## Kjappe fakta

- Svært intelligent blanding av Australian Shepherd og Puddel, ofte omtalt som en “firbeint flinkis”  
- Vanligvis veldig kjærlig og menneskeorientert, knytter seg ofte ekstra sterkt til én person, men elsker gjerne hele familien  
- Finnes i mange ulike pelsvarianter og farger, fra stramme krøller til løse bølger, og fra klassisk merle til ensfargede nyanser  
- Trives best med hjernetrim og et aktivt liv, og er ofte rågod i hundesport som agility, lydighet og triksetrening  
- Røyter lite hos mange individer, men har likevel en pels som krever mye vedlikehold, jevnlig stell, klipp og pleie  

## Utseende og pels

Siden Aussiedoodle er en blandingshund, varierer utseendet mer enn hos mange raserene hunder, men en del trekk går igjen. De fleste Aussiedoodler er middels store, men det finnes også mini- og til og med toy‑varianter når oppdrettere bruker mindre pudler. En typisk standard Aussiedoodle er omtrent 38–51 cm høy ved skulderen og veier alt fra ca. 13 til 30 kg, avhengig av størrelsen på foreldrene. Kroppen er som regel velbalansert og atletisk – den ser klar ut for action heller enn tung eller finbygd. Kroppslinjen er svakt rektangulær, med rett rygglinje, dyp brystkasse og sterke, rette bein som gir smidig bevegelse.

Hodet kombinerer ofte den myke, vennlige uttrykksformen til Australian Shepherd med puddelens eleganse. Ørene er middels lange og sitter høyt nok til å gi et våkent, oppmerksomt uttrykk. De henger som regel inntil hodet, med fjæret eller krøllete pels. Øynene kan være brune, blå eller en miks av begge, og hos merle‑Aussiedoodler er marmorerte eller flerfargede øyne ikke uvanlig. Snuten er vanligvis middels lang – ikke like fin og smal som hos en utstillingspuddel, men mer elegant enn på enkelte brukslinjer av Australian Shepherd.

Det er på pels at Aussiedoodler virkelig skiller seg fra hverandre. Du kan finne:

- Løse, rufsete bølger som er myke, litt “tilfeldige” og gir et typisk “teddybjørn‑preg”  
- Middels krøller som kjennes spenstige ut og gir mer beskyttelse mot vær og vind  
- Tette krøller som ligner sterkt på puddelpels, og som kan passe bedre i allergisensitive hjem  

Fargene varierer mye. Vanlige varianter er blue merle, red merle, svart, rød, krem, sjokolade, parti color og trikolor‑kombinasjoner med hvite tegninger og tan‑fargede punkter. Noen Aussiedoodler beholder de karakteristiske mønstrene til Australian Shepherd, mens andre ser mer ut som ensfargede eller tofargede pudler.

Når det gjelder pelsstell, antar mange at “lite røyting” automatisk betyr “lite jobb”. For Aussiedoodler er det som oftest motsatt. Selv de som røyter lite trenger:

- Børsting minst 3–4 ganger i uken med en slicker‑børste og kam for å hindre tover helt inn mot huden  
- Jevnlig klipp rundt øyne, poter og bakpart for komfort og hygiene  
- Full grooming hver 6.–8. uke, enten hjemme hvis du er trygg på å klippe, eller hos profesjonell hundefrisør  

Uten jevnlig stell kan den vakre pelsen raskt danne tette tover, spesielt bak ørene, i armhulene og under halsbåndet. Disse kan dra i huden og være ubehagelige, så forebygging er viktig. Eiere bør venne valpen til pelsstell tidlig ved å koble det med godbiter, rolig ros og korte, positive økter. Mange familier synes det er mye enklere å holde pelsen i en middels lang “valpeklipp” enn å ha den lang og flytende – særlig på aktive hunder som elsker gjørme, snø og eventyr.

## Temperament og personlighet

Aussiedoodler beskrives ofte som kjærlige, smarte og utrettelig entusiastiske. De arver som regel en blanding av Australian Shepherdens høye energi og fokus, kombinert med puddelens skarpe intelligens og sosiale vesen. Resultatet er en hund som trives best med samspill og meningsfulle aktiviteter. En Aussiedoodle er ikke typen som er fornøyd med å sove hele dagen og kun ta en rolig kveldstur rundt kvartalet. De er “gjørere” og tenkere – ofte problemløsere – som liker å være midt i familielivet.

Med mennesker er Aussiedoodler vanligvis varme og vennlige, noen ganger nesten litt intense. Mange elsker å hilse på nye folk og kan bli sjarmerende mottakere for gjester, forutsatt at de får tydelige grenser. Hos noen merkes gjeterinstinktet som et sterkt ønske om å holde “flokken” samlet. Du kan se at hunden dytter forsiktig i familiemedlemmer, går i små sirkler, eller prøver å “samle inn” barn som løper i ulike retninger. Denne adferden er sjelden aggressiv, men må veiledes slik at hunden lærer høflige, rolige omgangsformer ved mye bevegelse og høy stemning.

Sammen med barn er en godt sosialisert Aussiedoodle som regel leken og lojal. De elsker ofte aktive unger som kan kaste ball, lære inn triks eller løpe rundt i hagen. Samtidig betyr rask reaksjonsevne og høy energi at man alltid bør ha tilsyn, spesielt med små barn. Enkelte Aussiedoodler kan nippe i hæler eller klær i raske leker – et instinkt fra Australian Shepherd‑siden. Jevnlig trening og å kanalisere dette drivet inn i leker og lydighetsøvelser gjør samspillet tryggere og hyggeligere.

Overfor andre dyr er Aussiedoodler ofte sosiale hvis de fra tidlig alder blir vant til dem. De kan trives godt med andre hunder og til og med katter, selv om entusiasmen deres i starten kan bli i overkant for mer følsomme dyr. Noen linjer kan ha tydelig jaktlyst, så rolige, kontrollerte introduksjoner til mindre dyr som kaniner eller fugler er lurt. Tidlig og positiv sosialisering i ulike miljøer er helt avgjørende. Turer til hundevennlige steder, bilturer og besøk i forskjellige hjem og på offentlige steder bygger en trygg og tilpasningsdyktig voksenhund.

Vanlige utfordringer eiere nevner er:

- Følsomhet for stemmebruk – harde korrigeringer kan gjøre hunden engstelig eller stresset  
- Tendens til kjedsomhet, som gjør at de finner på egen underholdning hvis de ikke får hjernetrim  
- Separasjonsstress hos individer som knytter seg ekstremt sterkt til én person  

Fordi de er så menneskeorienterte, kan Aussiedoodler ha det vanskelig hvis de blir etterlatt alene hjemme i lange arbeidsdager uten selskap, oppgaver eller turhjelp. De trives best i hjem der noen er hjemme ofte, eller der hunden i stor grad får være med på daglige rutiner. Til gjengjeld gir de bemerkelsesverdig lojalitet, stor lærevillighet og en smittende livsglede som mange eiere opplever som svært givende.

## Trening og mosjon

Å trene en Aussiedoodle kan oppleves både som en fryd og en utfordring. De lærer fort – ofte etter bare noen få repetisjoner. Samtidig snapper de også opp mønstre du ikke hadde tenkt å lære dem, som lyden av godbitskapet eller hva du kommer til å gjøre før du selv er klar over det. For å få det beste ut av rasen bør treningen være variert, interessant og bygget på tillit.

Positiv forsterkning fungerer nesten alltid best. Aussiedoodler responderer gjerne veldig godt på:

- Godbiter med ulik verdi – vanlig tørrfôr til enkle oppgaver, ekstra gode godbiter til nye eller vanskelige øvelser  
- Lek med favorittleke som belønning for raske innkallinger eller energisk fotarbeid  
- Rolig, tydelig ros som viser at du er fornøyd uten å gire hunden for mye opp  

Måløs gjentakelse uten mening kan fort bli kjedelig. I stedet for å terpe på “sitt” og “bli” i lange økter, kan du veve trening inn i hverdagen. Be om sitt før du åpner dører, dekk før måltid, et raskt “se på meg” før dere krysser veien, og korte bli‑øvelser mens du tar på skoene. Triksetrening er spesielt gøy for denne rasen. Snurr, bukk, gå slalåm mellom beina, hente ulike leker ved navn – alt dette gir flott hjernetrim og styrker båndet mellom dere.

Når det gjelder mosjon, hører Aussiedoodler generelt til de aktive hundene. En kjapp runde rundt kvartalet er sjelden nok. De fleste friske voksne setter pris på minst 60–90 minutter fysisk aktivitet om dagen, fordelt på morgen og kveld. Det kan være raske turer, løs lek i trygge områder, planlagte apportleker eller jogging sammen med en veltrent eier. Mental mosjon er like viktig. Du kan forebygge kjedsomhet og ødeleggende adferd ved å bruke:

- Aktiviseringsleker eller snusematter ved måltider  
- Små spor‑ eller søksleker hjemme, f.eks. gjemme godbiter eller leker som hunden må finne  
- Korte økter med klikkertrening som bare varer noen minutter, men virkelig utfordrer hodet  

Mange Aussiedoodler er naturtalenter i hundesport. Agility passer deres fart og atletiske kropp ypperlig. Lydighet og rally gir rom for fokus og presisjon. Hundedans (canine freestyle) utnytter deres kjærlighet til bevegelse og tett samarbeid med fører. Selv om du aldri vil konkurrere, gir kurs i slike aktiviteter god sosialisering, struktur og moro.

Vær forsiktig med belastning mens hunden vokser. Høypulsaktiviteter og lange løpeturer bør vente til leddene er ferdig utviklet, gjerne 12–18 måneder avhengig av størrelse. I valpetiden er flere korte, rolige turer og mye fri lek på mykt underlag tryggere enn intens hopping, hindertrening eller løping ved sykkel.

Hvis Aussiedoodler ikke får nok fysisk og mental stimulering, kan frustrasjonen vise seg i form av tygging, graving, bjeffing eller at de “gjetere” familen. Med riktige utløp for energien er de derimot ofte mønsterelever som elsker å lære og ser ut til å kose seg med å ha en jobb.

## Helse

Som kryssing mellom to etablerte raser har Aussiedoodlen et bredere genetisk utgangspunkt, men den kan likevel arve ulike helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere prioriterer helse og tester avlsdyrene på både Australian Shepherd‑ og puddel‑siden. Som valpekjøper bør du alltid spørre om dokumentasjon på tester og resultater før du bestemmer deg.

Noen av de mest omtalte helseutfordringene hos Aussiedoodle er:

- Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, som kan gi smerter og senere leddgikt  
- Øyelidelser som progressiv retinal atrofi (PRA), grå stær og collie eye anomaly i enkelte linjer  
- Epilepsi, som gir anfall og krever livslang oppfølging  
- Stoffskifteproblemer (f.eks. lavt stoffskifte) som kan påvirke vekt, energinivå og pels  
- Allergier og hudproblemer, som kan gi kløe, ørebetennelser eller mage/tarm‑plager  

Australian Shepherd kan bære merle‑genet, som gir den karakteristiske marmoreringen i pelsen. Når to merle‑hunder pares, er det risiko for “double merle”‑valper, som kan bli døve, blinde eller få alvorlige øyedefekter. Seriøse Aussiedoodle‑oppdrettere unngår alltid merle x merle‑paringer og kan forklare hvordan de jobber trygt med fargegenetikk.

Anbefalt helsetesting for avlsdyr inkluderer ofte hofte- og albueundersøkelse gjennom anerkjente ordninger, øyelysning hos veterinærspesialist, samt DNA‑tester for sykdommer som finnes i begge foreldreraser. Slike tester kan ikke garantere at alle valper blir hundre prosent friske, men de reduserer risikoen betydelig og viser at oppdretteren tar helse på alvor.

Forventet levealder ligger ofte rundt 11–14 år, og enkelte lever lenger ved godt stell. Vektkontroll er viktig for helsa på lang sikt. Fordi rasen ofte er matmotivert, er det lett å gi for mange godbiter. Å følge med på holdet, gi et balansert fôr og justere porsjoner etter aktivitetsnivå er enkle grep som skåner ledd og organer.

Regelmessig veterinæroppfølging er nødvendig. Årlige helsesjekker, vaksiner etter anbefaling, tannkontroller og parasittforebygging gir bedre livskvalitet. Tannhelse blir ofte oversett, men tannstein og tannkjøttbetennelse kan gi smerter og påvirke den generelle helsen. Å venne Aussiedoodlen til tannpuss fra den er ung, forebygger mange problemer.

Mental helse er også helse. Aussiedoodler er følsomme, og kronisk kjedsomhet eller ensomhet kan føre til stressrelatert atferd. Godt selskap, trening og miljøberikelse reduserer risikoen for angst, overdreven slikking, tygging eller rastløs vandring.

For deg som vurderer valp, er noen viktige helse‑spørsmål til oppdretter:

- Hvilke helsetester er gjort på foreldrene, og kan jeg se kopi av resultatene?  
- Kjenner du til arvelige problemer i linjene dine, og hvordan jobber du for å redusere risikoen?  
- Hvordan sosialiserer du valpene og forbereder dem på nye hjem, også mentalt?  

Med gjennomtenkt avl, forebyggende stell og en aktiv livsstil vil de fleste Aussiedoodler ha mange år som livlige, sosiale familiehunder.

## Historie og opprinnelse

Aussiedoodle er en del av en relativt moderne trend med bevisste blandingshunder, ofte kalt “designer dogs”. Mens Australian Shepherd og puddel har eksistert som raser i lang tid, ble målrettet kryssing av disse to for å skape Aussiedoodle populært først mot slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet, særlig i Nord‑Amerika. Målet var å kombinere puddelens intelligens, trenbarhet og mer røytesvake pels med Australian Shepherdens gjeterinstinkt, atletiske kropp og sterke lojalitet.

Australian Shepherd har et litt misvisende navn. Til tross for henvisningen til Australia utviklet rasen seg hovedsakelig i USA som en allsidig gårds- og gjeterhund, spesielt i veststatene. Den ble verdsatt for utholdenhet, sterkt gjeterinstinkt og problemløsningsevne, og senere også som livlig og trofast familiehund.

Puddelen forbindes gjerne med elegante utstillinger og forseggjort klipp, men har sin bakgrunn som vannapporterende jakthund. Enten den opprinnelig kommer fra Tyskland eller Frankrike, ble puddel avlet fram som en smart og samarbeidsvillig hund som kunne hente vilt fra vann. Over tid gjorde den allergivennlige, krøllete pelsen og skarpe hjernen rasen populær som selskapshund og sportshund, og tre størrelser ble anerkjent: standard, dverg og toy.

Ved å kombinere disse to rasene håpet oppdrettere på en familievennlig hund som:

- Røyter mindre enn en typisk Australian Shepherd  
- Beholder arbeidslyst og kroppsbygning som egner seg for sport og friluftsliv  
- Har svært høy intelligens og trenbarhet  

Etter hvert som interessen økte, fikk Aussiedoodle tilhengere ikke bare i Nord‑Amerika, men også i Europa og andre deler av verden. Siden det er en blandingshund, er Aussiedoodle ikke formelt anerkjent som rase av de store kennelklubbene, og typen varierer fortsatt i både størrelse og pels. Noen oppdrettere satser på førstegenerasjonskryss (ren Australian Shepherd x ren puddel). Andre jobber med flergenerasjonslinjer og selekterer for spesifikke egenskaper som pels, gemytt eller størrelse.

I dag holdes Aussiedoodler hovedsakelig som selskapshunder og aktive familiehunder. Kombinasjonen av skarp hjerne og samarbeidsvilje gjør dem populære i lydighets- og agilitymiljøet, og noen fungerer som terapihunder takket være den intuitive, menneskefokuserte personligheten. Du kan møte Aussiedoodler på besøk i omsorgsboliger, i leseprosjekter med barn, eller sammen med mennesker som har nytte av emosjonell støtte.

Fordi rasen fortsatt er i utvikling, spiller eiere og oppdrettere en viktig rolle i hvordan den vil se ut fremover. Ansvarlig avl, åpenhet om helse og temperament, og nøye valg av egnede hjem bidrar til en mer stabil og forutsigbar Aussiedoodle‑populasjon over tid. Foreløpig er Aussiedoodlen en dynamisk, i stadig utvikling blanding som kombinerer to høyt verdsatte brukshunder til en moderne, menneskenær følgesvenn.

## Å leve med rasen

Å leve med en Aussiedoodle beskrives ofte som å dele hverdagen med en glad, energisk venn som aldri går tom for ideer. De vil gjerne være med på alt – fra morgenrutiner til helgeturer. Dette er fantastisk for mennesker som ønsker en interaktiv kompanjong, men det krever også en reell investering i tid, oppmerksomhet og ressurser.

Nye eiere bør være forberedt på en valp som både er smart og livlig. Det første året vil du bruke mye tid på grunntrening, sosialisering og passe mengde mosjon. Hverdagen med en ung Aussiedoodle kan innebære:

- Flere korte treningsøkter fordelt utover dagen  
- Overvåket lek for å kanalisere energi og hindre tygging på møbler eller sko  
- Regelmessig pelsstelltrening for å etablere gode rutiner  

En voksen Aussiedoodle trenger som oftest en ganske fast struktur i hverdagen. Mange fungerer best med aktivitet om morgenen, litt hjernetrim i løpet av dagen og en ny runde mosjon eller lek på kvelden. Hvis du er borte mange timer hver dag, bør du vurdere hundelufter, hundebarnehage eller fleksible jobbordninger. Dette er sjelden en hund som trives som “hagehund” med minimalt sosialt samvær.

Økonomisk kan en Aussiedoodle ligge på nivå med – eller noe over – andre middels store, aktive raser, særlig på grunn av pelsstell. Årlige kostnader kan omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå  
- Rutinemessig veterinæroppfølging, vaksiner, parasittmidler og eventuelt forsikring  
- Profesjonell grooming hver 6.–8. uke hvis du ikke steller pelsen selv  
- Treningskurs eller hundesport, spesielt de første årene  

Utstyr som ofte fungerer godt for Aussiedoodler er en godt tilpasset sele til tur, et sterkt men lett bånd, og en komfortabel seng i et rolig hjørne. Fordi de liker mentale utfordringer, er et utvalg aktiviseringsleker, interaktive matskåler og solide tyggeleker gull verdt. Mange investerer også i lange treningsliner for trygg innkallingstrening og refleks/lysutstyr til turer i mørket – Aussiedoodler har ofte energi nok også på kveldstid.

Når det gjelder boforhold, kan Aussiedoodler tilpasse seg mye – fra hus med hage til godt organiserte leiligheter – så lenge mosjon og stimulering tas på alvor. En trygg inngjerdet uteplass er ideelt for fri lek, men erstatter ikke turer og planlagte aktiviteter. Inne vil de vanligvis være der familien er, heller enn å ligge isolert i et annet rom.

Familier som vurderer Aussiedoodle bør være ærlige med seg selv om livsstil. Hvis du liker friluftsliv, trening og å inkludere hunden i mye av hverdagen, kan dette være en fantastisk partner. Hvis du ønsker en rolig, lite krevende sofahund, kan en Aussiedoodle fort bli “for mye”. De kommer med entusiasme, humor og masse kjærlighet – men også med gjørmete labber, leker strødd utover gulvet og et våkent blikk som følger med på alt du gjør.

For de rette hjemmene er det svært givende å leve med en Aussiedoodle. Lærevilligheten, den ofte litt tullete humoren og den dype tilknytningen til menneskene sine gir et helt spesielt forhold. Med investering i trening, pelsstell, helse og mange felles aktiviteter får du som regel mange år sammen med en hund som ser oppriktig fornøyd ut med å dele livet ditt.

Aussiedoodle

The Kennel Club (UK)

Swedish Kennel Club

Norwegian Kennel Club

Aussiedoodle er en smart og atletisk blanding av Australian Shepherd og puddel. Den er kjærlig, menneskekjær og trives med trening, hundesport og daglig mental og fysisk aktivisering. Pelsen kan variere i krøll og farge, røyter lite og krever hyppig stel­l for å unngå floker.

## Kjappe fakta

- Liten selskapshund med stor, livlig personlighet, ofte kalt «Little Lion Dog»
- Den karakteristiske løveklippen framhever den stolte holdningen og lekre, lekne elegansen  
- Som regel vennlig mot barn og andre dyr når den er godt sosialisert  
- Røyter lite til moderat, men pelsen trenger jevnlig stell for å holde seg flokefri  
- Tilpasningsdyktig til både byleiligheter og hus på landet, så lenge den får være nær menneskene sine  

## Utseende og pels

Löwchen er en liten, velbalansert selskapshund som kjennes overraskende solid ut i armene. Den er ikke et skjørt pynteobjekt, men en kompakt, robust liten hund som er bygget for å nyte livet ved siden av deg. De fleste voksne er rundt 25–33 centimeter høye ved skulderen og veier som regel mellom 4 og 8 kilo. Kroppen skal virke litt lenger enn høy, med god benstamme, rett rygglinje og en stolt reisning som kler kallenavnet som liten løve.

Hodet er kort og ganske bredt, med flat skalle og en snute som verken er spiss eller tung. Mørke, runde øyne gir Löwchen et søtt, intelligent uttrykk som mange eiere faller pladask for. Ørene er hengende, satt ganske lavt og ligger tett inntil kinnene med godt hårlag. Halen bæres høyt med en fjæraktig pels dusk som buer elegant over ryggen når hunden er oppmerksom eller i bevegelse.

Pelsen er et av de mest særpregede trekkene ved Löwchen. Den er lang, bølget og myk i strukturen, uten å være ullen eller sterkt krøllet. Den flytende pelsen bidrar til rasens elegante silhuett, særlig når den er klippet i den tradisjonelle løveklippen. I denne klippen barberes bakparten fra like bak siste ribbein og ned til hasen, mens det beholdes «mansjetter» av pels nederst på bena og en full dusk på halen. Forparten av kroppen, inkludert hals og bryst, beholdes i full pels, noe som gir inntrykk av en løvemanke.

Löwchen-pelser finnes i et bredt spekter av farger og kombinasjoner. Du kan se ensfarget svart, hvit, krem, sjokolade eller ulike nyanser av gull og sitron, samt flerfargede hunder, flekkmønstre og forskjellige tegninger. Rasestandardene aksepterer som regel alle farger og blandinger, noe som gir både oppdrettere og eiere mye variasjon uten å påvirke hundens temperament eller helse.

Selv om Löwchen røyter lite sammenlignet med mange andre raser, krever pelsen jevnlig stell. Uten oppfølging kan den myke, bølgede pelsen lett få floker og tover, spesielt bak ørene, under albuene og rundt bakbena. De fleste eiere opplever at en grundig gjennom børsting minst tre til fire ganger i uken er nødvendig, og mange foretrekker daglig børsting på hunder i full pels. En god rutine inkluderer:

- En kost med stålstifter (pin brush) eller en slicker-børste for å gå gjennom hele pelslengden  
- En metallkam for å sjekke skjulte floker og løsne små knuter  
- Skånsom flokeløsende spray hvis pelsen er tørr eller lett tover seg  

Hvis du vil holde din Löwchen i tradisjonell løveklipp, vil du også trenge jevnlig klipping hver fjerde til åttende uke, avhengig av hvor fort pelsen vokser og hvor nøyaktig du ønsker silhuetten. Mange familieeiere velger en mindre dramatisk «pet trim» som holder kroppen noe kortere for enklere stell, men likevel bevarer rasens karakteristiske uttrykk. Regelmessig bading hver tredje til sjette uke bidrar til å holde pelsen myk og ren, men unngå for hyppig bading med sterke sjampoer, da dette kan tørke ut huden.

Kloklipp, ørerens og tannstell er like viktig som pelsarbeidet. Löwchen kan ha lett for å få tannstein, så å venne hunden til tannpuss allerede som valp vil lønne seg på sikt. Med jevne rutiner for pels- og kroppsstell bevarer Löwchen et slående ytre og god komfort, og stellestundene kan bli en rolig, hyggelig tid som styrker båndet mellom hund og eier.

## Temperament og personlighet

Löwchen er først og fremst en selskapshund. Denne rasen har i århundrer vært avlet for å leve tett på mennesker, og det merkes på den kjærlige og menneskeorienterte naturen. De trives med nærhet og vil gjerne være der familien er – enten det betyr å følge deg fra rom til rom, slappe av ved siden av deg i sofaen eller bli med på familieutflukter. En Löwchen er som regel ikke en hund som trives med å bli etterlatt alene i lange strekk hver eneste dag.

Personlighetsmessig er Löwchen livlig, utadvendt og leken, ofte med et snev av klovnete sjarm. Mange eiere beskriver dem som «glade, små skygger» som liker å underholde menneskene sine. De er som regel ganske årvåkne og varsler gjerne med bjeff når noen kommer eller når de hører uvante lyder, men er vanligvis ikke aggressive. En godt sosialisert Löwchen vil heller møte gjester med nysgjerrighet og vennlighet, når den først er trygg på at alt er i orden.

Sammen med barn kan Löwchen være herlige følgesvenner. Den solide, lille kroppen og det som oftest milde gemyttet gjør at rasen passer godt i familier, særlig med skolebarn som har lært å behandle små hunder med respekt. Som med alle raser er tilsyn viktig rundt helt små barn for å unngå utilsiktede dytt eller hardhendt lek. Å lære barna å klappe rolig, ikke løfte hunden uten skikkelig støtte, og å la hunden være i fred når den spiser eller sover, legger grunnlaget for et godt forhold.

Löwchens vennlige natur strekker seg ofte også til andre dyr. Mange lever fredelig sammen med andre hunder og kan også gå godt sammen med katter, særlig hvis de introduseres gradvis og positivt. Lekestilen er vanligvis spretten og entusiastisk, men ikke like røff som hos enkelte mer bråkete raser. Tidlig sosialisering spiller en stor rolle her. Ved å introdusere en Löwchen-valp for ulike mennesker, dyr, underlag og miljøer på en rolig og positiv måte, legger du grunnlag for en trygg voksen hund.

Til tross for sitt milde vesen har Löwchen gjerne et kvikt, tidvis sta innslag. De er intelligente og følsomme, og legger fort merke til mønstre i oppførselen din. Gir du alltid etter når den tigger ved bordet, vil hunden raskt lære at dette er en effektiv måte å få det som den vil på. Tydelige og konsekvente grenser, satt med vennlighet, gir svært gode resultater hos denne rasen. De responderer dårlig på harde korreksjoner og kjefting, som kan gjøre dem utrygge eller få dem til å «lukke seg».

Vanlige utfordringer kan være:

- Bjeffing når de kjeder seg eller får for lite stimulering  
- At de blir klengende eller urolige hvis de ikke lærer å slappe av alene  
- At de bruker intelligensen sin til å «trene» eierne hvis reglene ikke er konsekvente  

Likevel er de fleste problemer milde og håndterbare med tidlig trening og struktur. Löwchens vilje til å samarbeide og den sterke kontakten de har med menneskene sine veier som regel tyngre enn eventuelle sta øyeblikk. De blir ofte beskrevet som «store hunder i små kropper», med en kombinasjon av mot, kløkt og kjærlighet i et lite, lett håndterlig format. For dem som ønsker en glad, aktiv følgesvenn som virkelig deltar i familielivet, er Löwchens personlighet vanskelig å motstå.

## Trening og mosjon

Selv om Löwchen er en liten toy-ras, er den ikke en skjør fanghund som vil ligge stille hele dagen. Dette er en livlig, nysgjerrig og intelligent liten hund som liker både mental og fysisk stimulering. Behovet er ikke like stort som hos mange større brukshunder, men det er mer enn bare en kort tur ut i hagen.

En voksen Löwchen vil som regel trives godt med rundt 45–60 minutter fysisk aktivitet fordelt utover dagen. Dette kan for eksempel bestå av:

- To til tre korte til middels lange turer  
- Lekestunder i en sikker hage eller innendørs  
- Korte, morsomme treningsøkter eller hjernetrim  

De er smidige og overraskende raske, og liker ofte aktiviteter som apportlek, forsiktig drakamp og å jage myke leker. Mange gjør det svært bra i hundesporter tilpasset små raser, som agility, rallylydighet, lydighet eller triks. Slik aktivitet styrker båndet mellom hund og eier og holder Löwchens skarpe hode i arbeid.

Når det gjelder trening, svarer Löwchen best på positiv forsterkning. Belønningsbaserte metoder med godbiter, ros, leker eller tilgang til favorittaktiviteter fungerer svært godt. De liker å samarbeide og lærer nye øvelser raskt, spesielt når øktene er korte og lystbetonte. Flere femminuttersøkter i løpet av dagen er langt mer effektive enn én lang og kjedelig økt.

Viktige punkter i treningen av en Löwchen:

- Start tidlig med grunnleggende lydighet som sitt, dekk, innkalling og å gå pent i bånd  
- Sosialiser valpen nøye med nye synsinntrykk, lyder, mennesker og dyr  
- Bruk milde, konsekvente regler slik at hunden forstår hva som forventes  
- Unngå harde straffer og kjeft, som kan svekke tilliten  

Renslighetstrening går som oftest greit hvis du er tålmodig og konsekvent. Hyppige turer ut etter søvn, lek og måltider, kombinert med rikelig ros når hunden gjør fra seg på riktig sted, gjør at de fleste Löwchen-valper lærer raskt. Burtrening kan også være nyttig, både som et trygt, behagelig hvilested og som hjelp i renslighetstreningen.

Fordi Löwchen er våkne og observante, kan de lett bli varslere som bjeffer mye. Dette kan håndteres ved å lære hunden et «stille»-signal og belønne rolig atferd. Tilstrekkelig daglig mosjon og mental stimulering reduserer også kjedebjeffing. Enkle berikelsesaktiviteter kan være:

- Matleker og aktivitetsballer  
- Lukteleker, for eksempel å gjemme godbiter i et rom som hunden får lete etter  
- Å rotere leker, slik at det alltid er noe «nytt» å utforske  

Selv om Löwchen er intelligente, er de også individer. Noen er svært motiverte og elsker å lære avanserte triks, mens andre er mer avslappet. Det viktigste er å tilpasse trening og aktivitet til akkurat din hund, og å holde det variert og hyggelig. Med rettferdighet og tålmodighet er Löwchen en fryd å trene og vil belønne innsatsen med gode manerer og et nært, samarbeidende forhold.

## Helse

Löwchen regnes generelt som en sunn og robust rase med en forventet levealder på omtrent 12–15 år, og mange lever enda lenger med god omsorg. Den lille størrelsen kombinert med solid kropp bidrar til lang levetid. Som alle raser har de likevel noen helseutfordringer det er lurt at oppdrettere og eiere kjenner til.

Vanlig omtalte helseproblemer hos Löwchen inkluderer:

- Patellaluksasjon, der kneskålen kan hoppe ut av ledd og gi halthet eller ubehag  
- Hofteleddsdysplasi, mindre utbredt enn hos store raser, men overvåkes i enkelte populasjoner  
- Øyelidelser, blant annet katarakt eller andre degenerative forandringer i enkelte linjer  
- Tannproblemer som tannstein og tidlig tannfelling, typisk for mange små raser  

Ansvarlige oppdrettere jobber for å redusere slike risikoer gjennom nøye utvalg og helsetesting. Når du ser etter valp, er det lurt å spørre hvilke helseundersøkelser som anbefales i ditt land. Disse kan omfatte:

- Patella-undersøkelse for å kontrollere stabiliteten i kneskålene  
- Hofterøntgen eller scoring, særlig hvis raseklubben anbefaler det  
- Øyeundersøkelse hos sertifisert veterinær øyelyser  

Ikke alle land eller kennelklubber krever de samme testene, men en oppdretter som er åpen om helsen til hundene sine, viser testresultater og snakker ærlig om både styrker og svakheter i linjene, er som regel et godt tegn.

I hverdagen er rutinemessig veterinæroppfølging like viktig som genetisk testing. Regelmessige helsesjekker, vanligvis én gang årlig for friske voksne og oftere for seniorer, gjør at man kan oppdage problemer tidlig. Vaksinasjoner, parasittkontroll, tannkontroller og jevnlig vektoppfølging bidrar alle til et langt og friskt liv.

Vektkontroll er særlig viktig for Löwchen. Fordi de er små, kan selv noen få ekstra hekto legge belastning på leddene og bidra til problemer som patellaluksasjon eller tidlig leddgikt. Du skal lett kunne kjenne ribbeina under et tynt lag med fett, og hunden skal ha tydelig midje sett ovenfra. Å måle opp fôrmengden, begrense matrester fra bordet og bruke deler av den daglige fôrrasjonen som treningsbelønning, hjelper til med å holde idealvekten.

Tannstell er et annet nøkkelpunkt. Små hunder får ofte plakk og tannstein raskere enn store raser, noe som kan føre til tannkjøttsykdom, tanntap og til og med infeksjoner andre steder i kroppen. Å pusse tennene flere ganger i uken med en hundetannkrem, kombinert med egnede tygg eller tannfôr, beskytter både munnhelse og allmenntilstand.

Siden Löwchens pels vokser kontinuerlig, henger pelsstell og helse sammen. Tovete pels kan holde på fuktighet og skitt mot huden og av og til føre til irritasjon eller «hot spots». Ved å holde pelsen ren og gjennom børstet, og samtidig sjekke huden jevnlig, kan du oppdage kuler, sår eller irritasjoner tidlig. Pels og hud i og rundt ørene bør også følges med på for rødme eller vond lukt som kan tyde på infeksjon.

De fleste Löwchen forblir aktive og engasjerte langt opp i seniorårene. Etter hvert som de blir eldre, kan leddtilskudd, mykere liggeunderlag og tilpasning av mosjonen bidra til at de holder seg komfortable. Regelmessig dialog med veterinæren om endrede behov, fôr og eventuell smertebehandling sikrer at din lille løve har god livskvalitet gjennom alle livsfaser.

## Historie og opprinnelse

Löwchen har en lang og delvis mystisk historie, preget av både romantikk og legender. Navnet betyr «liten løve» på tysk, en henvisning ikke bare til den tradisjonelle løveklippen, men også til den stolte holdningen og livlige sjelen i rasen. Lignende løvelignende småhunder finnes avbildet i europeisk kunst helt tilbake til senmiddelalderen og renessansen, særlig i malerier og kobberstikk fra Frankrike, Tyskland og nærliggende områder.

På mange av disse kunstverkene ser man små hunder med barberte bakpartier og lange, flytende maner ligge ved føttene til adelige damer eller plassert på puter i elegante rom. Disse småhundene var selskapshunder for aristokratiske familier, verdsatt for sitt kjærlige vesen og sin munterhet. I motsetning til jakthunder eller vakthunder ble ikke Löwchen-typene forventet å arbeide ute på markene eller vokte eiendom. Hovedoppgaven var å varme fanget, dele hverdagen og kanskje fungere som levende symboler på status og raffinement.

Noen romantiske historier hevder at løveklippen oppsto av praktiske grunner, for eksempel for å holde bakparten kjøligere i varmt klima, samtidig som man beholdt varme rundt bryst og vitale organer. Andre knytter løvemotivet til heraldikk og symbolikk, der løven står for mot og adel. Uansett de nøyaktige årsakene ble uttrykket etter hvert sterkt forbundet med rasen.

På 1800- og tidlig 1900-tall endret motebildet for små selskapshunder seg, og andre raser som Puddel og Bichon ble mer populære. Antallet Löwchen sank dramatisk, og midt på 1900-tallet var rasen i enkelte områder nær ved å dø ut. Engasjerte oppdrettere på kontinentet, spesielt i Frankrike og senere i andre land, arbeidet målbevisst for å bygge opp bestanden igjen fra en svært liten base.

Gjennom nøye utvalg og innsatsen til en håndfull entusiaster overlevde rasen. Etter hvert fikk Löwchen offisiell anerkjennelse i flere kennelklubber, og ble gradvis spredt utover sine opprinnelige kjerneområder. Den moderne Löwchen er fortsatt relativt sjelden sammenlignet med mer kjente selskapshunder, men bestanden er stabilisert, og rasen har en trofast tilhengerskare over hele verden.

I dag holdes Löwchen nesten utelukkende som selskapshund og utstillingshund. I utstillingsringen vekker løveklippen og den livlige, frie bevegelsen oppmerksomhet, mens de hjemme er kjærlige familiehunder. Noen brukes også i lydighet, rally, agility og terapihundarbeid, der den milde naturen og lille størrelsen er klare fordeler. På mange måter skiller ikke dagens Löwchen seg mye i funksjon fra forfedrene i renessansens Europa – fortsatt er den viktigste rollen å dele hverdagen med menneskene den er glad i.

## Å leve med rasen

Å dele hjemmet med en Löwchen betyr å slippe inn en liten, glad personlighet som ønsker å være fullt ut deltakende i livet ditt. Dette er ikke en rase som trives med å «gli inn i bakgrunnen». Hvis du liker en interaktiv følgesvenn som følger etter deg, sjekker inn ofte og alltid er klar for neste aktivitet, kan Löwchen passe svært godt.

I det daglige tilpasser Löwchen seg ulike bosituasjoner så lenge de grunnleggende behovene dekkes. De egner seg godt til leilighetsliv, siden de ikke krever store arealer, men de setter også pris på et hus med hage hvor de kan leke. Jevnlige turer, lek og treningsøkter er viktigere enn størrelsen på hjemmet. Mental stimulering er også sentralt. Matleker, treningsspill og noen minutters triks-trening kan gjøre mye for trivselen.

Fordi de kan være vokale og reagerer på lyder, bør leilighetseiere bruke tid tidlig på å lære rolig atferd og håndtere bjeffing. Å belønne stille øyeblikk, gi nok aktivitet når du er borte, og unngå å selv bli oppjaget hver gang hunden bjeffer, bidrar til å holde lydnivået nede.

Tidsbruken på pelsstell er en avgjørende faktor. En Löwchen i full eller nesten full pels vil trenge børsting og gjennomkamming flere ganger i uken, i tillegg til profesjonell grooming hver måned eller annenhver måned. Selv i kortere «pet trim» kan du ikke overse pelsstellet. Mange eiere trives med stell og gjør det til en hyggelig rutine med rolig stemmebruk og godbiter. Andre foretrekker å bruke profesjonell hundefrisør mer. Uansett hva du velger, bør du planlegge både tid og budsjett til løpende pelsstell.

Økonomisk ligner det å ha en Löwchen på andre små, pels krevende selskapshunder. Årlige kostnader kan omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset alder, størrelse og aktivitetsnivå  
- Rutinemessig veterinæroppfølging, vaksiner og parasittforebygging  
- Groomingkostnader hvis du bruker profesjonell hundefrisør  
- Dyreforsikring, som kan hjelpe ved uventede veterinærutgifter  
- Leker, kurs, senger, stelleutstyr og annet utstyr  

Nøyaktige beløp varierer mellom land og livsstil, men det er lurt å budsjettere både for faste utgifter og for mulige nødsituasjoner og spesialistbehandling.

Før du tar en Löwchen inn i hjemmet, er det nyttig å forberede noe grunnutstyr. Praktiske ting kan være:

- En komfortabel, vaskbar seng i et rolig hjørne  
- Et sikkert bur eller transportkasse, nyttig til reiser og renslighetstrening  
- Flatt halsbånd eller godt tilpasset sele, samt et solid bånd  
- Mat- og vannskåler som er enkle å rengjøre  
- Et utvalg trygge leker, inkludert tyggeleker og aktivitetsleker  
- Pin-børste, metallkam, klotang og hundesjampo  

Löwchens sosiale natur gjør at de som regel ikke trives med å være alene mange timer hver dag. Hvis du jobber fullt borte fra hjemmet, kan det være lurt å vurdere løsninger som hundepasser, hjelp fra familie eller hundebarnehage noen dager i uken, forutsatt at miljøet egner seg for en liten hund. Å lære valpen fra starten av at det er trygt å hvile alene korte perioder, gjerne med et spesielt tyggebein eller en leke, reduserer risikoen for separasjonsstress.

I bytte for din innsats tilbyr en Löwchen mange år med trofast selskap, lekenhet og stille hengivenhet. De er små nok til å være lett å ha med på reiser, glade for å krølle seg sammen i fanget, og energiske nok til å henge med på familiens aktiviteter. For mennesker som er villige til å investere tid i pelsstell, trening og å dele hverdagen med en smart og sosial liten hund, kan Löwchen være et svært givende valg.

Løwchen

American Kennel Club (AKC)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Dansk Kennel Klub (DKK)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Løwchen er en liten, robust selskapshund kjent for sin løveaktige klipp, lange bølgete pels og stolte, livlige væremåte. Den er kjærlig, oppmerksom og svært menneskeorientert, passer i mange ulike hjem, og trenger regelmessig pelsstell, moderat daglig mosjon, vennlig trening og tett deltakelse i familielivet.

Aussiedoodle vs Løwchen

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser