## Kortfakta

Bichon havanais er en liten FCI-godkjent selskapshund i gruppe 9. FCI oppgir Cuba som opprinnelsesland og beskriver hvordan hundetypen kom dit fra det vestlige middelhavsområdet. Rasestandarden angir en mankehøyde på 23–27 centimeter, med to centimeters toleranse i begge retninger, men ikke noe offisielt vektintervall. Vurder derfor forventet voksenstørrelse ut fra høyde, kroppsbygning, hold og foreldrene fremfor et lovet antall kilo.

Standardens ideal er en oppmerksom, hengiven, glad, vennlig og leken hund. Det er et avlsmål, ikke en garanti for hvordan hvert individ fungerer med barn, fremmede mennesker eller andre dyr. Svenske BPH-data viser tvert imot tydelig atferdsvariasjon innen rasen.

Den lange pelsen er rasens største oppgave i hverdagen. Den må kjemmes helt ned til huden og kan kreve hyppig stell, særlig under overgangen fra valpe- til voksenpels. Lite eller ingen underull gjør ikke Bichon havanais allergifri; allergener fra hunden finnes blant annet i hudpartikler og spytt og varierer mellom individer.

## Utseende og pels

Bichon havanais skal være liten, lavbeint og robust uten å bli tung eller hemmet. Kroppslengden skal forholde seg til mankehøyden omtrent som 4:3. Frambeina skal være rette og parallelle, og bevegelsene lette, spenstige og rettet fremover. Når du vurderer en hund, bør du se fri bevegelse uten tydelig halthet, skjev belastning eller frambein som bøyer seg kraftig utover. Den rikelige pelsen må ikke skjule dårlig funksjon.

Rasestandarden angir 23–27 centimeters mankehøyde. Den oppgitte toleransen utvider det tillatte intervallet til 21–29 centimeter. Standarden angir ingen idealvekt. To hunder med samme høyde kan derfor veie forskjellig på grunn av benstamme, muskelmasse og hold. En hund nær en av yttergrensene er ikke automatisk bedre eller dårligere, men den svenske avlsstrategien beskriver en utvikling mot større og tyngre hunder og understreker at rasen skal beholde sin dverghundkarakter.

Ifølge standarden skal dekkhåret hos en voksen hund være svært langt, omtrent 12–18 centimeter, mykt og rett eller bølget; det kan også danne krøllete lokker. Underullen er svakt utviklet og mangler ofte. Hvitt, fawn, svart, havannabrunt, tobakksbrunt og rødbrunt forekommer, i tillegg til flekker og tantegninger i tillatte farger. Ikke la farge veie tyngre enn helse, mentalitet og god funksjon når du velger valp.

Standarden ønsker pelsen i naturlig stand og tillater ikke at utstillingspelsen klippes til en jevn lengde, med begrensede unntak ved poter, panne og snute. Dette er en regel om rasetypisk utseende, ikke en grunn til å la smertefulle floker sitte. Før en kam gjennom små seksjoner og kontroller spesielt bak ørene, i armhulene, på beina og under sele eller halsbånd. Hvor ofte det trengs, avhenger av pelsens lengde, struktur, fuktighet og hvor lett den floker seg; under pelsbyttet kan daglig gjennomgang være nødvendig.

Venn valpen gradvis til kam, potehåndtering, kloklipp og tannpuss, og ta en pause hvis den blir redd eller stresset. Bad hunden når pelsen trenger rengjøring, og tørk den grundig. Puss tennene daglig med hundetannkrem, siden små hunder oftere får problemer med tannstein og tannløsning.

## Temperament og personlighet

Bichon havanais skal ifølge standarden være oppmerksom, vennlig og leken, men individene møter verden på ulike måter. Standardteksten beskriver et ønsket temperament. Den skal ikke brukes som bevis på at en valp automatisk blir barnevennlig, stille, uredd eller enkel for en førstegangseier.

Svenska Kennelklubbens BPH-analyse fra 2026 omfatter 233 beskrevne bichon havanais. Blant de deltakende hundene var det stor variasjon i hvor intenst de hilste på fremmede, hvor mye de lekte, hvor nysgjerrige de var, og hvordan de reagerte på ustabile underlag. Mange viste liten sosial frykt og truet ikke fremmede, men materialet omfattet bare rundt 1,5 prosent av svenskfødte hunder fra de analyserte fødselsårene. Resultatene beskriver derfor de deltakende hundene, ikke alle bichon havanais.

BPH er en beskrivelse, ikke en prøve som hunden blir godkjent eller underkjent på. Be om å få se hele resultatet til foreldrene og vurder de enkelte reaksjonene. Møt valpens mor i hjemmemiljøet og se om hun kan hilse, velge bort kontakt og hente seg inn etter noe uventet uten langvarig frykt eller stress.

Små barn og hunden trenger tilsyn av en voksen, og hunden trenger et skjermet hvilested. Den lille kroppen kan bli skadet av hardhendt lek selv om hunden selv søker kontakt. Introduksjoner til hunder og katter bør skje gradvis, med avstand, fluktveier og mulighet til å skille dyrene. Tidligere erfaringer og den enkelte hundens sosiale ferdigheter betyr mer enn rasenavnet.

## Trening og mosjon

Bichon havanais trenger daglig bevegelse, mental aktivitet og trening i å finne ro. Det finnes ikke et godt dokumentert antall minutter som passer alle. Tilpass turer, lek og annen belastning til alder, kondisjon, helse, vær og restitusjon.

Rasen ble utviklet for selskap og liker ofte samarbeid. Nesearbeid, triks, hverdagslydighet, rallylydighet og tilpasset agility kan gi god variasjon, men konkurranse er ikke nødvendig. Prioriter innkalling, å gå pent i bånd, vente, slippe gjenstander, la seg undersøke og slappe av mens noe skjer i nærheten. Bruk belønningsbasert trening med tydelige kriterier, og unngå fysisk eller psykisk tvang.

Oppmerksomheten kan vise seg som bjeffing når noen går i trappeoppgangen, eller når hunden forventer aktivitet. Reduser unødvendig vakthold ved vinduer og dører, belønn ro og gi hunden en tydelig alternativ oppgave. Tren også pelsstell og korte stunder alene som egne ferdigheter fra starten. Renslighetstrening bygges med hyppige muligheter til å gå ut, tilsyn og belønning, ikke straff eller en antakelse om at rasen er vanskelig å trene.

## Helse

Den svenske rasspesifikke avlsstrategien beskriver bichon havanais som en relativt frisk rase, men et trygt valpekjøp krever fortsatt kontroll av anbefalinger og faktiske resultater. Gjeldende registreringsregler fra Svenska Kennelklubben har ikke noe rasespesifikt nivå 2- eller 3-krav for patella, øyne eller hjerte hos bichon havanais. Det betyr ikke at undersøkelsene er uviktige. Raseklubbens anbefalinger er mer omfattende og må skilles fra formelle vilkår for å registrere et kull.

Raseklubben anbefaler at avlsdyr patellaundersøkes etter ett års alder og har resultat uten anmerkning. Den anbefaler også øyelysing omtrent årlig fra ett års alder til minst seks år, med et resultat som ikke er eldre enn ett år ved paring, samt hjerteundersøkelse uten anmerkning før paring. Anbefalingene er vilkår for raseklubbens valpeformidling, men er ikke det samme som et SKK-registreringskrav.

Be om hundenes registreringsnumre, og kontroller resultat, dato og faktisk status i SKK Avelsdata. Ordet «helsetestet» er ikke nok. Patellastatus kan registreres fra tolv måneders alder og graderes fra 0, normal, til 3, permanent luksasjon av kneskålen. Selv et godt individuelt resultat bør leses sammen med opplysninger om foreldre, søsken og tidligere avkom, fordi familiebildet gir mer informasjon enn én undersøkelse.

Rette frambein og frie bevegelser er viktig for helsen, ikke bare for utstillingsresultater. Den svenske avlsstrategien fremhever bøyde frambein, enkelte tilfeller av forkortet albuebein, såkalt short ulna, samt ryggsmerter og skiveprolaps. En studie av 355 norske havanais fant en sammenheng mellom en FGF4-variant på kromosom 18 og beinlengde/frambeinsform. Studien viser en sammenheng i den undersøkte populasjonen, men ikke at hver hund med varianten får kliniske problemer, eller at en bestemt DNA-test er et svensk krav.

Se hunden gå og vende, kontroller at den belaster frambeina jevnt, og spør om halthet, smerte, ryggproblemer og operasjoner hos nære slektninger. Spør også om tilbakevendende øyeproblemer, bilyd på hjertet og langvarig kløe eller andre hudproblemer, siden den svenske avlsstrategien tar opp disse områdene. En veterinær skal vurdere symptomer; en oppdretter bør kunne vise hva som faktisk er undersøkt, og hvorfor.

## Historie og opprinnelse

Bichon havanais har en dokumentert forbindelse til både det vestlige middelhavsområdet og Cuba. FCI-standarden beskriver hvordan små selskapshunder utviklet seg langs kysten av Spania og Italia og tidlig ble tatt med til Cuba av italienske sjøkapteiner. Cuba er oppgitt som opprinnelsesland, mens FCI har ansvaret for standarden.

De gamle kubanske blodslinjene forsvant på øya, men etterkommere overlevde i USA og ble brukt til å bygge opp den moderne populasjonen. Den svenske rasspesifikke avlsstrategien beskriver en svært liten grunnleggerpopulasjon, noe som forklarer hvorfor genetisk variasjon og begrenset bruk av enkelte avlsdyr fortsatt er viktige spørsmål. Dette er bedre dokumentert enn påstander om at rasen er Cubas offisielle nasjonalhund eller har et nøyaktig kjent grunnleggingsår.

De første hundene av rasen ble importert og registrert i Sverige i 1988, og de første svenske kullene ble registrert i 1989. Siden da har bichon havanais vokst kraftig i popularitet som selskapshund.

## Å leve med rasen

Bichon havanais kan fungere i mange typer hjem hvis eieren har tid til pelsstell, daglig aktivitet og trening. Leilighet er ikke automatisk et problem, men lyder i trappeoppgangen, avstanden til et lufteområde og muligheten til å trene ro må fungere. En hage erstatter ikke turer, miljøtrening eller selskap.

Alenetid må læres inn gradvis. Begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den kan hvile uten å bjeffe, vandre rundt eller vise andre tegn på stress. En valp kan ikke være alene på samme vilkår som en voksen hund. Planlegg løsningen for arbeidsdager før kjøpet.

Prøv pelsstellet i praksis før du bestemmer deg. Be oppdretteren vise hvordan kammen føres helt ned til huden, hvor lang tid en full gjennomgang tar, og hvordan pelsen endrer seg i unghundperioden. Hvis familien ikke klarer å holde pelsen fri for floker, trenger hunden en annen stelleplan utarbeidet sammen med en kyndig hundefrisør; rasetypisk utseende må aldri gå foran hundens velferd.

Før kjøp bør du møte valpen sammen med moren der hundene bor og kontrollere registreringsnummer, stamtavle og identitet. Sammenlign foreldrenes patella-, øye- og hjerteresultater med raseklubbens gjeldende anbefalinger, og spør om mentalitet, frambein, rygg og hud hos nære slektninger. En svenskfødt valp skal være minst åtte uker ved levering og ha en veterinærattest som da er høyst sju dager gammel.

Det beste valget er ikke automatisk den minste, mest pelsrike eller mest frampå valpen. Velg en hund fra foreldre som beveger seg uhindret, har dokumenterte undersøkelser, henter seg godt inn og kan håndteres rolig. Det sier mer om den framtidige hverdagen enn farge, en markedsført vekt eller merkelapper som «allergivennlig» og «perfekt familiehund».

Bichon havanais

The Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Norwegian Kennel Club

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Bichon havanais er Cubas nasjonale selskapshund, en robust og livlig følgesvenn med lang, silkemyk pels som røyter lite. Den er kjærlig og menneskeorientert, og passer godt til både familier, leiligheter og hus. Den trenger jevnlig pelsstell, daglige turer, lek og mental stimulering, og mistrives med å være lenge alene.

Hos Vår Frues Kennel er vårt mål å avle trygge, sunne og harmoniske familiehunder med godt gemytt og god fysikk. Vi følger Norsk Kennel Klub sine retningslinjer for ansvarlig avl, og legger stor vekt på både helse, mentalitet og valpenes oppvekstmiljø.

Som nokså unikt i Norge lar vi valpene bli hos mor og kullsøsken til de er minst 12 uker gamle. Vi opplever at dette gir valpene ekstra trygghet, bedre sosial utvikling og et godt grunnlag for å bli stabile og velfungerende hunder videre i livet.

Valpene vokser opp hjemme hos oss som en naturlig del av familien, med nær kontakt med mennesker og daglige inntrykk fra et vanlig hjemmemiljø. Vi har kun kull når familien har tid og kapasitet til å gi hver enkelt valp den oppfølgingen og omsorgen den fortjener.

Vi er også opptatt av naturlig, ren og økologisk mat, og mener at god ernæring er en viktig del av grunnlaget for friske og robuste hunder.

Med livslang erfaring med hunder av mange ulike raser ønsker vi å gi hver valp den beste starten på livet – både fysisk og mentalt.

Valpene vil være full vaksinerte for det kommende året når de kommer til sitt nye hjem.

Vår Frues Kennel

## Quick Facts

- Lively, intelligent terrier with strong hunting instincts and a surprisingly cuddly side at home  
- Sleek, shiny black and tan coat that barely sheds and is easy to keep clean  
- Compact and athletic, suited to active city living as well as houses with gardens  
- Often reserved or suspicious with strangers, but deeply loyal to their own people  
- Needs regular mental stimulation and training to keep that sharp terrier brain satisfied  

## Appearance & Coat

The Manchester Terrier is a small to medium sized, elegant terrier, built for speed and agility rather than bulk. Adults usually stand around 38 to 41 cm at the shoulder, with a weight that reflects a lean, athletic build rather than heaviness. When you look at one side on, you see a streamlined outline with a slightly arched neck, deep chest and a tucked up waist that hints at its rat-catching heritage.

The head is long and narrow with a flat skull and a keen, alert expression. Dark, almond shaped eyes give the dog an intelligent, slightly mischievous look. Ears can be naturally folded or, depending on country and local regulations, sometimes cropped in historical lines, but in modern European contexts you will mostly see small, V-shaped ears carried close to the head. The overall impression is of a refined dog that still looks capable of hard work.

The coat is one of the Manchester Terrier’s most distinctive features. It is:

- Short, close lying and very smooth to the touch  
- Glossy when in good condition  
- Always black and tan, with clear, sharply defined markings  

The tan markings appear above the eyes, on the muzzle and cheeks, on the chest, lower legs and under the tail. Good markings are a point of pride for many breeders. There should be no sooty blending or large patches of white beyond a very small spot on the chest, if any.

Coat care is straightforward. A quick brush once or twice a week with a soft rubber grooming mitt is usually enough to remove loose hairs and keep the coat shining. The breed sheds, but many owners find the shedding quite manageable compared with heavier coated breeds. Because the coat is so short, the skin can be sensitive, so avoid harsh shampoos and do not overbathe. A gentle bath every couple of months, or when truly dirty, is usually sufficient.

Cold and wet weather can be uncomfortable for such a sleek, lightly coated dog. Many Manchester Terriers appreciate a well fitted coat or jumper during winter walks, especially in windy or rainy climates. Regular nail trimming, ear checks and dental care complete the grooming routine and help keep this elegant terrier looking and feeling its best.

<x-quote text="Once we started using a soft grooming mitt every few days, his coat went from dull to mirror-shiny, and it only takes five minutes while we watch TV." from="Lina, Manchester Terrier owner" />

## Temperament & Personality

The Manchester Terrier is often described as a “big dog in a small body,” and that phrase fits well. This is a bright, confident and spirited companion that bonds closely with its family. Around their people, many Manchesters are affectionate, playful and sometimes quite clownish, happy to burrow under blankets or follow you from room to room.

With strangers, they can be reserved or aloof. They are not usually aggressive without reason, but they take their watchdog role seriously and will often alert bark when someone approaches the home. Early socialisation is important to prevent unnecessary suspicion or nervousness. When raised with positive experiences, most Manchesters learn to tolerate visitors calmly, although they may never be as socially enthusiastic as some other breeds.

With children, a well bred and well socialised Manchester Terrier can be a devoted companion, especially for slightly older, respectful kids. They are usually too delicate and quick moving to be an ideal match for very rough play. Families should teach children how to handle a small but fast, excitable dog, and always supervise interactions, especially in the early months.

Around other dogs, temperament varies. Many Manchester Terriers enjoy the company of dogs they know, particularly if they have grown up together. Some can be selective or assertive with unfamiliar dogs, especially of the same sex. Careful introductions, neutral meeting places and calm guidance from the owner help a lot. Obedience training and reliable recall are essential if your dog is off leash in areas where other dogs are present.

The greatest challenge for many owners is the Manchester’s strong prey drive. This breed was developed to chase and kill rats and other small vermin, and those instincts remain very strong today. Fast, darting movements from cats, rabbits or wildlife can trigger chasing, so early training and management are vital. Many individuals can live harmoniously with a resident cat if introduced carefully from puppyhood, but small pets like rodents are usually best kept completely separate.

At home, the breed tends to be relatively calm if their exercise and mental needs are met. Without enough stimulation, boredom can lead to problem behaviours such as excessive barking, digging or destructive chewing. This is a dog that likes to be involved, to think, and to move, and owners who enjoy an interactive relationship will find the Manchester Terrier a rewarding partner.

## Training & Exercise

Manchester Terriers are highly trainable, but they bring a terrier attitude to the table. They are clever, quick to learn and often quite food or toy motivated, yet they are also independent thinkers with a strong sense of what they want. Training works best when it is structured, fair and consistently rewarding.

Positive reinforcement methods suit this breed very well. Short, focused sessions using treats, toys, or access to favourite activities help keep their interest. Long, repetitive drills tend to bore them, and a bored Manchester may start inventing its own games. Clear rules, combined with plenty of praise for correct choices, give the dog confidence and deepen the bond between you.

Many owners find success by:

- Starting early with puppy classes and socialisation  
- Prioritising a solid recall and good leash manners  
- Teaching impulse control through exercises like “wait,” “leave it” and calm greetings  
- Introducing fun activities such as scent games, tricks or basic agility  

In terms of exercise, the breed is active and athletic, but not uncontrollable. A healthy adult generally needs:

- At least one good walk of 45 to 60 minutes per day, or two shorter walks  
- Several short play or training sessions spread across the day  
- Regular opportunities to run freely in a safe, enclosed area  

Some Manchesters can adapt to a slightly lower level of activity if they receive a lot of mental stimulation through training and puzzle games, but they are not suited to a very sedentary lifestyle. They particularly enjoy fast running, chasing toys, and problem solving tasks that use their nose and quick reflexes.

Dog sports can be an excellent outlet. Many Manchester Terriers thrive in:

- Agility  
- Rally obedience  
- Flyball  
- Nose work or scent detection games  

These activities channel their natural energy and hunting drive into structured work. They also build confidence and provide social exposure in a controlled environment.

Consistency is important. Without clear boundaries, a Manchester Terrier can become pushy or noisy. They are quick to discover what works to get attention, including barking or pestering. If you are patient, firm in a kind way, and ready to laugh at their antics while guiding them, training becomes a very enjoyable shared project.

<x-quote text="What surprised me most was how quickly he picked up new cues once I shortened sessions to five minutes and used tiny treats. If I push it too long, he just starts improvising his own tricks." from="Oskar, first-time dog owner" />

## Health

The Manchester Terrier is generally a robust and long lived breed. Many individuals reach 13 to 15 years of age when well cared for, and some live even longer. As with all purebred dogs, there are certain health issues that breeders and owners pay particular attention to.

Conditions reported in the breed include:

- Patellar luxation, where the kneecap can slip out of place and cause lameness  
- Hip issues in some lines, although the breed is not among the worst affected  
- Eye problems such as cataracts and, in some populations, inherited lens luxation  
- Von Willebrand disease and other clotting disorders in certain bloodlines  
- Allergies and skin sensitivities, especially related to diet, parasites or environmental triggers  

Responsible breeders use health testing to reduce the risk of inherited problems. Depending on the country and breeding club recommendations, this may include:

- Eye examinations by a veterinary ophthalmologist  
- Patella checks  
- Hip evaluation  
- Genetic tests for specific conditions if present in the line  

If you are buying a puppy, do not hesitate to ask which tests the parents have undergone, and request to see copies of the results. A reputable breeder will be proud to discuss this.

Routine care is just as important as genetics. Keeping your Manchester at a healthy weight protects the joints and reduces the risk of many diseases. The breed’s slim frame makes even a small amount of extra weight quite visible, so it is helpful to learn how to check body condition by hand.

Regular dental care is essential as smaller breeds can be prone to tartar and gum disease. Daily tooth brushing, combined with appropriate chew items, can make a remarkable difference to long term oral health.

Vaccinations, parasite prevention, and annual veterinary check ups allow early detection of problems. Many health issues, from heart murmurs to dental disease, are easier and cheaper to manage when spotted early.

<x-quote text="Manchester Terriers are often healthy, active seniors, but owners should still plan ahead for insurance and routine care, as long lifespans mean long term responsibility." from="Get a Pet Editorial" />

## History & Origins

The Manchester Terrier has deep roots in the working class streets and countryside of Britain. Its direct ancestors were small black and tan terriers that were common in the 18th and 19th centuries, valued for their fierce determination in hunting rats and other vermin. These agile dogs worked in stables, warehouses and farms, protecting food stores and livestock from disease carrying rodents.

During the 1800s, when rat baiting and other blood sports were unfortunately popular, these terriers became famous for their speed and efficiency in rat pits. At the same time, there was interest in creating a sleeker, more refined dog that could also accompany gentlemen on walks or rides. Selective breeding between the old black and tan terriers and Whippet type dogs produced a more elegant, streamlined dog that retained the terrier drive.

The city of Manchester in England became a strong centre for this breeding, and the name Manchester Terrier eventually stuck. Over time, the breed moved away from its sporting origins and became more of a companion and show dog, although the instinct to chase and hunt remained firmly in place.

Throughout the 20th century, the Manchester Terrier struggled at times with low numbers, especially during and after the World Wars when keeping dogs was difficult. Dedicated breeders worked hard to preserve the breed’s unique look and character. In some countries, the toy and standard sizes have been treated as closely related but distinct varieties, while in others they are considered parts of the same breed concept.

Today, the Manchester Terrier is still relatively rare in many parts of the world compared to more mainstream companion breeds. Enthusiasts appreciate it as a link to traditional British terrier history, combined with a modern, manageable size and a low maintenance coat. The breed is now primarily a family companion and an active partner in dog sports, though the old rat hunting instinct is very much alive in their enjoyment of chasing toys, scent games and fast paced activities.

<x-quote text="Understanding this breed’s roots as a determined ratter explains a lot of modern behaviour, from intense toy focus to that lightning fast reaction to movement in the garden." from="Get a Pet Editorial" />

## Living with the Breed

Sharing your life with a Manchester Terrier is both rewarding and demanding. This is not a dog that is content to be a decorative accessory. They want involvement, interaction and a fair amount of structure. For active individuals or families who enjoy training and outdoor time, they can be a near perfect match.

In terms of living space, the Manchester adapts well to apartments and city life, provided exercise needs are met. Their compact size and low shedding coat make them easy to manage indoors. However, thin walls and close neighbours can turn barking into a real issue if not addressed through training and sufficient mental stimulation. A house with a securely fenced garden gives more freedom, but does not replace walks and proper outings.

Daily life usually includes:

- Morning and evening walks  
- Short training or trick sessions  
- Interactive play with toys or scent games at home  
- Time simply spent together, often with the dog curled up close by  

They are often quite attached to their people and may not enjoy being left alone for long hours on a regular basis. Gradual training to be comfortable alone, combined with puzzle toys and a predictable routine, can help prevent separation related problems.

Financially, owning a Manchester Terrier means budgeting for quality food, routine veterinary care, vaccines and parasite treatments, grooming basics, insurance and equipment. While they do not eat as much as large breeds and do not need expensive professional grooming, long term costs can still be significant over a 13 to 15 year lifespan. Many owners choose dedicated [pet insurance](https://getapet.com/en/pet-insurance) to manage unexpected veterinary bills.

Useful equipment for living with a Manchester Terrier typically includes:

- A well fitted harness and lightweight leash  
- Weather appropriate coats for cold or wet climates  
- A variety of toys, including chew toys and puzzle feeders  
- A comfortable bed, often with blankets, as many like to burrow  
- Secure fencing or safe long lines for controlled off leash exploration  

If you have other pets, particularly small animals, you will need to think carefully about management. The hunting instinct is real, and even a dog that seems calm indoors may be triggered by fast movement. Early, careful introductions and clear rules are crucial if you plan to mix species.

For first time dog owners, the Manchester Terrier can be a good choice if you are ready to invest time in training and learning. Their intelligence and sensitivity mean that your own habits, consistency and mood will shape their behaviour strongly.

<x-quote text="The breed’s combination of elegance, drive and sensitivity means they thrive in homes where people enjoy teaching, playing and being genuinely present in the dog’s everyday life." from="Get a Pet Editorial" />

Manchesterterrier

Svenska Terrierklubben (Swedish Terrier Club)

American Kennel Club (Referenced from the UK site)

Bayerische Landestierärztekammer (Bavarian State Veterinary Chamber)

Elegant, compact black-and-tan terrier, lively and intelligent with strong hunting instincts and high prey drive. Affectionate and cuddly with family but often reserved with strangers. Needs regular exercise, mental stimulation, positive training, and protection from cold due to its sleek coat.

WestChester Kennel

## Kortfakta

Dansk-svensk gårdshund er en liten, men solid og aktiv gårds- og selskapshund fra Danmark og Sverige. FCI plasserer rasen i gruppe 2 som en hund av pinschertype. Den er altså ikke en terrier, selv om den tidligere ble kalt skånsk terrier.

- **Mankehøyde:** 34–37 cm for hannhunder og 32–35 cm for tisper, med et tillatt avvik på 2 cm i begge retninger.
- **Opprinnelig oppgave:** å varsle, fange rotter og leve tett sammen med menneskene på gården.
- **Temperament ifølge rasestandarden:** våken, livlig og oppmerksom.
- **Pels:** kort, hard og glatt, med hvitt som dominerende farge.
- **Passer best hos:** en person eller familie som vil trene på ferdigheter til hverdags, tilby både bevegelse og nesearbeid og hjelpe hunden med å finne ro.

Rasestandarden oppgir ingen offisiell vekt. Vektopplysninger på ulike nettsteder er derfor veiledende, ikke et intervall som alle voksne dansk-svenske gårdshunder skal passe inn i. For den som velger valp, er foreldrenes størrelse, hold og funksjon mer nyttig enn ett enkelt vektintervall.

## Utseende og pels

Dansk-svensk gårdshund skal være liten, kompakt og solid bygd, ikke spinkel eller elegant. Kroppen er svakt rektangulær: forholdet mellom mankehøyde og kroppslengde er 9:10. Rasen utvikler seg sent fysisk, og full muskelmasse og kroppsvolum kan la vente på seg til hunden er tre til fire år gammel.

Hodet er forholdsvis lite og trekantet. Ørene kan være rosenører eller fremoverbøyde; ståører er ikke en del av rasens ideal. Halen kan være naturlig lang eller en medfødt stumphale av varierende lengde. En medfødt stumphale er en naturlig variasjon og må ikke forveksles med en kupert hale.

Pelsen er hard, kort og glatt og mangler underull. Hvitt skal dominere, med ens- eller flerfargede flekker i svart, tan, gult, leverbrunt, viltfarget eller ulike nyanser av fawn. Det skal også være flekker på hodet, og små prikker i det hvite er tillatt. Utseendet kan altså variere mye uten at hundene tilhører ulike varianter av rasen.

Pelsen krever lite stell, men røytingen kan merkes. Børst bort løse hår ved behov, særlig i røyteperioder, og bad hunden når den faktisk er skitten. Kontroller samtidig hud, ører, poter og klør. Venn valpen gradvis til tannpuss og annen håndtering. Rolig, belønningsbasert håndteringstrening gjør både det daglige stellet og veterinærbesøk enklere.

## Temperament og personlighet

Dansk-svensk gårdshund er vanligvis rask, nysgjerrig og menneskeorientert, men rasenavnet er ingen garanti for en lettvint familiehund. Standarden beskriver rasen som våken, livlig og oppmerksom. I hverdagen merkes det ofte som en beredskap til å være med, reagere på bevegelse og si fra når noe skjer i nærheten.

Oppgaven som vakthund på gården merkes fortsatt hos mange individer. Mange varsler når noen kommer, men det varierer hvor lett bjeffingen starter og hvor raskt hunden blir stille. I en bolig der lyder lett høres, er det lurt å undersøke hvordan foreldrene og voksne slektninger reagerer på dører, oppganger og besøk. Det er mer treffsikkert enn å gå ut fra at rasen alltid er stille eller alltid bjeffer mye.

I Svenska Kennelklubbens eldre BPH-oppsummering fremstår rasen hovedsakelig som trygg og forholdsvis energisk. Samtidig varierer nysgjerrighet, lekenhet og interesse for fremmede mennesker tydelig. BPH beskriver hundens reaksjoner; det er ikke en prøve som hunden består eller stryker på. Les derfor protokollen til den enkelte hunden, og spør hvordan foreldrene fungerer i hverdagen.

Bakgrunnen som rottefanger gjør interesse for små, raske dyr relevant. Det betyr ikke at alle gårdshunder jager alt de ser, men en kommende eier bør regne med å trene på å avbryte og komme på innkalling. Kaniner, marsvin og andre små kjæledyr trenger sikre områder som hunden ikke har tilgang til.

## Trening og mosjon

Dansk-svensk gårdshund trenger regelmessig fysisk og mental aktivitet, men det finnes ingen riktig timeregel som passer alle. Alder, helse, intensitet, miljø og restitusjon avgjør hvordan en god dag ser ut. En voksen hund kan få en blanding av turer, fri bevegelse på et trygt sted, nesearbeid, lek og korte økter med hverdagstrening. Valper trenger gradvis flere erfaringer og rikelig med hvile, ikke et voksenprogram i miniatyr.

Følg hundens atferd i stedet for klokken. Et passe aktivitetsnivå gir en hund som kan roe seg hjemme, hente seg inn etter aktivitet og fortsatt bevege seg fritt dagen etter. Vedvarende uro kan bety at hverdagen mangler meningsfulle oppgaver, men mer fart er ikke alltid løsningen. Noen ganger trenger hunden mer nesearbeid, tydeligere rutiner eller hjelp til å finne ro.

Prioriter ferdigheter som hjelper en rask og oppmerksom hund med å fungere i hverdagen:

- innkalling og frivillig kontakt når vilt eller andre forstyrrelser dukker opp
- å kunne avbryte jakt, graving og intens lek
- rolig atferd ved dører, vinduer og besøk
- å kunne hvile selv om mennesker beveger seg i hjemmet
- å gå pent i bånd og følge eieren i trafikkerte miljøer
- trygg håndtering av poter, munn, ører og kropp

Tren trinnvis med positive, belønningsbaserte metoder, og tilpass vanskelighetsgraden til individet. Rasen lærer ofte raskt, noe som også betyr at bjeffing, trekking eller oppjaget atferd kan feste seg hvis det ofte fører til det hunden vil ha. Agility, rallylydighet, spor, nosework og annen hundesport kan passe, men ingen bestemt aktivitet er et krav. Det viktige er en bærekraftig kombinasjon av samarbeid, nesearbeid, bevegelse og restitusjon.

## Helse

Dansk-svensk gårdshund regnes generelt som en sunn rase, men uttrykket «sunn rase» erstatter ikke kontroll av det aktuelle kullet. Be om registrerte resultater, datoer og informasjon om nære slektninger. Navnet på en test eller en opplysning om at foreldrene er helsetestet, sier for lite uten selve resultatene.

Hofteleddsdysplasi, HD, er et område der gammel og ny informasjon lett blandes sammen. Rasen har i dag helseprogram nivå 1 hos Svenska Kennelklubben. Det betyr at HD-resultater kan registreres sentralt, men at røntgen ikke er et krav for at valpene skal kunne registreres. Ifølge raseklubben skal hunder med HD D eller E eller kliniske symptomer ikke brukes i avl. Et offisielt resultat og, når det finnes, en HD-indeks gir likevel verdifull informasjon om nettopp hoftene; det er ikke et bevis på hundens samlede helse.

Når det gjelder patellaluksasjon, sier raseklubbens gjeldende anbefalinger at en hund som har tilstanden eller er operert for den, ikke skal brukes i avl. Anbefalingen betyr derimot ikke at alle foreldredyr må ha et obligatorisk offisielt patellaresultat. Spør derfor både om undersøkelser og om kneproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom.

Primær linseluksasjon, PLL, er en alvorlig øyesykdom knyttet til en mutasjon i genet ADAMTS17, og det finnes en validert DNA-test for rasen. Raseklubben anbefaler særlig testing når det finnes bærere eller utestede nære slektninger i linjen uten en DNA-testet fri hund som mellomledd. Ifølge anbefalingen kan en bærer bare pares med en DNA-testet fri hund eller en hund som er fri gjennom avstamning, såkalt hereditært fri. Et fritt PLL-resultat gjelder denne mutasjonen; det utelukker ikke andre øyeproblemer eller andre sykdommer.

Før et kjøp er det rimelig å kontrollere:

- foreldrenes identitet og faktiske HD-resultater, dersom de er røntget
- eventuell patellaundersøkelse og kjent familiehistorikk
- PLL-status og hvordan resultatet passer sammen med resultatet til den andre forelderen
- sykdommer, halthet, tannproblemer og mentalitet hos nære slektninger
- at oppdretteren kan forklare både styrkene og usikkerhetene ved kombinasjonen

## Historie og opprinnelse

Dansk-svensk gårdshund er en gammel skandinavisk gårdshundtype, men en forholdsvis sent anerkjent rase. Lignende hunder levde lenge på gårder i Danmark og Sør-Sverige, der de holdt rotter borte, varslet når noen kom og fungerte som selskapshunder. Nøyaktig hvordan typen oppsto, er ikke klarlagt. Forbindelser til pinscherhunder og britiske hvite jaktterriere har vært diskutert, men skal ikke beskrives som en sikker stamtavle.

Før anerkjennelsen ble blant annet navnet skånsk terrier brukt. Ved en svensk kartlegging i 1986 ble 107 hunder samlet, noe som bidro til vurderingen av at typen var tilstrekkelig ensartet, samtidig som det fantes en nyttig genetisk variasjon. Sverige og Danmark anerkjente rasen sammen i 1987 under navnet dansk-svensk gårdshund.

FCI ga rasen en foreløpig internasjonal anerkjennelse i 2008 og en endelig anerkjennelse i 2019. Den ble plassert i gruppe 2 som en hund av pinschertype, ikke i terriergruppen. I dag er de fleste selskapshunder, men viljen til å varsle, interessen for smågnagere og den store arbeidslysten gjør rasens historie relevant også i et moderne hjem.

## Å leve med rasen

Dansk-svensk gårdshund passer best i et hjem der nærhet, aktivitet og hverdagstrening er en naturlig del av livet. Den kan passe for en førstegangseier, men den hendige størrelsen gjør ikke rasen kravløs. Eieren må sette pris på en rask hund, kunne forebygge jakt og varsling og være forberedt på å trene ro like grundig som fart.

Samvær med barn skal alltid følges opp av en voksen. Hunden trenger en skjermet hvileplass, og barn skal ikke forstyrre den når den spiser, sover eller prøver å trekke seg unna. Vurder foreldredyrenes atferd og hundens egen evne til å avslutte lek; uttrykket «barnevennlig rase» er ingen garanti for sikkerhet.

En gårdshund kan leve med katt, men utfallet avhenger av individene og introduksjonen. Forhindre at hunden jager katten, la katten ha høye plasser og frie fluktveier, og hold de første møtene korte og kontrollerte. Smådyr som kaniner og gnagere bør holdes fysisk adskilt, selv om hunden virker rolig under tilsyn.

Det kan fungere å bo i leilighet dersom hunden får komme ut, bruke nesen og lære å ikke varsle ved hver eneste lyd i bygningen. En hage erstatter ikke aktivisering, og et stort hjem løser ikke utfordringer med å være alene. Begynn alenetreningen med svært korte stunder når hunden er trygg og rolig, øk først når den virkelig klarer å slappe av, og ordne annet tilsyn hvis hverdagen krever lengre fravær enn hunden mestrer.

Møt om mulig begge foreldrene eller andre voksne slektninger før du bestemmer deg. Legg merke til hvordan de hilser, henter seg inn etter en overraskelse, reagerer på smådyr og lyder og finner ro etter aktivitet. Denne informasjonen, sammen med etterprøvbare helsedata og en oppdretter som kjenner linjene sine, sier mer om hverdagen enn generelle løfter om at rasen passer alle.

Dansk-svensk gårdshund

Swedish Kennel Club

Danish Kennel Club

The Danish/Swedish Farmdog Club of America

Fédération Cynologique Internationale

Dansk-svensk gårdshund er en livlig, middels liten skandinavisk gårdsrase, kompakt og atletisk med glatt, overveiende hvit pels og fargede flekker. Den er svært menneskeorientert, intelligent og energisk, og er en kjærlig familiehund når den får daglig mosjon, trening og mental stimulering.

Lisa Kristin Johannessen driver oppdrett av rasen Dansk-svensk gårdshund og holder til i Rennesøy i Norge.

Lisa Kristin Johannessen

## Kjappe fakta

- Sjarmerende selskapshund fra Brussel med et rampete «apefjes» og store, uttrykksfulle øyne  
- Finnes i både strihåret og glatthåret variant, i dype farger som rød, black and tan og svart  
- Svært knyttet til sine mennesker og ofte beskrevet som «små skygger» som følger deg overalt  
- Overraskende modig og årvåken til å være så liten, en oppmerksom liten varsler uten å virke truende  
- Følsom, intelligent og emosjonell av natur, trives best med mild trening og rikelig med kos  

## Utseende og pels

Griffon belge er en liten, solid selskapshund som ofte overrasker folk med hvor tung og kompakt den føles når man løfter den. Selv om den er liten, er den ingen skjør pyntehund. En voksen hund er vanligvis rundt 18–20 centimeter høy ved manken, med en kompakt, kvadratisk kropp som virker velbalansert, ikke spinkel. Du skal se en hund med god benstamme i forhold til størrelsen, en rett overlinje og en stolt, lett buet hals som gir den et våkent, nesten viktig uttrykk.

Hodet er rasens kjennemerke. Mange forelsker seg i Griffon belge nettopp på grunn av det menneskelignende, uttrykksfulle ansiktet. Hodet er forholdsvis stort i forhold til kroppen, med kort snute, bred panne og store, runde øyne som ser deg rett i ansiktet. Uttrykket skal være våkent, nysgjerrig og litt rampete. Ørene er små, høyt ansatte og bæres som regel halvt oppreist eller lett hengende. Snuten er kort, men ikke så ekstrem at den skal gi pusteproblemer hos en sunn, godt avlet hund.

I den større griffon-familien finnes det to pelstyper. Griffon belge har en hard, stri, ru pels. Den danner et tydelig skjegg, bart og buskete øyenbryn som gir ansiktet det karakteristiske «apefjeset». Pelsen på kroppen er tett og ganske hard å ta på, aldri silkeaktig eller ullen. I kontrast er Petit Brabançon glattpelset, selv om den er nært beslektet. Mange blander disse, så når du leter etter valp, er det lurt å være tydelig på at du vil ha den strihårede Griffon belge.

Godkjente farger hos Griffon belge er svart, black and tan og av og til svart med noe rødskjær. Dype, rike farger foretrekkes. I motsetning til enkelte andre toy-raser skal Griffon belge ikke friseres i overdrevne, «pene» frisyrer. Den naturlige silhuetten er en del av sjarmen.

Strihåret Griffon belge krever jevnlig pelsstell. For å bevare den grove strukturen blir pelsen tradisjonelt håndstrippet, det vil si at man napper ut døde hår for hånd eller med trimmingkniv i stedet for å klippe. Klipping er enklere, og mange familiehunder klippes, men over tid kan det gjøre pelsen mykere og fargen noe mattere. Hvis du vil bevare det mer tradisjonelle uttrykket, kan du:

- Børste grundig én til to ganger i uken med en kardebørste og metallkam  
- Få pelsen håndstrippet hver noen måneder hos en hundefrisør som kan strihårstyper (som terriere)  
- Forsiktig stelle håret rundt øynene og under halen for å holde hunden komfortabel og ren  

Glatthårede slektninger røyter mer jevnt og trenger som regel bare ukentlig børsting med en myk børste eller stellehanske, pluss et bad innimellom. For alle varianter gjelder at du bør sjekke ørene jevnlig, klippe klør hver tredje–fjerde uke, og følge ekstra godt med på håret rundt munnen, slik at det ikke samler matrester. En rask vask av «skjegget» etter måltider gjør hunden mer behagelig å leve med og reduserer eventuell lukt.

Selv om du ikke planlegger å stille ut hunden din, vil et fast stelleregime holde pelsen sunn og huden i god kondisjon. Hvis du begynner med pelsstell allerede mens hunden er valp, venner den seg til håndtering, og stellet blir en koselig stund og en fin måte å bygge relasjon på – i stedet for en kamp når hunden er voksen.

## Temperament og personlighet

Griffon belge er en av de rasene som lett overbeviser eierne om at den er mer menneske enn hund. Den er svært sosial, sterkt menneskeorientert og knytter ofte dype bånd til «sine» personer. Mange eiere beskriver den som følsom, nesten som et lite barn som «leser rommet» og reagerer på stemningen i huset. Er du trist, vil en Griffon belge som regel legge seg tett inntil deg, følge med på ansiktet ditt og prøve å trøste.

I hverdagen er dette en livlig, nysgjerrig liten hund som vil være med på det meste du gjør. Den er lykkeligst når den kan følge deg fra rom til rom, «hjelpe» til med husarbeidet eller krølle seg sammen ved siden av deg mens du sitter ved pulten. Den egner seg dårlig som kennelhund eller som hund som tilbringer lange dager alene. En Griffon belge som overlates for mye til seg selv, kan bli engstelig, bjeffete eller ødeleggende av frustrasjon.

I familier med barn er rasen som regel kjærlig og leken, men den trives best der barna er gamle nok til å respektere hundens grenser. Småbarn som griper, faller over hunden eller vifter leker rett i ansiktet på den, kan bli for mye for en følsom griffon. Med rolige, hundevante barn som forstår hvordan man håndterer en liten hund forsiktig, kan Griffon belge være en fryd. De liker enkle leker, forsiktig apport innendørs, og finner ofte på egne, teite påfunn bare for å få familien til å le.

Overfor andre hunder er mange Griffon belge sosiale og glade, særlig hvis de vokser opp sammen med andre hunder. Men de har ofte en stor personlighet i en liten kropp. Noen kan være litt sjefete overfor større hunder, eller bli defensive hvis de føler seg trengt opp i et hjørne. Gode introduksjoner og tidlig sosialisering er viktig. Med katter kan de leve fredelig, spesielt hvis de introduseres gradvis og under oppsyn i starten. Bakgrunnen som liten rottehund gjør likevel at de kan være svært interessert i små, raske dyr som hamstere og lignende, så disse skal alltid oppbevares trygt og utilgjengelig.

En av rasens store sjarmer er den årvåkne mentaliteten. De legger merke til alt. En fremmed ved døren, en ny gjenstand i rommet eller en uvant lyd i hagen vil ofte utløse oppmerksomhet og en kort bjeffeseanse. De er for små til å være vakthunder i fysisk forstand, men som varsler er de effektive og raske til å gi beskjed. Med konsekvent trening kan de fleste lære en «stille»-kommando, slik at varslingen ikke glir over i konstant bjeffing.

Det finnes noen vanlige utfordringer. Dette er en følsom rase som ikke tåler hard behandling eller kjefting særlig godt. De kan bli nervøse eller trekke seg unna hvis de behandles røft. De misliker også sterkt å bli ignorert, og kan utvikle klam atferd eller separasjonsangst hvis de emosjonelle behovene ikke møtes. På den andre siden: Hvis du ønsker en nært knyttet, uttrykksfull følgesvenn som virkelig vil dele livet ditt, byr Griffon belge på en enorm mengde kjærlighet pakket inn i en liten kropp.

## Trening og mosjon

Selv om Griffon belge er en toy-rasestørrelse, er den intelligent, lærevillig og som regel ivrig etter å gjøre eieren til lags. Den kombinerer våkenheten og nysgjerrigheten til en liten terrier med følsomheten til en typisk selskapshund. Denne kombinasjonen gjør at rasen responderer veldig godt på positiv forsterkning. Belønning i form av små godbiter, begeistret ros og korte lekeøkter virker nesten alltid bedre enn noen form for straff.

Nøkkelen til god trening er korte, varierte og morsomme økter. Lange, ensformige øvelser kjeder dem fort. Derimot kan tre–fire økter på fem minutter i løpet av dagen gi svært gode resultater. De lærer raskt grunnleggende kommandoer som sitt, dekk, innkalling og bli, og mange synes triks er ekstra gøy. Enkle triks som snurre rundt, gi labb eller «vinke» passer denne rasen godt, fordi det gir hjernetrim og lar dem få vise seg frem.

Renslighetstrening kan av og til ta litt lengre tid hos små raser, og Griffon belge er intet unntak. Liten blære kombinert med et følsomt lynne betyr at tålmodighet, rutine og konsekvens er avgjørende. Hyppige turer ut – spesielt etter søvn, lek eller måltid – kombinert med raus skryt når de gjør fra seg ute, vil fremskynde prosessen. Unngå straff ved uhell inne; det kan gjøre en følsom hund redd for å tisse når du ser på.

Når det gjelder mosjon, trenger ikke Griffon belge maratonøkter, men det er heller ikke en «veskehunde»-rase som kan klare seg uten turer. En voksen hund vil som regel trives godt med:

- To–tre korte til moderate turer per dag, på rundt 20–30 minutter hver  
- Lek i en sikker hage eller innendørs, som myk apportlek eller forsiktige dralek  
- Mental aktivisering som fôrleker, snusematter eller enkle søkeleker  

De er smidige og liker ofte aktiviteter som innendørs agility for små hunder, lydighet eller rallylydighet. Selv om de ikke har råfarten til større raser, gjør entusiasmen og lysten til å samarbeide dem til artige treningspartnere. Mange Griffon belge trives også godt med luktdrevne aktiviteter, som å finne godbiter gjemt rundt i et rom.

Det er viktig å ikke overdrive mosjon når hunden fortsatt er valp. Voksende ledd har best av kontrollert, aldersadekvat aktivitet fremfor lange fjellturer eller mye hopping ned fra møbler. Som voksne kan de ofte bli med på litt lengre turer i kjølig vær, men sunn fornuft bør styre. På grunn av kort snute og liten kropp kan de bli mer påvirket av varme enn enkelte andre raser. På varme dager bør turene legges til tidlig morgen eller sen kveld, og hunden skal alltid ha tilgang til friskt vann og skygge.

Sosialisering bør ses som en del av treningsplanen. Fra ung alder bør Griffon belge få møte ulike mennesker, vennlige hunder, forskjellige underlag, lyder og miljøer. En godt sosialisert griffon er som regel mer trygg og mindre tilbøyelig til å bli redd eller svært bjeffete i nye situasjoner. Valpekurs som bruker milde, positive metoder er en utmerket måte å kombinere sosialisering og grunntrening på.

Med riktig tilnærming kan Griffon belge bli en høflig og trivelig følgesvenn som går pent i bånd, tar imot besøk rolig og er velkommen i mange miljøer. Den sterke trangen til å være nær sine mennesker er en stor treningsfordel for den som vil legge inn tid og gi jevn, mild veiledning.

## Helse

Griffon belge er generelt en robust liten hund, men som alle raser har den enkelte helseutfordringer den kan være disponert for. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen gjennom nøye avl og helsetesting, så å velge en valp fra godt testede foreldre er et viktig første steg.

Et vanlig fokusområde i rasen er hodets og ansiktets oppbygning. Griffon belge har kort snute, og selv om rasestandarden ikke etterspør et ekstremt flatt ansikt, kan noen linjer være mer brachycephale enn andre. Hunder med svært kort snute og trange nesebor kan ha økt risiko for pustevansker, særlig i varmt eller fuktig vær. Når du vurderer valp, se etter foreldre som puster stille både i hvile og etter moderat aktivitet, og unngå individer som snorker kraftig eller sliter tydelig i varme.

Øyehelse er et annet viktig punkt. De store, fremtredende øynene som gir rasen så mye karakter, er også mer utsatt for skader, sår eller irritasjon. Ansvarlige oppdrettere lar ofte hundene undersøke av veterinær med øyespesialist. Som eier bør du følge med på tegn som rødhet, skjeling, lysskyhet, tåreflod eller at hunden gnir seg i ansiktet. Rask veterinærhjelp kan hindre at små problemer utvikler seg.

Som mange små raser kan Griffon belge være utsatt for:

- Patellaluksasjon (løse kneskåler)  
- Tannproblemer på grunn av liten kjeve og tettstilte tenner  
- Tidlig tannstein og tannkjøttsykdom hvis tennene ikke holdes rene  

Regelmessige veterinærkontroller, inkludert vurdering av knær, anbefales, og seriøse oppdrettere bruker kun avlsdyr med sunne knær og så god bitt- og tannstilling som mulig. Hjemme er tannstell helt avgjørende. Daglig eller nesten daglig tannpuss med hundetannkrem kan ha stor betydning for pust, komfort og generell helse.

I enkelte linjer finnes det også risiko for nevrologiske tilstander som syringomyeli eller Chiari-lignende misdannelser, særlig hos hunder med veldig hvelvet hodeform. I noen land benytter seriøse oppdrettere avansert diagnostikk som MRI avlsscreening for å redusere forekomsten. Når du snakker med oppdretter, bør du uten å nøle spørre hvilke helsetester de bruker på avlshundene og hvordan de tolker resultatene.

Rutinemessig forebyggende helsearbeid er minst like viktig som rasespesifikke tester. En frisk Griffon belge bør få:

- Vaksinasjoner etter anbefaling fra lokal veterinær  
- Årlige eller halvårlige helsesjekker for å fange opp problemer tidlig  
- Forebygging mot innvollsorm, lopper og flått  
- Jevnlig vektkontroll – selv små mengder overvekt kan belaste ledd og pust  

Forventet levealder ligger ofte rundt 12–15 år, og mange lever lenger ved godt stell. Å holde hunden slank, gi moderat daglig mosjon og fôre med et kvalitetsfôr tilpasset alder og aktivitetsnivå, bidrar alle til et lengre og sunnere liv.

På grunn av den sosiale naturen er psykisk helse også viktig. Kronisk stress fra lange perioder alene kan vise seg som mage-/tarmproblemer, overdreven slikking eller andre stressrelaterte atferder. Godt selskap, faste rutiner og mild håndtering støtter både den mentale og den fysiske helsen.

Et tett samarbeid med en veterinær som har erfaring med små raser, og å holde en åpen dialog med oppdretteren, gir de beste forutsetningene for mange friske og lykkelige år sammen med din Griffon belge.

## Historie og opprinnelse

Griffon belge har sine røtter i bygatene og stallene i Brussel, lenge før den ble en høyt verdsatt selskapshund i elegante salonger. På 1800-tallet ble små, strihårede terrierlignende hunder holdt i stallene for å bekjempe rotter og mus. Disse små arbeiderne var livlige, tøffe og raske, verdsatt for evnen til å beskytte kornlager og holde skadedyrbestanden nede. Med tiden ble disse lokale hundene krysset med importerte toy-raser, trolig blant annet mops og ulike spanieltyper.

Fra mopsen arvet de tidlige griffonene kortere snute, store, uttrykksfulle øyne og et utadvendt vesen. Toy-spanielene bidro sannsynligvis til rikere farger og mer silkepreg i enkelte linjer. Gradvis foredlet oppdrettere i Brussel disse kryssningene til en egen type som kombinerte mot og arbeidsvilje hos stallhunden med sjarmen og selskapsegenskapene hos toy-rasene. Denne nye, lille hunden med apeaktig ansikt begynte etter hvert å dukke opp ikke bare i stallene, men også i hjemmene til folk som beundret det spesielle utseendet og personligheten.

Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hadde rasen fanget interessen til både adel og overklasse i Belgia og andre land. Belgisk kongehusinteresse bidro til økt popularitet. Samtidens kunstnere og forfattere lot seg også fascinere av de uttrykksfulle små ansiktene, og hundene dukket opp i malerier og litteratur. Tre nært beslektede varianter utviklet seg i Belgia: den rødstrihårede Brussels Griffon, den strihårede svarte eller black and tan Griffon belge, og den korthårede Petit Brabançon. Selv om pels og farge skiller variantene, deler de felles opphav og svært likt temperament.

Griffon belge ble anerkjent av ulike kennelklubber og den internasjonale hundeorganisasjonen som en egen variant, med egen standard som vektlegger den strie, pigmentsterke pelsen og de mørkere fargene. Til tross for denne anerkjennelsen har rasen aldri blitt veldig vanlig utenfor hjemlandet. I mange land er den fortsatt relativt sjelden sammenlignet med andre toy-raser.

I dag er den opprinnelige jobben som rottefanger nesten helt erstattet av et liv som selskapshund. Griffon belge holdes som kjære familiemedlemmer, utstillingshunder og av og til deltakere i småhundsport. Det som henger igjen fra arbeidsfortiden, er den livlige, våkne naturen og den overraskende dristigheten i forhold til størrelse. De er fortsatt små voktere av hjemmet, klare til å slå alarm hvis noe uvanlig skjer, og fortsatt fulle av nysgjerrighet på hver krok av omgivelsene.

Moderne oppdrettere jobber for å bevare både det særpregede utseendet og det stabile, kjærlige lynnet som gjorde Griffon belge elsket i utgangspunktet. Selv om de ikke lenger ofte finnes i stallene, har de rykket opp til sofaer og senger, der de utfører sin nye «jobb» som hengivne, underholdende følgesvenner med stor iver.

## Å leve med rasen

Å leve med en Griffon belge er en ganske altoppslukende opplevelse. Dette er ikke en hund som stille trekker seg i bakgrunnen. I stedet får du en liten følgesvenn som vil være med på nesten alt du foretar deg. For mange er dette nettopp rasens store appell, men det krever også en bestemt livsstil og vilje til å følge opp.

Griffon belge trives best i hjem der noen er til stede store deler av dagen, eller der hunden kan bli med eieren på jobb. De egner seg godt i leilighet, så lenge de får nok mosjon og mental stimulering. Et par gode turer, litt lek og daglig samvær med familien er som regel nok. De trenger ikke stor hage, men uteområdet må være godt inngjerdet, for de er nysgjerrige og kan forsøke å presse seg gjennom små åpninger.

Potensielle eiere bør være forberedt på:

- Jevnlig pelsstell for strihårede Griffon belge, inkludert børsting og profesjonell klipp eller håndstripping  
- Konsekvent trening og sosialisering, særlig med tanke på bjeffekontroll og høflig hilseadferd  
- En hund som følger deg fra rom til rom og sjelden er fornøyd med å bli helt oversett  

Økonomisk vil årskostnaden ved å ha en Griffon belge variere med land og livsstil, men du bør beregne utgifter til kvalitetsfôr, pelsstell, rutinemessig veterinæroppfølging, vaksinasjoner, parasittbehandling og eventuelt forsikring. Små raser spiser mindre enn store hunder, men utgifter til pelsstell og veterinær kan være tilsvarende. Et realistisk budsjett bør også ta høyde for ekstrautgifter som kurs, kennel eller hundepasser i ferier, samt utskifting av leker, senger og utstyr.

Nyttig utstyr til en Griffon belge inkluderer en komfortabel og godt tilpasset sele som avlaster nakken – særlig viktig for små hunder med kort snute. Et lett bånd, myk liggeplass og et utvalg små, trygge leker er også essensielt. Mange eiere liker å ha et bur eller en hulelignende seng der hunden kan trekke seg tilbake og hvile, spesielt i travle hjem med barn. Fordi pelsen lett kan ta til seg skitt og fukt, er det praktisk å ha noen hundehåndklær og en mild hundesjampo tilgjengelig.

Tid og oppmerksomhet er minst like viktig som økonomi. En Griffon belge som får daglig samspill, kjærlig håndtering og tydelig, rolig struktur, er som regel en glad og morsom huskamerat. Uten dette kan den bli engstelig, svært vokal eller klam på måter som er vanskeligere å håndtere. Rasen knytter seg ofte spesielt sterkt til én eller to personer, men kan være vennlig mot en større omgangskrets hvis den er godt sosialisert.

For aktive eldre, enslige eller familier med større barn som ønsker tett selskap og liker å inkludere hunden i dagliglivet, kan Griffon belge være et svært godt valg. De elsker å ligge på fanget, sitte trygt fastspent i bil, eller bare være i nærheten mens du slapper av hjemme. De er små nok til å reise enkelt med, og tilpasser seg som regel nye miljøer godt når de får trygghet fra sine mennesker.

Før du skaffer deg en Griffon belge, er det lurt å møte flere i virkeligheten om mulig. Snakk med erfarne oppdrettere og eiere om hvordan det faktisk er å leve med en så følsom og menneskefokusert rase. Hvis du ønsker en lojal, uttrykksfull følgesvenn som deler sofaen din, «lytter» til historiene dine og møter deg med ekte glede hver dag – og du er klar for pelsstell, trening og den emosjonelle forpliktelsen som følger med – kan livet med en Griffon belge være usedvanlig givende.

Griffon belge

Société Centrale Canine (French Kennel Club)

Liten, robust selskapshund fra Brussel med et menneskelignende «apeansikt» og store øyne. Har en stri, ru pels i svart eller sort/tan. Dypt knyttet til sine eiere, følsom og svært menneskeorientert, er den livlig, intelligent og en oppmerksom vakthund som trives med mild trening, tett selskap og jevnlig stell.

Anita Henriksen Eliassen driver oppdrett av rasen Griffon belge og holder til i Jørpeland i Norge.

Anita Henriksen Eliassen

## Kortfakta

Malteser er en liten selskapshund for deg som ønsker en nær og våken følgesvenn, og som har god tid til pelsstell. Rasen kan sette pris på lange turer og lek, men også rolige stunder på fanget. Den lille kroppen betyr ikke at hunden bare vil bæres, selv om størrelsen krever skånsom håndtering.

- **Opprinnelse og hjemland:** det sentrale middelhavsområdet og Italia
- **Rasegruppe:** gruppe 9, selskapshunder
- **Størrelse:** hannhunder 21–25 cm og tisper 20–23 cm i mankehøyde
- **Vekt:** 3–4 kg ifølge rasestandarden
- **Pels:** lang, rett, hvit og silkeaktig, uten underull
- **Passer for deg som:** ønsker en livlig liten følgesvenn og er forberedt på jevnlig stell av pels, tenner og resten av kroppen

En malteser kan passe for en førstegangseier, men en ny hundeeier må likevel være forberedt på å lære pelsstell og trene hunden i å være alene, bli husren og følge gode hverdagsvaner fra starten. Før du velger rasen, bør du særlig tenke gjennom om du faktisk ønsker å stelle pelsen nesten hver dag i mange år.

## Utseende og pels

Malteseren er liten og elegant, med en kropp som er lengre enn den er høy. En full utstillingspels faller lang og rett langs kroppen. Rasestandarden beskriver pelsen som tett, blank og silkeaktig, uten underull. Fargen skal være helt hvit, men et svakt elfenbensskjær er tillatt.

En lang malteserpels må kjemmes og børstes hver dag, eller minst annenhver dag, slik at små floker ikke utvikler seg til tover. Den hvite pelsen trenger også jevnlige bad, men riktig intervall avhenger av pelslengde, hverdag og hvor skitten hunden blir. Gå systematisk gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på områder der friksjon lett skaper floker.

Mange familiehunder klippes kortere enn utstillingsidealet. Kortere hår kan gjøre pelsstellet raskere, men fjerner ikke behovet for å kontrollere hud, øyne, ører, klør og tenner. Be oppdretteren vise hvordan akkurat denne hundens pels bør kjemmes, vaskes og tørkes. Venn valpen gradvis til å stå stille, bli håndtert og få undersøkt poter, munn og ansikt. Da blir stellet mindre stressende for både hund og eier.

Malteser omtales noen ganger som allergivennlig fordi pelsen mangler underull. Det er misvisende: Det finnes ingen allergifrie hunder, og hundens allergener finnes først og fremst i hud og spytt. Reaksjonen kan også variere mellom individer, selv innenfor samme rase. Den som har allergi, bør derfor ikke stole på rasenavnet eller pelstypen, men vurdere sin egen situasjon sammen med helsepersonell.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en livlig, hengiven, avbalansert og intelligent selskapshund. Mange maltesere følger godt med på eieren, liker å lære små oppgaver og veksler gjerne mellom aktivitet og nærhet. Det gjør rasen til en engasjert følgesvenn, ikke en pyntegjenstand uten egne behov.

En rasebeskrivelse kan likevel ikke garantere hvordan den enkelte hunden reagerer på fremmede, andre hunder eller nye miljøer. I den svenske raseklubbens eierundersøkelse deltok 247 hunder, og svarene viser at de sosiale reaksjonene varierer. Bare 13 maltesere hadde gjennomført den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen BPH i den rapporterte perioden. Det er for få til å trekke sikre slutninger om rasens atferd som helhet.

Ikke regn med at alle maltesere automatisk er stille, åpne overfor alle eller enkle sammen med andre dyr. Spør oppdretteren hvordan valpens foreldre fungerer i hverdagen: med besøkende, i hundemøter, under håndtering, rundt lyder og når de skal hvile. Rolige møter med ulike mennesker og miljøer, sammen med tydelige hverdagsrutiner, sier mer enn generelle merkelapper som «bjeffete» eller «alltid vennlig».

## Trening og mosjon

Malteser trenger fysisk aktivitet og mental stimulering hver dag, men samme antall minutter passer ikke for alle. En frisk voksen hund kan sette pris på lengre turer, nesearbeid, triksetrening og lek. Tilpass lengde og tempo etter alder, kondisjon, vær og restitusjon. Bygg opp en valp gradvis. Hvis hunden blir stiv, halt eller uvanlig sliten, må den få ta det roligere. Ved vedvarende plager bør den undersøkes av veterinær.

Når hunden lærer noe nytt, er det lurt å avslutte mens den fortsatt klarer å konsentrere seg, i stedet for å følge en fast tidsplan. Belønn ønsket atferd, og tren på ferdigheter som gjør hverdagen enklere: innkalling, å gå pent i bånd, ro på en fast plass, håndtering og å bli stille når du har registrert det som fikk hunden til å varsle.

Å bli husren er noe hunden må lære, ikke en prøve på rasens intelligens eller stahet. Ta valpen ofte ut, særlig etter søvn, mat og lek, og belønn når den gjør fra seg ute. Det å være alene må også læres gradvis når valpen er trygg i hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og hvor lenge en voksen hund mestrer det, avhenger av trening og individ. Begynn med svært korte, udramatiske fravær, og øk bare mens hunden fortsatt er rolig.

## Helse

Malteser beskrives generelt som en frisk rase, men patellaluksasjon og navlebrokk kan forekomme. Patellaluksasjon betyr at kneskålen kan flytte seg ut av normal stilling. Halthet eller at hunden gjentatte ganger hopper over enkelte steg, bør vurderes av veterinær.

Den svenske raseklubbens avlsstrategi oppgir 40 registrerte patellaundersøkelser i perioden 2012–2021. Dette er et lite og selektert utvalg og viser ikke hvor vanlig tilstanden er blant alle maltesere. Be heller oppdretteren om å vise eventuelle offisielle patellaresultater for foreldredyrene og fortelle om kneproblemer eller navlebrokk hos nære slektninger. Malteser har ikke noe eget krav om helseundersøkelse i Svenska Kennelklubbens særskilte registreringsregler for 2026. Et frivillig resultat kan likevel gi verdifull informasjon; frivillig betyr ikke uviktig.

Rennende øyne og misfarging under øynene, ofte kalt tåreflekker, ble rapportert for mange hunder i raseklubbens eierundersøkelse. Rapporten beskriver misfargingen som kosmetisk, samtidig som årsaken ikke er fastslått. Fargen i seg selv er derfor ingen diagnose. Hold området rent og tørt, men oppsøk veterinær hvis øyet blir rødt, hunden myser eller gnir seg, eller det kommer puss eller en annen tydelig ny forandring.

Kontroller øyne, bevegelser, hud og munn jevnlig. Begynn med tannpuss mens hunden er ung, og gjør all håndtering rolig og forutsigbar. En lang liste over mulige sykdommer hos små hunder sier mindre enn dokumenterte resultater, hundens egne symptomer og det man faktisk vet om helsen til nære slektninger.

## Historie og opprinnelse

Navnet malteser beviser ikke at rasen kommer fra øya Malta. Den offisielle standarden oppgir det sentrale middelhavsområdet som opprinnelse og Italia som hjemland. Navnet knyttes der til et semittisk ord for havn eller tilfluktssted, som finnes i flere stedsnavn rundt Middelhavet.

Rasens forløpere levde i havner og kystbyer, der de jaktet på rotter og mus i lagerbygninger og lasterom. Små hunder kalt *canes melitenses* er omtalt fra Aristoteles' tid. Lignende hunder ble senere verdsatte selskapshunder i antikkens Roma og er avbildet ved siden av fornemme personer i renessansemalerier. Historien omfatter altså både praktisk arbeid i havnemiljøer og en lang rolle som selskapshund.

Den første dokumenterte malteseren i Sverige var en tispe som ble importert fra England i 1910 og vist i Stockholm i 1911. I dag er rasen først og fremst selskapshund, selv om enkelte hunder kan trives med for eksempel lydighet, spor eller agility på et passende nivå.

## Å leve med rasen

Malteser kan trives godt i leilighet hvis den får turer, mental aktivitet, selskap og trening på lyder i omgivelsene. Boligens størrelse erstatter ikke de daglige behovene, og en liten hund bør ikke tilbringe dagen i armene. Den må få gå, snuse, velge hvilested og bruke kroppen på en trygg måte.

Når hunden er sammen med barn, er det viktig at en voksen følger med. Hunden veier bare 3–4 kg, så lek på gulvet, forsiktige løft og en egen liggeplass der hunden får være i fred, reduserer faren for både redsel og uhell. Barn må la hunden være i fred når den spiser eller sover. Om en malteser fungerer sammen med andre hunder, katter eller smådyr, avhenger av individ, tidligere erfaringer og introduksjonen. Rasen alene gir ingen garanti.

Gjør en ærlig vurdering av hverdagen før kjøp:

- Kan noen stelle pelsen nesten hver dag og starte med tannpuss og håndtering med en gang?
- Hvordan fungerer foreldredyrene med besøk, hundemøter, hvile og korte perioder alene?
- Finnes det offisielle patellaresultater, og hva vet oppdretteren om knær, navlebrokk og øyeplager i familien?
- Får du se registreringspapirene og møte tispen i hennes vanlige miljø?
- Kan du ordne tilsyn mens valpen ennå er for ung til å være alene?

Malteser passer best hos den som setter pris på kombinasjonen av nærhet, livlighet og lærelyst, og samtidig godtar det omfattende stellet og variasjonen mellom individer bak det elegante, hvite utseendet.

Malteser

Malteser er en liten, robust selskapshund med lang, hvit silkepels og uttrykksfulle, mørke øyne. Den er kjærlig og menneskeorientert, og tilpasser seg godt til leilighetsliv med daglige turer. Den trenger jevnlig pelsstell, tannpleie og mild trening, og lever ofte et langt og aktivt liv.

Monica Sari Laine driver oppdrett av rasen Malteser og holder til i Sandnes i Norge. Utstillinger inngår i oppdrettsarbeidet med malteser. Oppdrettet har også deltatt på offisielle utstillinger i Danmark.

Monica Sari Laine

## Kortfakta

Border collie er en britisk gjeterhund for den som ønsker å samarbeide, trene og gi hunden meningsfulle oppgaver gjennom hele livet. Rasen er svært lettlært og utholdende, men nettopp derfor ofte mer krevende enn en hund som først og fremst er avlet for selskap.

- **Hundetype:** renraset gjeterhund, anerkjent av FCI i gruppe 1
- **Størrelse:** mellomstor; idealhøyden for hannhunder er cirka 53 cm, og tisper er vanligvis noe lavere
- **Vekt:** omtrent 12–20 kg, med variasjon etter kjønn og kroppsbygning
- **Forventet levealder:** cirka 10–15 år
- **Pels:** glatt eller middels lang dobbeltpels i mange farger
- **Typiske trekk:** våken, lydhør, reaksjonsrask, intelligent og sterkt motivert for arbeid
- **Passer best for:** en engasjert eier som liker regelmessig trening og kan lære hunden både aktivitet og hvile

Det viktigste før et kjøp er ikke om familien går tur et bestemt antall timer, men om hverdagen gir tid til jevnlig trening og samarbeid. En border collie trenger å bruke hodet, få utløp for gjeterinstinktene under kontrollerte forhold og samtidig lære å roe seg hjemme.

## Utseende og pels

Border collie er en atletisk og velbalansert hund, bygget for smidighet og utholdende arbeid snarere enn for et ensartet utseende. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, og bevegelsene skal være frie, myke og effektive. Rasestandarden angir en idealhøyde på 53 cm for hannhunder og litt lavere for tisper, men rasen varierer tydelig i både størrelse og kroppsbygning.

Standarden beskriver to pelsvarianter: glatt og middels lang. Begge har tett dekkpels og myk, tett underull som gir beskyttelse mot været. Den middels lange pelsen danner mer krage, bukser og fane på halen, mens den glatte ligger nærmere kroppen. Mange farger og tegninger forekommer; svart og hvitt og trefarget er vanlig, men rasestandarden tillater stor variasjon så lenge hvitt ikke dominerer.

Pelsen er i utgangspunktet lett å stelle. Børst så ofte som nødvendig for å fjerne løs underull og forebygge floker, særlig bak ørene og der den lengre pelsen danner faner. I røyteperioder må du børste oftere. Bad gjøres ved behov. En hund som arbeider eller trener ute, bør også sjekkes etterpå: Se over poter, klør, hud og pels for sår, gressaks, flått og rusk.

## Temperament og personlighet

Border collie er oppmerksom, samarbeidsvillig og svært rask til å oppdage mønstre. Den lærer derfor ikke bare det eieren har tenkt å trene på, men også hvilke lyder som varsler tur, hvordan mennesker pleier å bevege seg og hvilke atferder som gir respons. Lettlært betyr altså ikke automatisk lett å leve med; uklare rutiner og utilsiktede belønninger kan feste atferd like raskt som gjennomtenkt trening.

Gjeting bygger på at hunden legger merke til og påvirker bevegelse. I en hverdag uten sau kan den samme følsomheten rettes mot biler, sykler, joggere, barn eller andre dyr. Stirring, sniking, avskjæring og jaging er signaler som bør tas på alvor tidlig. Atferden skal avbrytes rolig og erstattes med et innlært alternativ, ikke oppmuntres som en morsom egenhet.

En border collie kan fungere godt i en familie, men rasen er ikke generelt «barnevennlig» uavhengig av individ og miljø. Løping, roping og raske leker kan utløse gjeteratferd eller stress. Barn og hund skal derfor være under tilsyn av en voksen, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass. Samliv med katt eller andre hunder kan også fungere, særlig med gjennomtenkte introduksjoner, men kan ikke garanteres ut fra rasen alene. Katten skal kunne trekke seg unna, og hunden må trenes til å la den være i fred.

## Trening og mosjon

Border collie trenger daglig både fysisk aktivitet og oppgaver som krever konsentrasjon, men det går ikke an å angi et bestemt antall timer som passer alle individer. Alder, helse, temperament, tidligere trening og arbeidsoppgaver avgjør belastningen. En god hverdag veksler mellom bevegelse, problemløsning, samarbeid og restitusjon.

Turer i varierte omgivelser, fri bevegelse der det er trygt, nesearbeid, lydighet, spor, gjeting og andre hundesporter aktiviserer hunden på ulike måter. Velg aktiviteter der hunden må lytte og ta beslutninger, ikke bare løpe fort. Endeløs ballkasting eller annen oppjaget repetisjon er et dårlig mål på om hundens behov er dekket; det kan øke forventningene uten å lære hunden å falle til ro.

Tren kort, tydelig og belønningsbasert. Legg like stor vekt på hverdagsferdigheter som innkalling, båndtrening, stopp på avstand og å kunne se bevegelse uten å følge etter som på triks eller konkurranseøvelser. Belønn også rolig atferd: å ligge på en fast plass, vente mens noe skjer og sovne etter aktivitet. En border collie som alltid tilbys mer fart, kan bli svært godt trent uten å lære å hvile.

Valper og unghunder trenger kontrollerte erfaringer, ikke en voksen treningsplan i miniatyr. Bygg trygghet i ulike miljøer, la kroppen modnes og øk fysisk belastning og vanskelighetsgrad gradvis. Hvis hunden blir mer ukonsentrert, lydfølsom eller fiksert til tross for mer aktivitet, kan løsningen være bedre balanse og profesjonell hjelp, ikke enda hardere mosjon.

## Helse

Border collie regnes som forholdsvis sunn, men rasen har dokumenterte problemer som en valpekjøper bør kjenne til. Hofteleddsdysplasi (HD), øyesykdommen CEA, andre forandringer i netthinnen, epilepsi og osteokondrose særlig i skulderleddet er blant områdene som løftes frem av Svenska Kennelklubben og Svenska Vallhundsklubben.

Når du vurderer et svenskregistrert kull, bør du begynne med å kontrollere foreldrenes offisielle hoftestatus og øyeundersøkelse. Etter Svenska Kennelklubbens regler skal øyeresultatet foreligge før paring og normalt ikke være eldre enn ett år. Kontroller de registrerte resultatene, og spør også om epilepsi, tilbakevendende kramper, skulderproblemer og tidlige dødsfall hos søsken, foreldre og andre nære slektninger. Normale resultater hos to foreldredyr beskriver ikke helsen i hele slekten.

Det finnes DNA-tester for flere arvelige tilstander i rasen, blant annet CEA, IGS, TNS og sensorisk nevropati. Hvilke tester som er relevante, avhenger av avstamning og gjeldende anbefalinger. Be derfor oppdretteren forklare hva som er testet og hvorfor. Ved recessive sykdommer er en frisk anleggsbærer ikke det samme som en syk hund; det avgjørende er at paringen planlegges slik at valpene ikke kan arve sykdomsvarianten fra begge foreldrene. En DNA-test erstatter ikke klinisk øyeundersøkelse, leddresultater eller kunnskap om slekten.

En hund med border collie collapse (BCC) kan være helt symptomfri i hvile, men bli desorientert, ustø eller falle under eller kort tid etter intensiv aktivitet. Hunden kan virke restituert etter 5–30 minutter, men kollaps skal alltid tas på alvor og vurderes av veterinær. BCC er ikke det samme som vanlig tretthet, heteslag eller den dynamin-1-relaterte EIC-varianten som er vanligere hos labrador retriever. Avbryt aktiviteten umiddelbart hvis hundens fokus eller bevegelser endrer seg unormalt.

## Historie og opprinnelse

Border collie ble utviklet i grenseområdene mellom England og Skottland som arbeidshund i saueholdet. Utvalget bygget lenge på praktisk gjeterferdighet: Hunden skulle kunne lese dyrene, arbeide på avstand og svare på førerens signaler under krevende forhold. Den funksjonelle bakgrunnen forklarer rasens blikk, snikende bevegelser, utholdenhet og sterke vilje til å kontrollere bevegelse.

FCI anerkjenner border collie som britisk fårehund med arbeidsprøve. I Sverige har funksjonen en uvanlig tydelig plass også i registreringen. Rasen føres i Svenska Kennelklubbens særskilte gjeterhundregister, REG V, og en svenskfødt border collie kan først registreres når begge foreldredyrene har bestått gjeterhundprøve gjennom Svenska Vallhundsklubben eller har en godkjent tilsvarende meritt fra utlandet. Utseendet kan derfor variere mer enn hos mange andre raser, mens arbeidsevnen fortsatt står sentralt i den svenske avlsmodellen.

## Å leve med rasen

Å leve godt med en border collie krever planlegging, men ikke konstant underholdning. Målet er en hund som kan arbeide konsentrert når det trengs, og hvile når ingenting skjer. Den balansen passer best i et hjem der noen virkelig liker hundetrening, og der ansvaret ikke bygger på at barna skal aktivisere hunden.

Leilighet er ikke automatisk utelukket, og en stor hage er ingen garanti for et godt liv. Tilgang til egnede treningsmiljøer, trygg mosjon og en hverdagsrutine som faktisk kan følges er viktigere. I et tettbygd miljø må eieren kunne håndtere trafikk, sykler, joggere, lyder og møter uten at hunden fikserer seg på å gjete eller blir konstant på vakt.

Alenetid skal trenes gradvis fra svært korte økter og tilpasses hundens alder og reaksjoner. Det svenske Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid er ikke et løfte om at en hund trives alene så lenge. Film gjerne de første øktene, og gå et steg tilbake hvis hunden vandrer, peser, bjeffer, ødelegger eller ikke klarer å roe seg. En hverdag med gjentatte lange arbeidsdager uten hjelp er et dårlig utgangspunkt for rasen.

Før kjøp av en svensk valp bør du minst kontrollere tre forhold hos begge foreldrene: registrert hoftestatus, gyldig øyeresultat og bestått gjeterhundprøve. Gå deretter videre med spørsmål om epilepsi og leddhelse hos nære slektninger, relevante DNA-tester, hvordan foreldrene fungerer i hvile og arbeid, og hvilken støtte oppdretteren gir etter kjøpet. Den beste matchen handler ikke om å finne den «smarteste» valpen, men om å velge en valp med et temperament og arbeidsnivå som passer det du kan tilby gjennom hele hundens liv.

Border collie

Den Danske Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Border collie er en middels stor, atletisk gjeterhund kjent for intensiv konsentrasjon, høy intelligens og svært mye energi. Den er utviklet for å gjete sau hele dagen og utmerker seg i gjeting, hundesport og lydighetstrening. Den trenger rikelig med mosjon, mental stimulering og tydelig, strukturert veiledning i et aktivt hjem.

Sven Harbo driver oppdrett av rasen Border collie og holder til i Nærbø i Norge. Oppdrettet var nytt innen gjeterhundføring i 2022.

Sven Harbo

## Kortfakta

Mellompuddel er den mellomstore av puddelens fire anerkjente størrelsesvarianter. Det er en oppmerksom og treningsvillig selskapshund med en pels som krever mye stell.

- **Størrelse:** Mankehøyden skal være over 35 og høyst 45 centimeter. Rasestandarden oppgir ingen offisiell vekt, så vurder en voksen hund ut fra kroppsbygning og hold i stedet for et generelt vektintervall.
- **Størrelsesvariant:** En puddel som ennå ikke er sluttmålt, kan bytte størrelsesvariant etter en offisiell måling. I Sverige kan sluttmåling gjøres fra 15 måneders alder.
- **Temperament:** Raseidealet er en positiv, sosial og lærevillig hund, men sosial trygghet, aktivitetsnivå og reaksjoner på lyd varierer mellom individer og slektslinjer.
- **Aktivisering:** Mellompuddelen trenger fysisk aktivitet og mental sysselsetting hver dag. Et fast antall minutter passer ikke for alle.
- **Pels:** Pelsen kan være krøllet eller danne snorer og røyter ofte svært lite, men den krever grundig kjemming, bading, tørking og klipping.
- **Helsekontroll i avl:** Før paring skal begge foreldredyrene ha et gyldig offisielt resultat for prcd-PRA, enten fra en DNA-test eller gjennom godkjent status som hereditært fri.

## Utseende og pels

Mellompuddelen er harmonisk bygget, og kroppen er litt lengre enn mankehøyden. Den skal gi et våkent og aktivt inntrykk uten å virke tung eller lavstilt. Mankehøyden skiller varianten fra dvergpuddel og storpuddel.

Den tette pelsen kan være krøllet eller danne snorer. Den fortsetter å vokse og må klippes, men hvor ofte avhenger av pelslengde, frisyre, hverdagen og hvor lett pelsen floker seg. En kort og praktisk frisyre reduserer ofte arbeidet, men fjerner ikke behovet for pelsstell.

Kjem helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom bak ørene, under sele eller halsbånd, i armhulene og rundt beina. Løs opp små floker før de blir stramme, og kontroller samtidig hud, ører og klør. Venn valpen til å stå stille og bli berørt i korte, rolige økter med belønning. Det gjør både pelsstell hjemme og besøk hos hundefrisør enklere.

Unngå et fast skjema for bading og klipping. Se i stedet etter om kammen går gjennom hele pelsen, huden holder seg ren og tørr, og hunden kan bevege seg fritt. Den tette pelsen må tørkes grundig etter bad eller svømming. La en veterinær vurdere rødhet, vond lukt eller tilbakevendende hud- eller øreproblemer i stedet for rutinemessig å nappe hår eller bruke sterke produkter.

Etter at den nye rasestandarden trådte i kraft i 2024, registrerer Svenska Kennelklubben 16 fargevarianter, både ensfargede og flerfargede. Det betyr ikke at merle er en godkjent avlsfarge. Etter de svenske registreringsreglene kan avkom etter en merlebærende forelder ikke registreres, og en slik kombinasjon fører til avlssperrer.

Mellompuddelen røyter ofte svært lite i hjemmet fordi løse hårstrå kan bli sittende i krøllene til pelsen kjemmes. Det er likevel misvisende å kalle rasen røytefri eller allergivennlig. Ingen hunderase er allergenfri, og en person med allergi kan reagere ulikt på forskjellige hunder. Den som har allergi, bør derfor undersøke sin egen reaksjon før kjøp og ikke stole på rasenavnet.

## Temperament og personlighet

Raseidealet beskriver mellompuddelen som vennlig, sosial, livlig og lett å trene. Mange tiltrekkes av kombinasjonen av samarbeidsvilje og praktisk mellomstørrelse. Idealet er likevel ingen garanti for at hver hund er trygg med barn, fremmede, andre hunder eller ukjente miljøer.

Den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen for hund (BPH) gir bedre grunnlag enn påstander om at rasen alltid er enkel. I Svenska Pudelklubbens sammenstilling for mellompuddel fra februar 2026 hadde 565 hunder startet. BPH er ikke en prøve med bestått eller ikke bestått og forteller ikke alt om individet. Den viser derimot reaksjoner på kontakt, lek, overraskelser, lyder og en person som nærmer seg på en uvanlig måte.

Be oppdretteren sette resultatene i sammenheng. Hvordan oppfører foreldrene og nære slektninger seg i hverdagen? Søker de kontakt uten å bli påtrengende? Klarer de å roe seg, håndtere plutselige lyder og hente seg inn igjen etter noe uventet? Er flere slektninger beskrevet, eller bygger vurderingen på én hund? Slike spørsmål sier mer enn merkelapper som «smart», «barnevennlig» eller «perfekt for førstegangseiere».

En mellompuddel kan være rask til å legge merke til bevegelser og lyder, men tendensen til å bjeffe varierer. Se på foreldredyrenes reaksjoner på lyd, og lær hunden å forlate vinduet eller døren og legge seg på et rolig sted. Aktivitet kombinert med hjelp til å roe ned gir bedre forutsetninger i en lytt bolig.

## Trening og mosjon

Mellompuddelen trenger å bruke både kropp og hode hver dag, men behovet kan ikke reduseres til et bestemt antall turminutter. Alder, helse, kondisjon, miljø og den enkelte hundens evne til å finne ro avgjør et fornuftig nivå. En god hverdag inneholder turer med tid til å snuse, korte treningsøkter og en oppgave der hunden får tenke eller søke.

Belønningsbasert trening passer rasens samarbeidsvilje og gjør læringen tydelig uten å skape frykt. Begynn med kontakt, innkalling, å holde seg nær deg, håndtering og hvile på en fast plass. Øk vanskelighetsgraden trinnvis, og bruk noe hunden setter pris på som belønning: mat, lek, kontakt eller å få fortsette å undersøke noe.

Nosework, spor, apportering, triks, lydighet, rallylydighet og agility er mulige aktiviteter, ikke krav. Varier fysisk aktivitet, problemløsing og hvile. En valp trenger kortere og enklere økter, mens en frisk voksen hund gradvis kan bygges opp for lengre turer eller mer krevende sport.

Vurder balansen i hverdagen, ikke bare mengden aktivitet. Hvis hunden kan konsentrere seg, hente seg inn og hvile etterpå, er belastningen ofte bedre tilpasset enn når den stadig er oppjaget. Rastløshet kan bety at hunden trenger en oppgave, men også at den trenger hjelp til å senke tempoet. Gi derfor ro, søvn og trening på passivitet like bevisst plass som nye triks.

## Helse

Det formelle helsekravet for mellompuddel i svensk avl gjelder prcd-PRA, en arvelig form for progressiv retinal atrofi. Før paring skal begge foreldredyrene ha offisiell status gjennom en DNA-test eller en gyldig registrering som hereditært fri. En bærer kan bare pares med en hund som er testet fri eller hereditært fri. En genetisk syk hund kan ikke brukes i avl.

Et prcd-PRA-resultat gjelder bare denne genetiske varianten. Det utelukker ikke andre former for PRA eller andre øyeproblemer. Svenska Pudelklubben anbefaler derfor også gjentatte øyeundersøkelser av avlshunder. Klubben ønsker dessuten at flere mellompudler blir hofterøntget, og anbefaler at en hund med HD-grad C brukes sparsomt og bare med en HD-fri partner. Dette er anbefalinger, ikke det bindende prcd-PRA-kravet.

Be om å få se daterte, offisielle resultater og kontroller hundenes identitet, i stedet for bare å godta at et kull er «helsetestet». Spør om sykdom, bevegelsesproblemer, øyeplager og mentalitet hos foreldre, helsøsken, tidligere avkom og eldre slektninger. Ett fritt testresultat oppsummerer ikke helsen til hele familien.

Før du kjøper valp, kan du be oppdretteren forklare:

- hvilken prcd-PRA-status begge foreldrene har, og hvorfor kombinasjonen følger reglene
- når foreldrene sist ble øyeundersøkt, og hvilke hofteresultater som finnes
- hvilke andre offisielle resultater, for eksempel BPH, som finnes for hundene og deres nære slektninger
- hvilke helseproblemer som faktisk har forekommet i familien, også når det ikke finnes en DNA-test

Fordi rasestandarden ikke oppgir noen idealvekt, bør en voksen hunds hold vurderes både med hendene og blikket. Du skal kunne kjenne ribbeina og se en midje som passer til kroppsbygningen. Rask vektendring, halthet, endret syn eller tilbakevendende hud- og øreproblemer er grunner til å rådføre seg med veterinær.

## Historie og opprinnelse

FCI oppgir Frankrike som puddelens opprinnelsesland. I standardens historikk knyttes rasens franske navn, *caniche*, til det franske ordet for en hunnand, og pudler ble brukt under jakt på vannfugl. Standarden beskriver også rasen som en etterkommer av barbet, en eldre fransk vannhund. Dette er den dokumenterte kjernen; teorier om én nøyaktig utviklingsvei gjennom Europa bør behandles med forsiktighet.

Puddelen utviklet seg med tiden i fire størrelser som deler samme grunntype. I Sverige ble pudlene delt i en stor og en liten variant i 1932. Den mindre varianten fikk navnet mellompuddel i 1952, før dvergpuddel og senere toypuddel ble etablert som egne størrelsesvarianter. Mellompuddelen er derfor ikke en krysning eller en moderne blandingshund, men en anerkjent størrelsesvariant innen puddelrasen.

Arven som vannhund er fortsatt synlig i rasens historie og kan inspirere til apportering og svømming for hunder som liker det. Det betyr ikke at alle mellompudler automatisk liker vann eller må trenes til jakt. Dagens rase hører til selskapshundene, og interessen til den enkelte hunden bør styre aktiviteten.

## Å leve med rasen

Å leve med en mellompuddel innebærer nært selskap, daglig aktivisering og pelsstell som må gjentas jevnlig. Rasen kan bo i både leilighet og hus, men boligens størrelse betyr mindre enn hundens evne til å roe seg, håndtere lyder og få behovene dekket utenfor hjemmet.

I en barnefamilie må en voksen ta ansvar for samspillet. Barn skal lære å ikke forstyrre hunden når den spiser eller hviler, og hunden trenger et eget sted der den får være i fred. Velg individ og oppdretter ut fra dokumentert trygghet, ikke ut fra en antakelse om at mellomstørrelsen automatisk gjør hunden robust eller trygg med barn.

Alenetid må trenes i små trinn når hunden føler seg trygg. Begynn med svært korte perioder og øk først når hunden er rolig. Ikke planlegg at en valp eller utrent voksen hund straks skal klare en hel arbeidsdag alene. Arbeidstid, lufting og hjelp ved behov må være ordnet før hunden flytter inn.

Det samme individuelle synet gjelder andre dyr. Når hunden introduseres for en katt, bør katten ha et trygt tilfluktssted, hunden hindres i å jage, og møtene holdes korte og kontrollerte. Ikke la dem være alene sammen før begge er avslappet og samspillet har vært stabilt over tid. Samliv med andre hunder eller smådyr avhenger av erfaring, jakt- og lekelyst og måten introduksjonen gjennomføres på, ikke bare av rasen.

Før kjøp bør du vurdere tre ting du må prioritere over tid: tid til trening og selskap, en plan for pelsstellet og kostnaden ved profesjonell klipping eller eget utstyr. Besøk voksne slektninger hvis det er mulig, be om å få se hvordan de finner ro og lar seg håndtere, og kontroller de offisielle helseresultatene. Da velger du ut fra hundene i den faktiske familien og din egen hverdag, ikke et idealisert bilde av mellompuddelen.

Mellompuddel

The Poodle Club of UK

Norwegian Kennel Club (NKK)

Svenska Pudelklubben (Swedish Poodle Club)

Verein für Deutsche Spitze e.V.

Mellompuddel er en middels stor, atletisk hund med krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. Den er svært intelligent og lettlært, livlig ute, men rolig inne. Kjærlig, menneskeorientert og allsidig trives den godt i familieliv og utmerker seg i mange hundesporter.

Completely driver oppdrett av rasen Mellompuddel og holder til i Stavanger i Norge. Oppdrettet var allerede i gang i 2019.

Completely

## Kortfakta

Japansk spisshund er en japansk selskapshund i FCIs gruppe 5. Den kjennes igjen på den rent hvite doble pelsen, de små stående ørene og den buskete halen over ryggen. Rasen er livlig, oppmerksom og ofte lett å motivere i trening, men den har også lett for å bjeffe. Den som vurderer rasen, bør derfor vurdere hvor mye lyd man tåler, like nøye som hvor mye aktivitet hunden trenger.

- **Opprinnelse og bruksområde:** Japan; selskapshund, FCI-nummer 262.
- **Størrelse:** Standarden angir en mankehøyde på 30–38 cm for hannhunder, med tisper noe mindre. Den angir ingen vekt.
- **Proporsjoner:** Kroppen skal være litt lengre enn den er høy, med forholdet 10:11 mellom mankehøyde og kroppslengde.
- **Pels:** Rent hvit, med rett, utstående dekkhår og kort, myk og tett underull.
- **Temperament:** Idealet er en intelligent, munter og oppmerksom hund. En japansk spisshund kan varsle, men skal ikke være generelt bjeffete, redd eller aggressiv.
- **Behov i hverdagen:** Daglig fysisk aktivitet, nesearbeid og mentale oppgaver, samt tidlig trening på lyder, besøk og alenetid.

En japansk spisshund kan ligne en liten samojedhund eller en hvit tysk spisshund, men dette er egne raser med ulike standarder og ulik bakgrunn. Utseendet alene forteller ikke hvordan de skiller seg i temperament, størrelse eller helse.

## Utseende og pels

Japansk spisshund er en solid, men elegant hund uten overdrevne proporsjoner. Det spisse snutepartiet, de mørke mandelformede øynene og de små trekantede ørene gir et våkent uttrykk. Ryggen skal være kort og rett, og bevegelsene raske og aktive. Halen bæres over ryggen, men skal ikke være stramt ringlet.

Pelsen har to tydelige lag. Dekkpelsen er rett og står ut fra kroppen, mens underullen er kort, myk og tett. Pelsen er kortere i ansiktet, på ørene og på forsiden av beina, men lengre på kroppen. Kragen over hals og bryst og den rikt behengte halen er særlig fremtredende. Rent hvitt er den eneste godkjente fargen.

En grundig børsting og kjemming helt ned til huden omtrent én gang i uken er vanligvis et godt utgangspunkt. Arbeid i små partier slik at kammen når underullen, og vær spesielt nøye bak ørene. Under røyting trengs hyppigere stell. Svenska Kennelklubben beskriver at tisper ofte røyter to ganger i året og voksne hannhunder vanligvis én gang, men mengde og tidspunkt varierer.

Bad bør styres av smuss og behov, ikke av en fast plan. Den hvite fargen betyr ikke at hunden må bades hver gang den blir støvete. Venn valpen rolig til børste, kam og håndtering av poter før den trenger en full gjennomgang av pelsen.

## Temperament og personlighet

Japansk spisshund legger raskt merke til det som skjer rundt den og vil gjerne være nær familien. Rasestandarden beskriver hunden som intelligent, munter og oppmerksom. Noen individer er lite interessert i kontakt med ukjente mennesker eller hunder. Å være reservert er ikke det samme som å være redd: panikk, truende atferd eller vansker med å hente seg inn er noe annet enn rolig integritet.

Bjeffingen krever en nyansert forklaring. Svenska Kennelklubbens rasebeskrivelse sier at japansk spisshund har lett for å bjeffe, mens standarden sier at den ikke skal være bjeffete. Utsagnene kan forenes hvis man skiller et kort varsel fra bjeffing som fortsetter ved hver lyd. Målet er ikke å fjerne hundens oppmerksomhet, men å lære den å registrere en lyd ved døren og deretter roe seg igjen.

Bjeffing, skyhet og frykt for fremmede gikk igjen i raseklubbens eierundersøkelser fra 2014 og 2020. Deltakerne valgte selv å svare, og spørsmålet var bredt, så svarene viser ikke hvor vanlig noe er i rasen. Møt om mulig valpens mor i en vanlig hverdagssituasjon, spør hvordan nære slektninger reagerer på besøk og lyder i oppgangen, og les eventuelle BPH-beskrivelser som profiler, ikke karakterer.

Rasen kan passe en førstegangseier som ønsker å trene aktivt og arbeide konsekvent med bjeffing. Den passer dårligere for den som forventer at en selskapshund automatisk er stille, alltid kommer på innkalling eller hilser entusiastisk på alle.

## Trening og mosjon

En voksen japansk spisshund trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men et fast antall minutter passer ikke alle. Varier turer, snusing, lek og korte samarbeidsoppgaver. Rallylydighet, nosework, agility, spor, triks og hverdagslydighet kan være gode valg; tilpass dem til hundens helse, interesse og kondisjon.

Vurder mengden ut fra hvordan hunden henter seg inn. Den skal kunne roe seg og bevege seg uten stivhet etter hvile. En hund som bjeffer på hver minste forstyrrelse, kan trenge tydeligere hvile, nesearbeid eller bedre trening rundt forstyrrelser – ikke nødvendigvis en lengre tur. Valper trenger korte, lekne erfaringer som passer alderen, ikke en nedskalert plan for voksne hunder.

Belønningsbasert og trinnvis trening passer godt til rasens oppmerksomhet og arbeidslyst. Finn først ut hva som utløser bjeffingen: dørklokken, heisen, mennesker utenfor vinduet eller opphisselse i lek. Skap avstand eller skjerm utsikten, og belønn hunden mens den fortsatt klarer å være stille og ta kontakt. Lær deretter et enkelt alternativ, for eksempel å gå til plassen sin når det ringer på. Straff kan øke uroen uten å endre hundens følelse for lyden.

Svenska Kennelklubben beskriver jaktlysten som forholdsvis lav, men det er ingen garanti for at hunden trygt kan gå løs eller alltid kommer på innkalling. Start i et enkelt miljø, øk forstyrrelsene gradvis og bruk langline til hunden svarer på første signal selv om noe beveger seg. En prosentangivelse for innkalling sier mindre enn hvordan hunden fungerer akkurat der du vil ha den løs.

## Helse

Svenska Kennelklubben beskriver japansk spisshund som en gjennomgående frisk rase med få rasespesifikke sykdommer, men en valpekjøper bør likevel undersøke knær, øyne, hjerte og relevant familiehistorikk. Ett normalt testresultat kan ikke erstatte informasjon om foreldre, søsken og tidligere avkom.

**Patellaluksasjon**, der kneskålen kan forskyves fra sin normale posisjon, forekommer i rasen. I den publiserte avlsstrategien anbefaler raseklubben en frivillig patellaundersøkelse ved omtrent to års alder, når hunden er fysisk utviklet. Be om foreldrenes offisielle resultater, og spør om slektninger har hatt gjentatt halthet, vansker med å hoppe eller motvilje mot å løpe og snu brått.

**Øyne og hjerte** følges også opp frivillig. Avlsstrategien omtaler et lite antall PRA-diagnoser hos eldre hunder og anbefaler regelmessige øyeundersøkelser av avlshunder, særlig etter seks års alder. Den nevner også et lite antall eldre hunder med bilyd og MMVD. Rådet er at veterinæren lytter på hjertet ved vanlige besøk og går videre med ultralyd hvis det oppdages bilyd. Dette er overvåking, ikke belegg for at alle hunder rammes eller at et gammelt normalt resultat gjelder livet ut.

**X-bundet muskeldystrofi** er dokumentert i et begrenset antall irske familier, og forskere har utviklet en DNA-test for mutasjonen. Raseklubbens strategi oppgir at det ikke var kjente tilfeller utenfor de rammede irske familiene. DNA-testing er derfor særlig relevant når stamtavlen har irsk bakgrunn: be da om kjent genetisk status i den aktuelle grenen. Det finnes derimot ikke støtte for at en bestemt PRA-DNA-test bør være rutine for hele rasen.

I Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 finnes det ingen rasespesifikke krav om helsetest for japansk spisshund, og rasen har ikke et obligatorisk sentralt helseprogram. Undersøkelser av patella, øyne og hjerte er frivillige anbefalinger fra raseklubben. Kontroller alltid de nyeste reglene før avl, og skill bindende vilkår fra anbefalinger.

## Historie og opprinnelse

Japansk spisshund ble utviklet i Japan i første halvdel av 1900-tallet. Den offisielle standarden sier forsiktig at rasen blant annet antas å stamme fra hvite tyske grosspitz som kom til Japan via Sibir og det nordøstlige Kina rundt 1920. Dette er en dokumentert beskrivelse av bakgrunnen, ikke en grunn til å kalle dagens rase en variant av tysk spisshund.

Hvite spisshunder ble vist i Tokyo rundt 1921. I 1925 ble to par importert fra Canada, og frem til 1936 kom flere hunder fra Canada, USA, Australia og Kina. Disse hundene ble krysset for å utvikle en tydeligere rasetype. Etter andre verdenskrig skrev den japanske kennelklubben standarden som ble vedtatt i 1948.

Mer detaljerte påstander om samojedhund, american eskimo dog eller andre raser i den tidlige avlen forekommer ofte, men støttes ikke av historikken i den offisielle standarden. Det er derfor best å holde dokumenterte importveier atskilt fra senere teorier.

## Å leve med rasen

Japansk spisshund kan bo i leilighet, men lyd blir et viktigere hensyn. Hører du heisen, inngangsdøren eller naboene? Legg hundens hvileplass unna ytterdøren og vinduer den kan holde utkikk fra, og belønn ro før varslingen blir en vane. Enkel tilgang til gode tur- og treningsområder betyr mer enn antall rom.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp kan ikke forlates alene, og voksne hunder varierer også mye. Begynn når hunden er trygg hjemme, med svært korte fravær, og øk bare så lenge den kan hvile uten å bjeffe, gå urolig omkring eller vise stress. Et kamera kan vise hva som skjer etter at døren lukkes. Hvis uroen øker, må fraværet kortes ned og treningen gjøres enklere i stedet for å presses videre.

Med barn betyr tilsyn fra en voksen og hundens rett til en uforstyrret hvileplass mer enn rasenavnet. Lær barn å ikke bære, klemme eller forstyrre hunden når den spiser eller sover. Sammen med andre hunder, katter og smådyr betyr tidligere erfaringer og individuell atferd mer enn den generelle opplysningen om forholdsvis lav jaktlyst. Introduser hund og katt med avstand, grind eller kobbel, hindre jakt og gi katten rømningsveier i høyden. Ikke la dem være uten tilsyn før samspillet er stabilt.

Før et kjøp bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hvordan reagerer foreldrene og nære slektninger på lyder ved døren, besøk og nye miljøer?
- Hvilke daterte resultater finnes for patella og øyne, og hva vet oppdretteren om hjerte- og bevegelsesplager blant slektninger?
- Finnes det irsk bakgrunn, og er i så fall status for muskeldystrofi kjent i den aktuelle grenen?
- Hvordan har valpene fått øve på håndtering, hverdagslyder, hvile og korte stunder alene?

Den beste matchen er et hjem som liker en våken, treningsvillig selskapshund og er forberedt på å arbeide rolig med lyd og selvkontroll. Den hvite pelsen er mest synlig, men i hverdagen er det hvor lett hunden bjeffer, hvor raskt den henter seg inn og om den klarer å roe seg som avgjør om rasen passer.

Japansk spisshund

Federation Cynologique Internationale (FCI)

Japansk spisshund er en liten til middels stor selskapshund som er svært menneskekjær, med en helt hvit dobbelt pels som er lett å holde ved like med jevnlig børsting. Den er livlig, intelligent og lærevillig, og passer godt i leilighet så lenge den får daglig mosjon. Hunden er naturlig oppmerksom og pratsom, men som regel vennlig når den først er blitt introdusert.

Nordic Happytails driver oppdrett av rasen Japansk spisshund og holder til i Bryne i Norge. Oppdrettet har røtter tilbake til 2020. Hunder fra oppdrettet har deltatt på offisielle utstillinger i flere nordiske land.

Nordic Happytails

Liv Marit Barka driver oppdrett av rasen Japansk spisshund og holder til i Jørpeland i Norge. Oppdrettet har hatt ett kull som oppfylte raseklubbens retningslinjer for avl.

Liv Marit Barka

## Kortfakta

Pomeranian er den minste størrelsesvarianten av tysk spitz: en svært liten, men livlig selskapshund med tett dobbeltpels, stor årvåkenhet og ofte lett for å bjeffe. Den passer best for den som ønsker å trene og aktivisere en ordentlig hund i lite format, ikke for den som først og fremst vil ha en hund som skal bæres.

- **Rase og opprinnelse:** tysk spitz, pomeranian/zwergspitz, med opprinnelse i Tyskland og senere videreutvikling i England
- **Størrelse:** vanligvis 18–23 cm i mankehøyde og rundt 2–3 kg; rasestandarden angir 21 cm med tillatt variasjon og at vekten skal stå i forhold til hundens størrelse
- **Forventet levealder:** omtrent 12–16 år er en veiledning, ikke et løfte for den enkelte hunden
- **Temperament:** ofte årvåken, glad, hengiven og lærevillig, men individ, oppvekst og hverdag har stor betydning
- **Aktivisering:** daglige turer, nesearbeid og korte treningsøkter, med tid til ro og restitusjon
- **Pelsstell:** grundig gjennomgang omtrent hver annen uke og oftere i røyteperioder
- **Vær oppmerksom på:** bjeffing, tannstell, patellastatus og trygg håndtering rundt små barn og betydelig større hunder

«Teacup Pomeranian» og «mini Pomeranian» er ikke egne, godkjente størrelsesvarianter. Dette er markedsføringsord som ikke gir en sikrere prognose for voksen størrelse, helse eller temperament. Den offisielle varianten heter Pomeranian eller Zwergspitz. Vurder derfor foreldrene, voksne slektninger, helseopplysninger og oppdretterens avlsmål i stedet for å stole på en salgsbetegnelse.

## Utseende og pels

Pomeranian er kompakt og kvadratisk bygget, med et lite, spisst hode, små stående ører og en fyldig hale som bæres høyt over ryggen. Den rikelige pelsen gir hunden en rundere silhuett enn kroppen under pelsen.

Rasen har dobbeltpels. Dekkhårene skal være lange, rette og stå ut fra kroppen, mens underullen er kort, tett og myk. Pelsen danner en tydelig krage rundt halsen, bukser på bakbeina og en buskete hale. Standarden beskriver en naturlig pels som ikke skal se formklippet ut. Godkjente farger omfatter blant annet hvit, svart, brun, oransje og gråsjattert, i tillegg til flere andre definerte farger og kombinasjoner.

En grundig gjennomgang omtrent hver annen uke er et godt utgangspunkt ifølge Svenska Kennelklubben, men mange hunder trenger hyppigere børsting når de røyter. Arbeid gjennom pelsen helt ned til huden i stedet for bare å glatte overflaten. Øk pelsstellet så snart små floker begynner å danne seg. Hvor ofte hunden bør børstes, må følge pelsen, årstiden og hverdagen; én fast plan passer ikke for alle individer.

Pelskvaliteten er viktigere enn størst mulig volum. En korrekt dobbeltpels inneholder både dekkhår og underull. Mye underull kombinert med manglende dekkhår er et kjent problem i rasen og kan gjøre pelsen vanskelig å stelle. Når du møter en oppdretter, er det derfor nyttig å se voksne hunder, ikke bare valpens myke valpepels.

## Temperament og personlighet

Pomeranian er ofte årvåken, livlig og sterkt knyttet til menneskene sine. Rasestandarden beskriver en glad, hengiven og lærevillig hund uten utpreget jaktlyst, men dette er et avlsideal og ingen garanti for hvordan hvert individ fungerer med fremmede, barn eller andre dyr.

Spisshundens årvåkenhet gjør at den raskt kan reagere på lyder, bevegelse utenfor vinduet eller noen som kommer til døren. Bjeffingen har bakgrunn i rasens rolle som varsler. Målet trenger derfor ikke være en hund som aldri sier fra, men en hund som kan avbryte, søke støtte hos føreren og falle til ro igjen. Begrens muligheten til å øve på lange bjeffeserier, belønn pauser og tren inn en rolig rutine rundt tilbakevendende utløsere.

Sosialisering er verdifullt, men gir ikke løfte om et bestemt temperament. La valpen møte mennesker, miljøer og stabile hunder i et tempo der den fortsatt kan tenke, søke kontakt og hente seg inn. Mer eksponering er ikke nødvendigvis bedre hvis hunden blir overveldet.

En BPH-atferdsbeskrivelse kan vise hvordan den beskrevne hunden reagerte i standardiserte øvelser, men resultatet er ikke bestått eller ikke bestått og forutsier ikke alt. Datagrunnlaget for Pomeranian er dessuten begrenset. Se et eventuelt BPH-resultat i sammenheng med foreldrenes hverdagsatferd og det oppdretteren kan fortelle om voksne slektninger.

## Trening og mosjon

Pomeranian trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke et universelt antall minutter som passer for alle hunder. En god hverdag kombinerer turer i hundens tempo med nesearbeid, samarbeid, lek og uforstyrret hvile. Vurder balansen ut fra hundens hold, bevegelser, konsentrasjon og evne til å falle til ro, ikke bare hvor langt den har gått.

Rasen kan trives med nosework, rallylydighet og agility når oppgavene og miljøet tilpasses hundens størrelse og erfaring. Kontaktøvelser, innkalling, triks og søk etter mat eller gjenstander gir også meningsfull aktivisering. La hundens engasjement styre lengden på øktene i stedet for en fast plan på fem eller ti minutter.

Belønningsbasert trening hjelper hunden med å forstå hva som lønner seg, uten å gjøre den mer usikker. Prioriter dette tidlig:

- rolig håndtering av poter, munn og pels
- kontakt og innkalling selv når noe beveger seg eller lager lyd
- å kunne trekke seg unna og hvile
- en innlært pause etter at hunden har lagt merke til en lyd
- trygghet på ulike underlag og under transport i hverdagen

Den lille kroppen krever trygghet, ikke inaktivitet. Løft hunden når situasjonen faktisk innebærer en risiko, men la den også gå, snuse og løse enkle oppgaver selv. Forebygg fall fra møbler eller armer, og avbryt hard lek med betydelig større hunder før størrelsesforskjellen blir et problem.

## Helse

Ved kjøp av valp i Sverige er foreldrenes registrerte patellastatus, opplysninger om tenner og bitt samt informasjon om pelsproblemer hos voksne slektninger spesielt nyttige. Identifiserte hunder, registrerte resultater og åpne svar sier mer enn en lang liste over mulige sykdommer.

Patellaluksasjon forekommer hos Pomeranian og andre små hunderaser. I Sverige er patellaundersøkelse ikke et obligatorisk helseprogram for rasen, men den svenske raseklubben anbefaler at avlshunder undersøkes. Klubben anbefaler at hunder med grad 2 eller 3 ikke brukes i avl, og at grad 1 bare kombineres med grad 0. Dette er en avlsanbefaling, ikke en garanti for valpens fremtidige helse.

Be om foreldrenes registrerte navn eller registreringsnummer, og kontroller resultatene i Svenska Kennelklubbens databaser Hunddata eller Avelsdata. Kontroller hundens identitet, undersøkelsesdato og status for begge foreldrene. Formuleringen «foreldrene er testet» er ikke nok hvis identitet og resultat ikke kan spores.

Hårtap omtales noen ganger som «black skin disease», BSD eller alopecia X. Rasens gjeldende svenske avlsstrategi understreker at BSD verken er en sykdom i seg selv eller en vitenskapelig diagnose, men et hverdagslig samlebegrep for flere tilstander som kan gi pelstap. Uforklarlig hårtap trenger derfor en veterinærvurdering. Spør hvordan pelsen har utviklet seg hos foreldrene og eldre slektninger, men ikke krev sikre løfter om arvelighet når årsakene er uklare.

Tenner, kjever og bitt er også viktige i rasen. Venn valpen til at munnen blir undersøkt, og start tidlig med tannpuss; helst bør tennene børstes daglig. Søk hjelp hvis hunden har smerter, vansker med å spise eller hvis bittet ser ut til å skade bløtvev i munnen.

## Historie og opprinnelse

Pomeranian har sin opprinnelse i Tyskland og tilhører familien tysk spitz. Zwergspitz betyr dvergspitz, mens Pomeranian er det internasjonalt kjente navnet på den samme offisielle størrelsesvarianten.

Rasens moderne type ble videreutviklet i England. Der ble Pomeranian Club stiftet i 1891, og en tidlig rasestandard ble utarbeidet. Den dokumenterte historien oppsummeres derfor best som en tysk spitzbakgrunn med viktig videreutvikling i England, ikke som en sikker og ubrutt fortelling om én bestemt forhistorisk hundetype.

Rasens tidligere varslerrolle er med på å forklare dagens årvåkenhet og tendens til å bjeffe. I dag holdes Pomeranian først og fremst som selskapshund, men den har beholdt spisshundens oppmerksomhet og liker ofte oppgaver der den får samarbeide og bruke nesen.

## Å leve med rasen

Pomeranian kan fungere med barn, andre dyr og i leilighet, men bare når de voksne tilpasser miljøet til en svært liten, årvåken hund. Verken rasenavnet eller tidlig sosialisering gjør samspillet automatisk trygt.

Små barn og hunder skal alltid ha en voksen i nærheten. Barnet bør sitte under kos, la hunden gå unna og aldri bære den uten hjelp. Hunden trenger et uforstyrret hvilested. En Pomeranian er ikke et leketøy, og et fall fra noens armer eller et høyt møbel kan få alvorlige følger selv om rasen er livlig og robust for størrelsen.

Med andre hunder er kontrollerte møter viktigere enn mange møter. Velg rolige individer, tren på rolig kontakt på avstand og avbryt ujevn fysisk lek. En katt bør introduseres gradvis, gjerne først gjennom lukt og en barriere. Katten skal ha sin egen fluktvei, og jaging må ikke bli en innlært atferd. Ikke la dyrene være alene sammen før samspillet er stabilt.

Det kan fungere å bo i leilighet når hunden får aktivitet ute og klarer å slappe av inne. Den avgjørende utfordringen er ofte lyd, ikke boligens størrelse. I et lytt bygg må eieren forebygge vakthold ved vindu og dør, trene rolige rutiner og ta hensyn til naboene.

Pomeranian beskrives ofte som sterkt knyttet til menneskene sine og bør gradvis lære å være alene. En valp kan ikke forlates alene fra starten. Begynn med svært korte stunder i trygge omgivelser, og øk bare mens hunden forblir rolig. Hvis den begynner å bjeffe vedvarende, vandre, klore eller ikke klarer å falle til ro, har øvelsen blitt for vanskelig og må gjøres enklere.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn farge og lovet voksenvekt:

- møt tispen og gjerne andre voksne slektninger
- spør hvordan de reagerer på lyder, fremmede, håndtering og hvile
- kontroller identiteten og patellaresultatet til begge foreldrene
- spør om tenner, bitt og varig pelstap i familien
- be oppdretteren forklare målet med kombinasjonen og hvordan tidligere avkom har utviklet seg
- avvis salgsargumenter som gjør «teacup» eller «mini» til en helsegaranti

En god match er en Pomeranian med et forventet temperament og stellbehov som passer hverdagen din, fra en oppdretter som viser dokumentasjon, kjenner de voksne hundene sine og kan snakke like åpent om variasjon og risiko som om rasens sjarm.

Pomeranian

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Deutscher Spitz Club (Germany)

Liten, reveaktig spisshund med tett, fluffy dobbelt pels i mange farger. Med en vekt på 2–3,5 kg er Pomeranians livlige, årvåkne og svært menneskeorienterte selskaps­hunder som også er gode vakthunder. De trenger jevnlig pelsstell, mild og positiv trening, daglige turer, mentale utfordringer, tannstell og beskyttelse av de små leddene sine.

Seemore driver oppdrett av rasen Pomeranian og holder til i Tjelta i Norge.

Seemore

## Kortfakta

- Løwchen er en liten fransk selskapshund i FCI gruppe 9, til tross for det tyske rasenavnet.
- Rasestandarden angir en mankehøyde på 26–32 centimeter, med én centimeters toleranse, og en vekt på cirka 6 kilo.
- Kroppen skal være kvadratisk, altså like lang som høy.
- Den lange, bølgete pelsen mangler underull og trenger regelmessig stell for ikke å floke seg.
- Løveklipp er obligatorisk på utstilling, men en selskapshund trenger ikke ha utstillingsfrisyren til daglig.
- Rasen beskrives som hengiven, oppmerksom og mottakelig, men det svenske BPH-grunnlaget er ennå for lite til å trekke konklusjoner om for eksempel bjeffing eller vaktatferd.
- I svensk avl står særlig patella, øyne og genetisk variasjon sentralt.

## Utseende og pels

Løwchen er en liten, men robust hund med kvadratisk kropp, stolt hodeføring og livlige bevegelser. Den offisielle størrelsen er 26–32 centimeter i mankehøyde, med én centimeters toleranse, og vekten er angitt til cirka 6 kilo. Den eldre forestillingen om at rasen skal være lengre enn høy, stemmer derfor ikke med standarden: kroppslengde og mankehøyde skal være like.

Pelsen skal være silkeaktig, lang, bølgete og tett uten underull. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt. Mangelen på underull gjør ikke pelsstellet mindre viktig. Hår som ikke løsner på samme måte som hos mange raser som røyter, kan bli værende i pelsen, og friksjon bak ørene, i armhulene og rundt beina kan raskt gi floker.

En god rutine er å dele pelsen i små partier og kontrollere med kam helt inn til huden. Hvor ofte det trengs, avhenger av pelslengde og struktur, vær og hundens aktiviteter. Kammen skal gli gjennom uten å sette seg fast; ikke vent til overflaten ser flokete ut. La valpen gradvis bli vant til kam, håndtering av poter, kloklipp, bad og hårføner, slik at stellet blir forutsigbart i stedet for en kamp.

Den tradisjonelle løveklippen er frisyren som beskrives i rasestandarden. Bakparten og deler av beina klippes, mens blant annet framparten og haledusken beholdes lang. Klippen er obligatorisk når en løwchen stilles ut, og de lange partiene skal da ikke formklippes. For en selskapshund er løveklippen ikke et helsekrav; en mer praktisk hverdagslengde kan gjøre det enklere å holde huden ren og pelsen fri for floker.

Løwchen beskrives som en rase som ikke røyter på vanlig måte, men det gjør den ikke allergifri. Hundeallergener kommer først og fremst fra hud og spytt, og mengden varierer mellom individer. Den som har allergi, bør derfor møte den aktuelle hunden flere ganger og drøfte situasjonen med helsepersonell, fremfor å velge rase utelukkende etter pelstype.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver løwchen som hengiven og lydig overfor eieren, oppmerksom og mottakelig, og rolig og diskret når det trengs. Det er et nyttig bilde av avlsmålet, men ingen garanti for hvordan hvert individ vil oppføre seg. Arv, tidlige erfaringer, hverdagsmiljø og trening påvirker den voksne hunden.

Det er særlig viktig ikke å gjøre bjeffing, vaktinstinkt eller fryktløshet til faste raseegenskaper uten tilstrekkelig grunnlag. I den svenske rasespesifikke avlsstrategien som ble vedtatt i 2025, hadde 37 løwchen gjennomført atferdsbeskrivelsen BPH. Raseklubben vurderte selv at tallet var for lavt til faktabaserte konklusjoner om rasens mentalitet. Spør derfor oppdretteren hvordan valpens foreldre reagerer på fremmede mennesker, lyder, håndtering, nye miljøer og hvile, og be gjerne om å få møte i hvert fall tispen.

En liten selskapshund kan like å være nær familien uten alltid å ville bli båret eller klappet. Lær barn å la hunden gå unna, ikke forstyrre den når den spiser eller sover, og aldri løfte den uten hjelp fra en voksen. En voksen skal ha ansvar for alt samvær med små barn. Den samme varsomheten gjelder andre hunder og katter: En løwchen kan fungere godt sammen med dem, men rasen gir ingen garanti. Rolige introduksjoner, mulighet til å skape avstand og egne hvileplasser er viktigere enn generelle løfter om at dyr vil passe sammen.

## Trening og mosjon

Løwchen trenger daglig bevegelse, nesearbeid, lek og trening, men det finnes ikke et dokumentert antall minutter som passer for alle voksne hunder av rasen. En frisk voksen hund kan få flere turer med tid til å utforske, kombinert med korte treningsøkter og hvile. Tilpass mengden etter alder, kondisjon, helse, vær og hva hunden gjorde dagen før. Et godt opplegg gjør hunden tilfreds og kontaktbar, ikke stadig stiv, halt eller helt utslitt.

Belønningsbasert trening passer en oppmerksom selskapshund. Tren først på ferdighetene som gjør hverdagen trygg: kontakt, å gå pent i bånd, innkalling, å kunne vente, godta håndtering og falle til ro når ingenting skjer. Hvis hunden varsler på lyder i oppgangen, kan du belønne pausen og lede den til et rolig sted. Å rope over bjeffingen gir sjelden den tydeligheten du ønsker.

For en valp er variert og selvvalgt bevegelse viktigere enn den såkalte femminuttersregelen. Regelen – et bestemt antall turminutter per levemåned – sier ikke hva akkurat din valp tåler. La valpen utforske i sitt eget tempo, lek kontrollert og øk avstand, underlag og vanskelighetsgrad gradvis. Avbryt og kontakt veterinær hvis valpen halter, har vondt eller ikke vil bevege seg. Ikke prøv å forebygge patellaluksasjon med en oppdiktet formel for trapper eller hopping; ta utgangspunkt i valpen og spør veterinæren hvis du er usikker.

Rasens størrelse gjør at mange aktiviteter kan tilpasses den, for eksempel hverdagslydighet, nosework, rallylydighet og agility. Velg aktivitet etter hundens interesse og fysiske forutsetninger, ikke ut fra en antakelse om at alle løwchen liker det samme.

## Helse

Før valpekjøp er patellastatus, øyehelse og en tilstrekkelig bred avlsbase de tre viktigste dokumenterte forholdene å kontrollere. Det betyr ikke at alle hunder rammes, men den svenske RAS-en for 2025–2029 viser hvorfor oppdrettere bør arbeide systematisk med dem.

RAS anbefaler at en veterinær undersøker knærne til avlshunder for patellaluksasjon etter ett års alder. Hunder med høyere grad enn 1 bør ikke brukes i avl, og anbefalingen er at en hund med grad 1 bare kombineres med en hund med grad 0. Be om å få se det offisielle resultatet for begge foreldrene, og kontroller undersøkelsesdato og hundens identitet.

For øynene anbefales det at avlshundene er øyelyst, og at resultatet ikke er eldre enn to år ved paring. Avlshunder bør ifølge RAS undersøkes frem til åtte års alder. Et funn fører ikke automatisk til samme avlsbeslutning i alle tilfeller; vurderingen avhenger av diagnose, symptomer og veterinærens råd. Det er derfor mer informativt å lese de faktiske attestene enn bare å spørre om foreldrene er «testet».

Det er en viktig forskjell mellom et offisielt registrert resultat, en anbefaling i RAS og et formelt vilkår for å registrere valper. Patella- og øyeresultater kan registreres sentralt hos Svenska Kennelklubben for alle raser. I registreringsreglene for 2026 har løwchen derimot ingen særskilt helsebetingelse. Undersøkelsene ovenfor er dermed sterke svenske avlsanbefalinger; de kan ikke tas for gitt bare fordi et kull er registrert.

Løwchen har en liten populasjon internasjonalt. Avlsstrategien legger derfor vekt på lav grad av slektskap mellom foreldrene, at samme kombinasjon ikke gjentas, og at enkelte avlshunder ikke brukes for mye. Som valpekjøper kan du spørre hvordan oppdretteren har vurdert slektskapet, hvorfor nettopp disse foreldrene er kombinert, og hvor mye de allerede er brukt i avl. Spørsmålene utfyller helseattestene og sier noe om hvordan oppdretteren ivaretar rasens genetiske variasjon på lang sikt.

Kontakt veterinær ved gjentatt halthet, hvis hunden plutselig holder opp et bein, eller hvis du merker øyeirritasjon, endret syn eller smerte. Hold hunden i passende hold, og bruk pelsstellet til å kontrollere hud, ører, tenner, klør og poter. Det finnes ikke tilstrekkelig grunnlag for å kalle andre lidelser typiske for løwchen bare fordi de forekommer hos små hunder.

## Historie og opprinnelse

Løwchen regnes offisielt som en fransk rase, selv om navnet er tysk og omtrent betyr «liten løve». FCIs franske rasenavn er Petit Chien Lion, og det engelske er Little Lion Dog. Frankrike står som både opprinnelsesland og hjemland i rasestandarden, og hunden tilhører selskapshundene i FCI gruppe 9.

Den offisielle rasestandarden viser til to små hunder av løwchentype som er avbildet i stein i katedralen i Amiens fra 1200-tallet. Den karakteristiske silhuetten finnes også på gobeliner fra 1400-tallet og i senere europeisk kunst. De dokumenterte avbildningene viser rasens historiske type. Fortellinger om at hunden skal ha arbeidet som vannapportør, sengevarmer eller statussymbol, har ikke samme støtte og bør ikke behandles som sikre fakta.

Den franske raseklubben ble stiftet i 1947. FCI ga rasen endelig anerkjennelse i 1961, og den gjeldende FCI-standarden ble publisert i 2004. Løvesilhuetten har dermed en lang dokumentert historie, men dagens rase er tydelig definert som selskapshund uten bruksprøve.

## Å leve med rasen

Løwchen kan bo i leilighet eller hus hvis hverdagen rommer turer, aktivisering, pelsstell, hvile og planlagt alenetrening. Antall kvadratmeter betyr mindre enn rutinene. I en lytt boligblokk må eieren også trene på ro ved dører, heiser og lyder i oppgangen, siden man ikke kan gå ut fra at rasen er verken stille eller spesielt høylytt.

Alenetid bør læres inn i svært små trinn når hunden er luftet og rolig. Begynn med korte, udramatiske avstander og gå tilbake før hunden blir urolig. Øk først når hunden kan slappe av på dagens nivå. Det finnes ikke støtte for at alle løwchen har separasjonsproblemer, men rasens rolle som selskapshund er en god grunn til å planlegge hverdagen slik at hunden ikke blir forlatt lenger enn den mestrer.

Pelsen står for den største tilbakevendende arbeidsinnsatsen. Den som ønsker full pels eller vil stille ut hunden, må bruke mer tid på å løse floker og holde en korrekt løveklipp. En kortere hverdagsfrisyre gir mindre hår å gre gjennom, men fjerner ikke behovet for kjemming, bad, klipp og håndteringstrening. Vær forberedt på enten å lære stellet ordentlig eller bruke hundefrisør, og husk å kontrollere huden under pelsen.

Før du kjøper valp, bør du be om mer enn generelle forsikringer om at linjen er sunn og trivelig. Kontroller originalresultater for patella og øyne, at patellaundersøkelsen ble gjort etter ett års alder, at øyeresultatet var høyst to år gammelt ved paring, og hvordan eventuelle funn er vurdert. Spør også om foreldrenes atferd i hverdagen, gjennomførte mentalbeskrivelser og hvordan kombinasjonen bidrar til genetisk variasjon. Svarene gjør det enklere å skille en gjennomtenkt avlsbeslutning fra et kull som bare oppfyller registreringens minstekrav.

Løwchen passer best for den som ønsker en liten, aktiv selskapshund og godtar arbeidet med pelsen. Den passer dårligere for den som vil ha en vedlikeholdsfri pels, en garantert allergisikker hund eller et forhåndsbestemt temperament. Velg individ og oppdretter like nøye som rase.

Løwchen

American Kennel Club (AKC)

Dansk Kennel Klub (DKK)

Løwchen er en liten, robust selskapshund kjent for sin løveaktige klipp, lange bølgete pels og stolte, livlige væremåte. Den er kjærlig, oppmerksom og svært menneskeorientert, passer i mange ulike hjem, og trenger regelmessig pelsstell, moderat daglig mosjon, vennlig trening og tett deltakelse i familielivet.

May Cathrine Bø driver oppdrett av rasen Løwchen og holder til i Sandnes i Norge.

May Cathrine Bø

## Kortfakta

- Tibetansk spaniel er en liten, anerkjent selskapshund i FCI-gruppe 9 – ikke en arbeidende jakthund, til tross for navnet.
- Rasestandarden oppgir en omtrentlig mankehøyde på 25 cm og en vekt på omtrent 4–7 kg. Dette er veiledende mål, ikke en garanti for hver voksen hund.
- Rasen beskrives som glad, oppmerksom, intelligent og trofast, men også selvstendig og noen ganger reservert overfor fremmede.
- Den middels lange dobbeltpelsen har silkemykt dekkhår og fin, tett underull. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt.
- En tibetansk spaniel trenger daglig mosjon, mental aktivisering og selskap, men mengden må tilpasses individet.
- Øyehelse er det tydeligste avlsspørsmålet i Sverige. Øyelysing og DNA-status for PRA3 gir forskjellig informasjon og må ikke blandes sammen.

## Utseende og pels

Tibetansk spaniel er liten, men skal se harmonisk og bevegelig ut uten overdrivelser. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, ryggen er rett, og bevegelsene skal være frie, aktive og parallelle. Rasestandardens omtrentlige 25 cm og 4–7 kg er nyttige veiledende mål. Hvis voksenstørrelsen er svært viktig for deg, bør du også se på begge foreldrene og voksne, nære slektninger.

Hodet er lite i forhold til kroppen, og snutepartiet skal være middels langt, butt og uten rynker. Et lett underbitt er typisk for rasen, men tenner og tunge skal ikke synes når munnen er lukket. Øynene skal være mørkebrune, ovale, klare og fremoverrettede. Vurder derfor hele hunden – klare øyne, lukket munn, uhindrede bevegelser og et proporsjonert hode – i stedet for å velge den som ser mest ekstrem ut.

Pelsen består av middels langt, ganske tilliggende dekkhår og fin, tett underull. Ørene, baksiden av forbena, halen og lårene har lengre beheng. Hannene har gjerne en tydeligere man enn tispene, men hunden skal ikke ha overdrevent mye pels. Alle farger og blandinger av farger er tillatt; fargen sier derimot ingenting om temperament eller helse.

En grundig gjennomgang med børste og kam én gang i uken er et fornuftig utgangspunkt. Under røyting bør pelsen kontrolleres oftere. Før kammen helt ned til huden, og vær særlig nøye bak ørene, i armhulene og i behenget, der friksjon lett kan gi floker. Vask hunden når den faktisk er skitten, og la pelsens tilstand, ikke en fast badeplan, avgjøre. Venn også valpen rolig til kloklipp, munnstell og annen håndtering; tannpuss er en viktig rutine gjennom hele livet.

## Temperament og personlighet

Tibetansk spaniel passer for den som setter pris på en oppmerksom selskapshund med egne meninger. Raseidealet er en glad, selvsikker, intelligent, våken og trofast hund. Selvstendigheten kan være sjarmerende, men betyr også at hunden ikke alltid arbeider bare fordi du ber den om det. Rasen kan passe for en førstegangseier, men er ikke automatisk enkel: tålmodighet, belønningsbasert trening og respekt for hundens signaler er viktigere enn tidligere hundeerfaring i seg selv.

At rasen kan være reservert overfor fremmede, er ingen unnskyldning for redsel eller aggresjon. En trygg hund skal kunne observere på avstand og deretter falle til ro uten å bli tvunget til å hilse. Når du besøker en oppdretter, bør du se hvordan tispen og andre voksne slektninger reagerer på en ny person, berøring, lyder og uro i hverdagen. De skal kunne søke støtte og hente seg inn igjen.

Årvåkenheten kan føre til bjeffing når noe forandrer seg utenfor døren eller vinduet. Hvor mye den enkelte hunden bjeffer, påvirkes også av miljø, erfaring og trening. Spør derfor ikke bare om rasen er «bjeffete», men om hvordan foreldrene oppfører seg når det kommer besøk, og hvor raskt de roer seg igjen. I en lytt bolig bør du fra starten belønne rolig observasjon, lære inn et tydelig signal for å gå bort fra det som utløser bjeffingen, og begrense utkikksposter som holder hunden i konstant beredskap.

BPH, den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen for hund, kan gi nyttig informasjon om reaksjonene til en enkelt hund, men er en beskrivelse og ikke en bestått-eller-ikke-bestått prøve. Hvis foreldrene eller voksne slektninger har gjennomført BPH, kan du gå gjennom resultatene sammen med oppdretteren. Bruk dem som et supplement til det du selv ser, ikke som en garanti for valpens fremtidige personlighet.

## Trening og mosjon

Tibetansk spaniel trenger å bevege seg og bruke hodet hver dag, men behovet kan ikke uttrykkes som et fast antall minutter. Rasen kan bli med på lengre turer og samtidig slappe av hjemme. En god hverdag veksler mellom turer, nesearbeid, lek og samarbeidsøvelser og uforstyrret hvile. Tilpass belastningen til alder, helse, underlag og vær, og til hvor raskt hunden beveger seg normalt og har vanlig energi igjen etter aktiviteten.

Belønningsbasert trening med gradvis progresjon passer rasens selvstendige væremåte. Gjør oppgaven forståelig og lønnsom i stedet for å heve stemmen eller bruke fysiske korrigeringer. Varier miljøet og belønningen, og avslutt mens hunden fortsatt er engasjert. Korte økter kan være praktiske, men konsentrasjon og kvalitet er viktigere enn klokken.

Prioriter ferdigheter som gjør hverdagen trygg og rolig:

- kontakt og det å følge deg nær trafikk og andre forstyrrelser
- innkalling som først trenes med langline eller på et inngjerdet område
- et signal for å gå bort fra døren eller vinduet og falle til ro
- frivillig håndtering av pels, poter, munn og øyne
- rolige besøk og evnen til å hvile til tross for lyder i oppgangen eller utenfor boligen
- alenetrening i små trinn, uten at hunden blir forlatt lenger enn den klarer å være rolig

Hundesport kan være morsomt hvis individet liker det, men er ikke nødvendig og viser ikke i seg selv at hundens behov i hverdagen er dekket. Det viktige er en hund som beveger seg fritt, er nysgjerrig under aktivitet og klarer å roe seg etterpå.

## Helse

Øyehelse er den mest konkrete dokumentasjonen å kontrollere når du kjøper en svenskoppdrettet tibetansk spaniel. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt resultat fra øyeundersøkelse som var høyst ett år gammelt ved paringen. Be om å få se registreringsnumrene, undersøkelsesdatoene og selve resultatene for begge foreldrene – ikke bare en forsikring om at de er «testet».

PRA er en samlebetegnelse for arvelige netthinnesykdommer som kan føre til blindhet. PRA3 er én av de genetiske variantene som forekommer i rasen, men DNA-testen for PRA3 dekker ikke alle årsaker til klinisk PRA. Øyelysing og DNA-test svarer derfor på ulike spørsmål:

- øyelysing viser den kliniske tilstanden i øynene på undersøkelsestidspunktet og kan oppdage PRA og andre forandringer
- PRA3-testen viser om hunden er fri, bærer eller genetisk rammet av akkurat PRA3-varianten
- en bærer er ikke rammet av PRA3, men kan føre varianten videre og bør bare pares med en fri hund
- et fritt PRA3-resultat er ingen attest på at hunden er fri for alle øyesykdommer

PRA3-resultater kan registreres sentralt, men DNA-testen er ikke det samme formelle kravet som den aktuelle øyelysingen. Hvis oppdretteren sier at en hund er hereditært fri, bør du kontrollere at opplysningen faktisk er registrert. Svenska Kennelklubben registrerer fri status gjennom avstamning i høyst tre generasjoner.

Raseklubben retter også oppmerksomhet mot renal dysplasi, feilvoksende øyehår, innoverdreide øyelokk og patellaluksasjon i avlsarbeidet. Det betyr ikke at hver tibetansk spaniel blir rammet, eller at alle undersøkelsene er obligatoriske for registrering. Spør i stedet om faktiske diagnoser og undersøkelsesresultater hos foreldre, søsken og eldre, nære slektninger. Ved kjøp av valp er en kort familiehistorikk som kan dokumenteres, mer nyttig enn en generell påstand om at linjen er «helt frisk».

## Historie og opprinnelse

Tibetansk spaniel har asiatisk opphav, men den tidlige historien er ikke en ubrutt, fullstendig dokumentert stamtavle. Små hunder har eksistert lenge i Tibet og Kina, og rasetradisjonen knytter dem til palasser og klostre som selskapshunder og årvåkne vakthunder. Det er likevel ikke mulig å slå fast nøyaktig hvor typen først oppsto, eller hvordan den spredte seg mellom områdene.

Den moderne rasen ble utviklet i Storbritannia, der den ble dokumentert mot slutten av 1800-tallet. I 1934 fikk de tibetanske rasene egne standarder gjennom den britiske Tibetan Breeds Association. Etter andre verdenskrig ble den britiske bestanden bygget opp igjen fra et lite antall hunder. Storbritannia har derfor ansvaret for rasestandarden, selv om Tibet er oppført som opprinnelsesland.

Den første tibetanske spanielen ble importert til Sverige i 1955, og den første svenske registreringen fulgte året etter. Disse årstallene er bedre dokumentert enn fortellinger om nøyaktig hvordan klosterhunder ble gitt bort eller arbeidet på murer. Slike fortellinger kan bidra til å forklare rasens rykte som en årvåken selskapshund, men bør leses som tradisjon og ikke som dokumentert historie.

## Å leve med rasen

Tibetansk spaniel kan trives både i leilighet og hus når hverdagen gir mosjon, mental aktivitet, hvile og sosial kontakt. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn muligheten til å lufte hunden ofte og håndtere lyd. I leilighet bør du særlig vurdere foreldrenes bjeffing, hvor lytt bygningen er, og om du kan trene på ro ved døren, vinduet og i felles oppgang.

Med barn gjelder de samme grunnreglene som for andre små hunder: En voksen skal være til stede, barnet skal ikke løfte eller bære hunden, og hunden skal ha en skjermet hvileplass. Et trygt individ kan bli en fin familiehund, men rasenavnet erstatter aldri tilsyn eller respekt for kroppsspråket.

Hvordan hunden lever sammen med en annen hund eller katt, avhenger av individene og introduksjonen. Spør om foreldrenes og valpens faktiske erfaring med andre dyr. Ved introduksjon til katt bør du begynne med atskilte rom og lukt, fortsette med en barriere og kobbel og sørge for at katten alltid har en fri fluktvei. La dyrene gå frem i sitt eget tempo, og ikke la dem være sammen uten tilsyn før atferden deres er forutsigbar – og også da bør begge ha sine egne plasser.

Det å være alene er en ferdighet som må trenes, ikke en fast egenskap ved rasen. En liten valp kan ikke forlates alene, og en voksen hund må vennes gradvis til det, med svært korte og rolige fravær i starten. Øk varigheten først når hunden kan hvile uten vedvarende bjeffing, vandring eller stress. Hvis hverdagen krever hele arbeidsdager alene, er rasen, i likhet med andre selskapshunder, et dårlig valg uten et egnet dagtilbud.

Før du kjøper, bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- hvorfor akkurat denne kombinasjonen ble valgt, og hvordan foreldrene fungerer i hverdagen
- foreldrenes registreringsnumre og datoer og resultater for øyelysing
- PRA3-status for begge foreldrene og hva kombinasjonen innebærer for valpene
- kjente tilfeller av øyeproblemer, renal dysplasi og patellaluksasjon blant nære slektninger
- voksenstørrelse, bjeffing, reaksjoner på fremmede og evne til å roe seg hos foreldre og eldre avkom

Rasen passer best når du ønsker å leve med en liten, aktiv selskapshund som gjerne holder seg nær, men ikke alltid vil adlyde på kommando. Hvis du kan tilby vennlig trening, tydelige rammer i hverdagen og rom for en selvstendig personlighet, får du en følgesvenn som kan være med på tur, følge våkent med på omgivelsene og hvile rolig hjemme.

Tibetansk spaniel

The Tibetan Spaniel Association (UK)

The United Kingdom Kennel Club

Liten, men robust tibetansk selskapshund på rundt 4–7 kg, med silkemyk dobbeltpels, mankelignende krage og busket hale båret over ryggen. Våkent temperament uten å være bjeffete når den er trent, katteaktig selvstendighet, sterkt knyttet til familien, god med respektfulle barn og tilpasningsdyktig både i by og på landet med moderat mosjon og pelsstell.

Anett Svela driver oppdrett av rasen Tibetansk spaniel og holder til i Vikeså i Norge.

Anett Svela

## Kortfakta

Schäferhund er en mellomstor, kraftig tysk bruks-, gjeter- og tjenestehund for en eier som ønsker å trene aktivt og systematisk. Rasen er samarbeidsvillig og allsidig, men den store variasjonen innen rasen gjør valget av oppdretter, foreldredyr og kull spesielt viktig.

- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 1, fårehunder og kveghunder
- **Mankehøyde:** hannhund 60–65 cm, tispe 55–60 cm
- **Vekt:** hannhund 30–40 kg, tispe 22–32 kg
- **Pels:** normalhåret dobbeltpels eller lang dobbeltpels, begge med underull
- **Aktivitetsnivå:** høyt; rasen trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsning og samarbeid
- **Viktig før kjøp:** kontroller helse, mentalitet, arbeidsegenskaper og bevegelser hos foreldre og nære slektninger, ikke bare hva oppdretteren kaller linjen eller hvilke utstillingsmeritter hundene har

En schäferhund kan være en svært dyktig familie- og treningshund når hverdagen passer individets arbeidslyst. Den er derimot sjelden et godt valg for den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund. En førstegangseier må være forberedt på å gå på kurs, trene regelmessig og skaffe hjelp tidlig hvis hunden utvikler frykt, stress, sterk trang til å jage det som beveger seg eller problemer med å roe seg.

## Utseende og pels

Schäferhund skal være kraftig og godt muskulert uten overdrivelser i kroppsbygning eller bevegelser. Kroppen er litt lengre enn den er høy. Ifølge rasestandarden skal hannhunder være 60–65 cm høye og veie 30–40 kg; tisper skal være 55–60 cm høye og veie 22–32 kg.

Rygg og kryss er ikke det samme. Rasestandarden beskriver en rett rygg som fortsetter over i et lett hellende kryss. En tydelig buet eller fallende lend og et overvinklet, kuhaset eller ustabilt bakparti er ikke rasens ideal. Svenska Kennelklubbens særskilte rasespesifikke dommeranvisninger peker ut overlinje og bakpart som risikoområder og sier at bevegelsene skal vurderes både i skritt og trav.

For en valpekjøper er naturlige bevegelser mer informative enn en ekstrem utstillingsoppstilling. Be om å få se foreldredyrene gå og trave på flatt underlag. Bakbeina skal arbeide stabilt og parallelt sett bakfra, uten at hasene faller innover eller virker ustabile. Se også på voksne slektninger; en valp viser ennå ikke hvordan den ferdig utviklede kroppen vil fungere.

Rasen har to godkjente hårlagsvarianter. Normalhåret schäferhund har tett, grov og tilliggende dobbeltpels. Den langhårede varianten har lengre, mykere dekkhår som ikke ligger like tett. Begge skal ha underull, og begge røyter. Børst og gre ved behov, oftere i røyteperioder, og vær særlig oppmerksom på lengre pels bak ørene og på bein og hale. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden etterstreber en velbalansert, nervefast, selvsikker, oppmerksom og lydhør schäferhund. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Mentalitet, arbeidslyst, omgjengelighet, frykt og evnen til å roe seg kan variere betydelig mellom hunder og slektslinjer innen rasen.

Schäferhunder beskrives ofte som intelligente, lojale eller naturlig beskyttende, men slike merkelapper sier for lite om hverdagen. En hund med stor arbeidslyst kan være fokusert og lydhør i passende arbeid, men krevende uten tydelige oppgaver. Oppmerksomhet på omgivelsene kan gi godt samarbeid med føreren, men også bjeffing eller kraftige reaksjoner hvis hunden er usikker, stresset eller dårlig trent. Rasen bør ikke velges med forventning om at alle individer automatisk er trygge vakthunder eller enkle familiehunder.

I enkelte deler av rasens avl har bruksprøver og tjeneste veid tyngst, mens utstilling har veid tyngre i andre. Merkelapper som «bruk» og «eksteriør» er likevel ikke nok til å forutsi aktivitetsnivå eller egnethet for familieliv. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer med fremmede mennesker, hunder, lyder, rolige pauser og nye miljøer. Be også om resultater og beskrivelser av hverdagsatferden til kullsøsken, halvsøsken og tidligere avkom.

På den svenske Mentalbeskrivning Hund, MH, dokumenteres hundens reaksjoner ved blant annet kontakt, lek, forfølgelse, passivitet, overraskelser, trusler og skudd. MH er en beskrivelse, ikke en prøve der hunden blir godkjent eller underkjent. Les derfor hele protokollen og sammenlign flere nære slektninger i stedet for å slå deg til ro med at en hund har «kjent mental status».

## Trening og mosjon

Schäferhund må bruke både kroppen og hodet hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som er riktig for hvert individ. Behovet påvirkes av alder, helse, restitusjon, treningstilstand og hva aktiviteten faktisk inneholder. En ung hund trenger en annen belastning enn en fullvoksen hund i god form.

En velfungerende hverdag kombinerer turer og fri bevegelse på trygge steder med nesearbeid, problemløsning og samarbeidsøvelser. Spor, søk, lydighet, bruksgrener og andre oppgaver der hunden får arbeide konsentrert, passer rasens bakgrunn. Varier underlag og miljø, men øk varighet, vanskelighetsgrad og fysisk belastning gradvis. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag, men å bygge kondisjon, kroppskontroll, selvbeherskelse og evne til å hente seg inn.

Belønningsbasert, individuelt tilpasset trening gjør det tydelig hvilken atferd som lønner seg, uten å bygge samarbeidet på frykt eller ubehag. Start tidlig med innkalling, kontakt, håndtering, å gå pent i bånd, avstand til forstyrrelser og å slippe gjenstander. Tren også den mindre spektakulære ferdigheten å ligge rolig når ingenting skjer. En schäferhund som bare får aktiviteter med høy intensitet, kan bli svært flink til å gire seg opp, men få problemer med å roe seg igjen.

Valper skal ikke mosjoneres som voksne hunder. Korte oppdagelsesturer, lek i eget tempo, hvile og positiv miljøtrening er viktigere enn lange distanser, hopping eller brå vendinger. Øk belastningen gradvis etter hvert som hunden vokser. Hvis hunden blir halt eller stiv, vegrer seg for å bevege seg eller får et endret bevegelsesmønster, bør treningen tilpasses og veterinær kontaktes.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, og albueleddsdysplasi, ED, er de mest sentrale dokumenterte helsekontrollene ved kjøp av en svenskregistrert schäferhund. Svenska Kennelklubben og raseklubbens avlsstrategi prioriterer begge områdene. Hudproblemer og lidelser i bevegelsesapparatet forekommer også, mens den svenske avlsstrategien samtidig påpeker at samlet dokumentasjon mangler for enkelte mye omtalte rygg- og kløeproblemer. Lange sykdomslister uten opplysninger om slektninger sier derfor mindre før valpekjøpet enn verifiserte resultater og helsen til nære slektninger.

Ifølge Svenska Kennelklubbens registreringsregler som gjelder i 2026, må foreldredyrene ha offisiell HD-status før paring. Fordi rasen har HD-indeks, anbefales det at foreldrenes gjennomsnittlige indeks ved paring er over 100, og hunder med HD-grad D eller E må ikke brukes i avl. For schäferhund kreves også offisiell ED-status; for foreldredyr født 1. januar 2006 eller senere skal resultatet være ED 0. En gjennomsnittlig ED-indeks over 100 er en anbefaling. Reglene kan endres, så kontroller alltid den gjeldende versjonen hos Svenska Kennelklubben.

Ved valpekjøp bør du kontrollere mer enn at begge foreldrene oppfyller minstekravene:

- sammenlign foreldrenes HD- og ED-resultater og gjeldende indekser
- finn ut hvor stor andel av tidligere kull og nære slektninger som er røntget
- spør om hudproblemer, tilbakevendende kløe, bevegelsesproblemer og andre diagnoser i familien
- les MH- eller MT-resultater for foreldre, søsken og tidligere avkom
- se voksne hunder bevege seg naturlig i skritt og trav, og spør hvordan de fungerer i arbeid og hverdag

Ett godt enkeltresultat utelukker ikke risiko. Resultatene i hele kullet og den nære slekten gir et bedre bilde før kjøpet.

## Historie og opprinnelse

Schäferhund ble utviklet i Tyskland som en allsidig gjeter- og brukshund. Etter at den tyske raseforeningen ble stiftet i 1899, startet planlagt avl med gjeterhunder fra det sentrale og sørlige Tyskland. Målet var å forene funksjonell kroppsbygning med temperament og arbeidsevne.

Den første rasestandarden ble skrevet i 1899 etter forslag fra A. Meyer og Max von Stephanitz. Rasens arbeidsevne førte snart til bruksområder utover gjeting. Schäferhund har siden fått en fremtredende rolle som bruks-, konkurranse- og tjenestehund på mange områder.

Historien forklarer hvorfor samarbeidsevne, utholdenhet, nesearbeid og en funksjonell kropp fortsatt står sentralt. Den forklarer også hvorfor rasen ikke bør bedømmes bare etter silhuett eller farge. En sunn schäferhund skal kunne arbeide og bevege seg effektivt; utseendet skal støtte funksjonen.

## Å leve med rasen

Schäferhund kan fungere godt i en familie og også i leilighet, men bare hvis eieren kan tilby trening, restitusjon, plass og trygg kontroll i hverdagen. En hage erstatter ikke aktivitet, og boligformen erstatter ikke planlegging. I en lytt bolig må eieren dessuten forebygge og trene på bjeffing og reaksjoner på lyder i oppgangen eller utenfor vinduene.

En voksen må være til stede sammen med barn, særlig fordi rasen er stor og sterk. Barn skal ikke ha ansvar for turer eller gripe inn i oppjagede situasjoner. Hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og barn og hund skal ikke være alene sammen. Egnethet for familieliv avgjøres av individets mentalitet, erfaringer og trening, ikke av rasenavnet.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. En schäferhund kan bo sammen med en annen hund eller katt, men dette kan ikke loves ut fra rasen. La hunder møtes rolig, helst på nøytralt område. Ved introduksjon til katt skal katten ha hundefrie fluktmuligheter; bruk en barriere og bånd, og hindre jaging fra første møte. Gå videre først når begge dyrene er avslappet, og ha tilsyn til samspillet er stabilt.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund som er trent på å være alene, klarer normalt noen timer fremfor en hel arbeidsdag. Øk tiden i små trinn, og ordne hundepass eller en annen løsning hvis hverdagen krever mer alenetid enn individet håndterer rolig.

Det beste hjemmet for en schäferhund har ikke en bestemt adresse. Det har voksne som ønsker å trene, kan lese hundens signaler, følger opp helsen og gir både meningsfull aktivitet og ordentlig hvile gjennom hele hundens liv.

Schäferhund

Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. (Germany)

Schäferhund er en middels stor, atletisk brukshundrase som er svært intelligent og lett å trene. Den er lojal og naturlig beskyttende, og trenger mye daglig både mentalt og fysisk aktivitet. Rasen har en tett dobbelt pels som røyter en del, og brukes mye i politi, forsvar samt søk‑ og redningsarbeid.

Angrboda driver oppdrett av rasen Schäferhund og holder til i Oltedal i Norge. Oppdrettet omfatter normalhåret schäferhund og drives i liten skala med fokus på brukshunder. Det er aktivitet innen brukshundsport. Avlsarbeidet er rettet mot hunder for hundesport, konkurranse samt tjeneste- og redningsarbeid. Sosiale, trygge og omgjengelige hunder prioriteres.

Angrboda

## Kortfakta

- Shetland sheepdog, ofte kalt sheltie, er en liten britisk selskaps- og gjeterhund med bakgrunn som gårdshund på Shetlandsøyene.
- Rasestandarden beskriver en aktiv, oppmerksom, vennlig og intelligent hund som følger godt med på eieren. Reservasjon overfor fremmede er tillatt, men ikke nervøsitet.
- Ideell mankehøyde er 37 cm for hannhunder og 35,5 cm for tisper. Rasestandarden angir ingen idealvekt.
- Den lange dobbeltpelsen må stelles helt inn til huden, særlig bak ørene og under røyting, men skal ikke trenge rutinemessig helklipp.
- Rasen passer best for den som vil kombinere daglig mosjon med trening, nesearbeid eller annen mental aktivisering, og som kan arbeide rolig med lyder, miljøer og alenetid.
- Ved valg av valp er dokumenterte øyeresultater, temperamentet hos nære slektninger og kunnskap om MDR1 og merle viktigere enn generelle løfter om at rasen alltid er frisk eller enkel å leve med.

## Utseende og pels

Shetland sheepdog er en liten, lett og bevegelig hund som skal være litt lengre enn den er høy. Rasestandardens ideal er 37 cm i mankehøyde for hannhunder og 35,5 cm for tisper. Et avvik på mer enn 2,5 cm i hver retning er svært uønsket etter standarden. Dette er idealer for bedømming av rasen, ikke en garanti for hvert individ. Standarden angir ingen idealvekt, så hold og kroppsbygning er bedre veiledning enn ett bestemt tall på vekten.

Hodet skal danne en lang, butt kile. Skallen og snutepartiet skal være like lange, med midtpunktet ved indre øyekrok. Øynene er mandelformede og vanligvis mørkebrune. Hos blue merle kan de være helt eller delvis blå. De små ørene bæres bakover i hvile og fremover med bøyde spisser når hunden er oppmerksom.

Pelsen er dobbel: dekkhårene er lange, rette og noe grove, mens underullen er kort, myk og tett. En grundig gjennomgang omtrent hver uke passer for mange hunder, med hyppigere stell under røyting. Gre helt inn til huden og vær særlig oppmerksom bak ørene. Hår rundt potene og på hasene kan trimmes ved behov. Etter et bad må pelsen tørke helt inn til huden.

Godkjente farger er sobel, trikolor, blue merle, svart og hvit samt svart med tantegninger, selv om den siste ikke ses i moderne tid. Blue merle skal gi et sølvblått helhetsinntrykk med svart marmorering. Hvite tegninger kan finnes blant annet som bliss og på krage, bryst, ben og halespiss. Hvite flekker på kroppen er derimot svært uønsket etter standarden. Fargestandarden og de genetiske reglene for merle er to forskjellige spørsmål.

## Temperament og personlighet

En typisk Shetland sheepdog er oppmerksom, vennlig, intelligent og sterkt orientert mot eieren, men individene varierer tydelig i sosialitet, lydfølsomhet og selvsikkerhet. En hund kan være avmålt overfor fremmede uten å ville hilse, men frykt skal ikke bortforklares som normal reservasjon.

Svenska Kennelklubbens BPH-analyse viser hvorfor et gjennomsnitt ikke er nok når man velger hund. De beskrevne sheltiene viste lite frykt i flere testsituasjoner, men variasjonen var tydelig blant annet ved møter og overraskelser. Analysen gjelder deltakerne og kan ikke forutsi hvordan en valp blir. Spør derfor hvordan foreldre og nære slektninger reagerer på fremmede, lyder og nye miljøer, og hvor raskt de henter seg inn igjen.

Rasen hadde historisk som oppgave å være oppmerksom og varsle. Det kan gjøre bjeffing til en viktig hverdagssak, men betyr ikke at alle sheltier bjeffer mye. At få hunder bjeffet eller pep der lyd ikke var forventet under BPH, betyr ikke at rasen alltid er stille hjemme når noen går i oppgangen. Vurder individet og oppvekstmiljøet du faktisk velger.

Sheltier beskrives som hunder som typisk kan omgås andre hunder uten konflikt, men det er ingen garanti for alle møter eller for samliv med katt og smådyr. Tidlige erfaringer, individets atferd og kontrollerte introduksjoner har stor betydning.

## Trening og mosjon

Shetland sheepdog trenger fysisk aktivitet og oppgaver for hjernen hver dag, men det finnes ikke noe seriøst minuttall som passer for alle individer. En god hverdag veksler mellom turer med mulighet til å snuse, korte treningsøkter, lek og hvile. Agility, rallylydighet, lydighet, nesearbeid og triksetrening kan passe rasens hurtighet og samarbeidsvilje, men hundesport er ikke nødvendig dersom hverdagen allerede gir variert bevegelse og problemløsing.

Tren belønningsbasert og trinnvis, med hensyn til hundens følsomhet. Harde stemmer kan øke usikkerheten. Gjør heller situasjonen enklere og belønn atferden du ønsker. For en hund som reagerer på lyder ved døren, bevegelse utenfor vinduet eller besøkende, kan du:

- øke avstanden eller skjerme for utløseren slik at hunden fortsatt klarer å tenke;
- belønne at hunden vender oppmerksomheten tilbake til deg og finner ro på en fast plass;
- trene med svake, forutsigbare lyder før du øker vanskelighetsgraden;
- gi hunden en pause hvis den ikke klarer å ta imot belønning eller roe seg.

Målet er ikke å stoppe all kommunikasjon, men at hunden kan avbryte, hente seg inn og finne ro. Hvis akkurat din hund begynner å jage, sirkle rundt eller nappe etter løpende barn, sykler eller annen rask bevegelse, skal det håndteres som et konkret sikkerhets- og treningsproblem, ikke unnskyldes med rasens bakgrunn. Bruk bånd eller avstand mens dere trener inn et trygt alternativ.

Valper trenger korte, positive erfaringer og mye restitusjon. Øk belastning og vanskelighetsgrad i takt med hundens alder, kondisjon og trygghet. Hos en voksen hund er evnen til å hvile mellom aktivitetene minst like viktig som hvor langt den kan gå.

## Helse

Shetland sheepdog har flere godt dokumenterte helseutfordringer, særlig knyttet til øynene, og et godt valpekjøp begynner med etterprøvbare resultater fremfor uttrykket «friske linjer». Be oppdretteren vise registrerte undersøkelser og forklare hvorfor akkurat denne kombinasjonen av foreldre er valgt.

CEA, collie eye anomaly, er en medfødt forandring i øyets utvikling. Den mildere forandringen CRD regnes normalt ikke for å påvirke synet, mens kolobom kan gjøre det. Noen CEA-forandringer ses lettest ved øyeundersøkelse av en ung valp og kan senere skjules av pigment. PRA er derimot en fremadskridende netthinnesykdom som kan føre til blindhet. En DNA-test viser om hunden har en bestemt testet genetisk variant, men viser ikke alle øyeforandringer. Rasen har mer enn én form for PRA og også andre netthinnesykdommer, så DNA-test og klinisk øyeundersøkelse svarer på ulike spørsmål.

Det tidligere svenske helseprogrammet som krevde en øyeattest som var høyst ett år gammel før avl, ble avsluttet i 2017. Raseklubbens rasespesifikke avlsstrategi, RAS, anbefaler øyeundersøkelse av valper, undersøkelse etter ett års alder før avl og oppfølging av eldre avlshunder. Anbefalinger er ikke det samme som registreringskrav. Kontroller Svenska Kennelklubbens nyeste regler og registrerte resultater før kjøp eller avl.

MDR1, også kalt ABCB1, påvirker et transportprotein som blant annet beskytter hjernen mot visse stoffer. Mutasjonen er påvist hos Shetland sheepdog og kan øke risikoen for alvorlige bivirkninger av enkelte legemidler. Bare en individuell DNA-test viser statusen til den enkelte hunden. Ta vare på prøvesvaret og vis det til veterinæren. Endre aldri dose eller behandling ut fra en liste på nettet.

Skader i hasen og annen leddproblematikk er også dokumentert i rasens svenske avlsstrategi. Spør om halthet, hasproblemer og leddresultater hos foreldre og eldre slektninger, men ikke tolk ett enkelt røntgenresultat som en fullstendig garanti.

Blue merle er en godkjent farge, men to hunder som bærer merleanlegg, skal ikke pares. Dobling av anlegget medfører risiko for alvorlige defekter, blant annet i syn og hørsel. Svenska Kennelklubben har registreringsforbud for avkom etter to merlefargede sheltier og egne regler for skjult merle hos sobelfarget avkom.

## Historie og opprinnelse

Shetland sheepdog kommer fra Shetlandsøyene og utviklet seg fra små gårdshunder. Det er dokumentert at collie ble krysset inn, mens mye annet om de tidlige forfedrene bygger på antakelser.

På øyene ble hundene blant annet brukt til å holde sauer unna dyrket mark og til å varsle på gården. De beskrives derfor ikke først og fremst som spesialiserte gjeterhunder av moderne type. Den lille størrelsen og den værbestandige pelsen passet et hardt, vindfullt og fuktig klima der ressursene var begrensede.

På 1800- og 1900-tallet ble rasen formet mot en mer ensartet type. Den britiske kennelklubben anerkjente Shetland sheepdog i 1914, og det første individet kom til Sverige i 1930. Sheltien er en egen FCI-anerkjent rase med sin egen standard, størrelse og utvikling.

## Å leve med rasen

Shetland sheepdog kan fungere i en barnefamilie, sammen med andre dyr og i leilighet, men bare når temperamentet til den enkelte hunden passer med hverdagen i hjemmet. Størrelsen gjør rasen praktisk, mens oppmerksomhet på lyder, behov for samarbeid og variasjon i selvsikkerhet kan være viktigere enn boligens størrelse.

En voksen skal alltid føre tilsyn med samspillet i en barnefamilie. Barn må la hunden spise, sove og trekke seg tilbake i fred. Ikke velg rasen bare fordi den omtales som «god med barn». Spør om hundens erfaringer og foreldrenes temperament.

Introduksjon til katt eller en annen hund skal være kontrollert, med mulighet for avstand og separate hvileplasser. Belønn rolig atferd og hindre jakt eller trenging mens forholdet bygges opp. Smådyr krever fysisk sikring selv om hunden virker vennlig.

Leilighetsliv kan fungere hvis hunden får daglig aktivitet og kan hvile til tross for oppgang, heis og naboer. Vurder lydmiljøet og spør hvilke valper som raskt henter seg inn etter nye inntrykk. En hage erstatter ikke turer, trening eller samvær.

Alenetid må trenes gradvis først når valpen føler seg trygg i hjemmet. Begynn med svært korte, udramatiske stunder og øk bare så lenge hunden forblir rolig. En voksen hund som er trent på å være alene, kan klare noen timer, men de individuelle forskjellene er store og en liten valp skal ikke forlates alene. Hvis hunden bjeffer, går rastløst rundt, peser eller ikke finner ro, må treningen tas et steg tilbake og hverdagen ordnes slik at hunden ikke forlates lenger enn den mestrer.

Rasen er et godt valg for den som setter pris på en oppmerksom, trenbar hund og er forberedt på pelsstell, lydtrening og mental aktivisering. Den passer dårligere for den som ønsker en helt selvstendig hund, en garantert stille hverdag eller må la hunden være alene gjennom lange arbeidsdager.

Shetland sheepdog

Shetland Sheepdog Club of the UK

Shetland sheepdog er en liten til middels stor, smidig gjeterhund med tett dobbelt pels og iøynefallende farger. Den er intelligent, følsom og svært menneskeorientert, knytter sterke bånd til familien, er reserver t overfor fremmede, utmerker seg i hundesport og trenger jevnlig pelsstell, daglige turer og mental aktivisering.

Jan Arve Oftedal driver oppdrett av rasen Shetland sheepdog og holder til i Tananger i Norge.

Jan Arve Oftedal

## Kortfakta

Dvergschnauzer er en liten, men robust tysk hunderase med tydelig vaktinstinkt, stor arbeidslyst og en pels som må trimmes. Den er den minste av schnauzerrasene, men ikke bare en mindre utgave av schnauzeren. Dvergschnauzer er en egen rase som ble utviklet for gårdsarbeid i et lite og hendig format.

- **Mankehøyde:** 30–35 cm for både hannhunder og tisper
- **Vekt:** 4–8 kg ifølge rasestandarden
- **Opprinnelsesland:** Tyskland
- **Opprinnelig oppgave:** rottefanger og gårdshund
- **Pels:** stri dekkpels med tett underull
- **Farger:** svart, pepper og salt, svart og sølv samt hvit
- **Typiske trekk:** årvåken, utholdende, nysgjerrig og ofte rask til å varsle

Dvergschnauzer passer best for den som vil trene og aktivisere hunden hver dag, og som aksepterer regelmessig pelsstell. Den hendige størrelsen gjør hunden enkel å ta med, men hverdagen krever likevel tydelige rutiner.

## Utseende og pels

Dvergschnauzer skal være kompakt, kraftig og omtrent like lang som den er høy. Skjegget, de buskete øyenbrynene og den strie pelsen gir det velkjente schnauzerpreget. Rasestandarden oppgir samme høyde- og vektspenn for begge kjønn, men hvor en voksen hund ligger innenfor spennene, avhenger blant annet av kroppsbygning og hold.

Pelsen består av tett underull og hard, tilliggende dekkpels. De fire godkjente fargene er helsvart, pepper og salt, svart og sølv samt helhvit. Fargen sier ikke noe om hundens temperament eller hvor godt den passer i et bestemt hjem.

Den strie pelsen må trimmes. Det betyr at modne, døde dekkhår plukkes ut. Svenska Kennelklubben anbefaler trimming minst fire ganger i året og gjennomgang av underullen omtrent hver uke. Hvor ofte den enkelte hunden trenger en full trimming, avhenger av pelskvalitet, vekst og hvor kort pelsen skal holdes. Skjegg, beinpels og mykere partier må kjemmes slik at smuss og floker ikke blir sittende.

Klipping kan passe for en hund som har blitt øm eller har vanskelig for å stå gjennom en trimmeøkt, men metoden endrer pelsstrukturen. Når dekkhårene klippes av i stedet for å plukkes ut, blir pelsen ofte mykere og mer ullen. Spør derfor oppdretteren eller en erfaren hundefrisør hvordan pelsen tidligere har blitt stelt, før du velger metode.

En riktig stelt stri pels røyter vanligvis svært lite, men det gjør ikke dvergschnauzeren allergifri. Lite røyting sier ikke hvordan en person med allergi vil reagere, og ingen hunderase kan garanteres å fungere for alle. Hvis noen i familien har allergi, bør dere snakke med helsepersonell, møte hunder under kontrollerte forhold og ha en plan før kjøpet.

## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og utholdende. Den legger raskt merke til lyder, bevegelser og mennesker i nærheten, og kan derfor være en effektiv liten varslingshund. Den samme årvåkenheten kan føre til gjentatt bjeffing ved døren, i oppgangen eller utenfor vinduet hvis hunden ikke får hjelp til å finne roen.

Raseegenskaper beskriver en tendens, ikke hvert individ. De svenske mentalbeskrivelsene kommer fra en for liten andel av oppdretterne til å gi et sikkert bilde av alle dvergschnauzere. Forskjellene mellom familier og individer kan være store. Se derfor på hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer i hverdagen. En trygg hund bør kunne hente seg inn etter en overraskelse og slappe av når det ikke skjer noe.

Dvergschnauzere lærer ofte raskt og kan være morsomme å samarbeide med. Eieren må likevel vise tydelig hvilken atferd som lønner seg. Harde korrigeringer kan øke stress og bjeffing. Med rolig, belønningsbasert trening blir det enklere å lære hunden hva den skal gjøre i stedet.

## Trening og mosjon

Dvergschnauzer trenger fysisk aktivitet og oppgaver for nese og hode hver dag. Det finnes ingen nyttig regel om et bestemt antall minutter som passer alle. En frisk, ung voksen hund kan gjerne bli med på lange turer og hundesport, mens en valp, eldre hund eller hund med sykdom trenger en annen belastning.

Varier turer i forskjellige miljøer med korte treningsøkter, søksoppgaver og tid til å undersøke i eget tempo. Rallylydighet, nosework, triksetrening og agility er aktiviteter der rasens hurtighet og samarbeidsvilje kan komme til sin rett. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag. Et bedre tegn er at den kan være aktiv ute og deretter finne roen hjemme.

Begynn tidlig med hverdagsferdigheter: kontakt, innkalling, gå pent i bånd, håndtering av poter og skjegg og ro på en fast plass. Tren på varslingen før den blir en vane. Belønn hunden når den registrerer en lyd og deretter vender oppmerksomheten mot deg, og lær inn en enkel rutine for ringeklokke og besøk. Begrens utsikten hvis hunden stadig øver på å bjeffe ved vinduet. Endre én ting om gangen, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er rolig.

Bakgrunnen som rottefanger gjør at enkelte individer gjerne jager små dyr som beveger seg raskt. En sikker innkalling og bånd der vilt kan dukke opp, er derfor fornuftig selv om jaktinteressen varierer.

## Helse

Dvergschnauzer beskrives generelt som en robust rase, men urinstein og øyesykdommer er to dokumenterte områder det er viktig å kjenne til. Svenska Kennelklubben oppgir at urinstein forekommer hos litt over fem prosent av rasen. Raseklubbens helsearbeid følger også blant annet progressiv retinal atrofi, PRA, og grå stær.

Rasen har dessuten en kjent tendens til forhøyede triglyserider i blodet. Det betyr ikke at alle dvergschnauzere blir syke, og en forhøyet verdi forklarer ikke automatisk mageproblemer eller bukspyttkjertelbetennelse. Tilbakevendende oppkast, diaré, magesmerter, urinproblemer eller endret syn bør vurderes av veterinær. Veterinæren avgjør om for eksempel urinprøve, øyeundersøkelse eller en fastende blodprøve er relevant.

Før du kjøper valp, bør du be oppdretteren vise faktiske helseopplysninger, ikke bare si at linjen er frisk. Kontroller foreldrenes registrerte resultater fra øyeundersøkelser, og spør om urinstein, tilbakevendende mageproblemer og øyesykdom hos nære slektninger. Raseklubben publiserer DNA-resultater for flere tilstander det finnes tester for, men en DNA-pakke er ikke en generell friskmelding og dekker ikke alle former for PRA. Spør hvilke tester som er utført, hva resultatene betyr for akkurat denne kombinasjonen, og hvilke gjeldende anbefalinger oppdretteren følger.

Små hunder trenger også regelmessig tannstell. Venn valpen til tannpuss, og følg med i munnen slik at dårlig ånde, ømhet eller vansker med å tygge oppdages tidlig.

## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzer ble utviklet i Tyskland rundt forrige århundreskifte. I området rundt Frankfurt am Main fantes det en liten, schnauzerlignende hund som ble kalt strihåret dvergpinscher. Svenska Kennelklubben beskriver hvordan små schnauzere og dvergpinschere ble brukt da rasen tok form gjennom mer planlagt avl.

Den lille gårdshunden skulle holde rotter unna og samtidig varsle om det som skjedde rundt gård og stall. Det historiske arbeidet bidrar til å forklare dagens kombinasjon av hurtighet, årvåkenhet og interesse for små bevegelser. I dag er dvergschnauzer en selskapshund, men den har fortsatt godt av å bruke både kropp og hode.

## Å leve med rasen

Dvergschnauzer kan bo i leilighet, men en liten hund er ikke automatisk enkel å ha tett på naboene. Vurder om du kan håndtere lyder ved dør og vindu, sørge for flere lufteturer og gi hunden daglig aktivitet. Evnen til å slappe av inne er ofte viktigere enn størrelsen på boligen.

Rasen kan fungere fint med barn når en voksen hjelper både barnet og hunden med å omgås rolig. Små barn og hunder skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Det er de voksne som har ansvaret for turer, trening og pelsstell, selv om barna gjerne vil hjelpe til.

Om hunden kan bo med katt, avhenger mer av individene, tidligere erfaringer og introduksjonen enn av rasenavnet. La de første møtene være rolige, skill dyrene med en grind ved behov, og sørg for at katten har rømningsveier. Gnagere og andre smådyr bør holdes trygt atskilt. Den dokumenterte bakgrunnen som rottefanger gjør det uklokt å gå ut fra at jaktinteressen mangler.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hva de klarer uten å bli urolige. Begynn med svært korte, udramatiske stunder når hunden er trygg, og øk tiden bare så lenge den forblir rolig. Planlegg hverdagen etter individet i stedet for å anta at en bestemt rase kan være alene et fast antall timer.

Velg dvergschnauzer hvis du liker en observant, aktiv hund og vil bruke tid på trening og trimming. Velg en annen rase hvis du ønsker minimalt pelsstell, en hund som sjelden varsler, eller en sikker løsning når det gjelder allergi og smådyr.

Dvergschnauzer

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

Silje Omgård driver oppdrett av rasen Dvergschnauzer og holder til i Stavanger i Norge. Oppdrettet har omfattet dvergschnauzere i fargevariantene sort/sølv, sort og salt/pepper. Hunder fra oppdrettet har blitt vist på utstillinger over flere år.

Silje Omgård

Irene Eriksen driver oppdrett av rasen Dvergschnauzer og holder til i Tjelta i Norge.

Irene Eriksen

## Kortfakta

Beagle er en sosial og utholdende jakthund som følger luktspor med stor målbevissthet. Den hendige størrelsen gjør rasen lett å ta med, men den velutviklede luktesansen, jaktlysten og stemmen krever mer planlegging enn størrelsen først kan tyde på.

- **Opprinnelse:** Storbritannia
- **Bruksområde:** Drivende jakthund for blant annet hare, rådyr, hjort og rev
- **Størrelse:** 33–40 cm i mankehøyde og vanligvis 10–15 kg som voksen
- **Temperament:** Glad, åpen, livlig og vennlig, men også selvstendig og sta
- **Aktivisering:** Trenger daglig bevegelse og jevnlige muligheter til å bruke nesen
- **Pels:** Kort, tett og værbestandig; lettstelt, men røyter
- **Passer for deg som:** Ønsker et aktivt liv med en sosial hund og kan håndtere innkalling, lyd og stor matlyst

## Utseende og pels

Beagle er en kompakt og robust hund som skal se atletisk ut uten å være grov. Kroppen er velbalansert, beina solide og brystkassen utviklet for utholdende arbeid. De lange, lavt ansatte ørene ligger tett inntil kinnene, og den kraftige halen bæres høyt når hunden er i bevegelse.

Rasestandarden angir 33–40 cm som ønsket mankehøyde. Ifølge svensk raseinformasjon veier en voksen beagle vanligvis 10–15 kg. Holdet forteller likevel mer enn tallet på vekten: En godt muskelsatt jakthund og en mindre aktiv familiehund kan veie forskjellig selv om de er like høye.

Pelsen er kort, tett og beskytter mot vær. Trefarget i svart, gulrødt og hvitt er velkjent, men standarden tillater også flere tofargede og spettede varianter. Halespissen skal være hvit.

Pelsstellet er enkelt. Regelmessig børsting fanger opp løse hår, særlig i perioder med kraftigere røyting. Kontroller samtidig hud, poter, klør og tenner. Hengende ører kan øke risikoen for ørebetennelse, men friske ører bør ikke rengjøres unødvendig. Hoderisting, kløe, rødhet, smerte, illeluktende sekret eller tilbakevendende plager bør vurderes av veterinær.

## Temperament og personlighet

En typisk beagle er vennlig, livlig og nysgjerrig, med et stabilt temperament og stor lyst til å være med. Rasen er avlet for å arbeide tett med både mennesker og andre hunder og er ofte sosial i hverdagen. Samtidig er den ikke avlet for å vente på beskjed ved hvert veivalg. Under jakt skal den ta egne avgjørelser og holde fast ved et spor, noe som lett kan oppfattes som stahet hjemme.

Mange beagler trives godt med barn og andre hunder. Dette er et vanlig trekk ved rasen, ikke et løfte om hvordan hvert individ eller møte vil fungere. Barn må lære å la hunden spise og hvile i fred, og en voksen skal alltid følge aktivt med når hunden er sammen med små barn.

Rasen bruker stemmen i arbeidet. En beagle kan bjeffe eller gi en klangfull los når den følger lukt, blir oppspilt eller søker kontakt. Hvor mye lyd den lager, varierer. Nok aktivitet, gjennomtenkt alenetrening og rolige rutiner kan redusere unødvendig lyd, men den som trenger en helt stille hund, bør velge en annen rase.

Mat motiverer ofte svært godt. Det kan gjøre belønningsbasert trening enklere, men betyr også at mat på kjøkkenbenken, åpne søppelbøtter og spiselige funn ute raskt kan bli et problem.

## Trening og mosjon

Beagle trenger daglig fysisk aktivitet, mental trening og fremfor alt meningsfylt nesearbeid. Et bestemt antall minutter passer ikke for alle: Alder, helse, jakt, tempo og annen aktivisering avgjør hvor stor belastning som er riktig. En god hverdag inneholder turer med tid til å snuse, lengre turer i variert terreng og jevnlige oppgaver der hunden får søke eller følge spor.

Viltspor, personspor, nosework og enkle søksøvelser tar i bruk rasens fremste styrke. Jaktinteresserte kan arbeide med rasens tradisjonelle oppgave som drivende hund. I Sverige arbeider beaglen alene som drivende hund ved jakt på hare, rådyr, hjort og rev, mens viltspor også kan utvikle ferdigheter til ettersøk. Ikke alle individer passer for alle viltarter; måten hunden driver på, farten og losen har betydning.

Tren med belønninger og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Korte økter, tydelige signaler og belønninger hunden virkelig verdsetter, gir bedre forutsetninger enn harde korrigeringer. Bruk gjerne en del av den daglige fôrrasjonen i treningen, slik at hunden ikke får flere kalorier enn planlagt.

Innkalling krever ekstra omtanke. En beagle som finner et ferskt spor, kan prioritere lukten fremfor føreren selv om innkallingen fungerer i rolige omgivelser. Begynn uten forstyrrelser, fortsett med langline og øk vanskelighetsgraden først når hunden lykkes. Mange beagler trenger langline eller et sikkert inngjerdet område for større frihet. Ikke slipp hunden nær trafikk eller vilt bare fordi innkallingen fungerte dagen før.

Lær også hunden å finne ro. En beagle som får både arbeide og hvile, er ofte enklere å leve med enn en hund som holdes i gang hele tiden.

## Helse

Beagle regnes stort sett som en frisk rase, men også sjeldne sykdommer kan ramme enkeltindivider. Svensk raseinformasjon nevner blant annet forstyrrelser i skjoldbruskkjertelen, skiveprolaps, epilepsi, steroidresponsiv meningitt-arteritt og hofteleddsdysplasi. Den svenske avlsstrategien for rasen, RAS, omtaler også de arvelige sykdommene Musladin–Lueke syndrom, MLS, og Lafora-epilepsi.

Når du snakker med en oppdretter, bør du be om konkrete svar:

- Hvilken teststatus for MLS og Lafora har begge foreldrene? Hvis én forelder er bærer, skal den andre være genetisk fri i henhold til rasens avlsstrategi.
- Finnes det epilepsi, meningitt, ryggproblemer, forstyrrelser i skjoldbruskkjertelen eller andre tilbakevendende plager hos nære slektninger?
- Hvordan er foreldredyrenes temperament og jaktegenskaper vurdert?
- Hvilke gjeldende anbefalinger og registreringsregler har oppdretteren fulgt for akkurat denne kombinasjonen?

Hofteleddsdysplasi forekommer i lav frekvens, men Beagle har ikke noe rasespesifikt krav om offisiell HD-status i Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026. Spør derfor hva oppdretteren faktisk har undersøkt og hvorfor, i stedet for å gå ut fra én generell testliste. Regler og anbefalinger kan endres fra år til år.

Vekten er viktig i hverdagen. Mål opp maten, regn treningsbelønninger inn i dagsrasjonen og følg med på hundens hold over tid. Tilpass fôrmengden til alder, arbeid og aktivitetsnivå, og be veterinæren om råd hvis vekten øker eller hunden trenger en individuell plan. Oppbevar også mat, legemidler og søppel utilgjengelig; en matglad beagle kan være både rask og oppfinnsom.

## Historie og opprinnelse

Beagle ble utviklet i Storbritannia som en liten drivende hund for jakt til fots, særlig på hare. Rasenavnet er dokumentert siden 1400-tallet, men typen vi kjenner igjen i dag, ble først rendyrket på 1870-tallet. I britisk tradisjon arbeidet flere beagler sammen i flokk mens jegerne fulgte etter til fots.

De første kjente beaglene i Sverige ble vist i Göteborg i 1891. Det svenske rasearbeidet skjøt fart da Svenska Beagleklubben ble stiftet i 1953. Der ble bruken tilpasset nordisk jakttradisjon: I stedet for å arbeide i flokk søker, reiser og driver én beagle vanligvis vilt alene med hørbart los.

Denne historien er lett å se i dagens hund. Nesen mot bakken, utholdenheten, selvstendigheten og bruken av stemmen er ikke små særegenheter ved siden av familiehunden. De er selve grunnlaget for rasens funksjon og må få en rimelig plass også i et hjem der hunden ikke brukes på jakt.

## Å leve med rasen

Beagle passer best i et hjem som setter pris på en aktiv, sosial og nesestyrt hund og kan planlegge for sikkerhet og lyd. Hverdagen betyr mer enn størrelsen på boligen. Det kan fungere å bo i leilighet hvis hunden får riktig aktivitet, finner ro innendørs og ikke forstyrrer naboene. I et lytt bygg må du være forberedt på at lydnivået kan bli et problem.

En hage erstatter ikke turer eller meningsfylt arbeid, og gjerdet må være sikkert. Utenfor et inngjerdet område er en velsittende sele og langline ofte mer nyttig enn håpet om perfekt innkalling. Mat og søppel må oppbevares slik at hunden ikke når det.

Alenetid skal trenes gradvis, fra svært korte øyeblikk og med hensyn til hundens alder og reaksjoner. Jordbruksverket i Sverige anbefaler at hunder luftes minst hver sjette time på dagtid, og oftere hvis de er valper eller eldre. Dette er en veiledning om lufting og betyr ikke at en bestemt hund kan være alene så lenge. En beagle som blir urolig, uler eller ikke finner ro, trenger at du går saktere frem, mer selskap og en hverdag som er bedre tilpasset individet.

Katter kan fungere i samme hjem, men introduksjonen skal skje langsomt og under kontroll. Katten trenger hundefrie områder og frie fluktveier, og hunden må aldri få øve på å jage katten. Vær ekstra forsiktig med kaniner, gnagere og fugler: Rasens jaktbakgrunn gjør at trygg sameksistens ikke kan tas for gitt.

Velg Beagle hvis du vil gjøre nesearbeid til en del av hverdagen og liker en selvstendig, utholdende hund som bruker stemmen. Velg en annen rase hvis du ønsker en stille hund som enkelt kan gå løs, nøyer seg med korte turer eller regelmessig må være alene gjennom lange arbeidsdager.

Beagle

The Beagle Club

Société Centrale Canine (France)

Beagle er en liten, robust sporhund med kort, røytevillig pels og en karakteristisk klangfull los. Den er blid og nysgjerrig, og som regel vennlig mot både barn og andre hunder. Den trenger daglig mosjon, mental stimulering, godt inngjerdet uteområde og oppfølging av vekten, men stellet er enkelt.

Geir Håland driver oppdrett av rasen Beagle og holder til i Vigrestad i Norge.

Geir Håland

## Kortfakta

Australian shepherd er en gjeter- og brukshund som ble utviklet i USA, for mennesker som ønsker å trene og arbeide med hunden hver dag. Den er rask, lydhør og allsidig, men arbeidslysten og vakt- og gjeterinstinktene gjør at den sjelden passer for den som først og fremst ønsker en lite krevende selskapshund.

- Rasen tilhører FCI-gruppe 1 og ble utviklet for arbeid med sau og storfe på gårder og rancher.
- Ønsket mankehøyde er 51–58 cm for hannhunder og 46–53 cm for tisper. Rasestandarden oppgir ingen idealvekt.
- Pelsen er middels lang, værbestandig og har underull. Grunnfargene er blue merle, svart, red merle og rød, med eller uten hvite tegninger og tan-tegninger.
- Halen kan være naturlig lang eller kort. Halekupering er forbudt i Sverige.
- En australian shepherd trenger daglig fysisk aktivitet, problemløsning, samarbeid og mulighet til å finne ro.
- For svenske avlshunder er offisiell HD-status og kjent mental status gjennom MH viktige kontroller. MH beskriver reaksjoner; det er ikke en prøve med bestått eller ikke bestått.

## Utseende og pels

Australian shepherd er en middels stor, velbalansert og bevegelig hund som skal være litt lengre enn høy. Den skal være muskuløs og solid uten å bli tung eller klossete, fordi bygningen skal tillate raske retningsendringer og langvarig arbeid. Standarden angir ønsket mankehøyde, men ingen idealvekt. Vurder derfor en voksen hund ut fra proporsjoner, hold, bevegelser og funksjon i stedet for å stole på et vektintervall som påstås å komme fra standarden.

Pelsen er rett til bølget, middels lang og værbestandig. Mengden underull varierer blant annet med klima og årstid. En korrekt pels trenger regelmessig gjennomkamming og tettere kontroll i røyteperioder, men ikke den samme ukeplanen for alle hunder. Kjenn gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på områder der friksjon lett gir floker, for eksempel bak ørene og i behenget. Kontroller samtidig hud, poter og klør etter arbeid i skog og ulendt terreng.

De fire grunnfargene er blue merle, svart, red merle og rød. Alle kan forekomme med eller uten hvite tegninger og tan-tegninger. Øynene kan være brune, blå eller ravfargede, også i kombinasjoner eller med flekker og marmorering. Ulik øyenfarge er altså tillatt og sier i seg selv ingenting om hundens temperament.

Halen kan være naturlig lang eller naturlig kort. Sistnevnte kalles ofte NBT, natural bobtail, og må ikke forveksles med en kupert hale. Svenska Kennelklubben registrerer rasen med en halebetegnelse som viser om hunden har hellang hale, stumphale, en hale som er kortere enn normalt, ingen hale eller kupert hale. For en valpekjøper er registreringsopplysningen et bedre grunnlag enn å gjette ut fra et fotografi.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal australian shepherd være en intelligent arbeidshund med sterke gjeter- og vaktinstinkter, jevnt temperament og et vennlig vesen. Den kan være avventende ved første møte med ukjente, men rasetypisk nøytralitet er ikke det samme som frykt eller aggresjon. Svenska Australian Shepherdklubben understreker derfor at nøytral er et tydeligere ord enn reservert.

Det er betydelig variasjon mellom individer og familier. Noen hunder arbeider svært intenst i møte med mennesker og omgivelser, mens andre er mer balanserte i hverdagen. Styrken i gjeting, vakthold, lydreaksjoner og sosial interesse kan også variere. Etiketter som arbeidslinje eller utstillingslinje er ikke nok til å forutsi temperamentet til en valp. Se i stedet på foreldrene, voksne nære slektninger, oppdretterens avlsmål, arbeidsmeritter og dokumenterte mentalbeskrivelser.

Som gjeterhund bruker rasen blant annet kroppen og bevegelsene sine til å styre dyr. Det kan gi en sterk interesse for ting som beveger seg. I hverdagen kan hunden ønske å følge, stoppe eller styre løpende barn, sykler, joggere eller andre dyr. Dette er en mulig egenskap hos rasen, ikke noe alle australian shepherd gjør, og ikke en unnskyldning for å la atferden fortsette. Avstand, bånd eller barriere, en innlært alternativ atferd og belønning for kontakt gjør situasjonen tryggere mens ferdigheten trenes.

MH er særlig nyttig når man sammenligner avlshunder og slektninger. Beskrivelsen viser hvordan en hund reagerte på blant annet kontakt, håndtering, lek, overraskelser, lyd og skudd. Den kan ikke alene forutsi hvordan en valp vil utvikle seg, og den måler ikke hele arbeidsevnen. Les hele protokollen og spør hvordan hunden fungerer og henter seg inn igjen i vanlige miljøer.

## Trening og mosjon

Australian shepherd trenger daglig både bevegelse og oppgaver som krever nesearbeid, problemløsning og samarbeid, men et fast antall timer beskriver ikke hva den enkelte hunden trenger. En rolig skogstur, spor eller søk, hverdagslydighet, gjeting, bruksarbeid, agility og annen gjennomtenkt trening belaster på ulike måter. Tilpass mengde og intensitet etter alder, helse, tidligere trening og restitusjon.

En velfungerende hverdag handler om mer enn å gjøre hunden fysisk sliten. Prioriter tidlig:

- kontakt og følgsomhet også når noe beveger seg i omgivelsene,
- innkalling som først trenes i et enkelt miljø og sikres med langline ved behov,
- å gå pent i bånd, håndtering og evnen til å vente,
- en tydelig veksling mellom aktivitet og ro,
- å kunne velge bort å følge eller styre barn, kjøretøy og dyr.

Treningen bør være belønningsbasert, trinnvis og tilpasset individet. Rasen lærer ofte raskt, noe som også betyr at vaner som belønnes ved et uhell, kan feste seg raskt. Gjør riktig atferd lett å velge, øk vanskelighetsgraden gradvis og bruk ikke frykt, trusler eller fysisk straff.

Valper og unghunder trenger bevegelse, miljøerfaring, hvile og korte læringsøkter, ikke belastningen til en voksen hund eller en treningsplan basert på et bestemt antall minutter. Målet er en hund som kan arbeide engasjert, beholde kontakten og deretter finne ro. Hvis aktivitetsmengden øker samtidig som hunden får vanskeligere for å sove, slappe av eller håndtere hverdagsinntrykk, må opplegget vurderes på nytt i stedet for bare å fylles med mer fart.

## Helse

For en svensk valpekjøper er det viktigste å skille bindende registreringsregler fra raseklubbens anbefalinger og frivillige DNA-tester. Etter gjeldende regler fra Svenska Kennelklubben kreves offisiell HD-status før paring og, for svenskboende avlshunder som omfattes av reglene, kjent mental status gjennom en fullstendig MH-beskrivelse. Kjent status betyr ikke automatisk et godt hofteresultat eller en ønsket mental profil; kontroller selve resultatet.

I sin rasespesifikke avlsstrategi anbefaler SASK som hovedregel HD-grad A eller B og øyeundersøkelse av avlshunder. Klubben fremhever også verdien av å kontrollere HD-status hos nære slektninger, fordi rasen ikke har HD-indeks. ED-røntgen er frivillig og er ikke et særskilt registreringskrav for rasen. Be derfor oppdretteren vise hva som faktisk er undersøkt, på hvilken hund, på hvilken dato og med hvilket resultat, i stedet for å nøye deg med ordet helsetestet.

Det finnes DNA-tester for blant annet CEA, HSF4 og MDR1, men SASK oppgir ingen universell testpakke for alle kombinasjoner. Hver test gjelder et bestemt gen eller en risikovariant. Et fritt HSF4-resultat utelukker for eksempel ikke alle former for grå stær og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Relevante tester velges ut fra dokumenterte risikoer i slekten og den planlagte kombinasjonen.

MDR1, også kalt ABCB1, kan påvirke hvordan enkelte legemidler fordeles i kroppen og når hjernen. Statusen til en enkelt hund kan ikke avgjøres ut fra utseendet. Hvis hunden er testet, bør resultatet finnes i veterinærjournalen; valg av legemiddel og dosering hører alltid hjemme hos veterinæren.

To merlefargede hunder skal ikke pares. Kombinasjonen kan gi valper med to kopier av merlevarianten og økt risiko for døvhet og syns- eller øyeavvik. Den naturlig korte NBT-halen har en annen genetisk bakgrunn. SASK anbefaler forsiktighet også ved kombinasjoner der begge foreldrene bærer NBT-varianten, men de to spørsmålene må ikke blandes sammen.

## Historie og opprinnelse

Til tross for navnet ble australian shepherd slik vi kjenner rasen i dag, utviklet i USA. FCI-standarden knytter navnet til baskiske gjetere som kom til USA fra Australia på 1800-tallet. Det nøyaktige bidraget fra eldre gjeterhunder er mindre sikkert. Detaljerte påstander om en bestemt blanding av raser bør derfor behandles som teorier.

Amerikanske saue- og storfebønder fortsatte å velge hunder for allsidighet, selvstendig arbeid, intelligens og gjeterevne. Etter andre verdenskrig økte kjennskapen til rasen da westernridning, rodeo, hesteshow, film og TV nådde et større publikum. Den moderne rasens amerikanske ranchbakgrunn forklarer både paradokset i navnet og hvorfor funksjon fortsatt står sentralt i rasebeskrivelsen.

## Å leve med rasen

Australian shepherd passer best når hverdagen inneholder planlagt aktivitet, læring og restitusjon også i vanlige arbeidsuker. En stor hage erstatter ikke felles oppgaver, og konkurranseambisjoner er ikke nødvendige hvis hunden likevel får et meningsfylt og variert liv. Den som ønsker en hund som hovedsakelig blir med på kortere turer, bør velge en mindre krevende type.

Med barn skal en voksen alltid være til stede, hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og familien må ha en plan for energisk lek. Avbryt og skap avstand før hunden begynner å fiksere på eller styre bevegelsen. Barn bør ikke ha ansvar i situasjoner der en rask og sterk hund kan reagere på omgivelsene.

Samliv med hunder eller katter avgjøres av individene og introduksjonen, ikke av rasenavnet. Finn ut mer om historikken til foreldrene og den aktuelle hunden. Begynn rolig med separate trygge steder, barriere og bånd, gi katten en fri fluktvei, og gå videre først når begge dyrene kan være avslappet. Smådyr kan kreve permanent fysisk adskillelse.

Rasen kan bo i leilighet hvis hunden får nok tid ute, meningsfulle oppgaver og hvile, og eieren kan håndtere reaksjoner på lyd. I et lytt bygg må man kunne hindre at lyder i oppgangen får hunden til å vokte og bjeffe. Alenetid skal trenes gradvis og vurderes ut fra atferden til den enkelte hunden. Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid er et råd om lufting, ikke et mål på hvor lenge en hund trives alene.

Før du kjøper valp, bør du be om foreldrenes registreringsnumre, HD-resultater, fullstendige MH-protokoller, datoer og resultater fra øyeundersøkelser samt relevante DNA-resultater. Kontroller også halebetegnelse og arbeidsmeritter, og spør hvordan voksne nære slektninger fungerer med mennesker, lyd, bevegelse, hvile og restitusjon. Disse opplysningene sier mer om hvordan hverdagen med hunden sannsynligvis blir enn farge, øyne eller om oppdretteren kaller hundene arbeidslinje eller utstillingslinje.

Australian shepherd

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Australian shepherd er en middels stor, atletisk gjeterhund som er svært intelligent og energisk. Den er lojal og menneskeorientert, knytter sterke bånd til eierne og trenger mye daglig mosjon, trening og mental stimulering. Den vakre, værbestandige pelsen og de ofte forskjellige øyenfargene bidrar til rasens store appell.

Elin Haugstad driver oppdrett av rasen Australian shepherd og holder til i Vigrestad i Norge. Oppdrettet har arbeidet med australian shepherd i flere år, og utstilling har vært en del av virksomheten.

Elin Haugstad

## Kortfakta

Fransk bulldog er en liten, kraftig og sosial selskapshund fra Frankrike. Den skal være livlig og aktiv, men det korte kraniet og snutepartiet medfører risiko for pusteproblemer og dårligere temperaturregulering. Den som vurderer rasen, bør derfor bedømme funksjon og dokumentert helse like nøye som temperament og utseende.

- **Rasegruppe og bruksområde:** FCI gruppe 9, selskapshund
- **Mankehøyde:** hannhunder 27–35 cm, tisper 24–32 cm
- **Vekt:** hannhunder 9–14 kg, tisper 8–13 kg
- **Pels:** kort, glatt og uten underull
- **Farger i rasestandarden:** fawn, tigret og pied, med tegningene som er beskrevet i standarden
- **Ideelt temperament:** sosial, livlig, leken og hengiven
- **Viktig svensk helseundersøkelse:** RFG-Scheme har vært obligatorisk før avl innen SKK siden 1. januar 2025

Rasen er ikke et opplagt valg for den som ønsker en hund med lite behov for oppfølging. En fransk bulldog skal kunne bevege seg fritt og puste fritt også under bevegelse. Hørbar eller anstrengt pust er ikke et sjarmerende eller normalt rasetrekk.

## Utseende og pels

Fransk bulldog skal være kompakt og muskuløs uten å bli tung, ubevegelig eller overdrevet. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, hodet er bredt og de opprettstående såkalte flaggermusørene er et tydelig kjennetegn. Helheten skal fungere i bevegelse: åpne nesebor, tilstrekkelig snutelengde, frie bevegelser og en kropp som ikke hindrer hunden i å være aktiv, er viktigere enn et ekstremt utseende.

Rasestandarden angir ulike mål for kjønnene. Hannhunder skal være 27–35 cm høye og veie 9–14 kg, mens tisper skal være 24–32 cm og veie 8–13 kg. Tallene er ikke en målvekt for hvert individ. Passende hold vurderes ut fra hundens bygning, muskelmasse og fettlag; overvekt belaster pust, ledd og rygg.

Pelsen er kort, glatt, myk og blank og mangler underull. Røyting kan normalt håndteres med enkel børsting etter behov. Kontroller samtidig klør, poter, ører, tenner og hud. Ansiktsfolder skal holdes rene og tørre, men stellet bør styres av hvordan huden faktisk ser ut. Rødhet, lukt, væske, kløe eller ømhet er grunn til å søke råd, ikke bare til å rengjøre oftere.

Rasestandardens farger er fawn, tigret og pied. Blått og merle er ikke godkjente farger. En valp som markedsføres med «sjelden farge», bør vurderes ut fra det samme viktige underlaget som alle andre: registrering, pustefunksjon, foreldredyr og oppdretterens avlsarbeid.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal fransk bulldog være sosial, livlig, leken og hengiven. Mange individer søker gjerne kontakt og liker å delta i familiens hverdag. Rasen kan lære raskt, men selvstendighet og stahet gjør at tydelige rutiner og gode belønninger ofte fungerer bedre enn gjentakelser og harde korrigeringer.

Rasestandarden beskriver et ideal, ikke hver hund. Arv, tidlige erfaringer, helse, smerte, miljø og trening påvirker hvordan et individ oppfører seg. En hund som har vansker med å puste eller er plaget i hud, rygg eller ledd, kan også ha mindre tålmodighet og dårligere restitusjon. Temperament bør derfor vurderes sammen med fysisk funksjon.

BPH viser hvordan en bestemt hund reagerte under en standardisert atferdsbeskrivelse. Det er ikke en bestått-eller-ikke-bestått-test og ingen garanti for valpens fremtidige personlighet. Den eldre svenske BPH-analysen omfattet bare en liten andel av de svenskfødte hundene. For en valpekjøper er det derfor mer verdifullt å møte tispen og spørre hvordan foreldre og nære slektninger håndterer fremmede mennesker, hundemøter, uventede lyder, kroppshåndtering, aktivitet og hvile.

Rasen kan passe for en godt forberedt førstegangseier som er innstilt på belønningsbasert trening, daglig aktivitet og mulige veterinærbehov. Den passer dårligere når valget hovedsakelig bygger på liten størrelse, et bestemt utseende eller antakelsen om at en kortsnutet hund automatisk trenger svært lite mosjon.

## Trening og mosjon

En fransk bulldog trenger daglige turer, nesearbeid, lek og hverdagstrening, men det finnes ingen mengde mosjon i minutter som passer alle. Alder, kondisjon, vær og fremfor alt hundens pust og restitusjon avgjør hva som er passende. Avkjøling gjennom pesing er mindre effektiv hos kortsnutede hunder, så den samme aktiviteten kan være lett en kjølig dag og uegnet i varme.

Planlegg heller flere overkommelige aktiviteter enn én lang økt som må fullføres. La hunden snuse, gå rolig i variert terreng og bruke hodet gjennom søk og enkel problemløsning. Bygg opp kondisjonen gradvis og følg med på hunden under hele aktiviteten. Senk tempoet eller avbryt hvis pusten blir tydelig støyende eller anstrengt, neseborene trekkes sammen, hunden bruker magen kraftig for å puste, blir hengende etter eller ikke henter seg inn normalt. Uttalt pustebesvær, blålige slimhinner, ustøhet, kollaps eller bevisstløshet krever umiddelbar veterinærkontakt.

På varme dager må turene legges til kjøligere tidspunkter, tempoet reduseres og hunden ha tilgang til skygge, vann og et kjølig hvilested. La aldri hunden være i en varm bil eller et annet lukket rom. En hund som gjentatte ganger får problemer ved moderat aktivitet eller varme, trenger en veterinærvurdering; løsningen er ikke bare å unngå all mosjon.

Prioriter kontakt, rolig båndføring, innkalling, å avslutte lek, å finne ro og å akseptere kontroll av munn, ører, ansiktsfolder, poter og klør. Tren på å være alene i svært små trinn når hunden allerede er trygg hjemme. Belønningsbaserte metoder gjør oppgaven tydelig og letter nødvendig håndtering.

## Helse

Det viktigste helseproblemet å forstå hos fransk bulldog er BOAS, obstruktivt luftveissyndrom hos kortsnutede hunder. Det oppstår når det ikke er nok plass til bløtvevet i den forkortede nesen og svelget. Følgene kan være støyende eller anstrengt pust, dårlig utholdenhet, søvnforstyrrelser og vansker med å regulere kroppstemperaturen.

RFG-Scheme er en veterinærundersøkelse som vurderer pustefunksjonen før og etter tre minutters rask bevegelse og graderer resultatet fra 0 til 3. Innen SKK har fransk bulldog siden 1. januar 2025 vært omfattet av et helseprogram på nivå 2: hunder som brukes i avl, skal ha et resultat før paring. Et offisielt resultat kan registreres fra 24 måneders alder og kan ikke være eldre enn to år ved paringen. Grad 0 anbefales; hunder med grad 2 eller 3 skal ikke brukes i avl etter SKKs regler. En hund som er operert i luftveiene, kan ikke undersøkes innen programmet.

Et RFG-resultat beskriver hundens tilstand på undersøkelsestidspunktet og fjerner ikke behovet for egne observasjoner. Det er ingen livslang garanti og sier heller ikke alt om andre helserisikoer. Før valpekjøp bør du be om foreldrenes registrerte navn, undersøkelsesdatoer og faktiske RFG-grader. Se helst foreldredyrene både i hvile og etter normal bevegelse: pusten skal være fri, restitusjonen rimelig og neseborene åpne. Ikke godta «testet» eller «veterinærkontrollert» som erstatning for det registrerte resultatet.

Andre dokumenterte risikoområder er allergi og hudproblemer, problemer i rygg, skjelett og ledd, inkludert patellaluksasjon, samt skader på de fremtredende øynene. Det betyr ikke at hver hund blir rammet. Spør om tilbakevendende hudproblemer, halthet, ryggsmerter og øyeskader hos foreldre og nære slektninger. Den svenske raseklubben anbefaler også at valpekjøpere spør om patella, hjerte og de voksne hundenes pust; dette skal skilles fra det formelle RFG-kravet.

Kontakt veterinær ved tilbakevendende pustelyder, tydelig intoleranse for mosjon eller varme, søvnproblemer på grunn av pusten, hud som lukter eller gjør vondt, tilbakevendende halthet, ryggsmerter eller et rødt, rennende eller smertefullt øye. Tidlig vurdering er bedre enn å vente på at et problem skal bli «typisk for rasen».

## Historie og opprinnelse

Fransk bulldog ble formet som rase i Paris på slutten av 1800-tallet. Den første raseklubben ble dannet i Paris i 1880, den første hunden ble registrert i 1885 og den første rasestandarden ble fastsatt i 1898. Samme år anerkjente den franske kennelklubben rasen.

Rasen ble utviklet som selskapshund og fikk den kompakte kroppen, det brede hodet og de opprettstående flaggermusørene som fortsatt kjennetegner standarden. Fransk bulldog ble vist i Sverige første gang i 1913. Den historiske typen forklarer dagens utseende, men moderne avl skal ikke forsterke trekk så langt at pust, øyne, rygg, hale eller bevegelser påvirkes negativt.

## Å leve med rasen

Fransk bulldog kan bo i leilighet eller hus fordi boligens størrelse i seg selv ikke avgjør om hverdagen fungerer. Det avgjørende er at hunden får daglig aktivitet, kan hvile uforstyrret og har et trygt, kjølig miljø. I leilighet bør lyder i oppgangen og utenfor vinduer håndteres med tidlig trening, og tilgang til heis eller mange trapper kan få praktisk betydning hvis hunden har smerter eller pustevansker.

Med barn gjelder den samme sikkerhetsregelen som for alle hunder: en voksen har ansvaret for samspillet. Barn skal ikke forstyrre hunden når den spiser eller hviler, klatre på den eller fortsette når den prøver å gå unna. Lag et beskyttet hvilested, og lær både barn og hund rolige former for samvær. Liten kropp og lekent temperament gjør ikke automatisk et individ trygt med barn.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individene og erfaringene deres. Gjør introduksjonene gradvis, med mulighet for å skille dyrene og uten å tvinge frem nærkontakt. Sosialisering kan bedre forutsetningene, men garanterer ikke at alle kombinasjoner fungerer. Vær spesielt oppmerksom på stress, ressursforsvar og om den andre hundens lek blir for fysisk for et individ med begrenset pustekapasitet.

Alenetid må trenes inn gradvis, med svært korte stunder i starten. Øk først når hunden kan være rolig, og bruk gjerne kamera for å oppdage uro eller bjeffing som ikke merkes når du kommer hjem. Rasen bør ikke velges med en plan om regelmessig å la hunden være alene størstedelen av dagen.

Før kjøp bør hele husstanden kunne svare ja på disse spørsmålene:

- Kan vi velge fri pust og god funksjon fremfor et ekstremt utseende eller en uvanlig farge?
- Kan vi kontrollere foreldrenes identitet, RFG-grader og undersøkelsesdatoer i stedet for å stole på muntlige forsikringer?
- Kan vi tilpasse aktiviteten til varme og dagsform uten å gjøre hunden inaktiv?
- Har vi tid og økonomi til å håndtere veterinærbehovene som kan følge med rasens kroppsform?

Hvis svarene er ja og oppdretteren kan vise kontrollerbare resultater, kan fransk bulldog være en livlig og nær selskapshund. Det viktigste valget er ikke det mest ekstreme hodet eller den sjeldneste fargen, men en hund som kan puste, bevege seg, hente seg inn og leve et aktivt hverdagsliv.

Fransk bulldog

The French Bulldog Club of England

The Kennel Club (United Kingdom)

Fransk bulldog er en liten, muskuløs selskapshund med kort pels og store, flaggermuslignende ører. Den er kjærlig, menneskeorientert og leken, men likevel rolig innendørs, og passer godt til leilighetsliv. Den trenger moderat, nøye tilpasset mosjon, regelmessig stell av hud, ører og klør, samt oppfølging av pust og vekt.

Liz-Helena Westgård driver oppdrett av rasen Fransk bulldog og holder til i Vikeså i Norge. Oppdrettet av fransk bulldog har en historikk som går tilbake til minst 2021.

Liz-Helena Westgård

## Kortfakta

- Shih tzu er en liten, renraset selskapshund med opprinnelse i Tibet og videre utvikling i Kina; Storbritannia har ansvaret for rasestandarden.
- Rasestandarden angir en maksimal mankehøyde på 27 centimeter og en vekt på 4,5–8 kilo. FCI anerkjenner én shih tzu, ikke egne «mini», «imperial» eller «teacup»-varianter.
- Typiske trekk er et vennlig, men selvstendig vesen, et våkent uttrykk og en solid kropp som er litt lengre enn den er høy.
- Den lange pelsen krever mye stell. En kortere hverdagsklipp reduserer arbeidet, men fjerner ikke behovet for børsting, bading og kontroll av øyne, ører, poter og hud.
- Fri og stille pust, øyne som ikke står ut, og en velfungerende munn er viktigere enn et ekstremt kort snuteparti eller en overdrevet pels.
- Shih tzu kan trives i leilighet, men trenger fortsatt daglig bevegelse, mental aktivisering og sosial kontakt.

## Utseende og pels

Shih tzu er liten, men solid bygd, ikke en spinkel miniatyrhund. Kroppslengden fra manken til haleroten skal være større enn mankehøyden. Brystkassen er bred og dyp, og den høyt ansatte halen bæres i en bue over ryggen. Hodet er bredt og rundt. Snutepartiet er kort og bredt, men neseborene skal være godt åpne og øynene store uten å være utstående.

Rasestandarden angir en maksimal mankehøyde på 27 centimeter og en vekt på 4,5–8 kilo. Rasetype og sunn funksjon skal veie tyngre enn ønsket om en så liten hund som mulig. Betegnelser som «imperial» og «teacup» er derfor ikke anerkjente størrelsesvarianter av rasen.

Pelsen består av lange, tette dekkhår og moderat underull som ikke skal være ullen. Den kan være rett eller svakt bølget, og alle farger er tillatt. Håret på hodet gir det karakteristiske krysantemumlignende uttrykket, men må ikke hindre hundens syn. Pelsen skal heller aldri være så lang eller tung at den begrenser bevegelsene.

En shih tzu med full, lang pels trenger en gjennomtenkt rutine. Svenska Kennelklubben beskriver regelmessige bad, grundig tørking og gjennomkamming for å forebygge floker. Håret rundt ansiktet må holdes borte fra øynene, og pelsen bør gås gjennom helt inn til huden, slik at små floker ikke rekker å bli store og smertefulle.

En kortklipt shih tzu er enklere å stelle, men ikke vedlikeholdsfri. Pelsen fortsetter å vokse og trenger børsting, vask og klipp med et intervall som passer den enkelte pelsen og hverdagen. Rasen bør ikke beskrives som allergivennlig: hvordan et menneske reagerer på en hund, kan ikke avgjøres av pelsens utseende eller mengden synlig hår i hjemmet.

## Temperament og personlighet

Shih tzu skal være vennlig, livlig, våken og selvstendig. Dette er en selskapshund som gjerne deltar i familiens hverdag, men selvstendigheten kan merkes når hunden ikke ser poenget med en oppgave. Det gir rasen personlighet og humor, men gjør ikke alle individer automatisk medgjørlige i enhver situasjon.

Temperamentet varierer mellom individer og påvirkes av avl, tidlige erfaringer og hverdagstrening. Rasens vennlighet er derfor ingen garanti for at enhver shih tzu elsker alle barn, hunder eller katter. Samvær med barn fungerer best når barna kan håndtere hunden rolig, la den hvile i fred og unngå å bære den uten hjelp. Små barn og hunden bør alltid ha en voksen i nærheten.

Møter med andre hunder og katter bør bygges opp trinnvis. En rolig introduksjon og muligheten til å trekke seg unna er viktigere enn forestillingen om at rasen alltid kommer overens med alle. Noen individer er åpne med en gang, mens andre trenger mer tid.

Shih tzu kan varsle om lyder og besøkende med bjeffing, men hvor mye hunden lager lyd, varierer og kan påvirkes gjennom hverdagsrutinene. Belønn ro, gi hunden et alternativ til å løpe mot døren, og unngå å gjøre hvert varselbjeff til en stor hendelse.

## Trening og mosjon

Shih tzu trenger daglig mosjon og mental aktivisering, selv om rasen ikke er bygd for langvarig og hardt arbeid. Flere turer med tid til å snuse, korte lekestunder og små treningsoppgaver gir som regel en bedre hverdag enn én ensformig runde. Hvor langt og intensivt hunden kan bevege seg, må tilpasses alder, kondisjon, vær og pusteevne.

Korte og tydelige treningsøkter passer rasens kombinasjon av intelligens og selvstendighet. Belønn atferden du ønsker, og tren på én ting om gangen: kontakt, innkalling, håndtering, gåing i bånd og å kunne slappe av. Renslighetstreningen blir lettere med hyppige muligheter til å gå ut, forutsigbare rutiner og umiddelbar belønning ute; det finnes ikke støtte for at alle shih tzu er uvanlig enkle eller vanskelige å få stuerene.

Varme og pust skal styre aktivitetsnivået. En shih tzu som puster anstrengt eller støyende, raskt mister tempo eller har vansker med å hente seg inn, skal ikke presses videre. Legg mosjonen til kjøligere deler av dagen når det er varmt, og la en veterinær vurdere tilbakevendende pustelyder eller redusert utholdenhet. Snorking og surklete pust bør ikke avfeies som normalt bare fordi rasen er kortsnutet.

Alenetid trenes gradvis fra svært korte stunder. Øk først når hunden forholder seg rolig, og tilpass opplegget dersom den viser uro eller ubehag. I Sverige skal hunder få daglig fysisk og mental aktivisering og bør luftes minst hver sjette time på dagtid; valper og eldre hunder trenger som regel å komme ut oftere.

## Helse

De viktigste helsekontrollene for shih tzu gjelder pust, øyne samt munn og tenner. Rasen kan leve lenge, og en stor britisk studie av veterinærjournaler fant et samlet sykdomsmønster som lå nærmere hunder generelt enn flere andre kortsnutede raser. Det betyr ikke at risikoen forbundet med den korte skallen kan ignoreres.

Shih tzu kan rammes av brachycephalic obstructive airway syndrome, BOAS, på norsk brakycefalt obstruktivt luftveissyndrom. I en britisk studie fra 2026 av 42 shih tzu ble rasen vurdert til å ha moderat risiko for BOAS, og knapt halvparten av hundene fikk grad 0. Utvalget var lite og sier ikke hvordan en enkelt hund har det, men viser at fri pust må kontrolleres i praksis. Åpne nesebor, stille pust i hvile og bevegelse, normal restitusjon og sunt hold er viktige tegn. Studien fant også en sammenheng mellom hold og BOAS-grad hos shih tzu.

RFG Scheme er en standardisert funksjonsvurdering av pusten. Svenska Kennelklubben besluttet i 2026 å innføre sentral registrering av RFG-resultater for shih tzu, men undersøkelsene kan først starte når det finnes utdannede veterinærer og tekniske rutiner. Spør derfor oppdretteren hvilke pustevurderinger som faktisk er gjennomført, og kontroller dagens status hos Svenska Kennelklubben.

Øynene skal være store, men ikke utstående. Svenska Kennelklubbens rasespesifikke instruksjoner peker ut altfor fremtredende øyne som et risikoområde, og britiske helseanbefalinger angir øyeundersøkelse før avl. Oppsøk veterinær raskt dersom hunden plutselig myser, gnir et øye eller får tydelig rødhet, uklarhet eller mye utflod; skader på hornhinnen er smertefulle og må undersøkes.

Munnen er et annet prioritert område fordi de svenske instruksjonene advarer mot smal underkjeve og dårlig tannstatus. I en britisk studie av 11 082 shih tzu var sykdom i tannkjøttet og vevet som støtter tennene, den hyppigst registrerte diagnosen. Den samme studien fremhevet også problemer med analkjertler, ører og øyne. Daglig tannpuss med hundetannkrem er det mest effektive hjemmetiltaket mot plakk; veterinærkontroll er likevel nødvendig ved tannstein, dårlig ånde, blødende tannkjøtt eller vansker med å tygge.

Studien rapporterte en gjennomsnittlig alder ved død på 12,7 år i den undersøkte britiske populasjonen. Det er et mål for en populasjon, ikke et løfte for en enkelt hund.

## Historie og opprinnelse

Shih tzu har sin opprinnelse i Tibet, men ble utviklet som rase i Kina, der hunder av denne typen levde i de keiserlige palassene. FCI oppgir Tibet (Kina) som opprinnelsesland og Storbritannia som landet med ansvar for rasestandarden. Rasen hører til gruppen selskapshunder og har aldri hatt krav om bruksprøve.

Den første dokumenterte importen til Storbritannia fant sted i 1931. Shih tzu ble først vist sammen med lhasa apso, men forskjeller i blant annet hode og type førte til at shih tzu ble anerkjent som egen rase i 1934. Den ble registrert separat av den britiske kennelklubben i 1940. Rasen kom til Skandinavia i løpet av 1930-årene.

Den dokumenterte historien er tydelig uten romantiske tillegg: tibetanske røtter, utvikling i Kina og senere standardisering i Storbritannia. Dagens vennlige, men selvstendige selskapshund gjenspeiler rollen rasen lenge har hatt tett på mennesker.

## Å leve med rasen

Shih tzu passer best for den som ønsker en liten, sosial selskapshund og aksepterer at pels, øyne, tenner og pust krever løpende oppmerksomhet. Rasen kan passe både i leilighet og hus; det avgjørende er ikke størrelsen på boligen, men om hunden får bevegelse, nesearbeid, hvile, selskap og regelmessige muligheter til å gå ut.

Hverdagen blir enklest når pelsstell, tannpuss og håndtering læres inn tidlig i små trinn. En hund som klippes kort, må fortsatt bli trygg på børste, kam, bad, føner, potekontroll og berøring rundt ansiktet. Planlegg også for regelmessig klipp hjemme eller hos hundefrisør.

Før du velger valp, bør du møte tispen og gjerne flere voksne slektninger i normal bevegelse, ikke bare når de sitter stille. Lytt til pusten før og etter en kort tur, se etter åpne nesebor og øyne som ikke er utstående, og spør hvordan oppdretteren følger opp øyne, munn og tenner samt pustefunksjon. Be om å få se undersøkelsesresultatene som finnes, og kontroller dem mot oppdatert informasjon fra Svenska Kennelklubben.

Rasen passer dårligere dersom hunden regelmessig skal være alene i lange dager, dersom daglig pelsstell er urealistisk, eller dersom du ønsker en hund til hard mosjon i varmt vær. For et hjem som setter pris på en nær, men ikke alltid medgjørlig følgesvenn, kan shih tzu derimot være et godt valg, forutsatt at sunn funksjon får gå foran et ekstremt utseende.

Shih tzu

Liten, robust selskapshund fra tibetanske og kinesiske palasser, 4,5–8 kg, med lang, flytende pels og et krysantemumlignende ansikt. Kjærlig, glad og selvsikker, passer den i mange typer hjem. Trenger moderat mosjon, krevende pelsstell og tålmodig, belønningsbasert trening.

Marit Jacobsen driver oppdrett av rasen Shih tzu og holder til i Sola i Norge.

Hund- og katteoppdrettere i Sandnes

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet