## Kjappe fakta

- Svært intelligent blanding av Australian Shepherd og Puddel, ofte omtalt som en “firbeint flinkis”  
- Vanligvis veldig kjærlig og menneskeorientert, knytter seg ofte ekstra sterkt til én person, men elsker gjerne hele familien  
- Finnes i mange ulike pelsvarianter og farger, fra stramme krøller til løse bølger, og fra klassisk merle til ensfargede nyanser  
- Trives best med hjernetrim og et aktivt liv, og er ofte rågod i hundesport som agility, lydighet og triksetrening  
- Røyter lite hos mange individer, men har likevel en pels som krever mye vedlikehold, jevnlig stell, klipp og pleie  

## Utseende og pels

Siden Aussiedoodle er en blandingshund, varierer utseendet mer enn hos mange raserene hunder, men en del trekk går igjen. De fleste Aussiedoodler er middels store, men det finnes også mini- og til og med toy‑varianter når oppdrettere bruker mindre pudler. En typisk standard Aussiedoodle er omtrent 38–51 cm høy ved skulderen og veier alt fra ca. 13 til 30 kg, avhengig av størrelsen på foreldrene. Kroppen er som regel velbalansert og atletisk – den ser klar ut for action heller enn tung eller finbygd. Kroppslinjen er svakt rektangulær, med rett rygglinje, dyp brystkasse og sterke, rette bein som gir smidig bevegelse.

Hodet kombinerer ofte den myke, vennlige uttrykksformen til Australian Shepherd med puddelens eleganse. Ørene er middels lange og sitter høyt nok til å gi et våkent, oppmerksomt uttrykk. De henger som regel inntil hodet, med fjæret eller krøllete pels. Øynene kan være brune, blå eller en miks av begge, og hos merle‑Aussiedoodler er marmorerte eller flerfargede øyne ikke uvanlig. Snuten er vanligvis middels lang – ikke like fin og smal som hos en utstillingspuddel, men mer elegant enn på enkelte brukslinjer av Australian Shepherd.

Det er på pels at Aussiedoodler virkelig skiller seg fra hverandre. Du kan finne:

- Løse, rufsete bølger som er myke, litt “tilfeldige” og gir et typisk “teddybjørn‑preg”  
- Middels krøller som kjennes spenstige ut og gir mer beskyttelse mot vær og vind  
- Tette krøller som ligner sterkt på puddelpels, og som kan passe bedre i allergisensitive hjem  

Fargene varierer mye. Vanlige varianter er blue merle, red merle, svart, rød, krem, sjokolade, parti color og trikolor‑kombinasjoner med hvite tegninger og tan‑fargede punkter. Noen Aussiedoodler beholder de karakteristiske mønstrene til Australian Shepherd, mens andre ser mer ut som ensfargede eller tofargede pudler.

Når det gjelder pelsstell, antar mange at “lite røyting” automatisk betyr “lite jobb”. For Aussiedoodler er det som oftest motsatt. Selv de som røyter lite trenger:

- Børsting minst 3–4 ganger i uken med en slicker‑børste og kam for å hindre tover helt inn mot huden  
- Jevnlig klipp rundt øyne, poter og bakpart for komfort og hygiene  
- Full grooming hver 6.–8. uke, enten hjemme hvis du er trygg på å klippe, eller hos profesjonell hundefrisør  

Uten jevnlig stell kan den vakre pelsen raskt danne tette tover, spesielt bak ørene, i armhulene og under halsbåndet. Disse kan dra i huden og være ubehagelige, så forebygging er viktig. Eiere bør venne valpen til pelsstell tidlig ved å koble det med godbiter, rolig ros og korte, positive økter. Mange familier synes det er mye enklere å holde pelsen i en middels lang “valpeklipp” enn å ha den lang og flytende – særlig på aktive hunder som elsker gjørme, snø og eventyr.

## Temperament og personlighet

Aussiedoodler beskrives ofte som kjærlige, smarte og utrettelig entusiastiske. De arver som regel en blanding av Australian Shepherdens høye energi og fokus, kombinert med puddelens skarpe intelligens og sosiale vesen. Resultatet er en hund som trives best med samspill og meningsfulle aktiviteter. En Aussiedoodle er ikke typen som er fornøyd med å sove hele dagen og kun ta en rolig kveldstur rundt kvartalet. De er “gjørere” og tenkere – ofte problemløsere – som liker å være midt i familielivet.

Med mennesker er Aussiedoodler vanligvis varme og vennlige, noen ganger nesten litt intense. Mange elsker å hilse på nye folk og kan bli sjarmerende mottakere for gjester, forutsatt at de får tydelige grenser. Hos noen merkes gjeterinstinktet som et sterkt ønske om å holde “flokken” samlet. Du kan se at hunden dytter forsiktig i familiemedlemmer, går i små sirkler, eller prøver å “samle inn” barn som løper i ulike retninger. Denne adferden er sjelden aggressiv, men må veiledes slik at hunden lærer høflige, rolige omgangsformer ved mye bevegelse og høy stemning.

Sammen med barn er en godt sosialisert Aussiedoodle som regel leken og lojal. De elsker ofte aktive unger som kan kaste ball, lære inn triks eller løpe rundt i hagen. Samtidig betyr rask reaksjonsevne og høy energi at man alltid bør ha tilsyn, spesielt med små barn. Enkelte Aussiedoodler kan nippe i hæler eller klær i raske leker – et instinkt fra Australian Shepherd‑siden. Jevnlig trening og å kanalisere dette drivet inn i leker og lydighetsøvelser gjør samspillet tryggere og hyggeligere.

Overfor andre dyr er Aussiedoodler ofte sosiale hvis de fra tidlig alder blir vant til dem. De kan trives godt med andre hunder og til og med katter, selv om entusiasmen deres i starten kan bli i overkant for mer følsomme dyr. Noen linjer kan ha tydelig jaktlyst, så rolige, kontrollerte introduksjoner til mindre dyr som kaniner eller fugler er lurt. Tidlig og positiv sosialisering i ulike miljøer er helt avgjørende. Turer til hundevennlige steder, bilturer og besøk i forskjellige hjem og på offentlige steder bygger en trygg og tilpasningsdyktig voksenhund.

Vanlige utfordringer eiere nevner er:

- Følsomhet for stemmebruk – harde korrigeringer kan gjøre hunden engstelig eller stresset  
- Tendens til kjedsomhet, som gjør at de finner på egen underholdning hvis de ikke får hjernetrim  
- Separasjonsstress hos individer som knytter seg ekstremt sterkt til én person  

Fordi de er så menneskeorienterte, kan Aussiedoodler ha det vanskelig hvis de blir etterlatt alene hjemme i lange arbeidsdager uten selskap, oppgaver eller turhjelp. De trives best i hjem der noen er hjemme ofte, eller der hunden i stor grad får være med på daglige rutiner. Til gjengjeld gir de bemerkelsesverdig lojalitet, stor lærevillighet og en smittende livsglede som mange eiere opplever som svært givende.

## Trening og mosjon

Å trene en Aussiedoodle kan oppleves både som en fryd og en utfordring. De lærer fort – ofte etter bare noen få repetisjoner. Samtidig snapper de også opp mønstre du ikke hadde tenkt å lære dem, som lyden av godbitskapet eller hva du kommer til å gjøre før du selv er klar over det. For å få det beste ut av rasen bør treningen være variert, interessant og bygget på tillit.

Positiv forsterkning fungerer nesten alltid best. Aussiedoodler responderer gjerne veldig godt på:

- Godbiter med ulik verdi – vanlig tørrfôr til enkle oppgaver, ekstra gode godbiter til nye eller vanskelige øvelser  
- Lek med favorittleke som belønning for raske innkallinger eller energisk fotarbeid  
- Rolig, tydelig ros som viser at du er fornøyd uten å gire hunden for mye opp  

Måløs gjentakelse uten mening kan fort bli kjedelig. I stedet for å terpe på “sitt” og “bli” i lange økter, kan du veve trening inn i hverdagen. Be om sitt før du åpner dører, dekk før måltid, et raskt “se på meg” før dere krysser veien, og korte bli‑øvelser mens du tar på skoene. Triksetrening er spesielt gøy for denne rasen. Snurr, bukk, gå slalåm mellom beina, hente ulike leker ved navn – alt dette gir flott hjernetrim og styrker båndet mellom dere.

Når det gjelder mosjon, hører Aussiedoodler generelt til de aktive hundene. En kjapp runde rundt kvartalet er sjelden nok. De fleste friske voksne setter pris på minst 60–90 minutter fysisk aktivitet om dagen, fordelt på morgen og kveld. Det kan være raske turer, løs lek i trygge områder, planlagte apportleker eller jogging sammen med en veltrent eier. Mental mosjon er like viktig. Du kan forebygge kjedsomhet og ødeleggende adferd ved å bruke:

- Aktiviseringsleker eller snusematter ved måltider  
- Små spor‑ eller søksleker hjemme, f.eks. gjemme godbiter eller leker som hunden må finne  
- Korte økter med klikkertrening som bare varer noen minutter, men virkelig utfordrer hodet  

Mange Aussiedoodler er naturtalenter i hundesport. Agility passer deres fart og atletiske kropp ypperlig. Lydighet og rally gir rom for fokus og presisjon. Hundedans (canine freestyle) utnytter deres kjærlighet til bevegelse og tett samarbeid med fører. Selv om du aldri vil konkurrere, gir kurs i slike aktiviteter god sosialisering, struktur og moro.

Vær forsiktig med belastning mens hunden vokser. Høypulsaktiviteter og lange løpeturer bør vente til leddene er ferdig utviklet, gjerne 12–18 måneder avhengig av størrelse. I valpetiden er flere korte, rolige turer og mye fri lek på mykt underlag tryggere enn intens hopping, hindertrening eller løping ved sykkel.

Hvis Aussiedoodler ikke får nok fysisk og mental stimulering, kan frustrasjonen vise seg i form av tygging, graving, bjeffing eller at de “gjetere” familen. Med riktige utløp for energien er de derimot ofte mønsterelever som elsker å lære og ser ut til å kose seg med å ha en jobb.

## Helse

Som kryssing mellom to etablerte raser har Aussiedoodlen et bredere genetisk utgangspunkt, men den kan likevel arve ulike helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere prioriterer helse og tester avlsdyrene på både Australian Shepherd‑ og puddel‑siden. Som valpekjøper bør du alltid spørre om dokumentasjon på tester og resultater før du bestemmer deg.

Noen av de mest omtalte helseutfordringene hos Aussiedoodle er:

- Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, som kan gi smerter og senere leddgikt  
- Øyelidelser som progressiv retinal atrofi (PRA), grå stær og collie eye anomaly i enkelte linjer  
- Epilepsi, som gir anfall og krever livslang oppfølging  
- Stoffskifteproblemer (f.eks. lavt stoffskifte) som kan påvirke vekt, energinivå og pels  
- Allergier og hudproblemer, som kan gi kløe, ørebetennelser eller mage/tarm‑plager  

Australian Shepherd kan bære merle‑genet, som gir den karakteristiske marmoreringen i pelsen. Når to merle‑hunder pares, er det risiko for “double merle”‑valper, som kan bli døve, blinde eller få alvorlige øyedefekter. Seriøse Aussiedoodle‑oppdrettere unngår alltid merle x merle‑paringer og kan forklare hvordan de jobber trygt med fargegenetikk.

Anbefalt helsetesting for avlsdyr inkluderer ofte hofte- og albueundersøkelse gjennom anerkjente ordninger, øyelysning hos veterinærspesialist, samt DNA‑tester for sykdommer som finnes i begge foreldreraser. Slike tester kan ikke garantere at alle valper blir hundre prosent friske, men de reduserer risikoen betydelig og viser at oppdretteren tar helse på alvor.

Forventet levealder ligger ofte rundt 11–14 år, og enkelte lever lenger ved godt stell. Vektkontroll er viktig for helsa på lang sikt. Fordi rasen ofte er matmotivert, er det lett å gi for mange godbiter. Å følge med på holdet, gi et balansert fôr og justere porsjoner etter aktivitetsnivå er enkle grep som skåner ledd og organer.

Regelmessig veterinæroppfølging er nødvendig. Årlige helsesjekker, vaksiner etter anbefaling, tannkontroller og parasittforebygging gir bedre livskvalitet. Tannhelse blir ofte oversett, men tannstein og tannkjøttbetennelse kan gi smerter og påvirke den generelle helsen. Å venne Aussiedoodlen til tannpuss fra den er ung, forebygger mange problemer.

Mental helse er også helse. Aussiedoodler er følsomme, og kronisk kjedsomhet eller ensomhet kan føre til stressrelatert atferd. Godt selskap, trening og miljøberikelse reduserer risikoen for angst, overdreven slikking, tygging eller rastløs vandring.

For deg som vurderer valp, er noen viktige helse‑spørsmål til oppdretter:

- Hvilke helsetester er gjort på foreldrene, og kan jeg se kopi av resultatene?  
- Kjenner du til arvelige problemer i linjene dine, og hvordan jobber du for å redusere risikoen?  
- Hvordan sosialiserer du valpene og forbereder dem på nye hjem, også mentalt?  

Med gjennomtenkt avl, forebyggende stell og en aktiv livsstil vil de fleste Aussiedoodler ha mange år som livlige, sosiale familiehunder.

## Historie og opprinnelse

Aussiedoodle er en del av en relativt moderne trend med bevisste blandingshunder, ofte kalt “designer dogs”. Mens Australian Shepherd og puddel har eksistert som raser i lang tid, ble målrettet kryssing av disse to for å skape Aussiedoodle populært først mot slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet, særlig i Nord‑Amerika. Målet var å kombinere puddelens intelligens, trenbarhet og mer røytesvake pels med Australian Shepherdens gjeterinstinkt, atletiske kropp og sterke lojalitet.

Australian Shepherd har et litt misvisende navn. Til tross for henvisningen til Australia utviklet rasen seg hovedsakelig i USA som en allsidig gårds- og gjeterhund, spesielt i veststatene. Den ble verdsatt for utholdenhet, sterkt gjeterinstinkt og problemløsningsevne, og senere også som livlig og trofast familiehund.

Puddelen forbindes gjerne med elegante utstillinger og forseggjort klipp, men har sin bakgrunn som vannapporterende jakthund. Enten den opprinnelig kommer fra Tyskland eller Frankrike, ble puddel avlet fram som en smart og samarbeidsvillig hund som kunne hente vilt fra vann. Over tid gjorde den allergivennlige, krøllete pelsen og skarpe hjernen rasen populær som selskapshund og sportshund, og tre størrelser ble anerkjent: standard, dverg og toy.

Ved å kombinere disse to rasene håpet oppdrettere på en familievennlig hund som:

- Røyter mindre enn en typisk Australian Shepherd  
- Beholder arbeidslyst og kroppsbygning som egner seg for sport og friluftsliv  
- Har svært høy intelligens og trenbarhet  

Etter hvert som interessen økte, fikk Aussiedoodle tilhengere ikke bare i Nord‑Amerika, men også i Europa og andre deler av verden. Siden det er en blandingshund, er Aussiedoodle ikke formelt anerkjent som rase av de store kennelklubbene, og typen varierer fortsatt i både størrelse og pels. Noen oppdrettere satser på førstegenerasjonskryss (ren Australian Shepherd x ren puddel). Andre jobber med flergenerasjonslinjer og selekterer for spesifikke egenskaper som pels, gemytt eller størrelse.

I dag holdes Aussiedoodler hovedsakelig som selskapshunder og aktive familiehunder. Kombinasjonen av skarp hjerne og samarbeidsvilje gjør dem populære i lydighets- og agilitymiljøet, og noen fungerer som terapihunder takket være den intuitive, menneskefokuserte personligheten. Du kan møte Aussiedoodler på besøk i omsorgsboliger, i leseprosjekter med barn, eller sammen med mennesker som har nytte av emosjonell støtte.

Fordi rasen fortsatt er i utvikling, spiller eiere og oppdrettere en viktig rolle i hvordan den vil se ut fremover. Ansvarlig avl, åpenhet om helse og temperament, og nøye valg av egnede hjem bidrar til en mer stabil og forutsigbar Aussiedoodle‑populasjon over tid. Foreløpig er Aussiedoodlen en dynamisk, i stadig utvikling blanding som kombinerer to høyt verdsatte brukshunder til en moderne, menneskenær følgesvenn.

## Å leve med rasen

Å leve med en Aussiedoodle beskrives ofte som å dele hverdagen med en glad, energisk venn som aldri går tom for ideer. De vil gjerne være med på alt – fra morgenrutiner til helgeturer. Dette er fantastisk for mennesker som ønsker en interaktiv kompanjong, men det krever også en reell investering i tid, oppmerksomhet og ressurser.

Nye eiere bør være forberedt på en valp som både er smart og livlig. Det første året vil du bruke mye tid på grunntrening, sosialisering og passe mengde mosjon. Hverdagen med en ung Aussiedoodle kan innebære:

- Flere korte treningsøkter fordelt utover dagen  
- Overvåket lek for å kanalisere energi og hindre tygging på møbler eller sko  
- Regelmessig pelsstelltrening for å etablere gode rutiner  

En voksen Aussiedoodle trenger som oftest en ganske fast struktur i hverdagen. Mange fungerer best med aktivitet om morgenen, litt hjernetrim i løpet av dagen og en ny runde mosjon eller lek på kvelden. Hvis du er borte mange timer hver dag, bør du vurdere hundelufter, hundebarnehage eller fleksible jobbordninger. Dette er sjelden en hund som trives som “hagehund” med minimalt sosialt samvær.

Økonomisk kan en Aussiedoodle ligge på nivå med – eller noe over – andre middels store, aktive raser, særlig på grunn av pelsstell. Årlige kostnader kan omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå  
- Rutinemessig veterinæroppfølging, vaksiner, parasittmidler og eventuelt forsikring  
- Profesjonell grooming hver 6.–8. uke hvis du ikke steller pelsen selv  
- Treningskurs eller hundesport, spesielt de første årene  

Utstyr som ofte fungerer godt for Aussiedoodler er en godt tilpasset sele til tur, et sterkt men lett bånd, og en komfortabel seng i et rolig hjørne. Fordi de liker mentale utfordringer, er et utvalg aktiviseringsleker, interaktive matskåler og solide tyggeleker gull verdt. Mange investerer også i lange treningsliner for trygg innkallingstrening og refleks/lysutstyr til turer i mørket – Aussiedoodler har ofte energi nok også på kveldstid.

Når det gjelder boforhold, kan Aussiedoodler tilpasse seg mye – fra hus med hage til godt organiserte leiligheter – så lenge mosjon og stimulering tas på alvor. En trygg inngjerdet uteplass er ideelt for fri lek, men erstatter ikke turer og planlagte aktiviteter. Inne vil de vanligvis være der familien er, heller enn å ligge isolert i et annet rom.

Familier som vurderer Aussiedoodle bør være ærlige med seg selv om livsstil. Hvis du liker friluftsliv, trening og å inkludere hunden i mye av hverdagen, kan dette være en fantastisk partner. Hvis du ønsker en rolig, lite krevende sofahund, kan en Aussiedoodle fort bli “for mye”. De kommer med entusiasme, humor og masse kjærlighet – men også med gjørmete labber, leker strødd utover gulvet og et våkent blikk som følger med på alt du gjør.

For de rette hjemmene er det svært givende å leve med en Aussiedoodle. Lærevilligheten, den ofte litt tullete humoren og den dype tilknytningen til menneskene sine gir et helt spesielt forhold. Med investering i trening, pelsstell, helse og mange felles aktiviteter får du som regel mange år sammen med en hund som ser oppriktig fornøyd ut med å dele livet ditt.

Aussiedoodle

The Kennel Club (UK)

Swedish Kennel Club

Norwegian Kennel Club

Aussiedoodle er en smart og atletisk blanding av Australian Shepherd og puddel. Den er kjærlig, menneskekjær og trives med trening, hundesport og daglig mental og fysisk aktivisering. Pelsen kan variere i krøll og farge, røyter lite og krever hyppig stel­l for å unngå floker.

## Kjappe fakta

- En av de minste terrierrasene, men full av selvtillit og personlighet.  
- Avlet som en hardtarbeidende rottejeger på gårder og i staller, og elsker derfor fortsatt å jakte og utforske.  
- Kjennetegnes av stående ører og et lett revaktig uttrykk som gir et våkent og oppmerksomt blikk.  
- Værbestandig, «vask og bruk»-pels med stri struktur som trenger jevnlig stell og rydding, men ikke tung pelspleie.  
- Som regel robust og langlivet, og ofte leken og livlig langt opp i seniorårene.  


## Utseende og pels

Norwich terrier er en liten, kompakt hund, men mange blir overrasket over hvor tung og solid den føles når de løfter den. Ideell høyde er rundt 25–26 centimeter over manken, med en vekt som vanligvis ligger mellom 5 og 6 kilo, selv om noen friske hunder kan ligge litt utenfor dette. Kroppen er kort og godt sammensatt, med god benstamme og substans. Ingenting ved en Norwich skal virke spinkelt eller fintbygget. Den er avlet som arbeidsterrier, så helhetsinntrykket skal være en liten, men kapabel hund som kan komme inn på trange steder, men likevel har tyngde nok til å hevde seg.

Hodet er en av rasens mest sjarmerende trekk. Norwich terrier har lett avrundet skalle, kraftig snuteparti og tydelig stopp. De mørke, ovale øynene er uttrykksfulle og kvikke, ofte med et nysgjerrig og litt rampete blikk. De stående, middels store ørene sitter godt fra hverandre og bæres rett opp, noe som forsterker det våkne, litt revaktige uttrykket mange eiere forelsker seg i. Halen er som regel middels lang, høyt ansatt og bæres muntert når hunden er i bevegelse, men ikke krøllet over ryggen.

Pelsen er en viktig del av rasens særpreg. Norwich terrier har en stri, rett, værbestandig dekkpels med tett, mykere underull. Kroppspelsen skal kjennes tett og nesten ståltrådaktig, aldri myk eller lodden. Rundt hals og skuldre er det ofte en kraftigere krage som gir et lett «løvepreg», mens hårene på hode og ører er kortere og jevnere, med nok pels på snuten til å danne myke værhår, men ikke et fullskjegg.

Godkjente farger er:

- Rød, fra lys hvete til dyp, rik rød  
- Sort og tan  
- Grizzle  
- Wheaten (hvete)  

Hvite tegninger er ikke typisk og blir generelt ikke ønsket i utstillingsringen, men en liten hvit flekk er ikke uvanlig hos familiehunder.

Pelsstellet på en Norwich terrier er overkommelig sammenlignet med mange andre raser, men det er viktig å bevare riktig pelsstruktur. Regelmessig børsting, omtrent to til tre ganger i uken, hjelper til med å fjerne løse hår og forebygge floker, spesielt rundt kragen og bakparten. En slicker-børste og en metallkam fungerer som oftest godt. Mange eiere lærer seg også enkel håndstripping, altså å nappe død dekkpels forsiktig ut for hånd eller med strippingkniv. Dette holder pelsen stri og værbestandig. Klipping er mulig på rene familiehunder, men har lett for å mykne pelsen og kan gjøre den mer utsatt for toving og at den trekker til seg skitt.

Bading bør bare gjøres ved behov, siden hyppige bad kan fjerne de naturlige oljene som beskytter hud og pels. Et mildt hundesjampo, etterfulgt av grundig skylling og tørk, er vanligvis tilstrekkelig. Sjekk ørene jevnlig for voks og smuss, klipp klørne hver tredje–fjerde uke, og følg med på tannhelsen. Den lille munnen kan være utsatt for tannstein, så regelmessig tannpuss er svært nyttig. Med fornuftig pelsstell og oppmerksomhet på struktur forblir Norwich terrieren en nett, praktisk liten hund som alltid ser klar ut for nye oppgaver.  


## Temperament og personlighet

Livet med en Norwich terrier er sjelden kjedelig. Dette er en stor personlighet i en liten kropp, ofte beskrevet som fryktløs, arbeidsvillig og full av glede. Samtidig er en godt oppdrettet og godt sosialisert Norwich kjent for å være mer omgjengelig og mindre skarp enn enkelte andre terrierraser. De knytter seg tett til familien og vil helst være med på alt som skjer, ikke bare stå på sidelinjen.

Hjemme følger Norwich terrieren ofte folkene sine fra rom til rom, alltid interessert i hva som foregår. Mange eiere beskriver dem som «skygger med gjørmete labber». De elsker å krølle seg sammen i sofaen etter en god tur eller lekestund, og selv om de absolutt er aktive, er energinivået som regel håndterbart så lenge de får nok mosjon og mental stimulering. Innendørs kan de være relativt rolige, men de slår over i full «vakthundmodus» idet det ringer på døren eller en ekorn våger seg over hagen.

Med barn er Norwich terrier som oftest kjærlig og leken, særlig hvis de har vokst opp sammen. Den solide kroppen og trygge naturen gjør dem ofte mer tolerante for støy og hektisk familieliv enn enkelte små selskapsraser. Men de er fortsatt små hunder og skal behandles med respekt. Små barn må lære å håndtere dem forsiktig, og samvær bør alltid være under tilsyn for å unngå uhell som hardhendt grabbing eller at noen faller over hunden. Når de behandles pent, blir mange Norwich flotte barndomskamerater som gjerne er med på lek og elsker å være en del av familiens rutiner.

Overfor andre hunder kan Norwich terrier være sosiale hvis de introduseres riktig og sosialiseres godt fra valpestadiet. De er terriere, så de trekker seg ikke nødvendigvis tilbake hvis de blir utfordret, men de fleste er ikke naturlig stridige. Forsiktighet rundt mye større og veldig bråkete hunder er fornuftig for å unngå skader. Overfor katter og smådyr kan den sterke jaktlysten være en utfordring. Noen Norwich lever fredelig med en huskatt de har vokst opp sammen med, men ville dyr og små kjæledyr som hamster eller kanin vil lett trigge jaktinstinktet.

Typiske utfordringer henger ofte sammen med denne terrierarven. Norwich terrier liker å varsle når det kommer besøk eller de hører interessante lyder, noe som gjør dem til gode små vakthunder, men som kan skape nabokonflikter hvis det ikke styres tidlig. De kan grave i hagen på jakt etter innbilte byttedyr, og nysgjerrigheten kan friste dem til å følge en spennende lukt under et gjerde. Et godt inngjerdet område og tilsyn i hagen er derfor viktig. Separasjonsangst kan oppstå hos hunder som blir forlatt alene i mange timer, siden de trives best med nær kontakt. En Norwich terrier er lykkeligst når den får dele hverdagen tett med sine mennesker, ikke når den behandles som en pynteting.  


## Trening og mosjon

Norwich terrier er intelligente og lærevillige, men har også en dose terrier-selvstendighet. Vellykket trening kombinerer som regel tålmodighet, konsekvens og en god porsjon humor. De responderer svært godt på positiv forsterkning med bruk av godbiter, leker og ros som belønning. Harde korrigeringer eller «tung hånd» kan skade tilliten og gjøre dem sta eller usikre fremfor samarbeidsvillige.

Grunnleggende lydighetstrening bør starte tidlig, helst fra den dagen valpen flytter inn. Korte, varierte økter fungerer best, siden Norwich fort kan miste interessen hvis øvelsene blir for ensformige. Enkle signaler som «sitt», «dekk», «kom» og «la være» er viktige, og en sikker innkalling er helt sentral. På grunn av jaktinstinktet mot smådyr er nettopp innkalling en av de mest verdifulle ferdighetene du kan lære hunden. Mange eiere har god nytte av en langline ute i læringsfasen – da får hunden litt frihet, samtidig som alle er trygge.

Mental stimulering er like viktig som fysisk mosjon. Norwich terrier liker å løse oppgaver, så lek og trening som får dem til å bruke hodet er svært tilfredsstillende. De trives ofte godt med:

- Klikkertrening av triks og morsomme øvelser  
- Nesesøk, for eksempel å lete etter gjemte godbiter eller leker  
- Interaktive aktivitetsleker og slow feeder-skåler  
- Nybegynnernivå i agility eller rallylydighet  

Formelle hundesporter er ikke noe krav, men kan være en flott kanal for en energisk Norwich og en fin måte å styrke båndet mellom hund og eier på.

Når det gjelder mosjon, er Norwich terrier mer aktiv enn størrelsen tilsier. De fleste voksne trenger rundt én til halvannen time daglig aktivitet fordelt på turer, lek og fri utforskning. En typisk dag kan inneholde en rask morgentur, litt lek eller treningsøvelser på ettermiddagen, og en kortere kveldstur. De liker ofte å løpe løs i sikre, inngjerdede områder. Mange Norwich elsker å hente ball og leke drakamp, og noen liker å vasse eller svømme i trygt vann når de er forsiktig introdusert for det.

Unge valper skal ikke overtrenes, siden skjelett og ledd fortsatt er i utvikling. Korte, hyppige turer og rolig lek er bedre enn lange fjellturer. Etter hvert som hunden blir voksen kan lengde og intensitet gradvis økes. Voksne Norwich terriere liker ofte lengre skog– og markaturer og kan holde imponerende godt følge, men det er lurt å bygge opp formen gradvis og være ekstra oppmerksom i sterk varme, da små, kompakte kropper kan bli overopphetet raskere enn større og mer langlemmede raser.

Fordi de er kloke og til tider litt vel selvsikre, vil Norwich terrier utnytte utydelige regler. Klare grenser og faste rutiner hjelper dem å forstå hva som gjelder. Bestem for eksempel tidlig om hunden får være i sofaen eller i sengen – og hold fast ved det. Mange eiere har god nytte av burtrening for å styre hvileperioder og skape et trygt fristed, spesielt i valpetiden. Når treningen er morsom, variert og rettferdig, blir Norwich terrieren som regel en glad og ivrig partner som elsker å vise hva den kan.  


## Helse

Norwich terrier regnes generelt som en robust og sunn rase, særlig sammenlignet med enkelte større eller mer ekstremt bygde raser. Den moderate kroppsbygningen, naturlige halen og funksjonelle anatomien bevarer mye av sunnheten man forventer av en arbeidsterrier. Mange Norwich blir godt opp i tenårene, og 12–14 år er vanlig med god omsorg, sunt fôr og fornuftig mosjon.

Som alle raser har Norwich terrier noen helseproblemer som forekommer oftere enn i hundebestanden generelt. Ansvarlige oppdrettere jobber for å redusere risikoen gjennom helsetesting, nøye kombinasjonsvalg og tett oppfølging av linjene sine.

Noen tilstander som er kjent i rasen:

- Pustevansker som øvre luftveisproblemer og en tilstand kjent som Norwich Terrier Upper Airway Syndrome, som hos rammede hunder kan gi støyende pust, brekninger eller dårligere utholdenhet  
- Øyelidelser, inkludert katarakt (grå stær) og andre arvelige øyesykdommer  
- Patellaluksasjon, der kneskålen hopper ut av ledd og kan gi halthet eller en særegen «trippende» gange  
- Hofteleddsdysplasi, mindre vanlig i denne lille rasen enn hos store hunder, men likevel overvåket i flere land  
- Tannproblemer, som hos mange små raser, inkludert tannstein og tidvis trang tannstilling  

Anbefalinger for helsetesting kan variere mellom land og kennelklubber, men kan omfatte øyelysning, patellasjekk og i noen regioner vurdering av luftveier og hofterøntgen. Valpekjøpere bør føle seg trygge på å spørre oppdrettere hvilke tester de gjør og hvordan de bruker resultatene i avlsplanleggingen. En seriøs oppdretter er åpen om både styrker og svakheter i linjene og forklarer hvordan de jobber for å forbedre helse og temperament i framtidige generasjoner.

Rutinemessig veterinæroppfølging har stor betydning for å holde en Norwich terrier frisk. Regelmessige helsesjekker, vaksinasjoner eller titer-testing etter lokale retningslinjer, samt forebygging mot lopper, flått og innvollsorm er viktig. Forebyggende tannpleie er spesielt verdifullt. Å pusse tennene flere ganger i uken med hundetannkrem kan kraftig redusere risikoen for tannkjøttsykdom, som igjen påvirker den generelle helsen, inkludert hjerte og nyrer.

Vektkontroll fortjener ekstra oppmerksomhet. Fordi Norwich terrier er liten og kompakt, utgjør bare én ekstra kilo en stor andel av kroppsvekten. Overvekt kan belaste ledd, forverre pustevansker og redusere energinivået. Et godt, balansert fôr tilpasset alder, aktivitetsnivå og eventuelle særskilte behov, kombinert med porsjonskontroll og regelmessig mosjon, hjelper hunden å holde ideell kroppsform.

Eiere bør være oppmerksomme på tidlige tegn på mulige helseproblemer, som endret pustelyd, dårligere utholdenhet, vedvarende hoste, uklarheter i øynene, endret bevegelsesmønster eller motvilje mot å hoppe. Tidlig veterinærundersøkelse gir som oftest bedre prognose. Med gjennomtenkt avl og oppmerksom livslang oppfølging får de fleste Norwich terriere mange år som aktive, hengivne familievenner.  


## Historie og opprinnelse

Norwich terrier stammer fra det historiske grevskapet Norfolk i Øst-England, et område kjent for gårder, staller og travle markedssentre. Rasen utviklet seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet som en liten, smidig arbeidsterrier med hovedoppgave å holde rotter og annet skadedyr nede. Bønder, stallkarer og hestefolk satte pris på en hund som kunne komme inn på trange steder, hadde mot til å møte sta skadedyr og likevel var vennlig og håndterlig rundt mennesker og andre hunder.

Den tidlige Norwich-typen oppsto trolig ved å krysse forskjellige små terriere som var vanlige i området på den tiden, blant annet røde og hvetefargede arbeidsterriere som hadde likhetstrekk med dagens cairn og irsk terrier. Disse små hundene ble lokalt av og til kalt «Cantab»-terriere, særlig rundt Cambridge, der de ble populære blant studenter som holdt dem både som selskap og som rottejegere på hybler og i staller.

Opprinnelig ble både stående (prick) og hengende (drop) ører regnet som samme rase. Etter hvert begynte entusiastene å fokusere mer nøye på type og standard. I 1932 ble rasen offisielt anerkjent under navnet Norwich terrier, oppkalt etter byen Norwich. I mange år ble begge ørevariantene registrert sammen. Med tiden ble forskjellene i utseende og avl tydeligere, og det kom et formelt skille. På 1960-tallet anerkjente kennelklubber i flere land hundene med stående ører som Norwich terrier, mens de med hengende ører ble godkjent som en egen, men nært beslektet rase: Norfolk terrier.

Til tross for den beskjedne størrelsen beholdt Norwich terrier sitt arbeidspreg. De ble brukt ikke bare i gårder og staller, men også av og til til å støte rev ut av hi, selv om de aldri var store nok til å ta slikt bytte direkte. Mot, utholdenhet og kompakt bygning gjorde dem verdifulle der skadedyr var et problem.

Etter hvert som 1900-tallet skred frem og behovet for profesjonelle rottehunder avtok, gikk Norwich terrier gradvis over til å bli selskapshund og utstillingshund. Den glade væremåten, den hendige størrelsen og den lettstelte pelsen bidro til å gi rasen tilhengere i Storbritannia, Skandinavia og Nord-Amerika, og senere i resten av verden. Raseklubber ble dannet for å beskytte og fremme Norwich terrier, med fokus på å bevare sunn bygning, stabilt temperament og den harde, værbestandige pelsen som vitner om rasens arbeidende fortid.

I dag brukes Norwich terrier sjelden som profesjonell rottejeger, men instinktene er der fortsatt. Mange liker gruvesport/earthdog-aktiviteter, spor- og søksleker og andre øvelser som etterligner det opprinnelige arbeidet. Framfor alt er de høyt verdsatt som livlige, kjærlige familiehunder som bringer et snev av gammeldags gårdsliv inn i moderne hjem. Historien som praktisk, hardtarbeidende terrier preger fortsatt rasens karakter og gjør Norwich terrier til en liten hund med ekte substans og stor viljestyrke.  


## Å leve med rasen

Å ta en Norwich terrier inn i hjemmet innebærer å forplikte seg til en engasjert, energisk følgesvenn som vil være fullt ut delaktig i hverdagen. Dette er ikke en rase som trives med å være alene hjemme gjennom lange arbeidsdager uten selskap eller stimulering. De kan passe inn i mange typer husholdninger, fra aleneboere i leilighet til aktive familier i hus med hage, så lenge de får dekket sine behov for sosial kontakt og fysisk/mental aktivitet.

Når det gjelder plass, tilpasser Norwich terrier seg godt til mindre boliger, forutsatt at de får nok utetid og hjernetrim. En sikkert inngjerdet hage er ideell, men ikke en absolutt nødvendighet hvis du kan tilby flere gode turer hver dag. På grunn av jaktinstinktene er et trygt uteområde viktig. Glipper under gjerder, løse plank eller lette rømningsveier kan friste en nysgjerrig Norwich. Mange eiere velger solide gjerder fremfor lave pyntestakitt, og noen har tilsyn med all hagetid for å hindre graving eller småekspedisjoner.

Den daglige rutinen med en Norwich terrier består ofte av en blanding av turer, lek og hvile. De setter pris på struktur. Morgen- og kveldsturer omtrent til samme tid hver dag, faste måltider og konsekvente regler gir trygghet. De trives spesielt når de får være med på familiens aktiviteter, som bilturer, besøk på hundevennlige kafeer eller å være med og se på fotballkamp i parken. Jo mer de inkluderes, desto lykkeligere pleier de å være.

Økonomisk innebærer det å eie en Norwich terrier omtrent de samme kostnadene som for andre små rasehunder. Startkostnadene omfatter kjøpesum, vaksiner, ID-merking, eventuell kastrering/sterilisering, bur eller seng, matskåler, stelleutstyr, sele eller halsbånd, kobbel, leker og eventuelt forsikring. Løpende årlige kostnader omfatter vanligvis:

- Kvalitetsfôr  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner  
- Forebygging mot parasitter  
- Pelsstell, spesielt hvis du bruker profesjonell trimmer til stripping  
- Dyreforsikring eller egen buffer for uforutsette veterinærutgifter  

Pelsstellkostnader varierer med om du lærer deg å strippe selv eller går regelmessig til trimmer. Mange velger en kombinasjon, med enkelt vedlikehold hjemme og noen profesjonelle timer i året.

Nyttig utstyr for en Norwich terrier inkluderer en godt tilpasset sele til turbruk, siden små hunder lett kan belaste nakken hvis de trekker i halsbånd. Et bur eller en rolig «huleplass» hjelper til med renslighetstrening og gir et trygt tilfluktssted. Fordi de liker å tygge og leke, er det lurt med ulike holdbare leker: tyggeleker, små baller som trygt får plass i munnen, og myke leker til innendørslek. Aktivitetsleker eller godbitdispensere er svært gode for å holde det kvikke hodet i arbeid, spesielt når du selv er opptatt.

Nye eiere bør være forberedt på å bruke tid på tidlig sosialisering. Å introdusere valpen for mange ulike mennesker, vennlige hunder, lyder og miljøer på en positiv måte bidrar til å forme en trygg voksen Norwich terrier. Valpekurs med erfarne instruktører kan være til stor hjelp. Tydelige grenser og rolig, konsekvent ledelse bidrar til å forebygge vanlige atferdsproblemer som overdreven barking eller ressursforsvar over leker.

Å leve med en Norwich terrier gir rikelig tilbake for den innsatsen. Du får en lojal, livlig liten hund som som regel er klar for tur, lek eller å ligge ved siden av deg i sofaen. Størrelsen gjør dem lette å ta med på reise, og den robuste mentaliteten gjør at de ofte er gode til å tilpasse seg nye steder. Med god planlegging og en realistisk forståelse av hvor mye tid og energi som kreves, vil en Norwich terrier passe godt inn i mange moderne livsstiler og tilføre hverdagene selskap, entusiasme og en god porsjon terrier-ånd.

Norwich terrier

Norwich Terrier Club of Great Britain

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Den Norske Kenneklub (Norwegian Kennel Club)

Norwich terrier er en liten, robust og selvsikker terrier med stående ører, et reveaktig, våkent uttrykk og en stri, værbestandig pels. Den ble opprinnelig avlet som gårdshund for å fange rotter, og er fortsatt en livlig og nysgjerrig jeger som trenger jevnlig mosjon, mental stimulering og moderat pelsstell, og den blir som regel forholdsvis gammel.

Aussiedoodle vs Norwich terrier

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser