## Kjappe fakta

- Særpreget sort og tan setter, opprinnelig avlet i Skottland som en utholdende fuglehund i hardt vær og krevende terreng  
- Intelligent, følsom og dypt lojal følgesvenn som knytter seg sterkt til familien og misliker å bli holdt utenfor  
- Høy utholdenhet og sterk arbeidsmoral gjør Gordon setter til en utmerket makker for aktive eiere som liker turer, løping eller hundesport  
- Modnes langsomt både fysisk og mentalt, og forblir ofte valpete og lekne godt inn i tredje, ja til og med fjerde leveår  
- Iøynefallende, silkemyk pels med rike tan–tegninger som er overraskende lettstelt med jevnlig børsting og fornuftig stell  

## Utseende og pels

Gordon setter er den tyngste og mest substansielle av setterrasene, med et edelt og litt alvorlig uttrykk som vitner om rasens intelligens og konsentrasjon. Hannhunder er vanligvis rundt 66 centimeter høye ved skulderen, tispene noe lavere, og vekten ligger som regel mellom 25 og 34 kilo, avhengig av kjønn, bygning og kondisjon. Helhetsinntrykket skal være en atletisk brukshund – kraftfull uten å virke tung og klossete, elegant uten å virke skjør.

Kroppen er litt lengre enn den er høy, noe som hjelper Gordon setteren å bevege seg effektivt over lange distanser i terrenget. Brystkassen er dyp nok til å gi god plass til hjerte og lunger, og ryggen er sterk og rett. Bakparten er gjerne godt utviklet og muskuløs, og gir det skyvet og den utholdenheten rasen er kjent for. Hodet er forholdsvis langt og edelt, med tydelig stopp, mørkebrune øyne og lavt ansatte, lange ører som henger tett inntil hodet med myke beheng.

Pelsen er et av Gordon setterens mest iøynefallende trekk. Den er:

- Myk og rett eller svakt bølget  
- Middels lang på kroppen, med silkemykt beheng på ører, bryst, ben og hale  
- Tilstrekkelig værbestandig til å beskytte hunden under arbeid i regn, vind og kratt  

Fargen er alltid sort med tydelig avgrensede, rike tan–tegninger i kastanjebrun eller mahogni. Disse tan–feltene sitter over øynene som uttrykksfulle «øyenbryn», på sidene av snuten, på hals, bryst, ben og under halen. Det kan forekomme en liten hvit brystflekk, men helhetsinntrykket skal være overveiende sort med varme, blanke tan–tegninger.

Pelsstellet er overkommelig hvis man følger det opp jevnlig. En Gordon setter som børstes grundig to til tre ganger i uken, vil som regel riste av seg skitt og holde seg relativt flokefri. En piggbørste og en metallkam fungerer godt for de fleste hunder. Vær spesielt nøye med beheng på ørene, bak bena og «buksene» på bakparten. Disse områdene kan lett tove seg, særlig hos aktive hunder som liker våte og gjørmete skoger og jorder.

Eiere som går med hunden i tett kratt bør også sjekke pelsen for frø, kvister og klister som har festet seg. Fjerner man dette raskt, reduserer man risikoen for tover og hudirritasjon. Mange familieeiere velger lett trimming hos hundefrisør hver annen til tredje måned, spesielt rundt poter, ører og hale. Det holder hunden mer velstelt og reduserer mengden rusk som dras inn.

Bad er bare nødvendig når hunden er synlig skitten eller lukter tydelig. En mild hundeshampo brukt med noen måneders mellomrom er vanligvis tilstrekkelig. Ørene bør sjekkes ukentlig for voks, rødhet eller vond lukt, siden hengende ører lettere fanger fukt og skitt. Jevnlig kloklipp, tannstell og en rask sjekk for hudklumper eller irritasjon fullfører en fornuftig stellrutine som holder Gordon setteren sunn og ser bra ut.

## Temperament og personlighet

Gordon setter omtales ofte som en «én familie»-hund. De knytter seg svært sterkt til sine mennesker og liker å være nær både fysisk og mentalt. Mange følger eierne fra rom til rom, legger seg ved føttene dine eller lener seg lett mot beinet ditt for trygghet. Denne kjærlige naturen gjør dem til flotte familiehunder, men betyr også at de kan være følsomme for å bli mye alene.

I hverdagen er en veloppdrettet og godt sosialisert Gordon setter som regel:

- Lojal og hengiven mot familien  
- Mild og tolerant med barn når de har lært hvordan man oppfører seg rundt hunder  
- Rolig inne når mosjonsbehovet er dekket  
- Vaktsom og noe reservert overfor fremmede, men ikke aggressiv  

Sammen med barn kan Gordon setteren være svært kjærlig og tålmodig, særlig hvis de vokser opp sammen. Størrelsen og entusiasmen, spesielt i unghundtiden, gjør likevel at tilsyn er viktig rundt små barn. En logrende hale og en ivrig velkomst kan lett velte en smårolling. Ved å lære barna å respektere hundens plass, unngå røff lek og kjenne igjen tegn på tretthet eller stress, legger man til rette for et godt samspill.

Gordon settere kommer ofte godt overens med andre hunder, særlig hvis de introduseres gradvis og sosialisering starter tidlig. De kan være litt mer alvorlige eller stolte enn enkelte andre fuglehundraser, og setter kanskje ikke pris på veldig bråkete eller pågående hundekamerater. Tidlig eksponering for ulike hunder og situasjoner bidrar til å forebygge skyhet eller overbeskyttende adferd senere. Når det gjelder katter og mindre dyr, avhenger mye av individet og hvor tidlig de blir kjent. Som jaktlig anlagt rase med sterk jakt– og jaktlyst, vil mange se raske, små dyr som bytte. En katt som bor i hjemmet fra valpestadiet, aksepteres oftere, mens fremmede katter eller vilt utendørs lettere utløser jakt.

Mentalt er rasen intelligent, reflektert og noe selvstendig. I jaktsituasjoner forventes det at en Gordon leter etter fugl et stykke fra fører og tar selvstendige avgjørelser. Denne selvstendigheten kan hjemme arte seg som en hund som av og til «tenker seg om» før den adlyder, eller som responderer langsommere hvis den ikke ser poenget. De er sjelden sta bare for å være vanskelige, men de trenger konsekvent, rettferdig behandling og tydelige rammer.

Vanlige utfordringer kan være:

- Høyt energinivå og kjedsomhet hvis mosjon og mental stimulering ikke er tilstrekkelig  
- Følsomhet for hard stemmebruk eller straff  
- Utprøving av grenser i unghundperioden, spesielt fra ca. 8 måneder til 2 år  
- Sterk interesse for lukter, som kan føre til at hunden vandrer avgårde hvis innkallingen ikke er godt trent  

En Gordon setter trives best i en familie som liker å være ute og som inkluderer hunden i dagliglivet. Når de fysiske og sosiale behovene er dekket, er de milde, morsomme og dypt lojale følgesvenner som passer godt inn i familielivet og tilfører hjemmet en rolig, trygg tilstedeværelse.

## Trening og mosjon

Å trene en Gordon setter er både givende og tidvis krevende. De er kvikke i hodet og lærer mønstre raskt, men har også et selvstendig preg utviklet gjennom generasjoner som jakthunder. De ble avlet for å søke vilt på egen hånd, markere funn for jegeren og holde seg i ro til de får klarsignal. Denne kombinasjonen av initiativ og selvkontroll gjør at treningen må ta hensyn til intelligensen deres, samtidig som de får en tydelig struktur.

Positiv forsterkning er den klart mest effektive treningsmetoden for denne rasen. Gordon settere responderer svært godt på belønninger – enten det er godbiter, leker eller entusiastisk ros. De kan «stenge ned» eller bli usikre ved hard behandling eller urimelig korreksjon. Korte, fokuserte økter som avsluttes med mestring, holder motivasjonen oppe. Variasjon er også viktig: gjentakelse av samme øvelse på samme måte om og om igjen kan fort kjede en Gordon og gi tregere respons. Ved å blande inn lydighet, søksøvelser og små utfordringer som å finne gjemte gjenstander eller løse aktivitetsleker, holder man hodet i gang.

Viktige treningsområder er:

- Pålitelig innkalling, trent fra valpestadiet i trygge omgivelser før man øker forstyrrelsesnivået  
- Gå pent i bånd, siden entusiasme og styrke ellers fort gir kraftig trekking  
- Rolige hilseritualer for å unngå hopping på besøkende  
- God «bli» og «la være» for sikkerhet rundt vilt, mat eller trafikk  

Mosjonsbehovet er betydelig. En frisk, voksen Gordon setter trenger vanligvis minst 1,5–2 timer variert aktivitet daglig, med både fysisk mosjon og mental stimulering. Det handler ikke bare om lange båndturer. De har stor nytte av å løpe løs i trygge, inngjerdede eller sikre områder, der de kan strekke ut og bruke nesen. Mange eiere opplever at to skikkelige turer om dagen, kombinert med trening og hjernetrim innendørs, gjør hunden fornøyd og rolig hjemme.

Aktiviteter Gordon setter ofte liker spesielt godt, er:

- Lange turer i skog og mark  
- Jogging eller løping med eier når hunden er ferdig utvokst  
- Jakttrening og fuglehundarbeid som utnytter de naturlige anleggene  
- Nesesøk, spor og leker der hunden får bruke luktesansen  
- Canicross, bikejoring i kjølig vær eller andre aktive hundesporter  
- Agility eller rallylydighet, der både fysikk og hode får jobbe  

Valper og unghunder må håndteres med omtanke for å beskytte voksende ledd. Korte, hyppige lekeøkter, kontrollerte båndturer og rikelig hvile er bedre enn lange, harde løpeturer eller hopping ned fra høyder. Velstrukturerte valpekurs med fokus på sosialisering, trygghet og grunnleggende hverdagslydighet gir et godt fundament for videre trening.

En understimulert Gordon setter finner gjerne på egne aktiviteter – som å grave hull, tygge på feil ting eller bjeffe mye på forbipasserende. Eiere som investerer tid i trening, miljøberikelse og variert mosjon, får igjen en samarbeidsvillig, lærevillig turkamerat som kan lykkes på mange arenaer og fungere godt i familien.

## Helse

Gordon settere er gjennomgående robuste og atletiske hunder, men som alle raser har de disposisjon for enkelte helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen gjennom helsetesting, nøye kombinasjoner og god oppfølging av valpene. Fremtidige eiere bør sette seg inn i de viktigste problemstillingene og spørre oppdrettere om helsestatus på begge foreldre.

Noen av de mest omtalte helseutfordringene hos Gordon setter er:

Hofteleddsdysplasi  
En utviklingsforstyrrelse der hofteleddet ikke passer godt nok sammen, noe som over tid kan gi smerter, slitasje og redusert bevegelighet. Seriøse oppdrettere røntger og avleser hofter og bruker hunder med gode resultater i avl. Å holde Gordon setteren slank, unngå for mye hard belastning i vekstperioden og gi fornuftig fôr, bidrar til å beskytte leddene.

Albueleddsdysplasi  
Mindre vanlig enn hofteproblemer, men forekommer i enkelte linjer. Som ved hofter er albueavlesning før avl og god mosjonsstyring hos unghunder viktige tiltak for å redusere risiko for kliniske problemer.

Progressiv retinal atrofi og andre øyesykdommer  
Progressiv retinal atrofi er en arvelig øyelidelse som kan gi gradvis synstap. Øyelysing av avlsdyr hos autorisert øyelyser anbefales sterkt. Enkelte raseklubber anbefaler også DNA–tester der dette finnes, for å kartlegge bærere og unngå risikable kombinasjoner. Katarakt (grå stær) og andre øyeproblemer kan også forekomme, så regelmessige øyekontroller er nyttige, særlig hos eldre hunder.

Hypotyreose  
En hormonell sykdom med for lavt nivå av stoffskiftehormon. Symptomer kan være slapphet, vektøkning, hud– og pelsproblemer og endret adferd. Tilstanden kan vanligvis håndteres godt med daglig medisinering når diagnosen er stilt.

Magedreining (gastro­dilatasjon–volvulus, «bloat»)  
Som mange dypbrystede raser kan Gordon setter være utsatt for magedreining, en livstruende tilstand der magesekken fylles med gass og kan vri seg. Eiere bør lære seg tegnene, som forsøk på brekninger uten at noe kommer opp, oppblåst buk, uro og smerte. Å gi to eller flere mindre måltider i stedet for ett stort, unngå hard aktivitet rett før og etter fôring og dempe «sluking» av mat og vann, er fornuftige tiltak. I noen høyrisikoraser velger enkelte eiere forebyggende operasjon (gastropeksi) etter råd fra veterinær.

Ørebetennelser  
De lange, hengende ørene kan lett samle fukt og skitt. Jevnlige ørekontroller, skånsom rensing ved behov og god tørk etter bading eller svømming bidrar til å forebygge infeksjoner.

Forventet levealder for en Gordon setter ligger som regel mellom 10 og 13 år, med noen individer som blir eldre med god pleie og litt flaks. Idealkroppsvekt, jevnlige veterinærkontroller, vaksiner, parasittkontroll, tannhelse og et fôr tilpasset alder og aktivitetsnivå har stor betydning for helsen på lang sikt.

Ansvarlige oppdrettere bruker gjerne en kombinasjon av tester anbefalt av nasjonale raseklubber. Gode spørsmål til oppdretter kan være:

- Hvilke helsetester er gjort på foreldrene, og kan jeg få se resultatene?  
- Hvor gamle blir hundene i linjene deres vanligvis, og hvilke helseproblemer har dere vært borti?  
- Hvilke råd gir dere nye eiere om fôring, mosjon og forebyggende helsepleie?  

En oppdretter som er åpen, kunnskapsrik og genuint opptatt av rasens velferd, er en viktig medspiller for å gi livet med Gordon setter en best mulig start.

## Historie og opprinnelse

Gordon setter har sine røtter i de karrige landskapene i Skottland, der det var behov for tøffe, værbestandige fuglehunder til jakt på blant annet rype over myr og lyngheier. Settertypene har en felles lang historie, men den varianten som ble til Gordon setter, er særlig knyttet til kennelen til den 4. hertugen av Gordon tidlig på 1800–tallet.

På hertugens gods, Gordon Castle, ble en stamme av sort–tan settere utviklet med nøye utvalg for utholdenhet, god nese og stødig, pålitelig gemytt. Hundene ble verdsatt ikke bare for skjønnheten, men for evnen til å arbeide lange dager under tøffe forhold, dekke store områder i moderat tempo og «sette» fugl ved å fryse i en karakteristisk stilling for å vise jegeren hvor fuglen lå.

Det finnes ulike teorier om opphavet til Gordon setterens farge og bygning. Historiske kilder nevner mulige innslag av collie, blodhund og andre lokale brukshunder, ettersom oppdrettere eksperimenterte for å få en hund som både var tiltalende å se på og fungerte stabilt i arbeid. Over tid utviklet det seg en gjenkjennelig type: tyngre og mer kraftfull enn de andre setterrasene, med rolig besluttsomhet og en dyp sort og tan pels.

Rasen spredte seg etter hvert utenfor Skottland og ble populær i andre deler av Storbritannia, senere også i Europa og Nord–Amerika. De første rasestandardene kom på 1800–tallet, og etter hvert ble Gordon setter anerkjent som egen rase, adskilt fra engelsk og irsk setter. Selv om det fantes regionale forskjeller i foretrukket arbeidstil og detaljer i eksteriøret, var kjernen den samme: en allsidig fuglehund med stort mot og stor utholdenhet.

I dag brukes Gordon setter fortsatt som jakthund i mange land, særlig blant entusiaster som verdsetter tradisjonelt fuglehundarbeid. Samtidig har rasen fått en solid plass som lojal familiehund og deltaker i ulike hundesporter. Mange Gordons hevder seg i jaktprøver, apport– og jaktprøver, lydighet, rally, nesearbeid og agility.

Balansen mellom å bevare bruksegenskapene og å møte forventningene til familiehund er en løpende utfordring for raseklubber og oppdrettere. Raseorganisasjoner i flere land arrangerer jakt– og treningsdager, working tests og informasjonsmøter for å bevare Gordon setterens jaktheritage samtidig som de fremmer ansvarlig hundehold. I dag beundres Gordon setter over hele verden som en vakker, gjennomtenkt og kapabel hund som bærer med seg et stykke skotsk historie inn i moderne hjem og jaktmarker.

## Å leve med rasen

Å leve med en Gordon setter er svært givende for mennesker som ønsker en aktiv, intelligent hund som er tett involvert i hverdagen. Dette er ikke en rase som passer godt til et veldig stillesittende liv eller for eiere som er borte fra hjemmet store deler av dagen, de fleste dager i uken. Før man anskaffer en Gordon setter, er det lurt å vurdere hvor godt rasens behov passer med egne rutiner, boforhold og langsiktige planer.

Tenk først gjennom tid og aktivitetsnivå. En Gordon trenger daglig mosjon uansett vær. Det behøver ikke være hard trening hver dag, men krever en forpliktelse til:

- Minst to skikkelige turer eller lufteturer daglig  
- Muligheter for å løpe løs i trygge områder der regelverket tillater det  
- Jevnlig trening, lek og mentale utfordringer  

Hvis du liker helgeturer i marka, turer på landet, utforsking av skog og strand eller å delta i hundeaktiviteter, kan en Gordon setter være en ideell turkamerat. Leilighetsliv kan fungere for en godt trent, voksen Gordon, men tilgang til trygge uteområder og en tydelig mosjonsplan er helt avgjørende. Hus med inngjerdet hage gjør ting enklere, ettersom mange Gordons har sterk interesse for lukter og gjerne vandrer av gårde om de får sjansen.

Økonomisk bør nye eiere planlegge for mer enn bare kjøpspris eller adopsjonsgebyr. Løpende utgifter inkluderer gjerne:

- Kvalitetsfôr tilpasset en middels stor, aktiv hund  
- Rutinemessig veterinærbehandling, vaksiner og parasittkontroll  
- Forsikring eller en spareordning til uforutsette veterinærutgifter  
- Pelspleieutstyr og eventuell profesjonell grooming  
- Kursavgifter, klubbkontingenter og aktivitets– og hjernetrimleker  
- Utskiftning av bånd, halsbånd, seler, senger og annet utstyr etter behov  

Avhengig av land og forsikringsnivå kan de årlige kostnadene bli betydelige, særlig de første årene når man investerer i kurs og utstyr. God planlegging gjør det lettere å ta fornuftige valg senere.

Nyttig utstyr for å bo komfortabelt med en Gordon setter inkluderer en godt tilpasset sele eller et solid halsbånd, et sterkt bånd, en langline for innkallingstrening og en behagelig seng på et rolig sted der hunden får være i fred. Mange eiere opplever at et bur, brukt positivt, hjelper ved renslighetstrening og gir hunden en trygg «hule». I bil er et sikkert bur eller en godkjent bilsele viktig for trygg transport til turer, trening og veterinær.

Innendørs er Gordon setter som oftest rolig og avslappet når den har fått nok aktivitet. Den ligger gjerne i nærheten av familien eller krøller seg sammen på en yndlingsplass. De trives ofte med faste rutiner og kan bli urolige i svært kaotiske hjem. Klare regler fra starten, jevne forventninger og milde, men tydelige grenser forebygger problemer som snoking på kjøkkenbenker, for røff lek eller vedvarende bjeffing ut vinduet.

Sosial kontakt er svært viktig. Gordon settere trives dårlig hvis de stort sett står i kennel eller er alene mesteparten av dagen. Mange kan lære å håndtere en vanlig arbeidsdag hvis de får en god morgentur, litt selskap midt på dagen og aktive kvelder, men de fungerer aller best i hjem der noen er til stede en betydelig del av dagen. Systematisk alenetrening fra valpestadiet, med korte og positive fravær, hjelper til å forebygge separasjonsproblemer.

For eiere som virkelig forstår og verdsetter behovene deres, gir Gordon setteren mye tilbake. De er morsomme og uttrykksfulle hunder med et dypt blikk og en stille måte å søke nærhet på som mange beskriver som nesten menneskelig i varmen. De gir et aktivt friluftsliv, en rolig tilstedeværelse innendørs og et partnerskap som – med god omsorg og forpliktelse – kan vare i mange år og skape minner for livet.

Gordon setter

The Kennel Club (UK)

Gordon Setter Club of the United Kingdom

Deutscher Setter Club e.V. (Germany)

Svenska Gordonsetterklubben (Sweden)

Norsk Gordonsetter Klub (Norway)

Gordon setter er en kraftig, skotsk fuglehund med svart og tan, silkeaktig pels, avlet for utholdenhet i krevende terreng. Den er intelligent, sensitiv og lojal, knytter seg tett til familien, trenger rikelig med daglig mosjon, vennlig og konsekvent trening, jevnlig pelsstell og nøye helsesjekk.

## Kjappe fakta

- Middels stor, atletisk drivende støver fra Kroatia, opprinnelig avlet for å spore hare, rev og rådyr over lange avstander.  
- Karakteristisk varm rød–hvit, kort pels som er lettstelt og svært synlig i terrenget.  
- Sterkt knyttet til familien, danner ofte et spesielt nært bånd til én person, samtidig som den vanligvis er mild mot barn.  
- Energisk arbeidshund som trenger rikelig med daglig mosjon og mental stimulering for å være rolig og harmonisk hjemme.  
- Fortsatt ganske sjelden utenfor hjemlandet, så det kan kreve både tålmodighet og reising å finne en seriøs oppdretter eller en hund via omplassering.

## Utseende og pels

Posavski gonic, også kjent som Posavac Hound, Posavatz Hound eller Posavac Bracke, er en velbalansert, middels stor hund med et tydelig atletisk, men vennlig uttrykk. Hannhunder er vanligvis 46–56 cm høye ved manken, tisper noe mindre, og de fleste veier mellom 16 og 24 kg. Helhetsinntrykket er en kompakt, muskuløs hund som er bygget for utholdenhet fremfor ren fart, med sterk rygg, god benstamme og dyp brystkasse som gir god lungekapasitet under lange jakter.

Hodet er forholdsvis bredt og edelt uten å virke tungt. Snuten er lang nok til å bære vilt og romme en meget velutviklet luktesans. Ørene er ansatt omtrent i øyenhøyde, henger tett inntil hodet og er avrundet i tuppen. De myke, uttrykksfulle ørene og de mørke, milde øynene gir Posavski gonic et vennlig og intelligent uttrykk som mange faller for umiddelbart. Halen er en naturlig fortsettelse av rygglinjen, ganske tykk ved roten og avsmalnende mot tuppen, og bæres som regel i en myk bue når hunden er oppmerksom eller i bevegelse.

Pelsen er et av rasens mest gjenkjennelige trekk. Den er kort, tett og glattliggende, med rett struktur som beskytter mot vær og vegetasjon uten å kreve omfattende pelsstell. På baksiden av lårene og under halen kan hårene være noe lengre og litt grovere. Fargen ligger alltid i spekteret varm rød til hvetefarget, med tydelig avgrensede hvite tegninger. Typiske mønstre er hvit bliss i ansiktet, hvit brystflekk, hvite bein og hvit haletipp. Noen hunder har en større hvit halsring eller hvite felt på kroppen. Helhetsinntrykket er en hund som synes godt i skog og mark, noe som er svært praktisk under jakt.

Pelsstellet hos Posavski gonic er behagelig enkelt, noe som gjør rasen attraktiv for mange moderne eiere. En ukentlig gjennomgang med en gummihanske eller en myk børste er som regel nok til å fjerne løse hår, fordele hudens naturlige fettstoffer og holde pelsen blank. I røyteperiodene vår og høst kan du børste oftere for å holde hårmengden nede på møbler og klær. Bading er bare nødvendig av og til, for eksempel etter en gjørmete tur eller et spesielt illeluktende eventyr på jordet. Bruk en mild hundesjampo og sørg for at pelsen tørker godt, særlig i kjølig vær.

Regelmessig kontroll av ørene er viktig fordi rasen har hengende ører som lett kan holde på fukt og smuss. Etter turer i høyt gress eller skogsterreng bør du ta en rask sjekk for frø, torner eller små flått rundt ørene, i armhuler, lyske og mellom tærne. Klørne bør klippes ved behov, selv om en aktiv Posavski gonic ofte sliter dem naturlig på hardt underlag. En enkel stellrutine med ukentlig pelsbørsting kombinert med tannpuss, ørekontroll og kloklipp holder Posavski gonic i god form og gjør at den ser velstelt ut uten at det tar mye tid.

## Temperament og personlighet

Posavski gonic er først og fremst en arbeidshund med et godt hjerte. Den er tradisjonelt avlet som flokk- eller flerhundsjegerkamerat, og er vant til tett samarbeid både med mennesker og andre hunder. Dette har formet et lynne som er både sosialt og lojalt. Hjemme er de fleste Posavski gonic kjærlige, rolige og overraskende milde, særlig når mosjonsbehovet er dekket. De liker ofte fysisk nærhet og ligger gjerne ved føttene dine eller i sofaen om de får lov, fornøyde bare ved å få være nær familien.

Posavski gonic knytter seg sterkt til sine mennesker og velger ofte én person som sitt viktigste holdepunkt, samtidig som den som regel er vennlig og varm mot resten av familien. Overfor barn er en godt avlet og godt sosialisert Posavski gonic vanligvis tålmodig og tolerant. De er sjelden røffe eller overdrevent hyperaktive innendørs, noe som kan gjøre dem til gode følgesvenner for fornuftige, hundevante barn. Som med alle hunder er tilsyn viktig, og barn bør lære hvordan de skal oppføre seg respektfullt, spesielt rundt mat, leker eller når hunden hviler.

Overfor andre hunder er Posavski gonic som oftest sosial og samarbeidsvillig. Bakgrunnen som flokkjeger gjør at den er vant til å jobbe side om side med andre hunder. Mange trives godt med hundevenner og er kanskje aller lykkeligst i et hjem med flere hunder eller med faste lekekompiser. Med mindre kjæledyr er situasjonen mer komplisert. Posavski gonic har sterk jaktlyst og svært god luktesans, noe som kan gjøre samvær med katter, kaniner eller smågnagere risikabelt. Noen kan leve fredelig med en katt de har vokst opp sammen med, men selv da bør du være forsiktig og aldri la dem være alene med dyr som har typisk “byttestørrelse”.

I hverdagen er dette en nysgjerrig og målbevisst hund. Ute er nesa som regel i bakken, opptatt med å følge spennende spor. Inne pleier en voksen Posavski gonic som har fått nok aktivitet å falle godt til ro og sette pris på en forutsigbar rutine. De er vanligvis ikke bråkete uten grunn, men mange bruker stemmen for å kommunisere, spesielt når de blir ivrige eller får ferten av noe. Den karakteristiske støverstemmmen, et sted mellom bjeff og sang, kan være sjarmerende for dem som liker slike hunder, men kan overraske naboer i tettbygde strøk.

Vanlige utfordringer ved rasen henger mest sammen med dens bakgrunn som arbeidshund. En understimulert eller undermosjonert Posavski gonic kan bli rastløs, lydelig eller destruktiv. Den selvstendigheten som er en fordel i jakt, kan vise seg som stahet i trening dersom føreren er utydelig eller lite engasjerende. Sporinteressen er dypt instinktiv, så innkalling kan være upålitelig om den ikke trenes grundig fra ung alder. Noen individer kan være reserverte overfor fremmede i starten, men uttalt aggressivitet er uvanlig hos godt sosialisert hund. Tidlig og variert sosialisering på mennesker, steder og situasjoner hjelper Posavski gonic til å bli en trygg, balansert voksenhund som fungerer godt i ulike typer hjem.

## Trening og mosjon

Posavski gonic er en aktiv og intelligent arbeidshund, og trenings- og mosjonsbehovet gjenspeiler dette. Rasen ble avlet for å tilbringe timer med å spore vilt gjennom åkrer, skog og kupert terreng, ofte i krevende vær. Resultatet er en hund med høy utholdenhet og sterk trang til å bruke nesen. En rask runde rundt kvartalet og noen minutter i hagen er ikke nok. For at en Posavski gonic skal være glad og i balanse, bør du legge opp til minst én til to timer daglig aktivitet, fordelt på fysisk mosjon og mentale utfordringer.

Daglig mosjon trenger ikke alltid å bety hard løping. En lang, rask tur med rikelig tid til å snuse og utforske, kombinert med litt løs aktivitet i et trygt, inngjerdet område, er ofte ideelt. Mange Posavski gonic setter pris på aktiviteter som fotturer, canicross, spor, mantrailing eller kurs i nesearbeid, siden dette treffer rasens naturlige anlegg. Er du løper eller friluftsinteressert, kan denne rasen være en flott turkamerat som gjerne blir med i all slags vær.

Treningen av en Posavski gonic krever tålmodighet, tydelighet og en god porsjon humor. De er ikke “roboter” som adlyder hvert ord umiddelbart, men de er verken dumme eller utrenbare. De har snarere en selvstendig arbeidsstil og liker å forstå hvorfor de blir bedt om noe. Positive, belønningsbaserte metoder fungerer best. Belønn ønsket atferd med godbiter, ros og lek, og hold øktene korte, varierte og morsomme. Harde korrigeringer eller røffe metoder slår som regel tilbake på denne følsomme rasen og kan ødelegge tilliten.

Viktige treningsprioriteringer for en Posavski gonic er:

- Sikker innkalling, trent på langline i trygge områder før hunden får full frihet løs.  
- Gå pent i bånd, fordi en sterk støver med nesa klistret til bakken lett kan dra over ende en uforberedt eier.  
- Ro innendørs, inkludert å kunne legge seg på teppe og svare på enkle signaler, slik at hunden klarer å “skru av” etter tur.  
- Trygghet og selvtillit gjennom tidlig sosialisering på mennesker, hunder, trafikk og ulike miljøer.

Fordi de er så luktstyrte, kan mange Posavski gonic synes at gjentatte lydighetsøvelser er kjedelige. Å blande inn nesebaserte leker er svært effektivt. Du kan f.eks. strø deler av måltidet i gresset og la hunden snuse det opp, gjemme godbiter rundt i huset, bruke aktivitetsleker eller legge enkle spor i hagen. Slike aktiviteter trøtter ut hodet, noe som er minst like viktig som å trøtte ut kroppen.

Jakt er fortsatt Posavski gonics tradisjonelle bruksområde, og i land der dette er tillatt, briljerer de når de får bruke sine opprinnelige arbeidsegenskaper. Men selv i ikke-jaktende hjem kan de være svært fornøyde med spor- eller nesearbeid på hobbybasis. Agility eller lydighet kan også være morsomt for enkelte, så lenge stemningen er positiv og hunden ikke tvinges inn i stive mønstre.

For eiere som er villige til å legge tid i jevn, belønningsbasert trening og som trives ute, kan Posavski gonic være en svært givende partner. Uten denne innsatsen kan rasen bli frustrert, fjern eller krevende, så det er viktig å ha realistiske forventninger før man skaffer seg en slik hund.

## Helse

Posavski gonic regnes generelt som en robust og hardfør rase, formet gjennom generasjoner av praktisk bruk i jakt. Bønder og jegere har tradisjonelt valgt hunder som kunne jobbe lange dager i krevende terreng og holde seg friske. Resultatet er at mange Posavski gonic lever et langt og aktivt liv, ofte 12–14 år eller mer med god stell. Som alle raser har den likevel noen helseaspekter fremtidige eiere bør kjenne til.

Fordi rasen er relativt sjelden utenfor hjemlandet, finnes det ikke like omfattende helsestatistikk som for mer vanlige raser. Likevel er det noen forhold det er verdt å nevne. Som middels stor hund kan Posavski gonic være noe utsatt for hofteleddsdysplasi, en utviklingsforstyrrelse der hoften ikke passer perfekt i leddskålen og som kan gi leddproblemer senere i livet. Ansvarlige oppdrettere røntger vanligvis avlsdyrene (hofter, og noen ganger albuer) og deler resultatene med valpekjøpere.

Ørehelse er et annet praktisk punkt. De hengende ørene hos Posavski gonic reduserer lufttilførselen til øregangen, noe som kan gi økt ørevoks eller infeksjoner, særlig hos hunder som svømmer mye eller løper i vått terreng. Regelmessig sjekk og skånsom rensing med et middel godkjent av veterinær forebygger mye. Hvis hunden rister mye på hodet, klør seg på ørene eller det lukter sterkt, bør du oppsøke veterinær.

Som mange andre drivende hunder kan enkelte Posavski gonic ha lett for å legge på seg dersom fôrmengden ikke tilpasses aktivitetsnivået, særlig når de lever som familiehunder og ikke som fulltids jakthunder. Overvekt belaster leddene unødig og øker risikoen for flere sykdommer. Nøkkelen er et balansert fôr, nøye oppmålt porsjonering og daglig mosjon. Magedreining (torsio ventriculi) forekommer hos noen dypbrystede raser. Det finnes ikke sterke holdepunkter for at Posavski gonic er spesielt hardt rammet, men det er lurt å kjenne til symptomer som akutt oppblåst mage, uro, brekninger uten å få opp noe og tegn på smerte – og å oppsøke akutt veterinærhjelp umiddelbart.

Rutinemessig forebyggende helsearbeid er svært viktig for å holde en Posavski gonic frisk. Dette innebærer blant annet:

- Vaksinasjoner etter anbefaling fra veterinær.  
- Regelmessig parasittkontroll mot lopper, flått og innvollsorm, spesielt viktig for hunder som tilbringer mye tid i skog og mark.  
- Tannstell, for eksempel puss med hundetannkrem flere ganger i uken for å forebygge tannstein og tannkjøttsykdom.  
- Årlige eller halvårlige helsesjekker for å fange opp aldersrelaterte forandringer tidlig.

Når du leter etter valp, bør du spørre oppdretter hvilke helseundersøkelser de gjør, og hvor gamle hundene i linjene vanligvis blir. Ideelt sett er begge foreldredyr mentalt stabile, fysisk friske og fri for alvorlige arvelige problemer. Dersom du adopterer en voksen Posavski gonic fra omplassering, er det lurt å bestille en grundig veterinærsjekk så snart som mulig og gå gjennom funnene slik at du kan planlegge videre oppfølging.

Alt i alt virker Posavski gonic å være en sunn og funksjonell rase uten de mest ekstreme kroppsvariasjonene man ser hos noen mer populære hundetyper. Med fornuftig avl, godt fôr, jevn mosjon og rask veterinærhjelp ved behov holder mange individer seg livlige og aktive langt opp i seniorårene.

## Historie og opprinnelse

Posavski gonic har dype røtter i området rundt Sava-elvens dalføre i Kroatia, et landskap preget av lavland, enger og skogkledde områder. Navnet gjenspeiler dette opphavet, da det viser til Posavina – området langs Sava. I århundrer har lokale jegere og bønder vært avhengige av praktiske, effektive drivende hunder som kunne spore vilt stille og utholdende over lange distanser. Posavski gonic utviklet seg i denne sammenhengen som en funksjonell jakthund, ikke som en utstillingshund.

Historiske referanser til lignende rød–hvite hunder i regionen strekker seg flere hundre år tilbake. Gamle dokumenter og tegninger beskriver små, nøysomme hunder brukt til hare- og revejakt, med beskrivelse av farge og kroppsbygning som ligner dagens Posavski gonic. Disse hundene ble først og fremst valgt for sine arbeidskvaliteter. Jegerne beholdt bare dem som viste god nesebruk, tydelig og god jaktstemme, utholdenhet og samarbeidsvillig temperament. Over tid førte dette til en relativt ensartet regional type.

På begynnelsen av 1900-tallet, da hundeavl ble mer organisert, startet kroatiske entusiaster arbeidet med å standardisere Posavski gonic. Den første skriftlige rasestandarden kom på 1920-tallet, og hundene fikk etter hvert oppmerksomhet utenfor sitt nærmiljø. Rasen ble formelt anerkjent av internasjonale kennelorganisasjoner senere på århundret, noe som bidro til å sikre dens status og legge grunnlag for mer strukturert avlsarbeid. Likevel er Posavski gonic, sammenlignet med mange andre støverraser, fortsatt relativt ukjent utenfor Sentral- og Øst-Europa.

Rasens tradisjonelle rolle har alltid vært å fungere som en allsidig drivende hund. Posavski gonic brukes til å følge spor av hare, rev og til tider rådyr, der den bruker nesen til å holde seg på sporet og den klare, melodiske stemmen til å fortelle jegeren hvordan jakten utvikler seg. De brukes gjerne enkeltvis eller i små grupper, avhengig av viltart og terreng. Den moderate størrelsen, smidigheten og den tydelige fargen gjør rasen godt tilpasset tett vegetasjon i hjemlandet.

I dag er Posavski gonic fortsatt høyt verdsatt som jakthund i Kroatia og naboland, hvor mange hunder fortsatt bor hos jegere og tilbringer helgene i skogen. Samtidig holdes et økende antall Posavski gonic primært som familie- og turhunder. Det vennlige lynnet, den moderate størrelsen og det enkle pelsstellet har vekket interesse hos hundeeiere som setter pris på sjeldne og funksjonelle raser.

Utenfor hjemregionen er Posavski gonic fremdeles uvanlig, men det finnes små bestander i ulike europeiske land. Raseklubber og engasjerte entusiaster arbeider for å bevare de tradisjonelle bruksegenskapene, samtidig som de hjelper rasen å tilpasse seg livet som familiehund i mer urbane eller forstadsaktige omgivelser. Balansen mellom å respektere historien og å møte moderne forventninger står sentralt i den pågående historien om Posavski gonic.

## Å leve med rasen

Å leve med en Posavski gonic kan være svært givende for riktig familie, men det krever både engasjement og realistiske forventninger. Dette er ingen sofagris. Selv om mange Posavski gonic er rolige og kjærlige innendørs, trives de best når de får brukt energi og instinkter på en meningsfull måte. Fremtidige eiere bør planlegge hverdagen rundt daglig tid ute og jevn trening, heller enn å håpe at hunden tilpasser seg et veldig stillesittende liv.

Når det gjelder boforhold, kan en Posavski gonic tilpasse seg ulike miljøer. Et hus med en sikker, passe stor hage er ideelt, fordi hunden da får et trygt område å snuse og utforske. En dedikert eier i leilighet kan likevel lykkes godt dersom hunden får nok mosjon og mental stimulering hver eneste dag. Det viktigste er ikke størrelsen på boligen, men hvor mye tid og energi eieren legger i hunden. Gjerder må være sikre og høye nok til at hunden ikke kommer over – en fristende lukt på utsiden kan lett inspirere til fluktforsøk.

Hverdagen med en Posavski gonic vil som regel bestå av:

- Minst én skikkelig tur eller løpetur, pluss kortere lufteturer.  
- Nesearbeid, aktivitetsleker eller enkle treningsøkter.  
- Rolig tid inne sammen med familien, hvor hunden lærer å slappe av.

Kostnadene ved å holde en Posavski gonic er omtrent som for andre mellomstore hunder. Du bør sette av penger til kvalitetsfôr, jevnlig veterinærbesøk, vaksiner, parasittforebygging og mulige akutte hendelser eller helsesjekker. Der det er mulig, kan hundeforsikring være et fornuftig valg for å håndtere uforutsette utgifter. I tillegg kommer kostnader til utstyr, kurs og eventuelt transportbur eller bilsele for sikker kjøring til turer og ferier.

Nyttig utstyr for en Posavski gonic er blant annet en komfortabel og godt tilpasset sele, et solid bånd og en langline som gir kontrollert frihet mens du trener på innkalling. Fordi disse hundene kan dra kraftig når de får ferten av noe, er sele ofte snillere mot nakken enn halsbånd. Et trygt bur eller en fast seng inne gir hunden et eget fristed. Tyggeleker, aktivitetsleker og holdbare leker er nyttige for å forebygge kjedsomhet, særlig hos unge og tenåringshunder.

Rasen er ofte svært menneskeorientert, så det er ikke ideelt å la en Posavski gonic være alene mange timer hver dag over tid. De kan lære å takle fornuftige perioder alene dersom dette bygges opp gradvis, men de trives aller best der noen er hjemme store deler av dagen, eller der hunden kan være med eier på jobb i hundevennlig miljø. En annen hund i husholdningen kan være et godt selskap, men erstatter ikke behovet for menneskelig kontakt.

Pelsstellet er moderat sammenlignet med mange andre raser, noe som er en fordel for travle familier, men dette betyr ikke at rasen totalt sett er “lettvint”. Den største investeringen med en Posavski gonic ligger i mosjon, samspill og trening. For aktive personer eller familier som liker å være ute, setter pris på en hund med reell arbeidshistorie og har tålmodighet med et selvstendig sinn, kan Posavski gonic være en lojal, kjærlig og underholdende følgesvenn i mange år. For dem som foretrekker en lavaktiv hverdag eller ønsker en hund som er pålitelig løs uten særlig trening, er dette kanskje ikke den beste matchen.

Å forstå og respektere Posavski gonics behov – fra den sterke nesa til det milde sinnet – er nøkkelen til et godt samliv. I rett hjem kan denne relativt sjeldne kroatiske støveren skinne både som dyktig brukshund og som høyt verdsatt familiemedlem.

Posavski gonic

Federation Cynologique Internationale (FCI)

Deutscher Jagdverband (German Hunting Association)

Middels stor, atletisk kroatisk støver med kort rød‑ og hvitflekket pels og et mildt uttrykk. Kjærlig og svært familiekjær, men med sterk jakt- og sporingslyst. Trenger 1–2 timer daglig mosjon i tillegg til mentalt arbeid. Som regel frisk, men sjelden utenfor Kroatia, så oppdrettere kan være vanskelige å finne.

Gordon setter vs Posavski gonic

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser