Fox terrier glatthåret

Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Deutscher Foxterrier-Verband e.V. (Germany)

Société Centrale Canine (France)

Fox terrier glatthåret er en liten, atletisk og menneskekjær terrier med kort, lettstelt pels. Den er energisk, intelligent og selvstendig, og trenger mye mosjon, trening og mental stimulering. Den er kjærlig, men også intens, særlig overfor smådyr, og passer best til aktive eiere med tydelige rammer.

## Kortfakta

Labrador retriever er en middels stor til stor apporterende fuglehund med røtter i Newfoundland i Canada. Rasen ble hovedsakelig utviklet i Storbritannia. Den er kjent for samarbeidsvilje og interesse for å bære og hente gjenstander. Samtidig er dette en aktiv brukshund, ikke automatisk en enkel og avslappet familiehund.

- **Mankehøyde:** idealet er 56–57 cm for hannhunder og 54–56 cm for tisper.
- **Vekt:** omtrent 25–36 kg er en grov veiledning for en voksen hund, avhengig av kjønn, kroppsbygning og hold.
- **Forventet levealder:** ofte rundt 10–12 år.
- **Godkjente farger:** svart, gul eller leverbrun. Gult kan variere fra lys kremfarge til reverødt.
- **Pels:** kort og tett, med vannavstøtende underull.
- **Opprinnelig oppgave:** å søke opp og apportere felt vilt etter skuddet.

Labradorer avles med ulike mål. Noen oppdrettere legger mest vekt på jaktegenskaper, andre på eksteriør og selskap, mens mange forsøker å kombinere flere kvaliteter. Betegnelser som «jaktlabrador» og «utstillingslabrador» forteller derfor ikke alt om den enkelte hunden. Se på foreldrene, voksne slektninger, arbeidsmeritter og hvordan oppdretteren faktisk lever og arbeider med hundene sine.

## Utseende og pels

En labrador skal være kraftig bygd, kompakt og bevegelig uten å bli tung eller overvektig. Typiske trekk er et bredt hode, en kraftig kropp, godt vinklede bein og den karakteristiske «oterhalen»: tykk ved roten, avsmalnende mot spissen og dekket av kort, tett pels. Hannhunder har en idealhøyde på 56–57 cm og tisper 54–56 cm. Tallet på vekten er mindre viktig enn en synlig midje og ribbein som lett kan kjennes under huden.

Pelsen består av korte, tette dekkhår og vannavstøtende underull. Den beskytter godt i kaldt og vått vær, men betyr også at labradoren kan røyte mye, særlig når underullen skiftes. Børst ekstra i røyteperioder og bad hunden når den faktisk trenger det. En fast plan for bading eller børsting passer ikke alle hunder.

Kontroller hud, poter og ører regelmessig, spesielt etter bading og svømming. Tørk det ytre øret hvis det er fuktig, men rengjør bare ved behov. Vond lukt, brunlig sekret, rødhet eller gjentatt risting på hodet bør vurderes av veterinær i stedet for å behandles med rutinemessig ørerens.

Rasestandarden godkjenner ensfarget svart, gult eller leverbrunt; en liten hvit flekk på brystet kan forekomme. «Sølv» er ikke en fjerde godkjent farge, men registreres som en farge som avviker fra standarden. Selve fargebetegnelsen gir likevel ikke grunnlag for generelle påstander om helsen til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, intelligent og samarbeidsvillig hund som gjerne arbeider sammen med føreren. Mange labradorer søker sosial kontakt, responderer godt på belønningsbasert trening og er entusiastiske i både lek og arbeid. Ingen rasebeskrivelse er likevel en garanti. Temperament påvirkes også av arv, tidlige erfaringer, trening, helse og hverdagsmiljø.

Apporteringslysten viser seg ofte som et ønske om å bære ting i munnen. Gi hunden egnede gjenstander og lær inn et rolig bytte eller en «slipp»-kommando i stedet for å jage den når den tar noe. Det gjør hverdagen tryggere og gir utløp for en naturlig atferd. Mat kan være en sterk belønning, men lek, søksarbeid og muligheten til å hente en gjenstand kan også fungere svært godt.

Forskjellene mellom avlsretninger er reelle, men ikke absolutte. Jaktavlede hunder er ofte valgt for fart, utholdenhet og konsentrert apporteringsarbeid. Hunder fra mer eksteriørrettede linjer kan ha en annen kroppsbygning og arbeidsstil. Det betyr ikke at hver jaktavlet labrador har vanskelig for å roe seg, eller at hver utstillingsavlet labrador er rolig. Be oppdretteren gi konkrete eksempler på foreldrenes energinivå, evne til å koble av, lydnivå, omgjengelighet og arbeidslyst.

En BPH- eller MH-beskrivelse kan gi mer informasjon om hvordan en hund reagerte i standardiserte situasjoner. Resultatet er en beskrivelse, ikke en temperamentstest som hunden består eller stryker på. Vurder det sammen med egne møter med hundene og kunnskap om slekten.

## Trening og mosjon

En labrador trenger daglig bevegelse, men også oppgaver som engasjerer luktesansen, hukommelsen og samarbeidet med føreren. Det finnes ikke et universelt antall timer som passer for en valp, en voksen jakthund, en familiehund og en senior. Tilpass mengde og intensitet til hundens alder, helse, erfaring og restitusjon.

Turer kan kombineres med apportering, personsøk, spor, lydighet, rotrening og enkle søksøvelser. Korte, fokuserte treningsøkter er ofte mer nyttige enn å gjenta den samme øvelsen til hunden mister konsentrasjonen. Hvile og evnen til å roe seg er en del av treningen, ikke et tegn på at hunden har fått for lite å gjøre.

Prioriter tidlig en sikker innkalling, pent båndarbeid, rolig håndtering, selvkontroll og et tydelig signal for å gi fra seg gjenstander. Tren belønningsbasert og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Hvis du bruker mye godbiter i treningen, bør de regnes som en del av hundens daglige fôrmengde.

Interesse for vann er vanlig i rasen, men ikke alle labradorer liker å svømme, og ingen hund er automatisk trygg i vann. Begynn på grunt, rolig vann, la hunden bestemme tempoet og sørg for at den enkelt kan komme seg opp. Hold oppsyn ved strømmende, kaldt eller algepåvirket vann, og unngå å kaste gjenstander så langt at en ivrig hund presses utover det den mestrer.

## Helse

Den viktigste helsekontrollen før et valpekjøp er ikke bare om foreldrene er «testet», men hvilke undersøkelser som er gjort, når de ble utført og hva resultatene var. Labradorens ledd, øyne og hold fortjener særlig oppmerksomhet.

For at et labradorkull skal kunne registreres hos Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt HD-resultat før paring. Et registrert resultat er ikke det samme som hofter uten anmerkning. Svenska Labrador Retrieverklubben anbefaler et strengere utvalg: begge foreldrene bør være røntget for HD og ED uten anmerkning og øyeundersøkt innen to år før paring, uten arvelig øyesykdom med enkelte angitte unntak.

Be om foreldrenes registreringsnumre og kontroller selve resultatet, undersøkelsesdatoen og gjerne opplysninger om søsken, tidligere avkom og andre nære slektninger. Det gir mer informasjon enn en generell formulering om at hundene er helsetestet.

DNA-tester kan være verdifulle når de brukes for riktig sykdom og resultatene til begge foreldrene vurderes sammen. En test for prcd-PRA kan for eksempel bare si noe om nettopp denne formen for netthinnesykdom; den utelukker ikke andre øyesykdommer og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Ved recessive sykdommer som EIC trenger ikke en frisk bærer selv å bli syk, men resultatet til den andre forelderen må være kjent for å unngå at det fødes syke valper. Et stort DNA-panel er derfor ikke et bevis på god helse som helhet.

Overvekt belaster kroppen og bør ikke regnes som et normalt rasetrekk. Kjenn på ribbeina og se etter en tydelig midje ovenfra og fra siden. Vei hunden regelmessig og tilpass porsjoner, tyggeprodukter og treningsbelønninger etter holdet. Forskning har knyttet en variant i POMC-genet hos enkelte labradorer til større matmotivasjon og høyere kroppsvekt, men varianten finnes ikke hos alle, og overvekt er ikke uunngåelig.

## Historie og opprinnelse

Labrador retriever har tidlige røtter ved kysten av Newfoundland i Canada, der hunder av lignende type hjalp fiskere med å hente gjenstander og fangst fra vannet. På 1800-tallet ble slike hunder ført til Storbritannia, der rasen ble utviklet til en spesialisert apporterende fuglehund.

Den britiske kennelklubben anerkjente labrador retriever som rase i 1903. Arbeidet etter skuddet formet flere av egenskapene som fortsatt kjennetegner rasen: interesse for å søke etter, bære og avlevere gjenstander, vilje til å samarbeide på avstand og evne til å arbeide i vann og krevende terreng. I dag brukes labradoren til jakt, hundesport og flere samfunnsoppgaver, men arbeidsbakgrunnen er viktig også for den som først og fremst ønsker en selskapshund.

## Å leve med rasen

Labrador retriever kan passe i mange hjem når eieren ønsker å dele en aktiv hverdag med hunden og har tid til både trening og restitusjon. Hage er ikke et krav, og det kan fungere å bo i leilighet, men boligen erstatter ikke turer, søksarbeid og annen meningsfull aktivitet utendørs. Tren også på at hunden skal være stille og rolig i oppganger og andre fellesområder.

Sammen med barn er voksent tilsyn, tydelige regler og en uforstyrret hvileplass for hunden nødvendig. En ung eller oppspilt labrador er sterk nok til å velte et lite barn uten å mene noe vondt. Barn bør ikke ha ansvar for å gå tur med en hund de ikke kan håndtere fysisk.

Mange labradorer lever godt sammen med andre hunder og katter, men rasen alene avgjør ikke utfallet. Introduser dyrene gradvis, hindre jaging og trenging, og gi katten høye eller avskjermede fluktmuligheter. Ikke la dem være alene sammen før samspillet er rolig og forutsigbart.

Alenetid må læres trinnvis. En liten valp skal ikke bare forlates; begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den klarer å slappe av. Hvor lenge en voksen hund mestrer å være alene, varierer, så vurder hundens atferd i stedet for å følge en generell maksimumstid.

Før valpekjøpet bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- Hvilke aktiviteter og hva slags hverdag er kullet avlet for?
- Hvordan arbeider foreldrene, hvordan fungerer de sosialt, og hvordan roer de seg i praksis?
- Hvilke offisielle resultater finnes for HD, ED og øyne, og hva vet man om helsen til nære slektninger?
- Finnes det BPH, jaktprøver eller andre relevante beskrivelser og meritter, og hva viser de?
- Hvordan matcher oppdretteren valpenes ulike egenskaper med livet til kjøperne?

Den beste matchen bygger på mer enn farge, kjønn og en betegnelse på avlslinjen. Velg en oppdretter som kan beskrive hundenes faktiske egenskaper, vise kontrollerbare helseresultater og være ærlig om variasjonen i kullet.

Labrador retriever

The Kennel Club (UK)

Norwegian Kennel Club

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Labrador retriever er en middels stor til stor, atletisk og vennlig hund med svært gode svømmeegenskaper og kort, tett, vannavstøtende pels i gult, svart eller brunt. Den er intelligent og matmotivert, lett å trene, trenger daglig mosjon og mental stimulering, og brukes mye både som familiehund og brukshund.

## Kortfakta

Flat coated retriever er en anerkjent britisk apporterende fuglehund i FCI-gruppe 8. Rasen er avlet for å søke etter og hente skutt vilt på land og i vann, så samarbeid, apporteringslyst og evnen til å arbeide i variert terreng er sentrale egenskaper – også hos hunder som hovedsakelig lever som familiehunder.

- Ønsket mankehøyde er 58–61 cm for hannhunder og 56–58 cm for tisper.
- Ønsket vekt i god kondisjon er 27–36 kg for hannhunder og 25–32 kg for tisper. Målene beskriver idealet i rasestandarden, ikke hva alle voksne hunder kommer til å veie eller måle.
- Godkjente farger er svart og leverbrun.
- Raseidealet er en positiv, vennlig, våken og lydhør hund. Energi, intensitet og evne til å finne ro varierer mellom individer og familier.
- En Flat coated retriever trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsing og samarbeid hver dag. Lange turer alene erstatter ikke meningsfulle oppgaver.
- Svulstsykdommer er et viktig helseproblem i rasen. Ingen enkelt test kan vise at en valp eller avlslinje er fri for fremtidig kreftrisiko.

## Utseende og pels

Flat coated retriever skal være sterk uten å bli tung og spenstig uten å virke spinkel. Funksjonell balanse er viktigere enn kraftig beinstamme, overdreven pels eller høy kroppsvekt. Bevegelsene skal være frie, flytende og regelmessige sett forfra og bakfra.

Hodet er langt og velformet, med flat, moderat bred skalle og bare svakt stopp. Kjevene skal være lange og sterke nok til apporteringsarbeidet. Kroppen har en dyp, ganske bred brystkasse og et kort, kraftig lendeparti. Halen bæres livlig, men ikke høyt over rygglinjen.

Pelsen er tett, fin til middels grov og så flat som mulig. Ben og hale har tydelige faner når hunden er ferdig utviklet. Bare svart og leverbrun er med i standarden; gult forekommer, men er ikke en godkjent utstillingsfarge.

Pelsstellet bør tilpasses hundens faktiske pels og hverdag, ikke følge en fast kalender. Gre gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig nøye bak ørene, i armhulene og i fanene. Etter bading eller arbeid i vann og tett terreng må hunden tørkes og sjekkes for floker, hudirritasjon, frø, små sår og skadde tredeputer. Ørene skal holdes tørre og kontrolleres ved lukt, rødhet eller kløe. Trimming kan holde poter og faner funksjonelle, men pelsen bør ikke formes til en tung eller overdrevet silhuett.

## Temperament og personlighet

Flat coated retriever skal være tillitvekkende, positiv, vennlig, våken og lydhør, men rasestandarden er et avlsmål – ikke en garanti for hvert individ. En valpekjøper bør derfor vurdere foreldrene, voksne slektninger og hvordan oppdretteren følger hundenes atferd i hverdagen, i stedet for å slå seg til ro med at rasen beskrives som glad.

I Svenska Kennelklubbens BPH-analyse av 209 svenskfødte hunder ble rasen gjennomgående oppfattet som trygg, energisk, nysgjerrig, leken og sosial. Den samme analysen understreker variasjonen i rasen og påpeker at stor nysgjerrighet og raske reaksjoner også kan henge sammen med vansker med å finne ro. Materialet beskriver hundene som deltok, og er ikke en fasit for en valp. Se derfor etter både arbeidslyst og evne til å hente seg inn: Kan de voksne hundene hilse uten å miste all selvkontroll, håndteres rolig og hvile når det ikke skjer noe?

Rasen er ofte sosial, men egnethet med barn, hunder eller katter skal aldri antas ut fra rasenavnet. En sterk og entusiastisk hund kan velte et lite barn uten å mene noe vondt. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en skjermet hvileplass. Introduksjon til hunder og katter bør skje trinnvis. Tidligere erfaring, interesse for å jage og evne til å avbryte på signal betyr mer enn en generell beskrivelse av rasen.

## Trening og mosjon

Flat coated retriever trenger å bruke både kropp og hode hver dag, men det finnes ingen seriøs universell kvote i minutter eller timer. Riktig nivå avhenger av alder, helse, kondisjon, hvor krevende aktiviteten er, og hvordan hunden henter seg inn etterpå. En god dag inneholder en blanding av bevegelse, nesearbeid, apportering, samarbeid og uforstyrret hvile.

Apportering og søk gir ofte mer enn bare å forlenge turen. Dummier, enkle markeringsapporter, nærsøk, spor, jakttrening eller den svenske Funktionsbeskrivning Retriever kan gi utløp for egenskapene rasen er avlet for. Jaktprøver og praktisk jakt passer for den som vil utvikle arbeidet videre, men alle eiere kan lage hverdagsoppgaver der hunden får søke, bære, levere og vente på signal.

Belønningsbasert og trinnvis trening passer en rask og samarbeidsvillig retriever. Prioriter tidlig:

- kontakt og å gå pent i bånd før hunden blir fullvoksen og sterk;
- innkalling og stoppsignal også når noe beveger seg eller lukter spennende;
- rolige hilsener med alle fire poter i bakken;
- å bære og avlevere gjenstander uten konflikt;
- ro, passivitet og evne til å gire ned etter aktivitet;
- frivillig håndtering av poter, ører, munn og pels.

Vannarbeid kan være et godt utløp, men interesse for vann er ikke det samme som å kunne svømme. Begynn på grunt vann, vis hunden en trygg vei opp, unngå strømmende eller svært kaldt vann, og la aldri hunden være uten tilsyn. Hunder i vekst trenger variert belastning som bygges opp gradvis; gjentatte bråstopp, høye hopp og ensidig ballkasting er ingen snarvei til god kondisjon.

## Helse

Svulstsykdommer er det viktigste rasespesifikke helseområdet en valpekjøper må forstå. Svenska Kennelklubben og raseklubben beskriver en overrepresentasjon av flere svulstformer, og Flat coated retriever har blant annet en dokumentert disposisjon for histiocytært sarkom. Det betyr ikke at alle hunder blir syke, men risikoen kan ikke avvises med en DNA-test, en normal veterinærattest eller unge, friske foreldre.

Be om alder og dødsårsak for foreldre, besteforeldre, hel- og halvsøsken og hunder fra tidligere kull. Spør hvilke diagnoser som faktisk er bekreftet av veterinær, og hvordan oppdretteren bruker informasjon om eldre slektninger. Hos din egen hund bør en ny eller voksende kul, vedvarende halthet, uforklarlig vekttap eller en tydelig endring i appetitt og energi vurderes av veterinær. Slike tegn kan ha mange årsaker og skal ikke selvdiagnostiseres som kreft.

For avkom som skal registreres i Sverige, krever Svenska Kennelklubben at begge foreldrene har offisiell hofteleddsstatus før paring. Kjent status betyr at det finnes et resultat – ikke automatisk at hoftene har grad A eller B. Kontroller derfor selve graden og resultatene hos nære slektninger. ED-røntgen er en viktig kontroll som raseklubben ønsker hos flere hunder, men den er ikke et eget krav for registrering av valper etter reglene fra 2026.

Øyelysing er heller ikke et formelt krav fra Svenska Kennelklubben for rasen. Den gjeldende anbefalingen fra den svenske Flatcoated Retrieverklubben er at avlshunder har en øyelysingsattest som er høyst to år gammel ved paring. Klubben anbefaler også gonioskopi når det er mulig, og at en kjent grad av pektinatligamentdysplasi, PLD, ikke dobles i en kombinasjon. Be om å få se dato, diagnoser og hele resultatet – ordet «øyetestet» er ikke nok.

Renal dysplasi, RD, forekommer i få, men alvorlige tilfeller. Det finnes ingen validert DNA-test for RD hos Flat coated retriever, så et kommersielt testresultat skal ikke brukes som bevis på at en hund eller kombinasjon er fri. Kjent diagnose hos nære slektninger og oppdretterens åpenhet er mer relevant.

## Historie og opprinnelse

Flat coated retriever ble utviklet i Storbritannia som en apporterende fuglehund for arbeid etter skuddet. Oppgaven var å søke etter og hente skutt fugl og småvilt på land og i vann, noe som forklarer rasens kombinasjon av nesearbeid, samarbeidsvilje, bæring og utholdende bevegelse.

FCI anerkjente rasen endelig i 1954 og plasserer den blant retrieverne med arbeidsprøve. Flat coated retriever kom til Sverige på 1960-tallet. Nøyaktige fortellinger om hvilke hundetyper som ble krysset i hvert trinn av utviklingen, varierer mellom historiske kilder. Det sikre og praktisk viktige er at dagens rase fortsatt skal fungere som apportør, ikke bare ha et retrieverlignende utseende.

## Å leve med rasen

Flat coated retriever passer best for noen som vil leve med en aktiv arbeidende retriever og samtidig har tenkt å trene ro. Rasen kan passe for en engasjert førstegangseier, men er ikke automatisk enkel: Størrelse, fart og intense hilsener krever planlegging, og behovet for samarbeid varer hele livet.

Leilighet kan fungere hvis det er enkelt å komme seg ut, hunden får meningsfull aktivitet og man trener på lyder, hilsener i fellesarealer og hvile. En hage erstatter ikke turer eller felles arbeid. Alenetid må bygges gradvis fra korte, trygge stunder; en liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer i hva de mestrer. Hvis arbeidsdagen jevnlig innebærer langt fravær, må en fungerende plan for selskap og lufting være klar før kjøpet.

Før du velger valp, bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hva brukes foreldrene til, og hvordan fungerer de under aktivitet, håndtering og hvile?
- Hvilken offisiell HD-grad har hver av foreldrene, og finnes det ED-resultater og leddhistorikk hos nære slektninger?
- Når ble siste øyelysing gjort, hva viste hele attesten, og finnes det resultater fra gonioskopi?
- Hvor gamle ble nære slektninger, hva døde de av, og hvilke svulstdiagnoser eller RD-tilfeller er kjent?
- Hvordan følger oppdretteren helsen, mentaliteten og arbeidsevnen i tidligere kull over tid?

Det rette hjemmet får en arbeidsvillig, sosial og allsidig hund. En feil match oppstår ofte når det vennlige raseidealet tolkes som at hunden på egen hånd vil mestre barn, andre dyr, lange dager alene og et liv uten reelle oppgaver.

Flat coated retriever

The Flatcoated Retriever Society of Great Britain

The Swedish Kennel Club (Svenska Kennelklubben)

The Norwegian Kennel Club (Norsk Kennel Klub)

The Danish Kennel Club (Dansk Kennel Klub)

The Kennel Club (United Kingdom)

Flat coated retriever er en middels stor, atletisk jakthund med glatt, sort eller leverfarget pels og et vennlig, valpeaktig vesen. Den er energisk, menneskeorientert og svært lærevillig, og trenger rikelig med mosjon, positiv trening, tett familieliv og oppfølging av helsen.

Jägarmonséns

## Kortfakta

Dvergschnauzer er en liten, men robust tysk hunderase med tydelig vaktinstinkt, stor arbeidslyst og en pels som må trimmes. Den er den minste av schnauzerrasene, men ikke bare en mindre utgave av schnauzeren. Dvergschnauzer er en egen rase som ble utviklet for gårdsarbeid i et lite og hendig format.

- **Mankehøyde:** 30–35 cm for både hannhunder og tisper
- **Vekt:** 4–8 kg ifølge rasestandarden
- **Opprinnelsesland:** Tyskland
- **Opprinnelig oppgave:** rottefanger og gårdshund
- **Pels:** stri dekkpels med tett underull
- **Farger:** svart, pepper og salt, svart og sølv samt hvit
- **Typiske trekk:** årvåken, utholdende, nysgjerrig og ofte rask til å varsle

Dvergschnauzer passer best for den som vil trene og aktivisere hunden hver dag, og som aksepterer regelmessig pelsstell. Den hendige størrelsen gjør hunden enkel å ta med, men hverdagen krever likevel tydelige rutiner.

## Utseende og pels

Dvergschnauzer skal være kompakt, kraftig og omtrent like lang som den er høy. Skjegget, de buskete øyenbrynene og den strie pelsen gir det velkjente schnauzerpreget. Rasestandarden oppgir samme høyde- og vektspenn for begge kjønn, men hvor en voksen hund ligger innenfor spennene, avhenger blant annet av kroppsbygning og hold.

Pelsen består av tett underull og hard, tilliggende dekkpels. De fire godkjente fargene er helsvart, pepper og salt, svart og sølv samt helhvit. Fargen sier ikke noe om hundens temperament eller hvor godt den passer i et bestemt hjem.

Den strie pelsen må trimmes. Det betyr at modne, døde dekkhår plukkes ut. Svenska Kennelklubben anbefaler trimming minst fire ganger i året og gjennomgang av underullen omtrent hver uke. Hvor ofte den enkelte hunden trenger en full trimming, avhenger av pelskvalitet, vekst og hvor kort pelsen skal holdes. Skjegg, beinpels og mykere partier må kjemmes slik at smuss og floker ikke blir sittende.

Klipping kan passe for en hund som har blitt øm eller har vanskelig for å stå gjennom en trimmeøkt, men metoden endrer pelsstrukturen. Når dekkhårene klippes av i stedet for å plukkes ut, blir pelsen ofte mykere og mer ullen. Spør derfor oppdretteren eller en erfaren hundefrisør hvordan pelsen tidligere har blitt stelt, før du velger metode.

En riktig stelt stri pels røyter vanligvis svært lite, men det gjør ikke dvergschnauzeren allergifri. Lite røyting sier ikke hvordan en person med allergi vil reagere, og ingen hunderase kan garanteres å fungere for alle. Hvis noen i familien har allergi, bør dere snakke med helsepersonell, møte hunder under kontrollerte forhold og ha en plan før kjøpet.

## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og utholdende. Den legger raskt merke til lyder, bevegelser og mennesker i nærheten, og kan derfor være en effektiv liten varslingshund. Den samme årvåkenheten kan føre til gjentatt bjeffing ved døren, i oppgangen eller utenfor vinduet hvis hunden ikke får hjelp til å finne roen.

Raseegenskaper beskriver en tendens, ikke hvert individ. De svenske mentalbeskrivelsene kommer fra en for liten andel av oppdretterne til å gi et sikkert bilde av alle dvergschnauzere. Forskjellene mellom familier og individer kan være store. Se derfor på hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer i hverdagen. En trygg hund bør kunne hente seg inn etter en overraskelse og slappe av når det ikke skjer noe.

Dvergschnauzere lærer ofte raskt og kan være morsomme å samarbeide med. Eieren må likevel vise tydelig hvilken atferd som lønner seg. Harde korrigeringer kan øke stress og bjeffing. Med rolig, belønningsbasert trening blir det enklere å lære hunden hva den skal gjøre i stedet.

## Trening og mosjon

Dvergschnauzer trenger fysisk aktivitet og oppgaver for nese og hode hver dag. Det finnes ingen nyttig regel om et bestemt antall minutter som passer alle. En frisk, ung voksen hund kan gjerne bli med på lange turer og hundesport, mens en valp, eldre hund eller hund med sykdom trenger en annen belastning.

Varier turer i forskjellige miljøer med korte treningsøkter, søksoppgaver og tid til å undersøke i eget tempo. Rallylydighet, nosework, triksetrening og agility er aktiviteter der rasens hurtighet og samarbeidsvilje kan komme til sin rett. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag. Et bedre tegn er at den kan være aktiv ute og deretter finne roen hjemme.

Begynn tidlig med hverdagsferdigheter: kontakt, innkalling, gå pent i bånd, håndtering av poter og skjegg og ro på en fast plass. Tren på varslingen før den blir en vane. Belønn hunden når den registrerer en lyd og deretter vender oppmerksomheten mot deg, og lær inn en enkel rutine for ringeklokke og besøk. Begrens utsikten hvis hunden stadig øver på å bjeffe ved vinduet. Endre én ting om gangen, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er rolig.

Bakgrunnen som rottefanger gjør at enkelte individer gjerne jager små dyr som beveger seg raskt. En sikker innkalling og bånd der vilt kan dukke opp, er derfor fornuftig selv om jaktinteressen varierer.

## Helse

Dvergschnauzer beskrives generelt som en robust rase, men urinstein og øyesykdommer er to dokumenterte områder det er viktig å kjenne til. Svenska Kennelklubben oppgir at urinstein forekommer hos litt over fem prosent av rasen. Raseklubbens helsearbeid følger også blant annet progressiv retinal atrofi, PRA, og grå stær.

Rasen har dessuten en kjent tendens til forhøyede triglyserider i blodet. Det betyr ikke at alle dvergschnauzere blir syke, og en forhøyet verdi forklarer ikke automatisk mageproblemer eller bukspyttkjertelbetennelse. Tilbakevendende oppkast, diaré, magesmerter, urinproblemer eller endret syn bør vurderes av veterinær. Veterinæren avgjør om for eksempel urinprøve, øyeundersøkelse eller en fastende blodprøve er relevant.

Før du kjøper valp, bør du be oppdretteren vise faktiske helseopplysninger, ikke bare si at linjen er frisk. Kontroller foreldrenes registrerte resultater fra øyeundersøkelser, og spør om urinstein, tilbakevendende mageproblemer og øyesykdom hos nære slektninger. Raseklubben publiserer DNA-resultater for flere tilstander det finnes tester for, men en DNA-pakke er ikke en generell friskmelding og dekker ikke alle former for PRA. Spør hvilke tester som er utført, hva resultatene betyr for akkurat denne kombinasjonen, og hvilke gjeldende anbefalinger oppdretteren følger.

Små hunder trenger også regelmessig tannstell. Venn valpen til tannpuss, og følg med i munnen slik at dårlig ånde, ømhet eller vansker med å tygge oppdages tidlig.

## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzer ble utviklet i Tyskland rundt forrige århundreskifte. I området rundt Frankfurt am Main fantes det en liten, schnauzerlignende hund som ble kalt strihåret dvergpinscher. Svenska Kennelklubben beskriver hvordan små schnauzere og dvergpinschere ble brukt da rasen tok form gjennom mer planlagt avl.

Den lille gårdshunden skulle holde rotter unna og samtidig varsle om det som skjedde rundt gård og stall. Det historiske arbeidet bidrar til å forklare dagens kombinasjon av hurtighet, årvåkenhet og interesse for små bevegelser. I dag er dvergschnauzer en selskapshund, men den har fortsatt godt av å bruke både kropp og hode.

## Å leve med rasen

Dvergschnauzer kan bo i leilighet, men en liten hund er ikke automatisk enkel å ha tett på naboene. Vurder om du kan håndtere lyder ved dør og vindu, sørge for flere lufteturer og gi hunden daglig aktivitet. Evnen til å slappe av inne er ofte viktigere enn størrelsen på boligen.

Rasen kan fungere fint med barn når en voksen hjelper både barnet og hunden med å omgås rolig. Små barn og hunder skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Det er de voksne som har ansvaret for turer, trening og pelsstell, selv om barna gjerne vil hjelpe til.

Om hunden kan bo med katt, avhenger mer av individene, tidligere erfaringer og introduksjonen enn av rasenavnet. La de første møtene være rolige, skill dyrene med en grind ved behov, og sørg for at katten har rømningsveier. Gnagere og andre smådyr bør holdes trygt atskilt. Den dokumenterte bakgrunnen som rottefanger gjør det uklokt å gå ut fra at jaktinteressen mangler.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hva de klarer uten å bli urolige. Begynn med svært korte, udramatiske stunder når hunden er trygg, og øk tiden bare så lenge den forblir rolig. Planlegg hverdagen etter individet i stedet for å anta at en bestemt rase kan være alene et fast antall timer.

Velg dvergschnauzer hvis du liker en observant, aktiv hund og vil bruke tid på trening og trimming. Velg en annen rase hvis du ønsker minimalt pelsstell, en hund som sjelden varsler, eller en sikker løsning når det gjelder allergi og smådyr.

Dvergschnauzer

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

Tabus Dream

En kennel som föder upp hundar till sport och aktiva hem.

Fart Så Klart

## Kortfakta

- Berner sennenhund er en stor sveitsisk gårdshund som opprinnelig ble brukt til vakthold, trekkarbeid og kvegdrift. I dag er den først og fremst en selskaps- og allsidig brukshund.
- Hannhunder er 64–70 cm i mankehøyde, med 66–68 cm som ideal. Tisper er 58–66 cm, med 60–63 cm som ideal. Rasestandarden angir ingen vekt.
- Rasen skal være selvsikker, oppmerksom, godlynt og hengiven overfor familien, og vennlig mot fremmede.
- En voksen hund trenger godt med aktivitet hver dag. Valper og unghunder skal derimot ikke få målrettet kondisjonstrening eller store fysiske belastninger.
- Den lange doble pelsen må vanligvis børstes grundig hver uke og oftere i røyteperioder.
- I svensk avl kreves offisielle resultater for både hofter og albuer før paring. HS-testen for histiocytært sarkom er en risikotest, ikke et svar på om hunden er frisk eller syk.
- Svulstsykdommer og lav levealder er rasens alvorligste helseproblemer. Levealder og dokumenterte dødsårsaker hos slektninger er derfor viktig ved valg av valp.

## Utseende og pels

Berner sennenhund er stor og kraftig, men skal samtidig være bevegelig, harmonisk og velbalansert. Kroppen er omtrent ti prosent lengre enn mankehøyden og skal virke kompakt snarere enn langstrakt. En tung silhuett er ikke det samme som riktig rasetype: Hunden skal bevege seg fritt og bære størrelsen sin uten å være overvektig.

Hannhunder skal være 64–70 cm høye, helst 66–68 cm. Tisper skal være 58–66 cm, helst 60–63 cm. Rasestandarden har ingen vektangivelse. Vurder derfor en voksen hund ut fra proporsjoner, muskulatur og hold i stedet for å sikte mot et bestemt tall på vekten.

Hodet skal være kraftig, men ikke for tungt. Øynene er mørkebrune og mandelformede, og ørene er middels store og trekantede. Den buskete halen når minst ned til hasen og bæres hengende i hvile, men kan løftes til rygglinjen i bevegelse.

Pelsen er lang og blank, rett eller svakt bølget. Grunnfargen er kullsvart med dypt rustrøde tegninger på kinnene, over øynene, på beina og i brystet. Hvitt finnes blant annet i et symmetrisk bliss og på strupen og brystet. Hvite poter og hvit halespiss er ønskelig, men symmetrien i tegningene sier ingenting om hundens helse.

Svenska Kennelklubbens raseguide anbefaler børsting eller gjennomkamming én gang i uken og daglig under røyting. Tilpass dette til individ og årstid. Arbeid helt ned til huden, og sjekk bak ørene, i armhulene og i behenget der floker lett kan skjule seg. Kjenn samtidig etter kuler, ømhet og hudforandringer.

Legg lengre sommeraktiviteter til kjøligere tider på dagen, sørg for skygge og vann, og la hunden hvile dersom den ikke henter seg inn som normalt. La aldri hunden sitte i en varm bil, heller ikke i skyggen eller med et vindu på gløtt.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk berner sennenhund skal være trygg, godlynt og samarbeidsvillig, ikke redd eller aggressiv. Standarden beskriver også en oppmerksom og vaktsom hund som er hengiven overfor familien og vennlig mot fremmede. Dette er et mål for avl og mentalitet, ikke en garanti for hver valp eller enhver situasjon.

Rasen er ofte sosial og samarbeidsvillig, men en vilter unghund av denne størrelsen kan velte et barn, dra en voksen over ende eller trenge seg på en gjest uten å ha aggressive hensikter. Tren derfor tidlig på å ha alle fire potene i gulvet, hilse rolig, gå i slakt bånd og legge seg på en fast plass.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Gi den rolige erfaringer med mennesker, hunder, trafikk, underlag, håndtering og ulike miljøer, og la den få observere på avstand. Gjentatt redsel bør tas på alvor, ikke bortforklares med at rasen er «myk».

Berner sennenhund kan fungere godt med barn og andre dyr, men individet og introduksjonen er avgjørende. Barn skal ikke klatre på hunden eller forstyrre den når den sover. Hunden trenger et uforstyrret hvilested, og en voksen skal alltid være til stede når små barn og hunder er sammen.

## Trening og mosjon

En voksen berner sennenhund trenger ordentlig mosjon og meningsfull aktivitet hver dag, men det finnes ikke noe fast minuttall som passer alle. Tilpass mengden etter alder, hold, helse, kondisjon, underlag og temperatur. Turer med tid til å snuse, hverdagslydighet, søksøvelser og lek gir en bedre hverdag enn bare å forsøke å slite ut hunden.

For valper og unghunder skiller Svenska Kennelklubben mellom naturlig bevegelse og målrettet mosjon. La hunden bevege seg i sitt eget tempo og hvile ved behov. Planlagte løpeturer, gjentatte hopp og tungt trekkarbeid må vente til hunden er fysisk moden. Ikke stol på en enkel femminuttersregel; tilpass heller aktiviteten etter hvordan hunden beveger seg, hvor sliten den blir og hvor raskt den henter seg inn.

Korte, tydelige og belønningsbaserte treningsøkter passer godt. Prioriter ferdigheter som blir vanskelige å lære først når hunden er fullvoksen:

- å følge et slakt bånd og snu sammen med føreren
- å hilse uten å hoppe eller lene hele tyngden mot noen
- innkalling og kontakt til tross for forstyrrelser
- å vente i døråpninger og gå rolig inn og ut av bilen
- frivillig håndtering av poter, munn, ører og pels

Rasens bakgrunn kan brukes i nesearbeid, lydighet, rallylydighet, kløving eller raseklubbens trekk- og bruksprøver. Trekk med last krever riktig utstyr, gradvis opptrening og en fysisk moden, frisk hund.

## Helse

Helse og levealder må veie tungt ved valg av berner sennenhund. Den gjeldende svenske avlsstrategien beskriver svulstsykdommer som rasens største helseproblem og viser at den lave levealderen fortsatt er et problem. Likevel kan ingen love hvor mange år en enkelt hund vil leve.

I de svenske forsikringsdataene om dødsfall fra 2016–2021 som avlsstrategien viser til, var medianalderen 5,5 år. I en sveitsisk studie av klubbregistrerte hunder født i 2001–2002 var median overlevelse 8,4 år. Populasjon, tidsperiode og metode er forskjellige, så tallene er ikke samme type prognose. De viser hvorfor helse og levealder hos nære slektninger er mer nyttig enn ett generelt aldersspenn.

Svulster sto for mer enn halvparten av dødsfallene i både en sveitsisk og en nederlandsk studie. Histiocytært sarkom er svulstformen som rasens helsearbeid særlig retter seg mot. HS-testen plasserer hunder i grupper med lavere, gjennomsnittlig eller høyere genetisk risiko sammenlignet med rasen. Det er ikke en diagnostisk test: En hund med lavere risiko kan bli syk, og en hund med høyere risiko kan holde seg frisk.

HSIMS beregner risikoen ved en planlagt kombinasjon ut fra foreldrenes HS-resultater. Verktøyet må vurderes sammen med levealder, annen helse, slektskap og funksjon. Ensidig utvalg for lavest mulig risiko vil redusere den genetiske variasjonen. HS-testing anbefales i den svenske avlsstrategien, men er ikke et krav for registrering i Svenska Kennelklubben. Svenska Sennenhundklubbens valpeformidling har derimot siden 2025 krevd at begge foreldrene er testet.

Begge foreldrene må ha offisiell HD- og AD-status før paring for at avkommet skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben. Hunder med HD-grad D eller E og AD-grad 2 eller 3 kan ikke brukes. Avlsstrategien anbefaler i tillegg AD-frie foreldre og at deres gjennomsnittlige HD- og AD-indeks er over 100. Indeks 100 tilsvarer rasens gjennomsnitt og tar med opplysninger om slektninger. Indekser og resultatene til røntgede kullsøsken forteller derfor mer enn ett enkelt resultat.

Renal dysplasi, RD, er en alvorlig forstyrrelse i nyrenes utvikling som hovedsakelig rammer unge hunder. Bekreftede tilfeller registreres sentralt, og en sikker diagnose krever undersøkelse av nyrevev. Familiær nefropati er en annen dokumentert nyresykdom som oftere rammer unge voksne hunder. Det finnes ingen enkel DNA-test som kan vise at en kombinasjon er fri for arveanleggene bak disse sykdommene.

Be oppdretteren vise og forklare:

- foreldrenes offisielle hofte- og albueresultater og kombinasjonens gjeldende indekser
- hvor mange kullsøsken og tidligere avkom som er røntget, og resultatene deres
- HS-resultater og hvordan HSIMS og genetisk variasjon er tatt med i vurderingen
- nyresykdom, svulstdiagnoser, levealder og bekreftede dødsårsaker hos foreldre, søsken og eldre slektninger

## Historie og opprinnelse

Berner sennenhund har sin dokumenterte bakgrunn som gårdshund i alpeområdet rundt Bern i Sveits. Den voktet gårder, trakk last og hjalp til med kveg. Hundene ble kalt Dürrbächler etter vertshuset Dürrbach ved Riggisberg, der den langhårede, trefargede typen var vanlig.

Dürrbächler-hunder ble vist på utstillinger i 1902, 1904 og 1907. I november 1907 grunnla oppdrettere rundt Burgdorf Schweizerischen Dürrbach-Klub for å renavle hundene og definere rasens kjennetegn. Navnet berner sennenhund ble senere etablert i tilknytning til de andre sveitsiske sennenhundrasene.

Påstanden om at rasen stammer fra romerske mastiffer, gjentas ofte, men den er ikke en del av den sikkert dokumenterte historien. Den pålitelige kjernen er den lokale gårdshunden rundt Bern, arbeidet med vakthold, trekk og kveg og den organiserte utviklingen av rasen tidlig på 1900-tallet.

## Å leve med rasen

Berner sennenhund krever praktisk plass i hverdagen, ikke bare gulvplass. Det kan fungere å bo i leilighet, men sjekk trapper, heis, glatte gulv, tilgang til gode turområder og hvordan en syk hund skal transporteres. En hage er praktisk, men erstatter ikke turer og felles aktivitet.

Planlegg for en stor hundeseng, en bil og en sele med plass til hunden, fôr, forsikring og et sted der en våt pels kan tørke. Legg sklisikre matter der det trengs. Det er bedre å løse slike praktiske utfordringer mens hunden er ung enn når den har vondt.

Alenetid må trenes ut fra den enkelte hunden. Begynn med svært korte adskillelser når hunden er trygg, og øk først når den kan legge seg og finne roen. Vedvarende piping, vandring, pesing eller kloring viser at steget var for stort. Rasens hengivenhet er ikke et bevis på separasjonsproblemer, men den er heller ingen garanti for at hunden takler en hel arbeidsdag alene.

Introduser hund og katt gradvis. Hold dem adskilt i starten, la dem venne seg til lukten av hverandre, gi katten et hundefritt sted og hindre hunden i å jage. Korte møter gjennom en grind eller med hunden i bånd kan deretter forlenges når begge er avslappet. Det samme rolige prinsippet gjelder møter med andre hunder. Størrelsen gjør tidlig kontroll i bånd ekstra viktig.

En god oppdretter kan fortelle om både styrker og problemer i slekten og viser dokumentasjon, ikke bare navn på tester. Velg en kombinasjon der helse, mentalitet, funksjon og genetisk variasjon er vurdert samlet. Åpenhet om syke og avdøde slektninger er minst like verdifullt som gode resultater hos foreldrene.

Berner sennenhund

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Norsk Kennel Klub (Norway)

Deutscher Club für Berner Sennenhunde e.V. (Germany)

Stor sveitsisk gårdshund med kraftig, harmonisk kroppsbygning og tykk, trefarget pels. Kjærlig, menneskeorientert og som regel mild mot barn. Trenger moderat daglig mosjon, kjølig klima, jevnlig pelsstell og vennlig, konsekvent trening. Helseundersøkelser er svært viktige på grunn av leddproblemer og kreftforekomst.

Lackarebäckens

## Kortfakta

Dachshund er en tysk jakthund i FCI-gruppe 4, utviklet for arbeid både under og over bakken. Rasen finnes i ni varianter: standard, dverg og kanin kombinert med korthåret, langhåret eller strihåret pels. Det er derfor klokere å velge dachshund ut fra størrelse, hårlag, oppdretterens avlsmål og hundenes faktiske egenskaper enn ut fra rasenavnet alene.

- **Bruksområder:** hijakt, drivende jakt, ettersøk og selskap.
- **Arbeidsmåte:** utholdende, selvstendig og svært opptatt av å bruke nesen.
- **Størrelse:** avgjøres av brystomkrets, ikke av mankehøyde eller en generell vektangivelse.
- **Pels:** kort-, lang- eller strihåret, med tydelig forskjellige behov for stell.
- **Viktig helsespørsmål:** skivedegenerasjon og skiveprolaps, ofte samlet under betegnelsen IVDD.
- **Passer best for:** den som ønsker en lavstilt jakthund med stor arbeidslyst og kan tilby både daglig mosjon, nesearbeid og konsekvent trening.

Den endelige størrelsesvarianten fastsettes først når hunden er minst 15 måneder. Foreldrene gir en rimelig pekepinn, men valpens endelige variant kan ikke loves før målingen.

## Utseende og pels

Dachshunden skal være lav og langstrakt, men samtidig kompakt, muskuløs og bevegelig. Kroppen er bygd for å kunne arbeide smidig på trange steder, ikke for å være ekstremt lang eller tung. Rasestandarden angir omtrent en tredel av mankehøyden som bakkeklaring og et forhold mellom mankehøyde og kroppslengde på cirka 1:1,7–1,8.

Brystomkretsen måles etter 15 måneders alder, fra mankens høyeste punkt til brystkassens laveste punkt. De gjeldende intervallene er:

- **Standarddachshund:** hannhunder mer enn 37, men høyst 47 cm; tisper mer enn 35, men høyst 45 cm.
- **Dvergdachshund:** hannhunder mer enn 32, men høyst 37 cm; tisper mer enn 30, men høyst 35 cm.
- **Kanindachshund:** hannhunder 27–32 cm; tisper 25–30 cm.

De tre hårlagene er mer enn en forskjell i utseende. Korthåret dachshund har kort, tett og glatt tilliggende pels som vanligvis trenger begrenset, regelmessig stell, men som likevel bør ses over etter opphold i terrenget. Langhåret dachshund har underull og lengre beheng som bør gres der det lett dannes floker, særlig bak ørene og på ben, buk og hale. Strihåret dachshund har dekkhår, underull, skjegg og markerte øyenbryn. En korrekt stri pels trimmes ved behov; klipping gir ikke den samme pelsstrukturen.

Godkjente farger og mønstre avhenger delvis av hårlaget. Rød, svart eller brun med tantegninger, merle og brindle inngår i standarden, mens viltfarger er typiske for strihår. Pelsfarge er ingen snarvei til temperament eller jaktlyst, men enkelte fargekombinasjoner har betydning for helsen. Be oppdretteren forklare både den registrerte fargebetegnelsen og arvegangen hvis valpen er merle.

## Temperament og personlighet

Raseidealet for dachshund er vennlig og jevnt, uten frykt eller aggresjon, men også energisk, utholdende og selvsikkert. Selvstendigheten kommer fra arbeid der hunden må ta avgjørelser på avstand fra føreren. I hverdagen kan den samme egenskapen merkes ved at dachshunden undersøker om en regel virkelig gjelder hver gang.

Jaktlyst, sosialitet, hvor mye hunden gir lyd, lekelyst og evne til å finne ro varierer mellom individer og slektslinjer. Den svenske analysen av Beteende- och personlighetsbeskrivning hund, BPH, gir et bilde av mange trygge dachshunder, men omfatter mindre enn én prosent av den undersøkte svenskfødte bestanden. Den kan derfor ikke brukes som et løfte om personligheten til en bestemt valp. Påstander om at et bestemt hårlag alltid er roligere, lettere å trene eller mindre jaktinteressert, er også for generelle.

Spør i stedet hvordan foreldrene og nære slektninger fungerer hjemme, ved besøk, på tur og i nye miljøer. For en jaktdachshund er prøveresultater og praktisk bruk relevant; for en selskapshund er det like viktig å få konkrete eksempler på hvordan hundene roer seg etter aktivitet, hvor mye lyd de lager og hvordan de fungerer ved håndtering. En seriøs oppdretter bør kunne beskrive både styrker og det som krever arbeid.

## Trening og mosjon

Dachshunden trenger daglig fysisk aktivitet og meningsfylt nesearbeid, men ett fast antall minutter passer ikke alle. Alder, kondisjon, underlag, størrelsesvariant, helse og hvordan hunden arbeider, avgjør belastningen. En voksen, frisk dachshund kan være en utholdende tur- og friluftshund, mens en valp skal bygge styrke og koordinasjon gradvis, og en hund med ryggsymptomer trenger en plan fra veterinæren.

Spor, søksøvelser, personspor og nøye plasserte godbitsøk lar dachshunden bruke sin største ressurs: nesen. Korte, tydelige treningsøkter med en belønning hunden virkelig verdsetter, fungerer ofte bedre enn gjentakelser uten et klart mål. Tren tidlig på innkalling, stopp, å følge føreren og å kunne avbryte et luktspor. Jaktlyst forsvinner ikke gjennom lydighet, så langline og gjennomtenkte valg av miljø er viktige når innkallingen ikke er sikker. I Sverige må hunder ikke drive eller forfølge vilt utenom jakt, og mellom 1. mars og 20. august kreves særlig tilsyn der det kan finnes vilt.

Å ta hensyn til ryggen betyr ikke at en frisk dachshund skal leve et stillesittende liv. Det finnes ikke støtte for at et totalforbud mot alle trapper eller hopp opp og ned fra møbler i seg selv forebygger IVDD. Bygg i stedet god grunnkondisjon, hold hunden i normalt hold, reduser faren for å skli hjemme og unngå ukontrollerte høye hopp eller sammenstøt. Tilpass hjelp i trapper og ved løft etter hundens alder, størrelse og helse.

## Helse

Skivedegenerasjon og skiveprolaps er dachshundens viktigste rasespesifikke helseproblem. IVDD betyr at skivene mellom ryggvirvlene forandres og i noen tilfeller trykker mot nerver eller ryggmarg. Oppsøk veterinær raskt hvis dachshunden plutselig får tydelige rygg- eller nakkesmerter, krummer ryggen, nekter å bevege seg, går ustøtt, mister kraft i bena eller får vansker med å kontrollere urin og avføring. Ikke vent på at svake nevrologiske tegn skal gå over av seg selv.

SKKs offisielle ryggrøntgen for dachshund teller forkalkede skiver. Undersøkelsen gjøres fra toårsdagen til dagen før fireårsdagen, og resultatet angis som K0, K1–K2, K3–K4 eller K5–K26. K0 betyr at ingen forkalkninger ble påvist, mens et høyere K-tall betyr flere helt eller delvis forkalkede skiver. Resultatet er et grunnlag for avl og risikovurdering, ikke en garanti for at hunden aldri får eller sikkert kommer til å få kliniske problemer. Opplysninger om skiveprolaps hos foreldre, søsken og tidligere avkom er derfor også viktige.

Ryggscreening og øyelysing er frivillige for dachshund i Sverige. Svenska Taxklubbens rasespesifikke avlsstrategi anbefaler likevel at rygg- og familiehistorikk vurderes, og at avlsdyr øyelyses før avlsdebut og senere i livet. PRA forekommer i rasen. De gjeldende registreringsbestemmelsene for dachshund regulerer blant annet variant, hårlag, farge og endelig størrelsesmåling, men angir ikke rygg- eller øyeundersøkelse som obligatoriske vilkår for registrering. En kjøper bør derfor be om de faktiske resultatene i stedet for å slå seg til ro med uttrykket «helsetestede foreldre».

Følg også med på hundens hold: en midje skal være synlig, og ribbena skal kunne kjennes med lett trykk. Når merle inngår i en kombinasjon, bør oppdretteren kunne redegjøre for fargeanleggene. To merleanlegg kan gi dobbel merle, som hos hund er forbundet med økt risiko for hørsels- og øyeproblemer.

## Historie og opprinnelse

Dachshunden ble utviklet i Tyskland fra lavbente jakthunder for arbeid i hi. Slike hunder er kjent siden middelalderen, mens den organiserte avlen fikk tydeligere form på 1800-tallet. Den tyske dachshundklubben ble grunnlagt i 1888, og avlen kom til å omfatte de tre størrelsene og tre hårlagene som utgjør dagens ni varianter.

Rasens lave format, kraftige front, utholdenhet og selvstendighet har en praktisk forklaring. Dachshunden skulle kunne følge vilt under bakken, men også arbeide som drivende eller støtende hund og hjelpe til ved ettersøk. I Sverige ble den særlig viktig som langsomt drivende hund da rådyrbestanden økte på 1940-tallet. Svenska Taxklubben ble grunnlagt allerede i 1901.

Det historiske bruksområdet merkes fortsatt i hverdagen. En dachshund som aldri skal jakte, trenger likevel utløp for nesearbeid, problemløsning og bevegelse. Det er også derfor en kjøper bør spørre hva oppdretteren faktisk prioriterer: hiarbeid, drivende jakt, ettersøk, utstilling eller først og fremst selskap.

## Å leve med rasen

Dachshund kan bo godt i leilighet hvis den får nok utetid, aktivitet og trening på lyder i oppgangen og utenfor døren. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn innholdet i hverdagen. Planlegg flere lufteturer, mulighet til å snuse i rolig tempo og et sted der hunden får hvile uforstyrret. Alenetid skal læres gradvis; avbryt og gjør øvelsen enklere hvis hunden viser uro. Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid handler om lufting, ikke om hvor lenge en bestemt dachshund bør være alene.

Dachshunden kan bli en fin familiehund med barn, men små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede. Barn må lære at de ikke skal forstyrre hunden når den spiser eller hviler. Små barn bør ikke bære dachshunden; en liten hund kan lett gli ut av armene, og rygg og bakpart må støttes ordentlig ved løft. Hunden skal alltid ha et trygt, uforstyrret hvilested.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individ, tidligere erfaring og jaktlyst. Gjør introduksjonen rolig, bruk en barriere og gi begge dyrene separate, trygge steder. En dachshund med sterk jaktlyst blir ikke nødvendigvis pålitelig med kanin, marsvin eller katt bare fordi møter trenes. Sikker fysisk atskillelse kan være den riktige langsiktige løsningen.

Før kjøp bør du be om konkrete svar på følgende:

- Hvilken størrelse og hvilket hårlag forventes valpen å få, og hvor sikkert kan dette anslås?
- Hva brukes foreldrene til, og hvordan fungerer de og nære slektninger i hverdagen?
- Finnes det et offisielt K-resultat og opplysninger om kliniske ryggproblemer hos foreldre, søsken eller tidligere avkom?
- Når ble foreldrene sist øyelyst, og hva viser resultatet?
- Hvilke BPH-, jakt- eller utstillingsresultater er registrert og relevante for akkurat dette kullet?
- Hvordan er valpene blitt vant til håndtering, hverdagslyder, mennesker og korte stunder uten kullsøsknene?

Den beste matchen er ikke automatisk den minste valpen, den roligste under besøket eller fargen du først legger merke til. Velg kombinasjonen der oppdretterens mål, hundenes dokumenterte helse og temperament og din egen hverdag peker i samme retning.

Dachshund

UK Dachshund Club

British Veterinary Association

FCI - Fédération Cynologique Internationale

Dachshund: modig, langrygget, kortbeint jakthund, opprinnelig avlet for jakt på grevling og kanin. Finnes med korthåret, langhåret og strihåret pels, i både standard- og dvergsstørrelse. Hengiven, spornøye, selvstendig og svært vokal. Trenger jevnlig, men skånsom mosjon og god vektkontroll for å beskytte ryggraden.

Liten uppfödning av långhårig normalstor tax. Prioritering av aktivering och meritering av hundarna och framför allt bra mentalitet. Våra hundar är familjehundar som är med oss överallt. Vi är också mkt. intresserade av att arbeta för en bättre rygghälsa hos våra taxar.

Karlia’s kennel

Tysk jaktterrier

Verein für Deutsche Jagdterrier e.V.

Federation Cynologique Internationale (FCI)

Tysk jaktterrier er en kompakt, atletisk arbeidsterrier avlet i Tyskland for krevende jakt. Den er svært arbeidsvillig, fryktløs og lojal, og trenger mye daglig mosjon, konsekvent belønningsbasert trening og en erfaren eier. Den har en værbestandig pels, røyter moderat og passer best til aktive hjem med jakt eller hundesport.

Björkforsens

Liten uppfödning av Flatcoated Retriever som ska fungera lika bra i hemmet som på träning och utställning

High Magic

## Kortfakta

Pomeranian er den minste størrelsesvarianten av tysk spitz: en svært liten, men livlig selskapshund med tett dobbeltpels, stor årvåkenhet og ofte lett for å bjeffe. Den passer best for den som ønsker å trene og aktivisere en ordentlig hund i lite format, ikke for den som først og fremst vil ha en hund som skal bæres.

- **Rase og opprinnelse:** tysk spitz, pomeranian/zwergspitz, med opprinnelse i Tyskland og senere videreutvikling i England
- **Størrelse:** vanligvis 18–23 cm i mankehøyde og rundt 2–3 kg; rasestandarden angir 21 cm med tillatt variasjon og at vekten skal stå i forhold til hundens størrelse
- **Forventet levealder:** omtrent 12–16 år er en veiledning, ikke et løfte for den enkelte hunden
- **Temperament:** ofte årvåken, glad, hengiven og lærevillig, men individ, oppvekst og hverdag har stor betydning
- **Aktivisering:** daglige turer, nesearbeid og korte treningsøkter, med tid til ro og restitusjon
- **Pelsstell:** grundig gjennomgang omtrent hver annen uke og oftere i røyteperioder
- **Vær oppmerksom på:** bjeffing, tannstell, patellastatus og trygg håndtering rundt små barn og betydelig større hunder

«Teacup Pomeranian» og «mini Pomeranian» er ikke egne, godkjente størrelsesvarianter. Dette er markedsføringsord som ikke gir en sikrere prognose for voksen størrelse, helse eller temperament. Den offisielle varianten heter Pomeranian eller Zwergspitz. Vurder derfor foreldrene, voksne slektninger, helseopplysninger og oppdretterens avlsmål i stedet for å stole på en salgsbetegnelse.

## Utseende og pels

Pomeranian er kompakt og kvadratisk bygget, med et lite, spisst hode, små stående ører og en fyldig hale som bæres høyt over ryggen. Den rikelige pelsen gir hunden en rundere silhuett enn kroppen under pelsen.

Rasen har dobbeltpels. Dekkhårene skal være lange, rette og stå ut fra kroppen, mens underullen er kort, tett og myk. Pelsen danner en tydelig krage rundt halsen, bukser på bakbeina og en buskete hale. Standarden beskriver en naturlig pels som ikke skal se formklippet ut. Godkjente farger omfatter blant annet hvit, svart, brun, oransje og gråsjattert, i tillegg til flere andre definerte farger og kombinasjoner.

En grundig gjennomgang omtrent hver annen uke er et godt utgangspunkt ifølge Svenska Kennelklubben, men mange hunder trenger hyppigere børsting når de røyter. Arbeid gjennom pelsen helt ned til huden i stedet for bare å glatte overflaten. Øk pelsstellet så snart små floker begynner å danne seg. Hvor ofte hunden bør børstes, må følge pelsen, årstiden og hverdagen; én fast plan passer ikke for alle individer.

Pelskvaliteten er viktigere enn størst mulig volum. En korrekt dobbeltpels inneholder både dekkhår og underull. Mye underull kombinert med manglende dekkhår er et kjent problem i rasen og kan gjøre pelsen vanskelig å stelle. Når du møter en oppdretter, er det derfor nyttig å se voksne hunder, ikke bare valpens myke valpepels.

## Temperament og personlighet

Pomeranian er ofte årvåken, livlig og sterkt knyttet til menneskene sine. Rasestandarden beskriver en glad, hengiven og lærevillig hund uten utpreget jaktlyst, men dette er et avlsideal og ingen garanti for hvordan hvert individ fungerer med fremmede, barn eller andre dyr.

Spisshundens årvåkenhet gjør at den raskt kan reagere på lyder, bevegelse utenfor vinduet eller noen som kommer til døren. Bjeffingen har bakgrunn i rasens rolle som varsler. Målet trenger derfor ikke være en hund som aldri sier fra, men en hund som kan avbryte, søke støtte hos føreren og falle til ro igjen. Begrens muligheten til å øve på lange bjeffeserier, belønn pauser og tren inn en rolig rutine rundt tilbakevendende utløsere.

Sosialisering er verdifullt, men gir ikke løfte om et bestemt temperament. La valpen møte mennesker, miljøer og stabile hunder i et tempo der den fortsatt kan tenke, søke kontakt og hente seg inn. Mer eksponering er ikke nødvendigvis bedre hvis hunden blir overveldet.

En BPH-atferdsbeskrivelse kan vise hvordan den beskrevne hunden reagerte i standardiserte øvelser, men resultatet er ikke bestått eller ikke bestått og forutsier ikke alt. Datagrunnlaget for Pomeranian er dessuten begrenset. Se et eventuelt BPH-resultat i sammenheng med foreldrenes hverdagsatferd og det oppdretteren kan fortelle om voksne slektninger.

## Trening og mosjon

Pomeranian trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke et universelt antall minutter som passer for alle hunder. En god hverdag kombinerer turer i hundens tempo med nesearbeid, samarbeid, lek og uforstyrret hvile. Vurder balansen ut fra hundens hold, bevegelser, konsentrasjon og evne til å falle til ro, ikke bare hvor langt den har gått.

Rasen kan trives med nosework, rallylydighet og agility når oppgavene og miljøet tilpasses hundens størrelse og erfaring. Kontaktøvelser, innkalling, triks og søk etter mat eller gjenstander gir også meningsfull aktivisering. La hundens engasjement styre lengden på øktene i stedet for en fast plan på fem eller ti minutter.

Belønningsbasert trening hjelper hunden med å forstå hva som lønner seg, uten å gjøre den mer usikker. Prioriter dette tidlig:

- rolig håndtering av poter, munn og pels
- kontakt og innkalling selv når noe beveger seg eller lager lyd
- å kunne trekke seg unna og hvile
- en innlært pause etter at hunden har lagt merke til en lyd
- trygghet på ulike underlag og under transport i hverdagen

Den lille kroppen krever trygghet, ikke inaktivitet. Løft hunden når situasjonen faktisk innebærer en risiko, men la den også gå, snuse og løse enkle oppgaver selv. Forebygg fall fra møbler eller armer, og avbryt hard lek med betydelig større hunder før størrelsesforskjellen blir et problem.

## Helse

Ved kjøp av valp i Sverige er foreldrenes registrerte patellastatus, opplysninger om tenner og bitt samt informasjon om pelsproblemer hos voksne slektninger spesielt nyttige. Identifiserte hunder, registrerte resultater og åpne svar sier mer enn en lang liste over mulige sykdommer.

Patellaluksasjon forekommer hos Pomeranian og andre små hunderaser. I Sverige er patellaundersøkelse ikke et obligatorisk helseprogram for rasen, men den svenske raseklubben anbefaler at avlshunder undersøkes. Klubben anbefaler at hunder med grad 2 eller 3 ikke brukes i avl, og at grad 1 bare kombineres med grad 0. Dette er en avlsanbefaling, ikke en garanti for valpens fremtidige helse.

Be om foreldrenes registrerte navn eller registreringsnummer, og kontroller resultatene i Svenska Kennelklubbens databaser Hunddata eller Avelsdata. Kontroller hundens identitet, undersøkelsesdato og status for begge foreldrene. Formuleringen «foreldrene er testet» er ikke nok hvis identitet og resultat ikke kan spores.

Hårtap omtales noen ganger som «black skin disease», BSD eller alopecia X. Rasens gjeldende svenske avlsstrategi understreker at BSD verken er en sykdom i seg selv eller en vitenskapelig diagnose, men et hverdagslig samlebegrep for flere tilstander som kan gi pelstap. Uforklarlig hårtap trenger derfor en veterinærvurdering. Spør hvordan pelsen har utviklet seg hos foreldrene og eldre slektninger, men ikke krev sikre løfter om arvelighet når årsakene er uklare.

Tenner, kjever og bitt er også viktige i rasen. Venn valpen til at munnen blir undersøkt, og start tidlig med tannpuss; helst bør tennene børstes daglig. Søk hjelp hvis hunden har smerter, vansker med å spise eller hvis bittet ser ut til å skade bløtvev i munnen.

## Historie og opprinnelse

Pomeranian har sin opprinnelse i Tyskland og tilhører familien tysk spitz. Zwergspitz betyr dvergspitz, mens Pomeranian er det internasjonalt kjente navnet på den samme offisielle størrelsesvarianten.

Rasens moderne type ble videreutviklet i England. Der ble Pomeranian Club stiftet i 1891, og en tidlig rasestandard ble utarbeidet. Den dokumenterte historien oppsummeres derfor best som en tysk spitzbakgrunn med viktig videreutvikling i England, ikke som en sikker og ubrutt fortelling om én bestemt forhistorisk hundetype.

Rasens tidligere varslerrolle er med på å forklare dagens årvåkenhet og tendens til å bjeffe. I dag holdes Pomeranian først og fremst som selskapshund, men den har beholdt spisshundens oppmerksomhet og liker ofte oppgaver der den får samarbeide og bruke nesen.

## Å leve med rasen

Pomeranian kan fungere med barn, andre dyr og i leilighet, men bare når de voksne tilpasser miljøet til en svært liten, årvåken hund. Verken rasenavnet eller tidlig sosialisering gjør samspillet automatisk trygt.

Små barn og hunder skal alltid ha en voksen i nærheten. Barnet bør sitte under kos, la hunden gå unna og aldri bære den uten hjelp. Hunden trenger et uforstyrret hvilested. En Pomeranian er ikke et leketøy, og et fall fra noens armer eller et høyt møbel kan få alvorlige følger selv om rasen er livlig og robust for størrelsen.

Med andre hunder er kontrollerte møter viktigere enn mange møter. Velg rolige individer, tren på rolig kontakt på avstand og avbryt ujevn fysisk lek. En katt bør introduseres gradvis, gjerne først gjennom lukt og en barriere. Katten skal ha sin egen fluktvei, og jaging må ikke bli en innlært atferd. Ikke la dyrene være alene sammen før samspillet er stabilt.

Det kan fungere å bo i leilighet når hunden får aktivitet ute og klarer å slappe av inne. Den avgjørende utfordringen er ofte lyd, ikke boligens størrelse. I et lytt bygg må eieren forebygge vakthold ved vindu og dør, trene rolige rutiner og ta hensyn til naboene.

Pomeranian beskrives ofte som sterkt knyttet til menneskene sine og bør gradvis lære å være alene. En valp kan ikke forlates alene fra starten. Begynn med svært korte stunder i trygge omgivelser, og øk bare mens hunden forblir rolig. Hvis den begynner å bjeffe vedvarende, vandre, klore eller ikke klarer å falle til ro, har øvelsen blitt for vanskelig og må gjøres enklere.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn farge og lovet voksenvekt:

- møt tispen og gjerne andre voksne slektninger
- spør hvordan de reagerer på lyder, fremmede, håndtering og hvile
- kontroller identiteten og patellaresultatet til begge foreldrene
- spør om tenner, bitt og varig pelstap i familien
- be oppdretteren forklare målet med kombinasjonen og hvordan tidligere avkom har utviklet seg
- avvis salgsargumenter som gjør «teacup» eller «mini» til en helsegaranti

En god match er en Pomeranian med et forventet temperament og stellbehov som passer hverdagen din, fra en oppdretter som viser dokumentasjon, kjenner de voksne hundene sine og kan snakke like åpent om variasjon og risiko som om rasens sjarm.

Pomeranian

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Deutscher Spitz Club (Germany)

Liten, reveaktig spisshund med tett, fluffy dobbelt pels i mange farger. Med en vekt på 2–3,5 kg er Pomeranians livlige, årvåkne og svært menneskeorienterte selskaps­hunder som også er gode vakthunder. De trenger jevnlig pelsstell, mild og positiv trening, daglige turer, mentale utfordringer, tannstell og beskyttelse av de små leddene sine.

Irene Andersson

Ulvaskogens

## Kortfakta

Basset bleu de gascogne er først og fremst en drivende jakthund, ikke en selskapshund med litt jakthistorie. Rasen passer best for noen som vil gi den regelmessig nesearbeid og helst jaktlig bruk, og som kan håndtere en sterk trang til å følge spor og en stemme som er skapt for å høres.

- **Opprinnelse og status:** Frankrike; FCI-rase nummer 35 i gruppe 6, med arbeidsprøve.
- **Arbeid:** langsomt drev, først og fremst på hare og kanin. Rasen kan arbeide alene eller i flokk i hjemlandet, men jakter alene i Sverige fordi jakt med hundeflokk er forbudt der.
- **Størrelse:** 34–38 cm i mankehøyde for både hannhunder og tisper. FCI-standarden oppgir ingen vekt.
- **Temperament ifølge standarden:** aktiv, smidig, livlig, hengiven og glad, med svært god luktesans og en velklingende los.
- **Pels:** kort, tett og noe grov; svarte og hvite små prikker gir det blåskimrende inntrykket, med svarte flekker og tantegninger.
- **Det viktigste spørsmålet for eieren:** ønsker du å leve med og aktivisere en selvstendig jakthund også på dager uten planlagt jakt?

## Utseende og pels

Basset bleu de gascogne skal være lavbeint og kraftig uten å bli tung eller klossete. Rasestandarden angir forholdet mellom mankehøyde og kroppslengde til omtrent 5:8, og brystdybden til omtrent to tredeler av mankehøyden. Ryggen skal være lang, men godt støttet, brystkassen romslig og bevegelsene balanserte og forholdsvis lette.

Mankehøyden på 34–38 cm gjelder begge kjønn. FCI-standarden har derimot ikke noe offisielt vektspenn. En voksen hund bør derfor ikke vurderes bare mot et tall på vekten; se på hold, proporsjoner, muskulatur og om hunden beveger seg uhindret. Den svenske avlsstrategien peker på for stor mankehøyde som et vedvarende problem etter eldre innkrysning av større Bleu-raser.

Frambeina skal være sterke. En lett vridning tolereres, men kraftig vridning er en diskvalifiserende feil. Se hunden forfra både når den står og beveger seg: potene skal bære kroppen stabilt, albuene skal ligge tett inntil og gangen skal ikke se smertefull eller anstrengt ut. En lang og myk overlinje, overkoding eller tydelig ustabile frambein stemmer ikke med den funksjonelle standarden.

De tynne ørene er lavt ansatte, ruller innover og skal nå forbi nesespissen. Halen bæres som en sabel og skal så vidt berøre bakken i hvile. Pelsen er helt småprikket i svart og hvitt, slik at helheten ser skiferblå ut, med større eller mindre svarte flekker. To svarte hodeflekker, et hvitt bliss og en liten oval svart flekk midt på hodet er vanlig. Tantegninger finnes blant annet over øynene, på kinnene og beina og under halen.

Den korte pelsen er lettstelt og bades ved behov. Kontroller likevel ører, poter og hud etter jakt eller arbeid i vegetasjon. Friske ører trenger vanligvis ikke rutinemessig rengjøring; for hyppig rengjøring kan irritere. Vond lukt, rødhet, væske, kløe eller hoderisting er grunner til å kontakte veterinær og følge et individuelt råd om rengjøring.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en glad og hengiven hund som er livlig ute og kan samarbeide med andre hunder. Flokkbakgrunnen og den svenske rasebeskrivelsen taler for sosial evne med hunder, men dette er ingen garanti for hvert individ eller hvert møte. Se på hvordan foreldrene og nære slektninger henter seg inn etter overraskelser, tar kontakt og fungerer sammen med andre hunder.

Svenske BPH-resultater gir ennå ikke grunnlag for å beskrive rasens mentalitet sikkert. Da avlsstrategien fra 2024 ble skrevet, hadde bare én Basset bleu de gascogne gjennomført en BPH-beskrivelse med skudd, mens Svenska Kennelklubben først lager en detaljert raseanalyse når 200 hunder er beskrevet. Et så lite materiale kan ikke vise at rasen alltid er rolig, ukomplisert, trygg med barn eller egnet for førstegangseiere.

Det stabile trekket er jaktfunksjonen: svært god luktesans, sterk vilje til å følge spor og en stemme som bærer langt. En lukt kan konkurrere kraftig med førerens signaler. Dette krever sikkerhetsrutiner og gjennomtenkt trening, ikke at hunden avfeies som sta. En kommende eier må også være komfortabel med losmålet og planlegge hvordan lyd skal håndteres hjemme.

Med barn gjelder den samme grunnregelen som for andre hunder: en voksen skal være til stede, og hunden skal ha et uforstyrret hvilested. Rasen kan fungere med familiens andre hunder, men matching og introduksjon har betydning. Samliv med katt kan ikke loves for en hund med sterk jaktlyst. Forhindre jaging fra første stund, gi katten hundefrie retrettsteder og la kontakten utvikle seg i små, kontrollerte trinn.

## Trening og mosjon

Basset bleu de gascogne trenger å bruke både kropp og nese, men det finnes ingen fast tidsregel for rasen. Ta utgangspunkt i jakt eller sporarbeid, varierte turer, restitusjon, hold og hvordan hunden beveger seg dagen etter. En voksen hund som bare får korte turer rundt kvartalet, får ikke utløp for arbeidet rasen er utviklet for.

Belønningsbasert trening gjør det lettere å konkurrere med spennende lukter. Tren kontakt, å følge føreren, stopp og innkalling i enkle miljøer først, og øk forstyrrelsene gradvis. Et godt innlært signal reduserer risiko, men fjerner ikke jaktlysten. Bruk derfor bånd eller langline der et interessant spor kan føre hunden mot trafikk, vilt eller mark der den ikke får jakte. Drevprøver og viltsporprøver kan gi konkrete måter å vurdere og utvikle rasens arbeidsevne på.

For valpen er fem minutter per levemåned ingen vitenskapelig grense. Variert bevegelse er nødvendig for motorikk og muskulatur, samtidig som tempo, underlag og dagsform må styre belastningen. Øk aktiviteten gradvis, ta pause når valpen senker farten, og ikke press den gjennom tretthet eller la den gjenta harde hopp og brå vendinger. Små valper kan lære å gå i trapper under rolig tilsyn; trappen skal ikke bli et sted for ukontrollerte spurter.

## Helse

Den svenske bestanden er for liten til at man kan trekke sikre slutninger om hvor vanlige ulike sykdommer er. Avlsstrategien fra 2024 sier både at få raserelaterte problemer er kjent, og at noen få forsikringssaker kan påvirke tallene kraftig. En liste over enkeltstående diagnoser må derfor ikke leses som rasens sykdomsforekomst.

I forsikringsmaterialet for 2019–2023 forekom blant annet cherry eye, uspesifisert halthet, skivedegenerasjon, leddsmerter og akutt ytre ørebetennelse. Noen selskaper oppga ikke antall tilfeller, og flere diagnoser forekom bare én eller to ganger. Opplysningene gir grunn til å spørre om øyne, bevegelser, rygg og ører i den aktuelle familien, men de beviser ikke at hver Basset bleu de gascogne har høy risiko.

Rasen har ikke noe sentralt helseprogram hos Svenska Kennelklubben og er ikke merket med krav om kjent HD-status eller øyelysing i registreringsreglene som gjelder fra 1. januar 2026. Det betyr ikke at alt er tillatt. Klubbens generelle regler sier at en hund med HD-grad E ikke skal brukes i avl, at grad D bare kan pares med A eller B, og at en hund med symptomer på HD ikke skal brukes i avl uansett grad.

Be om å få se originalresultater når oppdretteren viser til frivillige undersøkelser, og spør hvilke helseproblemer som finnes hos foreldre, søsken og tidligere avkom. Vurder også funksjon: uanstrengt pust, friske øyne og ører, stabile frambein, en godt støttet rygg og lette bevegelser veier tyngre enn en forsikring om at rasen «vanligvis er frisk». Hold hunden i passende hold, og oppsøk veterinær ved smerte, halthet, endret bevegelsesmønster eller tilbakevendende øre- og øyeproblemer.

Den lille bestanden gjør genetisk bredde særlig viktig. Svenska Bassetklubbens nåværende anbefalinger omfatter blant annet å ikke gjenta den samme kombinasjonen, å sikte mot høyst 3 prosent beregnet innavlsgrad for hver paring, og at én hund ikke skal få flere avkom enn 25 prosent av antallet som registreres i et normalår. Dette er avlsmål, ikke helsegarantier eller særskilte registreringskrav.

## Historie og opprinnelse

Basset bleu de gascogne er en fransk drivende jakthund fra Gascogne sør for Bordeaux. FCI beskriver rasen som gjenoppstått på slutten av 1800-tallet gjennom innsatsen til jegere i Vest-Frankrike. Den svenske avlsstrategien oppgir 1893 som første kjente omtale i fransk litteratur.

På 1960-tallet var rasen nær ved å forsvinne. Et gjenoppbyggingsarbeid startet i 1968 og brukte Petit Bleu de Gascogne og Grand Bleu de Gascogne. Dette bidro til å redde rasen, men ga også for stor mankehøyde hos enkelte hunder, noe som fortsatt følges i avlsarbeidet. FCI godkjente rasen endelig i 1963, og den gjeldende offisielle standarden ble publisert i 2023.

Rasen ble utviklet for langsomt drev og brukes først og fremst på hare og kanin. I Frankrike kan den arbeide alene eller i flokk; i Sverige arbeider den alene. De første to hundene kom til Sverige fra Nederland i 1997. Denne dokumenterte historien forklarer rasens form og arbeid uten påstander om en ubrutt, eldgammel blodslinje.

## Å leve med rasen

Basset bleu de gascogne passer best i et hjem der jakt- og sporlysten regnes som selve kjernen i rasen. Hvis planen hovedsakelig er en rolig sofahund, en hund som kan gå løs overalt eller en hund som sjelden høres, finnes det raser som passer bedre. Hvis du derimot vil arbeide med nesen, kan tilby trygge områder og setter pris på en aktiv drivende hund, passer dere trolig bedre sammen.

Leilighet er ikke automatisk feil, men hvor lytt det er og hvor lett du kommer til gode tur- og spormiljøer, avgjør om det fungerer. Bjeffing og uling må trenes og håndteres av hensyn til naboene. En hage erstatter ikke arbeid, og en inngjerding må være sikker fordi et spor kan bli viktigere for hunden enn tomtegrensen.

Rasen bør ikke beskrives som medfødt utsatt for separasjonsproblemer. Evnen til å være alene varierer mellom individer og må trenes gradvis. Begynn med svært korte fravær når hunden er trygg og rolig, øk først når den kan slappe av, og gå et trinn tilbake hvis den viser vedvarende uro. Planlegg hverdagen etter hunden du faktisk har, ikke etter et påstått antall timer.

Før du kjøper valp, bør du be oppdretteren vise:

- hvordan foreldrene og nære slektninger arbeider, bruker stemmen og henter seg inn etter jakt;
- kjente veterinærdiagnoser og originalresultater fra eventuelle frivillige undersøkelser;
- stamtavlen, beregnet innavlsgrad og hvordan kombinasjonen bidrar til genetisk bredde;
- foreldrenes mankehøyde, frambeinsstilling, ryggstabilitet og bevegelser;
- hvordan valpene blir vant til håndtering, ulike miljøer, mennesker og hunder.

Dette gir et bedre grunnlag for beslutningen enn generelle løfter om barn, katter, helse eller enkel trening. For Basset bleu de gascogne er en ærlig beskrivelse av jaktfunksjonen, den lille bestanden og hverdagen i den enkelte familien viktigere enn en lang liste med raseetiketter.

Basset bleu de gascogne

Swedish Kennel Club

Fransk støver med blåspraglet pels, lang og lav kropp og dyp, klangfull los. Rolig, hengiven og mild hjemme; energisk, målbevisst og sterkt drevet av lukter ute. Som regel sosial med andre hunder og familier. Trenger jevnlig mosjon, vennlig oppdragelse, godt stell av ørene og sikkert inngjerdet uteområde.

Vi föder upp Basset Bleu de Gascogne med fokus på hälsa, mentalitet och rasens typiska egenskaper. Våra hundar växer upp i hemmiljö där socialisering och trygghet är i centrum. Vi strävar efter att bevara rasens vänliga temperament och utmärkta jaktegenskaper. Hos oss hittar du en trogen jaktkamrat och familjevän. Välkommen att följa vår kennel på Facebook Kennel Blue Sisterhood

Blue sisterhood

Vi som driver kenneln heter Eva-lena och Mikael. Vi startade vår uppfödning 2005 med schäfer och har under senare år övergått helt till Dvärgschnauzer. Tränar och tävlar våra hundar framför allt i bruks, lydnad, rallylydnad, agility och utställning. Vår dotter Lina har sedan många år tävlat i juniorhandling och är till stor hjälp när vi ställer våra hundar. 
Vårt mål med aveln är att få fram sunda, trevliga och rastypiska hundar.

Bonderhaus

Skotsk terrier

Scottish Terrier Club of Great Britain

Skotsk terrier er en liten, robust og lavstilt hund som opprinnelig ble avlet i Skottland for å jakte skadedyr. Med sitt lange hode, stående ører og strie, doble pels er rasen lett å kjenne igjen. Skotsk terrier er lojal, selvstendig og gjerne litt reservert overfor fremmede. Den trenger jevnlig pelsstell, moderat mosjon og tålmodig, positiv trening.

En exklusiv uppfödning med högt meriterade hundar.
Vårat mål är att föda upp sunda, vackra hundar med utmärkta temperament.

Piccola Strega

Lindås Nabben

Gonczy polski

Polish Kennel Club (Polski Związek Kynologiczny)

Society of Canine Studies (Germany)

Middels stor, atletisk polsk støver med rektangulær kroppsbygning, tett og lettstelt pels og typisk sort/tan-farget tegning. Fokuserte og lydgivende under jakt, men rolige, milde og hengivne hjemme. Trenger daglig mosjon, nesearbeid og konsekvent, positiv trening; generelt sunn og robust.

Södra Kochons

## Kortfakta

Schäferhund er en mellomstor, kraftig tysk bruks-, gjeter- og tjenestehund for en eier som ønsker å trene aktivt og systematisk. Rasen er samarbeidsvillig og allsidig, men den store variasjonen innen rasen gjør valget av oppdretter, foreldredyr og kull spesielt viktig.

- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 1, fårehunder og kveghunder
- **Mankehøyde:** hannhund 60–65 cm, tispe 55–60 cm
- **Vekt:** hannhund 30–40 kg, tispe 22–32 kg
- **Pels:** normalhåret dobbeltpels eller lang dobbeltpels, begge med underull
- **Aktivitetsnivå:** høyt; rasen trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsning og samarbeid
- **Viktig før kjøp:** kontroller helse, mentalitet, arbeidsegenskaper og bevegelser hos foreldre og nære slektninger, ikke bare hva oppdretteren kaller linjen eller hvilke utstillingsmeritter hundene har

En schäferhund kan være en svært dyktig familie- og treningshund når hverdagen passer individets arbeidslyst. Den er derimot sjelden et godt valg for den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund. En førstegangseier må være forberedt på å gå på kurs, trene regelmessig og skaffe hjelp tidlig hvis hunden utvikler frykt, stress, sterk trang til å jage det som beveger seg eller problemer med å roe seg.

## Utseende og pels

Schäferhund skal være kraftig og godt muskulert uten overdrivelser i kroppsbygning eller bevegelser. Kroppen er litt lengre enn den er høy. Ifølge rasestandarden skal hannhunder være 60–65 cm høye og veie 30–40 kg; tisper skal være 55–60 cm høye og veie 22–32 kg.

Rygg og kryss er ikke det samme. Rasestandarden beskriver en rett rygg som fortsetter over i et lett hellende kryss. En tydelig buet eller fallende lend og et overvinklet, kuhaset eller ustabilt bakparti er ikke rasens ideal. Svenska Kennelklubbens særskilte rasespesifikke dommeranvisninger peker ut overlinje og bakpart som risikoområder og sier at bevegelsene skal vurderes både i skritt og trav.

For en valpekjøper er naturlige bevegelser mer informative enn en ekstrem utstillingsoppstilling. Be om å få se foreldredyrene gå og trave på flatt underlag. Bakbeina skal arbeide stabilt og parallelt sett bakfra, uten at hasene faller innover eller virker ustabile. Se også på voksne slektninger; en valp viser ennå ikke hvordan den ferdig utviklede kroppen vil fungere.

Rasen har to godkjente hårlagsvarianter. Normalhåret schäferhund har tett, grov og tilliggende dobbeltpels. Den langhårede varianten har lengre, mykere dekkhår som ikke ligger like tett. Begge skal ha underull, og begge røyter. Børst og gre ved behov, oftere i røyteperioder, og vær særlig oppmerksom på lengre pels bak ørene og på bein og hale. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden etterstreber en velbalansert, nervefast, selvsikker, oppmerksom og lydhør schäferhund. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Mentalitet, arbeidslyst, omgjengelighet, frykt og evnen til å roe seg kan variere betydelig mellom hunder og slektslinjer innen rasen.

Schäferhunder beskrives ofte som intelligente, lojale eller naturlig beskyttende, men slike merkelapper sier for lite om hverdagen. En hund med stor arbeidslyst kan være fokusert og lydhør i passende arbeid, men krevende uten tydelige oppgaver. Oppmerksomhet på omgivelsene kan gi godt samarbeid med føreren, men også bjeffing eller kraftige reaksjoner hvis hunden er usikker, stresset eller dårlig trent. Rasen bør ikke velges med forventning om at alle individer automatisk er trygge vakthunder eller enkle familiehunder.

I enkelte deler av rasens avl har bruksprøver og tjeneste veid tyngst, mens utstilling har veid tyngre i andre. Merkelapper som «bruk» og «eksteriør» er likevel ikke nok til å forutsi aktivitetsnivå eller egnethet for familieliv. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer med fremmede mennesker, hunder, lyder, rolige pauser og nye miljøer. Be også om resultater og beskrivelser av hverdagsatferden til kullsøsken, halvsøsken og tidligere avkom.

På den svenske Mentalbeskrivning Hund, MH, dokumenteres hundens reaksjoner ved blant annet kontakt, lek, forfølgelse, passivitet, overraskelser, trusler og skudd. MH er en beskrivelse, ikke en prøve der hunden blir godkjent eller underkjent. Les derfor hele protokollen og sammenlign flere nære slektninger i stedet for å slå deg til ro med at en hund har «kjent mental status».

## Trening og mosjon

Schäferhund må bruke både kroppen og hodet hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som er riktig for hvert individ. Behovet påvirkes av alder, helse, restitusjon, treningstilstand og hva aktiviteten faktisk inneholder. En ung hund trenger en annen belastning enn en fullvoksen hund i god form.

En velfungerende hverdag kombinerer turer og fri bevegelse på trygge steder med nesearbeid, problemløsning og samarbeidsøvelser. Spor, søk, lydighet, bruksgrener og andre oppgaver der hunden får arbeide konsentrert, passer rasens bakgrunn. Varier underlag og miljø, men øk varighet, vanskelighetsgrad og fysisk belastning gradvis. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag, men å bygge kondisjon, kroppskontroll, selvbeherskelse og evne til å hente seg inn.

Belønningsbasert, individuelt tilpasset trening gjør det tydelig hvilken atferd som lønner seg, uten å bygge samarbeidet på frykt eller ubehag. Start tidlig med innkalling, kontakt, håndtering, å gå pent i bånd, avstand til forstyrrelser og å slippe gjenstander. Tren også den mindre spektakulære ferdigheten å ligge rolig når ingenting skjer. En schäferhund som bare får aktiviteter med høy intensitet, kan bli svært flink til å gire seg opp, men få problemer med å roe seg igjen.

Valper skal ikke mosjoneres som voksne hunder. Korte oppdagelsesturer, lek i eget tempo, hvile og positiv miljøtrening er viktigere enn lange distanser, hopping eller brå vendinger. Øk belastningen gradvis etter hvert som hunden vokser. Hvis hunden blir halt eller stiv, vegrer seg for å bevege seg eller får et endret bevegelsesmønster, bør treningen tilpasses og veterinær kontaktes.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, og albueleddsdysplasi, ED, er de mest sentrale dokumenterte helsekontrollene ved kjøp av en svenskregistrert schäferhund. Svenska Kennelklubben og raseklubbens avlsstrategi prioriterer begge områdene. Hudproblemer og lidelser i bevegelsesapparatet forekommer også, mens den svenske avlsstrategien samtidig påpeker at samlet dokumentasjon mangler for enkelte mye omtalte rygg- og kløeproblemer. Lange sykdomslister uten opplysninger om slektninger sier derfor mindre før valpekjøpet enn verifiserte resultater og helsen til nære slektninger.

Ifølge Svenska Kennelklubbens registreringsregler som gjelder i 2026, må foreldredyrene ha offisiell HD-status før paring. Fordi rasen har HD-indeks, anbefales det at foreldrenes gjennomsnittlige indeks ved paring er over 100, og hunder med HD-grad D eller E må ikke brukes i avl. For schäferhund kreves også offisiell ED-status; for foreldredyr født 1. januar 2006 eller senere skal resultatet være ED 0. En gjennomsnittlig ED-indeks over 100 er en anbefaling. Reglene kan endres, så kontroller alltid den gjeldende versjonen hos Svenska Kennelklubben.

Ved valpekjøp bør du kontrollere mer enn at begge foreldrene oppfyller minstekravene:

- sammenlign foreldrenes HD- og ED-resultater og gjeldende indekser
- finn ut hvor stor andel av tidligere kull og nære slektninger som er røntget
- spør om hudproblemer, tilbakevendende kløe, bevegelsesproblemer og andre diagnoser i familien
- les MH- eller MT-resultater for foreldre, søsken og tidligere avkom
- se voksne hunder bevege seg naturlig i skritt og trav, og spør hvordan de fungerer i arbeid og hverdag

Ett godt enkeltresultat utelukker ikke risiko. Resultatene i hele kullet og den nære slekten gir et bedre bilde før kjøpet.

## Historie og opprinnelse

Schäferhund ble utviklet i Tyskland som en allsidig gjeter- og brukshund. Etter at den tyske raseforeningen ble stiftet i 1899, startet planlagt avl med gjeterhunder fra det sentrale og sørlige Tyskland. Målet var å forene funksjonell kroppsbygning med temperament og arbeidsevne.

Den første rasestandarden ble skrevet i 1899 etter forslag fra A. Meyer og Max von Stephanitz. Rasens arbeidsevne førte snart til bruksområder utover gjeting. Schäferhund har siden fått en fremtredende rolle som bruks-, konkurranse- og tjenestehund på mange områder.

Historien forklarer hvorfor samarbeidsevne, utholdenhet, nesearbeid og en funksjonell kropp fortsatt står sentralt. Den forklarer også hvorfor rasen ikke bør bedømmes bare etter silhuett eller farge. En sunn schäferhund skal kunne arbeide og bevege seg effektivt; utseendet skal støtte funksjonen.

## Å leve med rasen

Schäferhund kan fungere godt i en familie og også i leilighet, men bare hvis eieren kan tilby trening, restitusjon, plass og trygg kontroll i hverdagen. En hage erstatter ikke aktivitet, og boligformen erstatter ikke planlegging. I en lytt bolig må eieren dessuten forebygge og trene på bjeffing og reaksjoner på lyder i oppgangen eller utenfor vinduene.

En voksen må være til stede sammen med barn, særlig fordi rasen er stor og sterk. Barn skal ikke ha ansvar for turer eller gripe inn i oppjagede situasjoner. Hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og barn og hund skal ikke være alene sammen. Egnethet for familieliv avgjøres av individets mentalitet, erfaringer og trening, ikke av rasenavnet.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. En schäferhund kan bo sammen med en annen hund eller katt, men dette kan ikke loves ut fra rasen. La hunder møtes rolig, helst på nøytralt område. Ved introduksjon til katt skal katten ha hundefrie fluktmuligheter; bruk en barriere og bånd, og hindre jaging fra første møte. Gå videre først når begge dyrene er avslappet, og ha tilsyn til samspillet er stabilt.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund som er trent på å være alene, klarer normalt noen timer fremfor en hel arbeidsdag. Øk tiden i små trinn, og ordne hundepass eller en annen løsning hvis hverdagen krever mer alenetid enn individet håndterer rolig.

Det beste hjemmet for en schäferhund har ikke en bestemt adresse. Det har voksne som ønsker å trene, kan lese hundens signaler, følger opp helsen og gir både meningsfull aktivitet og ordentlig hvile gjennom hele hundens liv.

Schäferhund

Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. (Germany)

Den Danske Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Schäferhund er en middels stor, atletisk brukshundrase som er svært intelligent og lett å trene. Den er lojal og naturlig beskyttende, og trenger mye daglig både mentalt og fysisk aktivitet. Rasen har en tett dobbelt pels som røyter en del, og brukes mye i politi, forsvar samt søk‑ og redningsarbeid.

Islandsk fårehund

The Icelandic Sheepdog International Cooperation

The Icelandic Sheepdog Association of America

Islandsk fårehund er Islands eneste hjemmehørende spisshundtype gjeterhund, middels liten, robust og smidig, med krøllet hale og tykk, tett dobbelt pels i ulike farger. Den er glad, sosial og pratsom, og trives med daglig mosjon, tett familiekontakt, mild trening og jevnlig pelsstell.

Mina hundar och deras valpar växer upp i hemma miljö. De använder dom mesta utrymmen vi har och får vara ute på tomten. Vi vänjer de med olika saker, mat och utrymmen, de för utmanas i egen takt. 
Vi tycker hundar skall vara hundar inte en prydnad.  Mer info får man om man kontaktar oss.

Team Marmic Dreams

## Kortfakta

- West highland white terrier, ofte kalt westie, er en liten, men kraftig terrier fra det skotske høylandet.
- Rasen er omtrent 28 centimeter høy ved manken og skal forene styrke, bevegelighet og stor selvtillit i en liten kropp.
- Den hvite dobbeltpelsen skal trimmes, ikke klippes. Regn med profesjonell trimming omtrent fem til seks ganger i året og grundig gjennomkamming hver uke.
- En westie er vanligvis våken, glad, modig og vennlig, men terrierens selvstendighet og jaktbakgrunn merkes ofte i hverdagen.
- Hudproblemer og kløe er rasens viktigste dokumenterte helseutfordring. Spør derfor om hud- og ørehelsen i slekten i stedet for å slå deg til ro med en generell testpakke.
- Mange westier blir 12–15 år, men levealderen varierer med individ, helse og livsvilkår.

## Utseende og pels

West highland white terrier er liten, kompakt og betydelig kraftigere enn den velstelte, hvite silhuetten kan gi inntrykk av. Rasestandarden beskriver en solid bygd hund med dyp brystkasse, rett rygg, muskuløse ben og frie bevegelser. Mankehøyden er omtrent 28 centimeter. Mørke øyne, små ståører og en rett, høyt båret hale gir det karakteristiske, årvåkne uttrykket.

Pelsen består av to tydelige lag. Dekkpelsen skal være rett, stri og omtrent fem centimeter lang, mens underullen skal være kort, myk og tett. Fargen er hvit. Denne strukturen handler ikke bare om utseende: En riktig vedlikeholdt, stri pels avviser mye smuss og slipper forholdsvis lite hår i hjemmet.

For å beholde den strie strukturen skal utvokst dekkhår nappes ut når en westie trimmes. Svenska Kennelklubben fraråder klipping fordi det endrer pelskvaliteten. En kyndig hundefrisør trengs vanligvis fem til seks ganger i året. Mellom besøkene bør pelsen kjemmes grundig én gang i uken, særlig under magen, i armhulene og i lysken, der floker lett oppstår. Kontroller samtidig hud, ører, tenner, poter og klør. En velstelt, stri pels trenger ikke hyppige bad. Når et bad er nødvendig, skal en mild hundesjampo skylles grundig ut.

At rasen feller lite, betyr ikke at den er trygg for allergikere. Hundeallergener finnes blant annet i hudceller, talg, spytt og urin, og mengden kan variere mye mellom to hunder av samme rase. En person med hundeallergi bør derfor ikke velge westie på grunnlag av påstander om en «allergivennlig» pels.

## Temperament og personlighet

En typisk westie er våken, frimodig, vennlig og full av selvtillit. Det er en sosial liten hund, men ikke en hund som automatisk venter på beskjed i enhver situasjon. Bakgrunnen som arbeidende terrier har favorisert initiativ, utholdenhet og mot. I et moderne hjem kan det merkes som sterk nysgjerrighet, bjeffing når den hører noe, eller en umiddelbar interesse for ting i bevegelse.

West highland white terrier kan fungere fint i en barnefamilie når de voksne tar ansvar for samspillet. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. At hunden er robust, betyr ikke at den skal tåle å bli båret, holdt fast eller forstyrret når den spiser eller sover.

Hvordan en westie fungerer med andre hunder og katter, avhenger mer av individet, erfaringene og introduksjonen enn av en enkel regel om rasen. Legg til rette for rolige møter, gi dyrene god plass og avslutt før leken blir for intens. Små kjæledyr krever større forsiktighet. Rasen ble utviklet for å forfølge små byttedyr, så et bur eller tidligere fredelig samvær er ingen garanti når jaktatferden først vekkes.

Se rasebeskrivelsen som et ideal, ikke som et løfte om hver enkelt valp. Spør oppdretteren hvordan foreldrene reagerer på besøk, hundemøter, håndtering og nye miljøer, og om de klarer å roe seg inne. Slike svar er mer nyttige enn merkelapper som «sta», «barnekjær» eller «lettvint».

## Trening og mosjon

West highland white terrier trenger fysisk aktivitet, nesearbeid og samarbeid hver dag, men ingen fast tidsramme passer alle hunder. En frisk voksen hund kan få en god hverdag gjennom varierte turer, tid til å utforske lukter, søksøvelser, lek og korte treningsøkter. Tilpass mengden etter alder, kondisjon, helse og vær. En passe aktivisert hund holder seg i godt hold, beveger seg uten stivhet og klarer å falle til ro hjemme.

Belønningsbasert trening passer både til hverdagsferdigheter og utfordringer som bjeffing eller upålitelig innkalling. Gjør det lett å velge riktig: Skap avstand til en forstyrrelse, belønn kontakt og lær inn et konkret alternativ, som å gå til plassen sin eller vende tilbake til deg. Harde korreksjoner løser ikke årsaken til atferden og kan svekke både velferd og samarbeid.

Innkalling bør bygges opp trinnvis fra enkle til vanskeligere miljøer. Bruk langline der vilt, trafikk eller andre sterke forstyrrelser gjør det farlig å mislykkes. Målet er ikke å bevise at hunden kan gå løs, men å gi den frihet uten å gamble med sikkerheten. Nesesøk, hverdagslydighet, rallylydighet og tilpasset agility kan gi terrieren tydelige oppgaver uten lange, ensformige økter.

Valper skal ikke belastes som voksne hunder. Utvid turer, underlag og nye miljøer gradvis, og gi dem god tid til å hente seg inn.

## Helse

Hudproblemer og kløe er den tydeligste dokumenterte helseutfordringen hos west highland white terrier. I raseklubben WestieAlliansens frivillige helseundersøkelse fra 2019 ble hudproblemer rapportert hos 92 av 535 hunder, omtrent 17 prosent. Undersøkelsen var ikke statistisk standardisert, og tallet skal derfor ikke behandles som en nøyaktig forekomst i hele rasen. Det forklarer likevel hvorfor tilbakevendende kløe, rødhet, slikking på potene og øreproblemer må tas på alvor.

Oppsøk veterinær når kløen kommer tilbake eller ikke går over. Parasitter, infeksjon, allergi og andre årsaker kan gi lignende symptomer, men krever ulike tiltak. I den samme undersøkelsen hadde 59 av 535 hunder øreproblemer mer enn én gang i året, og hud- og øreproblemer forekom noen ganger samtidig. Å bytte fôr, vaske ofte med sjampo eller gi kosttilskudd uten en diagnose kan forsinke riktig behandling.

CMO, kraniomandibulær osteopati, og Legg–Perthes er dokumentert, men ble sjelden rapportert i undersøkelsen: henholdsvis to og fem hunder. CMO kan gi en valp plutselige smerter og hevelse i kjeven. En DNA-test kan være til hjelp i avlsplanleggingen, men raseklubbens RAS-dokument understreker at testen viser et risikonivå, ikke et sikkert svar på om hunden blir syk.

SKK har ikke vedtatt noe helseprogram for rasen. Det finnes derfor ikke et offisielt rasekrav om en generell pakke med for eksempel kne-, hofte- og øyeundersøkelser. Be i stedet oppdretteren beskrive hudproblemer, kløe og tilbakevendende øre- eller mageproblemer hos begge foreldrene, søsknene deres og tidligere avkom. Spør hvordan eldre slektninger har det, og om kullene følges opp ved omtrent ett og tre års alder. Hvis CMO finnes i slekten, bør oppdretteren kunne forklare hvordan opplysningene og eventuelle testresultater påvirket valget av foreldre.

En ansvarlig oppdretter skiller tydelig mellom SKKs regler, raseklubbens anbefalinger og egne frivillige undersøkelser. Be om å få se registrerte resultater og veterinærattester der de finnes, men legg også vekt på konkrete svar om nære slektninger. At rasen mangler et sentralt program, betyr ikke at den er uten arvelige risikoer.

## Historie og opprinnelse

West highland white terrier kommer fra det vestlige skotske høylandet og ble utviklet som en liten, bevegelig arbeidsterrier. Strihårede terriere arbeidet under bakken med blant annet rev og grevling og holdt rotter og andre smådyr under kontroll. Arbeidet krevde mot, hurtighet, sterke kjever og evne til å ta selvstendige valg i vanskelig terreng.

Hvite hunder var lettere å skille fra byttet mot den skotske lyngheien. På 1860-tallet begynte oberst Malcolm of Poltalloch å prioritere hvite terriere, noe som ble viktig for utviklingen av den moderne rasen. Navnet West Highland White Terrier ble etablert i 1905. Krysninger med cairn terrier var fremdeles tillatt frem til 1924, noe som viser hvor nært de skotske terriertypene sto hverandre mens rasen ble dannet.

I dag holdes rasen først og fremst som selskapshund, men den historiske arbeidsmåten kan fortsatt ses i interessen for lukter, hull, bevegelse og egne initiativ. Det er også grunnen til at lydighet, agility og andre aktiviteter ofte passer bedre enn en hverdag som bare består av korte lufteturer.

## Å leve med rasen

West highland white terrier kan bo i leilighet eller hus, men innholdet i hverdagen betyr mer enn størrelsen på boligen. I en blokk må eieren trene hunden til å være rolig rundt lyder og bevegelser ved dører, i fellesarealer og ved vinduer. En hage er praktisk, men erstatter ikke turer, nye lukter og trening sammen.

Alenetid skal læres inn gradvis, med så korte perioder at hunden forblir trygg. Gå et trinn tilbake hvis hunden viser uro eller ubehag. Rådet fra det svenske Jordbruksverket om å lufte hunden minst hver sjette time på dagtid gjelder mosjon og toalettbehov. Det er ikke et løfte om at enhver westie har det bra alene i seks timer. Valper, eldre hunder og urolige individer trenger tettere tilsyn og hyppigere lufting.

For en førstegangseier kan rasen være et godt valg dersom man ønsker å trene, er forberedt på å bruke bånd eller langline og godtar det løpende pelsstellet. Den passer dårligere for den som ønsker en hund som alltid kan gå løs, sjelden gir lyd fra seg og mestrer hele arbeidsdager alene. Ta med regelmessig trimming i både kalenderen og budsjettet før du bestemmer deg.

Før du velger rasen, bør du kunne svare ja på fire spørsmål:

- Er det tid til daglig aktivitet, trening og uforstyrret hvile?
- Finnes det en trygg plan for alenetid og lufting i løpet av arbeidsdagen?
- Kan hunden holdes i bånd eller langline der jaktinteressen gjør det nødvendig?
- Finnes det både tid og budsjett til regelmessig profesjonell trimming?

Hvis svaret er ja og du setter pris på en liten hund med mye initiativ, kan westien bli en morsom og nær følgesvenn i mange år.

West highland white terrier

West Highland White Terrier Club of England

VCA Animal Hospitals

Die Terrierhunde (Germany)

Svenska Terrierklubben (Sweden)

West highland white terrier er en liten, robust skotsk terrier med en stri, hvit pels som røyter lite. Den er selvsikker, vokal og selvstendig, men også kjærlig, og passer både i by- og landlige hjem. Trenger daglige turer, mental stimulering, jevnlig pelsstell og konsekvent, belønningsbasert trening.

of Stonegarth

## Kortfakta

Labradoodle er en krysning mellom labrador retriever og puddel, ikke en hunderase med én felles standard i Svenska Kennelklubben. Navnet sier derfor mindre om den enkelte hunden enn mange antar: størrelse, pels, røyting, temperament og helserisiko kan variere selv innenfor samme kull.

- Spør alltid hvilken puddelvariant som faktisk finnes i avstamningen. Toy-, dverg-, mellom- og storpuddel har svært forskjellig mankehøyde.
- F1, F1b og lignende betegnelser beskriver avstamning. De garanterer ikke en bestemt størrelse, pels, allergitoleranse eller personlighet.
- En labradoodle kan få apporteringslyst og lære raskt, men egenskapene kombineres ikke likt hos alle hunder.
- Pelsen kan være rettere, bølgete eller krøllete og kan både røyte og tove. Ingen labradoodle kan garanteres å passe for en person med allergi.
- Krysningen passer best for en eier som ønsker å trene, aktivisere og stelle pelsen regelmessig, og som kan tilpasse hverdagen til den faktiske hunden.
- Helseundersøkelser må vurderes for hver forelder ut fra risikoene og anbefalingene for labrador retriever og den aktuelle puddelvarianten.

Australian Labradoodle er ikke automatisk det samme som en førstegenerasjons krysning mellom labrador og puddel. Det er en egen type som er utviklet gjennom flere generasjoner, og som også har andre raser i avstamningen. Spør derfor alltid hva oppdretteren mener med navnet, og hvilket register eller avlsprogram hundene tilhører.

## Utseende og pels

Det finnes ikke én offisiell størrelse eller kroppsform for labradoodle. Labradorstandarden angir en ideal mankehøyde på 56–57 centimeter for hannhunder og 54–56 centimeter for tisper. Puddel varierer derimot fra toy over 24 til og med 28 centimeter, via dverg og mellom, til storpuddel over 45 til og med 60 centimeter med to centimeters toleranse oppover. En generell størrelsesbetegnelse som «mini», «medium» eller «standard» er derfor ikke nok til å si hvor stor hunden blir.

Det beste anslaget bygger på:

- hvilken puddelvariant som faktisk finnes i avstamningen
- målt høyde og vekt hos begge foreldrene
- størrelsen på voksne hel- og halvsøsken og tidligere kull
- hundens kjønn og kroppsbygning

Foreldrene forteller mer enn en generasjonsbetegnelse. Labradoren har ifølge standarden en kort, tett pels med vannavvisende underull, mens puddelen har en krøllete pels som fortsetter å vokse. Pelslengde, krøller, tetthet og røyting kan derfor variere mellom kullsøsken og endre seg når valpepelsen erstattes av voksenpels.

Lite synlig røyting er ikke det samme som lav allergirisiko. Hundeallergener kommer hovedsakelig fra hud, spytt og urin, ikke bare fra hår. Det finnes ingen allergenfrie hunder, og samme person kan reagere forskjellig på ulike individer. Den som allerede har pelsdyrallergi, bør derfor ikke kjøpe valp på grunnlag av ord som «hypoallergen» eller «allergivennlig».

Pelsstellet må styres av pelsen hunden faktisk får. Ved lengre eller mer krøllete pels må en kam kunne føres helt ned til huden uten å sette seg fast. Kontroller særlig bak ørene, under sele og halsbånd, i armhulene, lysken og på beina. Våt pels må tørkes og flokes ut. Hvor ofte hunden må kammes og klippes, avhenger av pelslengde, struktur og livsstil; en dyktig hundefrisør kan hjelpe med en realistisk rutine. Venn hunden gradvis og positivt til håndteringen.

## Temperament og personlighet

En labradoodle kan være sosial, samarbeidsvillig og livlig, men krysningen kommer ikke med en ferdig «det beste fra begge raser»-personlighet. Raseidealene for labrador og puddel beskriver vennlige, aktive og trenbare hunder, men arv, foreldrenes atferd, tidlige erfaringer, helse og trening påvirker individet.

En britisk eierundersøkelse publisert i 2026 sammenlignet atferd hos 583 labradoodler med labradorer og pudler. Resultatet var blandet: labradoodlene hadde bedre resultater enn pudlene på seks av tolv atferdsskalaer, men dårligere enn labradorene på fem. Studien gjaldt hunder opptil fem år og kan ikke forutsi personligheten til en valp. Den fant heller ikke direkte støtte for at labradoodler generelt skulle være spesielt godt egnet for barnefamilier.

Møt om mulig tispen og andre nært beslektede voksne hunder. Se hvordan de tar kontakt, henter seg inn etter noe uventet, håndteres og faller til ro. Spør hvordan voksne hunder fra tidligere kull fungerer i hverdagen, ikke bare hvilken farge eller pels de har.

Barn og labradoodle kan fungere godt sammen, men en voksen må alltid være til stede når små barn og hunden er sammen. Hunden trenger et skjermet hvilested, og barn skal ikke klatre på, holde fast eller forstyrre den når den spiser eller sover. En ung, sterk og entusiastisk hund kan velte et barn uten å være aggressiv, så rolige hilsener og fire poter på bakken er viktige hverdagsferdigheter.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. Sosial interesse er ikke det samme som gode manerer i hundeparken, og en labradoodle er ikke automatisk trygg sammen med katt. Ta utgangspunkt i individets erfaring og tendens til å jage. Introduser dyr trinnvis, gi dem egne trygge steder og følg med på samspillet.

## Trening og mosjon

En labradoodle trenger både fysisk bevegelse og oppgaver som bruker nese, hode og samarbeid hver dag, men det finnes ikke et fast antall minutter som passer alle. Alder, størrelse, helse, intensitet og restitusjon avgjør belastningen. En god hverdag veksler mellom turer, mulighet til å bevege seg fritt på et trygt sted, nesearbeid, apportering, problemløsing, trening og uforstyrret hvile.

Belønningsbasert og trinnvis trening passer ofte den raske innlæringen. Prioriter ferdigheter som gjør hverdagen trygg og rolig:

- kontakt og å gå pent i bånd
- innkalling og evnen til å velge bort forstyrrelser
- å gi fra seg og slippe gjenstander uten konflikt
- rolige hilsener på mennesker og hunder
- å kunne vente og falle til ro selv når noe skjer
- trygg håndtering av pels, ører, munn og poter

Apportering, personsøk, spor, nosework og rallylydighet kan gi utløp for arbeidslysten fra foreldrerasene. Alle individer liker likevel ikke den samme aktiviteten eller vann.

For valper bør belastning, vanskelighetsgrad og varighet økes gradvis. Stivhet, motvilje eller dårlig restitusjon viser at opplegget må endres. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag, men å bygge kondisjon, selvkontroll og evne til å hvile.

## Helse

Det finnes ikke støtte for at en labradoodle automatisk er friskere eller mindre frisk enn begge foreldrerasene. En britisk studie fra 2024 omfattet 9 402 unge hunder og 342 sammenligninger mellom tre puddelkrysninger og foreldrerasene deres. I 86,6 prosent av sammenligningene var det ingen statistisk sikker forskjell. Blant 583 labradoodler skilte de fleste av de 57 undersøkte tilstandene seg ikke fra puddel eller labrador. Studien bygget på eierrapporter om hunder opptil fem år og erstatter ikke langsiktig oppfølging i avlen.

Helsevurderingen må i stedet begynne med hver forelder. For en labrador i renraset avl etter SKKs regler kreves offisiell hoftestatus, mens Svenska Labrador Retrieverklubben i tillegg anbefaler hofter og albuer uten anmerkning og en aktuell øyeundersøkelse. Storpuddel har et svensk helseprogram for hofter; for toy-, dverg- og mellompuddel gjelder i stedet et program for prcd-PRA-resultat. Reglene gjelder de renrasede foreldrene, ikke som en obligatorisk «labradoodlepakke», men viser hvorfor den nøyaktige puddelvarianten må være kjent.

Be om å få se dokumentasjonen i stedet for å godta formuleringen «helsetestede foreldre». Kontroller:

- at dokumentet gjelder riktig hund og kan kobles til identitet eller registreringsnummer
- undersøkelsens dato, metode, utsteder og faktiske resultat
- hofte-, albue- og øyeresultater som er relevante for hver forelder
- hvilke DNA-tester som er utført, og den ene sykdommen hver test gjelder
- sykdommer, bevegelsesproblemer og temperament hos søsken, tidligere avkom og eldre nære slektninger

Et fritt DNA-resultat for én mutasjon sier ingenting om andre sykdommer. En krysning kan arve risikovarianter fra begge sider selv når den genetiske variasjonen er større.

I studien fra 2024 hadde labradoodle høyere odds for betennelse i ytre øregang enn labrador, men det betyr ikke at alle individer rammes. Kontakt veterinær ved hoderisting, kløe, smerte, rødhet, hevelse eller illeluktende væske. Tilbakevendende problemer må utredes; ikke rengjør et irritert øre uten råd fra veterinær.

## Historie og opprinnelse

Det best dokumenterte moderne utgangspunktet for navnet labradoodle er et kull født i 1989 hos daværende Royal Guide Dogs Association of Australia, nå Guide Dogs Victoria. Avlsansvarlig Wally Conron paret labradortispen Brandy med storpuddelen Harley for en synshemmet klient hvis ektemann hadde allergi. Av de tre valpene ble én, Sultan, vurdert som egnet for klienten og arbeidet senere som førerhund.

Navnet labradoodle ble brukt for å skape interesse da det var vanskeligere å finne hjem til hundene hvis de bare ble omtalt som blandingshunder. Det gjorde krysningen kjent, men skapte ingen felles rasestandard. Noen oppdrettere har fortsatt med labrador–puddelkrysninger, mens andre har ført avlen videre i flere generasjoner i egne registre.

Australian Labradoodle har derfor en annen bakgrunn enn en vanlig labrador–puddelkrysning. Genetisk forskning på disse hundene viser bidrag fra flere raser enn labrador og puddel, og at puddelarven dominerer. En valpekjøper bør be om en forståelig stamtavle eller oversikt over avstamningen og ikke anta at alle hunder som selges under lignende navn, har samme bakgrunn.

## Å leve med rasen

Labradoodle passer best i et hjem som har tid til trening, aktivitet, restitusjon og regelmessig pelsstell, og som godtar at den voksne hunden kanskje ikke tilsvarer en markedsført størrelses- eller pelsbetegnelse. Det er sjelden et godt valg for den som først og fremst ønsker en røytefri, selvstendig eller garantert enkel familiehund.

Leilighet kan fungere hvis hunden får dekket behovene sine ute, kan falle til ro inne og ikke forstyrrer naboene. En hage erstatter ikke turer eller trening. Alenetid må trenes i små trinn når hunden er trygg og avslappet. Noen voksne hunder klarer noen timer, mens andre blir urolige langt tidligere; manglende ro betyr at vanskelighetsgraden må reduseres.

Gjør en konkret sjekk før kjøpet:

- Be om nøyaktig avstamning, puddelvariant og betydningen av oppdretterens generasjons- og størrelsesbetegnelser.
- Sammenlign den faktiske størrelsen, pelsen, atferden og evnen til å falle til ro hos foreldrene og voksne slektninger.
- Les de originale helseresultatene og spør hvorfor nettopp disse undersøkelsene ble valgt for begge foreldrene.
- Møt valpene sammen med tispen i oppvekstmiljøet og se hvordan oppdretteren arbeider med håndtering, restitusjon og hverdagslyder.
- Sørg for at husstanden har en plan for pelsstell, hundepass, trening og gradvis alenetid, også gjennom hundens krevende første år.

Når svarene er konkrete og dokumentene kan kontrolleres, blir det lettere å vurdere akkurat det planlagte kullet. For labradoodle sier individet, foreldrene og oppdretterens avlsarbeid mer enn selve navnet.

Labradoodle

UK Labradoodle Association

Labradoodle Club of Great Britain

Labradoodle er en middels til stor, atletisk krysning mellom Labrador Retriever og Poodle, kjent for sitt vennlige, menneskeorienterte vesen og høye trenbarhet. Pelsen kan variere fra krøllete og lite røyting til striere og mer røyting, og krever jevnlig stell. Passer best til aktive hjem som kan tilby daglig mosjon og mental stimulering.

Jag har varit hunduppfödare sedan 2004. Det började med Lagotto Romagnolo som jag födde upp i 16 år och sedan blev det Australian Labradoodle. 2019 importerade jag mina 3 första Labradoodlar från Raisdoodles i England. Jag har även köpt in ett par fina hundar från Hööks i Skåne.
Självklart är jag medlem i WALA, följer deras hälsokrav och registrerar mina kullar i organisationen.

Milestone

## Kortfakta

Siberian husky er en mellomstor, anerkjent sledehundrase som er utviklet for arbeid i spann: lett last, moderat fart og lange distanser. Det er en vennlig og sosial hundetype, men få individer passer til et liv bare som selskapshund. Rasen passer best for den som virkelig ønsker å gi hunden trekk- eller utholdenhetsarbeid og kan håndtere sterk jaktlyst, stort aktivitetsbehov og mulige problemer med å være alene.

- **Bruksområde:** nordisk sledehund i FCI gruppe 5.
- **Opprinnelse:** hundetypen ble utviklet i det nordøstlige Sibir; rasens offisielle opprinnelsesland er USA.
- **Størrelse:** hannhunder 53,5–60 cm og 20,5–28 kg; tisper 50,5–56 cm og 15,5–23 kg.
- **Typisk temperament:** vennlig, mild, årvåken og utadvendt ifølge rasestandarden.
- **Viktigst i hverdagen:** meningsfylt arbeid, trygg kontroll utendørs, sosialt fellesskap og tidlig trening på hverdagssituasjoner.

En stor tomt erstatter ikke arbeid og turer, og mange turer erstatter ikke automatisk rasens behov for å bruke kroppen sammen med en fører eller et spann. Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare hvor aktiv du er, men om du ønsker å leve med en sledehund og legge opp en hverdag som passer til dens opprinnelige oppgave.

## Utseende og pels

Siberian husky skal se ut som en utholdende arbeidshund, ikke som en tung frakthund eller en skjør sprinter. Kroppen er moderat kompakt, litt lengre enn den er høy, og bygget for lette, jevne bevegelser. Godt hold og velutviklet muskulatur er viktigere for funksjonen enn et kraftig eller ekstra lodent inntrykk.

Øynene er mandelformede og kan være brune, blå, ha ulik farge eller være flerfargede. Blå øyne er altså tillatt, men øyenfargen sier ingenting om hundens arbeidsevne, temperament eller om den passer i et bestemt hjem.

Pelsen er en mellomlang dobbeltpels med myk, tett underull og rette dekkhår. Underullen kan mangle i røyteperioden uten at det er unormalt. Tillatte pelsfarger er svart, grå, agouti, sobel, rød og hvit, ensfarget eller i flere nyanser og tegninger. Merle og brindle er derimot ikke godkjente mønstre i rasestandarden.

Børst etter hundens faktiske behov, og arbeid skånsomt gjennom løs underull når den røyter. Det finnes ingen fast rutine som passer alle hunder eller årstider. Rasestandarden tillater klipping mellom tærne og rundt potene, men ikke annen kosmetisk trimming. Klipping av medisinske grunner er selvsagt et veterinærspørsmål, ikke pelsstyling.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk siberian husky er vennlig, mild, oppmerksom og utadvendt, men også selvstendig og sterkt preget av livet i flokk. Den skal ikke være overdrevent mistenksom overfor fremmede, opptre som en vakthund eller være aggressiv mot andre hunder. Dette er en beskrivelse av raseidealet, ikke en garanti for hvert individ.

Flokkinstinktet har gjort rasen dyktig til å arbeide tett sammen med andre hunder. Det betyr ikke at enhver husky automatisk fungerer med alle hunder i et hjem. Lekestil, håndtering av mat og andre ressurser, kjønn, alder, tidligere erfaringer og en rolig introduksjon har fortsatt betydning.

Jaktlysten er en av de viktigste egenskapene å forstå før kjøp. Mange hunder av rasen er vanskelige å ha løse, selv når innkalling er trent grundig. En langline eller et sikkert inngjerdet område gir frihet uten at innkallingen må være det eneste sikkerhetstiltaket. Med katt avhenger utfallet av individet, oppveksten og kattens atferd, men fredelig samliv må aldri tas for gitt. Smådyr og fugler trenger fysisk atskillelse som ikke bygger på at hunden velger å avstå fra jakt.

Rasestandardens vennlige temperament gjør heller ikke hunden automatisk trygg med barn. Barn og hund må lære hverandres signaler, en voksen skal være til stede med små barn, og hunden skal ha en uforstyrret hvileplass.

## Trening og mosjon

Siberian husky trenger mye bevegelse, trening og stimulering, men et universelt antall timer per dag gir et feilaktig bilde. Behovet påvirkes av alder, kondisjon, helse, temperatur, underlag og hvor krevende arbeidet er. Det er viktigere at hunden får arbeide på en måte som passer rasen, hente seg inn og finne ro hjemme enn at det har gått et bestemt antall timer.

Trekk i spann, skigåing med hund og gjennomtenkt barmarksarbeid ligger nær rasens funksjon. Belastning og distanse må bygges opp gradvis. En nybegynner har mye å vinne på å lære om sele, liner, kommandoer, forbikjøringer og vurdering av vær og underlag gjennom en erfaren polarhundklubb. Raseklubbens trekkhundprøver, blant annet DP20+, brukes til å vurdere funksjon, temperament og arbeidsevne som polarhund.

Hunden trenger også rolige turer, nesearbeid, samarbeid og restitusjon i hverdagen. Prioriter tidlig:

- å gå pent i bånd og være rolig når selen tas på;
- stopp, retningskommandoer og evnen til å vente før start;
- sikre rutiner ved dører, bil, porter og hundegård;
- innkalling som en trent ferdighet, uten at den blir eneste vern mot jakt;
- rotrening, håndtering og evnen til å roe seg etter arbeid.

Treningen bør være positiv, tydelig og godt planlagt. Hardere metoder gjør ikke en selvstendig hund mer samarbeidsvillig og kan skade relasjonen. I varmt vær må belastningen reduseres eller flyttes til kjøligere tider. Tykk pels og mosjon øker risikoen for overoppheting; avbryt hvis hunden peser kraftig, blir svak eller ustø, eller er uvanlig sliten. La hundens signaler og forholdene styre, ikke én bestemt temperaturgrense.

## Helse

Den svenske rasespesifikke avlsstrategien beskriver siberian husky som en generelt frisk rase, men dokumentasjonen har en viktig begrensning: relativt få hunder er undersøkt for hofter, albuer og øyne. At de fleste undersøkte hundene har vært friske, beviser derfor ikke at hver linje er fri for arvelige problemer.

Etter SKKs gjeldende registreringsregler er siberian husky ikke en av rasene med et særskilt krav om registrert hoftestatus. Det er derfor feil å beskrive HD-røntgen eller øyelysing som et generelt svensk registreringskrav for rasen. Resultatene kan likevel være nyttige. Be oppdretteren vise hvilke undersøkelser som faktisk er utført, hvorfor de ble valgt, og hvordan resultatene ser ut hos foreldre, søsken og eldre slektninger.

Det finnes også DNA-tester for tre dokumenterte varianter: SHPN1, SPS1 og HUU. SHPN1 er en fremadskridende nevrologisk sykdom som påvirker bevegelsesevnen. Den antas å nedarves recessivt, men ikke alle hunder med to kopier av varianten får tydelige symptomer. Den svenske raseklubben har spesielt gjort oppmerksom på kjente SHPN1-bærere i svenske stamtavler. En bærer er ikke det samme som en syk hund; det viktige er at paringen planlegges med kunnskap om statusen til begge foreldrene. SPS1 gjelder en form for skjelving hos valper, mens HUU innebærer forhøyet urinsyre med risiko for uratstein. At en test finnes, betyr ikke at alle tre er obligatoriske for hvert svensk kull. Spør hvilke tester som er relevante i akkurat denne slekten, og be om å få se de opprinnelige laboratoriesvarene.

Se også på hvordan hundene faktisk tåler arbeid. Spør hvordan eldre slektninger har klart trening, om gjentatt halthet, poteproblemer, nevrologiske symptomer eller urinstein har forekommet, og ved hvilken alder et eventuelt problem begynte. Hold hunden slank, bygg kondisjonen gradvis og undersøk endret ganglag i stedet for å trene videre gjennom det.

## Historie og opprinnelse

Siberian husky ble utviklet som sledehund i det nordøstlige Sibir, mens USA er rasens offisielle opprinnelsesland i FCI-standarden. Den opprinnelige oppgaven var å trekke lett last i moderat fart over lange distanser, en funksjon som fortsatt forklarer rasens størrelse, bevegelser, flokksamarbeid og utholdenhet.

De sibirske hundene vakte oppmerksomhet i Alaska da et spann deltok i All Alaska Sweepstakes i 1909 og kom på tredjeplass. Året etter kom spann med disse hundene på første-, andre- og fjerdeplass. Leonhard Seppala vant løpet tre år på rad fra 1915 til 1917 og ble senere en av kjørerne i serumtransporten til Nome i 1925, der hundespann fraktet difteriserum gjennom Alaska.

American Kennel Club anerkjente siberian husky i 1930. FCI ga rasen endelig anerkjennelse i 1966. Disse årstallene er dokumentert. Det finnes derimot ikke sikkert belegg for populære fortellinger om at temperamentet til alle moderne hunder skyldes at forfedrene deres sov i familienes telt.

## Å leve med rasen

Siberian husky fungerer best i et hjem der sledehundlivet er en del av planen, ikke en aktivitet man kanskje prøver senere. Rasen kan fungere som første hund, men da kreves uvanlig gode forberedelser, støtte fra erfarne hundekjørere og en hverdag som allerede har plass til arbeid, sikker transport, kontroll og restitusjon.

Det kan fungere å bo i leilighet. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn om hundens behov blir dekket og den klarer å finne ro. I en lytt bygård trenger du dessuten en plan hvis hunden lager lyd når den blir oppspilt eller forlatt. Sikkerheten begynner allerede i oppgangen, heisen og inngangsdøren: bruk bånd og rutiner som hindrer hunden i å komme ut i trafikken eller løpe etter vilt.

Alenetrening skal begynne i svært små trinn når hunden er trygg, og tiden skal bare økes så lenge den klarer å være rolig. Rasen har et sterkt flokkinstinkt, og enkelte individer strever selv etter gjennomtenkt trening. Planlegg derfor på forhånd for hundepass, dagpass for hund eller en hverdag der hunden kan være med. En annen hund kan gi selskap, men er ingen garanti mot problemer med å være alene.

Når du velger oppdretter, er det bedre å vurdere hundene enn å velge etter merkelappen «arbeidslinje» eller «utstillingslinje». Be om å få se foreldrene i hverdagen og i arbeid. Spør hvilke distanser og underlag de trener på, hvordan de restituerer, hvordan de fungerer i spann, og hvordan de håndteres under hvile, transport og møter. Kontroller registrerte trekkmeritter og helseopplysninger i SKK Hunddata og Avelsdata.

Raseklubbens valpeformidling krever medlemskap og SKK-registrering av begge foreldrene. En plass på listen er derfor ikke i seg selv bevis på arbeidsevne eller gjennomførte helsetester. Oppdretteren bør kunne forklare hvorfor kombinasjonen ble valgt og vise konkrete opplysninger om funksjon, temperament, helse og eldre slektninger. Det sier mer om valpens forutsetninger enn pelsfarge, øyenfarge eller hva linjen kalles.

Siberian husky

Siberian Husky Club of Great Britain

The Norwegian Siberian Husky Club

Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA)

Siberian husky er en middels stor, atletisk sledehund med tykk dobbelt pels og iøynefallende flerfargede øyne. Den er vennlig og energisk, og trenger mye mosjon, godt sikret inngjerding og konsekvent, positiv trening. Rasens hunder er som regel friske og lever lenge, men har tendens til øyeproblemer og røyter mye.

## Kortfakta

- Belgisk fårehund, malinois er den korthårede varianten av belgisk fårehund. I FCI og Svenska Kennelklubben regnes malinois, groenendael, tervueren og laekenois som fire varianter av samme rase, hovedsakelig skilt fra hverandre gjennom pels og farge.
- Malinois er en middels stor, kvadratisk og atletisk brukshund. Ideell mankehøyde er 62 cm for hannhunder og 58 cm for tisper. Rasestandarden tillater 2 cm under og 4 cm over idealet.
- Rasen er årvåken, rask i både tanke og handling og avlet for samarbeid og arbeid. At den lærer fort, betyr ikke at den er enkel å leve med: treningen må også bygge ro, impulskontroll og evne til å hente seg inn.
- En malinois passer best hos noen som ønsker å trene regelmessig og kan gi hunden både fysisk aktivitet og oppgaver som bruker nese og hode hver dag. Lange turer alene er sjelden et fullstendig opplegg.
- Familiehund, sportshund og tjenestehund er ikke motsetninger, men valg av oppdretter og kull er avgjørende. Se på foreldrenes atferd i hverdagen, mentalbeskrivelse, arbeidsmeritter, helse og tidligere avkom – ikke bare på rasenavnet.

## Utseende og pels

Malinois skal være middels stor, kvadratisk og kraftfull uten å virke tung. Kroppslengden skal derfor være omtrent den samme som mankehøyden, ikke gi et tydelig langstrakt inntrykk. Hodet er tørt og velmeislet, ørene små, trekantede og stående, og bevegelsene skal være lette og livlige.

Rasestandarden angir en ideell høyde på 62 cm for hannhunder og 58 cm for tisper, med en toleranse på 2 cm under og 4 cm over. Omtrentlig vekt er 25–30 kg for hannhunder og 20–25 kg for tisper. Tallene beskriver en voksen hund i normalt hold; proporsjoner, muskulatur og hold sier mer enn ett enkelt tall på vekten.

Malinois er korthåret. Pelsen er svært kort på hodet, utsiden av ørene og nederst på beina, litt fyldigere rundt halsen, lårene og halen, og har underull. Fargen skal være rød fawn med svarte hårspisser og en tydelig svart maske. Litt hvitt tolereres på forbryst og tær, men store hvite tegninger hører ikke til standarden.

Pelsen krever ikke avansert salongstell. Børst den når hårene løsner, og bad hunden når den faktisk er skitten. Under røyting er det nyttig å børste oftere. Etter arbeid i skog, høyt gress eller vann bør du samtidig kontrollere hud, poter, klør og ører. Den korte pelsen gjør kontrollen enkel, men erstatter ikke en jevnlig gjennomgang av hundens kropp.

## Temperament og personlighet

En typisk malinois er årvåken, aktiv og svært klar til å handle. Samtidig beskriver raseidealet en selvsikker hund uten frykt eller aggressivitet. Høy intensitet er ikke det samme som manglende evne til å regulere seg, og en hund som stadig er stresset, er ikke mer rasetypisk bare fordi den er rask.

Variasjonen mellom individer er betydelig. Svenska Kennelklubben ber valpekjøpere regne med forskjeller både mellom variantene og mellom enkeltindivider. En merkelapp som «bruks-, tjeneste- eller utstillingslinje» er derfor ikke et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. Be om å få se hvordan foreldrene hilser på mennesker, henter seg inn etter en overraskelse, lar seg håndtere, passerer andre hunder og finner ro når ingenting skjer. Les hele Mentalbeskrivning Hund (MH), den svenske mentalbeskrivelsen for brukshunder, og spør hvordan søsken og tidligere avkom fungerer i hverdagen.

En malinois som passer familien og følges opp godt, kan fungere fint med barn, men farten og de raske reaksjonene krever at en voksen er til stede. Barn og hund bør ha hvert sitt uforstyrrede hvilested, og voldsom lek bør stoppes før hunden begynner å jage bevegelse eller blir for oppskrudd. Små barn skal aldri ha ansvar for trening eller turer. Den samme forsiktigheten gjelder rundt katter, smådyr og fremmede hunder: hvordan det fungerer, avhenger av individ, tidligere erfaringer og trening. Gjør introduksjonene gradvis, og sørg for at dyrene kan holdes adskilt.

## Trening og mosjon

Malinois trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke noe troverdig fast timeantall som passer alle hunder. Alder, helse, kondisjon, arbeidsoppgave og evne til å hente seg inn skal styre opplegget. En god uke kan veksle mellom turer og kondisjonstrening på den ene siden og spor, søk, lydighet, bruksarbeid eller annen målrettet trening på den andre. Målet er ikke å gjøre hunden så sliten som mulig, men å utvikle nyttige ferdigheter og en bærekraftig hverdag.

Prioriter tidlig kontakt, innkalling, båndtrening, håndtering, stopp- og slippkommando samt evnen til å vente og hvile. Treningen bør være belønningsbasert, tilpasset individet og gjøres gradvis vanskeligere i takt med hundens utvikling. Korte, tydelige økter med pauser gir ofte bedre kvalitet enn å gjenta til hunden mister presisjon eller blir overivrig.

Valper og unghunder skal ikke mosjoneres som fullvoksne tjenestehunder. Bygg styrke, miljøtrygghet og kroppsbeherskelse gradvis, og ikke la ensidig balljakt, hopping eller lange løpeturer bli hele aktivitetsplanen. Følg med på bevegelsene og restitusjonen. Stivhet, halthet, dårligere konsentrasjon eller en hund som ikke finner ro etter aktivitet, er grunner til å redusere belastningen og eventuelt rådføre seg med veterinær eller en erfaren instruktør.

En førstegangseier kan lykkes, men læringskurven er bratt. En realistisk plan innebærer tilgang til en brukshundklubb eller erfaren trener, støtte fra oppdretteren og en konkret idé om hva hunden skal arbeide med på mørke hverdagskvelder og i perioder uten konkurranse eller tjenestearbeid.

## Helse

Belgisk fårehund beskrives som en gjennomgående frisk og sunn rase, men hofter, albuer, epilepsilignende anfall og ryggproblemer fortjener særlig oppmerksomhet. Før et valpekjøp er det viktig å skille bindende registreringsregler fra raseklubbens strengere avlsråd og å se på hele familien, ikke bare hvert av foreldredyrenes enkeltresultat.

For svenskregistrert avl krever de gjeldende reglene fra Svenska Kennelklubben offisiell hofte- og albuestatus samt kjent mental status for foreldredyrene som omfattes av bestemmelsene. For hunder født fra og med 2016 betyr kjent mental status en fullstendig MH med alle 33 posisjoner registrert. En Beteende- och personlighetsbeskrivning hund (BPH), den generelle svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen, erstatter ikke dette kravet for belgisk fårehund. Den rasespesifikke avlsstrategien (RAS) anbefaler i tillegg A- eller B-hofter, frie albuer og verdisiffer 1 eller 2 på MHs skuddmoment. Be om å få se originalresultatene, og kontroller også søsken og tidligere avkom.

Opplysninger om epilepsi må tolkes med varsomhet. En eldre RAS-undersøkelse fanget opp kramper eller epilepsilignende anfall hos en mindre andel malinois, men eiernes opplysninger er ikke det samme som veterinærdiagnoser, og tallene viser ikke hvor vanlig problemet er i rasen i dag. Forskning viser en arvelig komponent ved epilepsi hos belgisk fårehund, med det sterkeste publiserte grunnlaget for groenendael og tervueren. Spør derfor uttrykkelig om anfall hos foreldre, søsken, halvsøsken og tidligere avkom, fremfor å slå deg til ro med en bred kommersiell DNA-pakke.

RAS-undersøkelsen pekte også på ryggproblemer hos malinois, men dette var igjen eieropplysninger fra et eldre utvalg og skal ikke leses som dagens forekomst. Spør om spondylose, lumbosakrale problemer, tilbakevendende halthet og arbeidsrelaterte skader i familien. For en aktiv hund er en ærlig familiehistorikk, offisielle leddresultater og en plan for gradvis fysisk opptrening mer nyttig enn en lang liste over mulige diagnoser.

## Historie og opprinnelse

Malinois har sitt opphav i Belgia og ble utviklet fra de lokale gjeterhundene som var i bruk på slutten av 1800-tallet. Den belgiske gjeterhundklubben ble stiftet i Brussel i 1891. Samme år samlet veterinærprofessor Adolphe Reul 117 hunder for å beskrive og velge ut en mer ensartet type, og i 1892 forelå den første detaljerte rasestandarden.

De første belgiske fårehundene ble ført inn i den belgiske stamboken i 1901, og rundt 1910 ble type og temperament regnet som etablert. I dagens FCI-standard er belgisk fårehund én rase med fire varianter: korthårede malinois, langhårede groenendael og tervueren samt ruhårede laekenois. Malinois har navn etter Malines, det franske navnet på byen Mechelen, der den korthårede typen ble utviklet.

Arbeidet endret seg da behovet for tradisjonell gjeting ble mindre. Egenskapene som var nødvendige rundt dyr og gård – oppmerksomhet, bevegelighet, utholdenhet og tett samarbeid – fikk i stedet nytte i bruksprøver, søk, vakthold og tjenestearbeid. Denne bakgrunnen forklarer rasens kapasitet, men betyr ikke at hvert individ automatisk passer til enhver oppgave.

## Å leve med rasen

Livet med en malinois fungerer best når aktivitet, restitusjon og regler i hjemmet er planlagt før hunden flytter inn. En stor, tom hage erstatter ikke samarbeid, og en leilighet er ikke automatisk uegnet. Det avgjørende er om hunden kan få daglig fysisk og mental aktivitet, lære å være rolig inne og håndteres trygt i trappeoppganger, på kollektivtransport og i møter med andre hunder.

Alenetid må læres inn gradvis. En voksen hund som er trygg på å være alene, klarer normalt noen timer, mens en liten valp ikke kan forlates alene. Det svenske Jordbruksverket anbefaler dessuten at hunder luftes minst hver sjette time på dagtid, og oftere når de er unge eller gamle. Dette er en grense for tilsyn, ikke et mål for hvor lenge en malinois bør være alene. Hundens faktiske reaksjon avgjør om treningen må gå saktere.

Før du kjøper valp, bør du kunne svare ja på følgende:

- Jeg har et konkret treningsmål og tid til både aktivitet og hvile hver dag.
- Jeg har møtt foreldredyrene eller fått troverdig informasjon om hverdagen deres, MH-resultater, arbeidsevne og restitusjon.
- Jeg har kontrollert offisiell hofte-, albue- og mentalstatus og spurt om epilepsilignende anfall, ryggproblemer og temperament i den nærmeste familien.
- Jeg har en plan for barn, besøkende og andre dyr som bygger på tilsyn, adskillelse og gradvis trening.
- Jeg har tilgang til kompetent hjelp hvis hundens intensitet, frykt, jaging eller stress blir vanskelig å håndtere.

For den rette føreren er malinois en uvanlig allsidig treningspartner. Det bærekraftige valget er likevel ikke valpen som virker mest eksplosiv, men individet hvis egenskaper, familiehistorikk og avlsmål passer til det livet du faktisk kan tilby.

Belgisk fårehund, malinois

Deutscher Club für Belgische Schäferhunde e.V. (Germany)

Belgisk fårehund, malinois: middels stor til stor, slank og svært atletisk gjeterhund med kort, fawnfarget pels og svart maske. Ekstremt intelligent, intens, lojal og sterkt menneskeorientert. Trenger tydelige rammer, daglig mental stimulering og mye fysisk aktivitet, og trives best hos erfarne, svært aktive eiere.

Hunduppfödning i liten skala.
Hundar för drag, utställning,  tävling & tjänst.

Fjorgyn'z

## Kortfakta

- Samojedhunden er en mellomstor arktisk spisshund fra Nord-Russland og Sibir. Den er fortsatt bygget og preget for et aktivt liv med utholdende arbeid.
- Rasestandarden angir sledehund og selskapshund som bruksområde. Dette er derfor ikke bare en hvit familiehund, men en arbeidende polarhund som trenger å bruke kroppen.
- En voksen hannhund veier omtrent 20–25 kg og en tispe 16–20 kg. Ideell mankehøyde er 57 cm for hannhunder og 53 cm for tisper, med en toleranse på tre centimeter i begge retninger.
- Pelsen er dobbel, fyldig og røyter mye. Regelmessig pelsstell, med ekstra innsats i røyteperiodene, hører med til hverdagen.
- Det rasetypiske temperamentet er vennlig, åpent, oppmerksomt og livlig. Rasen er samtidig selvstendig, og jaktlyst, samarbeid med fører og lydnivå kan variere mye mellom individer og linjer.
- Samojedhunden passer best for den som ønsker å leve aktivt hele året og har tid til trening, pelsstell og en hund som er med i hverdagen.

## Utseende og pels

Samojedhunden skal være en smidig og utholdende arktisk spisshund, atletisk fremfor tung. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, ørene står opp, og den buskete halen bæres over ryggen eller langs siden når hunden er oppmerksom. Rasestandarden angir en ideell høyde på 57 cm for hannhunder og 53 cm for tisper, i begge tilfeller med en toleranse på tre centimeter. Som en grov veiledning veier en voksen hannhund 20–25 kg og en tispe 16–20 kg.

Det såkalte samojedsmilet skapes av de mandelformede øynene og de svakt opptrukne munnvikene. Det beskriver rasens uttrykk, ikke en bestemt personlighet, og det er heller ikke en dokumentert mekanisme mot sikling eller isdannelse.

Pelsen består av kort, myk og tett underull og lengre, rettere og grovere dekkhår. Hannhunder har ofte en tydeligere krage, mens tispens pels gjerne er litt kortere og mykere. Tillatte farger er rent hvit, kremhvit og hvit med noen få kjeksfargede tegninger.

La pelsens tilstand styre stellet i stedet for å følge en fast ukeplan. Arbeid deg gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på steder der fukt og løse hår kan bli liggende. Under røyting trengs hyppigere og grundigere gjennomganger. Bad hunden når den faktisk trenger det, og tørk hele pelsen godt etterpå slik at fukt ikke blir liggende inntil huden. Pelsen bør normalt ikke klippes eller barberes for å gjøre det daglige stellet enklere. Snakk med veterinær hvis klipping er nødvendig av medisinske grunner.

## Temperament og personlighet

En typisk samojedhund er vennlig, sosialt åpen, oppmerksom og livlig. Rasestandarden beskriver den som svært sosial og uegnet som vakthund. Det betyr ikke at alle hunder hilser på samme måte, eller at rasenavnet garanterer trygghet i alle miljøer. Avl, tidlige erfaringer, trening og hundens eget gemytt har stor betydning.

De svenske avlsmålene sier at hundene skal være tilgjengelige, sosialt åpne og omgjengelige med både mennesker og andre hunder. BPH-resultatene fra 2015–2025 følger i hovedsak dette målbildet. De sier likevel ikke hvordan en bestemt valp vil utvikle seg. Se derfor på foreldrene og nære slektninger i hverdagen, ikke bare på en rasebeskrivelse eller et gjennomsnitt.

Selvstendigheten er en del av rasens arbeidsmåte. Samojedhunden skal kunne ta initiativ, holde konsentrasjonen om en fysisk oppgave og arbeide uten å være overdrevent avhengig av føreren. I hverdagen kan de samme egenskapene vise seg som stahet, egne ideer og en hund som ikke alltid velger å følge deg. Treningen går lettere når oppgaven er tydelig, belønningen er verdt innsatsen og gjentakelsene har en hensikt.

Jaktlysten må også vurderes hos den enkelte hund. Rasestandarden beskriver jaktinstinktet som svakt utviklet, mens den svenske kennelklubbens oppdaterte kjøpsveiledning advarer om at sterk jaktlyst fortsatt kan forekomme. Ikke regn med at en samojedhund kan gå trygt løs bare på grunn av rasen.

## Trening og mosjon

Samojedhunden trenger regelmessig fysisk aktivitet og trives som regel best når noe av den har et tydelig formål. Trekkarbeid, fotturer, kløving og annen utholdenhetstrening ligger nær rasens bruksområde. Nesearbeid, hverdagstrening og problemløsing gir variasjon, men erstatter ikke muligheten til å bevege seg og arbeide fysisk.

Svenska Kennelklubben oppgir minst én times daglig tur i tillegg til fysisk trening tre til fire ganger i uken som et vanlig utgangspunkt for en voksen hund. Se dette som en veiledning, ikke en nøyaktig dose. Alder, form, helse, temperatur, underlag og intensitet avgjør hva som passer. Valper og unghunder skal bygge opp muskler og belastning gradvis i stedet for å følge opplegget til en voksen hund.

Hunden kan lære to ulike regler: å ta i og trekke på signal i arbeidsselen, og å gå uten å stramme kobbelet på vanlige turer. Bruk utstyr som er laget for aktiviteten, lær inn tydelige startsignaler og øk distanse, fart og belastning gradvis. Et offisielt resultat fra en polarhundprøve viser at hunden har utført et definert arbeid etter prøvens vilkår. Resultatet sier noe viktig om funksjonen, men beviser ikke at hunden er fri for leddproblemer, hjertesykdom eller redsel i hverdagen.

I varmt vær må belastningen tilpasses forholdene og reaksjonen til den enkelte hunden. Legg hardere økter til kjøligere tider, velg et egnet underlag, sørg for vann og avbryt hvis hunden ikke henter seg inn som normalt. En universell temperaturgrense blir misvisende fordi luftfuktighet, sol, fart, kondisjon og individ påvirker varmebelastningen.

Begynn tidlig med innkalling, men overvurder den aldri. Langline eller et inngjerdet område gir hunden bevegelsesfrihet når omgivelsene er for krevende til at den kan gå trygt løs. Dette er særlig viktig hvis hunden viser jaktlyst eller gjerne velger sin egen vei.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, forekommer hos samojedhund. I rasens nye svenske avlsstrategi hadde omtrent 20–25 prosent av de røntgede hundene født i 2019–2024 resultat C, D eller E. Tallet gjelder undersøkte hunder og kan ikke uten videre regnes som forekomsten i rasen som helhet, men hofteresultatene er verdt å kontrollere ved valpekjøp.

For et kull som skal registreres i Sverige, må begge foreldrene ha offisiell HD-status før paring. Samojedhunden omfattes også av den svenske HD-indeksen: Foreldrenes gjennomsnittlige indeks anbefales å være over 100, og hunder med D eller E kan ikke brukes i avl. Reglene er altså mer nyanserte enn påstanden om at bare hunder med A eller B kan inngå i en kombinasjon. Kontroller begge foreldrenes resultater, indeksen ved paring og resultater hos søsken og tidligere avkom i SKK Avelsdata.

Raseklubben anbefaler også øyelysing fra 18 måneders alder, med resultat uten anmerkning eller bare funn som klassifiseres som ikke-arvelige. Den gjeldende avlsstrategien viser samtidig at bare en liten andel av hundene ble øyelyst i 2021–2024. Be derfor om det registrerte resultatet i stedet for å godta en generell forsikring om at linjen har god øyehelse.

Diabetes mellitus fortjener også oppmerksomhet. En stor svensk forsikringsstudie og senere norsk forskning plasserte begge samojedhund blant rasene med høyest risiko. Studiene beskriver risiko på rasenivå og kan ikke forutsi om en bestemt valp kommer til å bli syk. Spør om diagnoser hos nære slektninger, og ta endringer i hundens helse opp med veterinær.

## Historie og opprinnelse

Samojedhunden kommer fra Nord-Russland og Sibir og har fått navnet sitt etter de samojediske folkene. Hundene ble i ulike områder brukt til jakt, trekkarbeid og senere også reingjeting. De levde tett sammen med mennesker og ble ifølge rasestandarden også brukt som varmekilde i teltene. Dagens rase har sledehund og selskapshund som offisielle bruksområder.

Det lille antallet hunder som ble ført fra Sibir til Vest-Europa, sammen med hunder som ble tatt med av forskningsekspedisjoner, dannet grunnlaget for den vestlige bestanden. Den første samojedhunden ble registrert av Svenska Kennelklubben i 1893. En svensk-norsk standard for nordisk spisshund ble publisert i 1908, og den første engelske rasestandarden for samojedhund ble skrevet i 1909.

Historien forklarer hvorfor dagens avl handler om mer enn hvit pels og et vennlig uttrykk. Svenska Polarhundklubben arbeider for å bevare rasens polare egenskaper og praktiske funksjon som sledehund. Den som velger rasen, bør derfor være interessert i hva hunden er laget for, ikke bare hvordan den ser ut.

## Å leve med rasen

En samojedhund kan bo i leilighet hvis behovene blir dekket utenfor boligen. Størrelsen på boligen er mindre viktig enn muligheten til daglig aktivitet, hvile og regelmessig tid ute. I et bygg med dårlig lydisolasjon bør du også finne ut hvor mye lyd valpens nære slektninger lager hjemme, og begynne tidlig med å trene ro. En hund som lager mye lyd, kan raskt påvirke naboene.

Alenetid må trenes inn gradvis. Begynn med svært korte og rolige fravær når valpen er trygg i hjemmet, og øk først når den klarer å falle til ro. Noen hunder lærer raskt, mens andre trenger betydelig mer tid. Ikke planlegg valpekjøpet ut fra at akkurat din samojedhund automatisk vil klare en hel arbeidsdag alene.

Med barn gjelder de samme sikkerhetsprinsippene som for andre hunder: En voksen skal være til stede med små barn, og hunden skal ha et uforstyrret sted å hvile. Rasens sosiale ideal er positivt, men rasenavnet erstatter ikke tilsyn og respektfull omgang. Vær like forsiktig med katter og andre dyr. Spør hvordan foreldrene fungerer, gjennomfør introduksjoner kontrollert, og ta utgangspunkt i den enkelte hundens jaktlyst og tidligere erfaringer.

Pelsen merkes i hverdagen. Du må akseptere løse hår, sette av tid til pelsstell og kunne tørke en våt pels grundig. Samojedhunden er ikke allergifri: Hundeallergener finnes først og fremst i spytt og hud, og mengden varierer mellom individer, også innenfor samme rase. Den som har allergi, bør derfor ikke ta en beslutning på grunnlag av påstander om hvit pels, lite lukt eller lite røyting.

Kontroller opplysningene bak det oppdretteren sier om kvaliteten. Slå opp foreldrenes HD-status og gjeldende indeks, øyeresultater, BPH og eventuelle arbeidsmeritter. Spør hvordan nære slektninger har fungert i trekkarbeid, i hundemøter, hjemme, alene og i varmt vær. Be oppdretteren vise hvordan en voksen pels stelles. En arbeidsmeritt dokumenterer funksjon under en prøve, BPH viser observerte reaksjoner, og helseregistrene viser kjente resultater. Til sammen gir dette et bedre beslutningsgrunnlag, men ingen enkelt opplysning garanterer hvordan valpen vil bli.

Samojedhund

Fédération Cynologique Internationale

Svenska Polarhundklubben (Swedish Polar Dog Club)

Deutscher Club für Nordische Hunde e.V.

Middels stor, kraftig arktisk spisshund avlet fram av Samojed‑folket for å gjete rein, trekke sleder og dele telt med familien. Kjent for sitt «Samojed‑smil» og tette, lite luktende dobbeltpels. Sosial, energisk, svært vokal og intelligent, den trenger tett menneskelig kontakt, konsekvent, positiv trening og rikelig med mosjon.

Plogens

## Kjappe fakta

- Sjarmerende selskapshund fra Brussel med et rampete «apefjes» og store, uttrykksfulle øyne  
- Finnes i både strihåret og glatthåret variant, i dype farger som rød, black and tan og svart  
- Svært knyttet til sine mennesker og ofte beskrevet som «små skygger» som følger deg overalt  
- Overraskende modig og årvåken til å være så liten, en oppmerksom liten varsler uten å virke truende  
- Følsom, intelligent og emosjonell av natur, trives best med mild trening og rikelig med kos  

## Utseende og pels

Griffon belge er en liten, solid selskapshund som ofte overrasker folk med hvor tung og kompakt den føles når man løfter den. Selv om den er liten, er den ingen skjør pyntehund. En voksen hund er vanligvis rundt 18–20 centimeter høy ved manken, med en kompakt, kvadratisk kropp som virker velbalansert, ikke spinkel. Du skal se en hund med god benstamme i forhold til størrelsen, en rett overlinje og en stolt, lett buet hals som gir den et våkent, nesten viktig uttrykk.

Hodet er rasens kjennemerke. Mange forelsker seg i Griffon belge nettopp på grunn av det menneskelignende, uttrykksfulle ansiktet. Hodet er forholdsvis stort i forhold til kroppen, med kort snute, bred panne og store, runde øyne som ser deg rett i ansiktet. Uttrykket skal være våkent, nysgjerrig og litt rampete. Ørene er små, høyt ansatte og bæres som regel halvt oppreist eller lett hengende. Snuten er kort, men ikke så ekstrem at den skal gi pusteproblemer hos en sunn, godt avlet hund.

I den større griffon-familien finnes det to pelstyper. Griffon belge har en hard, stri, ru pels. Den danner et tydelig skjegg, bart og buskete øyenbryn som gir ansiktet det karakteristiske «apefjeset». Pelsen på kroppen er tett og ganske hard å ta på, aldri silkeaktig eller ullen. I kontrast er Petit Brabançon glattpelset, selv om den er nært beslektet. Mange blander disse, så når du leter etter valp, er det lurt å være tydelig på at du vil ha den strihårede Griffon belge.

Godkjente farger hos Griffon belge er svart, black and tan og av og til svart med noe rødskjær. Dype, rike farger foretrekkes. I motsetning til enkelte andre toy-raser skal Griffon belge ikke friseres i overdrevne, «pene» frisyrer. Den naturlige silhuetten er en del av sjarmen.

Strihåret Griffon belge krever jevnlig pelsstell. For å bevare den grove strukturen blir pelsen tradisjonelt håndstrippet, det vil si at man napper ut døde hår for hånd eller med trimmingkniv i stedet for å klippe. Klipping er enklere, og mange familiehunder klippes, men over tid kan det gjøre pelsen mykere og fargen noe mattere. Hvis du vil bevare det mer tradisjonelle uttrykket, kan du:

- Børste grundig én til to ganger i uken med en kardebørste og metallkam  
- Få pelsen håndstrippet hver noen måneder hos en hundefrisør som kan strihårstyper (som terriere)  
- Forsiktig stelle håret rundt øynene og under halen for å holde hunden komfortabel og ren  

Glatthårede slektninger røyter mer jevnt og trenger som regel bare ukentlig børsting med en myk børste eller stellehanske, pluss et bad innimellom. For alle varianter gjelder at du bør sjekke ørene jevnlig, klippe klør hver tredje–fjerde uke, og følge ekstra godt med på håret rundt munnen, slik at det ikke samler matrester. En rask vask av «skjegget» etter måltider gjør hunden mer behagelig å leve med og reduserer eventuell lukt.

Selv om du ikke planlegger å stille ut hunden din, vil et fast stelleregime holde pelsen sunn og huden i god kondisjon. Hvis du begynner med pelsstell allerede mens hunden er valp, venner den seg til håndtering, og stellet blir en koselig stund og en fin måte å bygge relasjon på – i stedet for en kamp når hunden er voksen.

## Temperament og personlighet

Griffon belge er en av de rasene som lett overbeviser eierne om at den er mer menneske enn hund. Den er svært sosial, sterkt menneskeorientert og knytter ofte dype bånd til «sine» personer. Mange eiere beskriver den som følsom, nesten som et lite barn som «leser rommet» og reagerer på stemningen i huset. Er du trist, vil en Griffon belge som regel legge seg tett inntil deg, følge med på ansiktet ditt og prøve å trøste.

I hverdagen er dette en livlig, nysgjerrig liten hund som vil være med på det meste du gjør. Den er lykkeligst når den kan følge deg fra rom til rom, «hjelpe» til med husarbeidet eller krølle seg sammen ved siden av deg mens du sitter ved pulten. Den egner seg dårlig som kennelhund eller som hund som tilbringer lange dager alene. En Griffon belge som overlates for mye til seg selv, kan bli engstelig, bjeffete eller ødeleggende av frustrasjon.

I familier med barn er rasen som regel kjærlig og leken, men den trives best der barna er gamle nok til å respektere hundens grenser. Småbarn som griper, faller over hunden eller vifter leker rett i ansiktet på den, kan bli for mye for en følsom griffon. Med rolige, hundevante barn som forstår hvordan man håndterer en liten hund forsiktig, kan Griffon belge være en fryd. De liker enkle leker, forsiktig apport innendørs, og finner ofte på egne, teite påfunn bare for å få familien til å le.

Overfor andre hunder er mange Griffon belge sosiale og glade, særlig hvis de vokser opp sammen med andre hunder. Men de har ofte en stor personlighet i en liten kropp. Noen kan være litt sjefete overfor større hunder, eller bli defensive hvis de føler seg trengt opp i et hjørne. Gode introduksjoner og tidlig sosialisering er viktig. Med katter kan de leve fredelig, spesielt hvis de introduseres gradvis og under oppsyn i starten. Bakgrunnen som liten rottehund gjør likevel at de kan være svært interessert i små, raske dyr som hamstere og lignende, så disse skal alltid oppbevares trygt og utilgjengelig.

En av rasens store sjarmer er den årvåkne mentaliteten. De legger merke til alt. En fremmed ved døren, en ny gjenstand i rommet eller en uvant lyd i hagen vil ofte utløse oppmerksomhet og en kort bjeffeseanse. De er for små til å være vakthunder i fysisk forstand, men som varsler er de effektive og raske til å gi beskjed. Med konsekvent trening kan de fleste lære en «stille»-kommando, slik at varslingen ikke glir over i konstant bjeffing.

Det finnes noen vanlige utfordringer. Dette er en følsom rase som ikke tåler hard behandling eller kjefting særlig godt. De kan bli nervøse eller trekke seg unna hvis de behandles røft. De misliker også sterkt å bli ignorert, og kan utvikle klam atferd eller separasjonsangst hvis de emosjonelle behovene ikke møtes. På den andre siden: Hvis du ønsker en nært knyttet, uttrykksfull følgesvenn som virkelig vil dele livet ditt, byr Griffon belge på en enorm mengde kjærlighet pakket inn i en liten kropp.

## Trening og mosjon

Selv om Griffon belge er en toy-rasestørrelse, er den intelligent, lærevillig og som regel ivrig etter å gjøre eieren til lags. Den kombinerer våkenheten og nysgjerrigheten til en liten terrier med følsomheten til en typisk selskapshund. Denne kombinasjonen gjør at rasen responderer veldig godt på positiv forsterkning. Belønning i form av små godbiter, begeistret ros og korte lekeøkter virker nesten alltid bedre enn noen form for straff.

Nøkkelen til god trening er korte, varierte og morsomme økter. Lange, ensformige øvelser kjeder dem fort. Derimot kan tre–fire økter på fem minutter i løpet av dagen gi svært gode resultater. De lærer raskt grunnleggende kommandoer som sitt, dekk, innkalling og bli, og mange synes triks er ekstra gøy. Enkle triks som snurre rundt, gi labb eller «vinke» passer denne rasen godt, fordi det gir hjernetrim og lar dem få vise seg frem.

Renslighetstrening kan av og til ta litt lengre tid hos små raser, og Griffon belge er intet unntak. Liten blære kombinert med et følsomt lynne betyr at tålmodighet, rutine og konsekvens er avgjørende. Hyppige turer ut – spesielt etter søvn, lek eller måltid – kombinert med raus skryt når de gjør fra seg ute, vil fremskynde prosessen. Unngå straff ved uhell inne; det kan gjøre en følsom hund redd for å tisse når du ser på.

Når det gjelder mosjon, trenger ikke Griffon belge maratonøkter, men det er heller ikke en «veskehunde»-rase som kan klare seg uten turer. En voksen hund vil som regel trives godt med:

- To–tre korte til moderate turer per dag, på rundt 20–30 minutter hver  
- Lek i en sikker hage eller innendørs, som myk apportlek eller forsiktige dralek  
- Mental aktivisering som fôrleker, snusematter eller enkle søkeleker  

De er smidige og liker ofte aktiviteter som innendørs agility for små hunder, lydighet eller rallylydighet. Selv om de ikke har råfarten til større raser, gjør entusiasmen og lysten til å samarbeide dem til artige treningspartnere. Mange Griffon belge trives også godt med luktdrevne aktiviteter, som å finne godbiter gjemt rundt i et rom.

Det er viktig å ikke overdrive mosjon når hunden fortsatt er valp. Voksende ledd har best av kontrollert, aldersadekvat aktivitet fremfor lange fjellturer eller mye hopping ned fra møbler. Som voksne kan de ofte bli med på litt lengre turer i kjølig vær, men sunn fornuft bør styre. På grunn av kort snute og liten kropp kan de bli mer påvirket av varme enn enkelte andre raser. På varme dager bør turene legges til tidlig morgen eller sen kveld, og hunden skal alltid ha tilgang til friskt vann og skygge.

Sosialisering bør ses som en del av treningsplanen. Fra ung alder bør Griffon belge få møte ulike mennesker, vennlige hunder, forskjellige underlag, lyder og miljøer. En godt sosialisert griffon er som regel mer trygg og mindre tilbøyelig til å bli redd eller svært bjeffete i nye situasjoner. Valpekurs som bruker milde, positive metoder er en utmerket måte å kombinere sosialisering og grunntrening på.

Med riktig tilnærming kan Griffon belge bli en høflig og trivelig følgesvenn som går pent i bånd, tar imot besøk rolig og er velkommen i mange miljøer. Den sterke trangen til å være nær sine mennesker er en stor treningsfordel for den som vil legge inn tid og gi jevn, mild veiledning.

## Helse

Griffon belge er generelt en robust liten hund, men som alle raser har den enkelte helseutfordringer den kan være disponert for. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen gjennom nøye avl og helsetesting, så å velge en valp fra godt testede foreldre er et viktig første steg.

Et vanlig fokusområde i rasen er hodets og ansiktets oppbygning. Griffon belge har kort snute, og selv om rasestandarden ikke etterspør et ekstremt flatt ansikt, kan noen linjer være mer brachycephale enn andre. Hunder med svært kort snute og trange nesebor kan ha økt risiko for pustevansker, særlig i varmt eller fuktig vær. Når du vurderer valp, se etter foreldre som puster stille både i hvile og etter moderat aktivitet, og unngå individer som snorker kraftig eller sliter tydelig i varme.

Øyehelse er et annet viktig punkt. De store, fremtredende øynene som gir rasen så mye karakter, er også mer utsatt for skader, sår eller irritasjon. Ansvarlige oppdrettere lar ofte hundene undersøke av veterinær med øyespesialist. Som eier bør du følge med på tegn som rødhet, skjeling, lysskyhet, tåreflod eller at hunden gnir seg i ansiktet. Rask veterinærhjelp kan hindre at små problemer utvikler seg.

Som mange små raser kan Griffon belge være utsatt for:

- Patellaluksasjon (løse kneskåler)  
- Tannproblemer på grunn av liten kjeve og tettstilte tenner  
- Tidlig tannstein og tannkjøttsykdom hvis tennene ikke holdes rene  

Regelmessige veterinærkontroller, inkludert vurdering av knær, anbefales, og seriøse oppdrettere bruker kun avlsdyr med sunne knær og så god bitt- og tannstilling som mulig. Hjemme er tannstell helt avgjørende. Daglig eller nesten daglig tannpuss med hundetannkrem kan ha stor betydning for pust, komfort og generell helse.

I enkelte linjer finnes det også risiko for nevrologiske tilstander som syringomyeli eller Chiari-lignende misdannelser, særlig hos hunder med veldig hvelvet hodeform. I noen land benytter seriøse oppdrettere avansert diagnostikk som MRI avlsscreening for å redusere forekomsten. Når du snakker med oppdretter, bør du uten å nøle spørre hvilke helsetester de bruker på avlshundene og hvordan de tolker resultatene.

Rutinemessig forebyggende helsearbeid er minst like viktig som rasespesifikke tester. En frisk Griffon belge bør få:

- Vaksinasjoner etter anbefaling fra lokal veterinær  
- Årlige eller halvårlige helsesjekker for å fange opp problemer tidlig  
- Forebygging mot innvollsorm, lopper og flått  
- Jevnlig vektkontroll – selv små mengder overvekt kan belaste ledd og pust  

Forventet levealder ligger ofte rundt 12–15 år, og mange lever lenger ved godt stell. Å holde hunden slank, gi moderat daglig mosjon og fôre med et kvalitetsfôr tilpasset alder og aktivitetsnivå, bidrar alle til et lengre og sunnere liv.

På grunn av den sosiale naturen er psykisk helse også viktig. Kronisk stress fra lange perioder alene kan vise seg som mage-/tarmproblemer, overdreven slikking eller andre stressrelaterte atferder. Godt selskap, faste rutiner og mild håndtering støtter både den mentale og den fysiske helsen.

Et tett samarbeid med en veterinær som har erfaring med små raser, og å holde en åpen dialog med oppdretteren, gir de beste forutsetningene for mange friske og lykkelige år sammen med din Griffon belge.

## Historie og opprinnelse

Griffon belge har sine røtter i bygatene og stallene i Brussel, lenge før den ble en høyt verdsatt selskapshund i elegante salonger. På 1800-tallet ble små, strihårede terrierlignende hunder holdt i stallene for å bekjempe rotter og mus. Disse små arbeiderne var livlige, tøffe og raske, verdsatt for evnen til å beskytte kornlager og holde skadedyrbestanden nede. Med tiden ble disse lokale hundene krysset med importerte toy-raser, trolig blant annet mops og ulike spanieltyper.

Fra mopsen arvet de tidlige griffonene kortere snute, store, uttrykksfulle øyne og et utadvendt vesen. Toy-spanielene bidro sannsynligvis til rikere farger og mer silkepreg i enkelte linjer. Gradvis foredlet oppdrettere i Brussel disse kryssningene til en egen type som kombinerte mot og arbeidsvilje hos stallhunden med sjarmen og selskapsegenskapene hos toy-rasene. Denne nye, lille hunden med apeaktig ansikt begynte etter hvert å dukke opp ikke bare i stallene, men også i hjemmene til folk som beundret det spesielle utseendet og personligheten.

Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hadde rasen fanget interessen til både adel og overklasse i Belgia og andre land. Belgisk kongehusinteresse bidro til økt popularitet. Samtidens kunstnere og forfattere lot seg også fascinere av de uttrykksfulle små ansiktene, og hundene dukket opp i malerier og litteratur. Tre nært beslektede varianter utviklet seg i Belgia: den rødstrihårede Brussels Griffon, den strihårede svarte eller black and tan Griffon belge, og den korthårede Petit Brabançon. Selv om pels og farge skiller variantene, deler de felles opphav og svært likt temperament.

Griffon belge ble anerkjent av ulike kennelklubber og den internasjonale hundeorganisasjonen som en egen variant, med egen standard som vektlegger den strie, pigmentsterke pelsen og de mørkere fargene. Til tross for denne anerkjennelsen har rasen aldri blitt veldig vanlig utenfor hjemlandet. I mange land er den fortsatt relativt sjelden sammenlignet med andre toy-raser.

I dag er den opprinnelige jobben som rottefanger nesten helt erstattet av et liv som selskapshund. Griffon belge holdes som kjære familiemedlemmer, utstillingshunder og av og til deltakere i småhundsport. Det som henger igjen fra arbeidsfortiden, er den livlige, våkne naturen og den overraskende dristigheten i forhold til størrelse. De er fortsatt små voktere av hjemmet, klare til å slå alarm hvis noe uvanlig skjer, og fortsatt fulle av nysgjerrighet på hver krok av omgivelsene.

Moderne oppdrettere jobber for å bevare både det særpregede utseendet og det stabile, kjærlige lynnet som gjorde Griffon belge elsket i utgangspunktet. Selv om de ikke lenger ofte finnes i stallene, har de rykket opp til sofaer og senger, der de utfører sin nye «jobb» som hengivne, underholdende følgesvenner med stor iver.

## Å leve med rasen

Å leve med en Griffon belge er en ganske altoppslukende opplevelse. Dette er ikke en hund som stille trekker seg i bakgrunnen. I stedet får du en liten følgesvenn som vil være med på nesten alt du foretar deg. For mange er dette nettopp rasens store appell, men det krever også en bestemt livsstil og vilje til å følge opp.

Griffon belge trives best i hjem der noen er til stede store deler av dagen, eller der hunden kan bli med eieren på jobb. De egner seg godt i leilighet, så lenge de får nok mosjon og mental stimulering. Et par gode turer, litt lek og daglig samvær med familien er som regel nok. De trenger ikke stor hage, men uteområdet må være godt inngjerdet, for de er nysgjerrige og kan forsøke å presse seg gjennom små åpninger.

Potensielle eiere bør være forberedt på:

- Jevnlig pelsstell for strihårede Griffon belge, inkludert børsting og profesjonell klipp eller håndstripping  
- Konsekvent trening og sosialisering, særlig med tanke på bjeffekontroll og høflig hilseadferd  
- En hund som følger deg fra rom til rom og sjelden er fornøyd med å bli helt oversett  

Økonomisk vil årskostnaden ved å ha en Griffon belge variere med land og livsstil, men du bør beregne utgifter til kvalitetsfôr, pelsstell, rutinemessig veterinæroppfølging, vaksinasjoner, parasittbehandling og eventuelt forsikring. Små raser spiser mindre enn store hunder, men utgifter til pelsstell og veterinær kan være tilsvarende. Et realistisk budsjett bør også ta høyde for ekstrautgifter som kurs, kennel eller hundepasser i ferier, samt utskifting av leker, senger og utstyr.

Nyttig utstyr til en Griffon belge inkluderer en komfortabel og godt tilpasset sele som avlaster nakken – særlig viktig for små hunder med kort snute. Et lett bånd, myk liggeplass og et utvalg små, trygge leker er også essensielt. Mange eiere liker å ha et bur eller en hulelignende seng der hunden kan trekke seg tilbake og hvile, spesielt i travle hjem med barn. Fordi pelsen lett kan ta til seg skitt og fukt, er det praktisk å ha noen hundehåndklær og en mild hundesjampo tilgjengelig.

Tid og oppmerksomhet er minst like viktig som økonomi. En Griffon belge som får daglig samspill, kjærlig håndtering og tydelig, rolig struktur, er som regel en glad og morsom huskamerat. Uten dette kan den bli engstelig, svært vokal eller klam på måter som er vanskeligere å håndtere. Rasen knytter seg ofte spesielt sterkt til én eller to personer, men kan være vennlig mot en større omgangskrets hvis den er godt sosialisert.

For aktive eldre, enslige eller familier med større barn som ønsker tett selskap og liker å inkludere hunden i dagliglivet, kan Griffon belge være et svært godt valg. De elsker å ligge på fanget, sitte trygt fastspent i bil, eller bare være i nærheten mens du slapper av hjemme. De er små nok til å reise enkelt med, og tilpasser seg som regel nye miljøer godt når de får trygghet fra sine mennesker.

Før du skaffer deg en Griffon belge, er det lurt å møte flere i virkeligheten om mulig. Snakk med erfarne oppdrettere og eiere om hvordan det faktisk er å leve med en så følsom og menneskefokusert rase. Hvis du ønsker en lojal, uttrykksfull følgesvenn som deler sofaen din, «lytter» til historiene dine og møter deg med ekte glede hver dag – og du er klar for pelsstell, trening og den emosjonelle forpliktelsen som følger med – kan livet med en Griffon belge være usedvanlig givende.

Griffon belge

Société Centrale Canine (French Kennel Club)

Liten, robust selskapshund fra Brussel med et menneskelignende «apeansikt» og store øyne. Har en stri, ru pels i svart eller sort/tan. Dypt knyttet til sine eiere, følsom og svært menneskeorientert, er den livlig, intelligent og en oppmerksom vakthund som trives med mild trening, tett selskap og jevnlig stell.

## Kortfakta

Griffon bruxellois er en liten belgisk selskapshund med strihåret, rød pels, kort snute og et årvåkent uttrykk. Rasestandarden angir 3,5–6 kg, men ingen mankehøyde. Vurder derfor proporsjoner, bevegelser og funksjon i stedet for å stole på et usikkert centimetertall.

- **Opprinnelse og bruksområde:** Belgia; selskapshund i FCI-gruppe 9.
- **Vekt:** 3,5–6 kg ifølge rasestandarden. Det er ikke angitt noen offisiell mankehøyde.
- **Pels:** Stri med underull, naturlig hard og svakt bølget. Fargen er rød eller rødlig; litt svart på snutepartiet er tillatt.
- **Temperament:** Raseidealet er en balansert, årvåken og oppmerksom hund som verken er sky eller aggressiv. Svenska Kennelklubben beskriver rasen som aktiv, vennlig og lettlært, men hvert individ må vurderes for seg.
- **Viktige helseundersøkelser:** Raseklubben anbefaler undersøkelse av knær og øyne hos avlshunder. RFG-resultater for pustefunksjon har blitt sentralt registrert siden mai 2026, men undersøkelsen er foreløpig ikke et krav før avl.

Griffon bruxellois, griffon belge og petit brabançon er tre separate raser med felles opphav som ifølge SKK kan pares med hverandre. Det gjør ikke en svart, strihåret griffon belge eller en glatthåret petit brabançon til pelsvarianter av griffon bruxellois.

## Utseende og pels

Griffon bruxellois skal være liten, robust og nesten kvadratisk, med god benstamme og lette bevegelser. Hodet er stort i forhold til kroppen, snuten er svært kort og bred, og underkjeven ligger foran overkjeven. En tunge som hele tiden er synlig når munnen er lukket, hører ikke til et korrekt uttrykk.

Pelsen skiller rasen fra de to nære slektningene. Griffon bruxellois har stri pels med underull. Den skal kjennes naturlig hard, kan være svakt bølget, men ikke krøllet, og danner skjegg, bart og lengre øyenbryn. Fargen er rød eller rødlig; litt svart hår på snutepartiet er tillatt. En strihåret hund som er svart eller svart med tantegninger, er griffon belge, mens petit brabançon er glatthåret og kan ha fargene som godtas for de to griffonrasene.

Den strie pelsen skal trimmes slik at døde hår fjernes og strukturen bevares. SKK oppgir to til fire trimminger i året som veiledning, ikke som en plan for alle hunder. Pelsens modning, døde hår og floker avgjør når det er på tide. Kontroller også skjegg og ansikt for matrester, smuss og fukt.

Begynn tidlig med korte, rolige stelløkter på et sklisikkert underlag. Hunden må kunne bli kjemmet, få poter og ansikt undersøkt og stå stille uten å bli redd.

## Temperament og personlighet

En griffon bruxellois skal være årvåken, oppmerksom og trygg, samtidig som den fungerer som en nær selskapshund. Rasestandarden beskriver en balansert og trofast hund som verken skal være sky eller aggressiv. SKK fremhever også hengivenhet, vennlighet, nysgjerrighet, lærevillighet og egenvilje.

Dette er et raseideal, ikke en garanti. Reaksjoner på fremmede, lyder, håndtering og frustrasjon påvirkes av arv, erfaringer og situasjonen. Be om å få møte tispen og gjerne andre voksne slektninger. Se etter nysgjerrighet uten langvarig oppjaget atferd og evne til å hente seg inn igjen.

Betegnelser som «borrelåshund» eller «énmannshund» sier for lite om individet. En sosial hund kan gjerne søke nærhet og likevel hvile på sin egen plass; en annen kan trenge mer støtte når avstanden øker eller nye mennesker kommer til. Spør hvordan foreldrene og tidligere avkom fungerer i hverdagen.

Bjeffing avhenger av individ og miljø. En årvåken hund kan reagere på dører, stemmer og bevegelse utenfor vinduet, men rasen kan verken garanteres å være stille eller bråkete. Belønn ro etter lyder, og kontroller at hunden klarer å falle til ro igjen.

## Trening og mosjon

Griffon bruxellois trenger daglig bevegelse, nesearbeid og læring, men ingen fast tidsmengde passer alle. En god hverdag veksler mellom turer, tid til å utforske lukter, korte treningsøkter, lek og uforstyrret hvile. Tilpass mengden etter alder, kondisjon, hold og vær, og først og fremst etter hvordan hunden puster og henter seg inn.

Rasen lærer lett, men kan ha tydelige egne meninger. Vennlige og lystbetonte metoder som belønner ønsket atferd, gir et bedre grunnlag enn harde korrigeringer. Tren særlig på innkalling, å gå pent i bånd, å slippe gjenstander, ro på en fast plass og frivillig deltakelse ved kontroll av pels, klør, munn og øyne. Hold øktene så korte at hunden fortsatt er engasjert, og øk vanskelighetsgraden trinnvis.

Lengden på turen sier ikke alt. Godbitsøk, et enkelt luktspor eller en ny oppgave gir aktivitet uten hard fysisk belastning. Rasen er robust for størrelsen, men skal ifølge SKK ikke utsettes for mer enn en liten hund tåler. Valper, voksne og eldre hunder trenger ulike opplegg.

Den korte snuten gjør pustefunksjonen til en del av alle aktivitetsvalg. Velg kjøligere tidspunkt på varme dager, hold hunden i godt hold og avbryt før pesingen blir kraftig eller det vanlige bevegelsesmønsteret endres. Tydelige pustelyder, langsom restitusjon eller motvilje mot å bevege seg skal ikke avfeies som normalt for rasen.

## Helse

De viktigste raserelaterte helseundersøkelsene gjelder knær, øyne og pustefunksjon. For en valpekjøper er det avgjørende å skille mellom en anbefaling, et sentralt registrert resultat og et bindende krav, og deretter kontrollere den enkelte hundens identitet, undersøkelsesdato og resultat.

Raseklubben anbefaler kne- og øyeundersøkelse av avlshunder. Den rasespesifikke avlsstrategien angir patellaundersøkelse før første paring og øyeundersøkelse innen ett år før paring som retningslinjer. Det betyr ikke at rasen har et obligatorisk helseprogram. Be oppdretteren vise resultatene for begge foreldrene, og spør hvordan knær og øyne er hos nære slektninger; én attest beskriver ikke en hel familie.

Den korte skallen og snuten øker risikoen for både pustevansker og øyeskader. I Sverige har RFG-resultater for griffon bruxellois blitt registrert sentralt siden mai 2026. RFG er en standardisert vurdering der veterinæren blant annet kontrollerer hundens identitet, hold og nesebor, lytter før belastning og vurderer pusten etter en kort bevegelsestest. For griffon bruxellois er RFG foreløpig ikke et krav før avl. Et resultat gir nyttig informasjon om hunden som er undersøkt, men erstatter ikke observasjon av pusten i hverdagen eller kunnskap om slektningene.

En hund med velfungerende øvre luftveier puster stille. Tydelig snorking eller snøfting i våken tilstand, anstrengt innpust, langsom restitusjon eller dårlig varmetoleranse bør vurderes av veterinær. Symptomene kan først vise seg under aktivitet. Blålig tunge eller tannkjøtt, ustøhet, kollaps eller bevisstløshet er akutte faresignaler.

De store øynene og den korte hodeformen gjør at øynene må kontrolleres nøye. Kontakt veterinær raskt hvis hunden plutselig myser, holder et øye lukket, gnir med poten, blir rød eller får væske fra øyet. Øyesmerter regnes som akutte fordi blant annet sår på hornhinnen kan forverres raskt.

Syringomyeli forekommer i rasen og kan gi sterke smerter, men det er ikke kjent hvor vanlig sykdommen er i Sverige. Uforklarlige smerter, gjentatt intens kløing uten tydelig hudårsak eller endrede bevegelser bør utredes av veterinær. Prosenttall fra utvalgte grupper eller grupper av henviste pasienter skal ikke tolkes som sikker forekomst i hele den svenske rasepopulasjonen.

Før kjøp bør du be om:

- patella- og øyeresultater for begge foreldrene, med identitet og dato,
- eventuelle RFG-resultater og en forklaring på hva den aktuelle graden betyr,
- mulighet til å se foreldre eller voksne slektninger puste i hvile og etter moderat bevegelse,
- ærlige opplysninger om øyeskader, pustevansker, smertetegn og nevrologiske symptomer i familien.

## Historie og opprinnelse

Griffon bruxellois har sitt dokumenterte opphav i en liten strihåret hundetype som ble kalt smousje, og som lenge fantes i området rundt Brussel. På 1800-tallet ble rød king charles spaniel og mops brukt i utviklingen av dagens rasetype.

Rasestandarden forteller forsiktig at de små, årvåkne hundene ble sagt å vokte vogner og holde staller fri for gnagere. Den historiske opplysningen må beholde dette forbeholdet; den beviser ikke at hver moderne griffon har en bestemt vakt- eller jaktatferd.

De første griffon bruxellois som ble ført inn i den belgiske stamboken i 1883, het Topsy og Foxine. Rundt 1900 økte rasenes popularitet, blant annet gjennom dronning Marie-Henriettes interesse, og eksport gjorde dem kjent utenfor Belgia.

Den felles historien forklarer hvorfor griffon bruxellois, griffon belge og petit brabançon ofte omtales sammen. Dagens standard skiller dem likevel tydelig etter hårlag og farge: griffon bruxellois er den strihårede røde rasen.

## Å leve med rasen

Griffon bruxellois kan fungere både i leilighet og hus dersom den får daglig aktivitet, rolig hvile og trening tilpasset individet. Det lille formatet løser ikke hverdagen av seg selv. I en lytt bygård er det viktig at hunden klarer å roe seg etter lyder, og i varme perioder må hjem og turer gi mulighet til å holde den avkjølt.

Med barn er tilsyn fra voksne viktigere enn en generell vurdering av rasen. En griffon er robust for størrelsen, men fortsatt en liten hund som kan skades av fall, klemming eller hardhendt løfting. Lær barn å la hunden komme selv, ikke forstyrre den når den spiser eller sover, og respektere hvileplassen. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede.

Det finnes ingen garanti for at en griffon trives med enhver hund eller katt. Gi katten separate fluktmuligheter, begynn med luktutveksling og møter bak en grind, hold hunden under kontroll og belønn ro. Avbryt jaging og gå et skritt tilbake hvis ett av dyrene blir anspent. To hunder trenger egne spise- og hvileplasser.

Alenetid trenes gradvis, ikke ved at hunden brått blir forlatt en hel arbeidsdag. Begynn når valpen eller den voksne hunden føler seg trygg hjemme, la den være adskilt fra deg i svært korte perioder og øk bare så lenge hunden er rolig. Fremgangen varierer mellom individer. Piping, bjeffing, vandring, pesing eller manglende evne til å hvile viser at treningen har gått for raskt og må gjøres enklere.

Når du velger valp eller voksen hund, bør du kontrollere mer enn farge og et sjarmerende uttrykk. Bekreft at hunden faktisk er registrert som griffon bruxellois, se hvordan voksne slektninger puster og beveger seg, be om patella-, øye- og eventuelle RFG-resultater, og spør hvordan familien fungerer ved håndtering, lyder og korte perioder alene. Den beste matchen bygger på dokumenterte helseopplysninger og atferd du kan observere i hverdagen, ikke på løfter som påstås å gjelde alle hunder av rasen.

Griffon bruxellois

Deutscher Club für Griffon Bruxellois (Germany)

Griffon bruxellois er en liten, robust selskapshund med menneskelignende, skjeggete ansikt og store, mørke øyne. Den knytter seg sterkt til eieren og er nærmest “klistrete”, og trives best med tett menneskelig kontakt, mild belønningsbasert trening og moderat daglig mosjon. Pelsen kan være strihåret eller glatthåret i dyp rød, svart eller svart med tan.

Japanese chin

Japanese chin er en liten, fintbygd selskapshund i toy-størrelse, med en silkemyk, lettstelt pels og et uttrykksfullt, oppadvendt ansikt. Den er katteaktig og elegant, knytter seg sterkt til én person, er rolig og leken innendørs, trenger moderat mosjon og foretrekker mild behandling og et fredelig hjem.

## Kortfakta

Petit brabancon er en liten belgisk selskapshund som gjerne er våken, hengiven og opptatt av å være med på det som skjer. Den tilhører FCI-gruppe 9 og er den korthårede av de tre nært beslektede belgiske griffonrasene. De to andre er griffon belge og griffon bruxellois.

- **Opprinnelsesland:** Belgia
- **Bruksområde:** selskapshund
- **Vekt ifølge rasestandarden:** 3,5–6 kg
- **Mankehøyde:** rasestandarden angir ingen bestemt høyde
- **Pels:** kort, stri og blank; ikke lengre enn 2 cm
- **Farger:** rød, svart, svart med tantegninger eller en blanding av svart og rødt, med mørk maske
- **Typiske trekk:** oppmerksom, aktiv, lærevillig, vennlig og nært knyttet til eieren
- **Viktige helseområder:** pust, øyne, kneskåler og tegn på nevrologiske smerter

De tre griffonrasene har samme bakgrunn og kan ifølge Svenska Kennelklubben pares med hverandre. Petit brabancon skiller seg først og fremst ut med sin glatte pels, mens griffon belge og griffon bruxellois er strihårede. Rasene registreres hver for seg.

Den offisielle vekten er en sikrere pekepinn enn høydetallene man ofte finner på nettet. Rasestandarden oppgir 3,5–6 kg, men ikke noe intervall for mankehøyde. To voksne hunder kan derfor være ulike i høyden og likevel være fullt ut rasetypiske.

## Utseende og pels

Petit brabancon skal være liten, kompakt og nesten kvadratisk, med god benstamme uten tunge bevegelser. Kroppslengden skal omtrent tilsvare mankehøyden. Det korte, brede hodet, det tydelige underbittet og de store, mørke øynene gir rasen det karakteristiske uttrykket.

Rasetype må ikke forveksles med overdrivelser. Neseborene skal være godt åpne, øynene store, men aldri utstående, og underkjeven bred. Når munnen er lukket, skal verken tunge eller tenner være synlige. Når du vurderer en hund, bør fri pust, åpne nesebor og friske øyne veie tyngre enn et så flatt ansikt som mulig.

Pelsen er stri, blank og ikke lengre enn 2 cm. Den skal ikke trimmes. Børst pelsen og bad hunden ved behov, for eksempel når løs pels eller skitt skal fjernes.

Godkjente farger er rød, svart, svart med tantegninger og en blanding av svart og rødt. En mørk maske er en del av helhetsinntrykket; hos eldre hunder kan masken være grå eller gråsprengt.

Den korte pelsen gjør pelsstellet enkelt, men rasen er ikke allergifri. Det finnes ingen allergifrie hunderaser, og allergennivåene varierer mellom individer, også innenfor samme kull. Den som har hundeallergi, bør derfor vurdere reaksjonen på den aktuelle hunden og ikke velge ut fra pelslengde alene.

## Temperament og personlighet

Petit brabancon er først og fremst en oppmerksom selskapshund som liker å ta del i familielivet. Rasestandarden beskriver de belgiske griffonene som intelligente, balanserte og årvåkne, mens Svenska Kennelklubben trekker frem at rasen er aktiv, lærevillig, hengiven og vennlig.

Det betyr ikke at alle individer reagerer likt. Arv, tidlig miljø, sosialisering, trening og helse påvirker hvor trygg og sosial hunden blir, og hvor lett den er å leve med. En voksen hund bør kunne roe seg etter aktivitet og møte mennesker uten vedvarende frykt eller aggresjon. Når du besøker et kull, er det lurt å møte moren og spørre hvordan nære slektninger fungerer i hverdagen.

Oppmerksomheten kan være en fordel i kontakttrening, hverdagslydighet og enkle søksøvelser. Belønn rolig atferd fra starten, og gi hunden et uforstyrret hvilested slik at den lærer å koble av.

Petit brabancon kan passe både for en erfaren hundeeier og en godt forberedt førstegangseier, men en liten hund klarer seg ikke av seg selv. Den trenger vennlig og konsekvent trening, daglig omsorg og en eier som tar pust og øyehelse på alvor. Velg individ og oppdretter etter hvor godt de passer til hverdagen din, ikke ut fra løfter om at rasen alltid er enkel.

## Trening og mosjon

Petit brabancon trenger daglig bevegelse, mental aktivisering og tid til å hente seg inn, men én bestemt turlengde passer ikke for alle. En frisk hund kan sette pris på turer, miljøtrening, lek, hverdagslydighet og nesearbeid. Tilpass mengden etter alder, form og temperatur, og fremfor alt etter hvordan hunden puster og henter seg inn igjen.

Korte og tydelige treningsøkter passer ofte godt for en liten og lærevillig selskapshund. Belønn atferden du ønsker, del nye øvelser opp i overkommelige trinn, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er trygg. Venn den også gradvis til at du undersøker munnen og ansiktet; det gjør tannpuss og kontroll av øynene lettere.

Den korte snuten gjør at pusten må styre hvor hardt hunden arbeider. Senk tempoet eller avbryt hvis pustelydene tydelig øker, hunden strever etter luft, ikke henter seg inn normalt eller ser ut til å ha problemer med å regulere temperaturen. Blålige slimhinner, kollaps eller tydelig pustebesvær er akutte faresignaler som krever veterinærhjelp.

Vær særlig forsiktig i varmt og fuktig vær. Legg mosjonen til kjøligere tider, tilby vann og la hunden hvile før den blir presset. En hund som gjentatte ganger ikke klarer en vanlig tur eller lek på grunn av pusten, bør undersøkes. Dette skal ikke avfeies som normalt for en kortsnutet rase.

En valp skal ikke følge samme mosjonsopplegg som en voksen hund. La kroppen utvikle seg gjennom variert bevegelse i eget tempo, korte oppdagelsesstunder og mye hvile. Øk lengde og vanskelighetsgrad gradvis, og la valpens bevegelser, pust og restitusjon styre.

## Helse

De viktigste helsekontrollene for petit brabancon gjelder pust, øyne, kneskåler og tegn på smerter fra nervesystemet. At et problem forekommer i rasen, betyr ikke at alle hunder er rammet. Det er undersøkelsesresultatene og funksjonen til den enkelte hunden som teller.

Rasen er kortsnutet, noe som kan øke risikoen for BOAS – pustevansker som skyldes trange øvre luftveier. Svenska Kennelklubben har rasen med i sine særskilte anvisninger for hodeform og pust. Rolig og uanstrengt pust i hvile, godt åpne nesebor og normal restitusjon etter bevegelse er derfor nyttige kontrollpunkter. Snorkelignende lyder når hunden er våken, økt pustearbeid, dårlig utholdenhet eller varmeintoleranse bør ikke betraktes som sjarmerende rasetrekk.

RFG-Scheme er en veterinærundersøkelse som vurderer pusten før og etter en tre minutter lang belastningstest. Veterinæren undersøker blant annet formen på neseborene, lytter på hjerte og lunger og graderer tegn på BOAS fra 0 til 3. Grad 0 betyr at hunden for øyeblikket ikke er klinisk påvirket. Grad 1 innebærer milde tegn som ikke påvirker yteevnen, mens grad 2 og 3 betyr henholdsvis moderat og kraftig klinisk påvirkning.

Siden mai 2026 kan RFG-resultater for petit brabancon registreres sentralt hos Svenska Kennelklubben. Et offisielt resultat registreres fra 24 måneders alder; et tidligere resultat merkes som foreløpig. For petit brabancon betyr sentral registrering foreløpig ikke at RFG-test er et krav før avl. Reglene kan endres, så kontroller alltid oppdatert informasjon hos Svenska Kennelklubben. Som valpekjøper kan du spørre om foreldrene er testet, hvilken grad de fikk, og hvordan de fungerer under vanlig aktivitet og i varmt vær.

Problemer med kneskålene og enkelte øyesykdommer forekommer i rasen. Den svenske avlsstrategien anbefaler at avlshunder undersøkes for patellaluksasjon før første paring og øyelyses innen ett år før paring. Be om å få se registrerte resultater i stedet for å nøye deg med en generell forsikring om at hundene er friske. Spør også om hornhinneskader og andre øyeproblemer hos nære slektninger, siden hodeformen kan gjøre øynene mer utsatte.

Syringomyeli forekommer i rasen og kan gi sterke smerter, men det er ikke kjent hvor vanlig tilstanden er blant svenske hunder. Frenetisk kloring, unormale bevegelser eller uforklarlige smerter, for eksempel på tur i bånd, kan være grunn til en nevrologisk vurdering hos veterinær. Slike tegn kan ha flere årsaker og skal ikke brukes til å stille en diagnose hjemme.

Kontakt veterinær raskt dersom hunden plutselig myser, blunker gjentatte ganger, gnir seg i et øye, får et rennende øye eller virker smertepåvirket. Pustenød, blålige slimhinner eller kollaps krever akutt hjelp. Tidlig behandling er særlig viktig når øynene er store og snuten svært kort.

## Historie og opprinnelse

Petit brabancon ble utviklet i Belgia fra den samme hundestammen som griffon belge og griffon bruxellois. Rasestandarden fører alle tre tilbake til en liten, strihåret hundetype rundt Brussel som ble kalt smousje. Hundene arbeidet rundt staller, der de blant annet holdt gnagere borte og skal ha voktet vogner.

På 1800-tallet ble dagens griffontype formet gjennom krysninger med blant annet mops og rød king charles spaniel. Krysningene bidro med den glatte, svarte pelsen og befestet rasetypen. De første griffonene ble ført inn i den belgiske stamboken i 1883, og de små hundene ble senere populære som selskapshunder også utenfor Belgia.

Den glatthårede varianten fikk navnet petit brabancon. I dag har de tre griffonene egne FCI-numre og skiller seg hovedsakelig fra hverandre gjennom pels og farge, men det felles opphavet er fortsatt tydelig både i rasestandarden og i svensk avl. Historien forklarer slektskapet, men sier ikke noe sikkert om temperamentet eller helsen til den enkelte hunden.

## Å leve med rasen

Petit brabancon passer best for noen som ønsker en liten og deltakende hund, og som kan tilpasse hverdagen til hundens pust, aktivitetsnivå og behov for selskap. Den kan trives godt i leilighet dersom den får regelmessige lufteturer, passende aktivisering, rolig hvile og trening på lyder i oppgangen og utenfor døren.

En voksen må alltid være til stede når hunden er sammen med barn. En så liten hund skal ikke løftes, jages eller forstyrres mens den spiser eller hviler. Gi hunden et trygt sted for seg selv, og lær barnet å vente til hunden tar kontakt. Hvor godt rasen fungerer med en annen hund eller katt, avhenger av individene, tidligere erfaringer og hvordan introduksjonen gjennomføres. Rasenavnet gir ingen garanti.

Alenetid må trenes inn gradvis når valpen føler seg trygg i hjemmet. En liten valp skal ikke forlates alene; bygg opp en voksen hunds toleranse i små trinn uten at den blir redd. Planlegg hundepass eller en annen løsning hvis arbeidsdagen regelmessig er lengre enn hunden kan være alene uten uro.

Munnstell er en viktig del av hverdagen. Venn hunden gradvis til tannpuss, og be veterinæren hjelpe deg med å vurdere en passende hyppighet. Tyggeprodukter kan være et supplement, men erstatter ikke den mekaniske rengjøringen.

Før du kjøper, bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hvordan puster foreldrene i hvile, under aktivitet og i varmt vær?
- Finnes det registrerte RFG-resultater, og hvilken grad fikk hundene?
- Når ble kneskåler og øyne sist undersøkt, og hvilke resultater ble registrert?
- Har nære slektninger hatt gjentatte hornhinneskader, uforklarlige smerter eller nevrologiske tegn?
- Hvordan er valpene blitt vant til mennesker, hverdagslyder, håndtering og hvile?
- Hvilken oppfølging tilbyr oppdretteren dersom det oppstår spørsmål etter kjøpet?

En hund som passer godt for deg, kan bli en svært nær og treningsvillig følgesvenn. Det avgjørende er ikke bare at hunden er liten eller glatthåret, men at den puster fritt, har friske øyne og stabilt temperament, og får en hverdag som passer for en aktiv selskapshund.

Petit brabancon

Petit brabancon: en liten, robust belgisk selskapshund med kort, glansfull pels og store, mørke øyne som virker nesten menneskelige. Lojal, følsom og intelligent knytter den seg sterkt til sine mennesker, passer godt i bymiljø, trenger daglig mental og fysisk stimulering og trives best i hjem der den sjelden blir forlatt alene.

Vi föder upp japanese chin och
Griffon Belge,  Griffon Bruxellois och Petit Brabancon

Hundeoppdrettere

For kjøpere

For selgere

Hunder

Katter

Verktøy

Get a Pet