Leonberger

¶Innholdsfortegnelse

¶Kjappe fakta

Mild kjempe som opprinnelig ble utviklet som selskapshund og som symbol på en løve, men er mest kjent for sitt myke, familieorienterte gemytt
Stor, kraftig hund med tykk, vannavstøtende dobbelt pels og en markant svart maske
Som regel svært god med barn og andre dyr når den er godt sosialisert, og blir ofte kalt en «barnevakt‑hund» på grunn av sin tålmodighet
Trenger jevnlig, moderat til mye mosjon og mental stimulering, men er ikke en hektisk eller hyperaktiv rase
Utsatt for enkelte typiske storvokste helseproblemer, så etisk avl, helseundersøkelser og nøye oppfølging av vekst er avgjørende

¶Utseende og pels

Leonberger er en hund som virkelig gjør inntrykk når man ser den i virkeligheten. Dette er en meget stor, kraftig bygget brukshund, men den skal likevel aldri virke grov eller klossete. En godt avlet Leonberger har en harmonisk, lett rektangulær kroppsbygning, med sterk rygg, dyp brystkasse og kraftige, godt beinete ben. Voksne hannhunder er vanligvis rundt 72–80 cm høye ved manken, mens tispene som regel er 65–75 cm. Vekten varierer mye avhengig av kjønn og linjer, men mange hannhunder ligger på 55–70 kg, tispene noe lavere. Til tross for størrelsen skal helhetsinntrykket være styrke kombinert med eleganse og smidige bevegelser, ikke en tung og dorsk hund.

Et av de mest karakteristiske trekkene hos Leonberger er den svarte masken som dekker snuteparti og øyne. Denne mørke masken er omgitt av rike nyanser av løvefarget pels, noe som ga rasen navnet. Godkjente pelsfarger omfatter vanligvis løvegul, gyllen til rødbrun, fawn og sandfarger, ofte med noe svarte hårspisser, særlig langs rygg og hale. Små hvite tegn på bryst og tær tolereres ofte, men store hvite felt er ikke ønskelig i de fleste rasestandarder.

Selve pelsen er en tykk, værbestandig dobbelt pels. Dekklaget er middels langt til langt, glatt til lett bølget, og skal ligge forholdsvis tett inntil kroppen. Den skal ikke være krøllete eller ullen. Under dette beskyttende ytterlaget ligger en tett underull som gjør at Leonberger tåler kulde og fukt godt. Hannhunder har som regel en mer markert krage rundt hals og bryst, noe som kan gi et tydelig «løvepreg» når pelsen er i god kondisjon.

Pelsstell er en viktig del av det å leve med en Leonberger, men trenger ikke bli uoverkommelig dersom det gjøres jevnlig. For en familiehund holder det ofte med børsting to til tre ganger i uken. En solid karde eller en stiv pinnebørste kombinert med en grovkam hjelper deg å komme ned i den tykke pelsen og fjerne løs underull og floker. Typiske problemområder der pelsen lett tover seg er bak ørene, i beheng på beina, under halen og i «buksene» på baksiden av lårene. Bruker du noen minutter på disse stedene ved hver stell, forebygger du smertefulle floker.

I røyteperiodene, som gjerne kommer én til to ganger i året, kan underullen slippe i store mengder. Da kan det være nødvendig med hyppigere børsting, av og til daglig, for å holde hårmengden nede og hjemmet litt renere. Noen eiere bruker en underullsrive eller lignende verktøy, men det er viktig å være skånsom for å unngå hudirritasjon. Bading av Leonberger trenger ikke gjøres særlig ofte, med mindre hunden har rullet seg i noe ubehagelig eller skal på utstilling. Hver tredje–fjerde måned, eller ved behov, er ofte tilstrekkelig. Skyll alltid svært grundig – såperester i den tette pelsen kan gi kløe eller flass.

Klippingen er som regel minimal. Tuppene på potene kan trimmes litt for å hindre glidning på glatte gulv, og overdrevent beheng kan jevnes til om man ønsker et ryddigere uttrykk. Halen skal være naturlig og fyldig. Regelmessig klipp av klør, jevnlige ørekontroller og tannstell fullfører stellrutinen. Med faste rutiner og riktig utstyr blir vedlikehold av den vakre Leonberger‑pelsen en hyggelig vane snarere enn et ork, og det styrker båndet mellom deg og hunden.

¶Temperament og personlighet

Leonberger omtales ofte som en mild kjempe, og det passer rasen svært godt. På sitt beste kombinerer den rolig selvtillit med et sterkt ønske om å være nær familien. Den er kjærlig uten å være klengende, og mange utvikler en stille følsomhet for menneskers følelser. Eiére forteller ofte at Leonbergeren rolig legger hodet i fanget når noen er triste, eller lener seg forsiktig mot en person som virker stresset – nesten som om hunden tilbyr støtte.

I familier kommer Leonbergeren som regel virkelig til sin rett. De fleste er naturlig vennlige og tålmodige, særlig når de vokser opp sammen med barn. Mange Leonbergere virker å forstå at små barn er mer sårbare, og beveger seg mer forsiktig rundt dem. De tåler ofte klumsete klemmer, forsiktig draing og et og annet dytt, så lenge samspillet er under oppsyn og barnet lærer å behandle hunden med respekt. Til tross for denne toleransen er det fortsatt snakk om en svært stor og kraftig hund. Uhell kan skje, spesielt med småbarn, så tilsyn og fornuftig håndtering er helt nødvendig.

Leonbergere liker som oftest å være en del av hverdagslivet. De vil være der menneskene er – enten det betyr å slappe av i stua, være med ut i hagen eller bli med på helgetur. De trives dårlig med å være isolert i kennel eller overlatt til seg selv over lang tid. Langvarig ensomhet kan føre til frustrasjon, bjeffing eller ødeleggende atferd. En Leonberger blomstrer når den får være et fullverdig medlem av familien, inkludert i rutiner og aktiviteter.

Overfor fremmede kan gemytt variere noe mellom linjer og individer. Mange Leonbergere er sosiale og imøtekommende, og møter gjester med logrende hale og nysgjerrig snusing. Andre er mer reserverte og betrakter rolige uten å storme frem. Rasen er normalt ikke aggressiv, men en god Leonberger skal kunne beskytte familien hvis det oppstår en reell trusselsituasjon. Fornuftig, tidlig sosialisering er avgjørende. Møter med ulike mennesker, lyder og miljøer i valpetiden hjelper hunden å utvikle seg til en trygg og stabil voksen.

I hjem med andre dyr tilpasser Leonbergeren seg ofte godt. Mange lever fredelig sammen med andre hunder, og en del trives med en hundevenn. Rasen har vanligvis moderat jaktlyst, men individer varierer. Tidlig tilvenning til katter og mindre dyr, kombinert med god kontroll, øker sjansen for et harmonisk flerdyrshjem. Som med alle store hunder bør en Leonberger fra ung alder lære å ikke jage eller overvelde mindre kjæledyr.

Det finnes noen typiske utfordringer framtidige eiere bør vurdere. For det første er Leonberger en stor og ofte sent utviklet rase. Unghunder kan være klumsete, glemske eller litt sta – ikke ulikt tenåringer. Tålmodighet og konsekvent trening hjelper dem gjennom denne fasen. For det andre gjør størrelsen at atferd som kanskje bare er irriterende hos en liten hund, kan bli alvorlige problemer hos en Leonberger. Hopping, sterk trekking i bånd eller dårlig innkalling kan være direkte farlig på grunn av kraft og tyngde. God folkeskikk må prioriteres helt fra valpestadiet.

Til sist er Leonbergere ofte ganske emosjonelt følsomme. Hard behandling, roping eller røff håndtering kan skade tilliten og skape uro. De responderer langt bedre på rolig, rettferdig veiledning og faste rammer. I riktig miljø, med eiere som verdsetter både mildheten og styrken deres, blir Leonbergeren en dypt hengiven følgesvenn som ofte gjør sterkt inntrykk på alle som møter den.

¶Trening og mosjon

Selv om Leonberger ikke er en hysterisk eller hyperaktiv rase, har den likevel betydelige behov for både mosjon og trening. Dette er i bunn og grunn en brukshund, avlet for å kunne bevege seg effektivt og følge mennesker i en aktiv hverdag. Voksne Leonbergere trives best med en kombinasjon av fysisk aktivitet og mental stimulering. Kjedsomhet er ikke deres venn – en understimulert Leonberger kan finne på egen underholdning, noe som fort blir destruktivt når hunden er så stor.

Når det gjelder mosjon, har en voksen Leonberger som regel godt av én til to skikkelige turer om dagen, kombinert med litt løs lek eller mer strukturert aktivitet. Turene trenger ikke å være sprinteøkter, men bør være lange nok til at hunden får brukt kroppen og utforsket omgivelsene. Mange eiere sikter mot totalt 60–90 minutter aktiv tid daglig når hunden er ferdig utvokst og vekstplatene er lukket. Valper skal ikke tvinges på lange, harde turer, fordi leddene fortsatt utvikles. De har det bedre med korte, hyppige lufteturer, fri lek på trygge underlag og godt med hvile.

Rasen liker ofte:

Skog- eller markaturer i jevnt tempo
Svømming og vannlek – mange Leonbergere er glade i vann
Fotturer sammen med eier når hunden er fullvoksen
Lett trekkarbeid, moderat canicross eller andre skånsomme hundesporter

Trening av en Leonberger krever en gjennomtenkt tilnærming. Dette er en intelligent og samarbeidsvillig rase, men ikke like «påskrudd» som enkelte gjeter- og brukshunder. Mange Leonbergere tenker seg om før de handler og kan virke litt selvstendige. De lærer best med positiv forsterkning – altså belønning med godbiter, lek eller ros. Harde korreksjoner og straff skaper ofte motstand eller gjør hunden passiv. En Leonberger ønsker å gjøre deg til lags, men vil også forstå meningen med oppgaven.

Grunnleggende lydighet er helt nødvendig. Trening på løs line, sikker innkalling og høflig hilsing bør starte tidlig, mens hunden ennå er håndterbar i størrelse. En Leonberger som drar mye i bånd kan bli vanskelig å kontrollere for mange, spesielt på glatte fortau eller i folkemengder. Valpekurs og grunnkurs i lydighet er svært verdifulle for denne rasen, siden de gir både sosialisering og struktur.

Mental trening kan være minst like viktig som fysisk aktivitet. Leonbergere liker ofte:

Nese- og søksarbeid, for eksempel å lete etter godbiter gjemt i hagen
Enkle sporøvelser, der hunden følger et luktspor lagt av et familiemedlem
Mat‑/puzzleleker eller fylte aktivitetsleker i rolige stunder
Å lære nye triks og oppgaver, som å lukke dører, bære gjenstander eller finne leker ved navn

Mange Leonbergere trives i aktiviteter som lydighet, rallylydighet og vannredningsarbeid. Noen brukes også som terapihunder og besøker sykehus, skoler og omsorgsinstitusjoner. Den rolige tilstedeværelsen og det milde gemyttet gjør dem til flotte besøksvenner når de er godt trent og sosialisert.

En viktig del av treningen er å lære å slappe av. Valper kan være lekne og ivrige, så det å trene inn en god «ro‑kommando» eller bruke en matte der hunden lærer å ligge stille, er svært nyttig. Denne ferdigheten er gull verdt i travle hjem, på kafé eller hos veterinæren. En Leonberger som kan veksle mellom aktiv og rolig modus er mye enklere å ha med å gjøre i moderne omgivelser.

Eiere må også ta hensyn til vekstmønsteret hos denne store rasen. Selv om hodet kan være klart for mer avansert trening tidlig, er kroppen fortsatt under utvikling. Aktiviteter som innebærer mye hopping, brå vendinger eller harde oppbremsinger bør begrenses til hunden er utvokst, ofte rundt 18–24 måneder. I stedet bør man fokusere på solide grunnferdigheter i lydighet, ro og kontrollert bevegelse. Med konsekvent, vennlig trening og fornuftig mosjon blir Leonbergeren en pålitelig, samarbeidsvillig partner som virkelig liker å jobbe sammen med familien sin.

¶Helse

Som gigantisk rase har Leonberger enkelte spesifikke helseutfordringer som framtidige eiere bør kjenne til. Ansvarlige oppdrettere jobber hardt for å redusere risikoen for arvelige sykdommer, men ingen rase er helt fri for helseproblemer. Velinformerte eiere kan ta bedre valg både når de velger valp og når de følger opp den voksne hunden.

En av hovedbekymringene hos Leonberger er hofte‑ og albuedysplasi. Dette er utviklingsforstyrrelser i leddene som kan føre til smerter, halthet og slitasjegikt. Seriøse oppdrettere røntgenundersøker vanligvis avlsdyr med offisielle hofte‑ og albueavlesninger, og vil dele resultatene med potensielle valpekjøpere. Å velge valp etter foreldre med gode leddstatus reduserer risikoen, selv om den ikke kan fjernes helt. Eieren kan også bidra ved å holde valpen slank, unngå mye hopping og trappegåing i vekstperioden, og gi jevn, moderat mosjon fremfor intense belastninger.

En annen alvorlig tilstand som sees hos Leonberger, er dilatert kardiomyopati (DCM), en hjertemuskelsykdom. Regelmessige hjerteundersøkelser hos hjertespesialist, inkludert ultralyd (ekkokardiografi), anbefales ofte for avlsdyr. Enkelte raseklubber oppmuntrer til eller krever spesifikke hjerteprogram. Framtidige eiere bør spørre oppdretter om ferske hjerteundersøkelser på foreldredyrene og eventuelle kjente hjertesykdommer i linjene.

Magedreining (tarmomdreining / GDV, «bloat») er en livstruende akutt tilstand som kan ramme mange store, dypbrystede raser, inkludert Leonberger. Magesekken fylles da med gass og kan i noen tilfeller vri seg. Eiere bør kjenne varseltegnene, som plutselig uro, forsøk på brekninger uten at noe kommer opp, oppblåst eller spent buk og tegn på smerte eller panikk. Umiddelbar veterinærhjelp er avgjørende. For å redusere risiko velger noen å gi flere mindre måltider, unngå hard mosjon rett før og etter fôring, og bruke hevede skåler kun i samråd med veterinær. Forebyggende magefiksering (gastropexi), der magesekken sys fast, diskuteres noen ganger for utsatte raser.

I mange Leonberger‑linjer forekommer også enkelte øyesykdommer, som katarakt (grå stær), entropion, ektropion og progressiv retinal atrofi (PRA). Ansvarlige oppdrettere øyelyser ofte avlsdyr gjennom godkjente ordninger. Valper etter foreldre med friske øyefunn vil normalt ha lavere risiko. I noen land følges også arvelige nevrologiske eller metabolske sykdommer, og oppdrettere kan bruke tilgjengelige DNA‑tester der det finnes.

Kreft, blant annet beinkreft (osteosarkom) og andre svulster, forekommer også hos Leonberger, slik det gjør hos mange store raser. Genetikk spiller en rolle, men også miljø og tilfeldigheter. Å holde hunden i slank kondisjon, gå til jevnlige veterinærkontroller og være oppmerksom på uvanlige kuler eller endringer i atferd kan gi tidligere diagnose og bedre mulighet for behandling.

Forventet levealder hos Leonberger ligger ofte rundt 8–10 år, selv om enkelte lever lenger med god helse og litt flaks. Fordi veksten er rask det første leveåret, er riktig ernæring ekstra viktig. Et fôr av høy kvalitet, spesialtilpasset store/gigantiske valper, bidrar til kontrollert vekst og støtter bein og ledd. Overfôring eller svært energirikt fôr kan gi for rask vekst og belaste utviklende ledd.

Framtidige eiere bør diskutere følgende helseundersøkelser med oppdretter:

Hofte‑ og albueundersøkelser
Hjertetesting hos spesialist
Øyelysing hos autorisert øyelyser
Aktuelle DNA‑tester som gjelder rasen

Seriøse oppdrettere vil ikke bare gi tall og skjemaer, men også forklare hva resultatene betyr. De vil være åpne om kjente utfordringer både i rasen generelt og i egne linjer. Videre samarbeid mellom oppdrettere, raseklubber og eiere – blant annet gjennom helsekartlegging og screeningprogrammer – bidrar til å styrke helsen i Leonberger‑populasjonen.

Regelmessig veterinæroppfølging, oppdaterte vaksiner, parasittkontroll og tannpleie er viktige byggeklosser for et langt og godt liv. I tillegg er fornuftig mosjon, god vektkontroll og hverdagslig stell enkle, men effektive verktøy eiere kan bruke for å sikre best mulig livskvalitet for sin Leonberger.

¶Historie og opprinnelse

Historien om Leonberger starter på 1800‑tallet i byen Leonberg i det som i dag er Sør‑Tyskland. En lokal politiker og hundeentusiast, Heinrich Essig, regnes som grunnleggeren av rasen. Målet hans var ambisiøst: Han ønsket å skape en stor, ærefull hund som lignet løven i byvåpenet, men som samtidig kunne fungere som en dyktig brukshund.

Historiske kilder tyder på at Essig brukte flere eksisterende storvokste raser i avlen, blant annet Sankt Bernhardshund og Newfoundland, muligens også Pyreneerhund. Gjennom selektiv avl utviklet han en linje majestetiske, langhårete hunder med tydelig svart maske og løvefarget pels. Disse hundene fikk raskt oppmerksomhet, ikke bare for sitt imponerende utseende, men også for sitt rolige gemytt og nytte som gårds- og trekkhunder. De ble brukt til å trekke vogner, vokte eiendom og følge bønder i det daglige arbeidet.

Mot slutten av 1800‑tallet hadde Leonbergeren fått utbredelse utover lokalområdet. Rasen fant veien inn ved europeiske hoff, og flere kongefamilier holdt Leonbergere som selskapshunder. Den imponerende fremtoningen og verdige holdningen gjorde dem populære blant dem som ønsket en hund som både var funksjonell og et statussymbol. Til tross for denne økende populariteten beholdt rasen sine røtter som arbeidshund. Leonbergere ble fortsatt brukt til å trekke lass, hjelpe til i landbruket og beskytte gårdstun.

De to verdenskrigene fikk katastrofale følger for mange europeiske hunderaser, og Leonberger var intet unntak. Det var mangel på dyr, og matrasjonering gjorde det svært vanskelig å holde store hunder. Ved slutten av andre verdenskrig var rasen nær utryddelse. Bare et lite antall avlsdyr gjensto, og en håndfull engasjerte entusiaster i Tyskland og naboland tok på seg oppgaven med å bygge opp rasen på nytt. Nøye planlegging og tett samarbeid mellom oppdrettere var avgjørende for å bevare Leonbergerens viktigste kjennetegn.

I tiårene etter krigen ble raseklubber etablert i flere land for å fremme ensartede standarder og ansvarlig avl. Leonbergeren spredte seg gradvis over Europa og senere til andre verdensdeler, inkludert Nord‑Amerika og deler av Asia og Oseania. Nasjonale kennelklubber godkjente rasen og fastsatte offisielle rasestandarder, noe som bidro til å sikre en viss likhet i type og gemytt.

I dag holdes Leonberger først og fremst som familiehund, men arbeidsbakgrunnen er fortsatt tydelig i moderne bruk. Mange Leonbergere deltar i vannredningstrening, der styrke, svømmedyktighet og stødig temperament er verdifulle egenskaper. Noen har vært brukt i skred‑ og redningsarbeid. Andre gjør det svært godt som terapihunder og besøker sykehus, sykehjem og skoler for å gi trøst og selskap.

Til tross for økende popularitet er Leonberger fortsatt en relativt sjelden rase i mange land. Dette kan være en fordel, fordi det gir raseklubber og seriøse oppdrettere bedre mulighet til å ha fokus på helse, godt gemytt og korrekt bygning. Samtidig betyr det at man ofte må legge inn litt ekstra tid i research og tålmodighet for å finne en god oppdretter eller en redningshund.

Den moderne Leonbergeren har fortsatt sterke bånd til sin historie. Kombinasjonen av styrke, mildhet og lojalitet som gjorde den verdifull for bønder, kjørekarer og landeiere på 1800‑tallet, gjør den i dag like verdifull som hengiven familiehund. Forstår man denne bakgrunnen, er det lettere å se hvorfor rasen både er imponerende og kjærlig, kapabel til arbeid og samtidig sterkt knyttet til menneskene sine. Når du deler livet med en Leonberger, blir du en del av en levende tradisjon som startet i en liten tysk by og siden har berørt hundevenner over hele verden.

¶Å leve med rasen

Å leve med en Leonberger er svært givende, men også et stort ansvar som ikke bør tas lett på. Rasen påvirker hverdagen gjennom størrelse, pels og emosjonelle behov. Før du henter hjem en Leonberger, er det viktig å se ærlig på egen hverdag og vurdere om en gigantisk, menneskeorientert hund faktisk passer inn.

Plass er en av de første tingene som bør vurderes. En Leonberger kan bo i forskjellige typer hjem, inkludert leilighet, så lenge det er nok plass til at hunden kan legge seg komfortabelt og bevege seg uten å stadig dulte borti møbler. Daglig tilgang på uteområde for lufting og mosjon er imidlertid helt nødvendig. En inngjerdet hage er en stor fordel, siden det gir et trygt sted for lek og avslapping. Innendørs må man akseptere tilstedeværelsen av en stor kropp – lave bord, skjøre pyntegjenstander i halehøyde og trange ganger må ofte tenkes om.

Røyting er en annen del av Leonberger‑livet. Hår vil dukke opp på gulv, møbler og klær, særlig under sesongskiftet når pelsen slipper mest. Regelmessig pelsstell hjelper, men fjerner ikke røytingen. Hvis et helt hårfritt hjem er topp prioritet, eller hvis noen i familien har kraftige allergier, er dette kanskje ikke den rette rasen. Mange eiere investerer i en kraftig støvsuger, vaskbare trekk på sofaen og en avslappet holdning til hundehår i hverdagen.

Det økonomiske ansvaret bør også regnes nøye gjennom. Kostnadene er vanligvis høyere enn for mindre raser, rett og slett på grunn av størrelsen. Årlige utgifter kan omfatte:

Høykvalitetsfôr i betydelige mengder
Rutinemessig veterinæroppfølging, vaksiner og parasittkontroll
Forsikring, som ofte er kostbar for store raser
Pelsstellutstyr eller profesjonell grooming
Kurs i valpetrening og lydighet, eventuelt atferdskonsultasjoner
Hyppigere utskifting av senger, leker og utstyr på grunn av slitasje

I mange land kan forsikring, godt fôr og veterinærutgifter for en Leonberger utgjøre en betydelig årlig kostnad. Det er lurt å planlegge på forhånd, inkludert å sette av penger til uforutsette hendelser.

Nyttig utstyr for en Leonberger er blant annet en sterk, komfortabel sele eller et godt tilpasset halsbånd, et solid bånd og en stor, støttende seng med god polstring for leddene. Sklihemmende tepper eller matter på glatte gulv kan forebygge fall og skader. Mat- og vannskåler bør være stabile og vanskelige å velte. Noen velger lett forhøyede skåler, men dette bør alltid diskuteres med veterinær, spesielt i lys av mulig sammenheng med magedreining. I bil er en romslig transportbur eller solid bilgrind og sikkerhetssele viktig for trygg transport.

Livet med Leonberger innebærer mye samvær. Dette er ikke en hund som trives med å være alene hjemme hele dagen mens alle er borte. Korte aleneperioder kan trenes inn og håndteres med god tilrettelegging, men en Leonberger forventer generelt å være en del av familielivet. Har du lange arbeidsdager, kan det bli nødvendig med hundepasser, hundebarnehage eller hjelp fra familie og venner.

Familier med barn opplever ofte Leonbergeren som en varm og leken følgesvenn, men de må samtidig lære barna gode rutiner fra første dag. Hunden bør ha trygge soner hvor den får hvile i fred, som et bur eller et rolig rom. Barn må lære at de ikke skal klatre på hunden, dra i ører eller hale, eller forstyrre når den spiser eller sover. Med fornuftige regler og tilsyn kan det utvikle seg et tett vennskap som gir mye glede for både barn og hund.

Reiser og ferier krever mer planlegging når du har en gigantisk hund. Ikke alle hoteller, hytter eller campingplasser er tilrettelagt for så store gjester. Bilen må også ha god plass. Mange Leonberger‑eiere velger stasjonsvogn, varebil eller andre større kjøretøy for å kunne transportere hunden trygt og komfortabelt. En del familier planlegger ferier der hunden kan være med – som fotturer eller opphold på hundevennlige steder – fremfor flyreiser eller destinasjoner der hundehold er vanskelig.

På det følelsesmessige planet vever Leonbergeren seg ofte dypt inn i familiens liv. De er lojale, kjærlige og ofte overraskende sensitive, og knytter sterke bånd til sine nærmeste. Dette kan være utrolig givende for mennesker som ønsker en ekte følgesvenn, en hund som følger etter fra rom til rom og deler daglige rutiner. Baksiden er at tapet av en Leonberger kan kjennes ekstra tungt, og at levetiden gjerne er kortere enn hos mindre raser.

For dem som kan dekke rasens behov, er livet med en Leonberger som å dele hjemmet med en klok, mild vokter og en munter venn på samme tid. Tilstedeværelsen av en slik hund forandrer stemningen i huset. Det blir mer hår, flere gjørmete poteavtrykk og større veterinærregninger, men også mer stille selskap, flere grunner til å gå lange turer og flere øyeblikk av ordløs forståelse som mange eiere beskriver som noe helt spesielt.

¶Egenskaper

Barnevennlig

Lett å trene

Kjempestor

Egenskap	Verdi
Rasetype	Renras
Aggressivitet	2/5
Barnevennlig	5/5
Energivå	3/5
Røyting	4/5
Helse	2/5
Intelligens	3/5
Pelspleiebehov	3/5
Læreevne	4/5
Bjeffenivå	3/5
Høyde	65 – 80 cm
Vekt	40 – 77 kg
Forventet levealder	9 – 10 år

¶Ofte stilte spørsmål

Hva slags gemytt har en leonberger som regel?

De er vanligvis rolige, milde og kjærlige, med en sterk tilknytning til familien sin. De fleste er vennlige mot fremmede når de er godt sosialisert, men størrelsen og den dype bjeffingen kan gjøre dem til effektive avskrekkere. De har ofte god tålmodighet med barn, men tilsyn er viktig på grunn av den kraftige kroppen. Noen linjer er mer sensitive eller reserverte, så tidlig eksponering for ulike mennesker og miljøer er viktig.

Hvor mye mosjon trenger en leonberger, og hva slags aktivitet passer best?

Dette er en arbeidsvillig rase med mye energi, som som regel trenger minst 60 til 90 minutter daglig aktivitet når den er voksen. Lange turer, fotturer, svømming og trekkarbeid eller vogntrekking passer dem godt, siden de er utviklet som kraftige, allsidige hunder. Valper og unghunder bør unngå tvungen løping eller gjentatt belastende trening for å beskytte de voksende leddene. Mental stimulering, som trening og nesearbeid, er like viktig som fysisk aktivitet.

Er leonbergere gode familiehunder og trygge sammen med barn?

De kan være utmerkede familiehunder og er ofte svært tolerante overfor barn som behandler dem med respekt. På grunn av størrelsen kan de lett velte små barn, så tilsyn og god håndtering er helt nødvendig. Det er viktig å lære både hunden og barna riktig oppførsel. Familien må også være forberedt på tidsbruk, plassbehov og de økonomiske forpliktelsene som følger med en gigantisk rase.

Hvilke helseproblemer er leonbergere utsatt for?

De er disponert for flere alvorlige sykdommer, blant annet hofte- og albuedysplasi, enkelte kreftformer, hjertesykdom som dilatert kardiomyopati og magedreining (oppblåst mage/gastrisk torsjon). Noen linjer har også risiko for arvelig polynevropati som påvirker bevegeligheten. Regelmessige veterinærkontroller, riktig vektkontroll og å bruke oppdrettere som utfører anbefalte helsetester er viktig. Eiere bør lære seg nødtegnene på magedreining og være forberedt på å handle raskt.

Hvor mye pelsstell trenger en Leonberger, og røyter de mye?

De har en tett, dobbel pels som røyter mye, spesielt under sesongmessige pelsskifter. Det trengs grundig børsting én gang i uken store deler av året, økende til flere ganger i uken når røytingen er på sitt mest intense. Fanene bak ørene, på halen og «buksene» kan tove seg hvis de ikke blir stelt jevnlig. Regelmessig kloklipp, sjekk av ører og et bad innimellom bidrar til å holde pels og hud sunne.

Kan en Leonberger bo komfortabelt i leilighet eller et lite hus?

Størrelsen deres passer best i et hus med tilgang til hage, men de kan bo i mindre leiligheter så lenge de får jevnlig nok fysisk og mental stimulering. Trapper kan være belastende for leddene, spesielt hos valper og eldre hunder. Gode båndvaner er viktig i trange omgivelser og felles ganger. Fremtidige eiere bør også ta hensyn til lydnivå, sikling og røyting når man bor tett på hverandre.

Sikler leonbergere mye, og hvor «rotete» er de å bo sammen med?

Mange sikler, spesielt etter at de har drukket eller når de blir oppspilte, selv om mengden varierer fra hund til hund. Eiere må regne med våte flekker på gulv, vegger og klær, og mange bruker egne siklekluter rundt i huset. De røyter også kraftig, noe som betyr hyppig støvsuging og bruk av lofjerner. Folk som liker å ha det veldig ryddig og rent hjemme, opplever ofte denne rasen som krevende.

Hva er den typiske levealderen for en leonberger, og hvordan påvirker størrelsen deres aldringsprosessen?

Gjennomsnittlig levealder er ofte rundt 8 til 10 år, noe som er typisk for en gigantisk rase. Ledd og hjerte kan vise aldersrelaterte forandringer tidligere enn hos mindre hunder. Å holde dem slanke, unngå overbelastning i ung alder og gi livslang, moderat mosjon kan bidra til bedre bevegelighet. Regelmessige seniorkontroller hos veterinær hjelper med å oppdage problemer tidlig.

Er en Leonberger egnet for førstegangs hundeeier?

De er som regel ivrige etter å gjøre deg til lags og er trenbare, men størrelse, styrke og helsebehov kan være krevende for nybegynnere. En engasjert førstegangseier som er villig til å investere i trening, sosialisering og profesjonell veiledning, kan likevel lykkes godt. Ujevn oppdragelse eller for lite struktur kan føre til en uregjerlig kjempe som er vanskelig å håndtere. En ærlig vurdering av egen livsstil, fysikk og tidsressurser er avgjørende før man velger denne rasen.

Hvor godt tåler leonbergere varme og kulde?

Den tykke pelsen gjør at de tåler kaldt vær ganske godt, så lenge de har ly og blir gradvis tilvendt temperaturen. I varme eller fuktige klima kan de derimot lett bli overopphetet og bør bare mosjoneres i dagens kjøligere perioder, med rikelig tilgang på skygge og vann. Å klippe pelsen veldig kort anbefales ikke, siden det kan redusere både isolasjon og beskyttelse for huden. Jevnlig stell og fjerning av løs underull bedrer luftsirkulasjonen og gjør dem mer komfortable gjennom hele året.