## Kjappe fakta

- Særpreget sort og tan setter, opprinnelig avlet i Skottland som en utholdende fuglehund i hardt vær og krevende terreng  
- Intelligent, følsom og dypt lojal følgesvenn som knytter seg sterkt til familien og misliker å bli holdt utenfor  
- Høy utholdenhet og sterk arbeidsmoral gjør Gordon setter til en utmerket makker for aktive eiere som liker turer, løping eller hundesport  
- Modnes langsomt både fysisk og mentalt, og forblir ofte valpete og lekne godt inn i tredje, ja til og med fjerde leveår  
- Iøynefallende, silkemyk pels med rike tan–tegninger som er overraskende lettstelt med jevnlig børsting og fornuftig stell  

## Utseende og pels

Gordon setter er den tyngste og mest substansielle av setterrasene, med et edelt og litt alvorlig uttrykk som vitner om rasens intelligens og konsentrasjon. Hannhunder er vanligvis rundt 66 centimeter høye ved skulderen, tispene noe lavere, og vekten ligger som regel mellom 25 og 34 kilo, avhengig av kjønn, bygning og kondisjon. Helhetsinntrykket skal være en atletisk brukshund – kraftfull uten å virke tung og klossete, elegant uten å virke skjør.

Kroppen er litt lengre enn den er høy, noe som hjelper Gordon setteren å bevege seg effektivt over lange distanser i terrenget. Brystkassen er dyp nok til å gi god plass til hjerte og lunger, og ryggen er sterk og rett. Bakparten er gjerne godt utviklet og muskuløs, og gir det skyvet og den utholdenheten rasen er kjent for. Hodet er forholdsvis langt og edelt, med tydelig stopp, mørkebrune øyne og lavt ansatte, lange ører som henger tett inntil hodet med myke beheng.

Pelsen er et av Gordon setterens mest iøynefallende trekk. Den er:

- Myk og rett eller svakt bølget  
- Middels lang på kroppen, med silkemykt beheng på ører, bryst, ben og hale  
- Tilstrekkelig værbestandig til å beskytte hunden under arbeid i regn, vind og kratt  

Fargen er alltid sort med tydelig avgrensede, rike tan–tegninger i kastanjebrun eller mahogni. Disse tan–feltene sitter over øynene som uttrykksfulle «øyenbryn», på sidene av snuten, på hals, bryst, ben og under halen. Det kan forekomme en liten hvit brystflekk, men helhetsinntrykket skal være overveiende sort med varme, blanke tan–tegninger.

Pelsstellet er overkommelig hvis man følger det opp jevnlig. En Gordon setter som børstes grundig to til tre ganger i uken, vil som regel riste av seg skitt og holde seg relativt flokefri. En piggbørste og en metallkam fungerer godt for de fleste hunder. Vær spesielt nøye med beheng på ørene, bak bena og «buksene» på bakparten. Disse områdene kan lett tove seg, særlig hos aktive hunder som liker våte og gjørmete skoger og jorder.

Eiere som går med hunden i tett kratt bør også sjekke pelsen for frø, kvister og klister som har festet seg. Fjerner man dette raskt, reduserer man risikoen for tover og hudirritasjon. Mange familieeiere velger lett trimming hos hundefrisør hver annen til tredje måned, spesielt rundt poter, ører og hale. Det holder hunden mer velstelt og reduserer mengden rusk som dras inn.

Bad er bare nødvendig når hunden er synlig skitten eller lukter tydelig. En mild hundeshampo brukt med noen måneders mellomrom er vanligvis tilstrekkelig. Ørene bør sjekkes ukentlig for voks, rødhet eller vond lukt, siden hengende ører lettere fanger fukt og skitt. Jevnlig kloklipp, tannstell og en rask sjekk for hudklumper eller irritasjon fullfører en fornuftig stellrutine som holder Gordon setteren sunn og ser bra ut.

## Temperament og personlighet

Gordon setter omtales ofte som en «én familie»-hund. De knytter seg svært sterkt til sine mennesker og liker å være nær både fysisk og mentalt. Mange følger eierne fra rom til rom, legger seg ved føttene dine eller lener seg lett mot beinet ditt for trygghet. Denne kjærlige naturen gjør dem til flotte familiehunder, men betyr også at de kan være følsomme for å bli mye alene.

I hverdagen er en veloppdrettet og godt sosialisert Gordon setter som regel:

- Lojal og hengiven mot familien  
- Mild og tolerant med barn når de har lært hvordan man oppfører seg rundt hunder  
- Rolig inne når mosjonsbehovet er dekket  
- Vaktsom og noe reservert overfor fremmede, men ikke aggressiv  

Sammen med barn kan Gordon setteren være svært kjærlig og tålmodig, særlig hvis de vokser opp sammen. Størrelsen og entusiasmen, spesielt i unghundtiden, gjør likevel at tilsyn er viktig rundt små barn. En logrende hale og en ivrig velkomst kan lett velte en smårolling. Ved å lære barna å respektere hundens plass, unngå røff lek og kjenne igjen tegn på tretthet eller stress, legger man til rette for et godt samspill.

Gordon settere kommer ofte godt overens med andre hunder, særlig hvis de introduseres gradvis og sosialisering starter tidlig. De kan være litt mer alvorlige eller stolte enn enkelte andre fuglehundraser, og setter kanskje ikke pris på veldig bråkete eller pågående hundekamerater. Tidlig eksponering for ulike hunder og situasjoner bidrar til å forebygge skyhet eller overbeskyttende adferd senere. Når det gjelder katter og mindre dyr, avhenger mye av individet og hvor tidlig de blir kjent. Som jaktlig anlagt rase med sterk jakt– og jaktlyst, vil mange se raske, små dyr som bytte. En katt som bor i hjemmet fra valpestadiet, aksepteres oftere, mens fremmede katter eller vilt utendørs lettere utløser jakt.

Mentalt er rasen intelligent, reflektert og noe selvstendig. I jaktsituasjoner forventes det at en Gordon leter etter fugl et stykke fra fører og tar selvstendige avgjørelser. Denne selvstendigheten kan hjemme arte seg som en hund som av og til «tenker seg om» før den adlyder, eller som responderer langsommere hvis den ikke ser poenget. De er sjelden sta bare for å være vanskelige, men de trenger konsekvent, rettferdig behandling og tydelige rammer.

Vanlige utfordringer kan være:

- Høyt energinivå og kjedsomhet hvis mosjon og mental stimulering ikke er tilstrekkelig  
- Følsomhet for hard stemmebruk eller straff  
- Utprøving av grenser i unghundperioden, spesielt fra ca. 8 måneder til 2 år  
- Sterk interesse for lukter, som kan føre til at hunden vandrer avgårde hvis innkallingen ikke er godt trent  

En Gordon setter trives best i en familie som liker å være ute og som inkluderer hunden i dagliglivet. Når de fysiske og sosiale behovene er dekket, er de milde, morsomme og dypt lojale følgesvenner som passer godt inn i familielivet og tilfører hjemmet en rolig, trygg tilstedeværelse.

## Trening og mosjon

Å trene en Gordon setter er både givende og tidvis krevende. De er kvikke i hodet og lærer mønstre raskt, men har også et selvstendig preg utviklet gjennom generasjoner som jakthunder. De ble avlet for å søke vilt på egen hånd, markere funn for jegeren og holde seg i ro til de får klarsignal. Denne kombinasjonen av initiativ og selvkontroll gjør at treningen må ta hensyn til intelligensen deres, samtidig som de får en tydelig struktur.

Positiv forsterkning er den klart mest effektive treningsmetoden for denne rasen. Gordon settere responderer svært godt på belønninger – enten det er godbiter, leker eller entusiastisk ros. De kan «stenge ned» eller bli usikre ved hard behandling eller urimelig korreksjon. Korte, fokuserte økter som avsluttes med mestring, holder motivasjonen oppe. Variasjon er også viktig: gjentakelse av samme øvelse på samme måte om og om igjen kan fort kjede en Gordon og gi tregere respons. Ved å blande inn lydighet, søksøvelser og små utfordringer som å finne gjemte gjenstander eller løse aktivitetsleker, holder man hodet i gang.

Viktige treningsområder er:

- Pålitelig innkalling, trent fra valpestadiet i trygge omgivelser før man øker forstyrrelsesnivået  
- Gå pent i bånd, siden entusiasme og styrke ellers fort gir kraftig trekking  
- Rolige hilseritualer for å unngå hopping på besøkende  
- God «bli» og «la være» for sikkerhet rundt vilt, mat eller trafikk  

Mosjonsbehovet er betydelig. En frisk, voksen Gordon setter trenger vanligvis minst 1,5–2 timer variert aktivitet daglig, med både fysisk mosjon og mental stimulering. Det handler ikke bare om lange båndturer. De har stor nytte av å løpe løs i trygge, inngjerdede eller sikre områder, der de kan strekke ut og bruke nesen. Mange eiere opplever at to skikkelige turer om dagen, kombinert med trening og hjernetrim innendørs, gjør hunden fornøyd og rolig hjemme.

Aktiviteter Gordon setter ofte liker spesielt godt, er:

- Lange turer i skog og mark  
- Jogging eller løping med eier når hunden er ferdig utvokst  
- Jakttrening og fuglehundarbeid som utnytter de naturlige anleggene  
- Nesesøk, spor og leker der hunden får bruke luktesansen  
- Canicross, bikejoring i kjølig vær eller andre aktive hundesporter  
- Agility eller rallylydighet, der både fysikk og hode får jobbe  

Valper og unghunder må håndteres med omtanke for å beskytte voksende ledd. Korte, hyppige lekeøkter, kontrollerte båndturer og rikelig hvile er bedre enn lange, harde løpeturer eller hopping ned fra høyder. Velstrukturerte valpekurs med fokus på sosialisering, trygghet og grunnleggende hverdagslydighet gir et godt fundament for videre trening.

En understimulert Gordon setter finner gjerne på egne aktiviteter – som å grave hull, tygge på feil ting eller bjeffe mye på forbipasserende. Eiere som investerer tid i trening, miljøberikelse og variert mosjon, får igjen en samarbeidsvillig, lærevillig turkamerat som kan lykkes på mange arenaer og fungere godt i familien.

## Helse

Gordon settere er gjennomgående robuste og atletiske hunder, men som alle raser har de disposisjon for enkelte helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen gjennom helsetesting, nøye kombinasjoner og god oppfølging av valpene. Fremtidige eiere bør sette seg inn i de viktigste problemstillingene og spørre oppdrettere om helsestatus på begge foreldre.

Noen av de mest omtalte helseutfordringene hos Gordon setter er:

Hofteleddsdysplasi  
En utviklingsforstyrrelse der hofteleddet ikke passer godt nok sammen, noe som over tid kan gi smerter, slitasje og redusert bevegelighet. Seriøse oppdrettere røntger og avleser hofter og bruker hunder med gode resultater i avl. Å holde Gordon setteren slank, unngå for mye hard belastning i vekstperioden og gi fornuftig fôr, bidrar til å beskytte leddene.

Albueleddsdysplasi  
Mindre vanlig enn hofteproblemer, men forekommer i enkelte linjer. Som ved hofter er albueavlesning før avl og god mosjonsstyring hos unghunder viktige tiltak for å redusere risiko for kliniske problemer.

Progressiv retinal atrofi og andre øyesykdommer  
Progressiv retinal atrofi er en arvelig øyelidelse som kan gi gradvis synstap. Øyelysing av avlsdyr hos autorisert øyelyser anbefales sterkt. Enkelte raseklubber anbefaler også DNA–tester der dette finnes, for å kartlegge bærere og unngå risikable kombinasjoner. Katarakt (grå stær) og andre øyeproblemer kan også forekomme, så regelmessige øyekontroller er nyttige, særlig hos eldre hunder.

Hypotyreose  
En hormonell sykdom med for lavt nivå av stoffskiftehormon. Symptomer kan være slapphet, vektøkning, hud– og pelsproblemer og endret adferd. Tilstanden kan vanligvis håndteres godt med daglig medisinering når diagnosen er stilt.

Magedreining (gastro­dilatasjon–volvulus, «bloat»)  
Som mange dypbrystede raser kan Gordon setter være utsatt for magedreining, en livstruende tilstand der magesekken fylles med gass og kan vri seg. Eiere bør lære seg tegnene, som forsøk på brekninger uten at noe kommer opp, oppblåst buk, uro og smerte. Å gi to eller flere mindre måltider i stedet for ett stort, unngå hard aktivitet rett før og etter fôring og dempe «sluking» av mat og vann, er fornuftige tiltak. I noen høyrisikoraser velger enkelte eiere forebyggende operasjon (gastropeksi) etter råd fra veterinær.

Ørebetennelser  
De lange, hengende ørene kan lett samle fukt og skitt. Jevnlige ørekontroller, skånsom rensing ved behov og god tørk etter bading eller svømming bidrar til å forebygge infeksjoner.

Forventet levealder for en Gordon setter ligger som regel mellom 10 og 13 år, med noen individer som blir eldre med god pleie og litt flaks. Idealkroppsvekt, jevnlige veterinærkontroller, vaksiner, parasittkontroll, tannhelse og et fôr tilpasset alder og aktivitetsnivå har stor betydning for helsen på lang sikt.

Ansvarlige oppdrettere bruker gjerne en kombinasjon av tester anbefalt av nasjonale raseklubber. Gode spørsmål til oppdretter kan være:

- Hvilke helsetester er gjort på foreldrene, og kan jeg få se resultatene?  
- Hvor gamle blir hundene i linjene deres vanligvis, og hvilke helseproblemer har dere vært borti?  
- Hvilke råd gir dere nye eiere om fôring, mosjon og forebyggende helsepleie?  

En oppdretter som er åpen, kunnskapsrik og genuint opptatt av rasens velferd, er en viktig medspiller for å gi livet med Gordon setter en best mulig start.

## Historie og opprinnelse

Gordon setter har sine røtter i de karrige landskapene i Skottland, der det var behov for tøffe, værbestandige fuglehunder til jakt på blant annet rype over myr og lyngheier. Settertypene har en felles lang historie, men den varianten som ble til Gordon setter, er særlig knyttet til kennelen til den 4. hertugen av Gordon tidlig på 1800–tallet.

På hertugens gods, Gordon Castle, ble en stamme av sort–tan settere utviklet med nøye utvalg for utholdenhet, god nese og stødig, pålitelig gemytt. Hundene ble verdsatt ikke bare for skjønnheten, men for evnen til å arbeide lange dager under tøffe forhold, dekke store områder i moderat tempo og «sette» fugl ved å fryse i en karakteristisk stilling for å vise jegeren hvor fuglen lå.

Det finnes ulike teorier om opphavet til Gordon setterens farge og bygning. Historiske kilder nevner mulige innslag av collie, blodhund og andre lokale brukshunder, ettersom oppdrettere eksperimenterte for å få en hund som både var tiltalende å se på og fungerte stabilt i arbeid. Over tid utviklet det seg en gjenkjennelig type: tyngre og mer kraftfull enn de andre setterrasene, med rolig besluttsomhet og en dyp sort og tan pels.

Rasen spredte seg etter hvert utenfor Skottland og ble populær i andre deler av Storbritannia, senere også i Europa og Nord–Amerika. De første rasestandardene kom på 1800–tallet, og etter hvert ble Gordon setter anerkjent som egen rase, adskilt fra engelsk og irsk setter. Selv om det fantes regionale forskjeller i foretrukket arbeidstil og detaljer i eksteriøret, var kjernen den samme: en allsidig fuglehund med stort mot og stor utholdenhet.

I dag brukes Gordon setter fortsatt som jakthund i mange land, særlig blant entusiaster som verdsetter tradisjonelt fuglehundarbeid. Samtidig har rasen fått en solid plass som lojal familiehund og deltaker i ulike hundesporter. Mange Gordons hevder seg i jaktprøver, apport– og jaktprøver, lydighet, rally, nesearbeid og agility.

Balansen mellom å bevare bruksegenskapene og å møte forventningene til familiehund er en løpende utfordring for raseklubber og oppdrettere. Raseorganisasjoner i flere land arrangerer jakt– og treningsdager, working tests og informasjonsmøter for å bevare Gordon setterens jaktheritage samtidig som de fremmer ansvarlig hundehold. I dag beundres Gordon setter over hele verden som en vakker, gjennomtenkt og kapabel hund som bærer med seg et stykke skotsk historie inn i moderne hjem og jaktmarker.

## Å leve med rasen

Å leve med en Gordon setter er svært givende for mennesker som ønsker en aktiv, intelligent hund som er tett involvert i hverdagen. Dette er ikke en rase som passer godt til et veldig stillesittende liv eller for eiere som er borte fra hjemmet store deler av dagen, de fleste dager i uken. Før man anskaffer en Gordon setter, er det lurt å vurdere hvor godt rasens behov passer med egne rutiner, boforhold og langsiktige planer.

Tenk først gjennom tid og aktivitetsnivå. En Gordon trenger daglig mosjon uansett vær. Det behøver ikke være hard trening hver dag, men krever en forpliktelse til:

- Minst to skikkelige turer eller lufteturer daglig  
- Muligheter for å løpe løs i trygge områder der regelverket tillater det  
- Jevnlig trening, lek og mentale utfordringer  

Hvis du liker helgeturer i marka, turer på landet, utforsking av skog og strand eller å delta i hundeaktiviteter, kan en Gordon setter være en ideell turkamerat. Leilighetsliv kan fungere for en godt trent, voksen Gordon, men tilgang til trygge uteområder og en tydelig mosjonsplan er helt avgjørende. Hus med inngjerdet hage gjør ting enklere, ettersom mange Gordons har sterk interesse for lukter og gjerne vandrer av gårde om de får sjansen.

Økonomisk bør nye eiere planlegge for mer enn bare kjøpspris eller adopsjonsgebyr. Løpende utgifter inkluderer gjerne:

- Kvalitetsfôr tilpasset en middels stor, aktiv hund  
- Rutinemessig veterinærbehandling, vaksiner og parasittkontroll  
- Forsikring eller en spareordning til uforutsette veterinærutgifter  
- Pelspleieutstyr og eventuell profesjonell grooming  
- Kursavgifter, klubbkontingenter og aktivitets– og hjernetrimleker  
- Utskiftning av bånd, halsbånd, seler, senger og annet utstyr etter behov  

Avhengig av land og forsikringsnivå kan de årlige kostnadene bli betydelige, særlig de første årene når man investerer i kurs og utstyr. God planlegging gjør det lettere å ta fornuftige valg senere.

Nyttig utstyr for å bo komfortabelt med en Gordon setter inkluderer en godt tilpasset sele eller et solid halsbånd, et sterkt bånd, en langline for innkallingstrening og en behagelig seng på et rolig sted der hunden får være i fred. Mange eiere opplever at et bur, brukt positivt, hjelper ved renslighetstrening og gir hunden en trygg «hule». I bil er et sikkert bur eller en godkjent bilsele viktig for trygg transport til turer, trening og veterinær.

Innendørs er Gordon setter som oftest rolig og avslappet når den har fått nok aktivitet. Den ligger gjerne i nærheten av familien eller krøller seg sammen på en yndlingsplass. De trives ofte med faste rutiner og kan bli urolige i svært kaotiske hjem. Klare regler fra starten, jevne forventninger og milde, men tydelige grenser forebygger problemer som snoking på kjøkkenbenker, for røff lek eller vedvarende bjeffing ut vinduet.

Sosial kontakt er svært viktig. Gordon settere trives dårlig hvis de stort sett står i kennel eller er alene mesteparten av dagen. Mange kan lære å håndtere en vanlig arbeidsdag hvis de får en god morgentur, litt selskap midt på dagen og aktive kvelder, men de fungerer aller best i hjem der noen er til stede en betydelig del av dagen. Systematisk alenetrening fra valpestadiet, med korte og positive fravær, hjelper til å forebygge separasjonsproblemer.

For eiere som virkelig forstår og verdsetter behovene deres, gir Gordon setteren mye tilbake. De er morsomme og uttrykksfulle hunder med et dypt blikk og en stille måte å søke nærhet på som mange beskriver som nesten menneskelig i varmen. De gir et aktivt friluftsliv, en rolig tilstedeværelse innendørs og et partnerskap som – med god omsorg og forpliktelse – kan vare i mange år og skape minner for livet.

Gordon setter

The Kennel Club (UK)

Gordon Setter Club of the United Kingdom

Deutscher Setter Club e.V. (Germany)

Svenska Gordonsetterklubben (Sweden)

Norsk Gordonsetter Klub (Norway)

Gordon setter er en kraftig, skotsk fuglehund med svart og tan, silkeaktig pels, avlet for utholdenhet i krevende terreng. Den er intelligent, sensitiv og lojal, knytter seg tett til familien, trenger rikelig med daglig mosjon, vennlig og konsekvent trening, jevnlig pelsstell og nøye helsesjekk.

## Kjappe fakta

- Eldgammel vakthundrase fra Himalaya, tradisjonelt brukt til å beskytte klostre, buskap og avsidesliggende landsbyer.  
- En av de mest selvstendige og viljesterke hunderasene; dypt lojal mot familien, men reservert og avvisende overfor fremmede.  
- Imponerende, løvelignende pels og man, særlig hos hannhunder, som gir naturlig beskyttelse mot hardt vær.  
- Vanligvis rolig og stille innendørs, men svært territoriell og vokal når den vokter eiendom og varsler om alt den oppfatter som uvanlig.  
- Ikke en hund for nybegynnere, best egnet for erfarne eiere som forstår store, beskyttende brukshunder.

## Utseende og pels

Tibetansk mastiff er en stor, kraftig og solid bygget hund, uten å være klossete. Dette er ikke en tung og treg mastifftype, men en robust fjellvokter med overraskende smidighet til størrelsen å være. Hannhunder virker tydelig mer imponerende enn tisper og har ofte en spektakulær man rundt hals og skuldre som forsterker rasens løvelignende preg.

Voksne hunder er vanligvis rundt 61–71 cm høye ved manken, enkelte hannhunder enda høyere, og har en kompakt, muskuløs kropp. Kroppen er svakt lengre enn høy, noe som gir et rektangulært preg med dyp brystkasse og sterk, rett rygg. Hodet er bredt og markant, med tydelig stopp, kraftig snuteparti og sterke kjever. Øynene er middels store, dyptliggende og mørke, ofte med et ettertenksomt, alvorlig uttrykk. Ørene er middels store, trekantede og henger tett inntil hodet. Halen er kraftig behåret og bæres krøllet over ryggen eller til siden når hunden er oppmerksom.

Pelsen er et av de mest karakteristiske trekkene hos tibetansk mastiff. Den er todelt, med tett, ullen underull og en grovere, rett dekkpels. Denne kombinasjonen gir god isolasjon mot kulde, vind og snø, og gjorde rasen godt tilpasset livet i Himalaya. Pelsen rundt hals og skuldre danner en man, særlig hos hannhunder, som gir hunden et nobelt og lett villpreget utseende.

Godkjente farger omfatter typisk:
- Svart  
- Svart og tan  
- Ulike nyanser av gyllen  
- Blå og tan  
- Av og til sobel eller med små hvite tegn på bryst og poter  

Pelsstellet er i utgangspunktet greit, men krever jevn oppfølging, spesielt i røyteperiodene. Underullen slipper gjerne en til to ganger i året. I disse periodene hjelper daglig børsting med stålkarde og grovtannet kam til å fjerne løs pels og hindre floker. Utenom røyting holder det som regel med en grundig gjennomgang et par ganger i uken for å holde pelsen i god stand og fordele de naturlige oljene.

Regelmessig stell bør også omfatte:
- Sjekk og rens av ører, siden hengende ører lettere holder på fukt og smuss  
- Kloklipp hver tredje–fjerde uke for å unngå overgrodde klør og ubehag  
- Tannpuss flere ganger i uken for å støtte god tannhelse  

Bading trenger ikke å være hyppig. Et bad hver noen måneder, eller når hunden er ekstra skitten, er som oftest nok. For mye bading kan fjerne de naturlige oljene i pelsen, så fokuser heller på børsting og generell hygiene. Med jevnlig stell og litt tålmodighet er pelsen til tibetansk mastiff håndterbar – og svært tilfredsstillende å holde i god stand.

## Temperament og personlighet

Å leve med en tibetansk mastiff er en helt spesiell opplevelse. Rasen er formet gjennom århundrer som selvstendig vokter i svært krevende omgivelser, og denne historien preger fortsatt hele væremåten. De er hengivne overfor sin egen familie, tar rollen som beskytter på alvor, og er ofte svært reserverte overfor fremmede. Mange eiere beskriver dem som katteaktige i sin selvstendighet og i måten de selv vurderer om noe er verdt å gjøre.

I hverdagen er tibetansk mastiff vanligvis rolig og relativt lavenergisk innendørs. Den liker gjerne å legge seg på et sted hvor den har oversikt over dører og vinduer, nesten som om den er på vakt. Overfor familien er den gjerne kjærlig på en verdig måte – ikke klengete, men tydelig knyttet. Den trives med å være i nærheten, ofte ved å ligge ved føttene dine eller like utenfor rommet du er i. Den knytter sterke bånd og kan være sensitiv for endringer i rutiner eller miljø.

Med barn i egen familie er mange tibetanske mastiffer milde og tolerante, særlig dersom de har vokst opp sammen med dem. Størrelsen og beskytterinstinktet kan både være en fordel og en utfordring. Hunden kan instinktivt plassere seg mellom barna og det den oppfatter som en trussel, som ukjente gjester, høye lyder eller vill lek. På grunn av størrelse og styrke bør samhandling med små barn alltid være under oppsyn, spesielt i lek. Å lære både hund og barn klare regler, som «ikke dra i hunden, ikke klatre på den og ikke forstyrre når den hviler», gir en tryggere og roligere hverdag for alle.

Overfor andre hunder varierer atferden. Noen tibetanske mastiffer lever fredelig sammen med andre hunder, særlig av motsatt kjønn og dersom de er godt introdusert. Andre kan være dominerende eller lite tolerante overfor fremmede hunder, spesielt på eget territorium. Rasens sterke vokterinstinkt kan omfatte hjemmet, hagen, bilen og av og til til og med familiemedlemmer. Tidlig sosialisering og videre, kontrollert eksponering for både hunder og mennesker er veldig viktig for å forebygge overdreven beskyttelse.

Typiske temperamentstrekk er:
- Sterkt territoriell instinkt, særlig på hjemmebane  
- Distansert eller likegyldig holdning til fremmede  
- Våken, ofte vokal vakt, spesielt om natten  
- Tendens til å tenke selv fremfor blindt å følge kommandoer  

Utfordringer for eiere kan være bjeffing om natten, særlig hvis hunden holdes mye ute, og en generell skepsis til at fremmede går inn på eiendommen. Leveranser, besøk og håndverkere må håndteres bevisst. Eiere som respekterer tibetansk mastiffs naturlige rolle som vokter, samtidig som de setter klare grenser og rutiner, får vanligvis det beste samspillet. Dette er ikke en rase som lever for å gjøre deg til lags, men en rase som gir dyp lojalitet og beskyttelse når tilliten først er etablert.

## Trening og mosjon

Trening av tibetansk mastiff krever tålmodighet, konsekvens og god forståelse for rasens særpreg. Disse hundene er intelligente, men ikke på den måten at de ivrig gjentar kommandoer bare for ros. De har en tendens til å vurdere om det du ber om gir mening – og om de har lyst til å gjøre det. Denne selvstendigheten er en del av det som gjorde dem til effektive, selvstendige voktere, men gjør dem mindre egnet for eiere som ønsker en svært førerorientert, raskt lydig hund.

Positiv, belønningsbasert trening fungerer best. Harde korreksjoner eller fysisk press kan skade relasjonen og utløse motstand. Bruk heller rolig, fast ledelse og tydelige regler. Korte treningsøkter er mer effektive enn lange og ensformige. En tibetansk mastiff responderer ofte bedre når øvelsen har en tydelig hensikt, som å lære å vente ved dører, gå pent i bånd eller legge seg på et teppe når det kommer gjester.

Viktige treningsprioriteringer er:
- Gode båndvaner: Størrelse og styrke gjør trekking i bånd potensielt farlig, så tidlig trening på løs line er avgjørende.  
- Pålitelig innkalling på trygge, inngjerdede områder: Mange tibetanske mastiffer egner seg dårlig for løs løping på åpne områder, særlig der det er husdyr eller ukjente hunder, men en viss innkalling gjør hverdagen enklere.  
- Rolige hilserutiner og impulskontroll: Å lære hunden å sitte eller ligge når det kommer besøk, hjelper med å styre beskytterinstinktet.  
- Trening på bur eller egen trygg plass: Et sikkert sted hvor hunden kan slappe av, er nyttig ved besøk, uvær eller hektisk aktivitet i huset.  

Mosjonsbehovet er moderat sammenlignet med mange bruks- og sportshunder, men de trenger likevel daglig fysisk aktivitet og mental stimulering. Lange, rolige turer, tid til å snuse og utforske, og mulighet til å trave i eget tempo er ofte mer tilfredsstillende enn intens løping eller repeterende kast-og-hent-lek. Mange voksne tibetanske mastiffer trives med én til to gode turer daglig, pluss tid i en sikker hage. Unge hunder kan være mer energiske, men bør ikke overbelastes mens de vokser, da ledd og skjelett er under utvikling.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk aktivitet. Rasen liker:
- Neseaktivitet, som å lete etter godbiter i hage eller hus  
- Enkle problemløsningsleker og solide fôringsleker/puslespill  
- Å lære praktiske kommandoer som «bli», «plassen» og «la være»  

Noen tibetanske mastiffer kan trives med aktiviteter som spor, mantrailing eller rolige, lengre turer i naturen med familien. Konkurranselydighet eller krevende hundesporter passer vanligvis dårligere. De foretrekker oppgaver som harmonerer med deres natur som ettertenksomme, observerende voktere. Nøkkelen er å respektere selvstendigheten samtidig som det er tydelig at det er du som tar de endelige avgjørelsene. Håndtert rettferdig og med forståelse kan de bli veloppdragne, pålitelige følgesvenner.

## Helse

Tibetansk mastiff er generelt en robust og hardfør rase, formet gjennom århundrer med tøffe leveforhold. Som alle store og gigantiske raser har den likevel tilbøyelighet til visse helseutfordringer som ansvarlige eiere og oppdrettere bør kjenne til.

Vanlige problemområder er ledd og skjelett, særlig:
- Hofteleddsdysplasi  
- Albueleddsdysplasi  

Disse tilstandene innebærer unormal leddutvikling, som kan gi smerter, halthet eller leddgikt senere i livet. Ansvarlige oppdrettere røntger avlsdyr for hofter og albuer og benytter kun hunder med akseptable resultater. For eiere er det viktig å holde hunden slank, gi fornuftig mosjon og unngå overdreven hopping eller lange løpeturer hos unghunder for å skåne leddene.

Andre tilstander som kan forekomme hos tibetansk mastiff er:
- Entropion eller ektropion, der øyelokkene ruller inn eller ut og irriterer øyet  
- Visse stoffskifteproblemer, særlig hypotyreose, som kan vise seg som slapphet, pelsforandringer eller vektøkning  
- Enkelte hjertesykdommer, som seriøse oppdrettere følger opp med veterinærkontroller  

Magendreining (torsio ventriculi/oppblåst mage) er en alvorlig akutt tilstand hos mange store, dypbrystede raser. Magen fylles med gass og kan vri seg, og tilstanden krever umiddelbar veterinærbehandling. Eiere kan redusere risikoen ved å gi måltidsfôring i stedet for fri tilgang på mat, unngå hard trening rett før og etter måltider og være oppmerksomme på tegn som utspilt buk, forsøk på brekninger uten at noe kommer opp, eller plutselig uro.

Anbefalte helsetester for avlsdyr omfatter vanligvis:
- Hofte- og albuerøntgen  
- Øyelysning hos veterinær med spesialkompetanse på øyesykdommer  
- Stoffskiftetester (skjoldbruskkjertel)  
- I noen avlslinjer også hjertestatus  

Forventet levealder hos tibetansk mastiff er som regel rundt 10–12 år, noe som er relativt bra for en hund av denne størrelsen. Noen individer blir eldre med god oppfølging, stabil vekt og regelmessige veterinærkontroller. Et fôr av høy kvalitet som støtter ledd og pels, eventuelt tilskudd etter anbefaling fra veterinær, og jevn, moderat mosjon bidrar til et lengre og mer komfortabelt liv.

Rutinemessig stell bør inkludere:
- Årlig helsesjekk og vaksiner i tråd med lokale anbefalinger  
- Regelmessig parasittkontroll tilpasset miljø og livsstil  
- Tannpleie gjennom tannpuss, tyggeprodukter eller profesjonell rens ved behov  

På grunn av den tykke pelsen og hudfoldene rundt halsen bør eiere også følge med på eventuelle «hot spots», hudirritasjoner eller skjulte parasitter. Tidlig oppdagelse og behandling av små problemer forebygger ofte større plager. Et samarbeid med en veterinær som har erfaring med store vokterrasehunder, kan være til stor hjelp når man skal legge en forebyggende helseplan.

## Historie og opprinnelse

Tibetansk mastiff er en av verdens eldste vokterraser, med røtter dypt forankret i historien og kulturen i Himalayaområdet. I århundrer levde disse imponerende hundene i avsidesliggende områder av Tibet, Nepal, Bhutan og omkringliggende fjellstrøk, der de voktet klostre, nomadeleirer og buskap. De ble høyt verdsatt for mot, selvstendighet og evnen til å ta egne avgjørelser i isolerte områder med begrenset menneskelig tilsyn.

Tradisjonelt levde tibetanske mastiffer utendørs, ofte i kjetting eller frittgående langs yttergrensene av leirer og landsbyer om natten. Jobben deres var å holde ulv, leopard, bjørn og menneskelige inntrengere på avstand. På dagtid kunne de virke rolig og døsig, mens de sparte energi i solsteiken, men om natten ble de årvåkne, patruljerte og bjeffet ved tegn til fare. Dette mønsteret med nattlig vaktinstinkt finnes fortsatt hos mange moderne hunder, og forklarer mye av tendensen til å bjeffe mer etter mørkets frembrudd.

I tidlige skriftlige kilder og reisende sine beretninger ble de store tibetanske hundene ofte omtalt med fascinasjon, men mange beskrivelser blandet myter og virkelighet. På grunn av regionens isolasjon og begrenset kontakt med omverdenen fikk rasen utvikle seg relativt uforstyrret i lang tid. Tidlige europeiske besøkende beskrev dem som kraftige, løvelignende hunder, til tider nesten legendariske i størrelse og hissighet, selv om de i praksis var funksjonelle arbeidshunder tilpasset sitt miljø.

De første tibetanske mastiffene kom til Europa på 1800‑tallet, som gaver til kongelige eller som kuriositeter, men mer systematisk avl utenfor hjemlandet tok først fart på 1900‑tallet. I nyere tid har kennelklubber arbeidet med å fastsette tydelige rasestandarder, bevare genetisk variasjon og samtidig ivareta det tradisjonelle voktertemperamentet i en mer moderne hverdag.

I dag er tibetansk mastiff fortsatt relativt sjelden sammenlignet med mange populære selskapshundraser. I enkelte områder av Asia brukes de fremdeles som aktive vakthunder, mens de i Europa og andre deler av verden oftest holdes som familie- og eiendomsvoktere. Seriøse oppdrettere prøver å bevare rasens beskyttende natur og verdige vesen, samtidig som de legger vekt på god helse og stabile temperamenter.

Moderne tibetanske mastiffer finner man på gårdsbruk, i store landlige hjem og enkelte ganger i mer forstadsaktige omgivelser hvor eierne respekterer vokterinstinktet og gir rammen hunden trenger. Selv om de sjelden lenger vokter klostre mot rovdyr, er den innebygde pliktfølelsen og lojaliteten fortsatt sterk. Denne nære forbindelsen til rasens historie er en viktig del av appellen for mange entusiaster som ønsker en hund med et ekte og dypt forankret arbeidsbakgrunn.

## Å leve med rasen

Å velge tibetansk mastiff er et stort og langsiktig valg som ikke bør tas lett. Dette er ikke en «typisk familiehund» som uten videre passer inn i alle livsstiler. Det er en kraftig, selvstendig vokter som trenger en trygg, erfaren eier, et egnet miljø og en tydelig oppgave. For den rette personen eller familien kan belønningen være enorm, men suksess avhenger av realistiske forventninger og god forberedelse.

Først bør du vurdere bosituasjonen din. Tibetansk mastiff trives best i hjem med:
- En sikkert inngjerdet hage eller gårdsplass av tilstrekkelig størrelse  
- Solid og høy nok inngjerding; de kan være overraskende smidige og forsøke å utvide patruljeområdet sitt  
- Naboer som forstår at du har en vokterrase og kan tåle noe bjeffing, særlig nattestid  

Leilighet og tettbygd bymiljø er sjelden en god match. Beskytterinstinktet og vokaliteten kan raskt skape konflikter. De foretrekker også kjøligere klima og kan ha det tungt i varmt og fuktig vær. I varmere strøk trenger de skyggefulle uteområder, rikelig friskt vann og svale innemiljøer. Eventuelle utegårder eller hundegårder må være sikre, romslige og værbeskyttede, men hunden trenger likevel daglig kontakt med familien for å være sosialt velfungerende.

Hverdagen bør ha tydelig struktur. En tibetansk mastiff trenger vanligvis:
- Regelmessig, moderat mosjon som lange turer eller trygg, inngjerdet hagetid  
- Kontinuerlig trening og klare regler fra valpealderen av  
- Fast pelsstell, særlig i røyteperioder  
- Mental stimulering, inkludert sosial eksponering og rolige, kontrollerte møter med gjester  

Økonomisk er det kostbart å eie en stor rase. Fôrutgiftene er betydelige, spesielt ved bruk av kvalitetsfôr tilpasset store, langsomt voksende hunder. I tillegg kommer veterinærutgifter, forsikring, stelleutstyr, kurs og solid utstyr. Du bør regne med høyere årlige kostnader enn for små og mellomstore raser. Uforutsette hendelser som akutte veterinærbesøk eller sykdom kan bli dyre, så det er lurt å planlegge økonomisk.

Nyttig utstyr for eiere av tibetansk mastiff omfatter ofte:
- En sterk og komfortabel sele og et robust bånd som tåler en kraftig hund  
- Et bredt, godt polstret halsbånd med solid lås  
- En stor, støttende hundeseng, gjerne plassert slik at hunden har oversikt over huset  
- Kraftige børster og kammer egnet for tykk dobbeltpels  
- Et sikkert bur eller innendørs grindløsning hvis du ønsker å bruke dette som hvile- og trygghetsplass  

Det sosiale livet med en tibetansk mastiff blir gjerne annerledes enn med en svært sosial og ubekymret rase. Du må kanskje begrense spontane besøk i hundeparker og være selektiv med lekekamerater. Å ha gjester krever planlegging, for eksempel rolig introduksjon i bånd, å gi hunden mulighet til å trekke seg tilbake til et trygt sted og å sørge for at besøkende oppfører seg fornuftig rundt hunden.

Til gjengjeld beskriver mange eiere en dyp følelse av trygghet og fellesskap. Tibetansk mastiff holder gjerne stille oppsyn med hus og familie, ofte fra et utsiktspunkt med oversikt over innganger og uteområder. Kjærligheten vises gjerne mer subtilt enn hos mange andre raser – gjennom rolig øyekontakt, å lene seg forsiktig mot deg, eller bare å følge deg stille fra rom til rom.

Før du skaffer deg en tibetansk mastiff, bør du spørre deg selv ærlig:
- Har jeg tid og tålmodighet til å trene og sosialisere en viljesterk, selvstendig hund?  
- Er hjemmet og nabolaget mitt egnet for en vokal, beskyttende vokterrase?  
- Er jeg forberedt på den økonomiske og følelsesmessige forpliktelsen en stor, relativt langlivet rase innebærer?  

Hvis svaret er ja, og du verdsetter en hund med sterk personlighet, dype historiske røtter og et alvorlig forhold til oppgaven som beskytter, kan livet med en tibetansk mastiff bli et helt spesielt partnerskap som utvikler seg og fordypes gjennom mange år.

Tibetansk mastiff

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Fédération Cynologique Internationale (Belgium)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Deutscher Club für Leonberger Hunde e.V. (Germany)

Eldgammel vokterrase fra Himalaya, stor og kraftig men likevel smidig, med tykk, værbestandig pels og løvelignende man. Rolig innendørs, men svært territoriell og vokal når den vokter. Dypt lojal, selvstendig, reservert overfor fremmede og best egnet for erfarne eiere.

Gordon setter vs Tibetansk mastiff

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser