Norfolk terrier

Norfolk Terrier Club of Great Britain

The Kennel Club (UK)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Agria Animal Insurance (Sweden)

Norfolk terrier er en liten, robust arbeidsterrier med hengende ører og en stri, lite røytene pels. Den er vennlig, våken og selvsikker, og passer godt i familier og sammen med andre hunder når den er godt sosialisert. Den tilpasser seg lett både leilighet og hus, men trenger daglige turer, trening og jevnlig stell av pelsen.

Kejsarbackens är en alldeles nystartad kennel. Jag som är ägare heter Karin Enquist och jag har haft hundar i över 30 år. För ett par år sedan så hittade jag den perfekta rasen Norfolkterrier. En pigg och glad hund med alla dom positiva egenskaperna från terrier och med intresset för människor som man förknippar med Labradorer. Liten i formatet men rejäl och tålig som en större hund. Glad i både andra djur och barn. Min tanke med min kennel är att få fram friska och korrekta exemplar av rasen.

Kejsarbackens

## Kortfakta

Dvergschnauzer er en liten, men robust tysk hunderase med tydelig vaktinstinkt, stor arbeidslyst og en pels som må trimmes. Den er den minste av schnauzerrasene, men ikke bare en mindre utgave av schnauzeren. Dvergschnauzer er en egen rase som ble utviklet for gårdsarbeid i et lite og hendig format.

- **Mankehøyde:** 30–35 cm for både hannhunder og tisper
- **Vekt:** 4–8 kg ifølge rasestandarden
- **Opprinnelsesland:** Tyskland
- **Opprinnelig oppgave:** rottefanger og gårdshund
- **Pels:** stri dekkpels med tett underull
- **Farger:** svart, pepper og salt, svart og sølv samt hvit
- **Typiske trekk:** årvåken, utholdende, nysgjerrig og ofte rask til å varsle

Dvergschnauzer passer best for den som vil trene og aktivisere hunden hver dag, og som aksepterer regelmessig pelsstell. Den hendige størrelsen gjør hunden enkel å ta med, men hverdagen krever likevel tydelige rutiner.

## Utseende og pels

Dvergschnauzer skal være kompakt, kraftig og omtrent like lang som den er høy. Skjegget, de buskete øyenbrynene og den strie pelsen gir det velkjente schnauzerpreget. Rasestandarden oppgir samme høyde- og vektspenn for begge kjønn, men hvor en voksen hund ligger innenfor spennene, avhenger blant annet av kroppsbygning og hold.

Pelsen består av tett underull og hard, tilliggende dekkpels. De fire godkjente fargene er helsvart, pepper og salt, svart og sølv samt helhvit. Fargen sier ikke noe om hundens temperament eller hvor godt den passer i et bestemt hjem.

Den strie pelsen må trimmes. Det betyr at modne, døde dekkhår plukkes ut. Svenska Kennelklubben anbefaler trimming minst fire ganger i året og gjennomgang av underullen omtrent hver uke. Hvor ofte den enkelte hunden trenger en full trimming, avhenger av pelskvalitet, vekst og hvor kort pelsen skal holdes. Skjegg, beinpels og mykere partier må kjemmes slik at smuss og floker ikke blir sittende.

Klipping kan passe for en hund som har blitt øm eller har vanskelig for å stå gjennom en trimmeøkt, men metoden endrer pelsstrukturen. Når dekkhårene klippes av i stedet for å plukkes ut, blir pelsen ofte mykere og mer ullen. Spør derfor oppdretteren eller en erfaren hundefrisør hvordan pelsen tidligere har blitt stelt, før du velger metode.

En riktig stelt stri pels røyter vanligvis svært lite, men det gjør ikke dvergschnauzeren allergifri. Lite røyting sier ikke hvordan en person med allergi vil reagere, og ingen hunderase kan garanteres å fungere for alle. Hvis noen i familien har allergi, bør dere snakke med helsepersonell, møte hunder under kontrollerte forhold og ha en plan før kjøpet.

## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og utholdende. Den legger raskt merke til lyder, bevegelser og mennesker i nærheten, og kan derfor være en effektiv liten varslingshund. Den samme årvåkenheten kan føre til gjentatt bjeffing ved døren, i oppgangen eller utenfor vinduet hvis hunden ikke får hjelp til å finne roen.

Raseegenskaper beskriver en tendens, ikke hvert individ. De svenske mentalbeskrivelsene kommer fra en for liten andel av oppdretterne til å gi et sikkert bilde av alle dvergschnauzere. Forskjellene mellom familier og individer kan være store. Se derfor på hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer i hverdagen. En trygg hund bør kunne hente seg inn etter en overraskelse og slappe av når det ikke skjer noe.

Dvergschnauzere lærer ofte raskt og kan være morsomme å samarbeide med. Eieren må likevel vise tydelig hvilken atferd som lønner seg. Harde korrigeringer kan øke stress og bjeffing. Med rolig, belønningsbasert trening blir det enklere å lære hunden hva den skal gjøre i stedet.

## Trening og mosjon

Dvergschnauzer trenger fysisk aktivitet og oppgaver for nese og hode hver dag. Det finnes ingen nyttig regel om et bestemt antall minutter som passer alle. En frisk, ung voksen hund kan gjerne bli med på lange turer og hundesport, mens en valp, eldre hund eller hund med sykdom trenger en annen belastning.

Varier turer i forskjellige miljøer med korte treningsøkter, søksoppgaver og tid til å undersøke i eget tempo. Rallylydighet, nosework, triksetrening og agility er aktiviteter der rasens hurtighet og samarbeidsvilje kan komme til sin rett. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag. Et bedre tegn er at den kan være aktiv ute og deretter finne roen hjemme.

Begynn tidlig med hverdagsferdigheter: kontakt, innkalling, gå pent i bånd, håndtering av poter og skjegg og ro på en fast plass. Tren på varslingen før den blir en vane. Belønn hunden når den registrerer en lyd og deretter vender oppmerksomheten mot deg, og lær inn en enkel rutine for ringeklokke og besøk. Begrens utsikten hvis hunden stadig øver på å bjeffe ved vinduet. Endre én ting om gangen, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er rolig.

Bakgrunnen som rottefanger gjør at enkelte individer gjerne jager små dyr som beveger seg raskt. En sikker innkalling og bånd der vilt kan dukke opp, er derfor fornuftig selv om jaktinteressen varierer.

## Helse

Dvergschnauzer beskrives generelt som en robust rase, men urinstein og øyesykdommer er to dokumenterte områder det er viktig å kjenne til. Svenska Kennelklubben oppgir at urinstein forekommer hos litt over fem prosent av rasen. Raseklubbens helsearbeid følger også blant annet progressiv retinal atrofi, PRA, og grå stær.

Rasen har dessuten en kjent tendens til forhøyede triglyserider i blodet. Det betyr ikke at alle dvergschnauzere blir syke, og en forhøyet verdi forklarer ikke automatisk mageproblemer eller bukspyttkjertelbetennelse. Tilbakevendende oppkast, diaré, magesmerter, urinproblemer eller endret syn bør vurderes av veterinær. Veterinæren avgjør om for eksempel urinprøve, øyeundersøkelse eller en fastende blodprøve er relevant.

Før du kjøper valp, bør du be oppdretteren vise faktiske helseopplysninger, ikke bare si at linjen er frisk. Kontroller foreldrenes registrerte resultater fra øyeundersøkelser, og spør om urinstein, tilbakevendende mageproblemer og øyesykdom hos nære slektninger. Raseklubben publiserer DNA-resultater for flere tilstander det finnes tester for, men en DNA-pakke er ikke en generell friskmelding og dekker ikke alle former for PRA. Spør hvilke tester som er utført, hva resultatene betyr for akkurat denne kombinasjonen, og hvilke gjeldende anbefalinger oppdretteren følger.

Små hunder trenger også regelmessig tannstell. Venn valpen til tannpuss, og følg med i munnen slik at dårlig ånde, ømhet eller vansker med å tygge oppdages tidlig.

## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzer ble utviklet i Tyskland rundt forrige århundreskifte. I området rundt Frankfurt am Main fantes det en liten, schnauzerlignende hund som ble kalt strihåret dvergpinscher. Svenska Kennelklubben beskriver hvordan små schnauzere og dvergpinschere ble brukt da rasen tok form gjennom mer planlagt avl.

Den lille gårdshunden skulle holde rotter unna og samtidig varsle om det som skjedde rundt gård og stall. Det historiske arbeidet bidrar til å forklare dagens kombinasjon av hurtighet, årvåkenhet og interesse for små bevegelser. I dag er dvergschnauzer en selskapshund, men den har fortsatt godt av å bruke både kropp og hode.

## Å leve med rasen

Dvergschnauzer kan bo i leilighet, men en liten hund er ikke automatisk enkel å ha tett på naboene. Vurder om du kan håndtere lyder ved dør og vindu, sørge for flere lufteturer og gi hunden daglig aktivitet. Evnen til å slappe av inne er ofte viktigere enn størrelsen på boligen.

Rasen kan fungere fint med barn når en voksen hjelper både barnet og hunden med å omgås rolig. Små barn og hunder skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Det er de voksne som har ansvaret for turer, trening og pelsstell, selv om barna gjerne vil hjelpe til.

Om hunden kan bo med katt, avhenger mer av individene, tidligere erfaringer og introduksjonen enn av rasenavnet. La de første møtene være rolige, skill dyrene med en grind ved behov, og sørg for at katten har rømningsveier. Gnagere og andre smådyr bør holdes trygt atskilt. Den dokumenterte bakgrunnen som rottefanger gjør det uklokt å gå ut fra at jaktinteressen mangler.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hva de klarer uten å bli urolige. Begynn med svært korte, udramatiske stunder når hunden er trygg, og øk tiden bare så lenge den forblir rolig. Planlegg hverdagen etter individet i stedet for å anta at en bestemt rase kan være alene et fast antall timer.

Velg dvergschnauzer hvis du liker en observant, aktiv hund og vil bruke tid på trening og trimming. Velg en annen rase hvis du ønsker minimalt pelsstell, en hund som sjelden varsler, eller en sikker løsning når det gjelder allergi og smådyr.

Dvergschnauzer

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

Vi föder upp dvärgschnauzer på hobbynivå och VÅRT AVELSMÅL ÄR att nästa generation av dvärgschnauzer ska vara friska och stabila hundar som uppfyller rasstandarden fysisk och mental.  

Eftersom inavelsgraden har eskalerat (dubblerats) i Sverige dem senaste åren på just dvärgschnauzer så är vårt mål att födda upp hundar med inavelsgrad NOLL.

Jag är utbildad SKK uppfödare och såklart att
försäljningen av valpar sker i enlighet med SKK och Dvärgschnauzerklubbens regler och riktlinjer.

Black Silver Arrow

## Kortfakta

Chihuahua er en meksikansk selskapshund og verdens minste anerkjente hunderase. Den er liten nok til å bli med nesten overalt, men trenger fortsatt oppdragelse, mosjon og mulighet til å bruke nese og hode som andre hunder.

- **Opprinnelse:** Mexico
- **Bruksområde:** selskapshund i FCI-gruppe 9
- **Vekt ifølge rasestandarden:** 1–3 kg, med 1,5–2,5 kg som idealvekt
- **Mankehøyde:** rasestandarden oppgir ikke noe høydeintervall; Chihuahua bedømmes etter vekt
- **Pels:** korthåret eller langhåret
- **Rasetypisk temperament:** kvikk, oppmerksom, livlig og svært modig
- **Viktige helsekontroller:** knær, tenner, bitt, øyne og skallens fontanelle

«Teacup», «mini» og lignende ord er ikke anerkjente størrelser eller egne varianter av Chihuahua. Det finnes bare én vektstandard og to pelsvarianter. I rasestandarden er vekt under 1 kg eller over 3 kg diskvalifiserende. En uvanlig liten hund tilhører fortsatt samme rase, og den lave vekten er ikke i seg selv et bevis på kvalitet eller god helse.

## Utseende og pels

Chihuahua skal være kompakt og noe lengre enn høy, med epleformet hode, store oppstående ører og en høyt båret hale. Uttrykket skal være våkent, men øynene skal ikke være utstående, og snutepartiet må ikke bli overdrevent kort.

Den korthårede varianten har kort, myk og blank pels som ligger tett inntil kroppen. Den langhårede har fin og silkeaktig pels som er rett eller lett bølget, med lengre hår blant annet på ører, hals, ben og hale. Langhåret betyr altså ikke at pelsen skal være tung eller overdrevent fyldig; en altfor rikelig pels er ikke rasetypisk.

Pelsstellet er vanligvis enkelt. Bad hunden når den er skitten, og gre den langhårede varianten omtrent én gang i uken, særlig bak ørene og i de lengre behengene. Den korthårede pelsen kan børstes ved behov. Bruk samtidig rutinene til å venne hunden til kontroll av klør, tenner, ører og øyne.

Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt unntatt merle. Merle er altså ikke en sjelden godkjent farge hos Chihuahua, men uttrykkelig utelukket fra den internasjonale rasestandarden.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk Chihuahua reagerer raskt og er oppmerksom, livlig og modig. Den kan si tydelig fra når noe skjer rundt hjemmet, men frykt, aggressivitet eller uavbrutt bjeffing skal ikke beskrives som uunngåelige raseegenskaper. Den gjeldende rasestandarden godtar verken aggressivitet eller ekstrem skyhet.

Mange individer knytter seg nært til familien og er oppmerksomme på nye mennesker, lyder og hunder. Hvordan dette kommer til uttrykk, påvirkes av arv, tidlige erfaringer, helse og hva hunden har lært. En Chihuahua som alltid bæres bort, får færre muligheter til å øve på rolige møter og bevege seg i ulike miljøer. Samtidig skal en så liten hund ikke tvinges til å hilse eller utsettes for påtrengende lek for å «venne seg til det». God sosialisering betyr korte, trygge erfaringer der hunden kan holde avstand og hente seg inn igjen.

Rasen kan passe for en førstegangseier som vil trene på hverdagsferdigheter og tar den lille størrelsen på alvor. Den passer dårligere for den som ønsker seg et tilbehør eller regner med at en liten kropp automatisk betyr lite ansvar.

## Trening og mosjon

Chihuahua trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men det finnes ikke ett bestemt antall minutter som passer for alle hunder. Alder, kondisjon, underlag, vær og restitusjon gir bedre veiledning enn en generell turplan. En frisk voksen Chihuahua kan sette pris på turer, nesearbeid, triks, hverdagslydighet og tilpassede hundesporter.

Tren trinnvis med belønningsbaserte metoder. Prioriter innkalling, båndtrening, rolig håndtering og at hunden kan avbryte bjeffing og falle til ro. Korte økter kan være praktiske, men avslutt etter hundens konsentrasjon i stedet for etter et fast antall minutter. De samme vennlige og konsekvente reglene skal gjelde for en liten hund som for en stor.

En Chihuahua bør normalt få gå i stedet for å bli båret, slik at den får den bevegelsen og miljøtreningen den trenger. Det er fornuftig å bære hunden i trengsel, ved fare for skade eller når den faktisk trenger hjelp, men bæring skal ikke erstatte mosjon. Valper trenger flere pauser og gradvis belastning; en voksen hund som plutselig ikke vil gå eller blir halt, bør undersøkes i stedet for bare å bli båret videre.

## Helse

De mest nyttige helsekontrollene for Chihuahua gjelder knær, munn og tenner samt en hodeform uten overdrivelser. En lang liste over mulige diagnoser hjelper mindre enn å vite hva som skal kontrolleres hos foreldredyr, valp og voksen hund.

- **Patellaluksasjon:** Kneskålen kan gli ut av sin normale posisjon, og halthet eller et unormalt bevegelsesmønster kan være tegn. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldredyrene ha offisiell patellastatus fra en undersøkelse utført tidligst ved ett års alder og før paring. Be om å få se resultatene i Svenska Kennelklubbens register, og kontroller alltid hvilke regler som gjelder ved kjøpet.
- **Tenner:** En britisk studie av veterinærjournaler viser at periodontal sykdom og melketenner som ikke hadde falt ut, var blant de vanligste registrerte problemene hos Chihuahua. Venn valpen til daglig tannpuss, og følg med på tannskiftet. Hvis en melketann sitter igjen når den permanente tannen kommer opp ved siden av, bør munnen vurderes av veterinær.
- **Hode og øyne:** Svenska Kennelklubbens rasespesifikke dommeranvisninger fremhever risiko ved overdreven dvergvekst, altfor kort snuteparti, feil bitt eller kjeve og altfor fremtredende øyne. Spør ikke bare om «eplehode», men se etter et funksjonelt bitt, et snuteparti uten overdrivelser og øyne som ikke buler ut.
- **Fontanelle:** En åpen fontanelle, noen ganger kalt molera, er ikke et ønskelig kjennetegn. Den er en diskvalifiserende feil i dagens rasestandard. En liten grop etter at fontanellen har lukket seg, er noe annet og er ikke diskvalifiserende. En valp eller voksen hund med en mistenkt åpning bør vurderes av veterinær.

Følg også med på hold og bevegelsesmønster. Plutselig halthet, øyesmerter eller problemer med å spise skal tas på alvor.

## Historie og opprinnelse

Chihuahua har Mexico som offisielt opprinnelsesland og har fått navnet sitt etter den meksikanske delstaten Chihuahua. Dette er godt dokumentert, men den nøyaktige veien frem til dagens hund er mindre godt kjent.

Den offisielle rasestandarden gjengir en tradisjon om at små hunder kan ha levd i området på toltekernes tid. Avbildninger av hunder som kalles Techichi i Tula, ligner dagens Chihuahua. Standarden fremstiller dette som en antakelse, ikke som bevis for en ubrutt slektslinje. Fortellinger om en bestemt forhistorisk stamfar eller en bestemt krysning bør derfor beskrives som teorier, ikke som fastslått historie.

## Å leve med rasen

Chihuahua kan trives i leilighet, barnefamilie og hjem med andre dyr når hverdagen er riktig tilrettelagt. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn regelmessige turer ut, trening, hvile og mulighet til å unngå situasjoner der den lille kroppen risikerer å bli skadet.

En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn. Barn må lære at hunden skal få være i fred på hvileplassen sin, og at de ikke skal løfte, bære eller jage den. Det betyr ikke at rasen «misliker barn», men er en praktisk sikkerhetsregel for en hund på bare noen få kilo.

Samspillet med hunder og katter avgjøres av individene, ikke bare av rasenavnet. La to hunder møtes rolig på et nøytralt sted, og avbryt lek som blir for fysisk. Ved introduksjon til katt er en grind, separate hvileplasser og skjermede fôringsplasser nyttige. Størrelsesforskjellen er viktig: selv vennlig lek med en betydelig større hund kan skade en Chihuahua, så samværet må overvåkes.

Alenetid skal trenes gradvis først når hunden er trygg i hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer i hva de tåler. Ta utgangspunkt i hundens atferd i stedet for å anta at en Chihuahua alltid får separasjonsangst, eller at alle klarer like lang tid.

I kulde, vind og vått vær kan en hund trenge et velsittende, varmende plagg, men det finnes ingen meningsfull temperaturgrense som gjelder for alle. Tilpass etter pelsvariant, alder, helse, aktivitet og hundens egne tegn på ubehag. Den beste hverdagen kombinerer dermed hensyn til en svært liten kropp med forventningen om at Chihuahua skal få leve som hund.

Chihuahua

The British Chihuahua Club

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Chihuahua er en bitteliten, men robust selskapshund som vanligvis veier 1,5–3 kg, med epleformet hode og store øyne. Den finnes både med kort og lang pels i mange farger, og er hengiven, oppmerksom og modig. For å trives trenger den daglige turer, trening, tett menneskelig kontakt og god helse- og tannpleie.

Liten och familjär uppfödning där valparna växer upp med mycket social träning. Jag är mån om att valparna kommer till bra hem och jag följer dem mer än gärna hela livet.

Fighterbabe's

## Kortfakta

Spansk mynde er en mynderase fra Spania som er utviklet for å forfølge hare ved hjelp av synet. I hverdagen kan den være rolig og tidvis reservert, men synet av et mulig bytte kan utløse en helt annen intensitet. Rasen passer derfor best for en eier som setter pris på myndens selvstendighet og kan tilby både en trygg hverdag og sikre steder der hunden kan løpe.

- **Opprinnelsesland:** Spania
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 10, mynder
- **Opprinnelig bruksområde:** hetsjakt på hare i åpent landskap
- **Mankehøyde:** hannhunder 62–70 cm, tisper 60–68 cm
- **Vekt:** rasestandarden oppgir ikke noe vektintervall
- **Pels:** glatt og kort eller halvlang og stri; alle farger er tillatt
- **Forventet levealder:** omtrent 11–13 år ifølge Svenska Kennelklubben
- **Viktig i hverdagen:** tidlig miljøtrening, gjennomtenkt innkalling og tilgang til sikre områder for fri bevegelse

Spansk mynde og greyhound er nært beslektet, men er ikke samme rase. Spansk mynde er vanligvis lettere bygd og mindre kraftig vinklet. Kroppen er tilpasset utholdende jakt i variert terreng, ikke bare fart over korte avstander.

## Utseende og pels

Spansk mynde skal se lett, sterk og funksjonell ut, ikke tung. Kroppen er litt lengre enn den er høy, brystkassen er dyp og lang uten å være bred, og buken er tydelig opptrukket. Lendepartiet er hvelvet og kan ligge litt høyere enn manken. Kroppsbygningen skal gi hunden et langt steg, smidighet og utholdenhet.

Det lange, smale hodet er et viktig rasetrekk. Linjene i skallen og neseryggen er ikke parallelle, men går fra hverandre, noe som gir et annet uttrykk enn hos greyhound. Spansk mynde har også en lettere kropp og mindre avrundede muskler enn en typisk greyhound. To hunder med samme mankehøyde skal derfor ikke nødvendigvis ha samme vekt eller kroppsform. Siden rasestandarden ikke oppgir noen vekt, sier proporsjoner, muskelkondisjon og hold mer enn et bestemt tall på vekten.

Halen er svært lang, lavt ansatt og ender i en tydelig krok. Når hunden står i ro, skal kroken nesten berøre bakken foran bakbeina, ikke ligge på bakken. Den svenske rasespesifikke avlsstrategien beskriver at overdrevent lange haler i enkelte linjer har ført til skader som noen ganger har krevd amputasjon. En korrekt hale skal altså fungere godt, ikke være lengst mulig.

Spansk mynde beveger seg naturlig i galopp. I trav skal steget være langt, lavt, elastisk og kraftfullt. Pelsen finnes i to varianter. Den glatte pelsen er tett, fin og kort. Den strihårede varianten har halvlangt og hardere hår og kan få skjegg, bart og tydeligere øyenbryn. Alle farger er tillatt. Pelsstellet er enkelt; den strihårede pelsen kan trenge litt hyppigere børsting, mens hud, poter, klør og tenner trenger samme jevnlige oppfølging som hos andre hunder.

## Temperament og personlighet

Spansk mynde er vanligvis rolig og alvorlig i hverdagen og kan være reservert overfor fremmede. I en jaktsituasjon beskriver rasestandarden den samme hunden som energisk og livlig. Denne kontrasten er viktig: et stillferdig inntrykk innendørs betyr ikke at jaktlysten er svak.

Reservert skal ikke bety redd. Den svenske rasespesifikke avlsstrategien, som bygger på en undersøkelse fra 2019, omtalte individer som var for sky i nye miljøer eller overfor ukjente mennesker. En valp bør derfor få rolige, positive erfaringer med ulike underlag, steder, lyder, mennesker og hunder uten å bli presset. En voksen hund kan trenge tid til å vurdere situasjonen, men frykt som begrenser hverdagen, bør ikke bortforklares som et typisk rasetrekk.

Rasen kan fungere godt i en familie som forstår behovene dens, men bli kjent med akkurat den hunden du vurderer. Spør oppdretteren hvordan foreldredyrene reagerer på besøkende, nye miljøer, håndtering og plutselige hendelser. For en omplasseringshund sier kjent bakgrunn, nåværende atferd og en gjennomtenkt introduksjon mer enn generelle løfter om rasen.

## Trening og mosjon

Spansk mynde trenger regelmessig mosjon i hverdagen og muligheter til å løpe trygt, men et bestemt antall minutter passer ikke for alle. Alder, helse, kondisjon og individ avgjør belastningen. Varierte turer gir bevegelse og nye inntrykk, mens fri bevegelse på et inngjerdet område lar hunden bruke farten sin. Bygg opp treningen gradvis, særlig hos valper, utrente voksne og hunder med ukjent bakgrunn.

Jaktlysten er det viktigste sikkerhetsspørsmålet. Rasen er avlet for å oppdage vilt i bevegelse og raskt følge det med blikket. Begynn tidlig med å trene kontakt og innkalling, belønn rikelig og øk vanskelighetsgraden i små trinn. Selv en godt innlært innkalling fjerner ikke jaktinstinktet. Der det finnes vilt, trafikk eller andre farer, er bånd, langline eller et sikkert inngjerdet område det ansvarlige valget.

Lure coursing er en spesielt velegnet aktivitet. Svenska Vinthundklubben beskriver sporten både som en funksjonsprøve og som en treningsform for myndenes naturlige egenskaper: å løpe fort, vende og følge et kunstig bytte. Trening og konkurranser skal følge klubbens regler og tilpasses hundens alder, helse og fysiske modenhet.

Treningen i hverdagen fungerer best når den bygger på belønning og tydelige, overkommelige trinn. Tren ikke bare lydighetssignaler; øv også på rolig håndtering, bilkjøring, venting, passeringer og det å finne ro på nye steder. Når det gjelder katter, kaniner, fugler og andre smådyr, må rasenavnet aldri erstatte en individuell risikovurdering. Noen spanske mynder kan bo med katt etter en gjennomtenkt introduksjon, mens andre ikke er trygge sammen med små dyr.

## Helse

Svenska Kennelklubben beskriver spansk mynde som en generelt sunn rase med en vanlig levealder på omtrent 11–13 år. Det betyr ikke at hvert individ er fritt for sykdom, eller at en generell uttalelse om god helse er nok før kjøp. Vurder alltid helseopplysninger ut fra når og hvordan de ble samlet inn.

Den svenske rasespesifikke avlsstrategien for 2020–2025 bygger blant annet på en helseundersøkelse fra 2019, besvart av sju aktive oppdrettere og ytterligere 35 hundeeiere. Dokumentet beskriver rasen som gjennomgående sunn, men nevner rapporter fra andre deler av Europa om epilepsi og plutselig død i forbindelse med hjertesykdom i enkelte linjer. Det omtaler også noen få navlebrokk og manglende tenner samt enkelte tilfeller av kryptorkisme. Undersøkelsen viser ikke hvor vanlige tilstandene er i dag, og gir ikke grunnlag for å kalle dem vanlige i hele rasen.

Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 krever ingen bestemt obligatorisk helsetest for spansk mynde. Det betyr ikke at familiehistorikken er uten betydning. Be oppdretteren gjøre rede for levealderen til foreldrene og nære slektninger, kramper, plutselige dødsfall, kjente hjerteproblemer og andre tilbakevendende plager. Spør også hvordan oppdretteren arbeider med genetisk variasjon i denne rasen med en liten bestand. Kontakt veterinær straks ved krampeanfall, kollaps, pustevansker eller andre akutte symptomer. Ikke forsøk å forklare slike tegn hjemme med henvisning til rasen.

Halen fortjener en egen praktisk kontroll. Se etter gjentatte sår eller slag mot harde flater, og diskuter problemer med veterinær; standarden krever ikke at halen skal ligge på bakken. Regelmessige helsekontroller, passende hold, tannstell og mosjon tilpasset hundens kondisjon gir et godt grunnlag for et sunt liv.

## Historie og opprinnelse

Spansk mynde kommer fra Spania og er utviklet for å jakte hare med synet i åpent landskap. FCIs rasestandard beskriver rasen som kjent allerede av romerne og antyder, med forbehold, at etableringen på Den iberiske halvøy kan være eldre og ha forbindelse til gamle asiatiske mynder. Det er derfor rimelig å snakke om gamle røtter, men ikke å fremstille alle detaljer om det tidligste opphavet som sikre fakta.

Mellom 1500- og 1700-tallet ble spanske mynder eksportert til blant annet Irland og England. FCI beskriver spansk mynde som en av forfedrene til den engelske greyhounden. Senere utveksling mellom rasene gjør likhetene lette å se, men den moderne spanske mynden skal beholde sin egen lettere, mindre kraftig vinklede og utholdenhetspregede type.

Rasen brukes fortsatt til småviltjakt i Spania. I Sverige gir lure coursing en kontrollert måte å vurdere og bruke deler av myndens opprinnelige funksjon uten levende bytte. Det første individet kom til Sverige i 1995, og det første svenske kullet ble født samme år.

## Å leve med rasen

Spansk mynde kan bo både i hus og leilighet dersom hverdagen gir nok bevegelse, hvile og trygghet. Boligtypen betyr mindre enn muligheten til å lufte hunden, håndtere jaktlysten og legge til rette for trygg løping uten bånd. For en stor og langbeint hund er det også klokt å tenke på trapper, glatte gulv og nok plass til å snu uten å støte borti møbler.

Med barn gjelder samme grunnregel som for andre hunder: En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn, og hunden skal ha en skjermet hvileplass der den får være i fred. Rasens rolige side kan passe i et rolig hjem, men størrelsen, farten og den individuelle følsomheten krever respekt. Barn bør ikke ha ansvar for turer der hunden kan kaste seg etter vilt.

Mange individer er sosiale med andre hunder, men la introduksjoner foregå rolig og følg med på hvordan samspillet utvikler seg. Det kan aldri garanteres ut fra rasen alene at hunden kan bo med katt eller smådyr. Vurder erfaringene og reaksjonene til akkurat denne hunden, og hold dyrene atskilt når du ikke kan føre tilsyn. Vær ekstra forsiktig med en hund som har ukjent bakgrunn.

Alenetid må trenes inn, ikke tas for gitt. Begynn når hunden føler seg trygg, gå fra den i svært kort tid og øk først når den klarer å være rolig. Valper kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye. Hvis hunden fortsetter å være urolig, piper, bjeffer, uler, ødelegger ting eller prøver å rømme, må du gå tilbake til et enklere trinn. Søk ved behov hjelp hos en kvalifisert instruktør eller veterinær.

Før kjøp eller omplassering bør du kunne svare ja på fire spørsmål: Har jeg en trygg plan når jaktlysten tar over? Kan hunden løpe uten å bli utsatt for trafikk eller vilt? Kan jeg gi et reservert individ tid og positiv miljøtrening? Har jeg fått konkrete opplysninger om temperament, helse og levealder i familien? Med tydelige svar kan spansk mynde fungere godt i hverdagen, samtidig som du tar hensyn til bakgrunnen som rask og selvstendig jakthund.

Spansk mynde

The Galgo Español Club UK

Fédération Cynologique Internationale

Spansk mynde (Galgo Español) er en eldgammel spansk mynde, lett bygget med lang kropp, dyp brystkasse og myke, effektive bevegelser. Den er rolig, følsom og kjærlig hjemme, men trenger jevnlig mosjon, mild trening og beskyttelse mot kulde på grunn av den fine pelsen og lave fettprosenten.

Vår första galgo español kom till oss i maj 2011. Det var den nästan 2 år gamla hanen Warlock's Regaliz. Lasse, som han kallades hos oss blev början på en fantastisk resa som vi har gjort med denna underbara ras. Lasse fick två kullar, en hos oss och en hos kennel Zakeya's. Dessa avkommor gjorde att Lasse som andra vinthundshane erhöll bruksavelspris. Avkommorna har även gått bra på utställning med många utställningchampion. Naturligtvis underbara familjehundar också.

Cous-Cous

## Kortfakta

- Til tross for navnet er tibetansk terrier ikke en terrier av funksjon. FCI plasserer rasen blant selskapshundene, men bakgrunnen omfatter både gjeting og vakthold med tydelig varsling i Tibet.
- Hannhunder skal ha en mankehøyde på 36–41 cm, mens tisper skal være noe mindre. FCI-standarden oppgir ingen offisiell vekt, så den faktiske størrelsen på foreldrene og andre voksne slektninger gir bedre veiledning enn et løfte om et bestemt antall kilo.
- Rasen skal være robust, mellomstor, langhåret og i hovedsak kvadratisk. De store potene er runde og flate, og bevegelsene skal være smidige med god steglengde og kraft.
- Pelsen er dobbel og kan ha mange farger. Sjokoladebrunt, leverfarge og merle er derimot ikke tillatt etter standarden.
- Raseidealet er livlig, vennlig, oppmerksomt og intelligent. Hunden kan være tilbakeholden med hengivenhet overfor fremmede, men overdreven skyhet er ikke et ønsket rasetrekk.
- Tibetansk terrier passer best for den som ønsker en nær selskapshund, kan bruke tid på pelsstell og trening og er villig til å kontrollere helsedokumenter i stedet for å nøye seg med at foreldrene er «testet».

## Utseende og pels

Tibetansk terrier skal være sterk og kompakt uten å virke tung. Lengden fra skulderleddet til haleroten skal tilsvare mankehøyden. Hodet er rikt behåret, og øynene er store, mørkebrune og plassert forholdsvis bredt. Den rikt behengte halen er høyt ansatt og bæres i en bue over ryggen; en knekk nær halespissen er tillatt.

Det lange håret i ansiktet kan falle framover, men skal ikke dekke øynene eller hindre synet. Dette er en viktig kontroll i hverdagen. Hvis hunden støter borti ting, nøler i trapper eller har problemer med å lese andre hunders signaler, skal det ikke avfeies som rasens typiske lugg. Del eller sett opp håret slik at hunden ser, og la en veterinær vurdere nye synsproblemer.

Underullen er fin og ullen. Dekkpelsen skal være rikelig, fin og lang, men verken silkeaktig eller ullen. Den kan være rett eller bølget, men ikke krøllet. Tillatte farger omfatter blant annet hvitt, gyllent, krem, grått, røykfarget, svart, flerfarget og trefarget. Det er derfor ikke riktig at alle farger er godkjent: sjokolade, lever og merle er unntatt.

Pelsstellet må være grundig, men samme tidsplan passer ikke for alle hunder. Unghundens pelsskifte, full pelslengde, fukt, smuss og aktivitet påvirker hvor raskt floker oppstår. Arbeid gjennom pelsen fra huden med fingrene og en kam, særlig bak ørene, i armhulene og lysken, i skjegget og på potene, og der sele eller halsbånd ligger. Kammen skal gli gjennom uten å dra i huden. Bad hunden når pelsen er skitten eller vanskelig å gre ut, og tørk helt inn til huden. Venn valpen gradvis til børsting, føning, potehåndtering og til å stå eller ligge rolig.

## Temperament og personlighet

Tibetansk terrier skal være livlig, vennlig, åpen, oppmerksom, intelligent og modig uten å være skarp eller stridslysten. Standarden sier samtidig at rasen kan være tilbakeholden med hengivenhet overfor fremmede. Det betyr ikke at frykt, truende atferd eller manglende evne til å hente seg inn etter en overraskelse skal forklares bort som «typisk reserverthet».

Forskjellene mellom individer kan være store. Eldre svenske MH-data ga et nyttig historisk rasegjennomsnitt, og en undersøkelse bak den svenske avlsstrategien fra 2018 beskrev både overdreven reserverthet og problemer med å være alene hos enkelte hunder. Materialet gjelder eldre årskull og kan ikke forutsi hvordan en valp blir i dag.

Møt derfor tispen og gjerne flere voksne slektninger. Se hvordan de reagerer når en fremmed kommer inn, når noen tar på poter og pels, og når noe uventet skjer. En egnet voksen hund trenger ikke å søke kontakt med alle, men skal kunne håndtere situasjonen uten å bli værende i frykt, bjeffing eller forsvar. Spør også hvordan helsøsken og tidligere avkom fungerer hjemme, på reise og hos veterinæren.

## Trening og mosjon

Tibetansk terrier trenger bevegelse, nesearbeid, læring og restitusjon hver dag, men ingen fast mengde timer passer for alle. En voksen hund kan trives med turer i variert terreng, søk, spor, rallylydighet, agility på et passende nivå eller annen trening der den får tenke og samarbeide. Tilpass mengden etter alder, helse, kondisjon og hvor godt hunden faller til ro etterpå.

Prioriter ferdigheter som gjør hverdagen enkel:

- å gå i slakt bånd og ha en sikker innkalling, først i kontrollerte omgivelser
- å passere mennesker og hunder uten at hvert møte blir en hilsing eller en alarmsituasjon
- en tydelig hvileplass og evnen til å slappe av etter aktivitet
- frivillig håndtering av pels, poter, munn, øyne og ører
- å vente ved dører, bilen og før den får hilse
- svært korte stunder alene som bygges opp uten uro

Belønningsbasert trening gir tydelig informasjon uten unødige konflikter. Rasen kan lære raskt uten å sette pris på lange, gjentakende økter. Varier belønningen mellom mat, lek, snusing, større avstand og tilgang til en aktivitet. Hvis hunden blir stadig mer høylytt eller rastløs, eller har vanskelig for å sove etter treningen, kan enklere oppgaver, færre inntrykk og lengre pauser hjelpe mer enn enda en økt.

Valper og unghunder skal få bevege seg variert i eget tempo på trygge underlag, men skal ikke utsettes for lange løpeturer eller mange gjentatte hopp. Halthet, stivhet eller motvilje mot å bevege seg bør vurderes av veterinær.

## Helse

Bindende svenske registreringsregler og raseklubbens anbefalinger er ikke det samme. Etter Svenska Kennelklubbens regler for 2026 kan avkom ikke registreres dersom en av foreldrene har PRA eller linseluksasjon. Det rasespesifikke avsnittet krever derimot ikke en bestemt DNA-pakke eller en bestemt hoftegrad. En valpekjøper bør derfor kontrollere både minstekravene og det frivillige helsearbeidet.

Den svenske raseklubben Tibetanska Terriersällskapet sier at begge foreldrene skal være hofterøntget og helst ha HD A eller B. Hvis en hund med HD C brukes, bør beregnet HD-indeks for kullet være minst 100. Rasen har svensk HD-indeks, så be om å få se hver forelders resultat og det beregnede HD-indekset for kullet, ikke bare en opplysning om at hoftene er røntget.

Klubben anbefaler også at begge foreldrene skal være øyelyst senest ett år før paring uten tegn til PRA eller linseluksasjon, med et særskilt unntak for enkelte eldre hunder med flere øyeundersøkelser og DNA-resultater. Be om dato, fullstendig rapport og tidligere resultater. PRA er en samlebetegnelse, og ifølge klubben forklarer testene for PRA3 og rcd4 bare en del av PRA-tilfellene i rasen. Et fritt resultat for én variant utelukker derfor ikke all PRA eller andre øyesykdommer.

Det finnes DNA-tester for blant annet primær linseluksasjon, PLL, og den sent debuterende nevrologiske sykdommen NCL. For disse recessive variantene er en bærer ikke det samme som en syk hund, men to bærere skal ikke pares fordi valpene da kan arve to kopier av sykdomsvarianten. Kontroller nøyaktig sykdom, variant, laboratorium og resultat for begge foreldrene. Formuleringen «DNA-testet» sier for lite uten dokumentene.

Renal dysplasi, tidligere kalt PNP, inngår også i rasens helsehistorie. Den svenske avlsstrategien sier uttrykkelig at det tidligere RD-DNA-testet er upålitelig og ikke bør brukes. Et slikt resultat skal derfor ikke presenteres som friskmelding. Spør i stedet om diagnostisert nyresykdom hos foreldre, søsken, tidligere avkom og eldre slektninger.

En stor britisk studie publisert i 2024 beregnet median levetid for tibetansk terrier til 13,8 år i den undersøkte gruppen. Resultatet beskriver britiske hunder og er verken en prognose for en svensk valp eller en garanti for den enkelte hunden.

## Historie og opprinnelse

Tibetansk terrier kommer fra Tibet, mens Storbritannia har ansvar for rasestandarden. Til tross for navnet er den ikke en terrier. FCI beskriver en bakgrunn som gjeterhund og vakthund som varslet handelsreisende, men klassifiserer dagens rase som selskapshund i gruppe 9.

Den moderne europeiske historien er bedre dokumentert enn mange fortellinger om hellige lykkebringere. Den britiske legen Agnes Greig møtte rasen i India i 1922 og tok hunder med til England i løpet av 1920-årene. Tibetansk terrier og lhasa apso ble lenge registrert sammen som Lhasa Terrier, inntil den britiske kennelklubben skilte dem i 1934.

I 1958 importerte Carin Slättne to hunder fra England til Sverige. Tibetanska Terriersällskapet ble stiftet i 1972. Den delen av historien er tydelig. Fortellinger om at hundene aldri ble solgt, alltid ble gitt som lykkegaver eller utførte bestemte redningsoppgaver, hører mer til tradisjonen og er ikke like godt dokumentert.

## Å leve med rasen

Tibetansk terrier kan fungere i både leilighet og hus dersom den får aktivitet, ro og regelmessig pelsstell. Boligens størrelse betyr mindre enn muligheten til å håndtere trange møter, lyder i oppgangen, våt pels og en hund som lett legger merke til forandringer. Lær inn en hvileplass og belønn hunden når den hører lyder utenfor uten å fortsette å bjeffe.

Aktivt tilsyn fra en voksen er nødvendig rundt barn. Barn skal ikke forstyrre hunden når den spiser, sover eller trekker seg unna, og pels eller hale skal aldri bli et håndtak i lek. En hund som vil forlate situasjonen, skal ha et beskyttet sted bak en grind eller i et annet rom.

Samvær med andre hunder, katter eller mindre dyr må vurderes individuelt. Introduser hunder rolig, helst på nøytral grunn. Gi katten høye hvileplasser og hundefrie soner, og hindre jaging fra starten. Tidlig tilvenning kan hjelpe, men erstatter ikke tilsyn eller en vurdering av den enkelte hundens atferd.

Tren på å være alene gradvis, fra svært korte stunder. Øk først når hunden kan spise, hvile og finne ro igjen. Vedvarende bjeffing, vandring, ødeleggelser eller at hunden ikke tar mat, viser at steget er for vanskelig; det er ikke et tegn på trass.

En godt forberedt førstegangseier kan lykkes hvis pelsarbeidet, hverdagstreningen og kontrollen av helsedokumenter virker overkommelig. Møt voksne slektninger, kontroller HD-resultater og det beregnede HD-indekset for kullet, les øyerapportene og be om DNA-resultatet for hver navngitte variant. Velg oppdretter ut fra åpenhet om hele familien, ikke ut fra farge, frisyre eller en generell forsikring om at linjen er frisk.

Tibetansk terrier

Verein für Deutsche Spitze (Germany)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Norsk Kennel Klub (Norway)

Middels stor, robust tibetansk rase med lang, beskyttende pels og “trugepoter”, som tidligere var følgesvenn for munker. Rolig og mild inne, livlig og atletisk ute. Klok og selvstendig problemløser som trenger vennlig, konsekvent trening, jevnlig pelsstell og tett fellesskap med familien.

Vi på Tazzjazz föder upp Tibetansk terrier i Lindome. Vår historia med rasen började 1983. År 1999 bestämde vi oss för att registrera kennelnamnet, och samma år föddes vår första kull. Tazzjazz-namnet har därefter fortsatt inom vår uppfödning av Tibetansk terrier.

Tazzjazz

## Kortfakta

Finsk lapphund er en finsk gjeter- og vakthund med bakgrunn fra reindriften, men i dag lever de fleste som aktive selskapshunder. Rasen passer best for den som liker å være mye ute, tilbyr variert trening og samtidig kan lære hunden å finne ro. Et vennlig vesen er typisk, men sier ikke hvor sosial den enkelte valpen blir, hvor mye lyd den bruker eller hvor lett den blir stresset.

- **Opprinnelsesland:** Finland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 5, spisshunder og hunder av urhundtype
- **Opprinnelig oppgave:** gjete og vokte rein
- **Ideell mankehøyde:** 49 cm for hannhunder og 44 cm for tisper, med 3 cm tillatt avvik i begge retninger
- **Pels:** lange, grove dekkhår og myk, tett underull
- **Farge:** alle farger er tillatt, men grunnfargen skal dominere
- **Passer best for:** et aktivt hjem som setter pris på samarbeid, friluftsliv og en oppmerksom hund
- **Viktig å vurdere:** bjeffing og annen lyd, evnen til å finne ro, foreldredyrenes mentalitet og dokumenterte helseundersøkelser

Rasestandarden angir ingen offisiell vekt. Høyden er også en veiledning for rasetypen, ikke et løfte om nøyaktig størrelse; standarden understreker at typen er viktigere enn målet.

## Utseende og pels

Finsk lapphund er litt under middels stor, kraftig bygd i forhold til størrelsen og noe lengre enn den er høy. Hodet er forholdsvis bredt, ørene er stående eller halvstående, og den rikt behårede halen bæres over ryggen eller til siden når hunden beveger seg. I ro kan halen henge.

Den doble pelsen består av lange, grove dekkhår over en myk, tett underull. Hannhunder har ofte en tydeligere krage. Alle farger er tillatt så lenge én grunnfarge dominerer, og derfor kan to rasetypiske finske lapphunder se ganske forskjellige ut.

Pelsen må børstes jevnlig og oftere når hunden røyter mye. Arbeid helt ned til underullen, særlig bak ørene, i armhulene og der sele eller halsbånd ligger mot pelsen. Bad hunden ved behov. Vanlig pelsstell bygger på børsting fremfor å klippe pelsen kort; dersom klipping er nødvendig av medisinske grunner, bør veterinærens råd følges.

Mengden pels og røyting varierer mellom individer og gjennom året. Den som ønsker et hjem uten hundehår eller forventer én fast børstedag i uken, bør derfor tenke annerledes: kjenn gjennom pelsen med hendene og bruk kam, og tilpass stellet til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal finsk lapphund være intelligent, modig, rolig, føyelig, vennlig og hengiven. I hverdagen merkes ofte en kombinasjon av arbeidslyst, oppmerksomhet og evne til å være tett på familien. Det er likevel en gjeter- og vakthund av spisstype, ikke en hund som automatisk er stille eller enkel i alle miljøer.

Rasen bruker gjerne stemmen. Noen individer varsler på lyder, mennesker utenfor boligen eller bevegelser i omgivelsene, mens andre er betydelig roligere. Spør derfor oppdretteren hvordan foreldredyrene reagerer på ringeklokken, besøk, hundemøter og hvile innendørs. Det gir mer veiledning enn en generell påstand om at rasen bjeffer mye.

Svenska Kennelklubbens BPH-analyse fra 2019 gir et nyttig, men begrenset bilde. Grunnlaget omfattet 229 beskrevne hunder, og de 212 svenskfødte deltakerne utgjorde bare rundt tre prosent av de svenskfødte hundene i de oppgitte årskullene. Analysen viser blant annet moderat hilsing på fremmede som gjennomsnitt for rasen, men også stor variasjon fra hunder som nesten ikke hilste, til hunder som hilste svært intenst. Et rasegjennomsnitt kan beskrive en populasjon, men kan aldri forutsi hvordan en bestemt valp blir.

Se gjerne på foreldrenes BPH- eller MH-resultater, men les hele beskrivelsen og spør hvordan hundene fungerer i hverdagen. God evne til å hente seg inn etter overraskelser, håndterbar lydbruk og evne til å slappe av er ofte viktigere for familielivet enn hvor ivrig hunden hilser.

## Trening og mosjon

Finsk lapphund trenger jevnlig fysisk aktivitet, mental stimulering og en pålitelig av-knapp, men ingen bestemt tidsregel passer for alle. En god uke inneholder turer i variert terreng, muligheter til å snuse og utforske, korte samarbeidsøvelser og rolige dager der hunden får hente seg inn. Spor, nosework, lydighet, rallylydighet, agility og gjennomtenkt gjeting er eksempler på aktiviteter som kan passe ulike individer.

Vurder balansen ut fra hundens atferd. En hund som får passende aktivitet, kan arbeide engasjert og deretter finne ro. Rastløs vandring, konstant overvåking, søvnvansker eller stadig sterkere krav om aktivitet kan bety at hunden trenger mer restitusjon og tydeligere rolige rutiner, ikke bare lengre økter.

Belønningsbasert trening passer rasens følsomme og samarbeidsvillige natur. Begynn tidlig med kontakt, innkalling og å velge bort forstyrrelser. Tren først på god avstand, og bruk langline der innkallingen ennå ikke er sikker. Gjeterbakgrunnen kan gjøre bevegelse interessant, men jakt- og gjeterlyst varierer; ta utgangspunkt i hunden du har foran deg.

Ved trening på bjeffing er målet ikke å straffe varslingen, men å gjøre situasjonen forståelig. Vis at du har registrert det hunden reagerer på, belønn en pause og lær hunden å gå til en rolig plass borte fra vindu eller dør. Begrens muligheten til å øve på uavbrutt vakthold. Hvis bjeffingen skyldes redsel, problemer med å være alene eller høyt stressnivå, må årsaken håndteres fremfor bare å dempe lyden.

## Helse

I rasens avlsstrategi beskrives finsk lapphund som en rase uten store overordnede problemer med den fysiske helsen, men flere arvelige tilstander må likevel tas hensyn til i avlen. For en valpekjøper gjelder de viktigste kontrollene hofter, øyne og riktig tolkede DNA-resultater; albueresultater og mentalbeskrivelse gir ytterligere informasjon.

Det er viktig å skille formelle regler fra raseklubbens strengere kriterier. Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 krever at begge foreldredyrene har offisiell hoftestatus før paring. For at et kull skal formidles gjennom den svenske raseklubben for finsk lapphund, gjelder i tillegg blant annet godkjente hofteresultater, øyelysing innen 24 måneder og en gjennomtenkt DNA-kombinasjon. Hvis foreldrene er albuerøntget, skal resultatene være uten anmerkning. Det betyr ikke at øyelysing, albuerøntgen og alle DNA-tester er identiske formelle krav fra Svenska Kennelklubben for å registrere kullet.

Prcd-PRA er en form for progressiv netthinnesykdom, mens Pompes sykdom, GSDII, er en alvorlig glykogenlagringssykdom. Begge nedarves autosomalt recessivt. En bærer er ikke det samme som en syk hund og kan pares med en genetisk fri eller hereditært fri partner uten at valpene blir syke av den aktuelle mutasjonen. To bærere skal derimot ikke kombineres. En prcd-PRA-test sier bare noe om denne bestemte PRA-varianten, ikke om alle øyesykdommer, og derfor er et aktuelt øyelysingsresultat fortsatt relevant.

Be oppdretteren vise originaler eller registrerte resultater som kan kontrolleres, og undersøk:

- begge foreldrenes offisielle HD-resultater og gjerne kombinasjonens beregnede HD-indeks
- dato og resultat for øyelysing
- kombinasjonens prcd-PRA- og GSDII-status, ikke bare ordet «testet»
- ED-resultater dersom hundene er røntget
- BPH eller MH og hvordan foreldredyrene fungerer hjemme, ved lyder og etter overraskelser
- hvilke helseproblemer som har forekommet hos nære slektninger

Ingen liste over undersøkelser kan garantere en frisk valp. Den kan derimot vise om oppdretteren har gjort relevante kontroller, forstått resultatene og valgt en kombinasjon som reduserer kjente risikoer uten unødvendig å ta friske bærere ut av avlen.

## Historie og opprinnelse

Den moderne rasehistorien til finsk lapphund begynner i Finland. Rasestandarden forteller at samene i århundrer brukte hunder som lignet finsk lapphund, til å gjete og vokte rein i de nordlige delene av Fennoskandia og Russland. Formuleringen «hunder som lignet» er viktig: Den dokumenterer en eldre arbeidsoppgave og hundetype, men beviser ikke en ubrutt stamtavle fra forhistoriske hunder til dagens rase.

Den moderne utviklingen har tydeligere milepæler. Den finske kennelklubben fastsatte den første rasestandarden for lapsk vallhund i 1945. Navnet ble endret til lapphund i 1967, rasetypen stabiliserte seg i løpet av 1970-årene, og rasen fikk navnet finsk lapphund i 1993. Under denne utviklingen ble den mer langhårede lapphundtypen skilt fra den mer langstrakte og korthårede lapske vallhunden.

Arven fra reindriften bidrar til å forklare hvorfor rasestandarden kombinerer oppmerksomhet og mot med ro og føyelighet. En arbeidende hund måtte reagere på bevegelse og holde kontakt med føreren uten å skape unødig uro i flokken. I dag ses den samme allsidigheten i rollen som aktiv selskapshund og i flere hundesporter, selv om få individer arbeider med rein.

## Å leve med rasen

Finsk lapphund kan bli en svært trivelig familiehund når husholdningen er komfortabel med aktivitet, pels, lyd og tett samarbeid. Rasen passer dårligere for den som ønsker en gjennomgående stille hund, minst mulig hundehår eller en hund som nøyer seg med korte lufteturer uten annen aktivitet.

Med barn gjelder de samme sikkerhetsreglene som for alle hunder: En voksen skal være til stede sammen med små barn, og hunden trenger en skjermet hvileplass der den får være i fred. Selv en vennlig hund kan føle seg presset når den sover, spiser eller prøver å trekke seg unna. Lær derfor både barn og hund hvordan rolige møter skal foregå.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individet, tidlige erfaringer og introduksjonen. Ikke regn med at rasenavnet garanterer liten jaktlyst eller umiddelbart vennskap. Spør hvordan foreldrene og valpen har fungert med andre dyr, sørg for avstand og en enkel mulighet til å avbryte de første møtene, og gi hvert dyr egne ressurser og hvileplasser.

Det kan fungere å bo i leilighet hvis hunden får nok variert aktivitet ute og eieren arbeider aktivt med varsling i oppgang, heis og ved vinduer. Boligens størrelse løser verken aktivitetsbehovet eller bjeffingen; hverdagsrutinene og lydmiljøet er viktigere.

Alenetid må trenes gradvis når valpen føler seg trygg hjemme. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden klarer å være rolig. Voksne hunder varierer mye i hva de mestrer, og en hund til er ingen sikker løsning på problemer med å være alene. Hvis hunden ikke klarer å finne ro når den blir forlatt, bør treningen tas et steg tilbake og profesjonell hjelp vurderes.

Et godt kjøpsvalg bygger derfor på mer enn rasens vennlige rykte. Møt voksne slektninger hvis det er mulig, legg merke til hvordan de reagerer på hverdagslyder, se om de klarer å finne ro, og be oppdretteren forklare både helsedata og mentalitet. Da blir det lettere å avgjøre om finsk lapphund passer i akkurat ditt hjem.

Finsk lapphund

The Finnish Lapphund Club Of Great Britain

Suomen Kennelliitto (The Finnish Kennel Club)

Verein für Finnische Lapphunde Deutschland e.V.

Finsk lapphund er en middels stor, robust arktisk spisshund med tett, dobbel pels og et vennlig, årvåkent vesen. Den er avlet som reinsdyrgjeter, er svært menneskeorientert, intelligent og bjeffete, og trives best med daglig mosjon, mental stimulering og tett samvær med familien.

Liten kennel utanför Södertälje.
Föder upp aktiva hundar med trevligt och vänligt temprament. Har kullar med ett till två års mellanrum.

Välkommen att höra av dig vid intresse.

Skällbyns

## Kortfakta

Engelsk springer spaniel er en aktiv britisk fuglehund som er avlet for å finne vilt, støte det ut og apportere. Den passer best hos noen som vil gi hunden både fysisk og mental aktivitet hver dag, enten gjennom jakt, hundesport eller et variert friluftsliv.

- **Størrelse:** Rasestandarden oppgir en mankehøyde på cirka 51 centimeter. Den oppgir ingen vekt, så et fast vektintervall er ikke en god målestokk for alle individer.
- **Type:** Det har lenge eksistert ulike avlsretninger, særlig jaktrettede og mer utstillingsrettede hunder. Oppdretterens mål og egenskapene til foreldrene sier mer om hva en valp kan arve enn betegnelsen alene.
- **Temperament:** Raseidealet er en vennlig, glad og samarbeidsvillig hund. Enkeltindivider varierer likevel blant annet i aktivitetsnivå, sosialitet og følsomhet.
- **Aktivisering:** Rasen trenger regelmessig mosjon og mentale oppgaver, men det samme antallet minutter passer ikke for alle hunder.
- **Pels:** Tett, rett og værbestandig, med faner som trenger regelmessig børsting og trimming.
- **Riktig hjem:** Et godt valg for den som vil trene, samarbeide og være mye ute; et dårligere valg dersom hunden ofte forventes å klare seg med korte lufteturer.

## Utseende og pels

Engelsk springer spaniel er en sterk og kompakt hund med en balansert og elegant kroppsbygning. Rasestandarden oppgir en mankehøyde på cirka 51 centimeter, men ikke noe offisielt vektintervall. Ikke vurder hunden opp mot et tilfeldig tall på vekten. Følg heller med på holdet: en tydelig midje skal være synlig, og ribbeina skal kunne kjennes med et lett trykk.

Pelsen skal være tett og rett og beskytte mot vær uten å være grov. Den lengre pelsen på ører, ben og kropp danner moderate faner. Godkjente farger er leverbrun og hvit eller svart og hvit, med eller uten tantegninger.

Grundig børsting omtrent én gang i uken er et fornuftig utgangspunkt for mange hunder, men pelsmengde, årstid og aktivitet avgjør det faktiske behovet. Se ekstra godt over armhuler, lyske, ørefaner og poter etter tur i skogen, bading eller vått vær, siden rusk og floker lett samler seg der. Bad hunden når den faktisk trenger det. Klipping og trimming må gjøres regelmessig, men intervallet bør følge pelsens lengde og kvalitet fremfor en fast kalender.

De hengende, godt behårede ørene trenger jevnlig kontroll. Klipp den lange pelsen på innsiden ved behov, og sjekk ørene etter bading. Vond lukt, rødhet, utflod eller gjentatt kløe er en grunn til å kontakte veterinær, ikke til å fortsette rengjøringen uten å vite hva som er årsaken.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, glad og samarbeidsvillig hund som gjerne arbeider sammen med føreren sin. Tydelig skyhet og aggressivitet er ikke ønskelige egenskaper. Dette gjør engelsk springer spaniel til en attraktiv samarbeidspartner, men det er ingen garanti for hvordan hver enkelt hund fungerer med barn, fremmede mennesker eller andre dyr.

Resultater fra atferdsbeskrivelsen BPH viser også at et rasegjennomsnitt ikke gir hele bildet. Hunder av samme rase kan reagere forskjellig i sosiale situasjoner, lek og uventede hendelser. Rasen omfatter dessuten ulike avlsretninger som ikke alltid er vurdert hver for seg. Spør derfor oppdretteren hvordan foreldrene og nære slektninger fungerer i hverdagen, hvilke egenskaper som er prioritert, og om det finnes resultater fra BPH eller andre relevante prøver.

Rasen trenger å få brukt nysgjerrigheten og arbeidslysten sin i hverdagen. Høy aktivitet må samtidig ikke forveksles med at hunden skal være oppjaget hele tiden. Evnen til å veksle mellom arbeid og hvile bør trenes fra starten gjennom tydelige rutiner, rolige pauser og oppgaver med passe vanskelighetsgrad.

## Trening og mosjon

Rasens opprinnelige arbeidsoppgaver – å søke, støte og apportere – forklarer mye av treningsbehovet. Mange individer liker å undersøke bakken og vegetasjonen, bære gjenstander og arbeide tett sammen med føreren. Turene kan derfor bli mer givende når de av og til inneholder nesearbeid, apportering, enkle søksøvelser eller annen trening sammen.

Det er ikke mulig å angi et bestemt antall minutter med mosjon som passer for alle. En voksen, frisk og godt trent hund kan klare langt mer enn en valp, en eldre hund eller en hund som skal bygges opp igjen etter en pause. Ta utgangspunkt i alder, helse, kondisjon og restitusjon. Varier mellom rolige turer, aktivitet i variert terreng, mental trening og hvile i stedet for å prøve å slite ut hunden med høy intensitet hver dag.

Kontaktøvelser, innkalling og evnen til å bli værende til tross for lukt eller bevegelse er spesielt nyttige. Begynn i enkle situasjoner og øk forstyrrelsene gradvis. Positive, belønningsbaserte metoder og korte økter gjør det lettere å bevare trygghet og samarbeidsvilje. En langline kan gi ekstra sikkerhet under treningen, men beviser ikke at hunden senere kan gå løs overalt.

I Sverige har hunder ikke lov til å drive eller forfølge vilt når de ikke deltar i jakt. Mellom 1. mars og 20. august kreves ekstra kontroll på steder der det kan finnes ville dyr. Har hunden sterk interesse for vilt, må eieren kunne hindre den i å sette etter det.

## Helse

Engelsk springer spaniel beskrives i hovedsak som en frisk rase. Ved valpekjøp er det likevel viktig å skille formelle krav fra raseklubbens anbefalinger. En lang liste over alt som noen gang er registrert i rasen, er mindre nyttig enn oppdaterte resultater for de aktuelle foreldrene og familiene deres.

For kull som registreres i Sverige, krever Svenska Kennelklubben at begge foreldrene har et offisielt HD-resultat før paring. Det betyr at de skal være undersøkt og at resultatet skal foreligge; det betyr ikke at alle grader automatisk er like egnede i avl. Springerklubben har mer detaljerte avlsanbefalinger om HD-resultater og kombinasjoner. Be derfor om å få se de faktiske resultatene til foreldrene, og spør hvordan kombinasjonen følger klubbens gjeldende råd.

Raseklubben anbefaler også at avlshunder undersøkes for øyesykdommer senest ett år før paring. Gonioskopi før hunden brukes i avl første gang inngår i klubbens råd for å vurdere øyets kammervinkel. Kontroller dato, diagnoser og eventuelle råd om oppfølging i attestene; ikke slå deg til ro med opplysningen om at hundene er «testet».

Fukosidose er en recessivt arvelig enzymmangelsykdom som kan påvirke sentralnervesystemet. En bærer blir ikke selv syk av genvarianten, men kan føre den videre. Det finnes en DNA-test, slik at oppdretteren kan dokumentere foreldrenes status og unngå en kombinasjon som kan gi syke valper. Det er viktigere å forstå de bekreftede resultatene enn å kreve den samme testpakken for alle hunder.

I hverdagen bør ørene kontrolleres og holdet følges regelmessig. Gjentatte øreproblemer, forandringer i øynene, halthet eller andre symptomer bør vurderes av veterinær. Ikke gå ut fra at et problem er ufarlig bare fordi noen kaller det «typisk for rasen».

## Historie og opprinnelse

Engelsk springer spaniel stammer fra Storbritannias gamle spanieltradisjon. Hundenes oppgave var å finne og støte opp vilt under jakt med nett, falk eller greyhound. Da jakt med skytevåpen ble utviklet, ble arbeidet å søke foran jegeren, støte viltet og deretter apportere det.

Navnet «springer» viser til måten hunden får viltet til å forlate skjulestedet sitt på. The Kennel Club anerkjente engelsk springer spaniel som egen rase i 1902. Den svenske Springerklubben ble stiftet i 1982.

Avlen har i mange år utviklet seg i ulike retninger. Jaktrettede populasjoner har først og fremst blitt valgt for arbeid, mens andre i større grad har blitt valgt for eksteriør og utstilling. Dette er en viktig historisk og praktisk forskjell, men det skaper ikke to enkle personlighetstyper. Det finnes variasjon innenfor begge retningene, og moderne hunder kan brukes til flere aktiviteter. En kjøper bør derfor vurdere målene til den aktuelle oppdretteren, foreldredyrene og deres nære slektninger fremfor bare å stole på en betegnelse.

## Å leve med rasen

Engelsk springer spaniel kan bo i leilighet dersom den får nok aktivitet, restitusjon og tilgang til natur eller andre gode treningsmiljøer. En hage erstatter ikke turer og aktiviteter sammen med eieren. Det avgjørende er hva hunden får gjøre i løpet av dagen, ikke om hjemmet er et hus eller en leilighet.

Alenetid må trenes inn gradvis. Begynn med svært korte perioder når hunden er trygg og rolig, og øk først når den klarer å slappe av. Individene varierer, så ikke planlegg hverdagen ut fra en antakelse om at rasenavnet garanterer et bestemt antall timer alene.

En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn, og hunden trenger et uforstyrret hvilested. At rasestandarden beskriver hunden som vennlig, erstatter aldri tilsyn. Vær like forsiktig med andre dyr. Ved introduksjon til katt bør hunden hindres i å jage, møtene være korte og kontrollerte, og katten ha egne steder å trekke seg tilbake til. Hvor godt en bestemt hund fungerer med katt eller andre hunder, avhenger av individet, tidligere erfaringer og introduksjonen.

Før du kjøper valp, er det særlig nyttig å kontrollere:

- oppdretterens avlsmål og om hundenes arbeidsnivå passer til livet ditt
- de offisielle hofteresultatene til begge foreldrene, ikke bare at de er røntgenfotografert
- dato og fullstendig resultat fra øyeundersøkelser, samt eventuell gonioskopi
- bekreftet status for fukosidose når den er relevant for kombinasjonen
- hvordan foreldrene og nære slektninger fungerer i hverdagen, gjerne supplert med BPH- eller arbeidsresultater
- hvordan valpene blir vant til håndtering, hvile, ulike miljøer og et vanlig familieliv.

Den beste matchen er en hund der forventet aktivitetsnivå, arbeidslyst og følsomhet passer til eierens faktiske hverdag. For engelsk springer spaniel er denne vurderingen mer verdifull enn løfter om at rasen alltid er enkel, barnevennlig eller lik uansett avlsretning.

Engelsk springer spaniel

Norwegian Kennel Club (Norsk Kennel Klub)

Société Centrale Canine (French Kennel Club)

Engelsk springer spaniel er en middels stor, atletisk stående fuglehund med en behengskledd, værbestandig pels som krever jevnlig stell. Den er glad, kjærlig og svært menneskeorientert, og trenger 1,5–2 timer daglig med både mental og fysisk aktivisering. Som regel en frisk og aktiv rase som passer best i engasjerte, friluftsglade hjem.

Soludden

## Kortfakta

Australian shepherd er en gjeter- og brukshund som ble utviklet i USA, for mennesker som ønsker å trene og arbeide med hunden hver dag. Den er rask, lydhør og allsidig, men arbeidslysten og vakt- og gjeterinstinktene gjør at den sjelden passer for den som først og fremst ønsker en lite krevende selskapshund.

- Rasen tilhører FCI-gruppe 1 og ble utviklet for arbeid med sau og storfe på gårder og rancher.
- Ønsket mankehøyde er 51–58 cm for hannhunder og 46–53 cm for tisper. Rasestandarden oppgir ingen idealvekt.
- Pelsen er middels lang, værbestandig og har underull. Grunnfargene er blue merle, svart, red merle og rød, med eller uten hvite tegninger og tan-tegninger.
- Halen kan være naturlig lang eller kort. Halekupering er forbudt i Sverige.
- En australian shepherd trenger daglig fysisk aktivitet, problemløsning, samarbeid og mulighet til å finne ro.
- For svenske avlshunder er offisiell HD-status og kjent mental status gjennom MH viktige kontroller. MH beskriver reaksjoner; det er ikke en prøve med bestått eller ikke bestått.

## Utseende og pels

Australian shepherd er en middels stor, velbalansert og bevegelig hund som skal være litt lengre enn høy. Den skal være muskuløs og solid uten å bli tung eller klossete, fordi bygningen skal tillate raske retningsendringer og langvarig arbeid. Standarden angir ønsket mankehøyde, men ingen idealvekt. Vurder derfor en voksen hund ut fra proporsjoner, hold, bevegelser og funksjon i stedet for å stole på et vektintervall som påstås å komme fra standarden.

Pelsen er rett til bølget, middels lang og værbestandig. Mengden underull varierer blant annet med klima og årstid. En korrekt pels trenger regelmessig gjennomkamming og tettere kontroll i røyteperioder, men ikke den samme ukeplanen for alle hunder. Kjenn gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på områder der friksjon lett gir floker, for eksempel bak ørene og i behenget. Kontroller samtidig hud, poter og klør etter arbeid i skog og ulendt terreng.

De fire grunnfargene er blue merle, svart, red merle og rød. Alle kan forekomme med eller uten hvite tegninger og tan-tegninger. Øynene kan være brune, blå eller ravfargede, også i kombinasjoner eller med flekker og marmorering. Ulik øyenfarge er altså tillatt og sier i seg selv ingenting om hundens temperament.

Halen kan være naturlig lang eller naturlig kort. Sistnevnte kalles ofte NBT, natural bobtail, og må ikke forveksles med en kupert hale. Svenska Kennelklubben registrerer rasen med en halebetegnelse som viser om hunden har hellang hale, stumphale, en hale som er kortere enn normalt, ingen hale eller kupert hale. For en valpekjøper er registreringsopplysningen et bedre grunnlag enn å gjette ut fra et fotografi.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal australian shepherd være en intelligent arbeidshund med sterke gjeter- og vaktinstinkter, jevnt temperament og et vennlig vesen. Den kan være avventende ved første møte med ukjente, men rasetypisk nøytralitet er ikke det samme som frykt eller aggresjon. Svenska Australian Shepherdklubben understreker derfor at nøytral er et tydeligere ord enn reservert.

Det er betydelig variasjon mellom individer og familier. Noen hunder arbeider svært intenst i møte med mennesker og omgivelser, mens andre er mer balanserte i hverdagen. Styrken i gjeting, vakthold, lydreaksjoner og sosial interesse kan også variere. Etiketter som arbeidslinje eller utstillingslinje er ikke nok til å forutsi temperamentet til en valp. Se i stedet på foreldrene, voksne nære slektninger, oppdretterens avlsmål, arbeidsmeritter og dokumenterte mentalbeskrivelser.

Som gjeterhund bruker rasen blant annet kroppen og bevegelsene sine til å styre dyr. Det kan gi en sterk interesse for ting som beveger seg. I hverdagen kan hunden ønske å følge, stoppe eller styre løpende barn, sykler, joggere eller andre dyr. Dette er en mulig egenskap hos rasen, ikke noe alle australian shepherd gjør, og ikke en unnskyldning for å la atferden fortsette. Avstand, bånd eller barriere, en innlært alternativ atferd og belønning for kontakt gjør situasjonen tryggere mens ferdigheten trenes.

MH er særlig nyttig når man sammenligner avlshunder og slektninger. Beskrivelsen viser hvordan en hund reagerte på blant annet kontakt, håndtering, lek, overraskelser, lyd og skudd. Den kan ikke alene forutsi hvordan en valp vil utvikle seg, og den måler ikke hele arbeidsevnen. Les hele protokollen og spør hvordan hunden fungerer og henter seg inn igjen i vanlige miljøer.

## Trening og mosjon

Australian shepherd trenger daglig både bevegelse og oppgaver som krever nesearbeid, problemløsning og samarbeid, men et fast antall timer beskriver ikke hva den enkelte hunden trenger. En rolig skogstur, spor eller søk, hverdagslydighet, gjeting, bruksarbeid, agility og annen gjennomtenkt trening belaster på ulike måter. Tilpass mengde og intensitet etter alder, helse, tidligere trening og restitusjon.

En velfungerende hverdag handler om mer enn å gjøre hunden fysisk sliten. Prioriter tidlig:

- kontakt og følgsomhet også når noe beveger seg i omgivelsene,
- innkalling som først trenes i et enkelt miljø og sikres med langline ved behov,
- å gå pent i bånd, håndtering og evnen til å vente,
- en tydelig veksling mellom aktivitet og ro,
- å kunne velge bort å følge eller styre barn, kjøretøy og dyr.

Treningen bør være belønningsbasert, trinnvis og tilpasset individet. Rasen lærer ofte raskt, noe som også betyr at vaner som belønnes ved et uhell, kan feste seg raskt. Gjør riktig atferd lett å velge, øk vanskelighetsgraden gradvis og bruk ikke frykt, trusler eller fysisk straff.

Valper og unghunder trenger bevegelse, miljøerfaring, hvile og korte læringsøkter, ikke belastningen til en voksen hund eller en treningsplan basert på et bestemt antall minutter. Målet er en hund som kan arbeide engasjert, beholde kontakten og deretter finne ro. Hvis aktivitetsmengden øker samtidig som hunden får vanskeligere for å sove, slappe av eller håndtere hverdagsinntrykk, må opplegget vurderes på nytt i stedet for bare å fylles med mer fart.

## Helse

For en svensk valpekjøper er det viktigste å skille bindende registreringsregler fra raseklubbens anbefalinger og frivillige DNA-tester. Etter gjeldende regler fra Svenska Kennelklubben kreves offisiell HD-status før paring og, for svenskboende avlshunder som omfattes av reglene, kjent mental status gjennom en fullstendig MH-beskrivelse. Kjent status betyr ikke automatisk et godt hofteresultat eller en ønsket mental profil; kontroller selve resultatet.

I sin rasespesifikke avlsstrategi anbefaler SASK som hovedregel HD-grad A eller B og øyeundersøkelse av avlshunder. Klubben fremhever også verdien av å kontrollere HD-status hos nære slektninger, fordi rasen ikke har HD-indeks. ED-røntgen er frivillig og er ikke et særskilt registreringskrav for rasen. Be derfor oppdretteren vise hva som faktisk er undersøkt, på hvilken hund, på hvilken dato og med hvilket resultat, i stedet for å nøye deg med ordet helsetestet.

Det finnes DNA-tester for blant annet CEA, HSF4 og MDR1, men SASK oppgir ingen universell testpakke for alle kombinasjoner. Hver test gjelder et bestemt gen eller en risikovariant. Et fritt HSF4-resultat utelukker for eksempel ikke alle former for grå stær og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Relevante tester velges ut fra dokumenterte risikoer i slekten og den planlagte kombinasjonen.

MDR1, også kalt ABCB1, kan påvirke hvordan enkelte legemidler fordeles i kroppen og når hjernen. Statusen til en enkelt hund kan ikke avgjøres ut fra utseendet. Hvis hunden er testet, bør resultatet finnes i veterinærjournalen; valg av legemiddel og dosering hører alltid hjemme hos veterinæren.

To merlefargede hunder skal ikke pares. Kombinasjonen kan gi valper med to kopier av merlevarianten og økt risiko for døvhet og syns- eller øyeavvik. Den naturlig korte NBT-halen har en annen genetisk bakgrunn. SASK anbefaler forsiktighet også ved kombinasjoner der begge foreldrene bærer NBT-varianten, men de to spørsmålene må ikke blandes sammen.

## Historie og opprinnelse

Til tross for navnet ble australian shepherd slik vi kjenner rasen i dag, utviklet i USA. FCI-standarden knytter navnet til baskiske gjetere som kom til USA fra Australia på 1800-tallet. Det nøyaktige bidraget fra eldre gjeterhunder er mindre sikkert. Detaljerte påstander om en bestemt blanding av raser bør derfor behandles som teorier.

Amerikanske saue- og storfebønder fortsatte å velge hunder for allsidighet, selvstendig arbeid, intelligens og gjeterevne. Etter andre verdenskrig økte kjennskapen til rasen da westernridning, rodeo, hesteshow, film og TV nådde et større publikum. Den moderne rasens amerikanske ranchbakgrunn forklarer både paradokset i navnet og hvorfor funksjon fortsatt står sentralt i rasebeskrivelsen.

## Å leve med rasen

Australian shepherd passer best når hverdagen inneholder planlagt aktivitet, læring og restitusjon også i vanlige arbeidsuker. En stor hage erstatter ikke felles oppgaver, og konkurranseambisjoner er ikke nødvendige hvis hunden likevel får et meningsfylt og variert liv. Den som ønsker en hund som hovedsakelig blir med på kortere turer, bør velge en mindre krevende type.

Med barn skal en voksen alltid være til stede, hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og familien må ha en plan for energisk lek. Avbryt og skap avstand før hunden begynner å fiksere på eller styre bevegelsen. Barn bør ikke ha ansvar i situasjoner der en rask og sterk hund kan reagere på omgivelsene.

Samliv med hunder eller katter avgjøres av individene og introduksjonen, ikke av rasenavnet. Finn ut mer om historikken til foreldrene og den aktuelle hunden. Begynn rolig med separate trygge steder, barriere og bånd, gi katten en fri fluktvei, og gå videre først når begge dyrene kan være avslappet. Smådyr kan kreve permanent fysisk adskillelse.

Rasen kan bo i leilighet hvis hunden får nok tid ute, meningsfulle oppgaver og hvile, og eieren kan håndtere reaksjoner på lyd. I et lytt bygg må man kunne hindre at lyder i oppgangen får hunden til å vokte og bjeffe. Alenetid skal trenes gradvis og vurderes ut fra atferden til den enkelte hunden. Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid er et råd om lufting, ikke et mål på hvor lenge en hund trives alene.

Før du kjøper valp, bør du be om foreldrenes registreringsnumre, HD-resultater, fullstendige MH-protokoller, datoer og resultater fra øyeundersøkelser samt relevante DNA-resultater. Kontroller også halebetegnelse og arbeidsmeritter, og spør hvordan voksne nære slektninger fungerer med mennesker, lyd, bevegelse, hvile og restitusjon. Disse opplysningene sier mer om hvordan hverdagen med hunden sannsynligvis blir enn farge, øyne eller om oppdretteren kaller hundene arbeidslinje eller utstillingslinje.

Australian shepherd

Norwegian Kennel Club (NKK)

Dansk Kennel Klub (DKK)

Australian shepherd er en middels stor, atletisk gjeterhund som er svært intelligent og energisk. Den er lojal og menneskeorientert, knytter sterke bånd til eierne og trenger mye daglig mosjon, trening og mental stimulering. Den vakre, værbestandige pelsen og de ofte forskjellige øyenfargene bidrar til rasens store appell.

Electric vibes

Misa

## Kortfakta

Jack russell terrier er en liten, anerkjent terrierrase med stor arbeidslyst og en tydelig jaktbakgrunn. Den passer best for den som vil trene aktivt, kan håndtere jaktinteresse i hverdagen og samtidig lærer hunden å finne ro. Liten størrelse betyr altså ikke små behov.

- **Opprinnelse:** England; rasen ble videreutviklet i Australia
- **Bruksområde:** hihund og selskapshund
- **Ideell mankehøyde:** 25–30 cm
- **Omtrentlig vekt ifølge rasestandarden:** cirka 5 kg ved 25 cm og 6 kg ved 30 cm
- **Pels:** glatt, broken eller stri; hvitt skal dominere, med svarte og/eller rødgule tegninger
- **Typiske trekk i rasestandarden:** livlig, oppmerksom, aktiv, modig, vennlig og trygg på seg selv
- **Viktig for eieren:** jaktinstinkt, innkalling, ro i hverdagen og meningsfull aktivisering må tas på alvor

Jack russell terrier og parson russell terrier er to forskjellige raser. Parson er høyere og mer kvadratisk bygd, mens Jack russell terrier er lavere og litt lengre i kroppen. Det er derfor bedre å kontrollere hundens registrerte rase enn å vurdere ut fra utseendet eller bruke navnene som synonymer.

## Utseende og pels

Jack russell terrier skal være sterk, smidig og rektangulær – kroppen er litt lengre enn hunden er høy. Idealhøyden er 25–30 cm, og rasestandardens vektangivelse tilsvarer omtrent ett kilo per fem centimeter mankehøyde. Dette er en proporsjon i standarden, ikke en slanketabell: En passende vekt for den enkelte hunden må også vurderes ut fra kroppsbygning, muskelmasse og hold.

Brystkassen skal være dypere enn den er bred og ha en omkrets på cirka 40–43 cm bak albuene. Den relativt smidige brystkassen henger sammen med rasens opprinnelige arbeid under bakken. Helheten skal være funksjonell og bevegelig, ikke tung eller overdrevet.

Rasen har tre pelstyper:

- **Glatt pels** ligger tett inntil kroppen og trenger normalt enkel børsting for å fjerne løse hår og smuss.
- **Broken pels** er en mellomting, med lengre, strie hår på deler av kroppen.
- **Stri pels** har stri dekkpels og underull og må håndstrippes når pelsen er moden.

Broken og stri pels bør trimmes, ikke maskinklippes. Når gamle hår klippes av i stedet for å nappes ut, kan pelsens struktur og beskyttelse mot fuktighet og smuss svekkes. Be en erfaren trimmer vise hvordan akkurat din hunds pels bør stelles; behovet følger pelsens modenhet og kvalitet, ikke en universell ukeplan. Kontroller samtidig klør, poter, ører og tenner regelmessig.

## Temperament og personlighet

Jack russell terrier er i utgangspunktet en livlig, våken og selvsikker arbeidsterrier som også skal være vennlig. Rasen ble avlet for å ta egne beslutninger nær vilt, og den samme selvstendigheten kan i et hjem merkes som initiativ, utholdenhet og raske reaksjoner på bevegelse eller lyd. Jaktinteressen finnes fortsatt hos hunder som bare holdes som selskapshunder.

Rasebeskrivelsen er et ideal, ikke et løfte om hvert individ. Temperament påvirkes av arv, tidlige erfaringer, helse, miljø og trening. Spør derfor ikke bare om foreldrene er «hyggelige». Be om å få møte minst tispen, spør hvordan foreldrene og nære slektninger reagerer på fremmede mennesker, hundemøter, plutselige lyder, håndtering og hvile, og finn ut hva oppdretteren avler for – jakt, hundesport eller hovedsakelig selskap.

BPH kan gi strukturert informasjon om hvordan en enkelt hund reagerte i en standardisert beskrivelse, men det er ingen bestått-eller-ikke-bestått-test og garanterer ikke valpens fremtidige atferd. Eldre svensk rasemateriale bygde dessuten på for få beskrevne Jack russell terriere til at man kunne trekke sikre konklusjoner om hele rasen. For en valpekjøper er resultater for foreldre og slektninger derfor mer nyttige enn generelle påstander om rasens gjennomsnitt.

Rasen kan passe en førstegangseier som ønsker å lære, gå på kurs og arbeide konsekvent med belønningsbasert trening. Den er et dårligere valg for den som først og fremst ønsker en liten, ukomplisert hund som automatisk kan gå løs eller nøyer seg med korte lufteturer.

## Trening og mosjon

En Jack russell terrier trenger daglig bevegelse, nesearbeid, problemløsning og mulighet til å roe ned, men det finnes ikke ett riktig antall minutter som passer alle individer. Alder, helse, kondisjon, miljø og aktivitetens intensitet avgjør belastningen. En rolig skogstur med tid til å snuse, en gjennomtenkt treningsøkt og restitusjon kan gi mer enn langvarig, ensidig ballkasting.

Bygg hverdagen rundt flere typer aktivitet: turer i variert terreng, søk eller spor, korte treningsøkter, kontrollert lek og oppgaver der hunden får bruke nese og kropp. Hundesporter som agility, nosework og viltspor kan passe mange individer, men treningsmengden bør økes gradvis. For valper bør underlag, tempo, lek og hvile tilpasses individet; den ofte gjentatte femminuttersregelen har ingen vitenskapelig støtte.

Prioriter disse ferdighetene tidlig:

- kontakt og samarbeid til tross for lukter og bevegelse
- innkalling og et eget nødstoppsignal
- å slippe gjenstander og avbryte aktivitet
- rolig båndføring og nøytrale passeringer av andre hunder
- håndtering av poter, munn, ører og pels
- å gå til en seng og slappe av
- å være alene, innlært i svært små og trygge trinn

På grunn av jaktinstinktet bør frihet uten bånd aldri bygge på håp. Tren først på et sikkert inngjerdet område, og bruk langline der det er trygt, til hunden kan vende seg bort fra forstyrrelser og svare på signaler med høy pålitelighet. Selv en godt trent hund kan måtte være i bånd nær vilt, trafikk og andre farer. Belønningsbasert trening med tydelige regler forteller hunden hva den skal gjøre og bidrar til å bevare samarbeidet når aktivitetsnivået stiger.

## Helse

Svenska Kennelklubben opplyser at rasen ikke har noen kjente rasesykdommer, men at patellaluksasjon forekommer. Det betyr ikke at alle hunder rammes, eller at rasen er fri for alle andre sykdommer. Det betyr at en seriøs helsegjennomgang bør ta utgangspunkt i dokumenterte resultater og den aktuelle familien, ikke i en lang, usortert liste over diagnoser.

I den svenske rasespesifikke avlsstrategien anbefales det at hunder som brukes i avl, undersøkes for patella og øyelyses. For øyne er anbefalingen undersøkelse før avl, deretter hvert tredje år og én gang etter fylte åtte år. Dette er avlsanbefalinger – de må ikke fremstilles som om hver undersøkelse var et generelt registreringskrav eller en garanti for friske valper.

Før valpekjøp bør du be om foreldrenes registrerte navn og numre og selv kontrollere:

- hvem som utførte undersøkelsen
- datoen for patella- og øyeundersøkelsen
- det faktiske resultatet, ikke bare beskjeden «testet»
- om nære slektninger har hatt tilbakevendende kne-, øye- eller andre helseproblemer
- foreldrenes alder og om eldre hunder i familien er fulgt opp

Et normalt resultat reduserer usikkerheten om akkurat det som er undersøkt, men er ingen livslang garanti. Hold hunden i passende hold, bygg opp kondisjonen gradvis og kontakt veterinær ved for eksempel gjentatt halthet, smerte, endret syn eller tydelige atferdsendringer.

## Historie og opprinnelse

Jack russell terrier har sin opprinnelse i England på 1800-tallet og forbindes med presten John Russell. Han utviklet foxterriere som kunne følge foxhounds og gå ned i hi for å få rev og annet vilt ut av gjemmestedet. Arbeidsoppgaven krevde en liten, bevegelig, modig og selvstendig hund.

Fra nært beslektede linjer vokste to typer frem. Den høyere og mer kvadratiske typen ble parson russell terrier; den lavere og litt lengre typen ble Jack russell terrier. Rasen har altså engelsk opprinnelse, men Australia er oppført som landet der den ble videreutviklet og der det ble gjort viktig arbeid med standarden. Svenska Kennelklubben godkjente Jack russell terrier i 2001.

Historien forklarer flere egenskaper som fortsatt er merkbare: den funksjonelle størrelsen, den bevegelige kroppen, evnen til å ta egne beslutninger og interessen for å søke etter og følge vilt. Disse egenskapene kan være en ressurs i trening og hundesport, men de må styres i en moderne hverdag.

## Å leve med rasen

Å leve med en Jack russell terrier fungerer best når hjemmet kombinerer aktivitet med tydelige rutiner for hvile, sikkerhet og selvkontroll. Rasen kan bo i leilighet; boligens størrelse er mindre avgjørende enn om hundens behov blir dekket, og om den lærer å ikke reagere på hver lyd i oppgangen eller utenfor vinduet. Tren på ro og nøytralitet overfor lyder før bjeffing har blitt en vane.

Med barn gjelder den samme grunnregelen som for alle hunder: En voksen har ansvar for samspillet, og hunden skal ha en beskyttet hvileplass der den ikke blir forstyrret. Barn skal ikke ta mat eller leker, bære hunden eller følge etter den når den trekker seg unna. Rasens hurtighet og intensitet gjør rolige, korte møter bedre enn voldsom lek uten pauser.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individene og bør bygges opp gjennom gradvise, kontrollerte introduksjoner. Tidlig tilvenning kan hjelpe, men fjerner ikke jaktinstinktet. Kaniner, gnagere og andre smådyr må holdes helt og sikkert adskilt; ikke velg rasen ut fra en antakelse om at trening garanterer fredelig sameksistens. Også i et hjem med flere hunder trengs separate hvileplasser og mulighet til å håndtere ressurser uten konkurranse.

Alenetid bør læres inn gradvis når hunden allerede føler seg trygg i hjemmet. Start med svært korte fravær og øk først når hunden klarer å være rolig. I Sverige må et lukket bur ikke brukes som vanlig hvileplass eller til å holde hunden innesperret hjemme. Lag i stedet en behagelig seng eller et tilstrekkelig stort og sikkert område der hunden kan bevege seg og selv velge hvilested.

Før kjøp bør hele husstanden kunne svare ja på tre spørsmål: Kan vi gi hunden meningsfull aktivitet hver dag? Kan vi håndtere jaktinteresse med trening, bånd og sikre miljøer? Kan vi tilby uforstyrret restitusjon og konsekvente regler uten harde metoder? Hvis svaret er ja, kan Jack russell terrier bli en svært engasjert treningspartner og selskapshund – men den blir sjelden en passiv liten hund på sidelinjen av livet.

Jack russell terrier

Norwegian Kennel Club

Jack russell terrier: liten, robust og energisk revejaktterrier med modig og intelligent væremåte. Trenger 1–2 timer daglig mosjon pluss mentalt arbeid. Overveiende hvit, tre pelstyper, sterk gravetrang og jaktlyst. Kjærlig mot familien, men krevende og lite egnet for svært stillesittende hjem.

Jag föder upp Jack Russel Terrier i mindre skala. Min ambition är att föda upp rastypiska, friska valpar med god mentalitet och med en stamtavla som lämpar sig för utställning för den som vill.

Strids

## Kortfakta

Japansk spisshund er en japansk selskapshund i FCIs gruppe 5. Den kjennes igjen på den rent hvite doble pelsen, de små stående ørene og den buskete halen over ryggen. Rasen er livlig, oppmerksom og ofte lett å motivere i trening, men den har også lett for å bjeffe. Den som vurderer rasen, bør derfor vurdere hvor mye lyd man tåler, like nøye som hvor mye aktivitet hunden trenger.

- **Opprinnelse og bruksområde:** Japan; selskapshund, FCI-nummer 262.
- **Størrelse:** Standarden angir en mankehøyde på 30–38 cm for hannhunder, med tisper noe mindre. Den angir ingen vekt.
- **Proporsjoner:** Kroppen skal være litt lengre enn den er høy, med forholdet 10:11 mellom mankehøyde og kroppslengde.
- **Pels:** Rent hvit, med rett, utstående dekkhår og kort, myk og tett underull.
- **Temperament:** Idealet er en intelligent, munter og oppmerksom hund. En japansk spisshund kan varsle, men skal ikke være generelt bjeffete, redd eller aggressiv.
- **Behov i hverdagen:** Daglig fysisk aktivitet, nesearbeid og mentale oppgaver, samt tidlig trening på lyder, besøk og alenetid.

En japansk spisshund kan ligne en liten samojedhund eller en hvit tysk spisshund, men dette er egne raser med ulike standarder og ulik bakgrunn. Utseendet alene forteller ikke hvordan de skiller seg i temperament, størrelse eller helse.

## Utseende og pels

Japansk spisshund er en solid, men elegant hund uten overdrevne proporsjoner. Det spisse snutepartiet, de mørke mandelformede øynene og de små trekantede ørene gir et våkent uttrykk. Ryggen skal være kort og rett, og bevegelsene raske og aktive. Halen bæres over ryggen, men skal ikke være stramt ringlet.

Pelsen har to tydelige lag. Dekkpelsen er rett og står ut fra kroppen, mens underullen er kort, myk og tett. Pelsen er kortere i ansiktet, på ørene og på forsiden av beina, men lengre på kroppen. Kragen over hals og bryst og den rikt behengte halen er særlig fremtredende. Rent hvitt er den eneste godkjente fargen.

En grundig børsting og kjemming helt ned til huden omtrent én gang i uken er vanligvis et godt utgangspunkt. Arbeid i små partier slik at kammen når underullen, og vær spesielt nøye bak ørene. Under røyting trengs hyppigere stell. Svenska Kennelklubben beskriver at tisper ofte røyter to ganger i året og voksne hannhunder vanligvis én gang, men mengde og tidspunkt varierer.

Bad bør styres av smuss og behov, ikke av en fast plan. Den hvite fargen betyr ikke at hunden må bades hver gang den blir støvete. Venn valpen rolig til børste, kam og håndtering av poter før den trenger en full gjennomgang av pelsen.

## Temperament og personlighet

Japansk spisshund legger raskt merke til det som skjer rundt den og vil gjerne være nær familien. Rasestandarden beskriver hunden som intelligent, munter og oppmerksom. Noen individer er lite interessert i kontakt med ukjente mennesker eller hunder. Å være reservert er ikke det samme som å være redd: panikk, truende atferd eller vansker med å hente seg inn er noe annet enn rolig integritet.

Bjeffingen krever en nyansert forklaring. Svenska Kennelklubbens rasebeskrivelse sier at japansk spisshund har lett for å bjeffe, mens standarden sier at den ikke skal være bjeffete. Utsagnene kan forenes hvis man skiller et kort varsel fra bjeffing som fortsetter ved hver lyd. Målet er ikke å fjerne hundens oppmerksomhet, men å lære den å registrere en lyd ved døren og deretter roe seg igjen.

Bjeffing, skyhet og frykt for fremmede gikk igjen i raseklubbens eierundersøkelser fra 2014 og 2020. Deltakerne valgte selv å svare, og spørsmålet var bredt, så svarene viser ikke hvor vanlig noe er i rasen. Møt om mulig valpens mor i en vanlig hverdagssituasjon, spør hvordan nære slektninger reagerer på besøk og lyder i oppgangen, og les eventuelle BPH-beskrivelser som profiler, ikke karakterer.

Rasen kan passe en førstegangseier som ønsker å trene aktivt og arbeide konsekvent med bjeffing. Den passer dårligere for den som forventer at en selskapshund automatisk er stille, alltid kommer på innkalling eller hilser entusiastisk på alle.

## Trening og mosjon

En voksen japansk spisshund trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men et fast antall minutter passer ikke alle. Varier turer, snusing, lek og korte samarbeidsoppgaver. Rallylydighet, nosework, agility, spor, triks og hverdagslydighet kan være gode valg; tilpass dem til hundens helse, interesse og kondisjon.

Vurder mengden ut fra hvordan hunden henter seg inn. Den skal kunne roe seg og bevege seg uten stivhet etter hvile. En hund som bjeffer på hver minste forstyrrelse, kan trenge tydeligere hvile, nesearbeid eller bedre trening rundt forstyrrelser – ikke nødvendigvis en lengre tur. Valper trenger korte, lekne erfaringer som passer alderen, ikke en nedskalert plan for voksne hunder.

Belønningsbasert og trinnvis trening passer godt til rasens oppmerksomhet og arbeidslyst. Finn først ut hva som utløser bjeffingen: dørklokken, heisen, mennesker utenfor vinduet eller opphisselse i lek. Skap avstand eller skjerm utsikten, og belønn hunden mens den fortsatt klarer å være stille og ta kontakt. Lær deretter et enkelt alternativ, for eksempel å gå til plassen sin når det ringer på. Straff kan øke uroen uten å endre hundens følelse for lyden.

Svenska Kennelklubben beskriver jaktlysten som forholdsvis lav, men det er ingen garanti for at hunden trygt kan gå løs eller alltid kommer på innkalling. Start i et enkelt miljø, øk forstyrrelsene gradvis og bruk langline til hunden svarer på første signal selv om noe beveger seg. En prosentangivelse for innkalling sier mindre enn hvordan hunden fungerer akkurat der du vil ha den løs.

## Helse

Svenska Kennelklubben beskriver japansk spisshund som en gjennomgående frisk rase med få rasespesifikke sykdommer, men en valpekjøper bør likevel undersøke knær, øyne, hjerte og relevant familiehistorikk. Ett normalt testresultat kan ikke erstatte informasjon om foreldre, søsken og tidligere avkom.

**Patellaluksasjon**, der kneskålen kan forskyves fra sin normale posisjon, forekommer i rasen. I den publiserte avlsstrategien anbefaler raseklubben en frivillig patellaundersøkelse ved omtrent to års alder, når hunden er fysisk utviklet. Be om foreldrenes offisielle resultater, og spør om slektninger har hatt gjentatt halthet, vansker med å hoppe eller motvilje mot å løpe og snu brått.

**Øyne og hjerte** følges også opp frivillig. Avlsstrategien omtaler et lite antall PRA-diagnoser hos eldre hunder og anbefaler regelmessige øyeundersøkelser av avlshunder, særlig etter seks års alder. Den nevner også et lite antall eldre hunder med bilyd og MMVD. Rådet er at veterinæren lytter på hjertet ved vanlige besøk og går videre med ultralyd hvis det oppdages bilyd. Dette er overvåking, ikke belegg for at alle hunder rammes eller at et gammelt normalt resultat gjelder livet ut.

**X-bundet muskeldystrofi** er dokumentert i et begrenset antall irske familier, og forskere har utviklet en DNA-test for mutasjonen. Raseklubbens strategi oppgir at det ikke var kjente tilfeller utenfor de rammede irske familiene. DNA-testing er derfor særlig relevant når stamtavlen har irsk bakgrunn: be da om kjent genetisk status i den aktuelle grenen. Det finnes derimot ikke støtte for at en bestemt PRA-DNA-test bør være rutine for hele rasen.

I Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 finnes det ingen rasespesifikke krav om helsetest for japansk spisshund, og rasen har ikke et obligatorisk sentralt helseprogram. Undersøkelser av patella, øyne og hjerte er frivillige anbefalinger fra raseklubben. Kontroller alltid de nyeste reglene før avl, og skill bindende vilkår fra anbefalinger.

## Historie og opprinnelse

Japansk spisshund ble utviklet i Japan i første halvdel av 1900-tallet. Den offisielle standarden sier forsiktig at rasen blant annet antas å stamme fra hvite tyske grosspitz som kom til Japan via Sibir og det nordøstlige Kina rundt 1920. Dette er en dokumentert beskrivelse av bakgrunnen, ikke en grunn til å kalle dagens rase en variant av tysk spisshund.

Hvite spisshunder ble vist i Tokyo rundt 1921. I 1925 ble to par importert fra Canada, og frem til 1936 kom flere hunder fra Canada, USA, Australia og Kina. Disse hundene ble krysset for å utvikle en tydeligere rasetype. Etter andre verdenskrig skrev den japanske kennelklubben standarden som ble vedtatt i 1948.

Mer detaljerte påstander om samojedhund, american eskimo dog eller andre raser i den tidlige avlen forekommer ofte, men støttes ikke av historikken i den offisielle standarden. Det er derfor best å holde dokumenterte importveier atskilt fra senere teorier.

## Å leve med rasen

Japansk spisshund kan bo i leilighet, men lyd blir et viktigere hensyn. Hører du heisen, inngangsdøren eller naboene? Legg hundens hvileplass unna ytterdøren og vinduer den kan holde utkikk fra, og belønn ro før varslingen blir en vane. Enkel tilgang til gode tur- og treningsområder betyr mer enn antall rom.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp kan ikke forlates alene, og voksne hunder varierer også mye. Begynn når hunden er trygg hjemme, med svært korte fravær, og øk bare så lenge den kan hvile uten å bjeffe, gå urolig omkring eller vise stress. Et kamera kan vise hva som skjer etter at døren lukkes. Hvis uroen øker, må fraværet kortes ned og treningen gjøres enklere i stedet for å presses videre.

Med barn betyr tilsyn fra en voksen og hundens rett til en uforstyrret hvileplass mer enn rasenavnet. Lær barn å ikke bære, klemme eller forstyrre hunden når den spiser eller sover. Sammen med andre hunder, katter og smådyr betyr tidligere erfaringer og individuell atferd mer enn den generelle opplysningen om forholdsvis lav jaktlyst. Introduser hund og katt med avstand, grind eller kobbel, hindre jakt og gi katten rømningsveier i høyden. Ikke la dem være uten tilsyn før samspillet er stabilt.

Før et kjøp bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hvordan reagerer foreldrene og nære slektninger på lyder ved døren, besøk og nye miljøer?
- Hvilke daterte resultater finnes for patella og øyne, og hva vet oppdretteren om hjerte- og bevegelsesplager blant slektninger?
- Finnes det irsk bakgrunn, og er i så fall status for muskeldystrofi kjent i den aktuelle grenen?
- Hvordan har valpene fått øve på håndtering, hverdagslyder, hvile og korte stunder alene?

Den beste matchen er et hjem som liker en våken, treningsvillig selskapshund og er forberedt på å arbeide rolig med lyd og selvkontroll. Den hvite pelsen er mest synlig, men i hverdagen er det hvor lett hunden bjeffer, hvor raskt den henter seg inn og om den klarer å roe seg som avgjør om rasen passer.

Japansk spisshund

Federation Cynologique Internationale (FCI)

Japansk spisshund er en liten til middels stor selskapshund som er svært menneskekjær, med en helt hvit dobbelt pels som er lett å holde ved like med jevnlig børsting. Den er livlig, intelligent og lærevillig, og passer godt i leilighet så lenge den får daglig mosjon. Hunden er naturlig oppmerksom og pratsom, men som regel vennlig når den først er blitt introdusert.

Star of hearts

Vi har Slovensky kopov just nu har vi vår sista kull.Sen föder Vi upp långhårig tax i alla 3 storlekarna. Vi har i snitt 2 kullar om året. Alla hundar bor med oss inne. Vi ställer ut och spårar med hundarna. Kopoven jagar gris,hjort och älg.

Koppargläntan

## Kortfakta

- Berner sennenhund er en stor sveitsisk gårdshund som opprinnelig ble brukt til vakthold, trekkarbeid og kvegdrift. I dag er den først og fremst en selskaps- og allsidig brukshund.
- Hannhunder er 64–70 cm i mankehøyde, med 66–68 cm som ideal. Tisper er 58–66 cm, med 60–63 cm som ideal. Rasestandarden angir ingen vekt.
- Rasen skal være selvsikker, oppmerksom, godlynt og hengiven overfor familien, og vennlig mot fremmede.
- En voksen hund trenger godt med aktivitet hver dag. Valper og unghunder skal derimot ikke få målrettet kondisjonstrening eller store fysiske belastninger.
- Den lange doble pelsen må vanligvis børstes grundig hver uke og oftere i røyteperioder.
- I svensk avl kreves offisielle resultater for både hofter og albuer før paring. HS-testen for histiocytært sarkom er en risikotest, ikke et svar på om hunden er frisk eller syk.
- Svulstsykdommer og lav levealder er rasens alvorligste helseproblemer. Levealder og dokumenterte dødsårsaker hos slektninger er derfor viktig ved valg av valp.

## Utseende og pels

Berner sennenhund er stor og kraftig, men skal samtidig være bevegelig, harmonisk og velbalansert. Kroppen er omtrent ti prosent lengre enn mankehøyden og skal virke kompakt snarere enn langstrakt. En tung silhuett er ikke det samme som riktig rasetype: Hunden skal bevege seg fritt og bære størrelsen sin uten å være overvektig.

Hannhunder skal være 64–70 cm høye, helst 66–68 cm. Tisper skal være 58–66 cm, helst 60–63 cm. Rasestandarden har ingen vektangivelse. Vurder derfor en voksen hund ut fra proporsjoner, muskulatur og hold i stedet for å sikte mot et bestemt tall på vekten.

Hodet skal være kraftig, men ikke for tungt. Øynene er mørkebrune og mandelformede, og ørene er middels store og trekantede. Den buskete halen når minst ned til hasen og bæres hengende i hvile, men kan løftes til rygglinjen i bevegelse.

Pelsen er lang og blank, rett eller svakt bølget. Grunnfargen er kullsvart med dypt rustrøde tegninger på kinnene, over øynene, på beina og i brystet. Hvitt finnes blant annet i et symmetrisk bliss og på strupen og brystet. Hvite poter og hvit halespiss er ønskelig, men symmetrien i tegningene sier ingenting om hundens helse.

Svenska Kennelklubbens raseguide anbefaler børsting eller gjennomkamming én gang i uken og daglig under røyting. Tilpass dette til individ og årstid. Arbeid helt ned til huden, og sjekk bak ørene, i armhulene og i behenget der floker lett kan skjule seg. Kjenn samtidig etter kuler, ømhet og hudforandringer.

Legg lengre sommeraktiviteter til kjøligere tider på dagen, sørg for skygge og vann, og la hunden hvile dersom den ikke henter seg inn som normalt. La aldri hunden sitte i en varm bil, heller ikke i skyggen eller med et vindu på gløtt.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk berner sennenhund skal være trygg, godlynt og samarbeidsvillig, ikke redd eller aggressiv. Standarden beskriver også en oppmerksom og vaktsom hund som er hengiven overfor familien og vennlig mot fremmede. Dette er et mål for avl og mentalitet, ikke en garanti for hver valp eller enhver situasjon.

Rasen er ofte sosial og samarbeidsvillig, men en vilter unghund av denne størrelsen kan velte et barn, dra en voksen over ende eller trenge seg på en gjest uten å ha aggressive hensikter. Tren derfor tidlig på å ha alle fire potene i gulvet, hilse rolig, gå i slakt bånd og legge seg på en fast plass.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Gi den rolige erfaringer med mennesker, hunder, trafikk, underlag, håndtering og ulike miljøer, og la den få observere på avstand. Gjentatt redsel bør tas på alvor, ikke bortforklares med at rasen er «myk».

Berner sennenhund kan fungere godt med barn og andre dyr, men individet og introduksjonen er avgjørende. Barn skal ikke klatre på hunden eller forstyrre den når den sover. Hunden trenger et uforstyrret hvilested, og en voksen skal alltid være til stede når små barn og hunder er sammen.

## Trening og mosjon

En voksen berner sennenhund trenger ordentlig mosjon og meningsfull aktivitet hver dag, men det finnes ikke noe fast minuttall som passer alle. Tilpass mengden etter alder, hold, helse, kondisjon, underlag og temperatur. Turer med tid til å snuse, hverdagslydighet, søksøvelser og lek gir en bedre hverdag enn bare å forsøke å slite ut hunden.

For valper og unghunder skiller Svenska Kennelklubben mellom naturlig bevegelse og målrettet mosjon. La hunden bevege seg i sitt eget tempo og hvile ved behov. Planlagte løpeturer, gjentatte hopp og tungt trekkarbeid må vente til hunden er fysisk moden. Ikke stol på en enkel femminuttersregel; tilpass heller aktiviteten etter hvordan hunden beveger seg, hvor sliten den blir og hvor raskt den henter seg inn.

Korte, tydelige og belønningsbaserte treningsøkter passer godt. Prioriter ferdigheter som blir vanskelige å lære først når hunden er fullvoksen:

- å følge et slakt bånd og snu sammen med føreren
- å hilse uten å hoppe eller lene hele tyngden mot noen
- innkalling og kontakt til tross for forstyrrelser
- å vente i døråpninger og gå rolig inn og ut av bilen
- frivillig håndtering av poter, munn, ører og pels

Rasens bakgrunn kan brukes i nesearbeid, lydighet, rallylydighet, kløving eller raseklubbens trekk- og bruksprøver. Trekk med last krever riktig utstyr, gradvis opptrening og en fysisk moden, frisk hund.

## Helse

Helse og levealder må veie tungt ved valg av berner sennenhund. Den gjeldende svenske avlsstrategien beskriver svulstsykdommer som rasens største helseproblem og viser at den lave levealderen fortsatt er et problem. Likevel kan ingen love hvor mange år en enkelt hund vil leve.

I de svenske forsikringsdataene om dødsfall fra 2016–2021 som avlsstrategien viser til, var medianalderen 5,5 år. I en sveitsisk studie av klubbregistrerte hunder født i 2001–2002 var median overlevelse 8,4 år. Populasjon, tidsperiode og metode er forskjellige, så tallene er ikke samme type prognose. De viser hvorfor helse og levealder hos nære slektninger er mer nyttig enn ett generelt aldersspenn.

Svulster sto for mer enn halvparten av dødsfallene i både en sveitsisk og en nederlandsk studie. Histiocytært sarkom er svulstformen som rasens helsearbeid særlig retter seg mot. HS-testen plasserer hunder i grupper med lavere, gjennomsnittlig eller høyere genetisk risiko sammenlignet med rasen. Det er ikke en diagnostisk test: En hund med lavere risiko kan bli syk, og en hund med høyere risiko kan holde seg frisk.

HSIMS beregner risikoen ved en planlagt kombinasjon ut fra foreldrenes HS-resultater. Verktøyet må vurderes sammen med levealder, annen helse, slektskap og funksjon. Ensidig utvalg for lavest mulig risiko vil redusere den genetiske variasjonen. HS-testing anbefales i den svenske avlsstrategien, men er ikke et krav for registrering i Svenska Kennelklubben. Svenska Sennenhundklubbens valpeformidling har derimot siden 2025 krevd at begge foreldrene er testet.

Begge foreldrene må ha offisiell HD- og AD-status før paring for at avkommet skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben. Hunder med HD-grad D eller E og AD-grad 2 eller 3 kan ikke brukes. Avlsstrategien anbefaler i tillegg AD-frie foreldre og at deres gjennomsnittlige HD- og AD-indeks er over 100. Indeks 100 tilsvarer rasens gjennomsnitt og tar med opplysninger om slektninger. Indekser og resultatene til røntgede kullsøsken forteller derfor mer enn ett enkelt resultat.

Renal dysplasi, RD, er en alvorlig forstyrrelse i nyrenes utvikling som hovedsakelig rammer unge hunder. Bekreftede tilfeller registreres sentralt, og en sikker diagnose krever undersøkelse av nyrevev. Familiær nefropati er en annen dokumentert nyresykdom som oftere rammer unge voksne hunder. Det finnes ingen enkel DNA-test som kan vise at en kombinasjon er fri for arveanleggene bak disse sykdommene.

Be oppdretteren vise og forklare:

- foreldrenes offisielle hofte- og albueresultater og kombinasjonens gjeldende indekser
- hvor mange kullsøsken og tidligere avkom som er røntget, og resultatene deres
- HS-resultater og hvordan HSIMS og genetisk variasjon er tatt med i vurderingen
- nyresykdom, svulstdiagnoser, levealder og bekreftede dødsårsaker hos foreldre, søsken og eldre slektninger

## Historie og opprinnelse

Berner sennenhund har sin dokumenterte bakgrunn som gårdshund i alpeområdet rundt Bern i Sveits. Den voktet gårder, trakk last og hjalp til med kveg. Hundene ble kalt Dürrbächler etter vertshuset Dürrbach ved Riggisberg, der den langhårede, trefargede typen var vanlig.

Dürrbächler-hunder ble vist på utstillinger i 1902, 1904 og 1907. I november 1907 grunnla oppdrettere rundt Burgdorf Schweizerischen Dürrbach-Klub for å renavle hundene og definere rasens kjennetegn. Navnet berner sennenhund ble senere etablert i tilknytning til de andre sveitsiske sennenhundrasene.

Påstanden om at rasen stammer fra romerske mastiffer, gjentas ofte, men den er ikke en del av den sikkert dokumenterte historien. Den pålitelige kjernen er den lokale gårdshunden rundt Bern, arbeidet med vakthold, trekk og kveg og den organiserte utviklingen av rasen tidlig på 1900-tallet.

## Å leve med rasen

Berner sennenhund krever praktisk plass i hverdagen, ikke bare gulvplass. Det kan fungere å bo i leilighet, men sjekk trapper, heis, glatte gulv, tilgang til gode turområder og hvordan en syk hund skal transporteres. En hage er praktisk, men erstatter ikke turer og felles aktivitet.

Planlegg for en stor hundeseng, en bil og en sele med plass til hunden, fôr, forsikring og et sted der en våt pels kan tørke. Legg sklisikre matter der det trengs. Det er bedre å løse slike praktiske utfordringer mens hunden er ung enn når den har vondt.

Alenetid må trenes ut fra den enkelte hunden. Begynn med svært korte adskillelser når hunden er trygg, og øk først når den kan legge seg og finne roen. Vedvarende piping, vandring, pesing eller kloring viser at steget var for stort. Rasens hengivenhet er ikke et bevis på separasjonsproblemer, men den er heller ingen garanti for at hunden takler en hel arbeidsdag alene.

Introduser hund og katt gradvis. Hold dem adskilt i starten, la dem venne seg til lukten av hverandre, gi katten et hundefritt sted og hindre hunden i å jage. Korte møter gjennom en grind eller med hunden i bånd kan deretter forlenges når begge er avslappet. Det samme rolige prinsippet gjelder møter med andre hunder. Størrelsen gjør tidlig kontroll i bånd ekstra viktig.

En god oppdretter kan fortelle om både styrker og problemer i slekten og viser dokumentasjon, ikke bare navn på tester. Velg en kombinasjon der helse, mentalitet, funksjon og genetisk variasjon er vurdert samlet. Åpenhet om syke og avdøde slektninger er minst like verdifullt som gode resultater hos foreldrene.

Berner sennenhund

Deutscher Club für Berner Sennenhunde e.V. (Germany)

Société Centrale Canine (France)

Stor sveitsisk gårdshund med kraftig, harmonisk kroppsbygning og tykk, trefarget pels. Kjærlig, menneskeorientert og som regel mild mot barn. Trenger moderat daglig mosjon, kjølig klima, jevnlig pelsstell og vennlig, konsekvent trening. Helseundersøkelser er svært viktige på grunn av leddproblemer og kreftforekomst.

Lad’s

## Kortfakta

- Lagotto romagnolo er en italiensk trøffelhund i rasegruppe 8, med røtter som vannapportør i Romagna.
- Rasen er liten til mellomstor, robust og nesten kvadratisk. Hannhunder er 43–48 cm høye og veier 13–16 kg; tisper er 41–46 cm og veier 11–14 kg.
- En lagotto trenger både daglig bevegelse og oppgaver for nesen. Søk, spor, nosework og annen samarbeidsrettet trening passer rasens arbeidsbakgrunn.
- Raseidealet er en lærevillig, entusiastisk og hengiven hund, men sosial trygghet, lydfølsomhet og interesse for fremmede varierer fra individ til individ.
- Den tette, krøllete pelsen vokser kontinuerlig og må klippes, kontrolleres og gres ut før den tover seg. Rasen er ikke allergifri.
- Den som kjøper en svenskoppdrettet valp, bør skille mellom registreringskravene til Svenska Kennelklubben og raseklubbens mer omfattende avlsanbefalinger.

## Utseende og pels

Lagotto romagnolo er en kompakt hund med et robust, rustikt preg og en kropp som er nesten like lang som den er høy. Voksen størrelse er litt forskjellig for kjønnene: Hannhunder skal være 43–48 cm i mankehøyde og veie 13–16 kg, mens tisper skal være 41–46 cm og veie 11–14 kg. Det gir en smidig arbeidshund som verken skal virke tung eller overdrevent spinkel.

Den krøllete pelsen er rasens tydeligste kjennetegn. Den skal være tett og ullen, med synlig underull og grovere krøller utenpå. Tillatte farger er blant annet offwhite, hvit med brune eller oransje flekker, oransje- og brunskimmel samt ensfarget brun eller oransje, med eller uten hvitt. Tantegninger kan forekomme. Svart er ikke en godkjent farge.

Pelsen vokser hele hundens liv og kan filte seg hvis den ikke blir fulgt opp. Kontroller derfor huden og gå gjennom steder som lett tover seg, særlig bak ørene, i armhulene og under sele eller halsbånd. Gre ut eller klipp før tovene blir stramme, og tilpass intervallet etter pelskvalitet, årstid, bading og hvor mye hunden ferdes i vegetasjon. Det finnes ingen ukentlig rutine som passer alle lagottoer.

Rasestandarden beskriver en naturlig, funksjonell klipp som følger kroppens konturer; pelsen skal ikke formes som på en puddel. For utstilling angis maksimalt rundt fire centimeter på kroppen, med lengre pels på hodet uten at øynene dekkes. For en familiehund er det viktigere å se på pelsens tilstand enn på kalenderen: Hunden skal kunne se og bevege seg fritt, huden skal være enkel å kontrollere, og pelsen skal verken være tovet eller full av skitt og plantedeler. Be oppdretteren vise hvordan pelsen i akkurat den linjen bør stelles.

Se og lukt i ørene regelmessig, og rengjør det ytre øret ved behov. Mye hår kan bidra til plager hos enkelte hunder, men rutinemessig napping passer ikke automatisk for hvert individ. Vond lukt, brunt belegg, rødhet, ømhet eller gjentatt hoderisting er grunn til å kontakte veterinær.

Lagotto omtales av og til som allergivennlig fordi løse hår ikke merkes på samme måte som hos mange raser som røyter. Det er misvisende. Hundeallergener finnes først og fremst i hud og spytt, mengden varierer også mellom hunder av samme rase, og ingen hunderase er allergifri.

## Temperament og personlighet

Ifølge raseidealet skal en lagotto være føyelig, omgjengelig, entusiastisk, lærevillig og svært hengiven overfor eieren. Den arbeider gjerne tett med mennesker, bruker nesen utholdende og kan varsle når noe er annerledes, uten å være avlet som vakthund. I riktig hjem blir den ofte en engasjert følgesvenn som ønsker å gjøre ting sammen med familien, ikke bare mosjonere på egen hånd.

Raseidealet er likevel ingen garanti for at alle individer oppfører seg likt. Svenske BPH-beskrivelser viser stor variasjon i hvordan lagottoer hilser på fremmede. Mange tar lite kontakt, og det er også forskjeller i uro, nysgjerrighet og hvor raskt hunden finner roen igjen etter noe uventet. Reservert er ikke det samme som redd, men en hund som ofte blir usikker, trenger avstand og støtte fremfor påtvungne hilsesituasjoner.

For en valpekjøper er mentaliteten i familien derfor like viktig som en generell rasebeskrivelse. Møt tispen sammen med valpene, spør hvordan foreldrene og nære slektninger reagerer på besøk, lyder og nye miljøer, og be om å få se eventuelle BPH-resultater. BPH er en beskrivelse av atferd, ikke en prøve hunden består eller stryker på.

En lagotto kan leve godt med barn, andre hunder og katter, men rasenavnet i seg selv gir ingen garanti. Rolige introduksjoner tidlig og erfaringene til den enkelte hunden har stor betydning. En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn, og hunden trenger et skjermet hvilested. Jaktlek og møter med smådyr krever samme omtanke som med andre hunder.

## Trening og mosjon

Lagotto romagnolo trenger et aktivt liv der nesearbeid har en tydelig plass. Rasen ble utviklet for selvstendig søk i samarbeid med en fører, og mange individer trives med nosework, person- eller gjenstandssøk, spor, lydighet, rallylydighet og agility. Du trenger likevel verken å konkurrere eller lete etter ekte trøfler for å dekke behovet.

Planlegg en hverdag med turer i ulike miljøer, tid til å utforske lukter og korte oppgaver som krever konsentrasjon. Et enkelt søk etter gjemte gjenstander eller godbiter kan være verdifullt, men nesearbeid erstatter ikke bevegelse, sosial kontakt, hvile eller vanlig hverdagstrening. Faste råd i minutter eller timer sier mindre enn hundens atferd: Et passende nivå gir arbeidsglede ute og evne til å finne ro hjemme, uten vedvarende rastløshet eller gjentatt overbelastning.

Tren innkalling tidlig, og belønn kontakt også når omgivelsene frister. Rasens tidligere jaktinstinkt er dempet gjennom avl, men det er ikke borte hos alle individer; eldre raseundersøkelser fant interesse for vilt hos et mindretall. Bruk derfor langline eller inngjerdet område til innkallingen fungerer i miljøet der hunden skal være løs.

La også aktivitet veksle med ro. En lagotto som hele tiden får mer fart og spenning, lærer ikke automatisk å hvile. Korte, tydelige økter, forutsigbare pauser og belønningsbasert trening gjør det lettere å utvikle både samarbeid og selvkontroll. Tilpass mosjonen etter alder, helse og dagsform, særlig mens valpen vokser og etter sykdom eller skade.

## Helse

Det viktigste for en lagottokjøper er å kontrollere dokumenterte resultater og helsehistorikken i hundens familie, ikke bare krysse av på en lang liste over tester. I Sverige omfattes rasen av Svenska Kennelklubbens helseprogram for hofteleddsdysplasi. Begge foreldredyrene må ha offisiell HD-status før paring for at avkommet skal kunne registreres etter reglene.

Raseklubben går lenger i sine avlsanbefalinger. Den anbefaler blant annet en foreløpig kullindeks på minst 98, at hunder uten svensk HD-indeks skal ha HD A eller B, og at hunder med HD D eller E ikke brukes i avl. Dette er viktig å spørre om, men bør omtales som klubbens anbefalinger og ikke blandes sammen med det formelle kravet om kjent status.

Øyesykdommer forekommer i rasen. Raseklubben anbefaler derfor at avlshunder har en offisiell øyelysingsattest registrert hos Svenska Kennelklubben som ikke er eldre enn ett år ved paring. Be om å få se datoen og resultatet, ikke bare en beskjed om at hunden er «testet».

Det finnes også DNA-tester for de recessivt nedarvede tilstandene BFJE, noen ganger kalt benign familiær juvenil epilepsi, og lagotto storage disease, LSD. Raseklubben anbefaler kjent status og at en bærer bare pares med en genetisk fri hund. Ordene fri, bærer og affisert gjelder varianten som er testet. En bærer er ikke automatisk syk, og et fritt resultat bekrefter ikke at hunden er fri for alle andre sykdommer. Spør derfor både etter testresultater og om gjentatte øre-, hud-, mage-, øye- eller nevrologiske problemer hos nære slektninger.

Ørene fortjener jevnlig oppmerksomhet fordi enkelte hunder får plager. Kontroller dem i forbindelse med pelsstellet, og kontakt veterinær ved tydelig lukt, sekret, rødhet, smerte eller hoderisting. Ikke behandle et tilbakevendende problem bare som et spørsmål om klipp eller rengjøring.

## Historie og opprinnelse

Lagotto romagnolo kommer fra Romagna i det nordøstlige Italia. Navnet har tilknytning til vann, og hundene arbeidet opprinnelig som vannapportører i de lavtliggende våtmarkene rundt Comacchio og Ravenna. Den tette pelsen, arbeidsviljen og nesen var nyttige egenskaper i dette miljøet.

Da store våtmarksområder ble drenert og gjort om til jordbruksland, endret arbeidet seg. Lagottoens søkeevne ble tatt i bruk til trøffelsøk på marker og i åsene i Romagna. Dagens rasestandard oppgir trøffelhund som bruksområde, mens plasseringen i rasegruppe 8 minner om bakgrunnen blant vannhundene.

Etter andre verdenskrig gikk antallet hunder kraftig ned, men et bevaringsarbeid kom i gang på 1970-tallet. FCI godkjente rasen i 1995. Samme år kom de første dokumenterte importene til Sverige, de første svenske kullene ble født i 1996, og Svenska Lagotto Romagnoloklubben ble stiftet i 2000.

## Å leve med rasen

Lagotto romagnolo passer best for den som vil kombinere hundehold med daglig aktivitet, nesearbeid og jevnlig pelsstell. Den håndterlige størrelsen gjør at rasen kan bo i leilighet, men boligens størrelse erstatter ikke utetid, trening og muligheten til å finne ro. I en lytt bygård bør man også begynne tidlig med å trene på varsling ved lyder i oppgangen eller utenfor døren.

Alenetid må læres inn i små trinn når hunden føler seg trygg hjemme. En liten valp kan ikke være alene fra starten, og voksne hunder varierer mye i hvor lett de takler noen timer. Øk tiden først når hunden kan hvile rolig; vedvarende piping, vandring, ødeleggelser eller stress betyr at treningen må gå et skritt tilbake, og noen ganger at man bør søke hjelp.

Før valpekjøpet er en konkret sjekkliste mer nyttig enn løfter om at rasen «passer alle»:

- Møt tispen og spør om hverdagsatferd, frykt, evne til å hente seg inn og eventuelle BPH-resultater i familien.
- Kontroller foreldrenes offisielle HD-resultater og hvordan kombinasjonen oppfyller raseklubbens anbefaling om indeks.
- Be om å få se oppdaterte øyeresultater og DNA-status for BFJE og LSD, med en forklaring på hvordan kombinasjonen er planlagt.
- Spør om tilbakevendende helseproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom, ikke bare registrerte testresultater.
- Be oppdretteren vise pels- og ørestell i praksis, og regn med at klipping er en livslang rutine.

For en førstegangseier kan lagotto være et godt valg dersom det finnes tid og interesse for trening, pelsstell og å lære å lese hundens signaler. Rasen passer dårligere for den som først og fremst ønsker en lettstelt hund som nøyer seg med den samme korte runden hver dag, eller som regelmessig skal være alene gjennom lange arbeidsdager.

Lagotto romagnolo

The Swedish Lagotto Club

The Norwegian Lagotto Club

The Danish Kennel Club

The Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Middels stor italiensk vann- og trøffelhund med kraftig bygning og tett, krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. Hengiven, sensitiv og menneskeorientert, svært lærevillig og trives spesielt godt med nesearbeid, mentale utfordringer og et aktivt friluftsliv sammen med familien.

Vangarion

## Kortfakta

Dvergpinscher er en liten, aktiv og selvsikker selskapshund som trenger langt mer konsekvent trening og veiledning enn størrelsen kan gi inntrykk av.

- Rasen kommer fra Tyskland og er en egen rase – ikke en forminsket dobermann.
- Ifølge rasestandarden skal en voksen dvergpinscher være 25–30 cm høy og veie 4–6 kg.
- Pelsen er kort, glatt og lettstelt. Fargene som er godkjent i den svenske rasestandarden, er ulike nyanser av rødt samt svart med røde eller rustbrune tantegninger.
- Dvergpinscher er livlig, lærenem og oppmerksom. Vaktinstinktet kan komme til uttrykk som bjeffing på lyder og besøkende.
- Daglige turer bør kombineres med nesearbeid, lek, problemløsing eller annen mental aktivisering.
- I det svenske avlsarbeidet er det særlig fokus på patella, øyne og tannhelse.
- Rasen kan fungere godt i leilighet og i en familie, men bare hvis hverdagen gir rom for aktivitet, lydtrening, gradvis alenetrening og varsom håndtering.

## Utseende og pels

Dvergpinscher er kompakt og elegant, men skal verken se spinkel eller dvergpreget ut. Kroppen skal være så kvadratisk som mulig, med omtrent samme høyde som lengde, og den korte pelsen gjør konturene tydelige. Hannhunder og tisper har samme mål i standarden: 25–30 cm i mankehøyde og 4–6 kg i vekt.

Rasen har mørke, ovale øyne og enten ståører eller V-formede ører som henger fremover. Halen er naturlig. Halekupering er forbudt i Sverige.

Rasestandarden beskriver et harmonisk, fritt og jordvinnende trav med fast rygg. Den høye, overdrevne forbensaksjonen som noen ganger kalles hackneybevegelser, er derfor ikke et svensk raseideal. Den er tvert imot oppført som en feil i standarden.

Pelsen skal være kort, tett, glatt og blank. Vanligvis holder det å gå over den med en myk børste eller pelsvott av og til og bade hunden når den faktisk er skitten. Kontroller samtidig klør, hud, ører og tenner, slik at små forandringer blir oppdaget tidlig.

Den svenske og internasjonale FCI-standarden har to fargevarianter:

- ensfarget hjorterød, rødbrun eller mørk rødbrun
- lakksvart med tydelig avgrensede røde eller rustbrune tantegninger

Brunt, blått og andre såkalte spesialfarger inngår ikke i den svenske FCI-standarden. Det er derfor fornuftig å undersøke hvilken standard en oppdretter viser til dersom en valp markedsføres med en uvanlig farge.

Dvergpinscheren er både liten og korthåret og kan trenge hjelp til å holde varmen i svensk vintervær. Tilpass lengden på turen til hunden, hold den i bevegelse og bruk et velsittende dekken i kulde dersom den blir anspent, løfter potene, skjelver eller søker varme. Ikke alle hunder trenger dekken ved samme temperatur.

## Temperament og personlighet

Dvergpinscheren er typisk livlig, temperamentsfull, selvsikker og oppmerksom. Den vil ofte være nær familien, lærer raskt og legger merke til små forandringer i omgivelsene. De samme egenskapene kan gjøre rasen både morsom å trene og krevende å leve med: En hund som raskt finner ut hvilken belønning som virker best, oppdager også fort hvilke lyder, dører og bevegelser som får mennesker til å reagere.

Vaktinstinktet bør tas på alvor uten å bli forsterket. En dvergpinscher kan varsle når noen kommer, men i et hjem med naboer bør målet være at hunden registrerer lyden og deretter faller til ro igjen. Tren derfor tidlig og rolig på ringeklokke, besøk og lyder i oppgangen. Belønn ro før bjeffingen rekker å bli langvarig.

Svenske atferdsbeskrivelser gir et mer nyansert bilde enn merkelapper som «tøff» eller «sta». Resultatene fra BPH, atferds- og personlighetsbeskrivelse hund, viser blant annet nysgjerrighet, interesse for mat og interesse for hundens egen leke i den beskrevne gruppen. Mange av hundene var mindre interessert i å hilse på eller leke med fremmede enn med personer de kjente. Resultatene gjelder likevel hundene som deltok, ikke alle dvergpinschere. Når du velger valp, er den faktiske hverdagsatferden hos foreldrene og nære slektninger viktigere enn en generell rasebeskrivelse.

Frykt, aggressivitet eller konstant stress bør ikke avfeies som typisk «stor hund i liten kropp». En trygg dvergpinscher kan gjerne ha tydelige grenser og være reservert, men den skal kunne hente seg inn igjen og fungere i hverdagen.

## Trening og mosjon

Dvergpinscheren trenger fysisk aktivitet og oppgaver for hodet hver dag, men et bestemt antall minutter passer ikke for alle. Alder, helse, tempo, underlag og hva hunden får gjøre, betyr mer enn et tall. En rolig snusetur, noen korte treningsøkter og lek kan gi mer enn en like lang, stressende tur uten anledning til å utforske omgivelsene.

En god hverdag inneholder en blanding av:

- turer der hunden får snuse og bevege seg i varierte omgivelser
- korte økter med kontakt, det å følge føreren, innkalling og båndtrening
- søksøvelser, problemløsing eller triks
- lek med tydelig start og avslutning
- uforstyrret hvile og trening på å finne ro

Tren vennlig og konsekvent. Korte økter, tydelige oppgaver og belønninger hunden virkelig setter pris på, fungerer som regel bedre enn masing eller harde korrigeringer. Bygg innkallingen trinnvis med langline, og tren i vanskeligere omgivelser først når hunden lykkes på et roligere sted. Bruk bånd der trafikk, åpne dører eller områder uten gjerde kan gjøre en rask feil farlig.

Venn valpen tidlig til kloklipp, kontroll av munn og tenner, sele, dekken og trygg løfting. Legg også inn trening på ro. En hund som bare får mer fartspreget aktivitet når den blir overivrig, lærer ikke automatisk å slappe av.

## Helse

Dvergpinscher beskrives som en forholdsvis frisk rase, men valpekjøpere i Sverige bør særlig kontrollere patella, øyne og tenner. Dette er områdene som prioriteres i den svenske raseklubbens avlsstrategi fra 2025.

Patellaluksasjon innebærer at kneskålen kan forskyves fra sin normale stilling og kan gi halthet eller smerter. Raseklubben anbefaler at avlsdyr er offisielt patellaundersøkt uten anmerkning etter tolv måneders alder. Be om å få se resultatet for begge foreldrene, og kontroller at det er registrert i stedet for bare å stole på en muntlig opplysning.

Øyelysing anbefales før hunden brukes i avl. Hunden skal være minst ett år ved den første undersøkelsen, og ved paring bør resultatet helst ikke være eldre enn tre år. En anmerkning må vurderes opp mot veterinærens avlsanbefaling. «Undersøkt» betyr derfor ikke automatisk «uten funn».

Tannhelse er et tydelig forbedringsområde. I raseklubbens helseundersøkelse med 298 anonyme svar oppga 33 prosent problemer med tannstein og 14 prosent periodontitt. Svarene bygger på eiernes egne opplysninger og viser derfor ikke hvor vanlig problemene er i hele rasen. De viser likevel hvorfor tannstell ikke bør behandles som en detalj. Børst tennene, helst daglig, og venn valpen gradvis til håndteringen. Under tannfellingen rundt fem til seks måneders alder bør du kontrollere at melketenner ikke blir sittende og påvirker det permanente bittet.

Spør også oppdretteren om helse og levealder hos nære slektninger, hvordan tannhelsen er, og om foreldrene har gjennomført BPH eller MH, mentalbeskrivelse hund. Ingen undersøkelse kan garantere en problemfri hund, men dokumenterte resultater gjør det lettere å vurdere risiko.

## Historie og opprinnelse

Dvergpinscheren er en tysk pinscherrase med bakgrunn som rottejeger og vakthund, ikke en nedskalert dobermann. Likheten i silhuett og svart-rød tegning har skapt misforståelsen, men rasestandarden beskriver dvergpinscheren som et forminsket bilde av pinscheren.

Små, glatthårede pinschertyper har gamle røtter i Tyskland. Den organiserte utviklingen av rasen slik vi kjenner den i dag, skjøt fart på 1870-tallet, og den tyske pinscherklubben ble stiftet i 1895. Dvergpinscheren fantes allerede i stort antall rundt 1900. Den tyske stamboken fra 1925 inneholdt omkring 1 300 registrerte individer.

Den første dokumenterte importen til Sverige kom i 1905. I dag er rasen først og fremst selskapshund, men historien merkes fortsatt i årvåkenheten, hurtigheten og interessen for å undersøke små bevegelser i omgivelsene.

## Å leve med rasen

Dvergpinscheren kan leve godt både i leilighet og hus, men en liten hund krever fortsatt en gjennomtenkt hverdag. I leilighet er lydtrening, planlagt aktivisering og evnen til å finne ro spesielt viktig. En hage kan gjøre luftingen enklere, men erstatter ikke turer, miljøtrening eller kontakt med eieren.

Det å være alene er noe hunden må lære, og det varierer mellom individer. En liten valp skal ikke være alene. Begynn først når valpen er trygg i hjemmet, gå ut i svært korte stunder og øk tiden når den klarer å være rolig. En gradvis alenetrent voksen hund kan klare noen timer, men en hel arbeidsdag borte fra hjemmet krever en annen løsning. Gå et trinn tilbake i treningen dersom hunden bjeffer, uler, vandrer eller viser andre tegn på uro.

Rasen kan bli en fin familiehund når en voksen leder samspillet med barn. Dvergpinscheren er liten nok til å bli skadet dersom den mistes, blir tråkket på eller løftes feil. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Barnets alder er mindre avgjørende enn familiens evne til å respektere hundens signaler.

Møter med andre hunder bør være rolige og kontrollerte. Samliv med katt avhenger av individene og hvordan introduksjonen gjennomføres. Med gnagere, fugler og andre svært små dyr må man være særlig forsiktig fordi rasens bakgrunn som rottejeger fortsatt er relevant. Ikke la dem være sammen uten trygg atskillelse.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn annonsen. Be om registrerte resultater for patella og øyne, spør om tannhelse og BPH eller MH, og møt gjerne moren og andre voksne slektninger. Be oppdretteren beskrive hvordan hundene reagerer på besøk, lyder og håndtering, og hvor lett de finner ro igjen. Den beste matchen er ikke nødvendigvis valpen som virker modigst i fem minutter, men den som har gode forutsetninger for å trives i livet du faktisk kan tilby.

Dvergpinscher

Dvergpinscher er en liten, kvadratisk og muskuløs selskapsrase med kort, glatt og lite røyting pels og et karakteristisk, høytbåret trav. Den er energisk, modig og oppmerksom – en kjærlig, men selvstendig følgesvenn og en effektiv liten vakthund som trives best med aktive eiere som involverer seg mye.

Millenhoff’s

## Kortfakta

- Shetland sheepdog, ofte kalt sheltie, er en liten britisk selskaps- og gjeterhund med bakgrunn som gårdshund på Shetlandsøyene.
- Rasestandarden beskriver en aktiv, oppmerksom, vennlig og intelligent hund som følger godt med på eieren. Reservasjon overfor fremmede er tillatt, men ikke nervøsitet.
- Ideell mankehøyde er 37 cm for hannhunder og 35,5 cm for tisper. Rasestandarden angir ingen idealvekt.
- Den lange dobbeltpelsen må stelles helt inn til huden, særlig bak ørene og under røyting, men skal ikke trenge rutinemessig helklipp.
- Rasen passer best for den som vil kombinere daglig mosjon med trening, nesearbeid eller annen mental aktivisering, og som kan arbeide rolig med lyder, miljøer og alenetid.
- Ved valg av valp er dokumenterte øyeresultater, temperamentet hos nære slektninger og kunnskap om MDR1 og merle viktigere enn generelle løfter om at rasen alltid er frisk eller enkel å leve med.

## Utseende og pels

Shetland sheepdog er en liten, lett og bevegelig hund som skal være litt lengre enn den er høy. Rasestandardens ideal er 37 cm i mankehøyde for hannhunder og 35,5 cm for tisper. Et avvik på mer enn 2,5 cm i hver retning er svært uønsket etter standarden. Dette er idealer for bedømming av rasen, ikke en garanti for hvert individ. Standarden angir ingen idealvekt, så hold og kroppsbygning er bedre veiledning enn ett bestemt tall på vekten.

Hodet skal danne en lang, butt kile. Skallen og snutepartiet skal være like lange, med midtpunktet ved indre øyekrok. Øynene er mandelformede og vanligvis mørkebrune. Hos blue merle kan de være helt eller delvis blå. De små ørene bæres bakover i hvile og fremover med bøyde spisser når hunden er oppmerksom.

Pelsen er dobbel: dekkhårene er lange, rette og noe grove, mens underullen er kort, myk og tett. En grundig gjennomgang omtrent hver uke passer for mange hunder, med hyppigere stell under røyting. Gre helt inn til huden og vær særlig oppmerksom bak ørene. Hår rundt potene og på hasene kan trimmes ved behov. Etter et bad må pelsen tørke helt inn til huden.

Godkjente farger er sobel, trikolor, blue merle, svart og hvit samt svart med tantegninger, selv om den siste ikke ses i moderne tid. Blue merle skal gi et sølvblått helhetsinntrykk med svart marmorering. Hvite tegninger kan finnes blant annet som bliss og på krage, bryst, ben og halespiss. Hvite flekker på kroppen er derimot svært uønsket etter standarden. Fargestandarden og de genetiske reglene for merle er to forskjellige spørsmål.

## Temperament og personlighet

En typisk Shetland sheepdog er oppmerksom, vennlig, intelligent og sterkt orientert mot eieren, men individene varierer tydelig i sosialitet, lydfølsomhet og selvsikkerhet. En hund kan være avmålt overfor fremmede uten å ville hilse, men frykt skal ikke bortforklares som normal reservasjon.

Svenska Kennelklubbens BPH-analyse viser hvorfor et gjennomsnitt ikke er nok når man velger hund. De beskrevne sheltiene viste lite frykt i flere testsituasjoner, men variasjonen var tydelig blant annet ved møter og overraskelser. Analysen gjelder deltakerne og kan ikke forutsi hvordan en valp blir. Spør derfor hvordan foreldre og nære slektninger reagerer på fremmede, lyder og nye miljøer, og hvor raskt de henter seg inn igjen.

Rasen hadde historisk som oppgave å være oppmerksom og varsle. Det kan gjøre bjeffing til en viktig hverdagssak, men betyr ikke at alle sheltier bjeffer mye. At få hunder bjeffet eller pep der lyd ikke var forventet under BPH, betyr ikke at rasen alltid er stille hjemme når noen går i oppgangen. Vurder individet og oppvekstmiljøet du faktisk velger.

Sheltier beskrives som hunder som typisk kan omgås andre hunder uten konflikt, men det er ingen garanti for alle møter eller for samliv med katt og smådyr. Tidlige erfaringer, individets atferd og kontrollerte introduksjoner har stor betydning.

## Trening og mosjon

Shetland sheepdog trenger fysisk aktivitet og oppgaver for hjernen hver dag, men det finnes ikke noe seriøst minuttall som passer for alle individer. En god hverdag veksler mellom turer med mulighet til å snuse, korte treningsøkter, lek og hvile. Agility, rallylydighet, lydighet, nesearbeid og triksetrening kan passe rasens hurtighet og samarbeidsvilje, men hundesport er ikke nødvendig dersom hverdagen allerede gir variert bevegelse og problemløsing.

Tren belønningsbasert og trinnvis, med hensyn til hundens følsomhet. Harde stemmer kan øke usikkerheten. Gjør heller situasjonen enklere og belønn atferden du ønsker. For en hund som reagerer på lyder ved døren, bevegelse utenfor vinduet eller besøkende, kan du:

- øke avstanden eller skjerme for utløseren slik at hunden fortsatt klarer å tenke;
- belønne at hunden vender oppmerksomheten tilbake til deg og finner ro på en fast plass;
- trene med svake, forutsigbare lyder før du øker vanskelighetsgraden;
- gi hunden en pause hvis den ikke klarer å ta imot belønning eller roe seg.

Målet er ikke å stoppe all kommunikasjon, men at hunden kan avbryte, hente seg inn og finne ro. Hvis akkurat din hund begynner å jage, sirkle rundt eller nappe etter løpende barn, sykler eller annen rask bevegelse, skal det håndteres som et konkret sikkerhets- og treningsproblem, ikke unnskyldes med rasens bakgrunn. Bruk bånd eller avstand mens dere trener inn et trygt alternativ.

Valper trenger korte, positive erfaringer og mye restitusjon. Øk belastning og vanskelighetsgrad i takt med hundens alder, kondisjon og trygghet. Hos en voksen hund er evnen til å hvile mellom aktivitetene minst like viktig som hvor langt den kan gå.

## Helse

Shetland sheepdog har flere godt dokumenterte helseutfordringer, særlig knyttet til øynene, og et godt valpekjøp begynner med etterprøvbare resultater fremfor uttrykket «friske linjer». Be oppdretteren vise registrerte undersøkelser og forklare hvorfor akkurat denne kombinasjonen av foreldre er valgt.

CEA, collie eye anomaly, er en medfødt forandring i øyets utvikling. Den mildere forandringen CRD regnes normalt ikke for å påvirke synet, mens kolobom kan gjøre det. Noen CEA-forandringer ses lettest ved øyeundersøkelse av en ung valp og kan senere skjules av pigment. PRA er derimot en fremadskridende netthinnesykdom som kan føre til blindhet. En DNA-test viser om hunden har en bestemt testet genetisk variant, men viser ikke alle øyeforandringer. Rasen har mer enn én form for PRA og også andre netthinnesykdommer, så DNA-test og klinisk øyeundersøkelse svarer på ulike spørsmål.

Det tidligere svenske helseprogrammet som krevde en øyeattest som var høyst ett år gammel før avl, ble avsluttet i 2017. Raseklubbens rasespesifikke avlsstrategi, RAS, anbefaler øyeundersøkelse av valper, undersøkelse etter ett års alder før avl og oppfølging av eldre avlshunder. Anbefalinger er ikke det samme som registreringskrav. Kontroller Svenska Kennelklubbens nyeste regler og registrerte resultater før kjøp eller avl.

MDR1, også kalt ABCB1, påvirker et transportprotein som blant annet beskytter hjernen mot visse stoffer. Mutasjonen er påvist hos Shetland sheepdog og kan øke risikoen for alvorlige bivirkninger av enkelte legemidler. Bare en individuell DNA-test viser statusen til den enkelte hunden. Ta vare på prøvesvaret og vis det til veterinæren. Endre aldri dose eller behandling ut fra en liste på nettet.

Skader i hasen og annen leddproblematikk er også dokumentert i rasens svenske avlsstrategi. Spør om halthet, hasproblemer og leddresultater hos foreldre og eldre slektninger, men ikke tolk ett enkelt røntgenresultat som en fullstendig garanti.

Blue merle er en godkjent farge, men to hunder som bærer merleanlegg, skal ikke pares. Dobling av anlegget medfører risiko for alvorlige defekter, blant annet i syn og hørsel. Svenska Kennelklubben har registreringsforbud for avkom etter to merlefargede sheltier og egne regler for skjult merle hos sobelfarget avkom.

## Historie og opprinnelse

Shetland sheepdog kommer fra Shetlandsøyene og utviklet seg fra små gårdshunder. Det er dokumentert at collie ble krysset inn, mens mye annet om de tidlige forfedrene bygger på antakelser.

På øyene ble hundene blant annet brukt til å holde sauer unna dyrket mark og til å varsle på gården. De beskrives derfor ikke først og fremst som spesialiserte gjeterhunder av moderne type. Den lille størrelsen og den værbestandige pelsen passet et hardt, vindfullt og fuktig klima der ressursene var begrensede.

På 1800- og 1900-tallet ble rasen formet mot en mer ensartet type. Den britiske kennelklubben anerkjente Shetland sheepdog i 1914, og det første individet kom til Sverige i 1930. Sheltien er en egen FCI-anerkjent rase med sin egen standard, størrelse og utvikling.

## Å leve med rasen

Shetland sheepdog kan fungere i en barnefamilie, sammen med andre dyr og i leilighet, men bare når temperamentet til den enkelte hunden passer med hverdagen i hjemmet. Størrelsen gjør rasen praktisk, mens oppmerksomhet på lyder, behov for samarbeid og variasjon i selvsikkerhet kan være viktigere enn boligens størrelse.

En voksen skal alltid føre tilsyn med samspillet i en barnefamilie. Barn må la hunden spise, sove og trekke seg tilbake i fred. Ikke velg rasen bare fordi den omtales som «god med barn». Spør om hundens erfaringer og foreldrenes temperament.

Introduksjon til katt eller en annen hund skal være kontrollert, med mulighet for avstand og separate hvileplasser. Belønn rolig atferd og hindre jakt eller trenging mens forholdet bygges opp. Smådyr krever fysisk sikring selv om hunden virker vennlig.

Leilighetsliv kan fungere hvis hunden får daglig aktivitet og kan hvile til tross for oppgang, heis og naboer. Vurder lydmiljøet og spør hvilke valper som raskt henter seg inn etter nye inntrykk. En hage erstatter ikke turer, trening eller samvær.

Alenetid må trenes gradvis først når valpen føler seg trygg i hjemmet. Begynn med svært korte, udramatiske stunder og øk bare så lenge hunden forblir rolig. En voksen hund som er trent på å være alene, kan klare noen timer, men de individuelle forskjellene er store og en liten valp skal ikke forlates alene. Hvis hunden bjeffer, går rastløst rundt, peser eller ikke finner ro, må treningen tas et steg tilbake og hverdagen ordnes slik at hunden ikke forlates lenger enn den mestrer.

Rasen er et godt valg for den som setter pris på en oppmerksom, trenbar hund og er forberedt på pelsstell, lydtrening og mental aktivisering. Den passer dårligere for den som ønsker en helt selvstendig hund, en garantert stille hverdag eller må la hunden være alene gjennom lange arbeidsdager.

Shetland sheepdog

Shetland Sheepdog Club of the UK

Shetland sheepdog er en liten til middels stor, smidig gjeterhund med tett dobbelt pels og iøynefallende farger. Den er intelligent, følsom og svært menneskeorientert, knytter sterke bånd til familien, er reserver t overfor fremmede, utmerker seg i hundesport og trenger jevnlig pelsstell, daglige turer og mental aktivisering.

## Kortfakta

Miniature american shepherd er en liten, atletisk gjeterhund og en egen internasjonalt anerkjent rase – ikke bare et uformelt navn på en liten australian shepherd. Rasen ble riktignok utviklet fra små australian shepherd-hunder i USA, men har i dag sin egen rasestandard og registreres separat.

- **Opprinnelse og bruk:** USA; utviklet som gårds-, gjeter- og selskapshund.
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 1, bruks-, hyrde- og gjeterhunder.
- **Mankehøyde:** hannhunder 35,5–46 cm og tisper 33–43,5 cm.
- **Vekt:** rasestandarden angir ikke et fast intervall. En sunn vekt avhenger av hundens høyde, kjønn og kroppsbygning.
- **Pels:** middels lang dobbeltpels som kan være rett eller bølget.
- **Aktivitetsnivå:** høyt, med behov for både bevegelse, mental aktivisering og restitusjon.

Dette er en kompakt hund, men ingen enkel snarvei til gjeterhundegenskaper i mindre format. Rasen passer best for den som ønsker å trene, være ute og samtidig lære hunden å finne ro. For en førstegangseier kan rasen fungere dersom det finnes tid, tålmodighet og interesse for belønningsbasert trening. Den er et dårligere valg for den som først og fremst ønsker en ukomplisert hund med lave krav til aktivitet og hverdagstrening.

## Utseende og pels

Miniature american shepherd skal være velbalansert, smidig og sterk uten å virke tung eller overdrevet. Kroppen er litt lengre enn den er høy. Størrelsesforskjellen innenfor de tillatte høydene er tydelig, og derfor blir ett felles vektintervall misvisende. Vurder heller hold, proporsjoner og muskulatur sammen med veterinær enn å sammenligne med ett tall for hele rasen.

Pelsen består av værbestandig dekkhår og underull, der mengden kan variere med årstid og klima. Regelmessig grundig gjennomgreing er ofte tilstrekkelig i hverdagen, men løs underull må tas hånd om oftere i røyteperioder. Bad hunden når den faktisk er skitten. Pelsen skal i hovedsak være naturlig; omfattende forming og klipping hører ikke til rasens normale pelsstell.

Godkjente grunnfarger er svart, rødbrun, blue merle og rødbrun merle, med eller uten tanfargede og hvite tegninger. Hvitt kan forekomme på bestemte områder, men skal ikke dominere hodet eller kroppen. Øynene kan være brune, blå, hasselfargede eller ravfargede, og hunden kan ha ulik farge på øynene eller flere farger i samme øye. En uvanlig øyenfarge er en tillatt utseendevariant, ikke i seg selv et tegn på syn, helse eller mentalitet.

Halen kan være lang eller naturlig kort, såkalt natural bobtail, NBT. En kort hale er derfor ikke automatisk kupert. Kupering er forbudt i Sverige, og den svenske kjøperen bør skille mellom medfødt stumphale og en kirurgisk forkortet hale på en importert hund.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver Miniature american shepherd som intelligent, arbeidsvillig, tilpasningsdyktig og lojal, med gjeter- og vaktinstinkt. Den er ofte oppmerksom på omgivelsene og reagerer raskt. Det kan gi god førbarhet i trening, men også en hund som registrerer bevegelser, lyder og endringer som eieren knapt legger merke til.

Rasen kan være reservert overfor fremmede. Reservasjon betyr at hunden kan vente og observere uten å søke kontakt; det er ikke det samme som å være sky, redd eller truende. Påtvungne hilsener gjør sjelden en avventende hund tryggere. Gi den heller plass, la den observere og belønn rolige initiativ den tar selv.

Svenske BPH-data viser først og fremst at variasjonen innen rasen er stor. Noen hunder hilser gjerne, andre er tydelig uinteresserte, og reaksjoner på overraskelser, lyder og usikkerhet varierer mellom individer. BPH beskriver hundens reaksjoner den aktuelle dagen og gir ikke bestått eller ikke bestått. Ved valg av valp er derfor atferden, restitusjonen og hverdagsfunksjonen til foreldrene og nære slektninger mer opplysende enn en enkelt merkelapp som «typisk mentalitet».

Rasens sterke oppmerksomhet på familien må ikke romantiseres til at hvert individ automatisk blir trygt, sosialt og lett å håndtere. Spør oppdretteren hvordan de voksne hundene fungerer med gjester, nye miljøer, håndtering, lyder og rolige perioder. Be om konkrete eksempler, og se eventuelle BPH-resultater i sammenheng.

## Trening og mosjon

Miniature american shepherd trenger et aktivt liv, men det finnes ingen fast tidsplan som passer alle individer. En god hverdag inneholder turer og fri bevegelse der det er trygt, nesearbeid eller problemløsing, korte treningsøkter og ordentlig hvile. Hundens alder, kondisjon, helse og evne til å hente seg inn skal styre belastningen.

Agility, rallylydighet, spor, nosework, lydighet, søk, gjeting og triksetrening er eksempler på aktiviteter som kan passe. Ingen bestemt hundesport er et krav. Det viktige er at hunden får bruke kroppen og hodet uten at hver dag bygges opp til stadig høyere tempo. Hvis hunden fortsatt har vanskelig for å finne ro etter aktivitet, kan løsningen være tydeligere pauser og bedre tilpasset trening – ikke automatisk mer mosjon.

Belønningsbasert trening med tydelige kriterier passer en rask og lydhør hund. Begynn tidlig med kontakt, innkalling, båndtrening, håndtering og det å kunne vente. Tren også på det som lett blir glemt: å ligge rolig mens familien spiser, avslutte en oppgave, se mennesker eller hunder passere uten å gripe inn og finne tilbake til ro etter lek.

Gjeter- og vaktatferd kan i hverdagen vise seg ved at hunden følger bevegelser, prøver å kontrollere løping eller varsler når noe skjer. Det betyr ikke at alle individer jager barn, gjeter katter eller bjeffer mye. Legg merke til hva som utløser atferden hos den enkelte hunden, og tren inn alternative handlinger før mønsteret blir en vane. Valper skal få korte, positive erfaringer og aldersriktig bevegelse; de skal ikke mosjoneres som fullvoksne hunder.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, forekommer hos Miniature american shepherd, men den svenske populasjonen er ung og grunnlaget for sikre forekomsttall for flere andre tilstander er begrenset. Forsikringskoding, små datamengder og hundenes lave gjennomsnittsalder har gjort eldre oppsummeringer vanskelige å tolke. En lang liste over mulige diagnoser sier derfor mindre enn verifiserte resultater hos valpens foreldre og nære slektninger.

Det er viktig å skille mellom Svenska Kennelklubbens formelle registreringsregler og raseklubbens avlsanbefalinger. Miniature american shepherd har ikke et særskilt rasespesifikt helseprogram markert som registreringskrav i Svenska Kennelklubbens gjeldende registreringsregler. Svenska Miniature American Shepherdklubben anbefaler derimot at begge foreldredyrene før paring har:

- HD-resultat A eller B og ED-resultat 0
- øyeundersøkelse uten anmerkning som ikke er eldre enn 18 måneder
- kjent prcd-PRA-status, der en bærer bare kombineres med en genetisk fri hund
- kjent NAD-status, med kombinasjonen fri med fri eller fri med bærer.

Be om å få se det faktiske resultatet, undersøkelsesdatoen og hvordan foreldredyrenes resultater kombineres. Ordet «helsetestet» er ikke nok. En DNA-test kan dessuten bare svare på varianten testen gjelder, og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse.

MDR1, også kalt ABCB1, er en genvariant som kan påvirke hvordan hunden håndterer enkelte legemidler. Hvis hunden er testet, bør resultatet oppbevares og vises til behandlende veterinær. Verken valg av legemiddel eller dosering skal avgjøres ut fra generelle raseråd på nettet.

Merle skal ikke pares med merle fordi kombinasjonen kan gi valper med doble merleanlegg og dermed økt risiko for alvorlige syns- og hørselsproblemer; en slik paring strider mot Svenska Kennelklubbens grunnregler. Naturlig stumphale er knyttet til NBT-anlegget. Raseklubben oppfordrer til forsiktighet med NBT–NBT-kombinasjoner mens spørsmålet følges opp, og dette skal ikke forveksles med det uttrykkelige forbudet mot merle–merle.

## Historie og opprinnelse

Miniature american shepherd ble utviklet i California på slutten av 1960-tallet gjennom avl på små australian shepherd-hunder. Målet var en mindre, utholdende gjeterhund som blant annet kunne arbeide med sauer og geiter og samtidig passe inn i et mobilt gårds- og hesteliv. Fra 1980 ble navnet Miniature Australian Shepherd brukt i registreringen, før rasen senere fikk sitt nåværende navn.

Den amerikanske raseklubben ble dannet i 1990, og rasen ble tatt inn i American Kennel Clubs utviklingsregister i 2011. Full amerikansk anerkjennelse kom i 2015, og FCI anerkjente rasen i 2019. Det første svenske kullet ble født i 2006, mens svensk registrering som Miniature american shepherd startet i 2017.

I Sverige finnes det også et kontrollert krysningsprogram der australian shepherd kan brukes i henhold til Svenska Kennelklubbens registreringsregler, og avkommet registreres som Miniature american shepherd. Det endrer ikke at hundene tilhører den anerkjente rasen; programmet er et regulert avlsverktøy. For en kjøper gjør dette stamtavlen og oppdretterens mål ekstra relevante, fordi egenskaper og størrelse kan variere også innenfor rasestandarden.

## Å leve med rasen

Miniature american shepherd kan leve godt både i hus og leilighet. Boligens størrelse avgjør mindre enn hvordan hverdagen fungerer: hunden må komme seg ut, bruke sansene, trenes og kunne hvile uten stadig å passe på trappeoppgang, vinduer eller hage. En hage kan være praktisk, men erstatter ikke felles aktivitet eller miljøtrening.

Med barn kreves tilsyn av voksne, tydelige regler og et hvilested der hunden får være i fred. Løping og høye lyder kan vekke interesse hos en bevegelsesfølsom gjeterhund, så rolige møter og pauser før hunden blir for oppjaget er viktigere enn å anta at rasen er «barnevennlig». Barn skal aldri ha ansvaret for å lese eller håndtere en hund som er under press.

Samliv med hund eller katt avhenger av individet, tidligere erfaringer og introduksjonen. La møtene skje gradvis og kontrollert, gi katten fluktmuligheter og egne ressurser, og avbryt fiksering eller jakt tidlig. Rasen har ingen garanti for kompatibilitet, men gjeterbakgrunnen gjør heller ikke problemer uunngåelige.

Alenetrening bygges opp gradvis når hunden er trygg, luftet og mottakelig for hvile. Begynn med svært korte stunder og følg med på hvordan akkurat den hunden reagerer; langvarig bjeffing, vandring eller manglende evne til å spise og hvile viser at treningen har gått for fort. Et lukket bur kan ikke brukes som vanlig oppbevaring eller som løsning på separasjonsproblemer i svenske hjem.

Før valpekjøp bør du kontrollere mer enn registrering og farge. Be om å få se foreldrenes helseresultater og datoer, spør om MDR1 og andre relevante DNA-resultater, undersøk mentalitet og restitusjon i familien og diskuter hvordan oppdretteren prioriterer arbeidslyst, lydreaksjoner, reservasjon og evne til å finne ro. En seriøs matching handler om hvilken hverdag hunden er avlet og oppvokst for – ikke bare om å finne riktig utseende.

Miniature american shepherd

Kompakt, atletisk gjeterhund utviklet i USA som en mindre Australian Shepherd. Intelligent, hengiven og en skikkelig «klisterhund» til familien, ofte reservert overfor fremmede. Trenger jevnlig trening, mentalt arbeid og mosjon. Middels lang, dobbelt pels i ulike farger; generelt sunn med en levealder på 12–15 år.

Fyra olika kombinationer samlades i katalogpost 0416 för Gold Zita's, Shetland sheepdog i Dalskog, vid DKK:s Herningutställning 2021. Uppfödargruppen består av fyra namngivna hundar med prefixet och redovisas som etta med HP och ÆP. SKK Hunddata ger ett separat svenskt registerspår för en direkt Gold Zita's-registrering under rasen.

Gold Zita's

## Kortfakta

Whippet er en britisk, FCI-anerkjent mynde i gruppe 10. Rasen ble utviklet for fart og arbeid, og rasestandarden beskriver en kombinasjon av muskelkraft, styrke og eleganse uten overdrivelser. Det er altså en atletisk bygget hund, ikke bare en slank selskapshund.

Ønsket mankehøyde er 47–51 cm for hannhunder og 44–47 cm for tisper. Rasestandarden angir derimot ingen idealvekt. Vurder derfor vekt og hold ut fra den enkelte hundens størrelse, muskulatur og kondisjon, ikke mot et fast tall.

Før et kjøp bør du særlig ta stilling til trygg mosjon, jaktlyst, kulde og dokumentert helse i familien. Whippet kan være en tilpasningsdyktig selskapshund, men trenger mulighet til å løpe under trygge forhold, gradvis trening på å være alene og forsiktig håndtering rundt vilt og smådyr.

## Utseende og pels

Whippet skal være funksjonelt bygget for fart. Standarden etterspør blant annet en dyp brystkasse, kraft over lenden, sterkt bakparti og frie, lange bevegelser med kraftig fraskyv. Bevegelsene skal være parallelle og verken korte, stive eller overdrevne. En ekstremt tynn eller svak hund er derfor ikke mer rasetypisk enn en tung og uhåndterlig hund.

Forskjellen i ønsket høyde mellom kjønnene er liten, men individer kan likevel ha tydelig ulik kroppsbygning. Siden standarden ikke angir vekt, er ett enkelt tall på vekten et dårlig kriterium for valg av hund eller vurdering av helse. Vurder heller proporsjoner, muskulatur, bevegelser og aktuelt hold sammen med oppdretteren eller en veterinær.

Pelsen skal være fin, kort og tettliggende. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt, bortsett fra merle. Rasestandarden angir ikke om rasen har underull. Vurder derfor den enkelte hundens pelstetthet og toleranse for kulde i stedet for å anta at alle har nøyaktig samme beskyttelse.

Den fine pelsen gir lite beskyttelse mot kulde og fuktighet. Noen whippeter trenger et godt tilpasset dekken på kalde turer, mens vær, aktivitet og individ avgjør når det er nødvendig. Skjelving, lavere tempo eller at hunden tydelig søker varme, er tegn på at turen bør avsluttes eller hunden få mer beskyttelse. Pelsstellet er ellers enkelt, men hud, tredeputer og klør bør kontrolleres etter aktivitet i kratt, skare eller ujevnt terreng.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver rasen som vennlig, hengiven og stabil, med evne til å tilpasse seg både hjemme og i sportslige sammenhenger. Dette er idealet i standarden, ikke en garanti for hvert individ. Avl, tidlige erfaringer, helse og hverdagstrening påvirker hvordan den enkelte hunden fungerer.

Svenske resultater fra atferdsbeskrivelsen BPH gir et mer nyansert bilde. Frem til juli 2024 var 373 whippeter beskrevet. Blant svenskfødte hunder fra 2004–2023 deltok 323 av 8 641 hunder, eller 3,7 prosent. Den beskrevne gruppen var i gjennomsnitt moderat sosial, relativt leken og forholdsvis trygg og nysgjerrig. Samtidig var det større variasjon i blant annet hilsing, nysgjerrighet og lek. Resultatene beskriver deltakerne og må ikke brukes som et løfte om en valp eller hele rasen.

Med barn er rolig håndtering og et uforstyrret hvilested viktigere enn merkelappen «familiehund». En voksen må være til stede, og barn skal ikke forstyrre en hund som spiser eller hviler. Møter med andre hunder bør også introduseres kontrollert, særlig hvis hundene er forskjellige i størrelse, lekestil eller erfaring.

En whippet kan leve med katt, men rasenavnet garanterer ikke at det fungerer. Jaktlyst og reaksjon på raske bevegelser varierer. Begynn med avstand og fysisk avskjerming, hold hunden i bånd, gi katten en trygg fluktvei og følg med til begge dyrene er avslappet. At hunden godtar familiens katt, sier ikke sikkert hvordan den reagerer på fremmede katter eller smådyr ute.

## Trening og mosjon

Whippet trenger daglig fysisk og mental aktivitet, men verken rasestandarden eller svenske myndighetsråd angir et bestemt antall minutter eller krever at hunden løper løs i full fart hver dag. Tilpass belastningen til alder, helse, kondisjon og underlag. Turer, nesearbeid, hverdagslydighet og mulighet til av og til å strekke skikkelig ut på et trygt sted gir en god blanding.

Treningen bør være belønningsbasert, trinnvis og tilpasset individet. Korte økter med et tydelig mål fungerer ofte bedre enn mange repetisjoner. Prioriter innkalling, kontakt rundt ting i bevegelse, rolig venting, håndtering av poter og evnen til å roe seg etter aktivitet. Begynn i enkle miljøer og øk forstyrrelsene når atferden fungerer stabilt.

Jaktlysten er et sikkerhetsspørsmål, ikke en karakterbrist. Rasens bakgrunn gjør at raske bevegelser kan utløse forfølgelse, men styrken i reaksjonen varierer. Innkalling reduserer risikoen uten å gjøre alle åpne områder trygge. Bruk bånd eller langline der vilt, trafikk, syklister eller smådyr kan dukke opp, og velg ordentlig inngjerdede områder når hunden skal løpe fritt.

I svensk natur gjelder det dessuten særlige hensyn til vilt. Fra 1. mars til 20. august skal hunder hindres fra å løpe løse i naturen, og resten av året må du fortsatt kunne hindre hunden i å jage eller forfølge vilt. Lure coursing og andre organiserte myndeaktiviteter kan gi et kontrollert utløp for jakten, men de er muligheter og ikke krav for et godt hundeliv.

## Helse

Whippet inngår ikke i noen av Svenska Kennelklubbens helseprogrammer, og det finnes derfor ingen rasespesifikke helseundersøkelser som må være gjennomført før paring i Sverige. Det betyr ikke at dokumentasjon er uviktig. Svenska Whippetklubbens gjeldende rasespesifikke avlsstrategi anbefaler undersøkelser og oppfølging som en valpekjøper bør spørre konkret om.

Raseklubben anbefaler at avlshunder får hjertet auskultert, det vil si at en veterinær lytter på hjertet med stetoskop. Hvis det høres en bilyd, bør hunden undersøkes videre av en veterinær med spesialistkompetanse i kardiologi. MMVD forekommer i rasen, men en bilyd er et funn og ikke en diagnose i seg selv. Raseklubben anbefaler også øyelysing, atferdsbeskrivelsen BPH og at hunden er minst to år før den brukes i avl. Dette er anbefalinger, ikke svenske registreringskrav for rasen.

Øyehelsen må beskrives like nøyaktig. Et lite antall svenske tilfeller av PRA er dokumentert, samtidig som bare en liten andel av hundene er undersøkt for arvelige øyesykdommer. Problemet kan derfor verken kalles vanlig eller avvises. Be om å få se daterte resultater for foreldredyrene, og spør hvordan oppdretteren bruker resultater fra slektninger.

Skader fortjener mer oppmerksomhet enn en lang liste over mulige sykdommer. I raseklubbens helseundersøkelse fra 2020, som omfattet svar om 367 individer, oppga eierne at 42,7 prosent hadde vært utsatt for en ulykke som krevde veterinærbehandling; sårskader var vanligst. En spørreundersøkelse viser ikke risikoen for hver enkelt hund, men den gir grunn til å kontrollere hud, poter og bevegelser etter aktivitet i høy fart og velge underlag og inngjerdinger med omtanke.

Spør også om testikkelstatus hos hannhunder og om immunmediert sykdom hos nære slektninger. Avlsstrategien beskriver opphopning i familier, men ikke en enkel arvegang som én enkelt DNA-test kan avklare. Opplysninger om foreldre, kullsøsken og eldre slektninger kan derfor være mer nyttige enn en generell påstand om at linjen er helsetestet.

Hjertefunn hos whippet må også tolkes med kunnskap om rasen. Studier av friske whippeter viser at enkelte EKG- og ultralydmål kan avvike fra generelle referanseverdier for hund. Fortell derfor veterinæren at hunden er en whippet og hvordan den trenes. Det kan redusere risikoen for feiltolkning, men må ikke brukes til å avfeie en bilyd, symptomer eller behovet for videre utredning.

## Historie og opprinnelse

Rasens dokumenterte historie begynner i Storbritannia. Whippet ble nevnt i offisiell utstillingssammenheng i England i 1876, og The Kennel Club anerkjente rasen i 1890. Whippetløp er dokumentert fra 1890-årene, mens rasestandarden oppgir at hunden opprinnelig ble brukt til jakt med syn eller lukt.

Rasen forbindes særlig med Nord-England og kappløp, men de tidligste avlsvalgene er ikke fullstendig dokumentert. Greyhound og enkelte terrierraser nevnes ofte som mulige innslag, mens den svenske avlsstrategien konstaterer at skriftlige beretninger fra de første oppdretterne mangler. Slike krysninger bør derfor beskrives som sannsynlige teorier, ikke som en nøyaktig oppskrift.

Rasens tidligere bruk er fortsatt synlig i kroppsbygningen og interessen for bevegelse. Dagens whippet er samtidig en etablert selskaps- og sportshund. Historien bidrar til å forklare fart og jaktlyst, men skal ikke brukes til å hevde at hvert individ må konkurrere eller reagerer likt på vilt.

## Å leve med rasen

Whippet kan fungere i leilighet hvis hverdagen gir nok utetid, aktivitet og mulighet til å finne ro. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn luftemuligheter, lydmiljø og hvor ofte hunden må være alene. For et individ som reagerer på lyder eller har vanskelig for å roe seg, kan en boligblokk med mye lyd mellom leilighetene være mer krevende enn planløsningen tilsier.

Alenetid må trenes gradvis. Begynn når hunden er trygg hjemme, gå ut svært kort og øk bare så lenge hunden forblir rolig. At rasen ofte beskrives som hengiven, betyr ikke at alle whippeter får separasjonsproblemer, og en hund nummer to er ingen sikker løsning. Vurder den enkelte hundens atferd og gå et trinn tilbake i treningen ved tegn på uro.

Planlegg også for varme, hvile og trygg transport. En korthåret hund kan trenge ekstra beskyttelse i kulde, men passform og bevegelsesfrihet er viktigere enn en lang utstyrsliste. En rolig, skjermet soveplass og forsiktig håndtering etter hard aktivitet gjør det samtidig lettere å oppdage sår, ømhet eller endrede bevegelser tidlig.

Før du kjøper valp, bør du be om konkrete opplysninger:

- registrerte opplysninger og daterte resultater for hjerte og øyne hos begge foreldredyrene;
- BPH-resultater eller en tydelig beskrivelse av temperamentet hos foreldre og nære slektninger;
- informasjon om skader, hjertesykdom, øyesykdom, testikkelstatus og immunmediert sykdom i familien;
- oppdretterens plan for sosialisering, miljøtrening og oppfølging etter overtakelsen.

Whippet passer best for den som setter pris på en nær selskapshund og samtidig respekterer at den er en rask mynde. Det avgjørende spørsmålet er ikke om rasen alltid er rolig, enkel eller familievennlig, men om du kan tilby trygg bevegelse, konsekvent trening og rom for variasjonen mellom individer.

Whippet

Swedish Kennel Club

Middels stor mynde som kombinerer løpshastighet med rolig selskapelighet. Elegant, slank og greyhound‑aktig, med kort, lettstelt pels, men lite beskyttelse mot vær og vind. Følsom, mild og svært menneskeorientert; den trenger vennlig trening, trygge muligheter til å sprinte, myk og varm liggeplass og et stabilt, stille hjem.

En liten uppfödning av en underbar ras whippet.
Nu har vi fjärde kullen till salu.
Jag har fött upp schäfer på 80-90 talet och coton de tulear 2000 talet.
Föder även upp ras katter sibirisk katt och neva masquerade.

Obelix'

Gracefully’s

## Kortfakta

Mittelspitz er den mellomstore varianten av tysk spitz. Det er en livlig, årvåken og lærevillig selskapshund som knytter seg tett til familien og har en naturlig tendens til å følge med på det som skjer rundt hjemmet. Rasen passer best for noen som setter pris på en oppmerksom hund og er forberedt på å trene ro og håndtere bjeffing fra starten av.

- **Rasegruppe:** Gruppe 5, spisshunder og raser av urhundtype
- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Variant:** En av fem varianter av tysk spitz
- **Mankehøyde:** 35 cm med 5 cm avvik i begge retninger, altså 30–40 cm
- **Vekt:** Rasestandarden angir ikke et fast vektspenn; vekten skal stå i forhold til hundens størrelse
- **Pels:** Dobbeltpels med lange, rette dekkhår og kort, tett underull
- **Hverdagsliv:** Aktiv og lærevillig, med lav jaktlyst ifølge rasestandarden, men tydelig vaktsomhet

Mittelspitz er større enn kleinspitz og mindre enn grosspitz. Den er en egen størrelsesvariant og skal ikke vurderes etter pomeranianens mål eller utseende. For en kommende eier er lydnivå, pelsstell og muligheten til å gi hunden meningsfulle aktiviteter viktigere enn størrelsen på boligen.

## Utseende og pels

Mittelspitz skal være kompakt og kvadratisk: Kroppslengden skal tilsvare mankehøyden. Hodet smalner mot snuten og gir et revelignende uttrykk. Øynene skal være mørke og mandelformede, mens ørene er små, trekantede og opprettstående. Den buskete halen bæres høyt over ryggen.

Den offisielle høyden er 35 cm, pluss eller minus 5 cm. Det gir et spenn på 30–40 cm, ikke 32–36 cm eller andre smalere mål som noen ganger oppgis. Standarden angir ingen fast idealvekt i kilo. En voksen hund skal i stedet ha en vekt og et hold som passer til høyde, kroppsbygning og muskelmasse.

I Sverige er det tillatt å pare mittelspitz med de nærliggende variantene grosspitz eller kleinspitz. Etter en slik paring registreres avkommet som varianten til den største av foreldrene. Endelig registrering etter størrelse skjer etter en offisiell måling når hunden er eldre enn 15 måneder. Spør derfor hvor store foreldrene og fullvoksne nære slektninger faktisk er.

Pelsen består av to tydelige lag. Dekkpelsen er lang og rett og skal stå ut fra kroppen. Underullen er kort, tykk og tett. Rundt halsen og skuldrene danner pelsen en krage, og baksiden av bakbeina har rikelig pels. Pelsen skal ikke være bølgete, krøllete eller raggete, og den skal ikke se ut som om silhuetten er formklippet.

Godkjente farger er svart, brun, hvit, oransje og ulvegrå, i tillegg til flere farger som standarden samler under «andre farger»: oransje sobel, krem, krem sobel, sort og tan, sort og sølv, brun og tan samt flekket. En flekket hund skal ha hvit grunnfarge og flekker i én farge som standarden tillater. Farger som ikke er beskrevet i standarden, er diskvalifiserende på utstilling.

En grundig gjennomkamming fra huden og utover omtrent én gang i uken er et praktisk utgangspunkt. Når underullen løsner, kan hunden trenge pelsstell oftere. Rasen røyter altså, selv om de løse hårene ofte merkes best i tydelige røyteperioder. Begynn tidlig med håndtering, og vær særlig oppmerksom bak ørene, i kragen, på beina og under halen.

Standarden tillater et velstelt uttrykk, men ikke en formklippet silhuett. Be oppdretteren vise hvilke redskaper og hvilken teknikk som passer til akkurat denne pelsen, før du vurderer mer omfattende klipping.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk mittelspitz er oppmerksom, livlig, hengiven overfor eieren og svært lærevillig. Rasestandarden beskriver også en naturlig skepsis til fremmede og lav jaktlyst. I hverdagen viser vaktsomheten seg ofte ved at hunden raskt reagerer på mennesker, dyr eller lyder utenfor hjemmet.

Det betyr ikke at alle mittelspitzer oppfører seg likt. Svenska Kennelklubbens BPH-analyse viser stor variasjon blant de tyske spisshundene som er beskrevet. Mittelspitzgruppen var i gjennomsnitt forholdsvis trygg og viste sjelden sinte reaksjoner i sosiale møter, men noen hunder hilste knapt på fremmede, mens andre hilste svært intenst. Enkelte beskrivelser ble avbrutt på grunn av frykt. Ikke spør bare om foreldrene er «hyggelige», men også hvordan de reagerer på besøkende, plutselige lyder, håndtering og nye miljøer, og hvor raskt de henter seg inn igjen.

Bjeffing er et sentralt spørsmål i hverdagen. En mittelspitz som varsler når noe skjer, viser en typisk egenskap for rasen, men varslingen trenger ikke å fortsette lenge. Belønn ro, lær hunden å gå til en bestemt plass når det ringer på, og begrens muligheten til å overvåke enhver bevegelse utenfor vinduet. Ikke velg rasen hvis du trenger en hund som nesten aldri gir lyd fra seg.

Rasen kan fungere godt med barn når samspillet er rolig og respektfullt. Små barn og hunder skal alltid være under oppsyn av en voksen, og hunden trenger en hvileplass der den får være i fred. Den forholdsvis lave jaktlysten kan gjøre samlivet med andre dyr enklere, men er ingen garanti for at alle individer fungerer med katter eller smådyr. La introduksjonen skje gradvis, og sørg for trygge, adskilte områder.

## Trening og mosjon

Mittelspitz trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men et fast antall timer passer ikke for alle. En unghund, en godt trent voksen og en senior trenger ulik belastning. Tilpass turer og aktiviteter etter alder, kondisjon, helse og hvor godt hunden klarer å finne ro etterpå.

Rasen kan like nesearbeid, spor, rallylydighet, agility, freestyle, lydighet og triksetrening. En god hverdag behøver ikke å inneholde konkurranser, men hunden har glede av oppgaver der den får bruke nesen, tenke og samarbeide. Varier aktivitetene med rolige turer og planlagt hvile i stedet for å forsøke å slite ut hunden med stadig høyere tempo.

Prioriter tidlig:

- ro ved dører og vinduer og når det høres lyder i oppgangen
- innkalling og kontakt, selv om rasen vanligvis har forholdsvis lav jaktlyst
- pent båndgående og kontakt i miljøer med mennesker og hunder
- håndtering av poter, pels, munn og ører
- evnen til å legge seg og hvile når ingenting skal skje

Belønningsbasert trening gir hunden tydelig informasjon uten frykt eller smerte. Legg merke til og belønn rolige øyeblikk, gjør det enkelt å velge riktig atferd, og øk forstyrrelsene gradvis. Hvis hunden allerede har begynt å bjeffe, bør du først øke avstanden eller skjerme den fra det som utløser reaksjonen. Deretter kan dere trene på en alternativ atferd.

## Helse

Mittelspitz beskrives som en i utgangspunktet sunn og robust rase, men patellaluksasjon og arvelige øyeforandringer er to områder den svenske raseklubben følger med på. En valpekjøper bør be om de faktiske undersøkelsesresultatene i stedet for å slå seg til ro med at foreldrene omtales som «helsetestet».

Patellaluksasjon betyr at kneskålen kan forskyves fra sin normale plass. Noen hunder viser ingen tydelige symptomer, mens andre kan halte eller av og til hoppe over et steg med et bakbein. Den svenske raseklubben anbefaler at begge foreldredyrene har normale kneskåler. Be om å få se det offisielle patellaresultatet for hver av foreldrene, og kontroller at hundens identitet stemmer med resultatet.

Klubben anbefaler også øyelysing uten anmerkning før avl. En offisiell øyeundersøkelse utføres av en veterinær med særskilt kompetanse, og resultatet registreres sentralt hos Svenska Kennelklubben. Undersøkelsen kan påvise kliniske øyeforandringer som finnes på undersøkelsestidspunktet, men et normalt resultat er ingen garanti for at hunden aldri vil få øyeproblemer. Spør også om øyesykdom har forekommet hos eldre nære slektninger.

Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 stiller ikke noe rasespesifikt krav om patellaundersøkelse eller øyelysing for å registrere et mittelspitzkull. Raseklubbens anbefalinger går dermed lenger enn de bindende rasespesifikke registreringskravene. En valp registrert hos Svenska Kennelklubben har derfor ikke automatisk to foreldre med resultatene klubben anbefaler.

Be oppdretteren vise:

- offisielt patellaresultat for begge foreldrene
- resultatet fra øyelysingen, med dato og fullstendig vurdering
- informasjon om knær, øyne, hud og pels hos fullvoksne nære slektninger
- BPH-resultater, dersom foreldrene eller nære slektninger har gjennomført beskrivelsen

## Historie og opprinnelse

Mittelspitz er en tysk variant innen FCI-rasen tysk spitz. FCI anerkjente tysk spitz endelig i 1957, og den gjeldende standarden deler rasen inn i wolfspitz, grosspitz, mittelspitz, kleinspitz og zwergspitz.

Rasestandarden gjengir en eldre teori om at tyske spisshunder stammer fra steinalderens torvhunder og fra spisshunder i senere boplasskulturer. Standarden formulerer det som at rasen «sies å stamme» fra disse hundene. Dette bør derfor leses som en tradisjonell bakgrunnsbeskrivelse, ikke som en ubrutt og fullstendig dokumentert stamtavle tilbake til steinalderen.

Den tyske raseklubben beskriver den mellomstore spisshunden som den størrelsen som lenge ble holdt av håndverkere, småbønder og vognkjørere, og brukt som en årvåken gårds- og vakthund. Mittelspitz fikk sin egen plass i standarden for tysk spitz i 1969. I dag holdes den først og fremst som selskaps- og aktivitetshund, men vaktsomheten er fortsatt en del av rasen.

## Å leve med rasen

En mittelspitz kan bo i leilighet eller hus hvis den får daglig aktivitet, hvile og trening i å forholde seg rolig til lyder. I en lytt boligblokk er det viktig å tenke gjennom allerede før kjøpet hvordan hunden skal hindres i å overvåke oppgang, vinduer og ytterdør hele dagen. En stor hage løser ikke bjeffingen og erstatter heller ikke felles turer eller meningsfulle oppgaver.

Alenetid må trenes gradvis når hunden er trygg hjemme. En voksen hund som er godt vant til å være alene, kan vanligvis være for seg selv noen timer, men forskjellene mellom individer er store, og en liten valp skal ikke forlates alene. En hund som blir stresset, bjeffer vedvarende eller ikke klarer å slappe av, trenger kortere treningstrinn og mer selskap.

Regn med ukentlig pelsstell og hyppigere gjennomkamming når hunden feller underullen. Håndteringstreningen bør omfatte hele hunden, ikke bare ryggen. Kontroller hud, knær, poter, klør, ører og tenner samtidig, slik at endringer oppdages tidlig.

Rasen passer for deg som ønsker en årvåken hund som står familien nær og liker å trene, og som godtar at vaktsomheten krever aktiv veiledning. Den passer dårligere hvis stillhet, svært lavt aktivitetsbehov eller minimalt pelsstell er avgjørende. Velg oppdretter ut fra dokumenterte kne- og øyeresultater, stabile voksne slektninger og åpen informasjon om bjeffing og frykt – ikke bare etter farge eller en fyldig valpepels.

Mittelspitz

German Spitz Club of Great Britain

VDH - Verband für das Deutsche Hundewesen (German Kennel Club)

Mellomstor tysk spisshund med kvadratisk, kompakt kroppsbygning, tett dobbelt pelslag og busket hale båret over ryggen. Våken og vokal vakthund, men også kjærlig og menneskeorientert, med behov for selskap, trening, mental stimulering og jevnlig pelsstell. Generelt robust, langlivet og aktiv.

Småbitarnas

## Kortfakta

Labrador retriever er en middels stor til stor apporterende fuglehund med røtter i Newfoundland i Canada. Rasen ble hovedsakelig utviklet i Storbritannia. Den er kjent for samarbeidsvilje og interesse for å bære og hente gjenstander. Samtidig er dette en aktiv brukshund, ikke automatisk en enkel og avslappet familiehund.

- **Mankehøyde:** idealet er 56–57 cm for hannhunder og 54–56 cm for tisper.
- **Vekt:** omtrent 25–36 kg er en grov veiledning for en voksen hund, avhengig av kjønn, kroppsbygning og hold.
- **Forventet levealder:** ofte rundt 10–12 år.
- **Godkjente farger:** svart, gul eller leverbrun. Gult kan variere fra lys kremfarge til reverødt.
- **Pels:** kort og tett, med vannavstøtende underull.
- **Opprinnelig oppgave:** å søke opp og apportere felt vilt etter skuddet.

Labradorer avles med ulike mål. Noen oppdrettere legger mest vekt på jaktegenskaper, andre på eksteriør og selskap, mens mange forsøker å kombinere flere kvaliteter. Betegnelser som «jaktlabrador» og «utstillingslabrador» forteller derfor ikke alt om den enkelte hunden. Se på foreldrene, voksne slektninger, arbeidsmeritter og hvordan oppdretteren faktisk lever og arbeider med hundene sine.

## Utseende og pels

En labrador skal være kraftig bygd, kompakt og bevegelig uten å bli tung eller overvektig. Typiske trekk er et bredt hode, en kraftig kropp, godt vinklede bein og den karakteristiske «oterhalen»: tykk ved roten, avsmalnende mot spissen og dekket av kort, tett pels. Hannhunder har en idealhøyde på 56–57 cm og tisper 54–56 cm. Tallet på vekten er mindre viktig enn en synlig midje og ribbein som lett kan kjennes under huden.

Pelsen består av korte, tette dekkhår og vannavstøtende underull. Den beskytter godt i kaldt og vått vær, men betyr også at labradoren kan røyte mye, særlig når underullen skiftes. Børst ekstra i røyteperioder og bad hunden når den faktisk trenger det. En fast plan for bading eller børsting passer ikke alle hunder.

Kontroller hud, poter og ører regelmessig, spesielt etter bading og svømming. Tørk det ytre øret hvis det er fuktig, men rengjør bare ved behov. Vond lukt, brunlig sekret, rødhet eller gjentatt risting på hodet bør vurderes av veterinær i stedet for å behandles med rutinemessig ørerens.

Rasestandarden godkjenner ensfarget svart, gult eller leverbrunt; en liten hvit flekk på brystet kan forekomme. «Sølv» er ikke en fjerde godkjent farge, men registreres som en farge som avviker fra standarden. Selve fargebetegnelsen gir likevel ikke grunnlag for generelle påstander om helsen til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, intelligent og samarbeidsvillig hund som gjerne arbeider sammen med føreren. Mange labradorer søker sosial kontakt, responderer godt på belønningsbasert trening og er entusiastiske i både lek og arbeid. Ingen rasebeskrivelse er likevel en garanti. Temperament påvirkes også av arv, tidlige erfaringer, trening, helse og hverdagsmiljø.

Apporteringslysten viser seg ofte som et ønske om å bære ting i munnen. Gi hunden egnede gjenstander og lær inn et rolig bytte eller en «slipp»-kommando i stedet for å jage den når den tar noe. Det gjør hverdagen tryggere og gir utløp for en naturlig atferd. Mat kan være en sterk belønning, men lek, søksarbeid og muligheten til å hente en gjenstand kan også fungere svært godt.

Forskjellene mellom avlsretninger er reelle, men ikke absolutte. Jaktavlede hunder er ofte valgt for fart, utholdenhet og konsentrert apporteringsarbeid. Hunder fra mer eksteriørrettede linjer kan ha en annen kroppsbygning og arbeidsstil. Det betyr ikke at hver jaktavlet labrador har vanskelig for å roe seg, eller at hver utstillingsavlet labrador er rolig. Be oppdretteren gi konkrete eksempler på foreldrenes energinivå, evne til å koble av, lydnivå, omgjengelighet og arbeidslyst.

En BPH- eller MH-beskrivelse kan gi mer informasjon om hvordan en hund reagerte i standardiserte situasjoner. Resultatet er en beskrivelse, ikke en temperamentstest som hunden består eller stryker på. Vurder det sammen med egne møter med hundene og kunnskap om slekten.

## Trening og mosjon

En labrador trenger daglig bevegelse, men også oppgaver som engasjerer luktesansen, hukommelsen og samarbeidet med føreren. Det finnes ikke et universelt antall timer som passer for en valp, en voksen jakthund, en familiehund og en senior. Tilpass mengde og intensitet til hundens alder, helse, erfaring og restitusjon.

Turer kan kombineres med apportering, personsøk, spor, lydighet, rotrening og enkle søksøvelser. Korte, fokuserte treningsøkter er ofte mer nyttige enn å gjenta den samme øvelsen til hunden mister konsentrasjonen. Hvile og evnen til å roe seg er en del av treningen, ikke et tegn på at hunden har fått for lite å gjøre.

Prioriter tidlig en sikker innkalling, pent båndarbeid, rolig håndtering, selvkontroll og et tydelig signal for å gi fra seg gjenstander. Tren belønningsbasert og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Hvis du bruker mye godbiter i treningen, bør de regnes som en del av hundens daglige fôrmengde.

Interesse for vann er vanlig i rasen, men ikke alle labradorer liker å svømme, og ingen hund er automatisk trygg i vann. Begynn på grunt, rolig vann, la hunden bestemme tempoet og sørg for at den enkelt kan komme seg opp. Hold oppsyn ved strømmende, kaldt eller algepåvirket vann, og unngå å kaste gjenstander så langt at en ivrig hund presses utover det den mestrer.

## Helse

Den viktigste helsekontrollen før et valpekjøp er ikke bare om foreldrene er «testet», men hvilke undersøkelser som er gjort, når de ble utført og hva resultatene var. Labradorens ledd, øyne og hold fortjener særlig oppmerksomhet.

For at et labradorkull skal kunne registreres hos Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt HD-resultat før paring. Et registrert resultat er ikke det samme som hofter uten anmerkning. Svenska Labrador Retrieverklubben anbefaler et strengere utvalg: begge foreldrene bør være røntget for HD og ED uten anmerkning og øyeundersøkt innen to år før paring, uten arvelig øyesykdom med enkelte angitte unntak.

Be om foreldrenes registreringsnumre og kontroller selve resultatet, undersøkelsesdatoen og gjerne opplysninger om søsken, tidligere avkom og andre nære slektninger. Det gir mer informasjon enn en generell formulering om at hundene er helsetestet.

DNA-tester kan være verdifulle når de brukes for riktig sykdom og resultatene til begge foreldrene vurderes sammen. En test for prcd-PRA kan for eksempel bare si noe om nettopp denne formen for netthinnesykdom; den utelukker ikke andre øyesykdommer og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Ved recessive sykdommer som EIC trenger ikke en frisk bærer selv å bli syk, men resultatet til den andre forelderen må være kjent for å unngå at det fødes syke valper. Et stort DNA-panel er derfor ikke et bevis på god helse som helhet.

Overvekt belaster kroppen og bør ikke regnes som et normalt rasetrekk. Kjenn på ribbeina og se etter en tydelig midje ovenfra og fra siden. Vei hunden regelmessig og tilpass porsjoner, tyggeprodukter og treningsbelønninger etter holdet. Forskning har knyttet en variant i POMC-genet hos enkelte labradorer til større matmotivasjon og høyere kroppsvekt, men varianten finnes ikke hos alle, og overvekt er ikke uunngåelig.

## Historie og opprinnelse

Labrador retriever har tidlige røtter ved kysten av Newfoundland i Canada, der hunder av lignende type hjalp fiskere med å hente gjenstander og fangst fra vannet. På 1800-tallet ble slike hunder ført til Storbritannia, der rasen ble utviklet til en spesialisert apporterende fuglehund.

Den britiske kennelklubben anerkjente labrador retriever som rase i 1903. Arbeidet etter skuddet formet flere av egenskapene som fortsatt kjennetegner rasen: interesse for å søke etter, bære og avlevere gjenstander, vilje til å samarbeide på avstand og evne til å arbeide i vann og krevende terreng. I dag brukes labradoren til jakt, hundesport og flere samfunnsoppgaver, men arbeidsbakgrunnen er viktig også for den som først og fremst ønsker en selskapshund.

## Å leve med rasen

Labrador retriever kan passe i mange hjem når eieren ønsker å dele en aktiv hverdag med hunden og har tid til både trening og restitusjon. Hage er ikke et krav, og det kan fungere å bo i leilighet, men boligen erstatter ikke turer, søksarbeid og annen meningsfull aktivitet utendørs. Tren også på at hunden skal være stille og rolig i oppganger og andre fellesområder.

Sammen med barn er voksent tilsyn, tydelige regler og en uforstyrret hvileplass for hunden nødvendig. En ung eller oppspilt labrador er sterk nok til å velte et lite barn uten å mene noe vondt. Barn bør ikke ha ansvar for å gå tur med en hund de ikke kan håndtere fysisk.

Mange labradorer lever godt sammen med andre hunder og katter, men rasen alene avgjør ikke utfallet. Introduser dyrene gradvis, hindre jaging og trenging, og gi katten høye eller avskjermede fluktmuligheter. Ikke la dem være alene sammen før samspillet er rolig og forutsigbart.

Alenetid må læres trinnvis. En liten valp skal ikke bare forlates; begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den klarer å slappe av. Hvor lenge en voksen hund mestrer å være alene, varierer, så vurder hundens atferd i stedet for å følge en generell maksimumstid.

Før valpekjøpet bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- Hvilke aktiviteter og hva slags hverdag er kullet avlet for?
- Hvordan arbeider foreldrene, hvordan fungerer de sosialt, og hvordan roer de seg i praksis?
- Hvilke offisielle resultater finnes for HD, ED og øyne, og hva vet man om helsen til nære slektninger?
- Finnes det BPH, jaktprøver eller andre relevante beskrivelser og meritter, og hva viser de?
- Hvordan matcher oppdretteren valpenes ulike egenskaper med livet til kjøperne?

Den beste matchen bygger på mer enn farge, kjønn og en betegnelse på avlslinjen. Velg en oppdretter som kan beskrive hundenes faktiske egenskaper, vise kontrollerbare helseresultater og være ærlig om variasjonen i kullet.

Labrador retriever

Labrador retriever er en middels stor til stor, atletisk og vennlig hund med svært gode svømmeegenskaper og kort, tett, vannavstøtende pels i gult, svart eller brunt. Den er intelligent og matmotivert, lett å trene, trenger daglig mosjon og mental stimulering, og brukes mye både som familiehund og brukshund.

Hundeoppdrettere

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet