## Kjappe fakta

- Våken, oppmerksom og lettlært – Dvergschnauzeren er en av de mest menneskeorienterte terriertypene.  
- Liten av størrelse, men solid bygget, og tilpasser seg godt både byleiligheter og aktive familiehjem.  
- Den strie, lite røyende pelsen er populær blant eiere med allergiutfordringer, men krever jevnlig pelsstell for å se pen ut.  
- Med sine markerte øyenbryn og skjegg ser Dvergschnauzeren ofte ut som en liten, alvorlig professor – med en leken side.  
- Opprinnelig avlet som liten gårdsvokter og rottjeger, og har fortsatt sterk vaktinstinkt og gir tydelig beskjed om alt den syns er uvanlig.  


## Utseende og pels

Dvergschnauzer er den minste av de tre schnauzervariantene, men skal aldri se skjør eller leketøyaktig ut. Dette er en liten, solid og kvadratisk bygget hund med sterk, rett rygg og et selvsikkert, målrettet bevegelsemønster. Voksne hanner og tisper er vanligvis rundt 30–36 centimeter høye ved skulderen, og vekten ligger som regel mellom 6 og 8 kilo, avhengig av bygning og kondisjon. Helhetsinntrykket skal være en kompakt, muskuløs hund som er kraftig uten å virke tung.

Et av de mest karakteristiske trekkene hos Dvergschnauzer er hodet. Det er rektangulært og kraftig, med flat skalle og tydelig stopp. De typiske øyenbrynene, skjegget og behåringen på bena gir rasen sitt særegne uttrykk. De buskete brynene rammer inn mørke, ovale øyne som ser våkne og intelligente ut, ofte med et uttrykk av at hunden rolig vurderer alt som skjer. Ørene er som regel V-formede og ligger pent brettet til siden av hodet, noe som forsterker det oppmerksomme uttrykket.

Pelsen hos Dvergschnauzer er to-lags. Toppelsen er hard, stri og værbestandig, mens underullen er mykere og tettere. Denne pelstypen beskytter hunden mot regn, kulde og røff vegetasjon, noe som gjenspeiler bakgrunnen som arbeidende gårdshund. Godkjente farger omfatter vanligvis:

- Pepper/salt  
- Sort/sølv  
- Ensfarget sort  
- I noen land er også hvit godkjent  

Hver farge skal være klar og tydelig avgrenset. For pepper/salt er idealet en jevn blanding av sorte og hvite hår som gir et stålgrått inntrykk, med lysere behåring på ben, skjegg og øyenbryn. Sort/sølv-hunder har en kullsort kropp med tydelig markerte sølv- eller hvite øyenbryn, skjegg, bryst og tegninger på bena.

Pelsstell er en viktig del av livet med Dvergschnauzer. Selv om mange beskriver rasen som lite røytene, betyr ikke det at den er lettstelt. Tradisjonell pelspleie for utstillingskvalitet innebærer håndstripping av den strie dekkpelsen for å bevare korrekt struktur og farge. Familiehunder blir ofte klippet i stedet, noe som er enklere å vedlikeholde, men som gjør pelsen mykere over tid.

For å holde hunden velstelt og komfortabel, bør du sikte mot:

- Profesjonell grooming hver 6.–8. uke, enten klipp eller håndstripping  
- Børsting 2–3 ganger i uken for å hindre floker i skjegg, øyenbryn og benbehåring  
- Jevnlig trimming og rengjøring av skjegget for å unngå oppsamling av matrester og skitt  
- Kontroll og napping eller klipp av hår i ørene dersom hundefrisør eller veterinær anbefaler det  

Fordi pelsen lett fanger støv, frø og skitt, særlig på tur i naturen, kan en rask gjennomkamming etter uteaktiviteter redusere floker og holde behåringen renere. Eiere som legger litt arbeid i pelsstell, får igjen i form av en svært velstelt, nesten skulpturert hund med en silhuett som er like særpreget som personligheten.  


## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer beskrives ofte som en stor personlighet i liten kropp. Rasen kombinerer terrierens dristighet med en overraskende menneskeorientert natur. Mange eiere opplever Dvergschnauzeren mer som en klok, egenrådig venn enn “bare” et kjæledyr. Den knytter seg gjerne sterkt til familien og liker å være med i hverdagen, enten det er å ligge ved føttene dine mens du jobber, “passe på” i hagen eller lykkelig trave med på familieturer.

I hjemmet er en godt sosialisert Dvergschnauzer som regel livlig, nysgjerrig og kjærlig. Den vil gjerne følge med på alt som skjer og undersøker raskt nye lyder eller gjenstander. Det naturlige vaktinstinktet gjør at den ofte bjeffer når noen nærmer seg døren, eller når noe uventet skjer utenfor. Dette kan være en nyttig egenskap, men krever tidlig trening slik at varsling ikke blir til konstant støy. Mange Dvergschnauzere kan lære en “takk, stille”-kommando slik at de roer seg når de har sagt ifra.

Overfor familie og barn er Dvergschnauzeren vanligvis vennlig og leken, forutsatt at den behandles med respekt. Den liker ofte leker, triks og litt forsiktig “tøffing”, men på grunn av den lille, men robuste kroppen, passer den gjerne best i hjem med litt større barn som forstår hvordan man håndterer en hund på en snill måte. Tilsyn er alltid viktig, som med alle raser, for å unngå uhell som knuffing, lugging i skjegg eller riv i behåringen.

Terrierbakgrunnen gir ofte en selvsikker, til tider sta side. Dvergschnauzeren liker å tenke selv og kan teste grenser innimellom. Samtidig er den svært lærevillig og som regel både mat- og ros-motivert. Den responderer godt på tydelige regler og konsekvent, vennlig lederskap. Den trives best når eierne behandler den som en intelligent samarbeidspartner, ikke bare gir kommandoer uten forklaring eller belønning.

Mange Dvergschnauzere er sosiale og utadvendte med andre hunder, spesielt dersom de er godt sosialisert fra valpestadiet. Noen individer kan likevel være litt sjefete eller pratsomme overfor fremmede hunder. Tidlige, positive erfaringer med rolige, vennlige hunder i ulike størrelser hjelper på gode manerer. På grunn av den historiske rollen som rottjeger, kan de ha lyst til å jage smådyr utendørs. Mange kan leve fredelig med husets katt hvis de introduseres nøye, men rundt små kjæledyr som gnagere eller fugler må man være ekstra forsiktig og ha tett tilsyn.

Vanlige utfordringer for nye eiere inkluderer:

- Bjeffing på lyder, mennesker eller hunder som passerer  
- Forsøk på å “ta styringen” hvis grenser er uklare  
- Kjedsomhet og rampestreker hvis den blir overlatt til seg selv i lange perioder  
- Separasjonsangst hvis den aldri lærer å være rolig alene  

De fleste av disse problemene kan håndteres med trening, mental stimulering og en fast, forutsigbar rutine. Når den aktive hjernen og den kjærlige naturen får gode utløp, blir Dvergschnauzeren en lojal, blid følgesvenn som tilfører mye personlighet til ethvert hjem.  


## Trening og mosjon

Dvergschnauzere er energiske, intelligente hunder som trives med både oppgaver og rutiner. De har ikke den ekstreme utholdenheten til enkelte større brukshunder, men trenger likevel en god del daglig aktivitet for å være i balanse. Manglende mosjon og mental stimulering kan føre til kjedsomhet, bjeffing eller kreative påfunn som eierne ikke alltid setter pris på.

En voksen Dvergschnauzer har som tommelfingerregel godt av rundt 60–90 minutter fysisk aktivitet om dagen. Dette kan fordeles på turer, lek i hagen og korte trenings- eller hjernetrimøkter inne. Mange klarer seg godt med to raske turer morgen og kveld, kombinert med interaktiv lek som apport eller dralek. De er ofte mer hardføre enn størrelsen tilsier og liker gjerne turer i skog og mark, nye stier og lek i trygge, åpne områder.

På grunn av sin problemløsende natur responderer Dvergschnauzeren veldig godt på belønningsbasert trening. Positiv forsterkning med godbiter, leker og entusiastisk ros virker som regel langt bedre enn harde korreksjoner. Disse hundene liker å forstå hva som gir uttelling, og vil gjerne gjenta atferd som fører til suksess. Korte, morsomme og varierte treningsøkter hindrer at de blir lei eller ukonsentrerte.

Nyttige treningsferdigheter for Dvergschnauzer inkluderer:

- Sikker innkalling, spesielt viktig fordi mange har sterk lyst til å jage smådyr  
- En pålitelig “stille”-kommando for å håndtere bjeffing  
- Gå pent i bånd, siden noen kan trekke når de blir oppspilte  
- Rolige hilseritualer med mennesker og hunder for å unngå hopping og overtenning  

Allsidigheten gjør rasen godt egnet til mange hundesporter og aktiviteter. Mange Dvergschnauzere lykkes godt innen:

- Agility, der de raske reaksjonene og smidige kroppene kommer til sin rett  
- Lydighet og rallylydighet, takket være lærevillighet og førerfokus  
- Nese- og søksarbeid, som utnytter de naturlige jaktinstinktene  
- Triks-trening, en morsom måte å styrke båndet og holde hodet aktivt på  

Valper og unghunder trenger ekstra hensyn. Inntil skjelett og ledd er ferdig utviklet, bør man unngå for mye hopping eller svært lange løpeturer. Fokuser heller på kortere, alderspassede turer, grunnleggende hverdagslydighet og trygge, positive erfaringer som bygger selvtillit. Enkle aktivitetsleker, snusematter og gjemsel med godbiter er ideelle tidlige øvelser som gir stimuli uten å belaste kroppen for mye.

Mental trening er minst like viktig som fysisk mosjon for denne rasen. En Dvergschnauzer som har fått brukt hodet, er ofte mer tilfreds enn en som bare har løpt fra seg. Å rotere mellom forskjellige leker, bruke fôringsleker og jevnlig lære inn nye triks bidrar til å holde hjernen skjerpet. Selv små hverdagsrutiner, som å be om “sitt” før matskålen settes ned, eller å trene kort innkalling på tur, kan gjøre stor forskjell.

Når eierne gir en kombinasjon av struktur, trening og moro, utvikler Dvergschnauzeren seg som regel til en veloppdragen, oppmerksom kompanjong som er hyggelig å både bo og jobbe sammen med. Viljen til å lære og gleden av å delta i familielivet gjør rasen særlig givende for de som liker aktiv omgang med hunden sin.  


## Helse

Dvergschnauzeren er generelt en robust liten hund, men som alle raser har den enkelte disposisjoner det er viktig at ansvarlige oppdrettere og eiere kjenner til. Kunnskap om disse gjør det lettere å velge en sunn valp og ta godt vare på hunden gjennom hele livet.

Normal levealder for Dvergschnauzer er ofte 12–15 år, og mange blir eldre enn dette med godt fôr, passende mosjon og regelmessig veterinærkontroll. Særlig når hunden blir eldre, er det viktig med jevnlige helsesjekker for å oppdage eventuelle problemer tidlig.

Noen helseutfordringer som forekommer i rasen:

- Øyesykdommer som katarakt og progressiv retinal atrofi (PRA), som kan svekke synet over tid  
- Arvelige hjerteproblemer i enkelte linjer, derfor er hjertesjekk viktig på avlsdyr  
- Urinsteiner, særlig hos hannhunder, som kan gi smertefulle blokkeringer hvis de ikke behandles  
- Bukspyttkjertelbetennelse (pankreatitt), ofte knyttet til fet mat eller “snacking” på usunt  
- Hudproblemer eller allergier, noen ganger relatert til miljø eller fôr  

Siden rasen kan være utsatt for urinsteiner, bør hunden alltid ha tilgang på friskt vann, og tegn som vansker med å urinere, blod i urinen eller hyppige småskvettinger må tas på alvor og vurderes som akutt. Et balansert fôr tilpasset alder, størrelse og aktivitetsnivå bidrar også til å skåne fordøyelse og bukspyttkjertel. Mange eiere unngår svært fet menneskemat for å redusere risikoen for pankreatitt.

Gode oppdrettere følger anbefalt helsetesting før avl. Avhengig av land og kennelklubb kan dette innebære øyelysing hos spesialist, hjertesjekk og andre undersøkelser som inngår i lokale avlsprogram. Når du snakker med oppdrettere, bør du uten å nøle spørre hvilke tester som er gjort og be om å få se resultatene.

Rutinemessig helsestell er også en del av ansvarlig hundehold. Dette inkluderer:

- Regelmessige vaksiner og forebygging mot parasitter  
- Årlig veterinærsjekk, gjerne to ganger i året for eldre hunder  
- Tannstell, for eksempel tannpuss eller egnede tyggeprodukter, siden små raser lett får tannstein  
- Vektkontroll, fordi selv litt overvekt kan belaste ledd og organer hos en kompakt hund  

Pelsen og huden til Dvergschnauzer bør jevnlig sjekkes for irritasjon, kuler eller infeksjon, spesielt i skjegget og rundt ørene der det lett samler seg fukt. Å holde skjegget tørt etter drikking og å fjerne matrester bidrar til å forebygge lukt og hudirritasjon.

Mental helse er også en del av helheten. Dvergschnauzere som er kronisk understimulerte, under-mosjonerte eller ofte alene, kan utvikle stressrelatert atferd som overdreven bjeffing, gnaging eller rastløs vandring. En stabil dagsrytme, mental aktivering og nok samvær med mennesker støtter både den psykiske og fysiske helsen.

Ved å velge en seriøs oppdretter som prioriterer helse, følge opp veterinærbesøk og gi en fornuftig livsstil, vil de fleste Dvergschnauzere kunne leve mange aktive og gode år. Den generelt solide konstitusjonen er en av grunnene til at rasen er så populær blant både familier og aktive enkeltpersoner.  


## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzeren deler opphav med Riesenschnauzer og mellomschnauzer, der særlig Standard Schnauzer er en gammel, tysk gårdshund. Ordet “Schnauzer” viser trolig til det karakteristiske, skjeggprydede snutepartiet. Opprinnelig ble Standard Schnauzer brukt som allsidig gårdshund til å vokte eiendom, drive dyr og holde bestanden av skadedyr nede. Etter hvert så bønder og byfolk nytten av en mindre, mer hendig variant som kunne spesialisere seg på rottejakt og fungere som selskapshund på mindre areal.

Dvergschnauzeren ble utviklet mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ved å krysse små Standard Schnauzere med andre raser som Affenpinscher og trolig mindre spisshundtyper. Målet var å bevare den robuste karakteren, den strie pelsen og det våkne temperamentet til den større gårdshunden, men i en mindre utgave. Resultatet ble en kompakt, tøff liten terriertype med en særegen stil og personlighet.

I motsetning til mange terrierraser som primært ble avlet til graving og arbeid under bakken, var Dvergschnauzeren mer en allsidig, liten arbeidshund. Den utmerket seg som rottjeger i stall, låve og kornlager, der den bidro til å beskytte matforråd og husdyr mot sykdomsspredende gnagere. Samtidig var den høyt verdsatt som modig, men lojal husvokter som varslet eierne om besøkende eller inntrengere.

Rasens popularitet spredte seg raskt utenfor Tyskland. Med økt handel og reisevirksomhet i Europa begynte Dvergschnauzeren å dukke opp i naboland og etter hvert i Storbritannia og Nord-Amerika. Kennelklubber anerkjente den som en egen variant atskilt fra Standard Schnauzer, og i noen land ble den plassert sammen med terriere, i andre under brukshunder eller selskapshunder – et bilde på både blandet bakgrunn og allsidig bruksområde.

Gjennom 1900-tallet gikk Dvergschnauzeren fra å være først og fremst brukshund til å bli en ettertraktet familiehund. Den tilpasset seg lett et mer urbant liv, der den håndterbare størrelsen og den lite røytene pelsen ble høyt verdsatt. Samtidig gjorde livlig temperament og høy intelligens rasen til en favoritt i lydighetsringen og, senere, i agility og andre hundesporter.

I dag er Dvergschnauzeren en av de mest populære småhundrasene i mange land. Selv om den sjelden jobber som gårds-rottejeger lenger, er instinktene tydelige når den ivrig jager en leke eller undersøker det minste rasl i gresset. I moderne tid er den først og fremst selskapshund, utstillingshund og sportspartner, verdsatt for sitt skjeggete uttrykk, livlige blikk og sjarmerende personlighet.

Reisen fra tyske gårdstun til familiens sofa viser hvor tilpasningsdyktig Dvergschnauzeren er. Til tross for alle endringene har rasen beholdt sin karakteristiske kombinasjon av robusthet, sjarm og skarp observasjonsevne – egenskaper som fortsatt begeistrer hundevenner verden over.  


## Å leve med rasen

Å dele hjemmet med en Dvergschnauzer er både givende og underholdende. Dette er en rase som vil være nær menneskene sine mest mulig. Den er gjerne lykkeligst når den kan følge deg fra rom til rom, “overvåke” dagens gjøremål og delta i familiens aktiviteter. Hvis du liker å ha en hund tett på og involvere den i hverdagen, vil Dvergschnauzer ofte være et svært godt valg.

Nye eiere bør være forberedt på en våken og ofte pratsom hund. Dvergschnauzeren er en utmerket vakthund og vil ofte være den første til å merke seg besøkende, budbiler eller dyr nær hagen. Tidlig trening på å styre bjeffingen, kombinert med praktiske tiltak som å trekke for gardiner mot travle gater eller bruke bakgrunnslyd, kan hjelpe til å holde støynivået nede – særlig i leilighet.

Daglig tidsbruk er moderat, men krever jevn innsats. I tillegg til turer og lek kommer pelsstell som en fast oppgave. For de fleste eiere er det realistisk å sette av budsjett til profesjonell grooming omtrent annenhver måned, for å holde øyenbryn, skjegg og behåring i god form – dette kan være krevende å få pent til på egen hånd i starten. Lærer du deg litt grunnleggende hjemmepleie, som børsting, kaming og enkel klipp rundt poter, kan du forlenge tiden mellom full klipp og samtidig styrke båndet til hunden.

Økonomisk ligger Dvergschnauzer gjerne i mellomsjiktet. Startkostnader omfatter:

- Kjøpesum eller adopsjonsgebyr  
- Vaksiner, ID-merking og tidlige veterinærkontroller  
- Grunnutstyr som seng, bur, matskåler, halsbånd, sele, bånd og leker  

Løpende årlige kostnader inkluderer kvalitetsfôr, veterinærutgifter, parasittforebygging, forsikring hvis ønsket, grooming og utskifting av slitte bånd, leker og senger. Beløpene varierer etter land og livsstil, men det er lurt å planlegge for både faste utgifter og enten en bufferkonto eller forsikring til uforutsette veterinærregninger.

Nyttig utstyr i hverdagen med Dvergschnauzer er blant annet:

- En komfortabel, godt tilpasset sele til turer, som avlaster nakken hvis hunden trekker  
- Et solid bur eller avgrenset hvileplass, som gir et trygt og rolig “hule”-område hjemme og på reise  
- Et utvalg interaktive leker som aktivitetsballer, fôringsleker og tyggeleker  
- En god kardebørste og metallkam til å holde behåringen flokefri  
- En mild hundesjampo og håndklær, siden skjegget av og til trenger en kjapp vask  

Når det gjelder bomiljø, tilpasser Dvergschnauzeren seg svært godt. Den kan trives godt i leilighet, så lenge mosjons- og aktivitetsbehovet ivaretas. Den fungerer også fint i hus med hage, men gjerdet må være sikkert – mange elsker å utforske og kan prøve å presse seg gjennom små åpninger. Siden rasen er relativt liten og lett å ha med seg, passer den også godt inn i aktive liv med reiser, hundesport eller kafé- og parkbesøk på hundevennlige steder.

Alenetid bør bygges opp gradvis. Mange Dvergschnauzere lærer å slappe av alene noen timer, men rasen passer sjelden godt til hjem der alle er borte hele dagen, hver dag, uten hundelufter eller noen som ser innom. De er sosiale hunder og kan bli stresset hvis de jevnlig overlates til seg selv uten selskap eller stimuli.

Når du investerer tid i trening, pelsstell og samvær, vil livet med en Dvergschnauzer ofte være en kilde til glede i mange år. Kombinasjonen av intelligens, humor og lojalitet skaper et sterkt bånd til familien. For eiere som setter pris på en engasjert, uttrykksfull og litt egenrådig liten hund, kan Dvergschnauzeren bli en helt spesiell følgesvenn.

Dvergschnauzer

The Kennel Club (UK)

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

## Kjappe fakta

- Eldgammel selskapshund som i århundrer har sjarmert adel og handelsfolk rundt Middelhavet  
- Liten, men robust selskapshund med lang, hvit, silkeaktig pels uten underull  
- Kjærlig og svært menneskeorientert, ofte beskrevet som en «borrelåshund» som elsker å være tett på eieren  
- Tilpasningsdyktig til både leilighet og hus, så lenge den får daglige turer og mental stimulering  
- Trenger jevnlig pelsstell og tannstell, men har som regel lang levetid når den blir godt ivaretatt  

## Utseende og pels

Malteser er en liten selskapshund, men det er mer substans i denne hunden enn mange forventer ved første øyekast. Under den lange, flytende hvite pelsen skjuler det seg en kompakt, velbalansert liten kropp med god bygning og overraskende smidighet. Voksne Maltesere er vanligvis rundt 20–25 centimeter høye ved manken, med bare små forskjeller mellom hannhunder og tisper. De skal aldri se skjøre eller spinkle ut. En godt avlet Malteser kjennes solid ut når du løfter den, med rett rygg, velansatt hale og et velproporsjonert hode.

Hodet er en av rasens store sjarmer. Skallen er lett avrundet med et mykt markert stopp, mørke, runde øyne og en sort nesespeil som trer tydelig fram mot den hvite pelsen. Uttrykket er våkent, mildt og intelligent. Ørene er hengende og kledd i lang pels som går i ett med resten av pelsen. Snuten skal ikke være ekstremt kort, noe som bidrar til bedre pust og tannhelse.

Pelsen er en av hovedgrunnene til at mange forelsker seg i Malteseren. Den er lang, glatt og silkeaktig i strukturen, uten ullen underull. Rasesanden beskriver pelsen som rent hvit, selv om svakt sitrongule eller elfenbensfargede nyanser av og til kan forekomme på ørene. Fordi rasen mangler underull, opplever mange eiere med allergi Malteseren som mer tålelig enn røytehunder, selv om ingen hund kan garanteres å være allergivennlig.

I full pels kan håret nå helt ned til bakken og flyte vakkert rundt hunden, særlig i utstillingsringen. Hjemme velger likevel mange eiere en kortere «valpeklipp» for enklere stell. Full pels krever daglig oppfølging. Det innebærer vanligvis:

- Skånsom børsting og greing hver dag for å unngå floker  
- Å sjekke bak ørene, under beina og rundt halen, der tover lett danner seg  
- Bruk av flokeløsende spray for å unngå at de fine hårstråene brekker  

Regelmessig bading er viktig, gjerne hver første til tredje uke, avhengig av livsstil. Skyll alltid grundig og tørk pelsen helt for å unngå hudirritasjon. Fordi pelsen rundt øynene er hvit, kan tåreflod gi misfarging. Mange eiere tørker derfor øyepartiet forsiktig daglig med en fuktig klut og holder hårene korte for å redusere irritasjon. Hårene under potene og rundt tredeputene bør også klippes, noe som gir bedre feste og hindrer at skitt dras rundt i huset.

Selv om utstillingspelsen er spektakulær, skal du ikke ha dårlig samvittighet om du foretrekker en pen, lettstelt klipp. En velstelt Malteser i kortere pels er ofte langt mer komfortabel for travle familier. Det viktigste er at pelsen er ren, fri for tover og børstes ofte nok til at hunden er komfortabel og huden holder seg sunn.

## Temperament og personlighet

Malteseren er i århundrer avlet som selskapshund, og dette merkes godt i hverdagen. Dette er en hund som oppriktig trives best sammen med mennesker. De fleste Maltesere vil helst sitte på fanget, følge deg fra rom til rom og sove i nærheten om natten. De knytter svært sterke bånd til eierne sine og kan være overraskende følsomme for endringer i humør eller rutiner.

I en familie er Malteseren ofte en lystig og livlig tilstedeværelse. Mange forblir lekne langt opp i alderdommen og liker rolige leker og korte økter med «zooming» rundt i stua. Med barn kan de være kjærlige og tålmodige, men den lille størrelsen gjør at tilsyn er helt nødvendig. Små barn må lære hvordan man håndterer en liten hund forsiktig. Røff lek, kasting eller å slippe hunden kan lett føre til skader. I familier der barna er rolige og respektfulle, er Malteseren som regel en hengiven liten venn som gjerne er med både på lesestund i sofaen og stille lek på gulvet.

Overfor fremmede kan rasen variere fra utadvendt og sosial til litt reservert. En godt sosialisert Malteser hilser gjerne besøkende med logrende hale og nysgjerrighet. Andre holder seg litt i bakgrunnen, bjeffer for å varsle eierne og varmer så gradvis opp. Tidlig eksponering for ulike mennesker, lyder og miljøer bidrar til økt trygghet. Til tross for størrelsen er mange Maltesere overraskende gode vakthunder og gir tydelig beskjed om at det kommer besøk, ofte med en lys og klar bjeff.

Sammen med andre dyr går Maltesere som oftest fint overens når de introduseres på riktig måte. De liker ofte selskapet til andre små hunder og kan fungere godt med større hunder som er rolige og forsiktige. Samtidig kan motet deres gi problemer hvis de utfordrer store, bråkete hunder. Når det gjelder katter, lever mange Maltesere fredelig sammen med dem, særlig hvis de har vokst opp sammen. Den lekne naturen kan enten glede en sosial katt eller irritere en som ønsker å være i fred, så innføring bør skje gradvis.

En av de vanligste utfordringene med rasen er separasjonsangst. Fordi de er så knyttet til menneskene sine, kan Maltesere bli stresset når de er alene lenge. Dette kan vise seg som bjeffing, klynking, tygging på ting eller at de gjør fra seg inne. Det hjelper å trene på selvstendighet fra valpestadiet. Korte, positive fravær, trygge tyggeleker og rolige avskjeder og gjensyn er nyttige tiltak.

Et annet problem noen eiere opplever, er overdreven bjeffing. Malteseren er våken og oppmerksom, noe som lett kan utvikle seg til mye piping og bjeffing hvis det ikke styres. Å lære inn en «stille»-kommando, gi nok mental stimulering og unngå å belønne bjeffing (for eksempel ved å løpe bort til hunden hver gang den lager lyd) er viktige strategier. Til tross for disse utfordringene beskriver de fleste som lever med en Malteser rasen som morsom, kjærlig, smart og uendelig lojal. De er små hunder med store personligheter, og de trives best i hjem der de følelsesmessige behovene deres blir tatt på alvor.

## Trening og mosjon

Selv om Malteseren er en selskapshund i liten størrelse, må den aldri behandles som en leke eller et tilbehør. Dette er en intelligent hund som har stort utbytte av trening og jevnlig mosjon. Heldigvis gjør størrelsen og viljen til å samarbeide Malteseren veldig takknemlig å trene, også for førstegangseiere, så lenge metodene er milde og konsekvente.

Malteseren responderer best på positiv forsterkning, altså bruk av godbiter, ros, leker og lek fremfor harde korrigeringer. De kan være ganske følsomme, og høy stemmebruk eller røff håndtering vil som regel få dem til å trekke seg unna eller bli urolige. Korte, morsomme treningsøkter fungerer best. Mange eiere opplever at tre til fem minutter flere ganger om dagen gir bedre resultat enn én lang økt. Siden Maltesere ofte er matmotiverte, kan små godbiter være kraftige belønninger, men porsjonene bør være små for å unngå overvekt.

Grunnleggende lydighet som sitt, dekk, innkalling og å gå pent i bånd bør læres fra tidlig alder. Renslighetstrening kan kreve ekstra tålmodighet hos små raser, fordi blæren er liten og de må ut ofte. En jevn rutine og tett oppsyn inne gjør en stor forskjell. Noen eiere bruker valpeunderlag innendørs i starten og går gradvis over til dobesøk ute etter hvert som hunden modnes. Å holde roen og unngå straff ved uhell hjelper hunden å lære raskere.

Når det gjelder mosjon, trenger ikke Malteseren lange løpeturer, men den er heller ikke fornøyd med å bæres rundt hele dagen. De fleste voksne trives med en til to moderate turer om dagen, kombinert med lek og mental aktivisering. En typisk dag kan for eksempel bestå av:

- En tur på 20–30 minutter om morgenen i hundens eget tempo  
- Korte treningsøkter eller hjernetrim i løpet av dagen  
- En ny, kortere tur eller lekeøkt på kvelden  

De liker ofte interaktive leker som å hente en myk leke, lete etter godbiter gjemt rundt i rommet eller lære enkle triks. Mange Maltesere gjør det godt i grener som rallylydighet, heelwork to music og til og med agility, så lenge utstyret er tilpasset størrelsen. Slike aktiviteter styrker båndet mellom hund og eier og gir verdifull mental trening.

På grunn av den lille kroppen bør man unngå for røff eller hard belastning. Hopping ned fra møbler, mye trappeløping eller å hoppe ut av armene kan gi skader. Trapper eller ramper til sofa og seng kan være til stor hjelp. Turer på variert underlag, som gress, grus og skogsstier, kan styrke muskulaturen og holde leddene sunne uten for mye belastning.

I varmt vær bør turene være korte og legges utenom den varmeste tiden på dagen, spesielt hvis Malteseren har full pels. I kaldt eller vått vær kan den sette pris på et lett, vanntett dekken for å holde seg komfortabel. Nøkkelen er at Malteseren skal være aktiv og engasjert, men alltid innenfor trygge rammer for størrelsen. En Malteser som får brukt både kropp og hode, er som regel roligere, lykkeligere og enklere å leve med.

## Helse

Malteseren er generelt en langlivet rase, og mange individer blir godt opp i tenårene med riktig stell. Som alle raser har den likevel enkelte helseutfordringer potensielle eiere bør kjenne til. Ansvarlige oppdrettere jobber målrettet for å redusere risikoen gjennom nøye utvalg av avlsdyr og relevante helsetester.

En vanlig utfordring hos små raser er tannsykdom. Den lille munnen og tettstilte tennene hos Malteseren gjør at tannstein, tannkjøttbetennelse og tanntap lett kan oppstå hvis det ikke forebygges. Daglig, eller i det minste hyppig, tannpuss med hundetannkrem anbefales sterkt. Regelmessige tannkontroller hos veterinær og profesjonell tannrens ved behov reduserer risikoen for mer alvorlige problemer, som infeksjoner som kan påvirke hjerte, nyrer eller lever.

Patellaluksasjon, der kneskålen hopper ut av ledd, er en annen tilstand som forekommer i rasen. Dette kan gi periodisk halthet, at hunden hopper over steg eller virker ubehagelig i bevegelse. I milde tilfeller kan vektkontroll og tilpasset mosjon være tilstrekkelig. Mer alvorlige tilfeller kan kreve kirurgisk behandling. Oppdrettere kan få hundenes knær undersøkt og gradert for å redusere forekomsten.

Noen Maltesere kan også være disponer for:

- Legg-Calvé-Perthes sykdom, som rammer hofteleddet hos unge småhunder  
- Øyeproblemer som tåreflod med misfarging, tørre øyne eller grå stær hos eldre hunder  
- Kollaps i luftrøret (trachealkollaps), der luftrøret svekkes og gir hoste eller pustevansker  

God avlspraksis og regelmessig veterinæroppfølging reduserer risikoen og konsekvensene av slike tilstander. Det er viktig at nye eiere velger oppdrettere som er åpne om helsesituasjonen i linjene og som følger anbefalte testprotokoller der de finnes. Det kan variere mellom land, men undersøkelser som patellavurdering, øyelysning og generell helsesjekk av avlsdyr er vanlig.

Å holde en sunn kroppsvekt er avgjørende for Malteseren. Ekstra kilo belaster både ledd og hjerte unødvendig. Å måle opp fôr, begrense godbiter og holde hunden i jevn aktivitet er enkle, men effektive tiltak. Et fôr av god kvalitet tilpasset alder og størrelse, samt fri tilgang til friskt vann, støtter den generelle helsen.

Rutinemessig forebyggende helsepleie bør ikke oversees. Dette inkluderer vaksinasjoner etter lokale retningslinjer, parasittforebygging og jevnlige helsesjekker. Fordi Malteseren ofte lever lenge, blir senioroppfølging viktig i eldre år. Årlige eller halvårlige veterinærbesøk med blodprøver, tannkontroll og vurdering av bevegelighet gjør det lettere å fange opp problemer tidlig, når de som regel er enklere å behandle.

Med oppmerksomt stell kan mange Maltesere leve et langt og komfortabelt liv fra valp til senior. Eiere som er villige til å investere tid i pelsstell, tannhelse, vektkontroll og veterinærbesøk, opplever ofte at deres lille følgesvenn forblir aktiv, våken og full av personlighet langt inn i alderdommen.

## Historie og opprinnelse

Malteseren er en av de eldste kjente selskapshundrasene, og den tidlige historien er en blanding av fakta, handelsruter og legender. Det som fremstår tydeligst, er at små, hvite fanghunder har eksistert rundt Middelhavet i mange århundrer. De var særlig knyttet til havner og handelssteder der varer og ideer ble utvekslet mellom kulturer. Navnet antyder en forbindelse til øya Malta, men betegnelsen har historisk også tidvis blitt brukt mer generelt om deler av Middelhavsområdet.

Gamle skrifter og kunstverk fra sivilisasjoner som grekerne og romerne viser små, forfinede hunder som ligner sterkt på dagens Malteser. Disse hundene ble ofte holdt av adelskvinner og rike familier. De ble verdsatt for sitt vakre utseende, milde gemytt og evne til å gi varme og trøst. Noen beskrivelser forteller til og med at de ble båret i ermer eller kapper, et tegn på den høye statusen de hadde i hjem hvor luksus og eleganse var viktig.

Med tiden spredte disse små hundene seg over Europa, ofte som gaver mellom overklassen. De dukker opp på malerier i adelige hjem, gjerne avbildet på puter eller i fanget til elegant kledde damer. Rollen deres var tydelig: De var selskapshunder, ikke brukshunder. Mens andre raser ble utviklet for gjeting, jakt eller vakt, ble Malteseren foredlet spesielt for å være en behagelig og tiltalende hushund.

Da hundeavl ble mer systematisk på 1800- og tidlig 1900-tall, ble ulike små, hvite selskapshunder skilt ut som egne raser. Malteseren fikk sin moderne form gjennom nøye utvalg for størrelse, pels og temperament. Raseklubber og kennelklubber bidro til å fastsette standarden og bevare rasetypen. Den lange, hvite, silkeaktige pelsen ble et kjennetegn, sammen med det milde uttrykket og det vennlige vesenet.

Gjennom alle disse endringene har Malteserens hovedoppgave vært den samme. Dette har aldri vært en rase avlet for feltarbeid eller tunge oppgaver. Malteseren har alltid vært verdsatt for det nære båndet til mennesker, den livlige sjarmer og rollen som kilde til trøst og selskap. I dag finnes rasen i hjem over hele verden. Den vises fortsatt i utstillingsringen, der oppdrettere viser fram arbeidet sitt med å bevare type og kvalitet. Samtidig lever utallige Maltesere som høyt elskede familiehunder i både by og bygd.

I moderne tid passer Malteseren godt inn i mange ulike livssituasjoner. De er populære blant eldre eiere som setter pris på en håndterlig størrelse og et mildt temperament, og hos familier som ønsker en liten hund som liker å delta i hverdagslivet. Fra antikkens middelhavshavner til moderne leiligheter har Malteseren beholdt sin identitet som en sjarmerende, menneskefokusert selskapshund.

## Å leve med rasen

Å dele livet med en Malteser er svært givende, men innebærer også et ansvar potensielle eiere bør forstå på forhånd. Dette er ikke en rase som trives med å være alene store deler av dagen eller behandles som en pyntegjenstand. En Malteser vil være med i rutinene dine – enten det er å sitte ved siden av deg mens du jobber, bli med på tur eller kose i sofaen en rolig kveld.

Tidsbruken er betydelig, spesielt til pelsstell og sosialt samvær. Selv om du velger en kortere selskapsklipp i stedet for full utstillingspels, trenger Malteseren fortsatt jevnlig børsting, bading og pelspleie. Du bør regne med å bruke tid hver dag på å sjekke pelsen, tørke øyne og forsikre deg om at det ikke er floker. Ukentlig eller annenhver ukes bading, klipp av klør, rens av ører og tannpuss krever også innsats. Mange eiere bestiller i tillegg jevnlig time hos profesjonell hundefrisør hver fjerde til åttende uke, avhengig av pelslengde og livsstil.

Økonomisk er ikke Malteseren blant de dyreste rasene å fôre, på grunn av den lille størrelsen, men det er faste kostnader å ta hensyn til. Årlige utgifter kan blant annet omfatte:

- Fôr av god kvalitet tilpasset små hunder  
- Rutinemessig veterinærbehandling, vaksiner og parasittforebygging  
- Eventuelle tannrens under narkose  
- Pelspleieutstyr og kostnader hos hundefrisør  
- Hundeforsikring, som mange velger for ekstra trygghet  

Nøyaktige beløp varierer mellom land, men det er lurt å budsjettere både for daglig stell og uforutsette veterinærbesøk. Små hunder kan lettere skade seg, og forsikring eller en oppspart buffer kan gjøre vanskelige valg mindre belastende.

I hverdagen er Malteseren som regel svært godt egnet til leilighetsliv eller hjem uten stor hage, så lenge den får jevnlige turer og lek. Fordi den er lett og liten, er den enkel å ha med på reise, både i bil og med kollektivtransport. Mange eiere setter pris på å kunne ta med Malteseren på ferier eller dagsturer. Seler, gode transportbager og myke tepper bidrar til en trygg og behagelig reisefølelse.

Hjemme er det fornuftig å tilpasse miljøet til en liten hund. Hundetrapper eller ramper til sofa og seng kan hindre skader fra hopping. Grind kan begrense tilgang til trapper eller rom der hunden kan være utsatt. Små raser fryser ofte lettere, så en god, lun seng, myke tepper og eventuelt et varmt dekken til vinterturene er fornuftige investeringer.

Mentalt trenger Malteseren like mye oppfølging som fysisk. Disse hundene er ofte lykkeligst når de har en form for «jobb», selv om det bare er å vise fram triks, være med på kurs eller fungere som din lille skygge i hverdagsoppgaver. Interaktive leker, aktivitetsleker med fôr og rolige lekeøkter hjelper mot kjedsomhet. Får de for lite stimulering, kan det utvikle seg til bjeffing, klenging eller destruktiv atferd.

Nye eiere bør være forberedt på å sette grenser vennlig, men tydelig helt fra starten. Det er lett å la en søt Malteservalp slippe unna med atferd man aldri ville godtatt hos en større hund, som konstant bjeffing, hopping eller vokting av fanget. Tidlig trening og klare rutiner forebygger slike vaner. Husk at liten størrelse ikke betyr «mindre hund». En Malteser vil være lykkeligere og tryggere når den forstår hva som forventes og føler seg sikker på plassen sin i familien.

For mennesker som kan tilby tid, kjærlighet og jevnt, godt stell, er livet med en Malteser ofte svært tilfredsstillende. Deres lojalitet, lekne natur og sterke ønske om nærhet skaper et tett bånd. Mange eiere sier at når de først har hatt en Malteser, er det vanskelig å forestille seg et liv uten den milde, men livlige lille følgesvennen ved sin side.

Malteser

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Malteser er en liten, robust selskapshund med lang, hvit silkepels og uttrykksfulle, mørke øyne. Den er kjærlig og menneskeorientert, og tilpasser seg godt til leilighetsliv med daglige turer. Den trenger jevnlig pelsstell, tannpleie og mild trening, og lever ofte et langt og aktivt liv.

Dvergschnauzer vs Malteser

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser