Kleine münsterländer

Verband für Kleine Münsterländer e.V.

The Kennel Club (UK)

Svenska Münsterländerklubben (Sweden)

Dansk Münsterländer Klub (Denmark)

Société Centrale Canine (France)

Kleine münsterländer er en middels stor, brun‑og‑hvit allround fuglehund fra Tyskland, som kombinerer en elegant, lettstelt behengspels med sterke bruksegenskaper. Den er menneskeorientert, følsom og intelligent, trenger jevnlig trening, mental stimulering og et aktivt friluftsliv, men slapper rolig av hjemme.

Vi på Snöyran’s föder upp Kleiner münsterländer i Boden. Vår anknytning till rasen sträcker sig tillbaka till 1979, vilket ger uppfödningen ett tydligt historiskt sammanhang. Årtalet beskriver den långvariga relationen till Kleiner münsterländer utan att knytas till en aktuell kull.

Snöyran’s

## Kortfakta

Malteser er en liten selskapshund for deg som ønsker en nær og våken følgesvenn, og som har god tid til pelsstell. Rasen kan sette pris på lange turer og lek, men også rolige stunder på fanget. Den lille kroppen betyr ikke at hunden bare vil bæres, selv om størrelsen krever skånsom håndtering.

- **Opprinnelse og hjemland:** det sentrale middelhavsområdet og Italia
- **Rasegruppe:** gruppe 9, selskapshunder
- **Størrelse:** hannhunder 21–25 cm og tisper 20–23 cm i mankehøyde
- **Vekt:** 3–4 kg ifølge rasestandarden
- **Pels:** lang, rett, hvit og silkeaktig, uten underull
- **Passer for deg som:** ønsker en livlig liten følgesvenn og er forberedt på jevnlig stell av pels, tenner og resten av kroppen

En malteser kan passe for en førstegangseier, men en ny hundeeier må likevel være forberedt på å lære pelsstell og trene hunden i å være alene, bli husren og følge gode hverdagsvaner fra starten. Før du velger rasen, bør du særlig tenke gjennom om du faktisk ønsker å stelle pelsen nesten hver dag i mange år.

## Utseende og pels

Malteseren er liten og elegant, med en kropp som er lengre enn den er høy. En full utstillingspels faller lang og rett langs kroppen. Rasestandarden beskriver pelsen som tett, blank og silkeaktig, uten underull. Fargen skal være helt hvit, men et svakt elfenbensskjær er tillatt.

En lang malteserpels må kjemmes og børstes hver dag, eller minst annenhver dag, slik at små floker ikke utvikler seg til tover. Den hvite pelsen trenger også jevnlige bad, men riktig intervall avhenger av pelslengde, hverdag og hvor skitten hunden blir. Gå systematisk gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på områder der friksjon lett skaper floker.

Mange familiehunder klippes kortere enn utstillingsidealet. Kortere hår kan gjøre pelsstellet raskere, men fjerner ikke behovet for å kontrollere hud, øyne, ører, klør og tenner. Be oppdretteren vise hvordan akkurat denne hundens pels bør kjemmes, vaskes og tørkes. Venn valpen gradvis til å stå stille, bli håndtert og få undersøkt poter, munn og ansikt. Da blir stellet mindre stressende for både hund og eier.

Malteser omtales noen ganger som allergivennlig fordi pelsen mangler underull. Det er misvisende: Det finnes ingen allergifrie hunder, og hundens allergener finnes først og fremst i hud og spytt. Reaksjonen kan også variere mellom individer, selv innenfor samme rase. Den som har allergi, bør derfor ikke stole på rasenavnet eller pelstypen, men vurdere sin egen situasjon sammen med helsepersonell.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en livlig, hengiven, avbalansert og intelligent selskapshund. Mange maltesere følger godt med på eieren, liker å lære små oppgaver og veksler gjerne mellom aktivitet og nærhet. Det gjør rasen til en engasjert følgesvenn, ikke en pyntegjenstand uten egne behov.

En rasebeskrivelse kan likevel ikke garantere hvordan den enkelte hunden reagerer på fremmede, andre hunder eller nye miljøer. I den svenske raseklubbens eierundersøkelse deltok 247 hunder, og svarene viser at de sosiale reaksjonene varierer. Bare 13 maltesere hadde gjennomført den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen BPH i den rapporterte perioden. Det er for få til å trekke sikre slutninger om rasens atferd som helhet.

Ikke regn med at alle maltesere automatisk er stille, åpne overfor alle eller enkle sammen med andre dyr. Spør oppdretteren hvordan valpens foreldre fungerer i hverdagen: med besøkende, i hundemøter, under håndtering, rundt lyder og når de skal hvile. Rolige møter med ulike mennesker og miljøer, sammen med tydelige hverdagsrutiner, sier mer enn generelle merkelapper som «bjeffete» eller «alltid vennlig».

## Trening og mosjon

Malteser trenger fysisk aktivitet og mental stimulering hver dag, men samme antall minutter passer ikke for alle. En frisk voksen hund kan sette pris på lengre turer, nesearbeid, triksetrening og lek. Tilpass lengde og tempo etter alder, kondisjon, vær og restitusjon. Bygg opp en valp gradvis. Hvis hunden blir stiv, halt eller uvanlig sliten, må den få ta det roligere. Ved vedvarende plager bør den undersøkes av veterinær.

Når hunden lærer noe nytt, er det lurt å avslutte mens den fortsatt klarer å konsentrere seg, i stedet for å følge en fast tidsplan. Belønn ønsket atferd, og tren på ferdigheter som gjør hverdagen enklere: innkalling, å gå pent i bånd, ro på en fast plass, håndtering og å bli stille når du har registrert det som fikk hunden til å varsle.

Å bli husren er noe hunden må lære, ikke en prøve på rasens intelligens eller stahet. Ta valpen ofte ut, særlig etter søvn, mat og lek, og belønn når den gjør fra seg ute. Det å være alene må også læres gradvis når valpen er trygg i hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og hvor lenge en voksen hund mestrer det, avhenger av trening og individ. Begynn med svært korte, udramatiske fravær, og øk bare mens hunden fortsatt er rolig.

## Helse

Malteser beskrives generelt som en frisk rase, men patellaluksasjon og navlebrokk kan forekomme. Patellaluksasjon betyr at kneskålen kan flytte seg ut av normal stilling. Halthet eller at hunden gjentatte ganger hopper over enkelte steg, bør vurderes av veterinær.

Den svenske raseklubbens avlsstrategi oppgir 40 registrerte patellaundersøkelser i perioden 2012–2021. Dette er et lite og selektert utvalg og viser ikke hvor vanlig tilstanden er blant alle maltesere. Be heller oppdretteren om å vise eventuelle offisielle patellaresultater for foreldredyrene og fortelle om kneproblemer eller navlebrokk hos nære slektninger. Malteser har ikke noe eget krav om helseundersøkelse i Svenska Kennelklubbens særskilte registreringsregler for 2026. Et frivillig resultat kan likevel gi verdifull informasjon; frivillig betyr ikke uviktig.

Rennende øyne og misfarging under øynene, ofte kalt tåreflekker, ble rapportert for mange hunder i raseklubbens eierundersøkelse. Rapporten beskriver misfargingen som kosmetisk, samtidig som årsaken ikke er fastslått. Fargen i seg selv er derfor ingen diagnose. Hold området rent og tørt, men oppsøk veterinær hvis øyet blir rødt, hunden myser eller gnir seg, eller det kommer puss eller en annen tydelig ny forandring.

Kontroller øyne, bevegelser, hud og munn jevnlig. Begynn med tannpuss mens hunden er ung, og gjør all håndtering rolig og forutsigbar. En lang liste over mulige sykdommer hos små hunder sier mindre enn dokumenterte resultater, hundens egne symptomer og det man faktisk vet om helsen til nære slektninger.

## Historie og opprinnelse

Navnet malteser beviser ikke at rasen kommer fra øya Malta. Den offisielle standarden oppgir det sentrale middelhavsområdet som opprinnelse og Italia som hjemland. Navnet knyttes der til et semittisk ord for havn eller tilfluktssted, som finnes i flere stedsnavn rundt Middelhavet.

Rasens forløpere levde i havner og kystbyer, der de jaktet på rotter og mus i lagerbygninger og lasterom. Små hunder kalt *canes melitenses* er omtalt fra Aristoteles' tid. Lignende hunder ble senere verdsatte selskapshunder i antikkens Roma og er avbildet ved siden av fornemme personer i renessansemalerier. Historien omfatter altså både praktisk arbeid i havnemiljøer og en lang rolle som selskapshund.

Den første dokumenterte malteseren i Sverige var en tispe som ble importert fra England i 1910 og vist i Stockholm i 1911. I dag er rasen først og fremst selskapshund, selv om enkelte hunder kan trives med for eksempel lydighet, spor eller agility på et passende nivå.

## Å leve med rasen

Malteser kan trives godt i leilighet hvis den får turer, mental aktivitet, selskap og trening på lyder i omgivelsene. Boligens størrelse erstatter ikke de daglige behovene, og en liten hund bør ikke tilbringe dagen i armene. Den må få gå, snuse, velge hvilested og bruke kroppen på en trygg måte.

Når hunden er sammen med barn, er det viktig at en voksen følger med. Hunden veier bare 3–4 kg, så lek på gulvet, forsiktige løft og en egen liggeplass der hunden får være i fred, reduserer faren for både redsel og uhell. Barn må la hunden være i fred når den spiser eller sover. Om en malteser fungerer sammen med andre hunder, katter eller smådyr, avhenger av individ, tidligere erfaringer og introduksjonen. Rasen alene gir ingen garanti.

Gjør en ærlig vurdering av hverdagen før kjøp:

- Kan noen stelle pelsen nesten hver dag og starte med tannpuss og håndtering med en gang?
- Hvordan fungerer foreldredyrene med besøk, hundemøter, hvile og korte perioder alene?
- Finnes det offisielle patellaresultater, og hva vet oppdretteren om knær, navlebrokk og øyeplager i familien?
- Får du se registreringspapirene og møte tispen i hennes vanlige miljø?
- Kan du ordne tilsyn mens valpen ennå er for ung til å være alene?

Malteser passer best hos den som setter pris på kombinasjonen av nærhet, livlighet og lærelyst, og samtidig godtar det omfattende stellet og variasjonen mellom individer bak det elegante, hvite utseendet.

Malteser

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Malteser er en liten, robust selskapshund med lang, hvit silkepels og uttrykksfulle, mørke øyne. Den er kjærlig og menneskeorientert, og tilpasser seg godt til leilighetsliv med daglige turer. Den trenger jevnlig pelsstell, tannpleie og mild trening, og lever ofte et langt og aktivt liv.

Vi på kennel Keci föder upp malteser i Stenungsund. Under vårt kennelnamn har vi tidigare även fött upp phalène och cavalier king charles spaniel. Vår historia med phalène sträcker sig tillbaka till år 2000.

Keci

## Kortfakta

Yorkshire terrier er en liten britisk terrier som først og fremst holdes som selskapshund, men den skal fortsatt være våken, intelligent og livlig med et stabilt temperament.

- Rasen er anerkjent av FCI som britisk terrier nummer 86, i gruppe 3 og seksjonen for dvergterriere.
- Rasestandarden angir en maksimal vekt på 3,2 kg, men verken minstevekt eller mankehøyde. I praksis er mange hunder tyngre enn standardens maksimum.
- «Teacup» er ikke en offisiell størrelsesklasse for Yorkshire terrier. Betegnelsen er derfor ingen garanti for hundens voksenstørrelse eller helse.
- Pelsen skal være rett, blank, fin og silkeaktig. Lang pels krever mye stell; kortklipping reduserer arbeidet, men gjør ikke pelsen vedlikeholdsfri.
- De tydeligst dokumenterte helseprioriteringene er tennene, gjenværende melketenner og patellaluksasjon, altså løse kneskåler.

## Utseende og pels

Yorkshire terrier skal være kompakt, nett og velproporsjonert, med oppreist holdning og frie bevegelser. Den kan være svært liten, men skal ikke se skjør eller overdrevet forminsket ut.

Maksvekten på 3,2 kg beskriver utstillingsstandardens ideal, ikke et løfte om størrelsen på enhver voksen hund. Standarden oppgir ingen mankehøyde. SKK opplyser at de fleste hundene er rundt 20–25 cm, og at mange veier mer enn standardens maksimum; selv valper i samme kull kan få ulik voksenstørrelse. En valpekjøper bør derfor spørre om de faktiske vektene til foreldrene og voksne slektninger i stedet for å stole på ord som «mini» eller «teacup».

Den voksne standardpelsen er mørkt stålblå over kroppen og klart gyllen tan på blant annet hodet og brystet. Hårene skal være rette og blanke med en fin, silkeaktig struktur, ikke ullaktige. Valper blir født svarte og tanfargede, og den stålblå voksenfargen utvikles gradvis. Hvor raskt farge og struktur modnes, varierer, så valpepelsen viser ikke nøyaktig hvordan den voksne hunden vil se ut.

En lang pels må gres grundig og ofte, helt ned til huden, særlig der hårene utsettes for friksjon. Mange selskapshunder kortklippes for å gjøre hverdagen enklere. Da tar bad, tørking og flokeløsing mindre tid, men hunden trenger fortsatt børsting og må venne seg til håndtering av ansikt, ører, poter og klør. Pelsen har ingen underull, og hunden kan derfor også trenge beskyttelse i kaldt og vått vær.

Yorkshire terrier beskrives noen ganger som allergivennlig fordi den feller få synlige hår. Det er misvisende som garanti: Ingen hunder er allergenfrie, og hundeallergener kommer blant annet fra spytt og hudceller. Den som har eller mistenker pelsdyrallergi, bør søke medisinsk rådgivning før et hundekjøp.

En trefarget Biewer terrier er ikke en egen fargevariant av Yorkshire terrier. I Sverige og de øvrige nordiske landene behandles Biewer terrier som en separat rase, selv om den har et nært historisk slektskap med Yorkshire terrier. Den er derimot ikke anerkjent av FCI.

## Temperament og personlighet

Yorkshire terrier er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og handlekraftig, ikke en passiv skjødehund. Rasestandarden fremhever intelligens, livlighet og stabilt gemytt, men graden av sosialitet, bjeffing og jaktinteresse varierer mellom individer og påvirkes av oppvekst og trening.

Den raske reaksjonen på lyder og bevegelse kan gjøre rasen tilbøyelig til å varsle. Det betyr ikke at alle hunder bjeffer mye. En hund som får undersøke omgivelsene rolig, belønnes for å være stille og lærer å slappe av, har bedre forutsetninger for å håndtere lyder ved døren og bevegelser utenfor vinduet. Å bare avbryte bjeffingen uten å endre årsaken gir sjelden en holdbar hverdag.

Terrierbakgrunnen kan vise seg som interesse for leker, lukter og smådyr. Innkalling og evnen til å avbryte noe spennende må derfor trenes, også hos en hund som er lett å løfte. Samliv med katt eller en annen hund avhenger mer av individet, introduksjonen og hverdagsrutinene enn av et enkelt ja eller nei for rasen.

Med barn er den lille kroppen det viktigste praktiske hensynet. Et barn må kunne la hunden trekke seg unna, leke på gulvnivå og la være å bære eller jage den. Kontakt med små barn bør skje under tilsyn. Den samme forsiktigheten trengs i lek med mye større hunder, fordi vennlig, men fysisk lek fortsatt kan bli for hard for en Yorkshire terrier.

## Trening og mosjon

Yorkshire terrier trenger daglig fysisk og mental aktivitet, men det finnes ikke noe meningsfullt minuttkrav som passer alle individer. En god dag inneholder flere lufteturer, turer med tid til å snuse, lek, enkel problemløsning og trening der hunden kan lykkes.

Tilpass mengde og intensitet etter alder, kondisjon, vær og individ. Det er mer nyttig å se hvordan hunden fungerer i hverdagen og justere én ting om gangen enn å jage et generelt antall minutter.

Belønningsbasert trening passer rasens raske oppfattelsesevne. Prioriter kontakt, innkalling, å gå pent i bånd, en rolig hvileplass og en alternativ atferd når hunden vil varsle. Tren også på pelsstell, tannvisning og kloklipp i små trinn. Det gjør det daglige stellet tryggere og reduserer behovet for å holde hunden fast.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Den trenger rolige, positive erfaringer med mennesker, hunder, underlag, trafikk og lyder i hjemmet uten å bli presset. Rasen kan også like nosework, rallylydighet, spor, triks eller agility tilpasset størrelsen. Den konkrete aktiviteten er mindre viktig enn at hunden får bruke både kropp og hode.

## Helse

Yorkshire terrier er relativt langlivet som populasjon, men tennene og kneleddene fortjener særlig oppmerksomhet. SKK fremhever tannstein, gjenværende melketenner og patellaluksasjon som problemer det er viktig å kjenne til.

En britisk studie publisert i 2025 gjennomgikk journalene til 3 308 Yorkshire terriere ved vanlige veterinærklinikker i 2016. Periodontal sykdom var den vanligste enkeltdiagnosen og ble registrert hos 21,1 prosent i løpet av studieåret. Gjenværende melketenner ble registrert hos 3,57 prosent, og forskerne vurderte også patellaluksasjon som en rasedisposisjon. Tallene beskriver en britisk studiegruppe i en bestemt periode, ikke risikoen for en bestemt svensk hund, men de gjør tannstell til en tydelig prioritet i hverdagen.

Begynn tidlig med å venne valpen til tannpuss. Daglig tannpuss er det beste praktiske vernet mot plakk og tannstein, men treningen skal bygges opp uten tvang. La en veterinær vurdere tannfellingen hvis melketenner blir sittende når de permanente tennene kommer, eller hvis hunden ser ut til å ha vondt i munnen.

Be oppdretteren forklare hva som er kjent om tenner, bitt og kneledd hos foreldrene og nære slektninger. Spør om foreldrene er undersøkt for patellaluksasjon, og be om å få se dokumenterte resultater hvis de finnes. En enkelt test kan redusere usikkerheten, men kan aldri garantere en frisk valp.

Det finnes ikke én universell, fast testpakke for Yorkshire terrier som gjelder i alle kennelklubber og for all fremtid. Kontroller derfor gjeldende svenske registreringsregler og anbefalinger fra SKK og raseklubben før kjøp eller avl, i stedet for å basere deg på en gammel liste på nettet.

I den britiske studien var medianalderen ved død 13,56 år, noe som støtter bildet av en langlivet rase. Dette er et populasjonsmål, ikke en prognose for individet. Hold, munnhelse, bevegelse, endret atferd og regelmessige veterinærkontroller må følges gjennom hele livet.

## Historie og opprinnelse

Yorkshire terrier ble utviklet i Nord-England på 1800-tallet og fikk sin form i Yorkshires tekstildistrikter. Fra 1850-årene avlet vevere og arbeidere i ullfabrikker svært små, mykpelsede terriere som både beholdt terrierens jaktinteresse og ble ettertraktede selskapshunder.

Den nøyaktige oppskriften bak rasen er ikke sikkert dokumentert. Den gamle Black and Tan Terrier samt malteser, Dandie Dinmont terrier og Skye terrier nevnes som sannsynlige bidragsytere. Derfor er det mer korrekt å snakke om sannsynlige forfedre enn å angi en bestemt krysning.

Rasenavnet ble akseptert rundt 1870, og Yorkshire terrier ble anerkjent som rase i 1886. I siste del av 1800-tallet gikk den fra arbeidsmiljøenes små terriere til en moderne selskaps- og utstillingshund. Historien om rottefangere har et rimelig grunnlag i terrierbakgrunnen og rasestandardens beskrivelse av jaktinstinkt, men ikke alle tidlige hunder arbeidet nødvendigvis i en gruve eller fabrikk.

Den elegante pelsen har siden fått stor oppmerksomhet, men rasens årvåkne uttrykk, initiativ og interesse for bevegelse er fortsatt viktige deler av helheten.

## Å leve med rasen

Yorkshire terrier kan fungere godt i leilighet eller hus når den får aktivitet, rotrening og regelmessig stell. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn om husholdningen kan håndtere lyd, gi hunden tid ute og skape en trygg dagsrytme.

Alenetid må trenes gradvis fra svært korte stunder og tilpasses hundens reaksjon. Den svenske myndigheten Jordbruksverket anbefaler at hunder luftes minst hver sjette time på dagtid, men det betyr ikke at en hund tåler seks timer alene. Valper og eldre hunder trenger hyppigere lufting, og en hund som viser uro, trenger en annen løsning uansett hva klokken er.

Rasen passer best for den som ønsker en liten, men aktiv hund og godtar tre tilbakevendende deler av hverdagen: pels, tenner og trening. I en familie med små barn eller store hunder trengs det dessuten tydelige sikkerhetsrutiner. Kulde og vått vær kan kreve beskyttelse, særlig når pelsen er kortklippet eller hunden står stille.

Før et valpekjøp er det lurt å:

- møte tispen og spørre hvordan foreldrene og voksne slektninger fungerer i hverdagen
- be om de faktiske vektene til foreldrene og voksne slektninger, og ikke stole på løfter om en bestemt «teacup»-størrelse
- gå gjennom dokumentert tann-, bitt- og patellahistorikk samt gjeldende avlsanbefalinger
- bestemme om du vil stelle lang pels eller holde hunden kortklippet, og lære rutinen før kjøpet
- planlegge lufting, alenetrening og hundepass før valpen flytter inn.

I riktig hjem er Yorkshire terrier en liten, nærværende hverdagspartner med tydelig terrierkarakter. Den er lett å ta med, men skal behandles som en aktiv hund, ikke som et tilbehør.

Yorkshire terrier

FCI - Fédération Cynologique Internationale

Deutscher Verband für das Hundewesen (German Kennel Club)

Société Centrale Canine (French Kennel Club)

Yorkshire terrier er en svært liten, selvsikker selskapshund som opprinnelig ble avlet som rottefanger i Nord-England. Den har en fin, silkemyk pels som krever jevnlig stell, og er livlig, intelligent og ofte ganske vokal. Yorkier knytter seg sterkt til familien sin, trenger daglig aktivitet og kan leve et langt og aktivt liv.

## Kortfakta

Pomeranian er den minste størrelsesvarianten av tysk spitz: en svært liten, men livlig selskapshund med tett dobbeltpels, stor årvåkenhet og ofte lett for å bjeffe. Den passer best for den som ønsker å trene og aktivisere en ordentlig hund i lite format, ikke for den som først og fremst vil ha en hund som skal bæres.

- **Rase og opprinnelse:** tysk spitz, pomeranian/zwergspitz, med opprinnelse i Tyskland og senere videreutvikling i England
- **Størrelse:** vanligvis 18–23 cm i mankehøyde og rundt 2–3 kg; rasestandarden angir 21 cm med tillatt variasjon og at vekten skal stå i forhold til hundens størrelse
- **Forventet levealder:** omtrent 12–16 år er en veiledning, ikke et løfte for den enkelte hunden
- **Temperament:** ofte årvåken, glad, hengiven og lærevillig, men individ, oppvekst og hverdag har stor betydning
- **Aktivisering:** daglige turer, nesearbeid og korte treningsøkter, med tid til ro og restitusjon
- **Pelsstell:** grundig gjennomgang omtrent hver annen uke og oftere i røyteperioder
- **Vær oppmerksom på:** bjeffing, tannstell, patellastatus og trygg håndtering rundt små barn og betydelig større hunder

«Teacup Pomeranian» og «mini Pomeranian» er ikke egne, godkjente størrelsesvarianter. Dette er markedsføringsord som ikke gir en sikrere prognose for voksen størrelse, helse eller temperament. Den offisielle varianten heter Pomeranian eller Zwergspitz. Vurder derfor foreldrene, voksne slektninger, helseopplysninger og oppdretterens avlsmål i stedet for å stole på en salgsbetegnelse.

## Utseende og pels

Pomeranian er kompakt og kvadratisk bygget, med et lite, spisst hode, små stående ører og en fyldig hale som bæres høyt over ryggen. Den rikelige pelsen gir hunden en rundere silhuett enn kroppen under pelsen.

Rasen har dobbeltpels. Dekkhårene skal være lange, rette og stå ut fra kroppen, mens underullen er kort, tett og myk. Pelsen danner en tydelig krage rundt halsen, bukser på bakbeina og en buskete hale. Standarden beskriver en naturlig pels som ikke skal se formklippet ut. Godkjente farger omfatter blant annet hvit, svart, brun, oransje og gråsjattert, i tillegg til flere andre definerte farger og kombinasjoner.

En grundig gjennomgang omtrent hver annen uke er et godt utgangspunkt ifølge Svenska Kennelklubben, men mange hunder trenger hyppigere børsting når de røyter. Arbeid gjennom pelsen helt ned til huden i stedet for bare å glatte overflaten. Øk pelsstellet så snart små floker begynner å danne seg. Hvor ofte hunden bør børstes, må følge pelsen, årstiden og hverdagen; én fast plan passer ikke for alle individer.

Pelskvaliteten er viktigere enn størst mulig volum. En korrekt dobbeltpels inneholder både dekkhår og underull. Mye underull kombinert med manglende dekkhår er et kjent problem i rasen og kan gjøre pelsen vanskelig å stelle. Når du møter en oppdretter, er det derfor nyttig å se voksne hunder, ikke bare valpens myke valpepels.

## Temperament og personlighet

Pomeranian er ofte årvåken, livlig og sterkt knyttet til menneskene sine. Rasestandarden beskriver en glad, hengiven og lærevillig hund uten utpreget jaktlyst, men dette er et avlsideal og ingen garanti for hvordan hvert individ fungerer med fremmede, barn eller andre dyr.

Spisshundens årvåkenhet gjør at den raskt kan reagere på lyder, bevegelse utenfor vinduet eller noen som kommer til døren. Bjeffingen har bakgrunn i rasens rolle som varsler. Målet trenger derfor ikke være en hund som aldri sier fra, men en hund som kan avbryte, søke støtte hos føreren og falle til ro igjen. Begrens muligheten til å øve på lange bjeffeserier, belønn pauser og tren inn en rolig rutine rundt tilbakevendende utløsere.

Sosialisering er verdifullt, men gir ikke løfte om et bestemt temperament. La valpen møte mennesker, miljøer og stabile hunder i et tempo der den fortsatt kan tenke, søke kontakt og hente seg inn. Mer eksponering er ikke nødvendigvis bedre hvis hunden blir overveldet.

En BPH-atferdsbeskrivelse kan vise hvordan den beskrevne hunden reagerte i standardiserte øvelser, men resultatet er ikke bestått eller ikke bestått og forutsier ikke alt. Datagrunnlaget for Pomeranian er dessuten begrenset. Se et eventuelt BPH-resultat i sammenheng med foreldrenes hverdagsatferd og det oppdretteren kan fortelle om voksne slektninger.

## Trening og mosjon

Pomeranian trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke et universelt antall minutter som passer for alle hunder. En god hverdag kombinerer turer i hundens tempo med nesearbeid, samarbeid, lek og uforstyrret hvile. Vurder balansen ut fra hundens hold, bevegelser, konsentrasjon og evne til å falle til ro, ikke bare hvor langt den har gått.

Rasen kan trives med nosework, rallylydighet og agility når oppgavene og miljøet tilpasses hundens størrelse og erfaring. Kontaktøvelser, innkalling, triks og søk etter mat eller gjenstander gir også meningsfull aktivisering. La hundens engasjement styre lengden på øktene i stedet for en fast plan på fem eller ti minutter.

Belønningsbasert trening hjelper hunden med å forstå hva som lønner seg, uten å gjøre den mer usikker. Prioriter dette tidlig:

- rolig håndtering av poter, munn og pels
- kontakt og innkalling selv når noe beveger seg eller lager lyd
- å kunne trekke seg unna og hvile
- en innlært pause etter at hunden har lagt merke til en lyd
- trygghet på ulike underlag og under transport i hverdagen

Den lille kroppen krever trygghet, ikke inaktivitet. Løft hunden når situasjonen faktisk innebærer en risiko, men la den også gå, snuse og løse enkle oppgaver selv. Forebygg fall fra møbler eller armer, og avbryt hard lek med betydelig større hunder før størrelsesforskjellen blir et problem.

## Helse

Ved kjøp av valp i Sverige er foreldrenes registrerte patellastatus, opplysninger om tenner og bitt samt informasjon om pelsproblemer hos voksne slektninger spesielt nyttige. Identifiserte hunder, registrerte resultater og åpne svar sier mer enn en lang liste over mulige sykdommer.

Patellaluksasjon forekommer hos Pomeranian og andre små hunderaser. I Sverige er patellaundersøkelse ikke et obligatorisk helseprogram for rasen, men den svenske raseklubben anbefaler at avlshunder undersøkes. Klubben anbefaler at hunder med grad 2 eller 3 ikke brukes i avl, og at grad 1 bare kombineres med grad 0. Dette er en avlsanbefaling, ikke en garanti for valpens fremtidige helse.

Be om foreldrenes registrerte navn eller registreringsnummer, og kontroller resultatene i Svenska Kennelklubbens databaser Hunddata eller Avelsdata. Kontroller hundens identitet, undersøkelsesdato og status for begge foreldrene. Formuleringen «foreldrene er testet» er ikke nok hvis identitet og resultat ikke kan spores.

Hårtap omtales noen ganger som «black skin disease», BSD eller alopecia X. Rasens gjeldende svenske avlsstrategi understreker at BSD verken er en sykdom i seg selv eller en vitenskapelig diagnose, men et hverdagslig samlebegrep for flere tilstander som kan gi pelstap. Uforklarlig hårtap trenger derfor en veterinærvurdering. Spør hvordan pelsen har utviklet seg hos foreldrene og eldre slektninger, men ikke krev sikre løfter om arvelighet når årsakene er uklare.

Tenner, kjever og bitt er også viktige i rasen. Venn valpen til at munnen blir undersøkt, og start tidlig med tannpuss; helst bør tennene børstes daglig. Søk hjelp hvis hunden har smerter, vansker med å spise eller hvis bittet ser ut til å skade bløtvev i munnen.

## Historie og opprinnelse

Pomeranian har sin opprinnelse i Tyskland og tilhører familien tysk spitz. Zwergspitz betyr dvergspitz, mens Pomeranian er det internasjonalt kjente navnet på den samme offisielle størrelsesvarianten.

Rasens moderne type ble videreutviklet i England. Der ble Pomeranian Club stiftet i 1891, og en tidlig rasestandard ble utarbeidet. Den dokumenterte historien oppsummeres derfor best som en tysk spitzbakgrunn med viktig videreutvikling i England, ikke som en sikker og ubrutt fortelling om én bestemt forhistorisk hundetype.

Rasens tidligere varslerrolle er med på å forklare dagens årvåkenhet og tendens til å bjeffe. I dag holdes Pomeranian først og fremst som selskapshund, men den har beholdt spisshundens oppmerksomhet og liker ofte oppgaver der den får samarbeide og bruke nesen.

## Å leve med rasen

Pomeranian kan fungere med barn, andre dyr og i leilighet, men bare når de voksne tilpasser miljøet til en svært liten, årvåken hund. Verken rasenavnet eller tidlig sosialisering gjør samspillet automatisk trygt.

Små barn og hunder skal alltid ha en voksen i nærheten. Barnet bør sitte under kos, la hunden gå unna og aldri bære den uten hjelp. Hunden trenger et uforstyrret hvilested. En Pomeranian er ikke et leketøy, og et fall fra noens armer eller et høyt møbel kan få alvorlige følger selv om rasen er livlig og robust for størrelsen.

Med andre hunder er kontrollerte møter viktigere enn mange møter. Velg rolige individer, tren på rolig kontakt på avstand og avbryt ujevn fysisk lek. En katt bør introduseres gradvis, gjerne først gjennom lukt og en barriere. Katten skal ha sin egen fluktvei, og jaging må ikke bli en innlært atferd. Ikke la dyrene være alene sammen før samspillet er stabilt.

Det kan fungere å bo i leilighet når hunden får aktivitet ute og klarer å slappe av inne. Den avgjørende utfordringen er ofte lyd, ikke boligens størrelse. I et lytt bygg må eieren forebygge vakthold ved vindu og dør, trene rolige rutiner og ta hensyn til naboene.

Pomeranian beskrives ofte som sterkt knyttet til menneskene sine og bør gradvis lære å være alene. En valp kan ikke forlates alene fra starten. Begynn med svært korte stunder i trygge omgivelser, og øk bare mens hunden forblir rolig. Hvis den begynner å bjeffe vedvarende, vandre, klore eller ikke klarer å falle til ro, har øvelsen blitt for vanskelig og må gjøres enklere.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn farge og lovet voksenvekt:

- møt tispen og gjerne andre voksne slektninger
- spør hvordan de reagerer på lyder, fremmede, håndtering og hvile
- kontroller identiteten og patellaresultatet til begge foreldrene
- spør om tenner, bitt og varig pelstap i familien
- be oppdretteren forklare målet med kombinasjonen og hvordan tidligere avkom har utviklet seg
- avvis salgsargumenter som gjør «teacup» eller «mini» til en helsegaranti

En god match er en Pomeranian med et forventet temperament og stellbehov som passer hverdagen din, fra en oppdretter som viser dokumentasjon, kjenner de voksne hundene sine og kan snakke like åpent om variasjon og risiko som om rasens sjarm.

Pomeranian

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Deutscher Spitz Club (Germany)

Liten, reveaktig spisshund med tett, fluffy dobbelt pels i mange farger. Med en vekt på 2–3,5 kg er Pomeranians livlige, årvåkne og svært menneskeorienterte selskaps­hunder som også er gode vakthunder. De trenger jevnlig pelsstell, mild og positiv trening, daglige turer, mentale utfordringer, tannstell og beskyttelse av de små leddene sine.

I januari 2022 påbörjades min resa till att starta upp White Diamond Dreams kennel med den helt fantastiska rasen Malteser och har även utökat med Pomeranian och Yorkshireterrier. Ni kan följa vår resa och utställningsresultat och våra härliga valpar på Facebook, Instagram eller på vår hemsida

White Diamond Dreams

Female's

## Kortfakta

Jack russell terrier er en liten, anerkjent terrierrase med stor arbeidslyst og en tydelig jaktbakgrunn. Den passer best for den som vil trene aktivt, kan håndtere jaktinteresse i hverdagen og samtidig lærer hunden å finne ro. Liten størrelse betyr altså ikke små behov.

- **Opprinnelse:** England; rasen ble videreutviklet i Australia
- **Bruksområde:** hihund og selskapshund
- **Ideell mankehøyde:** 25–30 cm
- **Omtrentlig vekt ifølge rasestandarden:** cirka 5 kg ved 25 cm og 6 kg ved 30 cm
- **Pels:** glatt, broken eller stri; hvitt skal dominere, med svarte og/eller rødgule tegninger
- **Typiske trekk i rasestandarden:** livlig, oppmerksom, aktiv, modig, vennlig og trygg på seg selv
- **Viktig for eieren:** jaktinstinkt, innkalling, ro i hverdagen og meningsfull aktivisering må tas på alvor

Jack russell terrier og parson russell terrier er to forskjellige raser. Parson er høyere og mer kvadratisk bygd, mens Jack russell terrier er lavere og litt lengre i kroppen. Det er derfor bedre å kontrollere hundens registrerte rase enn å vurdere ut fra utseendet eller bruke navnene som synonymer.

## Utseende og pels

Jack russell terrier skal være sterk, smidig og rektangulær – kroppen er litt lengre enn hunden er høy. Idealhøyden er 25–30 cm, og rasestandardens vektangivelse tilsvarer omtrent ett kilo per fem centimeter mankehøyde. Dette er en proporsjon i standarden, ikke en slanketabell: En passende vekt for den enkelte hunden må også vurderes ut fra kroppsbygning, muskelmasse og hold.

Brystkassen skal være dypere enn den er bred og ha en omkrets på cirka 40–43 cm bak albuene. Den relativt smidige brystkassen henger sammen med rasens opprinnelige arbeid under bakken. Helheten skal være funksjonell og bevegelig, ikke tung eller overdrevet.

Rasen har tre pelstyper:

- **Glatt pels** ligger tett inntil kroppen og trenger normalt enkel børsting for å fjerne løse hår og smuss.
- **Broken pels** er en mellomting, med lengre, strie hår på deler av kroppen.
- **Stri pels** har stri dekkpels og underull og må håndstrippes når pelsen er moden.

Broken og stri pels bør trimmes, ikke maskinklippes. Når gamle hår klippes av i stedet for å nappes ut, kan pelsens struktur og beskyttelse mot fuktighet og smuss svekkes. Be en erfaren trimmer vise hvordan akkurat din hunds pels bør stelles; behovet følger pelsens modenhet og kvalitet, ikke en universell ukeplan. Kontroller samtidig klør, poter, ører og tenner regelmessig.

## Temperament og personlighet

Jack russell terrier er i utgangspunktet en livlig, våken og selvsikker arbeidsterrier som også skal være vennlig. Rasen ble avlet for å ta egne beslutninger nær vilt, og den samme selvstendigheten kan i et hjem merkes som initiativ, utholdenhet og raske reaksjoner på bevegelse eller lyd. Jaktinteressen finnes fortsatt hos hunder som bare holdes som selskapshunder.

Rasebeskrivelsen er et ideal, ikke et løfte om hvert individ. Temperament påvirkes av arv, tidlige erfaringer, helse, miljø og trening. Spør derfor ikke bare om foreldrene er «hyggelige». Be om å få møte minst tispen, spør hvordan foreldrene og nære slektninger reagerer på fremmede mennesker, hundemøter, plutselige lyder, håndtering og hvile, og finn ut hva oppdretteren avler for – jakt, hundesport eller hovedsakelig selskap.

BPH kan gi strukturert informasjon om hvordan en enkelt hund reagerte i en standardisert beskrivelse, men det er ingen bestått-eller-ikke-bestått-test og garanterer ikke valpens fremtidige atferd. Eldre svensk rasemateriale bygde dessuten på for få beskrevne Jack russell terriere til at man kunne trekke sikre konklusjoner om hele rasen. For en valpekjøper er resultater for foreldre og slektninger derfor mer nyttige enn generelle påstander om rasens gjennomsnitt.

Rasen kan passe en førstegangseier som ønsker å lære, gå på kurs og arbeide konsekvent med belønningsbasert trening. Den er et dårligere valg for den som først og fremst ønsker en liten, ukomplisert hund som automatisk kan gå løs eller nøyer seg med korte lufteturer.

## Trening og mosjon

En Jack russell terrier trenger daglig bevegelse, nesearbeid, problemløsning og mulighet til å roe ned, men det finnes ikke ett riktig antall minutter som passer alle individer. Alder, helse, kondisjon, miljø og aktivitetens intensitet avgjør belastningen. En rolig skogstur med tid til å snuse, en gjennomtenkt treningsøkt og restitusjon kan gi mer enn langvarig, ensidig ballkasting.

Bygg hverdagen rundt flere typer aktivitet: turer i variert terreng, søk eller spor, korte treningsøkter, kontrollert lek og oppgaver der hunden får bruke nese og kropp. Hundesporter som agility, nosework og viltspor kan passe mange individer, men treningsmengden bør økes gradvis. For valper bør underlag, tempo, lek og hvile tilpasses individet; den ofte gjentatte femminuttersregelen har ingen vitenskapelig støtte.

Prioriter disse ferdighetene tidlig:

- kontakt og samarbeid til tross for lukter og bevegelse
- innkalling og et eget nødstoppsignal
- å slippe gjenstander og avbryte aktivitet
- rolig båndføring og nøytrale passeringer av andre hunder
- håndtering av poter, munn, ører og pels
- å gå til en seng og slappe av
- å være alene, innlært i svært små og trygge trinn

På grunn av jaktinstinktet bør frihet uten bånd aldri bygge på håp. Tren først på et sikkert inngjerdet område, og bruk langline der det er trygt, til hunden kan vende seg bort fra forstyrrelser og svare på signaler med høy pålitelighet. Selv en godt trent hund kan måtte være i bånd nær vilt, trafikk og andre farer. Belønningsbasert trening med tydelige regler forteller hunden hva den skal gjøre og bidrar til å bevare samarbeidet når aktivitetsnivået stiger.

## Helse

Svenska Kennelklubben opplyser at rasen ikke har noen kjente rasesykdommer, men at patellaluksasjon forekommer. Det betyr ikke at alle hunder rammes, eller at rasen er fri for alle andre sykdommer. Det betyr at en seriøs helsegjennomgang bør ta utgangspunkt i dokumenterte resultater og den aktuelle familien, ikke i en lang, usortert liste over diagnoser.

I den svenske rasespesifikke avlsstrategien anbefales det at hunder som brukes i avl, undersøkes for patella og øyelyses. For øyne er anbefalingen undersøkelse før avl, deretter hvert tredje år og én gang etter fylte åtte år. Dette er avlsanbefalinger – de må ikke fremstilles som om hver undersøkelse var et generelt registreringskrav eller en garanti for friske valper.

Før valpekjøp bør du be om foreldrenes registrerte navn og numre og selv kontrollere:

- hvem som utførte undersøkelsen
- datoen for patella- og øyeundersøkelsen
- det faktiske resultatet, ikke bare beskjeden «testet»
- om nære slektninger har hatt tilbakevendende kne-, øye- eller andre helseproblemer
- foreldrenes alder og om eldre hunder i familien er fulgt opp

Et normalt resultat reduserer usikkerheten om akkurat det som er undersøkt, men er ingen livslang garanti. Hold hunden i passende hold, bygg opp kondisjonen gradvis og kontakt veterinær ved for eksempel gjentatt halthet, smerte, endret syn eller tydelige atferdsendringer.

## Historie og opprinnelse

Jack russell terrier har sin opprinnelse i England på 1800-tallet og forbindes med presten John Russell. Han utviklet foxterriere som kunne følge foxhounds og gå ned i hi for å få rev og annet vilt ut av gjemmestedet. Arbeidsoppgaven krevde en liten, bevegelig, modig og selvstendig hund.

Fra nært beslektede linjer vokste to typer frem. Den høyere og mer kvadratiske typen ble parson russell terrier; den lavere og litt lengre typen ble Jack russell terrier. Rasen har altså engelsk opprinnelse, men Australia er oppført som landet der den ble videreutviklet og der det ble gjort viktig arbeid med standarden. Svenska Kennelklubben godkjente Jack russell terrier i 2001.

Historien forklarer flere egenskaper som fortsatt er merkbare: den funksjonelle størrelsen, den bevegelige kroppen, evnen til å ta egne beslutninger og interessen for å søke etter og følge vilt. Disse egenskapene kan være en ressurs i trening og hundesport, men de må styres i en moderne hverdag.

## Å leve med rasen

Å leve med en Jack russell terrier fungerer best når hjemmet kombinerer aktivitet med tydelige rutiner for hvile, sikkerhet og selvkontroll. Rasen kan bo i leilighet; boligens størrelse er mindre avgjørende enn om hundens behov blir dekket, og om den lærer å ikke reagere på hver lyd i oppgangen eller utenfor vinduet. Tren på ro og nøytralitet overfor lyder før bjeffing har blitt en vane.

Med barn gjelder den samme grunnregelen som for alle hunder: En voksen har ansvar for samspillet, og hunden skal ha en beskyttet hvileplass der den ikke blir forstyrret. Barn skal ikke ta mat eller leker, bære hunden eller følge etter den når den trekker seg unna. Rasens hurtighet og intensitet gjør rolige, korte møter bedre enn voldsom lek uten pauser.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individene og bør bygges opp gjennom gradvise, kontrollerte introduksjoner. Tidlig tilvenning kan hjelpe, men fjerner ikke jaktinstinktet. Kaniner, gnagere og andre smådyr må holdes helt og sikkert adskilt; ikke velg rasen ut fra en antakelse om at trening garanterer fredelig sameksistens. Også i et hjem med flere hunder trengs separate hvileplasser og mulighet til å håndtere ressurser uten konkurranse.

Alenetid bør læres inn gradvis når hunden allerede føler seg trygg i hjemmet. Start med svært korte fravær og øk først når hunden klarer å være rolig. I Sverige må et lukket bur ikke brukes som vanlig hvileplass eller til å holde hunden innesperret hjemme. Lag i stedet en behagelig seng eller et tilstrekkelig stort og sikkert område der hunden kan bevege seg og selv velge hvilested.

Før kjøp bør hele husstanden kunne svare ja på tre spørsmål: Kan vi gi hunden meningsfull aktivitet hver dag? Kan vi håndtere jaktinteresse med trening, bånd og sikre miljøer? Kan vi tilby uforstyrret restitusjon og konsekvente regler uten harde metoder? Hvis svaret er ja, kan Jack russell terrier bli en svært engasjert treningspartner og selskapshund – men den blir sjelden en passiv liten hund på sidelinjen av livet.

Jack russell terrier

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Norwegian Kennel Club

Jack russell terrier: liten, robust og energisk revejaktterrier med modig og intelligent væremåte. Trenger 1–2 timer daglig mosjon pluss mentalt arbeid. Overveiende hvit, tre pelstyper, sterk gravetrang og jaktlyst. Kjærlig mot familien, men krevende og lite egnet for svært stillesittende hjem.

Vi på Älglösas föder upp Jack russell terrier i Alfta. Vårt kennelnamn har representerat rasen i utställningssammanhang både 2022 och 2024, med Alfta som uppfödarort vid båda tillfällena. De två årtalen ger tydliga tidsmässiga nedslag för vår uppfödning.

Älglösas

## Kortfakta

Russisk tsvetnaya bolonka er en liten, livlig selskapshund som gjerne vil være nær menneskene sine. Rasen kan passe både for en førstegangseier og en familie som setter av tid til hverdagslydighet, men den er ikke et enkelt valg bare fordi den er liten. Pelsen krever jevnlig stell, alenetid må trenes gradvis, og temperamentet til den enkelte hunden bør veie tyngre enn generelle beskrivelser av rasen.

- Rasen er nasjonalt anerkjent av de nordiske kennelklubbene og plasseres i gruppe 9, men den er ikke anerkjent av FCI.
- Ønsket mankehøyde er maksimalt 26 cm, og idealvekten er 3–4 kg.
- Pelsen er lang, tett og krøllete eller bølgete. Den røyter ofte forholdsvis lite, men det gjør ikke rasen allergifri.
- Raseidealet er en hengiven, livlig og glad hund. Det svenske kunnskapsgrunnlaget om atferd er likevel for lite til at man kan gi sikre løfter om hvert individ.
- En valpekjøper bør kontrollere dokumenterte resultater for kneskåler, øyne og prcd-PRA, og samtidig spørre hvordan foreldredyrene fungerer i hverdagen.

## Utseende og pels

Russisk tsvetnaya bolonka skal være liten og kompakt, med en kropp som er litt lengre enn mankehøyden. Ifølge standarden kan kroppslengden være høyst 15 prosent større enn høyden. Den rikelige pelsen kan få hunden til å se rundere ut enn den er, så hold og kroppsbygning bør vurderes både med hendene og med øynene.

Pelsen skal være lang, tett og middels kraftig med store krøller eller bølger. Hunden kan ha moderat med underull, men underull kan også mangle. Alle farger er tillatt bortsett fra ensfarget hvit, flekket eller partifarget og merle. En svært liten og knapt synlig hvit flekk kan forekomme på haken, strupen, forbrystet eller tærne. Større hvite felt hører dermed ikke til rasens godkjente fargetegning.

Pelsen må gres regelmessig helt ned mot huden. Langt og mykt hår floker seg lettest der det blir friksjon, blant annet i armhulene, lysken, bak ørene og under sele eller halsbånd. Hvor ofte hele pelsen må gås gjennom, avhenger av pelsens kvalitet og lengde og av hundens hverdag. Kontroller likevel utsatte områder ofte, og løs opp små floker før de blir til stramme tover. Venn valpen til kam, håndtering av poter og korte pauser på et sklisikkert underlag helt fra starten.

Den offisielle utstillingsstandarden tillater ikke at pelsen klippes eller trimmes, bortsett fra at håret på potene kan jevnes til. Håret på hodet kan samles opp dersom det faller foran øynene. Dette beskriver hvordan rasen skal presenteres etter standarden. Det daglige stellet må samtidig sørge for at hud, øyne og poter ikke blir plaget.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en hengiven, livlig, glad og sosial selskapshund. Mange ønsker seg derfor en bolonka som trives med å delta i familielivet og er enkel å ta med. Det er et rimelig mål, men ingen garanti for at hver hund automatisk er trygg på fremmede, stille i leiligheten eller avslappet i alle møter.

Det finnes foreløpig for lite svensk informasjon om rasens atferd. Den gjeldende rasespesifikke avlsstrategien bygget blant annet på bare 20 gjennomførte BPH-beskrivelser og 139 svar i en helse- og atferdsundersøkelse. Det er ikke nok til å trekke sikre slutninger om hele rasen. I undersøkelsen svarte 18,7 prosent at de ikke var fornøyde med hundens atferd. Det lille grunnlaget med frivillige svar viser ikke hvor vanlig dette er i rasen. Det viser derimot hvorfor en vennlig rasebeskrivelse ikke kan erstatte en vurdering av foreldrene til det planlagte kullet.

Be oppdretteren beskrive hvordan foreldredyrene reagerer på besøk, uventede lyder, håndtering og hundemøter, og hvor lett de finner roen etter aktivitet. BPH-resultater kan gi flere observasjoner dersom de finnes, men les hele beskrivelsen i stedet for å lete etter én enkelt godkjent verdi. Bjeffing og interesse for å jage kan variere mellom individer og miljøer. Det finnes ikke godt nok grunnlag for å love et bestemt nivå for rasen.

## Trening og mosjon

Russisk tsvetnaya bolonka trenger bevegelse, mental aktivitet og hvile hver dag, men det finnes ingen godt begrunnet oppskrift i antall minutter for rasen. En god hverdag kan bestå av turer i ulike miljøer, søksarbeid, lek og korte treningsøkter. Tilpass varighet og vanskelighetsgrad til alder, kondisjon og hvor godt hunden henter seg inn. En hund som har vanskelig for å falle til ro, kan trenge mindre oppjagende aktivitet og mer hvile. En hund som mister konsentrasjonen og finner på egne aktiviteter, kan ha nytte av mer målrettet stimulering.

Bruk belønningsbaserte metoder, gå frem trinnvis og ta hensyn til hva som motiverer den enkelte hunden. Begynn tidlig med ferdighetene som gjør hverdagen enklere: kontakt, innkalling, å vente ved døren, gå rolig i bånd, slappe av på en fast plass og godta pels- og potestell. Ta valpen ofte ut etter søvn, mat og lek, ros den når den gjør fra seg ute, og ikke straff uhell inne. Belønn ro før hunden rekker å bli oppkavet og bjeffe på lyder eller besøk, samtidig som du reduserer forhold i omgivelsene som holder atferden i gang.

Den lille kroppen er ingen grunn til å bære hunden gjennom enhver situasjon. La den bevege seg, utforske og løse overkommelige oppgaver på egne ben. Unngå samtidig belastning som ikke passer for en ung eller utrent hund. Rasen beskrives som lærevillig og kan sette pris på aktiviteter som nesearbeid, rallylydighet eller andre grener der hund og fører samarbeider.

## Helse

Det finnes ikke nok dokumentasjon til å gi et sikkert bilde av rasens vanligste helseproblemer i Sverige. Da den gjeldende avlsstrategien ble utarbeidet, fantes det få hunder i landet, helseundersøkelsen hadde 139 svar, og det fantes ingen forsikringsstatistikk for rasen. Det er derfor ikke grunnlag for å peke ut en lang rekke sykdommer som vanligere nettopp hos denne rasen. Som valpekjøper får du et bedre beslutningsgrunnlag ved å undersøke dokumenterte resultater for foreldre og nære slektninger.

Raseklubben anbefaler kjent patellastatus før avl. Patellaresultatet viser om kneskålen ligger stabilt, eller om den kan forskyves under veterinærens undersøkelse. Målet er å pare to hunder uten anmerkning. Ifølge anbefalingen bør en hund med grad 1 bare pares med en hund uten anmerkning, mens hunder med grad 2 eller høyere ikke bør brukes i avl.

For øynene anbefales en øyelysing uten anmerkning som ikke er eldre enn ett år ved paring. Klubben anbefaler også et DNA-resultat for prcd-PRA. En bærer skal pares med en genetisk fri hund, ikke med en annen bærer. En DNA-test for prcd-PRA gir bare svar på den genvarianten som testes. Den utelukker ikke andre former for PRA eller andre øyeforandringer og kan derfor ikke erstatte øyelysing.

Dette er raseklubbens avlsanbefalinger. I registreringsreglene til Svenska Kennelklubben for 2026 finnes det ikke noe særskilt vilkår for rasen som gjør akkurat disse resultatene obligatoriske for å registrere et kull. Forskjellen er viktig: En registrert valp kan komme fra en paring som ikke følger alle anbefalingene fra klubben. Be om å få se originalresultatene, eller kontroller dem i Svenska Kennelklubbens hundedatabase, og spør hvordan oppdretteren har vurdert helsen hos nære slektninger.

## Historie og opprinnelse

Rasen ble utviklet som selskapshund i det daværende Sovjetunionen. Den gjeldende standarden oppgir at avlsarbeidet begynte i 1951 med små hunder av ukjent opphav. Dette er en mer forsiktig og pålitelig beskrivelse enn detaljerte fortellinger om bestemte opphavsraser som ikke kan dokumenteres sikkert.

Den første rasestandarden ble fastsatt i 1966. Interessen og antallet hunder økte i 1970- og 1980-årene, og en nasjonal raseklubb ble stiftet i 1999. Standarden ble revidert i 2010 og 2019. De første hundene kom til Sverige i 2006, og de første svenske kullene ble født i 2007. Siden 2013 har rasen vært nasjonalt anerkjent og hatt adgang til utstillinger i de nordiske kennelorganisasjonene, selv om den fortsatt ikke er anerkjent av FCI.

## Å leve med rasen

Russisk tsvetnaya bolonka kan trives godt i leilighet dersom den får lufting, aktivitet, hvile og trening i å forholde seg rolig til lyder i oppgangen og utenfor døren. Størrelsen på boligen betyr mindre enn hvordan hverdagen legges opp. Den som ønsker en liten hund til et stillesittende liv, bør derfor tenke seg om en gang til: Rasens størrelse reduserer plassbehovet, ikke behovet for selskap, bevegelse og læring.

Alenetid skal trenes i svært små og rolige trinn. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer i hva de mestrer. Begynn når hunden er trygg og har vært ute, gå vekk en kort stund og kom tilbake før den blir urolig. Øk først når hunden klarer å hvile. Planlegg hjelp dersom arbeidsdagen krever lengre fravær enn den enkelte hunden tåler uten stress.

Små barn må alltid være sammen med hunden under tilsyn av en voksen. En så liten hund trenger en uforstyrret hvileplass og skal ikke løftes, bæres eller forfølges av små barn. Lær barnet å kalle på hunden i stedet for å gripe tak i den, og la hunden gå sin vei. Dette beskytter både hund og barn og sier mer om en trygg hverdag enn merkelappen «barnevennlig».

Hvordan hunden lever sammen med en katt eller en annen hund, avhenger av individene og introduksjonen. Gi katten høye rømningsveier og et hundefritt område, hindre jaging, hold hunden i bånd under de første kontrollerte møtene og belønn rolig atferd. Ikke la dem være alene sammen før samspillet har vært stabilt over tid. Smådyr skal alltid beskyttes med sikker atskillelse.

Rasen kan røyte mindre enn mange andre hunder, men den er ikke allergivennlig. Hundeallergener kommer blant annet fra spytt og hud, og mengden varierer også mellom individer i samme rase. Lite røyting viser ikke at hunden produserer færre allergener. Den som har hundeallergi, bør derfor ta utgangspunkt i medisinske råd og ikke i et løfte om en bestemt rase.

Før kjøpet er de viktigste kontrollpunktene konkrete: Møt tispen hvis det er mulig, og se hvordan hun henter seg inn etter vanlige hendelser. Be om resultater for patella, øyne og prcd-PRA, snakk om hvor mye arbeid pelsen faktisk krever, og planlegg for alenetid, barn eller andre dyr i ditt eget hjem. Da undersøker du om individet og oppdrettet passer til hverdagen din, i stedet for å stole på den lille størrelsen eller en idealisert rasebeskrivelse.

Russisk tsvetnaya bolonka

Svenska Kennelklubben (SKK)

Deutscher Verband der Gebrauchshundsportvereine (DVG)

Norwegian Kennel Club (NKK)

Liten, robust russisk toyhundrase med lang, bølget, lite røytene pels i mange farger. Hengiven, menneskeorientert og sensitiv, den trives med tett selskap og moderat daglig mosjon. Intelligent og tilpasningsdyktig til leilighetsliv, men trenger jevnlig pelsstell og liker ikke å være alene over lengre tid.

Vi på Nudaveritas föder upp Russkaya Tsvetnaya bolonka i Oskarshamn i södra Sverige. Vårt kennelnamn har representerat rasen i Danmark både 2021 och 2025, med Oskarshamn som uppfödarort. De två årtalen ger uppfödningen en tydlig nordisk koppling över landsgränsen.

Nudaveritas

## Kortfakta

- Border terrier er en liten britisk jakthund som ble utviklet for å følge ryttere og foxhoundflokken og arbeide i revehi.
- Rasestandarden oppgir ingen mankehøyde. Hannhunder veier 5,9–7,1 kg og tisper 5,1–6,4 kg.
- Rasen er ofte sosial og samarbeidsvillig, men har også terrierens selvstendighet, utholdenhet og jaktlyst.
- Den strie dobbeltpelsen nappes for hånd når de modne dekkhårene løsner, vanligvis minst to ganger i året.
- En border terrier trenger fysisk og mental aktivitet hver dag. Innkalling og ro rundt vilt er viktige deler av hverdagstreningen.
- Sverige har ikke noe obligatorisk rasespesifikt helseprogram, men raseklubben anbefaler at avlshunder har kjent SLEM-status.
- Rasen kan bo både i leilighet og hus dersom den får riktig aktivitet, klarer å finne ro og ikke sjenerer omgivelsene med bjeffing.

## Utseende og pels

Border terrieren er liten, men bygd for arbeid, ikke for å se sped eller skjør ut. Kroppen skal være dyp, smal og forholdsvis lang, med en brystkasse som kan omsluttes med hendene. Denne formen hjalp hunden frem i hiet, samtidig som den skulle orke å følge jakten over bakken. Hodet beskrives gjerne som oterlignende, med kort snuteparti, små ører som faller fremover, og et våkent uttrykk.

Rasestandarden oppgir bevisst ingen mankehøyde. Når man sammenligner hunder, er derfor vekt, proporsjoner, hold og funksjon mer nyttig enn et angivelig nøyaktig høydespenn. Standardvekten er 5,9–7,1 kg for en voksen hannhund og 5,1–6,4 kg for en voksen tispe. En border terrier skal virke smidig og muskuløs uten å ha bred brystkasse eller bære unødig vekt.

Pelsen består av harde, tette dekkhår og en tettliggende underull. Godkjente farger er rød, hvetefarget, grizzle and tan og blue and tan. Når dekkhårene er modne, løsner de forholdsvis lett og nappes ut for hånd. De fleste trenger en grundig håndnapping minst to ganger i året, men pelsens modenhet — ikke kalenderen — avgjør når tiden er inne. Mellom behandlingene holder det som regel med jevnlig kjemming og kontroll av hud, ører, klør og tenner.

Pelsstellet bygger på at de modne, strie dekkhårene nappes ut for hånd. Maskinklipping er derfor ikke den samme behandlingen som håndnapping. Be en hundefrisør med erfaring fra strihårede terriere vise deg hvordan en moden pels kjennes. Border terriere røyter, og rasen er ikke allergifri.

## Temperament og personlighet

En typisk border terrier kombinerer sosial interesse med mye initiativ. Rasen måtte samarbeide med mennesker og hunder over bakken, men ta selvstendige avgjørelser i et hi. I dag viser denne bakgrunnen seg som nysgjerrighet, utholdenhet og rask problemløsning. Hunden kan være svært lydhør når oppgaven lønner seg, og like raskt velge et interessant luktspor dersom treningen gir for lite igjen.

En svensk BPH-analyse beskrev de testede hundene som forholdsvis sosiale, nysgjerrige og trygge, med lite fremtredende frykt og aggresjon. Resultatet er en tendens i akkurat dette utvalget, ikke et løfte om hver enkelt hund: Bare rundt tre prosent av den aktuelle svenskfødte populasjonen deltok, og variasjonen mellom individene var tydelig. Se derfor på foreldrene, nære slektninger og oppdretterens beskrivelse av hundene i hverdagen, ikke bare på en generell rasebeskrivelse.

En trygg border terrier kan bli en engasjert venn for barn, men rasenavnet er ingen sikkerhetsgaranti. En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn, og hunden trenger en skjermet hvileplass der den får være i fred. Det samme individuelle hensynet gjelder i møte med andre hunder. Mange er sosiale, men kjønn, erfaringer og personlighet har betydning.

Jaktlysten er den største usikkerheten rundt andre dyr. En hund som har vokst opp med en katt, kan lære å leve rolig med akkurat den katten, men det sier ikke sikkert hvordan den reagerer på en katt som løper ute. Kaniner, gnagere og andre smådyr bør holdes fysisk atskilt. Tidlige, kontrollerte introduksjoner kan bedre forutsetningene, men kan ikke fjerne en medfødt jaktreaksjon.

## Trening og mosjon

En border terrier trenger å bruke både kropp og hode hver dag, men et nøyaktig minuttmål sier mindre enn hvordan hunden fungerer etter aktiviteten. En god hverdag inneholder turer i varierte omgivelser, tid til å snuse, korte treningsøkter og en tydelig overgang til hvile. Spor, nosework, søksøvelser, agility og lydighet kan passe rasens arbeidslyst. Øk belastningen gradvis for valper og utrente hunder.

Bruk belønninger og del hver ferdighet inn i små trinn. Harde korrigeringer kan skape konflikt uten å gjøre et spennende viltspor mindre fristende. Mat, lek, bevegelse og muligheten til å snuse kan alle brukes som belønning. Korte økter med et tydelig mål fungerer som regel bedre enn lange rekker med gjentakelser.

Begynn tidlig med innkalling, men planlegg også for de gangene treningen ikke er nok. Start i rolige omgivelser, belønn raskt og legg gradvis til forstyrrelser. En sele som sitter godt, kombinert med langline, gir bevegelsesfrihet uten at hunden kan sette etter viltet. Slipp hunden bare der lovverket, omgivelsene og ferdighetene til akkurat denne hunden gjør det trygt. Et pålitelig stoppsignal, frivillig kontakt og evnen til å vende bort fra en fristelse er minst like nyttig som selve innkallingssignalet.

En border terrier må også lære at den ikke alltid trenger å være i aktivitet. Dersom hunden fortsatt strever med å sove etter aktivitet, vokter vinduer, bjeffer eller stadig finner nye prosjekter, kan den trenge mer restitusjon og tydeligere rolige rutiner, ikke automatisk mer mosjon. Mister den derimot muskelkondisjon, blir rastløs eller finner på egne jakt- og graveprosjekter, bør innholdet i hverdagen vurderes på nytt.

## Helse

Det finnes ikke noe obligatorisk rasespesifikt helseprogram for border terrier i Svenska Kennelklubben. Registreringsreglene for 2026 stiller heller ingen særskilte krav til resultater fra hofte-, kne-, øye- eller hjerteundersøkelser for rasen. Det betyr ikke at helse er uviktig. Valpekjøperen må spørre om relevante problemer i familien og skille bindende regler fra frivillige undersøkelser og raseklubbens avlsråd.

SLEM, også kalt shaking puppy syndrome, er en alvorlig nevrologisk lidelse der valper får ukontrollerte skjelvinger og koordinasjonsproblemer når de forsøker å stå og gå. Raseklubben anbefaler kjent SLEM-status hos avlshunder gjennom DNA-test eller bekreftet avstamning. Avlsrådene bygger på recessiv nedarving: En frisk bærer kan pares med en genetisk eller arvelig fri hund uten at valper blir syke, samtidig som genetisk variasjon bevares. Laboratoriet som tilbyr testen, opplyser likevel at den underliggende varianten ennå ikke er vitenskapelig publisert. Be derfor oppdretteren vise resultatene og forklare kombinasjonen, ikke bare si at hundene er «testet».

CECS, som nå ofte beskrives som paroksysmal dyskinesi eller PGSD, er en annen tilstand. Rammede hunder kan få episoder med unormale bevegelser, muskelrykninger og fall, ofte med bevart bevissthet. En studie fant ingen enkelt genetisk region som forklarte tilstanden, og det finnes ingen tilsvarende enkel DNA-test. Episodene kan ligne andre nevrologiske problemer. Film hendelsen dersom det kan gjøres trygt, og la en veterinær utrede den. Ikke endre behandling eller kosthold på grunnlag av en diagnose du selv har stilt på nettet.

I raseklubbens langsiktige helsearbeid følges også gjentatte krampelignende episoder, hud- og mageproblemer og munn- og tannhelse. Spør hvordan foreldrene og nære slektninger har hatt det over tid, ikke bare hvilke attester som forelå da paringen ble gjort. En grundig samtale omfatter SLEM-status og foreldrekombinasjonen, eventuelle episoder, langvarig kløe eller mageplager, tanntap og annen tilbakevendende sykdom.

## Historie og opprinnelse

Border terrieren ble formet i Border District på grensen mellom England og Skottland. Der trengte man en terrier med utholdenhet nok til å følge hester og foxhounder over ulendt terreng, men som samtidig var smal nok til å gå ned i hi når reven søkte tilflukt. Rasens størrelse, værbestandige pels, utholdenhet og selvstendige arbeidsmåte henger sammen med denne oppgaven.

Lokale terriertyper hadde flere navn før Border Terrier ble den felles betegnelsen. Den britiske kennelklubben anerkjente rasen i 1920. De første dokumenterte importene til Sverige kom på 1930-tallet. Importer og avlsarbeid fra 1960-tallet la siden grunnlaget for en mer varig svensk bestand.

Rasen brukes fortsatt til jakt, blant annet som hihund, støtende eller kortdrivende hund og ved ettersøk. Mange lever samtidig som aktive familie- og selskapshunder. Arbeidsbakgrunnen er derfor mer enn historie: Den forklarer hvorfor dagens border terrier gjerne følger spor, undersøker hull og fortsetter med en oppgave selv når eieren har andre planer.

## Å leve med rasen

Border terrier passer best for den som setter pris på en liten hund med mye initiativ og kan kombinere aktivitet med gode sikkerhetsrutiner. Leilighet eller hus er mindre avgjørende enn tilgang til lufteturer, mental aktivisering og hvile. I en bygård bør ro ved lyder i oppgangen og bevegelser utenfor vinduet trenes tidlig. I et hus må gjerdet tåle både graving og en plutselig interesse for vilt.

Alenetid trenes gradvis fra svært korte stunder. Valper kan ikke forlates på samme måte som voksne hunder, og en voksen hunds trygghet varierer med individ og situasjon. Det svenske rådet om at hunder bør luftes minst hver sjette time på dagtid, er ikke et mål for hvor lenge hunden bør være alene. Vurder i stedet om hunden faktisk kan hvile uten uro, bjeffing eller destruktiv atferd, og ordne hjelp før grensen dens er nådd.

I et hjem med katt skal katten ha hundefrie soner og fluktveier. Hold hunden i bånd i begynnelsen, belønn rolig atferd og avverge alle forsøk på å jage. Med barn er voksent tilsyn og enkle regler nødvendig: Ikke forstyrr hunden når den spiser eller hviler, og la den trekke seg unna. Slike rutiner betyr mer enn generelle påstander om at rasen «alltid» er god med barn eller dyr.

Spør oppdretteren om følgende før du bestemmer deg:

- Hvilken SLEM-status har foreldrene, og hvorfor er akkurat denne kombinasjonen trygg?
- Har nære slektninger hatt CECS/PGSD-lignende episoder, gjentatte hud- eller mageproblemer eller tannproblemer?
- Hvordan fungerer foreldrene med hvile, fremmede mennesker, andre hunder, lyder og vilt?
- Finnes det BPH-resultater, jaktpremieringer eller andre beskrivelser som kan leses i sammenheng?
- Hvilken hjelp får du med håndnapping, innkalling og hverdagsspørsmål etter at valpen har flyttet hjem?

Border terrier kan passe for en førstegangseier dersom jaktlyst, pelsstell og konsekvent trening virker tiltalende, ikke besværlig. Den som først og fremst ønsker en hund som kan gå løs overalt, automatisk lar smådyr være i fred eller nøyer seg med den samme korte turen hver dag, bør velge ut fra andre egenskaper.

Border terrier

Svenska Terrierklubben (Sweden)

Deutscher Terrier Club (Germany)

French Kennel Club (Société Centrale Canine)

Liten, robust terrier opprinnelig avlet ved grensen mellom England og Skottland for revejakt. Kjærlig og sterkt knyttet til familien, men selvstendig med sterk jaktlyst. Trenger 1–2 timer daglig mosjon, sikkert inngjerdet område og vennlig, positiv trening. Den strie, værbestandige pelsen må børstes og av og til håndstrippes.

Vi är Horsmarka och föder upp borderterrier i Götene. Vår uppfödning av borderterrier går tillbaka till 2016, och en borderterrier med vårt kennelnamn har grytjakt bland sina meriter. Sedan 2015 har vi även fött upp schillerstövare under kennelnamnet Horsmarka. Även den delen av vår uppfödning är knuten till Götene. Schillerstövare med vårt kennelnamn har nått resultat inom både jakt och utställning. År 2024 vann en schillerstövare med vårt kennelnamn Räv-SM, och samma år blev en schillerstövare med vårt kennelnamn BIS 1 vid Eksjöutställningen.

Horsmarka

## Kortfakta

Flat coated retriever er en anerkjent britisk apporterende fuglehund i FCI-gruppe 8. Rasen er avlet for å søke etter og hente skutt vilt på land og i vann, så samarbeid, apporteringslyst og evnen til å arbeide i variert terreng er sentrale egenskaper – også hos hunder som hovedsakelig lever som familiehunder.

- Ønsket mankehøyde er 58–61 cm for hannhunder og 56–58 cm for tisper.
- Ønsket vekt i god kondisjon er 27–36 kg for hannhunder og 25–32 kg for tisper. Målene beskriver idealet i rasestandarden, ikke hva alle voksne hunder kommer til å veie eller måle.
- Godkjente farger er svart og leverbrun.
- Raseidealet er en positiv, vennlig, våken og lydhør hund. Energi, intensitet og evne til å finne ro varierer mellom individer og familier.
- En Flat coated retriever trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsing og samarbeid hver dag. Lange turer alene erstatter ikke meningsfulle oppgaver.
- Svulstsykdommer er et viktig helseproblem i rasen. Ingen enkelt test kan vise at en valp eller avlslinje er fri for fremtidig kreftrisiko.

## Utseende og pels

Flat coated retriever skal være sterk uten å bli tung og spenstig uten å virke spinkel. Funksjonell balanse er viktigere enn kraftig beinstamme, overdreven pels eller høy kroppsvekt. Bevegelsene skal være frie, flytende og regelmessige sett forfra og bakfra.

Hodet er langt og velformet, med flat, moderat bred skalle og bare svakt stopp. Kjevene skal være lange og sterke nok til apporteringsarbeidet. Kroppen har en dyp, ganske bred brystkasse og et kort, kraftig lendeparti. Halen bæres livlig, men ikke høyt over rygglinjen.

Pelsen er tett, fin til middels grov og så flat som mulig. Ben og hale har tydelige faner når hunden er ferdig utviklet. Bare svart og leverbrun er med i standarden; gult forekommer, men er ikke en godkjent utstillingsfarge.

Pelsstellet bør tilpasses hundens faktiske pels og hverdag, ikke følge en fast kalender. Gre gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig nøye bak ørene, i armhulene og i fanene. Etter bading eller arbeid i vann og tett terreng må hunden tørkes og sjekkes for floker, hudirritasjon, frø, små sår og skadde tredeputer. Ørene skal holdes tørre og kontrolleres ved lukt, rødhet eller kløe. Trimming kan holde poter og faner funksjonelle, men pelsen bør ikke formes til en tung eller overdrevet silhuett.

## Temperament og personlighet

Flat coated retriever skal være tillitvekkende, positiv, vennlig, våken og lydhør, men rasestandarden er et avlsmål – ikke en garanti for hvert individ. En valpekjøper bør derfor vurdere foreldrene, voksne slektninger og hvordan oppdretteren følger hundenes atferd i hverdagen, i stedet for å slå seg til ro med at rasen beskrives som glad.

I Svenska Kennelklubbens BPH-analyse av 209 svenskfødte hunder ble rasen gjennomgående oppfattet som trygg, energisk, nysgjerrig, leken og sosial. Den samme analysen understreker variasjonen i rasen og påpeker at stor nysgjerrighet og raske reaksjoner også kan henge sammen med vansker med å finne ro. Materialet beskriver hundene som deltok, og er ikke en fasit for en valp. Se derfor etter både arbeidslyst og evne til å hente seg inn: Kan de voksne hundene hilse uten å miste all selvkontroll, håndteres rolig og hvile når det ikke skjer noe?

Rasen er ofte sosial, men egnethet med barn, hunder eller katter skal aldri antas ut fra rasenavnet. En sterk og entusiastisk hund kan velte et lite barn uten å mene noe vondt. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en skjermet hvileplass. Introduksjon til hunder og katter bør skje trinnvis. Tidligere erfaring, interesse for å jage og evne til å avbryte på signal betyr mer enn en generell beskrivelse av rasen.

## Trening og mosjon

Flat coated retriever trenger å bruke både kropp og hode hver dag, men det finnes ingen seriøs universell kvote i minutter eller timer. Riktig nivå avhenger av alder, helse, kondisjon, hvor krevende aktiviteten er, og hvordan hunden henter seg inn etterpå. En god dag inneholder en blanding av bevegelse, nesearbeid, apportering, samarbeid og uforstyrret hvile.

Apportering og søk gir ofte mer enn bare å forlenge turen. Dummier, enkle markeringsapporter, nærsøk, spor, jakttrening eller den svenske Funktionsbeskrivning Retriever kan gi utløp for egenskapene rasen er avlet for. Jaktprøver og praktisk jakt passer for den som vil utvikle arbeidet videre, men alle eiere kan lage hverdagsoppgaver der hunden får søke, bære, levere og vente på signal.

Belønningsbasert og trinnvis trening passer en rask og samarbeidsvillig retriever. Prioriter tidlig:

- kontakt og å gå pent i bånd før hunden blir fullvoksen og sterk;
- innkalling og stoppsignal også når noe beveger seg eller lukter spennende;
- rolige hilsener med alle fire poter i bakken;
- å bære og avlevere gjenstander uten konflikt;
- ro, passivitet og evne til å gire ned etter aktivitet;
- frivillig håndtering av poter, ører, munn og pels.

Vannarbeid kan være et godt utløp, men interesse for vann er ikke det samme som å kunne svømme. Begynn på grunt vann, vis hunden en trygg vei opp, unngå strømmende eller svært kaldt vann, og la aldri hunden være uten tilsyn. Hunder i vekst trenger variert belastning som bygges opp gradvis; gjentatte bråstopp, høye hopp og ensidig ballkasting er ingen snarvei til god kondisjon.

## Helse

Svulstsykdommer er det viktigste rasespesifikke helseområdet en valpekjøper må forstå. Svenska Kennelklubben og raseklubben beskriver en overrepresentasjon av flere svulstformer, og Flat coated retriever har blant annet en dokumentert disposisjon for histiocytært sarkom. Det betyr ikke at alle hunder blir syke, men risikoen kan ikke avvises med en DNA-test, en normal veterinærattest eller unge, friske foreldre.

Be om alder og dødsårsak for foreldre, besteforeldre, hel- og halvsøsken og hunder fra tidligere kull. Spør hvilke diagnoser som faktisk er bekreftet av veterinær, og hvordan oppdretteren bruker informasjon om eldre slektninger. Hos din egen hund bør en ny eller voksende kul, vedvarende halthet, uforklarlig vekttap eller en tydelig endring i appetitt og energi vurderes av veterinær. Slike tegn kan ha mange årsaker og skal ikke selvdiagnostiseres som kreft.

For avkom som skal registreres i Sverige, krever Svenska Kennelklubben at begge foreldrene har offisiell hofteleddsstatus før paring. Kjent status betyr at det finnes et resultat – ikke automatisk at hoftene har grad A eller B. Kontroller derfor selve graden og resultatene hos nære slektninger. ED-røntgen er en viktig kontroll som raseklubben ønsker hos flere hunder, men den er ikke et eget krav for registrering av valper etter reglene fra 2026.

Øyelysing er heller ikke et formelt krav fra Svenska Kennelklubben for rasen. Den gjeldende anbefalingen fra den svenske Flatcoated Retrieverklubben er at avlshunder har en øyelysingsattest som er høyst to år gammel ved paring. Klubben anbefaler også gonioskopi når det er mulig, og at en kjent grad av pektinatligamentdysplasi, PLD, ikke dobles i en kombinasjon. Be om å få se dato, diagnoser og hele resultatet – ordet «øyetestet» er ikke nok.

Renal dysplasi, RD, forekommer i få, men alvorlige tilfeller. Det finnes ingen validert DNA-test for RD hos Flat coated retriever, så et kommersielt testresultat skal ikke brukes som bevis på at en hund eller kombinasjon er fri. Kjent diagnose hos nære slektninger og oppdretterens åpenhet er mer relevant.

## Historie og opprinnelse

Flat coated retriever ble utviklet i Storbritannia som en apporterende fuglehund for arbeid etter skuddet. Oppgaven var å søke etter og hente skutt fugl og småvilt på land og i vann, noe som forklarer rasens kombinasjon av nesearbeid, samarbeidsvilje, bæring og utholdende bevegelse.

FCI anerkjente rasen endelig i 1954 og plasserer den blant retrieverne med arbeidsprøve. Flat coated retriever kom til Sverige på 1960-tallet. Nøyaktige fortellinger om hvilke hundetyper som ble krysset i hvert trinn av utviklingen, varierer mellom historiske kilder. Det sikre og praktisk viktige er at dagens rase fortsatt skal fungere som apportør, ikke bare ha et retrieverlignende utseende.

## Å leve med rasen

Flat coated retriever passer best for noen som vil leve med en aktiv arbeidende retriever og samtidig har tenkt å trene ro. Rasen kan passe for en engasjert førstegangseier, men er ikke automatisk enkel: Størrelse, fart og intense hilsener krever planlegging, og behovet for samarbeid varer hele livet.

Leilighet kan fungere hvis det er enkelt å komme seg ut, hunden får meningsfull aktivitet og man trener på lyder, hilsener i fellesarealer og hvile. En hage erstatter ikke turer eller felles arbeid. Alenetid må bygges gradvis fra korte, trygge stunder; en liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer i hva de mestrer. Hvis arbeidsdagen jevnlig innebærer langt fravær, må en fungerende plan for selskap og lufting være klar før kjøpet.

Før du velger valp, bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hva brukes foreldrene til, og hvordan fungerer de under aktivitet, håndtering og hvile?
- Hvilken offisiell HD-grad har hver av foreldrene, og finnes det ED-resultater og leddhistorikk hos nære slektninger?
- Når ble siste øyelysing gjort, hva viste hele attesten, og finnes det resultater fra gonioskopi?
- Hvor gamle ble nære slektninger, hva døde de av, og hvilke svulstdiagnoser eller RD-tilfeller er kjent?
- Hvordan følger oppdretteren helsen, mentaliteten og arbeidsevnen i tidligere kull over tid?

Det rette hjemmet får en arbeidsvillig, sosial og allsidig hund. En feil match oppstår ofte når det vennlige raseidealet tolkes som at hunden på egen hånd vil mestre barn, andre dyr, lange dager alene og et liv uten reelle oppgaver.

Flat coated retriever

The Flatcoated Retriever Society of Great Britain

The Swedish Kennel Club (Svenska Kennelklubben)

The Norwegian Kennel Club (Norsk Kennel Klub)

The Danish Kennel Club (Dansk Kennel Klub)

The Kennel Club (United Kingdom)

Flat coated retriever er en middels stor, atletisk jakthund med glatt, sort eller leverfarget pels og et vennlig, valpeaktig vesen. Den er energisk, menneskeorientert og svært lærevillig, og trenger rikelig med mosjon, positiv trening, tett familieliv og oppfølging av helsen.

Vi på Adore Mee Flats har en liten uppfödning av Flatcoated retriever i hemmiljö i Färgelanda. Den småskaliga formen och hemmiljön är de två uttryck vi själva använder för verksamheten. Tillsammans ger de en konkret bild av uppfödningens omfattning och miljö.

Adore Mee Flats

Pluto

## Kortfakta

Jämthund er en stor svensk jaktspiss, først og fremst avlet for å finne elg og holde viltet på plass med stålos. Det er en utholdende, modig og selvstendig arbeidshund – ikke en rase som primært er utviklet for et liv kun som selskapshund.

- **Opprinnelse:** Sverige
- **Rasegruppe:** Spisshunder og hunder av urhundtype
- **Bruksområde:** Stillende jakthund, hovedsakelig til elgjakt
- **Mankehøyde:** 57–65 cm for hannhunder og 52–60 cm for tisper
- **Pels:** Tett dobbeltpels i mørkere eller lysere gråtoner
- **Typiske trekk:** Sterk jaktlyst, utholdenhet, mot, selvstendighet og vilje til samarbeid
- **Passer best for:** En jeger eller et aktivt hjem som kan gi hunden et reelt utløp for de jaktlige egenskapene

En jämthund kan være rolig og hengiven hjemme når behovene er dekket, men vanlig hverdagsmosjon erstatter ikke alltid arbeidet rasen er avlet for. Det viktigste spørsmålet før et kjøp er derfor ikke bare om du liker å være ute, men om du kan gi en svært selvstendig og utholdende jakthund en meningsfylt oppgave.

## Utseende og pels

Jämthund er en stor, sterk og bevegelig spisshund med rektangulær kroppsform. Kroppen skal være litt lengre enn mankehøyden uten å virke tung eller langstrakt. Hannhunder er 57–65 cm høye, med 61 cm som ideal, mens tisper er 52–60 cm, med 56 cm som ideal. Rasestandarden oppgir ingen bestemt vekt, så hold og proporsjoner er bedre holdepunkter enn et generelt vektintervall.

Hodet er langstrakt, med stående ører og et oppmerksomt uttrykk. Halen er høyt ansatt og bæres løst ringlet i en lav bue mot låret, ikke hardt ringlet over ryggen.

Pelsen består av forholdsvis tilliggende dekkhår og en kort, myk og lys underull. Fargen er mørkere eller lysere grå. Lysegrå eller kremfargede partier finnes blant annet på snuten, kinnene, strupen, brystet, buken, beina og undersiden av halen.

Pelsstellet er som regel enkelt. Bad hunden når den faktisk trenger det, og børst pelsen grundig i røyteperiodene. Etter arbeid i skog og ulendt terreng bør du kontrollere poter, klør, hud og pels for sår, rusk og flått. Hvor ofte det er nødvendig, avhenger av årstid og hvordan hunden brukes, ikke av en fast ukeplan.

## Temperament og personlighet

Jämthund skal være modig og energisk, men samtidig rolig og stabil. Under jakt arbeider den selvstendig på avstand, søker etter vilt og må ta egne avgjørelser. Samtidig skal den holde kontakt med føreren og kunne samarbeide. Denne kombinasjonen forklarer hvorfor rasen ofte lærer raskt, men ikke nødvendigvis følger instruksjoner mekanisk.

Treningen fungerer best når den er tydelig, konsekvent og belønningsbasert. Harde metoder kan skade tilliten uten å skape bedre samarbeid. Belønn kontakt, innkalling og rolige valg fra starten, og tren på de samme ferdighetene i miljøene der de faktisk skal fungere.

Losmålet er et arbeidsredskap. Jämthunden er avlet for å markere vilt med vedvarende stålos, og anlegget kan også merkes i hverdagen. Det betyr ikke at alle individer bjeffer mye innendørs, men den som bor i et lytt leilighetsbygg, bør ta lyd på alvor og trene på ro ved dører, besøk og aktivitet utenfor hjemmet.

Individer og avlslinjer varierer. Be derfor oppdretteren beskrive hvordan foreldrene fungerer både under jakt, i hvile, blant mennesker og i nye miljøer. Jaktresultater forteller mye om arbeidsegenskapene, men ikke alt om hundens atferd i hverdagen.

## Trening og mosjon

Jämthunden trenger mer enn vanlige turer i bånd: Den trenger kondisjonstrening, nesearbeid, samarbeid og oppgaver som gir jaktlysten et godt utløp. Det finnes ingen offisiell dagskvote i timer eller kilometer som passer alle. Riktig nivå avhenger av hundens alder, form, helse, årstid og hvor krevende arbeidet er.

For en voksen hund kombinerer et godt opplegg regelmessig fysisk trening med søk, spor og kontaktarbeid. Jakt og jakttrening er rasens mest naturlige bruksområde. Utenfor jaktsesongen trengs planlagt kondisjonstrening og mentalt krevende oppgaver, men også hvile og restitusjon. En hund som har arbeidet lenge i terrenget, kan trenge en roligere dag etterpå selv om den fortsatt virker arbeidsvillig.

Innkalling er viktig, men den fjerner ikke jaktlysten. Bygg treningen gradvis opp med langline og nøye valgte forstyrrelser, og ikke slipp hunden der et stort søk kan utsette vilt, trafikk eller hunden selv for fare. GPS er et sikkerhetshjelpemiddel under jakt, ikke en erstatning for grunntrening og godt skjønn.

Valpen skal få utforske, leke, utvikle kroppsbeherskelse og lære å følge føreren i korte, positive økter. Øk avstand og belastning gradvis etter den enkelte hundens utvikling. Rasens avlsstrategi advarer mot hard jakttrening før hunden er ferdig utviklet. Unngå derfor å jage tidlige resultater med lange, ensidige eller tvungne økter. En veterinær eller hundefysioterapeut kan hjelpe med en plan hvis du er bekymret for bevegelsene eller leddene til hunden i vekst.

## Helse

Jämthund regnes generelt som en sunn og funksjonell rase, men hofteleddsdysplasi og epilepsi forekommer. Rasens avlsstrategi retter også oppmerksomhet mot diabetes og øyesykdommen progressiv retinal atrofi, PRA. En grundig kontroll før valpekjøp bør derfor omfatte både registrerte undersøkelsesresultater og sykdomshistorikken hos nære slektninger.

For at jämthundkull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha offisiell HD-status før paring. Rasen har HD-indeks, og Svenska Kennelklubben anbefaler at foreldrenes gjennomsnittlige indeks er over 100. Hunder med HD-grad D eller E kan ikke brukes i avl i rasens indeksprogram.

Anbefalingene i rasens RAS går lenger: Foreldrene bør ha hofter gradert A eller B, albuer uten anmerkning, en øyeundersøkelse som ikke er eldre enn tolv måneder, samt jaktprøvepremiering på løshundprøve for elg. Det er viktig å skille disse anbefalingene fra de særskilte registreringsvilkårene. Resultater for albuer og øyne og jaktmeritter er likevel relevante kvalitetsopplysninger når du sammenligner kull.

Spør oppdretteren om:

- foreldrenes HD- og AD-resultater og aktuelle HD-indekser
- dato og resultat for øyeundersøkelsen
- epilepsi, diabetes og PRA hos foreldre, søsken og tidligere avkom
- jaktprøveresultater og hvordan hundene arbeider i praksis
- hvordan tidligere avkom har utviklet seg fysisk og mentalt

Epilepsi og diabetes kan ikke vurderes med én enkel friskattest. Åpen informasjon om slekten er derfor særlig verdifull. Dårlig syn i dempet lys, gjentatte krampeanfall, uvanlig sterk tørste eller tydelig økt urinering skal vurderes av veterinær, men slike symptomer kan ha flere årsaker og bør ikke selvdiagnostiseres.

## Historie og opprinnelse

Jämthund er en svensk rase fra tradisjonen med store jaktspisser i det nordlige barskogbeltet. Den ble anerkjent som egen rase i 1946. Før dette ble den større jämthundtypen og den mindre grå elghunden lenge bedømt som samme rase. Det er en viktig forklaring på at jämthunden fikk sin egen standard forholdsvis sent.

Eldre kilder beskriver store, ulvelignende jakthunder i Jämtland og områdene rundt, men det kan ikke bevises en ubrutt linje fra oldtidens hunder til dagens registrerte rase. Det sikre er at den moderne jämthunden er formet gjennom målrettet avl for arbeid i nordisk skog.

Elgjakt har vært rasens dominerende bruksområde. Hundens oppgave er å søke selvstendig, få elgen til å bli stående og deretter markere posisjonen med stålos, slik at føreren kan nærme seg. Jämthund har også vært brukt til jakt på blant annet bjørn og villsvin, men identiteten og avlsmålet er sterkest knyttet til arbeidet som stillende elghund.

## Å leve med rasen

Livet med en jämthund fungerer best når arbeid, restitusjon og hverdagsliv planlegges som en helhet. En stor tomt er praktisk, men erstatter verken trening eller meningsfylt aktivitet. Det er ikke umulig å bo i leilighet, men det stiller store krav til tilgang på egnede områder, praktisk oppbevaring av utstyr, trening på ro og en hverdag der hunden kommer seg ut ofte.

Rasen kan fungere i en barnefamilie, men det skjer ikke automatisk. En voksen skal alltid følge med når hunden er sammen med små barn, ta ansvar for mosjonen og sørge for at hunden har en uforstyrret hvileplass. En sterk og ivrig unghund kan velte et lite barn ved et uhell selv om den er vennlig.

Sterk jaktlyst påvirker livet med andre dyr. En jämthund som blir rolig og kontrollert introdusert for en katt, kan lære å bo sammen med den, men det garanterer ikke samme reaksjon på ukjente katter utendørs. Smådyr må holdes trygt atskilt på en måte som ikke er avhengig av lydighet. Møter med andre hunder påvirkes av individet, erfaringene og introduksjonen; påstander om at et bestemt kjønn alltid eller aldri fungerer sammen, blir for enkle.

Alenetid må trenes gradvis når hunden er trygg i hjemmet. Voksne hunder varierer mye i hvor lett de finner roen alene, og en valp kan ikke behandles som en ferdigtrent voksen hund. Planlegg tilsyn, lufting og selskap i hverdagen i stedet for å gå ut fra at mye mosjon automatisk gjør hunden fornøyd med lange perioder alene.

Velg oppdretter og kull ut fra det livet du faktisk kan tilby. Be om å få se dokumenterte helseresultater, spør om sykdommer i slekten og finn ut hvordan foreldrene jakter og fungerer hjemme. For den som ønsker en utholdende jaktkamerat og liker tett samarbeid med en selvstendig hund, kan jämthunden passe svært godt. For den som først og fremst søker en ukomplisert selskapshund, finnes det raser med langt bedre forutsetninger.

Jämthund

Fédération Cynologique Internationale (FCI) - Member Countries

Jämthund er en stor, ulvelignende skandinavisk spisshund avlet for elgjakt i barske nordiske skoger. Den har en tykk, grå dobbeltpels, krøllet hale og et rolig, lojalt gemytt. Den er intelligent og selvstendig, og trenger en erfaren eier, mye daglig mosjon og jevnlig mental stimulering.

Vi föder upp jämthundar i Karlskoga under kennelnamnet Våtsjötorps. Våra registreringar av rasen sträcker sig från 2011 till 2023, och 2023 ingick vi även i Svenska Jämthundklubbens uppfödarstatistik. Jämthundar från vår uppfödning har titeln SE J(LÖ)CH, och en av våra uppfödda hundar har också titeln SE VCH. År 2024 togs en hund från vår uppfödning ut till Bergslagens Älghundklubbs SM-kval. Året därpå representerade en av våra uppfödda jämthundar klubben vid Svenska Älghundklubbens mästerskap.

Våtsjötorps

## Kortfakta

Welsh corgi pembroke er en liten, men kraftig gjeter- og kveghund som i dag først og fremst holdes som en aktiv selskapshund. Den passer best for noen som vil kombinere turer med hverdagslydighet, nesearbeid eller annen mental aktivisering.

- Mankehøyde: omtrent 25–30 centimeter
- Vekt ifølge rasestandarden: 10–12 kilo for hannhunder og 9–11 kilo for tisper
- Opprinnelsesland: Storbritannia, med rasens brukshistorie i Wales
- Pels: middels lang dobbeltpels som røyter, særlig i tydelige røyteperioder
- Temperament: idealet er en modig, våken og vennlig hund, men det er store forskjeller mellom individene
- Levealder: den svenske raseklubben beskriver at mange hunder blir 12–14 år, men helse og levealder varierer

Pembroke og welsh corgi cardigan er to forskjellige raser, ikke varianter av samme rase. De skiller seg blant annet i størrelse, farger og hale. Velg derfor ikke mellom dem ut fra forenklede påstander om at den ene alltid er roligere eller mer sosial.

## Utseende og pels

Welsh corgi pembroke skal være lavstilt, sterk og robust uten å virke tung eller lite bevegelig. Kroppen er middels lang, brystkassen bred og dyp, og ørene står opp. Til tross for de korte beina skal en frisk pembroke bevege seg fritt og aktivt.

Rasestandarden angir en mankehøyde på omtrent 25–30 centimeter, en vekt på 10–12 kilo for hannhunder og 9–11 kilo for tisper. Tallene er veiledende, ikke riktig målvekt for enhver hund. Hold og muskelmasse må også vurderes.

Pelsen består av rette, middels lange dekkhår og tett underull. Godkjente farger er rød, sobel, fawn og sort med tantegninger. De kan forekomme med eller uten hvitt på bein, bryst og hals. Litt hvitt på hodet og snutepartiet er også tillatt.

Eldre rasebeskrivelser kan gi inntrykk av at alle pembrokes har kort hale. De kan i virkeligheten bli født med lang hale eller naturlig stumphale av ulik lengde. Halekupering er forbudt i Sverige med mindre inngrepet er nødvendig av veterinærmedisinske grunner. En kupert hund er derfor ikke svenskfødt; undersøk opprinnelsen og innførselsdokumentene nøye.

Welsh corgi cardigan er vanligvis litt høyere, har en lang, revelignende hale og flere godkjente farger. Farge eller personlighet er likevel ikke nok til å fastslå rasen; stamtavlen viser hvilken rase hunden tilhører.

Pelsen trenger ikke trimming. Børst regelmessig, og gå grundig gjennom underullen når røytingen øker. Det fjerner løse hår og gjør det lettere å oppdage forandringer i huden. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast plan. Venn valpen rolig til børsting, kloklipp og tannpuss.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en modig, arbeidsvillig, utadvendt og vennlig hund. Samtidig viser Svenska Kennelklubbens aktuelle BPH-analyse av hverdagsatferd stor variasjon blant hundene som har deltatt. Noen hilser svært ivrig på fremmede, mens andre viser langt mindre interesse. En rasebeskrivelse kan derfor ikke forutsi nøyaktig hvordan en bestemt valp vil utvikle seg.

Bakgrunnen som gårds- og kveghund kommer ofte til uttrykk gjennom årvåkenhet, raske reaksjoner og evnen til å ta egne avgjørelser. Mange liker å samarbeide, men noen trenger mer trening for å velge føreren fremfor det som skjer rundt dem. Det gjør rasen morsom å trene, men godt samarbeid i hverdagen kommer ikke nødvendigvis av seg selv.

Svenska Kennelklubben fremhever en mulig tendens til å vokte, bjeffe og nappe etter hæler. Det siste henger sammen med rasens historiske arbeid tett på bakbeina til storfe, men gjeteratferden ser ikke lik ut hos alle hunder. Napping etter løpende barn, føtter eller buksebein bør likevel stoppes tidlig. Belønn heller rolig kontakt, oppmerksomhet og at hunden velger en passende oppgave.

Hvor mye hunden bjeffer, varierer også. En pembroke kan reagere på lyder ved døren, bevegelser utenfor vinduet eller forventning, men rasenavnet avgjør ikke hvor stort problemet blir. Spør hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer hjemme. Legg til rette for ro ved døren, når dere får besøk og når hunden skal hvile.

For en barnefamilie er riktig individ og en godt planlagt hverdag viktigere enn merkelappen «familiehund». Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et eget hvilested der den får være i fred.

## Trening og mosjon

Welsh corgi pembroke trenger fysisk og mental aktivisering hver dag, men et bestemt antall minutter eller kilometer passer ikke alle. Alder, helse, kondisjon og innholdet i turen påvirker behovet mer enn en standardplan.

En god hverdag inneholder turer med tid til å snuse, korte treningsøkter og en oppgave som krever konsentrasjon, for eksempel godbitsøk, spor eller nye hverdagsferdigheter. Varier rolige aktiviteter med bevegelse og planlagt hvile. En hund som løper mye, men aldri lærer å finne ro, kan fortsatt ha problemer med å slappe av.

Begynn tidlig med innkalling, å gå pent i bånd, impulskontroll og en rolig måte å avbryte bjeffing eller napping på. Belønningsbasert trening gjør det tydelig for hunden hvilket valg som lønner seg. Hold øktene fokuserte, og avslutt mens hunden fortsatt er engasjert i stedet for å gjenta samme øvelse til interessen forsvinner.

Rasen kan trives med lydighet, rallylydighet, spor, nesearbeid og agility. Velg aktivitet etter hundens kropp og motivasjon. Ikke alle pembrokes har anlegg for gjeting bare fordi rasen tidligere arbeidet med storfe; slike egenskaper må vurderes hos den enkelte hunden.

Korte bein er ingen grunn til å behandle en frisk voksen hund som skjør. Bygg opp kondisjon og muskler gradvis, og sørg for godt feste på glatte gulv. Tilpass belastningen for valper, eldre hunder og hunder som kommer tilbake etter en skade. Plutselige smerter, motvilje mot å bevege seg, halthet eller svakhet skal vurderes av veterinær, ikke møtes med generelle råd om trapper eller ramper.

## Helse

Den svenske avlsstrategien beskriver welsh corgi pembroke som en generelt frisk rase, men kjøperen bør likevel kontrollere hofter, øyne og dokumentert helse i slekten. Skill mellom registreringskrav, raseklubbens råd og DNA-tester som er tilgjengelige på markedet.

Siden januar 2025 har Svenska Kennelklubben krevd at begge foreldrene har offisiell hofteleddsstatus før paring for at valpene skal kunne registreres. Be om å få se resultatene, og spør hvordan oppdretteren har vurdert kombinasjonen. «Røntget» betyr ikke at resultatet er uten anmerkning.

Svenska Welsh Corgi Klubben anbefaler også at avlshunder øyeundersøkes før paring. Spør etter oppdaterte resultater for begge foreldrene og om øyefunn hos nære slektninger. Raseklubben følger dessuten med på halthet og for tidlig lukking av vekstsonen i albuebeinet, såkalt short ulna, som kan føre til feilstilling i frambeinet. En ung hund med en pote som vrir seg stadig mer utover, et bøyd frambein eller halthet bør undersøkes tidlig av veterinær.

DNA-tester for degenerativ myelopati, DM, og von Willebrands sykdom type 1 finnes for rasen, men resultatet må tolkes riktig. Den aktuelle svenske avlsstrategien beskriver DM-testen som en risikotest og anbefaler ikke rutinemessig testing, fordi testen ikke gir hele det kliniske bildet og sykdommen ikke er dokumentert som et større problem blant svenske hunder. For vWD type 1 har raseklubben trukket tilbake sitt tidligere råd om rutinetesting etter en gjennomgang med Svenska Kennelklubbens DNA-gruppe. Et laboratoriesvar beviser altså ikke i seg selv at en hund er syk eller kommer til å bli det. Be oppdretteren forklare hvorfor en test er tatt og hvordan resultatet er vurdert opp mot annen helse og genetisk variasjon.

Hold hunden i normalt hold hele livet. En tydelig midje skal være synlig ovenfra, og ribbeina skal være lette å kjenne med et svakt trykk. Vei hunden regelmessig, men ikke la tallene i rasestandarden erstatte en ordentlig holdvurdering. Kontakt veterinær dersom vekten endrer seg uten en klar grunn, eller hvis hunden trenger et strukturert vektreduksjonsprogram.

## Historie og opprinnelse

Welsh corgi pembroke utviklet seg i Wales som gårds- og gjeterhund, men rasens tidligste opphav er ikke endelig fastslått. Teorier om flamske vevere, nordiske spisshunder og slektskap med svensk vallhund (västgøtaspets) bør derfor behandles som teorier, ikke som sikker historie.

Det dokumenterte arbeidet på walisiske gårder forklarer rasen bedre. Pembrokes hjalp til med å flytte storfe til og fra fjøset, voktet gården og utførte flere andre oppgaver. De drev storfe ved å arbeide tett på dyrenes bakbein. Oppgaven krevde årvåkenhet, bevegelighet og besluttsomhet, i tillegg til både selvstendighet og samarbeid.

Pembroke og cardigan utviklet sine egne særtrekk i Wales, men ble lenge betraktet samlet som welsh corgi. De ble skilt som to raser i 1934. FCI plasserer pembroke som rase nummer 39 i gruppe 1 for gjeter- og kveghunder.

I Sverige lever pembrokes nesten utelukkende som selskapshunder, selv om noen fortsatt gjeter. Arven kommer oftere til uttrykk i hundesport, nesearbeid og en hverdag der hunden får løse oppgaver sammen med eieren.

## Å leve med rasen

En welsh corgi pembroke kan bo i leilighet, rekkehus eller enebolig dersom hverdagen gir nok aktivitet, hvile og selskap. Den lave mankehøyden gjør ikke hunden passiv, og en hage erstatter ikke turer eller trening. I leilighet er det særlig viktig å trene tidlig på rolige reaksjoner på lyder i oppgangen, bevegelser utenfor vinduet og aktivitet ved døren.

Alenetid må trenes inn gradvis. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden forblir avslappet. Valper og urolige hunder trenger ekstra hensyn. Hunder skal også luftes flere ganger i løpet av dagen, så den som har lange arbeidsdager, må planlegge hjelp med selskap og lufting.

Rasen kan bo sammen med andre hunder eller katter, men om det fungerer, avhenger av individene og introduksjonen. Gi katten hundefrie steder og en fri rømningsvei, hold de første møtene kontrollerte og hindre jaging. Smådyr må beskyttes mot stress og fysisk kontakt. Tidligere erfaring med en annen dyreart er nyttig informasjon, men ingen garanti for at det vil fungere med et nytt dyr.

Pembroke kan passe for en førstegangseier som liker trening og klarer å være konsekvent uten harde metoder. Den passer dårligere for den som ønsker en hund som nøyer seg med svært korte turer, røyter lite eller automatisk er stille og føyelig.

Rasen har blitt betydelig vanligere i Sverige. Når en rase blir populær, er det ekstra viktig å kontrollere opplysningene. Møt oppdretteren og valpens mor, og kontroller registrering, ID-merking, veterinærattest og offisielle helseresultater. Hvis hunden er importert eller har kupert hale, skal opprinnelse og innførselsdokumenter være tydelige. Et godt valg bygger på dokumentasjon, åpne svar og hvordan hundene faktisk fungerer — ikke på bilder eller løfter om et bestemt temperament.

Welsh corgi pembroke

Association Française du Corgi

Welsh corgi pembroke er en liten, robust gjeterhund med korte ben, reveaktig ansikt og en værbestandig dobbelt pels som røyter hele året. Den er intelligent, aktiv og svært menneskeorientert, og trenger daglig mosjon, mental stimulering, vennlig oppdragelse og nøye oppfølging av vekt og rygg.

Vi på Kajsaligans föder upp Welsh corgi pembroke i Täby. Vår presentation har även ett separat avsnitt för Border collie, vilket visar en bredare rasinriktning. Welsh corgi pembroke är rasen i den här profilen, medan Border collie kompletterar bilden av uppfödningen.

Kajsaligans

## Kortfakta

Papillon er en liten, livlig og lettlært selskapshund som ofte passer best for den som vil kombinere nærhet med turer, trening og aktivisering i hverdagen. Rasen tilhører épagneul nain continental, kontinental dvergspaniel. Papillon har stående ører, mens varianten phalène har hengende ører. I Sverige registreres de etter ørestilling, og en hund kan omregistreres hvis ørene utvikler seg annerledes enn først vurdert.

- **Opprinnelse:** Frankrike og Belgia
- **Bruksområde:** selskapshund i FCI-gruppe 9
- **Mankehøyde:** omtrent 28 cm ifølge rasestandarden
- **Vekt:** standarden har to vektklasser. Den større går fra 2,5 til 4,5 kg for hannhunder og opptil 5 kg for tisper. Den andre omfatter hunder under 2,5 kg, med 1,5 kg som minstevekt.
- **Pels:** lang, silkeaktig og uten underull
- **Aktivitetsnivå:** liten av størrelse, men ofte livlig, arbeidsvillig og interessert i å lære
- **Levealder:** mange blir gamle; ifølge Svenska Kennelklubben er 15 år ikke uvanlig

Målene i en rasestandard beskriver et ideal, ikke et løfte om nøyaktig størrelse hos hver voksen hund. For en kommende eier er derfor foreldrenes størrelse, hundens hold og en sunn kroppsbygning mer nyttig enn å jakte på et bestemt tall eller et ekstremt lite individ.

## Utseende og pels

Papillon skal være en harmonisk bygd dverghund som er grasiøs, men samtidig robust. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, og bevegelsene skal være frie, lette og elegante. Det lille formatet krever omtanke ved fall og lek med betydelig større hunder, men rasestandarden beskriver ikke papillon som en skjør hund.

De store ørene er rasens tydeligste kjennetegn. Hos papillon står de opp og bæres skrått utover, slik at de minner om vingene til en sommerfugl. Phalène har i stedet bevegelige, hengende ører. Forskjellen gjelder altså ørestillingen; begge er varianter av den samme kontinentale dvergspanielen og kan bli født i samme kull.

Pelsen er enkel, uten underull, og skal være rikelig, glansfull og lett bølget fremfor krøllete. Den er kort på hodet og forsiden av beina, men lengre over kroppen, på ørene, brystet, lårene og halen. Hvitt er grunnfargen, og hvitt skal dominere på kropp og bein. Fargede flekker kan ha ulike farger, mens lepper, øyekanter og nesebrusk skal være godt pigmentert ifølge standarden.

Pelsstellet er som regel overkommelig hvis man forebygger floker. Kjenn gjennom pelsen regelmessig, og gre særlig bak ørene og på innsiden av lårene, der Svenska Kennelklubben opplyser at floker lett kan oppstå. Bad hunden når den er skitten; ingen fast kalender passer alle. Kontroller samtidig klør, poter, ører og hud. Ta utgangspunkt i hundens faktiske pels og hverdag fremfor en fast rutine for bad eller klipp.

## Temperament og personlighet

Papillon er typisk våken, livlig og rask til å lære, med tydelig interesse for mennesker og aktiviteter. Den lille kroppen rommer ofte mer arbeidslyst enn betegnelsen «fanghund» kan antyde. En papillon kan sette pris på både nært selskap og oppgaver som krever konsentrasjon, problemløsning eller kroppskontroll.

Rasebeskrivelser skal likevel ikke leses som en garanti for en bestemt personlighet. BPH-analysen til Svenska Kennelklubben viser stor variasjon blant papillonene som deltok, blant annet i hvor intenst de hilser på fremmede, hvor gjerne de leker og hvor nysgjerrige de er. Resultatene gjelder hundene som ble beskrevet, og viser først og fremst hvorfor individ, slektslinjer, tidlige erfaringer og videre trening har betydning.

Årvåkenheten kan merkes ved at hunden raskt oppfatter lyder, besøkende og bevegelse utenfor hjemmet. Det trenger ikke å bli et stort bjeffeproblem, men det er lurt å belønne ro fra starten, gi hunden en annen oppgave ved døren og unngå at hvert signal fører til opphisselse. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer i hverdagen, ikke bare hvordan de oppfører seg på utstilling eller trening.

## Trening og mosjon

Papillon trenger fysisk aktivitet og mental aktivisering hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall minutter som passer alle. En voksen, frisk og veltrent hund kan ofte være med på overraskende lange turer, mens en valp, en eldre hund eller et individ med plager trenger en annen belastning. Tilpass etter alder, kondisjon, vær og hvordan hunden henter seg inn igjen, i stedet for å bruke kroppsstørrelsen som et mål på behovet.

Rasen lærer ofte fort, også ting man ikke hadde tenkt å lære den. Belønningsbasert trening med tydelige kriterier fungerer godt. Varier hverdagslydighet, nesearbeid, balanseøvelser og små problemløsningsoppgaver, og avslutt mens hunden fortsatt klarer å konsentrere seg. Agility, lydighet og andre hundesporter kan passe godt når treningen bygges opp gradvis og underlag, hindre og belastning tilpasses hundens størrelse og modenhet.

En liten hund trenger den samme omtanken rundt innkalling og miljøtrening som en stor hund. Tren på kontakt og på å komme tilbake i trygge omgivelser før hunden får gå løs der trafikk, vilt eller større hunder kan innebære en risiko. Tren også på å slappe av mellom aktivitetene. En papillon som bare får fartsfylte oppgaver, kan bli flink til å gire seg opp, men dårligere til å falle til ro igjen.

## Helse

Svenska Kennelklubben beskriver papillon som en grunnleggende sunn og ofte langlivet rase, men seriøse helseundersøkelser er fortsatt viktige. For svenske valpekull er pap-PRA1 det tydeligste formelle kontrollpunktet. Pap-PRA1 er en arvelig form for progressiv retinal atrofi, PRA, som bryter ned netthinnen. Arvegangen er autosomal recessiv: en bærer har én kopi av genvarianten og blir ikke syk av akkurat denne formen, mens en genetisk affisert hund har arvet varianten fra begge foreldrene.

Registreringsreglene til Svenska Kennelklubben krever at begge foreldredyrene har et offisielt DNA-resultat for pap-PRA1 eller er registrert som fri gjennom dokumentert nedarving. To bærere kan ikke pares med hverandre, og en affisert hund kan ikke brukes i avl. En DNA-test for pap-PRA1 utelukker derimot ikke alle andre genetiske årsaker til PRA eller andre øyesykdommer. En øyeundersøkelse har derfor en annen funksjon. Den svenske raseklubben Papillon-Ringen anbefaler øyelysing etter tre års alder for å følge med på andre øyeforandringer.

Patellaluksasjon, der kneskålen kan forskyves fra sin normale posisjon, forekommer i rasen. Raseklubben ønsker at avlshunder skal ha kjent og normal patellastatus før paring. Dette er en viktig anbefaling, men i de gjeldende svenske reglene er patellastatus ikke oppført som et eget registreringskrav for papillon. Be derfor om å få se resultatet i stedet for å anta at selve registreringen omfatter det.

I andre land kan flere tester inngå i anbefalte programmer. Britiske Royal Kennel Club oppfører for eksempel NAD-test blant tilleggskontrollene for papillon. Det gjør ikke NAD til et svensk registreringskrav. Be oppdretteren skille mellom obligatoriske svenske resultater, raseklubbens anbefalinger og frivillige tilleggstester.

Munnhelsen fortjener også oppmerksomhet. Små hunderaser rammes oftere av periodontitt, og daglig tannpuss er en enkel måte å redusere risikoen for kraftig tannstein og smertefull periodontitt. Dårlig ånde, blødende tannkjøtt eller motvilje mot å tygge bør vurderes av veterinær.

## Historie og opprinnelse

Papillon har sitt opphav i Frankrike og Belgia og er varianten med stående ører av den kontinentale dvergspanielen. Hundetypen er dokumentert siden 1500-tallet og forekom som selskapshund ved europeiske hoff. Navnet papillon betyr sommerfugl på fransk og viser til de store, skrått bårne ørene med lange hårfrynser. Navnet phalène betyr nattsvermer og brukes om varianten med hengende ører.

FCI anerkjenner rasen som nummer 77 i gruppen for selskaps- og dverghunder. Den moderne standarden omfatter både papillon og phalène. Historien forklarer rollen som selskapshund, men dagens papillon er ikke bare dekorativ: rasens livlighet og lærevillighet kommer til uttrykk i mange moderne hundeaktiviteter.

## Å leve med rasen

Papillon kan fungere godt både i leilighet og hus når den får daglig aktivitet, nærhet og hjelp til å falle til ro. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn hvordan hverdagen ser ut. Et hjem der lyder bærer lett, krever ekstra arbeid med ro ved dør, oppgang og vinduer, fordi et våkent individ ellers kan begynne å kommentere hver forandring.

Rasen kan leve godt med barn, men det avhenger av hundens temperament, barnets væremåte og de voksnes tilsyn. Lær barn å la hunden sove og spise uforstyrret, ikke løfte den eller gripe tak i den, og leke på gulvnivå under oppsyn. Dette beskytter både hund og barn og er mer presist enn en generell merkelapp som «barnevennlig».

Den samme individuelle vurderingen er nødvendig med andre dyr. En papillon kan leve med hunder eller katter, men introduksjoner bør skje rolig og gradvis. Gi dyrene separate ressurser og steder å trekke seg tilbake, og følg med på lek når størrelsesforskjellen er stor. En vennlig stor hund kan skade en svært liten hund ved et uhell.

Å være alene er en ferdighet, ikke noe man kan forutsette ut fra rasen. Venn hunden gradvis til korte stunder alene, og øk først når den forblir avslappet. Bjeffing, piping, rastløs vandring, ødeleggende atferd eller at hunden ikke tar imot en belønning den vanligvis setter pris på, kan tyde på at steget var for stort.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn utseendet. Be om å få se foreldrenes registrerte pap-PRA1-resultater, patellastatus og eventuelle øyeresultater, og spør hvorfor akkurat denne kombinasjonen ble valgt. Møt tispen og legg merke til hvordan hundene henter seg inn etter nye lyder og besøk. For en valp registrert i Svenska Kennelklubben skal du få registreringsbevis, SKK-avtale og en veterinærattest som er høyst sju dager gammel ved levering. Undersøkelser reduserer risiko, men kan aldri garantere en bestemt helse eller personlighet; åpen dokumentasjon og realistiske forventninger er derfor viktigere enn løfter.

Papillon

Papillon Breed Club UK

Danish Kennel Club (Dansk Kennel Klub)

Papillon er en liten, elegant selskapshund med store, sommerfuglaktige ører, en fin, silkeaktig flekkete pels og en buskete hale. Den er livlig, intelligent og svært lærevillig, trives med aktivitet og mental stimulering, er en årvåken vakthund, trenger jevnlig børsting og blir ofte godt opp i tenårene.

Vi på Seize the Day föder upp Papillon i Skurup. En tik från vår uppfödning representerade kennelnamnet 2025. I en annan stamtavla från 2023 finns Seize the Day på morssidan bakom en valpklasshund, så vårt namn återkommer både direkt och i nästa generation.

Seize the Day

## Kortfakta

Rottweiler er en middels stor til stor og kraftig tysk brukshund for den som ønsker å trene regelmessig, kan håndtere hundens styrke og har tid til både fysisk og mental aktivisering. Den kan knytte seg tett til familien, men rasens vaktinstinkt og arbeidslyst gjør det ekstra viktig å velge riktig oppdretter, begynne treningen tidlig og ha pålitelig kontroll i hverdagen.

- **Opprinnelse:** Tyskland. Rasen er anerkjent av FCI og har vært brukt som vakt-, kveg-, trekk-, politi- og tjenestehund.
- **Størrelse:** hannhunder er 61–68 cm og tisper 56–63 cm i mankehøyde. Som en grov veiledning veier en voksen hannhund rundt 50 kg og en tispe rundt 42 kg, men høyde, kjønn og kroppsbygning påvirker vekten.
- **Pels:** kort og tett dobbeltpels som børstes og bades ved behov.
- **Aktivitet:** trenger daglig mosjon, nesearbeid eller en annen mental oppgave, i tillegg til jevnlig hverdagstrening.
- **Viktig før kjøp:** kontroller foreldredyrenes mentalbeskrivelser, hofte- og albueresultater og DNA-resultater for POANV, tidligere kalt JLPP.

Rottweiler er sjelden det enkleste valget for en uerfaren hundeeier. En godt forberedt førstegangseier kan lykkes, men bør planlegge valpekurs, videre lydighetstrening og støtte fra en oppdretter eller brukshundklubb som kjenner rasen.

## Utseende og pels

Rottweiler er en middels stor til stor hund med kompakt og muskuløs kropp. Den skal se sterk ut uten å være klumpete, og kroppsbygningen skal også gi inntrykk av bevegelighet og utholdenhet. Hodet er bredt, ørene er trekantede og hengende, og den svarte pelsen har tydelig avgrensede rødbrune tegninger.

Pelsen består av grove dekkhår over en tett underull. Den er lettstelt, men hunden røyter og trenger da hyppigere børsting. Det finnes ingen nyttig badeplan som passer alle rottweilere: bad hunden når den er skitten, og børst ved behov, særlig i perioder med mye røyting. Kontroller samtidig klør, ører, hud og tenner slik at forandringer oppdages tidlig.

Vekten bør vurderes sammen med kroppsformen, ikke bare mot et tall. En hund i passende hold har synlig midje, og ribbeina skal kunne kjennes med lett trykk. Regelmessig holdvurdering er spesielt nyttig for en tung hund.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, godmodig, modig og arbeidsvillig hund som er stabil og oppmerksom på omgivelsene. Dette beskriver målet for avlen, ikke hvordan hver enkelt rottweiler vil oppføre seg. Arv, tidlige erfaringer, helse, trening og den aktuelle situasjonen påvirker individet.

Rottweilerens vaktinstinkt betyr ikke at rasen per definisjon er aggressiv. Kombinasjonen av årvåkenhet, integritet, jaktinteresse, lyst til å gripe og dra i lek og stor fysisk styrke kan likevel være vanskelig å håndtere hvis hunden er redd, lettstresset eller dårlig trent. Det er derfor viktigere å undersøke foreldredyrenes faktiske atferd enn å nøye seg med generelle beskrivelser som «snill» eller «trygg».

Be om å få se foreldrenes MH-resultater, og spør oppdretteren hvordan hundene reagerte på sosial kontakt, overraskelser, lyd, lek og vedvarende frykt. MH beskriver reaksjoner i standardiserte situasjoner; gjennomført MH er ikke i seg selv en kvalitetskarakter. Se også på nære slektninger, og møt helst minst tispen i et vanlig miljø.

En rottweiler kan fungere godt i en barnefamilie, men rasenavnet er ingen garanti for barnevennlighet. Hund og små barn skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et uforstyrret hvilested. En voksen bør ha ansvaret for turene fordi en ung eller oppspilt rottweiler kan være for sterk for et barn å holde.

## Trening og mosjon

Rottweiler trenger å bevege seg og bruke hodet hver dag, men et fast antall treningstimer blir misvisende. Behovet varierer med alder, helse, kondisjon og aktivitet. Planlegg en hverdag med turer, rolig restitusjon, nesearbeid og korte treningsøkter, og juster mengden etter hvordan hunden faktisk fungerer.

Spor, søk, lydighet, rallylydighet og gjennomtenkte friluftsaktiviteter gir både samarbeid og oppgaver å løse. Rasen kan også sette pris på trekk eller andre fysisk krevende aktiviteter når hunden er ferdig utvokst, frisk og gradvis trent for arbeidet. Mye trening erstatter ikke evnen til å finne ro, så tren også på passivitet og rolige rutiner.

Begynn tidlig med håndtering, båndtrening, innkalling, rolige hilsener og å vende seg bort fra mennesker, dyr eller gjenstander på signal. Belønn atferden du ønsker, og gjør reglene lette å forstå. Unngå metoder som bygger på frykt, tvang eller smerte; de hører ikke hjemme i moderne hundetrening og er ingen snarvei til kontroll over en sterk hund.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Målet er at den skal kunne se mennesker, hunder og nye miljøer uten å måtte gå bort eller reagere kraftig. Et godt kurs hjelper eieren med å lese hundens signaler og trene på et passende nivå. Fortsett treningen gjennom unghundperioden, når kroppsstyrken ofte utvikles raskere enn selvkontrollen.

## Helse

De viktigste dokumenterte helsekontrollene for rottweiler gjelder hofter, albuer og POANV/JLPP. Rasen har helseprogrammer for hofteleddsdysplasi, HD, albueleddsdysplasi, ED, og den arvelige nevrologiske sykdommen POANV, tidligere kalt JLPP. Øyesykdommer forekommer også, og mange oppdrettere øyelyser hundene sine.

Be oppdretteren vise offisielle resultater, og kontroller dem selv i tjenestene til Svenska Kennelklubben. For HD og ED er det relevant å se både foreldrenes egne røntgenresultater og kombinasjonens foreløpige kullindeks. Svenska Rottweilerklubben anbefaler en foreløpig kullindeks på minst 101 for både HD og ED i sine utvidede anbefalinger. En indeks bygger på mer informasjon enn resultatet til én hund, men kan ikke garantere at en valp blir fri for leddproblemer.

POANV/JLPP nedarves recessivt. En bærer er normalt frisk, men kan føre varianten videre. Poenget er derfor ikke å utelukke enhver bærer automatisk, men å sikre at DNA-statusen er offisielt bekreftet og at kombinasjonen ikke kan gi syke valper. Be oppdretteren forklare resultatene til begge foreldrene og hvordan de ble brukt i planleggingen av paringen.

Spør også om øyeundersøkelser og helsen hos eldre nære slektninger. Lange lister over alt som noen gang er diagnostisert hos en rottweiler, sier mindre enn dokumenterte resultater og gjentakende problemer i den aktuelle slekten. Mange rottweilere blir rundt 8–10 år, men levealderen varierer og kan ikke forutsies for en enkelt hund.

Hold hunden i passende hold, bygg opp kondisjonen gradvis og oppsøk veterinær ved halthet, tydelige smerter, endringer i pust eller nevrologiske symptomer. Forebyggende arbeid erstatter ikke en veterinærvurdering når hunden viser tegn på sykdom.

## Historie og opprinnelse

Rottweiler ble utviklet i og rundt den tyske byen Rottweil som en praktisk vakt- og kveghund. Navnet Rottweiler Metzgerhund viser til byens slaktere, som valgte hunder etter arbeidsevne og brukte dem til å drive og vokte kveg, beskytte eiendom og trekke last.

I den offisielle rasehistorien knyttes eldre hunder av samme type til kveghunder fra romertiden. Rasens senere utvikling er knyttet til Rottweil og hundenes praktiske arbeid der. Da man lette etter egnede politihunder tidlig på 1900-tallet, ble rottweileren prøvd, og rasen ble godkjent som politihund i 1910.

Arbeidsbakgrunnen er fortsatt tydelig. Rottweiler brukes i dag som bruks-, tjeneste- og selskapshund, og egenskaper som utholdenhet, vaktsomhet og vilje til samarbeid trenger et gjennomtenkt utløp også hos en hund som først og fremst lever som familiemedlem.

## Å leve med rasen

En rottweiler kan bo i leilighet hvis hverdagen gir nok tid ute, trening og hvile. Hage er praktisk, men erstatter ikke turer eller felles aktiviteter. Tenk gjennom avstanden til gode turområder, trapper, hvor lytt boligen er, og om alle voksne i hjemmet kan holde og håndtere hunden sikkert.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, mens en trygg voksen hund som er trent på det, ofte kan være alene noen timer. Hundens egne signaler bør styre tempoet. Rådet fra svenske Jordbruksverket om lufting minst hver sjette time på dagtid er ikke et mål for hvor lenge hunden bør være alene.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individene og introduksjonen. Lag et trygt område for katten, bruk grind eller bånd i starten og belønn rolig atferd. Gå et skritt tilbake hvis et av dyrene blir redd, eller hvis hunden låser blikket og blir svært oppspilt. Ikke la dyrene være alene sammen før samspillet har vært trygt over tid. Den samme forsiktigheten gjelder i hundemøter; tidlig sosialisering garanterer ikke at en voksen hund liker alle andre hunder.

Eieren har ansvar for at hunden ikke forstyrrer eller skremmer mennesker eller andre dyr på offentlig sted. For en rottweiler betyr det at båndtrening, innkalling og evnen til å vende oppmerksomheten bort fra forstyrrelser må fungere før situasjonen blir vanskelig. Hundens faktiske atferd, miljøet og eierens mulighet til å gripe inn avgjør hvor mye kontroll situasjonen krever.

### Kontrollpunkter før kjøp

- Møt foreldredyrene og spør om atferden deres i hverdagen, ikke bare på trening eller utstilling.
- Les MH-resultatene og spør om frykt, sosialitet, lek og avreaksjon hos foreldre og nære slektninger.
- Kontroller offisielle HD- og ED-resultater og kombinasjonens foreløpige kullindeks.
- Kontroller begge foreldrenes offisielle POANV/JLPP-status, og spør om øyeundersøkelser.
- Beskriv hverdagen din ærlig for oppdretteren, og spør hvilken støtte du får i valpe- og unghundperioden.

Rottweiler passer best når hundens arbeidslyst er en del av hverdagen, ikke noe som løses med en lang tur av og til. Den som liker regelmessig trening, tydelige rutiner og et stort ansvar, kan få en nær og allsidig hund; den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund, bør velge en mindre krevende rase.

Rottweiler

Svenska Rottweilerklubben (Swedish Rottweiler Club)

Deutscher Rottweiler-Klub (German Rottweiler Club)

Rottweiler er en sterk, middels stor brukshund med kort, svart pels og rustrøde tegninger. Den er rolig, lojal og svært familieorientert, men gjerne litt reservert overfor fremmede. For å trives trenger den mild, konsekvent trening, daglig fysisk og mental aktivisering og en ansvarlig eier.

Rottweiler valpar efter friska meriterade föräldrar

M and Jenny's

## Kortfakta

Schäferhund er en mellomstor, kraftig tysk bruks-, gjeter- og tjenestehund for en eier som ønsker å trene aktivt og systematisk. Rasen er samarbeidsvillig og allsidig, men den store variasjonen innen rasen gjør valget av oppdretter, foreldredyr og kull spesielt viktig.

- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 1, fårehunder og kveghunder
- **Mankehøyde:** hannhund 60–65 cm, tispe 55–60 cm
- **Vekt:** hannhund 30–40 kg, tispe 22–32 kg
- **Pels:** normalhåret dobbeltpels eller lang dobbeltpels, begge med underull
- **Aktivitetsnivå:** høyt; rasen trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsning og samarbeid
- **Viktig før kjøp:** kontroller helse, mentalitet, arbeidsegenskaper og bevegelser hos foreldre og nære slektninger, ikke bare hva oppdretteren kaller linjen eller hvilke utstillingsmeritter hundene har

En schäferhund kan være en svært dyktig familie- og treningshund når hverdagen passer individets arbeidslyst. Den er derimot sjelden et godt valg for den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund. En førstegangseier må være forberedt på å gå på kurs, trene regelmessig og skaffe hjelp tidlig hvis hunden utvikler frykt, stress, sterk trang til å jage det som beveger seg eller problemer med å roe seg.

## Utseende og pels

Schäferhund skal være kraftig og godt muskulert uten overdrivelser i kroppsbygning eller bevegelser. Kroppen er litt lengre enn den er høy. Ifølge rasestandarden skal hannhunder være 60–65 cm høye og veie 30–40 kg; tisper skal være 55–60 cm høye og veie 22–32 kg.

Rygg og kryss er ikke det samme. Rasestandarden beskriver en rett rygg som fortsetter over i et lett hellende kryss. En tydelig buet eller fallende lend og et overvinklet, kuhaset eller ustabilt bakparti er ikke rasens ideal. Svenska Kennelklubbens særskilte rasespesifikke dommeranvisninger peker ut overlinje og bakpart som risikoområder og sier at bevegelsene skal vurderes både i skritt og trav.

For en valpekjøper er naturlige bevegelser mer informative enn en ekstrem utstillingsoppstilling. Be om å få se foreldredyrene gå og trave på flatt underlag. Bakbeina skal arbeide stabilt og parallelt sett bakfra, uten at hasene faller innover eller virker ustabile. Se også på voksne slektninger; en valp viser ennå ikke hvordan den ferdig utviklede kroppen vil fungere.

Rasen har to godkjente hårlagsvarianter. Normalhåret schäferhund har tett, grov og tilliggende dobbeltpels. Den langhårede varianten har lengre, mykere dekkhår som ikke ligger like tett. Begge skal ha underull, og begge røyter. Børst og gre ved behov, oftere i røyteperioder, og vær særlig oppmerksom på lengre pels bak ørene og på bein og hale. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden etterstreber en velbalansert, nervefast, selvsikker, oppmerksom og lydhør schäferhund. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Mentalitet, arbeidslyst, omgjengelighet, frykt og evnen til å roe seg kan variere betydelig mellom hunder og slektslinjer innen rasen.

Schäferhunder beskrives ofte som intelligente, lojale eller naturlig beskyttende, men slike merkelapper sier for lite om hverdagen. En hund med stor arbeidslyst kan være fokusert og lydhør i passende arbeid, men krevende uten tydelige oppgaver. Oppmerksomhet på omgivelsene kan gi godt samarbeid med føreren, men også bjeffing eller kraftige reaksjoner hvis hunden er usikker, stresset eller dårlig trent. Rasen bør ikke velges med forventning om at alle individer automatisk er trygge vakthunder eller enkle familiehunder.

I enkelte deler av rasens avl har bruksprøver og tjeneste veid tyngst, mens utstilling har veid tyngre i andre. Merkelapper som «bruk» og «eksteriør» er likevel ikke nok til å forutsi aktivitetsnivå eller egnethet for familieliv. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer med fremmede mennesker, hunder, lyder, rolige pauser og nye miljøer. Be også om resultater og beskrivelser av hverdagsatferden til kullsøsken, halvsøsken og tidligere avkom.

På den svenske Mentalbeskrivning Hund, MH, dokumenteres hundens reaksjoner ved blant annet kontakt, lek, forfølgelse, passivitet, overraskelser, trusler og skudd. MH er en beskrivelse, ikke en prøve der hunden blir godkjent eller underkjent. Les derfor hele protokollen og sammenlign flere nære slektninger i stedet for å slå deg til ro med at en hund har «kjent mental status».

## Trening og mosjon

Schäferhund må bruke både kroppen og hodet hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som er riktig for hvert individ. Behovet påvirkes av alder, helse, restitusjon, treningstilstand og hva aktiviteten faktisk inneholder. En ung hund trenger en annen belastning enn en fullvoksen hund i god form.

En velfungerende hverdag kombinerer turer og fri bevegelse på trygge steder med nesearbeid, problemløsning og samarbeidsøvelser. Spor, søk, lydighet, bruksgrener og andre oppgaver der hunden får arbeide konsentrert, passer rasens bakgrunn. Varier underlag og miljø, men øk varighet, vanskelighetsgrad og fysisk belastning gradvis. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag, men å bygge kondisjon, kroppskontroll, selvbeherskelse og evne til å hente seg inn.

Belønningsbasert, individuelt tilpasset trening gjør det tydelig hvilken atferd som lønner seg, uten å bygge samarbeidet på frykt eller ubehag. Start tidlig med innkalling, kontakt, håndtering, å gå pent i bånd, avstand til forstyrrelser og å slippe gjenstander. Tren også den mindre spektakulære ferdigheten å ligge rolig når ingenting skjer. En schäferhund som bare får aktiviteter med høy intensitet, kan bli svært flink til å gire seg opp, men få problemer med å roe seg igjen.

Valper skal ikke mosjoneres som voksne hunder. Korte oppdagelsesturer, lek i eget tempo, hvile og positiv miljøtrening er viktigere enn lange distanser, hopping eller brå vendinger. Øk belastningen gradvis etter hvert som hunden vokser. Hvis hunden blir halt eller stiv, vegrer seg for å bevege seg eller får et endret bevegelsesmønster, bør treningen tilpasses og veterinær kontaktes.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, og albueleddsdysplasi, ED, er de mest sentrale dokumenterte helsekontrollene ved kjøp av en svenskregistrert schäferhund. Svenska Kennelklubben og raseklubbens avlsstrategi prioriterer begge områdene. Hudproblemer og lidelser i bevegelsesapparatet forekommer også, mens den svenske avlsstrategien samtidig påpeker at samlet dokumentasjon mangler for enkelte mye omtalte rygg- og kløeproblemer. Lange sykdomslister uten opplysninger om slektninger sier derfor mindre før valpekjøpet enn verifiserte resultater og helsen til nære slektninger.

Ifølge Svenska Kennelklubbens registreringsregler som gjelder i 2026, må foreldredyrene ha offisiell HD-status før paring. Fordi rasen har HD-indeks, anbefales det at foreldrenes gjennomsnittlige indeks ved paring er over 100, og hunder med HD-grad D eller E må ikke brukes i avl. For schäferhund kreves også offisiell ED-status; for foreldredyr født 1. januar 2006 eller senere skal resultatet være ED 0. En gjennomsnittlig ED-indeks over 100 er en anbefaling. Reglene kan endres, så kontroller alltid den gjeldende versjonen hos Svenska Kennelklubben.

Ved valpekjøp bør du kontrollere mer enn at begge foreldrene oppfyller minstekravene:

- sammenlign foreldrenes HD- og ED-resultater og gjeldende indekser
- finn ut hvor stor andel av tidligere kull og nære slektninger som er røntget
- spør om hudproblemer, tilbakevendende kløe, bevegelsesproblemer og andre diagnoser i familien
- les MH- eller MT-resultater for foreldre, søsken og tidligere avkom
- se voksne hunder bevege seg naturlig i skritt og trav, og spør hvordan de fungerer i arbeid og hverdag

Ett godt enkeltresultat utelukker ikke risiko. Resultatene i hele kullet og den nære slekten gir et bedre bilde før kjøpet.

## Historie og opprinnelse

Schäferhund ble utviklet i Tyskland som en allsidig gjeter- og brukshund. Etter at den tyske raseforeningen ble stiftet i 1899, startet planlagt avl med gjeterhunder fra det sentrale og sørlige Tyskland. Målet var å forene funksjonell kroppsbygning med temperament og arbeidsevne.

Den første rasestandarden ble skrevet i 1899 etter forslag fra A. Meyer og Max von Stephanitz. Rasens arbeidsevne førte snart til bruksområder utover gjeting. Schäferhund har siden fått en fremtredende rolle som bruks-, konkurranse- og tjenestehund på mange områder.

Historien forklarer hvorfor samarbeidsevne, utholdenhet, nesearbeid og en funksjonell kropp fortsatt står sentralt. Den forklarer også hvorfor rasen ikke bør bedømmes bare etter silhuett eller farge. En sunn schäferhund skal kunne arbeide og bevege seg effektivt; utseendet skal støtte funksjonen.

## Å leve med rasen

Schäferhund kan fungere godt i en familie og også i leilighet, men bare hvis eieren kan tilby trening, restitusjon, plass og trygg kontroll i hverdagen. En hage erstatter ikke aktivitet, og boligformen erstatter ikke planlegging. I en lytt bolig må eieren dessuten forebygge og trene på bjeffing og reaksjoner på lyder i oppgangen eller utenfor vinduene.

En voksen må være til stede sammen med barn, særlig fordi rasen er stor og sterk. Barn skal ikke ha ansvar for turer eller gripe inn i oppjagede situasjoner. Hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og barn og hund skal ikke være alene sammen. Egnethet for familieliv avgjøres av individets mentalitet, erfaringer og trening, ikke av rasenavnet.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. En schäferhund kan bo sammen med en annen hund eller katt, men dette kan ikke loves ut fra rasen. La hunder møtes rolig, helst på nøytralt område. Ved introduksjon til katt skal katten ha hundefrie fluktmuligheter; bruk en barriere og bånd, og hindre jaging fra første møte. Gå videre først når begge dyrene er avslappet, og ha tilsyn til samspillet er stabilt.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund som er trent på å være alene, klarer normalt noen timer fremfor en hel arbeidsdag. Øk tiden i små trinn, og ordne hundepass eller en annen løsning hvis hverdagen krever mer alenetid enn individet håndterer rolig.

Det beste hjemmet for en schäferhund har ikke en bestemt adresse. Det har voksne som ønsker å trene, kan lese hundens signaler, følger opp helsen og gir både meningsfull aktivitet og ordentlig hvile gjennom hele hundens liv.

Schäferhund

Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. (Germany)

Den Danske Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Schäferhund er en middels stor, atletisk brukshundrase som er svært intelligent og lett å trene. Den er lojal og naturlig beskyttende, og trenger mye daglig både mentalt og fysisk aktivitet. Rasen har en tett dobbelt pels som røyter en del, og brukes mye i politi, forsvar samt søk‑ og redningsarbeid.

Vi är Vildtassarnas och föder upp tysk schäferhund i Sala. Vår uppfödningsbakgrund omfattar även nova scotia duck tolling retriever och russkiy toy. Vi började föda upp båda raserna under vårt kennelnamn 2016 och har också fött upp den långhåriga varianten av russkiy toy i Sala.

Vildtassarnas

## Kortfakta

Schnauzer er en mellomstor, aktiv og årvåken hund fra Tyskland. Her viser navnet til den mellomstore rasen schnauzer, som heter Standard Schnauzer på engelsk. Det er altså ikke en samlebetegnelse for dvergschnauzer, schnauzer og riesenschnauzer; de er tre forskjellige raser med egne standarder og delvis ulike helseutfordringer.

- FCI plasserer schnauzeren i gruppe 2 og oppgir Tyskland som opprinnelsesland.
- Standarden angir 45–50 cm i høyde og 14–20 kg i vekt for både hannhunder og tisper.
- Kroppen er kraftig, kompakt og omtrent kvadratisk.
- De godkjente fargene er ren svart med svart underull samt pepper og salt.
- Pelsen er dobbel, tett og stri og trenger regelmessig kjemming og trimming.
- Raseidealet kombinerer et livlig temperament med ettertenksom ro, lekenhet, trofasthet og årvåkenhet.

Schnauzeren passer best hos noen som vil trene og gjøre ting sammen med hunden, men som også kan lære den å finne ro. En førstegangseier kan lykkes godt dersom hverdagen rommer belønningsbasert trening, pelsstell og tydelige rutiner. Rasenavnet er likevel ingen garanti for hvor enkel en bestemt hund blir. Foreldrenes atferd og hvordan voksne slektninger fungerer i hverdagen, forteller mer.

## Utseende og pels

Schnauzeren er tydelig mellomstor: 45–50 cm og 14–20 kg gjelder for begge kjønn. Den skal være mer kompakt enn spinkel, med mankehøyde og kroppslengde som omtrent tilsvarer hverandre. Det langstrakte hodet, skjegget og de buskete øyenbrynene gir rasen det typiske uttrykket.

Pelsen består av tett underull og et hardt, tilliggende dekkhår. Dekkhåret skal være stritt, ikke mykt, bølgete eller silkeaktig. En svart schnauzer skal være ren svart, også i underullen. Pepper og salt kan gå fra mørk jerngrå til sølvgrå, men skal ha en harmonisk mørk maske. Tydelig lyse tegninger på hode, bryst eller bein er ikke ønskelige i standarden.

Pelsstell er en fast del av hverdagen. Som en praktisk rettesnor oppgir Svenska Kennelklubben trimming omtrent fire ganger i året og gjennomkjemming minst én gang i uken. Ved trimming nappes gammelt dekkhår ut slik at den strie strukturen kan bevares. Den som i stedet klipper pelsen, må fremdeles gre ut skjegg, øyenbryn, mage og beinpels og holde huden fri for floker. Be oppdretteren vise hvordan hundene i akkurat den linjen stelles; praktisk veiledning er mer verdifull enn en generell tidsplan.

En velstelt, trimmet schnauzer røyter ofte lite, men rasen er ikke allergifri. Hundeallergener finnes blant annet i hudceller, spytt, urin og stoffer fra talgkjertlene. Lite røyting sier derfor ikke hvordan en person med allergi vil reagere. Be om råd fra helsepersonell før hundekjøpet i stedet for å stole på påstander basert på rasen alene.

## Temperament og personlighet

Schnauzeren skal være livlig, godmodig, leken og årvåken, men samtidig kunne være rolig. Den er ofte oppmerksom på mennesker, lyder og bevegelser rundt hjemmet. Den historiske rollen som gårds- og vakthund er derfor tydeligere hos enkelte individer enn hos andre.

Svenska Kennelklubbens oppdaterte BPH-analyse, utarbeidet etter at rasen passerte 200 beskrivelser, er spesielt nyttig fordi den viser variasjonen bak rasebeskrivelsen. Materialet omfatter 284 schnauzere som har gjennomført BPH, men bare rundt 12 prosent av de svenskfødte hundene født i 2010–2023 deltok. Resultatene beskriver altså de deltakende hundene, ikke alle schnauzere. I gruppen finnes både hunder som ikke hilser på en fremmed, og hunder som hilser intenst. Også lekelysten varierer mye. Få viste truende atferd mot en fremmed person, mens spredningen ble større når en utkledd person nærmet seg på en uvanlig måte.

For en valpekjøper er konklusjonen praktisk: Ikke spør bare om foreldrene er «hyggelige». Be om å få se hvordan de tar imot besøk, godtar håndtering, henter seg inn etter en overraskelse og går fra aktivitet til hvile. Les gjerne BPH- eller MH-resultatene deres, men husk at BPH er en beskrivelse, ikke en prøve med godkjent eller ikke godkjent.

Rasestandarden sier at schnauzeren skal være årvåken uten å være støyende. Det er et avlsmål, ikke et løfte om stillhet. I en lytt bolig er det lurt å belønne ro ved dør, oppgang og vinduer helt fra starten og lære hunden hva den skal gjøre etter at den har registrert en lyd.

## Trening og mosjon

Schnauzeren trenger fysisk aktivitet og oppgaver for hodet hver dag, men behovet kan ikke regnes ut med en fast minuttformel. En god hverdag veksler mellom turer, fri bevegelse på et sikkert sted, nesearbeid, hverdagstrening, lek og restitusjon. Vurder resultatet: Hunden skal kunne arbeide med glede, beholde kontakten og deretter falle til ro, ikke bare bli stadig mer oppskrudd.

Treningen bør være positiv, belønningsbasert og trinnvis. Gjør det tydelig hvilken atferd som lønner seg, og tilpass belønningen til individet; mat, lek og muligheten til å snuse kan ha ulik verdi. Korte økter kan være praktiske når en ung hund mister konsentrasjonen, men det finnes ingen universell tidsgrense. Øk vanskelighetsgraden først når hunden lykkes i den enklere situasjonen.

Bakgrunnen som rottefanger gjør det fornuftig å ta reaksjoner på bevegelse og jaktlyst på alvor. Den betyr likevel ikke at alle schnauzere jager like mye eller får en bestemt «poengsum» på innkalling. Tren innkalling med gradvis sterkere forstyrrelser, og bruk langline eller inngjerdet område til du vet hvordan akkurat din hund reagerer på vilt, katter, syklister og joggere. Et sikkerhetstiltak er ikke et treningsnederlag.

Nesearbeid, spor, rallylydighet og andre samarbeidsrettede aktiviteter kan passe godt, men velg aktivitet etter hundens kropp, motivasjon og evne til å hente seg inn. Målet er en holdbar hverdag, ikke å fylle planen med så mange aktiviteter som mulig.

## Helse

Schnauzeren beskrives som en stort sett sunn rase, men en valpekjøper bør først og fremst undersøke hofter, diagnoser hos nære slektninger og hvor åpen oppdretteren er. Den nåværende svenske avlsstrategien følger også mage- og tarmproblemer, jursvulster, hudsvulster og kloskader.

Hofteleddsdysplasi, HD, har en sammensatt bakgrunn der både arv og miljø spiller inn. A og B betyr normale hofter, C mild dysplasi, D moderat og E alvorlig dysplasi. Et røntgenbilde viser leddets utseende, ikke automatisk om hunden har smerter. Også to hunder med A eller B kan få avkom med HD, særlig dersom andre nære slektninger har dårligere hofter.

Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 har ikke et eget krav om kjent HD-status for schnauzer. Dette må ikke forveksles med at rasens avlsstrategi følger HD-utviklingen og ønsker at flere hunder røntges. Be derfor om foreldrenes offisielle resultater, og se også på søsken og tidligere avkom. Da får du et bredere grunnlag for vurderingen uten å omtale en anbefaling som et registreringskrav.

Helseundersøkelsene som ligger til grunn for deler av avlsstrategien, fikk henholdsvis 121 og 303 svar. De viser hvilke spørsmål klubben må følge, men gir ikke sikre sannsynligheter for hele rasen. Be oppdretteren fortelle om diagnostiserte mage- og tarmlidelser, jur- eller hudsvulster og gjentatte kloskader hos foreldre, søsken og tidligere kull. Det er mer relevant enn en lang liste over øye-, hjerte- eller DNA-tester hentet fra dverg- eller riesenschnauzer.

Opplysninger om mentalitet hører også med i helhetsbildet. Et BPH-resultat kan gi en pekepinn om en av foreldrene, men bør leses sammen med hverdagsatferd, slektninger og oppdretterens mål.

## Historie og opprinnelse

Schnauzeren ble utviklet i Sør-Tyskland som en robust gårds- og stallhund. Den trivdes rundt hester, voktet omgivelsene og var en rask rottefanger. Det ga hundetypen det folkelige navnet «Rattler». Da pinscher-schnauzerklubben ble stiftet i 1895, ble rasen registrert som strihåret pinscher.

Den svenske avlsstrategien oppgir at ordet «schnauzer» forekommer i litteratur fra 1842 og trolig viser til den karakteristiske barten. Navnene har senere skiftet. I den svenske stamboken ble rasen kalt tysk strihåret pinscher i 1913, schnauzer fra 1928 og mellanschnauzer fra 1942. I 2003 gikk det svenske rasenavnet tilbake til schnauzer.

Dette er det som er sikkert dokumentert. Det finnes flere fortellinger om rasens fortid, men de er dårligere belagt og er ikke nødvendige for å forstå dagens schnauzer.

## Å leve med rasen

Schnauzeren kan bo både i hus og leilighet dersom den får daglig aktivitet, hvile og hjelp til å håndtere omgivelsene. I leilighet er lydmiljøet viktigere enn antall kvadratmeter: Legg merke til hvordan hunden reagerer på inngangsdør, heis og naboer, og tren inn et rolig alternativ til vedvarende varsling. Enkel og trygg tilgang til gode turområder gjør hverdagen betydelig lettere.

En voksen må følge med når hunden er sammen med barn. Barn og hund skal ikke være alene sammen, og hunden trenger et hvilested der den får være i fred. En robust kropp betyr ikke at hunden må tåle klenging, avbrutt søvn eller hardhendt lek.

Alenetid trenes gradvis når hunden er trygg. En liten valp kan ikke være alene, mens en voksen hund som er trent på det, kan klare noen timer. Øk tiden etter hundens atferd, og gå et steg tilbake dersom den viser uro eller ikke finner ro. Rasenavnet kan ikke gi en sikker tidsgrense.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. Bakgrunnen som rottefanger gjør at små dyr i rask bevegelse kan være vanskelige for enkelte individer. Ved introduksjon til katt bør hunden hindres i å jage, møtene holdes korte og katten alltid ha fluktmuligheter. Hvor raskt dyrene kan få mer frihet, avgjøres av hvor rolige de er sammen, ikke av hvor lenge de har bodd under samme tak.

Før kjøpet er det særlig nyttig å kontrollere:

- at råd om størrelse, helse og hverdag gjelder schnauzer og ikke en annen schnauzerrase;
- foreldrenes registreringsnumre, offisielle HD-resultater og helsen hos nære slektninger;
- BPH- eller MH-beskrivelser sammen med foreldrenes atferd i hverdagen;
- hvordan oppdretteren arbeider med sosialitet, årvåkenhet, restitusjon og samarbeid;
- hvilket pelsstell valpen er vant til, og hvem som kan lære deg det;
- hvordan mageproblemer, svulster og kloskader er fulgt opp i tidligere kull.

En god match er et hjem som setter pris på en observant og arbeidsvillig hund, har tid til pelsstellet og kan balansere aktivitet med ro. Den som ønsker en hund som garantert er stille, allergitrygg eller ukomplisert, bør se forbi schnauzerens flotte skjegg.

Schnauzer

The Schnauzer Club of Great Britain

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Swedish Schnauzer Club)

Pinscher Schnauzer Klub (Germany)

Middels stor, robust gårdshund med stri, lite røytene pels i pepper‑og‑salt eller svart. Intelligent, årvåken og beskyttende, men samtidig kjærlig og leken. Trenger daglig mosjon, mental stimulering, tidlig sosialisering og jevnlig stell; generelt frisk og langlivet.

Vi på Friends For All föder upp Schnauzer i Bua. Vårt kennelnamn representerades av schnauzer i färgen peppar och salt i en uppfödargrupp 2022 och återkom i en uppfödarklass 2026. De två nedslagen preciserar både färgvariant och sammanhang inom rasen.

Friends For All

## Kortfakta

Mops er en liten, kompakt selskapshund som gjerne lever tett på menneskene sine. Rasen passer best for den som ønsker en sosial hund i hverdagen og er forberedt på å kontrollere pust, øyne, hudfolder, tenner og vekt regelmessig.

- **Opprinnelse:** Kina; Storbritannia har ansvaret for rasestandarden
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 9, selskapshunder
- **FCI-nummer:** 253
- **Idealvekt ifølge rasestandarden:** 6,3–8,1 kg
- **Mankehøyde:** rasestandarden oppgir ingen høyde
- **Standardfarger:** sølv, aprikos, fawn og svart
- **Pels:** kort, fin, glatt og myk
- **Typisk rolle:** selskapshund

Idealvekten beskriver hvordan rasen skal være bygget; den er ikke en individuell målvekt for hver hund. En mops skal være muskuløs og kraftig i forhold til størrelsen uten å være overvektig. Vekten må derfor vurderes sammen med hundens kroppsbygning, kjønn og hold.

## Utseende og pels

Mopsen skal være tydelig kvadratisk, kompakt og kraftig bygget, men samtidig kunne bevege seg effektivt. Den høyt ansatte, tett krøllede halen og den mørke masken hos de lysere fargene er karakteristiske trekk. Rasestandarden oppgir en idealvekt, men ingen mankehøyde. Opplysninger om et offisielt høydeintervall bør derfor ikke styre valg av hund.

Et rasetypisk hode må også fungere godt. Neseborene skal være åpne, nesefolden må ikke dekke eller forstyrre nese eller øyne, og øynene skal ikke være utstående. Se på hunden både i hvile og etter at den har beveget seg: fri pust, klare øyne og stødige bevegelser er viktigere enn en ekstra kort snute eller mange rynker.

Den korte pelsen trenger ikke klipping. Børsting fjerner løse hår og gir samtidig anledning til å oppdage forandringer i huden. Hvor mye en mops røyter varierer, og kort pels betyr ikke at rasen er allergivennlig.

Tilpass stellet av hudfoldene til huden på den enkelte hunden i stedet for å følge en rutine som antas å passe alle. Huden skal være tørr og fri for rødhet og sår. Ømhet, væske eller tydelig lukt er grunner til å kontakte veterinær fremfor å prøve forskjellige produkter på egen hånd. Kontroller også klør, ører og munn regelmessig, og venn hunden til håndtering i små steg.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver mopsen som sjarmerende, verdig og intelligent, med et jevnt temperament og et glad og livlig gemytt. Den er avlet som selskapshund og vil ofte være nær og delta i hverdagen. Det passer for den som ønsker å tilbringe mye tid med hunden, men betyr ikke at alle mopser er like.

Foreløpig har for få mopser gjennomført BPH til at man kan trekke sikre, detaljerte konklusjoner om atferden i hele den svenske mopsbestanden. Oppvekst, erfaringer og helse påvirker blant annet trygghet, aktivitetsnivå, hvor mye hunden gir lyd fra seg, og hvordan den møter fremmede. Møt gjerne valpens mor og, hvis mulig, andre voksne slektninger. Se etter hunder som faller til ro igjen etter nye inntrykk og kan være sosiale uten å bli overdrevent oppjaget.

En mops kan leve godt med barn, hunder eller katter, men rasenavnet er ingen garanti. En voksen bør være til stede når barn og hund er sammen, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass. Introduksjon til andre dyr bør skje rolig og gradvis, med mulighet til å øke avstanden. For en voksen omplasseringshund er dens egne erfaringer ofte mer veiledende enn generelle påstander om rasen.

Ubehag kan også påvirke atferden. En hund som plutselig unngår berøring, blir urolig, mister lysten til å bevege seg eller endrer humør, bør få helsen undersøkt – ikke bare mer trening.

## Trening og mosjon

Mopsen trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men det finnes ikke ett antall minutter som passer alle. Alder, kondisjon, hold, temperatur og fremfor alt hvor godt hunden puster, avgjør hvor krevende en aktivitet blir. Flere rolige turer, nesearbeid og enkel hverdagstrening kan varieres etter individet.

Belønningsbasert trening egner seg godt for kontakt, innkalling, båndtrening og håndtering. Hold oppgavene tydelige, og legg inn pauser før hunden blir sliten eller frustrert. Mat kan være en praktisk belønning, men regn treningsgodbitene inn i hundens totale fôrmengde, slik at treningen ikke fører til vektøkning.

Se på hvordan hunden fungerer i stedet for å sammenligne lengden på turene. En mops skal kunne bevege seg uten kraftige pustelyder eller tydelig anstrengelse og hente seg inn uten å måtte kjempe lenge for å få luft. Avbryt og ta hunden til et kjølig, rolig sted hvis pusten blir merkbart tyngre, bevegelsene mister kraft eller hunden ikke vil fortsette. Blålige slimhinner, kollaps eller besvimelse er akutte faresignaler.

Varmt og fuktig vær kan gjøre temperaturreguleringen vanskeligere for kortsnutede hunder. Legg aktiviteten til kjøligere tider på døgnet, velg et roligere tempo og unngå hard belastning. Det finnes ingen sikker temperaturgrense som gjelder for alle mopser. La hundens pust, restitusjon og atferd avgjøre.

En valp skal få utforske og utvikle koordinasjonen uten lange, pressede økter. En voksen mops med god pust og kondisjon kan ofte gjøre mer enn korte turer i nærområdet, men øk belastningen gradvis. En hund som stadig begrenses av pusten, trenger en veterinærvurdering. Det skal ikke avfeies som normalt for en kortsnutet hund.

## Helse

Pusten er det viktigste å følge med på hos en mops. BOAS, brakycefalt obstruktivt luftveissyndrom, innebærer at trange øvre luftveier gjør det vanskeligere å puste. Tegn kan være anstrengt eller støyende pust, dårlig restitusjon, følsomhet for varme og mosjon eller forstyrret søvn. Oppstøt kan forekomme sammen med luftveisproblemer. Alvorlig pustebesvær, blålige slimhinner eller kollaps krever umiddelbar veterinærhjelp.

I Sverige omfattes mops av Svenska Kennelklubbens helseprogram for RFG-Scheme. For at et kull skal kunne registreres, må begge foreldrene ha et gyldig offisielt RFG-resultat før paring. Den offisielle undersøkelsen kan gjøres tidligst ved 24 måneders alder, og attesten kan ikke være eldre enn 24 måneder ved paring. Hunder med BOAS grad 2 eller 3, eller kraftig knipte nesebor, skal ikke brukes i avl.

Grad 0 betyr at hunden er klinisk upåvirket og fri for BOAS-relaterte pustevansker ved undersøkelsen. Grad 1 betyr at hunden er klinisk upåvirket, men har milde tegn som ikke påvirker prestasjonen under belastningen. Resultatet beskriver hunden på undersøkelsestidspunktet og er ingen livslang garanti. Når du velger valp, bør du derfor be om å få se begge foreldrenes resultater, undersøkelsesdatoer og vurdering av neseborene. Valpen er for ung til å ha et eget offisielt resultat.

Øynene er et annet viktig område å kontrollere. Utstående øyne er mer utsatt for skader, og feilvoksende hår, innrullede øyelokk eller tørre øyne kan irritere hornhinnen. Kniping med øyet, økt tåreflod, rødhet, uklarhet, misfarging eller at hunden gnir seg i øyet, bør vurderes raskt av veterinær. Et sår på hornhinnen kan være svært smertefullt selv om skaden er vanskelig å se uten spesialfarging.

Hudfolder, munn og hold må følges opp gjennom hele livet. Tørk hudfoldene når de har blitt fuktige, og søk hjelp ved betennelse. Venn valpen til tannpuss, og kontroller tenner og tannkjøtt regelmessig. Be også veterinæren vise hvordan du vurderer hold; overvekt kan belaste både pust og bevegelse.

Den svenske raseklubben MopsOrden anbefaler at begge foreldredyrene har kjent status for patellaluksasjon og for NME/PDE, en betennelsessykdom i hjernen som forekommer hos mops. Dette er raseklubbens anbefalinger og må ikke forveksles med det obligatoriske RFG-kravet for registrering. DNA-testen for NME viser genetisk sårbarhet, ikke om hunden har eller med sikkerhet vil få sykdommen. Be derfor oppdretteren forklare både testresultatene og hvordan kombinasjonen er valgt, uten å tolke en markørtest som en friskmelding.

I en stor britisk studie publisert i 2024 var median levetid for mops 11,6 år. Studien beskriver de britiske hundene som inngikk, og forutsier ikke levetiden til en enkelt svensk hund. Pust, hold, øyne, tenner, øvrig helse og tilgang til veterinærhjelp påvirker hundens livskvalitet gjennom årene.

## Historie og opprinnelse

Mopsens offisielle opprinnelsesland er Kina, mens Storbritannia er rasens hjemland og har ansvaret for standarden. Den tidlige historien er ikke fullstendig dokumentert. Fortellinger om kinesiske palasshunder, nederlandske handelsskip og kongelige bør derfor ses som tradisjoner knyttet til rasen, ikke som en fullt ut dokumentert historie.

Senere finnes det sikrere holdepunkter. Mops er nevnt i en svensk akademisk avhandling fra 1753. Rasen ble vist på hundeutstilling i Storbritannia i 1861, og den engelske raseklubben ble stiftet i 1883. Under utviklingen i Storbritannia fikk mopsen mye av den formen dagens rasestandard beskriver.

Rasens historie forklarer rollen som selskapshund, men eldre idealer skal ikke brukes til å forsvare overdrivelser. Den moderne standarden krever blant annet åpne nesebor, øyne som ikke er utstående, og effektive bevegelser. En rasetypisk mops skal altså også fungere godt i hverdagen.

## Å leve med rasen

Mopsen kan bo i både leilighet og hus. Størrelsen på boligen betyr mindre enn hvordan hundens dager ser ut. Regelmessige lufteturer, aktivitet tilpasset hunden, en kjølig hvileplass og mulighet til å være nær familien uten alltid å stå i sentrum er det viktige. I en bolig der lyder bærer godt, bør man også tidlig trene på å forholde seg rolig til lyder i oppgangen og utenfor døren.

Alenetid må trenes inn gradvis. Begynn når hunden er trygg hjemme, øk tiden i små steg og gå tilbake hvis hunden blir urolig. Hvor lenge en voksen mops kan være rolig alene, varierer med individ, erfaring, alder og helse. En valp trenger hyppigere tilsyn og lufting enn en voksen hund.

Før du velger valp, er det særlig nyttig å:

- se foreldredyrene i bevegelse og lytte til pusten deres før og etter aktivitet
- kontrollere begge foreldrenes gjeldende offisielle RFG-resultater og datoer
- spørre om øyne, hud, tenner, patella og NME/PDE i slekten
- se at neseborene er åpne og at nesefolden ikke forstyrrer øyne eller nese
- velge en oppdretter som kan beskrive både styrker og svakheter ved kombinasjonen
- planlegge for veterinærhjelp og oppfølging av pust, øyne, munn, hud og hold

Mops passer best for den som setter pris på en sosial, kompakt selskapshund og lar hundens pust og utholdenhet styre hverdagen. Rasen passer dårligere for den som vil kunne trene hardt i all slags vær, eller som ikke ønsker å bruke tid på helsekontroller og forebyggende stell.

Mops

Association of Veterinarians for Animal Rights (AVAR) - Germany

Liten, robust selskapshund med rynkete ansikt, krøllet hale og uttrykksfulle øyne, vanligvis 6–8 kg og godt egnet til å bo i byleilighet. Kjærlig, menneskeorientert og leken, trenger moderat og skånsom mosjon, tett kontakt med familien, nøye vektkontroll og ekstra oppfølging i varmt vær på grunn av den korte snuten.

Vi föder upp både svarta och fawnfärgade mopsar enligt SKK’s regler och avtal. Våra avelsdjur är meriterade, friska och sunda hundar som lever med oss i familjen.

Lillskogsvändans

## Kortfakta

- Norsk elghund grå, ofte kalt gråhund i Sverige, er en norsk elghund og en av de nordiske jaktspisshundene.
- Rasen arbeider først og fremst som løshund: den søker selvstendig etter elg og markerer vilt som står, med standlos.
- Rasestandarden angir 52 cm som idealhøyde for hannhunder og 49 cm for tisper, men ingen offisiell vekt.
- Gråhunden er modig, djerv og energisk. Jaktlyst, selvstendighet og los er sentrale bruksegenskaper.
- Den tette dobbeltpelsen er grå med mørk maske og lysere partier. Pelsen røyter og trenger ekstra børsting når underullen løsner.
- Rasen passer best for den som faktisk kan tilby jakt eller annen krevende, regelmessig aktivitet. Svenska Kennelklubben beskriver den som uegnet som ren selskapshund.

## Utseende og pels

Norsk elghund grå er en middels stor, kvadratisk og kompakt spisshund, bygd for smidighet og langvarig arbeid i skogen. Kroppen skal være sterk uten å bli tung, ørene små og opprettstående, og halen stramt rullet over ryggens midtlinje. Idealhøyden er 52 cm for hannhunder og 49 cm for tisper. Rasestandarden angir ingen vekt, så hold og funksjon er bedre rettesnorer enn et generelt vektintervall.

Pelsen består av grove, rette dekkhår og myk, tett underull. Den er middels lang og kortere på hodet og forsiden av beina, mens halskragen, lårene, baksiden av forbena og halen har mer pels. Fargen kan være mørkere eller lysere grå fordi dekkhårene har svarte spisser. Bryst, buk, bein, undersiden av halen og den tydelige selmarkeringen er lysere. Ørene og den fremre delen av snuten danner en mørk maske.

Pelsen trenger ikke å klippes. Børst den regelmessig, og oftere når underullen løsner, slik at løse hår fjernes og huden kan kontrolleres. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan. Kontroller samtidig poter, klør, hud og øyne, særlig etter jakt i tett terreng. Tilpass arbeid og restitusjon til været og den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Norsk elghund grå er modig, energisk og vant til å ta egne avgjørelser på avstand fra føreren. Det betyr ikke at rasen skal være hard eller aggressiv. En velfungerende gråhund skal kunne veksle mellom selvstendig arbeid i skogen og samarbeid med føreren, men den blir sjelden like lydhør i enhver situasjon som en rase som hovedsakelig er avlet for tett førersamarbeid.

Losen er et av rasens arbeidsverktøy. Under løshundjakt søker hunden selvstendig og bruker en rolig, jevn standlos for å vise jegeren hvor elgen står. Den samme tilbøyeligheten kan merkes hjemme når hunden reagerer på bevegelser, lyder eller forventning. Den som bor i en lytt bolig, bør derfor vurdere lydnivået hos den enkelte hunden og trene ro fra starten. Det er ikke realistisk å love en helt stille gråhund.

Rasen kan fungere godt i en familie, men «familiehund» må ikke tolkes som at jaktbehovet forsvinner eller at alle individer automatisk passer med barn og andre dyr. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et skjermet hvilested der den får være i fred. Introduser andre hunder rolig. Katter og smådyr krever ekstra omtanke fordi sterk jaktlyst kan rettes mot dyr som flykter. Vurder erfaringene og atferden til den enkelte hunden i stedet for å stole på en garanti basert på rasen.

## Trening og mosjon

Gråhunden trenger mer enn turer rundt kvartalet. For de fleste individer er jakt det mest rasetypiske utløpet, og Svenska Kennelklubben vurderer rasen som uegnet som ren selskapshund. Hvis hunden ikke jakter, kreves det en gjennomtenkt plan med for eksempel sporarbeid, søksøvelser, lengre turer i variert terreng og oppgaver der den får bruke nese, utholdenhet og problemløsning. Aktivitetene må være regelmessige og meningsfulle nok; en aktiviseringsleke av og til erstatter ikke arbeidet rasen er skapt for.

Det finnes ingen troverdig minuttregel som passer alle gråhunder. Vurder i stedet om hunden får arbeide både fysisk og mentalt, kan roe seg etterpå og restituerer normalt til neste dag. Øk belastningen gradvis hos valper og unghunder. Lange løpeturer, hard trekktrening og hele dager i skogen bør vente til kroppen er moden og kondisjonen er bygget opp trinnvis.

Treningen fungerer best når den er belønningsbasert, tydelig og variert. Start tidlig med kontakt, innkalling, å gå pent i bånd, håndtering og et signal for å avbryte los eller aktivitet. Tren først der forstyrrelsene er små, og øk vanskelighetsgraden langsomt. Jaktinteressen kan veie tyngre enn et velkjent innkallingssignal, så bruk langline eller et inngjerdet område når sikkerheten er usikker. Målet er ikke å fjerne selvstendigheten, men å bygge vaner som gjør hunden håndterbar.

Planlegg også for hvile. En hund som går opp i gir ved hver lyd, stadig patruljerer hagen eller har vanskelig for å legge seg etter aktivitet, trenger hjelp til å finne ro. Belønn rolige valg, reduser unødvendige triggere og skap et tydelig skille mellom arbeid og restitusjon.

## Helse

Gråhunden beskrives som gjennomgående sunn, men hofteleddsdysplasi og arvelig glaukom er viktige områder å kontrollere. De svenske raseklubbenes avlsstrategi omtaler også blant annet PRA og arvelig nyresvikt, men kunnskapsgrunnlaget gir ikke støtte for å gjøre enhver tilstand som nevnes, til en obligatorisk test eller en fast risiko for hver hund.

Ved avl i Sverige krever Svenska Kennelklubben at begge foreldredyrene har offisiell HD-status før paring. Rasen har HD-indeks, og en gjennomsnittlig indeks over 100 for den planlagte kombinasjonen anbefales. Hunder med HD-grad D eller E kan ikke brukes i avl i denne rasen. En valpekjøper bør derfor be om foreldrenes registrerte resultater og kombinasjonens aktuelle indeks, i stedet for bare å godta at hoftene er «kontrollert».

En variant i genet ADAMTS10 forårsaker en recessivt nedarvet form for primært åpenvinkelglaukom hos norsk elghund grå. Svenska Kennelklubben registrerer DNA-resultater sentralt i et helseprogram på nivå 1. En bærer forventes ikke selv å utvikle denne bestemte genetiske formen, men to bærere skal ikke pares. En genetisk affisert hund kan forventes å utvikle sykdommen og skal ikke brukes i avl. Sentral registrering betyr at resultatet kan kontrolleres i Svenska Kennelklubbens tjenester; det er ikke det samme som at de svenske registreringsreglene for 2026 krever DNA-resultat fra alle foreldredyr.

Glaukom er smertefullt og kan føre til blindhet. Et rødt eller forstørret øye, en utvidet pupill som reagerer dårlig på lys, mysing eller en gråaktig hornhinne krever rask vurdering hos veterinær. Ikke vent til neste rutinekontroll.

Svenska Kennelklubben registrerer også DNA-test for ITGA10-relatert dvergvekst på nivå 1. Denne formen nedarves også recessivt: frie hunder har ikke varianten, bærere kan føre den videre uten selv å få dvergvekst, og genetisk affiserte hunder forventes å få tilstanden. Spør oppdretteren hvordan resultatene for ADAMTS10 og ITGA10 er tolket i den aktuelle kombinasjonen. Be også om en åpen redegjørelse for glaukom, PRA, nyresykdom, hudknuter, bevegelsesproblemer og arbeidsrelaterte skader hos nære slektninger. Familiehistorien er viktig også når det ikke finnes en enkel test.

## Historie og opprinnelse

Gråhunden har typen til en nordisk jaktspisshund og har lenge vært brukt i Skandinavia, men en ubrutt linje fra steinalder- eller vikinghunder er ikke dokumentert. Norsk Kennel Klub omtaler slike påstander som myter og plasserer utviklingen av den moderne rasen i den selektive avlen på 1800-tallet. Det er en viktig forskjell mellom en gammel hundetype og en rase med dokumentert stambok og standard.

En grå elghund ble vist i Kristiania, dagens Oslo, i 1877. Hunden Bamse, født i 1865 og kjent som Gamle Bamse Gram, fikk stor betydning i den tidlige dokumenterte avlen. Norge publiserte den første rasestandarden i 1905. I Sverige var gråhund og jämthund mindre tydelig skilt i lang tid, før standarder, raseorganisasjoner og jaktprøver bidro til en klarere oppdeling gjennom 1900-tallet.

Arbeidet har hele tiden stått sentralt. Gråhunden brukes først og fremst som løshund på elg, men kan også arbeide som bandhund. Under løshundjakt søker den ut fra føreren, finner viltet og prøver å holde det på stedet med rolig standlos slik at jegeren kan nærme seg. Jaktprøver har derfor påvirket hvilke egenskaper som bevares i avlen.

## Å leve med rasen

Norsk elghund grå passer best i et hjem der noen ønsker å leve med en arbeidende jakthund, ikke bare med utseendet dens. Det avgjørende spørsmålet er ikke om boligen er et hus eller en leilighet, men om hunden får riktig arbeid, restitusjon og hverdagstrening. Leilighet kan fungere for en enkelt hund, men lydforhold, los, tilgang til natur og den daglige logistikken må vurderes ærlig.

En hage er praktisk, men erstatter verken jakt, trening eller turer. Inngjerdingen må være sikker, og hunden bør ikke bli stående ute for å finne på sin egen aktivitet; det kan forsterke los og vakthold. Alenetid trenes gradvis når hunden er trygg. En valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hvor raskt de lærer å hvile uten selskap.

Før du velger rasen, bør du kunne svare ja på følgende:

- Har jeg en realistisk og langsiktig plan for jakt eller like krevende nese- og terrengarbeid?
- Kan jeg håndtere en hund som tar egne avgjørelser og noen ganger kan velge vilt fremfor innkallingen min?
- Tåler bomiljøet en hund med en tydelig tilbøyelighet til å bruke stemmen?
- Kan jeg gi trygg mosjon, restitusjon og kontroll av pels og kropp etter arbeid i skogen?
- Kan oppdretteren vise offisiell HD-status, relevant indeks, DNA-resultater eller en gjennomtenkt paringsplan og åpent redegjøre for helsen i slekten?

For den som søker en selvstendig elghund med stor arbeidslyst, kan gråhunden være en svært god partner. For den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund, finnes det raser som passer bedre.

Norsk elghund grå

Norsk Elghundklubb

Dansk Kennel Klub (DKK)

Eldgammel nordisk spisshund avlet for elgjakt; middels stor, kraftig og kvadratisk bygget, med tykk grå dobbeltpels og krøll på halen. Lojal, vokal og selvstendig, med sterke vakt- og jaktinstinkter. Krever erfaren, konsekvent trening samt rikelig med daglig mosjon og mental aktivisering.

Vi på Älgdalmyrens föder upp norsk älghund – gråhund i Sidensjö. Vår historia med rasen går tillbaka till 2001. År 2004 fick flera av våra uppfödda gråhundar förstapris på löshundsprov, och samma år blev en av våra uppfödda hundar godkänd på älgspårprov. En gråhund med vårt kennelnamn deltog även i Svenska Älghundklubbens löshundsprov 2012. Vid Gideåutställningen 2024 blev en av våra uppfödda hundar BIR och BIS-valp i den inofficiella valpklassen, medan en annan blev BIM-valp. Både jaktliga prov och utställningar är delar av vår historia med rasen.

Älgdalmyrens

Vi på Skymberg's föder upp Mops i Bodafors. Vårt kennelnamn representerade rasen 2024 och återkom 2025 i både en särskild uppfödarklass och en avelsklass. De två årtalen och klassformerna ger flera konkreta nedslag för vår uppfödning inom rasen.

Skymberg's

## Kortfakta

Dobermann er en tysk brukshund for deg som ønsker å trene, samarbeide og ha hunden tett på i hverdagen. Rasen lærer raskt, er fysisk sterk og knytter seg ofte svært nært til familien. Den trenger en eier som kan gi både meningsfull aktivitet og tydelige pauser – ikke bare lange turer.

- **Passer for deg som:** ønsker å arbeide aktivt med hverdagslydighet, nesearbeid eller hundesport og har tid til daglig samvær.
- **Passer dårligere hvis:** hunden regelmessig må være alene hele arbeidsdager eller stort sett forventes å mosjonere seg selv.
- **Det viktigste spørsmålet ved valpekjøp:** Hvordan er hjertehelsen og mentaliteten hos foreldrene og nære slektninger, og kan oppdretteren vise daterte resultater?
- **Størrelse:** Hannhunder 68–72 cm og cirka 40–45 kg; tisper 63–68 cm og cirka 32–35 kg ifølge rasestandarden.
- **Pels:** kort, tett og uten underull; lettstelt, men gir begrenset beskyttelse mot kulde og væte.
- **Største helseutfordring:** dilatert kardiomyopati, DCM, som kan utvikle seg uten synlige symptomer.

En dobermann kan passe for en engasjert førstegangseier, men trening og trygg håndtering må starte med en gang. Et godt valpekurs, videre støtte fra en instruktør og en realistisk plan for hverdagen betyr mer enn merkelappen «erfaren hundeeier».

## Utseende og pels

Dobermann er en mellomstor, kraftig og nesten kvadratisk bygd hund som skal forene muskler med eleganse. FCI-standarden godkjenner to farger: svart eller brun, begge med klart avgrensede rustrøde tegninger.

Ørene skal være naturlige og helst ligge tett inntil kinnene. Halen skal også være naturlig og bæres helst høyt i en svak bue. I Sverige er kupering av ører og hale forbudt med mindre inngrepet er nødvendig av veterinærmedisinske grunner.

Den korte, glatte pelsen trenger vanligvis bare børsting ved behov og et bad når hunden er skitten. Kontroller samtidig klør, ører, hud og poter. Pelsen mangler underull, og korthårede hunder kan bli kalde raskere enn raser med mer pels. Tilpass etter hunden, været og aktiviteten: Et velsittende dekken kan være fornuftig i kulde og regn eller når hunden står i ro under pauser. Tørk hunden etter våte turer, og hold den i aktivitet ute i kaldt vær.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, rolig, selvsikker og arbeidsvillig hund med god kontakt med føreren. Mange dobermann er lekne, oppmerksomme og sterkt knyttet til familien. De legger raskt merke til det som skjer rundt dem og vil gjerne være med, noe som kan gi et svært nært samarbeid.

Rasestandarden beskriver et ideal, ikke en garanti for hvert enkelt individ. Opplysninger fra Svenska Kennelklubben og raseklubben viser at sosial tilgjengelighet og redsel fortsatt må tas på alvor. Se derfor på de fullstendige MH-profilene til begge foreldrene, ikke bare at de «har gjennomført MH». MH beskriver hundens reaksjoner og gir ingen vurdering som godkjent eller underkjent. Se særlig på kontakt, redsel, avreaksjon og reaksjon på skudd, og spør hvordan søsken og eldre slektninger fungerer i hverdagen.

Dobermann har ofte jaktinteresse og kan reagere raskt på bevegelse. Om hunden kan bo sammen med andre hunder eller katter, avhenger av individet, tidligere erfaringer og trening. Rasenavnet kan aldri love problemfritt samspill. Be oppdretteren beskrive foreldrenes sosiale atferd konkret, og planlegg nye introduksjoner rolig og kontrollert.

## Trening og mosjon

Dobermann trenger fysisk aktivitet og meningsfylt mentalt arbeid hver dag, men det finnes ikke et bestemt antall minutter som passer alle. Alder, helse, temperament og treningsnivå avgjør belastningen. For en voksen hund fungerer hverdagen best når turer og mulighet for fri bevegelse kombineres med korte treningsøkter, nesearbeid og restitusjon.

Prioriter ferdigheter som gjør en sterk og årvåken hund trygg å leve med:

- å gå pent i bånd og holde kontakt til tross for forstyrrelser
- innkalling og evne til å bryte fokus på vilt eller andre bevegelser
- ro ved døren, med gjester, i hundemøter og under håndtering
- å kunne vente, roe seg og slippe gjenstander
- nesearbeid, spor eller søk der hunden får en tydelig oppgave å løse

Tren belønningsbasert, tydelig og konsekvent. Høye krav uten forståelig veiledning skaper ikke stabilitet. Varier oppgavene og avslutt mens hunden fortsatt mestrer dem. En dobermann må også lære å koble av; mer fart er ikke alltid løsningen på stress eller uro.

Valper og unghunder skal ikke følge treningsopplegget til en voksen hund. La lek, miljøtrening, kroppsbevissthet og korte økter med ferdighetstrening dominere, og øk belastningen etter hvert som hunden modnes. Den som vil sykle, løpe langt eller drive krevende hundesport, bør tilpasse starten til hundens utvikling og veterinærens råd.

## Helse

DCM er den viktigste helserisikoen å forstå før du kjøper en dobermann. Sykdommen svekker hjertemuskelen og kan føre til rytmeforstyrrelser. Den kan finnes i et preklinisk stadium, mens hunden virker frisk, og et normalt resultat på ett tidspunkt utelukker ikke at sykdommen utvikler seg senere.

En full DCM-screening omfatter både hjerteultralyd og 24-timers Holter-EKG. Ultralyden vurderer blant annet hjertets dimensjoner og pumpeevne, mens Holter registrerer rytmen gjennom et helt døgn. I Svenska Kennelklubbens nivå 1-program registreres resultatene sentralt, men nivå 1 betyr ikke at undersøkelsen er et registreringskrav. Hunden må være minst tre år for å få offisiell normal status, og resultatet er gyldig i tolv måneder. Svenska Dobermannklubben anbefaler at avlshunder fra tre års alder gjennomgår full screening innen ett år før paring.

Be om å få se datoen og begge delene av screeningen til hver av foreldrene. Spør også om hjertehelse, levealder og dødsårsaker hos eldre nære slektninger. En DNA-test kan ikke erstatte ultralyd og Holter, og uttrykket «hjertetestet» er ikke nok uten metode, dato og resultat.

Andre dokumenterte problemer i rasen er hofteleddsdysplasi, øyeforandringen PHTVL/PHPV, von Willebrands sykdom, som påvirker blodets evne til å levre seg, og wobblersyndrom, som rammer nakkevirvlene og nervesystemet. Wobblersyndrom kan blant annet gi nakkesmerter eller problemer med å koordinere bevegelsene. Slike forandringer, i tillegg til besvimelse eller tydelig dårligere utholdenhet, skal vurderes av veterinær.

For svensk kullregistrering må foreldrene ha offisiell HD-status. Foreldredyr som bor i Sverige og er født i 2000 eller senere, må også ha kjent mental status. For hunder født i 2016 eller senere betyr dette en fullstendig MH med kryss i alle 33 posisjoner; føreren kan avstå fra skuddmomentet. Rasen har HD-indeks, foreldrenes gjennomsnittlige indeks ved paring anbefales å være over 100, og hunder med HD-grad D eller E skal ikke brukes i avl.

Den publiserte rasespesifikke avlsstrategien anbefaler vWD-test dersom hundens frie status ikke er fastslått gjennom foreldrene, og minst én forelder skal være genetisk fri. Strategien omtaler også PHTVL/PHPV. Skill slike råd fra raseklubben fra Svenska Kennelklubbens registreringsregler, og spør etter aktuelle øyelysingsresultater. Kontroller opplysningene selv i Svenska Kennelklubbens tjenester Avelsdata eller Hunddata. Friske, testede foreldre reduserer risikoen, men kan ikke garantere en frisk valp.

## Historie og opprinnelse

Dobermann ble utviklet i Apolda i Tyskland på 1870-tallet og er oppkalt etter Friedrich Louis Dobermann. Han arbeidet blant annet som skatteinnkrever og hundefanger og valgte hunder med tydelige vakt- og bruksegenskaper. FCIs historikk trekker særlig frem datidens såkalte slakterhunder, en forløper til rottweileren, og en svart, rustrødt tegnet gjeterhundtype fra Thüringen som viktige deler av grunnlaget.

Hundene ble tidlig brukt som gårds-, vakt- og politihunder. Det forklarer rasens kombinasjon av oppmerksomhet, mot, førerkontakt og arbeidslyst. I dag er dobermann fortsatt en bruks- og sportshund, men kan også være selskaps- og familiehund i et hjem som kan dekke det samme behovet for samarbeid og oppgaver.

## Å leve med rasen

En dobermann trenger ikke en bestemt type bolig, men den trenger en hverdag som fungerer. Det kan gå fint å bo i leilighet dersom hunden får aktivitet ute, kan roe seg inne og ikke varsler ved hver lyd. Tenk praktisk på hvor lydt boligen er, muligheten for å komme seg ut og et uforstyrret hvilested.

Rasen vil ofte være nær familien og passer ikke til å være alene hele dager regelmessig. En liten valp kan ikke være alene. En voksen hund som er trent på å være alene, klarer vanligvis noen timer, men forskjellene mellom individer er store. Øk tiden i små trinn, og ordne hjelp dersom hunden bjeffer, går rastløst rundt, ødelegger ting eller viser andre tegn på uro.

Med barn kan en stabil og godt trent dobermann være et nært familiemedlem, men størrelse og fart krever at en voksen følger med. En hund og et lite barn skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et hvilested der den får være i fred. Barn skal ikke ha ansvar for å lufte en hund de ikke kan kontrollere fysisk.

Før du kjøper, bør du kunne svare ja på tre spørsmål: Kan jeg gi hunden arbeid og restitusjon hver dag? Kan jeg håndtere en sterk hund trygt når noe uventet skjer? Kan oppdretteren vise tydelig, datert dokumentasjon om hjerte, hofter, mentalitet og nære slektninger? Hvis ett av svarene er nei, er det klokere å vente eller velge en mindre krevende rase.

Dobermann

Verein für Deutsche Hunde (VDH)

Dobermann Club of the United Kingdom

Dobermann er en middels stor, atletisk, tysk brukshund med kort, glatt pels og tan‑fargede tegninger. Den er svært intelligent, lojal og menneskeorientert, og trenger mye daglig mosjon, trening og tett selskap. Den er naturlig våken og oppmerksom, og gemyttet avhenger i stor grad av avl og sosialisering.

Vi på Glyxenborg's föder upp Dobermann i Trollhättan. Vårt kennelnamn har även en historisk koppling till Tysk schäferhund genom registrerade schäfervalpar under perioden 2009–2018. De två rasperioderna ger en bredare bild av uppfödningens inriktning över tid.

Glyxenborg's

## Kortfakta

- Tibetansk spaniel er en liten, anerkjent selskapshund i FCI-gruppe 9 – ikke en arbeidende jakthund, til tross for navnet.
- Rasestandarden oppgir en omtrentlig mankehøyde på 25 cm og en vekt på omtrent 4–7 kg. Dette er veiledende mål, ikke en garanti for hver voksen hund.
- Rasen beskrives som glad, oppmerksom, intelligent og trofast, men også selvstendig og noen ganger reservert overfor fremmede.
- Den middels lange dobbeltpelsen har silkemykt dekkhår og fin, tett underull. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt.
- En tibetansk spaniel trenger daglig mosjon, mental aktivisering og selskap, men mengden må tilpasses individet.
- Øyehelse er det tydeligste avlsspørsmålet i Sverige. Øyelysing og DNA-status for PRA3 gir forskjellig informasjon og må ikke blandes sammen.

## Utseende og pels

Tibetansk spaniel er liten, men skal se harmonisk og bevegelig ut uten overdrivelser. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, ryggen er rett, og bevegelsene skal være frie, aktive og parallelle. Rasestandardens omtrentlige 25 cm og 4–7 kg er nyttige veiledende mål. Hvis voksenstørrelsen er svært viktig for deg, bør du også se på begge foreldrene og voksne, nære slektninger.

Hodet er lite i forhold til kroppen, og snutepartiet skal være middels langt, butt og uten rynker. Et lett underbitt er typisk for rasen, men tenner og tunge skal ikke synes når munnen er lukket. Øynene skal være mørkebrune, ovale, klare og fremoverrettede. Vurder derfor hele hunden – klare øyne, lukket munn, uhindrede bevegelser og et proporsjonert hode – i stedet for å velge den som ser mest ekstrem ut.

Pelsen består av middels langt, ganske tilliggende dekkhår og fin, tett underull. Ørene, baksiden av forbena, halen og lårene har lengre beheng. Hannene har gjerne en tydeligere man enn tispene, men hunden skal ikke ha overdrevent mye pels. Alle farger og blandinger av farger er tillatt; fargen sier derimot ingenting om temperament eller helse.

En grundig gjennomgang med børste og kam én gang i uken er et fornuftig utgangspunkt. Under røyting bør pelsen kontrolleres oftere. Før kammen helt ned til huden, og vær særlig nøye bak ørene, i armhulene og i behenget, der friksjon lett kan gi floker. Vask hunden når den faktisk er skitten, og la pelsens tilstand, ikke en fast badeplan, avgjøre. Venn også valpen rolig til kloklipp, munnstell og annen håndtering; tannpuss er en viktig rutine gjennom hele livet.

## Temperament og personlighet

Tibetansk spaniel passer for den som setter pris på en oppmerksom selskapshund med egne meninger. Raseidealet er en glad, selvsikker, intelligent, våken og trofast hund. Selvstendigheten kan være sjarmerende, men betyr også at hunden ikke alltid arbeider bare fordi du ber den om det. Rasen kan passe for en førstegangseier, men er ikke automatisk enkel: tålmodighet, belønningsbasert trening og respekt for hundens signaler er viktigere enn tidligere hundeerfaring i seg selv.

At rasen kan være reservert overfor fremmede, er ingen unnskyldning for redsel eller aggresjon. En trygg hund skal kunne observere på avstand og deretter falle til ro uten å bli tvunget til å hilse. Når du besøker en oppdretter, bør du se hvordan tispen og andre voksne slektninger reagerer på en ny person, berøring, lyder og uro i hverdagen. De skal kunne søke støtte og hente seg inn igjen.

Årvåkenheten kan føre til bjeffing når noe forandrer seg utenfor døren eller vinduet. Hvor mye den enkelte hunden bjeffer, påvirkes også av miljø, erfaring og trening. Spør derfor ikke bare om rasen er «bjeffete», men om hvordan foreldrene oppfører seg når det kommer besøk, og hvor raskt de roer seg igjen. I en lytt bolig bør du fra starten belønne rolig observasjon, lære inn et tydelig signal for å gå bort fra det som utløser bjeffingen, og begrense utkikksposter som holder hunden i konstant beredskap.

BPH, den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen for hund, kan gi nyttig informasjon om reaksjonene til en enkelt hund, men er en beskrivelse og ikke en bestått-eller-ikke-bestått prøve. Hvis foreldrene eller voksne slektninger har gjennomført BPH, kan du gå gjennom resultatene sammen med oppdretteren. Bruk dem som et supplement til det du selv ser, ikke som en garanti for valpens fremtidige personlighet.

## Trening og mosjon

Tibetansk spaniel trenger å bevege seg og bruke hodet hver dag, men behovet kan ikke uttrykkes som et fast antall minutter. Rasen kan bli med på lengre turer og samtidig slappe av hjemme. En god hverdag veksler mellom turer, nesearbeid, lek og samarbeidsøvelser og uforstyrret hvile. Tilpass belastningen til alder, helse, underlag og vær, og til hvor raskt hunden beveger seg normalt og har vanlig energi igjen etter aktiviteten.

Belønningsbasert trening med gradvis progresjon passer rasens selvstendige væremåte. Gjør oppgaven forståelig og lønnsom i stedet for å heve stemmen eller bruke fysiske korrigeringer. Varier miljøet og belønningen, og avslutt mens hunden fortsatt er engasjert. Korte økter kan være praktiske, men konsentrasjon og kvalitet er viktigere enn klokken.

Prioriter ferdigheter som gjør hverdagen trygg og rolig:

- kontakt og det å følge deg nær trafikk og andre forstyrrelser
- innkalling som først trenes med langline eller på et inngjerdet område
- et signal for å gå bort fra døren eller vinduet og falle til ro
- frivillig håndtering av pels, poter, munn og øyne
- rolige besøk og evnen til å hvile til tross for lyder i oppgangen eller utenfor boligen
- alenetrening i små trinn, uten at hunden blir forlatt lenger enn den klarer å være rolig

Hundesport kan være morsomt hvis individet liker det, men er ikke nødvendig og viser ikke i seg selv at hundens behov i hverdagen er dekket. Det viktige er en hund som beveger seg fritt, er nysgjerrig under aktivitet og klarer å roe seg etterpå.

## Helse

Øyehelse er den mest konkrete dokumentasjonen å kontrollere når du kjøper en svenskoppdrettet tibetansk spaniel. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt resultat fra øyeundersøkelse som var høyst ett år gammelt ved paringen. Be om å få se registreringsnumrene, undersøkelsesdatoene og selve resultatene for begge foreldrene – ikke bare en forsikring om at de er «testet».

PRA er en samlebetegnelse for arvelige netthinnesykdommer som kan føre til blindhet. PRA3 er én av de genetiske variantene som forekommer i rasen, men DNA-testen for PRA3 dekker ikke alle årsaker til klinisk PRA. Øyelysing og DNA-test svarer derfor på ulike spørsmål:

- øyelysing viser den kliniske tilstanden i øynene på undersøkelsestidspunktet og kan oppdage PRA og andre forandringer
- PRA3-testen viser om hunden er fri, bærer eller genetisk rammet av akkurat PRA3-varianten
- en bærer er ikke rammet av PRA3, men kan føre varianten videre og bør bare pares med en fri hund
- et fritt PRA3-resultat er ingen attest på at hunden er fri for alle øyesykdommer

PRA3-resultater kan registreres sentralt, men DNA-testen er ikke det samme formelle kravet som den aktuelle øyelysingen. Hvis oppdretteren sier at en hund er hereditært fri, bør du kontrollere at opplysningen faktisk er registrert. Svenska Kennelklubben registrerer fri status gjennom avstamning i høyst tre generasjoner.

Raseklubben retter også oppmerksomhet mot renal dysplasi, feilvoksende øyehår, innoverdreide øyelokk og patellaluksasjon i avlsarbeidet. Det betyr ikke at hver tibetansk spaniel blir rammet, eller at alle undersøkelsene er obligatoriske for registrering. Spør i stedet om faktiske diagnoser og undersøkelsesresultater hos foreldre, søsken og eldre, nære slektninger. Ved kjøp av valp er en kort familiehistorikk som kan dokumenteres, mer nyttig enn en generell påstand om at linjen er «helt frisk».

## Historie og opprinnelse

Tibetansk spaniel har asiatisk opphav, men den tidlige historien er ikke en ubrutt, fullstendig dokumentert stamtavle. Små hunder har eksistert lenge i Tibet og Kina, og rasetradisjonen knytter dem til palasser og klostre som selskapshunder og årvåkne vakthunder. Det er likevel ikke mulig å slå fast nøyaktig hvor typen først oppsto, eller hvordan den spredte seg mellom områdene.

Den moderne rasen ble utviklet i Storbritannia, der den ble dokumentert mot slutten av 1800-tallet. I 1934 fikk de tibetanske rasene egne standarder gjennom den britiske Tibetan Breeds Association. Etter andre verdenskrig ble den britiske bestanden bygget opp igjen fra et lite antall hunder. Storbritannia har derfor ansvaret for rasestandarden, selv om Tibet er oppført som opprinnelsesland.

Den første tibetanske spanielen ble importert til Sverige i 1955, og den første svenske registreringen fulgte året etter. Disse årstallene er bedre dokumentert enn fortellinger om nøyaktig hvordan klosterhunder ble gitt bort eller arbeidet på murer. Slike fortellinger kan bidra til å forklare rasens rykte som en årvåken selskapshund, men bør leses som tradisjon og ikke som dokumentert historie.

## Å leve med rasen

Tibetansk spaniel kan trives både i leilighet og hus når hverdagen gir mosjon, mental aktivitet, hvile og sosial kontakt. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn muligheten til å lufte hunden ofte og håndtere lyd. I leilighet bør du særlig vurdere foreldrenes bjeffing, hvor lytt bygningen er, og om du kan trene på ro ved døren, vinduet og i felles oppgang.

Med barn gjelder de samme grunnreglene som for andre små hunder: En voksen skal være til stede, barnet skal ikke løfte eller bære hunden, og hunden skal ha en skjermet hvileplass. Et trygt individ kan bli en fin familiehund, men rasenavnet erstatter aldri tilsyn eller respekt for kroppsspråket.

Hvordan hunden lever sammen med en annen hund eller katt, avhenger av individene og introduksjonen. Spør om foreldrenes og valpens faktiske erfaring med andre dyr. Ved introduksjon til katt bør du begynne med atskilte rom og lukt, fortsette med en barriere og kobbel og sørge for at katten alltid har en fri fluktvei. La dyrene gå frem i sitt eget tempo, og ikke la dem være sammen uten tilsyn før atferden deres er forutsigbar – og også da bør begge ha sine egne plasser.

Det å være alene er en ferdighet som må trenes, ikke en fast egenskap ved rasen. En liten valp kan ikke forlates alene, og en voksen hund må vennes gradvis til det, med svært korte og rolige fravær i starten. Øk varigheten først når hunden kan hvile uten vedvarende bjeffing, vandring eller stress. Hvis hverdagen krever hele arbeidsdager alene, er rasen, i likhet med andre selskapshunder, et dårlig valg uten et egnet dagtilbud.

Før du kjøper, bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- hvorfor akkurat denne kombinasjonen ble valgt, og hvordan foreldrene fungerer i hverdagen
- foreldrenes registreringsnumre og datoer og resultater for øyelysing
- PRA3-status for begge foreldrene og hva kombinasjonen innebærer for valpene
- kjente tilfeller av øyeproblemer, renal dysplasi og patellaluksasjon blant nære slektninger
- voksenstørrelse, bjeffing, reaksjoner på fremmede og evne til å roe seg hos foreldre og eldre avkom

Rasen passer best når du ønsker å leve med en liten, aktiv selskapshund som gjerne holder seg nær, men ikke alltid vil adlyde på kommando. Hvis du kan tilby vennlig trening, tydelige rammer i hverdagen og rom for en selvstendig personlighet, får du en følgesvenn som kan være med på tur, følge våkent med på omgivelsene og hvile rolig hjemme.

Tibetansk spaniel

The Tibetan Spaniel Association (UK)

The United Kingdom Kennel Club

Liten, men robust tibetansk selskapshund på rundt 4–7 kg, med silkemyk dobbeltpels, mankelignende krage og busket hale båret over ryggen. Våkent temperament uten å være bjeffete når den er trent, katteaktig selvstendighet, sterkt knyttet til familien, god med respektfulle barn og tilpasningsdyktig både i by og på landet med moderat mosjon og pelsstell.

Vi är Lindvattnet’s kennel och föder upp tibetansk spaniel i Säter. Vårt kennelnamn är registrerat i Sverige sedan 2009, och tidigare använde vi det i vår uppfödning av portugisisk vattenhund. Vid Tibethund 2,0 på Tånga Hed 2024 deltog vi med en tibetansk spaniel i juniorklassen. Hunden fick Excellent och placerade sig etta i klassen.

Hund- og katteoppdrettere i Linköping

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet