## Kjappe fakta

- Svært intelligent blanding av Australian Shepherd og Puddel, ofte omtalt som en “firbeint flinkis”  
- Vanligvis veldig kjærlig og menneskeorientert, knytter seg ofte ekstra sterkt til én person, men elsker gjerne hele familien  
- Finnes i mange ulike pelsvarianter og farger, fra stramme krøller til løse bølger, og fra klassisk merle til ensfargede nyanser  
- Trives best med hjernetrim og et aktivt liv, og er ofte rågod i hundesport som agility, lydighet og triksetrening  
- Røyter lite hos mange individer, men har likevel en pels som krever mye vedlikehold, jevnlig stell, klipp og pleie  

## Utseende og pels

Siden Aussiedoodle er en blandingshund, varierer utseendet mer enn hos mange raserene hunder, men en del trekk går igjen. De fleste Aussiedoodler er middels store, men det finnes også mini- og til og med toy‑varianter når oppdrettere bruker mindre pudler. En typisk standard Aussiedoodle er omtrent 38–51 cm høy ved skulderen og veier alt fra ca. 13 til 30 kg, avhengig av størrelsen på foreldrene. Kroppen er som regel velbalansert og atletisk – den ser klar ut for action heller enn tung eller finbygd. Kroppslinjen er svakt rektangulær, med rett rygglinje, dyp brystkasse og sterke, rette bein som gir smidig bevegelse.

Hodet kombinerer ofte den myke, vennlige uttrykksformen til Australian Shepherd med puddelens eleganse. Ørene er middels lange og sitter høyt nok til å gi et våkent, oppmerksomt uttrykk. De henger som regel inntil hodet, med fjæret eller krøllete pels. Øynene kan være brune, blå eller en miks av begge, og hos merle‑Aussiedoodler er marmorerte eller flerfargede øyne ikke uvanlig. Snuten er vanligvis middels lang – ikke like fin og smal som hos en utstillingspuddel, men mer elegant enn på enkelte brukslinjer av Australian Shepherd.

Det er på pels at Aussiedoodler virkelig skiller seg fra hverandre. Du kan finne:

- Løse, rufsete bølger som er myke, litt “tilfeldige” og gir et typisk “teddybjørn‑preg”  
- Middels krøller som kjennes spenstige ut og gir mer beskyttelse mot vær og vind  
- Tette krøller som ligner sterkt på puddelpels, og som kan passe bedre i allergisensitive hjem  

Fargene varierer mye. Vanlige varianter er blue merle, red merle, svart, rød, krem, sjokolade, parti color og trikolor‑kombinasjoner med hvite tegninger og tan‑fargede punkter. Noen Aussiedoodler beholder de karakteristiske mønstrene til Australian Shepherd, mens andre ser mer ut som ensfargede eller tofargede pudler.

Når det gjelder pelsstell, antar mange at “lite røyting” automatisk betyr “lite jobb”. For Aussiedoodler er det som oftest motsatt. Selv de som røyter lite trenger:

- Børsting minst 3–4 ganger i uken med en slicker‑børste og kam for å hindre tover helt inn mot huden  
- Jevnlig klipp rundt øyne, poter og bakpart for komfort og hygiene  
- Full grooming hver 6.–8. uke, enten hjemme hvis du er trygg på å klippe, eller hos profesjonell hundefrisør  

Uten jevnlig stell kan den vakre pelsen raskt danne tette tover, spesielt bak ørene, i armhulene og under halsbåndet. Disse kan dra i huden og være ubehagelige, så forebygging er viktig. Eiere bør venne valpen til pelsstell tidlig ved å koble det med godbiter, rolig ros og korte, positive økter. Mange familier synes det er mye enklere å holde pelsen i en middels lang “valpeklipp” enn å ha den lang og flytende – særlig på aktive hunder som elsker gjørme, snø og eventyr.

## Temperament og personlighet

Aussiedoodler beskrives ofte som kjærlige, smarte og utrettelig entusiastiske. De arver som regel en blanding av Australian Shepherdens høye energi og fokus, kombinert med puddelens skarpe intelligens og sosiale vesen. Resultatet er en hund som trives best med samspill og meningsfulle aktiviteter. En Aussiedoodle er ikke typen som er fornøyd med å sove hele dagen og kun ta en rolig kveldstur rundt kvartalet. De er “gjørere” og tenkere – ofte problemløsere – som liker å være midt i familielivet.

Med mennesker er Aussiedoodler vanligvis varme og vennlige, noen ganger nesten litt intense. Mange elsker å hilse på nye folk og kan bli sjarmerende mottakere for gjester, forutsatt at de får tydelige grenser. Hos noen merkes gjeterinstinktet som et sterkt ønske om å holde “flokken” samlet. Du kan se at hunden dytter forsiktig i familiemedlemmer, går i små sirkler, eller prøver å “samle inn” barn som løper i ulike retninger. Denne adferden er sjelden aggressiv, men må veiledes slik at hunden lærer høflige, rolige omgangsformer ved mye bevegelse og høy stemning.

Sammen med barn er en godt sosialisert Aussiedoodle som regel leken og lojal. De elsker ofte aktive unger som kan kaste ball, lære inn triks eller løpe rundt i hagen. Samtidig betyr rask reaksjonsevne og høy energi at man alltid bør ha tilsyn, spesielt med små barn. Enkelte Aussiedoodler kan nippe i hæler eller klær i raske leker – et instinkt fra Australian Shepherd‑siden. Jevnlig trening og å kanalisere dette drivet inn i leker og lydighetsøvelser gjør samspillet tryggere og hyggeligere.

Overfor andre dyr er Aussiedoodler ofte sosiale hvis de fra tidlig alder blir vant til dem. De kan trives godt med andre hunder og til og med katter, selv om entusiasmen deres i starten kan bli i overkant for mer følsomme dyr. Noen linjer kan ha tydelig jaktlyst, så rolige, kontrollerte introduksjoner til mindre dyr som kaniner eller fugler er lurt. Tidlig og positiv sosialisering i ulike miljøer er helt avgjørende. Turer til hundevennlige steder, bilturer og besøk i forskjellige hjem og på offentlige steder bygger en trygg og tilpasningsdyktig voksenhund.

Vanlige utfordringer eiere nevner er:

- Følsomhet for stemmebruk – harde korrigeringer kan gjøre hunden engstelig eller stresset  
- Tendens til kjedsomhet, som gjør at de finner på egen underholdning hvis de ikke får hjernetrim  
- Separasjonsstress hos individer som knytter seg ekstremt sterkt til én person  

Fordi de er så menneskeorienterte, kan Aussiedoodler ha det vanskelig hvis de blir etterlatt alene hjemme i lange arbeidsdager uten selskap, oppgaver eller turhjelp. De trives best i hjem der noen er hjemme ofte, eller der hunden i stor grad får være med på daglige rutiner. Til gjengjeld gir de bemerkelsesverdig lojalitet, stor lærevillighet og en smittende livsglede som mange eiere opplever som svært givende.

## Trening og mosjon

Å trene en Aussiedoodle kan oppleves både som en fryd og en utfordring. De lærer fort – ofte etter bare noen få repetisjoner. Samtidig snapper de også opp mønstre du ikke hadde tenkt å lære dem, som lyden av godbitskapet eller hva du kommer til å gjøre før du selv er klar over det. For å få det beste ut av rasen bør treningen være variert, interessant og bygget på tillit.

Positiv forsterkning fungerer nesten alltid best. Aussiedoodler responderer gjerne veldig godt på:

- Godbiter med ulik verdi – vanlig tørrfôr til enkle oppgaver, ekstra gode godbiter til nye eller vanskelige øvelser  
- Lek med favorittleke som belønning for raske innkallinger eller energisk fotarbeid  
- Rolig, tydelig ros som viser at du er fornøyd uten å gire hunden for mye opp  

Måløs gjentakelse uten mening kan fort bli kjedelig. I stedet for å terpe på “sitt” og “bli” i lange økter, kan du veve trening inn i hverdagen. Be om sitt før du åpner dører, dekk før måltid, et raskt “se på meg” før dere krysser veien, og korte bli‑øvelser mens du tar på skoene. Triksetrening er spesielt gøy for denne rasen. Snurr, bukk, gå slalåm mellom beina, hente ulike leker ved navn – alt dette gir flott hjernetrim og styrker båndet mellom dere.

Når det gjelder mosjon, hører Aussiedoodler generelt til de aktive hundene. En kjapp runde rundt kvartalet er sjelden nok. De fleste friske voksne setter pris på minst 60–90 minutter fysisk aktivitet om dagen, fordelt på morgen og kveld. Det kan være raske turer, løs lek i trygge områder, planlagte apportleker eller jogging sammen med en veltrent eier. Mental mosjon er like viktig. Du kan forebygge kjedsomhet og ødeleggende adferd ved å bruke:

- Aktiviseringsleker eller snusematter ved måltider  
- Små spor‑ eller søksleker hjemme, f.eks. gjemme godbiter eller leker som hunden må finne  
- Korte økter med klikkertrening som bare varer noen minutter, men virkelig utfordrer hodet  

Mange Aussiedoodler er naturtalenter i hundesport. Agility passer deres fart og atletiske kropp ypperlig. Lydighet og rally gir rom for fokus og presisjon. Hundedans (canine freestyle) utnytter deres kjærlighet til bevegelse og tett samarbeid med fører. Selv om du aldri vil konkurrere, gir kurs i slike aktiviteter god sosialisering, struktur og moro.

Vær forsiktig med belastning mens hunden vokser. Høypulsaktiviteter og lange løpeturer bør vente til leddene er ferdig utviklet, gjerne 12–18 måneder avhengig av størrelse. I valpetiden er flere korte, rolige turer og mye fri lek på mykt underlag tryggere enn intens hopping, hindertrening eller løping ved sykkel.

Hvis Aussiedoodler ikke får nok fysisk og mental stimulering, kan frustrasjonen vise seg i form av tygging, graving, bjeffing eller at de “gjetere” familen. Med riktige utløp for energien er de derimot ofte mønsterelever som elsker å lære og ser ut til å kose seg med å ha en jobb.

## Helse

Som kryssing mellom to etablerte raser har Aussiedoodlen et bredere genetisk utgangspunkt, men den kan likevel arve ulike helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere prioriterer helse og tester avlsdyrene på både Australian Shepherd‑ og puddel‑siden. Som valpekjøper bør du alltid spørre om dokumentasjon på tester og resultater før du bestemmer deg.

Noen av de mest omtalte helseutfordringene hos Aussiedoodle er:

- Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, som kan gi smerter og senere leddgikt  
- Øyelidelser som progressiv retinal atrofi (PRA), grå stær og collie eye anomaly i enkelte linjer  
- Epilepsi, som gir anfall og krever livslang oppfølging  
- Stoffskifteproblemer (f.eks. lavt stoffskifte) som kan påvirke vekt, energinivå og pels  
- Allergier og hudproblemer, som kan gi kløe, ørebetennelser eller mage/tarm‑plager  

Australian Shepherd kan bære merle‑genet, som gir den karakteristiske marmoreringen i pelsen. Når to merle‑hunder pares, er det risiko for “double merle”‑valper, som kan bli døve, blinde eller få alvorlige øyedefekter. Seriøse Aussiedoodle‑oppdrettere unngår alltid merle x merle‑paringer og kan forklare hvordan de jobber trygt med fargegenetikk.

Anbefalt helsetesting for avlsdyr inkluderer ofte hofte- og albueundersøkelse gjennom anerkjente ordninger, øyelysning hos veterinærspesialist, samt DNA‑tester for sykdommer som finnes i begge foreldreraser. Slike tester kan ikke garantere at alle valper blir hundre prosent friske, men de reduserer risikoen betydelig og viser at oppdretteren tar helse på alvor.

Forventet levealder ligger ofte rundt 11–14 år, og enkelte lever lenger ved godt stell. Vektkontroll er viktig for helsa på lang sikt. Fordi rasen ofte er matmotivert, er det lett å gi for mange godbiter. Å følge med på holdet, gi et balansert fôr og justere porsjoner etter aktivitetsnivå er enkle grep som skåner ledd og organer.

Regelmessig veterinæroppfølging er nødvendig. Årlige helsesjekker, vaksiner etter anbefaling, tannkontroller og parasittforebygging gir bedre livskvalitet. Tannhelse blir ofte oversett, men tannstein og tannkjøttbetennelse kan gi smerter og påvirke den generelle helsen. Å venne Aussiedoodlen til tannpuss fra den er ung, forebygger mange problemer.

Mental helse er også helse. Aussiedoodler er følsomme, og kronisk kjedsomhet eller ensomhet kan føre til stressrelatert atferd. Godt selskap, trening og miljøberikelse reduserer risikoen for angst, overdreven slikking, tygging eller rastløs vandring.

For deg som vurderer valp, er noen viktige helse‑spørsmål til oppdretter:

- Hvilke helsetester er gjort på foreldrene, og kan jeg se kopi av resultatene?  
- Kjenner du til arvelige problemer i linjene dine, og hvordan jobber du for å redusere risikoen?  
- Hvordan sosialiserer du valpene og forbereder dem på nye hjem, også mentalt?  

Med gjennomtenkt avl, forebyggende stell og en aktiv livsstil vil de fleste Aussiedoodler ha mange år som livlige, sosiale familiehunder.

## Historie og opprinnelse

Aussiedoodle er en del av en relativt moderne trend med bevisste blandingshunder, ofte kalt “designer dogs”. Mens Australian Shepherd og puddel har eksistert som raser i lang tid, ble målrettet kryssing av disse to for å skape Aussiedoodle populært først mot slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet, særlig i Nord‑Amerika. Målet var å kombinere puddelens intelligens, trenbarhet og mer røytesvake pels med Australian Shepherdens gjeterinstinkt, atletiske kropp og sterke lojalitet.

Australian Shepherd har et litt misvisende navn. Til tross for henvisningen til Australia utviklet rasen seg hovedsakelig i USA som en allsidig gårds- og gjeterhund, spesielt i veststatene. Den ble verdsatt for utholdenhet, sterkt gjeterinstinkt og problemløsningsevne, og senere også som livlig og trofast familiehund.

Puddelen forbindes gjerne med elegante utstillinger og forseggjort klipp, men har sin bakgrunn som vannapporterende jakthund. Enten den opprinnelig kommer fra Tyskland eller Frankrike, ble puddel avlet fram som en smart og samarbeidsvillig hund som kunne hente vilt fra vann. Over tid gjorde den allergivennlige, krøllete pelsen og skarpe hjernen rasen populær som selskapshund og sportshund, og tre størrelser ble anerkjent: standard, dverg og toy.

Ved å kombinere disse to rasene håpet oppdrettere på en familievennlig hund som:

- Røyter mindre enn en typisk Australian Shepherd  
- Beholder arbeidslyst og kroppsbygning som egner seg for sport og friluftsliv  
- Har svært høy intelligens og trenbarhet  

Etter hvert som interessen økte, fikk Aussiedoodle tilhengere ikke bare i Nord‑Amerika, men også i Europa og andre deler av verden. Siden det er en blandingshund, er Aussiedoodle ikke formelt anerkjent som rase av de store kennelklubbene, og typen varierer fortsatt i både størrelse og pels. Noen oppdrettere satser på førstegenerasjonskryss (ren Australian Shepherd x ren puddel). Andre jobber med flergenerasjonslinjer og selekterer for spesifikke egenskaper som pels, gemytt eller størrelse.

I dag holdes Aussiedoodler hovedsakelig som selskapshunder og aktive familiehunder. Kombinasjonen av skarp hjerne og samarbeidsvilje gjør dem populære i lydighets- og agilitymiljøet, og noen fungerer som terapihunder takket være den intuitive, menneskefokuserte personligheten. Du kan møte Aussiedoodler på besøk i omsorgsboliger, i leseprosjekter med barn, eller sammen med mennesker som har nytte av emosjonell støtte.

Fordi rasen fortsatt er i utvikling, spiller eiere og oppdrettere en viktig rolle i hvordan den vil se ut fremover. Ansvarlig avl, åpenhet om helse og temperament, og nøye valg av egnede hjem bidrar til en mer stabil og forutsigbar Aussiedoodle‑populasjon over tid. Foreløpig er Aussiedoodlen en dynamisk, i stadig utvikling blanding som kombinerer to høyt verdsatte brukshunder til en moderne, menneskenær følgesvenn.

## Å leve med rasen

Å leve med en Aussiedoodle beskrives ofte som å dele hverdagen med en glad, energisk venn som aldri går tom for ideer. De vil gjerne være med på alt – fra morgenrutiner til helgeturer. Dette er fantastisk for mennesker som ønsker en interaktiv kompanjong, men det krever også en reell investering i tid, oppmerksomhet og ressurser.

Nye eiere bør være forberedt på en valp som både er smart og livlig. Det første året vil du bruke mye tid på grunntrening, sosialisering og passe mengde mosjon. Hverdagen med en ung Aussiedoodle kan innebære:

- Flere korte treningsøkter fordelt utover dagen  
- Overvåket lek for å kanalisere energi og hindre tygging på møbler eller sko  
- Regelmessig pelsstelltrening for å etablere gode rutiner  

En voksen Aussiedoodle trenger som oftest en ganske fast struktur i hverdagen. Mange fungerer best med aktivitet om morgenen, litt hjernetrim i løpet av dagen og en ny runde mosjon eller lek på kvelden. Hvis du er borte mange timer hver dag, bør du vurdere hundelufter, hundebarnehage eller fleksible jobbordninger. Dette er sjelden en hund som trives som “hagehund” med minimalt sosialt samvær.

Økonomisk kan en Aussiedoodle ligge på nivå med – eller noe over – andre middels store, aktive raser, særlig på grunn av pelsstell. Årlige kostnader kan omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå  
- Rutinemessig veterinæroppfølging, vaksiner, parasittmidler og eventuelt forsikring  
- Profesjonell grooming hver 6.–8. uke hvis du ikke steller pelsen selv  
- Treningskurs eller hundesport, spesielt de første årene  

Utstyr som ofte fungerer godt for Aussiedoodler er en godt tilpasset sele til tur, et sterkt men lett bånd, og en komfortabel seng i et rolig hjørne. Fordi de liker mentale utfordringer, er et utvalg aktiviseringsleker, interaktive matskåler og solide tyggeleker gull verdt. Mange investerer også i lange treningsliner for trygg innkallingstrening og refleks/lysutstyr til turer i mørket – Aussiedoodler har ofte energi nok også på kveldstid.

Når det gjelder boforhold, kan Aussiedoodler tilpasse seg mye – fra hus med hage til godt organiserte leiligheter – så lenge mosjon og stimulering tas på alvor. En trygg inngjerdet uteplass er ideelt for fri lek, men erstatter ikke turer og planlagte aktiviteter. Inne vil de vanligvis være der familien er, heller enn å ligge isolert i et annet rom.

Familier som vurderer Aussiedoodle bør være ærlige med seg selv om livsstil. Hvis du liker friluftsliv, trening og å inkludere hunden i mye av hverdagen, kan dette være en fantastisk partner. Hvis du ønsker en rolig, lite krevende sofahund, kan en Aussiedoodle fort bli “for mye”. De kommer med entusiasme, humor og masse kjærlighet – men også med gjørmete labber, leker strødd utover gulvet og et våkent blikk som følger med på alt du gjør.

For de rette hjemmene er det svært givende å leve med en Aussiedoodle. Lærevilligheten, den ofte litt tullete humoren og den dype tilknytningen til menneskene sine gir et helt spesielt forhold. Med investering i trening, pelsstell, helse og mange felles aktiviteter får du som regel mange år sammen med en hund som ser oppriktig fornøyd ut med å dele livet ditt.

Aussiedoodle

The Kennel Club (UK)

Swedish Kennel Club

Norwegian Kennel Club

Aussiedoodle er en smart og atletisk blanding av Australian Shepherd og puddel. Den er kjærlig, menneskekjær og trives med trening, hundesport og daglig mental og fysisk aktivisering. Pelsen kan variere i krøll og farge, røyter lite og krever hyppig stel­l for å unngå floker.

## Kjappe fakta

- Italiensk mynde er den minste av alle mynde-raser, med en fintbygd, elegant kropp som nesten ser skulpturert ut.
- Til tross for det skjøre utseendet er de overraskende atletiske og elsker korte spurter i høy fart.
- Italiensk mynde er kjent for å være svært kjærlig og knytter ofte et intenst bånd til én eller to helt spesielle personer.
- Rasen har en veldig kort, lite røytene pels, men fryser lett og trenger ekstra varme i kjøligere klima.
- Følsom og intelligent som den er, responderer italiensk mynde best på mild, belønningsbasert trening og et rolig, stabilt hjemmemiljø.  


## Utseende og pels

Italiensk mynde blir ofte beskrevet som en miniutgave av greyhound, men ved nærmere blikk ser man at rasen har sin helt egen silhuett og eleganse. Voksne hunder er vanligvis 32–38 cm høye ved manken, og de fleste veier mellom 3,5 og 6 kg. Helhetsinntrykket skal være lett og harmonisk. Ingenting skal virke grovt eller tungt. Kroppen er slank, med dyp men smal brystkasse og tydelig oppknepet buklinje, noe som gir den klassiske myndesilhuetten.

Hodet er langt og smalt med et fint formet snuteparti, mørke, uttrykksfulle øyne og små ører som ligger bakover som små roseører når hunden er avslappet. Når italiensk mynde er oppmerksom, løftes ørene ofte og faller fremover, noe som gir et nesten rådyraktig uttrykk. Halsen er lang og grasiøs og glir mykt over i godt tilbakelagte skuldre. Beina er rette, slanke og relativt lange i forhold til kroppsstørrelsen, noe som bidrar til det lette, svøpende bevegelsesmønsteret. De beveger seg ofte i en karakteristisk høytravende, luftig og elegant travgang.

Pelsen er et av de mest typiske trekkene hos italiensk mynde. Den er svært kort, fin og ligger tett inntil huden uten underull. Når du stryker over en italiensk mynde, kjenner du lett muskler og ben under pelsen. Godkjente farger varierer noe mellom land, men inkluderer som regel nyanser av:

- Ensfarget grå i mange toner, fra lys til mørk
- Sort
- Isabelle eller fawn
- Rød eller rødaktige nyanser

Noen registrer tillater små hvite tegninger på bryst og poter, mens andre foretrekker mer ensfargede hunder. Tigret og black and tan er som regel ikke godkjent i tradisjonelle rasestandarder.

Fordi pelsen er så kort, er stellet svært enkelt. De fleste hunder trenger bare:

- En myk gummihanske én til to ganger i uken for å fjerne løse hår
- En rask avtørking med en fuktig klut etter tur om de blir støvete eller skitne
- Av og til et bad, som regel hver noen uker eller ved behov, med en mild hundesjampo

De røyter, men mengden hår er minimal sammenlignet med langhårede raser. Mange med milde hundeallergier opplever italiensk mynde som enklere å leve med, men rasen er ikke egentlig hypoallergen.

Den tynne huden og mangelen på isolerende underull krever ekstra omtanke. Italiensk mynde fryser lett, spesielt i fuktig eller vindfullt vær. Eiere bør investere i godt tilpassede gensere og vanntette dekken, samt myke liggeplasser. Vær oppmerksom på trykkpunkter som albuer og hofter, siden den tynne pelsen gir lite polstring. Tykkere, myke senger og tepper bidrar til å forebygge hudirritasjon og liggesår, og holder italiensk mynde komfortabel året rundt.  


## Temperament og personlighet

Å leve med en italiensk mynde kan føles som å ha en liten, hengiven skygge som følger deg fra rom til rom. Rasen er svært menneskeorientert. De fleste italienske mynder velger seg en favorittperson i husstanden og knytter seg sterkt til denne, og vil gjerne kose så ofte de kan. De trives aller best i nærheten av menneskene sine. Mange kryper under tepper, ruller seg sammen i fanget eller legger seg tett inntil deg i sofaen.

Til tross for det aristokratiske ytre er italiensk mynde ofte leken, tullete og valpeaktig langt inn i voksen alder. De liker å ha små “zoomies” rundt i huset eller hagen, kaste myke leker og finne på egne leker. Innendørs er de som regel rolige og stille når energien er brukt opp. De kan trives godt i mindre leiligheter eller byboliger, så lenge de får nok mosjon og sosial kontakt.

I familier blir italiensk mynde ofte en hengiven følgesvenn, men den passer dårlig med røff håndtering. De fine, tynne knoklene gjør at de lett kan skades om de blir mistet, tråkket på eller lekt for hardt med. I hjem med svært små barn kreves derfor ekstra tilsyn. Større barn som forstår å være rolige og forsiktige, går som oftest fint, og mange italienske mynder blir trofaste lekekamerater for ansvarsfulle barn.

Overfor fremmede kan italiensk mynde ofte være litt reservert i starten. De er som regel ikke aggressive, men kan virke sjenerte eller forsiktige i nye situasjoner. God sosialisering som valp hjelper dem til å bli tryggere voksne hunder. Det er viktig å introdusere dem for ulike mennesker, lyder og miljøer på en positiv måte.

Sammen med andre hunder går italiensk mynde vanligvis godt overens, særlig med hunder av lignende størrelse og temperament. De trives ofte veldig godt i selskap med en annen italiensk mynde, og mange oppdrettere og eiere har dem i par eller små grupper. Ekstra forsiktighet trengs om de bor med mye større og mer bråkete hunder. En stor, leken hund kan lett velte en italiensk mynde og skade den ved et uhell.

Bytteinstinktet varierer. Noen italienske mynder ignorerer gjerne katter og smådyr de vokser opp sammen med, mens andre kan fristes til å jage. De er mynder innerst inne og reagerer raskt på bevegelse. Det er lurt å ha tilsyn ved kontakt med små dyr, og å være bevisst på jaktinstinktet utendørs.

Typiske utfordringer i rasen inkluderer:

- Følsomhet for stress, harde stemmer eller kaotiske omgivelser
- Tendens til separasjonsangst om de ofte blir mye alene
- Stahet eller usikkerhet ved renslighetstrening hvis rutinene ikke er konsekvente

Alt i alt kan temperamentet til italiensk mynde beskrives som kjærlig, følsomt og livlig. De blomstrer i hjem der folk er milde, tålmodige og glade for å dele sofaen med en liten, varm hund som gjerne legger beslag på det beste teppet i huset.  


## Trening og mosjon

Selv om italiensk mynde er liten, er den fortsatt en ekte mynde med god fysikk og raske reflekser. Eiere blir ofte overrasket over hvor raske og smidige disse hundene kan være. Heldigvis krever de som regel ikke uendelig med mosjon. De setter mest pris på en kombinasjon av korte, intense fartsøkter og avslappet kosetid sammen med familien.

En voksen italiensk mynde vil som regel trives med:

- To til tre friske turer om dagen, totalt ca. 45–60 minutter
- Jevnlige muligheter til å løpe fritt på et sikkert inngjerdet område
- Interaktiv lek med leker og mennesker

De elsker å spurte og så raskt slå seg til ro igjen. En trygg, inngjerdet hage eller et avsperret hundeområde er ideelt. Løping løs på ubevoktede, ikke-innhegnede områder er risikabelt på grunn av jaktinstinkt og fart. Ser en italiensk mynde noe som beveger seg – som et ekorn eller en fugl – kan den sette av gårde før du rekker å reagere, og innkallingen kan være upålitelig uten god trening.

Når det gjelder trening, er italiensk mynde smart, men følsom. Den reagerer dårlig på harde korrigeringer eller høylytt kjeft. Bruk heller milde, belønningsbaserte metoder med mye ros, små godbiter eller en favorittleke. Korte, morsomme økter fungerer bedre enn lange, ensformige treningsøkter. Klikkertrening eller annen positiv markørtrening fungerer ofte svært godt for denne rasen.

Viktige treningsområder inkluderer:

- Renslighetstrening, som kan være utfordrende, spesielt i dårlig vær
- Innkalling, slik at du trygt kan gi mer frihet på sikre områder
- Selvtillitsbygging gjennom enkle triks og lek
- Ro-trening, for å hjelpe dem å finne balanse når de blir litt for gira

Renslighet fortjener ekstra oppmerksomhet. Italiensk mynde misliker kaldt, vått eller vindfullt vær, noe som kan gjøre dem motvillige til å gå ut. Eiere har ofte god erfaring med å:

- Ha en fast rutine for måltider og luftetider
- Gå ut sammen med hunden og belønne umiddelbart når den er ferdig
- Bruke dekken og eventuelt sko i dårlig vær
- Vurdere et overbygd toalettområde eller et skjermet hjørne i hagen

Mental aktivisering er like viktig som fysisk aktivitet. Italiensk mynde liker som regel aktivitetsleker, søk- og luktespill i hus eller hage, og myk triksetrening. Enkle øvelser som snurr rundt, gi labb eller gå slalåm mellom beina kan gi økt selvtillit og styrke båndet mellom hund og eier.

Italiensk mynde kan også delta i hundesporter som passer bygningen deres, som:

- Agility med lave hopp og forsiktig opptrening
- Rallylydighet
- Lure coursing eller kontrollerte rette løp under trygge forhold

Slike aktiviteter bør introduseres gradvis og i moderate mengder for å beskytte de fine beina. Med riktig tilnærming kan trening av en italiensk mynde bli en svært givende opplevelse – det handler mer om å bygge tillit og samarbeid enn om streng lydighet. Når de blir behandlet vennlig, er de villige, ivrige og ofte svært underholdende elever.  


## Helse

Italiensk mynde er generelt en robust liten hund, men som alle raser har den enkelte helseutfordringer eiere og oppdrettere bør kjenne til. Med ansvarlig avl, godt fôr og riktig stell kan mange italienske mynder bli godt opp i tenårene, og det er ikke uvanlig å møte individer som blir 14–15 år.

Et av de mest kjente problemene i rasen er risiko for benbrudd, særlig hos unge hunder. Valper av italiensk mynde er fulle av energi og kan glemme hvor skjøre de er. De kan hoppe ned fra møbler eller løpe på glatte gulv, noe som kan ende i bruddskader. Nøye tilsyn det første leveåret, samt å unngå høye møbler og for røff lek, bidrar til å redusere risikoen. Mange eiere bruker ramper eller trappetrinn slik at hunden kan komme seg trygt opp i seng eller sofa.

Andre helseproblemer som kan forekomme i rasen er:

- Tannproblemer på grunn av små kjever og trangstilte tenner
- Periodontitt dersom tennene ikke rengjøres jevnlig
- Patellaluksasjon (løse kneskåler)
- Legg-Calvé-Perthes sykdom, en hofteleddslidelse hos unge hunder
- Progressiv retinal atrofi (PRA) og andre øyelidelser i enkelte linjer
- Autoimmune problemer eller hudsensitivitet hos en mindre andel hunder

Italiensk mynde er også følsom for anestesi på grunn av lav kroppsfettprosent og særegen fysiologi. Det er svært viktig å velge en veterinær som har erfaring med mynder og bruker moderne, nøye tilpassede anestesiprotokoller ved operasjoner eller tannbehandling under sedasjon.

Ansvarlige oppdrettere gjennomfører ofte, eller bruker resultater fra, følgende helsetester i avlsplanlegging:

- Undersøkelse for patellaluksasjon hos veterinær
- Øyelysning hos veterinær øye-spesialist for arvelige øyesykdommer
- I enkelte land DNA-tester for spesifikke arvelige sykdommer når det er tilgjengelig

Valpekjøpere bør være trygge på å spørre oppdrettere om hvilke helsetester som gjøres, alder og helsetilstand på foreldredyrene, og eventuelle kjente problemer i linjene.

Daglig stell har også stor betydning for helsen. Italiensk mynde trenger:

- Regelmessig tannpuss, helst flere ganger i uken, for å forebygge tannstein
- Riktige porsjoner fôr for å unngå overvekt, som belaster de fine lemmene
- Varme, siden de lett blir nedkjølt, noe som over tid kan svekke immunforsvaret
- Beskyttelse mot solbrenthet på tynnpelsede områder i svært solrike klima

På grunn av kuldefølsomheten foretrekker mange italienske mynder kortere turer om vinteren og kan trenge innendørslek for å holde seg aktive. Eiere bør følge med på tegn til ubehag, som skjelving eller at hunden løfter potene fra bakken.

Et godt samarbeid med en veterinær som kjenner små mynder er svært viktig. Rutinekontroller én til to ganger i året, samt anbefalte vaksiner eller titer-tester, kan fange opp problemer tidlig. Med fornuftig stell og gjennomtenkte avlsvalg kan de fleste italienske mynder leve lange, friske og lykkelige liv som kjære familiehunder.  


## Historie og opprinnelse

Italiensk mynde har en av de eldste dokumenterte historiene blant toy-rasene. Små, grasiøse mynder som ligner dagens italiensk mynde, dukker opp i kunst og funn fra gamle middelhavs-sivilisasjoner. Funn tyder på at hunder av denne typen fantes for minst to tusen år siden i områder som i dag er Hellas og Italia.

Allerede i Romerriket ble små greyhound-lignende hunder verdsatt som selskapshunder og status-symboler. De finnes avbildet i mosaikker og malerier, ofte liggende ved eierens side eller travende ved hælene. Disse tidlige hundene jaktet trolig småvilt som kanin eller hare, og fungerte samtidig som varme fanghunder i kjølige steinhus.

Under renessansen og senere ved europeiske hoff, særlig i Italia, ble disse små myndene spesielt moteriktige. Adelen og kunstnere beundret den raffinerte kroppsformen og det milde temperamentet. Mange portretter fra 1500–1700-tallet viser aristokrater poserende med en delikat, slank hund som vi i dag uten videre vil kjenne igjen som italiensk mynde. Rasen ble omfavnet av flere kongehus og ble ofte sett på som et symbol på eleganse, god smak og høy sosial status.

Over tid la selektiv avl mer vekt på liten størrelse, grasiøs silhuett og et tydelig selskapspreget lynne. Selv om de fortsatt kunne jage småvilt, ble rollen mer og mer den som kjæle- og fanghund. Den kjærlige naturen gjorde italiensk mynde ideell som selskapsrase.

Raseklubber og formelle rasestandarder begynte å dukke opp mot slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, samtidig med etableringen av kennelklubber i Europa. Engasjerte oppdrettere jobbet for å bevare rasens særpregede form, fine benbygning og atletiske, men likevel forfinede bevegelser. Krigsårene og skiftende moter førte til variasjoner i antall hunder, og i perioder var rasen sjelden. Entusiaster i flere land spilte en viktig rolle i å bevare sunne blodslinjer og forhindre at italiensk mynde forsvant.

I dag er italiensk mynde anerkjent av de fleste store kennelklubber i verden og klassifiseres tydelig som toy- eller selskapshund, selv om den fortsatt har hjertet og instinktene til en liten mynde. Den brukes ikke lenger seriøst til jakt, men farten og gleden over å jage bevegelige objekter er fortsatt svært tydelig. Moderne italienske mynder deltar blant annet i:

- Selskaps- og lydighetsgrener som lydighet, rally og agility
- Lure coursing og uformelle løpsdager tilpasset små mynder
- Terapihund- og emosjonell støtte-arbeid, der den milde hengivenheten kommer til sin rett

Framfor alt er italiensk myndes viktigste rolle i dag å være en nær, trofast familiehund. Den lange historien som høyt verdsatt husdyr merkes tydelig i måten den elsker å krølle seg inntil menneskene sine og dele hverdagen som en liten, pålitelig venn.  


## Å leve med rasen

Å dele hjemmet med en italiensk mynde er en nær og personlig opplevelse. Denne hunden liker å være tett på – både fysisk og følelsesmessig. Før du velger rasen, er det verdt å tenke nøye gjennom hvordan hverdagen faktisk vil se ut, og hvilken type forpliktelse som kreves.

For det første trives italiensk mynde best i hjem der noen er hjemme store deler av tiden. Den egner seg dårlig til å være alene hele lange arbeidsdager uten selskap. Hvis du jobber fullt borte fra hjemmet, kan du trenge løsninger som:

- En hundevennlig arbeidsplass der hunden kan være med
- En partner eller familie som er hjemme deler av dagen
- En pålitelig hundepasser eller hundebarnehage med erfaring med små, skjøre raser

På grunn av den slanke kroppsbygningen og temperaturfølsomheten trenger italiensk mynde et nøye tilpasset bomiljø. Det bør finnes:

- Myke, varme senger i flere rom, slik at hunden kan hvile komfortabelt
- Trekkfrie soveplasser
- Skli-sikre gulv eller tepper/matter som reduserer fallrisiko på glatte underlag
- Trinn eller ramper som hjelper hunden trygt opp i sofaer eller senger

Utstyr som er spesielt nyttig til italiensk mynde inkluderer:

- Godt tilpassede, støttende seler i stedet for kun halsbånd på tur
- Smale, polstrede halsbånd dersom halsbånd brukes, for å redusere trykk på den fine halsen
- Varme gensere og tettsittende dekken til kaldt eller vått vær
- Lette, myke leker tilpasset små munner og fine tenner
- Klotang eller kloslipere, siden klørne bør holdes korte for å beskytte de slanke tærne

Økonomisk ligger italiensk mynde omtrent på linje med andre toy-raser i daglige utgifter, men kan kreve litt mer investering i kvalitetstøy og veterinæroppfølging. Årlige kostnader omfatter som regel:

- Fôr tilpasset en liten, men aktiv hund
- Rutinevaksiner eller titer-tester, forebygging mot parasitter og ormekur
- Regelmessig tannpleie, noen ganger inkludert profesjonell rens
- Dyreforsikring, som mange velger for å dekke uventede skader eller sykdom
- Utskifting av klær og senger etter hvert som de slites

I tillegg kommer eventuelle kursavgifter, hundesportaktiviteter eller kennelopphold ved behov.

De emosjonelle behovene er minst like viktige. Italiensk mynde trenger mild veiledning, faste rutiner og rikelig med nærhet. De trives i rolige hjem der roping, kaos og hyppige bråkete konflikter er uvanlig. Plutselige høye lyder eller hardhendt behandling kan gjøre dem utrygge. Er du naturlig tålmodig og myk i formen, vil du ofte oppleve denne rasen som en svært god match.

Fremtidige eiere bør også være forberedt på:

- Renslighetstrening som kan ta lengre tid enn hos enkelte andre raser
- Å håndtere motvilje mot dårlig vær og kaldt underlag
- Sporadiske utbrudd av tullete, valpeaktig lek som krever litt humor
- En hund som er svært følsom for eierens humør og kan være klamrete til tider

Reising med italiensk mynde er ofte ganske enkelt. Den lille størrelsen gjør at hunden lett får plass i reisebur eller bilsete, og mange venner seg godt til hoteller eller besøk hos venner, så lenge behovene for varme, trygghet og rutine ivaretas. Et kjent teppe, en seng og en favorittleke gjør det ofte enklere for hunden å slappe av nye steder.

Å leve med italiensk mynde passer for mennesker som setter pris på tett selskap og er villige til å gjøre praktiske tilpasninger, som å holde det lunt hjemme, beskytte skjøre ben og legge opp en livsstil der hunden får være med fremfor å bli etterlatt. Til gjengjeld beskriver de fleste eiere forholdet som uvanlig nært. Italiensk mynde ser gjerne på sin person med et mykt, tillitsfullt blikk, krøller seg godt sammen i armkroken eller under et teppe, og deler hverdagen som en stille, trofast venn.

Italiensk mynde

The Italian Greyhound Club (UK)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Italiensk mynde er en svært liten, fintbygd mynde med kort, lite røytene pels og elegant bevegelighet. Den er kjærlig, sensitiv og svært menneskeorientert, knytter tette bånd, trenger varme, mild trening, moderat mosjon med trygge spurter og varsom håndtering for å beskytte de skjøre lemmene.

Aussiedoodle vs Italiensk mynde

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser