## Kjappe fakta

- Særpreget sort og tan setter, opprinnelig avlet i Skottland som en utholdende fuglehund i hardt vær og krevende terreng  
- Intelligent, følsom og dypt lojal følgesvenn som knytter seg sterkt til familien og misliker å bli holdt utenfor  
- Høy utholdenhet og sterk arbeidsmoral gjør Gordon setter til en utmerket makker for aktive eiere som liker turer, løping eller hundesport  
- Modnes langsomt både fysisk og mentalt, og forblir ofte valpete og lekne godt inn i tredje, ja til og med fjerde leveår  
- Iøynefallende, silkemyk pels med rike tan–tegninger som er overraskende lettstelt med jevnlig børsting og fornuftig stell  

## Utseende og pels

Gordon setter er den tyngste og mest substansielle av setterrasene, med et edelt og litt alvorlig uttrykk som vitner om rasens intelligens og konsentrasjon. Hannhunder er vanligvis rundt 66 centimeter høye ved skulderen, tispene noe lavere, og vekten ligger som regel mellom 25 og 34 kilo, avhengig av kjønn, bygning og kondisjon. Helhetsinntrykket skal være en atletisk brukshund – kraftfull uten å virke tung og klossete, elegant uten å virke skjør.

Kroppen er litt lengre enn den er høy, noe som hjelper Gordon setteren å bevege seg effektivt over lange distanser i terrenget. Brystkassen er dyp nok til å gi god plass til hjerte og lunger, og ryggen er sterk og rett. Bakparten er gjerne godt utviklet og muskuløs, og gir det skyvet og den utholdenheten rasen er kjent for. Hodet er forholdsvis langt og edelt, med tydelig stopp, mørkebrune øyne og lavt ansatte, lange ører som henger tett inntil hodet med myke beheng.

Pelsen er et av Gordon setterens mest iøynefallende trekk. Den er:

- Myk og rett eller svakt bølget  
- Middels lang på kroppen, med silkemykt beheng på ører, bryst, ben og hale  
- Tilstrekkelig værbestandig til å beskytte hunden under arbeid i regn, vind og kratt  

Fargen er alltid sort med tydelig avgrensede, rike tan–tegninger i kastanjebrun eller mahogni. Disse tan–feltene sitter over øynene som uttrykksfulle «øyenbryn», på sidene av snuten, på hals, bryst, ben og under halen. Det kan forekomme en liten hvit brystflekk, men helhetsinntrykket skal være overveiende sort med varme, blanke tan–tegninger.

Pelsstellet er overkommelig hvis man følger det opp jevnlig. En Gordon setter som børstes grundig to til tre ganger i uken, vil som regel riste av seg skitt og holde seg relativt flokefri. En piggbørste og en metallkam fungerer godt for de fleste hunder. Vær spesielt nøye med beheng på ørene, bak bena og «buksene» på bakparten. Disse områdene kan lett tove seg, særlig hos aktive hunder som liker våte og gjørmete skoger og jorder.

Eiere som går med hunden i tett kratt bør også sjekke pelsen for frø, kvister og klister som har festet seg. Fjerner man dette raskt, reduserer man risikoen for tover og hudirritasjon. Mange familieeiere velger lett trimming hos hundefrisør hver annen til tredje måned, spesielt rundt poter, ører og hale. Det holder hunden mer velstelt og reduserer mengden rusk som dras inn.

Bad er bare nødvendig når hunden er synlig skitten eller lukter tydelig. En mild hundeshampo brukt med noen måneders mellomrom er vanligvis tilstrekkelig. Ørene bør sjekkes ukentlig for voks, rødhet eller vond lukt, siden hengende ører lettere fanger fukt og skitt. Jevnlig kloklipp, tannstell og en rask sjekk for hudklumper eller irritasjon fullfører en fornuftig stellrutine som holder Gordon setteren sunn og ser bra ut.

## Temperament og personlighet

Gordon setter omtales ofte som en «én familie»-hund. De knytter seg svært sterkt til sine mennesker og liker å være nær både fysisk og mentalt. Mange følger eierne fra rom til rom, legger seg ved føttene dine eller lener seg lett mot beinet ditt for trygghet. Denne kjærlige naturen gjør dem til flotte familiehunder, men betyr også at de kan være følsomme for å bli mye alene.

I hverdagen er en veloppdrettet og godt sosialisert Gordon setter som regel:

- Lojal og hengiven mot familien  
- Mild og tolerant med barn når de har lært hvordan man oppfører seg rundt hunder  
- Rolig inne når mosjonsbehovet er dekket  
- Vaktsom og noe reservert overfor fremmede, men ikke aggressiv  

Sammen med barn kan Gordon setteren være svært kjærlig og tålmodig, særlig hvis de vokser opp sammen. Størrelsen og entusiasmen, spesielt i unghundtiden, gjør likevel at tilsyn er viktig rundt små barn. En logrende hale og en ivrig velkomst kan lett velte en smårolling. Ved å lære barna å respektere hundens plass, unngå røff lek og kjenne igjen tegn på tretthet eller stress, legger man til rette for et godt samspill.

Gordon settere kommer ofte godt overens med andre hunder, særlig hvis de introduseres gradvis og sosialisering starter tidlig. De kan være litt mer alvorlige eller stolte enn enkelte andre fuglehundraser, og setter kanskje ikke pris på veldig bråkete eller pågående hundekamerater. Tidlig eksponering for ulike hunder og situasjoner bidrar til å forebygge skyhet eller overbeskyttende adferd senere. Når det gjelder katter og mindre dyr, avhenger mye av individet og hvor tidlig de blir kjent. Som jaktlig anlagt rase med sterk jakt– og jaktlyst, vil mange se raske, små dyr som bytte. En katt som bor i hjemmet fra valpestadiet, aksepteres oftere, mens fremmede katter eller vilt utendørs lettere utløser jakt.

Mentalt er rasen intelligent, reflektert og noe selvstendig. I jaktsituasjoner forventes det at en Gordon leter etter fugl et stykke fra fører og tar selvstendige avgjørelser. Denne selvstendigheten kan hjemme arte seg som en hund som av og til «tenker seg om» før den adlyder, eller som responderer langsommere hvis den ikke ser poenget. De er sjelden sta bare for å være vanskelige, men de trenger konsekvent, rettferdig behandling og tydelige rammer.

Vanlige utfordringer kan være:

- Høyt energinivå og kjedsomhet hvis mosjon og mental stimulering ikke er tilstrekkelig  
- Følsomhet for hard stemmebruk eller straff  
- Utprøving av grenser i unghundperioden, spesielt fra ca. 8 måneder til 2 år  
- Sterk interesse for lukter, som kan føre til at hunden vandrer avgårde hvis innkallingen ikke er godt trent  

En Gordon setter trives best i en familie som liker å være ute og som inkluderer hunden i dagliglivet. Når de fysiske og sosiale behovene er dekket, er de milde, morsomme og dypt lojale følgesvenner som passer godt inn i familielivet og tilfører hjemmet en rolig, trygg tilstedeværelse.

## Trening og mosjon

Å trene en Gordon setter er både givende og tidvis krevende. De er kvikke i hodet og lærer mønstre raskt, men har også et selvstendig preg utviklet gjennom generasjoner som jakthunder. De ble avlet for å søke vilt på egen hånd, markere funn for jegeren og holde seg i ro til de får klarsignal. Denne kombinasjonen av initiativ og selvkontroll gjør at treningen må ta hensyn til intelligensen deres, samtidig som de får en tydelig struktur.

Positiv forsterkning er den klart mest effektive treningsmetoden for denne rasen. Gordon settere responderer svært godt på belønninger – enten det er godbiter, leker eller entusiastisk ros. De kan «stenge ned» eller bli usikre ved hard behandling eller urimelig korreksjon. Korte, fokuserte økter som avsluttes med mestring, holder motivasjonen oppe. Variasjon er også viktig: gjentakelse av samme øvelse på samme måte om og om igjen kan fort kjede en Gordon og gi tregere respons. Ved å blande inn lydighet, søksøvelser og små utfordringer som å finne gjemte gjenstander eller løse aktivitetsleker, holder man hodet i gang.

Viktige treningsområder er:

- Pålitelig innkalling, trent fra valpestadiet i trygge omgivelser før man øker forstyrrelsesnivået  
- Gå pent i bånd, siden entusiasme og styrke ellers fort gir kraftig trekking  
- Rolige hilseritualer for å unngå hopping på besøkende  
- God «bli» og «la være» for sikkerhet rundt vilt, mat eller trafikk  

Mosjonsbehovet er betydelig. En frisk, voksen Gordon setter trenger vanligvis minst 1,5–2 timer variert aktivitet daglig, med både fysisk mosjon og mental stimulering. Det handler ikke bare om lange båndturer. De har stor nytte av å løpe løs i trygge, inngjerdede eller sikre områder, der de kan strekke ut og bruke nesen. Mange eiere opplever at to skikkelige turer om dagen, kombinert med trening og hjernetrim innendørs, gjør hunden fornøyd og rolig hjemme.

Aktiviteter Gordon setter ofte liker spesielt godt, er:

- Lange turer i skog og mark  
- Jogging eller løping med eier når hunden er ferdig utvokst  
- Jakttrening og fuglehundarbeid som utnytter de naturlige anleggene  
- Nesesøk, spor og leker der hunden får bruke luktesansen  
- Canicross, bikejoring i kjølig vær eller andre aktive hundesporter  
- Agility eller rallylydighet, der både fysikk og hode får jobbe  

Valper og unghunder må håndteres med omtanke for å beskytte voksende ledd. Korte, hyppige lekeøkter, kontrollerte båndturer og rikelig hvile er bedre enn lange, harde løpeturer eller hopping ned fra høyder. Velstrukturerte valpekurs med fokus på sosialisering, trygghet og grunnleggende hverdagslydighet gir et godt fundament for videre trening.

En understimulert Gordon setter finner gjerne på egne aktiviteter – som å grave hull, tygge på feil ting eller bjeffe mye på forbipasserende. Eiere som investerer tid i trening, miljøberikelse og variert mosjon, får igjen en samarbeidsvillig, lærevillig turkamerat som kan lykkes på mange arenaer og fungere godt i familien.

## Helse

Gordon settere er gjennomgående robuste og atletiske hunder, men som alle raser har de disposisjon for enkelte helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen gjennom helsetesting, nøye kombinasjoner og god oppfølging av valpene. Fremtidige eiere bør sette seg inn i de viktigste problemstillingene og spørre oppdrettere om helsestatus på begge foreldre.

Noen av de mest omtalte helseutfordringene hos Gordon setter er:

Hofteleddsdysplasi  
En utviklingsforstyrrelse der hofteleddet ikke passer godt nok sammen, noe som over tid kan gi smerter, slitasje og redusert bevegelighet. Seriøse oppdrettere røntger og avleser hofter og bruker hunder med gode resultater i avl. Å holde Gordon setteren slank, unngå for mye hard belastning i vekstperioden og gi fornuftig fôr, bidrar til å beskytte leddene.

Albueleddsdysplasi  
Mindre vanlig enn hofteproblemer, men forekommer i enkelte linjer. Som ved hofter er albueavlesning før avl og god mosjonsstyring hos unghunder viktige tiltak for å redusere risiko for kliniske problemer.

Progressiv retinal atrofi og andre øyesykdommer  
Progressiv retinal atrofi er en arvelig øyelidelse som kan gi gradvis synstap. Øyelysing av avlsdyr hos autorisert øyelyser anbefales sterkt. Enkelte raseklubber anbefaler også DNA–tester der dette finnes, for å kartlegge bærere og unngå risikable kombinasjoner. Katarakt (grå stær) og andre øyeproblemer kan også forekomme, så regelmessige øyekontroller er nyttige, særlig hos eldre hunder.

Hypotyreose  
En hormonell sykdom med for lavt nivå av stoffskiftehormon. Symptomer kan være slapphet, vektøkning, hud– og pelsproblemer og endret adferd. Tilstanden kan vanligvis håndteres godt med daglig medisinering når diagnosen er stilt.

Magedreining (gastro­dilatasjon–volvulus, «bloat»)  
Som mange dypbrystede raser kan Gordon setter være utsatt for magedreining, en livstruende tilstand der magesekken fylles med gass og kan vri seg. Eiere bør lære seg tegnene, som forsøk på brekninger uten at noe kommer opp, oppblåst buk, uro og smerte. Å gi to eller flere mindre måltider i stedet for ett stort, unngå hard aktivitet rett før og etter fôring og dempe «sluking» av mat og vann, er fornuftige tiltak. I noen høyrisikoraser velger enkelte eiere forebyggende operasjon (gastropeksi) etter råd fra veterinær.

Ørebetennelser  
De lange, hengende ørene kan lett samle fukt og skitt. Jevnlige ørekontroller, skånsom rensing ved behov og god tørk etter bading eller svømming bidrar til å forebygge infeksjoner.

Forventet levealder for en Gordon setter ligger som regel mellom 10 og 13 år, med noen individer som blir eldre med god pleie og litt flaks. Idealkroppsvekt, jevnlige veterinærkontroller, vaksiner, parasittkontroll, tannhelse og et fôr tilpasset alder og aktivitetsnivå har stor betydning for helsen på lang sikt.

Ansvarlige oppdrettere bruker gjerne en kombinasjon av tester anbefalt av nasjonale raseklubber. Gode spørsmål til oppdretter kan være:

- Hvilke helsetester er gjort på foreldrene, og kan jeg få se resultatene?  
- Hvor gamle blir hundene i linjene deres vanligvis, og hvilke helseproblemer har dere vært borti?  
- Hvilke råd gir dere nye eiere om fôring, mosjon og forebyggende helsepleie?  

En oppdretter som er åpen, kunnskapsrik og genuint opptatt av rasens velferd, er en viktig medspiller for å gi livet med Gordon setter en best mulig start.

## Historie og opprinnelse

Gordon setter har sine røtter i de karrige landskapene i Skottland, der det var behov for tøffe, værbestandige fuglehunder til jakt på blant annet rype over myr og lyngheier. Settertypene har en felles lang historie, men den varianten som ble til Gordon setter, er særlig knyttet til kennelen til den 4. hertugen av Gordon tidlig på 1800–tallet.

På hertugens gods, Gordon Castle, ble en stamme av sort–tan settere utviklet med nøye utvalg for utholdenhet, god nese og stødig, pålitelig gemytt. Hundene ble verdsatt ikke bare for skjønnheten, men for evnen til å arbeide lange dager under tøffe forhold, dekke store områder i moderat tempo og «sette» fugl ved å fryse i en karakteristisk stilling for å vise jegeren hvor fuglen lå.

Det finnes ulike teorier om opphavet til Gordon setterens farge og bygning. Historiske kilder nevner mulige innslag av collie, blodhund og andre lokale brukshunder, ettersom oppdrettere eksperimenterte for å få en hund som både var tiltalende å se på og fungerte stabilt i arbeid. Over tid utviklet det seg en gjenkjennelig type: tyngre og mer kraftfull enn de andre setterrasene, med rolig besluttsomhet og en dyp sort og tan pels.

Rasen spredte seg etter hvert utenfor Skottland og ble populær i andre deler av Storbritannia, senere også i Europa og Nord–Amerika. De første rasestandardene kom på 1800–tallet, og etter hvert ble Gordon setter anerkjent som egen rase, adskilt fra engelsk og irsk setter. Selv om det fantes regionale forskjeller i foretrukket arbeidstil og detaljer i eksteriøret, var kjernen den samme: en allsidig fuglehund med stort mot og stor utholdenhet.

I dag brukes Gordon setter fortsatt som jakthund i mange land, særlig blant entusiaster som verdsetter tradisjonelt fuglehundarbeid. Samtidig har rasen fått en solid plass som lojal familiehund og deltaker i ulike hundesporter. Mange Gordons hevder seg i jaktprøver, apport– og jaktprøver, lydighet, rally, nesearbeid og agility.

Balansen mellom å bevare bruksegenskapene og å møte forventningene til familiehund er en løpende utfordring for raseklubber og oppdrettere. Raseorganisasjoner i flere land arrangerer jakt– og treningsdager, working tests og informasjonsmøter for å bevare Gordon setterens jaktheritage samtidig som de fremmer ansvarlig hundehold. I dag beundres Gordon setter over hele verden som en vakker, gjennomtenkt og kapabel hund som bærer med seg et stykke skotsk historie inn i moderne hjem og jaktmarker.

## Å leve med rasen

Å leve med en Gordon setter er svært givende for mennesker som ønsker en aktiv, intelligent hund som er tett involvert i hverdagen. Dette er ikke en rase som passer godt til et veldig stillesittende liv eller for eiere som er borte fra hjemmet store deler av dagen, de fleste dager i uken. Før man anskaffer en Gordon setter, er det lurt å vurdere hvor godt rasens behov passer med egne rutiner, boforhold og langsiktige planer.

Tenk først gjennom tid og aktivitetsnivå. En Gordon trenger daglig mosjon uansett vær. Det behøver ikke være hard trening hver dag, men krever en forpliktelse til:

- Minst to skikkelige turer eller lufteturer daglig  
- Muligheter for å løpe løs i trygge områder der regelverket tillater det  
- Jevnlig trening, lek og mentale utfordringer  

Hvis du liker helgeturer i marka, turer på landet, utforsking av skog og strand eller å delta i hundeaktiviteter, kan en Gordon setter være en ideell turkamerat. Leilighetsliv kan fungere for en godt trent, voksen Gordon, men tilgang til trygge uteområder og en tydelig mosjonsplan er helt avgjørende. Hus med inngjerdet hage gjør ting enklere, ettersom mange Gordons har sterk interesse for lukter og gjerne vandrer av gårde om de får sjansen.

Økonomisk bør nye eiere planlegge for mer enn bare kjøpspris eller adopsjonsgebyr. Løpende utgifter inkluderer gjerne:

- Kvalitetsfôr tilpasset en middels stor, aktiv hund  
- Rutinemessig veterinærbehandling, vaksiner og parasittkontroll  
- Forsikring eller en spareordning til uforutsette veterinærutgifter  
- Pelspleieutstyr og eventuell profesjonell grooming  
- Kursavgifter, klubbkontingenter og aktivitets– og hjernetrimleker  
- Utskiftning av bånd, halsbånd, seler, senger og annet utstyr etter behov  

Avhengig av land og forsikringsnivå kan de årlige kostnadene bli betydelige, særlig de første årene når man investerer i kurs og utstyr. God planlegging gjør det lettere å ta fornuftige valg senere.

Nyttig utstyr for å bo komfortabelt med en Gordon setter inkluderer en godt tilpasset sele eller et solid halsbånd, et sterkt bånd, en langline for innkallingstrening og en behagelig seng på et rolig sted der hunden får være i fred. Mange eiere opplever at et bur, brukt positivt, hjelper ved renslighetstrening og gir hunden en trygg «hule». I bil er et sikkert bur eller en godkjent bilsele viktig for trygg transport til turer, trening og veterinær.

Innendørs er Gordon setter som oftest rolig og avslappet når den har fått nok aktivitet. Den ligger gjerne i nærheten av familien eller krøller seg sammen på en yndlingsplass. De trives ofte med faste rutiner og kan bli urolige i svært kaotiske hjem. Klare regler fra starten, jevne forventninger og milde, men tydelige grenser forebygger problemer som snoking på kjøkkenbenker, for røff lek eller vedvarende bjeffing ut vinduet.

Sosial kontakt er svært viktig. Gordon settere trives dårlig hvis de stort sett står i kennel eller er alene mesteparten av dagen. Mange kan lære å håndtere en vanlig arbeidsdag hvis de får en god morgentur, litt selskap midt på dagen og aktive kvelder, men de fungerer aller best i hjem der noen er til stede en betydelig del av dagen. Systematisk alenetrening fra valpestadiet, med korte og positive fravær, hjelper til å forebygge separasjonsproblemer.

For eiere som virkelig forstår og verdsetter behovene deres, gir Gordon setteren mye tilbake. De er morsomme og uttrykksfulle hunder med et dypt blikk og en stille måte å søke nærhet på som mange beskriver som nesten menneskelig i varmen. De gir et aktivt friluftsliv, en rolig tilstedeværelse innendørs og et partnerskap som – med god omsorg og forpliktelse – kan vare i mange år og skape minner for livet.

Gordon setter

The Kennel Club (UK)

Gordon Setter Club of the United Kingdom

Deutscher Setter Club e.V. (Germany)

Svenska Gordonsetterklubben (Sweden)

Norsk Gordonsetter Klub (Norway)

Gordon setter er en kraftig, skotsk fuglehund med svart og tan, silkeaktig pels, avlet for utholdenhet i krevende terreng. Den er intelligent, sensitiv og lojal, knytter seg tett til familien, trenger rikelig med daglig mosjon, vennlig og konsekvent trening, jevnlig pelsstell og nøye helsesjekk.

## Kjappe fakta

- En av de minste terrierrasene, men full av selvtillit og personlighet.  
- Avlet som en hardtarbeidende rottejeger på gårder og i staller, og elsker derfor fortsatt å jakte og utforske.  
- Kjennetegnes av stående ører og et lett revaktig uttrykk som gir et våkent og oppmerksomt blikk.  
- Værbestandig, «vask og bruk»-pels med stri struktur som trenger jevnlig stell og rydding, men ikke tung pelspleie.  
- Som regel robust og langlivet, og ofte leken og livlig langt opp i seniorårene.  


## Utseende og pels

Norwich terrier er en liten, kompakt hund, men mange blir overrasket over hvor tung og solid den føles når de løfter den. Ideell høyde er rundt 25–26 centimeter over manken, med en vekt som vanligvis ligger mellom 5 og 6 kilo, selv om noen friske hunder kan ligge litt utenfor dette. Kroppen er kort og godt sammensatt, med god benstamme og substans. Ingenting ved en Norwich skal virke spinkelt eller fintbygget. Den er avlet som arbeidsterrier, så helhetsinntrykket skal være en liten, men kapabel hund som kan komme inn på trange steder, men likevel har tyngde nok til å hevde seg.

Hodet er en av rasens mest sjarmerende trekk. Norwich terrier har lett avrundet skalle, kraftig snuteparti og tydelig stopp. De mørke, ovale øynene er uttrykksfulle og kvikke, ofte med et nysgjerrig og litt rampete blikk. De stående, middels store ørene sitter godt fra hverandre og bæres rett opp, noe som forsterker det våkne, litt revaktige uttrykket mange eiere forelsker seg i. Halen er som regel middels lang, høyt ansatt og bæres muntert når hunden er i bevegelse, men ikke krøllet over ryggen.

Pelsen er en viktig del av rasens særpreg. Norwich terrier har en stri, rett, værbestandig dekkpels med tett, mykere underull. Kroppspelsen skal kjennes tett og nesten ståltrådaktig, aldri myk eller lodden. Rundt hals og skuldre er det ofte en kraftigere krage som gir et lett «løvepreg», mens hårene på hode og ører er kortere og jevnere, med nok pels på snuten til å danne myke værhår, men ikke et fullskjegg.

Godkjente farger er:

- Rød, fra lys hvete til dyp, rik rød  
- Sort og tan  
- Grizzle  
- Wheaten (hvete)  

Hvite tegninger er ikke typisk og blir generelt ikke ønsket i utstillingsringen, men en liten hvit flekk er ikke uvanlig hos familiehunder.

Pelsstellet på en Norwich terrier er overkommelig sammenlignet med mange andre raser, men det er viktig å bevare riktig pelsstruktur. Regelmessig børsting, omtrent to til tre ganger i uken, hjelper til med å fjerne løse hår og forebygge floker, spesielt rundt kragen og bakparten. En slicker-børste og en metallkam fungerer som oftest godt. Mange eiere lærer seg også enkel håndstripping, altså å nappe død dekkpels forsiktig ut for hånd eller med strippingkniv. Dette holder pelsen stri og værbestandig. Klipping er mulig på rene familiehunder, men har lett for å mykne pelsen og kan gjøre den mer utsatt for toving og at den trekker til seg skitt.

Bading bør bare gjøres ved behov, siden hyppige bad kan fjerne de naturlige oljene som beskytter hud og pels. Et mildt hundesjampo, etterfulgt av grundig skylling og tørk, er vanligvis tilstrekkelig. Sjekk ørene jevnlig for voks og smuss, klipp klørne hver tredje–fjerde uke, og følg med på tannhelsen. Den lille munnen kan være utsatt for tannstein, så regelmessig tannpuss er svært nyttig. Med fornuftig pelsstell og oppmerksomhet på struktur forblir Norwich terrieren en nett, praktisk liten hund som alltid ser klar ut for nye oppgaver.  


## Temperament og personlighet

Livet med en Norwich terrier er sjelden kjedelig. Dette er en stor personlighet i en liten kropp, ofte beskrevet som fryktløs, arbeidsvillig og full av glede. Samtidig er en godt oppdrettet og godt sosialisert Norwich kjent for å være mer omgjengelig og mindre skarp enn enkelte andre terrierraser. De knytter seg tett til familien og vil helst være med på alt som skjer, ikke bare stå på sidelinjen.

Hjemme følger Norwich terrieren ofte folkene sine fra rom til rom, alltid interessert i hva som foregår. Mange eiere beskriver dem som «skygger med gjørmete labber». De elsker å krølle seg sammen i sofaen etter en god tur eller lekestund, og selv om de absolutt er aktive, er energinivået som regel håndterbart så lenge de får nok mosjon og mental stimulering. Innendørs kan de være relativt rolige, men de slår over i full «vakthundmodus» idet det ringer på døren eller en ekorn våger seg over hagen.

Med barn er Norwich terrier som oftest kjærlig og leken, særlig hvis de har vokst opp sammen. Den solide kroppen og trygge naturen gjør dem ofte mer tolerante for støy og hektisk familieliv enn enkelte små selskapsraser. Men de er fortsatt små hunder og skal behandles med respekt. Små barn må lære å håndtere dem forsiktig, og samvær bør alltid være under tilsyn for å unngå uhell som hardhendt grabbing eller at noen faller over hunden. Når de behandles pent, blir mange Norwich flotte barndomskamerater som gjerne er med på lek og elsker å være en del av familiens rutiner.

Overfor andre hunder kan Norwich terrier være sosiale hvis de introduseres riktig og sosialiseres godt fra valpestadiet. De er terriere, så de trekker seg ikke nødvendigvis tilbake hvis de blir utfordret, men de fleste er ikke naturlig stridige. Forsiktighet rundt mye større og veldig bråkete hunder er fornuftig for å unngå skader. Overfor katter og smådyr kan den sterke jaktlysten være en utfordring. Noen Norwich lever fredelig med en huskatt de har vokst opp sammen med, men ville dyr og små kjæledyr som hamster eller kanin vil lett trigge jaktinstinktet.

Typiske utfordringer henger ofte sammen med denne terrierarven. Norwich terrier liker å varsle når det kommer besøk eller de hører interessante lyder, noe som gjør dem til gode små vakthunder, men som kan skape nabokonflikter hvis det ikke styres tidlig. De kan grave i hagen på jakt etter innbilte byttedyr, og nysgjerrigheten kan friste dem til å følge en spennende lukt under et gjerde. Et godt inngjerdet område og tilsyn i hagen er derfor viktig. Separasjonsangst kan oppstå hos hunder som blir forlatt alene i mange timer, siden de trives best med nær kontakt. En Norwich terrier er lykkeligst når den får dele hverdagen tett med sine mennesker, ikke når den behandles som en pynteting.  


## Trening og mosjon

Norwich terrier er intelligente og lærevillige, men har også en dose terrier-selvstendighet. Vellykket trening kombinerer som regel tålmodighet, konsekvens og en god porsjon humor. De responderer svært godt på positiv forsterkning med bruk av godbiter, leker og ros som belønning. Harde korrigeringer eller «tung hånd» kan skade tilliten og gjøre dem sta eller usikre fremfor samarbeidsvillige.

Grunnleggende lydighetstrening bør starte tidlig, helst fra den dagen valpen flytter inn. Korte, varierte økter fungerer best, siden Norwich fort kan miste interessen hvis øvelsene blir for ensformige. Enkle signaler som «sitt», «dekk», «kom» og «la være» er viktige, og en sikker innkalling er helt sentral. På grunn av jaktinstinktet mot smådyr er nettopp innkalling en av de mest verdifulle ferdighetene du kan lære hunden. Mange eiere har god nytte av en langline ute i læringsfasen – da får hunden litt frihet, samtidig som alle er trygge.

Mental stimulering er like viktig som fysisk mosjon. Norwich terrier liker å løse oppgaver, så lek og trening som får dem til å bruke hodet er svært tilfredsstillende. De trives ofte godt med:

- Klikkertrening av triks og morsomme øvelser  
- Nesesøk, for eksempel å lete etter gjemte godbiter eller leker  
- Interaktive aktivitetsleker og slow feeder-skåler  
- Nybegynnernivå i agility eller rallylydighet  

Formelle hundesporter er ikke noe krav, men kan være en flott kanal for en energisk Norwich og en fin måte å styrke båndet mellom hund og eier på.

Når det gjelder mosjon, er Norwich terrier mer aktiv enn størrelsen tilsier. De fleste voksne trenger rundt én til halvannen time daglig aktivitet fordelt på turer, lek og fri utforskning. En typisk dag kan inneholde en rask morgentur, litt lek eller treningsøvelser på ettermiddagen, og en kortere kveldstur. De liker ofte å løpe løs i sikre, inngjerdede områder. Mange Norwich elsker å hente ball og leke drakamp, og noen liker å vasse eller svømme i trygt vann når de er forsiktig introdusert for det.

Unge valper skal ikke overtrenes, siden skjelett og ledd fortsatt er i utvikling. Korte, hyppige turer og rolig lek er bedre enn lange fjellturer. Etter hvert som hunden blir voksen kan lengde og intensitet gradvis økes. Voksne Norwich terriere liker ofte lengre skog– og markaturer og kan holde imponerende godt følge, men det er lurt å bygge opp formen gradvis og være ekstra oppmerksom i sterk varme, da små, kompakte kropper kan bli overopphetet raskere enn større og mer langlemmede raser.

Fordi de er kloke og til tider litt vel selvsikre, vil Norwich terrier utnytte utydelige regler. Klare grenser og faste rutiner hjelper dem å forstå hva som gjelder. Bestem for eksempel tidlig om hunden får være i sofaen eller i sengen – og hold fast ved det. Mange eiere har god nytte av burtrening for å styre hvileperioder og skape et trygt fristed, spesielt i valpetiden. Når treningen er morsom, variert og rettferdig, blir Norwich terrieren som regel en glad og ivrig partner som elsker å vise hva den kan.  


## Helse

Norwich terrier regnes generelt som en robust og sunn rase, særlig sammenlignet med enkelte større eller mer ekstremt bygde raser. Den moderate kroppsbygningen, naturlige halen og funksjonelle anatomien bevarer mye av sunnheten man forventer av en arbeidsterrier. Mange Norwich blir godt opp i tenårene, og 12–14 år er vanlig med god omsorg, sunt fôr og fornuftig mosjon.

Som alle raser har Norwich terrier noen helseproblemer som forekommer oftere enn i hundebestanden generelt. Ansvarlige oppdrettere jobber for å redusere risikoen gjennom helsetesting, nøye kombinasjonsvalg og tett oppfølging av linjene sine.

Noen tilstander som er kjent i rasen:

- Pustevansker som øvre luftveisproblemer og en tilstand kjent som Norwich Terrier Upper Airway Syndrome, som hos rammede hunder kan gi støyende pust, brekninger eller dårligere utholdenhet  
- Øyelidelser, inkludert katarakt (grå stær) og andre arvelige øyesykdommer  
- Patellaluksasjon, der kneskålen hopper ut av ledd og kan gi halthet eller en særegen «trippende» gange  
- Hofteleddsdysplasi, mindre vanlig i denne lille rasen enn hos store hunder, men likevel overvåket i flere land  
- Tannproblemer, som hos mange små raser, inkludert tannstein og tidvis trang tannstilling  

Anbefalinger for helsetesting kan variere mellom land og kennelklubber, men kan omfatte øyelysning, patellasjekk og i noen regioner vurdering av luftveier og hofterøntgen. Valpekjøpere bør føle seg trygge på å spørre oppdrettere hvilke tester de gjør og hvordan de bruker resultatene i avlsplanleggingen. En seriøs oppdretter er åpen om både styrker og svakheter i linjene og forklarer hvordan de jobber for å forbedre helse og temperament i framtidige generasjoner.

Rutinemessig veterinæroppfølging har stor betydning for å holde en Norwich terrier frisk. Regelmessige helsesjekker, vaksinasjoner eller titer-testing etter lokale retningslinjer, samt forebygging mot lopper, flått og innvollsorm er viktig. Forebyggende tannpleie er spesielt verdifullt. Å pusse tennene flere ganger i uken med hundetannkrem kan kraftig redusere risikoen for tannkjøttsykdom, som igjen påvirker den generelle helsen, inkludert hjerte og nyrer.

Vektkontroll fortjener ekstra oppmerksomhet. Fordi Norwich terrier er liten og kompakt, utgjør bare én ekstra kilo en stor andel av kroppsvekten. Overvekt kan belaste ledd, forverre pustevansker og redusere energinivået. Et godt, balansert fôr tilpasset alder, aktivitetsnivå og eventuelle særskilte behov, kombinert med porsjonskontroll og regelmessig mosjon, hjelper hunden å holde ideell kroppsform.

Eiere bør være oppmerksomme på tidlige tegn på mulige helseproblemer, som endret pustelyd, dårligere utholdenhet, vedvarende hoste, uklarheter i øynene, endret bevegelsesmønster eller motvilje mot å hoppe. Tidlig veterinærundersøkelse gir som oftest bedre prognose. Med gjennomtenkt avl og oppmerksom livslang oppfølging får de fleste Norwich terriere mange år som aktive, hengivne familievenner.  


## Historie og opprinnelse

Norwich terrier stammer fra det historiske grevskapet Norfolk i Øst-England, et område kjent for gårder, staller og travle markedssentre. Rasen utviklet seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet som en liten, smidig arbeidsterrier med hovedoppgave å holde rotter og annet skadedyr nede. Bønder, stallkarer og hestefolk satte pris på en hund som kunne komme inn på trange steder, hadde mot til å møte sta skadedyr og likevel var vennlig og håndterlig rundt mennesker og andre hunder.

Den tidlige Norwich-typen oppsto trolig ved å krysse forskjellige små terriere som var vanlige i området på den tiden, blant annet røde og hvetefargede arbeidsterriere som hadde likhetstrekk med dagens cairn og irsk terrier. Disse små hundene ble lokalt av og til kalt «Cantab»-terriere, særlig rundt Cambridge, der de ble populære blant studenter som holdt dem både som selskap og som rottejegere på hybler og i staller.

Opprinnelig ble både stående (prick) og hengende (drop) ører regnet som samme rase. Etter hvert begynte entusiastene å fokusere mer nøye på type og standard. I 1932 ble rasen offisielt anerkjent under navnet Norwich terrier, oppkalt etter byen Norwich. I mange år ble begge ørevariantene registrert sammen. Med tiden ble forskjellene i utseende og avl tydeligere, og det kom et formelt skille. På 1960-tallet anerkjente kennelklubber i flere land hundene med stående ører som Norwich terrier, mens de med hengende ører ble godkjent som en egen, men nært beslektet rase: Norfolk terrier.

Til tross for den beskjedne størrelsen beholdt Norwich terrier sitt arbeidspreg. De ble brukt ikke bare i gårder og staller, men også av og til til å støte rev ut av hi, selv om de aldri var store nok til å ta slikt bytte direkte. Mot, utholdenhet og kompakt bygning gjorde dem verdifulle der skadedyr var et problem.

Etter hvert som 1900-tallet skred frem og behovet for profesjonelle rottehunder avtok, gikk Norwich terrier gradvis over til å bli selskapshund og utstillingshund. Den glade væremåten, den hendige størrelsen og den lettstelte pelsen bidro til å gi rasen tilhengere i Storbritannia, Skandinavia og Nord-Amerika, og senere i resten av verden. Raseklubber ble dannet for å beskytte og fremme Norwich terrier, med fokus på å bevare sunn bygning, stabilt temperament og den harde, værbestandige pelsen som vitner om rasens arbeidende fortid.

I dag brukes Norwich terrier sjelden som profesjonell rottejeger, men instinktene er der fortsatt. Mange liker gruvesport/earthdog-aktiviteter, spor- og søksleker og andre øvelser som etterligner det opprinnelige arbeidet. Framfor alt er de høyt verdsatt som livlige, kjærlige familiehunder som bringer et snev av gammeldags gårdsliv inn i moderne hjem. Historien som praktisk, hardtarbeidende terrier preger fortsatt rasens karakter og gjør Norwich terrier til en liten hund med ekte substans og stor viljestyrke.  


## Å leve med rasen

Å ta en Norwich terrier inn i hjemmet innebærer å forplikte seg til en engasjert, energisk følgesvenn som vil være fullt ut delaktig i hverdagen. Dette er ikke en rase som trives med å være alene hjemme gjennom lange arbeidsdager uten selskap eller stimulering. De kan passe inn i mange typer husholdninger, fra aleneboere i leilighet til aktive familier i hus med hage, så lenge de får dekket sine behov for sosial kontakt og fysisk/mental aktivitet.

Når det gjelder plass, tilpasser Norwich terrier seg godt til mindre boliger, forutsatt at de får nok utetid og hjernetrim. En sikkert inngjerdet hage er ideell, men ikke en absolutt nødvendighet hvis du kan tilby flere gode turer hver dag. På grunn av jaktinstinktene er et trygt uteområde viktig. Glipper under gjerder, løse plank eller lette rømningsveier kan friste en nysgjerrig Norwich. Mange eiere velger solide gjerder fremfor lave pyntestakitt, og noen har tilsyn med all hagetid for å hindre graving eller småekspedisjoner.

Den daglige rutinen med en Norwich terrier består ofte av en blanding av turer, lek og hvile. De setter pris på struktur. Morgen- og kveldsturer omtrent til samme tid hver dag, faste måltider og konsekvente regler gir trygghet. De trives spesielt når de får være med på familiens aktiviteter, som bilturer, besøk på hundevennlige kafeer eller å være med og se på fotballkamp i parken. Jo mer de inkluderes, desto lykkeligere pleier de å være.

Økonomisk innebærer det å eie en Norwich terrier omtrent de samme kostnadene som for andre små rasehunder. Startkostnadene omfatter kjøpesum, vaksiner, ID-merking, eventuell kastrering/sterilisering, bur eller seng, matskåler, stelleutstyr, sele eller halsbånd, kobbel, leker og eventuelt forsikring. Løpende årlige kostnader omfatter vanligvis:

- Kvalitetsfôr  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner  
- Forebygging mot parasitter  
- Pelsstell, spesielt hvis du bruker profesjonell trimmer til stripping  
- Dyreforsikring eller egen buffer for uforutsette veterinærutgifter  

Pelsstellkostnader varierer med om du lærer deg å strippe selv eller går regelmessig til trimmer. Mange velger en kombinasjon, med enkelt vedlikehold hjemme og noen profesjonelle timer i året.

Nyttig utstyr for en Norwich terrier inkluderer en godt tilpasset sele til turbruk, siden små hunder lett kan belaste nakken hvis de trekker i halsbånd. Et bur eller en rolig «huleplass» hjelper til med renslighetstrening og gir et trygt tilfluktssted. Fordi de liker å tygge og leke, er det lurt med ulike holdbare leker: tyggeleker, små baller som trygt får plass i munnen, og myke leker til innendørslek. Aktivitetsleker eller godbitdispensere er svært gode for å holde det kvikke hodet i arbeid, spesielt når du selv er opptatt.

Nye eiere bør være forberedt på å bruke tid på tidlig sosialisering. Å introdusere valpen for mange ulike mennesker, vennlige hunder, lyder og miljøer på en positiv måte bidrar til å forme en trygg voksen Norwich terrier. Valpekurs med erfarne instruktører kan være til stor hjelp. Tydelige grenser og rolig, konsekvent ledelse bidrar til å forebygge vanlige atferdsproblemer som overdreven barking eller ressursforsvar over leker.

Å leve med en Norwich terrier gir rikelig tilbake for den innsatsen. Du får en lojal, livlig liten hund som som regel er klar for tur, lek eller å ligge ved siden av deg i sofaen. Størrelsen gjør dem lette å ta med på reise, og den robuste mentaliteten gjør at de ofte er gode til å tilpasse seg nye steder. Med god planlegging og en realistisk forståelse av hvor mye tid og energi som kreves, vil en Norwich terrier passe godt inn i mange moderne livsstiler og tilføre hverdagene selskap, entusiasme og en god porsjon terrier-ånd.

Norwich terrier

Norwich Terrier Club of Great Britain

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Den Norske Kenneklub (Norwegian Kennel Club)

Norwich terrier er en liten, robust og selvsikker terrier med stående ører, et reveaktig, våkent uttrykk og en stri, værbestandig pels. Den ble opprinnelig avlet som gårdshund for å fange rotter, og er fortsatt en livlig og nysgjerrig jeger som trenger jevnlig mosjon, mental stimulering og moderat pelsstell, og den blir som regel forholdsvis gammel.

Gordon setter vs Norwich terrier

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser