## Kjappe fakta

- Svært intelligent blanding av Australian Shepherd og Puddel, ofte omtalt som en “firbeint flinkis”  
- Vanligvis veldig kjærlig og menneskeorientert, knytter seg ofte ekstra sterkt til én person, men elsker gjerne hele familien  
- Finnes i mange ulike pelsvarianter og farger, fra stramme krøller til løse bølger, og fra klassisk merle til ensfargede nyanser  
- Trives best med hjernetrim og et aktivt liv, og er ofte rågod i hundesport som agility, lydighet og triksetrening  
- Røyter lite hos mange individer, men har likevel en pels som krever mye vedlikehold, jevnlig stell, klipp og pleie  

## Utseende og pels

Siden Aussiedoodle er en blandingshund, varierer utseendet mer enn hos mange raserene hunder, men en del trekk går igjen. De fleste Aussiedoodler er middels store, men det finnes også mini- og til og med toy‑varianter når oppdrettere bruker mindre pudler. En typisk standard Aussiedoodle er omtrent 38–51 cm høy ved skulderen og veier alt fra ca. 13 til 30 kg, avhengig av størrelsen på foreldrene. Kroppen er som regel velbalansert og atletisk – den ser klar ut for action heller enn tung eller finbygd. Kroppslinjen er svakt rektangulær, med rett rygglinje, dyp brystkasse og sterke, rette bein som gir smidig bevegelse.

Hodet kombinerer ofte den myke, vennlige uttrykksformen til Australian Shepherd med puddelens eleganse. Ørene er middels lange og sitter høyt nok til å gi et våkent, oppmerksomt uttrykk. De henger som regel inntil hodet, med fjæret eller krøllete pels. Øynene kan være brune, blå eller en miks av begge, og hos merle‑Aussiedoodler er marmorerte eller flerfargede øyne ikke uvanlig. Snuten er vanligvis middels lang – ikke like fin og smal som hos en utstillingspuddel, men mer elegant enn på enkelte brukslinjer av Australian Shepherd.

Det er på pels at Aussiedoodler virkelig skiller seg fra hverandre. Du kan finne:

- Løse, rufsete bølger som er myke, litt “tilfeldige” og gir et typisk “teddybjørn‑preg”  
- Middels krøller som kjennes spenstige ut og gir mer beskyttelse mot vær og vind  
- Tette krøller som ligner sterkt på puddelpels, og som kan passe bedre i allergisensitive hjem  

Fargene varierer mye. Vanlige varianter er blue merle, red merle, svart, rød, krem, sjokolade, parti color og trikolor‑kombinasjoner med hvite tegninger og tan‑fargede punkter. Noen Aussiedoodler beholder de karakteristiske mønstrene til Australian Shepherd, mens andre ser mer ut som ensfargede eller tofargede pudler.

Når det gjelder pelsstell, antar mange at “lite røyting” automatisk betyr “lite jobb”. For Aussiedoodler er det som oftest motsatt. Selv de som røyter lite trenger:

- Børsting minst 3–4 ganger i uken med en slicker‑børste og kam for å hindre tover helt inn mot huden  
- Jevnlig klipp rundt øyne, poter og bakpart for komfort og hygiene  
- Full grooming hver 6.–8. uke, enten hjemme hvis du er trygg på å klippe, eller hos profesjonell hundefrisør  

Uten jevnlig stell kan den vakre pelsen raskt danne tette tover, spesielt bak ørene, i armhulene og under halsbåndet. Disse kan dra i huden og være ubehagelige, så forebygging er viktig. Eiere bør venne valpen til pelsstell tidlig ved å koble det med godbiter, rolig ros og korte, positive økter. Mange familier synes det er mye enklere å holde pelsen i en middels lang “valpeklipp” enn å ha den lang og flytende – særlig på aktive hunder som elsker gjørme, snø og eventyr.

## Temperament og personlighet

Aussiedoodler beskrives ofte som kjærlige, smarte og utrettelig entusiastiske. De arver som regel en blanding av Australian Shepherdens høye energi og fokus, kombinert med puddelens skarpe intelligens og sosiale vesen. Resultatet er en hund som trives best med samspill og meningsfulle aktiviteter. En Aussiedoodle er ikke typen som er fornøyd med å sove hele dagen og kun ta en rolig kveldstur rundt kvartalet. De er “gjørere” og tenkere – ofte problemløsere – som liker å være midt i familielivet.

Med mennesker er Aussiedoodler vanligvis varme og vennlige, noen ganger nesten litt intense. Mange elsker å hilse på nye folk og kan bli sjarmerende mottakere for gjester, forutsatt at de får tydelige grenser. Hos noen merkes gjeterinstinktet som et sterkt ønske om å holde “flokken” samlet. Du kan se at hunden dytter forsiktig i familiemedlemmer, går i små sirkler, eller prøver å “samle inn” barn som løper i ulike retninger. Denne adferden er sjelden aggressiv, men må veiledes slik at hunden lærer høflige, rolige omgangsformer ved mye bevegelse og høy stemning.

Sammen med barn er en godt sosialisert Aussiedoodle som regel leken og lojal. De elsker ofte aktive unger som kan kaste ball, lære inn triks eller løpe rundt i hagen. Samtidig betyr rask reaksjonsevne og høy energi at man alltid bør ha tilsyn, spesielt med små barn. Enkelte Aussiedoodler kan nippe i hæler eller klær i raske leker – et instinkt fra Australian Shepherd‑siden. Jevnlig trening og å kanalisere dette drivet inn i leker og lydighetsøvelser gjør samspillet tryggere og hyggeligere.

Overfor andre dyr er Aussiedoodler ofte sosiale hvis de fra tidlig alder blir vant til dem. De kan trives godt med andre hunder og til og med katter, selv om entusiasmen deres i starten kan bli i overkant for mer følsomme dyr. Noen linjer kan ha tydelig jaktlyst, så rolige, kontrollerte introduksjoner til mindre dyr som kaniner eller fugler er lurt. Tidlig og positiv sosialisering i ulike miljøer er helt avgjørende. Turer til hundevennlige steder, bilturer og besøk i forskjellige hjem og på offentlige steder bygger en trygg og tilpasningsdyktig voksenhund.

Vanlige utfordringer eiere nevner er:

- Følsomhet for stemmebruk – harde korrigeringer kan gjøre hunden engstelig eller stresset  
- Tendens til kjedsomhet, som gjør at de finner på egen underholdning hvis de ikke får hjernetrim  
- Separasjonsstress hos individer som knytter seg ekstremt sterkt til én person  

Fordi de er så menneskeorienterte, kan Aussiedoodler ha det vanskelig hvis de blir etterlatt alene hjemme i lange arbeidsdager uten selskap, oppgaver eller turhjelp. De trives best i hjem der noen er hjemme ofte, eller der hunden i stor grad får være med på daglige rutiner. Til gjengjeld gir de bemerkelsesverdig lojalitet, stor lærevillighet og en smittende livsglede som mange eiere opplever som svært givende.

## Trening og mosjon

Å trene en Aussiedoodle kan oppleves både som en fryd og en utfordring. De lærer fort – ofte etter bare noen få repetisjoner. Samtidig snapper de også opp mønstre du ikke hadde tenkt å lære dem, som lyden av godbitskapet eller hva du kommer til å gjøre før du selv er klar over det. For å få det beste ut av rasen bør treningen være variert, interessant og bygget på tillit.

Positiv forsterkning fungerer nesten alltid best. Aussiedoodler responderer gjerne veldig godt på:

- Godbiter med ulik verdi – vanlig tørrfôr til enkle oppgaver, ekstra gode godbiter til nye eller vanskelige øvelser  
- Lek med favorittleke som belønning for raske innkallinger eller energisk fotarbeid  
- Rolig, tydelig ros som viser at du er fornøyd uten å gire hunden for mye opp  

Måløs gjentakelse uten mening kan fort bli kjedelig. I stedet for å terpe på “sitt” og “bli” i lange økter, kan du veve trening inn i hverdagen. Be om sitt før du åpner dører, dekk før måltid, et raskt “se på meg” før dere krysser veien, og korte bli‑øvelser mens du tar på skoene. Triksetrening er spesielt gøy for denne rasen. Snurr, bukk, gå slalåm mellom beina, hente ulike leker ved navn – alt dette gir flott hjernetrim og styrker båndet mellom dere.

Når det gjelder mosjon, hører Aussiedoodler generelt til de aktive hundene. En kjapp runde rundt kvartalet er sjelden nok. De fleste friske voksne setter pris på minst 60–90 minutter fysisk aktivitet om dagen, fordelt på morgen og kveld. Det kan være raske turer, løs lek i trygge områder, planlagte apportleker eller jogging sammen med en veltrent eier. Mental mosjon er like viktig. Du kan forebygge kjedsomhet og ødeleggende adferd ved å bruke:

- Aktiviseringsleker eller snusematter ved måltider  
- Små spor‑ eller søksleker hjemme, f.eks. gjemme godbiter eller leker som hunden må finne  
- Korte økter med klikkertrening som bare varer noen minutter, men virkelig utfordrer hodet  

Mange Aussiedoodler er naturtalenter i hundesport. Agility passer deres fart og atletiske kropp ypperlig. Lydighet og rally gir rom for fokus og presisjon. Hundedans (canine freestyle) utnytter deres kjærlighet til bevegelse og tett samarbeid med fører. Selv om du aldri vil konkurrere, gir kurs i slike aktiviteter god sosialisering, struktur og moro.

Vær forsiktig med belastning mens hunden vokser. Høypulsaktiviteter og lange løpeturer bør vente til leddene er ferdig utviklet, gjerne 12–18 måneder avhengig av størrelse. I valpetiden er flere korte, rolige turer og mye fri lek på mykt underlag tryggere enn intens hopping, hindertrening eller løping ved sykkel.

Hvis Aussiedoodler ikke får nok fysisk og mental stimulering, kan frustrasjonen vise seg i form av tygging, graving, bjeffing eller at de “gjetere” familen. Med riktige utløp for energien er de derimot ofte mønsterelever som elsker å lære og ser ut til å kose seg med å ha en jobb.

## Helse

Som kryssing mellom to etablerte raser har Aussiedoodlen et bredere genetisk utgangspunkt, men den kan likevel arve ulike helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere prioriterer helse og tester avlsdyrene på både Australian Shepherd‑ og puddel‑siden. Som valpekjøper bør du alltid spørre om dokumentasjon på tester og resultater før du bestemmer deg.

Noen av de mest omtalte helseutfordringene hos Aussiedoodle er:

- Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, som kan gi smerter og senere leddgikt  
- Øyelidelser som progressiv retinal atrofi (PRA), grå stær og collie eye anomaly i enkelte linjer  
- Epilepsi, som gir anfall og krever livslang oppfølging  
- Stoffskifteproblemer (f.eks. lavt stoffskifte) som kan påvirke vekt, energinivå og pels  
- Allergier og hudproblemer, som kan gi kløe, ørebetennelser eller mage/tarm‑plager  

Australian Shepherd kan bære merle‑genet, som gir den karakteristiske marmoreringen i pelsen. Når to merle‑hunder pares, er det risiko for “double merle”‑valper, som kan bli døve, blinde eller få alvorlige øyedefekter. Seriøse Aussiedoodle‑oppdrettere unngår alltid merle x merle‑paringer og kan forklare hvordan de jobber trygt med fargegenetikk.

Anbefalt helsetesting for avlsdyr inkluderer ofte hofte- og albueundersøkelse gjennom anerkjente ordninger, øyelysning hos veterinærspesialist, samt DNA‑tester for sykdommer som finnes i begge foreldreraser. Slike tester kan ikke garantere at alle valper blir hundre prosent friske, men de reduserer risikoen betydelig og viser at oppdretteren tar helse på alvor.

Forventet levealder ligger ofte rundt 11–14 år, og enkelte lever lenger ved godt stell. Vektkontroll er viktig for helsa på lang sikt. Fordi rasen ofte er matmotivert, er det lett å gi for mange godbiter. Å følge med på holdet, gi et balansert fôr og justere porsjoner etter aktivitetsnivå er enkle grep som skåner ledd og organer.

Regelmessig veterinæroppfølging er nødvendig. Årlige helsesjekker, vaksiner etter anbefaling, tannkontroller og parasittforebygging gir bedre livskvalitet. Tannhelse blir ofte oversett, men tannstein og tannkjøttbetennelse kan gi smerter og påvirke den generelle helsen. Å venne Aussiedoodlen til tannpuss fra den er ung, forebygger mange problemer.

Mental helse er også helse. Aussiedoodler er følsomme, og kronisk kjedsomhet eller ensomhet kan føre til stressrelatert atferd. Godt selskap, trening og miljøberikelse reduserer risikoen for angst, overdreven slikking, tygging eller rastløs vandring.

For deg som vurderer valp, er noen viktige helse‑spørsmål til oppdretter:

- Hvilke helsetester er gjort på foreldrene, og kan jeg se kopi av resultatene?  
- Kjenner du til arvelige problemer i linjene dine, og hvordan jobber du for å redusere risikoen?  
- Hvordan sosialiserer du valpene og forbereder dem på nye hjem, også mentalt?  

Med gjennomtenkt avl, forebyggende stell og en aktiv livsstil vil de fleste Aussiedoodler ha mange år som livlige, sosiale familiehunder.

## Historie og opprinnelse

Aussiedoodle er en del av en relativt moderne trend med bevisste blandingshunder, ofte kalt “designer dogs”. Mens Australian Shepherd og puddel har eksistert som raser i lang tid, ble målrettet kryssing av disse to for å skape Aussiedoodle populært først mot slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet, særlig i Nord‑Amerika. Målet var å kombinere puddelens intelligens, trenbarhet og mer røytesvake pels med Australian Shepherdens gjeterinstinkt, atletiske kropp og sterke lojalitet.

Australian Shepherd har et litt misvisende navn. Til tross for henvisningen til Australia utviklet rasen seg hovedsakelig i USA som en allsidig gårds- og gjeterhund, spesielt i veststatene. Den ble verdsatt for utholdenhet, sterkt gjeterinstinkt og problemløsningsevne, og senere også som livlig og trofast familiehund.

Puddelen forbindes gjerne med elegante utstillinger og forseggjort klipp, men har sin bakgrunn som vannapporterende jakthund. Enten den opprinnelig kommer fra Tyskland eller Frankrike, ble puddel avlet fram som en smart og samarbeidsvillig hund som kunne hente vilt fra vann. Over tid gjorde den allergivennlige, krøllete pelsen og skarpe hjernen rasen populær som selskapshund og sportshund, og tre størrelser ble anerkjent: standard, dverg og toy.

Ved å kombinere disse to rasene håpet oppdrettere på en familievennlig hund som:

- Røyter mindre enn en typisk Australian Shepherd  
- Beholder arbeidslyst og kroppsbygning som egner seg for sport og friluftsliv  
- Har svært høy intelligens og trenbarhet  

Etter hvert som interessen økte, fikk Aussiedoodle tilhengere ikke bare i Nord‑Amerika, men også i Europa og andre deler av verden. Siden det er en blandingshund, er Aussiedoodle ikke formelt anerkjent som rase av de store kennelklubbene, og typen varierer fortsatt i både størrelse og pels. Noen oppdrettere satser på førstegenerasjonskryss (ren Australian Shepherd x ren puddel). Andre jobber med flergenerasjonslinjer og selekterer for spesifikke egenskaper som pels, gemytt eller størrelse.

I dag holdes Aussiedoodler hovedsakelig som selskapshunder og aktive familiehunder. Kombinasjonen av skarp hjerne og samarbeidsvilje gjør dem populære i lydighets- og agilitymiljøet, og noen fungerer som terapihunder takket være den intuitive, menneskefokuserte personligheten. Du kan møte Aussiedoodler på besøk i omsorgsboliger, i leseprosjekter med barn, eller sammen med mennesker som har nytte av emosjonell støtte.

Fordi rasen fortsatt er i utvikling, spiller eiere og oppdrettere en viktig rolle i hvordan den vil se ut fremover. Ansvarlig avl, åpenhet om helse og temperament, og nøye valg av egnede hjem bidrar til en mer stabil og forutsigbar Aussiedoodle‑populasjon over tid. Foreløpig er Aussiedoodlen en dynamisk, i stadig utvikling blanding som kombinerer to høyt verdsatte brukshunder til en moderne, menneskenær følgesvenn.

## Å leve med rasen

Å leve med en Aussiedoodle beskrives ofte som å dele hverdagen med en glad, energisk venn som aldri går tom for ideer. De vil gjerne være med på alt – fra morgenrutiner til helgeturer. Dette er fantastisk for mennesker som ønsker en interaktiv kompanjong, men det krever også en reell investering i tid, oppmerksomhet og ressurser.

Nye eiere bør være forberedt på en valp som både er smart og livlig. Det første året vil du bruke mye tid på grunntrening, sosialisering og passe mengde mosjon. Hverdagen med en ung Aussiedoodle kan innebære:

- Flere korte treningsøkter fordelt utover dagen  
- Overvåket lek for å kanalisere energi og hindre tygging på møbler eller sko  
- Regelmessig pelsstelltrening for å etablere gode rutiner  

En voksen Aussiedoodle trenger som oftest en ganske fast struktur i hverdagen. Mange fungerer best med aktivitet om morgenen, litt hjernetrim i løpet av dagen og en ny runde mosjon eller lek på kvelden. Hvis du er borte mange timer hver dag, bør du vurdere hundelufter, hundebarnehage eller fleksible jobbordninger. Dette er sjelden en hund som trives som “hagehund” med minimalt sosialt samvær.

Økonomisk kan en Aussiedoodle ligge på nivå med – eller noe over – andre middels store, aktive raser, særlig på grunn av pelsstell. Årlige kostnader kan omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå  
- Rutinemessig veterinæroppfølging, vaksiner, parasittmidler og eventuelt forsikring  
- Profesjonell grooming hver 6.–8. uke hvis du ikke steller pelsen selv  
- Treningskurs eller hundesport, spesielt de første årene  

Utstyr som ofte fungerer godt for Aussiedoodler er en godt tilpasset sele til tur, et sterkt men lett bånd, og en komfortabel seng i et rolig hjørne. Fordi de liker mentale utfordringer, er et utvalg aktiviseringsleker, interaktive matskåler og solide tyggeleker gull verdt. Mange investerer også i lange treningsliner for trygg innkallingstrening og refleks/lysutstyr til turer i mørket – Aussiedoodler har ofte energi nok også på kveldstid.

Når det gjelder boforhold, kan Aussiedoodler tilpasse seg mye – fra hus med hage til godt organiserte leiligheter – så lenge mosjon og stimulering tas på alvor. En trygg inngjerdet uteplass er ideelt for fri lek, men erstatter ikke turer og planlagte aktiviteter. Inne vil de vanligvis være der familien er, heller enn å ligge isolert i et annet rom.

Familier som vurderer Aussiedoodle bør være ærlige med seg selv om livsstil. Hvis du liker friluftsliv, trening og å inkludere hunden i mye av hverdagen, kan dette være en fantastisk partner. Hvis du ønsker en rolig, lite krevende sofahund, kan en Aussiedoodle fort bli “for mye”. De kommer med entusiasme, humor og masse kjærlighet – men også med gjørmete labber, leker strødd utover gulvet og et våkent blikk som følger med på alt du gjør.

For de rette hjemmene er det svært givende å leve med en Aussiedoodle. Lærevilligheten, den ofte litt tullete humoren og den dype tilknytningen til menneskene sine gir et helt spesielt forhold. Med investering i trening, pelsstell, helse og mange felles aktiviteter får du som regel mange år sammen med en hund som ser oppriktig fornøyd ut med å dele livet ditt.

Aussiedoodle

The Kennel Club (UK)

Swedish Kennel Club

Norwegian Kennel Club

Aussiedoodle er en smart og atletisk blanding av Australian Shepherd og puddel. Den er kjærlig, menneskekjær og trives med trening, hundesport og daglig mental og fysisk aktivisering. Pelsen kan variere i krøll og farge, røyter lite og krever hyppig stel­l for å unngå floker.

## Kjappe fakta

- Eldgammel kinesisk rase kjent for sine karakteristiske rynker og alvorlige, nesten rynkende uttrykk  
- Rolig, lojal og svært knyttet til familien, men ofte reservert og litt avmålt overfor fremmede  
- Middels stor, kraftig hund med kort, stri pels som røyter mindre enn mange andre raser  
- Selvstendig tenker som trenger vennlig, konsekvent trening og tidlig sosialisering  
- Trenger moderat daglig mosjon og nøye oppfølging av hud, øyne og generell helse  

## Utseende og pels

Shar Pei er en av de hundene du kjenner igjen med en gang. Den er middels stor, men solid bygget med en kompakt, kvadratisk kroppsform og god substans. Voksne hanner og tisper er som regel 44–51 centimeter høye ved manken, med en vekt på omtrent 18–25 kilo, avhengig av bygning og hold. Kroppen er sterk og muskuløs med rette, godt beinete ben og dyp brystkasse. Til tross for et tungt preg på bilder skal en sunn Shar Pei verken være grov eller klossete. Den skal være smidig og kunne bevege seg fritt og uanstrengt.

Det er hodet som virkelig tiltrekker seg oppmerksomhet. Shar Pei har bred, flat skalle, kort og bred snute og små, mørke, mandelformede øyne som gir et ettertenksomt og ofte alvorlig uttrykk. De små, trekantede ørene sitter høyt og ligger tett inntil hodet. Huden på hode og hals danner de berømte foldene og rynkene som mange faller for. Hos voksne er disse rynkene vanligvis konsentrert rundt hode og skuldre, mens valper nesten kan se helt dekket ut av myke folder. Halen er et annet kjennetegn; den er høyt ansatt og bæres krøllet eller buet over ryggen og bidrar til rasens særegne silhuett.

Pelsen til Shar Pei er kort, stri og bustete å ta på. Den står litt ut fra kroppen og skal verken være myk eller lang. Det finnes tre tradisjonelle pelslengder innen rasestandarden, alle korte, så stell er relativt enkelt sammenlignet med langhårede raser. Godkjente pelsfarger er mange, blant annet svart, rød, fawn (gulbrun), krem, sjokolade, blå og flere mellomnyanser. Det kan være lysere skygger på undersiden av kroppen og under halen, men tydelige hvite tegninger er ikke typisk. Heldekkende farger er vanligst, eventuelt med svært diskrete nyanseforskjeller.

Praktisk pelsstell på en Shar Pei er enkelt, men må gjøres med omtanke. Ukentlig børsting med en myk gummibørste eller stellehanske holder som regel pelsen ren og fri for løse hår. I røyteperioder kan du måtte børste flere ganger i uken for å begrense hår i hjemmet. I motsetning til enkelte svært rynkete raser trenger ikke Shar Pei overdreven rensing inni hver hudfold. For mye vasking kan faktisk irritere huden. Fokuser heller på å:

- Holde hunden tørr, spesielt etter regn eller bading  
- Sjekke de største foldene rundt ansikt og hals for rødhet, lukt eller væske  
- Bruke en mild, hundevennlig sjampo bare når hunden faktisk er skitten  

Etter bad bør hunden alltid tørkes godt, særlig i kjøligere klima. Mange eiere tørker forsiktig over foldene med en fuktig klut og tørker etterpå, fremfor å bruke sterke rensemidler. Med fornuftig pelsstell er Shar Pei en forholdsvis ren hund og har ikke den typiske «hundelukten» som noen eiere misliker.

## Temperament og personlighet

Shar Pei er en ettertenksom, ofte alvorlig hund som knytter seg sterkt til familien sin. Mange eiere beskriver den som verdig, lojal og noe reservert. Dette er ikke en klovn av en hund som hele tiden skal være midt i ansiktet på deg. Shar Pei observerer heller, vurderer og bestemmer seg så for hvordan den vil reagere. Med sin egen familie kan den være overraskende kjærlig og kosen, og velger ofte én eller to favorittpersoner å følge fra rom til rom. Den liker som regel å være i nærheten av menneskene sine, men på en rolig og selvstendig måte uten å kreve konstant oppmerksomhet.

Sammen med barn er en veloppdrettet og godt sosialisert Shar Pei som regel mild og tålmodig, særlig med litt eldre, hensynsfulle barn. Den er vanligvis ikke like vilter som enkelte andre raser, noe som kan være en fordel i hjem der man ønsker et roligere miljø. Samtidig må familien huske at dette er en sterk og kraftig hund. Små barn skal alltid være under tilsyn, og barna må lære å behandle hunden pent, ikke dra i rynker eller ører og respektere at den trenger fred. Mange Shar Pei trekker seg stille unna når de har fått nok, så det er viktig at de har trygge hvileplasser hvor de får være i fred.

Overfor fremmede er Shar Pei ofte tilbakeholden og til tider mistenksom. Denne naturlige skepsisen henger sammen med rasens bakgrunn som vakt- og gårdshund. Den vil ofte observere besøkende nøye og er ikke nødvendigvis begeistret for påtrengende klapping fra ukjente. Tidlig, positiv sosialisering er helt avgjørende, slik at hunden lærer å håndtere ulike mennesker, steder og situasjoner på en trygg måte. Uten slik veiledning kan Shar Pei bli for beskyttende eller avvisende.

I forhold til andre hunder og dyr kan Shar Pei variere. Mange er rolige og høflige når de er godt sosialisert fra valpestadiet, men rasen har en sterk, selvsikker natur og kan svare opp dersom den blir utfordret. Noen Shar Pei, særlig ukastrerte hanner, kan være selektive overfor hunder av samme kjønn. Eiere bør være forberedt på å styre introduksjoner nøye, lese hunders kroppsspråk og unngå situasjoner der konflikter lett oppstår. Overfor katter og smådyr er tidlig introduksjon viktig. Mange Shar Pei lever fint sammen med husets katt, men jaktinstinktene kan slå inn overfor fremmede dyr som løper av gårde.

Vanlige utfordringer med rasen henger ofte sammen med kombinasjonen av selvstendighet og følsomhet. Shar Pei responderer dårlig på harde treningsmetoder eller kjefting. Den kan «stenge av» eller bli sta dersom den behandles urettferdig. Den kan også være ganske bestemt og teste grenser, særlig i unghundperioden. Eiere som forventer umiddelbar lydighet uten å investere i tålmodig trening, kan oppleve rasen som krevende. Den positive siden er at en Shar Pei med respektfull behandling og klare rammer blir en rolig, hengiven følgesvenn som holder et diskret øye med hjemmet og deler et helt spesielt bånd med familien.

## Trening og mosjon

Trening av Shar Pei krever tålmodighet, konsekvens og en god porsjon humor. Dette er en intelligent rase, men ikke en hund som lever for å gjøre eieren til lags slik som enkelte bruks- eller gjeterhunder. Shar Pei stiller ofte spørsmålet: «Hva får jeg igjen for dette?» før den bestemmer seg for om den vil samarbeide. Det betyr ikke at den er umulig å trene, men at metoden må tilpasses rasens karakter.

Positiv forsterkning fungerer best. Belønningsbasert trening med godbiter, ros og lek gir som regel langt bedre resultat enn press og tvang. Korte og varierte økter holder Shar Pei engasjert. Endeløs repetisjon av den samme øvelsen blir fort kjedelig, og hunden kan reagere ved å «logge av» eller gå sin vei. Mange eiere har god erfaring med å:

- Belønne rolig atferd i huset, som å ligge stille på et teppe  
- Trene grunnleggende kommandoer som sitt, dekk, vent og kom på ulike steder  
- Bruke hverdagsbelønninger, for eksempel bare åpne døren for tur når hunden sitter rolig  

Tidlig sosialisering er helt avgjørende. Allerede som valp bør Shar Pei møte ulike mennesker, hunder, underlag, lyder og miljøer på en kontrollert og positiv måte. Valpekurs hos en dyktig instruktør er til stor hjelp, det samme er rolige turer til parker, sentrum og hundevennlige butikker. Målet er en trygg voksen hund som takler helt vanlige hverdagssituasjoner uten unødig stress eller overdreven mistenksomhet.

Når det gjelder mosjon, har Shar Pei et moderat behov. Den er ingen langdistanseløper, men heller ikke en sofapryd. De fleste voksne trives med omtrent én til to timers aktivitet daglig, fordelt på turer og litt fri lek eller bevegelse. En typisk dagsrytme kan være:

- En rask tur på 30–45 minutter om morgenen  
- En kortere og roligere tur på kvelden  
- Litt lek i hage eller inne, for eksempel drakamp, rolige fangeleker eller søkeleker  

Løs trening i trygge områder er ideelt når innkallingen er sikker. Men eiere bør være klar over at noen Shar Pei kan være svært selvstendige og foretrekke å undersøke interessante lukter fremfor å komme med en gang. Lange treningsliner gir ekstra sikkerhet mens du jobber med innkallingen.

Mental stimulering er like viktig som fysisk mosjon. Aktivitetsleker, fôrleker og enkle søksøvelser hjelper til med å holde Shar Pei mentalt opptatt. Mange liker korte treningsøkter der de får bruke nesen, for eksempel å lete etter gjemte leker eller godbiter i huset. Noen Shar Pei deltar også i aktiviteter som lydighet, rallylydighet eller spor, selv om deres selvstendighet kan gjøre høye konkurransenivåer mer utfordrende. Målet trenger uansett ikke å være konkurranse. Når du aktiverer både hode og kropp på en trivelig måte, styrker du forholdet til hunden og reduserer risikoen for kjedsomhetsrelatert atferd hjemme.

I varme eller fuktige klima må mosjonen tilpasses nøye. Shar Pei tåler ofte varme dårligere på grunn av hudfolder og til tider kortere snute. Turene bør legges til dagens kjøligere deler, med rikelig tilgang på friskt vann og mulighet for pauser. Overanstrengelse i høye temperaturer bør unngås. Med fornuftig tilrettelegging og gjennomtenkt trening blir Shar Pei en trivelig og håndterlig hund, både i byen og på landet.

## Helse

Shar Pei er en særpreget rase med noen spesielle helseutfordringer. Seriøse oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen for arvelige problemer, men fremtidige eiere bør kjenne til de viktigste forholdene for å kunne velge riktig oppdretter og ta godt vare på hunden sin.

Hud er et av de mest omtalte temaene ved Shar Pei. De karakteristiske rynkene, som mange synes er sjarmerende, kan skape varme og fuktige områder der bakterier og gjærsopp trives dersom huden ikke holdes ren og tørr. Noen hunder er utsatt for hudinfeksjoner, kløe eller betennelse. Jevnlige sjekker, et godt fôr og rask veterinærhjelp ved rødhet, lukt eller hårtap er viktig. Samtidig kan overdreven vask med sterke produkter skade hudbarrieren, så her gjelder det å finne en god balanse.

Øyeproblemer er en annen bekymring. Den tunge huden på hodet kan noen ganger føre til innoverbøyd øyelokk, såkalt entropion. Dette kan gi irritasjon, smerter og skader på hornhinnen. Mange oppdrettere lar valpene undersøkes av veterinær, og dersom det trengs, gjøres små korrigerende inngrep tidlig. Voksne hunder som viser tegn til overdreven tåreflod, myser eller gnir seg mye på øynene, bør raskt til veterinær. Godt avlede Shar Pei med korrekt hodeform har mindre risiko for alvorlig entropion, noe som gjør nøye valg av oppdretter svært viktig.

Shar Pei kan også rammes av en tilstand ofte omtalt som «Shar Pei-feber». Dette innebærer episoder med brått høy feber, slapphet og noen ganger hevelse i hasene. Tilstanden kan henge sammen med mer alvorlig nyresykdom senere i livet. Dersom en Shar Pei får gjentatte uforklarlige febertopper, er det behov for rask og grundig veterinærutredning. Oppdrettere som har kunnskap om tilstanden, vil unngå å avle på berørte hunder og være åpne om eventuell feberhistorikk i linjene sine.

Andre mulige helseproblemer omfatter:

- Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, som kan føre til slitasjegikt og bevegelsesvansker  
- Øreproblemer, ofte knyttet til trange øreganger og hudbetennelser  
- Allergier eller fôrintoleranser som viser seg som mage-/tarmplager eller hudirritasjon  

Anbefalt helsetesting for avlsdyr omfatter vanligvis røntgen av hofter og noen ganger albuer, øyelysning og, i enkelte land, tester knyttet til Shar Pei-feber og nyrefunksjon. Som valpekjøper kan du spørre oppdretter hvilke undersøkelser de gjør og be om å få se resultatene. En seriøs oppdretter vil gjerne forklare.

Shar Pei har ofte en levealder på rundt 9–12 år, og noen lever lenger med god oppfølging. Fôr, mosjon, vektkontroll og regelmessige veterinærsjekker påvirker levetiden. Riktig hold er spesielt viktig, siden overvekt belaster ledd, hjerte og generell helse. Jevnlig tannstell, enten ved tannpuss eller egnede tyggeprodukter, forebygger tannkjøttsykdom, som også kan påvirke allmennhelsen.

Hundeforsikring eller en egen sparekonto anbefales sterkt til denne rasen, ettersom noen av de aktuelle lidelsene kan kreve utredning og behandling hos spesialist. Tidlig oppdagelse er alltid bedre enn å vente, så planlegg årlige helsesjekker og følg med på endringer i atferd, appetitt eller energinivå. Med kunnskapsrik og oppmerksom oppfølging kan mange Shar Pei leve et godt liv som høyt verdsatte familiemedlemmer.

## Historie og opprinnelse

Shar Pei er en eldgammel rase med røtter i sørlige deler av Kina. Historiske kilder tyder på at hunder med liknende utseende fantes for flere hundre år siden, særlig i området rundt Guangdong. På gamle illustrasjoner og statuer ser man middels store, korthårede hunder med løs hud og krøllet hale som ligner sterkt på dagens Shar Pei. Disse hundene ble verdsatt som allsidige gårdshjelpere, vakthunder og følgesvenner for familier på landsbygda.

Opprinnelig var Shar Pei først og fremst en nyttehund. Den voktet hjem og husdyr, varslet eierne om inntrengere og hjalp til med å holde skadedyr unna eiendommen. Den løse huden og den strie pelsen kan ha gitt en viss beskyttelse i konflikter med andre dyr ved at det ble vanskeligere å få godt tak. Selv om det finnes historier om bruk av Shar Pei i hundekamper tidligere, lå den største verdien for familiene i lojaliteten, motet og evnen til å tilpasse seg ulike gårdsoppgaver.

De politiske omveltningene i Kina på 1900‑tallet fikk dramatiske følger for de innfødte hunderasene. På et tidspunkt førte høye skatter på hundehold og samfunnsendringer til at Shar Pei nesten forsvant. Midt på 1900‑tallet var rasen svært sjelden, og man mener at det bare var en liten restpopulasjon på landsbygda som hindret full utryddelse. Engasjerte oppdrettere og entusiaster, både i Hongkong og senere i Vesten, begynte å lete etter de siste individene for å bygge opp rasen igjen.

På 1970‑tallet fikk Shar Pei internasjonal oppmerksomhet da den ble omtalt som en av verdens sjeldneste hunderaser. Bilder av den uvanlige, rynkete hunden spredte seg raskt, og interessen økte i Nord-Amerika og Europa. Dedikerte oppdrettere startet målrettede avlsprogrammer basert på det lille genetiske grunnlaget som fantes. Etter hvert ble Shar Pei godkjent av de store kennelklubbene og fikk et mer ensartet utseende. Noen tidlige linjer var svært kraftig rynket, særlig som valper, noe mange nye eiere syntes var tiltrekkende. Moderne avlstrender går mer i retning av en sunnere og mer moderat hund med nok rynker til å bevare rasepreget, men ikke så mange at det gir alvorlige helseplager.

I dag holdes Shar Pei nesten utelukkende som familie- og selskapshund, selv om vaktinstinktet fortsatt er tydelig. I mange land er den fortsatt en forholdsvis uvanlig rase sammenlignet med mer kjente familiehunder, noe som kan appellere til dem som ønsker en litt annerledes hund. Du kan se Shar Pei på utstillinger, i enkel lydighetstrening og av og til som terapihund, der den rolige og stabile væremåten kan være en fordel.

Til tross for den lange reisen fra kinesiske gårder til moderne stuer har Shar Pei beholdt sin egenart. Det er fortsatt en hund som setter pris på familien sin, betrakter omgivelsene med stille klokskap og gir lojalt vennskap til dem som forstår og respekterer den. Kunnskap om rasens historie forklarer mye av den reserverte naturen og den sterke beskyttertrangen. Shar Pei var aldri ment å være en overdrevent sosial underholder, men snarere en ettertenksom vokter og samarbeidspartner i hverdagen.

## Å leve med rasen

Å leve med en Shar Pei er svært givende for den rette personen eller familien, men det er ikke et tilfeldig valg. Rasen trives best hos eiere som setter pris på dens selvstendige natur og er villige til å bruke tid på trening, sosialisering og helsestell. Før du tar en Shar Pei inn i hjemmet, er det lurt å se for seg hverdagen og ærlig vurdere om rasen passer livsstilen din.

Hjemme liker Shar Pei som regel et rolig miljø. Den kan fungere godt i leilighet dersom mosjonsbehovet blir dekket, og den trives også i hus med sikker hage. Godt gjerde er viktig, for selv om rasen sjelden er en typisk rømling, kan en nysgjerrig Shar Pei finne på å vandre avgårde hvis den får sjansen. Innendørs er de fleste voksne forholdsvis stille og fornøyde med å følge eieren fra rom til rom og slappe av i nærheten av familien. De er menneskeorienterte og liker dårlig å være alene lange dager hver dag. Alenetrening går lettere hvis du bygger opp selvstendighet gradvis, tilbyr aktivitetsleker og sørger for pauser eller tilsyn på lange arbeidsdager.

Det daglige ansvaret innebærer:

- Regelmessige turer og mental stimulering  
- Kontinuerlig trening og sosialisering, særlig de to første årene  
- Rutinemessig pelsstell samt jevnlige sjekker av øyne og hud  
- Veterinærbesøk for vaksiner, helsekontroller og eventuelle problemer  

Økonomisk bør du også planlegge godt. Kjøpesummen hos en seriøs oppdretter er bare starten. Du må i tillegg regne med utgifter til:

- Høykvalitetsfôr tilpasset en middels stor, ofte sensitiv hund  
- Rutinekontroller hos veterinær og vaksinasjoner  
- Hundeforsikring eller oppsparte midler til mulige helseutgifter  
- Stelleutstyr som børster, mild sjampo og ørerens  
- Kurs og trening, særlig det første året  

Årlige kostnader varierer med land og individuelle helsebehov, men det er fornuftig å regne med at Shar Pei kan trenge litt mer veterinæroppfølging enn noen svært robuste raser. Investering i godt fôr og forebyggende tiltak lønner seg ofte på sikt.

Av utstyr er det nyttig med en god, godt polstret seng, helst plassert i et stille hjørne der hunden får hvile i fred. En solid sele passer ofte Shar Pei bedre enn halsbånd på tur, spesielt for hunder med sensitiv hud rundt halsen. Et sterkt, flatt bånd gir bedre kontroll enn fleksibånd. Mat- og vannskåler bør være stabile og lette å rengjøre. Mange eiere opplever at hevede skåler fungerer fint, avhengig av hundens bygning. Aktivitetsleker, fôrleker og tyggeleker er verdifulle for å holde hunden opptatt, særlig når du selv er opptatt.

Nye eiere bør være ekstra nøye med sosialisering de første månedene. Inviter besøk, legg til rette for rolige møter med vennlige hunder, ta valpen med på trygge bilturer og gi den positive erfaringer med ulike lyder og miljøer. Dette er ikke en rase som automatisk liker alle og alt, så gode opplevelser tidlig i livet har stor betydning for hvordan den blir som voksen.

Shar Pei kan trives godt hos familier, par eller enslige, så lenge behovene deres blir oppfylt. De knytter seg ofte spesielt til én person, men bryr seg også mye om resten av husstanden. Rasen er ikke nødvendigvis det enkleste valget for en helt uerfaren hundeeier uten støtte, men mange nybegynnere lykkes når de samarbeider tett med ansvarlige oppdrettere og dyktige instruktører. Nøkkelen er respekt. Respekterer du Shar Peiens natur, gir tydelig struktur og rolig ledelse uten hardhet, får du en lojal vokter og følgesvenn.

I praksis betyr dette rolige kvelder med en hund som krøller seg sammen i nærheten, følelsen av en trygg, stille vokter som registrerer hver lyd utenfor, og et forhold bygget på gjensidig tillit. For dem som verdsetter denne unike kombinasjonen av verdighet, lojalitet og egenart, blir det å dele hjem med en Shar Pei noe helt spesielt.

Shar Pei

Société Centrale Canine (France)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

German Kennel Club (VDH)

Shar Pei er en gammel kinesisk, middels stor og robust hund kjent for sine rynker, den strie, korte pelsen og den krøllete halen. Den er rolig, lojal og svært knyttet til familien, men reservert overfor fremmede, og trenger tidlig sosialisering, mild og konsekvent trening, moderat mosjon og nøye oppfølging av helsen.

Aussiedoodle vs Shar Pei

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser