## Kortfakta

Fransk bulldog er en liten, kraftig og sosial selskapshund fra Frankrike. Den skal være livlig og aktiv, men det korte kraniet og snutepartiet medfører risiko for pusteproblemer og dårligere temperaturregulering. Den som vurderer rasen, bør derfor bedømme funksjon og dokumentert helse like nøye som temperament og utseende.

- **Rasegruppe og bruksområde:** FCI gruppe 9, selskapshund
- **Mankehøyde:** hannhunder 27–35 cm, tisper 24–32 cm
- **Vekt:** hannhunder 9–14 kg, tisper 8–13 kg
- **Pels:** kort, glatt og uten underull
- **Farger i rasestandarden:** fawn, tigret og pied, med tegningene som er beskrevet i standarden
- **Ideelt temperament:** sosial, livlig, leken og hengiven
- **Viktig svensk helseundersøkelse:** RFG-Scheme har vært obligatorisk før avl innen SKK siden 1. januar 2025

Rasen er ikke et opplagt valg for den som ønsker en hund med lite behov for oppfølging. En fransk bulldog skal kunne bevege seg fritt og puste fritt også under bevegelse. Hørbar eller anstrengt pust er ikke et sjarmerende eller normalt rasetrekk.

## Utseende og pels

Fransk bulldog skal være kompakt og muskuløs uten å bli tung, ubevegelig eller overdrevet. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, hodet er bredt og de opprettstående såkalte flaggermusørene er et tydelig kjennetegn. Helheten skal fungere i bevegelse: åpne nesebor, tilstrekkelig snutelengde, frie bevegelser og en kropp som ikke hindrer hunden i å være aktiv, er viktigere enn et ekstremt utseende.

Rasestandarden angir ulike mål for kjønnene. Hannhunder skal være 27–35 cm høye og veie 9–14 kg, mens tisper skal være 24–32 cm og veie 8–13 kg. Tallene er ikke en målvekt for hvert individ. Passende hold vurderes ut fra hundens bygning, muskelmasse og fettlag; overvekt belaster pust, ledd og rygg.

Pelsen er kort, glatt, myk og blank og mangler underull. Røyting kan normalt håndteres med enkel børsting etter behov. Kontroller samtidig klør, poter, ører, tenner og hud. Ansiktsfolder skal holdes rene og tørre, men stellet bør styres av hvordan huden faktisk ser ut. Rødhet, lukt, væske, kløe eller ømhet er grunn til å søke råd, ikke bare til å rengjøre oftere.

Rasestandardens farger er fawn, tigret og pied. Blått og merle er ikke godkjente farger. En valp som markedsføres med «sjelden farge», bør vurderes ut fra det samme viktige underlaget som alle andre: registrering, pustefunksjon, foreldredyr og oppdretterens avlsarbeid.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal fransk bulldog være sosial, livlig, leken og hengiven. Mange individer søker gjerne kontakt og liker å delta i familiens hverdag. Rasen kan lære raskt, men selvstendighet og stahet gjør at tydelige rutiner og gode belønninger ofte fungerer bedre enn gjentakelser og harde korrigeringer.

Rasestandarden beskriver et ideal, ikke hver hund. Arv, tidlige erfaringer, helse, smerte, miljø og trening påvirker hvordan et individ oppfører seg. En hund som har vansker med å puste eller er plaget i hud, rygg eller ledd, kan også ha mindre tålmodighet og dårligere restitusjon. Temperament bør derfor vurderes sammen med fysisk funksjon.

BPH viser hvordan en bestemt hund reagerte under en standardisert atferdsbeskrivelse. Det er ikke en bestått-eller-ikke-bestått-test og ingen garanti for valpens fremtidige personlighet. Den eldre svenske BPH-analysen omfattet bare en liten andel av de svenskfødte hundene. For en valpekjøper er det derfor mer verdifullt å møte tispen og spørre hvordan foreldre og nære slektninger håndterer fremmede mennesker, hundemøter, uventede lyder, kroppshåndtering, aktivitet og hvile.

Rasen kan passe for en godt forberedt førstegangseier som er innstilt på belønningsbasert trening, daglig aktivitet og mulige veterinærbehov. Den passer dårligere når valget hovedsakelig bygger på liten størrelse, et bestemt utseende eller antakelsen om at en kortsnutet hund automatisk trenger svært lite mosjon.

## Trening og mosjon

En fransk bulldog trenger daglige turer, nesearbeid, lek og hverdagstrening, men det finnes ingen mengde mosjon i minutter som passer alle. Alder, kondisjon, vær og fremfor alt hundens pust og restitusjon avgjør hva som er passende. Avkjøling gjennom pesing er mindre effektiv hos kortsnutede hunder, så den samme aktiviteten kan være lett en kjølig dag og uegnet i varme.

Planlegg heller flere overkommelige aktiviteter enn én lang økt som må fullføres. La hunden snuse, gå rolig i variert terreng og bruke hodet gjennom søk og enkel problemløsning. Bygg opp kondisjonen gradvis og følg med på hunden under hele aktiviteten. Senk tempoet eller avbryt hvis pusten blir tydelig støyende eller anstrengt, neseborene trekkes sammen, hunden bruker magen kraftig for å puste, blir hengende etter eller ikke henter seg inn normalt. Uttalt pustebesvær, blålige slimhinner, ustøhet, kollaps eller bevisstløshet krever umiddelbar veterinærkontakt.

På varme dager må turene legges til kjøligere tidspunkter, tempoet reduseres og hunden ha tilgang til skygge, vann og et kjølig hvilested. La aldri hunden være i en varm bil eller et annet lukket rom. En hund som gjentatte ganger får problemer ved moderat aktivitet eller varme, trenger en veterinærvurdering; løsningen er ikke bare å unngå all mosjon.

Prioriter kontakt, rolig båndføring, innkalling, å avslutte lek, å finne ro og å akseptere kontroll av munn, ører, ansiktsfolder, poter og klør. Tren på å være alene i svært små trinn når hunden allerede er trygg hjemme. Belønningsbaserte metoder gjør oppgaven tydelig og letter nødvendig håndtering.

## Helse

Det viktigste helseproblemet å forstå hos fransk bulldog er BOAS, obstruktivt luftveissyndrom hos kortsnutede hunder. Det oppstår når det ikke er nok plass til bløtvevet i den forkortede nesen og svelget. Følgene kan være støyende eller anstrengt pust, dårlig utholdenhet, søvnforstyrrelser og vansker med å regulere kroppstemperaturen.

RFG-Scheme er en veterinærundersøkelse som vurderer pustefunksjonen før og etter tre minutters rask bevegelse og graderer resultatet fra 0 til 3. Innen SKK har fransk bulldog siden 1. januar 2025 vært omfattet av et helseprogram på nivå 2: hunder som brukes i avl, skal ha et resultat før paring. Et offisielt resultat kan registreres fra 24 måneders alder og kan ikke være eldre enn to år ved paringen. Grad 0 anbefales; hunder med grad 2 eller 3 skal ikke brukes i avl etter SKKs regler. En hund som er operert i luftveiene, kan ikke undersøkes innen programmet.

Et RFG-resultat beskriver hundens tilstand på undersøkelsestidspunktet og fjerner ikke behovet for egne observasjoner. Det er ingen livslang garanti og sier heller ikke alt om andre helserisikoer. Før valpekjøp bør du be om foreldrenes registrerte navn, undersøkelsesdatoer og faktiske RFG-grader. Se helst foreldredyrene både i hvile og etter normal bevegelse: pusten skal være fri, restitusjonen rimelig og neseborene åpne. Ikke godta «testet» eller «veterinærkontrollert» som erstatning for det registrerte resultatet.

Andre dokumenterte risikoområder er allergi og hudproblemer, problemer i rygg, skjelett og ledd, inkludert patellaluksasjon, samt skader på de fremtredende øynene. Det betyr ikke at hver hund blir rammet. Spør om tilbakevendende hudproblemer, halthet, ryggsmerter og øyeskader hos foreldre og nære slektninger. Den svenske raseklubben anbefaler også at valpekjøpere spør om patella, hjerte og de voksne hundenes pust; dette skal skilles fra det formelle RFG-kravet.

Kontakt veterinær ved tilbakevendende pustelyder, tydelig intoleranse for mosjon eller varme, søvnproblemer på grunn av pusten, hud som lukter eller gjør vondt, tilbakevendende halthet, ryggsmerter eller et rødt, rennende eller smertefullt øye. Tidlig vurdering er bedre enn å vente på at et problem skal bli «typisk for rasen».

## Historie og opprinnelse

Fransk bulldog ble formet som rase i Paris på slutten av 1800-tallet. Den første raseklubben ble dannet i Paris i 1880, den første hunden ble registrert i 1885 og den første rasestandarden ble fastsatt i 1898. Samme år anerkjente den franske kennelklubben rasen.

Rasen ble utviklet som selskapshund og fikk den kompakte kroppen, det brede hodet og de opprettstående flaggermusørene som fortsatt kjennetegner standarden. Fransk bulldog ble vist i Sverige første gang i 1913. Den historiske typen forklarer dagens utseende, men moderne avl skal ikke forsterke trekk så langt at pust, øyne, rygg, hale eller bevegelser påvirkes negativt.

## Å leve med rasen

Fransk bulldog kan bo i leilighet eller hus fordi boligens størrelse i seg selv ikke avgjør om hverdagen fungerer. Det avgjørende er at hunden får daglig aktivitet, kan hvile uforstyrret og har et trygt, kjølig miljø. I leilighet bør lyder i oppgangen og utenfor vinduer håndteres med tidlig trening, og tilgang til heis eller mange trapper kan få praktisk betydning hvis hunden har smerter eller pustevansker.

Med barn gjelder den samme sikkerhetsregelen som for alle hunder: en voksen har ansvaret for samspillet. Barn skal ikke forstyrre hunden når den spiser eller hviler, klatre på den eller fortsette når den prøver å gå unna. Lag et beskyttet hvilested, og lær både barn og hund rolige former for samvær. Liten kropp og lekent temperament gjør ikke automatisk et individ trygt med barn.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individene og erfaringene deres. Gjør introduksjonene gradvis, med mulighet for å skille dyrene og uten å tvinge frem nærkontakt. Sosialisering kan bedre forutsetningene, men garanterer ikke at alle kombinasjoner fungerer. Vær spesielt oppmerksom på stress, ressursforsvar og om den andre hundens lek blir for fysisk for et individ med begrenset pustekapasitet.

Alenetid må trenes inn gradvis, med svært korte stunder i starten. Øk først når hunden kan være rolig, og bruk gjerne kamera for å oppdage uro eller bjeffing som ikke merkes når du kommer hjem. Rasen bør ikke velges med en plan om regelmessig å la hunden være alene størstedelen av dagen.

Før kjøp bør hele husstanden kunne svare ja på disse spørsmålene:

- Kan vi velge fri pust og god funksjon fremfor et ekstremt utseende eller en uvanlig farge?
- Kan vi kontrollere foreldrenes identitet, RFG-grader og undersøkelsesdatoer i stedet for å stole på muntlige forsikringer?
- Kan vi tilpasse aktiviteten til varme og dagsform uten å gjøre hunden inaktiv?
- Har vi tid og økonomi til å håndtere veterinærbehovene som kan følge med rasens kroppsform?

Hvis svarene er ja og oppdretteren kan vise kontrollerbare resultater, kan fransk bulldog være en livlig og nær selskapshund. Det viktigste valget er ikke det mest ekstreme hodet eller den sjeldneste fargen, men en hund som kan puste, bevege seg, hente seg inn og leve et aktivt hverdagsliv.

Fransk bulldog

The French Bulldog Club of England

Société Centrale Canine (France)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

The Kennel Club (United Kingdom)

Fransk bulldog er en liten, muskuløs selskapshund med kort pels og store, flaggermuslignende ører. Den er kjærlig, menneskeorientert og leken, men likevel rolig innendørs, og passer godt til leilighetsliv. Den trenger moderat, nøye tilpasset mosjon, regelmessig stell av hud, ører og klør, samt oppfølging av pust og vekt.

Ombra Nera är en uppfödare av rasen Fransk bulldogg med bas i Stenungsund i Sverige. Den första kullen i rasen uppges ha fötts 2015.

Ombra Nera

## Kortfakta

American Staffordshire Terrier, ofte kalt amstaff, er en amerikansk terrier i FCI-gruppe 3. Det er en kompakt og svært sterk hund som i dag først og fremst holdes som selskapshund. Rasen passer best for en eier som liker aktiv trening og er forberedt på ansvaret som følger med en kraftig hund i hverdagen.

- Ønsket mankehøyde er 46–48 cm for hannhunder og 43–46 cm for tisper.
- Rasestandarden angir ingen idealvekt i kilo. Som en grov veiledning oppgir Svenska Kennelklubben 28–33 kg for hannhunder og 19–25 kg for tisper, men sunt hold og gode proporsjoner er viktigere enn ett bestemt tall.
- Pelsen er kort, tett, stiv og blank og krever vanligvis enkelt stell.
- Raseidealet er en oppmerksom, modig og interessert hund. Svenska Kennelklubben beskriver også amstaffen som sosial, aktiv og samarbeidsvillig, men forskjellene mellom individer kan være store.
- Alle som planlegger å reise med hunden, må undersøke reiseruten på forhånd: amstaff omfattes av raseforbud i både Norge og Danmark.

American Staffordshire Terrier er en egen, anerkjent rase med sin egen standard. Det er derfor ikke mulig å fastslå rasen bare ut fra et bredt hode, kort pels og en muskuløs kropp. For en valpekjøper gir en registrert stamtavle og opplysninger om foreldredyrene mer kunnskap enn antakelser basert på utseendet.

## Utseende og pels

Amstaffen skal være sterk i forhold til størrelsen, muskuløs og kompakt, men samtidig bevegelig og smidig. Kroppsbygningen skal være balansert, ikke så tung eller overdrevet at bevegelsene påvirkes. Ønsket mankehøyde er 46–48 cm for hannhunder og 43–46 cm for tisper. Standarden krever at høyde og vekt står i forhold til hverandre, men angir ikke noe vektintervall. Vekttallene fra Svenska Kennelklubben er derfor en grov veiledning i hverdagen, ikke en idealvekt som alle hunder skal nå.

Pelsen ligger tett inntil kroppen og er kort, stiv og blank. En myk børste eller gummibørste er ofte nok til å fjerne løse hår, og hunden kan bades når den faktisk trenger det. Venn valpen rolig til at poter, klør, ører, munn og hud blir undersøkt. Det gjør både vanlig stell og senere veterinærundersøkelser enklere.

Standarden tillater ensfarget, flerfarget og flekket pels. Helhvitt, mer enn 80 prosent hvitt, svart med tantegninger og leverfarge er derimot farger som ikke oppmuntres. Fargen sier ikke noe sikkert om temperament eller helse. Rød hud, kløe, gjentatt slikking på potene eller forandringer i ørene bør vurderes som symptomer, ikke forklares med pelsfargen.

## Temperament og personlighet

En amstaff skal være oppmerksom, nysgjerrig og modig, men rasebeskrivelser viser et ideal og gjennomsnitt – ikke hvordan hver enkelt hund blir. Atferdsdata fra Svenska Kennelklubben viser forholdsvis høy sosialitet og energi på rasenivå, samtidig som variasjonen mellom individer er stor. Oppvekst, erfaringer og trening har betydning, men atferden hos nære slektninger er også relevant når du velger valp.

Be oppdretteren forklare foreldrenes BPH-resultater og, når det finnes, mentalindeks ved hjelp av konkrete eksempler fra hverdagen. Spør hvordan de reagerer på ukjente mennesker, plutselige lyder, nye underlag, håndtering og møter med andre hunder. Møt helst tispen og andre nære slektninger. Ordet «sosial» sier langt mindre enn en beskrivelse av hvor raskt hunden finner roen igjen etter noe uventet.

Rasen er fysisk kraftig og kan være pågående. Rolige, kontrollerte møter er derfor viktigere enn at hunden må hilse på alle. Verken rasenavnet eller kjønnet kan avgjøre om en amstaff vil fungere med en bestemt hund, katt eller et smådyr. Vurder i stedet individets tidligere erfaringer, interesse for å jage eller leke og evne til å avbryte og falle til ro.

Når hunden introduseres for en katt, bør katten ha egne trygge steder og alltid kunne trekke seg unna. Bruk grind eller et annet sikkert skille, hold de første møtene korte og rolige, og hindre jaging fra første stund. Ikke la dyrene være alene sammen før atferden deres er godt kjent, og vær forberedt på at enkelte kombinasjoner aldri blir trygge.

En amstaff kan bo i en familie med barn, men en voksen må alltid ha ansvaret for samspillet. Barn må lære å la hunden spise og hvile i fred, og hunden skal ha sitt eget skjermede sted. På grunn av styrken bør barn ikke håndtere hunden alene i situasjoner der et plutselig rykk eller et hundemøte kan bli vanskelig å kontrollere.

## Trening og mosjon

Amstaffen trenger fysisk aktivitet og mental stimulering hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som passer alle. En unghund, en frisk voksen hund og en hund med smerter eller leddproblemer trenger ulike opplegg. Tilpass nivået etter alder, helse, restitusjon og hvordan hunden fungerer hjemme etter aktiviteten. Målet er en hund i god form som kan veksle mellom aktivitet og hvile, ikke å slite den ut for enhver pris.

Turer kan kombineres med nesearbeid, spor, lydighet og korte problemløsningsoppgaver. Svenska Kennelklubben trekker blant annet frem nosework, spor og lydighet som egnede aktiviteter. Øk varighet og belastning trinnvis, og hold hunden i sunt hold. Hvis hunden plutselig beveger seg annerledes, nøler med å hoppe inn i bilen eller bruker lengre tid på å hente seg inn, bør en veterinær undersøke årsaken. Ikke forsøk å løse endringen med mer trening.

Hverdagstreningen bør begynne tidlig og bygge på belønning, tydelige rutiner og overkommelige trinn. Følgende ferdigheter er særlig nyttige for en sterk amstaff:

- å gå med slakt bånd og kunne snu bort fra et hundemøte;
- en godt innarbeidet innkalling og et signal for å slippe eller gå bort fra noe;
- rolige hilsener uten hopping eller trekking;
- å kunne vente og falle til ro bak en grind eller et annet skille;
- trygg håndtering av poter, klør, ører, munn og kropp.

Trening som bygger på smerte, frykt eller harde korrigeringer, kan skade både tillit og læring. Belønn atferden du ønsker, gjør øvelsen enklere når hunden strever, og få tidlig hjelp av en dyktig instruktør dersom hundens styrke eller reaksjoner blir vanskelige å håndtere.

## Helse

Hofter, albuer, hud og korsbånd er viktige områder å spørre om hos amstaff. Svenska Kennelklubben nevner hofteleddsdysplasi, albueleddsdysplasi, korsbåndsproblemer og hudplager som kløe, utslett, røde poter og allergi. Det betyr ikke at alle hunder blir rammet. Be om konkrete opplysninger om foreldre, søsken og tidligere kull i stedet for å slå deg til ro med en generell påstand om «friske linjer».

For svenskregistrert avl skal begge foreldredyrene ha offisiell HD-status før parring, og for amstaff kreves i tillegg offisiell ED-status. Et registrert resultat betyr bare at undersøkelsen finnes, ikke automatisk at leddet er uten anmerkning. Kontroller derfor de faktiske gradene. Raseklubbens avlsstrategi anbefaler også at det planlagte kullets foreløpige HD- og ED-indeks er over 100. Dette er en avlsanbefaling og må ikke forveksles med registreringsreglene.

NCL-A er en arvelig nevrologisk sykdom som påvirker lillehjernen og kan gi problemer med balanse og koordinasjon, ofte først mellom tre og fem års alder. Tilstanden nedarves autosomalt recessivt med ufullstendig penetrans. DNA-resultater registreres som normal, bærer eller genetisk affisert. En bærer er ikke det samme som en syk hund, men to bærere må ikke pares, og en genetisk affisert hund må ikke brukes i avl. Be om å få se de registrerte resultatene og forstå hvordan kombinasjonen er planlagt.

Når du vurderer et kull, bør du kontrollere:

- foreldrenes nøyaktige HD- og ED-resultater og kullets foreløpige indekser;
- NCL-A-status og hvordan resultatene påvirker parringen;
- BPH og mentalindeks når det finnes, supplert med hverdagsatferd hos nære slektninger;
- hudproblemer, korsbåndsskader og andre tilbakevendende plager hos foreldre, søsken og tidligere avkom.

## Historie og opprinnelse

American Staffordshire Terrier ble utviklet i USA fra bull-and-terrier-hunder som fulgte med immigranter på 1800-tallet. Den amerikanske raseklubben beskriver slike hunder i landet allerede rundt 1870. Historien omfatter en bakgrunn i hundekamper, men den moderne rasens offisielle standard og avlsarbeid må vurderes ut fra dagens krav til funksjon, helse og temperament.

I 1936 tok American Kennel Club hundene inn i stamboken under navnet Staffordshire Terrier. Navnet ble endret til American Staffordshire Terrier fra 1. januar 1972 for å skille rasen fra den da anerkjente Staffordshire Bull Terrier. Den første amstaffen ble registrert hos Svenska Kennelklubben i 1991.

Årstallene forklarer hvorfor navnene er endret, men de gjør ikke alle hunder med lignende utseende til samme rase. For dagens valpekjøper er en kontrollerbar stamtavle, dokumenterte helseopplysninger og kunnskap om nære slektninger mer verdifullt enn løse merkelapper som «pitbulltype».

## Å leve med rasen

En amstaff kan bo i leilighet dersom den får nok aktivitet, restitusjon og trygge rutiner. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn hvordan hverdagen fungerer. I en boligblokk må du kunne håndtere hunden trygt i oppganger, heiser og trange passasjer, forebygge forstyrrende lyd og legge opp turene slik at hver tur ikke blir preget av vanskelige hundemøter.

Alenetid må trenes opp gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund bør etter tilvenning bare være alene noen timer om gangen. Den svenske regelen om at hunder normalt skal luftes minst hver sjette time på dagtid, er ikke en anbefalt lengde på alenetiden. Planlegg derfor valpetiden, arbeidsdagene og en reserveløsning for pass før hunden flytter inn.

Tenk også gjennom den fysiske kontrollen. Sele eller halsbånd må sitte sikkert, båndet skal gi et stødig grep, og den som går tur med hunden, må kunne holde den dersom noe uventet skjer. Dette er ikke et argument for harde metoder; det er en praktisk følge av rasens styrke. God planlegging, avstand og innlærte alternativer forebygger flere problemer enn sene korrigeringer.

Reiser krever særlig kontroll. American Staffordshire Terrier og blandinger med rasen er forbudt i Norge, og forbudet omfatter innførsel. Danmark forbyr også rasen og blandinger med den ved opphold. Der finnes et begrenset unntak for direkte gjennomreise med bil uten unødvendige stopp, men dette er ikke det samme som å kunne feriere i landet. Tog omfattes ikke av unntaket. Reglene kan endres, så kontroller alltid oppdatert informasjon fra norske Mattilsynet og danske Fødevarestyrelsen før du bestiller en reise eller velger rute.

Rasen passer best for en eier som liker strukturert trening, kan sørge for daglig aktivitet og har kapasitet til en hund som er både sosial og fysisk krevende. Hvis husholdningen ikke har tid til alenetrening, trygge introduksjoner, båndtrening og nøye helseoppfølging, er en mindre kraftig eller mindre krevende rase ofte et bedre valg.

American Staffordshire Terrier

The Kennel Club (UK)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

American Staffordshire Terrier: muskuløs, middels stor og menneskeorientert hund med kort, lettstelt pels i mange farger. Kjærlig, energisk og svært trenbar med konsekvent, positiv håndtering. Trenger daglig mosjon, mental stimulering, sosialisering og ansvarlig eierskap.

Dogue de bordeaux

Verein für Deutsche Doggen (Germany)

Norsk Kennel Klub (Norway)

Dogue de bordeaux er en massiv fransk mastiff med et enormt, rynkete hode og kort, lysebrun pels. Den er rolig, svært knyttet og blir ofte én-persons hund, en stille men beskyttende familiehund som trenger moderat mosjon, tett menneskelig nærhet og eiere som tåler mye sikling og høy snorking.

American Staffordshire Terrier & Dogue De Bordeaux uppfödning.

Swestaff’s Origins Kennel

## Kortfakta

Flat coated retriever er en anerkjent britisk apporterende fuglehund i FCI-gruppe 8. Rasen er avlet for å søke etter og hente skutt vilt på land og i vann, så samarbeid, apporteringslyst og evnen til å arbeide i variert terreng er sentrale egenskaper – også hos hunder som hovedsakelig lever som familiehunder.

- Ønsket mankehøyde er 58–61 cm for hannhunder og 56–58 cm for tisper.
- Ønsket vekt i god kondisjon er 27–36 kg for hannhunder og 25–32 kg for tisper. Målene beskriver idealet i rasestandarden, ikke hva alle voksne hunder kommer til å veie eller måle.
- Godkjente farger er svart og leverbrun.
- Raseidealet er en positiv, vennlig, våken og lydhør hund. Energi, intensitet og evne til å finne ro varierer mellom individer og familier.
- En Flat coated retriever trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsing og samarbeid hver dag. Lange turer alene erstatter ikke meningsfulle oppgaver.
- Svulstsykdommer er et viktig helseproblem i rasen. Ingen enkelt test kan vise at en valp eller avlslinje er fri for fremtidig kreftrisiko.

## Utseende og pels

Flat coated retriever skal være sterk uten å bli tung og spenstig uten å virke spinkel. Funksjonell balanse er viktigere enn kraftig beinstamme, overdreven pels eller høy kroppsvekt. Bevegelsene skal være frie, flytende og regelmessige sett forfra og bakfra.

Hodet er langt og velformet, med flat, moderat bred skalle og bare svakt stopp. Kjevene skal være lange og sterke nok til apporteringsarbeidet. Kroppen har en dyp, ganske bred brystkasse og et kort, kraftig lendeparti. Halen bæres livlig, men ikke høyt over rygglinjen.

Pelsen er tett, fin til middels grov og så flat som mulig. Ben og hale har tydelige faner når hunden er ferdig utviklet. Bare svart og leverbrun er med i standarden; gult forekommer, men er ikke en godkjent utstillingsfarge.

Pelsstellet bør tilpasses hundens faktiske pels og hverdag, ikke følge en fast kalender. Gre gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig nøye bak ørene, i armhulene og i fanene. Etter bading eller arbeid i vann og tett terreng må hunden tørkes og sjekkes for floker, hudirritasjon, frø, små sår og skadde tredeputer. Ørene skal holdes tørre og kontrolleres ved lukt, rødhet eller kløe. Trimming kan holde poter og faner funksjonelle, men pelsen bør ikke formes til en tung eller overdrevet silhuett.

## Temperament og personlighet

Flat coated retriever skal være tillitvekkende, positiv, vennlig, våken og lydhør, men rasestandarden er et avlsmål – ikke en garanti for hvert individ. En valpekjøper bør derfor vurdere foreldrene, voksne slektninger og hvordan oppdretteren følger hundenes atferd i hverdagen, i stedet for å slå seg til ro med at rasen beskrives som glad.

I Svenska Kennelklubbens BPH-analyse av 209 svenskfødte hunder ble rasen gjennomgående oppfattet som trygg, energisk, nysgjerrig, leken og sosial. Den samme analysen understreker variasjonen i rasen og påpeker at stor nysgjerrighet og raske reaksjoner også kan henge sammen med vansker med å finne ro. Materialet beskriver hundene som deltok, og er ikke en fasit for en valp. Se derfor etter både arbeidslyst og evne til å hente seg inn: Kan de voksne hundene hilse uten å miste all selvkontroll, håndteres rolig og hvile når det ikke skjer noe?

Rasen er ofte sosial, men egnethet med barn, hunder eller katter skal aldri antas ut fra rasenavnet. En sterk og entusiastisk hund kan velte et lite barn uten å mene noe vondt. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en skjermet hvileplass. Introduksjon til hunder og katter bør skje trinnvis. Tidligere erfaring, interesse for å jage og evne til å avbryte på signal betyr mer enn en generell beskrivelse av rasen.

## Trening og mosjon

Flat coated retriever trenger å bruke både kropp og hode hver dag, men det finnes ingen seriøs universell kvote i minutter eller timer. Riktig nivå avhenger av alder, helse, kondisjon, hvor krevende aktiviteten er, og hvordan hunden henter seg inn etterpå. En god dag inneholder en blanding av bevegelse, nesearbeid, apportering, samarbeid og uforstyrret hvile.

Apportering og søk gir ofte mer enn bare å forlenge turen. Dummier, enkle markeringsapporter, nærsøk, spor, jakttrening eller den svenske Funktionsbeskrivning Retriever kan gi utløp for egenskapene rasen er avlet for. Jaktprøver og praktisk jakt passer for den som vil utvikle arbeidet videre, men alle eiere kan lage hverdagsoppgaver der hunden får søke, bære, levere og vente på signal.

Belønningsbasert og trinnvis trening passer en rask og samarbeidsvillig retriever. Prioriter tidlig:

- kontakt og å gå pent i bånd før hunden blir fullvoksen og sterk;
- innkalling og stoppsignal også når noe beveger seg eller lukter spennende;
- rolige hilsener med alle fire poter i bakken;
- å bære og avlevere gjenstander uten konflikt;
- ro, passivitet og evne til å gire ned etter aktivitet;
- frivillig håndtering av poter, ører, munn og pels.

Vannarbeid kan være et godt utløp, men interesse for vann er ikke det samme som å kunne svømme. Begynn på grunt vann, vis hunden en trygg vei opp, unngå strømmende eller svært kaldt vann, og la aldri hunden være uten tilsyn. Hunder i vekst trenger variert belastning som bygges opp gradvis; gjentatte bråstopp, høye hopp og ensidig ballkasting er ingen snarvei til god kondisjon.

## Helse

Svulstsykdommer er det viktigste rasespesifikke helseområdet en valpekjøper må forstå. Svenska Kennelklubben og raseklubben beskriver en overrepresentasjon av flere svulstformer, og Flat coated retriever har blant annet en dokumentert disposisjon for histiocytært sarkom. Det betyr ikke at alle hunder blir syke, men risikoen kan ikke avvises med en DNA-test, en normal veterinærattest eller unge, friske foreldre.

Be om alder og dødsårsak for foreldre, besteforeldre, hel- og halvsøsken og hunder fra tidligere kull. Spør hvilke diagnoser som faktisk er bekreftet av veterinær, og hvordan oppdretteren bruker informasjon om eldre slektninger. Hos din egen hund bør en ny eller voksende kul, vedvarende halthet, uforklarlig vekttap eller en tydelig endring i appetitt og energi vurderes av veterinær. Slike tegn kan ha mange årsaker og skal ikke selvdiagnostiseres som kreft.

For avkom som skal registreres i Sverige, krever Svenska Kennelklubben at begge foreldrene har offisiell hofteleddsstatus før paring. Kjent status betyr at det finnes et resultat – ikke automatisk at hoftene har grad A eller B. Kontroller derfor selve graden og resultatene hos nære slektninger. ED-røntgen er en viktig kontroll som raseklubben ønsker hos flere hunder, men den er ikke et eget krav for registrering av valper etter reglene fra 2026.

Øyelysing er heller ikke et formelt krav fra Svenska Kennelklubben for rasen. Den gjeldende anbefalingen fra den svenske Flatcoated Retrieverklubben er at avlshunder har en øyelysingsattest som er høyst to år gammel ved paring. Klubben anbefaler også gonioskopi når det er mulig, og at en kjent grad av pektinatligamentdysplasi, PLD, ikke dobles i en kombinasjon. Be om å få se dato, diagnoser og hele resultatet – ordet «øyetestet» er ikke nok.

Renal dysplasi, RD, forekommer i få, men alvorlige tilfeller. Det finnes ingen validert DNA-test for RD hos Flat coated retriever, så et kommersielt testresultat skal ikke brukes som bevis på at en hund eller kombinasjon er fri. Kjent diagnose hos nære slektninger og oppdretterens åpenhet er mer relevant.

## Historie og opprinnelse

Flat coated retriever ble utviklet i Storbritannia som en apporterende fuglehund for arbeid etter skuddet. Oppgaven var å søke etter og hente skutt fugl og småvilt på land og i vann, noe som forklarer rasens kombinasjon av nesearbeid, samarbeidsvilje, bæring og utholdende bevegelse.

FCI anerkjente rasen endelig i 1954 og plasserer den blant retrieverne med arbeidsprøve. Flat coated retriever kom til Sverige på 1960-tallet. Nøyaktige fortellinger om hvilke hundetyper som ble krysset i hvert trinn av utviklingen, varierer mellom historiske kilder. Det sikre og praktisk viktige er at dagens rase fortsatt skal fungere som apportør, ikke bare ha et retrieverlignende utseende.

## Å leve med rasen

Flat coated retriever passer best for noen som vil leve med en aktiv arbeidende retriever og samtidig har tenkt å trene ro. Rasen kan passe for en engasjert førstegangseier, men er ikke automatisk enkel: Størrelse, fart og intense hilsener krever planlegging, og behovet for samarbeid varer hele livet.

Leilighet kan fungere hvis det er enkelt å komme seg ut, hunden får meningsfull aktivitet og man trener på lyder, hilsener i fellesarealer og hvile. En hage erstatter ikke turer eller felles arbeid. Alenetid må bygges gradvis fra korte, trygge stunder; en liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer i hva de mestrer. Hvis arbeidsdagen jevnlig innebærer langt fravær, må en fungerende plan for selskap og lufting være klar før kjøpet.

Før du velger valp, bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hva brukes foreldrene til, og hvordan fungerer de under aktivitet, håndtering og hvile?
- Hvilken offisiell HD-grad har hver av foreldrene, og finnes det ED-resultater og leddhistorikk hos nære slektninger?
- Når ble siste øyelysing gjort, hva viste hele attesten, og finnes det resultater fra gonioskopi?
- Hvor gamle ble nære slektninger, hva døde de av, og hvilke svulstdiagnoser eller RD-tilfeller er kjent?
- Hvordan følger oppdretteren helsen, mentaliteten og arbeidsevnen i tidligere kull over tid?

Det rette hjemmet får en arbeidsvillig, sosial og allsidig hund. En feil match oppstår ofte når det vennlige raseidealet tolkes som at hunden på egen hånd vil mestre barn, andre dyr, lange dager alene og et liv uten reelle oppgaver.

Flat coated retriever

The Flatcoated Retriever Society of Great Britain

The Swedish Kennel Club (Svenska Kennelklubben)

The Norwegian Kennel Club (Norsk Kennel Klub)

The Danish Kennel Club (Dansk Kennel Klub)

Flat coated retriever er en middels stor, atletisk jakthund med glatt, sort eller leverfarget pels og et vennlig, valpeaktig vesen. Den er energisk, menneskeorientert og svært lærevillig, og trenger rikelig med mosjon, positiv trening, tett familieliv og oppfølging av helsen.

Emrons är en uppfödare av rasen Flatcoated retriever med bas i Enånger i Sverige.

Emrons

## Kortfakta

- American hairless terrier er en liten til mellomstor amerikansk terrier som først og fremst holdes som selskapshund.
- Rasen finnes i to varianter: hårløs og pelset. Begge tilhører samme rase.
- Ideal mankehøyde er 30,5–40,5 cm for både hannhunder og tisper. Rasestandarden angir ingen bestemt vekt.
- Den skal være energisk, oppmerksom, nysgjerrig og lettlært. Aktivitetsnivået kan likevel variere mye fra hund til hund.
- Jaktinstinktet fra rat terrier er fortsatt sterkt, særlig overfor smådyr, selv om bar hud begrenser den hårløse varianten i tett terreng.
- Rasen er anerkjent av de nordiske kennelklubbene, men ikke av FCI.

American hairless terrier passer best for den som ønsker en aktiv selskapshund og kan kombinere hverdagstrening med beskyttelse av bar hud. Manglende pels gjør ikke hunden allergifri og fjerner ikke terrierens jaktlyst.

## Utseende og pels

American hairless terrier skal være smidig, muskuløs og litt lengre enn den er høy, med et forhold på omtrent 10:9. Beinbygningen skal være middels kraftig, og bevegelsene skal være frie og jevne med en sterk, rett rygg. Dette er en atletisk terrier, ikke en skjør miniatyrhund.

Ideal mankehøyde er 30,5–40,5 cm for begge kjønn. Standarden angir ikke noe vektintervall, så proporsjoner, muskulatur og hold sier mer enn et uoffisielt tall. Be gjerne oppdretteren vise hvordan foreldredyrene ser ut og beveger seg som voksne.

Både den hårløse og den pelsede varianten er godkjent. En hårløs valp blir født med en myk fødselspels som gradvis forsvinner. Ved omtrent åtte til ti ukers alder skal kroppen være hårløs, bortsett fra værhår og eventuelt svært fin dun. Den pelsede varianten beholder en kort, glatt, tett og blank pels. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt, bortsett fra merle og albinisme.

Hårløsheten nedarves recessivt og er knyttet til en variant i genet SGK3. En pelset hund kan derfor bære varianten uten selv å være hårløs. Denne genetiske formen er ikke forbundet med den samme påvirkningen på tenner og fruktbarhet som den dominante hårløsheten hos enkelte andre hårløse raser. Det betyr likevel ikke at alle hunder må ha et komplett tannsett: Standarden godtar sakse- eller tangbitt og slår fast at manglende premolarer ikke skal trekkes for.

Hudpleien bør tilpasses hundens hud og været, ikke følge en fast rutine. Den hårløse hunden kan trenge et godt tilpasset dekken i kulde og beskyttelse mot sterk sol. Se etter gnagsår, rifter eller rødhet etter lek og turer. Tørr hud kan noen ganger trenge mykgjørende pleie, men tilbakevendende utslett, kløe eller betente områder bør vurderes av veterinær. Den pelsede varianten trenger hovedsakelig vanlig børsting, kloklipp og kontroll av ører og tenner.

## Temperament og personlighet

American hairless terrier skal være energisk, oppmerksom, nysgjerrig og lettlært. En trygg hund vil som regel delta i familielivet og sette pris på både nærhet og meningsfulle oppgaver. Samtidig har rasen en tydelig terrierbakgrunn: Den kan reagere raskt på bevegelse, følge med på det som skjer utenfor hjemmet og ta egne valg når noe spennende dukker opp.

Positive erfaringer med mennesker, hunder, underlag, lyder og ulike miljøer tidlig i livet er viktige. Sosialisering betyr ikke at hunden må hilse på alle. Målet er at den skal kunne møte hverdagen med ro og søke støtte hos føreren. For få svenske hunder har gjennomført BPH til at resultatene kan beskrive hele rasen, så se heller på hvordan foreldredyrene faktisk oppfører seg.

Aktivitetsnivået varierer. Den svenske raseklubbens materiale beskriver alt fra ganske moderate hunder til intense individer som trenger mye mosjon og aktivisering. Spør derfor hvordan foreldrene og tidligere avkom fungerer på vanlige dager: Klarer de å roe seg etter aktivitet, hvordan reagerer de på besøk og lyder, og hvor sterkt jager de smådyr?

Jaktinstinktet er en viktig del av hverdagen. Rasens forfedre jaktet på rotter og andre skadedyr, og en american hairless terrier kan oppfatte mus, hamstere, marsvin og andre små kjæledyr som bytte. Ikke regn med at samlivet blir trygt bare fordi hunden vokser opp i hjemmet. Hold dyrene sikkert atskilt når en voksen ikke kan føre tilsyn.

## Trening og mosjon

American hairless terrier trenger daglig bevegelse, mental aktivisering og trening i å finne ro. Et fast antall minutter passer ikke alle hunder. En bedre målestokk er om hunden kan bevege seg avslappet, bruke nesen, løse oppgaver og deretter hvile hjemme uten å bli rastløs eller overtrøtt.

Varier turene med søksarbeid, korte treningsøkter, lek og øvelser for kroppsbeherskelse. Rasen kan trives med blant annet nosework, rallylydighet, agility og triksetrening når belastningen tilpasses hundens alder og fysikk. Tilpass også aktiviteten til den bare huden: Tett vegetasjon kan gi rifter, mens kulde eller sterk sol kan kreve kortere økter, et annet tidspunkt på dagen eller beskyttende klær.

Bruk tydelige signaler, korte repetisjoner og belønninger hunden virkelig setter pris på. Nysgjerrigheten og læreevnen gjør at mange raskt oppdager mønstre, også uønskede. Belønn derfor ro ved døren, at hunden selv tar kontakt ute, og evnen til å vende oppmerksomheten bort fra noe den vil jage. Harde korrigeringer kan skape konflikt eller utrygghet og lærer ikke hunden hva den skal gjøre i stedet.

Innkalling og stopp rundt smådyr bør prioriteres høyt, men trening fjerner ikke jaktinstinktet. Bruk bånd eller langline der vilt kan dukke opp, til responsen er grundig prøvd i det aktuelle miljøet. Hvis hunden bjeffer på lyder eller besøk, bør du arbeide både forebyggende og praktisk: Begrens muligheten til å stå vakt i vinduet, lær den å roe seg på en fast plass, og belønn at den avbryter varslingen.

## Helse

Det er for få registrerte hunder i Sverige til at rasens helse kan beskrives med stor sikkerhet. Derfor blir det misvisende både å kalle american hairless terrier generelt frisk og å presentere en lang liste med diagnoser som om alle var vanlige. En valpekjøper får et bedre beslutningsgrunnlag ved å se på foreldrenes resultater, sykdomshistorikken hos nære slektninger og oppdretterens oppfølging av tidligere kull.

Den svenske avlsstrategien for rasen anbefaler at foreldredyrenes DNA-status for prcd-PRA og primær linseluksasjon, PLL, er kjent før paring. En PLL-bærer bør øyelyses nær tidspunktet for paringen. Hunder med symptomer på patellaluksasjon eller som er operert for tilstanden, bør ikke brukes i avl, og oppdretteren skal forsikre seg om at valpene hører før levering. Vedvarende allergi, hudproblemer og autoimmun sykdom hos avkommet bør også tas med i videre avlsvurderinger.

Dette er anbefalinger fra raseklubben, ikke et obligatorisk helseprogram. I Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 er den eneste særregelen for american hairless terrier at pelsvariant registreres; der finnes det ikke noe rasespesifikt krav om prcd-PRA, PLL, patella- eller hørselstest. Regler kan endres, så den som planlegger avl, må alltid kontrollere den gjeldende utgaven.

Som valpekjøper kan du be om å få se DNA-svarene og kontrollere hvilken hund de gjelder. Et resultat for én genvariant er ikke en generell helseattest. Spør også hvordan patella er vurdert, hvordan valpenes hørsel kontrolleres, og hvilke hud-, allergi-, øye- eller immunrelaterte problemer som finnes hos nære slektninger. Fordi rasen ble grunnlagt på få hunder, er slektskapet i kombinasjonen og åpen oppfølging også viktige spørsmål.

En hårløs hund er ikke allergifri. Hundeallergener finnes først og fremst i hud og spytt, og mengden varierer mellom individer, også innenfor samme rase og kull. Den som har hundeallergi, bør derfor ikke velge rase bare ut fra pelsen. Drøft risikoen med helsepersonell og tilbring tid med den aktuelle hunden flere ganger før du bestemmer deg; et kort møte med en annen hund av rasen gir ingen garanti.

## Historie og opprinnelse

American hairless terrier ble utviklet fra den amerikanske rat terrieren, en gårds- og jakthund som ble brukt mot rotter og annet småvilt. Høsten 1972 ble en hårløs tispe født i et rat terrier-kull. Familien Scott kalte henne Josephine, og hun ble rasens stammor. I 1981 fikk hun et kull med to hårløse og to pelsede valper, som dannet grunnlaget for den videre utviklingen.

På 1980- og 1990-tallet ble bestanden bygget opp fra få hunder, og nære paringer ble brukt for å befeste hårløsheten. Dette forklarer hvorfor genetisk variasjon fortsatt er en viktig del av avlsarbeidet. Den pelsede varianten er ikke et uønsket biprodukt, men en anerkjent del av rasen som kan bidra til en bredere avlsbase.

United Kennel Club registrerte rasen som en hårløs variant av rat terrier i 1999 og som egen rase i 2004. American Kennel Club ga full anerkjennelse i 2016. Den første dokumenterte importen til Sverige kom i 2005 og fikk sitt første kull året etter. Svenska Kennelklubbens anerkjennelse gjelder fra 2017. Rasen kan delta på utstillinger og i hundesport i Norden, men er fortsatt ikke anerkjent av FCI.

## Å leve med rasen

American hairless terrier kan bo i leilighet dersom den får nok aktivitet ute, hjelp til å finne ro og trening rundt lyder i oppgangen og utenfor vinduene. Innholdet i hverdagen betyr mer enn boligens størrelse. I en lytt bygning må eieren likevel arbeide tidlig med varsling og sørge for at hunden får hvile uforstyrret.

Med barn er tilsyn fra voksne og respekt for hundens grenser viktigere enn rasenavnet. Barn og hund skal ikke være alene sammen, og hunden trenger en trygg hvileplass der den får være i fred. Bar hud gjør også hardhendt lek, skarpe negler og uforsiktig løfting ekstra uegnet.

Samliv med katt kan fungere for enkelte hunder, men jaktlysten krever rolige og kontrollerte introduksjoner. Katten skal ha egne fluktveier og ressurser, hunden må hindres i å jage, og møtene bør overvåkes til forholdet er godt kjent. Små gnagere og andre byttelignende dyr må alltid holdes sikkert atskilt.

Å være alene er en ferdighet hunden lærer, ikke en medfødt raseegenskap. Begynn med svært korte stunder når hunden er trygg og rolig, og øk først når den fortsatt klarer å slappe av. Vedvarende uro, bjeffing eller forsøk på å komme seg ut betyr at treningen har gått for fort. Planlegg hundepass hvis hverdagen krever lengre fravær enn hunden mestrer.

I nordisk klima må klærne til en hårløs hund fungere, ikke bare se fine ut. Kontroller at dekkenet varmer uten å gnage i armhulene eller over brystet, og tilpass tiden ute til vind, nedbør, temperatur og hundens bevegelser. Ved sterk sol trengs skygge og noen ganger hudbeskyttelse. Denne ekstra omsorgen er en sentral del av rasevalget, sammen med terrierens behov for aktivitet, trening og trygg håndtering rundt smådyr.

American hairless terrier

American Hairless Terrier Club of the United Kingdom

Svenska Terrierklubben (Swedish Terrier Club)

Dansk Terrier Klub (Danish Terrier Club)

Norwegian Terrier Club

Liten, livlig terrier som finnes både uten pels og med pels, vanligvis 25–46 cm høy og 5–12 kg. Svært menneskeorientert, trives best som inne-hund og røyter lite, og passer derfor ofte godt for eiere med allergi. Trenger moderat daglig mosjon, mental stimulering, beskyttelse av huden og konsekvent, positiv trening.

Desliver är en uppfödare av rasen American hairless terrier med bas i Björnlunda i Sverige.

Desliver

## Kortfakta

Finsk lapphund er en finsk gjeter- og vakthund med bakgrunn fra reindriften, men i dag lever de fleste som aktive selskapshunder. Rasen passer best for den som liker å være mye ute, tilbyr variert trening og samtidig kan lære hunden å finne ro. Et vennlig vesen er typisk, men sier ikke hvor sosial den enkelte valpen blir, hvor mye lyd den bruker eller hvor lett den blir stresset.

- **Opprinnelsesland:** Finland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 5, spisshunder og hunder av urhundtype
- **Opprinnelig oppgave:** gjete og vokte rein
- **Ideell mankehøyde:** 49 cm for hannhunder og 44 cm for tisper, med 3 cm tillatt avvik i begge retninger
- **Pels:** lange, grove dekkhår og myk, tett underull
- **Farge:** alle farger er tillatt, men grunnfargen skal dominere
- **Passer best for:** et aktivt hjem som setter pris på samarbeid, friluftsliv og en oppmerksom hund
- **Viktig å vurdere:** bjeffing og annen lyd, evnen til å finne ro, foreldredyrenes mentalitet og dokumenterte helseundersøkelser

Rasestandarden angir ingen offisiell vekt. Høyden er også en veiledning for rasetypen, ikke et løfte om nøyaktig størrelse; standarden understreker at typen er viktigere enn målet.

## Utseende og pels

Finsk lapphund er litt under middels stor, kraftig bygd i forhold til størrelsen og noe lengre enn den er høy. Hodet er forholdsvis bredt, ørene er stående eller halvstående, og den rikt behårede halen bæres over ryggen eller til siden når hunden beveger seg. I ro kan halen henge.

Den doble pelsen består av lange, grove dekkhår over en myk, tett underull. Hannhunder har ofte en tydeligere krage. Alle farger er tillatt så lenge én grunnfarge dominerer, og derfor kan to rasetypiske finske lapphunder se ganske forskjellige ut.

Pelsen må børstes jevnlig og oftere når hunden røyter mye. Arbeid helt ned til underullen, særlig bak ørene, i armhulene og der sele eller halsbånd ligger mot pelsen. Bad hunden ved behov. Vanlig pelsstell bygger på børsting fremfor å klippe pelsen kort; dersom klipping er nødvendig av medisinske grunner, bør veterinærens råd følges.

Mengden pels og røyting varierer mellom individer og gjennom året. Den som ønsker et hjem uten hundehår eller forventer én fast børstedag i uken, bør derfor tenke annerledes: kjenn gjennom pelsen med hendene og bruk kam, og tilpass stellet til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal finsk lapphund være intelligent, modig, rolig, føyelig, vennlig og hengiven. I hverdagen merkes ofte en kombinasjon av arbeidslyst, oppmerksomhet og evne til å være tett på familien. Det er likevel en gjeter- og vakthund av spisstype, ikke en hund som automatisk er stille eller enkel i alle miljøer.

Rasen bruker gjerne stemmen. Noen individer varsler på lyder, mennesker utenfor boligen eller bevegelser i omgivelsene, mens andre er betydelig roligere. Spør derfor oppdretteren hvordan foreldredyrene reagerer på ringeklokken, besøk, hundemøter og hvile innendørs. Det gir mer veiledning enn en generell påstand om at rasen bjeffer mye.

Svenska Kennelklubbens BPH-analyse fra 2019 gir et nyttig, men begrenset bilde. Grunnlaget omfattet 229 beskrevne hunder, og de 212 svenskfødte deltakerne utgjorde bare rundt tre prosent av de svenskfødte hundene i de oppgitte årskullene. Analysen viser blant annet moderat hilsing på fremmede som gjennomsnitt for rasen, men også stor variasjon fra hunder som nesten ikke hilste, til hunder som hilste svært intenst. Et rasegjennomsnitt kan beskrive en populasjon, men kan aldri forutsi hvordan en bestemt valp blir.

Se gjerne på foreldrenes BPH- eller MH-resultater, men les hele beskrivelsen og spør hvordan hundene fungerer i hverdagen. God evne til å hente seg inn etter overraskelser, håndterbar lydbruk og evne til å slappe av er ofte viktigere for familielivet enn hvor ivrig hunden hilser.

## Trening og mosjon

Finsk lapphund trenger jevnlig fysisk aktivitet, mental stimulering og en pålitelig av-knapp, men ingen bestemt tidsregel passer for alle. En god uke inneholder turer i variert terreng, muligheter til å snuse og utforske, korte samarbeidsøvelser og rolige dager der hunden får hente seg inn. Spor, nosework, lydighet, rallylydighet, agility og gjennomtenkt gjeting er eksempler på aktiviteter som kan passe ulike individer.

Vurder balansen ut fra hundens atferd. En hund som får passende aktivitet, kan arbeide engasjert og deretter finne ro. Rastløs vandring, konstant overvåking, søvnvansker eller stadig sterkere krav om aktivitet kan bety at hunden trenger mer restitusjon og tydeligere rolige rutiner, ikke bare lengre økter.

Belønningsbasert trening passer rasens følsomme og samarbeidsvillige natur. Begynn tidlig med kontakt, innkalling og å velge bort forstyrrelser. Tren først på god avstand, og bruk langline der innkallingen ennå ikke er sikker. Gjeterbakgrunnen kan gjøre bevegelse interessant, men jakt- og gjeterlyst varierer; ta utgangspunkt i hunden du har foran deg.

Ved trening på bjeffing er målet ikke å straffe varslingen, men å gjøre situasjonen forståelig. Vis at du har registrert det hunden reagerer på, belønn en pause og lær hunden å gå til en rolig plass borte fra vindu eller dør. Begrens muligheten til å øve på uavbrutt vakthold. Hvis bjeffingen skyldes redsel, problemer med å være alene eller høyt stressnivå, må årsaken håndteres fremfor bare å dempe lyden.

## Helse

I rasens avlsstrategi beskrives finsk lapphund som en rase uten store overordnede problemer med den fysiske helsen, men flere arvelige tilstander må likevel tas hensyn til i avlen. For en valpekjøper gjelder de viktigste kontrollene hofter, øyne og riktig tolkede DNA-resultater; albueresultater og mentalbeskrivelse gir ytterligere informasjon.

Det er viktig å skille formelle regler fra raseklubbens strengere kriterier. Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 krever at begge foreldredyrene har offisiell hoftestatus før paring. For at et kull skal formidles gjennom den svenske raseklubben for finsk lapphund, gjelder i tillegg blant annet godkjente hofteresultater, øyelysing innen 24 måneder og en gjennomtenkt DNA-kombinasjon. Hvis foreldrene er albuerøntget, skal resultatene være uten anmerkning. Det betyr ikke at øyelysing, albuerøntgen og alle DNA-tester er identiske formelle krav fra Svenska Kennelklubben for å registrere kullet.

Prcd-PRA er en form for progressiv netthinnesykdom, mens Pompes sykdom, GSDII, er en alvorlig glykogenlagringssykdom. Begge nedarves autosomalt recessivt. En bærer er ikke det samme som en syk hund og kan pares med en genetisk fri eller hereditært fri partner uten at valpene blir syke av den aktuelle mutasjonen. To bærere skal derimot ikke kombineres. En prcd-PRA-test sier bare noe om denne bestemte PRA-varianten, ikke om alle øyesykdommer, og derfor er et aktuelt øyelysingsresultat fortsatt relevant.

Be oppdretteren vise originaler eller registrerte resultater som kan kontrolleres, og undersøk:

- begge foreldrenes offisielle HD-resultater og gjerne kombinasjonens beregnede HD-indeks
- dato og resultat for øyelysing
- kombinasjonens prcd-PRA- og GSDII-status, ikke bare ordet «testet»
- ED-resultater dersom hundene er røntget
- BPH eller MH og hvordan foreldredyrene fungerer hjemme, ved lyder og etter overraskelser
- hvilke helseproblemer som har forekommet hos nære slektninger

Ingen liste over undersøkelser kan garantere en frisk valp. Den kan derimot vise om oppdretteren har gjort relevante kontroller, forstått resultatene og valgt en kombinasjon som reduserer kjente risikoer uten unødvendig å ta friske bærere ut av avlen.

## Historie og opprinnelse

Den moderne rasehistorien til finsk lapphund begynner i Finland. Rasestandarden forteller at samene i århundrer brukte hunder som lignet finsk lapphund, til å gjete og vokte rein i de nordlige delene av Fennoskandia og Russland. Formuleringen «hunder som lignet» er viktig: Den dokumenterer en eldre arbeidsoppgave og hundetype, men beviser ikke en ubrutt stamtavle fra forhistoriske hunder til dagens rase.

Den moderne utviklingen har tydeligere milepæler. Den finske kennelklubben fastsatte den første rasestandarden for lapsk vallhund i 1945. Navnet ble endret til lapphund i 1967, rasetypen stabiliserte seg i løpet av 1970-årene, og rasen fikk navnet finsk lapphund i 1993. Under denne utviklingen ble den mer langhårede lapphundtypen skilt fra den mer langstrakte og korthårede lapske vallhunden.

Arven fra reindriften bidrar til å forklare hvorfor rasestandarden kombinerer oppmerksomhet og mot med ro og føyelighet. En arbeidende hund måtte reagere på bevegelse og holde kontakt med føreren uten å skape unødig uro i flokken. I dag ses den samme allsidigheten i rollen som aktiv selskapshund og i flere hundesporter, selv om få individer arbeider med rein.

## Å leve med rasen

Finsk lapphund kan bli en svært trivelig familiehund når husholdningen er komfortabel med aktivitet, pels, lyd og tett samarbeid. Rasen passer dårligere for den som ønsker en gjennomgående stille hund, minst mulig hundehår eller en hund som nøyer seg med korte lufteturer uten annen aktivitet.

Med barn gjelder de samme sikkerhetsreglene som for alle hunder: En voksen skal være til stede sammen med små barn, og hunden trenger en skjermet hvileplass der den får være i fred. Selv en vennlig hund kan føle seg presset når den sover, spiser eller prøver å trekke seg unna. Lær derfor både barn og hund hvordan rolige møter skal foregå.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individet, tidlige erfaringer og introduksjonen. Ikke regn med at rasenavnet garanterer liten jaktlyst eller umiddelbart vennskap. Spør hvordan foreldrene og valpen har fungert med andre dyr, sørg for avstand og en enkel mulighet til å avbryte de første møtene, og gi hvert dyr egne ressurser og hvileplasser.

Det kan fungere å bo i leilighet hvis hunden får nok variert aktivitet ute og eieren arbeider aktivt med varsling i oppgang, heis og ved vinduer. Boligens størrelse løser verken aktivitetsbehovet eller bjeffingen; hverdagsrutinene og lydmiljøet er viktigere.

Alenetid må trenes gradvis når valpen føler seg trygg hjemme. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden klarer å være rolig. Voksne hunder varierer mye i hva de mestrer, og en hund til er ingen sikker løsning på problemer med å være alene. Hvis hunden ikke klarer å finne ro når den blir forlatt, bør treningen tas et steg tilbake og profesjonell hjelp vurderes.

Et godt kjøpsvalg bygger derfor på mer enn rasens vennlige rykte. Møt voksne slektninger hvis det er mulig, legg merke til hvordan de reagerer på hverdagslyder, se om de klarer å finne ro, og be oppdretteren forklare både helsedata og mentalitet. Da blir det lettere å avgjøre om finsk lapphund passer i akkurat ditt hjem.

Finsk lapphund

The Finnish Lapphund Club Of Great Britain

Suomen Kennelliitto (The Finnish Kennel Club)

Verein für Finnische Lapphunde Deutschland e.V.

Finsk lapphund er en middels stor, robust arktisk spisshund med tett, dobbel pels og et vennlig, årvåkent vesen. Den er avlet som reinsdyrgjeter, er svært menneskeorientert, intelligent og bjeffete, og trives best med daglig mosjon, mental stimulering og tett samvær med familien.

Lisselbos är en uppfödare av rasen Finsk lapphund med bas i Falun i Sverige.

Lisselbos

Änglahöjdens

## Kortfakta

Boston terrier er en liten amerikansk selskapshund som ifølge rasestandarden skal være vennlig, livlig og intelligent. Den er ofte sosial og arbeidsvillig, men den korte snuten gjør pust og temperaturregulering til viktige forhold å undersøke både ved valpekjøp og i den daglige mosjonen.

- **Opprinnelse og bruksområde:** USA; selskapshund i FCI-gruppe 9.
- **Størrelse:** Rasestandarden deler hundene inn i tre vektklasser: under 6,8 kg, 6,8–9 kg og 9–11,3 kg. Den oppgir ingen offisiell mankehøyde.
- **Pels:** Kort, glatt og lettstelt.
- **Aktivitet:** En kvikk hund som trenger fysisk og mental aktivisering hver dag, men mengden må tilpasses den enkelte hundens pust, alder, kondisjon og været.
- **Viktig før kjøp:** Be om å få se foreldrenes resultater fra undersøkelser av pustefunksjon, øyne og patella samt DNA-status for tidlig juvenil katarakt.

## Utseende og pels

Boston terrier skal være kompakt, velbalansert og bevege seg fritt, uten overdrevne trekk. Hodet er kort, men ifølge rasestandarden skal snutepartiet ikke være lengre enn en tredel av skallelengden. Neseborene skal være åpne, øynene skal ikke være overdrevent fremtredende, og den korte halen skal være medfødt.

Godkjente farger er brindle, seal eller sort med hvite tegninger. De hvite tegningene er en viktig del av rasens uttrykk, men farge og symmetri sier ingenting om helsen. Funksjon er viktigere: Hunden skal kunne puste uhindret, bevege seg fritt og lukke øyelokkene ordentlig.

Den korte, tilliggende pelsen krever vanligvis lite arbeid. Børst og bad ved behov, og kontroller klør, tenner, ører og øyne regelmessig.

## Temperament og personlighet

Boston terrier skal være vennlig, livlig og intelligent, og mange individer søker gjerne kontakt med mennesker og vil være med i hverdagen. Det er likevel ingen garanti for at alle hunder er trygge sammen med barn, ukjente hunder eller i nye miljøer.

Arv, tidlige erfaringer, helse og trening påvirker hvordan den enkelte hunden blir. Spør derfor oppdretteren hvordan foreldredyrene fungerer i hverdagen: hvordan de henter seg inn etter noe uventet, møter mennesker, omgås andre hunder og finner ro hjemme. Møt om mulig tispen og se hvordan hun oppfører seg i en vanlig situasjon, ikke bare når valpene er oppspilte.

Rasen kan være både leken og konsentrert. Belønningsbasert trening med tydelige pauser passer som regel bedre enn harde korrigeringer eller lange, gjentakende økter. Lær tidlig inn ro, håndtering rundt øyne og poter, innkalling og det å kunne vente uten å gire seg opp.

## Trening og mosjon

En boston terrier trenger bevegelse og mentale oppgaver hver dag, men det finnes ikke et bestemt antall minutter som er trygt for alle. Varier turer med nesearbeid, korte treningsøkter, lek og rolig restitusjon. En frisk hund med god pustefunksjon kan trives med flere hundesporter, mens en hund som lager pustelyder eller må arbeide hardt for å puste, trenger veterinærvurdering og tilpasset aktivitet.

Vurder mosjonen ut fra hvordan hunden puster og henter seg inn, ikke hvor gjerne den vil fortsette. Avbryt og ta hunden til et kjølig sted hvis pusten blir tydelig støyende eller anstrengt, hvis den senker tempoet, bruker lang tid på å hente seg inn eller virker uvanlig varm. Blålige slimhinner, svakhet, kollaps eller uttalt pustebesvær krever akutt veterinærhjelp.

Kortsnutede hunder er ekstra følsomme for varme fordi pesing kjøler dem mindre effektivt. Legg mosjonen til kjøligere deler av dagen, tilby vann og unngå hard aktivitet i varmt eller fuktig vær. Overvekt belaster luftveier og ledd mer, så følg med på hundens hold i stedet for bare tallet på vekten.

## Helse

De viktigste helsekontrollene hos boston terrier gjelder pustefunksjon, øyne, patella og tidlig juvenil katarakt. Be om faktiske undersøkelsesresultater for begge foreldredyrene; et energisk inntrykk eller stille pust under et kort møte erstatter ikke dokumentasjon.

BOAS er en samlebetegnelse for pustebesvær som kan oppstå når en kort snute og bløtvevet i nese og svelg begrenser luftstrømmen. Snorking skal derfor ikke automatisk avfeies som et ufarlig rasetrekk. Vær oppmerksom på pustelyder i hvile, anstrengt innpust, dårlig utholdenhet, lang restitusjon, forstyrret søvn, varmeintoleranse eller besvimelse.

RFG Scheme er en standardisert veterinærundersøkelse av pustefunksjonen. Hunden vurderes før og etter tre minutters bevegelse i raskt tempo og får en grad fra 0 til 3. Grad 0 betyr at hunden for øyeblikket er klinisk upåvirket, mens grad 2 og 3 innebærer kliniske plager. Resultater fra hunder som er minst 24 måneder gamle, registreres sentralt, mens resultater fra yngre hunder registreres som foreløpige.

Siden mai 2026 kan RFG-resultater for boston terrier registreres sentralt hos Svenska Kennelklubben, men undersøkelsen er per i dag ikke et krav før avl for rasen. Dette må ikke forveksles med kennelklubbens generelle avlsanbefaling, som i første rekke angir grad 0, eller med raseklubbens vilkår for valpeformidling.

Øynene er forholdsvis store og eksponerte. Kontakt veterinær raskt hvis hunden plutselig myser, holder ett øye lukket, gnir med poten eller får et rødt, rennende eller uklart øye; smerter i øyet regnes som akutt. Tidlig juvenil katarakt er en recessivt arvelig sykdom som rammer begge øyne og kan føre til blindhet tidlig i livet. En DNA-test kan vise om hunden er fri for sykdomsanlegget, bærer ett sykdomsanlegg eller har arvet anlegget fra begge foreldrene. En paring mellom to bærere kan gi genetisk rammede valper og bør derfor unngås.

Patellaluksasjon, der kneskålen kan gli ut av stilling, forekommer også i rasen. Når et kull skal formidles gjennom valpeformidlingen, ber Svenska Bostonterrierklubben om opplysninger om foreldrenes siste øyelysing, patellaresultater og DNA-test eller dokumentasjon på at hunden er fri for sykdomsanlegget gjennom avstamning. Dette er verdifull informasjon for en kjøper, men skal ikke omtales som bindende registreringskrav for alle kull.

## Historie og opprinnelse

Boston terrier ble utviklet i og rundt Boston i Massachusetts i siste del av 1800-tallet. Målrettet avl tok form omtrent mellom 1870 og 1890, men de tidligste krysningene er ikke fullstendig dokumentert. Rasen kan derfor beskrives som utviklet fra datidens bulldogg- og terriertyper, men det er ikke mulig å angi en nøyaktig blanding med sikkerhet.

American Kennel Club anerkjente rasen i 1893. Over tid utviklet den seg fra tyngre forløpere til den mindre, elegante selskapshunden dagens rasestandard beskriver. Boston terrier er nå en internasjonalt anerkjent rase med USA som opprinnelsesland.

## Å leve med rasen

Boston terrier kan fungere i både leilighet og hus, men størrelsen på boligen avgjør ikke om hverdagen blir god. Hunden trenger fysisk og mental aktivisering hver dag, et skjermet sted å hvile og trening i å finne ro når ingenting skjer. Bjeffing og følsomhet for lyder varierer mellom individer; spør hvordan foreldredyrene fungerer hjemme hvis et stille bomiljø er viktig.

Det å være alene må læres gradvis. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer også mye i hvor lenge de klarer seg uten å bli urolige. Start med svært korte, rolige adskillelser og øk tiden bare så lenge hunden klarer å slappe av. For hunder som holdes i Sverige, sier Jordbruksverket at de skal aktiviseres fysisk og mentalt hver dag og bør luftes minst hver sjette time på dagtid; valper og eldre hunder må ut oftere.

Sammen med barn er tilsyn fra en voksen og et fredet hvilested viktigere enn rasens rykte som familiehund. Barn skal ikke løfte hunden, dra den i ørene eller gå bort til den mens den spiser eller sover. Introduksjon til katter og andre hunder bør skje rolig og kontrollert. Tidligere erfaringer og individets atferd veier tyngre enn rasenavnet.

Før kjøp bør du be oppdretteren vise:

- begge foreldrenes RFG-resultater og hvor gamle de var ved undersøkelsen;
- siste øyelysing og patellaresultater;
- registrert DNA-status for tidlig juvenil katarakt og hvordan denne lå til grunn for paringen;
- hvordan nære slektninger fungerer når det gjelder pust, øyne, knær og temperament i hverdagen;
- hvordan valpene venner seg til håndtering, hvile, forskjellige underlag, mennesker og vanlige lyder.

Dette gir et bedre beslutningsgrunnlag enn løfter om at rasen alltid er enkel, stille eller problemfri.

Boston terrier

Boston terrier er en liten, robust og menneskekjær selskapshund med kvadratisk kroppsbygning og kort pels i smokingmønster. Den er livlig, hengiven og tilpasningsdyktig, og trives både med lek og rolige stunder sammen med familien. Pelsstellet er enkelt, men den korte snuten og de store, fremtredende øynene krever ekstra oppfølging for helsen.

## Kortfakta

Rottweiler er en middels stor til stor og kraftig tysk brukshund for den som ønsker å trene regelmessig, kan håndtere hundens styrke og har tid til både fysisk og mental aktivisering. Den kan knytte seg tett til familien, men rasens vaktinstinkt og arbeidslyst gjør det ekstra viktig å velge riktig oppdretter, begynne treningen tidlig og ha pålitelig kontroll i hverdagen.

- **Opprinnelse:** Tyskland. Rasen er anerkjent av FCI og har vært brukt som vakt-, kveg-, trekk-, politi- og tjenestehund.
- **Størrelse:** hannhunder er 61–68 cm og tisper 56–63 cm i mankehøyde. Som en grov veiledning veier en voksen hannhund rundt 50 kg og en tispe rundt 42 kg, men høyde, kjønn og kroppsbygning påvirker vekten.
- **Pels:** kort og tett dobbeltpels som børstes og bades ved behov.
- **Aktivitet:** trenger daglig mosjon, nesearbeid eller en annen mental oppgave, i tillegg til jevnlig hverdagstrening.
- **Viktig før kjøp:** kontroller foreldredyrenes mentalbeskrivelser, hofte- og albueresultater og DNA-resultater for POANV, tidligere kalt JLPP.

Rottweiler er sjelden det enkleste valget for en uerfaren hundeeier. En godt forberedt førstegangseier kan lykkes, men bør planlegge valpekurs, videre lydighetstrening og støtte fra en oppdretter eller brukshundklubb som kjenner rasen.

## Utseende og pels

Rottweiler er en middels stor til stor hund med kompakt og muskuløs kropp. Den skal se sterk ut uten å være klumpete, og kroppsbygningen skal også gi inntrykk av bevegelighet og utholdenhet. Hodet er bredt, ørene er trekantede og hengende, og den svarte pelsen har tydelig avgrensede rødbrune tegninger.

Pelsen består av grove dekkhår over en tett underull. Den er lettstelt, men hunden røyter og trenger da hyppigere børsting. Det finnes ingen nyttig badeplan som passer alle rottweilere: bad hunden når den er skitten, og børst ved behov, særlig i perioder med mye røyting. Kontroller samtidig klør, ører, hud og tenner slik at forandringer oppdages tidlig.

Vekten bør vurderes sammen med kroppsformen, ikke bare mot et tall. En hund i passende hold har synlig midje, og ribbeina skal kunne kjennes med lett trykk. Regelmessig holdvurdering er spesielt nyttig for en tung hund.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, godmodig, modig og arbeidsvillig hund som er stabil og oppmerksom på omgivelsene. Dette beskriver målet for avlen, ikke hvordan hver enkelt rottweiler vil oppføre seg. Arv, tidlige erfaringer, helse, trening og den aktuelle situasjonen påvirker individet.

Rottweilerens vaktinstinkt betyr ikke at rasen per definisjon er aggressiv. Kombinasjonen av årvåkenhet, integritet, jaktinteresse, lyst til å gripe og dra i lek og stor fysisk styrke kan likevel være vanskelig å håndtere hvis hunden er redd, lettstresset eller dårlig trent. Det er derfor viktigere å undersøke foreldredyrenes faktiske atferd enn å nøye seg med generelle beskrivelser som «snill» eller «trygg».

Be om å få se foreldrenes MH-resultater, og spør oppdretteren hvordan hundene reagerte på sosial kontakt, overraskelser, lyd, lek og vedvarende frykt. MH beskriver reaksjoner i standardiserte situasjoner; gjennomført MH er ikke i seg selv en kvalitetskarakter. Se også på nære slektninger, og møt helst minst tispen i et vanlig miljø.

En rottweiler kan fungere godt i en barnefamilie, men rasenavnet er ingen garanti for barnevennlighet. Hund og små barn skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et uforstyrret hvilested. En voksen bør ha ansvaret for turene fordi en ung eller oppspilt rottweiler kan være for sterk for et barn å holde.

## Trening og mosjon

Rottweiler trenger å bevege seg og bruke hodet hver dag, men et fast antall treningstimer blir misvisende. Behovet varierer med alder, helse, kondisjon og aktivitet. Planlegg en hverdag med turer, rolig restitusjon, nesearbeid og korte treningsøkter, og juster mengden etter hvordan hunden faktisk fungerer.

Spor, søk, lydighet, rallylydighet og gjennomtenkte friluftsaktiviteter gir både samarbeid og oppgaver å løse. Rasen kan også sette pris på trekk eller andre fysisk krevende aktiviteter når hunden er ferdig utvokst, frisk og gradvis trent for arbeidet. Mye trening erstatter ikke evnen til å finne ro, så tren også på passivitet og rolige rutiner.

Begynn tidlig med håndtering, båndtrening, innkalling, rolige hilsener og å vende seg bort fra mennesker, dyr eller gjenstander på signal. Belønn atferden du ønsker, og gjør reglene lette å forstå. Unngå metoder som bygger på frykt, tvang eller smerte; de hører ikke hjemme i moderne hundetrening og er ingen snarvei til kontroll over en sterk hund.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Målet er at den skal kunne se mennesker, hunder og nye miljøer uten å måtte gå bort eller reagere kraftig. Et godt kurs hjelper eieren med å lese hundens signaler og trene på et passende nivå. Fortsett treningen gjennom unghundperioden, når kroppsstyrken ofte utvikles raskere enn selvkontrollen.

## Helse

De viktigste dokumenterte helsekontrollene for rottweiler gjelder hofter, albuer og POANV/JLPP. Rasen har helseprogrammer for hofteleddsdysplasi, HD, albueleddsdysplasi, ED, og den arvelige nevrologiske sykdommen POANV, tidligere kalt JLPP. Øyesykdommer forekommer også, og mange oppdrettere øyelyser hundene sine.

Be oppdretteren vise offisielle resultater, og kontroller dem selv i tjenestene til Svenska Kennelklubben. For HD og ED er det relevant å se både foreldrenes egne røntgenresultater og kombinasjonens foreløpige kullindeks. Svenska Rottweilerklubben anbefaler en foreløpig kullindeks på minst 101 for både HD og ED i sine utvidede anbefalinger. En indeks bygger på mer informasjon enn resultatet til én hund, men kan ikke garantere at en valp blir fri for leddproblemer.

POANV/JLPP nedarves recessivt. En bærer er normalt frisk, men kan føre varianten videre. Poenget er derfor ikke å utelukke enhver bærer automatisk, men å sikre at DNA-statusen er offisielt bekreftet og at kombinasjonen ikke kan gi syke valper. Be oppdretteren forklare resultatene til begge foreldrene og hvordan de ble brukt i planleggingen av paringen.

Spør også om øyeundersøkelser og helsen hos eldre nære slektninger. Lange lister over alt som noen gang er diagnostisert hos en rottweiler, sier mindre enn dokumenterte resultater og gjentakende problemer i den aktuelle slekten. Mange rottweilere blir rundt 8–10 år, men levealderen varierer og kan ikke forutsies for en enkelt hund.

Hold hunden i passende hold, bygg opp kondisjonen gradvis og oppsøk veterinær ved halthet, tydelige smerter, endringer i pust eller nevrologiske symptomer. Forebyggende arbeid erstatter ikke en veterinærvurdering når hunden viser tegn på sykdom.

## Historie og opprinnelse

Rottweiler ble utviklet i og rundt den tyske byen Rottweil som en praktisk vakt- og kveghund. Navnet Rottweiler Metzgerhund viser til byens slaktere, som valgte hunder etter arbeidsevne og brukte dem til å drive og vokte kveg, beskytte eiendom og trekke last.

I den offisielle rasehistorien knyttes eldre hunder av samme type til kveghunder fra romertiden. Rasens senere utvikling er knyttet til Rottweil og hundenes praktiske arbeid der. Da man lette etter egnede politihunder tidlig på 1900-tallet, ble rottweileren prøvd, og rasen ble godkjent som politihund i 1910.

Arbeidsbakgrunnen er fortsatt tydelig. Rottweiler brukes i dag som bruks-, tjeneste- og selskapshund, og egenskaper som utholdenhet, vaktsomhet og vilje til samarbeid trenger et gjennomtenkt utløp også hos en hund som først og fremst lever som familiemedlem.

## Å leve med rasen

En rottweiler kan bo i leilighet hvis hverdagen gir nok tid ute, trening og hvile. Hage er praktisk, men erstatter ikke turer eller felles aktiviteter. Tenk gjennom avstanden til gode turområder, trapper, hvor lytt boligen er, og om alle voksne i hjemmet kan holde og håndtere hunden sikkert.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, mens en trygg voksen hund som er trent på det, ofte kan være alene noen timer. Hundens egne signaler bør styre tempoet. Rådet fra svenske Jordbruksverket om lufting minst hver sjette time på dagtid er ikke et mål for hvor lenge hunden bør være alene.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individene og introduksjonen. Lag et trygt område for katten, bruk grind eller bånd i starten og belønn rolig atferd. Gå et skritt tilbake hvis et av dyrene blir redd, eller hvis hunden låser blikket og blir svært oppspilt. Ikke la dyrene være alene sammen før samspillet har vært trygt over tid. Den samme forsiktigheten gjelder i hundemøter; tidlig sosialisering garanterer ikke at en voksen hund liker alle andre hunder.

Eieren har ansvar for at hunden ikke forstyrrer eller skremmer mennesker eller andre dyr på offentlig sted. For en rottweiler betyr det at båndtrening, innkalling og evnen til å vende oppmerksomheten bort fra forstyrrelser må fungere før situasjonen blir vanskelig. Hundens faktiske atferd, miljøet og eierens mulighet til å gripe inn avgjør hvor mye kontroll situasjonen krever.

### Kontrollpunkter før kjøp

- Møt foreldredyrene og spør om atferden deres i hverdagen, ikke bare på trening eller utstilling.
- Les MH-resultatene og spør om frykt, sosialitet, lek og avreaksjon hos foreldre og nære slektninger.
- Kontroller offisielle HD- og ED-resultater og kombinasjonens foreløpige kullindeks.
- Kontroller begge foreldrenes offisielle POANV/JLPP-status, og spør om øyeundersøkelser.
- Beskriv hverdagen din ærlig for oppdretteren, og spør hvilken støtte du får i valpe- og unghundperioden.

Rottweiler passer best når hundens arbeidslyst er en del av hverdagen, ikke noe som løses med en lang tur av og til. Den som liker regelmessig trening, tydelige rutiner og et stort ansvar, kan få en nær og allsidig hund; den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund, bør velge en mindre krevende rase.

Rottweiler

Svenska Rottweilerklubben (Swedish Rottweiler Club)

Norwegian Kennel Club

Deutscher Rottweiler-Klub (German Rottweiler Club)

Rottweiler er en sterk, middels stor brukshund med kort, svart pels og rustrøde tegninger. Den er rolig, lojal og svært familieorientert, men gjerne litt reservert overfor fremmede. For å trives trenger den mild, konsekvent trening, daglig fysisk og mental aktivisering og en ansvarlig eier.

Yanx's är en uppfödare av raserna Bostonterrier och Rottweiler med bas i Fjärdhundra i Sverige.

Yanx’s

## Kortfakta

Dvergschnauzer er en liten, men robust tysk hunderase med tydelig vaktinstinkt, stor arbeidslyst og en pels som må trimmes. Den er den minste av schnauzerrasene, men ikke bare en mindre utgave av schnauzeren. Dvergschnauzer er en egen rase som ble utviklet for gårdsarbeid i et lite og hendig format.

- **Mankehøyde:** 30–35 cm for både hannhunder og tisper
- **Vekt:** 4–8 kg ifølge rasestandarden
- **Opprinnelsesland:** Tyskland
- **Opprinnelig oppgave:** rottefanger og gårdshund
- **Pels:** stri dekkpels med tett underull
- **Farger:** svart, pepper og salt, svart og sølv samt hvit
- **Typiske trekk:** årvåken, utholdende, nysgjerrig og ofte rask til å varsle

Dvergschnauzer passer best for den som vil trene og aktivisere hunden hver dag, og som aksepterer regelmessig pelsstell. Den hendige størrelsen gjør hunden enkel å ta med, men hverdagen krever likevel tydelige rutiner.

## Utseende og pels

Dvergschnauzer skal være kompakt, kraftig og omtrent like lang som den er høy. Skjegget, de buskete øyenbrynene og den strie pelsen gir det velkjente schnauzerpreget. Rasestandarden oppgir samme høyde- og vektspenn for begge kjønn, men hvor en voksen hund ligger innenfor spennene, avhenger blant annet av kroppsbygning og hold.

Pelsen består av tett underull og hard, tilliggende dekkpels. De fire godkjente fargene er helsvart, pepper og salt, svart og sølv samt helhvit. Fargen sier ikke noe om hundens temperament eller hvor godt den passer i et bestemt hjem.

Den strie pelsen må trimmes. Det betyr at modne, døde dekkhår plukkes ut. Svenska Kennelklubben anbefaler trimming minst fire ganger i året og gjennomgang av underullen omtrent hver uke. Hvor ofte den enkelte hunden trenger en full trimming, avhenger av pelskvalitet, vekst og hvor kort pelsen skal holdes. Skjegg, beinpels og mykere partier må kjemmes slik at smuss og floker ikke blir sittende.

Klipping kan passe for en hund som har blitt øm eller har vanskelig for å stå gjennom en trimmeøkt, men metoden endrer pelsstrukturen. Når dekkhårene klippes av i stedet for å plukkes ut, blir pelsen ofte mykere og mer ullen. Spør derfor oppdretteren eller en erfaren hundefrisør hvordan pelsen tidligere har blitt stelt, før du velger metode.

En riktig stelt stri pels røyter vanligvis svært lite, men det gjør ikke dvergschnauzeren allergifri. Lite røyting sier ikke hvordan en person med allergi vil reagere, og ingen hunderase kan garanteres å fungere for alle. Hvis noen i familien har allergi, bør dere snakke med helsepersonell, møte hunder under kontrollerte forhold og ha en plan før kjøpet.

## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og utholdende. Den legger raskt merke til lyder, bevegelser og mennesker i nærheten, og kan derfor være en effektiv liten varslingshund. Den samme årvåkenheten kan føre til gjentatt bjeffing ved døren, i oppgangen eller utenfor vinduet hvis hunden ikke får hjelp til å finne roen.

Raseegenskaper beskriver en tendens, ikke hvert individ. De svenske mentalbeskrivelsene kommer fra en for liten andel av oppdretterne til å gi et sikkert bilde av alle dvergschnauzere. Forskjellene mellom familier og individer kan være store. Se derfor på hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer i hverdagen. En trygg hund bør kunne hente seg inn etter en overraskelse og slappe av når det ikke skjer noe.

Dvergschnauzere lærer ofte raskt og kan være morsomme å samarbeide med. Eieren må likevel vise tydelig hvilken atferd som lønner seg. Harde korrigeringer kan øke stress og bjeffing. Med rolig, belønningsbasert trening blir det enklere å lære hunden hva den skal gjøre i stedet.

## Trening og mosjon

Dvergschnauzer trenger fysisk aktivitet og oppgaver for nese og hode hver dag. Det finnes ingen nyttig regel om et bestemt antall minutter som passer alle. En frisk, ung voksen hund kan gjerne bli med på lange turer og hundesport, mens en valp, eldre hund eller hund med sykdom trenger en annen belastning.

Varier turer i forskjellige miljøer med korte treningsøkter, søksoppgaver og tid til å undersøke i eget tempo. Rallylydighet, nosework, triksetrening og agility er aktiviteter der rasens hurtighet og samarbeidsvilje kan komme til sin rett. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag. Et bedre tegn er at den kan være aktiv ute og deretter finne roen hjemme.

Begynn tidlig med hverdagsferdigheter: kontakt, innkalling, gå pent i bånd, håndtering av poter og skjegg og ro på en fast plass. Tren på varslingen før den blir en vane. Belønn hunden når den registrerer en lyd og deretter vender oppmerksomheten mot deg, og lær inn en enkel rutine for ringeklokke og besøk. Begrens utsikten hvis hunden stadig øver på å bjeffe ved vinduet. Endre én ting om gangen, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er rolig.

Bakgrunnen som rottefanger gjør at enkelte individer gjerne jager små dyr som beveger seg raskt. En sikker innkalling og bånd der vilt kan dukke opp, er derfor fornuftig selv om jaktinteressen varierer.

## Helse

Dvergschnauzer beskrives generelt som en robust rase, men urinstein og øyesykdommer er to dokumenterte områder det er viktig å kjenne til. Svenska Kennelklubben oppgir at urinstein forekommer hos litt over fem prosent av rasen. Raseklubbens helsearbeid følger også blant annet progressiv retinal atrofi, PRA, og grå stær.

Rasen har dessuten en kjent tendens til forhøyede triglyserider i blodet. Det betyr ikke at alle dvergschnauzere blir syke, og en forhøyet verdi forklarer ikke automatisk mageproblemer eller bukspyttkjertelbetennelse. Tilbakevendende oppkast, diaré, magesmerter, urinproblemer eller endret syn bør vurderes av veterinær. Veterinæren avgjør om for eksempel urinprøve, øyeundersøkelse eller en fastende blodprøve er relevant.

Før du kjøper valp, bør du be oppdretteren vise faktiske helseopplysninger, ikke bare si at linjen er frisk. Kontroller foreldrenes registrerte resultater fra øyeundersøkelser, og spør om urinstein, tilbakevendende mageproblemer og øyesykdom hos nære slektninger. Raseklubben publiserer DNA-resultater for flere tilstander det finnes tester for, men en DNA-pakke er ikke en generell friskmelding og dekker ikke alle former for PRA. Spør hvilke tester som er utført, hva resultatene betyr for akkurat denne kombinasjonen, og hvilke gjeldende anbefalinger oppdretteren følger.

Små hunder trenger også regelmessig tannstell. Venn valpen til tannpuss, og følg med i munnen slik at dårlig ånde, ømhet eller vansker med å tygge oppdages tidlig.

## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzer ble utviklet i Tyskland rundt forrige århundreskifte. I området rundt Frankfurt am Main fantes det en liten, schnauzerlignende hund som ble kalt strihåret dvergpinscher. Svenska Kennelklubben beskriver hvordan små schnauzere og dvergpinschere ble brukt da rasen tok form gjennom mer planlagt avl.

Den lille gårdshunden skulle holde rotter unna og samtidig varsle om det som skjedde rundt gård og stall. Det historiske arbeidet bidrar til å forklare dagens kombinasjon av hurtighet, årvåkenhet og interesse for små bevegelser. I dag er dvergschnauzer en selskapshund, men den har fortsatt godt av å bruke både kropp og hode.

## Å leve med rasen

Dvergschnauzer kan bo i leilighet, men en liten hund er ikke automatisk enkel å ha tett på naboene. Vurder om du kan håndtere lyder ved dør og vindu, sørge for flere lufteturer og gi hunden daglig aktivitet. Evnen til å slappe av inne er ofte viktigere enn størrelsen på boligen.

Rasen kan fungere fint med barn når en voksen hjelper både barnet og hunden med å omgås rolig. Små barn og hunder skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Det er de voksne som har ansvaret for turer, trening og pelsstell, selv om barna gjerne vil hjelpe til.

Om hunden kan bo med katt, avhenger mer av individene, tidligere erfaringer og introduksjonen enn av rasenavnet. La de første møtene være rolige, skill dyrene med en grind ved behov, og sørg for at katten har rømningsveier. Gnagere og andre smådyr bør holdes trygt atskilt. Den dokumenterte bakgrunnen som rottefanger gjør det uklokt å gå ut fra at jaktinteressen mangler.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hva de klarer uten å bli urolige. Begynn med svært korte, udramatiske stunder når hunden er trygg, og øk tiden bare så lenge den forblir rolig. Planlegg hverdagen etter individet i stedet for å anta at en bestemt rase kan være alene et fast antall timer.

Velg dvergschnauzer hvis du liker en observant, aktiv hund og vil bruke tid på trening og trimming. Velg en annen rase hvis du ønsker minimalt pelsstell, en hund som sjelden varsler, eller en sikker løsning når det gjelder allergi og smådyr.

Dvergschnauzer

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

Kenneln är medlem i SKK och följer SKK’s regler. Innan leveransen av valparna är de registrerade hos SKK. De är avmaskade, chipmärkta, veterinärbesiktigade och vaccinerade. Veterinärbesiktning görs innan leverans och är max 7 dagar. Valparna levereras inte före 8 veckors ålder. De har också en 3 års dolda fel-försäkring
Jag Iris har hand om uppfödarutbildning i Skaraborgs kennelklubb, sitter även med i styrelsen.

Sallygårdens

## Kortfakta

Australian shepherd er en gjeter- og brukshund som ble utviklet i USA, for mennesker som ønsker å trene og arbeide med hunden hver dag. Den er rask, lydhør og allsidig, men arbeidslysten og vakt- og gjeterinstinktene gjør at den sjelden passer for den som først og fremst ønsker en lite krevende selskapshund.

- Rasen tilhører FCI-gruppe 1 og ble utviklet for arbeid med sau og storfe på gårder og rancher.
- Ønsket mankehøyde er 51–58 cm for hannhunder og 46–53 cm for tisper. Rasestandarden oppgir ingen idealvekt.
- Pelsen er middels lang, værbestandig og har underull. Grunnfargene er blue merle, svart, red merle og rød, med eller uten hvite tegninger og tan-tegninger.
- Halen kan være naturlig lang eller kort. Halekupering er forbudt i Sverige.
- En australian shepherd trenger daglig fysisk aktivitet, problemløsning, samarbeid og mulighet til å finne ro.
- For svenske avlshunder er offisiell HD-status og kjent mental status gjennom MH viktige kontroller. MH beskriver reaksjoner; det er ikke en prøve med bestått eller ikke bestått.

## Utseende og pels

Australian shepherd er en middels stor, velbalansert og bevegelig hund som skal være litt lengre enn høy. Den skal være muskuløs og solid uten å bli tung eller klossete, fordi bygningen skal tillate raske retningsendringer og langvarig arbeid. Standarden angir ønsket mankehøyde, men ingen idealvekt. Vurder derfor en voksen hund ut fra proporsjoner, hold, bevegelser og funksjon i stedet for å stole på et vektintervall som påstås å komme fra standarden.

Pelsen er rett til bølget, middels lang og værbestandig. Mengden underull varierer blant annet med klima og årstid. En korrekt pels trenger regelmessig gjennomkamming og tettere kontroll i røyteperioder, men ikke den samme ukeplanen for alle hunder. Kjenn gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på områder der friksjon lett gir floker, for eksempel bak ørene og i behenget. Kontroller samtidig hud, poter og klør etter arbeid i skog og ulendt terreng.

De fire grunnfargene er blue merle, svart, red merle og rød. Alle kan forekomme med eller uten hvite tegninger og tan-tegninger. Øynene kan være brune, blå eller ravfargede, også i kombinasjoner eller med flekker og marmorering. Ulik øyenfarge er altså tillatt og sier i seg selv ingenting om hundens temperament.

Halen kan være naturlig lang eller naturlig kort. Sistnevnte kalles ofte NBT, natural bobtail, og må ikke forveksles med en kupert hale. Svenska Kennelklubben registrerer rasen med en halebetegnelse som viser om hunden har hellang hale, stumphale, en hale som er kortere enn normalt, ingen hale eller kupert hale. For en valpekjøper er registreringsopplysningen et bedre grunnlag enn å gjette ut fra et fotografi.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal australian shepherd være en intelligent arbeidshund med sterke gjeter- og vaktinstinkter, jevnt temperament og et vennlig vesen. Den kan være avventende ved første møte med ukjente, men rasetypisk nøytralitet er ikke det samme som frykt eller aggresjon. Svenska Australian Shepherdklubben understreker derfor at nøytral er et tydeligere ord enn reservert.

Det er betydelig variasjon mellom individer og familier. Noen hunder arbeider svært intenst i møte med mennesker og omgivelser, mens andre er mer balanserte i hverdagen. Styrken i gjeting, vakthold, lydreaksjoner og sosial interesse kan også variere. Etiketter som arbeidslinje eller utstillingslinje er ikke nok til å forutsi temperamentet til en valp. Se i stedet på foreldrene, voksne nære slektninger, oppdretterens avlsmål, arbeidsmeritter og dokumenterte mentalbeskrivelser.

Som gjeterhund bruker rasen blant annet kroppen og bevegelsene sine til å styre dyr. Det kan gi en sterk interesse for ting som beveger seg. I hverdagen kan hunden ønske å følge, stoppe eller styre løpende barn, sykler, joggere eller andre dyr. Dette er en mulig egenskap hos rasen, ikke noe alle australian shepherd gjør, og ikke en unnskyldning for å la atferden fortsette. Avstand, bånd eller barriere, en innlært alternativ atferd og belønning for kontakt gjør situasjonen tryggere mens ferdigheten trenes.

MH er særlig nyttig når man sammenligner avlshunder og slektninger. Beskrivelsen viser hvordan en hund reagerte på blant annet kontakt, håndtering, lek, overraskelser, lyd og skudd. Den kan ikke alene forutsi hvordan en valp vil utvikle seg, og den måler ikke hele arbeidsevnen. Les hele protokollen og spør hvordan hunden fungerer og henter seg inn igjen i vanlige miljøer.

## Trening og mosjon

Australian shepherd trenger daglig både bevegelse og oppgaver som krever nesearbeid, problemløsning og samarbeid, men et fast antall timer beskriver ikke hva den enkelte hunden trenger. En rolig skogstur, spor eller søk, hverdagslydighet, gjeting, bruksarbeid, agility og annen gjennomtenkt trening belaster på ulike måter. Tilpass mengde og intensitet etter alder, helse, tidligere trening og restitusjon.

En velfungerende hverdag handler om mer enn å gjøre hunden fysisk sliten. Prioriter tidlig:

- kontakt og følgsomhet også når noe beveger seg i omgivelsene,
- innkalling som først trenes i et enkelt miljø og sikres med langline ved behov,
- å gå pent i bånd, håndtering og evnen til å vente,
- en tydelig veksling mellom aktivitet og ro,
- å kunne velge bort å følge eller styre barn, kjøretøy og dyr.

Treningen bør være belønningsbasert, trinnvis og tilpasset individet. Rasen lærer ofte raskt, noe som også betyr at vaner som belønnes ved et uhell, kan feste seg raskt. Gjør riktig atferd lett å velge, øk vanskelighetsgraden gradvis og bruk ikke frykt, trusler eller fysisk straff.

Valper og unghunder trenger bevegelse, miljøerfaring, hvile og korte læringsøkter, ikke belastningen til en voksen hund eller en treningsplan basert på et bestemt antall minutter. Målet er en hund som kan arbeide engasjert, beholde kontakten og deretter finne ro. Hvis aktivitetsmengden øker samtidig som hunden får vanskeligere for å sove, slappe av eller håndtere hverdagsinntrykk, må opplegget vurderes på nytt i stedet for bare å fylles med mer fart.

## Helse

For en svensk valpekjøper er det viktigste å skille bindende registreringsregler fra raseklubbens anbefalinger og frivillige DNA-tester. Etter gjeldende regler fra Svenska Kennelklubben kreves offisiell HD-status før paring og, for svenskboende avlshunder som omfattes av reglene, kjent mental status gjennom en fullstendig MH-beskrivelse. Kjent status betyr ikke automatisk et godt hofteresultat eller en ønsket mental profil; kontroller selve resultatet.

I sin rasespesifikke avlsstrategi anbefaler SASK som hovedregel HD-grad A eller B og øyeundersøkelse av avlshunder. Klubben fremhever også verdien av å kontrollere HD-status hos nære slektninger, fordi rasen ikke har HD-indeks. ED-røntgen er frivillig og er ikke et særskilt registreringskrav for rasen. Be derfor oppdretteren vise hva som faktisk er undersøkt, på hvilken hund, på hvilken dato og med hvilket resultat, i stedet for å nøye deg med ordet helsetestet.

Det finnes DNA-tester for blant annet CEA, HSF4 og MDR1, men SASK oppgir ingen universell testpakke for alle kombinasjoner. Hver test gjelder et bestemt gen eller en risikovariant. Et fritt HSF4-resultat utelukker for eksempel ikke alle former for grå stær og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Relevante tester velges ut fra dokumenterte risikoer i slekten og den planlagte kombinasjonen.

MDR1, også kalt ABCB1, kan påvirke hvordan enkelte legemidler fordeles i kroppen og når hjernen. Statusen til en enkelt hund kan ikke avgjøres ut fra utseendet. Hvis hunden er testet, bør resultatet finnes i veterinærjournalen; valg av legemiddel og dosering hører alltid hjemme hos veterinæren.

To merlefargede hunder skal ikke pares. Kombinasjonen kan gi valper med to kopier av merlevarianten og økt risiko for døvhet og syns- eller øyeavvik. Den naturlig korte NBT-halen har en annen genetisk bakgrunn. SASK anbefaler forsiktighet også ved kombinasjoner der begge foreldrene bærer NBT-varianten, men de to spørsmålene må ikke blandes sammen.

## Historie og opprinnelse

Til tross for navnet ble australian shepherd slik vi kjenner rasen i dag, utviklet i USA. FCI-standarden knytter navnet til baskiske gjetere som kom til USA fra Australia på 1800-tallet. Det nøyaktige bidraget fra eldre gjeterhunder er mindre sikkert. Detaljerte påstander om en bestemt blanding av raser bør derfor behandles som teorier.

Amerikanske saue- og storfebønder fortsatte å velge hunder for allsidighet, selvstendig arbeid, intelligens og gjeterevne. Etter andre verdenskrig økte kjennskapen til rasen da westernridning, rodeo, hesteshow, film og TV nådde et større publikum. Den moderne rasens amerikanske ranchbakgrunn forklarer både paradokset i navnet og hvorfor funksjon fortsatt står sentralt i rasebeskrivelsen.

## Å leve med rasen

Australian shepherd passer best når hverdagen inneholder planlagt aktivitet, læring og restitusjon også i vanlige arbeidsuker. En stor hage erstatter ikke felles oppgaver, og konkurranseambisjoner er ikke nødvendige hvis hunden likevel får et meningsfylt og variert liv. Den som ønsker en hund som hovedsakelig blir med på kortere turer, bør velge en mindre krevende type.

Med barn skal en voksen alltid være til stede, hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og familien må ha en plan for energisk lek. Avbryt og skap avstand før hunden begynner å fiksere på eller styre bevegelsen. Barn bør ikke ha ansvar i situasjoner der en rask og sterk hund kan reagere på omgivelsene.

Samliv med hunder eller katter avgjøres av individene og introduksjonen, ikke av rasenavnet. Finn ut mer om historikken til foreldrene og den aktuelle hunden. Begynn rolig med separate trygge steder, barriere og bånd, gi katten en fri fluktvei, og gå videre først når begge dyrene kan være avslappet. Smådyr kan kreve permanent fysisk adskillelse.

Rasen kan bo i leilighet hvis hunden får nok tid ute, meningsfulle oppgaver og hvile, og eieren kan håndtere reaksjoner på lyd. I et lytt bygg må man kunne hindre at lyder i oppgangen får hunden til å vokte og bjeffe. Alenetid skal trenes gradvis og vurderes ut fra atferden til den enkelte hunden. Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid er et råd om lufting, ikke et mål på hvor lenge en hund trives alene.

Før du kjøper valp, bør du be om foreldrenes registreringsnumre, HD-resultater, fullstendige MH-protokoller, datoer og resultater fra øyeundersøkelser samt relevante DNA-resultater. Kontroller også halebetegnelse og arbeidsmeritter, og spør hvordan voksne nære slektninger fungerer med mennesker, lyd, bevegelse, hvile og restitusjon. Disse opplysningene sier mer om hvordan hverdagen med hunden sannsynligvis blir enn farge, øyne eller om oppdretteren kaller hundene arbeidslinje eller utstillingslinje.

Australian shepherd

Norwegian Kennel Club (NKK)

Dansk Kennel Klub (DKK)

Australian shepherd er en middels stor, atletisk gjeterhund som er svært intelligent og energisk. Den er lojal og menneskeorientert, knytter sterke bånd til eierne og trenger mye daglig mosjon, trening og mental stimulering. Den vakre, værbestandige pelsen og de ofte forskjellige øyenfargene bidrar til rasens store appell.

Crazy Wix är en uppfödare av rasen Australian shepherd med bas i Ryd i Sverige.

Crazy Wix

Pudelpointer

Deutsch Kurzhaar Verband (German Shorthair Pointer Association)

Pudelpointer Club of North America

Pudelpointer er en middels stor, atletisk jakthund, avlet fram fra puddel og pointer for allsidig arbeid både på land og i vann. Den er menneskeorientert, energisk og smart, utmerker seg som stående fuglehund, røyter lite men trenger jevnlig pelsstell, og trives best hos aktive eiere som involverer seg i hundens hverdag.

Chejl's Legacy är en uppfödare av rasen Pudelpointer med bas i Bålsta i Sverige.

Chejl`s Legacy

## Kortfakta

Cane corso er en FCI-godkjent rase fra Italia. Den tilhører gruppe 2 og er en molosser av mastifftype, ikke en blandingsrase eller et samlebegrep for store vakthunder.

- **Størrelse:** hannhunder 64–68 cm og 45–50 kg; tisper 60–64 cm og 40–45 kg. Vekten skal stå i forhold til hundens størrelse.
- **Funksjon:** en allsidig brukshund med dokumentert bakgrunn som vokter av eiendom, familie og husdyr.
- **Mentalitet:** årvåken, bevegelig og lettlært ifølge rasestandarden. Rasen kan være reservert overfor fremmede, men frykt og umotivert aggresjon hører ikke til idealet.
- **Aktivisering:** trenger fysisk aktivitet, mental stimulering og videre trening hver dag. Det finnes ingen seriøs minuttplan som passer alle individer.
- **Pels:** kort, glansfull og tett med noe underull; børstes og bades ved behov.
- **Eier:** Svenska Kennelklubben vurderer at rasen vanligvis ikke egner seg som førstegangshund. Størrelse, styrke og vaktatferd krever en erfaren eier.
- **Før valpekjøp i Sverige:** kontroller foreldrenes offisielle resultater for hofteleddsdysplasi (HD) og albueleddsdysplasi (ED), gjennomført BPH når en forelder bor i Sverige, og hvordan oppdretteren har vurdert DSRA-status og mentalitet i kombinasjonen.

## Utseende og pels

Cane corso skal være kraftfull uten å bli tung eller overdrevet. Rasestandarden beskriver en robust hund med en viss eleganse, tørr muskulatur og en kropp som er omtrent 11 prosent lengre enn mankehøyden. Den skal bevege seg med lange, effektive steg.

Hodet er stort og typisk for en molosser, men et ekstremt kort snuteparti er ikke rasetypisk. Snutepartiet skal være omtrent halvparten så langt som skallen, kraftig, dypt og firkantet. Vide nesebor, sunne øyelokkskanter og uhindret pust er viktigere enn et overdrevet «massivt» uttrykk. Nordisk Kennel Unions BSI peker spesielt på for kort snute, trange nesebor, løse øyelokkskanter, utilstrekkelig vinkling bak og ineffektive bevegelser.

Ifølge den gjeldende standarden skal ørene være trekantede, hengende og ukuperte. Halen skal være naturlig, tykk ved roten og aldri bæres rett opp eller ringlet. Kupering er dermed ikke et krav for korrekt rasetype.

Pelsen skal være kort, glansfull og svært tett med noe underull. Standarden oppgir svart; flere grånyanser, også kalt blå; lys eller mørk fawn; hjorterød; mørk hvetefarget samt svart eller grå tigret. Hos fawnfargede og tigrede hunder skal den svarte eller grå masken ikke gå over øynene. En liten hvit flekk på brystet, tåspissene eller neseryggen aksepteres. Merle er ikke blant fargene standarden tillater.

Pelsstellet er enkelt, men må likevel gjøres. Børst når hunden røyter eller løse hår må fjernes, bad den når den er skitten, og kontroller samtidig hud, ører, klør og tenner. En fast bade- eller børsteplan sier mindre enn hundens faktiske behov.

## Temperament og personlighet

Cane corso er en vakthund, men vaktinstinkt er ikke det samme som aggresjon. Rasens dokumenterte oppgave er å vokte eiendom, familie og husdyr. I hverdagen kan dette vise seg som oppmerksomhet på besøkende, lyder og endringer i miljøet, sammen med en avventende holdning til ukjente mennesker.

Det er stor variasjon både i arbeidsegenskaper og hverdagsatferd. En trygg hund kan være uinteressert i å hilse uten å være redd. Samtidig skal den kunne slippe mistenksomheten, være nøytral i vanlige situasjoner og godta nødvendig håndtering. Overdreven mistenksomhet, sterk frykt eller aggresjon skal aldri unnskyldes som «typisk for rasen».

Dette er vanligvis et dårlig valg for en uerfaren hundeeier. Erfaring betyr å kunne lese stressignaler, trene en svært sterk hund uten maktkamp, planlegge besøk og hundemøter og søke hjelp tidlig. En voksen hund bør kunne gå i bånd, vente ved døren, avbryte på signal og la seg undersøke.

Cane corso kan leve i en barnefamilie, men rasenavnet garanterer ikke at en bestemt hund passer med barn. En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn, og hunden trenger en hvileplass der den får være i fred. Barn bør ikke ha ansvar for å gå tur med en hund de ikke kan håndtere styrken til.

Den samme individuelle vurderingen gjelder andre hunder og katter. Introduksjon til katt krever gradvis tilvenning, separate trygge områder og mulighet til å avbryte. En hund som jager smådyr intenst, er ikke automatisk en trygg følgesvenn for en katt.

## Trening og mosjon

Cane corso trenger et aktivt liv, men kvalitet og kontroll er viktigere enn et fast antall mosjonsminutter. Hver dag bør inneholde turer og annen fysisk aktivitet, mental aktivisering og muligheter til å falle til ro. Tilpass belastningen etter alder, helse, underlag og restitusjon; en ung hund i vekst skal ikke følge treningsopplegget til en ferdig utvokst voksen hund.

Spor, søk, nosework og lydighet gir hunden mulighet til å samarbeide og bruke nesen. En hage gir bevegelsesfrihet, men erstatter ikke turer, miljøtrening eller felles aktivitet. Hunden må også kunne falle til ro innendørs.

Belønningsbasert trening er riktig utgangspunkt, også for en stor vakthund. Harde korrigeringer, skremsel og dominanstankegang kan øke konflikt og ubehag; tydelighet skapes med godt innlærte signaler, konsekvente rutiner og et gjennomtenkt miljø. Prioriter tidlig:

- å gå i slakt bånd og komme sikkert på innkalling
- stopp- og slipp-signaler
- rolig venting ved dør, port og bil
- en fast hvileplass når det kommer gjester
- frivillig håndtering av poter, munn, ører og kropp
- å kunne passere mennesker og hunder nøytralt

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Målet er at den kan oppleve mennesker, dyr, trafikk, underlag og nye miljøer uten å føle behov for å forsvare seg eller presse seg frem. Korte, kontrollerte erfaringer der hunden føler seg trygg, er mer verdifulle enn mange påtvungne møter.

## Helse

Leddhelse er den tydeligste helseprioriteringen for cane corso i Sverige. Den gjeldende rasespesifikke avlsstrategien fremhever særlig hofteleddsdysplasi, albueleddsdysplasi og andre leddskader. Øyne og øyelokk er et annet prioritert område, særlig cherry eye, entropion og ektropion. BSI fremhever også vinklingen bak, snutelengde, åpne nesebor, tettsittende øyelokkskanter, bevegelser og trygg håndtering.

Valpekjøpere må skille Svenska Kennelklubbens registreringsregler fra raseklubbens anbefalinger. Etter reglene for cane corso i 2026 gjelder:

- Foreldredyr skal ha offisiell HD-status før paring. Hunder med HD-grad D eller E kan ikke brukes i avl.
- Foreldredyr skal ha offisiell ED-status før paring. ED-grad 2 eller 3, kliniske symptomer eller operasjon på grunn av ED utelukker avl.
- Foreldredyr som bor i Sverige, skal ha gjennomført BPH før paring. For hunder som ble mentalbeskrevet før 1. januar 2019, kan kjent mental status fra MH erstatte BPH.

Raseklubben anbefaler i tillegg at foreldrenes gjennomsnittlige HD-indeks og ED-indeks ved paring er over 100. Dette er en avlsanbefaling og må ikke forveksles med bindende registreringsregler.

DSRA, Dental Skeletal Retinal Anomaly, er en alvorlig recessivt arvelig sykdom som blant annet kan påvirke tenner, skjelett og syn. En valp blir syk når den arver anlegget fra begge foreldrene; en hund med én kopi er bærer. Svenska Kennelklubben besluttet i 2026 å registrere DSRA-testresultater sentralt. Det betyr ikke at alle avlshunder automatisk må testes. Be oppdretteren vise hvordan foreldrenes status er vurdert, og hvorfor kombinasjonen ikke kan gi syke valper.

Se også på hundene, ikke bare på attestene. Foreldredyr bør kunne bevege seg effektivt, puste stille og uhindret, ha sunne øyne og godta håndtering uten sterk frykt. Spør om alvorlige diagnoser hos nære slektninger. Et normalt testresultat garanterer ikke at valpen forblir frisk.

## Historie og opprinnelse

Cane corso er en italiensk rase som den offisielle standarden hovedsakelig fører tilbake til gamle romerske molossere. Etter at typen tidligere hadde vært utbredt over større deler av Italia, ble den i senere århundrer bevart særlig i og rundt Apulia i Sør-Italia. Standarden knytter navnet til det latinske *cohors*, i betydningen forsvarer og vokter av gården.

Rasen arbeidet som gårds- og vakthund, drev husdyr og ble også brukt til jakt på storvilt. Dette forklarer kombinasjonen av styrke, bevegelighet, utholdenhet og selvstendig årvåkenhet bedre enn fortellinger om at rasen bare skulle ha vært en krigshund.

FCI anerkjente cane corso foreløpig i 1996 og endelig i 2007. I dag er den oppført som en italiensk molosser av mastifftype i gruppe 2 og som en rase med arbeidsprøve. Det historiske arbeidet er fortsatt relevant når man vurderer om rasen passer ens eget liv.

## Å leve med rasen

Å leve med en cane corso krever først og fremst planlegging for en stor hund som selv legger merke til omgivelsene. Boligtypen er ikke hele svaret. En leilighet kan fungere for et individ som får dekket behovene sine og kan slappe av, men trange innganger, heiser, tette hundemøter og mange besøkende stiller høye krav til trening og praktisk kontroll. En stor hage løser ikke disse kravene alene.

Rutiner for besøk bør være på plass før hunden forsøker å håndtere ytterdøren for familien. Lag en hvileplass bak en grind eller i et eget rom, lær inn en rolig rutine, og ikke la hunden øve på å storme frem eller ta beslutninger om gjester. Hjem med barn eller andre dyr trenger separate områder og voksne som kan følge reglene hver dag, ikke bare etter at et problem har oppstått.

Alenetid skal trenes gradvis. Begynn med svært korte perioder, øk først når hunden kan hvile, og tilpass treningen dersom den viser uro eller ubehag. Det finnes ingen sikker raseregel for hvor mange timer en cane corso mestrer; hverdagen må ordnes etter den enkelte hundens alder, trygghet og behov for lufting og sosial kontakt.

Før kjøp bør du møte flere voksne cane corso, gjerne også utenfor hjemmene deres. Be om foreldrenes registreringsnumre og kontroller HD, ED og BPH i offisielle registre. Spør om DSRA-status, mentalitet, alvorlige diagnoser i slekten, valpenes miljøtrening og støtte etter levering. Se om de voksne hundene kan puste, bevege seg og håndteres uten problemer.

Det rette hjemmet tilbyr tydelige rutiner, belønningsbasert trening, daglig aktivitet og rolig restitusjon. Hvis du vil ha en hund som uten forberedelse ønsker alle mennesker og hunder velkommen, eller hvis du ikke kan styre møter og besøk, er cane corso sannsynligvis feil valg. For en erfaren eier som verdsetter rasens arbeidsevne og tar ansvar for styrken, kan den derimot bli en nær og samarbeidsvillig hverdagspartner.

Cane corso

Società Amatori Cane Corso (Italy)

Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. (Germany)

Cane corso er en stor, atletisk italiensk mastiff med kort, lettstelt pels og sterke vokterinstinkter. Den er svært hengiven og sensitiv, og trenger erfaren, konsekvent håndtering, grundig sosialisering og rikelig med daglig mosjon og trening for å holde seg i balanse.

Red Boss är en uppfödare av cane corso i Norra Sorunda. Uppfödningens historia med rasen går tillbaka till 2012, utan att detta innebär att verksamheten har varit obruten sedan dess. Hundar från uppfödningen har meriterats med svenskt utställningschampionat och danskt championat, och en hund har fått titeln Nordisk vinnare 2024. Samma år fanns en hund från Red Boss med på slutlistan för Årets utställningshund. Vid NKK:s vinnarutställning i Sandefjord 2025 deltog hundar från uppfödningen i både championklass och öppen klass.

Red Boss

Liljekonvaljens är en uppfödare av rasen Finsk lapphund med bas i Ullared i Sverige. Uppfödningen bedrivs i liten skala.

Liljekonvaljens

## Kortfakta

Labrador retriever er en middels stor til stor apporterende fuglehund med røtter i Newfoundland i Canada. Rasen ble hovedsakelig utviklet i Storbritannia. Den er kjent for samarbeidsvilje og interesse for å bære og hente gjenstander. Samtidig er dette en aktiv brukshund, ikke automatisk en enkel og avslappet familiehund.

- **Mankehøyde:** idealet er 56–57 cm for hannhunder og 54–56 cm for tisper.
- **Vekt:** omtrent 25–36 kg er en grov veiledning for en voksen hund, avhengig av kjønn, kroppsbygning og hold.
- **Forventet levealder:** ofte rundt 10–12 år.
- **Godkjente farger:** svart, gul eller leverbrun. Gult kan variere fra lys kremfarge til reverødt.
- **Pels:** kort og tett, med vannavstøtende underull.
- **Opprinnelig oppgave:** å søke opp og apportere felt vilt etter skuddet.

Labradorer avles med ulike mål. Noen oppdrettere legger mest vekt på jaktegenskaper, andre på eksteriør og selskap, mens mange forsøker å kombinere flere kvaliteter. Betegnelser som «jaktlabrador» og «utstillingslabrador» forteller derfor ikke alt om den enkelte hunden. Se på foreldrene, voksne slektninger, arbeidsmeritter og hvordan oppdretteren faktisk lever og arbeider med hundene sine.

## Utseende og pels

En labrador skal være kraftig bygd, kompakt og bevegelig uten å bli tung eller overvektig. Typiske trekk er et bredt hode, en kraftig kropp, godt vinklede bein og den karakteristiske «oterhalen»: tykk ved roten, avsmalnende mot spissen og dekket av kort, tett pels. Hannhunder har en idealhøyde på 56–57 cm og tisper 54–56 cm. Tallet på vekten er mindre viktig enn en synlig midje og ribbein som lett kan kjennes under huden.

Pelsen består av korte, tette dekkhår og vannavstøtende underull. Den beskytter godt i kaldt og vått vær, men betyr også at labradoren kan røyte mye, særlig når underullen skiftes. Børst ekstra i røyteperioder og bad hunden når den faktisk trenger det. En fast plan for bading eller børsting passer ikke alle hunder.

Kontroller hud, poter og ører regelmessig, spesielt etter bading og svømming. Tørk det ytre øret hvis det er fuktig, men rengjør bare ved behov. Vond lukt, brunlig sekret, rødhet eller gjentatt risting på hodet bør vurderes av veterinær i stedet for å behandles med rutinemessig ørerens.

Rasestandarden godkjenner ensfarget svart, gult eller leverbrunt; en liten hvit flekk på brystet kan forekomme. «Sølv» er ikke en fjerde godkjent farge, men registreres som en farge som avviker fra standarden. Selve fargebetegnelsen gir likevel ikke grunnlag for generelle påstander om helsen til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, intelligent og samarbeidsvillig hund som gjerne arbeider sammen med føreren. Mange labradorer søker sosial kontakt, responderer godt på belønningsbasert trening og er entusiastiske i både lek og arbeid. Ingen rasebeskrivelse er likevel en garanti. Temperament påvirkes også av arv, tidlige erfaringer, trening, helse og hverdagsmiljø.

Apporteringslysten viser seg ofte som et ønske om å bære ting i munnen. Gi hunden egnede gjenstander og lær inn et rolig bytte eller en «slipp»-kommando i stedet for å jage den når den tar noe. Det gjør hverdagen tryggere og gir utløp for en naturlig atferd. Mat kan være en sterk belønning, men lek, søksarbeid og muligheten til å hente en gjenstand kan også fungere svært godt.

Forskjellene mellom avlsretninger er reelle, men ikke absolutte. Jaktavlede hunder er ofte valgt for fart, utholdenhet og konsentrert apporteringsarbeid. Hunder fra mer eksteriørrettede linjer kan ha en annen kroppsbygning og arbeidsstil. Det betyr ikke at hver jaktavlet labrador har vanskelig for å roe seg, eller at hver utstillingsavlet labrador er rolig. Be oppdretteren gi konkrete eksempler på foreldrenes energinivå, evne til å koble av, lydnivå, omgjengelighet og arbeidslyst.

En BPH- eller MH-beskrivelse kan gi mer informasjon om hvordan en hund reagerte i standardiserte situasjoner. Resultatet er en beskrivelse, ikke en temperamentstest som hunden består eller stryker på. Vurder det sammen med egne møter med hundene og kunnskap om slekten.

## Trening og mosjon

En labrador trenger daglig bevegelse, men også oppgaver som engasjerer luktesansen, hukommelsen og samarbeidet med føreren. Det finnes ikke et universelt antall timer som passer for en valp, en voksen jakthund, en familiehund og en senior. Tilpass mengde og intensitet til hundens alder, helse, erfaring og restitusjon.

Turer kan kombineres med apportering, personsøk, spor, lydighet, rotrening og enkle søksøvelser. Korte, fokuserte treningsøkter er ofte mer nyttige enn å gjenta den samme øvelsen til hunden mister konsentrasjonen. Hvile og evnen til å roe seg er en del av treningen, ikke et tegn på at hunden har fått for lite å gjøre.

Prioriter tidlig en sikker innkalling, pent båndarbeid, rolig håndtering, selvkontroll og et tydelig signal for å gi fra seg gjenstander. Tren belønningsbasert og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Hvis du bruker mye godbiter i treningen, bør de regnes som en del av hundens daglige fôrmengde.

Interesse for vann er vanlig i rasen, men ikke alle labradorer liker å svømme, og ingen hund er automatisk trygg i vann. Begynn på grunt, rolig vann, la hunden bestemme tempoet og sørg for at den enkelt kan komme seg opp. Hold oppsyn ved strømmende, kaldt eller algepåvirket vann, og unngå å kaste gjenstander så langt at en ivrig hund presses utover det den mestrer.

## Helse

Den viktigste helsekontrollen før et valpekjøp er ikke bare om foreldrene er «testet», men hvilke undersøkelser som er gjort, når de ble utført og hva resultatene var. Labradorens ledd, øyne og hold fortjener særlig oppmerksomhet.

For at et labradorkull skal kunne registreres hos Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt HD-resultat før paring. Et registrert resultat er ikke det samme som hofter uten anmerkning. Svenska Labrador Retrieverklubben anbefaler et strengere utvalg: begge foreldrene bør være røntget for HD og ED uten anmerkning og øyeundersøkt innen to år før paring, uten arvelig øyesykdom med enkelte angitte unntak.

Be om foreldrenes registreringsnumre og kontroller selve resultatet, undersøkelsesdatoen og gjerne opplysninger om søsken, tidligere avkom og andre nære slektninger. Det gir mer informasjon enn en generell formulering om at hundene er helsetestet.

DNA-tester kan være verdifulle når de brukes for riktig sykdom og resultatene til begge foreldrene vurderes sammen. En test for prcd-PRA kan for eksempel bare si noe om nettopp denne formen for netthinnesykdom; den utelukker ikke andre øyesykdommer og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Ved recessive sykdommer som EIC trenger ikke en frisk bærer selv å bli syk, men resultatet til den andre forelderen må være kjent for å unngå at det fødes syke valper. Et stort DNA-panel er derfor ikke et bevis på god helse som helhet.

Overvekt belaster kroppen og bør ikke regnes som et normalt rasetrekk. Kjenn på ribbeina og se etter en tydelig midje ovenfra og fra siden. Vei hunden regelmessig og tilpass porsjoner, tyggeprodukter og treningsbelønninger etter holdet. Forskning har knyttet en variant i POMC-genet hos enkelte labradorer til større matmotivasjon og høyere kroppsvekt, men varianten finnes ikke hos alle, og overvekt er ikke uunngåelig.

## Historie og opprinnelse

Labrador retriever har tidlige røtter ved kysten av Newfoundland i Canada, der hunder av lignende type hjalp fiskere med å hente gjenstander og fangst fra vannet. På 1800-tallet ble slike hunder ført til Storbritannia, der rasen ble utviklet til en spesialisert apporterende fuglehund.

Den britiske kennelklubben anerkjente labrador retriever som rase i 1903. Arbeidet etter skuddet formet flere av egenskapene som fortsatt kjennetegner rasen: interesse for å søke etter, bære og avlevere gjenstander, vilje til å samarbeide på avstand og evne til å arbeide i vann og krevende terreng. I dag brukes labradoren til jakt, hundesport og flere samfunnsoppgaver, men arbeidsbakgrunnen er viktig også for den som først og fremst ønsker en selskapshund.

## Å leve med rasen

Labrador retriever kan passe i mange hjem når eieren ønsker å dele en aktiv hverdag med hunden og har tid til både trening og restitusjon. Hage er ikke et krav, og det kan fungere å bo i leilighet, men boligen erstatter ikke turer, søksarbeid og annen meningsfull aktivitet utendørs. Tren også på at hunden skal være stille og rolig i oppganger og andre fellesområder.

Sammen med barn er voksent tilsyn, tydelige regler og en uforstyrret hvileplass for hunden nødvendig. En ung eller oppspilt labrador er sterk nok til å velte et lite barn uten å mene noe vondt. Barn bør ikke ha ansvar for å gå tur med en hund de ikke kan håndtere fysisk.

Mange labradorer lever godt sammen med andre hunder og katter, men rasen alene avgjør ikke utfallet. Introduser dyrene gradvis, hindre jaging og trenging, og gi katten høye eller avskjermede fluktmuligheter. Ikke la dem være alene sammen før samspillet er rolig og forutsigbart.

Alenetid må læres trinnvis. En liten valp skal ikke bare forlates; begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den klarer å slappe av. Hvor lenge en voksen hund mestrer å være alene, varierer, så vurder hundens atferd i stedet for å følge en generell maksimumstid.

Før valpekjøpet bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- Hvilke aktiviteter og hva slags hverdag er kullet avlet for?
- Hvordan arbeider foreldrene, hvordan fungerer de sosialt, og hvordan roer de seg i praksis?
- Hvilke offisielle resultater finnes for HD, ED og øyne, og hva vet man om helsen til nære slektninger?
- Finnes det BPH, jaktprøver eller andre relevante beskrivelser og meritter, og hva viser de?
- Hvordan matcher oppdretteren valpenes ulike egenskaper med livet til kjøperne?

Den beste matchen bygger på mer enn farge, kjønn og en betegnelse på avlslinjen. Velg en oppdretter som kan beskrive hundenes faktiske egenskaper, vise kontrollerbare helseresultater og være ærlig om variasjonen i kullet.

Labrador retriever

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Labrador retriever er en middels stor til stor, atletisk og vennlig hund med svært gode svømmeegenskaper og kort, tett, vannavstøtende pels i gult, svart eller brunt. Den er intelligent og matmotivert, lett å trene, trenger daglig mosjon og mental stimulering, og brukes mye både som familiehund og brukshund.

Fastidious är en uppfödare av rasen Labrador retriever med bas i Hölö i Sverige. Uppfödning av labrador retriever registrerades under kennelnamnet under flera år mellan 2013 och 2023.

Fastidious

## Kortfakta

Dvergpinscher er en liten, aktiv og selvsikker selskapshund som trenger langt mer konsekvent trening og veiledning enn størrelsen kan gi inntrykk av.

- Rasen kommer fra Tyskland og er en egen rase – ikke en forminsket dobermann.
- Ifølge rasestandarden skal en voksen dvergpinscher være 25–30 cm høy og veie 4–6 kg.
- Pelsen er kort, glatt og lettstelt. Fargene som er godkjent i den svenske rasestandarden, er ulike nyanser av rødt samt svart med røde eller rustbrune tantegninger.
- Dvergpinscher er livlig, lærenem og oppmerksom. Vaktinstinktet kan komme til uttrykk som bjeffing på lyder og besøkende.
- Daglige turer bør kombineres med nesearbeid, lek, problemløsing eller annen mental aktivisering.
- I det svenske avlsarbeidet er det særlig fokus på patella, øyne og tannhelse.
- Rasen kan fungere godt i leilighet og i en familie, men bare hvis hverdagen gir rom for aktivitet, lydtrening, gradvis alenetrening og varsom håndtering.

## Utseende og pels

Dvergpinscher er kompakt og elegant, men skal verken se spinkel eller dvergpreget ut. Kroppen skal være så kvadratisk som mulig, med omtrent samme høyde som lengde, og den korte pelsen gjør konturene tydelige. Hannhunder og tisper har samme mål i standarden: 25–30 cm i mankehøyde og 4–6 kg i vekt.

Rasen har mørke, ovale øyne og enten ståører eller V-formede ører som henger fremover. Halen er naturlig. Halekupering er forbudt i Sverige.

Rasestandarden beskriver et harmonisk, fritt og jordvinnende trav med fast rygg. Den høye, overdrevne forbensaksjonen som noen ganger kalles hackneybevegelser, er derfor ikke et svensk raseideal. Den er tvert imot oppført som en feil i standarden.

Pelsen skal være kort, tett, glatt og blank. Vanligvis holder det å gå over den med en myk børste eller pelsvott av og til og bade hunden når den faktisk er skitten. Kontroller samtidig klør, hud, ører og tenner, slik at små forandringer blir oppdaget tidlig.

Den svenske og internasjonale FCI-standarden har to fargevarianter:

- ensfarget hjorterød, rødbrun eller mørk rødbrun
- lakksvart med tydelig avgrensede røde eller rustbrune tantegninger

Brunt, blått og andre såkalte spesialfarger inngår ikke i den svenske FCI-standarden. Det er derfor fornuftig å undersøke hvilken standard en oppdretter viser til dersom en valp markedsføres med en uvanlig farge.

Dvergpinscheren er både liten og korthåret og kan trenge hjelp til å holde varmen i svensk vintervær. Tilpass lengden på turen til hunden, hold den i bevegelse og bruk et velsittende dekken i kulde dersom den blir anspent, løfter potene, skjelver eller søker varme. Ikke alle hunder trenger dekken ved samme temperatur.

## Temperament og personlighet

Dvergpinscheren er typisk livlig, temperamentsfull, selvsikker og oppmerksom. Den vil ofte være nær familien, lærer raskt og legger merke til små forandringer i omgivelsene. De samme egenskapene kan gjøre rasen både morsom å trene og krevende å leve med: En hund som raskt finner ut hvilken belønning som virker best, oppdager også fort hvilke lyder, dører og bevegelser som får mennesker til å reagere.

Vaktinstinktet bør tas på alvor uten å bli forsterket. En dvergpinscher kan varsle når noen kommer, men i et hjem med naboer bør målet være at hunden registrerer lyden og deretter faller til ro igjen. Tren derfor tidlig og rolig på ringeklokke, besøk og lyder i oppgangen. Belønn ro før bjeffingen rekker å bli langvarig.

Svenske atferdsbeskrivelser gir et mer nyansert bilde enn merkelapper som «tøff» eller «sta». Resultatene fra BPH, atferds- og personlighetsbeskrivelse hund, viser blant annet nysgjerrighet, interesse for mat og interesse for hundens egen leke i den beskrevne gruppen. Mange av hundene var mindre interessert i å hilse på eller leke med fremmede enn med personer de kjente. Resultatene gjelder likevel hundene som deltok, ikke alle dvergpinschere. Når du velger valp, er den faktiske hverdagsatferden hos foreldrene og nære slektninger viktigere enn en generell rasebeskrivelse.

Frykt, aggressivitet eller konstant stress bør ikke avfeies som typisk «stor hund i liten kropp». En trygg dvergpinscher kan gjerne ha tydelige grenser og være reservert, men den skal kunne hente seg inn igjen og fungere i hverdagen.

## Trening og mosjon

Dvergpinscheren trenger fysisk aktivitet og oppgaver for hodet hver dag, men et bestemt antall minutter passer ikke for alle. Alder, helse, tempo, underlag og hva hunden får gjøre, betyr mer enn et tall. En rolig snusetur, noen korte treningsøkter og lek kan gi mer enn en like lang, stressende tur uten anledning til å utforske omgivelsene.

En god hverdag inneholder en blanding av:

- turer der hunden får snuse og bevege seg i varierte omgivelser
- korte økter med kontakt, det å følge føreren, innkalling og båndtrening
- søksøvelser, problemløsing eller triks
- lek med tydelig start og avslutning
- uforstyrret hvile og trening på å finne ro

Tren vennlig og konsekvent. Korte økter, tydelige oppgaver og belønninger hunden virkelig setter pris på, fungerer som regel bedre enn masing eller harde korrigeringer. Bygg innkallingen trinnvis med langline, og tren i vanskeligere omgivelser først når hunden lykkes på et roligere sted. Bruk bånd der trafikk, åpne dører eller områder uten gjerde kan gjøre en rask feil farlig.

Venn valpen tidlig til kloklipp, kontroll av munn og tenner, sele, dekken og trygg løfting. Legg også inn trening på ro. En hund som bare får mer fartspreget aktivitet når den blir overivrig, lærer ikke automatisk å slappe av.

## Helse

Dvergpinscher beskrives som en forholdsvis frisk rase, men valpekjøpere i Sverige bør særlig kontrollere patella, øyne og tenner. Dette er områdene som prioriteres i den svenske raseklubbens avlsstrategi fra 2025.

Patellaluksasjon innebærer at kneskålen kan forskyves fra sin normale stilling og kan gi halthet eller smerter. Raseklubben anbefaler at avlsdyr er offisielt patellaundersøkt uten anmerkning etter tolv måneders alder. Be om å få se resultatet for begge foreldrene, og kontroller at det er registrert i stedet for bare å stole på en muntlig opplysning.

Øyelysing anbefales før hunden brukes i avl. Hunden skal være minst ett år ved den første undersøkelsen, og ved paring bør resultatet helst ikke være eldre enn tre år. En anmerkning må vurderes opp mot veterinærens avlsanbefaling. «Undersøkt» betyr derfor ikke automatisk «uten funn».

Tannhelse er et tydelig forbedringsområde. I raseklubbens helseundersøkelse med 298 anonyme svar oppga 33 prosent problemer med tannstein og 14 prosent periodontitt. Svarene bygger på eiernes egne opplysninger og viser derfor ikke hvor vanlig problemene er i hele rasen. De viser likevel hvorfor tannstell ikke bør behandles som en detalj. Børst tennene, helst daglig, og venn valpen gradvis til håndteringen. Under tannfellingen rundt fem til seks måneders alder bør du kontrollere at melketenner ikke blir sittende og påvirker det permanente bittet.

Spør også oppdretteren om helse og levealder hos nære slektninger, hvordan tannhelsen er, og om foreldrene har gjennomført BPH eller MH, mentalbeskrivelse hund. Ingen undersøkelse kan garantere en problemfri hund, men dokumenterte resultater gjør det lettere å vurdere risiko.

## Historie og opprinnelse

Dvergpinscheren er en tysk pinscherrase med bakgrunn som rottejeger og vakthund, ikke en nedskalert dobermann. Likheten i silhuett og svart-rød tegning har skapt misforståelsen, men rasestandarden beskriver dvergpinscheren som et forminsket bilde av pinscheren.

Små, glatthårede pinschertyper har gamle røtter i Tyskland. Den organiserte utviklingen av rasen slik vi kjenner den i dag, skjøt fart på 1870-tallet, og den tyske pinscherklubben ble stiftet i 1895. Dvergpinscheren fantes allerede i stort antall rundt 1900. Den tyske stamboken fra 1925 inneholdt omkring 1 300 registrerte individer.

Den første dokumenterte importen til Sverige kom i 1905. I dag er rasen først og fremst selskapshund, men historien merkes fortsatt i årvåkenheten, hurtigheten og interessen for å undersøke små bevegelser i omgivelsene.

## Å leve med rasen

Dvergpinscheren kan leve godt både i leilighet og hus, men en liten hund krever fortsatt en gjennomtenkt hverdag. I leilighet er lydtrening, planlagt aktivisering og evnen til å finne ro spesielt viktig. En hage kan gjøre luftingen enklere, men erstatter ikke turer, miljøtrening eller kontakt med eieren.

Det å være alene er noe hunden må lære, og det varierer mellom individer. En liten valp skal ikke være alene. Begynn først når valpen er trygg i hjemmet, gå ut i svært korte stunder og øk tiden når den klarer å være rolig. En gradvis alenetrent voksen hund kan klare noen timer, men en hel arbeidsdag borte fra hjemmet krever en annen løsning. Gå et trinn tilbake i treningen dersom hunden bjeffer, uler, vandrer eller viser andre tegn på uro.

Rasen kan bli en fin familiehund når en voksen leder samspillet med barn. Dvergpinscheren er liten nok til å bli skadet dersom den mistes, blir tråkket på eller løftes feil. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Barnets alder er mindre avgjørende enn familiens evne til å respektere hundens signaler.

Møter med andre hunder bør være rolige og kontrollerte. Samliv med katt avhenger av individene og hvordan introduksjonen gjennomføres. Med gnagere, fugler og andre svært små dyr må man være særlig forsiktig fordi rasens bakgrunn som rottejeger fortsatt er relevant. Ikke la dem være sammen uten trygg atskillelse.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn annonsen. Be om registrerte resultater for patella og øyne, spør om tannhelse og BPH eller MH, og møt gjerne moren og andre voksne slektninger. Be oppdretteren beskrive hvordan hundene reagerer på besøk, lyder og håndtering, og hvor lett de finner ro igjen. Den beste matchen er ikke nødvendigvis valpen som virker modigst i fem minutter, men den som har gode forutsetninger for å trives i livet du faktisk kan tilby.

Dvergpinscher

Dvergpinscher er en liten, kvadratisk og muskuløs selskapsrase med kort, glatt og lite røyting pels og et karakteristisk, høytbåret trav. Den er energisk, modig og oppmerksom – en kjærlig, men selvstendig følgesvenn og en effektiv liten vakthund som trives best med aktive eiere som involverer seg mye.

Rock N'Bark är en uppfödare av rasen Dvärgpinscher med bas i Anneberg i Sverige. Uppfödningen av dvärgpinscher har en historia som sträcker sig tillbaka till 2011.

Rock N'Bark

## Kortfakta

Mops er en liten, kompakt selskapshund som gjerne lever tett på menneskene sine. Rasen passer best for den som ønsker en sosial hund i hverdagen og er forberedt på å kontrollere pust, øyne, hudfolder, tenner og vekt regelmessig.

- **Opprinnelse:** Kina; Storbritannia har ansvaret for rasestandarden
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 9, selskapshunder
- **FCI-nummer:** 253
- **Idealvekt ifølge rasestandarden:** 6,3–8,1 kg
- **Mankehøyde:** rasestandarden oppgir ingen høyde
- **Standardfarger:** sølv, aprikos, fawn og svart
- **Pels:** kort, fin, glatt og myk
- **Typisk rolle:** selskapshund

Idealvekten beskriver hvordan rasen skal være bygget; den er ikke en individuell målvekt for hver hund. En mops skal være muskuløs og kraftig i forhold til størrelsen uten å være overvektig. Vekten må derfor vurderes sammen med hundens kroppsbygning, kjønn og hold.

## Utseende og pels

Mopsen skal være tydelig kvadratisk, kompakt og kraftig bygget, men samtidig kunne bevege seg effektivt. Den høyt ansatte, tett krøllede halen og den mørke masken hos de lysere fargene er karakteristiske trekk. Rasestandarden oppgir en idealvekt, men ingen mankehøyde. Opplysninger om et offisielt høydeintervall bør derfor ikke styre valg av hund.

Et rasetypisk hode må også fungere godt. Neseborene skal være åpne, nesefolden må ikke dekke eller forstyrre nese eller øyne, og øynene skal ikke være utstående. Se på hunden både i hvile og etter at den har beveget seg: fri pust, klare øyne og stødige bevegelser er viktigere enn en ekstra kort snute eller mange rynker.

Den korte pelsen trenger ikke klipping. Børsting fjerner løse hår og gir samtidig anledning til å oppdage forandringer i huden. Hvor mye en mops røyter varierer, og kort pels betyr ikke at rasen er allergivennlig.

Tilpass stellet av hudfoldene til huden på den enkelte hunden i stedet for å følge en rutine som antas å passe alle. Huden skal være tørr og fri for rødhet og sår. Ømhet, væske eller tydelig lukt er grunner til å kontakte veterinær fremfor å prøve forskjellige produkter på egen hånd. Kontroller også klør, ører og munn regelmessig, og venn hunden til håndtering i små steg.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver mopsen som sjarmerende, verdig og intelligent, med et jevnt temperament og et glad og livlig gemytt. Den er avlet som selskapshund og vil ofte være nær og delta i hverdagen. Det passer for den som ønsker å tilbringe mye tid med hunden, men betyr ikke at alle mopser er like.

Foreløpig har for få mopser gjennomført BPH til at man kan trekke sikre, detaljerte konklusjoner om atferden i hele den svenske mopsbestanden. Oppvekst, erfaringer og helse påvirker blant annet trygghet, aktivitetsnivå, hvor mye hunden gir lyd fra seg, og hvordan den møter fremmede. Møt gjerne valpens mor og, hvis mulig, andre voksne slektninger. Se etter hunder som faller til ro igjen etter nye inntrykk og kan være sosiale uten å bli overdrevent oppjaget.

En mops kan leve godt med barn, hunder eller katter, men rasenavnet er ingen garanti. En voksen bør være til stede når barn og hund er sammen, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass. Introduksjon til andre dyr bør skje rolig og gradvis, med mulighet til å øke avstanden. For en voksen omplasseringshund er dens egne erfaringer ofte mer veiledende enn generelle påstander om rasen.

Ubehag kan også påvirke atferden. En hund som plutselig unngår berøring, blir urolig, mister lysten til å bevege seg eller endrer humør, bør få helsen undersøkt – ikke bare mer trening.

## Trening og mosjon

Mopsen trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men det finnes ikke ett antall minutter som passer alle. Alder, kondisjon, hold, temperatur og fremfor alt hvor godt hunden puster, avgjør hvor krevende en aktivitet blir. Flere rolige turer, nesearbeid og enkel hverdagstrening kan varieres etter individet.

Belønningsbasert trening egner seg godt for kontakt, innkalling, båndtrening og håndtering. Hold oppgavene tydelige, og legg inn pauser før hunden blir sliten eller frustrert. Mat kan være en praktisk belønning, men regn treningsgodbitene inn i hundens totale fôrmengde, slik at treningen ikke fører til vektøkning.

Se på hvordan hunden fungerer i stedet for å sammenligne lengden på turene. En mops skal kunne bevege seg uten kraftige pustelyder eller tydelig anstrengelse og hente seg inn uten å måtte kjempe lenge for å få luft. Avbryt og ta hunden til et kjølig, rolig sted hvis pusten blir merkbart tyngre, bevegelsene mister kraft eller hunden ikke vil fortsette. Blålige slimhinner, kollaps eller besvimelse er akutte faresignaler.

Varmt og fuktig vær kan gjøre temperaturreguleringen vanskeligere for kortsnutede hunder. Legg aktiviteten til kjøligere tider på døgnet, velg et roligere tempo og unngå hard belastning. Det finnes ingen sikker temperaturgrense som gjelder for alle mopser. La hundens pust, restitusjon og atferd avgjøre.

En valp skal få utforske og utvikle koordinasjonen uten lange, pressede økter. En voksen mops med god pust og kondisjon kan ofte gjøre mer enn korte turer i nærområdet, men øk belastningen gradvis. En hund som stadig begrenses av pusten, trenger en veterinærvurdering. Det skal ikke avfeies som normalt for en kortsnutet hund.

## Helse

Pusten er det viktigste å følge med på hos en mops. BOAS, brakycefalt obstruktivt luftveissyndrom, innebærer at trange øvre luftveier gjør det vanskeligere å puste. Tegn kan være anstrengt eller støyende pust, dårlig restitusjon, følsomhet for varme og mosjon eller forstyrret søvn. Oppstøt kan forekomme sammen med luftveisproblemer. Alvorlig pustebesvær, blålige slimhinner eller kollaps krever umiddelbar veterinærhjelp.

I Sverige omfattes mops av Svenska Kennelklubbens helseprogram for RFG-Scheme. For at et kull skal kunne registreres, må begge foreldrene ha et gyldig offisielt RFG-resultat før paring. Den offisielle undersøkelsen kan gjøres tidligst ved 24 måneders alder, og attesten kan ikke være eldre enn 24 måneder ved paring. Hunder med BOAS grad 2 eller 3, eller kraftig knipte nesebor, skal ikke brukes i avl.

Grad 0 betyr at hunden er klinisk upåvirket og fri for BOAS-relaterte pustevansker ved undersøkelsen. Grad 1 betyr at hunden er klinisk upåvirket, men har milde tegn som ikke påvirker prestasjonen under belastningen. Resultatet beskriver hunden på undersøkelsestidspunktet og er ingen livslang garanti. Når du velger valp, bør du derfor be om å få se begge foreldrenes resultater, undersøkelsesdatoer og vurdering av neseborene. Valpen er for ung til å ha et eget offisielt resultat.

Øynene er et annet viktig område å kontrollere. Utstående øyne er mer utsatt for skader, og feilvoksende hår, innrullede øyelokk eller tørre øyne kan irritere hornhinnen. Kniping med øyet, økt tåreflod, rødhet, uklarhet, misfarging eller at hunden gnir seg i øyet, bør vurderes raskt av veterinær. Et sår på hornhinnen kan være svært smertefullt selv om skaden er vanskelig å se uten spesialfarging.

Hudfolder, munn og hold må følges opp gjennom hele livet. Tørk hudfoldene når de har blitt fuktige, og søk hjelp ved betennelse. Venn valpen til tannpuss, og kontroller tenner og tannkjøtt regelmessig. Be også veterinæren vise hvordan du vurderer hold; overvekt kan belaste både pust og bevegelse.

Den svenske raseklubben MopsOrden anbefaler at begge foreldredyrene har kjent status for patellaluksasjon og for NME/PDE, en betennelsessykdom i hjernen som forekommer hos mops. Dette er raseklubbens anbefalinger og må ikke forveksles med det obligatoriske RFG-kravet for registrering. DNA-testen for NME viser genetisk sårbarhet, ikke om hunden har eller med sikkerhet vil få sykdommen. Be derfor oppdretteren forklare både testresultatene og hvordan kombinasjonen er valgt, uten å tolke en markørtest som en friskmelding.

I en stor britisk studie publisert i 2024 var median levetid for mops 11,6 år. Studien beskriver de britiske hundene som inngikk, og forutsier ikke levetiden til en enkelt svensk hund. Pust, hold, øyne, tenner, øvrig helse og tilgang til veterinærhjelp påvirker hundens livskvalitet gjennom årene.

## Historie og opprinnelse

Mopsens offisielle opprinnelsesland er Kina, mens Storbritannia er rasens hjemland og har ansvaret for standarden. Den tidlige historien er ikke fullstendig dokumentert. Fortellinger om kinesiske palasshunder, nederlandske handelsskip og kongelige bør derfor ses som tradisjoner knyttet til rasen, ikke som en fullt ut dokumentert historie.

Senere finnes det sikrere holdepunkter. Mops er nevnt i en svensk akademisk avhandling fra 1753. Rasen ble vist på hundeutstilling i Storbritannia i 1861, og den engelske raseklubben ble stiftet i 1883. Under utviklingen i Storbritannia fikk mopsen mye av den formen dagens rasestandard beskriver.

Rasens historie forklarer rollen som selskapshund, men eldre idealer skal ikke brukes til å forsvare overdrivelser. Den moderne standarden krever blant annet åpne nesebor, øyne som ikke er utstående, og effektive bevegelser. En rasetypisk mops skal altså også fungere godt i hverdagen.

## Å leve med rasen

Mopsen kan bo i både leilighet og hus. Størrelsen på boligen betyr mindre enn hvordan hundens dager ser ut. Regelmessige lufteturer, aktivitet tilpasset hunden, en kjølig hvileplass og mulighet til å være nær familien uten alltid å stå i sentrum er det viktige. I en bolig der lyder bærer godt, bør man også tidlig trene på å forholde seg rolig til lyder i oppgangen og utenfor døren.

Alenetid må trenes inn gradvis. Begynn når hunden er trygg hjemme, øk tiden i små steg og gå tilbake hvis hunden blir urolig. Hvor lenge en voksen mops kan være rolig alene, varierer med individ, erfaring, alder og helse. En valp trenger hyppigere tilsyn og lufting enn en voksen hund.

Før du velger valp, er det særlig nyttig å:

- se foreldredyrene i bevegelse og lytte til pusten deres før og etter aktivitet
- kontrollere begge foreldrenes gjeldende offisielle RFG-resultater og datoer
- spørre om øyne, hud, tenner, patella og NME/PDE i slekten
- se at neseborene er åpne og at nesefolden ikke forstyrrer øyne eller nese
- velge en oppdretter som kan beskrive både styrker og svakheter ved kombinasjonen
- planlegge for veterinærhjelp og oppfølging av pust, øyne, munn, hud og hold

Mops passer best for den som setter pris på en sosial, kompakt selskapshund og lar hundens pust og utholdenhet styre hverdagen. Rasen passer dårligere for den som vil kunne trene hardt i all slags vær, eller som ikke ønsker å bruke tid på helsekontroller og forebyggende stell.

Mops

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Association of Veterinarians for Animal Rights (AVAR) - Germany

Liten, robust selskapshund med rynkete ansikt, krøllet hale og uttrykksfulle øyne, vanligvis 6–8 kg og godt egnet til å bo i byleilighet. Kjærlig, menneskeorientert og leken, trenger moderat og skånsom mosjon, tett kontakt med familien, nøye vektkontroll og ekstra oppfølging i varmt vær på grunn av den korte snuten.

QiMiS är en uppfödare av rasen Mops med bas i Västerås i Sverige.

QiMiS

## Kortfakta

Russisk tsvetnaya bolonka er en liten, livlig selskapshund som gjerne vil være nær menneskene sine. Rasen kan passe både for en førstegangseier og en familie som setter av tid til hverdagslydighet, men den er ikke et enkelt valg bare fordi den er liten. Pelsen krever jevnlig stell, alenetid må trenes gradvis, og temperamentet til den enkelte hunden bør veie tyngre enn generelle beskrivelser av rasen.

- Rasen er nasjonalt anerkjent av de nordiske kennelklubbene og plasseres i gruppe 9, men den er ikke anerkjent av FCI.
- Ønsket mankehøyde er maksimalt 26 cm, og idealvekten er 3–4 kg.
- Pelsen er lang, tett og krøllete eller bølgete. Den røyter ofte forholdsvis lite, men det gjør ikke rasen allergifri.
- Raseidealet er en hengiven, livlig og glad hund. Det svenske kunnskapsgrunnlaget om atferd er likevel for lite til at man kan gi sikre løfter om hvert individ.
- En valpekjøper bør kontrollere dokumenterte resultater for kneskåler, øyne og prcd-PRA, og samtidig spørre hvordan foreldredyrene fungerer i hverdagen.

## Utseende og pels

Russisk tsvetnaya bolonka skal være liten og kompakt, med en kropp som er litt lengre enn mankehøyden. Ifølge standarden kan kroppslengden være høyst 15 prosent større enn høyden. Den rikelige pelsen kan få hunden til å se rundere ut enn den er, så hold og kroppsbygning bør vurderes både med hendene og med øynene.

Pelsen skal være lang, tett og middels kraftig med store krøller eller bølger. Hunden kan ha moderat med underull, men underull kan også mangle. Alle farger er tillatt bortsett fra ensfarget hvit, flekket eller partifarget og merle. En svært liten og knapt synlig hvit flekk kan forekomme på haken, strupen, forbrystet eller tærne. Større hvite felt hører dermed ikke til rasens godkjente fargetegning.

Pelsen må gres regelmessig helt ned mot huden. Langt og mykt hår floker seg lettest der det blir friksjon, blant annet i armhulene, lysken, bak ørene og under sele eller halsbånd. Hvor ofte hele pelsen må gås gjennom, avhenger av pelsens kvalitet og lengde og av hundens hverdag. Kontroller likevel utsatte områder ofte, og løs opp små floker før de blir til stramme tover. Venn valpen til kam, håndtering av poter og korte pauser på et sklisikkert underlag helt fra starten.

Den offisielle utstillingsstandarden tillater ikke at pelsen klippes eller trimmes, bortsett fra at håret på potene kan jevnes til. Håret på hodet kan samles opp dersom det faller foran øynene. Dette beskriver hvordan rasen skal presenteres etter standarden. Det daglige stellet må samtidig sørge for at hud, øyne og poter ikke blir plaget.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en hengiven, livlig, glad og sosial selskapshund. Mange ønsker seg derfor en bolonka som trives med å delta i familielivet og er enkel å ta med. Det er et rimelig mål, men ingen garanti for at hver hund automatisk er trygg på fremmede, stille i leiligheten eller avslappet i alle møter.

Det finnes foreløpig for lite svensk informasjon om rasens atferd. Den gjeldende rasespesifikke avlsstrategien bygget blant annet på bare 20 gjennomførte BPH-beskrivelser og 139 svar i en helse- og atferdsundersøkelse. Det er ikke nok til å trekke sikre slutninger om hele rasen. I undersøkelsen svarte 18,7 prosent at de ikke var fornøyde med hundens atferd. Det lille grunnlaget med frivillige svar viser ikke hvor vanlig dette er i rasen. Det viser derimot hvorfor en vennlig rasebeskrivelse ikke kan erstatte en vurdering av foreldrene til det planlagte kullet.

Be oppdretteren beskrive hvordan foreldredyrene reagerer på besøk, uventede lyder, håndtering og hundemøter, og hvor lett de finner roen etter aktivitet. BPH-resultater kan gi flere observasjoner dersom de finnes, men les hele beskrivelsen i stedet for å lete etter én enkelt godkjent verdi. Bjeffing og interesse for å jage kan variere mellom individer og miljøer. Det finnes ikke godt nok grunnlag for å love et bestemt nivå for rasen.

## Trening og mosjon

Russisk tsvetnaya bolonka trenger bevegelse, mental aktivitet og hvile hver dag, men det finnes ingen godt begrunnet oppskrift i antall minutter for rasen. En god hverdag kan bestå av turer i ulike miljøer, søksarbeid, lek og korte treningsøkter. Tilpass varighet og vanskelighetsgrad til alder, kondisjon og hvor godt hunden henter seg inn. En hund som har vanskelig for å falle til ro, kan trenge mindre oppjagende aktivitet og mer hvile. En hund som mister konsentrasjonen og finner på egne aktiviteter, kan ha nytte av mer målrettet stimulering.

Bruk belønningsbaserte metoder, gå frem trinnvis og ta hensyn til hva som motiverer den enkelte hunden. Begynn tidlig med ferdighetene som gjør hverdagen enklere: kontakt, innkalling, å vente ved døren, gå rolig i bånd, slappe av på en fast plass og godta pels- og potestell. Ta valpen ofte ut etter søvn, mat og lek, ros den når den gjør fra seg ute, og ikke straff uhell inne. Belønn ro før hunden rekker å bli oppkavet og bjeffe på lyder eller besøk, samtidig som du reduserer forhold i omgivelsene som holder atferden i gang.

Den lille kroppen er ingen grunn til å bære hunden gjennom enhver situasjon. La den bevege seg, utforske og løse overkommelige oppgaver på egne ben. Unngå samtidig belastning som ikke passer for en ung eller utrent hund. Rasen beskrives som lærevillig og kan sette pris på aktiviteter som nesearbeid, rallylydighet eller andre grener der hund og fører samarbeider.

## Helse

Det finnes ikke nok dokumentasjon til å gi et sikkert bilde av rasens vanligste helseproblemer i Sverige. Da den gjeldende avlsstrategien ble utarbeidet, fantes det få hunder i landet, helseundersøkelsen hadde 139 svar, og det fantes ingen forsikringsstatistikk for rasen. Det er derfor ikke grunnlag for å peke ut en lang rekke sykdommer som vanligere nettopp hos denne rasen. Som valpekjøper får du et bedre beslutningsgrunnlag ved å undersøke dokumenterte resultater for foreldre og nære slektninger.

Raseklubben anbefaler kjent patellastatus før avl. Patellaresultatet viser om kneskålen ligger stabilt, eller om den kan forskyves under veterinærens undersøkelse. Målet er å pare to hunder uten anmerkning. Ifølge anbefalingen bør en hund med grad 1 bare pares med en hund uten anmerkning, mens hunder med grad 2 eller høyere ikke bør brukes i avl.

For øynene anbefales en øyelysing uten anmerkning som ikke er eldre enn ett år ved paring. Klubben anbefaler også et DNA-resultat for prcd-PRA. En bærer skal pares med en genetisk fri hund, ikke med en annen bærer. En DNA-test for prcd-PRA gir bare svar på den genvarianten som testes. Den utelukker ikke andre former for PRA eller andre øyeforandringer og kan derfor ikke erstatte øyelysing.

Dette er raseklubbens avlsanbefalinger. I registreringsreglene til Svenska Kennelklubben for 2026 finnes det ikke noe særskilt vilkår for rasen som gjør akkurat disse resultatene obligatoriske for å registrere et kull. Forskjellen er viktig: En registrert valp kan komme fra en paring som ikke følger alle anbefalingene fra klubben. Be om å få se originalresultatene, eller kontroller dem i Svenska Kennelklubbens hundedatabase, og spør hvordan oppdretteren har vurdert helsen hos nære slektninger.

## Historie og opprinnelse

Rasen ble utviklet som selskapshund i det daværende Sovjetunionen. Den gjeldende standarden oppgir at avlsarbeidet begynte i 1951 med små hunder av ukjent opphav. Dette er en mer forsiktig og pålitelig beskrivelse enn detaljerte fortellinger om bestemte opphavsraser som ikke kan dokumenteres sikkert.

Den første rasestandarden ble fastsatt i 1966. Interessen og antallet hunder økte i 1970- og 1980-årene, og en nasjonal raseklubb ble stiftet i 1999. Standarden ble revidert i 2010 og 2019. De første hundene kom til Sverige i 2006, og de første svenske kullene ble født i 2007. Siden 2013 har rasen vært nasjonalt anerkjent og hatt adgang til utstillinger i de nordiske kennelorganisasjonene, selv om den fortsatt ikke er anerkjent av FCI.

## Å leve med rasen

Russisk tsvetnaya bolonka kan trives godt i leilighet dersom den får lufting, aktivitet, hvile og trening i å forholde seg rolig til lyder i oppgangen og utenfor døren. Størrelsen på boligen betyr mindre enn hvordan hverdagen legges opp. Den som ønsker en liten hund til et stillesittende liv, bør derfor tenke seg om en gang til: Rasens størrelse reduserer plassbehovet, ikke behovet for selskap, bevegelse og læring.

Alenetid skal trenes i svært små og rolige trinn. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer i hva de mestrer. Begynn når hunden er trygg og har vært ute, gå vekk en kort stund og kom tilbake før den blir urolig. Øk først når hunden klarer å hvile. Planlegg hjelp dersom arbeidsdagen krever lengre fravær enn den enkelte hunden tåler uten stress.

Små barn må alltid være sammen med hunden under tilsyn av en voksen. En så liten hund trenger en uforstyrret hvileplass og skal ikke løftes, bæres eller forfølges av små barn. Lær barnet å kalle på hunden i stedet for å gripe tak i den, og la hunden gå sin vei. Dette beskytter både hund og barn og sier mer om en trygg hverdag enn merkelappen «barnevennlig».

Hvordan hunden lever sammen med en katt eller en annen hund, avhenger av individene og introduksjonen. Gi katten høye rømningsveier og et hundefritt område, hindre jaging, hold hunden i bånd under de første kontrollerte møtene og belønn rolig atferd. Ikke la dem være alene sammen før samspillet har vært stabilt over tid. Smådyr skal alltid beskyttes med sikker atskillelse.

Rasen kan røyte mindre enn mange andre hunder, men den er ikke allergivennlig. Hundeallergener kommer blant annet fra spytt og hud, og mengden varierer også mellom individer i samme rase. Lite røyting viser ikke at hunden produserer færre allergener. Den som har hundeallergi, bør derfor ta utgangspunkt i medisinske råd og ikke i et løfte om en bestemt rase.

Før kjøpet er de viktigste kontrollpunktene konkrete: Møt tispen hvis det er mulig, og se hvordan hun henter seg inn etter vanlige hendelser. Be om resultater for patella, øyne og prcd-PRA, snakk om hvor mye arbeid pelsen faktisk krever, og planlegg for alenetid, barn eller andre dyr i ditt eget hjem. Da undersøker du om individet og oppdrettet passer til hverdagen din, i stedet for å stole på den lille størrelsen eller en idealisert rasebeskrivelse.

Russisk tsvetnaya bolonka

Svenska Kennelklubben (SKK)

Deutscher Verband der Gebrauchshundsportvereine (DVG)

Liten, robust russisk toyhundrase med lang, bølget, lite røytene pels i mange farger. Hengiven, menneskeorientert og sensitiv, den trives med tett selskap og moderat daglig mosjon. Intelligent og tilpasningsdyktig til leilighetsliv, men trenger jevnlig pelsstell og liker ikke å være alene over lengre tid.

Barvatorp's är en uppfödare av rasen Russkaya Tsvetnaya bolonka med bas i Jönåker i Sverige.

Barvatorp’s

## Kortfakta

Dachshund er en tysk jakthund i FCI-gruppe 4, utviklet for arbeid både under og over bakken. Rasen finnes i ni varianter: standard, dverg og kanin kombinert med korthåret, langhåret eller strihåret pels. Det er derfor klokere å velge dachshund ut fra størrelse, hårlag, oppdretterens avlsmål og hundenes faktiske egenskaper enn ut fra rasenavnet alene.

- **Bruksområder:** hijakt, drivende jakt, ettersøk og selskap.
- **Arbeidsmåte:** utholdende, selvstendig og svært opptatt av å bruke nesen.
- **Størrelse:** avgjøres av brystomkrets, ikke av mankehøyde eller en generell vektangivelse.
- **Pels:** kort-, lang- eller strihåret, med tydelig forskjellige behov for stell.
- **Viktig helsespørsmål:** skivedegenerasjon og skiveprolaps, ofte samlet under betegnelsen IVDD.
- **Passer best for:** den som ønsker en lavstilt jakthund med stor arbeidslyst og kan tilby både daglig mosjon, nesearbeid og konsekvent trening.

Den endelige størrelsesvarianten fastsettes først når hunden er minst 15 måneder. Foreldrene gir en rimelig pekepinn, men valpens endelige variant kan ikke loves før målingen.

## Utseende og pels

Dachshunden skal være lav og langstrakt, men samtidig kompakt, muskuløs og bevegelig. Kroppen er bygd for å kunne arbeide smidig på trange steder, ikke for å være ekstremt lang eller tung. Rasestandarden angir omtrent en tredel av mankehøyden som bakkeklaring og et forhold mellom mankehøyde og kroppslengde på cirka 1:1,7–1,8.

Brystomkretsen måles etter 15 måneders alder, fra mankens høyeste punkt til brystkassens laveste punkt. De gjeldende intervallene er:

- **Standarddachshund:** hannhunder mer enn 37, men høyst 47 cm; tisper mer enn 35, men høyst 45 cm.
- **Dvergdachshund:** hannhunder mer enn 32, men høyst 37 cm; tisper mer enn 30, men høyst 35 cm.
- **Kanindachshund:** hannhunder 27–32 cm; tisper 25–30 cm.

De tre hårlagene er mer enn en forskjell i utseende. Korthåret dachshund har kort, tett og glatt tilliggende pels som vanligvis trenger begrenset, regelmessig stell, men som likevel bør ses over etter opphold i terrenget. Langhåret dachshund har underull og lengre beheng som bør gres der det lett dannes floker, særlig bak ørene og på ben, buk og hale. Strihåret dachshund har dekkhår, underull, skjegg og markerte øyenbryn. En korrekt stri pels trimmes ved behov; klipping gir ikke den samme pelsstrukturen.

Godkjente farger og mønstre avhenger delvis av hårlaget. Rød, svart eller brun med tantegninger, merle og brindle inngår i standarden, mens viltfarger er typiske for strihår. Pelsfarge er ingen snarvei til temperament eller jaktlyst, men enkelte fargekombinasjoner har betydning for helsen. Be oppdretteren forklare både den registrerte fargebetegnelsen og arvegangen hvis valpen er merle.

## Temperament og personlighet

Raseidealet for dachshund er vennlig og jevnt, uten frykt eller aggresjon, men også energisk, utholdende og selvsikkert. Selvstendigheten kommer fra arbeid der hunden må ta avgjørelser på avstand fra føreren. I hverdagen kan den samme egenskapen merkes ved at dachshunden undersøker om en regel virkelig gjelder hver gang.

Jaktlyst, sosialitet, hvor mye hunden gir lyd, lekelyst og evne til å finne ro varierer mellom individer og slektslinjer. Den svenske analysen av Beteende- och personlighetsbeskrivning hund, BPH, gir et bilde av mange trygge dachshunder, men omfatter mindre enn én prosent av den undersøkte svenskfødte bestanden. Den kan derfor ikke brukes som et løfte om personligheten til en bestemt valp. Påstander om at et bestemt hårlag alltid er roligere, lettere å trene eller mindre jaktinteressert, er også for generelle.

Spør i stedet hvordan foreldrene og nære slektninger fungerer hjemme, ved besøk, på tur og i nye miljøer. For en jaktdachshund er prøveresultater og praktisk bruk relevant; for en selskapshund er det like viktig å få konkrete eksempler på hvordan hundene roer seg etter aktivitet, hvor mye lyd de lager og hvordan de fungerer ved håndtering. En seriøs oppdretter bør kunne beskrive både styrker og det som krever arbeid.

## Trening og mosjon

Dachshunden trenger daglig fysisk aktivitet og meningsfylt nesearbeid, men ett fast antall minutter passer ikke alle. Alder, kondisjon, underlag, størrelsesvariant, helse og hvordan hunden arbeider, avgjør belastningen. En voksen, frisk dachshund kan være en utholdende tur- og friluftshund, mens en valp skal bygge styrke og koordinasjon gradvis, og en hund med ryggsymptomer trenger en plan fra veterinæren.

Spor, søksøvelser, personspor og nøye plasserte godbitsøk lar dachshunden bruke sin største ressurs: nesen. Korte, tydelige treningsøkter med en belønning hunden virkelig verdsetter, fungerer ofte bedre enn gjentakelser uten et klart mål. Tren tidlig på innkalling, stopp, å følge føreren og å kunne avbryte et luktspor. Jaktlyst forsvinner ikke gjennom lydighet, så langline og gjennomtenkte valg av miljø er viktige når innkallingen ikke er sikker. I Sverige må hunder ikke drive eller forfølge vilt utenom jakt, og mellom 1. mars og 20. august kreves særlig tilsyn der det kan finnes vilt.

Å ta hensyn til ryggen betyr ikke at en frisk dachshund skal leve et stillesittende liv. Det finnes ikke støtte for at et totalforbud mot alle trapper eller hopp opp og ned fra møbler i seg selv forebygger IVDD. Bygg i stedet god grunnkondisjon, hold hunden i normalt hold, reduser faren for å skli hjemme og unngå ukontrollerte høye hopp eller sammenstøt. Tilpass hjelp i trapper og ved løft etter hundens alder, størrelse og helse.

## Helse

Skivedegenerasjon og skiveprolaps er dachshundens viktigste rasespesifikke helseproblem. IVDD betyr at skivene mellom ryggvirvlene forandres og i noen tilfeller trykker mot nerver eller ryggmarg. Oppsøk veterinær raskt hvis dachshunden plutselig får tydelige rygg- eller nakkesmerter, krummer ryggen, nekter å bevege seg, går ustøtt, mister kraft i bena eller får vansker med å kontrollere urin og avføring. Ikke vent på at svake nevrologiske tegn skal gå over av seg selv.

SKKs offisielle ryggrøntgen for dachshund teller forkalkede skiver. Undersøkelsen gjøres fra toårsdagen til dagen før fireårsdagen, og resultatet angis som K0, K1–K2, K3–K4 eller K5–K26. K0 betyr at ingen forkalkninger ble påvist, mens et høyere K-tall betyr flere helt eller delvis forkalkede skiver. Resultatet er et grunnlag for avl og risikovurdering, ikke en garanti for at hunden aldri får eller sikkert kommer til å få kliniske problemer. Opplysninger om skiveprolaps hos foreldre, søsken og tidligere avkom er derfor også viktige.

Ryggscreening og øyelysing er frivillige for dachshund i Sverige. Svenska Taxklubbens rasespesifikke avlsstrategi anbefaler likevel at rygg- og familiehistorikk vurderes, og at avlsdyr øyelyses før avlsdebut og senere i livet. PRA forekommer i rasen. De gjeldende registreringsbestemmelsene for dachshund regulerer blant annet variant, hårlag, farge og endelig størrelsesmåling, men angir ikke rygg- eller øyeundersøkelse som obligatoriske vilkår for registrering. En kjøper bør derfor be om de faktiske resultatene i stedet for å slå seg til ro med uttrykket «helsetestede foreldre».

Følg også med på hundens hold: en midje skal være synlig, og ribbena skal kunne kjennes med lett trykk. Når merle inngår i en kombinasjon, bør oppdretteren kunne redegjøre for fargeanleggene. To merleanlegg kan gi dobbel merle, som hos hund er forbundet med økt risiko for hørsels- og øyeproblemer.

## Historie og opprinnelse

Dachshunden ble utviklet i Tyskland fra lavbente jakthunder for arbeid i hi. Slike hunder er kjent siden middelalderen, mens den organiserte avlen fikk tydeligere form på 1800-tallet. Den tyske dachshundklubben ble grunnlagt i 1888, og avlen kom til å omfatte de tre størrelsene og tre hårlagene som utgjør dagens ni varianter.

Rasens lave format, kraftige front, utholdenhet og selvstendighet har en praktisk forklaring. Dachshunden skulle kunne følge vilt under bakken, men også arbeide som drivende eller støtende hund og hjelpe til ved ettersøk. I Sverige ble den særlig viktig som langsomt drivende hund da rådyrbestanden økte på 1940-tallet. Svenska Taxklubben ble grunnlagt allerede i 1901.

Det historiske bruksområdet merkes fortsatt i hverdagen. En dachshund som aldri skal jakte, trenger likevel utløp for nesearbeid, problemløsning og bevegelse. Det er også derfor en kjøper bør spørre hva oppdretteren faktisk prioriterer: hiarbeid, drivende jakt, ettersøk, utstilling eller først og fremst selskap.

## Å leve med rasen

Dachshund kan bo godt i leilighet hvis den får nok utetid, aktivitet og trening på lyder i oppgangen og utenfor døren. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn innholdet i hverdagen. Planlegg flere lufteturer, mulighet til å snuse i rolig tempo og et sted der hunden får hvile uforstyrret. Alenetid skal læres gradvis; avbryt og gjør øvelsen enklere hvis hunden viser uro. Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid handler om lufting, ikke om hvor lenge en bestemt dachshund bør være alene.

Dachshunden kan bli en fin familiehund med barn, men små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede. Barn må lære at de ikke skal forstyrre hunden når den spiser eller hviler. Små barn bør ikke bære dachshunden; en liten hund kan lett gli ut av armene, og rygg og bakpart må støttes ordentlig ved løft. Hunden skal alltid ha et trygt, uforstyrret hvilested.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individ, tidligere erfaring og jaktlyst. Gjør introduksjonen rolig, bruk en barriere og gi begge dyrene separate, trygge steder. En dachshund med sterk jaktlyst blir ikke nødvendigvis pålitelig med kanin, marsvin eller katt bare fordi møter trenes. Sikker fysisk atskillelse kan være den riktige langsiktige løsningen.

Før kjøp bør du be om konkrete svar på følgende:

- Hvilken størrelse og hvilket hårlag forventes valpen å få, og hvor sikkert kan dette anslås?
- Hva brukes foreldrene til, og hvordan fungerer de og nære slektninger i hverdagen?
- Finnes det et offisielt K-resultat og opplysninger om kliniske ryggproblemer hos foreldre, søsken eller tidligere avkom?
- Når ble foreldrene sist øyelyst, og hva viser resultatet?
- Hvilke BPH-, jakt- eller utstillingsresultater er registrert og relevante for akkurat dette kullet?
- Hvordan er valpene blitt vant til håndtering, hverdagslyder, mennesker og korte stunder uten kullsøsknene?

Den beste matchen er ikke automatisk den minste valpen, den roligste under besøket eller fargen du først legger merke til. Velg kombinasjonen der oppdretterens mål, hundenes dokumenterte helse og temperament og din egen hverdag peker i samme retning.

Dachshund

UK Dachshund Club

British Veterinary Association

FCI - Fédération Cynologique Internationale

Dachshund: modig, langrygget, kortbeint jakthund, opprinnelig avlet for jakt på grevling og kanin. Finnes med korthåret, langhåret og strihåret pels, i både standard- og dvergsstørrelse. Hengiven, spornøye, selvstendig og svært vokal. Trenger jevnlig, men skånsom mosjon og god vektkontroll for å beskytte ryggraden.

Rådrevets är en uppfödare av rasen Tax med bas i Iggesund i Sverige.

Rådrevets

## Kortfakta

Dalmatineren er en mellomstor, atletisk og sosial hund som passer best for deg som ønsker en aktiv hverdag sammen med hunden. Den kan være en trivelig familiehund, men dette er ikke en rase man bør velge bare på grunn av utseendet. En dalmatiner trenger gjennomtenkt mosjon, trening, restitusjon og mye kontakt med menneskene sine.

- **Opprinnelse og rasegruppe:** Kroatia; FCI-gruppe 6, drivende hunder og sporhunder samt beslektede raser.
- **Størrelse:** Rasestandarden oppgir 56–62 cm for hannhunder og 54–60 cm for tisper. Som en grov pekepinn oppgir Svenska Kennelklubben cirka 27–32 kg for hannhunder og 24–29 kg for tisper.
- **Pels:** Kort, hard og tett, med svarte eller leverbrune flekker på hvit bunn.
- **Aktivitetsnivå:** Utholdende og glad i bevegelse. Rasen trenger fysisk aktivitet, oppgaver der den får bruke nese og hode, og hjelp til å finne ro.
- **Viktig før kjøp:** Be om å få se valpens BAER-resultat for begge ører, foreldrenes hørselsresultater og tydelig informasjon om hundenes HUA- eller LUA-status. Spør også etter HD-, ED- og BPH-resultater når de finnes.

Dalmatineren kan passe for en engasjert førstegangseier som er villig til å lære om rasens særlige helsespørsmål og arbeide konsekvent med hverdagsrutinene. Den passer dårligere for den som ønsker en hund som nøyer seg med korte turer, ofte skal være alene, eller forventes å bli pålitelig løs uten systematisk trening.

## Utseende og pels

Dalmatineren skal være sterk og velbalansert uten å virke tung. Kroppen er litt lengre enn den er høy, med et omtrentlig forhold på 10:9 mellom kroppslengde og mankehøyde. Den korte, blanke pelsen ligger tett inntil kroppen og fremhever den atletiske bygningen.

Grunnfargen er rent hvit. Flekkene skal være svarte eller leverbrune, tydelig avgrensede og jevnt fordelt. På kroppen er de vanligvis omkring to til tre centimeter, mens de er mindre på hodet og beina. Valpene fødes hvite, og flekkene kommer gradvis til syne.

Pelsen krever ingen avansert klipp. Børst ved behov for å fange opp løse hår, og bruk samtidig anledningen til å sjekke hud, ører, poter og klør. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan. Kort pels betyr ikke nødvendigvis lite hår i hjemmet: hvor godt røytingen merkes, varierer mellom hunder, årstider og husholdninger.

Den korte pelsen gir begrenset beskyttelse når hunden står stille, er våt eller utsettes for sterk kulde. Tilpass derfor tempo og lengde på turen etter været og hundens reaksjon. Et dekken kan være fornuftig i kaldt vær, særlig hvis hunden spenner seg, søker varme eller nøler med å gå videre. Tørk poter og pels etter våte turer eller turer på saltede vinterveier.

## Temperament og personlighet

En velfungerende dalmatiner er vennlig, livlig, lojal og lærevillig. Rasestandarden beskriver også en viss selvstendighet. I hverdagen betyr det ofte en hund som gjerne deltar i familiens aktiviteter, men som trenger tydelige rutiner og en god grunn til å samarbeide. Redsel, nervøsitet eller aggresjon hører ikke til idealet i rasestandarden, men en rasebeskrivelse kan aldri garantere hvordan den enkelte hunden blir.

Påstander om jaktlyst må nyanseres. Den internasjonale rasestandarden nevner et utpreget drivende instinkt, mens Svenska Kennelklubbens korte raseguide beskriver jaktinteressen som lav. Forskjellen er en god grunn til å vurdere individet fremfor å stole på en merkelapp. Spør hvordan foreldrene fungerer rundt vilt, og les BPH-resultatene deres dersom de er mentalbeskrevet. Tren innkalling med langline der det er nødvendig, og ikke slipp hunden løs på usikre steder før reaksjonene er grundig utprøvd.

Mange dalmatinere vil gjerne være nær familien og er følsomme for stemninger og uklare forventninger. Korte, forståelige treningsøkter med belønning og tydelige pauser fungerer ofte bedre enn masing eller harde korrigeringer. Tren ro på en fast hvileplass like målrettet som håndtering, innkalling og det å følge deg.

Når det gjelder barn og andre dyr, betyr individ, erfaringer og hverdagsrutiner mer enn rasenavnet. En stor og rask unghund kan velte et lite barn uten å mene noe vondt. Små barn og hund skal derfor alltid være sammen med en voksen til stede, og hunden trenger et skjermet sted der den kan hvile uforstyrret.

## Trening og mosjon

Dalmatineren trenger jevnlig og variert aktivitet, men det finnes ikke et bestemt antall minutter som passer alle. En god hverdag veksler mellom turer, nesearbeid, korte treningsoppgaver, fri bevegelse der det er trygt, og uforstyrret hvile. Alder, helse, kondisjon og dagsform skal styre mengden.

Rasen har historisk fulgt vogner og hester, og mange voksne dalmatinere trives med utholdenhetsarbeid. Det betyr ikke at en valp skal mosjoneres som en ferdigtrent voksen hund. La unghunden utforske i sitt eget tempo, utvikle kroppsbeherskelse og lære hverdagsferdigheter uten å jage kilometer. Løping ved siden av sykkel eller annen ensidig kondisjonstrening bør vente til hunden er fysisk moden. Begynn kort og rolig, øk gradvis, og avbryt hvis hunden halter, er stiv, vegrer seg eller er unormalt sliten.

Prioriter ferdigheter som gjør et aktivt liv tryggere:

- kontakt og det å følge deg selv når noe beveger seg i omgivelsene
- innkalling som først trenes med langline og kontrollerte forstyrrelser
- rolig venting, avkobling og evne til å falle til ro etter aktivitet
- frivillig håndtering av ører, poter og munn
- stopp- og retningssignaler før hunden blir med ved sykkel eller hest

Mer fart er ikke alltid løsningen for en urolig unghund. Hvis hunden blir stadig mer oppjaget, sover dårlig eller har vanskelig for å konsentrere seg, kan den trenge enklere oppgaver og mer restitusjon fremfor enda en krevende økt.

## Helse

To spørsmål er spesielt viktige for den som vurderer dalmatiner: medfødt nedsatt hørsel og rasens omsetning av urinsyre. Be om de faktiske testresultatene og lær hva de betyr; ikke slå deg til ro med en vag opplysning om at kullet er «helsetestet».

### Hørsel og BAER

BAER er en veterinær hørselstest der hvert øre undersøkes separat. Resultatet viser om hunden hører på begge ører, hører på ett øre eller er døv på begge. Be om å få se valpens eget testskjema og resultatene til foreldrene.

Den svenske rasespesifikke avlsstrategien oppgir BAER-resultater som ble sendt inn fra 2018 til 2023. I akkurat denne gruppen av testede hunder hørte cirka 86 prosent på begge ører, drøyt 11 prosent på ett øre og drøyt 2 prosent var døve på begge. Tallene beskriver innsendte resultater fra testede hunder og er ikke en nøyaktig prognose for hvert nye kull.

En hund som hører på ett øre, regnes som klinisk hørende og kan fungere svært godt i hverdagen. Dårligere retningshørsel kan likevel kreve ekstra omtanke nær trafikk og i andre risikomiljøer. Svenska Dalmatiner-Sällskapet anbefaler BAER-testede foreldre, at en hund som hører på ett øre bare pares med en som hører på begge, og at en døv hund ikke brukes i avl.

### HUA, LUA og uratstein

HUA og LUA beskriver ulike varianter av genet SLC2A9, som påvirker transporten av urinsyre. HUA-dalmatinere skiller ut mer urinsyre i urinen og har derfor økt tilbøyelighet til å danne uratkrystaller og uratstein. Økt risiko betyr ikke at hunden med sikkerhet blir syk. Krystaller i en prøve er heller ikke alene et bevis på at hunden har stein.

LUA-dalmatinere har en genvariant som gir normal omsetning av urinsyre. Varianten ble innført gjennom et dokumentert krysningsprosjekt i USA på 1970-tallet og finnes nå hos registrerte dalmatinere, også i Sverige. LUA beskytter ikke mot alle andre problemer i urinveiene.

Spør oppdretteren om dokumentert HUA- eller LUA-status for valpen og foreldrene, og om uratstein har forekommet i familien. En HUA-hund bør ha god tilgang til vann og få mulighet til å tisse regelmessig. Fôr og eventuell behandling må tilpasses i samråd med veterinær dersom hunden får problemer; én streng fôrliste passer ikke alle. Gjentatte forsøk på å tisse, smerter, blod i urinen eller manglende urin krever rask vurdering hos veterinær.

### Resultater, anbefalinger og regler

Svenska Dalmatiner-Sällskapet anbefaler blant annet BPH, BAER-testing av avlsdyr og gjennomtenkte kombinasjoner basert på HD- og ED-resultater. Dette er avlsanbefalinger. Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 har ingen særskilte krav for dalmatiner om BAER, HD, ED, BPH eller HUA/LUA; rasens særregel gjelder fargebetegnelse. En grundig kjøper kan likevel be om resultatene, kontrollere datoer og identitet og diskutere hva de betyr for den aktuelle kombinasjonen.

## Historie og opprinnelse

Dalmatinerens offisielle opprinnelsesland er Kroatia, og navnet knyttes til den historiske regionen Dalmatia. Den tidligste historien bør beskrives med forsiktighet, men rasestandarden viser til malerier og kirkekrøniker fra 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Navnet «Dalmatian dog» ble brukt i en beskrivelse fra 1771, og i 1790 ble hunden avbildet og beskrevet som «Dalmatian or Coach Dog».

I England ble dalmatineren kjent som vogn- og stallhund fra midten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Hundene fulgte hestekjøretøy og ble derfor forbundet med hester, utholdenhet og bevegelse over lengre avstander. Den første uoffisielle standarden ble skrevet i 1882 og ble offisiell i 1890.

Historien som vognhund bidrar til å forklare rasens aktivitetsprofil, men den bestemmer ikke hvor mye den enkelte hunden skal mosjoneres eller om den fungerer med hester. La hest og hund møtes under kontrollerte forhold, og lær hunden hvor den skal holde seg før de beveger seg sammen.

## Å leve med rasen

Et godt liv med dalmatiner handler mer om gode hverdagsrutiner enn om størrelsen på boligen. Det kan fungere å bo i leilighet hvis hunden får nok aktivitet, regelmessige lufteturer og ro innendørs. Følsomhet for lyder og bjeffing bør håndteres tidlig, særlig der naboene bor tett. En hage erstatter ikke turer, trening eller tid sammen.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp skal ikke være alene. Begynn senere med svært korte og rolige stunder, og øk først når hunden faktisk klarer å hvile. En voksen hund som er trent på å være alene, kan vanligvis være alene noen timer, men evnen varierer. Ikke planlegg hverdagen ut fra en påstått rasespesifikk maksimalgrense.

Skal dalmatineren bo med katt, bør katten først få en hundefri sone og mulighet til å komme seg opp i høyden eller unna. Begynn med å bytte lukter og ha korte møter med hunden i bånd, belønn ro og avbryt forsøk på å jage. La dem ikke være alene sammen før samspillet har vært stabilt over lengre tid. Vær like forsiktig rundt smådyr.

Før du kjøper valp, er det fornuftig å kontrollere:

- valpens BAER-skjema for høyre og venstre øre
- foreldrenes BAER-resultater og valpens dokumenterte HUA- eller LUA-status
- foreldrenes HD-, ED- og BPH-resultater når de finnes, og oppdretterens vurdering av kombinasjonen
- hvordan foreldredyrene fungerer med mennesker, hunder, vilt og lyder, og hvordan de finner ro i en vanlig hverdag
- hvordan oppdretteren sosialiserer valpene, og hvilken støtte du får etter kjøpet

Dalmatineren passer for deg som setter pris på en nær, uttrykksfull og utholdende hund og vil bruke tid på både aktivitet og ro. Velg oppdretter og individ ut fra dokumenterte resultater og faktisk hverdagsatferd, ikke bare flekker eller generelle løfter om rasen.

Dalmatiner

Dalmatiner Klub Deutschland e.V. (Germany)

Dalmatineren er en middels stor, atletisk hund med kort, hvit pels og tydelige svarte eller leverbrune flekker. Opprinnelig ble den brukt som vogn- og vakthund, og den er energisk, intelligent og trenger langt mer mosjon enn gjennomsnittshunden. Den er lojal og svært menneskeorientert, trives dårlig med å være alene og har økt risiko for døvhet og urinsteiner.

Lacillas är en uppfödare av rasen Dalmatiner med bas i Fågelmara i Sverige. Uppfödningen bedrivs i hemmiljö och har fött upp dalmatiner sedan 2003.

Lacillas

Ungarsk mynde

Eldgammel ungarsk mynde avlet for utholdenhetsjakt, med en slank, robust og atletisk kropp og en kort, lettstelt pels i mange farger. Rolig, mild og tilbakeholden hjemme, men trenger mye daglig mosjon. Sterk jaktlyst krever sikre omgivelser og gjennomtenkt håndtering.

Chininas är en uppfödare av rasen Magyar agar med bas i Sala i Sverige.

Chininas

## Kortfakta

Schäferhund er en mellomstor, kraftig tysk bruks-, gjeter- og tjenestehund for en eier som ønsker å trene aktivt og systematisk. Rasen er samarbeidsvillig og allsidig, men den store variasjonen innen rasen gjør valget av oppdretter, foreldredyr og kull spesielt viktig.

- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 1, fårehunder og kveghunder
- **Mankehøyde:** hannhund 60–65 cm, tispe 55–60 cm
- **Vekt:** hannhund 30–40 kg, tispe 22–32 kg
- **Pels:** normalhåret dobbeltpels eller lang dobbeltpels, begge med underull
- **Aktivitetsnivå:** høyt; rasen trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsning og samarbeid
- **Viktig før kjøp:** kontroller helse, mentalitet, arbeidsegenskaper og bevegelser hos foreldre og nære slektninger, ikke bare hva oppdretteren kaller linjen eller hvilke utstillingsmeritter hundene har

En schäferhund kan være en svært dyktig familie- og treningshund når hverdagen passer individets arbeidslyst. Den er derimot sjelden et godt valg for den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund. En førstegangseier må være forberedt på å gå på kurs, trene regelmessig og skaffe hjelp tidlig hvis hunden utvikler frykt, stress, sterk trang til å jage det som beveger seg eller problemer med å roe seg.

## Utseende og pels

Schäferhund skal være kraftig og godt muskulert uten overdrivelser i kroppsbygning eller bevegelser. Kroppen er litt lengre enn den er høy. Ifølge rasestandarden skal hannhunder være 60–65 cm høye og veie 30–40 kg; tisper skal være 55–60 cm høye og veie 22–32 kg.

Rygg og kryss er ikke det samme. Rasestandarden beskriver en rett rygg som fortsetter over i et lett hellende kryss. En tydelig buet eller fallende lend og et overvinklet, kuhaset eller ustabilt bakparti er ikke rasens ideal. Svenska Kennelklubbens særskilte rasespesifikke dommeranvisninger peker ut overlinje og bakpart som risikoområder og sier at bevegelsene skal vurderes både i skritt og trav.

For en valpekjøper er naturlige bevegelser mer informative enn en ekstrem utstillingsoppstilling. Be om å få se foreldredyrene gå og trave på flatt underlag. Bakbeina skal arbeide stabilt og parallelt sett bakfra, uten at hasene faller innover eller virker ustabile. Se også på voksne slektninger; en valp viser ennå ikke hvordan den ferdig utviklede kroppen vil fungere.

Rasen har to godkjente hårlagsvarianter. Normalhåret schäferhund har tett, grov og tilliggende dobbeltpels. Den langhårede varianten har lengre, mykere dekkhår som ikke ligger like tett. Begge skal ha underull, og begge røyter. Børst og gre ved behov, oftere i røyteperioder, og vær særlig oppmerksom på lengre pels bak ørene og på bein og hale. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden etterstreber en velbalansert, nervefast, selvsikker, oppmerksom og lydhør schäferhund. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Mentalitet, arbeidslyst, omgjengelighet, frykt og evnen til å roe seg kan variere betydelig mellom hunder og slektslinjer innen rasen.

Schäferhunder beskrives ofte som intelligente, lojale eller naturlig beskyttende, men slike merkelapper sier for lite om hverdagen. En hund med stor arbeidslyst kan være fokusert og lydhør i passende arbeid, men krevende uten tydelige oppgaver. Oppmerksomhet på omgivelsene kan gi godt samarbeid med føreren, men også bjeffing eller kraftige reaksjoner hvis hunden er usikker, stresset eller dårlig trent. Rasen bør ikke velges med forventning om at alle individer automatisk er trygge vakthunder eller enkle familiehunder.

I enkelte deler av rasens avl har bruksprøver og tjeneste veid tyngst, mens utstilling har veid tyngre i andre. Merkelapper som «bruk» og «eksteriør» er likevel ikke nok til å forutsi aktivitetsnivå eller egnethet for familieliv. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer med fremmede mennesker, hunder, lyder, rolige pauser og nye miljøer. Be også om resultater og beskrivelser av hverdagsatferden til kullsøsken, halvsøsken og tidligere avkom.

På den svenske Mentalbeskrivning Hund, MH, dokumenteres hundens reaksjoner ved blant annet kontakt, lek, forfølgelse, passivitet, overraskelser, trusler og skudd. MH er en beskrivelse, ikke en prøve der hunden blir godkjent eller underkjent. Les derfor hele protokollen og sammenlign flere nære slektninger i stedet for å slå deg til ro med at en hund har «kjent mental status».

## Trening og mosjon

Schäferhund må bruke både kroppen og hodet hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som er riktig for hvert individ. Behovet påvirkes av alder, helse, restitusjon, treningstilstand og hva aktiviteten faktisk inneholder. En ung hund trenger en annen belastning enn en fullvoksen hund i god form.

En velfungerende hverdag kombinerer turer og fri bevegelse på trygge steder med nesearbeid, problemløsning og samarbeidsøvelser. Spor, søk, lydighet, bruksgrener og andre oppgaver der hunden får arbeide konsentrert, passer rasens bakgrunn. Varier underlag og miljø, men øk varighet, vanskelighetsgrad og fysisk belastning gradvis. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag, men å bygge kondisjon, kroppskontroll, selvbeherskelse og evne til å hente seg inn.

Belønningsbasert, individuelt tilpasset trening gjør det tydelig hvilken atferd som lønner seg, uten å bygge samarbeidet på frykt eller ubehag. Start tidlig med innkalling, kontakt, håndtering, å gå pent i bånd, avstand til forstyrrelser og å slippe gjenstander. Tren også den mindre spektakulære ferdigheten å ligge rolig når ingenting skjer. En schäferhund som bare får aktiviteter med høy intensitet, kan bli svært flink til å gire seg opp, men få problemer med å roe seg igjen.

Valper skal ikke mosjoneres som voksne hunder. Korte oppdagelsesturer, lek i eget tempo, hvile og positiv miljøtrening er viktigere enn lange distanser, hopping eller brå vendinger. Øk belastningen gradvis etter hvert som hunden vokser. Hvis hunden blir halt eller stiv, vegrer seg for å bevege seg eller får et endret bevegelsesmønster, bør treningen tilpasses og veterinær kontaktes.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, og albueleddsdysplasi, ED, er de mest sentrale dokumenterte helsekontrollene ved kjøp av en svenskregistrert schäferhund. Svenska Kennelklubben og raseklubbens avlsstrategi prioriterer begge områdene. Hudproblemer og lidelser i bevegelsesapparatet forekommer også, mens den svenske avlsstrategien samtidig påpeker at samlet dokumentasjon mangler for enkelte mye omtalte rygg- og kløeproblemer. Lange sykdomslister uten opplysninger om slektninger sier derfor mindre før valpekjøpet enn verifiserte resultater og helsen til nære slektninger.

Ifølge Svenska Kennelklubbens registreringsregler som gjelder i 2026, må foreldredyrene ha offisiell HD-status før paring. Fordi rasen har HD-indeks, anbefales det at foreldrenes gjennomsnittlige indeks ved paring er over 100, og hunder med HD-grad D eller E må ikke brukes i avl. For schäferhund kreves også offisiell ED-status; for foreldredyr født 1. januar 2006 eller senere skal resultatet være ED 0. En gjennomsnittlig ED-indeks over 100 er en anbefaling. Reglene kan endres, så kontroller alltid den gjeldende versjonen hos Svenska Kennelklubben.

Ved valpekjøp bør du kontrollere mer enn at begge foreldrene oppfyller minstekravene:

- sammenlign foreldrenes HD- og ED-resultater og gjeldende indekser
- finn ut hvor stor andel av tidligere kull og nære slektninger som er røntget
- spør om hudproblemer, tilbakevendende kløe, bevegelsesproblemer og andre diagnoser i familien
- les MH- eller MT-resultater for foreldre, søsken og tidligere avkom
- se voksne hunder bevege seg naturlig i skritt og trav, og spør hvordan de fungerer i arbeid og hverdag

Ett godt enkeltresultat utelukker ikke risiko. Resultatene i hele kullet og den nære slekten gir et bedre bilde før kjøpet.

## Historie og opprinnelse

Schäferhund ble utviklet i Tyskland som en allsidig gjeter- og brukshund. Etter at den tyske raseforeningen ble stiftet i 1899, startet planlagt avl med gjeterhunder fra det sentrale og sørlige Tyskland. Målet var å forene funksjonell kroppsbygning med temperament og arbeidsevne.

Den første rasestandarden ble skrevet i 1899 etter forslag fra A. Meyer og Max von Stephanitz. Rasens arbeidsevne førte snart til bruksområder utover gjeting. Schäferhund har siden fått en fremtredende rolle som bruks-, konkurranse- og tjenestehund på mange områder.

Historien forklarer hvorfor samarbeidsevne, utholdenhet, nesearbeid og en funksjonell kropp fortsatt står sentralt. Den forklarer også hvorfor rasen ikke bør bedømmes bare etter silhuett eller farge. En sunn schäferhund skal kunne arbeide og bevege seg effektivt; utseendet skal støtte funksjonen.

## Å leve med rasen

Schäferhund kan fungere godt i en familie og også i leilighet, men bare hvis eieren kan tilby trening, restitusjon, plass og trygg kontroll i hverdagen. En hage erstatter ikke aktivitet, og boligformen erstatter ikke planlegging. I en lytt bolig må eieren dessuten forebygge og trene på bjeffing og reaksjoner på lyder i oppgangen eller utenfor vinduene.

En voksen må være til stede sammen med barn, særlig fordi rasen er stor og sterk. Barn skal ikke ha ansvar for turer eller gripe inn i oppjagede situasjoner. Hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og barn og hund skal ikke være alene sammen. Egnethet for familieliv avgjøres av individets mentalitet, erfaringer og trening, ikke av rasenavnet.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. En schäferhund kan bo sammen med en annen hund eller katt, men dette kan ikke loves ut fra rasen. La hunder møtes rolig, helst på nøytralt område. Ved introduksjon til katt skal katten ha hundefrie fluktmuligheter; bruk en barriere og bånd, og hindre jaging fra første møte. Gå videre først når begge dyrene er avslappet, og ha tilsyn til samspillet er stabilt.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund som er trent på å være alene, klarer normalt noen timer fremfor en hel arbeidsdag. Øk tiden i små trinn, og ordne hundepass eller en annen løsning hvis hverdagen krever mer alenetid enn individet håndterer rolig.

Det beste hjemmet for en schäferhund har ikke en bestemt adresse. Det har voksne som ønsker å trene, kan lese hundens signaler, følger opp helsen og gir både meningsfull aktivitet og ordentlig hvile gjennom hele hundens liv.

Schäferhund

Den Danske Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Schäferhund er en middels stor, atletisk brukshundrase som er svært intelligent og lett å trene. Den er lojal og naturlig beskyttende, og trenger mye daglig både mentalt og fysisk aktivitet. Rasen har en tett dobbelt pels som røyter en del, og brukes mye i politi, forsvar samt søk‑ og redningsarbeid.

Sagatorpets är en uppfödare av rasen Tysk Schäferhund med bas i Teckomatorp i Sverige. Verksamheten startade i början av 2016 och är inriktad på bruksschäfrar för aktiva förare.

Hundeoppdrettere

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet