## Kortfakta

Schäferhund er en mellomstor, kraftig tysk bruks-, gjeter- og tjenestehund for en eier som ønsker å trene aktivt og systematisk. Rasen er samarbeidsvillig og allsidig, men den store variasjonen innen rasen gjør valget av oppdretter, foreldredyr og kull spesielt viktig.

- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 1, fårehunder og kveghunder
- **Mankehøyde:** hannhund 60–65 cm, tispe 55–60 cm
- **Vekt:** hannhund 30–40 kg, tispe 22–32 kg
- **Pels:** normalhåret dobbeltpels eller lang dobbeltpels, begge med underull
- **Aktivitetsnivå:** høyt; rasen trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsning og samarbeid
- **Viktig før kjøp:** kontroller helse, mentalitet, arbeidsegenskaper og bevegelser hos foreldre og nære slektninger, ikke bare hva oppdretteren kaller linjen eller hvilke utstillingsmeritter hundene har

En schäferhund kan være en svært dyktig familie- og treningshund når hverdagen passer individets arbeidslyst. Den er derimot sjelden et godt valg for den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund. En førstegangseier må være forberedt på å gå på kurs, trene regelmessig og skaffe hjelp tidlig hvis hunden utvikler frykt, stress, sterk trang til å jage det som beveger seg eller problemer med å roe seg.

## Utseende og pels

Schäferhund skal være kraftig og godt muskulert uten overdrivelser i kroppsbygning eller bevegelser. Kroppen er litt lengre enn den er høy. Ifølge rasestandarden skal hannhunder være 60–65 cm høye og veie 30–40 kg; tisper skal være 55–60 cm høye og veie 22–32 kg.

Rygg og kryss er ikke det samme. Rasestandarden beskriver en rett rygg som fortsetter over i et lett hellende kryss. En tydelig buet eller fallende lend og et overvinklet, kuhaset eller ustabilt bakparti er ikke rasens ideal. Svenska Kennelklubbens særskilte rasespesifikke dommeranvisninger peker ut overlinje og bakpart som risikoområder og sier at bevegelsene skal vurderes både i skritt og trav.

For en valpekjøper er naturlige bevegelser mer informative enn en ekstrem utstillingsoppstilling. Be om å få se foreldredyrene gå og trave på flatt underlag. Bakbeina skal arbeide stabilt og parallelt sett bakfra, uten at hasene faller innover eller virker ustabile. Se også på voksne slektninger; en valp viser ennå ikke hvordan den ferdig utviklede kroppen vil fungere.

Rasen har to godkjente hårlagsvarianter. Normalhåret schäferhund har tett, grov og tilliggende dobbeltpels. Den langhårede varianten har lengre, mykere dekkhår som ikke ligger like tett. Begge skal ha underull, og begge røyter. Børst og gre ved behov, oftere i røyteperioder, og vær særlig oppmerksom på lengre pels bak ørene og på bein og hale. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden etterstreber en velbalansert, nervefast, selvsikker, oppmerksom og lydhør schäferhund. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Mentalitet, arbeidslyst, omgjengelighet, frykt og evnen til å roe seg kan variere betydelig mellom hunder og slektslinjer innen rasen.

Schäferhunder beskrives ofte som intelligente, lojale eller naturlig beskyttende, men slike merkelapper sier for lite om hverdagen. En hund med stor arbeidslyst kan være fokusert og lydhør i passende arbeid, men krevende uten tydelige oppgaver. Oppmerksomhet på omgivelsene kan gi godt samarbeid med føreren, men også bjeffing eller kraftige reaksjoner hvis hunden er usikker, stresset eller dårlig trent. Rasen bør ikke velges med forventning om at alle individer automatisk er trygge vakthunder eller enkle familiehunder.

I enkelte deler av rasens avl har bruksprøver og tjeneste veid tyngst, mens utstilling har veid tyngre i andre. Merkelapper som «bruk» og «eksteriør» er likevel ikke nok til å forutsi aktivitetsnivå eller egnethet for familieliv. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer med fremmede mennesker, hunder, lyder, rolige pauser og nye miljøer. Be også om resultater og beskrivelser av hverdagsatferden til kullsøsken, halvsøsken og tidligere avkom.

På den svenske Mentalbeskrivning Hund, MH, dokumenteres hundens reaksjoner ved blant annet kontakt, lek, forfølgelse, passivitet, overraskelser, trusler og skudd. MH er en beskrivelse, ikke en prøve der hunden blir godkjent eller underkjent. Les derfor hele protokollen og sammenlign flere nære slektninger i stedet for å slå deg til ro med at en hund har «kjent mental status».

## Trening og mosjon

Schäferhund må bruke både kroppen og hodet hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som er riktig for hvert individ. Behovet påvirkes av alder, helse, restitusjon, treningstilstand og hva aktiviteten faktisk inneholder. En ung hund trenger en annen belastning enn en fullvoksen hund i god form.

En velfungerende hverdag kombinerer turer og fri bevegelse på trygge steder med nesearbeid, problemløsning og samarbeidsøvelser. Spor, søk, lydighet, bruksgrener og andre oppgaver der hunden får arbeide konsentrert, passer rasens bakgrunn. Varier underlag og miljø, men øk varighet, vanskelighetsgrad og fysisk belastning gradvis. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag, men å bygge kondisjon, kroppskontroll, selvbeherskelse og evne til å hente seg inn.

Belønningsbasert, individuelt tilpasset trening gjør det tydelig hvilken atferd som lønner seg, uten å bygge samarbeidet på frykt eller ubehag. Start tidlig med innkalling, kontakt, håndtering, å gå pent i bånd, avstand til forstyrrelser og å slippe gjenstander. Tren også den mindre spektakulære ferdigheten å ligge rolig når ingenting skjer. En schäferhund som bare får aktiviteter med høy intensitet, kan bli svært flink til å gire seg opp, men få problemer med å roe seg igjen.

Valper skal ikke mosjoneres som voksne hunder. Korte oppdagelsesturer, lek i eget tempo, hvile og positiv miljøtrening er viktigere enn lange distanser, hopping eller brå vendinger. Øk belastningen gradvis etter hvert som hunden vokser. Hvis hunden blir halt eller stiv, vegrer seg for å bevege seg eller får et endret bevegelsesmønster, bør treningen tilpasses og veterinær kontaktes.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, og albueleddsdysplasi, ED, er de mest sentrale dokumenterte helsekontrollene ved kjøp av en svenskregistrert schäferhund. Svenska Kennelklubben og raseklubbens avlsstrategi prioriterer begge områdene. Hudproblemer og lidelser i bevegelsesapparatet forekommer også, mens den svenske avlsstrategien samtidig påpeker at samlet dokumentasjon mangler for enkelte mye omtalte rygg- og kløeproblemer. Lange sykdomslister uten opplysninger om slektninger sier derfor mindre før valpekjøpet enn verifiserte resultater og helsen til nære slektninger.

Ifølge Svenska Kennelklubbens registreringsregler som gjelder i 2026, må foreldredyrene ha offisiell HD-status før paring. Fordi rasen har HD-indeks, anbefales det at foreldrenes gjennomsnittlige indeks ved paring er over 100, og hunder med HD-grad D eller E må ikke brukes i avl. For schäferhund kreves også offisiell ED-status; for foreldredyr født 1. januar 2006 eller senere skal resultatet være ED 0. En gjennomsnittlig ED-indeks over 100 er en anbefaling. Reglene kan endres, så kontroller alltid den gjeldende versjonen hos Svenska Kennelklubben.

Ved valpekjøp bør du kontrollere mer enn at begge foreldrene oppfyller minstekravene:

- sammenlign foreldrenes HD- og ED-resultater og gjeldende indekser
- finn ut hvor stor andel av tidligere kull og nære slektninger som er røntget
- spør om hudproblemer, tilbakevendende kløe, bevegelsesproblemer og andre diagnoser i familien
- les MH- eller MT-resultater for foreldre, søsken og tidligere avkom
- se voksne hunder bevege seg naturlig i skritt og trav, og spør hvordan de fungerer i arbeid og hverdag

Ett godt enkeltresultat utelukker ikke risiko. Resultatene i hele kullet og den nære slekten gir et bedre bilde før kjøpet.

## Historie og opprinnelse

Schäferhund ble utviklet i Tyskland som en allsidig gjeter- og brukshund. Etter at den tyske raseforeningen ble stiftet i 1899, startet planlagt avl med gjeterhunder fra det sentrale og sørlige Tyskland. Målet var å forene funksjonell kroppsbygning med temperament og arbeidsevne.

Den første rasestandarden ble skrevet i 1899 etter forslag fra A. Meyer og Max von Stephanitz. Rasens arbeidsevne førte snart til bruksområder utover gjeting. Schäferhund har siden fått en fremtredende rolle som bruks-, konkurranse- og tjenestehund på mange områder.

Historien forklarer hvorfor samarbeidsevne, utholdenhet, nesearbeid og en funksjonell kropp fortsatt står sentralt. Den forklarer også hvorfor rasen ikke bør bedømmes bare etter silhuett eller farge. En sunn schäferhund skal kunne arbeide og bevege seg effektivt; utseendet skal støtte funksjonen.

## Å leve med rasen

Schäferhund kan fungere godt i en familie og også i leilighet, men bare hvis eieren kan tilby trening, restitusjon, plass og trygg kontroll i hverdagen. En hage erstatter ikke aktivitet, og boligformen erstatter ikke planlegging. I en lytt bolig må eieren dessuten forebygge og trene på bjeffing og reaksjoner på lyder i oppgangen eller utenfor vinduene.

En voksen må være til stede sammen med barn, særlig fordi rasen er stor og sterk. Barn skal ikke ha ansvar for turer eller gripe inn i oppjagede situasjoner. Hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og barn og hund skal ikke være alene sammen. Egnethet for familieliv avgjøres av individets mentalitet, erfaringer og trening, ikke av rasenavnet.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. En schäferhund kan bo sammen med en annen hund eller katt, men dette kan ikke loves ut fra rasen. La hunder møtes rolig, helst på nøytralt område. Ved introduksjon til katt skal katten ha hundefrie fluktmuligheter; bruk en barriere og bånd, og hindre jaging fra første møte. Gå videre først når begge dyrene er avslappet, og ha tilsyn til samspillet er stabilt.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund som er trent på å være alene, klarer normalt noen timer fremfor en hel arbeidsdag. Øk tiden i små trinn, og ordne hundepass eller en annen løsning hvis hverdagen krever mer alenetid enn individet håndterer rolig.

Det beste hjemmet for en schäferhund har ikke en bestemt adresse. Det har voksne som ønsker å trene, kan lese hundens signaler, følger opp helsen og gir både meningsfull aktivitet og ordentlig hvile gjennom hele hundens liv.

Schäferhund

The Kennel Club (UK)

Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. (Germany)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Den Danske Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Schäferhund er en middels stor, atletisk brukshundrase som er svært intelligent og lett å trene. Den er lojal og naturlig beskyttende, og trenger mye daglig både mentalt og fysisk aktivitet. Rasen har en tett dobbelt pels som røyter en del, og brukes mye i politi, forsvar samt søk‑ og redningsarbeid.

Angrboda driver oppdrett av rasen Schäferhund og holder til i Oltedal i Norge. Oppdrettet omfatter normalhåret schäferhund og drives i liten skala med fokus på brukshunder. Det er aktivitet innen brukshundsport. Avlsarbeidet er rettet mot hunder for hundesport, konkurranse samt tjeneste- og redningsarbeid. Sosiale, trygge og omgjengelige hunder prioriteres.

Angrboda

Sølvi Irene Hansen driver oppdrett av rasen Schäferhund og holder til i Rakkestad i Norge. Oppdrettet har omfattet både normalhårede og langhårede schäferhunder.

Sølvi Irene Hansen

## Kortfakta

Siberian husky er en mellomstor, anerkjent sledehundrase som er utviklet for arbeid i spann: lett last, moderat fart og lange distanser. Det er en vennlig og sosial hundetype, men få individer passer til et liv bare som selskapshund. Rasen passer best for den som virkelig ønsker å gi hunden trekk- eller utholdenhetsarbeid og kan håndtere sterk jaktlyst, stort aktivitetsbehov og mulige problemer med å være alene.

- **Bruksområde:** nordisk sledehund i FCI gruppe 5.
- **Opprinnelse:** hundetypen ble utviklet i det nordøstlige Sibir; rasens offisielle opprinnelsesland er USA.
- **Størrelse:** hannhunder 53,5–60 cm og 20,5–28 kg; tisper 50,5–56 cm og 15,5–23 kg.
- **Typisk temperament:** vennlig, mild, årvåken og utadvendt ifølge rasestandarden.
- **Viktigst i hverdagen:** meningsfylt arbeid, trygg kontroll utendørs, sosialt fellesskap og tidlig trening på hverdagssituasjoner.

En stor tomt erstatter ikke arbeid og turer, og mange turer erstatter ikke automatisk rasens behov for å bruke kroppen sammen med en fører eller et spann. Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare hvor aktiv du er, men om du ønsker å leve med en sledehund og legge opp en hverdag som passer til dens opprinnelige oppgave.

## Utseende og pels

Siberian husky skal se ut som en utholdende arbeidshund, ikke som en tung frakthund eller en skjør sprinter. Kroppen er moderat kompakt, litt lengre enn den er høy, og bygget for lette, jevne bevegelser. Godt hold og velutviklet muskulatur er viktigere for funksjonen enn et kraftig eller ekstra lodent inntrykk.

Øynene er mandelformede og kan være brune, blå, ha ulik farge eller være flerfargede. Blå øyne er altså tillatt, men øyenfargen sier ingenting om hundens arbeidsevne, temperament eller om den passer i et bestemt hjem.

Pelsen er en mellomlang dobbeltpels med myk, tett underull og rette dekkhår. Underullen kan mangle i røyteperioden uten at det er unormalt. Tillatte pelsfarger er svart, grå, agouti, sobel, rød og hvit, ensfarget eller i flere nyanser og tegninger. Merle og brindle er derimot ikke godkjente mønstre i rasestandarden.

Børst etter hundens faktiske behov, og arbeid skånsomt gjennom løs underull når den røyter. Det finnes ingen fast rutine som passer alle hunder eller årstider. Rasestandarden tillater klipping mellom tærne og rundt potene, men ikke annen kosmetisk trimming. Klipping av medisinske grunner er selvsagt et veterinærspørsmål, ikke pelsstyling.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk siberian husky er vennlig, mild, oppmerksom og utadvendt, men også selvstendig og sterkt preget av livet i flokk. Den skal ikke være overdrevent mistenksom overfor fremmede, opptre som en vakthund eller være aggressiv mot andre hunder. Dette er en beskrivelse av raseidealet, ikke en garanti for hvert individ.

Flokkinstinktet har gjort rasen dyktig til å arbeide tett sammen med andre hunder. Det betyr ikke at enhver husky automatisk fungerer med alle hunder i et hjem. Lekestil, håndtering av mat og andre ressurser, kjønn, alder, tidligere erfaringer og en rolig introduksjon har fortsatt betydning.

Jaktlysten er en av de viktigste egenskapene å forstå før kjøp. Mange hunder av rasen er vanskelige å ha løse, selv når innkalling er trent grundig. En langline eller et sikkert inngjerdet område gir frihet uten at innkallingen må være det eneste sikkerhetstiltaket. Med katt avhenger utfallet av individet, oppveksten og kattens atferd, men fredelig samliv må aldri tas for gitt. Smådyr og fugler trenger fysisk atskillelse som ikke bygger på at hunden velger å avstå fra jakt.

Rasestandardens vennlige temperament gjør heller ikke hunden automatisk trygg med barn. Barn og hund må lære hverandres signaler, en voksen skal være til stede med små barn, og hunden skal ha en uforstyrret hvileplass.

## Trening og mosjon

Siberian husky trenger mye bevegelse, trening og stimulering, men et universelt antall timer per dag gir et feilaktig bilde. Behovet påvirkes av alder, kondisjon, helse, temperatur, underlag og hvor krevende arbeidet er. Det er viktigere at hunden får arbeide på en måte som passer rasen, hente seg inn og finne ro hjemme enn at det har gått et bestemt antall timer.

Trekk i spann, skigåing med hund og gjennomtenkt barmarksarbeid ligger nær rasens funksjon. Belastning og distanse må bygges opp gradvis. En nybegynner har mye å vinne på å lære om sele, liner, kommandoer, forbikjøringer og vurdering av vær og underlag gjennom en erfaren polarhundklubb. Raseklubbens trekkhundprøver, blant annet DP20+, brukes til å vurdere funksjon, temperament og arbeidsevne som polarhund.

Hunden trenger også rolige turer, nesearbeid, samarbeid og restitusjon i hverdagen. Prioriter tidlig:

- å gå pent i bånd og være rolig når selen tas på;
- stopp, retningskommandoer og evnen til å vente før start;
- sikre rutiner ved dører, bil, porter og hundegård;
- innkalling som en trent ferdighet, uten at den blir eneste vern mot jakt;
- rotrening, håndtering og evnen til å roe seg etter arbeid.

Treningen bør være positiv, tydelig og godt planlagt. Hardere metoder gjør ikke en selvstendig hund mer samarbeidsvillig og kan skade relasjonen. I varmt vær må belastningen reduseres eller flyttes til kjøligere tider. Tykk pels og mosjon øker risikoen for overoppheting; avbryt hvis hunden peser kraftig, blir svak eller ustø, eller er uvanlig sliten. La hundens signaler og forholdene styre, ikke én bestemt temperaturgrense.

## Helse

Den svenske rasespesifikke avlsstrategien beskriver siberian husky som en generelt frisk rase, men dokumentasjonen har en viktig begrensning: relativt få hunder er undersøkt for hofter, albuer og øyne. At de fleste undersøkte hundene har vært friske, beviser derfor ikke at hver linje er fri for arvelige problemer.

Etter SKKs gjeldende registreringsregler er siberian husky ikke en av rasene med et særskilt krav om registrert hoftestatus. Det er derfor feil å beskrive HD-røntgen eller øyelysing som et generelt svensk registreringskrav for rasen. Resultatene kan likevel være nyttige. Be oppdretteren vise hvilke undersøkelser som faktisk er utført, hvorfor de ble valgt, og hvordan resultatene ser ut hos foreldre, søsken og eldre slektninger.

Det finnes også DNA-tester for tre dokumenterte varianter: SHPN1, SPS1 og HUU. SHPN1 er en fremadskridende nevrologisk sykdom som påvirker bevegelsesevnen. Den antas å nedarves recessivt, men ikke alle hunder med to kopier av varianten får tydelige symptomer. Den svenske raseklubben har spesielt gjort oppmerksom på kjente SHPN1-bærere i svenske stamtavler. En bærer er ikke det samme som en syk hund; det viktige er at paringen planlegges med kunnskap om statusen til begge foreldrene. SPS1 gjelder en form for skjelving hos valper, mens HUU innebærer forhøyet urinsyre med risiko for uratstein. At en test finnes, betyr ikke at alle tre er obligatoriske for hvert svensk kull. Spør hvilke tester som er relevante i akkurat denne slekten, og be om å få se de opprinnelige laboratoriesvarene.

Se også på hvordan hundene faktisk tåler arbeid. Spør hvordan eldre slektninger har klart trening, om gjentatt halthet, poteproblemer, nevrologiske symptomer eller urinstein har forekommet, og ved hvilken alder et eventuelt problem begynte. Hold hunden slank, bygg kondisjonen gradvis og undersøk endret ganglag i stedet for å trene videre gjennom det.

## Historie og opprinnelse

Siberian husky ble utviklet som sledehund i det nordøstlige Sibir, mens USA er rasens offisielle opprinnelsesland i FCI-standarden. Den opprinnelige oppgaven var å trekke lett last i moderat fart over lange distanser, en funksjon som fortsatt forklarer rasens størrelse, bevegelser, flokksamarbeid og utholdenhet.

De sibirske hundene vakte oppmerksomhet i Alaska da et spann deltok i All Alaska Sweepstakes i 1909 og kom på tredjeplass. Året etter kom spann med disse hundene på første-, andre- og fjerdeplass. Leonhard Seppala vant løpet tre år på rad fra 1915 til 1917 og ble senere en av kjørerne i serumtransporten til Nome i 1925, der hundespann fraktet difteriserum gjennom Alaska.

American Kennel Club anerkjente siberian husky i 1930. FCI ga rasen endelig anerkjennelse i 1966. Disse årstallene er dokumentert. Det finnes derimot ikke sikkert belegg for populære fortellinger om at temperamentet til alle moderne hunder skyldes at forfedrene deres sov i familienes telt.

## Å leve med rasen

Siberian husky fungerer best i et hjem der sledehundlivet er en del av planen, ikke en aktivitet man kanskje prøver senere. Rasen kan fungere som første hund, men da kreves uvanlig gode forberedelser, støtte fra erfarne hundekjørere og en hverdag som allerede har plass til arbeid, sikker transport, kontroll og restitusjon.

Det kan fungere å bo i leilighet. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn om hundens behov blir dekket og den klarer å finne ro. I en lytt bygård trenger du dessuten en plan hvis hunden lager lyd når den blir oppspilt eller forlatt. Sikkerheten begynner allerede i oppgangen, heisen og inngangsdøren: bruk bånd og rutiner som hindrer hunden i å komme ut i trafikken eller løpe etter vilt.

Alenetrening skal begynne i svært små trinn når hunden er trygg, og tiden skal bare økes så lenge den klarer å være rolig. Rasen har et sterkt flokkinstinkt, og enkelte individer strever selv etter gjennomtenkt trening. Planlegg derfor på forhånd for hundepass, dagpass for hund eller en hverdag der hunden kan være med. En annen hund kan gi selskap, men er ingen garanti mot problemer med å være alene.

Når du velger oppdretter, er det bedre å vurdere hundene enn å velge etter merkelappen «arbeidslinje» eller «utstillingslinje». Be om å få se foreldrene i hverdagen og i arbeid. Spør hvilke distanser og underlag de trener på, hvordan de restituerer, hvordan de fungerer i spann, og hvordan de håndteres under hvile, transport og møter. Kontroller registrerte trekkmeritter og helseopplysninger i SKK Hunddata og Avelsdata.

Raseklubbens valpeformidling krever medlemskap og SKK-registrering av begge foreldrene. En plass på listen er derfor ikke i seg selv bevis på arbeidsevne eller gjennomførte helsetester. Oppdretteren bør kunne forklare hvorfor kombinasjonen ble valgt og vise konkrete opplysninger om funksjon, temperament, helse og eldre slektninger. Det sier mer om valpens forutsetninger enn pelsfarge, øyenfarge eller hva linjen kalles.

Siberian husky

Siberian Husky Club of Great Britain

The Norwegian Siberian Husky Club

Swedish Kennel Club

Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA)

Siberian husky er en middels stor, atletisk sledehund med tykk dobbelt pels og iøynefallende flerfargede øyne. Den er vennlig og energisk, og trenger mye mosjon, godt sikret inngjerding og konsekvent, positiv trening. Rasens hunder er som regel friske og lever lenge, men har tendens til øyeproblemer og røyter mye.

Leif Jørgen Herleiksplass driver oppdrett av rasen Siberian husky og holder til i Varangerbotn i Norge.

Leif Jørgen Herleiksplass

Fanny Andrine Floden driver oppdrett av rasen Siberian husky og holder til i Jordet i Norge.

Fanny Andrine Floden

## Kortfakta

- Shetland sheepdog, ofte kalt sheltie, er en liten britisk selskaps- og gjeterhund med bakgrunn som gårdshund på Shetlandsøyene.
- Rasestandarden beskriver en aktiv, oppmerksom, vennlig og intelligent hund som følger godt med på eieren. Reservasjon overfor fremmede er tillatt, men ikke nervøsitet.
- Ideell mankehøyde er 37 cm for hannhunder og 35,5 cm for tisper. Rasestandarden angir ingen idealvekt.
- Den lange dobbeltpelsen må stelles helt inn til huden, særlig bak ørene og under røyting, men skal ikke trenge rutinemessig helklipp.
- Rasen passer best for den som vil kombinere daglig mosjon med trening, nesearbeid eller annen mental aktivisering, og som kan arbeide rolig med lyder, miljøer og alenetid.
- Ved valg av valp er dokumenterte øyeresultater, temperamentet hos nære slektninger og kunnskap om MDR1 og merle viktigere enn generelle løfter om at rasen alltid er frisk eller enkel å leve med.

## Utseende og pels

Shetland sheepdog er en liten, lett og bevegelig hund som skal være litt lengre enn den er høy. Rasestandardens ideal er 37 cm i mankehøyde for hannhunder og 35,5 cm for tisper. Et avvik på mer enn 2,5 cm i hver retning er svært uønsket etter standarden. Dette er idealer for bedømming av rasen, ikke en garanti for hvert individ. Standarden angir ingen idealvekt, så hold og kroppsbygning er bedre veiledning enn ett bestemt tall på vekten.

Hodet skal danne en lang, butt kile. Skallen og snutepartiet skal være like lange, med midtpunktet ved indre øyekrok. Øynene er mandelformede og vanligvis mørkebrune. Hos blue merle kan de være helt eller delvis blå. De små ørene bæres bakover i hvile og fremover med bøyde spisser når hunden er oppmerksom.

Pelsen er dobbel: dekkhårene er lange, rette og noe grove, mens underullen er kort, myk og tett. En grundig gjennomgang omtrent hver uke passer for mange hunder, med hyppigere stell under røyting. Gre helt inn til huden og vær særlig oppmerksom bak ørene. Hår rundt potene og på hasene kan trimmes ved behov. Etter et bad må pelsen tørke helt inn til huden.

Godkjente farger er sobel, trikolor, blue merle, svart og hvit samt svart med tantegninger, selv om den siste ikke ses i moderne tid. Blue merle skal gi et sølvblått helhetsinntrykk med svart marmorering. Hvite tegninger kan finnes blant annet som bliss og på krage, bryst, ben og halespiss. Hvite flekker på kroppen er derimot svært uønsket etter standarden. Fargestandarden og de genetiske reglene for merle er to forskjellige spørsmål.

## Temperament og personlighet

En typisk Shetland sheepdog er oppmerksom, vennlig, intelligent og sterkt orientert mot eieren, men individene varierer tydelig i sosialitet, lydfølsomhet og selvsikkerhet. En hund kan være avmålt overfor fremmede uten å ville hilse, men frykt skal ikke bortforklares som normal reservasjon.

Svenska Kennelklubbens BPH-analyse viser hvorfor et gjennomsnitt ikke er nok når man velger hund. De beskrevne sheltiene viste lite frykt i flere testsituasjoner, men variasjonen var tydelig blant annet ved møter og overraskelser. Analysen gjelder deltakerne og kan ikke forutsi hvordan en valp blir. Spør derfor hvordan foreldre og nære slektninger reagerer på fremmede, lyder og nye miljøer, og hvor raskt de henter seg inn igjen.

Rasen hadde historisk som oppgave å være oppmerksom og varsle. Det kan gjøre bjeffing til en viktig hverdagssak, men betyr ikke at alle sheltier bjeffer mye. At få hunder bjeffet eller pep der lyd ikke var forventet under BPH, betyr ikke at rasen alltid er stille hjemme når noen går i oppgangen. Vurder individet og oppvekstmiljøet du faktisk velger.

Sheltier beskrives som hunder som typisk kan omgås andre hunder uten konflikt, men det er ingen garanti for alle møter eller for samliv med katt og smådyr. Tidlige erfaringer, individets atferd og kontrollerte introduksjoner har stor betydning.

## Trening og mosjon

Shetland sheepdog trenger fysisk aktivitet og oppgaver for hjernen hver dag, men det finnes ikke noe seriøst minuttall som passer for alle individer. En god hverdag veksler mellom turer med mulighet til å snuse, korte treningsøkter, lek og hvile. Agility, rallylydighet, lydighet, nesearbeid og triksetrening kan passe rasens hurtighet og samarbeidsvilje, men hundesport er ikke nødvendig dersom hverdagen allerede gir variert bevegelse og problemløsing.

Tren belønningsbasert og trinnvis, med hensyn til hundens følsomhet. Harde stemmer kan øke usikkerheten. Gjør heller situasjonen enklere og belønn atferden du ønsker. For en hund som reagerer på lyder ved døren, bevegelse utenfor vinduet eller besøkende, kan du:

- øke avstanden eller skjerme for utløseren slik at hunden fortsatt klarer å tenke;
- belønne at hunden vender oppmerksomheten tilbake til deg og finner ro på en fast plass;
- trene med svake, forutsigbare lyder før du øker vanskelighetsgraden;
- gi hunden en pause hvis den ikke klarer å ta imot belønning eller roe seg.

Målet er ikke å stoppe all kommunikasjon, men at hunden kan avbryte, hente seg inn og finne ro. Hvis akkurat din hund begynner å jage, sirkle rundt eller nappe etter løpende barn, sykler eller annen rask bevegelse, skal det håndteres som et konkret sikkerhets- og treningsproblem, ikke unnskyldes med rasens bakgrunn. Bruk bånd eller avstand mens dere trener inn et trygt alternativ.

Valper trenger korte, positive erfaringer og mye restitusjon. Øk belastning og vanskelighetsgrad i takt med hundens alder, kondisjon og trygghet. Hos en voksen hund er evnen til å hvile mellom aktivitetene minst like viktig som hvor langt den kan gå.

## Helse

Shetland sheepdog har flere godt dokumenterte helseutfordringer, særlig knyttet til øynene, og et godt valpekjøp begynner med etterprøvbare resultater fremfor uttrykket «friske linjer». Be oppdretteren vise registrerte undersøkelser og forklare hvorfor akkurat denne kombinasjonen av foreldre er valgt.

CEA, collie eye anomaly, er en medfødt forandring i øyets utvikling. Den mildere forandringen CRD regnes normalt ikke for å påvirke synet, mens kolobom kan gjøre det. Noen CEA-forandringer ses lettest ved øyeundersøkelse av en ung valp og kan senere skjules av pigment. PRA er derimot en fremadskridende netthinnesykdom som kan føre til blindhet. En DNA-test viser om hunden har en bestemt testet genetisk variant, men viser ikke alle øyeforandringer. Rasen har mer enn én form for PRA og også andre netthinnesykdommer, så DNA-test og klinisk øyeundersøkelse svarer på ulike spørsmål.

Det tidligere svenske helseprogrammet som krevde en øyeattest som var høyst ett år gammel før avl, ble avsluttet i 2017. Raseklubbens rasespesifikke avlsstrategi, RAS, anbefaler øyeundersøkelse av valper, undersøkelse etter ett års alder før avl og oppfølging av eldre avlshunder. Anbefalinger er ikke det samme som registreringskrav. Kontroller Svenska Kennelklubbens nyeste regler og registrerte resultater før kjøp eller avl.

MDR1, også kalt ABCB1, påvirker et transportprotein som blant annet beskytter hjernen mot visse stoffer. Mutasjonen er påvist hos Shetland sheepdog og kan øke risikoen for alvorlige bivirkninger av enkelte legemidler. Bare en individuell DNA-test viser statusen til den enkelte hunden. Ta vare på prøvesvaret og vis det til veterinæren. Endre aldri dose eller behandling ut fra en liste på nettet.

Skader i hasen og annen leddproblematikk er også dokumentert i rasens svenske avlsstrategi. Spør om halthet, hasproblemer og leddresultater hos foreldre og eldre slektninger, men ikke tolk ett enkelt røntgenresultat som en fullstendig garanti.

Blue merle er en godkjent farge, men to hunder som bærer merleanlegg, skal ikke pares. Dobling av anlegget medfører risiko for alvorlige defekter, blant annet i syn og hørsel. Svenska Kennelklubben har registreringsforbud for avkom etter to merlefargede sheltier og egne regler for skjult merle hos sobelfarget avkom.

## Historie og opprinnelse

Shetland sheepdog kommer fra Shetlandsøyene og utviklet seg fra små gårdshunder. Det er dokumentert at collie ble krysset inn, mens mye annet om de tidlige forfedrene bygger på antakelser.

På øyene ble hundene blant annet brukt til å holde sauer unna dyrket mark og til å varsle på gården. De beskrives derfor ikke først og fremst som spesialiserte gjeterhunder av moderne type. Den lille størrelsen og den værbestandige pelsen passet et hardt, vindfullt og fuktig klima der ressursene var begrensede.

På 1800- og 1900-tallet ble rasen formet mot en mer ensartet type. Den britiske kennelklubben anerkjente Shetland sheepdog i 1914, og det første individet kom til Sverige i 1930. Sheltien er en egen FCI-anerkjent rase med sin egen standard, størrelse og utvikling.

## Å leve med rasen

Shetland sheepdog kan fungere i en barnefamilie, sammen med andre dyr og i leilighet, men bare når temperamentet til den enkelte hunden passer med hverdagen i hjemmet. Størrelsen gjør rasen praktisk, mens oppmerksomhet på lyder, behov for samarbeid og variasjon i selvsikkerhet kan være viktigere enn boligens størrelse.

En voksen skal alltid føre tilsyn med samspillet i en barnefamilie. Barn må la hunden spise, sove og trekke seg tilbake i fred. Ikke velg rasen bare fordi den omtales som «god med barn». Spør om hundens erfaringer og foreldrenes temperament.

Introduksjon til katt eller en annen hund skal være kontrollert, med mulighet for avstand og separate hvileplasser. Belønn rolig atferd og hindre jakt eller trenging mens forholdet bygges opp. Smådyr krever fysisk sikring selv om hunden virker vennlig.

Leilighetsliv kan fungere hvis hunden får daglig aktivitet og kan hvile til tross for oppgang, heis og naboer. Vurder lydmiljøet og spør hvilke valper som raskt henter seg inn etter nye inntrykk. En hage erstatter ikke turer, trening eller samvær.

Alenetid må trenes gradvis først når valpen føler seg trygg i hjemmet. Begynn med svært korte, udramatiske stunder og øk bare så lenge hunden forblir rolig. En voksen hund som er trent på å være alene, kan klare noen timer, men de individuelle forskjellene er store og en liten valp skal ikke forlates alene. Hvis hunden bjeffer, går rastløst rundt, peser eller ikke finner ro, må treningen tas et steg tilbake og hverdagen ordnes slik at hunden ikke forlates lenger enn den mestrer.

Rasen er et godt valg for den som setter pris på en oppmerksom, trenbar hund og er forberedt på pelsstell, lydtrening og mental aktivisering. Den passer dårligere for den som ønsker en helt selvstendig hund, en garantert stille hverdag eller må la hunden være alene gjennom lange arbeidsdager.

Shetland sheepdog

Shetland Sheepdog Club of the UK

Norwegian Kennel Club

Shetland sheepdog er en liten til middels stor, smidig gjeterhund med tett dobbelt pels og iøynefallende farger. Den er intelligent, følsom og svært menneskeorientert, knytter sterke bånd til familien, er reserver t overfor fremmede, utmerker seg i hundesport og trenger jevnlig pelsstell, daglige turer og mental aktivisering.

Jan Arve Oftedal driver oppdrett av rasen Shetland sheepdog og holder til i Tananger i Norge.

Jan Arve Oftedal

Petit basset griffon vendéen

Société Centrale Canine (France)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Norsk Kennel Klub (Norway)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Petit basset griffon vendéen: liten, robust fransk drivende jakthund med stri, rufsete pels og buskete øyenbryn og skjegg. Blid, sosial og morsom, men også selvstendig, vokal og viljesterk. Trenger rikelig med mosjon, tålmodig, positiv trening og godt sikret inngjerding på grunn av sterk jaktlyst.

Martin Granvold Ellingsen driver oppdrett av rasen Petit basset griffon vendéen og holder til i Åbogen i Norge.

Martin Granvold Ellingsen

Bluff driver oppdrett av rasen Petit basset griffon vendéen og holder til i Østby i Norge. Oppdrettet drives i liten skala og har hatt rasen siden 1999. Hundene deltar på turer og trening, og brukes til sporarbeid, utstilling og jakt på blant annet hare og rådyr. Oppdrettet har vært aktivt på utstillinger i Norge, Sverige og Danmark.

Bluff

Per Hoff driver oppdrett av rasen Petit basset griffon vendéen og holder til i Sande i Vestfold i Norge.

Per Hoff

## Kortfakta

Petit brabancon er en liten belgisk selskapshund som gjerne er våken, hengiven og opptatt av å være med på det som skjer. Den tilhører FCI-gruppe 9 og er den korthårede av de tre nært beslektede belgiske griffonrasene. De to andre er griffon belge og griffon bruxellois.

- **Opprinnelsesland:** Belgia
- **Bruksområde:** selskapshund
- **Vekt ifølge rasestandarden:** 3,5–6 kg
- **Mankehøyde:** rasestandarden angir ingen bestemt høyde
- **Pels:** kort, stri og blank; ikke lengre enn 2 cm
- **Farger:** rød, svart, svart med tantegninger eller en blanding av svart og rødt, med mørk maske
- **Typiske trekk:** oppmerksom, aktiv, lærevillig, vennlig og nært knyttet til eieren
- **Viktige helseområder:** pust, øyne, kneskåler og tegn på nevrologiske smerter

De tre griffonrasene har samme bakgrunn og kan ifølge Svenska Kennelklubben pares med hverandre. Petit brabancon skiller seg først og fremst ut med sin glatte pels, mens griffon belge og griffon bruxellois er strihårede. Rasene registreres hver for seg.

Den offisielle vekten er en sikrere pekepinn enn høydetallene man ofte finner på nettet. Rasestandarden oppgir 3,5–6 kg, men ikke noe intervall for mankehøyde. To voksne hunder kan derfor være ulike i høyden og likevel være fullt ut rasetypiske.

## Utseende og pels

Petit brabancon skal være liten, kompakt og nesten kvadratisk, med god benstamme uten tunge bevegelser. Kroppslengden skal omtrent tilsvare mankehøyden. Det korte, brede hodet, det tydelige underbittet og de store, mørke øynene gir rasen det karakteristiske uttrykket.

Rasetype må ikke forveksles med overdrivelser. Neseborene skal være godt åpne, øynene store, men aldri utstående, og underkjeven bred. Når munnen er lukket, skal verken tunge eller tenner være synlige. Når du vurderer en hund, bør fri pust, åpne nesebor og friske øyne veie tyngre enn et så flatt ansikt som mulig.

Pelsen er stri, blank og ikke lengre enn 2 cm. Den skal ikke trimmes. Børst pelsen og bad hunden ved behov, for eksempel når løs pels eller skitt skal fjernes.

Godkjente farger er rød, svart, svart med tantegninger og en blanding av svart og rødt. En mørk maske er en del av helhetsinntrykket; hos eldre hunder kan masken være grå eller gråsprengt.

Den korte pelsen gjør pelsstellet enkelt, men rasen er ikke allergifri. Det finnes ingen allergifrie hunderaser, og allergennivåene varierer mellom individer, også innenfor samme kull. Den som har hundeallergi, bør derfor vurdere reaksjonen på den aktuelle hunden og ikke velge ut fra pelslengde alene.

## Temperament og personlighet

Petit brabancon er først og fremst en oppmerksom selskapshund som liker å ta del i familielivet. Rasestandarden beskriver de belgiske griffonene som intelligente, balanserte og årvåkne, mens Svenska Kennelklubben trekker frem at rasen er aktiv, lærevillig, hengiven og vennlig.

Det betyr ikke at alle individer reagerer likt. Arv, tidlig miljø, sosialisering, trening og helse påvirker hvor trygg og sosial hunden blir, og hvor lett den er å leve med. En voksen hund bør kunne roe seg etter aktivitet og møte mennesker uten vedvarende frykt eller aggresjon. Når du besøker et kull, er det lurt å møte moren og spørre hvordan nære slektninger fungerer i hverdagen.

Oppmerksomheten kan være en fordel i kontakttrening, hverdagslydighet og enkle søksøvelser. Belønn rolig atferd fra starten, og gi hunden et uforstyrret hvilested slik at den lærer å koble av.

Petit brabancon kan passe både for en erfaren hundeeier og en godt forberedt førstegangseier, men en liten hund klarer seg ikke av seg selv. Den trenger vennlig og konsekvent trening, daglig omsorg og en eier som tar pust og øyehelse på alvor. Velg individ og oppdretter etter hvor godt de passer til hverdagen din, ikke ut fra løfter om at rasen alltid er enkel.

## Trening og mosjon

Petit brabancon trenger daglig bevegelse, mental aktivisering og tid til å hente seg inn, men én bestemt turlengde passer ikke for alle. En frisk hund kan sette pris på turer, miljøtrening, lek, hverdagslydighet og nesearbeid. Tilpass mengden etter alder, form og temperatur, og fremfor alt etter hvordan hunden puster og henter seg inn igjen.

Korte og tydelige treningsøkter passer ofte godt for en liten og lærevillig selskapshund. Belønn atferden du ønsker, del nye øvelser opp i overkommelige trinn, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er trygg. Venn den også gradvis til at du undersøker munnen og ansiktet; det gjør tannpuss og kontroll av øynene lettere.

Den korte snuten gjør at pusten må styre hvor hardt hunden arbeider. Senk tempoet eller avbryt hvis pustelydene tydelig øker, hunden strever etter luft, ikke henter seg inn normalt eller ser ut til å ha problemer med å regulere temperaturen. Blålige slimhinner, kollaps eller tydelig pustebesvær er akutte faresignaler som krever veterinærhjelp.

Vær særlig forsiktig i varmt og fuktig vær. Legg mosjonen til kjøligere tider, tilby vann og la hunden hvile før den blir presset. En hund som gjentatte ganger ikke klarer en vanlig tur eller lek på grunn av pusten, bør undersøkes. Dette skal ikke avfeies som normalt for en kortsnutet rase.

En valp skal ikke følge samme mosjonsopplegg som en voksen hund. La kroppen utvikle seg gjennom variert bevegelse i eget tempo, korte oppdagelsesstunder og mye hvile. Øk lengde og vanskelighetsgrad gradvis, og la valpens bevegelser, pust og restitusjon styre.

## Helse

De viktigste helsekontrollene for petit brabancon gjelder pust, øyne, kneskåler og tegn på smerter fra nervesystemet. At et problem forekommer i rasen, betyr ikke at alle hunder er rammet. Det er undersøkelsesresultatene og funksjonen til den enkelte hunden som teller.

Rasen er kortsnutet, noe som kan øke risikoen for BOAS – pustevansker som skyldes trange øvre luftveier. Svenska Kennelklubben har rasen med i sine særskilte anvisninger for hodeform og pust. Rolig og uanstrengt pust i hvile, godt åpne nesebor og normal restitusjon etter bevegelse er derfor nyttige kontrollpunkter. Snorkelignende lyder når hunden er våken, økt pustearbeid, dårlig utholdenhet eller varmeintoleranse bør ikke betraktes som sjarmerende rasetrekk.

RFG-Scheme er en veterinærundersøkelse som vurderer pusten før og etter en tre minutter lang belastningstest. Veterinæren undersøker blant annet formen på neseborene, lytter på hjerte og lunger og graderer tegn på BOAS fra 0 til 3. Grad 0 betyr at hunden for øyeblikket ikke er klinisk påvirket. Grad 1 innebærer milde tegn som ikke påvirker yteevnen, mens grad 2 og 3 betyr henholdsvis moderat og kraftig klinisk påvirkning.

Siden mai 2026 kan RFG-resultater for petit brabancon registreres sentralt hos Svenska Kennelklubben. Et offisielt resultat registreres fra 24 måneders alder; et tidligere resultat merkes som foreløpig. For petit brabancon betyr sentral registrering foreløpig ikke at RFG-test er et krav før avl. Reglene kan endres, så kontroller alltid oppdatert informasjon hos Svenska Kennelklubben. Som valpekjøper kan du spørre om foreldrene er testet, hvilken grad de fikk, og hvordan de fungerer under vanlig aktivitet og i varmt vær.

Problemer med kneskålene og enkelte øyesykdommer forekommer i rasen. Den svenske avlsstrategien anbefaler at avlshunder undersøkes for patellaluksasjon før første paring og øyelyses innen ett år før paring. Be om å få se registrerte resultater i stedet for å nøye deg med en generell forsikring om at hundene er friske. Spør også om hornhinneskader og andre øyeproblemer hos nære slektninger, siden hodeformen kan gjøre øynene mer utsatte.

Syringomyeli forekommer i rasen og kan gi sterke smerter, men det er ikke kjent hvor vanlig tilstanden er blant svenske hunder. Frenetisk kloring, unormale bevegelser eller uforklarlige smerter, for eksempel på tur i bånd, kan være grunn til en nevrologisk vurdering hos veterinær. Slike tegn kan ha flere årsaker og skal ikke brukes til å stille en diagnose hjemme.

Kontakt veterinær raskt dersom hunden plutselig myser, blunker gjentatte ganger, gnir seg i et øye, får et rennende øye eller virker smertepåvirket. Pustenød, blålige slimhinner eller kollaps krever akutt hjelp. Tidlig behandling er særlig viktig når øynene er store og snuten svært kort.

## Historie og opprinnelse

Petit brabancon ble utviklet i Belgia fra den samme hundestammen som griffon belge og griffon bruxellois. Rasestandarden fører alle tre tilbake til en liten, strihåret hundetype rundt Brussel som ble kalt smousje. Hundene arbeidet rundt staller, der de blant annet holdt gnagere borte og skal ha voktet vogner.

På 1800-tallet ble dagens griffontype formet gjennom krysninger med blant annet mops og rød king charles spaniel. Krysningene bidro med den glatte, svarte pelsen og befestet rasetypen. De første griffonene ble ført inn i den belgiske stamboken i 1883, og de små hundene ble senere populære som selskapshunder også utenfor Belgia.

Den glatthårede varianten fikk navnet petit brabancon. I dag har de tre griffonene egne FCI-numre og skiller seg hovedsakelig fra hverandre gjennom pels og farge, men det felles opphavet er fortsatt tydelig både i rasestandarden og i svensk avl. Historien forklarer slektskapet, men sier ikke noe sikkert om temperamentet eller helsen til den enkelte hunden.

## Å leve med rasen

Petit brabancon passer best for noen som ønsker en liten og deltakende hund, og som kan tilpasse hverdagen til hundens pust, aktivitetsnivå og behov for selskap. Den kan trives godt i leilighet dersom den får regelmessige lufteturer, passende aktivisering, rolig hvile og trening på lyder i oppgangen og utenfor døren.

En voksen må alltid være til stede når hunden er sammen med barn. En så liten hund skal ikke løftes, jages eller forstyrres mens den spiser eller hviler. Gi hunden et trygt sted for seg selv, og lær barnet å vente til hunden tar kontakt. Hvor godt rasen fungerer med en annen hund eller katt, avhenger av individene, tidligere erfaringer og hvordan introduksjonen gjennomføres. Rasenavnet gir ingen garanti.

Alenetid må trenes inn gradvis når valpen føler seg trygg i hjemmet. En liten valp skal ikke forlates alene; bygg opp en voksen hunds toleranse i små trinn uten at den blir redd. Planlegg hundepass eller en annen løsning hvis arbeidsdagen regelmessig er lengre enn hunden kan være alene uten uro.

Munnstell er en viktig del av hverdagen. Venn hunden gradvis til tannpuss, og be veterinæren hjelpe deg med å vurdere en passende hyppighet. Tyggeprodukter kan være et supplement, men erstatter ikke den mekaniske rengjøringen.

Før du kjøper, bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hvordan puster foreldrene i hvile, under aktivitet og i varmt vær?
- Finnes det registrerte RFG-resultater, og hvilken grad fikk hundene?
- Når ble kneskåler og øyne sist undersøkt, og hvilke resultater ble registrert?
- Har nære slektninger hatt gjentatte hornhinneskader, uforklarlige smerter eller nevrologiske tegn?
- Hvordan er valpene blitt vant til mennesker, hverdagslyder, håndtering og hvile?
- Hvilken oppfølging tilbyr oppdretteren dersom det oppstår spørsmål etter kjøpet?

En hund som passer godt for deg, kan bli en svært nær og treningsvillig følgesvenn. Det avgjørende er ikke bare at hunden er liten eller glatthåret, men at den puster fritt, har friske øyne og stabilt temperament, og får en hverdag som passer for en aktiv selskapshund.

Petit brabancon

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Petit brabancon: en liten, robust belgisk selskapshund med kort, glansfull pels og store, mørke øyne som virker nesten menneskelige. Lojal, følsom og intelligent knytter den seg sterkt til sine mennesker, passer godt i bymiljø, trenger daglig mental og fysisk stimulering og trives best i hjem der den sjelden blir forlatt alene.

May Balgård Holmli driver oppdrett av rasen Petit brabancon og holder til i Vuku i Norge.

May Balgård Holmli

Norsk buhund

The British Norwegian Buhund Club

Fédération Cynologique Internationale

Norsk buhund er en middels stor, atletisk skandinavisk spisshund med kvadratisk kroppsbygning, stående ører og krøllet hale. Den er en menneskeorientert og pratsom gårds- og gjeterhund som er våken, energisk og intelligent, utmerker seg i hundesport og trives i aktive hjem som ønsker en hengiven vakthund.

Britt Marit Halvorsen driver oppdrett av rasen Norsk buhund og holder til i Trøgstad i Norge.

Britt Marit Halvorsen

## Kortfakta

Labrador retriever er en middels stor til stor apporterende fuglehund med røtter i Newfoundland i Canada. Rasen ble hovedsakelig utviklet i Storbritannia. Den er kjent for samarbeidsvilje og interesse for å bære og hente gjenstander. Samtidig er dette en aktiv brukshund, ikke automatisk en enkel og avslappet familiehund.

- **Mankehøyde:** idealet er 56–57 cm for hannhunder og 54–56 cm for tisper.
- **Vekt:** omtrent 25–36 kg er en grov veiledning for en voksen hund, avhengig av kjønn, kroppsbygning og hold.
- **Forventet levealder:** ofte rundt 10–12 år.
- **Godkjente farger:** svart, gul eller leverbrun. Gult kan variere fra lys kremfarge til reverødt.
- **Pels:** kort og tett, med vannavstøtende underull.
- **Opprinnelig oppgave:** å søke opp og apportere felt vilt etter skuddet.

Labradorer avles med ulike mål. Noen oppdrettere legger mest vekt på jaktegenskaper, andre på eksteriør og selskap, mens mange forsøker å kombinere flere kvaliteter. Betegnelser som «jaktlabrador» og «utstillingslabrador» forteller derfor ikke alt om den enkelte hunden. Se på foreldrene, voksne slektninger, arbeidsmeritter og hvordan oppdretteren faktisk lever og arbeider med hundene sine.

## Utseende og pels

En labrador skal være kraftig bygd, kompakt og bevegelig uten å bli tung eller overvektig. Typiske trekk er et bredt hode, en kraftig kropp, godt vinklede bein og den karakteristiske «oterhalen»: tykk ved roten, avsmalnende mot spissen og dekket av kort, tett pels. Hannhunder har en idealhøyde på 56–57 cm og tisper 54–56 cm. Tallet på vekten er mindre viktig enn en synlig midje og ribbein som lett kan kjennes under huden.

Pelsen består av korte, tette dekkhår og vannavstøtende underull. Den beskytter godt i kaldt og vått vær, men betyr også at labradoren kan røyte mye, særlig når underullen skiftes. Børst ekstra i røyteperioder og bad hunden når den faktisk trenger det. En fast plan for bading eller børsting passer ikke alle hunder.

Kontroller hud, poter og ører regelmessig, spesielt etter bading og svømming. Tørk det ytre øret hvis det er fuktig, men rengjør bare ved behov. Vond lukt, brunlig sekret, rødhet eller gjentatt risting på hodet bør vurderes av veterinær i stedet for å behandles med rutinemessig ørerens.

Rasestandarden godkjenner ensfarget svart, gult eller leverbrunt; en liten hvit flekk på brystet kan forekomme. «Sølv» er ikke en fjerde godkjent farge, men registreres som en farge som avviker fra standarden. Selve fargebetegnelsen gir likevel ikke grunnlag for generelle påstander om helsen til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, intelligent og samarbeidsvillig hund som gjerne arbeider sammen med føreren. Mange labradorer søker sosial kontakt, responderer godt på belønningsbasert trening og er entusiastiske i både lek og arbeid. Ingen rasebeskrivelse er likevel en garanti. Temperament påvirkes også av arv, tidlige erfaringer, trening, helse og hverdagsmiljø.

Apporteringslysten viser seg ofte som et ønske om å bære ting i munnen. Gi hunden egnede gjenstander og lær inn et rolig bytte eller en «slipp»-kommando i stedet for å jage den når den tar noe. Det gjør hverdagen tryggere og gir utløp for en naturlig atferd. Mat kan være en sterk belønning, men lek, søksarbeid og muligheten til å hente en gjenstand kan også fungere svært godt.

Forskjellene mellom avlsretninger er reelle, men ikke absolutte. Jaktavlede hunder er ofte valgt for fart, utholdenhet og konsentrert apporteringsarbeid. Hunder fra mer eksteriørrettede linjer kan ha en annen kroppsbygning og arbeidsstil. Det betyr ikke at hver jaktavlet labrador har vanskelig for å roe seg, eller at hver utstillingsavlet labrador er rolig. Be oppdretteren gi konkrete eksempler på foreldrenes energinivå, evne til å koble av, lydnivå, omgjengelighet og arbeidslyst.

En BPH- eller MH-beskrivelse kan gi mer informasjon om hvordan en hund reagerte i standardiserte situasjoner. Resultatet er en beskrivelse, ikke en temperamentstest som hunden består eller stryker på. Vurder det sammen med egne møter med hundene og kunnskap om slekten.

## Trening og mosjon

En labrador trenger daglig bevegelse, men også oppgaver som engasjerer luktesansen, hukommelsen og samarbeidet med føreren. Det finnes ikke et universelt antall timer som passer for en valp, en voksen jakthund, en familiehund og en senior. Tilpass mengde og intensitet til hundens alder, helse, erfaring og restitusjon.

Turer kan kombineres med apportering, personsøk, spor, lydighet, rotrening og enkle søksøvelser. Korte, fokuserte treningsøkter er ofte mer nyttige enn å gjenta den samme øvelsen til hunden mister konsentrasjonen. Hvile og evnen til å roe seg er en del av treningen, ikke et tegn på at hunden har fått for lite å gjøre.

Prioriter tidlig en sikker innkalling, pent båndarbeid, rolig håndtering, selvkontroll og et tydelig signal for å gi fra seg gjenstander. Tren belønningsbasert og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Hvis du bruker mye godbiter i treningen, bør de regnes som en del av hundens daglige fôrmengde.

Interesse for vann er vanlig i rasen, men ikke alle labradorer liker å svømme, og ingen hund er automatisk trygg i vann. Begynn på grunt, rolig vann, la hunden bestemme tempoet og sørg for at den enkelt kan komme seg opp. Hold oppsyn ved strømmende, kaldt eller algepåvirket vann, og unngå å kaste gjenstander så langt at en ivrig hund presses utover det den mestrer.

## Helse

Den viktigste helsekontrollen før et valpekjøp er ikke bare om foreldrene er «testet», men hvilke undersøkelser som er gjort, når de ble utført og hva resultatene var. Labradorens ledd, øyne og hold fortjener særlig oppmerksomhet.

For at et labradorkull skal kunne registreres hos Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt HD-resultat før paring. Et registrert resultat er ikke det samme som hofter uten anmerkning. Svenska Labrador Retrieverklubben anbefaler et strengere utvalg: begge foreldrene bør være røntget for HD og ED uten anmerkning og øyeundersøkt innen to år før paring, uten arvelig øyesykdom med enkelte angitte unntak.

Be om foreldrenes registreringsnumre og kontroller selve resultatet, undersøkelsesdatoen og gjerne opplysninger om søsken, tidligere avkom og andre nære slektninger. Det gir mer informasjon enn en generell formulering om at hundene er helsetestet.

DNA-tester kan være verdifulle når de brukes for riktig sykdom og resultatene til begge foreldrene vurderes sammen. En test for prcd-PRA kan for eksempel bare si noe om nettopp denne formen for netthinnesykdom; den utelukker ikke andre øyesykdommer og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Ved recessive sykdommer som EIC trenger ikke en frisk bærer selv å bli syk, men resultatet til den andre forelderen må være kjent for å unngå at det fødes syke valper. Et stort DNA-panel er derfor ikke et bevis på god helse som helhet.

Overvekt belaster kroppen og bør ikke regnes som et normalt rasetrekk. Kjenn på ribbeina og se etter en tydelig midje ovenfra og fra siden. Vei hunden regelmessig og tilpass porsjoner, tyggeprodukter og treningsbelønninger etter holdet. Forskning har knyttet en variant i POMC-genet hos enkelte labradorer til større matmotivasjon og høyere kroppsvekt, men varianten finnes ikke hos alle, og overvekt er ikke uunngåelig.

## Historie og opprinnelse

Labrador retriever har tidlige røtter ved kysten av Newfoundland i Canada, der hunder av lignende type hjalp fiskere med å hente gjenstander og fangst fra vannet. På 1800-tallet ble slike hunder ført til Storbritannia, der rasen ble utviklet til en spesialisert apporterende fuglehund.

Den britiske kennelklubben anerkjente labrador retriever som rase i 1903. Arbeidet etter skuddet formet flere av egenskapene som fortsatt kjennetegner rasen: interesse for å søke etter, bære og avlevere gjenstander, vilje til å samarbeide på avstand og evne til å arbeide i vann og krevende terreng. I dag brukes labradoren til jakt, hundesport og flere samfunnsoppgaver, men arbeidsbakgrunnen er viktig også for den som først og fremst ønsker en selskapshund.

## Å leve med rasen

Labrador retriever kan passe i mange hjem når eieren ønsker å dele en aktiv hverdag med hunden og har tid til både trening og restitusjon. Hage er ikke et krav, og det kan fungere å bo i leilighet, men boligen erstatter ikke turer, søksarbeid og annen meningsfull aktivitet utendørs. Tren også på at hunden skal være stille og rolig i oppganger og andre fellesområder.

Sammen med barn er voksent tilsyn, tydelige regler og en uforstyrret hvileplass for hunden nødvendig. En ung eller oppspilt labrador er sterk nok til å velte et lite barn uten å mene noe vondt. Barn bør ikke ha ansvar for å gå tur med en hund de ikke kan håndtere fysisk.

Mange labradorer lever godt sammen med andre hunder og katter, men rasen alene avgjør ikke utfallet. Introduser dyrene gradvis, hindre jaging og trenging, og gi katten høye eller avskjermede fluktmuligheter. Ikke la dem være alene sammen før samspillet er rolig og forutsigbart.

Alenetid må læres trinnvis. En liten valp skal ikke bare forlates; begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den klarer å slappe av. Hvor lenge en voksen hund mestrer å være alene, varierer, så vurder hundens atferd i stedet for å følge en generell maksimumstid.

Før valpekjøpet bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- Hvilke aktiviteter og hva slags hverdag er kullet avlet for?
- Hvordan arbeider foreldrene, hvordan fungerer de sosialt, og hvordan roer de seg i praksis?
- Hvilke offisielle resultater finnes for HD, ED og øyne, og hva vet man om helsen til nære slektninger?
- Finnes det BPH, jaktprøver eller andre relevante beskrivelser og meritter, og hva viser de?
- Hvordan matcher oppdretteren valpenes ulike egenskaper med livet til kjøperne?

Den beste matchen bygger på mer enn farge, kjønn og en betegnelse på avlslinjen. Velg en oppdretter som kan beskrive hundenes faktiske egenskaper, vise kontrollerbare helseresultater og være ærlig om variasjonen i kullet.

Labrador retriever

Labrador retriever er en middels stor til stor, atletisk og vennlig hund med svært gode svømmeegenskaper og kort, tett, vannavstøtende pels i gult, svart eller brunt. Den er intelligent og matmotivert, lett å trene, trenger daglig mosjon og mental stimulering, og brukes mye både som familiehund og brukshund.

Lyonette driver oppdrett av rasen Labrador retriever og holder til i Svorkmo i Norge. Oppdrettet ble grunnlagt i 2015 og drives i et lite miljø på et småbruk, omgitt av skog og åpne områder. Flere av hundene deltar på utstillinger.

Lyonette

Marina Anatoljevna Kirkevik driver oppdrett av rasen Labrador retriever og holder til i Stanghelle i Norge.

Marina Anatoljevna Kirkevik

Lundsiden

## Kortfakta

Riesenschnauzer er en stor og kraftig tysk brukshund for den som ønsker å trene og arbeide sammen med hunden sin. Den kan være en nær familiehund, men passer best når hverdagen inneholder mer enn vanlige turer: nesearbeid, lydighet, brukshundtrening eller en annen fast oppgave der hunden får tenke og samarbeide.

- **Bruksområde:** bruks-, tjeneste- og selskapshund som ofte egner seg godt til spor og søk
- **Størrelse:** 60–70 cm i mankehøyde og 35–47 kg; rasestandarden angir samme spenn for hannhunder og tisper
- **Kroppsbygning:** kompakt, kraftig og omtrent kvadratisk
- **Pels:** strie dekkhår over tett underull, med tydelig skjegg og buskete øyenbryn
- **Farger:** svart, pepper og salt samt svart og sølv
- **Typiske trekk:** arbeidsvillig, utholdende, lærevillig, modig og viljesterk, ofte svært knyttet til familien
- **Viktigste behov i hverdagen:** meningsfylt aktivitet, rolig og tydelig trening, tidlig miljøtrening og jevnlig pelsstell

Dette er sjelden den enkleste rasen for den som først og fremst ønsker en ukomplisert turkamerat. Tidligere hundeerfaring er en fordel, men det viktigste er om du kan gi en sterk, kvikk og lærevillig hund nok aktivitet, trening og hvile i mange år.

## Utseende og pels

Riesenschnauzeren skal se kraftig ut uten å virke tung eller klønete. Kroppen er kompakt, hodet er langt og kraftig, og de buskete øyenbrynene og det strie skjegget gir rasen det karakteristiske uttrykket. Den offisielle standarden angir 60–70 cm og 35–47 kg for begge kjønn, så det kan være betydelig størrelsesforskjell mellom individer av samme rase.

Pelsen består av tett underull og harde, tilliggende dekkhår. De tre godkjente fargene er ensfarget svart, pepper og salt samt svart og sølv. Pepper-og-salt-pelsen har grå underull og nyanser fra mørk jerngrå til sølvgrå. Svart og sølv har klart avgrensede lyse tegninger blant annet over øynene, på kinnene, i skjegget, på brystet og på beina.

Pelsen kan trimmes for hånd eller klippes, men resultatet blir ikke det samme. Ved håndtrimming fjernes modne dekkhår, og den strie strukturen og fargen bevares best. Klipping er et praktisk alternativ for mange familiehunder, men pelsen kan etter hvert bli mykere og fargen kan endre seg. Svenska Kennelklubben oppgir omtrent tre til fire håndtrimminger i året som en veiledning. Hvor ofte pelsen ellers må gås over, avhenger av pelskvalitet, frisyre og om hunden skal stilles ut.

Mellom de større pelsstellene må skjegg, bein og andre lengre partier kjemmes slik at smuss og floker ikke får bygge seg opp. Sjekk skjegget etter mat og vann, og venn valpen tidlig til kam, klippemaskin eller trimmeverktøy, bading, håndtering av poter og kloklipp. En riktig stelt pels slipper lite hår, men den er ikke vedlikeholdsfri.

## Temperament og personlighet

En velfungerende riesenschnauzer kombinerer arbeidslyst og selvsikkerhet med sterk lojalitet til eieren. Rasestandarden beskriver hunden som godmodig, avbalansert, modig og viljesterk. Svenske raseinstanser fremhever også pågangsmot, flokkfølelse, nysgjerrighet og utholdenhet. Dette er egenskaper som kan gjøre hunden både morsom å trene og krevende å leve med.

Rasen lærer fort og merker like raskt når reglene i hjemmet endres fra dag til dag. Tydelighet betyr forutsigbare rutiner og godt innarbeidede hverdagsferdigheter, ikke hard behandling. En stor hund som kan gå rolig i bånd, slappe av når det kommer besøk, avbryte en aktivitet og komme på innkalling, er langt enklere å leve med enn en hund som bare kan avanserte øvelser på treningsbanen.

Hvor vaktsom, sosial eller intens en riesenschnauzer blir, varierer mellom individer og familier. Be derfor om å få møte valpens mor og, når det er mulig, andre voksne slektninger. Se etter en hund som kan undersøke en ny situasjon og deretter finne roen igjen, ikke bare en hund som virker fryktløs eller livlig.

Rasen kan leve sammen med barn, andre hunder og katter, men rasenavnet er ingen garanti for at akkurat din hund gjør det uten problemer. Størrelsen og styrken krever tilsyn av voksne rundt små barn. Kontrollerte introduksjoner, mulighet til å trekke seg unna og tydelige rutiner rundt mat, leker og hvile reduserer risikoen for unødige konflikter. En valp som vokser opp med et annet dyr, kan få et godt utgangspunkt, men jaktinteresse, måten den omgås andre dyr på, og tidligere erfaringer må alltid vurderes individuelt.

## Trening og mosjon

Riesenschnauzeren trenger både fysisk aktivitet og oppgaver for hodet; lange turer alene er sjelden et fullgodt opplegg. Rasen er utviklet for utholdende arbeid og brukes i flere brukshundgrener. Spor, personsøk, lydighet, rapportarbeid, redningshundtrening og andre nese- og samarbeidsoppgaver kan gi den kombinasjonen av konsentrasjon og bevegelse som mange individer trenger.

Ingen bestemt mengde minutter eller timer passer alle voksne hunder. Vurder i stedet om hunden holder en sunn kroppsvekt, kan arbeide konsentrert, restituerer godt og finner roen hjemme. Varier kondisjonstrening, styrke, kroppskontroll og nesearbeid, og legg inn lettere dager. En hund som blir stadig mer oppjaget til tross for mer og mer mosjon, trenger ikke alltid høyere tempo; den kan trenge bedre hvile, roligere oppgaver eller hjelp til å koble av.

Treningen bør være belønningsbasert, trinnvis og tilpasset individet. Begynn tidlig med kontakt, innkalling, rolig gange i bånd, håndtering, venting og en fast hvileplass. Miljøtrening betyr ikke at valpen må hilse på alle. Målet er at den rolig skal kunne se mennesker, hunder, trafikk og uventede hendelser uten alltid å måtte gå bort eller gripe inn.

For valpen er den kjente femminuttersregelen ingen nøyaktig fasit. Veterinærfaglige råd legger i stedet vekt på aktivitetens tempo og type, underlaget og valpens dagsform. La den bevege seg variert og utforske i sitt eget tempo, men unngå lange, ensformige strekninger, gjentatt balljakt, brå vendinger og trening som presser en sliten valp videre. Øk belastningen gradvis mens kroppen utvikler seg.

## Helse

Svenske rasekilder trekker særlig frem hofteleddsdysplasi, HD, og nedsatt funksjon i skjoldbruskkjertelen. Det betyr ikke at alle hunder blir rammet, men det gir to konkrete områder å undersøke når du velger kull, og å følge med på gjennom hundens liv.

Når du vurderer et svensk kull, bør du begynne i SKK Avelsdata, Svenska Kennelklubbens offisielle avlsregister, i stedet for å nøye deg med muntlige opplysninger. I registreringsreglene for 2026 omfattes alle tre fargevariantene av krav om offisiell HD-status, og hunder med HD skal ikke brukes i avl. For avlshunder som bor i Sverige, gjelder det også krav om kjent mental status gjennom en fullført mentalbeskrivelse, MH, når hunden faller innenfor reglenes aldersgrenser. Utenlandske avlshunder kan være underlagt andre vilkår, og regler kan endres, så sjekk alltid den aktuelle ordlyden før kjøp.

Raseklubbens avlsstrategi, RAS, anbefaler i tillegg at oppdretterne vurderer albuer, øyne, skjoldbruskkjertel og helsen til nære slektninger. Det er verdifull informasjon, men ikke alle slike undersøkelser er registreringskrav. Be oppdretteren skille mellom offisielle resultater, klubbens anbefalinger og ekstra undersøkelser oppdretteren selv har valgt.

En praktisk sjekkliste før valpekjøp er:

- kontroller foreldrenes HD-resultater og mentalbeskrivelser i offisielle registre
- spør etter resultater for albuer, øyne og skjoldbruskkjertel når de finnes
- spør om klør, ledd, stoffskiftesykdom og andre tilbakevendende problemer hos søsken og eldre slektninger
- be oppdretteren forklare hvorfor kombinasjonen er valgt, og hvordan tidligere avkom har utviklet seg når det gjelder helse og hverdagsliv

For din egen hund er sunn kroppsvekt, gradvis oppbygd trening og rask kontakt med veterinær ved vedvarende halthet, gjentatte problemer med klørne eller tydelige endringer i energi, vekt, hud eller pels fornuftige forebyggende vaner.

## Historie og opprinnelse

Riesenschnauzeren ble utviklet i Sør-Tyskland fra store gårdshunder og kveghunder som drev husdyr til byer og markeder. Da jernbanen overtok transportene, ble behovet for kvegdriverne mindre, men hundetypen levde videre på grunn av arbeidsevnen og bruken som vakt- og tjenestehund.

Den nøyaktige blandingen bak rasen er ikke sikkert dokumentert. Mellomschnauzer, svart grand danois og andre hundetyper er blitt nevnt, men raseklubben påpeker at de tidlige oppdretterne etterlot seg få opplysninger. Rasens opprinnelige arbeid og senere utvikling er derfor bedre dokumentert enn den eksakte blandingen bak den.

Riesenschnauzeren ble stilt ut som egen rase fra 1908, ofte under navnet münchenerschnauzer. Rasestandarden opplyser at den har vært stambokført siden 1913, og at den ble anerkjent som tjenestehund i Tyskland i 1925. De første hundene ble importert til Sverige i 1930. Der ble rasen blant annet brukt til rapportarbeid, søk, vakthold, beskyttelse og militært trekkhundarbeid. Arbeidsbakgrunnen merkes fortsatt i rasens utholdenhet og vilje til å arbeide tett sammen med en fører.

## Å leve med rasen

Et godt liv med riesenschnauzer bygger på regelmessig aktivitet, godt innarbeidede hverdagsrutiner og nærhet til familien. Boligens størrelse avgjør ikke alene om rasen passer. En leilighet kan fungere hvis hunden får et godt liv utenfor hjemmet og kan slappe av med lyder og besøk, mens et hus med hage ikke hjelper en understimulert hund. Hagen er et tillegg, ikke hundens jobb.

Alenetid må trenes inn gradvis. Begynn når hunden er trygg, øk tiden først når den klarer å være rolig, og gå et skritt tilbake dersom den viser uro. Hvor lenge en voksen hund mestrer å være alene, varierer, så ikke planlegg valpekjøpet ut fra en antakelse om at rasen automatisk vil klare en hel arbeidsdag alene.

Vurder den planlagte hverdagen opp mot disse spørsmålene før du bestemmer deg:

- Vil du trene hund regelmessig, også i dårlig vær og etter at den første entusiasmen har lagt seg?
- Kan du håndtere en hund på 35–47 kg trygt og bruke tid på båndtrening, innkalling og ro rundt besøkende?
- Har du en realistisk plan for håndtrimming eller klipping, kjemming og kostnaden ved profesjonell hjelp dersom du ikke gjør alt selv?
- Kan barn og andre dyr få tilsyn, egne hvileplasser og gjennomtenkte introduksjoner?
- Kan oppdretteren vise den mentaliteten, arbeidslysten og helsen du faktisk ønsker å leve med, ikke bare et tiltalende utseende?

For den som liker strukturert hundetrening, kan rasen bli en svært nær og allsidig partner. For den som helst vil at hunden skal nøye seg med den samme turen hver dag, kan riesenschnauzerens initiativ og styrke lett bli en tilbakevendende utfordring.

Riesenschnauzer

Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V.

Riesenschnauzer er en stor og kraftig tysk brukshund med en stri, skjeggete pels som krever jevnlig stell. Den er intelligent, energisk, lojal og beskyttende, knytter seg tett til familien, utmerker seg i krevende hundesporter og trenger erfaren fører, god trening og rikelig med mosjon.

Heidi Elisabeth Pedersen driver oppdrett av rasen Riesenschnauzer og holder til i Kviby i Norge.

Heidi Elisabeth Pedersen

## Kortfakta

Jämthund er en stor svensk jaktspiss, først og fremst avlet for å finne elg og holde viltet på plass med stålos. Det er en utholdende, modig og selvstendig arbeidshund – ikke en rase som primært er utviklet for et liv kun som selskapshund.

- **Opprinnelse:** Sverige
- **Rasegruppe:** Spisshunder og hunder av urhundtype
- **Bruksområde:** Stillende jakthund, hovedsakelig til elgjakt
- **Mankehøyde:** 57–65 cm for hannhunder og 52–60 cm for tisper
- **Pels:** Tett dobbeltpels i mørkere eller lysere gråtoner
- **Typiske trekk:** Sterk jaktlyst, utholdenhet, mot, selvstendighet og vilje til samarbeid
- **Passer best for:** En jeger eller et aktivt hjem som kan gi hunden et reelt utløp for de jaktlige egenskapene

En jämthund kan være rolig og hengiven hjemme når behovene er dekket, men vanlig hverdagsmosjon erstatter ikke alltid arbeidet rasen er avlet for. Det viktigste spørsmålet før et kjøp er derfor ikke bare om du liker å være ute, men om du kan gi en svært selvstendig og utholdende jakthund en meningsfylt oppgave.

## Utseende og pels

Jämthund er en stor, sterk og bevegelig spisshund med rektangulær kroppsform. Kroppen skal være litt lengre enn mankehøyden uten å virke tung eller langstrakt. Hannhunder er 57–65 cm høye, med 61 cm som ideal, mens tisper er 52–60 cm, med 56 cm som ideal. Rasestandarden oppgir ingen bestemt vekt, så hold og proporsjoner er bedre holdepunkter enn et generelt vektintervall.

Hodet er langstrakt, med stående ører og et oppmerksomt uttrykk. Halen er høyt ansatt og bæres løst ringlet i en lav bue mot låret, ikke hardt ringlet over ryggen.

Pelsen består av forholdsvis tilliggende dekkhår og en kort, myk og lys underull. Fargen er mørkere eller lysere grå. Lysegrå eller kremfargede partier finnes blant annet på snuten, kinnene, strupen, brystet, buken, beina og undersiden av halen.

Pelsstellet er som regel enkelt. Bad hunden når den faktisk trenger det, og børst pelsen grundig i røyteperiodene. Etter arbeid i skog og ulendt terreng bør du kontrollere poter, klør, hud og pels for sår, rusk og flått. Hvor ofte det er nødvendig, avhenger av årstid og hvordan hunden brukes, ikke av en fast ukeplan.

## Temperament og personlighet

Jämthund skal være modig og energisk, men samtidig rolig og stabil. Under jakt arbeider den selvstendig på avstand, søker etter vilt og må ta egne avgjørelser. Samtidig skal den holde kontakt med føreren og kunne samarbeide. Denne kombinasjonen forklarer hvorfor rasen ofte lærer raskt, men ikke nødvendigvis følger instruksjoner mekanisk.

Treningen fungerer best når den er tydelig, konsekvent og belønningsbasert. Harde metoder kan skade tilliten uten å skape bedre samarbeid. Belønn kontakt, innkalling og rolige valg fra starten, og tren på de samme ferdighetene i miljøene der de faktisk skal fungere.

Losmålet er et arbeidsredskap. Jämthunden er avlet for å markere vilt med vedvarende stålos, og anlegget kan også merkes i hverdagen. Det betyr ikke at alle individer bjeffer mye innendørs, men den som bor i et lytt leilighetsbygg, bør ta lyd på alvor og trene på ro ved dører, besøk og aktivitet utenfor hjemmet.

Individer og avlslinjer varierer. Be derfor oppdretteren beskrive hvordan foreldrene fungerer både under jakt, i hvile, blant mennesker og i nye miljøer. Jaktresultater forteller mye om arbeidsegenskapene, men ikke alt om hundens atferd i hverdagen.

## Trening og mosjon

Jämthunden trenger mer enn vanlige turer i bånd: Den trenger kondisjonstrening, nesearbeid, samarbeid og oppgaver som gir jaktlysten et godt utløp. Det finnes ingen offisiell dagskvote i timer eller kilometer som passer alle. Riktig nivå avhenger av hundens alder, form, helse, årstid og hvor krevende arbeidet er.

For en voksen hund kombinerer et godt opplegg regelmessig fysisk trening med søk, spor og kontaktarbeid. Jakt og jakttrening er rasens mest naturlige bruksområde. Utenfor jaktsesongen trengs planlagt kondisjonstrening og mentalt krevende oppgaver, men også hvile og restitusjon. En hund som har arbeidet lenge i terrenget, kan trenge en roligere dag etterpå selv om den fortsatt virker arbeidsvillig.

Innkalling er viktig, men den fjerner ikke jaktlysten. Bygg treningen gradvis opp med langline og nøye valgte forstyrrelser, og ikke slipp hunden der et stort søk kan utsette vilt, trafikk eller hunden selv for fare. GPS er et sikkerhetshjelpemiddel under jakt, ikke en erstatning for grunntrening og godt skjønn.

Valpen skal få utforske, leke, utvikle kroppsbeherskelse og lære å følge føreren i korte, positive økter. Øk avstand og belastning gradvis etter den enkelte hundens utvikling. Rasens avlsstrategi advarer mot hard jakttrening før hunden er ferdig utviklet. Unngå derfor å jage tidlige resultater med lange, ensidige eller tvungne økter. En veterinær eller hundefysioterapeut kan hjelpe med en plan hvis du er bekymret for bevegelsene eller leddene til hunden i vekst.

## Helse

Jämthund regnes generelt som en sunn og funksjonell rase, men hofteleddsdysplasi og epilepsi forekommer. Rasens avlsstrategi retter også oppmerksomhet mot diabetes og øyesykdommen progressiv retinal atrofi, PRA. En grundig kontroll før valpekjøp bør derfor omfatte både registrerte undersøkelsesresultater og sykdomshistorikken hos nære slektninger.

For at jämthundkull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha offisiell HD-status før paring. Rasen har HD-indeks, og Svenska Kennelklubben anbefaler at foreldrenes gjennomsnittlige indeks er over 100. Hunder med HD-grad D eller E kan ikke brukes i avl i rasens indeksprogram.

Anbefalingene i rasens RAS går lenger: Foreldrene bør ha hofter gradert A eller B, albuer uten anmerkning, en øyeundersøkelse som ikke er eldre enn tolv måneder, samt jaktprøvepremiering på løshundprøve for elg. Det er viktig å skille disse anbefalingene fra de særskilte registreringsvilkårene. Resultater for albuer og øyne og jaktmeritter er likevel relevante kvalitetsopplysninger når du sammenligner kull.

Spør oppdretteren om:

- foreldrenes HD- og AD-resultater og aktuelle HD-indekser
- dato og resultat for øyeundersøkelsen
- epilepsi, diabetes og PRA hos foreldre, søsken og tidligere avkom
- jaktprøveresultater og hvordan hundene arbeider i praksis
- hvordan tidligere avkom har utviklet seg fysisk og mentalt

Epilepsi og diabetes kan ikke vurderes med én enkel friskattest. Åpen informasjon om slekten er derfor særlig verdifull. Dårlig syn i dempet lys, gjentatte krampeanfall, uvanlig sterk tørste eller tydelig økt urinering skal vurderes av veterinær, men slike symptomer kan ha flere årsaker og bør ikke selvdiagnostiseres.

## Historie og opprinnelse

Jämthund er en svensk rase fra tradisjonen med store jaktspisser i det nordlige barskogbeltet. Den ble anerkjent som egen rase i 1946. Før dette ble den større jämthundtypen og den mindre grå elghunden lenge bedømt som samme rase. Det er en viktig forklaring på at jämthunden fikk sin egen standard forholdsvis sent.

Eldre kilder beskriver store, ulvelignende jakthunder i Jämtland og områdene rundt, men det kan ikke bevises en ubrutt linje fra oldtidens hunder til dagens registrerte rase. Det sikre er at den moderne jämthunden er formet gjennom målrettet avl for arbeid i nordisk skog.

Elgjakt har vært rasens dominerende bruksområde. Hundens oppgave er å søke selvstendig, få elgen til å bli stående og deretter markere posisjonen med stålos, slik at føreren kan nærme seg. Jämthund har også vært brukt til jakt på blant annet bjørn og villsvin, men identiteten og avlsmålet er sterkest knyttet til arbeidet som stillende elghund.

## Å leve med rasen

Livet med en jämthund fungerer best når arbeid, restitusjon og hverdagsliv planlegges som en helhet. En stor tomt er praktisk, men erstatter verken trening eller meningsfylt aktivitet. Det er ikke umulig å bo i leilighet, men det stiller store krav til tilgang på egnede områder, praktisk oppbevaring av utstyr, trening på ro og en hverdag der hunden kommer seg ut ofte.

Rasen kan fungere i en barnefamilie, men det skjer ikke automatisk. En voksen skal alltid følge med når hunden er sammen med små barn, ta ansvar for mosjonen og sørge for at hunden har en uforstyrret hvileplass. En sterk og ivrig unghund kan velte et lite barn ved et uhell selv om den er vennlig.

Sterk jaktlyst påvirker livet med andre dyr. En jämthund som blir rolig og kontrollert introdusert for en katt, kan lære å bo sammen med den, men det garanterer ikke samme reaksjon på ukjente katter utendørs. Smådyr må holdes trygt atskilt på en måte som ikke er avhengig av lydighet. Møter med andre hunder påvirkes av individet, erfaringene og introduksjonen; påstander om at et bestemt kjønn alltid eller aldri fungerer sammen, blir for enkle.

Alenetid må trenes gradvis når hunden er trygg i hjemmet. Voksne hunder varierer mye i hvor lett de finner roen alene, og en valp kan ikke behandles som en ferdigtrent voksen hund. Planlegg tilsyn, lufting og selskap i hverdagen i stedet for å gå ut fra at mye mosjon automatisk gjør hunden fornøyd med lange perioder alene.

Velg oppdretter og kull ut fra det livet du faktisk kan tilby. Be om å få se dokumenterte helseresultater, spør om sykdommer i slekten og finn ut hvordan foreldrene jakter og fungerer hjemme. For den som ønsker en utholdende jaktkamerat og liker tett samarbeid med en selvstendig hund, kan jämthunden passe svært godt. For den som først og fremst søker en ukomplisert selskapshund, finnes det raser med langt bedre forutsetninger.

Jämthund

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI) - Member Countries

Jämthund er en stor, ulvelignende skandinavisk spisshund avlet for elgjakt i barske nordiske skoger. Den har en tykk, grå dobbeltpels, krøllet hale og et rolig, lojalt gemytt. Den er intelligent og selvstendig, og trenger en erfaren eier, mye daglig mosjon og jevnlig mental stimulering.

Kevin Myrvang driver oppdrett av rasen Jämthund og holder til i Kløfta i Norge.

Kevin Myrvang

Svein Arild Danielsen driver oppdrett av rasen Jämthund og holder til i Atrå i Norge. Oppdrettet har vært drevet siden 2007 og har bakgrunn i heste- og hundehold. Det legges vekt på å avle fram gode jakthunder med godt gemytt.

Svein Arild Danielsen

Henning Brekke driver oppdrett av rasen Jämthund og holder til i Gransherad i Norge.

Henning Brekke

Bente Rønningen driver oppdrett av rasen Jämthund og holder til i Osen i Norge.

Bente Rønningen

Finsk støver

Swedish Kennel Club (Svenska Kennelklubben)

Norwegian Kennel Club (Norsk Kennel Klub)

Finnish Hound Association

Finnish Kennel Club (Kennelliitto)

Finsk støver: middels stor, atletisk skandinavisk støver med lettstelt trefarget pels. Rolig og kjærlig inne når den får nok mosjon; energisk, lydsterk og selvstendig på sporet. Avlet for jakt på hare og rev, trenger mye utetid og jevnlig, målrettet trening.

Ove Horten driver oppdrett av rasene Jämthund og Finsk støver og holder til i Tylldalen i Norge.

Ove Horten

## Kortfakta

Jack russell terrier er en liten, anerkjent terrierrase med stor arbeidslyst og en tydelig jaktbakgrunn. Den passer best for den som vil trene aktivt, kan håndtere jaktinteresse i hverdagen og samtidig lærer hunden å finne ro. Liten størrelse betyr altså ikke små behov.

- **Opprinnelse:** England; rasen ble videreutviklet i Australia
- **Bruksområde:** hihund og selskapshund
- **Ideell mankehøyde:** 25–30 cm
- **Omtrentlig vekt ifølge rasestandarden:** cirka 5 kg ved 25 cm og 6 kg ved 30 cm
- **Pels:** glatt, broken eller stri; hvitt skal dominere, med svarte og/eller rødgule tegninger
- **Typiske trekk i rasestandarden:** livlig, oppmerksom, aktiv, modig, vennlig og trygg på seg selv
- **Viktig for eieren:** jaktinstinkt, innkalling, ro i hverdagen og meningsfull aktivisering må tas på alvor

Jack russell terrier og parson russell terrier er to forskjellige raser. Parson er høyere og mer kvadratisk bygd, mens Jack russell terrier er lavere og litt lengre i kroppen. Det er derfor bedre å kontrollere hundens registrerte rase enn å vurdere ut fra utseendet eller bruke navnene som synonymer.

## Utseende og pels

Jack russell terrier skal være sterk, smidig og rektangulær – kroppen er litt lengre enn hunden er høy. Idealhøyden er 25–30 cm, og rasestandardens vektangivelse tilsvarer omtrent ett kilo per fem centimeter mankehøyde. Dette er en proporsjon i standarden, ikke en slanketabell: En passende vekt for den enkelte hunden må også vurderes ut fra kroppsbygning, muskelmasse og hold.

Brystkassen skal være dypere enn den er bred og ha en omkrets på cirka 40–43 cm bak albuene. Den relativt smidige brystkassen henger sammen med rasens opprinnelige arbeid under bakken. Helheten skal være funksjonell og bevegelig, ikke tung eller overdrevet.

Rasen har tre pelstyper:

- **Glatt pels** ligger tett inntil kroppen og trenger normalt enkel børsting for å fjerne løse hår og smuss.
- **Broken pels** er en mellomting, med lengre, strie hår på deler av kroppen.
- **Stri pels** har stri dekkpels og underull og må håndstrippes når pelsen er moden.

Broken og stri pels bør trimmes, ikke maskinklippes. Når gamle hår klippes av i stedet for å nappes ut, kan pelsens struktur og beskyttelse mot fuktighet og smuss svekkes. Be en erfaren trimmer vise hvordan akkurat din hunds pels bør stelles; behovet følger pelsens modenhet og kvalitet, ikke en universell ukeplan. Kontroller samtidig klør, poter, ører og tenner regelmessig.

## Temperament og personlighet

Jack russell terrier er i utgangspunktet en livlig, våken og selvsikker arbeidsterrier som også skal være vennlig. Rasen ble avlet for å ta egne beslutninger nær vilt, og den samme selvstendigheten kan i et hjem merkes som initiativ, utholdenhet og raske reaksjoner på bevegelse eller lyd. Jaktinteressen finnes fortsatt hos hunder som bare holdes som selskapshunder.

Rasebeskrivelsen er et ideal, ikke et løfte om hvert individ. Temperament påvirkes av arv, tidlige erfaringer, helse, miljø og trening. Spør derfor ikke bare om foreldrene er «hyggelige». Be om å få møte minst tispen, spør hvordan foreldrene og nære slektninger reagerer på fremmede mennesker, hundemøter, plutselige lyder, håndtering og hvile, og finn ut hva oppdretteren avler for – jakt, hundesport eller hovedsakelig selskap.

BPH kan gi strukturert informasjon om hvordan en enkelt hund reagerte i en standardisert beskrivelse, men det er ingen bestått-eller-ikke-bestått-test og garanterer ikke valpens fremtidige atferd. Eldre svensk rasemateriale bygde dessuten på for få beskrevne Jack russell terriere til at man kunne trekke sikre konklusjoner om hele rasen. For en valpekjøper er resultater for foreldre og slektninger derfor mer nyttige enn generelle påstander om rasens gjennomsnitt.

Rasen kan passe en førstegangseier som ønsker å lære, gå på kurs og arbeide konsekvent med belønningsbasert trening. Den er et dårligere valg for den som først og fremst ønsker en liten, ukomplisert hund som automatisk kan gå løs eller nøyer seg med korte lufteturer.

## Trening og mosjon

En Jack russell terrier trenger daglig bevegelse, nesearbeid, problemløsning og mulighet til å roe ned, men det finnes ikke ett riktig antall minutter som passer alle individer. Alder, helse, kondisjon, miljø og aktivitetens intensitet avgjør belastningen. En rolig skogstur med tid til å snuse, en gjennomtenkt treningsøkt og restitusjon kan gi mer enn langvarig, ensidig ballkasting.

Bygg hverdagen rundt flere typer aktivitet: turer i variert terreng, søk eller spor, korte treningsøkter, kontrollert lek og oppgaver der hunden får bruke nese og kropp. Hundesporter som agility, nosework og viltspor kan passe mange individer, men treningsmengden bør økes gradvis. For valper bør underlag, tempo, lek og hvile tilpasses individet; den ofte gjentatte femminuttersregelen har ingen vitenskapelig støtte.

Prioriter disse ferdighetene tidlig:

- kontakt og samarbeid til tross for lukter og bevegelse
- innkalling og et eget nødstoppsignal
- å slippe gjenstander og avbryte aktivitet
- rolig båndføring og nøytrale passeringer av andre hunder
- håndtering av poter, munn, ører og pels
- å gå til en seng og slappe av
- å være alene, innlært i svært små og trygge trinn

På grunn av jaktinstinktet bør frihet uten bånd aldri bygge på håp. Tren først på et sikkert inngjerdet område, og bruk langline der det er trygt, til hunden kan vende seg bort fra forstyrrelser og svare på signaler med høy pålitelighet. Selv en godt trent hund kan måtte være i bånd nær vilt, trafikk og andre farer. Belønningsbasert trening med tydelige regler forteller hunden hva den skal gjøre og bidrar til å bevare samarbeidet når aktivitetsnivået stiger.

## Helse

Svenska Kennelklubben opplyser at rasen ikke har noen kjente rasesykdommer, men at patellaluksasjon forekommer. Det betyr ikke at alle hunder rammes, eller at rasen er fri for alle andre sykdommer. Det betyr at en seriøs helsegjennomgang bør ta utgangspunkt i dokumenterte resultater og den aktuelle familien, ikke i en lang, usortert liste over diagnoser.

I den svenske rasespesifikke avlsstrategien anbefales det at hunder som brukes i avl, undersøkes for patella og øyelyses. For øyne er anbefalingen undersøkelse før avl, deretter hvert tredje år og én gang etter fylte åtte år. Dette er avlsanbefalinger – de må ikke fremstilles som om hver undersøkelse var et generelt registreringskrav eller en garanti for friske valper.

Før valpekjøp bør du be om foreldrenes registrerte navn og numre og selv kontrollere:

- hvem som utførte undersøkelsen
- datoen for patella- og øyeundersøkelsen
- det faktiske resultatet, ikke bare beskjeden «testet»
- om nære slektninger har hatt tilbakevendende kne-, øye- eller andre helseproblemer
- foreldrenes alder og om eldre hunder i familien er fulgt opp

Et normalt resultat reduserer usikkerheten om akkurat det som er undersøkt, men er ingen livslang garanti. Hold hunden i passende hold, bygg opp kondisjonen gradvis og kontakt veterinær ved for eksempel gjentatt halthet, smerte, endret syn eller tydelige atferdsendringer.

## Historie og opprinnelse

Jack russell terrier har sin opprinnelse i England på 1800-tallet og forbindes med presten John Russell. Han utviklet foxterriere som kunne følge foxhounds og gå ned i hi for å få rev og annet vilt ut av gjemmestedet. Arbeidsoppgaven krevde en liten, bevegelig, modig og selvstendig hund.

Fra nært beslektede linjer vokste to typer frem. Den høyere og mer kvadratiske typen ble parson russell terrier; den lavere og litt lengre typen ble Jack russell terrier. Rasen har altså engelsk opprinnelse, men Australia er oppført som landet der den ble videreutviklet og der det ble gjort viktig arbeid med standarden. Svenska Kennelklubben godkjente Jack russell terrier i 2001.

Historien forklarer flere egenskaper som fortsatt er merkbare: den funksjonelle størrelsen, den bevegelige kroppen, evnen til å ta egne beslutninger og interessen for å søke etter og følge vilt. Disse egenskapene kan være en ressurs i trening og hundesport, men de må styres i en moderne hverdag.

## Å leve med rasen

Å leve med en Jack russell terrier fungerer best når hjemmet kombinerer aktivitet med tydelige rutiner for hvile, sikkerhet og selvkontroll. Rasen kan bo i leilighet; boligens størrelse er mindre avgjørende enn om hundens behov blir dekket, og om den lærer å ikke reagere på hver lyd i oppgangen eller utenfor vinduet. Tren på ro og nøytralitet overfor lyder før bjeffing har blitt en vane.

Med barn gjelder den samme grunnregelen som for alle hunder: En voksen har ansvar for samspillet, og hunden skal ha en beskyttet hvileplass der den ikke blir forstyrret. Barn skal ikke ta mat eller leker, bære hunden eller følge etter den når den trekker seg unna. Rasens hurtighet og intensitet gjør rolige, korte møter bedre enn voldsom lek uten pauser.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individene og bør bygges opp gjennom gradvise, kontrollerte introduksjoner. Tidlig tilvenning kan hjelpe, men fjerner ikke jaktinstinktet. Kaniner, gnagere og andre smådyr må holdes helt og sikkert adskilt; ikke velg rasen ut fra en antakelse om at trening garanterer fredelig sameksistens. Også i et hjem med flere hunder trengs separate hvileplasser og mulighet til å håndtere ressurser uten konkurranse.

Alenetid bør læres inn gradvis når hunden allerede føler seg trygg i hjemmet. Start med svært korte fravær og øk først når hunden klarer å være rolig. I Sverige må et lukket bur ikke brukes som vanlig hvileplass eller til å holde hunden innesperret hjemme. Lag i stedet en behagelig seng eller et tilstrekkelig stort og sikkert område der hunden kan bevege seg og selv velge hvilested.

Før kjøp bør hele husstanden kunne svare ja på tre spørsmål: Kan vi gi hunden meningsfull aktivitet hver dag? Kan vi håndtere jaktinteresse med trening, bånd og sikre miljøer? Kan vi tilby uforstyrret restitusjon og konsekvente regler uten harde metoder? Hvis svaret er ja, kan Jack russell terrier bli en svært engasjert treningspartner og selskapshund – men den blir sjelden en passiv liten hund på sidelinjen av livet.

Jack russell terrier

Jack russell terrier: liten, robust og energisk revejaktterrier med modig og intelligent væremåte. Trenger 1–2 timer daglig mosjon pluss mentalt arbeid. Overveiende hvit, tre pelstyper, sterk gravetrang og jaktlyst. Kjærlig mot familien, men krevende og lite egnet for svært stillesittende hjem.

Pietro Nucera driver oppdrett av rasen Jack russell terrier og holder til i Jevnaker i Norge. Pietro Nucera var medoppdretter i 2015.

Hundeoppdrettere

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet