## Kortfakta

Labrador retriever er en middels stor til stor apporterende fuglehund med røtter i Newfoundland i Canada. Rasen ble hovedsakelig utviklet i Storbritannia. Den er kjent for samarbeidsvilje og interesse for å bære og hente gjenstander. Samtidig er dette en aktiv brukshund, ikke automatisk en enkel og avslappet familiehund.

- **Mankehøyde:** idealet er 56–57 cm for hannhunder og 54–56 cm for tisper.
- **Vekt:** omtrent 25–36 kg er en grov veiledning for en voksen hund, avhengig av kjønn, kroppsbygning og hold.
- **Forventet levealder:** ofte rundt 10–12 år.
- **Godkjente farger:** svart, gul eller leverbrun. Gult kan variere fra lys kremfarge til reverødt.
- **Pels:** kort og tett, med vannavstøtende underull.
- **Opprinnelig oppgave:** å søke opp og apportere felt vilt etter skuddet.

Labradorer avles med ulike mål. Noen oppdrettere legger mest vekt på jaktegenskaper, andre på eksteriør og selskap, mens mange forsøker å kombinere flere kvaliteter. Betegnelser som «jaktlabrador» og «utstillingslabrador» forteller derfor ikke alt om den enkelte hunden. Se på foreldrene, voksne slektninger, arbeidsmeritter og hvordan oppdretteren faktisk lever og arbeider med hundene sine.

## Utseende og pels

En labrador skal være kraftig bygd, kompakt og bevegelig uten å bli tung eller overvektig. Typiske trekk er et bredt hode, en kraftig kropp, godt vinklede bein og den karakteristiske «oterhalen»: tykk ved roten, avsmalnende mot spissen og dekket av kort, tett pels. Hannhunder har en idealhøyde på 56–57 cm og tisper 54–56 cm. Tallet på vekten er mindre viktig enn en synlig midje og ribbein som lett kan kjennes under huden.

Pelsen består av korte, tette dekkhår og vannavstøtende underull. Den beskytter godt i kaldt og vått vær, men betyr også at labradoren kan røyte mye, særlig når underullen skiftes. Børst ekstra i røyteperioder og bad hunden når den faktisk trenger det. En fast plan for bading eller børsting passer ikke alle hunder.

Kontroller hud, poter og ører regelmessig, spesielt etter bading og svømming. Tørk det ytre øret hvis det er fuktig, men rengjør bare ved behov. Vond lukt, brunlig sekret, rødhet eller gjentatt risting på hodet bør vurderes av veterinær i stedet for å behandles med rutinemessig ørerens.

Rasestandarden godkjenner ensfarget svart, gult eller leverbrunt; en liten hvit flekk på brystet kan forekomme. «Sølv» er ikke en fjerde godkjent farge, men registreres som en farge som avviker fra standarden. Selve fargebetegnelsen gir likevel ikke grunnlag for generelle påstander om helsen til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, intelligent og samarbeidsvillig hund som gjerne arbeider sammen med føreren. Mange labradorer søker sosial kontakt, responderer godt på belønningsbasert trening og er entusiastiske i både lek og arbeid. Ingen rasebeskrivelse er likevel en garanti. Temperament påvirkes også av arv, tidlige erfaringer, trening, helse og hverdagsmiljø.

Apporteringslysten viser seg ofte som et ønske om å bære ting i munnen. Gi hunden egnede gjenstander og lær inn et rolig bytte eller en «slipp»-kommando i stedet for å jage den når den tar noe. Det gjør hverdagen tryggere og gir utløp for en naturlig atferd. Mat kan være en sterk belønning, men lek, søksarbeid og muligheten til å hente en gjenstand kan også fungere svært godt.

Forskjellene mellom avlsretninger er reelle, men ikke absolutte. Jaktavlede hunder er ofte valgt for fart, utholdenhet og konsentrert apporteringsarbeid. Hunder fra mer eksteriørrettede linjer kan ha en annen kroppsbygning og arbeidsstil. Det betyr ikke at hver jaktavlet labrador har vanskelig for å roe seg, eller at hver utstillingsavlet labrador er rolig. Be oppdretteren gi konkrete eksempler på foreldrenes energinivå, evne til å koble av, lydnivå, omgjengelighet og arbeidslyst.

En BPH- eller MH-beskrivelse kan gi mer informasjon om hvordan en hund reagerte i standardiserte situasjoner. Resultatet er en beskrivelse, ikke en temperamentstest som hunden består eller stryker på. Vurder det sammen med egne møter med hundene og kunnskap om slekten.

## Trening og mosjon

En labrador trenger daglig bevegelse, men også oppgaver som engasjerer luktesansen, hukommelsen og samarbeidet med føreren. Det finnes ikke et universelt antall timer som passer for en valp, en voksen jakthund, en familiehund og en senior. Tilpass mengde og intensitet til hundens alder, helse, erfaring og restitusjon.

Turer kan kombineres med apportering, personsøk, spor, lydighet, rotrening og enkle søksøvelser. Korte, fokuserte treningsøkter er ofte mer nyttige enn å gjenta den samme øvelsen til hunden mister konsentrasjonen. Hvile og evnen til å roe seg er en del av treningen, ikke et tegn på at hunden har fått for lite å gjøre.

Prioriter tidlig en sikker innkalling, pent båndarbeid, rolig håndtering, selvkontroll og et tydelig signal for å gi fra seg gjenstander. Tren belønningsbasert og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Hvis du bruker mye godbiter i treningen, bør de regnes som en del av hundens daglige fôrmengde.

Interesse for vann er vanlig i rasen, men ikke alle labradorer liker å svømme, og ingen hund er automatisk trygg i vann. Begynn på grunt, rolig vann, la hunden bestemme tempoet og sørg for at den enkelt kan komme seg opp. Hold oppsyn ved strømmende, kaldt eller algepåvirket vann, og unngå å kaste gjenstander så langt at en ivrig hund presses utover det den mestrer.

## Helse

Den viktigste helsekontrollen før et valpekjøp er ikke bare om foreldrene er «testet», men hvilke undersøkelser som er gjort, når de ble utført og hva resultatene var. Labradorens ledd, øyne og hold fortjener særlig oppmerksomhet.

For at et labradorkull skal kunne registreres hos Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt HD-resultat før paring. Et registrert resultat er ikke det samme som hofter uten anmerkning. Svenska Labrador Retrieverklubben anbefaler et strengere utvalg: begge foreldrene bør være røntget for HD og ED uten anmerkning og øyeundersøkt innen to år før paring, uten arvelig øyesykdom med enkelte angitte unntak.

Be om foreldrenes registreringsnumre og kontroller selve resultatet, undersøkelsesdatoen og gjerne opplysninger om søsken, tidligere avkom og andre nære slektninger. Det gir mer informasjon enn en generell formulering om at hundene er helsetestet.

DNA-tester kan være verdifulle når de brukes for riktig sykdom og resultatene til begge foreldrene vurderes sammen. En test for prcd-PRA kan for eksempel bare si noe om nettopp denne formen for netthinnesykdom; den utelukker ikke andre øyesykdommer og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Ved recessive sykdommer som EIC trenger ikke en frisk bærer selv å bli syk, men resultatet til den andre forelderen må være kjent for å unngå at det fødes syke valper. Et stort DNA-panel er derfor ikke et bevis på god helse som helhet.

Overvekt belaster kroppen og bør ikke regnes som et normalt rasetrekk. Kjenn på ribbeina og se etter en tydelig midje ovenfra og fra siden. Vei hunden regelmessig og tilpass porsjoner, tyggeprodukter og treningsbelønninger etter holdet. Forskning har knyttet en variant i POMC-genet hos enkelte labradorer til større matmotivasjon og høyere kroppsvekt, men varianten finnes ikke hos alle, og overvekt er ikke uunngåelig.

## Historie og opprinnelse

Labrador retriever har tidlige røtter ved kysten av Newfoundland i Canada, der hunder av lignende type hjalp fiskere med å hente gjenstander og fangst fra vannet. På 1800-tallet ble slike hunder ført til Storbritannia, der rasen ble utviklet til en spesialisert apporterende fuglehund.

Den britiske kennelklubben anerkjente labrador retriever som rase i 1903. Arbeidet etter skuddet formet flere av egenskapene som fortsatt kjennetegner rasen: interesse for å søke etter, bære og avlevere gjenstander, vilje til å samarbeide på avstand og evne til å arbeide i vann og krevende terreng. I dag brukes labradoren til jakt, hundesport og flere samfunnsoppgaver, men arbeidsbakgrunnen er viktig også for den som først og fremst ønsker en selskapshund.

## Å leve med rasen

Labrador retriever kan passe i mange hjem når eieren ønsker å dele en aktiv hverdag med hunden og har tid til både trening og restitusjon. Hage er ikke et krav, og det kan fungere å bo i leilighet, men boligen erstatter ikke turer, søksarbeid og annen meningsfull aktivitet utendørs. Tren også på at hunden skal være stille og rolig i oppganger og andre fellesområder.

Sammen med barn er voksent tilsyn, tydelige regler og en uforstyrret hvileplass for hunden nødvendig. En ung eller oppspilt labrador er sterk nok til å velte et lite barn uten å mene noe vondt. Barn bør ikke ha ansvar for å gå tur med en hund de ikke kan håndtere fysisk.

Mange labradorer lever godt sammen med andre hunder og katter, men rasen alene avgjør ikke utfallet. Introduser dyrene gradvis, hindre jaging og trenging, og gi katten høye eller avskjermede fluktmuligheter. Ikke la dem være alene sammen før samspillet er rolig og forutsigbart.

Alenetid må læres trinnvis. En liten valp skal ikke bare forlates; begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den klarer å slappe av. Hvor lenge en voksen hund mestrer å være alene, varierer, så vurder hundens atferd i stedet for å følge en generell maksimumstid.

Før valpekjøpet bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- Hvilke aktiviteter og hva slags hverdag er kullet avlet for?
- Hvordan arbeider foreldrene, hvordan fungerer de sosialt, og hvordan roer de seg i praksis?
- Hvilke offisielle resultater finnes for HD, ED og øyne, og hva vet man om helsen til nære slektninger?
- Finnes det BPH, jaktprøver eller andre relevante beskrivelser og meritter, og hva viser de?
- Hvordan matcher oppdretteren valpenes ulike egenskaper med livet til kjøperne?

Den beste matchen bygger på mer enn farge, kjønn og en betegnelse på avlslinjen. Velg en oppdretter som kan beskrive hundenes faktiske egenskaper, vise kontrollerbare helseresultater og være ærlig om variasjonen i kullet.

Labrador retriever

The Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Norwegian Kennel Club

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Labrador retriever er en middels stor til stor, atletisk og vennlig hund med svært gode svømmeegenskaper og kort, tett, vannavstøtende pels i gult, svart eller brunt. Den er intelligent og matmotivert, lett å trene, trenger daglig mosjon og mental stimulering, og brukes mye både som familiehund og brukshund.

Eva Fridman

## Kortfakta

- Tibetansk spaniel er en liten, anerkjent selskapshund i FCI-gruppe 9 – ikke en arbeidende jakthund, til tross for navnet.
- Rasestandarden oppgir en omtrentlig mankehøyde på 25 cm og en vekt på omtrent 4–7 kg. Dette er veiledende mål, ikke en garanti for hver voksen hund.
- Rasen beskrives som glad, oppmerksom, intelligent og trofast, men også selvstendig og noen ganger reservert overfor fremmede.
- Den middels lange dobbeltpelsen har silkemykt dekkhår og fin, tett underull. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt.
- En tibetansk spaniel trenger daglig mosjon, mental aktivisering og selskap, men mengden må tilpasses individet.
- Øyehelse er det tydeligste avlsspørsmålet i Sverige. Øyelysing og DNA-status for PRA3 gir forskjellig informasjon og må ikke blandes sammen.

## Utseende og pels

Tibetansk spaniel er liten, men skal se harmonisk og bevegelig ut uten overdrivelser. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, ryggen er rett, og bevegelsene skal være frie, aktive og parallelle. Rasestandardens omtrentlige 25 cm og 4–7 kg er nyttige veiledende mål. Hvis voksenstørrelsen er svært viktig for deg, bør du også se på begge foreldrene og voksne, nære slektninger.

Hodet er lite i forhold til kroppen, og snutepartiet skal være middels langt, butt og uten rynker. Et lett underbitt er typisk for rasen, men tenner og tunge skal ikke synes når munnen er lukket. Øynene skal være mørkebrune, ovale, klare og fremoverrettede. Vurder derfor hele hunden – klare øyne, lukket munn, uhindrede bevegelser og et proporsjonert hode – i stedet for å velge den som ser mest ekstrem ut.

Pelsen består av middels langt, ganske tilliggende dekkhår og fin, tett underull. Ørene, baksiden av forbena, halen og lårene har lengre beheng. Hannene har gjerne en tydeligere man enn tispene, men hunden skal ikke ha overdrevent mye pels. Alle farger og blandinger av farger er tillatt; fargen sier derimot ingenting om temperament eller helse.

En grundig gjennomgang med børste og kam én gang i uken er et fornuftig utgangspunkt. Under røyting bør pelsen kontrolleres oftere. Før kammen helt ned til huden, og vær særlig nøye bak ørene, i armhulene og i behenget, der friksjon lett kan gi floker. Vask hunden når den faktisk er skitten, og la pelsens tilstand, ikke en fast badeplan, avgjøre. Venn også valpen rolig til kloklipp, munnstell og annen håndtering; tannpuss er en viktig rutine gjennom hele livet.

## Temperament og personlighet

Tibetansk spaniel passer for den som setter pris på en oppmerksom selskapshund med egne meninger. Raseidealet er en glad, selvsikker, intelligent, våken og trofast hund. Selvstendigheten kan være sjarmerende, men betyr også at hunden ikke alltid arbeider bare fordi du ber den om det. Rasen kan passe for en førstegangseier, men er ikke automatisk enkel: tålmodighet, belønningsbasert trening og respekt for hundens signaler er viktigere enn tidligere hundeerfaring i seg selv.

At rasen kan være reservert overfor fremmede, er ingen unnskyldning for redsel eller aggresjon. En trygg hund skal kunne observere på avstand og deretter falle til ro uten å bli tvunget til å hilse. Når du besøker en oppdretter, bør du se hvordan tispen og andre voksne slektninger reagerer på en ny person, berøring, lyder og uro i hverdagen. De skal kunne søke støtte og hente seg inn igjen.

Årvåkenheten kan føre til bjeffing når noe forandrer seg utenfor døren eller vinduet. Hvor mye den enkelte hunden bjeffer, påvirkes også av miljø, erfaring og trening. Spør derfor ikke bare om rasen er «bjeffete», men om hvordan foreldrene oppfører seg når det kommer besøk, og hvor raskt de roer seg igjen. I en lytt bolig bør du fra starten belønne rolig observasjon, lære inn et tydelig signal for å gå bort fra det som utløser bjeffingen, og begrense utkikksposter som holder hunden i konstant beredskap.

BPH, den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen for hund, kan gi nyttig informasjon om reaksjonene til en enkelt hund, men er en beskrivelse og ikke en bestått-eller-ikke-bestått prøve. Hvis foreldrene eller voksne slektninger har gjennomført BPH, kan du gå gjennom resultatene sammen med oppdretteren. Bruk dem som et supplement til det du selv ser, ikke som en garanti for valpens fremtidige personlighet.

## Trening og mosjon

Tibetansk spaniel trenger å bevege seg og bruke hodet hver dag, men behovet kan ikke uttrykkes som et fast antall minutter. Rasen kan bli med på lengre turer og samtidig slappe av hjemme. En god hverdag veksler mellom turer, nesearbeid, lek og samarbeidsøvelser og uforstyrret hvile. Tilpass belastningen til alder, helse, underlag og vær, og til hvor raskt hunden beveger seg normalt og har vanlig energi igjen etter aktiviteten.

Belønningsbasert trening med gradvis progresjon passer rasens selvstendige væremåte. Gjør oppgaven forståelig og lønnsom i stedet for å heve stemmen eller bruke fysiske korrigeringer. Varier miljøet og belønningen, og avslutt mens hunden fortsatt er engasjert. Korte økter kan være praktiske, men konsentrasjon og kvalitet er viktigere enn klokken.

Prioriter ferdigheter som gjør hverdagen trygg og rolig:

- kontakt og det å følge deg nær trafikk og andre forstyrrelser
- innkalling som først trenes med langline eller på et inngjerdet område
- et signal for å gå bort fra døren eller vinduet og falle til ro
- frivillig håndtering av pels, poter, munn og øyne
- rolige besøk og evnen til å hvile til tross for lyder i oppgangen eller utenfor boligen
- alenetrening i små trinn, uten at hunden blir forlatt lenger enn den klarer å være rolig

Hundesport kan være morsomt hvis individet liker det, men er ikke nødvendig og viser ikke i seg selv at hundens behov i hverdagen er dekket. Det viktige er en hund som beveger seg fritt, er nysgjerrig under aktivitet og klarer å roe seg etterpå.

## Helse

Øyehelse er den mest konkrete dokumentasjonen å kontrollere når du kjøper en svenskoppdrettet tibetansk spaniel. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt resultat fra øyeundersøkelse som var høyst ett år gammelt ved paringen. Be om å få se registreringsnumrene, undersøkelsesdatoene og selve resultatene for begge foreldrene – ikke bare en forsikring om at de er «testet».

PRA er en samlebetegnelse for arvelige netthinnesykdommer som kan føre til blindhet. PRA3 er én av de genetiske variantene som forekommer i rasen, men DNA-testen for PRA3 dekker ikke alle årsaker til klinisk PRA. Øyelysing og DNA-test svarer derfor på ulike spørsmål:

- øyelysing viser den kliniske tilstanden i øynene på undersøkelsestidspunktet og kan oppdage PRA og andre forandringer
- PRA3-testen viser om hunden er fri, bærer eller genetisk rammet av akkurat PRA3-varianten
- en bærer er ikke rammet av PRA3, men kan føre varianten videre og bør bare pares med en fri hund
- et fritt PRA3-resultat er ingen attest på at hunden er fri for alle øyesykdommer

PRA3-resultater kan registreres sentralt, men DNA-testen er ikke det samme formelle kravet som den aktuelle øyelysingen. Hvis oppdretteren sier at en hund er hereditært fri, bør du kontrollere at opplysningen faktisk er registrert. Svenska Kennelklubben registrerer fri status gjennom avstamning i høyst tre generasjoner.

Raseklubben retter også oppmerksomhet mot renal dysplasi, feilvoksende øyehår, innoverdreide øyelokk og patellaluksasjon i avlsarbeidet. Det betyr ikke at hver tibetansk spaniel blir rammet, eller at alle undersøkelsene er obligatoriske for registrering. Spør i stedet om faktiske diagnoser og undersøkelsesresultater hos foreldre, søsken og eldre, nære slektninger. Ved kjøp av valp er en kort familiehistorikk som kan dokumenteres, mer nyttig enn en generell påstand om at linjen er «helt frisk».

## Historie og opprinnelse

Tibetansk spaniel har asiatisk opphav, men den tidlige historien er ikke en ubrutt, fullstendig dokumentert stamtavle. Små hunder har eksistert lenge i Tibet og Kina, og rasetradisjonen knytter dem til palasser og klostre som selskapshunder og årvåkne vakthunder. Det er likevel ikke mulig å slå fast nøyaktig hvor typen først oppsto, eller hvordan den spredte seg mellom områdene.

Den moderne rasen ble utviklet i Storbritannia, der den ble dokumentert mot slutten av 1800-tallet. I 1934 fikk de tibetanske rasene egne standarder gjennom den britiske Tibetan Breeds Association. Etter andre verdenskrig ble den britiske bestanden bygget opp igjen fra et lite antall hunder. Storbritannia har derfor ansvaret for rasestandarden, selv om Tibet er oppført som opprinnelsesland.

Den første tibetanske spanielen ble importert til Sverige i 1955, og den første svenske registreringen fulgte året etter. Disse årstallene er bedre dokumentert enn fortellinger om nøyaktig hvordan klosterhunder ble gitt bort eller arbeidet på murer. Slike fortellinger kan bidra til å forklare rasens rykte som en årvåken selskapshund, men bør leses som tradisjon og ikke som dokumentert historie.

## Å leve med rasen

Tibetansk spaniel kan trives både i leilighet og hus når hverdagen gir mosjon, mental aktivitet, hvile og sosial kontakt. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn muligheten til å lufte hunden ofte og håndtere lyd. I leilighet bør du særlig vurdere foreldrenes bjeffing, hvor lytt bygningen er, og om du kan trene på ro ved døren, vinduet og i felles oppgang.

Med barn gjelder de samme grunnreglene som for andre små hunder: En voksen skal være til stede, barnet skal ikke løfte eller bære hunden, og hunden skal ha en skjermet hvileplass. Et trygt individ kan bli en fin familiehund, men rasenavnet erstatter aldri tilsyn eller respekt for kroppsspråket.

Hvordan hunden lever sammen med en annen hund eller katt, avhenger av individene og introduksjonen. Spør om foreldrenes og valpens faktiske erfaring med andre dyr. Ved introduksjon til katt bør du begynne med atskilte rom og lukt, fortsette med en barriere og kobbel og sørge for at katten alltid har en fri fluktvei. La dyrene gå frem i sitt eget tempo, og ikke la dem være sammen uten tilsyn før atferden deres er forutsigbar – og også da bør begge ha sine egne plasser.

Det å være alene er en ferdighet som må trenes, ikke en fast egenskap ved rasen. En liten valp kan ikke forlates alene, og en voksen hund må vennes gradvis til det, med svært korte og rolige fravær i starten. Øk varigheten først når hunden kan hvile uten vedvarende bjeffing, vandring eller stress. Hvis hverdagen krever hele arbeidsdager alene, er rasen, i likhet med andre selskapshunder, et dårlig valg uten et egnet dagtilbud.

Før du kjøper, bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- hvorfor akkurat denne kombinasjonen ble valgt, og hvordan foreldrene fungerer i hverdagen
- foreldrenes registreringsnumre og datoer og resultater for øyelysing
- PRA3-status for begge foreldrene og hva kombinasjonen innebærer for valpene
- kjente tilfeller av øyeproblemer, renal dysplasi og patellaluksasjon blant nære slektninger
- voksenstørrelse, bjeffing, reaksjoner på fremmede og evne til å roe seg hos foreldre og eldre avkom

Rasen passer best når du ønsker å leve med en liten, aktiv selskapshund som gjerne holder seg nær, men ikke alltid vil adlyde på kommando. Hvis du kan tilby vennlig trening, tydelige rammer i hverdagen og rom for en selvstendig personlighet, får du en følgesvenn som kan være med på tur, følge våkent med på omgivelsene og hvile rolig hjemme.

Tibetansk spaniel

The Tibetan Spaniel Association (UK)

The United Kingdom Kennel Club

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Liten, men robust tibetansk selskapshund på rundt 4–7 kg, med silkemyk dobbeltpels, mankelignende krage og busket hale båret over ryggen. Våkent temperament uten å være bjeffete når den er trent, katteaktig selvstendighet, sterkt knyttet til familien, god med respektfulle barn og tilpasningsdyktig både i by og på landet med moderat mosjon og pelsstell.

Vita Sannars

## Kortfakta

Alpe dachsbracke er en liten, men kraftig østerriksk jakthund for ettersøk og drivende jakt. Det er en godkjent rase i FCI gruppe 6, ikke en krysning mellom dachshund og støver. Rasen er utviklet gjennom utvalg blant sentraleuropeiske jakthunder.

- **Bruksområde:** ettersøk på skadet klovvilt og drivende jakt, særlig etter hare og rev ifølge rasestandarden. I Sverige brukes rasen også som kortdrivende hund på flere viltarter.
- **Mankehøyde:** 34–42 cm. Idealhøyden er 37–38 cm for hannhunder og 36–37 cm for tisper.
- **Vekt:** FCIs rasestandard oppgir ingen vekt. Vurder derfor voksen størrelse, hold og arbeidsevne sammen med oppdretteren i stedet for å ta utgangspunkt i en vekt som ikke finnes i standarden.
- **Pels:** kort og svært tett dobbel pels med kraftige dekkhår og tykk underull.
- **Temperament:** raseidealet er uredd, rolig og arbeidsvillig, med et klokt og vennlig uttrykk.
- **Viktig helsekontroll:** begge foreldredyrene må ha offisiell NCL8-status før paring for at avkommet skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben (SKK).
- **Passer best for:** en jeger som faktisk trenger en hund til ettersøk og/eller en kortdrivende hund, og som vil bruke tid på jaktlig utdanning.

Alpe dachsbracke bør ikke velges først og fremst som selskapshund. Raseklubbens avlsstrategi beskriver den som en ren jakthund. Turer og nesearbeid erstatter ikke målrettet jaktarbeid.

## Utseende og pels

Alpe dachsbracke skal være lavstilt og langstrakt, men samtidig robust, sterk og bevegelig. Forholdet mellom mankehøyde og kroppslengde skal være omtrent 2:3. Brystkassen er dyp, beinbygningen kraftig og muskulaturen fast. Hunden skal kunne arbeide i krevende terreng, og korte bein skal derfor ikke gi en ekstrem eller tung kroppsbygning. Bevegelsene skal være jordvinnende og ikke trippende.

Pelsen består av svært tette, kraftige dekkhår og tett underull som ligger inntil hele kroppen. De to godkjente fargene er mørk hjorterød, med eller uten et lett innslag av svarte hår, og svart med tydelig avgrensede rødbrune tegninger blant annet på hode, bryst, bein, poter og undersiden av halen. En hvit stjerne på brystet er tillatt. Hvite tær eller større hvite tegninger inngår derimot ikke i standardens beskrivelse.

Den korte pelsen trenger ikke klipping. Børst under røyting og bad ved behov. Etter jakt bør hud, poter, klør, ører og øyne kontrolleres for sår, gressfrø, flått og annet fra terrenget.

Rasestandarden oppgir ingen idealvekt. Følg i stedet med på hold og muskelkondisjon. En tydelig midje skal være synlig ovenfra, og ribbeina skal kunne kjennes med lett trykk. En arbeidende hund trenger god muskulatur uten å bli tung. Både overvekt og for lavt hold svekker utholdenhet og bevegelse.

## Temperament og personlighet

Alpe dachsbracke skal være modig, rolig og arbeidsvillig, men den sterke jaktlysten og selvstendigheten merkes også i hverdagen. Rasen er utviklet for å løse oppgaver på spor, ta egne avgjørelser og arbeide på avstand fra føreren. I riktige hender kan dette gi en trygg og fokusert jakthund. Uklare rutiner kan derimot skape problemer i hverdagen, og et viltspor kan veie tyngre enn førerens innkalling.

SKK beskriver rasen som et vennlig familiemedlem som kan være noe reservert overfor fremmede. Dette er et raseideal og beskriver ikke hvert individ. Raseklubbens nyeste avlsstrategi omtalte bare 43 hunder som hadde startet på den svenske atferdsbeskrivelsen BPH, og ønsker et betydelig større grunnlag. Materialet er derfor ikke tilstrekkelig til sikre løfter om hvordan rasen møter mennesker, reagerer i skremmende situasjoner eller viser skarphet.

En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn, og hunden skal ha en skjermet hvileplass. Lær barna å ikke forstyrre hunden når den spiser, sover eller har noe den setter pris på. Rasen kan leve med andre hunder, men individ, sosial erfaring og hvordan mat, hvileplasser og verdifulle ting håndteres, veier tyngre enn rasenavnet.

Katt og smådyr krever forsiktighet fordi jaktlysten er sentral. Spør hvordan foreldrene fungerer med andre dyr. Introduser dem med fysisk avgrensning og bånd, og gi katten sikre fluktmuligheter. Selv en rolig introduksjon gir ingen garanti for at en voksen jakthund er trygg sammen med smådyr.

## Trening og mosjon

Alpe dachsbracke trenger jaktlig utdanning, kontakt i hverdagen og fysisk kondisjon – ikke et generelt antall minutter med mosjon. Belastningen avhenger av alder, helse, årstid og terreng. Spornøyaktighet, søk, tilbakekomst og evnen til å veksle mellom arbeid og hvile er viktigere enn antall kilometer.

Begynn tidlig med kontakt, respons på navnet, innkalling og rolig håndtering. Belønn hunden når den frivillig kommer tilbake, og øk forstyrrelsene gradvis. En langline gjør det mulig å trene uten at hunden belønner seg selv ved å følge vilt. Harde korrigeringer og metoder som bygger på frykt, kan skade både tilliten og arbeidsroen.

Enkel sportrening kan introduseres tidlig. Målet er et rolig, sikkert og nøyaktig arbeid. Å utvikle en kortdrivende hund krever planlagt innjaging og en fører som kan tolke los, søk og tilbakekomst. Søk hjelp hos oppdretteren, raseklubben eller en erfaren jakthundinstruktør.

Å gå løs må vurderes ut fra jaktlyst, innkalling, sted og lovverk. Mellom 1. mars og 20. august skal hunder hindres i å løpe løse der det finnes vilt. I praksis betyr det som regel bånd. Også ellers kreves kontroll slik at hunden ikke forstyrrer eller forfølger vilt. GPS erstatter ikke trening eller dømmekraft.

Bygg opp unghundens kondisjon gradvis, og veksle mellom arbeid og restitusjon. En voksen jakthund trenger både utholdenhet og styrke, mens en hund i vekst ikke skal følge et ferdig program for voksne. Etter hver økt bør bevegelse, poter og allmenntilstand avgjøre hva hunden er klar for neste gang.

## Helse

Det viktigste å kontrollere på papiret for alpe dachsbracke er foreldrenes offisielle NCL8-status. NCL8 er en arvelig, fremadskridende nevrologisk sykdom knyttet til CLN8-genet. Arvegangen er autosomalt recessiv: en fri hund mangler den aktuelle genvarianten, mens en bærer har én kopi, men blir ikke selv syk av NCL8. En hund med to kopier regnes som genetisk affisert og kan forventes å utvikle sykdommen.

Siden 1. januar 2025 har rasen vært omfattet av SKKs helseprogram på nivå 2. Før paring må foreldrene være offisielt DNA-testet ved et godkjent laboratorium eller registrert som hereditært fri, det vil si fri gjennom dokumenterte foreldre. To bærere skal ikke pares. En bærer kan bare pares med en hund som er testet fri eller hereditært fri, og en genetisk affisert hund skal ikke brukes i avl. Be om å få se resultatet i Hunddata eller Avelsdata. «DNA-testet» sier ikke om hunden er fri, bærer eller genetisk affisert.

SKK oppgir at hofteleddsdysplasi (HD) forekommer. Avlsstrategien beskriver samtidig få røntgede hunder, utenlandske avlsdyr uten resultater og ingen registrerte kliniske HD-problemer i materialet. HD kan derfor verken avvises eller beskrives som et omfattende klinisk problem. Spør om resultater, funksjon og symptomer hos foreldrene og deres nære voksne slektninger.

Raseklubben følger med på short ulna, et forkortet albuebein, og andre feilstillinger, særlig i forbeina. Det betyr ikke at hver hund har et ortopedisk problem. Se på foreldrenes beinstilling, poter og bevegelser, og spør om voksne slektninger. Sår og andre jaktrelaterte skader skal vurderes ved behov.

Den svenske bestanden er liten og avhengig av internasjonalt avlssamarbeid. Be derfor oppdretteren forklare slektskap, tidligere kombinasjoner, helsen hos eldre slektninger og hvordan utenlandske opplysninger er kontrollert.

## Historie og opprinnelse

Alpe dachsbracke ble utviklet i de sentraleuropeiske fjellområdene som en funksjonell jakt- og ettersøkshund. Raseklubbens historikk oppgir at rasen ble selektert fra de såkalte Seguriske støverne og ikke ble skapt gjennom innkrysning av dachshund eller andre raser. Den lave kroppen og ordet «dachs» i navnet dokumenterer altså ikke en dachshundkrysning.

FCIs historiske sammendrag forteller at kronprins Rudolf av Habsburg tok med slike hunder på jaktturer i 1881 og 1885. I 1932 ble hundetypen godkjent i Østerrike som den tredje rasen for ettersøk på skadet vilt. Navnet ble endret til alpenländische dachsbracke i 1975, da FCI også fastsatte Østerrike som hjemland. I 1991 ble rasen plassert i den nåværende seksjonen innen gruppe 6.

De første dokumenterte importene til Sverige kom i 1998 og 1999. Den svenske bruken har siden vært bygget rundt ettersøk, kortdrivende jakt og jaktprøver. Rasens utvikling forklares av praktisk arbeidsevne: rolig sporarbeid, jaktlyst, hørbart losmål og kontakt med føreren.

## Å leve med rasen

Alpe dachsbracke passer best der jakt er en reell del av året og noen ønsker å utdanne og føre hunden. En stor tomt eller lange turer er ikke nok. Før kjøpet bør du vite hvilken jaktform hunden skal brukes til, og hvem som har ansvar for utdanning, kondisjon og sikkerhet.

Rasen kan roe seg med familien når arbeid, hverdagsregler og restitusjon fungerer. Planlegg for søle etter turer i terrenget, kraftig losmål og sikker oppbevaring av vilt, fôr og utstyr. En leilighet kan fungere for et individ som får riktig jaktarbeid og er rolig inne, men naboer og lyd må tas med i vurderingen. Boligen gjør ikke rasen egnet som ren selskapshund.

Det å være alene er ikke en fast raseegenskap. Begynn når valpen er trygg, la den være alene svært kort og øk bare når den klarer å roe seg. Gå et trinn tilbake og søk hjelp dersom hunden blir urolig, uler, bjeffer eller prøver å komme seg ut.

Be oppdretteren vise og forklare:

- foreldrenes offisielle NCL8-resultater og hvordan den planlagte kombinasjonen følger reglene,
- jaktlige meritter og hvordan foreldrene arbeider, vender tilbake og samarbeider i praksis,
- HD-resultater der de finnes, samt helse og bevegelser hos nære voksne slektninger,
- beinstilling, poter og eventuelle rapporterte problemer med forbeina i familien,
- slektskapet i kombinasjonen og hvordan importerte eller utenlandske avlsdyr er fulgt opp,
- foreldrenes atferd i hverdagen med mennesker, hunder og dyrene som finnes i hjemmet ditt.

Riktig match er viktigere enn å falle for hundens kompakte utseende. For en jeger som trenger dens særlige kombinasjon av spornøyaktighet, mot og kortdrivende arbeid, kan alpe dachsbracke være et gjennomtenkt valg. For den som først og fremst ønsker en liten og ukomplisert familiehund, finnes det mer egnede raser.

Alpe dachsbracke

VDH - Verein für Deutsches Hundewesen (German Kennel Club)

FCI - Fédération Cynologique Internationale

Kompakt og robust østerriksk drivende jakthund med lang kropp, korte, kraftige bein og tett, værbestandig rød pels. Rolig og kjærlig hjemme, men med sterk jaktlyst; den trenger mye mosjon, nesearbeid og konsekvent, positiv trening for å trives.

Nicklas Bergström

## Kortfakta

Staffordshire bull terrier er en britisk, kompakt terrier med stor styrke i forhold til størrelsen. Det er en egen, anerkjent rase, ikke samme rase som american staffordshire terrier, bull terrier eller american bully. Hos riktig eier kan den være en nær og aktiv selskapshund, men valget bør bygge på individets temperament, atferd i hundemøter og familiens evne til å håndtere en sterk og rask hund – ikke på kallenavn eller stereotypier.

- **Opprinnelse:** Storbritannia, med røtter i Midlands og Staffordshire
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 3, terriere
- **Mankehøyde:** 35,5–40,5 cm for både hannhunder og tisper
- **Vekt:** 12,7–17 kg for hannhunder og 11–15,4 kg for tisper
- **Pels:** kort, glatt og tettliggende
- **Passer best hos:** en eier som vil trene belønningsbasert, kan lese hundens signaler og har en gjennomtenkt plan for hundemøter, mosjon og restitusjon

Rasestandarden beskriver en intelligent, hengiven, modig og pålitelig hund. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Oppvekstmiljø, helse, erfaringer og arvelige egenskaper påvirker hverdagen. En førstegangseier kan lykkes godt hvis personen er forberedt på å trene hverdagskontroll og forebygge vanskelige situasjoner.

## Utseende og pels

En Staffordshire bull terrier skal forene muskelkraft med balanse, smidighet og frie bevegelser. Brystkassen er bred, kroppen kompakt og hodet kort og dypt med bred skalle. Mer vekt er ikke et tegn på bedre rasetype. Høyde og vekt skal passe sammen, og en hund som blir for tung, mister bevegeligheten som hører til rasen.

Standarden angir 35,5–40,5 cm i mankehøyde. Hannhunder skal veie 12,7–17 kg og tisper 11–15,4 kg. Den øvre vekten er ikke et mål i seg selv; hold, muskler, kjønn og kroppsbygning må vurderes samlet.

Pelsen er kort, glatt og tettliggende. Fjern løse hår og tilpass badingen til hundens behov i stedet for å følge en fast plan. Kløe, gjentatt rødhet eller slikking på potene skal ikke avfeies som et vanlig pelsproblem.

Godkjente farger er rød, fawn, hvit, svart eller blå, med eller uten hvitt, samt alle nyanser av brindle med eller uten hvitt. Leverfarge og svart med tantegninger er ifølge standarden absolutt uønsket. Blått er en godkjent farge, men farge bør aldri veie tyngre enn helse, temperament og en gjennomtenkt kombinasjon.

Rasen har et forholdsvis kort hode, men pusten skal være fri og stille. Gjentatt snøfting, tydelig pustelyd ved moderat aktivitet eller kraftig snorking under søvn skal ikke bortforklares som normalt for rasen. Det er funksjonen som avgjør om hodet og luftveiene fungerer godt.

## Temperament og personlighet

Staffordshire bull terrier forventes å være hengiven overfor mennesker, modig og mentalt stabil, men svenske mentalitetsbeskrivelser viser stor variasjon. En hund kan være åpen og energisk, mer avventende eller raskt bli overveldet. Eksempler fra hverdagen til foreldre og nære slektninger er derfor mer verdifulle enn påstander om hvordan rasen «alltid» er.

En intens og langvarig hilsen beviser ikke trygg sosialitet; det kan også handle om høy opphisselse eller sosialt stress. Hunden må kunne finne roen igjen og velge bort kontakt. Aggressivitet mot mennesker og ekstrem skyhet hører ikke til raseidealet og skal tas på alvor.

Hundens innstilling til mennesker sier ikke hvordan den fungerer med andre hunder. Rasens historie og variasjonen som raseklubben beskriver, gjør det klokt å velge lekekamerater med omhu og ikke regne med at en voksen hund trives i en ukjent gruppe eller hundepark. Ikke alle Staffordshire bull terriere er aggressive mot hunder; faktisk lekestil, evne til å avbryte, spenningsnivå og erfaringer skal styre – ikke regler basert på kjønn eller en raselapp.

BPH, MH og mentalindeks kan gi verdifull informasjon om foreldredyr og slektninger, men forutsier ikke hele valpens personlighet. Spør hvordan hundene reagerer på overraskelser, mennesker, håndtering, skuddlyder og hundemøter, og hvor raskt de henter seg inn igjen.

Kallenavnet «nanny dog» er ingen sikkerhetsvurdering. Selv en svært menneskekjær hund kan bli stresset, ha smerter eller reagere raskt. Barn og hund skal derfor alltid ha en oppmerksom voksen som kan lese situasjonen og gripe inn i tide.

## Trening og mosjon

Staffordshire bull terrier trenger regelmessig bevegelse, mental aktivitet og restitusjon, men det finnes ingen bestemt mosjonstid som passer alle. En god uke kan inneholde turer i ulike miljøer, fri bevegelse på et sikkert område, nesearbeid, korte treningsøkter og rolige dager. Mengden tilpasses alder, kondisjon, helse, temperatur, intensitet og restitusjon.

Belønningsbasert trening passer rasens energi og vilje til å samarbeide. Prioriter ferdigheter som gjør hverdagen trygg: å gå rolig i bånd, innkalling eller langline, passering av hunder, å kunne avbryte en aktivitet, hilse rolig, vente, godta håndtering og finne ro. Målet er ikke blind lydighet, men en hund som kan ta gode valg selv når den blir ivrig.

Sosial trening betyr ikke at hunden må leke med alle. Noen få nøye valgte hunderelasjoner, tydelige pauser og kontrollerte møter gir ofte bedre forutsetninger enn en urolig hundepark. Avslutt hvis kroppen blir stiv, leken ensidig, intensiteten bare øker eller en hund prøver å komme seg unna. Tren gjerne på rolig tilstedeværelse på avstand i stedet for alltid å gå bort.

Valper skal få utforske, leke og utvikle kroppskontroll uten lange, ensidige eller påtvungne mosjonsøkter. For voksne hunder kan for eksempel nosework, lydighet, rallylydighet og tilpasset agility gi både tankeoppgaver og samarbeid. Øk belastningen gradvis.

I varme eller ved hard aktivitet skal hundens pust og restitusjon styre. Søk veterinær hvis hunden får tydelig anstrengt eller støyende pust, blir ustø eller har problemer med å komme tilbake til normal pust. Slike tegn skal ikke aksepteres som en del av rasens utseende.

## Helse

Allergi og atopiske hudproblemer er blant de viktigste aktuelle helseområdene for Staffordshire bull terrier i Sverige. Spør derfor ikke bare om en forelder har et testresultat, men om kløe, øreproblemer, poteplager og andre hudproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom. Tilbakevendende hudsymptomer kan påvirke både velferd og hverdag over lang tid.

Raseklubbens nåværende arbeid fremhever også ledd og bevegelser, særlig hofter, albuer og knær, samt øyne, tenner, bitt og pust. Hornhinneskader og feilstilte øyehår forekommer, og feilplasserte hjørnetenner kan skade vev i munnen. Be om å få se hvordan foreldredyrene beveger seg og puster under vanlig aktivitet, ikke bare når de står oppstilt.

Helsekrav og anbefalinger er ikke det samme. SKKs registreringsregler for 2026 stiller ikke noe særskilt krav om at foreldre til Staffordshire bull terrier skal ha et bestemt helsetestresultat. Raseklubbens gjeldende avlsstrategi anbefaler derimot at begge foreldrene har resultater for hofter, albuer, øyne, L2Hga og HC samt kjent mental status gjennom BPH eller MH. Som valpekjøper bør du be om de faktiske resultatene selv om de ikke er et vilkår for registrering.

L2Hga og HC er to forskjellige recessivt arvelige sykdommer med DNA-tester. SKK registrerer L2Hga-resultater sentralt på nivå 1 i helseprogrammet. En anleggsbærer er ikke syk av den aktuelle recessive varianten, men kan bare pares med en hund som er testet fri. En hund som har arvet sykdomsvarianten fra begge foreldrene, skal ikke brukes i avl. Kontroller hundens identitet, prøvedato og resultater for kombinasjonen. En DNA-test sier ingenting om allergi, ledd, pust eller generell helse.

Raseklubben fraråder i sin gjeldende avlsstrategi kombinasjonene blå med blå og hvit med hvit. Det er et råd om avlskombinasjoner, ikke et bevis på at hver blå eller hvit hund er syk. Velg aldri valp først og fremst etter en uvanlig farge, og godta ikke dårligere dokumentasjon for å få et bestemt utseende.

## Historie og opprinnelse

Staffordshire bull terrier ble utviklet i engelske Midlands og området rundt Staffordshire fra eldre hunder av bull- og terriertype. Bakgrunnen omfatter datidens blodige dyrehetsinger og hundekamper. Da hetsing mot bundne dyr ble forbudt i 1835, fortsatte hundekamper ulovlig, samtidig som hundene også levde tett på eierne sine. Historien bør beskrives åpent, men den gjør ikke hver moderne hund aggressiv og skal ikke brukes til å romantisere risikofylt atferd.

Arbeidet mot en ensartet rase skjøt fart på 1900-tallet. Den britiske kennelklubben anerkjente Staffordshire bull terrier 25. mai 1935. Det la grunnlaget for en skriftlig standard og mer organisert avl med vekt på en sterk, smidig og stabil terrier. Den første kjente importen til Sverige kom i 1962.

Dagens rase skal vurderes ut fra nåværende funksjon, helse og temperament. Historien forklarer hvorfor kraft, utholdenhet og hundemøter fortjener særlig oppmerksomhet, men den erstatter aldri en vurdering av den enkelte hunden.

## Å leve med rasen

Staffordshire bull terrier kan bo med barn, men ingen hund er barnevakt. En voksen skal styre kontakten, hunden skal få være i fred når den sover og spiser, og både barn og hund må kunne forlate situasjonen. Barn skal ikke klatre på, holde fast eller ta ting fra hunden.

Samliv med en annen hund, katt eller mindre dyr må vurderes individuelt. Tidligere rolig samliv er nyttig informasjon, men ingen garanti for fremtiden. Introduser dyrene gradvis, bruk fysisk adskillelse når ingen kan føre tilsyn, gi katten høye eller separate fluktveier, og avbryt jaging, fiksering eller økende opphisselse tidlig.

Leilighetsliv kan fungere hvis hundens behov for aktivitet, lufting og restitusjon blir dekket, og hvis eieren kan håndtere lyd og møter i trapperom og innganger. Tren alenetid gradvis og følg hundens atferd, gjerne med kamera. Det finnes ingen bestemt alenetid som passer hele rasen. I Sverige må et lukket bur ikke brukes til vanlig oppbevaring eller som en ordinær løsning på problemer med å være alene.

Før et kjøp bør du be om mer enn en liste med testnavn:

- Kontroller hundens registrerte rase og stamtavle, slik at den ikke forveksles med andre bull- og terrierraser.
- Be om å få se resultatene for hofter, albuer, øyne, L2Hga og HC og få den planlagte kombinasjonen forklart.
- Spør om hud, ører, poter, tenner, bitt, pust og bevegelser hos foreldre, søsken og tidligere avkom.
- Gå gjennom BPH, MH eller mentalindeks sammen med konkrete eksempler fra hverdagen og hundemøter.
- Finn ut hvorfor oppdretteren har valgt akkurat disse to hundene, og hvilke svakheter kombinasjonen er ment å forbedre.

Det viktigste spørsmålet er ikke om rasen er «snill» eller «tøff», men om hundens egenskaper passer hjemmet ditt, og om du kan gi den trygg trening, passe aktivitet, hvile og egnet selskap.

Staffordshire bull terrier

The Staffordshire Bull Terrier Club of Great Britain

American Kennel Club (AKC) - Though not EU, it is a well-established source

Staffordshire Bull Terrier er en kompakt, muskuløs engelsk terrier med kraftig kroppsbygning og kort, lettstelt pels. Den er kjent for sin dype hengivenhet til mennesker, spesielt barn, og er livlig og følsom. Den trenger daglig mosjon, positiv trening, solide tyggeleker og tett samvær med familien.

## Kortfakta

Continental bulldog er en mellomstor, kraftig og bevegelig bulldog fra Sveits. Rasen ble utviklet som selskaps- og familiehund gjennom krysninger mellom engelsk bulldog og old english bulldog. Den tilhører FCI gruppe 2 og har vært foreløpig, ikke endelig, godkjent av FCI siden 2022. Den gjeldende internasjonale rasestandarden ble publisert i 2026.

- **Bruksområde:** selskaps- og familiehund
- **Mankehøyde:** hannhunder 42–50 cm, tisper 40–48 cm
- **Vekt:** vanligvis 20–30 kg avhengig av størrelse; standarden oppgir omtrent 30 kg for hannhunder og 25 kg for tisper som veiledende vekt
- **Kroppsbygning:** atletisk og nesten kvadratisk, men kroppen skal være omtrent 20 prosent lengre enn mankehøyden
- **Pels:** kort, tett, glatt og blank; noen hunder mangler underull
- **Temperamentsideal:** oppmerksom, selvsikker og vennlig, verken aggressiv eller sky
- **Viktig helsevurdering:** pust og øyelokk må vurderes hos den enkelte hunden; rasens avlsmål er ingen garanti for problemfri pust

Rasen passer best for den som ønsker en sosial og aktiv hund. Den kompakte kroppen må ikke tolkes som at korte lufteturer er nok. En kommende eier må også undersøke pust, øyne og dokumenterte helseresultater like nøye som temperament og utseende.

## Utseende og pels

Continental bulldog skal se ut som en atletisk bulldog, ikke som en ekstremt kortsnutet eller tung hund. Kroppen er kompakt og muskuløs, men hunden skal bevege seg med jevne, flytende steg. Forholdet mellom mankehøyde og kroppslengde er omtrent 1:1,2, noe som betyr at hunden er litt lengre enn den er høy. De offisielle høydene er 42–50 cm for hannhunder og 40–48 cm for tisper.

Hodet er kraftig uten overdreven hud eller rynker. Nesen skal være helt svart, med store og godt åpne nesebor. Snutepartiet skal normalt utgjøre omtrent en tredjedel av hodets totale lengde, med en fjerdedel som godtatt nedre grense. Dette er en viktig funksjonell detalj: rasetypen må ikke gå på bekostning av åpne luftveier. Øynene skal verken ligge dypt eller stå ut, og øyelokkene skal slutte tett uten synlig irritasjon.

Den gjeldende FCI-standarden fra 2026 tillater fawn i nyanser fra sandfarget til rødt, brindle og svart. Fargene kan forekomme med ulike mengder hvitt eller mørk maske, og hvitt kan være grunnfarge med tegninger i de tillatte fargene. Eldre opplysninger om at alle farger med svart nese er godkjent, er derfor ikke lenger aktuelle.

Pelsen er kort, tilliggende og lett å holde oversikt over. Børst og bad hunden når den faktisk trenger det, i stedet for å følge en fast ukeplan. Sjekk samtidig hud, poter, ører og eventuelle ansiktsfolder. Vedvarende rødhet, fuktighet, kløe eller tilbakevendende irritasjon bør vurderes av veterinær, ikke bare skjules med hyppigere rengjøring.

## Temperament og personlighet

En typisk Continental bulldog skal være oppmerksom, selvsikker og vennlig. Dette beskriver rasens ideal, ikke et løfte om hvordan hver valp blir. Arv, tidlige erfaringer, miljø, trening og helse påvirker hvordan en voksen hund reagerer på mennesker, hunder og ukjente situasjoner.

Rasen ble utviklet for å leve tett sammen med mennesker og kan trives med å delta i familiens aktiviteter. Den kraftige kroppen og lekenheten gjør likevel rolig hverdagstrening like viktig som sosial kontakt. Lær valpen tidlig å hilse med alle fire poter i bakken, vente ved dører, slippe gjenstander og finne ro når ingenting skjer. Dette er nyttige ferdigheter både i et hjem med barn og når familien får besøk.

Continental bulldog kan være en førstegangshund for en godt forberedt eier som ønsker å trene konsekvent og belønningsbasert. Rasen er et dårligere valg for den som vil ha en hund som nøyer seg med korte lufteturer, kan være alene uten trening eller forventes å mestre alle sosiale situasjoner av seg selv. En voksen hund på 20–30 kilo krever dessuten at alle i husstanden kan håndtere hunden i bånd, hundemøter og oppjagede situasjoner på en trygg måte.

Se foreldredyrene i hverdagssituasjoner dersom det er mulig. Spør hvordan de reagerer på fremmede, håndtering, hundemøter og restitusjon etter aktivitet. En generell beskrivelse som «snill familiehund» sier mindre enn konkrete eksempler og en dokumentert atferdsbeskrivelse.

## Trening og mosjon

Continental bulldog trenger daglig fysisk aktivitet, nesearbeid, læring og mulighet til å finne ro. Det finnes ingen pålitelig minuttregel som passer alle voksne hunder, og valpens mosjon bør ikke styres av den forenklede femminuttersregelen. Alder, kroppsbygning, underlag, intensitet, temperatur, pust og restitusjon gir bedre veiledning enn en fast tidsgrense.

Varier turene med rolig nesearbeid, kontaktøvelser, kroppskontroll og korte treningsøkter. Belønn atferden du ønsker, og øk vanskelighetsgraden gradvis. Rasen kan være både sterk og ivrig, så gode båndvaner, innkalling, impulskontroll og evnen til å ligge i ro er praktiske grunnferdigheter. Harde korrigeringer eller trening som bygger på frykt, er unødvendig og kan svekke både trygghet og samarbeid.

En valp i vekst har nytte av selvvalgt lek, utforskende turer og flere korte opplevelser i hverdagen. Unngå gjentatte harde hopp, brå stopp eller annen belastning valpen ikke er forberedt på, men ikke gjør normal bevegelse til noe farlig. Øk aktiviteten gradvis, og sørg for at valpen kan hvile uforstyrret.

Ifølge rasestandarden skal pusten være stille også når hunden beveger seg raskt. Avbryt og la hunden kjøle seg ned hvis pusten blir anstrengt, restitusjonen tar lang tid eller hunden mister fart og lyst. Vær spesielt forsiktig i varmt vær. Gjentatte pustelyder, tydelig bruk av bukmuskulaturen, pust med åpen munn etter liten anstrengelse, overoppheting eller besvimelse er varselsignaler som krever veterinærvurdering.

## Helse

Den svenske populasjonen er fortsatt for liten til at forekomsten av sykdom kan vurderes sikkert. Det er derfor misvisende både å kalle rasen problemfri og å presentere en lang diagnoseliste som om alle tilstandene var vanlige. Pust og øyelokk er de tydeligst dokumenterte risikoområdene, mens ledd, DNA-resultater og atferd inngår i den svenske raseklubbens avlsanbefalinger.

Continental bulldog er kortskallet og omfattes av Svenska Kennelklubbens instruksjoner for å motvirke overdrevne eksteriørtrekk. Der fremheves anstrengt eller lydlig pust sammen med for kort snute, trange nesebor og trange luftveier. Feil utforming av øyelokkene er det andre navngitte risikoområdet. I rasestandarden er pustelyder i hvile eller bevegelse, samt innover- eller utoverrullede øyelokk, diskvalifiserende feil.

Siden mai 2026 har Continental bulldog kunnet undersøkes med RFG-S i Sverige. Veterinæren vurderer blant annet nesebor og pust før og etter fysisk belastning, og resultater for hunder registrert i Svenska Kennelklubben kan ses i klubbens offentlige registre. Be om foreldrenes resultater, og legg også merke til hvordan hundene faktisk puster og restituerer. Et testresultat er viktig informasjon, men erstatter ikke observasjon over tid.

Det er også viktig å skille mellom krav og anbefalinger. Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 har ingen rasespesifikke krav om HD- eller ED-status for Continental bulldog, og gruppens uttrykkelige RFG-S-krav gjelder engelsk bulldog. Den svenske avlsstrategien for rasen anbefaler derimot kjent HD- og ED-status, DNA-resultater for cystinuri og DVL2 samt gjennomført BPH. Dette er relevante opplysninger å be om, men de skal ikke omtales som obligatoriske tester fra Svenska Kennelklubben for rasen.

Be oppdretteren vise originalresultatene og forklare hvordan de påvirket valget av kombinasjon. Spør også om pust, øyne, hud, urinveisproblemer og bevegelser hos foreldre, søsken og tidligere avkom. For cystinuri og DVL2 bør du få vite nøyaktig hvilken variant som er testet, og hvordan resultatet har påvirket kombinasjonen; betegnelsene «DNA-testet» eller «helsetestet» er ikke nok alene.

## Historie og opprinnelse

Continental bulldog er en ung sveitsisk rase med en tydelig dokumentert begynnelse. I 2000 ga den sveitsiske kennelorganisasjonen oppdretteren Imelda Angehrn tillatelse til å krysse engelsk bulldog med old english bulldog. Det første kullet av de såkalte Pickwick-krysningene ble født sommeren 2001.

Målet med avlsprogrammet var en mellomstor bulldog med bedre bevegelighet, stille pust samt naturlig paring og valping. Dette var avlsmål, ikke garantier for hver hund som blir født. Da prosjektet utviklet seg til en egen rase, godkjente den sveitsiske kennelklubben 15. september 2004 fortsatt avl under navnet Continental Bulldog. Den sveitsiske raseklubben ble stiftet samme år.

FCI godtok rasen på foreløpig basis 30. mars 2022. Foreløpig status betyr at rasen står på FCIs internasjonale liste, men ennå ikke er endelig godkjent. Den gjeldende offisielle standarden er datert februar 2026 og ble publisert i mars samme år. Denne tidslinjen er mer presis enn bare å si at rasen fikk full FCI-godkjenning i 2022.

## Å leve med rasen

Continental bulldog kan trives i mange typer hjem dersom hverdagen rommer aktivitet, restitusjon, trening og grundig helseoppfølging. Boligens størrelse betyr mindre enn hvordan hunden håndterer lyder, trapper, besøk, hundemøter og alenetid. Det kan fungere å bo i leilighet, men gjentatt bjeffing eller uro krever trening og tilrettelegging; rasenavnet er ingen garanti for en stille hund.

Barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en hvileplass der den får være i fred. Den fysiske styrken gjør at selv vennlig lek kan bli voldsom for et lite barn. Lær derfor både barnet og hunden tydelige grenser, og avbryt før leken blir for intens.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. Noen individer lever godt med hunder eller katter, mens andre trenger større avstand og mer styrte introduksjoner. Ta utgangspunkt i den aktuelle hundens erfaring og atferd, hold de første møtene rolige og skill dyrene når ingen kan føre tilsyn. Sosialisering gir bedre forutsetninger, men garanterer ikke et bestemt resultat.

Alenetid trenes med svært korte, rolige fravær og økes først når hunden er trygg. En valp kan ikke forventes å være alene på samme måte som en trent voksen hund, og voksne hunder varierer også mye. Skaff hjelp hvis hverdagen krever lengre fravær enn hunden mestrer uten stress.

Før du kjøper, bør du kunne svare ja på tre spørsmål: Kan du gi hunden variert aktivitet uten å overse pust og varme? Kan du håndtere en kraftig voksen hund med rolig, belønningsbasert trening? Kan oppdretteren vise dokumenterte resultater for foreldrenes pust, øyne, ledd, DNA og atferd? Hvis noe mangler, er det fornuftig å vente på en bedre dokumentert kombinasjon.

Continental bulldog

Continental Bulldog Club of Great Britain

Deutscher Continental Bulldog Club (Germany)

Societé Centrale Canine (France)

Denmark Continental Bulldog Club

Continental Bulldog er en middels stor, atletisk bulldog-type selskapshund som er avlet frem i Europa med fokus på bedre helse og bevegelighet. Den har en kort, lettstelt pels i mange farger, et vennlig og stabilt lynne, trenger jevnlige turer og mental stimulering, og har som regel en levetid på rundt 10–12 år.

Bennstaff

## Kortfakta

Dachshund er en tysk jakthund i FCI-gruppe 4, utviklet for arbeid både under og over bakken. Rasen finnes i ni varianter: standard, dverg og kanin kombinert med korthåret, langhåret eller strihåret pels. Det er derfor klokere å velge dachshund ut fra størrelse, hårlag, oppdretterens avlsmål og hundenes faktiske egenskaper enn ut fra rasenavnet alene.

- **Bruksområder:** hijakt, drivende jakt, ettersøk og selskap.
- **Arbeidsmåte:** utholdende, selvstendig og svært opptatt av å bruke nesen.
- **Størrelse:** avgjøres av brystomkrets, ikke av mankehøyde eller en generell vektangivelse.
- **Pels:** kort-, lang- eller strihåret, med tydelig forskjellige behov for stell.
- **Viktig helsespørsmål:** skivedegenerasjon og skiveprolaps, ofte samlet under betegnelsen IVDD.
- **Passer best for:** den som ønsker en lavstilt jakthund med stor arbeidslyst og kan tilby både daglig mosjon, nesearbeid og konsekvent trening.

Den endelige størrelsesvarianten fastsettes først når hunden er minst 15 måneder. Foreldrene gir en rimelig pekepinn, men valpens endelige variant kan ikke loves før målingen.

## Utseende og pels

Dachshunden skal være lav og langstrakt, men samtidig kompakt, muskuløs og bevegelig. Kroppen er bygd for å kunne arbeide smidig på trange steder, ikke for å være ekstremt lang eller tung. Rasestandarden angir omtrent en tredel av mankehøyden som bakkeklaring og et forhold mellom mankehøyde og kroppslengde på cirka 1:1,7–1,8.

Brystomkretsen måles etter 15 måneders alder, fra mankens høyeste punkt til brystkassens laveste punkt. De gjeldende intervallene er:

- **Standarddachshund:** hannhunder mer enn 37, men høyst 47 cm; tisper mer enn 35, men høyst 45 cm.
- **Dvergdachshund:** hannhunder mer enn 32, men høyst 37 cm; tisper mer enn 30, men høyst 35 cm.
- **Kanindachshund:** hannhunder 27–32 cm; tisper 25–30 cm.

De tre hårlagene er mer enn en forskjell i utseende. Korthåret dachshund har kort, tett og glatt tilliggende pels som vanligvis trenger begrenset, regelmessig stell, men som likevel bør ses over etter opphold i terrenget. Langhåret dachshund har underull og lengre beheng som bør gres der det lett dannes floker, særlig bak ørene og på ben, buk og hale. Strihåret dachshund har dekkhår, underull, skjegg og markerte øyenbryn. En korrekt stri pels trimmes ved behov; klipping gir ikke den samme pelsstrukturen.

Godkjente farger og mønstre avhenger delvis av hårlaget. Rød, svart eller brun med tantegninger, merle og brindle inngår i standarden, mens viltfarger er typiske for strihår. Pelsfarge er ingen snarvei til temperament eller jaktlyst, men enkelte fargekombinasjoner har betydning for helsen. Be oppdretteren forklare både den registrerte fargebetegnelsen og arvegangen hvis valpen er merle.

## Temperament og personlighet

Raseidealet for dachshund er vennlig og jevnt, uten frykt eller aggresjon, men også energisk, utholdende og selvsikkert. Selvstendigheten kommer fra arbeid der hunden må ta avgjørelser på avstand fra føreren. I hverdagen kan den samme egenskapen merkes ved at dachshunden undersøker om en regel virkelig gjelder hver gang.

Jaktlyst, sosialitet, hvor mye hunden gir lyd, lekelyst og evne til å finne ro varierer mellom individer og slektslinjer. Den svenske analysen av Beteende- och personlighetsbeskrivning hund, BPH, gir et bilde av mange trygge dachshunder, men omfatter mindre enn én prosent av den undersøkte svenskfødte bestanden. Den kan derfor ikke brukes som et løfte om personligheten til en bestemt valp. Påstander om at et bestemt hårlag alltid er roligere, lettere å trene eller mindre jaktinteressert, er også for generelle.

Spør i stedet hvordan foreldrene og nære slektninger fungerer hjemme, ved besøk, på tur og i nye miljøer. For en jaktdachshund er prøveresultater og praktisk bruk relevant; for en selskapshund er det like viktig å få konkrete eksempler på hvordan hundene roer seg etter aktivitet, hvor mye lyd de lager og hvordan de fungerer ved håndtering. En seriøs oppdretter bør kunne beskrive både styrker og det som krever arbeid.

## Trening og mosjon

Dachshunden trenger daglig fysisk aktivitet og meningsfylt nesearbeid, men ett fast antall minutter passer ikke alle. Alder, kondisjon, underlag, størrelsesvariant, helse og hvordan hunden arbeider, avgjør belastningen. En voksen, frisk dachshund kan være en utholdende tur- og friluftshund, mens en valp skal bygge styrke og koordinasjon gradvis, og en hund med ryggsymptomer trenger en plan fra veterinæren.

Spor, søksøvelser, personspor og nøye plasserte godbitsøk lar dachshunden bruke sin største ressurs: nesen. Korte, tydelige treningsøkter med en belønning hunden virkelig verdsetter, fungerer ofte bedre enn gjentakelser uten et klart mål. Tren tidlig på innkalling, stopp, å følge føreren og å kunne avbryte et luktspor. Jaktlyst forsvinner ikke gjennom lydighet, så langline og gjennomtenkte valg av miljø er viktige når innkallingen ikke er sikker. I Sverige må hunder ikke drive eller forfølge vilt utenom jakt, og mellom 1. mars og 20. august kreves særlig tilsyn der det kan finnes vilt.

Å ta hensyn til ryggen betyr ikke at en frisk dachshund skal leve et stillesittende liv. Det finnes ikke støtte for at et totalforbud mot alle trapper eller hopp opp og ned fra møbler i seg selv forebygger IVDD. Bygg i stedet god grunnkondisjon, hold hunden i normalt hold, reduser faren for å skli hjemme og unngå ukontrollerte høye hopp eller sammenstøt. Tilpass hjelp i trapper og ved løft etter hundens alder, størrelse og helse.

## Helse

Skivedegenerasjon og skiveprolaps er dachshundens viktigste rasespesifikke helseproblem. IVDD betyr at skivene mellom ryggvirvlene forandres og i noen tilfeller trykker mot nerver eller ryggmarg. Oppsøk veterinær raskt hvis dachshunden plutselig får tydelige rygg- eller nakkesmerter, krummer ryggen, nekter å bevege seg, går ustøtt, mister kraft i bena eller får vansker med å kontrollere urin og avføring. Ikke vent på at svake nevrologiske tegn skal gå over av seg selv.

SKKs offisielle ryggrøntgen for dachshund teller forkalkede skiver. Undersøkelsen gjøres fra toårsdagen til dagen før fireårsdagen, og resultatet angis som K0, K1–K2, K3–K4 eller K5–K26. K0 betyr at ingen forkalkninger ble påvist, mens et høyere K-tall betyr flere helt eller delvis forkalkede skiver. Resultatet er et grunnlag for avl og risikovurdering, ikke en garanti for at hunden aldri får eller sikkert kommer til å få kliniske problemer. Opplysninger om skiveprolaps hos foreldre, søsken og tidligere avkom er derfor også viktige.

Ryggscreening og øyelysing er frivillige for dachshund i Sverige. Svenska Taxklubbens rasespesifikke avlsstrategi anbefaler likevel at rygg- og familiehistorikk vurderes, og at avlsdyr øyelyses før avlsdebut og senere i livet. PRA forekommer i rasen. De gjeldende registreringsbestemmelsene for dachshund regulerer blant annet variant, hårlag, farge og endelig størrelsesmåling, men angir ikke rygg- eller øyeundersøkelse som obligatoriske vilkår for registrering. En kjøper bør derfor be om de faktiske resultatene i stedet for å slå seg til ro med uttrykket «helsetestede foreldre».

Følg også med på hundens hold: en midje skal være synlig, og ribbena skal kunne kjennes med lett trykk. Når merle inngår i en kombinasjon, bør oppdretteren kunne redegjøre for fargeanleggene. To merleanlegg kan gi dobbel merle, som hos hund er forbundet med økt risiko for hørsels- og øyeproblemer.

## Historie og opprinnelse

Dachshunden ble utviklet i Tyskland fra lavbente jakthunder for arbeid i hi. Slike hunder er kjent siden middelalderen, mens den organiserte avlen fikk tydeligere form på 1800-tallet. Den tyske dachshundklubben ble grunnlagt i 1888, og avlen kom til å omfatte de tre størrelsene og tre hårlagene som utgjør dagens ni varianter.

Rasens lave format, kraftige front, utholdenhet og selvstendighet har en praktisk forklaring. Dachshunden skulle kunne følge vilt under bakken, men også arbeide som drivende eller støtende hund og hjelpe til ved ettersøk. I Sverige ble den særlig viktig som langsomt drivende hund da rådyrbestanden økte på 1940-tallet. Svenska Taxklubben ble grunnlagt allerede i 1901.

Det historiske bruksområdet merkes fortsatt i hverdagen. En dachshund som aldri skal jakte, trenger likevel utløp for nesearbeid, problemløsning og bevegelse. Det er også derfor en kjøper bør spørre hva oppdretteren faktisk prioriterer: hiarbeid, drivende jakt, ettersøk, utstilling eller først og fremst selskap.

## Å leve med rasen

Dachshund kan bo godt i leilighet hvis den får nok utetid, aktivitet og trening på lyder i oppgangen og utenfor døren. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn innholdet i hverdagen. Planlegg flere lufteturer, mulighet til å snuse i rolig tempo og et sted der hunden får hvile uforstyrret. Alenetid skal læres gradvis; avbryt og gjør øvelsen enklere hvis hunden viser uro. Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid handler om lufting, ikke om hvor lenge en bestemt dachshund bør være alene.

Dachshunden kan bli en fin familiehund med barn, men små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede. Barn må lære at de ikke skal forstyrre hunden når den spiser eller hviler. Små barn bør ikke bære dachshunden; en liten hund kan lett gli ut av armene, og rygg og bakpart må støttes ordentlig ved løft. Hunden skal alltid ha et trygt, uforstyrret hvilested.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individ, tidligere erfaring og jaktlyst. Gjør introduksjonen rolig, bruk en barriere og gi begge dyrene separate, trygge steder. En dachshund med sterk jaktlyst blir ikke nødvendigvis pålitelig med kanin, marsvin eller katt bare fordi møter trenes. Sikker fysisk atskillelse kan være den riktige langsiktige løsningen.

Før kjøp bør du be om konkrete svar på følgende:

- Hvilken størrelse og hvilket hårlag forventes valpen å få, og hvor sikkert kan dette anslås?
- Hva brukes foreldrene til, og hvordan fungerer de og nære slektninger i hverdagen?
- Finnes det et offisielt K-resultat og opplysninger om kliniske ryggproblemer hos foreldre, søsken eller tidligere avkom?
- Når ble foreldrene sist øyelyst, og hva viser resultatet?
- Hvilke BPH-, jakt- eller utstillingsresultater er registrert og relevante for akkurat dette kullet?
- Hvordan er valpene blitt vant til håndtering, hverdagslyder, mennesker og korte stunder uten kullsøsknene?

Den beste matchen er ikke automatisk den minste valpen, den roligste under besøket eller fargen du først legger merke til. Velg kombinasjonen der oppdretterens mål, hundenes dokumenterte helse og temperament og din egen hverdag peker i samme retning.

Dachshund

UK Dachshund Club

British Veterinary Association

Dachshund: modig, langrygget, kortbeint jakthund, opprinnelig avlet for jakt på grevling og kanin. Finnes med korthåret, langhåret og strihåret pels, i både standard- og dvergsstørrelse. Hengiven, spornøye, selvstendig og svært vokal. Trenger jevnlig, men skånsom mosjon og god vektkontroll for å beskytte ryggraden.

Skogspärlans

Tysk jaktterrier

Verein für Deutsche Jagdterrier e.V.

Federation Cynologique Internationale (FCI)

Tysk jaktterrier er en kompakt, atletisk arbeidsterrier avlet i Tyskland for krevende jakt. Den er svært arbeidsvillig, fryktløs og lojal, og trenger mye daglig mosjon, konsekvent belønningsbasert trening og en erfaren eier. Den har en værbestandig pels, røyter moderat og passer best til aktive hjem med jakt eller hundesport.

Mattias Nygren

## Kortfakta

Jämthund er en stor svensk jaktspiss, først og fremst avlet for å finne elg og holde viltet på plass med stålos. Det er en utholdende, modig og selvstendig arbeidshund – ikke en rase som primært er utviklet for et liv kun som selskapshund.

- **Opprinnelse:** Sverige
- **Rasegruppe:** Spisshunder og hunder av urhundtype
- **Bruksområde:** Stillende jakthund, hovedsakelig til elgjakt
- **Mankehøyde:** 57–65 cm for hannhunder og 52–60 cm for tisper
- **Pels:** Tett dobbeltpels i mørkere eller lysere gråtoner
- **Typiske trekk:** Sterk jaktlyst, utholdenhet, mot, selvstendighet og vilje til samarbeid
- **Passer best for:** En jeger eller et aktivt hjem som kan gi hunden et reelt utløp for de jaktlige egenskapene

En jämthund kan være rolig og hengiven hjemme når behovene er dekket, men vanlig hverdagsmosjon erstatter ikke alltid arbeidet rasen er avlet for. Det viktigste spørsmålet før et kjøp er derfor ikke bare om du liker å være ute, men om du kan gi en svært selvstendig og utholdende jakthund en meningsfylt oppgave.

## Utseende og pels

Jämthund er en stor, sterk og bevegelig spisshund med rektangulær kroppsform. Kroppen skal være litt lengre enn mankehøyden uten å virke tung eller langstrakt. Hannhunder er 57–65 cm høye, med 61 cm som ideal, mens tisper er 52–60 cm, med 56 cm som ideal. Rasestandarden oppgir ingen bestemt vekt, så hold og proporsjoner er bedre holdepunkter enn et generelt vektintervall.

Hodet er langstrakt, med stående ører og et oppmerksomt uttrykk. Halen er høyt ansatt og bæres løst ringlet i en lav bue mot låret, ikke hardt ringlet over ryggen.

Pelsen består av forholdsvis tilliggende dekkhår og en kort, myk og lys underull. Fargen er mørkere eller lysere grå. Lysegrå eller kremfargede partier finnes blant annet på snuten, kinnene, strupen, brystet, buken, beina og undersiden av halen.

Pelsstellet er som regel enkelt. Bad hunden når den faktisk trenger det, og børst pelsen grundig i røyteperiodene. Etter arbeid i skog og ulendt terreng bør du kontrollere poter, klør, hud og pels for sår, rusk og flått. Hvor ofte det er nødvendig, avhenger av årstid og hvordan hunden brukes, ikke av en fast ukeplan.

## Temperament og personlighet

Jämthund skal være modig og energisk, men samtidig rolig og stabil. Under jakt arbeider den selvstendig på avstand, søker etter vilt og må ta egne avgjørelser. Samtidig skal den holde kontakt med føreren og kunne samarbeide. Denne kombinasjonen forklarer hvorfor rasen ofte lærer raskt, men ikke nødvendigvis følger instruksjoner mekanisk.

Treningen fungerer best når den er tydelig, konsekvent og belønningsbasert. Harde metoder kan skade tilliten uten å skape bedre samarbeid. Belønn kontakt, innkalling og rolige valg fra starten, og tren på de samme ferdighetene i miljøene der de faktisk skal fungere.

Losmålet er et arbeidsredskap. Jämthunden er avlet for å markere vilt med vedvarende stålos, og anlegget kan også merkes i hverdagen. Det betyr ikke at alle individer bjeffer mye innendørs, men den som bor i et lytt leilighetsbygg, bør ta lyd på alvor og trene på ro ved dører, besøk og aktivitet utenfor hjemmet.

Individer og avlslinjer varierer. Be derfor oppdretteren beskrive hvordan foreldrene fungerer både under jakt, i hvile, blant mennesker og i nye miljøer. Jaktresultater forteller mye om arbeidsegenskapene, men ikke alt om hundens atferd i hverdagen.

## Trening og mosjon

Jämthunden trenger mer enn vanlige turer i bånd: Den trenger kondisjonstrening, nesearbeid, samarbeid og oppgaver som gir jaktlysten et godt utløp. Det finnes ingen offisiell dagskvote i timer eller kilometer som passer alle. Riktig nivå avhenger av hundens alder, form, helse, årstid og hvor krevende arbeidet er.

For en voksen hund kombinerer et godt opplegg regelmessig fysisk trening med søk, spor og kontaktarbeid. Jakt og jakttrening er rasens mest naturlige bruksområde. Utenfor jaktsesongen trengs planlagt kondisjonstrening og mentalt krevende oppgaver, men også hvile og restitusjon. En hund som har arbeidet lenge i terrenget, kan trenge en roligere dag etterpå selv om den fortsatt virker arbeidsvillig.

Innkalling er viktig, men den fjerner ikke jaktlysten. Bygg treningen gradvis opp med langline og nøye valgte forstyrrelser, og ikke slipp hunden der et stort søk kan utsette vilt, trafikk eller hunden selv for fare. GPS er et sikkerhetshjelpemiddel under jakt, ikke en erstatning for grunntrening og godt skjønn.

Valpen skal få utforske, leke, utvikle kroppsbeherskelse og lære å følge føreren i korte, positive økter. Øk avstand og belastning gradvis etter den enkelte hundens utvikling. Rasens avlsstrategi advarer mot hard jakttrening før hunden er ferdig utviklet. Unngå derfor å jage tidlige resultater med lange, ensidige eller tvungne økter. En veterinær eller hundefysioterapeut kan hjelpe med en plan hvis du er bekymret for bevegelsene eller leddene til hunden i vekst.

## Helse

Jämthund regnes generelt som en sunn og funksjonell rase, men hofteleddsdysplasi og epilepsi forekommer. Rasens avlsstrategi retter også oppmerksomhet mot diabetes og øyesykdommen progressiv retinal atrofi, PRA. En grundig kontroll før valpekjøp bør derfor omfatte både registrerte undersøkelsesresultater og sykdomshistorikken hos nære slektninger.

For at jämthundkull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha offisiell HD-status før paring. Rasen har HD-indeks, og Svenska Kennelklubben anbefaler at foreldrenes gjennomsnittlige indeks er over 100. Hunder med HD-grad D eller E kan ikke brukes i avl i rasens indeksprogram.

Anbefalingene i rasens RAS går lenger: Foreldrene bør ha hofter gradert A eller B, albuer uten anmerkning, en øyeundersøkelse som ikke er eldre enn tolv måneder, samt jaktprøvepremiering på løshundprøve for elg. Det er viktig å skille disse anbefalingene fra de særskilte registreringsvilkårene. Resultater for albuer og øyne og jaktmeritter er likevel relevante kvalitetsopplysninger når du sammenligner kull.

Spør oppdretteren om:

- foreldrenes HD- og AD-resultater og aktuelle HD-indekser
- dato og resultat for øyeundersøkelsen
- epilepsi, diabetes og PRA hos foreldre, søsken og tidligere avkom
- jaktprøveresultater og hvordan hundene arbeider i praksis
- hvordan tidligere avkom har utviklet seg fysisk og mentalt

Epilepsi og diabetes kan ikke vurderes med én enkel friskattest. Åpen informasjon om slekten er derfor særlig verdifull. Dårlig syn i dempet lys, gjentatte krampeanfall, uvanlig sterk tørste eller tydelig økt urinering skal vurderes av veterinær, men slike symptomer kan ha flere årsaker og bør ikke selvdiagnostiseres.

## Historie og opprinnelse

Jämthund er en svensk rase fra tradisjonen med store jaktspisser i det nordlige barskogbeltet. Den ble anerkjent som egen rase i 1946. Før dette ble den større jämthundtypen og den mindre grå elghunden lenge bedømt som samme rase. Det er en viktig forklaring på at jämthunden fikk sin egen standard forholdsvis sent.

Eldre kilder beskriver store, ulvelignende jakthunder i Jämtland og områdene rundt, men det kan ikke bevises en ubrutt linje fra oldtidens hunder til dagens registrerte rase. Det sikre er at den moderne jämthunden er formet gjennom målrettet avl for arbeid i nordisk skog.

Elgjakt har vært rasens dominerende bruksområde. Hundens oppgave er å søke selvstendig, få elgen til å bli stående og deretter markere posisjonen med stålos, slik at føreren kan nærme seg. Jämthund har også vært brukt til jakt på blant annet bjørn og villsvin, men identiteten og avlsmålet er sterkest knyttet til arbeidet som stillende elghund.

## Å leve med rasen

Livet med en jämthund fungerer best når arbeid, restitusjon og hverdagsliv planlegges som en helhet. En stor tomt er praktisk, men erstatter verken trening eller meningsfylt aktivitet. Det er ikke umulig å bo i leilighet, men det stiller store krav til tilgang på egnede områder, praktisk oppbevaring av utstyr, trening på ro og en hverdag der hunden kommer seg ut ofte.

Rasen kan fungere i en barnefamilie, men det skjer ikke automatisk. En voksen skal alltid følge med når hunden er sammen med små barn, ta ansvar for mosjonen og sørge for at hunden har en uforstyrret hvileplass. En sterk og ivrig unghund kan velte et lite barn ved et uhell selv om den er vennlig.

Sterk jaktlyst påvirker livet med andre dyr. En jämthund som blir rolig og kontrollert introdusert for en katt, kan lære å bo sammen med den, men det garanterer ikke samme reaksjon på ukjente katter utendørs. Smådyr må holdes trygt atskilt på en måte som ikke er avhengig av lydighet. Møter med andre hunder påvirkes av individet, erfaringene og introduksjonen; påstander om at et bestemt kjønn alltid eller aldri fungerer sammen, blir for enkle.

Alenetid må trenes gradvis når hunden er trygg i hjemmet. Voksne hunder varierer mye i hvor lett de finner roen alene, og en valp kan ikke behandles som en ferdigtrent voksen hund. Planlegg tilsyn, lufting og selskap i hverdagen i stedet for å gå ut fra at mye mosjon automatisk gjør hunden fornøyd med lange perioder alene.

Velg oppdretter og kull ut fra det livet du faktisk kan tilby. Be om å få se dokumenterte helseresultater, spør om sykdommer i slekten og finn ut hvordan foreldrene jakter og fungerer hjemme. For den som ønsker en utholdende jaktkamerat og liker tett samarbeid med en selvstendig hund, kan jämthunden passe svært godt. For den som først og fremst søker en ukomplisert selskapshund, finnes det raser med langt bedre forutsetninger.

Jämthund

Fédération Cynologique Internationale (FCI) - Member Countries

Jämthund er en stor, ulvelignende skandinavisk spisshund avlet for elgjakt i barske nordiske skoger. Den har en tykk, grå dobbeltpels, krøllet hale og et rolig, lojalt gemytt. Den er intelligent og selvstendig, og trenger en erfaren eier, mye daglig mosjon og jevnlig mental stimulering.

## Kjappe fakta

- Kraftig nordisk jakthund utviklet for å spore og holde storvilt som bjørn, elg og villsvin  
- Dypt lojal og ofte sterkt knyttet til én hovedperson, kan bli en uttalt «enmannshund»  
- Våkent, lydelig og svært modig vesen, med naturlig instinkt for å vokte hjem og eiendom  
- Svært energisk brukshund som trenger daglige mentale og fysiske utfordringer – turer alene er ikke nok  
- Værbestandig pels og tøff konstitusjon, opprinnelig avlet for harde finske vintre og arbeid i skogen  


## Utseende og pels

Karelsk bjørnehund er en middels stor, kraftig bygget spisshund med en kompakt, atletisk kropp som er laget for utholdenhet mer enn ren fart. Ved første øyekast legger mange merke til det skarpe, oppmerksomme uttrykket, de stående ørene og det karakteristiske svarte og hvite pelsmønsteret som gir rasen et svært særpreget utseende. Hannhunder er vanligvis rundt 54–60 centimeter høye ved manken, tispene noe mindre. Helhetsinntrykket skal være av en kraftfull, men smidig hund som beveger seg uanstrengt gjennom tett skog og røft terreng.

Hodet er kileformet med relativt bred skalle og markert stopp. Snuten er sterk og rett, med sort nesebrusk. Ørene er trekantede, stående og høyt ansatte, noe som bidrar til rasens konstant årvåkne uttrykk. Øynene er mørkebrune, forholdsvis små og uttrykker besluttsomhet og selvtillit. Halen er høyt ansatt og bæres i en løs bue eller sigdform over ryggen når hunden er i aktivitet, men kan henge mer ned når den hviler.

Pelsen hos karelsk bjørnehund er tett, dobbeltlagd og værbestandig. Dekkhåren er rett, stri og middels lang, og beskytter mot snø, regn og kratt. Underullen er tykk og myk og fungerer som naturlig isolasjon, slik at hunden kan arbeide komfortabelt i streng kulde. Rasen er vanligvis svart med tydelig avgrensede hvite tegninger. De hvite områdene ses ofte på bryst, ben, hals, snuteparti og haletipp. Noen individer har mer hvitt enn andre, men grunnfargen skal være svart.

Pelsstellet er forholdsvis enkelt, men bør ikke overses. Karelsk bjørnehund røyter kraftig én til to ganger i året, ofte om våren og av og til igjen om høsten. I disse periodene hjelper daglig børsting med en karde eller underullsrake til å fjerne løs pels og redusere mengden hår i huset. Utenom røyteperiodene holder det som regel å børste én til to ganger i uken for å holde pelsen sunn og blank. Bading kan begrenses til et par ganger i året eller ved behov når hunden blir spesielt skitten etter jakt eller tur. For hyppig bading kan fjerne pelsens naturlige oljer, som er viktige for værbestandigheten.

Klørne bør klippes jevnlig for å forhindre sprekkdannelser og for at hunden skal være komfortabel på hardt underlag. Regelmessig sjekk av ørene er også viktig, særlig for hunder som tilbringer mye tid i skogen der skitt og rusk lett kan samle seg. Fordi rasen er aktiv og ofte arbeider i røft terreng, er det lurt å gå over pels og poter etter lengre turer for å oppdage eventuelle sår, floker, torner eller småskader. Med jevnlig, grunnleggende stell holder pelsen til karelsk bjørnehund seg funksjonell, vakker og lett å håndtere.  


## Temperament og personlighet

Karelsk bjørnehund er kjent for sitt mot, sin målbevissthet og sterke vilje. Dette er en hund avlet for å spore opp, konfrontere og holde stort og farlig vilt, ofte på avstand fra jegeren og med stort innslag av egen dømmekraft. Denne bakgrunnen preger temperamentet i hverdagen. Mange eiere beskriver hunden som dypt lojal og sterkt knyttet til én hovedperson, ofte i en grad som gjør den til en tydelig «enmannshund». Den kan være kjærlig mot familien, men er sjelden overdreven klengete eller opptatt av kos innendørs. Ofte foretrekker den å ligge i nærheten av deg og holde stille vakt.

Overfor fremmede kan karelsk bjørnehund være reservert, avmålt eller rett og slett uinteressert. Den er ikke naturlig sosial eller imøtekommende mot alle. Tidlig og god sosialisering er viktig for at den skal forbli trygg og balansert i ulike miljøer, særlig om du bor i tettbygd strøk. Med positive erfaringer lærer de fleste karelere å akseptere besøkende rolig, men de vil som regel fortsette å være observante. Denne naturlige skepsisen gjør dem til effektive vakthunder – de oppdager raskt uvanlige lyder eller bevegelser og vil ofte varsle med bjeffing.

Med barn kan karelsk bjørnehund være en kjærlig og leken følgesvenn dersom den introduseres riktig og vokser opp i et hjem der barna viser respekt. Som regel passer den best sammen med litt eldre barn som forstår grenser og kan håndtere en selvstendig og aktiv hund. Røff lek eller erting er aldri greit, da denne rasen ikke liker å bli overmannet eller behandlet som en leke. Som med alle raser er det viktig med tilsyn fra voksne når barn og hund er sammen, spesielt i situasjoner med mat, leker eller høy opphisselse.

Samhandling med andre hunder og dyr kan være mer krevende. Mange karelere er noe dominerende eller bestemte overfor ukjente hunder, særlig av samme kjønn. Den sterke jaktlysten, finslipt gjennom generasjoner med jaktarbeid, kan gjøre dem usikre rundt smådyr som kaniner, gnagere og tidvis også katter. Noen individer kan leve fredelig med en huskatt dersom de vokser opp sammen fra valpestadiet, men dette kan aldri garanteres. Nøye introduksjoner, god styring og realistiske forventninger er avgjørende.

I hverdagen er karelsk bjørnehund energisk, observant og ofte temmelig vokal. Den liker å uttrykke seg gjennom bjeffing, særlig ved bevegelser utenfor huset eller uvanlige lyder. Denne egenskapen er svært nyttig på jakt, men kan oppleves utfordrende i bymiljø eller leilighet. Får den for lite aktivitet og mental stimulering, kan den bli rastløs, støyende eller finne på egne løsninger for å underholde seg, som graving, tygging eller forsøk på å stikke av.

Til tross for sin tøffhet og selvstendighet er rasen følsom for stemning og stemmebruk i hjemmet. Den responderer best på rolig, trygg ledelse og faste regler. Hardhendt behandling eller brutale korreksjoner kan ødelegge tilliten og føre til motstand. Med tålmodighet, respekt og tydelig veiledning utvikler karelsk bjørnehund seg til en stødig og pålitelig følgesvenn som alltid er klar for nye eventyr – men som også gjerne slapper av i nærheten av deg etter en lang dag ute.  


## Trening og mosjon

Å trene en karelsk bjørnehund er både krevende og svært givende dersom du forstår hva som motiverer rasen. Den er intelligent og lærevillig, men også beryktet selvstendig. Århundrer med jaktarbeid har lært den å ta egne avgjørelser langt unna direkte menneskelig styring. Derfor kan den stille spørsmål ved kommandoer den opplever som meningsløse. Tradisjonell lydighetstrening med endeløs gjentakelse blir fort kjedelig og kan føre til sta motvilje. Treningen bør være målrettet, variert og ta hensyn til hundens naturlige instinkter.

Positive forsterkningsmetoder fungerer spesielt godt. Bruk smakfulle godbiter, ivrig ros og lek med favorittleker som belønning. Korte, fokuserte økter er bedre enn lange og monotone. En god miks av lydighetsøvelser, nesearbeid, søksleker og aktiviteter ute holder karelsk bjørnehund motivert. Mange eiere opplever innkalling som både den viktigste og den mest krevende øvelsen. Start innkallingstrening fra første dag, i sikre, inngjerdede områder, og øk gradvis forstyrrelsene. Selv med grundig trening vil mange karelere beholde en sterk trang til å følge spor, så full frihet uten bånd kan aldri regnes som helt sikker i åpne, ikke-inngjerdede områder.

Rasen trives best når den har en tydelig jobb. Jakt er fortsatt den tradisjonelle hovedaktiviteten, særlig på storvilt som bjørn og elg. Der jakt ikke er aktuelt, kan du kanalisere egenskapene inn i blant annet:

- Nesearbeid, spor eller søksleker i skog og mark  
- Lange turer i variert terreng med gode muligheter for å utforske  
- Canicross, sykling med hund (bikejoring) eller skikjøring med hund (skijoring) for fysisk godt voksne hunder  
- Videregående lydighet eller rallylydighet, så lenge øktene holdes lekne og varierte  

Daglige lufteturer i nabolaget er langt fra tilstrekkelig. En voksen karelsk bjørnehund trenger som regel minst to skikkelige økter med fysisk mosjon hver dag, kombinert med rikelig mental stimulering. En typisk hverdag kan innebære en lengre morgentur med treningsinnslag, og en kortere kveldstur med nesearbeid eller problemløsningsleker. I helger og ferier er lengre turer eller skogsturer ideelt for å tilfredsstille den dype trangen til å utforske og bevege seg.

Mental aktivitet er like viktig som fysisk mosjon. Fôrleker, sporlinjer, enkle vakthold-oppgaver (for eksempel å «passe på» et bestemt område i hagen på kommando) kan være svært nyttige. Noen karelere liker kurs i lydighet eller hundesport, men ikke alle trives i travle innemiljøer med mange fremmede hunder. Velg en instruktør som kjenner brukshunder og som er villig til å tilpasse øvelsene for å bevare motivasjonen.

På grunn av styrke og jaktlyst er tidlig trening på båndgåing helt avgjørende. En karelsk bjørnehund som trekker hardt eller kaster seg etter vilt, er både ubehagelig å håndtere og potensielt farlig. Lær inn løs line ved hjelp av rikelige belønninger for ønsket posisjon og hyppige retningsendringer. En solid sele kan beskytte nakken i treningsfasen, mens et sikkert halsbånd med ID-merke alltid er viktig for sikkerheten.

Hvis du liker et aktivt friluftsliv og er villig til å legge ned tid i trening, kan karelsk bjørnehund bli en svært lydhør og givende samarbeidspartner. Ønsker du derimot en rolig hund som er fornøyd med korte turer og litt enkel lek, er dette trolig ikke riktig rase. Deres trivsel er i stor grad avhengig av å ha jevnt, meningsfylt arbeid å gjøre.  


## Helse

Karelsk bjørnehund er generelt en robust og hardfør rase, formet av lang tids praktisk bruk i krevende miljøer. De fleste individer er sunne, med god utholdenhet og sterk konstitusjon, særlig når de er ansvarlig avlet og oppvokst. Likevel har rasen, som alle andre, enkelte helseutfordringer som eiere og oppdrettere bør kjenne til.

Leddhelse er et av de viktigste områdene å følge med på. Hofteleddsdysplasi og albuedysplasi kan forekomme, spesielt hos større eller tungt bygde hunder. Ansvarlige oppdrettere røntger avlsdyr og får offisielle resultater for hofter og albuer. Hvis du vurderer valp, bør du be om å få se resultatene for begge foreldredyr. Som eier kan du redusere risikoen for leddproblemer ved å unngå overdreven hopping, løping på hardt underlag og mye trapper mens hunden vokser. Kontrollert mosjon og slank, god kondisjon er nøkkelen til god leddhelse på lang sikt.

Øyehelse er et annet viktig fokusområde. Enkelte karelere kan være disponert for arvelige øyelidelser som katarakt og progressiv retinal atrofi (PRA). Seriøse oppdrettere får hundene sine øyelyst av veterinær med spesialkompetanse og avler kun på hunder med friske øyne. Regelmessige øyekontroller gjennom livet kan bidra til å oppdage endringer tidlig, når støttende tiltak kan ha størst effekt.

Andre mulige problemer kan være:

- Allergier eller hudplager, noen ganger utløst av fôr eller miljøfaktorer  
- Ørebetennelser, særlig hos hunder som ofte ferdes i fuktig terreng eller vann  
- Tannstein og tannproblemer dersom tannpuss og kontroll forsømmes  

Gjennomsnittlig levealder for karelsk bjørnehund er gjerne rundt 10–13 år, og mange holder seg aktive langt opp i seniorårene. Godt stell gjennom hele livet har stor betydning. Det innebærer fôr av høy kvalitet tilpasset alder og aktivitetsnivå, regelmessige veterinærkontroller, vaksinasjon eller titertesting etter anbefaling, samt forebygging mot flått, lopper og innvollsorm. Flått er spesielt en utfordring for jakt- og friluftshunder, og rask fjerning kombinert med forebyggende midler er viktig.

Eiere bør også ta hensyn til de spesielle behovene hos en arbeidende eller svært aktiv hund. God oppvarming før hard anstrengelse og rolig nedtrapping etterpå bidrar til å beskytte muskler og sener. Potepleie – inkludert sjekk for kutt, sprekkdannelser eller fremmedlegemer etter tur i røft terreng – kan hindre at små skader utvikler seg. I kaldt klima takler karelsk bjørnehund som regel været godt, men i varme perioder trenger den ekstra omtanke, skygge og rikelig med friskt vann for å unngå overoppheting, siden den mørke, isolerende pelsen holder godt på varmen.

Hvis du planlegger avl på karelsk bjørnehund, bør du følge anbefalinger fra nasjonal kennelklubb når det gjelder helsetesting. Dette innebærer som regel:

- Hofteleddsundersøkelse  
- Albueleddsundersøkelse  
- Øyelysing hos godkjent spesialist  

Ved å velge en ansvarlig oppdretter og selv satse på forebyggende helseoppfølging, kan de fleste karelere få mange friske år som aktive familiehunder og arbeidspartnere.  


## Historie og opprinnelse

Karelsk bjørnehund har sin opprinnelse i de nordlige delene av Europa, særlig i Karelen – området mellom dagens Finland og Russland. Dette vidstrakte landskapet med tette skoger, myrer, innsjøer og harde vintre skapte behov for en tøff og utholdende jakthund som kunne spore og holde stort og farlig vilt. Lokale jegere brukte spisshunder i århundrer, og valgte avlsdyr utelukkende etter jaktprestasjoner, ikke utseende.

Den moderne karelsk bjørnehund stammer fra disse gamle jakthundene, som tidligere ble omtalt mer generelt som «karelske» eller «finske» spisshunder. De ble brukt til jakt på bjørn, elg, hjort, villsvin og av og til ulv. Jegeren fulgte hunden inn i skogen, ledet av den høye, vedvarende bjeffingen som signaliserte at viltet var funnet og holdt på stedet. Denne jaktformen krevde usedvanlig mot, intelligens og selvstendighet, siden hunden ofte stod overfor dyr som lett kunne skade eller drepe den.

Systematisk avl av karelsk bjørnehund i dagens form startet på begynnelsen av 1900-tallet. Finske oppdrettere la vekt på å bevare de tradisjonelle arbeidsegenskapene samtidig som de formet et mer ensartet eksteriør. Den første rasestandarden ble utarbeidet i Finland, og karelsk bjørnehund ble offisielt anerkjent som egen rase av nasjonale kennelklubber midt på 1900-tallet. Det karakteristiske svart-hvite fargemønsteret ble bevisst foretrukket i avlen og er i dag et av rasens tydeligste kjennetegn.

Gjennom store deler av 1900-tallet forble karelsk bjørnehund først og fremst en jakthund for profesjonelle og erfarne jegere i Finland og naboland. Ryktet om mot og pålitelighet spredte seg, og rasen fikk gradvis oppmerksomhet i andre land med lignende jakttradisjoner. I dag brukes karelsk bjørnehund fortsatt aktivt til storviltjakt i Finland, Sverige, Norge og deler av Russland.

I nyere tid har rasen også fått oppmerksomhet internasjonalt for sine spesielle egenskaper innen viltforvaltning og naturvern. Enkelte steder brukes karelsk bjørnehund til å håndtere bjørnebestander, skremme bjørn bort fra bebyggelse og bidra i ikke-dødelige tiltak for å redusere konflikter mellom mennesker og rovdyr. Den kraftige bjeffingen, fryktløsheten og den naturlige forståelsen for store rovdyr gjør den egnet til slike oppgaver.

Selv om et mindre antall karelere i dag holdes utelukkende som selskapshunder, er rasens identitet fortsatt tett knyttet til jakt og arbeid. Oppdrettere og entusiaster vektlegger ofte hvor viktig det er å bevare jaktlyst og typisk gemytt. Denne bakgrunnen forklarer mye av rasens væremåte i dag – fra selvstendighet og sterkt jaktinstinkt til den dype lojaliteten til en betrodd fører. Alle som vurderer denne rasen, bør vite at de inviterer inn et stykke levende finsk jakthistorie – ikke bare en vakker svart og hvit spisshund.  


## Å leve med rasen

Å dele livet med karelsk bjørnehund er svært givende for den rette personen, men det er ikke noe man gjør tilfeldig. Rasen krever tid, engasjement og en livsstil med mye aktivitet utendørs. Før du tar en slik hund i hus, er det viktig å vurdere om hverdagen, omgivelsene og forventningene dine stemmer overens med det rasen faktisk er avlet for.

Bosted og omgivelser har stor betydning. Karelsk bjørnehund kan tilpasse seg ulike boformer, men trives generelt best i hjem med trygg og sikker uteplass. En stor, godt inngjerdet hage gir mulighet til å bevege seg, snuse og følge med på omgivelsene. Gjerder bør være solide og høye nok til å hindre hopping eller klatring, ettersom enkelte individer er dyktige rømlinger når de kjeder seg eller blir nysgjerrige. Leilighetsliv kan gå an, men krever svært dedikerte eiere som kan gi omfattende daglig mosjon og mental stimulering – og som er forberedt på å håndtere bjeffing.

Hverdagen med karelsk bjørnehund bør være preget av struktur og rutiner. De fleste er roligere inne når de vet at de får jevnlige muligheter til å løpe og arbeide ute. En typisk dag kan inkludere en rask morgentur med treningsøvelser, en roligere ettermiddag med aktivitetsleker eller korte treningsøkter, og en mer innholdsrik kveldstur. Eiere som liker fjellturer, skogsturer, jakt, langrenn eller annen friluftsaktivitet opplever ofte at rasen er en perfekt turkamerat.

Økonomisk ligner kostnadene på det man ser hos andre middels store, aktive hunder. Årlige utgifter vil ofte omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset en arbeidende eller svært aktiv hund  
- Rutinemessig veterinærstell, vaksiner og parasittbehandling  
- Forsikring eller økonomisk buffer til uventede veterinærutgifter  
- Kursavgifter, jaktprøver eller medlemskap i jakt-/brukshundklubber dersom du ønsker å delta  
- Utstyr som solide halsbånd, seler, langliner og kvalitetskoppel  

Fordi karelere er sterke, viljesterke og svært aktive, er det viktig å investere i solid og pålitelig utstyr. Nyttig kan være en robust trekksele for canicross eller lignende, en langline for trygg utforsking mens innkalling fortsatt trenes inn, refleksdekken for mørketid samt gode sko og klær til eieren for å kunne følge hunden i all slags vær. Enkelte eiere bruker også GPS-halsbånd i store skogsområder eller på jakt, men dette må aldri erstatte trening og tilsyn.

Det sosiale ansvaret er også betydelig. Rasen er ikke nødvendigvis vennlig eller tolerant overfor alle hunder og fremmede mennesker, så den trenger jevnlig sosialisering og bevisst håndtering. Eiere må være villige til å styre situasjoner, tolke stressignaler og gi hunden tilstrekkelig avstand ved behov. Klare regler hjemme – særlig rundt dører, gjester og barn – gjør det lettere for hunden å forstå hva som er forventet.

Til slutt er den følelsesmessige forpliktelsen viktig å ta på alvor. Karelsk bjørnehund knytter seg ofte sterkt og nesten intenst til sin hovedperson. Mange eiere beskriver hundene som dypt lojale og svært oppmerksomme på menneskets bevegelser og rutiner. Dette båndet er en av rasens store kvaliteter, men betyr også at den sjelden trives med å være mye alene dag etter dag uten meningsfull aktivitet. De trenger ekte samvær og samarbeid, ikke bare fysisk nærvær.

For jegere, friluftsfolk og meget aktive hundeeiere som ønsker en modig og intelligent partner, kan karelsk bjørnehund være et fremragende valg. For dem som først og fremst vil ha en lettvint familiehund som er fornøyd med korte turer og mye sofasliting, vil en annen rase som regel passe bedre. Å leve med karelsk bjørnehund betyr å omfavne arbeidslysten og forme livet litt etter hundens behov. Til gjengjeld får du en hengiven følgesvenn som møter vind, snø og villmark ved din side med utrettelig entusiasme.

Karelsk bjørnehund

Nordic Kennel Union

Dansk Kennel Klub

The Finnish Kennel Club

Svenska Kennelklubben

Karelsk bjørnehund er en middels stor, kraftig nordisk spisshund avlet for å spore og holde stort vilt. Den er lojal og ofte sterkt knyttet til én person, modig, vokal og naturlig vaktsom. For å trives som en aktiv familiehund trenger den mye daglig mosjon, mental stimulering og konsekvent, rolig trening.

## Kortfakta

Hälleforshund er en svensk elghund som jakter som stillende løshund. Den tilhører gruppe 5, er anerkjent av Nordisk Kennel Union, men ikke av FCI, og registreres i SKKs anneksregister. SKK understreker at rasen ikke egner seg som ren selskapshund.

- Hannhunder skal ha en mankehøyde på 55–63 centimeter og tisper 52–60 centimeter. Rasestandarden oppgir ingen vekt.
- Hunden skal søke selvstendig, finne og stille elg, følge etter og stille dyret på nytt dersom det går løs, og vende tilbake etter arbeidet. En jaktprøve sier mer om dette enn en generell beskrivelse som «høyt energinivå».
- Raseidealet er en sterk, modig og energisk jaktspiss med stor jaktlyst og skarphet mot vilt. Hälleforshunden er også kjent for ofte å knytte seg særlig sterkt til én fører.
- Begge foreldrene må ha kjent offisiell HD-status for at et kull skal kunne registreres i Sverige. Raseklubbens vilkår for anbefalte og anviste paringer er strengere enn SKKs registreringskrav.
- Rasen har åpen stambok. Hunder med tydelig rasetype kan vurderes og godkjennes for innmønstring, slik at den genetiske variasjonen kan økes på en kontrollert måte.

Velg hälleforshund bare dersom elgjakt, jaktrettet trening og et langsiktig ansvar for en selvstendig løshund faktisk inngår i planene dine.

## Utseende og pels

Hälleforshunden skal være middels stor til stor, rektangulær og kraftig uten å virke tung. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, ryggen rett og muskuløs og brystkassen rommelig og dyp. Bevegelsene skal være regelmessige og effektive, med god steglengde. Dette er en kroppsbygning for arbeid i skogen, ikke for overdreven tyngde.

Standarden angir 55–63 centimeter for hannhunder og 52–60 centimeter for tisper, men ingen vekt. Vekter som oppgis i raseguider, er derfor ikke standardmål. Vurder heller hold, muskulatur, bevegelser og arbeidsevne.

Pelsen består av lengre, grove dekkhår og kort, myk og tett underull. Den er kortere på hodet og forsiden av beina, lengre på baksiden av beina og mer utviklet som en krage over hals og skuldre. Fargen skal være gulrød i lysere eller mørkere nyanser. Et mørkt snuteparti er ønskelig, mens bryst, buk, bein, seletninger, baksiden av lårene og undersiden av halen er lysere. Baksiden av ørene er mørkere.

Halen skal være høyt ansatt, middels lang og rikt behåret uten fane. Den bæres i en bue eller ringlet over ryggen eller nær rygglinjen. Ørene skal være stivt opprettstående og bevegelige, og potene kraftige og godt sluttede.

Børst ut løs underull i røyteperioden, og bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan. Etter jakt bør du kontrollere hud, poter, klør, ører og pels for sår, flått, rusk og ømhet. Tørk en våt hund, og følg med på hvordan den beveger seg etter hvile.

## Temperament og personlighet

Hälleforshunden skal gi inntrykk av styrke, mot og energi. Selvstendigheten er nødvendig når hunden arbeider utenfor synsvidde, men jaktidealet omfatter også samarbeid og at hunden vender tilbake. En hund som bare forsvinner langt av gårde, er ikke automatisk en bedre jakthund.

Standarden og rasens avlsstrategi, RAS, beskriver en tendens til å være en såkalt enmannshund. Under jakt kan hunden være reservert overfor andre jegere og fremmede, noe som kan gjøre den vanskeligere å kalle inn og håndtere for andre enn føreren. Tren på dette; ikke bruk det som en unnskyldning for frykt eller aggresjon. Aggressivitet og ekstrem skyhet er diskvalifiserende feil etter standarden.

Det finnes ikke tilstrekkelig grunnlag for en detaljert svensk BPH-profil. RAS ønsker at flere hunder skal beskrives, og at mulige sammenhenger mellom hverdagsatferd og jaktegenskaper skal undersøkes. Møt derfor foreldrene og voksne slektninger. Se hvordan de henter seg inn etter overraskelser, håndterer lyder og fremmede, lar seg håndtere av andre og går fra aktivitet til ro.

Med barn kreves det en tilstedeværende voksen og en uforstyrret hvileplass for hunden. Jaktlyst sier ikke hvordan hunden vil fungere med familiens katt eller andre hunder. Introduser dyrene kontrollert, og sørg for at de kan holdes atskilt, særlig katter, kaniner og andre smådyr. Den enkelte hundens erfaring og atferd veier tyngre enn generelle løfter om rasen.

## Trening og mosjon

Hälleforshunden må forberedes til elgjakt og få arbeide som stillende løshund. Turer, løping, spor og nesearbeid bygger kondisjon og samarbeid, men erstatter ikke rasens jaktformål. Det finnes ingen formel i antall minutter som gjør den egnet som ren selskapshund.

Arbeidet begynner med et systematisk søk. Når hunden finner elg, skal den forsøke å få dyret til å stå og markere det med stålos, slik at føreren kan komme innpå. Hvis elgen går løs, skal hunden kunne følge etter og forsøke å stille den på nytt. Etter avsluttet arbeid er tilbakegangen til føreren en viktig del av jaktsamarbeidet. Jaktprøver brukes til å vurdere blant annet søk, evnen til å finne, stille og stille på nytt, samt hundens mentalitet.

Tren innkalling, stoppsignal, håndtering og kontakt tidlig, men ikke regn med at lydighet opphever jaktlysten. Øk vanskelighetsgraden gradvis fra rolige omgivelser til større avstand og sterkere forstyrrelser. Langline og inngjerdet område gir sikrere trening. I nærheten av trafikk, husdyr eller vilt kan bånd være det eneste ansvarlige valget.

Naturvårdsverket oppgir for tiden at en hund som er egnet til elgjakt, kan brukes fra 21. august til 31. januar. Kontroller likevel gjeldende jakttider, lokale vedtak, terrengforhold og andre begrensninger før hvert slipp.

Bygg opp kondisjon, styrke og slitesterke poter før sesongen i stedet for å øke belastningen brått når jakten begynner. Tilpass løping, sykling, trekkarbeid og trening i terreng til alder, helse, temperatur, underlag og treningsbakgrunn. Etter en hard økt trenger hunden vann, mat, hvile og en grundig kontroll av poter, hud, klør og bevegelsesmønster. Stivhet, halthet, tydelige smerter eller redusert allmenntilstand skal ikke trenes bort.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, er rasens tydeligst dokumenterte helseutfordring. Etter SKKs registreringsregler for 2026 må begge foreldrene ha kjent offisiell HD-status før paring. En hund med HD-grad E kan ikke brukes i avl. Etter den generelle regelen kan en hund med grad D bare pares med en hund med grad A eller B, og en hund med kliniske symptomer skal ikke brukes uansett røntgenresultat.

For hälleforshund finnes det derimot ikke noe bindende SKK-krav om AD-røntgen eller øyelysing for registrering. Raseklubben stiller strengere vilkår i avlsarbeidet. For anbefalt og anvist paring angir RAS blant annet HD A eller B, AD uten anmerkning og godkjent øyelysing som er høyst ett år gammel. Klubben begrenser også hvert avlsdyr til tre paringer og har som mål at innavlsøkningen skal være under 3 prosent over fem generasjoner. En anbefalt paring krever jaktprøveresultat hos begge foreldrene, en anvist paring hos én. Dette er klubbens utvalgskriterier, ikke SKKs minstekrav.

Den nyeste publiserte RAS gir et mer nyttig bilde enn bare å kalle rasen «frisk». I 2018–2022 ble 142 hunder HD-røntget; 20 prosent hadde grad C eller dårligere. I samme periode ble 288 hunder registrert. Resultatet gjelder hundene som ble undersøkt, og viser både et problem som må følges, og at mange hunder manglet et offisielt resultat.

Øyematerialet omfattet 270 undersøkelser i 2015–2022. Arvelig katarakt ble registrert hos 5,6 prosent, en lavere andel enn i forrige RAS. Klubbens krav om øyelysing før paring og diagnosespesifikke råd bør derfor tas på alvor, selv om øyeattest ikke er et bindende registreringskrav hos SKK for rasen.

AD-resultatene i RAS var uten anmerkning hos alle de undersøkte hundene i 2014–2021, men antallet per år var begrenset. Det beviser ikke at AD aldri forekommer. RAS registrerte ingen kjente tilfeller av epilepsi etter den foregående strategiperioden, men også dette er overvåkingsdata og ingen garanti for hver slektslinje.

Offisiell HD- og AD-røntgen kan utføres fra 12 måneders alder for hälleforshund. Kontroller originalresultater og datoer, ikke bare en påstand om at foreldrene er «friske». Se også på søsken, eldre slektninger, tidligere avkom, øyeattester og jaktprøveresultater. Spør hvordan oppdretteren har veid helse mot genetisk variasjon.

## Historie og opprinnelse

Det dokumenterte grunnlaget for hälleforshunden er et kull elghunder som ble født nær Hällefors bruk på slutten av 1930-tallet. Tispen var en gråbeige ostjakhund fra et spann som var hentet inn fra Sibir, og hannhunden var en anerkjent elghund av blandet avstamning. Rasen ble utviklet for praktisk elgjakt; jaktegenskaper, funksjonell kroppsbygning og holdbarhet veide tyngre enn en lukket og ensartet stamtavle.

SKK begynte å registrere hälleforshund i 2000, da standarden ble vedtatt og hundene fikk delta på jaktprøver. Rasen er anerkjent i Norden, men ikke av FCI, og registreres fortsatt i anneksregisteret.

Den åpne stamboken er en del av rasens nåtid, ikke bare dens historie. En hund uten fullstendig registrert avstamning blir ikke automatisk en hälleforshund; den må vurderes som rasetypisk og godkjennes. Kontrollert opptak i stamboken kan utvide avlsbasen, men krever samtidig grundig vurdering av mentalitet, jaktegenskaper, leddstatus, øyne og slektskap.

## Å leve med rasen

Hälleforshund passer best for en jeger som ønsker å arbeide med en stillende elghund. Den kan bo på liten plass dersom hele hverdagen fungerer, men boligen erstatter ikke jakt, egnet terreng, sikker trening og restitusjon. Losen er et arbeidsredskap når hunden stiller elgen; i tettbygde strøk må du vurdere hundens lydreaksjoner og hensynet til naboene.

Alenetid skal trenes inn gradvis. Begynn med korte perioder når hunden er luftet og rolig, og øk først når den klarer å hvile. Et kamera kan avdekke vandring, bjeffing, uling, ødeleggelser eller at hunden ikke tar imot mat. Det finnes ingen egen timegrense for rasen som gjør et langt fravær egnet.

Før du kjøper valp, bør oppdretteren kunne svare tydelig på følgende:

- Hvordan jakter foreldrene i praksis, og hva viser jaktprøvene om søk, uttak, stålos, omstilling og tilbakegang?
- Hvilken offisiell HD- og AD-status har foreldrene og deres nære slektninger, og når ble undersøkelsene utført?
- Når ble foreldrene øyelyst, hvilke diagnoser finnes i slekten, og oppfyller paringen raseklubbens vilkår?
- Er paringen anbefalt, anvist eller utenfor avlsrådets opplegg, og hva betyr det konkret for jaktresultater og helse?
- Hvordan har oppdretteren vurdert innavlsøkning og genetisk bredde i en rase med åpen stambok?
- Hvordan reagerer foreldrene på fremmede, hunder, lyder og håndtering, og kan andre enn hovedføreren ta hånd om dem?
- Hvordan blir valpene introdusert for mennesker, ulike underlag, skog, bilkjøring, hvile og hverdag uten å utsettes for for tidlig eller hard belastning?

Det viktigste spørsmålet er enkelt: Vil du leve med alt som følger med en stillende elghund, også de dagene du ikke jakter? Hvis svaret er ja, og du har jaktterreng, tid, kunnskap og en plan for hundens sikkerhet, kan hälleforshundens mot, utholdenhet og samarbeid med føreren få riktig oppgave.

Hälleforshund

Hälleforshund er en svensk spisshund som brukes til elgjakt: middels stor til stor, atletisk, gul med mørkere snuteparti og værbestandig dobbelt pels. Den er energisk, selvstendig, lojal og reservert overfor fremmede, og trenger mye daglig mosjon, mentalt arbeid og erfarne, friluftsorienterte eiere.

Mosshultans

Barråsens

## Kortfakta

Australian shepherd er en gjeter- og brukshund som ble utviklet i USA, for mennesker som ønsker å trene og arbeide med hunden hver dag. Den er rask, lydhør og allsidig, men arbeidslysten og vakt- og gjeterinstinktene gjør at den sjelden passer for den som først og fremst ønsker en lite krevende selskapshund.

- Rasen tilhører FCI-gruppe 1 og ble utviklet for arbeid med sau og storfe på gårder og rancher.
- Ønsket mankehøyde er 51–58 cm for hannhunder og 46–53 cm for tisper. Rasestandarden oppgir ingen idealvekt.
- Pelsen er middels lang, værbestandig og har underull. Grunnfargene er blue merle, svart, red merle og rød, med eller uten hvite tegninger og tan-tegninger.
- Halen kan være naturlig lang eller kort. Halekupering er forbudt i Sverige.
- En australian shepherd trenger daglig fysisk aktivitet, problemløsning, samarbeid og mulighet til å finne ro.
- For svenske avlshunder er offisiell HD-status og kjent mental status gjennom MH viktige kontroller. MH beskriver reaksjoner; det er ikke en prøve med bestått eller ikke bestått.

## Utseende og pels

Australian shepherd er en middels stor, velbalansert og bevegelig hund som skal være litt lengre enn høy. Den skal være muskuløs og solid uten å bli tung eller klossete, fordi bygningen skal tillate raske retningsendringer og langvarig arbeid. Standarden angir ønsket mankehøyde, men ingen idealvekt. Vurder derfor en voksen hund ut fra proporsjoner, hold, bevegelser og funksjon i stedet for å stole på et vektintervall som påstås å komme fra standarden.

Pelsen er rett til bølget, middels lang og værbestandig. Mengden underull varierer blant annet med klima og årstid. En korrekt pels trenger regelmessig gjennomkamming og tettere kontroll i røyteperioder, men ikke den samme ukeplanen for alle hunder. Kjenn gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på områder der friksjon lett gir floker, for eksempel bak ørene og i behenget. Kontroller samtidig hud, poter og klør etter arbeid i skog og ulendt terreng.

De fire grunnfargene er blue merle, svart, red merle og rød. Alle kan forekomme med eller uten hvite tegninger og tan-tegninger. Øynene kan være brune, blå eller ravfargede, også i kombinasjoner eller med flekker og marmorering. Ulik øyenfarge er altså tillatt og sier i seg selv ingenting om hundens temperament.

Halen kan være naturlig lang eller naturlig kort. Sistnevnte kalles ofte NBT, natural bobtail, og må ikke forveksles med en kupert hale. Svenska Kennelklubben registrerer rasen med en halebetegnelse som viser om hunden har hellang hale, stumphale, en hale som er kortere enn normalt, ingen hale eller kupert hale. For en valpekjøper er registreringsopplysningen et bedre grunnlag enn å gjette ut fra et fotografi.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal australian shepherd være en intelligent arbeidshund med sterke gjeter- og vaktinstinkter, jevnt temperament og et vennlig vesen. Den kan være avventende ved første møte med ukjente, men rasetypisk nøytralitet er ikke det samme som frykt eller aggresjon. Svenska Australian Shepherdklubben understreker derfor at nøytral er et tydeligere ord enn reservert.

Det er betydelig variasjon mellom individer og familier. Noen hunder arbeider svært intenst i møte med mennesker og omgivelser, mens andre er mer balanserte i hverdagen. Styrken i gjeting, vakthold, lydreaksjoner og sosial interesse kan også variere. Etiketter som arbeidslinje eller utstillingslinje er ikke nok til å forutsi temperamentet til en valp. Se i stedet på foreldrene, voksne nære slektninger, oppdretterens avlsmål, arbeidsmeritter og dokumenterte mentalbeskrivelser.

Som gjeterhund bruker rasen blant annet kroppen og bevegelsene sine til å styre dyr. Det kan gi en sterk interesse for ting som beveger seg. I hverdagen kan hunden ønske å følge, stoppe eller styre løpende barn, sykler, joggere eller andre dyr. Dette er en mulig egenskap hos rasen, ikke noe alle australian shepherd gjør, og ikke en unnskyldning for å la atferden fortsette. Avstand, bånd eller barriere, en innlært alternativ atferd og belønning for kontakt gjør situasjonen tryggere mens ferdigheten trenes.

MH er særlig nyttig når man sammenligner avlshunder og slektninger. Beskrivelsen viser hvordan en hund reagerte på blant annet kontakt, håndtering, lek, overraskelser, lyd og skudd. Den kan ikke alene forutsi hvordan en valp vil utvikle seg, og den måler ikke hele arbeidsevnen. Les hele protokollen og spør hvordan hunden fungerer og henter seg inn igjen i vanlige miljøer.

## Trening og mosjon

Australian shepherd trenger daglig både bevegelse og oppgaver som krever nesearbeid, problemløsning og samarbeid, men et fast antall timer beskriver ikke hva den enkelte hunden trenger. En rolig skogstur, spor eller søk, hverdagslydighet, gjeting, bruksarbeid, agility og annen gjennomtenkt trening belaster på ulike måter. Tilpass mengde og intensitet etter alder, helse, tidligere trening og restitusjon.

En velfungerende hverdag handler om mer enn å gjøre hunden fysisk sliten. Prioriter tidlig:

- kontakt og følgsomhet også når noe beveger seg i omgivelsene,
- innkalling som først trenes i et enkelt miljø og sikres med langline ved behov,
- å gå pent i bånd, håndtering og evnen til å vente,
- en tydelig veksling mellom aktivitet og ro,
- å kunne velge bort å følge eller styre barn, kjøretøy og dyr.

Treningen bør være belønningsbasert, trinnvis og tilpasset individet. Rasen lærer ofte raskt, noe som også betyr at vaner som belønnes ved et uhell, kan feste seg raskt. Gjør riktig atferd lett å velge, øk vanskelighetsgraden gradvis og bruk ikke frykt, trusler eller fysisk straff.

Valper og unghunder trenger bevegelse, miljøerfaring, hvile og korte læringsøkter, ikke belastningen til en voksen hund eller en treningsplan basert på et bestemt antall minutter. Målet er en hund som kan arbeide engasjert, beholde kontakten og deretter finne ro. Hvis aktivitetsmengden øker samtidig som hunden får vanskeligere for å sove, slappe av eller håndtere hverdagsinntrykk, må opplegget vurderes på nytt i stedet for bare å fylles med mer fart.

## Helse

For en svensk valpekjøper er det viktigste å skille bindende registreringsregler fra raseklubbens anbefalinger og frivillige DNA-tester. Etter gjeldende regler fra Svenska Kennelklubben kreves offisiell HD-status før paring og, for svenskboende avlshunder som omfattes av reglene, kjent mental status gjennom en fullstendig MH-beskrivelse. Kjent status betyr ikke automatisk et godt hofteresultat eller en ønsket mental profil; kontroller selve resultatet.

I sin rasespesifikke avlsstrategi anbefaler SASK som hovedregel HD-grad A eller B og øyeundersøkelse av avlshunder. Klubben fremhever også verdien av å kontrollere HD-status hos nære slektninger, fordi rasen ikke har HD-indeks. ED-røntgen er frivillig og er ikke et særskilt registreringskrav for rasen. Be derfor oppdretteren vise hva som faktisk er undersøkt, på hvilken hund, på hvilken dato og med hvilket resultat, i stedet for å nøye deg med ordet helsetestet.

Det finnes DNA-tester for blant annet CEA, HSF4 og MDR1, men SASK oppgir ingen universell testpakke for alle kombinasjoner. Hver test gjelder et bestemt gen eller en risikovariant. Et fritt HSF4-resultat utelukker for eksempel ikke alle former for grå stær og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Relevante tester velges ut fra dokumenterte risikoer i slekten og den planlagte kombinasjonen.

MDR1, også kalt ABCB1, kan påvirke hvordan enkelte legemidler fordeles i kroppen og når hjernen. Statusen til en enkelt hund kan ikke avgjøres ut fra utseendet. Hvis hunden er testet, bør resultatet finnes i veterinærjournalen; valg av legemiddel og dosering hører alltid hjemme hos veterinæren.

To merlefargede hunder skal ikke pares. Kombinasjonen kan gi valper med to kopier av merlevarianten og økt risiko for døvhet og syns- eller øyeavvik. Den naturlig korte NBT-halen har en annen genetisk bakgrunn. SASK anbefaler forsiktighet også ved kombinasjoner der begge foreldrene bærer NBT-varianten, men de to spørsmålene må ikke blandes sammen.

## Historie og opprinnelse

Til tross for navnet ble australian shepherd slik vi kjenner rasen i dag, utviklet i USA. FCI-standarden knytter navnet til baskiske gjetere som kom til USA fra Australia på 1800-tallet. Det nøyaktige bidraget fra eldre gjeterhunder er mindre sikkert. Detaljerte påstander om en bestemt blanding av raser bør derfor behandles som teorier.

Amerikanske saue- og storfebønder fortsatte å velge hunder for allsidighet, selvstendig arbeid, intelligens og gjeterevne. Etter andre verdenskrig økte kjennskapen til rasen da westernridning, rodeo, hesteshow, film og TV nådde et større publikum. Den moderne rasens amerikanske ranchbakgrunn forklarer både paradokset i navnet og hvorfor funksjon fortsatt står sentralt i rasebeskrivelsen.

## Å leve med rasen

Australian shepherd passer best når hverdagen inneholder planlagt aktivitet, læring og restitusjon også i vanlige arbeidsuker. En stor hage erstatter ikke felles oppgaver, og konkurranseambisjoner er ikke nødvendige hvis hunden likevel får et meningsfylt og variert liv. Den som ønsker en hund som hovedsakelig blir med på kortere turer, bør velge en mindre krevende type.

Med barn skal en voksen alltid være til stede, hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og familien må ha en plan for energisk lek. Avbryt og skap avstand før hunden begynner å fiksere på eller styre bevegelsen. Barn bør ikke ha ansvar i situasjoner der en rask og sterk hund kan reagere på omgivelsene.

Samliv med hunder eller katter avgjøres av individene og introduksjonen, ikke av rasenavnet. Finn ut mer om historikken til foreldrene og den aktuelle hunden. Begynn rolig med separate trygge steder, barriere og bånd, gi katten en fri fluktvei, og gå videre først når begge dyrene kan være avslappet. Smådyr kan kreve permanent fysisk adskillelse.

Rasen kan bo i leilighet hvis hunden får nok tid ute, meningsfulle oppgaver og hvile, og eieren kan håndtere reaksjoner på lyd. I et lytt bygg må man kunne hindre at lyder i oppgangen får hunden til å vokte og bjeffe. Alenetid skal trenes gradvis og vurderes ut fra atferden til den enkelte hunden. Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid er et råd om lufting, ikke et mål på hvor lenge en hund trives alene.

Før du kjøper valp, bør du be om foreldrenes registreringsnumre, HD-resultater, fullstendige MH-protokoller, datoer og resultater fra øyeundersøkelser samt relevante DNA-resultater. Kontroller også halebetegnelse og arbeidsmeritter, og spør hvordan voksne nære slektninger fungerer med mennesker, lyd, bevegelse, hvile og restitusjon. Disse opplysningene sier mer om hvordan hverdagen med hunden sannsynligvis blir enn farge, øyne eller om oppdretteren kaller hundene arbeidslinje eller utstillingslinje.

Australian shepherd

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Norwegian Kennel Club (NKK)

Dansk Kennel Klub (DKK)

Australian shepherd er en middels stor, atletisk gjeterhund som er svært intelligent og energisk. Den er lojal og menneskeorientert, knytter sterke bånd til eierne og trenger mye daglig mosjon, trening og mental stimulering. Den vakre, værbestandige pelsen og de ofte forskjellige øyenfargene bidrar til rasens store appell.

Amazing Working Dogs

## Kortfakta

- Lagotto romagnolo er en italiensk trøffelhund i rasegruppe 8, med røtter som vannapportør i Romagna.
- Rasen er liten til mellomstor, robust og nesten kvadratisk. Hannhunder er 43–48 cm høye og veier 13–16 kg; tisper er 41–46 cm og veier 11–14 kg.
- En lagotto trenger både daglig bevegelse og oppgaver for nesen. Søk, spor, nosework og annen samarbeidsrettet trening passer rasens arbeidsbakgrunn.
- Raseidealet er en lærevillig, entusiastisk og hengiven hund, men sosial trygghet, lydfølsomhet og interesse for fremmede varierer fra individ til individ.
- Den tette, krøllete pelsen vokser kontinuerlig og må klippes, kontrolleres og gres ut før den tover seg. Rasen er ikke allergifri.
- Den som kjøper en svenskoppdrettet valp, bør skille mellom registreringskravene til Svenska Kennelklubben og raseklubbens mer omfattende avlsanbefalinger.

## Utseende og pels

Lagotto romagnolo er en kompakt hund med et robust, rustikt preg og en kropp som er nesten like lang som den er høy. Voksen størrelse er litt forskjellig for kjønnene: Hannhunder skal være 43–48 cm i mankehøyde og veie 13–16 kg, mens tisper skal være 41–46 cm og veie 11–14 kg. Det gir en smidig arbeidshund som verken skal virke tung eller overdrevent spinkel.

Den krøllete pelsen er rasens tydeligste kjennetegn. Den skal være tett og ullen, med synlig underull og grovere krøller utenpå. Tillatte farger er blant annet offwhite, hvit med brune eller oransje flekker, oransje- og brunskimmel samt ensfarget brun eller oransje, med eller uten hvitt. Tantegninger kan forekomme. Svart er ikke en godkjent farge.

Pelsen vokser hele hundens liv og kan filte seg hvis den ikke blir fulgt opp. Kontroller derfor huden og gå gjennom steder som lett tover seg, særlig bak ørene, i armhulene og under sele eller halsbånd. Gre ut eller klipp før tovene blir stramme, og tilpass intervallet etter pelskvalitet, årstid, bading og hvor mye hunden ferdes i vegetasjon. Det finnes ingen ukentlig rutine som passer alle lagottoer.

Rasestandarden beskriver en naturlig, funksjonell klipp som følger kroppens konturer; pelsen skal ikke formes som på en puddel. For utstilling angis maksimalt rundt fire centimeter på kroppen, med lengre pels på hodet uten at øynene dekkes. For en familiehund er det viktigere å se på pelsens tilstand enn på kalenderen: Hunden skal kunne se og bevege seg fritt, huden skal være enkel å kontrollere, og pelsen skal verken være tovet eller full av skitt og plantedeler. Be oppdretteren vise hvordan pelsen i akkurat den linjen bør stelles.

Se og lukt i ørene regelmessig, og rengjør det ytre øret ved behov. Mye hår kan bidra til plager hos enkelte hunder, men rutinemessig napping passer ikke automatisk for hvert individ. Vond lukt, brunt belegg, rødhet, ømhet eller gjentatt hoderisting er grunn til å kontakte veterinær.

Lagotto omtales av og til som allergivennlig fordi løse hår ikke merkes på samme måte som hos mange raser som røyter. Det er misvisende. Hundeallergener finnes først og fremst i hud og spytt, mengden varierer også mellom hunder av samme rase, og ingen hunderase er allergifri.

## Temperament og personlighet

Ifølge raseidealet skal en lagotto være føyelig, omgjengelig, entusiastisk, lærevillig og svært hengiven overfor eieren. Den arbeider gjerne tett med mennesker, bruker nesen utholdende og kan varsle når noe er annerledes, uten å være avlet som vakthund. I riktig hjem blir den ofte en engasjert følgesvenn som ønsker å gjøre ting sammen med familien, ikke bare mosjonere på egen hånd.

Raseidealet er likevel ingen garanti for at alle individer oppfører seg likt. Svenske BPH-beskrivelser viser stor variasjon i hvordan lagottoer hilser på fremmede. Mange tar lite kontakt, og det er også forskjeller i uro, nysgjerrighet og hvor raskt hunden finner roen igjen etter noe uventet. Reservert er ikke det samme som redd, men en hund som ofte blir usikker, trenger avstand og støtte fremfor påtvungne hilsesituasjoner.

For en valpekjøper er mentaliteten i familien derfor like viktig som en generell rasebeskrivelse. Møt tispen sammen med valpene, spør hvordan foreldrene og nære slektninger reagerer på besøk, lyder og nye miljøer, og be om å få se eventuelle BPH-resultater. BPH er en beskrivelse av atferd, ikke en prøve hunden består eller stryker på.

En lagotto kan leve godt med barn, andre hunder og katter, men rasenavnet i seg selv gir ingen garanti. Rolige introduksjoner tidlig og erfaringene til den enkelte hunden har stor betydning. En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn, og hunden trenger et skjermet hvilested. Jaktlek og møter med smådyr krever samme omtanke som med andre hunder.

## Trening og mosjon

Lagotto romagnolo trenger et aktivt liv der nesearbeid har en tydelig plass. Rasen ble utviklet for selvstendig søk i samarbeid med en fører, og mange individer trives med nosework, person- eller gjenstandssøk, spor, lydighet, rallylydighet og agility. Du trenger likevel verken å konkurrere eller lete etter ekte trøfler for å dekke behovet.

Planlegg en hverdag med turer i ulike miljøer, tid til å utforske lukter og korte oppgaver som krever konsentrasjon. Et enkelt søk etter gjemte gjenstander eller godbiter kan være verdifullt, men nesearbeid erstatter ikke bevegelse, sosial kontakt, hvile eller vanlig hverdagstrening. Faste råd i minutter eller timer sier mindre enn hundens atferd: Et passende nivå gir arbeidsglede ute og evne til å finne ro hjemme, uten vedvarende rastløshet eller gjentatt overbelastning.

Tren innkalling tidlig, og belønn kontakt også når omgivelsene frister. Rasens tidligere jaktinstinkt er dempet gjennom avl, men det er ikke borte hos alle individer; eldre raseundersøkelser fant interesse for vilt hos et mindretall. Bruk derfor langline eller inngjerdet område til innkallingen fungerer i miljøet der hunden skal være løs.

La også aktivitet veksle med ro. En lagotto som hele tiden får mer fart og spenning, lærer ikke automatisk å hvile. Korte, tydelige økter, forutsigbare pauser og belønningsbasert trening gjør det lettere å utvikle både samarbeid og selvkontroll. Tilpass mosjonen etter alder, helse og dagsform, særlig mens valpen vokser og etter sykdom eller skade.

## Helse

Det viktigste for en lagottokjøper er å kontrollere dokumenterte resultater og helsehistorikken i hundens familie, ikke bare krysse av på en lang liste over tester. I Sverige omfattes rasen av Svenska Kennelklubbens helseprogram for hofteleddsdysplasi. Begge foreldredyrene må ha offisiell HD-status før paring for at avkommet skal kunne registreres etter reglene.

Raseklubben går lenger i sine avlsanbefalinger. Den anbefaler blant annet en foreløpig kullindeks på minst 98, at hunder uten svensk HD-indeks skal ha HD A eller B, og at hunder med HD D eller E ikke brukes i avl. Dette er viktig å spørre om, men bør omtales som klubbens anbefalinger og ikke blandes sammen med det formelle kravet om kjent status.

Øyesykdommer forekommer i rasen. Raseklubben anbefaler derfor at avlshunder har en offisiell øyelysingsattest registrert hos Svenska Kennelklubben som ikke er eldre enn ett år ved paring. Be om å få se datoen og resultatet, ikke bare en beskjed om at hunden er «testet».

Det finnes også DNA-tester for de recessivt nedarvede tilstandene BFJE, noen ganger kalt benign familiær juvenil epilepsi, og lagotto storage disease, LSD. Raseklubben anbefaler kjent status og at en bærer bare pares med en genetisk fri hund. Ordene fri, bærer og affisert gjelder varianten som er testet. En bærer er ikke automatisk syk, og et fritt resultat bekrefter ikke at hunden er fri for alle andre sykdommer. Spør derfor både etter testresultater og om gjentatte øre-, hud-, mage-, øye- eller nevrologiske problemer hos nære slektninger.

Ørene fortjener jevnlig oppmerksomhet fordi enkelte hunder får plager. Kontroller dem i forbindelse med pelsstellet, og kontakt veterinær ved tydelig lukt, sekret, rødhet, smerte eller hoderisting. Ikke behandle et tilbakevendende problem bare som et spørsmål om klipp eller rengjøring.

## Historie og opprinnelse

Lagotto romagnolo kommer fra Romagna i det nordøstlige Italia. Navnet har tilknytning til vann, og hundene arbeidet opprinnelig som vannapportører i de lavtliggende våtmarkene rundt Comacchio og Ravenna. Den tette pelsen, arbeidsviljen og nesen var nyttige egenskaper i dette miljøet.

Da store våtmarksområder ble drenert og gjort om til jordbruksland, endret arbeidet seg. Lagottoens søkeevne ble tatt i bruk til trøffelsøk på marker og i åsene i Romagna. Dagens rasestandard oppgir trøffelhund som bruksområde, mens plasseringen i rasegruppe 8 minner om bakgrunnen blant vannhundene.

Etter andre verdenskrig gikk antallet hunder kraftig ned, men et bevaringsarbeid kom i gang på 1970-tallet. FCI godkjente rasen i 1995. Samme år kom de første dokumenterte importene til Sverige, de første svenske kullene ble født i 1996, og Svenska Lagotto Romagnoloklubben ble stiftet i 2000.

## Å leve med rasen

Lagotto romagnolo passer best for den som vil kombinere hundehold med daglig aktivitet, nesearbeid og jevnlig pelsstell. Den håndterlige størrelsen gjør at rasen kan bo i leilighet, men boligens størrelse erstatter ikke utetid, trening og muligheten til å finne ro. I en lytt bygård bør man også begynne tidlig med å trene på varsling ved lyder i oppgangen eller utenfor døren.

Alenetid må læres inn i små trinn når hunden føler seg trygg hjemme. En liten valp kan ikke være alene fra starten, og voksne hunder varierer mye i hvor lett de takler noen timer. Øk tiden først når hunden kan hvile rolig; vedvarende piping, vandring, ødeleggelser eller stress betyr at treningen må gå et skritt tilbake, og noen ganger at man bør søke hjelp.

Før valpekjøpet er en konkret sjekkliste mer nyttig enn løfter om at rasen «passer alle»:

- Møt tispen og spør om hverdagsatferd, frykt, evne til å hente seg inn og eventuelle BPH-resultater i familien.
- Kontroller foreldrenes offisielle HD-resultater og hvordan kombinasjonen oppfyller raseklubbens anbefaling om indeks.
- Be om å få se oppdaterte øyeresultater og DNA-status for BFJE og LSD, med en forklaring på hvordan kombinasjonen er planlagt.
- Spør om tilbakevendende helseproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom, ikke bare registrerte testresultater.
- Be oppdretteren vise pels- og ørestell i praksis, og regn med at klipping er en livslang rutine.

For en førstegangseier kan lagotto være et godt valg dersom det finnes tid og interesse for trening, pelsstell og å lære å lese hundens signaler. Rasen passer dårligere for den som først og fremst ønsker en lettstelt hund som nøyer seg med den samme korte runden hver dag, eller som regelmessig skal være alene gjennom lange arbeidsdager.

Lagotto romagnolo

The Swedish Lagotto Club

The Norwegian Lagotto Club

The Danish Kennel Club

The Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Middels stor italiensk vann- og trøffelhund med kraftig bygning og tett, krøllete pels som røyter lite, men krever jevnlig stell. Hengiven, sensitiv og menneskeorientert, svært lærevillig og trives spesielt godt med nesearbeid, mentale utfordringer og et aktivt friluftsliv sammen med familien.

Vattentassens

Erica Ackerstierna

## Kortfakta

- Eurasier er en mellomstor tysk spisshund som ble utviklet som selskapshund, og trives best når den får leve tett på familien sin.
- Ifølge rasestandarden skal hannhunder være 52–60 cm høye og veie 22–30 kg. For tisper er de tilsvarende målene 48–56 cm og 18–26 kg.
- Standarden beskriver en rolig, selvsikker og oppmerksom hund med sterk tilknytning til familien, men uten å være påtrengende overfor fremmede.
- Reservert atferd må ikke forveksles med redsel. Svenske BPH-resultater viser tydelig variasjon i sosial trygghet innen rasen.
- Eurasieren blir gjerne med på familiens aktiviteter, men har vanligvis ikke samme arbeidsbehov som en brukshund. Mosjon og trening må likevel tilpasses individet hver dag.
- Dobbeltpelsen bør vanligvis børstes omtrent én gang i uken, og oftere når underullen felles.
- I svensk avl må begge foreldredyrene ha offisiell hoftestatus før paring. Raseklubbens råd om resultater og andre undersøkelser går lenger enn selve registreringskravet.
- Rasen passer for den som ønsker en nær følgesvenn i hverdagen og godtar et selvstendig preg. Den passer dårligere i et liv med lite selskap eller forventninger om at hunden skal hilse på alle.

## Utseende og pels

Eurasier er en harmonisk bygd, mellomstor hund av spisstype. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, ørene står oppreist, og den buskete halen bæres over ryggen eller bøyd til siden. Benstammen skal være middels kraftig, og den tykke pelsen må ikke skjule kroppens proporsjoner. Helheten skal være funksjonell og velbalansert, ikke tung eller overdrevent lodden.

Rasestandarden oppgir 52–60 cm og 22–30 kg for hannhunder samt 48–56 cm og 18–26 kg for tisper. Dette er retningsgivende mål for rasen, ikke en garanti for hvor stor en valp blir som voksen. Se derfor også på foreldrene og nære slektninger dersom størrelsen har praktisk betydning for deg.

Pelsen består av tett, myk underull og middels lange, rette dekkhår som ligger ganske løst. Håret er kortere i ansiktet, på ørene og foran på beina, og lengre på halen og baksiden av beina. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt i den gjeldende internasjonale standarden, bortsett fra helt hvit og hvitflekket.

I hverdagen er det ofte nok å børste pelsen grundig omtrent én gang i uken. Når underullen løsner én eller to ganger i året, må hunden børstes oftere, og mengden løse hår kan være stor. Bruk samtidig anledningen til å kontrollere hud, klør, ører og tenner. Bad hunden når den er skitten.

## Temperament og personlighet

Eurasieren skal være rolig, selvsikker og ha et jevnt temperament, med sterk tilknytning til familien og begrenset interesse for kontakt med fremmede. Det kan passe godt for den som ønsker en hund som gjerne er nær sine egne mennesker uten automatisk å hilse på alle. Det betyr likevel ikke at alle eurasiere er stille, trygge eller enkle i enhver situasjon.

Svenske BPH-resultater gir et mer nyansert bilde enn idealet i rasestandarden. Som gruppe viste hundene liten interesse for fremmede, men tryggheten i sosiale møter varierte mye. En hund som rolig velger å ikke hilse, er reservert. En hund som flykter, stivner eller blir svært urolig, trenger større avstand og støtte. Reservasjon må ikke brukes som forklaring på redsel eller truende atferd.

Valpen trenger tidlige, positive erfaringer med ulike mennesker, miljøer, underlag og hverdagssituasjoner. Målet er ikke at fremmede skal klappe den, men at hunden kan være rolig og trygg selv når den ikke ønsker kontakt. La den observere på en avstand der den fortsatt klarer å spise, utforske og hente seg inn. Tvungne hilsesituasjoner kan øke utryggheten.

Eurasiere kan leve godt med barn, hunder eller andre dyr, men rasenavnet er ingen garanti. Små barn og hunder skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en hvileplass der den får være i fred. Spør oppdretteren hvordan foreldredyrene reagerer på håndtering, brå bevegelser og ukjente hunder. Med katt eller smådyr i hjemmet trengs rolige introduksjoner, sikre avgrensninger og tilsyn mens du blir kjent med jaktatferden til akkurat denne hunden.

## Trening og mosjon

Eurasiere lærer ofte raskt, men rasen er ikke utviklet for å arbeide som en brukshund. Tydelige rutiner, belønninger hunden setter pris på, og korte økter med et forståelig mål gir ofte best resultat. Belønn atferden du ønsker å se igjen, slik at oppgaven blir tydelig uten at tilliten tar skade. Harde korreksjoner, skremsel og fysisk press hører ikke hjemme i treningen.

Ferdigheter i hverdagen er viktigere enn mange avanserte øvelser. Tren på å gå sammen i bånd, vente, komme på innkalling, godta håndtering og finne ro når det ikke skjer noe. Varier belønningen mellom mat, lek, bevegelse og tilgang til ting hunden vil undersøke. Hvis hunden mister interessen, er det ofte bedre å gjøre oppgaven enklere eller bytte aktivitet enn å gjenta samme signal.

Rasen blir gjerne med på turer og familieutflukter uten å trenge arbeidsmengden til en utpreget brukshund. Et fast antall minutter med mosjon sier derimot lite om hva en bestemt hund trenger. En god hverdag inneholder bevegelse, muligheter til å snuse, en form for problemløsing og nok hvile. Tilpass etter alder, helse, vær og hvordan hunden henter seg inn. Nesearbeid, spor, rallylydighet, hoopers og andre samarbeidsaktiviteter kan passe, men velg ut fra motivasjonen til den enkelte hunden.

Innkalling må trenes selv om hunden gjerne holder seg nær familien. Verken familietilknytning eller et rykte for lav jaktlyst gjør det trygt å ha hunden løs. Bruk bånd eller langline der vilt, trafikk, andre dyr eller lokale regler gjør det uegnet å la hunden gå løs.

## Helse

Eurasier beskrives som en forholdsvis sunn rase, men det finnes helseforhold og avlsspørsmål en valpekjøper bør kontrollere konkret. Begynn med å skille mellom SKKs registreringskrav og raseklubbens mer omfattende avlsanbefalinger.

For at et svensk kull skal kunne registreres, må begge foreldredyrene ha offisiell status for hofteleddsdysplasi før paring. Kravet er et kjent resultat, ikke nødvendigvis grad A eller B. Svenska Eurasierklubben anbefaler avlsdyr med HD A eller B, ED 0 og patella 0. Be om å få se de offisielle resultatene, og undersøk gjerne søsken og tidligere avkom også. Foreldredyrenes resultater reduserer usikkerheten, men kan ikke garantere en frisk valp.

Raseklubben anbefaler også gjennomtenkte kombinasjoner med tanke på Dandy-Walker-lignende misdannelse, DWLM. Varianten arves recessivt og kan påvises med en DNA-test. En fri hund kan pares med en annen fri hund eller med en bærer, mens to bærere ikke skal kombineres. En bærer er ikke det samme som en syk hund og trenger ikke tas ut av avl når partneren er testet fri. Dette skillet er viktig både for å unngå syke valper og for å bevare genetisk variasjon.

Raseklubben følger dessuten rapporterte tilfeller av lavt stoffskifte, eksokrin pankreasinsuffisiens, EPI/EPA, og magedreining. Klubben beskriver dem ikke som store problemer i rasen, men arbeider videre med å kartlegge dem. Langvarig tretthet med pelsforandringer eller gjentatt diaré med vekttap bør derfor tas på alvor. Mistanke om magedreining krever akutt veterinærhjelp.

Spør oppdretteren om offisielle ledd- og patellaresultater, DWLM-status og kjente diagnoser hos foreldre, søsken og tidligere avkom. En generell forsikring om at hundene i slekten er «friske», sier mindre enn dokumenterte resultater og en åpen redegjørelse for helsen til slektningene.

## Historie og opprinnelse

Eurasier er en ung rase med veldokumentert tysk opprinnelse. Julius Wipfel startet avlsarbeidet i 1960 ved å kombinere chow chow og wolfspitz, også kalt keeshond. De første hundene ble kalt wolf-chow. Samojedhund ble senere krysset inn, og rasen fikk navnet eurasier etter sitt europeiske og asiatiske opphav.

FCI anerkjente eurasier i 1973, og den første eurasieren kom til Sverige i 1994. Rasen har hele tiden vært ment som selskapshund, og den internasjonale standarden krever ingen bruksprøve. Det forklarer hvorfor nær familiekontakt og et stabilt temperament i hverdagen står sentralt. Det er likevel klokt å unngå forenklede påstander om at hver av de opprinnelige rasene skal ha bidratt med én bestemt egenskap; dagens hunder varierer både mentalt og fysisk.

## Å leve med rasen

Eurasier passer best i et hjem der hunden er en del av hverdagen. Den kan bo i leilighet eller hus, fordi boligens størrelse betyr mindre enn rutinene rundt mosjon, hvile, lydnivå og selskap. En hage erstatter ikke turer eller familiekontakt, og rasens bakgrunn gjør den uegnet til å leve hovedsakelig alene i hundegård.

Alenetid må trenes gradvis etter at valpen har blitt trygg i sitt nye hjem. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden er rolig før, under og etter at du går. Hunder lærer dette i ulikt tempo. Planlegg derfor hverdagen etter individet du faktisk har, ikke en påstått rasegrense målt i timer.

For en barnefamilie er tilsyn av voksne og en skjermet hvileplass viktigere enn merkelappen «familiehund». I et hjem med katt eller smådyr er sikre avgrensninger og kontrollerte introduksjoner viktigere enn antakelser om jaktlyst. Den som ønsker å trene mye, bør møte foreldredyrene og spørre hva som motiverer dem, hvordan de takler håndtering og hvordan de henter seg inn i nye miljøer.

Før valpekjøpet bør du be om registreringsbevis, kjøpekontrakt, en aktuell veterinærattest og dokumentert helseinformasjon om foreldrene. Møt om mulig moren og andre voksne slektninger. Legg spesielt merke til om de klarer å være rolig nøytrale overfor fremmede uten å flykte, stivne eller bli presset til kontakt. Et godt planlagt eurasierkull bør passe både på papiret og i den hverdagen du kan tilby.

Eurasier

German Kennel Club (VDH)

Eurasier Klub e.V. Sitz Weinheim (EKW)

The Eurasier Society UK

Eurasier er en middels stor spisshund med tett, myk pels, avlet som en rolig familiehund. Den er sensitiv og knytter sterke bånd til familien sin, trives best i et fredelig hjem, er reservert, men ikke aggressiv mot fremmede, og trenger daglige, moderate turer, hjernetrim, mild og vennlig trening samt jevnlig pelsstell.

Vi på Fridlyckans föder upp Eurasier i Onsala. År 2021 beskrev vi lydnad, agility och rallylydnad som tidigare aktiviteter, medan löpning och vandring hörde till vardagen då. Uppgifterna är en historisk ögonblicksbild och beskriver inte nödvändigtvis vår nuvarande aktivitetsnivå.

Fridlyckans

## Kortfakta

- American akita er en stor og kraftig bygd spisshund med opprinnelse i Japan og videre utvikling i USA. FCI klassifiserer den som selskapshund i gruppe 5.
- Mankehøyden er 66–71 cm for hannhunder og 61–66 cm for tisper. Rasestandarden oppgir ingen vekt. Som en grov pekepinn oppgir Svenska Kennelklubben cirka 45–55 kg for hannhunder og 35–45 kg for tisper.
- Rasen beskrives som våken, oppmerksom, verdig og modig. Den kan samtidig være reservert og selvstendig, så trening på møter, håndtering og kontroll i hverdagen er viktig.
- American akita kan tåle andre hunder dårlig, særlig hunder av samme kjønn. Den er derfor sjelden et opplagt valg for den som ønsker regelmessige besøk i hundepark eller hundebarnehage.
- Den tette dobbeltpelsen røyter kraftig i perioder. Pelsstellet krever ingen avanserte teknikker, men mengden hår og hundens størrelse gjør det til en betydelig jobb.
- Rasen passer best for en eier som kan forebygge risikofylte situasjoner, trene belønningsbasert og håndtere en svært sterk hund rolig når det blir mye uro rundt den.

## Utseende og pels

American akita skal gi et tydelig inntrykk av størrelse, styrke og balanse. Benstammen er kraftig, brystkassen bred og dyp, og kroppen er litt lengre enn den er høy. Det massive hodet danner en stump trekant sett ovenfra. Små øyne, et dypt snuteparti og stående ører gir rasen det karakteristiske uttrykket.

Halen er stor, høyt ansatt og rikt behåret. Den bæres over ryggen eller inn mot siden i en trekvart, hel eller dobbel krøll. Når halen trekkes forsiktig ned, skal den ytterste halevirvelen nå til haseleddet.

Pelsen består av en myk, tett underull og rette, stive dekkhår som står litt ut fra kroppen. Håret er kortere på hodet, ørene og den nederste delen av beina. Ved manken og over krysset er dekkhårene omtrent fem centimeter lange, mens halen har den rikeste pelsen.

Fargespekteret er bredere enn hos japansk akita. Rød, gulbrun, hvit, tigret og pinto forekommer, med eller uten maske eller bliss. En ensfarget hvit hund har ingen maske. Den gjeldende FCI-standarden fra 2026 diskvalifiserer derimot merletegning og leverfarge. Dette er viktig fordi eldre rasebeskrivelser kan nøye seg med å si at alle farger er tillatt.

Børst etter hva pelsen faktisk trenger, ikke etter en fast ukeplan. Før en kam gjennom underullen på halsen, buksene, bak ørene og rundt halen. Hvis kammen setter seg fast eller underullen ligger tett mot huden, trengs en grundigere omgang. Kontroller samtidig hud, ører, klør og tenner. Etter bading må pelsen skylles og tørkes helt inn til huden.

## Temperament og personlighet

En American akita er vanligvis oppmerksom og selvstendig uten å søke kontakt med alle. Rasestandarden beskriver et verdig, modig og lydhørt temperament. Det betyr ikke at alle hundene er naturlige vakthunder eller automatisk trygge sammen med barn. Avl, erfaringer, helse og trening påvirker hvordan hunden fungerer.

Tren på at fremmede mennesker kan være i nærheten uten å ta kontakt. Målet er ikke at alle skal klappe hunden, men at den kan passere mennesker, ta imot besøk og la seg håndtere uten frykt eller truende atferd. Belønn rolige reaksjoner og la hunden holde avstand. En hund som stivner, sperrer veien, knurrer eller har vanskelig for å hente seg inn igjen, trenger profesjonell hjelp.

Møter med andre hunder krever særlig omtanke. FCI skriver uttrykkelig at American akita kan være lite tolerant overfor andre hunder, spesielt hunder av samme kjønn. Dette beskriver en risiko i rasen, ikke hva hvert individ kommer til å gjøre. En eldre svensk avlsstrategi pekte også på aggresjon mot hunder og reserverthet overfor fremmede som praktiske utfordringer, men grunnlaget var lite: bare 19 hunder deltok i MH-beskrivelser i perioden 2008–2014, og én hund hadde gjennomført BPH. Disse tallene kan ikke beskrive hele dagens bestand.

Vurder foreldrene og voksne slektninger i vanlige situasjoner. Spør hvordan de reagerer på fremmede, trange passasjer, håndtering og hunder av begge kjønn. En valp kan få et godt forhold til hunden hjemme uten å godta ukjente hunder som voksen. Hundeparker og hilsing i bånd med fremmede hunder er ofte dårlige valg.

## Trening og mosjon

American akita trenger daglig bevegelse, nesearbeid og samarbeid, men ingen fast mengde minutter passer for alle. En frisk voksen hund kan sette pris på lengre turer, fotturer, spor, søk og rolige øvelser for balanse og kroppskontroll. Tilpass mengden etter alder, form, underlag, temperatur og restitusjon. Den kraftige kroppen og tette pelsen gjør at aktivitet i varmt vær må planlegges forsiktig.

Tidlig trening bør rette seg mot ferdigheter som gjør det trygt å håndtere en sterk hund i hverdagen:

- å gå i slakt bånd og kunne snu rolig bort fra forstyrrelser
- frivillig kontakt og å vente bak dører og porter
- innkalling på inngjerdet område og trygge alternativer når hunden ikke bør gå løs
- spor- og søksoppgaver som kan gjøres på avstand fra andre hunder
- rolig og frivillig håndtering av poter, ører, munn og pels
- hvile og evnen til å roe seg etter aktivitet

Belønningsbasert trening passer rasens selvstendighet bedre enn harde korrigeringer. Korte, tydelige øvelser med et forståelig mål gir ofte mer enn mange like repetisjoner. Mat, større avstand, snusing, lek eller tilgang til et etterlengtet sted kan alle brukes som belønning.

Valper og unghunder skal få utforske, leke og bevege seg variert uten lange løpeturer, tung belastning eller mange gjentatte hopp. Øk vanskelighetsgraden trinnvis. Halthet, stivhet eller motvilje mot å bevege seg bør vurderes av veterinær.

## Helse

American akita omfattes av et bindende svensk program for hofteleddsdysplasi, HD. Svenska Kennelklubben registrerer ikke avkom dersom et av foreldredyrene manglet offisiell hoftestatus ved paring. En offisiell status betyr likevel ikke automatisk grad A eller B. Etter kennelklubbens generelle regler skal en hund med HD E ikke brukes i avl, mens en hund med HD D bare kan pares med en hund som har A eller B. Be om å få se selve graden og undersøkelsesdatoen, ikke bare en beskjed om at foreldrene er «røntget».

Den svenske avlsstrategien for rasen bygger hovedsakelig på data fra 2008–2014 og må leses som et datert grunnlag, ikke som oppdaterte forekomsttall. For få hunder var undersøkt til at man kunne trekke sikre konklusjoner om hofter, albuer eller øyne i hele rasen. Dokumentet anbefaler hoftegrad A eller B, albuegrad 0 og gjentatte øyeundersøkelser, alltid også før første paring. Albue- og øyeresultater er verdifulle spørsmål for en valpekjøper, men de er ikke det samme som det bindende HD-kravet for rasen i de svenske registreringsreglene fra 2026.

Be om følgende for begge foreldrene og, når det er mulig, eldre helsøsken og tidligere avkom:

- nøyaktig HD-grad samt albueresultat og undersøkelsesdato
- resultatet fra øyeundersøkelsen og hvor gammelt det er
- tilbakevendende hud-, pels-, kne- eller øyeproblemer hos nære slektninger
- diagnoser av sebaceøs adenitt eller uveodermatologisk syndrom hos nære slektninger
- hvor gamle nære slektninger ble, og hvilke sykdommer som påvirket livene deres

En liste over undersøkelser er ingen garanti for god helse. Resultatene må ses i sammenheng med slektshistorie, hvordan hundene fungerer i hverdagen og hvor godt foreldredyrene utfyller hverandre. Akita Club of America anbefaler i tillegg undersøkelser av hofter, øyne og skjoldbruskkjertel. Det kan være relevant når amerikanske eller andre utenlandske linjer inngår.

American akita er stor og dypbrystet, så eiere bør kjenne tegnene på magedreining, GDV. Tilstanden er akutt og livstruende. Brekninger uten at noe kommer opp, kraftig sikling, uro, pesing, oppsvulmet eller smertefull buk, bleke slimhinner, svakhet eller kollaps krever øyeblikkelig veterinærhjelp.

## Historie og opprinnelse

American akita har japansk opprinnelse, men ble utviklet som en egen type i USA. Den gjeldende FCI-standarden beskriver hvordan mellomstore Akita Matagi-hunder ble brukt i hundekamper fra 1603. Fra 1868 ble de krysset med blant annet tosa og mastiff, noe som økte størrelsen, men svekket flere spisshundtrekk. Hundekamper ble forbudt i 1908, og ni akitaer ble utpekt som japanske naturminner i 1931.

Bestanden ble kraftig redusert under andre verdenskrig. Hunder ble beslaglagt for å bruke pelsen til militære klær, mens enkelte eiere krysset hundene sine med schäfer for å unngå ordren. Flere typer var igjen etter krigen. Hunder fra Dewa-linjen, med trekk fra mastiff og schäfer, ble tatt med til USA av amerikansk militærpersonell.

Disse linjene ble videreutviklet i USA. Akita Club of America ble stiftet i 1956, og American Kennel Club tok rasen inn i stamboken og ga den ordinær utstillingsstatus i oktober 1972. Siden de amerikanske og japanske kennelklubbene den gangen ikke anerkjente hverandres stamtavler, utviklet den amerikanske bestanden seg uten nye japanske blodslinjer. Resultatet ble den større og tyngre typen med flere godkjente farger som FCI i dag anerkjenner som American akita.

## Å leve med rasen

En American akita kan være rolig inne, men hverdagen må også fungere når en katt løper forbi, en løs hund nærmer seg eller et barn åpner ytterdøren. Det avgjørende er ikke bare hvor stor plass du har, men om du kan opprettholde trygge rutiner hver dag.

Aktivt tilsyn fra en voksen er nødvendig rundt barn. En hund av denne størrelsen kan velte et barn uten å mene det. Barn må aldri forstyrre hunden når den spiser, sover eller prøver å trekke seg unna. Velg oppdretter ut fra de voksne hundenes faktiske atferd rundt barn, ikke en generell påstand om at rasen er beskyttende.

Samvær med en annen hund, katt eller et mindre dyr må vurderes individuelt. Tidlig tilvenning kan hjelpe, men erstatter ikke grinder, separate hvileplasser, kontrollerte introduksjoner og muligheten til å holde dyrene atskilt. Et godt forhold til katten i hjemmet sier heller ikke sikkert hvordan hunden reagerer på en katt utendørs.

Det kan fungere å bo i leilighet hvis det er nok plass til å håndtere hunden, trange møter kan unngås og hunden får bevegelse og mental aktivitet ute. En hage må være sikkert inngjerdet og erstatter aldri turer eller trening. Tren på å være alene gradvis, med korte og rolige perioder først. Vurder om den enkelte hunden faktisk klarer å finne ro, fremfor å følge en generell tidsgrense.

Før du velger valp, bør du møte minst tispen og helst flere voksne slektninger. Be om å få se hvordan hundene går i bånd, tar imot besøk og henter seg inn igjen etter noe uventet. Kontroller helseresultatene selv, og spør hvordan oppdretteren vurderer hvilken valp som passer hjemmet ditt. American akita er riktig valg først når du setter pris på selvstendigheten og samtidig har tid, styrke og dømmekraft til å håndtere hunden uten å ty til fysisk makt.

American akita

Stor, kraftig spisshund med bred, bjørnelignende hode og krøllet hale. Rolig, lojal og svært beskyttende overfor familien, men reservert mot fremmede og ofte avvisende overfor andre hunder. Tjukk dobbel pels røyter kraftig. Intelligent, selvstendig og best egnet for erfarne eiere som er tydelige og konsekvente.

Huses Akita

## Kortfakta

Rottweiler er en middels stor til stor og kraftig tysk brukshund for den som ønsker å trene regelmessig, kan håndtere hundens styrke og har tid til både fysisk og mental aktivisering. Den kan knytte seg tett til familien, men rasens vaktinstinkt og arbeidslyst gjør det ekstra viktig å velge riktig oppdretter, begynne treningen tidlig og ha pålitelig kontroll i hverdagen.

- **Opprinnelse:** Tyskland. Rasen er anerkjent av FCI og har vært brukt som vakt-, kveg-, trekk-, politi- og tjenestehund.
- **Størrelse:** hannhunder er 61–68 cm og tisper 56–63 cm i mankehøyde. Som en grov veiledning veier en voksen hannhund rundt 50 kg og en tispe rundt 42 kg, men høyde, kjønn og kroppsbygning påvirker vekten.
- **Pels:** kort og tett dobbeltpels som børstes og bades ved behov.
- **Aktivitet:** trenger daglig mosjon, nesearbeid eller en annen mental oppgave, i tillegg til jevnlig hverdagstrening.
- **Viktig før kjøp:** kontroller foreldredyrenes mentalbeskrivelser, hofte- og albueresultater og DNA-resultater for POANV, tidligere kalt JLPP.

Rottweiler er sjelden det enkleste valget for en uerfaren hundeeier. En godt forberedt førstegangseier kan lykkes, men bør planlegge valpekurs, videre lydighetstrening og støtte fra en oppdretter eller brukshundklubb som kjenner rasen.

## Utseende og pels

Rottweiler er en middels stor til stor hund med kompakt og muskuløs kropp. Den skal se sterk ut uten å være klumpete, og kroppsbygningen skal også gi inntrykk av bevegelighet og utholdenhet. Hodet er bredt, ørene er trekantede og hengende, og den svarte pelsen har tydelig avgrensede rødbrune tegninger.

Pelsen består av grove dekkhår over en tett underull. Den er lettstelt, men hunden røyter og trenger da hyppigere børsting. Det finnes ingen nyttig badeplan som passer alle rottweilere: bad hunden når den er skitten, og børst ved behov, særlig i perioder med mye røyting. Kontroller samtidig klør, ører, hud og tenner slik at forandringer oppdages tidlig.

Vekten bør vurderes sammen med kroppsformen, ikke bare mot et tall. En hund i passende hold har synlig midje, og ribbeina skal kunne kjennes med lett trykk. Regelmessig holdvurdering er spesielt nyttig for en tung hund.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, godmodig, modig og arbeidsvillig hund som er stabil og oppmerksom på omgivelsene. Dette beskriver målet for avlen, ikke hvordan hver enkelt rottweiler vil oppføre seg. Arv, tidlige erfaringer, helse, trening og den aktuelle situasjonen påvirker individet.

Rottweilerens vaktinstinkt betyr ikke at rasen per definisjon er aggressiv. Kombinasjonen av årvåkenhet, integritet, jaktinteresse, lyst til å gripe og dra i lek og stor fysisk styrke kan likevel være vanskelig å håndtere hvis hunden er redd, lettstresset eller dårlig trent. Det er derfor viktigere å undersøke foreldredyrenes faktiske atferd enn å nøye seg med generelle beskrivelser som «snill» eller «trygg».

Be om å få se foreldrenes MH-resultater, og spør oppdretteren hvordan hundene reagerte på sosial kontakt, overraskelser, lyd, lek og vedvarende frykt. MH beskriver reaksjoner i standardiserte situasjoner; gjennomført MH er ikke i seg selv en kvalitetskarakter. Se også på nære slektninger, og møt helst minst tispen i et vanlig miljø.

En rottweiler kan fungere godt i en barnefamilie, men rasenavnet er ingen garanti for barnevennlighet. Hund og små barn skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger et uforstyrret hvilested. En voksen bør ha ansvaret for turene fordi en ung eller oppspilt rottweiler kan være for sterk for et barn å holde.

## Trening og mosjon

Rottweiler trenger å bevege seg og bruke hodet hver dag, men et fast antall treningstimer blir misvisende. Behovet varierer med alder, helse, kondisjon og aktivitet. Planlegg en hverdag med turer, rolig restitusjon, nesearbeid og korte treningsøkter, og juster mengden etter hvordan hunden faktisk fungerer.

Spor, søk, lydighet, rallylydighet og gjennomtenkte friluftsaktiviteter gir både samarbeid og oppgaver å løse. Rasen kan også sette pris på trekk eller andre fysisk krevende aktiviteter når hunden er ferdig utvokst, frisk og gradvis trent for arbeidet. Mye trening erstatter ikke evnen til å finne ro, så tren også på passivitet og rolige rutiner.

Begynn tidlig med håndtering, båndtrening, innkalling, rolige hilsener og å vende seg bort fra mennesker, dyr eller gjenstander på signal. Belønn atferden du ønsker, og gjør reglene lette å forstå. Unngå metoder som bygger på frykt, tvang eller smerte; de hører ikke hjemme i moderne hundetrening og er ingen snarvei til kontroll over en sterk hund.

Sosialisering betyr ikke at valpen skal hilse på alle. Målet er at den skal kunne se mennesker, hunder og nye miljøer uten å måtte gå bort eller reagere kraftig. Et godt kurs hjelper eieren med å lese hundens signaler og trene på et passende nivå. Fortsett treningen gjennom unghundperioden, når kroppsstyrken ofte utvikles raskere enn selvkontrollen.

## Helse

De viktigste dokumenterte helsekontrollene for rottweiler gjelder hofter, albuer og POANV/JLPP. Rasen har helseprogrammer for hofteleddsdysplasi, HD, albueleddsdysplasi, ED, og den arvelige nevrologiske sykdommen POANV, tidligere kalt JLPP. Øyesykdommer forekommer også, og mange oppdrettere øyelyser hundene sine.

Be oppdretteren vise offisielle resultater, og kontroller dem selv i tjenestene til Svenska Kennelklubben. For HD og ED er det relevant å se både foreldrenes egne røntgenresultater og kombinasjonens foreløpige kullindeks. Svenska Rottweilerklubben anbefaler en foreløpig kullindeks på minst 101 for både HD og ED i sine utvidede anbefalinger. En indeks bygger på mer informasjon enn resultatet til én hund, men kan ikke garantere at en valp blir fri for leddproblemer.

POANV/JLPP nedarves recessivt. En bærer er normalt frisk, men kan føre varianten videre. Poenget er derfor ikke å utelukke enhver bærer automatisk, men å sikre at DNA-statusen er offisielt bekreftet og at kombinasjonen ikke kan gi syke valper. Be oppdretteren forklare resultatene til begge foreldrene og hvordan de ble brukt i planleggingen av paringen.

Spør også om øyeundersøkelser og helsen hos eldre nære slektninger. Lange lister over alt som noen gang er diagnostisert hos en rottweiler, sier mindre enn dokumenterte resultater og gjentakende problemer i den aktuelle slekten. Mange rottweilere blir rundt 8–10 år, men levealderen varierer og kan ikke forutsies for en enkelt hund.

Hold hunden i passende hold, bygg opp kondisjonen gradvis og oppsøk veterinær ved halthet, tydelige smerter, endringer i pust eller nevrologiske symptomer. Forebyggende arbeid erstatter ikke en veterinærvurdering når hunden viser tegn på sykdom.

## Historie og opprinnelse

Rottweiler ble utviklet i og rundt den tyske byen Rottweil som en praktisk vakt- og kveghund. Navnet Rottweiler Metzgerhund viser til byens slaktere, som valgte hunder etter arbeidsevne og brukte dem til å drive og vokte kveg, beskytte eiendom og trekke last.

I den offisielle rasehistorien knyttes eldre hunder av samme type til kveghunder fra romertiden. Rasens senere utvikling er knyttet til Rottweil og hundenes praktiske arbeid der. Da man lette etter egnede politihunder tidlig på 1900-tallet, ble rottweileren prøvd, og rasen ble godkjent som politihund i 1910.

Arbeidsbakgrunnen er fortsatt tydelig. Rottweiler brukes i dag som bruks-, tjeneste- og selskapshund, og egenskaper som utholdenhet, vaktsomhet og vilje til samarbeid trenger et gjennomtenkt utløp også hos en hund som først og fremst lever som familiemedlem.

## Å leve med rasen

En rottweiler kan bo i leilighet hvis hverdagen gir nok tid ute, trening og hvile. Hage er praktisk, men erstatter ikke turer eller felles aktiviteter. Tenk gjennom avstanden til gode turområder, trapper, hvor lytt boligen er, og om alle voksne i hjemmet kan holde og håndtere hunden sikkert.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, mens en trygg voksen hund som er trent på det, ofte kan være alene noen timer. Hundens egne signaler bør styre tempoet. Rådet fra svenske Jordbruksverket om lufting minst hver sjette time på dagtid er ikke et mål for hvor lenge hunden bør være alene.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individene og introduksjonen. Lag et trygt område for katten, bruk grind eller bånd i starten og belønn rolig atferd. Gå et skritt tilbake hvis et av dyrene blir redd, eller hvis hunden låser blikket og blir svært oppspilt. Ikke la dyrene være alene sammen før samspillet har vært trygt over tid. Den samme forsiktigheten gjelder i hundemøter; tidlig sosialisering garanterer ikke at en voksen hund liker alle andre hunder.

Eieren har ansvar for at hunden ikke forstyrrer eller skremmer mennesker eller andre dyr på offentlig sted. For en rottweiler betyr det at båndtrening, innkalling og evnen til å vende oppmerksomheten bort fra forstyrrelser må fungere før situasjonen blir vanskelig. Hundens faktiske atferd, miljøet og eierens mulighet til å gripe inn avgjør hvor mye kontroll situasjonen krever.

### Kontrollpunkter før kjøp

- Møt foreldredyrene og spør om atferden deres i hverdagen, ikke bare på trening eller utstilling.
- Les MH-resultatene og spør om frykt, sosialitet, lek og avreaksjon hos foreldre og nære slektninger.
- Kontroller offisielle HD- og ED-resultater og kombinasjonens foreløpige kullindeks.
- Kontroller begge foreldrenes offisielle POANV/JLPP-status, og spør om øyeundersøkelser.
- Beskriv hverdagen din ærlig for oppdretteren, og spør hvilken støtte du får i valpe- og unghundperioden.

Rottweiler passer best når hundens arbeidslyst er en del av hverdagen, ikke noe som løses med en lang tur av og til. Den som liker regelmessig trening, tydelige rutiner og et stort ansvar, kan få en nær og allsidig hund; den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund, bør velge en mindre krevende rase.

Rottweiler

Svenska Rottweilerklubben (Swedish Rottweiler Club)

Deutscher Rottweiler-Klub (German Rottweiler Club)

Rottweiler er en sterk, middels stor brukshund med kort, svart pels og rustrøde tegninger. Den er rolig, lojal og svært familieorientert, men gjerne litt reservert overfor fremmede. For å trives trenger den mild, konsekvent trening, daglig fysisk og mental aktivisering og en ansvarlig eier.

Team Devoted

Norrbottenspets

Swedish Kennel Club

Finnish Kennel Club

The Norwegian Kennel Club

Federation Cynologique Internationale

Norrbottenspets er en sjelden nordisk spisshund: liten til middels stor, atletisk, med reveaktig utseende og krøllet hale. Den ble avlet fram i Sverige og Finland for jakt på skogsfugl, og er vokal, årvåken, lojal og tilbakeholden overfor fremmede. Den trenger daglig mosjon, mental stimulering og tett involvering i familien.

André Martinsson

Marinette Santesson

## Kortfakta

Finsk lapphund er en finsk gjeter- og vakthund med bakgrunn fra reindriften, men i dag lever de fleste som aktive selskapshunder. Rasen passer best for den som liker å være mye ute, tilbyr variert trening og samtidig kan lære hunden å finne ro. Et vennlig vesen er typisk, men sier ikke hvor sosial den enkelte valpen blir, hvor mye lyd den bruker eller hvor lett den blir stresset.

- **Opprinnelsesland:** Finland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 5, spisshunder og hunder av urhundtype
- **Opprinnelig oppgave:** gjete og vokte rein
- **Ideell mankehøyde:** 49 cm for hannhunder og 44 cm for tisper, med 3 cm tillatt avvik i begge retninger
- **Pels:** lange, grove dekkhår og myk, tett underull
- **Farge:** alle farger er tillatt, men grunnfargen skal dominere
- **Passer best for:** et aktivt hjem som setter pris på samarbeid, friluftsliv og en oppmerksom hund
- **Viktig å vurdere:** bjeffing og annen lyd, evnen til å finne ro, foreldredyrenes mentalitet og dokumenterte helseundersøkelser

Rasestandarden angir ingen offisiell vekt. Høyden er også en veiledning for rasetypen, ikke et løfte om nøyaktig størrelse; standarden understreker at typen er viktigere enn målet.

## Utseende og pels

Finsk lapphund er litt under middels stor, kraftig bygd i forhold til størrelsen og noe lengre enn den er høy. Hodet er forholdsvis bredt, ørene er stående eller halvstående, og den rikt behårede halen bæres over ryggen eller til siden når hunden beveger seg. I ro kan halen henge.

Den doble pelsen består av lange, grove dekkhår over en myk, tett underull. Hannhunder har ofte en tydeligere krage. Alle farger er tillatt så lenge én grunnfarge dominerer, og derfor kan to rasetypiske finske lapphunder se ganske forskjellige ut.

Pelsen må børstes jevnlig og oftere når hunden røyter mye. Arbeid helt ned til underullen, særlig bak ørene, i armhulene og der sele eller halsbånd ligger mot pelsen. Bad hunden ved behov. Vanlig pelsstell bygger på børsting fremfor å klippe pelsen kort; dersom klipping er nødvendig av medisinske grunner, bør veterinærens råd følges.

Mengden pels og røyting varierer mellom individer og gjennom året. Den som ønsker et hjem uten hundehår eller forventer én fast børstedag i uken, bør derfor tenke annerledes: kjenn gjennom pelsen med hendene og bruk kam, og tilpass stellet til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal finsk lapphund være intelligent, modig, rolig, føyelig, vennlig og hengiven. I hverdagen merkes ofte en kombinasjon av arbeidslyst, oppmerksomhet og evne til å være tett på familien. Det er likevel en gjeter- og vakthund av spisstype, ikke en hund som automatisk er stille eller enkel i alle miljøer.

Rasen bruker gjerne stemmen. Noen individer varsler på lyder, mennesker utenfor boligen eller bevegelser i omgivelsene, mens andre er betydelig roligere. Spør derfor oppdretteren hvordan foreldredyrene reagerer på ringeklokken, besøk, hundemøter og hvile innendørs. Det gir mer veiledning enn en generell påstand om at rasen bjeffer mye.

Svenska Kennelklubbens BPH-analyse fra 2019 gir et nyttig, men begrenset bilde. Grunnlaget omfattet 229 beskrevne hunder, og de 212 svenskfødte deltakerne utgjorde bare rundt tre prosent av de svenskfødte hundene i de oppgitte årskullene. Analysen viser blant annet moderat hilsing på fremmede som gjennomsnitt for rasen, men også stor variasjon fra hunder som nesten ikke hilste, til hunder som hilste svært intenst. Et rasegjennomsnitt kan beskrive en populasjon, men kan aldri forutsi hvordan en bestemt valp blir.

Se gjerne på foreldrenes BPH- eller MH-resultater, men les hele beskrivelsen og spør hvordan hundene fungerer i hverdagen. God evne til å hente seg inn etter overraskelser, håndterbar lydbruk og evne til å slappe av er ofte viktigere for familielivet enn hvor ivrig hunden hilser.

## Trening og mosjon

Finsk lapphund trenger jevnlig fysisk aktivitet, mental stimulering og en pålitelig av-knapp, men ingen bestemt tidsregel passer for alle. En god uke inneholder turer i variert terreng, muligheter til å snuse og utforske, korte samarbeidsøvelser og rolige dager der hunden får hente seg inn. Spor, nosework, lydighet, rallylydighet, agility og gjennomtenkt gjeting er eksempler på aktiviteter som kan passe ulike individer.

Vurder balansen ut fra hundens atferd. En hund som får passende aktivitet, kan arbeide engasjert og deretter finne ro. Rastløs vandring, konstant overvåking, søvnvansker eller stadig sterkere krav om aktivitet kan bety at hunden trenger mer restitusjon og tydeligere rolige rutiner, ikke bare lengre økter.

Belønningsbasert trening passer rasens følsomme og samarbeidsvillige natur. Begynn tidlig med kontakt, innkalling og å velge bort forstyrrelser. Tren først på god avstand, og bruk langline der innkallingen ennå ikke er sikker. Gjeterbakgrunnen kan gjøre bevegelse interessant, men jakt- og gjeterlyst varierer; ta utgangspunkt i hunden du har foran deg.

Ved trening på bjeffing er målet ikke å straffe varslingen, men å gjøre situasjonen forståelig. Vis at du har registrert det hunden reagerer på, belønn en pause og lær hunden å gå til en rolig plass borte fra vindu eller dør. Begrens muligheten til å øve på uavbrutt vakthold. Hvis bjeffingen skyldes redsel, problemer med å være alene eller høyt stressnivå, må årsaken håndteres fremfor bare å dempe lyden.

## Helse

I rasens avlsstrategi beskrives finsk lapphund som en rase uten store overordnede problemer med den fysiske helsen, men flere arvelige tilstander må likevel tas hensyn til i avlen. For en valpekjøper gjelder de viktigste kontrollene hofter, øyne og riktig tolkede DNA-resultater; albueresultater og mentalbeskrivelse gir ytterligere informasjon.

Det er viktig å skille formelle regler fra raseklubbens strengere kriterier. Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 krever at begge foreldredyrene har offisiell hoftestatus før paring. For at et kull skal formidles gjennom den svenske raseklubben for finsk lapphund, gjelder i tillegg blant annet godkjente hofteresultater, øyelysing innen 24 måneder og en gjennomtenkt DNA-kombinasjon. Hvis foreldrene er albuerøntget, skal resultatene være uten anmerkning. Det betyr ikke at øyelysing, albuerøntgen og alle DNA-tester er identiske formelle krav fra Svenska Kennelklubben for å registrere kullet.

Prcd-PRA er en form for progressiv netthinnesykdom, mens Pompes sykdom, GSDII, er en alvorlig glykogenlagringssykdom. Begge nedarves autosomalt recessivt. En bærer er ikke det samme som en syk hund og kan pares med en genetisk fri eller hereditært fri partner uten at valpene blir syke av den aktuelle mutasjonen. To bærere skal derimot ikke kombineres. En prcd-PRA-test sier bare noe om denne bestemte PRA-varianten, ikke om alle øyesykdommer, og derfor er et aktuelt øyelysingsresultat fortsatt relevant.

Be oppdretteren vise originaler eller registrerte resultater som kan kontrolleres, og undersøk:

- begge foreldrenes offisielle HD-resultater og gjerne kombinasjonens beregnede HD-indeks
- dato og resultat for øyelysing
- kombinasjonens prcd-PRA- og GSDII-status, ikke bare ordet «testet»
- ED-resultater dersom hundene er røntget
- BPH eller MH og hvordan foreldredyrene fungerer hjemme, ved lyder og etter overraskelser
- hvilke helseproblemer som har forekommet hos nære slektninger

Ingen liste over undersøkelser kan garantere en frisk valp. Den kan derimot vise om oppdretteren har gjort relevante kontroller, forstått resultatene og valgt en kombinasjon som reduserer kjente risikoer uten unødvendig å ta friske bærere ut av avlen.

## Historie og opprinnelse

Den moderne rasehistorien til finsk lapphund begynner i Finland. Rasestandarden forteller at samene i århundrer brukte hunder som lignet finsk lapphund, til å gjete og vokte rein i de nordlige delene av Fennoskandia og Russland. Formuleringen «hunder som lignet» er viktig: Den dokumenterer en eldre arbeidsoppgave og hundetype, men beviser ikke en ubrutt stamtavle fra forhistoriske hunder til dagens rase.

Den moderne utviklingen har tydeligere milepæler. Den finske kennelklubben fastsatte den første rasestandarden for lapsk vallhund i 1945. Navnet ble endret til lapphund i 1967, rasetypen stabiliserte seg i løpet av 1970-årene, og rasen fikk navnet finsk lapphund i 1993. Under denne utviklingen ble den mer langhårede lapphundtypen skilt fra den mer langstrakte og korthårede lapske vallhunden.

Arven fra reindriften bidrar til å forklare hvorfor rasestandarden kombinerer oppmerksomhet og mot med ro og føyelighet. En arbeidende hund måtte reagere på bevegelse og holde kontakt med føreren uten å skape unødig uro i flokken. I dag ses den samme allsidigheten i rollen som aktiv selskapshund og i flere hundesporter, selv om få individer arbeider med rein.

## Å leve med rasen

Finsk lapphund kan bli en svært trivelig familiehund når husholdningen er komfortabel med aktivitet, pels, lyd og tett samarbeid. Rasen passer dårligere for den som ønsker en gjennomgående stille hund, minst mulig hundehår eller en hund som nøyer seg med korte lufteturer uten annen aktivitet.

Med barn gjelder de samme sikkerhetsreglene som for alle hunder: En voksen skal være til stede sammen med små barn, og hunden trenger en skjermet hvileplass der den får være i fred. Selv en vennlig hund kan føle seg presset når den sover, spiser eller prøver å trekke seg unna. Lær derfor både barn og hund hvordan rolige møter skal foregå.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individet, tidlige erfaringer og introduksjonen. Ikke regn med at rasenavnet garanterer liten jaktlyst eller umiddelbart vennskap. Spør hvordan foreldrene og valpen har fungert med andre dyr, sørg for avstand og en enkel mulighet til å avbryte de første møtene, og gi hvert dyr egne ressurser og hvileplasser.

Det kan fungere å bo i leilighet hvis hunden får nok variert aktivitet ute og eieren arbeider aktivt med varsling i oppgang, heis og ved vinduer. Boligens størrelse løser verken aktivitetsbehovet eller bjeffingen; hverdagsrutinene og lydmiljøet er viktigere.

Alenetid må trenes gradvis når valpen føler seg trygg hjemme. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden klarer å være rolig. Voksne hunder varierer mye i hva de mestrer, og en hund til er ingen sikker løsning på problemer med å være alene. Hvis hunden ikke klarer å finne ro når den blir forlatt, bør treningen tas et steg tilbake og profesjonell hjelp vurderes.

Et godt kjøpsvalg bygger derfor på mer enn rasens vennlige rykte. Møt voksne slektninger hvis det er mulig, legg merke til hvordan de reagerer på hverdagslyder, se om de klarer å finne ro, og be oppdretteren forklare både helsedata og mentalitet. Da blir det lettere å avgjøre om finsk lapphund passer i akkurat ditt hjem.

Finsk lapphund

The Finnish Lapphund Club Of Great Britain

Suomen Kennelliitto (The Finnish Kennel Club)

Verein für Finnische Lapphunde Deutschland e.V.

Finsk lapphund er en middels stor, robust arktisk spisshund med tett, dobbel pels og et vennlig, årvåkent vesen. Den er avlet som reinsdyrgjeter, er svært menneskeorientert, intelligent og bjeffete, og trives best med daglig mosjon, mental stimulering og tett samvær med familien.

Vi på Brickebos föder upp Finsk lapphund i Kolsva och har haft kenneln sedan 2012. Vår kullhistorik började med A-kullen samma år, nådde Ö-kullen 2020 och fortsatte därefter med A1. Namngivningen följer alltså alfabetet och börjar sedan om i en numrerad serie.

Brickebos

Välkommen till Klippornas kennel
Klippornas kennel är en liten uppfödning i hemmiljö med lång tradition. Kennelnamnet har jag fått äran att ta över efter min farfar, som startade kenneln redan 1942. (Det gick inte att välja rätt årtal, därför skriver jag rätt årtal här)
Jag föder upp korthårig och strävhårig kanintax, med störst fokus på den korthåriga varianten i dagsläget. 
Hos oss finns färger som brun, svart och merle.
Mitt mål är att föda upp friska, trygga och trevliga taxar med bra temperament. 
Jag lägger stor vikt vid hälsa, mentalitet och att avla på välmående individer. 
Mina avelsdjur är ögonlysta och väl omhändertagna.
Varje valp föds upp med mycket kärlek och omsorg i hemmiljö, med fokus på att få en trygg start i livet och bli en älskad familjemedlem.

Klippornas

Ramsbergslunds

Islandsk fårehund

The Icelandic Sheepdog International Cooperation

The Icelandic Sheepdog Association of America

Islandsk fårehund er Islands eneste hjemmehørende spisshundtype gjeterhund, middels liten, robust og smidig, med krøllet hale og tykk, tett dobbelt pels i ulike farger. Den er glad, sosial og pratsom, og trives med daglig mosjon, tett familiekontakt, mild trening og jevnlig pelsstell.

Hundeoppdrettere

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet