## Kortfakta

Japansk spisshund er en japansk selskapshund i FCIs gruppe 5. Den kjennes igjen på den rent hvite doble pelsen, de små stående ørene og den buskete halen over ryggen. Rasen er livlig, oppmerksom og ofte lett å motivere i trening, men den har også lett for å bjeffe. Den som vurderer rasen, bør derfor vurdere hvor mye lyd man tåler, like nøye som hvor mye aktivitet hunden trenger.

- **Opprinnelse og bruksområde:** Japan; selskapshund, FCI-nummer 262.
- **Størrelse:** Standarden angir en mankehøyde på 30–38 cm for hannhunder, med tisper noe mindre. Den angir ingen vekt.
- **Proporsjoner:** Kroppen skal være litt lengre enn den er høy, med forholdet 10:11 mellom mankehøyde og kroppslengde.
- **Pels:** Rent hvit, med rett, utstående dekkhår og kort, myk og tett underull.
- **Temperament:** Idealet er en intelligent, munter og oppmerksom hund. En japansk spisshund kan varsle, men skal ikke være generelt bjeffete, redd eller aggressiv.
- **Behov i hverdagen:** Daglig fysisk aktivitet, nesearbeid og mentale oppgaver, samt tidlig trening på lyder, besøk og alenetid.

En japansk spisshund kan ligne en liten samojedhund eller en hvit tysk spisshund, men dette er egne raser med ulike standarder og ulik bakgrunn. Utseendet alene forteller ikke hvordan de skiller seg i temperament, størrelse eller helse.

## Utseende og pels

Japansk spisshund er en solid, men elegant hund uten overdrevne proporsjoner. Det spisse snutepartiet, de mørke mandelformede øynene og de små trekantede ørene gir et våkent uttrykk. Ryggen skal være kort og rett, og bevegelsene raske og aktive. Halen bæres over ryggen, men skal ikke være stramt ringlet.

Pelsen har to tydelige lag. Dekkpelsen er rett og står ut fra kroppen, mens underullen er kort, myk og tett. Pelsen er kortere i ansiktet, på ørene og på forsiden av beina, men lengre på kroppen. Kragen over hals og bryst og den rikt behengte halen er særlig fremtredende. Rent hvitt er den eneste godkjente fargen.

En grundig børsting og kjemming helt ned til huden omtrent én gang i uken er vanligvis et godt utgangspunkt. Arbeid i små partier slik at kammen når underullen, og vær spesielt nøye bak ørene. Under røyting trengs hyppigere stell. Svenska Kennelklubben beskriver at tisper ofte røyter to ganger i året og voksne hannhunder vanligvis én gang, men mengde og tidspunkt varierer.

Bad bør styres av smuss og behov, ikke av en fast plan. Den hvite fargen betyr ikke at hunden må bades hver gang den blir støvete. Venn valpen rolig til børste, kam og håndtering av poter før den trenger en full gjennomgang av pelsen.

## Temperament og personlighet

Japansk spisshund legger raskt merke til det som skjer rundt den og vil gjerne være nær familien. Rasestandarden beskriver hunden som intelligent, munter og oppmerksom. Noen individer er lite interessert i kontakt med ukjente mennesker eller hunder. Å være reservert er ikke det samme som å være redd: panikk, truende atferd eller vansker med å hente seg inn er noe annet enn rolig integritet.

Bjeffingen krever en nyansert forklaring. Svenska Kennelklubbens rasebeskrivelse sier at japansk spisshund har lett for å bjeffe, mens standarden sier at den ikke skal være bjeffete. Utsagnene kan forenes hvis man skiller et kort varsel fra bjeffing som fortsetter ved hver lyd. Målet er ikke å fjerne hundens oppmerksomhet, men å lære den å registrere en lyd ved døren og deretter roe seg igjen.

Bjeffing, skyhet og frykt for fremmede gikk igjen i raseklubbens eierundersøkelser fra 2014 og 2020. Deltakerne valgte selv å svare, og spørsmålet var bredt, så svarene viser ikke hvor vanlig noe er i rasen. Møt om mulig valpens mor i en vanlig hverdagssituasjon, spør hvordan nære slektninger reagerer på besøk og lyder i oppgangen, og les eventuelle BPH-beskrivelser som profiler, ikke karakterer.

Rasen kan passe en førstegangseier som ønsker å trene aktivt og arbeide konsekvent med bjeffing. Den passer dårligere for den som forventer at en selskapshund automatisk er stille, alltid kommer på innkalling eller hilser entusiastisk på alle.

## Trening og mosjon

En voksen japansk spisshund trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men et fast antall minutter passer ikke alle. Varier turer, snusing, lek og korte samarbeidsoppgaver. Rallylydighet, nosework, agility, spor, triks og hverdagslydighet kan være gode valg; tilpass dem til hundens helse, interesse og kondisjon.

Vurder mengden ut fra hvordan hunden henter seg inn. Den skal kunne roe seg og bevege seg uten stivhet etter hvile. En hund som bjeffer på hver minste forstyrrelse, kan trenge tydeligere hvile, nesearbeid eller bedre trening rundt forstyrrelser – ikke nødvendigvis en lengre tur. Valper trenger korte, lekne erfaringer som passer alderen, ikke en nedskalert plan for voksne hunder.

Belønningsbasert og trinnvis trening passer godt til rasens oppmerksomhet og arbeidslyst. Finn først ut hva som utløser bjeffingen: dørklokken, heisen, mennesker utenfor vinduet eller opphisselse i lek. Skap avstand eller skjerm utsikten, og belønn hunden mens den fortsatt klarer å være stille og ta kontakt. Lær deretter et enkelt alternativ, for eksempel å gå til plassen sin når det ringer på. Straff kan øke uroen uten å endre hundens følelse for lyden.

Svenska Kennelklubben beskriver jaktlysten som forholdsvis lav, men det er ingen garanti for at hunden trygt kan gå løs eller alltid kommer på innkalling. Start i et enkelt miljø, øk forstyrrelsene gradvis og bruk langline til hunden svarer på første signal selv om noe beveger seg. En prosentangivelse for innkalling sier mindre enn hvordan hunden fungerer akkurat der du vil ha den løs.

## Helse

Svenska Kennelklubben beskriver japansk spisshund som en gjennomgående frisk rase med få rasespesifikke sykdommer, men en valpekjøper bør likevel undersøke knær, øyne, hjerte og relevant familiehistorikk. Ett normalt testresultat kan ikke erstatte informasjon om foreldre, søsken og tidligere avkom.

**Patellaluksasjon**, der kneskålen kan forskyves fra sin normale posisjon, forekommer i rasen. I den publiserte avlsstrategien anbefaler raseklubben en frivillig patellaundersøkelse ved omtrent to års alder, når hunden er fysisk utviklet. Be om foreldrenes offisielle resultater, og spør om slektninger har hatt gjentatt halthet, vansker med å hoppe eller motvilje mot å løpe og snu brått.

**Øyne og hjerte** følges også opp frivillig. Avlsstrategien omtaler et lite antall PRA-diagnoser hos eldre hunder og anbefaler regelmessige øyeundersøkelser av avlshunder, særlig etter seks års alder. Den nevner også et lite antall eldre hunder med bilyd og MMVD. Rådet er at veterinæren lytter på hjertet ved vanlige besøk og går videre med ultralyd hvis det oppdages bilyd. Dette er overvåking, ikke belegg for at alle hunder rammes eller at et gammelt normalt resultat gjelder livet ut.

**X-bundet muskeldystrofi** er dokumentert i et begrenset antall irske familier, og forskere har utviklet en DNA-test for mutasjonen. Raseklubbens strategi oppgir at det ikke var kjente tilfeller utenfor de rammede irske familiene. DNA-testing er derfor særlig relevant når stamtavlen har irsk bakgrunn: be da om kjent genetisk status i den aktuelle grenen. Det finnes derimot ikke støtte for at en bestemt PRA-DNA-test bør være rutine for hele rasen.

I Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 finnes det ingen rasespesifikke krav om helsetest for japansk spisshund, og rasen har ikke et obligatorisk sentralt helseprogram. Undersøkelser av patella, øyne og hjerte er frivillige anbefalinger fra raseklubben. Kontroller alltid de nyeste reglene før avl, og skill bindende vilkår fra anbefalinger.

## Historie og opprinnelse

Japansk spisshund ble utviklet i Japan i første halvdel av 1900-tallet. Den offisielle standarden sier forsiktig at rasen blant annet antas å stamme fra hvite tyske grosspitz som kom til Japan via Sibir og det nordøstlige Kina rundt 1920. Dette er en dokumentert beskrivelse av bakgrunnen, ikke en grunn til å kalle dagens rase en variant av tysk spisshund.

Hvite spisshunder ble vist i Tokyo rundt 1921. I 1925 ble to par importert fra Canada, og frem til 1936 kom flere hunder fra Canada, USA, Australia og Kina. Disse hundene ble krysset for å utvikle en tydeligere rasetype. Etter andre verdenskrig skrev den japanske kennelklubben standarden som ble vedtatt i 1948.

Mer detaljerte påstander om samojedhund, american eskimo dog eller andre raser i den tidlige avlen forekommer ofte, men støttes ikke av historikken i den offisielle standarden. Det er derfor best å holde dokumenterte importveier atskilt fra senere teorier.

## Å leve med rasen

Japansk spisshund kan bo i leilighet, men lyd blir et viktigere hensyn. Hører du heisen, inngangsdøren eller naboene? Legg hundens hvileplass unna ytterdøren og vinduer den kan holde utkikk fra, og belønn ro før varslingen blir en vane. Enkel tilgang til gode tur- og treningsområder betyr mer enn antall rom.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp kan ikke forlates alene, og voksne hunder varierer også mye. Begynn når hunden er trygg hjemme, med svært korte fravær, og øk bare så lenge den kan hvile uten å bjeffe, gå urolig omkring eller vise stress. Et kamera kan vise hva som skjer etter at døren lukkes. Hvis uroen øker, må fraværet kortes ned og treningen gjøres enklere i stedet for å presses videre.

Med barn betyr tilsyn fra en voksen og hundens rett til en uforstyrret hvileplass mer enn rasenavnet. Lær barn å ikke bære, klemme eller forstyrre hunden når den spiser eller sover. Sammen med andre hunder, katter og smådyr betyr tidligere erfaringer og individuell atferd mer enn den generelle opplysningen om forholdsvis lav jaktlyst. Introduser hund og katt med avstand, grind eller kobbel, hindre jakt og gi katten rømningsveier i høyden. Ikke la dem være uten tilsyn før samspillet er stabilt.

Før et kjøp bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hvordan reagerer foreldrene og nære slektninger på lyder ved døren, besøk og nye miljøer?
- Hvilke daterte resultater finnes for patella og øyne, og hva vet oppdretteren om hjerte- og bevegelsesplager blant slektninger?
- Finnes det irsk bakgrunn, og er i så fall status for muskeldystrofi kjent i den aktuelle grenen?
- Hvordan har valpene fått øve på håndtering, hverdagslyder, hvile og korte stunder alene?

Den beste matchen er et hjem som liker en våken, treningsvillig selskapshund og er forberedt på å arbeide rolig med lyd og selvkontroll. Den hvite pelsen er mest synlig, men i hverdagen er det hvor lett hunden bjeffer, hvor raskt den henter seg inn og om den klarer å roe seg som avgjør om rasen passer.

Japansk spisshund

The Kennel Club (UK)

Federation Cynologique Internationale (FCI)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Japansk spisshund er en liten til middels stor selskapshund som er svært menneskekjær, med en helt hvit dobbelt pels som er lett å holde ved like med jevnlig børsting. Den er livlig, intelligent og lærevillig, og passer godt i leilighet så lenge den får daglig mosjon. Hunden er naturlig oppmerksom og pratsom, men som regel vennlig når den først er blitt introdusert.

## Kortfakta

Shiba er en liten japansk spisshund og den minste av de seks opprinnelige japanske hunderasene som bevares av NIPPO. Rasen ble utviklet for jakt på fugl og småvilt, men holdes i dag først og fremst som selskapshund.

- **Størrelse:** idealhøyden er 39,5 cm for hannhunder og 36,5 cm for tisper, med et tillatt avvik på 1,5 cm i begge retninger.
- **Vekt:** som en grov rettesnor veier hannhunder omkring 9–11 kg og tisper omkring 7–9 kg.
- **Pels:** kort dobbeltpels med rette, stride dekkhår og myk, tett underull.
- **Farger:** rød, black and tan og sesamvarianter. Alle godkjente farger skal ha lyse partier som kalles urajiro.
- **Temperament:** våken, selvstendig og trofast, og iblant avventende overfor ukjente.
- **Aktivisering:** trenger variert mosjon, nesearbeid og korte treningsøkter som oppleves meningsfulle.
- **Levetid:** mange shibaer blir gamle. I en stor britisk studie var medianen 14,6 år, men levetiden til den enkelte hund påvirkes blant annet av arv, helse og stell.

Shiba passer best for den som setter pris på en hund som tar egne initiativ, og som kan bruke tid på sosialisering, sikker innkalling og rolig håndteringstrening. Selvstendig betyr ikke at hunden kan overlates til seg selv.

## Utseende og pels

Shiba er kompakt, muskuløs og litt lengre enn den er høy, med stående trekantede ører og en kraftig hale som bæres ringlet eller sigdformet over ryggen. Bevegelsene skal være lette og raske. Størrelsesforskjellen mellom kjønnene er tydelig, men rasen skal aldri virke tung eller overdrevet.

Urajiro er ikke en egen farge, men de hvitaktige partiene som skal finnes på sidene av snutepartiet, på kinnene, under kjeven og halsen, på brystet og buken samt på undersiden av bena og halen. Det er nyttig å kjenne begrepet når man sammenligner en rød, black and tan eller sesamfarget shiba.

Dobbeltpelsen beskytter gjennom kombinasjonen av stride dekkhår og tett underull. En gjennombørsting omtrent én gang i uken er vanligvis nok, mens løs underull må fjernes oftere når hunden røyter kraftig. Tidspunktet for og mengden av røyting varierer med individ, årstid og miljø, så man bør ikke forvente en helt fast rytme. Bad hunden når den faktisk er skitten, og venn den tidlig til børsting, kontroll av poter og kloklipp. Pelsen bør ikke rutinemessig klippes eller barberes for å formes.

«Mame Shiba», «Mini Shiba» og lignende navn betegner ikke en egen rase hos NIPPO. Den som blir tilbudt en uvanlig liten hund, bør kontrollere registrering og foreldrenes størrelse og helse i stedet for å stole på et markedsføringsnavn.

## Temperament og personlighet

Shiba er vanligvis oppmerksom, lærenem og trofast mot familien, men også selvstendig nok til å stille spørsmål ved en oppgave som ikke har noen verdi for hunden. Det er en mer presis beskrivelse enn å kalle rasen sta. Den lærer raskt, samtidig som samarbeidet må bygges med tillit, tydelighet og tålmodighet.

Noen shibaer er reserverte overfor fremmede og følsomme for påtrengende kroppsspråk. Tidlige, positive erfaringer med forskjellige mennesker, miljøer og underlag hjelper valpen, men målet er trygghet – ikke at hunden må ville hilse på alle. Gi den mulighet til å trekke seg unna, og ikke tving frem kontakt.

Rasenavnet sier ikke sikkert hvordan et individ fungerer med barn, hunder eller katter. Oppvekst, tidligere erfaringer og personlighet har stor betydning. Be om å få møte valpens mor, spør hvordan foreldrene og tidligere kull håndterer nye situasjoner, og velg ikke valp bare ut fra farge eller kjønn. Påstander om at alle shibaer har problemer med hunder av samme kjønn, er for kategoriske.

## Trening og mosjon

Shiba trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men et fast antall minutter sier mindre enn hvordan aktiviteten legges opp. Varier tempo og omgivelser på turene, la hunden få snuse, og suppler med for eksempel personspor, blodspor, nosework, agility eller korte økter med ferdighetstrening. Tilpass belastningen etter alder, kondisjon og helse, og sørg for at hunden også klarer å finne ro.

Belønningsbasert trening passer spesielt godt for en hund som gjerne tar egne avgjørelser. Belønn frivillig kontakt, at hunden følger deg og gode valg før du øker forstyrrelsene. Flere korte og tydelige økter gir mer enn ensformig terping. Harde korrigeringer kan øke stresset og svekke tilliten uten å lære hunden hvilken atferd du ønsker.

Jaktbakgrunnen kan vise seg som interesse for lukter og bevegelse, men styrken varierer mellom individer. Tren innkalling gradvis, og bruk bånd eller langline der hunden ikke kan kalles inn på en trygg måte. En innkalling som fungerer i hagen, er ikke bevis på at den holder når vilt dukker opp. Kontroller også grinder, sele og inngjerding; fysisk sikkerhet bør ikke avhenge av ett enkelt signal.

Tren på håndtering før det blir nødvendig. Begynn med svært korte berøringer av poter, ører og munn, belønn ro og gi hunden pauser. Øk deretter varigheten gradvis, og introduser børste, klotang og stillinger som brukes ved undersøkelse. Det gjør daglig stell og veterinærbesøk enklere, særlig for en hund som misliker å bli holdt fast.

## Helse

Svenske avlsdokumenter beskriver shiba som en rase med generelt god helse, men det betyr ikke at hvert individ er problemfritt. Før valpekjøp er dokumenterte resultater og åpne spørsmål til oppdretteren mer verdifulle enn en generell påstand om at rasen er sunn.

For shiba har det lenge vært et krav, og det gjelder også i Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026, at begge foreldredyrene skal ha offisielt registrert HD-status før paring. Regelen krever altså at hoftene er undersøkt; den sier ikke at bare resultat A eller B kan brukes. De generelle reglene utelukker derimot hunder med HD E og tillater HD D bare sammen med en partner som har A eller B. Kontroller resultatene til foreldrene, og gjerne nære slektninger, i Svenska Kennelklubbens Hunddata, og be oppdretteren forklare hvordan kombinasjonen er vurdert.

Hud og kløe er også verdt å spørre om. I raseklubbens helseundersøkelse fra 2018 oppga omkring 15 prosent tilbakevendende eller langvarige hudproblemer eller kløe, og for omkring 10 prosent av alle respondentene hadde veterinær angitt allergi. En frivillig medlemsundersøkelse viser hva klubben trenger å følge med på, ikke den nøyaktige forekomsten i hele rasen. Spør derfor konkret om langvarig kløe, slikking på potene og tilbakevendende øre- eller hudproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom.

Rasens avlsstrategi omtaler også undersøkelser av albuer og kneskåler, men antallet undersøkte hunder er for lavt til at man kan trekke sikre slutninger om hele rasen. Øye-, albue- og patellaundersøkelser er derfor ikke generelle registreringskrav for shiba i Sverige. Oppdretteren kan likevel ha gjennomført flere undersøkelser på grunn av den aktuelle linjen; be i så fall om å få se resultatene og få forklart hvorfor testene ble valgt.

Den britiske levealderstudien fra 2024 omfattet 423 shibaer og fant en median på 14,6 år. Det er et mål for en populasjon i Storbritannia, ikke en garanti for en enkelt hund i et annet land, men det støtter inntrykket av en rase som ofte lever lenge.

## Historie og opprinnelse

Shiba kommer fra Japan og ble brukt i fjellområder til jakt på fugl og små dyr. Før den moderne rasen ble etablert, fantes regionale linjer som San'in, Shinshu og Mino. Det gamle ordet *shiba* er blitt knyttet til noe lite. Forklaringer som knytter navnet til en bestemt pelsfarge eller vegetasjon, er derimot tolkninger og ikke fastslått navnehistorie.

Da utenlandske jakthunder ble importert og krysset med lokale hunder, ble renrasede shibaer sjeldne i sine opprinnelsesområder. NIPPO ble grunnlagt i 1928 for å bevare de japanske hundene, begynte å bygge detaljerte stamtavler i 1932 og fastsatte en standard i 1934. I 1936 fikk shiba status som nasjonalt naturmonument i Japan.

Andre verdenskrig reduserte bestanden kraftig, og bevaringsarbeidet skjøt fart igjen etter krigen. NIPPO peker ut Ishi Go som sentral for utviklingen av den moderne rasen og Naka Go som en grunnleggende hund i gjenoppbyggingen etter krigen. Dagens shiba er altså et resultat av organisert bevaringsarbeid, ikke bare en uforandret levning fra oldtiden.

## Å leve med rasen

Shiba kan bo i leilighet dersom den får tilstrekkelig aktivitet ute, klarer å slappe av inne og ikke overlates til å reagere på hver lyd i oppgangen. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn hverdagsrutinene, nærmiljøet og muligheten til å lufte hunden trygt. En egen, uforstyrret hvileplass er verdifull i alle hjem.

Med barn gjelder den samme grunnregelen som for andre hunder: små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede. Lær barnet å la hunden være i fred når den spiser, sover eller trekker seg unna. La aldri barnet klemme hunden, klatre på den eller ta ting fra den. Dersom hjemmet har katt eller smådyr, bør introduksjoner skje gradvis og med fysisk adskillelse; vurder reaksjonen til den enkelte hund i stedet for å stole på raseetiketter.

Selvstendighet er ikke det samme som å tåle å være alene. Begynn først med alenetrening når valpen er trygg i hjemmet, gå fra den i svært kort tid og kom tilbake før den blir urolig. Øk tiden gradvis, og gå et skritt tilbake dersom hunden begynner å vandre, bjeffe eller klore, eller slutter å hvile som vanlig. En liten valp skal ikke være alene, og selv en voksen hund som er trent på dette, trenger selskap og lufting hver dag.

Den gjennomtrengende lyden som på nettet ofte kalles «Shiba scream», er ingen diagnose og bør ikke avfeies som komikk. Se på situasjonen og resten av hundens kroppsspråk. Et plutselig skrik ved berøring eller bevegelse, særlig sammen med halting, motvilje mot å bevege seg, endret appetitt eller uvanlig atferd, er en grunn til å kontakte veterinær. Ved håndtering er forebyggende og frivillig trening bedre enn å holde hunden fast til den gir opp.

Det rette hjemmet for en shiba er derfor ikke nødvendigvis det med lengst hundeerfaring, men det som respekterer individets grenser og samtidig arbeider metodisk med sikkerhet, samarbeid og håndtering i hverdagen.

Shiba

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Den Danske Kennel Klub (Denmark)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Eldgammel japansk spisshund-type jakthund, liten men muskuløs med reveaktig ansikt, krøllet hale og tett dobbelt pels i rød, black and tan eller sesam med urajiro. Selvstendig og katteaktig, lojal men reservert, sterk vilje og høy jaktlyst; trenger tidlig sosialisering, konsekvent positiv trening og jevnlig mosjon.

Aldalens är en uppfödare av raserna Japansk spets och Shiba med bas i Vollsjö i Sverige. Arbetet med japansk spets sträcker sig tillbaka till 2014. Arbetet med shiba sträcker sig tillbaka till 2023.

Aldalens

Terrier brasileiro

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Verein für Deutsche Spitze (German Society for German Spitz and Related Breeds)

Terrier brasileiro er en middels liten, atletisk, trefarget gårdsterrier fra Brasil, avlet for rottejakt og som vakthund. Den er energisk, intelligent og knytter seg ofte sterkt til én person, og trenger daglig mosjon, konsekvent positiv trening og mental stimulering. Pelsstellet er enkelt, men det kan være vanskelig å skaffe valper fra utlandet.

Vi bor ett par mil söder om Stockholm i lantlig miljö där våra hundar kan springa fritt i skog och mark. Hemma hos oss har hundarna en central roll och vi delar många glädjefulla och minnesvärda stunder tillsammans, – något vi är otroligt glada och tacksamma för. 

Beslutet att starta kennel grundar sig framförallt i att det är en alldeles fantastisk ras på alla sätt och vis. Hundarna förgyller verkligen vår tillvaro och den lyckan vill vi sprida till våra härliga valpköpare.

Paws By Knightwing

## Kortfakta

Labrador retriever er en middels stor til stor apporterende fuglehund med røtter i Newfoundland i Canada. Rasen ble hovedsakelig utviklet i Storbritannia. Den er kjent for samarbeidsvilje og interesse for å bære og hente gjenstander. Samtidig er dette en aktiv brukshund, ikke automatisk en enkel og avslappet familiehund.

- **Mankehøyde:** idealet er 56–57 cm for hannhunder og 54–56 cm for tisper.
- **Vekt:** omtrent 25–36 kg er en grov veiledning for en voksen hund, avhengig av kjønn, kroppsbygning og hold.
- **Forventet levealder:** ofte rundt 10–12 år.
- **Godkjente farger:** svart, gul eller leverbrun. Gult kan variere fra lys kremfarge til reverødt.
- **Pels:** kort og tett, med vannavstøtende underull.
- **Opprinnelig oppgave:** å søke opp og apportere felt vilt etter skuddet.

Labradorer avles med ulike mål. Noen oppdrettere legger mest vekt på jaktegenskaper, andre på eksteriør og selskap, mens mange forsøker å kombinere flere kvaliteter. Betegnelser som «jaktlabrador» og «utstillingslabrador» forteller derfor ikke alt om den enkelte hunden. Se på foreldrene, voksne slektninger, arbeidsmeritter og hvordan oppdretteren faktisk lever og arbeider med hundene sine.

## Utseende og pels

En labrador skal være kraftig bygd, kompakt og bevegelig uten å bli tung eller overvektig. Typiske trekk er et bredt hode, en kraftig kropp, godt vinklede bein og den karakteristiske «oterhalen»: tykk ved roten, avsmalnende mot spissen og dekket av kort, tett pels. Hannhunder har en idealhøyde på 56–57 cm og tisper 54–56 cm. Tallet på vekten er mindre viktig enn en synlig midje og ribbein som lett kan kjennes under huden.

Pelsen består av korte, tette dekkhår og vannavstøtende underull. Den beskytter godt i kaldt og vått vær, men betyr også at labradoren kan røyte mye, særlig når underullen skiftes. Børst ekstra i røyteperioder og bad hunden når den faktisk trenger det. En fast plan for bading eller børsting passer ikke alle hunder.

Kontroller hud, poter og ører regelmessig, spesielt etter bading og svømming. Tørk det ytre øret hvis det er fuktig, men rengjør bare ved behov. Vond lukt, brunlig sekret, rødhet eller gjentatt risting på hodet bør vurderes av veterinær i stedet for å behandles med rutinemessig ørerens.

Rasestandarden godkjenner ensfarget svart, gult eller leverbrunt; en liten hvit flekk på brystet kan forekomme. «Sølv» er ikke en fjerde godkjent farge, men registreres som en farge som avviker fra standarden. Selve fargebetegnelsen gir likevel ikke grunnlag for generelle påstander om helsen til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, intelligent og samarbeidsvillig hund som gjerne arbeider sammen med føreren. Mange labradorer søker sosial kontakt, responderer godt på belønningsbasert trening og er entusiastiske i både lek og arbeid. Ingen rasebeskrivelse er likevel en garanti. Temperament påvirkes også av arv, tidlige erfaringer, trening, helse og hverdagsmiljø.

Apporteringslysten viser seg ofte som et ønske om å bære ting i munnen. Gi hunden egnede gjenstander og lær inn et rolig bytte eller en «slipp»-kommando i stedet for å jage den når den tar noe. Det gjør hverdagen tryggere og gir utløp for en naturlig atferd. Mat kan være en sterk belønning, men lek, søksarbeid og muligheten til å hente en gjenstand kan også fungere svært godt.

Forskjellene mellom avlsretninger er reelle, men ikke absolutte. Jaktavlede hunder er ofte valgt for fart, utholdenhet og konsentrert apporteringsarbeid. Hunder fra mer eksteriørrettede linjer kan ha en annen kroppsbygning og arbeidsstil. Det betyr ikke at hver jaktavlet labrador har vanskelig for å roe seg, eller at hver utstillingsavlet labrador er rolig. Be oppdretteren gi konkrete eksempler på foreldrenes energinivå, evne til å koble av, lydnivå, omgjengelighet og arbeidslyst.

En BPH- eller MH-beskrivelse kan gi mer informasjon om hvordan en hund reagerte i standardiserte situasjoner. Resultatet er en beskrivelse, ikke en temperamentstest som hunden består eller stryker på. Vurder det sammen med egne møter med hundene og kunnskap om slekten.

## Trening og mosjon

En labrador trenger daglig bevegelse, men også oppgaver som engasjerer luktesansen, hukommelsen og samarbeidet med føreren. Det finnes ikke et universelt antall timer som passer for en valp, en voksen jakthund, en familiehund og en senior. Tilpass mengde og intensitet til hundens alder, helse, erfaring og restitusjon.

Turer kan kombineres med apportering, personsøk, spor, lydighet, rotrening og enkle søksøvelser. Korte, fokuserte treningsøkter er ofte mer nyttige enn å gjenta den samme øvelsen til hunden mister konsentrasjonen. Hvile og evnen til å roe seg er en del av treningen, ikke et tegn på at hunden har fått for lite å gjøre.

Prioriter tidlig en sikker innkalling, pent båndarbeid, rolig håndtering, selvkontroll og et tydelig signal for å gi fra seg gjenstander. Tren belønningsbasert og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Hvis du bruker mye godbiter i treningen, bør de regnes som en del av hundens daglige fôrmengde.

Interesse for vann er vanlig i rasen, men ikke alle labradorer liker å svømme, og ingen hund er automatisk trygg i vann. Begynn på grunt, rolig vann, la hunden bestemme tempoet og sørg for at den enkelt kan komme seg opp. Hold oppsyn ved strømmende, kaldt eller algepåvirket vann, og unngå å kaste gjenstander så langt at en ivrig hund presses utover det den mestrer.

## Helse

Den viktigste helsekontrollen før et valpekjøp er ikke bare om foreldrene er «testet», men hvilke undersøkelser som er gjort, når de ble utført og hva resultatene var. Labradorens ledd, øyne og hold fortjener særlig oppmerksomhet.

For at et labradorkull skal kunne registreres hos Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt HD-resultat før paring. Et registrert resultat er ikke det samme som hofter uten anmerkning. Svenska Labrador Retrieverklubben anbefaler et strengere utvalg: begge foreldrene bør være røntget for HD og ED uten anmerkning og øyeundersøkt innen to år før paring, uten arvelig øyesykdom med enkelte angitte unntak.

Be om foreldrenes registreringsnumre og kontroller selve resultatet, undersøkelsesdatoen og gjerne opplysninger om søsken, tidligere avkom og andre nære slektninger. Det gir mer informasjon enn en generell formulering om at hundene er helsetestet.

DNA-tester kan være verdifulle når de brukes for riktig sykdom og resultatene til begge foreldrene vurderes sammen. En test for prcd-PRA kan for eksempel bare si noe om nettopp denne formen for netthinnesykdom; den utelukker ikke andre øyesykdommer og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Ved recessive sykdommer som EIC trenger ikke en frisk bærer selv å bli syk, men resultatet til den andre forelderen må være kjent for å unngå at det fødes syke valper. Et stort DNA-panel er derfor ikke et bevis på god helse som helhet.

Overvekt belaster kroppen og bør ikke regnes som et normalt rasetrekk. Kjenn på ribbeina og se etter en tydelig midje ovenfra og fra siden. Vei hunden regelmessig og tilpass porsjoner, tyggeprodukter og treningsbelønninger etter holdet. Forskning har knyttet en variant i POMC-genet hos enkelte labradorer til større matmotivasjon og høyere kroppsvekt, men varianten finnes ikke hos alle, og overvekt er ikke uunngåelig.

## Historie og opprinnelse

Labrador retriever har tidlige røtter ved kysten av Newfoundland i Canada, der hunder av lignende type hjalp fiskere med å hente gjenstander og fangst fra vannet. På 1800-tallet ble slike hunder ført til Storbritannia, der rasen ble utviklet til en spesialisert apporterende fuglehund.

Den britiske kennelklubben anerkjente labrador retriever som rase i 1903. Arbeidet etter skuddet formet flere av egenskapene som fortsatt kjennetegner rasen: interesse for å søke etter, bære og avlevere gjenstander, vilje til å samarbeide på avstand og evne til å arbeide i vann og krevende terreng. I dag brukes labradoren til jakt, hundesport og flere samfunnsoppgaver, men arbeidsbakgrunnen er viktig også for den som først og fremst ønsker en selskapshund.

## Å leve med rasen

Labrador retriever kan passe i mange hjem når eieren ønsker å dele en aktiv hverdag med hunden og har tid til både trening og restitusjon. Hage er ikke et krav, og det kan fungere å bo i leilighet, men boligen erstatter ikke turer, søksarbeid og annen meningsfull aktivitet utendørs. Tren også på at hunden skal være stille og rolig i oppganger og andre fellesområder.

Sammen med barn er voksent tilsyn, tydelige regler og en uforstyrret hvileplass for hunden nødvendig. En ung eller oppspilt labrador er sterk nok til å velte et lite barn uten å mene noe vondt. Barn bør ikke ha ansvar for å gå tur med en hund de ikke kan håndtere fysisk.

Mange labradorer lever godt sammen med andre hunder og katter, men rasen alene avgjør ikke utfallet. Introduser dyrene gradvis, hindre jaging og trenging, og gi katten høye eller avskjermede fluktmuligheter. Ikke la dem være alene sammen før samspillet er rolig og forutsigbart.

Alenetid må læres trinnvis. En liten valp skal ikke bare forlates; begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den klarer å slappe av. Hvor lenge en voksen hund mestrer å være alene, varierer, så vurder hundens atferd i stedet for å følge en generell maksimumstid.

Før valpekjøpet bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- Hvilke aktiviteter og hva slags hverdag er kullet avlet for?
- Hvordan arbeider foreldrene, hvordan fungerer de sosialt, og hvordan roer de seg i praksis?
- Hvilke offisielle resultater finnes for HD, ED og øyne, og hva vet man om helsen til nære slektninger?
- Finnes det BPH, jaktprøver eller andre relevante beskrivelser og meritter, og hva viser de?
- Hvordan matcher oppdretteren valpenes ulike egenskaper med livet til kjøperne?

Den beste matchen bygger på mer enn farge, kjønn og en betegnelse på avlslinjen. Velg en oppdretter som kan beskrive hundenes faktiske egenskaper, vise kontrollerbare helseresultater og være ærlig om variasjonen i kullet.

Labrador retriever

Norwegian Kennel Club

Labrador retriever er en middels stor til stor, atletisk og vennlig hund med svært gode svømmeegenskaper og kort, tett, vannavstøtende pels i gult, svart eller brunt. Den er intelligent og matmotivert, lett å trene, trenger daglig mosjon og mental stimulering, og brukes mye både som familiehund og brukshund.

## Kortfakta

Golden retriever er en britisk apporterende fuglehund i FCI-gruppe 8, utviklet for å søke etter og hente skutt vilt i nært samarbeid med føreren. Bakgrunnen er fortsatt synlig i rasens arbeidslyst, interesse for å bære gjenstander og behov for både fysisk aktivitet og oppgaver å løse.

- **Opprinnelse:** Storbritannia, med dokumentert utvikling i grenseområdet mellom England og Skottland
- **Opprinnelig funksjon:** apportering av fugl på land og i vann
- **Mankehøyde:** 56–61 cm for hannhunder og 51–56 cm for tisper i henhold til rasestandarden
- **Pels:** rett eller bølget dobbeltpels med tett, vannavvisende underull
- **Farge:** nyanser av gull eller krem; rødt og mahogni inngår ikke i standarden
- **Raseideal:** vennlig, tillitsfull, intelligent, samarbeidsvillig og arbeidsvillig
- **Passer best for:** et hjem som vil trene og aktivisere hunden og la den delta i hverdagen

Rasestandarden beskriver et ideal, ikke en garanti for hvert individ. Mentalitet, aktivitetsnivå og egenskaper i hverdagen påvirkes også av avlsretning, foreldre, oppvekst, helse og trening.

## Utseende og pels

Golden retriever skal være velbalansert, proporsjonal og aktiv, med en kroppsbygning som tåler arbeid uten å bli tung eller overdrevet. Hannhunder er vanligvis større enn tisper, men funksjon, frie bevegelser og en sunn helhet er viktigere enn et kraftig utseende.

Pelsen består av rette eller bølgede dekkhår, mer fyldige faner og tett, vannavvisende underull. Tillatte farger går fra krem til ulike nyanser av gull. Rødt og mahogni er ikke standardfarger, og hvitt er begrenset til noen få hår på brystet. Farge eller kroppsform forteller likevel ikke sikkert hvilket aktivitetsnivå eller hvilken arbeidslyst en enkelt hund vil få.

Dobbeltpelsen røyter og trenger regelmessig gjennomgang, særlig når mer underull løsner. Børst gjennom hele pelsen etter behov, og vær ekstra nøye bak ørene, i armhulene og i fanene på ben og hale, der floker lettere oppstår. En kam hjelper deg å kontrollere at børstingen når gjennom underullen. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast kalender. Etter svømming eller våte turer er det praktisk å gre ut pelsen, la den tørke godt og kontrollere hud og ører hvis hunden viser tegn på irritasjon.

Kloklipp, tannstell og kontroll av hud, ører og poter er en del av det løpende stellet. Det viktigste er å tilpasse rutinen til individets pels, røyting, aktivitet og hvor ofte hunden blir våt eller skitten.

## Temperament og personlighet

Raseidealet for golden retriever er en vennlig, trygg og samarbeidsvillig hund med naturlig arbeids- og apporteringslyst. Mange søker gjerne kontakt, bærer gjenstander og setter pris på felles oppgaver, men beskrivelsen skal ikke tolkes som at hver golden retriever automatisk er rolig, ukomplisert eller sosial med alle.

Rasen modnes ofte forholdsvis sent. En ung golden retriever kan være fysisk, intens og lett distrahert lenge etter at den har nådd full størrelse. Hverdagsferdigheter som rolige hilsener, følgsomhet, håndtering og evnen til å finne ro må derfor trenes like bevisst som apportering og lydighet.

Oppdrettere har ulike mål, for eksempel jaktlig arbeid, prøver, utstilling eller et bredere selskapshundfokus. Betegnelser som «jaktgolden» og «utstillingsgolden» gir bare en grov pekepinn og forutsier ikke sikkert individets driv, utseende eller evne til å roe ned. Be i stedet oppdretteren beskrive foreldrenes og nære slektningers egenskaper i hverdagen, arbeidslyst, fryktreaksjoner, sosialitet og restitusjon. Arbeids- og mentalbeskrivelser kan gi mer informasjon, men er deler av beslutningsgrunnlaget og ikke garantier.

Rasen kan passe en engasjert førstegangseier, særlig med støtte fra oppdretter og hundekurs. Det krever likevel at man er forberedt på en forholdsvis stor, sterk og ofte livlig unghund som trenger konsekvente rutiner, daglig aktivisering og tid til å modnes.

## Trening og mosjon

Golden retriever trenger daglig fysisk aktivitet, mental problemløsning og mulighet til å hente seg inn, men det finnes ingen fast tidsangivelse som passer alle. Alder, helse, kondisjon, personlighet og avlsretning avgjør hvordan mosjonen bør fordeles og hvor krevende den kan være.

En velfungerende voksenhverdag kan inneholde turer i variert terreng, nesearbeid, søksøvelser, apportering, lydighet og rolig trening i ulike miljøer. Variasjon gir mer enn å forsøke å slite ut hunden med den samme intensive aktiviteten hver dag. Rasen er avlet for samarbeid, så oppgaver med tydelig start, formål og avslutning passer ofte bedre enn ukontrollert ballkasting i høyt tempo.

Valper trenger korte, positive stunder med lek, miljøtrening og bevegelse, med mye hvile mellom aktivitetene. Belastningen skal tilpasses valpens utvikling og underlaget, ikke beregnes ut fra en fast minuttregel. Øk varighet og vanskelighetsgrad gradvis, og la valpens utholdenhet og restitusjon styre neste trinn.

Belønningsbasert trening passer som regel rasens samarbeidsvilje. Prioriter tidlig:

- innkalling og kontakt også rundt mennesker, hunder og lukt av vilt
- å gå pent i bånd og hilse rolig
- å slippe og bytte gjenstander uten konflikt
- ro og venting før apportering eller lek
- et innlært signal for hvile og nedroing

Interesse for vann er vanlig, men ikke alle golden retrievere vil bade, og svømmeferdigheter skal aldri tas for gitt. Introduser vann på et grunt og rolig sted med enkel vei opp, la hunden bestemme tempoet og ha kontinuerlig tilsyn. Strøm, usikker is, algeoppblomstring og kanter som er vanskelige å komme opp fra, krever særlig forsiktighet.

## Helse

Hofter, albuer og øyne er sentrale helseområder i svensk golden retriever-avl. For en valpekjøper er det viktig å skille mellom Svenska Kennelklubbens formelle registreringskrav, raseklubbens anbefalinger og resultatet av en enkelt undersøkelse.

For at avkommet skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldredyrene ha offisiell HD-status før paring. Det betyr ikke at albueundersøkelse, øyelysing og DNA-test er tilsvarende obligatoriske SKK-krav for hvert kull av rasen. Golden retrieverklubbens anbefalinger og vilkår for valpeformidling går lenger: De omfatter blant annet HD- og ED-resultater, en aktuell øyeundersøkelse, GR_PRA1/2-status og visse meritter.

Klubben anbefaler normalt HD A eller B og albuer uten anmerkning. Hunder med HD C eller ED grad 1 bør ifølge anbefalingene bare brukes unntaksvis, og da skal kullets beregnede HD- eller ED-indeks være minst 100. Øyeattesten skal være høyst to år gammel ved paring, og minst én forelder skal være fri eller arvelig fri for både GR_PRA1 og GR_PRA2.

Be om de faktiske resultatene, ikke bare beskjed om at hundene er «testet». Kontroller HD- og ED-grad, indeks når den finnes, dato og resultat for øyeundersøkelsen og DNA-statusen til hver av foreldrene. GR_PRA1 og GR_PRA2 gjelder bestemte mutasjoner. Testene dekker ikke alle genetiske årsaker til PRA og erstatter derfor ikke en klinisk øyeundersøkelse.

Hofteleddsdysplasi, albueleddsdysplasi og enkelte øyesykdommer forekommer i rasen. Rasens avlsstrategi fremhever også svulstsykdommer som et viktig spørsmål for rasen som helhet. Slike sammenstillinger kan ikke omregnes til en sikker prosent eller prognose for den enkelte valpen. Spør derfor også om helse og levetid hos foreldre, søsken og eldre nære slektninger. Gode undersøkelsesresultater reduserer usikkerheten, men kan aldri garantere fremtidig helse.

## Historie og opprinnelse

Golden retriever ble utviklet i siste del av 1800-tallet i grenseområdet mellom England og Skottland for å apportere skutt vilt både på land og i vann. Endrede jaktformer skapte behov for en hund som kunne søke, markere, vente og arbeide utholdende i nært samarbeid med føreren.

Lord Tweedmouths bevarte avlsnotater dokumenterer den tidlige utviklingen. En gul retriever ble paret med en Tweed water spaniel, og videre utvalg formet egenskapene som forbindes med rasens apportering, vannarbeid og samarbeidsevne. Golden retriever ble anerkjent som egen rase i 1913 og introdusert i Sverige rundt 1950.

Rasens moderne bruksområder er bredere enn praktisk jakt, men bakgrunnen er fortsatt relevant. Søk, interesse for gjenstander, utholdenhet og evnen til å veksle mellom aktivitet og venting er egenskaper som må ivaretas gjennom avl og trening, også hos hunder som først og fremst lever som selskapshunder.

## Å leve med rasen

Golden retriever passer best for mennesker som ønsker en sosial og trenbar hund som får delta i hverdagen. Et vennlig raseideal gjør ikke hverdagsferdigheter medfødte: En ung golden retriever må lære å hilse rolig, gå i bånd, håndtere gjenstander og finne ro selv når det skjer mye rundt den.

Rasen kan fungere godt med barn, men samspillet krever tilsyn av en voksen. Barn skal lære å respektere hundens hvile, mat og signaler, og hunden må trenes til å hilse og leke uten å velte eller trenge seg på. Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. Mange golden retrievere lever med hunder eller katter, men introduksjonen bør skje gradvis med kontroll, avstand og et trygt tilfluktssted for katten. Individets tidligere erfaringer og interesse for jakt eller gjenstander spiller en rolle.

Leilighet kan fungere hvis det finnes en realistisk plan for lufting og trening, i tillegg til plass for våt pels og ro innendørs. En hage er praktisk, men erstatter ikke turer, miljøforandring eller felles aktivitet. Rasen er ofte sosial, og alenetid må trenes gradvis fra korte, trygge stunder. Hvor lenge en bestemt hund kan være alene, kan ikke avgjøres ut fra rasenavnet.

Før du kjøper valp, bør du undersøke mer enn farge og foreldrenes titler. Be oppdretteren vise offisielle helseresultater, indekser, datoen for øyeundersøkelsen og DNA-status. Møt helst tispen, spør hvordan nære slektninger fungerer hjemme, og be om konkrete eksempler på aktivitetsnivå, sosialitet, fryktreaksjoner og restitusjon. Velg et kull der dokumenterte egenskaper og oppdretterens mål passer livet du faktisk kan tilby.

Golden retriever

The Golden Retriever Club UK

The Kennel Club UK

Vennlig, middels stor retriever med tett, vannavstøtende gyllen pels og mykt bitt. Svært lærevillig, menneskeorientert og leken, som trenger daglig sosialt samvær, pelsstell og 1,5–2 timer variert mosjon. Avlet som jakthund, nå vanlig som familiehund, servicehund og terapihund.

Mölleskog är en uppfödare av raserna Labrador retriever och Golden retriever med bas i Värnamo i Sverige. Uppfödningen av golden retriever inleddes 2007. Labrador retriever blev en del av uppfödningen 2019.

Mölleskog

## Kortfakta

Dansk-svensk gårdshund er en liten, men solid og aktiv gårds- og selskapshund fra Danmark og Sverige. FCI plasserer rasen i gruppe 2 som en hund av pinschertype. Den er altså ikke en terrier, selv om den tidligere ble kalt skånsk terrier.

- **Mankehøyde:** 34–37 cm for hannhunder og 32–35 cm for tisper, med et tillatt avvik på 2 cm i begge retninger.
- **Opprinnelig oppgave:** å varsle, fange rotter og leve tett sammen med menneskene på gården.
- **Temperament ifølge rasestandarden:** våken, livlig og oppmerksom.
- **Pels:** kort, hard og glatt, med hvitt som dominerende farge.
- **Passer best hos:** en person eller familie som vil trene på ferdigheter til hverdags, tilby både bevegelse og nesearbeid og hjelpe hunden med å finne ro.

Rasestandarden oppgir ingen offisiell vekt. Vektopplysninger på ulike nettsteder er derfor veiledende, ikke et intervall som alle voksne dansk-svenske gårdshunder skal passe inn i. For den som velger valp, er foreldrenes størrelse, hold og funksjon mer nyttig enn ett enkelt vektintervall.

## Utseende og pels

Dansk-svensk gårdshund skal være liten, kompakt og solid bygd, ikke spinkel eller elegant. Kroppen er svakt rektangulær: forholdet mellom mankehøyde og kroppslengde er 9:10. Rasen utvikler seg sent fysisk, og full muskelmasse og kroppsvolum kan la vente på seg til hunden er tre til fire år gammel.

Hodet er forholdsvis lite og trekantet. Ørene kan være rosenører eller fremoverbøyde; ståører er ikke en del av rasens ideal. Halen kan være naturlig lang eller en medfødt stumphale av varierende lengde. En medfødt stumphale er en naturlig variasjon og må ikke forveksles med en kupert hale.

Pelsen er hard, kort og glatt og mangler underull. Hvitt skal dominere, med ens- eller flerfargede flekker i svart, tan, gult, leverbrunt, viltfarget eller ulike nyanser av fawn. Det skal også være flekker på hodet, og små prikker i det hvite er tillatt. Utseendet kan altså variere mye uten at hundene tilhører ulike varianter av rasen.

Pelsen krever lite stell, men røytingen kan merkes. Børst bort løse hår ved behov, særlig i røyteperioder, og bad hunden når den faktisk er skitten. Kontroller samtidig hud, ører, poter og klør. Venn valpen gradvis til tannpuss og annen håndtering. Rolig, belønningsbasert håndteringstrening gjør både det daglige stellet og veterinærbesøk enklere.

## Temperament og personlighet

Dansk-svensk gårdshund er vanligvis rask, nysgjerrig og menneskeorientert, men rasenavnet er ingen garanti for en lettvint familiehund. Standarden beskriver rasen som våken, livlig og oppmerksom. I hverdagen merkes det ofte som en beredskap til å være med, reagere på bevegelse og si fra når noe skjer i nærheten.

Oppgaven som vakthund på gården merkes fortsatt hos mange individer. Mange varsler når noen kommer, men det varierer hvor lett bjeffingen starter og hvor raskt hunden blir stille. I en bolig der lyder lett høres, er det lurt å undersøke hvordan foreldrene og voksne slektninger reagerer på dører, oppganger og besøk. Det er mer treffsikkert enn å gå ut fra at rasen alltid er stille eller alltid bjeffer mye.

I Svenska Kennelklubbens eldre BPH-oppsummering fremstår rasen hovedsakelig som trygg og forholdsvis energisk. Samtidig varierer nysgjerrighet, lekenhet og interesse for fremmede mennesker tydelig. BPH beskriver hundens reaksjoner; det er ikke en prøve som hunden består eller stryker på. Les derfor protokollen til den enkelte hunden, og spør hvordan foreldrene fungerer i hverdagen.

Bakgrunnen som rottefanger gjør interesse for små, raske dyr relevant. Det betyr ikke at alle gårdshunder jager alt de ser, men en kommende eier bør regne med å trene på å avbryte og komme på innkalling. Kaniner, marsvin og andre små kjæledyr trenger sikre områder som hunden ikke har tilgang til.

## Trening og mosjon

Dansk-svensk gårdshund trenger regelmessig fysisk og mental aktivitet, men det finnes ingen riktig timeregel som passer alle. Alder, helse, intensitet, miljø og restitusjon avgjør hvordan en god dag ser ut. En voksen hund kan få en blanding av turer, fri bevegelse på et trygt sted, nesearbeid, lek og korte økter med hverdagstrening. Valper trenger gradvis flere erfaringer og rikelig med hvile, ikke et voksenprogram i miniatyr.

Følg hundens atferd i stedet for klokken. Et passe aktivitetsnivå gir en hund som kan roe seg hjemme, hente seg inn etter aktivitet og fortsatt bevege seg fritt dagen etter. Vedvarende uro kan bety at hverdagen mangler meningsfulle oppgaver, men mer fart er ikke alltid løsningen. Noen ganger trenger hunden mer nesearbeid, tydeligere rutiner eller hjelp til å finne ro.

Prioriter ferdigheter som hjelper en rask og oppmerksom hund med å fungere i hverdagen:

- innkalling og frivillig kontakt når vilt eller andre forstyrrelser dukker opp
- å kunne avbryte jakt, graving og intens lek
- rolig atferd ved dører, vinduer og besøk
- å kunne hvile selv om mennesker beveger seg i hjemmet
- å gå pent i bånd og følge eieren i trafikkerte miljøer
- trygg håndtering av poter, munn, ører og kropp

Tren trinnvis med positive, belønningsbaserte metoder, og tilpass vanskelighetsgraden til individet. Rasen lærer ofte raskt, noe som også betyr at bjeffing, trekking eller oppjaget atferd kan feste seg hvis det ofte fører til det hunden vil ha. Agility, rallylydighet, spor, nosework og annen hundesport kan passe, men ingen bestemt aktivitet er et krav. Det viktige er en bærekraftig kombinasjon av samarbeid, nesearbeid, bevegelse og restitusjon.

## Helse

Dansk-svensk gårdshund regnes generelt som en sunn rase, men uttrykket «sunn rase» erstatter ikke kontroll av det aktuelle kullet. Be om registrerte resultater, datoer og informasjon om nære slektninger. Navnet på en test eller en opplysning om at foreldrene er helsetestet, sier for lite uten selve resultatene.

Hofteleddsdysplasi, HD, er et område der gammel og ny informasjon lett blandes sammen. Rasen har i dag helseprogram nivå 1 hos Svenska Kennelklubben. Det betyr at HD-resultater kan registreres sentralt, men at røntgen ikke er et krav for at valpene skal kunne registreres. Ifølge raseklubben skal hunder med HD D eller E eller kliniske symptomer ikke brukes i avl. Et offisielt resultat og, når det finnes, en HD-indeks gir likevel verdifull informasjon om nettopp hoftene; det er ikke et bevis på hundens samlede helse.

Når det gjelder patellaluksasjon, sier raseklubbens gjeldende anbefalinger at en hund som har tilstanden eller er operert for den, ikke skal brukes i avl. Anbefalingen betyr derimot ikke at alle foreldredyr må ha et obligatorisk offisielt patellaresultat. Spør derfor både om undersøkelser og om kneproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom.

Primær linseluksasjon, PLL, er en alvorlig øyesykdom knyttet til en mutasjon i genet ADAMTS17, og det finnes en validert DNA-test for rasen. Raseklubben anbefaler særlig testing når det finnes bærere eller utestede nære slektninger i linjen uten en DNA-testet fri hund som mellomledd. Ifølge anbefalingen kan en bærer bare pares med en DNA-testet fri hund eller en hund som er fri gjennom avstamning, såkalt hereditært fri. Et fritt PLL-resultat gjelder denne mutasjonen; det utelukker ikke andre øyeproblemer eller andre sykdommer.

Før et kjøp er det rimelig å kontrollere:

- foreldrenes identitet og faktiske HD-resultater, dersom de er røntget
- eventuell patellaundersøkelse og kjent familiehistorikk
- PLL-status og hvordan resultatet passer sammen med resultatet til den andre forelderen
- sykdommer, halthet, tannproblemer og mentalitet hos nære slektninger
- at oppdretteren kan forklare både styrkene og usikkerhetene ved kombinasjonen

## Historie og opprinnelse

Dansk-svensk gårdshund er en gammel skandinavisk gårdshundtype, men en forholdsvis sent anerkjent rase. Lignende hunder levde lenge på gårder i Danmark og Sør-Sverige, der de holdt rotter borte, varslet når noen kom og fungerte som selskapshunder. Nøyaktig hvordan typen oppsto, er ikke klarlagt. Forbindelser til pinscherhunder og britiske hvite jaktterriere har vært diskutert, men skal ikke beskrives som en sikker stamtavle.

Før anerkjennelsen ble blant annet navnet skånsk terrier brukt. Ved en svensk kartlegging i 1986 ble 107 hunder samlet, noe som bidro til vurderingen av at typen var tilstrekkelig ensartet, samtidig som det fantes en nyttig genetisk variasjon. Sverige og Danmark anerkjente rasen sammen i 1987 under navnet dansk-svensk gårdshund.

FCI ga rasen en foreløpig internasjonal anerkjennelse i 2008 og en endelig anerkjennelse i 2019. Den ble plassert i gruppe 2 som en hund av pinschertype, ikke i terriergruppen. I dag er de fleste selskapshunder, men viljen til å varsle, interessen for smågnagere og den store arbeidslysten gjør rasens historie relevant også i et moderne hjem.

## Å leve med rasen

Dansk-svensk gårdshund passer best i et hjem der nærhet, aktivitet og hverdagstrening er en naturlig del av livet. Den kan passe for en førstegangseier, men den hendige størrelsen gjør ikke rasen kravløs. Eieren må sette pris på en rask hund, kunne forebygge jakt og varsling og være forberedt på å trene ro like grundig som fart.

Samvær med barn skal alltid følges opp av en voksen. Hunden trenger en skjermet hvileplass, og barn skal ikke forstyrre den når den spiser, sover eller prøver å trekke seg unna. Vurder foreldredyrenes atferd og hundens egen evne til å avslutte lek; uttrykket «barnevennlig rase» er ingen garanti for sikkerhet.

En gårdshund kan leve med katt, men utfallet avhenger av individene og introduksjonen. Forhindre at hunden jager katten, la katten ha høye plasser og frie fluktveier, og hold de første møtene korte og kontrollerte. Smådyr som kaniner og gnagere bør holdes fysisk adskilt, selv om hunden virker rolig under tilsyn.

Det kan fungere å bo i leilighet dersom hunden får komme ut, bruke nesen og lære å ikke varsle ved hver eneste lyd i bygningen. En hage erstatter ikke aktivisering, og et stort hjem løser ikke utfordringer med å være alene. Begynn alenetreningen med svært korte stunder når hunden er trygg og rolig, øk først når den virkelig klarer å slappe av, og ordne annet tilsyn hvis hverdagen krever lengre fravær enn hunden mestrer.

Møt om mulig begge foreldrene eller andre voksne slektninger før du bestemmer deg. Legg merke til hvordan de hilser, henter seg inn etter en overraskelse, reagerer på smådyr og lyder og finner ro etter aktivitet. Denne informasjonen, sammen med etterprøvbare helsedata og en oppdretter som kjenner linjene sine, sier mer om hverdagen enn generelle løfter om at rasen passer alle.

Dansk-svensk gårdshund

Swedish Kennel Club

Danish Kennel Club

The Danish/Swedish Farmdog Club of America

Fédération Cynologique Internationale

Dansk-svensk gårdshund er en livlig, middels liten skandinavisk gårdsrase, kompakt og atletisk med glatt, overveiende hvit pels og fargede flekker. Den er svært menneskeorientert, intelligent og energisk, og er en kjærlig familiehund når den får daglig mosjon, trening og mental stimulering.

Trollpilens är en uppfödare av rasen Dansk-svensk gårdshund med bas i Dösjebro i Sverige. Uppfödningen av dansk-svensk gårdshund har en historia som går tillbaka till 2020.

Trollpilens

## Kortfakta

Whippet er en britisk, FCI-anerkjent mynde i gruppe 10. Rasen ble utviklet for fart og arbeid, og rasestandarden beskriver en kombinasjon av muskelkraft, styrke og eleganse uten overdrivelser. Det er altså en atletisk bygget hund, ikke bare en slank selskapshund.

Ønsket mankehøyde er 47–51 cm for hannhunder og 44–47 cm for tisper. Rasestandarden angir derimot ingen idealvekt. Vurder derfor vekt og hold ut fra den enkelte hundens størrelse, muskulatur og kondisjon, ikke mot et fast tall.

Før et kjøp bør du særlig ta stilling til trygg mosjon, jaktlyst, kulde og dokumentert helse i familien. Whippet kan være en tilpasningsdyktig selskapshund, men trenger mulighet til å løpe under trygge forhold, gradvis trening på å være alene og forsiktig håndtering rundt vilt og smådyr.

## Utseende og pels

Whippet skal være funksjonelt bygget for fart. Standarden etterspør blant annet en dyp brystkasse, kraft over lenden, sterkt bakparti og frie, lange bevegelser med kraftig fraskyv. Bevegelsene skal være parallelle og verken korte, stive eller overdrevne. En ekstremt tynn eller svak hund er derfor ikke mer rasetypisk enn en tung og uhåndterlig hund.

Forskjellen i ønsket høyde mellom kjønnene er liten, men individer kan likevel ha tydelig ulik kroppsbygning. Siden standarden ikke angir vekt, er ett enkelt tall på vekten et dårlig kriterium for valg av hund eller vurdering av helse. Vurder heller proporsjoner, muskulatur, bevegelser og aktuelt hold sammen med oppdretteren eller en veterinær.

Pelsen skal være fin, kort og tettliggende. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt, bortsett fra merle. Rasestandarden angir ikke om rasen har underull. Vurder derfor den enkelte hundens pelstetthet og toleranse for kulde i stedet for å anta at alle har nøyaktig samme beskyttelse.

Den fine pelsen gir lite beskyttelse mot kulde og fuktighet. Noen whippeter trenger et godt tilpasset dekken på kalde turer, mens vær, aktivitet og individ avgjør når det er nødvendig. Skjelving, lavere tempo eller at hunden tydelig søker varme, er tegn på at turen bør avsluttes eller hunden få mer beskyttelse. Pelsstellet er ellers enkelt, men hud, tredeputer og klør bør kontrolleres etter aktivitet i kratt, skare eller ujevnt terreng.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver rasen som vennlig, hengiven og stabil, med evne til å tilpasse seg både hjemme og i sportslige sammenhenger. Dette er idealet i standarden, ikke en garanti for hvert individ. Avl, tidlige erfaringer, helse og hverdagstrening påvirker hvordan den enkelte hunden fungerer.

Svenske resultater fra atferdsbeskrivelsen BPH gir et mer nyansert bilde. Frem til juli 2024 var 373 whippeter beskrevet. Blant svenskfødte hunder fra 2004–2023 deltok 323 av 8 641 hunder, eller 3,7 prosent. Den beskrevne gruppen var i gjennomsnitt moderat sosial, relativt leken og forholdsvis trygg og nysgjerrig. Samtidig var det større variasjon i blant annet hilsing, nysgjerrighet og lek. Resultatene beskriver deltakerne og må ikke brukes som et løfte om en valp eller hele rasen.

Med barn er rolig håndtering og et uforstyrret hvilested viktigere enn merkelappen «familiehund». En voksen må være til stede, og barn skal ikke forstyrre en hund som spiser eller hviler. Møter med andre hunder bør også introduseres kontrollert, særlig hvis hundene er forskjellige i størrelse, lekestil eller erfaring.

En whippet kan leve med katt, men rasenavnet garanterer ikke at det fungerer. Jaktlyst og reaksjon på raske bevegelser varierer. Begynn med avstand og fysisk avskjerming, hold hunden i bånd, gi katten en trygg fluktvei og følg med til begge dyrene er avslappet. At hunden godtar familiens katt, sier ikke sikkert hvordan den reagerer på fremmede katter eller smådyr ute.

## Trening og mosjon

Whippet trenger daglig fysisk og mental aktivitet, men verken rasestandarden eller svenske myndighetsråd angir et bestemt antall minutter eller krever at hunden løper løs i full fart hver dag. Tilpass belastningen til alder, helse, kondisjon og underlag. Turer, nesearbeid, hverdagslydighet og mulighet til av og til å strekke skikkelig ut på et trygt sted gir en god blanding.

Treningen bør være belønningsbasert, trinnvis og tilpasset individet. Korte økter med et tydelig mål fungerer ofte bedre enn mange repetisjoner. Prioriter innkalling, kontakt rundt ting i bevegelse, rolig venting, håndtering av poter og evnen til å roe seg etter aktivitet. Begynn i enkle miljøer og øk forstyrrelsene når atferden fungerer stabilt.

Jaktlysten er et sikkerhetsspørsmål, ikke en karakterbrist. Rasens bakgrunn gjør at raske bevegelser kan utløse forfølgelse, men styrken i reaksjonen varierer. Innkalling reduserer risikoen uten å gjøre alle åpne områder trygge. Bruk bånd eller langline der vilt, trafikk, syklister eller smådyr kan dukke opp, og velg ordentlig inngjerdede områder når hunden skal løpe fritt.

I svensk natur gjelder det dessuten særlige hensyn til vilt. Fra 1. mars til 20. august skal hunder hindres fra å løpe løse i naturen, og resten av året må du fortsatt kunne hindre hunden i å jage eller forfølge vilt. Lure coursing og andre organiserte myndeaktiviteter kan gi et kontrollert utløp for jakten, men de er muligheter og ikke krav for et godt hundeliv.

## Helse

Whippet inngår ikke i noen av Svenska Kennelklubbens helseprogrammer, og det finnes derfor ingen rasespesifikke helseundersøkelser som må være gjennomført før paring i Sverige. Det betyr ikke at dokumentasjon er uviktig. Svenska Whippetklubbens gjeldende rasespesifikke avlsstrategi anbefaler undersøkelser og oppfølging som en valpekjøper bør spørre konkret om.

Raseklubben anbefaler at avlshunder får hjertet auskultert, det vil si at en veterinær lytter på hjertet med stetoskop. Hvis det høres en bilyd, bør hunden undersøkes videre av en veterinær med spesialistkompetanse i kardiologi. MMVD forekommer i rasen, men en bilyd er et funn og ikke en diagnose i seg selv. Raseklubben anbefaler også øyelysing, atferdsbeskrivelsen BPH og at hunden er minst to år før den brukes i avl. Dette er anbefalinger, ikke svenske registreringskrav for rasen.

Øyehelsen må beskrives like nøyaktig. Et lite antall svenske tilfeller av PRA er dokumentert, samtidig som bare en liten andel av hundene er undersøkt for arvelige øyesykdommer. Problemet kan derfor verken kalles vanlig eller avvises. Be om å få se daterte resultater for foreldredyrene, og spør hvordan oppdretteren bruker resultater fra slektninger.

Skader fortjener mer oppmerksomhet enn en lang liste over mulige sykdommer. I raseklubbens helseundersøkelse fra 2020, som omfattet svar om 367 individer, oppga eierne at 42,7 prosent hadde vært utsatt for en ulykke som krevde veterinærbehandling; sårskader var vanligst. En spørreundersøkelse viser ikke risikoen for hver enkelt hund, men den gir grunn til å kontrollere hud, poter og bevegelser etter aktivitet i høy fart og velge underlag og inngjerdinger med omtanke.

Spør også om testikkelstatus hos hannhunder og om immunmediert sykdom hos nære slektninger. Avlsstrategien beskriver opphopning i familier, men ikke en enkel arvegang som én enkelt DNA-test kan avklare. Opplysninger om foreldre, kullsøsken og eldre slektninger kan derfor være mer nyttige enn en generell påstand om at linjen er helsetestet.

Hjertefunn hos whippet må også tolkes med kunnskap om rasen. Studier av friske whippeter viser at enkelte EKG- og ultralydmål kan avvike fra generelle referanseverdier for hund. Fortell derfor veterinæren at hunden er en whippet og hvordan den trenes. Det kan redusere risikoen for feiltolkning, men må ikke brukes til å avfeie en bilyd, symptomer eller behovet for videre utredning.

## Historie og opprinnelse

Rasens dokumenterte historie begynner i Storbritannia. Whippet ble nevnt i offisiell utstillingssammenheng i England i 1876, og The Kennel Club anerkjente rasen i 1890. Whippetløp er dokumentert fra 1890-årene, mens rasestandarden oppgir at hunden opprinnelig ble brukt til jakt med syn eller lukt.

Rasen forbindes særlig med Nord-England og kappløp, men de tidligste avlsvalgene er ikke fullstendig dokumentert. Greyhound og enkelte terrierraser nevnes ofte som mulige innslag, mens den svenske avlsstrategien konstaterer at skriftlige beretninger fra de første oppdretterne mangler. Slike krysninger bør derfor beskrives som sannsynlige teorier, ikke som en nøyaktig oppskrift.

Rasens tidligere bruk er fortsatt synlig i kroppsbygningen og interessen for bevegelse. Dagens whippet er samtidig en etablert selskaps- og sportshund. Historien bidrar til å forklare fart og jaktlyst, men skal ikke brukes til å hevde at hvert individ må konkurrere eller reagerer likt på vilt.

## Å leve med rasen

Whippet kan fungere i leilighet hvis hverdagen gir nok utetid, aktivitet og mulighet til å finne ro. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn luftemuligheter, lydmiljø og hvor ofte hunden må være alene. For et individ som reagerer på lyder eller har vanskelig for å roe seg, kan en boligblokk med mye lyd mellom leilighetene være mer krevende enn planløsningen tilsier.

Alenetid må trenes gradvis. Begynn når hunden er trygg hjemme, gå ut svært kort og øk bare så lenge hunden forblir rolig. At rasen ofte beskrives som hengiven, betyr ikke at alle whippeter får separasjonsproblemer, og en hund nummer to er ingen sikker løsning. Vurder den enkelte hundens atferd og gå et trinn tilbake i treningen ved tegn på uro.

Planlegg også for varme, hvile og trygg transport. En korthåret hund kan trenge ekstra beskyttelse i kulde, men passform og bevegelsesfrihet er viktigere enn en lang utstyrsliste. En rolig, skjermet soveplass og forsiktig håndtering etter hard aktivitet gjør det samtidig lettere å oppdage sår, ømhet eller endrede bevegelser tidlig.

Før du kjøper valp, bør du be om konkrete opplysninger:

- registrerte opplysninger og daterte resultater for hjerte og øyne hos begge foreldredyrene;
- BPH-resultater eller en tydelig beskrivelse av temperamentet hos foreldre og nære slektninger;
- informasjon om skader, hjertesykdom, øyesykdom, testikkelstatus og immunmediert sykdom i familien;
- oppdretterens plan for sosialisering, miljøtrening og oppfølging etter overtakelsen.

Whippet passer best for den som setter pris på en nær selskapshund og samtidig respekterer at den er en rask mynde. Det avgjørende spørsmålet er ikke om rasen alltid er rolig, enkel eller familievennlig, men om du kan tilby trygg bevegelse, konsekvent trening og rom for variasjonen mellom individer.

Whippet

Société Centrale Canine (France)

Middels stor mynde som kombinerer løpshastighet med rolig selskapelighet. Elegant, slank og greyhound‑aktig, med kort, lettstelt pels, men lite beskyttelse mot vær og vind. Følsom, mild og svært menneskeorientert; den trenger vennlig trening, trygge muligheter til å sprinte, myk og varm liggeplass og et stabilt, stille hjem.

Jag föder upp Whippet i mindre skala och är eftertänksam och planerar noga för att försöka att eftersträva sunda, friska och rastypiska valpar.

Har haft hundar hela livet men sedan 2004 vinthundar och startade min kennel 2023

TinyThiger

## Kortfakta

- Samojedhunden er en mellomstor arktisk spisshund fra Nord-Russland og Sibir. Den er fortsatt bygget og preget for et aktivt liv med utholdende arbeid.
- Rasestandarden angir sledehund og selskapshund som bruksområde. Dette er derfor ikke bare en hvit familiehund, men en arbeidende polarhund som trenger å bruke kroppen.
- En voksen hannhund veier omtrent 20–25 kg og en tispe 16–20 kg. Ideell mankehøyde er 57 cm for hannhunder og 53 cm for tisper, med en toleranse på tre centimeter i begge retninger.
- Pelsen er dobbel, fyldig og røyter mye. Regelmessig pelsstell, med ekstra innsats i røyteperiodene, hører med til hverdagen.
- Det rasetypiske temperamentet er vennlig, åpent, oppmerksomt og livlig. Rasen er samtidig selvstendig, og jaktlyst, samarbeid med fører og lydnivå kan variere mye mellom individer og linjer.
- Samojedhunden passer best for den som ønsker å leve aktivt hele året og har tid til trening, pelsstell og en hund som er med i hverdagen.

## Utseende og pels

Samojedhunden skal være en smidig og utholdende arktisk spisshund, atletisk fremfor tung. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, ørene står opp, og den buskete halen bæres over ryggen eller langs siden når hunden er oppmerksom. Rasestandarden angir en ideell høyde på 57 cm for hannhunder og 53 cm for tisper, i begge tilfeller med en toleranse på tre centimeter. Som en grov veiledning veier en voksen hannhund 20–25 kg og en tispe 16–20 kg.

Det såkalte samojedsmilet skapes av de mandelformede øynene og de svakt opptrukne munnvikene. Det beskriver rasens uttrykk, ikke en bestemt personlighet, og det er heller ikke en dokumentert mekanisme mot sikling eller isdannelse.

Pelsen består av kort, myk og tett underull og lengre, rettere og grovere dekkhår. Hannhunder har ofte en tydeligere krage, mens tispens pels gjerne er litt kortere og mykere. Tillatte farger er rent hvit, kremhvit og hvit med noen få kjeksfargede tegninger.

La pelsens tilstand styre stellet i stedet for å følge en fast ukeplan. Arbeid deg gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på steder der fukt og løse hår kan bli liggende. Under røyting trengs hyppigere og grundigere gjennomganger. Bad hunden når den faktisk trenger det, og tørk hele pelsen godt etterpå slik at fukt ikke blir liggende inntil huden. Pelsen bør normalt ikke klippes eller barberes for å gjøre det daglige stellet enklere. Snakk med veterinær hvis klipping er nødvendig av medisinske grunner.

## Temperament og personlighet

En typisk samojedhund er vennlig, sosialt åpen, oppmerksom og livlig. Rasestandarden beskriver den som svært sosial og uegnet som vakthund. Det betyr ikke at alle hunder hilser på samme måte, eller at rasenavnet garanterer trygghet i alle miljøer. Avl, tidlige erfaringer, trening og hundens eget gemytt har stor betydning.

De svenske avlsmålene sier at hundene skal være tilgjengelige, sosialt åpne og omgjengelige med både mennesker og andre hunder. BPH-resultatene fra 2015–2025 følger i hovedsak dette målbildet. De sier likevel ikke hvordan en bestemt valp vil utvikle seg. Se derfor på foreldrene og nære slektninger i hverdagen, ikke bare på en rasebeskrivelse eller et gjennomsnitt.

Selvstendigheten er en del av rasens arbeidsmåte. Samojedhunden skal kunne ta initiativ, holde konsentrasjonen om en fysisk oppgave og arbeide uten å være overdrevent avhengig av føreren. I hverdagen kan de samme egenskapene vise seg som stahet, egne ideer og en hund som ikke alltid velger å følge deg. Treningen går lettere når oppgaven er tydelig, belønningen er verdt innsatsen og gjentakelsene har en hensikt.

Jaktlysten må også vurderes hos den enkelte hund. Rasestandarden beskriver jaktinstinktet som svakt utviklet, mens den svenske kennelklubbens oppdaterte kjøpsveiledning advarer om at sterk jaktlyst fortsatt kan forekomme. Ikke regn med at en samojedhund kan gå trygt løs bare på grunn av rasen.

## Trening og mosjon

Samojedhunden trenger regelmessig fysisk aktivitet og trives som regel best når noe av den har et tydelig formål. Trekkarbeid, fotturer, kløving og annen utholdenhetstrening ligger nær rasens bruksområde. Nesearbeid, hverdagstrening og problemløsing gir variasjon, men erstatter ikke muligheten til å bevege seg og arbeide fysisk.

Svenska Kennelklubben oppgir minst én times daglig tur i tillegg til fysisk trening tre til fire ganger i uken som et vanlig utgangspunkt for en voksen hund. Se dette som en veiledning, ikke en nøyaktig dose. Alder, form, helse, temperatur, underlag og intensitet avgjør hva som passer. Valper og unghunder skal bygge opp muskler og belastning gradvis i stedet for å følge opplegget til en voksen hund.

Hunden kan lære to ulike regler: å ta i og trekke på signal i arbeidsselen, og å gå uten å stramme kobbelet på vanlige turer. Bruk utstyr som er laget for aktiviteten, lær inn tydelige startsignaler og øk distanse, fart og belastning gradvis. Et offisielt resultat fra en polarhundprøve viser at hunden har utført et definert arbeid etter prøvens vilkår. Resultatet sier noe viktig om funksjonen, men beviser ikke at hunden er fri for leddproblemer, hjertesykdom eller redsel i hverdagen.

I varmt vær må belastningen tilpasses forholdene og reaksjonen til den enkelte hunden. Legg hardere økter til kjøligere tider, velg et egnet underlag, sørg for vann og avbryt hvis hunden ikke henter seg inn som normalt. En universell temperaturgrense blir misvisende fordi luftfuktighet, sol, fart, kondisjon og individ påvirker varmebelastningen.

Begynn tidlig med innkalling, men overvurder den aldri. Langline eller et inngjerdet område gir hunden bevegelsesfrihet når omgivelsene er for krevende til at den kan gå trygt løs. Dette er særlig viktig hvis hunden viser jaktlyst eller gjerne velger sin egen vei.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, forekommer hos samojedhund. I rasens nye svenske avlsstrategi hadde omtrent 20–25 prosent av de røntgede hundene født i 2019–2024 resultat C, D eller E. Tallet gjelder undersøkte hunder og kan ikke uten videre regnes som forekomsten i rasen som helhet, men hofteresultatene er verdt å kontrollere ved valpekjøp.

For et kull som skal registreres i Sverige, må begge foreldrene ha offisiell HD-status før paring. Samojedhunden omfattes også av den svenske HD-indeksen: Foreldrenes gjennomsnittlige indeks anbefales å være over 100, og hunder med D eller E kan ikke brukes i avl. Reglene er altså mer nyanserte enn påstanden om at bare hunder med A eller B kan inngå i en kombinasjon. Kontroller begge foreldrenes resultater, indeksen ved paring og resultater hos søsken og tidligere avkom i SKK Avelsdata.

Raseklubben anbefaler også øyelysing fra 18 måneders alder, med resultat uten anmerkning eller bare funn som klassifiseres som ikke-arvelige. Den gjeldende avlsstrategien viser samtidig at bare en liten andel av hundene ble øyelyst i 2021–2024. Be derfor om det registrerte resultatet i stedet for å godta en generell forsikring om at linjen har god øyehelse.

Diabetes mellitus fortjener også oppmerksomhet. En stor svensk forsikringsstudie og senere norsk forskning plasserte begge samojedhund blant rasene med høyest risiko. Studiene beskriver risiko på rasenivå og kan ikke forutsi om en bestemt valp kommer til å bli syk. Spør om diagnoser hos nære slektninger, og ta endringer i hundens helse opp med veterinær.

## Historie og opprinnelse

Samojedhunden kommer fra Nord-Russland og Sibir og har fått navnet sitt etter de samojediske folkene. Hundene ble i ulike områder brukt til jakt, trekkarbeid og senere også reingjeting. De levde tett sammen med mennesker og ble ifølge rasestandarden også brukt som varmekilde i teltene. Dagens rase har sledehund og selskapshund som offisielle bruksområder.

Det lille antallet hunder som ble ført fra Sibir til Vest-Europa, sammen med hunder som ble tatt med av forskningsekspedisjoner, dannet grunnlaget for den vestlige bestanden. Den første samojedhunden ble registrert av Svenska Kennelklubben i 1893. En svensk-norsk standard for nordisk spisshund ble publisert i 1908, og den første engelske rasestandarden for samojedhund ble skrevet i 1909.

Historien forklarer hvorfor dagens avl handler om mer enn hvit pels og et vennlig uttrykk. Svenska Polarhundklubben arbeider for å bevare rasens polare egenskaper og praktiske funksjon som sledehund. Den som velger rasen, bør derfor være interessert i hva hunden er laget for, ikke bare hvordan den ser ut.

## Å leve med rasen

En samojedhund kan bo i leilighet hvis behovene blir dekket utenfor boligen. Størrelsen på boligen er mindre viktig enn muligheten til daglig aktivitet, hvile og regelmessig tid ute. I et bygg med dårlig lydisolasjon bør du også finne ut hvor mye lyd valpens nære slektninger lager hjemme, og begynne tidlig med å trene ro. En hund som lager mye lyd, kan raskt påvirke naboene.

Alenetid må trenes inn gradvis. Begynn med svært korte og rolige fravær når valpen er trygg i hjemmet, og øk først når den klarer å falle til ro. Noen hunder lærer raskt, mens andre trenger betydelig mer tid. Ikke planlegg valpekjøpet ut fra at akkurat din samojedhund automatisk vil klare en hel arbeidsdag alene.

Med barn gjelder de samme sikkerhetsprinsippene som for andre hunder: En voksen skal være til stede med små barn, og hunden skal ha et uforstyrret sted å hvile. Rasens sosiale ideal er positivt, men rasenavnet erstatter ikke tilsyn og respektfull omgang. Vær like forsiktig med katter og andre dyr. Spør hvordan foreldrene fungerer, gjennomfør introduksjoner kontrollert, og ta utgangspunkt i den enkelte hundens jaktlyst og tidligere erfaringer.

Pelsen merkes i hverdagen. Du må akseptere løse hår, sette av tid til pelsstell og kunne tørke en våt pels grundig. Samojedhunden er ikke allergifri: Hundeallergener finnes først og fremst i spytt og hud, og mengden varierer mellom individer, også innenfor samme rase. Den som har allergi, bør derfor ikke ta en beslutning på grunnlag av påstander om hvit pels, lite lukt eller lite røyting.

Kontroller opplysningene bak det oppdretteren sier om kvaliteten. Slå opp foreldrenes HD-status og gjeldende indeks, øyeresultater, BPH og eventuelle arbeidsmeritter. Spør hvordan nære slektninger har fungert i trekkarbeid, i hundemøter, hjemme, alene og i varmt vær. Be oppdretteren vise hvordan en voksen pels stelles. En arbeidsmeritt dokumenterer funksjon under en prøve, BPH viser observerte reaksjoner, og helseregistrene viser kjente resultater. Til sammen gir dette et bedre beslutningsgrunnlag, men ingen enkelt opplysning garanterer hvordan valpen vil bli.

Samojedhund

Svenska Polarhundklubben (Swedish Polar Dog Club)

Deutscher Club für Nordische Hunde e.V.

Middels stor, kraftig arktisk spisshund avlet fram av Samojed‑folket for å gjete rein, trekke sleder og dele telt med familien. Kjent for sitt «Samojed‑smil» og tette, lite luktende dobbeltpels. Sosial, energisk, svært vokal og intelligent, den trenger tett menneskelig kontakt, konsekvent, positiv trening og rikelig med mosjon.

Zyklonen

## Kortfakta

- Shetland sheepdog, ofte kalt sheltie, er en liten britisk selskaps- og gjeterhund med bakgrunn som gårdshund på Shetlandsøyene.
- Rasestandarden beskriver en aktiv, oppmerksom, vennlig og intelligent hund som følger godt med på eieren. Reservasjon overfor fremmede er tillatt, men ikke nervøsitet.
- Ideell mankehøyde er 37 cm for hannhunder og 35,5 cm for tisper. Rasestandarden angir ingen idealvekt.
- Den lange dobbeltpelsen må stelles helt inn til huden, særlig bak ørene og under røyting, men skal ikke trenge rutinemessig helklipp.
- Rasen passer best for den som vil kombinere daglig mosjon med trening, nesearbeid eller annen mental aktivisering, og som kan arbeide rolig med lyder, miljøer og alenetid.
- Ved valg av valp er dokumenterte øyeresultater, temperamentet hos nære slektninger og kunnskap om MDR1 og merle viktigere enn generelle løfter om at rasen alltid er frisk eller enkel å leve med.

## Utseende og pels

Shetland sheepdog er en liten, lett og bevegelig hund som skal være litt lengre enn den er høy. Rasestandardens ideal er 37 cm i mankehøyde for hannhunder og 35,5 cm for tisper. Et avvik på mer enn 2,5 cm i hver retning er svært uønsket etter standarden. Dette er idealer for bedømming av rasen, ikke en garanti for hvert individ. Standarden angir ingen idealvekt, så hold og kroppsbygning er bedre veiledning enn ett bestemt tall på vekten.

Hodet skal danne en lang, butt kile. Skallen og snutepartiet skal være like lange, med midtpunktet ved indre øyekrok. Øynene er mandelformede og vanligvis mørkebrune. Hos blue merle kan de være helt eller delvis blå. De små ørene bæres bakover i hvile og fremover med bøyde spisser når hunden er oppmerksom.

Pelsen er dobbel: dekkhårene er lange, rette og noe grove, mens underullen er kort, myk og tett. En grundig gjennomgang omtrent hver uke passer for mange hunder, med hyppigere stell under røyting. Gre helt inn til huden og vær særlig oppmerksom bak ørene. Hår rundt potene og på hasene kan trimmes ved behov. Etter et bad må pelsen tørke helt inn til huden.

Godkjente farger er sobel, trikolor, blue merle, svart og hvit samt svart med tantegninger, selv om den siste ikke ses i moderne tid. Blue merle skal gi et sølvblått helhetsinntrykk med svart marmorering. Hvite tegninger kan finnes blant annet som bliss og på krage, bryst, ben og halespiss. Hvite flekker på kroppen er derimot svært uønsket etter standarden. Fargestandarden og de genetiske reglene for merle er to forskjellige spørsmål.

## Temperament og personlighet

En typisk Shetland sheepdog er oppmerksom, vennlig, intelligent og sterkt orientert mot eieren, men individene varierer tydelig i sosialitet, lydfølsomhet og selvsikkerhet. En hund kan være avmålt overfor fremmede uten å ville hilse, men frykt skal ikke bortforklares som normal reservasjon.

Svenska Kennelklubbens BPH-analyse viser hvorfor et gjennomsnitt ikke er nok når man velger hund. De beskrevne sheltiene viste lite frykt i flere testsituasjoner, men variasjonen var tydelig blant annet ved møter og overraskelser. Analysen gjelder deltakerne og kan ikke forutsi hvordan en valp blir. Spør derfor hvordan foreldre og nære slektninger reagerer på fremmede, lyder og nye miljøer, og hvor raskt de henter seg inn igjen.

Rasen hadde historisk som oppgave å være oppmerksom og varsle. Det kan gjøre bjeffing til en viktig hverdagssak, men betyr ikke at alle sheltier bjeffer mye. At få hunder bjeffet eller pep der lyd ikke var forventet under BPH, betyr ikke at rasen alltid er stille hjemme når noen går i oppgangen. Vurder individet og oppvekstmiljøet du faktisk velger.

Sheltier beskrives som hunder som typisk kan omgås andre hunder uten konflikt, men det er ingen garanti for alle møter eller for samliv med katt og smådyr. Tidlige erfaringer, individets atferd og kontrollerte introduksjoner har stor betydning.

## Trening og mosjon

Shetland sheepdog trenger fysisk aktivitet og oppgaver for hjernen hver dag, men det finnes ikke noe seriøst minuttall som passer for alle individer. En god hverdag veksler mellom turer med mulighet til å snuse, korte treningsøkter, lek og hvile. Agility, rallylydighet, lydighet, nesearbeid og triksetrening kan passe rasens hurtighet og samarbeidsvilje, men hundesport er ikke nødvendig dersom hverdagen allerede gir variert bevegelse og problemløsing.

Tren belønningsbasert og trinnvis, med hensyn til hundens følsomhet. Harde stemmer kan øke usikkerheten. Gjør heller situasjonen enklere og belønn atferden du ønsker. For en hund som reagerer på lyder ved døren, bevegelse utenfor vinduet eller besøkende, kan du:

- øke avstanden eller skjerme for utløseren slik at hunden fortsatt klarer å tenke;
- belønne at hunden vender oppmerksomheten tilbake til deg og finner ro på en fast plass;
- trene med svake, forutsigbare lyder før du øker vanskelighetsgraden;
- gi hunden en pause hvis den ikke klarer å ta imot belønning eller roe seg.

Målet er ikke å stoppe all kommunikasjon, men at hunden kan avbryte, hente seg inn og finne ro. Hvis akkurat din hund begynner å jage, sirkle rundt eller nappe etter løpende barn, sykler eller annen rask bevegelse, skal det håndteres som et konkret sikkerhets- og treningsproblem, ikke unnskyldes med rasens bakgrunn. Bruk bånd eller avstand mens dere trener inn et trygt alternativ.

Valper trenger korte, positive erfaringer og mye restitusjon. Øk belastning og vanskelighetsgrad i takt med hundens alder, kondisjon og trygghet. Hos en voksen hund er evnen til å hvile mellom aktivitetene minst like viktig som hvor langt den kan gå.

## Helse

Shetland sheepdog har flere godt dokumenterte helseutfordringer, særlig knyttet til øynene, og et godt valpekjøp begynner med etterprøvbare resultater fremfor uttrykket «friske linjer». Be oppdretteren vise registrerte undersøkelser og forklare hvorfor akkurat denne kombinasjonen av foreldre er valgt.

CEA, collie eye anomaly, er en medfødt forandring i øyets utvikling. Den mildere forandringen CRD regnes normalt ikke for å påvirke synet, mens kolobom kan gjøre det. Noen CEA-forandringer ses lettest ved øyeundersøkelse av en ung valp og kan senere skjules av pigment. PRA er derimot en fremadskridende netthinnesykdom som kan føre til blindhet. En DNA-test viser om hunden har en bestemt testet genetisk variant, men viser ikke alle øyeforandringer. Rasen har mer enn én form for PRA og også andre netthinnesykdommer, så DNA-test og klinisk øyeundersøkelse svarer på ulike spørsmål.

Det tidligere svenske helseprogrammet som krevde en øyeattest som var høyst ett år gammel før avl, ble avsluttet i 2017. Raseklubbens rasespesifikke avlsstrategi, RAS, anbefaler øyeundersøkelse av valper, undersøkelse etter ett års alder før avl og oppfølging av eldre avlshunder. Anbefalinger er ikke det samme som registreringskrav. Kontroller Svenska Kennelklubbens nyeste regler og registrerte resultater før kjøp eller avl.

MDR1, også kalt ABCB1, påvirker et transportprotein som blant annet beskytter hjernen mot visse stoffer. Mutasjonen er påvist hos Shetland sheepdog og kan øke risikoen for alvorlige bivirkninger av enkelte legemidler. Bare en individuell DNA-test viser statusen til den enkelte hunden. Ta vare på prøvesvaret og vis det til veterinæren. Endre aldri dose eller behandling ut fra en liste på nettet.

Skader i hasen og annen leddproblematikk er også dokumentert i rasens svenske avlsstrategi. Spør om halthet, hasproblemer og leddresultater hos foreldre og eldre slektninger, men ikke tolk ett enkelt røntgenresultat som en fullstendig garanti.

Blue merle er en godkjent farge, men to hunder som bærer merleanlegg, skal ikke pares. Dobling av anlegget medfører risiko for alvorlige defekter, blant annet i syn og hørsel. Svenska Kennelklubben har registreringsforbud for avkom etter to merlefargede sheltier og egne regler for skjult merle hos sobelfarget avkom.

## Historie og opprinnelse

Shetland sheepdog kommer fra Shetlandsøyene og utviklet seg fra små gårdshunder. Det er dokumentert at collie ble krysset inn, mens mye annet om de tidlige forfedrene bygger på antakelser.

På øyene ble hundene blant annet brukt til å holde sauer unna dyrket mark og til å varsle på gården. De beskrives derfor ikke først og fremst som spesialiserte gjeterhunder av moderne type. Den lille størrelsen og den værbestandige pelsen passet et hardt, vindfullt og fuktig klima der ressursene var begrensede.

På 1800- og 1900-tallet ble rasen formet mot en mer ensartet type. Den britiske kennelklubben anerkjente Shetland sheepdog i 1914, og det første individet kom til Sverige i 1930. Sheltien er en egen FCI-anerkjent rase med sin egen standard, størrelse og utvikling.

## Å leve med rasen

Shetland sheepdog kan fungere i en barnefamilie, sammen med andre dyr og i leilighet, men bare når temperamentet til den enkelte hunden passer med hverdagen i hjemmet. Størrelsen gjør rasen praktisk, mens oppmerksomhet på lyder, behov for samarbeid og variasjon i selvsikkerhet kan være viktigere enn boligens størrelse.

En voksen skal alltid føre tilsyn med samspillet i en barnefamilie. Barn må la hunden spise, sove og trekke seg tilbake i fred. Ikke velg rasen bare fordi den omtales som «god med barn». Spør om hundens erfaringer og foreldrenes temperament.

Introduksjon til katt eller en annen hund skal være kontrollert, med mulighet for avstand og separate hvileplasser. Belønn rolig atferd og hindre jakt eller trenging mens forholdet bygges opp. Smådyr krever fysisk sikring selv om hunden virker vennlig.

Leilighetsliv kan fungere hvis hunden får daglig aktivitet og kan hvile til tross for oppgang, heis og naboer. Vurder lydmiljøet og spør hvilke valper som raskt henter seg inn etter nye inntrykk. En hage erstatter ikke turer, trening eller samvær.

Alenetid må trenes gradvis først når valpen føler seg trygg i hjemmet. Begynn med svært korte, udramatiske stunder og øk bare så lenge hunden forblir rolig. En voksen hund som er trent på å være alene, kan klare noen timer, men de individuelle forskjellene er store og en liten valp skal ikke forlates alene. Hvis hunden bjeffer, går rastløst rundt, peser eller ikke finner ro, må treningen tas et steg tilbake og hverdagen ordnes slik at hunden ikke forlates lenger enn den mestrer.

Rasen er et godt valg for den som setter pris på en oppmerksom, trenbar hund og er forberedt på pelsstell, lydtrening og mental aktivisering. Den passer dårligere for den som ønsker en helt selvstendig hund, en garantert stille hverdag eller må la hunden være alene gjennom lange arbeidsdager.

Shetland sheepdog

Shetland Sheepdog Club of the UK

Shetland sheepdog er en liten til middels stor, smidig gjeterhund med tett dobbelt pels og iøynefallende farger. Den er intelligent, følsom og svært menneskeorientert, knytter sterke bånd til familien, er reserver t overfor fremmede, utmerker seg i hundesport og trenger jevnlig pelsstell, daglige turer og mental aktivisering.

## Kortfakta

Pomeranian er den minste størrelsesvarianten av tysk spitz: en svært liten, men livlig selskapshund med tett dobbeltpels, stor årvåkenhet og ofte lett for å bjeffe. Den passer best for den som ønsker å trene og aktivisere en ordentlig hund i lite format, ikke for den som først og fremst vil ha en hund som skal bæres.

- **Rase og opprinnelse:** tysk spitz, pomeranian/zwergspitz, med opprinnelse i Tyskland og senere videreutvikling i England
- **Størrelse:** vanligvis 18–23 cm i mankehøyde og rundt 2–3 kg; rasestandarden angir 21 cm med tillatt variasjon og at vekten skal stå i forhold til hundens størrelse
- **Forventet levealder:** omtrent 12–16 år er en veiledning, ikke et løfte for den enkelte hunden
- **Temperament:** ofte årvåken, glad, hengiven og lærevillig, men individ, oppvekst og hverdag har stor betydning
- **Aktivisering:** daglige turer, nesearbeid og korte treningsøkter, med tid til ro og restitusjon
- **Pelsstell:** grundig gjennomgang omtrent hver annen uke og oftere i røyteperioder
- **Vær oppmerksom på:** bjeffing, tannstell, patellastatus og trygg håndtering rundt små barn og betydelig større hunder

«Teacup Pomeranian» og «mini Pomeranian» er ikke egne, godkjente størrelsesvarianter. Dette er markedsføringsord som ikke gir en sikrere prognose for voksen størrelse, helse eller temperament. Den offisielle varianten heter Pomeranian eller Zwergspitz. Vurder derfor foreldrene, voksne slektninger, helseopplysninger og oppdretterens avlsmål i stedet for å stole på en salgsbetegnelse.

## Utseende og pels

Pomeranian er kompakt og kvadratisk bygget, med et lite, spisst hode, små stående ører og en fyldig hale som bæres høyt over ryggen. Den rikelige pelsen gir hunden en rundere silhuett enn kroppen under pelsen.

Rasen har dobbeltpels. Dekkhårene skal være lange, rette og stå ut fra kroppen, mens underullen er kort, tett og myk. Pelsen danner en tydelig krage rundt halsen, bukser på bakbeina og en buskete hale. Standarden beskriver en naturlig pels som ikke skal se formklippet ut. Godkjente farger omfatter blant annet hvit, svart, brun, oransje og gråsjattert, i tillegg til flere andre definerte farger og kombinasjoner.

En grundig gjennomgang omtrent hver annen uke er et godt utgangspunkt ifølge Svenska Kennelklubben, men mange hunder trenger hyppigere børsting når de røyter. Arbeid gjennom pelsen helt ned til huden i stedet for bare å glatte overflaten. Øk pelsstellet så snart små floker begynner å danne seg. Hvor ofte hunden bør børstes, må følge pelsen, årstiden og hverdagen; én fast plan passer ikke for alle individer.

Pelskvaliteten er viktigere enn størst mulig volum. En korrekt dobbeltpels inneholder både dekkhår og underull. Mye underull kombinert med manglende dekkhår er et kjent problem i rasen og kan gjøre pelsen vanskelig å stelle. Når du møter en oppdretter, er det derfor nyttig å se voksne hunder, ikke bare valpens myke valpepels.

## Temperament og personlighet

Pomeranian er ofte årvåken, livlig og sterkt knyttet til menneskene sine. Rasestandarden beskriver en glad, hengiven og lærevillig hund uten utpreget jaktlyst, men dette er et avlsideal og ingen garanti for hvordan hvert individ fungerer med fremmede, barn eller andre dyr.

Spisshundens årvåkenhet gjør at den raskt kan reagere på lyder, bevegelse utenfor vinduet eller noen som kommer til døren. Bjeffingen har bakgrunn i rasens rolle som varsler. Målet trenger derfor ikke være en hund som aldri sier fra, men en hund som kan avbryte, søke støtte hos føreren og falle til ro igjen. Begrens muligheten til å øve på lange bjeffeserier, belønn pauser og tren inn en rolig rutine rundt tilbakevendende utløsere.

Sosialisering er verdifullt, men gir ikke løfte om et bestemt temperament. La valpen møte mennesker, miljøer og stabile hunder i et tempo der den fortsatt kan tenke, søke kontakt og hente seg inn. Mer eksponering er ikke nødvendigvis bedre hvis hunden blir overveldet.

En BPH-atferdsbeskrivelse kan vise hvordan den beskrevne hunden reagerte i standardiserte øvelser, men resultatet er ikke bestått eller ikke bestått og forutsier ikke alt. Datagrunnlaget for Pomeranian er dessuten begrenset. Se et eventuelt BPH-resultat i sammenheng med foreldrenes hverdagsatferd og det oppdretteren kan fortelle om voksne slektninger.

## Trening og mosjon

Pomeranian trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke et universelt antall minutter som passer for alle hunder. En god hverdag kombinerer turer i hundens tempo med nesearbeid, samarbeid, lek og uforstyrret hvile. Vurder balansen ut fra hundens hold, bevegelser, konsentrasjon og evne til å falle til ro, ikke bare hvor langt den har gått.

Rasen kan trives med nosework, rallylydighet og agility når oppgavene og miljøet tilpasses hundens størrelse og erfaring. Kontaktøvelser, innkalling, triks og søk etter mat eller gjenstander gir også meningsfull aktivisering. La hundens engasjement styre lengden på øktene i stedet for en fast plan på fem eller ti minutter.

Belønningsbasert trening hjelper hunden med å forstå hva som lønner seg, uten å gjøre den mer usikker. Prioriter dette tidlig:

- rolig håndtering av poter, munn og pels
- kontakt og innkalling selv når noe beveger seg eller lager lyd
- å kunne trekke seg unna og hvile
- en innlært pause etter at hunden har lagt merke til en lyd
- trygghet på ulike underlag og under transport i hverdagen

Den lille kroppen krever trygghet, ikke inaktivitet. Løft hunden når situasjonen faktisk innebærer en risiko, men la den også gå, snuse og løse enkle oppgaver selv. Forebygg fall fra møbler eller armer, og avbryt hard lek med betydelig større hunder før størrelsesforskjellen blir et problem.

## Helse

Ved kjøp av valp i Sverige er foreldrenes registrerte patellastatus, opplysninger om tenner og bitt samt informasjon om pelsproblemer hos voksne slektninger spesielt nyttige. Identifiserte hunder, registrerte resultater og åpne svar sier mer enn en lang liste over mulige sykdommer.

Patellaluksasjon forekommer hos Pomeranian og andre små hunderaser. I Sverige er patellaundersøkelse ikke et obligatorisk helseprogram for rasen, men den svenske raseklubben anbefaler at avlshunder undersøkes. Klubben anbefaler at hunder med grad 2 eller 3 ikke brukes i avl, og at grad 1 bare kombineres med grad 0. Dette er en avlsanbefaling, ikke en garanti for valpens fremtidige helse.

Be om foreldrenes registrerte navn eller registreringsnummer, og kontroller resultatene i Svenska Kennelklubbens databaser Hunddata eller Avelsdata. Kontroller hundens identitet, undersøkelsesdato og status for begge foreldrene. Formuleringen «foreldrene er testet» er ikke nok hvis identitet og resultat ikke kan spores.

Hårtap omtales noen ganger som «black skin disease», BSD eller alopecia X. Rasens gjeldende svenske avlsstrategi understreker at BSD verken er en sykdom i seg selv eller en vitenskapelig diagnose, men et hverdagslig samlebegrep for flere tilstander som kan gi pelstap. Uforklarlig hårtap trenger derfor en veterinærvurdering. Spør hvordan pelsen har utviklet seg hos foreldrene og eldre slektninger, men ikke krev sikre løfter om arvelighet når årsakene er uklare.

Tenner, kjever og bitt er også viktige i rasen. Venn valpen til at munnen blir undersøkt, og start tidlig med tannpuss; helst bør tennene børstes daglig. Søk hjelp hvis hunden har smerter, vansker med å spise eller hvis bittet ser ut til å skade bløtvev i munnen.

## Historie og opprinnelse

Pomeranian har sin opprinnelse i Tyskland og tilhører familien tysk spitz. Zwergspitz betyr dvergspitz, mens Pomeranian er det internasjonalt kjente navnet på den samme offisielle størrelsesvarianten.

Rasens moderne type ble videreutviklet i England. Der ble Pomeranian Club stiftet i 1891, og en tidlig rasestandard ble utarbeidet. Den dokumenterte historien oppsummeres derfor best som en tysk spitzbakgrunn med viktig videreutvikling i England, ikke som en sikker og ubrutt fortelling om én bestemt forhistorisk hundetype.

Rasens tidligere varslerrolle er med på å forklare dagens årvåkenhet og tendens til å bjeffe. I dag holdes Pomeranian først og fremst som selskapshund, men den har beholdt spisshundens oppmerksomhet og liker ofte oppgaver der den får samarbeide og bruke nesen.

## Å leve med rasen

Pomeranian kan fungere med barn, andre dyr og i leilighet, men bare når de voksne tilpasser miljøet til en svært liten, årvåken hund. Verken rasenavnet eller tidlig sosialisering gjør samspillet automatisk trygt.

Små barn og hunder skal alltid ha en voksen i nærheten. Barnet bør sitte under kos, la hunden gå unna og aldri bære den uten hjelp. Hunden trenger et uforstyrret hvilested. En Pomeranian er ikke et leketøy, og et fall fra noens armer eller et høyt møbel kan få alvorlige følger selv om rasen er livlig og robust for størrelsen.

Med andre hunder er kontrollerte møter viktigere enn mange møter. Velg rolige individer, tren på rolig kontakt på avstand og avbryt ujevn fysisk lek. En katt bør introduseres gradvis, gjerne først gjennom lukt og en barriere. Katten skal ha sin egen fluktvei, og jaging må ikke bli en innlært atferd. Ikke la dyrene være alene sammen før samspillet er stabilt.

Det kan fungere å bo i leilighet når hunden får aktivitet ute og klarer å slappe av inne. Den avgjørende utfordringen er ofte lyd, ikke boligens størrelse. I et lytt bygg må eieren forebygge vakthold ved vindu og dør, trene rolige rutiner og ta hensyn til naboene.

Pomeranian beskrives ofte som sterkt knyttet til menneskene sine og bør gradvis lære å være alene. En valp kan ikke forlates alene fra starten. Begynn med svært korte stunder i trygge omgivelser, og øk bare mens hunden forblir rolig. Hvis den begynner å bjeffe vedvarende, vandre, klore eller ikke klarer å falle til ro, har øvelsen blitt for vanskelig og må gjøres enklere.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn farge og lovet voksenvekt:

- møt tispen og gjerne andre voksne slektninger
- spør hvordan de reagerer på lyder, fremmede, håndtering og hvile
- kontroller identiteten og patellaresultatet til begge foreldrene
- spør om tenner, bitt og varig pelstap i familien
- be oppdretteren forklare målet med kombinasjonen og hvordan tidligere avkom har utviklet seg
- avvis salgsargumenter som gjør «teacup» eller «mini» til en helsegaranti

En god match er en Pomeranian med et forventet temperament og stellbehov som passer hverdagen din, fra en oppdretter som viser dokumentasjon, kjenner de voksne hundene sine og kan snakke like åpent om variasjon og risiko som om rasens sjarm.

Pomeranian

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Deutscher Spitz Club (Germany)

Liten, reveaktig spisshund med tett, fluffy dobbelt pels i mange farger. Med en vekt på 2–3,5 kg er Pomeranians livlige, årvåkne og svært menneskeorienterte selskaps­hunder som også er gode vakthunder. De trenger jevnlig pelsstell, mild og positiv trening, daglige turer, mentale utfordringer, tannstell og beskyttelse av de små leddene sine.

## Kortfakta

Petit brabancon er en liten belgisk selskapshund som gjerne er våken, hengiven og opptatt av å være med på det som skjer. Den tilhører FCI-gruppe 9 og er den korthårede av de tre nært beslektede belgiske griffonrasene. De to andre er griffon belge og griffon bruxellois.

- **Opprinnelsesland:** Belgia
- **Bruksområde:** selskapshund
- **Vekt ifølge rasestandarden:** 3,5–6 kg
- **Mankehøyde:** rasestandarden angir ingen bestemt høyde
- **Pels:** kort, stri og blank; ikke lengre enn 2 cm
- **Farger:** rød, svart, svart med tantegninger eller en blanding av svart og rødt, med mørk maske
- **Typiske trekk:** oppmerksom, aktiv, lærevillig, vennlig og nært knyttet til eieren
- **Viktige helseområder:** pust, øyne, kneskåler og tegn på nevrologiske smerter

De tre griffonrasene har samme bakgrunn og kan ifølge Svenska Kennelklubben pares med hverandre. Petit brabancon skiller seg først og fremst ut med sin glatte pels, mens griffon belge og griffon bruxellois er strihårede. Rasene registreres hver for seg.

Den offisielle vekten er en sikrere pekepinn enn høydetallene man ofte finner på nettet. Rasestandarden oppgir 3,5–6 kg, men ikke noe intervall for mankehøyde. To voksne hunder kan derfor være ulike i høyden og likevel være fullt ut rasetypiske.

## Utseende og pels

Petit brabancon skal være liten, kompakt og nesten kvadratisk, med god benstamme uten tunge bevegelser. Kroppslengden skal omtrent tilsvare mankehøyden. Det korte, brede hodet, det tydelige underbittet og de store, mørke øynene gir rasen det karakteristiske uttrykket.

Rasetype må ikke forveksles med overdrivelser. Neseborene skal være godt åpne, øynene store, men aldri utstående, og underkjeven bred. Når munnen er lukket, skal verken tunge eller tenner være synlige. Når du vurderer en hund, bør fri pust, åpne nesebor og friske øyne veie tyngre enn et så flatt ansikt som mulig.

Pelsen er stri, blank og ikke lengre enn 2 cm. Den skal ikke trimmes. Børst pelsen og bad hunden ved behov, for eksempel når løs pels eller skitt skal fjernes.

Godkjente farger er rød, svart, svart med tantegninger og en blanding av svart og rødt. En mørk maske er en del av helhetsinntrykket; hos eldre hunder kan masken være grå eller gråsprengt.

Den korte pelsen gjør pelsstellet enkelt, men rasen er ikke allergifri. Det finnes ingen allergifrie hunderaser, og allergennivåene varierer mellom individer, også innenfor samme kull. Den som har hundeallergi, bør derfor vurdere reaksjonen på den aktuelle hunden og ikke velge ut fra pelslengde alene.

## Temperament og personlighet

Petit brabancon er først og fremst en oppmerksom selskapshund som liker å ta del i familielivet. Rasestandarden beskriver de belgiske griffonene som intelligente, balanserte og årvåkne, mens Svenska Kennelklubben trekker frem at rasen er aktiv, lærevillig, hengiven og vennlig.

Det betyr ikke at alle individer reagerer likt. Arv, tidlig miljø, sosialisering, trening og helse påvirker hvor trygg og sosial hunden blir, og hvor lett den er å leve med. En voksen hund bør kunne roe seg etter aktivitet og møte mennesker uten vedvarende frykt eller aggresjon. Når du besøker et kull, er det lurt å møte moren og spørre hvordan nære slektninger fungerer i hverdagen.

Oppmerksomheten kan være en fordel i kontakttrening, hverdagslydighet og enkle søksøvelser. Belønn rolig atferd fra starten, og gi hunden et uforstyrret hvilested slik at den lærer å koble av.

Petit brabancon kan passe både for en erfaren hundeeier og en godt forberedt førstegangseier, men en liten hund klarer seg ikke av seg selv. Den trenger vennlig og konsekvent trening, daglig omsorg og en eier som tar pust og øyehelse på alvor. Velg individ og oppdretter etter hvor godt de passer til hverdagen din, ikke ut fra løfter om at rasen alltid er enkel.

## Trening og mosjon

Petit brabancon trenger daglig bevegelse, mental aktivisering og tid til å hente seg inn, men én bestemt turlengde passer ikke for alle. En frisk hund kan sette pris på turer, miljøtrening, lek, hverdagslydighet og nesearbeid. Tilpass mengden etter alder, form og temperatur, og fremfor alt etter hvordan hunden puster og henter seg inn igjen.

Korte og tydelige treningsøkter passer ofte godt for en liten og lærevillig selskapshund. Belønn atferden du ønsker, del nye øvelser opp i overkommelige trinn, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er trygg. Venn den også gradvis til at du undersøker munnen og ansiktet; det gjør tannpuss og kontroll av øynene lettere.

Den korte snuten gjør at pusten må styre hvor hardt hunden arbeider. Senk tempoet eller avbryt hvis pustelydene tydelig øker, hunden strever etter luft, ikke henter seg inn normalt eller ser ut til å ha problemer med å regulere temperaturen. Blålige slimhinner, kollaps eller tydelig pustebesvær er akutte faresignaler som krever veterinærhjelp.

Vær særlig forsiktig i varmt og fuktig vær. Legg mosjonen til kjøligere tider, tilby vann og la hunden hvile før den blir presset. En hund som gjentatte ganger ikke klarer en vanlig tur eller lek på grunn av pusten, bør undersøkes. Dette skal ikke avfeies som normalt for en kortsnutet rase.

En valp skal ikke følge samme mosjonsopplegg som en voksen hund. La kroppen utvikle seg gjennom variert bevegelse i eget tempo, korte oppdagelsesstunder og mye hvile. Øk lengde og vanskelighetsgrad gradvis, og la valpens bevegelser, pust og restitusjon styre.

## Helse

De viktigste helsekontrollene for petit brabancon gjelder pust, øyne, kneskåler og tegn på smerter fra nervesystemet. At et problem forekommer i rasen, betyr ikke at alle hunder er rammet. Det er undersøkelsesresultatene og funksjonen til den enkelte hunden som teller.

Rasen er kortsnutet, noe som kan øke risikoen for BOAS – pustevansker som skyldes trange øvre luftveier. Svenska Kennelklubben har rasen med i sine særskilte anvisninger for hodeform og pust. Rolig og uanstrengt pust i hvile, godt åpne nesebor og normal restitusjon etter bevegelse er derfor nyttige kontrollpunkter. Snorkelignende lyder når hunden er våken, økt pustearbeid, dårlig utholdenhet eller varmeintoleranse bør ikke betraktes som sjarmerende rasetrekk.

RFG-Scheme er en veterinærundersøkelse som vurderer pusten før og etter en tre minutter lang belastningstest. Veterinæren undersøker blant annet formen på neseborene, lytter på hjerte og lunger og graderer tegn på BOAS fra 0 til 3. Grad 0 betyr at hunden for øyeblikket ikke er klinisk påvirket. Grad 1 innebærer milde tegn som ikke påvirker yteevnen, mens grad 2 og 3 betyr henholdsvis moderat og kraftig klinisk påvirkning.

Siden mai 2026 kan RFG-resultater for petit brabancon registreres sentralt hos Svenska Kennelklubben. Et offisielt resultat registreres fra 24 måneders alder; et tidligere resultat merkes som foreløpig. For petit brabancon betyr sentral registrering foreløpig ikke at RFG-test er et krav før avl. Reglene kan endres, så kontroller alltid oppdatert informasjon hos Svenska Kennelklubben. Som valpekjøper kan du spørre om foreldrene er testet, hvilken grad de fikk, og hvordan de fungerer under vanlig aktivitet og i varmt vær.

Problemer med kneskålene og enkelte øyesykdommer forekommer i rasen. Den svenske avlsstrategien anbefaler at avlshunder undersøkes for patellaluksasjon før første paring og øyelyses innen ett år før paring. Be om å få se registrerte resultater i stedet for å nøye deg med en generell forsikring om at hundene er friske. Spør også om hornhinneskader og andre øyeproblemer hos nære slektninger, siden hodeformen kan gjøre øynene mer utsatte.

Syringomyeli forekommer i rasen og kan gi sterke smerter, men det er ikke kjent hvor vanlig tilstanden er blant svenske hunder. Frenetisk kloring, unormale bevegelser eller uforklarlige smerter, for eksempel på tur i bånd, kan være grunn til en nevrologisk vurdering hos veterinær. Slike tegn kan ha flere årsaker og skal ikke brukes til å stille en diagnose hjemme.

Kontakt veterinær raskt dersom hunden plutselig myser, blunker gjentatte ganger, gnir seg i et øye, får et rennende øye eller virker smertepåvirket. Pustenød, blålige slimhinner eller kollaps krever akutt hjelp. Tidlig behandling er særlig viktig når øynene er store og snuten svært kort.

## Historie og opprinnelse

Petit brabancon ble utviklet i Belgia fra den samme hundestammen som griffon belge og griffon bruxellois. Rasestandarden fører alle tre tilbake til en liten, strihåret hundetype rundt Brussel som ble kalt smousje. Hundene arbeidet rundt staller, der de blant annet holdt gnagere borte og skal ha voktet vogner.

På 1800-tallet ble dagens griffontype formet gjennom krysninger med blant annet mops og rød king charles spaniel. Krysningene bidro med den glatte, svarte pelsen og befestet rasetypen. De første griffonene ble ført inn i den belgiske stamboken i 1883, og de små hundene ble senere populære som selskapshunder også utenfor Belgia.

Den glatthårede varianten fikk navnet petit brabancon. I dag har de tre griffonene egne FCI-numre og skiller seg hovedsakelig fra hverandre gjennom pels og farge, men det felles opphavet er fortsatt tydelig både i rasestandarden og i svensk avl. Historien forklarer slektskapet, men sier ikke noe sikkert om temperamentet eller helsen til den enkelte hunden.

## Å leve med rasen

Petit brabancon passer best for noen som ønsker en liten og deltakende hund, og som kan tilpasse hverdagen til hundens pust, aktivitetsnivå og behov for selskap. Den kan trives godt i leilighet dersom den får regelmessige lufteturer, passende aktivisering, rolig hvile og trening på lyder i oppgangen og utenfor døren.

En voksen må alltid være til stede når hunden er sammen med barn. En så liten hund skal ikke løftes, jages eller forstyrres mens den spiser eller hviler. Gi hunden et trygt sted for seg selv, og lær barnet å vente til hunden tar kontakt. Hvor godt rasen fungerer med en annen hund eller katt, avhenger av individene, tidligere erfaringer og hvordan introduksjonen gjennomføres. Rasenavnet gir ingen garanti.

Alenetid må trenes inn gradvis når valpen føler seg trygg i hjemmet. En liten valp skal ikke forlates alene; bygg opp en voksen hunds toleranse i små trinn uten at den blir redd. Planlegg hundepass eller en annen løsning hvis arbeidsdagen regelmessig er lengre enn hunden kan være alene uten uro.

Munnstell er en viktig del av hverdagen. Venn hunden gradvis til tannpuss, og be veterinæren hjelpe deg med å vurdere en passende hyppighet. Tyggeprodukter kan være et supplement, men erstatter ikke den mekaniske rengjøringen.

Før du kjøper, bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hvordan puster foreldrene i hvile, under aktivitet og i varmt vær?
- Finnes det registrerte RFG-resultater, og hvilken grad fikk hundene?
- Når ble kneskåler og øyne sist undersøkt, og hvilke resultater ble registrert?
- Har nære slektninger hatt gjentatte hornhinneskader, uforklarlige smerter eller nevrologiske tegn?
- Hvordan er valpene blitt vant til mennesker, hverdagslyder, håndtering og hvile?
- Hvilken oppfølging tilbyr oppdretteren dersom det oppstår spørsmål etter kjøpet?

En hund som passer godt for deg, kan bli en svært nær og treningsvillig følgesvenn. Det avgjørende er ikke bare at hunden er liten eller glatthåret, men at den puster fritt, har friske øyne og stabilt temperament, og får en hverdag som passer for en aktiv selskapshund.

Petit brabancon

Petit brabancon: en liten, robust belgisk selskapshund med kort, glansfull pels og store, mørke øyne som virker nesten menneskelige. Lojal, følsom og intelligent knytter den seg sterkt til sine mennesker, passer godt i bymiljø, trenger daglig mental og fysisk stimulering og trives best i hjem der den sjelden blir forlatt alene.

## Kortfakta

Russisk toy er en svært liten russisk selskapshund som kombinerer en lett kroppsbygning med et våkent og aktivt vesen. Rasen er godkjent av FCI og finnes i to pelsvarianter: glatthåret og langhåret.

- Rasestandarden angir en mankehøyde på 22–27 cm og en maksimal vekt på 3 kg. De samme målene gjelder for hannhunder og tisper.
- Russisk toy skal være aktiv, svært glad, nysgjerrig og sterkt knyttet til eieren, men verken sky eller aggressiv.
- Den glatthårede varianten har kort, blank pels uten underull. Den langhårede har middels lang pels og tydelige faner på ører, bein og hale.
- En russisk toy trenger daglige turer, lek og oppgaver som aktiviserer hodet. Den er liten, men skal ikke behandles som en pyntegjenstand.
- Kroppen er lett og spinkel. Samvær med barn og større hunder må derfor foregå rolig og under nøye oppsyn.
- I svensk avl er et offisielt patellaresultat et krav for registrering. Raseklubben har i tillegg gjeldende retningslinjer for patella og øyelysing.

Rasen kan passe for den som ønsker en lydhør hund i et nært hverdagsliv og liker korte treningsøkter, turer og felles aktiviteter. Den passer dårligere i hjem der en svært liten hund kan bli mistet, tråkket på eller utsatt for hardhendt lek.

## Utseende og pels

Russisk toy er liten, elegant og nesten kvadratisk, med lange bein, fin beinbygning og tørr muskulatur. Den skal se balansert og bevegelig ut, ikke tung eller overdrevent skjør. De store, tynne og stående ørene er et tydelig kjennetegn. Standarden angir 22–27 cm i mankehøyde og høyst 3 kg, med 25 cm og 2,3 kg som ønskede referansemål. Ingen kan love den endelige størrelsen til en valp, så se på begge foreldrene og voksne nære slektninger.

Begge pelsvariantene tilhører samme rase. Den glatte pelsen er kort, tilliggende og blank, uten underull eller hårløse flekker. Hos den langhårede varianten er pelsen på kropp og hals omtrent 3–5 cm lang. Den skal ligge tett og være rett eller lett bølget, med markerte faner på beina og halen. På en voksen langhåret hund danner det lange håret på ørene de karakteristiske frynsene.

Godkjente farger omfatter svart, brun, blå eller en svært lys, fortynnet nyanse med tantegninger, samt rødt i ulike nyanser med eller uten mørkere hårspisser, krem og fawn. Små fargeforskjeller sier ingenting om hundens temperament eller hvordan den fungerer i hverdagen.

Pelsstellet er som regel enkelt. Gå jevnlig over pels og hud, gre frynsene på den langhårede varianten før det oppstår floker, og bad hunden når den er skitten. Hvor ofte dette er nødvendig, avhenger av pelsmengde, vær og hverdagsliv, ikke av en fast ukeplan. Kontroller samtidig klør, poter, ører og hud. Den naturlige halen er middels lang; halekupering er forbudt i Sverige.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk russisk toy skal være aktiv, svært glad, nysgjerrig og nært knyttet til mennesket sitt. Dette beskriver rasens ideal, ikke hvordan hvert individ garantert vil reagere. Arv, oppvekst, erfaringer og selve situasjonen påvirker om hunden møter ukjente mennesker og miljøer med trygghet, tilbakeholdenhet eller uro.

Mange individer legger raskt merke til lyder og bevegelser. Bjeffing kan derfor bli en utfordring i hverdagen, særlig i oppganger eller ved vinduer. Begynn tidlig med å belønne ro, lær hunden å gå bort fra døren eller vinduet på signal, og gi den en uforstyrret hvileplass. Å løfte hunden hver gang noe skjer, løser sjelden det egentlige problemet; den trenger støtte til å øve i situasjoner som er utfordrende, men fortsatt håndterbare.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Målet er at den skal kunne se mennesker, hunder, trafikk, ulike underlag og andre hverdagsinntrykk uten å bli presset for langt. Velg rolige hundekontakter og gi valpen mulighet til å øke avstanden. Rasen er så liten at en vennlig, men voldsom større hund kan skade den uten å mene det.

Når du vil vurdere temperamentet til en valp, bør du møte moren og gjerne andre voksne slektninger. Spør hvordan de reagerer på besøk, lyder, håndtering, hundemøter og hvordan de roer seg etter en overraskelse. En BPH-beskrivelse kan gi mer informasjon om reaksjonene til hundene som har deltatt, men er ikke en enkel bestått-eller-ikke-bestått prøve.

## Trening og mosjon

Russisk toy trenger å bevege seg, utforske og lære hver dag. Størrelsen fjerner ikke behovet for turer eller mental aktivisering, men mengde og intensitet må tilpasses alder, helse, vær og individ. En god hverdag inneholder flere lufteturer, turer med tid til å snuse, lek, korte økter med ferdighetstrening og tid til å falle til ro. Det finnes ikke et faglig fastsatt antall minutter som passer alle hunder av rasen.

Belønningsbasert trening med gradvis økende vanskelighetsgrad passer denne kvikke hunden, som ofte liker å samarbeide. Prioriter innkalling, rolige hundemøter, å gå rolig i bånd, trygg håndtering av poter og munn og evnen til å slappe av på en fast plass. Tren også på å vente ved dører og på at hunden ikke kaster seg ut av armene eller ned fra møbler. For en hund på høyst 3 kg er kontrollerte bevegelser og trygge hverdagsvaner viktige.

Rasen kan trives med blant annet rallylydighet, nosework, spor, freestyle og agility med utstyr og underlag som passer størrelsen. Aktiviteten skal bygge selvtillit og samarbeid, ikke bare øke tempoet. Hvis hunden blir ukonsentrert, bjeffer mer eller har vanskelig for å roe seg, kan den trenge enklere oppgaver og mer restitusjon fremfor automatisk mer mosjon.

Valper bør få utforske og bygge styrke uten lange, påtvungne strekninger eller gjentatte høye hopp. Øk belastningen gradvis. Kulde, regn og sterk varme kan påvirke en svært liten hund raskt, så tilpass turen etter hvordan hunden faktisk beveger seg og har det.

## Helse

De viktigste dokumenterbare helsekontrollene for russisk toy i Sverige gjelder knær, øyne og munn. Det betyr ikke at alle hunder blir syke, men det gir valpekjøperen konkrete resultater å kontrollere og oppdretteren et bedre grunnlag for avlsvalgene.

Russisk toy omfattes av et svensk helseprogram for patellaluksasjon. For at avkommet skal kunne registreres, må begge foreldrene ha en offisiell patellastatus registrert før paringen. Undersøkelsen kan gjøres fra hunden er tolv måneder gammel av veterinær med riktig spesialistkompetanse. Resultatet graderes fra 0 til 3. Kontroller hundens identitet, undersøkelsesdato og resultat i stedet for bare å godta at knærne er «sjekket».

Avlspolicyen til Svenska Russkiy Toyklubben er strengere enn selve registreringskravet. Siden 18. mars 2026 tillater klubbens policy høyst 0/1, og en slik hund kan bare pares med en hund som har 0/0. Klubben krever også en offisiell øyeattest som ikke er eldre enn ett år, for sine oppdretter-, valpeformidlings- og hannhundlister. Det er viktig å skille klubbens policy fra det bindende registreringskravet til Svenska Kennelklubben.

Enkeltfunn av blant annet ulike former for grå stær, PRA og vitreusprolaps er dokumentert i rasen. Det gir god grunn til å kontrollere oppdaterte øyeresultater, men betyr ikke at alle russisk toy har samme risiko, eller at én gammel øyelysing beskriver øyestatus resten av livet. Hvis resultatet har en anmerkning, bør du spørre om nøyaktig diagnose og anbefalingen fra veterinæren som undersøkte hunden.

Tennene trenger oppfølging fra valpetiden. Kontroller at melketennene faller ut når de permanente tennene kommer, og be veterinæren vurdere tenner som blir sittende. Begynn med tannpuss tidlig, helst daglig, for å redusere plakk og tannstein. Påstander om hjertesykdom, hypoglykemi eller et generelt behov for DNA-tester har ikke tilstrekkelig oppdatert, rasespesifikt grunnlag til å presenteres som allmenne risikoer. Slike spørsmål må vurderes individuelt av veterinær.

## Historie og opprinnelse

Det tidligste opphavet til russisk toy er ikke fullt klarlagt, og en pålitelig fremstilling bør begynne med den dokumenterte utviklingen på 1900-tallet. English toy terrier var en populær miniatyrhund i Russland i begynnelsen av århundret. Mellom 1920 og 1950 opphørte nesten all organisert avl i Sovjetunionen, og bestanden gikk kraftig tilbake.

Midt på 1950-tallet begynte russiske oppdrettere å bygge opp en egen toyterriertype. Mange av hundene manglet stamtavle, og den nye standarden kom til å skille seg tydelig fra standarden for english toy terrier. Russisk toy utviklet seg deretter videre som en egen rase.

Den langhårede varianten har et uvanlig godt dokumentert utgangspunkt. Den 12. oktober 1958 ble det født en hannvalp etter to glatthårede hunder, der den ene hadde litt lengre pels. Valpen utviklet lange frynser på ører og bein. Egenskapen ble bevart gjennom videre avl under ledelse av Moskva-oppdretteren Yevgueniya Fominichna Zharova, og varianten ble kjent som langhåret Moskva toy terrier.

FCI godkjente rasen midlertidig i 2006 og endelig i 2017. Sverige godkjente den i 2006; samme år ble navnet endret til russkiy toy, og rasen ble plassert i gruppe 9 for selskapshunder. I dag regnes glatthåret og langhåret som to varianter av den samme godkjente rasen.

Fortellinger om adelsdamer, rottefangst og «levende ringeklokker» finnes i eldre rasetekster, men den svenske avlsstrategien beskriver den tidlige historien som vanskelig å fastslå og i stor grad basert på muntlige overleveringer. Disse opplysningene bør derfor ikke fremstilles som sikker historie.

## Å leve med rasen

Russisk toy kan bo godt både i leilighet og hus. Størrelsen på boligen betyr mindre enn muligheten for lufting, aktivitet, hvile og trening. I en boligblokk må du arbeide spesielt med lyder, situasjoner ved døren og bjeffing. En liten kropp betyr ikke at turer kan erstattes av at hunden bæres eller gjør fra seg inne.

Når det gjelder barn, er det avgjørende spørsmålet ikke om rasen er «barnevennlig», men om de voksne kan beskytte både hund og barn. Små barn skal alltid ha en voksen til stede. De skal ikke bære eller jage hunden eller forstyrre den når den spiser eller hviler. Lag en trygg plass der barnet ikke følger etter. Selv et uhell med fall kan skade en hund som veier høyst 3 kg.

Den samme forsiktigheten er nødvendig med større hunder. Velg rolige lekekamerater, avbryt fysisk hard lek og ikke la størrelsesforskjellen bli et eksperiment. Samliv med katt eller en annen hund kan fungere, men avhenger av individene og introduksjonen. Begynn på avstand med korte, kontrollerte møter. Katten skal ha egne ressurser og en trygg fluktvei.

Alenetid må læres gradvis når hunden føler seg trygg hjemme. Begynn med svært korte avstander og fravær, og øk først når hunden klarer å hvile. Et kamera kan avdekke vandring, lyd eller forsøk på å følge etter. Jordbruksverkets råd om at hunder bør luftes minst hver sjette time på dagtid, sier ikke hvor lenge akkurat din hund trives alene; valper, eldre hunder og urolige individer trenger hyppigere tilsyn og lufting.

Før kjøp bør du kontrollere:

- at navn og registreringsnummer stemmer på foreldrenes dokumenter og attester,
- offisiell patellastatus og undersøkelsesdato for begge foreldrene,
- oppdaterte øyeresultater og hva eventuelle anmerkninger betyr,
- hvordan tenner, bevegelser og temperament er fulgt opp hos valpen og voksne slektninger,
- hvordan oppdretteren venner valpene til håndtering, hverdagslyder, ulike underlag og svært korte perioder med avstand.

Det rette hjemmet ser russisk toy som en ordentlig hund i miniformat: aktiv, lærevillig og sosial, men også fysisk sårbar i situasjoner en større hund ofte takler uten problemer.

Russisk toy

Liten, elegant toy-raser (1–3 kg, 20–28 cm) med kort eller lang pels. Livlig, atletisk og sterkt knyttet til familien, velger ofte én favorittperson. Våken og vokal, trives med mild, konsekvent trening og moderat mosjon, men er fysisk skjør og må håndteres varsomt.

## Kortfakta

Miniature american shepherd er en liten, atletisk gjeterhund og en egen internasjonalt anerkjent rase – ikke bare et uformelt navn på en liten australian shepherd. Rasen ble riktignok utviklet fra små australian shepherd-hunder i USA, men har i dag sin egen rasestandard og registreres separat.

- **Opprinnelse og bruk:** USA; utviklet som gårds-, gjeter- og selskapshund.
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 1, bruks-, hyrde- og gjeterhunder.
- **Mankehøyde:** hannhunder 35,5–46 cm og tisper 33–43,5 cm.
- **Vekt:** rasestandarden angir ikke et fast intervall. En sunn vekt avhenger av hundens høyde, kjønn og kroppsbygning.
- **Pels:** middels lang dobbeltpels som kan være rett eller bølget.
- **Aktivitetsnivå:** høyt, med behov for både bevegelse, mental aktivisering og restitusjon.

Dette er en kompakt hund, men ingen enkel snarvei til gjeterhundegenskaper i mindre format. Rasen passer best for den som ønsker å trene, være ute og samtidig lære hunden å finne ro. For en førstegangseier kan rasen fungere dersom det finnes tid, tålmodighet og interesse for belønningsbasert trening. Den er et dårligere valg for den som først og fremst ønsker en ukomplisert hund med lave krav til aktivitet og hverdagstrening.

## Utseende og pels

Miniature american shepherd skal være velbalansert, smidig og sterk uten å virke tung eller overdrevet. Kroppen er litt lengre enn den er høy. Størrelsesforskjellen innenfor de tillatte høydene er tydelig, og derfor blir ett felles vektintervall misvisende. Vurder heller hold, proporsjoner og muskulatur sammen med veterinær enn å sammenligne med ett tall for hele rasen.

Pelsen består av værbestandig dekkhår og underull, der mengden kan variere med årstid og klima. Regelmessig grundig gjennomgreing er ofte tilstrekkelig i hverdagen, men løs underull må tas hånd om oftere i røyteperioder. Bad hunden når den faktisk er skitten. Pelsen skal i hovedsak være naturlig; omfattende forming og klipping hører ikke til rasens normale pelsstell.

Godkjente grunnfarger er svart, rødbrun, blue merle og rødbrun merle, med eller uten tanfargede og hvite tegninger. Hvitt kan forekomme på bestemte områder, men skal ikke dominere hodet eller kroppen. Øynene kan være brune, blå, hasselfargede eller ravfargede, og hunden kan ha ulik farge på øynene eller flere farger i samme øye. En uvanlig øyenfarge er en tillatt utseendevariant, ikke i seg selv et tegn på syn, helse eller mentalitet.

Halen kan være lang eller naturlig kort, såkalt natural bobtail, NBT. En kort hale er derfor ikke automatisk kupert. Kupering er forbudt i Sverige, og den svenske kjøperen bør skille mellom medfødt stumphale og en kirurgisk forkortet hale på en importert hund.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver Miniature american shepherd som intelligent, arbeidsvillig, tilpasningsdyktig og lojal, med gjeter- og vaktinstinkt. Den er ofte oppmerksom på omgivelsene og reagerer raskt. Det kan gi god førbarhet i trening, men også en hund som registrerer bevegelser, lyder og endringer som eieren knapt legger merke til.

Rasen kan være reservert overfor fremmede. Reservasjon betyr at hunden kan vente og observere uten å søke kontakt; det er ikke det samme som å være sky, redd eller truende. Påtvungne hilsener gjør sjelden en avventende hund tryggere. Gi den heller plass, la den observere og belønn rolige initiativ den tar selv.

Svenske BPH-data viser først og fremst at variasjonen innen rasen er stor. Noen hunder hilser gjerne, andre er tydelig uinteresserte, og reaksjoner på overraskelser, lyder og usikkerhet varierer mellom individer. BPH beskriver hundens reaksjoner den aktuelle dagen og gir ikke bestått eller ikke bestått. Ved valg av valp er derfor atferden, restitusjonen og hverdagsfunksjonen til foreldrene og nære slektninger mer opplysende enn en enkelt merkelapp som «typisk mentalitet».

Rasens sterke oppmerksomhet på familien må ikke romantiseres til at hvert individ automatisk blir trygt, sosialt og lett å håndtere. Spør oppdretteren hvordan de voksne hundene fungerer med gjester, nye miljøer, håndtering, lyder og rolige perioder. Be om konkrete eksempler, og se eventuelle BPH-resultater i sammenheng.

## Trening og mosjon

Miniature american shepherd trenger et aktivt liv, men det finnes ingen fast tidsplan som passer alle individer. En god hverdag inneholder turer og fri bevegelse der det er trygt, nesearbeid eller problemløsing, korte treningsøkter og ordentlig hvile. Hundens alder, kondisjon, helse og evne til å hente seg inn skal styre belastningen.

Agility, rallylydighet, spor, nosework, lydighet, søk, gjeting og triksetrening er eksempler på aktiviteter som kan passe. Ingen bestemt hundesport er et krav. Det viktige er at hunden får bruke kroppen og hodet uten at hver dag bygges opp til stadig høyere tempo. Hvis hunden fortsatt har vanskelig for å finne ro etter aktivitet, kan løsningen være tydeligere pauser og bedre tilpasset trening – ikke automatisk mer mosjon.

Belønningsbasert trening med tydelige kriterier passer en rask og lydhør hund. Begynn tidlig med kontakt, innkalling, båndtrening, håndtering og det å kunne vente. Tren også på det som lett blir glemt: å ligge rolig mens familien spiser, avslutte en oppgave, se mennesker eller hunder passere uten å gripe inn og finne tilbake til ro etter lek.

Gjeter- og vaktatferd kan i hverdagen vise seg ved at hunden følger bevegelser, prøver å kontrollere løping eller varsler når noe skjer. Det betyr ikke at alle individer jager barn, gjeter katter eller bjeffer mye. Legg merke til hva som utløser atferden hos den enkelte hunden, og tren inn alternative handlinger før mønsteret blir en vane. Valper skal få korte, positive erfaringer og aldersriktig bevegelse; de skal ikke mosjoneres som fullvoksne hunder.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, forekommer hos Miniature american shepherd, men den svenske populasjonen er ung og grunnlaget for sikre forekomsttall for flere andre tilstander er begrenset. Forsikringskoding, små datamengder og hundenes lave gjennomsnittsalder har gjort eldre oppsummeringer vanskelige å tolke. En lang liste over mulige diagnoser sier derfor mindre enn verifiserte resultater hos valpens foreldre og nære slektninger.

Det er viktig å skille mellom Svenska Kennelklubbens formelle registreringsregler og raseklubbens avlsanbefalinger. Miniature american shepherd har ikke et særskilt rasespesifikt helseprogram markert som registreringskrav i Svenska Kennelklubbens gjeldende registreringsregler. Svenska Miniature American Shepherdklubben anbefaler derimot at begge foreldredyrene før paring har:

- HD-resultat A eller B og ED-resultat 0
- øyeundersøkelse uten anmerkning som ikke er eldre enn 18 måneder
- kjent prcd-PRA-status, der en bærer bare kombineres med en genetisk fri hund
- kjent NAD-status, med kombinasjonen fri med fri eller fri med bærer.

Be om å få se det faktiske resultatet, undersøkelsesdatoen og hvordan foreldredyrenes resultater kombineres. Ordet «helsetestet» er ikke nok. En DNA-test kan dessuten bare svare på varianten testen gjelder, og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse.

MDR1, også kalt ABCB1, er en genvariant som kan påvirke hvordan hunden håndterer enkelte legemidler. Hvis hunden er testet, bør resultatet oppbevares og vises til behandlende veterinær. Verken valg av legemiddel eller dosering skal avgjøres ut fra generelle raseråd på nettet.

Merle skal ikke pares med merle fordi kombinasjonen kan gi valper med doble merleanlegg og dermed økt risiko for alvorlige syns- og hørselsproblemer; en slik paring strider mot Svenska Kennelklubbens grunnregler. Naturlig stumphale er knyttet til NBT-anlegget. Raseklubben oppfordrer til forsiktighet med NBT–NBT-kombinasjoner mens spørsmålet følges opp, og dette skal ikke forveksles med det uttrykkelige forbudet mot merle–merle.

## Historie og opprinnelse

Miniature american shepherd ble utviklet i California på slutten av 1960-tallet gjennom avl på små australian shepherd-hunder. Målet var en mindre, utholdende gjeterhund som blant annet kunne arbeide med sauer og geiter og samtidig passe inn i et mobilt gårds- og hesteliv. Fra 1980 ble navnet Miniature Australian Shepherd brukt i registreringen, før rasen senere fikk sitt nåværende navn.

Den amerikanske raseklubben ble dannet i 1990, og rasen ble tatt inn i American Kennel Clubs utviklingsregister i 2011. Full amerikansk anerkjennelse kom i 2015, og FCI anerkjente rasen i 2019. Det første svenske kullet ble født i 2006, mens svensk registrering som Miniature american shepherd startet i 2017.

I Sverige finnes det også et kontrollert krysningsprogram der australian shepherd kan brukes i henhold til Svenska Kennelklubbens registreringsregler, og avkommet registreres som Miniature american shepherd. Det endrer ikke at hundene tilhører den anerkjente rasen; programmet er et regulert avlsverktøy. For en kjøper gjør dette stamtavlen og oppdretterens mål ekstra relevante, fordi egenskaper og størrelse kan variere også innenfor rasestandarden.

## Å leve med rasen

Miniature american shepherd kan leve godt både i hus og leilighet. Boligens størrelse avgjør mindre enn hvordan hverdagen fungerer: hunden må komme seg ut, bruke sansene, trenes og kunne hvile uten stadig å passe på trappeoppgang, vinduer eller hage. En hage kan være praktisk, men erstatter ikke felles aktivitet eller miljøtrening.

Med barn kreves tilsyn av voksne, tydelige regler og et hvilested der hunden får være i fred. Løping og høye lyder kan vekke interesse hos en bevegelsesfølsom gjeterhund, så rolige møter og pauser før hunden blir for oppjaget er viktigere enn å anta at rasen er «barnevennlig». Barn skal aldri ha ansvaret for å lese eller håndtere en hund som er under press.

Samliv med hund eller katt avhenger av individet, tidligere erfaringer og introduksjonen. La møtene skje gradvis og kontrollert, gi katten fluktmuligheter og egne ressurser, og avbryt fiksering eller jakt tidlig. Rasen har ingen garanti for kompatibilitet, men gjeterbakgrunnen gjør heller ikke problemer uunngåelige.

Alenetrening bygges opp gradvis når hunden er trygg, luftet og mottakelig for hvile. Begynn med svært korte stunder og følg med på hvordan akkurat den hunden reagerer; langvarig bjeffing, vandring eller manglende evne til å spise og hvile viser at treningen har gått for fort. Et lukket bur kan ikke brukes som vanlig oppbevaring eller som løsning på separasjonsproblemer i svenske hjem.

Før valpekjøp bør du kontrollere mer enn registrering og farge. Be om å få se foreldrenes helseresultater og datoer, spør om MDR1 og andre relevante DNA-resultater, undersøk mentalitet og restitusjon i familien og diskuter hvordan oppdretteren prioriterer arbeidslyst, lydreaksjoner, reservasjon og evne til å finne ro. En seriøs matching handler om hvilken hverdag hunden er avlet og oppvokst for – ikke bare om å finne riktig utseende.

Miniature american shepherd

Norwegian Kennel Club (NKK)

Dansk Kennel Klub (DKK)

Kompakt, atletisk gjeterhund utviklet i USA som en mindre Australian Shepherd. Intelligent, hengiven og en skikkelig «klisterhund» til familien, ofte reservert overfor fremmede. Trenger jevnlig trening, mentalt arbeid og mosjon. Middels lang, dobbelt pels i ulike farger; generelt sunn med en levealder på 12–15 år.

SKK registrerad kennel sedan 1999. Livslång support erbjuds vid behov.

Skymningsskallets

## Kortfakta

Stor puddel er den største av puddelens fire offisielle størrelser og en aktiv selskapshund med stort behov for både samarbeid og pelsstell. Navnet **kungspudel** brukes noen ganger i svensk dagligtale, men det er ikke en egen rase eller størrelsesvariant. På svensk heter varianten offisielt **Pudel, stor**; på denne norske siden er navnet **Stor puddel**.

- **Rasetype:** anerkjent puddelvariant i FCI gruppe 9, selskapshunder
- **Mankehøyde:** over 45 til og med 60 cm; rasestandarden tillater 2 cm toleranse oppover
- **Vekt:** rasestandarden angir ingen offisiell vekt
- **Pels:** rikelig, krøllet ullpels eller pels som danner snorer
- **Ideelt temperament:** våken, aktiv, samarbeidsvillig og lett å trene
- **Behov i hverdagen:** daglig fysisk aktivitet, mental stimulering, hvile og regelmessig pelsstell
- **Svensk helseprogram:** offisiell HD-status kreves for foreldredyrene før paring

En stor puddel kan passe for en engasjert førstegangseier, men rasen er ikke lettstelt bare fordi den er samarbeidsvillig. En kommende eier må like å trene hverdagsferdigheter, gi hunden meningsfull aktivitet og stelle pelsen også når været er vått og kalenderen er full.

## Utseende og pels

Den store puddelen skal være harmonisk og atletisk, med en kropp som er litt lengre enn mankehøyden – ikke helt kvadratisk. Den offisielle høyden er over 45 til og med 60 cm, med 2 cm toleranse oppover. Toleransen betyr ikke at 62 cm er den normale målhøyden. Siden rasestandarden ikke angir noen vekt, bør en voksen hund vurderes ut fra proporsjoner og kroppshold, ikke mot et påstått offisielt antall kilo.

Standarden anerkjenner to pelsstrukturer. Ullpuddelen har tett, fin, ullen og krøllet pels, mens snorpuddelen har pels som formes til lange, tydelige snorer. Selskapshunder holdes ofte i en praktisk, kortere frisyre, men en kort frisyre fjerner ikke behovet for bading, gjennomgang av pelsen og klipping.

De godkjente puddelfargene er flere enn mange eldre rasebeskrivelser gir inntrykk av. I tillegg til ensfarget svart, hvit, brun, grå og aprikosrød godkjenner dagens standard flere bestemte flerfargede mønstre. Disse omfatter blant annet hvitt kombinert med svart, grått, brunt eller aprikosrødt, samt tantegninger, trefarget og brindle pels. De flerfargede alternativene ble innført i den internasjonale standarden som trådte i kraft i Sverige i 2024. Eldre påstander om at en puddel alltid må være ensfarget, er derfor utdaterte.

Pelsen vokser kontinuerlig og krever en plan. Hvor ofte den må gres ut, bades og klippes, avhenger av pelslengde, frisyre, aktivitet og hvor lett pelsen floker seg. Kontroller helt ned til huden i stedet for bare å børste overflaten. Venn valpen rolig til kam, klippemaskin, føner, håndtering av poter og det å stå stille; det gjør fremtidig stell enklere.

Stor puddel beskrives ofte som en rase som røyter lite, men lite røyting er ikke det samme som allergifrihet. Hundeallergener finnes blant annet i hud og spytt, og reaksjonen kan variere mellom enkeltindivider – også mellom kullsøsken. En person med allergi bør derfor ikke velge stor puddel bare på grunn av rasenavnet eller et løfte om «hypoallergen» pels.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal stor puddel være våken, aktiv, trofast og lett å lære og trene. I hverdagen viser dette seg ofte som en hund som raskt oppfatter mønstre, søker kontakt og gjerne deltar i det familien gjør. Den samme oppmerksomheten gjør også at hunden raskt kan lære uønskede rutiner når regler, belønninger og forventninger er uklare.

At rasen er lettlært, betyr ikke at alle store pudler har samme temperament, og en intelligensrangering forklarer ikke hvordan en hund fungerer i hverdagen. Resultater fra BPH-beskrevne pudler kan vise fellestrekk, men de beskriver hundene som deltok – ikke alle store pudler. Sosial trygghet, aktivitetsnivå, lydfølsomhet, jaktinteresse og evne til å roe seg kan variere med arv, tidlige erfaringer og trening.

Møt om mulig valpens mor og gjerne voksne slektninger. Legg mindre vekt på om hundene kan et triks, og mer på hvordan de henter seg inn etter en overraskelse, hilser uten å bli værende i høyt stress og klarer å roe seg når ingenting skjer. Spør oppdretteren hvilke egenskaper som faktisk går igjen i familien, og hvordan den planlagte kombinasjonen er tenkt å fungere i et vanlig hjem.

En stor puddel kan være et godt valg for en førstegangseier som liker trening og er forberedt på pelsstellet. Den passer dårligere for den som først og fremst ønsker en selvstendig hund eller en stor hund med minimalt behov for daglig kontakt og aktivisering.

## Trening og mosjon

Stor puddel trenger fysisk bevegelse og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke et universelt antall minutter som passer alle individer. Alder, helse, form, vær, underlag og restitusjon avgjør hvordan et godt opplegg ser ut. En balansert hverdag inneholder både turer og muligheter til å snuse, utforske, samarbeide og hvile uforstyrret.

Rasen setter ofte pris på trening der den får forstå en oppgave: båndtrening, innkalling, apportering, nesearbeid, kroppskontroll eller andre hundesporter. Korte, tydelige økter kan kombineres med ferdigheter i virkelige miljøer. Målet er ikke å holde hunden i aktivitet hele tiden, men å utvikle en hund som kan veksle mellom aktivitet og ro.

For en valp er kvalitet og gradvis tilvenning viktigere enn en mekanisk minuttregel. La valpen bevege seg i eget tempo på varierte, men trygge underlag, gi pauser og øk belastningen trinnvis. Tilpass neste økt etter hvordan valpen beveger seg, holder konsentrasjonen og finner roen etterpå.

Puddelens historie som vannapporterende hund forklarer hvorfor vann og apportering ofte nevnes i rasebeskrivelser. Den garanterer likevel ikke at enhver stor puddel ønsker å svømme. Introduser vann uten tvang, velg trygge steder og lær hunden å gå uti og opp igjen på signal.

## Helse

Det viktigste kontrollerbare helsekravet i svensk avl av stor puddel gjelder HD-status: Begge foreldredyrene må ha et offisielt hofteresultat før paring for at avkommet skal kunne registreres etter reglene til Svenska Kennelklubben. En opplysning om at foreldrene er «helsetestet», er altså ikke nok – spør hvilke undersøkelser som er utført, og kontroller resultatene.

HD graderes fra A til E. A og B regnes som normale hofter, og det svenske programmet for stor puddel tillater også grad C i avl. Strategien til Svenska Pudelklubben er at hunder med D eller E ikke skal brukes. Resultatet for én hund er likevel bare en del av bildet, fordi både arv og miljø påvirker utviklingen av hofteleddene.

Stor puddel har også HD-indeks. Indeksen kombinerer hundens eget resultat med informasjon fra slektninger; verdien 100 tilsvarer rasens gjennomsnittlige beregnede avlsverdi på beregningstidspunktet. Svenska Pudelklubben anbefaler en beregnet kullindeks på minst 97 for en planlagt kombinasjon. Dette er en avlsanbefaling og bør ses sammen med foreldrenes grader, resultater i familien, øvrig helse og genetisk variasjon – ikke som en frittstående kvalitetskarakter på valpen.

Det er lett å blande sammen helsereglene for puddelens fire størrelser. Det formelle svenske DNA-kravet for prcd-PRA gjelder toy-, dverg- og mellompuddel, ikke stor puddel. Svenska Pudelklubben oppmuntrer likevel til DNA-testing for øyesykdommen rcd4 hos alle størrelser og anbefaler øyeundersøkelse. Et DNA-resultat gjelder bare den bestemte genvarianten testen omfatter, og erstatter verken en øyeundersøkelse eller en bred vurdering av hundens helse.

Før kjøp er disse spørsmålene mer nyttige enn en lang, generell sykdomsliste:

- Hvilke offisielle HD-resultater har begge foreldrene, og hva er kombinasjonens beregnede HD-indeks?
- Finnes det HD-resultater fra voksne søsken og andre nære slektninger?
- Er foreldrene øyeundersøkt, og hvilke DNA-tester er utført? Be om testens nøyaktige navn og resultat.
- Hvilke tilbakevendende diagnoser, bevegelsesproblemer eller andre helseplager kjenner oppdretteren til i familien?
- Hvor gamle er de eldre slektningene, og hvordan har funksjon og helse utviklet seg?

## Historie og opprinnelse

Puddelens dokumenterte bakgrunn er europeisk, og Frankrike er oppført som rasens hjemland i den internasjonale standarden. Standarden beskriver et opphav nært rasen barbet og tidlig bruk under jakt på vannfugl. Også historien bak rasenavnet er knyttet til vann og ender.

Den store puddelvarianten lå nærmest det opprinnelige arbeidet i vann før puddelen utviklet seg videre som selskaps- og utstillingshund i flere størrelser. Rasehistorikken til Svenska Pudelklubben forklarer den klassiske løveklippen som en funksjonell vannklipp: Pels ble beholdt på utsatte områder, mens andre partier ble barbert for å gjøre bevegelse i vann lettere. Dagens frisyrer har først og fremst praktiske formål og utstillingsformål, men forbindelsen gjør den karakteristiske silhuetten lettere å forstå.

Puddellignende hunder finnes avbildet i europeisk kunst fra 1400-tallet. Den moderne standardiseringen av rasen kom langt senere, og dagens store puddel bedømmes som selskapshund – ikke som om hvert individ allerede var en ferdigtrent vannapportør.

## Å leve med rasen

Livet med en stor puddel fungerer best når familien planlegger for tre ting samtidig: tett samarbeid, daglig aktivitet og pelsstell som aldri tar helt pause. En hund som får bruke både kropp og hode, men også lærer å hvile, er som regel enklere å leve med enn en hund som bare får stadig mer intens mosjon.

Stor puddel kan bo i leilighet dersom eieren sørger for gode lufte- og turrutiner, aktivitet og ro innendørs. En hage kan være praktisk, men erstatter ikke turer, miljøtrening eller tid sammen. Bjeffing og uro bør ikke avfeies som uunngåelige raseegenskaper; vurder heller situasjonen, hva som belønnes, stress, mangel på passende aktivitet og hundens mulighet til å finne ro.

Alenetid må læres gradvis, med korte perioder der hunden fortsatt er trygg. Hvor raskt treningen kan økes, varierer fra individ til individ. Planlegg allerede før kjøpet for valpetid, arbeidsdager og hjelp ved behov, i stedet for å anta at en lettlært hund automatisk kan være alene i et bestemt antall timer.

Rasen kan fungere godt med barn, andre hunder og katter, men rasenavnet er ingen garanti. Barn og hund trenger tilsyn av en voksen, og hunden trenger et uforstyrret hvilested. Møter med katt eller en annen hund bør skje rolig og kontrollert, med mulighet til å skape avstand. Valpens tidligere erfaringer, de voksne dyrenes atferd og eierens introduksjon betyr mer enn et generelt ja eller nei i en rasetabell.

Be til slutt oppdretteren vise en vanlig pelsstelløkt og forklare hvilken frisyre hundene har hjemme. Kombiner den praktiske demonstrasjonen med kontrollerbare HD-resultater, tydelig informasjon om øyne og DNA-tester og en ærlig beskrivelse av temperamentet hos voksne slektninger. Da bygger valget av stor puddel på hunden du faktisk kan få – ikke på løfter som ingen rase kan garantere.

Stor puddel

The Poodle Club of the United Kingdom

The Kennel Club (United Kingdom)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Stor puddel er en atletisk, lite røytningsbenägen vannapporterende hund med tett, krøllete pels som krever jevnlig stell. Den er svært intelligent og følsom, lærer raskt og utmerker seg i trening, hundesport og som familiehund, og trives best med tett menneskelig kontakt, daglig mosjon og mental stimulering.

Viva La Diva är en uppfödare av rasen Pudel, stor med bas i Nykil i Sverige.

Viva La Diva

Boobah är en uppfödare av rasen Dansk-svensk gårdshund med bas i Nykvarn i Sverige.

Boobah

## Kortfakta

Australian shepherd er en gjeter- og brukshund som ble utviklet i USA, for mennesker som ønsker å trene og arbeide med hunden hver dag. Den er rask, lydhør og allsidig, men arbeidslysten og vakt- og gjeterinstinktene gjør at den sjelden passer for den som først og fremst ønsker en lite krevende selskapshund.

- Rasen tilhører FCI-gruppe 1 og ble utviklet for arbeid med sau og storfe på gårder og rancher.
- Ønsket mankehøyde er 51–58 cm for hannhunder og 46–53 cm for tisper. Rasestandarden oppgir ingen idealvekt.
- Pelsen er middels lang, værbestandig og har underull. Grunnfargene er blue merle, svart, red merle og rød, med eller uten hvite tegninger og tan-tegninger.
- Halen kan være naturlig lang eller kort. Halekupering er forbudt i Sverige.
- En australian shepherd trenger daglig fysisk aktivitet, problemløsning, samarbeid og mulighet til å finne ro.
- For svenske avlshunder er offisiell HD-status og kjent mental status gjennom MH viktige kontroller. MH beskriver reaksjoner; det er ikke en prøve med bestått eller ikke bestått.

## Utseende og pels

Australian shepherd er en middels stor, velbalansert og bevegelig hund som skal være litt lengre enn høy. Den skal være muskuløs og solid uten å bli tung eller klossete, fordi bygningen skal tillate raske retningsendringer og langvarig arbeid. Standarden angir ønsket mankehøyde, men ingen idealvekt. Vurder derfor en voksen hund ut fra proporsjoner, hold, bevegelser og funksjon i stedet for å stole på et vektintervall som påstås å komme fra standarden.

Pelsen er rett til bølget, middels lang og værbestandig. Mengden underull varierer blant annet med klima og årstid. En korrekt pels trenger regelmessig gjennomkamming og tettere kontroll i røyteperioder, men ikke den samme ukeplanen for alle hunder. Kjenn gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på områder der friksjon lett gir floker, for eksempel bak ørene og i behenget. Kontroller samtidig hud, poter og klør etter arbeid i skog og ulendt terreng.

De fire grunnfargene er blue merle, svart, red merle og rød. Alle kan forekomme med eller uten hvite tegninger og tan-tegninger. Øynene kan være brune, blå eller ravfargede, også i kombinasjoner eller med flekker og marmorering. Ulik øyenfarge er altså tillatt og sier i seg selv ingenting om hundens temperament.

Halen kan være naturlig lang eller naturlig kort. Sistnevnte kalles ofte NBT, natural bobtail, og må ikke forveksles med en kupert hale. Svenska Kennelklubben registrerer rasen med en halebetegnelse som viser om hunden har hellang hale, stumphale, en hale som er kortere enn normalt, ingen hale eller kupert hale. For en valpekjøper er registreringsopplysningen et bedre grunnlag enn å gjette ut fra et fotografi.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal australian shepherd være en intelligent arbeidshund med sterke gjeter- og vaktinstinkter, jevnt temperament og et vennlig vesen. Den kan være avventende ved første møte med ukjente, men rasetypisk nøytralitet er ikke det samme som frykt eller aggresjon. Svenska Australian Shepherdklubben understreker derfor at nøytral er et tydeligere ord enn reservert.

Det er betydelig variasjon mellom individer og familier. Noen hunder arbeider svært intenst i møte med mennesker og omgivelser, mens andre er mer balanserte i hverdagen. Styrken i gjeting, vakthold, lydreaksjoner og sosial interesse kan også variere. Etiketter som arbeidslinje eller utstillingslinje er ikke nok til å forutsi temperamentet til en valp. Se i stedet på foreldrene, voksne nære slektninger, oppdretterens avlsmål, arbeidsmeritter og dokumenterte mentalbeskrivelser.

Som gjeterhund bruker rasen blant annet kroppen og bevegelsene sine til å styre dyr. Det kan gi en sterk interesse for ting som beveger seg. I hverdagen kan hunden ønske å følge, stoppe eller styre løpende barn, sykler, joggere eller andre dyr. Dette er en mulig egenskap hos rasen, ikke noe alle australian shepherd gjør, og ikke en unnskyldning for å la atferden fortsette. Avstand, bånd eller barriere, en innlært alternativ atferd og belønning for kontakt gjør situasjonen tryggere mens ferdigheten trenes.

MH er særlig nyttig når man sammenligner avlshunder og slektninger. Beskrivelsen viser hvordan en hund reagerte på blant annet kontakt, håndtering, lek, overraskelser, lyd og skudd. Den kan ikke alene forutsi hvordan en valp vil utvikle seg, og den måler ikke hele arbeidsevnen. Les hele protokollen og spør hvordan hunden fungerer og henter seg inn igjen i vanlige miljøer.

## Trening og mosjon

Australian shepherd trenger daglig både bevegelse og oppgaver som krever nesearbeid, problemløsning og samarbeid, men et fast antall timer beskriver ikke hva den enkelte hunden trenger. En rolig skogstur, spor eller søk, hverdagslydighet, gjeting, bruksarbeid, agility og annen gjennomtenkt trening belaster på ulike måter. Tilpass mengde og intensitet etter alder, helse, tidligere trening og restitusjon.

En velfungerende hverdag handler om mer enn å gjøre hunden fysisk sliten. Prioriter tidlig:

- kontakt og følgsomhet også når noe beveger seg i omgivelsene,
- innkalling som først trenes i et enkelt miljø og sikres med langline ved behov,
- å gå pent i bånd, håndtering og evnen til å vente,
- en tydelig veksling mellom aktivitet og ro,
- å kunne velge bort å følge eller styre barn, kjøretøy og dyr.

Treningen bør være belønningsbasert, trinnvis og tilpasset individet. Rasen lærer ofte raskt, noe som også betyr at vaner som belønnes ved et uhell, kan feste seg raskt. Gjør riktig atferd lett å velge, øk vanskelighetsgraden gradvis og bruk ikke frykt, trusler eller fysisk straff.

Valper og unghunder trenger bevegelse, miljøerfaring, hvile og korte læringsøkter, ikke belastningen til en voksen hund eller en treningsplan basert på et bestemt antall minutter. Målet er en hund som kan arbeide engasjert, beholde kontakten og deretter finne ro. Hvis aktivitetsmengden øker samtidig som hunden får vanskeligere for å sove, slappe av eller håndtere hverdagsinntrykk, må opplegget vurderes på nytt i stedet for bare å fylles med mer fart.

## Helse

For en svensk valpekjøper er det viktigste å skille bindende registreringsregler fra raseklubbens anbefalinger og frivillige DNA-tester. Etter gjeldende regler fra Svenska Kennelklubben kreves offisiell HD-status før paring og, for svenskboende avlshunder som omfattes av reglene, kjent mental status gjennom en fullstendig MH-beskrivelse. Kjent status betyr ikke automatisk et godt hofteresultat eller en ønsket mental profil; kontroller selve resultatet.

I sin rasespesifikke avlsstrategi anbefaler SASK som hovedregel HD-grad A eller B og øyeundersøkelse av avlshunder. Klubben fremhever også verdien av å kontrollere HD-status hos nære slektninger, fordi rasen ikke har HD-indeks. ED-røntgen er frivillig og er ikke et særskilt registreringskrav for rasen. Be derfor oppdretteren vise hva som faktisk er undersøkt, på hvilken hund, på hvilken dato og med hvilket resultat, i stedet for å nøye deg med ordet helsetestet.

Det finnes DNA-tester for blant annet CEA, HSF4 og MDR1, men SASK oppgir ingen universell testpakke for alle kombinasjoner. Hver test gjelder et bestemt gen eller en risikovariant. Et fritt HSF4-resultat utelukker for eksempel ikke alle former for grå stær og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Relevante tester velges ut fra dokumenterte risikoer i slekten og den planlagte kombinasjonen.

MDR1, også kalt ABCB1, kan påvirke hvordan enkelte legemidler fordeles i kroppen og når hjernen. Statusen til en enkelt hund kan ikke avgjøres ut fra utseendet. Hvis hunden er testet, bør resultatet finnes i veterinærjournalen; valg av legemiddel og dosering hører alltid hjemme hos veterinæren.

To merlefargede hunder skal ikke pares. Kombinasjonen kan gi valper med to kopier av merlevarianten og økt risiko for døvhet og syns- eller øyeavvik. Den naturlig korte NBT-halen har en annen genetisk bakgrunn. SASK anbefaler forsiktighet også ved kombinasjoner der begge foreldrene bærer NBT-varianten, men de to spørsmålene må ikke blandes sammen.

## Historie og opprinnelse

Til tross for navnet ble australian shepherd slik vi kjenner rasen i dag, utviklet i USA. FCI-standarden knytter navnet til baskiske gjetere som kom til USA fra Australia på 1800-tallet. Det nøyaktige bidraget fra eldre gjeterhunder er mindre sikkert. Detaljerte påstander om en bestemt blanding av raser bør derfor behandles som teorier.

Amerikanske saue- og storfebønder fortsatte å velge hunder for allsidighet, selvstendig arbeid, intelligens og gjeterevne. Etter andre verdenskrig økte kjennskapen til rasen da westernridning, rodeo, hesteshow, film og TV nådde et større publikum. Den moderne rasens amerikanske ranchbakgrunn forklarer både paradokset i navnet og hvorfor funksjon fortsatt står sentralt i rasebeskrivelsen.

## Å leve med rasen

Australian shepherd passer best når hverdagen inneholder planlagt aktivitet, læring og restitusjon også i vanlige arbeidsuker. En stor hage erstatter ikke felles oppgaver, og konkurranseambisjoner er ikke nødvendige hvis hunden likevel får et meningsfylt og variert liv. Den som ønsker en hund som hovedsakelig blir med på kortere turer, bør velge en mindre krevende type.

Med barn skal en voksen alltid være til stede, hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og familien må ha en plan for energisk lek. Avbryt og skap avstand før hunden begynner å fiksere på eller styre bevegelsen. Barn bør ikke ha ansvar i situasjoner der en rask og sterk hund kan reagere på omgivelsene.

Samliv med hunder eller katter avgjøres av individene og introduksjonen, ikke av rasenavnet. Finn ut mer om historikken til foreldrene og den aktuelle hunden. Begynn rolig med separate trygge steder, barriere og bånd, gi katten en fri fluktvei, og gå videre først når begge dyrene kan være avslappet. Smådyr kan kreve permanent fysisk adskillelse.

Rasen kan bo i leilighet hvis hunden får nok tid ute, meningsfulle oppgaver og hvile, og eieren kan håndtere reaksjoner på lyd. I et lytt bygg må man kunne hindre at lyder i oppgangen får hunden til å vokte og bjeffe. Alenetid skal trenes gradvis og vurderes ut fra atferden til den enkelte hunden. Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid er et råd om lufting, ikke et mål på hvor lenge en hund trives alene.

Før du kjøper valp, bør du be om foreldrenes registreringsnumre, HD-resultater, fullstendige MH-protokoller, datoer og resultater fra øyeundersøkelser samt relevante DNA-resultater. Kontroller også halebetegnelse og arbeidsmeritter, og spør hvordan voksne nære slektninger fungerer med mennesker, lyd, bevegelse, hvile og restitusjon. Disse opplysningene sier mer om hvordan hverdagen med hunden sannsynligvis blir enn farge, øyne eller om oppdretteren kaller hundene arbeidslinje eller utstillingslinje.

Australian shepherd

Australian shepherd er en middels stor, atletisk gjeterhund som er svært intelligent og energisk. Den er lojal og menneskeorientert, knytter sterke bånd til eierne og trenger mye daglig mosjon, trening og mental stimulering. Den vakre, værbestandige pelsen og de ofte forskjellige øyenfargene bidrar til rasens store appell.

Liten uppfödning av allround aussies. Mål är stabila, vackra och friska hundar. Lämpliga för all slags hundsport och utställning. Utan aggressivitet eller stark vallinstinkt. Skall fungera i familj, i stan eller på landet. Friska leder, bra ryggar, inga allergier. Vi följer SASK rekommendationer, all SKK registrerade med riktig stamtavla och försäkrade i Agria.

Honeysuckle Hills

## Kortfakta

Schäferhund er en mellomstor, kraftig tysk bruks-, gjeter- og tjenestehund for en eier som ønsker å trene aktivt og systematisk. Rasen er samarbeidsvillig og allsidig, men den store variasjonen innen rasen gjør valget av oppdretter, foreldredyr og kull spesielt viktig.

- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 1, fårehunder og kveghunder
- **Mankehøyde:** hannhund 60–65 cm, tispe 55–60 cm
- **Vekt:** hannhund 30–40 kg, tispe 22–32 kg
- **Pels:** normalhåret dobbeltpels eller lang dobbeltpels, begge med underull
- **Aktivitetsnivå:** høyt; rasen trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsning og samarbeid
- **Viktig før kjøp:** kontroller helse, mentalitet, arbeidsegenskaper og bevegelser hos foreldre og nære slektninger, ikke bare hva oppdretteren kaller linjen eller hvilke utstillingsmeritter hundene har

En schäferhund kan være en svært dyktig familie- og treningshund når hverdagen passer individets arbeidslyst. Den er derimot sjelden et godt valg for den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund. En førstegangseier må være forberedt på å gå på kurs, trene regelmessig og skaffe hjelp tidlig hvis hunden utvikler frykt, stress, sterk trang til å jage det som beveger seg eller problemer med å roe seg.

## Utseende og pels

Schäferhund skal være kraftig og godt muskulert uten overdrivelser i kroppsbygning eller bevegelser. Kroppen er litt lengre enn den er høy. Ifølge rasestandarden skal hannhunder være 60–65 cm høye og veie 30–40 kg; tisper skal være 55–60 cm høye og veie 22–32 kg.

Rygg og kryss er ikke det samme. Rasestandarden beskriver en rett rygg som fortsetter over i et lett hellende kryss. En tydelig buet eller fallende lend og et overvinklet, kuhaset eller ustabilt bakparti er ikke rasens ideal. Svenska Kennelklubbens særskilte rasespesifikke dommeranvisninger peker ut overlinje og bakpart som risikoområder og sier at bevegelsene skal vurderes både i skritt og trav.

For en valpekjøper er naturlige bevegelser mer informative enn en ekstrem utstillingsoppstilling. Be om å få se foreldredyrene gå og trave på flatt underlag. Bakbeina skal arbeide stabilt og parallelt sett bakfra, uten at hasene faller innover eller virker ustabile. Se også på voksne slektninger; en valp viser ennå ikke hvordan den ferdig utviklede kroppen vil fungere.

Rasen har to godkjente hårlagsvarianter. Normalhåret schäferhund har tett, grov og tilliggende dobbeltpels. Den langhårede varianten har lengre, mykere dekkhår som ikke ligger like tett. Begge skal ha underull, og begge røyter. Børst og gre ved behov, oftere i røyteperioder, og vær særlig oppmerksom på lengre pels bak ørene og på bein og hale. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden etterstreber en velbalansert, nervefast, selvsikker, oppmerksom og lydhør schäferhund. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Mentalitet, arbeidslyst, omgjengelighet, frykt og evnen til å roe seg kan variere betydelig mellom hunder og slektslinjer innen rasen.

Schäferhunder beskrives ofte som intelligente, lojale eller naturlig beskyttende, men slike merkelapper sier for lite om hverdagen. En hund med stor arbeidslyst kan være fokusert og lydhør i passende arbeid, men krevende uten tydelige oppgaver. Oppmerksomhet på omgivelsene kan gi godt samarbeid med føreren, men også bjeffing eller kraftige reaksjoner hvis hunden er usikker, stresset eller dårlig trent. Rasen bør ikke velges med forventning om at alle individer automatisk er trygge vakthunder eller enkle familiehunder.

I enkelte deler av rasens avl har bruksprøver og tjeneste veid tyngst, mens utstilling har veid tyngre i andre. Merkelapper som «bruk» og «eksteriør» er likevel ikke nok til å forutsi aktivitetsnivå eller egnethet for familieliv. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer med fremmede mennesker, hunder, lyder, rolige pauser og nye miljøer. Be også om resultater og beskrivelser av hverdagsatferden til kullsøsken, halvsøsken og tidligere avkom.

På den svenske Mentalbeskrivning Hund, MH, dokumenteres hundens reaksjoner ved blant annet kontakt, lek, forfølgelse, passivitet, overraskelser, trusler og skudd. MH er en beskrivelse, ikke en prøve der hunden blir godkjent eller underkjent. Les derfor hele protokollen og sammenlign flere nære slektninger i stedet for å slå deg til ro med at en hund har «kjent mental status».

## Trening og mosjon

Schäferhund må bruke både kroppen og hodet hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som er riktig for hvert individ. Behovet påvirkes av alder, helse, restitusjon, treningstilstand og hva aktiviteten faktisk inneholder. En ung hund trenger en annen belastning enn en fullvoksen hund i god form.

En velfungerende hverdag kombinerer turer og fri bevegelse på trygge steder med nesearbeid, problemløsning og samarbeidsøvelser. Spor, søk, lydighet, bruksgrener og andre oppgaver der hunden får arbeide konsentrert, passer rasens bakgrunn. Varier underlag og miljø, men øk varighet, vanskelighetsgrad og fysisk belastning gradvis. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag, men å bygge kondisjon, kroppskontroll, selvbeherskelse og evne til å hente seg inn.

Belønningsbasert, individuelt tilpasset trening gjør det tydelig hvilken atferd som lønner seg, uten å bygge samarbeidet på frykt eller ubehag. Start tidlig med innkalling, kontakt, håndtering, å gå pent i bånd, avstand til forstyrrelser og å slippe gjenstander. Tren også den mindre spektakulære ferdigheten å ligge rolig når ingenting skjer. En schäferhund som bare får aktiviteter med høy intensitet, kan bli svært flink til å gire seg opp, men få problemer med å roe seg igjen.

Valper skal ikke mosjoneres som voksne hunder. Korte oppdagelsesturer, lek i eget tempo, hvile og positiv miljøtrening er viktigere enn lange distanser, hopping eller brå vendinger. Øk belastningen gradvis etter hvert som hunden vokser. Hvis hunden blir halt eller stiv, vegrer seg for å bevege seg eller får et endret bevegelsesmønster, bør treningen tilpasses og veterinær kontaktes.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, og albueleddsdysplasi, ED, er de mest sentrale dokumenterte helsekontrollene ved kjøp av en svenskregistrert schäferhund. Svenska Kennelklubben og raseklubbens avlsstrategi prioriterer begge områdene. Hudproblemer og lidelser i bevegelsesapparatet forekommer også, mens den svenske avlsstrategien samtidig påpeker at samlet dokumentasjon mangler for enkelte mye omtalte rygg- og kløeproblemer. Lange sykdomslister uten opplysninger om slektninger sier derfor mindre før valpekjøpet enn verifiserte resultater og helsen til nære slektninger.

Ifølge Svenska Kennelklubbens registreringsregler som gjelder i 2026, må foreldredyrene ha offisiell HD-status før paring. Fordi rasen har HD-indeks, anbefales det at foreldrenes gjennomsnittlige indeks ved paring er over 100, og hunder med HD-grad D eller E må ikke brukes i avl. For schäferhund kreves også offisiell ED-status; for foreldredyr født 1. januar 2006 eller senere skal resultatet være ED 0. En gjennomsnittlig ED-indeks over 100 er en anbefaling. Reglene kan endres, så kontroller alltid den gjeldende versjonen hos Svenska Kennelklubben.

Ved valpekjøp bør du kontrollere mer enn at begge foreldrene oppfyller minstekravene:

- sammenlign foreldrenes HD- og ED-resultater og gjeldende indekser
- finn ut hvor stor andel av tidligere kull og nære slektninger som er røntget
- spør om hudproblemer, tilbakevendende kløe, bevegelsesproblemer og andre diagnoser i familien
- les MH- eller MT-resultater for foreldre, søsken og tidligere avkom
- se voksne hunder bevege seg naturlig i skritt og trav, og spør hvordan de fungerer i arbeid og hverdag

Ett godt enkeltresultat utelukker ikke risiko. Resultatene i hele kullet og den nære slekten gir et bedre bilde før kjøpet.

## Historie og opprinnelse

Schäferhund ble utviklet i Tyskland som en allsidig gjeter- og brukshund. Etter at den tyske raseforeningen ble stiftet i 1899, startet planlagt avl med gjeterhunder fra det sentrale og sørlige Tyskland. Målet var å forene funksjonell kroppsbygning med temperament og arbeidsevne.

Den første rasestandarden ble skrevet i 1899 etter forslag fra A. Meyer og Max von Stephanitz. Rasens arbeidsevne førte snart til bruksområder utover gjeting. Schäferhund har siden fått en fremtredende rolle som bruks-, konkurranse- og tjenestehund på mange områder.

Historien forklarer hvorfor samarbeidsevne, utholdenhet, nesearbeid og en funksjonell kropp fortsatt står sentralt. Den forklarer også hvorfor rasen ikke bør bedømmes bare etter silhuett eller farge. En sunn schäferhund skal kunne arbeide og bevege seg effektivt; utseendet skal støtte funksjonen.

## Å leve med rasen

Schäferhund kan fungere godt i en familie og også i leilighet, men bare hvis eieren kan tilby trening, restitusjon, plass og trygg kontroll i hverdagen. En hage erstatter ikke aktivitet, og boligformen erstatter ikke planlegging. I en lytt bolig må eieren dessuten forebygge og trene på bjeffing og reaksjoner på lyder i oppgangen eller utenfor vinduene.

En voksen må være til stede sammen med barn, særlig fordi rasen er stor og sterk. Barn skal ikke ha ansvar for turer eller gripe inn i oppjagede situasjoner. Hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og barn og hund skal ikke være alene sammen. Egnethet for familieliv avgjøres av individets mentalitet, erfaringer og trening, ikke av rasenavnet.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. En schäferhund kan bo sammen med en annen hund eller katt, men dette kan ikke loves ut fra rasen. La hunder møtes rolig, helst på nøytralt område. Ved introduksjon til katt skal katten ha hundefrie fluktmuligheter; bruk en barriere og bånd, og hindre jaging fra første møte. Gå videre først når begge dyrene er avslappet, og ha tilsyn til samspillet er stabilt.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund som er trent på å være alene, klarer normalt noen timer fremfor en hel arbeidsdag. Øk tiden i små trinn, og ordne hundepass eller en annen løsning hvis hverdagen krever mer alenetid enn individet håndterer rolig.

Det beste hjemmet for en schäferhund har ikke en bestemt adresse. Det har voksne som ønsker å trene, kan lese hundens signaler, følger opp helsen og gir både meningsfull aktivitet og ordentlig hvile gjennom hele hundens liv.

Schäferhund

Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. (Germany)

Den Danske Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Schäferhund er en middels stor, atletisk brukshundrase som er svært intelligent og lett å trene. Den er lojal og naturlig beskyttende, og trenger mye daglig både mentalt og fysisk aktivitet. Rasen har en tett dobbelt pels som røyter en del, og brukes mye i politi, forsvar samt søk‑ og redningsarbeid.

Tovekällan's är en uppfödare av rasen Tysk Schäferhund med bas i Uddevalla i Sverige.

Tovekällan´s

## Kortfakta

Chihuahua er en meksikansk selskapshund og verdens minste anerkjente hunderase. Den er liten nok til å bli med nesten overalt, men trenger fortsatt oppdragelse, mosjon og mulighet til å bruke nese og hode som andre hunder.

- **Opprinnelse:** Mexico
- **Bruksområde:** selskapshund i FCI-gruppe 9
- **Vekt ifølge rasestandarden:** 1–3 kg, med 1,5–2,5 kg som idealvekt
- **Mankehøyde:** rasestandarden oppgir ikke noe høydeintervall; Chihuahua bedømmes etter vekt
- **Pels:** korthåret eller langhåret
- **Rasetypisk temperament:** kvikk, oppmerksom, livlig og svært modig
- **Viktige helsekontroller:** knær, tenner, bitt, øyne og skallens fontanelle

«Teacup», «mini» og lignende ord er ikke anerkjente størrelser eller egne varianter av Chihuahua. Det finnes bare én vektstandard og to pelsvarianter. I rasestandarden er vekt under 1 kg eller over 3 kg diskvalifiserende. En uvanlig liten hund tilhører fortsatt samme rase, og den lave vekten er ikke i seg selv et bevis på kvalitet eller god helse.

## Utseende og pels

Chihuahua skal være kompakt og noe lengre enn høy, med epleformet hode, store oppstående ører og en høyt båret hale. Uttrykket skal være våkent, men øynene skal ikke være utstående, og snutepartiet må ikke bli overdrevent kort.

Den korthårede varianten har kort, myk og blank pels som ligger tett inntil kroppen. Den langhårede har fin og silkeaktig pels som er rett eller lett bølget, med lengre hår blant annet på ører, hals, ben og hale. Langhåret betyr altså ikke at pelsen skal være tung eller overdrevent fyldig; en altfor rikelig pels er ikke rasetypisk.

Pelsstellet er vanligvis enkelt. Bad hunden når den er skitten, og gre den langhårede varianten omtrent én gang i uken, særlig bak ørene og i de lengre behengene. Den korthårede pelsen kan børstes ved behov. Bruk samtidig rutinene til å venne hunden til kontroll av klør, tenner, ører og øyne.

Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt unntatt merle. Merle er altså ikke en sjelden godkjent farge hos Chihuahua, men uttrykkelig utelukket fra den internasjonale rasestandarden.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk Chihuahua reagerer raskt og er oppmerksom, livlig og modig. Den kan si tydelig fra når noe skjer rundt hjemmet, men frykt, aggressivitet eller uavbrutt bjeffing skal ikke beskrives som uunngåelige raseegenskaper. Den gjeldende rasestandarden godtar verken aggressivitet eller ekstrem skyhet.

Mange individer knytter seg nært til familien og er oppmerksomme på nye mennesker, lyder og hunder. Hvordan dette kommer til uttrykk, påvirkes av arv, tidlige erfaringer, helse og hva hunden har lært. En Chihuahua som alltid bæres bort, får færre muligheter til å øve på rolige møter og bevege seg i ulike miljøer. Samtidig skal en så liten hund ikke tvinges til å hilse eller utsettes for påtrengende lek for å «venne seg til det». God sosialisering betyr korte, trygge erfaringer der hunden kan holde avstand og hente seg inn igjen.

Rasen kan passe for en førstegangseier som vil trene på hverdagsferdigheter og tar den lille størrelsen på alvor. Den passer dårligere for den som ønsker seg et tilbehør eller regner med at en liten kropp automatisk betyr lite ansvar.

## Trening og mosjon

Chihuahua trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men det finnes ikke ett bestemt antall minutter som passer for alle hunder. Alder, kondisjon, underlag, vær og restitusjon gir bedre veiledning enn en generell turplan. En frisk voksen Chihuahua kan sette pris på turer, nesearbeid, triks, hverdagslydighet og tilpassede hundesporter.

Tren trinnvis med belønningsbaserte metoder. Prioriter innkalling, båndtrening, rolig håndtering og at hunden kan avbryte bjeffing og falle til ro. Korte økter kan være praktiske, men avslutt etter hundens konsentrasjon i stedet for etter et fast antall minutter. De samme vennlige og konsekvente reglene skal gjelde for en liten hund som for en stor.

En Chihuahua bør normalt få gå i stedet for å bli båret, slik at den får den bevegelsen og miljøtreningen den trenger. Det er fornuftig å bære hunden i trengsel, ved fare for skade eller når den faktisk trenger hjelp, men bæring skal ikke erstatte mosjon. Valper trenger flere pauser og gradvis belastning; en voksen hund som plutselig ikke vil gå eller blir halt, bør undersøkes i stedet for bare å bli båret videre.

## Helse

De mest nyttige helsekontrollene for Chihuahua gjelder knær, munn og tenner samt en hodeform uten overdrivelser. En lang liste over mulige diagnoser hjelper mindre enn å vite hva som skal kontrolleres hos foreldredyr, valp og voksen hund.

- **Patellaluksasjon:** Kneskålen kan gli ut av sin normale posisjon, og halthet eller et unormalt bevegelsesmønster kan være tegn. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldredyrene ha offisiell patellastatus fra en undersøkelse utført tidligst ved ett års alder og før paring. Be om å få se resultatene i Svenska Kennelklubbens register, og kontroller alltid hvilke regler som gjelder ved kjøpet.
- **Tenner:** En britisk studie av veterinærjournaler viser at periodontal sykdom og melketenner som ikke hadde falt ut, var blant de vanligste registrerte problemene hos Chihuahua. Venn valpen til daglig tannpuss, og følg med på tannskiftet. Hvis en melketann sitter igjen når den permanente tannen kommer opp ved siden av, bør munnen vurderes av veterinær.
- **Hode og øyne:** Svenska Kennelklubbens rasespesifikke dommeranvisninger fremhever risiko ved overdreven dvergvekst, altfor kort snuteparti, feil bitt eller kjeve og altfor fremtredende øyne. Spør ikke bare om «eplehode», men se etter et funksjonelt bitt, et snuteparti uten overdrivelser og øyne som ikke buler ut.
- **Fontanelle:** En åpen fontanelle, noen ganger kalt molera, er ikke et ønskelig kjennetegn. Den er en diskvalifiserende feil i dagens rasestandard. En liten grop etter at fontanellen har lukket seg, er noe annet og er ikke diskvalifiserende. En valp eller voksen hund med en mistenkt åpning bør vurderes av veterinær.

Følg også med på hold og bevegelsesmønster. Plutselig halthet, øyesmerter eller problemer med å spise skal tas på alvor.

## Historie og opprinnelse

Chihuahua har Mexico som offisielt opprinnelsesland og har fått navnet sitt etter den meksikanske delstaten Chihuahua. Dette er godt dokumentert, men den nøyaktige veien frem til dagens hund er mindre godt kjent.

Den offisielle rasestandarden gjengir en tradisjon om at små hunder kan ha levd i området på toltekernes tid. Avbildninger av hunder som kalles Techichi i Tula, ligner dagens Chihuahua. Standarden fremstiller dette som en antakelse, ikke som bevis for en ubrutt slektslinje. Fortellinger om en bestemt forhistorisk stamfar eller en bestemt krysning bør derfor beskrives som teorier, ikke som fastslått historie.

## Å leve med rasen

Chihuahua kan trives i leilighet, barnefamilie og hjem med andre dyr når hverdagen er riktig tilrettelagt. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn regelmessige turer ut, trening, hvile og mulighet til å unngå situasjoner der den lille kroppen risikerer å bli skadet.

En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn. Barn må lære at hunden skal få være i fred på hvileplassen sin, og at de ikke skal løfte, bære eller jage den. Det betyr ikke at rasen «misliker barn», men er en praktisk sikkerhetsregel for en hund på bare noen få kilo.

Samspillet med hunder og katter avgjøres av individene, ikke bare av rasenavnet. La to hunder møtes rolig på et nøytralt sted, og avbryt lek som blir for fysisk. Ved introduksjon til katt er en grind, separate hvileplasser og skjermede fôringsplasser nyttige. Størrelsesforskjellen er viktig: selv vennlig lek med en betydelig større hund kan skade en Chihuahua, så samværet må overvåkes.

Alenetid skal trenes gradvis først når hunden er trygg i hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer i hva de tåler. Ta utgangspunkt i hundens atferd i stedet for å anta at en Chihuahua alltid får separasjonsangst, eller at alle klarer like lang tid.

I kulde, vind og vått vær kan en hund trenge et velsittende, varmende plagg, men det finnes ingen meningsfull temperaturgrense som gjelder for alle. Tilpass etter pelsvariant, alder, helse, aktivitet og hundens egne tegn på ubehag. Den beste hverdagen kombinerer dermed hensyn til en svært liten kropp med forventningen om at Chihuahua skal få leve som hund.

Chihuahua

The British Chihuahua Club

Chihuahua er en bitteliten, men robust selskapshund som vanligvis veier 1,5–3 kg, med epleformet hode og store øyne. Den finnes både med kort og lang pels i mange farger, og er hengiven, oppmerksom og modig. For å trives trenger den daglige turer, trening, tett menneskelig kontakt og god helse- og tannpleie.

Wentzel's kennel är en uppfödare av rasen Chihuahua med bas i Kungälv i Sverige.

Wentzel’s kennel

## Kortfakta

Staffordshire bull terrier er en britisk, kompakt terrier med stor styrke i forhold til størrelsen. Det er en egen, anerkjent rase, ikke samme rase som american staffordshire terrier, bull terrier eller american bully. Hos riktig eier kan den være en nær og aktiv selskapshund, men valget bør bygge på individets temperament, atferd i hundemøter og familiens evne til å håndtere en sterk og rask hund – ikke på kallenavn eller stereotypier.

- **Opprinnelse:** Storbritannia, med røtter i Midlands og Staffordshire
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 3, terriere
- **Mankehøyde:** 35,5–40,5 cm for både hannhunder og tisper
- **Vekt:** 12,7–17 kg for hannhunder og 11–15,4 kg for tisper
- **Pels:** kort, glatt og tettliggende
- **Passer best hos:** en eier som vil trene belønningsbasert, kan lese hundens signaler og har en gjennomtenkt plan for hundemøter, mosjon og restitusjon

Rasestandarden beskriver en intelligent, hengiven, modig og pålitelig hund. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Oppvekstmiljø, helse, erfaringer og arvelige egenskaper påvirker hverdagen. En førstegangseier kan lykkes godt hvis personen er forberedt på å trene hverdagskontroll og forebygge vanskelige situasjoner.

## Utseende og pels

En Staffordshire bull terrier skal forene muskelkraft med balanse, smidighet og frie bevegelser. Brystkassen er bred, kroppen kompakt og hodet kort og dypt med bred skalle. Mer vekt er ikke et tegn på bedre rasetype. Høyde og vekt skal passe sammen, og en hund som blir for tung, mister bevegeligheten som hører til rasen.

Standarden angir 35,5–40,5 cm i mankehøyde. Hannhunder skal veie 12,7–17 kg og tisper 11–15,4 kg. Den øvre vekten er ikke et mål i seg selv; hold, muskler, kjønn og kroppsbygning må vurderes samlet.

Pelsen er kort, glatt og tettliggende. Fjern løse hår og tilpass badingen til hundens behov i stedet for å følge en fast plan. Kløe, gjentatt rødhet eller slikking på potene skal ikke avfeies som et vanlig pelsproblem.

Godkjente farger er rød, fawn, hvit, svart eller blå, med eller uten hvitt, samt alle nyanser av brindle med eller uten hvitt. Leverfarge og svart med tantegninger er ifølge standarden absolutt uønsket. Blått er en godkjent farge, men farge bør aldri veie tyngre enn helse, temperament og en gjennomtenkt kombinasjon.

Rasen har et forholdsvis kort hode, men pusten skal være fri og stille. Gjentatt snøfting, tydelig pustelyd ved moderat aktivitet eller kraftig snorking under søvn skal ikke bortforklares som normalt for rasen. Det er funksjonen som avgjør om hodet og luftveiene fungerer godt.

## Temperament og personlighet

Staffordshire bull terrier forventes å være hengiven overfor mennesker, modig og mentalt stabil, men svenske mentalitetsbeskrivelser viser stor variasjon. En hund kan være åpen og energisk, mer avventende eller raskt bli overveldet. Eksempler fra hverdagen til foreldre og nære slektninger er derfor mer verdifulle enn påstander om hvordan rasen «alltid» er.

En intens og langvarig hilsen beviser ikke trygg sosialitet; det kan også handle om høy opphisselse eller sosialt stress. Hunden må kunne finne roen igjen og velge bort kontakt. Aggressivitet mot mennesker og ekstrem skyhet hører ikke til raseidealet og skal tas på alvor.

Hundens innstilling til mennesker sier ikke hvordan den fungerer med andre hunder. Rasens historie og variasjonen som raseklubben beskriver, gjør det klokt å velge lekekamerater med omhu og ikke regne med at en voksen hund trives i en ukjent gruppe eller hundepark. Ikke alle Staffordshire bull terriere er aggressive mot hunder; faktisk lekestil, evne til å avbryte, spenningsnivå og erfaringer skal styre – ikke regler basert på kjønn eller en raselapp.

BPH, MH og mentalindeks kan gi verdifull informasjon om foreldredyr og slektninger, men forutsier ikke hele valpens personlighet. Spør hvordan hundene reagerer på overraskelser, mennesker, håndtering, skuddlyder og hundemøter, og hvor raskt de henter seg inn igjen.

Kallenavnet «nanny dog» er ingen sikkerhetsvurdering. Selv en svært menneskekjær hund kan bli stresset, ha smerter eller reagere raskt. Barn og hund skal derfor alltid ha en oppmerksom voksen som kan lese situasjonen og gripe inn i tide.

## Trening og mosjon

Staffordshire bull terrier trenger regelmessig bevegelse, mental aktivitet og restitusjon, men det finnes ingen bestemt mosjonstid som passer alle. En god uke kan inneholde turer i ulike miljøer, fri bevegelse på et sikkert område, nesearbeid, korte treningsøkter og rolige dager. Mengden tilpasses alder, kondisjon, helse, temperatur, intensitet og restitusjon.

Belønningsbasert trening passer rasens energi og vilje til å samarbeide. Prioriter ferdigheter som gjør hverdagen trygg: å gå rolig i bånd, innkalling eller langline, passering av hunder, å kunne avbryte en aktivitet, hilse rolig, vente, godta håndtering og finne ro. Målet er ikke blind lydighet, men en hund som kan ta gode valg selv når den blir ivrig.

Sosial trening betyr ikke at hunden må leke med alle. Noen få nøye valgte hunderelasjoner, tydelige pauser og kontrollerte møter gir ofte bedre forutsetninger enn en urolig hundepark. Avslutt hvis kroppen blir stiv, leken ensidig, intensiteten bare øker eller en hund prøver å komme seg unna. Tren gjerne på rolig tilstedeværelse på avstand i stedet for alltid å gå bort.

Valper skal få utforske, leke og utvikle kroppskontroll uten lange, ensidige eller påtvungne mosjonsøkter. For voksne hunder kan for eksempel nosework, lydighet, rallylydighet og tilpasset agility gi både tankeoppgaver og samarbeid. Øk belastningen gradvis.

I varme eller ved hard aktivitet skal hundens pust og restitusjon styre. Søk veterinær hvis hunden får tydelig anstrengt eller støyende pust, blir ustø eller har problemer med å komme tilbake til normal pust. Slike tegn skal ikke aksepteres som en del av rasens utseende.

## Helse

Allergi og atopiske hudproblemer er blant de viktigste aktuelle helseområdene for Staffordshire bull terrier i Sverige. Spør derfor ikke bare om en forelder har et testresultat, men om kløe, øreproblemer, poteplager og andre hudproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom. Tilbakevendende hudsymptomer kan påvirke både velferd og hverdag over lang tid.

Raseklubbens nåværende arbeid fremhever også ledd og bevegelser, særlig hofter, albuer og knær, samt øyne, tenner, bitt og pust. Hornhinneskader og feilstilte øyehår forekommer, og feilplasserte hjørnetenner kan skade vev i munnen. Be om å få se hvordan foreldredyrene beveger seg og puster under vanlig aktivitet, ikke bare når de står oppstilt.

Helsekrav og anbefalinger er ikke det samme. SKKs registreringsregler for 2026 stiller ikke noe særskilt krav om at foreldre til Staffordshire bull terrier skal ha et bestemt helsetestresultat. Raseklubbens gjeldende avlsstrategi anbefaler derimot at begge foreldrene har resultater for hofter, albuer, øyne, L2Hga og HC samt kjent mental status gjennom BPH eller MH. Som valpekjøper bør du be om de faktiske resultatene selv om de ikke er et vilkår for registrering.

L2Hga og HC er to forskjellige recessivt arvelige sykdommer med DNA-tester. SKK registrerer L2Hga-resultater sentralt på nivå 1 i helseprogrammet. En anleggsbærer er ikke syk av den aktuelle recessive varianten, men kan bare pares med en hund som er testet fri. En hund som har arvet sykdomsvarianten fra begge foreldrene, skal ikke brukes i avl. Kontroller hundens identitet, prøvedato og resultater for kombinasjonen. En DNA-test sier ingenting om allergi, ledd, pust eller generell helse.

Raseklubben fraråder i sin gjeldende avlsstrategi kombinasjonene blå med blå og hvit med hvit. Det er et råd om avlskombinasjoner, ikke et bevis på at hver blå eller hvit hund er syk. Velg aldri valp først og fremst etter en uvanlig farge, og godta ikke dårligere dokumentasjon for å få et bestemt utseende.

## Historie og opprinnelse

Staffordshire bull terrier ble utviklet i engelske Midlands og området rundt Staffordshire fra eldre hunder av bull- og terriertype. Bakgrunnen omfatter datidens blodige dyrehetsinger og hundekamper. Da hetsing mot bundne dyr ble forbudt i 1835, fortsatte hundekamper ulovlig, samtidig som hundene også levde tett på eierne sine. Historien bør beskrives åpent, men den gjør ikke hver moderne hund aggressiv og skal ikke brukes til å romantisere risikofylt atferd.

Arbeidet mot en ensartet rase skjøt fart på 1900-tallet. Den britiske kennelklubben anerkjente Staffordshire bull terrier 25. mai 1935. Det la grunnlaget for en skriftlig standard og mer organisert avl med vekt på en sterk, smidig og stabil terrier. Den første kjente importen til Sverige kom i 1962.

Dagens rase skal vurderes ut fra nåværende funksjon, helse og temperament. Historien forklarer hvorfor kraft, utholdenhet og hundemøter fortjener særlig oppmerksomhet, men den erstatter aldri en vurdering av den enkelte hunden.

## Å leve med rasen

Staffordshire bull terrier kan bo med barn, men ingen hund er barnevakt. En voksen skal styre kontakten, hunden skal få være i fred når den sover og spiser, og både barn og hund må kunne forlate situasjonen. Barn skal ikke klatre på, holde fast eller ta ting fra hunden.

Samliv med en annen hund, katt eller mindre dyr må vurderes individuelt. Tidligere rolig samliv er nyttig informasjon, men ingen garanti for fremtiden. Introduser dyrene gradvis, bruk fysisk adskillelse når ingen kan føre tilsyn, gi katten høye eller separate fluktveier, og avbryt jaging, fiksering eller økende opphisselse tidlig.

Leilighetsliv kan fungere hvis hundens behov for aktivitet, lufting og restitusjon blir dekket, og hvis eieren kan håndtere lyd og møter i trapperom og innganger. Tren alenetid gradvis og følg hundens atferd, gjerne med kamera. Det finnes ingen bestemt alenetid som passer hele rasen. I Sverige må et lukket bur ikke brukes til vanlig oppbevaring eller som en ordinær løsning på problemer med å være alene.

Før et kjøp bør du be om mer enn en liste med testnavn:

- Kontroller hundens registrerte rase og stamtavle, slik at den ikke forveksles med andre bull- og terrierraser.
- Be om å få se resultatene for hofter, albuer, øyne, L2Hga og HC og få den planlagte kombinasjonen forklart.
- Spør om hud, ører, poter, tenner, bitt, pust og bevegelser hos foreldre, søsken og tidligere avkom.
- Gå gjennom BPH, MH eller mentalindeks sammen med konkrete eksempler fra hverdagen og hundemøter.
- Finn ut hvorfor oppdretteren har valgt akkurat disse to hundene, og hvilke svakheter kombinasjonen er ment å forbedre.

Det viktigste spørsmålet er ikke om rasen er «snill» eller «tøff», men om hundens egenskaper passer hjemmet ditt, og om du kan gi den trygg trening, passe aktivitet, hvile og egnet selskap.

Staffordshire bull terrier

The Staffordshire Bull Terrier Club of Great Britain

American Kennel Club (AKC) - Though not EU, it is a well-established source

Staffordshire Bull Terrier er en kompakt, muskuløs engelsk terrier med kraftig kroppsbygning og kort, lettstelt pels. Den er kjent for sin dype hengivenhet til mennesker, spesielt barn, og er livlig og følsom. Den trenger daglig mosjon, positiv trening, solide tyggeleker og tett samvær med familien.

Helgafell är en uppfödare av rasen Staffordshire bullterrier med bas i Kumla i Sverige. Verksamheten under namnet Helgafell växte fram genom en sammanslagning av kennlarna Rascalstaff och Ligoniel. Rascalstaffs äldre kärnlinje utgör grunden för avelsarbetet, med planerade inslag från andra linjer.

Helgafell

## Kortfakta

- Sankt bernhardshund er en sveitsisk kjemperase som i dag først og fremst holdes som selskaps-, vakt- og gårdshund. Rasen brukes også til spor- og søksarbeid.
- Ifølge rasestandarden skal hannhunder ha en mankehøyde på 70–90 cm og tisper 65–80 cm. Svenska Kennelklubben oppgir cirka 60–100 kg som en grov rettesnor, men vekt er ikke angitt i selve rasestandarden.
- Rasen finnes i en kort- og en langhåret variant. Begge har rikelig underull.
- Rasestandarden beskriver temperamentet som vennlig, vaktsomt og rolig til livlig. Det er et ideal, ikke en garanti for hvert enkelt individ.
- Den store kroppen preger hele hverdagen: plass, transport, trening, fôr og veterinærbehandling krever mer planlegging enn for en mindre hund.

## Utseende og pels

Sankt bernhardshunden skal være stor og kraftig, men samtidig harmonisk og bevegelig. Standarden angir en maksimal mankehøyde på 90 cm for hannhunder og 80 cm for tisper, men en høyere hund kan godtas dersom helheten er proporsjonal og bevegelsene er korrekte. Dette betyr ikke at rasen mangler maksmål, eller at størst mulig hund er idealet. Når du møter voksne hunder, bør du derfor se etter om de bærer vekten sin uten besvær og beveger seg stabilt og ledig.

Den korthårede varianten har tett, blankt og tilliggende dekkhår med rikelig underull. Den langhårede har rett, middels langt dekkhår, også med rikelig underull. Pelsen kan være lett bølget over krysset og hoftene og danner faner på beina. Grunnfargen er hvit med røde flekker eller en rød mantel over rygg og flanker. Nyansene kan gå fra klar til mørk rød, og en mørk maske er ønskelig.

Pelsstellet bør følge hårlaget og pelsens faktiske tilstand. Den langhårede varianten må børstes grundig minst én gang i uken for å unngå floker, og oftere når underullen løsner eller pelsen er blitt våt og skitten. Den korte pelsen må også gås over, slik at løs underull, hudforandringer og ømme områder blir oppdaget. Vær særlig oppmerksom på tette partier og steder der halsbånd eller sele ligger inntil. Bad hunden når den faktisk er skitten, i stedet for å følge en fast plan.

Noen individer sikler mye, mens andre sikler betydelig mindre. Møt derfor voksne slektninger dersom mengden sikling påvirker rasevalget ditt. Et håndkle ved vannskålen er som regel mer realistisk enn å forvente en hund som alltid er tørr rundt munnen.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk sankt bernhardshund skal være vennlig og vaktsom, med et temperament som kan variere fra rolig til forholdsvis livlig. Svenska Kennelklubben beskriver rasen som harmonisk og familieorientert, men betegnelsen «barnevakthund» er misvisende. Ingen hund skal forventes å tåle at barn klatrer på den, gir harde klemmer eller forstyrrer den mens den spiser eller hviler.

Rundt barn er hundens størrelse like viktig som temperamentet. En ansvarlig voksen må alltid styre samspillet, lære barnet å la hunden trekke seg unna og hindre voldsom lek der noen kan bli slått over ende. Et rolig individ kan fungere svært godt i en barnefamilie, men vurder den faktiske hunden og ikke bare rasens rykte.

Den samme varsomheten trengs rundt andre hunder og katter. Rasestandarden gir ingen garanti for at hunden går sammen med andre dyrearter. La dyrene møtes under kontrollerte forhold, gi dem separate hvileplasser og avbryt lek som blir for fysisk. Selv vennlig lek kan være risikabel for en liten hund eller katt på grunn av størrelsesforskjellen. Spør oppdretteren hvordan foreldrene oppfører seg overfor ukjente hunder, besøkende, håndtering og uventede lyder. Det forteller mer enn generelle påstander om at rasen alltid er sosial, stille eller beskyttende.

## Trening og mosjon

Treningen bør starte mens sankt bernhardshunden fortsatt er fysisk håndterbar. Prioriter å gå i løst bånd, hilse rolig med alle fire potene i bakken, komme på innkalling og kunne vente. Venn også valpen til at du kan se den i munnen, ta på potene og undersøke kroppen. Tidlig sosialisering, båndtrening og valpekurs er særlig verdifullt for en hund som blir så stor. Tren i små trinn og belønn den rolige atferden du ønsker å se igjen.

Rasen trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men et bestemt antall minutter passer ikke alle. Hvor lange og krevende turer, søksoppgaver og sporøkter bør være, avhenger av hundens alder, helse og kondisjon samt været. Et rolig tempo betyr ikke at hunden kan klare seg uten bevegelse. God muskulatur og trygge hverdagsvaner er viktige for en så tung kropp.

Valpen vokser raskt. Svenska Kennelklubben anbefaler å unngå lange turer det første året. La i stedet valpen bevege seg i kortere økter, oppleve ulike miljøer og hvile mellom aktivitetene. Øk lengde og vanskelighetsgrad gradvis ut fra den enkelte hundens utvikling, ikke en fast alder som skal passe alle.

Vær ekstra forsiktig i varmt vær. Hunder med tykk pels er blant dem som kan være mer følsomme for varme. Legg mosjonen til kjøligere deler av dagen, sørg for vann og avbryt dersom hunden peser vedvarende, sikler uvanlig mye, får tørre og røde slimhinner, virker forvirret eller blir svak. Mistanke om heteslag krever nedkjøling med kjølig, ikke iskaldt, vann og rask kontakt med veterinær.

## Helse

I Sverige bør du særlig sjekke leddresultater og sunn kroppsbygning, og kjenne igjen tegnene på magedreining. Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, vanligvis forkortet HD og ED, forekommer i rasen. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha offisiell HD- og ED-status før paring, og offisiell HD-røntgen av sankt bernhardshund utføres tidligst ved 18 måneders alder. Kjent status betyr at et resultat er registrert; det betyr ikke automatisk at hunden er fri for dysplasi. Be derfor om å få se de faktiske gradene, ikke bare et utsagn om at foreldrene er «testet». Hunder med ED grad 2 eller 3, klinisk ED eller tidligere ED-operasjon er utelukket fra avl etter gjeldende regler hos Svenska Kennelklubben.

Rasen er også omfattet av Svenska Kennelklubbens Breed Specific Instructions, BSI. Her fremheves et overdimensjonert og for tungt hode, for mye ansiktshud, løse leppelommer og øyelokk som er løse, for store eller rullet innover. Dette gir en valpekjøper konkrete ting å se etter: Øynene bør se friske ut, huden skal ikke være irritert, munn og tenner skal fungere, og hunden skal kunne bevege seg kraftfullt uten besvær. Et imponerende utseende må aldri veie tyngre enn funksjon.

En veterinærstudie har vist økt risiko for magedreining hos sankt bernhardshund. Dette er en akutt og livstruende tilstand der tiden er avgjørende. Gjentatte forsøk på å kaste opp uten å få opp noe, en buk som raskt blir oppblåst, uro, pesing, magesmerter og vansker med å legge seg krever umiddelbar kontakt med veterinær. Ikke vent for å se om symptomene går over. Ingen enkel rutine hjemme kan redusere risikoen til null. Snakk med veterinæren om den enkelte hundens risiko og mulige forebyggende tiltak.

Den raskt voksende valpen trenger et fôr og en fôrmengde som passer veksten. Følg rådene fra oppdretter og veterinær, og følg med på hold og bevegelser over tid i stedet for å forsøke å få valpen til å vokse så raskt som mulig.

## Historie og opprinnelse

Den dokumenterte historien til sankt bernhardshunden begynner ved Store Sankt Bernhard-passet mellom Sveits og Italia. Et hospits ble grunnlagt der på 1000-tallet. Fra midten av 1600-tallet holdt hospitset store fjellhunder til beskyttelse og vakthold. Hundene finnes avbildet fra 1695 og nevnes i hospitsets opptegnelser fra 1707. Senere fulgte de reisende og lette etter mennesker som hadde gått seg bort i snø og tåke.

Barry, som levde fra 1800 til 1814, ble rasens mest kjente redningshund og tilskrives mer enn 40 redninger i sveitsiske historiske fremstillinger. Dette er en historisk opplysning, ikke moderne dokumentasjon av hver enkelt redningsaksjon. Den lille brennevinstønnen rundt halsen hører først og fremst til bildene og fortellingene om rasen. Opprinnelsen er omstridt, og kilder innen Svenska Kennelklubben beskriver tønnen som en myte snarere enn utstyr som ble brukt i virkelige redningsoppdrag.

I 1867 begynte Heinrich Schumacher å føre stambok over hundene sine. Da den sveitsiske hundestamboken ble åpnet i 1884, var sankt bernhardshunden Leon den første registreringen, og den sveitsiske raseklubben ble stiftet samme år. I 1887 ble rasestandarden vedtatt, og sankt bernhardshunden ble offisielt erklært som en sveitsisk hunderase. Dagens hunder lever hovedsakelig som selskaps- og gårdshunder, selv om spor- og søksarbeid fortsatt knytter dem til historien.

## Å leve med rasen

Å leve med en sankt bernhardshund betyr at du må planlegge etter hundens størrelse. En leilighet er ikke automatisk uegnet, men hunden må kunne snu seg, hvile og bevege seg gjennom hjemmet uten at det blir trangt. Tenk gjennom trapper, hva du gjør hvis heisen stanser, hvordan hunden skal komme inn i bilen, og hvordan du kan hjelpe en syk eller gammel hund. Fôr, solid utstyr, transport og veterinærbehandling koster også ofte mer enn for en mindre hund, selv om det ikke er mulig å angi et fast beløp.

Ikke regn med at en sankt bernhardshund kan være alene gjennom en hel arbeidsdag. En liten valp kan ikke forlates alene, og en voksen hund må først lære gradvis å være for seg selv. Start med svært korte fravær når hunden er trygg og har falt til ro, og øk bare tiden så lenge den fortsatt er rolig. En voksen hund som har fått god alenetrening, kan klare noen timer, men ingen bestemt tidsgrense passer alle individer.

Før du kjøper, bør du kontrollere tre ting:

1. Be om foreldrenes nøyaktige offisielle HD- og ED-resultater, og spør om nære slektninger har hatt ledd- eller bevegelsesproblemer.
2. Møt helst voksne hunder og se på temperament, øyne, hud, munn, bevegelser og hvordan de lar seg håndtere — ikke bare størrelse og hodetype.
3. Lag en realistisk plan for plass, bil, varmt vær, alenetid, hverdagstrening og hjelp dersom hunden en dag ikke kan gå uten støtte.

Rasen passer best for den som setter pris på en svært stor hund, men prioriterer funksjon, rolige vaner og et felles hverdagsliv fremfor maksimal masse eller romantiske myter om redningshunder.

Sankt bernhardshund

Deutscher Club für Leonberger Hunde (DCLH)

Vétérinaire Santé (France)

Stor, mild fjellhund utviklet av sveitsiske munker for redningstjeneste og selskap. Rolig og kjærlig, spesielt med barn, men svært stor, siklete og røyter mye. Trenger moderat mosjon, nøye oppfølging av ledd og helse, og å være tett inkludert i familielivet.

Vi har valpar sommaren 2026.Valpar födda! Våra valpar föds upp på köksgolvet efter mentalt stabila föräldrarna då här är mycket barn och barnbarn. Vårt intresse är främst hundutställning. Vi har både lång och korthår.1996 hade jag min första kull ( Fredrica) och när min äldsta dotter fyllde 30 år så fick hon delägarskap i kenneln.Hos oss kan ni ställa alla frågor vad gäller rasen.Varmt välkomna till att bli ägare av en hund från oss.

Fredsduvan's Kennel

## Kortfakta

Finsk lapphund er en finsk gjeter- og vakthund med bakgrunn fra reindriften, men i dag lever de fleste som aktive selskapshunder. Rasen passer best for den som liker å være mye ute, tilbyr variert trening og samtidig kan lære hunden å finne ro. Et vennlig vesen er typisk, men sier ikke hvor sosial den enkelte valpen blir, hvor mye lyd den bruker eller hvor lett den blir stresset.

- **Opprinnelsesland:** Finland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 5, spisshunder og hunder av urhundtype
- **Opprinnelig oppgave:** gjete og vokte rein
- **Ideell mankehøyde:** 49 cm for hannhunder og 44 cm for tisper, med 3 cm tillatt avvik i begge retninger
- **Pels:** lange, grove dekkhår og myk, tett underull
- **Farge:** alle farger er tillatt, men grunnfargen skal dominere
- **Passer best for:** et aktivt hjem som setter pris på samarbeid, friluftsliv og en oppmerksom hund
- **Viktig å vurdere:** bjeffing og annen lyd, evnen til å finne ro, foreldredyrenes mentalitet og dokumenterte helseundersøkelser

Rasestandarden angir ingen offisiell vekt. Høyden er også en veiledning for rasetypen, ikke et løfte om nøyaktig størrelse; standarden understreker at typen er viktigere enn målet.

## Utseende og pels

Finsk lapphund er litt under middels stor, kraftig bygd i forhold til størrelsen og noe lengre enn den er høy. Hodet er forholdsvis bredt, ørene er stående eller halvstående, og den rikt behårede halen bæres over ryggen eller til siden når hunden beveger seg. I ro kan halen henge.

Den doble pelsen består av lange, grove dekkhår over en myk, tett underull. Hannhunder har ofte en tydeligere krage. Alle farger er tillatt så lenge én grunnfarge dominerer, og derfor kan to rasetypiske finske lapphunder se ganske forskjellige ut.

Pelsen må børstes jevnlig og oftere når hunden røyter mye. Arbeid helt ned til underullen, særlig bak ørene, i armhulene og der sele eller halsbånd ligger mot pelsen. Bad hunden ved behov. Vanlig pelsstell bygger på børsting fremfor å klippe pelsen kort; dersom klipping er nødvendig av medisinske grunner, bør veterinærens råd følges.

Mengden pels og røyting varierer mellom individer og gjennom året. Den som ønsker et hjem uten hundehår eller forventer én fast børstedag i uken, bør derfor tenke annerledes: kjenn gjennom pelsen med hendene og bruk kam, og tilpass stellet til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal finsk lapphund være intelligent, modig, rolig, føyelig, vennlig og hengiven. I hverdagen merkes ofte en kombinasjon av arbeidslyst, oppmerksomhet og evne til å være tett på familien. Det er likevel en gjeter- og vakthund av spisstype, ikke en hund som automatisk er stille eller enkel i alle miljøer.

Rasen bruker gjerne stemmen. Noen individer varsler på lyder, mennesker utenfor boligen eller bevegelser i omgivelsene, mens andre er betydelig roligere. Spør derfor oppdretteren hvordan foreldredyrene reagerer på ringeklokken, besøk, hundemøter og hvile innendørs. Det gir mer veiledning enn en generell påstand om at rasen bjeffer mye.

Svenska Kennelklubbens BPH-analyse fra 2019 gir et nyttig, men begrenset bilde. Grunnlaget omfattet 229 beskrevne hunder, og de 212 svenskfødte deltakerne utgjorde bare rundt tre prosent av de svenskfødte hundene i de oppgitte årskullene. Analysen viser blant annet moderat hilsing på fremmede som gjennomsnitt for rasen, men også stor variasjon fra hunder som nesten ikke hilste, til hunder som hilste svært intenst. Et rasegjennomsnitt kan beskrive en populasjon, men kan aldri forutsi hvordan en bestemt valp blir.

Se gjerne på foreldrenes BPH- eller MH-resultater, men les hele beskrivelsen og spør hvordan hundene fungerer i hverdagen. God evne til å hente seg inn etter overraskelser, håndterbar lydbruk og evne til å slappe av er ofte viktigere for familielivet enn hvor ivrig hunden hilser.

## Trening og mosjon

Finsk lapphund trenger jevnlig fysisk aktivitet, mental stimulering og en pålitelig av-knapp, men ingen bestemt tidsregel passer for alle. En god uke inneholder turer i variert terreng, muligheter til å snuse og utforske, korte samarbeidsøvelser og rolige dager der hunden får hente seg inn. Spor, nosework, lydighet, rallylydighet, agility og gjennomtenkt gjeting er eksempler på aktiviteter som kan passe ulike individer.

Vurder balansen ut fra hundens atferd. En hund som får passende aktivitet, kan arbeide engasjert og deretter finne ro. Rastløs vandring, konstant overvåking, søvnvansker eller stadig sterkere krav om aktivitet kan bety at hunden trenger mer restitusjon og tydeligere rolige rutiner, ikke bare lengre økter.

Belønningsbasert trening passer rasens følsomme og samarbeidsvillige natur. Begynn tidlig med kontakt, innkalling og å velge bort forstyrrelser. Tren først på god avstand, og bruk langline der innkallingen ennå ikke er sikker. Gjeterbakgrunnen kan gjøre bevegelse interessant, men jakt- og gjeterlyst varierer; ta utgangspunkt i hunden du har foran deg.

Ved trening på bjeffing er målet ikke å straffe varslingen, men å gjøre situasjonen forståelig. Vis at du har registrert det hunden reagerer på, belønn en pause og lær hunden å gå til en rolig plass borte fra vindu eller dør. Begrens muligheten til å øve på uavbrutt vakthold. Hvis bjeffingen skyldes redsel, problemer med å være alene eller høyt stressnivå, må årsaken håndteres fremfor bare å dempe lyden.

## Helse

I rasens avlsstrategi beskrives finsk lapphund som en rase uten store overordnede problemer med den fysiske helsen, men flere arvelige tilstander må likevel tas hensyn til i avlen. For en valpekjøper gjelder de viktigste kontrollene hofter, øyne og riktig tolkede DNA-resultater; albueresultater og mentalbeskrivelse gir ytterligere informasjon.

Det er viktig å skille formelle regler fra raseklubbens strengere kriterier. Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 krever at begge foreldredyrene har offisiell hoftestatus før paring. For at et kull skal formidles gjennom den svenske raseklubben for finsk lapphund, gjelder i tillegg blant annet godkjente hofteresultater, øyelysing innen 24 måneder og en gjennomtenkt DNA-kombinasjon. Hvis foreldrene er albuerøntget, skal resultatene være uten anmerkning. Det betyr ikke at øyelysing, albuerøntgen og alle DNA-tester er identiske formelle krav fra Svenska Kennelklubben for å registrere kullet.

Prcd-PRA er en form for progressiv netthinnesykdom, mens Pompes sykdom, GSDII, er en alvorlig glykogenlagringssykdom. Begge nedarves autosomalt recessivt. En bærer er ikke det samme som en syk hund og kan pares med en genetisk fri eller hereditært fri partner uten at valpene blir syke av den aktuelle mutasjonen. To bærere skal derimot ikke kombineres. En prcd-PRA-test sier bare noe om denne bestemte PRA-varianten, ikke om alle øyesykdommer, og derfor er et aktuelt øyelysingsresultat fortsatt relevant.

Be oppdretteren vise originaler eller registrerte resultater som kan kontrolleres, og undersøk:

- begge foreldrenes offisielle HD-resultater og gjerne kombinasjonens beregnede HD-indeks
- dato og resultat for øyelysing
- kombinasjonens prcd-PRA- og GSDII-status, ikke bare ordet «testet»
- ED-resultater dersom hundene er røntget
- BPH eller MH og hvordan foreldredyrene fungerer hjemme, ved lyder og etter overraskelser
- hvilke helseproblemer som har forekommet hos nære slektninger

Ingen liste over undersøkelser kan garantere en frisk valp. Den kan derimot vise om oppdretteren har gjort relevante kontroller, forstått resultatene og valgt en kombinasjon som reduserer kjente risikoer uten unødvendig å ta friske bærere ut av avlen.

## Historie og opprinnelse

Den moderne rasehistorien til finsk lapphund begynner i Finland. Rasestandarden forteller at samene i århundrer brukte hunder som lignet finsk lapphund, til å gjete og vokte rein i de nordlige delene av Fennoskandia og Russland. Formuleringen «hunder som lignet» er viktig: Den dokumenterer en eldre arbeidsoppgave og hundetype, men beviser ikke en ubrutt stamtavle fra forhistoriske hunder til dagens rase.

Den moderne utviklingen har tydeligere milepæler. Den finske kennelklubben fastsatte den første rasestandarden for lapsk vallhund i 1945. Navnet ble endret til lapphund i 1967, rasetypen stabiliserte seg i løpet av 1970-årene, og rasen fikk navnet finsk lapphund i 1993. Under denne utviklingen ble den mer langhårede lapphundtypen skilt fra den mer langstrakte og korthårede lapske vallhunden.

Arven fra reindriften bidrar til å forklare hvorfor rasestandarden kombinerer oppmerksomhet og mot med ro og føyelighet. En arbeidende hund måtte reagere på bevegelse og holde kontakt med føreren uten å skape unødig uro i flokken. I dag ses den samme allsidigheten i rollen som aktiv selskapshund og i flere hundesporter, selv om få individer arbeider med rein.

## Å leve med rasen

Finsk lapphund kan bli en svært trivelig familiehund når husholdningen er komfortabel med aktivitet, pels, lyd og tett samarbeid. Rasen passer dårligere for den som ønsker en gjennomgående stille hund, minst mulig hundehår eller en hund som nøyer seg med korte lufteturer uten annen aktivitet.

Med barn gjelder de samme sikkerhetsreglene som for alle hunder: En voksen skal være til stede sammen med små barn, og hunden trenger en skjermet hvileplass der den får være i fred. Selv en vennlig hund kan føle seg presset når den sover, spiser eller prøver å trekke seg unna. Lær derfor både barn og hund hvordan rolige møter skal foregå.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individet, tidlige erfaringer og introduksjonen. Ikke regn med at rasenavnet garanterer liten jaktlyst eller umiddelbart vennskap. Spør hvordan foreldrene og valpen har fungert med andre dyr, sørg for avstand og en enkel mulighet til å avbryte de første møtene, og gi hvert dyr egne ressurser og hvileplasser.

Det kan fungere å bo i leilighet hvis hunden får nok variert aktivitet ute og eieren arbeider aktivt med varsling i oppgang, heis og ved vinduer. Boligens størrelse løser verken aktivitetsbehovet eller bjeffingen; hverdagsrutinene og lydmiljøet er viktigere.

Alenetid må trenes gradvis når valpen føler seg trygg hjemme. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden klarer å være rolig. Voksne hunder varierer mye i hva de mestrer, og en hund til er ingen sikker løsning på problemer med å være alene. Hvis hunden ikke klarer å finne ro når den blir forlatt, bør treningen tas et steg tilbake og profesjonell hjelp vurderes.

Et godt kjøpsvalg bygger derfor på mer enn rasens vennlige rykte. Møt voksne slektninger hvis det er mulig, legg merke til hvordan de reagerer på hverdagslyder, se om de klarer å finne ro, og be oppdretteren forklare både helsedata og mentalitet. Da blir det lettere å avgjøre om finsk lapphund passer i akkurat ditt hjem.

Finsk lapphund

The Finnish Lapphund Club Of Great Britain

Suomen Kennelliitto (The Finnish Kennel Club)

Verein für Finnische Lapphunde Deutschland e.V.

Finsk lapphund er en middels stor, robust arktisk spisshund med tett, dobbel pels og et vennlig, årvåkent vesen. Den er avlet som reinsdyrgjeter, er svært menneskeorientert, intelligent og bjeffete, og trives best med daglig mosjon, mental stimulering og tett samvær med familien.

Samegulds är en uppfödare av raserna Pomeranian och Finsk lapphund med bas i Hörby i Sverige.

Samegulds

Aaabbb

## Kortfakta

Dvergschnauzer er en liten, men robust tysk hunderase med tydelig vaktinstinkt, stor arbeidslyst og en pels som må trimmes. Den er den minste av schnauzerrasene, men ikke bare en mindre utgave av schnauzeren. Dvergschnauzer er en egen rase som ble utviklet for gårdsarbeid i et lite og hendig format.

- **Mankehøyde:** 30–35 cm for både hannhunder og tisper
- **Vekt:** 4–8 kg ifølge rasestandarden
- **Opprinnelsesland:** Tyskland
- **Opprinnelig oppgave:** rottefanger og gårdshund
- **Pels:** stri dekkpels med tett underull
- **Farger:** svart, pepper og salt, svart og sølv samt hvit
- **Typiske trekk:** årvåken, utholdende, nysgjerrig og ofte rask til å varsle

Dvergschnauzer passer best for den som vil trene og aktivisere hunden hver dag, og som aksepterer regelmessig pelsstell. Den hendige størrelsen gjør hunden enkel å ta med, men hverdagen krever likevel tydelige rutiner.

## Utseende og pels

Dvergschnauzer skal være kompakt, kraftig og omtrent like lang som den er høy. Skjegget, de buskete øyenbrynene og den strie pelsen gir det velkjente schnauzerpreget. Rasestandarden oppgir samme høyde- og vektspenn for begge kjønn, men hvor en voksen hund ligger innenfor spennene, avhenger blant annet av kroppsbygning og hold.

Pelsen består av tett underull og hard, tilliggende dekkpels. De fire godkjente fargene er helsvart, pepper og salt, svart og sølv samt helhvit. Fargen sier ikke noe om hundens temperament eller hvor godt den passer i et bestemt hjem.

Den strie pelsen må trimmes. Det betyr at modne, døde dekkhår plukkes ut. Svenska Kennelklubben anbefaler trimming minst fire ganger i året og gjennomgang av underullen omtrent hver uke. Hvor ofte den enkelte hunden trenger en full trimming, avhenger av pelskvalitet, vekst og hvor kort pelsen skal holdes. Skjegg, beinpels og mykere partier må kjemmes slik at smuss og floker ikke blir sittende.

Klipping kan passe for en hund som har blitt øm eller har vanskelig for å stå gjennom en trimmeøkt, men metoden endrer pelsstrukturen. Når dekkhårene klippes av i stedet for å plukkes ut, blir pelsen ofte mykere og mer ullen. Spør derfor oppdretteren eller en erfaren hundefrisør hvordan pelsen tidligere har blitt stelt, før du velger metode.

En riktig stelt stri pels røyter vanligvis svært lite, men det gjør ikke dvergschnauzeren allergifri. Lite røyting sier ikke hvordan en person med allergi vil reagere, og ingen hunderase kan garanteres å fungere for alle. Hvis noen i familien har allergi, bør dere snakke med helsepersonell, møte hunder under kontrollerte forhold og ha en plan før kjøpet.

## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og utholdende. Den legger raskt merke til lyder, bevegelser og mennesker i nærheten, og kan derfor være en effektiv liten varslingshund. Den samme årvåkenheten kan føre til gjentatt bjeffing ved døren, i oppgangen eller utenfor vinduet hvis hunden ikke får hjelp til å finne roen.

Raseegenskaper beskriver en tendens, ikke hvert individ. De svenske mentalbeskrivelsene kommer fra en for liten andel av oppdretterne til å gi et sikkert bilde av alle dvergschnauzere. Forskjellene mellom familier og individer kan være store. Se derfor på hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer i hverdagen. En trygg hund bør kunne hente seg inn etter en overraskelse og slappe av når det ikke skjer noe.

Dvergschnauzere lærer ofte raskt og kan være morsomme å samarbeide med. Eieren må likevel vise tydelig hvilken atferd som lønner seg. Harde korrigeringer kan øke stress og bjeffing. Med rolig, belønningsbasert trening blir det enklere å lære hunden hva den skal gjøre i stedet.

## Trening og mosjon

Dvergschnauzer trenger fysisk aktivitet og oppgaver for nese og hode hver dag. Det finnes ingen nyttig regel om et bestemt antall minutter som passer alle. En frisk, ung voksen hund kan gjerne bli med på lange turer og hundesport, mens en valp, eldre hund eller hund med sykdom trenger en annen belastning.

Varier turer i forskjellige miljøer med korte treningsøkter, søksoppgaver og tid til å undersøke i eget tempo. Rallylydighet, nosework, triksetrening og agility er aktiviteter der rasens hurtighet og samarbeidsvilje kan komme til sin rett. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag. Et bedre tegn er at den kan være aktiv ute og deretter finne roen hjemme.

Begynn tidlig med hverdagsferdigheter: kontakt, innkalling, gå pent i bånd, håndtering av poter og skjegg og ro på en fast plass. Tren på varslingen før den blir en vane. Belønn hunden når den registrerer en lyd og deretter vender oppmerksomheten mot deg, og lær inn en enkel rutine for ringeklokke og besøk. Begrens utsikten hvis hunden stadig øver på å bjeffe ved vinduet. Endre én ting om gangen, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er rolig.

Bakgrunnen som rottefanger gjør at enkelte individer gjerne jager små dyr som beveger seg raskt. En sikker innkalling og bånd der vilt kan dukke opp, er derfor fornuftig selv om jaktinteressen varierer.

## Helse

Dvergschnauzer beskrives generelt som en robust rase, men urinstein og øyesykdommer er to dokumenterte områder det er viktig å kjenne til. Svenska Kennelklubben oppgir at urinstein forekommer hos litt over fem prosent av rasen. Raseklubbens helsearbeid følger også blant annet progressiv retinal atrofi, PRA, og grå stær.

Rasen har dessuten en kjent tendens til forhøyede triglyserider i blodet. Det betyr ikke at alle dvergschnauzere blir syke, og en forhøyet verdi forklarer ikke automatisk mageproblemer eller bukspyttkjertelbetennelse. Tilbakevendende oppkast, diaré, magesmerter, urinproblemer eller endret syn bør vurderes av veterinær. Veterinæren avgjør om for eksempel urinprøve, øyeundersøkelse eller en fastende blodprøve er relevant.

Før du kjøper valp, bør du be oppdretteren vise faktiske helseopplysninger, ikke bare si at linjen er frisk. Kontroller foreldrenes registrerte resultater fra øyeundersøkelser, og spør om urinstein, tilbakevendende mageproblemer og øyesykdom hos nære slektninger. Raseklubben publiserer DNA-resultater for flere tilstander det finnes tester for, men en DNA-pakke er ikke en generell friskmelding og dekker ikke alle former for PRA. Spør hvilke tester som er utført, hva resultatene betyr for akkurat denne kombinasjonen, og hvilke gjeldende anbefalinger oppdretteren følger.

Små hunder trenger også regelmessig tannstell. Venn valpen til tannpuss, og følg med i munnen slik at dårlig ånde, ømhet eller vansker med å tygge oppdages tidlig.

## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzer ble utviklet i Tyskland rundt forrige århundreskifte. I området rundt Frankfurt am Main fantes det en liten, schnauzerlignende hund som ble kalt strihåret dvergpinscher. Svenska Kennelklubben beskriver hvordan små schnauzere og dvergpinschere ble brukt da rasen tok form gjennom mer planlagt avl.

Den lille gårdshunden skulle holde rotter unna og samtidig varsle om det som skjedde rundt gård og stall. Det historiske arbeidet bidrar til å forklare dagens kombinasjon av hurtighet, årvåkenhet og interesse for små bevegelser. I dag er dvergschnauzer en selskapshund, men den har fortsatt godt av å bruke både kropp og hode.

## Å leve med rasen

Dvergschnauzer kan bo i leilighet, men en liten hund er ikke automatisk enkel å ha tett på naboene. Vurder om du kan håndtere lyder ved dør og vindu, sørge for flere lufteturer og gi hunden daglig aktivitet. Evnen til å slappe av inne er ofte viktigere enn størrelsen på boligen.

Rasen kan fungere fint med barn når en voksen hjelper både barnet og hunden med å omgås rolig. Små barn og hunder skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Det er de voksne som har ansvaret for turer, trening og pelsstell, selv om barna gjerne vil hjelpe til.

Om hunden kan bo med katt, avhenger mer av individene, tidligere erfaringer og introduksjonen enn av rasenavnet. La de første møtene være rolige, skill dyrene med en grind ved behov, og sørg for at katten har rømningsveier. Gnagere og andre smådyr bør holdes trygt atskilt. Den dokumenterte bakgrunnen som rottefanger gjør det uklokt å gå ut fra at jaktinteressen mangler.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hva de klarer uten å bli urolige. Begynn med svært korte, udramatiske stunder når hunden er trygg, og øk tiden bare så lenge den forblir rolig. Planlegg hverdagen etter individet i stedet for å anta at en bestemt rase kan være alene et fast antall timer.

Velg dvergschnauzer hvis du liker en observant, aktiv hund og vil bruke tid på trening og trimming. Velg en annen rase hvis du ønsker minimalt pelsstell, en hund som sjelden varsler, eller en sikker løsning når det gjelder allergi og smådyr.

Dvergschnauzer

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

Uppfödning av dvärgschnauzer svart/silver Den första kom till kenneln 1984, där vi sedan tidigare hade riesenschnauzer. Viktigt för oss är hälsa, mentalitet och exteriör. Våra hundar och valpar lever med oss i familjen Välkommen att kontakta oss för mer info

Hassanhill's

Blue Alert's är en uppfödare av rasen Australian shepherd med bas i östra ryd i Sverige. Mellan 2009 och 2018 registrerades 22 valpar under kennelnamnet.

Blue Alert´s

Sweet Teddy Pom

Tiny-Pearls är en uppfödare av rasen Pomeranian med bas i Bjärnum i Sverige.

Hundeoppdrettere

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet