## Kjappe fakta

- Særpreget sort og tan setter, opprinnelig avlet i Skottland som en utholdende fuglehund i hardt vær og krevende terreng  
- Intelligent, følsom og dypt lojal følgesvenn som knytter seg sterkt til familien og misliker å bli holdt utenfor  
- Høy utholdenhet og sterk arbeidsmoral gjør Gordon setter til en utmerket makker for aktive eiere som liker turer, løping eller hundesport  
- Modnes langsomt både fysisk og mentalt, og forblir ofte valpete og lekne godt inn i tredje, ja til og med fjerde leveår  
- Iøynefallende, silkemyk pels med rike tan–tegninger som er overraskende lettstelt med jevnlig børsting og fornuftig stell  

## Utseende og pels

Gordon setter er den tyngste og mest substansielle av setterrasene, med et edelt og litt alvorlig uttrykk som vitner om rasens intelligens og konsentrasjon. Hannhunder er vanligvis rundt 66 centimeter høye ved skulderen, tispene noe lavere, og vekten ligger som regel mellom 25 og 34 kilo, avhengig av kjønn, bygning og kondisjon. Helhetsinntrykket skal være en atletisk brukshund – kraftfull uten å virke tung og klossete, elegant uten å virke skjør.

Kroppen er litt lengre enn den er høy, noe som hjelper Gordon setteren å bevege seg effektivt over lange distanser i terrenget. Brystkassen er dyp nok til å gi god plass til hjerte og lunger, og ryggen er sterk og rett. Bakparten er gjerne godt utviklet og muskuløs, og gir det skyvet og den utholdenheten rasen er kjent for. Hodet er forholdsvis langt og edelt, med tydelig stopp, mørkebrune øyne og lavt ansatte, lange ører som henger tett inntil hodet med myke beheng.

Pelsen er et av Gordon setterens mest iøynefallende trekk. Den er:

- Myk og rett eller svakt bølget  
- Middels lang på kroppen, med silkemykt beheng på ører, bryst, ben og hale  
- Tilstrekkelig værbestandig til å beskytte hunden under arbeid i regn, vind og kratt  

Fargen er alltid sort med tydelig avgrensede, rike tan–tegninger i kastanjebrun eller mahogni. Disse tan–feltene sitter over øynene som uttrykksfulle «øyenbryn», på sidene av snuten, på hals, bryst, ben og under halen. Det kan forekomme en liten hvit brystflekk, men helhetsinntrykket skal være overveiende sort med varme, blanke tan–tegninger.

Pelsstellet er overkommelig hvis man følger det opp jevnlig. En Gordon setter som børstes grundig to til tre ganger i uken, vil som regel riste av seg skitt og holde seg relativt flokefri. En piggbørste og en metallkam fungerer godt for de fleste hunder. Vær spesielt nøye med beheng på ørene, bak bena og «buksene» på bakparten. Disse områdene kan lett tove seg, særlig hos aktive hunder som liker våte og gjørmete skoger og jorder.

Eiere som går med hunden i tett kratt bør også sjekke pelsen for frø, kvister og klister som har festet seg. Fjerner man dette raskt, reduserer man risikoen for tover og hudirritasjon. Mange familieeiere velger lett trimming hos hundefrisør hver annen til tredje måned, spesielt rundt poter, ører og hale. Det holder hunden mer velstelt og reduserer mengden rusk som dras inn.

Bad er bare nødvendig når hunden er synlig skitten eller lukter tydelig. En mild hundeshampo brukt med noen måneders mellomrom er vanligvis tilstrekkelig. Ørene bør sjekkes ukentlig for voks, rødhet eller vond lukt, siden hengende ører lettere fanger fukt og skitt. Jevnlig kloklipp, tannstell og en rask sjekk for hudklumper eller irritasjon fullfører en fornuftig stellrutine som holder Gordon setteren sunn og ser bra ut.

## Temperament og personlighet

Gordon setter omtales ofte som en «én familie»-hund. De knytter seg svært sterkt til sine mennesker og liker å være nær både fysisk og mentalt. Mange følger eierne fra rom til rom, legger seg ved føttene dine eller lener seg lett mot beinet ditt for trygghet. Denne kjærlige naturen gjør dem til flotte familiehunder, men betyr også at de kan være følsomme for å bli mye alene.

I hverdagen er en veloppdrettet og godt sosialisert Gordon setter som regel:

- Lojal og hengiven mot familien  
- Mild og tolerant med barn når de har lært hvordan man oppfører seg rundt hunder  
- Rolig inne når mosjonsbehovet er dekket  
- Vaktsom og noe reservert overfor fremmede, men ikke aggressiv  

Sammen med barn kan Gordon setteren være svært kjærlig og tålmodig, særlig hvis de vokser opp sammen. Størrelsen og entusiasmen, spesielt i unghundtiden, gjør likevel at tilsyn er viktig rundt små barn. En logrende hale og en ivrig velkomst kan lett velte en smårolling. Ved å lære barna å respektere hundens plass, unngå røff lek og kjenne igjen tegn på tretthet eller stress, legger man til rette for et godt samspill.

Gordon settere kommer ofte godt overens med andre hunder, særlig hvis de introduseres gradvis og sosialisering starter tidlig. De kan være litt mer alvorlige eller stolte enn enkelte andre fuglehundraser, og setter kanskje ikke pris på veldig bråkete eller pågående hundekamerater. Tidlig eksponering for ulike hunder og situasjoner bidrar til å forebygge skyhet eller overbeskyttende adferd senere. Når det gjelder katter og mindre dyr, avhenger mye av individet og hvor tidlig de blir kjent. Som jaktlig anlagt rase med sterk jakt– og jaktlyst, vil mange se raske, små dyr som bytte. En katt som bor i hjemmet fra valpestadiet, aksepteres oftere, mens fremmede katter eller vilt utendørs lettere utløser jakt.

Mentalt er rasen intelligent, reflektert og noe selvstendig. I jaktsituasjoner forventes det at en Gordon leter etter fugl et stykke fra fører og tar selvstendige avgjørelser. Denne selvstendigheten kan hjemme arte seg som en hund som av og til «tenker seg om» før den adlyder, eller som responderer langsommere hvis den ikke ser poenget. De er sjelden sta bare for å være vanskelige, men de trenger konsekvent, rettferdig behandling og tydelige rammer.

Vanlige utfordringer kan være:

- Høyt energinivå og kjedsomhet hvis mosjon og mental stimulering ikke er tilstrekkelig  
- Følsomhet for hard stemmebruk eller straff  
- Utprøving av grenser i unghundperioden, spesielt fra ca. 8 måneder til 2 år  
- Sterk interesse for lukter, som kan føre til at hunden vandrer avgårde hvis innkallingen ikke er godt trent  

En Gordon setter trives best i en familie som liker å være ute og som inkluderer hunden i dagliglivet. Når de fysiske og sosiale behovene er dekket, er de milde, morsomme og dypt lojale følgesvenner som passer godt inn i familielivet og tilfører hjemmet en rolig, trygg tilstedeværelse.

## Trening og mosjon

Å trene en Gordon setter er både givende og tidvis krevende. De er kvikke i hodet og lærer mønstre raskt, men har også et selvstendig preg utviklet gjennom generasjoner som jakthunder. De ble avlet for å søke vilt på egen hånd, markere funn for jegeren og holde seg i ro til de får klarsignal. Denne kombinasjonen av initiativ og selvkontroll gjør at treningen må ta hensyn til intelligensen deres, samtidig som de får en tydelig struktur.

Positiv forsterkning er den klart mest effektive treningsmetoden for denne rasen. Gordon settere responderer svært godt på belønninger – enten det er godbiter, leker eller entusiastisk ros. De kan «stenge ned» eller bli usikre ved hard behandling eller urimelig korreksjon. Korte, fokuserte økter som avsluttes med mestring, holder motivasjonen oppe. Variasjon er også viktig: gjentakelse av samme øvelse på samme måte om og om igjen kan fort kjede en Gordon og gi tregere respons. Ved å blande inn lydighet, søksøvelser og små utfordringer som å finne gjemte gjenstander eller løse aktivitetsleker, holder man hodet i gang.

Viktige treningsområder er:

- Pålitelig innkalling, trent fra valpestadiet i trygge omgivelser før man øker forstyrrelsesnivået  
- Gå pent i bånd, siden entusiasme og styrke ellers fort gir kraftig trekking  
- Rolige hilseritualer for å unngå hopping på besøkende  
- God «bli» og «la være» for sikkerhet rundt vilt, mat eller trafikk  

Mosjonsbehovet er betydelig. En frisk, voksen Gordon setter trenger vanligvis minst 1,5–2 timer variert aktivitet daglig, med både fysisk mosjon og mental stimulering. Det handler ikke bare om lange båndturer. De har stor nytte av å løpe løs i trygge, inngjerdede eller sikre områder, der de kan strekke ut og bruke nesen. Mange eiere opplever at to skikkelige turer om dagen, kombinert med trening og hjernetrim innendørs, gjør hunden fornøyd og rolig hjemme.

Aktiviteter Gordon setter ofte liker spesielt godt, er:

- Lange turer i skog og mark  
- Jogging eller løping med eier når hunden er ferdig utvokst  
- Jakttrening og fuglehundarbeid som utnytter de naturlige anleggene  
- Nesesøk, spor og leker der hunden får bruke luktesansen  
- Canicross, bikejoring i kjølig vær eller andre aktive hundesporter  
- Agility eller rallylydighet, der både fysikk og hode får jobbe  

Valper og unghunder må håndteres med omtanke for å beskytte voksende ledd. Korte, hyppige lekeøkter, kontrollerte båndturer og rikelig hvile er bedre enn lange, harde løpeturer eller hopping ned fra høyder. Velstrukturerte valpekurs med fokus på sosialisering, trygghet og grunnleggende hverdagslydighet gir et godt fundament for videre trening.

En understimulert Gordon setter finner gjerne på egne aktiviteter – som å grave hull, tygge på feil ting eller bjeffe mye på forbipasserende. Eiere som investerer tid i trening, miljøberikelse og variert mosjon, får igjen en samarbeidsvillig, lærevillig turkamerat som kan lykkes på mange arenaer og fungere godt i familien.

## Helse

Gordon settere er gjennomgående robuste og atletiske hunder, men som alle raser har de disposisjon for enkelte helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen gjennom helsetesting, nøye kombinasjoner og god oppfølging av valpene. Fremtidige eiere bør sette seg inn i de viktigste problemstillingene og spørre oppdrettere om helsestatus på begge foreldre.

Noen av de mest omtalte helseutfordringene hos Gordon setter er:

Hofteleddsdysplasi  
En utviklingsforstyrrelse der hofteleddet ikke passer godt nok sammen, noe som over tid kan gi smerter, slitasje og redusert bevegelighet. Seriøse oppdrettere røntger og avleser hofter og bruker hunder med gode resultater i avl. Å holde Gordon setteren slank, unngå for mye hard belastning i vekstperioden og gi fornuftig fôr, bidrar til å beskytte leddene.

Albueleddsdysplasi  
Mindre vanlig enn hofteproblemer, men forekommer i enkelte linjer. Som ved hofter er albueavlesning før avl og god mosjonsstyring hos unghunder viktige tiltak for å redusere risiko for kliniske problemer.

Progressiv retinal atrofi og andre øyesykdommer  
Progressiv retinal atrofi er en arvelig øyelidelse som kan gi gradvis synstap. Øyelysing av avlsdyr hos autorisert øyelyser anbefales sterkt. Enkelte raseklubber anbefaler også DNA–tester der dette finnes, for å kartlegge bærere og unngå risikable kombinasjoner. Katarakt (grå stær) og andre øyeproblemer kan også forekomme, så regelmessige øyekontroller er nyttige, særlig hos eldre hunder.

Hypotyreose  
En hormonell sykdom med for lavt nivå av stoffskiftehormon. Symptomer kan være slapphet, vektøkning, hud– og pelsproblemer og endret adferd. Tilstanden kan vanligvis håndteres godt med daglig medisinering når diagnosen er stilt.

Magedreining (gastro­dilatasjon–volvulus, «bloat»)  
Som mange dypbrystede raser kan Gordon setter være utsatt for magedreining, en livstruende tilstand der magesekken fylles med gass og kan vri seg. Eiere bør lære seg tegnene, som forsøk på brekninger uten at noe kommer opp, oppblåst buk, uro og smerte. Å gi to eller flere mindre måltider i stedet for ett stort, unngå hard aktivitet rett før og etter fôring og dempe «sluking» av mat og vann, er fornuftige tiltak. I noen høyrisikoraser velger enkelte eiere forebyggende operasjon (gastropeksi) etter råd fra veterinær.

Ørebetennelser  
De lange, hengende ørene kan lett samle fukt og skitt. Jevnlige ørekontroller, skånsom rensing ved behov og god tørk etter bading eller svømming bidrar til å forebygge infeksjoner.

Forventet levealder for en Gordon setter ligger som regel mellom 10 og 13 år, med noen individer som blir eldre med god pleie og litt flaks. Idealkroppsvekt, jevnlige veterinærkontroller, vaksiner, parasittkontroll, tannhelse og et fôr tilpasset alder og aktivitetsnivå har stor betydning for helsen på lang sikt.

Ansvarlige oppdrettere bruker gjerne en kombinasjon av tester anbefalt av nasjonale raseklubber. Gode spørsmål til oppdretter kan være:

- Hvilke helsetester er gjort på foreldrene, og kan jeg få se resultatene?  
- Hvor gamle blir hundene i linjene deres vanligvis, og hvilke helseproblemer har dere vært borti?  
- Hvilke råd gir dere nye eiere om fôring, mosjon og forebyggende helsepleie?  

En oppdretter som er åpen, kunnskapsrik og genuint opptatt av rasens velferd, er en viktig medspiller for å gi livet med Gordon setter en best mulig start.

## Historie og opprinnelse

Gordon setter har sine røtter i de karrige landskapene i Skottland, der det var behov for tøffe, værbestandige fuglehunder til jakt på blant annet rype over myr og lyngheier. Settertypene har en felles lang historie, men den varianten som ble til Gordon setter, er særlig knyttet til kennelen til den 4. hertugen av Gordon tidlig på 1800–tallet.

På hertugens gods, Gordon Castle, ble en stamme av sort–tan settere utviklet med nøye utvalg for utholdenhet, god nese og stødig, pålitelig gemytt. Hundene ble verdsatt ikke bare for skjønnheten, men for evnen til å arbeide lange dager under tøffe forhold, dekke store områder i moderat tempo og «sette» fugl ved å fryse i en karakteristisk stilling for å vise jegeren hvor fuglen lå.

Det finnes ulike teorier om opphavet til Gordon setterens farge og bygning. Historiske kilder nevner mulige innslag av collie, blodhund og andre lokale brukshunder, ettersom oppdrettere eksperimenterte for å få en hund som både var tiltalende å se på og fungerte stabilt i arbeid. Over tid utviklet det seg en gjenkjennelig type: tyngre og mer kraftfull enn de andre setterrasene, med rolig besluttsomhet og en dyp sort og tan pels.

Rasen spredte seg etter hvert utenfor Skottland og ble populær i andre deler av Storbritannia, senere også i Europa og Nord–Amerika. De første rasestandardene kom på 1800–tallet, og etter hvert ble Gordon setter anerkjent som egen rase, adskilt fra engelsk og irsk setter. Selv om det fantes regionale forskjeller i foretrukket arbeidstil og detaljer i eksteriøret, var kjernen den samme: en allsidig fuglehund med stort mot og stor utholdenhet.

I dag brukes Gordon setter fortsatt som jakthund i mange land, særlig blant entusiaster som verdsetter tradisjonelt fuglehundarbeid. Samtidig har rasen fått en solid plass som lojal familiehund og deltaker i ulike hundesporter. Mange Gordons hevder seg i jaktprøver, apport– og jaktprøver, lydighet, rally, nesearbeid og agility.

Balansen mellom å bevare bruksegenskapene og å møte forventningene til familiehund er en løpende utfordring for raseklubber og oppdrettere. Raseorganisasjoner i flere land arrangerer jakt– og treningsdager, working tests og informasjonsmøter for å bevare Gordon setterens jaktheritage samtidig som de fremmer ansvarlig hundehold. I dag beundres Gordon setter over hele verden som en vakker, gjennomtenkt og kapabel hund som bærer med seg et stykke skotsk historie inn i moderne hjem og jaktmarker.

## Å leve med rasen

Å leve med en Gordon setter er svært givende for mennesker som ønsker en aktiv, intelligent hund som er tett involvert i hverdagen. Dette er ikke en rase som passer godt til et veldig stillesittende liv eller for eiere som er borte fra hjemmet store deler av dagen, de fleste dager i uken. Før man anskaffer en Gordon setter, er det lurt å vurdere hvor godt rasens behov passer med egne rutiner, boforhold og langsiktige planer.

Tenk først gjennom tid og aktivitetsnivå. En Gordon trenger daglig mosjon uansett vær. Det behøver ikke være hard trening hver dag, men krever en forpliktelse til:

- Minst to skikkelige turer eller lufteturer daglig  
- Muligheter for å løpe løs i trygge områder der regelverket tillater det  
- Jevnlig trening, lek og mentale utfordringer  

Hvis du liker helgeturer i marka, turer på landet, utforsking av skog og strand eller å delta i hundeaktiviteter, kan en Gordon setter være en ideell turkamerat. Leilighetsliv kan fungere for en godt trent, voksen Gordon, men tilgang til trygge uteområder og en tydelig mosjonsplan er helt avgjørende. Hus med inngjerdet hage gjør ting enklere, ettersom mange Gordons har sterk interesse for lukter og gjerne vandrer av gårde om de får sjansen.

Økonomisk bør nye eiere planlegge for mer enn bare kjøpspris eller adopsjonsgebyr. Løpende utgifter inkluderer gjerne:

- Kvalitetsfôr tilpasset en middels stor, aktiv hund  
- Rutinemessig veterinærbehandling, vaksiner og parasittkontroll  
- Forsikring eller en spareordning til uforutsette veterinærutgifter  
- Pelspleieutstyr og eventuell profesjonell grooming  
- Kursavgifter, klubbkontingenter og aktivitets– og hjernetrimleker  
- Utskiftning av bånd, halsbånd, seler, senger og annet utstyr etter behov  

Avhengig av land og forsikringsnivå kan de årlige kostnadene bli betydelige, særlig de første årene når man investerer i kurs og utstyr. God planlegging gjør det lettere å ta fornuftige valg senere.

Nyttig utstyr for å bo komfortabelt med en Gordon setter inkluderer en godt tilpasset sele eller et solid halsbånd, et sterkt bånd, en langline for innkallingstrening og en behagelig seng på et rolig sted der hunden får være i fred. Mange eiere opplever at et bur, brukt positivt, hjelper ved renslighetstrening og gir hunden en trygg «hule». I bil er et sikkert bur eller en godkjent bilsele viktig for trygg transport til turer, trening og veterinær.

Innendørs er Gordon setter som oftest rolig og avslappet når den har fått nok aktivitet. Den ligger gjerne i nærheten av familien eller krøller seg sammen på en yndlingsplass. De trives ofte med faste rutiner og kan bli urolige i svært kaotiske hjem. Klare regler fra starten, jevne forventninger og milde, men tydelige grenser forebygger problemer som snoking på kjøkkenbenker, for røff lek eller vedvarende bjeffing ut vinduet.

Sosial kontakt er svært viktig. Gordon settere trives dårlig hvis de stort sett står i kennel eller er alene mesteparten av dagen. Mange kan lære å håndtere en vanlig arbeidsdag hvis de får en god morgentur, litt selskap midt på dagen og aktive kvelder, men de fungerer aller best i hjem der noen er til stede en betydelig del av dagen. Systematisk alenetrening fra valpestadiet, med korte og positive fravær, hjelper til å forebygge separasjonsproblemer.

For eiere som virkelig forstår og verdsetter behovene deres, gir Gordon setteren mye tilbake. De er morsomme og uttrykksfulle hunder med et dypt blikk og en stille måte å søke nærhet på som mange beskriver som nesten menneskelig i varmen. De gir et aktivt friluftsliv, en rolig tilstedeværelse innendørs og et partnerskap som – med god omsorg og forpliktelse – kan vare i mange år og skape minner for livet.

Gordon setter

The Kennel Club (UK)

Gordon Setter Club of the United Kingdom

Deutscher Setter Club e.V. (Germany)

Svenska Gordonsetterklubben (Sweden)

Norsk Gordonsetter Klub (Norway)

Gordon setter er en kraftig, skotsk fuglehund med svart og tan, silkeaktig pels, avlet for utholdenhet i krevende terreng. Den er intelligent, sensitiv og lojal, knytter seg tett til familien, trenger rikelig med daglig mosjon, vennlig og konsekvent trening, jevnlig pelsstell og nøye helsesjekk.

## Kjappe fakta

- Liten av størrelse men stor i holdning – Pomeranian er en klassisk «liten hund med stor personlighet» som fyller hjemmet med energi og tilstedeværelse.  
- Den fyldige dobbeltpelsen er en av de mest gjenkjennelige i hundeverdenen og finnes i et bredt spekter av farger, fra oransje og krem til svart, blå, sjokolade, sobel og mange kombinasjoner.  
- Veldig menneskeorientert og oppmerksom – Pomeranians er ofte utmerkede små vakthunder som raskt gir beskjed hvis noe endrer seg i hjemmet.  
- Smarte og lærevillige – de trives best med hjernetrim og korte, morsomme treningsøkter fremfor lange, ensformige øvelser.  
- Til tross for leketøysstørrelsen er de aktive og kvikke, men mosjonsbehovet kan som regel dekkes med daglige turer, lek og innendørs aktiviteter – noe som passer godt til by- og leilighetsliv.  


## Utseende og pels

Pomeranian er den minste varianten i spitzfamilien. Ved første øyekast legger de fleste merke til det reveaktige uttrykket, de våkne, mørke øynene og den stolte bæringen. Voksne hunder er kompakte, med kort rygg, dyp brystkasse til størrelsen og en rett overlinje. Halen er et av rasens kjennetegn: den er høyt ansatt og ligger flatt over ryggen, rikt kledd med lang, flytende pels som gir en rund silhuett.

Når det gjelder størrelse, veier mange Pomeranians mellom 2 og 3,5 kilo, med en høyde på rundt 20–24 centimeter ved skulderen. De skal føles overraskende solide når du løfter dem – ikke skjøre eller altfor fine i benbygningen. En velbygd Pom virker balansert fra alle vinkler, med rette ben og nok substans til å bevege seg sunt og sikkert.

Pelsen er en ekte dobbeltpels. Underullen er myk, tett og ullen og gir isolasjon. Dekkhåren er lengre, grovere og står ut fra kroppen, noe som gir den kjente «puddersky»- eller ballaktige fasongen. Rundt nakke og bryst danner pelsen en krage eller «mane», som ofte er mer markert hos hannhunder. Bakparten har gjerne tydelige «bukser» av lengre hår.

Fargene er usedvanlig varierte. Vanlige nyanser er:

- Oransje i mange toner  
- Krem, hvit eller kremsobel  
- Svart, brun, sjokolade, blå  
- Black and tan, blue and tan, chocolate and tan  
- Partifarger med hvitt og felt av en annen farge  

Når det gjelder pelsstell er jevnhet mye viktigere enn perfeksjon. Planlegg for:

- Børsting 2–3 ganger i uken med pinnerbørste og kam, med fokus bak ørene, i armhulene, under halen og i «buksene» der floker lett oppstår.  
- Skånsom linjebørsting helt ned til huden, ikke bare overfladisk. Dette forebygger toving av underullen.  
- Jevnlige sjekker for små floker, som kan holde på fukt og irritere huden om de blir sittende.  
- Av og til bad, omtrent hver 4.–8. uke, med mild hundesjampo og grundig tørking slik at underullen ikke forblir fuktig.  

Hold pelsen rundt potene og under føttene kortklipt for bedre feste og hygiene. Mange eiere steller også forsiktig rundt bakpart og hale for renhold. En Pomeranian i full pels er vakker, men husk at nedklipping helt kort kan påvirke hvordan pelsen vokser ut igjen og redusere den naturlige beskyttelsen mot varme og kulde. Nøye stell er som oftest en bedre løsning enn å klippe bort pelsen.  


## Temperament og personlighet

Å bo med en Pomeranian føles ofte som å dele hjem med en liten, nysgjerrig romkamerat som vil være med på alt. De er livlige, årvåkne og ofte ganske pratsomme. Mange Pomeranians knytter sterke bånd til menneskene sine og liker å følge dem fra rom til rom. Til tross for størrelsen ser de sjelden på seg selv som små, og de møter ofte livet med en selvtillit som kan nærme seg freidighet.

I familier liker Pomeranians å være midt i hverdagsaktivitetene. De setter pris på samhandling, lek og kos i sofaen. Med barn kan de være kjærlige og lekne, men den lille kroppen tåler ikke røff behandling. Denne rasen passer som regel best i familier med litt eldre, hundevante barn som kan lære å sitte på gulvet med hunden, unngå å gripe tak i den og respektere når hunden ønsker avstand.

Overfor andre hunder kan Pomeranian være overraskende fryktløs. Enkelte individer leker gjerne med langt større hunder, noe som ikke alltid er trygt. Andre er mer reserverte og foretrekker selskap av hunder på egen størrelse. Tidlig sosialisering hjelper dem å lære høflig hundespråk og reduserer risikoen for at «stor attityde i liten kropp» utvikler seg til reaktiv bjeffing eller snapping. Med katter og andre kjæledyr kan mange Pomeranians leve harmonisk dersom de introduseres rolig og tidlig.

Deres våkne, kvikke natur gjør at de raskt legger merke til lyder og bevegelser. Dette bidrar til at de er gode små vakthunder, men kan også føre til mye bjeffing om det ikke styres. Naboer i leilighetsbygg vil sette pris på tidlig trening på «stille» og faste rutiner – for eksempel å kunne se rolig ut av vinduet uten å reagere på hver forbipasserende.

Mange eiere beskriver Pomeranian som overraskende følsom. De trives best med milde, forutsigbare rutiner og tydelige rammer fremfor harde korreksjoner. Når de føler seg trygge, viser de en sjarmerende kombinasjon av selvstendighet og hengivenhet. Ofte liker de korte, intense lekeøkter etterfulgt av tid tett inntil favorittmennesket.

<x-quote text="Vår Pom er bitteliten, men har mer personlighet enn mange store hunder jeg har møtt. Hun vil være med på alt, men plukker også fort opp humøret mitt, så vi prøver å holde livet rolig og forutsigbart for henne." from="Lisa, Pomeranian‑eier" />


## Trening og mosjon

Selv om Pomeranian tilhører selskapshundgruppen, har den arbeidsrøtter felles med større spitzraser, noe som merkes gjennom intelligens og raske reaksjoner. De liker ofte trening som oppleves som lek. Mange er matmotiverte, andre elsker små leker eller ros. Korte, varierte treningsøkter på 5–10 minutter passer dem bedre enn lange, gjentakende øvelser.

Positiv forsterkning er helt avgjørende. Disse hundene kan være stolte og «slå seg av» hvis treningen oppleves ubehagelig. Belønn atferden du vil se mer av, og bruk mild styring for å hindre at uønskede vaner får feste. Fordi Pomeranians er svært observante, lærer de ofte husrutiner nesten av seg selv. Det er praktisk, men betyr også at de lett kan plukke opp mindre ønskelige vaner, som å løpe til døren ved den minste lyd eller kreve oppmerksomhet med bjeffing.

Grunnleggende treningsmål bør være:

- Sikker innkalling tilpasset størrelsen og sikkerheten deres  
- Rolige hilserutiner med mennesker og andre hunder  
- Bjeffe på kommando og «stille» på kommando  
- Håndteringstrening for børsting, tannstell og veterinærbesøk  
- Selvtillitsbygging gjennom enkle triks og nesearbeid  

Mosjonsbehovet er som regel moderat sammenlignet med større, svært aktive raser. De fleste voksne Pomeranians trives med:

- To til tre korte turer om dagen, tilpasset alder og kondisjon  
- Ekstra lekeøkter inne eller i en trygg, inngjerdet hage  
- Hjernetrim som aktivitetsleker, søk og enkel lydighet eller triks  

På grunn av størrelsen må man beskytte ledd og vekstsoner, spesielt hos valper. Unngå lange trapper, hopping ned fra møbler og svært lange eller harde løpeturer. Kaldt eller veldig vått vær kan være slitsomt, så et godt tilpasset dekken om vinteren og nøye oppfølging i varmt vær er nyttig. Om sommeren bør turene legges til kjøligere tider på dagen, og hunden skal alltid ha tilgang til friskt vann og skygge.

For eiere som liker organiserte aktiviteter, kan mange Pomeranians ha glede av:

- Rallylydighet med korte, presise øvelser  
- Agility på lavt, sikkert nivå med hensyn til leddene  
- Triksetrening og freestyle, der den uttrykksfulle naturen virkelig kan skinne  

<x-quote text="Mange Pomeranians er mer fornøyde med tre korte, interessante turer og litt hjernetrim hjemme enn med én lang, utmattende økt. Tanke‑arbeid gjør dem ofte behageligere slitne enn ren distanse." from="Get a Pet‑redaksjonen" />


## Helse

Pomeranian er generelt en langlivet rase, og det er ikke uvanlig at godt ivaretatte hunder blir 12–15 år eller mer. Samtidig har de, som alle raser, noen helseområder eiere og oppdrettere bør følge ekstra nøye med på.

På grunn av den lille størrelsen er tannhelse et nøkkeltema. De små kjevene kan gi trangstilte tenner og økt plakkdannelse. Daglig eller nesten daglig tannpuss med hundetannkrem, kombinert med jevnlige tannkontroller hos veterinær, bidrar til å forebygge smertefulle tannproblemer senere i livet.

Ortopediske utfordringer kan forekomme, særlig patellaluksasjon (løse kneskåler). Ansvarlige oppdrettere undersøker avlsdyr for knehelse. Som eier kan du hjelpe ved å holde Pomeranianen slank og unngå hyppig hopping ned fra høye møbler, spesielt i valpeperioden, for å redusere belastningen på leddene.

Noen Pomeranians kan få problemer med luftrøret, som irritasjon eller kollaps. Dette kan vise seg som tørr, gjøende hoste, særlig når hunden trekker i båndet. Bruk av godt tilpasset sele i stedet for halsbånd på tur anbefales som regel for å avlaste halsen. Ved vedvarende hosting eller endret pust bør veterinær kontaktes.

Andre tilstander som kan sees i rasen, inkluderer:

- Enkelte øyesykdommer, som katarakt  
- Hjertesykdom i eldre alder  
- Hud- og pelsproblemer, inkludert alopeci eller såkalt «black skin disease» i noen linjer  

Valpekjøpere kan spørre oppdrettere hvilke helsetester de gjennomfører, og hvordan de jobber for å holde linjene sunne. Mange ansvarlige oppdrettere bruker knerøntgen/-vurdering, øyelysning og i noen land tilleggstester anbefalt av kennelklubber eller raseklubber.

Vektkontroll er en enkel, men svært viktig helsefaktor. Det er lett å overfôre en liten hund. Selv litt overvekt kan belaste hjerte og ledd. Bruk målebeger til fôret, regn godbiter inn i dagsrasjonen og sørg for at ribbene kan kjennes under et tynt fettlag.

Avtal også faste veterinærkontroller, og hold vaksiner og parasittbeskyttelse oppdatert. Å vurdere [dyreforsikring](https://getapet.com/no/pet-insurance) er ofte lurt for små raser som kan ha behov for tannbehandling eller spesialundersøkelser i eldre år.

<x-quote text="Når du velger en Pomeranian‑valp, spør om helsehistorien til foreldre og besteforeldre – ikke bare om testene på papiret. Gode oppdrettere er som regel åpne for å snakke om både styrker og svakheter i linjene sine." from="Get a Pet‑redaksjonen" />


## Historie og opprinnelse

Pomeranian tilhører den større spitzfamilien, som også omfatter raser som tysk spitz, samojed og finsk lapphund/finsk spets. Alle deler typiske trekk som spiss snute, stående ører, tykk dobbeltpels og krøllet hale. Historisk utviklet spitz-typene seg i kaldere klimaer, der de arbeidet som vakthunder, sledehunder og allsidige gårdshjelpere.

Forfedrene til dagens Pomeranian var betydelig større, ofte 10–15 kilo eller mer. De kom fra det historiske området Pommern ved Østersjøen, i det som i dag er deler av Tyskland og Polen. Der arbeidet de som allsidige gårdshunder og følgesvenner, verdsatt for årvåkenhet, værbestandig pels og lojalitet.

På 1700- og 1800‑tallet fikk disse hundene oppmerksomhet i Storbritannia og ellers i Europa som sjarmerende selskapshunder. Over tid avlet man bevisst for mindre størrelse, rikere pels og mer selskapspreget temperament. En av de mest kjente beundrerne var dronning Victoria, som både eide og avlet Pomeranians. Hennes forkjærlighet for de minste individene påvirket rasen sterkt og bidro til miniatyrutgaven vi kjenner i dag.

Etter hvert som rasen spredte seg, ble ulike fargevarianter populære i forskjellige perioder. Oransje og sobel var lenge favorisert, men moderne avl har tatt i bruk et bredt fargespekter. Dagens rasestandarder i kennelklubber legger vekt på type, sunne bevegelser og det karakteristiske livlige, stolte uttrykket.

I dag er Pomeranian først og fremst en selskapshund og utstillingshund. De sees på utstillinger over hele verden og dukker stadig oftere opp i hundesport, terapiarbeid og som urbane familiehunder. Til tross for det forfinede utseendet viser mange fortsatt spor av arbeidsbakgrunnen sin gjennom årvåkenhet, nysgjerrighet og et sterkt territoriebevisst instinkt.

Reisen fra robust gårdsspitz til glamorøs toy‑hund er en av de mer dramatiske størrelsesendringene i hundeverdenen. Likevel bærer en Pomeranian fortsatt mye av sjelen til en større spitz i seg – bare i et mindre, mer bærbart format som passer moderne hjem og byliv.  


## Å leve med rasen

Å dele livet med en Pomeranian betyr å tilpasse seg en liten, men tydelig tilstedeværelse som gjerne deltar i det meste du gjør. Disse hundene knytter seg tett til familien sin og liker dårlig å være mye alene. Mange klarer en normal arbeidsdag alene dersom de gradvis trenes til det og får kvalitetstid, hjernetrim og mosjon når folkene deres er hjemme. Svært lange dager alene, dag etter dag, er derimot ikke ideelt.

Nye eiere bør være forberedt på:

- Regelmessig pelsstell med børsting flere ganger i uken  
- Daglige turer og lek, selv om hunden er liten  
- Kontinuerlig trening for å håndtere bjeffing og høflig oppførsel  
- Fokus på tannpleie og generelt helsestell  

Kostnader vil variere mellom land, men det er lurt å planlegge for:

- Innkjøpspris, som kan være betydelig for en godt avlet Pomeranian  
- Vaksiner, ID‑merking og tidlig veterinæroppfølging  
- Kastrering/sterilisering dersom hunden ikke skal brukes i avl  
- Kvalitetsfôr tilpasset små raser  
- Utstyr til pelsstell eller profesjonell grooming hvis du ønsker hjelp  
- Forsikring og årlige rutinekontroller hos veterinær  

I løpet av et år kan løpende utgifter pluss enkeltkostnader som tannrens eller mindre sykdommer bli en del. En økonomisk buffer eller forsikring gjør det lettere å håndtere uforutsette hendelser uten stress.

Nyttig utstyr til en Pomeranian inkluderer:

- En komfortabel, tett sittende sele som ikke presser på halsen  
- Lette, men solide kobbel, pluss langline for trygg frihet ute  
- Bur eller valpehage som trygt hvilested og til reiser  
- Skli­sikre trapper eller ramper hvis hunden ofte er i sofa eller seng  
- Aktivitetsleker, snusematter og tyggeleker tilpasset små kjever  
- En myk, varm seng plassert i trekkfritt område  

Boligarealet kan være både lite og stort. Pomeranians kan trives godt i leilighet, så lenge behovene for selskap, bevegelse og mental stimulering dekkes. Lydkontroll er viktig i tettbebygde områder, så trening på ro ved døren og belønning av stille stunder fra tidlig alder lønner seg senere.

For de som vurderer avl, er spesialkunnskap om fødsler hos små raser, god støtte fra en mentor og passende verktøy som [verktøy for oppdrettere](https://getapet.com/no/breeder-tools) og kullforsikring svært nyttig. Ansvarlig avl i denne lille rasen krever nøye planlegging av størrelse, temperament og helse.

<x-quote text="Det som overrasket meg mest, var hvor mye liv en liten hund kan bringe inn i et hjem. Vår Pom tar lite plass, men har stor innvirkning på hverdagsgleden, og hun har gjort oss mer aktive og til stede i rutinene våre." from="Johan, hundeeier" />

Hvis du er usikker på om Pomeranian passer til din livsstil, kan du utforske [Hundeguide for raser](https://getapet.com/no/dog-breed-advisor) for å sammenligne ulike raser og reflektere over hvilken type følgesvenn som vil passe deg best.

<x-quote text="Før du ønsker en Pomeranian velkommen, tenk lenger enn det søte utseendet. Spør deg selv om du er klar for en følsom, årvåken og pelskrevende liten følgesvenn i godt over et tiår." from="Get a Pet‑redaksjonen" />

Pomeranian

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Deutscher Spitz Club (Germany)

Liten, reveaktig spisshund med tett, fluffy dobbelt pels i mange farger. Med en vekt på 2–3,5 kg er Pomeranians livlige, årvåkne og svært menneskeorienterte selskaps­hunder som også er gode vakthunder. De trenger jevnlig pelsstell, mild og positiv trening, daglige turer, mentale utfordringer, tannstell og beskyttelse av de små leddene sine.

Gordon setter vs Pomeranian

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser