Å leve med rasen

Berner sennenhund krever praktisk plass i hverdagen, ikke bare gulvplass. Det kan fungere å bo i leilighet, men sjekk trapper, heis, glatte gulv, tilgang til gode turområder og hvordan en syk hund skal transporteres. En hage er praktisk, men erstatter ikke turer og felles aktivitet.

Planlegg for en stor hundeseng, en bil og en sele med plass til hunden, fôr, forsikring og et sted der en våt pels kan tørke. Legg sklisikre matter der det trengs. Det er bedre å løse slike praktiske utfordringer mens hunden er ung enn når den har vondt.

Alenetid må trenes ut fra den enkelte hunden. Begynn med svært korte adskillelser når hunden er trygg, og øk først når den kan legge seg og finne roen. Vedvarende piping, vandring, pesing eller kloring viser at steget var for stort. Rasens hengivenhet er ikke et bevis på separasjonsproblemer, men den er heller ingen garanti for at hunden takler en hel arbeidsdag alene.

Introduser hund og katt gradvis. Hold dem adskilt i starten, la dem venne seg til lukten av hverandre, gi katten et hundefritt sted og hindre hunden i å jage. Korte møter gjennom en grind eller med hunden i bånd kan deretter forlenges når begge er avslappet. Det samme rolige prinsippet gjelder møter med andre hunder. Størrelsen gjør tidlig kontroll i bånd ekstra viktig.

En god oppdretter kan fortelle om både styrker og problemer i slekten og viser dokumentasjon, ikke bare navn på tester. Velg en kombinasjon der helse, mentalitet, funksjon og genetisk variasjon er vurdert samlet. Åpenhet om syke og avdøde slektninger er minst like verdifullt som gode resultater hos foreldrene.

Berner sennenhund

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Norsk Kennel Klub (Norway)

Deutscher Club für Berner Sennenhunde e.V. (Germany)

Société Centrale Canine (France)

Stor sveitsisk gårdshund med kraftig, harmonisk kroppsbygning og tykk, trefarget pels. Kjærlig, menneskeorientert og som regel mild mot barn. Trenger moderat daglig mosjon, kjølig klima, jevnlig pelsstell og vennlig, konsekvent trening. Helseundersøkelser er svært viktige på grunn av leddproblemer og kreftforekomst.

Milkcreek

Hege Merethe Bendiksen

## Kortfakta

Lhasa apso er en liten, langhåret selskapshund med stor selvtillit og tydelig integritet. Den passer best for den som setter pris på en oppmerksom hund og er forberedt på å bruke tid på pelsstell, håndtering og hverdagstrening.

- **Opprinnelse:** Tibet; Storbritannia er også oppført som hjemland i den moderne rasestandarden
- **Rasegruppe:** Gruppe 9, selskapshunder
- **Størrelse:** idealhøyden ved manken er 25 cm for hannhund; tisper skal være noe lavere
- **Kroppsform:** kompakt og litt lengre enn høy
- **Temperament:** glad, selvsikker, våken og stabil, noen ganger avventende overfor fremmede
- **Pels:** lange, tunge og rette dekkhår med moderat underull
- **Pelsstell:** omfattende når pelsen holdes lang; en kortere frisyre reduserer arbeidet, men gjør ikke pelsen vedlikeholdsfri
- **Levetid:** en stor britisk studie beregnet median levealder til 14 år, men en enkelt hund kan leve både kortere og lengre

Rasestandarden angir ingen offisiell vekt. Ikke vurder en voksen lhasa apso ut fra et påstått «riktig» antall kilo. Følg i stedet med på hundens hold, muskulatur og utvikling sammen med oppdretter og veterinær.

## Utseende og pels

En lhasa apso skal være en solid bygd liten hund uten overdrivelser. Kroppen er lett rektangulær, bevegelsene skal være frie, og pelsen må aldri hindre hunden i å se eller bevege seg. Idealhøyden for hannhund er 25 cm, og tispen skal være noe lavere. Dette er et ideal i rasestandarden, ikke et intervall som hver enkelt hund må passe nøyaktig inn i.

Hodet har en moderat markert stopp og et rett snuteparti som er omtrent en tredel av hodets totale lengde. Øynene skal være mørke, ovale og middels store, verken store og fremtredende eller små og dyptliggende. Halen er høyt ansatt, rikelig behåret og bæres over ryggen.

Dekkpelsen skal være lang, tung, rett og forholdsvis hard, ikke ullen eller silkeaktig. Underullen skal være moderat. Gylden, sandfarget, honningfarget, mørk grizzle, skifergrå, røykfarget, svart, hvit, brunaktig og hvit med flekker er blant fargene som er oppført i standarden, og alle fargene er likestilte.

Full pels krever mye arbeid med bading, tørking, børsting og gjennomkamming. Be oppdretteren vise hvordan pelsen deles og kjemmes helt inn til huden, særlig på steder der floker lett kan skjule seg. Hvor ofte dette må gjøres, avhenger av pelskvalitet, lengde, livsfase og hundens hverdag. Ett fast skjema passer ikke for alle. Kortklipping gjør pelsstellet enklere, men pelsen må fremdeles holdes ren og fri for floker, og ører, øyne, poter og klør må fortsatt kontrolleres.

Venn valpen rolig til å stå stille, få potene undersøkt og bli kjemmet i korte økter. Det er viktigere enn en avansert samling pelsverktøy. Lhasa apso skal ikke omtales som allergifri eller garantert allergivennlig. Mengden hundeallergen varierer tydelig også mellom individer av samme rase. Den som har allergi, bør derfor ta medisinske råd på alvor før et hundekjøp.

## Temperament og personlighet

Lhasa apso skal være glad, selvsikker, våken og stabil. En viss avventende holdning overfor nye mennesker er typisk for rasen, men må ikke forveksles med frykt eller aggresjon. Noen individer tar raskt kontakt, mens andre helst vil se an en besøkende en stund før de nærmer seg.

Rasen har historisk vært verdsatt for sin oppmerksomhet, og mange individer bjeffer for å varsle om ukjente lyder. Dette er relevant i en lytt leilighet, men hvor lett hunden girer seg opp, avhenger av individ, miljø og læring. Tren tidlig på ringeklokken, lyder i oppgangen og på å falle til ro igjen. En valpekjøper bør møte valpens mor og gjerne flere voksne slektninger for å se hvordan de håndterer mennesker, lyder og nye miljøer.

Ingen kan love at en lhasa apso automatisk vil fungere godt med barn, katt eller andre hunder. Tidligere erfaringer, introduksjoner og den enkelte hundens atferd betyr mer enn rasenavnet. Små barn og hund skal alltid være sammen med en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Lær barna at de ikke skal løfte hunden, dra i pelsen eller forstyrre den når den spiser eller sover.

## Trening og mosjon

Lhasa apso trenger daglig mosjon og mental aktivisering, men behovet kan ikke oppsummeres i et bestemt antall minutter. Tilpass turer, tempo og underlag etter alder, helse, kondisjon og vær. En god hverdag inneholder turer med tid til å snuse, lek, korte treningsøkter og mulighet til å hvile uforstyrret.

Rasen er liten, men kan være aktiv og lære mye. Noen lhasa apso deltar med gode resultater i for eksempel rallylydighet og agility. Det betyr ikke at alle individer skal trenes på samme måte. For en ung hund er trygg miljøtrening, å gå pent i bånd, innkalling og rolig håndtering viktigere enn å øke den fysiske belastningen raskt.

Tren belønningsbasert, trinnvis og med tydelige kriterier. Korte økter gjør det lettere å avslutte mens hunden fortsatt er engasjert. Belønn frivillig kontakt, ro ved døren og samarbeid under pelsstell. Hvis hunden mister konsentrasjonen, kan du forenkle oppgaven eller bytte belønning i stedet for å gjøre treningen til en maktkamp. Selvstendighet betyr ikke at rasen er umulig å trene.

## Helse

Svenska Kennelklubben beskriver lhasa apso som en generelt frisk rase som ofte lever lenge, men et ansvarlig hundekjøp krever likevel konkrete helsespørsmål. I en stor britisk registerstudie fra 2024 var beregnet median levealder 14,0 år blant 7 216 hunder av rasen. Tallet beskriver hundene i den britiske studien og er ingen garanti for en enkelt valp.

Det viktigste rasespesifikke helseprogrammet i Sverige gjelder PRA4, en genetisk variant av progressiv retinal atrofi som kan gi dårligere mørkesyn og etter hvert blindhet. Svenska Kennelklubben registrerer DNA-resultatene, slik at de kan kontrolleres. Programmet er på nivå 1 og innebærer ikke at DNA-test er obligatorisk før avl. En hund som har arvet varianten fra begge foreldrene, regnes som genetisk affisert og skal ikke brukes i avl. To bærere skal heller ikke pares med hverandre. En bærer kan derimot pares med en genetisk fri hund uten at valpene blir genetisk affisert av nettopp denne PRA4-varianten.

En PRA4-test erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse, fordi andre øyeforandringer og andre PRA-varianter kan forekomme. Raseklubben anbefaler øyelysing før første paring og gjerne også ved seks og ni års alder, men øyelysing er ikke lenger et registreringskrav. Be oppdretteren vise foreldrenes registrerte PRA4-resultater og gjeldende øyeresultater, og forklare hvordan kombinasjonen er vurdert.

Rasens avlsstrategi omtaler også historiske tilfeller av renal dysplasi. Dette er en utviklingsforstyrrelse i nyrevevet som oppstår hos fosteret eller den nyfødte valpen og kan gi alvorlig nyresykdom. Det finnes ingen enkel rutinetest som kan friskmelde et kull. Spør derfor om bekreftede tilfeller hos nære slektninger og hvordan oppdretteren har tatt hensyn til familiehistorikken. Svenska Kennelklubben registrerer tilfeller i alle raser når diagnosen er bekreftet ved undersøkelse av nyrevev.

Se på funksjon, ikke bare meritter og pels. En sunn lhasa apso skal kunne puste uten besvær, ha klare øyne uten irritasjon, se til tross for håret på hodet og bevege seg fritt. Gjentatt øyeirritasjon, anstrengt pust eller en pels som begrenser bevegelsene, skal ikke bortforklares som normalt for rasen.

## Historie og opprinnelse

Rasestandarden oppgir Tibet som opprinnelsesland og Storbritannia som hjemland. Den moderne utviklingen og standardiseringen av rasen fant sted i Storbritannia. Rasen ble utviklet for å tåle et barskt høyfjellsklima, noe som gjenspeiles i den kraftige pelsen og den solide bygningen.

De første hundene av rasen kom til Storbritannia tidlig på 1920-tallet. Der ble de først forvekslet med andre langhårede tibetanske hunder under navnet lhasa terrier, før blant annet lhasa apso og tibetansk terrier ble skilt fra hverandre. Den engelske raseklubben ble stiftet i 1933, og rasen kom til Sverige i 1965.

Fortellinger om klostre, hellige hunder og diplomatiske gaver blir ofte gjengitt som én sammenhengende og detaljert historie. Noe bygger på tradisjon snarere enn dokumentasjon som kan etterprøves. Det som er godt dokumentert, er rasens tibetanske opprinnelse og den britiske standardiseringen på 1900-tallet.

## Å leve med rasen

Lhasa apso kan fungere godt både i leilighet og hus når eieren tar ansvar for lydtrening, mosjon, pels og alenetid. Den lille størrelsen reduserer ikke behovet for turer, trening eller et rolig sted å hvile.

Å være alene er en treningssak, ikke en medfødt fordel ved rasen. En liten valp kan ikke være alene, og treningen bør begynne med svært korte, trygge stunder. En voksen hund som er blitt trent gradvis, kan vanligvis være alene noen timer. Reduser tiden hvis hunden bjeffer, vandrer omkring, ødelegger ting eller viser annen uro. Skaff hjelp dersom hverdagen krever lengre fravær enn hunden mestrer.

Før et kjøp bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hva er foreldrenes registrerte PRA4-resultater, og hvorfor er kombinasjonen trygg?
- Når ble foreldrene sist øyelyst, og ble det registrert noen anmerkninger?
- Finnes det bekreftet renal dysplasi eller annen alvorlig sykdom hos nære slektninger?
- Hvordan reagerer foreldredyrene på fremmede mennesker, andre hunder, lyder og håndtering?
- Hvordan stelles pelsen i praksis, og hvor mye arbeid krever full pels sammenlignet med en kortklipt frisyre?
- Kan hundene puste, se og bevege seg fritt uten at pels eller hodeform begrenser dem?

Rasen passer for den som ønsker å leve tett på en liten, men selvsikker hund, og som ser pelsstell og hverdagstrening som en del av hundeholdet. Den passer dårligere for den som ønsker en vedlikeholdsfri pels, garantert stillhet eller en hund som forventes å godta alle mennesker og dyr uten gjennomtenkte introduksjoner.

Lhasa apso

Verein für Deutsche Spitze (VDH - Germany)

Liten, men robust tibetansk selskapshund som tidligere ble holdt som innendørs vakthund. Rektangulær kropp, tett, gulvlengde pels i mange farger, røyter lite, men krever mye pelsstell. Loajal og beskyttende overfor familien, reservert overfor fremmede, årvåken og vokal. Passer i leilighet dersom den får god trening og nok mosjon.

Heidi Iren Liåsen Brunes

Podengo portuguese liten

Verein für Deutsche Spitze e.V. (Germany)

Den minste av de portugisiske podengoene, Pequeno, er en kompakt og atletisk kaninjeger med glatt eller strihåret pels. Den er oppmerksom, lojal og kjærlig mot familien, men reservert overfor fremmede og en skarp vakthund. Har behov for daglig mosjon, mental stimulering, positiv trening og enkel pelsstell.

Lulubelle

## Kortfakta

Kleinspitz er en liten, oppmerksom selskaps- og vakthund som gjerne holder seg nær familien og raskt legger merke til det som skjer rundt den. Den passer best hos en eier som setter pris på en aktiv liten hund, trener rolig og konsekvent og kan hjelpe den med å skille vanlige hverdagslyder fra hendelser som faktisk krever oppmerksomhet.

- **Opprinnelsesland:** Tyskland
- **Rasetype:** En av fem størrelsesvarianter av tysk spitz
- **Bruksområde:** Selskaps- og vakthund
- **Mankehøyde:** Idealhøyden er 27 cm, med 3 cm tillatt avvik i begge retninger
- **Vekt:** Rasestandarden angir ingen fast vekt. Som en praktisk veiledning veier mange kleinspitz rundt 5–8 kg, men riktig hold og gode proporsjoner er viktigere enn et bestemt tall
- **Pels:** Lang, rett dekkpels med tett, myk underull
- **Typiske trekk:** Oppmerksom, livlig, lærevillig og ofte avventende overfor fremmede

Kleinspitz er en egen, anerkjent størrelsesvariant og ikke en blandingshund. Størrelsesgrensene ligger samtidig nær mittelspitz og pomeranian. I Sverige er enkelte paringer mellom nærliggende varianter tillatt. Valpene registreres først som varianten til den største av foreldrene, og for hunder som senere måles på utstilling, kan den endelige størrelsesvarianten fastsettes fra 15 måneders alder. Den som skal kjøpe valp, bør derfor spørre både om foreldrenes størrelse og hvordan oppdretteren håndterer variantregistreringen.

## Utseende og pels

Kleinspitz skal være kompakt og nesten kvadratisk, med spisst snuteparti, små opprettstående ører og en høyt ansatt hale som bæres over ryggen. Den rikelige pelsen danner en tydelig krage rundt halsen og bukser på bakbeina. Under pelsen skal kroppen fortsatt være velproporsjonert, og bevegelsene skal være flytende og spenstige.

Rasens idealhøyde er 27 cm, og det tillatte spennet er 24–30 cm. Rasestandarden knytter vekten til hundens størrelse i stedet for å angi et bestemt antall kilo. Vurder derfor holdet med hendene og sammen med veterinær ved behov. En stor pels kan både skjule overvekt og få en slank hund til å se tyngre ut enn den er.

Godkjente farger omfatter hvit, svart, brun, oransje og ulvegrå, samt flere klart definerte fargevarianter, blant annet krem, oransje sobel, svart med tan-tegninger og flekket med hvit grunnfarge. Merle inngår ikke i rasestandarden. Farge er et spørsmål om utseende og bør aldri veie tyngre enn helse, mentalitet og en nøye vurdert kombinasjon.

Pelsen består av rett, striere dekkpels og kort, tykk, bomullslignende underull. Børst eller gre helt inn til huden omtrent én gang i uken og oftere i røyteperioder. Vær spesielt oppmerksom bak ørene, i armhulene og under sele eller halsbånd. Pelsen skal ikke rutinemessig formes med omfattende klipping. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan.

## Temperament og personlighet

Kleinspitz er vanligvis livlig, oppmerksom og sterkt orientert mot menneskene sine, men den er ikke automatisk sosial med alle den møter. Rasestandarden beskriver en hund med naturlig skepsis til fremmede, uten å være redd eller aggressiv. I hverdagen kan dette vise seg ved at hunden først vil betrakte en gjest før den søker kontakt.

Tilbøyeligheten til å bjeffe er en viktig del av rasevalget. En kleinspitz reagerer ofte raskt på lyder, bevegelser i oppgangen eller noen som kommer til døren. Målet trenger ikke å være en helt stille hund, men at den kan varsle og deretter falle til ro igjen. Belønn ro, skap avstand til gjentatte triggere og unngå å skynde deg til vinduet sammen med hunden, slik at hvert varsel ikke blir forsterket uten at du mener det.

BPH er en standardisert atferdsbeskrivelse, og resultatene for kleinspitz bygger fortsatt på et lite utvalg der eierne selv har valgt å delta. Gruppen har i gjennomsnitt fremstått som relativt trygg og vist få truende eller aggressive reaksjoner, men heller ikke vært utpreget sosial overfor fremmede. Resultatene beskriver hundene som deltok, ikke hvert individ. Foreldrenes atferd, tidlige erfaringer og oppdretterens miljø gir bedre veiledning om en enkelt valp enn rasenavnet alene.

Rasen beskrives ofte som å ha liten jaktlyst, men det er ingen garanti for sikker innkalling. En kleinspitz kan likevel jage fugler, vilt eller sykler av nysgjerrighet og opphisselse. Tren innkalling trinnvis, og bruk langline der omgivelsene krever det.

## Trening og mosjon

Kleinspitz trenger daglig fysisk aktivitet og mental sysselsetting, men mosjonen skal tilpasses hundens alder, helse og erfaring fremfor et universelt antall minutter. Flere turer, muligheter til å snuse og korte økter med problemløsing passer ofte bedre enn én lang og ensformig tur.

Rasen er lærevillig og rask, noe som gjør belønningsbasert trening effektivt, men også avslører utydelige regler. Tren i små trinn og belønn atferden du ønsker: fire poter i gulvet ved hilsing, kontakt før døren åpnes og stillhet etter et varsel. Harde korrigeringer kan skape frykt eller mer lyd og hører ikke hjemme i moderne hundetrening.

Nesearbeid, triks, balanseøvelser og hverdagslydighet kan gi god variasjon. En frisk voksen kleinspitz kan også sette pris på lengre turer, men kondisjonen må bygges opp gradvis. Valper skal få bevege seg fritt og variert uten tvungne distanser eller gjentatte hopp. Den lille kroppen gjør ikke hunden til en skjør pyntegjenstand, men den trenger beskyttelse mot fall, hardhendt lek og belastning den ikke er klar for.

Venn hunden tidlig til børsting, tannpuss, kloklipp og å bli undersøkt. Korte, positive håndteringsøkter gjør den regelmessige stellet enklere og gir bedre mulighet til å oppdage forandringer i hud, øyne, munn eller bevegelsesmønster.

## Helse

Kleinspitz regnes generelt som en forholdsvis frisk liten rase, men et gjennomtenkt kjøp krever mer enn en generell påstand om friske linjer. Be om å få se de offisielle resultatene for begge foreldredyrene, og spør hvilke problemer som faktisk har forekommet hos nære slektninger.

Den svenske raseklubben anbefaler at avlsdyr har normale kneskåler og øyne uten registrerte anmerkninger. Ved patellaundersøkelse registreres veterinærens funn på en skala fra 0 til 3, og det faktiske resultatet må derfor vurderes. Formuleringer som «patellasjekket» sier ikke hva undersøkelsen viste. En offisiell øyeundersøkelse skal utføres av en autorisert øyelysende veterinær og gir et aktuelt bilde av hundens øyestatus, ikke en livslang garanti.

Anbefalingene om kne- og øyeundersøkelse må ikke forveksles med et sentralt helseprogram eller et eget registreringskrav for kleinspitz. Det som betyr noe for valpekjøperen, er de faktiske resultatene, datoen for undersøkelsene og hvordan oppdretteren bruker dem i avlsplanleggingen.

Vær også forsiktig med brede påstander om DNA-tester for PRA. En test som påviser en bestemt genvariant i en annen rase, utelukker ikke alle former for progressiv retinal atrofi hos kleinspitz. Øyeundersøkelse, familiehistorikk og åpen rapportering av funn kan derfor ikke erstattes av en uspesifisert beskjed om at hundene er «gentestet».

Unormalt pelstap forekommer i beskrivelser av små tyske spitzer, men uttrykk som BSD eller «black skin disease» brukes som et uformelt samlebegrep og er ikke én sikker diagnose. En hund som mister unormalt mye pels, trenger veterinærutredning i stedet for å få en diagnose ut fra rase eller utseende.

Som for andre hunder er vektkontroll og tannpleie en del av det forebyggende arbeidet. Begynn med tannpuss tidlig og gjør det til en rolig hverdagsrutine.

## Historie og opprinnelse

Kleinspitz har sitt moderne raseopphav i Tyskland og tilhører FCI-gruppen for spisshunder og hunder av urhundtype. FCI samler de fem tyske spitzvariantene under samme rasestandard: wolfspitz/keeshond, grosspitz, mittelspitz, kleinspitz og zwergspitz/pomeranian.

Tysk spitz er historisk beskrevet som vakt- og selskapshund. Den internasjonale rasestandarden fikk sin endelige anerkjennelse i 1957, mens dagens tekst og størrelsesregler senere er revidert. Eldre fortellinger knytter tyske spitzer til svært tidlige europeiske hundetyper, men slike opprinnelsesfortellinger bør leses som kynologisk tradisjon og ikke som bevist avstamning for dagens kleinspitz.

Den felles standarden forklarer hvorfor grensene mellom variantene fortsatt har praktisk betydning i avl og registrering. En kleinspitz er altså ikke bare «en liten spisshund» i dagligtale, men størrelsesvarianten som skal ligge innenfor rasestandardens mål og helhetsinntrykk.

## Å leve med rasen

Kleinspitz kan fungere både i leilighet og hus dersom den får aktivitet, hvile og hjelp til å håndtere lyder. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn hvordan hverdagen legges opp. I en lytt leilighet bør en kommende eier likevel ta rasens raske varsling på alvor og planlegge rotrening fra starten av.

Med barn kan rasen bli en engasjert familiehund, men voksne må alltid ta ansvar for samspillet. Hunden skal ha en uforstyrret hvileplass, og barn må lære å ikke forstyrre den når den spiser eller sover. Fordi kleinspitz er liten, må man være ekstra forsiktig ved løft og livlig lek. En hund skal ikke være alene med små barn, uansett rase.

Om den passer sammen med katt eller en annen hund, avgjøres mer av individene og introduksjonen enn av rasenavnet. De første møtene bør være rolige og trinnvise, med mulighet for avstand og separate ressurser. Tidligere erfaring med den andre dyrearten er en fordel, men ingen garanti for at alle kombinasjoner fungerer.

Alenetid må trenes gradvis når hunden er trygg i det nye hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hva de takler uten stress. Øk tiden i små trinn, og gå tilbake dersom hunden begynner å bjeffe vedvarende, vandre rundt, ødelegge ting eller viser andre tegn på uro.

Kleinspitz passer derfor best for den som ønsker en liten, men aktiv hund, kan leve med regelmessig pelsstell og er forberedt på å arbeide med lyd, sosial trygghet og hverdagsferdigheter. Den er et dårligere valg for den som ønsker en stille, selvstendig hund som nøyer seg med korte lufteturer og kan være alene gjennom lange arbeidsdager.

Kleinspitz

VDH (Verband für das Deutsche Hundewesen)

German Spitz – Kleinspitz er en liten, kvadratisk bygget selskapshund med reveaktig hode, tett dobbelt pelslag og krøllet hale. Den er våken, livlig og sterkt knyttet til familien sin, tilpasser seg godt både by- og landliv, trenger jevnlig stell, mosjon og trening, og kan være både vokal og vaktsom.

Omnia

## Kortfakta

Drever er en svensk, lavbeint drivende jakthund som først og fremst brukes på hare, rev, rådyr og hjort. Rasen kombinerer sterk jaktlyst og selvstendig arbeid i skogen med et rolig grunntemperament. Den passer best hos en jeger eller i et hjem som kan gi hunden ordentlig nesearbeid og samtidig håndtere stemmen og interessen for spor i hverdagen.

- **Bruksområde:** en allsidig drivende hund som finner vilt, følger sporet og gir los. Spornøyaktighet, passende fart og evne til å avslutte et langt drev er viktige egenskaper.
- **Størrelse:** hannhunder skal være 32–38 centimeter i mankehøyde, med 35 centimeter som ideal. Tisper skal være 30–36 centimeter, med 33 centimeter som ideal.
- **Mentalitet:** rasestandarden beskriver dreveren som oppmerksom og rolig. Aggressivitet, nervøsitet og skyhet hører ikke til ønsket rasetype.
- **Aktivitetsnivå:** stor arbeidslyst og utholdenhet. Turer i bånd er sjelden nok som eneste aktivitet.
- **Pels:** grov, rett og tettsittende pels som er forholdsvis enkel å stelle.
- **Viktig helsetema:** jaktrelatert lungeødem, også kalt jaktødem, er rasens tydeligst dokumenterte særskilte helseproblem.

En drever kan være et fint familiemedlem, men den er ingen ukomplisert selskapshund. Den som ønsker en hund som ofte kan gå løs, sjelden arbeider med nesen og er stille i en boligblokk, bør vurdere en annen rase.

## Utseende og pels

Dreveren skal være langstrakt og lavbeint, men samtidig sterk, muskuløs og bevegelig. Den er bygd for arbeid i terrenget, ikke for å se overdrevent lang eller tung ut. Bakkeklaringen skal være omtrent 40 prosent av mankehøyden, og bevegelsene skal være jevne, parallelle og jordvinnende.

Rasestandarden angir mankehøyde, men ingen idealvekt. Et tall på vekten sier derfor mindre enn helheten: ribbeina skal være lette å kjenne, midjen skal være synlig, og hunden skal ha muskler til arbeidet sitt. Når du velger valp, er frie bevegelser, velbygde frambein og tilstrekkelig bakkeklaring mer nyttig enn en lovet voksenvekt.

Pelsen er grov, rett og tettsittende. Den er kortere på hodet, ørene og nederst på beina, og litt lengre på halsen, ryggen og baksiden av lårene. På undersiden av halen er den buskete uten å danne fane. Alle farger kombinert med hvite tegninger er tillatt, bortsett fra overveiende hvit, merle og leverbrun. De hvite tegningene skal være synlige fra flere sider.

Pelsstellet er enkelt, men en arbeidende hund trenger mer enn børsting. Børst bort løse hår ved behov, og bad hunden når den er skitten i stedet for etter en fast plan. Etter jakt eller en tur i tett terreng bør du sjekke poter, klør, hud, øyne og ører for sår, rusk og flått. Hold klørne korte nok til at de ikke forstyrrer potenes kontakt med bakken.

## Temperament og personlighet

Dreveren skal være rolig og oppmerksom, men den er også avlet for å ta egne avgjørelser på avstand fra føreren. Det som kan virke som stahet hjemme, er ofte den samme selvstendigheten som trengs i skogen. Når hunden får ferten av vilt, kan alt annet raskt bli mindre viktig enn sporet.

Med en hverdag som passer rasen, kan dreveren veksle mellom intenst arbeid ute og ro hjemme. Det garanterer ikke at hvert individ blir stille, lett å styre eller sosialt med alle. Arv, erfaringer, trening og balansen mellom aktivitet og hvile har stor betydning.

Med barn gjelder samme grunnregel som for alle hunder: en voksen skal være til stede, og hunden må ha et uforstyrret hvilested. Et rolig rasetemperament erstatter ikke tilsyn, og barn skal ikke ha ansvar for en hund som kan kaste seg etter en lukt på tur.

Om en drever kan bo sammen med andre hunder, katter og smådyr, avhenger av individet. En drever kan lære å leve med en katt, særlig gjennom tidlige og rolige introduksjoner, men jaktlysten gjør at ingen bør love at det vil fungere. Hindre hunden i å jage katten fra første møte, gi katten egne trygge soner, og ikke la dyrene være alene sammen før du vet hvordan de fungerer sammen. Små kjæledyr trenger et område hunden ikke kan nå.

Losmålet er et arbeidsredskap: jegeren skal kunne følge drevet ved å lytte til hunden. Det betyr ikke at alle drevere bjeffer mye inne, men lydnivået må vurderes før kjøp, særlig i leilighet. Gjentatt bjeffing eller uling når hunden er alene, bør ses som et tegn på at opplegget må endres, ikke som en uunngåelig egenskap ved rasen.

## Trening og mosjon

Dreveren trenes best med tydelige rutiner, belønninger hunden virkelig setter pris på, og en vanskelighetsgrad som økes litt om gangen. Harde korrigeringer skaper ikke en tryggere jakthund. Belønningsbasert trening som tar hensyn til rasens motivasjon, gir et bedre grunnlag for tillit og samarbeid.

Begynn innkallingstreningen på et sted uten forstyrrelser. Belønn raskt, la ofte hunden få gå tilbake til å snuse, og fortsett med langline før du gjør øvelsen vanskeligere. Da betyr ikke innkalling alltid at moroa er over. En godt trent innkalling reduserer risiko, men gjør ikke jaktlysten ufarlig. I områder med mye vilt er langline, inngjerding eller gjennomtenkt jaktlig håndtering ofte tryggere enn å teste om lydigheten holder.

Ingen nøyaktig tidsregel passer for alle drevere. En god hverdag inneholder fysisk aktivitet, nesearbeid, korte treningsøkter og restitusjon. Tilpass mengden til alder, kondisjon, jaktsesong og individ. Bygg opp utholdenheten gradvis før sesongen i stedet for å la en utrent hund gå rett fra rolige uker til en lang jaktdag.

Aktiviteter som passer rasens egenskaper, er blant annet:

- viltspor eller menneskespor med tydelig start og slutt;
- søksøvelser der hunden får arbeide metodisk med nesen;
- turer i variert terreng med tid til å undersøke lukter;
- drevprøver og jakttrening under kyndig veiledning for hunder som skal brukes på jakt.

Jakt er mer enn mosjon. Dreveren skal søke, reise og spornøyaktig drive hare, rev, rådyr eller hjort med hørbar los og et samarbeid som gjør jakten håndterbar. For den som ikke jakter, er oppgaven derfor større enn å legge inn én ekstra lang tur: hunden trenger regelmessig og strukturert arbeid som bruker nesen, utholdenheten og evnen til problemløsning.

## Helse

Dreveren regnes stort sett som en frisk rase, men jaktrelatert lungeødem er et særskilt problem som alle valpekjøpere og eiere bør kjenne til. Tilstanden gir akutte pustevansker under eller etter jakt. Det er en form for ikke-kardiogent lungeødem, og den nøyaktige bakenforliggende mekanismen er fortsatt ukjent.

Varselsignaler er hoste, unormalt rask eller anstrengt pust og tretthet som ikke står i forhold til arbeidet. En rammet hund kan ha problemer med å legge seg, sitte med hodet og halsen strukket eller bli stille under et pågående drev. Avbryt anstrengelsen og kontakt veterinær hvis hunden får slike symptomer. Ikke vent til neste jakt for å se om det skjer igjen.

Arv har betydning for risikoen, og avlsstrategien til Svenska Dreverklubben har egne retningslinjer for å redusere lungeødem. Be oppdretteren vise hvordan tilfeller på både morens og farens side er vurdert, og hvordan den planlagte kombinasjonen ser ut i DreverData. Spør også hvordan nære slektninger har fungert på jakt; normal pust og restitusjon etter arbeid er viktig informasjon.

Ikke vurder en dreveroppdretter ut fra en generell liste med HD-, AD- og øyeundersøkelser hentet fra andre raser. Bruk gjeldende råd for drever. Kontroller foreldredyrenes identitet, jakt- og utstillingsresultater, mentalitet, sykdomshistorikk og slektskap i registrene til Svenska Kennelklubben og raseklubben. Be også om ærlige svar om problemer som ikke kan avklares med en enkel test.

Godt daglig stell er fortsatt viktig. Hold hunden slank og veltrent, bygg opp kondisjonen gradvis og gi den tid til å roe ned etter hardt arbeid. Sjekk hunden etter jakt og oppsøk veterinær ved skade, smerte, unormale bevegelser eller endret pust. Et løfte om en bestemt levealder sier mindre enn dokumentert helse i slekten og en åpen oppdretter.

## Historie og opprinnelse

Dreveren er svensk som rase, men har kontinentale røtter. Westfälische dachsbracke ble importert til Sør-Sverige på 1910-tallet, og det første eksemplaret ble registrert av Svenska Kennelklubben i 1913. Dachsbracke-typen bak rasen var blitt utviklet blant annet i Sør-Tyskland, Tyrol og Sveits på 1800-tallet.

I Sverige satte jegerne pris på den lavbeinte hundens måte å drive rådyr og senere også hare, rev og hjort på. Svenska Dachsbrackenklubben ble stiftet i 1944. I 1947 fikk den svenske varianten navnet drever, og klubben skiftet navn til Svenska Dreverklubben. Svenska Kennelklubben anerkjente dreveren som svensk rase i 1953.

Rasen har fortsatt å bli avlet som arbeidende jakthund. Det forklarer både den robuste konstruksjonen og dagens sterke jaktlyst. Dreverens identitet bygger ikke bare på utseendet, men på evnen til å følge spor nøyaktig i svensk terreng, gi tydelig los og holde en fart som passer til drivende jakt.

## Å leve med rasen

Dreveren passer best når jakt eller regelmessig sporarbeid er en planlagt del av livet, ikke noe man kanskje vil prøve senere. Den kan bo i hus eller leilighet, men boligtypen dekker ikke rasens behov. En leilighetseier må sørge for daglig arbeid ute og forebygge sjenerende lyd; en huseier må likevel trene hunden og sikre porter og tomt.

Gjør denne praktiske sjekken før du kjøper:

- **Arbeid:** Hvem gir hunden regelmessig nesearbeid og fysisk trening også utenfor jaktsesongen?
- **Sikkerhet:** Kan dere bruke langline, sikre inngjerdinger og pålitelige rutiner ved dører, bil og jaktterreng?
- **Lyd:** Tåler boligen en kraftig los, og har dere en plan hvis hunden begynner å bjeffe på grunn av stress eller for lite aktivitet?
- **Alenetid:** Er det tid til å trene dette i små trinn og ordne hjelp dersom hunden ikke takler arbeidsdagen? En drever skal ikke forventes å være alene en hel arbeidsdag.
- **Barn og dyr:** Kan barna få tilsyn av en voksen, og kan katter eller smådyr få egne trygge områder?
- **Oppdretter:** Kan oppdretteren gjøre rede for jaktlige egenskaper, mentalitet, lungeødem i slekten og tankene bak kombinasjonen uten å gi løfter ingen kan holde?

Drever kan være en førstegangshund, men bare for en person som vil lære hvordan en drivende hund arbeider og få støtte fra oppdretter, raseklubb eller en erfaren instruktør. For en jeger som setter pris på en selvstendig hund med rolig grunntemperament, kan rasen bli både en dyktig jaktkamerat og et nært familiemedlem. For den som ønsker en lettstyrt selskapshund, er dreveren sjelden det beste valget.

Drever

Svenska Dreverklubben

The Swedish Kennel Club

Federation Cynologique Internationale (FCI)

Drever er en robust svensk drivende støver, lav og lang i kroppen, men samtidig sterk og utholdende. Den er avlet for å spore og drive vilt i jevnt tempo, har en klar stemme, sterk jaktlyst og trenger rikelig med mosjon. Vennlig, hengiven og lettstelt i pelsen passer den godt i aktive hjem som er mye utendørs.

Asle Skårdal

## Kortfakta

Toy puddel er den minste av puddelens fire godkjente størrelser. Ifølge rasestandarden skal mankehøyden være over 24 og høyst 28 centimeter. Idealet er 25 centimeter, med en nedre toleranse på én centimeter. Betegnelser som «teacup», «tiny toy» og «micro» beskriver ikke en femte offisiell størrelse. Spør hvor høye foreldrene og andre nære, voksne slektninger faktisk er, i stedet for å stole på et salgsnavn.

Toypuddelen er en liten selskapshund, men skal ha de samme normale proporsjonene og det samme tydelige puddelpreget som de større variantene. Standarden beskriver en oppmerksom, aktiv og lærevillig hund, ikke en skjør miniatyr med dverglignende trekk. Størrelsen reduserer ikke behovet for trening, utetid, aktivisering eller pelsstell.

Dette er viktig å vite før kjøp:

- Pelsen vokser hele tiden og må klippes. Også en kort frisyre krever børsting og bading.
- Toypuddelen er ikke allergenfri. Personer med pelsdyrallergi kan reagere selv på en hund som feller lite synlig hår.
- Foreldre til svenske kull skal ha et offisielt prcd-PRA-resultat før paring. Kontroller av kneskåler og øyne er også viktige, men omfattes delvis av andre regler og anbefalinger.
- En sunn toypuddel skal kunne være aktiv og bevege seg fritt. Hjemmet bør likevel sikres mot fall fra høyder og for hard lek med betydelig større hunder.

## Utseende og pels

Toypuddelen skal se ut som en velproporsjonert puddel i lite format. Bevegelsene skal være lette og fjærende, og uttrykket våkent. Størrelsesgrensen gjelder mankehøyde, ikke en garantert voksenvekt.

Puddelen kan ha krøllet ullpels eller snorpels. Ullpelsen skal være tett, fin, spenstig og jevnt krøllet. Pelsen vokser hele tiden og feller ikke på samme måte som hos mange andre hunder. Det betyr vanligvis mindre løst hår i hjemmet, men ikke mindre arbeid: hår som løsner, kan bli sittende i pelsen og bidra til floker.

En god pelsrutine bør ta utgangspunkt i frisyren og pelsens tilstand, ikke en fast ukeplan. Gå gjennom pelsen helt inn til huden, særlig bak ørene, i armhulene og under sele eller halsbånd. Bad hunden når pelsen trenger rengjøring, løs opp floker skånsomt og klipp før lengden blir vanskelig å håndtere. Den som ikke klipper selv, må få jevnlig hjelp. Venn valpen gradvis til børste, kam, håndtering av poter, klippemaskin og korte økter der den står stille.

Siden august 2024 omfatter den svenske rasestandarden både ensfargede og flerfargede pudler. De ensfargede er svart, hvit, brun, grå og aprikosrød. I tillegg finnes blant annet tofargede hunder, hunder med tan-tegninger, trefargede og brindle. Til sammen finnes det 16 registrerte fargevarianter. Fargen endrer ikke hundens behov for stell og trening.

## Temperament og personlighet

Toypuddelen skal være vennlig, glad, trofast og samarbeidsvillig. Mange individer legger raskt merke til endringer, liker felles aktiviteter og lærer hverdagsrutiner fort. Det gjør rasen givende for den som ønsker en nær selskapshund og samtidig liker å trene.

Rasebeskrivelsen viser en retning, men er ingen garanti for hver valp. I svenske atferdsbeskrivelser har pudler som gruppe stort sett vært positive og oppmerksomme, med få uventet truende reaksjoner. Grunnlaget for de mindre størrelsene er begrenset og inneholder flere mellompudler enn dverg- og toypudler. Resultatet kan derfor ikke forutsi atferden til en enkelt hund.

Se hvordan valpens mor og andre voksne slektninger henter seg inn etter noe uventet, tar kontakt og takler vanlig håndtering. Spør oppdretteren om sterke sider, men også om det som har krevd ekstra trening. En hund som bjeffer, holder avstand eller blir overivrig, er ikke automatisk «typisk toy». Atferden påvirkes av individet, erfaringer, miljøet og det menneskene rundt hunden belønner.

En trygg og sosial toypuddel kan bli en fin familiehund, men den lille kroppen krever tilsyn av voksne rundt barn. Barn må lære å la hunden hvile, sitte når de løfter den, og aldri jage, trenge opp i et hjørne eller bære den som en leke. Hunden skal alltid kunne trekke seg unna. Det samme prinsippet gjelder andre hunder: velg rolige lekekamerater og avbryt når størrelsesforskjellen eller intensiteten gjør leken utrygg.

## Trening og mosjon

Toypuddelen trenger å bevege seg og bruke hodet hver dag. Den korte skrittlengden påvirker hvor langt den går, men en tur i sele, en søksoppgave og en treningsøkt dekker forskjellige behov og kan ikke fullt ut erstatte hverandre. Tilpass mengden etter alder, kondisjon, underlag, vær og hvor godt hunden restituerer etterpå.

Gode hverdagsaktiviteter kan være å lete etter godbiter eller en leke, følge et duftspor, øve på kontakt og rolig venting eller lære en ny oppgave. Agility, rallylydighet, lydighet og nosework kan passe en frisk hund når hopp, hindere og vanskelighetsgrad tilpasses. Valper bør få utforske og utvikle koordinasjon uten gjentatt, hard belastning.

Lærevillig betyr ikke at hunden trener seg selv. En toypuddel lærer også raskt ting du ikke hadde tenkt å lære den. Hold øktene tydelige, belønn ønsket atferd og ta pause før hunden mister konsentrasjonen. Hvis hunden er rastløs eller frustrert, bør du vurdere balansen mellom aktivitet, søvn og krav i stedet for bare å legge til mer mosjon.

Renslighetstrening følger de samme prinsippene som for andre valper: Gå ut etter søvn, mat og lek, gi valpen hyppige muligheter til å lykkes og belønn rolig ute. Et uhell inne viser at tidspunktet eller tilsynet må justeres; det er ikke trass eller lav intelligens. En liten valp kan trenge hyppigere lufteturer, men ingen bestemt alder eller tidsplan gjelder for alle toypudler.

## Helse

Som valpekjøper må du skille registreringskravene til Svenska Kennelklubben fra raseklubbens anbefalinger. For toy-, dverg- og mellompuddel skal begge foreldrene ha et offisielt prcd-PRA-resultat før paring. Resultatet kan komme fra en godkjent DNA-test eller vise at hunden er arvelig fri gjennom foreldrene. En bærer kan pares med en fri hund. To bærere skal ikke kombineres, og en hund som er testet som affisert, skal ikke brukes i avl.

prcd-PRA er en fremadskridende netthinnesykdom som kan føre til blindhet. Et fritt DNA-resultat viser at hunden ikke har den testede mutasjonen, men utelukker ikke andre øyesykdommer. Svenska Pudelklubben anbefaler derfor øyelysing etter 18 måneders alder og på nytt etter fem års alder. Be om å få se resultatene til begge foreldrene og alderen deres ved undersøkelsen.

Patellaluksasjon betyr at kneskålen kan flytte seg ut av normal stilling. Det offisielle resultatet graderes fra 0 til 3: 0 betyr en stabil kneskål, mens grad 1–3 beskriver økende grad av luksasjon. En offisiell attest kan utstedes fra 12 måneders alder. For toy- og dvergpuddel anbefaler Svenska Pudelklubben at en hund med grad 1 bare brukes i begrenset omfang og kun sammen med en hund som har 0/0. Dette er en avlsanbefaling, ikke samme type registreringskrav som for prcd-PRA. I perioden 2016–2021 hadde 90–95 prosent av de offisielt undersøkte mindre pudlene 0/0, men bare en del av hvert årskull ble undersøkt. Tallet beskriver derfor hundene som ble testet, ikke alle toypudler.

Små hunder har også høyere risiko for periodontitt. Venn valpen til håndtering av munnen, og bygg gradvis opp til daglig tannpuss. Be veterinæren kontrollere bitt, tannkjøtt og tannbelegg ved vanlige besøk. Dårlig ånde, blødende tannkjøtt, løse tenner eller en plutselig endring i tyggingen bør vurderes av veterinær.

## Historie og opprinnelse

Puddelen er en gammel europeisk rase, med Frankrike som hjemland i dagens rasestandard. Rasen ble opprinnelig brukt til jakt på vannfugl og apportering fra vann. Dette arbeidet ble hovedsakelig utført av den større puddeltypen, så dagens toypuddel hadde ikke den samme historiske arbeidsrollen.

De mindre pudlene ble først og fremst utviklet som selskapshunder. På 1800-tallet begynte man å avle frem en dvergvariant fra små eksemplarer av de større pudlene, og størrelsesinndelingen endret seg deretter over tid. Toypuddelen ble fullt godkjent som egen størrelse i Sverige i 1990. Den deler rasens eldre opprinnelse, men den svenske historien til toyvarianten er langt yngre enn puddelens historie som vannhund.

Alle fire størrelser følger den samme rasestandarden, men helseråd og registreringsregler må likevel kontrolleres spesielt for toyvarianten.

## Å leve med rasen

En toypuddel kan trives i leilighet eller hus hvis den får daglig utetid, mental aktivisering og hvile. Størrelsen på boligen betyr mindre enn om hverdagen gir rom for turer, pelsstell, trening og selskap. Et sklisikkert lekeområde, en uforstyrret liggeplass og en løsning som hindrer høye hopp, kan redusere risiko uten å begrense normal bevegelse.

Alenetid må trenes gradvis etter at valpen har funnet seg til rette i det nye hjemmet. Begynn med svært korte stunder, og øk bare så lenge hunden forblir trygg. Hvor lenge en voksen hund takler å være alene, varierer mye. Gå et trinn tilbake hvis hunden begynner å gå hvileløst rundt, pese, bjeffe vedvarende, ødelegge ved døren eller ikke lenger tar imot en godbit.

Med katt eller en annen hund er rolige introduksjoner og muligheten til å trekke seg unna viktigere enn en generell raseetikett. Beskytt en liten valp mot hardhendt lek, skill dyrene rundt mat og tyggeting, og ikke la en ny hund jage katter eller smådyr. Noen blir nære venner, mens andre trives best med tydelig avstand.

Puddelen markedsføres ofte som allergivennlig fordi den feller lite synlig hår. Allergener kommer imidlertid også fra spytt, hudceller, urin og talgkjertler, og ingen hund er allergenfri. Den som har allergi, bør rådføre seg med helsepersonell og finne ut hvordan vedkommende reagerer på hunder før kjøp. Puddelpelsen gir ingen garanti.

Før du kjøper valp, bør du:

- møte valpens mor og se hvordan hundene lever og oppfører seg i hverdagen;
- kontrollere begge foreldrene i Svenska Kennelklubbens Hunddata, særlig prcd-PRA, patella og øyelysing, og spørre om helsen og temperamentet til nære slektninger;
- spørre om voksenhøyden til foreldrene og hunder fra tidligere kull, i stedet for å stole på ord som «micro» eller en lovet vekt;
- be oppdretteren vise hvordan pelsen stelles, og forklare hvilken håndtering valpen allerede er vant til;
- lese veterinærattesten og selv se på valpens bevegelser, øyne, ører, munn, hud og allmenntilstand;
- sørge for at du får registreringsbevis, en skriftlig avtale og en veterinærattest som ikke er eldre enn sju dager ved overlevering.

Den beste matchen er ikke automatisk den aller minste valpen. Velg en oppdretter som viser offisielle resultater, snakker åpent om variasjon og hjelper deg å finne en Toy puddel som passer til hjemmet ditt.

Toy puddel

The Norwegian Kennel Club

The Danish Kennel Club

The French Kennel Club (Société Centrale Canine)

Toy puddel er den minste puddelvarianten, kvadratisk og elegant med tett, krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. Den er livlig, sensitiv og svært lærevillig, knytter sterke bånd, passer godt til et aktivt inneliv og kan med god omsorg ofte bli 14–16 år eller mer.

Lars Petter Paulsen

## Kortfakta

Yorkshire terrier er en liten britisk terrier som først og fremst holdes som selskapshund, men den skal fortsatt være våken, intelligent og livlig med et stabilt temperament.

- Rasen er anerkjent av FCI som britisk terrier nummer 86, i gruppe 3 og seksjonen for dvergterriere.
- Rasestandarden angir en maksimal vekt på 3,2 kg, men verken minstevekt eller mankehøyde. I praksis er mange hunder tyngre enn standardens maksimum.
- «Teacup» er ikke en offisiell størrelsesklasse for Yorkshire terrier. Betegnelsen er derfor ingen garanti for hundens voksenstørrelse eller helse.
- Pelsen skal være rett, blank, fin og silkeaktig. Lang pels krever mye stell; kortklipping reduserer arbeidet, men gjør ikke pelsen vedlikeholdsfri.
- De tydeligst dokumenterte helseprioriteringene er tennene, gjenværende melketenner og patellaluksasjon, altså løse kneskåler.

## Utseende og pels

Yorkshire terrier skal være kompakt, nett og velproporsjonert, med oppreist holdning og frie bevegelser. Den kan være svært liten, men skal ikke se skjør eller overdrevet forminsket ut.

Maksvekten på 3,2 kg beskriver utstillingsstandardens ideal, ikke et løfte om størrelsen på enhver voksen hund. Standarden oppgir ingen mankehøyde. SKK opplyser at de fleste hundene er rundt 20–25 cm, og at mange veier mer enn standardens maksimum; selv valper i samme kull kan få ulik voksenstørrelse. En valpekjøper bør derfor spørre om de faktiske vektene til foreldrene og voksne slektninger i stedet for å stole på ord som «mini» eller «teacup».

Den voksne standardpelsen er mørkt stålblå over kroppen og klart gyllen tan på blant annet hodet og brystet. Hårene skal være rette og blanke med en fin, silkeaktig struktur, ikke ullaktige. Valper blir født svarte og tanfargede, og den stålblå voksenfargen utvikles gradvis. Hvor raskt farge og struktur modnes, varierer, så valpepelsen viser ikke nøyaktig hvordan den voksne hunden vil se ut.

En lang pels må gres grundig og ofte, helt ned til huden, særlig der hårene utsettes for friksjon. Mange selskapshunder kortklippes for å gjøre hverdagen enklere. Da tar bad, tørking og flokeløsing mindre tid, men hunden trenger fortsatt børsting og må venne seg til håndtering av ansikt, ører, poter og klør. Pelsen har ingen underull, og hunden kan derfor også trenge beskyttelse i kaldt og vått vær.

Yorkshire terrier beskrives noen ganger som allergivennlig fordi den feller få synlige hår. Det er misvisende som garanti: Ingen hunder er allergenfrie, og hundeallergener kommer blant annet fra spytt og hudceller. Den som har eller mistenker pelsdyrallergi, bør søke medisinsk rådgivning før et hundekjøp.

En trefarget Biewer terrier er ikke en egen fargevariant av Yorkshire terrier. I Sverige og de øvrige nordiske landene behandles Biewer terrier som en separat rase, selv om den har et nært historisk slektskap med Yorkshire terrier. Den er derimot ikke anerkjent av FCI.

## Temperament og personlighet

Yorkshire terrier er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og handlekraftig, ikke en passiv skjødehund. Rasestandarden fremhever intelligens, livlighet og stabilt gemytt, men graden av sosialitet, bjeffing og jaktinteresse varierer mellom individer og påvirkes av oppvekst og trening.

Den raske reaksjonen på lyder og bevegelse kan gjøre rasen tilbøyelig til å varsle. Det betyr ikke at alle hunder bjeffer mye. En hund som får undersøke omgivelsene rolig, belønnes for å være stille og lærer å slappe av, har bedre forutsetninger for å håndtere lyder ved døren og bevegelser utenfor vinduet. Å bare avbryte bjeffingen uten å endre årsaken gir sjelden en holdbar hverdag.

Terrierbakgrunnen kan vise seg som interesse for leker, lukter og smådyr. Innkalling og evnen til å avbryte noe spennende må derfor trenes, også hos en hund som er lett å løfte. Samliv med katt eller en annen hund avhenger mer av individet, introduksjonen og hverdagsrutinene enn av et enkelt ja eller nei for rasen.

Med barn er den lille kroppen det viktigste praktiske hensynet. Et barn må kunne la hunden trekke seg unna, leke på gulvnivå og la være å bære eller jage den. Kontakt med små barn bør skje under tilsyn. Den samme forsiktigheten trengs i lek med mye større hunder, fordi vennlig, men fysisk lek fortsatt kan bli for hard for en Yorkshire terrier.

## Trening og mosjon

Yorkshire terrier trenger daglig fysisk og mental aktivitet, men det finnes ikke noe meningsfullt minuttkrav som passer alle individer. En god dag inneholder flere lufteturer, turer med tid til å snuse, lek, enkel problemløsning og trening der hunden kan lykkes.

Tilpass mengde og intensitet etter alder, kondisjon, vær og individ. Det er mer nyttig å se hvordan hunden fungerer i hverdagen og justere én ting om gangen enn å jage et generelt antall minutter.

Belønningsbasert trening passer rasens raske oppfattelsesevne. Prioriter kontakt, innkalling, å gå pent i bånd, en rolig hvileplass og en alternativ atferd når hunden vil varsle. Tren også på pelsstell, tannvisning og kloklipp i små trinn. Det gjør det daglige stellet tryggere og reduserer behovet for å holde hunden fast.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Den trenger rolige, positive erfaringer med mennesker, hunder, underlag, trafikk og lyder i hjemmet uten å bli presset. Rasen kan også like nosework, rallylydighet, spor, triks eller agility tilpasset størrelsen. Den konkrete aktiviteten er mindre viktig enn at hunden får bruke både kropp og hode.

## Helse

Yorkshire terrier er relativt langlivet som populasjon, men tennene og kneleddene fortjener særlig oppmerksomhet. SKK fremhever tannstein, gjenværende melketenner og patellaluksasjon som problemer det er viktig å kjenne til.

En britisk studie publisert i 2025 gjennomgikk journalene til 3 308 Yorkshire terriere ved vanlige veterinærklinikker i 2016. Periodontal sykdom var den vanligste enkeltdiagnosen og ble registrert hos 21,1 prosent i løpet av studieåret. Gjenværende melketenner ble registrert hos 3,57 prosent, og forskerne vurderte også patellaluksasjon som en rasedisposisjon. Tallene beskriver en britisk studiegruppe i en bestemt periode, ikke risikoen for en bestemt svensk hund, men de gjør tannstell til en tydelig prioritet i hverdagen.

Begynn tidlig med å venne valpen til tannpuss. Daglig tannpuss er det beste praktiske vernet mot plakk og tannstein, men treningen skal bygges opp uten tvang. La en veterinær vurdere tannfellingen hvis melketenner blir sittende når de permanente tennene kommer, eller hvis hunden ser ut til å ha vondt i munnen.

Be oppdretteren forklare hva som er kjent om tenner, bitt og kneledd hos foreldrene og nære slektninger. Spør om foreldrene er undersøkt for patellaluksasjon, og be om å få se dokumenterte resultater hvis de finnes. En enkelt test kan redusere usikkerheten, men kan aldri garantere en frisk valp.

Det finnes ikke én universell, fast testpakke for Yorkshire terrier som gjelder i alle kennelklubber og for all fremtid. Kontroller derfor gjeldende svenske registreringsregler og anbefalinger fra SKK og raseklubben før kjøp eller avl, i stedet for å basere deg på en gammel liste på nettet.

I den britiske studien var medianalderen ved død 13,56 år, noe som støtter bildet av en langlivet rase. Dette er et populasjonsmål, ikke en prognose for individet. Hold, munnhelse, bevegelse, endret atferd og regelmessige veterinærkontroller må følges gjennom hele livet.

## Historie og opprinnelse

Yorkshire terrier ble utviklet i Nord-England på 1800-tallet og fikk sin form i Yorkshires tekstildistrikter. Fra 1850-årene avlet vevere og arbeidere i ullfabrikker svært små, mykpelsede terriere som både beholdt terrierens jaktinteresse og ble ettertraktede selskapshunder.

Den nøyaktige oppskriften bak rasen er ikke sikkert dokumentert. Den gamle Black and Tan Terrier samt malteser, Dandie Dinmont terrier og Skye terrier nevnes som sannsynlige bidragsytere. Derfor er det mer korrekt å snakke om sannsynlige forfedre enn å angi en bestemt krysning.

Rasenavnet ble akseptert rundt 1870, og Yorkshire terrier ble anerkjent som rase i 1886. I siste del av 1800-tallet gikk den fra arbeidsmiljøenes små terriere til en moderne selskaps- og utstillingshund. Historien om rottefangere har et rimelig grunnlag i terrierbakgrunnen og rasestandardens beskrivelse av jaktinstinkt, men ikke alle tidlige hunder arbeidet nødvendigvis i en gruve eller fabrikk.

Den elegante pelsen har siden fått stor oppmerksomhet, men rasens årvåkne uttrykk, initiativ og interesse for bevegelse er fortsatt viktige deler av helheten.

## Å leve med rasen

Yorkshire terrier kan fungere godt i leilighet eller hus når den får aktivitet, rotrening og regelmessig stell. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn om husholdningen kan håndtere lyd, gi hunden tid ute og skape en trygg dagsrytme.

Alenetid må trenes gradvis fra svært korte stunder og tilpasses hundens reaksjon. Den svenske myndigheten Jordbruksverket anbefaler at hunder luftes minst hver sjette time på dagtid, men det betyr ikke at en hund tåler seks timer alene. Valper og eldre hunder trenger hyppigere lufting, og en hund som viser uro, trenger en annen løsning uansett hva klokken er.

Rasen passer best for den som ønsker en liten, men aktiv hund og godtar tre tilbakevendende deler av hverdagen: pels, tenner og trening. I en familie med små barn eller store hunder trengs det dessuten tydelige sikkerhetsrutiner. Kulde og vått vær kan kreve beskyttelse, særlig når pelsen er kortklippet eller hunden står stille.

Før et valpekjøp er det lurt å:

- møte tispen og spørre hvordan foreldrene og voksne slektninger fungerer i hverdagen
- be om de faktiske vektene til foreldrene og voksne slektninger, og ikke stole på løfter om en bestemt «teacup»-størrelse
- gå gjennom dokumentert tann-, bitt- og patellahistorikk samt gjeldende avlsanbefalinger
- bestemme om du vil stelle lang pels eller holde hunden kortklippet, og lære rutinen før kjøpet
- planlegge lufting, alenetrening og hundepass før valpen flytter inn.

I riktig hjem er Yorkshire terrier en liten, nærværende hverdagspartner med tydelig terrierkarakter. Den er lett å ta med, men skal behandles som en aktiv hund, ikke som et tilbehør.

Yorkshire terrier

FCI - Fédération Cynologique Internationale

Deutscher Verband für das Hundewesen (German Kennel Club)

Société Centrale Canine (French Kennel Club)

Yorkshire terrier er en svært liten, selvsikker selskapshund som opprinnelig ble avlet som rottefanger i Nord-England. Den har en fin, silkemyk pels som krever jevnlig stell, og er livlig, intelligent og ofte ganske vokal. Yorkier knytter seg sterkt til familien sin, trenger daglig aktivitet og kan leve et langt og aktivt liv.

Unn-Lisbeth Iversen

## Kortfakta

- West highland white terrier, ofte kalt westie, er en liten, men kraftig terrier fra det skotske høylandet.
- Rasen er omtrent 28 centimeter høy ved manken og skal forene styrke, bevegelighet og stor selvtillit i en liten kropp.
- Den hvite dobbeltpelsen skal trimmes, ikke klippes. Regn med profesjonell trimming omtrent fem til seks ganger i året og grundig gjennomkamming hver uke.
- En westie er vanligvis våken, glad, modig og vennlig, men terrierens selvstendighet og jaktbakgrunn merkes ofte i hverdagen.
- Hudproblemer og kløe er rasens viktigste dokumenterte helseutfordring. Spør derfor om hud- og ørehelsen i slekten i stedet for å slå deg til ro med en generell testpakke.
- Mange westier blir 12–15 år, men levealderen varierer med individ, helse og livsvilkår.

## Utseende og pels

West highland white terrier er liten, kompakt og betydelig kraftigere enn den velstelte, hvite silhuetten kan gi inntrykk av. Rasestandarden beskriver en solid bygd hund med dyp brystkasse, rett rygg, muskuløse ben og frie bevegelser. Mankehøyden er omtrent 28 centimeter. Mørke øyne, små ståører og en rett, høyt båret hale gir det karakteristiske, årvåkne uttrykket.

Pelsen består av to tydelige lag. Dekkpelsen skal være rett, stri og omtrent fem centimeter lang, mens underullen skal være kort, myk og tett. Fargen er hvit. Denne strukturen handler ikke bare om utseende: En riktig vedlikeholdt, stri pels avviser mye smuss og slipper forholdsvis lite hår i hjemmet.

For å beholde den strie strukturen skal utvokst dekkhår nappes ut når en westie trimmes. Svenska Kennelklubben fraråder klipping fordi det endrer pelskvaliteten. En kyndig hundefrisør trengs vanligvis fem til seks ganger i året. Mellom besøkene bør pelsen kjemmes grundig én gang i uken, særlig under magen, i armhulene og i lysken, der floker lett oppstår. Kontroller samtidig hud, ører, tenner, poter og klør. En velstelt, stri pels trenger ikke hyppige bad. Når et bad er nødvendig, skal en mild hundesjampo skylles grundig ut.

At rasen feller lite, betyr ikke at den er trygg for allergikere. Hundeallergener finnes blant annet i hudceller, talg, spytt og urin, og mengden kan variere mye mellom to hunder av samme rase. En person med hundeallergi bør derfor ikke velge westie på grunnlag av påstander om en «allergivennlig» pels.

## Temperament og personlighet

En typisk westie er våken, frimodig, vennlig og full av selvtillit. Det er en sosial liten hund, men ikke en hund som automatisk venter på beskjed i enhver situasjon. Bakgrunnen som arbeidende terrier har favorisert initiativ, utholdenhet og mot. I et moderne hjem kan det merkes som sterk nysgjerrighet, bjeffing når den hører noe, eller en umiddelbar interesse for ting i bevegelse.

West highland white terrier kan fungere fint i en barnefamilie når de voksne tar ansvar for samspillet. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. At hunden er robust, betyr ikke at den skal tåle å bli båret, holdt fast eller forstyrret når den spiser eller sover.

Hvordan en westie fungerer med andre hunder og katter, avhenger mer av individet, erfaringene og introduksjonen enn av en enkel regel om rasen. Legg til rette for rolige møter, gi dyrene god plass og avslutt før leken blir for intens. Små kjæledyr krever større forsiktighet. Rasen ble utviklet for å forfølge små byttedyr, så et bur eller tidligere fredelig samvær er ingen garanti når jaktatferden først vekkes.

Se rasebeskrivelsen som et ideal, ikke som et løfte om hver enkelt valp. Spør oppdretteren hvordan foreldrene reagerer på besøk, hundemøter, håndtering og nye miljøer, og om de klarer å roe seg inne. Slike svar er mer nyttige enn merkelapper som «sta», «barnekjær» eller «lettvint».

## Trening og mosjon

West highland white terrier trenger fysisk aktivitet, nesearbeid og samarbeid hver dag, men ingen fast tidsramme passer alle hunder. En frisk voksen hund kan få en god hverdag gjennom varierte turer, tid til å utforske lukter, søksøvelser, lek og korte treningsøkter. Tilpass mengden etter alder, kondisjon, helse og vær. En passe aktivisert hund holder seg i godt hold, beveger seg uten stivhet og klarer å falle til ro hjemme.

Belønningsbasert trening passer både til hverdagsferdigheter og utfordringer som bjeffing eller upålitelig innkalling. Gjør det lett å velge riktig: Skap avstand til en forstyrrelse, belønn kontakt og lær inn et konkret alternativ, som å gå til plassen sin eller vende tilbake til deg. Harde korreksjoner løser ikke årsaken til atferden og kan svekke både velferd og samarbeid.

Innkalling bør bygges opp trinnvis fra enkle til vanskeligere miljøer. Bruk langline der vilt, trafikk eller andre sterke forstyrrelser gjør det farlig å mislykkes. Målet er ikke å bevise at hunden kan gå løs, men å gi den frihet uten å gamble med sikkerheten. Nesesøk, hverdagslydighet, rallylydighet og tilpasset agility kan gi terrieren tydelige oppgaver uten lange, ensformige økter.

Valper skal ikke belastes som voksne hunder. Utvid turer, underlag og nye miljøer gradvis, og gi dem god tid til å hente seg inn.

## Helse

Hudproblemer og kløe er den tydeligste dokumenterte helseutfordringen hos west highland white terrier. I raseklubben WestieAlliansens frivillige helseundersøkelse fra 2019 ble hudproblemer rapportert hos 92 av 535 hunder, omtrent 17 prosent. Undersøkelsen var ikke statistisk standardisert, og tallet skal derfor ikke behandles som en nøyaktig forekomst i hele rasen. Det forklarer likevel hvorfor tilbakevendende kløe, rødhet, slikking på potene og øreproblemer må tas på alvor.

Oppsøk veterinær når kløen kommer tilbake eller ikke går over. Parasitter, infeksjon, allergi og andre årsaker kan gi lignende symptomer, men krever ulike tiltak. I den samme undersøkelsen hadde 59 av 535 hunder øreproblemer mer enn én gang i året, og hud- og øreproblemer forekom noen ganger samtidig. Å bytte fôr, vaske ofte med sjampo eller gi kosttilskudd uten en diagnose kan forsinke riktig behandling.

CMO, kraniomandibulær osteopati, og Legg–Perthes er dokumentert, men ble sjelden rapportert i undersøkelsen: henholdsvis to og fem hunder. CMO kan gi en valp plutselige smerter og hevelse i kjeven. En DNA-test kan være til hjelp i avlsplanleggingen, men raseklubbens RAS-dokument understreker at testen viser et risikonivå, ikke et sikkert svar på om hunden blir syk.

SKK har ikke vedtatt noe helseprogram for rasen. Det finnes derfor ikke et offisielt rasekrav om en generell pakke med for eksempel kne-, hofte- og øyeundersøkelser. Be i stedet oppdretteren beskrive hudproblemer, kløe og tilbakevendende øre- eller mageproblemer hos begge foreldrene, søsknene deres og tidligere avkom. Spør hvordan eldre slektninger har det, og om kullene følges opp ved omtrent ett og tre års alder. Hvis CMO finnes i slekten, bør oppdretteren kunne forklare hvordan opplysningene og eventuelle testresultater påvirket valget av foreldre.

En ansvarlig oppdretter skiller tydelig mellom SKKs regler, raseklubbens anbefalinger og egne frivillige undersøkelser. Be om å få se registrerte resultater og veterinærattester der de finnes, men legg også vekt på konkrete svar om nære slektninger. At rasen mangler et sentralt program, betyr ikke at den er uten arvelige risikoer.

## Historie og opprinnelse

West highland white terrier kommer fra det vestlige skotske høylandet og ble utviklet som en liten, bevegelig arbeidsterrier. Strihårede terriere arbeidet under bakken med blant annet rev og grevling og holdt rotter og andre smådyr under kontroll. Arbeidet krevde mot, hurtighet, sterke kjever og evne til å ta selvstendige valg i vanskelig terreng.

Hvite hunder var lettere å skille fra byttet mot den skotske lyngheien. På 1860-tallet begynte oberst Malcolm of Poltalloch å prioritere hvite terriere, noe som ble viktig for utviklingen av den moderne rasen. Navnet West Highland White Terrier ble etablert i 1905. Krysninger med cairn terrier var fremdeles tillatt frem til 1924, noe som viser hvor nært de skotske terriertypene sto hverandre mens rasen ble dannet.

I dag holdes rasen først og fremst som selskapshund, men den historiske arbeidsmåten kan fortsatt ses i interessen for lukter, hull, bevegelse og egne initiativ. Det er også grunnen til at lydighet, agility og andre aktiviteter ofte passer bedre enn en hverdag som bare består av korte lufteturer.

## Å leve med rasen

West highland white terrier kan bo i leilighet eller hus, men innholdet i hverdagen betyr mer enn størrelsen på boligen. I en blokk må eieren trene hunden til å være rolig rundt lyder og bevegelser ved dører, i fellesarealer og ved vinduer. En hage er praktisk, men erstatter ikke turer, nye lukter og trening sammen.

Alenetid skal læres inn gradvis, med så korte perioder at hunden forblir trygg. Gå et trinn tilbake hvis hunden viser uro eller ubehag. Rådet fra det svenske Jordbruksverket om å lufte hunden minst hver sjette time på dagtid gjelder mosjon og toalettbehov. Det er ikke et løfte om at enhver westie har det bra alene i seks timer. Valper, eldre hunder og urolige individer trenger tettere tilsyn og hyppigere lufting.

For en førstegangseier kan rasen være et godt valg dersom man ønsker å trene, er forberedt på å bruke bånd eller langline og godtar det løpende pelsstellet. Den passer dårligere for den som ønsker en hund som alltid kan gå løs, sjelden gir lyd fra seg og mestrer hele arbeidsdager alene. Ta med regelmessig trimming i både kalenderen og budsjettet før du bestemmer deg.

Før du velger rasen, bør du kunne svare ja på fire spørsmål:

- Er det tid til daglig aktivitet, trening og uforstyrret hvile?
- Finnes det en trygg plan for alenetid og lufting i løpet av arbeidsdagen?
- Kan hunden holdes i bånd eller langline der jaktinteressen gjør det nødvendig?
- Finnes det både tid og budsjett til regelmessig profesjonell trimming?

Hvis svaret er ja og du setter pris på en liten hund med mye initiativ, kan westien bli en morsom og nær følgesvenn i mange år.

West highland white terrier

West Highland White Terrier Club of England

VCA Animal Hospitals

Die Terrierhunde (Germany)

Svenska Terrierklubben (Sweden)

West highland white terrier er en liten, robust skotsk terrier med en stri, hvit pels som røyter lite. Den er selvsikker, vokal og selvstendig, men også kjærlig, og passer både i by- og landlige hjem. Trenger daglige turer, mental stimulering, jevnlig pelsstell og konsekvent, belønningsbasert trening.

Bruadar an duine gheal

## Kortfakta

Mittelspitz er den mellomstore varianten av tysk spitz. Det er en livlig, årvåken og lærevillig selskapshund som knytter seg tett til familien og har en naturlig tendens til å følge med på det som skjer rundt hjemmet. Rasen passer best for noen som setter pris på en oppmerksom hund og er forberedt på å trene ro og håndtere bjeffing fra starten av.

- **Rasegruppe:** Gruppe 5, spisshunder og raser av urhundtype
- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Variant:** En av fem varianter av tysk spitz
- **Mankehøyde:** 35 cm med 5 cm avvik i begge retninger, altså 30–40 cm
- **Vekt:** Rasestandarden angir ikke et fast vektspenn; vekten skal stå i forhold til hundens størrelse
- **Pels:** Dobbeltpels med lange, rette dekkhår og kort, tett underull
- **Hverdagsliv:** Aktiv og lærevillig, med lav jaktlyst ifølge rasestandarden, men tydelig vaktsomhet

Mittelspitz er større enn kleinspitz og mindre enn grosspitz. Den er en egen størrelsesvariant og skal ikke vurderes etter pomeranianens mål eller utseende. For en kommende eier er lydnivå, pelsstell og muligheten til å gi hunden meningsfulle aktiviteter viktigere enn størrelsen på boligen.

## Utseende og pels

Mittelspitz skal være kompakt og kvadratisk: Kroppslengden skal tilsvare mankehøyden. Hodet smalner mot snuten og gir et revelignende uttrykk. Øynene skal være mørke og mandelformede, mens ørene er små, trekantede og opprettstående. Den buskete halen bæres høyt over ryggen.

Den offisielle høyden er 35 cm, pluss eller minus 5 cm. Det gir et spenn på 30–40 cm, ikke 32–36 cm eller andre smalere mål som noen ganger oppgis. Standarden angir ingen fast idealvekt i kilo. En voksen hund skal i stedet ha en vekt og et hold som passer til høyde, kroppsbygning og muskelmasse.

I Sverige er det tillatt å pare mittelspitz med de nærliggende variantene grosspitz eller kleinspitz. Etter en slik paring registreres avkommet som varianten til den største av foreldrene. Endelig registrering etter størrelse skjer etter en offisiell måling når hunden er eldre enn 15 måneder. Spør derfor hvor store foreldrene og fullvoksne nære slektninger faktisk er.

Pelsen består av to tydelige lag. Dekkpelsen er lang og rett og skal stå ut fra kroppen. Underullen er kort, tykk og tett. Rundt halsen og skuldrene danner pelsen en krage, og baksiden av bakbeina har rikelig pels. Pelsen skal ikke være bølgete, krøllete eller raggete, og den skal ikke se ut som om silhuetten er formklippet.

Godkjente farger er svart, brun, hvit, oransje og ulvegrå, i tillegg til flere farger som standarden samler under «andre farger»: oransje sobel, krem, krem sobel, sort og tan, sort og sølv, brun og tan samt flekket. En flekket hund skal ha hvit grunnfarge og flekker i én farge som standarden tillater. Farger som ikke er beskrevet i standarden, er diskvalifiserende på utstilling.

En grundig gjennomkamming fra huden og utover omtrent én gang i uken er et praktisk utgangspunkt. Når underullen løsner, kan hunden trenge pelsstell oftere. Rasen røyter altså, selv om de løse hårene ofte merkes best i tydelige røyteperioder. Begynn tidlig med håndtering, og vær særlig oppmerksom bak ørene, i kragen, på beina og under halen.

Standarden tillater et velstelt uttrykk, men ikke en formklippet silhuett. Be oppdretteren vise hvilke redskaper og hvilken teknikk som passer til akkurat denne pelsen, før du vurderer mer omfattende klipping.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk mittelspitz er oppmerksom, livlig, hengiven overfor eieren og svært lærevillig. Rasestandarden beskriver også en naturlig skepsis til fremmede og lav jaktlyst. I hverdagen viser vaktsomheten seg ofte ved at hunden raskt reagerer på mennesker, dyr eller lyder utenfor hjemmet.

Det betyr ikke at alle mittelspitzer oppfører seg likt. Svenska Kennelklubbens BPH-analyse viser stor variasjon blant de tyske spisshundene som er beskrevet. Mittelspitzgruppen var i gjennomsnitt forholdsvis trygg og viste sjelden sinte reaksjoner i sosiale møter, men noen hunder hilste knapt på fremmede, mens andre hilste svært intenst. Enkelte beskrivelser ble avbrutt på grunn av frykt. Ikke spør bare om foreldrene er «hyggelige», men også hvordan de reagerer på besøkende, plutselige lyder, håndtering og nye miljøer, og hvor raskt de henter seg inn igjen.

Bjeffing er et sentralt spørsmål i hverdagen. En mittelspitz som varsler når noe skjer, viser en typisk egenskap for rasen, men varslingen trenger ikke å fortsette lenge. Belønn ro, lær hunden å gå til en bestemt plass når det ringer på, og begrens muligheten til å overvåke enhver bevegelse utenfor vinduet. Ikke velg rasen hvis du trenger en hund som nesten aldri gir lyd fra seg.

Rasen kan fungere godt med barn når samspillet er rolig og respektfullt. Små barn og hunder skal alltid være under oppsyn av en voksen, og hunden trenger en hvileplass der den får være i fred. Den forholdsvis lave jaktlysten kan gjøre samlivet med andre dyr enklere, men er ingen garanti for at alle individer fungerer med katter eller smådyr. La introduksjonen skje gradvis, og sørg for trygge, adskilte områder.

## Trening og mosjon

Mittelspitz trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men et fast antall timer passer ikke for alle. En unghund, en godt trent voksen og en senior trenger ulik belastning. Tilpass turer og aktiviteter etter alder, kondisjon, helse og hvor godt hunden klarer å finne ro etterpå.

Rasen kan like nesearbeid, spor, rallylydighet, agility, freestyle, lydighet og triksetrening. En god hverdag behøver ikke å inneholde konkurranser, men hunden har glede av oppgaver der den får bruke nesen, tenke og samarbeide. Varier aktivitetene med rolige turer og planlagt hvile i stedet for å forsøke å slite ut hunden med stadig høyere tempo.

Prioriter tidlig:

- ro ved dører og vinduer og når det høres lyder i oppgangen
- innkalling og kontakt, selv om rasen vanligvis har forholdsvis lav jaktlyst
- pent båndgående og kontakt i miljøer med mennesker og hunder
- håndtering av poter, pels, munn og ører
- evnen til å legge seg og hvile når ingenting skal skje

Belønningsbasert trening gir hunden tydelig informasjon uten frykt eller smerte. Legg merke til og belønn rolige øyeblikk, gjør det enkelt å velge riktig atferd, og øk forstyrrelsene gradvis. Hvis hunden allerede har begynt å bjeffe, bør du først øke avstanden eller skjerme den fra det som utløser reaksjonen. Deretter kan dere trene på en alternativ atferd.

## Helse

Mittelspitz beskrives som en i utgangspunktet sunn og robust rase, men patellaluksasjon og arvelige øyeforandringer er to områder den svenske raseklubben følger med på. En valpekjøper bør be om de faktiske undersøkelsesresultatene i stedet for å slå seg til ro med at foreldrene omtales som «helsetestet».

Patellaluksasjon betyr at kneskålen kan forskyves fra sin normale plass. Noen hunder viser ingen tydelige symptomer, mens andre kan halte eller av og til hoppe over et steg med et bakbein. Den svenske raseklubben anbefaler at begge foreldredyrene har normale kneskåler. Be om å få se det offisielle patellaresultatet for hver av foreldrene, og kontroller at hundens identitet stemmer med resultatet.

Klubben anbefaler også øyelysing uten anmerkning før avl. En offisiell øyeundersøkelse utføres av en veterinær med særskilt kompetanse, og resultatet registreres sentralt hos Svenska Kennelklubben. Undersøkelsen kan påvise kliniske øyeforandringer som finnes på undersøkelsestidspunktet, men et normalt resultat er ingen garanti for at hunden aldri vil få øyeproblemer. Spør også om øyesykdom har forekommet hos eldre nære slektninger.

Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 stiller ikke noe rasespesifikt krav om patellaundersøkelse eller øyelysing for å registrere et mittelspitzkull. Raseklubbens anbefalinger går dermed lenger enn de bindende rasespesifikke registreringskravene. En valp registrert hos Svenska Kennelklubben har derfor ikke automatisk to foreldre med resultatene klubben anbefaler.

Be oppdretteren vise:

- offisielt patellaresultat for begge foreldrene
- resultatet fra øyelysingen, med dato og fullstendig vurdering
- informasjon om knær, øyne, hud og pels hos fullvoksne nære slektninger
- BPH-resultater, dersom foreldrene eller nære slektninger har gjennomført beskrivelsen

## Historie og opprinnelse

Mittelspitz er en tysk variant innen FCI-rasen tysk spitz. FCI anerkjente tysk spitz endelig i 1957, og den gjeldende standarden deler rasen inn i wolfspitz, grosspitz, mittelspitz, kleinspitz og zwergspitz.

Rasestandarden gjengir en eldre teori om at tyske spisshunder stammer fra steinalderens torvhunder og fra spisshunder i senere boplasskulturer. Standarden formulerer det som at rasen «sies å stamme» fra disse hundene. Dette bør derfor leses som en tradisjonell bakgrunnsbeskrivelse, ikke som en ubrutt og fullstendig dokumentert stamtavle tilbake til steinalderen.

Den tyske raseklubben beskriver den mellomstore spisshunden som den størrelsen som lenge ble holdt av håndverkere, småbønder og vognkjørere, og brukt som en årvåken gårds- og vakthund. Mittelspitz fikk sin egen plass i standarden for tysk spitz i 1969. I dag holdes den først og fremst som selskaps- og aktivitetshund, men vaktsomheten er fortsatt en del av rasen.

## Å leve med rasen

En mittelspitz kan bo i leilighet eller hus hvis den får daglig aktivitet, hvile og trening i å forholde seg rolig til lyder. I en lytt boligblokk er det viktig å tenke gjennom allerede før kjøpet hvordan hunden skal hindres i å overvåke oppgang, vinduer og ytterdør hele dagen. En stor hage løser ikke bjeffingen og erstatter heller ikke felles turer eller meningsfulle oppgaver.

Alenetid må trenes gradvis når hunden er trygg hjemme. En voksen hund som er godt vant til å være alene, kan vanligvis være for seg selv noen timer, men forskjellene mellom individer er store, og en liten valp skal ikke forlates alene. En hund som blir stresset, bjeffer vedvarende eller ikke klarer å slappe av, trenger kortere treningstrinn og mer selskap.

Regn med ukentlig pelsstell og hyppigere gjennomkamming når hunden feller underullen. Håndteringstreningen bør omfatte hele hunden, ikke bare ryggen. Kontroller hud, knær, poter, klør, ører og tenner samtidig, slik at endringer oppdages tidlig.

Rasen passer for deg som ønsker en årvåken hund som står familien nær og liker å trene, og som godtar at vaktsomheten krever aktiv veiledning. Den passer dårligere hvis stillhet, svært lavt aktivitetsbehov eller minimalt pelsstell er avgjørende. Velg oppdretter ut fra dokumenterte kne- og øyeresultater, stabile voksne slektninger og åpen informasjon om bjeffing og frykt – ikke bare etter farge eller en fyldig valpepels.

Mittelspitz

German Spitz Club of Great Britain

VDH - Verband für das Deutsche Hundewesen (German Kennel Club)

Dansk Kennel Klub (DKK)

Mellomstor tysk spisshund med kvadratisk, kompakt kroppsbygning, tett dobbelt pelslag og busket hale båret over ryggen. Våken og vokal vakthund, men også kjærlig og menneskeorientert, med behov for selskap, trening, mental stimulering og jevnlig pelsstell. Generelt robust, langlivet og aktiv.

Jill Hege Sande

## Kortfakta

Stor puddel er den største av puddelens fire offisielle størrelser og en aktiv selskapshund med stort behov for både samarbeid og pelsstell. Navnet **kungspudel** brukes noen ganger i svensk dagligtale, men det er ikke en egen rase eller størrelsesvariant. På svensk heter varianten offisielt **Pudel, stor**; på denne norske siden er navnet **Stor puddel**.

- **Rasetype:** anerkjent puddelvariant i FCI gruppe 9, selskapshunder
- **Mankehøyde:** over 45 til og med 60 cm; rasestandarden tillater 2 cm toleranse oppover
- **Vekt:** rasestandarden angir ingen offisiell vekt
- **Pels:** rikelig, krøllet ullpels eller pels som danner snorer
- **Ideelt temperament:** våken, aktiv, samarbeidsvillig og lett å trene
- **Behov i hverdagen:** daglig fysisk aktivitet, mental stimulering, hvile og regelmessig pelsstell
- **Svensk helseprogram:** offisiell HD-status kreves for foreldredyrene før paring

En stor puddel kan passe for en engasjert førstegangseier, men rasen er ikke lettstelt bare fordi den er samarbeidsvillig. En kommende eier må like å trene hverdagsferdigheter, gi hunden meningsfull aktivitet og stelle pelsen også når været er vått og kalenderen er full.

## Utseende og pels

Den store puddelen skal være harmonisk og atletisk, med en kropp som er litt lengre enn mankehøyden – ikke helt kvadratisk. Den offisielle høyden er over 45 til og med 60 cm, med 2 cm toleranse oppover. Toleransen betyr ikke at 62 cm er den normale målhøyden. Siden rasestandarden ikke angir noen vekt, bør en voksen hund vurderes ut fra proporsjoner og kroppshold, ikke mot et påstått offisielt antall kilo.

Standarden anerkjenner to pelsstrukturer. Ullpuddelen har tett, fin, ullen og krøllet pels, mens snorpuddelen har pels som formes til lange, tydelige snorer. Selskapshunder holdes ofte i en praktisk, kortere frisyre, men en kort frisyre fjerner ikke behovet for bading, gjennomgang av pelsen og klipping.

De godkjente puddelfargene er flere enn mange eldre rasebeskrivelser gir inntrykk av. I tillegg til ensfarget svart, hvit, brun, grå og aprikosrød godkjenner dagens standard flere bestemte flerfargede mønstre. Disse omfatter blant annet hvitt kombinert med svart, grått, brunt eller aprikosrødt, samt tantegninger, trefarget og brindle pels. De flerfargede alternativene ble innført i den internasjonale standarden som trådte i kraft i Sverige i 2024. Eldre påstander om at en puddel alltid må være ensfarget, er derfor utdaterte.

Pelsen vokser kontinuerlig og krever en plan. Hvor ofte den må gres ut, bades og klippes, avhenger av pelslengde, frisyre, aktivitet og hvor lett pelsen floker seg. Kontroller helt ned til huden i stedet for bare å børste overflaten. Venn valpen rolig til kam, klippemaskin, føner, håndtering av poter og det å stå stille; det gjør fremtidig stell enklere.

Stor puddel beskrives ofte som en rase som røyter lite, men lite røyting er ikke det samme som allergifrihet. Hundeallergener finnes blant annet i hud og spytt, og reaksjonen kan variere mellom enkeltindivider – også mellom kullsøsken. En person med allergi bør derfor ikke velge stor puddel bare på grunn av rasenavnet eller et løfte om «hypoallergen» pels.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal stor puddel være våken, aktiv, trofast og lett å lære og trene. I hverdagen viser dette seg ofte som en hund som raskt oppfatter mønstre, søker kontakt og gjerne deltar i det familien gjør. Den samme oppmerksomheten gjør også at hunden raskt kan lære uønskede rutiner når regler, belønninger og forventninger er uklare.

At rasen er lettlært, betyr ikke at alle store pudler har samme temperament, og en intelligensrangering forklarer ikke hvordan en hund fungerer i hverdagen. Resultater fra BPH-beskrevne pudler kan vise fellestrekk, men de beskriver hundene som deltok – ikke alle store pudler. Sosial trygghet, aktivitetsnivå, lydfølsomhet, jaktinteresse og evne til å roe seg kan variere med arv, tidlige erfaringer og trening.

Møt om mulig valpens mor og gjerne voksne slektninger. Legg mindre vekt på om hundene kan et triks, og mer på hvordan de henter seg inn etter en overraskelse, hilser uten å bli værende i høyt stress og klarer å roe seg når ingenting skjer. Spør oppdretteren hvilke egenskaper som faktisk går igjen i familien, og hvordan den planlagte kombinasjonen er tenkt å fungere i et vanlig hjem.

En stor puddel kan være et godt valg for en førstegangseier som liker trening og er forberedt på pelsstellet. Den passer dårligere for den som først og fremst ønsker en selvstendig hund eller en stor hund med minimalt behov for daglig kontakt og aktivisering.

## Trening og mosjon

Stor puddel trenger fysisk bevegelse og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke et universelt antall minutter som passer alle individer. Alder, helse, form, vær, underlag og restitusjon avgjør hvordan et godt opplegg ser ut. En balansert hverdag inneholder både turer og muligheter til å snuse, utforske, samarbeide og hvile uforstyrret.

Rasen setter ofte pris på trening der den får forstå en oppgave: båndtrening, innkalling, apportering, nesearbeid, kroppskontroll eller andre hundesporter. Korte, tydelige økter kan kombineres med ferdigheter i virkelige miljøer. Målet er ikke å holde hunden i aktivitet hele tiden, men å utvikle en hund som kan veksle mellom aktivitet og ro.

For en valp er kvalitet og gradvis tilvenning viktigere enn en mekanisk minuttregel. La valpen bevege seg i eget tempo på varierte, men trygge underlag, gi pauser og øk belastningen trinnvis. Tilpass neste økt etter hvordan valpen beveger seg, holder konsentrasjonen og finner roen etterpå.

Puddelens historie som vannapporterende hund forklarer hvorfor vann og apportering ofte nevnes i rasebeskrivelser. Den garanterer likevel ikke at enhver stor puddel ønsker å svømme. Introduser vann uten tvang, velg trygge steder og lær hunden å gå uti og opp igjen på signal.

## Helse

Det viktigste kontrollerbare helsekravet i svensk avl av stor puddel gjelder HD-status: Begge foreldredyrene må ha et offisielt hofteresultat før paring for at avkommet skal kunne registreres etter reglene til Svenska Kennelklubben. En opplysning om at foreldrene er «helsetestet», er altså ikke nok – spør hvilke undersøkelser som er utført, og kontroller resultatene.

HD graderes fra A til E. A og B regnes som normale hofter, og det svenske programmet for stor puddel tillater også grad C i avl. Strategien til Svenska Pudelklubben er at hunder med D eller E ikke skal brukes. Resultatet for én hund er likevel bare en del av bildet, fordi både arv og miljø påvirker utviklingen av hofteleddene.

Stor puddel har også HD-indeks. Indeksen kombinerer hundens eget resultat med informasjon fra slektninger; verdien 100 tilsvarer rasens gjennomsnittlige beregnede avlsverdi på beregningstidspunktet. Svenska Pudelklubben anbefaler en beregnet kullindeks på minst 97 for en planlagt kombinasjon. Dette er en avlsanbefaling og bør ses sammen med foreldrenes grader, resultater i familien, øvrig helse og genetisk variasjon – ikke som en frittstående kvalitetskarakter på valpen.

Det er lett å blande sammen helsereglene for puddelens fire størrelser. Det formelle svenske DNA-kravet for prcd-PRA gjelder toy-, dverg- og mellompuddel, ikke stor puddel. Svenska Pudelklubben oppmuntrer likevel til DNA-testing for øyesykdommen rcd4 hos alle størrelser og anbefaler øyeundersøkelse. Et DNA-resultat gjelder bare den bestemte genvarianten testen omfatter, og erstatter verken en øyeundersøkelse eller en bred vurdering av hundens helse.

Før kjøp er disse spørsmålene mer nyttige enn en lang, generell sykdomsliste:

- Hvilke offisielle HD-resultater har begge foreldrene, og hva er kombinasjonens beregnede HD-indeks?
- Finnes det HD-resultater fra voksne søsken og andre nære slektninger?
- Er foreldrene øyeundersøkt, og hvilke DNA-tester er utført? Be om testens nøyaktige navn og resultat.
- Hvilke tilbakevendende diagnoser, bevegelsesproblemer eller andre helseplager kjenner oppdretteren til i familien?
- Hvor gamle er de eldre slektningene, og hvordan har funksjon og helse utviklet seg?

## Historie og opprinnelse

Puddelens dokumenterte bakgrunn er europeisk, og Frankrike er oppført som rasens hjemland i den internasjonale standarden. Standarden beskriver et opphav nært rasen barbet og tidlig bruk under jakt på vannfugl. Også historien bak rasenavnet er knyttet til vann og ender.

Den store puddelvarianten lå nærmest det opprinnelige arbeidet i vann før puddelen utviklet seg videre som selskaps- og utstillingshund i flere størrelser. Rasehistorikken til Svenska Pudelklubben forklarer den klassiske løveklippen som en funksjonell vannklipp: Pels ble beholdt på utsatte områder, mens andre partier ble barbert for å gjøre bevegelse i vann lettere. Dagens frisyrer har først og fremst praktiske formål og utstillingsformål, men forbindelsen gjør den karakteristiske silhuetten lettere å forstå.

Puddellignende hunder finnes avbildet i europeisk kunst fra 1400-tallet. Den moderne standardiseringen av rasen kom langt senere, og dagens store puddel bedømmes som selskapshund – ikke som om hvert individ allerede var en ferdigtrent vannapportør.

## Å leve med rasen

Livet med en stor puddel fungerer best når familien planlegger for tre ting samtidig: tett samarbeid, daglig aktivitet og pelsstell som aldri tar helt pause. En hund som får bruke både kropp og hode, men også lærer å hvile, er som regel enklere å leve med enn en hund som bare får stadig mer intens mosjon.

Stor puddel kan bo i leilighet dersom eieren sørger for gode lufte- og turrutiner, aktivitet og ro innendørs. En hage kan være praktisk, men erstatter ikke turer, miljøtrening eller tid sammen. Bjeffing og uro bør ikke avfeies som uunngåelige raseegenskaper; vurder heller situasjonen, hva som belønnes, stress, mangel på passende aktivitet og hundens mulighet til å finne ro.

Alenetid må læres gradvis, med korte perioder der hunden fortsatt er trygg. Hvor raskt treningen kan økes, varierer fra individ til individ. Planlegg allerede før kjøpet for valpetid, arbeidsdager og hjelp ved behov, i stedet for å anta at en lettlært hund automatisk kan være alene i et bestemt antall timer.

Rasen kan fungere godt med barn, andre hunder og katter, men rasenavnet er ingen garanti. Barn og hund trenger tilsyn av en voksen, og hunden trenger et uforstyrret hvilested. Møter med katt eller en annen hund bør skje rolig og kontrollert, med mulighet til å skape avstand. Valpens tidligere erfaringer, de voksne dyrenes atferd og eierens introduksjon betyr mer enn et generelt ja eller nei i en rasetabell.

Be til slutt oppdretteren vise en vanlig pelsstelløkt og forklare hvilken frisyre hundene har hjemme. Kombiner den praktiske demonstrasjonen med kontrollerbare HD-resultater, tydelig informasjon om øyne og DNA-tester og en ærlig beskrivelse av temperamentet hos voksne slektninger. Da bygger valget av stor puddel på hunden du faktisk kan få – ikke på løfter som ingen rase kan garantere.

Stor puddel

The Poodle Club of the United Kingdom

Swedish Kennel Club

The Kennel Club (United Kingdom)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Stor puddel er en atletisk, lite røytningsbenägen vannapporterende hund med tett, krøllete pels som krever jevnlig stell. Den er svært intelligent og følsom, lærer raskt og utmerker seg i trening, hundesport og som familiehund, og trives best med tett menneskelig kontakt, daglig mosjon og mental stimulering.

Wirothi

## Kortfakta

Welsh springer spaniel er en egen britisk hunderase, ikke en rød-hvit variant av engelsk springer spaniel. Den ble utviklet som støtende og apporterende jakthund og passer best for den som vil kombinere et nært familieliv med jevnlig trening og friluftsliv.

- Rasen er mellomstor og kompakt. Mankehøyden er omtrent 48 cm for hannhunder og 46 cm for tisper.
- Rasestandarden tillater bare dyp rød og hvit. Pelsen skal være rett eller glatt, silkeaktig og tett, med moderat beheng.
- En typisk welsh springer spaniel er vennlig, glad, arbeidsvillig og aktiv, men temperamentet varierer fra hund til hund.
- Rasen trenger mer enn turer rundt kvartalet. Nesearbeid, samarbeid og mulighet til å bevege seg i variert terreng er viktige deler av hverdagen.
- I Sverige må begge foreldrene ha offisiell HD-status før paring for at valpene skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben. Kjent status betyr ikke automatisk at hoftene er frie.
- Liv med barn, andre hunder og katter kan fungere godt, men rasenavnet er ingen garanti. Individet, oppveksten, introduksjonene og de voksnes tilsyn har stor betydning.

Dette er først og fremst en rase for den som liker å gjøre ting sammen med hunden. En welsh må også lære å hvile, vente og takle korte perioder alene. Høy aktivitet uten evne til å roe seg gir ikke en balansert hverdag.

## Utseende og pels

Welsh springer spaniel er en sterk, symmetrisk og bevegelig spaniel som er bygd for utholdende arbeid. Kroppen er kompakt uten å være tung, og bevegelsene skal være kraftfulle og jordvinnende. Hannhunder er rundt 48 cm i mankehøyde og tisper rundt 46 cm, men en funksjonell helhet er viktigere enn at en enkelt hund treffer målet på centimeteren.

Fargen skiller rasen tydelig fra andre spanielraser: Standarden tillater bare dyp rød og hvit. Pelsen skal ligge rett eller glatt mot kroppen og være silkeaktig og tett. For- og bakbein, ører og hale har beheng, men mengden skal være moderat. En svært rik, krøllete pels som lett floker seg, er ikke den funksjonelle pelstypen standarden beskriver.

Pelsstellet er overkommelig hjemme, men det bør bli en fast vane. Vær spesielt oppmerksom på:

- ører og beheng etter skogsturer, bading og turer i høyt gress
- armhuler, lysker og området bak ørene, der floker lett kan begynne
- poter og hår mellom tredeputene, særlig i våte eller snørike perioder
- hud og ører hvis hunden begynner å klø, riste på hodet eller lukte annerledes

Børst når pelsen begynner å samle løse hår eller danne floker, og fjern rusk før det setter seg fast. Tørk ører og pels etter bading, men ikke rens en frisk øregang rutinemessig uten behov. Svenska Kennelklubben oppgir tre til fire trimmeøkter i året som en grov veiledning, mens raseklubben understreker at behovet er individuelt. La derfor pelsvekst, godt fotfeste og lufting rundt ørene avgjøre tidspunktet. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast kalender.

## Temperament og personlighet

Welsh springer spaniel skal være vennlig, munter og svært aktiv uten å være aggressiv eller nervøs. Som arbeidende spaniel forventes den å ville samarbeide, holde kontakt og kunne veksle mellom aktivitet og ro. Det gjør rasen morsom å trene, men ikke automatisk enkel i alle hjem.

Mange welsh springer spaniels holder seg tett på menneskene sine og vil delta i hverdagen. Noen møter fremmede åpent, mens andre trenger tid før de søker kontakt. Overdreven redsel, konstant stress eller manglende evne til å falle til ro bør ikke bortforklares som typisk for rasen. Raseklubben påpeker samtidig at få hunder er formelt atferdsbeskrevet, så bastante påstander om temperamentet i hele rasen blir misvisende.

Når du møter en oppdretter, bør du se lenger enn uttrykket «vennlig familiehund». Be om å få møte tispen i en vanlig hverdagssituasjon, og spør hvordan foreldre, søsken og tidligere avkom reagerer på nye steder, mennesker, lyder, hvile og alenetid. En hund som raskt henter seg inn etter noe uventet og klarer å roe seg igjen, gir mer nyttig informasjon om hverdagen enn meritter eller et entusiastisk første møte alene.

De samme sikkerhetsreglene gjelder med barn som for andre hunder. En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn, og hunden trenger en skjermet hvileplass der den får være i fred. En ung og ivrig welsh kan hilse fysisk og bære ting i munnen selv om hensikten er vennlig. Barn skal ikke forstyrre hunden når den spiser, sover eller vil trekke seg unna.

## Trening og mosjon

En welsh springer spaniel trenger fysisk aktivitet, nesearbeid og samarbeid hver dag, men det finnes ikke noe autoritativt timetall som passer alle hunder. En god plan gir hunden nok å gjøre uten at den blir overgiret, støl eller får problemer med å hente seg inn.

Rasens opprinnelige arbeid forklarer treningsbehovene. En spaniel søker gjennom terrenget foran føreren, støter vilt slik at det oppstår en skuddsjanse, og apporterer deretter. I hverdagen viser de samme egenskapene seg som interesse for lukter, bevegelse og gjenstander. Prioriter derfor:

- innkalling og frivillig kontakt, først i enkle miljøer og deretter med større forstyrrelser
- langline der hunden ennå ikke kan gå trygt løs
- ro og selvkontroll: å kunne vente når noe beveger seg eller andre hunder arbeider
- å gi fra seg og bære gjenstander uten konflikt
- et tydelig pausesignal og et rolig sted der hunden kan koble av

Varier turene med søksoppgaver, blodspor, apportering eller annet arbeid som bruker både nese og samarbeid. Agility, rallylydighet og lydighet kan også passe den enkelte hunden. Målet er ikke å samle flest mulig aktiviteter, men å finne en blanding der hunden kan arbeide konsentrert og deretter hvile.

Valper og unghunder trenger korte økter, fri bevegelse på egnet underlag og gradvis økende belastning. Ikke prøv å gjøre dem slitne med lange, ensformige distanser eller mange hopp. For en voksen hund bør mengden tilpasses kondisjon, helse, temperatur og aktiviteten dagen før. Stivhet, uvanlig lang restitusjon, uro etter aktivitet eller dårligere søvn viser at opplegget bør justeres.

## Helse

Welsh springer spaniel regnes som en forholdsvis frisk rase, men en valpekjøper bør særlig undersøke hofter og øyne og spørre om hud- og øreproblemer hos nære slektninger. Helseundersøkelser reduserer usikkerheten, men kan ikke garantere at en enkelt hund holder seg frisk.

I Sverige omfattes rasen av nivå 2 i Svenska Kennelklubbens helseprogram for hofteleddsdysplasi. Begge foreldrene må ha et offisielt HD-resultat før paring for at avkommet skal kunne registreres. Be om å få se de faktiske resultatene, og spør også om søsken og tidligere avkom. «HD-røntgenundersøkt» forteller bare at undersøkelsen er gjennomført, ikke hvilket resultat hunden fikk.

Øyehelse må holdes adskilt fra den svenske HD-regelen. De svenske registreringsreglene krever ikke et øyeresultat for denne rasen, men Welsh Springer Spanielklubben anbefaler gonioskopi av avlsdyr. Undersøkelsen vurderer øyets kammervinkel og brukes i arbeidet mot glaukom, en alvorlig øyesykdom som raseklubben følger spesielt med på. Spør om aktuell øyeundersøkelse og gonioskopi, funn hos nære slektninger og hvordan oppdretteren har vurdert resultatene i kombinasjonen.

Raseklubbens helseundersøkelse peker også på ører, kløe, hud og øyne som områder det er viktig å følge med på. Det betyr ikke at alle welsh springer spaniels får problemer. Kontroller hunden etter bading og turer i vått eller tett terreng, og kontakt veterinær ved tilbakevendende kløe, rødhet, vond lukt, hoderisting, smerter eller synsforandringer.

## Historie og opprinnelse

Welsh springer spaniel utviklet seg fra rød-hvite spanielhunder i Wales og ble anerkjent som egen rase i Storbritannia i 1902. Skriftlige opplysninger om rød-hvite spaniels i Wales går tilbake til 1300-tallet, men eldre fortellinger om opphavet bør ikke gjøres mer presise enn kildene tillater.

Hundene ble hovedsakelig brukt til jakt. Ordet «springer» viser til oppgaven med å støte vilt ut av dekning, ikke til at rasen skulle være en variant av engelsk springer spaniel. Den moderne rasens arbeid omfatter søk, støyting og apportering i nært samarbeid mellom hund og fører.

Rasen kom til Sverige i 1963, og det første svenske kullet ble født i 1965. Welsh Springer Spanielklubben ble stiftet i 1980. I dag brukes rasen både til jakt og blodspor og som aktiv selskaps- og sportshund, men jaktfunksjonen er fortsatt nøkkelen til å forstå behovene og atferden dens.

## Å leve med rasen

Welsh springer spaniel kan bo i hus eller leilighet dersom hverdagen gir nok aktivitet, restitusjon og tilgang til gode turområder. En stor hage erstatter ikke felles trening, og en leilighet er ikke et problem i seg selv. Du må likevel regne med våt pels, grus, plantedeler og gjørmete poter etter et aktivt uteliv.

Alenetid skal trenes gradvis, fra svært korte stunder når hunden er trygg og har falt til ro. En liten valp skal ikke forlates alene, og selv en godt trent voksen hund takler normalt bare noen få timer alene per dag. Svenske råd om at hunder bør luftes minst hver sjette time på dagtid, beskriver et lufteintervall, ikke et mål for hvor lenge hunden bør være alene. Skaff hjelp hvis arbeidsdager eller reiser gjør at du er borte lenger enn hunden takler rolig.

Rasen kan bo sammen med andre hunder, men tilpass samvær og introduksjoner til individene. Med katter og smådyr kreves større forsiktighet fordi en støtende jakthund kan reagere på brå bevegelse. Tidlig tilvenning kan hjelpe, men ikke overlat sikkerheten til en antakelse om at dette er en «snill rase». Bruk grinder, separate hvileplasser og møter under tilsyn til du vet hvordan dyrene fungerer sammen.

Før du kjøper valp, bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hvilke HD-resultater har begge foreldrene og deres nære slektninger?
- Er foreldrene øyeundersøkt og gonioskopert, og hvilke funn finnes i familien?
- Hvordan fungerer de på nye steder, med nye mennesker, under hvile og i korte perioder alene?
- Hvilken jaktlyst, førerorientering og evne til å roe seg har tidligere avkom vist?
- Hvilket pelsstell og hvilke aktiviteter inngår i hverdagen til oppdretterens egne hunder?

Welsh springer spaniel passer best for den som ønsker en aktiv samarbeidspartner, ikke en hund som nøyer seg med å følge passivt med. Kan du tilby nesearbeid, tydelig trening, rolig restitusjon og mye tid sammen, får rasens arbeidsvilje en konstruktiv plass i familielivet.

Welsh springer spaniel

The Welsh Springer Spaniel Club of UK

Middels stor, atletisk rød–hvit spaniel fra Wales, avlet som stødig jakthund. Kjærlig, menneskeorientert og knytter seg ofte sterkt til én person. Trenger mye daglig mosjon, trening og mentalt arbeid. Følsom, gjennomgående sunn, med en værbestandig pels som elsker både gjørme og vann.

Geir Arthur Aronsen

## Kortfakta

Australian shepherd er en gjeter- og brukshund som ble utviklet i USA, for mennesker som ønsker å trene og arbeide med hunden hver dag. Den er rask, lydhør og allsidig, men arbeidslysten og vakt- og gjeterinstinktene gjør at den sjelden passer for den som først og fremst ønsker en lite krevende selskapshund.

- Rasen tilhører FCI-gruppe 1 og ble utviklet for arbeid med sau og storfe på gårder og rancher.
- Ønsket mankehøyde er 51–58 cm for hannhunder og 46–53 cm for tisper. Rasestandarden oppgir ingen idealvekt.
- Pelsen er middels lang, værbestandig og har underull. Grunnfargene er blue merle, svart, red merle og rød, med eller uten hvite tegninger og tan-tegninger.
- Halen kan være naturlig lang eller kort. Halekupering er forbudt i Sverige.
- En australian shepherd trenger daglig fysisk aktivitet, problemløsning, samarbeid og mulighet til å finne ro.
- For svenske avlshunder er offisiell HD-status og kjent mental status gjennom MH viktige kontroller. MH beskriver reaksjoner; det er ikke en prøve med bestått eller ikke bestått.

## Utseende og pels

Australian shepherd er en middels stor, velbalansert og bevegelig hund som skal være litt lengre enn høy. Den skal være muskuløs og solid uten å bli tung eller klossete, fordi bygningen skal tillate raske retningsendringer og langvarig arbeid. Standarden angir ønsket mankehøyde, men ingen idealvekt. Vurder derfor en voksen hund ut fra proporsjoner, hold, bevegelser og funksjon i stedet for å stole på et vektintervall som påstås å komme fra standarden.

Pelsen er rett til bølget, middels lang og værbestandig. Mengden underull varierer blant annet med klima og årstid. En korrekt pels trenger regelmessig gjennomkamming og tettere kontroll i røyteperioder, men ikke den samme ukeplanen for alle hunder. Kjenn gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på områder der friksjon lett gir floker, for eksempel bak ørene og i behenget. Kontroller samtidig hud, poter og klør etter arbeid i skog og ulendt terreng.

De fire grunnfargene er blue merle, svart, red merle og rød. Alle kan forekomme med eller uten hvite tegninger og tan-tegninger. Øynene kan være brune, blå eller ravfargede, også i kombinasjoner eller med flekker og marmorering. Ulik øyenfarge er altså tillatt og sier i seg selv ingenting om hundens temperament.

Halen kan være naturlig lang eller naturlig kort. Sistnevnte kalles ofte NBT, natural bobtail, og må ikke forveksles med en kupert hale. Svenska Kennelklubben registrerer rasen med en halebetegnelse som viser om hunden har hellang hale, stumphale, en hale som er kortere enn normalt, ingen hale eller kupert hale. For en valpekjøper er registreringsopplysningen et bedre grunnlag enn å gjette ut fra et fotografi.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal australian shepherd være en intelligent arbeidshund med sterke gjeter- og vaktinstinkter, jevnt temperament og et vennlig vesen. Den kan være avventende ved første møte med ukjente, men rasetypisk nøytralitet er ikke det samme som frykt eller aggresjon. Svenska Australian Shepherdklubben understreker derfor at nøytral er et tydeligere ord enn reservert.

Det er betydelig variasjon mellom individer og familier. Noen hunder arbeider svært intenst i møte med mennesker og omgivelser, mens andre er mer balanserte i hverdagen. Styrken i gjeting, vakthold, lydreaksjoner og sosial interesse kan også variere. Etiketter som arbeidslinje eller utstillingslinje er ikke nok til å forutsi temperamentet til en valp. Se i stedet på foreldrene, voksne nære slektninger, oppdretterens avlsmål, arbeidsmeritter og dokumenterte mentalbeskrivelser.

Som gjeterhund bruker rasen blant annet kroppen og bevegelsene sine til å styre dyr. Det kan gi en sterk interesse for ting som beveger seg. I hverdagen kan hunden ønske å følge, stoppe eller styre løpende barn, sykler, joggere eller andre dyr. Dette er en mulig egenskap hos rasen, ikke noe alle australian shepherd gjør, og ikke en unnskyldning for å la atferden fortsette. Avstand, bånd eller barriere, en innlært alternativ atferd og belønning for kontakt gjør situasjonen tryggere mens ferdigheten trenes.

MH er særlig nyttig når man sammenligner avlshunder og slektninger. Beskrivelsen viser hvordan en hund reagerte på blant annet kontakt, håndtering, lek, overraskelser, lyd og skudd. Den kan ikke alene forutsi hvordan en valp vil utvikle seg, og den måler ikke hele arbeidsevnen. Les hele protokollen og spør hvordan hunden fungerer og henter seg inn igjen i vanlige miljøer.

## Trening og mosjon

Australian shepherd trenger daglig både bevegelse og oppgaver som krever nesearbeid, problemløsning og samarbeid, men et fast antall timer beskriver ikke hva den enkelte hunden trenger. En rolig skogstur, spor eller søk, hverdagslydighet, gjeting, bruksarbeid, agility og annen gjennomtenkt trening belaster på ulike måter. Tilpass mengde og intensitet etter alder, helse, tidligere trening og restitusjon.

En velfungerende hverdag handler om mer enn å gjøre hunden fysisk sliten. Prioriter tidlig:

- kontakt og følgsomhet også når noe beveger seg i omgivelsene,
- innkalling som først trenes i et enkelt miljø og sikres med langline ved behov,
- å gå pent i bånd, håndtering og evnen til å vente,
- en tydelig veksling mellom aktivitet og ro,
- å kunne velge bort å følge eller styre barn, kjøretøy og dyr.

Treningen bør være belønningsbasert, trinnvis og tilpasset individet. Rasen lærer ofte raskt, noe som også betyr at vaner som belønnes ved et uhell, kan feste seg raskt. Gjør riktig atferd lett å velge, øk vanskelighetsgraden gradvis og bruk ikke frykt, trusler eller fysisk straff.

Valper og unghunder trenger bevegelse, miljøerfaring, hvile og korte læringsøkter, ikke belastningen til en voksen hund eller en treningsplan basert på et bestemt antall minutter. Målet er en hund som kan arbeide engasjert, beholde kontakten og deretter finne ro. Hvis aktivitetsmengden øker samtidig som hunden får vanskeligere for å sove, slappe av eller håndtere hverdagsinntrykk, må opplegget vurderes på nytt i stedet for bare å fylles med mer fart.

## Helse

For en svensk valpekjøper er det viktigste å skille bindende registreringsregler fra raseklubbens anbefalinger og frivillige DNA-tester. Etter gjeldende regler fra Svenska Kennelklubben kreves offisiell HD-status før paring og, for svenskboende avlshunder som omfattes av reglene, kjent mental status gjennom en fullstendig MH-beskrivelse. Kjent status betyr ikke automatisk et godt hofteresultat eller en ønsket mental profil; kontroller selve resultatet.

I sin rasespesifikke avlsstrategi anbefaler SASK som hovedregel HD-grad A eller B og øyeundersøkelse av avlshunder. Klubben fremhever også verdien av å kontrollere HD-status hos nære slektninger, fordi rasen ikke har HD-indeks. ED-røntgen er frivillig og er ikke et særskilt registreringskrav for rasen. Be derfor oppdretteren vise hva som faktisk er undersøkt, på hvilken hund, på hvilken dato og med hvilket resultat, i stedet for å nøye deg med ordet helsetestet.

Det finnes DNA-tester for blant annet CEA, HSF4 og MDR1, men SASK oppgir ingen universell testpakke for alle kombinasjoner. Hver test gjelder et bestemt gen eller en risikovariant. Et fritt HSF4-resultat utelukker for eksempel ikke alle former for grå stær og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Relevante tester velges ut fra dokumenterte risikoer i slekten og den planlagte kombinasjonen.

MDR1, også kalt ABCB1, kan påvirke hvordan enkelte legemidler fordeles i kroppen og når hjernen. Statusen til en enkelt hund kan ikke avgjøres ut fra utseendet. Hvis hunden er testet, bør resultatet finnes i veterinærjournalen; valg av legemiddel og dosering hører alltid hjemme hos veterinæren.

To merlefargede hunder skal ikke pares. Kombinasjonen kan gi valper med to kopier av merlevarianten og økt risiko for døvhet og syns- eller øyeavvik. Den naturlig korte NBT-halen har en annen genetisk bakgrunn. SASK anbefaler forsiktighet også ved kombinasjoner der begge foreldrene bærer NBT-varianten, men de to spørsmålene må ikke blandes sammen.

## Historie og opprinnelse

Til tross for navnet ble australian shepherd slik vi kjenner rasen i dag, utviklet i USA. FCI-standarden knytter navnet til baskiske gjetere som kom til USA fra Australia på 1800-tallet. Det nøyaktige bidraget fra eldre gjeterhunder er mindre sikkert. Detaljerte påstander om en bestemt blanding av raser bør derfor behandles som teorier.

Amerikanske saue- og storfebønder fortsatte å velge hunder for allsidighet, selvstendig arbeid, intelligens og gjeterevne. Etter andre verdenskrig økte kjennskapen til rasen da westernridning, rodeo, hesteshow, film og TV nådde et større publikum. Den moderne rasens amerikanske ranchbakgrunn forklarer både paradokset i navnet og hvorfor funksjon fortsatt står sentralt i rasebeskrivelsen.

## Å leve med rasen

Australian shepherd passer best når hverdagen inneholder planlagt aktivitet, læring og restitusjon også i vanlige arbeidsuker. En stor hage erstatter ikke felles oppgaver, og konkurranseambisjoner er ikke nødvendige hvis hunden likevel får et meningsfylt og variert liv. Den som ønsker en hund som hovedsakelig blir med på kortere turer, bør velge en mindre krevende type.

Med barn skal en voksen alltid være til stede, hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og familien må ha en plan for energisk lek. Avbryt og skap avstand før hunden begynner å fiksere på eller styre bevegelsen. Barn bør ikke ha ansvar i situasjoner der en rask og sterk hund kan reagere på omgivelsene.

Samliv med hunder eller katter avgjøres av individene og introduksjonen, ikke av rasenavnet. Finn ut mer om historikken til foreldrene og den aktuelle hunden. Begynn rolig med separate trygge steder, barriere og bånd, gi katten en fri fluktvei, og gå videre først når begge dyrene kan være avslappet. Smådyr kan kreve permanent fysisk adskillelse.

Rasen kan bo i leilighet hvis hunden får nok tid ute, meningsfulle oppgaver og hvile, og eieren kan håndtere reaksjoner på lyd. I et lytt bygg må man kunne hindre at lyder i oppgangen får hunden til å vokte og bjeffe. Alenetid skal trenes gradvis og vurderes ut fra atferden til den enkelte hunden. Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid er et råd om lufting, ikke et mål på hvor lenge en hund trives alene.

Før du kjøper valp, bør du be om foreldrenes registreringsnumre, HD-resultater, fullstendige MH-protokoller, datoer og resultater fra øyeundersøkelser samt relevante DNA-resultater. Kontroller også halebetegnelse og arbeidsmeritter, og spør hvordan voksne nære slektninger fungerer med mennesker, lyd, bevegelse, hvile og restitusjon. Disse opplysningene sier mer om hvordan hverdagen med hunden sannsynligvis blir enn farge, øyne eller om oppdretteren kaller hundene arbeidslinje eller utstillingslinje.

Australian shepherd

Australian shepherd er en middels stor, atletisk gjeterhund som er svært intelligent og energisk. Den er lojal og menneskeorientert, knytter sterke bånd til eierne og trenger mye daglig mosjon, trening og mental stimulering. Den vakre, værbestandige pelsen og de ofte forskjellige øyenfargene bidrar til rasens store appell.

Hunde- og katteoppdrettere i Porsgrunn

For kjøpere

For selgere

Verktøy

Hunder

Katter

Get a Pet