Dansk spisshund

Danish Kennel Club (Dansk Kennel Klub)

The Kennel Club (UK)

German Kennel Club (Verband für das Deutsche Hundewesen)

Mellomstor, smidig nordisk følgesvenn fra Danmark med reveaktig hode og krøllet hale. Blid, menneskeorientert og oppmerksom, den varsler besøkende med bjeffing. Den tette, doble pelsen i hvite til kremfargede nyanser trenger jevnlig børsting. Aktiv og intelligent, den trives med mild trening og daglig mosjon.

Hetina's er opdrætter af racen Dansk spids med base i Haslev i Danmark. Hunde fra opdrættet har gennem årene deltaget i udstillinger og hundesport.

Hetina's

## Kjappe fakta

- En av de minste terrierrasene, men full av selvtillit og personlighet.  
- Avlet som en hardtarbeidende rottejeger på gårder og i staller, og elsker derfor fortsatt å jakte og utforske.  
- Kjennetegnes av stående ører og et lett revaktig uttrykk som gir et våkent og oppmerksomt blikk.  
- Værbestandig, «vask og bruk»-pels med stri struktur som trenger jevnlig stell og rydding, men ikke tung pelspleie.  
- Som regel robust og langlivet, og ofte leken og livlig langt opp i seniorårene.  


## Utseende og pels

Norwich terrier er en liten, kompakt hund, men mange blir overrasket over hvor tung og solid den føles når de løfter den. Ideell høyde er rundt 25–26 centimeter over manken, med en vekt som vanligvis ligger mellom 5 og 6 kilo, selv om noen friske hunder kan ligge litt utenfor dette. Kroppen er kort og godt sammensatt, med god benstamme og substans. Ingenting ved en Norwich skal virke spinkelt eller fintbygget. Den er avlet som arbeidsterrier, så helhetsinntrykket skal være en liten, men kapabel hund som kan komme inn på trange steder, men likevel har tyngde nok til å hevde seg.

Hodet er en av rasens mest sjarmerende trekk. Norwich terrier har lett avrundet skalle, kraftig snuteparti og tydelig stopp. De mørke, ovale øynene er uttrykksfulle og kvikke, ofte med et nysgjerrig og litt rampete blikk. De stående, middels store ørene sitter godt fra hverandre og bæres rett opp, noe som forsterker det våkne, litt revaktige uttrykket mange eiere forelsker seg i. Halen er som regel middels lang, høyt ansatt og bæres muntert når hunden er i bevegelse, men ikke krøllet over ryggen.

Pelsen er en viktig del av rasens særpreg. Norwich terrier har en stri, rett, værbestandig dekkpels med tett, mykere underull. Kroppspelsen skal kjennes tett og nesten ståltrådaktig, aldri myk eller lodden. Rundt hals og skuldre er det ofte en kraftigere krage som gir et lett «løvepreg», mens hårene på hode og ører er kortere og jevnere, med nok pels på snuten til å danne myke værhår, men ikke et fullskjegg.

Godkjente farger er:

- Rød, fra lys hvete til dyp, rik rød  
- Sort og tan  
- Grizzle  
- Wheaten (hvete)  

Hvite tegninger er ikke typisk og blir generelt ikke ønsket i utstillingsringen, men en liten hvit flekk er ikke uvanlig hos familiehunder.

Pelsstellet på en Norwich terrier er overkommelig sammenlignet med mange andre raser, men det er viktig å bevare riktig pelsstruktur. Regelmessig børsting, omtrent to til tre ganger i uken, hjelper til med å fjerne løse hår og forebygge floker, spesielt rundt kragen og bakparten. En slicker-børste og en metallkam fungerer som oftest godt. Mange eiere lærer seg også enkel håndstripping, altså å nappe død dekkpels forsiktig ut for hånd eller med strippingkniv. Dette holder pelsen stri og værbestandig. Klipping er mulig på rene familiehunder, men har lett for å mykne pelsen og kan gjøre den mer utsatt for toving og at den trekker til seg skitt.

Bading bør bare gjøres ved behov, siden hyppige bad kan fjerne de naturlige oljene som beskytter hud og pels. Et mildt hundesjampo, etterfulgt av grundig skylling og tørk, er vanligvis tilstrekkelig. Sjekk ørene jevnlig for voks og smuss, klipp klørne hver tredje–fjerde uke, og følg med på tannhelsen. Den lille munnen kan være utsatt for tannstein, så regelmessig tannpuss er svært nyttig. Med fornuftig pelsstell og oppmerksomhet på struktur forblir Norwich terrieren en nett, praktisk liten hund som alltid ser klar ut for nye oppgaver.  


## Temperament og personlighet

Livet med en Norwich terrier er sjelden kjedelig. Dette er en stor personlighet i en liten kropp, ofte beskrevet som fryktløs, arbeidsvillig og full av glede. Samtidig er en godt oppdrettet og godt sosialisert Norwich kjent for å være mer omgjengelig og mindre skarp enn enkelte andre terrierraser. De knytter seg tett til familien og vil helst være med på alt som skjer, ikke bare stå på sidelinjen.

Hjemme følger Norwich terrieren ofte folkene sine fra rom til rom, alltid interessert i hva som foregår. Mange eiere beskriver dem som «skygger med gjørmete labber». De elsker å krølle seg sammen i sofaen etter en god tur eller lekestund, og selv om de absolutt er aktive, er energinivået som regel håndterbart så lenge de får nok mosjon og mental stimulering. Innendørs kan de være relativt rolige, men de slår over i full «vakthundmodus» idet det ringer på døren eller en ekorn våger seg over hagen.

Med barn er Norwich terrier som oftest kjærlig og leken, særlig hvis de har vokst opp sammen. Den solide kroppen og trygge naturen gjør dem ofte mer tolerante for støy og hektisk familieliv enn enkelte små selskapsraser. Men de er fortsatt små hunder og skal behandles med respekt. Små barn må lære å håndtere dem forsiktig, og samvær bør alltid være under tilsyn for å unngå uhell som hardhendt grabbing eller at noen faller over hunden. Når de behandles pent, blir mange Norwich flotte barndomskamerater som gjerne er med på lek og elsker å være en del av familiens rutiner.

Overfor andre hunder kan Norwich terrier være sosiale hvis de introduseres riktig og sosialiseres godt fra valpestadiet. De er terriere, så de trekker seg ikke nødvendigvis tilbake hvis de blir utfordret, men de fleste er ikke naturlig stridige. Forsiktighet rundt mye større og veldig bråkete hunder er fornuftig for å unngå skader. Overfor katter og smådyr kan den sterke jaktlysten være en utfordring. Noen Norwich lever fredelig med en huskatt de har vokst opp sammen med, men ville dyr og små kjæledyr som hamster eller kanin vil lett trigge jaktinstinktet.

Typiske utfordringer henger ofte sammen med denne terrierarven. Norwich terrier liker å varsle når det kommer besøk eller de hører interessante lyder, noe som gjør dem til gode små vakthunder, men som kan skape nabokonflikter hvis det ikke styres tidlig. De kan grave i hagen på jakt etter innbilte byttedyr, og nysgjerrigheten kan friste dem til å følge en spennende lukt under et gjerde. Et godt inngjerdet område og tilsyn i hagen er derfor viktig. Separasjonsangst kan oppstå hos hunder som blir forlatt alene i mange timer, siden de trives best med nær kontakt. En Norwich terrier er lykkeligst når den får dele hverdagen tett med sine mennesker, ikke når den behandles som en pynteting.  


## Trening og mosjon

Norwich terrier er intelligente og lærevillige, men har også en dose terrier-selvstendighet. Vellykket trening kombinerer som regel tålmodighet, konsekvens og en god porsjon humor. De responderer svært godt på positiv forsterkning med bruk av godbiter, leker og ros som belønning. Harde korrigeringer eller «tung hånd» kan skade tilliten og gjøre dem sta eller usikre fremfor samarbeidsvillige.

Grunnleggende lydighetstrening bør starte tidlig, helst fra den dagen valpen flytter inn. Korte, varierte økter fungerer best, siden Norwich fort kan miste interessen hvis øvelsene blir for ensformige. Enkle signaler som «sitt», «dekk», «kom» og «la være» er viktige, og en sikker innkalling er helt sentral. På grunn av jaktinstinktet mot smådyr er nettopp innkalling en av de mest verdifulle ferdighetene du kan lære hunden. Mange eiere har god nytte av en langline ute i læringsfasen – da får hunden litt frihet, samtidig som alle er trygge.

Mental stimulering er like viktig som fysisk mosjon. Norwich terrier liker å løse oppgaver, så lek og trening som får dem til å bruke hodet er svært tilfredsstillende. De trives ofte godt med:

- Klikkertrening av triks og morsomme øvelser  
- Nesesøk, for eksempel å lete etter gjemte godbiter eller leker  
- Interaktive aktivitetsleker og slow feeder-skåler  
- Nybegynnernivå i agility eller rallylydighet  

Formelle hundesporter er ikke noe krav, men kan være en flott kanal for en energisk Norwich og en fin måte å styrke båndet mellom hund og eier på.

Når det gjelder mosjon, er Norwich terrier mer aktiv enn størrelsen tilsier. De fleste voksne trenger rundt én til halvannen time daglig aktivitet fordelt på turer, lek og fri utforskning. En typisk dag kan inneholde en rask morgentur, litt lek eller treningsøvelser på ettermiddagen, og en kortere kveldstur. De liker ofte å løpe løs i sikre, inngjerdede områder. Mange Norwich elsker å hente ball og leke drakamp, og noen liker å vasse eller svømme i trygt vann når de er forsiktig introdusert for det.

Unge valper skal ikke overtrenes, siden skjelett og ledd fortsatt er i utvikling. Korte, hyppige turer og rolig lek er bedre enn lange fjellturer. Etter hvert som hunden blir voksen kan lengde og intensitet gradvis økes. Voksne Norwich terriere liker ofte lengre skog– og markaturer og kan holde imponerende godt følge, men det er lurt å bygge opp formen gradvis og være ekstra oppmerksom i sterk varme, da små, kompakte kropper kan bli overopphetet raskere enn større og mer langlemmede raser.

Fordi de er kloke og til tider litt vel selvsikre, vil Norwich terrier utnytte utydelige regler. Klare grenser og faste rutiner hjelper dem å forstå hva som gjelder. Bestem for eksempel tidlig om hunden får være i sofaen eller i sengen – og hold fast ved det. Mange eiere har god nytte av burtrening for å styre hvileperioder og skape et trygt fristed, spesielt i valpetiden. Når treningen er morsom, variert og rettferdig, blir Norwich terrieren som regel en glad og ivrig partner som elsker å vise hva den kan.  


## Helse

Norwich terrier regnes generelt som en robust og sunn rase, særlig sammenlignet med enkelte større eller mer ekstremt bygde raser. Den moderate kroppsbygningen, naturlige halen og funksjonelle anatomien bevarer mye av sunnheten man forventer av en arbeidsterrier. Mange Norwich blir godt opp i tenårene, og 12–14 år er vanlig med god omsorg, sunt fôr og fornuftig mosjon.

Som alle raser har Norwich terrier noen helseproblemer som forekommer oftere enn i hundebestanden generelt. Ansvarlige oppdrettere jobber for å redusere risikoen gjennom helsetesting, nøye kombinasjonsvalg og tett oppfølging av linjene sine.

Noen tilstander som er kjent i rasen:

- Pustevansker som øvre luftveisproblemer og en tilstand kjent som Norwich Terrier Upper Airway Syndrome, som hos rammede hunder kan gi støyende pust, brekninger eller dårligere utholdenhet  
- Øyelidelser, inkludert katarakt (grå stær) og andre arvelige øyesykdommer  
- Patellaluksasjon, der kneskålen hopper ut av ledd og kan gi halthet eller en særegen «trippende» gange  
- Hofteleddsdysplasi, mindre vanlig i denne lille rasen enn hos store hunder, men likevel overvåket i flere land  
- Tannproblemer, som hos mange små raser, inkludert tannstein og tidvis trang tannstilling  

Anbefalinger for helsetesting kan variere mellom land og kennelklubber, men kan omfatte øyelysning, patellasjekk og i noen regioner vurdering av luftveier og hofterøntgen. Valpekjøpere bør føle seg trygge på å spørre oppdrettere hvilke tester de gjør og hvordan de bruker resultatene i avlsplanleggingen. En seriøs oppdretter er åpen om både styrker og svakheter i linjene og forklarer hvordan de jobber for å forbedre helse og temperament i framtidige generasjoner.

Rutinemessig veterinæroppfølging har stor betydning for å holde en Norwich terrier frisk. Regelmessige helsesjekker, vaksinasjoner eller titer-testing etter lokale retningslinjer, samt forebygging mot lopper, flått og innvollsorm er viktig. Forebyggende tannpleie er spesielt verdifullt. Å pusse tennene flere ganger i uken med hundetannkrem kan kraftig redusere risikoen for tannkjøttsykdom, som igjen påvirker den generelle helsen, inkludert hjerte og nyrer.

Vektkontroll fortjener ekstra oppmerksomhet. Fordi Norwich terrier er liten og kompakt, utgjør bare én ekstra kilo en stor andel av kroppsvekten. Overvekt kan belaste ledd, forverre pustevansker og redusere energinivået. Et godt, balansert fôr tilpasset alder, aktivitetsnivå og eventuelle særskilte behov, kombinert med porsjonskontroll og regelmessig mosjon, hjelper hunden å holde ideell kroppsform.

Eiere bør være oppmerksomme på tidlige tegn på mulige helseproblemer, som endret pustelyd, dårligere utholdenhet, vedvarende hoste, uklarheter i øynene, endret bevegelsesmønster eller motvilje mot å hoppe. Tidlig veterinærundersøkelse gir som oftest bedre prognose. Med gjennomtenkt avl og oppmerksom livslang oppfølging får de fleste Norwich terriere mange år som aktive, hengivne familievenner.  


## Historie og opprinnelse

Norwich terrier stammer fra det historiske grevskapet Norfolk i Øst-England, et område kjent for gårder, staller og travle markedssentre. Rasen utviklet seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet som en liten, smidig arbeidsterrier med hovedoppgave å holde rotter og annet skadedyr nede. Bønder, stallkarer og hestefolk satte pris på en hund som kunne komme inn på trange steder, hadde mot til å møte sta skadedyr og likevel var vennlig og håndterlig rundt mennesker og andre hunder.

Den tidlige Norwich-typen oppsto trolig ved å krysse forskjellige små terriere som var vanlige i området på den tiden, blant annet røde og hvetefargede arbeidsterriere som hadde likhetstrekk med dagens cairn og irsk terrier. Disse små hundene ble lokalt av og til kalt «Cantab»-terriere, særlig rundt Cambridge, der de ble populære blant studenter som holdt dem både som selskap og som rottejegere på hybler og i staller.

Opprinnelig ble både stående (prick) og hengende (drop) ører regnet som samme rase. Etter hvert begynte entusiastene å fokusere mer nøye på type og standard. I 1932 ble rasen offisielt anerkjent under navnet Norwich terrier, oppkalt etter byen Norwich. I mange år ble begge ørevariantene registrert sammen. Med tiden ble forskjellene i utseende og avl tydeligere, og det kom et formelt skille. På 1960-tallet anerkjente kennelklubber i flere land hundene med stående ører som Norwich terrier, mens de med hengende ører ble godkjent som en egen, men nært beslektet rase: Norfolk terrier.

Til tross for den beskjedne størrelsen beholdt Norwich terrier sitt arbeidspreg. De ble brukt ikke bare i gårder og staller, men også av og til til å støte rev ut av hi, selv om de aldri var store nok til å ta slikt bytte direkte. Mot, utholdenhet og kompakt bygning gjorde dem verdifulle der skadedyr var et problem.

Etter hvert som 1900-tallet skred frem og behovet for profesjonelle rottehunder avtok, gikk Norwich terrier gradvis over til å bli selskapshund og utstillingshund. Den glade væremåten, den hendige størrelsen og den lettstelte pelsen bidro til å gi rasen tilhengere i Storbritannia, Skandinavia og Nord-Amerika, og senere i resten av verden. Raseklubber ble dannet for å beskytte og fremme Norwich terrier, med fokus på å bevare sunn bygning, stabilt temperament og den harde, værbestandige pelsen som vitner om rasens arbeidende fortid.

I dag brukes Norwich terrier sjelden som profesjonell rottejeger, men instinktene er der fortsatt. Mange liker gruvesport/earthdog-aktiviteter, spor- og søksleker og andre øvelser som etterligner det opprinnelige arbeidet. Framfor alt er de høyt verdsatt som livlige, kjærlige familiehunder som bringer et snev av gammeldags gårdsliv inn i moderne hjem. Historien som praktisk, hardtarbeidende terrier preger fortsatt rasens karakter og gjør Norwich terrier til en liten hund med ekte substans og stor viljestyrke.  


## Å leve med rasen

Å ta en Norwich terrier inn i hjemmet innebærer å forplikte seg til en engasjert, energisk følgesvenn som vil være fullt ut delaktig i hverdagen. Dette er ikke en rase som trives med å være alene hjemme gjennom lange arbeidsdager uten selskap eller stimulering. De kan passe inn i mange typer husholdninger, fra aleneboere i leilighet til aktive familier i hus med hage, så lenge de får dekket sine behov for sosial kontakt og fysisk/mental aktivitet.

Når det gjelder plass, tilpasser Norwich terrier seg godt til mindre boliger, forutsatt at de får nok utetid og hjernetrim. En sikkert inngjerdet hage er ideell, men ikke en absolutt nødvendighet hvis du kan tilby flere gode turer hver dag. På grunn av jaktinstinktene er et trygt uteområde viktig. Glipper under gjerder, løse plank eller lette rømningsveier kan friste en nysgjerrig Norwich. Mange eiere velger solide gjerder fremfor lave pyntestakitt, og noen har tilsyn med all hagetid for å hindre graving eller småekspedisjoner.

Den daglige rutinen med en Norwich terrier består ofte av en blanding av turer, lek og hvile. De setter pris på struktur. Morgen- og kveldsturer omtrent til samme tid hver dag, faste måltider og konsekvente regler gir trygghet. De trives spesielt når de får være med på familiens aktiviteter, som bilturer, besøk på hundevennlige kafeer eller å være med og se på fotballkamp i parken. Jo mer de inkluderes, desto lykkeligere pleier de å være.

Økonomisk innebærer det å eie en Norwich terrier omtrent de samme kostnadene som for andre små rasehunder. Startkostnadene omfatter kjøpesum, vaksiner, ID-merking, eventuell kastrering/sterilisering, bur eller seng, matskåler, stelleutstyr, sele eller halsbånd, kobbel, leker og eventuelt forsikring. Løpende årlige kostnader omfatter vanligvis:

- Kvalitetsfôr  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner  
- Forebygging mot parasitter  
- Pelsstell, spesielt hvis du bruker profesjonell trimmer til stripping  
- Dyreforsikring eller egen buffer for uforutsette veterinærutgifter  

Pelsstellkostnader varierer med om du lærer deg å strippe selv eller går regelmessig til trimmer. Mange velger en kombinasjon, med enkelt vedlikehold hjemme og noen profesjonelle timer i året.

Nyttig utstyr for en Norwich terrier inkluderer en godt tilpasset sele til turbruk, siden små hunder lett kan belaste nakken hvis de trekker i halsbånd. Et bur eller en rolig «huleplass» hjelper til med renslighetstrening og gir et trygt tilfluktssted. Fordi de liker å tygge og leke, er det lurt med ulike holdbare leker: tyggeleker, små baller som trygt får plass i munnen, og myke leker til innendørslek. Aktivitetsleker eller godbitdispensere er svært gode for å holde det kvikke hodet i arbeid, spesielt når du selv er opptatt.

Nye eiere bør være forberedt på å bruke tid på tidlig sosialisering. Å introdusere valpen for mange ulike mennesker, vennlige hunder, lyder og miljøer på en positiv måte bidrar til å forme en trygg voksen Norwich terrier. Valpekurs med erfarne instruktører kan være til stor hjelp. Tydelige grenser og rolig, konsekvent ledelse bidrar til å forebygge vanlige atferdsproblemer som overdreven barking eller ressursforsvar over leker.

Å leve med en Norwich terrier gir rikelig tilbake for den innsatsen. Du får en lojal, livlig liten hund som som regel er klar for tur, lek eller å ligge ved siden av deg i sofaen. Størrelsen gjør dem lette å ta med på reise, og den robuste mentaliteten gjør at de ofte er gode til å tilpasse seg nye steder. Med god planlegging og en realistisk forståelse av hvor mye tid og energi som kreves, vil en Norwich terrier passe godt inn i mange moderne livsstiler og tilføre hverdagene selskap, entusiasme og en god porsjon terrier-ånd.

Norwich terrier

Norwich Terrier Club of Great Britain

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Den Norske Kenneklub (Norwegian Kennel Club)

Norwich terrier er en liten, robust og selvsikker terrier med stående ører, et reveaktig, våkent uttrykk og en stri, værbestandig pels. Den ble opprinnelig avlet som gårdshund for å fange rotter, og er fortsatt en livlig og nysgjerrig jeger som trenger jevnlig mosjon, mental stimulering og moderat pelsstell, og den blir som regel forholdsvis gammel.

Ursi's Norwich er opdrætter af racen Norwich terrier med base i Hellerup i Danmark. Opdrættet har omfattet både røde og sort/tan-farvede hunde.

Ursi´s Norwich

Pekingeser

Pékingese Klubben Sverige (Sweden)

En liten, kompakt selskapshund som en gang var forbeholdt kinesisk adel. Pekingeser har en løvelignende manke, flat snute og en lang, dobbel pels som krever jevnlig stell. Den er rolig, men stolt og selvstendig, knytter seg sterkt til sine utvalgte mennesker, trenger moderat mosjon og er en våken og lojal vakthund.

Amanda Jayne Gregg er opdrætter af racen Pekingeser med base i Sønder-Omme i Danmark. Opdrættet har været repræsenteret på udstillinger i Danmark og Norge.

Amanda Jayne Gregg

Pointer

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Société Centrale Canine (French Kennel Club)

Pointer er en atletisk og elegant fuglehund, kjent for sin karakteristiske «freeze»-stillling og svært gode luktesans. Den er kjærlig, sensitiv og svært menneskeorientert, og trenger 1–2 timer daglig med mosjon og mentalt arbeid. Den korte, glatte pelsen krever lite stell og passer eiere som er aktive og glade i å være ute.

Rimfaxes er opdrætter af racen Pointer med base i Middelfart i Danmark. Rimfaxes har gennem årene været repræsenteret ved markprøver og udstillinger i Danmark og Sverige.

Rimfaxes

## Kortfakta

Papillon er en liten, livlig og lettlært selskapshund som ofte passer best for den som vil kombinere nærhet med turer, trening og aktivisering i hverdagen. Rasen tilhører épagneul nain continental, kontinental dvergspaniel. Papillon har stående ører, mens varianten phalène har hengende ører. I Sverige registreres de etter ørestilling, og en hund kan omregistreres hvis ørene utvikler seg annerledes enn først vurdert.

- **Opprinnelse:** Frankrike og Belgia
- **Bruksområde:** selskapshund i FCI-gruppe 9
- **Mankehøyde:** omtrent 28 cm ifølge rasestandarden
- **Vekt:** standarden har to vektklasser. Den større går fra 2,5 til 4,5 kg for hannhunder og opptil 5 kg for tisper. Den andre omfatter hunder under 2,5 kg, med 1,5 kg som minstevekt.
- **Pels:** lang, silkeaktig og uten underull
- **Aktivitetsnivå:** liten av størrelse, men ofte livlig, arbeidsvillig og interessert i å lære
- **Levealder:** mange blir gamle; ifølge Svenska Kennelklubben er 15 år ikke uvanlig

Målene i en rasestandard beskriver et ideal, ikke et løfte om nøyaktig størrelse hos hver voksen hund. For en kommende eier er derfor foreldrenes størrelse, hundens hold og en sunn kroppsbygning mer nyttig enn å jakte på et bestemt tall eller et ekstremt lite individ.

## Utseende og pels

Papillon skal være en harmonisk bygd dverghund som er grasiøs, men samtidig robust. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, og bevegelsene skal være frie, lette og elegante. Det lille formatet krever omtanke ved fall og lek med betydelig større hunder, men rasestandarden beskriver ikke papillon som en skjør hund.

De store ørene er rasens tydeligste kjennetegn. Hos papillon står de opp og bæres skrått utover, slik at de minner om vingene til en sommerfugl. Phalène har i stedet bevegelige, hengende ører. Forskjellen gjelder altså ørestillingen; begge er varianter av den samme kontinentale dvergspanielen og kan bli født i samme kull.

Pelsen er enkel, uten underull, og skal være rikelig, glansfull og lett bølget fremfor krøllete. Den er kort på hodet og forsiden av beina, men lengre over kroppen, på ørene, brystet, lårene og halen. Hvitt er grunnfargen, og hvitt skal dominere på kropp og bein. Fargede flekker kan ha ulike farger, mens lepper, øyekanter og nesebrusk skal være godt pigmentert ifølge standarden.

Pelsstellet er som regel overkommelig hvis man forebygger floker. Kjenn gjennom pelsen regelmessig, og gre særlig bak ørene og på innsiden av lårene, der Svenska Kennelklubben opplyser at floker lett kan oppstå. Bad hunden når den er skitten; ingen fast kalender passer alle. Kontroller samtidig klør, poter, ører og hud. Ta utgangspunkt i hundens faktiske pels og hverdag fremfor en fast rutine for bad eller klipp.

## Temperament og personlighet

Papillon er typisk våken, livlig og rask til å lære, med tydelig interesse for mennesker og aktiviteter. Den lille kroppen rommer ofte mer arbeidslyst enn betegnelsen «fanghund» kan antyde. En papillon kan sette pris på både nært selskap og oppgaver som krever konsentrasjon, problemløsning eller kroppskontroll.

Rasebeskrivelser skal likevel ikke leses som en garanti for en bestemt personlighet. BPH-analysen til Svenska Kennelklubben viser stor variasjon blant papillonene som deltok, blant annet i hvor intenst de hilser på fremmede, hvor gjerne de leker og hvor nysgjerrige de er. Resultatene gjelder hundene som ble beskrevet, og viser først og fremst hvorfor individ, slektslinjer, tidlige erfaringer og videre trening har betydning.

Årvåkenheten kan merkes ved at hunden raskt oppfatter lyder, besøkende og bevegelse utenfor hjemmet. Det trenger ikke å bli et stort bjeffeproblem, men det er lurt å belønne ro fra starten, gi hunden en annen oppgave ved døren og unngå at hvert signal fører til opphisselse. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer i hverdagen, ikke bare hvordan de oppfører seg på utstilling eller trening.

## Trening og mosjon

Papillon trenger fysisk aktivitet og mental aktivisering hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall minutter som passer alle. En voksen, frisk og veltrent hund kan ofte være med på overraskende lange turer, mens en valp, en eldre hund eller et individ med plager trenger en annen belastning. Tilpass etter alder, kondisjon, vær og hvordan hunden henter seg inn igjen, i stedet for å bruke kroppsstørrelsen som et mål på behovet.

Rasen lærer ofte fort, også ting man ikke hadde tenkt å lære den. Belønningsbasert trening med tydelige kriterier fungerer godt. Varier hverdagslydighet, nesearbeid, balanseøvelser og små problemløsningsoppgaver, og avslutt mens hunden fortsatt klarer å konsentrere seg. Agility, lydighet og andre hundesporter kan passe godt når treningen bygges opp gradvis og underlag, hindre og belastning tilpasses hundens størrelse og modenhet.

En liten hund trenger den samme omtanken rundt innkalling og miljøtrening som en stor hund. Tren på kontakt og på å komme tilbake i trygge omgivelser før hunden får gå løs der trafikk, vilt eller større hunder kan innebære en risiko. Tren også på å slappe av mellom aktivitetene. En papillon som bare får fartsfylte oppgaver, kan bli flink til å gire seg opp, men dårligere til å falle til ro igjen.

## Helse

Svenska Kennelklubben beskriver papillon som en grunnleggende sunn og ofte langlivet rase, men seriøse helseundersøkelser er fortsatt viktige. For svenske valpekull er pap-PRA1 det tydeligste formelle kontrollpunktet. Pap-PRA1 er en arvelig form for progressiv retinal atrofi, PRA, som bryter ned netthinnen. Arvegangen er autosomal recessiv: en bærer har én kopi av genvarianten og blir ikke syk av akkurat denne formen, mens en genetisk affisert hund har arvet varianten fra begge foreldrene.

Registreringsreglene til Svenska Kennelklubben krever at begge foreldredyrene har et offisielt DNA-resultat for pap-PRA1 eller er registrert som fri gjennom dokumentert nedarving. To bærere kan ikke pares med hverandre, og en affisert hund kan ikke brukes i avl. En DNA-test for pap-PRA1 utelukker derimot ikke alle andre genetiske årsaker til PRA eller andre øyesykdommer. En øyeundersøkelse har derfor en annen funksjon. Den svenske raseklubben Papillon-Ringen anbefaler øyelysing etter tre års alder for å følge med på andre øyeforandringer.

Patellaluksasjon, der kneskålen kan forskyves fra sin normale posisjon, forekommer i rasen. Raseklubben ønsker at avlshunder skal ha kjent og normal patellastatus før paring. Dette er en viktig anbefaling, men i de gjeldende svenske reglene er patellastatus ikke oppført som et eget registreringskrav for papillon. Be derfor om å få se resultatet i stedet for å anta at selve registreringen omfatter det.

I andre land kan flere tester inngå i anbefalte programmer. Britiske Royal Kennel Club oppfører for eksempel NAD-test blant tilleggskontrollene for papillon. Det gjør ikke NAD til et svensk registreringskrav. Be oppdretteren skille mellom obligatoriske svenske resultater, raseklubbens anbefalinger og frivillige tilleggstester.

Munnhelsen fortjener også oppmerksomhet. Små hunderaser rammes oftere av periodontitt, og daglig tannpuss er en enkel måte å redusere risikoen for kraftig tannstein og smertefull periodontitt. Dårlig ånde, blødende tannkjøtt eller motvilje mot å tygge bør vurderes av veterinær.

## Historie og opprinnelse

Papillon har sitt opphav i Frankrike og Belgia og er varianten med stående ører av den kontinentale dvergspanielen. Hundetypen er dokumentert siden 1500-tallet og forekom som selskapshund ved europeiske hoff. Navnet papillon betyr sommerfugl på fransk og viser til de store, skrått bårne ørene med lange hårfrynser. Navnet phalène betyr nattsvermer og brukes om varianten med hengende ører.

FCI anerkjenner rasen som nummer 77 i gruppen for selskaps- og dverghunder. Den moderne standarden omfatter både papillon og phalène. Historien forklarer rollen som selskapshund, men dagens papillon er ikke bare dekorativ: rasens livlighet og lærevillighet kommer til uttrykk i mange moderne hundeaktiviteter.

## Å leve med rasen

Papillon kan fungere godt både i leilighet og hus når den får daglig aktivitet, nærhet og hjelp til å falle til ro. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn hvordan hverdagen ser ut. Et hjem der lyder bærer lett, krever ekstra arbeid med ro ved dør, oppgang og vinduer, fordi et våkent individ ellers kan begynne å kommentere hver forandring.

Rasen kan leve godt med barn, men det avhenger av hundens temperament, barnets væremåte og de voksnes tilsyn. Lær barn å la hunden sove og spise uforstyrret, ikke løfte den eller gripe tak i den, og leke på gulvnivå under oppsyn. Dette beskytter både hund og barn og er mer presist enn en generell merkelapp som «barnevennlig».

Den samme individuelle vurderingen er nødvendig med andre dyr. En papillon kan leve med hunder eller katter, men introduksjoner bør skje rolig og gradvis. Gi dyrene separate ressurser og steder å trekke seg tilbake, og følg med på lek når størrelsesforskjellen er stor. En vennlig stor hund kan skade en svært liten hund ved et uhell.

Å være alene er en ferdighet, ikke noe man kan forutsette ut fra rasen. Venn hunden gradvis til korte stunder alene, og øk først når den forblir avslappet. Bjeffing, piping, rastløs vandring, ødeleggende atferd eller at hunden ikke tar imot en belønning den vanligvis setter pris på, kan tyde på at steget var for stort.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn utseendet. Be om å få se foreldrenes registrerte pap-PRA1-resultater, patellastatus og eventuelle øyeresultater, og spør hvorfor akkurat denne kombinasjonen ble valgt. Møt tispen og legg merke til hvordan hundene henter seg inn etter nye lyder og besøk. For en valp registrert i Svenska Kennelklubben skal du få registreringsbevis, SKK-avtale og en veterinærattest som er høyst sju dager gammel ved levering. Undersøkelser reduserer risiko, men kan aldri garantere en bestemt helse eller personlighet; åpen dokumentasjon og realistiske forventninger er derfor viktigere enn løfter.

Papillon

Papillon Breed Club UK

Papillon er en liten, elegant selskapshund med store, sommerfuglaktige ører, en fin, silkeaktig flekkete pels og en buskete hale. Den er livlig, intelligent og svært lærevillig, trives med aktivitet og mental stimulering, er en årvåken vakthund, trenger jevnlig børsting og blir ofte godt opp i tenårene.

Aidensfield's er opdrætter af racen Papillon med base i Fjerritslev i Danmark. Opdrættet har siden 2021 været repræsenteret på udstillinger i Danmark og udlandet.

Aidensfield's

Gallinas er opdrætter af racen Papillon med base i Strøby i Danmark.

Gallinas

Blue Song er opdrætter af racen Papillon med base i Augustenborg i Danmark.

Blue Song

Lakeland terrier

Deutscher Terrier Club e.V. (Germany)

Société Centrale Canine (France)

Norwegian Kennel Club

Kompakt, robust terrier fra Englands Lake District, opprinnelig avlet for revejakt i ulendt terreng. Smidig, selvsikker og livlig, men kjærlig og kosete hjemme. Trenger jevnlig håndstripping av pelsen, daglig mosjon, mental stimulering og tidlig sosialisering, og er en oppmerksom, men høflig vakthund.

BlueCorner's er opdrætter af racen Lakeland Terrier med base i Lemvig i Danmark. Opdrættet af Lakeland Terrier går tilbage til mindst 2020 og omfatter hunde i både rød og grizzle.

BlueCorner´s

## Kortfakta

Biewer terrier er en svært liten, aktiv selskapshund med terrierens årvåkenhet og en lang, trefarget pels som krever mye stell. Rasen ble utviklet i Tyskland fra yorkshireterrierlinjer, men har i dag sin egen rasestandard.

- **Størrelse:** Den gjeldende svenske rasestandarden angir 21–26 cm i mankehøyde og en vekt på 2,2–3,8 kg.
- **Rasestatus:** anerkjent av Svenska Kennelklubben og de øvrige nordiske kennelklubbene, men ikke av FCI.
- **Mentalitet:** livlig, årvåken, nært knyttet til familien og gjerne med på aktiviteter; stahet og noe jaktlyst kan forekomme.
- **Aktivisering:** trenger mosjon, lek og mental trening hver dag til tross for det lille formatet.
- **Pels:** lang, rett og silkeaktig uten underull. Svenska Kennelklubben beskriver rasen som ikke-røytende, men pelsen må børstes ofte.
- **Det viktigste hverdagsspørsmålet:** Har du tid til pelsstell, tannpuss, alenetrening og en aktiv liten hund?

## Utseende og pels

Biewer terrier er en liten, elegant hund med den lange trefargede pelsen og hårtoppen på hodet som sine mest særpregede trekk. Kroppen er litt lengre enn den er høy, men en mer kvadratisk kroppsform godtas også. Ørene er små og opprettstående, øynene er mørke og uttrykket er våkent.

Den gjeldende svenske standarden angir 21–26 cm og 2,2–3,8 kg. Du kan også støte på 18–28 cm og 1,8–3,6 kg i en annen nordisk versjon av standarden. Det betyr ikke at det finnes to størrelsesvarianter. Ta utgangspunkt i den gjeldende standarden fra Svenska Kennelklubben når du sammenligner svenske opplysninger. Målene beskriver standarden, ikke hvor stor hver enkelt valp blir.

Pelsen skal være lang, rett, myk og silkeaktig uten underull. Hodet har blått eller svart, gyllent eller tan og hvitt; kroppen er blå eller svart og hvit, med hvitt blant annet på bryst, buk, ben og halespiss slik standarden beskriver.

Dette er en pels for den som aksepterer en fast stellerutine. Svenska Kennelklubben anbefaler at pelsen gås gjennom minst annenhver dag og opplyser at bad kan være nødvendig hver eller annenhver uke avhengig av pelslengde og behov. Løs opp små floker før de blir tette, og vær særlig oppmerksom der pelsen lett gnis sammen. En kort selskapsklipp reduserer arbeidet, men fjerner ikke behovet for kjemming, bad og regelmessig klipp. Den som vil stille ut hunden, må holde pelsen i en stand som oppfyller standarden.

At rasen ikke røyter ifølge Svenska Kennelklubben, gjør den ikke allergisikker. Allergener kommer også fra hud, spytt og andre kroppsvæsker, og det svenske Astma- och Allergiförbundet understreker at ingen hunderase kan kalles allergisikker. Ved hundeallergi må reaksjonen vurderes for den enkelte personen og hunden før kjøp.

## Temperament og personlighet

Biewer terrier er vanligvis en livlig, oppmerksom og nær selskapshund, ikke en passiv fanghund. Svenska Kennelklubben beskriver rasen som glad, årvåken og uredd, mens rasestandarden fremhever lærevillighet, lojalitet og sterk tilknytning til familien. Derfor er den ofte engasjert i alt som skjer hjemme.

Terriersiden merkes først og fremst i vaktsomhet, egenvilje og lyst til å følge bevegelser. Svenska Kennelklubben opplyser at noe jaktlyst forekommer, og at hunden kan løpe etter fugler, katter og andre smådyr. En sikker innkalling, bånd der det trengs og tidlig trening rundt slike forstyrrelser er derfor viktigere enn hundens beskjedne størrelse kan få en til å tro.

Bjeffing kan ikke forutsies ut fra rasenavnet alene. Svenska Biewerterrierklubben beskriver stor variasjon: Noen individer bjeffer, andre gjør det ikke. Hvis lydnivået er avgjørende i en lytt bolig, bør du spørre hva foreldredyrene pleier å reagere på og møte dem hvis det er mulig. Planlegg også tidlig, trinnvis trening på hverdagslyder og ro ved døren.

## Trening og mosjon

Biewer terrier trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men det finnes ingen godt underbygget minuttregel som passer alle individer. Alder, helse, kondisjon og hvor godt hunden klarer å roe seg etter aktivitet, gir bedre veiledning enn et fast antall minutter.

En fungerende hverdag omfatter flere lufteturer, turer der hunden får snuse, lek og korte treningsøkter. Tren trinnvis og tydelig på innkalling, å gå i bånd, håndtering, renslighet og å kunne slappe av. Små hunder trenger de samme konsekvente hverdagsferdighetene som store; å bære hunden forbi enhver vanskelig situasjon erstatter ikke trening.

Rasen kan sette pris på agility, rallylydighet, nosework og triksetrening. Tilpass hindre og belastning til en liten kropp, og bygg opp kondisjonen gradvis. Målet er en hund som både vil arbeide og kan finne ro hjemme; mer aktivitet er ikke automatisk bedre hvis det blir for lite restitusjon.

## Helse

Helsebildet for Biewer terrier i Sverige kan ennå ikke oppsummeres sikkert fordi antallet registrerte hunder er begrenset. Det er derfor mer ansvarlig å undersøke dokumenterte resultater og de nærmeste slektningene enn å kalle rasen enten frisk eller sykelig.

Patellaluksasjon, der kneskålen kan flytte seg ut av normal stilling, forekommer ifølge Svenska Kennelklubben. Svenska Biewerterrierklubben anbefaler at avlshunder har kjent patellastatus. Be oppdretteren vise dokumenterte resultater for begge foreldredyrene og forklare hvordan eventuelle funn hos nære slektninger har påvirket avlsvalgene.

Øynene er et annet kontrollområde. Raseklubben anbefaler øyelysing av avlshunder og beskriver både katarakt hos nordiske hunder og den arvelige netthinnesykdommen prcd-PRA, som det finnes DNA-test for. Be om aktuelle øyeresultater og spør hvordan oppdretteren bruker DNA-resultater når en paring planlegges; en gentest erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse.

Tennene krever praktisk forebygging fra starten. Svenska Kennelklubben anbefaler daglig tannpuss fordi små hunder lett kan få tannstein og dårligere munnhelse. Venn valpen gradvis til at munnen håndteres, og la en veterinær vurdere melketenner som ikke faller ut, smerter, dårlig ånde eller vansker med å spise.

En god helsesamtale før kjøp bør derfor omfatte offisielle resultater, faktiske diagnoser hos nære slektninger og oppdretterens plan for oppfølging. En lang liste over tilstander som kan ramme små hunder, sier mindre enn etterprøvbare opplysninger om den aktuelle paringen.

## Historie og opprinnelse

Biewer terrier ble utviklet i Tyskland på 1980-tallet fra yorkshireterrier. Bakgrunnsdelen i den svenske standarden beskriver et kull fra 1984 der valper etter to renrasede yorkshireterriere hadde hvite tegninger. Oppdretterparet Biewer fortsatte deretter målrettet avl på egenskapen.

Rasen deler dermed opphav med yorkshireterrier, men den er ikke bare et annet fargenavn på yorkshireterrier. Den har sin egen standard, en definert trefarget tegning og beskrives i standarden som klart genetisk forskjellig fra opphavsrasen. Den første Biewer terrieren som ble registrert i Sverige, kom inn i Svenska Kennelklubbens register i 2018.

Rasen er nasjonalt anerkjent av Svenska Kennelklubben og andre nordiske kennelklubber, men mangler FCI-anerkjennelse. Dette har først og fremst betydning for registrering og enkelte internasjonale utstillingsmeritter. Ved import bør du derfor be Svenska Kennelklubben bekrefte at den aktuelle stamtavlen kan registreres før du betaler depositum; et registreringsbevis fra et annet land er ikke i seg selv en garanti for svensk registrering.

## Å leve med rasen

Biewer terrier kan fungere både i leilighet og hus, men liten bolig gjør ikke hundeholdet lettstelt. Det avgjørende er om hunden får daglig aktivitet, kan trenes til å være rolig ved hverdagslyder og får det omfattende pels- og tannstellet rasen trenger.

Med barn er hundens svært lille kropp det viktigste sikkerhetsspørsmålet. Svenska Kennelklubben anbefaler at hunder og små barn alltid har en voksen til stede, og at svært små hunder håndteres ekstra varsomt. Barn skal ikke bære en valp, jage den eller forstyrre den på hvileplassen. Rolig samspill sier mer om egnethet enn merkelappen «barnevennlig».

Samliv med katt eller andre hunder kan fungere, men det er ingen rasegaranti. Biewer terrierens jaktlyst gjør en katt som løper, spesielt relevant. La katten ha en trygg, hundefri sone og høye fluktmuligheter, hold de første møtene korte og kontrollerte, og tillat ikke jakt. Med andre hunder må leken tilpasses slik at den lille hunden ikke skades av størrelsesforskjellen.

Alenetid må trenes, ikke testes med et langt første fravær. Svenska Kennelklubben opplyser at en liten valp ikke kan være alene, og at en alenetrent voksen hund normalt kan være alene noen timer, men individuelle forskjeller er store. Begynn når valpen er trygg, gå fra den i svært kort tid og øk bare så lenge hunden forblir rolig. Jordbruksverket anbefaler dessuten at hunder luftes minst hver sjette time på dagtid, og oftere når de er unge eller gamle.

Før du velger rasen, bør du kunne svare ja på fire spørsmål: Kan du stelle pelsen året rundt, pusse tennene daglig, planlegge gradvis alenetrening og gi en liten, men aktiv hund både mosjon og hjernetrim? Hvis svaret er ja, kan Biewer terrier være en engasjert og nær følgesvenn; hvis du ønsker en lettstelt liten hund, er den et dårligere valg.

Biewer terrier

Deutscher Biewer Yorkshire Terrier Club (Germany)

Fédération Cynologique Internationale (Belgium)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Biewer terrier er en liten, trefarget selskapshund i toy-størrelse med lang, silkemyk pels som røyter lite, men krever hyppig pelsstell. Den er blid, leken og menneskekjær, passer godt i leilighet, trenger moderat mosjon, mild trening og kan med god omsorg leve til godt opp i tenårene.

Dalbox er opdrætter af racen Biewer terrier med base i Guldborg i Danmark.

Dalbox

## Kortfakta

Irsk setter er en mellomstor, energisk stående fuglehund fra Irland med sterk jaktlyst og et raseideal som legger vekt på hengivenhet. På Get a Pet heter rasen **Irsk setter**. I Svenska Kennelklubbens rasestandard heter den **irsk rød setter**; dette er den ensfargede røde rasen, ikke irsk rød og hvit setter, som er en egen rase.

- **Rasegruppe:** Gruppe 7, stående fuglehunder
- **Opprinnelse:** Irland
- **Opprinnelig oppgave:** Å søke etter hønsefugl, ta stand, reise fuglen på ordre og apportere etter skudd
- **Mankehøyde:** 58–67 cm for hannhunder og 55–62 cm for tisper
- **Vekt:** Ikke angitt i rasestandarden
- **Aktivitetsnivå:** Høyt; rasen trenger både fysisk aktivitet og oppgaver som engasjerer nesen og samarbeidsevnen hver dag
- **Passer best for:** Et aktivt hjem som ønsker å trene regelmessig og kan håndtere jaktlyst, innkalling og et stort behov for bevegelse

Dette er altså ikke først og fremst en selskapshund med en fast mosjonsplan. Rasen er utviklet for arbeid over store områder, og denne bakgrunnen merkes i fart, utholdenhet, selvstendighet og interesse for fuglevitring.

## Utseende og pels

Irsk setter skal være atletisk, balansert og bygget for rask, utholdende bevegelse – ikke tung eller overdrevent pelsrik. Ifølge standarden skal hannhunder være 58–67 cm i mankehøyde og tisper 55–62 cm. Standarden angir derimot ingen vekt, så passende hold må vurderes på den enkelte hunden.

Fargen er varm kastanjerød uten svart. Mindre hvite tegninger kan være tillatt ifølge standarden, men en irsk setter må ikke forveksles med den separat anerkjente irske røde og hvite setteren.

Pelsen er kort og fin på hodet, forsiden av beina og ørespissene. På resten av kroppen er den middels lang og skal ligge så flatt og fritt for krøller og bølger som mulig. Lengre, silkemyke faner finnes blant annet på ørene og beina. Pelsen skal fremheve en funksjonell hund, ikke skjule kroppslinjene eller hindre bevegelsene.

Pelsstellet bør styres av hundens faktiske behov, ikke av en fast ukeplan. Gå gjennom fanene, pelsen rundt ørene og halsen og håret ved potene etter turer i terrenget. Løs opp begynnende floker før de strammer seg, og fjern frø, kvister og skitt. Rasen er ingen tradisjonell klipperase, men pels som stikker ut eller lett floker seg ved ører, hals og poter, kan stusses forsiktig. Overdreven formklipping hører ikke til rasens funksjonelle uttrykk.

## Temperament og personlighet

Irsk setter er i raseidealet intens, intelligent, energisk, hengiven og lojal, men den er ikke automatisk enkel bare fordi den er vennlig. Den sterke jaktlysten og evnen til å arbeide på avstand gjør at en ung eller utrent hund kan være rask, lett distrahert og vanskelig å nå når omgivelsene blir mer interessante enn føreren.

Når rasens behov blir dekket, kan den være rolig og behagelig inne og svært intens ute. Det er en nyttig beskrivelse av rasens to sider, men ingen garanti for hvert individ. Arv, oppvekst, restitusjon, trening og hverdagsmiljø påvirker hvordan hunden fungerer hjemme.

En irsk setter kan passe for en engasjert førstegangseier, men ikke for den som ønsker en hund som nøyer seg med vanlige turer i bånd og litt aktivitet i helgene. Eieren må like trening selv når resultatene kommer gradvis, og kunne hindre at jaktlysten blir et sikkerhetsproblem.

Betegnelser som «jaktlinje» og «utstillingslinje» er ikke nok til å forutsi hverdagen. Spør i stedet hvordan foreldrene og voksne nære slektninger fungerer hjemme, hvordan de arbeider ute, hvor lett de roer seg, og hvilke jaktlige eller andre arbeidsmeritter de faktisk har. Det kan være variasjon både mellom og innenfor kull.

## Trening og mosjon

Irsk setter trenger omfattende daglig aktivitet, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som passer for alle voksne hunder. Alder, helse, kondisjon, individ og innholdet i aktiviteten avgjør belastningen. En rolig tur og et søkearbeid i terrenget kan ta like lang tid, men stille helt forskjellige krav til hunden.

Rasens opprinnelige arbeidsmåte forklarer hva som ofte motiverer den: Hunden søker raskt og systematisk etter fugl, tar stand når den har lokalisert viltet, reiser på førerens ordre og apporterer etter skuddet. En selskapshund trenger ikke brukes til praktisk jakt, men hverdagen bør gi utløp for de samme grunnegenskapene gjennom for eksempel bevegelse i variert terreng, nesearbeid, søkeøvelser, apportering og oppgaver som krever kontakt med føreren.

Bygg opp innkallingen tidlig i rolige omgivelser, og øk forstyrrelsene gradvis. Med rasens jaktlyst er et sikkert inngjerdet område eller en langline et tryggere mellomtrinn enn å ta sjansen på å slippe hunden løs. Langlinen bør festes i en sele og brukes langt fra trafikk. Frihet uten bånd bør først komme når hunden kan avbryte og vende tilbake selv når lukt, fugler eller bevegelse konkurrerer om oppmerksomheten.

For en valp er korte turer, lek, miljøtrening og enkle samarbeidsøvelser bedre byggesteiner enn arbeidsmengden til en voksen hund. Øk belastningen gradvis og gi rom for søvn og restitusjon. Den ofte gjentatte «femminuttersregelen» – fem minutters mosjon per levemåned – har ikke vitenskapelig støtte som en universell modell og bør ikke erstatte en vurdering av valpens størrelse, utvikling og reaksjon på aktiviteten.

## Helse

For irsk setter er det viktig å skille mellom sykdommer som kan forekomme, formelle svenske avlskrav og testresultater som registreres og vises sentralt. En lang diagnoseliste forteller en valpekjøper mindre enn dokumenterte resultater for foreldrene og en åpen redegjørelse for helsen hos nære slektninger.

- **HD:** Foreldredyrene skal ha offisiell hoftestatus før paring for at avkommet skal kunne registreres etter Svenska Kennelklubbens regler. Rasen har også HD-indeks. Svenska Kennelklubben anbefaler at foreldrekombinasjonens gjennomsnittlige indeks er over 100 ved paringen, og den rasespesifikke regelen sier at hunder med grad D eller E ikke skal brukes i avl.
- **CLAD:** Canine leukocyte adhesion deficiency er en alvorlig defekt i de hvite blodcellene og nedarves autosomalt recessivt. Det tidligere kravet om DNA-test eller fri status gjennom avstamning for kullregistrering ble fjernet i 2014, men resultater kan fortsatt registreres sentralt. Raseklubben anbefaler fortsatt testing av utenlandske og importerte avlsdyr med ukjent status.
- **rcd4-PRA:** Dette er en spesifikk, recessivt nedarvet form av netthinnesykdommen PRA. Etter et vedtak i 2025 registrerer og publiserer Svenska Kennelklubben DNA-resultater for irsk setter i Hunddata og Avelsdata. Testen viser status for akkurat rcd4-mutasjonen; den utelukker ikke andre former for PRA.

Be oppdretteren vise foreldrenes registrerte HD-resultater og forklare kombinasjonens HD-indeks. Be også om dokumentert CLAD- og rcd4-status og en forklaring på hvordan resultatene er tatt med i vurderingen av paringen. Kontroller opplysningene i Svenska Kennelklubbens Hunddata eller Avelsdata i stedet for å nøye deg med muntlige opplysninger. Spør dessuten om gjentakende sykdommer, bevegelsesproblemer, øyeproblemer og levealder hos foreldre, søsken og eldre nære slektninger. Det gir et mer relevant bilde enn å anta at hvert individ får alt som noen gang er rapportert i rasen.

## Historie og opprinnelse

Irsk rød setter ble utviklet i Irland som en arbeidende jakthund, og den moderne rasens historie er nært knyttet til fuglejakt. Ifølge rasestandarden stammer den fra irsk rød og hvit setter i kombinasjon med en ukjent ensfarget rød hund. En gjenkjennelig type fantes i Irland på 1700-tallet.

Irish Red Setter Club ble grunnlagt i 1882 og publiserte en rasestandard i 1886. Det bidro til å tydeliggjøre den ensfargede røde rasens identitet og egenskaper. De første importerte hundene kom til Sverige på 1890-tallet, og Svenska Irländsk Setterklubben ble grunnlagt i 1910.

Kjernen i rasestandarden er en funksjonell hund med fart, styrke, utholdenhet og et vennlig uttrykk. Historien er derfor mer enn bakgrunn: Den forklarer hvorfor jaktlyst, bevegelsesbehov og arbeid sammen med en fører fortsatt står sentralt i livet med rasen i dag.

## Å leve med rasen

Irsk setter passer best i et aktivt hjem som kan tilby daglig bevegelse, trening og restitusjon – uansett om boligen er et hus eller en leilighet. En hage erstatter ikke aktivitet, og en leilighet er ikke automatisk uegnet. I leilighet blir rask tilgang til gode turområder, hverdagslogistikk, lydnivå og hundens evne til å falle til ro ekstra viktig.

Rasen kan bli et varmt og nært familiemedlem, men «barnevennlig» må ikke tolkes som risikofritt. En stor, rask og leken hund kan velte et lite barn uten å mene det. Hund og små barn skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et uforstyrret hvilested. De voksne må ha ansvaret for turer, mosjon og trening.

Samliv med andre hunder eller katter avgjøres av individene og hvordan introduksjonen gjennomføres. Tidlig tilvenning er ingen garanti, særlig ikke med en hund som er avlet for å reagere på fuglevitring og bevegelse. Ved introduksjon til katt bør dyrene først ha separate, trygge soner, katten må ha frie fluktveier, og de første møtene bør skje rolig med en barriere eller i bånd. Ikke la dem være uten tilsyn før samspillet er godt kjent.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp kan ikke være alene, og også voksne individer varierer mye i hvor lett de lærer det. Begynn med svært korte, udramatiske stunder når hunden er trygg, og øk først når den kan slappe av. Et hjem der hunden regelmessig skal være alene en hel arbeidsdag uten hjelp, passer dårlig.

Før kjøp bør du kunne svare ja på tre spørsmål: Er det plass i hverdagen til meningsfull aktivitet også på mørke, regnfulle arbeidsdager? Kan du trene innkalling og håndtere hunden trygt før den er pålitelig løs? Kan oppdretteren vise helsedata og beskrive foreldrene som individer, ikke bare med en linjebetegnelse? Hvis ett av svarene er nei, er det klokt å velge en mindre krevende rase eller vente.

Irsk setter

The Irish Setter Club of Germany

The Irish Setter Breeders Club (UK)

Elegant irsk fuglehund med mahognirød, behengskledd pels som krever jevnlig pelsstell. Middels stor til stor, atletisk og svært energisk, den trives med daglig, kraftig mosjon og mental stimulering. Kjærlig, menneskeorientert og leken, den passer godt i familier, men trenger konsekvent, positiv trening.

John Jensen er opdrætter af racen Irsk setter med base i Sindal i Danmark. Der arbejdes med markarbejde og apportering, og der deltages i markprøver.

John Jensen

WoodWood's er opdrætter af racen Irsk setter med base i Hørsholm i Danmark. Hundene lever som familiehunde i hverdagen og deltager også på hundeudstillinger.

WoodWood’s

Vorstehhund

German Shorthaired Pointer Club of Germany (Deutsch-Kurzhaar-Verband)

Norwegian German Shorthaired Pointer Club (Norsk Vorstehhundklubb)

Svenska Vorstehklubben (Swedish Pointing Dog Club)

Den tyske korthårede Vorstehhund er en middels stor, atletisk jakthund med kort, røytene pels og karakteristiske brun‑hvite tegninger. Den er energisk, menneskeorientert og intelligent, og trenger mye daglig mosjon, positiv trening og tett kontakt med familien for å holde seg rolig og tilfreds.

Carsten Nielsen er opdrætter af racen Vorstehhund med base i Løgumkloster i Danmark.

Carsten Nielsen

Svensk lapphund

Swedish Kennel Club

The Lapphund Club of Finland

Deutscher Club für Nordische Hunde (German Club for Northern Dogs)

Svensk lapphund er en gammel nordisk spisshundtype brukt til gjeting, med en kompakt, kraftig kroppsbygning og tykk svart dobbel pels. Livlig, vokal og menneskeorientert, og utmerker seg i gjeting og ulike hundesporter. Aktiv, intelligent og sensitiv, og har behov for jevnlig mosjon, trening og tett kontakt med familien.

Mette Olsen, Tom Olsen er opdrætter af racen Svensk lapphund med base i Otterup i Danmark.

Mette Olsen, Tom Olsen

## Kortfakta

- Belgisk fårehund, malinois er den korthårede varianten av belgisk fårehund. I FCI og Svenska Kennelklubben regnes malinois, groenendael, tervueren og laekenois som fire varianter av samme rase, hovedsakelig skilt fra hverandre gjennom pels og farge.
- Malinois er en middels stor, kvadratisk og atletisk brukshund. Ideell mankehøyde er 62 cm for hannhunder og 58 cm for tisper. Rasestandarden tillater 2 cm under og 4 cm over idealet.
- Rasen er årvåken, rask i både tanke og handling og avlet for samarbeid og arbeid. At den lærer fort, betyr ikke at den er enkel å leve med: treningen må også bygge ro, impulskontroll og evne til å hente seg inn.
- En malinois passer best hos noen som ønsker å trene regelmessig og kan gi hunden både fysisk aktivitet og oppgaver som bruker nese og hode hver dag. Lange turer alene er sjelden et fullstendig opplegg.
- Familiehund, sportshund og tjenestehund er ikke motsetninger, men valg av oppdretter og kull er avgjørende. Se på foreldrenes atferd i hverdagen, mentalbeskrivelse, arbeidsmeritter, helse og tidligere avkom – ikke bare på rasenavnet.

## Utseende og pels

Malinois skal være middels stor, kvadratisk og kraftfull uten å virke tung. Kroppslengden skal derfor være omtrent den samme som mankehøyden, ikke gi et tydelig langstrakt inntrykk. Hodet er tørt og velmeislet, ørene små, trekantede og stående, og bevegelsene skal være lette og livlige.

Rasestandarden angir en ideell høyde på 62 cm for hannhunder og 58 cm for tisper, med en toleranse på 2 cm under og 4 cm over. Omtrentlig vekt er 25–30 kg for hannhunder og 20–25 kg for tisper. Tallene beskriver en voksen hund i normalt hold; proporsjoner, muskulatur og hold sier mer enn ett enkelt tall på vekten.

Malinois er korthåret. Pelsen er svært kort på hodet, utsiden av ørene og nederst på beina, litt fyldigere rundt halsen, lårene og halen, og har underull. Fargen skal være rød fawn med svarte hårspisser og en tydelig svart maske. Litt hvitt tolereres på forbryst og tær, men store hvite tegninger hører ikke til standarden.

Pelsen krever ikke avansert salongstell. Børst den når hårene løsner, og bad hunden når den faktisk er skitten. Under røyting er det nyttig å børste oftere. Etter arbeid i skog, høyt gress eller vann bør du samtidig kontrollere hud, poter, klør og ører. Den korte pelsen gjør kontrollen enkel, men erstatter ikke en jevnlig gjennomgang av hundens kropp.

## Temperament og personlighet

En typisk malinois er årvåken, aktiv og svært klar til å handle. Samtidig beskriver raseidealet en selvsikker hund uten frykt eller aggressivitet. Høy intensitet er ikke det samme som manglende evne til å regulere seg, og en hund som stadig er stresset, er ikke mer rasetypisk bare fordi den er rask.

Variasjonen mellom individer er betydelig. Svenska Kennelklubben ber valpekjøpere regne med forskjeller både mellom variantene og mellom enkeltindivider. En merkelapp som «bruks-, tjeneste- eller utstillingslinje» er derfor ikke et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. Be om å få se hvordan foreldrene hilser på mennesker, henter seg inn etter en overraskelse, lar seg håndtere, passerer andre hunder og finner ro når ingenting skjer. Les hele Mentalbeskrivning Hund (MH), den svenske mentalbeskrivelsen for brukshunder, og spør hvordan søsken og tidligere avkom fungerer i hverdagen.

En malinois som passer familien og følges opp godt, kan fungere fint med barn, men farten og de raske reaksjonene krever at en voksen er til stede. Barn og hund bør ha hvert sitt uforstyrrede hvilested, og voldsom lek bør stoppes før hunden begynner å jage bevegelse eller blir for oppskrudd. Små barn skal aldri ha ansvar for trening eller turer. Den samme forsiktigheten gjelder rundt katter, smådyr og fremmede hunder: hvordan det fungerer, avhenger av individ, tidligere erfaringer og trening. Gjør introduksjonene gradvis, og sørg for at dyrene kan holdes adskilt.

## Trening og mosjon

Malinois trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke noe troverdig fast timeantall som passer alle hunder. Alder, helse, kondisjon, arbeidsoppgave og evne til å hente seg inn skal styre opplegget. En god uke kan veksle mellom turer og kondisjonstrening på den ene siden og spor, søk, lydighet, bruksarbeid eller annen målrettet trening på den andre. Målet er ikke å gjøre hunden så sliten som mulig, men å utvikle nyttige ferdigheter og en bærekraftig hverdag.

Prioriter tidlig kontakt, innkalling, båndtrening, håndtering, stopp- og slippkommando samt evnen til å vente og hvile. Treningen bør være belønningsbasert, tilpasset individet og gjøres gradvis vanskeligere i takt med hundens utvikling. Korte, tydelige økter med pauser gir ofte bedre kvalitet enn å gjenta til hunden mister presisjon eller blir overivrig.

Valper og unghunder skal ikke mosjoneres som fullvoksne tjenestehunder. Bygg styrke, miljøtrygghet og kroppsbeherskelse gradvis, og ikke la ensidig balljakt, hopping eller lange løpeturer bli hele aktivitetsplanen. Følg med på bevegelsene og restitusjonen. Stivhet, halthet, dårligere konsentrasjon eller en hund som ikke finner ro etter aktivitet, er grunner til å redusere belastningen og eventuelt rådføre seg med veterinær eller en erfaren instruktør.

En førstegangseier kan lykkes, men læringskurven er bratt. En realistisk plan innebærer tilgang til en brukshundklubb eller erfaren trener, støtte fra oppdretteren og en konkret idé om hva hunden skal arbeide med på mørke hverdagskvelder og i perioder uten konkurranse eller tjenestearbeid.

## Helse

Belgisk fårehund beskrives som en gjennomgående frisk og sunn rase, men hofter, albuer, epilepsilignende anfall og ryggproblemer fortjener særlig oppmerksomhet. Før et valpekjøp er det viktig å skille bindende registreringsregler fra raseklubbens strengere avlsråd og å se på hele familien, ikke bare hvert av foreldredyrenes enkeltresultat.

For svenskregistrert avl krever de gjeldende reglene fra Svenska Kennelklubben offisiell hofte- og albuestatus samt kjent mental status for foreldredyrene som omfattes av bestemmelsene. For hunder født fra og med 2016 betyr kjent mental status en fullstendig MH med alle 33 posisjoner registrert. En Beteende- och personlighetsbeskrivning hund (BPH), den generelle svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen, erstatter ikke dette kravet for belgisk fårehund. Den rasespesifikke avlsstrategien (RAS) anbefaler i tillegg A- eller B-hofter, frie albuer og verdisiffer 1 eller 2 på MHs skuddmoment. Be om å få se originalresultatene, og kontroller også søsken og tidligere avkom.

Opplysninger om epilepsi må tolkes med varsomhet. En eldre RAS-undersøkelse fanget opp kramper eller epilepsilignende anfall hos en mindre andel malinois, men eiernes opplysninger er ikke det samme som veterinærdiagnoser, og tallene viser ikke hvor vanlig problemet er i rasen i dag. Forskning viser en arvelig komponent ved epilepsi hos belgisk fårehund, med det sterkeste publiserte grunnlaget for groenendael og tervueren. Spør derfor uttrykkelig om anfall hos foreldre, søsken, halvsøsken og tidligere avkom, fremfor å slå deg til ro med en bred kommersiell DNA-pakke.

RAS-undersøkelsen pekte også på ryggproblemer hos malinois, men dette var igjen eieropplysninger fra et eldre utvalg og skal ikke leses som dagens forekomst. Spør om spondylose, lumbosakrale problemer, tilbakevendende halthet og arbeidsrelaterte skader i familien. For en aktiv hund er en ærlig familiehistorikk, offisielle leddresultater og en plan for gradvis fysisk opptrening mer nyttig enn en lang liste over mulige diagnoser.

## Historie og opprinnelse

Malinois har sitt opphav i Belgia og ble utviklet fra de lokale gjeterhundene som var i bruk på slutten av 1800-tallet. Den belgiske gjeterhundklubben ble stiftet i Brussel i 1891. Samme år samlet veterinærprofessor Adolphe Reul 117 hunder for å beskrive og velge ut en mer ensartet type, og i 1892 forelå den første detaljerte rasestandarden.

De første belgiske fårehundene ble ført inn i den belgiske stamboken i 1901, og rundt 1910 ble type og temperament regnet som etablert. I dagens FCI-standard er belgisk fårehund én rase med fire varianter: korthårede malinois, langhårede groenendael og tervueren samt ruhårede laekenois. Malinois har navn etter Malines, det franske navnet på byen Mechelen, der den korthårede typen ble utviklet.

Arbeidet endret seg da behovet for tradisjonell gjeting ble mindre. Egenskapene som var nødvendige rundt dyr og gård – oppmerksomhet, bevegelighet, utholdenhet og tett samarbeid – fikk i stedet nytte i bruksprøver, søk, vakthold og tjenestearbeid. Denne bakgrunnen forklarer rasens kapasitet, men betyr ikke at hvert individ automatisk passer til enhver oppgave.

## Å leve med rasen

Livet med en malinois fungerer best når aktivitet, restitusjon og regler i hjemmet er planlagt før hunden flytter inn. En stor, tom hage erstatter ikke samarbeid, og en leilighet er ikke automatisk uegnet. Det avgjørende er om hunden kan få daglig fysisk og mental aktivitet, lære å være rolig inne og håndteres trygt i trappeoppganger, på kollektivtransport og i møter med andre hunder.

Alenetid må læres inn gradvis. En voksen hund som er trygg på å være alene, klarer normalt noen timer, mens en liten valp ikke kan forlates alene. Det svenske Jordbruksverket anbefaler dessuten at hunder luftes minst hver sjette time på dagtid, og oftere når de er unge eller gamle. Dette er en grense for tilsyn, ikke et mål for hvor lenge en malinois bør være alene. Hundens faktiske reaksjon avgjør om treningen må gå saktere.

Før du kjøper valp, bør du kunne svare ja på følgende:

- Jeg har et konkret treningsmål og tid til både aktivitet og hvile hver dag.
- Jeg har møtt foreldredyrene eller fått troverdig informasjon om hverdagen deres, MH-resultater, arbeidsevne og restitusjon.
- Jeg har kontrollert offisiell hofte-, albue- og mentalstatus og spurt om epilepsilignende anfall, ryggproblemer og temperament i den nærmeste familien.
- Jeg har en plan for barn, besøkende og andre dyr som bygger på tilsyn, adskillelse og gradvis trening.
- Jeg har tilgang til kompetent hjelp hvis hundens intensitet, frykt, jaging eller stress blir vanskelig å håndtere.

For den rette føreren er malinois en uvanlig allsidig treningspartner. Det bærekraftige valget er likevel ikke valpen som virker mest eksplosiv, men individet hvis egenskaper, familiehistorikk og avlsmål passer til det livet du faktisk kan tilby.

Belgisk fårehund, malinois

Deutscher Club für Belgische Schäferhunde e.V. (Germany)

Belgisk fårehund, malinois: middels stor til stor, slank og svært atletisk gjeterhund med kort, fawnfarget pels og svart maske. Ekstremt intelligent, intens, lojal og sterkt menneskeorientert. Trenger tydelige rammer, daglig mental stimulering og mye fysisk aktivitet, og trives best hos erfarne, svært aktive eiere.

Adored Flames er opdrætter af racen Belgisk hyrdehund – malinois med base i Dronninglund i Danmark.

Adored Flames

Acaya's er opdrætter af racen Belgisk hyrdehund – malinois med base i Horsens i Danmark. Opdrættet lægger vægt på arbejdsglæde, drift, stabil mentalitet og sociale egenskaber. Ved udvælgelse til avl vurderes racetype, temperament og samarbejdsvilje. Der planlægges få, nøje udvalgte kuld, og hvalpene socialiseres fra starten med børn, voksne og andre hunde.

Acaya's

## Kortfakta

- West highland white terrier, ofte kalt westie, er en liten, men kraftig terrier fra det skotske høylandet.
- Rasen er omtrent 28 centimeter høy ved manken og skal forene styrke, bevegelighet og stor selvtillit i en liten kropp.
- Den hvite dobbeltpelsen skal trimmes, ikke klippes. Regn med profesjonell trimming omtrent fem til seks ganger i året og grundig gjennomkamming hver uke.
- En westie er vanligvis våken, glad, modig og vennlig, men terrierens selvstendighet og jaktbakgrunn merkes ofte i hverdagen.
- Hudproblemer og kløe er rasens viktigste dokumenterte helseutfordring. Spør derfor om hud- og ørehelsen i slekten i stedet for å slå deg til ro med en generell testpakke.
- Mange westier blir 12–15 år, men levealderen varierer med individ, helse og livsvilkår.

## Utseende og pels

West highland white terrier er liten, kompakt og betydelig kraftigere enn den velstelte, hvite silhuetten kan gi inntrykk av. Rasestandarden beskriver en solid bygd hund med dyp brystkasse, rett rygg, muskuløse ben og frie bevegelser. Mankehøyden er omtrent 28 centimeter. Mørke øyne, små ståører og en rett, høyt båret hale gir det karakteristiske, årvåkne uttrykket.

Pelsen består av to tydelige lag. Dekkpelsen skal være rett, stri og omtrent fem centimeter lang, mens underullen skal være kort, myk og tett. Fargen er hvit. Denne strukturen handler ikke bare om utseende: En riktig vedlikeholdt, stri pels avviser mye smuss og slipper forholdsvis lite hår i hjemmet.

For å beholde den strie strukturen skal utvokst dekkhår nappes ut når en westie trimmes. Svenska Kennelklubben fraråder klipping fordi det endrer pelskvaliteten. En kyndig hundefrisør trengs vanligvis fem til seks ganger i året. Mellom besøkene bør pelsen kjemmes grundig én gang i uken, særlig under magen, i armhulene og i lysken, der floker lett oppstår. Kontroller samtidig hud, ører, tenner, poter og klør. En velstelt, stri pels trenger ikke hyppige bad. Når et bad er nødvendig, skal en mild hundesjampo skylles grundig ut.

At rasen feller lite, betyr ikke at den er trygg for allergikere. Hundeallergener finnes blant annet i hudceller, talg, spytt og urin, og mengden kan variere mye mellom to hunder av samme rase. En person med hundeallergi bør derfor ikke velge westie på grunnlag av påstander om en «allergivennlig» pels.

## Temperament og personlighet

En typisk westie er våken, frimodig, vennlig og full av selvtillit. Det er en sosial liten hund, men ikke en hund som automatisk venter på beskjed i enhver situasjon. Bakgrunnen som arbeidende terrier har favorisert initiativ, utholdenhet og mot. I et moderne hjem kan det merkes som sterk nysgjerrighet, bjeffing når den hører noe, eller en umiddelbar interesse for ting i bevegelse.

West highland white terrier kan fungere fint i en barnefamilie når de voksne tar ansvar for samspillet. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. At hunden er robust, betyr ikke at den skal tåle å bli båret, holdt fast eller forstyrret når den spiser eller sover.

Hvordan en westie fungerer med andre hunder og katter, avhenger mer av individet, erfaringene og introduksjonen enn av en enkel regel om rasen. Legg til rette for rolige møter, gi dyrene god plass og avslutt før leken blir for intens. Små kjæledyr krever større forsiktighet. Rasen ble utviklet for å forfølge små byttedyr, så et bur eller tidligere fredelig samvær er ingen garanti når jaktatferden først vekkes.

Se rasebeskrivelsen som et ideal, ikke som et løfte om hver enkelt valp. Spør oppdretteren hvordan foreldrene reagerer på besøk, hundemøter, håndtering og nye miljøer, og om de klarer å roe seg inne. Slike svar er mer nyttige enn merkelapper som «sta», «barnekjær» eller «lettvint».

## Trening og mosjon

West highland white terrier trenger fysisk aktivitet, nesearbeid og samarbeid hver dag, men ingen fast tidsramme passer alle hunder. En frisk voksen hund kan få en god hverdag gjennom varierte turer, tid til å utforske lukter, søksøvelser, lek og korte treningsøkter. Tilpass mengden etter alder, kondisjon, helse og vær. En passe aktivisert hund holder seg i godt hold, beveger seg uten stivhet og klarer å falle til ro hjemme.

Belønningsbasert trening passer både til hverdagsferdigheter og utfordringer som bjeffing eller upålitelig innkalling. Gjør det lett å velge riktig: Skap avstand til en forstyrrelse, belønn kontakt og lær inn et konkret alternativ, som å gå til plassen sin eller vende tilbake til deg. Harde korreksjoner løser ikke årsaken til atferden og kan svekke både velferd og samarbeid.

Innkalling bør bygges opp trinnvis fra enkle til vanskeligere miljøer. Bruk langline der vilt, trafikk eller andre sterke forstyrrelser gjør det farlig å mislykkes. Målet er ikke å bevise at hunden kan gå løs, men å gi den frihet uten å gamble med sikkerheten. Nesesøk, hverdagslydighet, rallylydighet og tilpasset agility kan gi terrieren tydelige oppgaver uten lange, ensformige økter.

Valper skal ikke belastes som voksne hunder. Utvid turer, underlag og nye miljøer gradvis, og gi dem god tid til å hente seg inn.

## Helse

Hudproblemer og kløe er den tydeligste dokumenterte helseutfordringen hos west highland white terrier. I raseklubben WestieAlliansens frivillige helseundersøkelse fra 2019 ble hudproblemer rapportert hos 92 av 535 hunder, omtrent 17 prosent. Undersøkelsen var ikke statistisk standardisert, og tallet skal derfor ikke behandles som en nøyaktig forekomst i hele rasen. Det forklarer likevel hvorfor tilbakevendende kløe, rødhet, slikking på potene og øreproblemer må tas på alvor.

Oppsøk veterinær når kløen kommer tilbake eller ikke går over. Parasitter, infeksjon, allergi og andre årsaker kan gi lignende symptomer, men krever ulike tiltak. I den samme undersøkelsen hadde 59 av 535 hunder øreproblemer mer enn én gang i året, og hud- og øreproblemer forekom noen ganger samtidig. Å bytte fôr, vaske ofte med sjampo eller gi kosttilskudd uten en diagnose kan forsinke riktig behandling.

CMO, kraniomandibulær osteopati, og Legg–Perthes er dokumentert, men ble sjelden rapportert i undersøkelsen: henholdsvis to og fem hunder. CMO kan gi en valp plutselige smerter og hevelse i kjeven. En DNA-test kan være til hjelp i avlsplanleggingen, men raseklubbens RAS-dokument understreker at testen viser et risikonivå, ikke et sikkert svar på om hunden blir syk.

SKK har ikke vedtatt noe helseprogram for rasen. Det finnes derfor ikke et offisielt rasekrav om en generell pakke med for eksempel kne-, hofte- og øyeundersøkelser. Be i stedet oppdretteren beskrive hudproblemer, kløe og tilbakevendende øre- eller mageproblemer hos begge foreldrene, søsknene deres og tidligere avkom. Spør hvordan eldre slektninger har det, og om kullene følges opp ved omtrent ett og tre års alder. Hvis CMO finnes i slekten, bør oppdretteren kunne forklare hvordan opplysningene og eventuelle testresultater påvirket valget av foreldre.

En ansvarlig oppdretter skiller tydelig mellom SKKs regler, raseklubbens anbefalinger og egne frivillige undersøkelser. Be om å få se registrerte resultater og veterinærattester der de finnes, men legg også vekt på konkrete svar om nære slektninger. At rasen mangler et sentralt program, betyr ikke at den er uten arvelige risikoer.

## Historie og opprinnelse

West highland white terrier kommer fra det vestlige skotske høylandet og ble utviklet som en liten, bevegelig arbeidsterrier. Strihårede terriere arbeidet under bakken med blant annet rev og grevling og holdt rotter og andre smådyr under kontroll. Arbeidet krevde mot, hurtighet, sterke kjever og evne til å ta selvstendige valg i vanskelig terreng.

Hvite hunder var lettere å skille fra byttet mot den skotske lyngheien. På 1860-tallet begynte oberst Malcolm of Poltalloch å prioritere hvite terriere, noe som ble viktig for utviklingen av den moderne rasen. Navnet West Highland White Terrier ble etablert i 1905. Krysninger med cairn terrier var fremdeles tillatt frem til 1924, noe som viser hvor nært de skotske terriertypene sto hverandre mens rasen ble dannet.

I dag holdes rasen først og fremst som selskapshund, men den historiske arbeidsmåten kan fortsatt ses i interessen for lukter, hull, bevegelse og egne initiativ. Det er også grunnen til at lydighet, agility og andre aktiviteter ofte passer bedre enn en hverdag som bare består av korte lufteturer.

## Å leve med rasen

West highland white terrier kan bo i leilighet eller hus, men innholdet i hverdagen betyr mer enn størrelsen på boligen. I en blokk må eieren trene hunden til å være rolig rundt lyder og bevegelser ved dører, i fellesarealer og ved vinduer. En hage er praktisk, men erstatter ikke turer, nye lukter og trening sammen.

Alenetid skal læres inn gradvis, med så korte perioder at hunden forblir trygg. Gå et trinn tilbake hvis hunden viser uro eller ubehag. Rådet fra det svenske Jordbruksverket om å lufte hunden minst hver sjette time på dagtid gjelder mosjon og toalettbehov. Det er ikke et løfte om at enhver westie har det bra alene i seks timer. Valper, eldre hunder og urolige individer trenger tettere tilsyn og hyppigere lufting.

For en førstegangseier kan rasen være et godt valg dersom man ønsker å trene, er forberedt på å bruke bånd eller langline og godtar det løpende pelsstellet. Den passer dårligere for den som ønsker en hund som alltid kan gå løs, sjelden gir lyd fra seg og mestrer hele arbeidsdager alene. Ta med regelmessig trimming i både kalenderen og budsjettet før du bestemmer deg.

Før du velger rasen, bør du kunne svare ja på fire spørsmål:

- Er det tid til daglig aktivitet, trening og uforstyrret hvile?
- Finnes det en trygg plan for alenetid og lufting i løpet av arbeidsdagen?
- Kan hunden holdes i bånd eller langline der jaktinteressen gjør det nødvendig?
- Finnes det både tid og budsjett til regelmessig profesjonell trimming?

Hvis svaret er ja og du setter pris på en liten hund med mye initiativ, kan westien bli en morsom og nær følgesvenn i mange år.

West highland white terrier

West Highland White Terrier Club of England

VCA Animal Hospitals

Die Terrierhunde (Germany)

Svenska Terrierklubben (Sweden)

West highland white terrier er en liten, robust skotsk terrier med en stri, hvit pels som røyter lite. Den er selvsikker, vokal og selvstendig, men også kjærlig, og passer både i by- og landlige hjem. Trenger daglige turer, mental stimulering, jevnlig pelsstell og konsekvent, belønningsbasert trening.

Britt Søholm er opdrætter af racen West Highland White Terrier med base i København K i Danmark.

Britt Søholm

## Kortfakta

Shiba er en liten japansk spisshund og den minste av de seks opprinnelige japanske hunderasene som bevares av NIPPO. Rasen ble utviklet for jakt på fugl og småvilt, men holdes i dag først og fremst som selskapshund.

- **Størrelse:** idealhøyden er 39,5 cm for hannhunder og 36,5 cm for tisper, med et tillatt avvik på 1,5 cm i begge retninger.
- **Vekt:** som en grov rettesnor veier hannhunder omkring 9–11 kg og tisper omkring 7–9 kg.
- **Pels:** kort dobbeltpels med rette, stride dekkhår og myk, tett underull.
- **Farger:** rød, black and tan og sesamvarianter. Alle godkjente farger skal ha lyse partier som kalles urajiro.
- **Temperament:** våken, selvstendig og trofast, og iblant avventende overfor ukjente.
- **Aktivisering:** trenger variert mosjon, nesearbeid og korte treningsøkter som oppleves meningsfulle.
- **Levetid:** mange shibaer blir gamle. I en stor britisk studie var medianen 14,6 år, men levetiden til den enkelte hund påvirkes blant annet av arv, helse og stell.

Shiba passer best for den som setter pris på en hund som tar egne initiativ, og som kan bruke tid på sosialisering, sikker innkalling og rolig håndteringstrening. Selvstendig betyr ikke at hunden kan overlates til seg selv.

## Utseende og pels

Shiba er kompakt, muskuløs og litt lengre enn den er høy, med stående trekantede ører og en kraftig hale som bæres ringlet eller sigdformet over ryggen. Bevegelsene skal være lette og raske. Størrelsesforskjellen mellom kjønnene er tydelig, men rasen skal aldri virke tung eller overdrevet.

Urajiro er ikke en egen farge, men de hvitaktige partiene som skal finnes på sidene av snutepartiet, på kinnene, under kjeven og halsen, på brystet og buken samt på undersiden av bena og halen. Det er nyttig å kjenne begrepet når man sammenligner en rød, black and tan eller sesamfarget shiba.

Dobbeltpelsen beskytter gjennom kombinasjonen av stride dekkhår og tett underull. En gjennombørsting omtrent én gang i uken er vanligvis nok, mens løs underull må fjernes oftere når hunden røyter kraftig. Tidspunktet for og mengden av røyting varierer med individ, årstid og miljø, så man bør ikke forvente en helt fast rytme. Bad hunden når den faktisk er skitten, og venn den tidlig til børsting, kontroll av poter og kloklipp. Pelsen bør ikke rutinemessig klippes eller barberes for å formes.

«Mame Shiba», «Mini Shiba» og lignende navn betegner ikke en egen rase hos NIPPO. Den som blir tilbudt en uvanlig liten hund, bør kontrollere registrering og foreldrenes størrelse og helse i stedet for å stole på et markedsføringsnavn.

## Temperament og personlighet

Shiba er vanligvis oppmerksom, lærenem og trofast mot familien, men også selvstendig nok til å stille spørsmål ved en oppgave som ikke har noen verdi for hunden. Det er en mer presis beskrivelse enn å kalle rasen sta. Den lærer raskt, samtidig som samarbeidet må bygges med tillit, tydelighet og tålmodighet.

Noen shibaer er reserverte overfor fremmede og følsomme for påtrengende kroppsspråk. Tidlige, positive erfaringer med forskjellige mennesker, miljøer og underlag hjelper valpen, men målet er trygghet – ikke at hunden må ville hilse på alle. Gi den mulighet til å trekke seg unna, og ikke tving frem kontakt.

Rasenavnet sier ikke sikkert hvordan et individ fungerer med barn, hunder eller katter. Oppvekst, tidligere erfaringer og personlighet har stor betydning. Be om å få møte valpens mor, spør hvordan foreldrene og tidligere kull håndterer nye situasjoner, og velg ikke valp bare ut fra farge eller kjønn. Påstander om at alle shibaer har problemer med hunder av samme kjønn, er for kategoriske.

## Trening og mosjon

Shiba trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men et fast antall minutter sier mindre enn hvordan aktiviteten legges opp. Varier tempo og omgivelser på turene, la hunden få snuse, og suppler med for eksempel personspor, blodspor, nosework, agility eller korte økter med ferdighetstrening. Tilpass belastningen etter alder, kondisjon og helse, og sørg for at hunden også klarer å finne ro.

Belønningsbasert trening passer spesielt godt for en hund som gjerne tar egne avgjørelser. Belønn frivillig kontakt, at hunden følger deg og gode valg før du øker forstyrrelsene. Flere korte og tydelige økter gir mer enn ensformig terping. Harde korrigeringer kan øke stresset og svekke tilliten uten å lære hunden hvilken atferd du ønsker.

Jaktbakgrunnen kan vise seg som interesse for lukter og bevegelse, men styrken varierer mellom individer. Tren innkalling gradvis, og bruk bånd eller langline der hunden ikke kan kalles inn på en trygg måte. En innkalling som fungerer i hagen, er ikke bevis på at den holder når vilt dukker opp. Kontroller også grinder, sele og inngjerding; fysisk sikkerhet bør ikke avhenge av ett enkelt signal.

Tren på håndtering før det blir nødvendig. Begynn med svært korte berøringer av poter, ører og munn, belønn ro og gi hunden pauser. Øk deretter varigheten gradvis, og introduser børste, klotang og stillinger som brukes ved undersøkelse. Det gjør daglig stell og veterinærbesøk enklere, særlig for en hund som misliker å bli holdt fast.

## Helse

Svenske avlsdokumenter beskriver shiba som en rase med generelt god helse, men det betyr ikke at hvert individ er problemfritt. Før valpekjøp er dokumenterte resultater og åpne spørsmål til oppdretteren mer verdifulle enn en generell påstand om at rasen er sunn.

For shiba har det lenge vært et krav, og det gjelder også i Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026, at begge foreldredyrene skal ha offisielt registrert HD-status før paring. Regelen krever altså at hoftene er undersøkt; den sier ikke at bare resultat A eller B kan brukes. De generelle reglene utelukker derimot hunder med HD E og tillater HD D bare sammen med en partner som har A eller B. Kontroller resultatene til foreldrene, og gjerne nære slektninger, i Svenska Kennelklubbens Hunddata, og be oppdretteren forklare hvordan kombinasjonen er vurdert.

Hud og kløe er også verdt å spørre om. I raseklubbens helseundersøkelse fra 2018 oppga omkring 15 prosent tilbakevendende eller langvarige hudproblemer eller kløe, og for omkring 10 prosent av alle respondentene hadde veterinær angitt allergi. En frivillig medlemsundersøkelse viser hva klubben trenger å følge med på, ikke den nøyaktige forekomsten i hele rasen. Spør derfor konkret om langvarig kløe, slikking på potene og tilbakevendende øre- eller hudproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom.

Rasens avlsstrategi omtaler også undersøkelser av albuer og kneskåler, men antallet undersøkte hunder er for lavt til at man kan trekke sikre slutninger om hele rasen. Øye-, albue- og patellaundersøkelser er derfor ikke generelle registreringskrav for shiba i Sverige. Oppdretteren kan likevel ha gjennomført flere undersøkelser på grunn av den aktuelle linjen; be i så fall om å få se resultatene og få forklart hvorfor testene ble valgt.

Den britiske levealderstudien fra 2024 omfattet 423 shibaer og fant en median på 14,6 år. Det er et mål for en populasjon i Storbritannia, ikke en garanti for en enkelt hund i et annet land, men det støtter inntrykket av en rase som ofte lever lenge.

## Historie og opprinnelse

Shiba kommer fra Japan og ble brukt i fjellområder til jakt på fugl og små dyr. Før den moderne rasen ble etablert, fantes regionale linjer som San'in, Shinshu og Mino. Det gamle ordet *shiba* er blitt knyttet til noe lite. Forklaringer som knytter navnet til en bestemt pelsfarge eller vegetasjon, er derimot tolkninger og ikke fastslått navnehistorie.

Da utenlandske jakthunder ble importert og krysset med lokale hunder, ble renrasede shibaer sjeldne i sine opprinnelsesområder. NIPPO ble grunnlagt i 1928 for å bevare de japanske hundene, begynte å bygge detaljerte stamtavler i 1932 og fastsatte en standard i 1934. I 1936 fikk shiba status som nasjonalt naturmonument i Japan.

Andre verdenskrig reduserte bestanden kraftig, og bevaringsarbeidet skjøt fart igjen etter krigen. NIPPO peker ut Ishi Go som sentral for utviklingen av den moderne rasen og Naka Go som en grunnleggende hund i gjenoppbyggingen etter krigen. Dagens shiba er altså et resultat av organisert bevaringsarbeid, ikke bare en uforandret levning fra oldtiden.

## Å leve med rasen

Shiba kan bo i leilighet dersom den får tilstrekkelig aktivitet ute, klarer å slappe av inne og ikke overlates til å reagere på hver lyd i oppgangen. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn hverdagsrutinene, nærmiljøet og muligheten til å lufte hunden trygt. En egen, uforstyrret hvileplass er verdifull i alle hjem.

Med barn gjelder den samme grunnregelen som for andre hunder: små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede. Lær barnet å la hunden være i fred når den spiser, sover eller trekker seg unna. La aldri barnet klemme hunden, klatre på den eller ta ting fra den. Dersom hjemmet har katt eller smådyr, bør introduksjoner skje gradvis og med fysisk adskillelse; vurder reaksjonen til den enkelte hund i stedet for å stole på raseetiketter.

Selvstendighet er ikke det samme som å tåle å være alene. Begynn først med alenetrening når valpen er trygg i hjemmet, gå fra den i svært kort tid og kom tilbake før den blir urolig. Øk tiden gradvis, og gå et skritt tilbake dersom hunden begynner å vandre, bjeffe eller klore, eller slutter å hvile som vanlig. En liten valp skal ikke være alene, og selv en voksen hund som er trent på dette, trenger selskap og lufting hver dag.

Den gjennomtrengende lyden som på nettet ofte kalles «Shiba scream», er ingen diagnose og bør ikke avfeies som komikk. Se på situasjonen og resten av hundens kroppsspråk. Et plutselig skrik ved berøring eller bevegelse, særlig sammen med halting, motvilje mot å bevege seg, endret appetitt eller uvanlig atferd, er en grunn til å kontakte veterinær. Ved håndtering er forebyggende og frivillig trening bedre enn å holde hunden fast til den gir opp.

Det rette hjemmet for en shiba er derfor ikke nødvendigvis det med lengst hundeerfaring, men det som respekterer individets grenser og samtidig arbeider metodisk med sikkerhet, samarbeid og håndtering i hverdagen.

Shiba

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Den Danske Kennel Klub (Denmark)

Eldgammel japansk spisshund-type jakthund, liten men muskuløs med reveaktig ansikt, krøllet hale og tett dobbelt pels i rød, black and tan eller sesam med urajiro. Selvstendig og katteaktig, lojal men reservert, sterk vilje og høy jaktlyst; trenger tidlig sosialisering, konsekvent positiv trening og jevnlig mosjon.

Tine Lautrup Petersen er opdrætter af racen Shiba med base i Hillerød i Danmark.

Tine Lautrup Petersen

## Kortfakta

- Tibetansk spaniel er en liten, anerkjent selskapshund i FCI-gruppe 9 – ikke en arbeidende jakthund, til tross for navnet.
- Rasestandarden oppgir en omtrentlig mankehøyde på 25 cm og en vekt på omtrent 4–7 kg. Dette er veiledende mål, ikke en garanti for hver voksen hund.
- Rasen beskrives som glad, oppmerksom, intelligent og trofast, men også selvstendig og noen ganger reservert overfor fremmede.
- Den middels lange dobbeltpelsen har silkemykt dekkhår og fin, tett underull. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt.
- En tibetansk spaniel trenger daglig mosjon, mental aktivisering og selskap, men mengden må tilpasses individet.
- Øyehelse er det tydeligste avlsspørsmålet i Sverige. Øyelysing og DNA-status for PRA3 gir forskjellig informasjon og må ikke blandes sammen.

## Utseende og pels

Tibetansk spaniel er liten, men skal se harmonisk og bevegelig ut uten overdrivelser. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, ryggen er rett, og bevegelsene skal være frie, aktive og parallelle. Rasestandardens omtrentlige 25 cm og 4–7 kg er nyttige veiledende mål. Hvis voksenstørrelsen er svært viktig for deg, bør du også se på begge foreldrene og voksne, nære slektninger.

Hodet er lite i forhold til kroppen, og snutepartiet skal være middels langt, butt og uten rynker. Et lett underbitt er typisk for rasen, men tenner og tunge skal ikke synes når munnen er lukket. Øynene skal være mørkebrune, ovale, klare og fremoverrettede. Vurder derfor hele hunden – klare øyne, lukket munn, uhindrede bevegelser og et proporsjonert hode – i stedet for å velge den som ser mest ekstrem ut.

Pelsen består av middels langt, ganske tilliggende dekkhår og fin, tett underull. Ørene, baksiden av forbena, halen og lårene har lengre beheng. Hannene har gjerne en tydeligere man enn tispene, men hunden skal ikke ha overdrevent mye pels. Alle farger og blandinger av farger er tillatt; fargen sier derimot ingenting om temperament eller helse.

En grundig gjennomgang med børste og kam én gang i uken er et fornuftig utgangspunkt. Under røyting bør pelsen kontrolleres oftere. Før kammen helt ned til huden, og vær særlig nøye bak ørene, i armhulene og i behenget, der friksjon lett kan gi floker. Vask hunden når den faktisk er skitten, og la pelsens tilstand, ikke en fast badeplan, avgjøre. Venn også valpen rolig til kloklipp, munnstell og annen håndtering; tannpuss er en viktig rutine gjennom hele livet.

## Temperament og personlighet

Tibetansk spaniel passer for den som setter pris på en oppmerksom selskapshund med egne meninger. Raseidealet er en glad, selvsikker, intelligent, våken og trofast hund. Selvstendigheten kan være sjarmerende, men betyr også at hunden ikke alltid arbeider bare fordi du ber den om det. Rasen kan passe for en førstegangseier, men er ikke automatisk enkel: tålmodighet, belønningsbasert trening og respekt for hundens signaler er viktigere enn tidligere hundeerfaring i seg selv.

At rasen kan være reservert overfor fremmede, er ingen unnskyldning for redsel eller aggresjon. En trygg hund skal kunne observere på avstand og deretter falle til ro uten å bli tvunget til å hilse. Når du besøker en oppdretter, bør du se hvordan tispen og andre voksne slektninger reagerer på en ny person, berøring, lyder og uro i hverdagen. De skal kunne søke støtte og hente seg inn igjen.

Årvåkenheten kan føre til bjeffing når noe forandrer seg utenfor døren eller vinduet. Hvor mye den enkelte hunden bjeffer, påvirkes også av miljø, erfaring og trening. Spør derfor ikke bare om rasen er «bjeffete», men om hvordan foreldrene oppfører seg når det kommer besøk, og hvor raskt de roer seg igjen. I en lytt bolig bør du fra starten belønne rolig observasjon, lære inn et tydelig signal for å gå bort fra det som utløser bjeffingen, og begrense utkikksposter som holder hunden i konstant beredskap.

BPH, den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen for hund, kan gi nyttig informasjon om reaksjonene til en enkelt hund, men er en beskrivelse og ikke en bestått-eller-ikke-bestått prøve. Hvis foreldrene eller voksne slektninger har gjennomført BPH, kan du gå gjennom resultatene sammen med oppdretteren. Bruk dem som et supplement til det du selv ser, ikke som en garanti for valpens fremtidige personlighet.

## Trening og mosjon

Tibetansk spaniel trenger å bevege seg og bruke hodet hver dag, men behovet kan ikke uttrykkes som et fast antall minutter. Rasen kan bli med på lengre turer og samtidig slappe av hjemme. En god hverdag veksler mellom turer, nesearbeid, lek og samarbeidsøvelser og uforstyrret hvile. Tilpass belastningen til alder, helse, underlag og vær, og til hvor raskt hunden beveger seg normalt og har vanlig energi igjen etter aktiviteten.

Belønningsbasert trening med gradvis progresjon passer rasens selvstendige væremåte. Gjør oppgaven forståelig og lønnsom i stedet for å heve stemmen eller bruke fysiske korrigeringer. Varier miljøet og belønningen, og avslutt mens hunden fortsatt er engasjert. Korte økter kan være praktiske, men konsentrasjon og kvalitet er viktigere enn klokken.

Prioriter ferdigheter som gjør hverdagen trygg og rolig:

- kontakt og det å følge deg nær trafikk og andre forstyrrelser
- innkalling som først trenes med langline eller på et inngjerdet område
- et signal for å gå bort fra døren eller vinduet og falle til ro
- frivillig håndtering av pels, poter, munn og øyne
- rolige besøk og evnen til å hvile til tross for lyder i oppgangen eller utenfor boligen
- alenetrening i små trinn, uten at hunden blir forlatt lenger enn den klarer å være rolig

Hundesport kan være morsomt hvis individet liker det, men er ikke nødvendig og viser ikke i seg selv at hundens behov i hverdagen er dekket. Det viktige er en hund som beveger seg fritt, er nysgjerrig under aktivitet og klarer å roe seg etterpå.

## Helse

Øyehelse er den mest konkrete dokumentasjonen å kontrollere når du kjøper en svenskoppdrettet tibetansk spaniel. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt resultat fra øyeundersøkelse som var høyst ett år gammelt ved paringen. Be om å få se registreringsnumrene, undersøkelsesdatoene og selve resultatene for begge foreldrene – ikke bare en forsikring om at de er «testet».

PRA er en samlebetegnelse for arvelige netthinnesykdommer som kan føre til blindhet. PRA3 er én av de genetiske variantene som forekommer i rasen, men DNA-testen for PRA3 dekker ikke alle årsaker til klinisk PRA. Øyelysing og DNA-test svarer derfor på ulike spørsmål:

- øyelysing viser den kliniske tilstanden i øynene på undersøkelsestidspunktet og kan oppdage PRA og andre forandringer
- PRA3-testen viser om hunden er fri, bærer eller genetisk rammet av akkurat PRA3-varianten
- en bærer er ikke rammet av PRA3, men kan føre varianten videre og bør bare pares med en fri hund
- et fritt PRA3-resultat er ingen attest på at hunden er fri for alle øyesykdommer

PRA3-resultater kan registreres sentralt, men DNA-testen er ikke det samme formelle kravet som den aktuelle øyelysingen. Hvis oppdretteren sier at en hund er hereditært fri, bør du kontrollere at opplysningen faktisk er registrert. Svenska Kennelklubben registrerer fri status gjennom avstamning i høyst tre generasjoner.

Raseklubben retter også oppmerksomhet mot renal dysplasi, feilvoksende øyehår, innoverdreide øyelokk og patellaluksasjon i avlsarbeidet. Det betyr ikke at hver tibetansk spaniel blir rammet, eller at alle undersøkelsene er obligatoriske for registrering. Spør i stedet om faktiske diagnoser og undersøkelsesresultater hos foreldre, søsken og eldre, nære slektninger. Ved kjøp av valp er en kort familiehistorikk som kan dokumenteres, mer nyttig enn en generell påstand om at linjen er «helt frisk».

## Historie og opprinnelse

Tibetansk spaniel har asiatisk opphav, men den tidlige historien er ikke en ubrutt, fullstendig dokumentert stamtavle. Små hunder har eksistert lenge i Tibet og Kina, og rasetradisjonen knytter dem til palasser og klostre som selskapshunder og årvåkne vakthunder. Det er likevel ikke mulig å slå fast nøyaktig hvor typen først oppsto, eller hvordan den spredte seg mellom områdene.

Den moderne rasen ble utviklet i Storbritannia, der den ble dokumentert mot slutten av 1800-tallet. I 1934 fikk de tibetanske rasene egne standarder gjennom den britiske Tibetan Breeds Association. Etter andre verdenskrig ble den britiske bestanden bygget opp igjen fra et lite antall hunder. Storbritannia har derfor ansvaret for rasestandarden, selv om Tibet er oppført som opprinnelsesland.

Den første tibetanske spanielen ble importert til Sverige i 1955, og den første svenske registreringen fulgte året etter. Disse årstallene er bedre dokumentert enn fortellinger om nøyaktig hvordan klosterhunder ble gitt bort eller arbeidet på murer. Slike fortellinger kan bidra til å forklare rasens rykte som en årvåken selskapshund, men bør leses som tradisjon og ikke som dokumentert historie.

## Å leve med rasen

Tibetansk spaniel kan trives både i leilighet og hus når hverdagen gir mosjon, mental aktivitet, hvile og sosial kontakt. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn muligheten til å lufte hunden ofte og håndtere lyd. I leilighet bør du særlig vurdere foreldrenes bjeffing, hvor lytt bygningen er, og om du kan trene på ro ved døren, vinduet og i felles oppgang.

Med barn gjelder de samme grunnreglene som for andre små hunder: En voksen skal være til stede, barnet skal ikke løfte eller bære hunden, og hunden skal ha en skjermet hvileplass. Et trygt individ kan bli en fin familiehund, men rasenavnet erstatter aldri tilsyn eller respekt for kroppsspråket.

Hvordan hunden lever sammen med en annen hund eller katt, avhenger av individene og introduksjonen. Spør om foreldrenes og valpens faktiske erfaring med andre dyr. Ved introduksjon til katt bør du begynne med atskilte rom og lukt, fortsette med en barriere og kobbel og sørge for at katten alltid har en fri fluktvei. La dyrene gå frem i sitt eget tempo, og ikke la dem være sammen uten tilsyn før atferden deres er forutsigbar – og også da bør begge ha sine egne plasser.

Det å være alene er en ferdighet som må trenes, ikke en fast egenskap ved rasen. En liten valp kan ikke forlates alene, og en voksen hund må vennes gradvis til det, med svært korte og rolige fravær i starten. Øk varigheten først når hunden kan hvile uten vedvarende bjeffing, vandring eller stress. Hvis hverdagen krever hele arbeidsdager alene, er rasen, i likhet med andre selskapshunder, et dårlig valg uten et egnet dagtilbud.

Før du kjøper, bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- hvorfor akkurat denne kombinasjonen ble valgt, og hvordan foreldrene fungerer i hverdagen
- foreldrenes registreringsnumre og datoer og resultater for øyelysing
- PRA3-status for begge foreldrene og hva kombinasjonen innebærer for valpene
- kjente tilfeller av øyeproblemer, renal dysplasi og patellaluksasjon blant nære slektninger
- voksenstørrelse, bjeffing, reaksjoner på fremmede og evne til å roe seg hos foreldre og eldre avkom

Rasen passer best når du ønsker å leve med en liten, aktiv selskapshund som gjerne holder seg nær, men ikke alltid vil adlyde på kommando. Hvis du kan tilby vennlig trening, tydelige rammer i hverdagen og rom for en selvstendig personlighet, får du en følgesvenn som kan være med på tur, følge våkent med på omgivelsene og hvile rolig hjemme.

Tibetansk spaniel

The Tibetan Spaniel Association (UK)

The United Kingdom Kennel Club

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Liten, men robust tibetansk selskapshund på rundt 4–7 kg, med silkemyk dobbeltpels, mankelignende krage og busket hale båret over ryggen. Våkent temperament uten å være bjeffete når den er trent, katteaktig selvstendighet, sterkt knyttet til familien, god med respektfulle barn og tilpasningsdyktig både i by og på landet med moderat mosjon og pelsstell.

Hyldtoft er opdrætter af racen Tibetansk spaniel med base i Lemvig i Danmark. Opdrættet har omfattet tibetanske spaniels født i perioden 2015 til 2019. Der har været både zobel med sort maske og particolour i opdrættet.

Hyldtoft

Sommerlyst's er opdrætter af racen Tibetansk spaniel med base i Give i Danmark. Der er arbejdet med racen i mere end 40 år.

Sommerlyst's

## Kortfakta

- Belgisk fårehund, groenendael er den langhårede, svarte varianten av belgisk fårehund. FCI regner groenendael, tervueren, malinois og laekenois som fire varianter av én rase.
- Ideell mankehøyde er 62 cm for hannhunder og 58 cm for tisper. Standarden tillater to centimeter under og fire centimeter over idealet. Omtrentlig vekt er 25–30 kg for hannhunder og 20–25 kg for tisper.
- Groenendael er en mellomstor, kvadratisk og atletisk brukshund som reagerer raskt. Den trenger både meningsfylt aktivitet og evnen til å roe seg.
- Raseidealet er årvåkent, aktivt, selvsikkert og arbeidsvillig, men også rolig og modig uten aggresjon. Arv, tidlige erfaringer og trening påvirker den enkelte hunden i stor grad.
- Den lange dobbeltpelsen er ensfarget svart. Litt hvitt er tillatt på forbrystet og tærne.
- Rasen passer for den som vil trene regelmessig, kan lese en hund med raske reaksjoner og velger oppdretter ut fra mentalitet og helse, ikke bare den svarte pelsen.

## Utseende og pels

Groenendael skal forene eleganse og kraft uten å virke tung. Kroppen er omtrent like lang som mankehøyden, brystkassen når ned til albuene, og hodet bæres høyt. Ørene er små, trekantede og stående. Bevegelsene skal være frie, lette og livlige, og hunden skal kunne skifte retning raskt uten å miste balansen.

Alle de fire variantene av belgisk fårehund skal ha den samme grunnleggende kroppsbygningen. De skilles først og fremst av pelslengde, struktur og farge. Groenendael og tervueren er langhårede, mens groenendael skal være ensfarget svart. En liten hvit flekk på forbrystet og litt hvitt på tærne tolereres.

Pelsen har tett, ullen underull og rikelige, beskyttende dekkhår. Håret er kortere på hodet, utsiden av ørene og den nederste delen av beina. Lengre hår danner krage og brystbeheng, faner på frambeina, bukser på lårene og en fane på halen.

La kammen og huden avgjøre hvor ofte pelsen må stelles. Gå gjennom kragen, bak ørene, armhulene, buksene og halen med fingrene og en kam. Hvis kammen setter seg fast eller underullen ligger tett mot huden, trengs en grundigere børsting. Det kan være ofte under røyting og langt sjeldnere mellom røyteperiodene. Bad hunden når den er skitten, og tørk pelsen helt inn til huden. Kontroller samtidig klør, ører, hud og tenner.

## Temperament og personlighet

Groenendael er en rask og oppmerksom hund som kan registrere bevegelser, lyder og endringer før eieren gjør det. FCI beskriver belgisk fårehund som årvåken, aktiv og full av energi, alltid klar til å handle. Den samme standarden krever selvsikkerhet, ro og mot uten aggresjon. Høy aktivitet og stabilitet er ikke motsetninger.

Hvor åpen hunden er overfor mennesker, varierer. Den trenger ikke å ville hilse på alle, men skal kunne oppholde seg blant mennesker uten å bli redd eller truende. Tren på å passere folk, ta imot besøk og la seg håndtere uten at hvert menneske blir en ny oppgave. Gi hunden avstand når den trenger det, og belønn rolige valg.

Eldre svenske resultater fra MH-beskrivelser viser hvorfor et rasegjennomsnitt ikke er nok. Resultatene var ulike mellom variantene, og håndtering og reaksjon på skudd har vært blant områdene raseklubben ønsket å forbedre hos groenendael. Opplysningene gjelder eldre årskull og kan ikke forutsi hvordan en valp vil bli i dag.

Be om å få se foreldrenes fullstendige MH-diagrammer, ikke bare en bekreftelse på at de har «kjent mental status». Spør også om helsøsken og tidligere avkom: Hvordan henter de seg inn etter overraskelser, takler kroppshåndtering og reagerer på lyder, fremmede mennesker og hunder? En tittel eller gjennomført prøve erstatter ikke denne kunnskapen fra hverdagen.

## Trening og mosjon

Groenendael trenger daglig fysisk aktivitet, nesearbeid, læring og restitusjon, men ingen fast mengde timer passer for alle. En voksen hund kan trives med turer i variert terreng, spor, søk, lydighet, gjeting eller andre oppgaver som bruker både kropp og hode. Velg aktivitet etter hundens motivasjon, helse og evne til å falle til ro etterpå.

Tidlig trening bør prioritere ferdighetene som gjør en hund med raske reaksjoner trygg i hverdagen:

- å gå i slakt bånd og kunne snu rolig bort fra forstyrrelser
- kontakt og innkalling i trygge omgivelser
- å vente ved dører, bilen og treningsområdet
- å kunne se mennesker, hunder og bevegelse uten straks å handle
- rolig og frivillig håndtering av poter, munn, ører og pels
- en innlært hvileplass og evnen til å sove etter aktivitet

Belønningsbasert trening gir tydelig informasjon uten unødige konflikter. Groenendael lærer ofte raskt, og uønsket atferd kan læres like fort. Belønn det du vil se før hunden rekker å kaste seg fram, bjeffe eller bli overivrig. Mat, lek, snusing, større avstand og tilgang til en aktivitet kan alle være gode belønninger.

Mer trening er ikke alltid svaret på høy aktivitet. En hund som går stadig høyere opp i tempo, blir mer høylytt eller ikke klarer å sove etter en økt, kan trenge enklere oppgaver, lengre pauser og færre inntrykk. Valper og unghunder skal bevege seg variert uten lange løpeturer, tung fysisk belastning eller mange gjentatte hopp. Halthet, stivhet eller motvilje mot å bevege seg bør vurderes av veterinær.

## Helse

Flere bindende svenske avlsvilkår gjelder for belgisk fårehund. Begge foreldrene må ha et offisielt resultat for hofteleddsdysplasi, HD. Hunder med HD C, D eller E skal ikke brukes i avl for denne rasen; avkom etter en slik hund får en permanent avlssperre. Kontroller derfor at begge foreldrene har HD A eller B, ikke bare at de er røntget.

Begge foreldrene må også ha et offisielt resultat for albueleddsdysplasi, ED. Det betyr ikke automatisk grad 0. Svenska Kennelklubben anbefaler generelt ED 0; hunder med ED 2 eller 3 skal ikke brukes i avl, mens ED 1 bare bør brukes sparsomt og sammen med ED 0. Be om å få se den nøyaktige hofte- og albuegraden og datoen for undersøkelsen.

Avlshunder som bor i Sverige og er født i 2000 eller senere, må også ha «kjent mental status». For hunder født fra 2016 betyr det en fullstendig MH-beskrivelse med registrering i alle 33 posisjoner. En avbrutt MH teller ikke, men hunden får kjent status selv om føreren velger bort skuddmomentet. Kjent mental status bekrefter derfor at beskrivelsen er gjennomført, ikke at hunden «bestod» enhver situasjon.

Epilepsi er en dokumentert problemstilling, særlig i de langhårede variantene groenendael og tervueren. En eldre dansk studie og en svensk spørreundersøkelse kan ikke brukes som oppdaterte svenske forekomsttall, men de viser hvorfor slektshistorien er viktig. Det finnes ikke ett enkelt DNA-resultat som friskmelder en hel familie. Spør om kramper eller epilepsilignende anfall hos foreldrene, hel- og halvsøsken, tidligere avkom og eldre slektninger, også når anfallene først kom etter at hunden var brukt i avl.

Magekreft er en annen tilstand det er viktig å undersøke. En nederlandsk studie publisert i 2024 fant både økt forekomst og en tydelig arvelig komponent hos groenendael og tervueren i den undersøkte bestanden. Resultatene er ikke svenske forekomsttall, og det finnes ennå ingen gentest som kan friskmelde en hund. Spør oppdretteren om magekreft hos eldre nære slektninger. Gjentatt oppkast, nedsatt appetitt, vekttap eller langvarige mageproblemer bør vurderes av veterinær.

Øyeundersøkelse er ikke et bindende rasespesifikt krav i de svenske registreringsreglene for 2026, men øyesykdom inngår i rasens helsearbeid. Spør om oppdaterte øyeresultater og diagnoser i slekten. Be om den faktiske dokumentasjonen: «alle tester er utført» sier ingenting om resultatene.

## Historie og opprinnelse

Belgisk fårehund ble utviklet fra de ulike gjeterhundtypene som fantes i Belgia på slutten av 1800-tallet. Club du Chien de Berger Belge ble stiftet i Brussel 29. september 1891. Den 15. november samme år samlet professor A. Reul 117 hunder i Cureghem for å kartlegge typen og velge egnede avlsdyr.

Den første detaljerte rasestandarden ble skrevet 3. april 1892 og beskrev én rase med tre pelsvarianter. De første belgiske fårehundene ble registrert i den belgiske stamboken i 1901. Ifølge FCI var rasetype og temperament i hovedsak etablert omkring 1910.

Reglene for farger og pelsvarianter fortsatte å endre seg. Etter at bestanden falt kraftig under andre verdenskrig, ble rasen bygget opp igjen, og i 1974 ble de fire variantene som brukes i dag, fastsatt: groenendael, tervueren, malinois og laekenois. Groenendael var den første varianten av belgisk fårehund som kom til Sverige, tidlig på 1950-tallet.

## Å leve med rasen

Groenendael kan fungere i mange typer hjem, men passer dårlig til en hverdag med korte lufteturer og få felles aktiviteter. Eieren må hjelpe hunden med å veksle mellom arbeid og hvile. Det er viktigere enn om boligen er hus eller leilighet.

Aktivt tilsyn fra en voksen er nødvendig rundt barn. En rask hund kan velte et barn eller bli overivrig av løping og roping uten å være aggressiv. Barn må aldri forstyrre hunden mens den spiser, sover eller trekker seg unna. Vurder voksne slektningers faktiske atferd rundt barn i stedet for å stole på merkelappen «familiehund».

Samvær med en annen hund, katt eller et mindre dyr må vurderes individuelt. Tidlig tilvenning kan hjelpe, men erstatter ikke grinder, separate hvileplasser og kontrollerte introduksjoner. En hund som fungerer godt med katten hjemme, kan likevel reagere på en katt som løper utendørs.

Det kan fungere å bo i leilighet hvis hunden får gode muligheter til aktivitet, trange møter kan håndteres og den lærer å hvile selv om det er lyder utenfor. Tren på å være alene gradvis, fra korte stunder. Øk først når hunden kan spise, hvile og finne ro igjen; uro, vandring eller vedvarende lyd betyr at steget var for stort.

En godt forberedt førstegangseier kan lykkes med støtte fra oppdretter og en kunnskapsrik trener, men rasen passer dårlig for den som ønsker en hund som lett overser det som skjer rundt den. Møt tispen og helst flere voksne slektninger, se dem i hverdag og trening, og kontroller HD-, ED- og MH-resultatene selv. Spør om epilepsi, magekreft, øyne og temperament i slekten. Velg valp ut fra hvordan de voksne hundene passer til livet ditt, ikke bare den svarte pelsen.

Belgisk fårehund, groenendael

The Belgian Shepherd Dog Association of Great Britain

Svenska Brukshundklubben (Swedish Working Dog Club)

Société Royale Saint-Hubert (Royal Saint Hubert Society of Belgium)

Verein für Deutsche Schäferhunde (German Shepherd Association)

Middels stor til stor, kvadratisk bygget belgisk gjeterhund med lang, tett, ensfarget svart pels. Intelligent, energisk og svært lærevillig, og utmerker seg både i hundesport og i ulike arbeidsoppgaver. Svært lojal, oppmerksom og menneskeorientert, og har behov for daglig mosjon, mental stimulering og jevnlig pelsstell.

Kenziana er opdrætter af racen Belgisk hyrdehund – Groenendael med base i Vestervig i Danmark. Der er opdrættet Groenendael siden mindst 2017. Hunde fra opdrættet har deltaget i udstillinger og hundesport.

Hundeoppdrettere

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet