## Kortfakta

Schäferhund er en mellomstor, kraftig tysk bruks-, gjeter- og tjenestehund for en eier som ønsker å trene aktivt og systematisk. Rasen er samarbeidsvillig og allsidig, men den store variasjonen innen rasen gjør valget av oppdretter, foreldredyr og kull spesielt viktig.

- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 1, fårehunder og kveghunder
- **Mankehøyde:** hannhund 60–65 cm, tispe 55–60 cm
- **Vekt:** hannhund 30–40 kg, tispe 22–32 kg
- **Pels:** normalhåret dobbeltpels eller lang dobbeltpels, begge med underull
- **Aktivitetsnivå:** høyt; rasen trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsning og samarbeid
- **Viktig før kjøp:** kontroller helse, mentalitet, arbeidsegenskaper og bevegelser hos foreldre og nære slektninger, ikke bare hva oppdretteren kaller linjen eller hvilke utstillingsmeritter hundene har

En schäferhund kan være en svært dyktig familie- og treningshund når hverdagen passer individets arbeidslyst. Den er derimot sjelden et godt valg for den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund. En førstegangseier må være forberedt på å gå på kurs, trene regelmessig og skaffe hjelp tidlig hvis hunden utvikler frykt, stress, sterk trang til å jage det som beveger seg eller problemer med å roe seg.

## Utseende og pels

Schäferhund skal være kraftig og godt muskulert uten overdrivelser i kroppsbygning eller bevegelser. Kroppen er litt lengre enn den er høy. Ifølge rasestandarden skal hannhunder være 60–65 cm høye og veie 30–40 kg; tisper skal være 55–60 cm høye og veie 22–32 kg.

Rygg og kryss er ikke det samme. Rasestandarden beskriver en rett rygg som fortsetter over i et lett hellende kryss. En tydelig buet eller fallende lend og et overvinklet, kuhaset eller ustabilt bakparti er ikke rasens ideal. Svenska Kennelklubbens særskilte rasespesifikke dommeranvisninger peker ut overlinje og bakpart som risikoområder og sier at bevegelsene skal vurderes både i skritt og trav.

For en valpekjøper er naturlige bevegelser mer informative enn en ekstrem utstillingsoppstilling. Be om å få se foreldredyrene gå og trave på flatt underlag. Bakbeina skal arbeide stabilt og parallelt sett bakfra, uten at hasene faller innover eller virker ustabile. Se også på voksne slektninger; en valp viser ennå ikke hvordan den ferdig utviklede kroppen vil fungere.

Rasen har to godkjente hårlagsvarianter. Normalhåret schäferhund har tett, grov og tilliggende dobbeltpels. Den langhårede varianten har lengre, mykere dekkhår som ikke ligger like tett. Begge skal ha underull, og begge røyter. Børst og gre ved behov, oftere i røyteperioder, og vær særlig oppmerksom på lengre pels bak ørene og på bein og hale. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden etterstreber en velbalansert, nervefast, selvsikker, oppmerksom og lydhør schäferhund. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Mentalitet, arbeidslyst, omgjengelighet, frykt og evnen til å roe seg kan variere betydelig mellom hunder og slektslinjer innen rasen.

Schäferhunder beskrives ofte som intelligente, lojale eller naturlig beskyttende, men slike merkelapper sier for lite om hverdagen. En hund med stor arbeidslyst kan være fokusert og lydhør i passende arbeid, men krevende uten tydelige oppgaver. Oppmerksomhet på omgivelsene kan gi godt samarbeid med føreren, men også bjeffing eller kraftige reaksjoner hvis hunden er usikker, stresset eller dårlig trent. Rasen bør ikke velges med forventning om at alle individer automatisk er trygge vakthunder eller enkle familiehunder.

I enkelte deler av rasens avl har bruksprøver og tjeneste veid tyngst, mens utstilling har veid tyngre i andre. Merkelapper som «bruk» og «eksteriør» er likevel ikke nok til å forutsi aktivitetsnivå eller egnethet for familieliv. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer med fremmede mennesker, hunder, lyder, rolige pauser og nye miljøer. Be også om resultater og beskrivelser av hverdagsatferden til kullsøsken, halvsøsken og tidligere avkom.

På den svenske Mentalbeskrivning Hund, MH, dokumenteres hundens reaksjoner ved blant annet kontakt, lek, forfølgelse, passivitet, overraskelser, trusler og skudd. MH er en beskrivelse, ikke en prøve der hunden blir godkjent eller underkjent. Les derfor hele protokollen og sammenlign flere nære slektninger i stedet for å slå deg til ro med at en hund har «kjent mental status».

## Trening og mosjon

Schäferhund må bruke både kroppen og hodet hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som er riktig for hvert individ. Behovet påvirkes av alder, helse, restitusjon, treningstilstand og hva aktiviteten faktisk inneholder. En ung hund trenger en annen belastning enn en fullvoksen hund i god form.

En velfungerende hverdag kombinerer turer og fri bevegelse på trygge steder med nesearbeid, problemløsning og samarbeidsøvelser. Spor, søk, lydighet, bruksgrener og andre oppgaver der hunden får arbeide konsentrert, passer rasens bakgrunn. Varier underlag og miljø, men øk varighet, vanskelighetsgrad og fysisk belastning gradvis. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag, men å bygge kondisjon, kroppskontroll, selvbeherskelse og evne til å hente seg inn.

Belønningsbasert, individuelt tilpasset trening gjør det tydelig hvilken atferd som lønner seg, uten å bygge samarbeidet på frykt eller ubehag. Start tidlig med innkalling, kontakt, håndtering, å gå pent i bånd, avstand til forstyrrelser og å slippe gjenstander. Tren også den mindre spektakulære ferdigheten å ligge rolig når ingenting skjer. En schäferhund som bare får aktiviteter med høy intensitet, kan bli svært flink til å gire seg opp, men få problemer med å roe seg igjen.

Valper skal ikke mosjoneres som voksne hunder. Korte oppdagelsesturer, lek i eget tempo, hvile og positiv miljøtrening er viktigere enn lange distanser, hopping eller brå vendinger. Øk belastningen gradvis etter hvert som hunden vokser. Hvis hunden blir halt eller stiv, vegrer seg for å bevege seg eller får et endret bevegelsesmønster, bør treningen tilpasses og veterinær kontaktes.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, og albueleddsdysplasi, ED, er de mest sentrale dokumenterte helsekontrollene ved kjøp av en svenskregistrert schäferhund. Svenska Kennelklubben og raseklubbens avlsstrategi prioriterer begge områdene. Hudproblemer og lidelser i bevegelsesapparatet forekommer også, mens den svenske avlsstrategien samtidig påpeker at samlet dokumentasjon mangler for enkelte mye omtalte rygg- og kløeproblemer. Lange sykdomslister uten opplysninger om slektninger sier derfor mindre før valpekjøpet enn verifiserte resultater og helsen til nære slektninger.

Ifølge Svenska Kennelklubbens registreringsregler som gjelder i 2026, må foreldredyrene ha offisiell HD-status før paring. Fordi rasen har HD-indeks, anbefales det at foreldrenes gjennomsnittlige indeks ved paring er over 100, og hunder med HD-grad D eller E må ikke brukes i avl. For schäferhund kreves også offisiell ED-status; for foreldredyr født 1. januar 2006 eller senere skal resultatet være ED 0. En gjennomsnittlig ED-indeks over 100 er en anbefaling. Reglene kan endres, så kontroller alltid den gjeldende versjonen hos Svenska Kennelklubben.

Ved valpekjøp bør du kontrollere mer enn at begge foreldrene oppfyller minstekravene:

- sammenlign foreldrenes HD- og ED-resultater og gjeldende indekser
- finn ut hvor stor andel av tidligere kull og nære slektninger som er røntget
- spør om hudproblemer, tilbakevendende kløe, bevegelsesproblemer og andre diagnoser i familien
- les MH- eller MT-resultater for foreldre, søsken og tidligere avkom
- se voksne hunder bevege seg naturlig i skritt og trav, og spør hvordan de fungerer i arbeid og hverdag

Ett godt enkeltresultat utelukker ikke risiko. Resultatene i hele kullet og den nære slekten gir et bedre bilde før kjøpet.

## Historie og opprinnelse

Schäferhund ble utviklet i Tyskland som en allsidig gjeter- og brukshund. Etter at den tyske raseforeningen ble stiftet i 1899, startet planlagt avl med gjeterhunder fra det sentrale og sørlige Tyskland. Målet var å forene funksjonell kroppsbygning med temperament og arbeidsevne.

Den første rasestandarden ble skrevet i 1899 etter forslag fra A. Meyer og Max von Stephanitz. Rasens arbeidsevne førte snart til bruksområder utover gjeting. Schäferhund har siden fått en fremtredende rolle som bruks-, konkurranse- og tjenestehund på mange områder.

Historien forklarer hvorfor samarbeidsevne, utholdenhet, nesearbeid og en funksjonell kropp fortsatt står sentralt. Den forklarer også hvorfor rasen ikke bør bedømmes bare etter silhuett eller farge. En sunn schäferhund skal kunne arbeide og bevege seg effektivt; utseendet skal støtte funksjonen.

## Å leve med rasen

Schäferhund kan fungere godt i en familie og også i leilighet, men bare hvis eieren kan tilby trening, restitusjon, plass og trygg kontroll i hverdagen. En hage erstatter ikke aktivitet, og boligformen erstatter ikke planlegging. I en lytt bolig må eieren dessuten forebygge og trene på bjeffing og reaksjoner på lyder i oppgangen eller utenfor vinduene.

En voksen må være til stede sammen med barn, særlig fordi rasen er stor og sterk. Barn skal ikke ha ansvar for turer eller gripe inn i oppjagede situasjoner. Hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og barn og hund skal ikke være alene sammen. Egnethet for familieliv avgjøres av individets mentalitet, erfaringer og trening, ikke av rasenavnet.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. En schäferhund kan bo sammen med en annen hund eller katt, men dette kan ikke loves ut fra rasen. La hunder møtes rolig, helst på nøytralt område. Ved introduksjon til katt skal katten ha hundefrie fluktmuligheter; bruk en barriere og bånd, og hindre jaging fra første møte. Gå videre først når begge dyrene er avslappet, og ha tilsyn til samspillet er stabilt.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund som er trent på å være alene, klarer normalt noen timer fremfor en hel arbeidsdag. Øk tiden i små trinn, og ordne hundepass eller en annen løsning hvis hverdagen krever mer alenetid enn individet håndterer rolig.

Det beste hjemmet for en schäferhund har ikke en bestemt adresse. Det har voksne som ønsker å trene, kan lese hundens signaler, følger opp helsen og gir både meningsfull aktivitet og ordentlig hvile gjennom hele hundens liv.

Schäferhund

The Kennel Club (UK)

Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. (Germany)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Den Danske Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Schäferhund er en middels stor, atletisk brukshundrase som er svært intelligent og lett å trene. Den er lojal og naturlig beskyttende, og trenger mye daglig både mentalt og fysisk aktivitet. Rasen har en tett dobbelt pels som røyter en del, og brukes mye i politi, forsvar samt søk‑ og redningsarbeid.

Team Cayira i Sölvesborg återkommer i officiell dokumentation för Tysk Schäferhund genom tre hundar av den normalhåriga varianten. SKK Avelsdata registrerar Team Cayira Odd, född 2016, och knyter kenneln till orten. MyDog 2020 tar upp Team Cayira Dina, medan en officiell SKK-katalog från 2025 dokumenterar Team Cayira Wilma, född 2024.

Team Cayira

## Kortfakta

Labrador retriever er en middels stor til stor apporterende fuglehund med røtter i Newfoundland i Canada. Rasen ble hovedsakelig utviklet i Storbritannia. Den er kjent for samarbeidsvilje og interesse for å bære og hente gjenstander. Samtidig er dette en aktiv brukshund, ikke automatisk en enkel og avslappet familiehund.

- **Mankehøyde:** idealet er 56–57 cm for hannhunder og 54–56 cm for tisper.
- **Vekt:** omtrent 25–36 kg er en grov veiledning for en voksen hund, avhengig av kjønn, kroppsbygning og hold.
- **Forventet levealder:** ofte rundt 10–12 år.
- **Godkjente farger:** svart, gul eller leverbrun. Gult kan variere fra lys kremfarge til reverødt.
- **Pels:** kort og tett, med vannavstøtende underull.
- **Opprinnelig oppgave:** å søke opp og apportere felt vilt etter skuddet.

Labradorer avles med ulike mål. Noen oppdrettere legger mest vekt på jaktegenskaper, andre på eksteriør og selskap, mens mange forsøker å kombinere flere kvaliteter. Betegnelser som «jaktlabrador» og «utstillingslabrador» forteller derfor ikke alt om den enkelte hunden. Se på foreldrene, voksne slektninger, arbeidsmeritter og hvordan oppdretteren faktisk lever og arbeider med hundene sine.

## Utseende og pels

En labrador skal være kraftig bygd, kompakt og bevegelig uten å bli tung eller overvektig. Typiske trekk er et bredt hode, en kraftig kropp, godt vinklede bein og den karakteristiske «oterhalen»: tykk ved roten, avsmalnende mot spissen og dekket av kort, tett pels. Hannhunder har en idealhøyde på 56–57 cm og tisper 54–56 cm. Tallet på vekten er mindre viktig enn en synlig midje og ribbein som lett kan kjennes under huden.

Pelsen består av korte, tette dekkhår og vannavstøtende underull. Den beskytter godt i kaldt og vått vær, men betyr også at labradoren kan røyte mye, særlig når underullen skiftes. Børst ekstra i røyteperioder og bad hunden når den faktisk trenger det. En fast plan for bading eller børsting passer ikke alle hunder.

Kontroller hud, poter og ører regelmessig, spesielt etter bading og svømming. Tørk det ytre øret hvis det er fuktig, men rengjør bare ved behov. Vond lukt, brunlig sekret, rødhet eller gjentatt risting på hodet bør vurderes av veterinær i stedet for å behandles med rutinemessig ørerens.

Rasestandarden godkjenner ensfarget svart, gult eller leverbrunt; en liten hvit flekk på brystet kan forekomme. «Sølv» er ikke en fjerde godkjent farge, men registreres som en farge som avviker fra standarden. Selve fargebetegnelsen gir likevel ikke grunnlag for generelle påstander om helsen til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, intelligent og samarbeidsvillig hund som gjerne arbeider sammen med føreren. Mange labradorer søker sosial kontakt, responderer godt på belønningsbasert trening og er entusiastiske i både lek og arbeid. Ingen rasebeskrivelse er likevel en garanti. Temperament påvirkes også av arv, tidlige erfaringer, trening, helse og hverdagsmiljø.

Apporteringslysten viser seg ofte som et ønske om å bære ting i munnen. Gi hunden egnede gjenstander og lær inn et rolig bytte eller en «slipp»-kommando i stedet for å jage den når den tar noe. Det gjør hverdagen tryggere og gir utløp for en naturlig atferd. Mat kan være en sterk belønning, men lek, søksarbeid og muligheten til å hente en gjenstand kan også fungere svært godt.

Forskjellene mellom avlsretninger er reelle, men ikke absolutte. Jaktavlede hunder er ofte valgt for fart, utholdenhet og konsentrert apporteringsarbeid. Hunder fra mer eksteriørrettede linjer kan ha en annen kroppsbygning og arbeidsstil. Det betyr ikke at hver jaktavlet labrador har vanskelig for å roe seg, eller at hver utstillingsavlet labrador er rolig. Be oppdretteren gi konkrete eksempler på foreldrenes energinivå, evne til å koble av, lydnivå, omgjengelighet og arbeidslyst.

En BPH- eller MH-beskrivelse kan gi mer informasjon om hvordan en hund reagerte i standardiserte situasjoner. Resultatet er en beskrivelse, ikke en temperamentstest som hunden består eller stryker på. Vurder det sammen med egne møter med hundene og kunnskap om slekten.

## Trening og mosjon

En labrador trenger daglig bevegelse, men også oppgaver som engasjerer luktesansen, hukommelsen og samarbeidet med føreren. Det finnes ikke et universelt antall timer som passer for en valp, en voksen jakthund, en familiehund og en senior. Tilpass mengde og intensitet til hundens alder, helse, erfaring og restitusjon.

Turer kan kombineres med apportering, personsøk, spor, lydighet, rotrening og enkle søksøvelser. Korte, fokuserte treningsøkter er ofte mer nyttige enn å gjenta den samme øvelsen til hunden mister konsentrasjonen. Hvile og evnen til å roe seg er en del av treningen, ikke et tegn på at hunden har fått for lite å gjøre.

Prioriter tidlig en sikker innkalling, pent båndarbeid, rolig håndtering, selvkontroll og et tydelig signal for å gi fra seg gjenstander. Tren belønningsbasert og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Hvis du bruker mye godbiter i treningen, bør de regnes som en del av hundens daglige fôrmengde.

Interesse for vann er vanlig i rasen, men ikke alle labradorer liker å svømme, og ingen hund er automatisk trygg i vann. Begynn på grunt, rolig vann, la hunden bestemme tempoet og sørg for at den enkelt kan komme seg opp. Hold oppsyn ved strømmende, kaldt eller algepåvirket vann, og unngå å kaste gjenstander så langt at en ivrig hund presses utover det den mestrer.

## Helse

Den viktigste helsekontrollen før et valpekjøp er ikke bare om foreldrene er «testet», men hvilke undersøkelser som er gjort, når de ble utført og hva resultatene var. Labradorens ledd, øyne og hold fortjener særlig oppmerksomhet.

For at et labradorkull skal kunne registreres hos Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt HD-resultat før paring. Et registrert resultat er ikke det samme som hofter uten anmerkning. Svenska Labrador Retrieverklubben anbefaler et strengere utvalg: begge foreldrene bør være røntget for HD og ED uten anmerkning og øyeundersøkt innen to år før paring, uten arvelig øyesykdom med enkelte angitte unntak.

Be om foreldrenes registreringsnumre og kontroller selve resultatet, undersøkelsesdatoen og gjerne opplysninger om søsken, tidligere avkom og andre nære slektninger. Det gir mer informasjon enn en generell formulering om at hundene er helsetestet.

DNA-tester kan være verdifulle når de brukes for riktig sykdom og resultatene til begge foreldrene vurderes sammen. En test for prcd-PRA kan for eksempel bare si noe om nettopp denne formen for netthinnesykdom; den utelukker ikke andre øyesykdommer og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Ved recessive sykdommer som EIC trenger ikke en frisk bærer selv å bli syk, men resultatet til den andre forelderen må være kjent for å unngå at det fødes syke valper. Et stort DNA-panel er derfor ikke et bevis på god helse som helhet.

Overvekt belaster kroppen og bør ikke regnes som et normalt rasetrekk. Kjenn på ribbeina og se etter en tydelig midje ovenfra og fra siden. Vei hunden regelmessig og tilpass porsjoner, tyggeprodukter og treningsbelønninger etter holdet. Forskning har knyttet en variant i POMC-genet hos enkelte labradorer til større matmotivasjon og høyere kroppsvekt, men varianten finnes ikke hos alle, og overvekt er ikke uunngåelig.

## Historie og opprinnelse

Labrador retriever har tidlige røtter ved kysten av Newfoundland i Canada, der hunder av lignende type hjalp fiskere med å hente gjenstander og fangst fra vannet. På 1800-tallet ble slike hunder ført til Storbritannia, der rasen ble utviklet til en spesialisert apporterende fuglehund.

Den britiske kennelklubben anerkjente labrador retriever som rase i 1903. Arbeidet etter skuddet formet flere av egenskapene som fortsatt kjennetegner rasen: interesse for å søke etter, bære og avlevere gjenstander, vilje til å samarbeide på avstand og evne til å arbeide i vann og krevende terreng. I dag brukes labradoren til jakt, hundesport og flere samfunnsoppgaver, men arbeidsbakgrunnen er viktig også for den som først og fremst ønsker en selskapshund.

## Å leve med rasen

Labrador retriever kan passe i mange hjem når eieren ønsker å dele en aktiv hverdag med hunden og har tid til både trening og restitusjon. Hage er ikke et krav, og det kan fungere å bo i leilighet, men boligen erstatter ikke turer, søksarbeid og annen meningsfull aktivitet utendørs. Tren også på at hunden skal være stille og rolig i oppganger og andre fellesområder.

Sammen med barn er voksent tilsyn, tydelige regler og en uforstyrret hvileplass for hunden nødvendig. En ung eller oppspilt labrador er sterk nok til å velte et lite barn uten å mene noe vondt. Barn bør ikke ha ansvar for å gå tur med en hund de ikke kan håndtere fysisk.

Mange labradorer lever godt sammen med andre hunder og katter, men rasen alene avgjør ikke utfallet. Introduser dyrene gradvis, hindre jaging og trenging, og gi katten høye eller avskjermede fluktmuligheter. Ikke la dem være alene sammen før samspillet er rolig og forutsigbart.

Alenetid må læres trinnvis. En liten valp skal ikke bare forlates; begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den klarer å slappe av. Hvor lenge en voksen hund mestrer å være alene, varierer, så vurder hundens atferd i stedet for å følge en generell maksimumstid.

Før valpekjøpet bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- Hvilke aktiviteter og hva slags hverdag er kullet avlet for?
- Hvordan arbeider foreldrene, hvordan fungerer de sosialt, og hvordan roer de seg i praksis?
- Hvilke offisielle resultater finnes for HD, ED og øyne, og hva vet man om helsen til nære slektninger?
- Finnes det BPH, jaktprøver eller andre relevante beskrivelser og meritter, og hva viser de?
- Hvordan matcher oppdretteren valpenes ulike egenskaper med livet til kjøperne?

Den beste matchen bygger på mer enn farge, kjønn og en betegnelse på avlslinjen. Velg en oppdretter som kan beskrive hundenes faktiske egenskaper, vise kontrollerbare helseresultater og være ærlig om variasjonen i kullet.

Labrador retriever

Norwegian Kennel Club

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Labrador retriever er en middels stor til stor, atletisk og vennlig hund med svært gode svømmeegenskaper og kort, tett, vannavstøtende pels i gult, svart eller brunt. Den er intelligent og matmotivert, lett å trene, trenger daglig mosjon og mental stimulering, og brukes mye både som familiehund og brukshund.

Phalene

Swedish Kennel Club

The Norwegian Kennel Club

The Danish Kennel Club

Verein für Deutsche Spitze und Phalène

The Kennel Club UK

Phalene er en liten, elegant toy-spaniel med hengende ører, lang silkepels og hvit kropp med tegninger i ulike farger. Den er livlig, men sensitiv og svært menneskeorientert, lett å trene, trives med hundesport, moderat daglig mosjon og tett selskap med familien.

Två raser präglar Kelebeks kennel i Tollarp: Labrador retriever och Phalène. På den egna webbplatsen delas kullarkivet upp mellan Papillon, Phalène och jaktlabrador, vilket ger en bredare historisk bild. SKK Hunddata återger Kelebek's-prefixet i stamtavlan för en Phalène född 2022. Kombinationen gör både profilens två raser och kennelns dokumenterade Papillon-koppling synliga för den som jämför uppfödare.

Kelebeks kennel

## Kortfakta

Mops er en liten, kompakt selskapshund som gjerne lever tett på menneskene sine. Rasen passer best for den som ønsker en sosial hund i hverdagen og er forberedt på å kontrollere pust, øyne, hudfolder, tenner og vekt regelmessig.

- **Opprinnelse:** Kina; Storbritannia har ansvaret for rasestandarden
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 9, selskapshunder
- **FCI-nummer:** 253
- **Idealvekt ifølge rasestandarden:** 6,3–8,1 kg
- **Mankehøyde:** rasestandarden oppgir ingen høyde
- **Standardfarger:** sølv, aprikos, fawn og svart
- **Pels:** kort, fin, glatt og myk
- **Typisk rolle:** selskapshund

Idealvekten beskriver hvordan rasen skal være bygget; den er ikke en individuell målvekt for hver hund. En mops skal være muskuløs og kraftig i forhold til størrelsen uten å være overvektig. Vekten må derfor vurderes sammen med hundens kroppsbygning, kjønn og hold.

## Utseende og pels

Mopsen skal være tydelig kvadratisk, kompakt og kraftig bygget, men samtidig kunne bevege seg effektivt. Den høyt ansatte, tett krøllede halen og den mørke masken hos de lysere fargene er karakteristiske trekk. Rasestandarden oppgir en idealvekt, men ingen mankehøyde. Opplysninger om et offisielt høydeintervall bør derfor ikke styre valg av hund.

Et rasetypisk hode må også fungere godt. Neseborene skal være åpne, nesefolden må ikke dekke eller forstyrre nese eller øyne, og øynene skal ikke være utstående. Se på hunden både i hvile og etter at den har beveget seg: fri pust, klare øyne og stødige bevegelser er viktigere enn en ekstra kort snute eller mange rynker.

Den korte pelsen trenger ikke klipping. Børsting fjerner løse hår og gir samtidig anledning til å oppdage forandringer i huden. Hvor mye en mops røyter varierer, og kort pels betyr ikke at rasen er allergivennlig.

Tilpass stellet av hudfoldene til huden på den enkelte hunden i stedet for å følge en rutine som antas å passe alle. Huden skal være tørr og fri for rødhet og sår. Ømhet, væske eller tydelig lukt er grunner til å kontakte veterinær fremfor å prøve forskjellige produkter på egen hånd. Kontroller også klør, ører og munn regelmessig, og venn hunden til håndtering i små steg.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver mopsen som sjarmerende, verdig og intelligent, med et jevnt temperament og et glad og livlig gemytt. Den er avlet som selskapshund og vil ofte være nær og delta i hverdagen. Det passer for den som ønsker å tilbringe mye tid med hunden, men betyr ikke at alle mopser er like.

Foreløpig har for få mopser gjennomført BPH til at man kan trekke sikre, detaljerte konklusjoner om atferden i hele den svenske mopsbestanden. Oppvekst, erfaringer og helse påvirker blant annet trygghet, aktivitetsnivå, hvor mye hunden gir lyd fra seg, og hvordan den møter fremmede. Møt gjerne valpens mor og, hvis mulig, andre voksne slektninger. Se etter hunder som faller til ro igjen etter nye inntrykk og kan være sosiale uten å bli overdrevent oppjaget.

En mops kan leve godt med barn, hunder eller katter, men rasenavnet er ingen garanti. En voksen bør være til stede når barn og hund er sammen, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass. Introduksjon til andre dyr bør skje rolig og gradvis, med mulighet til å øke avstanden. For en voksen omplasseringshund er dens egne erfaringer ofte mer veiledende enn generelle påstander om rasen.

Ubehag kan også påvirke atferden. En hund som plutselig unngår berøring, blir urolig, mister lysten til å bevege seg eller endrer humør, bør få helsen undersøkt – ikke bare mer trening.

## Trening og mosjon

Mopsen trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men det finnes ikke ett antall minutter som passer alle. Alder, kondisjon, hold, temperatur og fremfor alt hvor godt hunden puster, avgjør hvor krevende en aktivitet blir. Flere rolige turer, nesearbeid og enkel hverdagstrening kan varieres etter individet.

Belønningsbasert trening egner seg godt for kontakt, innkalling, båndtrening og håndtering. Hold oppgavene tydelige, og legg inn pauser før hunden blir sliten eller frustrert. Mat kan være en praktisk belønning, men regn treningsgodbitene inn i hundens totale fôrmengde, slik at treningen ikke fører til vektøkning.

Se på hvordan hunden fungerer i stedet for å sammenligne lengden på turene. En mops skal kunne bevege seg uten kraftige pustelyder eller tydelig anstrengelse og hente seg inn uten å måtte kjempe lenge for å få luft. Avbryt og ta hunden til et kjølig, rolig sted hvis pusten blir merkbart tyngre, bevegelsene mister kraft eller hunden ikke vil fortsette. Blålige slimhinner, kollaps eller besvimelse er akutte faresignaler.

Varmt og fuktig vær kan gjøre temperaturreguleringen vanskeligere for kortsnutede hunder. Legg aktiviteten til kjøligere tider på døgnet, velg et roligere tempo og unngå hard belastning. Det finnes ingen sikker temperaturgrense som gjelder for alle mopser. La hundens pust, restitusjon og atferd avgjøre.

En valp skal få utforske og utvikle koordinasjonen uten lange, pressede økter. En voksen mops med god pust og kondisjon kan ofte gjøre mer enn korte turer i nærområdet, men øk belastningen gradvis. En hund som stadig begrenses av pusten, trenger en veterinærvurdering. Det skal ikke avfeies som normalt for en kortsnutet hund.

## Helse

Pusten er det viktigste å følge med på hos en mops. BOAS, brakycefalt obstruktivt luftveissyndrom, innebærer at trange øvre luftveier gjør det vanskeligere å puste. Tegn kan være anstrengt eller støyende pust, dårlig restitusjon, følsomhet for varme og mosjon eller forstyrret søvn. Oppstøt kan forekomme sammen med luftveisproblemer. Alvorlig pustebesvær, blålige slimhinner eller kollaps krever umiddelbar veterinærhjelp.

I Sverige omfattes mops av Svenska Kennelklubbens helseprogram for RFG-Scheme. For at et kull skal kunne registreres, må begge foreldrene ha et gyldig offisielt RFG-resultat før paring. Den offisielle undersøkelsen kan gjøres tidligst ved 24 måneders alder, og attesten kan ikke være eldre enn 24 måneder ved paring. Hunder med BOAS grad 2 eller 3, eller kraftig knipte nesebor, skal ikke brukes i avl.

Grad 0 betyr at hunden er klinisk upåvirket og fri for BOAS-relaterte pustevansker ved undersøkelsen. Grad 1 betyr at hunden er klinisk upåvirket, men har milde tegn som ikke påvirker prestasjonen under belastningen. Resultatet beskriver hunden på undersøkelsestidspunktet og er ingen livslang garanti. Når du velger valp, bør du derfor be om å få se begge foreldrenes resultater, undersøkelsesdatoer og vurdering av neseborene. Valpen er for ung til å ha et eget offisielt resultat.

Øynene er et annet viktig område å kontrollere. Utstående øyne er mer utsatt for skader, og feilvoksende hår, innrullede øyelokk eller tørre øyne kan irritere hornhinnen. Kniping med øyet, økt tåreflod, rødhet, uklarhet, misfarging eller at hunden gnir seg i øyet, bør vurderes raskt av veterinær. Et sår på hornhinnen kan være svært smertefullt selv om skaden er vanskelig å se uten spesialfarging.

Hudfolder, munn og hold må følges opp gjennom hele livet. Tørk hudfoldene når de har blitt fuktige, og søk hjelp ved betennelse. Venn valpen til tannpuss, og kontroller tenner og tannkjøtt regelmessig. Be også veterinæren vise hvordan du vurderer hold; overvekt kan belaste både pust og bevegelse.

Den svenske raseklubben MopsOrden anbefaler at begge foreldredyrene har kjent status for patellaluksasjon og for NME/PDE, en betennelsessykdom i hjernen som forekommer hos mops. Dette er raseklubbens anbefalinger og må ikke forveksles med det obligatoriske RFG-kravet for registrering. DNA-testen for NME viser genetisk sårbarhet, ikke om hunden har eller med sikkerhet vil få sykdommen. Be derfor oppdretteren forklare både testresultatene og hvordan kombinasjonen er valgt, uten å tolke en markørtest som en friskmelding.

I en stor britisk studie publisert i 2024 var median levetid for mops 11,6 år. Studien beskriver de britiske hundene som inngikk, og forutsier ikke levetiden til en enkelt svensk hund. Pust, hold, øyne, tenner, øvrig helse og tilgang til veterinærhjelp påvirker hundens livskvalitet gjennom årene.

## Historie og opprinnelse

Mopsens offisielle opprinnelsesland er Kina, mens Storbritannia er rasens hjemland og har ansvaret for standarden. Den tidlige historien er ikke fullstendig dokumentert. Fortellinger om kinesiske palasshunder, nederlandske handelsskip og kongelige bør derfor ses som tradisjoner knyttet til rasen, ikke som en fullt ut dokumentert historie.

Senere finnes det sikrere holdepunkter. Mops er nevnt i en svensk akademisk avhandling fra 1753. Rasen ble vist på hundeutstilling i Storbritannia i 1861, og den engelske raseklubben ble stiftet i 1883. Under utviklingen i Storbritannia fikk mopsen mye av den formen dagens rasestandard beskriver.

Rasens historie forklarer rollen som selskapshund, men eldre idealer skal ikke brukes til å forsvare overdrivelser. Den moderne standarden krever blant annet åpne nesebor, øyne som ikke er utstående, og effektive bevegelser. En rasetypisk mops skal altså også fungere godt i hverdagen.

## Å leve med rasen

Mopsen kan bo i både leilighet og hus. Størrelsen på boligen betyr mindre enn hvordan hundens dager ser ut. Regelmessige lufteturer, aktivitet tilpasset hunden, en kjølig hvileplass og mulighet til å være nær familien uten alltid å stå i sentrum er det viktige. I en bolig der lyder bærer godt, bør man også tidlig trene på å forholde seg rolig til lyder i oppgangen og utenfor døren.

Alenetid må trenes inn gradvis. Begynn når hunden er trygg hjemme, øk tiden i små steg og gå tilbake hvis hunden blir urolig. Hvor lenge en voksen mops kan være rolig alene, varierer med individ, erfaring, alder og helse. En valp trenger hyppigere tilsyn og lufting enn en voksen hund.

Før du velger valp, er det særlig nyttig å:

- se foreldredyrene i bevegelse og lytte til pusten deres før og etter aktivitet
- kontrollere begge foreldrenes gjeldende offisielle RFG-resultater og datoer
- spørre om øyne, hud, tenner, patella og NME/PDE i slekten
- se at neseborene er åpne og at nesefolden ikke forstyrrer øyne eller nese
- velge en oppdretter som kan beskrive både styrker og svakheter ved kombinasjonen
- planlegge for veterinærhjelp og oppfølging av pust, øyne, munn, hud og hold

Mops passer best for den som setter pris på en sosial, kompakt selskapshund og lar hundens pust og utholdenhet styre hverdagen. Rasen passer dårligere for den som vil kunne trene hardt i all slags vær, eller som ikke ønsker å bruke tid på helsekontroller og forebyggende stell.

Mops

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Association of Veterinarians for Animal Rights (AVAR) - Germany

Liten, robust selskapshund med rynkete ansikt, krøllet hale og uttrykksfulle øyne, vanligvis 6–8 kg og godt egnet til å bo i byleilighet. Kjærlig, menneskeorientert og leken, trenger moderat og skånsom mosjon, tett kontakt med familien, nøye vektkontroll og ekstra oppfølging i varmt vær på grunn av den korte snuten.

Åren 2012, 2016, 2021 och 2022 bildar ett officiellt registerspår för Lowrider's Kennel i Ersmark och rasen Mops. De två äldre födelseåren framgår av SKK Hunddata. De två senare syns i SKK:s utställningsresultat från 2023, där flera Mops med Lowrider's-prefixet förekommer. Spännvidden på tio år ger en konkret bild av kennelns dokumenterade närvaro inom rasen.

Lowrider's Kennel

## Kortfakta

Rhodesian ridgeback er en stor og atletisk hund fra det sørlige Afrika, mest kjent for hårstripen langs ryggen der pelsen vokser i motsatt retning. Rasen passer best for den som har mye tid til både fysisk aktivitet og trening, og som kan håndtere en selvstendig hund med bakgrunn fra jakt og vakthold.

- **Opprinnelse:** det sørlige Afrika. Sør-Afrika og Zimbabwe har ansvaret for rasestandarden.
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 6, drivende hunder samt søk- og sporhunder.
- **Mankehøyde:** ønsket høyde er 63–69 cm for hannhunder og 61–66 cm for tisper.
- **Ønsket vekt:** cirka 36,5 kg for hannhunder og 32 kg for tisper ifølge rasestandarden.
- **Pels:** kort, tett og glatt, fra lys hvetefarge til rød hvetefarge.
- **Temperament:** raseidealet er verdig og intelligent, med en viss tilbakeholdenhet overfor fremmede, men uten aggresjon eller frykt.
- **Aktivitetsnivå:** høyt. En rhodesian ridgeback trenger variert bevegelse, mentale oppgaver og tid til å falle til ro.

Rasebeskrivelsen er ikke et løfte om den enkelte hunden. Foreldre, nære slektninger, oppvekst og trening forteller mer om valpen du møter.

## Utseende og pels

Rhodesian ridgeback skal være kraftig og muskuløs, men samtidig bevegelig og balansert, ikke tung eller massiv. Standarden angir 63–69 cm og omkring 36,5 kg som ønsket for hannhunder, og 61–66 cm og omkring 32 kg for tisper. Dette er idealmål for rasen, ikke et løfte om den endelige vekten til hver voksen hund.

Ridgen er rasens tydeligste kjennetegn. Den skal begynne bak skuldrene, smalne mot hoftebeina og være symmetrisk. Standarden krever to like virvler, såkalte kroner, plassert rett overfor hverandre. Feil antall kroner er en eksteriørfeil, og en hund uten ridge kan ikke premieres etter standarden. Det avgjør likevel ikke hvordan hunden fungerer i hverdagen. Utseendet på ridgen og undersøkelsen for dermoid sinus er to forskjellige spørsmål.

Pelsen skal være kort, tett, glatt og blank, verken ullen eller silkeaktig. Fargen går fra lys hvetefarge til rød hvetefarge. Litt hvitt på bryst og tær er tillatt, det samme er mørk maske og mørke ører, mens store hvite partier og mye svart hår er uønsket. Nesebrusken kan være svart eller brun, og øyenfargen skal harmonere med pels- og nesefargen.

Den korte pelsen krever ingen avansert frisering. Børst og bad ved behov, hold klørne passe korte og kontroller hud, ører og poter. Tilpass stellet til den enkelte hunden og hverdagen fremfor å følge en fast ukeplan.

## Temperament og personlighet

En typisk rhodesian ridgeback er selvstendig, oppmerksom og tilbakeholden overfor mennesker den ikke kjenner. Tilbakeholdenhet betyr at hunden kan velge å se an situasjonen; det er ikke det samme som frykt. Rasestandarden beskriver verken skyhet eller aggresjon som ønskelig, mens raseklubbens mentalitetsmateriale viser at sosial trygghet, reaksjoner og evne til å hente seg inn varierer mellom individer.

Rasen har bakgrunn fra både jakt og vakthold. Jaktinteresse, årvåkenhet og egne valg kan derfor merkes i hverdagen, men styrken varierer fra hund til hund. En hund som varsler om besøkende, er ikke automatisk en pålitelig vakthund, og lavt lydnivå i en mentalbeskrivelse garanterer ikke en stille hund hjemme.

Den svenske mentalbeskrivelsen BPH kan gi nyttig informasjon om hvordan en hund reagerer i en bestemt testsituasjon. Beskrivelsen er ikke en prøve hunden består eller stryker på. Les hele resultatet i Svenska Kennelklubbens Avelsdata, og se særlig på sosial trygghet, frykt og evne til å hente seg inn. Be også om å få møte tispen og gjerne flere voksne slektninger. Atferden deres i vanlige situasjoner gir et bedre beslutningsgrunnlag enn ord som «familievennlig» eller «stabil» i en annonse.

En rhodesian ridgeback kan fungere godt i en barnefamilie, men rasenavnet er ingen sikkerhetsgaranti. En voksen skal alltid ha kontroll på samspillet, og hunden må få spise, sove og trekke seg tilbake uten å bli forstyrret. Velg individ og oppdretter ut fra den faktiske familiesituasjonen, ikke en generell merkelapp.

## Trening og mosjon

En rhodesian ridgeback trenger mye fysisk og mental aktivitet, men ett bestemt antall minutter passer ikke for alle hunder. En god hverdag inneholder turer i varierte omgivelser, mulighet til å bevege seg friere på sikre steder, nesearbeid og oppgaver der hunden får samarbeide, etterfulgt av tid til å falle til ro.

Spor, søksøvelser og annet luktbasert arbeid gjør god bruk av rasens egenskaper. Styrke, tempo og utholdenhet må bygges opp gradvis, særlig hos en unghund i vekst. Tilpass belastningen etter kropp, underlag og restitusjon fremfor å følge en enkel aldersformel.

Selvstendigheten gjør ikke rasen umulig å trene, men den stiller krav til motivasjon og tydelighet. Belønningsbaserte og varierte økter fungerer bedre enn lange repetisjoner eller harde konfrontasjoner. Tren kontakt, lineføring og innkalling tidlig. Hvis hunden gjerne følger vilt, bør du bruke langline eller et godt inngjerdet område helt til innkallingen også sitter med forstyrrelser.

La valpen møte mennesker, hunder, steder og lyder i et tempo der den fortsatt kan ta kontakt og hente seg inn. Målet er ikke å hilse på alle, men å føle seg trygg i hverdagen.

## Helse

Før du kjøper valp, er offisielle resultater for hofter og albuer samt en dokumentert undersøkelse av valpen for dermoid sinus sentrale kontroller. Kontroller at alle opplysningene gjelder de riktige hundene, og skill mellom Svenska Kennelklubbens registreringsregler og raseklubbens strengere vilkår for valpeformidling.

For at et rhodesian ridgeback-kull skal kunne registreres, krever Svenska Kennelklubben at begge foreldrene har et offisielt HD-resultat før paring. Rasen har i tillegg et eget krav om offisiell ED-status. Nordiske avlshunder som omfattes av regelen, kan ikke brukes hvis de har ED grad 2 eller 3, eller har fått klinisk påvist eller er operert for albueleddsdysplasi. Et kjent resultat er ikke automatisk et godt resultat, så les selve graden og spør hvordan kombinasjonen er planlagt.

Vilkårene for valpeformidling hos Svenska Rhodesian Ridgeback Sällskapet går lenger enn grunnkravene. De omfatter blant annet foreldrenes alder, HD-grader og kombinasjoner, ED grad 0 og mental dokumentasjon for enkelte hunder. Hvis et kull markedsføres gjennom valpeformidlingen, bør du kontrollere hva det innebar for akkurat denne paringen. Hvis kullet ikke står der, kan du spørre hvilket vilkår som ikke er oppfylt; betegnelsen alene gir ikke hele helsebildet.

Dermoid sinus, ofte forkortet DS, er en medfødt utviklingsfeil der huden og underliggende vev ikke har skilt seg fullstendig under fosterutviklingen. Forandringen kan danne en kanal med varierende dybde. Valper skal derfor undersøkes grundig av noen med riktig erfaring, og kjøperen bør få vite hvem som utførte kontrollen og hva som ble dokumentert.

Forskning har knyttet den genetiske forandringen som gir ridge, til høyere risiko for DS, men en ridge-test er ikke en diagnostisk test for dermoid sinus. Raseklubben understreker at hele den genetiske årsaken til DS ikke er fastslått, og fraråder en nyere kommersiell risikotest som mangler publisert validering. En synlig korrekt ridge kan derfor aldri erstatte en fysisk undersøkelse av valpen.

DNA-tester for blant annet juvenil myoklonisk epilepsi, JME, og degenerativ myelopati, DM, skal ikke behandles som en obligatorisk standardpakke for enhver svensk kombinasjon. Raseklubben anbefaler en vurdering ut fra slektskap og kjente resultater. Be oppdretteren forklare hvorfor en bestemt test er valgt, hvilken hund resultatet gjelder og hvordan det påvirket paringen. Det forteller mer enn en uspesifisert opplysning om at hundene er «DNA-testet».

Hold også hunden i funksjonelt hold. Følg med på vekt, midje, hvor lett du kjenner ribbeina og hundens utholdenhet over tid. La veterinæren vurdere endringer eller symptomer fremfor å trekke konklusjoner fra en generell sykdomsliste.

## Historie og opprinnelse

Rhodesian ridgeback ble utviklet i det sørlige Afrika og er den eneste internasjonalt anerkjente hunderasen med denne opprinnelsen. I Kappkolonien ble hundene til de tidlige nybyggerne krysset med lokale, delvis domestiserte jakthunder som hadde ridge. Den offisielle historien gir ingen sikker liste over alle europeiske raser bak dagens hund, så nøyaktige oppskrifter blir spekulasjon.

Rasens opprinnelige arbeid har gitt opphav til navnet «løvehund», men betegnelsen trenger en forklaring. Hundene skulle spore særlig løver og ved hjelp av bevegelighet holde dyret på avstand til jegeren kom. De arbeidet ofte i par eller grupper på tre; oppgaven var ikke å drepe en løve på egen hånd.

F.R. Barnes utformet den første rasestandarden i Bulawayo i daværende Rhodesia i 1922, med dalmatinerstandarden som forbilde. Standarden ble anerkjent av den sørafrikanske kennelorganisasjonen i 1926. Dagens standard forvaltes av Sør-Afrika og Zimbabwe og beskriver fortsatt en utholdende, rask og funksjonell hund fremfor en tung kroppstype.

## Å leve med rasen

Rhodesian ridgeback passer best i et hjem som kan gi den nær kontakt, daglig aktivitet, konsekvent trening og tydelige muligheter for hvile. Boligens størrelse avgjør ikke alene om livet fungerer. Det kan gå fint å bo i leilighet hvis hundens behov dekkes utenfor hjemmet og den kan slappe av inne; en stor hage erstatter verken turer, nesearbeid eller samarbeid.

Alenetid må trenes gradvis, uten at valpen forlates før den er klar. Begynn med svært korte og udramatiske stunder, og øk bare så lenge hunden er trygg. Det finnes ingen rasebasert timegrense som passer alle voksne individer. Planlegg derfor hverdagen rundt hunden du faktisk har, og skaff hjelp hvis den viser uro, lager lyd, ødelegger eller har vansker med å falle til ro.

Hvordan rasen fungerer med andre hunder eller katter, avhenger av individ, tidligere erfaringer og introduksjon. Hold de første møtene kontrollerte, gi dyrene hver sin trygge plass og forhindre jakt. En valp som vokser opp med katt, kan få gode vaner, men det sier ikke sikkert hvordan den vil reagere på ukjente smådyr ute.

Før kjøp er disse kontrollene mer verdifulle enn generelle løfter:

- kontroller foreldrenes identitet og offisielle HD- og ED-resultater i SKK Avelsdata;
- spør om kullet oppfyller SRRS' vilkår for valpeformidling, og hva eventuelle avvik betyr;
- be om dokumentasjon på valpens undersøkelse for dermoid sinus;
- les BPH-resultatene til foreldre og nære slektninger som beskrivelser, ikke karakterer;
- spør hvorfor eventuelle DNA-tester er utført, og hvordan resultatene påvirket kombinasjonen;
- møt voksne slektninger og vurder trygghet, restitusjon, jaktinteresse og evne til å falle til ro i hverdagen;
- vær ærlig om hvor mye tid du har til trening, mosjon, hundepass og gradvis trening på alenetid.

Den rette hunden skal ikke bare oppfylle rasestandarden. Den bør komme fra foreldre med godt dokumentert helse og ha egenskaper som passer til livet du kan tilby.

Rhodesian ridgeback

Verein für Deutsche Doggen (Germany)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Rhodesian Ridgeback Club of Great Britain

Société Centrale Canine (France)

Rhodesian ridgeback er en kraftfull, atletisk afrikansk jakthund med en karakteristisk ås av hår som vokser motsatt vei langs ryggen. Den er lojal og kjærlig mot familien, men reservert overfor fremmede, trenger rikelig med daglig mosjon, konsekvent positiv trening og passer best til aktive, erfarne eiere.

Leo Tino's i Uppsala har en dokumenterad koppling till Rhodesian ridgeback på tre skilda tidpunkter. SRRS hunddatabas visar kennelprefixet på en hund född 2019. Officiella SKK-kataloger återger sedan hundar födda 2023 och 2024, samtidigt som Uppsala anges som uppfödarort. De tre källorna täcker fem år och gör rasinriktningen och den lokala förankringen verifierbara.

Leo Tino's

## Kortfakta

Amerikansk cocker spaniel er en kompakt amerikansk fuglehund og selskapshund med stor arbeidslyst bak det elegante ytre. Den er en egen rase, ikke en mindre variant av engelsk cocker spaniel. Rasene har felles opphav, men ulike rasestandarder og avlshistorie. Det betyr likevel ikke at hver amerikansk cocker er roligere eller har mindre jaktlyst enn hver engelsk cocker.

- **Opprinnelse:** USA.
- **Rasetilhørighet:** FCI-nummer 167 i gruppe 8, apporterende hunder, støtende hunder og vannhunder.
- **Opprinnelig funksjon:** støtende og apporterende fuglehund; rasestandarden angir også selskapshund.
- **Ideell mankehøyde:** cirka 38 cm for hannhunder og 35,5 cm for tisper. Rasestandarden angir ingen idealvekt.
- **Temperamentsideal:** avbalansert, frimodig og glad uten skyhet.
- **Aktivitet:** trenger god daglig mosjon og oppgaver som engasjerer nesen og samarbeidet med føreren.
- **Pelsstell:** omfattende, særlig hvis pelsen holdes lang. En kortere sportsklipp gjør hverdagsstellet enklere, men fjerner ikke behovet for å kontrollere ører, poter og hud.

Rasen passer best for den som vil kombinere selskap med trening og godtar regelmessig pels- og ørestell. Den kan passe for en førstegangseier som søker hjelp ved behov, men er ikke automatisk et enkelt valg bare fordi den er forholdsvis liten.

## Utseende og pels

Amerikansk cocker spaniel skal være en sterk, velbalansert og bevegelig hund i kompakt format. Kroppen er litt lengre enn den er høy, men skal verken se lang eller lavstilt ut. Det tydelig formede hodet skal stå i forhold til kroppen. Øynene skal være mørke og må ikke være utstående; uttrykket skal være våkent og mildt. Bevegelsene skal være frie og effektive uten at den rikelige pelsen skjuler hundens linjer.

Fargene deles i rasestandarden inn i svart, andre ensfargede farger enn svart og flerfarget. Pelsen på kroppen er middels lang med beskyttende underull. Ører, bryst, buk og bein har mer beheng. Korrekt pels er silkeaktig og rett eller lett bølget. Overdrevent mye pels, bomullsaktig struktur eller krøller er ikke målet: amerikansk cocker spaniel skal fortsatt fungere som en sportslig hund.

Hvor ofte pelsen må gres og klippes, avhenger av mengde, lengde, struktur, aktivitet og vær. Del pelsen helt ned til huden og kontroller at kammen glir gjennom uten motstand. Floker oppstår lett rundt ørene, i armhulene og lysken, på potene og der sele eller halsbånd ligger. Etter turer i skog, regn og bading trengs en ekstra kontroll og grundig tørking.

Full utstillingspels krever betydelig mer arbeid enn en kortere sportsklipp. Be oppdretteren vise stellet før valpen flytter hjem. Venn valpen gradvis til kam, føner, klippemaskin, håndtering av potene og å stå stille i korte stunder. Da blir stellet en hverdagsferdighet i stedet for en kamp når pelsen allerede har floket seg.

## Temperament og personlighet

Rasens ideal er en avbalansert, modig og glad hund som gjerne arbeider sammen med mennesket sitt. Mange amerikanske cockere er kontaktsøkende, lekne og lærer raskt, men rasestandarden beskriver målet for avlen – den lover ikke hvordan en enkelt hund blir. Arv, tidlige erfaringer, helse, oppvekst og trening påvirker temperamentet.

Det svenske BPH-grunnlaget er for lite til å gi et sikkert bilde av mentaliteten i hele rasen: den gjeldende avlsstrategien viser bare 25 beskrevne hunder i perioden 2015–2023. Derfor er det mer nyttig å møte moren til valpen og gjerne andre nære slektninger. Se hvordan hundene søker kontakt, håndterer berøring, reagerer på noe uventet og faller til ro igjen. Spør også hvordan slektninger fungerer i den hverdagen du selv planlegger.

Jaktegenskapene varierer, men kan fortsatt være til stede. Rasen beskrives fremdeles som støtende og apporterende fuglehund, selv om jaktlig bruk er uvanlig i Sverige. En amerikansk cocker kan derfor plutselig bli svært interessert i en lukt eller fugl. Innkalling og kontakt utendørs må trenes, ikke tas for gitt.

## Trening og mosjon

Amerikansk cocker spaniel trenger daglig aktivitet, men ett bestemt antall minutter passer ikke for alle hunder. Alder, helse, kondisjon, miljø og dagens øvrige belastning avgjør hva som er passe. En god hverdag kombinerer turer og fri bevegelse på trygge steder med nesearbeid, apportering, samarbeid og evnen til å falle til ro etterpå.

Rasens bakgrunn gir flere naturlige treningsmuligheter. Søksøvelser, personspor, viltspor, kontrollert apportering og oppgaver der hunden arbeider nær føreren, bruker både nesen og samarbeidsviljen. Rallylydighet, lydighet, agility og freestyle kan også passe for individet. Begynn enkelt og øk vanskelighetsgrad, tid og fysisk belastning først når hunden restituerer godt.

Prioriter tidlig innkalling, følgsomhet, ro i møter og evnen til å avbryte et duftspor. Tren også hverdagsferdigheter: å bli undersøkt rundt øyne og ører, få potene håndtert, stå på et stellebord og hvile til tross for bevegelse i nærheten. Korte, tydelige økter og belønninger hunden setter pris på, hjelper motivasjonen.

Mer aktivitet er ikke alltid svaret på uro. En hund som har vanskelig for å falle til ro, kan trenge tydeligere restitusjon, bedre tilpasset trening eller en helsesjekk. For en valp bør nye miljøer, kroppskontroll og korte oppgaver veie tyngre enn lange, ensidige mosjonsøkter.

## Helse

Ørene er det viktigste helseområdet å planlegge for, og øyeundersøkelse er det tydelige svenske avlskravet. I rasens svenske avlsstrategi beskrives ørebetennelse som det vanligste helseproblemet. Hengende, godt behårede ører og rik pels gjør det ekstra viktig å kunne se huden, holde behåringen rundt øreåpningen håndterlig og oppdage plager tidlig.

Lukt, rødhet, hevelse, sekret, ømhet eller hoderisting er grunner til å kontakte veterinær. Gjentatte plager bør utredes fordi det kan finnes en underliggende årsak. Friske ører trenger derimot ikke rengjøring etter et hyppig standardskjema. Det finnes heller ikke støtte i rasens avlsstrategi for at amerikanske cockere generelt blir født med trange øreganger.

Arvelige øyesykdommer som katarakt og netthinnefolder forekommer, og PRA er påvist i enkelte tilfeller. For et svenskregistrert kull må begge foreldrene ha et offisielt øyeundersøkelsesresultat. Attesten kan ikke være eldre enn ett år, og resultatet må være gyldig før paringen. Regelen krever et aktuelt resultat; den betyr ikke at hver diagnose må være merket som fri. Kontroller foreldrenes resultater og datoer i SKKs Avelsdata, og be oppdretteren forklare hvordan eventuelle funn er vurdert i den planlagte kombinasjonen.

En DNA-test for prcd-PRA er verken en garanti mot all PRA eller en erstatning for øyeundersøkelse. I 2025 avslo SKKs avlskomité søknaden om et sentralt helseprogram på nivå 1 for prcd-PRA hos amerikansk cocker spaniel, fordi det ikke var avklart at påviste PRA-tilfeller i rasen skyldtes akkurat denne mutasjonen. Bland heller ikke rasens svenske krav med testpakker for engelsk cocker spaniel: FN, HD-undersøkelse og patellaundersøkelse er ikke formelle registreringskrav for amerikansk cocker spaniel etter de gjeldende reglene.

I SKKs særskilte dommeranvisninger fremheves hodeform, øyne og for mye pels. Ved valpekjøp er sunne proporsjoner, øyne som ikke står ut eller renner konstant, korrekt bitt, frie bevegelser og en pels som ikke hindrer hunden, viktigere enn et ekstremt uttrykk. Friske foreldre reduserer usikkerheten, men garanterer ikke en frisk valp.

## Historie og opprinnelse

Amerikansk og engelsk cocker spaniel har felles røtter, men den amerikanske typen ble utviklet i USA og ble en egen rase. Hunden Obo II, født i 1882, nevnes ofte som et tidlig viktig individ i den amerikanske historien. I første halvdel av 1900-tallet ble forskjellene i type tydeligere.

I 1945 delte American Kennel Club cocker spaniel i amerikansk og engelsk cocker spaniel. De første amerikanske cockerne kom til Sverige på 1950-tallet. FCI angir USA som rasens opprinnelsesland og plasserer den blant apporterende hunder, støtende hunder og vannhunder. Dagens rase er ofte innrettet mot selskap og utstilling, men fuglehundfunksjonen i standarden forklarer hvorfor nesearbeid, søk og apportering fortsatt er relevante aktiviteter.

## Å leve med rasen

Amerikansk cocker spaniel kan bo godt i hus eller leilighet hvis aktivitet, lufting, pelsstell og restitusjon fungerer. I en bolig der lyder bærer langt, trengs trening på å være rolig ved lyder og en plan for hundens dager; rasenavnet sier ikke om individet vil bjeffe mye eller lite.

Rasen kan leve fint med barn, hunder og andre dyr, men rasen i seg selv er ingen garanti. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass. Introduksjoner til andre dyr bør skje rolig og kontrollert. Ta hensyn til individets tidligere erfaringer, ressursforsvar, lekestil og interesse for å jage – ikke bare en generell beskrivelse av rasen.

Alenetid læres inn gradvis når hunden er trygg i hjemmet. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden forblir rolig. Noen individer lærer raskt, mens andre trenger en langsommere plan. Rasen bør derfor verken beskrives som ute av stand til å være alene eller som problemfri uten trening.

Før et valpekjøp er disse kontrollene særlig nyttige:

- Se begge foreldrenes offisielle øyeresultater og datoer i Avelsdata; kontroller at hvert resultat var høyst ett år gammelt ved paringen.
- Spør om gjentatte øre-, øye- og hudplager hos foreldrene og nære slektninger, ikke bare om hundene virker friske akkurat den dagen.
- Møt moren til valpen og observer kontakt, håndtering, lydreaksjoner og restitusjon. Be om informasjon om andre nære slektninger hvis faren ikke er til stede.
- Se etter frie bevegelser, sunne hodeproporsjoner, øyne som ikke er utstående, rennende eller sammenknepne, og en pelsmengde som kan stelles uten å hindre hunden.
- Be oppdretteren vise pels- og ørestellet, og vurder arbeidet ut fra den pelslengden du faktisk planlegger å beholde.
- Fortell hvilken hverdag og hvilke aktiviteter du planlegger. En oppdretter som kjenner linjene sine, skal kunne drøfte variasjon i stedet for å love at alle valper blir like.

Regler og anbefalinger kan endres. Kontroller derfor alltid gjeldende versjon hos SKK og raseklubben i forbindelse med kjøp, i stedet for å stole på en gammel sjekkliste.

Amerikansk cocker spaniel

Dansk Kennel Klub (DKK)

Norwegian Kennel Club (NKK)

Amerikansk cocker spaniel: en liten, robust jakthund med silkemyk pels og store, uttrykksfulle øyne. Den er glad, kjærlig og svært menneskeorientert, og passer godt for aktive familier. Den trenger daglig mosjon, mental stimulering, mild positiv trening og jevnlig, grundig pelsstell og ørepleie.

Dream Dog's

Heading's kennel i Gryt har Labrador retriever i uppfödarprofilen. 2023 års Nordic Dog Show-katalog från Skaraborgs Kennelklubb redovisar samma kennelprefix på en Alpenländische dachsbracke född 2020 och anger Gryt som uppfödarort. Det ger ett verifierat exempel på Heading's-namnet inom en andra ras, utöver den Labrador retriever som anges i profilen.

Heading's kennel

## Kortfakta

Pomeranian er den minste størrelsesvarianten av tysk spitz: en svært liten, men livlig selskapshund med tett dobbeltpels, stor årvåkenhet og ofte lett for å bjeffe. Den passer best for den som ønsker å trene og aktivisere en ordentlig hund i lite format, ikke for den som først og fremst vil ha en hund som skal bæres.

- **Rase og opprinnelse:** tysk spitz, pomeranian/zwergspitz, med opprinnelse i Tyskland og senere videreutvikling i England
- **Størrelse:** vanligvis 18–23 cm i mankehøyde og rundt 2–3 kg; rasestandarden angir 21 cm med tillatt variasjon og at vekten skal stå i forhold til hundens størrelse
- **Forventet levealder:** omtrent 12–16 år er en veiledning, ikke et løfte for den enkelte hunden
- **Temperament:** ofte årvåken, glad, hengiven og lærevillig, men individ, oppvekst og hverdag har stor betydning
- **Aktivisering:** daglige turer, nesearbeid og korte treningsøkter, med tid til ro og restitusjon
- **Pelsstell:** grundig gjennomgang omtrent hver annen uke og oftere i røyteperioder
- **Vær oppmerksom på:** bjeffing, tannstell, patellastatus og trygg håndtering rundt små barn og betydelig større hunder

«Teacup Pomeranian» og «mini Pomeranian» er ikke egne, godkjente størrelsesvarianter. Dette er markedsføringsord som ikke gir en sikrere prognose for voksen størrelse, helse eller temperament. Den offisielle varianten heter Pomeranian eller Zwergspitz. Vurder derfor foreldrene, voksne slektninger, helseopplysninger og oppdretterens avlsmål i stedet for å stole på en salgsbetegnelse.

## Utseende og pels

Pomeranian er kompakt og kvadratisk bygget, med et lite, spisst hode, små stående ører og en fyldig hale som bæres høyt over ryggen. Den rikelige pelsen gir hunden en rundere silhuett enn kroppen under pelsen.

Rasen har dobbeltpels. Dekkhårene skal være lange, rette og stå ut fra kroppen, mens underullen er kort, tett og myk. Pelsen danner en tydelig krage rundt halsen, bukser på bakbeina og en buskete hale. Standarden beskriver en naturlig pels som ikke skal se formklippet ut. Godkjente farger omfatter blant annet hvit, svart, brun, oransje og gråsjattert, i tillegg til flere andre definerte farger og kombinasjoner.

En grundig gjennomgang omtrent hver annen uke er et godt utgangspunkt ifølge Svenska Kennelklubben, men mange hunder trenger hyppigere børsting når de røyter. Arbeid gjennom pelsen helt ned til huden i stedet for bare å glatte overflaten. Øk pelsstellet så snart små floker begynner å danne seg. Hvor ofte hunden bør børstes, må følge pelsen, årstiden og hverdagen; én fast plan passer ikke for alle individer.

Pelskvaliteten er viktigere enn størst mulig volum. En korrekt dobbeltpels inneholder både dekkhår og underull. Mye underull kombinert med manglende dekkhår er et kjent problem i rasen og kan gjøre pelsen vanskelig å stelle. Når du møter en oppdretter, er det derfor nyttig å se voksne hunder, ikke bare valpens myke valpepels.

## Temperament og personlighet

Pomeranian er ofte årvåken, livlig og sterkt knyttet til menneskene sine. Rasestandarden beskriver en glad, hengiven og lærevillig hund uten utpreget jaktlyst, men dette er et avlsideal og ingen garanti for hvordan hvert individ fungerer med fremmede, barn eller andre dyr.

Spisshundens årvåkenhet gjør at den raskt kan reagere på lyder, bevegelse utenfor vinduet eller noen som kommer til døren. Bjeffingen har bakgrunn i rasens rolle som varsler. Målet trenger derfor ikke være en hund som aldri sier fra, men en hund som kan avbryte, søke støtte hos føreren og falle til ro igjen. Begrens muligheten til å øve på lange bjeffeserier, belønn pauser og tren inn en rolig rutine rundt tilbakevendende utløsere.

Sosialisering er verdifullt, men gir ikke løfte om et bestemt temperament. La valpen møte mennesker, miljøer og stabile hunder i et tempo der den fortsatt kan tenke, søke kontakt og hente seg inn. Mer eksponering er ikke nødvendigvis bedre hvis hunden blir overveldet.

En BPH-atferdsbeskrivelse kan vise hvordan den beskrevne hunden reagerte i standardiserte øvelser, men resultatet er ikke bestått eller ikke bestått og forutsier ikke alt. Datagrunnlaget for Pomeranian er dessuten begrenset. Se et eventuelt BPH-resultat i sammenheng med foreldrenes hverdagsatferd og det oppdretteren kan fortelle om voksne slektninger.

## Trening og mosjon

Pomeranian trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke et universelt antall minutter som passer for alle hunder. En god hverdag kombinerer turer i hundens tempo med nesearbeid, samarbeid, lek og uforstyrret hvile. Vurder balansen ut fra hundens hold, bevegelser, konsentrasjon og evne til å falle til ro, ikke bare hvor langt den har gått.

Rasen kan trives med nosework, rallylydighet og agility når oppgavene og miljøet tilpasses hundens størrelse og erfaring. Kontaktøvelser, innkalling, triks og søk etter mat eller gjenstander gir også meningsfull aktivisering. La hundens engasjement styre lengden på øktene i stedet for en fast plan på fem eller ti minutter.

Belønningsbasert trening hjelper hunden med å forstå hva som lønner seg, uten å gjøre den mer usikker. Prioriter dette tidlig:

- rolig håndtering av poter, munn og pels
- kontakt og innkalling selv når noe beveger seg eller lager lyd
- å kunne trekke seg unna og hvile
- en innlært pause etter at hunden har lagt merke til en lyd
- trygghet på ulike underlag og under transport i hverdagen

Den lille kroppen krever trygghet, ikke inaktivitet. Løft hunden når situasjonen faktisk innebærer en risiko, men la den også gå, snuse og løse enkle oppgaver selv. Forebygg fall fra møbler eller armer, og avbryt hard lek med betydelig større hunder før størrelsesforskjellen blir et problem.

## Helse

Ved kjøp av valp i Sverige er foreldrenes registrerte patellastatus, opplysninger om tenner og bitt samt informasjon om pelsproblemer hos voksne slektninger spesielt nyttige. Identifiserte hunder, registrerte resultater og åpne svar sier mer enn en lang liste over mulige sykdommer.

Patellaluksasjon forekommer hos Pomeranian og andre små hunderaser. I Sverige er patellaundersøkelse ikke et obligatorisk helseprogram for rasen, men den svenske raseklubben anbefaler at avlshunder undersøkes. Klubben anbefaler at hunder med grad 2 eller 3 ikke brukes i avl, og at grad 1 bare kombineres med grad 0. Dette er en avlsanbefaling, ikke en garanti for valpens fremtidige helse.

Be om foreldrenes registrerte navn eller registreringsnummer, og kontroller resultatene i Svenska Kennelklubbens databaser Hunddata eller Avelsdata. Kontroller hundens identitet, undersøkelsesdato og status for begge foreldrene. Formuleringen «foreldrene er testet» er ikke nok hvis identitet og resultat ikke kan spores.

Hårtap omtales noen ganger som «black skin disease», BSD eller alopecia X. Rasens gjeldende svenske avlsstrategi understreker at BSD verken er en sykdom i seg selv eller en vitenskapelig diagnose, men et hverdagslig samlebegrep for flere tilstander som kan gi pelstap. Uforklarlig hårtap trenger derfor en veterinærvurdering. Spør hvordan pelsen har utviklet seg hos foreldrene og eldre slektninger, men ikke krev sikre løfter om arvelighet når årsakene er uklare.

Tenner, kjever og bitt er også viktige i rasen. Venn valpen til at munnen blir undersøkt, og start tidlig med tannpuss; helst bør tennene børstes daglig. Søk hjelp hvis hunden har smerter, vansker med å spise eller hvis bittet ser ut til å skade bløtvev i munnen.

## Historie og opprinnelse

Pomeranian har sin opprinnelse i Tyskland og tilhører familien tysk spitz. Zwergspitz betyr dvergspitz, mens Pomeranian er det internasjonalt kjente navnet på den samme offisielle størrelsesvarianten.

Rasens moderne type ble videreutviklet i England. Der ble Pomeranian Club stiftet i 1891, og en tidlig rasestandard ble utarbeidet. Den dokumenterte historien oppsummeres derfor best som en tysk spitzbakgrunn med viktig videreutvikling i England, ikke som en sikker og ubrutt fortelling om én bestemt forhistorisk hundetype.

Rasens tidligere varslerrolle er med på å forklare dagens årvåkenhet og tendens til å bjeffe. I dag holdes Pomeranian først og fremst som selskapshund, men den har beholdt spisshundens oppmerksomhet og liker ofte oppgaver der den får samarbeide og bruke nesen.

## Å leve med rasen

Pomeranian kan fungere med barn, andre dyr og i leilighet, men bare når de voksne tilpasser miljøet til en svært liten, årvåken hund. Verken rasenavnet eller tidlig sosialisering gjør samspillet automatisk trygt.

Små barn og hunder skal alltid ha en voksen i nærheten. Barnet bør sitte under kos, la hunden gå unna og aldri bære den uten hjelp. Hunden trenger et uforstyrret hvilested. En Pomeranian er ikke et leketøy, og et fall fra noens armer eller et høyt møbel kan få alvorlige følger selv om rasen er livlig og robust for størrelsen.

Med andre hunder er kontrollerte møter viktigere enn mange møter. Velg rolige individer, tren på rolig kontakt på avstand og avbryt ujevn fysisk lek. En katt bør introduseres gradvis, gjerne først gjennom lukt og en barriere. Katten skal ha sin egen fluktvei, og jaging må ikke bli en innlært atferd. Ikke la dyrene være alene sammen før samspillet er stabilt.

Det kan fungere å bo i leilighet når hunden får aktivitet ute og klarer å slappe av inne. Den avgjørende utfordringen er ofte lyd, ikke boligens størrelse. I et lytt bygg må eieren forebygge vakthold ved vindu og dør, trene rolige rutiner og ta hensyn til naboene.

Pomeranian beskrives ofte som sterkt knyttet til menneskene sine og bør gradvis lære å være alene. En valp kan ikke forlates alene fra starten. Begynn med svært korte stunder i trygge omgivelser, og øk bare mens hunden forblir rolig. Hvis den begynner å bjeffe vedvarende, vandre, klore eller ikke klarer å falle til ro, har øvelsen blitt for vanskelig og må gjøres enklere.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn farge og lovet voksenvekt:

- møt tispen og gjerne andre voksne slektninger
- spør hvordan de reagerer på lyder, fremmede, håndtering og hvile
- kontroller identiteten og patellaresultatet til begge foreldrene
- spør om tenner, bitt og varig pelstap i familien
- be oppdretteren forklare målet med kombinasjonen og hvordan tidligere avkom har utviklet seg
- avvis salgsargumenter som gjør «teacup» eller «mini» til en helsegaranti

En god match er en Pomeranian med et forventet temperament og stellbehov som passer hverdagen din, fra en oppdretter som viser dokumentasjon, kjenner de voksne hundene sine og kan snakke like åpent om variasjon og risiko som om rasens sjarm.

Pomeranian

Deutscher Spitz Club (Germany)

Liten, reveaktig spisshund med tett, fluffy dobbelt pels i mange farger. Med en vekt på 2–3,5 kg er Pomeranians livlige, årvåkne og svært menneskeorienterte selskaps­hunder som også er gode vakthunder. De trenger jevnlig pelsstell, mild og positiv trening, daglige turer, mentale utfordringer, tannstell og beskyttelse av de små leddene sine.

För Nipper Tippa Kennel i Löddeköpinge visar en officiell DKK-katalog ett tydligt Pomeranian-spår. Där dokumenteras en hund född 2017 med kennelprefixet, medan stamtavlan bär samma prefix hos båda föräldradjuren. Att även uppfödarorten anges gör källan användbar för den som vill jämföra kennelns rasinriktning och se namnets användning över två generationer.

Nipper Tippa Kennel

## Kortfakta

Staffordshire bull terrier er en britisk, kompakt terrier med stor styrke i forhold til størrelsen. Det er en egen, anerkjent rase, ikke samme rase som american staffordshire terrier, bull terrier eller american bully. Hos riktig eier kan den være en nær og aktiv selskapshund, men valget bør bygge på individets temperament, atferd i hundemøter og familiens evne til å håndtere en sterk og rask hund – ikke på kallenavn eller stereotypier.

- **Opprinnelse:** Storbritannia, med røtter i Midlands og Staffordshire
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 3, terriere
- **Mankehøyde:** 35,5–40,5 cm for både hannhunder og tisper
- **Vekt:** 12,7–17 kg for hannhunder og 11–15,4 kg for tisper
- **Pels:** kort, glatt og tettliggende
- **Passer best hos:** en eier som vil trene belønningsbasert, kan lese hundens signaler og har en gjennomtenkt plan for hundemøter, mosjon og restitusjon

Rasestandarden beskriver en intelligent, hengiven, modig og pålitelig hund. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Oppvekstmiljø, helse, erfaringer og arvelige egenskaper påvirker hverdagen. En førstegangseier kan lykkes godt hvis personen er forberedt på å trene hverdagskontroll og forebygge vanskelige situasjoner.

## Utseende og pels

En Staffordshire bull terrier skal forene muskelkraft med balanse, smidighet og frie bevegelser. Brystkassen er bred, kroppen kompakt og hodet kort og dypt med bred skalle. Mer vekt er ikke et tegn på bedre rasetype. Høyde og vekt skal passe sammen, og en hund som blir for tung, mister bevegeligheten som hører til rasen.

Standarden angir 35,5–40,5 cm i mankehøyde. Hannhunder skal veie 12,7–17 kg og tisper 11–15,4 kg. Den øvre vekten er ikke et mål i seg selv; hold, muskler, kjønn og kroppsbygning må vurderes samlet.

Pelsen er kort, glatt og tettliggende. Fjern løse hår og tilpass badingen til hundens behov i stedet for å følge en fast plan. Kløe, gjentatt rødhet eller slikking på potene skal ikke avfeies som et vanlig pelsproblem.

Godkjente farger er rød, fawn, hvit, svart eller blå, med eller uten hvitt, samt alle nyanser av brindle med eller uten hvitt. Leverfarge og svart med tantegninger er ifølge standarden absolutt uønsket. Blått er en godkjent farge, men farge bør aldri veie tyngre enn helse, temperament og en gjennomtenkt kombinasjon.

Rasen har et forholdsvis kort hode, men pusten skal være fri og stille. Gjentatt snøfting, tydelig pustelyd ved moderat aktivitet eller kraftig snorking under søvn skal ikke bortforklares som normalt for rasen. Det er funksjonen som avgjør om hodet og luftveiene fungerer godt.

## Temperament og personlighet

Staffordshire bull terrier forventes å være hengiven overfor mennesker, modig og mentalt stabil, men svenske mentalitetsbeskrivelser viser stor variasjon. En hund kan være åpen og energisk, mer avventende eller raskt bli overveldet. Eksempler fra hverdagen til foreldre og nære slektninger er derfor mer verdifulle enn påstander om hvordan rasen «alltid» er.

En intens og langvarig hilsen beviser ikke trygg sosialitet; det kan også handle om høy opphisselse eller sosialt stress. Hunden må kunne finne roen igjen og velge bort kontakt. Aggressivitet mot mennesker og ekstrem skyhet hører ikke til raseidealet og skal tas på alvor.

Hundens innstilling til mennesker sier ikke hvordan den fungerer med andre hunder. Rasens historie og variasjonen som raseklubben beskriver, gjør det klokt å velge lekekamerater med omhu og ikke regne med at en voksen hund trives i en ukjent gruppe eller hundepark. Ikke alle Staffordshire bull terriere er aggressive mot hunder; faktisk lekestil, evne til å avbryte, spenningsnivå og erfaringer skal styre – ikke regler basert på kjønn eller en raselapp.

BPH, MH og mentalindeks kan gi verdifull informasjon om foreldredyr og slektninger, men forutsier ikke hele valpens personlighet. Spør hvordan hundene reagerer på overraskelser, mennesker, håndtering, skuddlyder og hundemøter, og hvor raskt de henter seg inn igjen.

Kallenavnet «nanny dog» er ingen sikkerhetsvurdering. Selv en svært menneskekjær hund kan bli stresset, ha smerter eller reagere raskt. Barn og hund skal derfor alltid ha en oppmerksom voksen som kan lese situasjonen og gripe inn i tide.

## Trening og mosjon

Staffordshire bull terrier trenger regelmessig bevegelse, mental aktivitet og restitusjon, men det finnes ingen bestemt mosjonstid som passer alle. En god uke kan inneholde turer i ulike miljøer, fri bevegelse på et sikkert område, nesearbeid, korte treningsøkter og rolige dager. Mengden tilpasses alder, kondisjon, helse, temperatur, intensitet og restitusjon.

Belønningsbasert trening passer rasens energi og vilje til å samarbeide. Prioriter ferdigheter som gjør hverdagen trygg: å gå rolig i bånd, innkalling eller langline, passering av hunder, å kunne avbryte en aktivitet, hilse rolig, vente, godta håndtering og finne ro. Målet er ikke blind lydighet, men en hund som kan ta gode valg selv når den blir ivrig.

Sosial trening betyr ikke at hunden må leke med alle. Noen få nøye valgte hunderelasjoner, tydelige pauser og kontrollerte møter gir ofte bedre forutsetninger enn en urolig hundepark. Avslutt hvis kroppen blir stiv, leken ensidig, intensiteten bare øker eller en hund prøver å komme seg unna. Tren gjerne på rolig tilstedeværelse på avstand i stedet for alltid å gå bort.

Valper skal få utforske, leke og utvikle kroppskontroll uten lange, ensidige eller påtvungne mosjonsøkter. For voksne hunder kan for eksempel nosework, lydighet, rallylydighet og tilpasset agility gi både tankeoppgaver og samarbeid. Øk belastningen gradvis.

I varme eller ved hard aktivitet skal hundens pust og restitusjon styre. Søk veterinær hvis hunden får tydelig anstrengt eller støyende pust, blir ustø eller har problemer med å komme tilbake til normal pust. Slike tegn skal ikke aksepteres som en del av rasens utseende.

## Helse

Allergi og atopiske hudproblemer er blant de viktigste aktuelle helseområdene for Staffordshire bull terrier i Sverige. Spør derfor ikke bare om en forelder har et testresultat, men om kløe, øreproblemer, poteplager og andre hudproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom. Tilbakevendende hudsymptomer kan påvirke både velferd og hverdag over lang tid.

Raseklubbens nåværende arbeid fremhever også ledd og bevegelser, særlig hofter, albuer og knær, samt øyne, tenner, bitt og pust. Hornhinneskader og feilstilte øyehår forekommer, og feilplasserte hjørnetenner kan skade vev i munnen. Be om å få se hvordan foreldredyrene beveger seg og puster under vanlig aktivitet, ikke bare når de står oppstilt.

Helsekrav og anbefalinger er ikke det samme. SKKs registreringsregler for 2026 stiller ikke noe særskilt krav om at foreldre til Staffordshire bull terrier skal ha et bestemt helsetestresultat. Raseklubbens gjeldende avlsstrategi anbefaler derimot at begge foreldrene har resultater for hofter, albuer, øyne, L2Hga og HC samt kjent mental status gjennom BPH eller MH. Som valpekjøper bør du be om de faktiske resultatene selv om de ikke er et vilkår for registrering.

L2Hga og HC er to forskjellige recessivt arvelige sykdommer med DNA-tester. SKK registrerer L2Hga-resultater sentralt på nivå 1 i helseprogrammet. En anleggsbærer er ikke syk av den aktuelle recessive varianten, men kan bare pares med en hund som er testet fri. En hund som har arvet sykdomsvarianten fra begge foreldrene, skal ikke brukes i avl. Kontroller hundens identitet, prøvedato og resultater for kombinasjonen. En DNA-test sier ingenting om allergi, ledd, pust eller generell helse.

Raseklubben fraråder i sin gjeldende avlsstrategi kombinasjonene blå med blå og hvit med hvit. Det er et råd om avlskombinasjoner, ikke et bevis på at hver blå eller hvit hund er syk. Velg aldri valp først og fremst etter en uvanlig farge, og godta ikke dårligere dokumentasjon for å få et bestemt utseende.

## Historie og opprinnelse

Staffordshire bull terrier ble utviklet i engelske Midlands og området rundt Staffordshire fra eldre hunder av bull- og terriertype. Bakgrunnen omfatter datidens blodige dyrehetsinger og hundekamper. Da hetsing mot bundne dyr ble forbudt i 1835, fortsatte hundekamper ulovlig, samtidig som hundene også levde tett på eierne sine. Historien bør beskrives åpent, men den gjør ikke hver moderne hund aggressiv og skal ikke brukes til å romantisere risikofylt atferd.

Arbeidet mot en ensartet rase skjøt fart på 1900-tallet. Den britiske kennelklubben anerkjente Staffordshire bull terrier 25. mai 1935. Det la grunnlaget for en skriftlig standard og mer organisert avl med vekt på en sterk, smidig og stabil terrier. Den første kjente importen til Sverige kom i 1962.

Dagens rase skal vurderes ut fra nåværende funksjon, helse og temperament. Historien forklarer hvorfor kraft, utholdenhet og hundemøter fortjener særlig oppmerksomhet, men den erstatter aldri en vurdering av den enkelte hunden.

## Å leve med rasen

Staffordshire bull terrier kan bo med barn, men ingen hund er barnevakt. En voksen skal styre kontakten, hunden skal få være i fred når den sover og spiser, og både barn og hund må kunne forlate situasjonen. Barn skal ikke klatre på, holde fast eller ta ting fra hunden.

Samliv med en annen hund, katt eller mindre dyr må vurderes individuelt. Tidligere rolig samliv er nyttig informasjon, men ingen garanti for fremtiden. Introduser dyrene gradvis, bruk fysisk adskillelse når ingen kan føre tilsyn, gi katten høye eller separate fluktveier, og avbryt jaging, fiksering eller økende opphisselse tidlig.

Leilighetsliv kan fungere hvis hundens behov for aktivitet, lufting og restitusjon blir dekket, og hvis eieren kan håndtere lyd og møter i trapperom og innganger. Tren alenetid gradvis og følg hundens atferd, gjerne med kamera. Det finnes ingen bestemt alenetid som passer hele rasen. I Sverige må et lukket bur ikke brukes til vanlig oppbevaring eller som en ordinær løsning på problemer med å være alene.

Før et kjøp bør du be om mer enn en liste med testnavn:

- Kontroller hundens registrerte rase og stamtavle, slik at den ikke forveksles med andre bull- og terrierraser.
- Be om å få se resultatene for hofter, albuer, øyne, L2Hga og HC og få den planlagte kombinasjonen forklart.
- Spør om hud, ører, poter, tenner, bitt, pust og bevegelser hos foreldre, søsken og tidligere avkom.
- Gå gjennom BPH, MH eller mentalindeks sammen med konkrete eksempler fra hverdagen og hundemøter.
- Finn ut hvorfor oppdretteren har valgt akkurat disse to hundene, og hvilke svakheter kombinasjonen er ment å forbedre.

Det viktigste spørsmålet er ikke om rasen er «snill» eller «tøff», men om hundens egenskaper passer hjemmet ditt, og om du kan gi den trygg trening, passe aktivitet, hvile og egnet selskap.

Staffordshire bull terrier

The Staffordshire Bull Terrier Club of Great Britain

American Kennel Club (AKC) - Though not EU, it is a well-established source

Staffordshire Bull Terrier er en kompakt, muskuløs engelsk terrier med kraftig kroppsbygning og kort, lettstelt pels. Den er kjent for sin dype hengivenhet til mennesker, spesielt barn, og er livlig og følsom. Den trenger daglig mosjon, positiv trening, solide tyggeleker og tett samvær med familien.

Tattmans kennel

## Kortfakta

Dvergschnauzer er en liten, men robust tysk hunderase med tydelig vaktinstinkt, stor arbeidslyst og en pels som må trimmes. Den er den minste av schnauzerrasene, men ikke bare en mindre utgave av schnauzeren. Dvergschnauzer er en egen rase som ble utviklet for gårdsarbeid i et lite og hendig format.

- **Mankehøyde:** 30–35 cm for både hannhunder og tisper
- **Vekt:** 4–8 kg ifølge rasestandarden
- **Opprinnelsesland:** Tyskland
- **Opprinnelig oppgave:** rottefanger og gårdshund
- **Pels:** stri dekkpels med tett underull
- **Farger:** svart, pepper og salt, svart og sølv samt hvit
- **Typiske trekk:** årvåken, utholdende, nysgjerrig og ofte rask til å varsle

Dvergschnauzer passer best for den som vil trene og aktivisere hunden hver dag, og som aksepterer regelmessig pelsstell. Den hendige størrelsen gjør hunden enkel å ta med, men hverdagen krever likevel tydelige rutiner.

## Utseende og pels

Dvergschnauzer skal være kompakt, kraftig og omtrent like lang som den er høy. Skjegget, de buskete øyenbrynene og den strie pelsen gir det velkjente schnauzerpreget. Rasestandarden oppgir samme høyde- og vektspenn for begge kjønn, men hvor en voksen hund ligger innenfor spennene, avhenger blant annet av kroppsbygning og hold.

Pelsen består av tett underull og hard, tilliggende dekkpels. De fire godkjente fargene er helsvart, pepper og salt, svart og sølv samt helhvit. Fargen sier ikke noe om hundens temperament eller hvor godt den passer i et bestemt hjem.

Den strie pelsen må trimmes. Det betyr at modne, døde dekkhår plukkes ut. Svenska Kennelklubben anbefaler trimming minst fire ganger i året og gjennomgang av underullen omtrent hver uke. Hvor ofte den enkelte hunden trenger en full trimming, avhenger av pelskvalitet, vekst og hvor kort pelsen skal holdes. Skjegg, beinpels og mykere partier må kjemmes slik at smuss og floker ikke blir sittende.

Klipping kan passe for en hund som har blitt øm eller har vanskelig for å stå gjennom en trimmeøkt, men metoden endrer pelsstrukturen. Når dekkhårene klippes av i stedet for å plukkes ut, blir pelsen ofte mykere og mer ullen. Spør derfor oppdretteren eller en erfaren hundefrisør hvordan pelsen tidligere har blitt stelt, før du velger metode.

En riktig stelt stri pels røyter vanligvis svært lite, men det gjør ikke dvergschnauzeren allergifri. Lite røyting sier ikke hvordan en person med allergi vil reagere, og ingen hunderase kan garanteres å fungere for alle. Hvis noen i familien har allergi, bør dere snakke med helsepersonell, møte hunder under kontrollerte forhold og ha en plan før kjøpet.

## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og utholdende. Den legger raskt merke til lyder, bevegelser og mennesker i nærheten, og kan derfor være en effektiv liten varslingshund. Den samme årvåkenheten kan føre til gjentatt bjeffing ved døren, i oppgangen eller utenfor vinduet hvis hunden ikke får hjelp til å finne roen.

Raseegenskaper beskriver en tendens, ikke hvert individ. De svenske mentalbeskrivelsene kommer fra en for liten andel av oppdretterne til å gi et sikkert bilde av alle dvergschnauzere. Forskjellene mellom familier og individer kan være store. Se derfor på hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer i hverdagen. En trygg hund bør kunne hente seg inn etter en overraskelse og slappe av når det ikke skjer noe.

Dvergschnauzere lærer ofte raskt og kan være morsomme å samarbeide med. Eieren må likevel vise tydelig hvilken atferd som lønner seg. Harde korrigeringer kan øke stress og bjeffing. Med rolig, belønningsbasert trening blir det enklere å lære hunden hva den skal gjøre i stedet.

## Trening og mosjon

Dvergschnauzer trenger fysisk aktivitet og oppgaver for nese og hode hver dag. Det finnes ingen nyttig regel om et bestemt antall minutter som passer alle. En frisk, ung voksen hund kan gjerne bli med på lange turer og hundesport, mens en valp, eldre hund eller hund med sykdom trenger en annen belastning.

Varier turer i forskjellige miljøer med korte treningsøkter, søksoppgaver og tid til å undersøke i eget tempo. Rallylydighet, nosework, triksetrening og agility er aktiviteter der rasens hurtighet og samarbeidsvilje kan komme til sin rett. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag. Et bedre tegn er at den kan være aktiv ute og deretter finne roen hjemme.

Begynn tidlig med hverdagsferdigheter: kontakt, innkalling, gå pent i bånd, håndtering av poter og skjegg og ro på en fast plass. Tren på varslingen før den blir en vane. Belønn hunden når den registrerer en lyd og deretter vender oppmerksomheten mot deg, og lær inn en enkel rutine for ringeklokke og besøk. Begrens utsikten hvis hunden stadig øver på å bjeffe ved vinduet. Endre én ting om gangen, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er rolig.

Bakgrunnen som rottefanger gjør at enkelte individer gjerne jager små dyr som beveger seg raskt. En sikker innkalling og bånd der vilt kan dukke opp, er derfor fornuftig selv om jaktinteressen varierer.

## Helse

Dvergschnauzer beskrives generelt som en robust rase, men urinstein og øyesykdommer er to dokumenterte områder det er viktig å kjenne til. Svenska Kennelklubben oppgir at urinstein forekommer hos litt over fem prosent av rasen. Raseklubbens helsearbeid følger også blant annet progressiv retinal atrofi, PRA, og grå stær.

Rasen har dessuten en kjent tendens til forhøyede triglyserider i blodet. Det betyr ikke at alle dvergschnauzere blir syke, og en forhøyet verdi forklarer ikke automatisk mageproblemer eller bukspyttkjertelbetennelse. Tilbakevendende oppkast, diaré, magesmerter, urinproblemer eller endret syn bør vurderes av veterinær. Veterinæren avgjør om for eksempel urinprøve, øyeundersøkelse eller en fastende blodprøve er relevant.

Før du kjøper valp, bør du be oppdretteren vise faktiske helseopplysninger, ikke bare si at linjen er frisk. Kontroller foreldrenes registrerte resultater fra øyeundersøkelser, og spør om urinstein, tilbakevendende mageproblemer og øyesykdom hos nære slektninger. Raseklubben publiserer DNA-resultater for flere tilstander det finnes tester for, men en DNA-pakke er ikke en generell friskmelding og dekker ikke alle former for PRA. Spør hvilke tester som er utført, hva resultatene betyr for akkurat denne kombinasjonen, og hvilke gjeldende anbefalinger oppdretteren følger.

Små hunder trenger også regelmessig tannstell. Venn valpen til tannpuss, og følg med i munnen slik at dårlig ånde, ømhet eller vansker med å tygge oppdages tidlig.

## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzer ble utviklet i Tyskland rundt forrige århundreskifte. I området rundt Frankfurt am Main fantes det en liten, schnauzerlignende hund som ble kalt strihåret dvergpinscher. Svenska Kennelklubben beskriver hvordan små schnauzere og dvergpinschere ble brukt da rasen tok form gjennom mer planlagt avl.

Den lille gårdshunden skulle holde rotter unna og samtidig varsle om det som skjedde rundt gård og stall. Det historiske arbeidet bidrar til å forklare dagens kombinasjon av hurtighet, årvåkenhet og interesse for små bevegelser. I dag er dvergschnauzer en selskapshund, men den har fortsatt godt av å bruke både kropp og hode.

## Å leve med rasen

Dvergschnauzer kan bo i leilighet, men en liten hund er ikke automatisk enkel å ha tett på naboene. Vurder om du kan håndtere lyder ved dør og vindu, sørge for flere lufteturer og gi hunden daglig aktivitet. Evnen til å slappe av inne er ofte viktigere enn størrelsen på boligen.

Rasen kan fungere fint med barn når en voksen hjelper både barnet og hunden med å omgås rolig. Små barn og hunder skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Det er de voksne som har ansvaret for turer, trening og pelsstell, selv om barna gjerne vil hjelpe til.

Om hunden kan bo med katt, avhenger mer av individene, tidligere erfaringer og introduksjonen enn av rasenavnet. La de første møtene være rolige, skill dyrene med en grind ved behov, og sørg for at katten har rømningsveier. Gnagere og andre smådyr bør holdes trygt atskilt. Den dokumenterte bakgrunnen som rottefanger gjør det uklokt å gå ut fra at jaktinteressen mangler.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hva de klarer uten å bli urolige. Begynn med svært korte, udramatiske stunder når hunden er trygg, og øk tiden bare så lenge den forblir rolig. Planlegg hverdagen etter individet i stedet for å anta at en bestemt rase kan være alene et fast antall timer.

Velg dvergschnauzer hvis du liker en observant, aktiv hund og vil bruke tid på trening og trimming. Velg en annen rase hvis du ønsker minimalt pelsstell, en hund som sjelden varsler, eller en sikker løsning når det gjelder allergi og smådyr.

Dvergschnauzer

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

Mally-Bo's

Cooktown

Luna

Norfolk terrier

Norfolk Terrier Club of Great Britain

Agria Animal Insurance (Sweden)

Norfolk terrier er en liten, robust arbeidsterrier med hengende ører og en stri, lite røytene pels. Den er vennlig, våken og selvsikker, og passer godt i familier og sammen med andre hunder når den er godt sosialisert. Den tilpasser seg lett både leilighet og hus, men trenger daglige turer, trening og jevnlig stell av pelsen.

Norfolkterrier i Knutby och hundpensionat utanför Uppsala är två skilda delar av Varitzas verksamhet. Hallands Kennelklubbs katalog 2024 dokumenterar en Norfolkterrier med Varitzas-prefixet, född 2020, och anger Knutby som uppfödarort. På den egna webbplatsen presenteras i stället pensionatsverksamheten i Rickeby/Solvalla. Källkombinationen skiljer därmed den dokumenterade rasuppfödningen från den tjänst som webbplatsen presenterar.

Varitza

Keilafell

norrstar

Heesa Meesas Kennel

## Kortfakta

American Staffordshire Terrier, ofte kalt amstaff, er en amerikansk terrier i FCI-gruppe 3. Det er en kompakt og svært sterk hund som i dag først og fremst holdes som selskapshund. Rasen passer best for en eier som liker aktiv trening og er forberedt på ansvaret som følger med en kraftig hund i hverdagen.

- Ønsket mankehøyde er 46–48 cm for hannhunder og 43–46 cm for tisper.
- Rasestandarden angir ingen idealvekt i kilo. Som en grov veiledning oppgir Svenska Kennelklubben 28–33 kg for hannhunder og 19–25 kg for tisper, men sunt hold og gode proporsjoner er viktigere enn ett bestemt tall.
- Pelsen er kort, tett, stiv og blank og krever vanligvis enkelt stell.
- Raseidealet er en oppmerksom, modig og interessert hund. Svenska Kennelklubben beskriver også amstaffen som sosial, aktiv og samarbeidsvillig, men forskjellene mellom individer kan være store.
- Alle som planlegger å reise med hunden, må undersøke reiseruten på forhånd: amstaff omfattes av raseforbud i både Norge og Danmark.

American Staffordshire Terrier er en egen, anerkjent rase med sin egen standard. Det er derfor ikke mulig å fastslå rasen bare ut fra et bredt hode, kort pels og en muskuløs kropp. For en valpekjøper gir en registrert stamtavle og opplysninger om foreldredyrene mer kunnskap enn antakelser basert på utseendet.

## Utseende og pels

Amstaffen skal være sterk i forhold til størrelsen, muskuløs og kompakt, men samtidig bevegelig og smidig. Kroppsbygningen skal være balansert, ikke så tung eller overdrevet at bevegelsene påvirkes. Ønsket mankehøyde er 46–48 cm for hannhunder og 43–46 cm for tisper. Standarden krever at høyde og vekt står i forhold til hverandre, men angir ikke noe vektintervall. Vekttallene fra Svenska Kennelklubben er derfor en grov veiledning i hverdagen, ikke en idealvekt som alle hunder skal nå.

Pelsen ligger tett inntil kroppen og er kort, stiv og blank. En myk børste eller gummibørste er ofte nok til å fjerne løse hår, og hunden kan bades når den faktisk trenger det. Venn valpen rolig til at poter, klør, ører, munn og hud blir undersøkt. Det gjør både vanlig stell og senere veterinærundersøkelser enklere.

Standarden tillater ensfarget, flerfarget og flekket pels. Helhvitt, mer enn 80 prosent hvitt, svart med tantegninger og leverfarge er derimot farger som ikke oppmuntres. Fargen sier ikke noe sikkert om temperament eller helse. Rød hud, kløe, gjentatt slikking på potene eller forandringer i ørene bør vurderes som symptomer, ikke forklares med pelsfargen.

## Temperament og personlighet

En amstaff skal være oppmerksom, nysgjerrig og modig, men rasebeskrivelser viser et ideal og gjennomsnitt – ikke hvordan hver enkelt hund blir. Atferdsdata fra Svenska Kennelklubben viser forholdsvis høy sosialitet og energi på rasenivå, samtidig som variasjonen mellom individer er stor. Oppvekst, erfaringer og trening har betydning, men atferden hos nære slektninger er også relevant når du velger valp.

Be oppdretteren forklare foreldrenes BPH-resultater og, når det finnes, mentalindeks ved hjelp av konkrete eksempler fra hverdagen. Spør hvordan de reagerer på ukjente mennesker, plutselige lyder, nye underlag, håndtering og møter med andre hunder. Møt helst tispen og andre nære slektninger. Ordet «sosial» sier langt mindre enn en beskrivelse av hvor raskt hunden finner roen igjen etter noe uventet.

Rasen er fysisk kraftig og kan være pågående. Rolige, kontrollerte møter er derfor viktigere enn at hunden må hilse på alle. Verken rasenavnet eller kjønnet kan avgjøre om en amstaff vil fungere med en bestemt hund, katt eller et smådyr. Vurder i stedet individets tidligere erfaringer, interesse for å jage eller leke og evne til å avbryte og falle til ro.

Når hunden introduseres for en katt, bør katten ha egne trygge steder og alltid kunne trekke seg unna. Bruk grind eller et annet sikkert skille, hold de første møtene korte og rolige, og hindre jaging fra første stund. Ikke la dyrene være alene sammen før atferden deres er godt kjent, og vær forberedt på at enkelte kombinasjoner aldri blir trygge.

En amstaff kan bo i en familie med barn, men en voksen må alltid ha ansvaret for samspillet. Barn må lære å la hunden spise og hvile i fred, og hunden skal ha sitt eget skjermede sted. På grunn av styrken bør barn ikke håndtere hunden alene i situasjoner der et plutselig rykk eller et hundemøte kan bli vanskelig å kontrollere.

## Trening og mosjon

Amstaffen trenger fysisk aktivitet og mental stimulering hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som passer alle. En unghund, en frisk voksen hund og en hund med smerter eller leddproblemer trenger ulike opplegg. Tilpass nivået etter alder, helse, restitusjon og hvordan hunden fungerer hjemme etter aktiviteten. Målet er en hund i god form som kan veksle mellom aktivitet og hvile, ikke å slite den ut for enhver pris.

Turer kan kombineres med nesearbeid, spor, lydighet og korte problemløsningsoppgaver. Svenska Kennelklubben trekker blant annet frem nosework, spor og lydighet som egnede aktiviteter. Øk varighet og belastning trinnvis, og hold hunden i sunt hold. Hvis hunden plutselig beveger seg annerledes, nøler med å hoppe inn i bilen eller bruker lengre tid på å hente seg inn, bør en veterinær undersøke årsaken. Ikke forsøk å løse endringen med mer trening.

Hverdagstreningen bør begynne tidlig og bygge på belønning, tydelige rutiner og overkommelige trinn. Følgende ferdigheter er særlig nyttige for en sterk amstaff:

- å gå med slakt bånd og kunne snu bort fra et hundemøte;
- en godt innarbeidet innkalling og et signal for å slippe eller gå bort fra noe;
- rolige hilsener uten hopping eller trekking;
- å kunne vente og falle til ro bak en grind eller et annet skille;
- trygg håndtering av poter, klør, ører, munn og kropp.

Trening som bygger på smerte, frykt eller harde korrigeringer, kan skade både tillit og læring. Belønn atferden du ønsker, gjør øvelsen enklere når hunden strever, og få tidlig hjelp av en dyktig instruktør dersom hundens styrke eller reaksjoner blir vanskelige å håndtere.

## Helse

Hofter, albuer, hud og korsbånd er viktige områder å spørre om hos amstaff. Svenska Kennelklubben nevner hofteleddsdysplasi, albueleddsdysplasi, korsbåndsproblemer og hudplager som kløe, utslett, røde poter og allergi. Det betyr ikke at alle hunder blir rammet. Be om konkrete opplysninger om foreldre, søsken og tidligere kull i stedet for å slå deg til ro med en generell påstand om «friske linjer».

For svenskregistrert avl skal begge foreldredyrene ha offisiell HD-status før parring, og for amstaff kreves i tillegg offisiell ED-status. Et registrert resultat betyr bare at undersøkelsen finnes, ikke automatisk at leddet er uten anmerkning. Kontroller derfor de faktiske gradene. Raseklubbens avlsstrategi anbefaler også at det planlagte kullets foreløpige HD- og ED-indeks er over 100. Dette er en avlsanbefaling og må ikke forveksles med registreringsreglene.

NCL-A er en arvelig nevrologisk sykdom som påvirker lillehjernen og kan gi problemer med balanse og koordinasjon, ofte først mellom tre og fem års alder. Tilstanden nedarves autosomalt recessivt med ufullstendig penetrans. DNA-resultater registreres som normal, bærer eller genetisk affisert. En bærer er ikke det samme som en syk hund, men to bærere må ikke pares, og en genetisk affisert hund må ikke brukes i avl. Be om å få se de registrerte resultatene og forstå hvordan kombinasjonen er planlagt.

Når du vurderer et kull, bør du kontrollere:

- foreldrenes nøyaktige HD- og ED-resultater og kullets foreløpige indekser;
- NCL-A-status og hvordan resultatene påvirker parringen;
- BPH og mentalindeks når det finnes, supplert med hverdagsatferd hos nære slektninger;
- hudproblemer, korsbåndsskader og andre tilbakevendende plager hos foreldre, søsken og tidligere avkom.

## Historie og opprinnelse

American Staffordshire Terrier ble utviklet i USA fra bull-and-terrier-hunder som fulgte med immigranter på 1800-tallet. Den amerikanske raseklubben beskriver slike hunder i landet allerede rundt 1870. Historien omfatter en bakgrunn i hundekamper, men den moderne rasens offisielle standard og avlsarbeid må vurderes ut fra dagens krav til funksjon, helse og temperament.

I 1936 tok American Kennel Club hundene inn i stamboken under navnet Staffordshire Terrier. Navnet ble endret til American Staffordshire Terrier fra 1. januar 1972 for å skille rasen fra den da anerkjente Staffordshire Bull Terrier. Den første amstaffen ble registrert hos Svenska Kennelklubben i 1991.

Årstallene forklarer hvorfor navnene er endret, men de gjør ikke alle hunder med lignende utseende til samme rase. For dagens valpekjøper er en kontrollerbar stamtavle, dokumenterte helseopplysninger og kunnskap om nære slektninger mer verdifullt enn løse merkelapper som «pitbulltype».

## Å leve med rasen

En amstaff kan bo i leilighet dersom den får nok aktivitet, restitusjon og trygge rutiner. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn hvordan hverdagen fungerer. I en boligblokk må du kunne håndtere hunden trygt i oppganger, heiser og trange passasjer, forebygge forstyrrende lyd og legge opp turene slik at hver tur ikke blir preget av vanskelige hundemøter.

Alenetid må trenes opp gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund bør etter tilvenning bare være alene noen timer om gangen. Den svenske regelen om at hunder normalt skal luftes minst hver sjette time på dagtid, er ikke en anbefalt lengde på alenetiden. Planlegg derfor valpetiden, arbeidsdagene og en reserveløsning for pass før hunden flytter inn.

Tenk også gjennom den fysiske kontrollen. Sele eller halsbånd må sitte sikkert, båndet skal gi et stødig grep, og den som går tur med hunden, må kunne holde den dersom noe uventet skjer. Dette er ikke et argument for harde metoder; det er en praktisk følge av rasens styrke. God planlegging, avstand og innlærte alternativer forebygger flere problemer enn sene korrigeringer.

Reiser krever særlig kontroll. American Staffordshire Terrier og blandinger med rasen er forbudt i Norge, og forbudet omfatter innførsel. Danmark forbyr også rasen og blandinger med den ved opphold. Der finnes et begrenset unntak for direkte gjennomreise med bil uten unødvendige stopp, men dette er ikke det samme som å kunne feriere i landet. Tog omfattes ikke av unntaket. Reglene kan endres, så kontroller alltid oppdatert informasjon fra norske Mattilsynet og danske Fødevarestyrelsen før du bestiller en reise eller velger rute.

Rasen passer best for en eier som liker strukturert trening, kan sørge for daglig aktivitet og har kapasitet til en hund som er både sosial og fysisk krevende. Hvis husholdningen ikke har tid til alenetrening, trygge introduksjoner, båndtrening og nøye helseoppfølging, er en mindre kraftig eller mindre krevende rase ofte et bedre valg.

American Staffordshire Terrier

American Staffordshire Terrier: muskuløs, middels stor og menneskeorientert hund med kort, lettstelt pels i mange farger. Kjærlig, energisk og svært trenbar med konsekvent, positiv håndtering. Trenger daglig mosjon, mental stimulering, sosialisering og ansvarlig eierskap.

Ultimate Navy´s

Hvit gjeterhund

United Kennel Club (UKC)

Berger Blanc Suisse Club of the United Kingdom

Societé Centrale Canine (France)

Deutscher Club für Weiße Schweizer Schäferhunde e.V. (Germany)

Hvit gjeterhund: middels stor, atletisk, hvit gjeterhund nært beslektet med schäfer, avlet for et vennlig og stabilt lynne. Intelligent, sensitiv og menneskeorientert, og trenger daglig både mental og fysisk aktivitet. Passer i aktive, rolige hjem og er svært dyktig i hundesport og terapiarbeid.

Föder upp hundar med sociala, trygga, miljöstarka, friska och arbetande avelsdjur.

Hund- og katteoppdrettere i Bromma

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet