## Kortfakta

Papillon er en liten, livlig og lettlært selskapshund som ofte passer best for den som vil kombinere nærhet med turer, trening og aktivisering i hverdagen. Rasen tilhører épagneul nain continental, kontinental dvergspaniel. Papillon har stående ører, mens varianten phalène har hengende ører. I Sverige registreres de etter ørestilling, og en hund kan omregistreres hvis ørene utvikler seg annerledes enn først vurdert.

- **Opprinnelse:** Frankrike og Belgia
- **Bruksområde:** selskapshund i FCI-gruppe 9
- **Mankehøyde:** omtrent 28 cm ifølge rasestandarden
- **Vekt:** standarden har to vektklasser. Den større går fra 2,5 til 4,5 kg for hannhunder og opptil 5 kg for tisper. Den andre omfatter hunder under 2,5 kg, med 1,5 kg som minstevekt.
- **Pels:** lang, silkeaktig og uten underull
- **Aktivitetsnivå:** liten av størrelse, men ofte livlig, arbeidsvillig og interessert i å lære
- **Levealder:** mange blir gamle; ifølge Svenska Kennelklubben er 15 år ikke uvanlig

Målene i en rasestandard beskriver et ideal, ikke et løfte om nøyaktig størrelse hos hver voksen hund. For en kommende eier er derfor foreldrenes størrelse, hundens hold og en sunn kroppsbygning mer nyttig enn å jakte på et bestemt tall eller et ekstremt lite individ.

## Utseende og pels

Papillon skal være en harmonisk bygd dverghund som er grasiøs, men samtidig robust. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, og bevegelsene skal være frie, lette og elegante. Det lille formatet krever omtanke ved fall og lek med betydelig større hunder, men rasestandarden beskriver ikke papillon som en skjør hund.

De store ørene er rasens tydeligste kjennetegn. Hos papillon står de opp og bæres skrått utover, slik at de minner om vingene til en sommerfugl. Phalène har i stedet bevegelige, hengende ører. Forskjellen gjelder altså ørestillingen; begge er varianter av den samme kontinentale dvergspanielen og kan bli født i samme kull.

Pelsen er enkel, uten underull, og skal være rikelig, glansfull og lett bølget fremfor krøllete. Den er kort på hodet og forsiden av beina, men lengre over kroppen, på ørene, brystet, lårene og halen. Hvitt er grunnfargen, og hvitt skal dominere på kropp og bein. Fargede flekker kan ha ulike farger, mens lepper, øyekanter og nesebrusk skal være godt pigmentert ifølge standarden.

Pelsstellet er som regel overkommelig hvis man forebygger floker. Kjenn gjennom pelsen regelmessig, og gre særlig bak ørene og på innsiden av lårene, der Svenska Kennelklubben opplyser at floker lett kan oppstå. Bad hunden når den er skitten; ingen fast kalender passer alle. Kontroller samtidig klør, poter, ører og hud. Ta utgangspunkt i hundens faktiske pels og hverdag fremfor en fast rutine for bad eller klipp.

## Temperament og personlighet

Papillon er typisk våken, livlig og rask til å lære, med tydelig interesse for mennesker og aktiviteter. Den lille kroppen rommer ofte mer arbeidslyst enn betegnelsen «fanghund» kan antyde. En papillon kan sette pris på både nært selskap og oppgaver som krever konsentrasjon, problemløsning eller kroppskontroll.

Rasebeskrivelser skal likevel ikke leses som en garanti for en bestemt personlighet. BPH-analysen til Svenska Kennelklubben viser stor variasjon blant papillonene som deltok, blant annet i hvor intenst de hilser på fremmede, hvor gjerne de leker og hvor nysgjerrige de er. Resultatene gjelder hundene som ble beskrevet, og viser først og fremst hvorfor individ, slektslinjer, tidlige erfaringer og videre trening har betydning.

Årvåkenheten kan merkes ved at hunden raskt oppfatter lyder, besøkende og bevegelse utenfor hjemmet. Det trenger ikke å bli et stort bjeffeproblem, men det er lurt å belønne ro fra starten, gi hunden en annen oppgave ved døren og unngå at hvert signal fører til opphisselse. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer i hverdagen, ikke bare hvordan de oppfører seg på utstilling eller trening.

## Trening og mosjon

Papillon trenger fysisk aktivitet og mental aktivisering hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall minutter som passer alle. En voksen, frisk og veltrent hund kan ofte være med på overraskende lange turer, mens en valp, en eldre hund eller et individ med plager trenger en annen belastning. Tilpass etter alder, kondisjon, vær og hvordan hunden henter seg inn igjen, i stedet for å bruke kroppsstørrelsen som et mål på behovet.

Rasen lærer ofte fort, også ting man ikke hadde tenkt å lære den. Belønningsbasert trening med tydelige kriterier fungerer godt. Varier hverdagslydighet, nesearbeid, balanseøvelser og små problemløsningsoppgaver, og avslutt mens hunden fortsatt klarer å konsentrere seg. Agility, lydighet og andre hundesporter kan passe godt når treningen bygges opp gradvis og underlag, hindre og belastning tilpasses hundens størrelse og modenhet.

En liten hund trenger den samme omtanken rundt innkalling og miljøtrening som en stor hund. Tren på kontakt og på å komme tilbake i trygge omgivelser før hunden får gå løs der trafikk, vilt eller større hunder kan innebære en risiko. Tren også på å slappe av mellom aktivitetene. En papillon som bare får fartsfylte oppgaver, kan bli flink til å gire seg opp, men dårligere til å falle til ro igjen.

## Helse

Svenska Kennelklubben beskriver papillon som en grunnleggende sunn og ofte langlivet rase, men seriøse helseundersøkelser er fortsatt viktige. For svenske valpekull er pap-PRA1 det tydeligste formelle kontrollpunktet. Pap-PRA1 er en arvelig form for progressiv retinal atrofi, PRA, som bryter ned netthinnen. Arvegangen er autosomal recessiv: en bærer har én kopi av genvarianten og blir ikke syk av akkurat denne formen, mens en genetisk affisert hund har arvet varianten fra begge foreldrene.

Registreringsreglene til Svenska Kennelklubben krever at begge foreldredyrene har et offisielt DNA-resultat for pap-PRA1 eller er registrert som fri gjennom dokumentert nedarving. To bærere kan ikke pares med hverandre, og en affisert hund kan ikke brukes i avl. En DNA-test for pap-PRA1 utelukker derimot ikke alle andre genetiske årsaker til PRA eller andre øyesykdommer. En øyeundersøkelse har derfor en annen funksjon. Den svenske raseklubben Papillon-Ringen anbefaler øyelysing etter tre års alder for å følge med på andre øyeforandringer.

Patellaluksasjon, der kneskålen kan forskyves fra sin normale posisjon, forekommer i rasen. Raseklubben ønsker at avlshunder skal ha kjent og normal patellastatus før paring. Dette er en viktig anbefaling, men i de gjeldende svenske reglene er patellastatus ikke oppført som et eget registreringskrav for papillon. Be derfor om å få se resultatet i stedet for å anta at selve registreringen omfatter det.

I andre land kan flere tester inngå i anbefalte programmer. Britiske Royal Kennel Club oppfører for eksempel NAD-test blant tilleggskontrollene for papillon. Det gjør ikke NAD til et svensk registreringskrav. Be oppdretteren skille mellom obligatoriske svenske resultater, raseklubbens anbefalinger og frivillige tilleggstester.

Munnhelsen fortjener også oppmerksomhet. Små hunderaser rammes oftere av periodontitt, og daglig tannpuss er en enkel måte å redusere risikoen for kraftig tannstein og smertefull periodontitt. Dårlig ånde, blødende tannkjøtt eller motvilje mot å tygge bør vurderes av veterinær.

## Historie og opprinnelse

Papillon har sitt opphav i Frankrike og Belgia og er varianten med stående ører av den kontinentale dvergspanielen. Hundetypen er dokumentert siden 1500-tallet og forekom som selskapshund ved europeiske hoff. Navnet papillon betyr sommerfugl på fransk og viser til de store, skrått bårne ørene med lange hårfrynser. Navnet phalène betyr nattsvermer og brukes om varianten med hengende ører.

FCI anerkjenner rasen som nummer 77 i gruppen for selskaps- og dverghunder. Den moderne standarden omfatter både papillon og phalène. Historien forklarer rollen som selskapshund, men dagens papillon er ikke bare dekorativ: rasens livlighet og lærevillighet kommer til uttrykk i mange moderne hundeaktiviteter.

## Å leve med rasen

Papillon kan fungere godt både i leilighet og hus når den får daglig aktivitet, nærhet og hjelp til å falle til ro. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn hvordan hverdagen ser ut. Et hjem der lyder bærer lett, krever ekstra arbeid med ro ved dør, oppgang og vinduer, fordi et våkent individ ellers kan begynne å kommentere hver forandring.

Rasen kan leve godt med barn, men det avhenger av hundens temperament, barnets væremåte og de voksnes tilsyn. Lær barn å la hunden sove og spise uforstyrret, ikke løfte den eller gripe tak i den, og leke på gulvnivå under oppsyn. Dette beskytter både hund og barn og er mer presist enn en generell merkelapp som «barnevennlig».

Den samme individuelle vurderingen er nødvendig med andre dyr. En papillon kan leve med hunder eller katter, men introduksjoner bør skje rolig og gradvis. Gi dyrene separate ressurser og steder å trekke seg tilbake, og følg med på lek når størrelsesforskjellen er stor. En vennlig stor hund kan skade en svært liten hund ved et uhell.

Å være alene er en ferdighet, ikke noe man kan forutsette ut fra rasen. Venn hunden gradvis til korte stunder alene, og øk først når den forblir avslappet. Bjeffing, piping, rastløs vandring, ødeleggende atferd eller at hunden ikke tar imot en belønning den vanligvis setter pris på, kan tyde på at steget var for stort.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn utseendet. Be om å få se foreldrenes registrerte pap-PRA1-resultater, patellastatus og eventuelle øyeresultater, og spør hvorfor akkurat denne kombinasjonen ble valgt. Møt tispen og legg merke til hvordan hundene henter seg inn etter nye lyder og besøk. For en valp registrert i Svenska Kennelklubben skal du få registreringsbevis, SKK-avtale og en veterinærattest som er høyst sju dager gammel ved levering. Undersøkelser reduserer risiko, men kan aldri garantere en bestemt helse eller personlighet; åpen dokumentasjon og realistiske forventninger er derfor viktigere enn løfter.

Papillon

Papillon Breed Club UK

The Kennel Club (UK)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Danish Kennel Club (Dansk Kennel Klub)

Papillon er en liten, elegant selskapshund med store, sommerfuglaktige ører, en fin, silkeaktig flekkete pels og en buskete hale. Den er livlig, intelligent og svært lærevillig, trives med aktivitet og mental stimulering, er en årvåken vakthund, trenger jevnlig børsting og blir ofte godt opp i tenårene.

Seize the Day är en uppfödare av rasen Papillon med bas i Skurup i Sverige.

Seize the Day

## Kortfakta

Rottweiler er en middels stor til stor og kraftig tysk brukshund for den som ønsker å trene regelmessig, kan håndtere hundens styrke og har tid til både fysisk og mental aktivisering. Den kan knytte seg tett til familien, men rasens vaktinstinkt og arbeidslyst gjør det ekstra viktig å velge riktig oppdretter, begynne treningen tidlig og ha pålitelig kontroll i hverdagen.

- **Opprinnelse:** Tyskland. Rasen er anerkjent av FCI og har vært brukt som vakt-, kveg-, trekk-, politi- og tjenestehund.
- **Størrelse:** hannhunder er 61–68 cm og tisper 56–63 cm i mankehøyde. Som en grov veiledning veier en voksen hannhund rundt 50 kg og en tispe rundt 42 kg, men høyde, kjønn og kroppsbygning påvirker vekten.
- **Pels:** kort og tett dobbeltpels som børstes og bades ved behov.
- **Aktivitet:** trenger daglig mosjon, nesearbeid eller en annen mental oppgave, i tillegg til jevnlig hverdagstrening.
- **Viktig før kjøp:** kontroller foreldredyrenes mentalbeskrivelser, hofte- og albueresultater og DNA-resultater for POANV, tidligere kalt JLPP.

Rottweiler er sjelden det enkleste valget for en uerfaren hundeeier. En godt forberedt førstegangseier kan lykkes, men bør planlegge valpekurs, videre lydighetstrening og støtte fra en oppdretter eller brukshundklubb som kjenner rasen.

## Utseende og pels

Rottweiler er en middels stor til stor hund med kompakt og muskuløs kropp. Den skal se sterk ut uten å være klumpete, og kroppsbygningen skal også gi inntrykk av bevegelighet og utholdenhet. Hodet er bredt, ørene er trekantede og hengende, og den svarte pelsen har tydelig avgrensede rødbrune tegninger.

Pelsen består av grove dekkhår over en tett underull. Den er lettstelt, men hunden røyter og trenger da hyppigere børsting. Det finnes ingen nyttig badeplan som passer alle rottweilere: bad hunden når den er skitten, og børst ved behov, særlig i perioder med mye røyting. Kontroller samtidig klør, ører, hud og tenner slik at forandringer oppdages tidlig.

Vekten bør vurderes sammen med kroppsformen, ikke bare mot et tall. En hund i passende hold har synlig midje, og ribbeina skal kunne kjennes med lett trykk. Regelmessig holdvurdering er spesielt nyttig for en tung hund.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, godmodig, modig og arbeidsvillig hund som er stabil og oppmerksom på omgivelsene. Dette beskriver målet for avlen, ikke hvordan hver enkelt rottweiler vil oppføre seg. Arv, tidlige erfaringer, helse, trening og den aktuelle situasjonen påvirker individet.

Rottweilerens vaktinstinkt betyr ikke at rasen per definisjon er aggressiv. Kombinasjonen av årvåkenhet, integritet, jaktinteresse, lyst til å gripe og dra i lek og stor fysisk styrke kan likevel være vanskelig å håndtere hvis hunden er redd, lettstresset eller dårlig trent. Det er derfor viktigere å undersøke foreldredyrenes faktiske atferd enn å nøye seg med generelle beskrivelser som «snill» eller «trygg».

Be om å få se foreldrenes MH-resultater, og spør oppdretteren hvordan hundene reagerte på sosial kontakt, overraskelser, lyd, lek og vedvarende frykt. MH beskriver reaksjoner i standardiserte situasjoner; gjennomført MH er ikke i seg selv en kvalitetskarakter. Se også på nære slektninger, og møt helst minst tispen i et vanlig miljø.

En rottweiler kan fungere godt i en barnefamilie, men rasenavnet er ingen garanti for barnevennlighet. Hund og små barn skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et uforstyrret hvilested. En voksen bør ha ansvaret for turene fordi en ung eller oppspilt rottweiler kan være for sterk for et barn å holde.

## Trening og mosjon

Rottweiler trenger å bevege seg og bruke hodet hver dag, men et fast antall treningstimer blir misvisende. Behovet varierer med alder, helse, kondisjon og aktivitet. Planlegg en hverdag med turer, rolig restitusjon, nesearbeid og korte treningsøkter, og juster mengden etter hvordan hunden faktisk fungerer.

Spor, søk, lydighet, rallylydighet og gjennomtenkte friluftsaktiviteter gir både samarbeid og oppgaver å løse. Rasen kan også sette pris på trekk eller andre fysisk krevende aktiviteter når hunden er ferdig utvokst, frisk og gradvis trent for arbeidet. Mye trening erstatter ikke evnen til å finne ro, så tren også på passivitet og rolige rutiner.

Begynn tidlig med håndtering, båndtrening, innkalling, rolige hilsener og å vende seg bort fra mennesker, dyr eller gjenstander på signal. Belønn atferden du ønsker, og gjør reglene lette å forstå. Unngå metoder som bygger på frykt, tvang eller smerte; de hører ikke hjemme i moderne hundetrening og er ingen snarvei til kontroll over en sterk hund.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Målet er at den skal kunne se mennesker, hunder og nye miljøer uten å måtte gå bort eller reagere kraftig. Et godt kurs hjelper eieren med å lese hundens signaler og trene på et passende nivå. Fortsett treningen gjennom unghundperioden, når kroppsstyrken ofte utvikles raskere enn selvkontrollen.

## Helse

De viktigste dokumenterte helsekontrollene for rottweiler gjelder hofter, albuer og POANV/JLPP. Rasen har helseprogrammer for hofteleddsdysplasi, HD, albueleddsdysplasi, ED, og den arvelige nevrologiske sykdommen POANV, tidligere kalt JLPP. Øyesykdommer forekommer også, og mange oppdrettere øyelyser hundene sine.

Be oppdretteren vise offisielle resultater, og kontroller dem selv i tjenestene til Svenska Kennelklubben. For HD og ED er det relevant å se både foreldrenes egne røntgenresultater og kombinasjonens foreløpige kullindeks. Svenska Rottweilerklubben anbefaler en foreløpig kullindeks på minst 101 for både HD og ED i sine utvidede anbefalinger. En indeks bygger på mer informasjon enn resultatet til én hund, men kan ikke garantere at en valp blir fri for leddproblemer.

POANV/JLPP nedarves recessivt. En bærer er normalt frisk, men kan føre varianten videre. Poenget er derfor ikke å utelukke enhver bærer automatisk, men å sikre at DNA-statusen er offisielt bekreftet og at kombinasjonen ikke kan gi syke valper. Be oppdretteren forklare resultatene til begge foreldrene og hvordan de ble brukt i planleggingen av paringen.

Spør også om øyeundersøkelser og helsen hos eldre nære slektninger. Lange lister over alt som noen gang er diagnostisert hos en rottweiler, sier mindre enn dokumenterte resultater og gjentakende problemer i den aktuelle slekten. Mange rottweilere blir rundt 8–10 år, men levealderen varierer og kan ikke forutsies for en enkelt hund.

Hold hunden i passende hold, bygg opp kondisjonen gradvis og oppsøk veterinær ved halthet, tydelige smerter, endringer i pust eller nevrologiske symptomer. Forebyggende arbeid erstatter ikke en veterinærvurdering når hunden viser tegn på sykdom.

## Historie og opprinnelse

Rottweiler ble utviklet i og rundt den tyske byen Rottweil som en praktisk vakt- og kveghund. Navnet Rottweiler Metzgerhund viser til byens slaktere, som valgte hunder etter arbeidsevne og brukte dem til å drive og vokte kveg, beskytte eiendom og trekke last.

I den offisielle rasehistorien knyttes eldre hunder av samme type til kveghunder fra romertiden. Rasens senere utvikling er knyttet til Rottweil og hundenes praktiske arbeid der. Da man lette etter egnede politihunder tidlig på 1900-tallet, ble rottweileren prøvd, og rasen ble godkjent som politihund i 1910.

Arbeidsbakgrunnen er fortsatt tydelig. Rottweiler brukes i dag som bruks-, tjeneste- og selskapshund, og egenskaper som utholdenhet, vaktsomhet og vilje til samarbeid trenger et gjennomtenkt utløp også hos en hund som først og fremst lever som familiemedlem.

## Å leve med rasen

En rottweiler kan bo i leilighet hvis hverdagen gir nok tid ute, trening og hvile. Hage er praktisk, men erstatter ikke turer eller felles aktiviteter. Tenk gjennom avstanden til gode turområder, trapper, hvor lytt boligen er, og om alle voksne i hjemmet kan holde og håndtere hunden sikkert.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, mens en trygg voksen hund som er trent på det, ofte kan være alene noen timer. Hundens egne signaler bør styre tempoet. Rådet fra svenske Jordbruksverket om lufting minst hver sjette time på dagtid er ikke et mål for hvor lenge hunden bør være alene.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individene og introduksjonen. Lag et trygt område for katten, bruk grind eller bånd i starten og belønn rolig atferd. Gå et skritt tilbake hvis et av dyrene blir redd, eller hvis hunden låser blikket og blir svært oppspilt. Ikke la dyrene være alene sammen før samspillet har vært trygt over tid. Den samme forsiktigheten gjelder i hundemøter; tidlig sosialisering garanterer ikke at en voksen hund liker alle andre hunder.

Eieren har ansvar for at hunden ikke forstyrrer eller skremmer mennesker eller andre dyr på offentlig sted. For en rottweiler betyr det at båndtrening, innkalling og evnen til å vende oppmerksomheten bort fra forstyrrelser må fungere før situasjonen blir vanskelig. Hundens faktiske atferd, miljøet og eierens mulighet til å gripe inn avgjør hvor mye kontroll situasjonen krever.

### Kontrollpunkter før kjøp

- Møt foreldredyrene og spør om atferden deres i hverdagen, ikke bare på trening eller utstilling.
- Les MH-resultatene og spør om frykt, sosialitet, lek og avreaksjon hos foreldre og nære slektninger.
- Kontroller offisielle HD- og ED-resultater og kombinasjonens foreløpige kullindeks.
- Kontroller begge foreldrenes offisielle POANV/JLPP-status, og spør om øyeundersøkelser.
- Beskriv hverdagen din ærlig for oppdretteren, og spør hvilken støtte du får i valpe- og unghundperioden.

Rottweiler passer best når hundens arbeidslyst er en del av hverdagen, ikke noe som løses med en lang tur av og til. Den som liker regelmessig trening, tydelige rutiner og et stort ansvar, kan få en nær og allsidig hund; den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund, bør velge en mindre krevende rase.

Rottweiler

Svenska Rottweilerklubben (Swedish Rottweiler Club)

Norwegian Kennel Club

Deutscher Rottweiler-Klub (German Rottweiler Club)

Rottweiler er en sterk, middels stor brukshund med kort, svart pels og rustrøde tegninger. Den er rolig, lojal og svært familieorientert, men gjerne litt reservert overfor fremmede. For å trives trenger den mild, konsekvent trening, daglig fysisk og mental aktivisering og en ansvarlig eier.

Rottweiler valpar efter friska meriterade föräldrar

M and Jenny's

## Kortfakta

Schäferhund er en mellomstor, kraftig tysk bruks-, gjeter- og tjenestehund for en eier som ønsker å trene aktivt og systematisk. Rasen er samarbeidsvillig og allsidig, men den store variasjonen innen rasen gjør valget av oppdretter, foreldredyr og kull spesielt viktig.

- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 1, fårehunder og kveghunder
- **Mankehøyde:** hannhund 60–65 cm, tispe 55–60 cm
- **Vekt:** hannhund 30–40 kg, tispe 22–32 kg
- **Pels:** normalhåret dobbeltpels eller lang dobbeltpels, begge med underull
- **Aktivitetsnivå:** høyt; rasen trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsning og samarbeid
- **Viktig før kjøp:** kontroller helse, mentalitet, arbeidsegenskaper og bevegelser hos foreldre og nære slektninger, ikke bare hva oppdretteren kaller linjen eller hvilke utstillingsmeritter hundene har

En schäferhund kan være en svært dyktig familie- og treningshund når hverdagen passer individets arbeidslyst. Den er derimot sjelden et godt valg for den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund. En førstegangseier må være forberedt på å gå på kurs, trene regelmessig og skaffe hjelp tidlig hvis hunden utvikler frykt, stress, sterk trang til å jage det som beveger seg eller problemer med å roe seg.

## Utseende og pels

Schäferhund skal være kraftig og godt muskulert uten overdrivelser i kroppsbygning eller bevegelser. Kroppen er litt lengre enn den er høy. Ifølge rasestandarden skal hannhunder være 60–65 cm høye og veie 30–40 kg; tisper skal være 55–60 cm høye og veie 22–32 kg.

Rygg og kryss er ikke det samme. Rasestandarden beskriver en rett rygg som fortsetter over i et lett hellende kryss. En tydelig buet eller fallende lend og et overvinklet, kuhaset eller ustabilt bakparti er ikke rasens ideal. Svenska Kennelklubbens særskilte rasespesifikke dommeranvisninger peker ut overlinje og bakpart som risikoområder og sier at bevegelsene skal vurderes både i skritt og trav.

For en valpekjøper er naturlige bevegelser mer informative enn en ekstrem utstillingsoppstilling. Be om å få se foreldredyrene gå og trave på flatt underlag. Bakbeina skal arbeide stabilt og parallelt sett bakfra, uten at hasene faller innover eller virker ustabile. Se også på voksne slektninger; en valp viser ennå ikke hvordan den ferdig utviklede kroppen vil fungere.

Rasen har to godkjente hårlagsvarianter. Normalhåret schäferhund har tett, grov og tilliggende dobbeltpels. Den langhårede varianten har lengre, mykere dekkhår som ikke ligger like tett. Begge skal ha underull, og begge røyter. Børst og gre ved behov, oftere i røyteperioder, og vær særlig oppmerksom på lengre pels bak ørene og på bein og hale. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden etterstreber en velbalansert, nervefast, selvsikker, oppmerksom og lydhør schäferhund. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Mentalitet, arbeidslyst, omgjengelighet, frykt og evnen til å roe seg kan variere betydelig mellom hunder og slektslinjer innen rasen.

Schäferhunder beskrives ofte som intelligente, lojale eller naturlig beskyttende, men slike merkelapper sier for lite om hverdagen. En hund med stor arbeidslyst kan være fokusert og lydhør i passende arbeid, men krevende uten tydelige oppgaver. Oppmerksomhet på omgivelsene kan gi godt samarbeid med føreren, men også bjeffing eller kraftige reaksjoner hvis hunden er usikker, stresset eller dårlig trent. Rasen bør ikke velges med forventning om at alle individer automatisk er trygge vakthunder eller enkle familiehunder.

I enkelte deler av rasens avl har bruksprøver og tjeneste veid tyngst, mens utstilling har veid tyngre i andre. Merkelapper som «bruk» og «eksteriør» er likevel ikke nok til å forutsi aktivitetsnivå eller egnethet for familieliv. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer med fremmede mennesker, hunder, lyder, rolige pauser og nye miljøer. Be også om resultater og beskrivelser av hverdagsatferden til kullsøsken, halvsøsken og tidligere avkom.

På den svenske Mentalbeskrivning Hund, MH, dokumenteres hundens reaksjoner ved blant annet kontakt, lek, forfølgelse, passivitet, overraskelser, trusler og skudd. MH er en beskrivelse, ikke en prøve der hunden blir godkjent eller underkjent. Les derfor hele protokollen og sammenlign flere nære slektninger i stedet for å slå deg til ro med at en hund har «kjent mental status».

## Trening og mosjon

Schäferhund må bruke både kroppen og hodet hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som er riktig for hvert individ. Behovet påvirkes av alder, helse, restitusjon, treningstilstand og hva aktiviteten faktisk inneholder. En ung hund trenger en annen belastning enn en fullvoksen hund i god form.

En velfungerende hverdag kombinerer turer og fri bevegelse på trygge steder med nesearbeid, problemløsning og samarbeidsøvelser. Spor, søk, lydighet, bruksgrener og andre oppgaver der hunden får arbeide konsentrert, passer rasens bakgrunn. Varier underlag og miljø, men øk varighet, vanskelighetsgrad og fysisk belastning gradvis. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag, men å bygge kondisjon, kroppskontroll, selvbeherskelse og evne til å hente seg inn.

Belønningsbasert, individuelt tilpasset trening gjør det tydelig hvilken atferd som lønner seg, uten å bygge samarbeidet på frykt eller ubehag. Start tidlig med innkalling, kontakt, håndtering, å gå pent i bånd, avstand til forstyrrelser og å slippe gjenstander. Tren også den mindre spektakulære ferdigheten å ligge rolig når ingenting skjer. En schäferhund som bare får aktiviteter med høy intensitet, kan bli svært flink til å gire seg opp, men få problemer med å roe seg igjen.

Valper skal ikke mosjoneres som voksne hunder. Korte oppdagelsesturer, lek i eget tempo, hvile og positiv miljøtrening er viktigere enn lange distanser, hopping eller brå vendinger. Øk belastningen gradvis etter hvert som hunden vokser. Hvis hunden blir halt eller stiv, vegrer seg for å bevege seg eller får et endret bevegelsesmønster, bør treningen tilpasses og veterinær kontaktes.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, og albueleddsdysplasi, ED, er de mest sentrale dokumenterte helsekontrollene ved kjøp av en svenskregistrert schäferhund. Svenska Kennelklubben og raseklubbens avlsstrategi prioriterer begge områdene. Hudproblemer og lidelser i bevegelsesapparatet forekommer også, mens den svenske avlsstrategien samtidig påpeker at samlet dokumentasjon mangler for enkelte mye omtalte rygg- og kløeproblemer. Lange sykdomslister uten opplysninger om slektninger sier derfor mindre før valpekjøpet enn verifiserte resultater og helsen til nære slektninger.

Ifølge Svenska Kennelklubbens registreringsregler som gjelder i 2026, må foreldredyrene ha offisiell HD-status før paring. Fordi rasen har HD-indeks, anbefales det at foreldrenes gjennomsnittlige indeks ved paring er over 100, og hunder med HD-grad D eller E må ikke brukes i avl. For schäferhund kreves også offisiell ED-status; for foreldredyr født 1. januar 2006 eller senere skal resultatet være ED 0. En gjennomsnittlig ED-indeks over 100 er en anbefaling. Reglene kan endres, så kontroller alltid den gjeldende versjonen hos Svenska Kennelklubben.

Ved valpekjøp bør du kontrollere mer enn at begge foreldrene oppfyller minstekravene:

- sammenlign foreldrenes HD- og ED-resultater og gjeldende indekser
- finn ut hvor stor andel av tidligere kull og nære slektninger som er røntget
- spør om hudproblemer, tilbakevendende kløe, bevegelsesproblemer og andre diagnoser i familien
- les MH- eller MT-resultater for foreldre, søsken og tidligere avkom
- se voksne hunder bevege seg naturlig i skritt og trav, og spør hvordan de fungerer i arbeid og hverdag

Ett godt enkeltresultat utelukker ikke risiko. Resultatene i hele kullet og den nære slekten gir et bedre bilde før kjøpet.

## Historie og opprinnelse

Schäferhund ble utviklet i Tyskland som en allsidig gjeter- og brukshund. Etter at den tyske raseforeningen ble stiftet i 1899, startet planlagt avl med gjeterhunder fra det sentrale og sørlige Tyskland. Målet var å forene funksjonell kroppsbygning med temperament og arbeidsevne.

Den første rasestandarden ble skrevet i 1899 etter forslag fra A. Meyer og Max von Stephanitz. Rasens arbeidsevne førte snart til bruksområder utover gjeting. Schäferhund har siden fått en fremtredende rolle som bruks-, konkurranse- og tjenestehund på mange områder.

Historien forklarer hvorfor samarbeidsevne, utholdenhet, nesearbeid og en funksjonell kropp fortsatt står sentralt. Den forklarer også hvorfor rasen ikke bør bedømmes bare etter silhuett eller farge. En sunn schäferhund skal kunne arbeide og bevege seg effektivt; utseendet skal støtte funksjonen.

## Å leve med rasen

Schäferhund kan fungere godt i en familie og også i leilighet, men bare hvis eieren kan tilby trening, restitusjon, plass og trygg kontroll i hverdagen. En hage erstatter ikke aktivitet, og boligformen erstatter ikke planlegging. I en lytt bolig må eieren dessuten forebygge og trene på bjeffing og reaksjoner på lyder i oppgangen eller utenfor vinduene.

En voksen må være til stede sammen med barn, særlig fordi rasen er stor og sterk. Barn skal ikke ha ansvar for turer eller gripe inn i oppjagede situasjoner. Hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og barn og hund skal ikke være alene sammen. Egnethet for familieliv avgjøres av individets mentalitet, erfaringer og trening, ikke av rasenavnet.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. En schäferhund kan bo sammen med en annen hund eller katt, men dette kan ikke loves ut fra rasen. La hunder møtes rolig, helst på nøytralt område. Ved introduksjon til katt skal katten ha hundefrie fluktmuligheter; bruk en barriere og bånd, og hindre jaging fra første møte. Gå videre først når begge dyrene er avslappet, og ha tilsyn til samspillet er stabilt.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund som er trent på å være alene, klarer normalt noen timer fremfor en hel arbeidsdag. Øk tiden i små trinn, og ordne hundepass eller en annen løsning hvis hverdagen krever mer alenetid enn individet håndterer rolig.

Det beste hjemmet for en schäferhund har ikke en bestemt adresse. Det har voksne som ønsker å trene, kan lese hundens signaler, følger opp helsen og gir både meningsfull aktivitet og ordentlig hvile gjennom hele hundens liv.

Schäferhund

Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. (Germany)

Den Danske Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Schäferhund er en middels stor, atletisk brukshundrase som er svært intelligent og lett å trene. Den er lojal og naturlig beskyttende, og trenger mye daglig både mentalt og fysisk aktivitet. Rasen har en tett dobbelt pels som røyter en del, og brukes mye i politi, forsvar samt søk‑ og redningsarbeid.

Vildtassarnas är en uppfödare av rasen Tysk Schäferhund med bas i Sala i Sverige. Uppfödningen inleddes 2016.

Vildtassarnas

## Kortfakta

Schnauzer er en mellomstor, aktiv og årvåken hund fra Tyskland. Her viser navnet til den mellomstore rasen schnauzer, som heter Standard Schnauzer på engelsk. Det er altså ikke en samlebetegnelse for dvergschnauzer, schnauzer og riesenschnauzer; de er tre forskjellige raser med egne standarder og delvis ulike helseutfordringer.

- FCI plasserer schnauzeren i gruppe 2 og oppgir Tyskland som opprinnelsesland.
- Standarden angir 45–50 cm i høyde og 14–20 kg i vekt for både hannhunder og tisper.
- Kroppen er kraftig, kompakt og omtrent kvadratisk.
- De godkjente fargene er ren svart med svart underull samt pepper og salt.
- Pelsen er dobbel, tett og stri og trenger regelmessig kjemming og trimming.
- Raseidealet kombinerer et livlig temperament med ettertenksom ro, lekenhet, trofasthet og årvåkenhet.

Schnauzeren passer best hos noen som vil trene og gjøre ting sammen med hunden, men som også kan lære den å finne ro. En førstegangseier kan lykkes godt dersom hverdagen rommer belønningsbasert trening, pelsstell og tydelige rutiner. Rasenavnet er likevel ingen garanti for hvor enkel en bestemt hund blir. Foreldrenes atferd og hvordan voksne slektninger fungerer i hverdagen, forteller mer.

## Utseende og pels

Schnauzeren er tydelig mellomstor: 45–50 cm og 14–20 kg gjelder for begge kjønn. Den skal være mer kompakt enn spinkel, med mankehøyde og kroppslengde som omtrent tilsvarer hverandre. Det langstrakte hodet, skjegget og de buskete øyenbrynene gir rasen det typiske uttrykket.

Pelsen består av tett underull og et hardt, tilliggende dekkhår. Dekkhåret skal være stritt, ikke mykt, bølgete eller silkeaktig. En svart schnauzer skal være ren svart, også i underullen. Pepper og salt kan gå fra mørk jerngrå til sølvgrå, men skal ha en harmonisk mørk maske. Tydelig lyse tegninger på hode, bryst eller bein er ikke ønskelige i standarden.

Pelsstell er en fast del av hverdagen. Som en praktisk rettesnor oppgir Svenska Kennelklubben trimming omtrent fire ganger i året og gjennomkjemming minst én gang i uken. Ved trimming nappes gammelt dekkhår ut slik at den strie strukturen kan bevares. Den som i stedet klipper pelsen, må fremdeles gre ut skjegg, øyenbryn, mage og beinpels og holde huden fri for floker. Be oppdretteren vise hvordan hundene i akkurat den linjen stelles; praktisk veiledning er mer verdifull enn en generell tidsplan.

En velstelt, trimmet schnauzer røyter ofte lite, men rasen er ikke allergifri. Hundeallergener finnes blant annet i hudceller, spytt, urin og stoffer fra talgkjertlene. Lite røyting sier derfor ikke hvordan en person med allergi vil reagere. Be om råd fra helsepersonell før hundekjøpet i stedet for å stole på påstander basert på rasen alene.

## Temperament og personlighet

Schnauzeren skal være livlig, godmodig, leken og årvåken, men samtidig kunne være rolig. Den er ofte oppmerksom på mennesker, lyder og bevegelser rundt hjemmet. Den historiske rollen som gårds- og vakthund er derfor tydeligere hos enkelte individer enn hos andre.

Svenska Kennelklubbens oppdaterte BPH-analyse, utarbeidet etter at rasen passerte 200 beskrivelser, er spesielt nyttig fordi den viser variasjonen bak rasebeskrivelsen. Materialet omfatter 284 schnauzere som har gjennomført BPH, men bare rundt 12 prosent av de svenskfødte hundene født i 2010–2023 deltok. Resultatene beskriver altså de deltakende hundene, ikke alle schnauzere. I gruppen finnes både hunder som ikke hilser på en fremmed, og hunder som hilser intenst. Også lekelysten varierer mye. Få viste truende atferd mot en fremmed person, mens spredningen ble større når en utkledd person nærmet seg på en uvanlig måte.

For en valpekjøper er konklusjonen praktisk: Ikke spør bare om foreldrene er «hyggelige». Be om å få se hvordan de tar imot besøk, godtar håndtering, henter seg inn etter en overraskelse og går fra aktivitet til hvile. Les gjerne BPH- eller MH-resultatene deres, men husk at BPH er en beskrivelse, ikke en prøve med godkjent eller ikke godkjent.

Rasestandarden sier at schnauzeren skal være årvåken uten å være støyende. Det er et avlsmål, ikke et løfte om stillhet. I en lytt bolig er det lurt å belønne ro ved dør, oppgang og vinduer helt fra starten og lære hunden hva den skal gjøre etter at den har registrert en lyd.

## Trening og mosjon

Schnauzeren trenger fysisk aktivitet og oppgaver for hodet hver dag, men behovet kan ikke regnes ut med en fast minuttformel. En god hverdag veksler mellom turer, fri bevegelse på et sikkert sted, nesearbeid, hverdagstrening, lek og restitusjon. Vurder resultatet: Hunden skal kunne arbeide med glede, beholde kontakten og deretter falle til ro, ikke bare bli stadig mer oppskrudd.

Treningen bør være positiv, belønningsbasert og trinnvis. Gjør det tydelig hvilken atferd som lønner seg, og tilpass belønningen til individet; mat, lek og muligheten til å snuse kan ha ulik verdi. Korte økter kan være praktiske når en ung hund mister konsentrasjonen, men det finnes ingen universell tidsgrense. Øk vanskelighetsgraden først når hunden lykkes i den enklere situasjonen.

Bakgrunnen som rottefanger gjør det fornuftig å ta reaksjoner på bevegelse og jaktlyst på alvor. Den betyr likevel ikke at alle schnauzere jager like mye eller får en bestemt «poengsum» på innkalling. Tren innkalling med gradvis sterkere forstyrrelser, og bruk langline eller inngjerdet område til du vet hvordan akkurat din hund reagerer på vilt, katter, syklister og joggere. Et sikkerhetstiltak er ikke et treningsnederlag.

Nesearbeid, spor, rallylydighet og andre samarbeidsrettede aktiviteter kan passe godt, men velg aktivitet etter hundens kropp, motivasjon og evne til å hente seg inn. Målet er en holdbar hverdag, ikke å fylle planen med så mange aktiviteter som mulig.

## Helse

Schnauzeren beskrives som en stort sett sunn rase, men en valpekjøper bør først og fremst undersøke hofter, diagnoser hos nære slektninger og hvor åpen oppdretteren er. Den nåværende svenske avlsstrategien følger også mage- og tarmproblemer, jursvulster, hudsvulster og kloskader.

Hofteleddsdysplasi, HD, har en sammensatt bakgrunn der både arv og miljø spiller inn. A og B betyr normale hofter, C mild dysplasi, D moderat og E alvorlig dysplasi. Et røntgenbilde viser leddets utseende, ikke automatisk om hunden har smerter. Også to hunder med A eller B kan få avkom med HD, særlig dersom andre nære slektninger har dårligere hofter.

Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 har ikke et eget krav om kjent HD-status for schnauzer. Dette må ikke forveksles med at rasens avlsstrategi følger HD-utviklingen og ønsker at flere hunder røntges. Be derfor om foreldrenes offisielle resultater, og se også på søsken og tidligere avkom. Da får du et bredere grunnlag for vurderingen uten å omtale en anbefaling som et registreringskrav.

Helseundersøkelsene som ligger til grunn for deler av avlsstrategien, fikk henholdsvis 121 og 303 svar. De viser hvilke spørsmål klubben må følge, men gir ikke sikre sannsynligheter for hele rasen. Be oppdretteren fortelle om diagnostiserte mage- og tarmlidelser, jur- eller hudsvulster og gjentatte kloskader hos foreldre, søsken og tidligere kull. Det er mer relevant enn en lang liste over øye-, hjerte- eller DNA-tester hentet fra dverg- eller riesenschnauzer.

Opplysninger om mentalitet hører også med i helhetsbildet. Et BPH-resultat kan gi en pekepinn om en av foreldrene, men bør leses sammen med hverdagsatferd, slektninger og oppdretterens mål.

## Historie og opprinnelse

Schnauzeren ble utviklet i Sør-Tyskland som en robust gårds- og stallhund. Den trivdes rundt hester, voktet omgivelsene og var en rask rottefanger. Det ga hundetypen det folkelige navnet «Rattler». Da pinscher-schnauzerklubben ble stiftet i 1895, ble rasen registrert som strihåret pinscher.

Den svenske avlsstrategien oppgir at ordet «schnauzer» forekommer i litteratur fra 1842 og trolig viser til den karakteristiske barten. Navnene har senere skiftet. I den svenske stamboken ble rasen kalt tysk strihåret pinscher i 1913, schnauzer fra 1928 og mellanschnauzer fra 1942. I 2003 gikk det svenske rasenavnet tilbake til schnauzer.

Dette er det som er sikkert dokumentert. Det finnes flere fortellinger om rasens fortid, men de er dårligere belagt og er ikke nødvendige for å forstå dagens schnauzer.

## Å leve med rasen

Schnauzeren kan bo både i hus og leilighet dersom den får daglig aktivitet, hvile og hjelp til å håndtere omgivelsene. I leilighet er lydmiljøet viktigere enn antall kvadratmeter: Legg merke til hvordan hunden reagerer på inngangsdør, heis og naboer, og tren inn et rolig alternativ til vedvarende varsling. Enkel og trygg tilgang til gode turområder gjør hverdagen betydelig lettere.

En voksen må følge med når hunden er sammen med barn. Barn og hund skal ikke være alene sammen, og hunden trenger et hvilested der den får være i fred. En robust kropp betyr ikke at hunden må tåle klenging, avbrutt søvn eller hardhendt lek.

Alenetid trenes gradvis når hunden er trygg. En liten valp kan ikke være alene, mens en voksen hund som er trent på det, kan klare noen timer. Øk tiden etter hundens atferd, og gå et steg tilbake dersom den viser uro eller ikke finner ro. Rasenavnet kan ikke gi en sikker tidsgrense.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. Bakgrunnen som rottefanger gjør at små dyr i rask bevegelse kan være vanskelige for enkelte individer. Ved introduksjon til katt bør hunden hindres i å jage, møtene holdes korte og katten alltid ha fluktmuligheter. Hvor raskt dyrene kan få mer frihet, avgjøres av hvor rolige de er sammen, ikke av hvor lenge de har bodd under samme tak.

Før kjøpet er det særlig nyttig å kontrollere:

- at råd om størrelse, helse og hverdag gjelder schnauzer og ikke en annen schnauzerrase;
- foreldrenes registreringsnumre, offisielle HD-resultater og helsen hos nære slektninger;
- BPH- eller MH-beskrivelser sammen med foreldrenes atferd i hverdagen;
- hvordan oppdretteren arbeider med sosialitet, årvåkenhet, restitusjon og samarbeid;
- hvilket pelsstell valpen er vant til, og hvem som kan lære deg det;
- hvordan mageproblemer, svulster og kloskader er fulgt opp i tidligere kull.

En god match er et hjem som setter pris på en observant og arbeidsvillig hund, har tid til pelsstellet og kan balansere aktivitet med ro. Den som ønsker en hund som garantert er stille, allergitrygg eller ukomplisert, bør se forbi schnauzerens flotte skjegg.

Schnauzer

The Schnauzer Club of Great Britain

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Swedish Schnauzer Club)

Pinscher Schnauzer Klub (Germany)

Middels stor, robust gårdshund med stri, lite røytene pels i pepper‑og‑salt eller svart. Intelligent, årvåken og beskyttende, men samtidig kjærlig og leken. Trenger daglig mosjon, mental stimulering, tidlig sosialisering og jevnlig stell; generelt frisk og langlivet.

Friends For All är en uppfödare av rasen Schnauzer med bas i Bua i Sverige. Uppfödningen har representerats av schnauzer i färgen peppar och salt i en uppfödargrupp 2022 och i en uppfödarklass 2026.

Friends For All

## Kortfakta

Mops er en liten, kompakt selskapshund som gjerne lever tett på menneskene sine. Rasen passer best for den som ønsker en sosial hund i hverdagen og er forberedt på å kontrollere pust, øyne, hudfolder, tenner og vekt regelmessig.

- **Opprinnelse:** Kina; Storbritannia har ansvaret for rasestandarden
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 9, selskapshunder
- **FCI-nummer:** 253
- **Idealvekt ifølge rasestandarden:** 6,3–8,1 kg
- **Mankehøyde:** rasestandarden oppgir ingen høyde
- **Standardfarger:** sølv, aprikos, fawn og svart
- **Pels:** kort, fin, glatt og myk
- **Typisk rolle:** selskapshund

Idealvekten beskriver hvordan rasen skal være bygget; den er ikke en individuell målvekt for hver hund. En mops skal være muskuløs og kraftig i forhold til størrelsen uten å være overvektig. Vekten må derfor vurderes sammen med hundens kroppsbygning, kjønn og hold.

## Utseende og pels

Mopsen skal være tydelig kvadratisk, kompakt og kraftig bygget, men samtidig kunne bevege seg effektivt. Den høyt ansatte, tett krøllede halen og den mørke masken hos de lysere fargene er karakteristiske trekk. Rasestandarden oppgir en idealvekt, men ingen mankehøyde. Opplysninger om et offisielt høydeintervall bør derfor ikke styre valg av hund.

Et rasetypisk hode må også fungere godt. Neseborene skal være åpne, nesefolden må ikke dekke eller forstyrre nese eller øyne, og øynene skal ikke være utstående. Se på hunden både i hvile og etter at den har beveget seg: fri pust, klare øyne og stødige bevegelser er viktigere enn en ekstra kort snute eller mange rynker.

Den korte pelsen trenger ikke klipping. Børsting fjerner løse hår og gir samtidig anledning til å oppdage forandringer i huden. Hvor mye en mops røyter varierer, og kort pels betyr ikke at rasen er allergivennlig.

Tilpass stellet av hudfoldene til huden på den enkelte hunden i stedet for å følge en rutine som antas å passe alle. Huden skal være tørr og fri for rødhet og sår. Ømhet, væske eller tydelig lukt er grunner til å kontakte veterinær fremfor å prøve forskjellige produkter på egen hånd. Kontroller også klør, ører og munn regelmessig, og venn hunden til håndtering i små steg.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver mopsen som sjarmerende, verdig og intelligent, med et jevnt temperament og et glad og livlig gemytt. Den er avlet som selskapshund og vil ofte være nær og delta i hverdagen. Det passer for den som ønsker å tilbringe mye tid med hunden, men betyr ikke at alle mopser er like.

Foreløpig har for få mopser gjennomført BPH til at man kan trekke sikre, detaljerte konklusjoner om atferden i hele den svenske mopsbestanden. Oppvekst, erfaringer og helse påvirker blant annet trygghet, aktivitetsnivå, hvor mye hunden gir lyd fra seg, og hvordan den møter fremmede. Møt gjerne valpens mor og, hvis mulig, andre voksne slektninger. Se etter hunder som faller til ro igjen etter nye inntrykk og kan være sosiale uten å bli overdrevent oppjaget.

En mops kan leve godt med barn, hunder eller katter, men rasenavnet er ingen garanti. En voksen bør være til stede når barn og hund er sammen, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass. Introduksjon til andre dyr bør skje rolig og gradvis, med mulighet til å øke avstanden. For en voksen omplasseringshund er dens egne erfaringer ofte mer veiledende enn generelle påstander om rasen.

Ubehag kan også påvirke atferden. En hund som plutselig unngår berøring, blir urolig, mister lysten til å bevege seg eller endrer humør, bør få helsen undersøkt – ikke bare mer trening.

## Trening og mosjon

Mopsen trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men det finnes ikke ett antall minutter som passer alle. Alder, kondisjon, hold, temperatur og fremfor alt hvor godt hunden puster, avgjør hvor krevende en aktivitet blir. Flere rolige turer, nesearbeid og enkel hverdagstrening kan varieres etter individet.

Belønningsbasert trening egner seg godt for kontakt, innkalling, båndtrening og håndtering. Hold oppgavene tydelige, og legg inn pauser før hunden blir sliten eller frustrert. Mat kan være en praktisk belønning, men regn treningsgodbitene inn i hundens totale fôrmengde, slik at treningen ikke fører til vektøkning.

Se på hvordan hunden fungerer i stedet for å sammenligne lengden på turene. En mops skal kunne bevege seg uten kraftige pustelyder eller tydelig anstrengelse og hente seg inn uten å måtte kjempe lenge for å få luft. Avbryt og ta hunden til et kjølig, rolig sted hvis pusten blir merkbart tyngre, bevegelsene mister kraft eller hunden ikke vil fortsette. Blålige slimhinner, kollaps eller besvimelse er akutte faresignaler.

Varmt og fuktig vær kan gjøre temperaturreguleringen vanskeligere for kortsnutede hunder. Legg aktiviteten til kjøligere tider på døgnet, velg et roligere tempo og unngå hard belastning. Det finnes ingen sikker temperaturgrense som gjelder for alle mopser. La hundens pust, restitusjon og atferd avgjøre.

En valp skal få utforske og utvikle koordinasjonen uten lange, pressede økter. En voksen mops med god pust og kondisjon kan ofte gjøre mer enn korte turer i nærområdet, men øk belastningen gradvis. En hund som stadig begrenses av pusten, trenger en veterinærvurdering. Det skal ikke avfeies som normalt for en kortsnutet hund.

## Helse

Pusten er det viktigste å følge med på hos en mops. BOAS, brakycefalt obstruktivt luftveissyndrom, innebærer at trange øvre luftveier gjør det vanskeligere å puste. Tegn kan være anstrengt eller støyende pust, dårlig restitusjon, følsomhet for varme og mosjon eller forstyrret søvn. Oppstøt kan forekomme sammen med luftveisproblemer. Alvorlig pustebesvær, blålige slimhinner eller kollaps krever umiddelbar veterinærhjelp.

I Sverige omfattes mops av Svenska Kennelklubbens helseprogram for RFG-Scheme. For at et kull skal kunne registreres, må begge foreldrene ha et gyldig offisielt RFG-resultat før paring. Den offisielle undersøkelsen kan gjøres tidligst ved 24 måneders alder, og attesten kan ikke være eldre enn 24 måneder ved paring. Hunder med BOAS grad 2 eller 3, eller kraftig knipte nesebor, skal ikke brukes i avl.

Grad 0 betyr at hunden er klinisk upåvirket og fri for BOAS-relaterte pustevansker ved undersøkelsen. Grad 1 betyr at hunden er klinisk upåvirket, men har milde tegn som ikke påvirker prestasjonen under belastningen. Resultatet beskriver hunden på undersøkelsestidspunktet og er ingen livslang garanti. Når du velger valp, bør du derfor be om å få se begge foreldrenes resultater, undersøkelsesdatoer og vurdering av neseborene. Valpen er for ung til å ha et eget offisielt resultat.

Øynene er et annet viktig område å kontrollere. Utstående øyne er mer utsatt for skader, og feilvoksende hår, innrullede øyelokk eller tørre øyne kan irritere hornhinnen. Kniping med øyet, økt tåreflod, rødhet, uklarhet, misfarging eller at hunden gnir seg i øyet, bør vurderes raskt av veterinær. Et sår på hornhinnen kan være svært smertefullt selv om skaden er vanskelig å se uten spesialfarging.

Hudfolder, munn og hold må følges opp gjennom hele livet. Tørk hudfoldene når de har blitt fuktige, og søk hjelp ved betennelse. Venn valpen til tannpuss, og kontroller tenner og tannkjøtt regelmessig. Be også veterinæren vise hvordan du vurderer hold; overvekt kan belaste både pust og bevegelse.

Den svenske raseklubben MopsOrden anbefaler at begge foreldredyrene har kjent status for patellaluksasjon og for NME/PDE, en betennelsessykdom i hjernen som forekommer hos mops. Dette er raseklubbens anbefalinger og må ikke forveksles med det obligatoriske RFG-kravet for registrering. DNA-testen for NME viser genetisk sårbarhet, ikke om hunden har eller med sikkerhet vil få sykdommen. Be derfor oppdretteren forklare både testresultatene og hvordan kombinasjonen er valgt, uten å tolke en markørtest som en friskmelding.

I en stor britisk studie publisert i 2024 var median levetid for mops 11,6 år. Studien beskriver de britiske hundene som inngikk, og forutsier ikke levetiden til en enkelt svensk hund. Pust, hold, øyne, tenner, øvrig helse og tilgang til veterinærhjelp påvirker hundens livskvalitet gjennom årene.

## Historie og opprinnelse

Mopsens offisielle opprinnelsesland er Kina, mens Storbritannia er rasens hjemland og har ansvaret for standarden. Den tidlige historien er ikke fullstendig dokumentert. Fortellinger om kinesiske palasshunder, nederlandske handelsskip og kongelige bør derfor ses som tradisjoner knyttet til rasen, ikke som en fullt ut dokumentert historie.

Senere finnes det sikrere holdepunkter. Mops er nevnt i en svensk akademisk avhandling fra 1753. Rasen ble vist på hundeutstilling i Storbritannia i 1861, og den engelske raseklubben ble stiftet i 1883. Under utviklingen i Storbritannia fikk mopsen mye av den formen dagens rasestandard beskriver.

Rasens historie forklarer rollen som selskapshund, men eldre idealer skal ikke brukes til å forsvare overdrivelser. Den moderne standarden krever blant annet åpne nesebor, øyne som ikke er utstående, og effektive bevegelser. En rasetypisk mops skal altså også fungere godt i hverdagen.

## Å leve med rasen

Mopsen kan bo i både leilighet og hus. Størrelsen på boligen betyr mindre enn hvordan hundens dager ser ut. Regelmessige lufteturer, aktivitet tilpasset hunden, en kjølig hvileplass og mulighet til å være nær familien uten alltid å stå i sentrum er det viktige. I en bolig der lyder bærer godt, bør man også tidlig trene på å forholde seg rolig til lyder i oppgangen og utenfor døren.

Alenetid må trenes inn gradvis. Begynn når hunden er trygg hjemme, øk tiden i små steg og gå tilbake hvis hunden blir urolig. Hvor lenge en voksen mops kan være rolig alene, varierer med individ, erfaring, alder og helse. En valp trenger hyppigere tilsyn og lufting enn en voksen hund.

Før du velger valp, er det særlig nyttig å:

- se foreldredyrene i bevegelse og lytte til pusten deres før og etter aktivitet
- kontrollere begge foreldrenes gjeldende offisielle RFG-resultater og datoer
- spørre om øyne, hud, tenner, patella og NME/PDE i slekten
- se at neseborene er åpne og at nesefolden ikke forstyrrer øyne eller nese
- velge en oppdretter som kan beskrive både styrker og svakheter ved kombinasjonen
- planlegge for veterinærhjelp og oppfølging av pust, øyne, munn, hud og hold

Mops passer best for den som setter pris på en sosial, kompakt selskapshund og lar hundens pust og utholdenhet styre hverdagen. Rasen passer dårligere for den som vil kunne trene hardt i all slags vær, eller som ikke ønsker å bruke tid på helsekontroller og forebyggende stell.

Mops

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Association of Veterinarians for Animal Rights (AVAR) - Germany

Liten, robust selskapshund med rynkete ansikt, krøllet hale og uttrykksfulle øyne, vanligvis 6–8 kg og godt egnet til å bo i byleilighet. Kjærlig, menneskeorientert og leken, trenger moderat og skånsom mosjon, tett kontakt med familien, nøye vektkontroll og ekstra oppfølging i varmt vær på grunn av den korte snuten.

Vi föder upp både svarta och fawnfärgade mopsar enligt SKK’s regler och avtal. Våra avelsdjur är meriterade, friska och sunda hundar som lever med oss i familjen.

Lillskogsvändans

## Kortfakta

- Norsk elghund grå, ofte kalt gråhund i Sverige, er en norsk elghund og en av de nordiske jaktspisshundene.
- Rasen arbeider først og fremst som løshund: den søker selvstendig etter elg og markerer vilt som står, med standlos.
- Rasestandarden angir 52 cm som idealhøyde for hannhunder og 49 cm for tisper, men ingen offisiell vekt.
- Gråhunden er modig, djerv og energisk. Jaktlyst, selvstendighet og los er sentrale bruksegenskaper.
- Den tette dobbeltpelsen er grå med mørk maske og lysere partier. Pelsen røyter og trenger ekstra børsting når underullen løsner.
- Rasen passer best for den som faktisk kan tilby jakt eller annen krevende, regelmessig aktivitet. Svenska Kennelklubben beskriver den som uegnet som ren selskapshund.

## Utseende og pels

Norsk elghund grå er en middels stor, kvadratisk og kompakt spisshund, bygd for smidighet og langvarig arbeid i skogen. Kroppen skal være sterk uten å bli tung, ørene små og opprettstående, og halen stramt rullet over ryggens midtlinje. Idealhøyden er 52 cm for hannhunder og 49 cm for tisper. Rasestandarden angir ingen vekt, så hold og funksjon er bedre rettesnorer enn et generelt vektintervall.

Pelsen består av grove, rette dekkhår og myk, tett underull. Den er middels lang og kortere på hodet og forsiden av beina, mens halskragen, lårene, baksiden av forbena og halen har mer pels. Fargen kan være mørkere eller lysere grå fordi dekkhårene har svarte spisser. Bryst, buk, bein, undersiden av halen og den tydelige selmarkeringen er lysere. Ørene og den fremre delen av snuten danner en mørk maske.

Pelsen trenger ikke å klippes. Børst den regelmessig, og oftere når underullen løsner, slik at løse hår fjernes og huden kan kontrolleres. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan. Kontroller samtidig poter, klør, hud og øyne, særlig etter jakt i tett terreng. Tilpass arbeid og restitusjon til været og den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Norsk elghund grå er modig, energisk og vant til å ta egne avgjørelser på avstand fra føreren. Det betyr ikke at rasen skal være hard eller aggressiv. En velfungerende gråhund skal kunne veksle mellom selvstendig arbeid i skogen og samarbeid med føreren, men den blir sjelden like lydhør i enhver situasjon som en rase som hovedsakelig er avlet for tett førersamarbeid.

Losen er et av rasens arbeidsverktøy. Under løshundjakt søker hunden selvstendig og bruker en rolig, jevn standlos for å vise jegeren hvor elgen står. Den samme tilbøyeligheten kan merkes hjemme når hunden reagerer på bevegelser, lyder eller forventning. Den som bor i en lytt bolig, bør derfor vurdere lydnivået hos den enkelte hunden og trene ro fra starten. Det er ikke realistisk å love en helt stille gråhund.

Rasen kan fungere godt i en familie, men «familiehund» må ikke tolkes som at jaktbehovet forsvinner eller at alle individer automatisk passer med barn og andre dyr. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et skjermet hvilested der den får være i fred. Introduser andre hunder rolig. Katter og smådyr krever ekstra omtanke fordi sterk jaktlyst kan rettes mot dyr som flykter. Vurder erfaringene og atferden til den enkelte hunden i stedet for å stole på en garanti basert på rasen.

## Trening og mosjon

Gråhunden trenger mer enn turer rundt kvartalet. For de fleste individer er jakt det mest rasetypiske utløpet, og Svenska Kennelklubben vurderer rasen som uegnet som ren selskapshund. Hvis hunden ikke jakter, kreves det en gjennomtenkt plan med for eksempel sporarbeid, søksøvelser, lengre turer i variert terreng og oppgaver der den får bruke nese, utholdenhet og problemløsning. Aktivitetene må være regelmessige og meningsfulle nok; en aktiviseringsleke av og til erstatter ikke arbeidet rasen er skapt for.

Det finnes ingen troverdig minuttregel som passer alle gråhunder. Vurder i stedet om hunden får arbeide både fysisk og mentalt, kan roe seg etterpå og restituerer normalt til neste dag. Øk belastningen gradvis hos valper og unghunder. Lange løpeturer, hard trekktrening og hele dager i skogen bør vente til kroppen er moden og kondisjonen er bygget opp trinnvis.

Treningen fungerer best når den er belønningsbasert, tydelig og variert. Start tidlig med kontakt, innkalling, å gå pent i bånd, håndtering og et signal for å avbryte los eller aktivitet. Tren først der forstyrrelsene er små, og øk vanskelighetsgraden langsomt. Jaktinteressen kan veie tyngre enn et velkjent innkallingssignal, så bruk langline eller et inngjerdet område når sikkerheten er usikker. Målet er ikke å fjerne selvstendigheten, men å bygge vaner som gjør hunden håndterbar.

Planlegg også for hvile. En hund som går opp i gir ved hver lyd, stadig patruljerer hagen eller har vanskelig for å legge seg etter aktivitet, trenger hjelp til å finne ro. Belønn rolige valg, reduser unødvendige triggere og skap et tydelig skille mellom arbeid og restitusjon.

## Helse

Gråhunden beskrives som gjennomgående sunn, men hofteleddsdysplasi og arvelig glaukom er viktige områder å kontrollere. De svenske raseklubbenes avlsstrategi omtaler også blant annet PRA og arvelig nyresvikt, men kunnskapsgrunnlaget gir ikke støtte for å gjøre enhver tilstand som nevnes, til en obligatorisk test eller en fast risiko for hver hund.

Ved avl i Sverige krever Svenska Kennelklubben at begge foreldredyrene har offisiell HD-status før paring. Rasen har HD-indeks, og en gjennomsnittlig indeks over 100 for den planlagte kombinasjonen anbefales. Hunder med HD-grad D eller E kan ikke brukes i avl i denne rasen. En valpekjøper bør derfor be om foreldrenes registrerte resultater og kombinasjonens aktuelle indeks, i stedet for bare å godta at hoftene er «kontrollert».

En variant i genet ADAMTS10 forårsaker en recessivt nedarvet form for primært åpenvinkelglaukom hos norsk elghund grå. Svenska Kennelklubben registrerer DNA-resultater sentralt i et helseprogram på nivå 1. En bærer forventes ikke selv å utvikle denne bestemte genetiske formen, men to bærere skal ikke pares. En genetisk affisert hund kan forventes å utvikle sykdommen og skal ikke brukes i avl. Sentral registrering betyr at resultatet kan kontrolleres i Svenska Kennelklubbens tjenester; det er ikke det samme som at de svenske registreringsreglene for 2026 krever DNA-resultat fra alle foreldredyr.

Glaukom er smertefullt og kan føre til blindhet. Et rødt eller forstørret øye, en utvidet pupill som reagerer dårlig på lys, mysing eller en gråaktig hornhinne krever rask vurdering hos veterinær. Ikke vent til neste rutinekontroll.

Svenska Kennelklubben registrerer også DNA-test for ITGA10-relatert dvergvekst på nivå 1. Denne formen nedarves også recessivt: frie hunder har ikke varianten, bærere kan føre den videre uten selv å få dvergvekst, og genetisk affiserte hunder forventes å få tilstanden. Spør oppdretteren hvordan resultatene for ADAMTS10 og ITGA10 er tolket i den aktuelle kombinasjonen. Be også om en åpen redegjørelse for glaukom, PRA, nyresykdom, hudknuter, bevegelsesproblemer og arbeidsrelaterte skader hos nære slektninger. Familiehistorien er viktig også når det ikke finnes en enkel test.

## Historie og opprinnelse

Gråhunden har typen til en nordisk jaktspisshund og har lenge vært brukt i Skandinavia, men en ubrutt linje fra steinalder- eller vikinghunder er ikke dokumentert. Norsk Kennel Klub omtaler slike påstander som myter og plasserer utviklingen av den moderne rasen i den selektive avlen på 1800-tallet. Det er en viktig forskjell mellom en gammel hundetype og en rase med dokumentert stambok og standard.

En grå elghund ble vist i Kristiania, dagens Oslo, i 1877. Hunden Bamse, født i 1865 og kjent som Gamle Bamse Gram, fikk stor betydning i den tidlige dokumenterte avlen. Norge publiserte den første rasestandarden i 1905. I Sverige var gråhund og jämthund mindre tydelig skilt i lang tid, før standarder, raseorganisasjoner og jaktprøver bidro til en klarere oppdeling gjennom 1900-tallet.

Arbeidet har hele tiden stått sentralt. Gråhunden brukes først og fremst som løshund på elg, men kan også arbeide som bandhund. Under løshundjakt søker den ut fra føreren, finner viltet og prøver å holde det på stedet med rolig standlos slik at jegeren kan nærme seg. Jaktprøver har derfor påvirket hvilke egenskaper som bevares i avlen.

## Å leve med rasen

Norsk elghund grå passer best i et hjem der noen ønsker å leve med en arbeidende jakthund, ikke bare med utseendet dens. Det avgjørende spørsmålet er ikke om boligen er et hus eller en leilighet, men om hunden får riktig arbeid, restitusjon og hverdagstrening. Leilighet kan fungere for en enkelt hund, men lydforhold, los, tilgang til natur og den daglige logistikken må vurderes ærlig.

En hage er praktisk, men erstatter verken jakt, trening eller turer. Inngjerdingen må være sikker, og hunden bør ikke bli stående ute for å finne på sin egen aktivitet; det kan forsterke los og vakthold. Alenetid trenes gradvis når hunden er trygg. En valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hvor raskt de lærer å hvile uten selskap.

Før du velger rasen, bør du kunne svare ja på følgende:

- Har jeg en realistisk og langsiktig plan for jakt eller like krevende nese- og terrengarbeid?
- Kan jeg håndtere en hund som tar egne avgjørelser og noen ganger kan velge vilt fremfor innkallingen min?
- Tåler bomiljøet en hund med en tydelig tilbøyelighet til å bruke stemmen?
- Kan jeg gi trygg mosjon, restitusjon og kontroll av pels og kropp etter arbeid i skogen?
- Kan oppdretteren vise offisiell HD-status, relevant indeks, DNA-resultater eller en gjennomtenkt paringsplan og åpent redegjøre for helsen i slekten?

For den som søker en selvstendig elghund med stor arbeidslyst, kan gråhunden være en svært god partner. For den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund, finnes det raser som passer bedre.

Norsk elghund grå

Norsk Elghundklubb

Dansk Kennel Klub (DKK)

Svenska Kennelklubben (SKK)

Eldgammel nordisk spisshund avlet for elgjakt; middels stor, kraftig og kvadratisk bygget, med tykk grå dobbeltpels og krøll på halen. Lojal, vokal og selvstendig, med sterke vakt- og jaktinstinkter. Krever erfaren, konsekvent trening samt rikelig med daglig mosjon og mental aktivisering.

Älgdalmyrens är en uppfödare av rasen Norsk älghund - Gråhund med bas i Sidensjö i Sverige. Uppfödningens historia med norsk älghund – gråhund går tillbaka till 2001. Jaktprov och utställningar har varit återkommande delar av verksamheten.

Älgdalmyrens

Skymberg's är en uppfödare av rasen Mops med bas i Bodafors i Sverige.

Skymberg's

## Kortfakta

Dobermann er en tysk brukshund for deg som ønsker å trene, samarbeide og ha hunden tett på i hverdagen. Rasen lærer raskt, er fysisk sterk og knytter seg ofte svært nært til familien. Den trenger en eier som kan gi både meningsfull aktivitet og tydelige pauser – ikke bare lange turer.

- **Passer for deg som:** ønsker å arbeide aktivt med hverdagslydighet, nesearbeid eller hundesport og har tid til daglig samvær.
- **Passer dårligere hvis:** hunden regelmessig må være alene hele arbeidsdager eller stort sett forventes å mosjonere seg selv.
- **Det viktigste spørsmålet ved valpekjøp:** Hvordan er hjertehelsen og mentaliteten hos foreldrene og nære slektninger, og kan oppdretteren vise daterte resultater?
- **Størrelse:** Hannhunder 68–72 cm og cirka 40–45 kg; tisper 63–68 cm og cirka 32–35 kg ifølge rasestandarden.
- **Pels:** kort, tett og uten underull; lettstelt, men gir begrenset beskyttelse mot kulde og væte.
- **Største helseutfordring:** dilatert kardiomyopati, DCM, som kan utvikle seg uten synlige symptomer.

En dobermann kan passe for en engasjert førstegangseier, men trening og trygg håndtering må starte med en gang. Et godt valpekurs, videre støtte fra en instruktør og en realistisk plan for hverdagen betyr mer enn merkelappen «erfaren hundeeier».

## Utseende og pels

Dobermann er en mellomstor, kraftig og nesten kvadratisk bygd hund som skal forene muskler med eleganse. FCI-standarden godkjenner to farger: svart eller brun, begge med klart avgrensede rustrøde tegninger.

Ørene skal være naturlige og helst ligge tett inntil kinnene. Halen skal også være naturlig og bæres helst høyt i en svak bue. I Sverige er kupering av ører og hale forbudt med mindre inngrepet er nødvendig av veterinærmedisinske grunner.

Den korte, glatte pelsen trenger vanligvis bare børsting ved behov og et bad når hunden er skitten. Kontroller samtidig klør, ører, hud og poter. Pelsen mangler underull, og korthårede hunder kan bli kalde raskere enn raser med mer pels. Tilpass etter hunden, været og aktiviteten: Et velsittende dekken kan være fornuftig i kulde og regn eller når hunden står i ro under pauser. Tørk hunden etter våte turer, og hold den i aktivitet ute i kaldt vær.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, rolig, selvsikker og arbeidsvillig hund med god kontakt med føreren. Mange dobermann er lekne, oppmerksomme og sterkt knyttet til familien. De legger raskt merke til det som skjer rundt dem og vil gjerne være med, noe som kan gi et svært nært samarbeid.

Rasestandarden beskriver et ideal, ikke en garanti for hvert enkelt individ. Opplysninger fra Svenska Kennelklubben og raseklubben viser at sosial tilgjengelighet og redsel fortsatt må tas på alvor. Se derfor på de fullstendige MH-profilene til begge foreldrene, ikke bare at de «har gjennomført MH». MH beskriver hundens reaksjoner og gir ingen vurdering som godkjent eller underkjent. Se særlig på kontakt, redsel, avreaksjon og reaksjon på skudd, og spør hvordan søsken og eldre slektninger fungerer i hverdagen.

Dobermann har ofte jaktinteresse og kan reagere raskt på bevegelse. Om hunden kan bo sammen med andre hunder eller katter, avhenger av individet, tidligere erfaringer og trening. Rasenavnet kan aldri love problemfritt samspill. Be oppdretteren beskrive foreldrenes sosiale atferd konkret, og planlegg nye introduksjoner rolig og kontrollert.

## Trening og mosjon

Dobermann trenger fysisk aktivitet og meningsfylt mentalt arbeid hver dag, men det finnes ikke et bestemt antall minutter som passer alle. Alder, helse, temperament og treningsnivå avgjør belastningen. For en voksen hund fungerer hverdagen best når turer og mulighet for fri bevegelse kombineres med korte treningsøkter, nesearbeid og restitusjon.

Prioriter ferdigheter som gjør en sterk og årvåken hund trygg å leve med:

- å gå pent i bånd og holde kontakt til tross for forstyrrelser
- innkalling og evne til å bryte fokus på vilt eller andre bevegelser
- ro ved døren, med gjester, i hundemøter og under håndtering
- å kunne vente, roe seg og slippe gjenstander
- nesearbeid, spor eller søk der hunden får en tydelig oppgave å løse

Tren belønningsbasert, tydelig og konsekvent. Høye krav uten forståelig veiledning skaper ikke stabilitet. Varier oppgavene og avslutt mens hunden fortsatt mestrer dem. En dobermann må også lære å koble av; mer fart er ikke alltid løsningen på stress eller uro.

Valper og unghunder skal ikke følge treningsopplegget til en voksen hund. La lek, miljøtrening, kroppsbevissthet og korte økter med ferdighetstrening dominere, og øk belastningen etter hvert som hunden modnes. Den som vil sykle, løpe langt eller drive krevende hundesport, bør tilpasse starten til hundens utvikling og veterinærens råd.

## Helse

DCM er den viktigste helserisikoen å forstå før du kjøper en dobermann. Sykdommen svekker hjertemuskelen og kan føre til rytmeforstyrrelser. Den kan finnes i et preklinisk stadium, mens hunden virker frisk, og et normalt resultat på ett tidspunkt utelukker ikke at sykdommen utvikler seg senere.

En full DCM-screening omfatter både hjerteultralyd og 24-timers Holter-EKG. Ultralyden vurderer blant annet hjertets dimensjoner og pumpeevne, mens Holter registrerer rytmen gjennom et helt døgn. I Svenska Kennelklubbens nivå 1-program registreres resultatene sentralt, men nivå 1 betyr ikke at undersøkelsen er et registreringskrav. Hunden må være minst tre år for å få offisiell normal status, og resultatet er gyldig i tolv måneder. Svenska Dobermannklubben anbefaler at avlshunder fra tre års alder gjennomgår full screening innen ett år før paring.

Be om å få se datoen og begge delene av screeningen til hver av foreldrene. Spør også om hjertehelse, levealder og dødsårsaker hos eldre nære slektninger. En DNA-test kan ikke erstatte ultralyd og Holter, og uttrykket «hjertetestet» er ikke nok uten metode, dato og resultat.

Andre dokumenterte problemer i rasen er hofteleddsdysplasi, øyeforandringen PHTVL/PHPV, von Willebrands sykdom, som påvirker blodets evne til å levre seg, og wobblersyndrom, som rammer nakkevirvlene og nervesystemet. Wobblersyndrom kan blant annet gi nakkesmerter eller problemer med å koordinere bevegelsene. Slike forandringer, i tillegg til besvimelse eller tydelig dårligere utholdenhet, skal vurderes av veterinær.

For svensk kullregistrering må foreldrene ha offisiell HD-status. Foreldredyr som bor i Sverige og er født i 2000 eller senere, må også ha kjent mental status. For hunder født i 2016 eller senere betyr dette en fullstendig MH med kryss i alle 33 posisjoner; føreren kan avstå fra skuddmomentet. Rasen har HD-indeks, foreldrenes gjennomsnittlige indeks ved paring anbefales å være over 100, og hunder med HD-grad D eller E skal ikke brukes i avl.

Den publiserte rasespesifikke avlsstrategien anbefaler vWD-test dersom hundens frie status ikke er fastslått gjennom foreldrene, og minst én forelder skal være genetisk fri. Strategien omtaler også PHTVL/PHPV. Skill slike råd fra raseklubben fra Svenska Kennelklubbens registreringsregler, og spør etter aktuelle øyelysingsresultater. Kontroller opplysningene selv i Svenska Kennelklubbens tjenester Avelsdata eller Hunddata. Friske, testede foreldre reduserer risikoen, men kan ikke garantere en frisk valp.

## Historie og opprinnelse

Dobermann ble utviklet i Apolda i Tyskland på 1870-tallet og er oppkalt etter Friedrich Louis Dobermann. Han arbeidet blant annet som skatteinnkrever og hundefanger og valgte hunder med tydelige vakt- og bruksegenskaper. FCIs historikk trekker særlig frem datidens såkalte slakterhunder, en forløper til rottweileren, og en svart, rustrødt tegnet gjeterhundtype fra Thüringen som viktige deler av grunnlaget.

Hundene ble tidlig brukt som gårds-, vakt- og politihunder. Det forklarer rasens kombinasjon av oppmerksomhet, mot, førerkontakt og arbeidslyst. I dag er dobermann fortsatt en bruks- og sportshund, men kan også være selskaps- og familiehund i et hjem som kan dekke det samme behovet for samarbeid og oppgaver.

## Å leve med rasen

En dobermann trenger ikke en bestemt type bolig, men den trenger en hverdag som fungerer. Det kan gå fint å bo i leilighet dersom hunden får aktivitet ute, kan roe seg inne og ikke varsler ved hver lyd. Tenk praktisk på hvor lydt boligen er, muligheten for å komme seg ut og et uforstyrret hvilested.

Rasen vil ofte være nær familien og passer ikke til å være alene hele dager regelmessig. En liten valp kan ikke være alene. En voksen hund som er trent på å være alene, klarer vanligvis noen timer, men forskjellene mellom individer er store. Øk tiden i små trinn, og ordne hjelp dersom hunden bjeffer, går rastløst rundt, ødelegger ting eller viser andre tegn på uro.

Med barn kan en stabil og godt trent dobermann være et nært familiemedlem, men størrelse og fart krever at en voksen følger med. En hund og et lite barn skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et hvilested der den får være i fred. Barn skal ikke ha ansvar for å lufte en hund de ikke kan kontrollere fysisk.

Før du kjøper, bør du kunne svare ja på tre spørsmål: Kan jeg gi hunden arbeid og restitusjon hver dag? Kan jeg håndtere en sterk hund trygt når noe uventet skjer? Kan oppdretteren vise tydelig, datert dokumentasjon om hjerte, hofter, mentalitet og nære slektninger? Hvis ett av svarene er nei, er det klokere å vente eller velge en mindre krevende rase.

Dobermann

Verein für Deutsche Hunde (VDH)

Dobermann Club of the United Kingdom

Dobermann er en middels stor, atletisk, tysk brukshund med kort, glatt pels og tan‑fargede tegninger. Den er svært intelligent, lojal og menneskeorientert, og trenger mye daglig mosjon, trening og tett selskap. Den er naturlig våken og oppmerksom, og gemyttet avhenger i stor grad av avl og sosialisering.

Glyxenborg's är en uppfödare av rasen Dobermann med bas i Trollhättan i Sverige.

Glyxenborg's

## Kortfakta

- Tibetansk spaniel er en liten, anerkjent selskapshund i FCI-gruppe 9 – ikke en arbeidende jakthund, til tross for navnet.
- Rasestandarden oppgir en omtrentlig mankehøyde på 25 cm og en vekt på omtrent 4–7 kg. Dette er veiledende mål, ikke en garanti for hver voksen hund.
- Rasen beskrives som glad, oppmerksom, intelligent og trofast, men også selvstendig og noen ganger reservert overfor fremmede.
- Den middels lange dobbeltpelsen har silkemykt dekkhår og fin, tett underull. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt.
- En tibetansk spaniel trenger daglig mosjon, mental aktivisering og selskap, men mengden må tilpasses individet.
- Øyehelse er det tydeligste avlsspørsmålet i Sverige. Øyelysing og DNA-status for PRA3 gir forskjellig informasjon og må ikke blandes sammen.

## Utseende og pels

Tibetansk spaniel er liten, men skal se harmonisk og bevegelig ut uten overdrivelser. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, ryggen er rett, og bevegelsene skal være frie, aktive og parallelle. Rasestandardens omtrentlige 25 cm og 4–7 kg er nyttige veiledende mål. Hvis voksenstørrelsen er svært viktig for deg, bør du også se på begge foreldrene og voksne, nære slektninger.

Hodet er lite i forhold til kroppen, og snutepartiet skal være middels langt, butt og uten rynker. Et lett underbitt er typisk for rasen, men tenner og tunge skal ikke synes når munnen er lukket. Øynene skal være mørkebrune, ovale, klare og fremoverrettede. Vurder derfor hele hunden – klare øyne, lukket munn, uhindrede bevegelser og et proporsjonert hode – i stedet for å velge den som ser mest ekstrem ut.

Pelsen består av middels langt, ganske tilliggende dekkhår og fin, tett underull. Ørene, baksiden av forbena, halen og lårene har lengre beheng. Hannene har gjerne en tydeligere man enn tispene, men hunden skal ikke ha overdrevent mye pels. Alle farger og blandinger av farger er tillatt; fargen sier derimot ingenting om temperament eller helse.

En grundig gjennomgang med børste og kam én gang i uken er et fornuftig utgangspunkt. Under røyting bør pelsen kontrolleres oftere. Før kammen helt ned til huden, og vær særlig nøye bak ørene, i armhulene og i behenget, der friksjon lett kan gi floker. Vask hunden når den faktisk er skitten, og la pelsens tilstand, ikke en fast badeplan, avgjøre. Venn også valpen rolig til kloklipp, munnstell og annen håndtering; tannpuss er en viktig rutine gjennom hele livet.

## Temperament og personlighet

Tibetansk spaniel passer for den som setter pris på en oppmerksom selskapshund med egne meninger. Raseidealet er en glad, selvsikker, intelligent, våken og trofast hund. Selvstendigheten kan være sjarmerende, men betyr også at hunden ikke alltid arbeider bare fordi du ber den om det. Rasen kan passe for en førstegangseier, men er ikke automatisk enkel: tålmodighet, belønningsbasert trening og respekt for hundens signaler er viktigere enn tidligere hundeerfaring i seg selv.

At rasen kan være reservert overfor fremmede, er ingen unnskyldning for redsel eller aggresjon. En trygg hund skal kunne observere på avstand og deretter falle til ro uten å bli tvunget til å hilse. Når du besøker en oppdretter, bør du se hvordan tispen og andre voksne slektninger reagerer på en ny person, berøring, lyder og uro i hverdagen. De skal kunne søke støtte og hente seg inn igjen.

Årvåkenheten kan føre til bjeffing når noe forandrer seg utenfor døren eller vinduet. Hvor mye den enkelte hunden bjeffer, påvirkes også av miljø, erfaring og trening. Spør derfor ikke bare om rasen er «bjeffete», men om hvordan foreldrene oppfører seg når det kommer besøk, og hvor raskt de roer seg igjen. I en lytt bolig bør du fra starten belønne rolig observasjon, lære inn et tydelig signal for å gå bort fra det som utløser bjeffingen, og begrense utkikksposter som holder hunden i konstant beredskap.

BPH, den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen for hund, kan gi nyttig informasjon om reaksjonene til en enkelt hund, men er en beskrivelse og ikke en bestått-eller-ikke-bestått prøve. Hvis foreldrene eller voksne slektninger har gjennomført BPH, kan du gå gjennom resultatene sammen med oppdretteren. Bruk dem som et supplement til det du selv ser, ikke som en garanti for valpens fremtidige personlighet.

## Trening og mosjon

Tibetansk spaniel trenger å bevege seg og bruke hodet hver dag, men behovet kan ikke uttrykkes som et fast antall minutter. Rasen kan bli med på lengre turer og samtidig slappe av hjemme. En god hverdag veksler mellom turer, nesearbeid, lek og samarbeidsøvelser og uforstyrret hvile. Tilpass belastningen til alder, helse, underlag og vær, og til hvor raskt hunden beveger seg normalt og har vanlig energi igjen etter aktiviteten.

Belønningsbasert trening med gradvis progresjon passer rasens selvstendige væremåte. Gjør oppgaven forståelig og lønnsom i stedet for å heve stemmen eller bruke fysiske korrigeringer. Varier miljøet og belønningen, og avslutt mens hunden fortsatt er engasjert. Korte økter kan være praktiske, men konsentrasjon og kvalitet er viktigere enn klokken.

Prioriter ferdigheter som gjør hverdagen trygg og rolig:

- kontakt og det å følge deg nær trafikk og andre forstyrrelser
- innkalling som først trenes med langline eller på et inngjerdet område
- et signal for å gå bort fra døren eller vinduet og falle til ro
- frivillig håndtering av pels, poter, munn og øyne
- rolige besøk og evnen til å hvile til tross for lyder i oppgangen eller utenfor boligen
- alenetrening i små trinn, uten at hunden blir forlatt lenger enn den klarer å være rolig

Hundesport kan være morsomt hvis individet liker det, men er ikke nødvendig og viser ikke i seg selv at hundens behov i hverdagen er dekket. Det viktige er en hund som beveger seg fritt, er nysgjerrig under aktivitet og klarer å roe seg etterpå.

## Helse

Øyehelse er den mest konkrete dokumentasjonen å kontrollere når du kjøper en svenskoppdrettet tibetansk spaniel. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt resultat fra øyeundersøkelse som var høyst ett år gammelt ved paringen. Be om å få se registreringsnumrene, undersøkelsesdatoene og selve resultatene for begge foreldrene – ikke bare en forsikring om at de er «testet».

PRA er en samlebetegnelse for arvelige netthinnesykdommer som kan føre til blindhet. PRA3 er én av de genetiske variantene som forekommer i rasen, men DNA-testen for PRA3 dekker ikke alle årsaker til klinisk PRA. Øyelysing og DNA-test svarer derfor på ulike spørsmål:

- øyelysing viser den kliniske tilstanden i øynene på undersøkelsestidspunktet og kan oppdage PRA og andre forandringer
- PRA3-testen viser om hunden er fri, bærer eller genetisk rammet av akkurat PRA3-varianten
- en bærer er ikke rammet av PRA3, men kan føre varianten videre og bør bare pares med en fri hund
- et fritt PRA3-resultat er ingen attest på at hunden er fri for alle øyesykdommer

PRA3-resultater kan registreres sentralt, men DNA-testen er ikke det samme formelle kravet som den aktuelle øyelysingen. Hvis oppdretteren sier at en hund er hereditært fri, bør du kontrollere at opplysningen faktisk er registrert. Svenska Kennelklubben registrerer fri status gjennom avstamning i høyst tre generasjoner.

Raseklubben retter også oppmerksomhet mot renal dysplasi, feilvoksende øyehår, innoverdreide øyelokk og patellaluksasjon i avlsarbeidet. Det betyr ikke at hver tibetansk spaniel blir rammet, eller at alle undersøkelsene er obligatoriske for registrering. Spør i stedet om faktiske diagnoser og undersøkelsesresultater hos foreldre, søsken og eldre, nære slektninger. Ved kjøp av valp er en kort familiehistorikk som kan dokumenteres, mer nyttig enn en generell påstand om at linjen er «helt frisk».

## Historie og opprinnelse

Tibetansk spaniel har asiatisk opphav, men den tidlige historien er ikke en ubrutt, fullstendig dokumentert stamtavle. Små hunder har eksistert lenge i Tibet og Kina, og rasetradisjonen knytter dem til palasser og klostre som selskapshunder og årvåkne vakthunder. Det er likevel ikke mulig å slå fast nøyaktig hvor typen først oppsto, eller hvordan den spredte seg mellom områdene.

Den moderne rasen ble utviklet i Storbritannia, der den ble dokumentert mot slutten av 1800-tallet. I 1934 fikk de tibetanske rasene egne standarder gjennom den britiske Tibetan Breeds Association. Etter andre verdenskrig ble den britiske bestanden bygget opp igjen fra et lite antall hunder. Storbritannia har derfor ansvaret for rasestandarden, selv om Tibet er oppført som opprinnelsesland.

Den første tibetanske spanielen ble importert til Sverige i 1955, og den første svenske registreringen fulgte året etter. Disse årstallene er bedre dokumentert enn fortellinger om nøyaktig hvordan klosterhunder ble gitt bort eller arbeidet på murer. Slike fortellinger kan bidra til å forklare rasens rykte som en årvåken selskapshund, men bør leses som tradisjon og ikke som dokumentert historie.

## Å leve med rasen

Tibetansk spaniel kan trives både i leilighet og hus når hverdagen gir mosjon, mental aktivitet, hvile og sosial kontakt. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn muligheten til å lufte hunden ofte og håndtere lyd. I leilighet bør du særlig vurdere foreldrenes bjeffing, hvor lytt bygningen er, og om du kan trene på ro ved døren, vinduet og i felles oppgang.

Med barn gjelder de samme grunnreglene som for andre små hunder: En voksen skal være til stede, barnet skal ikke løfte eller bære hunden, og hunden skal ha en skjermet hvileplass. Et trygt individ kan bli en fin familiehund, men rasenavnet erstatter aldri tilsyn eller respekt for kroppsspråket.

Hvordan hunden lever sammen med en annen hund eller katt, avhenger av individene og introduksjonen. Spør om foreldrenes og valpens faktiske erfaring med andre dyr. Ved introduksjon til katt bør du begynne med atskilte rom og lukt, fortsette med en barriere og kobbel og sørge for at katten alltid har en fri fluktvei. La dyrene gå frem i sitt eget tempo, og ikke la dem være sammen uten tilsyn før atferden deres er forutsigbar – og også da bør begge ha sine egne plasser.

Det å være alene er en ferdighet som må trenes, ikke en fast egenskap ved rasen. En liten valp kan ikke forlates alene, og en voksen hund må vennes gradvis til det, med svært korte og rolige fravær i starten. Øk varigheten først når hunden kan hvile uten vedvarende bjeffing, vandring eller stress. Hvis hverdagen krever hele arbeidsdager alene, er rasen, i likhet med andre selskapshunder, et dårlig valg uten et egnet dagtilbud.

Før du kjøper, bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- hvorfor akkurat denne kombinasjonen ble valgt, og hvordan foreldrene fungerer i hverdagen
- foreldrenes registreringsnumre og datoer og resultater for øyelysing
- PRA3-status for begge foreldrene og hva kombinasjonen innebærer for valpene
- kjente tilfeller av øyeproblemer, renal dysplasi og patellaluksasjon blant nære slektninger
- voksenstørrelse, bjeffing, reaksjoner på fremmede og evne til å roe seg hos foreldre og eldre avkom

Rasen passer best når du ønsker å leve med en liten, aktiv selskapshund som gjerne holder seg nær, men ikke alltid vil adlyde på kommando. Hvis du kan tilby vennlig trening, tydelige rammer i hverdagen og rom for en selvstendig personlighet, får du en følgesvenn som kan være med på tur, følge våkent med på omgivelsene og hvile rolig hjemme.

Tibetansk spaniel

The Tibetan Spaniel Association (UK)

The United Kingdom Kennel Club

Liten, men robust tibetansk selskapshund på rundt 4–7 kg, med silkemyk dobbeltpels, mankelignende krage og busket hale båret over ryggen. Våkent temperament uten å være bjeffete når den er trent, katteaktig selvstendighet, sterkt knyttet til familien, god med respektfulle barn og tilpasningsdyktig både i by og på landet med moderat mosjon og pelsstell.

Lindvattnet's kennel är en uppfödare av rasen Tibetansk spaniel med bas i Säter i Sverige. Kenneln har haft sitt kennelnamn registrerat i Sverige sedan 2009.

Lindvattnet’s kennel

## Kortfakta

Cane corso er en FCI-godkjent rase fra Italia. Den tilhører gruppe 2 og er en molosser av mastifftype, ikke en blandingsrase eller et samlebegrep for store vakthunder.

- **Størrelse:** hannhunder 64–68 cm og 45–50 kg; tisper 60–64 cm og 40–45 kg. Vekten skal stå i forhold til hundens størrelse.
- **Funksjon:** en allsidig brukshund med dokumentert bakgrunn som vokter av eiendom, familie og husdyr.
- **Mentalitet:** årvåken, bevegelig og lettlært ifølge rasestandarden. Rasen kan være reservert overfor fremmede, men frykt og umotivert aggresjon hører ikke til idealet.
- **Aktivisering:** trenger fysisk aktivitet, mental stimulering og videre trening hver dag. Det finnes ingen seriøs minuttplan som passer alle individer.
- **Pels:** kort, glansfull og tett med noe underull; børstes og bades ved behov.
- **Eier:** Svenska Kennelklubben vurderer at rasen vanligvis ikke egner seg som førstegangshund. Størrelse, styrke og vaktatferd krever en erfaren eier.
- **Før valpekjøp i Sverige:** kontroller foreldrenes offisielle resultater for hofteleddsdysplasi (HD) og albueleddsdysplasi (ED), gjennomført BPH når en forelder bor i Sverige, og hvordan oppdretteren har vurdert DSRA-status og mentalitet i kombinasjonen.

## Utseende og pels

Cane corso skal være kraftfull uten å bli tung eller overdrevet. Rasestandarden beskriver en robust hund med en viss eleganse, tørr muskulatur og en kropp som er omtrent 11 prosent lengre enn mankehøyden. Den skal bevege seg med lange, effektive steg.

Hodet er stort og typisk for en molosser, men et ekstremt kort snuteparti er ikke rasetypisk. Snutepartiet skal være omtrent halvparten så langt som skallen, kraftig, dypt og firkantet. Vide nesebor, sunne øyelokkskanter og uhindret pust er viktigere enn et overdrevet «massivt» uttrykk. Nordisk Kennel Unions BSI peker spesielt på for kort snute, trange nesebor, løse øyelokkskanter, utilstrekkelig vinkling bak og ineffektive bevegelser.

Ifølge den gjeldende standarden skal ørene være trekantede, hengende og ukuperte. Halen skal være naturlig, tykk ved roten og aldri bæres rett opp eller ringlet. Kupering er dermed ikke et krav for korrekt rasetype.

Pelsen skal være kort, glansfull og svært tett med noe underull. Standarden oppgir svart; flere grånyanser, også kalt blå; lys eller mørk fawn; hjorterød; mørk hvetefarget samt svart eller grå tigret. Hos fawnfargede og tigrede hunder skal den svarte eller grå masken ikke gå over øynene. En liten hvit flekk på brystet, tåspissene eller neseryggen aksepteres. Merle er ikke blant fargene standarden tillater.

Pelsstellet er enkelt, men må likevel gjøres. Børst når hunden røyter eller løse hår må fjernes, bad den når den er skitten, og kontroller samtidig hud, ører, klør og tenner. En fast bade- eller børsteplan sier mindre enn hundens faktiske behov.

## Temperament og personlighet

Cane corso er en vakthund, men vaktinstinkt er ikke det samme som aggresjon. Rasens dokumenterte oppgave er å vokte eiendom, familie og husdyr. I hverdagen kan dette vise seg som oppmerksomhet på besøkende, lyder og endringer i miljøet, sammen med en avventende holdning til ukjente mennesker.

Det er stor variasjon både i arbeidsegenskaper og hverdagsatferd. En trygg hund kan være uinteressert i å hilse uten å være redd. Samtidig skal den kunne slippe mistenksomheten, være nøytral i vanlige situasjoner og godta nødvendig håndtering. Overdreven mistenksomhet, sterk frykt eller aggresjon skal aldri unnskyldes som «typisk for rasen».

Dette er vanligvis et dårlig valg for en uerfaren hundeeier. Erfaring betyr å kunne lese stressignaler, trene en svært sterk hund uten maktkamp, planlegge besøk og hundemøter og søke hjelp tidlig. En voksen hund bør kunne gå i bånd, vente ved døren, avbryte på signal og la seg undersøke.

Cane corso kan leve i en barnefamilie, men rasenavnet garanterer ikke at en bestemt hund passer med barn. En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn, og hunden trenger en hvileplass der den får være i fred. Barn bør ikke ha ansvar for å gå tur med en hund de ikke kan håndtere styrken til.

Den samme individuelle vurderingen gjelder andre hunder og katter. Introduksjon til katt krever gradvis tilvenning, separate trygge områder og mulighet til å avbryte. En hund som jager smådyr intenst, er ikke automatisk en trygg følgesvenn for en katt.

## Trening og mosjon

Cane corso trenger et aktivt liv, men kvalitet og kontroll er viktigere enn et fast antall mosjonsminutter. Hver dag bør inneholde turer og annen fysisk aktivitet, mental aktivisering og muligheter til å falle til ro. Tilpass belastningen etter alder, helse, underlag og restitusjon; en ung hund i vekst skal ikke følge treningsopplegget til en ferdig utvokst voksen hund.

Spor, søk, nosework og lydighet gir hunden mulighet til å samarbeide og bruke nesen. En hage gir bevegelsesfrihet, men erstatter ikke turer, miljøtrening eller felles aktivitet. Hunden må også kunne falle til ro innendørs.

Belønningsbasert trening er riktig utgangspunkt, også for en stor vakthund. Harde korrigeringer, skremsel og dominanstankegang kan øke konflikt og ubehag; tydelighet skapes med godt innlærte signaler, konsekvente rutiner og et gjennomtenkt miljø. Prioriter tidlig:

- å gå i slakt bånd og komme sikkert på innkalling
- stopp- og slipp-signaler
- rolig venting ved dør, port og bil
- en fast hvileplass når det kommer gjester
- frivillig håndtering av poter, munn, ører og kropp
- å kunne passere mennesker og hunder nøytralt

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Målet er at den kan oppleve mennesker, dyr, trafikk, underlag og nye miljøer uten å føle behov for å forsvare seg eller presse seg frem. Korte, kontrollerte erfaringer der hunden føler seg trygg, er mer verdifulle enn mange påtvungne møter.

## Helse

Leddhelse er den tydeligste helseprioriteringen for cane corso i Sverige. Den gjeldende rasespesifikke avlsstrategien fremhever særlig hofteleddsdysplasi, albueleddsdysplasi og andre leddskader. Øyne og øyelokk er et annet prioritert område, særlig cherry eye, entropion og ektropion. BSI fremhever også vinklingen bak, snutelengde, åpne nesebor, tettsittende øyelokkskanter, bevegelser og trygg håndtering.

Valpekjøpere må skille Svenska Kennelklubbens registreringsregler fra raseklubbens anbefalinger. Etter reglene for cane corso i 2026 gjelder:

- Foreldredyr skal ha offisiell HD-status før paring. Hunder med HD-grad D eller E kan ikke brukes i avl.
- Foreldredyr skal ha offisiell ED-status før paring. ED-grad 2 eller 3, kliniske symptomer eller operasjon på grunn av ED utelukker avl.
- Foreldredyr som bor i Sverige, skal ha gjennomført BPH før paring. For hunder som ble mentalbeskrevet før 1. januar 2019, kan kjent mental status fra MH erstatte BPH.

Raseklubben anbefaler i tillegg at foreldrenes gjennomsnittlige HD-indeks og ED-indeks ved paring er over 100. Dette er en avlsanbefaling og må ikke forveksles med bindende registreringsregler.

DSRA, Dental Skeletal Retinal Anomaly, er en alvorlig recessivt arvelig sykdom som blant annet kan påvirke tenner, skjelett og syn. En valp blir syk når den arver anlegget fra begge foreldrene; en hund med én kopi er bærer. Svenska Kennelklubben besluttet i 2026 å registrere DSRA-testresultater sentralt. Det betyr ikke at alle avlshunder automatisk må testes. Be oppdretteren vise hvordan foreldrenes status er vurdert, og hvorfor kombinasjonen ikke kan gi syke valper.

Se også på hundene, ikke bare på attestene. Foreldredyr bør kunne bevege seg effektivt, puste stille og uhindret, ha sunne øyne og godta håndtering uten sterk frykt. Spør om alvorlige diagnoser hos nære slektninger. Et normalt testresultat garanterer ikke at valpen forblir frisk.

## Historie og opprinnelse

Cane corso er en italiensk rase som den offisielle standarden hovedsakelig fører tilbake til gamle romerske molossere. Etter at typen tidligere hadde vært utbredt over større deler av Italia, ble den i senere århundrer bevart særlig i og rundt Apulia i Sør-Italia. Standarden knytter navnet til det latinske *cohors*, i betydningen forsvarer og vokter av gården.

Rasen arbeidet som gårds- og vakthund, drev husdyr og ble også brukt til jakt på storvilt. Dette forklarer kombinasjonen av styrke, bevegelighet, utholdenhet og selvstendig årvåkenhet bedre enn fortellinger om at rasen bare skulle ha vært en krigshund.

FCI anerkjente cane corso foreløpig i 1996 og endelig i 2007. I dag er den oppført som en italiensk molosser av mastifftype i gruppe 2 og som en rase med arbeidsprøve. Det historiske arbeidet er fortsatt relevant når man vurderer om rasen passer ens eget liv.

## Å leve med rasen

Å leve med en cane corso krever først og fremst planlegging for en stor hund som selv legger merke til omgivelsene. Boligtypen er ikke hele svaret. En leilighet kan fungere for et individ som får dekket behovene sine og kan slappe av, men trange innganger, heiser, tette hundemøter og mange besøkende stiller høye krav til trening og praktisk kontroll. En stor hage løser ikke disse kravene alene.

Rutiner for besøk bør være på plass før hunden forsøker å håndtere ytterdøren for familien. Lag en hvileplass bak en grind eller i et eget rom, lær inn en rolig rutine, og ikke la hunden øve på å storme frem eller ta beslutninger om gjester. Hjem med barn eller andre dyr trenger separate områder og voksne som kan følge reglene hver dag, ikke bare etter at et problem har oppstått.

Alenetid skal trenes gradvis. Begynn med svært korte perioder, øk først når hunden kan hvile, og tilpass treningen dersom den viser uro eller ubehag. Det finnes ingen sikker raseregel for hvor mange timer en cane corso mestrer; hverdagen må ordnes etter den enkelte hundens alder, trygghet og behov for lufting og sosial kontakt.

Før kjøp bør du møte flere voksne cane corso, gjerne også utenfor hjemmene deres. Be om foreldrenes registreringsnumre og kontroller HD, ED og BPH i offisielle registre. Spør om DSRA-status, mentalitet, alvorlige diagnoser i slekten, valpenes miljøtrening og støtte etter levering. Se om de voksne hundene kan puste, bevege seg og håndteres uten problemer.

Det rette hjemmet tilbyr tydelige rutiner, belønningsbasert trening, daglig aktivitet og rolig restitusjon. Hvis du vil ha en hund som uten forberedelse ønsker alle mennesker og hunder velkommen, eller hvis du ikke kan styre møter og besøk, er cane corso sannsynligvis feil valg. For en erfaren eier som verdsetter rasens arbeidsevne og tar ansvar for styrken, kan den derimot bli en nær og samarbeidsvillig hverdagspartner.

Cane corso

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Società Amatori Cane Corso (Italy)

Cane corso er en stor, atletisk italiensk mastiff med kort, lettstelt pels og sterke vokterinstinkter. Den er svært hengiven og sensitiv, og trenger erfaren, konsekvent håndtering, grundig sosialisering og rikelig med daglig mosjon og trening for å holde seg i balanse.

Miss Magikas är en uppfödare av rasen Cane corso med bas i Vinslöv i Sverige.

Miss Magikas

## Kortfakta

Malteser er en liten selskapshund for deg som ønsker en nær og våken følgesvenn, og som har god tid til pelsstell. Rasen kan sette pris på lange turer og lek, men også rolige stunder på fanget. Den lille kroppen betyr ikke at hunden bare vil bæres, selv om størrelsen krever skånsom håndtering.

- **Opprinnelse og hjemland:** det sentrale middelhavsområdet og Italia
- **Rasegruppe:** gruppe 9, selskapshunder
- **Størrelse:** hannhunder 21–25 cm og tisper 20–23 cm i mankehøyde
- **Vekt:** 3–4 kg ifølge rasestandarden
- **Pels:** lang, rett, hvit og silkeaktig, uten underull
- **Passer for deg som:** ønsker en livlig liten følgesvenn og er forberedt på jevnlig stell av pels, tenner og resten av kroppen

En malteser kan passe for en førstegangseier, men en ny hundeeier må likevel være forberedt på å lære pelsstell og trene hunden i å være alene, bli husren og følge gode hverdagsvaner fra starten. Før du velger rasen, bør du særlig tenke gjennom om du faktisk ønsker å stelle pelsen nesten hver dag i mange år.

## Utseende og pels

Malteseren er liten og elegant, med en kropp som er lengre enn den er høy. En full utstillingspels faller lang og rett langs kroppen. Rasestandarden beskriver pelsen som tett, blank og silkeaktig, uten underull. Fargen skal være helt hvit, men et svakt elfenbensskjær er tillatt.

En lang malteserpels må kjemmes og børstes hver dag, eller minst annenhver dag, slik at små floker ikke utvikler seg til tover. Den hvite pelsen trenger også jevnlige bad, men riktig intervall avhenger av pelslengde, hverdag og hvor skitten hunden blir. Gå systematisk gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på områder der friksjon lett skaper floker.

Mange familiehunder klippes kortere enn utstillingsidealet. Kortere hår kan gjøre pelsstellet raskere, men fjerner ikke behovet for å kontrollere hud, øyne, ører, klør og tenner. Be oppdretteren vise hvordan akkurat denne hundens pels bør kjemmes, vaskes og tørkes. Venn valpen gradvis til å stå stille, bli håndtert og få undersøkt poter, munn og ansikt. Da blir stellet mindre stressende for både hund og eier.

Malteser omtales noen ganger som allergivennlig fordi pelsen mangler underull. Det er misvisende: Det finnes ingen allergifrie hunder, og hundens allergener finnes først og fremst i hud og spytt. Reaksjonen kan også variere mellom individer, selv innenfor samme rase. Den som har allergi, bør derfor ikke stole på rasenavnet eller pelstypen, men vurdere sin egen situasjon sammen med helsepersonell.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en livlig, hengiven, avbalansert og intelligent selskapshund. Mange maltesere følger godt med på eieren, liker å lære små oppgaver og veksler gjerne mellom aktivitet og nærhet. Det gjør rasen til en engasjert følgesvenn, ikke en pyntegjenstand uten egne behov.

En rasebeskrivelse kan likevel ikke garantere hvordan den enkelte hunden reagerer på fremmede, andre hunder eller nye miljøer. I den svenske raseklubbens eierundersøkelse deltok 247 hunder, og svarene viser at de sosiale reaksjonene varierer. Bare 13 maltesere hadde gjennomført den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen BPH i den rapporterte perioden. Det er for få til å trekke sikre slutninger om rasens atferd som helhet.

Ikke regn med at alle maltesere automatisk er stille, åpne overfor alle eller enkle sammen med andre dyr. Spør oppdretteren hvordan valpens foreldre fungerer i hverdagen: med besøkende, i hundemøter, under håndtering, rundt lyder og når de skal hvile. Rolige møter med ulike mennesker og miljøer, sammen med tydelige hverdagsrutiner, sier mer enn generelle merkelapper som «bjeffete» eller «alltid vennlig».

## Trening og mosjon

Malteser trenger fysisk aktivitet og mental stimulering hver dag, men samme antall minutter passer ikke for alle. En frisk voksen hund kan sette pris på lengre turer, nesearbeid, triksetrening og lek. Tilpass lengde og tempo etter alder, kondisjon, vær og restitusjon. Bygg opp en valp gradvis. Hvis hunden blir stiv, halt eller uvanlig sliten, må den få ta det roligere. Ved vedvarende plager bør den undersøkes av veterinær.

Når hunden lærer noe nytt, er det lurt å avslutte mens den fortsatt klarer å konsentrere seg, i stedet for å følge en fast tidsplan. Belønn ønsket atferd, og tren på ferdigheter som gjør hverdagen enklere: innkalling, å gå pent i bånd, ro på en fast plass, håndtering og å bli stille når du har registrert det som fikk hunden til å varsle.

Å bli husren er noe hunden må lære, ikke en prøve på rasens intelligens eller stahet. Ta valpen ofte ut, særlig etter søvn, mat og lek, og belønn når den gjør fra seg ute. Det å være alene må også læres gradvis når valpen er trygg i hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og hvor lenge en voksen hund mestrer det, avhenger av trening og individ. Begynn med svært korte, udramatiske fravær, og øk bare mens hunden fortsatt er rolig.

## Helse

Malteser beskrives generelt som en frisk rase, men patellaluksasjon og navlebrokk kan forekomme. Patellaluksasjon betyr at kneskålen kan flytte seg ut av normal stilling. Halthet eller at hunden gjentatte ganger hopper over enkelte steg, bør vurderes av veterinær.

Den svenske raseklubbens avlsstrategi oppgir 40 registrerte patellaundersøkelser i perioden 2012–2021. Dette er et lite og selektert utvalg og viser ikke hvor vanlig tilstanden er blant alle maltesere. Be heller oppdretteren om å vise eventuelle offisielle patellaresultater for foreldredyrene og fortelle om kneproblemer eller navlebrokk hos nære slektninger. Malteser har ikke noe eget krav om helseundersøkelse i Svenska Kennelklubbens særskilte registreringsregler for 2026. Et frivillig resultat kan likevel gi verdifull informasjon; frivillig betyr ikke uviktig.

Rennende øyne og misfarging under øynene, ofte kalt tåreflekker, ble rapportert for mange hunder i raseklubbens eierundersøkelse. Rapporten beskriver misfargingen som kosmetisk, samtidig som årsaken ikke er fastslått. Fargen i seg selv er derfor ingen diagnose. Hold området rent og tørt, men oppsøk veterinær hvis øyet blir rødt, hunden myser eller gnir seg, eller det kommer puss eller en annen tydelig ny forandring.

Kontroller øyne, bevegelser, hud og munn jevnlig. Begynn med tannpuss mens hunden er ung, og gjør all håndtering rolig og forutsigbar. En lang liste over mulige sykdommer hos små hunder sier mindre enn dokumenterte resultater, hundens egne symptomer og det man faktisk vet om helsen til nære slektninger.

## Historie og opprinnelse

Navnet malteser beviser ikke at rasen kommer fra øya Malta. Den offisielle standarden oppgir det sentrale middelhavsområdet som opprinnelse og Italia som hjemland. Navnet knyttes der til et semittisk ord for havn eller tilfluktssted, som finnes i flere stedsnavn rundt Middelhavet.

Rasens forløpere levde i havner og kystbyer, der de jaktet på rotter og mus i lagerbygninger og lasterom. Små hunder kalt *canes melitenses* er omtalt fra Aristoteles' tid. Lignende hunder ble senere verdsatte selskapshunder i antikkens Roma og er avbildet ved siden av fornemme personer i renessansemalerier. Historien omfatter altså både praktisk arbeid i havnemiljøer og en lang rolle som selskapshund.

Den første dokumenterte malteseren i Sverige var en tispe som ble importert fra England i 1910 og vist i Stockholm i 1911. I dag er rasen først og fremst selskapshund, selv om enkelte hunder kan trives med for eksempel lydighet, spor eller agility på et passende nivå.

## Å leve med rasen

Malteser kan trives godt i leilighet hvis den får turer, mental aktivitet, selskap og trening på lyder i omgivelsene. Boligens størrelse erstatter ikke de daglige behovene, og en liten hund bør ikke tilbringe dagen i armene. Den må få gå, snuse, velge hvilested og bruke kroppen på en trygg måte.

Når hunden er sammen med barn, er det viktig at en voksen følger med. Hunden veier bare 3–4 kg, så lek på gulvet, forsiktige løft og en egen liggeplass der hunden får være i fred, reduserer faren for både redsel og uhell. Barn må la hunden være i fred når den spiser eller sover. Om en malteser fungerer sammen med andre hunder, katter eller smådyr, avhenger av individ, tidligere erfaringer og introduksjonen. Rasen alene gir ingen garanti.

Gjør en ærlig vurdering av hverdagen før kjøp:

- Kan noen stelle pelsen nesten hver dag og starte med tannpuss og håndtering med en gang?
- Hvordan fungerer foreldredyrene med besøk, hundemøter, hvile og korte perioder alene?
- Finnes det offisielle patellaresultater, og hva vet oppdretteren om knær, navlebrokk og øyeplager i familien?
- Får du se registreringspapirene og møte tispen i hennes vanlige miljø?
- Kan du ordne tilsyn mens valpen ennå er for ung til å være alene?

Malteser passer best hos den som setter pris på kombinasjonen av nærhet, livlighet og lærelyst, og samtidig godtar det omfattende stellet og variasjonen mellom individer bak det elegante, hvite utseendet.

Malteser

Malteser er en liten, robust selskapshund med lang, hvit silkepels og uttrykksfulle, mørke øyne. Den er kjærlig og menneskeorientert, og tilpasser seg godt til leilighetsliv med daglige turer. Den trenger jevnlig pelsstell, tannpleie og mild trening, og lever ofte et langt og aktivt liv.

koms är en uppfödare av rasen Malteser med bas i Ljungbyhed i Sverige.

koms

## Kortfakta

Siberian husky er en mellomstor, anerkjent sledehundrase som er utviklet for arbeid i spann: lett last, moderat fart og lange distanser. Det er en vennlig og sosial hundetype, men få individer passer til et liv bare som selskapshund. Rasen passer best for den som virkelig ønsker å gi hunden trekk- eller utholdenhetsarbeid og kan håndtere sterk jaktlyst, stort aktivitetsbehov og mulige problemer med å være alene.

- **Bruksområde:** nordisk sledehund i FCI gruppe 5.
- **Opprinnelse:** hundetypen ble utviklet i det nordøstlige Sibir; rasens offisielle opprinnelsesland er USA.
- **Størrelse:** hannhunder 53,5–60 cm og 20,5–28 kg; tisper 50,5–56 cm og 15,5–23 kg.
- **Typisk temperament:** vennlig, mild, årvåken og utadvendt ifølge rasestandarden.
- **Viktigst i hverdagen:** meningsfylt arbeid, trygg kontroll utendørs, sosialt fellesskap og tidlig trening på hverdagssituasjoner.

En stor tomt erstatter ikke arbeid og turer, og mange turer erstatter ikke automatisk rasens behov for å bruke kroppen sammen med en fører eller et spann. Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare hvor aktiv du er, men om du ønsker å leve med en sledehund og legge opp en hverdag som passer til dens opprinnelige oppgave.

## Utseende og pels

Siberian husky skal se ut som en utholdende arbeidshund, ikke som en tung frakthund eller en skjør sprinter. Kroppen er moderat kompakt, litt lengre enn den er høy, og bygget for lette, jevne bevegelser. Godt hold og velutviklet muskulatur er viktigere for funksjonen enn et kraftig eller ekstra lodent inntrykk.

Øynene er mandelformede og kan være brune, blå, ha ulik farge eller være flerfargede. Blå øyne er altså tillatt, men øyenfargen sier ingenting om hundens arbeidsevne, temperament eller om den passer i et bestemt hjem.

Pelsen er en mellomlang dobbeltpels med myk, tett underull og rette dekkhår. Underullen kan mangle i røyteperioden uten at det er unormalt. Tillatte pelsfarger er svart, grå, agouti, sobel, rød og hvit, ensfarget eller i flere nyanser og tegninger. Merle og brindle er derimot ikke godkjente mønstre i rasestandarden.

Børst etter hundens faktiske behov, og arbeid skånsomt gjennom løs underull når den røyter. Det finnes ingen fast rutine som passer alle hunder eller årstider. Rasestandarden tillater klipping mellom tærne og rundt potene, men ikke annen kosmetisk trimming. Klipping av medisinske grunner er selvsagt et veterinærspørsmål, ikke pelsstyling.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk siberian husky er vennlig, mild, oppmerksom og utadvendt, men også selvstendig og sterkt preget av livet i flokk. Den skal ikke være overdrevent mistenksom overfor fremmede, opptre som en vakthund eller være aggressiv mot andre hunder. Dette er en beskrivelse av raseidealet, ikke en garanti for hvert individ.

Flokkinstinktet har gjort rasen dyktig til å arbeide tett sammen med andre hunder. Det betyr ikke at enhver husky automatisk fungerer med alle hunder i et hjem. Lekestil, håndtering av mat og andre ressurser, kjønn, alder, tidligere erfaringer og en rolig introduksjon har fortsatt betydning.

Jaktlysten er en av de viktigste egenskapene å forstå før kjøp. Mange hunder av rasen er vanskelige å ha løse, selv når innkalling er trent grundig. En langline eller et sikkert inngjerdet område gir frihet uten at innkallingen må være det eneste sikkerhetstiltaket. Med katt avhenger utfallet av individet, oppveksten og kattens atferd, men fredelig samliv må aldri tas for gitt. Smådyr og fugler trenger fysisk atskillelse som ikke bygger på at hunden velger å avstå fra jakt.

Rasestandardens vennlige temperament gjør heller ikke hunden automatisk trygg med barn. Barn og hund må lære hverandres signaler, en voksen skal være til stede med små barn, og hunden skal ha en uforstyrret hvileplass.

## Trening og mosjon

Siberian husky trenger mye bevegelse, trening og stimulering, men et universelt antall timer per dag gir et feilaktig bilde. Behovet påvirkes av alder, kondisjon, helse, temperatur, underlag og hvor krevende arbeidet er. Det er viktigere at hunden får arbeide på en måte som passer rasen, hente seg inn og finne ro hjemme enn at det har gått et bestemt antall timer.

Trekk i spann, skigåing med hund og gjennomtenkt barmarksarbeid ligger nær rasens funksjon. Belastning og distanse må bygges opp gradvis. En nybegynner har mye å vinne på å lære om sele, liner, kommandoer, forbikjøringer og vurdering av vær og underlag gjennom en erfaren polarhundklubb. Raseklubbens trekkhundprøver, blant annet DP20+, brukes til å vurdere funksjon, temperament og arbeidsevne som polarhund.

Hunden trenger også rolige turer, nesearbeid, samarbeid og restitusjon i hverdagen. Prioriter tidlig:

- å gå pent i bånd og være rolig når selen tas på;
- stopp, retningskommandoer og evnen til å vente før start;
- sikre rutiner ved dører, bil, porter og hundegård;
- innkalling som en trent ferdighet, uten at den blir eneste vern mot jakt;
- rotrening, håndtering og evnen til å roe seg etter arbeid.

Treningen bør være positiv, tydelig og godt planlagt. Hardere metoder gjør ikke en selvstendig hund mer samarbeidsvillig og kan skade relasjonen. I varmt vær må belastningen reduseres eller flyttes til kjøligere tider. Tykk pels og mosjon øker risikoen for overoppheting; avbryt hvis hunden peser kraftig, blir svak eller ustø, eller er uvanlig sliten. La hundens signaler og forholdene styre, ikke én bestemt temperaturgrense.

## Helse

Den svenske rasespesifikke avlsstrategien beskriver siberian husky som en generelt frisk rase, men dokumentasjonen har en viktig begrensning: relativt få hunder er undersøkt for hofter, albuer og øyne. At de fleste undersøkte hundene har vært friske, beviser derfor ikke at hver linje er fri for arvelige problemer.

Etter SKKs gjeldende registreringsregler er siberian husky ikke en av rasene med et særskilt krav om registrert hoftestatus. Det er derfor feil å beskrive HD-røntgen eller øyelysing som et generelt svensk registreringskrav for rasen. Resultatene kan likevel være nyttige. Be oppdretteren vise hvilke undersøkelser som faktisk er utført, hvorfor de ble valgt, og hvordan resultatene ser ut hos foreldre, søsken og eldre slektninger.

Det finnes også DNA-tester for tre dokumenterte varianter: SHPN1, SPS1 og HUU. SHPN1 er en fremadskridende nevrologisk sykdom som påvirker bevegelsesevnen. Den antas å nedarves recessivt, men ikke alle hunder med to kopier av varianten får tydelige symptomer. Den svenske raseklubben har spesielt gjort oppmerksom på kjente SHPN1-bærere i svenske stamtavler. En bærer er ikke det samme som en syk hund; det viktige er at paringen planlegges med kunnskap om statusen til begge foreldrene. SPS1 gjelder en form for skjelving hos valper, mens HUU innebærer forhøyet urinsyre med risiko for uratstein. At en test finnes, betyr ikke at alle tre er obligatoriske for hvert svensk kull. Spør hvilke tester som er relevante i akkurat denne slekten, og be om å få se de opprinnelige laboratoriesvarene.

Se også på hvordan hundene faktisk tåler arbeid. Spør hvordan eldre slektninger har klart trening, om gjentatt halthet, poteproblemer, nevrologiske symptomer eller urinstein har forekommet, og ved hvilken alder et eventuelt problem begynte. Hold hunden slank, bygg kondisjonen gradvis og undersøk endret ganglag i stedet for å trene videre gjennom det.

## Historie og opprinnelse

Siberian husky ble utviklet som sledehund i det nordøstlige Sibir, mens USA er rasens offisielle opprinnelsesland i FCI-standarden. Den opprinnelige oppgaven var å trekke lett last i moderat fart over lange distanser, en funksjon som fortsatt forklarer rasens størrelse, bevegelser, flokksamarbeid og utholdenhet.

De sibirske hundene vakte oppmerksomhet i Alaska da et spann deltok i All Alaska Sweepstakes i 1909 og kom på tredjeplass. Året etter kom spann med disse hundene på første-, andre- og fjerdeplass. Leonhard Seppala vant løpet tre år på rad fra 1915 til 1917 og ble senere en av kjørerne i serumtransporten til Nome i 1925, der hundespann fraktet difteriserum gjennom Alaska.

American Kennel Club anerkjente siberian husky i 1930. FCI ga rasen endelig anerkjennelse i 1966. Disse årstallene er dokumentert. Det finnes derimot ikke sikkert belegg for populære fortellinger om at temperamentet til alle moderne hunder skyldes at forfedrene deres sov i familienes telt.

## Å leve med rasen

Siberian husky fungerer best i et hjem der sledehundlivet er en del av planen, ikke en aktivitet man kanskje prøver senere. Rasen kan fungere som første hund, men da kreves uvanlig gode forberedelser, støtte fra erfarne hundekjørere og en hverdag som allerede har plass til arbeid, sikker transport, kontroll og restitusjon.

Det kan fungere å bo i leilighet. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn om hundens behov blir dekket og den klarer å finne ro. I en lytt bygård trenger du dessuten en plan hvis hunden lager lyd når den blir oppspilt eller forlatt. Sikkerheten begynner allerede i oppgangen, heisen og inngangsdøren: bruk bånd og rutiner som hindrer hunden i å komme ut i trafikken eller løpe etter vilt.

Alenetrening skal begynne i svært små trinn når hunden er trygg, og tiden skal bare økes så lenge den klarer å være rolig. Rasen har et sterkt flokkinstinkt, og enkelte individer strever selv etter gjennomtenkt trening. Planlegg derfor på forhånd for hundepass, dagpass for hund eller en hverdag der hunden kan være med. En annen hund kan gi selskap, men er ingen garanti mot problemer med å være alene.

Når du velger oppdretter, er det bedre å vurdere hundene enn å velge etter merkelappen «arbeidslinje» eller «utstillingslinje». Be om å få se foreldrene i hverdagen og i arbeid. Spør hvilke distanser og underlag de trener på, hvordan de restituerer, hvordan de fungerer i spann, og hvordan de håndteres under hvile, transport og møter. Kontroller registrerte trekkmeritter og helseopplysninger i SKK Hunddata og Avelsdata.

Raseklubbens valpeformidling krever medlemskap og SKK-registrering av begge foreldrene. En plass på listen er derfor ikke i seg selv bevis på arbeidsevne eller gjennomførte helsetester. Oppdretteren bør kunne forklare hvorfor kombinasjonen ble valgt og vise konkrete opplysninger om funksjon, temperament, helse og eldre slektninger. Det sier mer om valpens forutsetninger enn pelsfarge, øyenfarge eller hva linjen kalles.

Siberian husky

Siberian Husky Club of Great Britain

The Norwegian Siberian Husky Club

Swedish Kennel Club

Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA)

Siberian husky er en middels stor, atletisk sledehund med tykk dobbelt pels og iøynefallende flerfargede øyne. Den er vennlig og energisk, og trenger mye mosjon, godt sikret inngjerding og konsekvent, positiv trening. Rasens hunder er som regel friske og lever lenge, men har tendens til øyeproblemer og røyter mye.

Alelunds är en uppfödare av rasen Siberian husky med bas i Lövestad i Sverige. Verksamheten bedrivs på en fyrlängad skånegård. Den första siberian huskyn kom våren 2003, och den första kullen föddes 2004.

Alelunds

## Kortfakta

Boston terrier er en liten amerikansk selskapshund som ifølge rasestandarden skal være vennlig, livlig og intelligent. Den er ofte sosial og arbeidsvillig, men den korte snuten gjør pust og temperaturregulering til viktige forhold å undersøke både ved valpekjøp og i den daglige mosjonen.

- **Opprinnelse og bruksområde:** USA; selskapshund i FCI-gruppe 9.
- **Størrelse:** Rasestandarden deler hundene inn i tre vektklasser: under 6,8 kg, 6,8–9 kg og 9–11,3 kg. Den oppgir ingen offisiell mankehøyde.
- **Pels:** Kort, glatt og lettstelt.
- **Aktivitet:** En kvikk hund som trenger fysisk og mental aktivisering hver dag, men mengden må tilpasses den enkelte hundens pust, alder, kondisjon og været.
- **Viktig før kjøp:** Be om å få se foreldrenes resultater fra undersøkelser av pustefunksjon, øyne og patella samt DNA-status for tidlig juvenil katarakt.

## Utseende og pels

Boston terrier skal være kompakt, velbalansert og bevege seg fritt, uten overdrevne trekk. Hodet er kort, men ifølge rasestandarden skal snutepartiet ikke være lengre enn en tredel av skallelengden. Neseborene skal være åpne, øynene skal ikke være overdrevent fremtredende, og den korte halen skal være medfødt.

Godkjente farger er brindle, seal eller sort med hvite tegninger. De hvite tegningene er en viktig del av rasens uttrykk, men farge og symmetri sier ingenting om helsen. Funksjon er viktigere: Hunden skal kunne puste uhindret, bevege seg fritt og lukke øyelokkene ordentlig.

Den korte, tilliggende pelsen krever vanligvis lite arbeid. Børst og bad ved behov, og kontroller klør, tenner, ører og øyne regelmessig.

## Temperament og personlighet

Boston terrier skal være vennlig, livlig og intelligent, og mange individer søker gjerne kontakt med mennesker og vil være med i hverdagen. Det er likevel ingen garanti for at alle hunder er trygge sammen med barn, ukjente hunder eller i nye miljøer.

Arv, tidlige erfaringer, helse og trening påvirker hvordan den enkelte hunden blir. Spør derfor oppdretteren hvordan foreldredyrene fungerer i hverdagen: hvordan de henter seg inn etter noe uventet, møter mennesker, omgås andre hunder og finner ro hjemme. Møt om mulig tispen og se hvordan hun oppfører seg i en vanlig situasjon, ikke bare når valpene er oppspilte.

Rasen kan være både leken og konsentrert. Belønningsbasert trening med tydelige pauser passer som regel bedre enn harde korrigeringer eller lange, gjentakende økter. Lær tidlig inn ro, håndtering rundt øyne og poter, innkalling og det å kunne vente uten å gire seg opp.

## Trening og mosjon

En boston terrier trenger bevegelse og mentale oppgaver hver dag, men det finnes ikke et bestemt antall minutter som er trygt for alle. Varier turer med nesearbeid, korte treningsøkter, lek og rolig restitusjon. En frisk hund med god pustefunksjon kan trives med flere hundesporter, mens en hund som lager pustelyder eller må arbeide hardt for å puste, trenger veterinærvurdering og tilpasset aktivitet.

Vurder mosjonen ut fra hvordan hunden puster og henter seg inn, ikke hvor gjerne den vil fortsette. Avbryt og ta hunden til et kjølig sted hvis pusten blir tydelig støyende eller anstrengt, hvis den senker tempoet, bruker lang tid på å hente seg inn eller virker uvanlig varm. Blålige slimhinner, svakhet, kollaps eller uttalt pustebesvær krever akutt veterinærhjelp.

Kortsnutede hunder er ekstra følsomme for varme fordi pesing kjøler dem mindre effektivt. Legg mosjonen til kjøligere deler av dagen, tilby vann og unngå hard aktivitet i varmt eller fuktig vær. Overvekt belaster luftveier og ledd mer, så følg med på hundens hold i stedet for bare tallet på vekten.

## Helse

De viktigste helsekontrollene hos boston terrier gjelder pustefunksjon, øyne, patella og tidlig juvenil katarakt. Be om faktiske undersøkelsesresultater for begge foreldredyrene; et energisk inntrykk eller stille pust under et kort møte erstatter ikke dokumentasjon.

BOAS er en samlebetegnelse for pustebesvær som kan oppstå når en kort snute og bløtvevet i nese og svelg begrenser luftstrømmen. Snorking skal derfor ikke automatisk avfeies som et ufarlig rasetrekk. Vær oppmerksom på pustelyder i hvile, anstrengt innpust, dårlig utholdenhet, lang restitusjon, forstyrret søvn, varmeintoleranse eller besvimelse.

RFG Scheme er en standardisert veterinærundersøkelse av pustefunksjonen. Hunden vurderes før og etter tre minutters bevegelse i raskt tempo og får en grad fra 0 til 3. Grad 0 betyr at hunden for øyeblikket er klinisk upåvirket, mens grad 2 og 3 innebærer kliniske plager. Resultater fra hunder som er minst 24 måneder gamle, registreres sentralt, mens resultater fra yngre hunder registreres som foreløpige.

Siden mai 2026 kan RFG-resultater for boston terrier registreres sentralt hos Svenska Kennelklubben, men undersøkelsen er per i dag ikke et krav før avl for rasen. Dette må ikke forveksles med kennelklubbens generelle avlsanbefaling, som i første rekke angir grad 0, eller med raseklubbens vilkår for valpeformidling.

Øynene er forholdsvis store og eksponerte. Kontakt veterinær raskt hvis hunden plutselig myser, holder ett øye lukket, gnir med poten eller får et rødt, rennende eller uklart øye; smerter i øyet regnes som akutt. Tidlig juvenil katarakt er en recessivt arvelig sykdom som rammer begge øyne og kan føre til blindhet tidlig i livet. En DNA-test kan vise om hunden er fri for sykdomsanlegget, bærer ett sykdomsanlegg eller har arvet anlegget fra begge foreldrene. En paring mellom to bærere kan gi genetisk rammede valper og bør derfor unngås.

Patellaluksasjon, der kneskålen kan gli ut av stilling, forekommer også i rasen. Når et kull skal formidles gjennom valpeformidlingen, ber Svenska Bostonterrierklubben om opplysninger om foreldrenes siste øyelysing, patellaresultater og DNA-test eller dokumentasjon på at hunden er fri for sykdomsanlegget gjennom avstamning. Dette er verdifull informasjon for en kjøper, men skal ikke omtales som bindende registreringskrav for alle kull.

## Historie og opprinnelse

Boston terrier ble utviklet i og rundt Boston i Massachusetts i siste del av 1800-tallet. Målrettet avl tok form omtrent mellom 1870 og 1890, men de tidligste krysningene er ikke fullstendig dokumentert. Rasen kan derfor beskrives som utviklet fra datidens bulldogg- og terriertyper, men det er ikke mulig å angi en nøyaktig blanding med sikkerhet.

American Kennel Club anerkjente rasen i 1893. Over tid utviklet den seg fra tyngre forløpere til den mindre, elegante selskapshunden dagens rasestandard beskriver. Boston terrier er nå en internasjonalt anerkjent rase med USA som opprinnelsesland.

## Å leve med rasen

Boston terrier kan fungere i både leilighet og hus, men størrelsen på boligen avgjør ikke om hverdagen blir god. Hunden trenger fysisk og mental aktivisering hver dag, et skjermet sted å hvile og trening i å finne ro når ingenting skjer. Bjeffing og følsomhet for lyder varierer mellom individer; spør hvordan foreldredyrene fungerer hjemme hvis et stille bomiljø er viktig.

Det å være alene må læres gradvis. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer også mye i hvor lenge de klarer seg uten å bli urolige. Start med svært korte, rolige adskillelser og øk tiden bare så lenge hunden klarer å slappe av. For hunder som holdes i Sverige, sier Jordbruksverket at de skal aktiviseres fysisk og mentalt hver dag og bør luftes minst hver sjette time på dagtid; valper og eldre hunder må ut oftere.

Sammen med barn er tilsyn fra en voksen og et fredet hvilested viktigere enn rasens rykte som familiehund. Barn skal ikke løfte hunden, dra den i ørene eller gå bort til den mens den spiser eller sover. Introduksjon til katter og andre hunder bør skje rolig og kontrollert. Tidligere erfaringer og individets atferd veier tyngre enn rasenavnet.

Før kjøp bør du be oppdretteren vise:

- begge foreldrenes RFG-resultater og hvor gamle de var ved undersøkelsen;
- siste øyelysing og patellaresultater;
- registrert DNA-status for tidlig juvenil katarakt og hvordan denne lå til grunn for paringen;
- hvordan nære slektninger fungerer når det gjelder pust, øyne, knær og temperament i hverdagen;
- hvordan valpene venner seg til håndtering, hvile, forskjellige underlag, mennesker og vanlige lyder.

Dette gir et bedre beslutningsgrunnlag enn løfter om at rasen alltid er enkel, stille eller problemfri.

Boston terrier

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Boston terrier er en liten, robust og menneskekjær selskapshund med kvadratisk kroppsbygning og kort pels i smokingmønster. Den er livlig, hengiven og tilpasningsdyktig, og trives både med lek og rolige stunder sammen med familien. Pelsstellet er enkelt, men den korte snuten og de store, fremtredende øynene krever ekstra oppfølging for helsen.

Stray Kids är en uppfödare av rasen Bostonterrier med bas i Alsterbro i Sverige.

Stray Kids

## Kortfakta

Irish softcoated wheaten terrier er en mellomstor, aktiv terrier fra Irland. Rasen ble utviklet som en allsidig gårdshund og holdes i dag først og fremst som selskapshund. Den beskrives gjerne som livlig, hengiven, intelligent og oppfinnsom, men også som selvstendig. Dette er derfor en hund for den som vil bruke tid på trening, mosjon og pelsstell.

- **Rasegruppe:** Gruppe 3, terriere
- **Opprinnelse:** Irland
- **Tidligere bruksområde:** Gårdsarbeid, skadedyrbekjempelse og jakt
- **Størrelse:** Ifølge rasestandarden skal hannhunder være 46–48 cm høye og veie omtrent 18–20,5 kg; tisper skal være noe mindre
- **Pels:** Enkel, myk og silkeaktig, i hvetefargede nyanser
- **Aktivitetsnivå:** Aktiv; trenger fysisk og mental aktivitet hver dag
- **Pelsstell:** Omfattende og regelmessig

Rasen passer best for en eier som setter pris på en sosial hund med tydelig terrierpreg, og som kan tilby hverdagstrening, variert aktivitet og grundig pelsstell. Den passer dårligere hvis du ønsker en hund som er fornøyd med korte turer, trenger svært lite stell eller er enkel å trene i alle situasjoner.

## Utseende og pels

Irish softcoated wheaten terrier er kompakt og velbygd uten å være tung. Kroppen er omtrent like lang som hunden er høy, og helheten skal gi inntrykk av både styrke og smidighet. Små fremoverfoldede ører, mørke øyne, skjegg og pels over pannen gir rasen det karakteristiske uttrykket.

Den voksne pelsen er rasens tydeligste kjennetegn. Den skal bestå av ett pelslag; underull er bare tillatt på ørene. Strukturen skal føles myk og silkeaktig, ikke stri eller ullen. Fargen varierer fra lys hvete til en varmere gyllen, rødlig nyanse. Pelsen kan være bølgete eller løst krøllet.

En wheatenvalp trenger ikke å ligne den voksne hunden. Valpepelsen kan være rødlig eller grålig, eller ha mørk maske og mørke hårspisser. Både farge og struktur endrer seg gjennom flere stadier, og den ferdige voksenpelsen utvikles som regel først mellom 18 måneders og to og et halvt års alder. Det er derfor ikke mulig å avgjøre nøyaktig hvordan voksenpelsen blir bare ved å se på valpens farge eller mykhet.

Pelsen etterlater ofte mindre løse hår i hjemmet enn hos raser med tydelig sesongrøyting, men den steller ikke seg selv. Løse hår kan bli sittende i pelsen og bidra til floker. For mange voksne hunder er en grundig gjennombørsting én gang i uken et rimelig utgangspunkt, mens pelsskiftet kan kreve stell flere ganger i uken. Raseklubbens og den svenske kennelklubbens råd anbefaler også regelmessige bad og klipping flere ganger i året. Hvor ofte det trengs, avhenger av pelsens struktur og lengde samt av hva hunden gjør i hverdagen.

Rasen skal ikke omtales som allergifri. Hundeallergener finnes blant annet i spytt og hud, og mengden varierer mellom individer, også innenfor samme rase. Den som har hundeallergi, bør derfor få allergien vurdert og møte den aktuelle hunden flere ganger før et kjøp vurderes.

## Temperament og personlighet

En typisk irish softcoated wheaten terrier er livlig, sosial med familien og rask til å engasjere seg i det som skjer. Rasestandarden beskriver den som sporty, hengiven, lojal og intelligent. Samtidig kan den selvstendige terriersiden komme frem når noe i omgivelsene virker mer interessant enn eierens plan.

Temperamentet varierer mellom individer og linjer. Blant hundene som har deltatt i svenske mentalbeskrivelser, viser de fleste lave nivåer av aggressive reaksjoner, men resultatene viser også tydelig variasjon innenfor rasen. Spør derfor oppdretteren hvordan foreldrene reagerer på fremmede mennesker, andre hunder, plutselige lyder, håndtering og hvordan de henter seg inn etter overraskelser. Hvis foreldredyrene har gjennomført BPH eller MH, kan resultatene gi mer konkret informasjon enn generelle påstander om rasen.

Rasen kan fungere godt med barn når både hund og barn lærer å respektere hverandres grenser. Små barn og hunder skal alltid være under oppsyn av en voksen, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass. Hvordan et individ fungerer med andre hunder eller andre dyrearter, varierer. Tidlige, rolige introduksjoner og gjennomtenkte rutiner i hverdagen er viktigere enn å anta at alle individer fungerer likt.

## Trening og mosjon

Irish softcoated wheaten terrier trenger å bevege seg og bruke hodet hver dag. Det finnes ingen fast mengde mosjon som passer alle individer. En unghund, en veltrent voksen og en eldre hund tåler ulik belastning, og aktiviteten bør tilpasses kondisjon, helse og restitusjon.

Rasen kan trives med for eksempel nesearbeid, spor, rallylydighet, agility og vanlig hverdagstrening. Variasjon gir ofte mer enn bare å forlenge turen. Søksoppgaver, samarbeidsøvelser, kroppskontroll og korte problemløsningsøkter kan bidra til en bedre balanse mellom aktivitet og hvile.

Begynn tidlig med innkalling, båndtrening, håndtering og evnen til å finne ro. Svenska Kennelklubben påpeker at rasen kan være nysgjerrig og dra på egne utflukter, så en hage må være sikkert inngjerdet. Tren innkalling systematisk, men bruk bånd eller langline på steder der en mislykket innkalling kan bli farlig.

Belønningsbasert trening passer godt for en intelligent og selvstendig hund: belønn atferden du ønsker, gjør oppgaven tydelig og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Harde korrigeringer er unødvendige og kan gjøre hunden stresset og svekke samarbeidet. Korte, engasjerende økter med tydelige pauser er som regel lettere å lykkes med enn lange repetisjoner.

## Helse

Mange irish softcoated wheaten terriere lever et aktivt liv langt opp i årene, men rasen har helserisikoer som en valpekjøper bør kjenne til. Svenske rasedokumenter fremhever særlig nyre- og mage-tarmproblemer samt enkelte hud- og øreplager. At en risiko finnes i rasen, betyr ikke at hver hund blir rammet.

To viktige begreper er PLN og PLE. **PLN**, protein-losing nephropathy, innebærer at protein tapes gjennom nyrene. **PLE**, protein-losing enteropathy, er en samlebetegnelse for proteintap gjennom tarmen. Tilstandene kan være alvorlige og utvikles noen ganger først i voksen alder. Det finnes en DNA-test for risikovarianter knyttet til PLN, men resultatet er ikke en enkel diagnose: hunder med risikovarianter blir ikke nødvendigvis syke, og andre faktorer spiller også inn. Det finnes ingen tilsvarende gentest for PLE.

Gjentatt diaré eller oppkast, uforklarlig vekttap, hevelser, økt tørste eller økt urinering bør vurderes av veterinær. Slike symptomer kan ha mange årsaker og beviser ikke at hunden har PLE eller PLN, men de bør ikke avfeies hos en hund av en rase med kjent risiko.

Den svenske raseklubbens avlsanbefalinger omfatter blant annet kjent hoftestatus og kjent DNA-status for mikroftalmi. Mikroftalmi er en tilstand der øyet ikke har utviklet seg normalt. Klubben har også egne anbefalinger om nære slektninger av hunder som er rammet av nyredysplasi, PLE eller PLN. I Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 finnes det derimot ikke noe rasespesifikt krav om offisiell hoftestatus for å registrere valper av rasen. At en valp er registrert i Svenska Kennelklubben, betyr derfor ikke automatisk at alle undersøkelsene raseklubben anbefaler, er gjennomført.

Be oppdretteren vise:

- foreldrenes offisielle hofteresultater
- DNA-resultater for mikroftalmi
- PLN-resultater, hvis testen er utført, sammen med en nyansert forklaring av hva resultatet betyr
- kjent forekomst av PLE, PLN eller nyredysplasi blant nære slektninger
- hvordan helsen til foreldrene og eldre slektninger har utviklet seg over tid

## Historie og opprinnelse

Irish softcoated wheaten terrier kommer fra Irland og er en av landets fire terrierraser. Den nøyaktige tidlige historien er ikke fullt dokumentert. Det finnes skriftlige henvisninger til mykpelsede hunder fra omtrent 200 år tilbake, men påstander om en mer presis eller eldre avstamning bør regnes som usikre.

Småbønder brukte disse terrierne til flere oppgaver på gården, blant annet til å holde skadedyr nede og hjelpe til med gårdsarbeidet. Hundene ble også brukt i jakt på grevling og oter. Den irske kennelklubben anerkjente rasen i 1937, og FCI ga den endelig anerkjennelse i 1957.

Rasen kom til Sverige i 1965, og det første svenske kullet ble født i 1967. Der har den først og fremst blitt en selskaps- og aktivitetshund, selv om arbeidslysten fortsatt kommer til uttrykk i blant annet spor, nesearbeid, lydighet og agility.

## Å leve med rasen

Å leve med en irish softcoated wheaten terrier innebærer en aktiv og sosial hverdag. Den kan bo i leilighet eller hus så lenge den får mosjon, mental aktivisering, regelmessig lufting og nok hvile. Størrelsen på boligen betyr mindre enn hvordan hundens dager faktisk ser ut.

Sett av tid til pelsstell hver uke, og regn med mer arbeid i periodene da unghundpelsen endrer seg. Be oppdretteren vise i praksis hvordan pelsen skal kjemmes, bades og klippes. Vær særlig oppmerksom på skjegg, bein, armhuler, lyske og området bak ørene, der fukt og friksjon lett kan føre til floker.

Alenetid må trenes gradvis når hunden føler seg trygg i hjemmet. En voksen hund som er godt trent på å være alene, kan vanligvis være for seg selv noen timer, men individene varierer mye, og en liten valp skal ikke forlates alene. Planlegg derfor for mye tilstedeværelse i valpetiden og for en hverdag der hunden får være en del av familielivet.

Rasen passer for deg som ønsker en glad, initiativrik terrier og ser på trening og pelsstell som en del av hundeholdet. Den passer dårligere hvis minimalt stell, lange perioder alene eller en hund som alltid prioriterer samarbeid fremfor sin egen nysgjerrighet, er avgjørende krav. Velg oppdretter ut fra dokumentert helse, stabilt temperament og åpen informasjon om slekten – ikke bare valpens farge eller et løfte om at rasen er lettstelt eller allergivennlig.

Irish softcoated wheaten terrier

Irish Soft Coated Wheaten Terrier Club of Great Britain

Svenska Terrierklubben (Sweden)

Norsk Terrier Klub (Norway)

Irish softcoated wheaten terrier er en middels stor, atletisk irsk gårdsterrier som har blitt en familiehund, kjent for sin silkeaktige, lite røyting hvete­fargede pels, sitt glade og menneskekjære vesen, sitt betydelige behov for pelsstell, sitt livlige men trenbare temperament og gjennomgående robuste helse med noen rasespesifikke risikofaktorer.

Rocky-Child’s

## Kortfakta

Stor puddel er den største av puddelens fire offisielle størrelser og en aktiv selskapshund med stort behov for både samarbeid og pelsstell. Navnet **kungspudel** brukes noen ganger i svensk dagligtale, men det er ikke en egen rase eller størrelsesvariant. På svensk heter varianten offisielt **Pudel, stor**; på denne norske siden er navnet **Stor puddel**.

- **Rasetype:** anerkjent puddelvariant i FCI gruppe 9, selskapshunder
- **Mankehøyde:** over 45 til og med 60 cm; rasestandarden tillater 2 cm toleranse oppover
- **Vekt:** rasestandarden angir ingen offisiell vekt
- **Pels:** rikelig, krøllet ullpels eller pels som danner snorer
- **Ideelt temperament:** våken, aktiv, samarbeidsvillig og lett å trene
- **Behov i hverdagen:** daglig fysisk aktivitet, mental stimulering, hvile og regelmessig pelsstell
- **Svensk helseprogram:** offisiell HD-status kreves for foreldredyrene før paring

En stor puddel kan passe for en engasjert førstegangseier, men rasen er ikke lettstelt bare fordi den er samarbeidsvillig. En kommende eier må like å trene hverdagsferdigheter, gi hunden meningsfull aktivitet og stelle pelsen også når været er vått og kalenderen er full.

## Utseende og pels

Den store puddelen skal være harmonisk og atletisk, med en kropp som er litt lengre enn mankehøyden – ikke helt kvadratisk. Den offisielle høyden er over 45 til og med 60 cm, med 2 cm toleranse oppover. Toleransen betyr ikke at 62 cm er den normale målhøyden. Siden rasestandarden ikke angir noen vekt, bør en voksen hund vurderes ut fra proporsjoner og kroppshold, ikke mot et påstått offisielt antall kilo.

Standarden anerkjenner to pelsstrukturer. Ullpuddelen har tett, fin, ullen og krøllet pels, mens snorpuddelen har pels som formes til lange, tydelige snorer. Selskapshunder holdes ofte i en praktisk, kortere frisyre, men en kort frisyre fjerner ikke behovet for bading, gjennomgang av pelsen og klipping.

De godkjente puddelfargene er flere enn mange eldre rasebeskrivelser gir inntrykk av. I tillegg til ensfarget svart, hvit, brun, grå og aprikosrød godkjenner dagens standard flere bestemte flerfargede mønstre. Disse omfatter blant annet hvitt kombinert med svart, grått, brunt eller aprikosrødt, samt tantegninger, trefarget og brindle pels. De flerfargede alternativene ble innført i den internasjonale standarden som trådte i kraft i Sverige i 2024. Eldre påstander om at en puddel alltid må være ensfarget, er derfor utdaterte.

Pelsen vokser kontinuerlig og krever en plan. Hvor ofte den må gres ut, bades og klippes, avhenger av pelslengde, frisyre, aktivitet og hvor lett pelsen floker seg. Kontroller helt ned til huden i stedet for bare å børste overflaten. Venn valpen rolig til kam, klippemaskin, føner, håndtering av poter og det å stå stille; det gjør fremtidig stell enklere.

Stor puddel beskrives ofte som en rase som røyter lite, men lite røyting er ikke det samme som allergifrihet. Hundeallergener finnes blant annet i hud og spytt, og reaksjonen kan variere mellom enkeltindivider – også mellom kullsøsken. En person med allergi bør derfor ikke velge stor puddel bare på grunn av rasenavnet eller et løfte om «hypoallergen» pels.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal stor puddel være våken, aktiv, trofast og lett å lære og trene. I hverdagen viser dette seg ofte som en hund som raskt oppfatter mønstre, søker kontakt og gjerne deltar i det familien gjør. Den samme oppmerksomheten gjør også at hunden raskt kan lære uønskede rutiner når regler, belønninger og forventninger er uklare.

At rasen er lettlært, betyr ikke at alle store pudler har samme temperament, og en intelligensrangering forklarer ikke hvordan en hund fungerer i hverdagen. Resultater fra BPH-beskrevne pudler kan vise fellestrekk, men de beskriver hundene som deltok – ikke alle store pudler. Sosial trygghet, aktivitetsnivå, lydfølsomhet, jaktinteresse og evne til å roe seg kan variere med arv, tidlige erfaringer og trening.

Møt om mulig valpens mor og gjerne voksne slektninger. Legg mindre vekt på om hundene kan et triks, og mer på hvordan de henter seg inn etter en overraskelse, hilser uten å bli værende i høyt stress og klarer å roe seg når ingenting skjer. Spør oppdretteren hvilke egenskaper som faktisk går igjen i familien, og hvordan den planlagte kombinasjonen er tenkt å fungere i et vanlig hjem.

En stor puddel kan være et godt valg for en førstegangseier som liker trening og er forberedt på pelsstellet. Den passer dårligere for den som først og fremst ønsker en selvstendig hund eller en stor hund med minimalt behov for daglig kontakt og aktivisering.

## Trening og mosjon

Stor puddel trenger fysisk bevegelse og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke et universelt antall minutter som passer alle individer. Alder, helse, form, vær, underlag og restitusjon avgjør hvordan et godt opplegg ser ut. En balansert hverdag inneholder både turer og muligheter til å snuse, utforske, samarbeide og hvile uforstyrret.

Rasen setter ofte pris på trening der den får forstå en oppgave: båndtrening, innkalling, apportering, nesearbeid, kroppskontroll eller andre hundesporter. Korte, tydelige økter kan kombineres med ferdigheter i virkelige miljøer. Målet er ikke å holde hunden i aktivitet hele tiden, men å utvikle en hund som kan veksle mellom aktivitet og ro.

For en valp er kvalitet og gradvis tilvenning viktigere enn en mekanisk minuttregel. La valpen bevege seg i eget tempo på varierte, men trygge underlag, gi pauser og øk belastningen trinnvis. Tilpass neste økt etter hvordan valpen beveger seg, holder konsentrasjonen og finner roen etterpå.

Puddelens historie som vannapporterende hund forklarer hvorfor vann og apportering ofte nevnes i rasebeskrivelser. Den garanterer likevel ikke at enhver stor puddel ønsker å svømme. Introduser vann uten tvang, velg trygge steder og lær hunden å gå uti og opp igjen på signal.

## Helse

Det viktigste kontrollerbare helsekravet i svensk avl av stor puddel gjelder HD-status: Begge foreldredyrene må ha et offisielt hofteresultat før paring for at avkommet skal kunne registreres etter reglene til Svenska Kennelklubben. En opplysning om at foreldrene er «helsetestet», er altså ikke nok – spør hvilke undersøkelser som er utført, og kontroller resultatene.

HD graderes fra A til E. A og B regnes som normale hofter, og det svenske programmet for stor puddel tillater også grad C i avl. Strategien til Svenska Pudelklubben er at hunder med D eller E ikke skal brukes. Resultatet for én hund er likevel bare en del av bildet, fordi både arv og miljø påvirker utviklingen av hofteleddene.

Stor puddel har også HD-indeks. Indeksen kombinerer hundens eget resultat med informasjon fra slektninger; verdien 100 tilsvarer rasens gjennomsnittlige beregnede avlsverdi på beregningstidspunktet. Svenska Pudelklubben anbefaler en beregnet kullindeks på minst 97 for en planlagt kombinasjon. Dette er en avlsanbefaling og bør ses sammen med foreldrenes grader, resultater i familien, øvrig helse og genetisk variasjon – ikke som en frittstående kvalitetskarakter på valpen.

Det er lett å blande sammen helsereglene for puddelens fire størrelser. Det formelle svenske DNA-kravet for prcd-PRA gjelder toy-, dverg- og mellompuddel, ikke stor puddel. Svenska Pudelklubben oppmuntrer likevel til DNA-testing for øyesykdommen rcd4 hos alle størrelser og anbefaler øyeundersøkelse. Et DNA-resultat gjelder bare den bestemte genvarianten testen omfatter, og erstatter verken en øyeundersøkelse eller en bred vurdering av hundens helse.

Før kjøp er disse spørsmålene mer nyttige enn en lang, generell sykdomsliste:

- Hvilke offisielle HD-resultater har begge foreldrene, og hva er kombinasjonens beregnede HD-indeks?
- Finnes det HD-resultater fra voksne søsken og andre nære slektninger?
- Er foreldrene øyeundersøkt, og hvilke DNA-tester er utført? Be om testens nøyaktige navn og resultat.
- Hvilke tilbakevendende diagnoser, bevegelsesproblemer eller andre helseplager kjenner oppdretteren til i familien?
- Hvor gamle er de eldre slektningene, og hvordan har funksjon og helse utviklet seg?

## Historie og opprinnelse

Puddelens dokumenterte bakgrunn er europeisk, og Frankrike er oppført som rasens hjemland i den internasjonale standarden. Standarden beskriver et opphav nært rasen barbet og tidlig bruk under jakt på vannfugl. Også historien bak rasenavnet er knyttet til vann og ender.

Den store puddelvarianten lå nærmest det opprinnelige arbeidet i vann før puddelen utviklet seg videre som selskaps- og utstillingshund i flere størrelser. Rasehistorikken til Svenska Pudelklubben forklarer den klassiske løveklippen som en funksjonell vannklipp: Pels ble beholdt på utsatte områder, mens andre partier ble barbert for å gjøre bevegelse i vann lettere. Dagens frisyrer har først og fremst praktiske formål og utstillingsformål, men forbindelsen gjør den karakteristiske silhuetten lettere å forstå.

Puddellignende hunder finnes avbildet i europeisk kunst fra 1400-tallet. Den moderne standardiseringen av rasen kom langt senere, og dagens store puddel bedømmes som selskapshund – ikke som om hvert individ allerede var en ferdigtrent vannapportør.

## Å leve med rasen

Livet med en stor puddel fungerer best når familien planlegger for tre ting samtidig: tett samarbeid, daglig aktivitet og pelsstell som aldri tar helt pause. En hund som får bruke både kropp og hode, men også lærer å hvile, er som regel enklere å leve med enn en hund som bare får stadig mer intens mosjon.

Stor puddel kan bo i leilighet dersom eieren sørger for gode lufte- og turrutiner, aktivitet og ro innendørs. En hage kan være praktisk, men erstatter ikke turer, miljøtrening eller tid sammen. Bjeffing og uro bør ikke avfeies som uunngåelige raseegenskaper; vurder heller situasjonen, hva som belønnes, stress, mangel på passende aktivitet og hundens mulighet til å finne ro.

Alenetid må læres gradvis, med korte perioder der hunden fortsatt er trygg. Hvor raskt treningen kan økes, varierer fra individ til individ. Planlegg allerede før kjøpet for valpetid, arbeidsdager og hjelp ved behov, i stedet for å anta at en lettlært hund automatisk kan være alene i et bestemt antall timer.

Rasen kan fungere godt med barn, andre hunder og katter, men rasenavnet er ingen garanti. Barn og hund trenger tilsyn av en voksen, og hunden trenger et uforstyrret hvilested. Møter med katt eller en annen hund bør skje rolig og kontrollert, med mulighet til å skape avstand. Valpens tidligere erfaringer, de voksne dyrenes atferd og eierens introduksjon betyr mer enn et generelt ja eller nei i en rasetabell.

Be til slutt oppdretteren vise en vanlig pelsstelløkt og forklare hvilken frisyre hundene har hjemme. Kombiner den praktiske demonstrasjonen med kontrollerbare HD-resultater, tydelig informasjon om øyne og DNA-tester og en ærlig beskrivelse av temperamentet hos voksne slektninger. Da bygger valget av stor puddel på hunden du faktisk kan få – ikke på løfter som ingen rase kan garantere.

Stor puddel

The Poodle Club of the United Kingdom

Société Centrale Canine (France)

The Kennel Club (United Kingdom)

Stor puddel er en atletisk, lite røytningsbenägen vannapporterende hund med tett, krøllete pels som krever jevnlig stell. Den er svært intelligent og følsom, lærer raskt og utmerker seg i trening, hundesport og som familiehund, og trives best med tett menneskelig kontakt, daglig mosjon og mental stimulering.

Amqu's är en uppfödare av rasen Pudel, stor med bas i Bara i Sverige.

Amqu's

## Kortfakta

Dvergschnauzer er en liten, men robust tysk hunderase med tydelig vaktinstinkt, stor arbeidslyst og en pels som må trimmes. Den er den minste av schnauzerrasene, men ikke bare en mindre utgave av schnauzeren. Dvergschnauzer er en egen rase som ble utviklet for gårdsarbeid i et lite og hendig format.

- **Mankehøyde:** 30–35 cm for både hannhunder og tisper
- **Vekt:** 4–8 kg ifølge rasestandarden
- **Opprinnelsesland:** Tyskland
- **Opprinnelig oppgave:** rottefanger og gårdshund
- **Pels:** stri dekkpels med tett underull
- **Farger:** svart, pepper og salt, svart og sølv samt hvit
- **Typiske trekk:** årvåken, utholdende, nysgjerrig og ofte rask til å varsle

Dvergschnauzer passer best for den som vil trene og aktivisere hunden hver dag, og som aksepterer regelmessig pelsstell. Den hendige størrelsen gjør hunden enkel å ta med, men hverdagen krever likevel tydelige rutiner.

## Utseende og pels

Dvergschnauzer skal være kompakt, kraftig og omtrent like lang som den er høy. Skjegget, de buskete øyenbrynene og den strie pelsen gir det velkjente schnauzerpreget. Rasestandarden oppgir samme høyde- og vektspenn for begge kjønn, men hvor en voksen hund ligger innenfor spennene, avhenger blant annet av kroppsbygning og hold.

Pelsen består av tett underull og hard, tilliggende dekkpels. De fire godkjente fargene er helsvart, pepper og salt, svart og sølv samt helhvit. Fargen sier ikke noe om hundens temperament eller hvor godt den passer i et bestemt hjem.

Den strie pelsen må trimmes. Det betyr at modne, døde dekkhår plukkes ut. Svenska Kennelklubben anbefaler trimming minst fire ganger i året og gjennomgang av underullen omtrent hver uke. Hvor ofte den enkelte hunden trenger en full trimming, avhenger av pelskvalitet, vekst og hvor kort pelsen skal holdes. Skjegg, beinpels og mykere partier må kjemmes slik at smuss og floker ikke blir sittende.

Klipping kan passe for en hund som har blitt øm eller har vanskelig for å stå gjennom en trimmeøkt, men metoden endrer pelsstrukturen. Når dekkhårene klippes av i stedet for å plukkes ut, blir pelsen ofte mykere og mer ullen. Spør derfor oppdretteren eller en erfaren hundefrisør hvordan pelsen tidligere har blitt stelt, før du velger metode.

En riktig stelt stri pels røyter vanligvis svært lite, men det gjør ikke dvergschnauzeren allergifri. Lite røyting sier ikke hvordan en person med allergi vil reagere, og ingen hunderase kan garanteres å fungere for alle. Hvis noen i familien har allergi, bør dere snakke med helsepersonell, møte hunder under kontrollerte forhold og ha en plan før kjøpet.

## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og utholdende. Den legger raskt merke til lyder, bevegelser og mennesker i nærheten, og kan derfor være en effektiv liten varslingshund. Den samme årvåkenheten kan føre til gjentatt bjeffing ved døren, i oppgangen eller utenfor vinduet hvis hunden ikke får hjelp til å finne roen.

Raseegenskaper beskriver en tendens, ikke hvert individ. De svenske mentalbeskrivelsene kommer fra en for liten andel av oppdretterne til å gi et sikkert bilde av alle dvergschnauzere. Forskjellene mellom familier og individer kan være store. Se derfor på hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer i hverdagen. En trygg hund bør kunne hente seg inn etter en overraskelse og slappe av når det ikke skjer noe.

Dvergschnauzere lærer ofte raskt og kan være morsomme å samarbeide med. Eieren må likevel vise tydelig hvilken atferd som lønner seg. Harde korrigeringer kan øke stress og bjeffing. Med rolig, belønningsbasert trening blir det enklere å lære hunden hva den skal gjøre i stedet.

## Trening og mosjon

Dvergschnauzer trenger fysisk aktivitet og oppgaver for nese og hode hver dag. Det finnes ingen nyttig regel om et bestemt antall minutter som passer alle. En frisk, ung voksen hund kan gjerne bli med på lange turer og hundesport, mens en valp, eldre hund eller hund med sykdom trenger en annen belastning.

Varier turer i forskjellige miljøer med korte treningsøkter, søksoppgaver og tid til å undersøke i eget tempo. Rallylydighet, nosework, triksetrening og agility er aktiviteter der rasens hurtighet og samarbeidsvilje kan komme til sin rett. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag. Et bedre tegn er at den kan være aktiv ute og deretter finne roen hjemme.

Begynn tidlig med hverdagsferdigheter: kontakt, innkalling, gå pent i bånd, håndtering av poter og skjegg og ro på en fast plass. Tren på varslingen før den blir en vane. Belønn hunden når den registrerer en lyd og deretter vender oppmerksomheten mot deg, og lær inn en enkel rutine for ringeklokke og besøk. Begrens utsikten hvis hunden stadig øver på å bjeffe ved vinduet. Endre én ting om gangen, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er rolig.

Bakgrunnen som rottefanger gjør at enkelte individer gjerne jager små dyr som beveger seg raskt. En sikker innkalling og bånd der vilt kan dukke opp, er derfor fornuftig selv om jaktinteressen varierer.

## Helse

Dvergschnauzer beskrives generelt som en robust rase, men urinstein og øyesykdommer er to dokumenterte områder det er viktig å kjenne til. Svenska Kennelklubben oppgir at urinstein forekommer hos litt over fem prosent av rasen. Raseklubbens helsearbeid følger også blant annet progressiv retinal atrofi, PRA, og grå stær.

Rasen har dessuten en kjent tendens til forhøyede triglyserider i blodet. Det betyr ikke at alle dvergschnauzere blir syke, og en forhøyet verdi forklarer ikke automatisk mageproblemer eller bukspyttkjertelbetennelse. Tilbakevendende oppkast, diaré, magesmerter, urinproblemer eller endret syn bør vurderes av veterinær. Veterinæren avgjør om for eksempel urinprøve, øyeundersøkelse eller en fastende blodprøve er relevant.

Før du kjøper valp, bør du be oppdretteren vise faktiske helseopplysninger, ikke bare si at linjen er frisk. Kontroller foreldrenes registrerte resultater fra øyeundersøkelser, og spør om urinstein, tilbakevendende mageproblemer og øyesykdom hos nære slektninger. Raseklubben publiserer DNA-resultater for flere tilstander det finnes tester for, men en DNA-pakke er ikke en generell friskmelding og dekker ikke alle former for PRA. Spør hvilke tester som er utført, hva resultatene betyr for akkurat denne kombinasjonen, og hvilke gjeldende anbefalinger oppdretteren følger.

Små hunder trenger også regelmessig tannstell. Venn valpen til tannpuss, og følg med i munnen slik at dårlig ånde, ømhet eller vansker med å tygge oppdages tidlig.

## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzer ble utviklet i Tyskland rundt forrige århundreskifte. I området rundt Frankfurt am Main fantes det en liten, schnauzerlignende hund som ble kalt strihåret dvergpinscher. Svenska Kennelklubben beskriver hvordan små schnauzere og dvergpinschere ble brukt da rasen tok form gjennom mer planlagt avl.

Den lille gårdshunden skulle holde rotter unna og samtidig varsle om det som skjedde rundt gård og stall. Det historiske arbeidet bidrar til å forklare dagens kombinasjon av hurtighet, årvåkenhet og interesse for små bevegelser. I dag er dvergschnauzer en selskapshund, men den har fortsatt godt av å bruke både kropp og hode.

## Å leve med rasen

Dvergschnauzer kan bo i leilighet, men en liten hund er ikke automatisk enkel å ha tett på naboene. Vurder om du kan håndtere lyder ved dør og vindu, sørge for flere lufteturer og gi hunden daglig aktivitet. Evnen til å slappe av inne er ofte viktigere enn størrelsen på boligen.

Rasen kan fungere fint med barn når en voksen hjelper både barnet og hunden med å omgås rolig. Små barn og hunder skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Det er de voksne som har ansvaret for turer, trening og pelsstell, selv om barna gjerne vil hjelpe til.

Om hunden kan bo med katt, avhenger mer av individene, tidligere erfaringer og introduksjonen enn av rasenavnet. La de første møtene være rolige, skill dyrene med en grind ved behov, og sørg for at katten har rømningsveier. Gnagere og andre smådyr bør holdes trygt atskilt. Den dokumenterte bakgrunnen som rottefanger gjør det uklokt å gå ut fra at jaktinteressen mangler.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hva de klarer uten å bli urolige. Begynn med svært korte, udramatiske stunder når hunden er trygg, og øk tiden bare så lenge den forblir rolig. Planlegg hverdagen etter individet i stedet for å anta at en bestemt rase kan være alene et fast antall timer.

Velg dvergschnauzer hvis du liker en observant, aktiv hund og vil bruke tid på trening og trimming. Velg en annen rase hvis du ønsker minimalt pelsstell, en hund som sjelden varsler, eller en sikker løsning når det gjelder allergi og smådyr.

Dvergschnauzer

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

## Kortfakta

Miniature american shepherd er en liten, atletisk gjeterhund og en egen internasjonalt anerkjent rase – ikke bare et uformelt navn på en liten australian shepherd. Rasen ble riktignok utviklet fra små australian shepherd-hunder i USA, men har i dag sin egen rasestandard og registreres separat.

- **Opprinnelse og bruk:** USA; utviklet som gårds-, gjeter- og selskapshund.
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 1, bruks-, hyrde- og gjeterhunder.
- **Mankehøyde:** hannhunder 35,5–46 cm og tisper 33–43,5 cm.
- **Vekt:** rasestandarden angir ikke et fast intervall. En sunn vekt avhenger av hundens høyde, kjønn og kroppsbygning.
- **Pels:** middels lang dobbeltpels som kan være rett eller bølget.
- **Aktivitetsnivå:** høyt, med behov for både bevegelse, mental aktivisering og restitusjon.

Dette er en kompakt hund, men ingen enkel snarvei til gjeterhundegenskaper i mindre format. Rasen passer best for den som ønsker å trene, være ute og samtidig lære hunden å finne ro. For en førstegangseier kan rasen fungere dersom det finnes tid, tålmodighet og interesse for belønningsbasert trening. Den er et dårligere valg for den som først og fremst ønsker en ukomplisert hund med lave krav til aktivitet og hverdagstrening.

## Utseende og pels

Miniature american shepherd skal være velbalansert, smidig og sterk uten å virke tung eller overdrevet. Kroppen er litt lengre enn den er høy. Størrelsesforskjellen innenfor de tillatte høydene er tydelig, og derfor blir ett felles vektintervall misvisende. Vurder heller hold, proporsjoner og muskulatur sammen med veterinær enn å sammenligne med ett tall for hele rasen.

Pelsen består av værbestandig dekkhår og underull, der mengden kan variere med årstid og klima. Regelmessig grundig gjennomgreing er ofte tilstrekkelig i hverdagen, men løs underull må tas hånd om oftere i røyteperioder. Bad hunden når den faktisk er skitten. Pelsen skal i hovedsak være naturlig; omfattende forming og klipping hører ikke til rasens normale pelsstell.

Godkjente grunnfarger er svart, rødbrun, blue merle og rødbrun merle, med eller uten tanfargede og hvite tegninger. Hvitt kan forekomme på bestemte områder, men skal ikke dominere hodet eller kroppen. Øynene kan være brune, blå, hasselfargede eller ravfargede, og hunden kan ha ulik farge på øynene eller flere farger i samme øye. En uvanlig øyenfarge er en tillatt utseendevariant, ikke i seg selv et tegn på syn, helse eller mentalitet.

Halen kan være lang eller naturlig kort, såkalt natural bobtail, NBT. En kort hale er derfor ikke automatisk kupert. Kupering er forbudt i Sverige, og den svenske kjøperen bør skille mellom medfødt stumphale og en kirurgisk forkortet hale på en importert hund.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver Miniature american shepherd som intelligent, arbeidsvillig, tilpasningsdyktig og lojal, med gjeter- og vaktinstinkt. Den er ofte oppmerksom på omgivelsene og reagerer raskt. Det kan gi god førbarhet i trening, men også en hund som registrerer bevegelser, lyder og endringer som eieren knapt legger merke til.

Rasen kan være reservert overfor fremmede. Reservasjon betyr at hunden kan vente og observere uten å søke kontakt; det er ikke det samme som å være sky, redd eller truende. Påtvungne hilsener gjør sjelden en avventende hund tryggere. Gi den heller plass, la den observere og belønn rolige initiativ den tar selv.

Svenske BPH-data viser først og fremst at variasjonen innen rasen er stor. Noen hunder hilser gjerne, andre er tydelig uinteresserte, og reaksjoner på overraskelser, lyder og usikkerhet varierer mellom individer. BPH beskriver hundens reaksjoner den aktuelle dagen og gir ikke bestått eller ikke bestått. Ved valg av valp er derfor atferden, restitusjonen og hverdagsfunksjonen til foreldrene og nære slektninger mer opplysende enn en enkelt merkelapp som «typisk mentalitet».

Rasens sterke oppmerksomhet på familien må ikke romantiseres til at hvert individ automatisk blir trygt, sosialt og lett å håndtere. Spør oppdretteren hvordan de voksne hundene fungerer med gjester, nye miljøer, håndtering, lyder og rolige perioder. Be om konkrete eksempler, og se eventuelle BPH-resultater i sammenheng.

## Trening og mosjon

Miniature american shepherd trenger et aktivt liv, men det finnes ingen fast tidsplan som passer alle individer. En god hverdag inneholder turer og fri bevegelse der det er trygt, nesearbeid eller problemløsing, korte treningsøkter og ordentlig hvile. Hundens alder, kondisjon, helse og evne til å hente seg inn skal styre belastningen.

Agility, rallylydighet, spor, nosework, lydighet, søk, gjeting og triksetrening er eksempler på aktiviteter som kan passe. Ingen bestemt hundesport er et krav. Det viktige er at hunden får bruke kroppen og hodet uten at hver dag bygges opp til stadig høyere tempo. Hvis hunden fortsatt har vanskelig for å finne ro etter aktivitet, kan løsningen være tydeligere pauser og bedre tilpasset trening – ikke automatisk mer mosjon.

Belønningsbasert trening med tydelige kriterier passer en rask og lydhør hund. Begynn tidlig med kontakt, innkalling, båndtrening, håndtering og det å kunne vente. Tren også på det som lett blir glemt: å ligge rolig mens familien spiser, avslutte en oppgave, se mennesker eller hunder passere uten å gripe inn og finne tilbake til ro etter lek.

Gjeter- og vaktatferd kan i hverdagen vise seg ved at hunden følger bevegelser, prøver å kontrollere løping eller varsler når noe skjer. Det betyr ikke at alle individer jager barn, gjeter katter eller bjeffer mye. Legg merke til hva som utløser atferden hos den enkelte hunden, og tren inn alternative handlinger før mønsteret blir en vane. Valper skal få korte, positive erfaringer og aldersriktig bevegelse; de skal ikke mosjoneres som fullvoksne hunder.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, forekommer hos Miniature american shepherd, men den svenske populasjonen er ung og grunnlaget for sikre forekomsttall for flere andre tilstander er begrenset. Forsikringskoding, små datamengder og hundenes lave gjennomsnittsalder har gjort eldre oppsummeringer vanskelige å tolke. En lang liste over mulige diagnoser sier derfor mindre enn verifiserte resultater hos valpens foreldre og nære slektninger.

Det er viktig å skille mellom Svenska Kennelklubbens formelle registreringsregler og raseklubbens avlsanbefalinger. Miniature american shepherd har ikke et særskilt rasespesifikt helseprogram markert som registreringskrav i Svenska Kennelklubbens gjeldende registreringsregler. Svenska Miniature American Shepherdklubben anbefaler derimot at begge foreldredyrene før paring har:

- HD-resultat A eller B og ED-resultat 0
- øyeundersøkelse uten anmerkning som ikke er eldre enn 18 måneder
- kjent prcd-PRA-status, der en bærer bare kombineres med en genetisk fri hund
- kjent NAD-status, med kombinasjonen fri med fri eller fri med bærer.

Be om å få se det faktiske resultatet, undersøkelsesdatoen og hvordan foreldredyrenes resultater kombineres. Ordet «helsetestet» er ikke nok. En DNA-test kan dessuten bare svare på varianten testen gjelder, og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse.

MDR1, også kalt ABCB1, er en genvariant som kan påvirke hvordan hunden håndterer enkelte legemidler. Hvis hunden er testet, bør resultatet oppbevares og vises til behandlende veterinær. Verken valg av legemiddel eller dosering skal avgjøres ut fra generelle raseråd på nettet.

Merle skal ikke pares med merle fordi kombinasjonen kan gi valper med doble merleanlegg og dermed økt risiko for alvorlige syns- og hørselsproblemer; en slik paring strider mot Svenska Kennelklubbens grunnregler. Naturlig stumphale er knyttet til NBT-anlegget. Raseklubben oppfordrer til forsiktighet med NBT–NBT-kombinasjoner mens spørsmålet følges opp, og dette skal ikke forveksles med det uttrykkelige forbudet mot merle–merle.

## Historie og opprinnelse

Miniature american shepherd ble utviklet i California på slutten av 1960-tallet gjennom avl på små australian shepherd-hunder. Målet var en mindre, utholdende gjeterhund som blant annet kunne arbeide med sauer og geiter og samtidig passe inn i et mobilt gårds- og hesteliv. Fra 1980 ble navnet Miniature Australian Shepherd brukt i registreringen, før rasen senere fikk sitt nåværende navn.

Den amerikanske raseklubben ble dannet i 1990, og rasen ble tatt inn i American Kennel Clubs utviklingsregister i 2011. Full amerikansk anerkjennelse kom i 2015, og FCI anerkjente rasen i 2019. Det første svenske kullet ble født i 2006, mens svensk registrering som Miniature american shepherd startet i 2017.

I Sverige finnes det også et kontrollert krysningsprogram der australian shepherd kan brukes i henhold til Svenska Kennelklubbens registreringsregler, og avkommet registreres som Miniature american shepherd. Det endrer ikke at hundene tilhører den anerkjente rasen; programmet er et regulert avlsverktøy. For en kjøper gjør dette stamtavlen og oppdretterens mål ekstra relevante, fordi egenskaper og størrelse kan variere også innenfor rasestandarden.

## Å leve med rasen

Miniature american shepherd kan leve godt både i hus og leilighet. Boligens størrelse avgjør mindre enn hvordan hverdagen fungerer: hunden må komme seg ut, bruke sansene, trenes og kunne hvile uten stadig å passe på trappeoppgang, vinduer eller hage. En hage kan være praktisk, men erstatter ikke felles aktivitet eller miljøtrening.

Med barn kreves tilsyn av voksne, tydelige regler og et hvilested der hunden får være i fred. Løping og høye lyder kan vekke interesse hos en bevegelsesfølsom gjeterhund, så rolige møter og pauser før hunden blir for oppjaget er viktigere enn å anta at rasen er «barnevennlig». Barn skal aldri ha ansvaret for å lese eller håndtere en hund som er under press.

Samliv med hund eller katt avhenger av individet, tidligere erfaringer og introduksjonen. La møtene skje gradvis og kontrollert, gi katten fluktmuligheter og egne ressurser, og avbryt fiksering eller jakt tidlig. Rasen har ingen garanti for kompatibilitet, men gjeterbakgrunnen gjør heller ikke problemer uunngåelige.

Alenetrening bygges opp gradvis når hunden er trygg, luftet og mottakelig for hvile. Begynn med svært korte stunder og følg med på hvordan akkurat den hunden reagerer; langvarig bjeffing, vandring eller manglende evne til å spise og hvile viser at treningen har gått for fort. Et lukket bur kan ikke brukes som vanlig oppbevaring eller som løsning på separasjonsproblemer i svenske hjem.

Før valpekjøp bør du kontrollere mer enn registrering og farge. Be om å få se foreldrenes helseresultater og datoer, spør om MDR1 og andre relevante DNA-resultater, undersøk mentalitet og restitusjon i familien og diskuter hvordan oppdretteren prioriterer arbeidslyst, lydreaksjoner, reservasjon og evne til å finne ro. En seriøs matching handler om hvilken hverdag hunden er avlet og oppvokst for – ikke bare om å finne riktig utseende.

Miniature american shepherd

Norwegian Kennel Club (NKK)

Kompakt, atletisk gjeterhund utviklet i USA som en mindre Australian Shepherd. Intelligent, hengiven og en skikkelig «klisterhund» til familien, ofte reservert overfor fremmede. Trenger jevnlig trening, mentalt arbeid og mosjon. Middels lang, dobbelt pels i ulike farger; generelt sunn med en levealder på 12–15 år.

En familj, utanför Eskilstuna med Dvärgschnauzer och Miniature American Shepherds, vi älskar hundar och lever ett härligt liv vid skogens kant, vår filosofi är mjuka metoder och positiv förstärkning, våra hundar är en del av vår familj och har en stor plats i såväl våra hjärtan som i vår soffa.

Wie Humelies

## Kortfakta

American bully er en moderne amerikansk hund som først og fremst er utviklet som selskapshund. United Kennel Club, UKC, anerkjente rasen i 2013, men Svenska Kennelklubben, SKK, anerkjenner den ikke, og en American bully kan derfor ikke registreres hos SKK. Kontroller derfor hvilket register en oppdretter viser til, og hvilke dokumenter som faktisk tilhører hunden.

Pocket, Standard, Classic og XL er ikke fire separate raser. Det er størrelses- eller typebetegnelser som brukes av registre med delvis ulike regler. UKC grupperer dem som Pocket, Standard/Classic og XL og definerer dem hovedsakelig etter mankehøyde og kroppsbygning, ikke etter en bestemt vekt. Classic har samme høyde som Standard, men lettere benstamme og mindre kroppsmasse. En «XL»-betegnelse sier derfor mindre enn foreldrenes mankehøyde, kroppsbygning og dokumenterte voksenstørrelse.

Rasestandardens ideal er en trygg, vennlig og livlig selskapshund i en kraftfull kropp. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Hundens funksjon, mentalitet og håndterbarhet er viktigere enn et ekstremt hode, bredest mulig bryst eller høy kroppsvekt.

## Utseende og pels

American bully skal være kompakt og svært muskuløs, men samtidig aktiv, smidig og velkoordinert. Ifølge UKC er omtrentlig mankehøyde for Pocket 36 til under 43 centimeter for hannhunder og 33 til under 41 centimeter for tisper. Standard ligger rundt 43–51 centimeter for hannhunder og 41–48 centimeter for tisper. XL ligger over 51 og opptil cirka 58 centimeter for hannhunder, og over 48 og opptil cirka 56 centimeter for tisper. Classic måler som Standard, men er lettere bygget. Andre registre, som American Bully Kennel Club, deler inn variantene og grensene noe annerledes. Finn derfor ut hvilket register størrelsesbetegnelsen kommer fra.

UKC angir ikke et vektspenn som avgjør hvilken størrelsesklasse hunden tilhører. To hunder med samme mankehøyde kan veie forskjellig på grunn av benstamme, muskelmasse og hold. Se på begge foreldrene og gjerne voksne slektninger i stedet for å stole på en lovet sluttvekt.

Kroppsbygningen skal fungere i bevegelse. Hunden skal kunne gå og trave uten at beina krysser hverandre, brystet hindrer frambeina eller massen gjør stegene tunge. UKC regner en snute som er så kort at den forstyrrer normal pust, et bryst som er så bredt at det hemmer bevegelsen, og kraftig bøyde frambein som alvorlige eksteriørfeil. Når du vurderer hunden, bør frie bevegelser, åpne nesebor og uanstrengt pust veie tyngre enn et overdrevet utseende.

Pelsen er kort, glatt og tettliggende. Børst ved behov for å fjerne løse hår. Kontroller også hudfolder, poter, klør, ører og tenner; bad hunden når den er skitten i stedet for etter en fast plan.

Fargereglene avhenger også av hvilket register som brukes. UKC godtar mange farger, men diskvalifiserer merle; andre registre kan ha andre regler. Den amerikanske UKC-standarden tillater både naturlige og kuperte ører, men ørekupering er forbudt i Sverige hvis det ikke er medisinsk nødvendig. Naturlige ører er derfor det normale svenske valget.

## Temperament og personlighet

American bully skal ifølge UKCs ideal være selvsikker, mild og vennlig mot mennesker, og aggressivitet mot mennesker beskrives som atypisk. Ordene beskriver hvordan registeret ønsker at rasen skal være. De kan ikke erstatte en vurdering av den enkelte hunden, foreldrene, oppveksten og erfaringene dens.

Møt valpens mor i hjemmemiljøet og observer hvordan hun reagerer på besøk, håndtering og hverdagslyder. Spør hvordan begge foreldrene reagerer etter at de blir overrasket: klarer de å roe seg og søke støtte, eller vedvarer stress og redsel? En voksen hund skal kunne avledes og håndteres uten at eieren må stole på fysisk styrke.

En American bully kan fungere godt i en barnefamilie, men rasenavnet gir ingen garanti. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass der barna ikke følger etter. En voksen bør holde båndet hvis hunden er sterkere enn barnet. Vurder også hvordan hunden reagerer når noen nærmer seg mat, leker eller soveplass, og søk hjelp tidlig hvis atferden vekker bekymring.

Det samme individfokuset gjelder andre dyr. Tidligere erfaring, jaktinteresse, opphisselsesnivå og sosiale ferdigheter varierer. Introduser hunder på et nøytralt sted med god avstand og slakke bånd. Mellom hund og katt trengs barrierer, fluktveier og korte, kontrollerte møter. Ikke la dem være sammen uten tilsyn før atferden har vært stabil over tid.

## Trening og mosjon

American bully trenger daglig fysisk aktivitet, mental stimulering og trening i å finne ro. Det finnes ikke et godt dokumentert antall mosjonstimer som passer alle. Alder, størrelsesvariant, hold, ledd, pust, vær og individets restitusjon avgjør hvordan turer og annen belastning bør doseres.

Prioriter hverdagsferdigheter som gjør en sterk hund enkel å leve med: å gå pent i bånd, innkalling, kontakt til tross for forstyrrelser, vente ved dører, slippe gjenstander, la seg undersøke og slappe av på en bestemt plass. Bruk belønningsbasert trening med tydelige kriterier, og unngå fysisk eller psykisk tvang.

Varier rolige turer med nesearbeid, problemløsning og korte treningsøkter. Bygg opp mer aktiv trening gradvis. Avslutt og la hunden hente seg inn hvis gangen blir tung, pusten fortsatt er anstrengt etter en pause, eller hunden søker skygge og ikke klarer å roe seg.

Varme krever ekstra omtanke hos et tungt eller kortsnutet individ. Legg aktiviteten til kjøligere tider, ta med vann og tilpass intensiteten etter hvordan hunden puster. Hørbar eller anstrengt pust i hvile, tydelig varmeintoleranse eller kollaps er ikke normale rasetrekk man skal trene seg gjennom, men grunner til å la en veterinær vurdere hunden.

## Helse

American bully har ikke et svensk SKK-program som kan brukes som en ferdig sjekkliste ved kjøp. Kjøperen må derfor gjennomgå resultatene til hvert avlsdyr og spørre hvordan oppdretteren har valgt tester ut fra hundenes kropp, slekt og tidligere avkom. Formuleringen «helsetestet» er ikke nok. Be om dokumenter som viser hundens identitet, undersøkelsesdato, metode, resultat og utstedende organisasjon, og kontroller at opplysningene gjelder riktig hund.

Be spesielt om faktiske hofte- og albueresultater når slike finnes. British Veterinary Association publiserte i 2024 statistikk med 101 hofteresultater og 88 albueresultater for American Bully. Det viser at det finnes offisielt vurderte resultater å gjennomgå. Tallene beskriver likevel en begrenset gruppe undersøkte hunder i et britisk system; de viser ikke hvor vanlig et problem er i hele populasjonen, og de er ikke et svensk SKK-krav. Vurder foreldrenes resultater innenfor riktig bedømmingssystem, og spør om samme problem går igjen hos nære slektninger.

Vurder også funksjon, ikke bare dokumenter. En avlshund bør kunne puste stille og uanstrengt i hvile og etter moderat aktivitet, ha åpne nesebor, regulere kroppstemperaturen og bevege seg uten halthet eller mekaniske hindringer. Svært kort snute, uforholdsmessig stort hode, overdreven masse, ekstrem brystbredde og beinstilling som forstyrrer gangen, er varselsignaler. Ikke godta snorking eller anstrengt pust i våken tilstand som «typisk for rasen».

Spør om veterinærutredninger, bevegelses- og pustevansker og tidlige dødsfall hos foreldre, søsken og tidligere kull. Familiehistorikken og funnene ved undersøkelse av individet bør styre hvilke ekstra kontroller som trengs. Svenske avlsregler krever at foreldredyr er i god fysisk og mental helse, og at en kombinasjon ikke forventes å øke risikoen for lidelse eller arvelig funksjonsnedsettelse.

## Historie og opprinnelse

American bully ble utviklet i USA fra amerikanske bull- og terrierhunder. UKC beskriver rasen som en videreutvikling av American Pit Bull Terrier med mindre innflytelse fra American Bulldog, English Bulldog og Olde English Bulldogge. Målet ble en egen, kraftigere selskapshund fremfor en kopi av én bestemt forfedretype. UKC anerkjente American Bully 15. juli 2013.

Historien forklarer hvorfor ord som «pitbull», «bully» og «bullterrier» noen ganger blandes i dagligtalen, men de er ikke utskiftbare rasenavn. Spør hvilket register og hvilken standard som ligger bak en stamtavle eller størrelsesbetegnelse. UKC, ABKC og andre registre kan ha ulike inndelinger, fargeregler og dokumentkrav.

I Sverige er forskjellen særlig viktig: American bully er ikke en SKK-anerkjent rase og kan ikke registreres hos SKK. Et bevis fra et annet register er derfor ikke et SKK-bevis og dokumenterer ikke i seg selv god helse eller mentalitet. Kontroller utstederen og hundens identitet.

## Å leve med rasen

American bully passer best hos en eier som kan håndtere en sterk hund rolig, trene regelmessig og velge funksjon framfor et ekstremt utseende. Leilighet er ikke automatisk et hinder, men gulvplass, trapper eller heis, vei til lufteområde, nabostøy og muligheten til å gå ut ofte må fungere for hundens størrelse. Et svært stort individ kan være upraktisk på liten plass selv om det er rolig innendørs.

Alenetid må trenes gradvis. Begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den kan hvile uten stress. En valp kan ikke være alene på samme vilkår som en voksen hund. Planlegg hverdagen etter individets atferd og behov for lufting i stedet for å anta at rasen klarer et bestemt antall timer.

Før kjøp bør du møte valpen sammen med moren der hundene bor, kontrollere morens identitet i Jordbruksverkets sentrale hunderegister og be om å få se originaler eller verifiserbare kopier av helseresultater. En svenskfødt valp skal være minst åtte uker ved levering og ha en veterinærattest som da er høyst sju dager gammel. Chipnummer, kjøpekontrakt og andre dokumenter skal stemme overens. Kuperte ører på en hund som oppgis å være svenskfødt, er en tydelig grunn til å stanse opp og kontrollere opprinnelse og innførsel.

Sverige har ikke forbud mot enkelte hunderaser, men eieren har alltid ansvar for tilsyn og for at hunden ikke forårsaker skade eller alvorlig ulempe. Ved reise, flytting eller transitt må reglene kontrolleres på nytt. Andre land kan ha særregler for hunder av bulltype, og enkelte juridiske definisjoner bygger på hundens fysiske type og høyde fremfor navnet i et register.

Det beste kjøpsvalget bygger derfor på mer enn betegnelsen American bully. Velg en hund som puster fritt, beveger seg uhindret, henter seg godt inn, har håndterbare foreldre og kan knyttes til tydelig helse- og opprinnelsesdokumentasjon. Det sier mer om den framtidige hverdagen enn farge, hodestørrelse eller en lovet vektklasse.

American bully

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

American bully er en kompakt, muskuløs selskapshund fra USA, utviklet fra pitbull-typer og avlet for et stabilt, vennlig temperament. Den finnes i flere størrelser, har et kraftig hode, kort lettstelt pels og trives med tett kontakt med familien, trening og sosialisering.

Ziggy är en uppfödare av rasen American bully med bas i Nyköping i Sverige.

Ziggy

## Kortfakta

Labrador retriever er en middels stor til stor apporterende fuglehund med røtter i Newfoundland i Canada. Rasen ble hovedsakelig utviklet i Storbritannia. Den er kjent for samarbeidsvilje og interesse for å bære og hente gjenstander. Samtidig er dette en aktiv brukshund, ikke automatisk en enkel og avslappet familiehund.

- **Mankehøyde:** idealet er 56–57 cm for hannhunder og 54–56 cm for tisper.
- **Vekt:** omtrent 25–36 kg er en grov veiledning for en voksen hund, avhengig av kjønn, kroppsbygning og hold.
- **Forventet levealder:** ofte rundt 10–12 år.
- **Godkjente farger:** svart, gul eller leverbrun. Gult kan variere fra lys kremfarge til reverødt.
- **Pels:** kort og tett, med vannavstøtende underull.
- **Opprinnelig oppgave:** å søke opp og apportere felt vilt etter skuddet.

Labradorer avles med ulike mål. Noen oppdrettere legger mest vekt på jaktegenskaper, andre på eksteriør og selskap, mens mange forsøker å kombinere flere kvaliteter. Betegnelser som «jaktlabrador» og «utstillingslabrador» forteller derfor ikke alt om den enkelte hunden. Se på foreldrene, voksne slektninger, arbeidsmeritter og hvordan oppdretteren faktisk lever og arbeider med hundene sine.

## Utseende og pels

En labrador skal være kraftig bygd, kompakt og bevegelig uten å bli tung eller overvektig. Typiske trekk er et bredt hode, en kraftig kropp, godt vinklede bein og den karakteristiske «oterhalen»: tykk ved roten, avsmalnende mot spissen og dekket av kort, tett pels. Hannhunder har en idealhøyde på 56–57 cm og tisper 54–56 cm. Tallet på vekten er mindre viktig enn en synlig midje og ribbein som lett kan kjennes under huden.

Pelsen består av korte, tette dekkhår og vannavstøtende underull. Den beskytter godt i kaldt og vått vær, men betyr også at labradoren kan røyte mye, særlig når underullen skiftes. Børst ekstra i røyteperioder og bad hunden når den faktisk trenger det. En fast plan for bading eller børsting passer ikke alle hunder.

Kontroller hud, poter og ører regelmessig, spesielt etter bading og svømming. Tørk det ytre øret hvis det er fuktig, men rengjør bare ved behov. Vond lukt, brunlig sekret, rødhet eller gjentatt risting på hodet bør vurderes av veterinær i stedet for å behandles med rutinemessig ørerens.

Rasestandarden godkjenner ensfarget svart, gult eller leverbrunt; en liten hvit flekk på brystet kan forekomme. «Sølv» er ikke en fjerde godkjent farge, men registreres som en farge som avviker fra standarden. Selve fargebetegnelsen gir likevel ikke grunnlag for generelle påstander om helsen til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, intelligent og samarbeidsvillig hund som gjerne arbeider sammen med føreren. Mange labradorer søker sosial kontakt, responderer godt på belønningsbasert trening og er entusiastiske i både lek og arbeid. Ingen rasebeskrivelse er likevel en garanti. Temperament påvirkes også av arv, tidlige erfaringer, trening, helse og hverdagsmiljø.

Apporteringslysten viser seg ofte som et ønske om å bære ting i munnen. Gi hunden egnede gjenstander og lær inn et rolig bytte eller en «slipp»-kommando i stedet for å jage den når den tar noe. Det gjør hverdagen tryggere og gir utløp for en naturlig atferd. Mat kan være en sterk belønning, men lek, søksarbeid og muligheten til å hente en gjenstand kan også fungere svært godt.

Forskjellene mellom avlsretninger er reelle, men ikke absolutte. Jaktavlede hunder er ofte valgt for fart, utholdenhet og konsentrert apporteringsarbeid. Hunder fra mer eksteriørrettede linjer kan ha en annen kroppsbygning og arbeidsstil. Det betyr ikke at hver jaktavlet labrador har vanskelig for å roe seg, eller at hver utstillingsavlet labrador er rolig. Be oppdretteren gi konkrete eksempler på foreldrenes energinivå, evne til å koble av, lydnivå, omgjengelighet og arbeidslyst.

En BPH- eller MH-beskrivelse kan gi mer informasjon om hvordan en hund reagerte i standardiserte situasjoner. Resultatet er en beskrivelse, ikke en temperamentstest som hunden består eller stryker på. Vurder det sammen med egne møter med hundene og kunnskap om slekten.

## Trening og mosjon

En labrador trenger daglig bevegelse, men også oppgaver som engasjerer luktesansen, hukommelsen og samarbeidet med føreren. Det finnes ikke et universelt antall timer som passer for en valp, en voksen jakthund, en familiehund og en senior. Tilpass mengde og intensitet til hundens alder, helse, erfaring og restitusjon.

Turer kan kombineres med apportering, personsøk, spor, lydighet, rotrening og enkle søksøvelser. Korte, fokuserte treningsøkter er ofte mer nyttige enn å gjenta den samme øvelsen til hunden mister konsentrasjonen. Hvile og evnen til å roe seg er en del av treningen, ikke et tegn på at hunden har fått for lite å gjøre.

Prioriter tidlig en sikker innkalling, pent båndarbeid, rolig håndtering, selvkontroll og et tydelig signal for å gi fra seg gjenstander. Tren belønningsbasert og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Hvis du bruker mye godbiter i treningen, bør de regnes som en del av hundens daglige fôrmengde.

Interesse for vann er vanlig i rasen, men ikke alle labradorer liker å svømme, og ingen hund er automatisk trygg i vann. Begynn på grunt, rolig vann, la hunden bestemme tempoet og sørg for at den enkelt kan komme seg opp. Hold oppsyn ved strømmende, kaldt eller algepåvirket vann, og unngå å kaste gjenstander så langt at en ivrig hund presses utover det den mestrer.

## Helse

Den viktigste helsekontrollen før et valpekjøp er ikke bare om foreldrene er «testet», men hvilke undersøkelser som er gjort, når de ble utført og hva resultatene var. Labradorens ledd, øyne og hold fortjener særlig oppmerksomhet.

For at et labradorkull skal kunne registreres hos Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt HD-resultat før paring. Et registrert resultat er ikke det samme som hofter uten anmerkning. Svenska Labrador Retrieverklubben anbefaler et strengere utvalg: begge foreldrene bør være røntget for HD og ED uten anmerkning og øyeundersøkt innen to år før paring, uten arvelig øyesykdom med enkelte angitte unntak.

Be om foreldrenes registreringsnumre og kontroller selve resultatet, undersøkelsesdatoen og gjerne opplysninger om søsken, tidligere avkom og andre nære slektninger. Det gir mer informasjon enn en generell formulering om at hundene er helsetestet.

DNA-tester kan være verdifulle når de brukes for riktig sykdom og resultatene til begge foreldrene vurderes sammen. En test for prcd-PRA kan for eksempel bare si noe om nettopp denne formen for netthinnesykdom; den utelukker ikke andre øyesykdommer og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Ved recessive sykdommer som EIC trenger ikke en frisk bærer selv å bli syk, men resultatet til den andre forelderen må være kjent for å unngå at det fødes syke valper. Et stort DNA-panel er derfor ikke et bevis på god helse som helhet.

Overvekt belaster kroppen og bør ikke regnes som et normalt rasetrekk. Kjenn på ribbeina og se etter en tydelig midje ovenfra og fra siden. Vei hunden regelmessig og tilpass porsjoner, tyggeprodukter og treningsbelønninger etter holdet. Forskning har knyttet en variant i POMC-genet hos enkelte labradorer til større matmotivasjon og høyere kroppsvekt, men varianten finnes ikke hos alle, og overvekt er ikke uunngåelig.

## Historie og opprinnelse

Labrador retriever har tidlige røtter ved kysten av Newfoundland i Canada, der hunder av lignende type hjalp fiskere med å hente gjenstander og fangst fra vannet. På 1800-tallet ble slike hunder ført til Storbritannia, der rasen ble utviklet til en spesialisert apporterende fuglehund.

Den britiske kennelklubben anerkjente labrador retriever som rase i 1903. Arbeidet etter skuddet formet flere av egenskapene som fortsatt kjennetegner rasen: interesse for å søke etter, bære og avlevere gjenstander, vilje til å samarbeide på avstand og evne til å arbeide i vann og krevende terreng. I dag brukes labradoren til jakt, hundesport og flere samfunnsoppgaver, men arbeidsbakgrunnen er viktig også for den som først og fremst ønsker en selskapshund.

## Å leve med rasen

Labrador retriever kan passe i mange hjem når eieren ønsker å dele en aktiv hverdag med hunden og har tid til både trening og restitusjon. Hage er ikke et krav, og det kan fungere å bo i leilighet, men boligen erstatter ikke turer, søksarbeid og annen meningsfull aktivitet utendørs. Tren også på at hunden skal være stille og rolig i oppganger og andre fellesområder.

Sammen med barn er voksent tilsyn, tydelige regler og en uforstyrret hvileplass for hunden nødvendig. En ung eller oppspilt labrador er sterk nok til å velte et lite barn uten å mene noe vondt. Barn bør ikke ha ansvar for å gå tur med en hund de ikke kan håndtere fysisk.

Mange labradorer lever godt sammen med andre hunder og katter, men rasen alene avgjør ikke utfallet. Introduser dyrene gradvis, hindre jaging og trenging, og gi katten høye eller avskjermede fluktmuligheter. Ikke la dem være alene sammen før samspillet er rolig og forutsigbart.

Alenetid må læres trinnvis. En liten valp skal ikke bare forlates; begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den klarer å slappe av. Hvor lenge en voksen hund mestrer å være alene, varierer, så vurder hundens atferd i stedet for å følge en generell maksimumstid.

Før valpekjøpet bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- Hvilke aktiviteter og hva slags hverdag er kullet avlet for?
- Hvordan arbeider foreldrene, hvordan fungerer de sosialt, og hvordan roer de seg i praksis?
- Hvilke offisielle resultater finnes for HD, ED og øyne, og hva vet man om helsen til nære slektninger?
- Finnes det BPH, jaktprøver eller andre relevante beskrivelser og meritter, og hva viser de?
- Hvordan matcher oppdretteren valpenes ulike egenskaper med livet til kjøperne?

Den beste matchen bygger på mer enn farge, kjønn og en betegnelse på avlslinjen. Velg en oppdretter som kan beskrive hundenes faktiske egenskaper, vise kontrollerbare helseresultater og være ærlig om variasjonen i kullet.

Labrador retriever

Labrador retriever er en middels stor til stor, atletisk og vennlig hund med svært gode svømmeegenskaper og kort, tett, vannavstøtende pels i gult, svart eller brunt. Den er intelligent og matmotivert, lett å trene, trenger daglig mosjon og mental stimulering, og brukes mye både som familiehund og brukshund.

## Kortfakta

Dansk-svensk gårdshund er en liten, men solid og aktiv gårds- og selskapshund fra Danmark og Sverige. FCI plasserer rasen i gruppe 2 som en hund av pinschertype. Den er altså ikke en terrier, selv om den tidligere ble kalt skånsk terrier.

- **Mankehøyde:** 34–37 cm for hannhunder og 32–35 cm for tisper, med et tillatt avvik på 2 cm i begge retninger.
- **Opprinnelig oppgave:** å varsle, fange rotter og leve tett sammen med menneskene på gården.
- **Temperament ifølge rasestandarden:** våken, livlig og oppmerksom.
- **Pels:** kort, hard og glatt, med hvitt som dominerende farge.
- **Passer best hos:** en person eller familie som vil trene på ferdigheter til hverdags, tilby både bevegelse og nesearbeid og hjelpe hunden med å finne ro.

Rasestandarden oppgir ingen offisiell vekt. Vektopplysninger på ulike nettsteder er derfor veiledende, ikke et intervall som alle voksne dansk-svenske gårdshunder skal passe inn i. For den som velger valp, er foreldrenes størrelse, hold og funksjon mer nyttig enn ett enkelt vektintervall.

## Utseende og pels

Dansk-svensk gårdshund skal være liten, kompakt og solid bygd, ikke spinkel eller elegant. Kroppen er svakt rektangulær: forholdet mellom mankehøyde og kroppslengde er 9:10. Rasen utvikler seg sent fysisk, og full muskelmasse og kroppsvolum kan la vente på seg til hunden er tre til fire år gammel.

Hodet er forholdsvis lite og trekantet. Ørene kan være rosenører eller fremoverbøyde; ståører er ikke en del av rasens ideal. Halen kan være naturlig lang eller en medfødt stumphale av varierende lengde. En medfødt stumphale er en naturlig variasjon og må ikke forveksles med en kupert hale.

Pelsen er hard, kort og glatt og mangler underull. Hvitt skal dominere, med ens- eller flerfargede flekker i svart, tan, gult, leverbrunt, viltfarget eller ulike nyanser av fawn. Det skal også være flekker på hodet, og små prikker i det hvite er tillatt. Utseendet kan altså variere mye uten at hundene tilhører ulike varianter av rasen.

Pelsen krever lite stell, men røytingen kan merkes. Børst bort løse hår ved behov, særlig i røyteperioder, og bad hunden når den faktisk er skitten. Kontroller samtidig hud, ører, poter og klør. Venn valpen gradvis til tannpuss og annen håndtering. Rolig, belønningsbasert håndteringstrening gjør både det daglige stellet og veterinærbesøk enklere.

## Temperament og personlighet

Dansk-svensk gårdshund er vanligvis rask, nysgjerrig og menneskeorientert, men rasenavnet er ingen garanti for en lettvint familiehund. Standarden beskriver rasen som våken, livlig og oppmerksom. I hverdagen merkes det ofte som en beredskap til å være med, reagere på bevegelse og si fra når noe skjer i nærheten.

Oppgaven som vakthund på gården merkes fortsatt hos mange individer. Mange varsler når noen kommer, men det varierer hvor lett bjeffingen starter og hvor raskt hunden blir stille. I en bolig der lyder lett høres, er det lurt å undersøke hvordan foreldrene og voksne slektninger reagerer på dører, oppganger og besøk. Det er mer treffsikkert enn å gå ut fra at rasen alltid er stille eller alltid bjeffer mye.

I Svenska Kennelklubbens eldre BPH-oppsummering fremstår rasen hovedsakelig som trygg og forholdsvis energisk. Samtidig varierer nysgjerrighet, lekenhet og interesse for fremmede mennesker tydelig. BPH beskriver hundens reaksjoner; det er ikke en prøve som hunden består eller stryker på. Les derfor protokollen til den enkelte hunden, og spør hvordan foreldrene fungerer i hverdagen.

Bakgrunnen som rottefanger gjør interesse for små, raske dyr relevant. Det betyr ikke at alle gårdshunder jager alt de ser, men en kommende eier bør regne med å trene på å avbryte og komme på innkalling. Kaniner, marsvin og andre små kjæledyr trenger sikre områder som hunden ikke har tilgang til.

## Trening og mosjon

Dansk-svensk gårdshund trenger regelmessig fysisk og mental aktivitet, men det finnes ingen riktig timeregel som passer alle. Alder, helse, intensitet, miljø og restitusjon avgjør hvordan en god dag ser ut. En voksen hund kan få en blanding av turer, fri bevegelse på et trygt sted, nesearbeid, lek og korte økter med hverdagstrening. Valper trenger gradvis flere erfaringer og rikelig med hvile, ikke et voksenprogram i miniatyr.

Følg hundens atferd i stedet for klokken. Et passe aktivitetsnivå gir en hund som kan roe seg hjemme, hente seg inn etter aktivitet og fortsatt bevege seg fritt dagen etter. Vedvarende uro kan bety at hverdagen mangler meningsfulle oppgaver, men mer fart er ikke alltid løsningen. Noen ganger trenger hunden mer nesearbeid, tydeligere rutiner eller hjelp til å finne ro.

Prioriter ferdigheter som hjelper en rask og oppmerksom hund med å fungere i hverdagen:

- innkalling og frivillig kontakt når vilt eller andre forstyrrelser dukker opp
- å kunne avbryte jakt, graving og intens lek
- rolig atferd ved dører, vinduer og besøk
- å kunne hvile selv om mennesker beveger seg i hjemmet
- å gå pent i bånd og følge eieren i trafikkerte miljøer
- trygg håndtering av poter, munn, ører og kropp

Tren trinnvis med positive, belønningsbaserte metoder, og tilpass vanskelighetsgraden til individet. Rasen lærer ofte raskt, noe som også betyr at bjeffing, trekking eller oppjaget atferd kan feste seg hvis det ofte fører til det hunden vil ha. Agility, rallylydighet, spor, nosework og annen hundesport kan passe, men ingen bestemt aktivitet er et krav. Det viktige er en bærekraftig kombinasjon av samarbeid, nesearbeid, bevegelse og restitusjon.

## Helse

Dansk-svensk gårdshund regnes generelt som en sunn rase, men uttrykket «sunn rase» erstatter ikke kontroll av det aktuelle kullet. Be om registrerte resultater, datoer og informasjon om nære slektninger. Navnet på en test eller en opplysning om at foreldrene er helsetestet, sier for lite uten selve resultatene.

Hofteleddsdysplasi, HD, er et område der gammel og ny informasjon lett blandes sammen. Rasen har i dag helseprogram nivå 1 hos Svenska Kennelklubben. Det betyr at HD-resultater kan registreres sentralt, men at røntgen ikke er et krav for at valpene skal kunne registreres. Ifølge raseklubben skal hunder med HD D eller E eller kliniske symptomer ikke brukes i avl. Et offisielt resultat og, når det finnes, en HD-indeks gir likevel verdifull informasjon om nettopp hoftene; det er ikke et bevis på hundens samlede helse.

Når det gjelder patellaluksasjon, sier raseklubbens gjeldende anbefalinger at en hund som har tilstanden eller er operert for den, ikke skal brukes i avl. Anbefalingen betyr derimot ikke at alle foreldredyr må ha et obligatorisk offisielt patellaresultat. Spør derfor både om undersøkelser og om kneproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom.

Primær linseluksasjon, PLL, er en alvorlig øyesykdom knyttet til en mutasjon i genet ADAMTS17, og det finnes en validert DNA-test for rasen. Raseklubben anbefaler særlig testing når det finnes bærere eller utestede nære slektninger i linjen uten en DNA-testet fri hund som mellomledd. Ifølge anbefalingen kan en bærer bare pares med en DNA-testet fri hund eller en hund som er fri gjennom avstamning, såkalt hereditært fri. Et fritt PLL-resultat gjelder denne mutasjonen; det utelukker ikke andre øyeproblemer eller andre sykdommer.

Før et kjøp er det rimelig å kontrollere:

- foreldrenes identitet og faktiske HD-resultater, dersom de er røntget
- eventuell patellaundersøkelse og kjent familiehistorikk
- PLL-status og hvordan resultatet passer sammen med resultatet til den andre forelderen
- sykdommer, halthet, tannproblemer og mentalitet hos nære slektninger
- at oppdretteren kan forklare både styrkene og usikkerhetene ved kombinasjonen

## Historie og opprinnelse

Dansk-svensk gårdshund er en gammel skandinavisk gårdshundtype, men en forholdsvis sent anerkjent rase. Lignende hunder levde lenge på gårder i Danmark og Sør-Sverige, der de holdt rotter borte, varslet når noen kom og fungerte som selskapshunder. Nøyaktig hvordan typen oppsto, er ikke klarlagt. Forbindelser til pinscherhunder og britiske hvite jaktterriere har vært diskutert, men skal ikke beskrives som en sikker stamtavle.

Før anerkjennelsen ble blant annet navnet skånsk terrier brukt. Ved en svensk kartlegging i 1986 ble 107 hunder samlet, noe som bidro til vurderingen av at typen var tilstrekkelig ensartet, samtidig som det fantes en nyttig genetisk variasjon. Sverige og Danmark anerkjente rasen sammen i 1987 under navnet dansk-svensk gårdshund.

FCI ga rasen en foreløpig internasjonal anerkjennelse i 2008 og en endelig anerkjennelse i 2019. Den ble plassert i gruppe 2 som en hund av pinschertype, ikke i terriergruppen. I dag er de fleste selskapshunder, men viljen til å varsle, interessen for smågnagere og den store arbeidslysten gjør rasens historie relevant også i et moderne hjem.

## Å leve med rasen

Dansk-svensk gårdshund passer best i et hjem der nærhet, aktivitet og hverdagstrening er en naturlig del av livet. Den kan passe for en førstegangseier, men den hendige størrelsen gjør ikke rasen kravløs. Eieren må sette pris på en rask hund, kunne forebygge jakt og varsling og være forberedt på å trene ro like grundig som fart.

Samvær med barn skal alltid følges opp av en voksen. Hunden trenger en skjermet hvileplass, og barn skal ikke forstyrre den når den spiser, sover eller prøver å trekke seg unna. Vurder foreldredyrenes atferd og hundens egen evne til å avslutte lek; uttrykket «barnevennlig rase» er ingen garanti for sikkerhet.

En gårdshund kan leve med katt, men utfallet avhenger av individene og introduksjonen. Forhindre at hunden jager katten, la katten ha høye plasser og frie fluktveier, og hold de første møtene korte og kontrollerte. Smådyr som kaniner og gnagere bør holdes fysisk adskilt, selv om hunden virker rolig under tilsyn.

Det kan fungere å bo i leilighet dersom hunden får komme ut, bruke nesen og lære å ikke varsle ved hver eneste lyd i bygningen. En hage erstatter ikke aktivisering, og et stort hjem løser ikke utfordringer med å være alene. Begynn alenetreningen med svært korte stunder når hunden er trygg og rolig, øk først når den virkelig klarer å slappe av, og ordne annet tilsyn hvis hverdagen krever lengre fravær enn hunden mestrer.

Møt om mulig begge foreldrene eller andre voksne slektninger før du bestemmer deg. Legg merke til hvordan de hilser, henter seg inn etter en overraskelse, reagerer på smådyr og lyder og finner ro etter aktivitet. Denne informasjonen, sammen med etterprøvbare helsedata og en oppdretter som kjenner linjene sine, sier mer om hverdagen enn generelle løfter om at rasen passer alle.

Dansk-svensk gårdshund

Danish Kennel Club

The Danish/Swedish Farmdog Club of America

Fédération Cynologique Internationale

Dansk-svensk gårdshund er en livlig, middels liten skandinavisk gårdsrase, kompakt og atletisk med glatt, overveiende hvit pels og fargede flekker. Den er svært menneskeorientert, intelligent og energisk, og er en kjærlig familiehund når den får daglig mosjon, trening og mental stimulering.

Wellgoer är en uppfödare av rasen Labrador retriever med bas i Jämjö i Sverige. Uppfödningen omfattar labrador retriever av jakttyp, även kallad jaktlabrador.

Wellgoer

Conor's är en uppfödare av rasen Irish softcoated wheaten terrier med bas i Enhörna i Sverige. Uppfödningen har arbetat med rasen sedan 2004.

Conor's

## Kortfakta

Mittelspitz er den mellomstore varianten av tysk spitz. Det er en livlig, årvåken og lærevillig selskapshund som knytter seg tett til familien og har en naturlig tendens til å følge med på det som skjer rundt hjemmet. Rasen passer best for noen som setter pris på en oppmerksom hund og er forberedt på å trene ro og håndtere bjeffing fra starten av.

- **Rasegruppe:** Gruppe 5, spisshunder og raser av urhundtype
- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Variant:** En av fem varianter av tysk spitz
- **Mankehøyde:** 35 cm med 5 cm avvik i begge retninger, altså 30–40 cm
- **Vekt:** Rasestandarden angir ikke et fast vektspenn; vekten skal stå i forhold til hundens størrelse
- **Pels:** Dobbeltpels med lange, rette dekkhår og kort, tett underull
- **Hverdagsliv:** Aktiv og lærevillig, med lav jaktlyst ifølge rasestandarden, men tydelig vaktsomhet

Mittelspitz er større enn kleinspitz og mindre enn grosspitz. Den er en egen størrelsesvariant og skal ikke vurderes etter pomeranianens mål eller utseende. For en kommende eier er lydnivå, pelsstell og muligheten til å gi hunden meningsfulle aktiviteter viktigere enn størrelsen på boligen.

## Utseende og pels

Mittelspitz skal være kompakt og kvadratisk: Kroppslengden skal tilsvare mankehøyden. Hodet smalner mot snuten og gir et revelignende uttrykk. Øynene skal være mørke og mandelformede, mens ørene er små, trekantede og opprettstående. Den buskete halen bæres høyt over ryggen.

Den offisielle høyden er 35 cm, pluss eller minus 5 cm. Det gir et spenn på 30–40 cm, ikke 32–36 cm eller andre smalere mål som noen ganger oppgis. Standarden angir ingen fast idealvekt i kilo. En voksen hund skal i stedet ha en vekt og et hold som passer til høyde, kroppsbygning og muskelmasse.

I Sverige er det tillatt å pare mittelspitz med de nærliggende variantene grosspitz eller kleinspitz. Etter en slik paring registreres avkommet som varianten til den største av foreldrene. Endelig registrering etter størrelse skjer etter en offisiell måling når hunden er eldre enn 15 måneder. Spør derfor hvor store foreldrene og fullvoksne nære slektninger faktisk er.

Pelsen består av to tydelige lag. Dekkpelsen er lang og rett og skal stå ut fra kroppen. Underullen er kort, tykk og tett. Rundt halsen og skuldrene danner pelsen en krage, og baksiden av bakbeina har rikelig pels. Pelsen skal ikke være bølgete, krøllete eller raggete, og den skal ikke se ut som om silhuetten er formklippet.

Godkjente farger er svart, brun, hvit, oransje og ulvegrå, i tillegg til flere farger som standarden samler under «andre farger»: oransje sobel, krem, krem sobel, sort og tan, sort og sølv, brun og tan samt flekket. En flekket hund skal ha hvit grunnfarge og flekker i én farge som standarden tillater. Farger som ikke er beskrevet i standarden, er diskvalifiserende på utstilling.

En grundig gjennomkamming fra huden og utover omtrent én gang i uken er et praktisk utgangspunkt. Når underullen løsner, kan hunden trenge pelsstell oftere. Rasen røyter altså, selv om de løse hårene ofte merkes best i tydelige røyteperioder. Begynn tidlig med håndtering, og vær særlig oppmerksom bak ørene, i kragen, på beina og under halen.

Standarden tillater et velstelt uttrykk, men ikke en formklippet silhuett. Be oppdretteren vise hvilke redskaper og hvilken teknikk som passer til akkurat denne pelsen, før du vurderer mer omfattende klipping.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk mittelspitz er oppmerksom, livlig, hengiven overfor eieren og svært lærevillig. Rasestandarden beskriver også en naturlig skepsis til fremmede og lav jaktlyst. I hverdagen viser vaktsomheten seg ofte ved at hunden raskt reagerer på mennesker, dyr eller lyder utenfor hjemmet.

Det betyr ikke at alle mittelspitzer oppfører seg likt. Svenska Kennelklubbens BPH-analyse viser stor variasjon blant de tyske spisshundene som er beskrevet. Mittelspitzgruppen var i gjennomsnitt forholdsvis trygg og viste sjelden sinte reaksjoner i sosiale møter, men noen hunder hilste knapt på fremmede, mens andre hilste svært intenst. Enkelte beskrivelser ble avbrutt på grunn av frykt. Ikke spør bare om foreldrene er «hyggelige», men også hvordan de reagerer på besøkende, plutselige lyder, håndtering og nye miljøer, og hvor raskt de henter seg inn igjen.

Bjeffing er et sentralt spørsmål i hverdagen. En mittelspitz som varsler når noe skjer, viser en typisk egenskap for rasen, men varslingen trenger ikke å fortsette lenge. Belønn ro, lær hunden å gå til en bestemt plass når det ringer på, og begrens muligheten til å overvåke enhver bevegelse utenfor vinduet. Ikke velg rasen hvis du trenger en hund som nesten aldri gir lyd fra seg.

Rasen kan fungere godt med barn når samspillet er rolig og respektfullt. Små barn og hunder skal alltid være under oppsyn av en voksen, og hunden trenger en hvileplass der den får være i fred. Den forholdsvis lave jaktlysten kan gjøre samlivet med andre dyr enklere, men er ingen garanti for at alle individer fungerer med katter eller smådyr. La introduksjonen skje gradvis, og sørg for trygge, adskilte områder.

## Trening og mosjon

Mittelspitz trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men et fast antall timer passer ikke for alle. En unghund, en godt trent voksen og en senior trenger ulik belastning. Tilpass turer og aktiviteter etter alder, kondisjon, helse og hvor godt hunden klarer å finne ro etterpå.

Rasen kan like nesearbeid, spor, rallylydighet, agility, freestyle, lydighet og triksetrening. En god hverdag behøver ikke å inneholde konkurranser, men hunden har glede av oppgaver der den får bruke nesen, tenke og samarbeide. Varier aktivitetene med rolige turer og planlagt hvile i stedet for å forsøke å slite ut hunden med stadig høyere tempo.

Prioriter tidlig:

- ro ved dører og vinduer og når det høres lyder i oppgangen
- innkalling og kontakt, selv om rasen vanligvis har forholdsvis lav jaktlyst
- pent båndgående og kontakt i miljøer med mennesker og hunder
- håndtering av poter, pels, munn og ører
- evnen til å legge seg og hvile når ingenting skal skje

Belønningsbasert trening gir hunden tydelig informasjon uten frykt eller smerte. Legg merke til og belønn rolige øyeblikk, gjør det enkelt å velge riktig atferd, og øk forstyrrelsene gradvis. Hvis hunden allerede har begynt å bjeffe, bør du først øke avstanden eller skjerme den fra det som utløser reaksjonen. Deretter kan dere trene på en alternativ atferd.

## Helse

Mittelspitz beskrives som en i utgangspunktet sunn og robust rase, men patellaluksasjon og arvelige øyeforandringer er to områder den svenske raseklubben følger med på. En valpekjøper bør be om de faktiske undersøkelsesresultatene i stedet for å slå seg til ro med at foreldrene omtales som «helsetestet».

Patellaluksasjon betyr at kneskålen kan forskyves fra sin normale plass. Noen hunder viser ingen tydelige symptomer, mens andre kan halte eller av og til hoppe over et steg med et bakbein. Den svenske raseklubben anbefaler at begge foreldredyrene har normale kneskåler. Be om å få se det offisielle patellaresultatet for hver av foreldrene, og kontroller at hundens identitet stemmer med resultatet.

Klubben anbefaler også øyelysing uten anmerkning før avl. En offisiell øyeundersøkelse utføres av en veterinær med særskilt kompetanse, og resultatet registreres sentralt hos Svenska Kennelklubben. Undersøkelsen kan påvise kliniske øyeforandringer som finnes på undersøkelsestidspunktet, men et normalt resultat er ingen garanti for at hunden aldri vil få øyeproblemer. Spør også om øyesykdom har forekommet hos eldre nære slektninger.

Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 stiller ikke noe rasespesifikt krav om patellaundersøkelse eller øyelysing for å registrere et mittelspitzkull. Raseklubbens anbefalinger går dermed lenger enn de bindende rasespesifikke registreringskravene. En valp registrert hos Svenska Kennelklubben har derfor ikke automatisk to foreldre med resultatene klubben anbefaler.

Be oppdretteren vise:

- offisielt patellaresultat for begge foreldrene
- resultatet fra øyelysingen, med dato og fullstendig vurdering
- informasjon om knær, øyne, hud og pels hos fullvoksne nære slektninger
- BPH-resultater, dersom foreldrene eller nære slektninger har gjennomført beskrivelsen

## Historie og opprinnelse

Mittelspitz er en tysk variant innen FCI-rasen tysk spitz. FCI anerkjente tysk spitz endelig i 1957, og den gjeldende standarden deler rasen inn i wolfspitz, grosspitz, mittelspitz, kleinspitz og zwergspitz.

Rasestandarden gjengir en eldre teori om at tyske spisshunder stammer fra steinalderens torvhunder og fra spisshunder i senere boplasskulturer. Standarden formulerer det som at rasen «sies å stamme» fra disse hundene. Dette bør derfor leses som en tradisjonell bakgrunnsbeskrivelse, ikke som en ubrutt og fullstendig dokumentert stamtavle tilbake til steinalderen.

Den tyske raseklubben beskriver den mellomstore spisshunden som den størrelsen som lenge ble holdt av håndverkere, småbønder og vognkjørere, og brukt som en årvåken gårds- og vakthund. Mittelspitz fikk sin egen plass i standarden for tysk spitz i 1969. I dag holdes den først og fremst som selskaps- og aktivitetshund, men vaktsomheten er fortsatt en del av rasen.

## Å leve med rasen

En mittelspitz kan bo i leilighet eller hus hvis den får daglig aktivitet, hvile og trening i å forholde seg rolig til lyder. I en lytt boligblokk er det viktig å tenke gjennom allerede før kjøpet hvordan hunden skal hindres i å overvåke oppgang, vinduer og ytterdør hele dagen. En stor hage løser ikke bjeffingen og erstatter heller ikke felles turer eller meningsfulle oppgaver.

Alenetid må trenes gradvis når hunden er trygg hjemme. En voksen hund som er godt vant til å være alene, kan vanligvis være for seg selv noen timer, men forskjellene mellom individer er store, og en liten valp skal ikke forlates alene. En hund som blir stresset, bjeffer vedvarende eller ikke klarer å slappe av, trenger kortere treningstrinn og mer selskap.

Regn med ukentlig pelsstell og hyppigere gjennomkamming når hunden feller underullen. Håndteringstreningen bør omfatte hele hunden, ikke bare ryggen. Kontroller hud, knær, poter, klør, ører og tenner samtidig, slik at endringer oppdages tidlig.

Rasen passer for deg som ønsker en årvåken hund som står familien nær og liker å trene, og som godtar at vaktsomheten krever aktiv veiledning. Den passer dårligere hvis stillhet, svært lavt aktivitetsbehov eller minimalt pelsstell er avgjørende. Velg oppdretter ut fra dokumenterte kne- og øyeresultater, stabile voksne slektninger og åpen informasjon om bjeffing og frykt – ikke bare etter farge eller en fyldig valpepels.

Mittelspitz

German Spitz Club of Great Britain

Federation Cynologique Internationale (FCI)

VDH - Verband für das Deutsche Hundewesen (German Kennel Club)

Mellomstor tysk spisshund med kvadratisk, kompakt kroppsbygning, tett dobbelt pelslag og busket hale båret over ryggen. Våken og vokal vakthund, men også kjærlig og menneskeorientert, med behov for selskap, trening, mental stimulering og jevnlig pelsstell. Generelt robust, langlivet og aktiv.

Schärott är en uppfödare av rasen Tysk spets – mittelspitz med bas i Forshaga i Sverige. Uppfödningen av tysk spets – mittelspitz inleddes 2020.

Hundeoppdrettere

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet