## Kortfakta

Dachshund er en tysk jakthund i FCI-gruppe 4, utviklet for arbeid både under og over bakken. Rasen finnes i ni varianter: standard, dverg og kanin kombinert med korthåret, langhåret eller strihåret pels. Det er derfor klokere å velge dachshund ut fra størrelse, hårlag, oppdretterens avlsmål og hundenes faktiske egenskaper enn ut fra rasenavnet alene.

- **Bruksområder:** hijakt, drivende jakt, ettersøk og selskap.
- **Arbeidsmåte:** utholdende, selvstendig og svært opptatt av å bruke nesen.
- **Størrelse:** avgjøres av brystomkrets, ikke av mankehøyde eller en generell vektangivelse.
- **Pels:** kort-, lang- eller strihåret, med tydelig forskjellige behov for stell.
- **Viktig helsespørsmål:** skivedegenerasjon og skiveprolaps, ofte samlet under betegnelsen IVDD.
- **Passer best for:** den som ønsker en lavstilt jakthund med stor arbeidslyst og kan tilby både daglig mosjon, nesearbeid og konsekvent trening.

Den endelige størrelsesvarianten fastsettes først når hunden er minst 15 måneder. Foreldrene gir en rimelig pekepinn, men valpens endelige variant kan ikke loves før målingen.

## Utseende og pels

Dachshunden skal være lav og langstrakt, men samtidig kompakt, muskuløs og bevegelig. Kroppen er bygd for å kunne arbeide smidig på trange steder, ikke for å være ekstremt lang eller tung. Rasestandarden angir omtrent en tredel av mankehøyden som bakkeklaring og et forhold mellom mankehøyde og kroppslengde på cirka 1:1,7–1,8.

Brystomkretsen måles etter 15 måneders alder, fra mankens høyeste punkt til brystkassens laveste punkt. De gjeldende intervallene er:

- **Standarddachshund:** hannhunder mer enn 37, men høyst 47 cm; tisper mer enn 35, men høyst 45 cm.
- **Dvergdachshund:** hannhunder mer enn 32, men høyst 37 cm; tisper mer enn 30, men høyst 35 cm.
- **Kanindachshund:** hannhunder 27–32 cm; tisper 25–30 cm.

De tre hårlagene er mer enn en forskjell i utseende. Korthåret dachshund har kort, tett og glatt tilliggende pels som vanligvis trenger begrenset, regelmessig stell, men som likevel bør ses over etter opphold i terrenget. Langhåret dachshund har underull og lengre beheng som bør gres der det lett dannes floker, særlig bak ørene og på ben, buk og hale. Strihåret dachshund har dekkhår, underull, skjegg og markerte øyenbryn. En korrekt stri pels trimmes ved behov; klipping gir ikke den samme pelsstrukturen.

Godkjente farger og mønstre avhenger delvis av hårlaget. Rød, svart eller brun med tantegninger, merle og brindle inngår i standarden, mens viltfarger er typiske for strihår. Pelsfarge er ingen snarvei til temperament eller jaktlyst, men enkelte fargekombinasjoner har betydning for helsen. Be oppdretteren forklare både den registrerte fargebetegnelsen og arvegangen hvis valpen er merle.

## Temperament og personlighet

Raseidealet for dachshund er vennlig og jevnt, uten frykt eller aggresjon, men også energisk, utholdende og selvsikkert. Selvstendigheten kommer fra arbeid der hunden må ta avgjørelser på avstand fra føreren. I hverdagen kan den samme egenskapen merkes ved at dachshunden undersøker om en regel virkelig gjelder hver gang.

Jaktlyst, sosialitet, hvor mye hunden gir lyd, lekelyst og evne til å finne ro varierer mellom individer og slektslinjer. Den svenske analysen av Beteende- och personlighetsbeskrivning hund, BPH, gir et bilde av mange trygge dachshunder, men omfatter mindre enn én prosent av den undersøkte svenskfødte bestanden. Den kan derfor ikke brukes som et løfte om personligheten til en bestemt valp. Påstander om at et bestemt hårlag alltid er roligere, lettere å trene eller mindre jaktinteressert, er også for generelle.

Spør i stedet hvordan foreldrene og nære slektninger fungerer hjemme, ved besøk, på tur og i nye miljøer. For en jaktdachshund er prøveresultater og praktisk bruk relevant; for en selskapshund er det like viktig å få konkrete eksempler på hvordan hundene roer seg etter aktivitet, hvor mye lyd de lager og hvordan de fungerer ved håndtering. En seriøs oppdretter bør kunne beskrive både styrker og det som krever arbeid.

## Trening og mosjon

Dachshunden trenger daglig fysisk aktivitet og meningsfylt nesearbeid, men ett fast antall minutter passer ikke alle. Alder, kondisjon, underlag, størrelsesvariant, helse og hvordan hunden arbeider, avgjør belastningen. En voksen, frisk dachshund kan være en utholdende tur- og friluftshund, mens en valp skal bygge styrke og koordinasjon gradvis, og en hund med ryggsymptomer trenger en plan fra veterinæren.

Spor, søksøvelser, personspor og nøye plasserte godbitsøk lar dachshunden bruke sin største ressurs: nesen. Korte, tydelige treningsøkter med en belønning hunden virkelig verdsetter, fungerer ofte bedre enn gjentakelser uten et klart mål. Tren tidlig på innkalling, stopp, å følge føreren og å kunne avbryte et luktspor. Jaktlyst forsvinner ikke gjennom lydighet, så langline og gjennomtenkte valg av miljø er viktige når innkallingen ikke er sikker. I Sverige må hunder ikke drive eller forfølge vilt utenom jakt, og mellom 1. mars og 20. august kreves særlig tilsyn der det kan finnes vilt.

Å ta hensyn til ryggen betyr ikke at en frisk dachshund skal leve et stillesittende liv. Det finnes ikke støtte for at et totalforbud mot alle trapper eller hopp opp og ned fra møbler i seg selv forebygger IVDD. Bygg i stedet god grunnkondisjon, hold hunden i normalt hold, reduser faren for å skli hjemme og unngå ukontrollerte høye hopp eller sammenstøt. Tilpass hjelp i trapper og ved løft etter hundens alder, størrelse og helse.

## Helse

Skivedegenerasjon og skiveprolaps er dachshundens viktigste rasespesifikke helseproblem. IVDD betyr at skivene mellom ryggvirvlene forandres og i noen tilfeller trykker mot nerver eller ryggmarg. Oppsøk veterinær raskt hvis dachshunden plutselig får tydelige rygg- eller nakkesmerter, krummer ryggen, nekter å bevege seg, går ustøtt, mister kraft i bena eller får vansker med å kontrollere urin og avføring. Ikke vent på at svake nevrologiske tegn skal gå over av seg selv.

SKKs offisielle ryggrøntgen for dachshund teller forkalkede skiver. Undersøkelsen gjøres fra toårsdagen til dagen før fireårsdagen, og resultatet angis som K0, K1–K2, K3–K4 eller K5–K26. K0 betyr at ingen forkalkninger ble påvist, mens et høyere K-tall betyr flere helt eller delvis forkalkede skiver. Resultatet er et grunnlag for avl og risikovurdering, ikke en garanti for at hunden aldri får eller sikkert kommer til å få kliniske problemer. Opplysninger om skiveprolaps hos foreldre, søsken og tidligere avkom er derfor også viktige.

Ryggscreening og øyelysing er frivillige for dachshund i Sverige. Svenska Taxklubbens rasespesifikke avlsstrategi anbefaler likevel at rygg- og familiehistorikk vurderes, og at avlsdyr øyelyses før avlsdebut og senere i livet. PRA forekommer i rasen. De gjeldende registreringsbestemmelsene for dachshund regulerer blant annet variant, hårlag, farge og endelig størrelsesmåling, men angir ikke rygg- eller øyeundersøkelse som obligatoriske vilkår for registrering. En kjøper bør derfor be om de faktiske resultatene i stedet for å slå seg til ro med uttrykket «helsetestede foreldre».

Følg også med på hundens hold: en midje skal være synlig, og ribbena skal kunne kjennes med lett trykk. Når merle inngår i en kombinasjon, bør oppdretteren kunne redegjøre for fargeanleggene. To merleanlegg kan gi dobbel merle, som hos hund er forbundet med økt risiko for hørsels- og øyeproblemer.

## Historie og opprinnelse

Dachshunden ble utviklet i Tyskland fra lavbente jakthunder for arbeid i hi. Slike hunder er kjent siden middelalderen, mens den organiserte avlen fikk tydeligere form på 1800-tallet. Den tyske dachshundklubben ble grunnlagt i 1888, og avlen kom til å omfatte de tre størrelsene og tre hårlagene som utgjør dagens ni varianter.

Rasens lave format, kraftige front, utholdenhet og selvstendighet har en praktisk forklaring. Dachshunden skulle kunne følge vilt under bakken, men også arbeide som drivende eller støtende hund og hjelpe til ved ettersøk. I Sverige ble den særlig viktig som langsomt drivende hund da rådyrbestanden økte på 1940-tallet. Svenska Taxklubben ble grunnlagt allerede i 1901.

Det historiske bruksområdet merkes fortsatt i hverdagen. En dachshund som aldri skal jakte, trenger likevel utløp for nesearbeid, problemløsning og bevegelse. Det er også derfor en kjøper bør spørre hva oppdretteren faktisk prioriterer: hiarbeid, drivende jakt, ettersøk, utstilling eller først og fremst selskap.

## Å leve med rasen

Dachshund kan bo godt i leilighet hvis den får nok utetid, aktivitet og trening på lyder i oppgangen og utenfor døren. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn innholdet i hverdagen. Planlegg flere lufteturer, mulighet til å snuse i rolig tempo og et sted der hunden får hvile uforstyrret. Alenetid skal læres gradvis; avbryt og gjør øvelsen enklere hvis hunden viser uro. Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid handler om lufting, ikke om hvor lenge en bestemt dachshund bør være alene.

Dachshunden kan bli en fin familiehund med barn, men små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede. Barn må lære at de ikke skal forstyrre hunden når den spiser eller hviler. Små barn bør ikke bære dachshunden; en liten hund kan lett gli ut av armene, og rygg og bakpart må støttes ordentlig ved løft. Hunden skal alltid ha et trygt, uforstyrret hvilested.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individ, tidligere erfaring og jaktlyst. Gjør introduksjonen rolig, bruk en barriere og gi begge dyrene separate, trygge steder. En dachshund med sterk jaktlyst blir ikke nødvendigvis pålitelig med kanin, marsvin eller katt bare fordi møter trenes. Sikker fysisk atskillelse kan være den riktige langsiktige løsningen.

Før kjøp bør du be om konkrete svar på følgende:

- Hvilken størrelse og hvilket hårlag forventes valpen å få, og hvor sikkert kan dette anslås?
- Hva brukes foreldrene til, og hvordan fungerer de og nære slektninger i hverdagen?
- Finnes det et offisielt K-resultat og opplysninger om kliniske ryggproblemer hos foreldre, søsken eller tidligere avkom?
- Når ble foreldrene sist øyelyst, og hva viser resultatet?
- Hvilke BPH-, jakt- eller utstillingsresultater er registrert og relevante for akkurat dette kullet?
- Hvordan er valpene blitt vant til håndtering, hverdagslyder, mennesker og korte stunder uten kullsøsknene?

Den beste matchen er ikke automatisk den minste valpen, den roligste under besøket eller fargen du først legger merke til. Velg kombinasjonen der oppdretterens mål, hundenes dokumenterte helse og temperament og din egen hverdag peker i samme retning.

Dachshund

UK Dachshund Club

British Veterinary Association

FCI - Fédération Cynologique Internationale

The Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Dachshund: modig, langrygget, kortbeint jakthund, opprinnelig avlet for jakt på grevling og kanin. Finnes med korthåret, langhåret og strihåret pels, i både standard- og dvergsstørrelse. Hengiven, spornøye, selvstendig og svært vokal. Trenger jevnlig, men skånsom mosjon og god vektkontroll for å beskytte ryggraden.

Bjørn Snorre Baust Ness driver oppdrett av rasen Dachshund og holder til i Trøgstad i Norge. Oppdrettet er knyttet til strihåret dachshund. Oppdrettet har deltatt på drevprøver.

Bjørn Snorre Baust Ness

## Kortfakta

Pomeranian er den minste størrelsesvarianten av tysk spitz: en svært liten, men livlig selskapshund med tett dobbeltpels, stor årvåkenhet og ofte lett for å bjeffe. Den passer best for den som ønsker å trene og aktivisere en ordentlig hund i lite format, ikke for den som først og fremst vil ha en hund som skal bæres.

- **Rase og opprinnelse:** tysk spitz, pomeranian/zwergspitz, med opprinnelse i Tyskland og senere videreutvikling i England
- **Størrelse:** vanligvis 18–23 cm i mankehøyde og rundt 2–3 kg; rasestandarden angir 21 cm med tillatt variasjon og at vekten skal stå i forhold til hundens størrelse
- **Forventet levealder:** omtrent 12–16 år er en veiledning, ikke et løfte for den enkelte hunden
- **Temperament:** ofte årvåken, glad, hengiven og lærevillig, men individ, oppvekst og hverdag har stor betydning
- **Aktivisering:** daglige turer, nesearbeid og korte treningsøkter, med tid til ro og restitusjon
- **Pelsstell:** grundig gjennomgang omtrent hver annen uke og oftere i røyteperioder
- **Vær oppmerksom på:** bjeffing, tannstell, patellastatus og trygg håndtering rundt små barn og betydelig større hunder

«Teacup Pomeranian» og «mini Pomeranian» er ikke egne, godkjente størrelsesvarianter. Dette er markedsføringsord som ikke gir en sikrere prognose for voksen størrelse, helse eller temperament. Den offisielle varianten heter Pomeranian eller Zwergspitz. Vurder derfor foreldrene, voksne slektninger, helseopplysninger og oppdretterens avlsmål i stedet for å stole på en salgsbetegnelse.

## Utseende og pels

Pomeranian er kompakt og kvadratisk bygget, med et lite, spisst hode, små stående ører og en fyldig hale som bæres høyt over ryggen. Den rikelige pelsen gir hunden en rundere silhuett enn kroppen under pelsen.

Rasen har dobbeltpels. Dekkhårene skal være lange, rette og stå ut fra kroppen, mens underullen er kort, tett og myk. Pelsen danner en tydelig krage rundt halsen, bukser på bakbeina og en buskete hale. Standarden beskriver en naturlig pels som ikke skal se formklippet ut. Godkjente farger omfatter blant annet hvit, svart, brun, oransje og gråsjattert, i tillegg til flere andre definerte farger og kombinasjoner.

En grundig gjennomgang omtrent hver annen uke er et godt utgangspunkt ifølge Svenska Kennelklubben, men mange hunder trenger hyppigere børsting når de røyter. Arbeid gjennom pelsen helt ned til huden i stedet for bare å glatte overflaten. Øk pelsstellet så snart små floker begynner å danne seg. Hvor ofte hunden bør børstes, må følge pelsen, årstiden og hverdagen; én fast plan passer ikke for alle individer.

Pelskvaliteten er viktigere enn størst mulig volum. En korrekt dobbeltpels inneholder både dekkhår og underull. Mye underull kombinert med manglende dekkhår er et kjent problem i rasen og kan gjøre pelsen vanskelig å stelle. Når du møter en oppdretter, er det derfor nyttig å se voksne hunder, ikke bare valpens myke valpepels.

## Temperament og personlighet

Pomeranian er ofte årvåken, livlig og sterkt knyttet til menneskene sine. Rasestandarden beskriver en glad, hengiven og lærevillig hund uten utpreget jaktlyst, men dette er et avlsideal og ingen garanti for hvordan hvert individ fungerer med fremmede, barn eller andre dyr.

Spisshundens årvåkenhet gjør at den raskt kan reagere på lyder, bevegelse utenfor vinduet eller noen som kommer til døren. Bjeffingen har bakgrunn i rasens rolle som varsler. Målet trenger derfor ikke være en hund som aldri sier fra, men en hund som kan avbryte, søke støtte hos føreren og falle til ro igjen. Begrens muligheten til å øve på lange bjeffeserier, belønn pauser og tren inn en rolig rutine rundt tilbakevendende utløsere.

Sosialisering er verdifullt, men gir ikke løfte om et bestemt temperament. La valpen møte mennesker, miljøer og stabile hunder i et tempo der den fortsatt kan tenke, søke kontakt og hente seg inn. Mer eksponering er ikke nødvendigvis bedre hvis hunden blir overveldet.

En BPH-atferdsbeskrivelse kan vise hvordan den beskrevne hunden reagerte i standardiserte øvelser, men resultatet er ikke bestått eller ikke bestått og forutsier ikke alt. Datagrunnlaget for Pomeranian er dessuten begrenset. Se et eventuelt BPH-resultat i sammenheng med foreldrenes hverdagsatferd og det oppdretteren kan fortelle om voksne slektninger.

## Trening og mosjon

Pomeranian trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke et universelt antall minutter som passer for alle hunder. En god hverdag kombinerer turer i hundens tempo med nesearbeid, samarbeid, lek og uforstyrret hvile. Vurder balansen ut fra hundens hold, bevegelser, konsentrasjon og evne til å falle til ro, ikke bare hvor langt den har gått.

Rasen kan trives med nosework, rallylydighet og agility når oppgavene og miljøet tilpasses hundens størrelse og erfaring. Kontaktøvelser, innkalling, triks og søk etter mat eller gjenstander gir også meningsfull aktivisering. La hundens engasjement styre lengden på øktene i stedet for en fast plan på fem eller ti minutter.

Belønningsbasert trening hjelper hunden med å forstå hva som lønner seg, uten å gjøre den mer usikker. Prioriter dette tidlig:

- rolig håndtering av poter, munn og pels
- kontakt og innkalling selv når noe beveger seg eller lager lyd
- å kunne trekke seg unna og hvile
- en innlært pause etter at hunden har lagt merke til en lyd
- trygghet på ulike underlag og under transport i hverdagen

Den lille kroppen krever trygghet, ikke inaktivitet. Løft hunden når situasjonen faktisk innebærer en risiko, men la den også gå, snuse og løse enkle oppgaver selv. Forebygg fall fra møbler eller armer, og avbryt hard lek med betydelig større hunder før størrelsesforskjellen blir et problem.

## Helse

Ved kjøp av valp i Sverige er foreldrenes registrerte patellastatus, opplysninger om tenner og bitt samt informasjon om pelsproblemer hos voksne slektninger spesielt nyttige. Identifiserte hunder, registrerte resultater og åpne svar sier mer enn en lang liste over mulige sykdommer.

Patellaluksasjon forekommer hos Pomeranian og andre små hunderaser. I Sverige er patellaundersøkelse ikke et obligatorisk helseprogram for rasen, men den svenske raseklubben anbefaler at avlshunder undersøkes. Klubben anbefaler at hunder med grad 2 eller 3 ikke brukes i avl, og at grad 1 bare kombineres med grad 0. Dette er en avlsanbefaling, ikke en garanti for valpens fremtidige helse.

Be om foreldrenes registrerte navn eller registreringsnummer, og kontroller resultatene i Svenska Kennelklubbens databaser Hunddata eller Avelsdata. Kontroller hundens identitet, undersøkelsesdato og status for begge foreldrene. Formuleringen «foreldrene er testet» er ikke nok hvis identitet og resultat ikke kan spores.

Hårtap omtales noen ganger som «black skin disease», BSD eller alopecia X. Rasens gjeldende svenske avlsstrategi understreker at BSD verken er en sykdom i seg selv eller en vitenskapelig diagnose, men et hverdagslig samlebegrep for flere tilstander som kan gi pelstap. Uforklarlig hårtap trenger derfor en veterinærvurdering. Spør hvordan pelsen har utviklet seg hos foreldrene og eldre slektninger, men ikke krev sikre løfter om arvelighet når årsakene er uklare.

Tenner, kjever og bitt er også viktige i rasen. Venn valpen til at munnen blir undersøkt, og start tidlig med tannpuss; helst bør tennene børstes daglig. Søk hjelp hvis hunden har smerter, vansker med å spise eller hvis bittet ser ut til å skade bløtvev i munnen.

## Historie og opprinnelse

Pomeranian har sin opprinnelse i Tyskland og tilhører familien tysk spitz. Zwergspitz betyr dvergspitz, mens Pomeranian er det internasjonalt kjente navnet på den samme offisielle størrelsesvarianten.

Rasens moderne type ble videreutviklet i England. Der ble Pomeranian Club stiftet i 1891, og en tidlig rasestandard ble utarbeidet. Den dokumenterte historien oppsummeres derfor best som en tysk spitzbakgrunn med viktig videreutvikling i England, ikke som en sikker og ubrutt fortelling om én bestemt forhistorisk hundetype.

Rasens tidligere varslerrolle er med på å forklare dagens årvåkenhet og tendens til å bjeffe. I dag holdes Pomeranian først og fremst som selskapshund, men den har beholdt spisshundens oppmerksomhet og liker ofte oppgaver der den får samarbeide og bruke nesen.

## Å leve med rasen

Pomeranian kan fungere med barn, andre dyr og i leilighet, men bare når de voksne tilpasser miljøet til en svært liten, årvåken hund. Verken rasenavnet eller tidlig sosialisering gjør samspillet automatisk trygt.

Små barn og hunder skal alltid ha en voksen i nærheten. Barnet bør sitte under kos, la hunden gå unna og aldri bære den uten hjelp. Hunden trenger et uforstyrret hvilested. En Pomeranian er ikke et leketøy, og et fall fra noens armer eller et høyt møbel kan få alvorlige følger selv om rasen er livlig og robust for størrelsen.

Med andre hunder er kontrollerte møter viktigere enn mange møter. Velg rolige individer, tren på rolig kontakt på avstand og avbryt ujevn fysisk lek. En katt bør introduseres gradvis, gjerne først gjennom lukt og en barriere. Katten skal ha sin egen fluktvei, og jaging må ikke bli en innlært atferd. Ikke la dyrene være alene sammen før samspillet er stabilt.

Det kan fungere å bo i leilighet når hunden får aktivitet ute og klarer å slappe av inne. Den avgjørende utfordringen er ofte lyd, ikke boligens størrelse. I et lytt bygg må eieren forebygge vakthold ved vindu og dør, trene rolige rutiner og ta hensyn til naboene.

Pomeranian beskrives ofte som sterkt knyttet til menneskene sine og bør gradvis lære å være alene. En valp kan ikke forlates alene fra starten. Begynn med svært korte stunder i trygge omgivelser, og øk bare mens hunden forblir rolig. Hvis den begynner å bjeffe vedvarende, vandre, klore eller ikke klarer å falle til ro, har øvelsen blitt for vanskelig og må gjøres enklere.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn farge og lovet voksenvekt:

- møt tispen og gjerne andre voksne slektninger
- spør hvordan de reagerer på lyder, fremmede, håndtering og hvile
- kontroller identiteten og patellaresultatet til begge foreldrene
- spør om tenner, bitt og varig pelstap i familien
- be oppdretteren forklare målet med kombinasjonen og hvordan tidligere avkom har utviklet seg
- avvis salgsargumenter som gjør «teacup» eller «mini» til en helsegaranti

En god match er en Pomeranian med et forventet temperament og stellbehov som passer hverdagen din, fra en oppdretter som viser dokumentasjon, kjenner de voksne hundene sine og kan snakke like åpent om variasjon og risiko som om rasens sjarm.

Pomeranian

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Deutscher Spitz Club (Germany)

Liten, reveaktig spisshund med tett, fluffy dobbelt pels i mange farger. Med en vekt på 2–3,5 kg er Pomeranians livlige, årvåkne og svært menneskeorienterte selskaps­hunder som også er gode vakthunder. De trenger jevnlig pelsstell, mild og positiv trening, daglige turer, mentale utfordringer, tannstell og beskyttelse av de små leddene sine.

Nina Dmitrieva Nilsen driver oppdrett av rasen Pomeranian og holder til i Vesterøy i Norge.

Nina Dmitrieva Nilsen

## Kortfakta

Borzoi er en stor russisk mynde som forener et rolig vesen hjemme med sterkt jaktinstinkt og svært rask galopp. I Sverige holdes rasen først og fremst som selskapshund, men den opprinnelige arbeidsmåten lever videre i lure coursing, der hunden jager et kunstig bytte under kontrollerte forhold.

- Ønsket mankehøyde er 75–85 cm for hannhunder og 68–78 cm for tisper.
- Rasen er som regel rolig innendørs, selvstendig og nøytral til vennlig overfor mennesker.
- Raske bevegelser på avstand kan utløse jakt; bånd, langline eller et helt inngjerdet område er derfor en sentral del av hverdagen.
- Den lange, silkemyke pelsen trenger regelmessig børsting og kan røyte mye i perioder.
- Borzoi passer best for den som setter pris på en stor, følsom hund og ikke regner med å kunne ha den løs i åpent terreng.

## Utseende og pels

Borzoi er høybeint, smal og noe langstrakt, men skal samtidig være sterk og velmusklet. Det lange, smale hodet, den dype brystkassen, den tydelig opptrukne buklinjen og den mykt buede overlinjen gir rasen dens særpregede silhuett. Beinstammen skal være sterk uten å bli grov. Det typiske travet er langstrakt og lett; under jakt går hunden over i svært rask galopp.

Pelsen er lang, lett og silkemyk. Den kan være bølget eller danne store krøller og er kortere på hodet, ørene og innsiden av beina. Lengre beheng finnes blant annet på halsen, brystet, baksiden av beina og halen. Rasen finnes i mange farger og fargekombinasjoner.

Regn med å børste pelsen et par ganger i uken og oftere under røyting. Arbeid helt inn til huden, særlig bak ørene, i armhulene og gjennom de lange behengene, der floker lett kan skjule seg. Kontroller samtidig klør, poter, ører og munn. Pelsen trenger ikke holdes i utstillingskondisjon for å være velstelt, men floker må ikke få trekke i huden. Borzoi er ikke et godt valg for den som vil slippe hundehår i hjemmet.

## Temperament og personlighet

Borzoi er vanligvis rolig, klok og selvstendig, med stor oppmerksomhet på det som beveger seg i omgivelsene. Rasestandarden beskriver holdningen til mennesker som nøytral til vennlig. Mange individer er reserverte overfor fremmede og bjeffer lite, men det er ikke det samme som frykt eller manglende interesse for familien. En trygg borzoi kan være svært hengiven uten stadig å søke instrukser.

Rasens rolige rykte er ingen garanti for at hvert individ passer med alle barn eller hunder. Tidlig og hensynsfull sosialisering og foreldredyrenes temperament har stor betydning. Små barn og hund skal alltid være sammen under oppsyn av en voksen, og hunden trenger en hvileplass der den får være i fred. Fordi en borzoi er stor og rask, bør en voksen også ha ansvaret på tur.

Mange borzoier lever godt sammen med andre hunder. En katt som hører til i hjemmet, kan også fungere, særlig etter en gjennomtenkt introduksjon. Det betyr ikke at hunden automatisk er pålitelig i møte med katter som løper, eller andre smådyr utendørs. Den svenske avlsstrategien for rasen fremhever nettopp denne forskjellen: Et dyr som tilhører husstanden, kan bli behandlet helt annerledes enn et dyr som flykter ute.

## Trening og mosjon

Treningen fungerer best som et rolig samarbeid med tydelige belønninger, korte økter og meningsfull variasjon. Borzoi er intelligent, men avlet for å ta raske avgjørelser på avstand. Gjentakelser uten et tydelig formål kan derfor svekke motivasjonen, mens harde metoder kan skade både velferden og forholdet til eieren. Begynn tidlig med kontakt, rolig gange i bånd, stopp ved dører og porter, håndtering og et godt innkallingssignal.

Innkalling er viktig, men må ikke være den eneste sikkerhetsplanen. Når en borzoi ser et mulig bytte, kan beslutningen om å jage komme på et øyeblikk. Bruk derfor bånd eller langline der vilt kan dukke opp, og velg et helt inngjerdet område når hunden skal løpe fritt. I Sverige kan hunder ikke gå løse der det kan finnes vilt mellom 1. mars og 20. august; resten av året må eieren fortsatt hindre hunden i å jage eller forfølge vilt.

En voksen borzoi trenger daglig mosjon som kombinerer turer, mulighet til å snuse og utforske, korte treningsøkter og anledninger til å strekke ordentlig ut i trygge omgivelser. Det finnes ikke ett bestemt antall minutter som passer alle. Tilpass mengden etter alder, helse, underlag og hvor godt hunden henter seg inn. Lure coursing kan gi en frisk og moden hund et kontrollert utløp for rasetypisk atferd.

Valpen vokser raskt og kan komme opp i høy fart tidlig. Øk derfor lengden på turer og trening gradvis, og unngå å presse den gjennom lange, ensformige eller tungt belastende økter. Fri bevegelse i eget tempo på trygt underlag, nok hvile og et gjennomtenkt fôringsopplegg som følges opp med oppdretter og veterinær, gir et bedre grunnlag enn å forsøke å slite ut valpen.

## Helse

Den svenske rasespesifikke avlsstrategien beskriver borzoi som en i hovedsak frisk rase, og det er ikke vurdert som nødvendig med et eget helseprogram. Det betyr ikke at rasen er fri for sykdom, eller at alle linjer er like. Deler av kunnskapsgrunnlaget bygger på eierundersøkelser og eldre forsikringsdata, så prosenttallene kan ikke tolkes som en nøyaktig risiko for en enkelt hund.

I den svenske helseundersøkelsen fra 2021 var mage- og tarmproblemer den vanligste rapporterte kategorien, men diagnoser manglet ofte. Undersøkelsen nevner også osteosarkom, en form for beinkreft, blant kreftdiagnosene i rasen. Ikke spør bare etter en standardpakke med testresultater. Be oppdretteren beskrive helse og levealder hos foreldre, søsken og eldre nære slektninger, blant annet mage- og tarmproblemer, magedreining, kreft, plutselige dødsfall og temperament.

Magedreining er en akutt og umiddelbart livstruende tilstand som oftest rammer store hunder. Mislykkede brekningsforsøk, uro, raskt oppsvulmet buk og sterke smerter krever at veterinær kontaktes med en gang, og at hunden straks kjøres til klinikk. Diskuter forebyggende rutiner med veterinæren; Svenska Kennelklubben anbefaler blant annet å unngå mosjon rett før fôring og de første timene etterpå.

En DNA-test for degenerativ myelopati, DM, må tolkes med varsomhet. Den svenske avlsstrategien beskriver testen som en risikotest, ikke en diagnose, og flere andre tilstander kan gi lignende symptomer. Et testresultat bør derfor vurderes sammen med familiehistorikk og veterinærfaglig kunnskap, ikke brukes alene som et svar på hvordan hundens fremtid blir.

## Historie og opprinnelse

Borzoi ble utviklet i Russland som en rask, sterk og værbestandig jakthund. FCIs offisielle historikk følger rasens utvikling fra 1400-tallet og beskriver hvordan flere myndetyper og lokale hundetyper bidro til den moderne borzoien. Hundene ble hovedsakelig brukt på hare og rev og i mindre grad på ulv.

På 1700- og 1800-tallet arrangerte den russiske adelen store jakter med mange mynder, drivende hunder og ryttere. Arbeidet krevde at hunden oppdaget bevegelser, akselererte raskt og handlet uten konstant styring fra mennesker. Det forklarer mye av dagens kombinasjon av ro, selvstendighet og sterk reaksjon på synsinntrykk.

I 1888 vedtok Moskvas jaktselskap en felles rasestandard. Hovedtrekkene finnes fortsatt i dagens standard. I Sverige er borzoi nå først og fremst en selskapshund; lure coursing lar rasen bruke deler av sitt naturlige bevegelses- og jaktmønster uten levende bytte.

## Å leve med rasen

Å leve med borzoi krever mer planlegging enn det rolige innelivet først kan gi inntrykk av. Boligen må gi en så stor hund plass til å snu seg, ligge helt utstrakt og bevege seg uten å skli. Leilighet kan fungere hvis det er tatt høyde for trapper, transport, pelsstell, lufting og tilgang til et trygt sted å løpe, men en egen hage erstatter verken turer eller aktivitet. Et vanlig gjerde er heller ikke automatisk en sikker luftegård; vurder høyde, porter og svake punkter ut fra den enkelte hunden.

Alenetid må trenes inn gradvis og vurderes for hver hund. En liten valp skal ikke forlates alene, mens en voksen hund som er trygg på å være alene, kan klare noen timer. Jordbruksverkets råd er at hunder bør luftes minst hver sjette time på dagtid, og at valper og eldre hunder bør luftes oftere. Planlegg hverdagen etter hundens faktiske reaksjoner, ikke ut fra en antakelse om at en stille hund alltid er tilfreds.

Før du kjøper, bør du kunne svare ja på disse spørsmålene:

- Kan jeg sørge for trygg, daglig mosjon og regelmessige muligheter til å løpe i et helt inngjerdet område?
- Godtar jeg at hunden ofte må være i bånd der vilt eller smådyr kan dukke opp?
- Har jeg plass, bil- eller reiseløsning og økonomi til en svært stor hund?
- Kan jeg stelle en lang pels og leve med kraftig røyting?
- Kan oppdretteren beskrive temperament, helse og levealder gjennom flere generasjoner, og ikke bare vise enkeltstående testresultater?

For den som setter pris på et selvstendig samarbeid og kan håndtere jaktinstinkt, størrelse og mosjon i praksis, kan borzoi bli et rolig og nært familiemedlem med imponerende fart når den får riktig utløp.

Borzoi

The Borzoi Club

Svenska Vinthundklubben (Swedish Sighthound Club)

Verein für Deutsche Windhunde (German Sighthound Association)

Borzoi er en høy, elegant russisk mynde med bølgende, silkemyk pels og et langt, smalt hode. Den er rolig, sensitiv og nesten katteaktig innendørs, men kan plutselig sette opp svært høy fart ute og har et sterkt jakt- og jaktlekinstinkt. Den trenger mild, konsekvent trening, god sosialisering og trygge, inngjerdede områder å løpe på.

Espen Andre Uvaag driver oppdrett av rasen Borzoi og holder til i Mysen i Norge.

Espen Andre Uvaag

## Kortfakta

Chihuahua er en meksikansk selskapshund og verdens minste anerkjente hunderase. Den er liten nok til å bli med nesten overalt, men trenger fortsatt oppdragelse, mosjon og mulighet til å bruke nese og hode som andre hunder.

- **Opprinnelse:** Mexico
- **Bruksområde:** selskapshund i FCI-gruppe 9
- **Vekt ifølge rasestandarden:** 1–3 kg, med 1,5–2,5 kg som idealvekt
- **Mankehøyde:** rasestandarden oppgir ikke noe høydeintervall; Chihuahua bedømmes etter vekt
- **Pels:** korthåret eller langhåret
- **Rasetypisk temperament:** kvikk, oppmerksom, livlig og svært modig
- **Viktige helsekontroller:** knær, tenner, bitt, øyne og skallens fontanelle

«Teacup», «mini» og lignende ord er ikke anerkjente størrelser eller egne varianter av Chihuahua. Det finnes bare én vektstandard og to pelsvarianter. I rasestandarden er vekt under 1 kg eller over 3 kg diskvalifiserende. En uvanlig liten hund tilhører fortsatt samme rase, og den lave vekten er ikke i seg selv et bevis på kvalitet eller god helse.

## Utseende og pels

Chihuahua skal være kompakt og noe lengre enn høy, med epleformet hode, store oppstående ører og en høyt båret hale. Uttrykket skal være våkent, men øynene skal ikke være utstående, og snutepartiet må ikke bli overdrevent kort.

Den korthårede varianten har kort, myk og blank pels som ligger tett inntil kroppen. Den langhårede har fin og silkeaktig pels som er rett eller lett bølget, med lengre hår blant annet på ører, hals, ben og hale. Langhåret betyr altså ikke at pelsen skal være tung eller overdrevent fyldig; en altfor rikelig pels er ikke rasetypisk.

Pelsstellet er vanligvis enkelt. Bad hunden når den er skitten, og gre den langhårede varianten omtrent én gang i uken, særlig bak ørene og i de lengre behengene. Den korthårede pelsen kan børstes ved behov. Bruk samtidig rutinene til å venne hunden til kontroll av klør, tenner, ører og øyne.

Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt unntatt merle. Merle er altså ikke en sjelden godkjent farge hos Chihuahua, men uttrykkelig utelukket fra den internasjonale rasestandarden.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk Chihuahua reagerer raskt og er oppmerksom, livlig og modig. Den kan si tydelig fra når noe skjer rundt hjemmet, men frykt, aggressivitet eller uavbrutt bjeffing skal ikke beskrives som uunngåelige raseegenskaper. Den gjeldende rasestandarden godtar verken aggressivitet eller ekstrem skyhet.

Mange individer knytter seg nært til familien og er oppmerksomme på nye mennesker, lyder og hunder. Hvordan dette kommer til uttrykk, påvirkes av arv, tidlige erfaringer, helse og hva hunden har lært. En Chihuahua som alltid bæres bort, får færre muligheter til å øve på rolige møter og bevege seg i ulike miljøer. Samtidig skal en så liten hund ikke tvinges til å hilse eller utsettes for påtrengende lek for å «venne seg til det». God sosialisering betyr korte, trygge erfaringer der hunden kan holde avstand og hente seg inn igjen.

Rasen kan passe for en førstegangseier som vil trene på hverdagsferdigheter og tar den lille størrelsen på alvor. Den passer dårligere for den som ønsker seg et tilbehør eller regner med at en liten kropp automatisk betyr lite ansvar.

## Trening og mosjon

Chihuahua trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men det finnes ikke ett bestemt antall minutter som passer for alle hunder. Alder, kondisjon, underlag, vær og restitusjon gir bedre veiledning enn en generell turplan. En frisk voksen Chihuahua kan sette pris på turer, nesearbeid, triks, hverdagslydighet og tilpassede hundesporter.

Tren trinnvis med belønningsbaserte metoder. Prioriter innkalling, båndtrening, rolig håndtering og at hunden kan avbryte bjeffing og falle til ro. Korte økter kan være praktiske, men avslutt etter hundens konsentrasjon i stedet for etter et fast antall minutter. De samme vennlige og konsekvente reglene skal gjelde for en liten hund som for en stor.

En Chihuahua bør normalt få gå i stedet for å bli båret, slik at den får den bevegelsen og miljøtreningen den trenger. Det er fornuftig å bære hunden i trengsel, ved fare for skade eller når den faktisk trenger hjelp, men bæring skal ikke erstatte mosjon. Valper trenger flere pauser og gradvis belastning; en voksen hund som plutselig ikke vil gå eller blir halt, bør undersøkes i stedet for bare å bli båret videre.

## Helse

De mest nyttige helsekontrollene for Chihuahua gjelder knær, munn og tenner samt en hodeform uten overdrivelser. En lang liste over mulige diagnoser hjelper mindre enn å vite hva som skal kontrolleres hos foreldredyr, valp og voksen hund.

- **Patellaluksasjon:** Kneskålen kan gli ut av sin normale posisjon, og halthet eller et unormalt bevegelsesmønster kan være tegn. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldredyrene ha offisiell patellastatus fra en undersøkelse utført tidligst ved ett års alder og før paring. Be om å få se resultatene i Svenska Kennelklubbens register, og kontroller alltid hvilke regler som gjelder ved kjøpet.
- **Tenner:** En britisk studie av veterinærjournaler viser at periodontal sykdom og melketenner som ikke hadde falt ut, var blant de vanligste registrerte problemene hos Chihuahua. Venn valpen til daglig tannpuss, og følg med på tannskiftet. Hvis en melketann sitter igjen når den permanente tannen kommer opp ved siden av, bør munnen vurderes av veterinær.
- **Hode og øyne:** Svenska Kennelklubbens rasespesifikke dommeranvisninger fremhever risiko ved overdreven dvergvekst, altfor kort snuteparti, feil bitt eller kjeve og altfor fremtredende øyne. Spør ikke bare om «eplehode», men se etter et funksjonelt bitt, et snuteparti uten overdrivelser og øyne som ikke buler ut.
- **Fontanelle:** En åpen fontanelle, noen ganger kalt molera, er ikke et ønskelig kjennetegn. Den er en diskvalifiserende feil i dagens rasestandard. En liten grop etter at fontanellen har lukket seg, er noe annet og er ikke diskvalifiserende. En valp eller voksen hund med en mistenkt åpning bør vurderes av veterinær.

Følg også med på hold og bevegelsesmønster. Plutselig halthet, øyesmerter eller problemer med å spise skal tas på alvor.

## Historie og opprinnelse

Chihuahua har Mexico som offisielt opprinnelsesland og har fått navnet sitt etter den meksikanske delstaten Chihuahua. Dette er godt dokumentert, men den nøyaktige veien frem til dagens hund er mindre godt kjent.

Den offisielle rasestandarden gjengir en tradisjon om at små hunder kan ha levd i området på toltekernes tid. Avbildninger av hunder som kalles Techichi i Tula, ligner dagens Chihuahua. Standarden fremstiller dette som en antakelse, ikke som bevis for en ubrutt slektslinje. Fortellinger om en bestemt forhistorisk stamfar eller en bestemt krysning bør derfor beskrives som teorier, ikke som fastslått historie.

## Å leve med rasen

Chihuahua kan trives i leilighet, barnefamilie og hjem med andre dyr når hverdagen er riktig tilrettelagt. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn regelmessige turer ut, trening, hvile og mulighet til å unngå situasjoner der den lille kroppen risikerer å bli skadet.

En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn. Barn må lære at hunden skal få være i fred på hvileplassen sin, og at de ikke skal løfte, bære eller jage den. Det betyr ikke at rasen «misliker barn», men er en praktisk sikkerhetsregel for en hund på bare noen få kilo.

Samspillet med hunder og katter avgjøres av individene, ikke bare av rasenavnet. La to hunder møtes rolig på et nøytralt sted, og avbryt lek som blir for fysisk. Ved introduksjon til katt er en grind, separate hvileplasser og skjermede fôringsplasser nyttige. Størrelsesforskjellen er viktig: selv vennlig lek med en betydelig større hund kan skade en Chihuahua, så samværet må overvåkes.

Alenetid skal trenes gradvis først når hunden er trygg i hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer i hva de tåler. Ta utgangspunkt i hundens atferd i stedet for å anta at en Chihuahua alltid får separasjonsangst, eller at alle klarer like lang tid.

I kulde, vind og vått vær kan en hund trenge et velsittende, varmende plagg, men det finnes ingen meningsfull temperaturgrense som gjelder for alle. Tilpass etter pelsvariant, alder, helse, aktivitet og hundens egne tegn på ubehag. Den beste hverdagen kombinerer dermed hensyn til en svært liten kropp med forventningen om at Chihuahua skal få leve som hund.

Chihuahua

The British Chihuahua Club

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Chihuahua er en bitteliten, men robust selskapshund som vanligvis veier 1,5–3 kg, med epleformet hode og store øyne. Den finnes både med kort og lang pels i mange farger, og er hengiven, oppmerksom og modig. For å trives trenger den daglige turer, trening, tett menneskelig kontakt og god helse- og tannpleie.

Monica Christine Tindslett driver oppdrett av rasen Chihuahua og holder til i Fredrikstad i Norge.

Monica Christine Tindslett

## Kjappe fakta

- Bitteliten selskapshund fra Tsjekkia, tradisjonelt brukt som smidig rottejeger i slott og byleiligheter  
- Svært liten og lett, men overraskende atletisk og med en selvsikker fremtoning  
- Sterk tilknytning til menneskene sine, velger ofte én favorittperson selv om den er glad i hele familien  
- Kort, lettstelt pels, men den fryser lett og trenger som regel genser eller dekken i kjøligere vær  
- Våken vakthund med stor stemme til å være så liten, og dermed en utmerket liten husvokter  

## Utseende og pels

Prazsky krysarik er en av de minste hunderasene i verden, men oppleves likevel som langt større enn størrelsen skulle tilsi. De fleste voksne er rundt 20–23 centimeter høye ved manken og veier mellom 1,5 og 3,5 kilo. Kroppen er kompakt, velbalansert og lettbygget, med fin benstamme som likevel kjennes overraskende solid ut. Kroppen er svakt rektangulær, altså litt lengre enn høy, med en elegant hals og en nett, nesten leketøyaktig silhuett.

Hodet er lite og raffinert, med lett hvelvet skalle og en smal snute som avsmalner uten å virke spiss. Mørke, uttrykksfulle øyne gir Prazsky krysarik et livlig og oppmerksomt uttrykk som mange eiere beskriver som nesten menneskelig. Ørene sitter som regel høyt og bæres stående, noe som forsterker det nysgjerrige preget. Halen kan være naturlig eller kupert avhengig av lokale regler, men i bevegelse er den ofte lett buet og viser tydelig hvor mye hunden nyter livet.

Pelsen hos Prazsky krysarik er oftest kort, glatt og tett inntil kroppen, med blank glans når den er i god kondisjon. Det finnes også en langhåret variant, ofte med lett beheng på ører, ben og hale, selv om den korthårede fortsatt er klart mest utbredt. Klassisk farge for rasen er svart og tan, med rike, rødbrune tegninger over øynene, på kinnene, brystet, beina og under halen. Det finnes imidlertid også andre farger, som brun og tan, blå og tan, rød, gul og enkelte linjer med merle der dette er tillatt.

Pelsstellet er som regel enkelt, noe som er en av grunnene til at Prazsky krysarik appellerer til mange moderne hundeeiere. En ukentlig gjennomgang med en myk børste eller groominghanske holder vanligvis for å fjerne løse hår og gi fin glans. I perioder med røyting kan børsting to–tre ganger i uken redusere hår i hjemmet. Fordi pelsen er så kort, er hudhelsen særlig viktig. Bruk mild hundesjampo, unngå for hyppig bading, og sjekk jevnlig for tørre områder eller irritasjon.

Den lille størrelsen gjør at de reagerer sterkt på temperatursvingninger. I kjølig eller vått vær setter de fleste Prazsky krysarik pris på et lett dekken eller en genser, spesielt når det blåser. Om vinteren i kaldere klima kan en varm jakke og til og med små hundesko være nyttig på lengre turer, siden salt og is kan irritere de sarte potene. Regelmessig kloklipp, rens av ører og god tannpleie er også viktig, ettersom mange miniatyraser er utsatt for tannstein og tannkjøttproblemer. Med en enkel, men jevn rutine holder en Prazsky krysarik seg velstelt og komfortabel uten mye styr.

## Temperament og personlighet

Prazsky krysarik blir ofte beskrevet som en stor hund i en bitteliten kropp. Den er trygg, livlig og nysgjerrig, og elsker å være med på alt familien gjør. I hverdagen kan du regne med en Prazsky krysarik som følger deg fra rom til rom, hopper opp i sofaen for å sitte inntil deg, og raskt lærer seg lydene av dine daglige rutiner. De trives best med mye menneskelig selskap og liker dårlig å være alene lenge av gangen.

I egen familie er Prazsky krysarik som regel svært kjærlig og trofast. Mange knytter et spesielt nært bånd til én person, ofte den som står for mesteparten av stellet, samtidig som de er vennlige og koseglade med resten av husstanden. De liker å krype under tepper, ligge i fanget og sove tett inntil menneskene sine om natten. For mange eiere er denne nærheten det aller beste ved rasen, men det gjør også at de kan bli ganske avhengige og utvikle separasjonsangst hvis de ikke trenes til å være trygge alene.

Sammen med barn kan Prazsky krysarik være en kjærlig og leken følgesvenn, men den lille kroppen krever nøye tilsyn. Veloppdragne barn som forstår at de må være forsiktige, kan ha stor glede av å lære bort triks, leke korte apporteringsleker eller bare kose i sofaen. Grov behandling, klemming eller å miste hunden i gulvet kan imidlertid gi alvorlige skader på en så liten kropp. Familier med svært små eller veldig viltre barn bør tenke nøye gjennom om alle klarer å respektere rasens fysiske begrensninger.

Overfor andre hunder er Prazsky krysarik ofte selvsikker, noen ganger nesten litt for modig. De kan finne på å utfordre mye større hunder uten å forstå hvor små de egentlig er. Tidlig sosialisering i trygge omgivelser er viktig, slik at de lærer å lese andre hunder riktig og opptre høflig. Med andre små hunder går det som regel fint, særlig hvis de introduseres gradvis. Den opprinnelige rollen som rottejeger gjør at mange har et tydelig jaktinstinkt, så man må være forsiktig sammen med tamgnagere, små fugler eller frittgående kaniner. Noen kan bo med katt, spesielt hvis de vokser opp sammen fra valpestadiet, men mange vil likevel jage hvis katten løper.

Et særtrekk ved Prazsky krysarik er hvor våken den er. Den legger merke til alle lyder i oppgangen, fottrinn utenfor døren og biler som kommer til huset. Dette gjør den til en utmerket varsler, men kan også føre til plagsom bjeffing hvis det ikke håndteres. Å lære en pålitelig «stille»-kommando og belønne rolig atferd fungerer langt bedre enn kjefting. Fordi de er intelligente og gjerne vil samarbeide, responderer Prazsky krysarik godt på mild, belønningsbasert trening som får dem til å tenke og gjør at de føler seg inkludert.

Mulige utfordringer kan være:

- Tendens til å bjeffe på lyder eller fremmede  
- Sterk tilknytning som kan utvikle seg til separasjonsangst  
- Jaktlyst mot smådyr  
- Overmot i møte med større hunder  

For eiere som kan gi struktur, tålmodighet og rikelig med nærhet, er Prazsky krysarik en dypt hengiven følgesvenn med en livlig og underholdende personlighet som fyller hjemmet med energi.

## Trening og mosjon

Til tross for den lille kroppen er Prazsky krysarik en aktiv og kvikk hund som virkelig liker trening. Den er som regel matmotivert, nysgjerrig og ivrig etter å være med på det eieren gjør. Denne kombinasjonen gjør at trening, med riktig tilnærming, både kan bli effektiv og veldig morsom for begge parter.

De beste treningsmetodene for en Prazsky krysarik er positive og oppmuntrende. De responderer spesielt godt på:

- Små, smakfulle godbiter som belønning  
- Muntlig ros i en varm, glad tone  
- Korte, varierte økter som hindrer kjedsomhet  
- Leker som aktiverer både kropp og hode  

Harde korreksjoner, roping eller fysisk avstraffelse kan skade tilliten og gjøre hunden utrygg eller defensiv. Med deres sensitive natur lykkes man langt bedre ved å veilede vennlig og belønne ønsket atferd, fremfor å fokusere tungt på det man ikke vil ha.

Grunnleggende lydighet som sitt, dekk, bli, innkalling og pen lineføring bør starte tidlig. På grunn av størrelsen faller noen eiere for fristelsen til å bære dem overalt og tillate masete eller pågående atferd som aldri ville blitt akseptert hos en stor hund. Det er viktig å huske at en Prazsky krysarik fortsatt er en hund, ikke et leketøy, og trenger like tydelige grenser og konsekvente regler som andre raser. Å lære dem å gå selv, vente rolig ved dører og hilse pent på folk forebygger «liten-hund-syndrom» og gjør hverdagen enklere.

Mosjonsbehovet er moderat, men slett ikke neglisjerbart. En Prazsky krysarik trenger ikke lange fjellturer, men setter pris på flere korte turer hver dag, i tillegg til tid til å snuse, utforske og leke. Mange voksne trives godt med totalt rundt 45–60 minutters aktivitet fordelt utover dagen, tilpasset alder og helse. Dette kan for eksempel være:

- To–tre raske turer på 10–20 minutter hver  
- Lek hjemme, som apport eller drakamp med sikre, lette leker  
- Korte innendørs treningsøkter på regnfulle eller svært kalde dager  

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk aktivitet. Med bakgrunn som rottejeger liker mange Prazsky krysarik nesearbeid, for eksempel å lete etter godbiter gjemt i sammenbrettede håndklær eller enkle aktivitetsleker. Noen trives også med nybegynner-agility, triks eller små lydighetskonkurranser. Slike aktiviteter kanaliserer den naturlige årvåkenheten og intelligensen, og styrker samtidig båndet mellom hund og eier.

Eiere må huske at Prazsky krysarik er liten og kan bli sliten raskere enn større, mer atletiske raser, særlig i ulendt terreng eller ekstreme temperaturer. Se etter tegn på tretthet, som at hunden henger etter, peser kraftig eller ikke vil gå videre. I varmt vær bør man unngå turer i sterkste sol og tilby vann ofte. I kulde bør turene kortes inn, og hundeklær brukes for å beskytte kropp og poter.

Tidlig sosialisering er en nøkkel del av oppdragelsen. La valpen møte ulike mennesker, vennlige hunder, kjøretøy, lyder og miljøer på en positiv og kontrollert måte. Belønn rolig nysgjerrighet og gi hunden mulighet til å trekke seg unna hvis noe virker skummelt, fremfor å presse fram kontakt. En godt sosialisert Prazsky krysarik har langt mindre risiko for å bli engstelig eller skarp i voksen alder.

Når trening og mosjon tilpasses størrelse og temperament, blir Prazsky krysarik en herlig, lett håndterlig følgesvenn som liker å lære, utforske og være ved din side i hverdagen.

## Helse

Selv om Prazsky krysarik som oftest er en frisk og livlig liten hund, finnes det noen helseutfordringer som eiere og oppdrettere bør kjenne til. Ansvarlig avl, jevnlig veterinæroppfølging og fornuftig daglig håndtering har stor betydning for å holde rasen sunn på lang sikt.

Vanlige helseproblem hos Prazsky krysarik kan være:

- Patellaluksasjon, der kneskålen hopper ut av ledd og gir halthet eller «hopping»  
- Tannproblemer som tannstein, tannkjøttsykdom og tilbakeholdte melketenner, noe som er vanlig hos mange små raser  
- Skjøre knokler hos svært små individer, med risiko for brudd ved hopping eller fall  
- Hjerteproblemer i enkelte linjer, særlig klaffelidelser som kan oppstå med alderen  
- Øyesykdommer som grå stær eller tørre øyne i enkelte blodslinjer  

På grunn av disse mulige problemene anbefaler mange raseklubber og seriøse oppdrettere bestemte helsetester. Dette kan omfatte veterinærkontroll av knærne for patellaluksasjon, øyelysning hos spesialist og i noen tilfeller hjerteundersøkelse. Valpekjøpere bør føle seg komfortable med å spørre oppdretteren hvilke helsesjekker som er gjort på foreldredyrene, og be om å få se dokumentasjon.

For en godt ivaretatt Prazsky krysarik ligger levealderen ofte på 12–15 år, og mange holder seg lekne og aktive langt opp i seniorårene. For å støtte et langt og friskt liv bør eierne fokusere på flere viktige områder.

For det første er vektkontroll helt avgjørende. Selv små mengder overvekt blir betydelige på en så liten kropp og kan belaste ledd, hjerte og andre organer. Gi et fôr av god kvalitet tilpasset alder, og mål opp porsjonene nøye. Godbiter bør bare utgjøre en liten del av det daglige kaloriinntaket. Det er lett å skjemme bort en liten og søt hund med snacks, men kroppen vil ha godt av måtehold.

For det andre fortjener tannpleie spesiell oppmerksomhet. Daglig, eller i det minste hyppig, tannpuss med hundetannkrem bidrar til å forebygge plakk og tannstein. Regelmessige tannkontroller hos veterinær gjør at problemer oppdages tidlig. Mange Prazsky krysarik aksepterer tannpuss fint hvis det introduseres gradvis med tålmodighet og belønning.

For det tredje bør eierne beskytte hunden mot ulykker og skader. Unngå at en Prazsky krysarik hopper ned fra høye møbler eller løper opp og ned bratte trapper gjentatte ganger. Tren den til å bruke ramper eller små trappetrinn for å komme opp i sofa eller seng hvis den får være der. På tur er det lurt å bruke sele i stedet for halsbånd til båndfestet, for å unngå trykk mot den sarte nakken og luftrøret.

Rutinemessig forebyggende helsearbeid som vaksinasjoner, parasittkontroll og årlige helsesjekker er også viktig. Eldre Prazsky krysarik kan ha nytte av hyppigere veterinærbesøk for å følge med på hjertefunksjon, ledd, tannhelse og generell tilstand. Tidlig oppdagelse av forandringer, som vekttap, hosting, stivhet eller økt tørste, kan bety mye for behandlingsmulighetene.

Oppdrettere som virkelig bryr seg om rasens fremtid, fokuserer ikke bare på utseende, men også på god helse, stødig temperament og riktig størrelse. Som kjøper eller eier kan du støtte dette arbeidet ved å velge ansvarlige oppdrettere og følge veterinære råd. Det bidrar til at denne sjarmerende lille rasen kan forbli sunn og velfungerende i generasjoner framover.

## Historie og opprinnelse

Prazsky krysarik, kjent i hjemlandet som Pražský krysařík, har en historie som strekker seg flere hundre år tilbake i de tsjekkiske områdene og nabolandene. Selv om den nøyaktige opprinnelsen ikke er fullt dokumentert, er det allment antatt at små, smidige terriertyper ble holdt ved kongehoffet, på slott og i byhus for å bekjempe rotter og annet skadedyr. Den kompakte størrelsen, raske reaksjonsevnen og det sterke jaktinstinktet gjorde dem svært effektive i denne jobben.

Historiske kilder og malerier fra Sentral-Europa viser små svart/tan-fargede hunder ved siden av adelsfolk og i de travle gatene i middelalderbyene. Disse tidlige Prazsky krysarik ble verdsatt ikke bare som arbeidende rottejegere, men også som sjarmerende selskapshunder, ofte boende tett på eierne og deltakende i deres dagligliv. Tilstedeværelsen ved kongehoffet bidro også til at ryktet spredte seg til andre land, og små hunder som lignet Prazsky krysarik dukket opp i flere europeiske stater.

Med tiden førte endrede boforhold, byutvikling og innføring av andre moteriktige miniatyraser til en nedgang i populariteten for Prazsky krysarik. I en periode virket rasen å stå i fare for å forsvinne, og ble i hovedsak holdt av en liten gruppe entusiaster på landsbygda og av familier som fortsatt verdsatte dem som tradisjonelle rottefangere og huskamerater.

På slutten av 1900-tallet førte økt interesse for nasjonale raser og kulturarv i Tsjekkia til nye tiltak for å bevare og standardisere Prazsky krysarik. Engasjerte oppdrettere begynte å selektere nøye for type, temperament og helse, og en moderne rasestandard ble utarbeidet. Dette arbeidet løftet Prazsky krysarik fra å være en nesten glemt lokal hund til en internasjonalt anerkjent selskapshund med økende popularitet i flere europeiske land og utover.

I dag brukes Prazsky krysarik sjelden som aktiv rottejeger i hjemmet, selv om mange fortsatt viser tydelig instinkt for å jage mus og små skadedyr når de får sjansen. I stedet er rasen først og fremst en høyt elsket familie- og selskapshund, verdsatt for sin kjærlige natur, intelligens og praktiske, lille størrelse som passer godt i moderne byliv. I enkelte land ser man også Prazsky krysarik i hundesport som agility, lydighet eller triks-konkurranser, der den livlige karakteren og raske læreevnen kommer tydelig fram.

Raseklubber i Tsjekkia, Frankrike, Skandinavia og andre regioner samarbeider nå for å bevare og fremme Prazsky krysarik. Målet er å ta vare på rasens historiske sjarm og bruksegenskaper som en liten, våken og hengiven familiehund, samtidig som man sikrer god helse og stabilt temperament. For mennesker som setter pris på en rase med dype, lokale røtter og en historie som spenner fra kongeborger og bysmug til moderne leiligheter, bærer Prazsky krysarik en rik og fascinerende arv i en svært liten kropp.

## Å leve med rasen

Å dele livet med en Prazsky krysarik beskrives ofte som å ha en bitteliten skygge med enorm personlighet. Denne rasen stortrives med å være tett på menneskene sine, og passer best til eiere som ønsker en hund som vil delta i hverdagsrutinene, ikke bare ligge stille i et hjørne. Hvis du liker en hund som sitter i fanget mens du jobber, kryper under teppet om kvelden og møter deg begeistret selv etter korte fravær, kan Prazsky krysarik være et veldig godt valg.

Fremtidige eiere bør være forberedt på å investere en del følelsesmessig. Disse hundene knytter sterke bånd og kan være sensitive for endringer i rutiner, høylytte stemmer eller uro i familien. De trives best i hjem hvor de blir behandlet som et ekte familiemedlem, og hvor noen stort sett er hjemme mesteparten av dagen. En Prazsky krysarik som regelmessig blir etterlatt alene i mange timer kan utvikle bjeffing, destruktiv atferd eller angst.

Rent praktisk er den lille størrelsen både en fordel og et ansvar. På den ene siden passer de lett i små leiligheter, og mange utleiere som aksepterer hund, er mer positive til en så liten rase. Daglig mosjon er relativt enkel å få til, ettersom kortere turer og innendørs lek dekker mye av behovet. På den andre siden må man hele tiden være bevisst på fysiske risikoer, som å tråkke på hunden, klemme den i en dør eller skader fra større dyr. Enkle vaner, som å se hvor hunden er før du flytter på en stol eller lukker en dør, blir fort natur.

Økonomisk er de årlige kostnadene for en Prazsky krysarik ofte lavere enn for store hunder, særlig når det gjelder fôr og enkelte medisiner som doseres etter vekt. Likevel er det viktige utgifter å ta høyde for:

- Kjøpspris fra en ansvarlig oppdretter  
- Vaksiner, rutinemessige veterinærkontroller og parasittmiddel  
- Sterilisering/kastrering hvis hunden ikke skal brukes i avl  
- Forsikring eller sparekonto til uforutsette veterinærutgifter  
- Kvalitetsfôr, godbiter og produkter til tannpleie  
- Utstyr som seler, halsbånd, bånd, dekken og senger  

På grunn av mulige tann- og leddproblemer er det lurt å velge en god forsikring eller sette av penger jevnlig til veterinærutgifter. Over et helt hundeliv kan forebyggende behandling, tannarbeid og undersøkelser bli en merkbar kostnad, selv for en liten hund.

Nyttig utstyr til en Prazsky krysarik inkluderer en behagelig, godt tilpasset sele som ikke gnager i armhulene, et lett bånd og et utvalg myke leker i riktig størrelse. Mange eiere opplever at aktivitetsleker og godbitballer hjelper til med mental stimulering, spesielt på dager med lite utetid. Flere myke senger eller tepper rundt i huset gjør at hunden kan hvile nær ulike familiemedlemmer. Varme gensere og jakker til vinterbruk, samt regndekken til vått vær, er mer enn pynt for denne rasen – de bidrar reelt til komfort og helse.

Treningen bør fortsette gjennom hele livet, ikke bare i valpetiden. Korte daglige økter, selv på bare fem minutter, holder hjernen i gang og vedlikeholder god oppførsel. Grunnregler i hjemmet, som hvor hunden får være, hvordan den hilser gjester og hvordan den oppfører seg ved måltider, bør være tydelige og konsekvent fulgt. Mange atferdsproblemer hos små hunder skyldes rett og slett at det aldri ble satt klare grenser.

For familier som forstår behovene til små raser og er villige til å tilpasse hjem og vaner litt, gir Prazsky krysarik enorm glede i en veldig liten pakke. Kombinasjonen av hengivenhet, lekenhet og intelligens gjør den til en givende følgesvenn for mennesker i ulike livsfaser – fra aktive aleneboere til eldre som ønsker en hund som kan delta fullt i hverdagslivet uten å kreve ekstrem mosjon. Med omsorg, tålmodighet og kjærlighet kan livet med en Prazsky krysarik oppleves som å dele verden med en modig og lojal liten venn som aldri slutter å forsøke å være ved din side.

Prazsky krysarik

Verein für Deutsche Spitze

Dansk Kennel Klub

Svenska Kennelklubben

Club Français des Rats de Prague

Prazsky krysarik er en bitteliten tsjekkisk selskapshund som tidligere ble brukt til å fange rotter, livlig og atletisk til tross for størrelsen. Den har en kort, lettstelt pels, men fryser lett. Svært kjærlig og menneskeorientert er den en våken liten vakthund som knytter seg tett til familien sin.

Anne Nystrøm driver oppdrett av rasen Prazsky krysarik og holder til i Hyggen i Norge.

Anne Nystrøm

## Kortfakta

Yorkshire terrier er en liten britisk terrier som først og fremst holdes som selskapshund, men den skal fortsatt være våken, intelligent og livlig med et stabilt temperament.

- Rasen er anerkjent av FCI som britisk terrier nummer 86, i gruppe 3 og seksjonen for dvergterriere.
- Rasestandarden angir en maksimal vekt på 3,2 kg, men verken minstevekt eller mankehøyde. I praksis er mange hunder tyngre enn standardens maksimum.
- «Teacup» er ikke en offisiell størrelsesklasse for Yorkshire terrier. Betegnelsen er derfor ingen garanti for hundens voksenstørrelse eller helse.
- Pelsen skal være rett, blank, fin og silkeaktig. Lang pels krever mye stell; kortklipping reduserer arbeidet, men gjør ikke pelsen vedlikeholdsfri.
- De tydeligst dokumenterte helseprioriteringene er tennene, gjenværende melketenner og patellaluksasjon, altså løse kneskåler.

## Utseende og pels

Yorkshire terrier skal være kompakt, nett og velproporsjonert, med oppreist holdning og frie bevegelser. Den kan være svært liten, men skal ikke se skjør eller overdrevet forminsket ut.

Maksvekten på 3,2 kg beskriver utstillingsstandardens ideal, ikke et løfte om størrelsen på enhver voksen hund. Standarden oppgir ingen mankehøyde. SKK opplyser at de fleste hundene er rundt 20–25 cm, og at mange veier mer enn standardens maksimum; selv valper i samme kull kan få ulik voksenstørrelse. En valpekjøper bør derfor spørre om de faktiske vektene til foreldrene og voksne slektninger i stedet for å stole på ord som «mini» eller «teacup».

Den voksne standardpelsen er mørkt stålblå over kroppen og klart gyllen tan på blant annet hodet og brystet. Hårene skal være rette og blanke med en fin, silkeaktig struktur, ikke ullaktige. Valper blir født svarte og tanfargede, og den stålblå voksenfargen utvikles gradvis. Hvor raskt farge og struktur modnes, varierer, så valpepelsen viser ikke nøyaktig hvordan den voksne hunden vil se ut.

En lang pels må gres grundig og ofte, helt ned til huden, særlig der hårene utsettes for friksjon. Mange selskapshunder kortklippes for å gjøre hverdagen enklere. Da tar bad, tørking og flokeløsing mindre tid, men hunden trenger fortsatt børsting og må venne seg til håndtering av ansikt, ører, poter og klør. Pelsen har ingen underull, og hunden kan derfor også trenge beskyttelse i kaldt og vått vær.

Yorkshire terrier beskrives noen ganger som allergivennlig fordi den feller få synlige hår. Det er misvisende som garanti: Ingen hunder er allergenfrie, og hundeallergener kommer blant annet fra spytt og hudceller. Den som har eller mistenker pelsdyrallergi, bør søke medisinsk rådgivning før et hundekjøp.

En trefarget Biewer terrier er ikke en egen fargevariant av Yorkshire terrier. I Sverige og de øvrige nordiske landene behandles Biewer terrier som en separat rase, selv om den har et nært historisk slektskap med Yorkshire terrier. Den er derimot ikke anerkjent av FCI.

## Temperament og personlighet

Yorkshire terrier er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og handlekraftig, ikke en passiv skjødehund. Rasestandarden fremhever intelligens, livlighet og stabilt gemytt, men graden av sosialitet, bjeffing og jaktinteresse varierer mellom individer og påvirkes av oppvekst og trening.

Den raske reaksjonen på lyder og bevegelse kan gjøre rasen tilbøyelig til å varsle. Det betyr ikke at alle hunder bjeffer mye. En hund som får undersøke omgivelsene rolig, belønnes for å være stille og lærer å slappe av, har bedre forutsetninger for å håndtere lyder ved døren og bevegelser utenfor vinduet. Å bare avbryte bjeffingen uten å endre årsaken gir sjelden en holdbar hverdag.

Terrierbakgrunnen kan vise seg som interesse for leker, lukter og smådyr. Innkalling og evnen til å avbryte noe spennende må derfor trenes, også hos en hund som er lett å løfte. Samliv med katt eller en annen hund avhenger mer av individet, introduksjonen og hverdagsrutinene enn av et enkelt ja eller nei for rasen.

Med barn er den lille kroppen det viktigste praktiske hensynet. Et barn må kunne la hunden trekke seg unna, leke på gulvnivå og la være å bære eller jage den. Kontakt med små barn bør skje under tilsyn. Den samme forsiktigheten trengs i lek med mye større hunder, fordi vennlig, men fysisk lek fortsatt kan bli for hard for en Yorkshire terrier.

## Trening og mosjon

Yorkshire terrier trenger daglig fysisk og mental aktivitet, men det finnes ikke noe meningsfullt minuttkrav som passer alle individer. En god dag inneholder flere lufteturer, turer med tid til å snuse, lek, enkel problemløsning og trening der hunden kan lykkes.

Tilpass mengde og intensitet etter alder, kondisjon, vær og individ. Det er mer nyttig å se hvordan hunden fungerer i hverdagen og justere én ting om gangen enn å jage et generelt antall minutter.

Belønningsbasert trening passer rasens raske oppfattelsesevne. Prioriter kontakt, innkalling, å gå pent i bånd, en rolig hvileplass og en alternativ atferd når hunden vil varsle. Tren også på pelsstell, tannvisning og kloklipp i små trinn. Det gjør det daglige stellet tryggere og reduserer behovet for å holde hunden fast.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Den trenger rolige, positive erfaringer med mennesker, hunder, underlag, trafikk og lyder i hjemmet uten å bli presset. Rasen kan også like nosework, rallylydighet, spor, triks eller agility tilpasset størrelsen. Den konkrete aktiviteten er mindre viktig enn at hunden får bruke både kropp og hode.

## Helse

Yorkshire terrier er relativt langlivet som populasjon, men tennene og kneleddene fortjener særlig oppmerksomhet. SKK fremhever tannstein, gjenværende melketenner og patellaluksasjon som problemer det er viktig å kjenne til.

En britisk studie publisert i 2025 gjennomgikk journalene til 3 308 Yorkshire terriere ved vanlige veterinærklinikker i 2016. Periodontal sykdom var den vanligste enkeltdiagnosen og ble registrert hos 21,1 prosent i løpet av studieåret. Gjenværende melketenner ble registrert hos 3,57 prosent, og forskerne vurderte også patellaluksasjon som en rasedisposisjon. Tallene beskriver en britisk studiegruppe i en bestemt periode, ikke risikoen for en bestemt svensk hund, men de gjør tannstell til en tydelig prioritet i hverdagen.

Begynn tidlig med å venne valpen til tannpuss. Daglig tannpuss er det beste praktiske vernet mot plakk og tannstein, men treningen skal bygges opp uten tvang. La en veterinær vurdere tannfellingen hvis melketenner blir sittende når de permanente tennene kommer, eller hvis hunden ser ut til å ha vondt i munnen.

Be oppdretteren forklare hva som er kjent om tenner, bitt og kneledd hos foreldrene og nære slektninger. Spør om foreldrene er undersøkt for patellaluksasjon, og be om å få se dokumenterte resultater hvis de finnes. En enkelt test kan redusere usikkerheten, men kan aldri garantere en frisk valp.

Det finnes ikke én universell, fast testpakke for Yorkshire terrier som gjelder i alle kennelklubber og for all fremtid. Kontroller derfor gjeldende svenske registreringsregler og anbefalinger fra SKK og raseklubben før kjøp eller avl, i stedet for å basere deg på en gammel liste på nettet.

I den britiske studien var medianalderen ved død 13,56 år, noe som støtter bildet av en langlivet rase. Dette er et populasjonsmål, ikke en prognose for individet. Hold, munnhelse, bevegelse, endret atferd og regelmessige veterinærkontroller må følges gjennom hele livet.

## Historie og opprinnelse

Yorkshire terrier ble utviklet i Nord-England på 1800-tallet og fikk sin form i Yorkshires tekstildistrikter. Fra 1850-årene avlet vevere og arbeidere i ullfabrikker svært små, mykpelsede terriere som både beholdt terrierens jaktinteresse og ble ettertraktede selskapshunder.

Den nøyaktige oppskriften bak rasen er ikke sikkert dokumentert. Den gamle Black and Tan Terrier samt malteser, Dandie Dinmont terrier og Skye terrier nevnes som sannsynlige bidragsytere. Derfor er det mer korrekt å snakke om sannsynlige forfedre enn å angi en bestemt krysning.

Rasenavnet ble akseptert rundt 1870, og Yorkshire terrier ble anerkjent som rase i 1886. I siste del av 1800-tallet gikk den fra arbeidsmiljøenes små terriere til en moderne selskaps- og utstillingshund. Historien om rottefangere har et rimelig grunnlag i terrierbakgrunnen og rasestandardens beskrivelse av jaktinstinkt, men ikke alle tidlige hunder arbeidet nødvendigvis i en gruve eller fabrikk.

Den elegante pelsen har siden fått stor oppmerksomhet, men rasens årvåkne uttrykk, initiativ og interesse for bevegelse er fortsatt viktige deler av helheten.

## Å leve med rasen

Yorkshire terrier kan fungere godt i leilighet eller hus når den får aktivitet, rotrening og regelmessig stell. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn om husholdningen kan håndtere lyd, gi hunden tid ute og skape en trygg dagsrytme.

Alenetid må trenes gradvis fra svært korte stunder og tilpasses hundens reaksjon. Den svenske myndigheten Jordbruksverket anbefaler at hunder luftes minst hver sjette time på dagtid, men det betyr ikke at en hund tåler seks timer alene. Valper og eldre hunder trenger hyppigere lufting, og en hund som viser uro, trenger en annen løsning uansett hva klokken er.

Rasen passer best for den som ønsker en liten, men aktiv hund og godtar tre tilbakevendende deler av hverdagen: pels, tenner og trening. I en familie med små barn eller store hunder trengs det dessuten tydelige sikkerhetsrutiner. Kulde og vått vær kan kreve beskyttelse, særlig når pelsen er kortklippet eller hunden står stille.

Før et valpekjøp er det lurt å:

- møte tispen og spørre hvordan foreldrene og voksne slektninger fungerer i hverdagen
- be om de faktiske vektene til foreldrene og voksne slektninger, og ikke stole på løfter om en bestemt «teacup»-størrelse
- gå gjennom dokumentert tann-, bitt- og patellahistorikk samt gjeldende avlsanbefalinger
- bestemme om du vil stelle lang pels eller holde hunden kortklippet, og lære rutinen før kjøpet
- planlegge lufting, alenetrening og hundepass før valpen flytter inn.

I riktig hjem er Yorkshire terrier en liten, nærværende hverdagspartner med tydelig terrierkarakter. Den er lett å ta med, men skal behandles som en aktiv hund, ikke som et tilbehør.

Yorkshire terrier

Deutscher Verband für das Hundewesen (German Kennel Club)

Société Centrale Canine (French Kennel Club)

Yorkshire terrier er en svært liten, selvsikker selskapshund som opprinnelig ble avlet som rottefanger i Nord-England. Den har en fin, silkemyk pels som krever jevnlig stell, og er livlig, intelligent og ofte ganske vokal. Yorkier knytter seg sterkt til familien sin, trenger daglig aktivitet og kan leve et langt og aktivt liv.

Alina Alexandra Andersen driver oppdrett av rasen Yorkshire terrier og holder til i Gamle Fredrikstad i Norge.

Alina Alexandra Andersen

## Kortfakta

- Bedlington terrier er en britisk terrier med tydelig jaktlyst bak det myke, lammeaktige utseendet.
- Rasen er rundt 41 cm høy og veier vanligvis 8–10 kg; tisper kan være litt lavere og hannhunder litt høyere.
- Den er ofte livlig ute og rolig hjemme, men trenger både daglig mosjon og oppgaver som gir mental stimulering.
- Pelsen røyter svært lite, men må kjemmes regelmessig og klippes omtrent hver 6–8 uke.
- Lite røyting gjør ikke rasen allergifri.
- Kobbertoksikose er det viktigste rasespesifikke helsepunktet å undersøke før valpekjøp.
- Rasen kan bo både i leilighet og hus hvis den får nok aktivitet, trygg alenetrening og sikre turer.

## Utseende og pels

Bedlington terrier er en smidig og muskuløs hund med en silhuett som skiller seg fra de fleste andre terriere. Kroppen er litt lengre enn den er høy, lenden er naturlig buet og buklinjen tydelig opptrukket. Hodet er pære- eller kileformet, uten markert stopp, og den lyse, silkeaktige toppen på hodet fremhever det karakteristiske lammeutseendet. Under det elegante ytre finnes en hund som er bygget for fart: Rasestandarden beskriver at den skal kunne galoppere raskt.

Mankehøyden er rundt 41 cm og vekten 8–10 kg. Et lite avvik nedover for tisper og oppover for hannhunder er tillatt. Fargene er blå, leverbrun eller sandfarget, med eller uten tantegninger. Pelsen skal være tykk, stå ut fra huden og ha en tydelig tendens til å tvinne seg, særlig på hodet og i ansiktet. Den skal ikke kjennes stri.

Pelsen etterlater svært lite hår, men er ikke lettstelt. Som en praktisk rettesnor bør den børstes og kjemmes minst én gang i uken og klippes omtrent hver 6–8 uke. Floker kan kreve hyppigere gjennomgang, særlig etter skogsturer og der pelsen utsettes for friksjon. Den tradisjonelle raseklippen krever kunnskap, så spør oppdretteren om en praktisk hverdagsklipp og om en hundefrisør som kjenner Bedlington terrier.

Ørene må følges nøye fordi tett hårvekst og trange øreganger er blitt påpekt i rasen. Se regelmessig etter rødhet, vond lukt, kløe eller tilbakevendende plager, og kontakt veterinær ved symptomer. Klipping og jevnlig kontroll gjør det lettere å oppdage problemer, men erstatter ikke en veterinærundersøkelse.

At Bedlington terrier røyter lite, betyr ikke at den er allergivennlig. Hundeallergener kommer blant annet fra hud og spytt, og mengden varierer fra individ til individ. En person med hundeallergi må derfor vurdere den aktuelle hunden og sin egen reaksjon i stedet for å stole på pelstypen.

## Temperament og personlighet

Bedlington terrier kombinerer et vennlig og hengivent vesen med en terriers mot og jaktinteresse. Raseidealet er en livlig, årvåken og intelligent selskapshund som er mild når den slapper av, men handlekraftig når noe skjer. Det beskriver rasens spennvidde godt: Den samme hunden kan ligge stille i sofaen og like etter ville spurte etter noe som beveger seg.

Mange individer liker nær kontakt med familien og finner roen innendørs når behovene deres er dekket. Noen kan være litt avventende overfor fremmede. Skyhet og nervøsitet hører derimot ikke til raseidealet. Valpens erfaringer, foreldrenes temperament og eierens hverdag påvirker hvordan den voksne hunden utvikler seg, så møt tispen og om mulig andre slektninger av valpen.

Svenske atferdsbeskrivelser og eierundersøkelser gir et nyansert bilde av samvær med andre hunder. En liten gruppe som var beskrevet gjennom BPH, en svensk atferds- og personlighetsbeskrivelse, viste samlet sett lav aggresjon, mens en eierundersøkelse også omtalte individer som slet i hundemøter, særlig enkelte hannhunder. Konklusjonen er ikke at rasen er aggressiv eller problemfri, men at individet og introduksjonen har stor betydning. Velg rolige hundemøter, belønn kontakt med føreren og ikke la trange eller kaotiske situasjoner prege sosialiseringen.

Den sterke jaktlysten er dokumentert i rasestandarden og må tas på alvor. En Bedlington terrier kan reagere raskt på vilt, katter eller andre små dyr. Noen individer kan leve godt med en katt de kjenner, men rasenavnet gir ingen garanti. Planlegg alltid sikker håndtering, og skill hunden fra smådyr når du ikke kan følge med på samspillet.

## Trening og mosjon

Bedlington terrier trenger daglig mosjon, men et fast antall minutter passer ikke alle individer. En god hverdag inneholder turer, mulighet til å løpe trygt og en oppgave som krever konsentrasjon. Alder, helse, kondisjon og hva hunden gjorde dagen før, avgjør hvor mye som er passe. En tilfreds hund skal kunne finne roen hjemme, ikke bare bli mer oppskrudd av stadig lengre turer.

Rasen kan trives med agility, spor, blodspor, rallylydighet eller vanlig hverdagstrening. Aktiviteten er mindre viktig enn at hunden får bruke både kropp og hode sammen med eieren. Søkøvelser, balansearbeid, korte lydighetsøkter og kontrollert lek gir variasjon uten at hver dag må bli et stort treningsprosjekt.

Tren med belønning, tydelige kriterier og korte økter. Bedlington terrier er intelligent og kan lære raskt, men terrierens selvstendighet gjør meningsløse gjentakelser mindre attraktive. Belønn atferden du ønsker i hverdagen: frivillig kontakt, ro ved døren, rolig gange i bånd og evnen til å avbryte jakt på en leke. Harde korrigeringer kan svekke samarbeidet og er ikke nødvendig for å sette tydelige grenser.

Innkalling bør trenes tidlig, men sterk jaktlyst kan overdøve selv et godt innlært signal. Bruk langline der omgivelsene ikke er sikre, og la hunden gå løs bare på steder der en mislykket innkalling ikke kan få alvorlige følger. Målet er ikke å bevise at hunden alltid adlyder, men å bygge mange vellykkede repetisjoner og samtidig bruke langlinen eller et inngjerdet område som sikkerhet.

## Helse

Kobbertoksikose er den viktigste kjente rasespesifikke sykdommen hos Bedlington terrier. Ved den COMMD1-relaterte formen kan en arvelig forandring føre til at kobber hoper seg opp i leveren. Arvegangen er autosomalt recessiv, noe som betyr at hunden må arve den aktuelle genvarianten fra begge foreldrene for å være genetisk affisert.

En COMMD1-test kan gi resultatet fri, bærer eller genetisk affisert. En bærer er ikke syk av varianten testen gjelder, men kan føre den videre. En genetisk affisert hund har to kopier og kan utvikle sykdommen i løpet av livet. Resultatet fri gjelder delesjonen som testen undersøker; det utelukker ikke alle andre mulige årsaker til leversykdom eller kobbertoksikose.

Den skandinaviske bedlingtonklubben krever at foreldredyrene er DNA-testet ved Sveriges lantbruksuniversitet for at et kull skal få stå på klubbens valpeformidling. Klubben har også øyelysing som vilkår for denne formidlingen. Dette er ikke det samme som et særskilt registreringskrav fra Svenska Kennelklubben: I registreringsreglene for 2026 finnes ikke noe eget krav om DNA-test eller øyeundersøkelse for Bedlington terrier. Forskjellen er viktig når du vurderer hva oppdretteren faktisk har gjort.

Be derfor om å få se dokumenter, ikke bare høre at hundene er «testet»:

- identifiserbare COMMD1-resultater for begge foreldrene og en forklaring av hva kombinasjonen innebærer,
- oppdaterte resultater fra øyelysing og hvordan eventuelle funn er vurdert,
- opplysninger om tilbakevendende lever-, øye-, hud- eller øreplager hos nære slektninger,
- oppdretterens plan for å følge valpenes helse etter levering.

Hud og ører er blant områdene den svenske raseklubben følger. Eldre undersøkelser har rapportert kløe, ørebetennelser, mye hårvekst i ørene og trange øreganger, men en spørreundersøkelse sier ikke hvilken risiko hver enkelt valp har. Bruk opplysningene som grunnlag for spørsmål og årvåkenhet, ikke som en diagnose. Tilbakevendende kløe, hoderisting, rødhet eller rennende øyne bør vurderes av veterinær.

## Historie og opprinnelse

Bedlington terrier ble utviklet i Northumberland i Nord-England og forbindes særlig med gruvebyen Bedlington. Den var tidligere kjent som Rothbury terrier. De tidlige hundene måtte være raske, sterke og allsidige, og ble blant annet brukt til jakt på kanin og annet småvilt og skadedyr.

En raseforening ble dannet i 1877, etter at rasestandarden hadde begynt å ta form i siste del av 1800-tallet. Utviklingen fra lokal arbeidsterrier til dagens mer elegante utstillings- og selskapshund er godt dokumentert, men opplysningene om nøyaktig hvilke andre raser som bidro, er mindre sikre. Jaktbakgrunnen og arbeidsterrierens egenskaper er derfor en tryggere del av arven enn én bestemt og omstridt krysning.

Bedlington terrier kom til Sverige tidlig på 1900-tallet. I dag holdes den der først og fremst som selskaps- og utstillingshund, samtidig som fart, mot og anlegg for hundesport fortsatt gjenspeiler opprinnelsen.

## Å leve med rasen

Bedlington terrier kan fungere både i leilighet og hus. Størrelsen på boligen betyr mindre enn hvordan hverdagen er lagt opp: Hunden må få komme ut, bruke hodet og løpe på et trygt sted. En hage erstatter ikke turer, og gjerdet må være pålitelig hvis vilt eller katter beveger seg utenfor.

Med barn gjelder de samme grunnreglene som for andre hunder. En voksen skal være til stede sammen med små barn, og hunden skal ha en egen hvileplass der den får være i fred. Det vennlige raseidealet er ingen garanti mot misforståelser, og barn skal ikke klatre på, forstyrre eller forsøke å løfte hunden.

Alenetid må læres inn gradvis etter at valpen er blitt trygg i sitt nye hjem. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hvor lett de finner roen uten selskap. Bygg treningen i små trinn og planlegg hverdagen etter hunden du faktisk har, ikke etter et fast tall som hevdes å gjelde rasen.

Regn med jevnlig arbeid og kostnader til pelsstell. Den som ikke vil lære en praktisk hverdagsklipp, må finne en hundefrisør med erfaring fra rasen og bestille time omtrent hver 6–8 uke. Ukentlig kjemming, ørekontroll og rolig håndteringstrening bør også bli en del av rutinen fra valpetiden.

Rasen passer best for den som ønsker en nær selskapshund, men samtidig respekterer terrierens jaktlyst og selvstendighet. Før kjøp bør du møte voksne hunder, kontrollere COMMD1- og øyeresultater, spørre hvordan pelsen blir stelt og ha en konkret plan for mosjon, alenetid og eventuelle smådyr i hjemmet. Da blir det lettere å avgjøre om det myke ytre og den handlekraftige innsiden passer inn i samme hverdag.

Bedlington terrier

Federation Cynologique Internationale (FCI)

Association Canine Allemande (VDH - German Kennel Club)

Bedlington terrier er en liten, lammelignende, men likevel atletisk terrier med en slank, buet kropp og en karakteristisk krøllete, lite røytene pels som krever jevnlig stell. Opprinnelig ble rasen avlet for jakt; den er rask, nysgjerrig, sensitiv og en hengiven familiehund med sterk jaktlyst, som har godt av vennlig trening og daglig mosjon.

Gro Østmoe Granholt driver oppdrett av rasen Bedlington terrier og holder til i Ski i Norge.

Gro Østmoe Granholt

## Kortfakta

Stor puddel er den største av puddelens fire offisielle størrelser og en aktiv selskapshund med stort behov for både samarbeid og pelsstell. Navnet **kungspudel** brukes noen ganger i svensk dagligtale, men det er ikke en egen rase eller størrelsesvariant. På svensk heter varianten offisielt **Pudel, stor**; på denne norske siden er navnet **Stor puddel**.

- **Rasetype:** anerkjent puddelvariant i FCI gruppe 9, selskapshunder
- **Mankehøyde:** over 45 til og med 60 cm; rasestandarden tillater 2 cm toleranse oppover
- **Vekt:** rasestandarden angir ingen offisiell vekt
- **Pels:** rikelig, krøllet ullpels eller pels som danner snorer
- **Ideelt temperament:** våken, aktiv, samarbeidsvillig og lett å trene
- **Behov i hverdagen:** daglig fysisk aktivitet, mental stimulering, hvile og regelmessig pelsstell
- **Svensk helseprogram:** offisiell HD-status kreves for foreldredyrene før paring

En stor puddel kan passe for en engasjert førstegangseier, men rasen er ikke lettstelt bare fordi den er samarbeidsvillig. En kommende eier må like å trene hverdagsferdigheter, gi hunden meningsfull aktivitet og stelle pelsen også når været er vått og kalenderen er full.

## Utseende og pels

Den store puddelen skal være harmonisk og atletisk, med en kropp som er litt lengre enn mankehøyden – ikke helt kvadratisk. Den offisielle høyden er over 45 til og med 60 cm, med 2 cm toleranse oppover. Toleransen betyr ikke at 62 cm er den normale målhøyden. Siden rasestandarden ikke angir noen vekt, bør en voksen hund vurderes ut fra proporsjoner og kroppshold, ikke mot et påstått offisielt antall kilo.

Standarden anerkjenner to pelsstrukturer. Ullpuddelen har tett, fin, ullen og krøllet pels, mens snorpuddelen har pels som formes til lange, tydelige snorer. Selskapshunder holdes ofte i en praktisk, kortere frisyre, men en kort frisyre fjerner ikke behovet for bading, gjennomgang av pelsen og klipping.

De godkjente puddelfargene er flere enn mange eldre rasebeskrivelser gir inntrykk av. I tillegg til ensfarget svart, hvit, brun, grå og aprikosrød godkjenner dagens standard flere bestemte flerfargede mønstre. Disse omfatter blant annet hvitt kombinert med svart, grått, brunt eller aprikosrødt, samt tantegninger, trefarget og brindle pels. De flerfargede alternativene ble innført i den internasjonale standarden som trådte i kraft i Sverige i 2024. Eldre påstander om at en puddel alltid må være ensfarget, er derfor utdaterte.

Pelsen vokser kontinuerlig og krever en plan. Hvor ofte den må gres ut, bades og klippes, avhenger av pelslengde, frisyre, aktivitet og hvor lett pelsen floker seg. Kontroller helt ned til huden i stedet for bare å børste overflaten. Venn valpen rolig til kam, klippemaskin, føner, håndtering av poter og det å stå stille; det gjør fremtidig stell enklere.

Stor puddel beskrives ofte som en rase som røyter lite, men lite røyting er ikke det samme som allergifrihet. Hundeallergener finnes blant annet i hud og spytt, og reaksjonen kan variere mellom enkeltindivider – også mellom kullsøsken. En person med allergi bør derfor ikke velge stor puddel bare på grunn av rasenavnet eller et løfte om «hypoallergen» pels.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal stor puddel være våken, aktiv, trofast og lett å lære og trene. I hverdagen viser dette seg ofte som en hund som raskt oppfatter mønstre, søker kontakt og gjerne deltar i det familien gjør. Den samme oppmerksomheten gjør også at hunden raskt kan lære uønskede rutiner når regler, belønninger og forventninger er uklare.

At rasen er lettlært, betyr ikke at alle store pudler har samme temperament, og en intelligensrangering forklarer ikke hvordan en hund fungerer i hverdagen. Resultater fra BPH-beskrevne pudler kan vise fellestrekk, men de beskriver hundene som deltok – ikke alle store pudler. Sosial trygghet, aktivitetsnivå, lydfølsomhet, jaktinteresse og evne til å roe seg kan variere med arv, tidlige erfaringer og trening.

Møt om mulig valpens mor og gjerne voksne slektninger. Legg mindre vekt på om hundene kan et triks, og mer på hvordan de henter seg inn etter en overraskelse, hilser uten å bli værende i høyt stress og klarer å roe seg når ingenting skjer. Spør oppdretteren hvilke egenskaper som faktisk går igjen i familien, og hvordan den planlagte kombinasjonen er tenkt å fungere i et vanlig hjem.

En stor puddel kan være et godt valg for en førstegangseier som liker trening og er forberedt på pelsstellet. Den passer dårligere for den som først og fremst ønsker en selvstendig hund eller en stor hund med minimalt behov for daglig kontakt og aktivisering.

## Trening og mosjon

Stor puddel trenger fysisk bevegelse og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke et universelt antall minutter som passer alle individer. Alder, helse, form, vær, underlag og restitusjon avgjør hvordan et godt opplegg ser ut. En balansert hverdag inneholder både turer og muligheter til å snuse, utforske, samarbeide og hvile uforstyrret.

Rasen setter ofte pris på trening der den får forstå en oppgave: båndtrening, innkalling, apportering, nesearbeid, kroppskontroll eller andre hundesporter. Korte, tydelige økter kan kombineres med ferdigheter i virkelige miljøer. Målet er ikke å holde hunden i aktivitet hele tiden, men å utvikle en hund som kan veksle mellom aktivitet og ro.

For en valp er kvalitet og gradvis tilvenning viktigere enn en mekanisk minuttregel. La valpen bevege seg i eget tempo på varierte, men trygge underlag, gi pauser og øk belastningen trinnvis. Tilpass neste økt etter hvordan valpen beveger seg, holder konsentrasjonen og finner roen etterpå.

Puddelens historie som vannapporterende hund forklarer hvorfor vann og apportering ofte nevnes i rasebeskrivelser. Den garanterer likevel ikke at enhver stor puddel ønsker å svømme. Introduser vann uten tvang, velg trygge steder og lær hunden å gå uti og opp igjen på signal.

## Helse

Det viktigste kontrollerbare helsekravet i svensk avl av stor puddel gjelder HD-status: Begge foreldredyrene må ha et offisielt hofteresultat før paring for at avkommet skal kunne registreres etter reglene til Svenska Kennelklubben. En opplysning om at foreldrene er «helsetestet», er altså ikke nok – spør hvilke undersøkelser som er utført, og kontroller resultatene.

HD graderes fra A til E. A og B regnes som normale hofter, og det svenske programmet for stor puddel tillater også grad C i avl. Strategien til Svenska Pudelklubben er at hunder med D eller E ikke skal brukes. Resultatet for én hund er likevel bare en del av bildet, fordi både arv og miljø påvirker utviklingen av hofteleddene.

Stor puddel har også HD-indeks. Indeksen kombinerer hundens eget resultat med informasjon fra slektninger; verdien 100 tilsvarer rasens gjennomsnittlige beregnede avlsverdi på beregningstidspunktet. Svenska Pudelklubben anbefaler en beregnet kullindeks på minst 97 for en planlagt kombinasjon. Dette er en avlsanbefaling og bør ses sammen med foreldrenes grader, resultater i familien, øvrig helse og genetisk variasjon – ikke som en frittstående kvalitetskarakter på valpen.

Det er lett å blande sammen helsereglene for puddelens fire størrelser. Det formelle svenske DNA-kravet for prcd-PRA gjelder toy-, dverg- og mellompuddel, ikke stor puddel. Svenska Pudelklubben oppmuntrer likevel til DNA-testing for øyesykdommen rcd4 hos alle størrelser og anbefaler øyeundersøkelse. Et DNA-resultat gjelder bare den bestemte genvarianten testen omfatter, og erstatter verken en øyeundersøkelse eller en bred vurdering av hundens helse.

Før kjøp er disse spørsmålene mer nyttige enn en lang, generell sykdomsliste:

- Hvilke offisielle HD-resultater har begge foreldrene, og hva er kombinasjonens beregnede HD-indeks?
- Finnes det HD-resultater fra voksne søsken og andre nære slektninger?
- Er foreldrene øyeundersøkt, og hvilke DNA-tester er utført? Be om testens nøyaktige navn og resultat.
- Hvilke tilbakevendende diagnoser, bevegelsesproblemer eller andre helseplager kjenner oppdretteren til i familien?
- Hvor gamle er de eldre slektningene, og hvordan har funksjon og helse utviklet seg?

## Historie og opprinnelse

Puddelens dokumenterte bakgrunn er europeisk, og Frankrike er oppført som rasens hjemland i den internasjonale standarden. Standarden beskriver et opphav nært rasen barbet og tidlig bruk under jakt på vannfugl. Også historien bak rasenavnet er knyttet til vann og ender.

Den store puddelvarianten lå nærmest det opprinnelige arbeidet i vann før puddelen utviklet seg videre som selskaps- og utstillingshund i flere størrelser. Rasehistorikken til Svenska Pudelklubben forklarer den klassiske løveklippen som en funksjonell vannklipp: Pels ble beholdt på utsatte områder, mens andre partier ble barbert for å gjøre bevegelse i vann lettere. Dagens frisyrer har først og fremst praktiske formål og utstillingsformål, men forbindelsen gjør den karakteristiske silhuetten lettere å forstå.

Puddellignende hunder finnes avbildet i europeisk kunst fra 1400-tallet. Den moderne standardiseringen av rasen kom langt senere, og dagens store puddel bedømmes som selskapshund – ikke som om hvert individ allerede var en ferdigtrent vannapportør.

## Å leve med rasen

Livet med en stor puddel fungerer best når familien planlegger for tre ting samtidig: tett samarbeid, daglig aktivitet og pelsstell som aldri tar helt pause. En hund som får bruke både kropp og hode, men også lærer å hvile, er som regel enklere å leve med enn en hund som bare får stadig mer intens mosjon.

Stor puddel kan bo i leilighet dersom eieren sørger for gode lufte- og turrutiner, aktivitet og ro innendørs. En hage kan være praktisk, men erstatter ikke turer, miljøtrening eller tid sammen. Bjeffing og uro bør ikke avfeies som uunngåelige raseegenskaper; vurder heller situasjonen, hva som belønnes, stress, mangel på passende aktivitet og hundens mulighet til å finne ro.

Alenetid må læres gradvis, med korte perioder der hunden fortsatt er trygg. Hvor raskt treningen kan økes, varierer fra individ til individ. Planlegg allerede før kjøpet for valpetid, arbeidsdager og hjelp ved behov, i stedet for å anta at en lettlært hund automatisk kan være alene i et bestemt antall timer.

Rasen kan fungere godt med barn, andre hunder og katter, men rasenavnet er ingen garanti. Barn og hund trenger tilsyn av en voksen, og hunden trenger et uforstyrret hvilested. Møter med katt eller en annen hund bør skje rolig og kontrollert, med mulighet til å skape avstand. Valpens tidligere erfaringer, de voksne dyrenes atferd og eierens introduksjon betyr mer enn et generelt ja eller nei i en rasetabell.

Be til slutt oppdretteren vise en vanlig pelsstelløkt og forklare hvilken frisyre hundene har hjemme. Kombiner den praktiske demonstrasjonen med kontrollerbare HD-resultater, tydelig informasjon om øyne og DNA-tester og en ærlig beskrivelse av temperamentet hos voksne slektninger. Da bygger valget av stor puddel på hunden du faktisk kan få – ikke på løfter som ingen rase kan garantere.

Stor puddel

The Poodle Club of the United Kingdom

Société Centrale Canine (France)

Swedish Kennel Club

The Kennel Club (United Kingdom)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Stor puddel er en atletisk, lite røytningsbenägen vannapporterende hund med tett, krøllete pels som krever jevnlig stell. Den er svært intelligent og følsom, lærer raskt og utmerker seg i trening, hundesport og som familiehund, og trives best med tett menneskelig kontakt, daglig mosjon og mental stimulering.

Anette Røkenes driver oppdrett av rasen Stor puddel og holder til i Holmestrand i Norge.

Anette Røkenes

Ewa Szczepanska driver oppdrett av rasen Stor puddel og holder til i Svinndal i Norge. Oppdrettet har tilknytning til en hundesalong i Moss, der det tilbys individuelt tilpasset pelsstell for familie- og utstillingshunder.

Ewa Szczepanska

## Kortfakta

Schäferhund er en mellomstor, kraftig tysk bruks-, gjeter- og tjenestehund for en eier som ønsker å trene aktivt og systematisk. Rasen er samarbeidsvillig og allsidig, men den store variasjonen innen rasen gjør valget av oppdretter, foreldredyr og kull spesielt viktig.

- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 1, fårehunder og kveghunder
- **Mankehøyde:** hannhund 60–65 cm, tispe 55–60 cm
- **Vekt:** hannhund 30–40 kg, tispe 22–32 kg
- **Pels:** normalhåret dobbeltpels eller lang dobbeltpels, begge med underull
- **Aktivitetsnivå:** høyt; rasen trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsning og samarbeid
- **Viktig før kjøp:** kontroller helse, mentalitet, arbeidsegenskaper og bevegelser hos foreldre og nære slektninger, ikke bare hva oppdretteren kaller linjen eller hvilke utstillingsmeritter hundene har

En schäferhund kan være en svært dyktig familie- og treningshund når hverdagen passer individets arbeidslyst. Den er derimot sjelden et godt valg for den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund. En førstegangseier må være forberedt på å gå på kurs, trene regelmessig og skaffe hjelp tidlig hvis hunden utvikler frykt, stress, sterk trang til å jage det som beveger seg eller problemer med å roe seg.

## Utseende og pels

Schäferhund skal være kraftig og godt muskulert uten overdrivelser i kroppsbygning eller bevegelser. Kroppen er litt lengre enn den er høy. Ifølge rasestandarden skal hannhunder være 60–65 cm høye og veie 30–40 kg; tisper skal være 55–60 cm høye og veie 22–32 kg.

Rygg og kryss er ikke det samme. Rasestandarden beskriver en rett rygg som fortsetter over i et lett hellende kryss. En tydelig buet eller fallende lend og et overvinklet, kuhaset eller ustabilt bakparti er ikke rasens ideal. Svenska Kennelklubbens særskilte rasespesifikke dommeranvisninger peker ut overlinje og bakpart som risikoområder og sier at bevegelsene skal vurderes både i skritt og trav.

For en valpekjøper er naturlige bevegelser mer informative enn en ekstrem utstillingsoppstilling. Be om å få se foreldredyrene gå og trave på flatt underlag. Bakbeina skal arbeide stabilt og parallelt sett bakfra, uten at hasene faller innover eller virker ustabile. Se også på voksne slektninger; en valp viser ennå ikke hvordan den ferdig utviklede kroppen vil fungere.

Rasen har to godkjente hårlagsvarianter. Normalhåret schäferhund har tett, grov og tilliggende dobbeltpels. Den langhårede varianten har lengre, mykere dekkhår som ikke ligger like tett. Begge skal ha underull, og begge røyter. Børst og gre ved behov, oftere i røyteperioder, og vær særlig oppmerksom på lengre pels bak ørene og på bein og hale. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden etterstreber en velbalansert, nervefast, selvsikker, oppmerksom og lydhør schäferhund. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Mentalitet, arbeidslyst, omgjengelighet, frykt og evnen til å roe seg kan variere betydelig mellom hunder og slektslinjer innen rasen.

Schäferhunder beskrives ofte som intelligente, lojale eller naturlig beskyttende, men slike merkelapper sier for lite om hverdagen. En hund med stor arbeidslyst kan være fokusert og lydhør i passende arbeid, men krevende uten tydelige oppgaver. Oppmerksomhet på omgivelsene kan gi godt samarbeid med føreren, men også bjeffing eller kraftige reaksjoner hvis hunden er usikker, stresset eller dårlig trent. Rasen bør ikke velges med forventning om at alle individer automatisk er trygge vakthunder eller enkle familiehunder.

I enkelte deler av rasens avl har bruksprøver og tjeneste veid tyngst, mens utstilling har veid tyngre i andre. Merkelapper som «bruk» og «eksteriør» er likevel ikke nok til å forutsi aktivitetsnivå eller egnethet for familieliv. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer med fremmede mennesker, hunder, lyder, rolige pauser og nye miljøer. Be også om resultater og beskrivelser av hverdagsatferden til kullsøsken, halvsøsken og tidligere avkom.

På den svenske Mentalbeskrivning Hund, MH, dokumenteres hundens reaksjoner ved blant annet kontakt, lek, forfølgelse, passivitet, overraskelser, trusler og skudd. MH er en beskrivelse, ikke en prøve der hunden blir godkjent eller underkjent. Les derfor hele protokollen og sammenlign flere nære slektninger i stedet for å slå deg til ro med at en hund har «kjent mental status».

## Trening og mosjon

Schäferhund må bruke både kroppen og hodet hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som er riktig for hvert individ. Behovet påvirkes av alder, helse, restitusjon, treningstilstand og hva aktiviteten faktisk inneholder. En ung hund trenger en annen belastning enn en fullvoksen hund i god form.

En velfungerende hverdag kombinerer turer og fri bevegelse på trygge steder med nesearbeid, problemløsning og samarbeidsøvelser. Spor, søk, lydighet, bruksgrener og andre oppgaver der hunden får arbeide konsentrert, passer rasens bakgrunn. Varier underlag og miljø, men øk varighet, vanskelighetsgrad og fysisk belastning gradvis. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag, men å bygge kondisjon, kroppskontroll, selvbeherskelse og evne til å hente seg inn.

Belønningsbasert, individuelt tilpasset trening gjør det tydelig hvilken atferd som lønner seg, uten å bygge samarbeidet på frykt eller ubehag. Start tidlig med innkalling, kontakt, håndtering, å gå pent i bånd, avstand til forstyrrelser og å slippe gjenstander. Tren også den mindre spektakulære ferdigheten å ligge rolig når ingenting skjer. En schäferhund som bare får aktiviteter med høy intensitet, kan bli svært flink til å gire seg opp, men få problemer med å roe seg igjen.

Valper skal ikke mosjoneres som voksne hunder. Korte oppdagelsesturer, lek i eget tempo, hvile og positiv miljøtrening er viktigere enn lange distanser, hopping eller brå vendinger. Øk belastningen gradvis etter hvert som hunden vokser. Hvis hunden blir halt eller stiv, vegrer seg for å bevege seg eller får et endret bevegelsesmønster, bør treningen tilpasses og veterinær kontaktes.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, og albueleddsdysplasi, ED, er de mest sentrale dokumenterte helsekontrollene ved kjøp av en svenskregistrert schäferhund. Svenska Kennelklubben og raseklubbens avlsstrategi prioriterer begge områdene. Hudproblemer og lidelser i bevegelsesapparatet forekommer også, mens den svenske avlsstrategien samtidig påpeker at samlet dokumentasjon mangler for enkelte mye omtalte rygg- og kløeproblemer. Lange sykdomslister uten opplysninger om slektninger sier derfor mindre før valpekjøpet enn verifiserte resultater og helsen til nære slektninger.

Ifølge Svenska Kennelklubbens registreringsregler som gjelder i 2026, må foreldredyrene ha offisiell HD-status før paring. Fordi rasen har HD-indeks, anbefales det at foreldrenes gjennomsnittlige indeks ved paring er over 100, og hunder med HD-grad D eller E må ikke brukes i avl. For schäferhund kreves også offisiell ED-status; for foreldredyr født 1. januar 2006 eller senere skal resultatet være ED 0. En gjennomsnittlig ED-indeks over 100 er en anbefaling. Reglene kan endres, så kontroller alltid den gjeldende versjonen hos Svenska Kennelklubben.

Ved valpekjøp bør du kontrollere mer enn at begge foreldrene oppfyller minstekravene:

- sammenlign foreldrenes HD- og ED-resultater og gjeldende indekser
- finn ut hvor stor andel av tidligere kull og nære slektninger som er røntget
- spør om hudproblemer, tilbakevendende kløe, bevegelsesproblemer og andre diagnoser i familien
- les MH- eller MT-resultater for foreldre, søsken og tidligere avkom
- se voksne hunder bevege seg naturlig i skritt og trav, og spør hvordan de fungerer i arbeid og hverdag

Ett godt enkeltresultat utelukker ikke risiko. Resultatene i hele kullet og den nære slekten gir et bedre bilde før kjøpet.

## Historie og opprinnelse

Schäferhund ble utviklet i Tyskland som en allsidig gjeter- og brukshund. Etter at den tyske raseforeningen ble stiftet i 1899, startet planlagt avl med gjeterhunder fra det sentrale og sørlige Tyskland. Målet var å forene funksjonell kroppsbygning med temperament og arbeidsevne.

Den første rasestandarden ble skrevet i 1899 etter forslag fra A. Meyer og Max von Stephanitz. Rasens arbeidsevne førte snart til bruksområder utover gjeting. Schäferhund har siden fått en fremtredende rolle som bruks-, konkurranse- og tjenestehund på mange områder.

Historien forklarer hvorfor samarbeidsevne, utholdenhet, nesearbeid og en funksjonell kropp fortsatt står sentralt. Den forklarer også hvorfor rasen ikke bør bedømmes bare etter silhuett eller farge. En sunn schäferhund skal kunne arbeide og bevege seg effektivt; utseendet skal støtte funksjonen.

## Å leve med rasen

Schäferhund kan fungere godt i en familie og også i leilighet, men bare hvis eieren kan tilby trening, restitusjon, plass og trygg kontroll i hverdagen. En hage erstatter ikke aktivitet, og boligformen erstatter ikke planlegging. I en lytt bolig må eieren dessuten forebygge og trene på bjeffing og reaksjoner på lyder i oppgangen eller utenfor vinduene.

En voksen må være til stede sammen med barn, særlig fordi rasen er stor og sterk. Barn skal ikke ha ansvar for turer eller gripe inn i oppjagede situasjoner. Hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og barn og hund skal ikke være alene sammen. Egnethet for familieliv avgjøres av individets mentalitet, erfaringer og trening, ikke av rasenavnet.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. En schäferhund kan bo sammen med en annen hund eller katt, men dette kan ikke loves ut fra rasen. La hunder møtes rolig, helst på nøytralt område. Ved introduksjon til katt skal katten ha hundefrie fluktmuligheter; bruk en barriere og bånd, og hindre jaging fra første møte. Gå videre først når begge dyrene er avslappet, og ha tilsyn til samspillet er stabilt.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund som er trent på å være alene, klarer normalt noen timer fremfor en hel arbeidsdag. Øk tiden i små trinn, og ordne hundepass eller en annen løsning hvis hverdagen krever mer alenetid enn individet håndterer rolig.

Det beste hjemmet for en schäferhund har ikke en bestemt adresse. Det har voksne som ønsker å trene, kan lese hundens signaler, følger opp helsen og gir både meningsfull aktivitet og ordentlig hvile gjennom hele hundens liv.

Schäferhund

Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. (Germany)

Den Danske Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Schäferhund er en middels stor, atletisk brukshundrase som er svært intelligent og lett å trene. Den er lojal og naturlig beskyttende, og trenger mye daglig både mentalt og fysisk aktivitet. Rasen har en tett dobbelt pels som røyter en del, og brukes mye i politi, forsvar samt søk‑ og redningsarbeid.

Sølvi Irene Hansen driver oppdrett av rasen Schäferhund og holder til i Rakkestad i Norge. Oppdrettet har omfattet både normalhårede og langhårede schäferhunder.

Sølvi Irene Hansen

Petit basset griffon vendéen

Norsk Kennel Klub (Norway)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Petit basset griffon vendéen: liten, robust fransk drivende jakthund med stri, rufsete pels og buskete øyenbryn og skjegg. Blid, sosial og morsom, men også selvstendig, vokal og viljesterk. Trenger rikelig med mosjon, tålmodig, positiv trening og godt sikret inngjerding på grunn av sterk jaktlyst.

Per Hoff driver oppdrett av rasen Petit basset griffon vendéen og holder til i Sande i Vestfold i Norge.

Per Hoff

Norsk buhund

Norwegian Kennel Club

The British Norwegian Buhund Club

Fédération Cynologique Internationale

Norsk buhund er en middels stor, atletisk skandinavisk spisshund med kvadratisk kroppsbygning, stående ører og krøllet hale. Den er en menneskeorientert og pratsom gårds- og gjeterhund som er våken, energisk og intelligent, utmerker seg i hundesport og trives i aktive hjem som ønsker en hengiven vakthund.

Britt Marit Halvorsen driver oppdrett av rasen Norsk buhund og holder til i Trøgstad i Norge.

Britt Marit Halvorsen

## Kortfakta

Flat coated retriever er en anerkjent britisk apporterende fuglehund i FCI-gruppe 8. Rasen er avlet for å søke etter og hente skutt vilt på land og i vann, så samarbeid, apporteringslyst og evnen til å arbeide i variert terreng er sentrale egenskaper – også hos hunder som hovedsakelig lever som familiehunder.

- Ønsket mankehøyde er 58–61 cm for hannhunder og 56–58 cm for tisper.
- Ønsket vekt i god kondisjon er 27–36 kg for hannhunder og 25–32 kg for tisper. Målene beskriver idealet i rasestandarden, ikke hva alle voksne hunder kommer til å veie eller måle.
- Godkjente farger er svart og leverbrun.
- Raseidealet er en positiv, vennlig, våken og lydhør hund. Energi, intensitet og evne til å finne ro varierer mellom individer og familier.
- En Flat coated retriever trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsing og samarbeid hver dag. Lange turer alene erstatter ikke meningsfulle oppgaver.
- Svulstsykdommer er et viktig helseproblem i rasen. Ingen enkelt test kan vise at en valp eller avlslinje er fri for fremtidig kreftrisiko.

## Utseende og pels

Flat coated retriever skal være sterk uten å bli tung og spenstig uten å virke spinkel. Funksjonell balanse er viktigere enn kraftig beinstamme, overdreven pels eller høy kroppsvekt. Bevegelsene skal være frie, flytende og regelmessige sett forfra og bakfra.

Hodet er langt og velformet, med flat, moderat bred skalle og bare svakt stopp. Kjevene skal være lange og sterke nok til apporteringsarbeidet. Kroppen har en dyp, ganske bred brystkasse og et kort, kraftig lendeparti. Halen bæres livlig, men ikke høyt over rygglinjen.

Pelsen er tett, fin til middels grov og så flat som mulig. Ben og hale har tydelige faner når hunden er ferdig utviklet. Bare svart og leverbrun er med i standarden; gult forekommer, men er ikke en godkjent utstillingsfarge.

Pelsstellet bør tilpasses hundens faktiske pels og hverdag, ikke følge en fast kalender. Gre gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig nøye bak ørene, i armhulene og i fanene. Etter bading eller arbeid i vann og tett terreng må hunden tørkes og sjekkes for floker, hudirritasjon, frø, små sår og skadde tredeputer. Ørene skal holdes tørre og kontrolleres ved lukt, rødhet eller kløe. Trimming kan holde poter og faner funksjonelle, men pelsen bør ikke formes til en tung eller overdrevet silhuett.

## Temperament og personlighet

Flat coated retriever skal være tillitvekkende, positiv, vennlig, våken og lydhør, men rasestandarden er et avlsmål – ikke en garanti for hvert individ. En valpekjøper bør derfor vurdere foreldrene, voksne slektninger og hvordan oppdretteren følger hundenes atferd i hverdagen, i stedet for å slå seg til ro med at rasen beskrives som glad.

I Svenska Kennelklubbens BPH-analyse av 209 svenskfødte hunder ble rasen gjennomgående oppfattet som trygg, energisk, nysgjerrig, leken og sosial. Den samme analysen understreker variasjonen i rasen og påpeker at stor nysgjerrighet og raske reaksjoner også kan henge sammen med vansker med å finne ro. Materialet beskriver hundene som deltok, og er ikke en fasit for en valp. Se derfor etter både arbeidslyst og evne til å hente seg inn: Kan de voksne hundene hilse uten å miste all selvkontroll, håndteres rolig og hvile når det ikke skjer noe?

Rasen er ofte sosial, men egnethet med barn, hunder eller katter skal aldri antas ut fra rasenavnet. En sterk og entusiastisk hund kan velte et lite barn uten å mene noe vondt. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en skjermet hvileplass. Introduksjon til hunder og katter bør skje trinnvis. Tidligere erfaring, interesse for å jage og evne til å avbryte på signal betyr mer enn en generell beskrivelse av rasen.

## Trening og mosjon

Flat coated retriever trenger å bruke både kropp og hode hver dag, men det finnes ingen seriøs universell kvote i minutter eller timer. Riktig nivå avhenger av alder, helse, kondisjon, hvor krevende aktiviteten er, og hvordan hunden henter seg inn etterpå. En god dag inneholder en blanding av bevegelse, nesearbeid, apportering, samarbeid og uforstyrret hvile.

Apportering og søk gir ofte mer enn bare å forlenge turen. Dummier, enkle markeringsapporter, nærsøk, spor, jakttrening eller den svenske Funktionsbeskrivning Retriever kan gi utløp for egenskapene rasen er avlet for. Jaktprøver og praktisk jakt passer for den som vil utvikle arbeidet videre, men alle eiere kan lage hverdagsoppgaver der hunden får søke, bære, levere og vente på signal.

Belønningsbasert og trinnvis trening passer en rask og samarbeidsvillig retriever. Prioriter tidlig:

- kontakt og å gå pent i bånd før hunden blir fullvoksen og sterk;
- innkalling og stoppsignal også når noe beveger seg eller lukter spennende;
- rolige hilsener med alle fire poter i bakken;
- å bære og avlevere gjenstander uten konflikt;
- ro, passivitet og evne til å gire ned etter aktivitet;
- frivillig håndtering av poter, ører, munn og pels.

Vannarbeid kan være et godt utløp, men interesse for vann er ikke det samme som å kunne svømme. Begynn på grunt vann, vis hunden en trygg vei opp, unngå strømmende eller svært kaldt vann, og la aldri hunden være uten tilsyn. Hunder i vekst trenger variert belastning som bygges opp gradvis; gjentatte bråstopp, høye hopp og ensidig ballkasting er ingen snarvei til god kondisjon.

## Helse

Svulstsykdommer er det viktigste rasespesifikke helseområdet en valpekjøper må forstå. Svenska Kennelklubben og raseklubben beskriver en overrepresentasjon av flere svulstformer, og Flat coated retriever har blant annet en dokumentert disposisjon for histiocytært sarkom. Det betyr ikke at alle hunder blir syke, men risikoen kan ikke avvises med en DNA-test, en normal veterinærattest eller unge, friske foreldre.

Be om alder og dødsårsak for foreldre, besteforeldre, hel- og halvsøsken og hunder fra tidligere kull. Spør hvilke diagnoser som faktisk er bekreftet av veterinær, og hvordan oppdretteren bruker informasjon om eldre slektninger. Hos din egen hund bør en ny eller voksende kul, vedvarende halthet, uforklarlig vekttap eller en tydelig endring i appetitt og energi vurderes av veterinær. Slike tegn kan ha mange årsaker og skal ikke selvdiagnostiseres som kreft.

For avkom som skal registreres i Sverige, krever Svenska Kennelklubben at begge foreldrene har offisiell hofteleddsstatus før paring. Kjent status betyr at det finnes et resultat – ikke automatisk at hoftene har grad A eller B. Kontroller derfor selve graden og resultatene hos nære slektninger. ED-røntgen er en viktig kontroll som raseklubben ønsker hos flere hunder, men den er ikke et eget krav for registrering av valper etter reglene fra 2026.

Øyelysing er heller ikke et formelt krav fra Svenska Kennelklubben for rasen. Den gjeldende anbefalingen fra den svenske Flatcoated Retrieverklubben er at avlshunder har en øyelysingsattest som er høyst to år gammel ved paring. Klubben anbefaler også gonioskopi når det er mulig, og at en kjent grad av pektinatligamentdysplasi, PLD, ikke dobles i en kombinasjon. Be om å få se dato, diagnoser og hele resultatet – ordet «øyetestet» er ikke nok.

Renal dysplasi, RD, forekommer i få, men alvorlige tilfeller. Det finnes ingen validert DNA-test for RD hos Flat coated retriever, så et kommersielt testresultat skal ikke brukes som bevis på at en hund eller kombinasjon er fri. Kjent diagnose hos nære slektninger og oppdretterens åpenhet er mer relevant.

## Historie og opprinnelse

Flat coated retriever ble utviklet i Storbritannia som en apporterende fuglehund for arbeid etter skuddet. Oppgaven var å søke etter og hente skutt fugl og småvilt på land og i vann, noe som forklarer rasens kombinasjon av nesearbeid, samarbeidsvilje, bæring og utholdende bevegelse.

FCI anerkjente rasen endelig i 1954 og plasserer den blant retrieverne med arbeidsprøve. Flat coated retriever kom til Sverige på 1960-tallet. Nøyaktige fortellinger om hvilke hundetyper som ble krysset i hvert trinn av utviklingen, varierer mellom historiske kilder. Det sikre og praktisk viktige er at dagens rase fortsatt skal fungere som apportør, ikke bare ha et retrieverlignende utseende.

## Å leve med rasen

Flat coated retriever passer best for noen som vil leve med en aktiv arbeidende retriever og samtidig har tenkt å trene ro. Rasen kan passe for en engasjert førstegangseier, men er ikke automatisk enkel: Størrelse, fart og intense hilsener krever planlegging, og behovet for samarbeid varer hele livet.

Leilighet kan fungere hvis det er enkelt å komme seg ut, hunden får meningsfull aktivitet og man trener på lyder, hilsener i fellesarealer og hvile. En hage erstatter ikke turer eller felles arbeid. Alenetid må bygges gradvis fra korte, trygge stunder; en liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer i hva de mestrer. Hvis arbeidsdagen jevnlig innebærer langt fravær, må en fungerende plan for selskap og lufting være klar før kjøpet.

Før du velger valp, bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hva brukes foreldrene til, og hvordan fungerer de under aktivitet, håndtering og hvile?
- Hvilken offisiell HD-grad har hver av foreldrene, og finnes det ED-resultater og leddhistorikk hos nære slektninger?
- Når ble siste øyelysing gjort, hva viste hele attesten, og finnes det resultater fra gonioskopi?
- Hvor gamle ble nære slektninger, hva døde de av, og hvilke svulstdiagnoser eller RD-tilfeller er kjent?
- Hvordan følger oppdretteren helsen, mentaliteten og arbeidsevnen i tidligere kull over tid?

Det rette hjemmet får en arbeidsvillig, sosial og allsidig hund. En feil match oppstår ofte når det vennlige raseidealet tolkes som at hunden på egen hånd vil mestre barn, andre dyr, lange dager alene og et liv uten reelle oppgaver.

Flat coated retriever

The Flatcoated Retriever Society of Great Britain

The Swedish Kennel Club (Svenska Kennelklubben)

The Norwegian Kennel Club (Norsk Kennel Klub)

The Danish Kennel Club (Dansk Kennel Klub)

Flat coated retriever er en middels stor, atletisk jakthund med glatt, sort eller leverfarget pels og et vennlig, valpeaktig vesen. Den er energisk, menneskeorientert og svært lærevillig, og trenger rikelig med mosjon, positiv trening, tett familieliv og oppfølging av helsen.

Monica Nilsen driver oppdrett av rasen Flat coated retriever og holder til i Råde i Norge. Oppdrettet har vært drevet under Allizto-navnet minst siden 2015. Viltspor har vært en del av oppdrettets engasjement.

Monica Nilsen

Engelsk setter

Elegant, middels stor stående fuglehund med silkeaktig belton‑pels og behåret hale. Mild, hengiven og svært menneskeorientert, passer den godt for aktive familier som liker lange daglige turer. Den er følsom for hardhendt behandling og responderer best på vennlig, konsekvent trening og jevnlig pelsstell.

Terje Jostein Grav driver oppdrett av rasen Engelsk setter og holder til i Hobøl i Norge.

Terje Jostein Grav

## Kortfakta

Dvergschnauzer er en liten, men robust tysk hunderase med tydelig vaktinstinkt, stor arbeidslyst og en pels som må trimmes. Den er den minste av schnauzerrasene, men ikke bare en mindre utgave av schnauzeren. Dvergschnauzer er en egen rase som ble utviklet for gårdsarbeid i et lite og hendig format.

- **Mankehøyde:** 30–35 cm for både hannhunder og tisper
- **Vekt:** 4–8 kg ifølge rasestandarden
- **Opprinnelsesland:** Tyskland
- **Opprinnelig oppgave:** rottefanger og gårdshund
- **Pels:** stri dekkpels med tett underull
- **Farger:** svart, pepper og salt, svart og sølv samt hvit
- **Typiske trekk:** årvåken, utholdende, nysgjerrig og ofte rask til å varsle

Dvergschnauzer passer best for den som vil trene og aktivisere hunden hver dag, og som aksepterer regelmessig pelsstell. Den hendige størrelsen gjør hunden enkel å ta med, men hverdagen krever likevel tydelige rutiner.

## Utseende og pels

Dvergschnauzer skal være kompakt, kraftig og omtrent like lang som den er høy. Skjegget, de buskete øyenbrynene og den strie pelsen gir det velkjente schnauzerpreget. Rasestandarden oppgir samme høyde- og vektspenn for begge kjønn, men hvor en voksen hund ligger innenfor spennene, avhenger blant annet av kroppsbygning og hold.

Pelsen består av tett underull og hard, tilliggende dekkpels. De fire godkjente fargene er helsvart, pepper og salt, svart og sølv samt helhvit. Fargen sier ikke noe om hundens temperament eller hvor godt den passer i et bestemt hjem.

Den strie pelsen må trimmes. Det betyr at modne, døde dekkhår plukkes ut. Svenska Kennelklubben anbefaler trimming minst fire ganger i året og gjennomgang av underullen omtrent hver uke. Hvor ofte den enkelte hunden trenger en full trimming, avhenger av pelskvalitet, vekst og hvor kort pelsen skal holdes. Skjegg, beinpels og mykere partier må kjemmes slik at smuss og floker ikke blir sittende.

Klipping kan passe for en hund som har blitt øm eller har vanskelig for å stå gjennom en trimmeøkt, men metoden endrer pelsstrukturen. Når dekkhårene klippes av i stedet for å plukkes ut, blir pelsen ofte mykere og mer ullen. Spør derfor oppdretteren eller en erfaren hundefrisør hvordan pelsen tidligere har blitt stelt, før du velger metode.

En riktig stelt stri pels røyter vanligvis svært lite, men det gjør ikke dvergschnauzeren allergifri. Lite røyting sier ikke hvordan en person med allergi vil reagere, og ingen hunderase kan garanteres å fungere for alle. Hvis noen i familien har allergi, bør dere snakke med helsepersonell, møte hunder under kontrollerte forhold og ha en plan før kjøpet.

## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og utholdende. Den legger raskt merke til lyder, bevegelser og mennesker i nærheten, og kan derfor være en effektiv liten varslingshund. Den samme årvåkenheten kan føre til gjentatt bjeffing ved døren, i oppgangen eller utenfor vinduet hvis hunden ikke får hjelp til å finne roen.

Raseegenskaper beskriver en tendens, ikke hvert individ. De svenske mentalbeskrivelsene kommer fra en for liten andel av oppdretterne til å gi et sikkert bilde av alle dvergschnauzere. Forskjellene mellom familier og individer kan være store. Se derfor på hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer i hverdagen. En trygg hund bør kunne hente seg inn etter en overraskelse og slappe av når det ikke skjer noe.

Dvergschnauzere lærer ofte raskt og kan være morsomme å samarbeide med. Eieren må likevel vise tydelig hvilken atferd som lønner seg. Harde korrigeringer kan øke stress og bjeffing. Med rolig, belønningsbasert trening blir det enklere å lære hunden hva den skal gjøre i stedet.

## Trening og mosjon

Dvergschnauzer trenger fysisk aktivitet og oppgaver for nese og hode hver dag. Det finnes ingen nyttig regel om et bestemt antall minutter som passer alle. En frisk, ung voksen hund kan gjerne bli med på lange turer og hundesport, mens en valp, eldre hund eller hund med sykdom trenger en annen belastning.

Varier turer i forskjellige miljøer med korte treningsøkter, søksoppgaver og tid til å undersøke i eget tempo. Rallylydighet, nosework, triksetrening og agility er aktiviteter der rasens hurtighet og samarbeidsvilje kan komme til sin rett. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag. Et bedre tegn er at den kan være aktiv ute og deretter finne roen hjemme.

Begynn tidlig med hverdagsferdigheter: kontakt, innkalling, gå pent i bånd, håndtering av poter og skjegg og ro på en fast plass. Tren på varslingen før den blir en vane. Belønn hunden når den registrerer en lyd og deretter vender oppmerksomheten mot deg, og lær inn en enkel rutine for ringeklokke og besøk. Begrens utsikten hvis hunden stadig øver på å bjeffe ved vinduet. Endre én ting om gangen, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er rolig.

Bakgrunnen som rottefanger gjør at enkelte individer gjerne jager små dyr som beveger seg raskt. En sikker innkalling og bånd der vilt kan dukke opp, er derfor fornuftig selv om jaktinteressen varierer.

## Helse

Dvergschnauzer beskrives generelt som en robust rase, men urinstein og øyesykdommer er to dokumenterte områder det er viktig å kjenne til. Svenska Kennelklubben oppgir at urinstein forekommer hos litt over fem prosent av rasen. Raseklubbens helsearbeid følger også blant annet progressiv retinal atrofi, PRA, og grå stær.

Rasen har dessuten en kjent tendens til forhøyede triglyserider i blodet. Det betyr ikke at alle dvergschnauzere blir syke, og en forhøyet verdi forklarer ikke automatisk mageproblemer eller bukspyttkjertelbetennelse. Tilbakevendende oppkast, diaré, magesmerter, urinproblemer eller endret syn bør vurderes av veterinær. Veterinæren avgjør om for eksempel urinprøve, øyeundersøkelse eller en fastende blodprøve er relevant.

Før du kjøper valp, bør du be oppdretteren vise faktiske helseopplysninger, ikke bare si at linjen er frisk. Kontroller foreldrenes registrerte resultater fra øyeundersøkelser, og spør om urinstein, tilbakevendende mageproblemer og øyesykdom hos nære slektninger. Raseklubben publiserer DNA-resultater for flere tilstander det finnes tester for, men en DNA-pakke er ikke en generell friskmelding og dekker ikke alle former for PRA. Spør hvilke tester som er utført, hva resultatene betyr for akkurat denne kombinasjonen, og hvilke gjeldende anbefalinger oppdretteren følger.

Små hunder trenger også regelmessig tannstell. Venn valpen til tannpuss, og følg med i munnen slik at dårlig ånde, ømhet eller vansker med å tygge oppdages tidlig.

## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzer ble utviklet i Tyskland rundt forrige århundreskifte. I området rundt Frankfurt am Main fantes det en liten, schnauzerlignende hund som ble kalt strihåret dvergpinscher. Svenska Kennelklubben beskriver hvordan små schnauzere og dvergpinschere ble brukt da rasen tok form gjennom mer planlagt avl.

Den lille gårdshunden skulle holde rotter unna og samtidig varsle om det som skjedde rundt gård og stall. Det historiske arbeidet bidrar til å forklare dagens kombinasjon av hurtighet, årvåkenhet og interesse for små bevegelser. I dag er dvergschnauzer en selskapshund, men den har fortsatt godt av å bruke både kropp og hode.

## Å leve med rasen

Dvergschnauzer kan bo i leilighet, men en liten hund er ikke automatisk enkel å ha tett på naboene. Vurder om du kan håndtere lyder ved dør og vindu, sørge for flere lufteturer og gi hunden daglig aktivitet. Evnen til å slappe av inne er ofte viktigere enn størrelsen på boligen.

Rasen kan fungere fint med barn når en voksen hjelper både barnet og hunden med å omgås rolig. Små barn og hunder skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Det er de voksne som har ansvaret for turer, trening og pelsstell, selv om barna gjerne vil hjelpe til.

Om hunden kan bo med katt, avhenger mer av individene, tidligere erfaringer og introduksjonen enn av rasenavnet. La de første møtene være rolige, skill dyrene med en grind ved behov, og sørg for at katten har rømningsveier. Gnagere og andre smådyr bør holdes trygt atskilt. Den dokumenterte bakgrunnen som rottefanger gjør det uklokt å gå ut fra at jaktinteressen mangler.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hva de klarer uten å bli urolige. Begynn med svært korte, udramatiske stunder når hunden er trygg, og øk tiden bare så lenge den forblir rolig. Planlegg hverdagen etter individet i stedet for å anta at en bestemt rase kan være alene et fast antall timer.

Velg dvergschnauzer hvis du liker en observant, aktiv hund og vil bruke tid på trening og trimming. Velg en annen rase hvis du ønsker minimalt pelsstell, en hund som sjelden varsler, eller en sikker løsning når det gjelder allergi og smådyr.

Dvergschnauzer

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

Nina-Helene Gundersen driver oppdrett av rasen Dvergschnauzer og holder til i Vollen i Norge. Oppdrettet omfatter sorte dvergschnauzere. Utstillinger har vært en del av aktiviteten fra minst 2023 til 2025.

Nina-Helene Gundersen

## Kortfakta

Cocker spaniel er en britisk støtende og apporterende fuglehund som også passer som aktiv selskapshund. Rasen er gjerne glad, sosial og samarbeidsvillig, men jaktlyst, aktivitetsnivå og evne til å finne ro varierer mellom individer og avlslinjer. Det viktigste valget er derfor ikke bare rase, men også hvilken oppdretter og linje som passer hverdagen din.

- **Størrelse:** hannhunder er vanligvis omkring 39–41 cm i mankehøyde og tisper 38–39 cm. Vekten ligger ofte rundt 13–15 kg.
- **Aktivitetsnivå:** høyt. Rasen trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, trening og tid til å roe ned hver dag.
- **Pelsstell:** pelsen må gres og børstes grundig gjennom hver uke. Trimming omtrent annenhver måned er et nyttig utgangspunkt, men behovet avhenger av pelsen, hverdagen og hvordan den holdes.
- **Forventet levealder:** omkring 11–15 år er et bredt anslag, ikke en garanti for den enkelte hunden.
- **Passer best for:** en eier som vil gjøre ting sammen med hunden, og som har tid til både trening og regelmessig pelsstell.

Noen hunder avles først og fremst for jakt, mens andre hovedsakelig avles med rasestandarden og andre egenskaper for øye. Forskjellen kan merkes på arbeidsmåte, kroppsbygning og pels, men typen alene avgjør ikke hvordan en hund blir. Fortell oppdretteren hvordan du lever, spør hva foreldrene brukes til, og møt gjerne voksne slektninger før du velger valp.

## Utseende og pels

Cocker spaniel er en kompakt, robust og velbalansert hund med lange, lavt ansatte ører og et våkent uttrykk. Pelsen skal være glatt og silkeaktig, med lengre beheng blant annet på ører, bryst, buk og ben. Rasen finnes i mange godkjente farger, både ensfarget og i ulike flerfargede eller skimlete kombinasjoner.

Mankehøyden er omtrent 39–41 cm for hannhunder og 38–39 cm for tisper. En voksen hund veier ofte omkring 13–15 kg. Målene beskriver det som er typisk for rasen, men sier ikke noe sikkert om valpens fremtidige aktivitetsnivå eller om et bestemt individ passer i hjemmet ditt.

Pelsstellet er en reell del av hverdagen. Gre helt ned til huden minst én gang i uken, og vær særlig nøye der floker lett oppstår, for eksempel bak ørene, i armhulene og i behenget på ben og poter. Regelmessige bad og grundig tørking kan gjøre pelsen enklere å holde i orden. Mange trenger hjelp av en dyktig hundefrisør omtrent annenhver måned. En hund med rik utstillingspels kan kreve mer arbeid, mens en kortere eller mer praktisk klipp kan stelles annerledes.

Kontroller samtidig ører, hud, klør og poter. Vond lukt, rødhet, utflod, kløe eller gjentatt risting på hodet er tegn du skal reagere på, ikke noe som bør skjules med en fast renserutine. Be oppdretteren eller en erfaren hundefrisør vise deg hvordan pelsen rundt poter og ører holdes velstelt uten å irritere huden eller øregangen.

## Temperament og personlighet

En cocker spaniel skal være vennlig, hengiven, livlig og nysgjerrig, og mange liker å samarbeide tett med eieren sin. Det gjør rasen morsom å trene og lett å engasjere i felles aktiviteter. Samtidig kan den handle selvstendig når en lukt eller bevegelse blir mer interessant enn føreren. Vennlighet i rasebeskrivelsen er derfor en ønsket egenskap, ikke et løfte om at alle hunder automatisk fungerer i alle miljøer.

Forskjellen mellom jaktavlet og mer utstillingsrettet cocker er viktig, men bør ikke overdrives. Jaktavlede hunder avles med tydelig vekt på arbeid i terrenget. Hunder som hovedsakelig avles mot rasestandarden, kan likevel ha tydelige jaktegenskaper og stort aktivitetsbehov. Hvis du vil jakte, bør du velge dokumenterte brukslinjer. Hvis du først og fremst ønsker en selskapshund, må du fortsatt regne med en aktiv hund og spørre hvordan foreldrene og voksne slektninger fungerer i en vanlig hverdag.

BPH-resultater kan blant annet gi mer informasjon om hunders reaksjoner på mennesker, lek, overraskelser og ulike underlag. BPH er en svensk beskrivelse av atferd i en bestemt situasjon, ikke en prøve der hunden blir godkjent eller underkjent, og den fanger ikke opp alle egenskaper som trengs i jakt. Se resultatet som én del av helheten sammen med oppdretterens mål, foreldrenes hverdagsatferd og eventuelle jakt- eller bruksmeritter.

## Trening og mosjon

Cocker spaniel trenger fysisk aktivitet og mental trening hver dag, men ett fast antall minutter passer ikke for alle hunder. Alder, helse, avlslinje, intensitet og mulighet for restitusjon påvirker behovet. En god hverdag inneholder turer i varierte omgivelser, nese- og søksarbeid, apportering eller andre samarbeidsøvelser, samt trening på å hvile når ingenting skjer.

Rasens bakgrunn gjør aktiviteter der hunden får søke, finne og samarbeide, spesielt naturlige. Blodspor, spanielarbeid, apportering, nosework, lydighet og agility er eksempler, men enkle hverdagsøvelser fungerer også: å lete etter en gjenstand, følge et kort spor eller hente inn en leke på signal. En jaktavlet cocker kan trenge mer målrettet arbeid enn en vanlig tur gir. Mye aktivitet i høyt tempo uten planlagt restitusjon skaper derimot ikke automatisk en rolig hund.

Begynn tidlig med innkalling, kontakt og impulskontroll. Tren først der forstyrrelsene er små, og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Bruk langline der jaktinteressen kan ta over. Belønningsbasert, tydelig og kort trening passer som regel en rask og engasjert cocker bedre enn harde korrigeringer eller lange, ensformige økter. Bruk også tid på håndtering av ører, poter og pels, slik at det regelmessige stellet blir trygt for både hund og menneske.

## Helse

En cocker spaniel kan leve et langt og aktivt liv, men helse bør vurderes ut fra resultater som kan kontrolleres – ikke bare ut fra at en oppdretter sier at linjen er frisk. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha kjent HD-status. Be om foreldrenes registrerte navn eller registreringsnumre, og kontroller resultatene deres i Svenska Kennelklubbens Avelsdata eller Hunddata.

De gjeldende reglene for valpeformidling i den svenske raseklubben Cocker Spanielklubben gir valpekjøperen en konkret svensk sjekkliste, men reglene er frivillige. Resultatene skal være kjent før paring. Begge foreldrene skal ha HD-resultat A, B eller C. Hvis en hund har C, anbefales det at foreldrenes gjennomsnittlige HD-indeks ved paring er over 100. Øyeattesten skal være høyst to år gammel ved paring, og minst én av foreldrene skal være DNA-testet fri eller hereditært fri for familiær nefropati, FN. Dette er raseklubbens vilkår for formidling, ikke en garanti for at valpen aldri blir syk.

Ikke spør bare om «alle testene er tatt». Be om å få se nøyaktig resultat, dato og identitet for begge foreldrene. FN og renal dysplasi, RD, er ulike nyresykdommer. Et DNA-resultat for FN utelukker derfor ikke alle nyreproblemer. En DNA-test for prcd-PRA viser status for én bestemt arvelig variant, mens en øyeundersøkelse kan avdekke kliniske forandringer og andre øyediagnoser. Testene utfyller hverandre, men svarer ikke på det samme spørsmålet.

Lange ører og rikelig beheng gjør ørekontroll til en praktisk rutine. Hold ørene tørre etter bad og svømming, og kontakt veterinær ved smerte, lukt, rødhet, utflod eller tilbakevendende kløe. Unngå å behandle hunden på egen hånd bare fordi rasen ofte forbindes med øreproblemer.

## Historie og opprinnelse

Cocker spaniel kommer fra Storbritannia og ble utviklet for å støte og apportere fugl i nært samarbeid med jegeren. Rasen ble anerkjent som atskilt fra field spaniel og springer spaniel kort tid etter at den engelske kennelklubben ble grunnlagt i 1873. Det eldre navnet «cocking spaniel» knyttes til arbeidet med rugde, som heter *woodcock* på engelsk.

Ulike avlsretninger har blitt tydeligere over tid. Jaktavlede hunder er selektert for egenskaper som søk, fart, arbeidslyst og førbarhet i terrenget, mens annen avl i større grad tar utgangspunkt i rasestandarden. Begge tilhører samme rase, men forskjellen forklarer hvorfor to cocker spanieler kan kreve ganske ulik hverdag. Engelsk cocker spaniel må heller ikke forveksles med amerikansk cocker spaniel, som er en egen rase.

## Å leve med rasen

Cocker spaniel kan fungere i en barnefamilie, leilighet eller et hjem med andre dyr, men ingen av delene følger automatisk av rasenavnet. Det avgjørende er individets egenskaper, tidlig trening, hverdagens rutiner og hvordan de voksne tar ansvar.

En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn. Barn må lære ikke å forstyrre hunden når den spiser eller hviler, trekker seg unna eller viser at den vil være i fred. Hunden trenger en trygg hvileplass som barna respekterer. Møt foreldredyrene hvis det er mulig, og spør oppdretteren hvordan de reagerer på håndtering, lyder, besøkende og barn, i stedet for å slå deg til ro med merkelappen «familiehund».

Rasen kan ofte leve med andre hunder, men en katt eller et mindre dyr kan utløse jaktinteresse. Ved en introduksjon bør dyrene først få venne seg til hverandres lukt og deretter møtes under kontroll, med avstand, skillegrind eller bånd. Katten må alltid ha en trygg fluktvei, og hunden skal ikke få øve på å jage. Ikke la dem være alene sammen før samspillet er stabilt.

En leilighet er ikke et problem i seg selv hvis hunden får nok aktivitet ute og kan roe seg inne. I en bygning der lyder lett høres, må du i tillegg forebygge bjeffing ved lyder og forventning gjennom rolige rutiner og trening på lyder i oppgangen. En hage erstatter ikke turer, nesearbeid eller felles trening.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp kan ikke være alene i starten. Begynn med svært korte stunder når den er trygg, og øk bare så lenge den forblir rolig. Det finnes ingen bestemt tidsgrense som alle cocker spanieler mestrer. Planlegg hundepass eller en annen løsning hvis hverdagen regelmessig krever mer alenetid enn akkurat din hund håndterer godt.

Før kjøp bør du derfor kontrollere tre ting: hva oppdretteren faktisk prioriterer i avlen, hvordan foreldre og voksne slektninger fungerer, og hvilke registrerte helseresultater som finnes. Når linje, aktivitetsbehov og pelsstell passer husholdningen, har du de beste forutsetningene for det rasen er avlet for – en glad hund som vil arbeide tett sammen med eieren sin.

Cocker spaniel

Svenska Spaniel och Retrieverklubben - SSRK (Sweden)

Dansk Spaniel Klub (Denmark)

American Kennel Club (Provides UK information)

Fédération Cynologique Internationale (FCI), Belgium

Glad, middels stor fuglehund med kraftig bygning, mykt uttrykk og lange, silkemyke ører. Avlet for jakt på rugde, den elsker å snuse, lete og være med på familiens aktiviteter. Følsom og menneskeorientert, den trenger daglig mosjon, mental stimulering og jevnlig pelsstell for å holde seg sunn og fornøyd.

Unni Marie Amundsen driver oppdrett av rasen Cocker spaniel og holder til i Skjeberg i Norge.

Unni Marie Amundsen

## Kortfakta

Boxer er en sosial, energisk og fysisk sterk brukshund som trives best når den får være en aktiv del av familiens hverdag. Rasen passer for deg som ønsker å bruke tid på felles mosjon, trening og lek hver dag, og som setter pris på en uttrykksfull hund med stort behov for nærhet og mye initiativ.

- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Bruksområde:** Bruks-, selskaps- og vakthund
- **Størrelse:** hannhunder 57–63 cm og rundt 30 kg; tisper 53–59 cm og rundt 25 kg
- **Pels:** svært kort, gul eller tigret med svart maske; hvite tegninger kan forekomme
- **Aktivitetsnivå:** høyt, med behov for både fysisk mosjon og meningsfulle oppgaver
- **Levetid:** omtrent 9–11 år er en grov pekepinn

Det viktigste er ikke om du liker utseendet til boxeren, men om du ønsker å leve med en livlig og kraftig hund som trenger veiledning. I en aktiv hverdag kan boxeren bli en nær, leken og arbeidsvillig følgesvenn. Den passer dårligere for den som ønsker en lite aktiv og selvstendig hund.

## Utseende og pels

Boxeren er en mellomstor, kompakt hund med kvadratisk kroppsform, kraftig benbygning og tydelig muskulatur. Den skal se atletisk ut uten å virke tung eller klumpete. Hodet er rasetypisk med et bredt snuteparti, svart maske og naturlig underbitt. Snuten er kort, men proporsjonene skal være balanserte og neseborene åpne; et ekstremt kort snuteparti er ikke målet.

Hannhunder er vanligvis 57–63 cm i mankehøyde og veier rundt 30 kg. Tisper er 53–59 cm og veier rundt 25 kg. Det er en stor nok hund til at trekking i båndet, hopping og ivrige hilsener blir vanskelige å håndtere hvis treningen utsettes.

Pelsen er kort, hard, blank og ligger tett inntil kroppen. Grunnfargen er gul i ulike nyanser eller tigret, alltid med svart maske. Mindre hvite tegninger kan forekomme. Helt eller overveiende hvite hunder finnes, men hvit er ikke en godkjent farge i rasestandarden. Når du velger hund, er helse og temperament viktigere enn tegningene.

Pelsstellet er enkelt. Børst i perioder med mer røyting, bad ved behov og tørk potene etter våte turer. Den korte pelsen gjør det lett å se huden, så se etter rødhet, kløe, sår og nye kuler. Kontroller også ører, klør og tenner regelmessig. Klørne skal klippes når de blir for lange, og vedvarende hud- eller øreplager bør vurderes av veterinær.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk boxer er sosial, våken, nysgjerrig og leken. Den søker gjerne kontakt og vil være der familien er, samtidig som den har årvåkenheten og selvsikkerheten som hører til en brukshund. Mange beholder en ungdommelig og fysisk lekestil langt inn i voksen alder.

Boxeren kan fungere svært godt i en aktiv barnefamilie, men «god med barn» er aldri en garanti for en enkelt hund. Rasen er sterk, rask og ofte voldsom når den blir glad. Små barn kan veltes ved et uhell, og lek mellom hund og barn skal alltid overvåkes av en voksen. Tren tidlig på rolige hilsener, å gå til plassen sin og å kunne avslutte lek.

Forholdet til andre hunder varierer. Svenska Kennelklubben påpeker at aggresjon mot andre hunder forekommer i rasen, og hundemøter er en utfordring i hverdagen for noen boxereiere. Det betyr ikke at boxere generelt er usosiale. Det betyr at kontrollert sosial trening, båndhåndtering og evnen til å velge bort andre hunder må tas på alvor. Velg lekekamerater etter individ og lekestil; boxerens fysiske lek kan bli for intens for små eller forsiktige hunder.

Noen boxere er åpne overfor fremmede, mens andre er mer tilbakeholdne. Tidlig og gjennomtenkt miljøtrening gir hunden erfaring med mennesker, steder, underlag og hverdagslyder uten at hvert møte må bli en hilsen. Målet er en trygg hund som kan være nøytral når situasjonen krever det.

## Trening og mosjon

Boxeren trenger å bevege seg og bruke hodet hver dag. Korte lufteturer alene er ikke nok for en frisk voksen hund, men det samme tidsmålet passer ikke for alle. Alder, kondisjon, temperatur, pust og helse skal styre belastningen. En god uke inneholder en blanding av turer i varierte omgivelser, fri bevegelse på et trygt område, lek og oppgaver som spor, søk, lydighet eller andre hundesporter.

Bruk belønningsbaserte metoder. Belønn atferden du ønsker å se mer av med mat, lek eller sosial kontakt, og legg opp øvelsen slik at hunden kan lykkes. Harde eller skremmende metoder er unødvendige. Korte, fokuserte økter fungerer ofte godt for en livlig hund, men variasjon og en tydelig hverdagsrutine er viktigst.

Prioriter ferdigheter som gjør en sterk hund enkel å leve med:

- gå i bånd uten å trekke
- komme på innkalling og kunne avbryte lek
- passere hunder og mennesker med oppmerksomhet på føreren
- hilse med alle fire poter på bakken
- slippe eller la ting ligge og vente ved dører
- veksle mellom aktivitet og ro på en fast plass

Å gå pent i bånd, innkalling, hundemøter og ivrige hilsener gikk igjen som utfordringer i Svenska Boxerklubbens eierundersøkelse fra 2025. Et valpe- eller unghundkurs kan derfor gi praktisk hjelp tidlig. Tilpass mosjonen mens hunden vokser, og øk varighet og intensitet gradvis i stedet for å gjøre unghunden til løpe- eller sykkelpartner med en gang.

## Helse

Når du velger boxer og oppdretter, må du undersøke helsen grundig. I rasen forekommer blant annet hofteleddsdysplasi, spondylose, renal dysplasi, kneproblemer hos eldre hunder samt hudplager og allergier. Hjertesykdom og tumorsykdommer er også viktige områder i rasens avlsarbeid. En svensk studie av forsikrede hunder fant dessuten en tydelig forhøyet risiko for mastcelletumor hos boxer.

Boxeren er kortsnutet, men ikke alle boxere har luftveissykdommen BOAS. Tydelige pustelyder, anstrengt pust, dårlig restitusjon eller varmeintoleranse bør likevel ikke regnes som normal variasjon i rasen. Rasen omfattes av særskilte utstillingsanvisninger som retter oppmerksomheten mot pust, snutelengde og hud. Siden mai 2026 kan boxer også ta den standardiserte pustetesten RFG-S i Sverige. Testen kan gi mer informasjon om hundens pust, men er ikke et generelt obligatorisk avlskrav for boxer.

Be oppdretteren forklare resultatene, ikke bare si at foreldrene er «testet»:

- Kontroller foreldrenes offisielle HD-resultater, og spør hvordan den planlagte kombinasjonens HD-indeks ser ut. Svenska Boxerklubbens strategi viser til Svenska Kennelklubbens anbefaling om at kullets beregnede indeks bør være over 100.
- Se foreldrenes MH-resultater, og spør hvordan nære slektninger fungerer i hverdagen.
- Spør etter hjerteundersøkelse. Raseklubben anbefaler auskultasjon utført av spesialist eller doppler/ultralyd på begge foreldredyrene.
- Spør etter spondyloserøntgen tatt etter 24 måneders alder, slik raseklubben anbefaler.
- Spør om RFG-S er gjennomført, og lytt selv til hundenes pust i hvile og etter lett aktivitet.
- Be oppdretteren fortelle om kreft, nyresykdom, hudproblemer, knær og levetid hos nære slektninger.

Hold hunden slank og bygg opp kondisjonen gradvis. Oppsøk veterinær ved tilbakevendende kløe, uvanlig sterk tørste eller urinering, nye eller forandrede kuler og tydelige pustevansker. Tidlige undersøkelser kan ikke fjerne den genetiske risikoen, men de gir bedre mulighet til å oppdage problemer raskt.

## Historie og opprinnelse

Boxeren ble utviklet i Tyskland fra lokale hundetyper på 1800-tallet. Den nærmeste dokumenterte forløperen er Brabanter Bullenbeisser, en tysk bulldoggtype som arbeidet sammen med jegere. Hundens oppgave var å gripe og holde fast vilt som var drevet frem, til jegeren kom, noe som forklarer betydningen av det brede snutepartiet og de kraftige kjevene.

Den moderne boxeren ble en allsidig bruks-, vakt- og selskapshund. Den første rasestandarden ble utgitt i 1902. Opprinnelsen til navnet boxer er derimot ikke sikkert fastslått, så forklaringen om at navnet kommer av hvordan hunden bruker forlabbene i lek, bør betraktes som en fortelling og ikke som et dokumentert faktum.

Rasens bakgrunn merkes fortsatt i arbeidslyst, årvåkenhet og vilje til å samarbeide. En moderne boxer trenger ikke å trene en bestemt gren, men har godt av å løse oppgaver sammen med føreren regelmessig.

## Å leve med rasen

Boxeren kan bo i leilighet, rekkehus eller enebolig; planen for hverdagen er viktigere enn gulvarealet. En hage er praktisk, men erstatter ikke turer, trening og varierte omgivelser. Inne må hunden lære å slappe av. Ellers kan familien få en stor og oppjaget hund som stadig finner på egne aktiviteter.

Alenetid må trenes gradvis. Svenska Kennelklubben nevner at noen boxere har vanskelig for å være alene, så planlegg hundepass eller annen hjelp hvis arbeidsdagene er lange. Jordbruksverkets generelle råd er at voksne hunder bør luftes minst hver sjette time på dagtid; valper og eldre hunder trenger å komme ut oftere. Seks timer er tidsintervallet i rådet, ikke et løfte om at alle boxere har det bra alene så lenge.

Planlegg også etter været. Boxerens korte pels gir begrenset beskyttelse i kulde, mens den korte snuten krever ekstra oppmerksomhet i varme. Hunder med BOAS kan ha vanskeligere for å regulere kroppstemperaturen. Legg derfor tyngre aktivitet til kjøligere tider på varme dager, sørg for vann og skygge, og avbryt hvis pusten eller restitusjonen avviker fra det normale. I kulde bør du se på hvordan hunden beveger seg, om pelsen er våt og om den viser ubehag når du vurderer om den trenger dekken.

Boxeren passer best når familien kan svare ja på fire spørsmål: Vil vi aktivisere hunden hver dag? Kan vi trene ro og hverdagslydighet konsekvent? Har vi en holdbar løsning for alenetid? Er vi klare til å undersøke helse og pust like nøye som temperament og utseende? Hvis svaret er ja, kan rasens energi, humor og sterke kontaktbehov bli dens største styrker i hverdagen.

Boxer

The Boxer Club UK

Boxer Klub e.V. Germany

Svenska Boxerklubben (Swedish Boxer Club)

Boxer er en middels stor, atletisk hund med kort pels og et uttrykksfullt, bredt hode. Den er livlig, leken og svært menneskekjær, knytter sterke bånd til familien og er ofte mild mot barn. Energisk og beskyttende trenger den jevnlig trening, daglig mosjon og mental stimulering.

Dragana Duric Hansen driver oppdrett av rasen Boxer og holder til i Askim i Norge.

Dragana Duric Hansen

## Kortfakta

Bichon havanais er en liten FCI-godkjent selskapshund i gruppe 9. FCI oppgir Cuba som opprinnelsesland og beskriver hvordan hundetypen kom dit fra det vestlige middelhavsområdet. Rasestandarden angir en mankehøyde på 23–27 centimeter, med to centimeters toleranse i begge retninger, men ikke noe offisielt vektintervall. Vurder derfor forventet voksenstørrelse ut fra høyde, kroppsbygning, hold og foreldrene fremfor et lovet antall kilo.

Standardens ideal er en oppmerksom, hengiven, glad, vennlig og leken hund. Det er et avlsmål, ikke en garanti for hvordan hvert individ fungerer med barn, fremmede mennesker eller andre dyr. Svenske BPH-data viser tvert imot tydelig atferdsvariasjon innen rasen.

Den lange pelsen er rasens største oppgave i hverdagen. Den må kjemmes helt ned til huden og kan kreve hyppig stell, særlig under overgangen fra valpe- til voksenpels. Lite eller ingen underull gjør ikke Bichon havanais allergifri; allergener fra hunden finnes blant annet i hudpartikler og spytt og varierer mellom individer.

## Utseende og pels

Bichon havanais skal være liten, lavbeint og robust uten å bli tung eller hemmet. Kroppslengden skal forholde seg til mankehøyden omtrent som 4:3. Frambeina skal være rette og parallelle, og bevegelsene lette, spenstige og rettet fremover. Når du vurderer en hund, bør du se fri bevegelse uten tydelig halthet, skjev belastning eller frambein som bøyer seg kraftig utover. Den rikelige pelsen må ikke skjule dårlig funksjon.

Rasestandarden angir 23–27 centimeters mankehøyde. Den oppgitte toleransen utvider det tillatte intervallet til 21–29 centimeter. Standarden angir ingen idealvekt. To hunder med samme høyde kan derfor veie forskjellig på grunn av benstamme, muskelmasse og hold. En hund nær en av yttergrensene er ikke automatisk bedre eller dårligere, men den svenske avlsstrategien beskriver en utvikling mot større og tyngre hunder og understreker at rasen skal beholde sin dverghundkarakter.

Ifølge standarden skal dekkhåret hos en voksen hund være svært langt, omtrent 12–18 centimeter, mykt og rett eller bølget; det kan også danne krøllete lokker. Underullen er svakt utviklet og mangler ofte. Hvitt, fawn, svart, havannabrunt, tobakksbrunt og rødbrunt forekommer, i tillegg til flekker og tantegninger i tillatte farger. Ikke la farge veie tyngre enn helse, mentalitet og god funksjon når du velger valp.

Standarden ønsker pelsen i naturlig stand og tillater ikke at utstillingspelsen klippes til en jevn lengde, med begrensede unntak ved poter, panne og snute. Dette er en regel om rasetypisk utseende, ikke en grunn til å la smertefulle floker sitte. Før en kam gjennom små seksjoner og kontroller spesielt bak ørene, i armhulene, på beina og under sele eller halsbånd. Hvor ofte det trengs, avhenger av pelsens lengde, struktur, fuktighet og hvor lett den floker seg; under pelsbyttet kan daglig gjennomgang være nødvendig.

Venn valpen gradvis til kam, potehåndtering, kloklipp og tannpuss, og ta en pause hvis den blir redd eller stresset. Bad hunden når pelsen trenger rengjøring, og tørk den grundig. Puss tennene daglig med hundetannkrem, siden små hunder oftere får problemer med tannstein og tannløsning.

## Temperament og personlighet

Bichon havanais skal ifølge standarden være oppmerksom, vennlig og leken, men individene møter verden på ulike måter. Standardteksten beskriver et ønsket temperament. Den skal ikke brukes som bevis på at en valp automatisk blir barnevennlig, stille, uredd eller enkel for en førstegangseier.

Svenska Kennelklubbens BPH-analyse fra 2026 omfatter 233 beskrevne bichon havanais. Blant de deltakende hundene var det stor variasjon i hvor intenst de hilste på fremmede, hvor mye de lekte, hvor nysgjerrige de var, og hvordan de reagerte på ustabile underlag. Mange viste liten sosial frykt og truet ikke fremmede, men materialet omfattet bare rundt 1,5 prosent av svenskfødte hunder fra de analyserte fødselsårene. Resultatene beskriver derfor de deltakende hundene, ikke alle bichon havanais.

BPH er en beskrivelse, ikke en prøve som hunden blir godkjent eller underkjent på. Be om å få se hele resultatet til foreldrene og vurder de enkelte reaksjonene. Møt valpens mor i hjemmemiljøet og se om hun kan hilse, velge bort kontakt og hente seg inn etter noe uventet uten langvarig frykt eller stress.

Små barn og hunden trenger tilsyn av en voksen, og hunden trenger et skjermet hvilested. Den lille kroppen kan bli skadet av hardhendt lek selv om hunden selv søker kontakt. Introduksjoner til hunder og katter bør skje gradvis, med avstand, fluktveier og mulighet til å skille dyrene. Tidligere erfaringer og den enkelte hundens sosiale ferdigheter betyr mer enn rasenavnet.

## Trening og mosjon

Bichon havanais trenger daglig bevegelse, mental aktivitet og trening i å finne ro. Det finnes ikke et godt dokumentert antall minutter som passer alle. Tilpass turer, lek og annen belastning til alder, kondisjon, helse, vær og restitusjon.

Rasen ble utviklet for selskap og liker ofte samarbeid. Nesearbeid, triks, hverdagslydighet, rallylydighet og tilpasset agility kan gi god variasjon, men konkurranse er ikke nødvendig. Prioriter innkalling, å gå pent i bånd, vente, slippe gjenstander, la seg undersøke og slappe av mens noe skjer i nærheten. Bruk belønningsbasert trening med tydelige kriterier, og unngå fysisk eller psykisk tvang.

Oppmerksomheten kan vise seg som bjeffing når noen går i trappeoppgangen, eller når hunden forventer aktivitet. Reduser unødvendig vakthold ved vinduer og dører, belønn ro og gi hunden en tydelig alternativ oppgave. Tren også pelsstell og korte stunder alene som egne ferdigheter fra starten. Renslighetstrening bygges med hyppige muligheter til å gå ut, tilsyn og belønning, ikke straff eller en antakelse om at rasen er vanskelig å trene.

## Helse

Den svenske rasspesifikke avlsstrategien beskriver bichon havanais som en relativt frisk rase, men et trygt valpekjøp krever fortsatt kontroll av anbefalinger og faktiske resultater. Gjeldende registreringsregler fra Svenska Kennelklubben har ikke noe rasespesifikt nivå 2- eller 3-krav for patella, øyne eller hjerte hos bichon havanais. Det betyr ikke at undersøkelsene er uviktige. Raseklubbens anbefalinger er mer omfattende og må skilles fra formelle vilkår for å registrere et kull.

Raseklubben anbefaler at avlsdyr patellaundersøkes etter ett års alder og har resultat uten anmerkning. Den anbefaler også øyelysing omtrent årlig fra ett års alder til minst seks år, med et resultat som ikke er eldre enn ett år ved paring, samt hjerteundersøkelse uten anmerkning før paring. Anbefalingene er vilkår for raseklubbens valpeformidling, men er ikke det samme som et SKK-registreringskrav.

Be om hundenes registreringsnumre, og kontroller resultat, dato og faktisk status i SKK Avelsdata. Ordet «helsetestet» er ikke nok. Patellastatus kan registreres fra tolv måneders alder og graderes fra 0, normal, til 3, permanent luksasjon av kneskålen. Selv et godt individuelt resultat bør leses sammen med opplysninger om foreldre, søsken og tidligere avkom, fordi familiebildet gir mer informasjon enn én undersøkelse.

Rette frambein og frie bevegelser er viktig for helsen, ikke bare for utstillingsresultater. Den svenske avlsstrategien fremhever bøyde frambein, enkelte tilfeller av forkortet albuebein, såkalt short ulna, samt ryggsmerter og skiveprolaps. En studie av 355 norske havanais fant en sammenheng mellom en FGF4-variant på kromosom 18 og beinlengde/frambeinsform. Studien viser en sammenheng i den undersøkte populasjonen, men ikke at hver hund med varianten får kliniske problemer, eller at en bestemt DNA-test er et svensk krav.

Se hunden gå og vende, kontroller at den belaster frambeina jevnt, og spør om halthet, smerte, ryggproblemer og operasjoner hos nære slektninger. Spør også om tilbakevendende øyeproblemer, bilyd på hjertet og langvarig kløe eller andre hudproblemer, siden den svenske avlsstrategien tar opp disse områdene. En veterinær skal vurdere symptomer; en oppdretter bør kunne vise hva som faktisk er undersøkt, og hvorfor.

## Historie og opprinnelse

Bichon havanais har en dokumentert forbindelse til både det vestlige middelhavsområdet og Cuba. FCI-standarden beskriver hvordan små selskapshunder utviklet seg langs kysten av Spania og Italia og tidlig ble tatt med til Cuba av italienske sjøkapteiner. Cuba er oppgitt som opprinnelsesland, mens FCI har ansvaret for standarden.

De gamle kubanske blodslinjene forsvant på øya, men etterkommere overlevde i USA og ble brukt til å bygge opp den moderne populasjonen. Den svenske rasspesifikke avlsstrategien beskriver en svært liten grunnleggerpopulasjon, noe som forklarer hvorfor genetisk variasjon og begrenset bruk av enkelte avlsdyr fortsatt er viktige spørsmål. Dette er bedre dokumentert enn påstander om at rasen er Cubas offisielle nasjonalhund eller har et nøyaktig kjent grunnleggingsår.

De første hundene av rasen ble importert og registrert i Sverige i 1988, og de første svenske kullene ble registrert i 1989. Siden da har bichon havanais vokst kraftig i popularitet som selskapshund.

## Å leve med rasen

Bichon havanais kan fungere i mange typer hjem hvis eieren har tid til pelsstell, daglig aktivitet og trening. Leilighet er ikke automatisk et problem, men lyder i trappeoppgangen, avstanden til et lufteområde og muligheten til å trene ro må fungere. En hage erstatter ikke turer, miljøtrening eller selskap.

Alenetid må læres inn gradvis. Begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den kan hvile uten å bjeffe, vandre rundt eller vise andre tegn på stress. En valp kan ikke være alene på samme vilkår som en voksen hund. Planlegg løsningen for arbeidsdager før kjøpet.

Prøv pelsstellet i praksis før du bestemmer deg. Be oppdretteren vise hvordan kammen føres helt ned til huden, hvor lang tid en full gjennomgang tar, og hvordan pelsen endrer seg i unghundperioden. Hvis familien ikke klarer å holde pelsen fri for floker, trenger hunden en annen stelleplan utarbeidet sammen med en kyndig hundefrisør; rasetypisk utseende må aldri gå foran hundens velferd.

Før kjøp bør du møte valpen sammen med moren der hundene bor og kontrollere registreringsnummer, stamtavle og identitet. Sammenlign foreldrenes patella-, øye- og hjerteresultater med raseklubbens gjeldende anbefalinger, og spør om mentalitet, frambein, rygg og hud hos nære slektninger. En svenskfødt valp skal være minst åtte uker ved levering og ha en veterinærattest som da er høyst sju dager gammel.

Det beste valget er ikke automatisk den minste, mest pelsrike eller mest frampå valpen. Velg en hund fra foreldre som beveger seg uhindret, har dokumenterte undersøkelser, henter seg godt inn og kan håndteres rolig. Det sier mer om den framtidige hverdagen enn farge, en markedsført vekt eller merkelapper som «allergivennlig» og «perfekt familiehund».

Bichon havanais

Bichon havanais er Cubas nasjonale selskapshund, en robust og livlig følgesvenn med lang, silkemyk pels som røyter lite. Den er kjærlig og menneskeorientert, og passer godt til både familier, leiligheter og hus. Den trenger jevnlig pelsstell, daglige turer, lek og mental stimulering, og mistrives med å være lenge alene.

Torild Berntsen Sunde driver oppdrett av rasen Bichon havanais og holder til i Moss i Norge. Oppdrettet har en historie som går tilbake til minst 2021. Utstilling har også vært en del av aktiviteten.

Torild Berntsen Sunde

## Kortfakta

Border collie er en britisk gjeterhund for den som ønsker å samarbeide, trene og gi hunden meningsfulle oppgaver gjennom hele livet. Rasen er svært lettlært og utholdende, men nettopp derfor ofte mer krevende enn en hund som først og fremst er avlet for selskap.

- **Hundetype:** renraset gjeterhund, anerkjent av FCI i gruppe 1
- **Størrelse:** mellomstor; idealhøyden for hannhunder er cirka 53 cm, og tisper er vanligvis noe lavere
- **Vekt:** omtrent 12–20 kg, med variasjon etter kjønn og kroppsbygning
- **Forventet levealder:** cirka 10–15 år
- **Pels:** glatt eller middels lang dobbeltpels i mange farger
- **Typiske trekk:** våken, lydhør, reaksjonsrask, intelligent og sterkt motivert for arbeid
- **Passer best for:** en engasjert eier som liker regelmessig trening og kan lære hunden både aktivitet og hvile

Det viktigste før et kjøp er ikke om familien går tur et bestemt antall timer, men om hverdagen gir tid til jevnlig trening og samarbeid. En border collie trenger å bruke hodet, få utløp for gjeterinstinktene under kontrollerte forhold og samtidig lære å roe seg hjemme.

## Utseende og pels

Border collie er en atletisk og velbalansert hund, bygget for smidighet og utholdende arbeid snarere enn for et ensartet utseende. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, og bevegelsene skal være frie, myke og effektive. Rasestandarden angir en idealhøyde på 53 cm for hannhunder og litt lavere for tisper, men rasen varierer tydelig i både størrelse og kroppsbygning.

Standarden beskriver to pelsvarianter: glatt og middels lang. Begge har tett dekkpels og myk, tett underull som gir beskyttelse mot været. Den middels lange pelsen danner mer krage, bukser og fane på halen, mens den glatte ligger nærmere kroppen. Mange farger og tegninger forekommer; svart og hvitt og trefarget er vanlig, men rasestandarden tillater stor variasjon så lenge hvitt ikke dominerer.

Pelsen er i utgangspunktet lett å stelle. Børst så ofte som nødvendig for å fjerne løs underull og forebygge floker, særlig bak ørene og der den lengre pelsen danner faner. I røyteperioder må du børste oftere. Bad gjøres ved behov. En hund som arbeider eller trener ute, bør også sjekkes etterpå: Se over poter, klør, hud og pels for sår, gressaks, flått og rusk.

## Temperament og personlighet

Border collie er oppmerksom, samarbeidsvillig og svært rask til å oppdage mønstre. Den lærer derfor ikke bare det eieren har tenkt å trene på, men også hvilke lyder som varsler tur, hvordan mennesker pleier å bevege seg og hvilke atferder som gir respons. Lettlært betyr altså ikke automatisk lett å leve med; uklare rutiner og utilsiktede belønninger kan feste atferd like raskt som gjennomtenkt trening.

Gjeting bygger på at hunden legger merke til og påvirker bevegelse. I en hverdag uten sau kan den samme følsomheten rettes mot biler, sykler, joggere, barn eller andre dyr. Stirring, sniking, avskjæring og jaging er signaler som bør tas på alvor tidlig. Atferden skal avbrytes rolig og erstattes med et innlært alternativ, ikke oppmuntres som en morsom egenhet.

En border collie kan fungere godt i en familie, men rasen er ikke generelt «barnevennlig» uavhengig av individ og miljø. Løping, roping og raske leker kan utløse gjeteratferd eller stress. Barn og hund skal derfor være under tilsyn av en voksen, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass. Samliv med katt eller andre hunder kan også fungere, særlig med gjennomtenkte introduksjoner, men kan ikke garanteres ut fra rasen alene. Katten skal kunne trekke seg unna, og hunden må trenes til å la den være i fred.

## Trening og mosjon

Border collie trenger daglig både fysisk aktivitet og oppgaver som krever konsentrasjon, men det går ikke an å angi et bestemt antall timer som passer alle individer. Alder, helse, temperament, tidligere trening og arbeidsoppgaver avgjør belastningen. En god hverdag veksler mellom bevegelse, problemløsning, samarbeid og restitusjon.

Turer i varierte omgivelser, fri bevegelse der det er trygt, nesearbeid, lydighet, spor, gjeting og andre hundesporter aktiviserer hunden på ulike måter. Velg aktiviteter der hunden må lytte og ta beslutninger, ikke bare løpe fort. Endeløs ballkasting eller annen oppjaget repetisjon er et dårlig mål på om hundens behov er dekket; det kan øke forventningene uten å lære hunden å falle til ro.

Tren kort, tydelig og belønningsbasert. Legg like stor vekt på hverdagsferdigheter som innkalling, båndtrening, stopp på avstand og å kunne se bevegelse uten å følge etter som på triks eller konkurranseøvelser. Belønn også rolig atferd: å ligge på en fast plass, vente mens noe skjer og sovne etter aktivitet. En border collie som alltid tilbys mer fart, kan bli svært godt trent uten å lære å hvile.

Valper og unghunder trenger kontrollerte erfaringer, ikke en voksen treningsplan i miniatyr. Bygg trygghet i ulike miljøer, la kroppen modnes og øk fysisk belastning og vanskelighetsgrad gradvis. Hvis hunden blir mer ukonsentrert, lydfølsom eller fiksert til tross for mer aktivitet, kan løsningen være bedre balanse og profesjonell hjelp, ikke enda hardere mosjon.

## Helse

Border collie regnes som forholdsvis sunn, men rasen har dokumenterte problemer som en valpekjøper bør kjenne til. Hofteleddsdysplasi (HD), øyesykdommen CEA, andre forandringer i netthinnen, epilepsi og osteokondrose særlig i skulderleddet er blant områdene som løftes frem av Svenska Kennelklubben og Svenska Vallhundsklubben.

Når du vurderer et svenskregistrert kull, bør du begynne med å kontrollere foreldrenes offisielle hoftestatus og øyeundersøkelse. Etter Svenska Kennelklubbens regler skal øyeresultatet foreligge før paring og normalt ikke være eldre enn ett år. Kontroller de registrerte resultatene, og spør også om epilepsi, tilbakevendende kramper, skulderproblemer og tidlige dødsfall hos søsken, foreldre og andre nære slektninger. Normale resultater hos to foreldredyr beskriver ikke helsen i hele slekten.

Det finnes DNA-tester for flere arvelige tilstander i rasen, blant annet CEA, IGS, TNS og sensorisk nevropati. Hvilke tester som er relevante, avhenger av avstamning og gjeldende anbefalinger. Be derfor oppdretteren forklare hva som er testet og hvorfor. Ved recessive sykdommer er en frisk anleggsbærer ikke det samme som en syk hund; det avgjørende er at paringen planlegges slik at valpene ikke kan arve sykdomsvarianten fra begge foreldrene. En DNA-test erstatter ikke klinisk øyeundersøkelse, leddresultater eller kunnskap om slekten.

En hund med border collie collapse (BCC) kan være helt symptomfri i hvile, men bli desorientert, ustø eller falle under eller kort tid etter intensiv aktivitet. Hunden kan virke restituert etter 5–30 minutter, men kollaps skal alltid tas på alvor og vurderes av veterinær. BCC er ikke det samme som vanlig tretthet, heteslag eller den dynamin-1-relaterte EIC-varianten som er vanligere hos labrador retriever. Avbryt aktiviteten umiddelbart hvis hundens fokus eller bevegelser endrer seg unormalt.

## Historie og opprinnelse

Border collie ble utviklet i grenseområdene mellom England og Skottland som arbeidshund i saueholdet. Utvalget bygget lenge på praktisk gjeterferdighet: Hunden skulle kunne lese dyrene, arbeide på avstand og svare på førerens signaler under krevende forhold. Den funksjonelle bakgrunnen forklarer rasens blikk, snikende bevegelser, utholdenhet og sterke vilje til å kontrollere bevegelse.

FCI anerkjenner border collie som britisk fårehund med arbeidsprøve. I Sverige har funksjonen en uvanlig tydelig plass også i registreringen. Rasen føres i Svenska Kennelklubbens særskilte gjeterhundregister, REG V, og en svenskfødt border collie kan først registreres når begge foreldredyrene har bestått gjeterhundprøve gjennom Svenska Vallhundsklubben eller har en godkjent tilsvarende meritt fra utlandet. Utseendet kan derfor variere mer enn hos mange andre raser, mens arbeidsevnen fortsatt står sentralt i den svenske avlsmodellen.

## Å leve med rasen

Å leve godt med en border collie krever planlegging, men ikke konstant underholdning. Målet er en hund som kan arbeide konsentrert når det trengs, og hvile når ingenting skjer. Den balansen passer best i et hjem der noen virkelig liker hundetrening, og der ansvaret ikke bygger på at barna skal aktivisere hunden.

Leilighet er ikke automatisk utelukket, og en stor hage er ingen garanti for et godt liv. Tilgang til egnede treningsmiljøer, trygg mosjon og en hverdagsrutine som faktisk kan følges er viktigere. I et tettbygd miljø må eieren kunne håndtere trafikk, sykler, joggere, lyder og møter uten at hunden fikserer seg på å gjete eller blir konstant på vakt.

Alenetid skal trenes gradvis fra svært korte økter og tilpasses hundens alder og reaksjoner. Det svenske Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid er ikke et løfte om at en hund trives alene så lenge. Film gjerne de første øktene, og gå et steg tilbake hvis hunden vandrer, peser, bjeffer, ødelegger eller ikke klarer å roe seg. En hverdag med gjentatte lange arbeidsdager uten hjelp er et dårlig utgangspunkt for rasen.

Før kjøp av en svensk valp bør du minst kontrollere tre forhold hos begge foreldrene: registrert hoftestatus, gyldig øyeresultat og bestått gjeterhundprøve. Gå deretter videre med spørsmål om epilepsi og leddhelse hos nære slektninger, relevante DNA-tester, hvordan foreldrene fungerer i hvile og arbeid, og hvilken støtte oppdretteren gir etter kjøpet. Den beste matchen handler ikke om å finne den «smarteste» valpen, men om å velge en valp med et temperament og arbeidsnivå som passer det du kan tilby gjennom hele hundens liv.

Border collie

Border collie er en middels stor, atletisk gjeterhund kjent for intensiv konsentrasjon, høy intelligens og svært mye energi. Den er utviklet for å gjete sau hele dagen og utmerker seg i gjeting, hundesport og lydighetstrening. Den trenger rikelig med mosjon, mental stimulering og tydelig, strukturert veiledning i et aktivt hjem.

Torunn Osen driver oppdrett av rasen Border collie og holder til i Gressvik i Norge. Gjeterhundarbeid og brukshundsport er sentrale deler av aktiviteten.

Torunn Osen

Linnea Van Der Weck driver oppdrett av rasen Bichon havanais og holder til i Moss i Norge. Oppdrettet har vært medoppdretter for kull født i 2021 og 2022. Utstilling er også en del av aktiviteten.

Hund- og katteoppdrettere i Moss

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet