## Kjappe fakta

- Særpreget blå pels som endrer farge etter hvert som hunden blir voksen  
- Opprinnelig avlet fram i Irland som allsidig gårds‑ og jakthund  
- Livlig, intelligent terrier som trives tett på familien sin  
- Lite røyting, krøllete pels som krever jevnlig stell for å unngå toving  
- Modig, temperamentsfull hund som kombinerer klovnete sjarm med målbevisst alvor  


## Utseende og pels

Kerry blue terrier er en middels stor, kraftig bygget terrier med en stolt, nesten aristokratisk silhuett. Det første man legger merke til er det elegante hodet, det karakteristiske skjegget og hårlaget, og selvsagt den berømte blå pelsen. Voksne hannhunder er vanligvis rundt 45–49 cm høye ved manken, tispene noe mindre. Kroppen er kompakt og muskuløs, med rett rygg og dyp brystkasse som vitner om rasens arbeidsbakgrunn. Til tross for den solide bygningen skal en god Kerry aldri virke tung eller klønete. Helhetsinntrykket er en balansert, atletisk hund som kunne arbeide en hel dag ute på markene.

Hodet er langt og rent skåret, uten overdrivelser. Et velstelt skjegg og markerte øyenbryn gir Kerry blue et uttrykksfullt blikk, et sted mellom alvorlig tenker og rampete komiker. Øynene er mørke, ovale og sitter ganske tett, og skal virke våkne og intelligente, aldri harde. Ørene faller fremover i en V‑form og understreker terrieruttrykket. Halen bæres som regel høyt og rett og gir et livlig, oppmerksomt preg.

Pelsen er et av rasens mest kjente kjennetegn. Valper fødes som regel svarte eller svært mørke, og den blå fargen utvikler seg gradvis i løpet av de første leveårene. Mange Kerryer går gjennom «mellomfarger» som stålgrått, skifergrått eller en blanding av blått og svart før de får sin voksne farge. Den ideelle pelsen er myk, tett og bølget, ikke hard eller stri. Den skal danne myke bølger heller enn tette korketrekkere.

Kerry blue terrier har enkel pels (ingen underull) og røyter svært lite, noe som kan være en fordel for dem som ikke liker hundehår i huset. Denne lite‑røytende pelsen krever til gjengjeld jevnlig stell. Uten oppfølging vil den myke pelsen tove og floke seg, særlig bak ørene, under halsbåndet, i skjegget og mellom beina.

Praktiske råd for pelsstell:

- Børst eller kam grundig minst to til tre ganger i uken, helt inn til huden for å løse opp floker. En piggbørste og en metallkam er svært nyttige.  
- Sjekk typiske problemområder som armhuler, lyske, skjegg og bak ørene der små tover raskt kan danne seg.  
- Bad Kerry blue terrieren hver fjerde til sjette uke, eller ved behov, med en mild hundesjampo som ikke avfetter pelsen for hardt. Nøye skylling og god tørk bidrar til en sunn pels.  
- Klipp eller trim pelsen profesjonelt omtrent hver sjette til åttende uke for å bevare den typiske terriersiluetten. Mange eiere lærer å trimme hjemme med veiledning fra oppdrettere eller klippekurs.  

Skjegg og barter krever spesielt stell, siden mat og vann raskt gjør dem skitne. Tørk over skjegget etter måltider og sjekk for matrester og rusk; det gjør hunden mer komfortabel og forebygger vond lukt. Med jevnlig og konsekvent pelsstell blir pelsen myk og luksuriøs – og for mange en av de store gledene ved å leve med denne særpregede terrieren.


## Lynne og personlighet

Kerry blue terrier er en hund med stor personlighet, ofte beskrevet som «en terrier med sans for humor». Den er intelligent, livlig og full av karakter; dette er ingen passiv eller kjedelig rase. Kerryer knytter seg gjerne svært tett til familien sin. De vil gjerne være med på alt som skjer hjemme – hagearbeid, TV‑titting eller bilturer. Mange eiere forteller at hunden følger dem fra rom til rom, alltid klar til å være med eller «hjelpe til» på sin entusiastiske måte.

Overfor mennesker er Kerry blue terrier som regel kjærlig og hengiven. En godt oppdratt Kerry er som oftest fin med barn, særlig med barn som er respektfulle og vet hvordan man oppfører seg rundt hunder. Rasen er leken og kan være en utholdende tur‑ og lekevenn for aktive barn som liker å kaste ball, lære triks eller trene hundesport. Tilsyn er viktig rundt små barn, både for å beskytte barnet mot å bli dyttet over ende og for å sikre at hunden blir behandlet varsomt. Som de fleste terriere liker ikke Kerryer hardhendt behandling og kan protestere hvis de blir ertet eller dratt i.

Kerry blue er kjent for sin selvsikre og tidvis ganske dristige natur. Det gir mye sjarm og utstråling, men gjør også at klare rammer er viktige fra tidlig alder. Mange Kerryer er naturlig årvåkne og vil bjeffe for å varsle familien om besøkende eller uvanlige lyder. De er normalt ikke aggressive vakthunder, men kan være beskyttende overfor hjem og familie hvis de oppfatter noe som en trussel.

Overfor andre hunder, særlig av samme kjønn, kan Kerry blue terrier være bestemt og dominerende. Rasen ble blant annet avlet til jakt og skadedyrkontroll, så en viss hunde‑ og jaktlyst er ikke uventet. God sosialisering fra valpestadiet, med kontrollerte, positive møter med vennlige hunder, hjelper mye. Likevel vil noen voksne Kerryer fortsatt helst slippe å dele plass med ukjente hunder, og de trives ofte best med trygge, erfarne eiere som kan håndtere møter rolig og konsekvent. Å bo sammen med en annen hund er fullt mulig, særlig hvis de introduseres tidlig og personlighetene passer godt sammen.

Når det gjelder andre dyr som katter og smådyr, må man ta Kerryens jakthistorie alvorlig. Noen individer kan leve fredelig med en huskatt de har vokst opp sammen med, under tilsyn, men mange har fortsatt sterk jaktlyst utendørs. Svært små dyr som kaniner og gnagere bør som hovedregel holdes helt adskilt og trygt sikret.

Rasens intelligens og energi kan gi streker og påfunn hvis hunden kjeder seg. En ensom Kerry med lite mental stimulering kan begynne å bjeffe, grave eller finne på egne aktiviteter som ikke alltid passer inn i menneskers hjem. På den positive siden betyr den samme kløktigheten at Kerry blue terrier ofte er svært lærenem i trening, problemløsning og interaktive leker. I et miljø med struktur, varme, og nok aktivitet er Kerry en glad, lojal og svært underholdende følgesvenn.


## Trening og mosjon

Kerry blue terrier er en kvikk og lærenem rase som liker å ha en oppgave. Samtidig har den den typiske terrierstripa av selvstendighet og kan stille spørsmål ved hvorfor en øvelse er nødvendig. Denne kombinasjonen gjør at treningen bør være konsekvent, variert og aldri hardhendt. Positiv forsterkning fungerer best, med belønninger som godbiter, leker, ros og lek. Kerryer responderer godt på trenere som er rolige, trygge og rettferdige.

Tidlig sosialisering er helt avgjørende. Fra ung alder bør valpen eksponeres for ulike synsinntrykk, lyder, underlag og mennesker. Gode valpekurs kan bidra til selvtillit og gode manerer. Vektlegg:

- Sikker innkalling, slik at du kan kalle inn hunden selv når det dukker opp fristende forstyrrelser.  
- Rolig hilseatferd, både på mennesker og andre hunder.  
- Grunnleggende lydighet som sitt, dekk, bli og å gå pent i bånd.  

Fordi Kerry blue terrier er energisk og ofte svært smidig, liker den gjerne hundesport. Mange hevder seg godt i agility, lydighet, rallylydighet, nose work eller spor. Korte, varierte treningsøkter gir som regel bedre resultat enn lange, ensformige øvelser. Hvis en aktivitet oppleves meningsløs, kan en Kerry ganske enkelt slutte å samarbeide. Gjør treningen til en felles lek, så får du en ivrig medspiller i stedet for en motvillig deltaker.

Når det gjelder mosjon, er ikke Kerry blue en hyperaktiv rase, men definitivt ingen sofagris. De fleste voksne trenger minst én til to timer fysisk og mental aktivitet per dag. Dette behøver ikke komme i én bolk. En typisk dag kan bestå av en rask morgentur, en kortere kveldstur og flere leke‑ eller treningsøkter fordelt utover dagen. Løping løs i trygge, inngjerdede områder er svært verdifullt – da får hunden strekt ut og brukt skikkelig med energi.

Aktiviteter mange Kerryer liker:

- Apportleker, særlig med baller eller myke leker  
- Drakamp med klare regler, som «ta» og «slipp»  
- Nesesøk i hagen, der godbiter eller leker gjemmes for hunden å finne  
- Strukturerte treningsøkter som blander lydighet, triks og problemløsning  

På grunn av sterk jaktlyst og til dels selektiv hørsel bør mange Kerry blue terriere ikke slippes løs nær vei eller i åpne områder før innkallingen er helt pålitelig. En langline kan gi mer frihet mens du bygger opp respons og tillit.

Mental trening er like viktig som fysisk. Aktiviseringsleker, fôrdispensere og enkle «finn‑det»‑oppgaver hjemme kan trette ut hunden mentalt og redusere uønsket atferd. Når hodet får jobbe, er Kerryen som regel roligere og mer fornøyd inne.

Eiere som er villige til å trene vennlig, men bestemt, gi regelmessig mosjon og bruke tid sammen med hunden, vil oppleve Kerry blue terrier som en svært givende partner. De som helst vil ha en hund som stort sett ligger stille det meste av dagen, kan oppleve rasen som krevende – en Kerry blomstrer når den får lære, bevege seg og være del av hverdagslivet.


## Helse

Kerry blue terrier er generelt en robust og langlivet rase, men som alle hunder har den enkelte helseutfordringer som ansvarlige eiere og oppdrettere bør kjenne til. Med god omsorg lever mange Kerryer til tidlig eller midt i tenårene og holder seg aktive langt opp i årene.

Noen helseproblemer som kan forekomme i rasen:

- Hoftedysplasi, en utviklingsforstyrrelse i hofteleddet som kan gi leddgikt og bevegelsesproblemer senere i livet  
- Øyelidelser som entropion, katarakt (grå stær) eller andre arvelige øyesykdommer  
- Enkelte hudproblemer, som kan være knyttet til allergier eller infeksjoner  
- Godartede hudknuter og kuler hos eldre hunder, som alltid bør undersøkes av veterinær  

Seriøse oppdrettere gjennomfører vanligvis anbefalte helsetester før avl. Nøyaktige krav varierer mellom land, men typiske undersøkelser kan være:

- Hofterøntgen eller hoftescore for å redusere risiko for hoftedysplasi hos avkom  
- Øyelysning hos autorisert veterinær øyelyser, gjentatt jevnlig for å avdekke arvelige problemer  
- I enkelte land tilleggstester for spesifikke genfeil etter hvert som forskningen utvikler seg  

Valpekjøpere bør føle seg trygge på å spørre oppdretteren om:

- Hvilke helsetester som er gjort på foreldredyrene  
- Resultatene av disse testene  
- Typisk levealder og helsestatus hos slektninger som besteforeldre og kullsøsken  

Rutinemessig veterinærstell spiller en stor rolle for å holde en Kerry blue terrier frisk. Dette omfatter:

- Regelmessige vaksinasjoner og parasittkontroll (lopper, flått, innvollsorm)  
- Tannstell, som tannpuss eller tyggeprodukter, for å forebygge tannstein og tannkjøttsykdom  
- Vektkontroll for å unngå overvekt, som kan forverre ledd‑ og hjerteproblemer  

Den tette, myke pelsen kan til tider skjule mindre hudirritasjoner, så eiere bør gjøre det til en vane å sjekke huden under pelsstellet. Se etter rødhet, hotspots, mye kløe eller uvanlig lukt, særlig i varme, fuktige områder som armhuler, lyske og mellom tærne. Tidlig behandling av hudproblemer er som regel enklere og mer effektivt.

Som mange middels store raser kan Kerryer være utsatt for ørebetennelser dersom ørene ikke holdes rene og tørre. Regelmessig inspeksjon, skånsom rensing med veterinæranbefalt middel og grundig tørking etter bad eller svømming kan forebygge problemer.

Når Kerryer blir eldre, kan de vise typiske aldringstegn som stivhet etter hvile, nedsatt hørsel eller endret syn. Tilpassing av mosjonsmengde, god og myk liggeplass og eventuelt ramper eller trinn til bil og sofa kan gjøre stor forskjell for livskvaliteten. De fleste Kerryer tilpasser seg et roligere tempo godt, så lenge de fortsatt får være med i familieaktivitetene og får mental stimulering.

Alt i alt er valg av valp fra gjennomtenkt avl med helsetestede foreldre, jevnlig veterinæroppfølging, et fôr av god kvalitet og fornuftig vektkontroll de viktigste verktøyene en eier har for å gi Kerry blue terrieren et langt og sunt liv.


## Historie og opprinnelse

Kerry blue terrier stammer fra Irland, der den i århundrer har vært høyt verdsatt som en allsidig arbeidshund. Som navnet antyder er rasen nært knyttet til County Kerry i sørvest, et område kjent for røft landskap og sterke landbrukstradisjoner. De eksakte røttene er vanskelig å dokumentere, men Kerry blue har sannsynligvis utviklet seg fra lokale terriertyper, kanskje krysset med andre raser som kom til kysten gjennom handel og sjøfart.

Historisk var Kerry blue terrier en allround gårdshund. Den skulle håndtere mange oppgaver: holde rotter og annet skadedyr nede i låver, bistå i jakten på rev og grevling, og til og med apportere fra vann. Det finnes beretninger om Kerryer som ble brukt til å drive sau og storfe, der de brukte vilje og kløkt mer enn styrke og størrelse. Denne bakgrunnen forklarer hvorfor dagens Kerry kombinerer smidighet, mot og sterk jaktlyst med betydelig problemløsningsevne.

Mot slutten av 1800‑tallet og begynnelsen av 1900‑tallet begynte Kerry blue terrier å dukke opp oftere på hundeutstillinger og i mer systematisk avl. Irske nasjonalister så på rasen som et symbol på nasjonal identitet, og den vant raskt popularitet utenfor hjemfylket. Målrettet avl la vekt både på arbeidsbruk og på å forbedre den karakteristiske blå pelsen og den raffinerte terriersiluetten vi kjenner i dag.

Den blå fargen i seg selv er et slående særpreg som skilte Kerryen fra andre terriere. Selv om mange valper er svarte ved fødsel, visste erfarne oppdrettere hvilke linjer som gradvis ville «lysne» til blå eller skiferfarget pels med alderen. Denne fargeendringen er fortsatt typisk for rasen og fascinerer ofte nye eiere når de ser valpens pels forandre seg.

Etter hvert som hundeutstillinger ble populære i Europa og senere resten av verden, spredte Kerry blue terrier seg til Storbritannia, resten av Europa og Nord‑Amerika. Raseklubber ble etablert for å verne og fremme rasen, og offisielle standarder beskrev idealet for utseende og temperament.

I dag brukes Kerry blue terrier sjeldnere som allsidig gårdshund, men arbeidsinstinktene er i høyeste grad bevart. Moderne Kerryer sees ofte innen:

- Utstilling, der deres særpregede utseende og bevegelser bedømmes  
- Hundesporter som agility, lydighet og rally  
- Aktiviteter som utnytter luktesansen, inkludert spor og nose work  

Fremfor alt har Kerry blue terrier blitt en kjær familie‑ og selskaps­hund. Selv om rasen ikke er like tallrik som enkelte mer «motebaserte» raser, jobber en engasjert gruppe oppdrettere og eiere verden over aktivt for å bevare helse, bruksegenskaper og det livlige lynnet. For dem som setter pris på en hund med dype røtter, sterk personlighet og stolt irsk arv, er Kerry blue terrier fortsatt et helt spesielt valg.


## Å leve med rasen

Å leve med en Kerry blue terrier er både givende og krevende. Dette er en rase som vil være en del av livet ditt – ikke bare en hund du ser på én daglig tur. Før du tar en Kerry inn i hjemmet, er det viktig å forstå hvor mye som kreves.

Først og fremst tid. Kerryer trenger daglig kontakt og samvær. De behøver regelmessige turer, lek og mental stimulering – samt ukentlige stellesesjoner. En typisk Kerry‑eier vil bruke:

- Minst én til to timer daglig på tur, trening og aktivt samvær  
- Ekstra tid hver uke på børsting, kamming og klipp, eventuelt turer til profesjonell hundefrisør  

Hvis du er borte hjemmefra lange dager og ikke kan ordne hundelufter, hundebarnehage eller hjelp fra familie, kan en Kerry blue terrier bli frustrert eller kjede seg. Resultatet kan bli bjeffing, tygging eller graving. Dette er ikke tegn på en «slem» hund, men på en hund som ikke får dekket sine behov.

Økonomisk innebærer en Kerry blue terrier vanlige hundeutgifter som fôr, vaksiner og veterinærkontroller, i tillegg til høyere stelleskostnader enn mange korthårede raser. Årlige kostnader varierer mellom land, men du bør sette av penger til:

- Kvalitetsfôr til en aktiv hund av middels størrelse  
- Rutinemessig veterinærstell, vaksinasjoner og parasittkontroll  
- Forsikring eller oppspart buffer til uforutsette helseutgifter  
- Regelmessig profesjonell grooming hvis du ikke klipper selv  

Nyttig utstyr i et Kerry‑hjem omfatter:

- Solid, behagelig halsbånd og en godt tilpasset sele  
- Sterkt bånd i passende lengde, og gjerne en langline til innkallingstrening  
- Bur eller et trygt hvilested der hunden kan slappe av i fred  
- Flere tyggeleker og aktiviseringsleker for mental stimulering  
- Stellutstyr som piggbørste, carde/slicker, metallkam, klotang og ørerens  

Kerryer tilpasser seg som regel ulike bomiljøer så lenge mosjonsbehovene møtes. De kan trives både i hus med hage og i leilighet med god tilgang på uteområder. En trygg, inngjerdet hage er svært nyttig, da gir den fri lek og sikker utforsking. Gjerder bør være solide og tilstrekkelig høye – en bestemt Kerry kan være oppfinnsom når det gjelder å finne fluktveier.

Innendørs vil Kerryen gjerne være der familien er. Mange liker å ligge i sofaen eller ved beina til eieren. De egner seg dårlig som rene utehunder og trives ikke med å isoleres i hagen over lengre tid. Tidlig opplæring i husregler er viktig, enten det handler om hvilke møbler som er lov, eller hvor hundens egen seng skal stå.

Når det gjelder andre dyr i husstanden, er det lurt å planlegge nøye. Noen Kerryer lever fint med en annen hund eller en katt i hjemmet, særlig ved riktig introduksjon og tilsyn. Andre vil helst være eneste hund. En åpen og ærlig prat med oppdrettere, som kjenner linjene og de enkelte valpene, kan hjelpe til med å finne riktig individ til din situasjon.

For familier med barn er opplæring av både hund og barn avgjørende. Kerryer liker gjerne livlig lek, men må også ha mulighet til å trekke seg tilbake til et rolig, trygt sted når de trenger en pause. Barn bør lære å la hunden være i fred når den spiser eller hviler, og røff lek som å dra i skjegget eller klatre på hunden bør unngås.

Hvis du liker trening, friluftsliv og å bruke tid aktivt sammen med hunden, kan det å leve med en Kerry blue terrier gi enorm glede. Du får en lojal, underholdende kamerat som får deg til å le, holder deg i bevegelse og deler hverdagen med ekte entusiasme. Hvis du derimot ønsker en svært lettstelt og rolig hund, vil en annen rase ofte passe bedre. For den rette eieren gjør Kerryens modige sjel og kjærlige vesen den til en virkelig uforglemmelig partner.

Kerry blue terrier

The United Kingdom Kerry Blue Terrier Association

The Kennel Club (UK) - Kerry Blue Terrier

Fédération Cynologique Internationale (FCI) - Kerry Blue Terrier

Dansk Terrier Klub (Denmark)

Svenska Terrierklubben (Sweden)

Middels stor, atletisk irsk terrier med stolt silhuett og krøllete blå pels som går fra svart til blå med alderen. Livlig, intelligent og sterkt knyttet til familien, og trenger daglig både mental og fysisk aktivitet. Røyter lite, men krever mye pelsstell, med et modig, årvåkent temperament som noen ganger kan være bestemt overfor andre hunder.

## Kjappe fakta

- Nederlandsk rase utviklet ved å krysse en Schäferhund med en europeisk ulv, noe som ga en svært naturlig, ulvelignende følgesvenn.  
- Ekstremt sensitiv og reservert overfor fremmede, men dypt lojal og knyttet til “sine” mennesker.  
- Ikke en hund for førstegangseiere og generelt lite egnet til hektisk byliv eller små leiligheter.  
- Trenger mye sikkert uteareal, mental stimulering og tålmodig, positiv trening for å trives.  
- Passer best til erfarne eiere som verdsetter selvstendige, primitive hundetyper og kan forplikte seg til grundig sosialisering.

## Utseende og pels

Saarloos wolfhond er en iøynefallende, atletisk hund som umiddelbart fanger blikket med sitt tydelig ulvelignende uttrykk og sin naturlige eleganse. Ved første øyekast ser du et harmonisk, lettbygd dyr, aldri tungt eller overdrevent. Kroppen er litt lengre enn den er høy, med en rett, sterk rygg og et dypt, men ikke for bredt bryst. Alt ved Saarloos wolfhond signaliserer utholdenhet, smidighet og evne til å bevege seg over lange avstander uten å bli sliten.

Hanner er som regel tydelig større og kraftigere enn tisper. Høyde og vekt kan variere, men du kan forvente en høy, middels stor til stor hund. Tisper virker ofte litt mer elegante og feminine i hode og kropp. Hodet er kileformet, med lett hvelvet skalle, svakt markert stopp og relativt lang snute. Øynene er mandelformede, svakt skråstilte og ofte gule eller ravfargede, noe som i stor grad forsterker det ulvelignende uttrykket. Ørene er middels store, trekantede og båret stående, høyt ansatt, men ikke for store.

Pelsen hos Saarloos wolfhond er dobbelt og værbestandig. Toppelsen er rett, tettliggende og ganske stri å ta på. Under ligger en tett, myk underull som tilpasser seg klimaet. Om vinteren blir underullen svært fyldig for å beskytte mot kulde og fuktighet, mens den om sommeren blir tynnere og mer sparsom. Rundt halsen, skuldrene og bak på lårene ser man ofte mer pels, som danner en svak krage og “bukser”.

Vanlige farger er:

- Ulvegrå  
- Brunskygget sobel  
- Krem eller lyse, utvaskede varianter av disse fargene  

Hvite tegninger kan forekomme, men skal ikke dominere. Fargen er ofte sjattert, med mørkere hår over lysere, noe som gir et naturlig, vilt preg likt ulvens. Nesespeilet er sterkt pigmentert og tilpasset pelstypen, vanligvis svart eller brunt.

Pelsstellet er relativt enkelt, men krever rutiner. Saarloos wolfhond røyter kraftig i røyteperioder, ofte to ganger i året. I disse periodene hjelper daglig børsting med karde eller stålbørste til å fjerne løs underull og begrense hår i huset. Utenom røyteperiodene holder det som regel med en grundig børsting én til to ganger i uken. Bading bør være sjeldent og kun ved behov, siden hyppig sjamponering kan fjerne de naturlige oljene som gjør pelsen vannavstøtende og beskytter huden. De fleste eiere opplever at en grundig skylling i rent vann etter en gjørmete tur som oftest er tilstrekkelig.

Regelmessig sjekk av ører, tenner og klør er viktig. De stående ørene gir god lufting, men trenger likevel jevnlig inspeksjon og skånsom rengjøring. Klørne bør holdes på en fornuftig lengde for å sikre god bevegelse, særlig hvis hunden ikke sliter dem naturlig på grovt underlag. Totalt sett er vedlikeholdsnivået moderat til høyt for en stor hund, men du må være forberedt på perioder med svært kraftig røyting.

## Temperament og personlighet

Å leve med en Saarloos wolfhond er ganske annerledes enn å leve med mange typiske selskapshunder. Dette er en sensitiv, intelligent og selvstendig hund som fortsatt bærer tydelige trekk fra sin ulvearv. Den typiske Saarloos wolfhond er reservert, oppmerksom og forsiktig med fremmede, men ikke naturlig aggressiv. I stedet for å konfrontere det den opplever som truende, vil mange heller holde avstand eller trekke seg unna. Denne tendensen til å unngå konflikt er en viktig del av rasens karakter og må forstås og respekteres.

Overfor egen familie er Saarloos wolfhond ofte dypt knyttet, mild og til tider overraskende kjærlig på sin stille måte. De kan følge eieren fra rom til rom, ligge ved føttene eller hvile der de har oversikt. Mange er svært følsomme for menneskelige følelser og reagerer sterkt på spenning, høye stemmer eller kaotiske omgivelser. De trives best i rolige, forutsigbare hjem med klare rutiner.

Sammen med barn kan en veloppdrettet, godt sosialisert Saarloos wolfhond være snill og tolerant, men det er ikke en røff, uendelig tålmodig “barnepikehund”. De passer oftest bedre sammen med eldre, respektfulle barn som forstår hvordan man oppfører seg rolig og hensynsfullt rundt dyr. Vill lek, mye støy eller brå klemmer kan lett bli for mye for dem. Nøye tilsyn er viktig, og barn må lære å la hunden få gå unna og få fred når den trekker seg.

Overfor andre hunder fungerer rasen ofte godt, særlig hvis den er vant til dem fra ung alder. Saarloos wolfhond kan sette pris på selskap av artsfrender og andre stabile, høflige hunder. De kommuniserer gjerne subtilt, med kroppsspråk og unnvikelser heller enn åpen konflikt. Likevel kan det oppstå konflikter, særlig med pågående eller svært dominerende hunder som ikke “leser” signalene deres. Gradvis og gjennomtenkt introduksjon er viktig. Overfor mindre dyr, som katter eller kaniner, kan jaktinstinktet være en utfordring. Noen individer kan leve fredelig med katter de vokser opp sammen med, mens andre alltid vil se små dyr som noe som skal jages. Potensielle eiere bør tenke seg nøye om hvis de har frittgående smådyr.

Typiske utfordringer er:

- Skyhet eller sterk reserverthet overfor ukjente mennesker og miljøer  
- Tendens til å flykte eller unngå heller enn å konfrontere når de blir redde  
- Sterk selvstendighet, som lett kan oppfattes som stahet i trening  
- Stor følsomhet for straff, harde stemmer og urolige hjem  

En Saarloos wolfhond er ikke et ideelt valg for den som ønsker en svært sosial, utadvendt hund som elsker alle fremmede. Den passer heller ikke i hjem der man forventer umiddelbar lydighet eller konstant kosing. For mennesker som derimot setter pris på en ettertenksom, observant og nesten “vill” sjel som følgesvenn, kan Saarloos wolfhond være svært givende. De trenger tillit, tid og trygghet, og i bytte gir de dype og varige bånd.

## Trening og mosjon

Trening av en Saarloos wolfhond krever tålmodighet, konsekvens og en spesiell innstilling. Dette er ikke en hund som blindt følger kommandoer for å gjøre eieren til lags. Den tenker selv og vil ofte “vurdere” hvorfor den skal gjøre noe før den responderer. Den er svært lærenem, men motivasjonen må håndteres med omtanke.

Positiv forsterkning er helt avgjørende. Godbiter, rolig ros og mulighet til å bevege seg eller utforske er sterke belønninger for denne rasen. Korte, varierte økter fungerer langt bedre enn lange, gjentagende øvelser. Mange eiere opplever at strenge, tradisjonelle lydighetsmetoder som bygger på fysiske korreksjoner eller hevede stemmer raskt undergraver tilliten. Saarloos wolfhond er svært følsom for spenning og urettferdig behandling. Når tilliten først er skadet, kan det være vanskelig å få den fullt tilbake.

En god treningsstrategi innebærer:

- Tidlig, gjennomtenkt sosialisering til mennesker, steder, underlag og lyder  
- Belønningsbasert trening med godbiter, leker eller tilgang til spennende miljøer  
- Tydelige, enkle signaler og forutsigbare rutiner  
- God tid til å observere og bearbeide nye inntrykk i stedet for å bli presset  

Sosialisering må gjøres spesielt varsomt. For en Saarloos wolfhond-valp er kvalitet viktigere enn kvantitet. Å overvelde en ung hund med folkemengder eller å tvinge den til kontakt med mange fremmede kan slå tilbake og øke usikkerheten. La heller valpen observere på trygg avstand og selv velge å nærme seg når den føler seg sikker. Rolige, hundevante besøkende som ignorerer valpen til den selv vil hilse, er ofte svært nyttige.

Mosjonsbehovet er betydelig. Rasen er avlet for utholdenhet snarere enn fart. Daglige lange turer og mulighet til å trave jevnt ved siden av deg bidrar til å holde hunden balansert og rolig. En voksen, godt trent Saarloos wolfhond vil vanligvis sette pris på:

- En eller to lengre turer eller fjellturer hver dag  
- Tid til å utforske naturen i langline eller i et sikkert inngjerdet område  
- Nesearbeid, spor eller søk etter gjemte gjenstander  
- Aktiviteter som stimulerer nysgjerrighet, som problemløysingsleker eller duftbaner  

Selv om de er energiske, er de som regel ikke hyperaktive inne dersom de får nok fysisk og mental stimulering. De er ofte rolige og tilfredse med å hvile etter dagens aktiviteter. Uten tilstrekkelige utfordringer kan de derimot bli rastløse, engstelige eller destruktive. Sikkert gjerde er helt nødvendig, da mange Saarloos wolfhond er flinke til å finne svakheter, presse seg gjennom hull eller klatre hvis de føler for å stikke av.

Noen individer trives med strukturerte aktiviteter som mantrailing, sporarbeid eller canicross. Tradisjonell konkurranselydighet eller beskyttelsesarbeid passer som regel dårligere på grunn av deres selvstendighet og myke natur. De responderer langt bedre på samarbeidsorienterte aktiviteter som lar dem bruke sanser og naturlige egenskaper, framfor øvelser som krever intens førerfokus og høyt press.

Oppsummert handler trening av Saarloos wolfhond om å bygge et respektfullt partnerskap. Ser du på hunden som en lagkamerat snarere enn en underordnet, og sørger for nok fysisk aktivitet og mental stimulering, vil du oppdage en usedvanlig intelligent og mottakelig følgesvenn.

## Helse

Saarloos wolfhond er generelt en robust og hardfør rase, men som alle hunder har den enkelte helseutfordringer som ansvarlige eiere og oppdrettere må ta på alvor. Fordi rasen ble grunnlagt på et begrenset antall hunder, inkludert én ulv og noen få Schäferhunder, er arbeid med genetisk variasjon et viktig og pågående tema i avlen.

Ortopediske problemer er blant de viktigste bekymringene. Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi forekommer, hvor leddene utvikles feil og kan gi smerte, halthet og leddgikt over tid. Seriøse oppdrettere røntger avlsdyr for hofter og albuer etter offisielle ordninger og avler kun på hunder med tilfredsstillende resultater. Valpekjøpere bør alltid be om å få se disse resultatene for begge foreldredyr og ikke nøye seg med muntlige forsikringer.

Øyehelse er et annet område å følge med på. Arvelige øyelidelser, inkludert katarakt eller netthinneproblemer, kan forekomme i enkelte linjer. Regelmessige øyelysninger hos autorisert øyelyser anbefales på det sterkeste for avlsdyr. Noen klubber og nasjonale raseorganisasjoner fører helseregistre med oversikt over testede hunder og resultater, noe som hjelper oppdrettere å ta informerte valg.

Degenerativ myelopati, en progressiv nevrologisk sykdom som angriper ryggmargen, er påvist i beslektede raser som Schäferhund og overvåkes også hos Saarloos wolfhond. Det finnes DNA-tester som identifiserer bærere. Ansvarlige avlsprogrammer bruker disse testene for å unngå å produsere syke valper samtidig som de forsøker å bevare mest mulig genetisk bredde.

Typiske helsetester som anbefales for Saarloos wolfhond er:

- Hofteleddsdysplasi (HD)  
- Albueleddsdysplasi (AD)  
- Øyelysing hos sertifisert øyelyser  
- DNA-tester for kjente arvelige lidelser der det finnes  

Forventet levetid ligger ofte rundt 10–13 år, og enkelte blir eldre. Som en relativt naturlig og atletisk rase holder mange seg aktive langt opp i seniorårene dersom de holdes slanke og får tilpasset mosjon.

Forebyggende helsepleie spiller en stor rolle for trivselen. Et balansert fôr, regelmessige helsesjekker hos veterinær og parasittkontroll bidrar til god langtidshelse. Fordi Saarloos wolfhond kan være sensitiv og lett stresset, er det en fordel å velge veterinær som forstår den forsiktige naturen. Tvangshåndtering, støyende venterom og hastige undersøkelser kan øke angsten, så rolige, stressreduserende metoder er ideelt.

Eiere bør være observante på subtile tegn på ubehag, som motvilje mot å hoppe, stivhet etter hvile, endret bevegelsesmønster eller mindre lyst til aktivitet. Dette kan være tidlige tegn på leddproblemer eller annen sykdom. Regelmessig kontroll av kroppsvekt er viktig, da overvekt gir unødvendig belastning på ledd og reduserer livskvaliteten.

Ansvarlig avl er avgjørende for denne sjeldne rasen. Engasjerte oppdrettere samarbeider ofte tett med raseklubber og helsekomiteer for å planlegge kombinasjoner som balanserer temperament, eksteriør og helse. Når du ser etter valp, bør du velge oppdrettere som åpent diskuterer helse, viser dokumentasjon på tester og forklarer hvordan de velger avlsdyr. Dette bidrar til å sikre rasens langsiktige helse og bærekraft.

## Historie og opprinnelse

Saarloos wolfhond ble skapt i Nederland i første halvdel av 1900-tallet av Leendert Saarloos, en nederlandsk hundeoppdretter med en dyp fascinasjon for ulver og brukshunder. Saarloos mente at moderne hunder, spesielt Schäferhunder, hadde mistet noe av den naturlige styrken og robustheten han satte pris på. Han ønsket å “fornye” dem ved å tilføre gjennomtenkt ulveblod.

I 1932 krysset han en hann-Schäferhund, kjent for trenbarhet og arbeidsvilje, med en europeisk ulvetispe fra en dyrehage. Ut fra dette grunnlaget valgte han ut avkom som viste de egenskaper og den helsen han ønsket, og fortsatte avlsarbeidet over mange generasjoner. Målet var ikke bare å lage en ulvehybrid, men å utvikle en stabil rase som kombinerte ulvens naturlige instinkter, gode helse og utholdenhet med den tamme hundens pålitelighet.

Innledningsvis ble disse hundene prøvd som førerhunder for blinde. De viste lovende intelligens og utholdenhet, men deres forsiktige, selvstendige natur og naturlige tendens til å unngå travle, urbane miljøer gjorde dem mindre egnet til det krevende arbeidet. De ble også testet i politi- og militærtjeneste, men igjen begrenset deres motvilje mot direkte konfrontasjon og følsomhet for press nytteverdien i slike roller.

Med tiden ble det tydelig at Saarloos wolfhond hadde en helt egen karakter som ikke alltid passet i tradisjonelle bruksroller. I stedet fant de sin plass som følgesvenner for erfarne eiere som verdsatte en mer primitiv hundetype. Rasen fikk offisiell anerkjennelse i Nederland og ble senere oppkalt etter sin skaper som en hyllest til hans livsverk.

Fédération Cynologique Internationale (FCI) anerkjente Saarloos wolfhond som egen rase og plasserte den i gruppe 1, sammen med gjeter- og brukshunder, selv om Saarloos wolfhond i dag sjelden brukes som gjeterhund. I hjemlandet og flere andre europeiske land ble det dannet raseklubber for å ivareta både de fysiske og mentale egenskapene og sikre ansvarlig avl.

Moderne Saarloos wolfhond er fortsatt sjelden utenfor det kontinentale Europa, selv om interessen sakte har økt i andre regioner. De holdes hovedsakelig som familie- og turhunder av erfarne eiere som kan dekke deres spesielle behov. Noen deltar i aktiviteter som spor, søksleker eller enkle friluftssporter som fremhever utholdenhet og skarpe sanser. Deres rolle er likevel først og fremst som naturlige følgesvenner, ikke som spesialiserte brukshunder.

Gjennom utviklingen har oppdrettere og klubber lagt stor vekt på å bevare rasens naturlige utseende, atletiske bygning og reserverte, men ikke-aggressive temperament. Målrettet seleksjon og kontrollert avl har ført Saarloos wolfhond langt forbi de tidlige eksperimentelle kryssingene og gjort den til en etablert og tydelig definert rase, med rasestandard og en engasjert gruppe entusiaster.

## Å leve med rasen

Å dele livet med en Saarloos wolfhond er en langsiktig forpliktelse som påvirker nesten alle sider av hverdagen. Dette er ikke en hund som uten videre tilpasser seg alle miljøer eller livsstiler. Før du tar en slik hund inn i hjemmet, er det viktig å være ærlig om tid, plass og erfaring.

Det ideelle hjemmet for en Saarloos wolfhond er rolig og stabilt, med rikelig tilgang til sikkert uteareal. En stor, godt inngjerdet hage er en stor fordel. Gjerdet må være solid og høyt nok til å hindre hopping og klatring, og godt sikret nederst slik at graving under blir vanskelig. Mange Saarloos wolfhond er nysgjerrige oppdagere, og uten skikkelig sikring kan de finne på å dra på egne eventyr.

Byliv er krevende for denne rasen. Konstant støy, folkemengder og tett trafikk kan være svært stressende, spesielt for naturlig forsiktige individer. Et landlig eller halvlandlig miljø, eller i det minste en stille forstad med god tilgang til natur, passer dem langt bedre. Daglig tilgang til jorder, skog eller rolige turstier gjør det lettere for dem å slappe av og oppføre seg naturlig.

Tidsbruk er en annen nøkkelfaktor. En Saarloos wolfhond trenger:

- Flere daglige turer, ofte til sammen flere timer med bevegelse og utforskning  
- Jevnlig mental stimulering, som nesearbeid, treningsleker og problemløsningsleker  
- Tålmodig sosialisering, spesielt de to første leveårene  

De passer dårlig i hjem der alle er borte lange dager og hunden blir overlatt til seg selv i mange timer. Selv om de kan trenes til å være alene moderate perioder, er de sterkt knyttet til familien og kan bli stresset, ulykkelige eller destruktive hvis de jevnlig får for lite selskap og aktivitet.

Økonomisk må man være forberedt på de vanlige kostnadene ved en stor hund: kvalitetsfôr, rutinemessig veterinærbehandling, vaksiner, parasittmidler og forsikring der det er tilgjengelig. Fordi helsetesting og ansvarlig avl er så viktig i denne sjeldne rasen, vil valper fra seriøse oppdrettere ofte koste mer enn valper fra mer vanlige raser. I tillegg kan det komme ekstrautgifter til solide gjerder, god kvalitet på utstyr og eventuelt samarbeid med trener som har erfaring med primitive raser eller ulvehundtyper.

Nyttig utstyr omfatter gjerne:

- En solid, rømningssikker sele og sikker halsbånd  
- Langline for trygg utforskning i åpne områder  
- Slitesterke bånd, eventuelt dobbelt bånd for ekstra kontroll  
- Stødig, komfortabel liggeplass i et rolig, skjermet område  
- Berikelsesleker som fôrpuslespill, slow feeders og luktsøk  

Burtrening kan være nyttig, men må innføres gradvis og skånsomt slik at hunden opplever buret som et trygt hi, ikke som straff. Mange Saarloos wolfhond setter pris på å ha et rolig hjørne eller et eget rom å trekke seg tilbake til når det blir mye aktivitet i huset.

Sosiale forventninger er også viktig. Besøkende må forstå at hunden kanskje ikke ønsker å bli klappet eller oppsøkt med en gang. Noen Saarloos wolfhond vil forbli reserverte overfor gjester hele livet. Dette er normalt for rasen og bør respekteres i stedet for å “trenes bort”. Å lære venner og familie å ignorere hunden til den selv velger å nærme seg, gir som regel mer avslappede møter.

Å leve med en Saarloos wolfhond er ikke alltid enkelt, men det kan være dypt meningsfullt. Du deler hjemmet med et tenkende, følende dyr som ofte reagerer på omverdenen på en svært naturlig måte. Er du tålmodig, respektfull og villig til å forstå deres særegne behov, kan Saarloos wolfhond bli en lojal, observant og stille hengiven følgesvenn som bringer et snev av villmark inn i hverdagen.

Saarloos wolfhond

Saarloos Wolfhond Club Nederland

The Kennel Club (UK)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Saarloos wolfhond er en nederlandsk, ulvelignende rase skapt ved å krysse schäferhund og europeisk ulv. Den er sensitiv, forsiktig med fremmede og dypt lojal, og trenger god plass, et rolig hjem, nøye sosialisering, positiv trening og rikelig med mosjon, og passer derfor bare for erfarne hundeeiere.

Kerry blue terrier vs Saarloos wolfhond

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser