## Kjappe fakta

- Svært intelligent blanding av Australian Shepherd og Puddel, ofte omtalt som en “firbeint flinkis”  
- Vanligvis veldig kjærlig og menneskeorientert, knytter seg ofte ekstra sterkt til én person, men elsker gjerne hele familien  
- Finnes i mange ulike pelsvarianter og farger, fra stramme krøller til løse bølger, og fra klassisk merle til ensfargede nyanser  
- Trives best med hjernetrim og et aktivt liv, og er ofte rågod i hundesport som agility, lydighet og triksetrening  
- Røyter lite hos mange individer, men har likevel en pels som krever mye vedlikehold, jevnlig stell, klipp og pleie  

## Utseende og pels

Siden Aussiedoodle er en blandingshund, varierer utseendet mer enn hos mange raserene hunder, men en del trekk går igjen. De fleste Aussiedoodler er middels store, men det finnes også mini- og til og med toy‑varianter når oppdrettere bruker mindre pudler. En typisk standard Aussiedoodle er omtrent 38–51 cm høy ved skulderen og veier alt fra ca. 13 til 30 kg, avhengig av størrelsen på foreldrene. Kroppen er som regel velbalansert og atletisk – den ser klar ut for action heller enn tung eller finbygd. Kroppslinjen er svakt rektangulær, med rett rygglinje, dyp brystkasse og sterke, rette bein som gir smidig bevegelse.

Hodet kombinerer ofte den myke, vennlige uttrykksformen til Australian Shepherd med puddelens eleganse. Ørene er middels lange og sitter høyt nok til å gi et våkent, oppmerksomt uttrykk. De henger som regel inntil hodet, med fjæret eller krøllete pels. Øynene kan være brune, blå eller en miks av begge, og hos merle‑Aussiedoodler er marmorerte eller flerfargede øyne ikke uvanlig. Snuten er vanligvis middels lang – ikke like fin og smal som hos en utstillingspuddel, men mer elegant enn på enkelte brukslinjer av Australian Shepherd.

Det er på pels at Aussiedoodler virkelig skiller seg fra hverandre. Du kan finne:

- Løse, rufsete bølger som er myke, litt “tilfeldige” og gir et typisk “teddybjørn‑preg”  
- Middels krøller som kjennes spenstige ut og gir mer beskyttelse mot vær og vind  
- Tette krøller som ligner sterkt på puddelpels, og som kan passe bedre i allergisensitive hjem  

Fargene varierer mye. Vanlige varianter er blue merle, red merle, svart, rød, krem, sjokolade, parti color og trikolor‑kombinasjoner med hvite tegninger og tan‑fargede punkter. Noen Aussiedoodler beholder de karakteristiske mønstrene til Australian Shepherd, mens andre ser mer ut som ensfargede eller tofargede pudler.

Når det gjelder pelsstell, antar mange at “lite røyting” automatisk betyr “lite jobb”. For Aussiedoodler er det som oftest motsatt. Selv de som røyter lite trenger:

- Børsting minst 3–4 ganger i uken med en slicker‑børste og kam for å hindre tover helt inn mot huden  
- Jevnlig klipp rundt øyne, poter og bakpart for komfort og hygiene  
- Full grooming hver 6.–8. uke, enten hjemme hvis du er trygg på å klippe, eller hos profesjonell hundefrisør  

Uten jevnlig stell kan den vakre pelsen raskt danne tette tover, spesielt bak ørene, i armhulene og under halsbåndet. Disse kan dra i huden og være ubehagelige, så forebygging er viktig. Eiere bør venne valpen til pelsstell tidlig ved å koble det med godbiter, rolig ros og korte, positive økter. Mange familier synes det er mye enklere å holde pelsen i en middels lang “valpeklipp” enn å ha den lang og flytende – særlig på aktive hunder som elsker gjørme, snø og eventyr.

## Temperament og personlighet

Aussiedoodler beskrives ofte som kjærlige, smarte og utrettelig entusiastiske. De arver som regel en blanding av Australian Shepherdens høye energi og fokus, kombinert med puddelens skarpe intelligens og sosiale vesen. Resultatet er en hund som trives best med samspill og meningsfulle aktiviteter. En Aussiedoodle er ikke typen som er fornøyd med å sove hele dagen og kun ta en rolig kveldstur rundt kvartalet. De er “gjørere” og tenkere – ofte problemløsere – som liker å være midt i familielivet.

Med mennesker er Aussiedoodler vanligvis varme og vennlige, noen ganger nesten litt intense. Mange elsker å hilse på nye folk og kan bli sjarmerende mottakere for gjester, forutsatt at de får tydelige grenser. Hos noen merkes gjeterinstinktet som et sterkt ønske om å holde “flokken” samlet. Du kan se at hunden dytter forsiktig i familiemedlemmer, går i små sirkler, eller prøver å “samle inn” barn som løper i ulike retninger. Denne adferden er sjelden aggressiv, men må veiledes slik at hunden lærer høflige, rolige omgangsformer ved mye bevegelse og høy stemning.

Sammen med barn er en godt sosialisert Aussiedoodle som regel leken og lojal. De elsker ofte aktive unger som kan kaste ball, lære inn triks eller løpe rundt i hagen. Samtidig betyr rask reaksjonsevne og høy energi at man alltid bør ha tilsyn, spesielt med små barn. Enkelte Aussiedoodler kan nippe i hæler eller klær i raske leker – et instinkt fra Australian Shepherd‑siden. Jevnlig trening og å kanalisere dette drivet inn i leker og lydighetsøvelser gjør samspillet tryggere og hyggeligere.

Overfor andre dyr er Aussiedoodler ofte sosiale hvis de fra tidlig alder blir vant til dem. De kan trives godt med andre hunder og til og med katter, selv om entusiasmen deres i starten kan bli i overkant for mer følsomme dyr. Noen linjer kan ha tydelig jaktlyst, så rolige, kontrollerte introduksjoner til mindre dyr som kaniner eller fugler er lurt. Tidlig og positiv sosialisering i ulike miljøer er helt avgjørende. Turer til hundevennlige steder, bilturer og besøk i forskjellige hjem og på offentlige steder bygger en trygg og tilpasningsdyktig voksenhund.

Vanlige utfordringer eiere nevner er:

- Følsomhet for stemmebruk – harde korrigeringer kan gjøre hunden engstelig eller stresset  
- Tendens til kjedsomhet, som gjør at de finner på egen underholdning hvis de ikke får hjernetrim  
- Separasjonsstress hos individer som knytter seg ekstremt sterkt til én person  

Fordi de er så menneskeorienterte, kan Aussiedoodler ha det vanskelig hvis de blir etterlatt alene hjemme i lange arbeidsdager uten selskap, oppgaver eller turhjelp. De trives best i hjem der noen er hjemme ofte, eller der hunden i stor grad får være med på daglige rutiner. Til gjengjeld gir de bemerkelsesverdig lojalitet, stor lærevillighet og en smittende livsglede som mange eiere opplever som svært givende.

## Trening og mosjon

Å trene en Aussiedoodle kan oppleves både som en fryd og en utfordring. De lærer fort – ofte etter bare noen få repetisjoner. Samtidig snapper de også opp mønstre du ikke hadde tenkt å lære dem, som lyden av godbitskapet eller hva du kommer til å gjøre før du selv er klar over det. For å få det beste ut av rasen bør treningen være variert, interessant og bygget på tillit.

Positiv forsterkning fungerer nesten alltid best. Aussiedoodler responderer gjerne veldig godt på:

- Godbiter med ulik verdi – vanlig tørrfôr til enkle oppgaver, ekstra gode godbiter til nye eller vanskelige øvelser  
- Lek med favorittleke som belønning for raske innkallinger eller energisk fotarbeid  
- Rolig, tydelig ros som viser at du er fornøyd uten å gire hunden for mye opp  

Måløs gjentakelse uten mening kan fort bli kjedelig. I stedet for å terpe på “sitt” og “bli” i lange økter, kan du veve trening inn i hverdagen. Be om sitt før du åpner dører, dekk før måltid, et raskt “se på meg” før dere krysser veien, og korte bli‑øvelser mens du tar på skoene. Triksetrening er spesielt gøy for denne rasen. Snurr, bukk, gå slalåm mellom beina, hente ulike leker ved navn – alt dette gir flott hjernetrim og styrker båndet mellom dere.

Når det gjelder mosjon, hører Aussiedoodler generelt til de aktive hundene. En kjapp runde rundt kvartalet er sjelden nok. De fleste friske voksne setter pris på minst 60–90 minutter fysisk aktivitet om dagen, fordelt på morgen og kveld. Det kan være raske turer, løs lek i trygge områder, planlagte apportleker eller jogging sammen med en veltrent eier. Mental mosjon er like viktig. Du kan forebygge kjedsomhet og ødeleggende adferd ved å bruke:

- Aktiviseringsleker eller snusematter ved måltider  
- Små spor‑ eller søksleker hjemme, f.eks. gjemme godbiter eller leker som hunden må finne  
- Korte økter med klikkertrening som bare varer noen minutter, men virkelig utfordrer hodet  

Mange Aussiedoodler er naturtalenter i hundesport. Agility passer deres fart og atletiske kropp ypperlig. Lydighet og rally gir rom for fokus og presisjon. Hundedans (canine freestyle) utnytter deres kjærlighet til bevegelse og tett samarbeid med fører. Selv om du aldri vil konkurrere, gir kurs i slike aktiviteter god sosialisering, struktur og moro.

Vær forsiktig med belastning mens hunden vokser. Høypulsaktiviteter og lange løpeturer bør vente til leddene er ferdig utviklet, gjerne 12–18 måneder avhengig av størrelse. I valpetiden er flere korte, rolige turer og mye fri lek på mykt underlag tryggere enn intens hopping, hindertrening eller løping ved sykkel.

Hvis Aussiedoodler ikke får nok fysisk og mental stimulering, kan frustrasjonen vise seg i form av tygging, graving, bjeffing eller at de “gjetere” familen. Med riktige utløp for energien er de derimot ofte mønsterelever som elsker å lære og ser ut til å kose seg med å ha en jobb.

## Helse

Som kryssing mellom to etablerte raser har Aussiedoodlen et bredere genetisk utgangspunkt, men den kan likevel arve ulike helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere prioriterer helse og tester avlsdyrene på både Australian Shepherd‑ og puddel‑siden. Som valpekjøper bør du alltid spørre om dokumentasjon på tester og resultater før du bestemmer deg.

Noen av de mest omtalte helseutfordringene hos Aussiedoodle er:

- Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, som kan gi smerter og senere leddgikt  
- Øyelidelser som progressiv retinal atrofi (PRA), grå stær og collie eye anomaly i enkelte linjer  
- Epilepsi, som gir anfall og krever livslang oppfølging  
- Stoffskifteproblemer (f.eks. lavt stoffskifte) som kan påvirke vekt, energinivå og pels  
- Allergier og hudproblemer, som kan gi kløe, ørebetennelser eller mage/tarm‑plager  

Australian Shepherd kan bære merle‑genet, som gir den karakteristiske marmoreringen i pelsen. Når to merle‑hunder pares, er det risiko for “double merle”‑valper, som kan bli døve, blinde eller få alvorlige øyedefekter. Seriøse Aussiedoodle‑oppdrettere unngår alltid merle x merle‑paringer og kan forklare hvordan de jobber trygt med fargegenetikk.

Anbefalt helsetesting for avlsdyr inkluderer ofte hofte- og albueundersøkelse gjennom anerkjente ordninger, øyelysning hos veterinærspesialist, samt DNA‑tester for sykdommer som finnes i begge foreldreraser. Slike tester kan ikke garantere at alle valper blir hundre prosent friske, men de reduserer risikoen betydelig og viser at oppdretteren tar helse på alvor.

Forventet levealder ligger ofte rundt 11–14 år, og enkelte lever lenger ved godt stell. Vektkontroll er viktig for helsa på lang sikt. Fordi rasen ofte er matmotivert, er det lett å gi for mange godbiter. Å følge med på holdet, gi et balansert fôr og justere porsjoner etter aktivitetsnivå er enkle grep som skåner ledd og organer.

Regelmessig veterinæroppfølging er nødvendig. Årlige helsesjekker, vaksiner etter anbefaling, tannkontroller og parasittforebygging gir bedre livskvalitet. Tannhelse blir ofte oversett, men tannstein og tannkjøttbetennelse kan gi smerter og påvirke den generelle helsen. Å venne Aussiedoodlen til tannpuss fra den er ung, forebygger mange problemer.

Mental helse er også helse. Aussiedoodler er følsomme, og kronisk kjedsomhet eller ensomhet kan føre til stressrelatert atferd. Godt selskap, trening og miljøberikelse reduserer risikoen for angst, overdreven slikking, tygging eller rastløs vandring.

For deg som vurderer valp, er noen viktige helse‑spørsmål til oppdretter:

- Hvilke helsetester er gjort på foreldrene, og kan jeg se kopi av resultatene?  
- Kjenner du til arvelige problemer i linjene dine, og hvordan jobber du for å redusere risikoen?  
- Hvordan sosialiserer du valpene og forbereder dem på nye hjem, også mentalt?  

Med gjennomtenkt avl, forebyggende stell og en aktiv livsstil vil de fleste Aussiedoodler ha mange år som livlige, sosiale familiehunder.

## Historie og opprinnelse

Aussiedoodle er en del av en relativt moderne trend med bevisste blandingshunder, ofte kalt “designer dogs”. Mens Australian Shepherd og puddel har eksistert som raser i lang tid, ble målrettet kryssing av disse to for å skape Aussiedoodle populært først mot slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet, særlig i Nord‑Amerika. Målet var å kombinere puddelens intelligens, trenbarhet og mer røytesvake pels med Australian Shepherdens gjeterinstinkt, atletiske kropp og sterke lojalitet.

Australian Shepherd har et litt misvisende navn. Til tross for henvisningen til Australia utviklet rasen seg hovedsakelig i USA som en allsidig gårds- og gjeterhund, spesielt i veststatene. Den ble verdsatt for utholdenhet, sterkt gjeterinstinkt og problemløsningsevne, og senere også som livlig og trofast familiehund.

Puddelen forbindes gjerne med elegante utstillinger og forseggjort klipp, men har sin bakgrunn som vannapporterende jakthund. Enten den opprinnelig kommer fra Tyskland eller Frankrike, ble puddel avlet fram som en smart og samarbeidsvillig hund som kunne hente vilt fra vann. Over tid gjorde den allergivennlige, krøllete pelsen og skarpe hjernen rasen populær som selskapshund og sportshund, og tre størrelser ble anerkjent: standard, dverg og toy.

Ved å kombinere disse to rasene håpet oppdrettere på en familievennlig hund som:

- Røyter mindre enn en typisk Australian Shepherd  
- Beholder arbeidslyst og kroppsbygning som egner seg for sport og friluftsliv  
- Har svært høy intelligens og trenbarhet  

Etter hvert som interessen økte, fikk Aussiedoodle tilhengere ikke bare i Nord‑Amerika, men også i Europa og andre deler av verden. Siden det er en blandingshund, er Aussiedoodle ikke formelt anerkjent som rase av de store kennelklubbene, og typen varierer fortsatt i både størrelse og pels. Noen oppdrettere satser på førstegenerasjonskryss (ren Australian Shepherd x ren puddel). Andre jobber med flergenerasjonslinjer og selekterer for spesifikke egenskaper som pels, gemytt eller størrelse.

I dag holdes Aussiedoodler hovedsakelig som selskapshunder og aktive familiehunder. Kombinasjonen av skarp hjerne og samarbeidsvilje gjør dem populære i lydighets- og agilitymiljøet, og noen fungerer som terapihunder takket være den intuitive, menneskefokuserte personligheten. Du kan møte Aussiedoodler på besøk i omsorgsboliger, i leseprosjekter med barn, eller sammen med mennesker som har nytte av emosjonell støtte.

Fordi rasen fortsatt er i utvikling, spiller eiere og oppdrettere en viktig rolle i hvordan den vil se ut fremover. Ansvarlig avl, åpenhet om helse og temperament, og nøye valg av egnede hjem bidrar til en mer stabil og forutsigbar Aussiedoodle‑populasjon over tid. Foreløpig er Aussiedoodlen en dynamisk, i stadig utvikling blanding som kombinerer to høyt verdsatte brukshunder til en moderne, menneskenær følgesvenn.

## Å leve med rasen

Å leve med en Aussiedoodle beskrives ofte som å dele hverdagen med en glad, energisk venn som aldri går tom for ideer. De vil gjerne være med på alt – fra morgenrutiner til helgeturer. Dette er fantastisk for mennesker som ønsker en interaktiv kompanjong, men det krever også en reell investering i tid, oppmerksomhet og ressurser.

Nye eiere bør være forberedt på en valp som både er smart og livlig. Det første året vil du bruke mye tid på grunntrening, sosialisering og passe mengde mosjon. Hverdagen med en ung Aussiedoodle kan innebære:

- Flere korte treningsøkter fordelt utover dagen  
- Overvåket lek for å kanalisere energi og hindre tygging på møbler eller sko  
- Regelmessig pelsstelltrening for å etablere gode rutiner  

En voksen Aussiedoodle trenger som oftest en ganske fast struktur i hverdagen. Mange fungerer best med aktivitet om morgenen, litt hjernetrim i løpet av dagen og en ny runde mosjon eller lek på kvelden. Hvis du er borte mange timer hver dag, bør du vurdere hundelufter, hundebarnehage eller fleksible jobbordninger. Dette er sjelden en hund som trives som “hagehund” med minimalt sosialt samvær.

Økonomisk kan en Aussiedoodle ligge på nivå med – eller noe over – andre middels store, aktive raser, særlig på grunn av pelsstell. Årlige kostnader kan omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå  
- Rutinemessig veterinæroppfølging, vaksiner, parasittmidler og eventuelt forsikring  
- Profesjonell grooming hver 6.–8. uke hvis du ikke steller pelsen selv  
- Treningskurs eller hundesport, spesielt de første årene  

Utstyr som ofte fungerer godt for Aussiedoodler er en godt tilpasset sele til tur, et sterkt men lett bånd, og en komfortabel seng i et rolig hjørne. Fordi de liker mentale utfordringer, er et utvalg aktiviseringsleker, interaktive matskåler og solide tyggeleker gull verdt. Mange investerer også i lange treningsliner for trygg innkallingstrening og refleks/lysutstyr til turer i mørket – Aussiedoodler har ofte energi nok også på kveldstid.

Når det gjelder boforhold, kan Aussiedoodler tilpasse seg mye – fra hus med hage til godt organiserte leiligheter – så lenge mosjon og stimulering tas på alvor. En trygg inngjerdet uteplass er ideelt for fri lek, men erstatter ikke turer og planlagte aktiviteter. Inne vil de vanligvis være der familien er, heller enn å ligge isolert i et annet rom.

Familier som vurderer Aussiedoodle bør være ærlige med seg selv om livsstil. Hvis du liker friluftsliv, trening og å inkludere hunden i mye av hverdagen, kan dette være en fantastisk partner. Hvis du ønsker en rolig, lite krevende sofahund, kan en Aussiedoodle fort bli “for mye”. De kommer med entusiasme, humor og masse kjærlighet – men også med gjørmete labber, leker strødd utover gulvet og et våkent blikk som følger med på alt du gjør.

For de rette hjemmene er det svært givende å leve med en Aussiedoodle. Lærevilligheten, den ofte litt tullete humoren og den dype tilknytningen til menneskene sine gir et helt spesielt forhold. Med investering i trening, pelsstell, helse og mange felles aktiviteter får du som regel mange år sammen med en hund som ser oppriktig fornøyd ut med å dele livet ditt.

Aussiedoodle

The Kennel Club (UK)

Swedish Kennel Club

Norwegian Kennel Club

Aussiedoodle er en smart og atletisk blanding av Australian Shepherd og puddel. Den er kjærlig, menneskekjær og trives med trening, hundesport og daglig mental og fysisk aktivisering. Pelsen kan variere i krøll og farge, røyter lite og krever hyppig stel­l for å unngå floker.

## Kjappe fakta

- Særpreget sort og tan setter, opprinnelig avlet i Skottland som en utholdende fuglehund i hardt vær og krevende terreng  
- Intelligent, følsom og dypt lojal følgesvenn som knytter seg sterkt til familien og misliker å bli holdt utenfor  
- Høy utholdenhet og sterk arbeidsmoral gjør Gordon setter til en utmerket makker for aktive eiere som liker turer, løping eller hundesport  
- Modnes langsomt både fysisk og mentalt, og forblir ofte valpete og lekne godt inn i tredje, ja til og med fjerde leveår  
- Iøynefallende, silkemyk pels med rike tan–tegninger som er overraskende lettstelt med jevnlig børsting og fornuftig stell  

## Utseende og pels

Gordon setter er den tyngste og mest substansielle av setterrasene, med et edelt og litt alvorlig uttrykk som vitner om rasens intelligens og konsentrasjon. Hannhunder er vanligvis rundt 66 centimeter høye ved skulderen, tispene noe lavere, og vekten ligger som regel mellom 25 og 34 kilo, avhengig av kjønn, bygning og kondisjon. Helhetsinntrykket skal være en atletisk brukshund – kraftfull uten å virke tung og klossete, elegant uten å virke skjør.

Kroppen er litt lengre enn den er høy, noe som hjelper Gordon setteren å bevege seg effektivt over lange distanser i terrenget. Brystkassen er dyp nok til å gi god plass til hjerte og lunger, og ryggen er sterk og rett. Bakparten er gjerne godt utviklet og muskuløs, og gir det skyvet og den utholdenheten rasen er kjent for. Hodet er forholdsvis langt og edelt, med tydelig stopp, mørkebrune øyne og lavt ansatte, lange ører som henger tett inntil hodet med myke beheng.

Pelsen er et av Gordon setterens mest iøynefallende trekk. Den er:

- Myk og rett eller svakt bølget  
- Middels lang på kroppen, med silkemykt beheng på ører, bryst, ben og hale  
- Tilstrekkelig værbestandig til å beskytte hunden under arbeid i regn, vind og kratt  

Fargen er alltid sort med tydelig avgrensede, rike tan–tegninger i kastanjebrun eller mahogni. Disse tan–feltene sitter over øynene som uttrykksfulle «øyenbryn», på sidene av snuten, på hals, bryst, ben og under halen. Det kan forekomme en liten hvit brystflekk, men helhetsinntrykket skal være overveiende sort med varme, blanke tan–tegninger.

Pelsstellet er overkommelig hvis man følger det opp jevnlig. En Gordon setter som børstes grundig to til tre ganger i uken, vil som regel riste av seg skitt og holde seg relativt flokefri. En piggbørste og en metallkam fungerer godt for de fleste hunder. Vær spesielt nøye med beheng på ørene, bak bena og «buksene» på bakparten. Disse områdene kan lett tove seg, særlig hos aktive hunder som liker våte og gjørmete skoger og jorder.

Eiere som går med hunden i tett kratt bør også sjekke pelsen for frø, kvister og klister som har festet seg. Fjerner man dette raskt, reduserer man risikoen for tover og hudirritasjon. Mange familieeiere velger lett trimming hos hundefrisør hver annen til tredje måned, spesielt rundt poter, ører og hale. Det holder hunden mer velstelt og reduserer mengden rusk som dras inn.

Bad er bare nødvendig når hunden er synlig skitten eller lukter tydelig. En mild hundeshampo brukt med noen måneders mellomrom er vanligvis tilstrekkelig. Ørene bør sjekkes ukentlig for voks, rødhet eller vond lukt, siden hengende ører lettere fanger fukt og skitt. Jevnlig kloklipp, tannstell og en rask sjekk for hudklumper eller irritasjon fullfører en fornuftig stellrutine som holder Gordon setteren sunn og ser bra ut.

## Temperament og personlighet

Gordon setter omtales ofte som en «én familie»-hund. De knytter seg svært sterkt til sine mennesker og liker å være nær både fysisk og mentalt. Mange følger eierne fra rom til rom, legger seg ved føttene dine eller lener seg lett mot beinet ditt for trygghet. Denne kjærlige naturen gjør dem til flotte familiehunder, men betyr også at de kan være følsomme for å bli mye alene.

I hverdagen er en veloppdrettet og godt sosialisert Gordon setter som regel:

- Lojal og hengiven mot familien  
- Mild og tolerant med barn når de har lært hvordan man oppfører seg rundt hunder  
- Rolig inne når mosjonsbehovet er dekket  
- Vaktsom og noe reservert overfor fremmede, men ikke aggressiv  

Sammen med barn kan Gordon setteren være svært kjærlig og tålmodig, særlig hvis de vokser opp sammen. Størrelsen og entusiasmen, spesielt i unghundtiden, gjør likevel at tilsyn er viktig rundt små barn. En logrende hale og en ivrig velkomst kan lett velte en smårolling. Ved å lære barna å respektere hundens plass, unngå røff lek og kjenne igjen tegn på tretthet eller stress, legger man til rette for et godt samspill.

Gordon settere kommer ofte godt overens med andre hunder, særlig hvis de introduseres gradvis og sosialisering starter tidlig. De kan være litt mer alvorlige eller stolte enn enkelte andre fuglehundraser, og setter kanskje ikke pris på veldig bråkete eller pågående hundekamerater. Tidlig eksponering for ulike hunder og situasjoner bidrar til å forebygge skyhet eller overbeskyttende adferd senere. Når det gjelder katter og mindre dyr, avhenger mye av individet og hvor tidlig de blir kjent. Som jaktlig anlagt rase med sterk jakt– og jaktlyst, vil mange se raske, små dyr som bytte. En katt som bor i hjemmet fra valpestadiet, aksepteres oftere, mens fremmede katter eller vilt utendørs lettere utløser jakt.

Mentalt er rasen intelligent, reflektert og noe selvstendig. I jaktsituasjoner forventes det at en Gordon leter etter fugl et stykke fra fører og tar selvstendige avgjørelser. Denne selvstendigheten kan hjemme arte seg som en hund som av og til «tenker seg om» før den adlyder, eller som responderer langsommere hvis den ikke ser poenget. De er sjelden sta bare for å være vanskelige, men de trenger konsekvent, rettferdig behandling og tydelige rammer.

Vanlige utfordringer kan være:

- Høyt energinivå og kjedsomhet hvis mosjon og mental stimulering ikke er tilstrekkelig  
- Følsomhet for hard stemmebruk eller straff  
- Utprøving av grenser i unghundperioden, spesielt fra ca. 8 måneder til 2 år  
- Sterk interesse for lukter, som kan føre til at hunden vandrer avgårde hvis innkallingen ikke er godt trent  

En Gordon setter trives best i en familie som liker å være ute og som inkluderer hunden i dagliglivet. Når de fysiske og sosiale behovene er dekket, er de milde, morsomme og dypt lojale følgesvenner som passer godt inn i familielivet og tilfører hjemmet en rolig, trygg tilstedeværelse.

## Trening og mosjon

Å trene en Gordon setter er både givende og tidvis krevende. De er kvikke i hodet og lærer mønstre raskt, men har også et selvstendig preg utviklet gjennom generasjoner som jakthunder. De ble avlet for å søke vilt på egen hånd, markere funn for jegeren og holde seg i ro til de får klarsignal. Denne kombinasjonen av initiativ og selvkontroll gjør at treningen må ta hensyn til intelligensen deres, samtidig som de får en tydelig struktur.

Positiv forsterkning er den klart mest effektive treningsmetoden for denne rasen. Gordon settere responderer svært godt på belønninger – enten det er godbiter, leker eller entusiastisk ros. De kan «stenge ned» eller bli usikre ved hard behandling eller urimelig korreksjon. Korte, fokuserte økter som avsluttes med mestring, holder motivasjonen oppe. Variasjon er også viktig: gjentakelse av samme øvelse på samme måte om og om igjen kan fort kjede en Gordon og gi tregere respons. Ved å blande inn lydighet, søksøvelser og små utfordringer som å finne gjemte gjenstander eller løse aktivitetsleker, holder man hodet i gang.

Viktige treningsområder er:

- Pålitelig innkalling, trent fra valpestadiet i trygge omgivelser før man øker forstyrrelsesnivået  
- Gå pent i bånd, siden entusiasme og styrke ellers fort gir kraftig trekking  
- Rolige hilseritualer for å unngå hopping på besøkende  
- God «bli» og «la være» for sikkerhet rundt vilt, mat eller trafikk  

Mosjonsbehovet er betydelig. En frisk, voksen Gordon setter trenger vanligvis minst 1,5–2 timer variert aktivitet daglig, med både fysisk mosjon og mental stimulering. Det handler ikke bare om lange båndturer. De har stor nytte av å løpe løs i trygge, inngjerdede eller sikre områder, der de kan strekke ut og bruke nesen. Mange eiere opplever at to skikkelige turer om dagen, kombinert med trening og hjernetrim innendørs, gjør hunden fornøyd og rolig hjemme.

Aktiviteter Gordon setter ofte liker spesielt godt, er:

- Lange turer i skog og mark  
- Jogging eller løping med eier når hunden er ferdig utvokst  
- Jakttrening og fuglehundarbeid som utnytter de naturlige anleggene  
- Nesesøk, spor og leker der hunden får bruke luktesansen  
- Canicross, bikejoring i kjølig vær eller andre aktive hundesporter  
- Agility eller rallylydighet, der både fysikk og hode får jobbe  

Valper og unghunder må håndteres med omtanke for å beskytte voksende ledd. Korte, hyppige lekeøkter, kontrollerte båndturer og rikelig hvile er bedre enn lange, harde løpeturer eller hopping ned fra høyder. Velstrukturerte valpekurs med fokus på sosialisering, trygghet og grunnleggende hverdagslydighet gir et godt fundament for videre trening.

En understimulert Gordon setter finner gjerne på egne aktiviteter – som å grave hull, tygge på feil ting eller bjeffe mye på forbipasserende. Eiere som investerer tid i trening, miljøberikelse og variert mosjon, får igjen en samarbeidsvillig, lærevillig turkamerat som kan lykkes på mange arenaer og fungere godt i familien.

## Helse

Gordon settere er gjennomgående robuste og atletiske hunder, men som alle raser har de disposisjon for enkelte helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen gjennom helsetesting, nøye kombinasjoner og god oppfølging av valpene. Fremtidige eiere bør sette seg inn i de viktigste problemstillingene og spørre oppdrettere om helsestatus på begge foreldre.

Noen av de mest omtalte helseutfordringene hos Gordon setter er:

Hofteleddsdysplasi  
En utviklingsforstyrrelse der hofteleddet ikke passer godt nok sammen, noe som over tid kan gi smerter, slitasje og redusert bevegelighet. Seriøse oppdrettere røntger og avleser hofter og bruker hunder med gode resultater i avl. Å holde Gordon setteren slank, unngå for mye hard belastning i vekstperioden og gi fornuftig fôr, bidrar til å beskytte leddene.

Albueleddsdysplasi  
Mindre vanlig enn hofteproblemer, men forekommer i enkelte linjer. Som ved hofter er albueavlesning før avl og god mosjonsstyring hos unghunder viktige tiltak for å redusere risiko for kliniske problemer.

Progressiv retinal atrofi og andre øyesykdommer  
Progressiv retinal atrofi er en arvelig øyelidelse som kan gi gradvis synstap. Øyelysing av avlsdyr hos autorisert øyelyser anbefales sterkt. Enkelte raseklubber anbefaler også DNA–tester der dette finnes, for å kartlegge bærere og unngå risikable kombinasjoner. Katarakt (grå stær) og andre øyeproblemer kan også forekomme, så regelmessige øyekontroller er nyttige, særlig hos eldre hunder.

Hypotyreose  
En hormonell sykdom med for lavt nivå av stoffskiftehormon. Symptomer kan være slapphet, vektøkning, hud– og pelsproblemer og endret adferd. Tilstanden kan vanligvis håndteres godt med daglig medisinering når diagnosen er stilt.

Magedreining (gastro­dilatasjon–volvulus, «bloat»)  
Som mange dypbrystede raser kan Gordon setter være utsatt for magedreining, en livstruende tilstand der magesekken fylles med gass og kan vri seg. Eiere bør lære seg tegnene, som forsøk på brekninger uten at noe kommer opp, oppblåst buk, uro og smerte. Å gi to eller flere mindre måltider i stedet for ett stort, unngå hard aktivitet rett før og etter fôring og dempe «sluking» av mat og vann, er fornuftige tiltak. I noen høyrisikoraser velger enkelte eiere forebyggende operasjon (gastropeksi) etter råd fra veterinær.

Ørebetennelser  
De lange, hengende ørene kan lett samle fukt og skitt. Jevnlige ørekontroller, skånsom rensing ved behov og god tørk etter bading eller svømming bidrar til å forebygge infeksjoner.

Forventet levealder for en Gordon setter ligger som regel mellom 10 og 13 år, med noen individer som blir eldre med god pleie og litt flaks. Idealkroppsvekt, jevnlige veterinærkontroller, vaksiner, parasittkontroll, tannhelse og et fôr tilpasset alder og aktivitetsnivå har stor betydning for helsen på lang sikt.

Ansvarlige oppdrettere bruker gjerne en kombinasjon av tester anbefalt av nasjonale raseklubber. Gode spørsmål til oppdretter kan være:

- Hvilke helsetester er gjort på foreldrene, og kan jeg få se resultatene?  
- Hvor gamle blir hundene i linjene deres vanligvis, og hvilke helseproblemer har dere vært borti?  
- Hvilke råd gir dere nye eiere om fôring, mosjon og forebyggende helsepleie?  

En oppdretter som er åpen, kunnskapsrik og genuint opptatt av rasens velferd, er en viktig medspiller for å gi livet med Gordon setter en best mulig start.

## Historie og opprinnelse

Gordon setter har sine røtter i de karrige landskapene i Skottland, der det var behov for tøffe, værbestandige fuglehunder til jakt på blant annet rype over myr og lyngheier. Settertypene har en felles lang historie, men den varianten som ble til Gordon setter, er særlig knyttet til kennelen til den 4. hertugen av Gordon tidlig på 1800–tallet.

På hertugens gods, Gordon Castle, ble en stamme av sort–tan settere utviklet med nøye utvalg for utholdenhet, god nese og stødig, pålitelig gemytt. Hundene ble verdsatt ikke bare for skjønnheten, men for evnen til å arbeide lange dager under tøffe forhold, dekke store områder i moderat tempo og «sette» fugl ved å fryse i en karakteristisk stilling for å vise jegeren hvor fuglen lå.

Det finnes ulike teorier om opphavet til Gordon setterens farge og bygning. Historiske kilder nevner mulige innslag av collie, blodhund og andre lokale brukshunder, ettersom oppdrettere eksperimenterte for å få en hund som både var tiltalende å se på og fungerte stabilt i arbeid. Over tid utviklet det seg en gjenkjennelig type: tyngre og mer kraftfull enn de andre setterrasene, med rolig besluttsomhet og en dyp sort og tan pels.

Rasen spredte seg etter hvert utenfor Skottland og ble populær i andre deler av Storbritannia, senere også i Europa og Nord–Amerika. De første rasestandardene kom på 1800–tallet, og etter hvert ble Gordon setter anerkjent som egen rase, adskilt fra engelsk og irsk setter. Selv om det fantes regionale forskjeller i foretrukket arbeidstil og detaljer i eksteriøret, var kjernen den samme: en allsidig fuglehund med stort mot og stor utholdenhet.

I dag brukes Gordon setter fortsatt som jakthund i mange land, særlig blant entusiaster som verdsetter tradisjonelt fuglehundarbeid. Samtidig har rasen fått en solid plass som lojal familiehund og deltaker i ulike hundesporter. Mange Gordons hevder seg i jaktprøver, apport– og jaktprøver, lydighet, rally, nesearbeid og agility.

Balansen mellom å bevare bruksegenskapene og å møte forventningene til familiehund er en løpende utfordring for raseklubber og oppdrettere. Raseorganisasjoner i flere land arrangerer jakt– og treningsdager, working tests og informasjonsmøter for å bevare Gordon setterens jaktheritage samtidig som de fremmer ansvarlig hundehold. I dag beundres Gordon setter over hele verden som en vakker, gjennomtenkt og kapabel hund som bærer med seg et stykke skotsk historie inn i moderne hjem og jaktmarker.

## Å leve med rasen

Å leve med en Gordon setter er svært givende for mennesker som ønsker en aktiv, intelligent hund som er tett involvert i hverdagen. Dette er ikke en rase som passer godt til et veldig stillesittende liv eller for eiere som er borte fra hjemmet store deler av dagen, de fleste dager i uken. Før man anskaffer en Gordon setter, er det lurt å vurdere hvor godt rasens behov passer med egne rutiner, boforhold og langsiktige planer.

Tenk først gjennom tid og aktivitetsnivå. En Gordon trenger daglig mosjon uansett vær. Det behøver ikke være hard trening hver dag, men krever en forpliktelse til:

- Minst to skikkelige turer eller lufteturer daglig  
- Muligheter for å løpe løs i trygge områder der regelverket tillater det  
- Jevnlig trening, lek og mentale utfordringer  

Hvis du liker helgeturer i marka, turer på landet, utforsking av skog og strand eller å delta i hundeaktiviteter, kan en Gordon setter være en ideell turkamerat. Leilighetsliv kan fungere for en godt trent, voksen Gordon, men tilgang til trygge uteområder og en tydelig mosjonsplan er helt avgjørende. Hus med inngjerdet hage gjør ting enklere, ettersom mange Gordons har sterk interesse for lukter og gjerne vandrer av gårde om de får sjansen.

Økonomisk bør nye eiere planlegge for mer enn bare kjøpspris eller adopsjonsgebyr. Løpende utgifter inkluderer gjerne:

- Kvalitetsfôr tilpasset en middels stor, aktiv hund  
- Rutinemessig veterinærbehandling, vaksiner og parasittkontroll  
- Forsikring eller en spareordning til uforutsette veterinærutgifter  
- Pelspleieutstyr og eventuell profesjonell grooming  
- Kursavgifter, klubbkontingenter og aktivitets– og hjernetrimleker  
- Utskiftning av bånd, halsbånd, seler, senger og annet utstyr etter behov  

Avhengig av land og forsikringsnivå kan de årlige kostnadene bli betydelige, særlig de første årene når man investerer i kurs og utstyr. God planlegging gjør det lettere å ta fornuftige valg senere.

Nyttig utstyr for å bo komfortabelt med en Gordon setter inkluderer en godt tilpasset sele eller et solid halsbånd, et sterkt bånd, en langline for innkallingstrening og en behagelig seng på et rolig sted der hunden får være i fred. Mange eiere opplever at et bur, brukt positivt, hjelper ved renslighetstrening og gir hunden en trygg «hule». I bil er et sikkert bur eller en godkjent bilsele viktig for trygg transport til turer, trening og veterinær.

Innendørs er Gordon setter som oftest rolig og avslappet når den har fått nok aktivitet. Den ligger gjerne i nærheten av familien eller krøller seg sammen på en yndlingsplass. De trives ofte med faste rutiner og kan bli urolige i svært kaotiske hjem. Klare regler fra starten, jevne forventninger og milde, men tydelige grenser forebygger problemer som snoking på kjøkkenbenker, for røff lek eller vedvarende bjeffing ut vinduet.

Sosial kontakt er svært viktig. Gordon settere trives dårlig hvis de stort sett står i kennel eller er alene mesteparten av dagen. Mange kan lære å håndtere en vanlig arbeidsdag hvis de får en god morgentur, litt selskap midt på dagen og aktive kvelder, men de fungerer aller best i hjem der noen er til stede en betydelig del av dagen. Systematisk alenetrening fra valpestadiet, med korte og positive fravær, hjelper til å forebygge separasjonsproblemer.

For eiere som virkelig forstår og verdsetter behovene deres, gir Gordon setteren mye tilbake. De er morsomme og uttrykksfulle hunder med et dypt blikk og en stille måte å søke nærhet på som mange beskriver som nesten menneskelig i varmen. De gir et aktivt friluftsliv, en rolig tilstedeværelse innendørs og et partnerskap som – med god omsorg og forpliktelse – kan vare i mange år og skape minner for livet.

Gordon setter

Gordon Setter Club of the United Kingdom

Deutscher Setter Club e.V. (Germany)

Svenska Gordonsetterklubben (Sweden)

Norsk Gordonsetter Klub (Norway)

Gordon setter er en kraftig, skotsk fuglehund med svart og tan, silkeaktig pels, avlet for utholdenhet i krevende terreng. Den er intelligent, sensitiv og lojal, knytter seg tett til familien, trenger rikelig med daglig mosjon, vennlig og konsekvent trening, jevnlig pelsstell og nøye helsesjekk.

Aussiedoodle vs Gordon setter

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser