Podengo portuguese liten

The Kennel Club (UK)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Verein für Deutsche Spitze e.V. (Germany)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Société Centrale Canine (France)

Den minste av de portugisiske podengoene, Pequeno, er en kompakt og atletisk kaninjeger med glatt eller strihåret pels. Den er oppmerksom, lojal og kjærlig mot familien, men reservert overfor fremmede og en skarp vakthund. Har behov for daglig mosjon, mental stimulering, positiv trening og enkel pelsstell.

Eastern Hill är en uppfödare av rasen Podengo portugues, liten med bas i Brunflo i Sverige. Uppfödningen är inriktad på den släthåriga varianten Pequeno Liso.

Eastern Hill

## Kortfakta

Rottweiler er en middels stor til stor og kraftig tysk brukshund for den som ønsker å trene regelmessig, kan håndtere hundens styrke og har tid til både fysisk og mental aktivisering. Den kan knytte seg tett til familien, men rasens vaktinstinkt og arbeidslyst gjør det ekstra viktig å velge riktig oppdretter, begynne treningen tidlig og ha pålitelig kontroll i hverdagen.

- **Opprinnelse:** Tyskland. Rasen er anerkjent av FCI og har vært brukt som vakt-, kveg-, trekk-, politi- og tjenestehund.
- **Størrelse:** hannhunder er 61–68 cm og tisper 56–63 cm i mankehøyde. Som en grov veiledning veier en voksen hannhund rundt 50 kg og en tispe rundt 42 kg, men høyde, kjønn og kroppsbygning påvirker vekten.
- **Pels:** kort og tett dobbeltpels som børstes og bades ved behov.
- **Aktivitet:** trenger daglig mosjon, nesearbeid eller en annen mental oppgave, i tillegg til jevnlig hverdagstrening.
- **Viktig før kjøp:** kontroller foreldredyrenes mentalbeskrivelser, hofte- og albueresultater og DNA-resultater for POANV, tidligere kalt JLPP.

Rottweiler er sjelden det enkleste valget for en uerfaren hundeeier. En godt forberedt førstegangseier kan lykkes, men bør planlegge valpekurs, videre lydighetstrening og støtte fra en oppdretter eller brukshundklubb som kjenner rasen.

## Utseende og pels

Rottweiler er en middels stor til stor hund med kompakt og muskuløs kropp. Den skal se sterk ut uten å være klumpete, og kroppsbygningen skal også gi inntrykk av bevegelighet og utholdenhet. Hodet er bredt, ørene er trekantede og hengende, og den svarte pelsen har tydelig avgrensede rødbrune tegninger.

Pelsen består av grove dekkhår over en tett underull. Den er lettstelt, men hunden røyter og trenger da hyppigere børsting. Det finnes ingen nyttig badeplan som passer alle rottweilere: bad hunden når den er skitten, og børst ved behov, særlig i perioder med mye røyting. Kontroller samtidig klør, ører, hud og tenner slik at forandringer oppdages tidlig.

Vekten bør vurderes sammen med kroppsformen, ikke bare mot et tall. En hund i passende hold har synlig midje, og ribbeina skal kunne kjennes med lett trykk. Regelmessig holdvurdering er spesielt nyttig for en tung hund.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, godmodig, modig og arbeidsvillig hund som er stabil og oppmerksom på omgivelsene. Dette beskriver målet for avlen, ikke hvordan hver enkelt rottweiler vil oppføre seg. Arv, tidlige erfaringer, helse, trening og den aktuelle situasjonen påvirker individet.

Rottweilerens vaktinstinkt betyr ikke at rasen per definisjon er aggressiv. Kombinasjonen av årvåkenhet, integritet, jaktinteresse, lyst til å gripe og dra i lek og stor fysisk styrke kan likevel være vanskelig å håndtere hvis hunden er redd, lettstresset eller dårlig trent. Det er derfor viktigere å undersøke foreldredyrenes faktiske atferd enn å nøye seg med generelle beskrivelser som «snill» eller «trygg».

Be om å få se foreldrenes MH-resultater, og spør oppdretteren hvordan hundene reagerte på sosial kontakt, overraskelser, lyd, lek og vedvarende frykt. MH beskriver reaksjoner i standardiserte situasjoner; gjennomført MH er ikke i seg selv en kvalitetskarakter. Se også på nære slektninger, og møt helst minst tispen i et vanlig miljø.

En rottweiler kan fungere godt i en barnefamilie, men rasenavnet er ingen garanti for barnevennlighet. Hund og små barn skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et uforstyrret hvilested. En voksen bør ha ansvaret for turene fordi en ung eller oppspilt rottweiler kan være for sterk for et barn å holde.

## Trening og mosjon

Rottweiler trenger å bevege seg og bruke hodet hver dag, men et fast antall treningstimer blir misvisende. Behovet varierer med alder, helse, kondisjon og aktivitet. Planlegg en hverdag med turer, rolig restitusjon, nesearbeid og korte treningsøkter, og juster mengden etter hvordan hunden faktisk fungerer.

Spor, søk, lydighet, rallylydighet og gjennomtenkte friluftsaktiviteter gir både samarbeid og oppgaver å løse. Rasen kan også sette pris på trekk eller andre fysisk krevende aktiviteter når hunden er ferdig utvokst, frisk og gradvis trent for arbeidet. Mye trening erstatter ikke evnen til å finne ro, så tren også på passivitet og rolige rutiner.

Begynn tidlig med håndtering, båndtrening, innkalling, rolige hilsener og å vende seg bort fra mennesker, dyr eller gjenstander på signal. Belønn atferden du ønsker, og gjør reglene lette å forstå. Unngå metoder som bygger på frykt, tvang eller smerte; de hører ikke hjemme i moderne hundetrening og er ingen snarvei til kontroll over en sterk hund.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Målet er at den skal kunne se mennesker, hunder og nye miljøer uten å måtte gå bort eller reagere kraftig. Et godt kurs hjelper eieren med å lese hundens signaler og trene på et passende nivå. Fortsett treningen gjennom unghundperioden, når kroppsstyrken ofte utvikles raskere enn selvkontrollen.

## Helse

De viktigste dokumenterte helsekontrollene for rottweiler gjelder hofter, albuer og POANV/JLPP. Rasen har helseprogrammer for hofteleddsdysplasi, HD, albueleddsdysplasi, ED, og den arvelige nevrologiske sykdommen POANV, tidligere kalt JLPP. Øyesykdommer forekommer også, og mange oppdrettere øyelyser hundene sine.

Be oppdretteren vise offisielle resultater, og kontroller dem selv i tjenestene til Svenska Kennelklubben. For HD og ED er det relevant å se både foreldrenes egne røntgenresultater og kombinasjonens foreløpige kullindeks. Svenska Rottweilerklubben anbefaler en foreløpig kullindeks på minst 101 for både HD og ED i sine utvidede anbefalinger. En indeks bygger på mer informasjon enn resultatet til én hund, men kan ikke garantere at en valp blir fri for leddproblemer.

POANV/JLPP nedarves recessivt. En bærer er normalt frisk, men kan føre varianten videre. Poenget er derfor ikke å utelukke enhver bærer automatisk, men å sikre at DNA-statusen er offisielt bekreftet og at kombinasjonen ikke kan gi syke valper. Be oppdretteren forklare resultatene til begge foreldrene og hvordan de ble brukt i planleggingen av paringen.

Spør også om øyeundersøkelser og helsen hos eldre nære slektninger. Lange lister over alt som noen gang er diagnostisert hos en rottweiler, sier mindre enn dokumenterte resultater og gjentakende problemer i den aktuelle slekten. Mange rottweilere blir rundt 8–10 år, men levealderen varierer og kan ikke forutsies for en enkelt hund.

Hold hunden i passende hold, bygg opp kondisjonen gradvis og oppsøk veterinær ved halthet, tydelige smerter, endringer i pust eller nevrologiske symptomer. Forebyggende arbeid erstatter ikke en veterinærvurdering når hunden viser tegn på sykdom.

## Historie og opprinnelse

Rottweiler ble utviklet i og rundt den tyske byen Rottweil som en praktisk vakt- og kveghund. Navnet Rottweiler Metzgerhund viser til byens slaktere, som valgte hunder etter arbeidsevne og brukte dem til å drive og vokte kveg, beskytte eiendom og trekke last.

I den offisielle rasehistorien knyttes eldre hunder av samme type til kveghunder fra romertiden. Rasens senere utvikling er knyttet til Rottweil og hundenes praktiske arbeid der. Da man lette etter egnede politihunder tidlig på 1900-tallet, ble rottweileren prøvd, og rasen ble godkjent som politihund i 1910.

Arbeidsbakgrunnen er fortsatt tydelig. Rottweiler brukes i dag som bruks-, tjeneste- og selskapshund, og egenskaper som utholdenhet, vaktsomhet og vilje til samarbeid trenger et gjennomtenkt utløp også hos en hund som først og fremst lever som familiemedlem.

## Å leve med rasen

En rottweiler kan bo i leilighet hvis hverdagen gir nok tid ute, trening og hvile. Hage er praktisk, men erstatter ikke turer eller felles aktiviteter. Tenk gjennom avstanden til gode turområder, trapper, hvor lytt boligen er, og om alle voksne i hjemmet kan holde og håndtere hunden sikkert.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, mens en trygg voksen hund som er trent på det, ofte kan være alene noen timer. Hundens egne signaler bør styre tempoet. Rådet fra svenske Jordbruksverket om lufting minst hver sjette time på dagtid er ikke et mål for hvor lenge hunden bør være alene.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individene og introduksjonen. Lag et trygt område for katten, bruk grind eller bånd i starten og belønn rolig atferd. Gå et skritt tilbake hvis et av dyrene blir redd, eller hvis hunden låser blikket og blir svært oppspilt. Ikke la dyrene være alene sammen før samspillet har vært trygt over tid. Den samme forsiktigheten gjelder i hundemøter; tidlig sosialisering garanterer ikke at en voksen hund liker alle andre hunder.

Eieren har ansvar for at hunden ikke forstyrrer eller skremmer mennesker eller andre dyr på offentlig sted. For en rottweiler betyr det at båndtrening, innkalling og evnen til å vende oppmerksomheten bort fra forstyrrelser må fungere før situasjonen blir vanskelig. Hundens faktiske atferd, miljøet og eierens mulighet til å gripe inn avgjør hvor mye kontroll situasjonen krever.

### Kontrollpunkter før kjøp

- Møt foreldredyrene og spør om atferden deres i hverdagen, ikke bare på trening eller utstilling.
- Les MH-resultatene og spør om frykt, sosialitet, lek og avreaksjon hos foreldre og nære slektninger.
- Kontroller offisielle HD- og ED-resultater og kombinasjonens foreløpige kullindeks.
- Kontroller begge foreldrenes offisielle POANV/JLPP-status, og spør om øyeundersøkelser.
- Beskriv hverdagen din ærlig for oppdretteren, og spør hvilken støtte du får i valpe- og unghundperioden.

Rottweiler passer best når hundens arbeidslyst er en del av hverdagen, ikke noe som løses med en lang tur av og til. Den som liker regelmessig trening, tydelige rutiner og et stort ansvar, kan få en nær og allsidig hund; den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund, bør velge en mindre krevende rase.

Rottweiler

Svenska Rottweilerklubben (Swedish Rottweiler Club)

Norwegian Kennel Club

Deutscher Rottweiler-Klub (German Rottweiler Club)

Rottweiler er en sterk, middels stor brukshund med kort, svart pels og rustrøde tegninger. Den er rolig, lojal og svært familieorientert, men gjerne litt reservert overfor fremmede. For å trives trenger den mild, konsekvent trening, daglig fysisk og mental aktivisering og en ansvarlig eier.

Celso Prio är en uppfödare av rasen Rottweiler med bas i Alingsås i Sverige. Verksamheten har dokumenterade kullar från perioden november 2013 till augusti 2020.

Celso Prio

## Kortfakta

Lhasa apso er en liten, langhåret selskapshund med stor selvtillit og tydelig integritet. Den passer best for den som setter pris på en oppmerksom hund og er forberedt på å bruke tid på pelsstell, håndtering og hverdagstrening.

- **Opprinnelse:** Tibet; Storbritannia er også oppført som hjemland i den moderne rasestandarden
- **Rasegruppe:** Gruppe 9, selskapshunder
- **Størrelse:** idealhøyden ved manken er 25 cm for hannhund; tisper skal være noe lavere
- **Kroppsform:** kompakt og litt lengre enn høy
- **Temperament:** glad, selvsikker, våken og stabil, noen ganger avventende overfor fremmede
- **Pels:** lange, tunge og rette dekkhår med moderat underull
- **Pelsstell:** omfattende når pelsen holdes lang; en kortere frisyre reduserer arbeidet, men gjør ikke pelsen vedlikeholdsfri
- **Levetid:** en stor britisk studie beregnet median levealder til 14 år, men en enkelt hund kan leve både kortere og lengre

Rasestandarden angir ingen offisiell vekt. Ikke vurder en voksen lhasa apso ut fra et påstått «riktig» antall kilo. Følg i stedet med på hundens hold, muskulatur og utvikling sammen med oppdretter og veterinær.

## Utseende og pels

En lhasa apso skal være en solid bygd liten hund uten overdrivelser. Kroppen er lett rektangulær, bevegelsene skal være frie, og pelsen må aldri hindre hunden i å se eller bevege seg. Idealhøyden for hannhund er 25 cm, og tispen skal være noe lavere. Dette er et ideal i rasestandarden, ikke et intervall som hver enkelt hund må passe nøyaktig inn i.

Hodet har en moderat markert stopp og et rett snuteparti som er omtrent en tredel av hodets totale lengde. Øynene skal være mørke, ovale og middels store, verken store og fremtredende eller små og dyptliggende. Halen er høyt ansatt, rikelig behåret og bæres over ryggen.

Dekkpelsen skal være lang, tung, rett og forholdsvis hard, ikke ullen eller silkeaktig. Underullen skal være moderat. Gylden, sandfarget, honningfarget, mørk grizzle, skifergrå, røykfarget, svart, hvit, brunaktig og hvit med flekker er blant fargene som er oppført i standarden, og alle fargene er likestilte.

Full pels krever mye arbeid med bading, tørking, børsting og gjennomkamming. Be oppdretteren vise hvordan pelsen deles og kjemmes helt inn til huden, særlig på steder der floker lett kan skjule seg. Hvor ofte dette må gjøres, avhenger av pelskvalitet, lengde, livsfase og hundens hverdag. Ett fast skjema passer ikke for alle. Kortklipping gjør pelsstellet enklere, men pelsen må fremdeles holdes ren og fri for floker, og ører, øyne, poter og klør må fortsatt kontrolleres.

Venn valpen rolig til å stå stille, få potene undersøkt og bli kjemmet i korte økter. Det er viktigere enn en avansert samling pelsverktøy. Lhasa apso skal ikke omtales som allergifri eller garantert allergivennlig. Mengden hundeallergen varierer tydelig også mellom individer av samme rase. Den som har allergi, bør derfor ta medisinske råd på alvor før et hundekjøp.

## Temperament og personlighet

Lhasa apso skal være glad, selvsikker, våken og stabil. En viss avventende holdning overfor nye mennesker er typisk for rasen, men må ikke forveksles med frykt eller aggresjon. Noen individer tar raskt kontakt, mens andre helst vil se an en besøkende en stund før de nærmer seg.

Rasen har historisk vært verdsatt for sin oppmerksomhet, og mange individer bjeffer for å varsle om ukjente lyder. Dette er relevant i en lytt leilighet, men hvor lett hunden girer seg opp, avhenger av individ, miljø og læring. Tren tidlig på ringeklokken, lyder i oppgangen og på å falle til ro igjen. En valpekjøper bør møte valpens mor og gjerne flere voksne slektninger for å se hvordan de håndterer mennesker, lyder og nye miljøer.

Ingen kan love at en lhasa apso automatisk vil fungere godt med barn, katt eller andre hunder. Tidligere erfaringer, introduksjoner og den enkelte hundens atferd betyr mer enn rasenavnet. Små barn og hund skal alltid være sammen med en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Lær barna at de ikke skal løfte hunden, dra i pelsen eller forstyrre den når den spiser eller sover.

## Trening og mosjon

Lhasa apso trenger daglig mosjon og mental aktivisering, men behovet kan ikke oppsummeres i et bestemt antall minutter. Tilpass turer, tempo og underlag etter alder, helse, kondisjon og vær. En god hverdag inneholder turer med tid til å snuse, lek, korte treningsøkter og mulighet til å hvile uforstyrret.

Rasen er liten, men kan være aktiv og lære mye. Noen lhasa apso deltar med gode resultater i for eksempel rallylydighet og agility. Det betyr ikke at alle individer skal trenes på samme måte. For en ung hund er trygg miljøtrening, å gå pent i bånd, innkalling og rolig håndtering viktigere enn å øke den fysiske belastningen raskt.

Tren belønningsbasert, trinnvis og med tydelige kriterier. Korte økter gjør det lettere å avslutte mens hunden fortsatt er engasjert. Belønn frivillig kontakt, ro ved døren og samarbeid under pelsstell. Hvis hunden mister konsentrasjonen, kan du forenkle oppgaven eller bytte belønning i stedet for å gjøre treningen til en maktkamp. Selvstendighet betyr ikke at rasen er umulig å trene.

## Helse

Svenska Kennelklubben beskriver lhasa apso som en generelt frisk rase som ofte lever lenge, men et ansvarlig hundekjøp krever likevel konkrete helsespørsmål. I en stor britisk registerstudie fra 2024 var beregnet median levealder 14,0 år blant 7 216 hunder av rasen. Tallet beskriver hundene i den britiske studien og er ingen garanti for en enkelt valp.

Det viktigste rasespesifikke helseprogrammet i Sverige gjelder PRA4, en genetisk variant av progressiv retinal atrofi som kan gi dårligere mørkesyn og etter hvert blindhet. Svenska Kennelklubben registrerer DNA-resultatene, slik at de kan kontrolleres. Programmet er på nivå 1 og innebærer ikke at DNA-test er obligatorisk før avl. En hund som har arvet varianten fra begge foreldrene, regnes som genetisk affisert og skal ikke brukes i avl. To bærere skal heller ikke pares med hverandre. En bærer kan derimot pares med en genetisk fri hund uten at valpene blir genetisk affisert av nettopp denne PRA4-varianten.

En PRA4-test erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse, fordi andre øyeforandringer og andre PRA-varianter kan forekomme. Raseklubben anbefaler øyelysing før første paring og gjerne også ved seks og ni års alder, men øyelysing er ikke lenger et registreringskrav. Be oppdretteren vise foreldrenes registrerte PRA4-resultater og gjeldende øyeresultater, og forklare hvordan kombinasjonen er vurdert.

Rasens avlsstrategi omtaler også historiske tilfeller av renal dysplasi. Dette er en utviklingsforstyrrelse i nyrevevet som oppstår hos fosteret eller den nyfødte valpen og kan gi alvorlig nyresykdom. Det finnes ingen enkel rutinetest som kan friskmelde et kull. Spør derfor om bekreftede tilfeller hos nære slektninger og hvordan oppdretteren har tatt hensyn til familiehistorikken. Svenska Kennelklubben registrerer tilfeller i alle raser når diagnosen er bekreftet ved undersøkelse av nyrevev.

Se på funksjon, ikke bare meritter og pels. En sunn lhasa apso skal kunne puste uten besvær, ha klare øyne uten irritasjon, se til tross for håret på hodet og bevege seg fritt. Gjentatt øyeirritasjon, anstrengt pust eller en pels som begrenser bevegelsene, skal ikke bortforklares som normalt for rasen.

## Historie og opprinnelse

Rasestandarden oppgir Tibet som opprinnelsesland og Storbritannia som hjemland. Den moderne utviklingen og standardiseringen av rasen fant sted i Storbritannia. Rasen ble utviklet for å tåle et barskt høyfjellsklima, noe som gjenspeiles i den kraftige pelsen og den solide bygningen.

De første hundene av rasen kom til Storbritannia tidlig på 1920-tallet. Der ble de først forvekslet med andre langhårede tibetanske hunder under navnet lhasa terrier, før blant annet lhasa apso og tibetansk terrier ble skilt fra hverandre. Den engelske raseklubben ble stiftet i 1933, og rasen kom til Sverige i 1965.

Fortellinger om klostre, hellige hunder og diplomatiske gaver blir ofte gjengitt som én sammenhengende og detaljert historie. Noe bygger på tradisjon snarere enn dokumentasjon som kan etterprøves. Det som er godt dokumentert, er rasens tibetanske opprinnelse og den britiske standardiseringen på 1900-tallet.

## Å leve med rasen

Lhasa apso kan fungere godt både i leilighet og hus når eieren tar ansvar for lydtrening, mosjon, pels og alenetid. Den lille størrelsen reduserer ikke behovet for turer, trening eller et rolig sted å hvile.

Å være alene er en treningssak, ikke en medfødt fordel ved rasen. En liten valp kan ikke være alene, og treningen bør begynne med svært korte, trygge stunder. En voksen hund som er blitt trent gradvis, kan vanligvis være alene noen timer. Reduser tiden hvis hunden bjeffer, vandrer omkring, ødelegger ting eller viser annen uro. Skaff hjelp dersom hverdagen krever lengre fravær enn hunden mestrer.

Før et kjøp bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hva er foreldrenes registrerte PRA4-resultater, og hvorfor er kombinasjonen trygg?
- Når ble foreldrene sist øyelyst, og ble det registrert noen anmerkninger?
- Finnes det bekreftet renal dysplasi eller annen alvorlig sykdom hos nære slektninger?
- Hvordan reagerer foreldredyrene på fremmede mennesker, andre hunder, lyder og håndtering?
- Hvordan stelles pelsen i praksis, og hvor mye arbeid krever full pels sammenlignet med en kortklipt frisyre?
- Kan hundene puste, se og bevege seg fritt uten at pels eller hodeform begrenser dem?

Rasen passer for den som ønsker å leve tett på en liten, men selvsikker hund, og som ser pelsstell og hverdagstrening som en del av hundeholdet. Den passer dårligere for den som ønsker en vedlikeholdsfri pels, garantert stillhet eller en hund som forventes å godta alle mennesker og dyr uten gjennomtenkte introduksjoner.

Lhasa apso

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Verein für Deutsche Spitze (VDH - Germany)

Liten, men robust tibetansk selskapshund som tidligere ble holdt som innendørs vakthund. Rektangulær kropp, tett, gulvlengde pels i mange farger, røyter lite, men krever mye pelsstell. Loajal og beskyttende overfor familien, reservert overfor fremmede, årvåken og vokal. Passer i leilighet dersom den får god trening og nok mosjon.

Lhasa Dreams är en uppfödare av rasen Lhasa apso med bas i Laxå i Sverige.

Lhasa Dreams

## Kortfakta

Kleinspitz er en liten, oppmerksom selskaps- og vakthund som gjerne holder seg nær familien og raskt legger merke til det som skjer rundt den. Den passer best hos en eier som setter pris på en aktiv liten hund, trener rolig og konsekvent og kan hjelpe den med å skille vanlige hverdagslyder fra hendelser som faktisk krever oppmerksomhet.

- **Opprinnelsesland:** Tyskland
- **Rasetype:** En av fem størrelsesvarianter av tysk spitz
- **Bruksområde:** Selskaps- og vakthund
- **Mankehøyde:** Idealhøyden er 27 cm, med 3 cm tillatt avvik i begge retninger
- **Vekt:** Rasestandarden angir ingen fast vekt. Som en praktisk veiledning veier mange kleinspitz rundt 5–8 kg, men riktig hold og gode proporsjoner er viktigere enn et bestemt tall
- **Pels:** Lang, rett dekkpels med tett, myk underull
- **Typiske trekk:** Oppmerksom, livlig, lærevillig og ofte avventende overfor fremmede

Kleinspitz er en egen, anerkjent størrelsesvariant og ikke en blandingshund. Størrelsesgrensene ligger samtidig nær mittelspitz og pomeranian. I Sverige er enkelte paringer mellom nærliggende varianter tillatt. Valpene registreres først som varianten til den største av foreldrene, og for hunder som senere måles på utstilling, kan den endelige størrelsesvarianten fastsettes fra 15 måneders alder. Den som skal kjøpe valp, bør derfor spørre både om foreldrenes størrelse og hvordan oppdretteren håndterer variantregistreringen.

## Utseende og pels

Kleinspitz skal være kompakt og nesten kvadratisk, med spisst snuteparti, små opprettstående ører og en høyt ansatt hale som bæres over ryggen. Den rikelige pelsen danner en tydelig krage rundt halsen og bukser på bakbeina. Under pelsen skal kroppen fortsatt være velproporsjonert, og bevegelsene skal være flytende og spenstige.

Rasens idealhøyde er 27 cm, og det tillatte spennet er 24–30 cm. Rasestandarden knytter vekten til hundens størrelse i stedet for å angi et bestemt antall kilo. Vurder derfor holdet med hendene og sammen med veterinær ved behov. En stor pels kan både skjule overvekt og få en slank hund til å se tyngre ut enn den er.

Godkjente farger omfatter hvit, svart, brun, oransje og ulvegrå, samt flere klart definerte fargevarianter, blant annet krem, oransje sobel, svart med tan-tegninger og flekket med hvit grunnfarge. Merle inngår ikke i rasestandarden. Farge er et spørsmål om utseende og bør aldri veie tyngre enn helse, mentalitet og en nøye vurdert kombinasjon.

Pelsen består av rett, striere dekkpels og kort, tykk, bomullslignende underull. Børst eller gre helt inn til huden omtrent én gang i uken og oftere i røyteperioder. Vær spesielt oppmerksom bak ørene, i armhulene og under sele eller halsbånd. Pelsen skal ikke rutinemessig formes med omfattende klipping. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan.

## Temperament og personlighet

Kleinspitz er vanligvis livlig, oppmerksom og sterkt orientert mot menneskene sine, men den er ikke automatisk sosial med alle den møter. Rasestandarden beskriver en hund med naturlig skepsis til fremmede, uten å være redd eller aggressiv. I hverdagen kan dette vise seg ved at hunden først vil betrakte en gjest før den søker kontakt.

Tilbøyeligheten til å bjeffe er en viktig del av rasevalget. En kleinspitz reagerer ofte raskt på lyder, bevegelser i oppgangen eller noen som kommer til døren. Målet trenger ikke å være en helt stille hund, men at den kan varsle og deretter falle til ro igjen. Belønn ro, skap avstand til gjentatte triggere og unngå å skynde deg til vinduet sammen med hunden, slik at hvert varsel ikke blir forsterket uten at du mener det.

BPH er en standardisert atferdsbeskrivelse, og resultatene for kleinspitz bygger fortsatt på et lite utvalg der eierne selv har valgt å delta. Gruppen har i gjennomsnitt fremstått som relativt trygg og vist få truende eller aggressive reaksjoner, men heller ikke vært utpreget sosial overfor fremmede. Resultatene beskriver hundene som deltok, ikke hvert individ. Foreldrenes atferd, tidlige erfaringer og oppdretterens miljø gir bedre veiledning om en enkelt valp enn rasenavnet alene.

Rasen beskrives ofte som å ha liten jaktlyst, men det er ingen garanti for sikker innkalling. En kleinspitz kan likevel jage fugler, vilt eller sykler av nysgjerrighet og opphisselse. Tren innkalling trinnvis, og bruk langline der omgivelsene krever det.

## Trening og mosjon

Kleinspitz trenger daglig fysisk aktivitet og mental sysselsetting, men mosjonen skal tilpasses hundens alder, helse og erfaring fremfor et universelt antall minutter. Flere turer, muligheter til å snuse og korte økter med problemløsing passer ofte bedre enn én lang og ensformig tur.

Rasen er lærevillig og rask, noe som gjør belønningsbasert trening effektivt, men også avslører utydelige regler. Tren i små trinn og belønn atferden du ønsker: fire poter i gulvet ved hilsing, kontakt før døren åpnes og stillhet etter et varsel. Harde korrigeringer kan skape frykt eller mer lyd og hører ikke hjemme i moderne hundetrening.

Nesearbeid, triks, balanseøvelser og hverdagslydighet kan gi god variasjon. En frisk voksen kleinspitz kan også sette pris på lengre turer, men kondisjonen må bygges opp gradvis. Valper skal få bevege seg fritt og variert uten tvungne distanser eller gjentatte hopp. Den lille kroppen gjør ikke hunden til en skjør pyntegjenstand, men den trenger beskyttelse mot fall, hardhendt lek og belastning den ikke er klar for.

Venn hunden tidlig til børsting, tannpuss, kloklipp og å bli undersøkt. Korte, positive håndteringsøkter gjør den regelmessige stellet enklere og gir bedre mulighet til å oppdage forandringer i hud, øyne, munn eller bevegelsesmønster.

## Helse

Kleinspitz regnes generelt som en forholdsvis frisk liten rase, men et gjennomtenkt kjøp krever mer enn en generell påstand om friske linjer. Be om å få se de offisielle resultatene for begge foreldredyrene, og spør hvilke problemer som faktisk har forekommet hos nære slektninger.

Den svenske raseklubben anbefaler at avlsdyr har normale kneskåler og øyne uten registrerte anmerkninger. Ved patellaundersøkelse registreres veterinærens funn på en skala fra 0 til 3, og det faktiske resultatet må derfor vurderes. Formuleringer som «patellasjekket» sier ikke hva undersøkelsen viste. En offisiell øyeundersøkelse skal utføres av en autorisert øyelysende veterinær og gir et aktuelt bilde av hundens øyestatus, ikke en livslang garanti.

Anbefalingene om kne- og øyeundersøkelse må ikke forveksles med et sentralt helseprogram eller et eget registreringskrav for kleinspitz. Det som betyr noe for valpekjøperen, er de faktiske resultatene, datoen for undersøkelsene og hvordan oppdretteren bruker dem i avlsplanleggingen.

Vær også forsiktig med brede påstander om DNA-tester for PRA. En test som påviser en bestemt genvariant i en annen rase, utelukker ikke alle former for progressiv retinal atrofi hos kleinspitz. Øyeundersøkelse, familiehistorikk og åpen rapportering av funn kan derfor ikke erstattes av en uspesifisert beskjed om at hundene er «gentestet».

Unormalt pelstap forekommer i beskrivelser av små tyske spitzer, men uttrykk som BSD eller «black skin disease» brukes som et uformelt samlebegrep og er ikke én sikker diagnose. En hund som mister unormalt mye pels, trenger veterinærutredning i stedet for å få en diagnose ut fra rase eller utseende.

Som for andre hunder er vektkontroll og tannpleie en del av det forebyggende arbeidet. Begynn med tannpuss tidlig og gjør det til en rolig hverdagsrutine.

## Historie og opprinnelse

Kleinspitz har sitt moderne raseopphav i Tyskland og tilhører FCI-gruppen for spisshunder og hunder av urhundtype. FCI samler de fem tyske spitzvariantene under samme rasestandard: wolfspitz/keeshond, grosspitz, mittelspitz, kleinspitz og zwergspitz/pomeranian.

Tysk spitz er historisk beskrevet som vakt- og selskapshund. Den internasjonale rasestandarden fikk sin endelige anerkjennelse i 1957, mens dagens tekst og størrelsesregler senere er revidert. Eldre fortellinger knytter tyske spitzer til svært tidlige europeiske hundetyper, men slike opprinnelsesfortellinger bør leses som kynologisk tradisjon og ikke som bevist avstamning for dagens kleinspitz.

Den felles standarden forklarer hvorfor grensene mellom variantene fortsatt har praktisk betydning i avl og registrering. En kleinspitz er altså ikke bare «en liten spisshund» i dagligtale, men størrelsesvarianten som skal ligge innenfor rasestandardens mål og helhetsinntrykk.

## Å leve med rasen

Kleinspitz kan fungere både i leilighet og hus dersom den får aktivitet, hvile og hjelp til å håndtere lyder. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn hvordan hverdagen legges opp. I en lytt leilighet bør en kommende eier likevel ta rasens raske varsling på alvor og planlegge rotrening fra starten av.

Med barn kan rasen bli en engasjert familiehund, men voksne må alltid ta ansvar for samspillet. Hunden skal ha en uforstyrret hvileplass, og barn må lære å ikke forstyrre den når den spiser eller sover. Fordi kleinspitz er liten, må man være ekstra forsiktig ved løft og livlig lek. En hund skal ikke være alene med små barn, uansett rase.

Om den passer sammen med katt eller en annen hund, avgjøres mer av individene og introduksjonen enn av rasenavnet. De første møtene bør være rolige og trinnvise, med mulighet for avstand og separate ressurser. Tidligere erfaring med den andre dyrearten er en fordel, men ingen garanti for at alle kombinasjoner fungerer.

Alenetid må trenes gradvis når hunden er trygg i det nye hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hva de takler uten stress. Øk tiden i små trinn, og gå tilbake dersom hunden begynner å bjeffe vedvarende, vandre rundt, ødelegge ting eller viser andre tegn på uro.

Kleinspitz passer derfor best for den som ønsker en liten, men aktiv hund, kan leve med regelmessig pelsstell og er forberedt på å arbeide med lyd, sosial trygghet og hverdagsferdigheter. Den er et dårligere valg for den som ønsker en stille, selvstendig hund som nøyer seg med korte lufteturer og kan være alene gjennom lange arbeidsdager.

Kleinspitz

VDH (Verband für das Deutsche Hundewesen)

German Spitz – Kleinspitz er en liten, kvadratisk bygget selskapshund med reveaktig hode, tett dobbelt pelslag og krøllet hale. Den er våken, livlig og sterkt knyttet til familien sin, tilpasser seg godt både by- og landliv, trenger jevnlig stell, mosjon og trening, og kan være både vokal og vaktsom.

Fellboms är en uppfödare av rasen Tysk spets – kleinspitz med bas i Eslöv i Sverige. Den första valpkullen föddes 1998, varefter ett långt uppehåll följde.

Fellboms

## Kortfakta

- Lagotto romagnolo er en italiensk trøffelhund i rasegruppe 8, med røtter som vannapportør i Romagna.
- Rasen er liten til mellomstor, robust og nesten kvadratisk. Hannhunder er 43–48 cm høye og veier 13–16 kg; tisper er 41–46 cm og veier 11–14 kg.
- En lagotto trenger både daglig bevegelse og oppgaver for nesen. Søk, spor, nosework og annen samarbeidsrettet trening passer rasens arbeidsbakgrunn.
- Raseidealet er en lærevillig, entusiastisk og hengiven hund, men sosial trygghet, lydfølsomhet og interesse for fremmede varierer fra individ til individ.
- Den tette, krøllete pelsen vokser kontinuerlig og må klippes, kontrolleres og gres ut før den tover seg. Rasen er ikke allergifri.
- Den som kjøper en svenskoppdrettet valp, bør skille mellom registreringskravene til Svenska Kennelklubben og raseklubbens mer omfattende avlsanbefalinger.

## Utseende og pels

Lagotto romagnolo er en kompakt hund med et robust, rustikt preg og en kropp som er nesten like lang som den er høy. Voksen størrelse er litt forskjellig for kjønnene: Hannhunder skal være 43–48 cm i mankehøyde og veie 13–16 kg, mens tisper skal være 41–46 cm og veie 11–14 kg. Det gir en smidig arbeidshund som verken skal virke tung eller overdrevent spinkel.

Den krøllete pelsen er rasens tydeligste kjennetegn. Den skal være tett og ullen, med synlig underull og grovere krøller utenpå. Tillatte farger er blant annet offwhite, hvit med brune eller oransje flekker, oransje- og brunskimmel samt ensfarget brun eller oransje, med eller uten hvitt. Tantegninger kan forekomme. Svart er ikke en godkjent farge.

Pelsen vokser hele hundens liv og kan filte seg hvis den ikke blir fulgt opp. Kontroller derfor huden og gå gjennom steder som lett tover seg, særlig bak ørene, i armhulene og under sele eller halsbånd. Gre ut eller klipp før tovene blir stramme, og tilpass intervallet etter pelskvalitet, årstid, bading og hvor mye hunden ferdes i vegetasjon. Det finnes ingen ukentlig rutine som passer alle lagottoer.

Rasestandarden beskriver en naturlig, funksjonell klipp som følger kroppens konturer; pelsen skal ikke formes som på en puddel. For utstilling angis maksimalt rundt fire centimeter på kroppen, med lengre pels på hodet uten at øynene dekkes. For en familiehund er det viktigere å se på pelsens tilstand enn på kalenderen: Hunden skal kunne se og bevege seg fritt, huden skal være enkel å kontrollere, og pelsen skal verken være tovet eller full av skitt og plantedeler. Be oppdretteren vise hvordan pelsen i akkurat den linjen bør stelles.

Se og lukt i ørene regelmessig, og rengjør det ytre øret ved behov. Mye hår kan bidra til plager hos enkelte hunder, men rutinemessig napping passer ikke automatisk for hvert individ. Vond lukt, brunt belegg, rødhet, ømhet eller gjentatt hoderisting er grunn til å kontakte veterinær.

Lagotto omtales av og til som allergivennlig fordi løse hår ikke merkes på samme måte som hos mange raser som røyter. Det er misvisende. Hundeallergener finnes først og fremst i hud og spytt, mengden varierer også mellom hunder av samme rase, og ingen hunderase er allergifri.

## Temperament og personlighet

Ifølge raseidealet skal en lagotto være føyelig, omgjengelig, entusiastisk, lærevillig og svært hengiven overfor eieren. Den arbeider gjerne tett med mennesker, bruker nesen utholdende og kan varsle når noe er annerledes, uten å være avlet som vakthund. I riktig hjem blir den ofte en engasjert følgesvenn som ønsker å gjøre ting sammen med familien, ikke bare mosjonere på egen hånd.

Raseidealet er likevel ingen garanti for at alle individer oppfører seg likt. Svenske BPH-beskrivelser viser stor variasjon i hvordan lagottoer hilser på fremmede. Mange tar lite kontakt, og det er også forskjeller i uro, nysgjerrighet og hvor raskt hunden finner roen igjen etter noe uventet. Reservert er ikke det samme som redd, men en hund som ofte blir usikker, trenger avstand og støtte fremfor påtvungne hilsesituasjoner.

For en valpekjøper er mentaliteten i familien derfor like viktig som en generell rasebeskrivelse. Møt tispen sammen med valpene, spør hvordan foreldrene og nære slektninger reagerer på besøk, lyder og nye miljøer, og be om å få se eventuelle BPH-resultater. BPH er en beskrivelse av atferd, ikke en prøve hunden består eller stryker på.

En lagotto kan leve godt med barn, andre hunder og katter, men rasenavnet i seg selv gir ingen garanti. Rolige introduksjoner tidlig og erfaringene til den enkelte hunden har stor betydning. En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn, og hunden trenger et skjermet hvilested. Jaktlek og møter med smådyr krever samme omtanke som med andre hunder.

## Trening og mosjon

Lagotto romagnolo trenger et aktivt liv der nesearbeid har en tydelig plass. Rasen ble utviklet for selvstendig søk i samarbeid med en fører, og mange individer trives med nosework, person- eller gjenstandssøk, spor, lydighet, rallylydighet og agility. Du trenger likevel verken å konkurrere eller lete etter ekte trøfler for å dekke behovet.

Planlegg en hverdag med turer i ulike miljøer, tid til å utforske lukter og korte oppgaver som krever konsentrasjon. Et enkelt søk etter gjemte gjenstander eller godbiter kan være verdifullt, men nesearbeid erstatter ikke bevegelse, sosial kontakt, hvile eller vanlig hverdagstrening. Faste råd i minutter eller timer sier mindre enn hundens atferd: Et passende nivå gir arbeidsglede ute og evne til å finne ro hjemme, uten vedvarende rastløshet eller gjentatt overbelastning.

Tren innkalling tidlig, og belønn kontakt også når omgivelsene frister. Rasens tidligere jaktinstinkt er dempet gjennom avl, men det er ikke borte hos alle individer; eldre raseundersøkelser fant interesse for vilt hos et mindretall. Bruk derfor langline eller inngjerdet område til innkallingen fungerer i miljøet der hunden skal være løs.

La også aktivitet veksle med ro. En lagotto som hele tiden får mer fart og spenning, lærer ikke automatisk å hvile. Korte, tydelige økter, forutsigbare pauser og belønningsbasert trening gjør det lettere å utvikle både samarbeid og selvkontroll. Tilpass mosjonen etter alder, helse og dagsform, særlig mens valpen vokser og etter sykdom eller skade.

## Helse

Det viktigste for en lagottokjøper er å kontrollere dokumenterte resultater og helsehistorikken i hundens familie, ikke bare krysse av på en lang liste over tester. I Sverige omfattes rasen av Svenska Kennelklubbens helseprogram for hofteleddsdysplasi. Begge foreldredyrene må ha offisiell HD-status før paring for at avkommet skal kunne registreres etter reglene.

Raseklubben går lenger i sine avlsanbefalinger. Den anbefaler blant annet en foreløpig kullindeks på minst 98, at hunder uten svensk HD-indeks skal ha HD A eller B, og at hunder med HD D eller E ikke brukes i avl. Dette er viktig å spørre om, men bør omtales som klubbens anbefalinger og ikke blandes sammen med det formelle kravet om kjent status.

Øyesykdommer forekommer i rasen. Raseklubben anbefaler derfor at avlshunder har en offisiell øyelysingsattest registrert hos Svenska Kennelklubben som ikke er eldre enn ett år ved paring. Be om å få se datoen og resultatet, ikke bare en beskjed om at hunden er «testet».

Det finnes også DNA-tester for de recessivt nedarvede tilstandene BFJE, noen ganger kalt benign familiær juvenil epilepsi, og lagotto storage disease, LSD. Raseklubben anbefaler kjent status og at en bærer bare pares med en genetisk fri hund. Ordene fri, bærer og affisert gjelder varianten som er testet. En bærer er ikke automatisk syk, og et fritt resultat bekrefter ikke at hunden er fri for alle andre sykdommer. Spør derfor både etter testresultater og om gjentatte øre-, hud-, mage-, øye- eller nevrologiske problemer hos nære slektninger.

Ørene fortjener jevnlig oppmerksomhet fordi enkelte hunder får plager. Kontroller dem i forbindelse med pelsstellet, og kontakt veterinær ved tydelig lukt, sekret, rødhet, smerte eller hoderisting. Ikke behandle et tilbakevendende problem bare som et spørsmål om klipp eller rengjøring.

## Historie og opprinnelse

Lagotto romagnolo kommer fra Romagna i det nordøstlige Italia. Navnet har tilknytning til vann, og hundene arbeidet opprinnelig som vannapportører i de lavtliggende våtmarkene rundt Comacchio og Ravenna. Den tette pelsen, arbeidsviljen og nesen var nyttige egenskaper i dette miljøet.

Da store våtmarksområder ble drenert og gjort om til jordbruksland, endret arbeidet seg. Lagottoens søkeevne ble tatt i bruk til trøffelsøk på marker og i åsene i Romagna. Dagens rasestandard oppgir trøffelhund som bruksområde, mens plasseringen i rasegruppe 8 minner om bakgrunnen blant vannhundene.

Etter andre verdenskrig gikk antallet hunder kraftig ned, men et bevaringsarbeid kom i gang på 1970-tallet. FCI godkjente rasen i 1995. Samme år kom de første dokumenterte importene til Sverige, de første svenske kullene ble født i 1996, og Svenska Lagotto Romagnoloklubben ble stiftet i 2000.

## Å leve med rasen

Lagotto romagnolo passer best for den som vil kombinere hundehold med daglig aktivitet, nesearbeid og jevnlig pelsstell. Den håndterlige størrelsen gjør at rasen kan bo i leilighet, men boligens størrelse erstatter ikke utetid, trening og muligheten til å finne ro. I en lytt bygård bør man også begynne tidlig med å trene på varsling ved lyder i oppgangen eller utenfor døren.

Alenetid må læres inn i små trinn når hunden føler seg trygg hjemme. En liten valp kan ikke være alene fra starten, og voksne hunder varierer mye i hvor lett de takler noen timer. Øk tiden først når hunden kan hvile rolig; vedvarende piping, vandring, ødeleggelser eller stress betyr at treningen må gå et skritt tilbake, og noen ganger at man bør søke hjelp.

Før valpekjøpet er en konkret sjekkliste mer nyttig enn løfter om at rasen «passer alle»:

- Møt tispen og spør om hverdagsatferd, frykt, evne til å hente seg inn og eventuelle BPH-resultater i familien.
- Kontroller foreldrenes offisielle HD-resultater og hvordan kombinasjonen oppfyller raseklubbens anbefaling om indeks.
- Be om å få se oppdaterte øyeresultater og DNA-status for BFJE og LSD, med en forklaring på hvordan kombinasjonen er planlagt.
- Spør om tilbakevendende helseproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom, ikke bare registrerte testresultater.
- Be oppdretteren vise pels- og ørestell i praksis, og regn med at klipping er en livslang rutine.

For en førstegangseier kan lagotto være et godt valg dersom det finnes tid og interesse for trening, pelsstell og å lære å lese hundens signaler. Rasen passer dårligere for den som først og fremst ønsker en lettstelt hund som nøyer seg med den samme korte runden hver dag, eller som regelmessig skal være alene gjennom lange arbeidsdager.

Lagotto romagnolo

The Swedish Lagotto Club

The Norwegian Lagotto Club

The Danish Kennel Club

The Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Middels stor italiensk vann- og trøffelhund med kraftig bygning og tett, krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. Hengiven, sensitiv og menneskeorientert, svært lærevillig og trives spesielt godt med nesearbeid, mentale utfordringer og et aktivt friluftsliv sammen med familien.

Bovvegårdens är en uppfödare av rasen Lagotto romagnolo med bas i Visby i Sverige. Uppfödningen av lagotto romagnolo inleddes 2021.

Bovvegårdens

Belgisk fårehund, tervueren

Belgian Shepherd Dog Association of Great Britain

Société Royale Saint-Hubert (Belgium)

The Norwegian Kennel Club

Belgisk fårehund, tervueren er en intelligent, middels stor gjeterhund med rik, lang pels og en våken, elegant bygning. Den er lojal og menneskeorientert, og trenger daglig fysisk og mental aktivering, jevnlig børsting og vennlig, konsekvent trening for å trives som en aktiv familiehund.

Liten uppfödning i hemmiljö av Belgisk Vallhund, Tervueren

Silverskallets

## Kortfakta

Dansk-svensk gårdshund er en liten, men solid og aktiv gårds- og selskapshund fra Danmark og Sverige. FCI plasserer rasen i gruppe 2 som en hund av pinschertype. Den er altså ikke en terrier, selv om den tidligere ble kalt skånsk terrier.

- **Mankehøyde:** 34–37 cm for hannhunder og 32–35 cm for tisper, med et tillatt avvik på 2 cm i begge retninger.
- **Opprinnelig oppgave:** å varsle, fange rotter og leve tett sammen med menneskene på gården.
- **Temperament ifølge rasestandarden:** våken, livlig og oppmerksom.
- **Pels:** kort, hard og glatt, med hvitt som dominerende farge.
- **Passer best hos:** en person eller familie som vil trene på ferdigheter til hverdags, tilby både bevegelse og nesearbeid og hjelpe hunden med å finne ro.

Rasestandarden oppgir ingen offisiell vekt. Vektopplysninger på ulike nettsteder er derfor veiledende, ikke et intervall som alle voksne dansk-svenske gårdshunder skal passe inn i. For den som velger valp, er foreldrenes størrelse, hold og funksjon mer nyttig enn ett enkelt vektintervall.

## Utseende og pels

Dansk-svensk gårdshund skal være liten, kompakt og solid bygd, ikke spinkel eller elegant. Kroppen er svakt rektangulær: forholdet mellom mankehøyde og kroppslengde er 9:10. Rasen utvikler seg sent fysisk, og full muskelmasse og kroppsvolum kan la vente på seg til hunden er tre til fire år gammel.

Hodet er forholdsvis lite og trekantet. Ørene kan være rosenører eller fremoverbøyde; ståører er ikke en del av rasens ideal. Halen kan være naturlig lang eller en medfødt stumphale av varierende lengde. En medfødt stumphale er en naturlig variasjon og må ikke forveksles med en kupert hale.

Pelsen er hard, kort og glatt og mangler underull. Hvitt skal dominere, med ens- eller flerfargede flekker i svart, tan, gult, leverbrunt, viltfarget eller ulike nyanser av fawn. Det skal også være flekker på hodet, og små prikker i det hvite er tillatt. Utseendet kan altså variere mye uten at hundene tilhører ulike varianter av rasen.

Pelsen krever lite stell, men røytingen kan merkes. Børst bort løse hår ved behov, særlig i røyteperioder, og bad hunden når den faktisk er skitten. Kontroller samtidig hud, ører, poter og klør. Venn valpen gradvis til tannpuss og annen håndtering. Rolig, belønningsbasert håndteringstrening gjør både det daglige stellet og veterinærbesøk enklere.

## Temperament og personlighet

Dansk-svensk gårdshund er vanligvis rask, nysgjerrig og menneskeorientert, men rasenavnet er ingen garanti for en lettvint familiehund. Standarden beskriver rasen som våken, livlig og oppmerksom. I hverdagen merkes det ofte som en beredskap til å være med, reagere på bevegelse og si fra når noe skjer i nærheten.

Oppgaven som vakthund på gården merkes fortsatt hos mange individer. Mange varsler når noen kommer, men det varierer hvor lett bjeffingen starter og hvor raskt hunden blir stille. I en bolig der lyder lett høres, er det lurt å undersøke hvordan foreldrene og voksne slektninger reagerer på dører, oppganger og besøk. Det er mer treffsikkert enn å gå ut fra at rasen alltid er stille eller alltid bjeffer mye.

I Svenska Kennelklubbens eldre BPH-oppsummering fremstår rasen hovedsakelig som trygg og forholdsvis energisk. Samtidig varierer nysgjerrighet, lekenhet og interesse for fremmede mennesker tydelig. BPH beskriver hundens reaksjoner; det er ikke en prøve som hunden består eller stryker på. Les derfor protokollen til den enkelte hunden, og spør hvordan foreldrene fungerer i hverdagen.

Bakgrunnen som rottefanger gjør interesse for små, raske dyr relevant. Det betyr ikke at alle gårdshunder jager alt de ser, men en kommende eier bør regne med å trene på å avbryte og komme på innkalling. Kaniner, marsvin og andre små kjæledyr trenger sikre områder som hunden ikke har tilgang til.

## Trening og mosjon

Dansk-svensk gårdshund trenger regelmessig fysisk og mental aktivitet, men det finnes ingen riktig timeregel som passer alle. Alder, helse, intensitet, miljø og restitusjon avgjør hvordan en god dag ser ut. En voksen hund kan få en blanding av turer, fri bevegelse på et trygt sted, nesearbeid, lek og korte økter med hverdagstrening. Valper trenger gradvis flere erfaringer og rikelig med hvile, ikke et voksenprogram i miniatyr.

Følg hundens atferd i stedet for klokken. Et passe aktivitetsnivå gir en hund som kan roe seg hjemme, hente seg inn etter aktivitet og fortsatt bevege seg fritt dagen etter. Vedvarende uro kan bety at hverdagen mangler meningsfulle oppgaver, men mer fart er ikke alltid løsningen. Noen ganger trenger hunden mer nesearbeid, tydeligere rutiner eller hjelp til å finne ro.

Prioriter ferdigheter som hjelper en rask og oppmerksom hund med å fungere i hverdagen:

- innkalling og frivillig kontakt når vilt eller andre forstyrrelser dukker opp
- å kunne avbryte jakt, graving og intens lek
- rolig atferd ved dører, vinduer og besøk
- å kunne hvile selv om mennesker beveger seg i hjemmet
- å gå pent i bånd og følge eieren i trafikkerte miljøer
- trygg håndtering av poter, munn, ører og kropp

Tren trinnvis med positive, belønningsbaserte metoder, og tilpass vanskelighetsgraden til individet. Rasen lærer ofte raskt, noe som også betyr at bjeffing, trekking eller oppjaget atferd kan feste seg hvis det ofte fører til det hunden vil ha. Agility, rallylydighet, spor, nosework og annen hundesport kan passe, men ingen bestemt aktivitet er et krav. Det viktige er en bærekraftig kombinasjon av samarbeid, nesearbeid, bevegelse og restitusjon.

## Helse

Dansk-svensk gårdshund regnes generelt som en sunn rase, men uttrykket «sunn rase» erstatter ikke kontroll av det aktuelle kullet. Be om registrerte resultater, datoer og informasjon om nære slektninger. Navnet på en test eller en opplysning om at foreldrene er helsetestet, sier for lite uten selve resultatene.

Hofteleddsdysplasi, HD, er et område der gammel og ny informasjon lett blandes sammen. Rasen har i dag helseprogram nivå 1 hos Svenska Kennelklubben. Det betyr at HD-resultater kan registreres sentralt, men at røntgen ikke er et krav for at valpene skal kunne registreres. Ifølge raseklubben skal hunder med HD D eller E eller kliniske symptomer ikke brukes i avl. Et offisielt resultat og, når det finnes, en HD-indeks gir likevel verdifull informasjon om nettopp hoftene; det er ikke et bevis på hundens samlede helse.

Når det gjelder patellaluksasjon, sier raseklubbens gjeldende anbefalinger at en hund som har tilstanden eller er operert for den, ikke skal brukes i avl. Anbefalingen betyr derimot ikke at alle foreldredyr må ha et obligatorisk offisielt patellaresultat. Spør derfor både om undersøkelser og om kneproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom.

Primær linseluksasjon, PLL, er en alvorlig øyesykdom knyttet til en mutasjon i genet ADAMTS17, og det finnes en validert DNA-test for rasen. Raseklubben anbefaler særlig testing når det finnes bærere eller utestede nære slektninger i linjen uten en DNA-testet fri hund som mellomledd. Ifølge anbefalingen kan en bærer bare pares med en DNA-testet fri hund eller en hund som er fri gjennom avstamning, såkalt hereditært fri. Et fritt PLL-resultat gjelder denne mutasjonen; det utelukker ikke andre øyeproblemer eller andre sykdommer.

Før et kjøp er det rimelig å kontrollere:

- foreldrenes identitet og faktiske HD-resultater, dersom de er røntget
- eventuell patellaundersøkelse og kjent familiehistorikk
- PLL-status og hvordan resultatet passer sammen med resultatet til den andre forelderen
- sykdommer, halthet, tannproblemer og mentalitet hos nære slektninger
- at oppdretteren kan forklare både styrkene og usikkerhetene ved kombinasjonen

## Historie og opprinnelse

Dansk-svensk gårdshund er en gammel skandinavisk gårdshundtype, men en forholdsvis sent anerkjent rase. Lignende hunder levde lenge på gårder i Danmark og Sør-Sverige, der de holdt rotter borte, varslet når noen kom og fungerte som selskapshunder. Nøyaktig hvordan typen oppsto, er ikke klarlagt. Forbindelser til pinscherhunder og britiske hvite jaktterriere har vært diskutert, men skal ikke beskrives som en sikker stamtavle.

Før anerkjennelsen ble blant annet navnet skånsk terrier brukt. Ved en svensk kartlegging i 1986 ble 107 hunder samlet, noe som bidro til vurderingen av at typen var tilstrekkelig ensartet, samtidig som det fantes en nyttig genetisk variasjon. Sverige og Danmark anerkjente rasen sammen i 1987 under navnet dansk-svensk gårdshund.

FCI ga rasen en foreløpig internasjonal anerkjennelse i 2008 og en endelig anerkjennelse i 2019. Den ble plassert i gruppe 2 som en hund av pinschertype, ikke i terriergruppen. I dag er de fleste selskapshunder, men viljen til å varsle, interessen for smågnagere og den store arbeidslysten gjør rasens historie relevant også i et moderne hjem.

## Å leve med rasen

Dansk-svensk gårdshund passer best i et hjem der nærhet, aktivitet og hverdagstrening er en naturlig del av livet. Den kan passe for en førstegangseier, men den hendige størrelsen gjør ikke rasen kravløs. Eieren må sette pris på en rask hund, kunne forebygge jakt og varsling og være forberedt på å trene ro like grundig som fart.

Samvær med barn skal alltid følges opp av en voksen. Hunden trenger en skjermet hvileplass, og barn skal ikke forstyrre den når den spiser, sover eller prøver å trekke seg unna. Vurder foreldredyrenes atferd og hundens egen evne til å avslutte lek; uttrykket «barnevennlig rase» er ingen garanti for sikkerhet.

En gårdshund kan leve med katt, men utfallet avhenger av individene og introduksjonen. Forhindre at hunden jager katten, la katten ha høye plasser og frie fluktveier, og hold de første møtene korte og kontrollerte. Smådyr som kaniner og gnagere bør holdes fysisk adskilt, selv om hunden virker rolig under tilsyn.

Det kan fungere å bo i leilighet dersom hunden får komme ut, bruke nesen og lære å ikke varsle ved hver eneste lyd i bygningen. En hage erstatter ikke aktivisering, og et stort hjem løser ikke utfordringer med å være alene. Begynn alenetreningen med svært korte stunder når hunden er trygg og rolig, øk først når den virkelig klarer å slappe av, og ordne annet tilsyn hvis hverdagen krever lengre fravær enn hunden mestrer.

Møt om mulig begge foreldrene eller andre voksne slektninger før du bestemmer deg. Legg merke til hvordan de hilser, henter seg inn etter en overraskelse, reagerer på smådyr og lyder og finner ro etter aktivitet. Denne informasjonen, sammen med etterprøvbare helsedata og en oppdretter som kjenner linjene sine, sier mer om hverdagen enn generelle løfter om at rasen passer alle.

Dansk-svensk gårdshund

Swedish Kennel Club

Danish Kennel Club

The Danish/Swedish Farmdog Club of America

Fédération Cynologique Internationale

Dansk-svensk gårdshund er en livlig, middels liten skandinavisk gårdsrase, kompakt og atletisk med glatt, overveiende hvit pels og fargede flekker. Den er svært menneskeorientert, intelligent og energisk, og er en kjærlig familiehund når den får daglig mosjon, trening og mental stimulering.

Pinkpopcorn's är en uppfödare av rasen Dansk-svensk gårdshund med bas i Långasjö i Sverige.

Pinkpopcorn's

## Kortfakta

Border collie er en britisk gjeterhund for den som ønsker å samarbeide, trene og gi hunden meningsfulle oppgaver gjennom hele livet. Rasen er svært lettlært og utholdende, men nettopp derfor ofte mer krevende enn en hund som først og fremst er avlet for selskap.

- **Hundetype:** renraset gjeterhund, anerkjent av FCI i gruppe 1
- **Størrelse:** mellomstor; idealhøyden for hannhunder er cirka 53 cm, og tisper er vanligvis noe lavere
- **Vekt:** omtrent 12–20 kg, med variasjon etter kjønn og kroppsbygning
- **Forventet levealder:** cirka 10–15 år
- **Pels:** glatt eller middels lang dobbeltpels i mange farger
- **Typiske trekk:** våken, lydhør, reaksjonsrask, intelligent og sterkt motivert for arbeid
- **Passer best for:** en engasjert eier som liker regelmessig trening og kan lære hunden både aktivitet og hvile

Det viktigste før et kjøp er ikke om familien går tur et bestemt antall timer, men om hverdagen gir tid til jevnlig trening og samarbeid. En border collie trenger å bruke hodet, få utløp for gjeterinstinktene under kontrollerte forhold og samtidig lære å roe seg hjemme.

## Utseende og pels

Border collie er en atletisk og velbalansert hund, bygget for smidighet og utholdende arbeid snarere enn for et ensartet utseende. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, og bevegelsene skal være frie, myke og effektive. Rasestandarden angir en idealhøyde på 53 cm for hannhunder og litt lavere for tisper, men rasen varierer tydelig i både størrelse og kroppsbygning.

Standarden beskriver to pelsvarianter: glatt og middels lang. Begge har tett dekkpels og myk, tett underull som gir beskyttelse mot været. Den middels lange pelsen danner mer krage, bukser og fane på halen, mens den glatte ligger nærmere kroppen. Mange farger og tegninger forekommer; svart og hvitt og trefarget er vanlig, men rasestandarden tillater stor variasjon så lenge hvitt ikke dominerer.

Pelsen er i utgangspunktet lett å stelle. Børst så ofte som nødvendig for å fjerne løs underull og forebygge floker, særlig bak ørene og der den lengre pelsen danner faner. I røyteperioder må du børste oftere. Bad gjøres ved behov. En hund som arbeider eller trener ute, bør også sjekkes etterpå: Se over poter, klør, hud og pels for sår, gressaks, flått og rusk.

## Temperament og personlighet

Border collie er oppmerksom, samarbeidsvillig og svært rask til å oppdage mønstre. Den lærer derfor ikke bare det eieren har tenkt å trene på, men også hvilke lyder som varsler tur, hvordan mennesker pleier å bevege seg og hvilke atferder som gir respons. Lettlært betyr altså ikke automatisk lett å leve med; uklare rutiner og utilsiktede belønninger kan feste atferd like raskt som gjennomtenkt trening.

Gjeting bygger på at hunden legger merke til og påvirker bevegelse. I en hverdag uten sau kan den samme følsomheten rettes mot biler, sykler, joggere, barn eller andre dyr. Stirring, sniking, avskjæring og jaging er signaler som bør tas på alvor tidlig. Atferden skal avbrytes rolig og erstattes med et innlært alternativ, ikke oppmuntres som en morsom egenhet.

En border collie kan fungere godt i en familie, men rasen er ikke generelt «barnevennlig» uavhengig av individ og miljø. Løping, roping og raske leker kan utløse gjeteratferd eller stress. Barn og hund skal derfor være under tilsyn av en voksen, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass. Samliv med katt eller andre hunder kan også fungere, særlig med gjennomtenkte introduksjoner, men kan ikke garanteres ut fra rasen alene. Katten skal kunne trekke seg unna, og hunden må trenes til å la den være i fred.

## Trening og mosjon

Border collie trenger daglig både fysisk aktivitet og oppgaver som krever konsentrasjon, men det går ikke an å angi et bestemt antall timer som passer alle individer. Alder, helse, temperament, tidligere trening og arbeidsoppgaver avgjør belastningen. En god hverdag veksler mellom bevegelse, problemløsning, samarbeid og restitusjon.

Turer i varierte omgivelser, fri bevegelse der det er trygt, nesearbeid, lydighet, spor, gjeting og andre hundesporter aktiviserer hunden på ulike måter. Velg aktiviteter der hunden må lytte og ta beslutninger, ikke bare løpe fort. Endeløs ballkasting eller annen oppjaget repetisjon er et dårlig mål på om hundens behov er dekket; det kan øke forventningene uten å lære hunden å falle til ro.

Tren kort, tydelig og belønningsbasert. Legg like stor vekt på hverdagsferdigheter som innkalling, båndtrening, stopp på avstand og å kunne se bevegelse uten å følge etter som på triks eller konkurranseøvelser. Belønn også rolig atferd: å ligge på en fast plass, vente mens noe skjer og sovne etter aktivitet. En border collie som alltid tilbys mer fart, kan bli svært godt trent uten å lære å hvile.

Valper og unghunder trenger kontrollerte erfaringer, ikke en voksen treningsplan i miniatyr. Bygg trygghet i ulike miljøer, la kroppen modnes og øk fysisk belastning og vanskelighetsgrad gradvis. Hvis hunden blir mer ukonsentrert, lydfølsom eller fiksert til tross for mer aktivitet, kan løsningen være bedre balanse og profesjonell hjelp, ikke enda hardere mosjon.

## Helse

Border collie regnes som forholdsvis sunn, men rasen har dokumenterte problemer som en valpekjøper bør kjenne til. Hofteleddsdysplasi (HD), øyesykdommen CEA, andre forandringer i netthinnen, epilepsi og osteokondrose særlig i skulderleddet er blant områdene som løftes frem av Svenska Kennelklubben og Svenska Vallhundsklubben.

Når du vurderer et svenskregistrert kull, bør du begynne med å kontrollere foreldrenes offisielle hoftestatus og øyeundersøkelse. Etter Svenska Kennelklubbens regler skal øyeresultatet foreligge før paring og normalt ikke være eldre enn ett år. Kontroller de registrerte resultatene, og spør også om epilepsi, tilbakevendende kramper, skulderproblemer og tidlige dødsfall hos søsken, foreldre og andre nære slektninger. Normale resultater hos to foreldredyr beskriver ikke helsen i hele slekten.

Det finnes DNA-tester for flere arvelige tilstander i rasen, blant annet CEA, IGS, TNS og sensorisk nevropati. Hvilke tester som er relevante, avhenger av avstamning og gjeldende anbefalinger. Be derfor oppdretteren forklare hva som er testet og hvorfor. Ved recessive sykdommer er en frisk anleggsbærer ikke det samme som en syk hund; det avgjørende er at paringen planlegges slik at valpene ikke kan arve sykdomsvarianten fra begge foreldrene. En DNA-test erstatter ikke klinisk øyeundersøkelse, leddresultater eller kunnskap om slekten.

En hund med border collie collapse (BCC) kan være helt symptomfri i hvile, men bli desorientert, ustø eller falle under eller kort tid etter intensiv aktivitet. Hunden kan virke restituert etter 5–30 minutter, men kollaps skal alltid tas på alvor og vurderes av veterinær. BCC er ikke det samme som vanlig tretthet, heteslag eller den dynamin-1-relaterte EIC-varianten som er vanligere hos labrador retriever. Avbryt aktiviteten umiddelbart hvis hundens fokus eller bevegelser endrer seg unormalt.

## Historie og opprinnelse

Border collie ble utviklet i grenseområdene mellom England og Skottland som arbeidshund i saueholdet. Utvalget bygget lenge på praktisk gjeterferdighet: Hunden skulle kunne lese dyrene, arbeide på avstand og svare på førerens signaler under krevende forhold. Den funksjonelle bakgrunnen forklarer rasens blikk, snikende bevegelser, utholdenhet og sterke vilje til å kontrollere bevegelse.

FCI anerkjenner border collie som britisk fårehund med arbeidsprøve. I Sverige har funksjonen en uvanlig tydelig plass også i registreringen. Rasen føres i Svenska Kennelklubbens særskilte gjeterhundregister, REG V, og en svenskfødt border collie kan først registreres når begge foreldredyrene har bestått gjeterhundprøve gjennom Svenska Vallhundsklubben eller har en godkjent tilsvarende meritt fra utlandet. Utseendet kan derfor variere mer enn hos mange andre raser, mens arbeidsevnen fortsatt står sentralt i den svenske avlsmodellen.

## Å leve med rasen

Å leve godt med en border collie krever planlegging, men ikke konstant underholdning. Målet er en hund som kan arbeide konsentrert når det trengs, og hvile når ingenting skjer. Den balansen passer best i et hjem der noen virkelig liker hundetrening, og der ansvaret ikke bygger på at barna skal aktivisere hunden.

Leilighet er ikke automatisk utelukket, og en stor hage er ingen garanti for et godt liv. Tilgang til egnede treningsmiljøer, trygg mosjon og en hverdagsrutine som faktisk kan følges er viktigere. I et tettbygd miljø må eieren kunne håndtere trafikk, sykler, joggere, lyder og møter uten at hunden fikserer seg på å gjete eller blir konstant på vakt.

Alenetid skal trenes gradvis fra svært korte økter og tilpasses hundens alder og reaksjoner. Det svenske Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid er ikke et løfte om at en hund trives alene så lenge. Film gjerne de første øktene, og gå et steg tilbake hvis hunden vandrer, peser, bjeffer, ødelegger eller ikke klarer å roe seg. En hverdag med gjentatte lange arbeidsdager uten hjelp er et dårlig utgangspunkt for rasen.

Før kjøp av en svensk valp bør du minst kontrollere tre forhold hos begge foreldrene: registrert hoftestatus, gyldig øyeresultat og bestått gjeterhundprøve. Gå deretter videre med spørsmål om epilepsi og leddhelse hos nære slektninger, relevante DNA-tester, hvordan foreldrene fungerer i hvile og arbeid, og hvilken støtte oppdretteren gir etter kjøpet. Den beste matchen handler ikke om å finne den «smarteste» valpen, men om å velge en valp med et temperament og arbeidsnivå som passer det du kan tilby gjennom hele hundens liv.

Border collie

Den Danske Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Border collie er en middels stor, atletisk gjeterhund kjent for intensiv konsentrasjon, høy intelligens og svært mye energi. Den er utviklet for å gjete sau hele dagen og utmerker seg i gjeting, hundesport og lydighetstrening. Den trenger rikelig med mosjon, mental stimulering og tydelig, strukturert veiledning i et aktivt hjem.

Föder upp Border collie i mindre omfattning. Aveln är inriktad på vallhundar.

Border Wilson's

## Kortfakta

- Shih tzu er en liten, renraset selskapshund med opprinnelse i Tibet og videre utvikling i Kina; Storbritannia har ansvaret for rasestandarden.
- Rasestandarden angir en maksimal mankehøyde på 27 centimeter og en vekt på 4,5–8 kilo. FCI anerkjenner én shih tzu, ikke egne «mini», «imperial» eller «teacup»-varianter.
- Typiske trekk er et vennlig, men selvstendig vesen, et våkent uttrykk og en solid kropp som er litt lengre enn den er høy.
- Den lange pelsen krever mye stell. En kortere hverdagsklipp reduserer arbeidet, men fjerner ikke behovet for børsting, bading og kontroll av øyne, ører, poter og hud.
- Fri og stille pust, øyne som ikke står ut, og en velfungerende munn er viktigere enn et ekstremt kort snuteparti eller en overdrevet pels.
- Shih tzu kan trives i leilighet, men trenger fortsatt daglig bevegelse, mental aktivisering og sosial kontakt.

## Utseende og pels

Shih tzu er liten, men solid bygd, ikke en spinkel miniatyrhund. Kroppslengden fra manken til haleroten skal være større enn mankehøyden. Brystkassen er bred og dyp, og den høyt ansatte halen bæres i en bue over ryggen. Hodet er bredt og rundt. Snutepartiet er kort og bredt, men neseborene skal være godt åpne og øynene store uten å være utstående.

Rasestandarden angir en maksimal mankehøyde på 27 centimeter og en vekt på 4,5–8 kilo. Rasetype og sunn funksjon skal veie tyngre enn ønsket om en så liten hund som mulig. Betegnelser som «imperial» og «teacup» er derfor ikke anerkjente størrelsesvarianter av rasen.

Pelsen består av lange, tette dekkhår og moderat underull som ikke skal være ullen. Den kan være rett eller svakt bølget, og alle farger er tillatt. Håret på hodet gir det karakteristiske krysantemumlignende uttrykket, men må ikke hindre hundens syn. Pelsen skal heller aldri være så lang eller tung at den begrenser bevegelsene.

En shih tzu med full, lang pels trenger en gjennomtenkt rutine. Svenska Kennelklubben beskriver regelmessige bad, grundig tørking og gjennomkamming for å forebygge floker. Håret rundt ansiktet må holdes borte fra øynene, og pelsen bør gås gjennom helt inn til huden, slik at små floker ikke rekker å bli store og smertefulle.

En kortklipt shih tzu er enklere å stelle, men ikke vedlikeholdsfri. Pelsen fortsetter å vokse og trenger børsting, vask og klipp med et intervall som passer den enkelte pelsen og hverdagen. Rasen bør ikke beskrives som allergivennlig: hvordan et menneske reagerer på en hund, kan ikke avgjøres av pelsens utseende eller mengden synlig hår i hjemmet.

## Temperament og personlighet

Shih tzu skal være vennlig, livlig, våken og selvstendig. Dette er en selskapshund som gjerne deltar i familiens hverdag, men selvstendigheten kan merkes når hunden ikke ser poenget med en oppgave. Det gir rasen personlighet og humor, men gjør ikke alle individer automatisk medgjørlige i enhver situasjon.

Temperamentet varierer mellom individer og påvirkes av avl, tidlige erfaringer og hverdagstrening. Rasens vennlighet er derfor ingen garanti for at enhver shih tzu elsker alle barn, hunder eller katter. Samvær med barn fungerer best når barna kan håndtere hunden rolig, la den hvile i fred og unngå å bære den uten hjelp. Små barn og hunden bør alltid ha en voksen i nærheten.

Møter med andre hunder og katter bør bygges opp trinnvis. En rolig introduksjon og muligheten til å trekke seg unna er viktigere enn forestillingen om at rasen alltid kommer overens med alle. Noen individer er åpne med en gang, mens andre trenger mer tid.

Shih tzu kan varsle om lyder og besøkende med bjeffing, men hvor mye hunden lager lyd, varierer og kan påvirkes gjennom hverdagsrutinene. Belønn ro, gi hunden et alternativ til å løpe mot døren, og unngå å gjøre hvert varselbjeff til en stor hendelse.

## Trening og mosjon

Shih tzu trenger daglig mosjon og mental aktivisering, selv om rasen ikke er bygd for langvarig og hardt arbeid. Flere turer med tid til å snuse, korte lekestunder og små treningsoppgaver gir som regel en bedre hverdag enn én ensformig runde. Hvor langt og intensivt hunden kan bevege seg, må tilpasses alder, kondisjon, vær og pusteevne.

Korte og tydelige treningsøkter passer rasens kombinasjon av intelligens og selvstendighet. Belønn atferden du ønsker, og tren på én ting om gangen: kontakt, innkalling, håndtering, gåing i bånd og å kunne slappe av. Renslighetstreningen blir lettere med hyppige muligheter til å gå ut, forutsigbare rutiner og umiddelbar belønning ute; det finnes ikke støtte for at alle shih tzu er uvanlig enkle eller vanskelige å få stuerene.

Varme og pust skal styre aktivitetsnivået. En shih tzu som puster anstrengt eller støyende, raskt mister tempo eller har vansker med å hente seg inn, skal ikke presses videre. Legg mosjonen til kjøligere deler av dagen når det er varmt, og la en veterinær vurdere tilbakevendende pustelyder eller redusert utholdenhet. Snorking og surklete pust bør ikke avfeies som normalt bare fordi rasen er kortsnutet.

Alenetid trenes gradvis fra svært korte stunder. Øk først når hunden forholder seg rolig, og tilpass opplegget dersom den viser uro eller ubehag. I Sverige skal hunder få daglig fysisk og mental aktivisering og bør luftes minst hver sjette time på dagtid; valper og eldre hunder trenger som regel å komme ut oftere.

## Helse

De viktigste helsekontrollene for shih tzu gjelder pust, øyne samt munn og tenner. Rasen kan leve lenge, og en stor britisk studie av veterinærjournaler fant et samlet sykdomsmønster som lå nærmere hunder generelt enn flere andre kortsnutede raser. Det betyr ikke at risikoen forbundet med den korte skallen kan ignoreres.

Shih tzu kan rammes av brachycephalic obstructive airway syndrome, BOAS, på norsk brakycefalt obstruktivt luftveissyndrom. I en britisk studie fra 2026 av 42 shih tzu ble rasen vurdert til å ha moderat risiko for BOAS, og knapt halvparten av hundene fikk grad 0. Utvalget var lite og sier ikke hvordan en enkelt hund har det, men viser at fri pust må kontrolleres i praksis. Åpne nesebor, stille pust i hvile og bevegelse, normal restitusjon og sunt hold er viktige tegn. Studien fant også en sammenheng mellom hold og BOAS-grad hos shih tzu.

RFG Scheme er en standardisert funksjonsvurdering av pusten. Svenska Kennelklubben besluttet i 2026 å innføre sentral registrering av RFG-resultater for shih tzu, men undersøkelsene kan først starte når det finnes utdannede veterinærer og tekniske rutiner. Spør derfor oppdretteren hvilke pustevurderinger som faktisk er gjennomført, og kontroller dagens status hos Svenska Kennelklubben.

Øynene skal være store, men ikke utstående. Svenska Kennelklubbens rasespesifikke instruksjoner peker ut altfor fremtredende øyne som et risikoområde, og britiske helseanbefalinger angir øyeundersøkelse før avl. Oppsøk veterinær raskt dersom hunden plutselig myser, gnir et øye eller får tydelig rødhet, uklarhet eller mye utflod; skader på hornhinnen er smertefulle og må undersøkes.

Munnen er et annet prioritert område fordi de svenske instruksjonene advarer mot smal underkjeve og dårlig tannstatus. I en britisk studie av 11 082 shih tzu var sykdom i tannkjøttet og vevet som støtter tennene, den hyppigst registrerte diagnosen. Den samme studien fremhevet også problemer med analkjertler, ører og øyne. Daglig tannpuss med hundetannkrem er det mest effektive hjemmetiltaket mot plakk; veterinærkontroll er likevel nødvendig ved tannstein, dårlig ånde, blødende tannkjøtt eller vansker med å tygge.

Studien rapporterte en gjennomsnittlig alder ved død på 12,7 år i den undersøkte britiske populasjonen. Det er et mål for en populasjon, ikke et løfte for en enkelt hund.

## Historie og opprinnelse

Shih tzu har sin opprinnelse i Tibet, men ble utviklet som rase i Kina, der hunder av denne typen levde i de keiserlige palassene. FCI oppgir Tibet (Kina) som opprinnelsesland og Storbritannia som landet med ansvar for rasestandarden. Rasen hører til gruppen selskapshunder og har aldri hatt krav om bruksprøve.

Den første dokumenterte importen til Storbritannia fant sted i 1931. Shih tzu ble først vist sammen med lhasa apso, men forskjeller i blant annet hode og type førte til at shih tzu ble anerkjent som egen rase i 1934. Den ble registrert separat av den britiske kennelklubben i 1940. Rasen kom til Skandinavia i løpet av 1930-årene.

Den dokumenterte historien er tydelig uten romantiske tillegg: tibetanske røtter, utvikling i Kina og senere standardisering i Storbritannia. Dagens vennlige, men selvstendige selskapshund gjenspeiler rollen rasen lenge har hatt tett på mennesker.

## Å leve med rasen

Shih tzu passer best for den som ønsker en liten, sosial selskapshund og aksepterer at pels, øyne, tenner og pust krever løpende oppmerksomhet. Rasen kan passe både i leilighet og hus; det avgjørende er ikke størrelsen på boligen, men om hunden får bevegelse, nesearbeid, hvile, selskap og regelmessige muligheter til å gå ut.

Hverdagen blir enklest når pelsstell, tannpuss og håndtering læres inn tidlig i små trinn. En hund som klippes kort, må fortsatt bli trygg på børste, kam, bad, føner, potekontroll og berøring rundt ansiktet. Planlegg også for regelmessig klipp hjemme eller hos hundefrisør.

Før du velger valp, bør du møte tispen og gjerne flere voksne slektninger i normal bevegelse, ikke bare når de sitter stille. Lytt til pusten før og etter en kort tur, se etter åpne nesebor og øyne som ikke er utstående, og spør hvordan oppdretteren følger opp øyne, munn og tenner samt pustefunksjon. Be om å få se undersøkelsesresultatene som finnes, og kontroller dem mot oppdatert informasjon fra Svenska Kennelklubben.

Rasen passer dårligere dersom hunden regelmessig skal være alene i lange dager, dersom daglig pelsstell er urealistisk, eller dersom du ønsker en hund til hard mosjon i varmt vær. For et hjem som setter pris på en nær, men ikke alltid medgjørlig følgesvenn, kan shih tzu derimot være et godt valg, forutsatt at sunn funksjon får gå foran et ekstremt utseende.

Shih tzu

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Société Centrale Canine (French Kennel Club)

Liten, robust selskapshund fra tibetanske og kinesiske palasser, 4,5–8 kg, med lang, flytende pels og et krysantemumlignende ansikt. Kjærlig, glad og selvsikker, passer den i mange typer hjem. Trenger moderat mosjon, krevende pelsstell og tålmodig, belønningsbasert trening.

Vi började vår uppfödning av Shih-tzu 1987,vi har fött upp 100 champion.
Vi är aktiva i rasklubben.  Vi tilldelades Hamilton plaketten 2003.
Vi hjälper till med leverans om det behövs.

Ziams

## Kortfakta

Leonberger er en svært stor tysk selskaps- og familiehund. Raseidealet kombinerer rolig selvsikkerhet med rikelig dobbel pels og et tydelig behov for å få være med i familiens hverdag. Størrelsen påvirker nesten alle valg: treningen må begynne tidlig, pelsstellet krever jevnlig tid, og bolig, bil og økonomi må fungere for en kjempehund.

- FCI anerkjenner leonberger som rase nummer 145 i gruppe 2, med Tyskland som opprinnelsesland.
- Hannhunder skal være 72–80 cm i mankehøyde og tisper 65–75 cm. Rasestandarden angir ingen vekt.
- Raseidealet er en trygg, samarbeidsvillig og vennlig familiehund, men temperament og erfaring med barn må alltid vurderes hos den enkelte hunden.
- Pelsen er lang og rikelig, med underull. Leonbergeren røyter mye, særlig i tydelige røyteperioder.
- En leonberger trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, tilpasset alder, helse og restitusjon.
- I Sverige må avlshunder ha offisiell HD-status før paring. Raseklubbens RAS inneholder flere anbefalinger som er viktige å undersøke når du velger valp.

## Utseende og pels

Leonbergeren er en kraftig og muskuløs hund som samtidig skal virke balansert, bevegelig og elegant. Hannhunder er 72–80 cm høye og tisper 65–75 cm. FCI-standarden oppgir derimot ikke noe vektintervall, så et bestemt antall kilo er ikke et offisielt mål på rasetype. Se heller på proporsjoner, kroppskondisjon, bevegelser og hvordan de voksne slektningene er bygget.

Den svarte masken er obligatorisk i rasestandarden. Grunnfargen kan være løvegul, rød, rødbrun eller sandfarget, samt nyanser mellom disse. Pelsen er lang og rikelig, fra middels myk til grov, med tett underull. Den kan være rett eller lett bølget. Særlig hannhunder kan få en tydelig man over hals og bryst, og beina og bakparten har lengre faner.

Sett av tid til en grundig gjennomgang minst én gang i uken og oftere når underullen løsner. Børst små partier helt ned til huden, og kontroller særlig bak ørene, under haken, mellom forbena, i buksepelsen og på halen. Floker blir raskt større i en så tett pels. Etter bad eller våte turer må huden og den tykke underullen få tørke ordentlig.

Leonberger skal ikke formklippes eller trimmes som en rase som skal klippes. Pelsen på og under potene kan holdes i orden, og enkelte lange hår ved ørene kan stusses ved behov. Hvor ofte hunden bades, bør styres av pels, aktivitet og hvor skitten den blir; ingen fast kalender passer for alle. Den som ønsker et nesten hårfritt hjem, bør velge en annen rase.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver en behagelig, samarbeidsvillig og uredd selskapshund med selvtillit, moderat temperament og god evne til å lære og huske. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hver leonberger. Den svenske raseklubbens avlsstrategi understreker derfor at hele resultatet fra mentalbeskrivelsen må vurderes, med særlig oppmerksomhet på frykt og aggresjon.

Leonbergeren forbindes ofte med familieliv og vennlighet mot barn. Tydelig barnevennlighet står også i rasestandarden, men voksne må likevel styre samspillet. En stor unghund kan velte et barn uten å mene noe vondt, og hunden skal alltid ha en fredet hvileplass. Barn må lære å la hunden være i fred når den spiser, sover eller trekker seg unna.

Forholdet til andre hunder, katter og smådyr avhenger av individet, tidligere erfaringer og introduksjonen. Ikke gå ut fra at rasen i seg selv har lav jaktlyst eller automatisk toleranse. Ved introduksjon til katt må katten ha hundefrie områder og rømningsveier, hunden holdes under kontroll og møtene være korte og rolige. Hindre jaging, og ikke la dyrene være alene sammen før atferden deres er stabil og forutsigbar.

Et visst vaktinstinkt kan forekomme, men leonbergeren er ikke ment å være en skarp vakthund. Spør oppdretteren hvordan foreldrene reagerer på gjester, plutselige lyder, ukjente miljøer og håndtering. Det sier mer om den kommende hverdagen enn merkelapper som «snill kjempe».

## Trening og mosjon

Leonbergeren trenger hverdagstrening fra første dag, særlig å gå pent i bånd, komme på innkalling, samarbeide ved håndtering og hilse med alle fire potene i bakken. Det som virker sjarmerende hos en liten valp, kan bli en sikkerhetsrisiko hos en voksen kjempehund. Belønningsbasert trening gir hunden tydelige valg og bør være førstevalget; harde eller skremmende metoder er unødvendige.

Mosjonen skal bygge en funksjonell kropp, ikke følge en rigid minuttformel. Det finnes ikke vitenskapelig støtte for den vanlige regelen om «fem minutter per levemåned». Korte turer, fri lek i valpens eget tempo, miljøtrening og enkle øvelser passer godt, avbrutt av mye søvn. Stopp når valpen blir sliten, mister koordinasjonen eller begynner å henge etter. Øk én ting om gangen, og følg med på hvordan hunden beveger seg og henter seg inn senere samme dag og neste morgen.

Unngå lange strekninger der valpen må følge ditt tempo, samt gjentatte hopp, harde oppbremsinger og løping ved siden av sykkel mens hunden vokser. Det betyr ikke at valpen skal holdes i ro. Variert bevegelse i eget tempo og gradvis lengre turer gir både kroppsbevissthet og selvtillit.

En frisk voksen leonberger har godt av daglige turer og oppgaver som engasjerer hodet. Nesearbeid, spor, hverdagslydighet og rolige utflukter er ofte praktiske valg. Vurder riktig nivå ut fra hundens kondisjon, underlaget, temperaturen og restitusjonen, ikke et generelt antall minutter. En hund som blir stiv, motvillig eller uvanlig sliten, trenger mindre belastning og, hvis tegnene vedvarer, en vurdering hos veterinær.

## Helse

Leonbergerens størrelse gjør helse og levetid til viktige spørsmål allerede før valpekjøpet. I en britisk studie publisert i 2024 var median forventet levetid 10,0 år blant 676 leonbergere. Det er et tall for en populasjon, ikke en prognose for én hund eller et svensk kull. Spør derfor også om alder og dødsårsak hos foreldre, besteforeldre og tidligere avkom.

I Sverige har leonbergeren et helseprogram der begge avlshundene må ha offisiell HD-status før paring for at valpene skal kunne registreres i SKK. For denne rasen tas røntgenbilder tidligst ved 18 måneders alder. Dette må ikke forveksles med gjeldende RAS fra Svenska Leonbergerklubben, som er veiledende og går lenger. Den anbefaler blant annet en kullindeks for HD på minst 100, at hunder med HD D–E eller ED 2–3 ikke brukes i avl, øyelysing før første paring og kjent mental status.

Be oppdretteren vise originalresultatene og forklare både resultatene for de to foreldredyrene og den planlagte kombinasjonen. Et godt beslutningsgrunnlag omfatter:

- offisiell HD-status, gjerne også ED-resultat og gjeldende HD/ED-indekser;
- resultat fra øyelysing og fullstendig protokoll fra BPH eller en annen mentalbeskrivelse;
- DNA-resultater for LPN1, LPN2, LPPN3 og LEMP, riktig tolket for hver variant;
- kjente tilfeller av hjertesykdom, svulster, nevrologiske symptomer og tidlige dødsfall hos nære slektninger.

LPN-variantene og LEMP er nevrologiske sykdommer som kan påvirke bevegelse, muskler, koordinasjon og noen ganger pust. Testene kan ikke erstatte hverandre, og arvegangen er forskjellig: LPN2 er for eksempel dominant, mens LPPN3 og LEMP håndteres som recessive varianter. Ikke slå deg til ro med «DNA-testet»; be om å få se nøyaktig test og resultat, og hvordan kombinasjonen følger raseklubbens gjeldende anbefaling.

Leonbergeren er stor og har dyp brystkasse, en kroppsform som er forbundet med økt risiko for magedreining. Brekninger uten at noe kommer opp, raskt oppblåst buk, uro, pesing og problemer med å legge seg er akutte faresignaler. Kontakt veterinær umiddelbart og dra til klinikken; ikke vent for å se om det går over.

## Historie og opprinnelse

Leonbergeren ble utviklet i Sør-Tyskland på 1800-tallet og har navn etter byen Leonberg nær Stuttgart. Ifølge FCI-standarden krysset byråden Heinrich Essig en svart-hvit newfoundlandstispe med en hund fra klosterhospitset ved Store Sankt Bernhard-passet, og brukte senere også pyreneerhund. Målet var en stor hund med et løvelignende uttrykk, etter løven i byvåpenet.

De første hundene som virkelig ble kalt leonbergere, ble født i 1846. Mot slutten av 1800-tallet ble rasen holdt som gårdshund i Baden-Württemberg, der både vakt- og trekkegenskapene ble verdsatt. Antallet avlshunder falt kraftig under begge verdenskrigene og i etterkrigstiden, men rasen ble bygget opp igjen. FCI anerkjente rasen endelig i 1955, og det første svenske kullet ble født i 1979.

I dag er leonbergeren først og fremst selskaps- og familiehund. Historien forklarer størrelsen, den værbestandige pelsen og en viss vaktsomhet, men den sier ikke hvordan en bestemt hund vil fungere i arbeid, vann eller familieliv.

## Å leve med rasen

Leonbergeren passer best for den som ønsker å dele hverdagen med en svært stor hund og kan løse plass, pelsstell, transport, trening og utgifter til helsehjelp i praksis. En hage er praktisk, men erstatter ikke turer og samvær. Det kan fungere å bo i leilighet hvis hunden har plass til å ligge og snu seg, men undersøk heis eller trapper, lyder fra oppgangen og naboer, tilgang til en sval hvileplass og hvordan en syk eller skadet hund skal transporteres.

En stor bil eller en annen trygg transportløsning er ofte nødvendig. Hundeseng, grinder, sele og annet utstyr må tåle størrelsen, og fôr, forsikring og veterinærbehandling koster vanligvis mer enn for en liten hund. Planlegg også hvem som kan håndtere hunden hvis du blir syk eller må reise bort.

Alenetid skal trenes gradvis og tilpasses reaksjonene til den enkelte hunden. Jordbruksverkets svenske veiledning sier at hunder bør luftes minst hver sjette time på dagtid, og valper og eldre hunder oftere. Dette angir hvor ofte hunden bør få komme ut, ikke hvor lenge hver leonberger har det bra alene. Film gjerne korte treningsøkter, og gå et skritt tilbake hvis hunden vandrer, peser, bjeffer vedvarende eller ikke klarer å falle til ro.

Rasen er et dårlig valg hvis du ønsker minimalt med røyting, lave løpende kostnader eller vil vente med treningen til et problem oppstår. Den kan passe godt hvis du setter pris på nært samarbeid, har tid til tidlig hverdagstrening og vil tilpasse aktiviteten gjennom hele hundens liv. Møt flere voksne leonbergere og spør om både utfordringer og sterke sider før du bestemmer deg.

Leonberger

Leonberger Club of Great Britain

The Norwegian Leonberger Club

German Leonberger Club

Societé Centrale Canine (France)

Stor, kraftig bygget «snill kjempe» med løvefarget, vannavstøtende dobbel pels og svart maske. Vanligvis rolig, hengiven og svært god med barn og andre dyr når den er godt sosialisert. Trenger jevnlig mosjon, mild og konsekvent trening, grundig pelsstell og nøye oppfølging av helsen.

## Kortfakta

Wachtelhund er en utpreget skogsjakthund for den aktive jegeren, ikke en selskapshund som av og til får være med på jakt. Rasen søker etter vilt på egen hånd, driver viltet med godt hørbar los og brukes først og fremst som kortdrivende hund på klovvilt og villsvin. En ferdigtrent hund kan også brukes til ettersøk og apportering på land og i vann.

- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Rasegruppe:** gruppe 8, apporterende hunder, støtende hunder og vannhunder
- **Størrelse:** hannhunder 48–54 cm og tisper 45–52 cm i mankehøyde
- **Vekt:** omtrent 18–25 kg, avhengig av hundens størrelse
- **Arbeidsmåte:** selvstendig skogssøk, korte drev med los, ettersøk og apportering
- **Passer best for:** en hundevant, aktiv jeger med egnede jaktområder og tid til innjaging
- **Pels:** tett underull og kraftige dekkhår som vanligvis er bølgete

Det viktigste spørsmålet før et kjøp er derfor ikke om familien kan gi hunden mye mosjon, men om den jevnlig får jakte slik rasen er avlet for. Turer, løping og andre aktiviteter kan bygge kondisjon og samarbeid, men de erstatter ikke rasens hovedoppgave.

## Utseende og pels

Wachtelhunden er en middels stor, muskuløs og noe rektangulær hund med kraftig benstamme. Den skal se ut som en utholdende arbeidshund og må ikke virke høystilt. Vekten varierer med størrelsen; tisper er ofte litt lettere enn hannhunder.

Pelsen består av tett underull og kraftige, tettsittende dekkhår. Dekkpelsen er som regel bølgete, men kan være krøllete eller glatt. Ørene, baksiden av beina og undersiden av halen har lengre behåring. Rasestandarden deler fargene i to hovedgrupper: ensfarget brun eller, mer sjelden, rød, og brunskimmel eller, mer sjelden, rødskimmel. Flekkede varianter og tan-tegninger forekommer også i disse fargegruppene.

Pelsen bør børstes og bades ved behov, men skal ikke trimmes. Hår mellom tærne kan av og til trenge å klippes kortere. For en jakthund er kontrollen etter jakten viktigere enn en fast ukeplan: kjenn over hud, bein og poter, fjern frø og kvister, og se etter sår eller flått. Tørk en våt hund og kontroller ørene. Vond lukt, gjentatt hoderisting, brunt sekret eller irritasjon i øret er grunn til å kontakte veterinær, ikke til å prøve sterke rensemidler på egen hånd.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk wachtelhund skal være vennlig, stabil og uten aggresjon mot mennesker, samtidig som den har stor jaktlyst, mot og selvstendighet i skogen. Dette skillet er viktig: viltskarphet under jakt er en arbeidsegenskap og er ikke det samme som aggresjon i hverdagen.

Rasestandarden beskriver en lærenem og tilpasningsdyktig hund, mens raseklubben legger vekt på både selvstendighet og samarbeidsvilje. Det betyr ikke at alle individer er enkle eller rolige hjemme. Jaktlyst, søksbredde, los, skarphet, førbarhet og evne til å finne ro varierer mellom hunder og linjer. Spør derfor hvordan foreldrene fungerer både under praktisk jakt og når arbeidet er avsluttet, og be om opplysninger om søsken og tidligere avkom når dette finnes.

En wachtelhund kan fungere godt i en familie når de voksne tar ansvar for jakt, trening og restitusjon. Små barn skal aldri være alene med hunden; en voksen må alltid være til stede, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass. Samliv med andre hunder kan fungere, men omgjengelighet må vurderes hos den enkelte hunden. Katt eller smådyr krever en særlig forsiktig introduksjon, og dyrene må holdes atskilt når ingen følger med. Tidlig tilvenning fjerner ikke risikoen som følger med rasens sterke jaktlyst, og garanterer ikke at et bestemt dyrepar kan leve trygt sammen.

## Trening og mosjon

Praktisk jakt og planlagt innjaging er selve kjernen i treningen av en wachtelhund. Rasen passer bare for en aktiv jeger som har tilgang til terreng der en kortdrivende hund kan arbeide på riktig måte. Den trenger også kondisjonstrening og mental aktivisering gjennom hele året; et fast antall minutter per dag passer ikke for alle hunder, dager eller trinn i treningen.

Som kortdrivende hund skal den finne vilt, følge sporet sikkert med pålitelig og godt hørbar los og vende tilbake når viltet forlater såten. Svenska Kennelklubben oppgir ofte 5–30 minutter som et typisk spenn for drevet, men den gjeldende svenske avlsstrategien forklarer at varigheten påvirkes av kontakten med viltet. Hunden kan avbryte drevet tidligere når viltet trekker langt ut, og arbeide lenger når det bukter eller blir stående. Tidsangivelsen er dermed en veiledning, ikke et løfte for hvert drev.

Prioriter tidlig:

- kontakt, innkalling og trygg retur til føreren
- ro og evne til å veksle mellom aktivitet og hvile
- skogssøk tilpasset terreng, vilt og jaktform
- sporarbeid, apportering og vannarbeid bygget opp trinnvis og med god kontroll
- rolig håndtering av poter, ører og kropp etter en jaktdag

Raseklubbens prøver vurderer blant annet sporvilje, skogssøk, los, skuddreaksjon, søks- og drevevne og apportering. Prøveresultater forteller derfor mer om foreldrenes arbeidsegenskaper enn generelle beskrivelser som «jaktlig» eller «lærenem». Utenfor jaktsesongen bør kondisjon, lydighet, spor, apportering og vanntilvenning vedlikeholdes etter en plan som tar hensyn til hundens alder, helse og behov for restitusjon.

## Helse

Den gjeldende svenske avlsstrategien beskriver wachtelhunden som en stort sett sunn rase, men arbeidsmåten gjør jaktrelaterte skader til en viktig praktisk helserisiko. Forsikringsgrunnlaget som omtales der, viser at traumer er den vanligste årsaken til veterinærbesøk. Kontroller derfor hunden etter jakt, og oppsøk veterinær ved halthet, smerter, sår, øyeskade eller endret allmenntilstand.

Hofteleddsdysplasi, HD, og albueleddsdysplasi, ED, følges gjennom røntgen og offisiell avlesning. De gjeldende registreringsreglene til Svenska Kennelklubben krever at begge foreldredyrene har offisiell hofte- og albuestatus før paring. Det beregnes også en HD-indeks. Røntgenresultatet er et avlsverktøy og viser ikke alene om en enkelt hund har eller kommer til å få kliniske plager.

Reglene til Svenska Wachtelhundklubben for valpeformidling går lenger enn kennelklubbens registreringskrav. De angir blant annet HD A eller B, ED 0, jaktprøver og godkjent skuddreaksjon for avlshunder. Regler og anbefalinger kan endres, så kontroller alltid gjeldende versjoner og skill mellom kravene til registrering og kravene raseklubben setter for sin egen formidling.

Opplysningene om allergi og ørebetennelse er ikke entydige. Raseinformasjonen til Svenska Kennelklubben peker på en økning og råder valpekjøpere til å undersøke foreldre og søsken. Samtidig sier den gjeldende avlsstrategien at man ikke har funnet noen sykdom som er særegen for rasen eller klart vanligere enn gjennomsnittet. Spør derfor konkret om tilbakevendende kløe, hudproblemer og øreplager i slekten, uten å gå ut fra at alle wachtelhunder rammes. Kennelklubbens raseinformasjon nevner også et helseprogram for øyne, mens de særskilte registreringsbestemmelsene for rasen uttrykkelig angir HD- og ED-status.

## Historie og opprinnelse

Wachtelhunden kommer fra Tyskland og ble utviklet som en allsidig hund for jakt i skog og vann. Jakthunder av lignende type har vært kjent i flere hundre år, men den stambokførte avlen av dagens rase startet rundt år 1900. Den tidlige avlen bygget opp brune og brunskimlede fargelinjer og holdt jaktegenskapene i sentrum.

Rasen kom til Sverige under andre verdenskrig gjennom kontakter mellom jegere. De første svenske registreringene ble gjort i 1942. Der ble hundene blant annet brukt som skogsjakthunder som drev med los, og som vannapportører. Interessen økte tydelig på 1980-tallet da jegerne etterspurte en effektiv kortdrivende hund, og Svenska Wachtelhundklubben ble stiftet i 1987. Svensk avl har fortsatt å legge stor vekt på praktisk jakt og prøver som beskriver søk, los, drev, skuddreaksjon og allsidighet.

## Å leve med rasen

Wachtelhund passer best i et hjem der en voksen jakter aktivt, har tilgang til egnet terreng og vil bruke mye tid på å utvikle seg som hundefører. Den er sjelden et fornuftig førstevalg for den som ikke har erfaring med krevende jakthunder. En uerfaren, men aktiv jeger vil i så fall trenge tett oppfølging fra oppdretter, raseklubb og kunnskapsrike hundeførere helt fra starten.

Hus og stor hage erstatter ikke arbeid, og det er ikke automatisk umulig å bo med rasen i leilighet. Det avgjørende er om hverdagen gir hunden jakt, trening, utetid og restitusjon, og om man har en plan som hindrer at los eller annen bjeffing plager naboene. Alenetid må trenes inn gradvis, med korte og rolige perioder i starten. Ikke planlegg en hverdag der hunden jevnlig er alene gjennom hele arbeidsdagen.

Be oppdretteren vise og forklare:

- foreldrenes offisielle HD- og ED-resultater og hvordan indeksene for kombinasjonen er vurdert
- jaktprøveresultater, skuddreaksjon og erfaring fra praktisk jakt
- hvordan søk, drevlengde, los, retur og samarbeid fungerer i reelle jaktsituasjoner
- opplysninger om allergi, øreproblemer og andre tilbakevendende plager hos foreldre, søsken og tidligere avkom
- hvilken jaktform og hvilket terreng kullet er planlagt for

Et godt valg handler ikke om å finne den valpen med «mest driv», men om å velge valp etter foreldre med dokumenterte egenskaper som passer til jakten og det førerarbeidet du faktisk kan tilby.

Wachtelhund

German Spaniel Club of Germany (Verein Deutsch Wachtelhund e.V.)

The German Kennel Club (VDH - Verband für das Deutsche Hundewesen)

United Kingdom German Spaniel Club

Svenska Jägareförbundet (Swedish Hunters Association)

Middels stor, robust tysk jaktspringer utviklet for tett vegetasjon, med tykk, værbestandig pels i brun eller brun-hvit. Svært lojal, ofte sterkt knyttet til én person, men samtidig familievennlig. En svært energisk og målbevisst jakthund som krever mye mosjon og meningsfylte oppgaver; fortsatt uvanlig utenfor Tyskland.

Vi har uppfödning i liten skala för raserna Leonberger och Wachtelhund. 
Viktigt för oss är att de hundar som används i avel är mentalt stabila/mentaltestade, korrekt exteriört, jaktprövade (endast wachtelhund), friska och hälsotestade enligt rasens önskemål för att föra rasen framåt.

Järplidens Kennel

## Kortfakta

Rhodesian ridgeback er en stor og atletisk hund fra det sørlige Afrika, mest kjent for hårstripen langs ryggen der pelsen vokser i motsatt retning. Rasen passer best for den som har mye tid til både fysisk aktivitet og trening, og som kan håndtere en selvstendig hund med bakgrunn fra jakt og vakthold.

- **Opprinnelse:** det sørlige Afrika. Sør-Afrika og Zimbabwe har ansvaret for rasestandarden.
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 6, drivende hunder samt søk- og sporhunder.
- **Mankehøyde:** ønsket høyde er 63–69 cm for hannhunder og 61–66 cm for tisper.
- **Ønsket vekt:** cirka 36,5 kg for hannhunder og 32 kg for tisper ifølge rasestandarden.
- **Pels:** kort, tett og glatt, fra lys hvetefarge til rød hvetefarge.
- **Temperament:** raseidealet er verdig og intelligent, med en viss tilbakeholdenhet overfor fremmede, men uten aggresjon eller frykt.
- **Aktivitetsnivå:** høyt. En rhodesian ridgeback trenger variert bevegelse, mentale oppgaver og tid til å falle til ro.

Rasebeskrivelsen er ikke et løfte om den enkelte hunden. Foreldre, nære slektninger, oppvekst og trening forteller mer om valpen du møter.

## Utseende og pels

Rhodesian ridgeback skal være kraftig og muskuløs, men samtidig bevegelig og balansert, ikke tung eller massiv. Standarden angir 63–69 cm og omkring 36,5 kg som ønsket for hannhunder, og 61–66 cm og omkring 32 kg for tisper. Dette er idealmål for rasen, ikke et løfte om den endelige vekten til hver voksen hund.

Ridgen er rasens tydeligste kjennetegn. Den skal begynne bak skuldrene, smalne mot hoftebeina og være symmetrisk. Standarden krever to like virvler, såkalte kroner, plassert rett overfor hverandre. Feil antall kroner er en eksteriørfeil, og en hund uten ridge kan ikke premieres etter standarden. Det avgjør likevel ikke hvordan hunden fungerer i hverdagen. Utseendet på ridgen og undersøkelsen for dermoid sinus er to forskjellige spørsmål.

Pelsen skal være kort, tett, glatt og blank, verken ullen eller silkeaktig. Fargen går fra lys hvetefarge til rød hvetefarge. Litt hvitt på bryst og tær er tillatt, det samme er mørk maske og mørke ører, mens store hvite partier og mye svart hår er uønsket. Nesebrusken kan være svart eller brun, og øyenfargen skal harmonere med pels- og nesefargen.

Den korte pelsen krever ingen avansert frisering. Børst og bad ved behov, hold klørne passe korte og kontroller hud, ører og poter. Tilpass stellet til den enkelte hunden og hverdagen fremfor å følge en fast ukeplan.

## Temperament og personlighet

En typisk rhodesian ridgeback er selvstendig, oppmerksom og tilbakeholden overfor mennesker den ikke kjenner. Tilbakeholdenhet betyr at hunden kan velge å se an situasjonen; det er ikke det samme som frykt. Rasestandarden beskriver verken skyhet eller aggresjon som ønskelig, mens raseklubbens mentalitetsmateriale viser at sosial trygghet, reaksjoner og evne til å hente seg inn varierer mellom individer.

Rasen har bakgrunn fra både jakt og vakthold. Jaktinteresse, årvåkenhet og egne valg kan derfor merkes i hverdagen, men styrken varierer fra hund til hund. En hund som varsler om besøkende, er ikke automatisk en pålitelig vakthund, og lavt lydnivå i en mentalbeskrivelse garanterer ikke en stille hund hjemme.

Den svenske mentalbeskrivelsen BPH kan gi nyttig informasjon om hvordan en hund reagerer i en bestemt testsituasjon. Beskrivelsen er ikke en prøve hunden består eller stryker på. Les hele resultatet i Svenska Kennelklubbens Avelsdata, og se særlig på sosial trygghet, frykt og evne til å hente seg inn. Be også om å få møte tispen og gjerne flere voksne slektninger. Atferden deres i vanlige situasjoner gir et bedre beslutningsgrunnlag enn ord som «familievennlig» eller «stabil» i en annonse.

En rhodesian ridgeback kan fungere godt i en barnefamilie, men rasenavnet er ingen sikkerhetsgaranti. En voksen skal alltid ha kontroll på samspillet, og hunden må få spise, sove og trekke seg tilbake uten å bli forstyrret. Velg individ og oppdretter ut fra den faktiske familiesituasjonen, ikke en generell merkelapp.

## Trening og mosjon

En rhodesian ridgeback trenger mye fysisk og mental aktivitet, men ett bestemt antall minutter passer ikke for alle hunder. En god hverdag inneholder turer i varierte omgivelser, mulighet til å bevege seg friere på sikre steder, nesearbeid og oppgaver der hunden får samarbeide, etterfulgt av tid til å falle til ro.

Spor, søksøvelser og annet luktbasert arbeid gjør god bruk av rasens egenskaper. Styrke, tempo og utholdenhet må bygges opp gradvis, særlig hos en unghund i vekst. Tilpass belastningen etter kropp, underlag og restitusjon fremfor å følge en enkel aldersformel.

Selvstendigheten gjør ikke rasen umulig å trene, men den stiller krav til motivasjon og tydelighet. Belønningsbaserte og varierte økter fungerer bedre enn lange repetisjoner eller harde konfrontasjoner. Tren kontakt, lineføring og innkalling tidlig. Hvis hunden gjerne følger vilt, bør du bruke langline eller et godt inngjerdet område helt til innkallingen også sitter med forstyrrelser.

La valpen møte mennesker, hunder, steder og lyder i et tempo der den fortsatt kan ta kontakt og hente seg inn. Målet er ikke å hilse på alle, men å føle seg trygg i hverdagen.

## Helse

Før du kjøper valp, er offisielle resultater for hofter og albuer samt en dokumentert undersøkelse av valpen for dermoid sinus sentrale kontroller. Kontroller at alle opplysningene gjelder de riktige hundene, og skill mellom Svenska Kennelklubbens registreringsregler og raseklubbens strengere vilkår for valpeformidling.

For at et rhodesian ridgeback-kull skal kunne registreres, krever Svenska Kennelklubben at begge foreldrene har et offisielt HD-resultat før paring. Rasen har i tillegg et eget krav om offisiell ED-status. Nordiske avlshunder som omfattes av regelen, kan ikke brukes hvis de har ED grad 2 eller 3, eller har fått klinisk påvist eller er operert for albueleddsdysplasi. Et kjent resultat er ikke automatisk et godt resultat, så les selve graden og spør hvordan kombinasjonen er planlagt.

Vilkårene for valpeformidling hos Svenska Rhodesian Ridgeback Sällskapet går lenger enn grunnkravene. De omfatter blant annet foreldrenes alder, HD-grader og kombinasjoner, ED grad 0 og mental dokumentasjon for enkelte hunder. Hvis et kull markedsføres gjennom valpeformidlingen, bør du kontrollere hva det innebar for akkurat denne paringen. Hvis kullet ikke står der, kan du spørre hvilket vilkår som ikke er oppfylt; betegnelsen alene gir ikke hele helsebildet.

Dermoid sinus, ofte forkortet DS, er en medfødt utviklingsfeil der huden og underliggende vev ikke har skilt seg fullstendig under fosterutviklingen. Forandringen kan danne en kanal med varierende dybde. Valper skal derfor undersøkes grundig av noen med riktig erfaring, og kjøperen bør få vite hvem som utførte kontrollen og hva som ble dokumentert.

Forskning har knyttet den genetiske forandringen som gir ridge, til høyere risiko for DS, men en ridge-test er ikke en diagnostisk test for dermoid sinus. Raseklubben understreker at hele den genetiske årsaken til DS ikke er fastslått, og fraråder en nyere kommersiell risikotest som mangler publisert validering. En synlig korrekt ridge kan derfor aldri erstatte en fysisk undersøkelse av valpen.

DNA-tester for blant annet juvenil myoklonisk epilepsi, JME, og degenerativ myelopati, DM, skal ikke behandles som en obligatorisk standardpakke for enhver svensk kombinasjon. Raseklubben anbefaler en vurdering ut fra slektskap og kjente resultater. Be oppdretteren forklare hvorfor en bestemt test er valgt, hvilken hund resultatet gjelder og hvordan det påvirket paringen. Det forteller mer enn en uspesifisert opplysning om at hundene er «DNA-testet».

Hold også hunden i funksjonelt hold. Følg med på vekt, midje, hvor lett du kjenner ribbeina og hundens utholdenhet over tid. La veterinæren vurdere endringer eller symptomer fremfor å trekke konklusjoner fra en generell sykdomsliste.

## Historie og opprinnelse

Rhodesian ridgeback ble utviklet i det sørlige Afrika og er den eneste internasjonalt anerkjente hunderasen med denne opprinnelsen. I Kappkolonien ble hundene til de tidlige nybyggerne krysset med lokale, delvis domestiserte jakthunder som hadde ridge. Den offisielle historien gir ingen sikker liste over alle europeiske raser bak dagens hund, så nøyaktige oppskrifter blir spekulasjon.

Rasens opprinnelige arbeid har gitt opphav til navnet «løvehund», men betegnelsen trenger en forklaring. Hundene skulle spore særlig løver og ved hjelp av bevegelighet holde dyret på avstand til jegeren kom. De arbeidet ofte i par eller grupper på tre; oppgaven var ikke å drepe en løve på egen hånd.

F.R. Barnes utformet den første rasestandarden i Bulawayo i daværende Rhodesia i 1922, med dalmatinerstandarden som forbilde. Standarden ble anerkjent av den sørafrikanske kennelorganisasjonen i 1926. Dagens standard forvaltes av Sør-Afrika og Zimbabwe og beskriver fortsatt en utholdende, rask og funksjonell hund fremfor en tung kroppstype.

## Å leve med rasen

Rhodesian ridgeback passer best i et hjem som kan gi den nær kontakt, daglig aktivitet, konsekvent trening og tydelige muligheter for hvile. Boligens størrelse avgjør ikke alene om livet fungerer. Det kan gå fint å bo i leilighet hvis hundens behov dekkes utenfor hjemmet og den kan slappe av inne; en stor hage erstatter verken turer, nesearbeid eller samarbeid.

Alenetid må trenes gradvis, uten at valpen forlates før den er klar. Begynn med svært korte og udramatiske stunder, og øk bare så lenge hunden er trygg. Det finnes ingen rasebasert timegrense som passer alle voksne individer. Planlegg derfor hverdagen rundt hunden du faktisk har, og skaff hjelp hvis den viser uro, lager lyd, ødelegger eller har vansker med å falle til ro.

Hvordan rasen fungerer med andre hunder eller katter, avhenger av individ, tidligere erfaringer og introduksjon. Hold de første møtene kontrollerte, gi dyrene hver sin trygge plass og forhindre jakt. En valp som vokser opp med katt, kan få gode vaner, men det sier ikke sikkert hvordan den vil reagere på ukjente smådyr ute.

Før kjøp er disse kontrollene mer verdifulle enn generelle løfter:

- kontroller foreldrenes identitet og offisielle HD- og ED-resultater i SKK Avelsdata;
- spør om kullet oppfyller SRRS' vilkår for valpeformidling, og hva eventuelle avvik betyr;
- be om dokumentasjon på valpens undersøkelse for dermoid sinus;
- les BPH-resultatene til foreldre og nære slektninger som beskrivelser, ikke karakterer;
- spør hvorfor eventuelle DNA-tester er utført, og hvordan resultatene påvirket kombinasjonen;
- møt voksne slektninger og vurder trygghet, restitusjon, jaktinteresse og evne til å falle til ro i hverdagen;
- vær ærlig om hvor mye tid du har til trening, mosjon, hundepass og gradvis trening på alenetid.

Den rette hunden skal ikke bare oppfylle rasestandarden. Den bør komme fra foreldre med godt dokumentert helse og ha egenskaper som passer til livet du kan tilby.

Rhodesian ridgeback

Verein für Deutsche Doggen (Germany)

Rhodesian Ridgeback Club of Great Britain

Rhodesian ridgeback er en kraftfull, atletisk afrikansk jakthund med en karakteristisk ås av hår som vokser motsatt vei langs ryggen. Den er lojal og kjærlig mot familien, men reservert overfor fremmede, trenger rikelig med daglig mosjon, konsekvent positiv trening og passer best til aktive, erfarne eiere.

Arc Seelmah är en uppfödare av rasen Rhodesian ridgeback med bas i Mölnlycke i Sverige.

Arc Seelmah

## Kortfakta

American Staffordshire Terrier, ofte kalt amstaff, er en amerikansk terrier i FCI-gruppe 3. Det er en kompakt og svært sterk hund som i dag først og fremst holdes som selskapshund. Rasen passer best for en eier som liker aktiv trening og er forberedt på ansvaret som følger med en kraftig hund i hverdagen.

- Ønsket mankehøyde er 46–48 cm for hannhunder og 43–46 cm for tisper.
- Rasestandarden angir ingen idealvekt i kilo. Som en grov veiledning oppgir Svenska Kennelklubben 28–33 kg for hannhunder og 19–25 kg for tisper, men sunt hold og gode proporsjoner er viktigere enn ett bestemt tall.
- Pelsen er kort, tett, stiv og blank og krever vanligvis enkelt stell.
- Raseidealet er en oppmerksom, modig og interessert hund. Svenska Kennelklubben beskriver også amstaffen som sosial, aktiv og samarbeidsvillig, men forskjellene mellom individer kan være store.
- Alle som planlegger å reise med hunden, må undersøke reiseruten på forhånd: amstaff omfattes av raseforbud i både Norge og Danmark.

American Staffordshire Terrier er en egen, anerkjent rase med sin egen standard. Det er derfor ikke mulig å fastslå rasen bare ut fra et bredt hode, kort pels og en muskuløs kropp. For en valpekjøper gir en registrert stamtavle og opplysninger om foreldredyrene mer kunnskap enn antakelser basert på utseendet.

## Utseende og pels

Amstaffen skal være sterk i forhold til størrelsen, muskuløs og kompakt, men samtidig bevegelig og smidig. Kroppsbygningen skal være balansert, ikke så tung eller overdrevet at bevegelsene påvirkes. Ønsket mankehøyde er 46–48 cm for hannhunder og 43–46 cm for tisper. Standarden krever at høyde og vekt står i forhold til hverandre, men angir ikke noe vektintervall. Vekttallene fra Svenska Kennelklubben er derfor en grov veiledning i hverdagen, ikke en idealvekt som alle hunder skal nå.

Pelsen ligger tett inntil kroppen og er kort, stiv og blank. En myk børste eller gummibørste er ofte nok til å fjerne løse hår, og hunden kan bades når den faktisk trenger det. Venn valpen rolig til at poter, klør, ører, munn og hud blir undersøkt. Det gjør både vanlig stell og senere veterinærundersøkelser enklere.

Standarden tillater ensfarget, flerfarget og flekket pels. Helhvitt, mer enn 80 prosent hvitt, svart med tantegninger og leverfarge er derimot farger som ikke oppmuntres. Fargen sier ikke noe sikkert om temperament eller helse. Rød hud, kløe, gjentatt slikking på potene eller forandringer i ørene bør vurderes som symptomer, ikke forklares med pelsfargen.

## Temperament og personlighet

En amstaff skal være oppmerksom, nysgjerrig og modig, men rasebeskrivelser viser et ideal og gjennomsnitt – ikke hvordan hver enkelt hund blir. Atferdsdata fra Svenska Kennelklubben viser forholdsvis høy sosialitet og energi på rasenivå, samtidig som variasjonen mellom individer er stor. Oppvekst, erfaringer og trening har betydning, men atferden hos nære slektninger er også relevant når du velger valp.

Be oppdretteren forklare foreldrenes BPH-resultater og, når det finnes, mentalindeks ved hjelp av konkrete eksempler fra hverdagen. Spør hvordan de reagerer på ukjente mennesker, plutselige lyder, nye underlag, håndtering og møter med andre hunder. Møt helst tispen og andre nære slektninger. Ordet «sosial» sier langt mindre enn en beskrivelse av hvor raskt hunden finner roen igjen etter noe uventet.

Rasen er fysisk kraftig og kan være pågående. Rolige, kontrollerte møter er derfor viktigere enn at hunden må hilse på alle. Verken rasenavnet eller kjønnet kan avgjøre om en amstaff vil fungere med en bestemt hund, katt eller et smådyr. Vurder i stedet individets tidligere erfaringer, interesse for å jage eller leke og evne til å avbryte og falle til ro.

Når hunden introduseres for en katt, bør katten ha egne trygge steder og alltid kunne trekke seg unna. Bruk grind eller et annet sikkert skille, hold de første møtene korte og rolige, og hindre jaging fra første stund. Ikke la dyrene være alene sammen før atferden deres er godt kjent, og vær forberedt på at enkelte kombinasjoner aldri blir trygge.

En amstaff kan bo i en familie med barn, men en voksen må alltid ha ansvaret for samspillet. Barn må lære å la hunden spise og hvile i fred, og hunden skal ha sitt eget skjermede sted. På grunn av styrken bør barn ikke håndtere hunden alene i situasjoner der et plutselig rykk eller et hundemøte kan bli vanskelig å kontrollere.

## Trening og mosjon

Amstaffen trenger fysisk aktivitet og mental stimulering hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som passer alle. En unghund, en frisk voksen hund og en hund med smerter eller leddproblemer trenger ulike opplegg. Tilpass nivået etter alder, helse, restitusjon og hvordan hunden fungerer hjemme etter aktiviteten. Målet er en hund i god form som kan veksle mellom aktivitet og hvile, ikke å slite den ut for enhver pris.

Turer kan kombineres med nesearbeid, spor, lydighet og korte problemløsningsoppgaver. Svenska Kennelklubben trekker blant annet frem nosework, spor og lydighet som egnede aktiviteter. Øk varighet og belastning trinnvis, og hold hunden i sunt hold. Hvis hunden plutselig beveger seg annerledes, nøler med å hoppe inn i bilen eller bruker lengre tid på å hente seg inn, bør en veterinær undersøke årsaken. Ikke forsøk å løse endringen med mer trening.

Hverdagstreningen bør begynne tidlig og bygge på belønning, tydelige rutiner og overkommelige trinn. Følgende ferdigheter er særlig nyttige for en sterk amstaff:

- å gå med slakt bånd og kunne snu bort fra et hundemøte;
- en godt innarbeidet innkalling og et signal for å slippe eller gå bort fra noe;
- rolige hilsener uten hopping eller trekking;
- å kunne vente og falle til ro bak en grind eller et annet skille;
- trygg håndtering av poter, klør, ører, munn og kropp.

Trening som bygger på smerte, frykt eller harde korrigeringer, kan skade både tillit og læring. Belønn atferden du ønsker, gjør øvelsen enklere når hunden strever, og få tidlig hjelp av en dyktig instruktør dersom hundens styrke eller reaksjoner blir vanskelige å håndtere.

## Helse

Hofter, albuer, hud og korsbånd er viktige områder å spørre om hos amstaff. Svenska Kennelklubben nevner hofteleddsdysplasi, albueleddsdysplasi, korsbåndsproblemer og hudplager som kløe, utslett, røde poter og allergi. Det betyr ikke at alle hunder blir rammet. Be om konkrete opplysninger om foreldre, søsken og tidligere kull i stedet for å slå deg til ro med en generell påstand om «friske linjer».

For svenskregistrert avl skal begge foreldredyrene ha offisiell HD-status før parring, og for amstaff kreves i tillegg offisiell ED-status. Et registrert resultat betyr bare at undersøkelsen finnes, ikke automatisk at leddet er uten anmerkning. Kontroller derfor de faktiske gradene. Raseklubbens avlsstrategi anbefaler også at det planlagte kullets foreløpige HD- og ED-indeks er over 100. Dette er en avlsanbefaling og må ikke forveksles med registreringsreglene.

NCL-A er en arvelig nevrologisk sykdom som påvirker lillehjernen og kan gi problemer med balanse og koordinasjon, ofte først mellom tre og fem års alder. Tilstanden nedarves autosomalt recessivt med ufullstendig penetrans. DNA-resultater registreres som normal, bærer eller genetisk affisert. En bærer er ikke det samme som en syk hund, men to bærere må ikke pares, og en genetisk affisert hund må ikke brukes i avl. Be om å få se de registrerte resultatene og forstå hvordan kombinasjonen er planlagt.

Når du vurderer et kull, bør du kontrollere:

- foreldrenes nøyaktige HD- og ED-resultater og kullets foreløpige indekser;
- NCL-A-status og hvordan resultatene påvirker parringen;
- BPH og mentalindeks når det finnes, supplert med hverdagsatferd hos nære slektninger;
- hudproblemer, korsbåndsskader og andre tilbakevendende plager hos foreldre, søsken og tidligere avkom.

## Historie og opprinnelse

American Staffordshire Terrier ble utviklet i USA fra bull-and-terrier-hunder som fulgte med immigranter på 1800-tallet. Den amerikanske raseklubben beskriver slike hunder i landet allerede rundt 1870. Historien omfatter en bakgrunn i hundekamper, men den moderne rasens offisielle standard og avlsarbeid må vurderes ut fra dagens krav til funksjon, helse og temperament.

I 1936 tok American Kennel Club hundene inn i stamboken under navnet Staffordshire Terrier. Navnet ble endret til American Staffordshire Terrier fra 1. januar 1972 for å skille rasen fra den da anerkjente Staffordshire Bull Terrier. Den første amstaffen ble registrert hos Svenska Kennelklubben i 1991.

Årstallene forklarer hvorfor navnene er endret, men de gjør ikke alle hunder med lignende utseende til samme rase. For dagens valpekjøper er en kontrollerbar stamtavle, dokumenterte helseopplysninger og kunnskap om nære slektninger mer verdifullt enn løse merkelapper som «pitbulltype».

## Å leve med rasen

En amstaff kan bo i leilighet dersom den får nok aktivitet, restitusjon og trygge rutiner. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn hvordan hverdagen fungerer. I en boligblokk må du kunne håndtere hunden trygt i oppganger, heiser og trange passasjer, forebygge forstyrrende lyd og legge opp turene slik at hver tur ikke blir preget av vanskelige hundemøter.

Alenetid må trenes opp gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund bør etter tilvenning bare være alene noen timer om gangen. Den svenske regelen om at hunder normalt skal luftes minst hver sjette time på dagtid, er ikke en anbefalt lengde på alenetiden. Planlegg derfor valpetiden, arbeidsdagene og en reserveløsning for pass før hunden flytter inn.

Tenk også gjennom den fysiske kontrollen. Sele eller halsbånd må sitte sikkert, båndet skal gi et stødig grep, og den som går tur med hunden, må kunne holde den dersom noe uventet skjer. Dette er ikke et argument for harde metoder; det er en praktisk følge av rasens styrke. God planlegging, avstand og innlærte alternativer forebygger flere problemer enn sene korrigeringer.

Reiser krever særlig kontroll. American Staffordshire Terrier og blandinger med rasen er forbudt i Norge, og forbudet omfatter innførsel. Danmark forbyr også rasen og blandinger med den ved opphold. Der finnes et begrenset unntak for direkte gjennomreise med bil uten unødvendige stopp, men dette er ikke det samme som å kunne feriere i landet. Tog omfattes ikke av unntaket. Reglene kan endres, så kontroller alltid oppdatert informasjon fra norske Mattilsynet og danske Fødevarestyrelsen før du bestiller en reise eller velger rute.

Rasen passer best for en eier som liker strukturert trening, kan sørge for daglig aktivitet og har kapasitet til en hund som er både sosial og fysisk krevende. Hvis husholdningen ikke har tid til alenetrening, trygge introduksjoner, båndtrening og nøye helseoppfølging, er en mindre kraftig eller mindre krevende rase ofte et bedre valg.

American Staffordshire Terrier

American Staffordshire Terrier: muskuløs, middels stor og menneskeorientert hund med kort, lettstelt pels i mange farger. Kjærlig, energisk og svært trenbar med konsekvent, positiv håndtering. Trenger daglig mosjon, mental stimulering, sosialisering og ansvarlig eierskap.

Wild Thunderbolt's är en uppfödare av rasen American staffordshire terrier med bas i Bettna i Sverige.

Wild Thunderbolt's

Fjällvinds

Vixax är en uppfödare av rasen Shih tzu med bas i Sundbyberg i Sverige.

Vixax

## Kjappe fakta

- En kraftig, stor vokterrase fra Kanariøyene, opprinnelig avlet for å drive storfe og beskytte gårder  
- Dypt lojal og kjærlig mot egen familie, men naturlig mistenksom overfor fremmede og svært beskyttende  
- Krever erfarne, trygge eiere som liker å trene hund og sette tydelige regler  
- Kort, lettstelt pels, men et krevende lynne med stort behov for trening og sosialisering  
- Utmerker seg som eiendomsvokter, aktiv turkamerat og i enkelte bruksgrener og hundesporter når den er riktig trent  

## Utseende og pels

Presa canario er en stor, kraftig bygget molossertype med bred, muskuløs kropp og et solid, imponerende uttrykk. Ved første øyekast legger man merke til det massive hodet, den kraftige brystkassen og den grove benstammen, som gir hunden et tydelig arbeids­preg. Dette er ikke en lett eller finbygd rase. Voksne hanner er som regel tyngre og mer substansielle enn tisper, men begge kjønn skal virke atletiske, ikke bulkete eller overvektige.

Hodet er stort og kvadratisk, med bred skalle og ganske kort, bred snute. Stoppen er markert, og kjevene virker ekstremt sterke. Mange beskriver uttrykket hos en Presa canario som rolig og oppmerksom når den er avslappet, og svært intenst når den konsentrerer seg. Øynene er middels store og som oftest mørke, noe som bidrar til det alvorlige og vaktsomme uttrykket. Ørene er naturlig middels store og henger ned langs sidene av hodet. I noen land ser man fortsatt kuperte ører, men mange moderne eiere foretrekker naturlige ører.

Kroppen er litt lengre enn høy, med sterk rygg, velutviklet muskulatur og bredt, dypt bryst. Dette gir rasen utholdenhet og kraft til å flytte buskap og vokte eiendom. Halen er tykk ved roten og smalner mot tuppen, og skal minst rekke ned til haseleddet når hunden er avslappet.

Pelsen hos Presa canario er kort, glatt og ligger tett inntil kroppen. Den har grov tekstur for å beskytte huden og krever svært lite stell. Den har ikke like tett underull som mange nordlige raser, så røyting forekommer, men er som regel håndterbar. Fargene omfatter ulike nyanser av tigret, fra lyse tigerringer til svært mørk, samt fawn (gule) toner fra lys sand til dypere rød. Hvite tegninger kan forekomme på bryst, hals, tær og av og til snuteparti, men skal ikke dominere helhetsinntrykket.

Pelsstellet til en Presa canario er relativt enkelt, noe mange eiere setter pris på, spesielt med tanke på rasens størrelse. Noen praktiske tips:

- Børst en til to ganger i uken med en gummihanske eller en myk børste for å fjerne løs pels og holde huden sunn.  
- Tørk over pelsen med en fuktig klut etter tur hvis hunden har gått gjennom støv eller gjørme, siden den korte pelsen lett viser skitt.  
- Sjekk eventuelle hudfolder rundt hals og hode, særlig på tyngre hunder, for å sikre at de holdes rene og tørre.  
- Kontroller klørne jevnlig – tunge hunder legger mye vekt på potene. Hold klørne korte for å unngå ubehag og belastning på ledd.  

Bading trengs bare av og til, med mindre Presa canario har rullet seg i noe spesielt illeluktende. Når du bader, bruk en mild hundesjampo slik at huden ikke tørker ut. Regelmessig øresjekk og tannpuss fullfører det grunnleggende stellet. Alt i alt er pelspleien enkel, noe som gjør at eieren kan bruke mer tid og energi på trening og mosjon enn på pelsstell.

## Temperament og personlighet

Presa canario er først og fremst en vokterrase, med et gemytt formet gjennom århundrer som gårdsarbeidende hund på Kanariøyene. Hjemme er den ofte rolig, stødig og overraskende kjærlig mot egen familie. Mange eiere beskriver hunden som en stille skygge som følger dem fra rom til rom, alltid nær, alltid observerende. Dette er ikke en hyperaktiv innendørshund. Den sparer heller på kreftene og forholder seg avslappet til det virkelig er grunn til å handle.

Overfor familien er Presa canario som regel dypt lojal og knytter sterke bånd. Den kan være svært følsom for eierens sinnstilstand og stemmebruk. En godt oppdratt Presa søker ofte fysisk kontakt – lener seg mot bena dine, legger det tunge hodet i fanget ditt eller ligger stille ved føttene dine. Denne store, alvorlige vokteren kan være nesten komisk myk og varsom med mennesker den stoler på.

Sammen med barn kan rasen være kjærlig og beskyttende, men med viktige forutsetninger. På grunn av størrelse, styrke og vokterinstinkt passer Presa canario best i hjem med eldre, hundevante barn som forstår respekt og grenser. Små barn kan lett bli veltet i lek. Som med alle raser må barn og hund aldri være alene uten tilsyn, og foreldre bør aktivt lære barna hvordan de skal opptre rundt en så kraftig hund. En Presa som vokser opp med barn og blir godt sosialisert, kan bli en hengiven familie­beskytter, men dette er sjelden et typisk «første­gangs familiehund»-valg.

Overfor fremmede er Presa canario naturlig skeptisk. Rasebeskrivelsen vektlegger en selvsikker, balansert hund, men også en som er våken og mistenksom overfor inntrengere. Det betyr at Presa sjelden er en «alle er vennene mine»-type. Noen individer vil akseptere høflig oppmerksomhet fra gjester etter en nøye introduksjon, mens andre foretrekker å observere på avstand. Tidlig og kontinuerlig sosialisering er helt avgjørende. Uten dette kan en Presa canario bli overdrevent mistenksom eller til og med aggressiv, noe som er farlig med en så fysisk sterk hund.

Forholdet til andre hunder og dyr kan variere. Mange Presaer er ikke spesielt sosiale med ukjente hunder og kan vise samekjønnsaggresjon eller lite toleranse for pågående hunder. Hvis du vil ha mer enn én hund, anbefales nøye introduksjoner, gjerne hunder av motsatt kjønn, og en erfaren tilnærming. Katter og smådyr kan aksepteres hvis Presaen vokser opp sammen med dem, men jaktlyst kan være sterk, særlig i linjer med mye arbeidsinstinkt. God håndtering og trening er viktig hele hundens liv.

Vanlige gemytts­utfordringer inkluderer:

- Territorial atferd og bjeffing ved enhver bevegelse rundt eiendommen  
- Dominerende eller pågående atferd hvis regler ikke er tydelige og konsekvente  
- Vansker med å akseptere nye mennesker eller dyr i hjemmet hvis den ikke er tidlig sosialisert  

For riktig eier er Presa canario en usedvanlig lojal, modig og hengiven hund med en sterk følelse av ansvar for familien sin. For feil eier, uten tid eller erfaring, kan de samme egenskapene raskt bli et problem. Å forstå og respektere rasens vokter­natur er nøkkelen til et harmonisk liv med en Presa.

## Trening og mosjon

Trening av Presa canario krever en gjennomtenkt balanse mellom fasthet, tålmodighet og ekte respekt for hunden. Dette er intelligente og lærevillige hunder, men ikke blindt lydige. Mange eiere sammenligner dem med en selvstendig arbeids­partner heller enn en enkel «følger». Presaen tenker selv og kan stille spørsmål ved kommandoer som virker meningsløse. Det er en del av grunnen til at de historisk var effektive voktere, men kan overraske uerfarne eiere.

Positiv forsterkning fungerer godt, særlig kombinert med tydelig struktur. Godbiter, ros og lek kan alle motivere en Presa canario. Samtidig reagerer de sterkt på kroppsspråk og selvsikkerhet hos føreren. Harde korreksjoner eller fysisk avstraffelse er ikke bare urettferdig, men også mot sin hensikt – de kan ødelegge tilliten og utløse forsvarsreaksjoner. Rolige, konsekvente regler og tydelig lederskap er langt mer effektivt. Hunden må lære at du kontrollerer tilgangen til ressurser som mat, leker og frihet, og at høflig atferd alltid lønner seg.

Viktige trenings­prioriteringer:

- Tidlig sosialisering med mange ulike mennesker, miljøer, lyder og kontrollerte hundemøter  
- Sikkert innlærte grunnkommandoer som sitt, dekk, bli, innkalling, «la være» og gå pent  
- God bånd­oppførsel, siden en voksen Presa lett kan overmanne en uforberedt fører  
- Rolige hilseritualer og impulskontroll rundt besøkende og bud  

Formelle kurs med en instruktør som har erfaring med sterke vokterraser, kan være svært verdifulle. Se etter kurs som vektlegger kontroll, konsentrasjon og stabilitet under forstyrrelser heller enn «show-triks». Mange Presa canario liker mentale utfordringer som søksleker, lydighetsøvelser og problemløsnings­oppgaver. Slike aktiviteter hjelper til å kanalisere arbeids­driften på en konstruktiv måte.

Når det gjelder mosjon, trenger Presa canario et moderat til høyt aktivitetsnivå, men ikke uendelig løping slik som noen hyrdehunder. En typisk voksen Presa trives best med:

- Én til to skikkelige turer om dagen, ofte totalt 60–90 minutter  
- Regelmessig friløp i et sikkert inngjerdet område, der den kan trave, utforske og strekke ut  
- Ekstra mental stimulering gjennom treningsøkter, aktivitets­leker og nesearbeid  

Mange liker strukturerte aktiviteter som spor, lydighet, personbeskyttelse i ansvarlige hender, og til og med trekk eller vognkjøring. Slike aktiviteter må alltid balanseres med stabilt gemytt og god grunntrening. Det er viktig å unngå å oppmuntre til ukontrollert aggresjon eller overtenning.

Valper og unghunder skal ikke overbelastes på harde underlag, fordi leddene fortsatt utvikles. Korte, hyppige turer og rolig lek i trygge områder er bedre enn lange, tvungne løpeturer. Etter hvert som hunden modnes, kan kondisjon og styrke bygges gradvis opp.

En understimulert eller undermosjonert Presa canario kan bli destruktiv, bråkete eller vanskelig å håndtere. En hund som får tilstrekkelig fysisk og mental aktivitet, er som regel fornøyd med å ligge rolig hjemme. Eiere må være forberedt på å legge inn daglig tid og innsats i trening og mosjon. Dette er ikke en hund som trives alene i hagen uten noe å gjøre.

## Helse

Presa canario er på mange måter en relativt robust og hardfør rase, men som alle store hunder er den utsatt for visse helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere jobber for å redusere disse gjennom nøye utvalg og helsetesting. Fremtidige eiere bør snakke åpent om helse med oppdretter og be om å få se relevante testresultater.

Noen av de vanligere helseutfordringene hos Presa canario:

- Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, der leddet ikke passer helt riktig. Over tid kan dette gi smerter, artrose og redusert bevegelighet. Store, tunge hunder er særlig utsatt.  
- Korsbåndsskader i kneet, som kan oppstå hvis hunden vrir seg brått i lek eller lander uheldig etter hopp. God vektkontroll og å unngå mye hopping i ung alder kan hjelpe.  
- Slitasjegikt (artrose), spesielt hos eldre hunder, delvis på grunn av størrelse og vekt.  
- Magedreining (Gastric dilatation volvulus, GDV), ofte kalt «bloat», en livstruende akutt tilstand der magesekken vrir seg. Dypbrystede raser som Presa canario har økt risiko.  
- Enkelte hjertesykdommer forekommer i den bredere molossergruppen. Seriøse oppdrettere følger med på eventuelle urovekkende tendenser i linjene.  
- Øyeproblemer, inkludert entropion og ektropion hos noen individer, der øyelokket ruller inn eller ut og irriterer øyet.  

Anbefalte helsetester kan omfatte:

- Hofte- og albuevurdering gjennom anerkjente røntgesystemer  
- Hjerteundersøkelse hos hjertespesialist (veterinærkardiolog), særlig på avlsdyr  
- Øyeundersøkelse ved mistanke om øyelokks- eller øyeavvik  

Forventet levealder for Presa canario er ofte rundt 9–11 år, med noen individer som lever lenger ved god oppfølging. Som stor rase eldes den raskere enn små hunder, og leddhelse er spesielt viktig i eldre år. Å holde hunden slank, gi fôr av god kvalitet og unngå unødig belastning på ledd kan gi vesentlig bedre komfort med alderen.

Eiere kan støtte hundens helse ved å:

- Gi et balansert, alders­tilpasset fôr, og unngå overfôring i vekstperioden  
- Dele dagsrasjonen i to–tre måltider for å redusere risikoen for magedreining, og unngå tung mosjon rett før og etter fôring  
- Holde en jevn, sunn kroppsvekt i stedet for å la hunden bli overvektig  
- Ha regelmessige veterinærkontroller for å fange opp problemer tidlig, særlig med hjerte og ledd  
- Investere i gode leddtilskudd hvis veterinæren anbefaler det, spesielt hos eldre hunder  

Forsikring anbefales sterkt for en rase av denne størrelsen og styrken. Ortopediske operasjoner, akutte mageproblemer og andre alvorlige tilstander kan raskt bli kostbare. En god oppdretter vil informere om helsesituasjonen i sine linjer og være tilgjengelig for råd gjennom hele hundens liv.

Med ansvarlig avl, forebyggende stell og et tilpasset livsløp lever mange Presa canario et aktivt og komfortabelt liv som beskyttende familiehunder godt opp i seniorårene.

## Historie og opprinnelse

Presa canario, ofte kalt Perro de Presa Canario eller Canary Mastiff, har dype røtter på Kanariøyene, særlig på Tenerife og Gran Canaria. Rasen utviklet seg som en allsidig gårds- og eiendomshund, brukt til å vokte eiendom, arbeide med storfe og håndtere vill- eller løshunder som truet buskapen. Kombinasjonen av styrke, mot og evne til å ta egne avgjørelser var avgjørende i denne rollen.

Historiske kilder fra øyene beskriver sterke, gripende hunder brukt av bønder og slaktere. Disse hundene skulle kontrollere store og til tider aggressive storfe, beskytte åkrer og hjem mot tyver, og holde ville eller løse hunder unna flokker. De var ikke pyntehunder, men seriøse arbeidsdyr som familier var avhengige av for trygghet og levebrød.

Med tiden ble de lokale hundene påvirket av ulike molosser- og mastiff-typer som europeiske handelsmenn og nybyggere tok med seg, inkludert engelske mastiffer og andre store voktere. Resultatet ble en kraftig, men smidig hund som kunne fungere både som buskapshund og eiendomsvokter i et til dels hardt miljø.

På 1900-tallet ble den tradisjonelle rollen til mange gårdshunder i Europa og nærliggende områder mindre viktig etter hvert som landbruket moderniserte seg. Bestanden av Presa canario gikk sterkt tilbake, og på et tidspunkt var rasen truet av å forsvinne. På 1970- og 1980-tallet startet dedikerte oppdrettere på Kanariøyene et arbeid for å gjenreise og standardisere rasen. De samlet de sist gjenlevende hundene som passet til den tradisjonelle typen, valgte for stabilt gemytt og arbeidsdyktighet, og bygget opp et mer formelt avlsprogram.

Disse innsatsene førte etter hvert til nasjonal anerkjennelse i Spania og senere godkjenning av internasjonale kennelklubber. Rasestandarden beskriver en rolig, men årvåken vokterhund, balansert i temperament og sterkt knyttet til hjemterritorium og familie.

I dag er Presa canario fortsatt høyt verdsatt på Kanariøyene og i mange andre land som vokter av hjem, gårder og landlige eiendommer. I noen områder deltar de også i hundesporter som passer deres egenskaper, som lydighet, spor og enkelte beskyttelsesgrener når de håndteres ansvarlig. Vanligst er de som hengivne familie­voktere for erfarne eiere som setter pris på rolig styrke og lojalitet.

På grunn av sin beskyttende natur og fysiske kraft blir Presa canario noen ganger misbrukt eller misforstått, noe som kan føre til lovreguleringer eller særskilte krav i enkelte områder. Ansvarlige oppdrettere og eiere jobber aktivt for å fremme rasens egentlige karakter, med fokus på stabilitet, gode nerver og riktig sosialisering. Den moderne Presa canario er fortsatt et bindeledd til fortidens gårdshunder, med et rustikt, funksjonelt utseende kombinert med den rolige årvåkenheten til en tradisjonell vokter.

## Å leve med rasen

Å leve med en Presa canario er et alvorlig, langsiktig ansvar – både tidsmessig og når det gjelder forpliktelser. Dette er ikke et tilfeldig valg eller et impulskjøp. Før du bringer en slik hund inn i hjemmet, er det lurt å se for seg hverdagen de neste ti årene og spørre om denne kraftige vokteren virkelig passer inn.

Det første mange nye eiere merker, er hvor tett en Presa gjerne holder seg til sine mennesker. Den er sjelden interessert i å vandre rundt for å hilse på fremmede i parken. I stedet retter den oppmerksomheten mot egen familie. Dette kan være svært givende hvis du ønsker et nært forhold til hunden din, men betyr også at den ikke trives med å bli overlatt til seg selv i timevis dag etter dag. En Presa canario som tilbringer mesteparten av tiden isolert i en hage eller kennel, kan bli frustrert, bråkete og potensielt aggressiv.

Innendørs er en godt mosjonert Presa som regel rolig. Den liker å ha en tydelig hvileplass, for eksempel en stor, komfortabel seng eller et bur plassert slik at den kan se familien. Burtrening fra valpestadiet anbefales sterkt, ikke som straff, men som et trygt sted for hvile og kontroll. På grunn av størrelsen trenger den god gulvplass for å kunne bevege seg uten stadig å støte borti møbler eller mennesker.

Når det gjelder bolig, er en sikkert inngjerdet hage eller gårdsplass svært nyttig. Gjerdene må være solide og høye nok til å hindre rømning og forhindre at andre dyr eller mennesker lett kan nå inn. Enkle nettinggjerder eller lave gjerder er ikke tilstrekkelige for en så sterk og målrettet rase. Tette porter med ordentlige låser og klare regler for hvem som får gå inn på eiendommen, er viktig. Mange eiere bruker også grindløsninger innendørs for å styre bevegelse mellom rom ved behov.

Årlige kostnader for en Presa canario er høyere enn for små raser. Bare mat kan være en betydelig utgift, da en stor, muskuløs hund trenger mye fôr av god kvalitet. I tillegg kommer:

- Rutinemessig veterinærstell, vaksiner, ormekur og behandling mot parasitter  
- Forsikring, som sterkt anbefales på grunn av potensielle kostnader ved akutte operasjoner eller ortopedisk behandling  
- Kurs, og eventuelt privattimer hos trener, særlig i unghundtiden  
- Solid utstyr som sterke halsbånd, robuste bånd, sikre seler og holdbare leker som tåler kraftig bitt  

Billig eller skjørt utstyr er en dårlig investering for denne rasen. Et godt tilpasset, solid flatt halsbånd, en trygg sele (front- eller ryggfeste) og et sterkt bånd er basisutstyr. Noen eiere bruker også langline for kontrollert frihet på åpne områder. Til mental stimulering er det lurt å investere i ekstra kraftige tyggeleker, aktivitetsleker og gode godbiter til trening.

Det sosiale livet med en Presa canario vil ofte være annerledes enn med en mer lettvint rase. Du må kanskje være mer selektiv med hvor du tar med hunden, styre unna fulle hundeparker og nøye planlegge introduksjoner til nye hunder og mennesker. Ansvarlig håndtering i det offentlige rom – inkludert å følge lokale regler for båndtvang og eventuell munnkurv – beskytter både hunden din og andre.

Nye eiere bør være forberedt på:

- Kontinuerlig lydighetstrening i hverdagen, ikke bare et par valpekurs  
- Grundig sosialisering, spesielt de to første leveårene  
- En beskyttende hund som reagerer på uvanlige lyder og bevegelser, særlig om natten og rundt hjemmet  
- Et langvarig følelsesmessig bånd, siden rasen gjerne knytter seg svært sterkt til sine mennesker  

Til gjengjeld får de som møter rasens behov ofte en dypt hengiven følgesvenn som vokter hjem og familie med stille intensitet. Presa canario passer ikke for alle, men for erfarne hundeeiere som ønsker en seriøs vokter og er villige til å investere i trening, struktur og ansvarlig håndtering, kan det å leve med denne rasen være en helt unik og svært givende opplevelse.

Presa canario

The United Kingdom Kennel Club

Presa canario er en stor og kraftig vakthund fra Kanariøyene, med en robust kroppsbygning og kort, lettstelt pels. Den er rolig og kjærlig med familien, men reservert overfor fremmede, og trenger erfaren fører, tidlig sosialisering, tydelig trening og jevnlig mosjon.

Patronos A Nobis är en uppfödare av rasen Presa canario med bas i åmotfors i Sverige. Uppfödningen inleddes med rasen 2018.

Patronos A Nobis

## Kortfakta

- American akita er en stor og kraftig bygd spisshund med opprinnelse i Japan og videre utvikling i USA. FCI klassifiserer den som selskapshund i gruppe 5.
- Mankehøyden er 66–71 cm for hannhunder og 61–66 cm for tisper. Rasestandarden oppgir ingen vekt. Som en grov pekepinn oppgir Svenska Kennelklubben cirka 45–55 kg for hannhunder og 35–45 kg for tisper.
- Rasen beskrives som våken, oppmerksom, verdig og modig. Den kan samtidig være reservert og selvstendig, så trening på møter, håndtering og kontroll i hverdagen er viktig.
- American akita kan tåle andre hunder dårlig, særlig hunder av samme kjønn. Den er derfor sjelden et opplagt valg for den som ønsker regelmessige besøk i hundepark eller hundebarnehage.
- Den tette dobbeltpelsen røyter kraftig i perioder. Pelsstellet krever ingen avanserte teknikker, men mengden hår og hundens størrelse gjør det til en betydelig jobb.
- Rasen passer best for en eier som kan forebygge risikofylte situasjoner, trene belønningsbasert og håndtere en svært sterk hund rolig når det blir mye uro rundt den.

## Utseende og pels

American akita skal gi et tydelig inntrykk av størrelse, styrke og balanse. Benstammen er kraftig, brystkassen bred og dyp, og kroppen er litt lengre enn den er høy. Det massive hodet danner en stump trekant sett ovenfra. Små øyne, et dypt snuteparti og stående ører gir rasen det karakteristiske uttrykket.

Halen er stor, høyt ansatt og rikt behåret. Den bæres over ryggen eller inn mot siden i en trekvart, hel eller dobbel krøll. Når halen trekkes forsiktig ned, skal den ytterste halevirvelen nå til haseleddet.

Pelsen består av en myk, tett underull og rette, stive dekkhår som står litt ut fra kroppen. Håret er kortere på hodet, ørene og den nederste delen av beina. Ved manken og over krysset er dekkhårene omtrent fem centimeter lange, mens halen har den rikeste pelsen.

Fargespekteret er bredere enn hos japansk akita. Rød, gulbrun, hvit, tigret og pinto forekommer, med eller uten maske eller bliss. En ensfarget hvit hund har ingen maske. Den gjeldende FCI-standarden fra 2026 diskvalifiserer derimot merletegning og leverfarge. Dette er viktig fordi eldre rasebeskrivelser kan nøye seg med å si at alle farger er tillatt.

Børst etter hva pelsen faktisk trenger, ikke etter en fast ukeplan. Før en kam gjennom underullen på halsen, buksene, bak ørene og rundt halen. Hvis kammen setter seg fast eller underullen ligger tett mot huden, trengs en grundigere omgang. Kontroller samtidig hud, ører, klør og tenner. Etter bading må pelsen skylles og tørkes helt inn til huden.

## Temperament og personlighet

En American akita er vanligvis oppmerksom og selvstendig uten å søke kontakt med alle. Rasestandarden beskriver et verdig, modig og lydhørt temperament. Det betyr ikke at alle hundene er naturlige vakthunder eller automatisk trygge sammen med barn. Avl, erfaringer, helse og trening påvirker hvordan hunden fungerer.

Tren på at fremmede mennesker kan være i nærheten uten å ta kontakt. Målet er ikke at alle skal klappe hunden, men at den kan passere mennesker, ta imot besøk og la seg håndtere uten frykt eller truende atferd. Belønn rolige reaksjoner og la hunden holde avstand. En hund som stivner, sperrer veien, knurrer eller har vanskelig for å hente seg inn igjen, trenger profesjonell hjelp.

Møter med andre hunder krever særlig omtanke. FCI skriver uttrykkelig at American akita kan være lite tolerant overfor andre hunder, spesielt hunder av samme kjønn. Dette beskriver en risiko i rasen, ikke hva hvert individ kommer til å gjøre. En eldre svensk avlsstrategi pekte også på aggresjon mot hunder og reserverthet overfor fremmede som praktiske utfordringer, men grunnlaget var lite: bare 19 hunder deltok i MH-beskrivelser i perioden 2008–2014, og én hund hadde gjennomført BPH. Disse tallene kan ikke beskrive hele dagens bestand.

Vurder foreldrene og voksne slektninger i vanlige situasjoner. Spør hvordan de reagerer på fremmede, trange passasjer, håndtering og hunder av begge kjønn. En valp kan få et godt forhold til hunden hjemme uten å godta ukjente hunder som voksen. Hundeparker og hilsing i bånd med fremmede hunder er ofte dårlige valg.

## Trening og mosjon

American akita trenger daglig bevegelse, nesearbeid og samarbeid, men ingen fast mengde minutter passer for alle. En frisk voksen hund kan sette pris på lengre turer, fotturer, spor, søk og rolige øvelser for balanse og kroppskontroll. Tilpass mengden etter alder, form, underlag, temperatur og restitusjon. Den kraftige kroppen og tette pelsen gjør at aktivitet i varmt vær må planlegges forsiktig.

Tidlig trening bør rette seg mot ferdigheter som gjør det trygt å håndtere en sterk hund i hverdagen:

- å gå i slakt bånd og kunne snu rolig bort fra forstyrrelser
- frivillig kontakt og å vente bak dører og porter
- innkalling på inngjerdet område og trygge alternativer når hunden ikke bør gå løs
- spor- og søksoppgaver som kan gjøres på avstand fra andre hunder
- rolig og frivillig håndtering av poter, ører, munn og pels
- hvile og evnen til å roe seg etter aktivitet

Belønningsbasert trening passer rasens selvstendighet bedre enn harde korrigeringer. Korte, tydelige øvelser med et forståelig mål gir ofte mer enn mange like repetisjoner. Mat, større avstand, snusing, lek eller tilgang til et etterlengtet sted kan alle brukes som belønning.

Valper og unghunder skal få utforske, leke og bevege seg variert uten lange løpeturer, tung belastning eller mange gjentatte hopp. Øk vanskelighetsgraden trinnvis. Halthet, stivhet eller motvilje mot å bevege seg bør vurderes av veterinær.

## Helse

American akita omfattes av et bindende svensk program for hofteleddsdysplasi, HD. Svenska Kennelklubben registrerer ikke avkom dersom et av foreldredyrene manglet offisiell hoftestatus ved paring. En offisiell status betyr likevel ikke automatisk grad A eller B. Etter kennelklubbens generelle regler skal en hund med HD E ikke brukes i avl, mens en hund med HD D bare kan pares med en hund som har A eller B. Be om å få se selve graden og undersøkelsesdatoen, ikke bare en beskjed om at foreldrene er «røntget».

Den svenske avlsstrategien for rasen bygger hovedsakelig på data fra 2008–2014 og må leses som et datert grunnlag, ikke som oppdaterte forekomsttall. For få hunder var undersøkt til at man kunne trekke sikre konklusjoner om hofter, albuer eller øyne i hele rasen. Dokumentet anbefaler hoftegrad A eller B, albuegrad 0 og gjentatte øyeundersøkelser, alltid også før første paring. Albue- og øyeresultater er verdifulle spørsmål for en valpekjøper, men de er ikke det samme som det bindende HD-kravet for rasen i de svenske registreringsreglene fra 2026.

Be om følgende for begge foreldrene og, når det er mulig, eldre helsøsken og tidligere avkom:

- nøyaktig HD-grad samt albueresultat og undersøkelsesdato
- resultatet fra øyeundersøkelsen og hvor gammelt det er
- tilbakevendende hud-, pels-, kne- eller øyeproblemer hos nære slektninger
- diagnoser av sebaceøs adenitt eller uveodermatologisk syndrom hos nære slektninger
- hvor gamle nære slektninger ble, og hvilke sykdommer som påvirket livene deres

En liste over undersøkelser er ingen garanti for god helse. Resultatene må ses i sammenheng med slektshistorie, hvordan hundene fungerer i hverdagen og hvor godt foreldredyrene utfyller hverandre. Akita Club of America anbefaler i tillegg undersøkelser av hofter, øyne og skjoldbruskkjertel. Det kan være relevant når amerikanske eller andre utenlandske linjer inngår.

American akita er stor og dypbrystet, så eiere bør kjenne tegnene på magedreining, GDV. Tilstanden er akutt og livstruende. Brekninger uten at noe kommer opp, kraftig sikling, uro, pesing, oppsvulmet eller smertefull buk, bleke slimhinner, svakhet eller kollaps krever øyeblikkelig veterinærhjelp.

## Historie og opprinnelse

American akita har japansk opprinnelse, men ble utviklet som en egen type i USA. Den gjeldende FCI-standarden beskriver hvordan mellomstore Akita Matagi-hunder ble brukt i hundekamper fra 1603. Fra 1868 ble de krysset med blant annet tosa og mastiff, noe som økte størrelsen, men svekket flere spisshundtrekk. Hundekamper ble forbudt i 1908, og ni akitaer ble utpekt som japanske naturminner i 1931.

Bestanden ble kraftig redusert under andre verdenskrig. Hunder ble beslaglagt for å bruke pelsen til militære klær, mens enkelte eiere krysset hundene sine med schäfer for å unngå ordren. Flere typer var igjen etter krigen. Hunder fra Dewa-linjen, med trekk fra mastiff og schäfer, ble tatt med til USA av amerikansk militærpersonell.

Disse linjene ble videreutviklet i USA. Akita Club of America ble stiftet i 1956, og American Kennel Club tok rasen inn i stamboken og ga den ordinær utstillingsstatus i oktober 1972. Siden de amerikanske og japanske kennelklubbene den gangen ikke anerkjente hverandres stamtavler, utviklet den amerikanske bestanden seg uten nye japanske blodslinjer. Resultatet ble den større og tyngre typen med flere godkjente farger som FCI i dag anerkjenner som American akita.

## Å leve med rasen

En American akita kan være rolig inne, men hverdagen må også fungere når en katt løper forbi, en løs hund nærmer seg eller et barn åpner ytterdøren. Det avgjørende er ikke bare hvor stor plass du har, men om du kan opprettholde trygge rutiner hver dag.

Aktivt tilsyn fra en voksen er nødvendig rundt barn. En hund av denne størrelsen kan velte et barn uten å mene det. Barn må aldri forstyrre hunden når den spiser, sover eller prøver å trekke seg unna. Velg oppdretter ut fra de voksne hundenes faktiske atferd rundt barn, ikke en generell påstand om at rasen er beskyttende.

Samvær med en annen hund, katt eller et mindre dyr må vurderes individuelt. Tidlig tilvenning kan hjelpe, men erstatter ikke grinder, separate hvileplasser, kontrollerte introduksjoner og muligheten til å holde dyrene atskilt. Et godt forhold til katten i hjemmet sier heller ikke sikkert hvordan hunden reagerer på en katt utendørs.

Det kan fungere å bo i leilighet hvis det er nok plass til å håndtere hunden, trange møter kan unngås og hunden får bevegelse og mental aktivitet ute. En hage må være sikkert inngjerdet og erstatter aldri turer eller trening. Tren på å være alene gradvis, med korte og rolige perioder først. Vurder om den enkelte hunden faktisk klarer å finne ro, fremfor å følge en generell tidsgrense.

Før du velger valp, bør du møte minst tispen og helst flere voksne slektninger. Be om å få se hvordan hundene går i bånd, tar imot besøk og henter seg inn igjen etter noe uventet. Kontroller helseresultatene selv, og spør hvordan oppdretteren vurderer hvilken valp som passer hjemmet ditt. American akita er riktig valg først når du setter pris på selvstendigheten og samtidig har tid, styrke og dømmekraft til å håndtere hunden uten å ty til fysisk makt.

American akita

Stor, kraftig spisshund med bred, bjørnelignende hode og krøllet hale. Rolig, lojal og svært beskyttende overfor familien, men reservert mot fremmede og ofte avvisende overfor andre hunder. Tjukk dobbel pels røyter kraftig. Intelligent, selvstendig og best egnet for erfarne eiere som er tydelige og konsekvente.

Crepida's är en uppfödare av rasen American akita med bas i Vikmanshyttan i Sverige.

Crepida's

## Kortfakta

- Sankt bernhardshund er en sveitsisk kjemperase som i dag først og fremst holdes som selskaps-, vakt- og gårdshund. Rasen brukes også til spor- og søksarbeid.
- Ifølge rasestandarden skal hannhunder ha en mankehøyde på 70–90 cm og tisper 65–80 cm. Svenska Kennelklubben oppgir cirka 60–100 kg som en grov rettesnor, men vekt er ikke angitt i selve rasestandarden.
- Rasen finnes i en kort- og en langhåret variant. Begge har rikelig underull.
- Rasestandarden beskriver temperamentet som vennlig, vaktsomt og rolig til livlig. Det er et ideal, ikke en garanti for hvert enkelt individ.
- Den store kroppen preger hele hverdagen: plass, transport, trening, fôr og veterinærbehandling krever mer planlegging enn for en mindre hund.

## Utseende og pels

Sankt bernhardshunden skal være stor og kraftig, men samtidig harmonisk og bevegelig. Standarden angir en maksimal mankehøyde på 90 cm for hannhunder og 80 cm for tisper, men en høyere hund kan godtas dersom helheten er proporsjonal og bevegelsene er korrekte. Dette betyr ikke at rasen mangler maksmål, eller at størst mulig hund er idealet. Når du møter voksne hunder, bør du derfor se etter om de bærer vekten sin uten besvær og beveger seg stabilt og ledig.

Den korthårede varianten har tett, blankt og tilliggende dekkhår med rikelig underull. Den langhårede har rett, middels langt dekkhår, også med rikelig underull. Pelsen kan være lett bølget over krysset og hoftene og danner faner på beina. Grunnfargen er hvit med røde flekker eller en rød mantel over rygg og flanker. Nyansene kan gå fra klar til mørk rød, og en mørk maske er ønskelig.

Pelsstellet bør følge hårlaget og pelsens faktiske tilstand. Den langhårede varianten må børstes grundig minst én gang i uken for å unngå floker, og oftere når underullen løsner eller pelsen er blitt våt og skitten. Den korte pelsen må også gås over, slik at løs underull, hudforandringer og ømme områder blir oppdaget. Vær særlig oppmerksom på tette partier og steder der halsbånd eller sele ligger inntil. Bad hunden når den faktisk er skitten, i stedet for å følge en fast plan.

Noen individer sikler mye, mens andre sikler betydelig mindre. Møt derfor voksne slektninger dersom mengden sikling påvirker rasevalget ditt. Et håndkle ved vannskålen er som regel mer realistisk enn å forvente en hund som alltid er tørr rundt munnen.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk sankt bernhardshund skal være vennlig og vaktsom, med et temperament som kan variere fra rolig til forholdsvis livlig. Svenska Kennelklubben beskriver rasen som harmonisk og familieorientert, men betegnelsen «barnevakthund» er misvisende. Ingen hund skal forventes å tåle at barn klatrer på den, gir harde klemmer eller forstyrrer den mens den spiser eller hviler.

Rundt barn er hundens størrelse like viktig som temperamentet. En ansvarlig voksen må alltid styre samspillet, lære barnet å la hunden trekke seg unna og hindre voldsom lek der noen kan bli slått over ende. Et rolig individ kan fungere svært godt i en barnefamilie, men vurder den faktiske hunden og ikke bare rasens rykte.

Den samme varsomheten trengs rundt andre hunder og katter. Rasestandarden gir ingen garanti for at hunden går sammen med andre dyrearter. La dyrene møtes under kontrollerte forhold, gi dem separate hvileplasser og avbryt lek som blir for fysisk. Selv vennlig lek kan være risikabel for en liten hund eller katt på grunn av størrelsesforskjellen. Spør oppdretteren hvordan foreldrene oppfører seg overfor ukjente hunder, besøkende, håndtering og uventede lyder. Det forteller mer enn generelle påstander om at rasen alltid er sosial, stille eller beskyttende.

## Trening og mosjon

Treningen bør starte mens sankt bernhardshunden fortsatt er fysisk håndterbar. Prioriter å gå i løst bånd, hilse rolig med alle fire potene i bakken, komme på innkalling og kunne vente. Venn også valpen til at du kan se den i munnen, ta på potene og undersøke kroppen. Tidlig sosialisering, båndtrening og valpekurs er særlig verdifullt for en hund som blir så stor. Tren i små trinn og belønn den rolige atferden du ønsker å se igjen.

Rasen trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men et bestemt antall minutter passer ikke alle. Hvor lange og krevende turer, søksoppgaver og sporøkter bør være, avhenger av hundens alder, helse og kondisjon samt været. Et rolig tempo betyr ikke at hunden kan klare seg uten bevegelse. God muskulatur og trygge hverdagsvaner er viktige for en så tung kropp.

Valpen vokser raskt. Svenska Kennelklubben anbefaler å unngå lange turer det første året. La i stedet valpen bevege seg i kortere økter, oppleve ulike miljøer og hvile mellom aktivitetene. Øk lengde og vanskelighetsgrad gradvis ut fra den enkelte hundens utvikling, ikke en fast alder som skal passe alle.

Vær ekstra forsiktig i varmt vær. Hunder med tykk pels er blant dem som kan være mer følsomme for varme. Legg mosjonen til kjøligere deler av dagen, sørg for vann og avbryt dersom hunden peser vedvarende, sikler uvanlig mye, får tørre og røde slimhinner, virker forvirret eller blir svak. Mistanke om heteslag krever nedkjøling med kjølig, ikke iskaldt, vann og rask kontakt med veterinær.

## Helse

I Sverige bør du særlig sjekke leddresultater og sunn kroppsbygning, og kjenne igjen tegnene på magedreining. Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, vanligvis forkortet HD og ED, forekommer i rasen. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha offisiell HD- og ED-status før paring, og offisiell HD-røntgen av sankt bernhardshund utføres tidligst ved 18 måneders alder. Kjent status betyr at et resultat er registrert; det betyr ikke automatisk at hunden er fri for dysplasi. Be derfor om å få se de faktiske gradene, ikke bare et utsagn om at foreldrene er «testet». Hunder med ED grad 2 eller 3, klinisk ED eller tidligere ED-operasjon er utelukket fra avl etter gjeldende regler hos Svenska Kennelklubben.

Rasen er også omfattet av Svenska Kennelklubbens Breed Specific Instructions, BSI. Her fremheves et overdimensjonert og for tungt hode, for mye ansiktshud, løse leppelommer og øyelokk som er løse, for store eller rullet innover. Dette gir en valpekjøper konkrete ting å se etter: Øynene bør se friske ut, huden skal ikke være irritert, munn og tenner skal fungere, og hunden skal kunne bevege seg kraftfullt uten besvær. Et imponerende utseende må aldri veie tyngre enn funksjon.

En veterinærstudie har vist økt risiko for magedreining hos sankt bernhardshund. Dette er en akutt og livstruende tilstand der tiden er avgjørende. Gjentatte forsøk på å kaste opp uten å få opp noe, en buk som raskt blir oppblåst, uro, pesing, magesmerter og vansker med å legge seg krever umiddelbar kontakt med veterinær. Ikke vent for å se om symptomene går over. Ingen enkel rutine hjemme kan redusere risikoen til null. Snakk med veterinæren om den enkelte hundens risiko og mulige forebyggende tiltak.

Den raskt voksende valpen trenger et fôr og en fôrmengde som passer veksten. Følg rådene fra oppdretter og veterinær, og følg med på hold og bevegelser over tid i stedet for å forsøke å få valpen til å vokse så raskt som mulig.

## Historie og opprinnelse

Den dokumenterte historien til sankt bernhardshunden begynner ved Store Sankt Bernhard-passet mellom Sveits og Italia. Et hospits ble grunnlagt der på 1000-tallet. Fra midten av 1600-tallet holdt hospitset store fjellhunder til beskyttelse og vakthold. Hundene finnes avbildet fra 1695 og nevnes i hospitsets opptegnelser fra 1707. Senere fulgte de reisende og lette etter mennesker som hadde gått seg bort i snø og tåke.

Barry, som levde fra 1800 til 1814, ble rasens mest kjente redningshund og tilskrives mer enn 40 redninger i sveitsiske historiske fremstillinger. Dette er en historisk opplysning, ikke moderne dokumentasjon av hver enkelt redningsaksjon. Den lille brennevinstønnen rundt halsen hører først og fremst til bildene og fortellingene om rasen. Opprinnelsen er omstridt, og kilder innen Svenska Kennelklubben beskriver tønnen som en myte snarere enn utstyr som ble brukt i virkelige redningsoppdrag.

I 1867 begynte Heinrich Schumacher å føre stambok over hundene sine. Da den sveitsiske hundestamboken ble åpnet i 1884, var sankt bernhardshunden Leon den første registreringen, og den sveitsiske raseklubben ble stiftet samme år. I 1887 ble rasestandarden vedtatt, og sankt bernhardshunden ble offisielt erklært som en sveitsisk hunderase. Dagens hunder lever hovedsakelig som selskaps- og gårdshunder, selv om spor- og søksarbeid fortsatt knytter dem til historien.

## Å leve med rasen

Å leve med en sankt bernhardshund betyr at du må planlegge etter hundens størrelse. En leilighet er ikke automatisk uegnet, men hunden må kunne snu seg, hvile og bevege seg gjennom hjemmet uten at det blir trangt. Tenk gjennom trapper, hva du gjør hvis heisen stanser, hvordan hunden skal komme inn i bilen, og hvordan du kan hjelpe en syk eller gammel hund. Fôr, solid utstyr, transport og veterinærbehandling koster også ofte mer enn for en mindre hund, selv om det ikke er mulig å angi et fast beløp.

Ikke regn med at en sankt bernhardshund kan være alene gjennom en hel arbeidsdag. En liten valp kan ikke forlates alene, og en voksen hund må først lære gradvis å være for seg selv. Start med svært korte fravær når hunden er trygg og har falt til ro, og øk bare tiden så lenge den fortsatt er rolig. En voksen hund som har fått god alenetrening, kan klare noen timer, men ingen bestemt tidsgrense passer alle individer.

Før du kjøper, bør du kontrollere tre ting:

1. Be om foreldrenes nøyaktige offisielle HD- og ED-resultater, og spør om nære slektninger har hatt ledd- eller bevegelsesproblemer.
2. Møt helst voksne hunder og se på temperament, øyne, hud, munn, bevegelser og hvordan de lar seg håndtere — ikke bare størrelse og hodetype.
3. Lag en realistisk plan for plass, bil, varmt vær, alenetid, hverdagstrening og hjelp dersom hunden en dag ikke kan gå uten støtte.

Rasen passer best for den som setter pris på en svært stor hund, men prioriterer funksjon, rolige vaner og et felles hverdagsliv fremfor maksimal masse eller romantiske myter om redningshunder.

Sankt bernhardshund

Deutscher Club für Leonberger Hunde (DCLH)

Vétérinaire Santé (France)

Stor, mild fjellhund utviklet av sveitsiske munker for redningstjeneste og selskap. Rolig og kjærlig, spesielt med barn, men svært stor, siklete og røyter mye. Trenger moderat mosjon, nøye oppfølging av ledd og helse, og å være tett inkludert i familielivet.

Countrystar's är en uppfödare av rasen Sankt bernhardshund med bas i Bredared i Sverige. Uppfödningen omfattar både korthåriga och långhåriga sankt bernhardshundar.

Countrystar's

## Kortfakta

Finsk lapphund er en finsk gjeter- og vakthund med bakgrunn fra reindriften, men i dag lever de fleste som aktive selskapshunder. Rasen passer best for den som liker å være mye ute, tilbyr variert trening og samtidig kan lære hunden å finne ro. Et vennlig vesen er typisk, men sier ikke hvor sosial den enkelte valpen blir, hvor mye lyd den bruker eller hvor lett den blir stresset.

- **Opprinnelsesland:** Finland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 5, spisshunder og hunder av urhundtype
- **Opprinnelig oppgave:** gjete og vokte rein
- **Ideell mankehøyde:** 49 cm for hannhunder og 44 cm for tisper, med 3 cm tillatt avvik i begge retninger
- **Pels:** lange, grove dekkhår og myk, tett underull
- **Farge:** alle farger er tillatt, men grunnfargen skal dominere
- **Passer best for:** et aktivt hjem som setter pris på samarbeid, friluftsliv og en oppmerksom hund
- **Viktig å vurdere:** bjeffing og annen lyd, evnen til å finne ro, foreldredyrenes mentalitet og dokumenterte helseundersøkelser

Rasestandarden angir ingen offisiell vekt. Høyden er også en veiledning for rasetypen, ikke et løfte om nøyaktig størrelse; standarden understreker at typen er viktigere enn målet.

## Utseende og pels

Finsk lapphund er litt under middels stor, kraftig bygd i forhold til størrelsen og noe lengre enn den er høy. Hodet er forholdsvis bredt, ørene er stående eller halvstående, og den rikt behårede halen bæres over ryggen eller til siden når hunden beveger seg. I ro kan halen henge.

Den doble pelsen består av lange, grove dekkhår over en myk, tett underull. Hannhunder har ofte en tydeligere krage. Alle farger er tillatt så lenge én grunnfarge dominerer, og derfor kan to rasetypiske finske lapphunder se ganske forskjellige ut.

Pelsen må børstes jevnlig og oftere når hunden røyter mye. Arbeid helt ned til underullen, særlig bak ørene, i armhulene og der sele eller halsbånd ligger mot pelsen. Bad hunden ved behov. Vanlig pelsstell bygger på børsting fremfor å klippe pelsen kort; dersom klipping er nødvendig av medisinske grunner, bør veterinærens råd følges.

Mengden pels og røyting varierer mellom individer og gjennom året. Den som ønsker et hjem uten hundehår eller forventer én fast børstedag i uken, bør derfor tenke annerledes: kjenn gjennom pelsen med hendene og bruk kam, og tilpass stellet til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal finsk lapphund være intelligent, modig, rolig, føyelig, vennlig og hengiven. I hverdagen merkes ofte en kombinasjon av arbeidslyst, oppmerksomhet og evne til å være tett på familien. Det er likevel en gjeter- og vakthund av spisstype, ikke en hund som automatisk er stille eller enkel i alle miljøer.

Rasen bruker gjerne stemmen. Noen individer varsler på lyder, mennesker utenfor boligen eller bevegelser i omgivelsene, mens andre er betydelig roligere. Spør derfor oppdretteren hvordan foreldredyrene reagerer på ringeklokken, besøk, hundemøter og hvile innendørs. Det gir mer veiledning enn en generell påstand om at rasen bjeffer mye.

Svenska Kennelklubbens BPH-analyse fra 2019 gir et nyttig, men begrenset bilde. Grunnlaget omfattet 229 beskrevne hunder, og de 212 svenskfødte deltakerne utgjorde bare rundt tre prosent av de svenskfødte hundene i de oppgitte årskullene. Analysen viser blant annet moderat hilsing på fremmede som gjennomsnitt for rasen, men også stor variasjon fra hunder som nesten ikke hilste, til hunder som hilste svært intenst. Et rasegjennomsnitt kan beskrive en populasjon, men kan aldri forutsi hvordan en bestemt valp blir.

Se gjerne på foreldrenes BPH- eller MH-resultater, men les hele beskrivelsen og spør hvordan hundene fungerer i hverdagen. God evne til å hente seg inn etter overraskelser, håndterbar lydbruk og evne til å slappe av er ofte viktigere for familielivet enn hvor ivrig hunden hilser.

## Trening og mosjon

Finsk lapphund trenger jevnlig fysisk aktivitet, mental stimulering og en pålitelig av-knapp, men ingen bestemt tidsregel passer for alle. En god uke inneholder turer i variert terreng, muligheter til å snuse og utforske, korte samarbeidsøvelser og rolige dager der hunden får hente seg inn. Spor, nosework, lydighet, rallylydighet, agility og gjennomtenkt gjeting er eksempler på aktiviteter som kan passe ulike individer.

Vurder balansen ut fra hundens atferd. En hund som får passende aktivitet, kan arbeide engasjert og deretter finne ro. Rastløs vandring, konstant overvåking, søvnvansker eller stadig sterkere krav om aktivitet kan bety at hunden trenger mer restitusjon og tydeligere rolige rutiner, ikke bare lengre økter.

Belønningsbasert trening passer rasens følsomme og samarbeidsvillige natur. Begynn tidlig med kontakt, innkalling og å velge bort forstyrrelser. Tren først på god avstand, og bruk langline der innkallingen ennå ikke er sikker. Gjeterbakgrunnen kan gjøre bevegelse interessant, men jakt- og gjeterlyst varierer; ta utgangspunkt i hunden du har foran deg.

Ved trening på bjeffing er målet ikke å straffe varslingen, men å gjøre situasjonen forståelig. Vis at du har registrert det hunden reagerer på, belønn en pause og lær hunden å gå til en rolig plass borte fra vindu eller dør. Begrens muligheten til å øve på uavbrutt vakthold. Hvis bjeffingen skyldes redsel, problemer med å være alene eller høyt stressnivå, må årsaken håndteres fremfor bare å dempe lyden.

## Helse

I rasens avlsstrategi beskrives finsk lapphund som en rase uten store overordnede problemer med den fysiske helsen, men flere arvelige tilstander må likevel tas hensyn til i avlen. For en valpekjøper gjelder de viktigste kontrollene hofter, øyne og riktig tolkede DNA-resultater; albueresultater og mentalbeskrivelse gir ytterligere informasjon.

Det er viktig å skille formelle regler fra raseklubbens strengere kriterier. Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 krever at begge foreldredyrene har offisiell hoftestatus før paring. For at et kull skal formidles gjennom den svenske raseklubben for finsk lapphund, gjelder i tillegg blant annet godkjente hofteresultater, øyelysing innen 24 måneder og en gjennomtenkt DNA-kombinasjon. Hvis foreldrene er albuerøntget, skal resultatene være uten anmerkning. Det betyr ikke at øyelysing, albuerøntgen og alle DNA-tester er identiske formelle krav fra Svenska Kennelklubben for å registrere kullet.

Prcd-PRA er en form for progressiv netthinnesykdom, mens Pompes sykdom, GSDII, er en alvorlig glykogenlagringssykdom. Begge nedarves autosomalt recessivt. En bærer er ikke det samme som en syk hund og kan pares med en genetisk fri eller hereditært fri partner uten at valpene blir syke av den aktuelle mutasjonen. To bærere skal derimot ikke kombineres. En prcd-PRA-test sier bare noe om denne bestemte PRA-varianten, ikke om alle øyesykdommer, og derfor er et aktuelt øyelysingsresultat fortsatt relevant.

Be oppdretteren vise originaler eller registrerte resultater som kan kontrolleres, og undersøk:

- begge foreldrenes offisielle HD-resultater og gjerne kombinasjonens beregnede HD-indeks
- dato og resultat for øyelysing
- kombinasjonens prcd-PRA- og GSDII-status, ikke bare ordet «testet»
- ED-resultater dersom hundene er røntget
- BPH eller MH og hvordan foreldredyrene fungerer hjemme, ved lyder og etter overraskelser
- hvilke helseproblemer som har forekommet hos nære slektninger

Ingen liste over undersøkelser kan garantere en frisk valp. Den kan derimot vise om oppdretteren har gjort relevante kontroller, forstått resultatene og valgt en kombinasjon som reduserer kjente risikoer uten unødvendig å ta friske bærere ut av avlen.

## Historie og opprinnelse

Den moderne rasehistorien til finsk lapphund begynner i Finland. Rasestandarden forteller at samene i århundrer brukte hunder som lignet finsk lapphund, til å gjete og vokte rein i de nordlige delene av Fennoskandia og Russland. Formuleringen «hunder som lignet» er viktig: Den dokumenterer en eldre arbeidsoppgave og hundetype, men beviser ikke en ubrutt stamtavle fra forhistoriske hunder til dagens rase.

Den moderne utviklingen har tydeligere milepæler. Den finske kennelklubben fastsatte den første rasestandarden for lapsk vallhund i 1945. Navnet ble endret til lapphund i 1967, rasetypen stabiliserte seg i løpet av 1970-årene, og rasen fikk navnet finsk lapphund i 1993. Under denne utviklingen ble den mer langhårede lapphundtypen skilt fra den mer langstrakte og korthårede lapske vallhunden.

Arven fra reindriften bidrar til å forklare hvorfor rasestandarden kombinerer oppmerksomhet og mot med ro og føyelighet. En arbeidende hund måtte reagere på bevegelse og holde kontakt med føreren uten å skape unødig uro i flokken. I dag ses den samme allsidigheten i rollen som aktiv selskapshund og i flere hundesporter, selv om få individer arbeider med rein.

## Å leve med rasen

Finsk lapphund kan bli en svært trivelig familiehund når husholdningen er komfortabel med aktivitet, pels, lyd og tett samarbeid. Rasen passer dårligere for den som ønsker en gjennomgående stille hund, minst mulig hundehår eller en hund som nøyer seg med korte lufteturer uten annen aktivitet.

Med barn gjelder de samme sikkerhetsreglene som for alle hunder: En voksen skal være til stede sammen med små barn, og hunden trenger en skjermet hvileplass der den får være i fred. Selv en vennlig hund kan føle seg presset når den sover, spiser eller prøver å trekke seg unna. Lær derfor både barn og hund hvordan rolige møter skal foregå.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individet, tidlige erfaringer og introduksjonen. Ikke regn med at rasenavnet garanterer liten jaktlyst eller umiddelbart vennskap. Spør hvordan foreldrene og valpen har fungert med andre dyr, sørg for avstand og en enkel mulighet til å avbryte de første møtene, og gi hvert dyr egne ressurser og hvileplasser.

Det kan fungere å bo i leilighet hvis hunden får nok variert aktivitet ute og eieren arbeider aktivt med varsling i oppgang, heis og ved vinduer. Boligens størrelse løser verken aktivitetsbehovet eller bjeffingen; hverdagsrutinene og lydmiljøet er viktigere.

Alenetid må trenes gradvis når valpen føler seg trygg hjemme. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden klarer å være rolig. Voksne hunder varierer mye i hva de mestrer, og en hund til er ingen sikker løsning på problemer med å være alene. Hvis hunden ikke klarer å finne ro når den blir forlatt, bør treningen tas et steg tilbake og profesjonell hjelp vurderes.

Et godt kjøpsvalg bygger derfor på mer enn rasens vennlige rykte. Møt voksne slektninger hvis det er mulig, legg merke til hvordan de reagerer på hverdagslyder, se om de klarer å finne ro, og be oppdretteren forklare både helsedata og mentalitet. Da blir det lettere å avgjøre om finsk lapphund passer i akkurat ditt hjem.

Finsk lapphund

The Finnish Lapphund Club Of Great Britain

Suomen Kennelliitto (The Finnish Kennel Club)

Verein für Finnische Lapphunde Deutschland e.V.

Finsk lapphund er en middels stor, robust arktisk spisshund med tett, dobbel pels og et vennlig, årvåkent vesen. Den er avlet som reinsdyrgjeter, er svært menneskeorientert, intelligent og bjeffete, og trives best med daglig mosjon, mental stimulering og tett samvær med familien.

Uppfödning av Finsk Lapphund - den mångsidiga familjehunden

I hemmiljö och enligt SKK's föreskrifter

Strix's

## Kortfakta

Papillon er en liten, livlig og lettlært selskapshund som ofte passer best for den som vil kombinere nærhet med turer, trening og aktivisering i hverdagen. Rasen tilhører épagneul nain continental, kontinental dvergspaniel. Papillon har stående ører, mens varianten phalène har hengende ører. I Sverige registreres de etter ørestilling, og en hund kan omregistreres hvis ørene utvikler seg annerledes enn først vurdert.

- **Opprinnelse:** Frankrike og Belgia
- **Bruksområde:** selskapshund i FCI-gruppe 9
- **Mankehøyde:** omtrent 28 cm ifølge rasestandarden
- **Vekt:** standarden har to vektklasser. Den større går fra 2,5 til 4,5 kg for hannhunder og opptil 5 kg for tisper. Den andre omfatter hunder under 2,5 kg, med 1,5 kg som minstevekt.
- **Pels:** lang, silkeaktig og uten underull
- **Aktivitetsnivå:** liten av størrelse, men ofte livlig, arbeidsvillig og interessert i å lære
- **Levealder:** mange blir gamle; ifølge Svenska Kennelklubben er 15 år ikke uvanlig

Målene i en rasestandard beskriver et ideal, ikke et løfte om nøyaktig størrelse hos hver voksen hund. For en kommende eier er derfor foreldrenes størrelse, hundens hold og en sunn kroppsbygning mer nyttig enn å jakte på et bestemt tall eller et ekstremt lite individ.

## Utseende og pels

Papillon skal være en harmonisk bygd dverghund som er grasiøs, men samtidig robust. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, og bevegelsene skal være frie, lette og elegante. Det lille formatet krever omtanke ved fall og lek med betydelig større hunder, men rasestandarden beskriver ikke papillon som en skjør hund.

De store ørene er rasens tydeligste kjennetegn. Hos papillon står de opp og bæres skrått utover, slik at de minner om vingene til en sommerfugl. Phalène har i stedet bevegelige, hengende ører. Forskjellen gjelder altså ørestillingen; begge er varianter av den samme kontinentale dvergspanielen og kan bli født i samme kull.

Pelsen er enkel, uten underull, og skal være rikelig, glansfull og lett bølget fremfor krøllete. Den er kort på hodet og forsiden av beina, men lengre over kroppen, på ørene, brystet, lårene og halen. Hvitt er grunnfargen, og hvitt skal dominere på kropp og bein. Fargede flekker kan ha ulike farger, mens lepper, øyekanter og nesebrusk skal være godt pigmentert ifølge standarden.

Pelsstellet er som regel overkommelig hvis man forebygger floker. Kjenn gjennom pelsen regelmessig, og gre særlig bak ørene og på innsiden av lårene, der Svenska Kennelklubben opplyser at floker lett kan oppstå. Bad hunden når den er skitten; ingen fast kalender passer alle. Kontroller samtidig klør, poter, ører og hud. Ta utgangspunkt i hundens faktiske pels og hverdag fremfor en fast rutine for bad eller klipp.

## Temperament og personlighet

Papillon er typisk våken, livlig og rask til å lære, med tydelig interesse for mennesker og aktiviteter. Den lille kroppen rommer ofte mer arbeidslyst enn betegnelsen «fanghund» kan antyde. En papillon kan sette pris på både nært selskap og oppgaver som krever konsentrasjon, problemløsning eller kroppskontroll.

Rasebeskrivelser skal likevel ikke leses som en garanti for en bestemt personlighet. BPH-analysen til Svenska Kennelklubben viser stor variasjon blant papillonene som deltok, blant annet i hvor intenst de hilser på fremmede, hvor gjerne de leker og hvor nysgjerrige de er. Resultatene gjelder hundene som ble beskrevet, og viser først og fremst hvorfor individ, slektslinjer, tidlige erfaringer og videre trening har betydning.

Årvåkenheten kan merkes ved at hunden raskt oppfatter lyder, besøkende og bevegelse utenfor hjemmet. Det trenger ikke å bli et stort bjeffeproblem, men det er lurt å belønne ro fra starten, gi hunden en annen oppgave ved døren og unngå at hvert signal fører til opphisselse. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer i hverdagen, ikke bare hvordan de oppfører seg på utstilling eller trening.

## Trening og mosjon

Papillon trenger fysisk aktivitet og mental aktivisering hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall minutter som passer alle. En voksen, frisk og veltrent hund kan ofte være med på overraskende lange turer, mens en valp, en eldre hund eller et individ med plager trenger en annen belastning. Tilpass etter alder, kondisjon, vær og hvordan hunden henter seg inn igjen, i stedet for å bruke kroppsstørrelsen som et mål på behovet.

Rasen lærer ofte fort, også ting man ikke hadde tenkt å lære den. Belønningsbasert trening med tydelige kriterier fungerer godt. Varier hverdagslydighet, nesearbeid, balanseøvelser og små problemløsningsoppgaver, og avslutt mens hunden fortsatt klarer å konsentrere seg. Agility, lydighet og andre hundesporter kan passe godt når treningen bygges opp gradvis og underlag, hindre og belastning tilpasses hundens størrelse og modenhet.

En liten hund trenger den samme omtanken rundt innkalling og miljøtrening som en stor hund. Tren på kontakt og på å komme tilbake i trygge omgivelser før hunden får gå løs der trafikk, vilt eller større hunder kan innebære en risiko. Tren også på å slappe av mellom aktivitetene. En papillon som bare får fartsfylte oppgaver, kan bli flink til å gire seg opp, men dårligere til å falle til ro igjen.

## Helse

Svenska Kennelklubben beskriver papillon som en grunnleggende sunn og ofte langlivet rase, men seriøse helseundersøkelser er fortsatt viktige. For svenske valpekull er pap-PRA1 det tydeligste formelle kontrollpunktet. Pap-PRA1 er en arvelig form for progressiv retinal atrofi, PRA, som bryter ned netthinnen. Arvegangen er autosomal recessiv: en bærer har én kopi av genvarianten og blir ikke syk av akkurat denne formen, mens en genetisk affisert hund har arvet varianten fra begge foreldrene.

Registreringsreglene til Svenska Kennelklubben krever at begge foreldredyrene har et offisielt DNA-resultat for pap-PRA1 eller er registrert som fri gjennom dokumentert nedarving. To bærere kan ikke pares med hverandre, og en affisert hund kan ikke brukes i avl. En DNA-test for pap-PRA1 utelukker derimot ikke alle andre genetiske årsaker til PRA eller andre øyesykdommer. En øyeundersøkelse har derfor en annen funksjon. Den svenske raseklubben Papillon-Ringen anbefaler øyelysing etter tre års alder for å følge med på andre øyeforandringer.

Patellaluksasjon, der kneskålen kan forskyves fra sin normale posisjon, forekommer i rasen. Raseklubben ønsker at avlshunder skal ha kjent og normal patellastatus før paring. Dette er en viktig anbefaling, men i de gjeldende svenske reglene er patellastatus ikke oppført som et eget registreringskrav for papillon. Be derfor om å få se resultatet i stedet for å anta at selve registreringen omfatter det.

I andre land kan flere tester inngå i anbefalte programmer. Britiske Royal Kennel Club oppfører for eksempel NAD-test blant tilleggskontrollene for papillon. Det gjør ikke NAD til et svensk registreringskrav. Be oppdretteren skille mellom obligatoriske svenske resultater, raseklubbens anbefalinger og frivillige tilleggstester.

Munnhelsen fortjener også oppmerksomhet. Små hunderaser rammes oftere av periodontitt, og daglig tannpuss er en enkel måte å redusere risikoen for kraftig tannstein og smertefull periodontitt. Dårlig ånde, blødende tannkjøtt eller motvilje mot å tygge bør vurderes av veterinær.

## Historie og opprinnelse

Papillon har sitt opphav i Frankrike og Belgia og er varianten med stående ører av den kontinentale dvergspanielen. Hundetypen er dokumentert siden 1500-tallet og forekom som selskapshund ved europeiske hoff. Navnet papillon betyr sommerfugl på fransk og viser til de store, skrått bårne ørene med lange hårfrynser. Navnet phalène betyr nattsvermer og brukes om varianten med hengende ører.

FCI anerkjenner rasen som nummer 77 i gruppen for selskaps- og dverghunder. Den moderne standarden omfatter både papillon og phalène. Historien forklarer rollen som selskapshund, men dagens papillon er ikke bare dekorativ: rasens livlighet og lærevillighet kommer til uttrykk i mange moderne hundeaktiviteter.

## Å leve med rasen

Papillon kan fungere godt både i leilighet og hus når den får daglig aktivitet, nærhet og hjelp til å falle til ro. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn hvordan hverdagen ser ut. Et hjem der lyder bærer lett, krever ekstra arbeid med ro ved dør, oppgang og vinduer, fordi et våkent individ ellers kan begynne å kommentere hver forandring.

Rasen kan leve godt med barn, men det avhenger av hundens temperament, barnets væremåte og de voksnes tilsyn. Lær barn å la hunden sove og spise uforstyrret, ikke løfte den eller gripe tak i den, og leke på gulvnivå under oppsyn. Dette beskytter både hund og barn og er mer presist enn en generell merkelapp som «barnevennlig».

Den samme individuelle vurderingen er nødvendig med andre dyr. En papillon kan leve med hunder eller katter, men introduksjoner bør skje rolig og gradvis. Gi dyrene separate ressurser og steder å trekke seg tilbake, og følg med på lek når størrelsesforskjellen er stor. En vennlig stor hund kan skade en svært liten hund ved et uhell.

Å være alene er en ferdighet, ikke noe man kan forutsette ut fra rasen. Venn hunden gradvis til korte stunder alene, og øk først når den forblir avslappet. Bjeffing, piping, rastløs vandring, ødeleggende atferd eller at hunden ikke tar imot en belønning den vanligvis setter pris på, kan tyde på at steget var for stort.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn utseendet. Be om å få se foreldrenes registrerte pap-PRA1-resultater, patellastatus og eventuelle øyeresultater, og spør hvorfor akkurat denne kombinasjonen ble valgt. Møt tispen og legg merke til hvordan hundene henter seg inn etter nye lyder og besøk. For en valp registrert i Svenska Kennelklubben skal du få registreringsbevis, SKK-avtale og en veterinærattest som er høyst sju dager gammel ved levering. Undersøkelser reduserer risiko, men kan aldri garantere en bestemt helse eller personlighet; åpen dokumentasjon og realistiske forventninger er derfor viktigere enn løfter.

Papillon

Papillon Breed Club UK

Danish Kennel Club (Dansk Kennel Klub)

Papillon er en liten, elegant selskapshund med store, sommerfuglaktige ører, en fin, silkeaktig flekkete pels og en buskete hale. Den er livlig, intelligent og svært lærevillig, trives med aktivitet og mental stimulering, er en årvåken vakthund, trenger jevnlig børsting og blir ofte godt opp i tenårene.

Weimaraner

The Kennel Club

Dansk Kennel Klub

Stor, atletisk tysk jakthund med glatt sølvgrå pels og ravfargede øyne. Energisk, intelligent og svært menneskeorientert “kvelcrohund” som trenger 1,5–2 timer daglig mosjon i tillegg til trening. Allsidig i hundesport; uten nok stimulering kan den bli bråkete, destruktiv eller ha lett for å stikke av.

Elitbreed's är en uppfödare av raserna Papillon och Weimaraner med bas i Sundsbruk i Sverige.

Elitbreed's

Pekingeser

Pékingese Klubben Sverige (Sweden)

En liten, kompakt selskapshund som en gang var forbeholdt kinesisk adel. Pekingeser har en løvelignende manke, flat snute og en lang, dobbel pels som krever jevnlig stell. Den er rolig, men stolt og selvstendig, knytter seg sterkt til sine utvalgte mennesker, trenger moderat mosjon og er en våken og lojal vakthund.

## Kortfakta

Chihuahua er en meksikansk selskapshund og verdens minste anerkjente hunderase. Den er liten nok til å bli med nesten overalt, men trenger fortsatt oppdragelse, mosjon og mulighet til å bruke nese og hode som andre hunder.

- **Opprinnelse:** Mexico
- **Bruksområde:** selskapshund i FCI-gruppe 9
- **Vekt ifølge rasestandarden:** 1–3 kg, med 1,5–2,5 kg som idealvekt
- **Mankehøyde:** rasestandarden oppgir ikke noe høydeintervall; Chihuahua bedømmes etter vekt
- **Pels:** korthåret eller langhåret
- **Rasetypisk temperament:** kvikk, oppmerksom, livlig og svært modig
- **Viktige helsekontroller:** knær, tenner, bitt, øyne og skallens fontanelle

«Teacup», «mini» og lignende ord er ikke anerkjente størrelser eller egne varianter av Chihuahua. Det finnes bare én vektstandard og to pelsvarianter. I rasestandarden er vekt under 1 kg eller over 3 kg diskvalifiserende. En uvanlig liten hund tilhører fortsatt samme rase, og den lave vekten er ikke i seg selv et bevis på kvalitet eller god helse.

## Utseende og pels

Chihuahua skal være kompakt og noe lengre enn høy, med epleformet hode, store oppstående ører og en høyt båret hale. Uttrykket skal være våkent, men øynene skal ikke være utstående, og snutepartiet må ikke bli overdrevent kort.

Den korthårede varianten har kort, myk og blank pels som ligger tett inntil kroppen. Den langhårede har fin og silkeaktig pels som er rett eller lett bølget, med lengre hår blant annet på ører, hals, ben og hale. Langhåret betyr altså ikke at pelsen skal være tung eller overdrevent fyldig; en altfor rikelig pels er ikke rasetypisk.

Pelsstellet er vanligvis enkelt. Bad hunden når den er skitten, og gre den langhårede varianten omtrent én gang i uken, særlig bak ørene og i de lengre behengene. Den korthårede pelsen kan børstes ved behov. Bruk samtidig rutinene til å venne hunden til kontroll av klør, tenner, ører og øyne.

Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt unntatt merle. Merle er altså ikke en sjelden godkjent farge hos Chihuahua, men uttrykkelig utelukket fra den internasjonale rasestandarden.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk Chihuahua reagerer raskt og er oppmerksom, livlig og modig. Den kan si tydelig fra når noe skjer rundt hjemmet, men frykt, aggressivitet eller uavbrutt bjeffing skal ikke beskrives som uunngåelige raseegenskaper. Den gjeldende rasestandarden godtar verken aggressivitet eller ekstrem skyhet.

Mange individer knytter seg nært til familien og er oppmerksomme på nye mennesker, lyder og hunder. Hvordan dette kommer til uttrykk, påvirkes av arv, tidlige erfaringer, helse og hva hunden har lært. En Chihuahua som alltid bæres bort, får færre muligheter til å øve på rolige møter og bevege seg i ulike miljøer. Samtidig skal en så liten hund ikke tvinges til å hilse eller utsettes for påtrengende lek for å «venne seg til det». God sosialisering betyr korte, trygge erfaringer der hunden kan holde avstand og hente seg inn igjen.

Rasen kan passe for en førstegangseier som vil trene på hverdagsferdigheter og tar den lille størrelsen på alvor. Den passer dårligere for den som ønsker seg et tilbehør eller regner med at en liten kropp automatisk betyr lite ansvar.

## Trening og mosjon

Chihuahua trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men det finnes ikke ett bestemt antall minutter som passer for alle hunder. Alder, kondisjon, underlag, vær og restitusjon gir bedre veiledning enn en generell turplan. En frisk voksen Chihuahua kan sette pris på turer, nesearbeid, triks, hverdagslydighet og tilpassede hundesporter.

Tren trinnvis med belønningsbaserte metoder. Prioriter innkalling, båndtrening, rolig håndtering og at hunden kan avbryte bjeffing og falle til ro. Korte økter kan være praktiske, men avslutt etter hundens konsentrasjon i stedet for etter et fast antall minutter. De samme vennlige og konsekvente reglene skal gjelde for en liten hund som for en stor.

En Chihuahua bør normalt få gå i stedet for å bli båret, slik at den får den bevegelsen og miljøtreningen den trenger. Det er fornuftig å bære hunden i trengsel, ved fare for skade eller når den faktisk trenger hjelp, men bæring skal ikke erstatte mosjon. Valper trenger flere pauser og gradvis belastning; en voksen hund som plutselig ikke vil gå eller blir halt, bør undersøkes i stedet for bare å bli båret videre.

## Helse

De mest nyttige helsekontrollene for Chihuahua gjelder knær, munn og tenner samt en hodeform uten overdrivelser. En lang liste over mulige diagnoser hjelper mindre enn å vite hva som skal kontrolleres hos foreldredyr, valp og voksen hund.

- **Patellaluksasjon:** Kneskålen kan gli ut av sin normale posisjon, og halthet eller et unormalt bevegelsesmønster kan være tegn. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldredyrene ha offisiell patellastatus fra en undersøkelse utført tidligst ved ett års alder og før paring. Be om å få se resultatene i Svenska Kennelklubbens register, og kontroller alltid hvilke regler som gjelder ved kjøpet.
- **Tenner:** En britisk studie av veterinærjournaler viser at periodontal sykdom og melketenner som ikke hadde falt ut, var blant de vanligste registrerte problemene hos Chihuahua. Venn valpen til daglig tannpuss, og følg med på tannskiftet. Hvis en melketann sitter igjen når den permanente tannen kommer opp ved siden av, bør munnen vurderes av veterinær.
- **Hode og øyne:** Svenska Kennelklubbens rasespesifikke dommeranvisninger fremhever risiko ved overdreven dvergvekst, altfor kort snuteparti, feil bitt eller kjeve og altfor fremtredende øyne. Spør ikke bare om «eplehode», men se etter et funksjonelt bitt, et snuteparti uten overdrivelser og øyne som ikke buler ut.
- **Fontanelle:** En åpen fontanelle, noen ganger kalt molera, er ikke et ønskelig kjennetegn. Den er en diskvalifiserende feil i dagens rasestandard. En liten grop etter at fontanellen har lukket seg, er noe annet og er ikke diskvalifiserende. En valp eller voksen hund med en mistenkt åpning bør vurderes av veterinær.

Følg også med på hold og bevegelsesmønster. Plutselig halthet, øyesmerter eller problemer med å spise skal tas på alvor.

## Historie og opprinnelse

Chihuahua har Mexico som offisielt opprinnelsesland og har fått navnet sitt etter den meksikanske delstaten Chihuahua. Dette er godt dokumentert, men den nøyaktige veien frem til dagens hund er mindre godt kjent.

Den offisielle rasestandarden gjengir en tradisjon om at små hunder kan ha levd i området på toltekernes tid. Avbildninger av hunder som kalles Techichi i Tula, ligner dagens Chihuahua. Standarden fremstiller dette som en antakelse, ikke som bevis for en ubrutt slektslinje. Fortellinger om en bestemt forhistorisk stamfar eller en bestemt krysning bør derfor beskrives som teorier, ikke som fastslått historie.

## Å leve med rasen

Chihuahua kan trives i leilighet, barnefamilie og hjem med andre dyr når hverdagen er riktig tilrettelagt. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn regelmessige turer ut, trening, hvile og mulighet til å unngå situasjoner der den lille kroppen risikerer å bli skadet.

En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn. Barn må lære at hunden skal få være i fred på hvileplassen sin, og at de ikke skal løfte, bære eller jage den. Det betyr ikke at rasen «misliker barn», men er en praktisk sikkerhetsregel for en hund på bare noen få kilo.

Samspillet med hunder og katter avgjøres av individene, ikke bare av rasenavnet. La to hunder møtes rolig på et nøytralt sted, og avbryt lek som blir for fysisk. Ved introduksjon til katt er en grind, separate hvileplasser og skjermede fôringsplasser nyttige. Størrelsesforskjellen er viktig: selv vennlig lek med en betydelig større hund kan skade en Chihuahua, så samværet må overvåkes.

Alenetid skal trenes gradvis først når hunden er trygg i hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer i hva de tåler. Ta utgangspunkt i hundens atferd i stedet for å anta at en Chihuahua alltid får separasjonsangst, eller at alle klarer like lang tid.

I kulde, vind og vått vær kan en hund trenge et velsittende, varmende plagg, men det finnes ingen meningsfull temperaturgrense som gjelder for alle. Tilpass etter pelsvariant, alder, helse, aktivitet og hundens egne tegn på ubehag. Den beste hverdagen kombinerer dermed hensyn til en svært liten kropp med forventningen om at Chihuahua skal få leve som hund.

Chihuahua

The British Chihuahua Club

Chihuahua er en bitteliten, men robust selskapshund som vanligvis veier 1,5–3 kg, med epleformet hode og store øyne. Den finnes både med kort og lang pels i mange farger, og er hengiven, oppmerksom og modig. For å trives trenger den daglige turer, trening, tett menneskelig kontakt og god helse- og tannpleie.

Liten familjekennel utanför Uppsala. Stort fokus på utställning, men ett kärleksfullt hem är viktigare än alla vinster i världen.

Hundeoppdrettere

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet