## Kjappe fakta

- Våken, oppmerksom og lettlært – Dvergschnauzeren er en av de mest menneskeorienterte terriertypene.  
- Liten av størrelse, men solid bygget, og tilpasser seg godt både byleiligheter og aktive familiehjem.  
- Den strie, lite røyende pelsen er populær blant eiere med allergiutfordringer, men krever jevnlig pelsstell for å se pen ut.  
- Med sine markerte øyenbryn og skjegg ser Dvergschnauzeren ofte ut som en liten, alvorlig professor – med en leken side.  
- Opprinnelig avlet som liten gårdsvokter og rottjeger, og har fortsatt sterk vaktinstinkt og gir tydelig beskjed om alt den syns er uvanlig.  


## Utseende og pels

Dvergschnauzer er den minste av de tre schnauzervariantene, men skal aldri se skjør eller leketøyaktig ut. Dette er en liten, solid og kvadratisk bygget hund med sterk, rett rygg og et selvsikkert, målrettet bevegelsemønster. Voksne hanner og tisper er vanligvis rundt 30–36 centimeter høye ved skulderen, og vekten ligger som regel mellom 6 og 8 kilo, avhengig av bygning og kondisjon. Helhetsinntrykket skal være en kompakt, muskuløs hund som er kraftig uten å virke tung.

Et av de mest karakteristiske trekkene hos Dvergschnauzer er hodet. Det er rektangulært og kraftig, med flat skalle og tydelig stopp. De typiske øyenbrynene, skjegget og behåringen på bena gir rasen sitt særegne uttrykk. De buskete brynene rammer inn mørke, ovale øyne som ser våkne og intelligente ut, ofte med et uttrykk av at hunden rolig vurderer alt som skjer. Ørene er som regel V-formede og ligger pent brettet til siden av hodet, noe som forsterker det oppmerksomme uttrykket.

Pelsen hos Dvergschnauzer er to-lags. Toppelsen er hard, stri og værbestandig, mens underullen er mykere og tettere. Denne pelstypen beskytter hunden mot regn, kulde og røff vegetasjon, noe som gjenspeiler bakgrunnen som arbeidende gårdshund. Godkjente farger omfatter vanligvis:

- Pepper/salt  
- Sort/sølv  
- Ensfarget sort  
- I noen land er også hvit godkjent  

Hver farge skal være klar og tydelig avgrenset. For pepper/salt er idealet en jevn blanding av sorte og hvite hår som gir et stålgrått inntrykk, med lysere behåring på ben, skjegg og øyenbryn. Sort/sølv-hunder har en kullsort kropp med tydelig markerte sølv- eller hvite øyenbryn, skjegg, bryst og tegninger på bena.

Pelsstell er en viktig del av livet med Dvergschnauzer. Selv om mange beskriver rasen som lite røytene, betyr ikke det at den er lettstelt. Tradisjonell pelspleie for utstillingskvalitet innebærer håndstripping av den strie dekkpelsen for å bevare korrekt struktur og farge. Familiehunder blir ofte klippet i stedet, noe som er enklere å vedlikeholde, men som gjør pelsen mykere over tid.

For å holde hunden velstelt og komfortabel, bør du sikte mot:

- Profesjonell grooming hver 6.–8. uke, enten klipp eller håndstripping  
- Børsting 2–3 ganger i uken for å hindre floker i skjegg, øyenbryn og benbehåring  
- Jevnlig trimming og rengjøring av skjegget for å unngå oppsamling av matrester og skitt  
- Kontroll og napping eller klipp av hår i ørene dersom hundefrisør eller veterinær anbefaler det  

Fordi pelsen lett fanger støv, frø og skitt, særlig på tur i naturen, kan en rask gjennomkamming etter uteaktiviteter redusere floker og holde behåringen renere. Eiere som legger litt arbeid i pelsstell, får igjen i form av en svært velstelt, nesten skulpturert hund med en silhuett som er like særpreget som personligheten.  


## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer beskrives ofte som en stor personlighet i liten kropp. Rasen kombinerer terrierens dristighet med en overraskende menneskeorientert natur. Mange eiere opplever Dvergschnauzeren mer som en klok, egenrådig venn enn “bare” et kjæledyr. Den knytter seg gjerne sterkt til familien og liker å være med i hverdagen, enten det er å ligge ved føttene dine mens du jobber, “passe på” i hagen eller lykkelig trave med på familieturer.

I hjemmet er en godt sosialisert Dvergschnauzer som regel livlig, nysgjerrig og kjærlig. Den vil gjerne følge med på alt som skjer og undersøker raskt nye lyder eller gjenstander. Det naturlige vaktinstinktet gjør at den ofte bjeffer når noen nærmer seg døren, eller når noe uventet skjer utenfor. Dette kan være en nyttig egenskap, men krever tidlig trening slik at varsling ikke blir til konstant støy. Mange Dvergschnauzere kan lære en “takk, stille”-kommando slik at de roer seg når de har sagt ifra.

Overfor familie og barn er Dvergschnauzeren vanligvis vennlig og leken, forutsatt at den behandles med respekt. Den liker ofte leker, triks og litt forsiktig “tøffing”, men på grunn av den lille, men robuste kroppen, passer den gjerne best i hjem med litt større barn som forstår hvordan man håndterer en hund på en snill måte. Tilsyn er alltid viktig, som med alle raser, for å unngå uhell som knuffing, lugging i skjegg eller riv i behåringen.

Terrierbakgrunnen gir ofte en selvsikker, til tider sta side. Dvergschnauzeren liker å tenke selv og kan teste grenser innimellom. Samtidig er den svært lærevillig og som regel både mat- og ros-motivert. Den responderer godt på tydelige regler og konsekvent, vennlig lederskap. Den trives best når eierne behandler den som en intelligent samarbeidspartner, ikke bare gir kommandoer uten forklaring eller belønning.

Mange Dvergschnauzere er sosiale og utadvendte med andre hunder, spesielt dersom de er godt sosialisert fra valpestadiet. Noen individer kan likevel være litt sjefete eller pratsomme overfor fremmede hunder. Tidlige, positive erfaringer med rolige, vennlige hunder i ulike størrelser hjelper på gode manerer. På grunn av den historiske rollen som rottjeger, kan de ha lyst til å jage smådyr utendørs. Mange kan leve fredelig med husets katt hvis de introduseres nøye, men rundt små kjæledyr som gnagere eller fugler må man være ekstra forsiktig og ha tett tilsyn.

Vanlige utfordringer for nye eiere inkluderer:

- Bjeffing på lyder, mennesker eller hunder som passerer  
- Forsøk på å “ta styringen” hvis grenser er uklare  
- Kjedsomhet og rampestreker hvis den blir overlatt til seg selv i lange perioder  
- Separasjonsangst hvis den aldri lærer å være rolig alene  

De fleste av disse problemene kan håndteres med trening, mental stimulering og en fast, forutsigbar rutine. Når den aktive hjernen og den kjærlige naturen får gode utløp, blir Dvergschnauzeren en lojal, blid følgesvenn som tilfører mye personlighet til ethvert hjem.  


## Trening og mosjon

Dvergschnauzere er energiske, intelligente hunder som trives med både oppgaver og rutiner. De har ikke den ekstreme utholdenheten til enkelte større brukshunder, men trenger likevel en god del daglig aktivitet for å være i balanse. Manglende mosjon og mental stimulering kan føre til kjedsomhet, bjeffing eller kreative påfunn som eierne ikke alltid setter pris på.

En voksen Dvergschnauzer har som tommelfingerregel godt av rundt 60–90 minutter fysisk aktivitet om dagen. Dette kan fordeles på turer, lek i hagen og korte trenings- eller hjernetrimøkter inne. Mange klarer seg godt med to raske turer morgen og kveld, kombinert med interaktiv lek som apport eller dralek. De er ofte mer hardføre enn størrelsen tilsier og liker gjerne turer i skog og mark, nye stier og lek i trygge, åpne områder.

På grunn av sin problemløsende natur responderer Dvergschnauzeren veldig godt på belønningsbasert trening. Positiv forsterkning med godbiter, leker og entusiastisk ros virker som regel langt bedre enn harde korreksjoner. Disse hundene liker å forstå hva som gir uttelling, og vil gjerne gjenta atferd som fører til suksess. Korte, morsomme og varierte treningsøkter hindrer at de blir lei eller ukonsentrerte.

Nyttige treningsferdigheter for Dvergschnauzer inkluderer:

- Sikker innkalling, spesielt viktig fordi mange har sterk lyst til å jage smådyr  
- En pålitelig “stille”-kommando for å håndtere bjeffing  
- Gå pent i bånd, siden noen kan trekke når de blir oppspilte  
- Rolige hilseritualer med mennesker og hunder for å unngå hopping og overtenning  

Allsidigheten gjør rasen godt egnet til mange hundesporter og aktiviteter. Mange Dvergschnauzere lykkes godt innen:

- Agility, der de raske reaksjonene og smidige kroppene kommer til sin rett  
- Lydighet og rallylydighet, takket være lærevillighet og førerfokus  
- Nese- og søksarbeid, som utnytter de naturlige jaktinstinktene  
- Triks-trening, en morsom måte å styrke båndet og holde hodet aktivt på  

Valper og unghunder trenger ekstra hensyn. Inntil skjelett og ledd er ferdig utviklet, bør man unngå for mye hopping eller svært lange løpeturer. Fokuser heller på kortere, alderspassede turer, grunnleggende hverdagslydighet og trygge, positive erfaringer som bygger selvtillit. Enkle aktivitetsleker, snusematter og gjemsel med godbiter er ideelle tidlige øvelser som gir stimuli uten å belaste kroppen for mye.

Mental trening er minst like viktig som fysisk mosjon for denne rasen. En Dvergschnauzer som har fått brukt hodet, er ofte mer tilfreds enn en som bare har løpt fra seg. Å rotere mellom forskjellige leker, bruke fôringsleker og jevnlig lære inn nye triks bidrar til å holde hjernen skjerpet. Selv små hverdagsrutiner, som å be om “sitt” før matskålen settes ned, eller å trene kort innkalling på tur, kan gjøre stor forskjell.

Når eierne gir en kombinasjon av struktur, trening og moro, utvikler Dvergschnauzeren seg som regel til en veloppdragen, oppmerksom kompanjong som er hyggelig å både bo og jobbe sammen med. Viljen til å lære og gleden av å delta i familielivet gjør rasen særlig givende for de som liker aktiv omgang med hunden sin.  


## Helse

Dvergschnauzeren er generelt en robust liten hund, men som alle raser har den enkelte disposisjoner det er viktig at ansvarlige oppdrettere og eiere kjenner til. Kunnskap om disse gjør det lettere å velge en sunn valp og ta godt vare på hunden gjennom hele livet.

Normal levealder for Dvergschnauzer er ofte 12–15 år, og mange blir eldre enn dette med godt fôr, passende mosjon og regelmessig veterinærkontroll. Særlig når hunden blir eldre, er det viktig med jevnlige helsesjekker for å oppdage eventuelle problemer tidlig.

Noen helseutfordringer som forekommer i rasen:

- Øyesykdommer som katarakt og progressiv retinal atrofi (PRA), som kan svekke synet over tid  
- Arvelige hjerteproblemer i enkelte linjer, derfor er hjertesjekk viktig på avlsdyr  
- Urinsteiner, særlig hos hannhunder, som kan gi smertefulle blokkeringer hvis de ikke behandles  
- Bukspyttkjertelbetennelse (pankreatitt), ofte knyttet til fet mat eller “snacking” på usunt  
- Hudproblemer eller allergier, noen ganger relatert til miljø eller fôr  

Siden rasen kan være utsatt for urinsteiner, bør hunden alltid ha tilgang på friskt vann, og tegn som vansker med å urinere, blod i urinen eller hyppige småskvettinger må tas på alvor og vurderes som akutt. Et balansert fôr tilpasset alder, størrelse og aktivitetsnivå bidrar også til å skåne fordøyelse og bukspyttkjertel. Mange eiere unngår svært fet menneskemat for å redusere risikoen for pankreatitt.

Gode oppdrettere følger anbefalt helsetesting før avl. Avhengig av land og kennelklubb kan dette innebære øyelysing hos spesialist, hjertesjekk og andre undersøkelser som inngår i lokale avlsprogram. Når du snakker med oppdrettere, bør du uten å nøle spørre hvilke tester som er gjort og be om å få se resultatene.

Rutinemessig helsestell er også en del av ansvarlig hundehold. Dette inkluderer:

- Regelmessige vaksiner og forebygging mot parasitter  
- Årlig veterinærsjekk, gjerne to ganger i året for eldre hunder  
- Tannstell, for eksempel tannpuss eller egnede tyggeprodukter, siden små raser lett får tannstein  
- Vektkontroll, fordi selv litt overvekt kan belaste ledd og organer hos en kompakt hund  

Pelsen og huden til Dvergschnauzer bør jevnlig sjekkes for irritasjon, kuler eller infeksjon, spesielt i skjegget og rundt ørene der det lett samler seg fukt. Å holde skjegget tørt etter drikking og å fjerne matrester bidrar til å forebygge lukt og hudirritasjon.

Mental helse er også en del av helheten. Dvergschnauzere som er kronisk understimulerte, under-mosjonerte eller ofte alene, kan utvikle stressrelatert atferd som overdreven bjeffing, gnaging eller rastløs vandring. En stabil dagsrytme, mental aktivering og nok samvær med mennesker støtter både den psykiske og fysiske helsen.

Ved å velge en seriøs oppdretter som prioriterer helse, følge opp veterinærbesøk og gi en fornuftig livsstil, vil de fleste Dvergschnauzere kunne leve mange aktive og gode år. Den generelt solide konstitusjonen er en av grunnene til at rasen er så populær blant både familier og aktive enkeltpersoner.  


## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzeren deler opphav med Riesenschnauzer og mellomschnauzer, der særlig Standard Schnauzer er en gammel, tysk gårdshund. Ordet “Schnauzer” viser trolig til det karakteristiske, skjeggprydede snutepartiet. Opprinnelig ble Standard Schnauzer brukt som allsidig gårdshund til å vokte eiendom, drive dyr og holde bestanden av skadedyr nede. Etter hvert så bønder og byfolk nytten av en mindre, mer hendig variant som kunne spesialisere seg på rottejakt og fungere som selskapshund på mindre areal.

Dvergschnauzeren ble utviklet mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ved å krysse små Standard Schnauzere med andre raser som Affenpinscher og trolig mindre spisshundtyper. Målet var å bevare den robuste karakteren, den strie pelsen og det våkne temperamentet til den større gårdshunden, men i en mindre utgave. Resultatet ble en kompakt, tøff liten terriertype med en særegen stil og personlighet.

I motsetning til mange terrierraser som primært ble avlet til graving og arbeid under bakken, var Dvergschnauzeren mer en allsidig, liten arbeidshund. Den utmerket seg som rottjeger i stall, låve og kornlager, der den bidro til å beskytte matforråd og husdyr mot sykdomsspredende gnagere. Samtidig var den høyt verdsatt som modig, men lojal husvokter som varslet eierne om besøkende eller inntrengere.

Rasens popularitet spredte seg raskt utenfor Tyskland. Med økt handel og reisevirksomhet i Europa begynte Dvergschnauzeren å dukke opp i naboland og etter hvert i Storbritannia og Nord-Amerika. Kennelklubber anerkjente den som en egen variant atskilt fra Standard Schnauzer, og i noen land ble den plassert sammen med terriere, i andre under brukshunder eller selskapshunder – et bilde på både blandet bakgrunn og allsidig bruksområde.

Gjennom 1900-tallet gikk Dvergschnauzeren fra å være først og fremst brukshund til å bli en ettertraktet familiehund. Den tilpasset seg lett et mer urbant liv, der den håndterbare størrelsen og den lite røytene pelsen ble høyt verdsatt. Samtidig gjorde livlig temperament og høy intelligens rasen til en favoritt i lydighetsringen og, senere, i agility og andre hundesporter.

I dag er Dvergschnauzeren en av de mest populære småhundrasene i mange land. Selv om den sjelden jobber som gårds-rottejeger lenger, er instinktene tydelige når den ivrig jager en leke eller undersøker det minste rasl i gresset. I moderne tid er den først og fremst selskapshund, utstillingshund og sportspartner, verdsatt for sitt skjeggete uttrykk, livlige blikk og sjarmerende personlighet.

Reisen fra tyske gårdstun til familiens sofa viser hvor tilpasningsdyktig Dvergschnauzeren er. Til tross for alle endringene har rasen beholdt sin karakteristiske kombinasjon av robusthet, sjarm og skarp observasjonsevne – egenskaper som fortsatt begeistrer hundevenner verden over.  


## Å leve med rasen

Å dele hjemmet med en Dvergschnauzer er både givende og underholdende. Dette er en rase som vil være nær menneskene sine mest mulig. Den er gjerne lykkeligst når den kan følge deg fra rom til rom, “overvåke” dagens gjøremål og delta i familiens aktiviteter. Hvis du liker å ha en hund tett på og involvere den i hverdagen, vil Dvergschnauzer ofte være et svært godt valg.

Nye eiere bør være forberedt på en våken og ofte pratsom hund. Dvergschnauzeren er en utmerket vakthund og vil ofte være den første til å merke seg besøkende, budbiler eller dyr nær hagen. Tidlig trening på å styre bjeffingen, kombinert med praktiske tiltak som å trekke for gardiner mot travle gater eller bruke bakgrunnslyd, kan hjelpe til å holde støynivået nede – særlig i leilighet.

Daglig tidsbruk er moderat, men krever jevn innsats. I tillegg til turer og lek kommer pelsstell som en fast oppgave. For de fleste eiere er det realistisk å sette av budsjett til profesjonell grooming omtrent annenhver måned, for å holde øyenbryn, skjegg og behåring i god form – dette kan være krevende å få pent til på egen hånd i starten. Lærer du deg litt grunnleggende hjemmepleie, som børsting, kaming og enkel klipp rundt poter, kan du forlenge tiden mellom full klipp og samtidig styrke båndet til hunden.

Økonomisk ligger Dvergschnauzer gjerne i mellomsjiktet. Startkostnader omfatter:

- Kjøpesum eller adopsjonsgebyr  
- Vaksiner, ID-merking og tidlige veterinærkontroller  
- Grunnutstyr som seng, bur, matskåler, halsbånd, sele, bånd og leker  

Løpende årlige kostnader inkluderer kvalitetsfôr, veterinærutgifter, parasittforebygging, forsikring hvis ønsket, grooming og utskifting av slitte bånd, leker og senger. Beløpene varierer etter land og livsstil, men det er lurt å planlegge for både faste utgifter og enten en bufferkonto eller forsikring til uforutsette veterinærregninger.

Nyttig utstyr i hverdagen med Dvergschnauzer er blant annet:

- En komfortabel, godt tilpasset sele til turer, som avlaster nakken hvis hunden trekker  
- Et solid bur eller avgrenset hvileplass, som gir et trygt og rolig “hule”-område hjemme og på reise  
- Et utvalg interaktive leker som aktivitetsballer, fôringsleker og tyggeleker  
- En god kardebørste og metallkam til å holde behåringen flokefri  
- En mild hundesjampo og håndklær, siden skjegget av og til trenger en kjapp vask  

Når det gjelder bomiljø, tilpasser Dvergschnauzeren seg svært godt. Den kan trives godt i leilighet, så lenge mosjons- og aktivitetsbehovet ivaretas. Den fungerer også fint i hus med hage, men gjerdet må være sikkert – mange elsker å utforske og kan prøve å presse seg gjennom små åpninger. Siden rasen er relativt liten og lett å ha med seg, passer den også godt inn i aktive liv med reiser, hundesport eller kafé- og parkbesøk på hundevennlige steder.

Alenetid bør bygges opp gradvis. Mange Dvergschnauzere lærer å slappe av alene noen timer, men rasen passer sjelden godt til hjem der alle er borte hele dagen, hver dag, uten hundelufter eller noen som ser innom. De er sosiale hunder og kan bli stresset hvis de jevnlig overlates til seg selv uten selskap eller stimuli.

Når du investerer tid i trening, pelsstell og samvær, vil livet med en Dvergschnauzer ofte være en kilde til glede i mange år. Kombinasjonen av intelligens, humor og lojalitet skaper et sterkt bånd til familien. For eiere som setter pris på en engasjert, uttrykksfull og litt egenrådig liten hund, kan Dvergschnauzeren bli en helt spesiell følgesvenn.

Dvergschnauzer

The Kennel Club (UK)

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

## Kjappe fakta

- Italiensk mynde er den minste av alle mynde-raser, med en fintbygd, elegant kropp som nesten ser skulpturert ut.
- Til tross for det skjøre utseendet er de overraskende atletiske og elsker korte spurter i høy fart.
- Italiensk mynde er kjent for å være svært kjærlig og knytter ofte et intenst bånd til én eller to helt spesielle personer.
- Rasen har en veldig kort, lite røytene pels, men fryser lett og trenger ekstra varme i kjøligere klima.
- Følsom og intelligent som den er, responderer italiensk mynde best på mild, belønningsbasert trening og et rolig, stabilt hjemmemiljø.  


## Utseende og pels

Italiensk mynde blir ofte beskrevet som en miniutgave av greyhound, men ved nærmere blikk ser man at rasen har sin helt egen silhuett og eleganse. Voksne hunder er vanligvis 32–38 cm høye ved manken, og de fleste veier mellom 3,5 og 6 kg. Helhetsinntrykket skal være lett og harmonisk. Ingenting skal virke grovt eller tungt. Kroppen er slank, med dyp men smal brystkasse og tydelig oppknepet buklinje, noe som gir den klassiske myndesilhuetten.

Hodet er langt og smalt med et fint formet snuteparti, mørke, uttrykksfulle øyne og små ører som ligger bakover som små roseører når hunden er avslappet. Når italiensk mynde er oppmerksom, løftes ørene ofte og faller fremover, noe som gir et nesten rådyraktig uttrykk. Halsen er lang og grasiøs og glir mykt over i godt tilbakelagte skuldre. Beina er rette, slanke og relativt lange i forhold til kroppsstørrelsen, noe som bidrar til det lette, svøpende bevegelsesmønsteret. De beveger seg ofte i en karakteristisk høytravende, luftig og elegant travgang.

Pelsen er et av de mest typiske trekkene hos italiensk mynde. Den er svært kort, fin og ligger tett inntil huden uten underull. Når du stryker over en italiensk mynde, kjenner du lett muskler og ben under pelsen. Godkjente farger varierer noe mellom land, men inkluderer som regel nyanser av:

- Ensfarget grå i mange toner, fra lys til mørk
- Sort
- Isabelle eller fawn
- Rød eller rødaktige nyanser

Noen registrer tillater små hvite tegninger på bryst og poter, mens andre foretrekker mer ensfargede hunder. Tigret og black and tan er som regel ikke godkjent i tradisjonelle rasestandarder.

Fordi pelsen er så kort, er stellet svært enkelt. De fleste hunder trenger bare:

- En myk gummihanske én til to ganger i uken for å fjerne løse hår
- En rask avtørking med en fuktig klut etter tur om de blir støvete eller skitne
- Av og til et bad, som regel hver noen uker eller ved behov, med en mild hundesjampo

De røyter, men mengden hår er minimal sammenlignet med langhårede raser. Mange med milde hundeallergier opplever italiensk mynde som enklere å leve med, men rasen er ikke egentlig hypoallergen.

Den tynne huden og mangelen på isolerende underull krever ekstra omtanke. Italiensk mynde fryser lett, spesielt i fuktig eller vindfullt vær. Eiere bør investere i godt tilpassede gensere og vanntette dekken, samt myke liggeplasser. Vær oppmerksom på trykkpunkter som albuer og hofter, siden den tynne pelsen gir lite polstring. Tykkere, myke senger og tepper bidrar til å forebygge hudirritasjon og liggesår, og holder italiensk mynde komfortabel året rundt.  


## Temperament og personlighet

Å leve med en italiensk mynde kan føles som å ha en liten, hengiven skygge som følger deg fra rom til rom. Rasen er svært menneskeorientert. De fleste italienske mynder velger seg en favorittperson i husstanden og knytter seg sterkt til denne, og vil gjerne kose så ofte de kan. De trives aller best i nærheten av menneskene sine. Mange kryper under tepper, ruller seg sammen i fanget eller legger seg tett inntil deg i sofaen.

Til tross for det aristokratiske ytre er italiensk mynde ofte leken, tullete og valpeaktig langt inn i voksen alder. De liker å ha små “zoomies” rundt i huset eller hagen, kaste myke leker og finne på egne leker. Innendørs er de som regel rolige og stille når energien er brukt opp. De kan trives godt i mindre leiligheter eller byboliger, så lenge de får nok mosjon og sosial kontakt.

I familier blir italiensk mynde ofte en hengiven følgesvenn, men den passer dårlig med røff håndtering. De fine, tynne knoklene gjør at de lett kan skades om de blir mistet, tråkket på eller lekt for hardt med. I hjem med svært små barn kreves derfor ekstra tilsyn. Større barn som forstår å være rolige og forsiktige, går som oftest fint, og mange italienske mynder blir trofaste lekekamerater for ansvarsfulle barn.

Overfor fremmede kan italiensk mynde ofte være litt reservert i starten. De er som regel ikke aggressive, men kan virke sjenerte eller forsiktige i nye situasjoner. God sosialisering som valp hjelper dem til å bli tryggere voksne hunder. Det er viktig å introdusere dem for ulike mennesker, lyder og miljøer på en positiv måte.

Sammen med andre hunder går italiensk mynde vanligvis godt overens, særlig med hunder av lignende størrelse og temperament. De trives ofte veldig godt i selskap med en annen italiensk mynde, og mange oppdrettere og eiere har dem i par eller små grupper. Ekstra forsiktighet trengs om de bor med mye større og mer bråkete hunder. En stor, leken hund kan lett velte en italiensk mynde og skade den ved et uhell.

Bytteinstinktet varierer. Noen italienske mynder ignorerer gjerne katter og smådyr de vokser opp sammen med, mens andre kan fristes til å jage. De er mynder innerst inne og reagerer raskt på bevegelse. Det er lurt å ha tilsyn ved kontakt med små dyr, og å være bevisst på jaktinstinktet utendørs.

Typiske utfordringer i rasen inkluderer:

- Følsomhet for stress, harde stemmer eller kaotiske omgivelser
- Tendens til separasjonsangst om de ofte blir mye alene
- Stahet eller usikkerhet ved renslighetstrening hvis rutinene ikke er konsekvente

Alt i alt kan temperamentet til italiensk mynde beskrives som kjærlig, følsomt og livlig. De blomstrer i hjem der folk er milde, tålmodige og glade for å dele sofaen med en liten, varm hund som gjerne legger beslag på det beste teppet i huset.  


## Trening og mosjon

Selv om italiensk mynde er liten, er den fortsatt en ekte mynde med god fysikk og raske reflekser. Eiere blir ofte overrasket over hvor raske og smidige disse hundene kan være. Heldigvis krever de som regel ikke uendelig med mosjon. De setter mest pris på en kombinasjon av korte, intense fartsøkter og avslappet kosetid sammen med familien.

En voksen italiensk mynde vil som regel trives med:

- To til tre friske turer om dagen, totalt ca. 45–60 minutter
- Jevnlige muligheter til å løpe fritt på et sikkert inngjerdet område
- Interaktiv lek med leker og mennesker

De elsker å spurte og så raskt slå seg til ro igjen. En trygg, inngjerdet hage eller et avsperret hundeområde er ideelt. Løping løs på ubevoktede, ikke-innhegnede områder er risikabelt på grunn av jaktinstinkt og fart. Ser en italiensk mynde noe som beveger seg – som et ekorn eller en fugl – kan den sette av gårde før du rekker å reagere, og innkallingen kan være upålitelig uten god trening.

Når det gjelder trening, er italiensk mynde smart, men følsom. Den reagerer dårlig på harde korrigeringer eller høylytt kjeft. Bruk heller milde, belønningsbaserte metoder med mye ros, små godbiter eller en favorittleke. Korte, morsomme økter fungerer bedre enn lange, ensformige treningsøkter. Klikkertrening eller annen positiv markørtrening fungerer ofte svært godt for denne rasen.

Viktige treningsområder inkluderer:

- Renslighetstrening, som kan være utfordrende, spesielt i dårlig vær
- Innkalling, slik at du trygt kan gi mer frihet på sikre områder
- Selvtillitsbygging gjennom enkle triks og lek
- Ro-trening, for å hjelpe dem å finne balanse når de blir litt for gira

Renslighet fortjener ekstra oppmerksomhet. Italiensk mynde misliker kaldt, vått eller vindfullt vær, noe som kan gjøre dem motvillige til å gå ut. Eiere har ofte god erfaring med å:

- Ha en fast rutine for måltider og luftetider
- Gå ut sammen med hunden og belønne umiddelbart når den er ferdig
- Bruke dekken og eventuelt sko i dårlig vær
- Vurdere et overbygd toalettområde eller et skjermet hjørne i hagen

Mental aktivisering er like viktig som fysisk aktivitet. Italiensk mynde liker som regel aktivitetsleker, søk- og luktespill i hus eller hage, og myk triksetrening. Enkle øvelser som snurr rundt, gi labb eller gå slalåm mellom beina kan gi økt selvtillit og styrke båndet mellom hund og eier.

Italiensk mynde kan også delta i hundesporter som passer bygningen deres, som:

- Agility med lave hopp og forsiktig opptrening
- Rallylydighet
- Lure coursing eller kontrollerte rette løp under trygge forhold

Slike aktiviteter bør introduseres gradvis og i moderate mengder for å beskytte de fine beina. Med riktig tilnærming kan trening av en italiensk mynde bli en svært givende opplevelse – det handler mer om å bygge tillit og samarbeid enn om streng lydighet. Når de blir behandlet vennlig, er de villige, ivrige og ofte svært underholdende elever.  


## Helse

Italiensk mynde er generelt en robust liten hund, men som alle raser har den enkelte helseutfordringer eiere og oppdrettere bør kjenne til. Med ansvarlig avl, godt fôr og riktig stell kan mange italienske mynder bli godt opp i tenårene, og det er ikke uvanlig å møte individer som blir 14–15 år.

Et av de mest kjente problemene i rasen er risiko for benbrudd, særlig hos unge hunder. Valper av italiensk mynde er fulle av energi og kan glemme hvor skjøre de er. De kan hoppe ned fra møbler eller løpe på glatte gulv, noe som kan ende i bruddskader. Nøye tilsyn det første leveåret, samt å unngå høye møbler og for røff lek, bidrar til å redusere risikoen. Mange eiere bruker ramper eller trappetrinn slik at hunden kan komme seg trygt opp i seng eller sofa.

Andre helseproblemer som kan forekomme i rasen er:

- Tannproblemer på grunn av små kjever og trangstilte tenner
- Periodontitt dersom tennene ikke rengjøres jevnlig
- Patellaluksasjon (løse kneskåler)
- Legg-Calvé-Perthes sykdom, en hofteleddslidelse hos unge hunder
- Progressiv retinal atrofi (PRA) og andre øyelidelser i enkelte linjer
- Autoimmune problemer eller hudsensitivitet hos en mindre andel hunder

Italiensk mynde er også følsom for anestesi på grunn av lav kroppsfettprosent og særegen fysiologi. Det er svært viktig å velge en veterinær som har erfaring med mynder og bruker moderne, nøye tilpassede anestesiprotokoller ved operasjoner eller tannbehandling under sedasjon.

Ansvarlige oppdrettere gjennomfører ofte, eller bruker resultater fra, følgende helsetester i avlsplanlegging:

- Undersøkelse for patellaluksasjon hos veterinær
- Øyelysning hos veterinær øye-spesialist for arvelige øyesykdommer
- I enkelte land DNA-tester for spesifikke arvelige sykdommer når det er tilgjengelig

Valpekjøpere bør være trygge på å spørre oppdrettere om hvilke helsetester som gjøres, alder og helsetilstand på foreldredyrene, og eventuelle kjente problemer i linjene.

Daglig stell har også stor betydning for helsen. Italiensk mynde trenger:

- Regelmessig tannpuss, helst flere ganger i uken, for å forebygge tannstein
- Riktige porsjoner fôr for å unngå overvekt, som belaster de fine lemmene
- Varme, siden de lett blir nedkjølt, noe som over tid kan svekke immunforsvaret
- Beskyttelse mot solbrenthet på tynnpelsede områder i svært solrike klima

På grunn av kuldefølsomheten foretrekker mange italienske mynder kortere turer om vinteren og kan trenge innendørslek for å holde seg aktive. Eiere bør følge med på tegn til ubehag, som skjelving eller at hunden løfter potene fra bakken.

Et godt samarbeid med en veterinær som kjenner små mynder er svært viktig. Rutinekontroller én til to ganger i året, samt anbefalte vaksiner eller titer-tester, kan fange opp problemer tidlig. Med fornuftig stell og gjennomtenkte avlsvalg kan de fleste italienske mynder leve lange, friske og lykkelige liv som kjære familiehunder.  


## Historie og opprinnelse

Italiensk mynde har en av de eldste dokumenterte historiene blant toy-rasene. Små, grasiøse mynder som ligner dagens italiensk mynde, dukker opp i kunst og funn fra gamle middelhavs-sivilisasjoner. Funn tyder på at hunder av denne typen fantes for minst to tusen år siden i områder som i dag er Hellas og Italia.

Allerede i Romerriket ble små greyhound-lignende hunder verdsatt som selskapshunder og status-symboler. De finnes avbildet i mosaikker og malerier, ofte liggende ved eierens side eller travende ved hælene. Disse tidlige hundene jaktet trolig småvilt som kanin eller hare, og fungerte samtidig som varme fanghunder i kjølige steinhus.

Under renessansen og senere ved europeiske hoff, særlig i Italia, ble disse små myndene spesielt moteriktige. Adelen og kunstnere beundret den raffinerte kroppsformen og det milde temperamentet. Mange portretter fra 1500–1700-tallet viser aristokrater poserende med en delikat, slank hund som vi i dag uten videre vil kjenne igjen som italiensk mynde. Rasen ble omfavnet av flere kongehus og ble ofte sett på som et symbol på eleganse, god smak og høy sosial status.

Over tid la selektiv avl mer vekt på liten størrelse, grasiøs silhuett og et tydelig selskapspreget lynne. Selv om de fortsatt kunne jage småvilt, ble rollen mer og mer den som kjæle- og fanghund. Den kjærlige naturen gjorde italiensk mynde ideell som selskapsrase.

Raseklubber og formelle rasestandarder begynte å dukke opp mot slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, samtidig med etableringen av kennelklubber i Europa. Engasjerte oppdrettere jobbet for å bevare rasens særpregede form, fine benbygning og atletiske, men likevel forfinede bevegelser. Krigsårene og skiftende moter førte til variasjoner i antall hunder, og i perioder var rasen sjelden. Entusiaster i flere land spilte en viktig rolle i å bevare sunne blodslinjer og forhindre at italiensk mynde forsvant.

I dag er italiensk mynde anerkjent av de fleste store kennelklubber i verden og klassifiseres tydelig som toy- eller selskapshund, selv om den fortsatt har hjertet og instinktene til en liten mynde. Den brukes ikke lenger seriøst til jakt, men farten og gleden over å jage bevegelige objekter er fortsatt svært tydelig. Moderne italienske mynder deltar blant annet i:

- Selskaps- og lydighetsgrener som lydighet, rally og agility
- Lure coursing og uformelle løpsdager tilpasset små mynder
- Terapihund- og emosjonell støtte-arbeid, der den milde hengivenheten kommer til sin rett

Framfor alt er italiensk myndes viktigste rolle i dag å være en nær, trofast familiehund. Den lange historien som høyt verdsatt husdyr merkes tydelig i måten den elsker å krølle seg inntil menneskene sine og dele hverdagen som en liten, pålitelig venn.  


## Å leve med rasen

Å dele hjemmet med en italiensk mynde er en nær og personlig opplevelse. Denne hunden liker å være tett på – både fysisk og følelsesmessig. Før du velger rasen, er det verdt å tenke nøye gjennom hvordan hverdagen faktisk vil se ut, og hvilken type forpliktelse som kreves.

For det første trives italiensk mynde best i hjem der noen er hjemme store deler av tiden. Den egner seg dårlig til å være alene hele lange arbeidsdager uten selskap. Hvis du jobber fullt borte fra hjemmet, kan du trenge løsninger som:

- En hundevennlig arbeidsplass der hunden kan være med
- En partner eller familie som er hjemme deler av dagen
- En pålitelig hundepasser eller hundebarnehage med erfaring med små, skjøre raser

På grunn av den slanke kroppsbygningen og temperaturfølsomheten trenger italiensk mynde et nøye tilpasset bomiljø. Det bør finnes:

- Myke, varme senger i flere rom, slik at hunden kan hvile komfortabelt
- Trekkfrie soveplasser
- Skli-sikre gulv eller tepper/matter som reduserer fallrisiko på glatte underlag
- Trinn eller ramper som hjelper hunden trygt opp i sofaer eller senger

Utstyr som er spesielt nyttig til italiensk mynde inkluderer:

- Godt tilpassede, støttende seler i stedet for kun halsbånd på tur
- Smale, polstrede halsbånd dersom halsbånd brukes, for å redusere trykk på den fine halsen
- Varme gensere og tettsittende dekken til kaldt eller vått vær
- Lette, myke leker tilpasset små munner og fine tenner
- Klotang eller kloslipere, siden klørne bør holdes korte for å beskytte de slanke tærne

Økonomisk ligger italiensk mynde omtrent på linje med andre toy-raser i daglige utgifter, men kan kreve litt mer investering i kvalitetstøy og veterinæroppfølging. Årlige kostnader omfatter som regel:

- Fôr tilpasset en liten, men aktiv hund
- Rutinevaksiner eller titer-tester, forebygging mot parasitter og ormekur
- Regelmessig tannpleie, noen ganger inkludert profesjonell rens
- Dyreforsikring, som mange velger for å dekke uventede skader eller sykdom
- Utskifting av klær og senger etter hvert som de slites

I tillegg kommer eventuelle kursavgifter, hundesportaktiviteter eller kennelopphold ved behov.

De emosjonelle behovene er minst like viktige. Italiensk mynde trenger mild veiledning, faste rutiner og rikelig med nærhet. De trives i rolige hjem der roping, kaos og hyppige bråkete konflikter er uvanlig. Plutselige høye lyder eller hardhendt behandling kan gjøre dem utrygge. Er du naturlig tålmodig og myk i formen, vil du ofte oppleve denne rasen som en svært god match.

Fremtidige eiere bør også være forberedt på:

- Renslighetstrening som kan ta lengre tid enn hos enkelte andre raser
- Å håndtere motvilje mot dårlig vær og kaldt underlag
- Sporadiske utbrudd av tullete, valpeaktig lek som krever litt humor
- En hund som er svært følsom for eierens humør og kan være klamrete til tider

Reising med italiensk mynde er ofte ganske enkelt. Den lille størrelsen gjør at hunden lett får plass i reisebur eller bilsete, og mange venner seg godt til hoteller eller besøk hos venner, så lenge behovene for varme, trygghet og rutine ivaretas. Et kjent teppe, en seng og en favorittleke gjør det ofte enklere for hunden å slappe av nye steder.

Å leve med italiensk mynde passer for mennesker som setter pris på tett selskap og er villige til å gjøre praktiske tilpasninger, som å holde det lunt hjemme, beskytte skjøre ben og legge opp en livsstil der hunden får være med fremfor å bli etterlatt. Til gjengjeld beskriver de fleste eiere forholdet som uvanlig nært. Italiensk mynde ser gjerne på sin person med et mykt, tillitsfullt blikk, krøller seg godt sammen i armkroken eller under et teppe, og deler hverdagen som en stille, trofast venn.

Italiensk mynde

The Italian Greyhound Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Italiensk mynde er en svært liten, fintbygd mynde med kort, lite røytene pels og elegant bevegelighet. Den er kjærlig, sensitiv og svært menneskeorientert, knytter tette bånd, trenger varme, mild trening, moderat mosjon med trygge spurter og varsom håndtering for å beskytte de skjøre lemmene.

Dvergschnauzer vs Italiensk mynde

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser