## Kjappe fakta

- Bernedoodle er en blanding mellom berner sennenhund og puddel, og kombinerer et mildt, familieorientert gemytt med høy intelligens og relativt lite røyting.  
- De finnes i tre hovedstørrelser, fra kompakte Mini Bernedoodles til store Standard‑varianter, så det finnes som regel en størrelse som passer ulike hjem og livsstiler.  
- Mange Bernedoodles får en bølgete eller krøllete pels som kan være mer allergivennlig enn hos mange andre raser, selv om ingen hund er helt hypoallergen.  
- Dette er en menneskeorientert rase som helst vil være midt i familielivet, ikke bli etterlatt alene i lange perioder.  
- Bernedoodles modnes ofte sakte og kan være lekne og valpeaktige i flere år, noe som både er sjarmerende og utfordrende i treningssammenheng.  


## Utseende og pels

Som blandingsrase varierer Bernedoodle mer i utseende enn mange rene raser. Generelt kan du forvente en kraftig, atletisk hund som ser både sterk og myk ut på samme tid. Kroppen er gjerne litt lengre enn høy, med godt utviklet muskulatur som gjenspeiler berner sennenhundens arbeidsbakgrunn. Selv de mindre Bernedoodles føles ofte solide når du løfter dem, heller enn lette og skjøre.

Standard Bernedoodle er den største varianten. Voksne hanner står ofte rundt 58–73 cm i skulderhøyde, med tispene litt mindre. Vekten kan variere fra rundt 30 til over 40 kg, avhengig av størrelsen på puddel‑forelderen og linjene de kommer fra. Mini og Medium Bernedoodles lages ved å krysse med dvergpuddel eller mindre puddler. Disse blir vanligvis 38–55 cm høye og veier omtrent 12–30 kg. Det finnes også Toy Bernedoodles, men svært små størrelser kan medføre ekstra helseutfordringer, så seriøse oppdrettere er forsiktige med å avle dem altfor små.

Hodet er som oftest bredt med et mykt, vennlig uttrykk. Mange Bernedoodles arver de dype, litt hengslete øynene til berneren, myknet opp av bølger eller krøller fra puddelpelsen rundt ansiktet. Ørene er middels store, trekantede og hengende tett inntil hodet. Halen er vanligvis lang og bæres i en avslappet bue når hunden er fornøyd og i bevegelse.

Pelsen er en av de største attraksjonene ved Bernedoodle. Det finnes tre hovedpelstyper:

- Rett eller lett bølget, mer som hos berner sennenhund, ofte med mer røyting.  
- Bølget, som er vanligst og ofte regnes som lettest å stelle – røyter mindre og gir et mykt, lurvete uttrykk.  
- Krøllete, lik puddelpels, som gjerne røyter minst, men krever mest stell.

Fargene er ofte svært iøynefallende. Mange Bernedoodles har den klassiske tricolor‑tegningen til berneren, med sort, hvitt og tan på ansikt, bryst, ben og hale. Andre kan være tofarget i sort og hvitt, eller sable, merle eller sjokoladefarget, avhengig av genetikken. Tricolor Bernedoodles er som regel mest ettertraktet, men pelsfarge bør aldri veie tyngre enn helse og gemytt når du velger valp.

Fordi pelsen hos mange vokser kontinuerlig, omtrent som menneskehår, er jevnlig pelsstell helt nødvendig. De fleste Bernedoodles trenger:

- Børsting minst tre til fire ganger i uken for å hindre floker og smertefulle tover.  
- Profesjonell grooming hver 6.–10. uke for klipp, trimming rundt øyne og poter samt en skikkelig sjekk av huden.  
- Regelmessig sjekk og rens av ører, siden pels og øreform kan holde på fukt og øke risikoen for ørebetennelse.  

Hvis du liker den luftige «teddybjørn‑looken», må du være ekstra nøye med børsting for å holde pelsen i god stand. For travle familier er en kortere «puppy cut» ofte mer praktisk, fordi den gjør daglig stell mye enklere. Start med pelsstell allerede mens hunden er valp, og bruk godbiter og rolig, vennlig håndtering så valpen får positive assosiasjoner. Da har du langt større sjanse for en voksen hund som samarbeider og trives med stellet fremfor å stritte imot.  


## Gemytt og personlighet

Bernedoodle har fått rykte på seg for å være en vennlig, kjærlig og svært familieorientert følgesvenn. Mange eiere beskriver dem som «borrelåshunder» som alltid vil være der menneskene deres er – i sofaen, fra rom til rom, i bilen og på tur. Denne tette tilknytningen gjør dem flotte som familiehunder, men betyr også at de ofte mistrives med å være alene lenge. En Bernedoodle som jevnlig står alene hele dagen kan utvikle uro eller uønsket atferd som bjeffing, biting på inventar eller graving og ødeleggelser.

Fra berner sennenhund‑siden arver de ofte en rolig, mild natur og et sterkt behov for å knytte seg til familien. Fra puddel‑siden kommer som regel intelligens, nysgjerrighet og et leken, morsomt lynne. Mange Bernedoodles er små klovner som elsker å underholde eierne sine – med rampete sprett rundt i stuen, «zoomies» eller ved å stolt bære leker til gjester. De beholder ofte et valpeaktig sinn lenger enn mange andre raser, og noen er ikke mentalt «voksne» før rundt tre–fireårsalderen, så tålmodighet er viktig.

Med barn kan en godt avlet og godt sosialisert Bernedoodle være en utmerket familiehund. De tåler ofte en del lyd og aktivitet og liker hagelek, forsiktige dralek‑leker eller å lære triks sammen. Siden mange Bernedoodles blir ganske store og energiske, er likevel tilsyn rundt små barn helt avgjørende. Hopp i begeistring eller litt klønete entusiasme kan lett velte et lite barn, selv om hunden ikke mener noe vondt. Å lære høflige hilserutiner tidlig og gi barna klare regler for hvordan de skal omgås hunden på en respektfull måte, gjør en stor forskjell.

Bernedoodles er ofte sosiale med andre hunder, særlig hvis de har hatt gode erfaringer helt fra valpestadiet. Leken kan være ganske røff og livlig, så det er viktig å matche dem med lekekamerater som tåler den stilen. Mange vil også kunne leve fredelig sammen med katter og andre smådyr dersom de introduseres gradvis og under tilsyn. Som hos alle raser varierer individene, og noen kan være mer følsomme eller reserverte enn andre.

Vanlige utfordringer i gemytt kan være:

- Separasjonsstress, som gir seg utslag i bjeffing eller ødeleggelser når hunden er alene.  
- Unghundtrass, særlig hos større hanner, dersom grunnleggende trening ikke blir fulgt opp konsekvent.  
- Skyhet eller usikkerhet, spesielt hos dårlig avlede hunder eller individer som har gått glipp av tidlig sosialisering.

Det lønner seg å investere tid i god sosialisering fra rundt åtte til seksten ukers alder, der valpen får møte ulike typer vennlige mennesker, rolige hunder, nye lyder og miljøer. Trygghet bygget i denne perioden gir ofte en avslappet, enkel hund senere i livet. Med riktig veiledning blir de fleste Bernedoodles kjærlige, tilpasningsdyktige følgesvenner som passer godt i mange hjem – fra aktive barnefamilier til par eller aleneboende som liker friluftsliv og sosialt samvær med hunden hjemme.  


## Trening og mosjon

Bernedoodles er som regel intelligente, samarbeidsvillige og svært matmotiverte – en fantastisk kombinasjon for trening. Samtidig kan den lekne naturen og en liten dose stahet overraske førstegangseiere. Noen individer arver en litt «sen modenhet» fra berner‑siden og kan godt forstå en kommando, men likevel bestemme seg for at en løvbit i vinden eller en tilfeldig forbipasserende er mer interessant akkurat da.

For beste resultat bør treningen starte allerede den første dagen valpen kommer hjem. Korte, morsomme økter på 5–10 minutter fungerer bedre enn lange, alvorlige øvelser. Bruk positiv forsterkning:

- Belønn med små, smakfulle godbiter, ros eller en kjapp lek når hunden gjør det du ønsker.  
- Unngå harde korreksjoner, kjefting eller fysisk straff – det bryter ned tillit og kan skape uro eller frykt.  
- Vær rolig og konsekvent, slik at hunden får tydelige rammer.

Kjerneferdigheter som «sitt», «dekk», innkalling, å gå pent i bånd og «slipp/leave it» er ekstra viktige for en stor og entusiastisk rase. Mange Bernedoodles responderer svært godt på klikkertrening eller markørord, fordi de liker mental utfordring og raskt lærer at lyden betyr belønning. Gjør treningen lekpreget for å holde motivasjonen oppe – for eksempel gjemsel‑leker med innkalling i huset eller hagen for å bygge opp en sterk vane for å komme når du roper.

Mosjonsbehovet varierer med størrelse og individ, men de fleste voksne Bernedoodles trenger minst 60–90 minutters fysisk aktivitet per dag, fordelt på to–tre turer eller lekeøkter. Standard Bernedoodles trenger ofte mer mosjon enn de små. Valper skal ikke overbelastes mens skjelett og ledd fortsatt utvikler seg. En enkel tommelfingerregel er omtrent 5 minutter strukturert mosjon per måned alder, opptil to ganger daglig, og fokus på rolig lek og utforskning fremfor lange løpeturer og mye trapper i de første månedene.

Aktiviteter mange Bernedoodles setter spesielt pris på, er for eksempel:

- Lange turer eller turer i skog og mark, der de kan snuse, utforske og kanskje vasse litt i trygge vann.  
- Hent‑ og kasteleker med myke baller eller leker, gjerne i en inngjerdet hage.  
- Hundesport som agility, nosework/søk, canicross eller lydighet, som lar dem bruke både kropp og hode.  
- Aktiviseringsleker og fôringspuslespill på regnværsdager for å forebygge kjedsomhet inne.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk mosjon. En Bernedoodle som får en grei tur, men ingen mental utfordring, vil ofte finne på sin egen underholdning hjemme – noe som gjerne betyr tygging på møbler eller leting i søppelbøtter. Enkle tiltak kan være å strø tørrfôr utover gresset så hunden må «jakte» med nesen, lære nye triks, eller gi noe å tygge på eller en fylt Kong mens du slapper av.

Siden Bernedoodles er så menneskeorienterte, trives de når trening er integrert i hverdagen. Be om «sitt» før du fester båndet, «vent» før de får gå gjennom dører, og «dekk og bli» mens du lager mat. Denne typen dagligdags trening bygger impulskontroll og gode manerer uten at du trenger lange formelle økter. Med tålmodig, positiv veiledning og jevnlig øvelse blir de fleste Bernedoodles høflige, veloppdragne hunder som er en glede både hjemme og ute blant folk.  


## Helse

Som blandingsrase kan Bernedoodle ha nytte av genetisk variasjon, men det betyr ikke at de automatisk er friskere enn rasehunder. Ansvarlig avl og nøye utvalg av foreldre har mye større betydning for helsen på sikt. Fremtidige eiere bør kjenne til potensielle problemer fra både berner sennenhund‑ og puddel‑siden.

Vanlige helseutfordringer hos Bernedoodles kan være:

- Hofte‑ og albuedysplasi, utviklingsforstyrrelser i leddene som kan gi smerter og leddgikt.  
- Ulike øyelidelser, som progressiv retinal atrofi (PRA), katarakt og andre arvelige øyesykdommer.  
- Hud‑ og øreproblemer, særlig hos hunder med tung, krøllete pels og hengende ører som lett holder på fukt.  
- Allergier eller fôrintoleranser, som kan vise seg som kløe, gjentatte ørebetennelser eller mage-/tarmplager.  
- I enkelte linjer økt kreftrisiko, i tråd med bernerens kjente utfordringer, selv om den faktiske risikoen varierer mellom familier og oppdrettere.

Standardpuddel kan være disponert for blant annet Addisons sykdom, magedreining (GDV) og enkelte blødningsforstyrrelser, mens berner sennenhund har kjent risiko for kreft og leddproblemer. Seriøse oppdrettere vil helseteste avlsdyrene sine for:

- Hofte‑ og albuedysplasi, med offisiell røntgen og scoring.  
- Øyeundersøkelse hos veterinær med spesialkompetanse på øyelysing.  
- Relevante DNA‑tester for kjente arvelige sykdommer hos puddel og berner sennenhund, som degenerativ myelopati og enkelte netthinnesykdommer.  

Når du snakker med en oppdretter, må du ikke nøle med å be om dokumentasjon på tester og ærlig informasjon om helse og levealder i linjene deres. En god oppdretter vil hilse slike spørsmål velkommen og forklare hvordan de tenker rundt avl. Styr unna de som bare fokuserer på pelsfarge eller størrelse og ikke kan vise til helsetester.

Forventet levealder hos Bernedoodle oppgis ofte til rundt 12–15 år, der de mindre variantene gjerne lever nær den øvre delen av skalaen. For å legge til rette for et langt og friskt liv bør eiere være opptatt av:

- Å holde hunden slank gjennom riktig fôr og mosjon, siden overvekt belaster ledd og indre organer.  
- Regelmessige veterinærkontroller, inkludert årlige helsesjekker, vaksiner etter lokale anbefalinger og vurdering av tannhelse.  
- God tannpleie hjemme, som tannpuss eller godkjente dentaltygg.  
- Jevnlig parasittforebygging, spesielt i områder med flått, lopper eller hjertemark.

Forsikring kan være en klok investering, gitt kostnadene ved for eksempel leddoperasjoner eller langvarig behandling av kroniske lidelser. Mange eiere velger også å røntge hofter og albuer når hunden er gammel nok, særlig hvis de vil drive med mer krevende hundesport.

Grundig avlsarbeid, sunn livsstil og jevnlig oppfølging hos veterinær fjerner ikke all helserisiko, men øker sjansen betydelig for at Bernedoodlen din får et langt, aktivt og komfortabelt liv godt opp i seniorårene.  


## Historie og opprinnelse

Bernedoodle er en relativt ung «designer» blandingsrase som kombinerer berner sennenhund og puddel. Berner sennenhund har lang historie i Sveits som gårds‑ og trekkhund, mens puddel opprinnelig ble brukt som dyktig vannapportør i Europa. Den planlagte krysningen mellom disse to kom først på slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet.

Målet var å kombinere det milde, lojale og familieorienterte gemyttet til berner sennenhund med puddelens intelligens, treningsvillighet og lite røyting. Oppdrettere ønsket å skape en familiehund som passet moderne livsstil, var tilpasningsdyktig til ulike bomiljøer og potensielt bedre egnet for enkelte allergikere. De første Bernedoodles var hovedsakelig førstegenerasjonskrysninger mellom renraset berner og renraset puddel. Etter hvert begynte noen oppdrettere med multigenerasjonsavl, som Bernedoodle x puddel eller Bernedoodle x Bernedoodle, for å stabilisere egenskaper som pels og størrelse.

I motsetning til etablerte raser med formell godkjenning og standardiserte raseklubber i store kennelklubber, er ikke Bernedoodle anerkjent som egen rase de fleste steder. Den tilhører i stedet gruppen av målrettede blandingsraser, ofte kalt «doodles», som også inkluderer Labradoodle og Goldendoodle. Resultatet er større variasjon i type, pels og gemytt, avhengig av hvor gjennomtenkt det enkelte avlsprogrammet er.

I begynnelsen ble Bernedoodles først og fremst avlet som familie‑ og selskapshunder. Men intelligensen, tilknytningen til mennesker og arbeidslysten fanget raskt interessen til trenere og organisasjoner som jobber med terapihunder. I dag finner du Bernedoodles som:

- Terapihunder og besøksvenner i skoler, sykehus og omsorgsboliger.  
- Assistansehunder i enkelte programmer, der individet har riktig mentalitet.  
- Aktive turkamerater til fjellturer, løping og annet friluftsliv.  

De er også svært populære som rene familiehunder, ofte elsket for sitt vennlige vesen og sitt iøynefallende utseende. Fordi etterspørselen har økt raskt, finnes både svært dyktige, helseorienterte oppdrettere og mindre seriøse aktører som prioriterer volum eller «motefarger» fremfor dyrevelferd. Nettopp derfor er det ekstra viktig å gjøre grundig research før man kjøper valp.

Etter hvert som interessen for Bernedoodle vokser internasjonalt, jobber enkelte oppdrettere og entusiastgrupper for mer konsekvent standard når det gjelder helsetesting, gemytt og bygning. Om Bernedoodle på sikt vil bli en formelt godkjent rase, er fortsatt usikkert, og vil kreve flere generasjoner med planlagt og dokumentert avl. Inntil videre er den først og fremst en populær og allsidig familiehund, verdsatt mer for sine egenskaper som individ enn for strenge utstillingskrav.  


## Å leve med rasen

Å leve med en Bernedoodle er som regel livlig, sosialt og fullt av samvær. Dette er ikke en type hund som trives som «bakgrunnshund» du bare forholder deg til innimellom. De fleste Bernedoodles blomstrer når de får være en aktiv del av hverdagen og familielivet. De vil helst ligge i samme rom som deg, følge etter deg ut i hagen og «hjelpe til» med husarbeidet ved å se på eller bære rundt på leker.

Fremtidige eiere bør være forberedt på å bruke en del tid på hunden. Hverdagen med en Bernedoodle innebærer normalt:

- Minst én ordentlig tur om dagen, i tillegg til lek og mental stimulering.  
- Fast pelsstell, inkludert børsting og sjekk av pels og hud, pluss salongbesøk for klipp.  
- Jevnlig trening for å opprettholde gode manerer, særlig ved møte med gjester og på tur i bånd.  

Økonomisk kan Bernedoodles være mer kostbare i drift enn enkelte mindre eller mer lettstelte raser. Årlige utgifter vil vanligvis omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå.  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner.  
- Grooming flere ganger i året, dersom du ikke lærer å klippe selv.  
- Forsikring eller egen sparekonto til uforutsette veterinærutgifter.  
- Utstyr, leker og eventuelle kurs eller aktiviteter.

Du trenger også litt grunnutstyr for å gjøre livet med Bernedoodle enklere. En solid, godt tilpasset sele og et sterkt, behagelig bånd er viktig, særlig i ungdomsfasen når hunden gjerne drar ivrig fremover. Et bur eller et avgrenset hvileområde kan hjelpe med husrenhet og gir hunden et trygt sted å trekke seg tilbake. Invester i slitesterke leker – tyggeleker, aktiviseringsleker og myke bamser å bære på, siden mange Bernedoodles liker å ha noe i munnen. En god slicker‑børste, metallkam, klotang eller kloslip og ørerens er også basisutstyr til pelsstell.

Når det gjelder boligsituasjon, trives Bernedoodles som regel best i hjem der de har litt plass å bevege seg på. Hage eller uteområde er en fordel, særlig for Standard Bernedoodles, men ikke et absolutt krav hvis du er dedikert til å gi flere gode turer daglig og nok mental aktivitet. De kan tilpasse seg leilighetsliv i byen så lenge behovene deres møtes, men veldig små leiligheter kan føles trange med en stor hund – spesielt i uker med mye inneliv på grunn av vær.

Temperamentsmessig bør nye eiere være forberedt på en kjærlig, til tider følsom hund som lett plukker opp stemningen i hjemmet. Høylytt kjefting eller mye kaos kan stresse enkelte individer. De trives best med rolige, forutsigbare rutiner. De passer godt for familier med barn som har lært å behandle dyr pent, for aktive par eller for dem som jobber en del hjemmefra. De passer dårligere i hjem der alle er borte store deler av dagen og hunden ofte må være alene.

Hvis du liker trening, friluftsliv og jevnlig pelsstell – og ønsker en hund som virkelig er et familiemedlem – kan en Bernedoodle være et svært givende valg. Med gjennomtenkt sosialisering, vennlig, konsekvent trening og en hverdag som matcher både energinivå og pelsbehov, blir de ofte lojale, morsomme og kjærlige følgesvenner som holder seg tett ved siden av deg i mange år.

Bernedoodle

The Kennel Club (UK)

German Kennel Club (VDH)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Royal Canin (UK)

Bernedoodles er en krysning mellom berner sennenhund og puddel, og finnes fra mini til stor størrelse. De er robuste, kjærlige og svært menneskeorienterte hunder med bølgete eller krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. De er intelligente, men bruker ofte litt tid på å bli voksne i hodet, og passer best i aktive hjem der de slipper å være alene lenge av gangen.

## Kjappe fakta

- Våken, oppmerksom og lettlært – Dvergschnauzeren er en av de mest menneskeorienterte terriertypene.  
- Liten av størrelse, men solid bygget, og tilpasser seg godt både byleiligheter og aktive familiehjem.  
- Den strie, lite røyende pelsen er populær blant eiere med allergiutfordringer, men krever jevnlig pelsstell for å se pen ut.  
- Med sine markerte øyenbryn og skjegg ser Dvergschnauzeren ofte ut som en liten, alvorlig professor – med en leken side.  
- Opprinnelig avlet som liten gårdsvokter og rottjeger, og har fortsatt sterk vaktinstinkt og gir tydelig beskjed om alt den syns er uvanlig.  


## Utseende og pels

Dvergschnauzer er den minste av de tre schnauzervariantene, men skal aldri se skjør eller leketøyaktig ut. Dette er en liten, solid og kvadratisk bygget hund med sterk, rett rygg og et selvsikkert, målrettet bevegelsemønster. Voksne hanner og tisper er vanligvis rundt 30–36 centimeter høye ved skulderen, og vekten ligger som regel mellom 6 og 8 kilo, avhengig av bygning og kondisjon. Helhetsinntrykket skal være en kompakt, muskuløs hund som er kraftig uten å virke tung.

Et av de mest karakteristiske trekkene hos Dvergschnauzer er hodet. Det er rektangulært og kraftig, med flat skalle og tydelig stopp. De typiske øyenbrynene, skjegget og behåringen på bena gir rasen sitt særegne uttrykk. De buskete brynene rammer inn mørke, ovale øyne som ser våkne og intelligente ut, ofte med et uttrykk av at hunden rolig vurderer alt som skjer. Ørene er som regel V-formede og ligger pent brettet til siden av hodet, noe som forsterker det oppmerksomme uttrykket.

Pelsen hos Dvergschnauzer er to-lags. Toppelsen er hard, stri og værbestandig, mens underullen er mykere og tettere. Denne pelstypen beskytter hunden mot regn, kulde og røff vegetasjon, noe som gjenspeiler bakgrunnen som arbeidende gårdshund. Godkjente farger omfatter vanligvis:

- Pepper/salt  
- Sort/sølv  
- Ensfarget sort  
- I noen land er også hvit godkjent  

Hver farge skal være klar og tydelig avgrenset. For pepper/salt er idealet en jevn blanding av sorte og hvite hår som gir et stålgrått inntrykk, med lysere behåring på ben, skjegg og øyenbryn. Sort/sølv-hunder har en kullsort kropp med tydelig markerte sølv- eller hvite øyenbryn, skjegg, bryst og tegninger på bena.

Pelsstell er en viktig del av livet med Dvergschnauzer. Selv om mange beskriver rasen som lite røytene, betyr ikke det at den er lettstelt. Tradisjonell pelspleie for utstillingskvalitet innebærer håndstripping av den strie dekkpelsen for å bevare korrekt struktur og farge. Familiehunder blir ofte klippet i stedet, noe som er enklere å vedlikeholde, men som gjør pelsen mykere over tid.

For å holde hunden velstelt og komfortabel, bør du sikte mot:

- Profesjonell grooming hver 6.–8. uke, enten klipp eller håndstripping  
- Børsting 2–3 ganger i uken for å hindre floker i skjegg, øyenbryn og benbehåring  
- Jevnlig trimming og rengjøring av skjegget for å unngå oppsamling av matrester og skitt  
- Kontroll og napping eller klipp av hår i ørene dersom hundefrisør eller veterinær anbefaler det  

Fordi pelsen lett fanger støv, frø og skitt, særlig på tur i naturen, kan en rask gjennomkamming etter uteaktiviteter redusere floker og holde behåringen renere. Eiere som legger litt arbeid i pelsstell, får igjen i form av en svært velstelt, nesten skulpturert hund med en silhuett som er like særpreget som personligheten.  


## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer beskrives ofte som en stor personlighet i liten kropp. Rasen kombinerer terrierens dristighet med en overraskende menneskeorientert natur. Mange eiere opplever Dvergschnauzeren mer som en klok, egenrådig venn enn “bare” et kjæledyr. Den knytter seg gjerne sterkt til familien og liker å være med i hverdagen, enten det er å ligge ved føttene dine mens du jobber, “passe på” i hagen eller lykkelig trave med på familieturer.

I hjemmet er en godt sosialisert Dvergschnauzer som regel livlig, nysgjerrig og kjærlig. Den vil gjerne følge med på alt som skjer og undersøker raskt nye lyder eller gjenstander. Det naturlige vaktinstinktet gjør at den ofte bjeffer når noen nærmer seg døren, eller når noe uventet skjer utenfor. Dette kan være en nyttig egenskap, men krever tidlig trening slik at varsling ikke blir til konstant støy. Mange Dvergschnauzere kan lære en “takk, stille”-kommando slik at de roer seg når de har sagt ifra.

Overfor familie og barn er Dvergschnauzeren vanligvis vennlig og leken, forutsatt at den behandles med respekt. Den liker ofte leker, triks og litt forsiktig “tøffing”, men på grunn av den lille, men robuste kroppen, passer den gjerne best i hjem med litt større barn som forstår hvordan man håndterer en hund på en snill måte. Tilsyn er alltid viktig, som med alle raser, for å unngå uhell som knuffing, lugging i skjegg eller riv i behåringen.

Terrierbakgrunnen gir ofte en selvsikker, til tider sta side. Dvergschnauzeren liker å tenke selv og kan teste grenser innimellom. Samtidig er den svært lærevillig og som regel både mat- og ros-motivert. Den responderer godt på tydelige regler og konsekvent, vennlig lederskap. Den trives best når eierne behandler den som en intelligent samarbeidspartner, ikke bare gir kommandoer uten forklaring eller belønning.

Mange Dvergschnauzere er sosiale og utadvendte med andre hunder, spesielt dersom de er godt sosialisert fra valpestadiet. Noen individer kan likevel være litt sjefete eller pratsomme overfor fremmede hunder. Tidlige, positive erfaringer med rolige, vennlige hunder i ulike størrelser hjelper på gode manerer. På grunn av den historiske rollen som rottjeger, kan de ha lyst til å jage smådyr utendørs. Mange kan leve fredelig med husets katt hvis de introduseres nøye, men rundt små kjæledyr som gnagere eller fugler må man være ekstra forsiktig og ha tett tilsyn.

Vanlige utfordringer for nye eiere inkluderer:

- Bjeffing på lyder, mennesker eller hunder som passerer  
- Forsøk på å “ta styringen” hvis grenser er uklare  
- Kjedsomhet og rampestreker hvis den blir overlatt til seg selv i lange perioder  
- Separasjonsangst hvis den aldri lærer å være rolig alene  

De fleste av disse problemene kan håndteres med trening, mental stimulering og en fast, forutsigbar rutine. Når den aktive hjernen og den kjærlige naturen får gode utløp, blir Dvergschnauzeren en lojal, blid følgesvenn som tilfører mye personlighet til ethvert hjem.  


## Trening og mosjon

Dvergschnauzere er energiske, intelligente hunder som trives med både oppgaver og rutiner. De har ikke den ekstreme utholdenheten til enkelte større brukshunder, men trenger likevel en god del daglig aktivitet for å være i balanse. Manglende mosjon og mental stimulering kan føre til kjedsomhet, bjeffing eller kreative påfunn som eierne ikke alltid setter pris på.

En voksen Dvergschnauzer har som tommelfingerregel godt av rundt 60–90 minutter fysisk aktivitet om dagen. Dette kan fordeles på turer, lek i hagen og korte trenings- eller hjernetrimøkter inne. Mange klarer seg godt med to raske turer morgen og kveld, kombinert med interaktiv lek som apport eller dralek. De er ofte mer hardføre enn størrelsen tilsier og liker gjerne turer i skog og mark, nye stier og lek i trygge, åpne områder.

På grunn av sin problemløsende natur responderer Dvergschnauzeren veldig godt på belønningsbasert trening. Positiv forsterkning med godbiter, leker og entusiastisk ros virker som regel langt bedre enn harde korreksjoner. Disse hundene liker å forstå hva som gir uttelling, og vil gjerne gjenta atferd som fører til suksess. Korte, morsomme og varierte treningsøkter hindrer at de blir lei eller ukonsentrerte.

Nyttige treningsferdigheter for Dvergschnauzer inkluderer:

- Sikker innkalling, spesielt viktig fordi mange har sterk lyst til å jage smådyr  
- En pålitelig “stille”-kommando for å håndtere bjeffing  
- Gå pent i bånd, siden noen kan trekke når de blir oppspilte  
- Rolige hilseritualer med mennesker og hunder for å unngå hopping og overtenning  

Allsidigheten gjør rasen godt egnet til mange hundesporter og aktiviteter. Mange Dvergschnauzere lykkes godt innen:

- Agility, der de raske reaksjonene og smidige kroppene kommer til sin rett  
- Lydighet og rallylydighet, takket være lærevillighet og førerfokus  
- Nese- og søksarbeid, som utnytter de naturlige jaktinstinktene  
- Triks-trening, en morsom måte å styrke båndet og holde hodet aktivt på  

Valper og unghunder trenger ekstra hensyn. Inntil skjelett og ledd er ferdig utviklet, bør man unngå for mye hopping eller svært lange løpeturer. Fokuser heller på kortere, alderspassede turer, grunnleggende hverdagslydighet og trygge, positive erfaringer som bygger selvtillit. Enkle aktivitetsleker, snusematter og gjemsel med godbiter er ideelle tidlige øvelser som gir stimuli uten å belaste kroppen for mye.

Mental trening er minst like viktig som fysisk mosjon for denne rasen. En Dvergschnauzer som har fått brukt hodet, er ofte mer tilfreds enn en som bare har løpt fra seg. Å rotere mellom forskjellige leker, bruke fôringsleker og jevnlig lære inn nye triks bidrar til å holde hjernen skjerpet. Selv små hverdagsrutiner, som å be om “sitt” før matskålen settes ned, eller å trene kort innkalling på tur, kan gjøre stor forskjell.

Når eierne gir en kombinasjon av struktur, trening og moro, utvikler Dvergschnauzeren seg som regel til en veloppdragen, oppmerksom kompanjong som er hyggelig å både bo og jobbe sammen med. Viljen til å lære og gleden av å delta i familielivet gjør rasen særlig givende for de som liker aktiv omgang med hunden sin.  


## Helse

Dvergschnauzeren er generelt en robust liten hund, men som alle raser har den enkelte disposisjoner det er viktig at ansvarlige oppdrettere og eiere kjenner til. Kunnskap om disse gjør det lettere å velge en sunn valp og ta godt vare på hunden gjennom hele livet.

Normal levealder for Dvergschnauzer er ofte 12–15 år, og mange blir eldre enn dette med godt fôr, passende mosjon og regelmessig veterinærkontroll. Særlig når hunden blir eldre, er det viktig med jevnlige helsesjekker for å oppdage eventuelle problemer tidlig.

Noen helseutfordringer som forekommer i rasen:

- Øyesykdommer som katarakt og progressiv retinal atrofi (PRA), som kan svekke synet over tid  
- Arvelige hjerteproblemer i enkelte linjer, derfor er hjertesjekk viktig på avlsdyr  
- Urinsteiner, særlig hos hannhunder, som kan gi smertefulle blokkeringer hvis de ikke behandles  
- Bukspyttkjertelbetennelse (pankreatitt), ofte knyttet til fet mat eller “snacking” på usunt  
- Hudproblemer eller allergier, noen ganger relatert til miljø eller fôr  

Siden rasen kan være utsatt for urinsteiner, bør hunden alltid ha tilgang på friskt vann, og tegn som vansker med å urinere, blod i urinen eller hyppige småskvettinger må tas på alvor og vurderes som akutt. Et balansert fôr tilpasset alder, størrelse og aktivitetsnivå bidrar også til å skåne fordøyelse og bukspyttkjertel. Mange eiere unngår svært fet menneskemat for å redusere risikoen for pankreatitt.

Gode oppdrettere følger anbefalt helsetesting før avl. Avhengig av land og kennelklubb kan dette innebære øyelysing hos spesialist, hjertesjekk og andre undersøkelser som inngår i lokale avlsprogram. Når du snakker med oppdrettere, bør du uten å nøle spørre hvilke tester som er gjort og be om å få se resultatene.

Rutinemessig helsestell er også en del av ansvarlig hundehold. Dette inkluderer:

- Regelmessige vaksiner og forebygging mot parasitter  
- Årlig veterinærsjekk, gjerne to ganger i året for eldre hunder  
- Tannstell, for eksempel tannpuss eller egnede tyggeprodukter, siden små raser lett får tannstein  
- Vektkontroll, fordi selv litt overvekt kan belaste ledd og organer hos en kompakt hund  

Pelsen og huden til Dvergschnauzer bør jevnlig sjekkes for irritasjon, kuler eller infeksjon, spesielt i skjegget og rundt ørene der det lett samler seg fukt. Å holde skjegget tørt etter drikking og å fjerne matrester bidrar til å forebygge lukt og hudirritasjon.

Mental helse er også en del av helheten. Dvergschnauzere som er kronisk understimulerte, under-mosjonerte eller ofte alene, kan utvikle stressrelatert atferd som overdreven bjeffing, gnaging eller rastløs vandring. En stabil dagsrytme, mental aktivering og nok samvær med mennesker støtter både den psykiske og fysiske helsen.

Ved å velge en seriøs oppdretter som prioriterer helse, følge opp veterinærbesøk og gi en fornuftig livsstil, vil de fleste Dvergschnauzere kunne leve mange aktive og gode år. Den generelt solide konstitusjonen er en av grunnene til at rasen er så populær blant både familier og aktive enkeltpersoner.  


## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzeren deler opphav med Riesenschnauzer og mellomschnauzer, der særlig Standard Schnauzer er en gammel, tysk gårdshund. Ordet “Schnauzer” viser trolig til det karakteristiske, skjeggprydede snutepartiet. Opprinnelig ble Standard Schnauzer brukt som allsidig gårdshund til å vokte eiendom, drive dyr og holde bestanden av skadedyr nede. Etter hvert så bønder og byfolk nytten av en mindre, mer hendig variant som kunne spesialisere seg på rottejakt og fungere som selskapshund på mindre areal.

Dvergschnauzeren ble utviklet mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ved å krysse små Standard Schnauzere med andre raser som Affenpinscher og trolig mindre spisshundtyper. Målet var å bevare den robuste karakteren, den strie pelsen og det våkne temperamentet til den større gårdshunden, men i en mindre utgave. Resultatet ble en kompakt, tøff liten terriertype med en særegen stil og personlighet.

I motsetning til mange terrierraser som primært ble avlet til graving og arbeid under bakken, var Dvergschnauzeren mer en allsidig, liten arbeidshund. Den utmerket seg som rottjeger i stall, låve og kornlager, der den bidro til å beskytte matforråd og husdyr mot sykdomsspredende gnagere. Samtidig var den høyt verdsatt som modig, men lojal husvokter som varslet eierne om besøkende eller inntrengere.

Rasens popularitet spredte seg raskt utenfor Tyskland. Med økt handel og reisevirksomhet i Europa begynte Dvergschnauzeren å dukke opp i naboland og etter hvert i Storbritannia og Nord-Amerika. Kennelklubber anerkjente den som en egen variant atskilt fra Standard Schnauzer, og i noen land ble den plassert sammen med terriere, i andre under brukshunder eller selskapshunder – et bilde på både blandet bakgrunn og allsidig bruksområde.

Gjennom 1900-tallet gikk Dvergschnauzeren fra å være først og fremst brukshund til å bli en ettertraktet familiehund. Den tilpasset seg lett et mer urbant liv, der den håndterbare størrelsen og den lite røytene pelsen ble høyt verdsatt. Samtidig gjorde livlig temperament og høy intelligens rasen til en favoritt i lydighetsringen og, senere, i agility og andre hundesporter.

I dag er Dvergschnauzeren en av de mest populære småhundrasene i mange land. Selv om den sjelden jobber som gårds-rottejeger lenger, er instinktene tydelige når den ivrig jager en leke eller undersøker det minste rasl i gresset. I moderne tid er den først og fremst selskapshund, utstillingshund og sportspartner, verdsatt for sitt skjeggete uttrykk, livlige blikk og sjarmerende personlighet.

Reisen fra tyske gårdstun til familiens sofa viser hvor tilpasningsdyktig Dvergschnauzeren er. Til tross for alle endringene har rasen beholdt sin karakteristiske kombinasjon av robusthet, sjarm og skarp observasjonsevne – egenskaper som fortsatt begeistrer hundevenner verden over.  


## Å leve med rasen

Å dele hjemmet med en Dvergschnauzer er både givende og underholdende. Dette er en rase som vil være nær menneskene sine mest mulig. Den er gjerne lykkeligst når den kan følge deg fra rom til rom, “overvåke” dagens gjøremål og delta i familiens aktiviteter. Hvis du liker å ha en hund tett på og involvere den i hverdagen, vil Dvergschnauzer ofte være et svært godt valg.

Nye eiere bør være forberedt på en våken og ofte pratsom hund. Dvergschnauzeren er en utmerket vakthund og vil ofte være den første til å merke seg besøkende, budbiler eller dyr nær hagen. Tidlig trening på å styre bjeffingen, kombinert med praktiske tiltak som å trekke for gardiner mot travle gater eller bruke bakgrunnslyd, kan hjelpe til å holde støynivået nede – særlig i leilighet.

Daglig tidsbruk er moderat, men krever jevn innsats. I tillegg til turer og lek kommer pelsstell som en fast oppgave. For de fleste eiere er det realistisk å sette av budsjett til profesjonell grooming omtrent annenhver måned, for å holde øyenbryn, skjegg og behåring i god form – dette kan være krevende å få pent til på egen hånd i starten. Lærer du deg litt grunnleggende hjemmepleie, som børsting, kaming og enkel klipp rundt poter, kan du forlenge tiden mellom full klipp og samtidig styrke båndet til hunden.

Økonomisk ligger Dvergschnauzer gjerne i mellomsjiktet. Startkostnader omfatter:

- Kjøpesum eller adopsjonsgebyr  
- Vaksiner, ID-merking og tidlige veterinærkontroller  
- Grunnutstyr som seng, bur, matskåler, halsbånd, sele, bånd og leker  

Løpende årlige kostnader inkluderer kvalitetsfôr, veterinærutgifter, parasittforebygging, forsikring hvis ønsket, grooming og utskifting av slitte bånd, leker og senger. Beløpene varierer etter land og livsstil, men det er lurt å planlegge for både faste utgifter og enten en bufferkonto eller forsikring til uforutsette veterinærregninger.

Nyttig utstyr i hverdagen med Dvergschnauzer er blant annet:

- En komfortabel, godt tilpasset sele til turer, som avlaster nakken hvis hunden trekker  
- Et solid bur eller avgrenset hvileplass, som gir et trygt og rolig “hule”-område hjemme og på reise  
- Et utvalg interaktive leker som aktivitetsballer, fôringsleker og tyggeleker  
- En god kardebørste og metallkam til å holde behåringen flokefri  
- En mild hundesjampo og håndklær, siden skjegget av og til trenger en kjapp vask  

Når det gjelder bomiljø, tilpasser Dvergschnauzeren seg svært godt. Den kan trives godt i leilighet, så lenge mosjons- og aktivitetsbehovet ivaretas. Den fungerer også fint i hus med hage, men gjerdet må være sikkert – mange elsker å utforske og kan prøve å presse seg gjennom små åpninger. Siden rasen er relativt liten og lett å ha med seg, passer den også godt inn i aktive liv med reiser, hundesport eller kafé- og parkbesøk på hundevennlige steder.

Alenetid bør bygges opp gradvis. Mange Dvergschnauzere lærer å slappe av alene noen timer, men rasen passer sjelden godt til hjem der alle er borte hele dagen, hver dag, uten hundelufter eller noen som ser innom. De er sosiale hunder og kan bli stresset hvis de jevnlig overlates til seg selv uten selskap eller stimuli.

Når du investerer tid i trening, pelsstell og samvær, vil livet med en Dvergschnauzer ofte være en kilde til glede i mange år. Kombinasjonen av intelligens, humor og lojalitet skaper et sterkt bånd til familien. For eiere som setter pris på en engasjert, uttrykksfull og litt egenrådig liten hund, kan Dvergschnauzeren bli en helt spesiell følgesvenn.

Dvergschnauzer

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

Bernedoodle vs Dvergschnauzer

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser