## Kortfakta

- Pumi er en ungarsk gjeterhund av terriertype, ikke en terrierrase. Den ble brukt til å gjete og håndtere både sau og større husdyr, og har også en historie som gårdshund og skadedyrbekjemper.
- Hannhunder skal være 41–47 cm høye og veie 10–15 kg; idealet er 43–45 cm og 12–13 kg. Tisper skal være 38–44 cm høye og veie 8–13 kg; idealet er 40–42 cm og 10–11 kg.
- Ørene står opp ved basen, men den øverste tredjedelen skal tippe fremover. Helt stående ører er derfor ikke det riktige raseidealet.
- Pumi er svært livlig, modig, arbeidsvillig og bruker ofte stemmen mye. Den kan være reservert overfor fremmede, men skyhet er ikke typisk ifølge rasestandarden.
- Pelsen er bølgete eller krøllete, danner elastiske krøller og består av strie, men ikke grove dekkhår og myk underull. Lite løse hår betyr ikke at rasen er trygg for en allergiker.
- Rasen passer for den som vil trene regelmessig, kan lære hunden å veksle mellom aktivitet og hvile og er forberedt på å arbeide gjennomtenkt med bjeffing, sosialisering og helseundersøkelser.

## Utseende og pels

Pumi skal være middels stor, slank, godt muskuløs og kvadratisk. Kroppslengden skal tilsvare mankehøyden. Hodet er forholdsvis langt og smalt med et langstrakt, men ikke spisst snuteparti. De mørkebrune øynene er ovale og sitter litt skrått. Den stående ørebasen og den fremovertippede øverste tredjedelen gir rasen dens særpreg. Ørene er svært bevegelige og følger oppmerksomt med på det som skjer.

Halen er høyt ansatt og danner en vid sirkel over krysset. Medfødt kort hale og halekupering er ikke tillatt etter FCI-standarden. En hale som vanligvis henger, eller bæres på flere helt ulike måter, stemmer derfor ikke med raseidealet.

Pelsen er i gjennomsnitt 4–7 cm lang og skal danne mindre eller større bølgete eller krøllete hårtuster. Den skal ikke være glatt eller danne snorer. Dekkhårene skal være kraftige, men ikke grove, mens underullen er myk. Øynene og snutepartiet skal være frie for langt hår.

Godkjente farger er intenst ensfarget grå, svart, fawn eller hvit. Grå hunder blir vanligvis født svarte og lysner etter hvert. En hvit brystflekk som er mindre enn 3 cm i diameter og en hvit stripe på tærne er tillatt, men flerfarget eller sjokoladefarget pels er diskvalifiserende.

La kammen og hudens tilstand avgjøre hvor ofte pelsen må stelles. Gå gjennom pelsen helt fra huden, særlig bak ørene, i armhulene og lysken og der sele eller halsbånd ligger. Løs opp floker før de drar i huden, og gi hunden et bad når pelsen er skitten. Fukt pelsen lett etter gjennomkamming, og la den lufttørke slik at krøllene dannes på nytt. Venn valpen gradvis til kam, håndtering av poter og å stå stille.

For den tradisjonelle utstillingsformen angir standarden håndtrimming og bare mindre korrigeringer med saks på hode og ben; det er ikke ønskelig å forme hele pelsen med saks. En familiehunds praktiske klipp trenger ikke å etterligne en utstillingshund, men velg en hundefrisør som forstår den doble, krøllete pelsen og kan holde huden fri for floker.

## Temperament og personlighet

Pumi skal være livlig, modig, oppmerksom og alltid klar til å handle. FCI beskriver rasen som noe mistenksom overfor fremmede og som en hund som har lett for å bjeffe. Den samme standarden sier at sky eller treg atferd er utypisk. At rasen kan være reservert, skal derfor ikke brukes som unnskyldning for vedvarende frykt, truende atferd eller ukontrollert bjeffing.

Pumi reagerer raskt, noe som er en stor fordel i gjeting og hundesport, men som også må håndteres i hverdagen. Hunden kan oppdage bevegelse, lyder og endringer med én gang og lære både ønsket og uønsket atferd like raskt. Hvor sosial den enkelte hunden blir, hvor mye den bruker stemmen og hvor lett den blir stresset, påvirkes av arv, tidlige erfaringer, miljø og trening.

Møt tispen og gjerne flere voksne slektninger. Se hvordan de tar imot en fremmed person, reagerer på plutselige lyder og finner roen igjen etter lek eller opphisselse. Spør hvordan helsøsken og tidligere avkom fungerer på nye steder, ved kroppshåndtering og i møte med hunder. Eldre svenske MH- og BPH-data kan vise historiske mønstre, men kan ikke forutsi hvordan en bestemt valp vil utvikle seg.

## Trening og mosjon

Pumi trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsing, samarbeid og restitusjon hver dag, men et fast antall timer passer ikke for alle. En voksen hund kan trives med turer i variert terreng, spor, søk, lydighet, rallylydighet, agility eller gjeting. Tilpass mengden etter alder, helse og kondisjon, og etter hvor godt hunden klarer å falle til ro etterpå.

Prioriter ferdigheter som hjelper hunden med å håndtere fart, forstyrrelser og bjeffing uten konflikt:

- å gå med slakt bånd og vende rolig bort fra forstyrrelser
- innkalling som først trenes i trygge, kontrollerte omgivelser
- å kunne se mennesker, hunder og bevegelse uten straks å bjeffe eller kaste seg frem
- et signal for å gå bort fra vindu, dør eller gjerde og søke kontakt med føreren
- en tydelig hvileplass og evne til å sove etter aktivitet
- frivillig håndtering av pels, poter, munn, ører og øyne

Belønningsbasert trening gir tydelig informasjon uten unødvendige konflikter. Mat, lek, snusing, større avstand og tilgang til en aktivitet kan alle brukes som belønning. Tren i korte økter mens hunden er konsentrert, og legg inn pauser før aktivitetsnivået blir for høyt.

Mer aktivitet er ikke alltid løsningen på bjeffing eller uro. Hvis hunden blir raskere, bruker stemmen mer og får vanskeligere for å sove etter hver økt, kan den trenge enklere oppgaver, færre inntrykk og lengre restitusjon. Valper og unghunder skal bevege seg variert i eget tempo, men ikke belastes med lange løpeturer eller mange gjentatte hopp. Halthet, stivhet eller motvilje mot å bevege seg bør vurderes av veterinær.

## Helse

I Sverige gjelder et bindende krav om at begge foreldrene til et pumikull skal ha offisiell HD-status før paring. Det betyr at et resultat må være registrert, ikke at alle foreldredyr automatisk må ha HD-grad A eller B. Pumi omfattes ikke av den strengere raseregelen som forbyr all avl på hunder med HD.

Svenska Kennelklubbens generelle regler gjelder likevel: En hund med HD E skal ikke brukes i avl, HD D kan bare kombineres med HD A eller B, og en hund med kliniske HD-symptomer skal ikke brukes uansett grad. Den rasespesifikke avlsstrategien fra 2017 angir at A eller B er ønskelig, og at en hund med C bare bør brukes etter en nøye vurdering av hva den tilfører rasen. Be om de nøyaktige gradene og undersøkelsesdatoene, samt hofteresultater fra nære slektninger.

Den samme strategien fra 2017 anbefaler undersøkelser av kneskåler, øyne og albuer for å bygge bedre kunnskap om rasen, men dette er ikke bindende rasekrav i de svenske registreringsreglene for 2026. Spør hvilke undersøkelser som faktisk er utført, og be om resultatene i stedet for å godta en generell påstand om at «alle tester er fine».

Primær linseluksasjon, PLL, er dokumentert i det svenske helsearbeidet for rasen. DNA-testen kan vise om hunden er fri, bærer eller har to kopier av den testede varianten. Tilstanden nedarves recessivt, så en bærer kan pares med en genetisk fri hund, men ikke med en annen bærer dersom man vil unngå valper med to kopier. Røde eller smertefulle øyne og plutselige synsendringer krever rask veterinærhjelp, fordi linseluksasjon kan føre til glaukom og synstap.

Degenerativ myelopati, DM, inngår i testpakken til den amerikanske raseklubben, men er ikke et svensk registreringskrav. Et DM-resultat med to kopier av risikovarianten betyr økt risiko, ikke at hunden har sykdommen eller sikkert vil utvikle den. DM diagnostiseres ved å utelukke andre årsaker til nevrologiske symptomer; DNA-resultatet er bare én del av vurderingen.

Den svenske helseundersøkelsen som lå til grunn for avlsstrategien fra 2017, tok opp tilbakevendende hudproblemer og allergi. Opplysningene er selvrapporterte og daterte, men gir kjøperen grunn til å spørre om diagnostisert kløe, hårtap og gjentatte hud- eller øreproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom. Materialet er derimot ikke tilstrekkelig til å si hvor vanlig dette er i rasen i dag.

## Historie og opprinnelse

Pumi ble utviklet i Ungarn på 1600- og 1700-tallet gjennom krysninger mellom puli og importerte tyske og franske hunder av terriertype med ståører. FCI klassifiserer den som en gjeterhund av terriertype, ikke som en terrierrase. Den ble anerkjent som en egen rase tidlig på 1900-tallet.

Arbeidet krevde en rask, modig hund som brukte stemmen aktivt, kunne gjete sau og større husdyr og bevege seg tett på dyrene uten å være tung eller langsom. Standarden nevner også en velutviklet luktesans og historisk bruk mot skadedyr og rovdyr. Dette er dokumentert bakgrunn, men betyr ikke at alle moderne pumier automatisk har samme arbeidsevne eller egner seg til en bestemt oppgave.

Den første pumien kom til Sverige fra Finland sent på 1970-tallet. Det første svenske kullet ble registrert i 1980 og det neste i 1984. Senere importer, særlig fra Finland og Ungarn, har bidratt til den svenske bestanden.

## Å leve med rasen

En pumi kan bo i leilighet dersom eieren kan sørge for aktivitet, hvile og gjennomtenkt trening rundt bjeffing og lyder. Rasens tendens til å legge merke til og bjeffe på lyder gjør planløsning, naboer, felles oppganger og utsikt fra vinduer viktigere enn boligens størrelse. En hage erstatter ikke turer eller trening og kan øke bjeffingen dersom hunden får patruljere uten veiledning.

Aktivt tilsyn fra en voksen er nødvendig sammen med barn. Raske bevegelser og høye lyder kan øke hundens aktivitetsnivå, men man skal ikke anta at alle pumier vil forsøke å gjete eller nappe barn. Lær i stedet både hund og barn å ta rolige pauser, la hundens mat og hvileplass være i fred og avslutt leken før noen blir overivrige.

Samvær med andre hunder, katter og smådyr må vurderes individuelt. Introduser hunder rolig og gi katten hundefrie områder, høye liggeplasser og fluktveier. Forebygg jaging fra starten. Tidlig tilvenning kan hjelpe, men erstatter ikke tilsyn eller kunnskap om hvordan hundens voksne slektninger oppfører seg.

Alenetid trenes fra svært korte perioder og økes først når hunden kan spise, hvile og finne roen igjen. Vedvarende bjeffing, rastløs vandring, ødeleggelser eller at hunden ikke tar imot mat, viser at steget er for vanskelig, ikke at hunden er sta.

En førstegangseier kan lykkes hvis eieren liker regelmessig trening og kan få støtte fra oppdretteren og en kunnskapsrik instruktør. Kontroller foreldrenes offisielle HD-status og grader, spør om kneskåler, øyne, albuer, PLL, hud og mentalitet, og be om å få se selve resultatene. Velg valp ut fra hvordan de voksne hundene fungerer og finner roen igjen i hverdagen, ikke bare de uttrykksfulle ørene eller den krøllete pelsen.

Pumi

The Pumi Club of Great Britain

German Pumi Club (Pumiclub Deutschland)

Swedish Working Dog Association (Svenska Brukshundklubben)

Kennel Club (UK)

Pumi er en middels liten ungarsk gjeterhund med krøllete, lite røytene pels, stående ører og et våkent uttrykk. Den er intelligent, energisk og svært lydlig, utmerker seg i hundesport, trenger jevnlig mental og fysisk aktivisering, knytter sterke bånd til familien sin og er fortsatt relativt sjelden.

Puli

The Kennel Club (UK) - Puli

Svenska Kennelklubben (Sweden) - Puli

Fédération Cynologique Internationale (FCI) - Puli

Deutscher Club für Ungarische Hirtenhunde e.V. (Germany)

Société Centrale Canine (France) - Puli

Puli er en kompakt ungarsk gjeterhund, smidig og atletisk under den karakteristiske tovede, «mopplignende» pelsen. Den er intelligent, selvstendig og livlig, knytter seg sterkt til familien, trenger konsekvent trening, rikelig med mental og fysisk aktivitet, samt dedikert og spesialisert pelsstell.

Rowibu's är en uppfödare av raserna Pumi och Puli med bas i Tvååker i Sverige. Uppfödningen av pumi går tillbaka till 2015.

Rowibu's

## Kortfakta

- Chinese crested er en liten selskapshund med to hårlagsvarianter: hårløs og powder puff. Begge kan bli født i samme kull.
- Ideell mankehøyde er 28–33 cm for hannhunder og 23–30 cm for tisper. Den gjeldende rasestandarden oppgir ingen offisiell vekt.
- Den hårløse varianten har en hårtopp på hodet, såkalte sokker på potene og en lang hårdusk på halen. Powder puff har lang, myk pels over hele kroppen.
- Raseidealet er en glad hund som aldri skal være aggressiv. Samtidig er det tydelige individuelle forskjeller i omgjengelighet, nysgjerrighet, lydnivå og trygghet.
- Hud- eller pelsstell, tannpuss og beskyttelse tilpasset været må være en del av hverdagen fra starten av.
- Ved valg av valp er øyeresultater, PLL-status, tannstatus samt helse og mentalitet hos nære slektninger viktigere enn generelle løfter om rasen.

## Utseende og pels

Chinese crested er liten, bevegelig og elegant uten nødvendigvis å være skjør. Rasen finnes både som en elegant hjortetype og som en noe kraftigere cobbytype. Kroppen skal være middels lang til lang, ryggen rett og bevegelsene lange, flytende og frie. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt.

Hannhunder har en ideell mankehøyde på 28–33 cm og tisper på 23–30 cm. Den gjeldende rasestandarden oppgir ingen vekt, så en grense på 5,4 kg skal ikke brukes som dagens ideal. Vurder i stedet en voksen hund ut fra proporsjoner, muskulatur og hold.

Hos den hårløse varianten skal kroppen i hovedsak være naken, med lange hår på hodet, potene og halen. Mengden hår på kroppen varierer likevel fra individ til individ. Be om å få se valpen før den er trimmet, og be oppdretteren vise hvordan akkurat denne hundens hud og beheng skal stelles. Huden skal være fin, myk og varm å ta på.

Powder puff har en tynn underull med et slør av langt, mykt hår over. Pelsen skal være lett og bevegelig, ikke tung eller ullen. Del pelsen og gre helt ned til huden. Se særlig etter begynnende floker der håret er tett eller utsettes for friksjon. En ukentlig rutine med bading og gjennomgang kan være et utgangspunkt, men pelsens tilstand avgjør hvor ofte den må gres ut, vaskes og tørkes grundig.

Den hårløse huden må i stedet undersøkes for gnagsår, rødhet, kviser og tørrhet. Unge hunder kan få hudormer og kviser i perioder med hormonelle endringer, men omfanget varierer mye. Beskytt hunden med skygge og egnede klær når sol, vind, regn eller kulde gjør det nødvendig. En powder puff kan også trenge beskyttelse mot været, fordi den tynne pelsen gir relativt lite varme og ikke er særlig vannavstøtende. Hvis huden forblir betent eller klør, eller får sår som ikke gror, bør en veterinær vurdere årsaken og hjelpe med valg av produkter.

Verken den hårløse varianten eller powder puff er allergifri. Hundeallergener finnes blant annet i hudceller, talg, spytt og urin, og mengden varierer også mellom hunder av samme rase. Lite løst hår er derfor ingen garanti for en familie med allergi.

## Temperament og personlighet

Chinese crested skal være glad og ikke aggressiv, men rasen rommer mange ulike personligheter. I det svenske BPH-materialet fremstår de beskrevne hundene som relativt trygge og moderat nysgjerrige, uten noen generell tendens til mye lyd eller aggresjon. Det samme materialet viser stor variasjon i hvordan hundene hilser på fremmede, leker og reagerer på uventede hendelser.

Det er mer nyttig enn merkelapper som «borrelåshund» eller «enpersonshund». Ett individ kan søke mye kroppskontakt, mens et annet kan være mer selvstendig. Noen hilser raskt på besøkende, andre vil observere først. Spør oppdretteren hvordan foreldrene og nære slektninger fungerer ved håndtering, møte med nye mennesker, lyder, hvile og korte perioder alene. Se etter en valp som kan utforske i sitt eget tempo og hente seg inn igjen etter noe uventet.

Rasen kan være oppmerksom og varsle når noe skjer, men det betyr ikke at alle hunder bjeffer mye. I en bolig der lyder bærer lett, er det lurt å belønne ro ved dører, vinduer og lyder i oppgangen helt fra starten. Finn også ut om hunden klarer å roe seg når ingenting skjer. Evnen til å hvile er like viktig som lekelyst.

I møte med barn betyr samspillet mer enn rasen. Den lille størrelsen krever ekstra forsiktighet hvis barn vil løfte eller bære hunden, men det finnes ingen generell regel om at rasen bare passer med større barn. Små barn og hund skal alltid være sammen med en voksen, og hunden trenger et uforstyrret hvilested.

## Trening og mosjon

Chinese crested trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men det finnes ingen godt begrunnet tidsformel som passer alle. En god dag kan inneholde turer med tid til å snuse, lek, en kort ferdighetsøkt og rolig restitusjon. Et aktivt individ kan sette pris på lengre turer, agility, rallylydighet, freestyle eller spor, mens et annet trives best med mindre krevende aktiviteter.

Tilpass varighet og intensitet etter alder, kondisjon, vær, hvordan hunden beveger seg og hvor godt den henter seg inn. En hårløs hund som spenner seg i kulden, har ikke en god tur bare fordi en bestemt varighet er nådd. Velg beskyttelse og omgivelser etter forholdene, og suppler med innendørstrening ved behov.

Belønningsbasert trening egner seg godt når hunden skal lære hverdagsferdigheter. Begynn med innkalling, å gå i bånd, å finne ro på en fast plass, å slippe gjenstander og å kunne avbryte en aktivitet. Tren også på frivillig håndtering av munn, poter, hud, pels og ører. Det gjør tannpuss, bading, klipping og veterinærbesøk mindre stressende.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. La den heller møte forskjellige mennesker, hunder, underlag, lyder og miljøer på en avstand der den fortsatt kan spise, tenke og velge kontakt. Hvis den blir redd, gjør situasjonen enklere og gi den tid til å hente seg inn. Det bygger mer trygghet enn å presse frem et møte.

## Helse

Det finnes ingen rasespesifikke helsetester som må være gjennomført før et kull med Chinese crested kan registreres hos Svenska Kennelklubben, SKK. Raseklubben har derimot tydelige avlsanbefalinger. Forskjellen er viktig når du vurderer et kull: En anbefaling kan være svært relevant uten å være bindende.

Raseklubben sier at begge foreldrene skal være øyelyst tidligst ved 18 måneders alder, og at attesten ikke skal være eldre enn ett år ved paring. Den sier også at begge skal ha kjent DNA-status for primær linseluksasjon, PLL. I tillegg anbefales kjent DNA-status for prcd-PRA og kjent patellastatus undersøkt tidligst ved 12 måneders alder. Patellaundersøkelse er dermed et viktig kontrollpunkt, men ikke et eget registreringskrav for rasen. Veterinær auskultasjon av hjertet før avl omtales som ønskelig, ikke som et formelt skal- eller bør-krav.

Be om å få se selve resultatet, datoen og hundens identitet. En DNA-test gjelder bare mutasjonen som er undersøkt, og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. En frisk bærer av en enkelt recessiv sykdom trenger ikke automatisk tas ut av avl, men skal pares med en genetisk fri hund slik at det ikke blir født syke valper. En genetisk affisert hund skal ikke brukes i avl.

Øyeproblemene som vies oppmerksomhet i rasen, omfatter PLL, ulike former for PRA eller retinopati og tørre øyne. Spør også om øyeresultater og symptomer hos eldre slektninger. Raseklubbens helseoversikt omtaler dessuten hjerteproblemer som først og fremst viser seg i høyere alder, og tegn på ryggproblemer. Det gir grunn til å spørre om eldre slektninger og tidlige bilyder på hjertet eller ryggsymptomer, ikke til å anta at alle hunder blir syke.

Hårløshet og tannsett henger sammen gjennom en variant i FOXI3-genet, som påvirker utviklingen av både hår og tenner. Hårløse hunder kan derfor mangle permanente tenner eller ha tenner med en annen form eller retning. Powder puff mangler denne spesifikke genetiske effekten og skal normalt ha et komplett saksebitt. Medfødt tannmangel er ikke det samme som periodontitt, men begge varianter trenger daglig tannpuss for å begrense plakk og tannkjøttsykdom. Følg tannfellingen, og la en veterinær vurdere melketenner som ikke løsner, smerter, dårlig ånde eller problemer med å tygge.

I en stor britisk studie var median levealder 13,4 år blant 928 Chinese crested. Konfidensintervallet for medianen var 13,0–13,8 år. Resultatet beskriver populasjonen som ble undersøkt, ikke hvor lenge én bestemt hund vil leve.

## Historie og opprinnelse

Rasens tidlige historie er usikker. Kina er oppført som opprinnelsesland, og Storbritannia har ansvar for rasestandarden, men det er ikke mulig å følge en ubrutt linje fra gamle kinesiske nakenhunder til dagens rase. Fortellinger om hunder på handelsskip, rottefangst og livet under Han-dynastiet bør derfor behandles som teorier, ikke som sikre fakta.

De dokumenterte moderne milepælene er tydeligere. Chinese crested ble stilt ut i USA mellom 1885 og 1926 og var deretter knapt å se i nesten 50 år. Organisert britisk avl ble bygget opp igjen med importer fra USA i perioden 1965–1968. De første hundene kom til Sverige i 1972, det første svenske kullet ble født samme år, og hundene ble registrert hos SKK i 1973. Chinese Crested Club Sverige ble stiftet i 1990.

## Å leve med rasen

Boligtypen avgjør ikke alene om en Chinese crested trives. Både leilighet og hus kan fungere hvis hunden får aktivitet, hvile og gradvis alenetrening. Vurder hjemmet ut fra lydmiljø, muligheter for lufting og hvor lett hunden kan komme unna trekk, sterk sol og uro. En liten kropp betyr ikke små behov.

En liten valp skal ikke være alene. Når valpen er trygg hjemme, kan treningen begynne med at den slapper av mens du beveger deg på den andre siden av en grind eller forlater rommet svært kort. Øk først når hunden fortsatt er rolig. En voksen hund som er blitt trent gradvis, kan ofte være alene i noen timer, men forskjellene mellom individer er store. Et kamera kan hjelpe deg med å oppdage vandring, pesing, bjeffing eller at hunden ikke finner ro.

Katter og andre hunder kan fungere godt sammen med rasen, men lav jaktlyst eller problemfritt samliv kan ikke loves ut fra rasen alene. Gjør introduksjonene gradvis, hindre jaging og gi katten en trygg fluktvei og egne ressurser. Tilpass leken etter hundenes størrelse og måte å kommunisere på. Smådyr bør holdes sikkert atskilt med mindre du er helt sikker på at du kan kontrollere situasjonen.

Det rette hjemmet må være forberedt på forskjellen mellom de to hårlagsvariantene, daglig tannstell og en hund som trenger både nærhet og trygghet på egen hånd. Møt voksne slektninger hvis det er mulig, se valpen før den er trimmet og kontroller dokumenterte helseresultater. Det sier langt mer enn løfter om at alle hunder av rasen er stille, allergivennlige eller automatisk enkle familiehunder.

Chinese crested

The Kennel Club (UK)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Norwegian Kennel Club

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Chinese crested er en småvokst toyhund med fine ben, som enten er hårløs med silkemyk hårkam og beheng, eller Powder Puff med en myk, fyldig pels. Den er kjærlig og svært menneskeorientert, trenes lett med milde metoder, trenger beskyttelse og stell av hud eller pels, og et moderat nivå av daglig mosjon.

Vovverollens är en uppfödare av rasen Chinese crested dog med bas i Västerås i Sverige. Uppfödningen har en registreringshistorik för rasen som sträcker sig tillbaka till 2016.

Vovverollens

## Kortfakta

Papillon er en liten, livlig og lettlært selskapshund som ofte passer best for den som vil kombinere nærhet med turer, trening og aktivisering i hverdagen. Rasen tilhører épagneul nain continental, kontinental dvergspaniel. Papillon har stående ører, mens varianten phalène har hengende ører. I Sverige registreres de etter ørestilling, og en hund kan omregistreres hvis ørene utvikler seg annerledes enn først vurdert.

- **Opprinnelse:** Frankrike og Belgia
- **Bruksområde:** selskapshund i FCI-gruppe 9
- **Mankehøyde:** omtrent 28 cm ifølge rasestandarden
- **Vekt:** standarden har to vektklasser. Den større går fra 2,5 til 4,5 kg for hannhunder og opptil 5 kg for tisper. Den andre omfatter hunder under 2,5 kg, med 1,5 kg som minstevekt.
- **Pels:** lang, silkeaktig og uten underull
- **Aktivitetsnivå:** liten av størrelse, men ofte livlig, arbeidsvillig og interessert i å lære
- **Levealder:** mange blir gamle; ifølge Svenska Kennelklubben er 15 år ikke uvanlig

Målene i en rasestandard beskriver et ideal, ikke et løfte om nøyaktig størrelse hos hver voksen hund. For en kommende eier er derfor foreldrenes størrelse, hundens hold og en sunn kroppsbygning mer nyttig enn å jakte på et bestemt tall eller et ekstremt lite individ.

## Utseende og pels

Papillon skal være en harmonisk bygd dverghund som er grasiøs, men samtidig robust. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, og bevegelsene skal være frie, lette og elegante. Det lille formatet krever omtanke ved fall og lek med betydelig større hunder, men rasestandarden beskriver ikke papillon som en skjør hund.

De store ørene er rasens tydeligste kjennetegn. Hos papillon står de opp og bæres skrått utover, slik at de minner om vingene til en sommerfugl. Phalène har i stedet bevegelige, hengende ører. Forskjellen gjelder altså ørestillingen; begge er varianter av den samme kontinentale dvergspanielen og kan bli født i samme kull.

Pelsen er enkel, uten underull, og skal være rikelig, glansfull og lett bølget fremfor krøllete. Den er kort på hodet og forsiden av beina, men lengre over kroppen, på ørene, brystet, lårene og halen. Hvitt er grunnfargen, og hvitt skal dominere på kropp og bein. Fargede flekker kan ha ulike farger, mens lepper, øyekanter og nesebrusk skal være godt pigmentert ifølge standarden.

Pelsstellet er som regel overkommelig hvis man forebygger floker. Kjenn gjennom pelsen regelmessig, og gre særlig bak ørene og på innsiden av lårene, der Svenska Kennelklubben opplyser at floker lett kan oppstå. Bad hunden når den er skitten; ingen fast kalender passer alle. Kontroller samtidig klør, poter, ører og hud. Ta utgangspunkt i hundens faktiske pels og hverdag fremfor en fast rutine for bad eller klipp.

## Temperament og personlighet

Papillon er typisk våken, livlig og rask til å lære, med tydelig interesse for mennesker og aktiviteter. Den lille kroppen rommer ofte mer arbeidslyst enn betegnelsen «fanghund» kan antyde. En papillon kan sette pris på både nært selskap og oppgaver som krever konsentrasjon, problemløsning eller kroppskontroll.

Rasebeskrivelser skal likevel ikke leses som en garanti for en bestemt personlighet. BPH-analysen til Svenska Kennelklubben viser stor variasjon blant papillonene som deltok, blant annet i hvor intenst de hilser på fremmede, hvor gjerne de leker og hvor nysgjerrige de er. Resultatene gjelder hundene som ble beskrevet, og viser først og fremst hvorfor individ, slektslinjer, tidlige erfaringer og videre trening har betydning.

Årvåkenheten kan merkes ved at hunden raskt oppfatter lyder, besøkende og bevegelse utenfor hjemmet. Det trenger ikke å bli et stort bjeffeproblem, men det er lurt å belønne ro fra starten, gi hunden en annen oppgave ved døren og unngå at hvert signal fører til opphisselse. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer i hverdagen, ikke bare hvordan de oppfører seg på utstilling eller trening.

## Trening og mosjon

Papillon trenger fysisk aktivitet og mental aktivisering hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall minutter som passer alle. En voksen, frisk og veltrent hund kan ofte være med på overraskende lange turer, mens en valp, en eldre hund eller et individ med plager trenger en annen belastning. Tilpass etter alder, kondisjon, vær og hvordan hunden henter seg inn igjen, i stedet for å bruke kroppsstørrelsen som et mål på behovet.

Rasen lærer ofte fort, også ting man ikke hadde tenkt å lære den. Belønningsbasert trening med tydelige kriterier fungerer godt. Varier hverdagslydighet, nesearbeid, balanseøvelser og små problemløsningsoppgaver, og avslutt mens hunden fortsatt klarer å konsentrere seg. Agility, lydighet og andre hundesporter kan passe godt når treningen bygges opp gradvis og underlag, hindre og belastning tilpasses hundens størrelse og modenhet.

En liten hund trenger den samme omtanken rundt innkalling og miljøtrening som en stor hund. Tren på kontakt og på å komme tilbake i trygge omgivelser før hunden får gå løs der trafikk, vilt eller større hunder kan innebære en risiko. Tren også på å slappe av mellom aktivitetene. En papillon som bare får fartsfylte oppgaver, kan bli flink til å gire seg opp, men dårligere til å falle til ro igjen.

## Helse

Svenska Kennelklubben beskriver papillon som en grunnleggende sunn og ofte langlivet rase, men seriøse helseundersøkelser er fortsatt viktige. For svenske valpekull er pap-PRA1 det tydeligste formelle kontrollpunktet. Pap-PRA1 er en arvelig form for progressiv retinal atrofi, PRA, som bryter ned netthinnen. Arvegangen er autosomal recessiv: en bærer har én kopi av genvarianten og blir ikke syk av akkurat denne formen, mens en genetisk affisert hund har arvet varianten fra begge foreldrene.

Registreringsreglene til Svenska Kennelklubben krever at begge foreldredyrene har et offisielt DNA-resultat for pap-PRA1 eller er registrert som fri gjennom dokumentert nedarving. To bærere kan ikke pares med hverandre, og en affisert hund kan ikke brukes i avl. En DNA-test for pap-PRA1 utelukker derimot ikke alle andre genetiske årsaker til PRA eller andre øyesykdommer. En øyeundersøkelse har derfor en annen funksjon. Den svenske raseklubben Papillon-Ringen anbefaler øyelysing etter tre års alder for å følge med på andre øyeforandringer.

Patellaluksasjon, der kneskålen kan forskyves fra sin normale posisjon, forekommer i rasen. Raseklubben ønsker at avlshunder skal ha kjent og normal patellastatus før paring. Dette er en viktig anbefaling, men i de gjeldende svenske reglene er patellastatus ikke oppført som et eget registreringskrav for papillon. Be derfor om å få se resultatet i stedet for å anta at selve registreringen omfatter det.

I andre land kan flere tester inngå i anbefalte programmer. Britiske Royal Kennel Club oppfører for eksempel NAD-test blant tilleggskontrollene for papillon. Det gjør ikke NAD til et svensk registreringskrav. Be oppdretteren skille mellom obligatoriske svenske resultater, raseklubbens anbefalinger og frivillige tilleggstester.

Munnhelsen fortjener også oppmerksomhet. Små hunderaser rammes oftere av periodontitt, og daglig tannpuss er en enkel måte å redusere risikoen for kraftig tannstein og smertefull periodontitt. Dårlig ånde, blødende tannkjøtt eller motvilje mot å tygge bør vurderes av veterinær.

## Historie og opprinnelse

Papillon har sitt opphav i Frankrike og Belgia og er varianten med stående ører av den kontinentale dvergspanielen. Hundetypen er dokumentert siden 1500-tallet og forekom som selskapshund ved europeiske hoff. Navnet papillon betyr sommerfugl på fransk og viser til de store, skrått bårne ørene med lange hårfrynser. Navnet phalène betyr nattsvermer og brukes om varianten med hengende ører.

FCI anerkjenner rasen som nummer 77 i gruppen for selskaps- og dverghunder. Den moderne standarden omfatter både papillon og phalène. Historien forklarer rollen som selskapshund, men dagens papillon er ikke bare dekorativ: rasens livlighet og lærevillighet kommer til uttrykk i mange moderne hundeaktiviteter.

## Å leve med rasen

Papillon kan fungere godt både i leilighet og hus når den får daglig aktivitet, nærhet og hjelp til å falle til ro. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn hvordan hverdagen ser ut. Et hjem der lyder bærer lett, krever ekstra arbeid med ro ved dør, oppgang og vinduer, fordi et våkent individ ellers kan begynne å kommentere hver forandring.

Rasen kan leve godt med barn, men det avhenger av hundens temperament, barnets væremåte og de voksnes tilsyn. Lær barn å la hunden sove og spise uforstyrret, ikke løfte den eller gripe tak i den, og leke på gulvnivå under oppsyn. Dette beskytter både hund og barn og er mer presist enn en generell merkelapp som «barnevennlig».

Den samme individuelle vurderingen er nødvendig med andre dyr. En papillon kan leve med hunder eller katter, men introduksjoner bør skje rolig og gradvis. Gi dyrene separate ressurser og steder å trekke seg tilbake, og følg med på lek når størrelsesforskjellen er stor. En vennlig stor hund kan skade en svært liten hund ved et uhell.

Å være alene er en ferdighet, ikke noe man kan forutsette ut fra rasen. Venn hunden gradvis til korte stunder alene, og øk først når den forblir avslappet. Bjeffing, piping, rastløs vandring, ødeleggende atferd eller at hunden ikke tar imot en belønning den vanligvis setter pris på, kan tyde på at steget var for stort.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn utseendet. Be om å få se foreldrenes registrerte pap-PRA1-resultater, patellastatus og eventuelle øyeresultater, og spør hvorfor akkurat denne kombinasjonen ble valgt. Møt tispen og legg merke til hvordan hundene henter seg inn etter nye lyder og besøk. For en valp registrert i Svenska Kennelklubben skal du få registreringsbevis, SKK-avtale og en veterinærattest som er høyst sju dager gammel ved levering. Undersøkelser reduserer risiko, men kan aldri garantere en bestemt helse eller personlighet; åpen dokumentasjon og realistiske forventninger er derfor viktigere enn løfter.

Papillon

Papillon Breed Club UK

Danish Kennel Club (Dansk Kennel Klub)

Papillon er en liten, elegant selskapshund med store, sommerfuglaktige ører, en fin, silkeaktig flekkete pels og en buskete hale. Den er livlig, intelligent og svært lærevillig, trives med aktivitet og mental stimulering, er en årvåken vakthund, trenger jevnlig børsting og blir ofte godt opp i tenårene.

Golden Leafs är en uppfödare av rasen Papillon med bas i Tynningö i Sverige.

Golden Leafs

## Kortfakta

Labrador retriever er en middels stor til stor apporterende fuglehund med røtter i Newfoundland i Canada. Rasen ble hovedsakelig utviklet i Storbritannia. Den er kjent for samarbeidsvilje og interesse for å bære og hente gjenstander. Samtidig er dette en aktiv brukshund, ikke automatisk en enkel og avslappet familiehund.

- **Mankehøyde:** idealet er 56–57 cm for hannhunder og 54–56 cm for tisper.
- **Vekt:** omtrent 25–36 kg er en grov veiledning for en voksen hund, avhengig av kjønn, kroppsbygning og hold.
- **Forventet levealder:** ofte rundt 10–12 år.
- **Godkjente farger:** svart, gul eller leverbrun. Gult kan variere fra lys kremfarge til reverødt.
- **Pels:** kort og tett, med vannavstøtende underull.
- **Opprinnelig oppgave:** å søke opp og apportere felt vilt etter skuddet.

Labradorer avles med ulike mål. Noen oppdrettere legger mest vekt på jaktegenskaper, andre på eksteriør og selskap, mens mange forsøker å kombinere flere kvaliteter. Betegnelser som «jaktlabrador» og «utstillingslabrador» forteller derfor ikke alt om den enkelte hunden. Se på foreldrene, voksne slektninger, arbeidsmeritter og hvordan oppdretteren faktisk lever og arbeider med hundene sine.

## Utseende og pels

En labrador skal være kraftig bygd, kompakt og bevegelig uten å bli tung eller overvektig. Typiske trekk er et bredt hode, en kraftig kropp, godt vinklede bein og den karakteristiske «oterhalen»: tykk ved roten, avsmalnende mot spissen og dekket av kort, tett pels. Hannhunder har en idealhøyde på 56–57 cm og tisper 54–56 cm. Tallet på vekten er mindre viktig enn en synlig midje og ribbein som lett kan kjennes under huden.

Pelsen består av korte, tette dekkhår og vannavstøtende underull. Den beskytter godt i kaldt og vått vær, men betyr også at labradoren kan røyte mye, særlig når underullen skiftes. Børst ekstra i røyteperioder og bad hunden når den faktisk trenger det. En fast plan for bading eller børsting passer ikke alle hunder.

Kontroller hud, poter og ører regelmessig, spesielt etter bading og svømming. Tørk det ytre øret hvis det er fuktig, men rengjør bare ved behov. Vond lukt, brunlig sekret, rødhet eller gjentatt risting på hodet bør vurderes av veterinær i stedet for å behandles med rutinemessig ørerens.

Rasestandarden godkjenner ensfarget svart, gult eller leverbrunt; en liten hvit flekk på brystet kan forekomme. «Sølv» er ikke en fjerde godkjent farge, men registreres som en farge som avviker fra standarden. Selve fargebetegnelsen gir likevel ikke grunnlag for generelle påstander om helsen til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, intelligent og samarbeidsvillig hund som gjerne arbeider sammen med føreren. Mange labradorer søker sosial kontakt, responderer godt på belønningsbasert trening og er entusiastiske i både lek og arbeid. Ingen rasebeskrivelse er likevel en garanti. Temperament påvirkes også av arv, tidlige erfaringer, trening, helse og hverdagsmiljø.

Apporteringslysten viser seg ofte som et ønske om å bære ting i munnen. Gi hunden egnede gjenstander og lær inn et rolig bytte eller en «slipp»-kommando i stedet for å jage den når den tar noe. Det gjør hverdagen tryggere og gir utløp for en naturlig atferd. Mat kan være en sterk belønning, men lek, søksarbeid og muligheten til å hente en gjenstand kan også fungere svært godt.

Forskjellene mellom avlsretninger er reelle, men ikke absolutte. Jaktavlede hunder er ofte valgt for fart, utholdenhet og konsentrert apporteringsarbeid. Hunder fra mer eksteriørrettede linjer kan ha en annen kroppsbygning og arbeidsstil. Det betyr ikke at hver jaktavlet labrador har vanskelig for å roe seg, eller at hver utstillingsavlet labrador er rolig. Be oppdretteren gi konkrete eksempler på foreldrenes energinivå, evne til å koble av, lydnivå, omgjengelighet og arbeidslyst.

En BPH- eller MH-beskrivelse kan gi mer informasjon om hvordan en hund reagerte i standardiserte situasjoner. Resultatet er en beskrivelse, ikke en temperamentstest som hunden består eller stryker på. Vurder det sammen med egne møter med hundene og kunnskap om slekten.

## Trening og mosjon

En labrador trenger daglig bevegelse, men også oppgaver som engasjerer luktesansen, hukommelsen og samarbeidet med føreren. Det finnes ikke et universelt antall timer som passer for en valp, en voksen jakthund, en familiehund og en senior. Tilpass mengde og intensitet til hundens alder, helse, erfaring og restitusjon.

Turer kan kombineres med apportering, personsøk, spor, lydighet, rotrening og enkle søksøvelser. Korte, fokuserte treningsøkter er ofte mer nyttige enn å gjenta den samme øvelsen til hunden mister konsentrasjonen. Hvile og evnen til å roe seg er en del av treningen, ikke et tegn på at hunden har fått for lite å gjøre.

Prioriter tidlig en sikker innkalling, pent båndarbeid, rolig håndtering, selvkontroll og et tydelig signal for å gi fra seg gjenstander. Tren belønningsbasert og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Hvis du bruker mye godbiter i treningen, bør de regnes som en del av hundens daglige fôrmengde.

Interesse for vann er vanlig i rasen, men ikke alle labradorer liker å svømme, og ingen hund er automatisk trygg i vann. Begynn på grunt, rolig vann, la hunden bestemme tempoet og sørg for at den enkelt kan komme seg opp. Hold oppsyn ved strømmende, kaldt eller algepåvirket vann, og unngå å kaste gjenstander så langt at en ivrig hund presses utover det den mestrer.

## Helse

Den viktigste helsekontrollen før et valpekjøp er ikke bare om foreldrene er «testet», men hvilke undersøkelser som er gjort, når de ble utført og hva resultatene var. Labradorens ledd, øyne og hold fortjener særlig oppmerksomhet.

For at et labradorkull skal kunne registreres hos Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt HD-resultat før paring. Et registrert resultat er ikke det samme som hofter uten anmerkning. Svenska Labrador Retrieverklubben anbefaler et strengere utvalg: begge foreldrene bør være røntget for HD og ED uten anmerkning og øyeundersøkt innen to år før paring, uten arvelig øyesykdom med enkelte angitte unntak.

Be om foreldrenes registreringsnumre og kontroller selve resultatet, undersøkelsesdatoen og gjerne opplysninger om søsken, tidligere avkom og andre nære slektninger. Det gir mer informasjon enn en generell formulering om at hundene er helsetestet.

DNA-tester kan være verdifulle når de brukes for riktig sykdom og resultatene til begge foreldrene vurderes sammen. En test for prcd-PRA kan for eksempel bare si noe om nettopp denne formen for netthinnesykdom; den utelukker ikke andre øyesykdommer og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Ved recessive sykdommer som EIC trenger ikke en frisk bærer selv å bli syk, men resultatet til den andre forelderen må være kjent for å unngå at det fødes syke valper. Et stort DNA-panel er derfor ikke et bevis på god helse som helhet.

Overvekt belaster kroppen og bør ikke regnes som et normalt rasetrekk. Kjenn på ribbeina og se etter en tydelig midje ovenfra og fra siden. Vei hunden regelmessig og tilpass porsjoner, tyggeprodukter og treningsbelønninger etter holdet. Forskning har knyttet en variant i POMC-genet hos enkelte labradorer til større matmotivasjon og høyere kroppsvekt, men varianten finnes ikke hos alle, og overvekt er ikke uunngåelig.

## Historie og opprinnelse

Labrador retriever har tidlige røtter ved kysten av Newfoundland i Canada, der hunder av lignende type hjalp fiskere med å hente gjenstander og fangst fra vannet. På 1800-tallet ble slike hunder ført til Storbritannia, der rasen ble utviklet til en spesialisert apporterende fuglehund.

Den britiske kennelklubben anerkjente labrador retriever som rase i 1903. Arbeidet etter skuddet formet flere av egenskapene som fortsatt kjennetegner rasen: interesse for å søke etter, bære og avlevere gjenstander, vilje til å samarbeide på avstand og evne til å arbeide i vann og krevende terreng. I dag brukes labradoren til jakt, hundesport og flere samfunnsoppgaver, men arbeidsbakgrunnen er viktig også for den som først og fremst ønsker en selskapshund.

## Å leve med rasen

Labrador retriever kan passe i mange hjem når eieren ønsker å dele en aktiv hverdag med hunden og har tid til både trening og restitusjon. Hage er ikke et krav, og det kan fungere å bo i leilighet, men boligen erstatter ikke turer, søksarbeid og annen meningsfull aktivitet utendørs. Tren også på at hunden skal være stille og rolig i oppganger og andre fellesområder.

Sammen med barn er voksent tilsyn, tydelige regler og en uforstyrret hvileplass for hunden nødvendig. En ung eller oppspilt labrador er sterk nok til å velte et lite barn uten å mene noe vondt. Barn bør ikke ha ansvar for å gå tur med en hund de ikke kan håndtere fysisk.

Mange labradorer lever godt sammen med andre hunder og katter, men rasen alene avgjør ikke utfallet. Introduser dyrene gradvis, hindre jaging og trenging, og gi katten høye eller avskjermede fluktmuligheter. Ikke la dem være alene sammen før samspillet er rolig og forutsigbart.

Alenetid må læres trinnvis. En liten valp skal ikke bare forlates; begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den klarer å slappe av. Hvor lenge en voksen hund mestrer å være alene, varierer, så vurder hundens atferd i stedet for å følge en generell maksimumstid.

Før valpekjøpet bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- Hvilke aktiviteter og hva slags hverdag er kullet avlet for?
- Hvordan arbeider foreldrene, hvordan fungerer de sosialt, og hvordan roer de seg i praksis?
- Hvilke offisielle resultater finnes for HD, ED og øyne, og hva vet man om helsen til nære slektninger?
- Finnes det BPH, jaktprøver eller andre relevante beskrivelser og meritter, og hva viser de?
- Hvordan matcher oppdretteren valpenes ulike egenskaper med livet til kjøperne?

Den beste matchen bygger på mer enn farge, kjønn og en betegnelse på avlslinjen. Velg en oppdretter som kan beskrive hundenes faktiske egenskaper, vise kontrollerbare helseresultater og være ærlig om variasjonen i kullet.

Labrador retriever

Labrador retriever er en middels stor til stor, atletisk og vennlig hund med svært gode svømmeegenskaper og kort, tett, vannavstøtende pels i gult, svart eller brunt. Den er intelligent og matmotivert, lett å trene, trenger daglig mosjon og mental stimulering, og brukes mye både som familiehund og brukshund.

Retrieving Hearts är en uppfödare av rasen Labrador retriever med bas i Mariefred i Sverige. Kennelnamnets registreringshistorik inom rasen går tillbaka till 2025.

Retrieving Hearts

## Kortfakta

Dvergschnauzer er en liten, men robust tysk hunderase med tydelig vaktinstinkt, stor arbeidslyst og en pels som må trimmes. Den er den minste av schnauzerrasene, men ikke bare en mindre utgave av schnauzeren. Dvergschnauzer er en egen rase som ble utviklet for gårdsarbeid i et lite og hendig format.

- **Mankehøyde:** 30–35 cm for både hannhunder og tisper
- **Vekt:** 4–8 kg ifølge rasestandarden
- **Opprinnelsesland:** Tyskland
- **Opprinnelig oppgave:** rottefanger og gårdshund
- **Pels:** stri dekkpels med tett underull
- **Farger:** svart, pepper og salt, svart og sølv samt hvit
- **Typiske trekk:** årvåken, utholdende, nysgjerrig og ofte rask til å varsle

Dvergschnauzer passer best for den som vil trene og aktivisere hunden hver dag, og som aksepterer regelmessig pelsstell. Den hendige størrelsen gjør hunden enkel å ta med, men hverdagen krever likevel tydelige rutiner.

## Utseende og pels

Dvergschnauzer skal være kompakt, kraftig og omtrent like lang som den er høy. Skjegget, de buskete øyenbrynene og den strie pelsen gir det velkjente schnauzerpreget. Rasestandarden oppgir samme høyde- og vektspenn for begge kjønn, men hvor en voksen hund ligger innenfor spennene, avhenger blant annet av kroppsbygning og hold.

Pelsen består av tett underull og hard, tilliggende dekkpels. De fire godkjente fargene er helsvart, pepper og salt, svart og sølv samt helhvit. Fargen sier ikke noe om hundens temperament eller hvor godt den passer i et bestemt hjem.

Den strie pelsen må trimmes. Det betyr at modne, døde dekkhår plukkes ut. Svenska Kennelklubben anbefaler trimming minst fire ganger i året og gjennomgang av underullen omtrent hver uke. Hvor ofte den enkelte hunden trenger en full trimming, avhenger av pelskvalitet, vekst og hvor kort pelsen skal holdes. Skjegg, beinpels og mykere partier må kjemmes slik at smuss og floker ikke blir sittende.

Klipping kan passe for en hund som har blitt øm eller har vanskelig for å stå gjennom en trimmeøkt, men metoden endrer pelsstrukturen. Når dekkhårene klippes av i stedet for å plukkes ut, blir pelsen ofte mykere og mer ullen. Spør derfor oppdretteren eller en erfaren hundefrisør hvordan pelsen tidligere har blitt stelt, før du velger metode.

En riktig stelt stri pels røyter vanligvis svært lite, men det gjør ikke dvergschnauzeren allergifri. Lite røyting sier ikke hvordan en person med allergi vil reagere, og ingen hunderase kan garanteres å fungere for alle. Hvis noen i familien har allergi, bør dere snakke med helsepersonell, møte hunder under kontrollerte forhold og ha en plan før kjøpet.

## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og utholdende. Den legger raskt merke til lyder, bevegelser og mennesker i nærheten, og kan derfor være en effektiv liten varslingshund. Den samme årvåkenheten kan føre til gjentatt bjeffing ved døren, i oppgangen eller utenfor vinduet hvis hunden ikke får hjelp til å finne roen.

Raseegenskaper beskriver en tendens, ikke hvert individ. De svenske mentalbeskrivelsene kommer fra en for liten andel av oppdretterne til å gi et sikkert bilde av alle dvergschnauzere. Forskjellene mellom familier og individer kan være store. Se derfor på hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer i hverdagen. En trygg hund bør kunne hente seg inn etter en overraskelse og slappe av når det ikke skjer noe.

Dvergschnauzere lærer ofte raskt og kan være morsomme å samarbeide med. Eieren må likevel vise tydelig hvilken atferd som lønner seg. Harde korrigeringer kan øke stress og bjeffing. Med rolig, belønningsbasert trening blir det enklere å lære hunden hva den skal gjøre i stedet.

## Trening og mosjon

Dvergschnauzer trenger fysisk aktivitet og oppgaver for nese og hode hver dag. Det finnes ingen nyttig regel om et bestemt antall minutter som passer alle. En frisk, ung voksen hund kan gjerne bli med på lange turer og hundesport, mens en valp, eldre hund eller hund med sykdom trenger en annen belastning.

Varier turer i forskjellige miljøer med korte treningsøkter, søksoppgaver og tid til å undersøke i eget tempo. Rallylydighet, nosework, triksetrening og agility er aktiviteter der rasens hurtighet og samarbeidsvilje kan komme til sin rett. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag. Et bedre tegn er at den kan være aktiv ute og deretter finne roen hjemme.

Begynn tidlig med hverdagsferdigheter: kontakt, innkalling, gå pent i bånd, håndtering av poter og skjegg og ro på en fast plass. Tren på varslingen før den blir en vane. Belønn hunden når den registrerer en lyd og deretter vender oppmerksomheten mot deg, og lær inn en enkel rutine for ringeklokke og besøk. Begrens utsikten hvis hunden stadig øver på å bjeffe ved vinduet. Endre én ting om gangen, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er rolig.

Bakgrunnen som rottefanger gjør at enkelte individer gjerne jager små dyr som beveger seg raskt. En sikker innkalling og bånd der vilt kan dukke opp, er derfor fornuftig selv om jaktinteressen varierer.

## Helse

Dvergschnauzer beskrives generelt som en robust rase, men urinstein og øyesykdommer er to dokumenterte områder det er viktig å kjenne til. Svenska Kennelklubben oppgir at urinstein forekommer hos litt over fem prosent av rasen. Raseklubbens helsearbeid følger også blant annet progressiv retinal atrofi, PRA, og grå stær.

Rasen har dessuten en kjent tendens til forhøyede triglyserider i blodet. Det betyr ikke at alle dvergschnauzere blir syke, og en forhøyet verdi forklarer ikke automatisk mageproblemer eller bukspyttkjertelbetennelse. Tilbakevendende oppkast, diaré, magesmerter, urinproblemer eller endret syn bør vurderes av veterinær. Veterinæren avgjør om for eksempel urinprøve, øyeundersøkelse eller en fastende blodprøve er relevant.

Før du kjøper valp, bør du be oppdretteren vise faktiske helseopplysninger, ikke bare si at linjen er frisk. Kontroller foreldrenes registrerte resultater fra øyeundersøkelser, og spør om urinstein, tilbakevendende mageproblemer og øyesykdom hos nære slektninger. Raseklubben publiserer DNA-resultater for flere tilstander det finnes tester for, men en DNA-pakke er ikke en generell friskmelding og dekker ikke alle former for PRA. Spør hvilke tester som er utført, hva resultatene betyr for akkurat denne kombinasjonen, og hvilke gjeldende anbefalinger oppdretteren følger.

Små hunder trenger også regelmessig tannstell. Venn valpen til tannpuss, og følg med i munnen slik at dårlig ånde, ømhet eller vansker med å tygge oppdages tidlig.

## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzer ble utviklet i Tyskland rundt forrige århundreskifte. I området rundt Frankfurt am Main fantes det en liten, schnauzerlignende hund som ble kalt strihåret dvergpinscher. Svenska Kennelklubben beskriver hvordan små schnauzere og dvergpinschere ble brukt da rasen tok form gjennom mer planlagt avl.

Den lille gårdshunden skulle holde rotter unna og samtidig varsle om det som skjedde rundt gård og stall. Det historiske arbeidet bidrar til å forklare dagens kombinasjon av hurtighet, årvåkenhet og interesse for små bevegelser. I dag er dvergschnauzer en selskapshund, men den har fortsatt godt av å bruke både kropp og hode.

## Å leve med rasen

Dvergschnauzer kan bo i leilighet, men en liten hund er ikke automatisk enkel å ha tett på naboene. Vurder om du kan håndtere lyder ved dør og vindu, sørge for flere lufteturer og gi hunden daglig aktivitet. Evnen til å slappe av inne er ofte viktigere enn størrelsen på boligen.

Rasen kan fungere fint med barn når en voksen hjelper både barnet og hunden med å omgås rolig. Små barn og hunder skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Det er de voksne som har ansvaret for turer, trening og pelsstell, selv om barna gjerne vil hjelpe til.

Om hunden kan bo med katt, avhenger mer av individene, tidligere erfaringer og introduksjonen enn av rasenavnet. La de første møtene være rolige, skill dyrene med en grind ved behov, og sørg for at katten har rømningsveier. Gnagere og andre smådyr bør holdes trygt atskilt. Den dokumenterte bakgrunnen som rottefanger gjør det uklokt å gå ut fra at jaktinteressen mangler.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hva de klarer uten å bli urolige. Begynn med svært korte, udramatiske stunder når hunden er trygg, og øk tiden bare så lenge den forblir rolig. Planlegg hverdagen etter individet i stedet for å anta at en bestemt rase kan være alene et fast antall timer.

Velg dvergschnauzer hvis du liker en observant, aktiv hund og vil bruke tid på trening og trimming. Velg en annen rase hvis du ønsker minimalt pelsstell, en hund som sjelden varsler, eller en sikker løsning når det gjelder allergi og smådyr.

Dvergschnauzer

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

Fixus är en uppfödare av rasen Dvärgschnauzer med bas i Vallentuna i Sverige. Uppfödningen har fött upp dvärgschnauzer i omkring 48 år, räknat till december 2024. Dvärgschnauzrar har fötts upp i färgerna peppar och salt, svart samt svart och silver.

Fixus

## Kortfakta

Cane corso er en FCI-godkjent rase fra Italia. Den tilhører gruppe 2 og er en molosser av mastifftype, ikke en blandingsrase eller et samlebegrep for store vakthunder.

- **Størrelse:** hannhunder 64–68 cm og 45–50 kg; tisper 60–64 cm og 40–45 kg. Vekten skal stå i forhold til hundens størrelse.
- **Funksjon:** en allsidig brukshund med dokumentert bakgrunn som vokter av eiendom, familie og husdyr.
- **Mentalitet:** årvåken, bevegelig og lettlært ifølge rasestandarden. Rasen kan være reservert overfor fremmede, men frykt og umotivert aggresjon hører ikke til idealet.
- **Aktivisering:** trenger fysisk aktivitet, mental stimulering og videre trening hver dag. Det finnes ingen seriøs minuttplan som passer alle individer.
- **Pels:** kort, glansfull og tett med noe underull; børstes og bades ved behov.
- **Eier:** Svenska Kennelklubben vurderer at rasen vanligvis ikke egner seg som førstegangshund. Størrelse, styrke og vaktatferd krever en erfaren eier.
- **Før valpekjøp i Sverige:** kontroller foreldrenes offisielle resultater for hofteleddsdysplasi (HD) og albueleddsdysplasi (ED), gjennomført BPH når en forelder bor i Sverige, og hvordan oppdretteren har vurdert DSRA-status og mentalitet i kombinasjonen.

## Utseende og pels

Cane corso skal være kraftfull uten å bli tung eller overdrevet. Rasestandarden beskriver en robust hund med en viss eleganse, tørr muskulatur og en kropp som er omtrent 11 prosent lengre enn mankehøyden. Den skal bevege seg med lange, effektive steg.

Hodet er stort og typisk for en molosser, men et ekstremt kort snuteparti er ikke rasetypisk. Snutepartiet skal være omtrent halvparten så langt som skallen, kraftig, dypt og firkantet. Vide nesebor, sunne øyelokkskanter og uhindret pust er viktigere enn et overdrevet «massivt» uttrykk. Nordisk Kennel Unions BSI peker spesielt på for kort snute, trange nesebor, løse øyelokkskanter, utilstrekkelig vinkling bak og ineffektive bevegelser.

Ifølge den gjeldende standarden skal ørene være trekantede, hengende og ukuperte. Halen skal være naturlig, tykk ved roten og aldri bæres rett opp eller ringlet. Kupering er dermed ikke et krav for korrekt rasetype.

Pelsen skal være kort, glansfull og svært tett med noe underull. Standarden oppgir svart; flere grånyanser, også kalt blå; lys eller mørk fawn; hjorterød; mørk hvetefarget samt svart eller grå tigret. Hos fawnfargede og tigrede hunder skal den svarte eller grå masken ikke gå over øynene. En liten hvit flekk på brystet, tåspissene eller neseryggen aksepteres. Merle er ikke blant fargene standarden tillater.

Pelsstellet er enkelt, men må likevel gjøres. Børst når hunden røyter eller løse hår må fjernes, bad den når den er skitten, og kontroller samtidig hud, ører, klør og tenner. En fast bade- eller børsteplan sier mindre enn hundens faktiske behov.

## Temperament og personlighet

Cane corso er en vakthund, men vaktinstinkt er ikke det samme som aggresjon. Rasens dokumenterte oppgave er å vokte eiendom, familie og husdyr. I hverdagen kan dette vise seg som oppmerksomhet på besøkende, lyder og endringer i miljøet, sammen med en avventende holdning til ukjente mennesker.

Det er stor variasjon både i arbeidsegenskaper og hverdagsatferd. En trygg hund kan være uinteressert i å hilse uten å være redd. Samtidig skal den kunne slippe mistenksomheten, være nøytral i vanlige situasjoner og godta nødvendig håndtering. Overdreven mistenksomhet, sterk frykt eller aggresjon skal aldri unnskyldes som «typisk for rasen».

Dette er vanligvis et dårlig valg for en uerfaren hundeeier. Erfaring betyr å kunne lese stressignaler, trene en svært sterk hund uten maktkamp, planlegge besøk og hundemøter og søke hjelp tidlig. En voksen hund bør kunne gå i bånd, vente ved døren, avbryte på signal og la seg undersøke.

Cane corso kan leve i en barnefamilie, men rasenavnet garanterer ikke at en bestemt hund passer med barn. En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn, og hunden trenger en hvileplass der den får være i fred. Barn bør ikke ha ansvar for å gå tur med en hund de ikke kan håndtere styrken til.

Den samme individuelle vurderingen gjelder andre hunder og katter. Introduksjon til katt krever gradvis tilvenning, separate trygge områder og mulighet til å avbryte. En hund som jager smådyr intenst, er ikke automatisk en trygg følgesvenn for en katt.

## Trening og mosjon

Cane corso trenger et aktivt liv, men kvalitet og kontroll er viktigere enn et fast antall mosjonsminutter. Hver dag bør inneholde turer og annen fysisk aktivitet, mental aktivisering og muligheter til å falle til ro. Tilpass belastningen etter alder, helse, underlag og restitusjon; en ung hund i vekst skal ikke følge treningsopplegget til en ferdig utvokst voksen hund.

Spor, søk, nosework og lydighet gir hunden mulighet til å samarbeide og bruke nesen. En hage gir bevegelsesfrihet, men erstatter ikke turer, miljøtrening eller felles aktivitet. Hunden må også kunne falle til ro innendørs.

Belønningsbasert trening er riktig utgangspunkt, også for en stor vakthund. Harde korrigeringer, skremsel og dominanstankegang kan øke konflikt og ubehag; tydelighet skapes med godt innlærte signaler, konsekvente rutiner og et gjennomtenkt miljø. Prioriter tidlig:

- å gå i slakt bånd og komme sikkert på innkalling
- stopp- og slipp-signaler
- rolig venting ved dør, port og bil
- en fast hvileplass når det kommer gjester
- frivillig håndtering av poter, munn, ører og kropp
- å kunne passere mennesker og hunder nøytralt

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Målet er at den kan oppleve mennesker, dyr, trafikk, underlag og nye miljøer uten å føle behov for å forsvare seg eller presse seg frem. Korte, kontrollerte erfaringer der hunden føler seg trygg, er mer verdifulle enn mange påtvungne møter.

## Helse

Leddhelse er den tydeligste helseprioriteringen for cane corso i Sverige. Den gjeldende rasespesifikke avlsstrategien fremhever særlig hofteleddsdysplasi, albueleddsdysplasi og andre leddskader. Øyne og øyelokk er et annet prioritert område, særlig cherry eye, entropion og ektropion. BSI fremhever også vinklingen bak, snutelengde, åpne nesebor, tettsittende øyelokkskanter, bevegelser og trygg håndtering.

Valpekjøpere må skille Svenska Kennelklubbens registreringsregler fra raseklubbens anbefalinger. Etter reglene for cane corso i 2026 gjelder:

- Foreldredyr skal ha offisiell HD-status før paring. Hunder med HD-grad D eller E kan ikke brukes i avl.
- Foreldredyr skal ha offisiell ED-status før paring. ED-grad 2 eller 3, kliniske symptomer eller operasjon på grunn av ED utelukker avl.
- Foreldredyr som bor i Sverige, skal ha gjennomført BPH før paring. For hunder som ble mentalbeskrevet før 1. januar 2019, kan kjent mental status fra MH erstatte BPH.

Raseklubben anbefaler i tillegg at foreldrenes gjennomsnittlige HD-indeks og ED-indeks ved paring er over 100. Dette er en avlsanbefaling og må ikke forveksles med bindende registreringsregler.

DSRA, Dental Skeletal Retinal Anomaly, er en alvorlig recessivt arvelig sykdom som blant annet kan påvirke tenner, skjelett og syn. En valp blir syk når den arver anlegget fra begge foreldrene; en hund med én kopi er bærer. Svenska Kennelklubben besluttet i 2026 å registrere DSRA-testresultater sentralt. Det betyr ikke at alle avlshunder automatisk må testes. Be oppdretteren vise hvordan foreldrenes status er vurdert, og hvorfor kombinasjonen ikke kan gi syke valper.

Se også på hundene, ikke bare på attestene. Foreldredyr bør kunne bevege seg effektivt, puste stille og uhindret, ha sunne øyne og godta håndtering uten sterk frykt. Spør om alvorlige diagnoser hos nære slektninger. Et normalt testresultat garanterer ikke at valpen forblir frisk.

## Historie og opprinnelse

Cane corso er en italiensk rase som den offisielle standarden hovedsakelig fører tilbake til gamle romerske molossere. Etter at typen tidligere hadde vært utbredt over større deler av Italia, ble den i senere århundrer bevart særlig i og rundt Apulia i Sør-Italia. Standarden knytter navnet til det latinske *cohors*, i betydningen forsvarer og vokter av gården.

Rasen arbeidet som gårds- og vakthund, drev husdyr og ble også brukt til jakt på storvilt. Dette forklarer kombinasjonen av styrke, bevegelighet, utholdenhet og selvstendig årvåkenhet bedre enn fortellinger om at rasen bare skulle ha vært en krigshund.

FCI anerkjente cane corso foreløpig i 1996 og endelig i 2007. I dag er den oppført som en italiensk molosser av mastifftype i gruppe 2 og som en rase med arbeidsprøve. Det historiske arbeidet er fortsatt relevant når man vurderer om rasen passer ens eget liv.

## Å leve med rasen

Å leve med en cane corso krever først og fremst planlegging for en stor hund som selv legger merke til omgivelsene. Boligtypen er ikke hele svaret. En leilighet kan fungere for et individ som får dekket behovene sine og kan slappe av, men trange innganger, heiser, tette hundemøter og mange besøkende stiller høye krav til trening og praktisk kontroll. En stor hage løser ikke disse kravene alene.

Rutiner for besøk bør være på plass før hunden forsøker å håndtere ytterdøren for familien. Lag en hvileplass bak en grind eller i et eget rom, lær inn en rolig rutine, og ikke la hunden øve på å storme frem eller ta beslutninger om gjester. Hjem med barn eller andre dyr trenger separate områder og voksne som kan følge reglene hver dag, ikke bare etter at et problem har oppstått.

Alenetid skal trenes gradvis. Begynn med svært korte perioder, øk først når hunden kan hvile, og tilpass treningen dersom den viser uro eller ubehag. Det finnes ingen sikker raseregel for hvor mange timer en cane corso mestrer; hverdagen må ordnes etter den enkelte hundens alder, trygghet og behov for lufting og sosial kontakt.

Før kjøp bør du møte flere voksne cane corso, gjerne også utenfor hjemmene deres. Be om foreldrenes registreringsnumre og kontroller HD, ED og BPH i offisielle registre. Spør om DSRA-status, mentalitet, alvorlige diagnoser i slekten, valpenes miljøtrening og støtte etter levering. Se om de voksne hundene kan puste, bevege seg og håndteres uten problemer.

Det rette hjemmet tilbyr tydelige rutiner, belønningsbasert trening, daglig aktivitet og rolig restitusjon. Hvis du vil ha en hund som uten forberedelse ønsker alle mennesker og hunder velkommen, eller hvis du ikke kan styre møter og besøk, er cane corso sannsynligvis feil valg. For en erfaren eier som verdsetter rasens arbeidsevne og tar ansvar for styrken, kan den derimot bli en nær og samarbeidsvillig hverdagspartner.

Cane corso

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Società Amatori Cane Corso (Italy)

Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. (Germany)

Cane corso er en stor, atletisk italiensk mastiff med kort, lettstelt pels og sterke vokterinstinkter. Den er svært hengiven og sensitiv, og trenger erfaren, konsekvent håndtering, grundig sosialisering og rikelig med daglig mosjon og trening for å holde seg i balanse.

Action Pack's är en uppfödare av rasen Cane corso med bas i Hindås i Sverige. Uppfödningen har erfarenhet av rasen sedan 2008. Hundar från uppfödningen har deltagit i mentalbeskrivningar och utställningar.

Action Pack's

## Kortfakta

- Shetland sheepdog, ofte kalt sheltie, er en liten britisk selskaps- og gjeterhund med bakgrunn som gårdshund på Shetlandsøyene.
- Rasestandarden beskriver en aktiv, oppmerksom, vennlig og intelligent hund som følger godt med på eieren. Reservasjon overfor fremmede er tillatt, men ikke nervøsitet.
- Ideell mankehøyde er 37 cm for hannhunder og 35,5 cm for tisper. Rasestandarden angir ingen idealvekt.
- Den lange dobbeltpelsen må stelles helt inn til huden, særlig bak ørene og under røyting, men skal ikke trenge rutinemessig helklipp.
- Rasen passer best for den som vil kombinere daglig mosjon med trening, nesearbeid eller annen mental aktivisering, og som kan arbeide rolig med lyder, miljøer og alenetid.
- Ved valg av valp er dokumenterte øyeresultater, temperamentet hos nære slektninger og kunnskap om MDR1 og merle viktigere enn generelle løfter om at rasen alltid er frisk eller enkel å leve med.

## Utseende og pels

Shetland sheepdog er en liten, lett og bevegelig hund som skal være litt lengre enn den er høy. Rasestandardens ideal er 37 cm i mankehøyde for hannhunder og 35,5 cm for tisper. Et avvik på mer enn 2,5 cm i hver retning er svært uønsket etter standarden. Dette er idealer for bedømming av rasen, ikke en garanti for hvert individ. Standarden angir ingen idealvekt, så hold og kroppsbygning er bedre veiledning enn ett bestemt tall på vekten.

Hodet skal danne en lang, butt kile. Skallen og snutepartiet skal være like lange, med midtpunktet ved indre øyekrok. Øynene er mandelformede og vanligvis mørkebrune. Hos blue merle kan de være helt eller delvis blå. De små ørene bæres bakover i hvile og fremover med bøyde spisser når hunden er oppmerksom.

Pelsen er dobbel: dekkhårene er lange, rette og noe grove, mens underullen er kort, myk og tett. En grundig gjennomgang omtrent hver uke passer for mange hunder, med hyppigere stell under røyting. Gre helt inn til huden og vær særlig oppmerksom bak ørene. Hår rundt potene og på hasene kan trimmes ved behov. Etter et bad må pelsen tørke helt inn til huden.

Godkjente farger er sobel, trikolor, blue merle, svart og hvit samt svart med tantegninger, selv om den siste ikke ses i moderne tid. Blue merle skal gi et sølvblått helhetsinntrykk med svart marmorering. Hvite tegninger kan finnes blant annet som bliss og på krage, bryst, ben og halespiss. Hvite flekker på kroppen er derimot svært uønsket etter standarden. Fargestandarden og de genetiske reglene for merle er to forskjellige spørsmål.

## Temperament og personlighet

En typisk Shetland sheepdog er oppmerksom, vennlig, intelligent og sterkt orientert mot eieren, men individene varierer tydelig i sosialitet, lydfølsomhet og selvsikkerhet. En hund kan være avmålt overfor fremmede uten å ville hilse, men frykt skal ikke bortforklares som normal reservasjon.

Svenska Kennelklubbens BPH-analyse viser hvorfor et gjennomsnitt ikke er nok når man velger hund. De beskrevne sheltiene viste lite frykt i flere testsituasjoner, men variasjonen var tydelig blant annet ved møter og overraskelser. Analysen gjelder deltakerne og kan ikke forutsi hvordan en valp blir. Spør derfor hvordan foreldre og nære slektninger reagerer på fremmede, lyder og nye miljøer, og hvor raskt de henter seg inn igjen.

Rasen hadde historisk som oppgave å være oppmerksom og varsle. Det kan gjøre bjeffing til en viktig hverdagssak, men betyr ikke at alle sheltier bjeffer mye. At få hunder bjeffet eller pep der lyd ikke var forventet under BPH, betyr ikke at rasen alltid er stille hjemme når noen går i oppgangen. Vurder individet og oppvekstmiljøet du faktisk velger.

Sheltier beskrives som hunder som typisk kan omgås andre hunder uten konflikt, men det er ingen garanti for alle møter eller for samliv med katt og smådyr. Tidlige erfaringer, individets atferd og kontrollerte introduksjoner har stor betydning.

## Trening og mosjon

Shetland sheepdog trenger fysisk aktivitet og oppgaver for hjernen hver dag, men det finnes ikke noe seriøst minuttall som passer for alle individer. En god hverdag veksler mellom turer med mulighet til å snuse, korte treningsøkter, lek og hvile. Agility, rallylydighet, lydighet, nesearbeid og triksetrening kan passe rasens hurtighet og samarbeidsvilje, men hundesport er ikke nødvendig dersom hverdagen allerede gir variert bevegelse og problemløsing.

Tren belønningsbasert og trinnvis, med hensyn til hundens følsomhet. Harde stemmer kan øke usikkerheten. Gjør heller situasjonen enklere og belønn atferden du ønsker. For en hund som reagerer på lyder ved døren, bevegelse utenfor vinduet eller besøkende, kan du:

- øke avstanden eller skjerme for utløseren slik at hunden fortsatt klarer å tenke;
- belønne at hunden vender oppmerksomheten tilbake til deg og finner ro på en fast plass;
- trene med svake, forutsigbare lyder før du øker vanskelighetsgraden;
- gi hunden en pause hvis den ikke klarer å ta imot belønning eller roe seg.

Målet er ikke å stoppe all kommunikasjon, men at hunden kan avbryte, hente seg inn og finne ro. Hvis akkurat din hund begynner å jage, sirkle rundt eller nappe etter løpende barn, sykler eller annen rask bevegelse, skal det håndteres som et konkret sikkerhets- og treningsproblem, ikke unnskyldes med rasens bakgrunn. Bruk bånd eller avstand mens dere trener inn et trygt alternativ.

Valper trenger korte, positive erfaringer og mye restitusjon. Øk belastning og vanskelighetsgrad i takt med hundens alder, kondisjon og trygghet. Hos en voksen hund er evnen til å hvile mellom aktivitetene minst like viktig som hvor langt den kan gå.

## Helse

Shetland sheepdog har flere godt dokumenterte helseutfordringer, særlig knyttet til øynene, og et godt valpekjøp begynner med etterprøvbare resultater fremfor uttrykket «friske linjer». Be oppdretteren vise registrerte undersøkelser og forklare hvorfor akkurat denne kombinasjonen av foreldre er valgt.

CEA, collie eye anomaly, er en medfødt forandring i øyets utvikling. Den mildere forandringen CRD regnes normalt ikke for å påvirke synet, mens kolobom kan gjøre det. Noen CEA-forandringer ses lettest ved øyeundersøkelse av en ung valp og kan senere skjules av pigment. PRA er derimot en fremadskridende netthinnesykdom som kan føre til blindhet. En DNA-test viser om hunden har en bestemt testet genetisk variant, men viser ikke alle øyeforandringer. Rasen har mer enn én form for PRA og også andre netthinnesykdommer, så DNA-test og klinisk øyeundersøkelse svarer på ulike spørsmål.

Det tidligere svenske helseprogrammet som krevde en øyeattest som var høyst ett år gammel før avl, ble avsluttet i 2017. Raseklubbens rasespesifikke avlsstrategi, RAS, anbefaler øyeundersøkelse av valper, undersøkelse etter ett års alder før avl og oppfølging av eldre avlshunder. Anbefalinger er ikke det samme som registreringskrav. Kontroller Svenska Kennelklubbens nyeste regler og registrerte resultater før kjøp eller avl.

MDR1, også kalt ABCB1, påvirker et transportprotein som blant annet beskytter hjernen mot visse stoffer. Mutasjonen er påvist hos Shetland sheepdog og kan øke risikoen for alvorlige bivirkninger av enkelte legemidler. Bare en individuell DNA-test viser statusen til den enkelte hunden. Ta vare på prøvesvaret og vis det til veterinæren. Endre aldri dose eller behandling ut fra en liste på nettet.

Skader i hasen og annen leddproblematikk er også dokumentert i rasens svenske avlsstrategi. Spør om halthet, hasproblemer og leddresultater hos foreldre og eldre slektninger, men ikke tolk ett enkelt røntgenresultat som en fullstendig garanti.

Blue merle er en godkjent farge, men to hunder som bærer merleanlegg, skal ikke pares. Dobling av anlegget medfører risiko for alvorlige defekter, blant annet i syn og hørsel. Svenska Kennelklubben har registreringsforbud for avkom etter to merlefargede sheltier og egne regler for skjult merle hos sobelfarget avkom.

## Historie og opprinnelse

Shetland sheepdog kommer fra Shetlandsøyene og utviklet seg fra små gårdshunder. Det er dokumentert at collie ble krysset inn, mens mye annet om de tidlige forfedrene bygger på antakelser.

På øyene ble hundene blant annet brukt til å holde sauer unna dyrket mark og til å varsle på gården. De beskrives derfor ikke først og fremst som spesialiserte gjeterhunder av moderne type. Den lille størrelsen og den værbestandige pelsen passet et hardt, vindfullt og fuktig klima der ressursene var begrensede.

På 1800- og 1900-tallet ble rasen formet mot en mer ensartet type. Den britiske kennelklubben anerkjente Shetland sheepdog i 1914, og det første individet kom til Sverige i 1930. Sheltien er en egen FCI-anerkjent rase med sin egen standard, størrelse og utvikling.

## Å leve med rasen

Shetland sheepdog kan fungere i en barnefamilie, sammen med andre dyr og i leilighet, men bare når temperamentet til den enkelte hunden passer med hverdagen i hjemmet. Størrelsen gjør rasen praktisk, mens oppmerksomhet på lyder, behov for samarbeid og variasjon i selvsikkerhet kan være viktigere enn boligens størrelse.

En voksen skal alltid føre tilsyn med samspillet i en barnefamilie. Barn må la hunden spise, sove og trekke seg tilbake i fred. Ikke velg rasen bare fordi den omtales som «god med barn». Spør om hundens erfaringer og foreldrenes temperament.

Introduksjon til katt eller en annen hund skal være kontrollert, med mulighet for avstand og separate hvileplasser. Belønn rolig atferd og hindre jakt eller trenging mens forholdet bygges opp. Smådyr krever fysisk sikring selv om hunden virker vennlig.

Leilighetsliv kan fungere hvis hunden får daglig aktivitet og kan hvile til tross for oppgang, heis og naboer. Vurder lydmiljøet og spør hvilke valper som raskt henter seg inn etter nye inntrykk. En hage erstatter ikke turer, trening eller samvær.

Alenetid må trenes gradvis først når valpen føler seg trygg i hjemmet. Begynn med svært korte, udramatiske stunder og øk bare så lenge hunden forblir rolig. En voksen hund som er trent på å være alene, kan klare noen timer, men de individuelle forskjellene er store og en liten valp skal ikke forlates alene. Hvis hunden bjeffer, går rastløst rundt, peser eller ikke finner ro, må treningen tas et steg tilbake og hverdagen ordnes slik at hunden ikke forlates lenger enn den mestrer.

Rasen er et godt valg for den som setter pris på en oppmerksom, trenbar hund og er forberedt på pelsstell, lydtrening og mental aktivisering. Den passer dårligere for den som ønsker en helt selvstendig hund, en garantert stille hverdag eller må la hunden være alene gjennom lange arbeidsdager.

Shetland sheepdog

Shetland Sheepdog Club of the UK

Shetland sheepdog er en liten til middels stor, smidig gjeterhund med tett dobbelt pels og iøynefallende farger. Den er intelligent, følsom og svært menneskeorientert, knytter sterke bånd til familien, er reserver t overfor fremmede, utmerker seg i hundesport og trenger jevnlig pelsstell, daglige turer og mental aktivisering.

Speedlines är en uppfödare av rasen Shetland sheepdog med bas i Alsterbro i Sverige. Uppfödningen har arbetat med shetland sheepdog sedan 2002. Hundar från uppfödningen har deltagit i utställning och rallylydnad.

Speedlines

## Kortfakta

Dachshund er en tysk jakthund i FCI-gruppe 4, utviklet for arbeid både under og over bakken. Rasen finnes i ni varianter: standard, dverg og kanin kombinert med korthåret, langhåret eller strihåret pels. Det er derfor klokere å velge dachshund ut fra størrelse, hårlag, oppdretterens avlsmål og hundenes faktiske egenskaper enn ut fra rasenavnet alene.

- **Bruksområder:** hijakt, drivende jakt, ettersøk og selskap.
- **Arbeidsmåte:** utholdende, selvstendig og svært opptatt av å bruke nesen.
- **Størrelse:** avgjøres av brystomkrets, ikke av mankehøyde eller en generell vektangivelse.
- **Pels:** kort-, lang- eller strihåret, med tydelig forskjellige behov for stell.
- **Viktig helsespørsmål:** skivedegenerasjon og skiveprolaps, ofte samlet under betegnelsen IVDD.
- **Passer best for:** den som ønsker en lavstilt jakthund med stor arbeidslyst og kan tilby både daglig mosjon, nesearbeid og konsekvent trening.

Den endelige størrelsesvarianten fastsettes først når hunden er minst 15 måneder. Foreldrene gir en rimelig pekepinn, men valpens endelige variant kan ikke loves før målingen.

## Utseende og pels

Dachshunden skal være lav og langstrakt, men samtidig kompakt, muskuløs og bevegelig. Kroppen er bygd for å kunne arbeide smidig på trange steder, ikke for å være ekstremt lang eller tung. Rasestandarden angir omtrent en tredel av mankehøyden som bakkeklaring og et forhold mellom mankehøyde og kroppslengde på cirka 1:1,7–1,8.

Brystomkretsen måles etter 15 måneders alder, fra mankens høyeste punkt til brystkassens laveste punkt. De gjeldende intervallene er:

- **Standarddachshund:** hannhunder mer enn 37, men høyst 47 cm; tisper mer enn 35, men høyst 45 cm.
- **Dvergdachshund:** hannhunder mer enn 32, men høyst 37 cm; tisper mer enn 30, men høyst 35 cm.
- **Kanindachshund:** hannhunder 27–32 cm; tisper 25–30 cm.

De tre hårlagene er mer enn en forskjell i utseende. Korthåret dachshund har kort, tett og glatt tilliggende pels som vanligvis trenger begrenset, regelmessig stell, men som likevel bør ses over etter opphold i terrenget. Langhåret dachshund har underull og lengre beheng som bør gres der det lett dannes floker, særlig bak ørene og på ben, buk og hale. Strihåret dachshund har dekkhår, underull, skjegg og markerte øyenbryn. En korrekt stri pels trimmes ved behov; klipping gir ikke den samme pelsstrukturen.

Godkjente farger og mønstre avhenger delvis av hårlaget. Rød, svart eller brun med tantegninger, merle og brindle inngår i standarden, mens viltfarger er typiske for strihår. Pelsfarge er ingen snarvei til temperament eller jaktlyst, men enkelte fargekombinasjoner har betydning for helsen. Be oppdretteren forklare både den registrerte fargebetegnelsen og arvegangen hvis valpen er merle.

## Temperament og personlighet

Raseidealet for dachshund er vennlig og jevnt, uten frykt eller aggresjon, men også energisk, utholdende og selvsikkert. Selvstendigheten kommer fra arbeid der hunden må ta avgjørelser på avstand fra føreren. I hverdagen kan den samme egenskapen merkes ved at dachshunden undersøker om en regel virkelig gjelder hver gang.

Jaktlyst, sosialitet, hvor mye hunden gir lyd, lekelyst og evne til å finne ro varierer mellom individer og slektslinjer. Den svenske analysen av Beteende- och personlighetsbeskrivning hund, BPH, gir et bilde av mange trygge dachshunder, men omfatter mindre enn én prosent av den undersøkte svenskfødte bestanden. Den kan derfor ikke brukes som et løfte om personligheten til en bestemt valp. Påstander om at et bestemt hårlag alltid er roligere, lettere å trene eller mindre jaktinteressert, er også for generelle.

Spør i stedet hvordan foreldrene og nære slektninger fungerer hjemme, ved besøk, på tur og i nye miljøer. For en jaktdachshund er prøveresultater og praktisk bruk relevant; for en selskapshund er det like viktig å få konkrete eksempler på hvordan hundene roer seg etter aktivitet, hvor mye lyd de lager og hvordan de fungerer ved håndtering. En seriøs oppdretter bør kunne beskrive både styrker og det som krever arbeid.

## Trening og mosjon

Dachshunden trenger daglig fysisk aktivitet og meningsfylt nesearbeid, men ett fast antall minutter passer ikke alle. Alder, kondisjon, underlag, størrelsesvariant, helse og hvordan hunden arbeider, avgjør belastningen. En voksen, frisk dachshund kan være en utholdende tur- og friluftshund, mens en valp skal bygge styrke og koordinasjon gradvis, og en hund med ryggsymptomer trenger en plan fra veterinæren.

Spor, søksøvelser, personspor og nøye plasserte godbitsøk lar dachshunden bruke sin største ressurs: nesen. Korte, tydelige treningsøkter med en belønning hunden virkelig verdsetter, fungerer ofte bedre enn gjentakelser uten et klart mål. Tren tidlig på innkalling, stopp, å følge føreren og å kunne avbryte et luktspor. Jaktlyst forsvinner ikke gjennom lydighet, så langline og gjennomtenkte valg av miljø er viktige når innkallingen ikke er sikker. I Sverige må hunder ikke drive eller forfølge vilt utenom jakt, og mellom 1. mars og 20. august kreves særlig tilsyn der det kan finnes vilt.

Å ta hensyn til ryggen betyr ikke at en frisk dachshund skal leve et stillesittende liv. Det finnes ikke støtte for at et totalforbud mot alle trapper eller hopp opp og ned fra møbler i seg selv forebygger IVDD. Bygg i stedet god grunnkondisjon, hold hunden i normalt hold, reduser faren for å skli hjemme og unngå ukontrollerte høye hopp eller sammenstøt. Tilpass hjelp i trapper og ved løft etter hundens alder, størrelse og helse.

## Helse

Skivedegenerasjon og skiveprolaps er dachshundens viktigste rasespesifikke helseproblem. IVDD betyr at skivene mellom ryggvirvlene forandres og i noen tilfeller trykker mot nerver eller ryggmarg. Oppsøk veterinær raskt hvis dachshunden plutselig får tydelige rygg- eller nakkesmerter, krummer ryggen, nekter å bevege seg, går ustøtt, mister kraft i bena eller får vansker med å kontrollere urin og avføring. Ikke vent på at svake nevrologiske tegn skal gå over av seg selv.

SKKs offisielle ryggrøntgen for dachshund teller forkalkede skiver. Undersøkelsen gjøres fra toårsdagen til dagen før fireårsdagen, og resultatet angis som K0, K1–K2, K3–K4 eller K5–K26. K0 betyr at ingen forkalkninger ble påvist, mens et høyere K-tall betyr flere helt eller delvis forkalkede skiver. Resultatet er et grunnlag for avl og risikovurdering, ikke en garanti for at hunden aldri får eller sikkert kommer til å få kliniske problemer. Opplysninger om skiveprolaps hos foreldre, søsken og tidligere avkom er derfor også viktige.

Ryggscreening og øyelysing er frivillige for dachshund i Sverige. Svenska Taxklubbens rasespesifikke avlsstrategi anbefaler likevel at rygg- og familiehistorikk vurderes, og at avlsdyr øyelyses før avlsdebut og senere i livet. PRA forekommer i rasen. De gjeldende registreringsbestemmelsene for dachshund regulerer blant annet variant, hårlag, farge og endelig størrelsesmåling, men angir ikke rygg- eller øyeundersøkelse som obligatoriske vilkår for registrering. En kjøper bør derfor be om de faktiske resultatene i stedet for å slå seg til ro med uttrykket «helsetestede foreldre».

Følg også med på hundens hold: en midje skal være synlig, og ribbena skal kunne kjennes med lett trykk. Når merle inngår i en kombinasjon, bør oppdretteren kunne redegjøre for fargeanleggene. To merleanlegg kan gi dobbel merle, som hos hund er forbundet med økt risiko for hørsels- og øyeproblemer.

## Historie og opprinnelse

Dachshunden ble utviklet i Tyskland fra lavbente jakthunder for arbeid i hi. Slike hunder er kjent siden middelalderen, mens den organiserte avlen fikk tydeligere form på 1800-tallet. Den tyske dachshundklubben ble grunnlagt i 1888, og avlen kom til å omfatte de tre størrelsene og tre hårlagene som utgjør dagens ni varianter.

Rasens lave format, kraftige front, utholdenhet og selvstendighet har en praktisk forklaring. Dachshunden skulle kunne følge vilt under bakken, men også arbeide som drivende eller støtende hund og hjelpe til ved ettersøk. I Sverige ble den særlig viktig som langsomt drivende hund da rådyrbestanden økte på 1940-tallet. Svenska Taxklubben ble grunnlagt allerede i 1901.

Det historiske bruksområdet merkes fortsatt i hverdagen. En dachshund som aldri skal jakte, trenger likevel utløp for nesearbeid, problemløsning og bevegelse. Det er også derfor en kjøper bør spørre hva oppdretteren faktisk prioriterer: hiarbeid, drivende jakt, ettersøk, utstilling eller først og fremst selskap.

## Å leve med rasen

Dachshund kan bo godt i leilighet hvis den får nok utetid, aktivitet og trening på lyder i oppgangen og utenfor døren. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn innholdet i hverdagen. Planlegg flere lufteturer, mulighet til å snuse i rolig tempo og et sted der hunden får hvile uforstyrret. Alenetid skal læres gradvis; avbryt og gjør øvelsen enklere hvis hunden viser uro. Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid handler om lufting, ikke om hvor lenge en bestemt dachshund bør være alene.

Dachshunden kan bli en fin familiehund med barn, men små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede. Barn må lære at de ikke skal forstyrre hunden når den spiser eller hviler. Små barn bør ikke bære dachshunden; en liten hund kan lett gli ut av armene, og rygg og bakpart må støttes ordentlig ved løft. Hunden skal alltid ha et trygt, uforstyrret hvilested.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individ, tidligere erfaring og jaktlyst. Gjør introduksjonen rolig, bruk en barriere og gi begge dyrene separate, trygge steder. En dachshund med sterk jaktlyst blir ikke nødvendigvis pålitelig med kanin, marsvin eller katt bare fordi møter trenes. Sikker fysisk atskillelse kan være den riktige langsiktige løsningen.

Før kjøp bør du be om konkrete svar på følgende:

- Hvilken størrelse og hvilket hårlag forventes valpen å få, og hvor sikkert kan dette anslås?
- Hva brukes foreldrene til, og hvordan fungerer de og nære slektninger i hverdagen?
- Finnes det et offisielt K-resultat og opplysninger om kliniske ryggproblemer hos foreldre, søsken eller tidligere avkom?
- Når ble foreldrene sist øyelyst, og hva viser resultatet?
- Hvilke BPH-, jakt- eller utstillingsresultater er registrert og relevante for akkurat dette kullet?
- Hvordan er valpene blitt vant til håndtering, hverdagslyder, mennesker og korte stunder uten kullsøsknene?

Den beste matchen er ikke automatisk den minste valpen, den roligste under besøket eller fargen du først legger merke til. Velg kombinasjonen der oppdretterens mål, hundenes dokumenterte helse og temperament og din egen hverdag peker i samme retning.

Dachshund

UK Dachshund Club

British Veterinary Association

FCI - Fédération Cynologique Internationale

Dachshund: modig, langrygget, kortbeint jakthund, opprinnelig avlet for jakt på grevling og kanin. Finnes med korthåret, langhåret og strihåret pels, i både standard- og dvergsstørrelse. Hengiven, spornøye, selvstendig og svært vokal. Trenger jevnlig, men skånsom mosjon og god vektkontroll for å beskytte ryggraden.

Kaiserküsse är en uppfödare av rasen Tax med bas i Mölnbo i Sverige. Verksamheten har omfattat korthårig tax i samtliga tre storlekar sedan minst 2015.

Kaiserküsse

Zprättens är en uppfödare av rasen Chinese crested dog med bas i Uppsala i Sverige. Uppfödningen har en registrerad historia inom rasen som sträcker sig tillbaka till 2022.

Zprättens

## Kortfakta

Golden retriever er en britisk apporterende fuglehund i FCI-gruppe 8, utviklet for å søke etter og hente skutt vilt i nært samarbeid med føreren. Bakgrunnen er fortsatt synlig i rasens arbeidslyst, interesse for å bære gjenstander og behov for både fysisk aktivitet og oppgaver å løse.

- **Opprinnelse:** Storbritannia, med dokumentert utvikling i grenseområdet mellom England og Skottland
- **Opprinnelig funksjon:** apportering av fugl på land og i vann
- **Mankehøyde:** 56–61 cm for hannhunder og 51–56 cm for tisper i henhold til rasestandarden
- **Pels:** rett eller bølget dobbeltpels med tett, vannavvisende underull
- **Farge:** nyanser av gull eller krem; rødt og mahogni inngår ikke i standarden
- **Raseideal:** vennlig, tillitsfull, intelligent, samarbeidsvillig og arbeidsvillig
- **Passer best for:** et hjem som vil trene og aktivisere hunden og la den delta i hverdagen

Rasestandarden beskriver et ideal, ikke en garanti for hvert individ. Mentalitet, aktivitetsnivå og egenskaper i hverdagen påvirkes også av avlsretning, foreldre, oppvekst, helse og trening.

## Utseende og pels

Golden retriever skal være velbalansert, proporsjonal og aktiv, med en kroppsbygning som tåler arbeid uten å bli tung eller overdrevet. Hannhunder er vanligvis større enn tisper, men funksjon, frie bevegelser og en sunn helhet er viktigere enn et kraftig utseende.

Pelsen består av rette eller bølgede dekkhår, mer fyldige faner og tett, vannavvisende underull. Tillatte farger går fra krem til ulike nyanser av gull. Rødt og mahogni er ikke standardfarger, og hvitt er begrenset til noen få hår på brystet. Farge eller kroppsform forteller likevel ikke sikkert hvilket aktivitetsnivå eller hvilken arbeidslyst en enkelt hund vil få.

Dobbeltpelsen røyter og trenger regelmessig gjennomgang, særlig når mer underull løsner. Børst gjennom hele pelsen etter behov, og vær ekstra nøye bak ørene, i armhulene og i fanene på ben og hale, der floker lettere oppstår. En kam hjelper deg å kontrollere at børstingen når gjennom underullen. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast kalender. Etter svømming eller våte turer er det praktisk å gre ut pelsen, la den tørke godt og kontrollere hud og ører hvis hunden viser tegn på irritasjon.

Kloklipp, tannstell og kontroll av hud, ører og poter er en del av det løpende stellet. Det viktigste er å tilpasse rutinen til individets pels, røyting, aktivitet og hvor ofte hunden blir våt eller skitten.

## Temperament og personlighet

Raseidealet for golden retriever er en vennlig, trygg og samarbeidsvillig hund med naturlig arbeids- og apporteringslyst. Mange søker gjerne kontakt, bærer gjenstander og setter pris på felles oppgaver, men beskrivelsen skal ikke tolkes som at hver golden retriever automatisk er rolig, ukomplisert eller sosial med alle.

Rasen modnes ofte forholdsvis sent. En ung golden retriever kan være fysisk, intens og lett distrahert lenge etter at den har nådd full størrelse. Hverdagsferdigheter som rolige hilsener, følgsomhet, håndtering og evnen til å finne ro må derfor trenes like bevisst som apportering og lydighet.

Oppdrettere har ulike mål, for eksempel jaktlig arbeid, prøver, utstilling eller et bredere selskapshundfokus. Betegnelser som «jaktgolden» og «utstillingsgolden» gir bare en grov pekepinn og forutsier ikke sikkert individets driv, utseende eller evne til å roe ned. Be i stedet oppdretteren beskrive foreldrenes og nære slektningers egenskaper i hverdagen, arbeidslyst, fryktreaksjoner, sosialitet og restitusjon. Arbeids- og mentalbeskrivelser kan gi mer informasjon, men er deler av beslutningsgrunnlaget og ikke garantier.

Rasen kan passe en engasjert førstegangseier, særlig med støtte fra oppdretter og hundekurs. Det krever likevel at man er forberedt på en forholdsvis stor, sterk og ofte livlig unghund som trenger konsekvente rutiner, daglig aktivisering og tid til å modnes.

## Trening og mosjon

Golden retriever trenger daglig fysisk aktivitet, mental problemløsning og mulighet til å hente seg inn, men det finnes ingen fast tidsangivelse som passer alle. Alder, helse, kondisjon, personlighet og avlsretning avgjør hvordan mosjonen bør fordeles og hvor krevende den kan være.

En velfungerende voksenhverdag kan inneholde turer i variert terreng, nesearbeid, søksøvelser, apportering, lydighet og rolig trening i ulike miljøer. Variasjon gir mer enn å forsøke å slite ut hunden med den samme intensive aktiviteten hver dag. Rasen er avlet for samarbeid, så oppgaver med tydelig start, formål og avslutning passer ofte bedre enn ukontrollert ballkasting i høyt tempo.

Valper trenger korte, positive stunder med lek, miljøtrening og bevegelse, med mye hvile mellom aktivitetene. Belastningen skal tilpasses valpens utvikling og underlaget, ikke beregnes ut fra en fast minuttregel. Øk varighet og vanskelighetsgrad gradvis, og la valpens utholdenhet og restitusjon styre neste trinn.

Belønningsbasert trening passer som regel rasens samarbeidsvilje. Prioriter tidlig:

- innkalling og kontakt også rundt mennesker, hunder og lukt av vilt
- å gå pent i bånd og hilse rolig
- å slippe og bytte gjenstander uten konflikt
- ro og venting før apportering eller lek
- et innlært signal for hvile og nedroing

Interesse for vann er vanlig, men ikke alle golden retrievere vil bade, og svømmeferdigheter skal aldri tas for gitt. Introduser vann på et grunt og rolig sted med enkel vei opp, la hunden bestemme tempoet og ha kontinuerlig tilsyn. Strøm, usikker is, algeoppblomstring og kanter som er vanskelige å komme opp fra, krever særlig forsiktighet.

## Helse

Hofter, albuer og øyne er sentrale helseområder i svensk golden retriever-avl. For en valpekjøper er det viktig å skille mellom Svenska Kennelklubbens formelle registreringskrav, raseklubbens anbefalinger og resultatet av en enkelt undersøkelse.

For at avkommet skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldredyrene ha offisiell HD-status før paring. Det betyr ikke at albueundersøkelse, øyelysing og DNA-test er tilsvarende obligatoriske SKK-krav for hvert kull av rasen. Golden retrieverklubbens anbefalinger og vilkår for valpeformidling går lenger: De omfatter blant annet HD- og ED-resultater, en aktuell øyeundersøkelse, GR_PRA1/2-status og visse meritter.

Klubben anbefaler normalt HD A eller B og albuer uten anmerkning. Hunder med HD C eller ED grad 1 bør ifølge anbefalingene bare brukes unntaksvis, og da skal kullets beregnede HD- eller ED-indeks være minst 100. Øyeattesten skal være høyst to år gammel ved paring, og minst én forelder skal være fri eller arvelig fri for både GR_PRA1 og GR_PRA2.

Be om de faktiske resultatene, ikke bare beskjed om at hundene er «testet». Kontroller HD- og ED-grad, indeks når den finnes, dato og resultat for øyeundersøkelsen og DNA-statusen til hver av foreldrene. GR_PRA1 og GR_PRA2 gjelder bestemte mutasjoner. Testene dekker ikke alle genetiske årsaker til PRA og erstatter derfor ikke en klinisk øyeundersøkelse.

Hofteleddsdysplasi, albueleddsdysplasi og enkelte øyesykdommer forekommer i rasen. Rasens avlsstrategi fremhever også svulstsykdommer som et viktig spørsmål for rasen som helhet. Slike sammenstillinger kan ikke omregnes til en sikker prosent eller prognose for den enkelte valpen. Spør derfor også om helse og levetid hos foreldre, søsken og eldre nære slektninger. Gode undersøkelsesresultater reduserer usikkerheten, men kan aldri garantere fremtidig helse.

## Historie og opprinnelse

Golden retriever ble utviklet i siste del av 1800-tallet i grenseområdet mellom England og Skottland for å apportere skutt vilt både på land og i vann. Endrede jaktformer skapte behov for en hund som kunne søke, markere, vente og arbeide utholdende i nært samarbeid med føreren.

Lord Tweedmouths bevarte avlsnotater dokumenterer den tidlige utviklingen. En gul retriever ble paret med en Tweed water spaniel, og videre utvalg formet egenskapene som forbindes med rasens apportering, vannarbeid og samarbeidsevne. Golden retriever ble anerkjent som egen rase i 1913 og introdusert i Sverige rundt 1950.

Rasens moderne bruksområder er bredere enn praktisk jakt, men bakgrunnen er fortsatt relevant. Søk, interesse for gjenstander, utholdenhet og evnen til å veksle mellom aktivitet og venting er egenskaper som må ivaretas gjennom avl og trening, også hos hunder som først og fremst lever som selskapshunder.

## Å leve med rasen

Golden retriever passer best for mennesker som ønsker en sosial og trenbar hund som får delta i hverdagen. Et vennlig raseideal gjør ikke hverdagsferdigheter medfødte: En ung golden retriever må lære å hilse rolig, gå i bånd, håndtere gjenstander og finne ro selv når det skjer mye rundt den.

Rasen kan fungere godt med barn, men samspillet krever tilsyn av en voksen. Barn skal lære å respektere hundens hvile, mat og signaler, og hunden må trenes til å hilse og leke uten å velte eller trenge seg på. Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. Mange golden retrievere lever med hunder eller katter, men introduksjonen bør skje gradvis med kontroll, avstand og et trygt tilfluktssted for katten. Individets tidligere erfaringer og interesse for jakt eller gjenstander spiller en rolle.

Leilighet kan fungere hvis det finnes en realistisk plan for lufting og trening, i tillegg til plass for våt pels og ro innendørs. En hage er praktisk, men erstatter ikke turer, miljøforandring eller felles aktivitet. Rasen er ofte sosial, og alenetid må trenes gradvis fra korte, trygge stunder. Hvor lenge en bestemt hund kan være alene, kan ikke avgjøres ut fra rasenavnet.

Før du kjøper valp, bør du undersøke mer enn farge og foreldrenes titler. Be oppdretteren vise offisielle helseresultater, indekser, datoen for øyeundersøkelsen og DNA-status. Møt helst tispen, spør hvordan nære slektninger fungerer hjemme, og be om konkrete eksempler på aktivitetsnivå, sosialitet, fryktreaksjoner og restitusjon. Velg et kull der dokumenterte egenskaper og oppdretterens mål passer livet du faktisk kan tilby.

Golden retriever

The Golden Retriever Club UK

The Kennel Club UK

Vennlig, middels stor retriever med tett, vannavstøtende gyllen pels og mykt bitt. Svært lærevillig, menneskeorientert og leken, som trenger daglig sosialt samvær, pelsstell og 1,5–2 timer variert mosjon. Avlet som jakthund, nå vanlig som familiehund, servicehund og terapihund.

Dream Max är en uppfödare av rasen Golden retriever med bas i Svenshögen i Sverige. Uppfödningen etablerades genom ett samarbete med den norska kenneln Mjaerumhögdas.

Dream Max

## Kortfakta

Cocker spaniel er en britisk støtende og apporterende fuglehund som også passer som aktiv selskapshund. Rasen er gjerne glad, sosial og samarbeidsvillig, men jaktlyst, aktivitetsnivå og evne til å finne ro varierer mellom individer og avlslinjer. Det viktigste valget er derfor ikke bare rase, men også hvilken oppdretter og linje som passer hverdagen din.

- **Størrelse:** hannhunder er vanligvis omkring 39–41 cm i mankehøyde og tisper 38–39 cm. Vekten ligger ofte rundt 13–15 kg.
- **Aktivitetsnivå:** høyt. Rasen trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, trening og tid til å roe ned hver dag.
- **Pelsstell:** pelsen må gres og børstes grundig gjennom hver uke. Trimming omtrent annenhver måned er et nyttig utgangspunkt, men behovet avhenger av pelsen, hverdagen og hvordan den holdes.
- **Forventet levealder:** omkring 11–15 år er et bredt anslag, ikke en garanti for den enkelte hunden.
- **Passer best for:** en eier som vil gjøre ting sammen med hunden, og som har tid til både trening og regelmessig pelsstell.

Noen hunder avles først og fremst for jakt, mens andre hovedsakelig avles med rasestandarden og andre egenskaper for øye. Forskjellen kan merkes på arbeidsmåte, kroppsbygning og pels, men typen alene avgjør ikke hvordan en hund blir. Fortell oppdretteren hvordan du lever, spør hva foreldrene brukes til, og møt gjerne voksne slektninger før du velger valp.

## Utseende og pels

Cocker spaniel er en kompakt, robust og velbalansert hund med lange, lavt ansatte ører og et våkent uttrykk. Pelsen skal være glatt og silkeaktig, med lengre beheng blant annet på ører, bryst, buk og ben. Rasen finnes i mange godkjente farger, både ensfarget og i ulike flerfargede eller skimlete kombinasjoner.

Mankehøyden er omtrent 39–41 cm for hannhunder og 38–39 cm for tisper. En voksen hund veier ofte omkring 13–15 kg. Målene beskriver det som er typisk for rasen, men sier ikke noe sikkert om valpens fremtidige aktivitetsnivå eller om et bestemt individ passer i hjemmet ditt.

Pelsstellet er en reell del av hverdagen. Gre helt ned til huden minst én gang i uken, og vær særlig nøye der floker lett oppstår, for eksempel bak ørene, i armhulene og i behenget på ben og poter. Regelmessige bad og grundig tørking kan gjøre pelsen enklere å holde i orden. Mange trenger hjelp av en dyktig hundefrisør omtrent annenhver måned. En hund med rik utstillingspels kan kreve mer arbeid, mens en kortere eller mer praktisk klipp kan stelles annerledes.

Kontroller samtidig ører, hud, klør og poter. Vond lukt, rødhet, utflod, kløe eller gjentatt risting på hodet er tegn du skal reagere på, ikke noe som bør skjules med en fast renserutine. Be oppdretteren eller en erfaren hundefrisør vise deg hvordan pelsen rundt poter og ører holdes velstelt uten å irritere huden eller øregangen.

## Temperament og personlighet

En cocker spaniel skal være vennlig, hengiven, livlig og nysgjerrig, og mange liker å samarbeide tett med eieren sin. Det gjør rasen morsom å trene og lett å engasjere i felles aktiviteter. Samtidig kan den handle selvstendig når en lukt eller bevegelse blir mer interessant enn føreren. Vennlighet i rasebeskrivelsen er derfor en ønsket egenskap, ikke et løfte om at alle hunder automatisk fungerer i alle miljøer.

Forskjellen mellom jaktavlet og mer utstillingsrettet cocker er viktig, men bør ikke overdrives. Jaktavlede hunder avles med tydelig vekt på arbeid i terrenget. Hunder som hovedsakelig avles mot rasestandarden, kan likevel ha tydelige jaktegenskaper og stort aktivitetsbehov. Hvis du vil jakte, bør du velge dokumenterte brukslinjer. Hvis du først og fremst ønsker en selskapshund, må du fortsatt regne med en aktiv hund og spørre hvordan foreldrene og voksne slektninger fungerer i en vanlig hverdag.

BPH-resultater kan blant annet gi mer informasjon om hunders reaksjoner på mennesker, lek, overraskelser og ulike underlag. BPH er en svensk beskrivelse av atferd i en bestemt situasjon, ikke en prøve der hunden blir godkjent eller underkjent, og den fanger ikke opp alle egenskaper som trengs i jakt. Se resultatet som én del av helheten sammen med oppdretterens mål, foreldrenes hverdagsatferd og eventuelle jakt- eller bruksmeritter.

## Trening og mosjon

Cocker spaniel trenger fysisk aktivitet og mental trening hver dag, men ett fast antall minutter passer ikke for alle hunder. Alder, helse, avlslinje, intensitet og mulighet for restitusjon påvirker behovet. En god hverdag inneholder turer i varierte omgivelser, nese- og søksarbeid, apportering eller andre samarbeidsøvelser, samt trening på å hvile når ingenting skjer.

Rasens bakgrunn gjør aktiviteter der hunden får søke, finne og samarbeide, spesielt naturlige. Blodspor, spanielarbeid, apportering, nosework, lydighet og agility er eksempler, men enkle hverdagsøvelser fungerer også: å lete etter en gjenstand, følge et kort spor eller hente inn en leke på signal. En jaktavlet cocker kan trenge mer målrettet arbeid enn en vanlig tur gir. Mye aktivitet i høyt tempo uten planlagt restitusjon skaper derimot ikke automatisk en rolig hund.

Begynn tidlig med innkalling, kontakt og impulskontroll. Tren først der forstyrrelsene er små, og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Bruk langline der jaktinteressen kan ta over. Belønningsbasert, tydelig og kort trening passer som regel en rask og engasjert cocker bedre enn harde korrigeringer eller lange, ensformige økter. Bruk også tid på håndtering av ører, poter og pels, slik at det regelmessige stellet blir trygt for både hund og menneske.

## Helse

En cocker spaniel kan leve et langt og aktivt liv, men helse bør vurderes ut fra resultater som kan kontrolleres – ikke bare ut fra at en oppdretter sier at linjen er frisk. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha kjent HD-status. Be om foreldrenes registrerte navn eller registreringsnumre, og kontroller resultatene deres i Svenska Kennelklubbens Avelsdata eller Hunddata.

De gjeldende reglene for valpeformidling i den svenske raseklubben Cocker Spanielklubben gir valpekjøperen en konkret svensk sjekkliste, men reglene er frivillige. Resultatene skal være kjent før paring. Begge foreldrene skal ha HD-resultat A, B eller C. Hvis en hund har C, anbefales det at foreldrenes gjennomsnittlige HD-indeks ved paring er over 100. Øyeattesten skal være høyst to år gammel ved paring, og minst én av foreldrene skal være DNA-testet fri eller hereditært fri for familiær nefropati, FN. Dette er raseklubbens vilkår for formidling, ikke en garanti for at valpen aldri blir syk.

Ikke spør bare om «alle testene er tatt». Be om å få se nøyaktig resultat, dato og identitet for begge foreldrene. FN og renal dysplasi, RD, er ulike nyresykdommer. Et DNA-resultat for FN utelukker derfor ikke alle nyreproblemer. En DNA-test for prcd-PRA viser status for én bestemt arvelig variant, mens en øyeundersøkelse kan avdekke kliniske forandringer og andre øyediagnoser. Testene utfyller hverandre, men svarer ikke på det samme spørsmålet.

Lange ører og rikelig beheng gjør ørekontroll til en praktisk rutine. Hold ørene tørre etter bad og svømming, og kontakt veterinær ved smerte, lukt, rødhet, utflod eller tilbakevendende kløe. Unngå å behandle hunden på egen hånd bare fordi rasen ofte forbindes med øreproblemer.

## Historie og opprinnelse

Cocker spaniel kommer fra Storbritannia og ble utviklet for å støte og apportere fugl i nært samarbeid med jegeren. Rasen ble anerkjent som atskilt fra field spaniel og springer spaniel kort tid etter at den engelske kennelklubben ble grunnlagt i 1873. Det eldre navnet «cocking spaniel» knyttes til arbeidet med rugde, som heter *woodcock* på engelsk.

Ulike avlsretninger har blitt tydeligere over tid. Jaktavlede hunder er selektert for egenskaper som søk, fart, arbeidslyst og førbarhet i terrenget, mens annen avl i større grad tar utgangspunkt i rasestandarden. Begge tilhører samme rase, men forskjellen forklarer hvorfor to cocker spanieler kan kreve ganske ulik hverdag. Engelsk cocker spaniel må heller ikke forveksles med amerikansk cocker spaniel, som er en egen rase.

## Å leve med rasen

Cocker spaniel kan fungere i en barnefamilie, leilighet eller et hjem med andre dyr, men ingen av delene følger automatisk av rasenavnet. Det avgjørende er individets egenskaper, tidlig trening, hverdagens rutiner og hvordan de voksne tar ansvar.

En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn. Barn må lære ikke å forstyrre hunden når den spiser eller hviler, trekker seg unna eller viser at den vil være i fred. Hunden trenger en trygg hvileplass som barna respekterer. Møt foreldredyrene hvis det er mulig, og spør oppdretteren hvordan de reagerer på håndtering, lyder, besøkende og barn, i stedet for å slå deg til ro med merkelappen «familiehund».

Rasen kan ofte leve med andre hunder, men en katt eller et mindre dyr kan utløse jaktinteresse. Ved en introduksjon bør dyrene først få venne seg til hverandres lukt og deretter møtes under kontroll, med avstand, skillegrind eller bånd. Katten må alltid ha en trygg fluktvei, og hunden skal ikke få øve på å jage. Ikke la dem være alene sammen før samspillet er stabilt.

En leilighet er ikke et problem i seg selv hvis hunden får nok aktivitet ute og kan roe seg inne. I en bygning der lyder lett høres, må du i tillegg forebygge bjeffing ved lyder og forventning gjennom rolige rutiner og trening på lyder i oppgangen. En hage erstatter ikke turer, nesearbeid eller felles trening.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp kan ikke være alene i starten. Begynn med svært korte stunder når den er trygg, og øk bare så lenge den forblir rolig. Det finnes ingen bestemt tidsgrense som alle cocker spanieler mestrer. Planlegg hundepass eller en annen løsning hvis hverdagen regelmessig krever mer alenetid enn akkurat din hund håndterer godt.

Før kjøp bør du derfor kontrollere tre ting: hva oppdretteren faktisk prioriterer i avlen, hvordan foreldre og voksne slektninger fungerer, og hvilke registrerte helseresultater som finnes. Når linje, aktivitetsbehov og pelsstell passer husholdningen, har du de beste forutsetningene for det rasen er avlet for – en glad hund som vil arbeide tett sammen med eieren sin.

Cocker spaniel

Svenska Spaniel och Retrieverklubben - SSRK (Sweden)

Dansk Spaniel Klub (Denmark)

American Kennel Club (Provides UK information)

Fédération Cynologique Internationale (FCI), Belgium

Glad, middels stor fuglehund med kraftig bygning, mykt uttrykk og lange, silkemyke ører. Avlet for jakt på rugde, den elsker å snuse, lete og være med på familiens aktiviteter. Følsom og menneskeorientert, den trenger daglig mosjon, mental stimulering og jevnlig pelsstell for å holde seg sunn og fornøyd.

Villa Solberg driver oppdrett av rasen Cocker spaniel og holder til i Oslo i Norge.

Villa Solberg

## Kortfakta

Dansk-svensk gårdshund er en liten, men solid og aktiv gårds- og selskapshund fra Danmark og Sverige. FCI plasserer rasen i gruppe 2 som en hund av pinschertype. Den er altså ikke en terrier, selv om den tidligere ble kalt skånsk terrier.

- **Mankehøyde:** 34–37 cm for hannhunder og 32–35 cm for tisper, med et tillatt avvik på 2 cm i begge retninger.
- **Opprinnelig oppgave:** å varsle, fange rotter og leve tett sammen med menneskene på gården.
- **Temperament ifølge rasestandarden:** våken, livlig og oppmerksom.
- **Pels:** kort, hard og glatt, med hvitt som dominerende farge.
- **Passer best hos:** en person eller familie som vil trene på ferdigheter til hverdags, tilby både bevegelse og nesearbeid og hjelpe hunden med å finne ro.

Rasestandarden oppgir ingen offisiell vekt. Vektopplysninger på ulike nettsteder er derfor veiledende, ikke et intervall som alle voksne dansk-svenske gårdshunder skal passe inn i. For den som velger valp, er foreldrenes størrelse, hold og funksjon mer nyttig enn ett enkelt vektintervall.

## Utseende og pels

Dansk-svensk gårdshund skal være liten, kompakt og solid bygd, ikke spinkel eller elegant. Kroppen er svakt rektangulær: forholdet mellom mankehøyde og kroppslengde er 9:10. Rasen utvikler seg sent fysisk, og full muskelmasse og kroppsvolum kan la vente på seg til hunden er tre til fire år gammel.

Hodet er forholdsvis lite og trekantet. Ørene kan være rosenører eller fremoverbøyde; ståører er ikke en del av rasens ideal. Halen kan være naturlig lang eller en medfødt stumphale av varierende lengde. En medfødt stumphale er en naturlig variasjon og må ikke forveksles med en kupert hale.

Pelsen er hard, kort og glatt og mangler underull. Hvitt skal dominere, med ens- eller flerfargede flekker i svart, tan, gult, leverbrunt, viltfarget eller ulike nyanser av fawn. Det skal også være flekker på hodet, og små prikker i det hvite er tillatt. Utseendet kan altså variere mye uten at hundene tilhører ulike varianter av rasen.

Pelsen krever lite stell, men røytingen kan merkes. Børst bort løse hår ved behov, særlig i røyteperioder, og bad hunden når den faktisk er skitten. Kontroller samtidig hud, ører, poter og klør. Venn valpen gradvis til tannpuss og annen håndtering. Rolig, belønningsbasert håndteringstrening gjør både det daglige stellet og veterinærbesøk enklere.

## Temperament og personlighet

Dansk-svensk gårdshund er vanligvis rask, nysgjerrig og menneskeorientert, men rasenavnet er ingen garanti for en lettvint familiehund. Standarden beskriver rasen som våken, livlig og oppmerksom. I hverdagen merkes det ofte som en beredskap til å være med, reagere på bevegelse og si fra når noe skjer i nærheten.

Oppgaven som vakthund på gården merkes fortsatt hos mange individer. Mange varsler når noen kommer, men det varierer hvor lett bjeffingen starter og hvor raskt hunden blir stille. I en bolig der lyder lett høres, er det lurt å undersøke hvordan foreldrene og voksne slektninger reagerer på dører, oppganger og besøk. Det er mer treffsikkert enn å gå ut fra at rasen alltid er stille eller alltid bjeffer mye.

I Svenska Kennelklubbens eldre BPH-oppsummering fremstår rasen hovedsakelig som trygg og forholdsvis energisk. Samtidig varierer nysgjerrighet, lekenhet og interesse for fremmede mennesker tydelig. BPH beskriver hundens reaksjoner; det er ikke en prøve som hunden består eller stryker på. Les derfor protokollen til den enkelte hunden, og spør hvordan foreldrene fungerer i hverdagen.

Bakgrunnen som rottefanger gjør interesse for små, raske dyr relevant. Det betyr ikke at alle gårdshunder jager alt de ser, men en kommende eier bør regne med å trene på å avbryte og komme på innkalling. Kaniner, marsvin og andre små kjæledyr trenger sikre områder som hunden ikke har tilgang til.

## Trening og mosjon

Dansk-svensk gårdshund trenger regelmessig fysisk og mental aktivitet, men det finnes ingen riktig timeregel som passer alle. Alder, helse, intensitet, miljø og restitusjon avgjør hvordan en god dag ser ut. En voksen hund kan få en blanding av turer, fri bevegelse på et trygt sted, nesearbeid, lek og korte økter med hverdagstrening. Valper trenger gradvis flere erfaringer og rikelig med hvile, ikke et voksenprogram i miniatyr.

Følg hundens atferd i stedet for klokken. Et passe aktivitetsnivå gir en hund som kan roe seg hjemme, hente seg inn etter aktivitet og fortsatt bevege seg fritt dagen etter. Vedvarende uro kan bety at hverdagen mangler meningsfulle oppgaver, men mer fart er ikke alltid løsningen. Noen ganger trenger hunden mer nesearbeid, tydeligere rutiner eller hjelp til å finne ro.

Prioriter ferdigheter som hjelper en rask og oppmerksom hund med å fungere i hverdagen:

- innkalling og frivillig kontakt når vilt eller andre forstyrrelser dukker opp
- å kunne avbryte jakt, graving og intens lek
- rolig atferd ved dører, vinduer og besøk
- å kunne hvile selv om mennesker beveger seg i hjemmet
- å gå pent i bånd og følge eieren i trafikkerte miljøer
- trygg håndtering av poter, munn, ører og kropp

Tren trinnvis med positive, belønningsbaserte metoder, og tilpass vanskelighetsgraden til individet. Rasen lærer ofte raskt, noe som også betyr at bjeffing, trekking eller oppjaget atferd kan feste seg hvis det ofte fører til det hunden vil ha. Agility, rallylydighet, spor, nosework og annen hundesport kan passe, men ingen bestemt aktivitet er et krav. Det viktige er en bærekraftig kombinasjon av samarbeid, nesearbeid, bevegelse og restitusjon.

## Helse

Dansk-svensk gårdshund regnes generelt som en sunn rase, men uttrykket «sunn rase» erstatter ikke kontroll av det aktuelle kullet. Be om registrerte resultater, datoer og informasjon om nære slektninger. Navnet på en test eller en opplysning om at foreldrene er helsetestet, sier for lite uten selve resultatene.

Hofteleddsdysplasi, HD, er et område der gammel og ny informasjon lett blandes sammen. Rasen har i dag helseprogram nivå 1 hos Svenska Kennelklubben. Det betyr at HD-resultater kan registreres sentralt, men at røntgen ikke er et krav for at valpene skal kunne registreres. Ifølge raseklubben skal hunder med HD D eller E eller kliniske symptomer ikke brukes i avl. Et offisielt resultat og, når det finnes, en HD-indeks gir likevel verdifull informasjon om nettopp hoftene; det er ikke et bevis på hundens samlede helse.

Når det gjelder patellaluksasjon, sier raseklubbens gjeldende anbefalinger at en hund som har tilstanden eller er operert for den, ikke skal brukes i avl. Anbefalingen betyr derimot ikke at alle foreldredyr må ha et obligatorisk offisielt patellaresultat. Spør derfor både om undersøkelser og om kneproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom.

Primær linseluksasjon, PLL, er en alvorlig øyesykdom knyttet til en mutasjon i genet ADAMTS17, og det finnes en validert DNA-test for rasen. Raseklubben anbefaler særlig testing når det finnes bærere eller utestede nære slektninger i linjen uten en DNA-testet fri hund som mellomledd. Ifølge anbefalingen kan en bærer bare pares med en DNA-testet fri hund eller en hund som er fri gjennom avstamning, såkalt hereditært fri. Et fritt PLL-resultat gjelder denne mutasjonen; det utelukker ikke andre øyeproblemer eller andre sykdommer.

Før et kjøp er det rimelig å kontrollere:

- foreldrenes identitet og faktiske HD-resultater, dersom de er røntget
- eventuell patellaundersøkelse og kjent familiehistorikk
- PLL-status og hvordan resultatet passer sammen med resultatet til den andre forelderen
- sykdommer, halthet, tannproblemer og mentalitet hos nære slektninger
- at oppdretteren kan forklare både styrkene og usikkerhetene ved kombinasjonen

## Historie og opprinnelse

Dansk-svensk gårdshund er en gammel skandinavisk gårdshundtype, men en forholdsvis sent anerkjent rase. Lignende hunder levde lenge på gårder i Danmark og Sør-Sverige, der de holdt rotter borte, varslet når noen kom og fungerte som selskapshunder. Nøyaktig hvordan typen oppsto, er ikke klarlagt. Forbindelser til pinscherhunder og britiske hvite jaktterriere har vært diskutert, men skal ikke beskrives som en sikker stamtavle.

Før anerkjennelsen ble blant annet navnet skånsk terrier brukt. Ved en svensk kartlegging i 1986 ble 107 hunder samlet, noe som bidro til vurderingen av at typen var tilstrekkelig ensartet, samtidig som det fantes en nyttig genetisk variasjon. Sverige og Danmark anerkjente rasen sammen i 1987 under navnet dansk-svensk gårdshund.

FCI ga rasen en foreløpig internasjonal anerkjennelse i 2008 og en endelig anerkjennelse i 2019. Den ble plassert i gruppe 2 som en hund av pinschertype, ikke i terriergruppen. I dag er de fleste selskapshunder, men viljen til å varsle, interessen for smågnagere og den store arbeidslysten gjør rasens historie relevant også i et moderne hjem.

## Å leve med rasen

Dansk-svensk gårdshund passer best i et hjem der nærhet, aktivitet og hverdagstrening er en naturlig del av livet. Den kan passe for en førstegangseier, men den hendige størrelsen gjør ikke rasen kravløs. Eieren må sette pris på en rask hund, kunne forebygge jakt og varsling og være forberedt på å trene ro like grundig som fart.

Samvær med barn skal alltid følges opp av en voksen. Hunden trenger en skjermet hvileplass, og barn skal ikke forstyrre den når den spiser, sover eller prøver å trekke seg unna. Vurder foreldredyrenes atferd og hundens egen evne til å avslutte lek; uttrykket «barnevennlig rase» er ingen garanti for sikkerhet.

En gårdshund kan leve med katt, men utfallet avhenger av individene og introduksjonen. Forhindre at hunden jager katten, la katten ha høye plasser og frie fluktveier, og hold de første møtene korte og kontrollerte. Smådyr som kaniner og gnagere bør holdes fysisk adskilt, selv om hunden virker rolig under tilsyn.

Det kan fungere å bo i leilighet dersom hunden får komme ut, bruke nesen og lære å ikke varsle ved hver eneste lyd i bygningen. En hage erstatter ikke aktivisering, og et stort hjem løser ikke utfordringer med å være alene. Begynn alenetreningen med svært korte stunder når hunden er trygg og rolig, øk først når den virkelig klarer å slappe av, og ordne annet tilsyn hvis hverdagen krever lengre fravær enn hunden mestrer.

Møt om mulig begge foreldrene eller andre voksne slektninger før du bestemmer deg. Legg merke til hvordan de hilser, henter seg inn etter en overraskelse, reagerer på smådyr og lyder og finner ro etter aktivitet. Denne informasjonen, sammen med etterprøvbare helsedata og en oppdretter som kjenner linjene sine, sier mer om hverdagen enn generelle løfter om at rasen passer alle.

Dansk-svensk gårdshund

Swedish Kennel Club

Danish Kennel Club

The Danish/Swedish Farmdog Club of America

Fédération Cynologique Internationale

Dansk-svensk gårdshund er en livlig, middels liten skandinavisk gårdsrase, kompakt og atletisk med glatt, overveiende hvit pels og fargede flekker. Den er svært menneskeorientert, intelligent og energisk, og er en kjærlig familiehund når den får daglig mosjon, trening og mental stimulering.

Digge Mountains är en uppfödare av rasen Dansk-svensk gårdshund med bas i Knislinge i Sverige.

Digge Mountains

## Kortfakta

Chihuahua er en meksikansk selskapshund og verdens minste anerkjente hunderase. Den er liten nok til å bli med nesten overalt, men trenger fortsatt oppdragelse, mosjon og mulighet til å bruke nese og hode som andre hunder.

- **Opprinnelse:** Mexico
- **Bruksområde:** selskapshund i FCI-gruppe 9
- **Vekt ifølge rasestandarden:** 1–3 kg, med 1,5–2,5 kg som idealvekt
- **Mankehøyde:** rasestandarden oppgir ikke noe høydeintervall; Chihuahua bedømmes etter vekt
- **Pels:** korthåret eller langhåret
- **Rasetypisk temperament:** kvikk, oppmerksom, livlig og svært modig
- **Viktige helsekontroller:** knær, tenner, bitt, øyne og skallens fontanelle

«Teacup», «mini» og lignende ord er ikke anerkjente størrelser eller egne varianter av Chihuahua. Det finnes bare én vektstandard og to pelsvarianter. I rasestandarden er vekt under 1 kg eller over 3 kg diskvalifiserende. En uvanlig liten hund tilhører fortsatt samme rase, og den lave vekten er ikke i seg selv et bevis på kvalitet eller god helse.

## Utseende og pels

Chihuahua skal være kompakt og noe lengre enn høy, med epleformet hode, store oppstående ører og en høyt båret hale. Uttrykket skal være våkent, men øynene skal ikke være utstående, og snutepartiet må ikke bli overdrevent kort.

Den korthårede varianten har kort, myk og blank pels som ligger tett inntil kroppen. Den langhårede har fin og silkeaktig pels som er rett eller lett bølget, med lengre hår blant annet på ører, hals, ben og hale. Langhåret betyr altså ikke at pelsen skal være tung eller overdrevent fyldig; en altfor rikelig pels er ikke rasetypisk.

Pelsstellet er vanligvis enkelt. Bad hunden når den er skitten, og gre den langhårede varianten omtrent én gang i uken, særlig bak ørene og i de lengre behengene. Den korthårede pelsen kan børstes ved behov. Bruk samtidig rutinene til å venne hunden til kontroll av klør, tenner, ører og øyne.

Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt unntatt merle. Merle er altså ikke en sjelden godkjent farge hos Chihuahua, men uttrykkelig utelukket fra den internasjonale rasestandarden.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk Chihuahua reagerer raskt og er oppmerksom, livlig og modig. Den kan si tydelig fra når noe skjer rundt hjemmet, men frykt, aggressivitet eller uavbrutt bjeffing skal ikke beskrives som uunngåelige raseegenskaper. Den gjeldende rasestandarden godtar verken aggressivitet eller ekstrem skyhet.

Mange individer knytter seg nært til familien og er oppmerksomme på nye mennesker, lyder og hunder. Hvordan dette kommer til uttrykk, påvirkes av arv, tidlige erfaringer, helse og hva hunden har lært. En Chihuahua som alltid bæres bort, får færre muligheter til å øve på rolige møter og bevege seg i ulike miljøer. Samtidig skal en så liten hund ikke tvinges til å hilse eller utsettes for påtrengende lek for å «venne seg til det». God sosialisering betyr korte, trygge erfaringer der hunden kan holde avstand og hente seg inn igjen.

Rasen kan passe for en førstegangseier som vil trene på hverdagsferdigheter og tar den lille størrelsen på alvor. Den passer dårligere for den som ønsker seg et tilbehør eller regner med at en liten kropp automatisk betyr lite ansvar.

## Trening og mosjon

Chihuahua trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men det finnes ikke ett bestemt antall minutter som passer for alle hunder. Alder, kondisjon, underlag, vær og restitusjon gir bedre veiledning enn en generell turplan. En frisk voksen Chihuahua kan sette pris på turer, nesearbeid, triks, hverdagslydighet og tilpassede hundesporter.

Tren trinnvis med belønningsbaserte metoder. Prioriter innkalling, båndtrening, rolig håndtering og at hunden kan avbryte bjeffing og falle til ro. Korte økter kan være praktiske, men avslutt etter hundens konsentrasjon i stedet for etter et fast antall minutter. De samme vennlige og konsekvente reglene skal gjelde for en liten hund som for en stor.

En Chihuahua bør normalt få gå i stedet for å bli båret, slik at den får den bevegelsen og miljøtreningen den trenger. Det er fornuftig å bære hunden i trengsel, ved fare for skade eller når den faktisk trenger hjelp, men bæring skal ikke erstatte mosjon. Valper trenger flere pauser og gradvis belastning; en voksen hund som plutselig ikke vil gå eller blir halt, bør undersøkes i stedet for bare å bli båret videre.

## Helse

De mest nyttige helsekontrollene for Chihuahua gjelder knær, munn og tenner samt en hodeform uten overdrivelser. En lang liste over mulige diagnoser hjelper mindre enn å vite hva som skal kontrolleres hos foreldredyr, valp og voksen hund.

- **Patellaluksasjon:** Kneskålen kan gli ut av sin normale posisjon, og halthet eller et unormalt bevegelsesmønster kan være tegn. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldredyrene ha offisiell patellastatus fra en undersøkelse utført tidligst ved ett års alder og før paring. Be om å få se resultatene i Svenska Kennelklubbens register, og kontroller alltid hvilke regler som gjelder ved kjøpet.
- **Tenner:** En britisk studie av veterinærjournaler viser at periodontal sykdom og melketenner som ikke hadde falt ut, var blant de vanligste registrerte problemene hos Chihuahua. Venn valpen til daglig tannpuss, og følg med på tannskiftet. Hvis en melketann sitter igjen når den permanente tannen kommer opp ved siden av, bør munnen vurderes av veterinær.
- **Hode og øyne:** Svenska Kennelklubbens rasespesifikke dommeranvisninger fremhever risiko ved overdreven dvergvekst, altfor kort snuteparti, feil bitt eller kjeve og altfor fremtredende øyne. Spør ikke bare om «eplehode», men se etter et funksjonelt bitt, et snuteparti uten overdrivelser og øyne som ikke buler ut.
- **Fontanelle:** En åpen fontanelle, noen ganger kalt molera, er ikke et ønskelig kjennetegn. Den er en diskvalifiserende feil i dagens rasestandard. En liten grop etter at fontanellen har lukket seg, er noe annet og er ikke diskvalifiserende. En valp eller voksen hund med en mistenkt åpning bør vurderes av veterinær.

Følg også med på hold og bevegelsesmønster. Plutselig halthet, øyesmerter eller problemer med å spise skal tas på alvor.

## Historie og opprinnelse

Chihuahua har Mexico som offisielt opprinnelsesland og har fått navnet sitt etter den meksikanske delstaten Chihuahua. Dette er godt dokumentert, men den nøyaktige veien frem til dagens hund er mindre godt kjent.

Den offisielle rasestandarden gjengir en tradisjon om at små hunder kan ha levd i området på toltekernes tid. Avbildninger av hunder som kalles Techichi i Tula, ligner dagens Chihuahua. Standarden fremstiller dette som en antakelse, ikke som bevis for en ubrutt slektslinje. Fortellinger om en bestemt forhistorisk stamfar eller en bestemt krysning bør derfor beskrives som teorier, ikke som fastslått historie.

## Å leve med rasen

Chihuahua kan trives i leilighet, barnefamilie og hjem med andre dyr når hverdagen er riktig tilrettelagt. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn regelmessige turer ut, trening, hvile og mulighet til å unngå situasjoner der den lille kroppen risikerer å bli skadet.

En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn. Barn må lære at hunden skal få være i fred på hvileplassen sin, og at de ikke skal løfte, bære eller jage den. Det betyr ikke at rasen «misliker barn», men er en praktisk sikkerhetsregel for en hund på bare noen få kilo.

Samspillet med hunder og katter avgjøres av individene, ikke bare av rasenavnet. La to hunder møtes rolig på et nøytralt sted, og avbryt lek som blir for fysisk. Ved introduksjon til katt er en grind, separate hvileplasser og skjermede fôringsplasser nyttige. Størrelsesforskjellen er viktig: selv vennlig lek med en betydelig større hund kan skade en Chihuahua, så samværet må overvåkes.

Alenetid skal trenes gradvis først når hunden er trygg i hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer i hva de tåler. Ta utgangspunkt i hundens atferd i stedet for å anta at en Chihuahua alltid får separasjonsangst, eller at alle klarer like lang tid.

I kulde, vind og vått vær kan en hund trenge et velsittende, varmende plagg, men det finnes ingen meningsfull temperaturgrense som gjelder for alle. Tilpass etter pelsvariant, alder, helse, aktivitet og hundens egne tegn på ubehag. Den beste hverdagen kombinerer dermed hensyn til en svært liten kropp med forventningen om at Chihuahua skal få leve som hund.

Chihuahua

The British Chihuahua Club

Chihuahua er en bitteliten, men robust selskapshund som vanligvis veier 1,5–3 kg, med epleformet hode og store øyne. Den finnes både med kort og lang pels i mange farger, og er hengiven, oppmerksom og modig. For å trives trenger den daglige turer, trening, tett menneskelig kontakt og god helse- og tannpleie.

Sissel Bergdal driver oppdrett av rasen Chihuahua og holder til i Jonsvatnet i Norge. Oppdrettet har hatt korthårede chihuahuaer født i 2022 og 2024.

Sissel Bergdal

Rune Rasmussen driver oppdrett av rasen Dachshund og holder til i Helle i Norge. Oppdrettet omfatter korthåret dachshund.

Rune Rasmussen

## Kortfakta

Welsh corgi pembroke er en liten, men kraftig gjeter- og kveghund som i dag først og fremst holdes som en aktiv selskapshund. Den passer best for noen som vil kombinere turer med hverdagslydighet, nesearbeid eller annen mental aktivisering.

- Mankehøyde: omtrent 25–30 centimeter
- Vekt ifølge rasestandarden: 10–12 kilo for hannhunder og 9–11 kilo for tisper
- Opprinnelsesland: Storbritannia, med rasens brukshistorie i Wales
- Pels: middels lang dobbeltpels som røyter, særlig i tydelige røyteperioder
- Temperament: idealet er en modig, våken og vennlig hund, men det er store forskjeller mellom individene
- Levealder: den svenske raseklubben beskriver at mange hunder blir 12–14 år, men helse og levealder varierer

Pembroke og welsh corgi cardigan er to forskjellige raser, ikke varianter av samme rase. De skiller seg blant annet i størrelse, farger og hale. Velg derfor ikke mellom dem ut fra forenklede påstander om at den ene alltid er roligere eller mer sosial.

## Utseende og pels

Welsh corgi pembroke skal være lavstilt, sterk og robust uten å virke tung eller lite bevegelig. Kroppen er middels lang, brystkassen bred og dyp, og ørene står opp. Til tross for de korte beina skal en frisk pembroke bevege seg fritt og aktivt.

Rasestandarden angir en mankehøyde på omtrent 25–30 centimeter, en vekt på 10–12 kilo for hannhunder og 9–11 kilo for tisper. Tallene er veiledende, ikke riktig målvekt for enhver hund. Hold og muskelmasse må også vurderes.

Pelsen består av rette, middels lange dekkhår og tett underull. Godkjente farger er rød, sobel, fawn og sort med tantegninger. De kan forekomme med eller uten hvitt på bein, bryst og hals. Litt hvitt på hodet og snutepartiet er også tillatt.

Eldre rasebeskrivelser kan gi inntrykk av at alle pembrokes har kort hale. De kan i virkeligheten bli født med lang hale eller naturlig stumphale av ulik lengde. Halekupering er forbudt i Sverige med mindre inngrepet er nødvendig av veterinærmedisinske grunner. En kupert hund er derfor ikke svenskfødt; undersøk opprinnelsen og innførselsdokumentene nøye.

Welsh corgi cardigan er vanligvis litt høyere, har en lang, revelignende hale og flere godkjente farger. Farge eller personlighet er likevel ikke nok til å fastslå rasen; stamtavlen viser hvilken rase hunden tilhører.

Pelsen trenger ikke trimming. Børst regelmessig, og gå grundig gjennom underullen når røytingen øker. Det fjerner løse hår og gjør det lettere å oppdage forandringer i huden. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast plan. Venn valpen rolig til børsting, kloklipp og tannpuss.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en modig, arbeidsvillig, utadvendt og vennlig hund. Samtidig viser Svenska Kennelklubbens aktuelle BPH-analyse av hverdagsatferd stor variasjon blant hundene som har deltatt. Noen hilser svært ivrig på fremmede, mens andre viser langt mindre interesse. En rasebeskrivelse kan derfor ikke forutsi nøyaktig hvordan en bestemt valp vil utvikle seg.

Bakgrunnen som gårds- og kveghund kommer ofte til uttrykk gjennom årvåkenhet, raske reaksjoner og evnen til å ta egne avgjørelser. Mange liker å samarbeide, men noen trenger mer trening for å velge føreren fremfor det som skjer rundt dem. Det gjør rasen morsom å trene, men godt samarbeid i hverdagen kommer ikke nødvendigvis av seg selv.

Svenska Kennelklubben fremhever en mulig tendens til å vokte, bjeffe og nappe etter hæler. Det siste henger sammen med rasens historiske arbeid tett på bakbeina til storfe, men gjeteratferden ser ikke lik ut hos alle hunder. Napping etter løpende barn, føtter eller buksebein bør likevel stoppes tidlig. Belønn heller rolig kontakt, oppmerksomhet og at hunden velger en passende oppgave.

Hvor mye hunden bjeffer, varierer også. En pembroke kan reagere på lyder ved døren, bevegelser utenfor vinduet eller forventning, men rasenavnet avgjør ikke hvor stort problemet blir. Spør hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer hjemme. Legg til rette for ro ved døren, når dere får besøk og når hunden skal hvile.

For en barnefamilie er riktig individ og en godt planlagt hverdag viktigere enn merkelappen «familiehund». Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et eget hvilested der den får være i fred.

## Trening og mosjon

Welsh corgi pembroke trenger fysisk og mental aktivisering hver dag, men et bestemt antall minutter eller kilometer passer ikke alle. Alder, helse, kondisjon og innholdet i turen påvirker behovet mer enn en standardplan.

En god hverdag inneholder turer med tid til å snuse, korte treningsøkter og en oppgave som krever konsentrasjon, for eksempel godbitsøk, spor eller nye hverdagsferdigheter. Varier rolige aktiviteter med bevegelse og planlagt hvile. En hund som løper mye, men aldri lærer å finne ro, kan fortsatt ha problemer med å slappe av.

Begynn tidlig med innkalling, å gå pent i bånd, impulskontroll og en rolig måte å avbryte bjeffing eller napping på. Belønningsbasert trening gjør det tydelig for hunden hvilket valg som lønner seg. Hold øktene fokuserte, og avslutt mens hunden fortsatt er engasjert i stedet for å gjenta samme øvelse til interessen forsvinner.

Rasen kan trives med lydighet, rallylydighet, spor, nesearbeid og agility. Velg aktivitet etter hundens kropp og motivasjon. Ikke alle pembrokes har anlegg for gjeting bare fordi rasen tidligere arbeidet med storfe; slike egenskaper må vurderes hos den enkelte hunden.

Korte bein er ingen grunn til å behandle en frisk voksen hund som skjør. Bygg opp kondisjon og muskler gradvis, og sørg for godt feste på glatte gulv. Tilpass belastningen for valper, eldre hunder og hunder som kommer tilbake etter en skade. Plutselige smerter, motvilje mot å bevege seg, halthet eller svakhet skal vurderes av veterinær, ikke møtes med generelle råd om trapper eller ramper.

## Helse

Den svenske avlsstrategien beskriver welsh corgi pembroke som en generelt frisk rase, men kjøperen bør likevel kontrollere hofter, øyne og dokumentert helse i slekten. Skill mellom registreringskrav, raseklubbens råd og DNA-tester som er tilgjengelige på markedet.

Siden januar 2025 har Svenska Kennelklubben krevd at begge foreldrene har offisiell hofteleddsstatus før paring for at valpene skal kunne registreres. Be om å få se resultatene, og spør hvordan oppdretteren har vurdert kombinasjonen. «Røntget» betyr ikke at resultatet er uten anmerkning.

Svenska Welsh Corgi Klubben anbefaler også at avlshunder øyeundersøkes før paring. Spør etter oppdaterte resultater for begge foreldrene og om øyefunn hos nære slektninger. Raseklubben følger dessuten med på halthet og for tidlig lukking av vekstsonen i albuebeinet, såkalt short ulna, som kan føre til feilstilling i frambeinet. En ung hund med en pote som vrir seg stadig mer utover, et bøyd frambein eller halthet bør undersøkes tidlig av veterinær.

DNA-tester for degenerativ myelopati, DM, og von Willebrands sykdom type 1 finnes for rasen, men resultatet må tolkes riktig. Den aktuelle svenske avlsstrategien beskriver DM-testen som en risikotest og anbefaler ikke rutinemessig testing, fordi testen ikke gir hele det kliniske bildet og sykdommen ikke er dokumentert som et større problem blant svenske hunder. For vWD type 1 har raseklubben trukket tilbake sitt tidligere råd om rutinetesting etter en gjennomgang med Svenska Kennelklubbens DNA-gruppe. Et laboratoriesvar beviser altså ikke i seg selv at en hund er syk eller kommer til å bli det. Be oppdretteren forklare hvorfor en test er tatt og hvordan resultatet er vurdert opp mot annen helse og genetisk variasjon.

Hold hunden i normalt hold hele livet. En tydelig midje skal være synlig ovenfra, og ribbeina skal være lette å kjenne med et svakt trykk. Vei hunden regelmessig, men ikke la tallene i rasestandarden erstatte en ordentlig holdvurdering. Kontakt veterinær dersom vekten endrer seg uten en klar grunn, eller hvis hunden trenger et strukturert vektreduksjonsprogram.

## Historie og opprinnelse

Welsh corgi pembroke utviklet seg i Wales som gårds- og gjeterhund, men rasens tidligste opphav er ikke endelig fastslått. Teorier om flamske vevere, nordiske spisshunder og slektskap med svensk vallhund (västgøtaspets) bør derfor behandles som teorier, ikke som sikker historie.

Det dokumenterte arbeidet på walisiske gårder forklarer rasen bedre. Pembrokes hjalp til med å flytte storfe til og fra fjøset, voktet gården og utførte flere andre oppgaver. De drev storfe ved å arbeide tett på dyrenes bakbein. Oppgaven krevde årvåkenhet, bevegelighet og besluttsomhet, i tillegg til både selvstendighet og samarbeid.

Pembroke og cardigan utviklet sine egne særtrekk i Wales, men ble lenge betraktet samlet som welsh corgi. De ble skilt som to raser i 1934. FCI plasserer pembroke som rase nummer 39 i gruppe 1 for gjeter- og kveghunder.

I Sverige lever pembrokes nesten utelukkende som selskapshunder, selv om noen fortsatt gjeter. Arven kommer oftere til uttrykk i hundesport, nesearbeid og en hverdag der hunden får løse oppgaver sammen med eieren.

## Å leve med rasen

En welsh corgi pembroke kan bo i leilighet, rekkehus eller enebolig dersom hverdagen gir nok aktivitet, hvile og selskap. Den lave mankehøyden gjør ikke hunden passiv, og en hage erstatter ikke turer eller trening. I leilighet er det særlig viktig å trene tidlig på rolige reaksjoner på lyder i oppgangen, bevegelser utenfor vinduet og aktivitet ved døren.

Alenetid må trenes inn gradvis. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden forblir avslappet. Valper og urolige hunder trenger ekstra hensyn. Hunder skal også luftes flere ganger i løpet av dagen, så den som har lange arbeidsdager, må planlegge hjelp med selskap og lufting.

Rasen kan bo sammen med andre hunder eller katter, men om det fungerer, avhenger av individene og introduksjonen. Gi katten hundefrie steder og en fri rømningsvei, hold de første møtene kontrollerte og hindre jaging. Smådyr må beskyttes mot stress og fysisk kontakt. Tidligere erfaring med en annen dyreart er nyttig informasjon, men ingen garanti for at det vil fungere med et nytt dyr.

Pembroke kan passe for en førstegangseier som liker trening og klarer å være konsekvent uten harde metoder. Den passer dårligere for den som ønsker en hund som nøyer seg med svært korte turer, røyter lite eller automatisk er stille og føyelig.

Rasen har blitt betydelig vanligere i Sverige. Når en rase blir populær, er det ekstra viktig å kontrollere opplysningene. Møt oppdretteren og valpens mor, og kontroller registrering, ID-merking, veterinærattest og offisielle helseresultater. Hvis hunden er importert eller har kupert hale, skal opprinnelse og innførselsdokumenter være tydelige. Et godt valg bygger på dokumentasjon, åpne svar og hvordan hundene faktisk fungerer — ikke på bilder eller løfter om et bestemt temperament.

Welsh corgi pembroke

Association Française du Corgi

Welsh corgi pembroke er en liten, robust gjeterhund med korte ben, reveaktig ansikt og en værbestandig dobbelt pels som røyter hele året. Den er intelligent, aktiv og svært menneskeorientert, og trenger daglig mosjon, mental stimulering, vennlig oppdragelse og nøye oppfølging av vekt og rygg.

Karianne Cowle Øverby driver oppdrett av rasen Welsh corgi pembroke og holder til i Tobøl i Norge.

Karianne Cowle Øverby

## Kortfakta

Yorkshire terrier er en liten britisk terrier som først og fremst holdes som selskapshund, men den skal fortsatt være våken, intelligent og livlig med et stabilt temperament.

- Rasen er anerkjent av FCI som britisk terrier nummer 86, i gruppe 3 og seksjonen for dvergterriere.
- Rasestandarden angir en maksimal vekt på 3,2 kg, men verken minstevekt eller mankehøyde. I praksis er mange hunder tyngre enn standardens maksimum.
- «Teacup» er ikke en offisiell størrelsesklasse for Yorkshire terrier. Betegnelsen er derfor ingen garanti for hundens voksenstørrelse eller helse.
- Pelsen skal være rett, blank, fin og silkeaktig. Lang pels krever mye stell; kortklipping reduserer arbeidet, men gjør ikke pelsen vedlikeholdsfri.
- De tydeligst dokumenterte helseprioriteringene er tennene, gjenværende melketenner og patellaluksasjon, altså løse kneskåler.

## Utseende og pels

Yorkshire terrier skal være kompakt, nett og velproporsjonert, med oppreist holdning og frie bevegelser. Den kan være svært liten, men skal ikke se skjør eller overdrevet forminsket ut.

Maksvekten på 3,2 kg beskriver utstillingsstandardens ideal, ikke et løfte om størrelsen på enhver voksen hund. Standarden oppgir ingen mankehøyde. SKK opplyser at de fleste hundene er rundt 20–25 cm, og at mange veier mer enn standardens maksimum; selv valper i samme kull kan få ulik voksenstørrelse. En valpekjøper bør derfor spørre om de faktiske vektene til foreldrene og voksne slektninger i stedet for å stole på ord som «mini» eller «teacup».

Den voksne standardpelsen er mørkt stålblå over kroppen og klart gyllen tan på blant annet hodet og brystet. Hårene skal være rette og blanke med en fin, silkeaktig struktur, ikke ullaktige. Valper blir født svarte og tanfargede, og den stålblå voksenfargen utvikles gradvis. Hvor raskt farge og struktur modnes, varierer, så valpepelsen viser ikke nøyaktig hvordan den voksne hunden vil se ut.

En lang pels må gres grundig og ofte, helt ned til huden, særlig der hårene utsettes for friksjon. Mange selskapshunder kortklippes for å gjøre hverdagen enklere. Da tar bad, tørking og flokeløsing mindre tid, men hunden trenger fortsatt børsting og må venne seg til håndtering av ansikt, ører, poter og klør. Pelsen har ingen underull, og hunden kan derfor også trenge beskyttelse i kaldt og vått vær.

Yorkshire terrier beskrives noen ganger som allergivennlig fordi den feller få synlige hår. Det er misvisende som garanti: Ingen hunder er allergenfrie, og hundeallergener kommer blant annet fra spytt og hudceller. Den som har eller mistenker pelsdyrallergi, bør søke medisinsk rådgivning før et hundekjøp.

En trefarget Biewer terrier er ikke en egen fargevariant av Yorkshire terrier. I Sverige og de øvrige nordiske landene behandles Biewer terrier som en separat rase, selv om den har et nært historisk slektskap med Yorkshire terrier. Den er derimot ikke anerkjent av FCI.

## Temperament og personlighet

Yorkshire terrier er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og handlekraftig, ikke en passiv skjødehund. Rasestandarden fremhever intelligens, livlighet og stabilt gemytt, men graden av sosialitet, bjeffing og jaktinteresse varierer mellom individer og påvirkes av oppvekst og trening.

Den raske reaksjonen på lyder og bevegelse kan gjøre rasen tilbøyelig til å varsle. Det betyr ikke at alle hunder bjeffer mye. En hund som får undersøke omgivelsene rolig, belønnes for å være stille og lærer å slappe av, har bedre forutsetninger for å håndtere lyder ved døren og bevegelser utenfor vinduet. Å bare avbryte bjeffingen uten å endre årsaken gir sjelden en holdbar hverdag.

Terrierbakgrunnen kan vise seg som interesse for leker, lukter og smådyr. Innkalling og evnen til å avbryte noe spennende må derfor trenes, også hos en hund som er lett å løfte. Samliv med katt eller en annen hund avhenger mer av individet, introduksjonen og hverdagsrutinene enn av et enkelt ja eller nei for rasen.

Med barn er den lille kroppen det viktigste praktiske hensynet. Et barn må kunne la hunden trekke seg unna, leke på gulvnivå og la være å bære eller jage den. Kontakt med små barn bør skje under tilsyn. Den samme forsiktigheten trengs i lek med mye større hunder, fordi vennlig, men fysisk lek fortsatt kan bli for hard for en Yorkshire terrier.

## Trening og mosjon

Yorkshire terrier trenger daglig fysisk og mental aktivitet, men det finnes ikke noe meningsfullt minuttkrav som passer alle individer. En god dag inneholder flere lufteturer, turer med tid til å snuse, lek, enkel problemløsning og trening der hunden kan lykkes.

Tilpass mengde og intensitet etter alder, kondisjon, vær og individ. Det er mer nyttig å se hvordan hunden fungerer i hverdagen og justere én ting om gangen enn å jage et generelt antall minutter.

Belønningsbasert trening passer rasens raske oppfattelsesevne. Prioriter kontakt, innkalling, å gå pent i bånd, en rolig hvileplass og en alternativ atferd når hunden vil varsle. Tren også på pelsstell, tannvisning og kloklipp i små trinn. Det gjør det daglige stellet tryggere og reduserer behovet for å holde hunden fast.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Den trenger rolige, positive erfaringer med mennesker, hunder, underlag, trafikk og lyder i hjemmet uten å bli presset. Rasen kan også like nosework, rallylydighet, spor, triks eller agility tilpasset størrelsen. Den konkrete aktiviteten er mindre viktig enn at hunden får bruke både kropp og hode.

## Helse

Yorkshire terrier er relativt langlivet som populasjon, men tennene og kneleddene fortjener særlig oppmerksomhet. SKK fremhever tannstein, gjenværende melketenner og patellaluksasjon som problemer det er viktig å kjenne til.

En britisk studie publisert i 2025 gjennomgikk journalene til 3 308 Yorkshire terriere ved vanlige veterinærklinikker i 2016. Periodontal sykdom var den vanligste enkeltdiagnosen og ble registrert hos 21,1 prosent i løpet av studieåret. Gjenværende melketenner ble registrert hos 3,57 prosent, og forskerne vurderte også patellaluksasjon som en rasedisposisjon. Tallene beskriver en britisk studiegruppe i en bestemt periode, ikke risikoen for en bestemt svensk hund, men de gjør tannstell til en tydelig prioritet i hverdagen.

Begynn tidlig med å venne valpen til tannpuss. Daglig tannpuss er det beste praktiske vernet mot plakk og tannstein, men treningen skal bygges opp uten tvang. La en veterinær vurdere tannfellingen hvis melketenner blir sittende når de permanente tennene kommer, eller hvis hunden ser ut til å ha vondt i munnen.

Be oppdretteren forklare hva som er kjent om tenner, bitt og kneledd hos foreldrene og nære slektninger. Spør om foreldrene er undersøkt for patellaluksasjon, og be om å få se dokumenterte resultater hvis de finnes. En enkelt test kan redusere usikkerheten, men kan aldri garantere en frisk valp.

Det finnes ikke én universell, fast testpakke for Yorkshire terrier som gjelder i alle kennelklubber og for all fremtid. Kontroller derfor gjeldende svenske registreringsregler og anbefalinger fra SKK og raseklubben før kjøp eller avl, i stedet for å basere deg på en gammel liste på nettet.

I den britiske studien var medianalderen ved død 13,56 år, noe som støtter bildet av en langlivet rase. Dette er et populasjonsmål, ikke en prognose for individet. Hold, munnhelse, bevegelse, endret atferd og regelmessige veterinærkontroller må følges gjennom hele livet.

## Historie og opprinnelse

Yorkshire terrier ble utviklet i Nord-England på 1800-tallet og fikk sin form i Yorkshires tekstildistrikter. Fra 1850-årene avlet vevere og arbeidere i ullfabrikker svært små, mykpelsede terriere som både beholdt terrierens jaktinteresse og ble ettertraktede selskapshunder.

Den nøyaktige oppskriften bak rasen er ikke sikkert dokumentert. Den gamle Black and Tan Terrier samt malteser, Dandie Dinmont terrier og Skye terrier nevnes som sannsynlige bidragsytere. Derfor er det mer korrekt å snakke om sannsynlige forfedre enn å angi en bestemt krysning.

Rasenavnet ble akseptert rundt 1870, og Yorkshire terrier ble anerkjent som rase i 1886. I siste del av 1800-tallet gikk den fra arbeidsmiljøenes små terriere til en moderne selskaps- og utstillingshund. Historien om rottefangere har et rimelig grunnlag i terrierbakgrunnen og rasestandardens beskrivelse av jaktinstinkt, men ikke alle tidlige hunder arbeidet nødvendigvis i en gruve eller fabrikk.

Den elegante pelsen har siden fått stor oppmerksomhet, men rasens årvåkne uttrykk, initiativ og interesse for bevegelse er fortsatt viktige deler av helheten.

## Å leve med rasen

Yorkshire terrier kan fungere godt i leilighet eller hus når den får aktivitet, rotrening og regelmessig stell. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn om husholdningen kan håndtere lyd, gi hunden tid ute og skape en trygg dagsrytme.

Alenetid må trenes gradvis fra svært korte stunder og tilpasses hundens reaksjon. Den svenske myndigheten Jordbruksverket anbefaler at hunder luftes minst hver sjette time på dagtid, men det betyr ikke at en hund tåler seks timer alene. Valper og eldre hunder trenger hyppigere lufting, og en hund som viser uro, trenger en annen løsning uansett hva klokken er.

Rasen passer best for den som ønsker en liten, men aktiv hund og godtar tre tilbakevendende deler av hverdagen: pels, tenner og trening. I en familie med små barn eller store hunder trengs det dessuten tydelige sikkerhetsrutiner. Kulde og vått vær kan kreve beskyttelse, særlig når pelsen er kortklippet eller hunden står stille.

Før et valpekjøp er det lurt å:

- møte tispen og spørre hvordan foreldrene og voksne slektninger fungerer i hverdagen
- be om de faktiske vektene til foreldrene og voksne slektninger, og ikke stole på løfter om en bestemt «teacup»-størrelse
- gå gjennom dokumentert tann-, bitt- og patellahistorikk samt gjeldende avlsanbefalinger
- bestemme om du vil stelle lang pels eller holde hunden kortklippet, og lære rutinen før kjøpet
- planlegge lufting, alenetrening og hundepass før valpen flytter inn.

I riktig hjem er Yorkshire terrier en liten, nærværende hverdagspartner med tydelig terrierkarakter. Den er lett å ta med, men skal behandles som en aktiv hund, ikke som et tilbehør.

Yorkshire terrier

Deutscher Verband für das Hundewesen (German Kennel Club)

Société Centrale Canine (French Kennel Club)

Yorkshire terrier er en svært liten, selvsikker selskapshund som opprinnelig ble avlet som rottefanger i Nord-England. Den har en fin, silkemyk pels som krever jevnlig stell, og er livlig, intelligent og ofte ganske vokal. Yorkier knytter seg sterkt til familien sin, trenger daglig aktivitet og kan leve et langt og aktivt liv.

Anna Borge

## Kortfakta

Petit brabancon er en liten belgisk selskapshund som gjerne er våken, hengiven og opptatt av å være med på det som skjer. Den tilhører FCI-gruppe 9 og er den korthårede av de tre nært beslektede belgiske griffonrasene. De to andre er griffon belge og griffon bruxellois.

- **Opprinnelsesland:** Belgia
- **Bruksområde:** selskapshund
- **Vekt ifølge rasestandarden:** 3,5–6 kg
- **Mankehøyde:** rasestandarden angir ingen bestemt høyde
- **Pels:** kort, stri og blank; ikke lengre enn 2 cm
- **Farger:** rød, svart, svart med tantegninger eller en blanding av svart og rødt, med mørk maske
- **Typiske trekk:** oppmerksom, aktiv, lærevillig, vennlig og nært knyttet til eieren
- **Viktige helseområder:** pust, øyne, kneskåler og tegn på nevrologiske smerter

De tre griffonrasene har samme bakgrunn og kan ifølge Svenska Kennelklubben pares med hverandre. Petit brabancon skiller seg først og fremst ut med sin glatte pels, mens griffon belge og griffon bruxellois er strihårede. Rasene registreres hver for seg.

Den offisielle vekten er en sikrere pekepinn enn høydetallene man ofte finner på nettet. Rasestandarden oppgir 3,5–6 kg, men ikke noe intervall for mankehøyde. To voksne hunder kan derfor være ulike i høyden og likevel være fullt ut rasetypiske.

## Utseende og pels

Petit brabancon skal være liten, kompakt og nesten kvadratisk, med god benstamme uten tunge bevegelser. Kroppslengden skal omtrent tilsvare mankehøyden. Det korte, brede hodet, det tydelige underbittet og de store, mørke øynene gir rasen det karakteristiske uttrykket.

Rasetype må ikke forveksles med overdrivelser. Neseborene skal være godt åpne, øynene store, men aldri utstående, og underkjeven bred. Når munnen er lukket, skal verken tunge eller tenner være synlige. Når du vurderer en hund, bør fri pust, åpne nesebor og friske øyne veie tyngre enn et så flatt ansikt som mulig.

Pelsen er stri, blank og ikke lengre enn 2 cm. Den skal ikke trimmes. Børst pelsen og bad hunden ved behov, for eksempel når løs pels eller skitt skal fjernes.

Godkjente farger er rød, svart, svart med tantegninger og en blanding av svart og rødt. En mørk maske er en del av helhetsinntrykket; hos eldre hunder kan masken være grå eller gråsprengt.

Den korte pelsen gjør pelsstellet enkelt, men rasen er ikke allergifri. Det finnes ingen allergifrie hunderaser, og allergennivåene varierer mellom individer, også innenfor samme kull. Den som har hundeallergi, bør derfor vurdere reaksjonen på den aktuelle hunden og ikke velge ut fra pelslengde alene.

## Temperament og personlighet

Petit brabancon er først og fremst en oppmerksom selskapshund som liker å ta del i familielivet. Rasestandarden beskriver de belgiske griffonene som intelligente, balanserte og årvåkne, mens Svenska Kennelklubben trekker frem at rasen er aktiv, lærevillig, hengiven og vennlig.

Det betyr ikke at alle individer reagerer likt. Arv, tidlig miljø, sosialisering, trening og helse påvirker hvor trygg og sosial hunden blir, og hvor lett den er å leve med. En voksen hund bør kunne roe seg etter aktivitet og møte mennesker uten vedvarende frykt eller aggresjon. Når du besøker et kull, er det lurt å møte moren og spørre hvordan nære slektninger fungerer i hverdagen.

Oppmerksomheten kan være en fordel i kontakttrening, hverdagslydighet og enkle søksøvelser. Belønn rolig atferd fra starten, og gi hunden et uforstyrret hvilested slik at den lærer å koble av.

Petit brabancon kan passe både for en erfaren hundeeier og en godt forberedt førstegangseier, men en liten hund klarer seg ikke av seg selv. Den trenger vennlig og konsekvent trening, daglig omsorg og en eier som tar pust og øyehelse på alvor. Velg individ og oppdretter etter hvor godt de passer til hverdagen din, ikke ut fra løfter om at rasen alltid er enkel.

## Trening og mosjon

Petit brabancon trenger daglig bevegelse, mental aktivisering og tid til å hente seg inn, men én bestemt turlengde passer ikke for alle. En frisk hund kan sette pris på turer, miljøtrening, lek, hverdagslydighet og nesearbeid. Tilpass mengden etter alder, form og temperatur, og fremfor alt etter hvordan hunden puster og henter seg inn igjen.

Korte og tydelige treningsøkter passer ofte godt for en liten og lærevillig selskapshund. Belønn atferden du ønsker, del nye øvelser opp i overkommelige trinn, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er trygg. Venn den også gradvis til at du undersøker munnen og ansiktet; det gjør tannpuss og kontroll av øynene lettere.

Den korte snuten gjør at pusten må styre hvor hardt hunden arbeider. Senk tempoet eller avbryt hvis pustelydene tydelig øker, hunden strever etter luft, ikke henter seg inn normalt eller ser ut til å ha problemer med å regulere temperaturen. Blålige slimhinner, kollaps eller tydelig pustebesvær er akutte faresignaler som krever veterinærhjelp.

Vær særlig forsiktig i varmt og fuktig vær. Legg mosjonen til kjøligere tider, tilby vann og la hunden hvile før den blir presset. En hund som gjentatte ganger ikke klarer en vanlig tur eller lek på grunn av pusten, bør undersøkes. Dette skal ikke avfeies som normalt for en kortsnutet rase.

En valp skal ikke følge samme mosjonsopplegg som en voksen hund. La kroppen utvikle seg gjennom variert bevegelse i eget tempo, korte oppdagelsesstunder og mye hvile. Øk lengde og vanskelighetsgrad gradvis, og la valpens bevegelser, pust og restitusjon styre.

## Helse

De viktigste helsekontrollene for petit brabancon gjelder pust, øyne, kneskåler og tegn på smerter fra nervesystemet. At et problem forekommer i rasen, betyr ikke at alle hunder er rammet. Det er undersøkelsesresultatene og funksjonen til den enkelte hunden som teller.

Rasen er kortsnutet, noe som kan øke risikoen for BOAS – pustevansker som skyldes trange øvre luftveier. Svenska Kennelklubben har rasen med i sine særskilte anvisninger for hodeform og pust. Rolig og uanstrengt pust i hvile, godt åpne nesebor og normal restitusjon etter bevegelse er derfor nyttige kontrollpunkter. Snorkelignende lyder når hunden er våken, økt pustearbeid, dårlig utholdenhet eller varmeintoleranse bør ikke betraktes som sjarmerende rasetrekk.

RFG-Scheme er en veterinærundersøkelse som vurderer pusten før og etter en tre minutter lang belastningstest. Veterinæren undersøker blant annet formen på neseborene, lytter på hjerte og lunger og graderer tegn på BOAS fra 0 til 3. Grad 0 betyr at hunden for øyeblikket ikke er klinisk påvirket. Grad 1 innebærer milde tegn som ikke påvirker yteevnen, mens grad 2 og 3 betyr henholdsvis moderat og kraftig klinisk påvirkning.

Siden mai 2026 kan RFG-resultater for petit brabancon registreres sentralt hos Svenska Kennelklubben. Et offisielt resultat registreres fra 24 måneders alder; et tidligere resultat merkes som foreløpig. For petit brabancon betyr sentral registrering foreløpig ikke at RFG-test er et krav før avl. Reglene kan endres, så kontroller alltid oppdatert informasjon hos Svenska Kennelklubben. Som valpekjøper kan du spørre om foreldrene er testet, hvilken grad de fikk, og hvordan de fungerer under vanlig aktivitet og i varmt vær.

Problemer med kneskålene og enkelte øyesykdommer forekommer i rasen. Den svenske avlsstrategien anbefaler at avlshunder undersøkes for patellaluksasjon før første paring og øyelyses innen ett år før paring. Be om å få se registrerte resultater i stedet for å nøye deg med en generell forsikring om at hundene er friske. Spør også om hornhinneskader og andre øyeproblemer hos nære slektninger, siden hodeformen kan gjøre øynene mer utsatte.

Syringomyeli forekommer i rasen og kan gi sterke smerter, men det er ikke kjent hvor vanlig tilstanden er blant svenske hunder. Frenetisk kloring, unormale bevegelser eller uforklarlige smerter, for eksempel på tur i bånd, kan være grunn til en nevrologisk vurdering hos veterinær. Slike tegn kan ha flere årsaker og skal ikke brukes til å stille en diagnose hjemme.

Kontakt veterinær raskt dersom hunden plutselig myser, blunker gjentatte ganger, gnir seg i et øye, får et rennende øye eller virker smertepåvirket. Pustenød, blålige slimhinner eller kollaps krever akutt hjelp. Tidlig behandling er særlig viktig når øynene er store og snuten svært kort.

## Historie og opprinnelse

Petit brabancon ble utviklet i Belgia fra den samme hundestammen som griffon belge og griffon bruxellois. Rasestandarden fører alle tre tilbake til en liten, strihåret hundetype rundt Brussel som ble kalt smousje. Hundene arbeidet rundt staller, der de blant annet holdt gnagere borte og skal ha voktet vogner.

På 1800-tallet ble dagens griffontype formet gjennom krysninger med blant annet mops og rød king charles spaniel. Krysningene bidro med den glatte, svarte pelsen og befestet rasetypen. De første griffonene ble ført inn i den belgiske stamboken i 1883, og de små hundene ble senere populære som selskapshunder også utenfor Belgia.

Den glatthårede varianten fikk navnet petit brabancon. I dag har de tre griffonene egne FCI-numre og skiller seg hovedsakelig fra hverandre gjennom pels og farge, men det felles opphavet er fortsatt tydelig både i rasestandarden og i svensk avl. Historien forklarer slektskapet, men sier ikke noe sikkert om temperamentet eller helsen til den enkelte hunden.

## Å leve med rasen

Petit brabancon passer best for noen som ønsker en liten og deltakende hund, og som kan tilpasse hverdagen til hundens pust, aktivitetsnivå og behov for selskap. Den kan trives godt i leilighet dersom den får regelmessige lufteturer, passende aktivisering, rolig hvile og trening på lyder i oppgangen og utenfor døren.

En voksen må alltid være til stede når hunden er sammen med barn. En så liten hund skal ikke løftes, jages eller forstyrres mens den spiser eller hviler. Gi hunden et trygt sted for seg selv, og lær barnet å vente til hunden tar kontakt. Hvor godt rasen fungerer med en annen hund eller katt, avhenger av individene, tidligere erfaringer og hvordan introduksjonen gjennomføres. Rasenavnet gir ingen garanti.

Alenetid må trenes inn gradvis når valpen føler seg trygg i hjemmet. En liten valp skal ikke forlates alene; bygg opp en voksen hunds toleranse i små trinn uten at den blir redd. Planlegg hundepass eller en annen løsning hvis arbeidsdagen regelmessig er lengre enn hunden kan være alene uten uro.

Munnstell er en viktig del av hverdagen. Venn hunden gradvis til tannpuss, og be veterinæren hjelpe deg med å vurdere en passende hyppighet. Tyggeprodukter kan være et supplement, men erstatter ikke den mekaniske rengjøringen.

Før du kjøper, bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hvordan puster foreldrene i hvile, under aktivitet og i varmt vær?
- Finnes det registrerte RFG-resultater, og hvilken grad fikk hundene?
- Når ble kneskåler og øyne sist undersøkt, og hvilke resultater ble registrert?
- Har nære slektninger hatt gjentatte hornhinneskader, uforklarlige smerter eller nevrologiske tegn?
- Hvordan er valpene blitt vant til mennesker, hverdagslyder, håndtering og hvile?
- Hvilken oppfølging tilbyr oppdretteren dersom det oppstår spørsmål etter kjøpet?

En hund som passer godt for deg, kan bli en svært nær og treningsvillig følgesvenn. Det avgjørende er ikke bare at hunden er liten eller glatthåret, men at den puster fritt, har friske øyne og stabilt temperament, og får en hverdag som passer for en aktiv selskapshund.

Petit brabancon

Société Centrale Canine (France)

Petit brabancon: en liten, robust belgisk selskapshund med kort, glansfull pels og store, mørke øyne som virker nesten menneskelige. Lojal, følsom og intelligent knytter den seg sterkt til sine mennesker, passer godt i bymiljø, trenger daglig mental og fysisk stimulering og trives best i hjem der den sjelden blir forlatt alene.

Lise Marie Soltveit driver oppdrett av rasen Petit brabancon og holder til i Laksevåg i Norge.

Lise Marie Soltveit

Stine Sørensen driver oppdrett av rasen Petit brabancon og holder til i Tjodalyng i Norge.

Stine Sørensen

## Kortfakta

Australian shepherd er en gjeter- og brukshund som ble utviklet i USA, for mennesker som ønsker å trene og arbeide med hunden hver dag. Den er rask, lydhør og allsidig, men arbeidslysten og vakt- og gjeterinstinktene gjør at den sjelden passer for den som først og fremst ønsker en lite krevende selskapshund.

- Rasen tilhører FCI-gruppe 1 og ble utviklet for arbeid med sau og storfe på gårder og rancher.
- Ønsket mankehøyde er 51–58 cm for hannhunder og 46–53 cm for tisper. Rasestandarden oppgir ingen idealvekt.
- Pelsen er middels lang, værbestandig og har underull. Grunnfargene er blue merle, svart, red merle og rød, med eller uten hvite tegninger og tan-tegninger.
- Halen kan være naturlig lang eller kort. Halekupering er forbudt i Sverige.
- En australian shepherd trenger daglig fysisk aktivitet, problemløsning, samarbeid og mulighet til å finne ro.
- For svenske avlshunder er offisiell HD-status og kjent mental status gjennom MH viktige kontroller. MH beskriver reaksjoner; det er ikke en prøve med bestått eller ikke bestått.

## Utseende og pels

Australian shepherd er en middels stor, velbalansert og bevegelig hund som skal være litt lengre enn høy. Den skal være muskuløs og solid uten å bli tung eller klossete, fordi bygningen skal tillate raske retningsendringer og langvarig arbeid. Standarden angir ønsket mankehøyde, men ingen idealvekt. Vurder derfor en voksen hund ut fra proporsjoner, hold, bevegelser og funksjon i stedet for å stole på et vektintervall som påstås å komme fra standarden.

Pelsen er rett til bølget, middels lang og værbestandig. Mengden underull varierer blant annet med klima og årstid. En korrekt pels trenger regelmessig gjennomkamming og tettere kontroll i røyteperioder, men ikke den samme ukeplanen for alle hunder. Kjenn gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på områder der friksjon lett gir floker, for eksempel bak ørene og i behenget. Kontroller samtidig hud, poter og klør etter arbeid i skog og ulendt terreng.

De fire grunnfargene er blue merle, svart, red merle og rød. Alle kan forekomme med eller uten hvite tegninger og tan-tegninger. Øynene kan være brune, blå eller ravfargede, også i kombinasjoner eller med flekker og marmorering. Ulik øyenfarge er altså tillatt og sier i seg selv ingenting om hundens temperament.

Halen kan være naturlig lang eller naturlig kort. Sistnevnte kalles ofte NBT, natural bobtail, og må ikke forveksles med en kupert hale. Svenska Kennelklubben registrerer rasen med en halebetegnelse som viser om hunden har hellang hale, stumphale, en hale som er kortere enn normalt, ingen hale eller kupert hale. For en valpekjøper er registreringsopplysningen et bedre grunnlag enn å gjette ut fra et fotografi.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal australian shepherd være en intelligent arbeidshund med sterke gjeter- og vaktinstinkter, jevnt temperament og et vennlig vesen. Den kan være avventende ved første møte med ukjente, men rasetypisk nøytralitet er ikke det samme som frykt eller aggresjon. Svenska Australian Shepherdklubben understreker derfor at nøytral er et tydeligere ord enn reservert.

Det er betydelig variasjon mellom individer og familier. Noen hunder arbeider svært intenst i møte med mennesker og omgivelser, mens andre er mer balanserte i hverdagen. Styrken i gjeting, vakthold, lydreaksjoner og sosial interesse kan også variere. Etiketter som arbeidslinje eller utstillingslinje er ikke nok til å forutsi temperamentet til en valp. Se i stedet på foreldrene, voksne nære slektninger, oppdretterens avlsmål, arbeidsmeritter og dokumenterte mentalbeskrivelser.

Som gjeterhund bruker rasen blant annet kroppen og bevegelsene sine til å styre dyr. Det kan gi en sterk interesse for ting som beveger seg. I hverdagen kan hunden ønske å følge, stoppe eller styre løpende barn, sykler, joggere eller andre dyr. Dette er en mulig egenskap hos rasen, ikke noe alle australian shepherd gjør, og ikke en unnskyldning for å la atferden fortsette. Avstand, bånd eller barriere, en innlært alternativ atferd og belønning for kontakt gjør situasjonen tryggere mens ferdigheten trenes.

MH er særlig nyttig når man sammenligner avlshunder og slektninger. Beskrivelsen viser hvordan en hund reagerte på blant annet kontakt, håndtering, lek, overraskelser, lyd og skudd. Den kan ikke alene forutsi hvordan en valp vil utvikle seg, og den måler ikke hele arbeidsevnen. Les hele protokollen og spør hvordan hunden fungerer og henter seg inn igjen i vanlige miljøer.

## Trening og mosjon

Australian shepherd trenger daglig både bevegelse og oppgaver som krever nesearbeid, problemløsning og samarbeid, men et fast antall timer beskriver ikke hva den enkelte hunden trenger. En rolig skogstur, spor eller søk, hverdagslydighet, gjeting, bruksarbeid, agility og annen gjennomtenkt trening belaster på ulike måter. Tilpass mengde og intensitet etter alder, helse, tidligere trening og restitusjon.

En velfungerende hverdag handler om mer enn å gjøre hunden fysisk sliten. Prioriter tidlig:

- kontakt og følgsomhet også når noe beveger seg i omgivelsene,
- innkalling som først trenes i et enkelt miljø og sikres med langline ved behov,
- å gå pent i bånd, håndtering og evnen til å vente,
- en tydelig veksling mellom aktivitet og ro,
- å kunne velge bort å følge eller styre barn, kjøretøy og dyr.

Treningen bør være belønningsbasert, trinnvis og tilpasset individet. Rasen lærer ofte raskt, noe som også betyr at vaner som belønnes ved et uhell, kan feste seg raskt. Gjør riktig atferd lett å velge, øk vanskelighetsgraden gradvis og bruk ikke frykt, trusler eller fysisk straff.

Valper og unghunder trenger bevegelse, miljøerfaring, hvile og korte læringsøkter, ikke belastningen til en voksen hund eller en treningsplan basert på et bestemt antall minutter. Målet er en hund som kan arbeide engasjert, beholde kontakten og deretter finne ro. Hvis aktivitetsmengden øker samtidig som hunden får vanskeligere for å sove, slappe av eller håndtere hverdagsinntrykk, må opplegget vurderes på nytt i stedet for bare å fylles med mer fart.

## Helse

For en svensk valpekjøper er det viktigste å skille bindende registreringsregler fra raseklubbens anbefalinger og frivillige DNA-tester. Etter gjeldende regler fra Svenska Kennelklubben kreves offisiell HD-status før paring og, for svenskboende avlshunder som omfattes av reglene, kjent mental status gjennom en fullstendig MH-beskrivelse. Kjent status betyr ikke automatisk et godt hofteresultat eller en ønsket mental profil; kontroller selve resultatet.

I sin rasespesifikke avlsstrategi anbefaler SASK som hovedregel HD-grad A eller B og øyeundersøkelse av avlshunder. Klubben fremhever også verdien av å kontrollere HD-status hos nære slektninger, fordi rasen ikke har HD-indeks. ED-røntgen er frivillig og er ikke et særskilt registreringskrav for rasen. Be derfor oppdretteren vise hva som faktisk er undersøkt, på hvilken hund, på hvilken dato og med hvilket resultat, i stedet for å nøye deg med ordet helsetestet.

Det finnes DNA-tester for blant annet CEA, HSF4 og MDR1, men SASK oppgir ingen universell testpakke for alle kombinasjoner. Hver test gjelder et bestemt gen eller en risikovariant. Et fritt HSF4-resultat utelukker for eksempel ikke alle former for grå stær og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Relevante tester velges ut fra dokumenterte risikoer i slekten og den planlagte kombinasjonen.

MDR1, også kalt ABCB1, kan påvirke hvordan enkelte legemidler fordeles i kroppen og når hjernen. Statusen til en enkelt hund kan ikke avgjøres ut fra utseendet. Hvis hunden er testet, bør resultatet finnes i veterinærjournalen; valg av legemiddel og dosering hører alltid hjemme hos veterinæren.

To merlefargede hunder skal ikke pares. Kombinasjonen kan gi valper med to kopier av merlevarianten og økt risiko for døvhet og syns- eller øyeavvik. Den naturlig korte NBT-halen har en annen genetisk bakgrunn. SASK anbefaler forsiktighet også ved kombinasjoner der begge foreldrene bærer NBT-varianten, men de to spørsmålene må ikke blandes sammen.

## Historie og opprinnelse

Til tross for navnet ble australian shepherd slik vi kjenner rasen i dag, utviklet i USA. FCI-standarden knytter navnet til baskiske gjetere som kom til USA fra Australia på 1800-tallet. Det nøyaktige bidraget fra eldre gjeterhunder er mindre sikkert. Detaljerte påstander om en bestemt blanding av raser bør derfor behandles som teorier.

Amerikanske saue- og storfebønder fortsatte å velge hunder for allsidighet, selvstendig arbeid, intelligens og gjeterevne. Etter andre verdenskrig økte kjennskapen til rasen da westernridning, rodeo, hesteshow, film og TV nådde et større publikum. Den moderne rasens amerikanske ranchbakgrunn forklarer både paradokset i navnet og hvorfor funksjon fortsatt står sentralt i rasebeskrivelsen.

## Å leve med rasen

Australian shepherd passer best når hverdagen inneholder planlagt aktivitet, læring og restitusjon også i vanlige arbeidsuker. En stor hage erstatter ikke felles oppgaver, og konkurranseambisjoner er ikke nødvendige hvis hunden likevel får et meningsfylt og variert liv. Den som ønsker en hund som hovedsakelig blir med på kortere turer, bør velge en mindre krevende type.

Med barn skal en voksen alltid være til stede, hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og familien må ha en plan for energisk lek. Avbryt og skap avstand før hunden begynner å fiksere på eller styre bevegelsen. Barn bør ikke ha ansvar i situasjoner der en rask og sterk hund kan reagere på omgivelsene.

Samliv med hunder eller katter avgjøres av individene og introduksjonen, ikke av rasenavnet. Finn ut mer om historikken til foreldrene og den aktuelle hunden. Begynn rolig med separate trygge steder, barriere og bånd, gi katten en fri fluktvei, og gå videre først når begge dyrene kan være avslappet. Smådyr kan kreve permanent fysisk adskillelse.

Rasen kan bo i leilighet hvis hunden får nok tid ute, meningsfulle oppgaver og hvile, og eieren kan håndtere reaksjoner på lyd. I et lytt bygg må man kunne hindre at lyder i oppgangen får hunden til å vokte og bjeffe. Alenetid skal trenes gradvis og vurderes ut fra atferden til den enkelte hunden. Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid er et råd om lufting, ikke et mål på hvor lenge en hund trives alene.

Før du kjøper valp, bør du be om foreldrenes registreringsnumre, HD-resultater, fullstendige MH-protokoller, datoer og resultater fra øyeundersøkelser samt relevante DNA-resultater. Kontroller også halebetegnelse og arbeidsmeritter, og spør hvordan voksne nære slektninger fungerer med mennesker, lyd, bevegelse, hvile og restitusjon. Disse opplysningene sier mer om hvordan hverdagen med hunden sannsynligvis blir enn farge, øyne eller om oppdretteren kaller hundene arbeidslinje eller utstillingslinje.

Australian shepherd

Norwegian Kennel Club (NKK)

Dansk Kennel Klub (DKK)

Australian shepherd er en middels stor, atletisk gjeterhund som er svært intelligent og energisk. Den er lojal og menneskeorientert, knytter sterke bånd til eierne og trenger mye daglig mosjon, trening og mental stimulering. Den vakre, værbestandige pelsen og de ofte forskjellige øyenfargene bidrar til rasens store appell.

Anne-Marte Furuseth Nielsen driver oppdrett av rasen Australian shepherd og holder til i Fall i Norge.

Anne-Marte Furuseth Nielsen

## Kortfakta

Drever er en svensk, lavbeint drivende jakthund som først og fremst brukes på hare, rev, rådyr og hjort. Rasen kombinerer sterk jaktlyst og selvstendig arbeid i skogen med et rolig grunntemperament. Den passer best hos en jeger eller i et hjem som kan gi hunden ordentlig nesearbeid og samtidig håndtere stemmen og interessen for spor i hverdagen.

- **Bruksområde:** en allsidig drivende hund som finner vilt, følger sporet og gir los. Spornøyaktighet, passende fart og evne til å avslutte et langt drev er viktige egenskaper.
- **Størrelse:** hannhunder skal være 32–38 centimeter i mankehøyde, med 35 centimeter som ideal. Tisper skal være 30–36 centimeter, med 33 centimeter som ideal.
- **Mentalitet:** rasestandarden beskriver dreveren som oppmerksom og rolig. Aggressivitet, nervøsitet og skyhet hører ikke til ønsket rasetype.
- **Aktivitetsnivå:** stor arbeidslyst og utholdenhet. Turer i bånd er sjelden nok som eneste aktivitet.
- **Pels:** grov, rett og tettsittende pels som er forholdsvis enkel å stelle.
- **Viktig helsetema:** jaktrelatert lungeødem, også kalt jaktødem, er rasens tydeligst dokumenterte særskilte helseproblem.

En drever kan være et fint familiemedlem, men den er ingen ukomplisert selskapshund. Den som ønsker en hund som ofte kan gå løs, sjelden arbeider med nesen og er stille i en boligblokk, bør vurdere en annen rase.

## Utseende og pels

Dreveren skal være langstrakt og lavbeint, men samtidig sterk, muskuløs og bevegelig. Den er bygd for arbeid i terrenget, ikke for å se overdrevent lang eller tung ut. Bakkeklaringen skal være omtrent 40 prosent av mankehøyden, og bevegelsene skal være jevne, parallelle og jordvinnende.

Rasestandarden angir mankehøyde, men ingen idealvekt. Et tall på vekten sier derfor mindre enn helheten: ribbeina skal være lette å kjenne, midjen skal være synlig, og hunden skal ha muskler til arbeidet sitt. Når du velger valp, er frie bevegelser, velbygde frambein og tilstrekkelig bakkeklaring mer nyttig enn en lovet voksenvekt.

Pelsen er grov, rett og tettsittende. Den er kortere på hodet, ørene og nederst på beina, og litt lengre på halsen, ryggen og baksiden av lårene. På undersiden av halen er den buskete uten å danne fane. Alle farger kombinert med hvite tegninger er tillatt, bortsett fra overveiende hvit, merle og leverbrun. De hvite tegningene skal være synlige fra flere sider.

Pelsstellet er enkelt, men en arbeidende hund trenger mer enn børsting. Børst bort løse hår ved behov, og bad hunden når den er skitten i stedet for etter en fast plan. Etter jakt eller en tur i tett terreng bør du sjekke poter, klør, hud, øyne og ører for sår, rusk og flått. Hold klørne korte nok til at de ikke forstyrrer potenes kontakt med bakken.

## Temperament og personlighet

Dreveren skal være rolig og oppmerksom, men den er også avlet for å ta egne avgjørelser på avstand fra føreren. Det som kan virke som stahet hjemme, er ofte den samme selvstendigheten som trengs i skogen. Når hunden får ferten av vilt, kan alt annet raskt bli mindre viktig enn sporet.

Med en hverdag som passer rasen, kan dreveren veksle mellom intenst arbeid ute og ro hjemme. Det garanterer ikke at hvert individ blir stille, lett å styre eller sosialt med alle. Arv, erfaringer, trening og balansen mellom aktivitet og hvile har stor betydning.

Med barn gjelder samme grunnregel som for alle hunder: en voksen skal være til stede, og hunden må ha et uforstyrret hvilested. Et rolig rasetemperament erstatter ikke tilsyn, og barn skal ikke ha ansvar for en hund som kan kaste seg etter en lukt på tur.

Om en drever kan bo sammen med andre hunder, katter og smådyr, avhenger av individet. En drever kan lære å leve med en katt, særlig gjennom tidlige og rolige introduksjoner, men jaktlysten gjør at ingen bør love at det vil fungere. Hindre hunden i å jage katten fra første møte, gi katten egne trygge soner, og ikke la dyrene være alene sammen før du vet hvordan de fungerer sammen. Små kjæledyr trenger et område hunden ikke kan nå.

Losmålet er et arbeidsredskap: jegeren skal kunne følge drevet ved å lytte til hunden. Det betyr ikke at alle drevere bjeffer mye inne, men lydnivået må vurderes før kjøp, særlig i leilighet. Gjentatt bjeffing eller uling når hunden er alene, bør ses som et tegn på at opplegget må endres, ikke som en uunngåelig egenskap ved rasen.

## Trening og mosjon

Dreveren trenes best med tydelige rutiner, belønninger hunden virkelig setter pris på, og en vanskelighetsgrad som økes litt om gangen. Harde korrigeringer skaper ikke en tryggere jakthund. Belønningsbasert trening som tar hensyn til rasens motivasjon, gir et bedre grunnlag for tillit og samarbeid.

Begynn innkallingstreningen på et sted uten forstyrrelser. Belønn raskt, la ofte hunden få gå tilbake til å snuse, og fortsett med langline før du gjør øvelsen vanskeligere. Da betyr ikke innkalling alltid at moroa er over. En godt trent innkalling reduserer risiko, men gjør ikke jaktlysten ufarlig. I områder med mye vilt er langline, inngjerding eller gjennomtenkt jaktlig håndtering ofte tryggere enn å teste om lydigheten holder.

Ingen nøyaktig tidsregel passer for alle drevere. En god hverdag inneholder fysisk aktivitet, nesearbeid, korte treningsøkter og restitusjon. Tilpass mengden til alder, kondisjon, jaktsesong og individ. Bygg opp utholdenheten gradvis før sesongen i stedet for å la en utrent hund gå rett fra rolige uker til en lang jaktdag.

Aktiviteter som passer rasens egenskaper, er blant annet:

- viltspor eller menneskespor med tydelig start og slutt;
- søksøvelser der hunden får arbeide metodisk med nesen;
- turer i variert terreng med tid til å undersøke lukter;
- drevprøver og jakttrening under kyndig veiledning for hunder som skal brukes på jakt.

Jakt er mer enn mosjon. Dreveren skal søke, reise og spornøyaktig drive hare, rev, rådyr eller hjort med hørbar los og et samarbeid som gjør jakten håndterbar. For den som ikke jakter, er oppgaven derfor større enn å legge inn én ekstra lang tur: hunden trenger regelmessig og strukturert arbeid som bruker nesen, utholdenheten og evnen til problemløsning.

## Helse

Dreveren regnes stort sett som en frisk rase, men jaktrelatert lungeødem er et særskilt problem som alle valpekjøpere og eiere bør kjenne til. Tilstanden gir akutte pustevansker under eller etter jakt. Det er en form for ikke-kardiogent lungeødem, og den nøyaktige bakenforliggende mekanismen er fortsatt ukjent.

Varselsignaler er hoste, unormalt rask eller anstrengt pust og tretthet som ikke står i forhold til arbeidet. En rammet hund kan ha problemer med å legge seg, sitte med hodet og halsen strukket eller bli stille under et pågående drev. Avbryt anstrengelsen og kontakt veterinær hvis hunden får slike symptomer. Ikke vent til neste jakt for å se om det skjer igjen.

Arv har betydning for risikoen, og avlsstrategien til Svenska Dreverklubben har egne retningslinjer for å redusere lungeødem. Be oppdretteren vise hvordan tilfeller på både morens og farens side er vurdert, og hvordan den planlagte kombinasjonen ser ut i DreverData. Spør også hvordan nære slektninger har fungert på jakt; normal pust og restitusjon etter arbeid er viktig informasjon.

Ikke vurder en dreveroppdretter ut fra en generell liste med HD-, AD- og øyeundersøkelser hentet fra andre raser. Bruk gjeldende råd for drever. Kontroller foreldredyrenes identitet, jakt- og utstillingsresultater, mentalitet, sykdomshistorikk og slektskap i registrene til Svenska Kennelklubben og raseklubben. Be også om ærlige svar om problemer som ikke kan avklares med en enkel test.

Godt daglig stell er fortsatt viktig. Hold hunden slank og veltrent, bygg opp kondisjonen gradvis og gi den tid til å roe ned etter hardt arbeid. Sjekk hunden etter jakt og oppsøk veterinær ved skade, smerte, unormale bevegelser eller endret pust. Et løfte om en bestemt levealder sier mindre enn dokumentert helse i slekten og en åpen oppdretter.

## Historie og opprinnelse

Dreveren er svensk som rase, men har kontinentale røtter. Westfälische dachsbracke ble importert til Sør-Sverige på 1910-tallet, og det første eksemplaret ble registrert av Svenska Kennelklubben i 1913. Dachsbracke-typen bak rasen var blitt utviklet blant annet i Sør-Tyskland, Tyrol og Sveits på 1800-tallet.

I Sverige satte jegerne pris på den lavbeinte hundens måte å drive rådyr og senere også hare, rev og hjort på. Svenska Dachsbrackenklubben ble stiftet i 1944. I 1947 fikk den svenske varianten navnet drever, og klubben skiftet navn til Svenska Dreverklubben. Svenska Kennelklubben anerkjente dreveren som svensk rase i 1953.

Rasen har fortsatt å bli avlet som arbeidende jakthund. Det forklarer både den robuste konstruksjonen og dagens sterke jaktlyst. Dreverens identitet bygger ikke bare på utseendet, men på evnen til å følge spor nøyaktig i svensk terreng, gi tydelig los og holde en fart som passer til drivende jakt.

## Å leve med rasen

Dreveren passer best når jakt eller regelmessig sporarbeid er en planlagt del av livet, ikke noe man kanskje vil prøve senere. Den kan bo i hus eller leilighet, men boligtypen dekker ikke rasens behov. En leilighetseier må sørge for daglig arbeid ute og forebygge sjenerende lyd; en huseier må likevel trene hunden og sikre porter og tomt.

Gjør denne praktiske sjekken før du kjøper:

- **Arbeid:** Hvem gir hunden regelmessig nesearbeid og fysisk trening også utenfor jaktsesongen?
- **Sikkerhet:** Kan dere bruke langline, sikre inngjerdinger og pålitelige rutiner ved dører, bil og jaktterreng?
- **Lyd:** Tåler boligen en kraftig los, og har dere en plan hvis hunden begynner å bjeffe på grunn av stress eller for lite aktivitet?
- **Alenetid:** Er det tid til å trene dette i små trinn og ordne hjelp dersom hunden ikke takler arbeidsdagen? En drever skal ikke forventes å være alene en hel arbeidsdag.
- **Barn og dyr:** Kan barna få tilsyn av en voksen, og kan katter eller smådyr få egne trygge områder?
- **Oppdretter:** Kan oppdretteren gjøre rede for jaktlige egenskaper, mentalitet, lungeødem i slekten og tankene bak kombinasjonen uten å gi løfter ingen kan holde?

Drever kan være en førstegangshund, men bare for en person som vil lære hvordan en drivende hund arbeider og få støtte fra oppdretter, raseklubb eller en erfaren instruktør. For en jeger som setter pris på en selvstendig hund med rolig grunntemperament, kan rasen bli både en dyktig jaktkamerat og et nært familiemedlem. For den som ønsker en lettstyrt selskapshund, er dreveren sjelden det beste valget.

Drever

Svenska Dreverklubben

The Swedish Kennel Club

Federation Cynologique Internationale (FCI)

Drever er en robust svensk drivende støver, lav og lang i kroppen, men samtidig sterk og utholdende. Den er avlet for å spore og drive vilt i jevnt tempo, har en klar stemme, sterk jaktlyst og trenger rikelig med mosjon. Vennlig, hengiven og lettstelt i pelsen passer den godt i aktive hjem som er mye utendørs.

Rune Morten Haug driver oppdrett av rasen Drever og holder til i Verdal i Norge.

Hundeoppdrettere

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet