## Kjappe fakta

- Livlig, selvsikker og full av personlighet – Fox terrier ruhåret blir ofte beskrevet som en «stor hund i en liten kropp» med en ustoppelig livsglede.  
- Opprinnelig avlet som revejagende terrier, og har derfor sterk jaktlyst, raske reaksjoner og stor glede av å jage alt som beveger seg.  
- Den ruhårede, værbestandige pelsen røyter minimalt, men må trimmes eller nappes jevnlig for å holde seg i god stand og bevare det typiske terrierpreget.  
- Fox terrier ruhåret er intelligent, lærevillig og klovnaktig, men kan også være sta og selvstendig – konsekvent trening er derfor avgjørende.  
- Trives som regel best i aktive hjem med mye mosjon, lek og mentale utfordringer hver dag, heller enn et stille og lavenergisk liv.  


## Utseende og pels

Fox terrier ruhåret er en kompakt, liten til mellomstor terrier med kraftig, atletisk kropp og et svært våkent uttrykk. De fleste voksne er rundt 36–39 centimeter i mankehøyde og veier vanligvis mellom 7 og 9 kilo, men individuelle variasjoner forekommer. Hunden skal aldri virke finlekket eller skjør. En god Fox terrier ruhåret kombinerer styrke og smidighet, noe som gjenspeiler historien som arbeidsterrier som måtte følge hester og støvere i terrenget. Helhetsinntrykket er noe høyere på beina enn hos enkelte andre terrierraser, med kort, sterk rygg og godt tilbakelagte skuldre som gir fri og livlig bevegelse.

Hodet er et av rasens mest karakteristiske trekk. Det er langt og flatt med kraftig snute som smalner lett og sterke kjever. Øynene er små, mørke og fulle av liv, og gir ofte inntrykk av at hunden hele tiden planlegger neste sprell. Ørene er V-formede og brettes pent fremover, innrammer ansiktet og forsterker det klassiske terrieruttrykket. Halen bæres som regel rett opp og stolt når hunden er oppmerksom eller i bevegelse.

Pelsen er kanskje rasens varemerke. Som navnet tilsier har Fox terrier ruhåret en tett, stri ytterpels som kjennes hard ut, med en mykere underull under. Denne doble pelsen ga viktig beskyttelse mot regn, kulde og røff vegetasjon under arbeid i felt. Når pelsen er godt stelt, får den en lett brutt, sprø struktur som følger kroppen uten å se luftig eller myk ut. Hårene på bein og snute er vanligvis noe lengre og kan formes til det karakteristiske «skjegget» og de godt pelstekte beina som er typisk for terriere.

Fargen er som oftest overveiende hvit, noe som historisk gjorde hunden mer synlig under jakt. Tegninger i svart, tan (rødbrun) eller en kombinasjon av begge er svært vanlige. Mange Fox terrier ruhåret er hvite med svarte flekker på kroppen og tanfargede partier på hodet og rundt ørene. Noen hunder har mer eller mindre farge, men en tydelig hvit bakgrunn er typisk og foretrukket.

Pelsstell er en viktig del av å leve med en Fox terrier ruhåret. Rasen røyter lite sammenlignet med mange andre, men det betyr ikke at den er lettstelt. Den grove strukturen bevares best gjennom regelmessig napping, der døde hår nappes ut for hånd eller med trimme-/strippingkniv i stedet for å klippes med maskin. Mange eiere velger å få pelsen nappet profesjonelt noen ganger i året, eller lærer seg teknikken selv. Hvis pelsen klippes regelmessig i stedet, blir den ofte mykere og mer krøllete over tid og kan miste noe av den beskyttende egenskapen.

Grunnleggende pelsstell hjemme er likevel nødvendig selv om du bruker profesjonell trimmer. Børsting noen ganger i uken forebygger tover og holder bein og skjegg rene. Siden hårene i ansiktet lett samler matrester og skitt, er det lurt å rense skjegget forsiktig etter måltider. Sjekk også ører, klør og tenner som del av stellet. Med riktig pleie beholder Fox terrier ruhåret sitt stilige, skarpe uttrykk og holder seg komfortabel gjennom alle årstider.  


## Temperament og personlighet

Fox terrier ruhåret er kjent for sitt modige, livlige og glade temperament. Dette er ikke en sky eller tilbakeholden rase. De fleste møter livet rett på, med stor nysgjerrighet og iver etter å være med på alt som skjer. Terriernaturen viser seg i selvtillit og selvstendighet, og mange eiere beskriver dem som sjarmerende små klovner som underholder hele husholdningen med påfunnene sine. De liker ofte å være midtpunkt og viser gjerne frem triks eller leker de har lært.

I en familie kan Fox terrier ruhåret være en kjærlig og hengiven følgesvenn. De knytter seg som regel sterkt til sine mennesker og vil gjerne være med i det daglige livet. Mange koser gjerne på sofaen etter en aktiv dag, men de er mindre «fanghunder» og mer travle, aktive venner. Sammen med barn kan de være lekne og morsomme, spesielt med litt eldre barn som forstår hvordan man behandler en hund med respekt. Fordi de er energiske og kan reagere dårlig på røff håndtering, er tilsyn sammen med små barn viktig. Lærer man barna å nærme seg, ta på og leke rolig med hunden, legger det grunnlag for et godt forhold.

Forholdet til andre dyr kan være mer utfordrende. Fox terrier ruhåret ble avlet for å jage og tidvis drepe smådyr, så sterk jaktlyst ligger i rasens natur. Mange vil instinktivt jage katter, kaniner eller andre små kjæledyr hvis de får sjansen. Tidlig sosialisering, god styring og nøye introduksjoner kan noen ganger gjøre det mulig å leve fredelig med en selvsikker katt, særlig hvis de vokser opp sammen, men det er ingen garanti. Små gnagere og fugler bør alltid være helt utilgjengelige. Overfor andre hunder kan Fox terrier ruhåret være både sosial og bestemt. Enkelte er vennlige og liker hundeselskap, mens andre lettere utfordrer eller markerer seg, særlig overfor hunder av samme kjønn. Kontrollert sosialisering fra valpestadiet og tydelig veiledning fra eier kan dempe konflikter og fremme høflig adferd.

Et gjennomgående trekk hos rasen er den sterke personligheten. De er som regel kloke og raske til å lære, men har også egne meninger. Ser de ingen vits i en kommando, kan de ganske enkelt ignorere den. Denne selvstendigheten kan føre til vanlige utfordringer som:

- Reaktivitet mot ting som beveger seg, for eksempel sykler eller joggere  
- Mye bjeffing hvis de kjeder seg eller får for lite stimulering  
- Graving i hagen, særlig hvis de merker smådyr under bakken  

Fremtidige eiere må være forberedt på en hund som er aktiv både fysisk og mentalt. En understimulert Fox terrier ruhåret finner egne måter å underholde seg på, som ikke nødvendigvis harmonerer med ønsket om et rolig liv. Får de nok muligheter til å bruke energi og et tydelig sett husregler, er de derimot herlige personligheter. Humor, lojalitet og livsglede gjør at mange aldri glemmer en Fox terrier ruhåret de har delt hjem med.  


## Trening og mosjon

Å trene en Fox terrier ruhåret kan være både givende og krevende. Dette er en smart rase som lærer raskt og liker kontakt med mennesker, men som også har sterk vilje og en skarp selvstendighet. Den beste tilnærmingen kombinerer tålmodighet, konsekvens og rikelig med positiv forsterkning. Ros, godbiter og lek fungerer langt bedre enn harde korreksjoner. Føler hunden seg presset eller urettferdig straffet, blir den ofte mer sta eller «kobler ut».

Tidlig valpetrening har stor betydning. Grunnleggende lydighet som sitt, dekk, bli og innkalling bør startes så snart valpen har funnet seg til rette hjemme. Korte, morsomme økter er som regel mer effektive enn lange, ensformige øvelser. Variasjon er nyttig, siden disse hundene lett kjeder seg. Små leker, som «finn godbiten» eller enkel trikstrening, holder hodet aktivt og gjør at hunden opplever trening som noe gøy og ikke som plikt.

Innkalling fortjener ekstra oppmerksomhet. Fordi de fleste Fox terrier ruhåret har sterk jaktlyst, vil mange ignorere innkalling hvis de forfølger en ekorn eller fugl. Det er lurt å bygge innkalling gradvis, bruke svært gode belønninger og trene i trygge, inngjerdede områder før man slipper hunden løs på åpne steder. Mange eiere velger å bruke langline ute eller å holde hunden i bånd i områder med mye vilt eller trafikk, for sikkerhets skyld.

Mosjonsbehovet er stort til å være en relativt liten hund. En rask tur rundt kvartalet er sjelden nok. De fleste voksne Fox terrier ruhåret trenger minst én til to timer aktivitet fordelt gjennom dagen, som kan bestå av:

- Rask gange eller turer i skog og mark  
- Løping løs i trygge, inngjerdede områder  
- Interaktive leker som apport eller drakamp  
- Nesesøk og aktiviseringsleker inne  

Mental trening er minst like viktig som fysisk mosjon. Aktiviteter som lydighet, rally, agility eller nose work passer rasen svært godt. Mange Fox terrier ruhåret gjør det utmerket i hundesport, fordi de liker å ha en «jobb» og elsker oppmerksomheten og belønningen som følger mestring. Agility utnytter spesielt godt deres naturlige hurtighet og atletiske evner. Selv om du ikke planlegger å konkurrere, kan en enkel hinderløype i hagen eller hjemmelagde utfordringer være glimrende måter å kanalisere energien på.

Husregler bør innføres tydelig fra starten. Hopping på gjester, biting i klær under lek og bjeffing på hver minste lyd kan lett bli vaner hvis det ikke rettes opp tidlig. Konsekvente regler, rikelig med tyggeleker og å lære rolige atferder som «gå på plassen din» hjelper hunden å finne ro. Burtrening kan være svært nyttig, både som trygt hvilested og som hjelp i renslighetstrening og generell håndtering.

Med riktige treningsmetoder og nok mosjon blir Fox terrier ruhårets energi og intelligens en glede mer enn en utfordring. Mange eiere opplever at livet med denne rasen holder dem aktive, engasjerte – og lattermilde – hver eneste dag.  


## Helse

Fox terrier ruhåret er generelt en robust og langlivet rase, men som alle rasehunder kan den være disponert for enkelte helseproblemer. Ansvarlige oppdrettere helsetester avlsdyr og forsøker å redusere risikoen for arvelige lidelser. Som potensiell eier er det nyttig å vite hva som kan forekomme, slik at du kan stille gode spørsmål og gi hunden best mulig oppfølging gjennom livet.

Nevrologiske og ortopediske problemer er et område man er oppmerksom på i rasen. Tilstander som Legg Calvé Perthes (en hofteleddsjukdom) og patellaluksasjon (knieskål som hopper ut av ledd) kan forekomme. Disse kan gi halthet, ubehag eller endret bevegelsesmønster, særlig hos unge, voksende hunder. Regelmessige veterinærkontroller og oppmerksomhet på halting eller motvilje mot aktivitet er viktige, da tidlig behandling ofte bedrer prognosen.

Øyehelse er et annet fokusområde. Noen Fox terrier ruhåret kan være disponert for arvelige øyesykdommer som påvirker synet. Seriøse oppdrettere bruker ofte øyelysing hos veterinær-øyexpert for å avdekke problemer. Hud og pels bør også følges med på. Den strie pelsen beskytter godt i seg selv, men allergier eller overfølsomhet for visse fôrtyper eller miljøfaktorer kan forekomme og gi kløe eller øreproblemer. Godt stell og regelmessige kontroller gjør det lettere å oppdage endringer tidlig.

Som mange aktive terriere kan Fox terrier ruhåret også av og til skade seg i sin egen iver. Forstuvninger, strekk eller små kutt kan oppstå når hunden kaster seg gjennom ulendt terreng eller hopper fra høyder. De er ofte tøffe og prøver å fortsette som om ingenting er galt, så eier bør følge med på tegn til smerte, stivhet eller endret adferd etter hard lek.

Epilepsi er rapportert i rasen, så anfall må tas på alvor og undersøkes av veterinær. Tannhelse er også viktig, siden små og mellomstore hunder lett får tannstein hvis tennene ikke pusses jevnlig.

En typisk levealder for en godt ivaretatt Fox terrier ruhåret er rundt 12–15 år, og noen blir enda eldre. For å legge til rette for et langt og sunt liv, bør du:

- Velge oppdretter som bruker relevante helsetester og kan vise dokumentasjon  
- Gi et balansert fôr tilpasset alder, størrelse og aktivitetsnivå  
- Holde idealvekt – overvekt belaster ledd og organer  
- Følge opp vaksiner, parasittbehandling og tannpleie jevnlig  
- Ha årlige helsesjekker, og hyppigere kontroller når hunden blir eldre  

Når Fox terrier ruhåret blir eldre, kan du merke at den blir tregere, stivere eller får redusert syn og hørsel. Tilpass mosjon, gi mykt og godt liggeunderlag, og vurder tilskudd for ledd etter råd fra veterinær for å holde seniorhunden komfortabel. Med oppmerksomt eierskap og tidlig innsats ved helseproblemer forblir mange Fox terrier ruhåret kvikke og livlige langt opp i årene.  


## Historie og opprinnelse

Fox terrier ruhåret har en lang og fargerik historie som er tett knyttet til tradisjonell revejakt i Storbritannia. Rasen utviklet seg fra britiske terriere som ble holdt på gårder og gods for å bekjempe skadedyr og bistå under jakt. Disse små, fryktløse hundene fulgte hester og støvere, og når reven gikk i hi, var terrierens jobb å få den ut igjen slik at jakten kunne fortsette. Til dette trengte hundene mot, utholdenhet og smidighet, samt en kroppsform som gjorde det mulig å trenge inn i trange ganger.

På 1700- og 1800-tallet ble terriere brukt til revejakt videreutviklet til en mer gjenkjennelig type. Både korthåret og ruhåret variant eksisterte, men etter hvert ble de anerkjent som egne raser. Fox terrier ruhåret fikk trolig tilførsel fra ulike strihårede terriere fra forskjellige områder, spesielt utvalgt for hard, værbestandig pels og passende temperament. Hvit pels med mørke tegninger ble foretrukket, fordi det gjorde det lettere for jegerne å skille hunden fra viltet i jaktsituasjonen.

Mot slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet ble Fox terrier ruhåret populær ikke bare som arbeidshund, men også som utstillings- og selskapshund. Rasen ble en favoritt i utstillingsringen og nøt stor suksess, særlig i Storbritannia og senere i USA. Det stilige utseendet, den selvsikre holdningen og den karismatiske personligheten gjorde at den skilte seg ut. Etter hvert ble en tydelig rasebeskrivelse utarbeidet, som ledet avlen mot det særpregede utseendet og lynnet vi i dag forbinder med Fox terrier ruhåret.

Utenfor jaktarenaen fikk disse terrierne også synlighet i populærkulturen. De dukket opp i malerier, reklamer og filmer, ofte fremstilt som smarte, lojale og litt rampete familiehunder. Dette bidro til å befeste deres posisjon som kjære selskapshunder, selv om tradisjonell revejakt fikk mindre betydning i mange områder.

I dag brukes noen få Fox terrier ruhåret fremdeles til tradisjonelt terrierarbeid eller skadedyrkontroll på gårder, men de fleste lever som familie- og aktivitets-/sportshunder. De deltar i agility, lydighet, rally og andre hundesporter hvor energi og entusiasme kommer til sin rett. Raseklubber og entusiaster verden over arbeider for å bevare rasens særtrekk – fra den ruhårede pelsen og det kvadratiske helhetsinntrykket til det livlige, modige lynnet. Den moderne Fox terrier ruhåret tilbringer kanskje mer tid på sofaen eller i utstillingsringen enn i revehi, men arven som hardtarbeidende og målbevisst jaktt terrier er fortsatt tydelig i hvert våkent blikk og hver ivrig bevegelse.  


## Å leve med rasen

Å dele livet med en Fox terrier ruhåret er svært givende, men krever også realistiske forventninger til hva rasen trenger. Dette er ikke hunden for den som ønsker en svært rolig eller lite krevende følgesvenn. Rasen passer bedre til mennesker eller familier som liker et aktivt liv, faste turer og tid brukt på trening og lek med hunden.

Hverdagen med en Fox terrier ruhåret innebærer som regel flere gode turer og strukturerte lekeøkter. Mange eiere starter dagen med en rask tur eller lek i hagen for å «ta toppen av» energien. Gjennom dagen bidrar aktivitetsleker, korte treningsøkter og interaktiv lek til at hunden får brukt hodet. Å la en Fox terrier ruhåret være alene lenge uten stimulering kan føre til bjeffing, graving eller annen uønsket adferd. De trives best når de får være en del av familielivet og har jevnlig kontakt med sine mennesker.

Nye eiere må også planlegge for regelmessig pelsstell. Selv om du velger å få pelsen nappet hos profesjonell trimmer, må du sette av både tid og penger til dette. Avhengig av ønsket frisyre og hvor fort pelsen vokser, kan napping være nødvendig hver 6.–12. uke. Mellom timene innebærer rutinen børsting, rengjøring av skjegg og kontroll for tover på beina. Kloklipp hver tredje–fjerde uke, rens av ører ved behov og jevnlig tannstell må også påregnes.

Økonomisk ligger Fox terrier ruhåret omtrent på linje med mange andre små til mellomstore rasehunder. Startkostnader er blant annet kjøpesum, vaksiner, ID-merking, basisutstyr og eventuelle valpekurs. Årlige løpende utgifter omfatter ofte godt fôr, rutinemessige veterinærbesøk, parasittbehandling, grooming, forsikring og utskifting av leker og utstyr. Terriere er ofte harde på leker, spesielt dem som er ment for mykere lek, så det lønner seg å investere i solide tyggeleker og robuste bånd og halsbånd.

Nyttig utstyr til en Fox terrier ruhåret kan være:

- En sikker sele og et sterkt, komfortabelt bånd til tur  
- Bur eller innhegning inne som trygt hvile- og oppholdsrom  
- Aktivitets- og fôrleker som gir mental stimulering  
- Holdbare tyggeleker som tilfredsstiller tyggebehovet  
- Groomingutstyr som kardebørste, kam og trimme-/strippingkniv hvis du vil stelle pelsen selv  

En godt inngjerdet hage anbefales sterkt. Rasens trang til å jage og utforske kan gjøre at den smetter gjennom hull eller graver seg under dårlige gjerder. Solide grenser forebygger flukt og ulykker. Inne kan grindporter være nyttige for å avgrense områder, særlig i valpetiden mens du lærer inn husregler.

På det emosjonelle planet innebærer livet med en Fox terrier ruhåret å leve med en hund med sterk personlighet. De kan teste grenser, prøve å få viljen sin og «diskutere» regler, spesielt i unghundsperioden. Konsekvent, vennlig lederskap og en god porsjon humor kommer langt. Mange eiere sier at når man først forstår terriermentaliteten og gir hunden den strukturen og de utloppene den trenger, blir båndet helt spesielt. Rasens lojalitet, mot og smittende livsglede gjør den til en uforglemmelig følgesvenn.

For rett eier tilfører en Fox terrier ruhåret energi, glede og karakter til hjemmet. Hvis du liker trening, holder deg aktiv og vil dele livet med en hund som aldri er kjedelig, kan dette være en strålende match. Hvis du derimot foretrekker en sofagris eller har svært lite tid til mosjon og samvær, vil en mer bedagelig rase sannsynligvis passe bedre. En ærlig vurdering av egen livsstil før du velger Fox terrier ruhåret er nøkkelen til mange lykkelige år sammen.

Fox terrier ruhåret

The Kennel Club (UK)

Svenska Terrierklubben (Sweden)

American Kennel Club

Association Française du Fox-Terrier Club (France)

Fox terrier ruhåret er en liten, robust og energisk jakterrrier med frimodig, livlig temperament og sterk jakt- og byttedrift. Den har en lite røytene, stri pels som må nappes jevnlig, er intelligent men selvstendig, og trenger konsekvent trening, daglig mosjon, mental stimulering og grundig pelsstell.

Francesca Cassin driver oppdrett av rasen Fox terrier ruhåret og holder til i Sokna i Norge.

Francesca Cassin

## Kortfakta

Keeshond er samme rasevariant som wolfspitz i FCI-standarden og den største av de tyske spisshundvariantene. Opprinnelseslandet er Tyskland, men navnet og kulturhistorien er sterkt knyttet til Nederland.

- **Rasetype:** mellomstor vakt- og selskapshund i FCI-gruppe 5
- **Mankehøyde:** 49 cm, med en tillatt variasjon på 6 cm i hver retning
- **Vekt:** rasestandarden angir ingen bestemt vekt i kilo; vekten skal passe til hundens størrelse
- **Pels:** sølvgrå dobbeltpels med svarte hårspisser, rikelig underull, manlignende krage og tydelige mørke ansiktsmarkeringer
- **Typiske trekk ifølge rasestandarden:** oppmerksom, livlig, lærevillig, hengiven overfor eieren og ofte reservert mot fremmede
- **Jaktlyst:** standarden beskriver mangel på jaktlyst, men den enkelte hundens innkalling og interesse for vilt må likevel trenes og vurderes
- **Viktig før kjøp:** be om tydelig helsedokumentasjon, særlig hvilken PHPT-test som er brukt, hvilket laboratorium som utførte den, og hva resultatet var

Keeshond passer best for den som godtar regelmessig pelsstell og vil trene både ro og hverdagslydighet. En vennlig rasebeskrivelse gjør ikke hvert individ stille, trygt alene eller sikkert sammen med alle barn og dyr.

## Utseende og pels

Keeshond er en kvadratisk bygd spisshund med kileformet hode, små opprettstående ører og en buskete hale som bæres rullet over ryggen. Forholdet mellom mankehøyde og kroppslengde skal være omtrent én til én, noe som gir den kompakte silhuetten.

Fargen er sølvgrå med svarte hårspisser. Snuteparti og ører er mørke, mens man, skuldre og bukser er lysere. Et særlig kjennetegn er de såkalte brillene: mørke linjer og sjatteringer fra ytre øyekrok mot øret.

Dobbeltpelsen har lange, rette og strie dekkhår over en kort, tykk og bomullslignende underull. Pelsen er kortere på hodet, ørene, forsiden av beina og potene. Rasestandarden krever rikelig pels, men sier også at den ikke skal se formklippet ut.

Pelsstellet må nå helt ned til huden. Arbeid i små partier med børste og kam, særlig bak ørene, i armhulene, ved buksene og under selen. At kammen glir gjennom, er en bedre kontroll enn en fast ukeplan. Ved kraftig røyting trengs hyppigere gjennomganger. Venn valpen tidlig til pelsstell og annen håndtering.

Pelsen skal ikke klippes for å skape en annen silhuett. Hvis medisinsk behandling krever barbering, skal veterinærens råd følges. Kontroller huden mens du grer; sår, lukt eller en plutselig pelsforandring er grunner til å kontakte veterinær.

Den tette pelsen krever ekstra planlegging i varmt vær. Legg mosjonen til kjøligere tider, tilby vann og skygge, og kort ned aktiviteten før hunden blir anstrengt. Kraftig pesing, sløvhet, sikling eller svakhet kan være tegn på overoppheting og må tas på alvor.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver Keeshond som oppmerksom, livlig, svært hengiven overfor eieren og lettlært, med naturlig reservasjon mot fremmede og liten jaktlyst. Dette er en beskrivelse av rasens ønskede temperament, ikke et løfte om hvordan hvert individ vil reagere.

Rasens beredskap til å varsle om det som skjer rundt hjemmet, kan merkes som bjeffing ved døren, i oppgangen eller når folk går forbi. I en lytt bygning er lydnivået derfor et viktigere spørsmål enn boligens gulvareal. Lær hunden tidlig å forlate døren og falle til ro etter noen bjeff, og gi den en fast plass der den kan slappe av uten å passe på alt.

En noe reservert Keeshond skal kunne undersøke en ny situasjon og hente seg inn uten å bli presset til kontakt. La valpen møte mennesker, miljøer og lyder i håndterbare doser, og belønn frivillig nysgjerrighet. Frykt eller aggressivitet skal ikke bortforklares som typisk for rasen.

Før valpekjøp bør du møte tispen og gjerne andre voksne slektninger. Se hvordan de reagerer når noen kommer, hvor raskt de faller til ro, og hvordan de håndteres. Spør om foreldre eller slektninger har gjennomført BPH eller MH, og les de faktiske resultatene når de finnes. Det sier mer enn merkelapper som «sosial» eller «familievennlig».

## Trening og mosjon

Keeshond trenger fysisk aktivitet og mental stimulering hver dag, men det finnes ikke et autoritativt minuttkrav som passer alle individer. Alder, helse, kondisjon, vær og evnen til å falle til ro skal styre varighet og intensitet.

En god hverdag kombinerer turer med nesearbeid, korte treningsøkter og problemløsing. Rasen kan like for eksempel hverdagslydighet, rallylydighet, nosework eller triksetrening. Variasjon er bedre enn bare å øke tempoet. En unghund som aldri trener på ro, kan bli mer oppjaget, ikke mer tilfreds.

Tren belønningsbasert og del ferdighetene opp i små trinn. Fire områder er særlig nyttige:

1. **Varsling og ro:** lær hunden å forlate døren og falle til ro etter at den har registrert en lyd.
2. **Innkalling:** bygg den opp i kobbel eller langline med gradvis vanskeligere forstyrrelser. Lav jaktlyst i standarden er ingen garanti for sikker kontroll uten bånd.
3. **Samarbeid om pelsstell:** belønn korte økter med kam, potekontroll og undersøkelse før pelsen blir vanskelig å håndtere.
4. **Alenetid:** begynn med svært korte separasjoner når hunden er trygg, og øk etter hvordan akkurat dette individet reagerer.

Valper skal ikke mosjoneres som voksne hunder. Prioriter korte bevegelsesøkter, søvn, miljøtrening og samarbeidslek, og øk belastningen gradvis. I varmt vær er rolige turer på kjøligere tider av dagen tryggere enn å følge et fast mosjonsprogram.

## Helse

Det viktigste rasespesifikke helsetemaet å forstå hos Keeshond er primær hyperparatyreoidisme, PHPT, men både arvegangen og testen som er brukt, må beskrives riktig. PHPT påvirker kroppens kalsiumstoffskifte når én eller flere biskjoldbruskkjertler begynner å arbeide selvstendig og for mye paratyreoideahormon fører til forhøyet kalsium i blodet.

En studie fra 2025 fant at alle de 18 keeshondene med en godt underbygd PHPT-diagnose var heterozygote for en variant i genet SIRT6. Forskerne vurderte varianten som sannsynlig sykdomsfremkallende og bekreftet et autosomalt dominant arvemønster. Det skal derfor ikke håndteres som en recessiv egenskap der to «bærere» bare må unngå å pares med hverandre.

Ikke alle PHPT-tester analyserer den samme genetiske endringen. Den nyere testen fra den britiske forskningsgruppen bygger på SIRT6-varianten. Cornell University tilbyr samtidig en annen test som ser etter en innsatt DNA-sekvens på 194 basepar på kromosom 20. Cornell opplyser at analysen er teknisk validert, men at den ikke kunne valideres klinisk fordi diagnostiserte tilfeller ikke var tilgjengelige. Resultatet må derfor tolkes forsiktig. En beskjed om at en hund er «PHPT-testet», er altså for vag. Be om å få se laboratorierapporten med hundens identitet, prøvedato, laboratorium, analysert variant eller innsetting og selve resultatet.

Den nåværende rasesiden til Svenska Kennelklubben nevner også hofteleddsdysplasi, albueleddsdysplasi og hudproblemer, men beskriver dem som ikke spesielt vanlige. I Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 er Keeshond ikke markert som en rase der offisiell HD-status er et særskilt krav for å registrere avkom. Spør likevel hvilke undersøkelser som er gjort på foreldrene og nære slektninger. Utenlandske anbefalinger, som britiske råd om hofter, albuer, øyne og PHPT, skal ikke fremstilles som svenske registreringskrav.

Ikke velg valp ut fra én enkelt linje i en DNA-rapport. Spør også om foreldrenes alder, generelle helse, hud, bevegelser og sykdommer hos nære slektninger. Kontroller at dokumentene tilhører riktig hund, i stedet for å nøye deg med uttrykk som «helsetestet» eller «frisk linje».

## Historie og opprinnelse

Keeshond har Tyskland som offisielt opprinnelsesland og hører til tysk spisshund; wolfspitz og keeshond er to navn på samme FCI-variant. Det forklarer hvorfor en rase med sterk nederlandsk identitet likevel er oppført med Tyskland i den moderne rasestandarden.

I Nederland ble disse grå spisshundene brukt som oppmerksomme vakthunder på lektere. På 1700-tallet ble hundetypen knyttet til den nederlandske patriotbevegelsen. En av bevegelsens ledere, Cornelius «Kees» de Gyselaer, eide en slik hund, og forbindelsen til «Kees' hund» oppgis ofte som bakgrunnen for navnet keeshond.

Rasen ble introdusert i Storbritannia som «Dutch Barge Dog» tidlig på 1900-tallet, og en britisk raseklubb ble dannet i 1925. Den første importen til Sverige kom fra England på 1950-tallet. Den nederlandske historien må ikke forveksles med FCIs offisielle opprinnelsesland.

## Å leve med rasen

Keeshond kan fungere i mange hjem når familien dekker behovet for nærhet, pelsstell, aktivitet og trening rundt bjeffing og ro. En hage er ingen snarvei til en tilfreds hund, og leilighet er ikke automatisk et hinder. Hverdagen og hvor mye hundens varsling høres hos naboene, er avgjørende.

Med barn gjelder de samme sikkerhetsreglene som for andre hunder: en voksen skal være til stede med små barn, hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og de voksne har hovedansvaret. Lær barna å ikke klatre på hunden, forstyrre den når den spiser eller sover, eller trekke i den fyldige pelsen. Vurder den enkelte hundens trygghet og evne til å hente seg inn, i stedet for å velge rase bare ut fra merkelappen familiehund.

Lav jaktlyst betyr ikke at hver Keeshond umiddelbart fungerer trygt med katt eller smådyr. Finn ut av hundens tidligere erfaringer og reaksjon på bevegelse. Ved introduksjon bør katten ha høye og adskilte fluktmuligheter, hunden holdes under kontroll, og møtene være korte, rolige og gradvise. Samme prinsipp gjelder nye hunderelasjoner: velg kontrollerte møter og les individenes signaler.

Keeshondens sosiale natur gjør alenetrening viktig, men det finnes ingen bestemt varighet som alle individer håndterer trygt. Noen hunder kan etter hvert være rolige i et par timer, mens andre reagerer allerede etter få minutter. Tren gradvis, og bruk gjerne kamera for å se om hunden legger seg til ro eller viser stress ved å vandre, pese, bjeffe eller forsøke å komme seg ut. Planlegg dagpass hvis hverdagen krever lengre fravær enn hunden takler trygt. Den svenske regelen om at en voksen hund bør luftes minst hver sjette time på dagtid, er en luftingsregel, ikke et mål for hvor lenge hunden skal være alene.

Før kjøp er det klokt å be oppdretteren vise:

- originaler eller verifiserbare kopier av PHPT-rapporten og andre utførte helseundersøkelser
- hvordan tispen og andre voksne hunder reagerer på besøk, håndtering og hvile
- hvordan pelsen gres helt ned til huden, og hvilke redskaper som trengs
- hvordan valpene er blitt vant til lyder, underlag, mennesker, kort håndtering og ro
- registreringsopplysninger og eventuelle BPH-, MH- eller leddresultater for foreldre og nære slektninger

For en førstegangseier kan Keeshond være et rimelig valg dersom det er tid til belønningsbasert trening og omfattende pelsstell. Den som trenger en svært stille hund, lang alenetid eller et hårfritt hjem, bør tenke seg ekstra godt om.

Keeshond

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Norwegian Kennel Club

Keeshond er en middels stor, robust spisshund med tett, ulvegrå dobbeltpels og sine karakteristiske “briller” rundt øynene. Den er en hengiven familiehund som er kjærlig, oppmerksom og pratsom, men sjelden aggressiv. Den er intelligent og livlig, lærer lett med milde treningsmetoder og trenger jevnlig børsting og daglig kontakt.

Hanne Elisabeth Aa Breivik driver oppdrett av rasen Keeshond og holder til i Kyrksæterøra i Norge.

Hanne Elisabeth Aa Breivik

Pinscher

Deutscher Pinscher-Schnauzer-Klub 1895 e.V. (Germany)

Fédération Cynologique Internationale (Belgium)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Royal Canin (UK)

Middels stor, atletisk tysk gårdshund med glatt, lettstelt pels i svart og tan eller rød. Intelligent, årvåken, lojal og beskyttende, men reserverte overfor fremmede. Trenger rikelig med mosjon, mental stimulering, tydelig og positiv trening og tett involvering i familien; generelt robust og langlivet.

Rattenjäger driver oppdrett av rasen Pinscher og holder til i Maura i Norge.

Rattenjäger

## Kjappe fakta

- Bitteliten selskapshund fra Tsjekkia, tradisjonelt brukt som smidig rottejeger i slott og byleiligheter  
- Svært liten og lett, men overraskende atletisk og med en selvsikker fremtoning  
- Sterk tilknytning til menneskene sine, velger ofte én favorittperson selv om den er glad i hele familien  
- Kort, lettstelt pels, men den fryser lett og trenger som regel genser eller dekken i kjøligere vær  
- Våken vakthund med stor stemme til å være så liten, og dermed en utmerket liten husvokter  

## Utseende og pels

Prazsky krysarik er en av de minste hunderasene i verden, men oppleves likevel som langt større enn størrelsen skulle tilsi. De fleste voksne er rundt 20–23 centimeter høye ved manken og veier mellom 1,5 og 3,5 kilo. Kroppen er kompakt, velbalansert og lettbygget, med fin benstamme som likevel kjennes overraskende solid ut. Kroppen er svakt rektangulær, altså litt lengre enn høy, med en elegant hals og en nett, nesten leketøyaktig silhuett.

Hodet er lite og raffinert, med lett hvelvet skalle og en smal snute som avsmalner uten å virke spiss. Mørke, uttrykksfulle øyne gir Prazsky krysarik et livlig og oppmerksomt uttrykk som mange eiere beskriver som nesten menneskelig. Ørene sitter som regel høyt og bæres stående, noe som forsterker det nysgjerrige preget. Halen kan være naturlig eller kupert avhengig av lokale regler, men i bevegelse er den ofte lett buet og viser tydelig hvor mye hunden nyter livet.

Pelsen hos Prazsky krysarik er oftest kort, glatt og tett inntil kroppen, med blank glans når den er i god kondisjon. Det finnes også en langhåret variant, ofte med lett beheng på ører, ben og hale, selv om den korthårede fortsatt er klart mest utbredt. Klassisk farge for rasen er svart og tan, med rike, rødbrune tegninger over øynene, på kinnene, brystet, beina og under halen. Det finnes imidlertid også andre farger, som brun og tan, blå og tan, rød, gul og enkelte linjer med merle der dette er tillatt.

Pelsstellet er som regel enkelt, noe som er en av grunnene til at Prazsky krysarik appellerer til mange moderne hundeeiere. En ukentlig gjennomgang med en myk børste eller groominghanske holder vanligvis for å fjerne løse hår og gi fin glans. I perioder med røyting kan børsting to–tre ganger i uken redusere hår i hjemmet. Fordi pelsen er så kort, er hudhelsen særlig viktig. Bruk mild hundesjampo, unngå for hyppig bading, og sjekk jevnlig for tørre områder eller irritasjon.

Den lille størrelsen gjør at de reagerer sterkt på temperatursvingninger. I kjølig eller vått vær setter de fleste Prazsky krysarik pris på et lett dekken eller en genser, spesielt når det blåser. Om vinteren i kaldere klima kan en varm jakke og til og med små hundesko være nyttig på lengre turer, siden salt og is kan irritere de sarte potene. Regelmessig kloklipp, rens av ører og god tannpleie er også viktig, ettersom mange miniatyraser er utsatt for tannstein og tannkjøttproblemer. Med en enkel, men jevn rutine holder en Prazsky krysarik seg velstelt og komfortabel uten mye styr.

## Temperament og personlighet

Prazsky krysarik blir ofte beskrevet som en stor hund i en bitteliten kropp. Den er trygg, livlig og nysgjerrig, og elsker å være med på alt familien gjør. I hverdagen kan du regne med en Prazsky krysarik som følger deg fra rom til rom, hopper opp i sofaen for å sitte inntil deg, og raskt lærer seg lydene av dine daglige rutiner. De trives best med mye menneskelig selskap og liker dårlig å være alene lenge av gangen.

I egen familie er Prazsky krysarik som regel svært kjærlig og trofast. Mange knytter et spesielt nært bånd til én person, ofte den som står for mesteparten av stellet, samtidig som de er vennlige og koseglade med resten av husstanden. De liker å krype under tepper, ligge i fanget og sove tett inntil menneskene sine om natten. For mange eiere er denne nærheten det aller beste ved rasen, men det gjør også at de kan bli ganske avhengige og utvikle separasjonsangst hvis de ikke trenes til å være trygge alene.

Sammen med barn kan Prazsky krysarik være en kjærlig og leken følgesvenn, men den lille kroppen krever nøye tilsyn. Veloppdragne barn som forstår at de må være forsiktige, kan ha stor glede av å lære bort triks, leke korte apporteringsleker eller bare kose i sofaen. Grov behandling, klemming eller å miste hunden i gulvet kan imidlertid gi alvorlige skader på en så liten kropp. Familier med svært små eller veldig viltre barn bør tenke nøye gjennom om alle klarer å respektere rasens fysiske begrensninger.

Overfor andre hunder er Prazsky krysarik ofte selvsikker, noen ganger nesten litt for modig. De kan finne på å utfordre mye større hunder uten å forstå hvor små de egentlig er. Tidlig sosialisering i trygge omgivelser er viktig, slik at de lærer å lese andre hunder riktig og opptre høflig. Med andre små hunder går det som regel fint, særlig hvis de introduseres gradvis. Den opprinnelige rollen som rottejeger gjør at mange har et tydelig jaktinstinkt, så man må være forsiktig sammen med tamgnagere, små fugler eller frittgående kaniner. Noen kan bo med katt, spesielt hvis de vokser opp sammen fra valpestadiet, men mange vil likevel jage hvis katten løper.

Et særtrekk ved Prazsky krysarik er hvor våken den er. Den legger merke til alle lyder i oppgangen, fottrinn utenfor døren og biler som kommer til huset. Dette gjør den til en utmerket varsler, men kan også føre til plagsom bjeffing hvis det ikke håndteres. Å lære en pålitelig «stille»-kommando og belønne rolig atferd fungerer langt bedre enn kjefting. Fordi de er intelligente og gjerne vil samarbeide, responderer Prazsky krysarik godt på mild, belønningsbasert trening som får dem til å tenke og gjør at de føler seg inkludert.

Mulige utfordringer kan være:

- Tendens til å bjeffe på lyder eller fremmede  
- Sterk tilknytning som kan utvikle seg til separasjonsangst  
- Jaktlyst mot smådyr  
- Overmot i møte med større hunder  

For eiere som kan gi struktur, tålmodighet og rikelig med nærhet, er Prazsky krysarik en dypt hengiven følgesvenn med en livlig og underholdende personlighet som fyller hjemmet med energi.

## Trening og mosjon

Til tross for den lille kroppen er Prazsky krysarik en aktiv og kvikk hund som virkelig liker trening. Den er som regel matmotivert, nysgjerrig og ivrig etter å være med på det eieren gjør. Denne kombinasjonen gjør at trening, med riktig tilnærming, både kan bli effektiv og veldig morsom for begge parter.

De beste treningsmetodene for en Prazsky krysarik er positive og oppmuntrende. De responderer spesielt godt på:

- Små, smakfulle godbiter som belønning  
- Muntlig ros i en varm, glad tone  
- Korte, varierte økter som hindrer kjedsomhet  
- Leker som aktiverer både kropp og hode  

Harde korreksjoner, roping eller fysisk avstraffelse kan skade tilliten og gjøre hunden utrygg eller defensiv. Med deres sensitive natur lykkes man langt bedre ved å veilede vennlig og belønne ønsket atferd, fremfor å fokusere tungt på det man ikke vil ha.

Grunnleggende lydighet som sitt, dekk, bli, innkalling og pen lineføring bør starte tidlig. På grunn av størrelsen faller noen eiere for fristelsen til å bære dem overalt og tillate masete eller pågående atferd som aldri ville blitt akseptert hos en stor hund. Det er viktig å huske at en Prazsky krysarik fortsatt er en hund, ikke et leketøy, og trenger like tydelige grenser og konsekvente regler som andre raser. Å lære dem å gå selv, vente rolig ved dører og hilse pent på folk forebygger «liten-hund-syndrom» og gjør hverdagen enklere.

Mosjonsbehovet er moderat, men slett ikke neglisjerbart. En Prazsky krysarik trenger ikke lange fjellturer, men setter pris på flere korte turer hver dag, i tillegg til tid til å snuse, utforske og leke. Mange voksne trives godt med totalt rundt 45–60 minutters aktivitet fordelt utover dagen, tilpasset alder og helse. Dette kan for eksempel være:

- To–tre raske turer på 10–20 minutter hver  
- Lek hjemme, som apport eller drakamp med sikre, lette leker  
- Korte innendørs treningsøkter på regnfulle eller svært kalde dager  

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk aktivitet. Med bakgrunn som rottejeger liker mange Prazsky krysarik nesearbeid, for eksempel å lete etter godbiter gjemt i sammenbrettede håndklær eller enkle aktivitetsleker. Noen trives også med nybegynner-agility, triks eller små lydighetskonkurranser. Slike aktiviteter kanaliserer den naturlige årvåkenheten og intelligensen, og styrker samtidig båndet mellom hund og eier.

Eiere må huske at Prazsky krysarik er liten og kan bli sliten raskere enn større, mer atletiske raser, særlig i ulendt terreng eller ekstreme temperaturer. Se etter tegn på tretthet, som at hunden henger etter, peser kraftig eller ikke vil gå videre. I varmt vær bør man unngå turer i sterkste sol og tilby vann ofte. I kulde bør turene kortes inn, og hundeklær brukes for å beskytte kropp og poter.

Tidlig sosialisering er en nøkkel del av oppdragelsen. La valpen møte ulike mennesker, vennlige hunder, kjøretøy, lyder og miljøer på en positiv og kontrollert måte. Belønn rolig nysgjerrighet og gi hunden mulighet til å trekke seg unna hvis noe virker skummelt, fremfor å presse fram kontakt. En godt sosialisert Prazsky krysarik har langt mindre risiko for å bli engstelig eller skarp i voksen alder.

Når trening og mosjon tilpasses størrelse og temperament, blir Prazsky krysarik en herlig, lett håndterlig følgesvenn som liker å lære, utforske og være ved din side i hverdagen.

## Helse

Selv om Prazsky krysarik som oftest er en frisk og livlig liten hund, finnes det noen helseutfordringer som eiere og oppdrettere bør kjenne til. Ansvarlig avl, jevnlig veterinæroppfølging og fornuftig daglig håndtering har stor betydning for å holde rasen sunn på lang sikt.

Vanlige helseproblem hos Prazsky krysarik kan være:

- Patellaluksasjon, der kneskålen hopper ut av ledd og gir halthet eller «hopping»  
- Tannproblemer som tannstein, tannkjøttsykdom og tilbakeholdte melketenner, noe som er vanlig hos mange små raser  
- Skjøre knokler hos svært små individer, med risiko for brudd ved hopping eller fall  
- Hjerteproblemer i enkelte linjer, særlig klaffelidelser som kan oppstå med alderen  
- Øyesykdommer som grå stær eller tørre øyne i enkelte blodslinjer  

På grunn av disse mulige problemene anbefaler mange raseklubber og seriøse oppdrettere bestemte helsetester. Dette kan omfatte veterinærkontroll av knærne for patellaluksasjon, øyelysning hos spesialist og i noen tilfeller hjerteundersøkelse. Valpekjøpere bør føle seg komfortable med å spørre oppdretteren hvilke helsesjekker som er gjort på foreldredyrene, og be om å få se dokumentasjon.

For en godt ivaretatt Prazsky krysarik ligger levealderen ofte på 12–15 år, og mange holder seg lekne og aktive langt opp i seniorårene. For å støtte et langt og friskt liv bør eierne fokusere på flere viktige områder.

For det første er vektkontroll helt avgjørende. Selv små mengder overvekt blir betydelige på en så liten kropp og kan belaste ledd, hjerte og andre organer. Gi et fôr av god kvalitet tilpasset alder, og mål opp porsjonene nøye. Godbiter bør bare utgjøre en liten del av det daglige kaloriinntaket. Det er lett å skjemme bort en liten og søt hund med snacks, men kroppen vil ha godt av måtehold.

For det andre fortjener tannpleie spesiell oppmerksomhet. Daglig, eller i det minste hyppig, tannpuss med hundetannkrem bidrar til å forebygge plakk og tannstein. Regelmessige tannkontroller hos veterinær gjør at problemer oppdages tidlig. Mange Prazsky krysarik aksepterer tannpuss fint hvis det introduseres gradvis med tålmodighet og belønning.

For det tredje bør eierne beskytte hunden mot ulykker og skader. Unngå at en Prazsky krysarik hopper ned fra høye møbler eller løper opp og ned bratte trapper gjentatte ganger. Tren den til å bruke ramper eller små trappetrinn for å komme opp i sofa eller seng hvis den får være der. På tur er det lurt å bruke sele i stedet for halsbånd til båndfestet, for å unngå trykk mot den sarte nakken og luftrøret.

Rutinemessig forebyggende helsearbeid som vaksinasjoner, parasittkontroll og årlige helsesjekker er også viktig. Eldre Prazsky krysarik kan ha nytte av hyppigere veterinærbesøk for å følge med på hjertefunksjon, ledd, tannhelse og generell tilstand. Tidlig oppdagelse av forandringer, som vekttap, hosting, stivhet eller økt tørste, kan bety mye for behandlingsmulighetene.

Oppdrettere som virkelig bryr seg om rasens fremtid, fokuserer ikke bare på utseende, men også på god helse, stødig temperament og riktig størrelse. Som kjøper eller eier kan du støtte dette arbeidet ved å velge ansvarlige oppdrettere og følge veterinære råd. Det bidrar til at denne sjarmerende lille rasen kan forbli sunn og velfungerende i generasjoner framover.

## Historie og opprinnelse

Prazsky krysarik, kjent i hjemlandet som Pražský krysařík, har en historie som strekker seg flere hundre år tilbake i de tsjekkiske områdene og nabolandene. Selv om den nøyaktige opprinnelsen ikke er fullt dokumentert, er det allment antatt at små, smidige terriertyper ble holdt ved kongehoffet, på slott og i byhus for å bekjempe rotter og annet skadedyr. Den kompakte størrelsen, raske reaksjonsevnen og det sterke jaktinstinktet gjorde dem svært effektive i denne jobben.

Historiske kilder og malerier fra Sentral-Europa viser små svart/tan-fargede hunder ved siden av adelsfolk og i de travle gatene i middelalderbyene. Disse tidlige Prazsky krysarik ble verdsatt ikke bare som arbeidende rottejegere, men også som sjarmerende selskapshunder, ofte boende tett på eierne og deltakende i deres dagligliv. Tilstedeværelsen ved kongehoffet bidro også til at ryktet spredte seg til andre land, og små hunder som lignet Prazsky krysarik dukket opp i flere europeiske stater.

Med tiden førte endrede boforhold, byutvikling og innføring av andre moteriktige miniatyraser til en nedgang i populariteten for Prazsky krysarik. I en periode virket rasen å stå i fare for å forsvinne, og ble i hovedsak holdt av en liten gruppe entusiaster på landsbygda og av familier som fortsatt verdsatte dem som tradisjonelle rottefangere og huskamerater.

På slutten av 1900-tallet førte økt interesse for nasjonale raser og kulturarv i Tsjekkia til nye tiltak for å bevare og standardisere Prazsky krysarik. Engasjerte oppdrettere begynte å selektere nøye for type, temperament og helse, og en moderne rasestandard ble utarbeidet. Dette arbeidet løftet Prazsky krysarik fra å være en nesten glemt lokal hund til en internasjonalt anerkjent selskapshund med økende popularitet i flere europeiske land og utover.

I dag brukes Prazsky krysarik sjelden som aktiv rottejeger i hjemmet, selv om mange fortsatt viser tydelig instinkt for å jage mus og små skadedyr når de får sjansen. I stedet er rasen først og fremst en høyt elsket familie- og selskapshund, verdsatt for sin kjærlige natur, intelligens og praktiske, lille størrelse som passer godt i moderne byliv. I enkelte land ser man også Prazsky krysarik i hundesport som agility, lydighet eller triks-konkurranser, der den livlige karakteren og raske læreevnen kommer tydelig fram.

Raseklubber i Tsjekkia, Frankrike, Skandinavia og andre regioner samarbeider nå for å bevare og fremme Prazsky krysarik. Målet er å ta vare på rasens historiske sjarm og bruksegenskaper som en liten, våken og hengiven familiehund, samtidig som man sikrer god helse og stabilt temperament. For mennesker som setter pris på en rase med dype, lokale røtter og en historie som spenner fra kongeborger og bysmug til moderne leiligheter, bærer Prazsky krysarik en rik og fascinerende arv i en svært liten kropp.

## Å leve med rasen

Å dele livet med en Prazsky krysarik beskrives ofte som å ha en bitteliten skygge med enorm personlighet. Denne rasen stortrives med å være tett på menneskene sine, og passer best til eiere som ønsker en hund som vil delta i hverdagsrutinene, ikke bare ligge stille i et hjørne. Hvis du liker en hund som sitter i fanget mens du jobber, kryper under teppet om kvelden og møter deg begeistret selv etter korte fravær, kan Prazsky krysarik være et veldig godt valg.

Fremtidige eiere bør være forberedt på å investere en del følelsesmessig. Disse hundene knytter sterke bånd og kan være sensitive for endringer i rutiner, høylytte stemmer eller uro i familien. De trives best i hjem hvor de blir behandlet som et ekte familiemedlem, og hvor noen stort sett er hjemme mesteparten av dagen. En Prazsky krysarik som regelmessig blir etterlatt alene i mange timer kan utvikle bjeffing, destruktiv atferd eller angst.

Rent praktisk er den lille størrelsen både en fordel og et ansvar. På den ene siden passer de lett i små leiligheter, og mange utleiere som aksepterer hund, er mer positive til en så liten rase. Daglig mosjon er relativt enkel å få til, ettersom kortere turer og innendørs lek dekker mye av behovet. På den andre siden må man hele tiden være bevisst på fysiske risikoer, som å tråkke på hunden, klemme den i en dør eller skader fra større dyr. Enkle vaner, som å se hvor hunden er før du flytter på en stol eller lukker en dør, blir fort natur.

Økonomisk er de årlige kostnadene for en Prazsky krysarik ofte lavere enn for store hunder, særlig når det gjelder fôr og enkelte medisiner som doseres etter vekt. Likevel er det viktige utgifter å ta høyde for:

- Kjøpspris fra en ansvarlig oppdretter  
- Vaksiner, rutinemessige veterinærkontroller og parasittmiddel  
- Sterilisering/kastrering hvis hunden ikke skal brukes i avl  
- Forsikring eller sparekonto til uforutsette veterinærutgifter  
- Kvalitetsfôr, godbiter og produkter til tannpleie  
- Utstyr som seler, halsbånd, bånd, dekken og senger  

På grunn av mulige tann- og leddproblemer er det lurt å velge en god forsikring eller sette av penger jevnlig til veterinærutgifter. Over et helt hundeliv kan forebyggende behandling, tannarbeid og undersøkelser bli en merkbar kostnad, selv for en liten hund.

Nyttig utstyr til en Prazsky krysarik inkluderer en behagelig, godt tilpasset sele som ikke gnager i armhulene, et lett bånd og et utvalg myke leker i riktig størrelse. Mange eiere opplever at aktivitetsleker og godbitballer hjelper til med mental stimulering, spesielt på dager med lite utetid. Flere myke senger eller tepper rundt i huset gjør at hunden kan hvile nær ulike familiemedlemmer. Varme gensere og jakker til vinterbruk, samt regndekken til vått vær, er mer enn pynt for denne rasen – de bidrar reelt til komfort og helse.

Treningen bør fortsette gjennom hele livet, ikke bare i valpetiden. Korte daglige økter, selv på bare fem minutter, holder hjernen i gang og vedlikeholder god oppførsel. Grunnregler i hjemmet, som hvor hunden får være, hvordan den hilser gjester og hvordan den oppfører seg ved måltider, bør være tydelige og konsekvent fulgt. Mange atferdsproblemer hos små hunder skyldes rett og slett at det aldri ble satt klare grenser.

For familier som forstår behovene til små raser og er villige til å tilpasse hjem og vaner litt, gir Prazsky krysarik enorm glede i en veldig liten pakke. Kombinasjonen av hengivenhet, lekenhet og intelligens gjør den til en givende følgesvenn for mennesker i ulike livsfaser – fra aktive aleneboere til eldre som ønsker en hund som kan delta fullt i hverdagslivet uten å kreve ekstrem mosjon. Med omsorg, tålmodighet og kjærlighet kan livet med en Prazsky krysarik oppleves som å dele verden med en modig og lojal liten venn som aldri slutter å forsøke å være ved din side.

Prazsky krysarik

Verein für Deutsche Spitze

Dansk Kennel Klub

Svenska Kennelklubben

British Veterinary Association

Club Français des Rats de Prague

Prazsky krysarik er en bitteliten tsjekkisk selskapshund som tidligere ble brukt til å fange rotter, livlig og atletisk til tross for størrelsen. Den har en kort, lettstelt pels, men fryser lett. Svært kjærlig og menneskeorientert er den en våken liten vakthund som knytter seg tett til familien sin.

Mili Mali driver oppdrett av rasen Prazsky krysarik og holder til i Lysøysundet i Norge. Oppdrettet har vært drevet under kennelnavnet siden 2020.

Mili Mali

## Kortfakta

Coton de tulear er en liten, anerkjent selskapshund fra Madagaskar. Den passer best for noen som ønsker en sosial og aktiv hund som får være tett på familien, og som samtidig er innstilt på omfattende pelsstell. Den beskjedne størrelsen betyr ikke at hundeholdet går av seg selv: pelsen må stelles hver dag, og hunden trenger både mosjon, trening og en gradvis tilvenning til å være alene.

- **Rasetype:** selskapshund i FCI-gruppe 9
- **Opprinnelse:** Madagaskar, med Frankrike som ansvarlig land for rasestandarden
- **Mankehøyde:** 26–28 cm for hannhunder og 23–25 cm for tisper
- **Vekt:** 4–6 kg for hannhunder og 3,5–5 kg for tisper
- **Pels:** lang, tett, myk og bomullsaktig, med hvit grunnfarge
- **Raseideal:** glad, stabil, sosial og samarbeidsvillig
- **Største daglige forpliktelse:** grundig gjennomgang av pelsen hver dag

En Coton de tulear kan passe for en førstegangseier, men bare dersom hverdagen allerede gir rom for pelsstell, trening og selskap. Det er klokere å vurdere disse praktiske kravene enn å gå ut fra at en liten selskapshund automatisk er enkel.

## Utseende og pels

Det tydeligste kjennetegnet hos Coton de tulear er den myke, rikelige pelsen med bomullslignende struktur. Den skal verken være stri eller hard og kan være lett bølget. Kroppen er litt lengre enn den er høy, og de mørke, avrundede øynene bidrar til rasens livlige uttrykk.

Grunnfargen er hvit. Svake innslag av lysegrått eller rødskimlet farge er tillatt på ørene. Tilsvarende sjatteringer kan tolereres andre steder på kroppen så lenge helhetsinntrykket fortsatt er hvitt, men de er ikke ønsket i rasestandarden. Fargen hos en valp kan endre seg etter hvert som pelsen utvikles, men standarden gir verken et bestemt tidspunkt eller noen garanti for hvordan den enkelte hunden vil se ut som voksen.

En lang pels må børstes og kjemmes hver dag. Arbeid gjennom hele pelsen fra huden og utover; en rask børsting av overflaten kan etterlate floker under. Svenska Kennelklubben oppgir bad omtrent annenhver til hver fjerde uke som en vanlig rettesnor, men behovet påvirkes av pelslengde, vær og hvor skitten hunden blir. Rolig tilvenning til pelsstell bør begynne i valpetiden, slik at hunden lærer å stå stille og bli håndtert uten stress.

En familiehund som ikke skal stilles i full utstillingspels, kan klippes i en kortere frisyre for å gjøre hverdagen enklere. Kortere pels fjerner ikke behovet for regelmessig kjemming og kontroll av huden, men den kan redusere arbeidsmengden. Be oppdretteren vise pelsstellet i praksis før kjøpet, og tenk gjennom hvordan du skal få det til også i våte og sølete perioder.

Rasen skal ikke omtales som allergifri. Mengden synlig hår hunden legger igjen, forteller ikke hvor mye allergen den sprer, og variasjonen mellom enkeltindivider kan være stor. Den som har hundeallergi, bør derfor ikke betrakte rasenavnet eller det at hunden ser ut til å røyte lite som en garanti.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver Coton de tulear som glad, stabil og svært sosial med mennesker og andre hunder. Svenska Kennelklubben omtaler den også som aktiv og samarbeidsvillig, og som en hund som gjerne deltar i aktiviteter med eieren. Dette er idealet for rasen, ikke et løfte om hvordan hvert individ vil oppføre seg.

Den svenske raseklubbens avlsstrategi viser hvorfor dette skillet er viktig. Eldre spørreundersøkelser nevnte bjeffing, aggresjon mot andre hunder og skuddredsel, men nyere materiale kunne ikke slå fast hvor utbredt denne atferden var. Datagrunnlaget var begrenset av lav svarprosent og få gjennomførte atferdsbeskrivelser. Det er derfor ikke mulig å love at rasen alltid er stille, uredd eller ukomplisert.

Spør heller hvordan foreldrene til valpen reagerer på ukjente mennesker, hundemøter, plutselige lyder og korte perioder uten eieren. Møt i det minste tispen i et vanlig hjemmemiljø hvis det lar seg gjøre. Foreldrenes atferd, valpens tidlige erfaringer og treningen du følger opp med, sier mer om akkurat denne hunden enn merkelapper som «perfekt familiehund».

## Trening og mosjon

Coton de tulear trenger turer hver dag, mulighet til å bevege seg fritt på trygge steder og oppgaver som stimulerer hodet. Det finnes ingen offisiell tidsangivelse som passer alle hunder. Tilpass heller varighet og tempo etter alder, helse, kondisjon og restitusjon.

Rasen kan trives med hverdagslydighet, nesearbeid, spor, rallylydighet og agility. Korte treningsøkter kan inngå i turene: kontakt, innkalling, selvbeherskelse og evnen til å finne ro er mer nyttig enn bare å øke intensiteten. Varier miljø og oppgaver, men sørg også for uforstyrret hvile.

Tre ferdigheter fortjener ekstra oppmerksomhet fra starten: å godta grundig pelsstell, å forholde seg rolig til aktivitet utenfor inngangsdøren og å kunne være alene en kort stund uten uro. Alenetid bygges gradvis opp fra svært korte og trygge øyeblikk. Øk først når hunden er avslappet; en fast tidsplan passer ikke for alle valper.

## Helse

De tydeligst dokumenterte helsepunktene for Coton de tulear i Sverige er øyesykdommen PRA og patellaluksasjon. PRA er en gruppe arvelige sykdommer der netthinnen gradvis brytes ned og synet til slutt kan gå tapt. Patellaluksasjon betyr at kneskålen kan forskyves fra sin normale plass; noen hunder viser ingen tegn, mens andre får halthet eller smerter.

Rasens svenske avlsstrategi gir et viktig, men begrenset mål på patellaluksasjon. Av 156 registrerte patellaundersøkelser i perioden 2014–2021 viste 16,7 prosent en eller annen grad av patellaluksasjon. Samtidig var bare 21,8 prosent av de registrerte hundene i perioden undersøkt. Tallet beskriver dermed utvalget som ble undersøkt, og er ikke et sikkert mål på hvor vanlig tilstanden er i hele rasen.

Raseklubben anbefaler at avlshunder øyelyses, og at attesten er høyst 18 måneder gammel ved paring. Klubben anbefaler også en ny øyelysing rundt sju års alder og en patellaundersøkelse før paring, tidligst etter at hunden har fylt tolv måneder. Dette er avlsanbefalinger, så du kan ikke gå ut fra at alle kull automatisk oppfyller dem.

Be om å få se de offisielle resultatene for begge foreldrene, og kontroller datoene for undersøkelsene. Spør også om øye-, kne- og atferdsproblemer hos nære slektninger, ikke bare hos foreldredyrene. Et testresultat reduserer usikkerheten på ett bestemt område, men kan ikke garantere en helt frisk valp.

## Historie og opprinnelse

Den delen av historien som er sikkert dokumentert, er kortere enn mange av de fargerike fortellingene om rasen. Coton de tulear kommer fra Madagaskar, og ordet «coton» i rasenavnet viser til den bomullslignende pelsen. Rasen ble introdusert i Frankrike før den offisielle godkjenningen og ble endelig godkjent av FCI i 1970. Frankrike har ansvaret for standarden, mens Madagaskar er oppført som opprinnelsesland.

Den første Coton de tulear som ble registrert i Sverige, ble importert fra Nederland i 1991. Siden den gang har rasen etablert seg der som selskapshund og deltar også i flere hundesporter.

Historier om skipsforlis, pirater, kongelig status og forbud mot at vanlige mennesker kunne eie rasen, går ofte igjen på nettet. De offisielle rasedokumentene gir ikke godt nok grunnlag for å presentere dem som fastslåtte fakta. De bør betraktes som raselegender, ikke som en forklaring på dagens hunder.

## Å leve med rasen

Coton de tulear kan bo både i leilighet og hus dersom den får daglig aktivitet, selskap og anledning til å hvile uforstyrret. Størrelsen på boligen er mindre viktig enn hvordan hverdagen er lagt opp. Lyder i en oppgang kan likevel gjøre rotrening særlig nyttig for et individ som gjerne varsler.

Med barn gjelder de samme sikkerhetsprinsippene som for andre hunder: En voksen bør være til stede når små barn og hunden er sammen, og hunden trenger et skjermet hvilested. Siden rasen er liten, må barn lære at de ikke skal bære, trenge seg på eller håndtere hunden hardhendt.

Raseidealet er sosialt med andre hunder, men gode relasjoner avhenger fortsatt av kontrollerte møter og positive erfaringer. Det finnes ikke nok grunnlag for å love at hver Coton de tulear går godt sammen med katter eller andre smådyr. La dyrene bli kjent i rolig tempo, hindre jaging og sørg for at begge har et sted å trekke seg tilbake.

Planlegg også alenetiden før valpen flytter inn. Hunder må gradvis vennes til å være alene, og svenske dyrevelferdsråd sier at de bør luftes minst hver sjette time på dagtid; valper og eldre hunder trenger å komme ut oftere. En hel arbeidsdag uten planlagt lufting, aktivitet og sosial kontakt er derfor ikke en holdbar løsning.

Før et kjøp bør du konsentrere deg om konkrete spørsmål. Kan du stelle pelsen hver dag? Kan oppdretteren vise oppdaterte resultater fra øye- og patellaundersøkelser? Hvordan reagerer foreldrene på lyder, hundemøter og alenetid? Hvilken erfaring har valpene fått med håndtering og vanlige hverdagsmiljøer? Tydelige svar på slike spørsmål sier mer om hvor godt rasen passer enn løfter om at den passer for alle.

Coton de tulear

Société Centrale Canine (France)

Fédération Cynologique Internationale

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Liten, robust selskapshund fra Madagaskar, Coton de tulear har en lang, hvit, bomullsmyk pels som krever jevnlig stell. Den er glad, følsom og svært menneskeorientert, knytter seg tett til eierne, passer godt i leilighet, trenger moderat mosjon og vennlig, mild trening, og har som regel lang levetid, men kan være utsatt for enkelte ledd-, øye- og hudproblemer.

Nina Elisabeth Norill driver oppdrett av rasen Coton de tulear og holder til i Øvre Ervik i Norge. Oppdrettet har røtter tilbake til 2018.

Nina Elisabeth Norill

Anne Nystrøm driver oppdrett av rasen Prazsky krysarik og holder til i Hyggen i Norge.

Anne Nystrøm

## Kortfakta

- Løwchen er en liten fransk selskapshund i FCI gruppe 9, til tross for det tyske rasenavnet.
- Rasestandarden angir en mankehøyde på 26–32 centimeter, med én centimeters toleranse, og en vekt på cirka 6 kilo.
- Kroppen skal være kvadratisk, altså like lang som høy.
- Den lange, bølgete pelsen mangler underull og trenger regelmessig stell for ikke å floke seg.
- Løveklipp er obligatorisk på utstilling, men en selskapshund trenger ikke ha utstillingsfrisyren til daglig.
- Rasen beskrives som hengiven, oppmerksom og mottakelig, men det svenske BPH-grunnlaget er ennå for lite til å trekke konklusjoner om for eksempel bjeffing eller vaktatferd.
- I svensk avl står særlig patella, øyne og genetisk variasjon sentralt.

## Utseende og pels

Løwchen er en liten, men robust hund med kvadratisk kropp, stolt hodeføring og livlige bevegelser. Den offisielle størrelsen er 26–32 centimeter i mankehøyde, med én centimeters toleranse, og vekten er angitt til cirka 6 kilo. Den eldre forestillingen om at rasen skal være lengre enn høy, stemmer derfor ikke med standarden: kroppslengde og mankehøyde skal være like.

Pelsen skal være silkeaktig, lang, bølgete og tett uten underull. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt. Mangelen på underull gjør ikke pelsstellet mindre viktig. Hår som ikke løsner på samme måte som hos mange raser som røyter, kan bli værende i pelsen, og friksjon bak ørene, i armhulene og rundt beina kan raskt gi floker.

En god rutine er å dele pelsen i små partier og kontrollere med kam helt inn til huden. Hvor ofte det trengs, avhenger av pelslengde og struktur, vær og hundens aktiviteter. Kammen skal gli gjennom uten å sette seg fast; ikke vent til overflaten ser flokete ut. La valpen gradvis bli vant til kam, håndtering av poter, kloklipp, bad og hårføner, slik at stellet blir forutsigbart i stedet for en kamp.

Den tradisjonelle løveklippen er frisyren som beskrives i rasestandarden. Bakparten og deler av beina klippes, mens blant annet framparten og haledusken beholdes lang. Klippen er obligatorisk når en løwchen stilles ut, og de lange partiene skal da ikke formklippes. For en selskapshund er løveklippen ikke et helsekrav; en mer praktisk hverdagslengde kan gjøre det enklere å holde huden ren og pelsen fri for floker.

Løwchen beskrives som en rase som ikke røyter på vanlig måte, men det gjør den ikke allergifri. Hundeallergener kommer først og fremst fra hud og spytt, og mengden varierer mellom individer. Den som har allergi, bør derfor møte den aktuelle hunden flere ganger og drøfte situasjonen med helsepersonell, fremfor å velge rase utelukkende etter pelstype.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver løwchen som hengiven og lydig overfor eieren, oppmerksom og mottakelig, og rolig og diskret når det trengs. Det er et nyttig bilde av avlsmålet, men ingen garanti for hvordan hvert individ vil oppføre seg. Arv, tidlige erfaringer, hverdagsmiljø og trening påvirker den voksne hunden.

Det er særlig viktig ikke å gjøre bjeffing, vaktinstinkt eller fryktløshet til faste raseegenskaper uten tilstrekkelig grunnlag. I den svenske rasespesifikke avlsstrategien som ble vedtatt i 2025, hadde 37 løwchen gjennomført atferdsbeskrivelsen BPH. Raseklubben vurderte selv at tallet var for lavt til faktabaserte konklusjoner om rasens mentalitet. Spør derfor oppdretteren hvordan valpens foreldre reagerer på fremmede mennesker, lyder, håndtering, nye miljøer og hvile, og be gjerne om å få møte i hvert fall tispen.

En liten selskapshund kan like å være nær familien uten alltid å ville bli båret eller klappet. Lær barn å la hunden gå unna, ikke forstyrre den når den spiser eller sover, og aldri løfte den uten hjelp fra en voksen. En voksen skal ha ansvar for alt samvær med små barn. Den samme varsomheten gjelder andre hunder og katter: En løwchen kan fungere godt sammen med dem, men rasen gir ingen garanti. Rolige introduksjoner, mulighet til å skape avstand og egne hvileplasser er viktigere enn generelle løfter om at dyr vil passe sammen.

## Trening og mosjon

Løwchen trenger daglig bevegelse, nesearbeid, lek og trening, men det finnes ikke et dokumentert antall minutter som passer for alle voksne hunder av rasen. En frisk voksen hund kan få flere turer med tid til å utforske, kombinert med korte treningsøkter og hvile. Tilpass mengden etter alder, kondisjon, helse, vær og hva hunden gjorde dagen før. Et godt opplegg gjør hunden tilfreds og kontaktbar, ikke stadig stiv, halt eller helt utslitt.

Belønningsbasert trening passer en oppmerksom selskapshund. Tren først på ferdighetene som gjør hverdagen trygg: kontakt, å gå pent i bånd, innkalling, å kunne vente, godta håndtering og falle til ro når ingenting skjer. Hvis hunden varsler på lyder i oppgangen, kan du belønne pausen og lede den til et rolig sted. Å rope over bjeffingen gir sjelden den tydeligheten du ønsker.

For en valp er variert og selvvalgt bevegelse viktigere enn den såkalte femminuttersregelen. Regelen – et bestemt antall turminutter per levemåned – sier ikke hva akkurat din valp tåler. La valpen utforske i sitt eget tempo, lek kontrollert og øk avstand, underlag og vanskelighetsgrad gradvis. Avbryt og kontakt veterinær hvis valpen halter, har vondt eller ikke vil bevege seg. Ikke prøv å forebygge patellaluksasjon med en oppdiktet formel for trapper eller hopping; ta utgangspunkt i valpen og spør veterinæren hvis du er usikker.

Rasens størrelse gjør at mange aktiviteter kan tilpasses den, for eksempel hverdagslydighet, nosework, rallylydighet og agility. Velg aktivitet etter hundens interesse og fysiske forutsetninger, ikke ut fra en antakelse om at alle løwchen liker det samme.

## Helse

Før valpekjøp er patellastatus, øyehelse og en tilstrekkelig bred avlsbase de tre viktigste dokumenterte forholdene å kontrollere. Det betyr ikke at alle hunder rammes, men den svenske RAS-en for 2025–2029 viser hvorfor oppdrettere bør arbeide systematisk med dem.

RAS anbefaler at en veterinær undersøker knærne til avlshunder for patellaluksasjon etter ett års alder. Hunder med høyere grad enn 1 bør ikke brukes i avl, og anbefalingen er at en hund med grad 1 bare kombineres med en hund med grad 0. Be om å få se det offisielle resultatet for begge foreldrene, og kontroller undersøkelsesdato og hundens identitet.

For øynene anbefales det at avlshundene er øyelyst, og at resultatet ikke er eldre enn to år ved paring. Avlshunder bør ifølge RAS undersøkes frem til åtte års alder. Et funn fører ikke automatisk til samme avlsbeslutning i alle tilfeller; vurderingen avhenger av diagnose, symptomer og veterinærens råd. Det er derfor mer informativt å lese de faktiske attestene enn bare å spørre om foreldrene er «testet».

Det er en viktig forskjell mellom et offisielt registrert resultat, en anbefaling i RAS og et formelt vilkår for å registrere valper. Patella- og øyeresultater kan registreres sentralt hos Svenska Kennelklubben for alle raser. I registreringsreglene for 2026 har løwchen derimot ingen særskilt helsebetingelse. Undersøkelsene ovenfor er dermed sterke svenske avlsanbefalinger; de kan ikke tas for gitt bare fordi et kull er registrert.

Løwchen har en liten populasjon internasjonalt. Avlsstrategien legger derfor vekt på lav grad av slektskap mellom foreldrene, at samme kombinasjon ikke gjentas, og at enkelte avlshunder ikke brukes for mye. Som valpekjøper kan du spørre hvordan oppdretteren har vurdert slektskapet, hvorfor nettopp disse foreldrene er kombinert, og hvor mye de allerede er brukt i avl. Spørsmålene utfyller helseattestene og sier noe om hvordan oppdretteren ivaretar rasens genetiske variasjon på lang sikt.

Kontakt veterinær ved gjentatt halthet, hvis hunden plutselig holder opp et bein, eller hvis du merker øyeirritasjon, endret syn eller smerte. Hold hunden i passende hold, og bruk pelsstellet til å kontrollere hud, ører, tenner, klør og poter. Det finnes ikke tilstrekkelig grunnlag for å kalle andre lidelser typiske for løwchen bare fordi de forekommer hos små hunder.

## Historie og opprinnelse

Løwchen regnes offisielt som en fransk rase, selv om navnet er tysk og omtrent betyr «liten løve». FCIs franske rasenavn er Petit Chien Lion, og det engelske er Little Lion Dog. Frankrike står som både opprinnelsesland og hjemland i rasestandarden, og hunden tilhører selskapshundene i FCI gruppe 9.

Den offisielle rasestandarden viser til to små hunder av løwchentype som er avbildet i stein i katedralen i Amiens fra 1200-tallet. Den karakteristiske silhuetten finnes også på gobeliner fra 1400-tallet og i senere europeisk kunst. De dokumenterte avbildningene viser rasens historiske type. Fortellinger om at hunden skal ha arbeidet som vannapportør, sengevarmer eller statussymbol, har ikke samme støtte og bør ikke behandles som sikre fakta.

Den franske raseklubben ble stiftet i 1947. FCI ga rasen endelig anerkjennelse i 1961, og den gjeldende FCI-standarden ble publisert i 2004. Løvesilhuetten har dermed en lang dokumentert historie, men dagens rase er tydelig definert som selskapshund uten bruksprøve.

## Å leve med rasen

Løwchen kan bo i leilighet eller hus hvis hverdagen rommer turer, aktivisering, pelsstell, hvile og planlagt alenetrening. Antall kvadratmeter betyr mindre enn rutinene. I en lytt boligblokk må eieren også trene på ro ved dører, heiser og lyder i oppgangen, siden man ikke kan gå ut fra at rasen er verken stille eller spesielt høylytt.

Alenetid bør læres inn i svært små trinn når hunden er luftet og rolig. Begynn med korte, udramatiske avstander og gå tilbake før hunden blir urolig. Øk først når hunden kan slappe av på dagens nivå. Det finnes ikke støtte for at alle løwchen har separasjonsproblemer, men rasens rolle som selskapshund er en god grunn til å planlegge hverdagen slik at hunden ikke blir forlatt lenger enn den mestrer.

Pelsen står for den største tilbakevendende arbeidsinnsatsen. Den som ønsker full pels eller vil stille ut hunden, må bruke mer tid på å løse floker og holde en korrekt løveklipp. En kortere hverdagsfrisyre gir mindre hår å gre gjennom, men fjerner ikke behovet for kjemming, bad, klipp og håndteringstrening. Vær forberedt på enten å lære stellet ordentlig eller bruke hundefrisør, og husk å kontrollere huden under pelsen.

Før du kjøper valp, bør du be om mer enn generelle forsikringer om at linjen er sunn og trivelig. Kontroller originalresultater for patella og øyne, at patellaundersøkelsen ble gjort etter ett års alder, at øyeresultatet var høyst to år gammelt ved paring, og hvordan eventuelle funn er vurdert. Spør også om foreldrenes atferd i hverdagen, gjennomførte mentalbeskrivelser og hvordan kombinasjonen bidrar til genetisk variasjon. Svarene gjør det enklere å skille en gjennomtenkt avlsbeslutning fra et kull som bare oppfyller registreringens minstekrav.

Løwchen passer best for den som ønsker en liten, aktiv selskapshund og godtar arbeidet med pelsen. Den passer dårligere for den som vil ha en vedlikeholdsfri pels, en garantert allergisikker hund eller et forhåndsbestemt temperament. Velg individ og oppdretter like nøye som rase.

Løwchen

American Kennel Club (AKC)

Dansk Kennel Klub (DKK)

Løwchen er en liten, robust selskapshund kjent for sin løveaktige klipp, lange bølgete pels og stolte, livlige væremåte. Den er kjærlig, oppmerksom og svært menneskeorientert, passer i mange ulike hjem, og trenger regelmessig pelsstell, moderat daglig mosjon, vennlig trening og tett deltakelse i familielivet.

May Cathrine Bø driver oppdrett av rasen Løwchen og holder til i Sandnes i Norge.

May Cathrine Bø

Yakutian laika

Toril Olsen Røseng driver oppdrett av rasen Yakutian laika og holder til i Nordli i Norge. Oppdrettet deltar også på hundeutstillinger.

Toril Olsen Røseng

Østsibirsk laika

Alf Jonny Lunde driver oppdrett av rasen Østsibirsk laika og holder til i Nannestad i Norge.

Alf Jonny Lunde

## Kortfakta

Chow chow er en kinesisk spisshundrase med et rolig, selvstendig vesen, blåsvart tunge og to pelsvarianter. Den er sjelden en hund som prøver å gjøre alle til lags, men kan bli svært lojal mot familien sin. En kommende eier bør først og fremst sette pris på en hund med egne meninger og være forberedt på å trene håndtering, hverdagsferdigheter og sosial trygghet uten harde metoder.

- **Raseklassifisering:** FCI nummer 205, gruppe 5, asiatiske spisshunder og beslektede raser
- **Opprinnelse:** Kina, med Storbritannia som rasens hjemland i FCI
- **Opprinnelig bruk:** vakthold og jakt; i dag hovedsakelig selskapshund
- **Mankehøyde:** 48–56 cm for hannhunder og 46–51 cm for tisper
- **Pels:** langhåret eller korthåret, begge med tett pels
- **Typisk temperament:** rolig, lojal, selvstendig og reservert

Rasestandarden angir ikke noe offisielt vektintervall. Hold, kroppsbygning og frie bevegelser sier derfor mer enn ett enkelt tall på vekten. I en stor britisk studie var median levealder 12,1 år, men dette er et resultat for en gruppe og ingen prognose for én bestemt hund.

## Utseende og pels

Chow chow skal være kompakt og balansert, ikke overdrevent tung eller ubevegelig. Den brede skallen, de små ørene, manen og den høyt ansatte halen gir den karakteristiske løvelignende silhuetten. Tungen skal være blåsvart. Øynene skal være rene og godt synlige; det bistre uttrykket må ikke skyldes løs, rynket hud som plager øynene.

Rasens korte, pendellignende steg er et særtrekk, men en frisk chow chow skal likevel bevege seg fritt og uanstrengt og ha god utholdenhet. Stive eller anstrengte bevegelser, eller bakbein som svikter eller strekkes for langt, skal derfor ikke bortforklares som «typisk for rasen». Se gjerne både foreldredyrene og valpen bevege seg i et avslappet tempo når du besøker en oppdretter.

Den langhårede varianten har tett, rett og utstående dekkhår med myk underull og en tydelig man. Den korthårede varianten har kortere, opprett og tett pels uten faner. Godkjente farger er ensfarget svart, rød, blå, fawn, krem eller hvit, ofte med lysere sjatteringer, men uten flekker i andre farger.

Børst pelsen regelmessig helt ned til huden. Én gang i uken er ofte nok utenom røyteperiodene, mens løs underull kan kreve hyppigere stell når hunden røyter. Kontroller særlig bak ørene, i manen, i armhulene og på buksene. Venn valpen tidlig til å stå rolig under børsting og til at poter, hud og ører blir undersøkt.

Ifølge rasestandarden er klipping eller trimming som endrer den naturlige silhuetten, ikke tillatt, bortsett fra lett stussing av pelsen på potene. Dette er en regel for hvordan rasen skal presenteres, ikke et forbud mot at en veterinær klipper pels når en undersøkelse eller behandling krever det. Ved medisinske behov skal hundens velferd og veterinærens råd styre valget.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk chow chow er rolig, trofast og selvstendig, og ofte nøytral eller avventende overfor fremmede. En reservert hund kan holde avstand uten å miste kontrollen. Vedvarende fluktforsøk, manglende evne til å roe seg etter at den er blitt skremt, eller truende utfall skal derimot ikke avfeies som rasetypisk reservasjon.

Rasen tar ikke alltid initiativ til kontakt og foretrekker ofte å velge selv når den vil omgås andre. Tydelige rutiner og respektfull håndtering er derfor viktig. Ikke treng en usikker hund opp i et hjørne, og ikke la ukjente personer bøye seg over den eller ta den på hodet. Belønn heller rolig nysgjerrighet og sørg for at hunden kan trekke seg unna. Be en kvalifisert hundetrener eller atferdskonsulent om hjelp dersom frykt eller truende atferd blir et gjentakende mønster.

Historisk bruk til jakt sier ikke hvor sterk jaktlyst en bestemt chow chow har i dag. Det samme gjelder forholdet til andre hunder, katter og smådyr. Rolige, kontrollerte introduksjoner og hundens tidligere erfaringer er mer nyttige enn en fast regel om rasen. Bruk bånd eller grind ved de første møtene, og avslutt før et av dyrene føler seg trengt.

## Trening og mosjon

Chow chow trenger daglige turer, mulighet til å utforske omgivelsene og regelmessig mental aktivisering, men det finnes ikke et godt dokumentert antall minutter som passer alle. Tilpass aktiviteten etter alder, helse, kondisjon, vær og restitusjon. Et passende nivå kjennetegnes av at hunden beveger seg villig, klarer å falle til ro etterpå og ikke får anstrengt pust eller vedvarende stivhet.

Selvstendighet er ikke det samme som manglende vilje til å lære. Treningen fungerer best når belønningen er verdifull for akkurat denne hunden og oppgaven er lett å forstå. Bruk mat, lek, nesearbeid eller tillatelse til å undersøke noe interessant. Belønningsbasert trening bør være førstevalget; rykk i båndet, skremsler og fysisk dominans kan skade både velferden og tilliten.

Prioriter ferdigheter som gjør hverdagen tryggere:

- tren innkalling på et inngjerdet område, og bruk langline der det ikke er trygt å ha hunden løs
- belønn slakt bånd før hunden rekker å legge full kraft i trekkingen
- del håndteringen opp i små trinn: én pote, en kort børsting eller en rask kontroll av øynene om gangen
- lær hunden å stå frivillig, og sørg for at et frisignal faktisk avslutter øvelsen

Varier vanlige turer med søksoppgaver, luktspor og korte problemløsningsoppgaver. Hard fysisk belastning er ikke et mål i seg selv. Avbryt aktiviteten og finn årsaken dersom bevegelsene endrer seg, hunden begynner å sakke akterut eller pusten blir støyende.

## Helse

De viktigste helseområdene hos chow chow gjelder øyne, pust, hud og bevegelsesapparat. Innoverrullede øyelokk, entropion, kan irritere hornhinnen og gi smerter. Overflødig hud i ansiktet må ikke gjøre øyeåpningene små eller føre til rennende, mysende eller irriterte øyne. Kne- og korsbåndsskader samt hofte- og albueleddsdysplasi inngår også i rasens helsearbeid. Hudlidelser og pustevansker er andre områder som bør følges opp.

Når du velger valp, bør du vurdere funksjon i tillegg til attester. Se etter at hundene kan bevege seg fritt, har åpne øyne uten irritasjon og puster stille og uanstrengt både i hvile og etter lett aktivitet. Spør om øye-, hud-, kne- og pusteproblemer hos nære slektninger, og be om å få se foreldredyrenes offisielle HD- og ED-resultater. Svenska Kennelklubben beregner indeks for både HD og ED hos chow chow, slik at familiens samlede resultater forteller mer enn én bokstav eller ett tall.

Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 har ikke noe rasespesifikt obligatorisk krav om HD-, ED- eller øyeresultater for chow chow. Det betyr ikke at spørsmålene er uviktige. Det betyr at kjøperen må skille mellom et formelt registreringskrav og frivill helseinformasjon som støtter et gjennomtenkt valg av avlsdyr og valp. Be oppdretteren forklare hvilke undersøkelser som er gjort, hvorfor de ble valgt, og hvordan resultatene i familien ble vurdert før paringen.

Chow chow er blant rasene som har økt risiko for heteslag, og den tette pelsen kan gjøre nedkjølingen vanskeligere. Det finnes ingen trygg temperaturgrense som gjelder alle hunder. Legg mosjonen til kjøligere tider på dagen, sørg for skygge og vann, og følg med på pusten. Kraftig pesing i hvile, slapphet, sikling, forvirring, ustø gange eller kollaps er faresignaler. Begynn å kjøle hunden med vann og kontakt veterinær umiddelbart ved mistanke om heteslag.

Den britiske levealdersstudien omfattet 940 chow chow og fant en median på 12,1 år, med et 95-prosent konfidensintervall fra 11,7 til 12,5 år. Resultatet beskriver den britiske populasjonen som ble undersøkt, og kan ikke forutsi levealderen til én bestemt hund i Sverige.

## Historie og opprinnelse

Chow chow har dokumenterte røtter i Kina og beskrives i FCIs rasestandard som kjent der i mer enn 2 000 år. Hundetypen ble blant annet brukt til vakthold og jakt.

Hunder av denne typen begynte å vekke oppmerksomhet utenfor Kina rundt år 1800. Storbritannia fikk deretter stor betydning for beskrivelsen og utviklingen av den moderne rasen. Britisk avl ble etablert mot slutten av 1800-tallet, og chow chow fikk særlig oppmerksomhet på Crufts i 1925. Derfor oppgir FCI Kina som opprinnelsesland og Storbritannia som rasens hjemland.

## Å leve med rasen

Chow chow kan bo både i leilighet og hus dersom hverdagen gir nok aktivitet, hvile og stell. Et rolig vesen innendørs er ingen garanti for at hunden trives uten turer, trening eller selskap. Planlegg også for pelsstell, en kjølig plass på varme dager og et trygt hvilested der hunden får være i fred.

I en barnefamilie skal voksne alltid ha ansvaret for samspillet. Små barn og hunder skal ikke være alene sammen, og hunden trenger et hvilested som barna respekterer. Lær barna at de ikke skal klemme, klatre på eller forstyrre hunden når den spiser eller sover. Vurder tryggheten til den enkelte hunden i stedet for å gå ut fra at rasenavnet garanterer en bestemt reaksjon.

At rasen er selvstendig, betyr ikke at den automatisk takler å være alene. Begynn når hunden er trygg hjemme, gå fra den i svært kort tid og øk varigheten bare så lenge den forblir avslappet. Noen voksne hunder klarer noen timer etter trening, mens andre blir urolige mye tidligere. Et kamera kan hjelpe deg med å se om hunden hviler eller viser tegn til stress når ingen er til stede.

Chow chow kan passe godt i et hjem som setter pris på rolig nærhet, tydelige grenser og en hund som ikke alltid lar seg motivere av ros. Det praktiske spørsmålet er ikke om eieren har hatt hund før, men om hverdagen gir rom for tålmodig, belønningsbasert trening, regelmessig pelsstell og helsekontroll og respekt for hundens behov for både sosial trygghet og eget rom.

Chow chow

The UK Kennel Club

Verein für Deutsche Spitze und Spitze der FCI

Svenska Chow Chow Klubben

Eldgammel kinesisk rase med løvelignende pels og blåsvart tunge. Middels stor, robust og kvadratisk bygget, med en tett dobbeltpels som krever jevnlig stell. Selvstendig, lojal og reservert overfor fremmede, den passer best i rolige hjem hos erfarne eiere, og trenger moderat mosjon og nøye oppfølging av helse.

Silvija Liaskauske driver oppdrett av rasen Chow chow og holder til i Jømna i Norge.

Silvija Liaskauske

Tysk jaktterrier

Verein für Deutsche Jagdterrier e.V.

Federation Cynologique Internationale (FCI)

Tysk jaktterrier er en kompakt, atletisk arbeidsterrier avlet i Tyskland for krevende jakt. Den er svært arbeidsvillig, fryktløs og lojal, og trenger mye daglig mosjon, konsekvent belønningsbasert trening og en erfaren eier. Den har en værbestandig pels, røyter moderat og passer best til aktive hjem med jakt eller hundesport.

Årreiane driver oppdrett av rasen Tysk jaktterrier og holder til i Eikelandsosen i Norge.

Årreiane

Klokkarsteinen driver oppdrett av rasen Tysk jaktterrier og holder til i Hafslo i Norge. Oppdrettet har over flere år vært representert på jaktprøver, i sporarbeid og på utstillinger.

Klokkarsteinen

Fox terrier glatthåret

Kennel Club (UK)

Deutscher Foxterrier-Verband e.V. (Germany)

Fox terrier glatthåret er en liten, atletisk og menneskekjær terrier med kort, lettstelt pels. Den er energisk, intelligent og selvstendig, og trenger mye mosjon, trening og mental stimulering. Den er kjærlig, men også intens, særlig overfor smådyr, og passer best til aktive eiere med tydelige rammer.

Helge Skaret driver oppdrett av rasen Fox terrier glatthåret og holder til i Heggenes i Norge.

Helge Skaret

Basset fauve de Bretagne

Basset Fauve de Bretagne Club of Great Britain

En glad og energisk fransk støver med lav, kraftig kroppsbygning og stri, gyllenrød pels. Vennlig og kjærlig, flink med både barn og andre hunder, men har sterk jaktlyst. Smart, men selvstendig; trenger tålmodig trening, rikelig med mosjon og jevnlig, men enkel pelsstell.

Maj Britt Finskud driver oppdrett av rasen Basset fauve de Bretagne og holder til i Brårud i Norge.

Maj Britt Finskud

## Kortfakta

Malteser er en liten selskapshund for deg som ønsker en nær og våken følgesvenn, og som har god tid til pelsstell. Rasen kan sette pris på lange turer og lek, men også rolige stunder på fanget. Den lille kroppen betyr ikke at hunden bare vil bæres, selv om størrelsen krever skånsom håndtering.

- **Opprinnelse og hjemland:** det sentrale middelhavsområdet og Italia
- **Rasegruppe:** gruppe 9, selskapshunder
- **Størrelse:** hannhunder 21–25 cm og tisper 20–23 cm i mankehøyde
- **Vekt:** 3–4 kg ifølge rasestandarden
- **Pels:** lang, rett, hvit og silkeaktig, uten underull
- **Passer for deg som:** ønsker en livlig liten følgesvenn og er forberedt på jevnlig stell av pels, tenner og resten av kroppen

En malteser kan passe for en førstegangseier, men en ny hundeeier må likevel være forberedt på å lære pelsstell og trene hunden i å være alene, bli husren og følge gode hverdagsvaner fra starten. Før du velger rasen, bør du særlig tenke gjennom om du faktisk ønsker å stelle pelsen nesten hver dag i mange år.

## Utseende og pels

Malteseren er liten og elegant, med en kropp som er lengre enn den er høy. En full utstillingspels faller lang og rett langs kroppen. Rasestandarden beskriver pelsen som tett, blank og silkeaktig, uten underull. Fargen skal være helt hvit, men et svakt elfenbensskjær er tillatt.

En lang malteserpels må kjemmes og børstes hver dag, eller minst annenhver dag, slik at små floker ikke utvikler seg til tover. Den hvite pelsen trenger også jevnlige bad, men riktig intervall avhenger av pelslengde, hverdag og hvor skitten hunden blir. Gå systematisk gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på områder der friksjon lett skaper floker.

Mange familiehunder klippes kortere enn utstillingsidealet. Kortere hår kan gjøre pelsstellet raskere, men fjerner ikke behovet for å kontrollere hud, øyne, ører, klør og tenner. Be oppdretteren vise hvordan akkurat denne hundens pels bør kjemmes, vaskes og tørkes. Venn valpen gradvis til å stå stille, bli håndtert og få undersøkt poter, munn og ansikt. Da blir stellet mindre stressende for både hund og eier.

Malteser omtales noen ganger som allergivennlig fordi pelsen mangler underull. Det er misvisende: Det finnes ingen allergifrie hunder, og hundens allergener finnes først og fremst i hud og spytt. Reaksjonen kan også variere mellom individer, selv innenfor samme rase. Den som har allergi, bør derfor ikke stole på rasenavnet eller pelstypen, men vurdere sin egen situasjon sammen med helsepersonell.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en livlig, hengiven, avbalansert og intelligent selskapshund. Mange maltesere følger godt med på eieren, liker å lære små oppgaver og veksler gjerne mellom aktivitet og nærhet. Det gjør rasen til en engasjert følgesvenn, ikke en pyntegjenstand uten egne behov.

En rasebeskrivelse kan likevel ikke garantere hvordan den enkelte hunden reagerer på fremmede, andre hunder eller nye miljøer. I den svenske raseklubbens eierundersøkelse deltok 247 hunder, og svarene viser at de sosiale reaksjonene varierer. Bare 13 maltesere hadde gjennomført den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen BPH i den rapporterte perioden. Det er for få til å trekke sikre slutninger om rasens atferd som helhet.

Ikke regn med at alle maltesere automatisk er stille, åpne overfor alle eller enkle sammen med andre dyr. Spør oppdretteren hvordan valpens foreldre fungerer i hverdagen: med besøkende, i hundemøter, under håndtering, rundt lyder og når de skal hvile. Rolige møter med ulike mennesker og miljøer, sammen med tydelige hverdagsrutiner, sier mer enn generelle merkelapper som «bjeffete» eller «alltid vennlig».

## Trening og mosjon

Malteser trenger fysisk aktivitet og mental stimulering hver dag, men samme antall minutter passer ikke for alle. En frisk voksen hund kan sette pris på lengre turer, nesearbeid, triksetrening og lek. Tilpass lengde og tempo etter alder, kondisjon, vær og restitusjon. Bygg opp en valp gradvis. Hvis hunden blir stiv, halt eller uvanlig sliten, må den få ta det roligere. Ved vedvarende plager bør den undersøkes av veterinær.

Når hunden lærer noe nytt, er det lurt å avslutte mens den fortsatt klarer å konsentrere seg, i stedet for å følge en fast tidsplan. Belønn ønsket atferd, og tren på ferdigheter som gjør hverdagen enklere: innkalling, å gå pent i bånd, ro på en fast plass, håndtering og å bli stille når du har registrert det som fikk hunden til å varsle.

Å bli husren er noe hunden må lære, ikke en prøve på rasens intelligens eller stahet. Ta valpen ofte ut, særlig etter søvn, mat og lek, og belønn når den gjør fra seg ute. Det å være alene må også læres gradvis når valpen er trygg i hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og hvor lenge en voksen hund mestrer det, avhenger av trening og individ. Begynn med svært korte, udramatiske fravær, og øk bare mens hunden fortsatt er rolig.

## Helse

Malteser beskrives generelt som en frisk rase, men patellaluksasjon og navlebrokk kan forekomme. Patellaluksasjon betyr at kneskålen kan flytte seg ut av normal stilling. Halthet eller at hunden gjentatte ganger hopper over enkelte steg, bør vurderes av veterinær.

Den svenske raseklubbens avlsstrategi oppgir 40 registrerte patellaundersøkelser i perioden 2012–2021. Dette er et lite og selektert utvalg og viser ikke hvor vanlig tilstanden er blant alle maltesere. Be heller oppdretteren om å vise eventuelle offisielle patellaresultater for foreldredyrene og fortelle om kneproblemer eller navlebrokk hos nære slektninger. Malteser har ikke noe eget krav om helseundersøkelse i Svenska Kennelklubbens særskilte registreringsregler for 2026. Et frivillig resultat kan likevel gi verdifull informasjon; frivillig betyr ikke uviktig.

Rennende øyne og misfarging under øynene, ofte kalt tåreflekker, ble rapportert for mange hunder i raseklubbens eierundersøkelse. Rapporten beskriver misfargingen som kosmetisk, samtidig som årsaken ikke er fastslått. Fargen i seg selv er derfor ingen diagnose. Hold området rent og tørt, men oppsøk veterinær hvis øyet blir rødt, hunden myser eller gnir seg, eller det kommer puss eller en annen tydelig ny forandring.

Kontroller øyne, bevegelser, hud og munn jevnlig. Begynn med tannpuss mens hunden er ung, og gjør all håndtering rolig og forutsigbar. En lang liste over mulige sykdommer hos små hunder sier mindre enn dokumenterte resultater, hundens egne symptomer og det man faktisk vet om helsen til nære slektninger.

## Historie og opprinnelse

Navnet malteser beviser ikke at rasen kommer fra øya Malta. Den offisielle standarden oppgir det sentrale middelhavsområdet som opprinnelse og Italia som hjemland. Navnet knyttes der til et semittisk ord for havn eller tilfluktssted, som finnes i flere stedsnavn rundt Middelhavet.

Rasens forløpere levde i havner og kystbyer, der de jaktet på rotter og mus i lagerbygninger og lasterom. Små hunder kalt *canes melitenses* er omtalt fra Aristoteles' tid. Lignende hunder ble senere verdsatte selskapshunder i antikkens Roma og er avbildet ved siden av fornemme personer i renessansemalerier. Historien omfatter altså både praktisk arbeid i havnemiljøer og en lang rolle som selskapshund.

Den første dokumenterte malteseren i Sverige var en tispe som ble importert fra England i 1910 og vist i Stockholm i 1911. I dag er rasen først og fremst selskapshund, selv om enkelte hunder kan trives med for eksempel lydighet, spor eller agility på et passende nivå.

## Å leve med rasen

Malteser kan trives godt i leilighet hvis den får turer, mental aktivitet, selskap og trening på lyder i omgivelsene. Boligens størrelse erstatter ikke de daglige behovene, og en liten hund bør ikke tilbringe dagen i armene. Den må få gå, snuse, velge hvilested og bruke kroppen på en trygg måte.

Når hunden er sammen med barn, er det viktig at en voksen følger med. Hunden veier bare 3–4 kg, så lek på gulvet, forsiktige løft og en egen liggeplass der hunden får være i fred, reduserer faren for både redsel og uhell. Barn må la hunden være i fred når den spiser eller sover. Om en malteser fungerer sammen med andre hunder, katter eller smådyr, avhenger av individ, tidligere erfaringer og introduksjonen. Rasen alene gir ingen garanti.

Gjør en ærlig vurdering av hverdagen før kjøp:

- Kan noen stelle pelsen nesten hver dag og starte med tannpuss og håndtering med en gang?
- Hvordan fungerer foreldredyrene med besøk, hundemøter, hvile og korte perioder alene?
- Finnes det offisielle patellaresultater, og hva vet oppdretteren om knær, navlebrokk og øyeplager i familien?
- Får du se registreringspapirene og møte tispen i hennes vanlige miljø?
- Kan du ordne tilsyn mens valpen ennå er for ung til å være alene?

Malteser passer best hos den som setter pris på kombinasjonen av nærhet, livlighet og lærelyst, og samtidig godtar det omfattende stellet og variasjonen mellom individer bak det elegante, hvite utseendet.

Malteser

Malteser er en liten, robust selskapshund med lang, hvit silkepels og uttrykksfulle, mørke øyne. Den er kjærlig og menneskeorientert, og tilpasser seg godt til leilighetsliv med daglige turer. Den trenger jevnlig pelsstell, tannpleie og mild trening, og lever ofte et langt og aktivt liv.

Daniela Salinas-Fernandez Elvegård driver oppdrett av rasen Malteser og holder til i Hvam i Norge.

Daniela Salinas-Fernandez Elvegård

Aneta Kinga Gorka driver oppdrett av rasen Malteser og holder til i Hagavik i Norge.

Aneta Kinga Gorka

Yanaisy Vega Carmona driver oppdrett av rasen Malteser og holder til i Lillehammer i Norge.

Yanaisy Vega Carmona

## Kortfakta

Welsh corgi pembroke er en liten, men kraftig gjeter- og kveghund som i dag først og fremst holdes som en aktiv selskapshund. Den passer best for noen som vil kombinere turer med hverdagslydighet, nesearbeid eller annen mental aktivisering.

- Mankehøyde: omtrent 25–30 centimeter
- Vekt ifølge rasestandarden: 10–12 kilo for hannhunder og 9–11 kilo for tisper
- Opprinnelsesland: Storbritannia, med rasens brukshistorie i Wales
- Pels: middels lang dobbeltpels som røyter, særlig i tydelige røyteperioder
- Temperament: idealet er en modig, våken og vennlig hund, men det er store forskjeller mellom individene
- Levealder: den svenske raseklubben beskriver at mange hunder blir 12–14 år, men helse og levealder varierer

Pembroke og welsh corgi cardigan er to forskjellige raser, ikke varianter av samme rase. De skiller seg blant annet i størrelse, farger og hale. Velg derfor ikke mellom dem ut fra forenklede påstander om at den ene alltid er roligere eller mer sosial.

## Utseende og pels

Welsh corgi pembroke skal være lavstilt, sterk og robust uten å virke tung eller lite bevegelig. Kroppen er middels lang, brystkassen bred og dyp, og ørene står opp. Til tross for de korte beina skal en frisk pembroke bevege seg fritt og aktivt.

Rasestandarden angir en mankehøyde på omtrent 25–30 centimeter, en vekt på 10–12 kilo for hannhunder og 9–11 kilo for tisper. Tallene er veiledende, ikke riktig målvekt for enhver hund. Hold og muskelmasse må også vurderes.

Pelsen består av rette, middels lange dekkhår og tett underull. Godkjente farger er rød, sobel, fawn og sort med tantegninger. De kan forekomme med eller uten hvitt på bein, bryst og hals. Litt hvitt på hodet og snutepartiet er også tillatt.

Eldre rasebeskrivelser kan gi inntrykk av at alle pembrokes har kort hale. De kan i virkeligheten bli født med lang hale eller naturlig stumphale av ulik lengde. Halekupering er forbudt i Sverige med mindre inngrepet er nødvendig av veterinærmedisinske grunner. En kupert hund er derfor ikke svenskfødt; undersøk opprinnelsen og innførselsdokumentene nøye.

Welsh corgi cardigan er vanligvis litt høyere, har en lang, revelignende hale og flere godkjente farger. Farge eller personlighet er likevel ikke nok til å fastslå rasen; stamtavlen viser hvilken rase hunden tilhører.

Pelsen trenger ikke trimming. Børst regelmessig, og gå grundig gjennom underullen når røytingen øker. Det fjerner løse hår og gjør det lettere å oppdage forandringer i huden. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast plan. Venn valpen rolig til børsting, kloklipp og tannpuss.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en modig, arbeidsvillig, utadvendt og vennlig hund. Samtidig viser Svenska Kennelklubbens aktuelle BPH-analyse av hverdagsatferd stor variasjon blant hundene som har deltatt. Noen hilser svært ivrig på fremmede, mens andre viser langt mindre interesse. En rasebeskrivelse kan derfor ikke forutsi nøyaktig hvordan en bestemt valp vil utvikle seg.

Bakgrunnen som gårds- og kveghund kommer ofte til uttrykk gjennom årvåkenhet, raske reaksjoner og evnen til å ta egne avgjørelser. Mange liker å samarbeide, men noen trenger mer trening for å velge føreren fremfor det som skjer rundt dem. Det gjør rasen morsom å trene, men godt samarbeid i hverdagen kommer ikke nødvendigvis av seg selv.

Svenska Kennelklubben fremhever en mulig tendens til å vokte, bjeffe og nappe etter hæler. Det siste henger sammen med rasens historiske arbeid tett på bakbeina til storfe, men gjeteratferden ser ikke lik ut hos alle hunder. Napping etter løpende barn, føtter eller buksebein bør likevel stoppes tidlig. Belønn heller rolig kontakt, oppmerksomhet og at hunden velger en passende oppgave.

Hvor mye hunden bjeffer, varierer også. En pembroke kan reagere på lyder ved døren, bevegelser utenfor vinduet eller forventning, men rasenavnet avgjør ikke hvor stort problemet blir. Spør hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer hjemme. Legg til rette for ro ved døren, når dere får besøk og når hunden skal hvile.

For en barnefamilie er riktig individ og en godt planlagt hverdag viktigere enn merkelappen «familiehund». Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et eget hvilested der den får være i fred.

## Trening og mosjon

Welsh corgi pembroke trenger fysisk og mental aktivisering hver dag, men et bestemt antall minutter eller kilometer passer ikke alle. Alder, helse, kondisjon og innholdet i turen påvirker behovet mer enn en standardplan.

En god hverdag inneholder turer med tid til å snuse, korte treningsøkter og en oppgave som krever konsentrasjon, for eksempel godbitsøk, spor eller nye hverdagsferdigheter. Varier rolige aktiviteter med bevegelse og planlagt hvile. En hund som løper mye, men aldri lærer å finne ro, kan fortsatt ha problemer med å slappe av.

Begynn tidlig med innkalling, å gå pent i bånd, impulskontroll og en rolig måte å avbryte bjeffing eller napping på. Belønningsbasert trening gjør det tydelig for hunden hvilket valg som lønner seg. Hold øktene fokuserte, og avslutt mens hunden fortsatt er engasjert i stedet for å gjenta samme øvelse til interessen forsvinner.

Rasen kan trives med lydighet, rallylydighet, spor, nesearbeid og agility. Velg aktivitet etter hundens kropp og motivasjon. Ikke alle pembrokes har anlegg for gjeting bare fordi rasen tidligere arbeidet med storfe; slike egenskaper må vurderes hos den enkelte hunden.

Korte bein er ingen grunn til å behandle en frisk voksen hund som skjør. Bygg opp kondisjon og muskler gradvis, og sørg for godt feste på glatte gulv. Tilpass belastningen for valper, eldre hunder og hunder som kommer tilbake etter en skade. Plutselige smerter, motvilje mot å bevege seg, halthet eller svakhet skal vurderes av veterinær, ikke møtes med generelle råd om trapper eller ramper.

## Helse

Den svenske avlsstrategien beskriver welsh corgi pembroke som en generelt frisk rase, men kjøperen bør likevel kontrollere hofter, øyne og dokumentert helse i slekten. Skill mellom registreringskrav, raseklubbens råd og DNA-tester som er tilgjengelige på markedet.

Siden januar 2025 har Svenska Kennelklubben krevd at begge foreldrene har offisiell hofteleddsstatus før paring for at valpene skal kunne registreres. Be om å få se resultatene, og spør hvordan oppdretteren har vurdert kombinasjonen. «Røntget» betyr ikke at resultatet er uten anmerkning.

Svenska Welsh Corgi Klubben anbefaler også at avlshunder øyeundersøkes før paring. Spør etter oppdaterte resultater for begge foreldrene og om øyefunn hos nære slektninger. Raseklubben følger dessuten med på halthet og for tidlig lukking av vekstsonen i albuebeinet, såkalt short ulna, som kan føre til feilstilling i frambeinet. En ung hund med en pote som vrir seg stadig mer utover, et bøyd frambein eller halthet bør undersøkes tidlig av veterinær.

DNA-tester for degenerativ myelopati, DM, og von Willebrands sykdom type 1 finnes for rasen, men resultatet må tolkes riktig. Den aktuelle svenske avlsstrategien beskriver DM-testen som en risikotest og anbefaler ikke rutinemessig testing, fordi testen ikke gir hele det kliniske bildet og sykdommen ikke er dokumentert som et større problem blant svenske hunder. For vWD type 1 har raseklubben trukket tilbake sitt tidligere råd om rutinetesting etter en gjennomgang med Svenska Kennelklubbens DNA-gruppe. Et laboratoriesvar beviser altså ikke i seg selv at en hund er syk eller kommer til å bli det. Be oppdretteren forklare hvorfor en test er tatt og hvordan resultatet er vurdert opp mot annen helse og genetisk variasjon.

Hold hunden i normalt hold hele livet. En tydelig midje skal være synlig ovenfra, og ribbeina skal være lette å kjenne med et svakt trykk. Vei hunden regelmessig, men ikke la tallene i rasestandarden erstatte en ordentlig holdvurdering. Kontakt veterinær dersom vekten endrer seg uten en klar grunn, eller hvis hunden trenger et strukturert vektreduksjonsprogram.

## Historie og opprinnelse

Welsh corgi pembroke utviklet seg i Wales som gårds- og gjeterhund, men rasens tidligste opphav er ikke endelig fastslått. Teorier om flamske vevere, nordiske spisshunder og slektskap med svensk vallhund (västgøtaspets) bør derfor behandles som teorier, ikke som sikker historie.

Det dokumenterte arbeidet på walisiske gårder forklarer rasen bedre. Pembrokes hjalp til med å flytte storfe til og fra fjøset, voktet gården og utførte flere andre oppgaver. De drev storfe ved å arbeide tett på dyrenes bakbein. Oppgaven krevde årvåkenhet, bevegelighet og besluttsomhet, i tillegg til både selvstendighet og samarbeid.

Pembroke og cardigan utviklet sine egne særtrekk i Wales, men ble lenge betraktet samlet som welsh corgi. De ble skilt som to raser i 1934. FCI plasserer pembroke som rase nummer 39 i gruppe 1 for gjeter- og kveghunder.

I Sverige lever pembrokes nesten utelukkende som selskapshunder, selv om noen fortsatt gjeter. Arven kommer oftere til uttrykk i hundesport, nesearbeid og en hverdag der hunden får løse oppgaver sammen med eieren.

## Å leve med rasen

En welsh corgi pembroke kan bo i leilighet, rekkehus eller enebolig dersom hverdagen gir nok aktivitet, hvile og selskap. Den lave mankehøyden gjør ikke hunden passiv, og en hage erstatter ikke turer eller trening. I leilighet er det særlig viktig å trene tidlig på rolige reaksjoner på lyder i oppgangen, bevegelser utenfor vinduet og aktivitet ved døren.

Alenetid må trenes inn gradvis. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden forblir avslappet. Valper og urolige hunder trenger ekstra hensyn. Hunder skal også luftes flere ganger i løpet av dagen, så den som har lange arbeidsdager, må planlegge hjelp med selskap og lufting.

Rasen kan bo sammen med andre hunder eller katter, men om det fungerer, avhenger av individene og introduksjonen. Gi katten hundefrie steder og en fri rømningsvei, hold de første møtene kontrollerte og hindre jaging. Smådyr må beskyttes mot stress og fysisk kontakt. Tidligere erfaring med en annen dyreart er nyttig informasjon, men ingen garanti for at det vil fungere med et nytt dyr.

Pembroke kan passe for en førstegangseier som liker trening og klarer å være konsekvent uten harde metoder. Den passer dårligere for den som ønsker en hund som nøyer seg med svært korte turer, røyter lite eller automatisk er stille og føyelig.

Rasen har blitt betydelig vanligere i Sverige. Når en rase blir populær, er det ekstra viktig å kontrollere opplysningene. Møt oppdretteren og valpens mor, og kontroller registrering, ID-merking, veterinærattest og offisielle helseresultater. Hvis hunden er importert eller har kupert hale, skal opprinnelse og innførselsdokumenter være tydelige. Et godt valg bygger på dokumentasjon, åpne svar og hvordan hundene faktisk fungerer — ikke på bilder eller løfter om et bestemt temperament.

Welsh corgi pembroke

Association Française du Corgi

Welsh corgi pembroke er en liten, robust gjeterhund med korte ben, reveaktig ansikt og en værbestandig dobbelt pels som røyter hele året. Den er intelligent, aktiv og svært menneskeorientert, og trenger daglig mosjon, mental stimulering, vennlig oppdragelse og nøye oppfølging av vekt og rygg.

Striolin driver oppdrett av rasen Welsh corgi pembroke og holder til i Braskereidfoss i Norge. Oppdrettsvirksomheten ble etablert i 1998 og flyttet til nåværende sted i 2005. Welsh corgi pembroke ble tatt inn som oppdrettsrase i 2020. Vi følger NKK og raseklubbens sine retningslinjer for avl og oppdrett.

Striolin

## Kortfakta

Yorkshire terrier er en liten britisk terrier som først og fremst holdes som selskapshund, men den skal fortsatt være våken, intelligent og livlig med et stabilt temperament.

- Rasen er anerkjent av FCI som britisk terrier nummer 86, i gruppe 3 og seksjonen for dvergterriere.
- Rasestandarden angir en maksimal vekt på 3,2 kg, men verken minstevekt eller mankehøyde. I praksis er mange hunder tyngre enn standardens maksimum.
- «Teacup» er ikke en offisiell størrelsesklasse for Yorkshire terrier. Betegnelsen er derfor ingen garanti for hundens voksenstørrelse eller helse.
- Pelsen skal være rett, blank, fin og silkeaktig. Lang pels krever mye stell; kortklipping reduserer arbeidet, men gjør ikke pelsen vedlikeholdsfri.
- De tydeligst dokumenterte helseprioriteringene er tennene, gjenværende melketenner og patellaluksasjon, altså løse kneskåler.

## Utseende og pels

Yorkshire terrier skal være kompakt, nett og velproporsjonert, med oppreist holdning og frie bevegelser. Den kan være svært liten, men skal ikke se skjør eller overdrevet forminsket ut.

Maksvekten på 3,2 kg beskriver utstillingsstandardens ideal, ikke et løfte om størrelsen på enhver voksen hund. Standarden oppgir ingen mankehøyde. SKK opplyser at de fleste hundene er rundt 20–25 cm, og at mange veier mer enn standardens maksimum; selv valper i samme kull kan få ulik voksenstørrelse. En valpekjøper bør derfor spørre om de faktiske vektene til foreldrene og voksne slektninger i stedet for å stole på ord som «mini» eller «teacup».

Den voksne standardpelsen er mørkt stålblå over kroppen og klart gyllen tan på blant annet hodet og brystet. Hårene skal være rette og blanke med en fin, silkeaktig struktur, ikke ullaktige. Valper blir født svarte og tanfargede, og den stålblå voksenfargen utvikles gradvis. Hvor raskt farge og struktur modnes, varierer, så valpepelsen viser ikke nøyaktig hvordan den voksne hunden vil se ut.

En lang pels må gres grundig og ofte, helt ned til huden, særlig der hårene utsettes for friksjon. Mange selskapshunder kortklippes for å gjøre hverdagen enklere. Da tar bad, tørking og flokeløsing mindre tid, men hunden trenger fortsatt børsting og må venne seg til håndtering av ansikt, ører, poter og klør. Pelsen har ingen underull, og hunden kan derfor også trenge beskyttelse i kaldt og vått vær.

Yorkshire terrier beskrives noen ganger som allergivennlig fordi den feller få synlige hår. Det er misvisende som garanti: Ingen hunder er allergenfrie, og hundeallergener kommer blant annet fra spytt og hudceller. Den som har eller mistenker pelsdyrallergi, bør søke medisinsk rådgivning før et hundekjøp.

En trefarget Biewer terrier er ikke en egen fargevariant av Yorkshire terrier. I Sverige og de øvrige nordiske landene behandles Biewer terrier som en separat rase, selv om den har et nært historisk slektskap med Yorkshire terrier. Den er derimot ikke anerkjent av FCI.

## Temperament og personlighet

Yorkshire terrier er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og handlekraftig, ikke en passiv skjødehund. Rasestandarden fremhever intelligens, livlighet og stabilt gemytt, men graden av sosialitet, bjeffing og jaktinteresse varierer mellom individer og påvirkes av oppvekst og trening.

Den raske reaksjonen på lyder og bevegelse kan gjøre rasen tilbøyelig til å varsle. Det betyr ikke at alle hunder bjeffer mye. En hund som får undersøke omgivelsene rolig, belønnes for å være stille og lærer å slappe av, har bedre forutsetninger for å håndtere lyder ved døren og bevegelser utenfor vinduet. Å bare avbryte bjeffingen uten å endre årsaken gir sjelden en holdbar hverdag.

Terrierbakgrunnen kan vise seg som interesse for leker, lukter og smådyr. Innkalling og evnen til å avbryte noe spennende må derfor trenes, også hos en hund som er lett å løfte. Samliv med katt eller en annen hund avhenger mer av individet, introduksjonen og hverdagsrutinene enn av et enkelt ja eller nei for rasen.

Med barn er den lille kroppen det viktigste praktiske hensynet. Et barn må kunne la hunden trekke seg unna, leke på gulvnivå og la være å bære eller jage den. Kontakt med små barn bør skje under tilsyn. Den samme forsiktigheten trengs i lek med mye større hunder, fordi vennlig, men fysisk lek fortsatt kan bli for hard for en Yorkshire terrier.

## Trening og mosjon

Yorkshire terrier trenger daglig fysisk og mental aktivitet, men det finnes ikke noe meningsfullt minuttkrav som passer alle individer. En god dag inneholder flere lufteturer, turer med tid til å snuse, lek, enkel problemløsning og trening der hunden kan lykkes.

Tilpass mengde og intensitet etter alder, kondisjon, vær og individ. Det er mer nyttig å se hvordan hunden fungerer i hverdagen og justere én ting om gangen enn å jage et generelt antall minutter.

Belønningsbasert trening passer rasens raske oppfattelsesevne. Prioriter kontakt, innkalling, å gå pent i bånd, en rolig hvileplass og en alternativ atferd når hunden vil varsle. Tren også på pelsstell, tannvisning og kloklipp i små trinn. Det gjør det daglige stellet tryggere og reduserer behovet for å holde hunden fast.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Den trenger rolige, positive erfaringer med mennesker, hunder, underlag, trafikk og lyder i hjemmet uten å bli presset. Rasen kan også like nosework, rallylydighet, spor, triks eller agility tilpasset størrelsen. Den konkrete aktiviteten er mindre viktig enn at hunden får bruke både kropp og hode.

## Helse

Yorkshire terrier er relativt langlivet som populasjon, men tennene og kneleddene fortjener særlig oppmerksomhet. SKK fremhever tannstein, gjenværende melketenner og patellaluksasjon som problemer det er viktig å kjenne til.

En britisk studie publisert i 2025 gjennomgikk journalene til 3 308 Yorkshire terriere ved vanlige veterinærklinikker i 2016. Periodontal sykdom var den vanligste enkeltdiagnosen og ble registrert hos 21,1 prosent i løpet av studieåret. Gjenværende melketenner ble registrert hos 3,57 prosent, og forskerne vurderte også patellaluksasjon som en rasedisposisjon. Tallene beskriver en britisk studiegruppe i en bestemt periode, ikke risikoen for en bestemt svensk hund, men de gjør tannstell til en tydelig prioritet i hverdagen.

Begynn tidlig med å venne valpen til tannpuss. Daglig tannpuss er det beste praktiske vernet mot plakk og tannstein, men treningen skal bygges opp uten tvang. La en veterinær vurdere tannfellingen hvis melketenner blir sittende når de permanente tennene kommer, eller hvis hunden ser ut til å ha vondt i munnen.

Be oppdretteren forklare hva som er kjent om tenner, bitt og kneledd hos foreldrene og nære slektninger. Spør om foreldrene er undersøkt for patellaluksasjon, og be om å få se dokumenterte resultater hvis de finnes. En enkelt test kan redusere usikkerheten, men kan aldri garantere en frisk valp.

Det finnes ikke én universell, fast testpakke for Yorkshire terrier som gjelder i alle kennelklubber og for all fremtid. Kontroller derfor gjeldende svenske registreringsregler og anbefalinger fra SKK og raseklubben før kjøp eller avl, i stedet for å basere deg på en gammel liste på nettet.

I den britiske studien var medianalderen ved død 13,56 år, noe som støtter bildet av en langlivet rase. Dette er et populasjonsmål, ikke en prognose for individet. Hold, munnhelse, bevegelse, endret atferd og regelmessige veterinærkontroller må følges gjennom hele livet.

## Historie og opprinnelse

Yorkshire terrier ble utviklet i Nord-England på 1800-tallet og fikk sin form i Yorkshires tekstildistrikter. Fra 1850-årene avlet vevere og arbeidere i ullfabrikker svært små, mykpelsede terriere som både beholdt terrierens jaktinteresse og ble ettertraktede selskapshunder.

Den nøyaktige oppskriften bak rasen er ikke sikkert dokumentert. Den gamle Black and Tan Terrier samt malteser, Dandie Dinmont terrier og Skye terrier nevnes som sannsynlige bidragsytere. Derfor er det mer korrekt å snakke om sannsynlige forfedre enn å angi en bestemt krysning.

Rasenavnet ble akseptert rundt 1870, og Yorkshire terrier ble anerkjent som rase i 1886. I siste del av 1800-tallet gikk den fra arbeidsmiljøenes små terriere til en moderne selskaps- og utstillingshund. Historien om rottefangere har et rimelig grunnlag i terrierbakgrunnen og rasestandardens beskrivelse av jaktinstinkt, men ikke alle tidlige hunder arbeidet nødvendigvis i en gruve eller fabrikk.

Den elegante pelsen har siden fått stor oppmerksomhet, men rasens årvåkne uttrykk, initiativ og interesse for bevegelse er fortsatt viktige deler av helheten.

## Å leve med rasen

Yorkshire terrier kan fungere godt i leilighet eller hus når den får aktivitet, rotrening og regelmessig stell. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn om husholdningen kan håndtere lyd, gi hunden tid ute og skape en trygg dagsrytme.

Alenetid må trenes gradvis fra svært korte stunder og tilpasses hundens reaksjon. Den svenske myndigheten Jordbruksverket anbefaler at hunder luftes minst hver sjette time på dagtid, men det betyr ikke at en hund tåler seks timer alene. Valper og eldre hunder trenger hyppigere lufting, og en hund som viser uro, trenger en annen løsning uansett hva klokken er.

Rasen passer best for den som ønsker en liten, men aktiv hund og godtar tre tilbakevendende deler av hverdagen: pels, tenner og trening. I en familie med små barn eller store hunder trengs det dessuten tydelige sikkerhetsrutiner. Kulde og vått vær kan kreve beskyttelse, særlig når pelsen er kortklippet eller hunden står stille.

Før et valpekjøp er det lurt å:

- møte tispen og spørre hvordan foreldrene og voksne slektninger fungerer i hverdagen
- be om de faktiske vektene til foreldrene og voksne slektninger, og ikke stole på løfter om en bestemt «teacup»-størrelse
- gå gjennom dokumentert tann-, bitt- og patellahistorikk samt gjeldende avlsanbefalinger
- bestemme om du vil stelle lang pels eller holde hunden kortklippet, og lære rutinen før kjøpet
- planlegge lufting, alenetrening og hundepass før valpen flytter inn.

I riktig hjem er Yorkshire terrier en liten, nærværende hverdagspartner med tydelig terrierkarakter. Den er lett å ta med, men skal behandles som en aktiv hund, ikke som et tilbehør.

Yorkshire terrier

FCI - Fédération Cynologique Internationale

Deutscher Verband für das Hundewesen (German Kennel Club)

Société Centrale Canine (French Kennel Club)

Yorkshire terrier er en svært liten, selvsikker selskapshund som opprinnelig ble avlet som rottefanger i Nord-England. Den har en fin, silkemyk pels som krever jevnlig stell, og er livlig, intelligent og ofte ganske vokal. Yorkier knytter seg sterkt til familien sin, trenger daglig aktivitet og kan leve et langt og aktivt liv.

Alina Alexandra Andersen driver oppdrett av rasen Yorkshire terrier og holder til i Gamle Fredrikstad i Norge.

Alina Alexandra Andersen

Randi Kristiansen driver oppdrett av rasen Yorkshire terrier og holder til i Vanvikan i Norge.

Hundeoppdrettere

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet