## Kjappe fakta

- Svært intelligent blanding av Australian Shepherd og Puddel, ofte omtalt som en “firbeint flinkis”  
- Vanligvis veldig kjærlig og menneskeorientert, knytter seg ofte ekstra sterkt til én person, men elsker gjerne hele familien  
- Finnes i mange ulike pelsvarianter og farger, fra stramme krøller til løse bølger, og fra klassisk merle til ensfargede nyanser  
- Trives best med hjernetrim og et aktivt liv, og er ofte rågod i hundesport som agility, lydighet og triksetrening  
- Røyter lite hos mange individer, men har likevel en pels som krever mye vedlikehold, jevnlig stell, klipp og pleie  

## Utseende og pels

Siden Aussiedoodle er en blandingshund, varierer utseendet mer enn hos mange raserene hunder, men en del trekk går igjen. De fleste Aussiedoodler er middels store, men det finnes også mini- og til og med toy‑varianter når oppdrettere bruker mindre pudler. En typisk standard Aussiedoodle er omtrent 38–51 cm høy ved skulderen og veier alt fra ca. 13 til 30 kg, avhengig av størrelsen på foreldrene. Kroppen er som regel velbalansert og atletisk – den ser klar ut for action heller enn tung eller finbygd. Kroppslinjen er svakt rektangulær, med rett rygglinje, dyp brystkasse og sterke, rette bein som gir smidig bevegelse.

Hodet kombinerer ofte den myke, vennlige uttrykksformen til Australian Shepherd med puddelens eleganse. Ørene er middels lange og sitter høyt nok til å gi et våkent, oppmerksomt uttrykk. De henger som regel inntil hodet, med fjæret eller krøllete pels. Øynene kan være brune, blå eller en miks av begge, og hos merle‑Aussiedoodler er marmorerte eller flerfargede øyne ikke uvanlig. Snuten er vanligvis middels lang – ikke like fin og smal som hos en utstillingspuddel, men mer elegant enn på enkelte brukslinjer av Australian Shepherd.

Det er på pels at Aussiedoodler virkelig skiller seg fra hverandre. Du kan finne:

- Løse, rufsete bølger som er myke, litt “tilfeldige” og gir et typisk “teddybjørn‑preg”  
- Middels krøller som kjennes spenstige ut og gir mer beskyttelse mot vær og vind  
- Tette krøller som ligner sterkt på puddelpels, og som kan passe bedre i allergisensitive hjem  

Fargene varierer mye. Vanlige varianter er blue merle, red merle, svart, rød, krem, sjokolade, parti color og trikolor‑kombinasjoner med hvite tegninger og tan‑fargede punkter. Noen Aussiedoodler beholder de karakteristiske mønstrene til Australian Shepherd, mens andre ser mer ut som ensfargede eller tofargede pudler.

Når det gjelder pelsstell, antar mange at “lite røyting” automatisk betyr “lite jobb”. For Aussiedoodler er det som oftest motsatt. Selv de som røyter lite trenger:

- Børsting minst 3–4 ganger i uken med en slicker‑børste og kam for å hindre tover helt inn mot huden  
- Jevnlig klipp rundt øyne, poter og bakpart for komfort og hygiene  
- Full grooming hver 6.–8. uke, enten hjemme hvis du er trygg på å klippe, eller hos profesjonell hundefrisør  

Uten jevnlig stell kan den vakre pelsen raskt danne tette tover, spesielt bak ørene, i armhulene og under halsbåndet. Disse kan dra i huden og være ubehagelige, så forebygging er viktig. Eiere bør venne valpen til pelsstell tidlig ved å koble det med godbiter, rolig ros og korte, positive økter. Mange familier synes det er mye enklere å holde pelsen i en middels lang “valpeklipp” enn å ha den lang og flytende – særlig på aktive hunder som elsker gjørme, snø og eventyr.

## Temperament og personlighet

Aussiedoodler beskrives ofte som kjærlige, smarte og utrettelig entusiastiske. De arver som regel en blanding av Australian Shepherdens høye energi og fokus, kombinert med puddelens skarpe intelligens og sosiale vesen. Resultatet er en hund som trives best med samspill og meningsfulle aktiviteter. En Aussiedoodle er ikke typen som er fornøyd med å sove hele dagen og kun ta en rolig kveldstur rundt kvartalet. De er “gjørere” og tenkere – ofte problemløsere – som liker å være midt i familielivet.

Med mennesker er Aussiedoodler vanligvis varme og vennlige, noen ganger nesten litt intense. Mange elsker å hilse på nye folk og kan bli sjarmerende mottakere for gjester, forutsatt at de får tydelige grenser. Hos noen merkes gjeterinstinktet som et sterkt ønske om å holde “flokken” samlet. Du kan se at hunden dytter forsiktig i familiemedlemmer, går i små sirkler, eller prøver å “samle inn” barn som løper i ulike retninger. Denne adferden er sjelden aggressiv, men må veiledes slik at hunden lærer høflige, rolige omgangsformer ved mye bevegelse og høy stemning.

Sammen med barn er en godt sosialisert Aussiedoodle som regel leken og lojal. De elsker ofte aktive unger som kan kaste ball, lære inn triks eller løpe rundt i hagen. Samtidig betyr rask reaksjonsevne og høy energi at man alltid bør ha tilsyn, spesielt med små barn. Enkelte Aussiedoodler kan nippe i hæler eller klær i raske leker – et instinkt fra Australian Shepherd‑siden. Jevnlig trening og å kanalisere dette drivet inn i leker og lydighetsøvelser gjør samspillet tryggere og hyggeligere.

Overfor andre dyr er Aussiedoodler ofte sosiale hvis de fra tidlig alder blir vant til dem. De kan trives godt med andre hunder og til og med katter, selv om entusiasmen deres i starten kan bli i overkant for mer følsomme dyr. Noen linjer kan ha tydelig jaktlyst, så rolige, kontrollerte introduksjoner til mindre dyr som kaniner eller fugler er lurt. Tidlig og positiv sosialisering i ulike miljøer er helt avgjørende. Turer til hundevennlige steder, bilturer og besøk i forskjellige hjem og på offentlige steder bygger en trygg og tilpasningsdyktig voksenhund.

Vanlige utfordringer eiere nevner er:

- Følsomhet for stemmebruk – harde korrigeringer kan gjøre hunden engstelig eller stresset  
- Tendens til kjedsomhet, som gjør at de finner på egen underholdning hvis de ikke får hjernetrim  
- Separasjonsstress hos individer som knytter seg ekstremt sterkt til én person  

Fordi de er så menneskeorienterte, kan Aussiedoodler ha det vanskelig hvis de blir etterlatt alene hjemme i lange arbeidsdager uten selskap, oppgaver eller turhjelp. De trives best i hjem der noen er hjemme ofte, eller der hunden i stor grad får være med på daglige rutiner. Til gjengjeld gir de bemerkelsesverdig lojalitet, stor lærevillighet og en smittende livsglede som mange eiere opplever som svært givende.

## Trening og mosjon

Å trene en Aussiedoodle kan oppleves både som en fryd og en utfordring. De lærer fort – ofte etter bare noen få repetisjoner. Samtidig snapper de også opp mønstre du ikke hadde tenkt å lære dem, som lyden av godbitskapet eller hva du kommer til å gjøre før du selv er klar over det. For å få det beste ut av rasen bør treningen være variert, interessant og bygget på tillit.

Positiv forsterkning fungerer nesten alltid best. Aussiedoodler responderer gjerne veldig godt på:

- Godbiter med ulik verdi – vanlig tørrfôr til enkle oppgaver, ekstra gode godbiter til nye eller vanskelige øvelser  
- Lek med favorittleke som belønning for raske innkallinger eller energisk fotarbeid  
- Rolig, tydelig ros som viser at du er fornøyd uten å gire hunden for mye opp  

Måløs gjentakelse uten mening kan fort bli kjedelig. I stedet for å terpe på “sitt” og “bli” i lange økter, kan du veve trening inn i hverdagen. Be om sitt før du åpner dører, dekk før måltid, et raskt “se på meg” før dere krysser veien, og korte bli‑øvelser mens du tar på skoene. Triksetrening er spesielt gøy for denne rasen. Snurr, bukk, gå slalåm mellom beina, hente ulike leker ved navn – alt dette gir flott hjernetrim og styrker båndet mellom dere.

Når det gjelder mosjon, hører Aussiedoodler generelt til de aktive hundene. En kjapp runde rundt kvartalet er sjelden nok. De fleste friske voksne setter pris på minst 60–90 minutter fysisk aktivitet om dagen, fordelt på morgen og kveld. Det kan være raske turer, løs lek i trygge områder, planlagte apportleker eller jogging sammen med en veltrent eier. Mental mosjon er like viktig. Du kan forebygge kjedsomhet og ødeleggende adferd ved å bruke:

- Aktiviseringsleker eller snusematter ved måltider  
- Små spor‑ eller søksleker hjemme, f.eks. gjemme godbiter eller leker som hunden må finne  
- Korte økter med klikkertrening som bare varer noen minutter, men virkelig utfordrer hodet  

Mange Aussiedoodler er naturtalenter i hundesport. Agility passer deres fart og atletiske kropp ypperlig. Lydighet og rally gir rom for fokus og presisjon. Hundedans (canine freestyle) utnytter deres kjærlighet til bevegelse og tett samarbeid med fører. Selv om du aldri vil konkurrere, gir kurs i slike aktiviteter god sosialisering, struktur og moro.

Vær forsiktig med belastning mens hunden vokser. Høypulsaktiviteter og lange løpeturer bør vente til leddene er ferdig utviklet, gjerne 12–18 måneder avhengig av størrelse. I valpetiden er flere korte, rolige turer og mye fri lek på mykt underlag tryggere enn intens hopping, hindertrening eller løping ved sykkel.

Hvis Aussiedoodler ikke får nok fysisk og mental stimulering, kan frustrasjonen vise seg i form av tygging, graving, bjeffing eller at de “gjetere” familen. Med riktige utløp for energien er de derimot ofte mønsterelever som elsker å lære og ser ut til å kose seg med å ha en jobb.

## Helse

Som kryssing mellom to etablerte raser har Aussiedoodlen et bredere genetisk utgangspunkt, men den kan likevel arve ulike helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere prioriterer helse og tester avlsdyrene på både Australian Shepherd‑ og puddel‑siden. Som valpekjøper bør du alltid spørre om dokumentasjon på tester og resultater før du bestemmer deg.

Noen av de mest omtalte helseutfordringene hos Aussiedoodle er:

- Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, som kan gi smerter og senere leddgikt  
- Øyelidelser som progressiv retinal atrofi (PRA), grå stær og collie eye anomaly i enkelte linjer  
- Epilepsi, som gir anfall og krever livslang oppfølging  
- Stoffskifteproblemer (f.eks. lavt stoffskifte) som kan påvirke vekt, energinivå og pels  
- Allergier og hudproblemer, som kan gi kløe, ørebetennelser eller mage/tarm‑plager  

Australian Shepherd kan bære merle‑genet, som gir den karakteristiske marmoreringen i pelsen. Når to merle‑hunder pares, er det risiko for “double merle”‑valper, som kan bli døve, blinde eller få alvorlige øyedefekter. Seriøse Aussiedoodle‑oppdrettere unngår alltid merle x merle‑paringer og kan forklare hvordan de jobber trygt med fargegenetikk.

Anbefalt helsetesting for avlsdyr inkluderer ofte hofte- og albueundersøkelse gjennom anerkjente ordninger, øyelysning hos veterinærspesialist, samt DNA‑tester for sykdommer som finnes i begge foreldreraser. Slike tester kan ikke garantere at alle valper blir hundre prosent friske, men de reduserer risikoen betydelig og viser at oppdretteren tar helse på alvor.

Forventet levealder ligger ofte rundt 11–14 år, og enkelte lever lenger ved godt stell. Vektkontroll er viktig for helsa på lang sikt. Fordi rasen ofte er matmotivert, er det lett å gi for mange godbiter. Å følge med på holdet, gi et balansert fôr og justere porsjoner etter aktivitetsnivå er enkle grep som skåner ledd og organer.

Regelmessig veterinæroppfølging er nødvendig. Årlige helsesjekker, vaksiner etter anbefaling, tannkontroller og parasittforebygging gir bedre livskvalitet. Tannhelse blir ofte oversett, men tannstein og tannkjøttbetennelse kan gi smerter og påvirke den generelle helsen. Å venne Aussiedoodlen til tannpuss fra den er ung, forebygger mange problemer.

Mental helse er også helse. Aussiedoodler er følsomme, og kronisk kjedsomhet eller ensomhet kan føre til stressrelatert atferd. Godt selskap, trening og miljøberikelse reduserer risikoen for angst, overdreven slikking, tygging eller rastløs vandring.

For deg som vurderer valp, er noen viktige helse‑spørsmål til oppdretter:

- Hvilke helsetester er gjort på foreldrene, og kan jeg se kopi av resultatene?  
- Kjenner du til arvelige problemer i linjene dine, og hvordan jobber du for å redusere risikoen?  
- Hvordan sosialiserer du valpene og forbereder dem på nye hjem, også mentalt?  

Med gjennomtenkt avl, forebyggende stell og en aktiv livsstil vil de fleste Aussiedoodler ha mange år som livlige, sosiale familiehunder.

## Historie og opprinnelse

Aussiedoodle er en del av en relativt moderne trend med bevisste blandingshunder, ofte kalt “designer dogs”. Mens Australian Shepherd og puddel har eksistert som raser i lang tid, ble målrettet kryssing av disse to for å skape Aussiedoodle populært først mot slutten av 1900‑tallet og begynnelsen av 2000‑tallet, særlig i Nord‑Amerika. Målet var å kombinere puddelens intelligens, trenbarhet og mer røytesvake pels med Australian Shepherdens gjeterinstinkt, atletiske kropp og sterke lojalitet.

Australian Shepherd har et litt misvisende navn. Til tross for henvisningen til Australia utviklet rasen seg hovedsakelig i USA som en allsidig gårds- og gjeterhund, spesielt i veststatene. Den ble verdsatt for utholdenhet, sterkt gjeterinstinkt og problemløsningsevne, og senere også som livlig og trofast familiehund.

Puddelen forbindes gjerne med elegante utstillinger og forseggjort klipp, men har sin bakgrunn som vannapporterende jakthund. Enten den opprinnelig kommer fra Tyskland eller Frankrike, ble puddel avlet fram som en smart og samarbeidsvillig hund som kunne hente vilt fra vann. Over tid gjorde den allergivennlige, krøllete pelsen og skarpe hjernen rasen populær som selskapshund og sportshund, og tre størrelser ble anerkjent: standard, dverg og toy.

Ved å kombinere disse to rasene håpet oppdrettere på en familievennlig hund som:

- Røyter mindre enn en typisk Australian Shepherd  
- Beholder arbeidslyst og kroppsbygning som egner seg for sport og friluftsliv  
- Har svært høy intelligens og trenbarhet  

Etter hvert som interessen økte, fikk Aussiedoodle tilhengere ikke bare i Nord‑Amerika, men også i Europa og andre deler av verden. Siden det er en blandingshund, er Aussiedoodle ikke formelt anerkjent som rase av de store kennelklubbene, og typen varierer fortsatt i både størrelse og pels. Noen oppdrettere satser på førstegenerasjonskryss (ren Australian Shepherd x ren puddel). Andre jobber med flergenerasjonslinjer og selekterer for spesifikke egenskaper som pels, gemytt eller størrelse.

I dag holdes Aussiedoodler hovedsakelig som selskapshunder og aktive familiehunder. Kombinasjonen av skarp hjerne og samarbeidsvilje gjør dem populære i lydighets- og agilitymiljøet, og noen fungerer som terapihunder takket være den intuitive, menneskefokuserte personligheten. Du kan møte Aussiedoodler på besøk i omsorgsboliger, i leseprosjekter med barn, eller sammen med mennesker som har nytte av emosjonell støtte.

Fordi rasen fortsatt er i utvikling, spiller eiere og oppdrettere en viktig rolle i hvordan den vil se ut fremover. Ansvarlig avl, åpenhet om helse og temperament, og nøye valg av egnede hjem bidrar til en mer stabil og forutsigbar Aussiedoodle‑populasjon over tid. Foreløpig er Aussiedoodlen en dynamisk, i stadig utvikling blanding som kombinerer to høyt verdsatte brukshunder til en moderne, menneskenær følgesvenn.

## Å leve med rasen

Å leve med en Aussiedoodle beskrives ofte som å dele hverdagen med en glad, energisk venn som aldri går tom for ideer. De vil gjerne være med på alt – fra morgenrutiner til helgeturer. Dette er fantastisk for mennesker som ønsker en interaktiv kompanjong, men det krever også en reell investering i tid, oppmerksomhet og ressurser.

Nye eiere bør være forberedt på en valp som både er smart og livlig. Det første året vil du bruke mye tid på grunntrening, sosialisering og passe mengde mosjon. Hverdagen med en ung Aussiedoodle kan innebære:

- Flere korte treningsøkter fordelt utover dagen  
- Overvåket lek for å kanalisere energi og hindre tygging på møbler eller sko  
- Regelmessig pelsstelltrening for å etablere gode rutiner  

En voksen Aussiedoodle trenger som oftest en ganske fast struktur i hverdagen. Mange fungerer best med aktivitet om morgenen, litt hjernetrim i løpet av dagen og en ny runde mosjon eller lek på kvelden. Hvis du er borte mange timer hver dag, bør du vurdere hundelufter, hundebarnehage eller fleksible jobbordninger. Dette er sjelden en hund som trives som “hagehund” med minimalt sosialt samvær.

Økonomisk kan en Aussiedoodle ligge på nivå med – eller noe over – andre middels store, aktive raser, særlig på grunn av pelsstell. Årlige kostnader kan omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset størrelse og aktivitetsnivå  
- Rutinemessig veterinæroppfølging, vaksiner, parasittmidler og eventuelt forsikring  
- Profesjonell grooming hver 6.–8. uke hvis du ikke steller pelsen selv  
- Treningskurs eller hundesport, spesielt de første årene  

Utstyr som ofte fungerer godt for Aussiedoodler er en godt tilpasset sele til tur, et sterkt men lett bånd, og en komfortabel seng i et rolig hjørne. Fordi de liker mentale utfordringer, er et utvalg aktiviseringsleker, interaktive matskåler og solide tyggeleker gull verdt. Mange investerer også i lange treningsliner for trygg innkallingstrening og refleks/lysutstyr til turer i mørket – Aussiedoodler har ofte energi nok også på kveldstid.

Når det gjelder boforhold, kan Aussiedoodler tilpasse seg mye – fra hus med hage til godt organiserte leiligheter – så lenge mosjon og stimulering tas på alvor. En trygg inngjerdet uteplass er ideelt for fri lek, men erstatter ikke turer og planlagte aktiviteter. Inne vil de vanligvis være der familien er, heller enn å ligge isolert i et annet rom.

Familier som vurderer Aussiedoodle bør være ærlige med seg selv om livsstil. Hvis du liker friluftsliv, trening og å inkludere hunden i mye av hverdagen, kan dette være en fantastisk partner. Hvis du ønsker en rolig, lite krevende sofahund, kan en Aussiedoodle fort bli “for mye”. De kommer med entusiasme, humor og masse kjærlighet – men også med gjørmete labber, leker strødd utover gulvet og et våkent blikk som følger med på alt du gjør.

For de rette hjemmene er det svært givende å leve med en Aussiedoodle. Lærevilligheten, den ofte litt tullete humoren og den dype tilknytningen til menneskene sine gir et helt spesielt forhold. Med investering i trening, pelsstell, helse og mange felles aktiviteter får du som regel mange år sammen med en hund som ser oppriktig fornøyd ut med å dele livet ditt.

Aussiedoodle

The Kennel Club (UK)

Swedish Kennel Club

Norwegian Kennel Club

Aussiedoodle er en smart og atletisk blanding av Australian Shepherd og puddel. Den er kjærlig, menneskekjær og trives med trening, hundesport og daglig mental og fysisk aktivisering. Pelsen kan variere i krøll og farge, røyter lite og krever hyppig stel­l for å unngå floker.

## Kjappe fakta

- Vennlig, menneskeorientert selskaps­hund som som regel elsker både barn og andre dyr  
- Røytesvakt, fluffy pels som ofte passer i hjem med allergikere, men som krever jevnlig stell  
- Liten, men robust størrelse som passer i leilighet, men som også trives i en aktiv familie  
- Intelligent og lærevillig, men følsom og lite glad i å være alene  
- En krysning mellom Cavalier King Charles Spaniel og Bichon Frisé, avlet som selskapshund  

## Utseende og pels

Cavachon er en liten selskaps­hund med et mykt, tiltalende uttrykk som mange beskriver som «teddybjørn‑aktig». De fleste voksne blir rundt 28–33 centimeter høye ved skulderen, men størrelsen kan variere noe avhengig av hvilken forelder de ligner mest på. Vekten ligger vanligvis mellom 6 og 11 kilo. Kroppen er kompakt og litt lengre enn høy, og hunden føles overraskende stødig når du løfter den. Dette er ingen skjør leketøyshund, men den er fortsatt liten nok til å bæres ved behov og til å trives i boliger av nesten enhver størrelse.

Hodet er ofte lett rundt med uttrykksfulle, mørke øyne og et åpent, vennlig uttrykk som er en av rasens største sjarmfaktorer. Ørene er som regel middels lange, hengende tett inntil hodet og dekket av myk, bølgete pels. Snuten er middels lang – verken veldig kort eller veldig lang – noe som ofte gir lettere pust enn hos mer flatnesede raser. Helhetsinntrykket er balansert, med myk energi og uten ekstreme trekk.

Pelsen er et av Cavachonens mest særpregede kjennetegn. Takket være Bichon Frisé‑innslaget har de fleste Cavachoner en pels som røyter lite og ofte oppleves mer behagelig i hjem med allergikere. Strukturen er som oftest myk, bølgete eller lett krøllete, med en luftig, fluffy følelse. Enkelte individer får mer rett pels dersom de ligner mer på Cavalier‑siden. Vanlige pelsfarger er:

- Hvit med aprikos‑, tan‑ eller gyldne flekker  
- Hvit med svarte eller sobelfargede flekker  
- Ensfarget krem eller lys aprikos  
- Trikolor‑mønstre lik Cavalier King Charles Spaniel  

Mange Cavachoner lysner eller skifter nyanse noe etter hvert som de vokser til, så en mørk valp kan ende opp som en mer dus, pastellfarget voksen hund. Pelsen vokser gjerne kontinuerlig, og jevnlig vedlikehold er derfor nødvendig for at hunden skal ha det behagelig og se velstelt ut.

Pelsstellet på en Cavachon innebærer daglig, eller i hvert fall flere ganger ukentlig, børsting for å forebygge tover, særlig bak ørene, rundt halsen, under beina og i beheng på ben og hale. En karde kombinert med en metallkam fungerer godt til å komme gjennom den myke underulla. Mange eiere velger å klippe eller trimme hunden hver 6.–8. uke hos profesjonell hundefrisør. En praktisk «pet trim» rundt ansikt, poter og hygieneområder holder skitt borte og gjør hjemme­stellet enklere.

Rutinemessig pelsstell bør også omfatte:

- Regelmessig kontroll og skånsom rens av ørene, siden hengende ører lett holder på fukt  
- Tørking rundt øynene hvis hunden har tendens til tåreflekser og misfarging  
- Kloklipp hver tredje–fjerde uke, eller ved behov  
- Tannstell, for eksempel tannbørsting eller tyggeprodukter – små raser har ofte tettstilte tenner  

Med gode rutiner holder Cavachonens pels seg myk, ren og behagelig å leve med, og mange opplever at stellestundene blir en rolig og hyggelig måte å knytte bånd til hunden på.

## Lynne og personlighet

Cavachon er først og fremst en selskapshund. Den trives aller best sammen med mennesker og knytter seg ofte sterkt til familien sin. I hverdagen er de fleste Cavachoner kjærlige, blide og ivrige etter å være med på det som skjer. De følger ofte yndlingspersonen sin fra rom til rom, legger seg nær deg når du hviler, og hilser som regel gjester med logrende hale og våkent blikk.

I familier kommer Cavachonen ofte virkelig til sin rett. Den er som regel mild og tålmodig med barn, særlig når barna lærer å håndtere hunden med respekt. Den lille størrelsen og myke væremåten passer best til roligere lek, som å kaste en myk leke eller øve på triks inne. Med helt små barn er det viktig med tilsyn begge veier: Hunden må være trygg på at den ikke blir håndtert hardt, og barnet trenger veiledning i å behandle en liten hund varsomt. Mange familier opplever at litt eldre barn og Cavachoner blir nære lekekamerater og kosepartnere.

Overfor andre hunder og husdyr er Cavachonen ofte vennlig og tolerant. Tidlig sosialisering hjelper den til å utvikle gode manerer og trygghet. De fleste liker andre hunder i parken eller på kurs, og mange trives godt sammen med en annen hund – eller til og med en katt – i hjemmet. Introduksjoner bør alltid være rolige og gradvise, og positive erfaringer med ulike dyr og mennesker fra valpestadiet er en stor fordel. Den milde naturen gjør at Cavachonen oftere vil unngå konflikter enn å starte dem.

Til tross for sitt milde lynne kan Cavachonen by på noen utfordringer. Den sterke tilknytningen til mennesker gjør at den kan være utsatt for separasjonsangst hvis den ofte må være alene i mange timer. En ensom Cavachon kan begynne å bjeffe, ule eller ødelegge ting. De trives best i hjem der noen er hjemme store deler av dagen, eller der man kan ordne med hundepass, dagpark eller en pålitelig person som kommer innom. Å lære hunden fra ung alder at alenetid er trygt og positivt er svært viktig.

Noen Cavachoner kan også utvikle tendens til å bjeffe på lyder, forbipasserende utenfor vinduet eller ukjente lyder. Dette skyldes oftere årvåkenhet og et ønske om å «si fra» enn egentlig aggressivitet. Skånsom trening, nok mosjon og å unngå å belønne bjeffing med ekstra oppmerksomhet kan dempe denne atferden. En Cavachon som er passe sliten og mentalt fornøyd, er som regel en rolig og avslappet inne­hund.

Alt i alt passer Cavachonen best for mennesker som ønsker en kjærlig, tett på og sosial hund – ikke et svært selvstendig dyr. Den responderer best på vennlighet og tydelighet. Harde tak eller hevede stemmer kan lett gjøre den utrygg og føre til nervøs atferd. Med trygghet, omsorg og god veiledning utvikler Cavachonen seg som regel til en selvsikker, lykkelig liten hund som sprer varme og glede i hverdagen.

## Trening og mosjon

Cavachon er en klok og mottakelig rase som vanligvis liker å lære. Den tar raskt til seg nye signaler og vil ofte svært gjerne samarbeide, spesielt når trening oppleves som lek. Følsomheten og menneskefokuset gjør den godt egnet til positive treningsmetoder. Den responderer godt på ros, mild stemmebruk, små godbiter og lek. Streng behandling, straff eller høye irettesettelser kan lett dempe motivasjonen og svekke tilliten.

Grunntrening bør starte tidlig. Unge Cavachoner har godt av korte, lekne økter som dekker viktige ferdigheter som:

- Å reagere sikkert på navnet sitt  
- Sitt, dekk og bli  
- Gå pent i bånd uten å trekke hele tiden  
- Innkalling, også med lette forstyrrelser  
- Å kunne legge seg og slappe av på teppe eller seng på kommando  

Fordi Cavachoner gjerne er både sosiale og nysgjerrige, er god innkalling spesielt viktig før de får løpe løse i sikre områder. Bruk ekstra gode godbiter, blid kroppsspråk og en glad stemme når du roper inn. Jevnlig trening fra valpealder kan spare deg for mange bekymringer senere.

Selv om Cavachon er en liten hund, trenger den daglig mosjon for å holde seg sunn og i balanse. En typisk voksen Cavachon vil som regel være fornøyd med en kombinasjon av:

- To–tre kortere turer som til sammen gir rundt 45–60 minutter om dagen  
- Litt løs lek i en trygg hage eller inngjerdet område  
- Innendørsaktiviteter som drakamp, gjemsel eller apport med myke leker  

De er tilpasningsdyktige. En roligere dag med kortere runder går fint innimellom, men over tid trives de best med en jevn og forutsigbar aktivitetsrytme. For lite mosjon kan gi rastløshet, overvekt eller atferdsproblemer som mye bjeffing eller tygging. Samtidig er de ingen utholdenhetsatleter; lange, harde løpeturer eller svært krevende fysisk trening kan belaste leddene. Ofte er det bedre med hyppig, moderat aktivitet kombinert med mental stimulering.

Mental aktivisering er minst like viktig som fysisk mosjon. Cavachoner liker aktivitetsleker, enkle nesearbeidsøvelser og triksetrening. Å lære den å snurre rundt, gi labb, rulle rundt eller gå slalåm mellom beina dine holder hjernen i gang og styrker forholdet mellom hund og eier. Mange Cavachoner trives også med rolige hundesporter som rallylydighet, enkel agility på lavt nivå eller freestyle, der de kan vise frem sin sjarm og samarbeidsglede.

Renslighetstrening kan kreve litt ekstra tålmodighet, som hos mange små raser – særlig i dårlig vær når en liten hund nødig vil ut. Fast rutine, hyppige lufteturer og rikelig med ros når hunden gjør fra seg ute gir som regel gode resultater. Et takoverbygd område eller en nødløsning med dokasse kan hjelpe noen eiere, men det er fortsatt viktig å oppmuntre til regelmessig lufting ute.

Kort oppsummert: Cavachoner trenger ikke timer med hard trening, men de trenger daglig, meningsfull aktivitet og trening. De trives best når de får bruke hodet, bevege seg jevnlig og oppleve at de er en naturlig del av familiens hverdag. Med riktig tilnærming blir treningen en hyggelig fellesaktivitet som hjelper Cavachonen å bli en veloppdragen, trygg følgesvenn.

## Helse

Som krysning mellom Cavalier King Charles Spaniel og Bichon Frisé kan Cavachonen arve både styrker og svakheter fra begge sider. Ansvarlig avl og opplyste eiere kan gjøre stor forskjell for enkeltindivider, så det er nyttig å kjenne til de viktigste helseaspektene.

Et av de mest omtalte problemene fra Cavalier‑siden er hjertesykdom, særlig en tilstand som kalles mitralklaffsykdom. Dette er en feil i en av hjerteklaffene som kan føre til bilyd på hjertet og i alvorlige tilfeller hjertesvikt. Noen Cavachoner kan ha redusert risiko dersom oppdretter velger avlsdyr med omhu, men det er fortsatt viktig å være oppmerksom. Regelmessige veterinærkontroller, der hjertet lyttes på, er viktige hele livet, spesielt fra middelalder og oppover.

Ortopediske problemer er et annet område å følge med på. Små hunder kan være utsatt for patellaluksasjon, der kneskålen glir ut av stilling og gir halthet eller «hinking». Hofteleddsdysplasi, som ofte forbindes med større raser, kan også forekomme. Fornuftig mosjon i vekstperioden, å unngå overvekt og ikke oppmuntre til mye hopping ned fra møbler, kan bidra til å skåne leddene. Hvis en oppdretter kan vise til helsetester for hofter og knær hos avlsdyrene, er det et godt tegn.

Fra Bichon‑siden kan enkelte Cavachoner få hud‑ og allergiproblemer, fra kløende hud til gjentatte ørebetennelser. Godt fôr, regelmessig pelsstell og tidlig veterinærhjelp når symptomer oppstår, kan holde dette i sjakk. Noen Cavachoner har også tendens til tåreflekser og misfarging under øynene, som kan henge sammen med øyets form, tette tårekanaler eller lett irritasjon. Skånsom rengjøring og sjekk hos veterinær hvis det er uttalt, kan bli en del av rutinepleien.

Øyesykdommer som katarakt (grå stær) eller netthinneproblemer kan forekomme hos begge foreldreraser, så øyelysing av avlsdyr er verdifullt. Tannproblemer er også svært vanlig hos små hunder; de har ofte trange tannrekker der plakk bygger seg opp raskere. Daglig eller hyppig tannpuss med hundetannkrem, kombinert med jevnlige tannkontroller, kan ha stor betydning for munnhelsen på sikt.

Når du velger Cavachon‑valp, er det lurt å se etter oppdrettere som er åpne om helse, bruker helsetestede foreldre der det er mulig, og gjerne diskuterer potensielle problemer fra begge involverte raser. Anbefalte helsetester for avlsdyr inkluderer ofte:

- Hjerteundersøkelse utført av veterinær  
- Øyelysing  
- Hofterøntgen og kontroll av knær (patella)  
- Eventuelt relevante gentester for linjer med kjente problemer hos Cavalier eller Bichon  

Forventet levealder for Cavachon ligger vanligvis rundt 12–15 år, og noen blir eldre med god oppfølging. Kosthold, vektkontroll, tannhygiene, mental og fysisk aktivitet samt regelmessig veterinæroppfølging bidrar alle til et sunt liv. Vaksiner, parasittkontroll og tidlig samtale med veterinær om kastrering/sterilisering er også en del av ansvarlig hundehold.

Ingen hund kan garanteres å være helt fri for sykdom, men mange Cavachoner lever aktive, glade liv som høyt verdsatte familiemedlemmer. Ved å kjenne til mulige risikoer og samarbeide tett med veterinær, kan eiere ta fornuftige, forebyggende grep for å støtte hundens helse fra valp til senior.

## Historie og opprinnelse

Cavachon er en relativt moderne blandingsrase som kombinerer to veletablerte små selskapsraser: Cavalier King Charles Spaniel og Bichon Frisé. Små spaniels og «pudderkvaster» har eksistert i Europa i århundrer, men den bevisste krysningen som ga Cavachonen antas å ha startet mot slutten av 1900‑tallet og ble mer kjent på 1990‑ og 2000‑tallet.

Cavalier King Charles Spaniel har røtter i fanghundene til europeisk adel. Disse små spanielene var ettertraktede selskaps‑ og komfort­hunder og er ofte avbildet i malerier ved siden av sine kongelige eiere. Over tid utviklet de seg til den vennlige, milde rasen vi kjenner i dag, med silkemyk pels, store, uttrykksfulle øyne og rolig hengivenhet. Etter hvert som rasen økte i popularitet, har bekymringene for helse – særlig hjertesykdom – økt, og enkelte oppdrettere begynte å utforske kryssinger som kunne forene Cavalierens temperament med robustheten hos andre små raser.

Bichon Frisé har en noe annen bakgrunn. Den stammer fra små middelhavshunder som reiste med sjømenn og levde i havnebyer. Senere ble Bichon en favoritt ved europeiske hoff, før rasen nesten falt helt ut av mote. På 1900‑tallet ble den reddet og videreutviklet av entusiastiske oppdrettere som la vekt på det glade gemyttet, den kritthvite pelsen og den livlige sjarmen. Bichon er kjent for å være leken, robust og ofte noe friskere enn enkelte mer ekstremt avlede miniatyrraser.

Tanken bak Cavachon var å kombinere Cavalierens berømte milde, kjærlige natur med Bichonens glade, røytesvake pels. Oppdrettere og eiere ønsket en liten, kjærlig familiehund som passet moderne liv – inkludert leilighetsliv og travle husholdninger – og som også kunne fungere bedre for enkelte allergikere. Som med mange populære blandinger var de første Cavachonene svært ulike både i utseende og temperament, men etter hvert ble noen fellestrekk vanlige: myk, bølgete pels, varmt lynne og sterkt fokus på menneskelig selskap.

I dag holdes Cavachon nesten utelukkende som selskap‑ og familiehund. De brukes sjelden til tradisjonelle bruksoppgaver, men noen individer utdannes som terapihunder på grunn av sitt vennlige, milde vesen og praktiske størrelse. Du kan møte Cavachoner på besøk i omsorgsboliger, skoler eller sykehus, der den rolige tilstedeværelsen og den kjærlige naturen gir trøst til mennesker i alle aldre.

Cavachon er vanligvis ikke anerkjent som egen rase av de store kennelklubbene, siden den er en bevisst krysning mellom to godkjente raser. Det finnes derfor ingen felles, internasjonal rasestandard. I stedet opererer ulike oppdrettere og klubber med uformelle retningslinjer. Etter hvert som rasen har blitt mer populær, har enkelte oppdrettere begynt med flergenerasjonsavl (Cavachon med Cavachon), mens andre fortsatt lager førstegenerasjonskull fra Cavalier‑ og Bichon‑foreldre.

For potensielle eiere minner Cavachonens historie om at dette er en hund skapt med selskap som hovedformål. Bakgrunnen kombinerer århundrer med fanghund‑tradisjon med en moderne forståelse av hva familier ofte søker i en familiehund. Når den velges og oppfostres med omtanke, gjenspeiler Cavachonen denne arven som en tilpasningsdyktig, hengiven og svært menneskeorientert liten hund.

## Å leve med rasen

Å leve med en Cavachon betyr å dele hverdagen med en liten, kjærlig «skygge». Den passer inn i mange typer hjem, fra byleiligheter til eneboliger i forstaden, så lenge dens behov for sosial kontakt og mosjon blir ivaretatt. Fremtidige eiere bør være forberedt på en hund som vil være med på det familien gjør. En Cavachon er sjelden lykkelig hvis den ofte parkeres alene i et annet rom. Den vil heller ligge ved føttene dine når du jobber, krype opp i fanget om kvelden og bli med på ærender der hunder er velkomne.

Kravet til innsats er moderat. Cavachoner krever ikke ekstrem mosjon, men de trenger:

- Daglige turer og lekeøkter  
- Jevnlig pelsstell, inkludert profesjonell grooming flere ganger i året  
- Regelmessig trening og mental stimulering  
- Mye selskap og menneskelig kontakt  

Hvis du jobber lange dager borte fra hjemmet, må du planlegge for hundelufter, dagpark eller en pålitelig venn eller familiemedlem som kan hjelpe. Uten nok selskap kan en Cavachon bli urolig eller utvikle uønsket atferd. For personer som jobber hjemmefra, pensjonister eller familier med varierte tidsplaner er Cavachon derimot ofte et svært godt valg.

Økonomisk innebærer det å eie en Cavachon både startkostnader, som prisen for en godt avlet valp, vaksiner, ID‑merking og eventuell kastrering/sterilisering. På sikt bør du regne årlig budsjett til:

- Hundefôr av god kvalitet  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner  
- Forebygging mot parasitter  
- Hundeforsikring, som kan være svært nyttig ved uventet sykdom eller skade  
- Profesjonell grooming hver 6.–8. uke  
- Jevnlig utskifting av leker, senger og annet utstyr  

Pelsstellet er verdt å understreke. Selv med en enkel «pet trim» trenger Cavachon regelmessig profesjonell klipp, i tillegg til børsting hjemme. Eiere som liker stell, opplever ofte denne delen som hyggelig. De som derimot misliker børsting eller hyppige turer til hundefrisør, kan oppleve det som en belastning. Å tenke gjennom dette på forhånd kan forhindre skuffelser.

Nyttig utstyr til en Cavachon er blant annet en god, komfortabel sele og et lett, solid bånd til turbruk. Mange foretrekker sele for å unngå press på nakke og hals hos små hunder. En myk seng i et stille hjørne, pluss en hvileplass der familien oppholder seg mest, gir hunden valgmuligheter for ro. Aktiviseringsleker, tyggebein og fôringsspill hjelper med å holde den mentalt aktiv, spesielt når du selv er opptatt.

Siden Cavachon er liten, er sikkerhet i hjemmet viktig. Grinder i trapper, sikre gjerder i hagen og forsvarlig oppbevaring av rengjøringsmidler og mat reduserer ulykkesrisikoen. Å lære barn å respektere hundens plass – særlig når den hviler eller spiser – bygger gjensidig tillit. Forutsigbar rutine, klare grenser og vennlige regler om hopping, tiggeri ved bordet og bjeffing ved vinduer gjør det lettere for Cavachonen å bli et høflig familiemedlem.

Å reise med Cavachon er ofte relativt enkelt takket være størrelsen. En sikker bur‑ eller reisekasse i bilen er viktig for trygg transport. Mange Cavachoner tilpasser seg nye miljøer raskt så lenge de er sammen med familien sin, og de liker ofte å være med på ferie, besøke venner eller gå på hundevennlige kafeer. Tidlig sosialisering, med bilturer og besøk på ulike steder, gjør hunden tryggere som reisefølge.

I det daglige beskriver de fleste eiere Cavachon som en kjærlig, munter følgesvenn som gir mye glede uten å stille urimelige krav. Det ideelle hjemmet er et der hunden virkelig er et familiemedlem, og der behovet for nærhet, aktivitet og pelsstell er akseptert og ønsket. For den som er forberedt på dette ansvaret, kan livet med en Cavachon bli en svært givende opplevelse som fyller hverdagen med varme, humor og rolig, tassende selskap.

Cavachon

The British Veterinary Association

Förbundet Svenska Brukshundklubben (Sweden)

Cavachon er en liten, robust blanding av Cavalier og Bichon med en myk pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. Den er vennlig og svært menneskeorientert, og passer godt for familier, leilighetsliv og et moderat aktivitetsnivå. Rasens hunder er intelligente, men følsomme, trives dårlig med å være alene lenge og blomstrer med mild trening og mye selskap.

Aussiedoodle vs Cavachon

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser