## Kjappe fakta

- Våken, oppmerksom og lettlært – Dvergschnauzeren er en av de mest menneskeorienterte terriertypene.  
- Liten av størrelse, men solid bygget, og tilpasser seg godt både byleiligheter og aktive familiehjem.  
- Den strie, lite røyende pelsen er populær blant eiere med allergiutfordringer, men krever jevnlig pelsstell for å se pen ut.  
- Med sine markerte øyenbryn og skjegg ser Dvergschnauzeren ofte ut som en liten, alvorlig professor – med en leken side.  
- Opprinnelig avlet som liten gårdsvokter og rottjeger, og har fortsatt sterk vaktinstinkt og gir tydelig beskjed om alt den syns er uvanlig.  


## Utseende og pels

Dvergschnauzer er den minste av de tre schnauzervariantene, men skal aldri se skjør eller leketøyaktig ut. Dette er en liten, solid og kvadratisk bygget hund med sterk, rett rygg og et selvsikkert, målrettet bevegelsemønster. Voksne hanner og tisper er vanligvis rundt 30–36 centimeter høye ved skulderen, og vekten ligger som regel mellom 6 og 8 kilo, avhengig av bygning og kondisjon. Helhetsinntrykket skal være en kompakt, muskuløs hund som er kraftig uten å virke tung.

Et av de mest karakteristiske trekkene hos Dvergschnauzer er hodet. Det er rektangulært og kraftig, med flat skalle og tydelig stopp. De typiske øyenbrynene, skjegget og behåringen på bena gir rasen sitt særegne uttrykk. De buskete brynene rammer inn mørke, ovale øyne som ser våkne og intelligente ut, ofte med et uttrykk av at hunden rolig vurderer alt som skjer. Ørene er som regel V-formede og ligger pent brettet til siden av hodet, noe som forsterker det oppmerksomme uttrykket.

Pelsen hos Dvergschnauzer er to-lags. Toppelsen er hard, stri og værbestandig, mens underullen er mykere og tettere. Denne pelstypen beskytter hunden mot regn, kulde og røff vegetasjon, noe som gjenspeiler bakgrunnen som arbeidende gårdshund. Godkjente farger omfatter vanligvis:

- Pepper/salt  
- Sort/sølv  
- Ensfarget sort  
- I noen land er også hvit godkjent  

Hver farge skal være klar og tydelig avgrenset. For pepper/salt er idealet en jevn blanding av sorte og hvite hår som gir et stålgrått inntrykk, med lysere behåring på ben, skjegg og øyenbryn. Sort/sølv-hunder har en kullsort kropp med tydelig markerte sølv- eller hvite øyenbryn, skjegg, bryst og tegninger på bena.

Pelsstell er en viktig del av livet med Dvergschnauzer. Selv om mange beskriver rasen som lite røytene, betyr ikke det at den er lettstelt. Tradisjonell pelspleie for utstillingskvalitet innebærer håndstripping av den strie dekkpelsen for å bevare korrekt struktur og farge. Familiehunder blir ofte klippet i stedet, noe som er enklere å vedlikeholde, men som gjør pelsen mykere over tid.

For å holde hunden velstelt og komfortabel, bør du sikte mot:

- Profesjonell grooming hver 6.–8. uke, enten klipp eller håndstripping  
- Børsting 2–3 ganger i uken for å hindre floker i skjegg, øyenbryn og benbehåring  
- Jevnlig trimming og rengjøring av skjegget for å unngå oppsamling av matrester og skitt  
- Kontroll og napping eller klipp av hår i ørene dersom hundefrisør eller veterinær anbefaler det  

Fordi pelsen lett fanger støv, frø og skitt, særlig på tur i naturen, kan en rask gjennomkamming etter uteaktiviteter redusere floker og holde behåringen renere. Eiere som legger litt arbeid i pelsstell, får igjen i form av en svært velstelt, nesten skulpturert hund med en silhuett som er like særpreget som personligheten.  


## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer beskrives ofte som en stor personlighet i liten kropp. Rasen kombinerer terrierens dristighet med en overraskende menneskeorientert natur. Mange eiere opplever Dvergschnauzeren mer som en klok, egenrådig venn enn “bare” et kjæledyr. Den knytter seg gjerne sterkt til familien og liker å være med i hverdagen, enten det er å ligge ved føttene dine mens du jobber, “passe på” i hagen eller lykkelig trave med på familieturer.

I hjemmet er en godt sosialisert Dvergschnauzer som regel livlig, nysgjerrig og kjærlig. Den vil gjerne følge med på alt som skjer og undersøker raskt nye lyder eller gjenstander. Det naturlige vaktinstinktet gjør at den ofte bjeffer når noen nærmer seg døren, eller når noe uventet skjer utenfor. Dette kan være en nyttig egenskap, men krever tidlig trening slik at varsling ikke blir til konstant støy. Mange Dvergschnauzere kan lære en “takk, stille”-kommando slik at de roer seg når de har sagt ifra.

Overfor familie og barn er Dvergschnauzeren vanligvis vennlig og leken, forutsatt at den behandles med respekt. Den liker ofte leker, triks og litt forsiktig “tøffing”, men på grunn av den lille, men robuste kroppen, passer den gjerne best i hjem med litt større barn som forstår hvordan man håndterer en hund på en snill måte. Tilsyn er alltid viktig, som med alle raser, for å unngå uhell som knuffing, lugging i skjegg eller riv i behåringen.

Terrierbakgrunnen gir ofte en selvsikker, til tider sta side. Dvergschnauzeren liker å tenke selv og kan teste grenser innimellom. Samtidig er den svært lærevillig og som regel både mat- og ros-motivert. Den responderer godt på tydelige regler og konsekvent, vennlig lederskap. Den trives best når eierne behandler den som en intelligent samarbeidspartner, ikke bare gir kommandoer uten forklaring eller belønning.

Mange Dvergschnauzere er sosiale og utadvendte med andre hunder, spesielt dersom de er godt sosialisert fra valpestadiet. Noen individer kan likevel være litt sjefete eller pratsomme overfor fremmede hunder. Tidlige, positive erfaringer med rolige, vennlige hunder i ulike størrelser hjelper på gode manerer. På grunn av den historiske rollen som rottjeger, kan de ha lyst til å jage smådyr utendørs. Mange kan leve fredelig med husets katt hvis de introduseres nøye, men rundt små kjæledyr som gnagere eller fugler må man være ekstra forsiktig og ha tett tilsyn.

Vanlige utfordringer for nye eiere inkluderer:

- Bjeffing på lyder, mennesker eller hunder som passerer  
- Forsøk på å “ta styringen” hvis grenser er uklare  
- Kjedsomhet og rampestreker hvis den blir overlatt til seg selv i lange perioder  
- Separasjonsangst hvis den aldri lærer å være rolig alene  

De fleste av disse problemene kan håndteres med trening, mental stimulering og en fast, forutsigbar rutine. Når den aktive hjernen og den kjærlige naturen får gode utløp, blir Dvergschnauzeren en lojal, blid følgesvenn som tilfører mye personlighet til ethvert hjem.  


## Trening og mosjon

Dvergschnauzere er energiske, intelligente hunder som trives med både oppgaver og rutiner. De har ikke den ekstreme utholdenheten til enkelte større brukshunder, men trenger likevel en god del daglig aktivitet for å være i balanse. Manglende mosjon og mental stimulering kan føre til kjedsomhet, bjeffing eller kreative påfunn som eierne ikke alltid setter pris på.

En voksen Dvergschnauzer har som tommelfingerregel godt av rundt 60–90 minutter fysisk aktivitet om dagen. Dette kan fordeles på turer, lek i hagen og korte trenings- eller hjernetrimøkter inne. Mange klarer seg godt med to raske turer morgen og kveld, kombinert med interaktiv lek som apport eller dralek. De er ofte mer hardføre enn størrelsen tilsier og liker gjerne turer i skog og mark, nye stier og lek i trygge, åpne områder.

På grunn av sin problemløsende natur responderer Dvergschnauzeren veldig godt på belønningsbasert trening. Positiv forsterkning med godbiter, leker og entusiastisk ros virker som regel langt bedre enn harde korreksjoner. Disse hundene liker å forstå hva som gir uttelling, og vil gjerne gjenta atferd som fører til suksess. Korte, morsomme og varierte treningsøkter hindrer at de blir lei eller ukonsentrerte.

Nyttige treningsferdigheter for Dvergschnauzer inkluderer:

- Sikker innkalling, spesielt viktig fordi mange har sterk lyst til å jage smådyr  
- En pålitelig “stille”-kommando for å håndtere bjeffing  
- Gå pent i bånd, siden noen kan trekke når de blir oppspilte  
- Rolige hilseritualer med mennesker og hunder for å unngå hopping og overtenning  

Allsidigheten gjør rasen godt egnet til mange hundesporter og aktiviteter. Mange Dvergschnauzere lykkes godt innen:

- Agility, der de raske reaksjonene og smidige kroppene kommer til sin rett  
- Lydighet og rallylydighet, takket være lærevillighet og førerfokus  
- Nese- og søksarbeid, som utnytter de naturlige jaktinstinktene  
- Triks-trening, en morsom måte å styrke båndet og holde hodet aktivt på  

Valper og unghunder trenger ekstra hensyn. Inntil skjelett og ledd er ferdig utviklet, bør man unngå for mye hopping eller svært lange løpeturer. Fokuser heller på kortere, alderspassede turer, grunnleggende hverdagslydighet og trygge, positive erfaringer som bygger selvtillit. Enkle aktivitetsleker, snusematter og gjemsel med godbiter er ideelle tidlige øvelser som gir stimuli uten å belaste kroppen for mye.

Mental trening er minst like viktig som fysisk mosjon for denne rasen. En Dvergschnauzer som har fått brukt hodet, er ofte mer tilfreds enn en som bare har løpt fra seg. Å rotere mellom forskjellige leker, bruke fôringsleker og jevnlig lære inn nye triks bidrar til å holde hjernen skjerpet. Selv små hverdagsrutiner, som å be om “sitt” før matskålen settes ned, eller å trene kort innkalling på tur, kan gjøre stor forskjell.

Når eierne gir en kombinasjon av struktur, trening og moro, utvikler Dvergschnauzeren seg som regel til en veloppdragen, oppmerksom kompanjong som er hyggelig å både bo og jobbe sammen med. Viljen til å lære og gleden av å delta i familielivet gjør rasen særlig givende for de som liker aktiv omgang med hunden sin.  


## Helse

Dvergschnauzeren er generelt en robust liten hund, men som alle raser har den enkelte disposisjoner det er viktig at ansvarlige oppdrettere og eiere kjenner til. Kunnskap om disse gjør det lettere å velge en sunn valp og ta godt vare på hunden gjennom hele livet.

Normal levealder for Dvergschnauzer er ofte 12–15 år, og mange blir eldre enn dette med godt fôr, passende mosjon og regelmessig veterinærkontroll. Særlig når hunden blir eldre, er det viktig med jevnlige helsesjekker for å oppdage eventuelle problemer tidlig.

Noen helseutfordringer som forekommer i rasen:

- Øyesykdommer som katarakt og progressiv retinal atrofi (PRA), som kan svekke synet over tid  
- Arvelige hjerteproblemer i enkelte linjer, derfor er hjertesjekk viktig på avlsdyr  
- Urinsteiner, særlig hos hannhunder, som kan gi smertefulle blokkeringer hvis de ikke behandles  
- Bukspyttkjertelbetennelse (pankreatitt), ofte knyttet til fet mat eller “snacking” på usunt  
- Hudproblemer eller allergier, noen ganger relatert til miljø eller fôr  

Siden rasen kan være utsatt for urinsteiner, bør hunden alltid ha tilgang på friskt vann, og tegn som vansker med å urinere, blod i urinen eller hyppige småskvettinger må tas på alvor og vurderes som akutt. Et balansert fôr tilpasset alder, størrelse og aktivitetsnivå bidrar også til å skåne fordøyelse og bukspyttkjertel. Mange eiere unngår svært fet menneskemat for å redusere risikoen for pankreatitt.

Gode oppdrettere følger anbefalt helsetesting før avl. Avhengig av land og kennelklubb kan dette innebære øyelysing hos spesialist, hjertesjekk og andre undersøkelser som inngår i lokale avlsprogram. Når du snakker med oppdrettere, bør du uten å nøle spørre hvilke tester som er gjort og be om å få se resultatene.

Rutinemessig helsestell er også en del av ansvarlig hundehold. Dette inkluderer:

- Regelmessige vaksiner og forebygging mot parasitter  
- Årlig veterinærsjekk, gjerne to ganger i året for eldre hunder  
- Tannstell, for eksempel tannpuss eller egnede tyggeprodukter, siden små raser lett får tannstein  
- Vektkontroll, fordi selv litt overvekt kan belaste ledd og organer hos en kompakt hund  

Pelsen og huden til Dvergschnauzer bør jevnlig sjekkes for irritasjon, kuler eller infeksjon, spesielt i skjegget og rundt ørene der det lett samler seg fukt. Å holde skjegget tørt etter drikking og å fjerne matrester bidrar til å forebygge lukt og hudirritasjon.

Mental helse er også en del av helheten. Dvergschnauzere som er kronisk understimulerte, under-mosjonerte eller ofte alene, kan utvikle stressrelatert atferd som overdreven bjeffing, gnaging eller rastløs vandring. En stabil dagsrytme, mental aktivering og nok samvær med mennesker støtter både den psykiske og fysiske helsen.

Ved å velge en seriøs oppdretter som prioriterer helse, følge opp veterinærbesøk og gi en fornuftig livsstil, vil de fleste Dvergschnauzere kunne leve mange aktive og gode år. Den generelt solide konstitusjonen er en av grunnene til at rasen er så populær blant både familier og aktive enkeltpersoner.  


## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzeren deler opphav med Riesenschnauzer og mellomschnauzer, der særlig Standard Schnauzer er en gammel, tysk gårdshund. Ordet “Schnauzer” viser trolig til det karakteristiske, skjeggprydede snutepartiet. Opprinnelig ble Standard Schnauzer brukt som allsidig gårdshund til å vokte eiendom, drive dyr og holde bestanden av skadedyr nede. Etter hvert så bønder og byfolk nytten av en mindre, mer hendig variant som kunne spesialisere seg på rottejakt og fungere som selskapshund på mindre areal.

Dvergschnauzeren ble utviklet mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ved å krysse små Standard Schnauzere med andre raser som Affenpinscher og trolig mindre spisshundtyper. Målet var å bevare den robuste karakteren, den strie pelsen og det våkne temperamentet til den større gårdshunden, men i en mindre utgave. Resultatet ble en kompakt, tøff liten terriertype med en særegen stil og personlighet.

I motsetning til mange terrierraser som primært ble avlet til graving og arbeid under bakken, var Dvergschnauzeren mer en allsidig, liten arbeidshund. Den utmerket seg som rottjeger i stall, låve og kornlager, der den bidro til å beskytte matforråd og husdyr mot sykdomsspredende gnagere. Samtidig var den høyt verdsatt som modig, men lojal husvokter som varslet eierne om besøkende eller inntrengere.

Rasens popularitet spredte seg raskt utenfor Tyskland. Med økt handel og reisevirksomhet i Europa begynte Dvergschnauzeren å dukke opp i naboland og etter hvert i Storbritannia og Nord-Amerika. Kennelklubber anerkjente den som en egen variant atskilt fra Standard Schnauzer, og i noen land ble den plassert sammen med terriere, i andre under brukshunder eller selskapshunder – et bilde på både blandet bakgrunn og allsidig bruksområde.

Gjennom 1900-tallet gikk Dvergschnauzeren fra å være først og fremst brukshund til å bli en ettertraktet familiehund. Den tilpasset seg lett et mer urbant liv, der den håndterbare størrelsen og den lite røytene pelsen ble høyt verdsatt. Samtidig gjorde livlig temperament og høy intelligens rasen til en favoritt i lydighetsringen og, senere, i agility og andre hundesporter.

I dag er Dvergschnauzeren en av de mest populære småhundrasene i mange land. Selv om den sjelden jobber som gårds-rottejeger lenger, er instinktene tydelige når den ivrig jager en leke eller undersøker det minste rasl i gresset. I moderne tid er den først og fremst selskapshund, utstillingshund og sportspartner, verdsatt for sitt skjeggete uttrykk, livlige blikk og sjarmerende personlighet.

Reisen fra tyske gårdstun til familiens sofa viser hvor tilpasningsdyktig Dvergschnauzeren er. Til tross for alle endringene har rasen beholdt sin karakteristiske kombinasjon av robusthet, sjarm og skarp observasjonsevne – egenskaper som fortsatt begeistrer hundevenner verden over.  


## Å leve med rasen

Å dele hjemmet med en Dvergschnauzer er både givende og underholdende. Dette er en rase som vil være nær menneskene sine mest mulig. Den er gjerne lykkeligst når den kan følge deg fra rom til rom, “overvåke” dagens gjøremål og delta i familiens aktiviteter. Hvis du liker å ha en hund tett på og involvere den i hverdagen, vil Dvergschnauzer ofte være et svært godt valg.

Nye eiere bør være forberedt på en våken og ofte pratsom hund. Dvergschnauzeren er en utmerket vakthund og vil ofte være den første til å merke seg besøkende, budbiler eller dyr nær hagen. Tidlig trening på å styre bjeffingen, kombinert med praktiske tiltak som å trekke for gardiner mot travle gater eller bruke bakgrunnslyd, kan hjelpe til å holde støynivået nede – særlig i leilighet.

Daglig tidsbruk er moderat, men krever jevn innsats. I tillegg til turer og lek kommer pelsstell som en fast oppgave. For de fleste eiere er det realistisk å sette av budsjett til profesjonell grooming omtrent annenhver måned, for å holde øyenbryn, skjegg og behåring i god form – dette kan være krevende å få pent til på egen hånd i starten. Lærer du deg litt grunnleggende hjemmepleie, som børsting, kaming og enkel klipp rundt poter, kan du forlenge tiden mellom full klipp og samtidig styrke båndet til hunden.

Økonomisk ligger Dvergschnauzer gjerne i mellomsjiktet. Startkostnader omfatter:

- Kjøpesum eller adopsjonsgebyr  
- Vaksiner, ID-merking og tidlige veterinærkontroller  
- Grunnutstyr som seng, bur, matskåler, halsbånd, sele, bånd og leker  

Løpende årlige kostnader inkluderer kvalitetsfôr, veterinærutgifter, parasittforebygging, forsikring hvis ønsket, grooming og utskifting av slitte bånd, leker og senger. Beløpene varierer etter land og livsstil, men det er lurt å planlegge for både faste utgifter og enten en bufferkonto eller forsikring til uforutsette veterinærregninger.

Nyttig utstyr i hverdagen med Dvergschnauzer er blant annet:

- En komfortabel, godt tilpasset sele til turer, som avlaster nakken hvis hunden trekker  
- Et solid bur eller avgrenset hvileplass, som gir et trygt og rolig “hule”-område hjemme og på reise  
- Et utvalg interaktive leker som aktivitetsballer, fôringsleker og tyggeleker  
- En god kardebørste og metallkam til å holde behåringen flokefri  
- En mild hundesjampo og håndklær, siden skjegget av og til trenger en kjapp vask  

Når det gjelder bomiljø, tilpasser Dvergschnauzeren seg svært godt. Den kan trives godt i leilighet, så lenge mosjons- og aktivitetsbehovet ivaretas. Den fungerer også fint i hus med hage, men gjerdet må være sikkert – mange elsker å utforske og kan prøve å presse seg gjennom små åpninger. Siden rasen er relativt liten og lett å ha med seg, passer den også godt inn i aktive liv med reiser, hundesport eller kafé- og parkbesøk på hundevennlige steder.

Alenetid bør bygges opp gradvis. Mange Dvergschnauzere lærer å slappe av alene noen timer, men rasen passer sjelden godt til hjem der alle er borte hele dagen, hver dag, uten hundelufter eller noen som ser innom. De er sosiale hunder og kan bli stresset hvis de jevnlig overlates til seg selv uten selskap eller stimuli.

Når du investerer tid i trening, pelsstell og samvær, vil livet med en Dvergschnauzer ofte være en kilde til glede i mange år. Kombinasjonen av intelligens, humor og lojalitet skaper et sterkt bånd til familien. For eiere som setter pris på en engasjert, uttrykksfull og litt egenrådig liten hund, kan Dvergschnauzeren bli en helt spesiell følgesvenn.

Dvergschnauzer

The Kennel Club (UK)

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

## Kjappe fakta

- En av de minste terrierrasene, men full av selvtillit og personlighet.  
- Avlet som en hardtarbeidende rottejeger på gårder og i staller, og elsker derfor fortsatt å jakte og utforske.  
- Kjennetegnes av stående ører og et lett revaktig uttrykk som gir et våkent og oppmerksomt blikk.  
- Værbestandig, «vask og bruk»-pels med stri struktur som trenger jevnlig stell og rydding, men ikke tung pelspleie.  
- Som regel robust og langlivet, og ofte leken og livlig langt opp i seniorårene.  


## Utseende og pels

Norwich terrier er en liten, kompakt hund, men mange blir overrasket over hvor tung og solid den føles når de løfter den. Ideell høyde er rundt 25–26 centimeter over manken, med en vekt som vanligvis ligger mellom 5 og 6 kilo, selv om noen friske hunder kan ligge litt utenfor dette. Kroppen er kort og godt sammensatt, med god benstamme og substans. Ingenting ved en Norwich skal virke spinkelt eller fintbygget. Den er avlet som arbeidsterrier, så helhetsinntrykket skal være en liten, men kapabel hund som kan komme inn på trange steder, men likevel har tyngde nok til å hevde seg.

Hodet er en av rasens mest sjarmerende trekk. Norwich terrier har lett avrundet skalle, kraftig snuteparti og tydelig stopp. De mørke, ovale øynene er uttrykksfulle og kvikke, ofte med et nysgjerrig og litt rampete blikk. De stående, middels store ørene sitter godt fra hverandre og bæres rett opp, noe som forsterker det våkne, litt revaktige uttrykket mange eiere forelsker seg i. Halen er som regel middels lang, høyt ansatt og bæres muntert når hunden er i bevegelse, men ikke krøllet over ryggen.

Pelsen er en viktig del av rasens særpreg. Norwich terrier har en stri, rett, værbestandig dekkpels med tett, mykere underull. Kroppspelsen skal kjennes tett og nesten ståltrådaktig, aldri myk eller lodden. Rundt hals og skuldre er det ofte en kraftigere krage som gir et lett «løvepreg», mens hårene på hode og ører er kortere og jevnere, med nok pels på snuten til å danne myke værhår, men ikke et fullskjegg.

Godkjente farger er:

- Rød, fra lys hvete til dyp, rik rød  
- Sort og tan  
- Grizzle  
- Wheaten (hvete)  

Hvite tegninger er ikke typisk og blir generelt ikke ønsket i utstillingsringen, men en liten hvit flekk er ikke uvanlig hos familiehunder.

Pelsstellet på en Norwich terrier er overkommelig sammenlignet med mange andre raser, men det er viktig å bevare riktig pelsstruktur. Regelmessig børsting, omtrent to til tre ganger i uken, hjelper til med å fjerne løse hår og forebygge floker, spesielt rundt kragen og bakparten. En slicker-børste og en metallkam fungerer som oftest godt. Mange eiere lærer seg også enkel håndstripping, altså å nappe død dekkpels forsiktig ut for hånd eller med strippingkniv. Dette holder pelsen stri og værbestandig. Klipping er mulig på rene familiehunder, men har lett for å mykne pelsen og kan gjøre den mer utsatt for toving og at den trekker til seg skitt.

Bading bør bare gjøres ved behov, siden hyppige bad kan fjerne de naturlige oljene som beskytter hud og pels. Et mildt hundesjampo, etterfulgt av grundig skylling og tørk, er vanligvis tilstrekkelig. Sjekk ørene jevnlig for voks og smuss, klipp klørne hver tredje–fjerde uke, og følg med på tannhelsen. Den lille munnen kan være utsatt for tannstein, så regelmessig tannpuss er svært nyttig. Med fornuftig pelsstell og oppmerksomhet på struktur forblir Norwich terrieren en nett, praktisk liten hund som alltid ser klar ut for nye oppgaver.  


## Temperament og personlighet

Livet med en Norwich terrier er sjelden kjedelig. Dette er en stor personlighet i en liten kropp, ofte beskrevet som fryktløs, arbeidsvillig og full av glede. Samtidig er en godt oppdrettet og godt sosialisert Norwich kjent for å være mer omgjengelig og mindre skarp enn enkelte andre terrierraser. De knytter seg tett til familien og vil helst være med på alt som skjer, ikke bare stå på sidelinjen.

Hjemme følger Norwich terrieren ofte folkene sine fra rom til rom, alltid interessert i hva som foregår. Mange eiere beskriver dem som «skygger med gjørmete labber». De elsker å krølle seg sammen i sofaen etter en god tur eller lekestund, og selv om de absolutt er aktive, er energinivået som regel håndterbart så lenge de får nok mosjon og mental stimulering. Innendørs kan de være relativt rolige, men de slår over i full «vakthundmodus» idet det ringer på døren eller en ekorn våger seg over hagen.

Med barn er Norwich terrier som oftest kjærlig og leken, særlig hvis de har vokst opp sammen. Den solide kroppen og trygge naturen gjør dem ofte mer tolerante for støy og hektisk familieliv enn enkelte små selskapsraser. Men de er fortsatt små hunder og skal behandles med respekt. Små barn må lære å håndtere dem forsiktig, og samvær bør alltid være under tilsyn for å unngå uhell som hardhendt grabbing eller at noen faller over hunden. Når de behandles pent, blir mange Norwich flotte barndomskamerater som gjerne er med på lek og elsker å være en del av familiens rutiner.

Overfor andre hunder kan Norwich terrier være sosiale hvis de introduseres riktig og sosialiseres godt fra valpestadiet. De er terriere, så de trekker seg ikke nødvendigvis tilbake hvis de blir utfordret, men de fleste er ikke naturlig stridige. Forsiktighet rundt mye større og veldig bråkete hunder er fornuftig for å unngå skader. Overfor katter og smådyr kan den sterke jaktlysten være en utfordring. Noen Norwich lever fredelig med en huskatt de har vokst opp sammen med, men ville dyr og små kjæledyr som hamster eller kanin vil lett trigge jaktinstinktet.

Typiske utfordringer henger ofte sammen med denne terrierarven. Norwich terrier liker å varsle når det kommer besøk eller de hører interessante lyder, noe som gjør dem til gode små vakthunder, men som kan skape nabokonflikter hvis det ikke styres tidlig. De kan grave i hagen på jakt etter innbilte byttedyr, og nysgjerrigheten kan friste dem til å følge en spennende lukt under et gjerde. Et godt inngjerdet område og tilsyn i hagen er derfor viktig. Separasjonsangst kan oppstå hos hunder som blir forlatt alene i mange timer, siden de trives best med nær kontakt. En Norwich terrier er lykkeligst når den får dele hverdagen tett med sine mennesker, ikke når den behandles som en pynteting.  


## Trening og mosjon

Norwich terrier er intelligente og lærevillige, men har også en dose terrier-selvstendighet. Vellykket trening kombinerer som regel tålmodighet, konsekvens og en god porsjon humor. De responderer svært godt på positiv forsterkning med bruk av godbiter, leker og ros som belønning. Harde korrigeringer eller «tung hånd» kan skade tilliten og gjøre dem sta eller usikre fremfor samarbeidsvillige.

Grunnleggende lydighetstrening bør starte tidlig, helst fra den dagen valpen flytter inn. Korte, varierte økter fungerer best, siden Norwich fort kan miste interessen hvis øvelsene blir for ensformige. Enkle signaler som «sitt», «dekk», «kom» og «la være» er viktige, og en sikker innkalling er helt sentral. På grunn av jaktinstinktet mot smådyr er nettopp innkalling en av de mest verdifulle ferdighetene du kan lære hunden. Mange eiere har god nytte av en langline ute i læringsfasen – da får hunden litt frihet, samtidig som alle er trygge.

Mental stimulering er like viktig som fysisk mosjon. Norwich terrier liker å løse oppgaver, så lek og trening som får dem til å bruke hodet er svært tilfredsstillende. De trives ofte godt med:

- Klikkertrening av triks og morsomme øvelser  
- Nesesøk, for eksempel å lete etter gjemte godbiter eller leker  
- Interaktive aktivitetsleker og slow feeder-skåler  
- Nybegynnernivå i agility eller rallylydighet  

Formelle hundesporter er ikke noe krav, men kan være en flott kanal for en energisk Norwich og en fin måte å styrke båndet mellom hund og eier på.

Når det gjelder mosjon, er Norwich terrier mer aktiv enn størrelsen tilsier. De fleste voksne trenger rundt én til halvannen time daglig aktivitet fordelt på turer, lek og fri utforskning. En typisk dag kan inneholde en rask morgentur, litt lek eller treningsøvelser på ettermiddagen, og en kortere kveldstur. De liker ofte å løpe løs i sikre, inngjerdede områder. Mange Norwich elsker å hente ball og leke drakamp, og noen liker å vasse eller svømme i trygt vann når de er forsiktig introdusert for det.

Unge valper skal ikke overtrenes, siden skjelett og ledd fortsatt er i utvikling. Korte, hyppige turer og rolig lek er bedre enn lange fjellturer. Etter hvert som hunden blir voksen kan lengde og intensitet gradvis økes. Voksne Norwich terriere liker ofte lengre skog– og markaturer og kan holde imponerende godt følge, men det er lurt å bygge opp formen gradvis og være ekstra oppmerksom i sterk varme, da små, kompakte kropper kan bli overopphetet raskere enn større og mer langlemmede raser.

Fordi de er kloke og til tider litt vel selvsikre, vil Norwich terrier utnytte utydelige regler. Klare grenser og faste rutiner hjelper dem å forstå hva som gjelder. Bestem for eksempel tidlig om hunden får være i sofaen eller i sengen – og hold fast ved det. Mange eiere har god nytte av burtrening for å styre hvileperioder og skape et trygt fristed, spesielt i valpetiden. Når treningen er morsom, variert og rettferdig, blir Norwich terrieren som regel en glad og ivrig partner som elsker å vise hva den kan.  


## Helse

Norwich terrier regnes generelt som en robust og sunn rase, særlig sammenlignet med enkelte større eller mer ekstremt bygde raser. Den moderate kroppsbygningen, naturlige halen og funksjonelle anatomien bevarer mye av sunnheten man forventer av en arbeidsterrier. Mange Norwich blir godt opp i tenårene, og 12–14 år er vanlig med god omsorg, sunt fôr og fornuftig mosjon.

Som alle raser har Norwich terrier noen helseproblemer som forekommer oftere enn i hundebestanden generelt. Ansvarlige oppdrettere jobber for å redusere risikoen gjennom helsetesting, nøye kombinasjonsvalg og tett oppfølging av linjene sine.

Noen tilstander som er kjent i rasen:

- Pustevansker som øvre luftveisproblemer og en tilstand kjent som Norwich Terrier Upper Airway Syndrome, som hos rammede hunder kan gi støyende pust, brekninger eller dårligere utholdenhet  
- Øyelidelser, inkludert katarakt (grå stær) og andre arvelige øyesykdommer  
- Patellaluksasjon, der kneskålen hopper ut av ledd og kan gi halthet eller en særegen «trippende» gange  
- Hofteleddsdysplasi, mindre vanlig i denne lille rasen enn hos store hunder, men likevel overvåket i flere land  
- Tannproblemer, som hos mange små raser, inkludert tannstein og tidvis trang tannstilling  

Anbefalinger for helsetesting kan variere mellom land og kennelklubber, men kan omfatte øyelysning, patellasjekk og i noen regioner vurdering av luftveier og hofterøntgen. Valpekjøpere bør føle seg trygge på å spørre oppdrettere hvilke tester de gjør og hvordan de bruker resultatene i avlsplanleggingen. En seriøs oppdretter er åpen om både styrker og svakheter i linjene og forklarer hvordan de jobber for å forbedre helse og temperament i framtidige generasjoner.

Rutinemessig veterinæroppfølging har stor betydning for å holde en Norwich terrier frisk. Regelmessige helsesjekker, vaksinasjoner eller titer-testing etter lokale retningslinjer, samt forebygging mot lopper, flått og innvollsorm er viktig. Forebyggende tannpleie er spesielt verdifullt. Å pusse tennene flere ganger i uken med hundetannkrem kan kraftig redusere risikoen for tannkjøttsykdom, som igjen påvirker den generelle helsen, inkludert hjerte og nyrer.

Vektkontroll fortjener ekstra oppmerksomhet. Fordi Norwich terrier er liten og kompakt, utgjør bare én ekstra kilo en stor andel av kroppsvekten. Overvekt kan belaste ledd, forverre pustevansker og redusere energinivået. Et godt, balansert fôr tilpasset alder, aktivitetsnivå og eventuelle særskilte behov, kombinert med porsjonskontroll og regelmessig mosjon, hjelper hunden å holde ideell kroppsform.

Eiere bør være oppmerksomme på tidlige tegn på mulige helseproblemer, som endret pustelyd, dårligere utholdenhet, vedvarende hoste, uklarheter i øynene, endret bevegelsesmønster eller motvilje mot å hoppe. Tidlig veterinærundersøkelse gir som oftest bedre prognose. Med gjennomtenkt avl og oppmerksom livslang oppfølging får de fleste Norwich terriere mange år som aktive, hengivne familievenner.  


## Historie og opprinnelse

Norwich terrier stammer fra det historiske grevskapet Norfolk i Øst-England, et område kjent for gårder, staller og travle markedssentre. Rasen utviklet seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet som en liten, smidig arbeidsterrier med hovedoppgave å holde rotter og annet skadedyr nede. Bønder, stallkarer og hestefolk satte pris på en hund som kunne komme inn på trange steder, hadde mot til å møte sta skadedyr og likevel var vennlig og håndterlig rundt mennesker og andre hunder.

Den tidlige Norwich-typen oppsto trolig ved å krysse forskjellige små terriere som var vanlige i området på den tiden, blant annet røde og hvetefargede arbeidsterriere som hadde likhetstrekk med dagens cairn og irsk terrier. Disse små hundene ble lokalt av og til kalt «Cantab»-terriere, særlig rundt Cambridge, der de ble populære blant studenter som holdt dem både som selskap og som rottejegere på hybler og i staller.

Opprinnelig ble både stående (prick) og hengende (drop) ører regnet som samme rase. Etter hvert begynte entusiastene å fokusere mer nøye på type og standard. I 1932 ble rasen offisielt anerkjent under navnet Norwich terrier, oppkalt etter byen Norwich. I mange år ble begge ørevariantene registrert sammen. Med tiden ble forskjellene i utseende og avl tydeligere, og det kom et formelt skille. På 1960-tallet anerkjente kennelklubber i flere land hundene med stående ører som Norwich terrier, mens de med hengende ører ble godkjent som en egen, men nært beslektet rase: Norfolk terrier.

Til tross for den beskjedne størrelsen beholdt Norwich terrier sitt arbeidspreg. De ble brukt ikke bare i gårder og staller, men også av og til til å støte rev ut av hi, selv om de aldri var store nok til å ta slikt bytte direkte. Mot, utholdenhet og kompakt bygning gjorde dem verdifulle der skadedyr var et problem.

Etter hvert som 1900-tallet skred frem og behovet for profesjonelle rottehunder avtok, gikk Norwich terrier gradvis over til å bli selskapshund og utstillingshund. Den glade væremåten, den hendige størrelsen og den lettstelte pelsen bidro til å gi rasen tilhengere i Storbritannia, Skandinavia og Nord-Amerika, og senere i resten av verden. Raseklubber ble dannet for å beskytte og fremme Norwich terrier, med fokus på å bevare sunn bygning, stabilt temperament og den harde, værbestandige pelsen som vitner om rasens arbeidende fortid.

I dag brukes Norwich terrier sjelden som profesjonell rottejeger, men instinktene er der fortsatt. Mange liker gruvesport/earthdog-aktiviteter, spor- og søksleker og andre øvelser som etterligner det opprinnelige arbeidet. Framfor alt er de høyt verdsatt som livlige, kjærlige familiehunder som bringer et snev av gammeldags gårdsliv inn i moderne hjem. Historien som praktisk, hardtarbeidende terrier preger fortsatt rasens karakter og gjør Norwich terrier til en liten hund med ekte substans og stor viljestyrke.  


## Å leve med rasen

Å ta en Norwich terrier inn i hjemmet innebærer å forplikte seg til en engasjert, energisk følgesvenn som vil være fullt ut delaktig i hverdagen. Dette er ikke en rase som trives med å være alene hjemme gjennom lange arbeidsdager uten selskap eller stimulering. De kan passe inn i mange typer husholdninger, fra aleneboere i leilighet til aktive familier i hus med hage, så lenge de får dekket sine behov for sosial kontakt og fysisk/mental aktivitet.

Når det gjelder plass, tilpasser Norwich terrier seg godt til mindre boliger, forutsatt at de får nok utetid og hjernetrim. En sikkert inngjerdet hage er ideell, men ikke en absolutt nødvendighet hvis du kan tilby flere gode turer hver dag. På grunn av jaktinstinktene er et trygt uteområde viktig. Glipper under gjerder, løse plank eller lette rømningsveier kan friste en nysgjerrig Norwich. Mange eiere velger solide gjerder fremfor lave pyntestakitt, og noen har tilsyn med all hagetid for å hindre graving eller småekspedisjoner.

Den daglige rutinen med en Norwich terrier består ofte av en blanding av turer, lek og hvile. De setter pris på struktur. Morgen- og kveldsturer omtrent til samme tid hver dag, faste måltider og konsekvente regler gir trygghet. De trives spesielt når de får være med på familiens aktiviteter, som bilturer, besøk på hundevennlige kafeer eller å være med og se på fotballkamp i parken. Jo mer de inkluderes, desto lykkeligere pleier de å være.

Økonomisk innebærer det å eie en Norwich terrier omtrent de samme kostnadene som for andre små rasehunder. Startkostnadene omfatter kjøpesum, vaksiner, ID-merking, eventuell kastrering/sterilisering, bur eller seng, matskåler, stelleutstyr, sele eller halsbånd, kobbel, leker og eventuelt forsikring. Løpende årlige kostnader omfatter vanligvis:

- Kvalitetsfôr  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner  
- Forebygging mot parasitter  
- Pelsstell, spesielt hvis du bruker profesjonell trimmer til stripping  
- Dyreforsikring eller egen buffer for uforutsette veterinærutgifter  

Pelsstellkostnader varierer med om du lærer deg å strippe selv eller går regelmessig til trimmer. Mange velger en kombinasjon, med enkelt vedlikehold hjemme og noen profesjonelle timer i året.

Nyttig utstyr for en Norwich terrier inkluderer en godt tilpasset sele til turbruk, siden små hunder lett kan belaste nakken hvis de trekker i halsbånd. Et bur eller en rolig «huleplass» hjelper til med renslighetstrening og gir et trygt tilfluktssted. Fordi de liker å tygge og leke, er det lurt med ulike holdbare leker: tyggeleker, små baller som trygt får plass i munnen, og myke leker til innendørslek. Aktivitetsleker eller godbitdispensere er svært gode for å holde det kvikke hodet i arbeid, spesielt når du selv er opptatt.

Nye eiere bør være forberedt på å bruke tid på tidlig sosialisering. Å introdusere valpen for mange ulike mennesker, vennlige hunder, lyder og miljøer på en positiv måte bidrar til å forme en trygg voksen Norwich terrier. Valpekurs med erfarne instruktører kan være til stor hjelp. Tydelige grenser og rolig, konsekvent ledelse bidrar til å forebygge vanlige atferdsproblemer som overdreven barking eller ressursforsvar over leker.

Å leve med en Norwich terrier gir rikelig tilbake for den innsatsen. Du får en lojal, livlig liten hund som som regel er klar for tur, lek eller å ligge ved siden av deg i sofaen. Størrelsen gjør dem lette å ta med på reise, og den robuste mentaliteten gjør at de ofte er gode til å tilpasse seg nye steder. Med god planlegging og en realistisk forståelse av hvor mye tid og energi som kreves, vil en Norwich terrier passe godt inn i mange moderne livsstiler og tilføre hverdagene selskap, entusiasme og en god porsjon terrier-ånd.

Norwich terrier

Norwich Terrier Club of Great Britain

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Den Norske Kenneklub (Norwegian Kennel Club)

Norwich terrier er en liten, robust og selvsikker terrier med stående ører, et reveaktig, våkent uttrykk og en stri, værbestandig pels. Den ble opprinnelig avlet som gårdshund for å fange rotter, og er fortsatt en livlig og nysgjerrig jeger som trenger jevnlig mosjon, mental stimulering og moderat pelsstell, og den blir som regel forholdsvis gammel.

Dvergschnauzer vs Norwich terrier

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser