Pinscher

The Kennel Club (UK)

Deutscher Pinscher-Schnauzer-Klub 1895 e.V. (Germany)

Fédération Cynologique Internationale (Belgium)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Royal Canin (UK)

Middels stor, atletisk tysk gårdshund med glatt, lettstelt pels i svart og tan eller rød. Intelligent, årvåken, lojal og beskyttende, men reserverte overfor fremmede. Trenger rikelig med mosjon, mental stimulering, tydelig og positiv trening og tett involvering i familien; generelt robust og langlivet.

Pelskling driver oppdrett av rasen Pinscher og holder til i Steinkjer i Norge. Personen bak oppdrettet fikk sin første pinscher i 2015. Vedkommende har fullført NKKs oppdretterskole og instruktørutdanning, samt kurs i blant annet agility, rallylydighet, spor og annet nesearbeid.

Pelskling

Epic Saga driver oppdrett av rasen Pinscher og holder til i Jevnaker i Norge.

Epic Saga

Australsk terrier

Australian Terrier Club of Great Britain

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Norwegian Kennel Club

Australsk terrier er en liten, robust arbeidsterrier med stri, værbestandig pels og myk tophårsknute. Avlet i Australia som skadedyrjeger og selskapshund, er den selvsikker, livlig, svært menneskeorientert og en trofast vakthund som trenger moderat mosjon og jevnlig, enkel pelsstell.

Linn Iris Jansen driver oppdrett av rasen Australsk terrier og holder til i Røkland i Norge. Oppdrettshistorikken med australsk terrier går tilbake til 2002, men aktiviteten har ikke nødvendigvis vært sammenhengende i hele perioden. Linn Iris Jansen har gjennomført NKKs oppdretterutdanning og har utdanning som hundetrener.

Linn Iris Jansen

Schapendoes

Schapendoes Club of Great Britain

The Kennel Club (UK) - Schapendoes

Fédération Cynologique Internationale (FCI) - Schapendoes

Swedish Kennel Club - Schapendoes

Dansk Kennel Klub (DKK) - Schapendoes

Glad nederlandsk gjeterhundrase med lang, rufsete pels som røyter lite, men krever mye stell. Middels stor, atletisk og smidig, den trenger daglig mosjon og mental aktivering, men er rolig og kosete inne. Intelligent, følsom og menneskeorientert, og passer best til aktive, engasjerte eiere og allsidige hundesporter.

Frøydis Askeland Ledum driver oppdrett av rasen Schapendoes og holder til i Kongsberg i Norge.

Frøydis Askeland Ledum

## Kortfakta

Russisk tsvetnaya bolonka er en liten, livlig selskapshund som gjerne vil være nær menneskene sine. Rasen kan passe både for en førstegangseier og en familie som setter av tid til hverdagslydighet, men den er ikke et enkelt valg bare fordi den er liten. Pelsen krever jevnlig stell, alenetid må trenes gradvis, og temperamentet til den enkelte hunden bør veie tyngre enn generelle beskrivelser av rasen.

- Rasen er nasjonalt anerkjent av de nordiske kennelklubbene og plasseres i gruppe 9, men den er ikke anerkjent av FCI.
- Ønsket mankehøyde er maksimalt 26 cm, og idealvekten er 3–4 kg.
- Pelsen er lang, tett og krøllete eller bølgete. Den røyter ofte forholdsvis lite, men det gjør ikke rasen allergifri.
- Raseidealet er en hengiven, livlig og glad hund. Det svenske kunnskapsgrunnlaget om atferd er likevel for lite til at man kan gi sikre løfter om hvert individ.
- En valpekjøper bør kontrollere dokumenterte resultater for kneskåler, øyne og prcd-PRA, og samtidig spørre hvordan foreldredyrene fungerer i hverdagen.

## Utseende og pels

Russisk tsvetnaya bolonka skal være liten og kompakt, med en kropp som er litt lengre enn mankehøyden. Ifølge standarden kan kroppslengden være høyst 15 prosent større enn høyden. Den rikelige pelsen kan få hunden til å se rundere ut enn den er, så hold og kroppsbygning bør vurderes både med hendene og med øynene.

Pelsen skal være lang, tett og middels kraftig med store krøller eller bølger. Hunden kan ha moderat med underull, men underull kan også mangle. Alle farger er tillatt bortsett fra ensfarget hvit, flekket eller partifarget og merle. En svært liten og knapt synlig hvit flekk kan forekomme på haken, strupen, forbrystet eller tærne. Større hvite felt hører dermed ikke til rasens godkjente fargetegning.

Pelsen må gres regelmessig helt ned mot huden. Langt og mykt hår floker seg lettest der det blir friksjon, blant annet i armhulene, lysken, bak ørene og under sele eller halsbånd. Hvor ofte hele pelsen må gås gjennom, avhenger av pelsens kvalitet og lengde og av hundens hverdag. Kontroller likevel utsatte områder ofte, og løs opp små floker før de blir til stramme tover. Venn valpen til kam, håndtering av poter og korte pauser på et sklisikkert underlag helt fra starten.

Den offisielle utstillingsstandarden tillater ikke at pelsen klippes eller trimmes, bortsett fra at håret på potene kan jevnes til. Håret på hodet kan samles opp dersom det faller foran øynene. Dette beskriver hvordan rasen skal presenteres etter standarden. Det daglige stellet må samtidig sørge for at hud, øyne og poter ikke blir plaget.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en hengiven, livlig, glad og sosial selskapshund. Mange ønsker seg derfor en bolonka som trives med å delta i familielivet og er enkel å ta med. Det er et rimelig mål, men ingen garanti for at hver hund automatisk er trygg på fremmede, stille i leiligheten eller avslappet i alle møter.

Det finnes foreløpig for lite svensk informasjon om rasens atferd. Den gjeldende rasespesifikke avlsstrategien bygget blant annet på bare 20 gjennomførte BPH-beskrivelser og 139 svar i en helse- og atferdsundersøkelse. Det er ikke nok til å trekke sikre slutninger om hele rasen. I undersøkelsen svarte 18,7 prosent at de ikke var fornøyde med hundens atferd. Det lille grunnlaget med frivillige svar viser ikke hvor vanlig dette er i rasen. Det viser derimot hvorfor en vennlig rasebeskrivelse ikke kan erstatte en vurdering av foreldrene til det planlagte kullet.

Be oppdretteren beskrive hvordan foreldredyrene reagerer på besøk, uventede lyder, håndtering og hundemøter, og hvor lett de finner roen etter aktivitet. BPH-resultater kan gi flere observasjoner dersom de finnes, men les hele beskrivelsen i stedet for å lete etter én enkelt godkjent verdi. Bjeffing og interesse for å jage kan variere mellom individer og miljøer. Det finnes ikke godt nok grunnlag for å love et bestemt nivå for rasen.

## Trening og mosjon

Russisk tsvetnaya bolonka trenger bevegelse, mental aktivitet og hvile hver dag, men det finnes ingen godt begrunnet oppskrift i antall minutter for rasen. En god hverdag kan bestå av turer i ulike miljøer, søksarbeid, lek og korte treningsøkter. Tilpass varighet og vanskelighetsgrad til alder, kondisjon og hvor godt hunden henter seg inn. En hund som har vanskelig for å falle til ro, kan trenge mindre oppjagende aktivitet og mer hvile. En hund som mister konsentrasjonen og finner på egne aktiviteter, kan ha nytte av mer målrettet stimulering.

Bruk belønningsbaserte metoder, gå frem trinnvis og ta hensyn til hva som motiverer den enkelte hunden. Begynn tidlig med ferdighetene som gjør hverdagen enklere: kontakt, innkalling, å vente ved døren, gå rolig i bånd, slappe av på en fast plass og godta pels- og potestell. Ta valpen ofte ut etter søvn, mat og lek, ros den når den gjør fra seg ute, og ikke straff uhell inne. Belønn ro før hunden rekker å bli oppkavet og bjeffe på lyder eller besøk, samtidig som du reduserer forhold i omgivelsene som holder atferden i gang.

Den lille kroppen er ingen grunn til å bære hunden gjennom enhver situasjon. La den bevege seg, utforske og løse overkommelige oppgaver på egne ben. Unngå samtidig belastning som ikke passer for en ung eller utrent hund. Rasen beskrives som lærevillig og kan sette pris på aktiviteter som nesearbeid, rallylydighet eller andre grener der hund og fører samarbeider.

## Helse

Det finnes ikke nok dokumentasjon til å gi et sikkert bilde av rasens vanligste helseproblemer i Sverige. Da den gjeldende avlsstrategien ble utarbeidet, fantes det få hunder i landet, helseundersøkelsen hadde 139 svar, og det fantes ingen forsikringsstatistikk for rasen. Det er derfor ikke grunnlag for å peke ut en lang rekke sykdommer som vanligere nettopp hos denne rasen. Som valpekjøper får du et bedre beslutningsgrunnlag ved å undersøke dokumenterte resultater for foreldre og nære slektninger.

Raseklubben anbefaler kjent patellastatus før avl. Patellaresultatet viser om kneskålen ligger stabilt, eller om den kan forskyves under veterinærens undersøkelse. Målet er å pare to hunder uten anmerkning. Ifølge anbefalingen bør en hund med grad 1 bare pares med en hund uten anmerkning, mens hunder med grad 2 eller høyere ikke bør brukes i avl.

For øynene anbefales en øyelysing uten anmerkning som ikke er eldre enn ett år ved paring. Klubben anbefaler også et DNA-resultat for prcd-PRA. En bærer skal pares med en genetisk fri hund, ikke med en annen bærer. En DNA-test for prcd-PRA gir bare svar på den genvarianten som testes. Den utelukker ikke andre former for PRA eller andre øyeforandringer og kan derfor ikke erstatte øyelysing.

Dette er raseklubbens avlsanbefalinger. I registreringsreglene til Svenska Kennelklubben for 2026 finnes det ikke noe særskilt vilkår for rasen som gjør akkurat disse resultatene obligatoriske for å registrere et kull. Forskjellen er viktig: En registrert valp kan komme fra en paring som ikke følger alle anbefalingene fra klubben. Be om å få se originalresultatene, eller kontroller dem i Svenska Kennelklubbens hundedatabase, og spør hvordan oppdretteren har vurdert helsen hos nære slektninger.

## Historie og opprinnelse

Rasen ble utviklet som selskapshund i det daværende Sovjetunionen. Den gjeldende standarden oppgir at avlsarbeidet begynte i 1951 med små hunder av ukjent opphav. Dette er en mer forsiktig og pålitelig beskrivelse enn detaljerte fortellinger om bestemte opphavsraser som ikke kan dokumenteres sikkert.

Den første rasestandarden ble fastsatt i 1966. Interessen og antallet hunder økte i 1970- og 1980-årene, og en nasjonal raseklubb ble stiftet i 1999. Standarden ble revidert i 2010 og 2019. De første hundene kom til Sverige i 2006, og de første svenske kullene ble født i 2007. Siden 2013 har rasen vært nasjonalt anerkjent og hatt adgang til utstillinger i de nordiske kennelorganisasjonene, selv om den fortsatt ikke er anerkjent av FCI.

## Å leve med rasen

Russisk tsvetnaya bolonka kan trives godt i leilighet dersom den får lufting, aktivitet, hvile og trening i å forholde seg rolig til lyder i oppgangen og utenfor døren. Størrelsen på boligen betyr mindre enn hvordan hverdagen legges opp. Den som ønsker en liten hund til et stillesittende liv, bør derfor tenke seg om en gang til: Rasens størrelse reduserer plassbehovet, ikke behovet for selskap, bevegelse og læring.

Alenetid skal trenes i svært små og rolige trinn. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer i hva de mestrer. Begynn når hunden er trygg og har vært ute, gå vekk en kort stund og kom tilbake før den blir urolig. Øk først når hunden klarer å hvile. Planlegg hjelp dersom arbeidsdagen krever lengre fravær enn den enkelte hunden tåler uten stress.

Små barn må alltid være sammen med hunden under tilsyn av en voksen. En så liten hund trenger en uforstyrret hvileplass og skal ikke løftes, bæres eller forfølges av små barn. Lær barnet å kalle på hunden i stedet for å gripe tak i den, og la hunden gå sin vei. Dette beskytter både hund og barn og sier mer om en trygg hverdag enn merkelappen «barnevennlig».

Hvordan hunden lever sammen med en katt eller en annen hund, avhenger av individene og introduksjonen. Gi katten høye rømningsveier og et hundefritt område, hindre jaging, hold hunden i bånd under de første kontrollerte møtene og belønn rolig atferd. Ikke la dem være alene sammen før samspillet har vært stabilt over tid. Smådyr skal alltid beskyttes med sikker atskillelse.

Rasen kan røyte mindre enn mange andre hunder, men den er ikke allergivennlig. Hundeallergener kommer blant annet fra spytt og hud, og mengden varierer også mellom individer i samme rase. Lite røyting viser ikke at hunden produserer færre allergener. Den som har hundeallergi, bør derfor ta utgangspunkt i medisinske råd og ikke i et løfte om en bestemt rase.

Før kjøpet er de viktigste kontrollpunktene konkrete: Møt tispen hvis det er mulig, og se hvordan hun henter seg inn etter vanlige hendelser. Be om resultater for patella, øyne og prcd-PRA, snakk om hvor mye arbeid pelsen faktisk krever, og planlegg for alenetid, barn eller andre dyr i ditt eget hjem. Da undersøker du om individet og oppdrettet passer til hverdagen din, i stedet for å stole på den lille størrelsen eller en idealisert rasebeskrivelse.

Russisk tsvetnaya bolonka

Svenska Kennelklubben (SKK)

Deutscher Verband der Gebrauchshundsportvereine (DVG)

Norwegian Kennel Club (NKK)

Liten, robust russisk toyhundrase med lang, bølget, lite røytene pels i mange farger. Hengiven, menneskeorientert og sensitiv, den trives med tett selskap og moderat daglig mosjon. Intelligent og tilpasningsdyktig til leilighetsliv, men trenger jevnlig pelsstell og liker ikke å være alene over lengre tid.

Berit Susan Engeset driver oppdrett av rasen Russisk tsvetnaya bolonka og holder til i Ålesund i Norge.

Berit Susan Engeset

Fox terrier glatthåret

Kennel Club (UK)

Deutscher Foxterrier-Verband e.V. (Germany)

Société Centrale Canine (France)

Fox terrier glatthåret er en liten, atletisk og menneskekjær terrier med kort, lettstelt pels. Den er energisk, intelligent og selvstendig, og trenger mye mosjon, trening og mental stimulering. Den er kjærlig, men også intens, særlig overfor smådyr, og passer best til aktive eiere med tydelige rammer.

Hilde Rognstad driver oppdrett av rasen Fox terrier glatthåret og holder til i Maura i Norge.

Hilde Rognstad

Podengo portuguese liten

Verein für Deutsche Spitze e.V. (Germany)

Den minste av de portugisiske podengoene, Pequeno, er en kompakt og atletisk kaninjeger med glatt eller strihåret pels. Den er oppmerksom, lojal og kjærlig mot familien, men reservert overfor fremmede og en skarp vakthund. Har behov for daglig mosjon, mental stimulering, positiv trening og enkel pelsstell.

Mioamor driver oppdrett av rasen Podengo portuguese liten og holder til i Heggedal i Norge. Oppdrettet har røtter tilbake til juni 2010, da det første kullet ble født. Oppdrettet omfatter den glatthårede varianten. Hundene trenes aktivt i lure coursing og deltar på utstillinger. Oppdrettet formidler informasjon om rasens bruksområder og helsetemaer som DNA-testing, patellaluksasjon og CECS.

Mioamor

## Kortfakta

Malteser er en liten selskapshund for deg som ønsker en nær og våken følgesvenn, og som har god tid til pelsstell. Rasen kan sette pris på lange turer og lek, men også rolige stunder på fanget. Den lille kroppen betyr ikke at hunden bare vil bæres, selv om størrelsen krever skånsom håndtering.

- **Opprinnelse og hjemland:** det sentrale middelhavsområdet og Italia
- **Rasegruppe:** gruppe 9, selskapshunder
- **Størrelse:** hannhunder 21–25 cm og tisper 20–23 cm i mankehøyde
- **Vekt:** 3–4 kg ifølge rasestandarden
- **Pels:** lang, rett, hvit og silkeaktig, uten underull
- **Passer for deg som:** ønsker en livlig liten følgesvenn og er forberedt på jevnlig stell av pels, tenner og resten av kroppen

En malteser kan passe for en førstegangseier, men en ny hundeeier må likevel være forberedt på å lære pelsstell og trene hunden i å være alene, bli husren og følge gode hverdagsvaner fra starten. Før du velger rasen, bør du særlig tenke gjennom om du faktisk ønsker å stelle pelsen nesten hver dag i mange år.

## Utseende og pels

Malteseren er liten og elegant, med en kropp som er lengre enn den er høy. En full utstillingspels faller lang og rett langs kroppen. Rasestandarden beskriver pelsen som tett, blank og silkeaktig, uten underull. Fargen skal være helt hvit, men et svakt elfenbensskjær er tillatt.

En lang malteserpels må kjemmes og børstes hver dag, eller minst annenhver dag, slik at små floker ikke utvikler seg til tover. Den hvite pelsen trenger også jevnlige bad, men riktig intervall avhenger av pelslengde, hverdag og hvor skitten hunden blir. Gå systematisk gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på områder der friksjon lett skaper floker.

Mange familiehunder klippes kortere enn utstillingsidealet. Kortere hår kan gjøre pelsstellet raskere, men fjerner ikke behovet for å kontrollere hud, øyne, ører, klør og tenner. Be oppdretteren vise hvordan akkurat denne hundens pels bør kjemmes, vaskes og tørkes. Venn valpen gradvis til å stå stille, bli håndtert og få undersøkt poter, munn og ansikt. Da blir stellet mindre stressende for både hund og eier.

Malteser omtales noen ganger som allergivennlig fordi pelsen mangler underull. Det er misvisende: Det finnes ingen allergifrie hunder, og hundens allergener finnes først og fremst i hud og spytt. Reaksjonen kan også variere mellom individer, selv innenfor samme rase. Den som har allergi, bør derfor ikke stole på rasenavnet eller pelstypen, men vurdere sin egen situasjon sammen med helsepersonell.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en livlig, hengiven, avbalansert og intelligent selskapshund. Mange maltesere følger godt med på eieren, liker å lære små oppgaver og veksler gjerne mellom aktivitet og nærhet. Det gjør rasen til en engasjert følgesvenn, ikke en pyntegjenstand uten egne behov.

En rasebeskrivelse kan likevel ikke garantere hvordan den enkelte hunden reagerer på fremmede, andre hunder eller nye miljøer. I den svenske raseklubbens eierundersøkelse deltok 247 hunder, og svarene viser at de sosiale reaksjonene varierer. Bare 13 maltesere hadde gjennomført den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen BPH i den rapporterte perioden. Det er for få til å trekke sikre slutninger om rasens atferd som helhet.

Ikke regn med at alle maltesere automatisk er stille, åpne overfor alle eller enkle sammen med andre dyr. Spør oppdretteren hvordan valpens foreldre fungerer i hverdagen: med besøkende, i hundemøter, under håndtering, rundt lyder og når de skal hvile. Rolige møter med ulike mennesker og miljøer, sammen med tydelige hverdagsrutiner, sier mer enn generelle merkelapper som «bjeffete» eller «alltid vennlig».

## Trening og mosjon

Malteser trenger fysisk aktivitet og mental stimulering hver dag, men samme antall minutter passer ikke for alle. En frisk voksen hund kan sette pris på lengre turer, nesearbeid, triksetrening og lek. Tilpass lengde og tempo etter alder, kondisjon, vær og restitusjon. Bygg opp en valp gradvis. Hvis hunden blir stiv, halt eller uvanlig sliten, må den få ta det roligere. Ved vedvarende plager bør den undersøkes av veterinær.

Når hunden lærer noe nytt, er det lurt å avslutte mens den fortsatt klarer å konsentrere seg, i stedet for å følge en fast tidsplan. Belønn ønsket atferd, og tren på ferdigheter som gjør hverdagen enklere: innkalling, å gå pent i bånd, ro på en fast plass, håndtering og å bli stille når du har registrert det som fikk hunden til å varsle.

Å bli husren er noe hunden må lære, ikke en prøve på rasens intelligens eller stahet. Ta valpen ofte ut, særlig etter søvn, mat og lek, og belønn når den gjør fra seg ute. Det å være alene må også læres gradvis når valpen er trygg i hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og hvor lenge en voksen hund mestrer det, avhenger av trening og individ. Begynn med svært korte, udramatiske fravær, og øk bare mens hunden fortsatt er rolig.

## Helse

Malteser beskrives generelt som en frisk rase, men patellaluksasjon og navlebrokk kan forekomme. Patellaluksasjon betyr at kneskålen kan flytte seg ut av normal stilling. Halthet eller at hunden gjentatte ganger hopper over enkelte steg, bør vurderes av veterinær.

Den svenske raseklubbens avlsstrategi oppgir 40 registrerte patellaundersøkelser i perioden 2012–2021. Dette er et lite og selektert utvalg og viser ikke hvor vanlig tilstanden er blant alle maltesere. Be heller oppdretteren om å vise eventuelle offisielle patellaresultater for foreldredyrene og fortelle om kneproblemer eller navlebrokk hos nære slektninger. Malteser har ikke noe eget krav om helseundersøkelse i Svenska Kennelklubbens særskilte registreringsregler for 2026. Et frivillig resultat kan likevel gi verdifull informasjon; frivillig betyr ikke uviktig.

Rennende øyne og misfarging under øynene, ofte kalt tåreflekker, ble rapportert for mange hunder i raseklubbens eierundersøkelse. Rapporten beskriver misfargingen som kosmetisk, samtidig som årsaken ikke er fastslått. Fargen i seg selv er derfor ingen diagnose. Hold området rent og tørt, men oppsøk veterinær hvis øyet blir rødt, hunden myser eller gnir seg, eller det kommer puss eller en annen tydelig ny forandring.

Kontroller øyne, bevegelser, hud og munn jevnlig. Begynn med tannpuss mens hunden er ung, og gjør all håndtering rolig og forutsigbar. En lang liste over mulige sykdommer hos små hunder sier mindre enn dokumenterte resultater, hundens egne symptomer og det man faktisk vet om helsen til nære slektninger.

## Historie og opprinnelse

Navnet malteser beviser ikke at rasen kommer fra øya Malta. Den offisielle standarden oppgir det sentrale middelhavsområdet som opprinnelse og Italia som hjemland. Navnet knyttes der til et semittisk ord for havn eller tilfluktssted, som finnes i flere stedsnavn rundt Middelhavet.

Rasens forløpere levde i havner og kystbyer, der de jaktet på rotter og mus i lagerbygninger og lasterom. Små hunder kalt *canes melitenses* er omtalt fra Aristoteles' tid. Lignende hunder ble senere verdsatte selskapshunder i antikkens Roma og er avbildet ved siden av fornemme personer i renessansemalerier. Historien omfatter altså både praktisk arbeid i havnemiljøer og en lang rolle som selskapshund.

Den første dokumenterte malteseren i Sverige var en tispe som ble importert fra England i 1910 og vist i Stockholm i 1911. I dag er rasen først og fremst selskapshund, selv om enkelte hunder kan trives med for eksempel lydighet, spor eller agility på et passende nivå.

## Å leve med rasen

Malteser kan trives godt i leilighet hvis den får turer, mental aktivitet, selskap og trening på lyder i omgivelsene. Boligens størrelse erstatter ikke de daglige behovene, og en liten hund bør ikke tilbringe dagen i armene. Den må få gå, snuse, velge hvilested og bruke kroppen på en trygg måte.

Når hunden er sammen med barn, er det viktig at en voksen følger med. Hunden veier bare 3–4 kg, så lek på gulvet, forsiktige løft og en egen liggeplass der hunden får være i fred, reduserer faren for både redsel og uhell. Barn må la hunden være i fred når den spiser eller sover. Om en malteser fungerer sammen med andre hunder, katter eller smådyr, avhenger av individ, tidligere erfaringer og introduksjonen. Rasen alene gir ingen garanti.

Gjør en ærlig vurdering av hverdagen før kjøp:

- Kan noen stelle pelsen nesten hver dag og starte med tannpuss og håndtering med en gang?
- Hvordan fungerer foreldredyrene med besøk, hundemøter, hvile og korte perioder alene?
- Finnes det offisielle patellaresultater, og hva vet oppdretteren om knær, navlebrokk og øyeplager i familien?
- Får du se registreringspapirene og møte tispen i hennes vanlige miljø?
- Kan du ordne tilsyn mens valpen ennå er for ung til å være alene?

Malteser passer best hos den som setter pris på kombinasjonen av nærhet, livlighet og lærelyst, og samtidig godtar det omfattende stellet og variasjonen mellom individer bak det elegante, hvite utseendet.

Malteser

Malteser er en liten, robust selskapshund med lang, hvit silkepels og uttrykksfulle, mørke øyne. Den er kjærlig og menneskeorientert, og tilpasser seg godt til leilighetsliv med daglige turer. Den trenger jevnlig pelsstell, tannpleie og mild trening, og lever ofte et langt og aktivt liv.

Monica Sari Laine driver oppdrett av rasen Malteser og holder til i Sandnes i Norge. Utstillinger inngår i oppdrettsarbeidet med malteser. Oppdrettet har også deltatt på offisielle utstillinger i Danmark.

Monica Sari Laine

Briard

The Briard Club of Great Britain

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Briard er en stor, gammel fransk gjeterhund med lang, bølget pels, skjegg og buskete øyenbryn. Den er lojal og sensitiv, knytter seg sterkt til familien, men er tilbakeholden overfor fremmede. Dette er en intelligent og energisk rase som trenger mye mosjon, positiv trening og jevnlig pelsstell for å trives.

Else Marie Ulimoen driver oppdrett av rasen Briard og holder til i Aurskog i Norge.

Else Marie Ulimoen

## Kortfakta

Welsh corgi pembroke er en liten, men kraftig gjeter- og kveghund som i dag først og fremst holdes som en aktiv selskapshund. Den passer best for noen som vil kombinere turer med hverdagslydighet, nesearbeid eller annen mental aktivisering.

- Mankehøyde: omtrent 25–30 centimeter
- Vekt ifølge rasestandarden: 10–12 kilo for hannhunder og 9–11 kilo for tisper
- Opprinnelsesland: Storbritannia, med rasens brukshistorie i Wales
- Pels: middels lang dobbeltpels som røyter, særlig i tydelige røyteperioder
- Temperament: idealet er en modig, våken og vennlig hund, men det er store forskjeller mellom individene
- Levealder: den svenske raseklubben beskriver at mange hunder blir 12–14 år, men helse og levealder varierer

Pembroke og welsh corgi cardigan er to forskjellige raser, ikke varianter av samme rase. De skiller seg blant annet i størrelse, farger og hale. Velg derfor ikke mellom dem ut fra forenklede påstander om at den ene alltid er roligere eller mer sosial.

## Utseende og pels

Welsh corgi pembroke skal være lavstilt, sterk og robust uten å virke tung eller lite bevegelig. Kroppen er middels lang, brystkassen bred og dyp, og ørene står opp. Til tross for de korte beina skal en frisk pembroke bevege seg fritt og aktivt.

Rasestandarden angir en mankehøyde på omtrent 25–30 centimeter, en vekt på 10–12 kilo for hannhunder og 9–11 kilo for tisper. Tallene er veiledende, ikke riktig målvekt for enhver hund. Hold og muskelmasse må også vurderes.

Pelsen består av rette, middels lange dekkhår og tett underull. Godkjente farger er rød, sobel, fawn og sort med tantegninger. De kan forekomme med eller uten hvitt på bein, bryst og hals. Litt hvitt på hodet og snutepartiet er også tillatt.

Eldre rasebeskrivelser kan gi inntrykk av at alle pembrokes har kort hale. De kan i virkeligheten bli født med lang hale eller naturlig stumphale av ulik lengde. Halekupering er forbudt i Sverige med mindre inngrepet er nødvendig av veterinærmedisinske grunner. En kupert hund er derfor ikke svenskfødt; undersøk opprinnelsen og innførselsdokumentene nøye.

Welsh corgi cardigan er vanligvis litt høyere, har en lang, revelignende hale og flere godkjente farger. Farge eller personlighet er likevel ikke nok til å fastslå rasen; stamtavlen viser hvilken rase hunden tilhører.

Pelsen trenger ikke trimming. Børst regelmessig, og gå grundig gjennom underullen når røytingen øker. Det fjerner løse hår og gjør det lettere å oppdage forandringer i huden. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast plan. Venn valpen rolig til børsting, kloklipp og tannpuss.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en modig, arbeidsvillig, utadvendt og vennlig hund. Samtidig viser Svenska Kennelklubbens aktuelle BPH-analyse av hverdagsatferd stor variasjon blant hundene som har deltatt. Noen hilser svært ivrig på fremmede, mens andre viser langt mindre interesse. En rasebeskrivelse kan derfor ikke forutsi nøyaktig hvordan en bestemt valp vil utvikle seg.

Bakgrunnen som gårds- og kveghund kommer ofte til uttrykk gjennom årvåkenhet, raske reaksjoner og evnen til å ta egne avgjørelser. Mange liker å samarbeide, men noen trenger mer trening for å velge føreren fremfor det som skjer rundt dem. Det gjør rasen morsom å trene, men godt samarbeid i hverdagen kommer ikke nødvendigvis av seg selv.

Svenska Kennelklubben fremhever en mulig tendens til å vokte, bjeffe og nappe etter hæler. Det siste henger sammen med rasens historiske arbeid tett på bakbeina til storfe, men gjeteratferden ser ikke lik ut hos alle hunder. Napping etter løpende barn, føtter eller buksebein bør likevel stoppes tidlig. Belønn heller rolig kontakt, oppmerksomhet og at hunden velger en passende oppgave.

Hvor mye hunden bjeffer, varierer også. En pembroke kan reagere på lyder ved døren, bevegelser utenfor vinduet eller forventning, men rasenavnet avgjør ikke hvor stort problemet blir. Spør hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer hjemme. Legg til rette for ro ved døren, når dere får besøk og når hunden skal hvile.

For en barnefamilie er riktig individ og en godt planlagt hverdag viktigere enn merkelappen «familiehund». Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et eget hvilested der den får være i fred.

## Trening og mosjon

Welsh corgi pembroke trenger fysisk og mental aktivisering hver dag, men et bestemt antall minutter eller kilometer passer ikke alle. Alder, helse, kondisjon og innholdet i turen påvirker behovet mer enn en standardplan.

En god hverdag inneholder turer med tid til å snuse, korte treningsøkter og en oppgave som krever konsentrasjon, for eksempel godbitsøk, spor eller nye hverdagsferdigheter. Varier rolige aktiviteter med bevegelse og planlagt hvile. En hund som løper mye, men aldri lærer å finne ro, kan fortsatt ha problemer med å slappe av.

Begynn tidlig med innkalling, å gå pent i bånd, impulskontroll og en rolig måte å avbryte bjeffing eller napping på. Belønningsbasert trening gjør det tydelig for hunden hvilket valg som lønner seg. Hold øktene fokuserte, og avslutt mens hunden fortsatt er engasjert i stedet for å gjenta samme øvelse til interessen forsvinner.

Rasen kan trives med lydighet, rallylydighet, spor, nesearbeid og agility. Velg aktivitet etter hundens kropp og motivasjon. Ikke alle pembrokes har anlegg for gjeting bare fordi rasen tidligere arbeidet med storfe; slike egenskaper må vurderes hos den enkelte hunden.

Korte bein er ingen grunn til å behandle en frisk voksen hund som skjør. Bygg opp kondisjon og muskler gradvis, og sørg for godt feste på glatte gulv. Tilpass belastningen for valper, eldre hunder og hunder som kommer tilbake etter en skade. Plutselige smerter, motvilje mot å bevege seg, halthet eller svakhet skal vurderes av veterinær, ikke møtes med generelle råd om trapper eller ramper.

## Helse

Den svenske avlsstrategien beskriver welsh corgi pembroke som en generelt frisk rase, men kjøperen bør likevel kontrollere hofter, øyne og dokumentert helse i slekten. Skill mellom registreringskrav, raseklubbens råd og DNA-tester som er tilgjengelige på markedet.

Siden januar 2025 har Svenska Kennelklubben krevd at begge foreldrene har offisiell hofteleddsstatus før paring for at valpene skal kunne registreres. Be om å få se resultatene, og spør hvordan oppdretteren har vurdert kombinasjonen. «Røntget» betyr ikke at resultatet er uten anmerkning.

Svenska Welsh Corgi Klubben anbefaler også at avlshunder øyeundersøkes før paring. Spør etter oppdaterte resultater for begge foreldrene og om øyefunn hos nære slektninger. Raseklubben følger dessuten med på halthet og for tidlig lukking av vekstsonen i albuebeinet, såkalt short ulna, som kan føre til feilstilling i frambeinet. En ung hund med en pote som vrir seg stadig mer utover, et bøyd frambein eller halthet bør undersøkes tidlig av veterinær.

DNA-tester for degenerativ myelopati, DM, og von Willebrands sykdom type 1 finnes for rasen, men resultatet må tolkes riktig. Den aktuelle svenske avlsstrategien beskriver DM-testen som en risikotest og anbefaler ikke rutinemessig testing, fordi testen ikke gir hele det kliniske bildet og sykdommen ikke er dokumentert som et større problem blant svenske hunder. For vWD type 1 har raseklubben trukket tilbake sitt tidligere råd om rutinetesting etter en gjennomgang med Svenska Kennelklubbens DNA-gruppe. Et laboratoriesvar beviser altså ikke i seg selv at en hund er syk eller kommer til å bli det. Be oppdretteren forklare hvorfor en test er tatt og hvordan resultatet er vurdert opp mot annen helse og genetisk variasjon.

Hold hunden i normalt hold hele livet. En tydelig midje skal være synlig ovenfra, og ribbeina skal være lette å kjenne med et svakt trykk. Vei hunden regelmessig, men ikke la tallene i rasestandarden erstatte en ordentlig holdvurdering. Kontakt veterinær dersom vekten endrer seg uten en klar grunn, eller hvis hunden trenger et strukturert vektreduksjonsprogram.

## Historie og opprinnelse

Welsh corgi pembroke utviklet seg i Wales som gårds- og gjeterhund, men rasens tidligste opphav er ikke endelig fastslått. Teorier om flamske vevere, nordiske spisshunder og slektskap med svensk vallhund (västgøtaspets) bør derfor behandles som teorier, ikke som sikker historie.

Det dokumenterte arbeidet på walisiske gårder forklarer rasen bedre. Pembrokes hjalp til med å flytte storfe til og fra fjøset, voktet gården og utførte flere andre oppgaver. De drev storfe ved å arbeide tett på dyrenes bakbein. Oppgaven krevde årvåkenhet, bevegelighet og besluttsomhet, i tillegg til både selvstendighet og samarbeid.

Pembroke og cardigan utviklet sine egne særtrekk i Wales, men ble lenge betraktet samlet som welsh corgi. De ble skilt som to raser i 1934. FCI plasserer pembroke som rase nummer 39 i gruppe 1 for gjeter- og kveghunder.

I Sverige lever pembrokes nesten utelukkende som selskapshunder, selv om noen fortsatt gjeter. Arven kommer oftere til uttrykk i hundesport, nesearbeid og en hverdag der hunden får løse oppgaver sammen med eieren.

## Å leve med rasen

En welsh corgi pembroke kan bo i leilighet, rekkehus eller enebolig dersom hverdagen gir nok aktivitet, hvile og selskap. Den lave mankehøyden gjør ikke hunden passiv, og en hage erstatter ikke turer eller trening. I leilighet er det særlig viktig å trene tidlig på rolige reaksjoner på lyder i oppgangen, bevegelser utenfor vinduet og aktivitet ved døren.

Alenetid må trenes inn gradvis. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden forblir avslappet. Valper og urolige hunder trenger ekstra hensyn. Hunder skal også luftes flere ganger i løpet av dagen, så den som har lange arbeidsdager, må planlegge hjelp med selskap og lufting.

Rasen kan bo sammen med andre hunder eller katter, men om det fungerer, avhenger av individene og introduksjonen. Gi katten hundefrie steder og en fri rømningsvei, hold de første møtene kontrollerte og hindre jaging. Smådyr må beskyttes mot stress og fysisk kontakt. Tidligere erfaring med en annen dyreart er nyttig informasjon, men ingen garanti for at det vil fungere med et nytt dyr.

Pembroke kan passe for en førstegangseier som liker trening og klarer å være konsekvent uten harde metoder. Den passer dårligere for den som ønsker en hund som nøyer seg med svært korte turer, røyter lite eller automatisk er stille og føyelig.

Rasen har blitt betydelig vanligere i Sverige. Når en rase blir populær, er det ekstra viktig å kontrollere opplysningene. Møt oppdretteren og valpens mor, og kontroller registrering, ID-merking, veterinærattest og offisielle helseresultater. Hvis hunden er importert eller har kupert hale, skal opprinnelse og innførselsdokumenter være tydelige. Et godt valg bygger på dokumentasjon, åpne svar og hvordan hundene faktisk fungerer — ikke på bilder eller løfter om et bestemt temperament.

Welsh corgi pembroke

Association Française du Corgi

Welsh corgi pembroke er en liten, robust gjeterhund med korte ben, reveaktig ansikt og en værbestandig dobbelt pels som røyter hele året. Den er intelligent, aktiv og svært menneskeorientert, og trenger daglig mosjon, mental stimulering, vennlig oppdragelse og nøye oppfølging av vekt og rygg.

Hallo My Dog driver oppdrett av rasen Welsh corgi pembroke og holder til i Gjerdrum i Norge.

Hallo My Dog

Stokkenes driver oppdrett av rasen Welsh corgi pembroke og holder til i Ballangen i Norge.

Stokkenes

## Quick Facts

- Lively, intelligent terrier with strong hunting instincts and a surprisingly cuddly side at home  
- Sleek, shiny black and tan coat that barely sheds and is easy to keep clean  
- Compact and athletic, suited to active city living as well as houses with gardens  
- Often reserved or suspicious with strangers, but deeply loyal to their own people  
- Needs regular mental stimulation and training to keep that sharp terrier brain satisfied  

## Appearance & Coat

The Manchester Terrier is a small to medium sized, elegant terrier, built for speed and agility rather than bulk. Adults usually stand around 38 to 41 cm at the shoulder, with a weight that reflects a lean, athletic build rather than heaviness. When you look at one side on, you see a streamlined outline with a slightly arched neck, deep chest and a tucked up waist that hints at its rat-catching heritage.

The head is long and narrow with a flat skull and a keen, alert expression. Dark, almond shaped eyes give the dog an intelligent, slightly mischievous look. Ears can be naturally folded or, depending on country and local regulations, sometimes cropped in historical lines, but in modern European contexts you will mostly see small, V-shaped ears carried close to the head. The overall impression is of a refined dog that still looks capable of hard work.

The coat is one of the Manchester Terrier’s most distinctive features. It is:

- Short, close lying and very smooth to the touch  
- Glossy when in good condition  
- Always black and tan, with clear, sharply defined markings  

The tan markings appear above the eyes, on the muzzle and cheeks, on the chest, lower legs and under the tail. Good markings are a point of pride for many breeders. There should be no sooty blending or large patches of white beyond a very small spot on the chest, if any.

Coat care is straightforward. A quick brush once or twice a week with a soft rubber grooming mitt is usually enough to remove loose hairs and keep the coat shining. The breed sheds, but many owners find the shedding quite manageable compared with heavier coated breeds. Because the coat is so short, the skin can be sensitive, so avoid harsh shampoos and do not overbathe. A gentle bath every couple of months, or when truly dirty, is usually sufficient.

Cold and wet weather can be uncomfortable for such a sleek, lightly coated dog. Many Manchester Terriers appreciate a well fitted coat or jumper during winter walks, especially in windy or rainy climates. Regular nail trimming, ear checks and dental care complete the grooming routine and help keep this elegant terrier looking and feeling its best.

<x-quote text="Once we started using a soft grooming mitt every few days, his coat went from dull to mirror-shiny, and it only takes five minutes while we watch TV." from="Lina, Manchester Terrier owner" />

## Temperament & Personality

The Manchester Terrier is often described as a “big dog in a small body,” and that phrase fits well. This is a bright, confident and spirited companion that bonds closely with its family. Around their people, many Manchesters are affectionate, playful and sometimes quite clownish, happy to burrow under blankets or follow you from room to room.

With strangers, they can be reserved or aloof. They are not usually aggressive without reason, but they take their watchdog role seriously and will often alert bark when someone approaches the home. Early socialisation is important to prevent unnecessary suspicion or nervousness. When raised with positive experiences, most Manchesters learn to tolerate visitors calmly, although they may never be as socially enthusiastic as some other breeds.

With children, a well bred and well socialised Manchester Terrier can be a devoted companion, especially for slightly older, respectful kids. They are usually too delicate and quick moving to be an ideal match for very rough play. Families should teach children how to handle a small but fast, excitable dog, and always supervise interactions, especially in the early months.

Around other dogs, temperament varies. Many Manchester Terriers enjoy the company of dogs they know, particularly if they have grown up together. Some can be selective or assertive with unfamiliar dogs, especially of the same sex. Careful introductions, neutral meeting places and calm guidance from the owner help a lot. Obedience training and reliable recall are essential if your dog is off leash in areas where other dogs are present.

The greatest challenge for many owners is the Manchester’s strong prey drive. This breed was developed to chase and kill rats and other small vermin, and those instincts remain very strong today. Fast, darting movements from cats, rabbits or wildlife can trigger chasing, so early training and management are vital. Many individuals can live harmoniously with a resident cat if introduced carefully from puppyhood, but small pets like rodents are usually best kept completely separate.

At home, the breed tends to be relatively calm if their exercise and mental needs are met. Without enough stimulation, boredom can lead to problem behaviours such as excessive barking, digging or destructive chewing. This is a dog that likes to be involved, to think, and to move, and owners who enjoy an interactive relationship will find the Manchester Terrier a rewarding partner.

## Training & Exercise

Manchester Terriers are highly trainable, but they bring a terrier attitude to the table. They are clever, quick to learn and often quite food or toy motivated, yet they are also independent thinkers with a strong sense of what they want. Training works best when it is structured, fair and consistently rewarding.

Positive reinforcement methods suit this breed very well. Short, focused sessions using treats, toys, or access to favourite activities help keep their interest. Long, repetitive drills tend to bore them, and a bored Manchester may start inventing its own games. Clear rules, combined with plenty of praise for correct choices, give the dog confidence and deepen the bond between you.

Many owners find success by:

- Starting early with puppy classes and socialisation  
- Prioritising a solid recall and good leash manners  
- Teaching impulse control through exercises like “wait,” “leave it” and calm greetings  
- Introducing fun activities such as scent games, tricks or basic agility  

In terms of exercise, the breed is active and athletic, but not uncontrollable. A healthy adult generally needs:

- At least one good walk of 45 to 60 minutes per day, or two shorter walks  
- Several short play or training sessions spread across the day  
- Regular opportunities to run freely in a safe, enclosed area  

Some Manchesters can adapt to a slightly lower level of activity if they receive a lot of mental stimulation through training and puzzle games, but they are not suited to a very sedentary lifestyle. They particularly enjoy fast running, chasing toys, and problem solving tasks that use their nose and quick reflexes.

Dog sports can be an excellent outlet. Many Manchester Terriers thrive in:

- Agility  
- Rally obedience  
- Flyball  
- Nose work or scent detection games  

These activities channel their natural energy and hunting drive into structured work. They also build confidence and provide social exposure in a controlled environment.

Consistency is important. Without clear boundaries, a Manchester Terrier can become pushy or noisy. They are quick to discover what works to get attention, including barking or pestering. If you are patient, firm in a kind way, and ready to laugh at their antics while guiding them, training becomes a very enjoyable shared project.

<x-quote text="What surprised me most was how quickly he picked up new cues once I shortened sessions to five minutes and used tiny treats. If I push it too long, he just starts improvising his own tricks." from="Oskar, first-time dog owner" />

## Health

The Manchester Terrier is generally a robust and long lived breed. Many individuals reach 13 to 15 years of age when well cared for, and some live even longer. As with all purebred dogs, there are certain health issues that breeders and owners pay particular attention to.

Conditions reported in the breed include:

- Patellar luxation, where the kneecap can slip out of place and cause lameness  
- Hip issues in some lines, although the breed is not among the worst affected  
- Eye problems such as cataracts and, in some populations, inherited lens luxation  
- Von Willebrand disease and other clotting disorders in certain bloodlines  
- Allergies and skin sensitivities, especially related to diet, parasites or environmental triggers  

Responsible breeders use health testing to reduce the risk of inherited problems. Depending on the country and breeding club recommendations, this may include:

- Eye examinations by a veterinary ophthalmologist  
- Patella checks  
- Hip evaluation  
- Genetic tests for specific conditions if present in the line  

If you are buying a puppy, do not hesitate to ask which tests the parents have undergone, and request to see copies of the results. A reputable breeder will be proud to discuss this.

Routine care is just as important as genetics. Keeping your Manchester at a healthy weight protects the joints and reduces the risk of many diseases. The breed’s slim frame makes even a small amount of extra weight quite visible, so it is helpful to learn how to check body condition by hand.

Regular dental care is essential as smaller breeds can be prone to tartar and gum disease. Daily tooth brushing, combined with appropriate chew items, can make a remarkable difference to long term oral health.

Vaccinations, parasite prevention, and annual veterinary check ups allow early detection of problems. Many health issues, from heart murmurs to dental disease, are easier and cheaper to manage when spotted early.

<x-quote text="Manchester Terriers are often healthy, active seniors, but owners should still plan ahead for insurance and routine care, as long lifespans mean long term responsibility." from="Get a Pet Editorial" />

## History & Origins

The Manchester Terrier has deep roots in the working class streets and countryside of Britain. Its direct ancestors were small black and tan terriers that were common in the 18th and 19th centuries, valued for their fierce determination in hunting rats and other vermin. These agile dogs worked in stables, warehouses and farms, protecting food stores and livestock from disease carrying rodents.

During the 1800s, when rat baiting and other blood sports were unfortunately popular, these terriers became famous for their speed and efficiency in rat pits. At the same time, there was interest in creating a sleeker, more refined dog that could also accompany gentlemen on walks or rides. Selective breeding between the old black and tan terriers and Whippet type dogs produced a more elegant, streamlined dog that retained the terrier drive.

The city of Manchester in England became a strong centre for this breeding, and the name Manchester Terrier eventually stuck. Over time, the breed moved away from its sporting origins and became more of a companion and show dog, although the instinct to chase and hunt remained firmly in place.

Throughout the 20th century, the Manchester Terrier struggled at times with low numbers, especially during and after the World Wars when keeping dogs was difficult. Dedicated breeders worked hard to preserve the breed’s unique look and character. In some countries, the toy and standard sizes have been treated as closely related but distinct varieties, while in others they are considered parts of the same breed concept.

Today, the Manchester Terrier is still relatively rare in many parts of the world compared to more mainstream companion breeds. Enthusiasts appreciate it as a link to traditional British terrier history, combined with a modern, manageable size and a low maintenance coat. The breed is now primarily a family companion and an active partner in dog sports, though the old rat hunting instinct is very much alive in their enjoyment of chasing toys, scent games and fast paced activities.

<x-quote text="Understanding this breed’s roots as a determined ratter explains a lot of modern behaviour, from intense toy focus to that lightning fast reaction to movement in the garden." from="Get a Pet Editorial" />

## Living with the Breed

Sharing your life with a Manchester Terrier is both rewarding and demanding. This is not a dog that is content to be a decorative accessory. They want involvement, interaction and a fair amount of structure. For active individuals or families who enjoy training and outdoor time, they can be a near perfect match.

In terms of living space, the Manchester adapts well to apartments and city life, provided exercise needs are met. Their compact size and low shedding coat make them easy to manage indoors. However, thin walls and close neighbours can turn barking into a real issue if not addressed through training and sufficient mental stimulation. A house with a securely fenced garden gives more freedom, but does not replace walks and proper outings.

Daily life usually includes:

- Morning and evening walks  
- Short training or trick sessions  
- Interactive play with toys or scent games at home  
- Time simply spent together, often with the dog curled up close by  

They are often quite attached to their people and may not enjoy being left alone for long hours on a regular basis. Gradual training to be comfortable alone, combined with puzzle toys and a predictable routine, can help prevent separation related problems.

Financially, owning a Manchester Terrier means budgeting for quality food, routine veterinary care, vaccines and parasite treatments, grooming basics, insurance and equipment. While they do not eat as much as large breeds and do not need expensive professional grooming, long term costs can still be significant over a 13 to 15 year lifespan. Many owners choose dedicated [pet insurance](https://getapet.com/en/pet-insurance) to manage unexpected veterinary bills.

Useful equipment for living with a Manchester Terrier typically includes:

- A well fitted harness and lightweight leash  
- Weather appropriate coats for cold or wet climates  
- A variety of toys, including chew toys and puzzle feeders  
- A comfortable bed, often with blankets, as many like to burrow  
- Secure fencing or safe long lines for controlled off leash exploration  

If you have other pets, particularly small animals, you will need to think carefully about management. The hunting instinct is real, and even a dog that seems calm indoors may be triggered by fast movement. Early, careful introductions and clear rules are crucial if you plan to mix species.

For first time dog owners, the Manchester Terrier can be a good choice if you are ready to invest time in training and learning. Their intelligence and sensitivity mean that your own habits, consistency and mood will shape their behaviour strongly.

<x-quote text="The breed’s combination of elegance, drive and sensitivity means they thrive in homes where people enjoy teaching, playing and being genuinely present in the dog’s everyday life." from="Get a Pet Editorial" />

Manchesterterrier

Svenska Terrierklubben (Swedish Terrier Club)

American Kennel Club (Referenced from the UK site)

Bayerische Landestierärztekammer (Bavarian State Veterinary Chamber)

Elegant, compact black-and-tan terrier, lively and intelligent with strong hunting instincts and high prey drive. Affectionate and cuddly with family but often reserved with strangers. Needs regular exercise, mental stimulation, positive training, and protection from cold due to its sleek coat.

Anja Viker Sandemose driver oppdrett av rasen Manchesterterrier og holder til i Søndeled i Norge.

Anja Viker Sandemose

Hamiltonstøver

The Norwegian Kennel Club

Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA)

Hamiltonstøver er en svensk trefarget støver, middels stor, atletisk og robust. Hjemme er den rolig, vennlig og kjærlig, men den har sterk jaktlyst, kraftig stemme og trenger mye daglig mosjon, trening og mental stimulering. Pelsstellet er enkelt.

Jan Helge Hagen driver oppdrett av rasen Hamiltonstøver og holder til i Trysil i Norge.

Jan Helge Hagen

## Kjappe fakta

- Særpreget blå pels som endrer farge etter hvert som hunden blir voksen  
- Opprinnelig avlet fram i Irland som allsidig gårds‑ og jakthund  
- Livlig, intelligent terrier som trives tett på familien sin  
- Lite røyting, krøllete pels som krever jevnlig stell for å unngå toving  
- Modig, temperamentsfull hund som kombinerer klovnete sjarm med målbevisst alvor  


## Utseende og pels

Kerry blue terrier er en middels stor, kraftig bygget terrier med en stolt, nesten aristokratisk silhuett. Det første man legger merke til er det elegante hodet, det karakteristiske skjegget og hårlaget, og selvsagt den berømte blå pelsen. Voksne hannhunder er vanligvis rundt 45–49 cm høye ved manken, tispene noe mindre. Kroppen er kompakt og muskuløs, med rett rygg og dyp brystkasse som vitner om rasens arbeidsbakgrunn. Til tross for den solide bygningen skal en god Kerry aldri virke tung eller klønete. Helhetsinntrykket er en balansert, atletisk hund som kunne arbeide en hel dag ute på markene.

Hodet er langt og rent skåret, uten overdrivelser. Et velstelt skjegg og markerte øyenbryn gir Kerry blue et uttrykksfullt blikk, et sted mellom alvorlig tenker og rampete komiker. Øynene er mørke, ovale og sitter ganske tett, og skal virke våkne og intelligente, aldri harde. Ørene faller fremover i en V‑form og understreker terrieruttrykket. Halen bæres som regel høyt og rett og gir et livlig, oppmerksomt preg.

Pelsen er et av rasens mest kjente kjennetegn. Valper fødes som regel svarte eller svært mørke, og den blå fargen utvikler seg gradvis i løpet av de første leveårene. Mange Kerryer går gjennom «mellomfarger» som stålgrått, skifergrått eller en blanding av blått og svart før de får sin voksne farge. Den ideelle pelsen er myk, tett og bølget, ikke hard eller stri. Den skal danne myke bølger heller enn tette korketrekkere.

Kerry blue terrier har enkel pels (ingen underull) og røyter svært lite, noe som kan være en fordel for dem som ikke liker hundehår i huset. Denne lite‑røytende pelsen krever til gjengjeld jevnlig stell. Uten oppfølging vil den myke pelsen tove og floke seg, særlig bak ørene, under halsbåndet, i skjegget og mellom beina.

Praktiske råd for pelsstell:

- Børst eller kam grundig minst to til tre ganger i uken, helt inn til huden for å løse opp floker. En piggbørste og en metallkam er svært nyttige.  
- Sjekk typiske problemområder som armhuler, lyske, skjegg og bak ørene der små tover raskt kan danne seg.  
- Bad Kerry blue terrieren hver fjerde til sjette uke, eller ved behov, med en mild hundesjampo som ikke avfetter pelsen for hardt. Nøye skylling og god tørk bidrar til en sunn pels.  
- Klipp eller trim pelsen profesjonelt omtrent hver sjette til åttende uke for å bevare den typiske terriersiluetten. Mange eiere lærer å trimme hjemme med veiledning fra oppdrettere eller klippekurs.  

Skjegg og barter krever spesielt stell, siden mat og vann raskt gjør dem skitne. Tørk over skjegget etter måltider og sjekk for matrester og rusk; det gjør hunden mer komfortabel og forebygger vond lukt. Med jevnlig og konsekvent pelsstell blir pelsen myk og luksuriøs – og for mange en av de store gledene ved å leve med denne særpregede terrieren.


## Lynne og personlighet

Kerry blue terrier er en hund med stor personlighet, ofte beskrevet som «en terrier med sans for humor». Den er intelligent, livlig og full av karakter; dette er ingen passiv eller kjedelig rase. Kerryer knytter seg gjerne svært tett til familien sin. De vil gjerne være med på alt som skjer hjemme – hagearbeid, TV‑titting eller bilturer. Mange eiere forteller at hunden følger dem fra rom til rom, alltid klar til å være med eller «hjelpe til» på sin entusiastiske måte.

Overfor mennesker er Kerry blue terrier som regel kjærlig og hengiven. En godt oppdratt Kerry er som oftest fin med barn, særlig med barn som er respektfulle og vet hvordan man oppfører seg rundt hunder. Rasen er leken og kan være en utholdende tur‑ og lekevenn for aktive barn som liker å kaste ball, lære triks eller trene hundesport. Tilsyn er viktig rundt små barn, både for å beskytte barnet mot å bli dyttet over ende og for å sikre at hunden blir behandlet varsomt. Som de fleste terriere liker ikke Kerryer hardhendt behandling og kan protestere hvis de blir ertet eller dratt i.

Kerry blue er kjent for sin selvsikre og tidvis ganske dristige natur. Det gir mye sjarm og utstråling, men gjør også at klare rammer er viktige fra tidlig alder. Mange Kerryer er naturlig årvåkne og vil bjeffe for å varsle familien om besøkende eller uvanlige lyder. De er normalt ikke aggressive vakthunder, men kan være beskyttende overfor hjem og familie hvis de oppfatter noe som en trussel.

Overfor andre hunder, særlig av samme kjønn, kan Kerry blue terrier være bestemt og dominerende. Rasen ble blant annet avlet til jakt og skadedyrkontroll, så en viss hunde‑ og jaktlyst er ikke uventet. God sosialisering fra valpestadiet, med kontrollerte, positive møter med vennlige hunder, hjelper mye. Likevel vil noen voksne Kerryer fortsatt helst slippe å dele plass med ukjente hunder, og de trives ofte best med trygge, erfarne eiere som kan håndtere møter rolig og konsekvent. Å bo sammen med en annen hund er fullt mulig, særlig hvis de introduseres tidlig og personlighetene passer godt sammen.

Når det gjelder andre dyr som katter og smådyr, må man ta Kerryens jakthistorie alvorlig. Noen individer kan leve fredelig med en huskatt de har vokst opp sammen med, under tilsyn, men mange har fortsatt sterk jaktlyst utendørs. Svært små dyr som kaniner og gnagere bør som hovedregel holdes helt adskilt og trygt sikret.

Rasens intelligens og energi kan gi streker og påfunn hvis hunden kjeder seg. En ensom Kerry med lite mental stimulering kan begynne å bjeffe, grave eller finne på egne aktiviteter som ikke alltid passer inn i menneskers hjem. På den positive siden betyr den samme kløktigheten at Kerry blue terrier ofte er svært lærenem i trening, problemløsning og interaktive leker. I et miljø med struktur, varme, og nok aktivitet er Kerry en glad, lojal og svært underholdende følgesvenn.


## Trening og mosjon

Kerry blue terrier er en kvikk og lærenem rase som liker å ha en oppgave. Samtidig har den den typiske terrierstripa av selvstendighet og kan stille spørsmål ved hvorfor en øvelse er nødvendig. Denne kombinasjonen gjør at treningen bør være konsekvent, variert og aldri hardhendt. Positiv forsterkning fungerer best, med belønninger som godbiter, leker, ros og lek. Kerryer responderer godt på trenere som er rolige, trygge og rettferdige.

Tidlig sosialisering er helt avgjørende. Fra ung alder bør valpen eksponeres for ulike synsinntrykk, lyder, underlag og mennesker. Gode valpekurs kan bidra til selvtillit og gode manerer. Vektlegg:

- Sikker innkalling, slik at du kan kalle inn hunden selv når det dukker opp fristende forstyrrelser.  
- Rolig hilseatferd, både på mennesker og andre hunder.  
- Grunnleggende lydighet som sitt, dekk, bli og å gå pent i bånd.  

Fordi Kerry blue terrier er energisk og ofte svært smidig, liker den gjerne hundesport. Mange hevder seg godt i agility, lydighet, rallylydighet, nose work eller spor. Korte, varierte treningsøkter gir som regel bedre resultat enn lange, ensformige øvelser. Hvis en aktivitet oppleves meningsløs, kan en Kerry ganske enkelt slutte å samarbeide. Gjør treningen til en felles lek, så får du en ivrig medspiller i stedet for en motvillig deltaker.

Når det gjelder mosjon, er ikke Kerry blue en hyperaktiv rase, men definitivt ingen sofagris. De fleste voksne trenger minst én til to timer fysisk og mental aktivitet per dag. Dette behøver ikke komme i én bolk. En typisk dag kan bestå av en rask morgentur, en kortere kveldstur og flere leke‑ eller treningsøkter fordelt utover dagen. Løping løs i trygge, inngjerdede områder er svært verdifullt – da får hunden strekt ut og brukt skikkelig med energi.

Aktiviteter mange Kerryer liker:

- Apportleker, særlig med baller eller myke leker  
- Drakamp med klare regler, som «ta» og «slipp»  
- Nesesøk i hagen, der godbiter eller leker gjemmes for hunden å finne  
- Strukturerte treningsøkter som blander lydighet, triks og problemløsning  

På grunn av sterk jaktlyst og til dels selektiv hørsel bør mange Kerry blue terriere ikke slippes løs nær vei eller i åpne områder før innkallingen er helt pålitelig. En langline kan gi mer frihet mens du bygger opp respons og tillit.

Mental trening er like viktig som fysisk. Aktiviseringsleker, fôrdispensere og enkle «finn‑det»‑oppgaver hjemme kan trette ut hunden mentalt og redusere uønsket atferd. Når hodet får jobbe, er Kerryen som regel roligere og mer fornøyd inne.

Eiere som er villige til å trene vennlig, men bestemt, gi regelmessig mosjon og bruke tid sammen med hunden, vil oppleve Kerry blue terrier som en svært givende partner. De som helst vil ha en hund som stort sett ligger stille det meste av dagen, kan oppleve rasen som krevende – en Kerry blomstrer når den får lære, bevege seg og være del av hverdagslivet.


## Helse

Kerry blue terrier er generelt en robust og langlivet rase, men som alle hunder har den enkelte helseutfordringer som ansvarlige eiere og oppdrettere bør kjenne til. Med god omsorg lever mange Kerryer til tidlig eller midt i tenårene og holder seg aktive langt opp i årene.

Noen helseproblemer som kan forekomme i rasen:

- Hoftedysplasi, en utviklingsforstyrrelse i hofteleddet som kan gi leddgikt og bevegelsesproblemer senere i livet  
- Øyelidelser som entropion, katarakt (grå stær) eller andre arvelige øyesykdommer  
- Enkelte hudproblemer, som kan være knyttet til allergier eller infeksjoner  
- Godartede hudknuter og kuler hos eldre hunder, som alltid bør undersøkes av veterinær  

Seriøse oppdrettere gjennomfører vanligvis anbefalte helsetester før avl. Nøyaktige krav varierer mellom land, men typiske undersøkelser kan være:

- Hofterøntgen eller hoftescore for å redusere risiko for hoftedysplasi hos avkom  
- Øyelysning hos autorisert veterinær øyelyser, gjentatt jevnlig for å avdekke arvelige problemer  
- I enkelte land tilleggstester for spesifikke genfeil etter hvert som forskningen utvikler seg  

Valpekjøpere bør føle seg trygge på å spørre oppdretteren om:

- Hvilke helsetester som er gjort på foreldredyrene  
- Resultatene av disse testene  
- Typisk levealder og helsestatus hos slektninger som besteforeldre og kullsøsken  

Rutinemessig veterinærstell spiller en stor rolle for å holde en Kerry blue terrier frisk. Dette omfatter:

- Regelmessige vaksinasjoner og parasittkontroll (lopper, flått, innvollsorm)  
- Tannstell, som tannpuss eller tyggeprodukter, for å forebygge tannstein og tannkjøttsykdom  
- Vektkontroll for å unngå overvekt, som kan forverre ledd‑ og hjerteproblemer  

Den tette, myke pelsen kan til tider skjule mindre hudirritasjoner, så eiere bør gjøre det til en vane å sjekke huden under pelsstellet. Se etter rødhet, hotspots, mye kløe eller uvanlig lukt, særlig i varme, fuktige områder som armhuler, lyske og mellom tærne. Tidlig behandling av hudproblemer er som regel enklere og mer effektivt.

Som mange middels store raser kan Kerryer være utsatt for ørebetennelser dersom ørene ikke holdes rene og tørre. Regelmessig inspeksjon, skånsom rensing med veterinæranbefalt middel og grundig tørking etter bad eller svømming kan forebygge problemer.

Når Kerryer blir eldre, kan de vise typiske aldringstegn som stivhet etter hvile, nedsatt hørsel eller endret syn. Tilpassing av mosjonsmengde, god og myk liggeplass og eventuelt ramper eller trinn til bil og sofa kan gjøre stor forskjell for livskvaliteten. De fleste Kerryer tilpasser seg et roligere tempo godt, så lenge de fortsatt får være med i familieaktivitetene og får mental stimulering.

Alt i alt er valg av valp fra gjennomtenkt avl med helsetestede foreldre, jevnlig veterinæroppfølging, et fôr av god kvalitet og fornuftig vektkontroll de viktigste verktøyene en eier har for å gi Kerry blue terrieren et langt og sunt liv.


## Historie og opprinnelse

Kerry blue terrier stammer fra Irland, der den i århundrer har vært høyt verdsatt som en allsidig arbeidshund. Som navnet antyder er rasen nært knyttet til County Kerry i sørvest, et område kjent for røft landskap og sterke landbrukstradisjoner. De eksakte røttene er vanskelig å dokumentere, men Kerry blue har sannsynligvis utviklet seg fra lokale terriertyper, kanskje krysset med andre raser som kom til kysten gjennom handel og sjøfart.

Historisk var Kerry blue terrier en allround gårdshund. Den skulle håndtere mange oppgaver: holde rotter og annet skadedyr nede i låver, bistå i jakten på rev og grevling, og til og med apportere fra vann. Det finnes beretninger om Kerryer som ble brukt til å drive sau og storfe, der de brukte vilje og kløkt mer enn styrke og størrelse. Denne bakgrunnen forklarer hvorfor dagens Kerry kombinerer smidighet, mot og sterk jaktlyst med betydelig problemløsningsevne.

Mot slutten av 1800‑tallet og begynnelsen av 1900‑tallet begynte Kerry blue terrier å dukke opp oftere på hundeutstillinger og i mer systematisk avl. Irske nasjonalister så på rasen som et symbol på nasjonal identitet, og den vant raskt popularitet utenfor hjemfylket. Målrettet avl la vekt både på arbeidsbruk og på å forbedre den karakteristiske blå pelsen og den raffinerte terriersiluetten vi kjenner i dag.

Den blå fargen i seg selv er et slående særpreg som skilte Kerryen fra andre terriere. Selv om mange valper er svarte ved fødsel, visste erfarne oppdrettere hvilke linjer som gradvis ville «lysne» til blå eller skiferfarget pels med alderen. Denne fargeendringen er fortsatt typisk for rasen og fascinerer ofte nye eiere når de ser valpens pels forandre seg.

Etter hvert som hundeutstillinger ble populære i Europa og senere resten av verden, spredte Kerry blue terrier seg til Storbritannia, resten av Europa og Nord‑Amerika. Raseklubber ble etablert for å verne og fremme rasen, og offisielle standarder beskrev idealet for utseende og temperament.

I dag brukes Kerry blue terrier sjeldnere som allsidig gårdshund, men arbeidsinstinktene er i høyeste grad bevart. Moderne Kerryer sees ofte innen:

- Utstilling, der deres særpregede utseende og bevegelser bedømmes  
- Hundesporter som agility, lydighet og rally  
- Aktiviteter som utnytter luktesansen, inkludert spor og nose work  

Fremfor alt har Kerry blue terrier blitt en kjær familie‑ og selskaps­hund. Selv om rasen ikke er like tallrik som enkelte mer «motebaserte» raser, jobber en engasjert gruppe oppdrettere og eiere verden over aktivt for å bevare helse, bruksegenskaper og det livlige lynnet. For dem som setter pris på en hund med dype røtter, sterk personlighet og stolt irsk arv, er Kerry blue terrier fortsatt et helt spesielt valg.


## Å leve med rasen

Å leve med en Kerry blue terrier er både givende og krevende. Dette er en rase som vil være en del av livet ditt – ikke bare en hund du ser på én daglig tur. Før du tar en Kerry inn i hjemmet, er det viktig å forstå hvor mye som kreves.

Først og fremst tid. Kerryer trenger daglig kontakt og samvær. De behøver regelmessige turer, lek og mental stimulering – samt ukentlige stellesesjoner. En typisk Kerry‑eier vil bruke:

- Minst én til to timer daglig på tur, trening og aktivt samvær  
- Ekstra tid hver uke på børsting, kamming og klipp, eventuelt turer til profesjonell hundefrisør  

Hvis du er borte hjemmefra lange dager og ikke kan ordne hundelufter, hundebarnehage eller hjelp fra familie, kan en Kerry blue terrier bli frustrert eller kjede seg. Resultatet kan bli bjeffing, tygging eller graving. Dette er ikke tegn på en «slem» hund, men på en hund som ikke får dekket sine behov.

Økonomisk innebærer en Kerry blue terrier vanlige hundeutgifter som fôr, vaksiner og veterinærkontroller, i tillegg til høyere stelleskostnader enn mange korthårede raser. Årlige kostnader varierer mellom land, men du bør sette av penger til:

- Kvalitetsfôr til en aktiv hund av middels størrelse  
- Rutinemessig veterinærstell, vaksinasjoner og parasittkontroll  
- Forsikring eller oppspart buffer til uforutsette helseutgifter  
- Regelmessig profesjonell grooming hvis du ikke klipper selv  

Nyttig utstyr i et Kerry‑hjem omfatter:

- Solid, behagelig halsbånd og en godt tilpasset sele  
- Sterkt bånd i passende lengde, og gjerne en langline til innkallingstrening  
- Bur eller et trygt hvilested der hunden kan slappe av i fred  
- Flere tyggeleker og aktiviseringsleker for mental stimulering  
- Stellutstyr som piggbørste, carde/slicker, metallkam, klotang og ørerens  

Kerryer tilpasser seg som regel ulike bomiljøer så lenge mosjonsbehovene møtes. De kan trives både i hus med hage og i leilighet med god tilgang på uteområder. En trygg, inngjerdet hage er svært nyttig, da gir den fri lek og sikker utforsking. Gjerder bør være solide og tilstrekkelig høye – en bestemt Kerry kan være oppfinnsom når det gjelder å finne fluktveier.

Innendørs vil Kerryen gjerne være der familien er. Mange liker å ligge i sofaen eller ved beina til eieren. De egner seg dårlig som rene utehunder og trives ikke med å isoleres i hagen over lengre tid. Tidlig opplæring i husregler er viktig, enten det handler om hvilke møbler som er lov, eller hvor hundens egen seng skal stå.

Når det gjelder andre dyr i husstanden, er det lurt å planlegge nøye. Noen Kerryer lever fint med en annen hund eller en katt i hjemmet, særlig ved riktig introduksjon og tilsyn. Andre vil helst være eneste hund. En åpen og ærlig prat med oppdrettere, som kjenner linjene og de enkelte valpene, kan hjelpe til med å finne riktig individ til din situasjon.

For familier med barn er opplæring av både hund og barn avgjørende. Kerryer liker gjerne livlig lek, men må også ha mulighet til å trekke seg tilbake til et rolig, trygt sted når de trenger en pause. Barn bør lære å la hunden være i fred når den spiser eller hviler, og røff lek som å dra i skjegget eller klatre på hunden bør unngås.

Hvis du liker trening, friluftsliv og å bruke tid aktivt sammen med hunden, kan det å leve med en Kerry blue terrier gi enorm glede. Du får en lojal, underholdende kamerat som får deg til å le, holder deg i bevegelse og deler hverdagen med ekte entusiasme. Hvis du derimot ønsker en svært lettstelt og rolig hund, vil en annen rase ofte passe bedre. For den rette eieren gjør Kerryens modige sjel og kjærlige vesen den til en virkelig uforglemmelig partner.

Kerry blue terrier

The United Kingdom Kerry Blue Terrier Association

The Kennel Club (UK) - Kerry Blue Terrier

Fédération Cynologique Internationale (FCI) - Kerry Blue Terrier

Dansk Terrier Klub (Denmark)

Svenska Terrierklubben (Sweden)

Middels stor, atletisk irsk terrier med stolt silhuett og krøllete blå pels som går fra svart til blå med alderen. Livlig, intelligent og sterkt knyttet til familien, og trenger daglig både mental og fysisk aktivitet. Røyter lite, men krever mye pelsstell, med et modig, årvåkent temperament som noen ganger kan være bestemt overfor andre hunder.

Blueshamrock driver oppdrett av rasen Kerry blue terrier og holder til i Stokmarknes i Norge.

Blueshamrock

## Kortfakta

Spansk vannhund er en mellomstor spansk arbeidshund med stor læreevne, årvåkenhet og behov for både fysisk og mental aktivitet. Den passer best for en engasjert eier som ønsker å trene regelmessig, kan bruke tid på rolig miljøtrening fra tidlig alder og er forberedt på å lære rasens spesielle pelsstell.

- **Opprinnelse:** Spania, med den største historiske bestanden i Andalucía.
- **Bruksområde:** Vannhund, jakthund og gjeterhund; i Sverige først og fremst aktiv selskapshund og hundesportpartner.
- **Størrelse:** Hannhunder 44–50 cm og 18–22 kg; tisper 40–46 cm og 14–18 kg.
- **Egenskaper:** Trofast, arbeidsvillig, årvåken, lærevillig og tilpasningsdyktig ifølge rasestandarden, men sosialitet og frykt varierer tydelig mellom individer.
- **Pels:** Alltid krøllet og ullen; den børstes ikke, men holdes ved like med jevn klipping og forsiktig deling av krøller eller snorer.
- **Krav i hverdagen:** Regn med et høyt, skarpt bjeff, stort behov for oppgaver og en hund som må lære både aktivitet og ro.

Det krøllete utseendet kan gi inntrykk av en enkel familiehund, men arbeidsbakgrunnen er viktigere enn frisyren. En spansk vannhund som bare får rutineturer, kan begynne å finne på egne oppgaver, for eksempel å vokte vinduet eller reagere på lyder.

## Utseende og pels

Spansk vannhund er rustikk, atletisk og litt lengre enn den er høy. Hannhunder og tisper har ulike standardmål: Hannhunder skal være 44–50 cm og veie 18–22 kg, mens tisper skal være 40–46 cm og veie 14–18 kg. Et avvik på inntil to centimeter i begge retninger kan tolereres dersom hunden fortsatt er velproporsjonert.

Pelsen skal alltid være krøllet og ha ullen struktur. Kort pels danner krøller, mens lang pels kan danne snorer. Pelsen kan klippes, men hele kroppen skal da klippes jevnt i stedet for å formes til en dekorativ frisyre. Pelskvalitet og mengde underull varierer mellom hunder, så to spanske vannhunder kan trenge ganske forskjellig stell.

Pelsen skal ikke børstes eller kammes som en vanlig lang pels. Krøller og snorer deles forsiktig med fingrene. Hvis pelsen har tovet seg tett inntil huden, bør den klippes ned fordi filten trekker og kan gjøre vondt. Kontroller særlig armhuler, lyske, poter, området under halsbånd eller sele og de hengende ørene. Bad hunden når den er skitten, og klipp når lengde eller tovedannelse gjør det nødvendig. Én fast plan passer ikke alle pelstyper.

Godkjente farger er ensfarget hvit, svart eller kastanjebrun samt tofarget hvit og svart eller hvit og kastanjebrun. Trefarget, svart og tan samt brunt og tan er ikke tillatt etter standarden.

Halen kan være full lengde eller naturlig kort i flere forskjellige lengder. I Sverige registreres rasens hale som manglende, stubb, kort, full lengde eller kupert. Halekupering er forbudt i Sverige, selv om den internasjonale standarden fortsatt beskriver det. En kort hale på en svenskfødt valp skal derfor være medfødt, ikke endret av hensyn til utseendet.

Rasen slipper normalt svært lite løs pels, men det gjør den ikke allergifri. Hundeallergener finnes blant annet i hudpartikler og spytt, og mennesker reagerer ulikt. Den som har allergi, bør derfor møte den aktuelle hunden flere ganger i stedet for å velge rase bare ut fra pelstypen.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver spansk vannhund som trofast, lydig, glad, arbeidsvillig, årvåken, velbalansert og usedvanlig lærevillig. Dette er en nyttig beskrivelse av avlsmålet, men ikke et løfte om at hver hund er enkel, uredd eller sosial med alle.

Rasen er ofte avventende eller bare moderat interessert i fremmede. Reservasjon er ikke det samme som frykt: En trygg hund kan la være å hilse og likevel godta håndtering når det er nødvendig. Vedvarende flukt, sterk uro, langsom restitusjon eller truende reaksjoner skal derimot ikke bortforklares som rasetypisk.

Den svenske avlsstrategien beskriver store forskjeller i mentalitet og har som mål at færre hunder skal vise frykt. Svenske BPH-data viser også variasjon i hilsing, lek, nysgjerrighet og reaksjoner på overraskelser. I en finsk studie av 5 932 hunder var spansk vannhund blant rasene med mest frykt for fremmede, og mindre sosialisering mellom sju og seksten ukers alder hang sammen med større risiko. Dette er et resultat på gruppenivå, ikke en fasit for hver hund, men det understreker verdien av tidlig og rolig miljøtrening.

Siden 2024 har Sverige hatt en mentalindeks for rasen som omfatter sosialitet, lekenhet, miljøtrygghet og truende atferd. Den er et avlsverktøy og godkjenner ikke en enkelt hund. Se på foreldrenes BPH og indeks sammen med egne møter: Hvordan henter de seg inn etter en overraskelse, fungerer håndteringen, og hvordan oppfører de seg i vanlige hverdagssituasjoner?

Årvåkenheten merkes ofte som en høy og ganske skarp bjeffing. Tren derfor tidlig på at hunden kan registrere en lyd og deretter slippe den. Det er urealistisk å prøve å fjerne all vaktsomhet, men hunden skal kunne roe seg og følge førerens beskjed.

## Trening og mosjon

Spansk vannhund trenger å bruke både kropp og hode hver dag, men et fast timetall sier mindre enn innholdet og hundens restitusjon. En god uke inneholder variert bevegelse, nesearbeid, problemløsing, samarbeid og bevisst trening på å hvile.

Rasen lærer raskt, også ting du ikke hadde tenkt å lære den. Belønningsbasert trening i små trinn passer læreevnen og reduserer risikoen for konflikt med en følsom eller årvåken hund. Prioriter å gå pent i bånd, innkalling, å slippe gjenstander, ro ved dører og vinduer, håndtering av poter og ører og et tydelig signal for å legge seg på plassen sin.

Miljøtrening betyr ikke at valpen skal utsettes for mest mulig på kort tid. La den i stedet møte mennesker, lyder, underlag, trafikk, vann og andre hunder på en avstand der den fortsatt kan tenke, ta imot belønning og hente seg inn. Ikke tving frem hilsing. Én god opplevelse er mer verdifull enn mange overveldende møter.

Nesearbeid, personspor, viltspor, spesialsøk, nosework, lydighet, rallylydighet og agility er eksempler på aktiviteter som kan passe rasen. Vannarbeid kan fungere svært godt, men rasenavnet garanterer ikke at alle individer ønsker å svømme. Introduser vann gradvis og la hundens trygghet styre tempoet.

En voksen hund trenger ordentlige turer og oppgaver som krever konsentrasjon. Vurder nivået etter hold, kondisjon, søvn, evne til å roe seg og hvordan hunden virker neste dag. En oppjaget hund trenger ikke alltid mer fart; noen ganger mangler den nesearbeid eller innlært ro. En valp skal få korte oppdagelsesturer, fri lek, enkle øvelser og mye hvile. Øk lengre strekninger, hopping og høy belastning gradvis.

## Helse

Den tydeligste bindende svenske raseregelen gjelder hoftene: Begge foreldredyrene må ha offisiell HD-status før paring for at valpene skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben. Raseklubben går lenger og anbefaler at gjennomsnittlig HD-indeks for svenskfødte foreldre er over 100 ved paring.

Klubben anbefaler også BPH, en aktuell øyeundersøkelse og DNA-dokumentasjon for prcd-PRA og neuroaxonal dystrofi, NAD. Disse anbefalingene må ikke forveksles med det formelle HD-kravet. Be oppdretteren vise resultater, datoer og hvordan foreldrene er kombinert, i stedet for bare å si at hundene er «helsetestet».

Prcd-PRA er en arvelig netthinnesykdom som kan føre til blindhet. DNA-testen viser bare prcd-varianten; den utelukker ikke andre øyesykdommer og erstatter derfor ikke en klinisk øyeundersøkelse. Svenska Kennelklubben kan sentralt registrere prcd-PRA-resultater for rasen, men denne registreringen er ikke i seg selv et eget rasespesifikt krav for kullregistrering. En bærer kan pares med en fri hund uten at syke valper forventes, mens to bærere ikke skal pares og en genetisk affisert hund ikke skal brukes i avl.

NAD er en alvorlig nevrologisk sykdom som i dokumenterte tilfeller har begynt i hundens første leveår og påvirket gange, koordinasjon og atferd. Forskning på rasen har identifisert en TECPR2-variant og støtte for recessiv nedarving. Raseklubben anbefaler frie hunder, eller bærere bare i kombinasjon med en fri hund. NAD-resultater registreres ikke av Svenska Kennelklubben, så be om å få se laboratoriesertifikatet og kontroller begge foreldrene.

Den svenske avlsstrategien bygger blant annet på en helseundersøkelse med 871 fullstendige svar fra eiere. En slik undersøkelse gir oversikt, men er ikke det samme som veterinærdiagnostisert forekomst. Spør derfor om dokumenterte resultater og sykdom hos foreldre, søsken og tidligere avkom i stedet for å stole på en lang, generell diagnoseliste.

Et oppgitt spenn for levealder kan ikke forutsi livet til den enkelte hunden. Sunn avl, passende hold, god bevegelighet, smertefri hud og rask veterinærkontakt ved symptomer er mer nyttig når du velger og tar vare på en spansk vannhund.

## Historie og opprinnelse

Spansk vannhund har vært på Den iberiske halvøy i lang tid. FCI-standarden beskriver et felles opphav med den eldre franske vannhundtypen barbet og den store andalusiske bestanden, der hundene var kjent som «tyrkiske hunder». Den nøyaktige tidlige historien er likevel omdiskutert, og den svenske avlsstrategien omtaler også flere teorier.

Arbeidsoppgavene varierte mellom regionene. Standarden beskriver gjeting, jakt og hjelp til fiskere, særlig i områder der den ullne pelsen beskyttet i både fuktig og tørt klima. Det finnes derimot ikke godt nok belegg for alle detaljene som ofte gjentas om garn, meldinger mellom båter eller én bestemt vei hundene kom til Spania.

Den moderne rasen tok form da entusiaster fra 1975 begynte å velge ut hunder og utarbeide en standard. De tre tradisjonelle typene kalles Nord, Sierra og Marismeño, men dagens bestand er blandet og utgjør én rase. FCI ga foreløpig godkjenning i 1989 og endelig godkjenning i 1999. De første hundene kom til Sverige i 1997; opplysningene spriker om nøyaktig hvor mange de var.

## Å leve med rasen

Spansk vannhund kan bli en nær og morsom familiehund, men den trenger mer enn å få løpt fra seg. Hverdagen må romme trening, restitusjon, kontroll av pels og ører og gjennomtenkt håndtering av vaktsomhet og nye miljøer.

Med barn er voksen tilstedeværelse og et uforstyrret hvilested grunnregler. En livlig hund kan velte eller forsøke å styre et løpende barn uten aggressiv hensikt, og barn skal ikke trekke i krøllene eller forstyrre hunden når den spiser eller hviler. Vurder foreldrenes trygghet og restitusjon i stedet for å anta at rasenavnet garanterer at hunden passer i familien.

Rasen kan leve med andre hunder og katter, men forholdet avgjøres av individ, erfaring og introduksjon. La møtene være rolige, hindre jaging og gi katten trygge fluktveier. Smådyr trenger separate, sikre områder; rasens bakgrunn som gjeter-, jakt- og vakthund gjør det uklokt å love at alle spanske vannhunder blir pålitelige med alle dyr.

Leilighet kan fungere hvis hunden får riktig aktivitet og kan slappe av, men den høye bjeffingen og mulig følsomhet for mennesker, lyder og bevegelse gjør en lytt eller svært travel bolig mer krevende. En hage er praktisk, men erstatter ikke turer, oppgaver eller miljøtrening.

Alenetid skal læres inn i svært små trinn etter at valpen er blitt trygg hjemme. Hvis hunden følger eieren overalt og aldri øver på å hvile bak en grind eller i et annet rom, kan lengre fravær bli unødvendig vanskelig. Planlegg annen omsorg hvis arbeidsdagen regelmessig innebærer mange timer borte.

Rasen passer for deg som ønsker et aktivt liv med en smart, rask og årvåken treningspartner og er forberedt på å følge pels og helse nøye. Den passer dårligere hvis du ønsker en automatisk sosial hund, en svært stille hverdag, minimal trening eller en krøllet pels som kan børstes på vanlig måte.

Spansk vannhund

Verein für Deutsche Wachtelhunde e.V. (Germany)

Spansk vannhund er en middels stor, krøllete arbeidshund fra Spania, brukt til gjeting og arbeid i vann. Den er lojal og knytter seg ofte sterkt til én person, er energisk, intelligent, tilbakeholden overfor fremmede og en naturlig vakthund som trenger mye mosjon, trening og spesifikk pelsstell.

Aquanders driver oppdrett av rasen Spansk vannhund og holder til i Fitjar i Norge. Hunder fra oppdrettet har deltatt på utstillinger og i blodspor.

Aquanders

## Kortfakta

Airedale terrier er en britisk allroundhund og den største terrierrasen. Den tilhører gruppe 3 og holdes i dag først og fremst som selskapshund, men selvstendigheten og jakt- og vaktinstinktet er fortsatt til stede. Eieren bør like å trene, aktivisere og stelle en stor og livlig terrier.

- Hannhunder skal ha en mankehøyde på cirka 58–61 centimeter og tisper cirka 56–59 centimeter. Rasestandarden oppgir ingen vekt.
- Raseidealet er en åpen, selvsikker, vennlig, modig og intelligent hund som er oppmerksom uten å være aggressiv.
- Pelsen skal være hard, tett og stri med kortere, mykere underull. Den må kjemmes og trimmes for å bevare funksjonen.
- Airedaleterrieren trenger både godt med mosjon og mental trening. Et fast antall minutter betyr mindre enn variert aktivitet og evnen til å falle til ro etterpå.
- SKK har ikke noe rasespesifikt krav om kjent HD-status for å registrere et airedalekull. Raseklubben anbefaler likevel offisiell hofterøntgen og strengere utvalg i avlen.

Velg rasen for kombinasjonen av terrierdriv og arbeidslyst, ikke bare for utseendet eller kallenavnet «terriernes konge».

## Utseende og pels

Airedaleterrieren skal være muskuløs, bevegelig og kraftig bygd uten å virke høystilt eller overdrevent lang. Ryggen skal være kort, sterk og rett, og brystkassen dyp, men ikke bred. Helheten skal forene substans med hurtighet.

Standarden angir cirka 58–61 centimeter for hannhunder og 56–59 centimeter for tisper, men ingen vekt. Vektangivelser i raseguider er derfor ikke mål fra standarden. Vurder heller hold, muskulatur, bevegelser og utholdenhet sammen med oppdretteren eller en veterinær.

Pelsen består av harde, strie og stive dekkhår over en kortere og mykere underull. Den skal ligge tett og må ikke være så lang at hunden ser raggete ut. Sadelen, oversiden av nakken og oversiden av halen skal være svart eller melert, såkalt grizzle. Alle andre partier er tanfargede. Ørene er ofte mørkere, og noen få hvite hår mellom forbena godtas.

Ved trimming fjernes den modne, døde pelsen slik at den strie strukturen bevares. Raseklubben oppgir stålkam omtrent én gang i uken og trimming rundt tre ganger i året som praktiske retningslinjer. Behovet varierer med pelskvalitet, hverdagsliv og eventuell utstilling. Lær deg teknikken eller finn en kyndig trimmer før valpen flytter inn.

Ifølge raseklubben endrer klipping pelsstrukturen og svekker beskyttelsen mot fukt, kulde og smuss. Det er derfor et annet valg enn korrekt trimming, ikke bare en raskere utgave av samme stell. Kontroller samtidig skjegg, poter, hud, ører og klør, og kontakt veterinær ved tilbakevendende kløe, rødhet eller sår.

En riktig trimmet airedaleterrier røyter vanligvis lite, men den er ikke allergenfri. Hundeallergener finnes hovedsakelig i spytt og hud og varierer mellom individer. Den som har allergi, må vurdere den aktuelle hunden; lite røyting gir ingen garanti.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver en åpen, selvsikker, vennlig, modig og intelligent hund. Airedaleterrieren skal være oppmerksom, ikke aggressiv, men uredd. Dette er et avlsideal, ikke et løfte om at hvert individ automatisk blir trygt, sosialt eller lett å styre.

Selvstendigheten har røtter i historien som arbeidende terrier. Hunden kan ta egne avgjørelser og reagere raskt på bevegelser, lyder og lukter. En god hverdag bygger derfor på samarbeid, tydelige vaner og meningsfulle oppgaver.

Rasens avlsstrategi, RAS, har et viktig forbehold om mentalitetsdata. Innen 2022 hadde 141 airedaleterriere fullført BPH og 260 fullført MH, men grunnlaget ble fortsatt vurdert som for lite til sikre konklusjoner. Noen av de beskrevne hundene hadde tydeligere fryktreaksjoner. I MH-materialet ble det også registrert noe passivitet, skuddreaksjon og nøling. Resultatene kan ikke gjøres om til en sikker profil for en valp.

Be om å få se foreldrenes fullstendige BPH- eller MH-resultater, og spør hvordan de fungerer utenfor beskrivelsen. Legg merke til hvordan de henter seg inn etter overraskelser, reagerer på fremmede og hunder, håndterer lyder og berøring og klarer å falle til ro. Raseklubben ønsker at avlshunder skal ha kjent mental status.

Med barn kreves en tilstedeværende voksen, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass. En stor og livlig unghund kan velte et lite barn uten å mene noe vondt. Hvordan den fungerer med hunder, katter eller smådyr, varierer. Introduser dyrene kontrollert, hold smådyr trygt atskilt og vurder den enkelte hundens jaktinteresse og atferd fremfor å stole på generelle løfter om rasen.

## Trening og mosjon

Airedaleterrieren trenger godt med daglig mosjon, mental trening og muligheter til å bruke nesen. Ingen bestemt tidsgrense passer alle. En voksen hund kan få en god hverdag gjennom en blanding av turer i ulike miljøer, spor eller nesearbeid, styrt lek, lydighet og en aktivitet som hund og eier utvikler sammen.

RAS nevner blant annet agility, brukshundarbeid, lydighet, nosework, rallylydighet og blodspor. Du trenger ikke å konkurrere, men den samme turen i bånd er sjelden nok. Velg aktiviteter etter hundens kropp, motivasjon og restitusjon.

Tren innkalling, stoppsignal, kontakt og å slippe ting den gjerne vil beholde, fra tidlig alder. Begynn i rolige omgivelser, øk vanskelighetsgraden gradvis og bruk langline når jaktlyst, trafikk eller andre dyr gjør en feil farlig. En godt trent airedaleterrier kan samarbeide svært godt, men trening fjerner ikke terrierens selvstendighet eller jaktinteresse.

Korte, tydelige og varierte økter hjelper en ung hund til å lykkes. Belønn kontakt og gode valg, og avslutt før dere blir frustrerte. RAS anbefaler valpekurs og hverdagslydighet fordi rasen er storvokst og livlig som ung.

Tren også på det som lett blir glemt: å stå stødig på et trimmebord, la noen kjemme skjegg og bein, få poter og ører kontrollert og hvile mens det skjer ting i nærheten. Denne treningen gjør jevnlig pelsstell og veterinærbesøk tryggere.

Trapp opp løping, sykling og annen hard belastning etter alder, helse, underlag og treningsbakgrunn. Stivhet, halthet, tydelige smerter eller uvanlig lang restitusjon er grunner til å redusere belastningen og om nødvendig kontakte veterinær, ikke til å presse gjennom neste økt.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, er den helseutfordringen som følges tettest i Sverige. Samtidig er for få airedaleterriere røntget til at RAS kan trekke sikre konklusjoner om hele populasjonen. Grad B og C var vanligst blant hundene som ble undersøkt, mens klubben registrerte en nedgang i A og en økning i C. Resultatene gjelder de røntgede hundene, ikke hver airedaleterrier.

Det er viktig å skille regel fra anbefaling. I SKKs registreringsregler for 2026 er airedaleterrier ikke markert som en rase der begge foreldrene må ha offisiell HD-status før valper kan registreres. Raseklubben anbefaler derimot kjent status og bruk av hunder med A eller B. Hvis en hund med C brukes, sier RAS at partneren bør ha A, og at avkommet skal følges opp.

Be om originalresultatene, og se også på søsken, tidligere avkom og eldre slektninger. At en linje omtales som «frisk», erstatter ikke dokumentasjon. Forsikringsdata i RAS viste en viss overrepresentasjon av skjelettproblemer og hudlidelser, men ikke hvor vanlig hver lidelse var eller om problemene hadde samme årsak.

Øyematerialet krever samme nyansering. I 2017–2022 ble 53 øyeundersøkelser registrert, og noen hunder ble undersøkt mer enn én gang. Én hund hadde progressiv retinal atrofi, PRA, med funnet registrert i 2017. Raseklubben har derfor ingen generell anbefaling om øyeundersøkelse for PRA, men det betyr ikke at PRA er umulig. Spør om funn i slekten og hvorfor oppdretteren har eller ikke har valgt øyeundersøkelse.

RAS beskriver nyreproblemer og renal dysplasi som sporadiske og anbefaler ikke en generell test for proteintapende nyresykdom, PLN, i rasen. Ikke gjør en lang testpakke til et mål i seg selv. Ta utgangspunkt i dokumenterte tilfeller i slekten, test når resultatet kan påvirke et avlsvalg, og be oppdretteren forklare hvordan et eventuelt bærerresultat vil bli håndtert.

RAS oppgir 8–12 år som normal levetid. Det er en rettesnor for rasen, ikke en prognose for individet. Verifiserte ledd- og mentalresultater, slektshistorikk, opplysninger om hud og øyne og oppdretterens oppfølging av tidligere kull er mer nyttige enn et løfte om et bestemt antall år.

## Historie og opprinnelse

Airedaleterrieren ble utviklet på midten av 1800-tallet rundt elven Aire i West Yorkshire. Gruvearbeidere, tekstilarbeidere og bønder trengte en allsidig hund til jakt og andre oppgaver. Kildene beskriver otterhound og den gamle engelske black-and-tan-terrieren som sannsynlige bidrag, men den nøyaktige blandingen er ikke fullstendig dokumentert og bør ikke presenteres som en sikker stamtavle.

Størrelsen gjorde rasen mindre egnet til hijakt enn små terriere. Den ble i stedet brukt på blant annet rotter, andre smågnagere og oter og utviklet et bredt arbeidsregister. Rasestandarden dokumenterer senere bruk til sporarbeid og av Røde Kors, politi og militær. I 1897 ble rasen for første gang vist under sitt nåværende navn.

Airedaleterrieren kom til Sverige rundt århundreskiftet som selskaps- og brukshund. En engelskfødt airedaleterrier som ble vist i Stockholm i 1894, ble den første svenske utstillingschampionen som er registrert i SKKs stambok. En av Sveriges to første politihunder var også en airedaleterrier, importert i 1910. Dagens hund trenger ikke å utføre disse historiske oppgavene, men selvstendigheten, årvåkenheten og lysten til å bruke kropp og nese er fortsatt relevante.

## Å leve med rasen

Airedaleterrieren kan bo i leilighet eller hus dersom hverdagen gir rom for mosjon, trening, hvile og pelsstell. En hage erstatter ikke felles aktivitet. Vurder hvordan hunden reagerer på lyder, mennesker i oppgangen, besøk og rolige perioder i hverdagen.

Alenetid skal trenes inn gradvis fra svært korte perioder når hunden er trygg, luftet og rolig. Øk først når den klarer å hvile. Et kamera kan vise om hunden vandrer, bjeffer, uler, ødelegger eller ikke tar imot mat. Det finnes ingen egen timegrense for airedaleterrieren som gjør et langt fravær egnet.

Før du kjøper valp, bør oppdretteren kunne svare tydelig på følgende:

- Hvilken offisiell HD-status har begge foreldrene, søsknene deres og tidligere avkom?
- Har foreldrene fullført BPH eller MH, inkludert et eventuelt skuddmoment, og hva viser hele resultatet?
- Hvordan fungerer foreldrene med fremmede, hunder, lyder, håndtering og hvile i hverdagen?
- Hvilke hud-, øye-, nyre- eller bevegelsesproblemer finnes i slekten, og hvilke undersøkelser tilsier akkurat disse funnene?
- Hvordan er kullets innavlsgrad og genetiske bredde vurdert?
- Hvordan stelles pelsen til foreldrene, og hvem kan lære deg trimming eller ta imot hunden regelmessig?
- Hvordan matcher oppdretteren valpens aktivitetsnivå, jaktinteresse og temperament med hjemmet ditt?

Det avgjørende spørsmålet er om du ønsker en stor terrier som lærer raskt, tenker selv, trenger arbeid og må trimmes regelmessig. Hvis det høres givende ut, kan airedaleterrieren bli en allsidig partner.

Airedale terrier

Swedish Kennel Club (Svenska Kennelklubben)

Norwegian Kennel Club (Norsk Kennel Klub)

Airedale Terrier Club of the United Kingdom

Airedale terrier er den største av terrierene, en atletisk hund med stri pels som røyter lite, men trenger jevnlig stell. Den er kvikk, selvstendig og energisk, og trenger variert trening og 1,5–2 timer mosjon daglig. Lojal, leken og oppmerksom er den en allsidig familie- og brukshund.

Halvor Sigfridstad driver oppdrett av rasen Airedale terrier og holder til i Arneberg i Norge.

Halvor Sigfridstad

## Kortfakta

Mittelspitz er den mellomstore varianten av tysk spitz. Det er en livlig, årvåken og lærevillig selskapshund som knytter seg tett til familien og har en naturlig tendens til å følge med på det som skjer rundt hjemmet. Rasen passer best for noen som setter pris på en oppmerksom hund og er forberedt på å trene ro og håndtere bjeffing fra starten av.

- **Rasegruppe:** Gruppe 5, spisshunder og raser av urhundtype
- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Variant:** En av fem varianter av tysk spitz
- **Mankehøyde:** 35 cm med 5 cm avvik i begge retninger, altså 30–40 cm
- **Vekt:** Rasestandarden angir ikke et fast vektspenn; vekten skal stå i forhold til hundens størrelse
- **Pels:** Dobbeltpels med lange, rette dekkhår og kort, tett underull
- **Hverdagsliv:** Aktiv og lærevillig, med lav jaktlyst ifølge rasestandarden, men tydelig vaktsomhet

Mittelspitz er større enn kleinspitz og mindre enn grosspitz. Den er en egen størrelsesvariant og skal ikke vurderes etter pomeranianens mål eller utseende. For en kommende eier er lydnivå, pelsstell og muligheten til å gi hunden meningsfulle aktiviteter viktigere enn størrelsen på boligen.

## Utseende og pels

Mittelspitz skal være kompakt og kvadratisk: Kroppslengden skal tilsvare mankehøyden. Hodet smalner mot snuten og gir et revelignende uttrykk. Øynene skal være mørke og mandelformede, mens ørene er små, trekantede og opprettstående. Den buskete halen bæres høyt over ryggen.

Den offisielle høyden er 35 cm, pluss eller minus 5 cm. Det gir et spenn på 30–40 cm, ikke 32–36 cm eller andre smalere mål som noen ganger oppgis. Standarden angir ingen fast idealvekt i kilo. En voksen hund skal i stedet ha en vekt og et hold som passer til høyde, kroppsbygning og muskelmasse.

I Sverige er det tillatt å pare mittelspitz med de nærliggende variantene grosspitz eller kleinspitz. Etter en slik paring registreres avkommet som varianten til den største av foreldrene. Endelig registrering etter størrelse skjer etter en offisiell måling når hunden er eldre enn 15 måneder. Spør derfor hvor store foreldrene og fullvoksne nære slektninger faktisk er.

Pelsen består av to tydelige lag. Dekkpelsen er lang og rett og skal stå ut fra kroppen. Underullen er kort, tykk og tett. Rundt halsen og skuldrene danner pelsen en krage, og baksiden av bakbeina har rikelig pels. Pelsen skal ikke være bølgete, krøllete eller raggete, og den skal ikke se ut som om silhuetten er formklippet.

Godkjente farger er svart, brun, hvit, oransje og ulvegrå, i tillegg til flere farger som standarden samler under «andre farger»: oransje sobel, krem, krem sobel, sort og tan, sort og sølv, brun og tan samt flekket. En flekket hund skal ha hvit grunnfarge og flekker i én farge som standarden tillater. Farger som ikke er beskrevet i standarden, er diskvalifiserende på utstilling.

En grundig gjennomkamming fra huden og utover omtrent én gang i uken er et praktisk utgangspunkt. Når underullen løsner, kan hunden trenge pelsstell oftere. Rasen røyter altså, selv om de løse hårene ofte merkes best i tydelige røyteperioder. Begynn tidlig med håndtering, og vær særlig oppmerksom bak ørene, i kragen, på beina og under halen.

Standarden tillater et velstelt uttrykk, men ikke en formklippet silhuett. Be oppdretteren vise hvilke redskaper og hvilken teknikk som passer til akkurat denne pelsen, før du vurderer mer omfattende klipping.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk mittelspitz er oppmerksom, livlig, hengiven overfor eieren og svært lærevillig. Rasestandarden beskriver også en naturlig skepsis til fremmede og lav jaktlyst. I hverdagen viser vaktsomheten seg ofte ved at hunden raskt reagerer på mennesker, dyr eller lyder utenfor hjemmet.

Det betyr ikke at alle mittelspitzer oppfører seg likt. Svenska Kennelklubbens BPH-analyse viser stor variasjon blant de tyske spisshundene som er beskrevet. Mittelspitzgruppen var i gjennomsnitt forholdsvis trygg og viste sjelden sinte reaksjoner i sosiale møter, men noen hunder hilste knapt på fremmede, mens andre hilste svært intenst. Enkelte beskrivelser ble avbrutt på grunn av frykt. Ikke spør bare om foreldrene er «hyggelige», men også hvordan de reagerer på besøkende, plutselige lyder, håndtering og nye miljøer, og hvor raskt de henter seg inn igjen.

Bjeffing er et sentralt spørsmål i hverdagen. En mittelspitz som varsler når noe skjer, viser en typisk egenskap for rasen, men varslingen trenger ikke å fortsette lenge. Belønn ro, lær hunden å gå til en bestemt plass når det ringer på, og begrens muligheten til å overvåke enhver bevegelse utenfor vinduet. Ikke velg rasen hvis du trenger en hund som nesten aldri gir lyd fra seg.

Rasen kan fungere godt med barn når samspillet er rolig og respektfullt. Små barn og hunder skal alltid være under oppsyn av en voksen, og hunden trenger en hvileplass der den får være i fred. Den forholdsvis lave jaktlysten kan gjøre samlivet med andre dyr enklere, men er ingen garanti for at alle individer fungerer med katter eller smådyr. La introduksjonen skje gradvis, og sørg for trygge, adskilte områder.

## Trening og mosjon

Mittelspitz trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men et fast antall timer passer ikke for alle. En unghund, en godt trent voksen og en senior trenger ulik belastning. Tilpass turer og aktiviteter etter alder, kondisjon, helse og hvor godt hunden klarer å finne ro etterpå.

Rasen kan like nesearbeid, spor, rallylydighet, agility, freestyle, lydighet og triksetrening. En god hverdag behøver ikke å inneholde konkurranser, men hunden har glede av oppgaver der den får bruke nesen, tenke og samarbeide. Varier aktivitetene med rolige turer og planlagt hvile i stedet for å forsøke å slite ut hunden med stadig høyere tempo.

Prioriter tidlig:

- ro ved dører og vinduer og når det høres lyder i oppgangen
- innkalling og kontakt, selv om rasen vanligvis har forholdsvis lav jaktlyst
- pent båndgående og kontakt i miljøer med mennesker og hunder
- håndtering av poter, pels, munn og ører
- evnen til å legge seg og hvile når ingenting skal skje

Belønningsbasert trening gir hunden tydelig informasjon uten frykt eller smerte. Legg merke til og belønn rolige øyeblikk, gjør det enkelt å velge riktig atferd, og øk forstyrrelsene gradvis. Hvis hunden allerede har begynt å bjeffe, bør du først øke avstanden eller skjerme den fra det som utløser reaksjonen. Deretter kan dere trene på en alternativ atferd.

## Helse

Mittelspitz beskrives som en i utgangspunktet sunn og robust rase, men patellaluksasjon og arvelige øyeforandringer er to områder den svenske raseklubben følger med på. En valpekjøper bør be om de faktiske undersøkelsesresultatene i stedet for å slå seg til ro med at foreldrene omtales som «helsetestet».

Patellaluksasjon betyr at kneskålen kan forskyves fra sin normale plass. Noen hunder viser ingen tydelige symptomer, mens andre kan halte eller av og til hoppe over et steg med et bakbein. Den svenske raseklubben anbefaler at begge foreldredyrene har normale kneskåler. Be om å få se det offisielle patellaresultatet for hver av foreldrene, og kontroller at hundens identitet stemmer med resultatet.

Klubben anbefaler også øyelysing uten anmerkning før avl. En offisiell øyeundersøkelse utføres av en veterinær med særskilt kompetanse, og resultatet registreres sentralt hos Svenska Kennelklubben. Undersøkelsen kan påvise kliniske øyeforandringer som finnes på undersøkelsestidspunktet, men et normalt resultat er ingen garanti for at hunden aldri vil få øyeproblemer. Spør også om øyesykdom har forekommet hos eldre nære slektninger.

Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 stiller ikke noe rasespesifikt krav om patellaundersøkelse eller øyelysing for å registrere et mittelspitzkull. Raseklubbens anbefalinger går dermed lenger enn de bindende rasespesifikke registreringskravene. En valp registrert hos Svenska Kennelklubben har derfor ikke automatisk to foreldre med resultatene klubben anbefaler.

Be oppdretteren vise:

- offisielt patellaresultat for begge foreldrene
- resultatet fra øyelysingen, med dato og fullstendig vurdering
- informasjon om knær, øyne, hud og pels hos fullvoksne nære slektninger
- BPH-resultater, dersom foreldrene eller nære slektninger har gjennomført beskrivelsen

## Historie og opprinnelse

Mittelspitz er en tysk variant innen FCI-rasen tysk spitz. FCI anerkjente tysk spitz endelig i 1957, og den gjeldende standarden deler rasen inn i wolfspitz, grosspitz, mittelspitz, kleinspitz og zwergspitz.

Rasestandarden gjengir en eldre teori om at tyske spisshunder stammer fra steinalderens torvhunder og fra spisshunder i senere boplasskulturer. Standarden formulerer det som at rasen «sies å stamme» fra disse hundene. Dette bør derfor leses som en tradisjonell bakgrunnsbeskrivelse, ikke som en ubrutt og fullstendig dokumentert stamtavle tilbake til steinalderen.

Den tyske raseklubben beskriver den mellomstore spisshunden som den størrelsen som lenge ble holdt av håndverkere, småbønder og vognkjørere, og brukt som en årvåken gårds- og vakthund. Mittelspitz fikk sin egen plass i standarden for tysk spitz i 1969. I dag holdes den først og fremst som selskaps- og aktivitetshund, men vaktsomheten er fortsatt en del av rasen.

## Å leve med rasen

En mittelspitz kan bo i leilighet eller hus hvis den får daglig aktivitet, hvile og trening i å forholde seg rolig til lyder. I en lytt boligblokk er det viktig å tenke gjennom allerede før kjøpet hvordan hunden skal hindres i å overvåke oppgang, vinduer og ytterdør hele dagen. En stor hage løser ikke bjeffingen og erstatter heller ikke felles turer eller meningsfulle oppgaver.

Alenetid må trenes gradvis når hunden er trygg hjemme. En voksen hund som er godt vant til å være alene, kan vanligvis være for seg selv noen timer, men forskjellene mellom individer er store, og en liten valp skal ikke forlates alene. En hund som blir stresset, bjeffer vedvarende eller ikke klarer å slappe av, trenger kortere treningstrinn og mer selskap.

Regn med ukentlig pelsstell og hyppigere gjennomkamming når hunden feller underullen. Håndteringstreningen bør omfatte hele hunden, ikke bare ryggen. Kontroller hud, knær, poter, klør, ører og tenner samtidig, slik at endringer oppdages tidlig.

Rasen passer for deg som ønsker en årvåken hund som står familien nær og liker å trene, og som godtar at vaktsomheten krever aktiv veiledning. Den passer dårligere hvis stillhet, svært lavt aktivitetsbehov eller minimalt pelsstell er avgjørende. Velg oppdretter ut fra dokumenterte kne- og øyeresultater, stabile voksne slektninger og åpen informasjon om bjeffing og frykt – ikke bare etter farge eller en fyldig valpepels.

Mittelspitz

German Spitz Club of Great Britain

Federation Cynologique Internationale (FCI)

VDH - Verband für das Deutsche Hundewesen (German Kennel Club)

Dansk Kennel Klub (DKK)

Mellomstor tysk spisshund med kvadratisk, kompakt kroppsbygning, tett dobbelt pelslag og busket hale båret over ryggen. Våken og vokal vakthund, men også kjærlig og menneskeorientert, med behov for selskap, trening, mental stimulering og jevnlig pelsstell. Generelt robust, langlivet og aktiv.

Gunn Irene Lindstrøm driver oppdrett av rasen Mittelspitz og holder til i Skogn i Norge.

Gunn Irene Lindstrøm

De Aqua Lanetto driver oppdrett av rasen Spansk vannhund og holder til i Bremnes i Norge.

De Aqua Lanetto

## Kortfakta

Whippet er en britisk, FCI-anerkjent mynde i gruppe 10. Rasen ble utviklet for fart og arbeid, og rasestandarden beskriver en kombinasjon av muskelkraft, styrke og eleganse uten overdrivelser. Det er altså en atletisk bygget hund, ikke bare en slank selskapshund.

Ønsket mankehøyde er 47–51 cm for hannhunder og 44–47 cm for tisper. Rasestandarden angir derimot ingen idealvekt. Vurder derfor vekt og hold ut fra den enkelte hundens størrelse, muskulatur og kondisjon, ikke mot et fast tall.

Før et kjøp bør du særlig ta stilling til trygg mosjon, jaktlyst, kulde og dokumentert helse i familien. Whippet kan være en tilpasningsdyktig selskapshund, men trenger mulighet til å løpe under trygge forhold, gradvis trening på å være alene og forsiktig håndtering rundt vilt og smådyr.

## Utseende og pels

Whippet skal være funksjonelt bygget for fart. Standarden etterspør blant annet en dyp brystkasse, kraft over lenden, sterkt bakparti og frie, lange bevegelser med kraftig fraskyv. Bevegelsene skal være parallelle og verken korte, stive eller overdrevne. En ekstremt tynn eller svak hund er derfor ikke mer rasetypisk enn en tung og uhåndterlig hund.

Forskjellen i ønsket høyde mellom kjønnene er liten, men individer kan likevel ha tydelig ulik kroppsbygning. Siden standarden ikke angir vekt, er ett enkelt tall på vekten et dårlig kriterium for valg av hund eller vurdering av helse. Vurder heller proporsjoner, muskulatur, bevegelser og aktuelt hold sammen med oppdretteren eller en veterinær.

Pelsen skal være fin, kort og tettliggende. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt, bortsett fra merle. Rasestandarden angir ikke om rasen har underull. Vurder derfor den enkelte hundens pelstetthet og toleranse for kulde i stedet for å anta at alle har nøyaktig samme beskyttelse.

Den fine pelsen gir lite beskyttelse mot kulde og fuktighet. Noen whippeter trenger et godt tilpasset dekken på kalde turer, mens vær, aktivitet og individ avgjør når det er nødvendig. Skjelving, lavere tempo eller at hunden tydelig søker varme, er tegn på at turen bør avsluttes eller hunden få mer beskyttelse. Pelsstellet er ellers enkelt, men hud, tredeputer og klør bør kontrolleres etter aktivitet i kratt, skare eller ujevnt terreng.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver rasen som vennlig, hengiven og stabil, med evne til å tilpasse seg både hjemme og i sportslige sammenhenger. Dette er idealet i standarden, ikke en garanti for hvert individ. Avl, tidlige erfaringer, helse og hverdagstrening påvirker hvordan den enkelte hunden fungerer.

Svenske resultater fra atferdsbeskrivelsen BPH gir et mer nyansert bilde. Frem til juli 2024 var 373 whippeter beskrevet. Blant svenskfødte hunder fra 2004–2023 deltok 323 av 8 641 hunder, eller 3,7 prosent. Den beskrevne gruppen var i gjennomsnitt moderat sosial, relativt leken og forholdsvis trygg og nysgjerrig. Samtidig var det større variasjon i blant annet hilsing, nysgjerrighet og lek. Resultatene beskriver deltakerne og må ikke brukes som et løfte om en valp eller hele rasen.

Med barn er rolig håndtering og et uforstyrret hvilested viktigere enn merkelappen «familiehund». En voksen må være til stede, og barn skal ikke forstyrre en hund som spiser eller hviler. Møter med andre hunder bør også introduseres kontrollert, særlig hvis hundene er forskjellige i størrelse, lekestil eller erfaring.

En whippet kan leve med katt, men rasenavnet garanterer ikke at det fungerer. Jaktlyst og reaksjon på raske bevegelser varierer. Begynn med avstand og fysisk avskjerming, hold hunden i bånd, gi katten en trygg fluktvei og følg med til begge dyrene er avslappet. At hunden godtar familiens katt, sier ikke sikkert hvordan den reagerer på fremmede katter eller smådyr ute.

## Trening og mosjon

Whippet trenger daglig fysisk og mental aktivitet, men verken rasestandarden eller svenske myndighetsråd angir et bestemt antall minutter eller krever at hunden løper løs i full fart hver dag. Tilpass belastningen til alder, helse, kondisjon og underlag. Turer, nesearbeid, hverdagslydighet og mulighet til av og til å strekke skikkelig ut på et trygt sted gir en god blanding.

Treningen bør være belønningsbasert, trinnvis og tilpasset individet. Korte økter med et tydelig mål fungerer ofte bedre enn mange repetisjoner. Prioriter innkalling, kontakt rundt ting i bevegelse, rolig venting, håndtering av poter og evnen til å roe seg etter aktivitet. Begynn i enkle miljøer og øk forstyrrelsene når atferden fungerer stabilt.

Jaktlysten er et sikkerhetsspørsmål, ikke en karakterbrist. Rasens bakgrunn gjør at raske bevegelser kan utløse forfølgelse, men styrken i reaksjonen varierer. Innkalling reduserer risikoen uten å gjøre alle åpne områder trygge. Bruk bånd eller langline der vilt, trafikk, syklister eller smådyr kan dukke opp, og velg ordentlig inngjerdede områder når hunden skal løpe fritt.

I svensk natur gjelder det dessuten særlige hensyn til vilt. Fra 1. mars til 20. august skal hunder hindres fra å løpe løse i naturen, og resten av året må du fortsatt kunne hindre hunden i å jage eller forfølge vilt. Lure coursing og andre organiserte myndeaktiviteter kan gi et kontrollert utløp for jakten, men de er muligheter og ikke krav for et godt hundeliv.

## Helse

Whippet inngår ikke i noen av Svenska Kennelklubbens helseprogrammer, og det finnes derfor ingen rasespesifikke helseundersøkelser som må være gjennomført før paring i Sverige. Det betyr ikke at dokumentasjon er uviktig. Svenska Whippetklubbens gjeldende rasespesifikke avlsstrategi anbefaler undersøkelser og oppfølging som en valpekjøper bør spørre konkret om.

Raseklubben anbefaler at avlshunder får hjertet auskultert, det vil si at en veterinær lytter på hjertet med stetoskop. Hvis det høres en bilyd, bør hunden undersøkes videre av en veterinær med spesialistkompetanse i kardiologi. MMVD forekommer i rasen, men en bilyd er et funn og ikke en diagnose i seg selv. Raseklubben anbefaler også øyelysing, atferdsbeskrivelsen BPH og at hunden er minst to år før den brukes i avl. Dette er anbefalinger, ikke svenske registreringskrav for rasen.

Øyehelsen må beskrives like nøyaktig. Et lite antall svenske tilfeller av PRA er dokumentert, samtidig som bare en liten andel av hundene er undersøkt for arvelige øyesykdommer. Problemet kan derfor verken kalles vanlig eller avvises. Be om å få se daterte resultater for foreldredyrene, og spør hvordan oppdretteren bruker resultater fra slektninger.

Skader fortjener mer oppmerksomhet enn en lang liste over mulige sykdommer. I raseklubbens helseundersøkelse fra 2020, som omfattet svar om 367 individer, oppga eierne at 42,7 prosent hadde vært utsatt for en ulykke som krevde veterinærbehandling; sårskader var vanligst. En spørreundersøkelse viser ikke risikoen for hver enkelt hund, men den gir grunn til å kontrollere hud, poter og bevegelser etter aktivitet i høy fart og velge underlag og inngjerdinger med omtanke.

Spør også om testikkelstatus hos hannhunder og om immunmediert sykdom hos nære slektninger. Avlsstrategien beskriver opphopning i familier, men ikke en enkel arvegang som én enkelt DNA-test kan avklare. Opplysninger om foreldre, kullsøsken og eldre slektninger kan derfor være mer nyttige enn en generell påstand om at linjen er helsetestet.

Hjertefunn hos whippet må også tolkes med kunnskap om rasen. Studier av friske whippeter viser at enkelte EKG- og ultralydmål kan avvike fra generelle referanseverdier for hund. Fortell derfor veterinæren at hunden er en whippet og hvordan den trenes. Det kan redusere risikoen for feiltolkning, men må ikke brukes til å avfeie en bilyd, symptomer eller behovet for videre utredning.

## Historie og opprinnelse

Rasens dokumenterte historie begynner i Storbritannia. Whippet ble nevnt i offisiell utstillingssammenheng i England i 1876, og The Kennel Club anerkjente rasen i 1890. Whippetløp er dokumentert fra 1890-årene, mens rasestandarden oppgir at hunden opprinnelig ble brukt til jakt med syn eller lukt.

Rasen forbindes særlig med Nord-England og kappløp, men de tidligste avlsvalgene er ikke fullstendig dokumentert. Greyhound og enkelte terrierraser nevnes ofte som mulige innslag, mens den svenske avlsstrategien konstaterer at skriftlige beretninger fra de første oppdretterne mangler. Slike krysninger bør derfor beskrives som sannsynlige teorier, ikke som en nøyaktig oppskrift.

Rasens tidligere bruk er fortsatt synlig i kroppsbygningen og interessen for bevegelse. Dagens whippet er samtidig en etablert selskaps- og sportshund. Historien bidrar til å forklare fart og jaktlyst, men skal ikke brukes til å hevde at hvert individ må konkurrere eller reagerer likt på vilt.

## Å leve med rasen

Whippet kan fungere i leilighet hvis hverdagen gir nok utetid, aktivitet og mulighet til å finne ro. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn luftemuligheter, lydmiljø og hvor ofte hunden må være alene. For et individ som reagerer på lyder eller har vanskelig for å roe seg, kan en boligblokk med mye lyd mellom leilighetene være mer krevende enn planløsningen tilsier.

Alenetid må trenes gradvis. Begynn når hunden er trygg hjemme, gå ut svært kort og øk bare så lenge hunden forblir rolig. At rasen ofte beskrives som hengiven, betyr ikke at alle whippeter får separasjonsproblemer, og en hund nummer to er ingen sikker løsning. Vurder den enkelte hundens atferd og gå et trinn tilbake i treningen ved tegn på uro.

Planlegg også for varme, hvile og trygg transport. En korthåret hund kan trenge ekstra beskyttelse i kulde, men passform og bevegelsesfrihet er viktigere enn en lang utstyrsliste. En rolig, skjermet soveplass og forsiktig håndtering etter hard aktivitet gjør det samtidig lettere å oppdage sår, ømhet eller endrede bevegelser tidlig.

Før du kjøper valp, bør du be om konkrete opplysninger:

- registrerte opplysninger og daterte resultater for hjerte og øyne hos begge foreldredyrene;
- BPH-resultater eller en tydelig beskrivelse av temperamentet hos foreldre og nære slektninger;
- informasjon om skader, hjertesykdom, øyesykdom, testikkelstatus og immunmediert sykdom i familien;
- oppdretterens plan for sosialisering, miljøtrening og oppfølging etter overtakelsen.

Whippet passer best for den som setter pris på en nær selskapshund og samtidig respekterer at den er en rask mynde. Det avgjørende spørsmålet er ikke om rasen alltid er rolig, enkel eller familievennlig, men om du kan tilby trygg bevegelse, konsekvent trening og rom for variasjonen mellom individer.

Whippet

Swedish Kennel Club

Middels stor mynde som kombinerer løpshastighet med rolig selskapelighet. Elegant, slank og greyhound‑aktig, med kort, lettstelt pels, men lite beskyttelse mot vær og vind. Følsom, mild og svært menneskeorientert; den trenger vennlig trening, trygge muligheter til å sprinte, myk og varm liggeplass og et stabilt, stille hjem.

Källornas är en uppfödare av rasen Whippet med bas i Karlstad i Sverige. Historien med rasen går tillbaka till 2003.

Källornas

## Kortfakta

Dvergschnauzer er en liten, men robust tysk hunderase med tydelig vaktinstinkt, stor arbeidslyst og en pels som må trimmes. Den er den minste av schnauzerrasene, men ikke bare en mindre utgave av schnauzeren. Dvergschnauzer er en egen rase som ble utviklet for gårdsarbeid i et lite og hendig format.

- **Mankehøyde:** 30–35 cm for både hannhunder og tisper
- **Vekt:** 4–8 kg ifølge rasestandarden
- **Opprinnelsesland:** Tyskland
- **Opprinnelig oppgave:** rottefanger og gårdshund
- **Pels:** stri dekkpels med tett underull
- **Farger:** svart, pepper og salt, svart og sølv samt hvit
- **Typiske trekk:** årvåken, utholdende, nysgjerrig og ofte rask til å varsle

Dvergschnauzer passer best for den som vil trene og aktivisere hunden hver dag, og som aksepterer regelmessig pelsstell. Den hendige størrelsen gjør hunden enkel å ta med, men hverdagen krever likevel tydelige rutiner.

## Utseende og pels

Dvergschnauzer skal være kompakt, kraftig og omtrent like lang som den er høy. Skjegget, de buskete øyenbrynene og den strie pelsen gir det velkjente schnauzerpreget. Rasestandarden oppgir samme høyde- og vektspenn for begge kjønn, men hvor en voksen hund ligger innenfor spennene, avhenger blant annet av kroppsbygning og hold.

Pelsen består av tett underull og hard, tilliggende dekkpels. De fire godkjente fargene er helsvart, pepper og salt, svart og sølv samt helhvit. Fargen sier ikke noe om hundens temperament eller hvor godt den passer i et bestemt hjem.

Den strie pelsen må trimmes. Det betyr at modne, døde dekkhår plukkes ut. Svenska Kennelklubben anbefaler trimming minst fire ganger i året og gjennomgang av underullen omtrent hver uke. Hvor ofte den enkelte hunden trenger en full trimming, avhenger av pelskvalitet, vekst og hvor kort pelsen skal holdes. Skjegg, beinpels og mykere partier må kjemmes slik at smuss og floker ikke blir sittende.

Klipping kan passe for en hund som har blitt øm eller har vanskelig for å stå gjennom en trimmeøkt, men metoden endrer pelsstrukturen. Når dekkhårene klippes av i stedet for å plukkes ut, blir pelsen ofte mykere og mer ullen. Spør derfor oppdretteren eller en erfaren hundefrisør hvordan pelsen tidligere har blitt stelt, før du velger metode.

En riktig stelt stri pels røyter vanligvis svært lite, men det gjør ikke dvergschnauzeren allergifri. Lite røyting sier ikke hvordan en person med allergi vil reagere, og ingen hunderase kan garanteres å fungere for alle. Hvis noen i familien har allergi, bør dere snakke med helsepersonell, møte hunder under kontrollerte forhold og ha en plan før kjøpet.

## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og utholdende. Den legger raskt merke til lyder, bevegelser og mennesker i nærheten, og kan derfor være en effektiv liten varslingshund. Den samme årvåkenheten kan føre til gjentatt bjeffing ved døren, i oppgangen eller utenfor vinduet hvis hunden ikke får hjelp til å finne roen.

Raseegenskaper beskriver en tendens, ikke hvert individ. De svenske mentalbeskrivelsene kommer fra en for liten andel av oppdretterne til å gi et sikkert bilde av alle dvergschnauzere. Forskjellene mellom familier og individer kan være store. Se derfor på hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer i hverdagen. En trygg hund bør kunne hente seg inn etter en overraskelse og slappe av når det ikke skjer noe.

Dvergschnauzere lærer ofte raskt og kan være morsomme å samarbeide med. Eieren må likevel vise tydelig hvilken atferd som lønner seg. Harde korrigeringer kan øke stress og bjeffing. Med rolig, belønningsbasert trening blir det enklere å lære hunden hva den skal gjøre i stedet.

## Trening og mosjon

Dvergschnauzer trenger fysisk aktivitet og oppgaver for nese og hode hver dag. Det finnes ingen nyttig regel om et bestemt antall minutter som passer alle. En frisk, ung voksen hund kan gjerne bli med på lange turer og hundesport, mens en valp, eldre hund eller hund med sykdom trenger en annen belastning.

Varier turer i forskjellige miljøer med korte treningsøkter, søksoppgaver og tid til å undersøke i eget tempo. Rallylydighet, nosework, triksetrening og agility er aktiviteter der rasens hurtighet og samarbeidsvilje kan komme til sin rett. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag. Et bedre tegn er at den kan være aktiv ute og deretter finne roen hjemme.

Begynn tidlig med hverdagsferdigheter: kontakt, innkalling, gå pent i bånd, håndtering av poter og skjegg og ro på en fast plass. Tren på varslingen før den blir en vane. Belønn hunden når den registrerer en lyd og deretter vender oppmerksomheten mot deg, og lær inn en enkel rutine for ringeklokke og besøk. Begrens utsikten hvis hunden stadig øver på å bjeffe ved vinduet. Endre én ting om gangen, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er rolig.

Bakgrunnen som rottefanger gjør at enkelte individer gjerne jager små dyr som beveger seg raskt. En sikker innkalling og bånd der vilt kan dukke opp, er derfor fornuftig selv om jaktinteressen varierer.

## Helse

Dvergschnauzer beskrives generelt som en robust rase, men urinstein og øyesykdommer er to dokumenterte områder det er viktig å kjenne til. Svenska Kennelklubben oppgir at urinstein forekommer hos litt over fem prosent av rasen. Raseklubbens helsearbeid følger også blant annet progressiv retinal atrofi, PRA, og grå stær.

Rasen har dessuten en kjent tendens til forhøyede triglyserider i blodet. Det betyr ikke at alle dvergschnauzere blir syke, og en forhøyet verdi forklarer ikke automatisk mageproblemer eller bukspyttkjertelbetennelse. Tilbakevendende oppkast, diaré, magesmerter, urinproblemer eller endret syn bør vurderes av veterinær. Veterinæren avgjør om for eksempel urinprøve, øyeundersøkelse eller en fastende blodprøve er relevant.

Før du kjøper valp, bør du be oppdretteren vise faktiske helseopplysninger, ikke bare si at linjen er frisk. Kontroller foreldrenes registrerte resultater fra øyeundersøkelser, og spør om urinstein, tilbakevendende mageproblemer og øyesykdom hos nære slektninger. Raseklubben publiserer DNA-resultater for flere tilstander det finnes tester for, men en DNA-pakke er ikke en generell friskmelding og dekker ikke alle former for PRA. Spør hvilke tester som er utført, hva resultatene betyr for akkurat denne kombinasjonen, og hvilke gjeldende anbefalinger oppdretteren følger.

Små hunder trenger også regelmessig tannstell. Venn valpen til tannpuss, og følg med i munnen slik at dårlig ånde, ømhet eller vansker med å tygge oppdages tidlig.

## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzer ble utviklet i Tyskland rundt forrige århundreskifte. I området rundt Frankfurt am Main fantes det en liten, schnauzerlignende hund som ble kalt strihåret dvergpinscher. Svenska Kennelklubben beskriver hvordan små schnauzere og dvergpinschere ble brukt da rasen tok form gjennom mer planlagt avl.

Den lille gårdshunden skulle holde rotter unna og samtidig varsle om det som skjedde rundt gård og stall. Det historiske arbeidet bidrar til å forklare dagens kombinasjon av hurtighet, årvåkenhet og interesse for små bevegelser. I dag er dvergschnauzer en selskapshund, men den har fortsatt godt av å bruke både kropp og hode.

## Å leve med rasen

Dvergschnauzer kan bo i leilighet, men en liten hund er ikke automatisk enkel å ha tett på naboene. Vurder om du kan håndtere lyder ved dør og vindu, sørge for flere lufteturer og gi hunden daglig aktivitet. Evnen til å slappe av inne er ofte viktigere enn størrelsen på boligen.

Rasen kan fungere fint med barn når en voksen hjelper både barnet og hunden med å omgås rolig. Små barn og hunder skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Det er de voksne som har ansvaret for turer, trening og pelsstell, selv om barna gjerne vil hjelpe til.

Om hunden kan bo med katt, avhenger mer av individene, tidligere erfaringer og introduksjonen enn av rasenavnet. La de første møtene være rolige, skill dyrene med en grind ved behov, og sørg for at katten har rømningsveier. Gnagere og andre smådyr bør holdes trygt atskilt. Den dokumenterte bakgrunnen som rottefanger gjør det uklokt å gå ut fra at jaktinteressen mangler.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hva de klarer uten å bli urolige. Begynn med svært korte, udramatiske stunder når hunden er trygg, og øk tiden bare så lenge den forblir rolig. Planlegg hverdagen etter individet i stedet for å anta at en bestemt rase kan være alene et fast antall timer.

Velg dvergschnauzer hvis du liker en observant, aktiv hund og vil bruke tid på trening og trimming. Velg en annen rase hvis du ønsker minimalt pelsstell, en hund som sjelden varsler, eller en sikker løsning når det gjelder allergi og smådyr.

Dvergschnauzer

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

Lucie Anderssen driver oppdrett av rasen Dvergschnauzer og holder til i Nissedal i Norge. Oppdrettet er en videreføring av kennel Dolma Ling, som tidligere drev oppdrett av dvergschnauzer i fargene sort og sort/sølv. Virksomheten bygger på 40 års samlet erfaring med schnauzerrasene.

Hundeoppdrettere

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet