## Kortfakta

Pyreneisk mastiff er en stor spansk vakt- og beskyttelseshund som er selvstendig, har sterkt vaktinstinkt og et dypt bjeff. Den passer best hos en erfaren eier med plass, tid til hverdagstrening og gjennomtenkte rutiner for besøk, barn og andre dyr.

- Rasen heter Mastín del Pirineo på spansk og har FCI-nummer 92. Den er ikke samme rase som pyreneerhund.
- En hannhund skal være minst 77 cm i mankehøyde og helst over 81 cm. En tispe skal være minst 72 cm og helst over 75 cm.
- Rasestandarden har ingen øvre grense for mankehøyden og oppgir ingen vekt. Det finnes altså ingen offisiell standardvekt.
- Rasen ble utviklet for å beskytte husdyr først og fremst mot ulv og bjørn, og brukes i dag også som vakthund på landeiendommer.
- Pelsen er tykk, grov og middels lang. Grunnfargen er hvit, og hodet skal ha en tydelig avgrenset maske.
- Hofteleddsdysplasi, HD, og albueleddsdysplasi, ED, forekommer. Den svenske bestanden er liten, så tilgjengelige tall gir ikke sikre svar på hvor vanlige problemene er.

Du må ønske å leve med en hund som selv vurderer det som skjer rundt hjemmet, og som ikke automatisk ønsker alle besøkende velkommen.

## Utseende og pels

Pyreneisk mastiff skal være stor, kraftig og muskuløs uten å virke tung eller klossete. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, og bevegelsene skal være smidige. Standarden oppgir minste og ønsket høyde, men ingen øvre grense. Faste høyde- og vektintervaller blir derfor misvisende; noe offisielt tall i kilo finnes ikke.

Pelsen er et tydelig kjennetegn. Den skal være tykk og grov, ikke ullaktig, og middels lang. Midt på ryggen er 6–9 cm den ideelle lengden. Pelsen er lengre på skuldrene, halsen, buken, baksiden av beina og halen. Det er altså en fyldig pels, men den skal ikke bli overdrevent lang.

Grunnfargen er hvit, og hunden skal alltid ha en tydelig markert ansiktsmaske. Begge ørene skal inngå i masken. Eventuelle flekker på kroppen skal ha samme farge som masken og tydelige konturer. Poter, bein og halespiss skal være hvite. Helt hvite eller trefargede hunder, røde flekker og gulhvit grunnfarge er ikke ønsket ifølge standarden.

Børsting én gang i uken er en fornuftig grunnrutine, oftere ved røyting eller floker. Gå særlig gjennom den lengre pelsen på hals, bein og hale, og sjekk samtidig hud, ører, klør og poter. Behovet for bading avhenger av hvordan hunden lever, ikke av et fast intervall.

Lær valpen tidlig å stå rolig mens du børster pelsen og sjekker poter, munn og ører. En hund som samarbeider frivillig, er tryggere å stelle og undersøke.

## Temperament og personlighet

Pyreneisk mastiff er en selvstendig vokter, ikke bare en stor selskapshund. Rasestandarden beskriver idealet som vennlig, rolig, stolt og intelligent. Den beskriver også en uredd hund som ikke er ettergivende overfor fremmede, er bevisst på sin styrke og har et dypt, respektinngytende bjeff. Svenska Kennelklubben fremhever dessuten sterkt vaktinstinkt og territoriell atferd.

En velfungerende hund kan derfor være rolig i hverdagen, men reagere når noen nærmer seg hjemmet. Vaktinstinkt er ikke det samme som uprovosert aggresjon, men det forsvinner ikke gjennom lydighetstrening. Eieren må forebygge at hunden selv tar ansvar for døren, tomtegrensen eller besøkende.

Rasestandarden beskriver et avlsmål, ikke et løfte om hvert individ. Det svenske grunnlaget er også lite: RAS oppgir 24 BPH-beskrivelser i perioden 2008–2023 og ingen MH. Spør derfor hvordan foreldrene fungerer ved besøk, håndtering, uventede lyder og møter. Treff dem når det er mulig, og be om å få se registrerte mentalbeskrivelser.

Vennlighet overfor andre hunder inngår i raseidealet, men garanterer ikke at hver voksen hund passer sammen med alle andre hunder. Det samme gjelder barn og katter. Tidlige erfaringer, individuelle egenskaper og eierens håndtering har stor betydning. Velg individ ut fra hjemmet det faktisk skal bo i, og legg opp hverdagen slik at hunden rolig kan skilles fra andre ved behov.

## Trening og mosjon

Treningen bør gjøre den store, selvstendige hunden lett å håndtere før den er ferdig utvokst. Prioriter kontakt, å gå rolig i bånd, innkalling, stopp, venting ved dører, frivillig kroppshåndtering og evnen til å legge seg på en fast plass. Belønningsbasert trening i korte, tydelige økter gjør det lettere for hunden å forstå hvilken atferd som blir belønnet, uten å skape unødvendig konflikt.

Sosialisering betyr ikke at valpen må hilse på alle. Målet er at den rolig skal kunne se mennesker, hunder og hverdagshendelser uten å vokte, flykte eller presse seg frem. Gi den avstand, og lær den å søke støtte hos deg. Ved besøk skal hunden kunne vente bak en fysisk avgrensning og gå tilbake til plassen sin.

En voksen pyreneisk mastiff trenger daglig bevegelse og mental aktivitet, men faste minuttall for mosjon er en dårlig veiledning. Tilpass rolige turer, nesearbeid og hverdagstrening etter kondisjon, ledd, alder og vær. Det å gå løs i hagen erstatter ikke felles aktivitet eller trening i nye miljøer.

Valpen vokser raskt det første året. Mosjonen skal være moderat og økes i takt med at valpen beveger seg godt og henter seg inn igjen, ikke etter en universell formel basert på minutter. Velg korte turer med bevegelse, snusing og hvile fremfor lange strekninger i styrt tempo eller gjentatte hopp. Gjentatt stivhet, motvilje mot å bevege seg eller halthet er grunner til å redusere aktiviteten og kontakte veterinær.

Innkalling fjerner ikke behovet for bånd og sikker inngjerding. Tren først uten store forstyrrelser, og øk vanskelighetsgraden gradvis. Ikke test lydigheten i en situasjon som fortsatt er for krevende.

## Helse

HD og ED er de tydeligst dokumenterte helseproblemene, samtidig som den svenske bestanden er for liten til å gi pålitelige forekomsttall. RAS beskriver både et lavt antall undersøkte hunder og mangel på brukbar forsikringsstatistikk. Det er derfor mer redelig å undersøke resultatene i det aktuelle kullet og slekten enn å oppgi en prosentandel for rasen.

I Sverige må begge foreldredyrene ha offisiell HD-status før paring for at avkommet skal kunne registreres etter reglene til Svenska Kennelklubben. Reglene for 2026 krever derimot ikke offisiell ED-status for rasen. Raseklubbens anbefaling går lenger: Begge avlsdyrene bør være offisielt HD- og ED-røntget, ha ED 0 og høyst HD C. En hund med HD C bør pares med HD A eller B.

Be oppdretteren vise resultatene, fortelle om nære slektninger og forklare kombinasjonen. Raseklubben anbefaler en innavlsgrad på høyst 6,3 prosent, samme kombinasjon høyst to ganger og høyst 20 avkom per avlsdyr. Klubben anbefaler også kjent BPH- eller MH-resultat.

Valpens raske vekst gjør hold, fôring og belastning viktig. Følg valpens hold og vekst sammen med oppdretter og veterinær, og tilpass fôret etter rådene deres.

Eiere av svært store hunder bør kjenne tegnene på magedreining, GDV, selv om rasedataene ikke viser hvor vanlig tilstanden er hos akkurat pyreneisk mastiff. Brekninger uten at noe kommer opp, sikling, uro, pesing, utspilt eller øm buk, bleke slimhinner, svakhet eller kollaps krever øyeblikkelig veterinærhjelp. Forebyggende gastropeksi kan drøftes med veterinær; inngrepet reduserer risikoen for dreining, men hindrer ikke at magesekken utvider seg.

## Historie og opprinnelse

Pyreneisk mastiff ble utviklet i Spania som vakt- og beskyttelseshund for husdyrflokker. I fjellområdene i Pyreneene skulle den forsvare dyrene mot store rovdyr, først og fremst ulv og bjørn. Oppgaven krevde styrke, årvåkenhet og evne til å vurdere trusler uten konstant veiledning, egenskaper som fortsatt merkes i rasens måte å arbeide og vokte på.

Da ulv og bjørn forsvant fra store deler av området, ble behovet for hundene mindre. Den vanskelige økonomien etter den spanske borgerkrigen gjorde det også kostbart å holde svært store hunder uten en tydelig oppgave. Ifølge rasens svenske avlsstrategi overlevde rester av bestanden hos noen få gjetere frem til midten av 1970-tallet.

Deretter lette entusiaster etter hunder i de nordlige fjellområdene og begynte å bygge opp rasen på nytt. Den spanske raseklubben ble stiftet i 1977 og ble en viktig del av arbeidet. Dagens rase har derfor en gammel brukshundarv, men en avlsbase som er gjenskapt i moderne tid.

I Sverige lever rasen først og fremst som selskapshund med vaktegenskaper. Historien har likevel praktisk betydning: En hund som er avlet for selvstendig beskyttelsesarbeid, blir ikke automatisk en ukomplisert byhund bare fordi den vokser opp i et moderne hjem.

## Å leve med rasen

Pyreneisk mastiff krever en gjennomtenkt hverdag. Svenska Kennelklubben beskriver et landlig miljø med mulighet til å være ute som et bedre utgangspunkt enn leilighet og by. Andre miljøer krever en god plan for plass, trapper, lufting, hundens bjeffing, besøk og muligheten til å holde hunden trygt atskilt.

Gjør en konkret vurdering før kjøp:

- Kan hunden passere dører, porter og fellesområder uten trange møter?
- Finnes det sikker inngjerding og en plan som hindrer hunden i å ta ansvar for tomtegrensen?
- Kan du skille hunden fra andre bak en solid avgrensning når håndverkere, gjester eller barnas venner kommer?
- Har en voksen hund god og sikker plass i bilen, og kan du få den til veterinæren hvis den ikke kan hoppe eller gå selv?
- Kan alle voksne i hjemmet håndtere bånd, stell og akuttsituasjoner med en svært sterk hund?
- Har du tilgang til oppdretter, instruktør og veterinær som forstår store, selvstendige vokterhunder?

Barn og hund skal ha aktivt tilsyn av en voksen. Selv en vennlig hund kan velte et lite barn, og vaktatferd betyr ikke at hunden skal ha ansvar for barnet. La hunden spise og hvile uforstyrret, og avslutt samværet før noen blir oppjaget.

Introduser katt eller en annen hund gradvis og kontrollert, med mulighet for avstand og separasjon. At dyrene vokser opp sammen, gir bedre forutsetninger, men er ingen garanti. Følg samspillet mens hunden vokser og vaktatferden modnes.

Tren på å være alene trinnvis, med korte og trygge stunder først, og øk bare når hunden klarer å slappe av. Gå tilbake hvis den blir stresset, bjeffer eller begynner å overvåke omgivelsene. En stor hage erstatter ikke sosial kontakt og kan gi hunden mange anledninger til å øve på å vokte grensen.

Pyreneisk mastiff passer for den som setter pris på en stor, verdig og selvstendig vokter og tar ansvar for hele kombinasjonen av styrke, vaktinstinkt og egne vurderinger. Det rette hjemmet planlegger før egenskapene blir problemer, og gjør ikke hunden ansvarlig for familiens sikkerhet.

Pyreneisk mastiff

The Kennel Club (UK)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Société Centrale Canine (France)

VDH - Verband für das Deutsche Hundewesen (Germany)

Stor spansk vokterhund for buskap, Pyreneisk mastiff er en gigantisk, stødig hund med tett, hvit pels og mørke flekker. Den er rolig, oppmerksom og dypt lojal, kjærlig mot familien men reservert overfor fremmede, og trenger god plass, fast men mild opplæring og en erfaren eier.

Wo-Wo är en uppfödare av rasen Pyreneisk mastiff med bas i Hestra i Sverige. Den första pyreneiska mastiffen kom till verksamheten 2018, efter ungefär tre års planering.

Wo-Wo

## Kortfakta

Malteser er en liten selskapshund for deg som ønsker en nær og våken følgesvenn, og som har god tid til pelsstell. Rasen kan sette pris på lange turer og lek, men også rolige stunder på fanget. Den lille kroppen betyr ikke at hunden bare vil bæres, selv om størrelsen krever skånsom håndtering.

- **Opprinnelse og hjemland:** det sentrale middelhavsområdet og Italia
- **Rasegruppe:** gruppe 9, selskapshunder
- **Størrelse:** hannhunder 21–25 cm og tisper 20–23 cm i mankehøyde
- **Vekt:** 3–4 kg ifølge rasestandarden
- **Pels:** lang, rett, hvit og silkeaktig, uten underull
- **Passer for deg som:** ønsker en livlig liten følgesvenn og er forberedt på jevnlig stell av pels, tenner og resten av kroppen

En malteser kan passe for en førstegangseier, men en ny hundeeier må likevel være forberedt på å lære pelsstell og trene hunden i å være alene, bli husren og følge gode hverdagsvaner fra starten. Før du velger rasen, bør du særlig tenke gjennom om du faktisk ønsker å stelle pelsen nesten hver dag i mange år.

## Utseende og pels

Malteseren er liten og elegant, med en kropp som er lengre enn den er høy. En full utstillingspels faller lang og rett langs kroppen. Rasestandarden beskriver pelsen som tett, blank og silkeaktig, uten underull. Fargen skal være helt hvit, men et svakt elfenbensskjær er tillatt.

En lang malteserpels må kjemmes og børstes hver dag, eller minst annenhver dag, slik at små floker ikke utvikler seg til tover. Den hvite pelsen trenger også jevnlige bad, men riktig intervall avhenger av pelslengde, hverdag og hvor skitten hunden blir. Gå systematisk gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på områder der friksjon lett skaper floker.

Mange familiehunder klippes kortere enn utstillingsidealet. Kortere hår kan gjøre pelsstellet raskere, men fjerner ikke behovet for å kontrollere hud, øyne, ører, klør og tenner. Be oppdretteren vise hvordan akkurat denne hundens pels bør kjemmes, vaskes og tørkes. Venn valpen gradvis til å stå stille, bli håndtert og få undersøkt poter, munn og ansikt. Da blir stellet mindre stressende for både hund og eier.

Malteser omtales noen ganger som allergivennlig fordi pelsen mangler underull. Det er misvisende: Det finnes ingen allergifrie hunder, og hundens allergener finnes først og fremst i hud og spytt. Reaksjonen kan også variere mellom individer, selv innenfor samme rase. Den som har allergi, bør derfor ikke stole på rasenavnet eller pelstypen, men vurdere sin egen situasjon sammen med helsepersonell.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en livlig, hengiven, avbalansert og intelligent selskapshund. Mange maltesere følger godt med på eieren, liker å lære små oppgaver og veksler gjerne mellom aktivitet og nærhet. Det gjør rasen til en engasjert følgesvenn, ikke en pyntegjenstand uten egne behov.

En rasebeskrivelse kan likevel ikke garantere hvordan den enkelte hunden reagerer på fremmede, andre hunder eller nye miljøer. I den svenske raseklubbens eierundersøkelse deltok 247 hunder, og svarene viser at de sosiale reaksjonene varierer. Bare 13 maltesere hadde gjennomført den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen BPH i den rapporterte perioden. Det er for få til å trekke sikre slutninger om rasens atferd som helhet.

Ikke regn med at alle maltesere automatisk er stille, åpne overfor alle eller enkle sammen med andre dyr. Spør oppdretteren hvordan valpens foreldre fungerer i hverdagen: med besøkende, i hundemøter, under håndtering, rundt lyder og når de skal hvile. Rolige møter med ulike mennesker og miljøer, sammen med tydelige hverdagsrutiner, sier mer enn generelle merkelapper som «bjeffete» eller «alltid vennlig».

## Trening og mosjon

Malteser trenger fysisk aktivitet og mental stimulering hver dag, men samme antall minutter passer ikke for alle. En frisk voksen hund kan sette pris på lengre turer, nesearbeid, triksetrening og lek. Tilpass lengde og tempo etter alder, kondisjon, vær og restitusjon. Bygg opp en valp gradvis. Hvis hunden blir stiv, halt eller uvanlig sliten, må den få ta det roligere. Ved vedvarende plager bør den undersøkes av veterinær.

Når hunden lærer noe nytt, er det lurt å avslutte mens den fortsatt klarer å konsentrere seg, i stedet for å følge en fast tidsplan. Belønn ønsket atferd, og tren på ferdigheter som gjør hverdagen enklere: innkalling, å gå pent i bånd, ro på en fast plass, håndtering og å bli stille når du har registrert det som fikk hunden til å varsle.

Å bli husren er noe hunden må lære, ikke en prøve på rasens intelligens eller stahet. Ta valpen ofte ut, særlig etter søvn, mat og lek, og belønn når den gjør fra seg ute. Det å være alene må også læres gradvis når valpen er trygg i hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og hvor lenge en voksen hund mestrer det, avhenger av trening og individ. Begynn med svært korte, udramatiske fravær, og øk bare mens hunden fortsatt er rolig.

## Helse

Malteser beskrives generelt som en frisk rase, men patellaluksasjon og navlebrokk kan forekomme. Patellaluksasjon betyr at kneskålen kan flytte seg ut av normal stilling. Halthet eller at hunden gjentatte ganger hopper over enkelte steg, bør vurderes av veterinær.

Den svenske raseklubbens avlsstrategi oppgir 40 registrerte patellaundersøkelser i perioden 2012–2021. Dette er et lite og selektert utvalg og viser ikke hvor vanlig tilstanden er blant alle maltesere. Be heller oppdretteren om å vise eventuelle offisielle patellaresultater for foreldredyrene og fortelle om kneproblemer eller navlebrokk hos nære slektninger. Malteser har ikke noe eget krav om helseundersøkelse i Svenska Kennelklubbens særskilte registreringsregler for 2026. Et frivillig resultat kan likevel gi verdifull informasjon; frivillig betyr ikke uviktig.

Rennende øyne og misfarging under øynene, ofte kalt tåreflekker, ble rapportert for mange hunder i raseklubbens eierundersøkelse. Rapporten beskriver misfargingen som kosmetisk, samtidig som årsaken ikke er fastslått. Fargen i seg selv er derfor ingen diagnose. Hold området rent og tørt, men oppsøk veterinær hvis øyet blir rødt, hunden myser eller gnir seg, eller det kommer puss eller en annen tydelig ny forandring.

Kontroller øyne, bevegelser, hud og munn jevnlig. Begynn med tannpuss mens hunden er ung, og gjør all håndtering rolig og forutsigbar. En lang liste over mulige sykdommer hos små hunder sier mindre enn dokumenterte resultater, hundens egne symptomer og det man faktisk vet om helsen til nære slektninger.

## Historie og opprinnelse

Navnet malteser beviser ikke at rasen kommer fra øya Malta. Den offisielle standarden oppgir det sentrale middelhavsområdet som opprinnelse og Italia som hjemland. Navnet knyttes der til et semittisk ord for havn eller tilfluktssted, som finnes i flere stedsnavn rundt Middelhavet.

Rasens forløpere levde i havner og kystbyer, der de jaktet på rotter og mus i lagerbygninger og lasterom. Små hunder kalt *canes melitenses* er omtalt fra Aristoteles' tid. Lignende hunder ble senere verdsatte selskapshunder i antikkens Roma og er avbildet ved siden av fornemme personer i renessansemalerier. Historien omfatter altså både praktisk arbeid i havnemiljøer og en lang rolle som selskapshund.

Den første dokumenterte malteseren i Sverige var en tispe som ble importert fra England i 1910 og vist i Stockholm i 1911. I dag er rasen først og fremst selskapshund, selv om enkelte hunder kan trives med for eksempel lydighet, spor eller agility på et passende nivå.

## Å leve med rasen

Malteser kan trives godt i leilighet hvis den får turer, mental aktivitet, selskap og trening på lyder i omgivelsene. Boligens størrelse erstatter ikke de daglige behovene, og en liten hund bør ikke tilbringe dagen i armene. Den må få gå, snuse, velge hvilested og bruke kroppen på en trygg måte.

Når hunden er sammen med barn, er det viktig at en voksen følger med. Hunden veier bare 3–4 kg, så lek på gulvet, forsiktige løft og en egen liggeplass der hunden får være i fred, reduserer faren for både redsel og uhell. Barn må la hunden være i fred når den spiser eller sover. Om en malteser fungerer sammen med andre hunder, katter eller smådyr, avhenger av individ, tidligere erfaringer og introduksjonen. Rasen alene gir ingen garanti.

Gjør en ærlig vurdering av hverdagen før kjøp:

- Kan noen stelle pelsen nesten hver dag og starte med tannpuss og håndtering med en gang?
- Hvordan fungerer foreldredyrene med besøk, hundemøter, hvile og korte perioder alene?
- Finnes det offisielle patellaresultater, og hva vet oppdretteren om knær, navlebrokk og øyeplager i familien?
- Får du se registreringspapirene og møte tispen i hennes vanlige miljø?
- Kan du ordne tilsyn mens valpen ennå er for ung til å være alene?

Malteser passer best hos den som setter pris på kombinasjonen av nærhet, livlighet og lærelyst, og samtidig godtar det omfattende stellet og variasjonen mellom individer bak det elegante, hvite utseendet.

Malteser

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Malteser er en liten, robust selskapshund med lang, hvit silkepels og uttrykksfulle, mørke øyne. Den er kjærlig og menneskeorientert, og tilpasser seg godt til leilighetsliv med daglige turer. Den trenger jevnlig pelsstell, tannpleie og mild trening, og lever ofte et langt og aktivt liv.

Ginny Angel är en uppfödare av rasen Malteser med bas i Alingsås i Sverige. Verksamheten har haft malteser under kennelnamnet sedan 2002.

Ginny Angel

## Kortfakta

Pomeranian er den minste størrelsesvarianten av tysk spitz: en svært liten, men livlig selskapshund med tett dobbeltpels, stor årvåkenhet og ofte lett for å bjeffe. Den passer best for den som ønsker å trene og aktivisere en ordentlig hund i lite format, ikke for den som først og fremst vil ha en hund som skal bæres.

- **Rase og opprinnelse:** tysk spitz, pomeranian/zwergspitz, med opprinnelse i Tyskland og senere videreutvikling i England
- **Størrelse:** vanligvis 18–23 cm i mankehøyde og rundt 2–3 kg; rasestandarden angir 21 cm med tillatt variasjon og at vekten skal stå i forhold til hundens størrelse
- **Forventet levealder:** omtrent 12–16 år er en veiledning, ikke et løfte for den enkelte hunden
- **Temperament:** ofte årvåken, glad, hengiven og lærevillig, men individ, oppvekst og hverdag har stor betydning
- **Aktivisering:** daglige turer, nesearbeid og korte treningsøkter, med tid til ro og restitusjon
- **Pelsstell:** grundig gjennomgang omtrent hver annen uke og oftere i røyteperioder
- **Vær oppmerksom på:** bjeffing, tannstell, patellastatus og trygg håndtering rundt små barn og betydelig større hunder

«Teacup Pomeranian» og «mini Pomeranian» er ikke egne, godkjente størrelsesvarianter. Dette er markedsføringsord som ikke gir en sikrere prognose for voksen størrelse, helse eller temperament. Den offisielle varianten heter Pomeranian eller Zwergspitz. Vurder derfor foreldrene, voksne slektninger, helseopplysninger og oppdretterens avlsmål i stedet for å stole på en salgsbetegnelse.

## Utseende og pels

Pomeranian er kompakt og kvadratisk bygget, med et lite, spisst hode, små stående ører og en fyldig hale som bæres høyt over ryggen. Den rikelige pelsen gir hunden en rundere silhuett enn kroppen under pelsen.

Rasen har dobbeltpels. Dekkhårene skal være lange, rette og stå ut fra kroppen, mens underullen er kort, tett og myk. Pelsen danner en tydelig krage rundt halsen, bukser på bakbeina og en buskete hale. Standarden beskriver en naturlig pels som ikke skal se formklippet ut. Godkjente farger omfatter blant annet hvit, svart, brun, oransje og gråsjattert, i tillegg til flere andre definerte farger og kombinasjoner.

En grundig gjennomgang omtrent hver annen uke er et godt utgangspunkt ifølge Svenska Kennelklubben, men mange hunder trenger hyppigere børsting når de røyter. Arbeid gjennom pelsen helt ned til huden i stedet for bare å glatte overflaten. Øk pelsstellet så snart små floker begynner å danne seg. Hvor ofte hunden bør børstes, må følge pelsen, årstiden og hverdagen; én fast plan passer ikke for alle individer.

Pelskvaliteten er viktigere enn størst mulig volum. En korrekt dobbeltpels inneholder både dekkhår og underull. Mye underull kombinert med manglende dekkhår er et kjent problem i rasen og kan gjøre pelsen vanskelig å stelle. Når du møter en oppdretter, er det derfor nyttig å se voksne hunder, ikke bare valpens myke valpepels.

## Temperament og personlighet

Pomeranian er ofte årvåken, livlig og sterkt knyttet til menneskene sine. Rasestandarden beskriver en glad, hengiven og lærevillig hund uten utpreget jaktlyst, men dette er et avlsideal og ingen garanti for hvordan hvert individ fungerer med fremmede, barn eller andre dyr.

Spisshundens årvåkenhet gjør at den raskt kan reagere på lyder, bevegelse utenfor vinduet eller noen som kommer til døren. Bjeffingen har bakgrunn i rasens rolle som varsler. Målet trenger derfor ikke være en hund som aldri sier fra, men en hund som kan avbryte, søke støtte hos føreren og falle til ro igjen. Begrens muligheten til å øve på lange bjeffeserier, belønn pauser og tren inn en rolig rutine rundt tilbakevendende utløsere.

Sosialisering er verdifullt, men gir ikke løfte om et bestemt temperament. La valpen møte mennesker, miljøer og stabile hunder i et tempo der den fortsatt kan tenke, søke kontakt og hente seg inn. Mer eksponering er ikke nødvendigvis bedre hvis hunden blir overveldet.

En BPH-atferdsbeskrivelse kan vise hvordan den beskrevne hunden reagerte i standardiserte øvelser, men resultatet er ikke bestått eller ikke bestått og forutsier ikke alt. Datagrunnlaget for Pomeranian er dessuten begrenset. Se et eventuelt BPH-resultat i sammenheng med foreldrenes hverdagsatferd og det oppdretteren kan fortelle om voksne slektninger.

## Trening og mosjon

Pomeranian trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke et universelt antall minutter som passer for alle hunder. En god hverdag kombinerer turer i hundens tempo med nesearbeid, samarbeid, lek og uforstyrret hvile. Vurder balansen ut fra hundens hold, bevegelser, konsentrasjon og evne til å falle til ro, ikke bare hvor langt den har gått.

Rasen kan trives med nosework, rallylydighet og agility når oppgavene og miljøet tilpasses hundens størrelse og erfaring. Kontaktøvelser, innkalling, triks og søk etter mat eller gjenstander gir også meningsfull aktivisering. La hundens engasjement styre lengden på øktene i stedet for en fast plan på fem eller ti minutter.

Belønningsbasert trening hjelper hunden med å forstå hva som lønner seg, uten å gjøre den mer usikker. Prioriter dette tidlig:

- rolig håndtering av poter, munn og pels
- kontakt og innkalling selv når noe beveger seg eller lager lyd
- å kunne trekke seg unna og hvile
- en innlært pause etter at hunden har lagt merke til en lyd
- trygghet på ulike underlag og under transport i hverdagen

Den lille kroppen krever trygghet, ikke inaktivitet. Løft hunden når situasjonen faktisk innebærer en risiko, men la den også gå, snuse og løse enkle oppgaver selv. Forebygg fall fra møbler eller armer, og avbryt hard lek med betydelig større hunder før størrelsesforskjellen blir et problem.

## Helse

Ved kjøp av valp i Sverige er foreldrenes registrerte patellastatus, opplysninger om tenner og bitt samt informasjon om pelsproblemer hos voksne slektninger spesielt nyttige. Identifiserte hunder, registrerte resultater og åpne svar sier mer enn en lang liste over mulige sykdommer.

Patellaluksasjon forekommer hos Pomeranian og andre små hunderaser. I Sverige er patellaundersøkelse ikke et obligatorisk helseprogram for rasen, men den svenske raseklubben anbefaler at avlshunder undersøkes. Klubben anbefaler at hunder med grad 2 eller 3 ikke brukes i avl, og at grad 1 bare kombineres med grad 0. Dette er en avlsanbefaling, ikke en garanti for valpens fremtidige helse.

Be om foreldrenes registrerte navn eller registreringsnummer, og kontroller resultatene i Svenska Kennelklubbens databaser Hunddata eller Avelsdata. Kontroller hundens identitet, undersøkelsesdato og status for begge foreldrene. Formuleringen «foreldrene er testet» er ikke nok hvis identitet og resultat ikke kan spores.

Hårtap omtales noen ganger som «black skin disease», BSD eller alopecia X. Rasens gjeldende svenske avlsstrategi understreker at BSD verken er en sykdom i seg selv eller en vitenskapelig diagnose, men et hverdagslig samlebegrep for flere tilstander som kan gi pelstap. Uforklarlig hårtap trenger derfor en veterinærvurdering. Spør hvordan pelsen har utviklet seg hos foreldrene og eldre slektninger, men ikke krev sikre løfter om arvelighet når årsakene er uklare.

Tenner, kjever og bitt er også viktige i rasen. Venn valpen til at munnen blir undersøkt, og start tidlig med tannpuss; helst bør tennene børstes daglig. Søk hjelp hvis hunden har smerter, vansker med å spise eller hvis bittet ser ut til å skade bløtvev i munnen.

## Historie og opprinnelse

Pomeranian har sin opprinnelse i Tyskland og tilhører familien tysk spitz. Zwergspitz betyr dvergspitz, mens Pomeranian er det internasjonalt kjente navnet på den samme offisielle størrelsesvarianten.

Rasens moderne type ble videreutviklet i England. Der ble Pomeranian Club stiftet i 1891, og en tidlig rasestandard ble utarbeidet. Den dokumenterte historien oppsummeres derfor best som en tysk spitzbakgrunn med viktig videreutvikling i England, ikke som en sikker og ubrutt fortelling om én bestemt forhistorisk hundetype.

Rasens tidligere varslerrolle er med på å forklare dagens årvåkenhet og tendens til å bjeffe. I dag holdes Pomeranian først og fremst som selskapshund, men den har beholdt spisshundens oppmerksomhet og liker ofte oppgaver der den får samarbeide og bruke nesen.

## Å leve med rasen

Pomeranian kan fungere med barn, andre dyr og i leilighet, men bare når de voksne tilpasser miljøet til en svært liten, årvåken hund. Verken rasenavnet eller tidlig sosialisering gjør samspillet automatisk trygt.

Små barn og hunder skal alltid ha en voksen i nærheten. Barnet bør sitte under kos, la hunden gå unna og aldri bære den uten hjelp. Hunden trenger et uforstyrret hvilested. En Pomeranian er ikke et leketøy, og et fall fra noens armer eller et høyt møbel kan få alvorlige følger selv om rasen er livlig og robust for størrelsen.

Med andre hunder er kontrollerte møter viktigere enn mange møter. Velg rolige individer, tren på rolig kontakt på avstand og avbryt ujevn fysisk lek. En katt bør introduseres gradvis, gjerne først gjennom lukt og en barriere. Katten skal ha sin egen fluktvei, og jaging må ikke bli en innlært atferd. Ikke la dyrene være alene sammen før samspillet er stabilt.

Det kan fungere å bo i leilighet når hunden får aktivitet ute og klarer å slappe av inne. Den avgjørende utfordringen er ofte lyd, ikke boligens størrelse. I et lytt bygg må eieren forebygge vakthold ved vindu og dør, trene rolige rutiner og ta hensyn til naboene.

Pomeranian beskrives ofte som sterkt knyttet til menneskene sine og bør gradvis lære å være alene. En valp kan ikke forlates alene fra starten. Begynn med svært korte stunder i trygge omgivelser, og øk bare mens hunden forblir rolig. Hvis den begynner å bjeffe vedvarende, vandre, klore eller ikke klarer å falle til ro, har øvelsen blitt for vanskelig og må gjøres enklere.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn farge og lovet voksenvekt:

- møt tispen og gjerne andre voksne slektninger
- spør hvordan de reagerer på lyder, fremmede, håndtering og hvile
- kontroller identiteten og patellaresultatet til begge foreldrene
- spør om tenner, bitt og varig pelstap i familien
- be oppdretteren forklare målet med kombinasjonen og hvordan tidligere avkom har utviklet seg
- avvis salgsargumenter som gjør «teacup» eller «mini» til en helsegaranti

En god match er en Pomeranian med et forventet temperament og stellbehov som passer hverdagen din, fra en oppdretter som viser dokumentasjon, kjenner de voksne hundene sine og kan snakke like åpent om variasjon og risiko som om rasens sjarm.

Pomeranian

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Deutscher Spitz Club (Germany)

Liten, reveaktig spisshund med tett, fluffy dobbelt pels i mange farger. Med en vekt på 2–3,5 kg er Pomeranians livlige, årvåkne og svært menneskeorienterte selskaps­hunder som også er gode vakthunder. De trenger jevnlig pelsstell, mild og positiv trening, daglige turer, mentale utfordringer, tannstell og beskyttelse av de små leddene sine.

## Kortfakta

Siberian husky er en mellomstor, anerkjent sledehundrase som er utviklet for arbeid i spann: lett last, moderat fart og lange distanser. Det er en vennlig og sosial hundetype, men få individer passer til et liv bare som selskapshund. Rasen passer best for den som virkelig ønsker å gi hunden trekk- eller utholdenhetsarbeid og kan håndtere sterk jaktlyst, stort aktivitetsbehov og mulige problemer med å være alene.

- **Bruksområde:** nordisk sledehund i FCI gruppe 5.
- **Opprinnelse:** hundetypen ble utviklet i det nordøstlige Sibir; rasens offisielle opprinnelsesland er USA.
- **Størrelse:** hannhunder 53,5–60 cm og 20,5–28 kg; tisper 50,5–56 cm og 15,5–23 kg.
- **Typisk temperament:** vennlig, mild, årvåken og utadvendt ifølge rasestandarden.
- **Viktigst i hverdagen:** meningsfylt arbeid, trygg kontroll utendørs, sosialt fellesskap og tidlig trening på hverdagssituasjoner.

En stor tomt erstatter ikke arbeid og turer, og mange turer erstatter ikke automatisk rasens behov for å bruke kroppen sammen med en fører eller et spann. Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare hvor aktiv du er, men om du ønsker å leve med en sledehund og legge opp en hverdag som passer til dens opprinnelige oppgave.

## Utseende og pels

Siberian husky skal se ut som en utholdende arbeidshund, ikke som en tung frakthund eller en skjør sprinter. Kroppen er moderat kompakt, litt lengre enn den er høy, og bygget for lette, jevne bevegelser. Godt hold og velutviklet muskulatur er viktigere for funksjonen enn et kraftig eller ekstra lodent inntrykk.

Øynene er mandelformede og kan være brune, blå, ha ulik farge eller være flerfargede. Blå øyne er altså tillatt, men øyenfargen sier ingenting om hundens arbeidsevne, temperament eller om den passer i et bestemt hjem.

Pelsen er en mellomlang dobbeltpels med myk, tett underull og rette dekkhår. Underullen kan mangle i røyteperioden uten at det er unormalt. Tillatte pelsfarger er svart, grå, agouti, sobel, rød og hvit, ensfarget eller i flere nyanser og tegninger. Merle og brindle er derimot ikke godkjente mønstre i rasestandarden.

Børst etter hundens faktiske behov, og arbeid skånsomt gjennom løs underull når den røyter. Det finnes ingen fast rutine som passer alle hunder eller årstider. Rasestandarden tillater klipping mellom tærne og rundt potene, men ikke annen kosmetisk trimming. Klipping av medisinske grunner er selvsagt et veterinærspørsmål, ikke pelsstyling.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk siberian husky er vennlig, mild, oppmerksom og utadvendt, men også selvstendig og sterkt preget av livet i flokk. Den skal ikke være overdrevent mistenksom overfor fremmede, opptre som en vakthund eller være aggressiv mot andre hunder. Dette er en beskrivelse av raseidealet, ikke en garanti for hvert individ.

Flokkinstinktet har gjort rasen dyktig til å arbeide tett sammen med andre hunder. Det betyr ikke at enhver husky automatisk fungerer med alle hunder i et hjem. Lekestil, håndtering av mat og andre ressurser, kjønn, alder, tidligere erfaringer og en rolig introduksjon har fortsatt betydning.

Jaktlysten er en av de viktigste egenskapene å forstå før kjøp. Mange hunder av rasen er vanskelige å ha løse, selv når innkalling er trent grundig. En langline eller et sikkert inngjerdet område gir frihet uten at innkallingen må være det eneste sikkerhetstiltaket. Med katt avhenger utfallet av individet, oppveksten og kattens atferd, men fredelig samliv må aldri tas for gitt. Smådyr og fugler trenger fysisk atskillelse som ikke bygger på at hunden velger å avstå fra jakt.

Rasestandardens vennlige temperament gjør heller ikke hunden automatisk trygg med barn. Barn og hund må lære hverandres signaler, en voksen skal være til stede med små barn, og hunden skal ha en uforstyrret hvileplass.

## Trening og mosjon

Siberian husky trenger mye bevegelse, trening og stimulering, men et universelt antall timer per dag gir et feilaktig bilde. Behovet påvirkes av alder, kondisjon, helse, temperatur, underlag og hvor krevende arbeidet er. Det er viktigere at hunden får arbeide på en måte som passer rasen, hente seg inn og finne ro hjemme enn at det har gått et bestemt antall timer.

Trekk i spann, skigåing med hund og gjennomtenkt barmarksarbeid ligger nær rasens funksjon. Belastning og distanse må bygges opp gradvis. En nybegynner har mye å vinne på å lære om sele, liner, kommandoer, forbikjøringer og vurdering av vær og underlag gjennom en erfaren polarhundklubb. Raseklubbens trekkhundprøver, blant annet DP20+, brukes til å vurdere funksjon, temperament og arbeidsevne som polarhund.

Hunden trenger også rolige turer, nesearbeid, samarbeid og restitusjon i hverdagen. Prioriter tidlig:

- å gå pent i bånd og være rolig når selen tas på;
- stopp, retningskommandoer og evnen til å vente før start;
- sikre rutiner ved dører, bil, porter og hundegård;
- innkalling som en trent ferdighet, uten at den blir eneste vern mot jakt;
- rotrening, håndtering og evnen til å roe seg etter arbeid.

Treningen bør være positiv, tydelig og godt planlagt. Hardere metoder gjør ikke en selvstendig hund mer samarbeidsvillig og kan skade relasjonen. I varmt vær må belastningen reduseres eller flyttes til kjøligere tider. Tykk pels og mosjon øker risikoen for overoppheting; avbryt hvis hunden peser kraftig, blir svak eller ustø, eller er uvanlig sliten. La hundens signaler og forholdene styre, ikke én bestemt temperaturgrense.

## Helse

Den svenske rasespesifikke avlsstrategien beskriver siberian husky som en generelt frisk rase, men dokumentasjonen har en viktig begrensning: relativt få hunder er undersøkt for hofter, albuer og øyne. At de fleste undersøkte hundene har vært friske, beviser derfor ikke at hver linje er fri for arvelige problemer.

Etter SKKs gjeldende registreringsregler er siberian husky ikke en av rasene med et særskilt krav om registrert hoftestatus. Det er derfor feil å beskrive HD-røntgen eller øyelysing som et generelt svensk registreringskrav for rasen. Resultatene kan likevel være nyttige. Be oppdretteren vise hvilke undersøkelser som faktisk er utført, hvorfor de ble valgt, og hvordan resultatene ser ut hos foreldre, søsken og eldre slektninger.

Det finnes også DNA-tester for tre dokumenterte varianter: SHPN1, SPS1 og HUU. SHPN1 er en fremadskridende nevrologisk sykdom som påvirker bevegelsesevnen. Den antas å nedarves recessivt, men ikke alle hunder med to kopier av varianten får tydelige symptomer. Den svenske raseklubben har spesielt gjort oppmerksom på kjente SHPN1-bærere i svenske stamtavler. En bærer er ikke det samme som en syk hund; det viktige er at paringen planlegges med kunnskap om statusen til begge foreldrene. SPS1 gjelder en form for skjelving hos valper, mens HUU innebærer forhøyet urinsyre med risiko for uratstein. At en test finnes, betyr ikke at alle tre er obligatoriske for hvert svensk kull. Spør hvilke tester som er relevante i akkurat denne slekten, og be om å få se de opprinnelige laboratoriesvarene.

Se også på hvordan hundene faktisk tåler arbeid. Spør hvordan eldre slektninger har klart trening, om gjentatt halthet, poteproblemer, nevrologiske symptomer eller urinstein har forekommet, og ved hvilken alder et eventuelt problem begynte. Hold hunden slank, bygg kondisjonen gradvis og undersøk endret ganglag i stedet for å trene videre gjennom det.

## Historie og opprinnelse

Siberian husky ble utviklet som sledehund i det nordøstlige Sibir, mens USA er rasens offisielle opprinnelsesland i FCI-standarden. Den opprinnelige oppgaven var å trekke lett last i moderat fart over lange distanser, en funksjon som fortsatt forklarer rasens størrelse, bevegelser, flokksamarbeid og utholdenhet.

De sibirske hundene vakte oppmerksomhet i Alaska da et spann deltok i All Alaska Sweepstakes i 1909 og kom på tredjeplass. Året etter kom spann med disse hundene på første-, andre- og fjerdeplass. Leonhard Seppala vant løpet tre år på rad fra 1915 til 1917 og ble senere en av kjørerne i serumtransporten til Nome i 1925, der hundespann fraktet difteriserum gjennom Alaska.

American Kennel Club anerkjente siberian husky i 1930. FCI ga rasen endelig anerkjennelse i 1966. Disse årstallene er dokumentert. Det finnes derimot ikke sikkert belegg for populære fortellinger om at temperamentet til alle moderne hunder skyldes at forfedrene deres sov i familienes telt.

## Å leve med rasen

Siberian husky fungerer best i et hjem der sledehundlivet er en del av planen, ikke en aktivitet man kanskje prøver senere. Rasen kan fungere som første hund, men da kreves uvanlig gode forberedelser, støtte fra erfarne hundekjørere og en hverdag som allerede har plass til arbeid, sikker transport, kontroll og restitusjon.

Det kan fungere å bo i leilighet. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn om hundens behov blir dekket og den klarer å finne ro. I en lytt bygård trenger du dessuten en plan hvis hunden lager lyd når den blir oppspilt eller forlatt. Sikkerheten begynner allerede i oppgangen, heisen og inngangsdøren: bruk bånd og rutiner som hindrer hunden i å komme ut i trafikken eller løpe etter vilt.

Alenetrening skal begynne i svært små trinn når hunden er trygg, og tiden skal bare økes så lenge den klarer å være rolig. Rasen har et sterkt flokkinstinkt, og enkelte individer strever selv etter gjennomtenkt trening. Planlegg derfor på forhånd for hundepass, dagpass for hund eller en hverdag der hunden kan være med. En annen hund kan gi selskap, men er ingen garanti mot problemer med å være alene.

Når du velger oppdretter, er det bedre å vurdere hundene enn å velge etter merkelappen «arbeidslinje» eller «utstillingslinje». Be om å få se foreldrene i hverdagen og i arbeid. Spør hvilke distanser og underlag de trener på, hvordan de restituerer, hvordan de fungerer i spann, og hvordan de håndteres under hvile, transport og møter. Kontroller registrerte trekkmeritter og helseopplysninger i SKK Hunddata og Avelsdata.

Raseklubbens valpeformidling krever medlemskap og SKK-registrering av begge foreldrene. En plass på listen er derfor ikke i seg selv bevis på arbeidsevne eller gjennomførte helsetester. Oppdretteren bør kunne forklare hvorfor kombinasjonen ble valgt og vise konkrete opplysninger om funksjon, temperament, helse og eldre slektninger. Det sier mer om valpens forutsetninger enn pelsfarge, øyenfarge eller hva linjen kalles.

Siberian husky

Siberian Husky Club of Great Britain

The Norwegian Siberian Husky Club

Swedish Kennel Club

Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA)

Siberian husky er en middels stor, atletisk sledehund med tykk dobbelt pels og iøynefallende flerfargede øyne. Den er vennlig og energisk, og trenger mye mosjon, godt sikret inngjerding og konsekvent, positiv trening. Rasens hunder er som regel friske og lever lenge, men har tendens til øyeproblemer og røyter mye.

## Kortfakta

Schäferhund er en mellomstor, kraftig tysk bruks-, gjeter- og tjenestehund for en eier som ønsker å trene aktivt og systematisk. Rasen er samarbeidsvillig og allsidig, men den store variasjonen innen rasen gjør valget av oppdretter, foreldredyr og kull spesielt viktig.

- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 1, fårehunder og kveghunder
- **Mankehøyde:** hannhund 60–65 cm, tispe 55–60 cm
- **Vekt:** hannhund 30–40 kg, tispe 22–32 kg
- **Pels:** normalhåret dobbeltpels eller lang dobbeltpels, begge med underull
- **Aktivitetsnivå:** høyt; rasen trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsning og samarbeid
- **Viktig før kjøp:** kontroller helse, mentalitet, arbeidsegenskaper og bevegelser hos foreldre og nære slektninger, ikke bare hva oppdretteren kaller linjen eller hvilke utstillingsmeritter hundene har

En schäferhund kan være en svært dyktig familie- og treningshund når hverdagen passer individets arbeidslyst. Den er derimot sjelden et godt valg for den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund. En førstegangseier må være forberedt på å gå på kurs, trene regelmessig og skaffe hjelp tidlig hvis hunden utvikler frykt, stress, sterk trang til å jage det som beveger seg eller problemer med å roe seg.

## Utseende og pels

Schäferhund skal være kraftig og godt muskulert uten overdrivelser i kroppsbygning eller bevegelser. Kroppen er litt lengre enn den er høy. Ifølge rasestandarden skal hannhunder være 60–65 cm høye og veie 30–40 kg; tisper skal være 55–60 cm høye og veie 22–32 kg.

Rygg og kryss er ikke det samme. Rasestandarden beskriver en rett rygg som fortsetter over i et lett hellende kryss. En tydelig buet eller fallende lend og et overvinklet, kuhaset eller ustabilt bakparti er ikke rasens ideal. Svenska Kennelklubbens særskilte rasespesifikke dommeranvisninger peker ut overlinje og bakpart som risikoområder og sier at bevegelsene skal vurderes både i skritt og trav.

For en valpekjøper er naturlige bevegelser mer informative enn en ekstrem utstillingsoppstilling. Be om å få se foreldredyrene gå og trave på flatt underlag. Bakbeina skal arbeide stabilt og parallelt sett bakfra, uten at hasene faller innover eller virker ustabile. Se også på voksne slektninger; en valp viser ennå ikke hvordan den ferdig utviklede kroppen vil fungere.

Rasen har to godkjente hårlagsvarianter. Normalhåret schäferhund har tett, grov og tilliggende dobbeltpels. Den langhårede varianten har lengre, mykere dekkhår som ikke ligger like tett. Begge skal ha underull, og begge røyter. Børst og gre ved behov, oftere i røyteperioder, og vær særlig oppmerksom på lengre pels bak ørene og på bein og hale. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden etterstreber en velbalansert, nervefast, selvsikker, oppmerksom og lydhør schäferhund. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Mentalitet, arbeidslyst, omgjengelighet, frykt og evnen til å roe seg kan variere betydelig mellom hunder og slektslinjer innen rasen.

Schäferhunder beskrives ofte som intelligente, lojale eller naturlig beskyttende, men slike merkelapper sier for lite om hverdagen. En hund med stor arbeidslyst kan være fokusert og lydhør i passende arbeid, men krevende uten tydelige oppgaver. Oppmerksomhet på omgivelsene kan gi godt samarbeid med føreren, men også bjeffing eller kraftige reaksjoner hvis hunden er usikker, stresset eller dårlig trent. Rasen bør ikke velges med forventning om at alle individer automatisk er trygge vakthunder eller enkle familiehunder.

I enkelte deler av rasens avl har bruksprøver og tjeneste veid tyngst, mens utstilling har veid tyngre i andre. Merkelapper som «bruk» og «eksteriør» er likevel ikke nok til å forutsi aktivitetsnivå eller egnethet for familieliv. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer med fremmede mennesker, hunder, lyder, rolige pauser og nye miljøer. Be også om resultater og beskrivelser av hverdagsatferden til kullsøsken, halvsøsken og tidligere avkom.

På den svenske Mentalbeskrivning Hund, MH, dokumenteres hundens reaksjoner ved blant annet kontakt, lek, forfølgelse, passivitet, overraskelser, trusler og skudd. MH er en beskrivelse, ikke en prøve der hunden blir godkjent eller underkjent. Les derfor hele protokollen og sammenlign flere nære slektninger i stedet for å slå deg til ro med at en hund har «kjent mental status».

## Trening og mosjon

Schäferhund må bruke både kroppen og hodet hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som er riktig for hvert individ. Behovet påvirkes av alder, helse, restitusjon, treningstilstand og hva aktiviteten faktisk inneholder. En ung hund trenger en annen belastning enn en fullvoksen hund i god form.

En velfungerende hverdag kombinerer turer og fri bevegelse på trygge steder med nesearbeid, problemløsning og samarbeidsøvelser. Spor, søk, lydighet, bruksgrener og andre oppgaver der hunden får arbeide konsentrert, passer rasens bakgrunn. Varier underlag og miljø, men øk varighet, vanskelighetsgrad og fysisk belastning gradvis. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag, men å bygge kondisjon, kroppskontroll, selvbeherskelse og evne til å hente seg inn.

Belønningsbasert, individuelt tilpasset trening gjør det tydelig hvilken atferd som lønner seg, uten å bygge samarbeidet på frykt eller ubehag. Start tidlig med innkalling, kontakt, håndtering, å gå pent i bånd, avstand til forstyrrelser og å slippe gjenstander. Tren også den mindre spektakulære ferdigheten å ligge rolig når ingenting skjer. En schäferhund som bare får aktiviteter med høy intensitet, kan bli svært flink til å gire seg opp, men få problemer med å roe seg igjen.

Valper skal ikke mosjoneres som voksne hunder. Korte oppdagelsesturer, lek i eget tempo, hvile og positiv miljøtrening er viktigere enn lange distanser, hopping eller brå vendinger. Øk belastningen gradvis etter hvert som hunden vokser. Hvis hunden blir halt eller stiv, vegrer seg for å bevege seg eller får et endret bevegelsesmønster, bør treningen tilpasses og veterinær kontaktes.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, og albueleddsdysplasi, ED, er de mest sentrale dokumenterte helsekontrollene ved kjøp av en svenskregistrert schäferhund. Svenska Kennelklubben og raseklubbens avlsstrategi prioriterer begge områdene. Hudproblemer og lidelser i bevegelsesapparatet forekommer også, mens den svenske avlsstrategien samtidig påpeker at samlet dokumentasjon mangler for enkelte mye omtalte rygg- og kløeproblemer. Lange sykdomslister uten opplysninger om slektninger sier derfor mindre før valpekjøpet enn verifiserte resultater og helsen til nære slektninger.

Ifølge Svenska Kennelklubbens registreringsregler som gjelder i 2026, må foreldredyrene ha offisiell HD-status før paring. Fordi rasen har HD-indeks, anbefales det at foreldrenes gjennomsnittlige indeks ved paring er over 100, og hunder med HD-grad D eller E må ikke brukes i avl. For schäferhund kreves også offisiell ED-status; for foreldredyr født 1. januar 2006 eller senere skal resultatet være ED 0. En gjennomsnittlig ED-indeks over 100 er en anbefaling. Reglene kan endres, så kontroller alltid den gjeldende versjonen hos Svenska Kennelklubben.

Ved valpekjøp bør du kontrollere mer enn at begge foreldrene oppfyller minstekravene:

- sammenlign foreldrenes HD- og ED-resultater og gjeldende indekser
- finn ut hvor stor andel av tidligere kull og nære slektninger som er røntget
- spør om hudproblemer, tilbakevendende kløe, bevegelsesproblemer og andre diagnoser i familien
- les MH- eller MT-resultater for foreldre, søsken og tidligere avkom
- se voksne hunder bevege seg naturlig i skritt og trav, og spør hvordan de fungerer i arbeid og hverdag

Ett godt enkeltresultat utelukker ikke risiko. Resultatene i hele kullet og den nære slekten gir et bedre bilde før kjøpet.

## Historie og opprinnelse

Schäferhund ble utviklet i Tyskland som en allsidig gjeter- og brukshund. Etter at den tyske raseforeningen ble stiftet i 1899, startet planlagt avl med gjeterhunder fra det sentrale og sørlige Tyskland. Målet var å forene funksjonell kroppsbygning med temperament og arbeidsevne.

Den første rasestandarden ble skrevet i 1899 etter forslag fra A. Meyer og Max von Stephanitz. Rasens arbeidsevne førte snart til bruksområder utover gjeting. Schäferhund har siden fått en fremtredende rolle som bruks-, konkurranse- og tjenestehund på mange områder.

Historien forklarer hvorfor samarbeidsevne, utholdenhet, nesearbeid og en funksjonell kropp fortsatt står sentralt. Den forklarer også hvorfor rasen ikke bør bedømmes bare etter silhuett eller farge. En sunn schäferhund skal kunne arbeide og bevege seg effektivt; utseendet skal støtte funksjonen.

## Å leve med rasen

Schäferhund kan fungere godt i en familie og også i leilighet, men bare hvis eieren kan tilby trening, restitusjon, plass og trygg kontroll i hverdagen. En hage erstatter ikke aktivitet, og boligformen erstatter ikke planlegging. I en lytt bolig må eieren dessuten forebygge og trene på bjeffing og reaksjoner på lyder i oppgangen eller utenfor vinduene.

En voksen må være til stede sammen med barn, særlig fordi rasen er stor og sterk. Barn skal ikke ha ansvar for turer eller gripe inn i oppjagede situasjoner. Hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og barn og hund skal ikke være alene sammen. Egnethet for familieliv avgjøres av individets mentalitet, erfaringer og trening, ikke av rasenavnet.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. En schäferhund kan bo sammen med en annen hund eller katt, men dette kan ikke loves ut fra rasen. La hunder møtes rolig, helst på nøytralt område. Ved introduksjon til katt skal katten ha hundefrie fluktmuligheter; bruk en barriere og bånd, og hindre jaging fra første møte. Gå videre først når begge dyrene er avslappet, og ha tilsyn til samspillet er stabilt.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund som er trent på å være alene, klarer normalt noen timer fremfor en hel arbeidsdag. Øk tiden i små trinn, og ordne hundepass eller en annen løsning hvis hverdagen krever mer alenetid enn individet håndterer rolig.

Det beste hjemmet for en schäferhund har ikke en bestemt adresse. Det har voksne som ønsker å trene, kan lese hundens signaler, følger opp helsen og gir både meningsfull aktivitet og ordentlig hvile gjennom hele hundens liv.

Schäferhund

Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. (Germany)

Den Danske Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Schäferhund er en middels stor, atletisk brukshundrase som er svært intelligent og lett å trene. Den er lojal og naturlig beskyttende, og trenger mye daglig både mentalt og fysisk aktivitet. Rasen har en tett dobbelt pels som røyter en del, og brukes mye i politi, forsvar samt søk‑ og redningsarbeid.

Vargarflockens är en uppfödare av raserna Pomeranian, Siberian husky och Tysk Schäferhund med bas i Floby i Sverige. Uppfödningen av siberian husky har en bakgrund som sträcker sig tillbaka till 2014.

Vargarflockens

Smith Labradoodles

Alplyckans

Postgårdsbacken

101 Labradoodles

## Kortfakta

Cockerpoo er en krysning mellom cocker spaniel og puddel, ikke en ensartet rase med én felles rasestandard. Størrelse, pels, aktivitetsnivå og temperament kan derfor variere tydelig mellom individer. Den mest nyttige informasjonen om en valp finnes hos de faktiske foreldrene og deres nære slektninger, ikke i en generell beskrivelse av Cockerpoo.

- **Bakgrunn:** cocker spaniel krysset med puddel
- **Variasjon:** cockerlinje og puddelvariant påvirker blant annet størrelse, pels og arbeidsmåte
- **Vanlige generasjonsbetegnelser:** F1 betyr cocker spaniel krysset med puddel; bokstaven b i for eksempel F1b viser at en senere generasjon er tilbakekrysset mot en av foreldretypene
- **Viktig å vite:** generasjonsbetegnelsen beskriver avstamningen, men garanterer ikke en bestemt pels, størrelse, personlighet eller helse
- **Dette kreves av eieren:** tid til trening, daglig aktivitet og regelmessig pelsstell, samt vilje til å vurdere den enkelte hunden i stedet for å stole på krysningens rykte

Spør alltid hvilken type cocker spaniel og hvilken størrelsesvariant av puddel som finnes bak valpen. En engelsk cocker fra jaktlinjer kan ha andre egenskaper enn en utstillingsavlet cocker, og forskjellen mellom toy-, dverg-, mellom- og storpuddel har stor praktisk betydning.

## Utseende og pels

En voksen Cockerpoos størrelse og pels kan ikke forutsies ut fra ett felles sett med mål. Puddelen finnes i fire størrelsesvarianter, og både cockerlinje og arvelig variasjon påvirker resultatet. Be oppdretteren oppgi hvilken cocker og puddelvariant som er brukt, foreldrenes mankehøyde og vekt, og hvordan voksne hel- eller halvsøsken har utviklet seg. Dette gir et bedre beslutningsgrunnlag enn generelle mål for hele krysningen.

Pelsen kan bli forholdsvis rett, bølgete eller krøllete. Den kan røyte lite, tydelig eller et sted imellom, også innenfor samme kull. Puddelkrysninger kan røyte mindre enn mange andre hunder, men krøllete pels floker seg lettere, særlig når den er våt. Lite røyting betyr derfor ikke lite pelsstell.

Kontroller pelsen med både børste og kam helt ned til huden. Hvis kammen setter seg fast, er det fortsatt floker selv om overflaten ser godt børstet ut. Hvor ofte hunden må børstes, bades og klippes, avhenger av lengden og tettheten på den faktiske pelsen og av hverdagen, ikke av én fast plan for alle Cockerpoo. Venn valpen tidlig og rolig til håndtering av poter, ører og ansikt, samt til hårføner og klippemaskin.

Cockerpoo er ikke allergifri. Hundeallergener finnes blant annet i spytt og hudmateriale, og mengden varierer mellom individer – også mellom kullsøsken. Lite røyting, krøllete pels eller betegnelsen F1b er derfor ingen garanti for at en person med allergi kan leve med hunden. Den som har allergiske plager, bør rådføre seg med helsepersonell før et hundekjøp og regne med at reaksjonen kan variere mellom enkeltindivider.

## Temperament og personlighet

Cockerpoo kan forene cocker spanielens livlighet og samarbeidsvilje med puddelens aktivitet og lærevillighet, men krysningen gir ikke et forhåndsbestemt temperament. Sosialitet, jaktinteresse, lydfølsomhet, evne til å finne ro og reaksjoner på håndtering kan variere. Miljø, tidlige erfaringer og trening har også stor betydning.

Vær forsiktig med løfter om at enhver Cockerpoo er en enkel førstegangshund eller et selvsagt valg for en barnefamilie. En britisk spørreundersøkelse med opplysninger om 9 402 hunder fant flere atferdsforskjeller mellom vanlige puddelkrysninger og foreldrerasene. Den gir ikke støtte for at krysningene generelt krever mindre trening. Resultatene gjelder grupper og kan ikke forutsi en enkelt valp, men de viser hvorfor salgsargumenter ikke bør erstatte en ordentlig atferdsvurdering.

Møt helst begge foreldrene, eller i det minste moren og andre nære, voksne slektninger. Se hvordan de henter seg inn etter en uventet lyd, tar kontakt uten å bli påtrengende, håndterer frustrasjon og klarer å hvile etter aktivitet. Spør konkret om bjeffing, ressursforsvar, jaktinteresse, alenetid, bilkjøring og pelsstell. Svar som beskriver faktiske situasjoner, er mer nyttige enn ord som «snill» eller «familievennlig».

## Trening og mosjon

Cockerpoo trenger daglig bevegelse, mental aktivitet og restitusjon, men ingen minuttregel passer alle. Den mye omtalte femminuttersregelen for mosjon av valper mangler vitenskapelig støtte og bør ikke brukes som en fast plan. Alder, kroppsstørrelse, helse, kondisjon og hvordan hunden henter seg inn, bør styre mengden. En valp trenger korte, varierte aktiviteter og rikelig med hvile; en voksen hund kan ofte ha glede av turer, nesearbeid, apportering, problemløsning og annen trening sammen med eieren.

Øk belastningen gradvis og vurder helheten. Stivhet, motvilje mot å bevege seg, langvarig oppjagethet eller uvanlig tretthet etter aktivitet er grunner til å redusere kravene og kontakte veterinær ved behov. En hund som stadig søker mer aktivitet, kan i stedet trenge hjelp til å finne ro, bedre søvn eller rolig nesearbeid – ikke automatisk en lengre og raskere tur.

Prioriter disse ferdighetene tidlig:

- innkalling og kontakt til tross for lukter og bevegelse i omgivelsene
- samarbeid i bånd og et trygt stopp- eller slipp-signal
- rolig håndtering av ører, poter, munn og hele pelsen
- å kunne veksle mellom aktivitet og hvile
- gradvis alenetrening i svært små trinn
- trygg bilkjøring og nøytrale møter med mennesker og hunder

Bruk belønningsbasert trening og hold vanskelighetsgraden håndterbar. Cockerbakgrunnen kan bidra til interesse for lukter, fugler og bevegelse, mens puddelbakgrunnen ofte forbindes med rask læring. Se dette som mulige utgangspunkter, ikke som garantier. Innkallingen må fungere med gradvis økende forstyrrelser før hunden får større frihet.

## Helse

Cockerpoo er ikke automatisk friskere enn foreldrerasene. En annen studie med opplysninger fra eierne sammenlignet tre vanlige puddelkrysninger med de respektive foreldrerasene. I 86,6 prosent av sammenligningene ble det ikke funnet noen statistisk sikker forskjell. Resultatet støtter verken at krysningene generelt er friskere eller at de generelt er mindre friske. Opplysningene ble samlet inn på ett tidspunkt og gjelder grupper, så de kan ikke brukes som prognose for en bestemt valp.

Det praktiske sikkerhetsnettet er å kontrollere begge foreldrene ut fra deres egne raser og varianter. Be om registreringsnummer eller annen etterprøvbar identitet, navnet på testen, undersøkelsesdato og selve resultatet. «Veterinærkontrollert» eller «DNA-testet» er ikke nok hvis det ikke fremgår hva som faktisk er undersøkt.

### Kontroller cockerforelderen

Den svenske Cocker Spanielklubbens kriterier for valpeformidling omfatter blant annet dokumenterte hofteresultater, en aktuell øyeundersøkelse og resultat for familiær nefropati, FN. Dette er kriterier for klubbens formidling av renrasede cocker-kull, ikke et formelt regelsett for alle Cockerpoo-kull. De er likevel relevante kontrollpunkter for cockerforelderen. Spør også om prcd-PRA, men husk at en prcd-PRA-test bare dekker denne bestemte formen for PRA og ikke utelukker alle netthinnesykdommer.

### Kontroller puddelforelderen

Finn først ut nøyaktig hvilken puddelvariant det er. I Sverige har toy-, dverg- og mellompuddel et helseprogram for prcd-PRA med registrerte resultater, mens storpuddel har et annet avlsfokus der hofteresultater står sentralt. Svenska Pudelklubben anbefaler dessuten patellaundersøkelse før avl for toy- og dvergpuddel. Kontroller hva som er relevant for akkurat denne forelderens variant, og ikke nøye deg med at oppdretteren bare sier «puddelen er testet».

DNA-resultater må også tolkes som en kombinasjon. Ved en autosomalt recessiv sykdom kan en frisk bærer brukes uten at valpene blir syke hvis den andre forelderen er genetisk fri for samme variant, men testresultatene for begge foreldrene må kunne etterprøves. Be en veterinær eller den aktuelle raseklubben forklare resultater som er uklare.

## Historie og opprinnelse

Cockerpoo stammer fra to raser med dokumentert arbeidshistorie. Cocker spaniel ble utviklet i Storbritannia som en støtende og apporterende fuglehund; rasenavnet forbindes med jakt på rugde. Puddelen har en eldre europeisk bakgrunn som vannapporterende hund. Begge holdes i dag også som selskaps- og aktivitetshunder.

Den moderne krysningen har blitt populær som selskapshund, men det finnes ingen felles standard som gjør størrelse, pels og egenskaper ensartede. Påstander om et nøyaktig første tiår eller ett opprinnelig avlsmål er svakt dokumentert og bør ikke brukes til å forutsi dagens hunder. For den enkelte valpen er foreldrenes identitet, brukslinjer, helse og atferd langt viktigere enn en forenklet opprinnelseshistorie.

## Å leve med rasen

Cockerpoo kan fungere i mange typer hjem når individets behov passer inn i hverdagen. Leilighet er ikke i seg selv et hinder, men hunden trenger gode rutiner for lufting, aktivitet og hvile samt trening på lyder i oppgangen og utenfor døren. Bjeffing eller uro løses ikke av boligens størrelse; finn i stedet situasjonene som utløser atferden, og tren på et nivå der hunden fortsatt klarer å være rolig.

Alenetid må læres gradvis. Begynn når hunden er trygg i hjemmet, gå fra den i svært kort tid og øk bare så lenge den forblir avslappet. Hvis hunden bjeffer, uler, ødelegger ting, prøver å komme seg ut eller ikke klarer å spise når den er alene, bør treningen tas et trinn tilbake og årsaken vurderes. Sterk uro krever hjelp fra veterinær og en kvalifisert atferdsrådgiver.

En voksen skal alltid ha ansvaret for samspillet med barn. Hunden trenger en skjermet hvileplass, og barn skal ikke forstyrre den når den sover, spiser eller prøver å trekke seg unna. Samliv med katt eller andre hunder avhenger av individene. Introduser dem gradvis, bruk avstand og fysisk avskjerming, og hindre jaging før dyrene får større frihet sammen.

Før du kjøper valp, bør du kunne svare på følgende:

- Hvilken cockerlinje og puddelvariant er brukt, og hvor store er foreldrene?
- Hvilke registrerte helseresultater finnes for hver forelder, med dato og identitet?
- Hvordan oppfører foreldrene og voksne slektninger seg i hvile, under håndtering, ved lyder, rundt fremmede hunder og når de er alene?
- Hvordan ser pelsen ut hos voksne slektninger, og hvilket stell krever den i praksis?
- Hvordan har valpene vokst opp og blitt vant til mennesker, hverdagslyder, underlag, håndtering og korte perioder med adskillelse?

En seriøs vurdering tar utgangspunkt i dokumenter og egenskaper som kan observeres. Velg ikke en Cockerpoo bare fordi den beskrives som allergivennlig, enkel eller perfekt for familien.

Cockerpoo

The British Cockapoo Society

PDSA (UK)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Cockerpoo er en liten til medium selskapshund, en krysning mellom Cocker Spaniel og Puddell. De er vennlige, menneskeorienterte og livlige, og passer godt for aktive familier og førstegangs hundeeiere. Mange røyter lite, men trenger jevnlig pelsstell, daglig trening og minst én time fysisk og mental aktivitet.

Jag har klippt hundar och katter i 32 år, Har även ett litet hunddagis.
Jag har bara en liten uppfödning, med en kull då och då.
 Min ambition att få fram så trygga, glada friska och lugna hundar som möjligt och att dom får en bra uppväxt. 

Jag har precis startat en ny Instagram sida för valparna. 
Du kan följa mig på:  babsans_cockerpoovalpar

Babsan hund och kattklipp , babsans cockerpoo

Rose

Sheperd Guardians är en liten och engagerad kennel som föder upp SKK-registrerade schäferhundar med stort hjärta för rasen.

Uppfödningen sker i liten skala där varje hund får tid, närvaro och rätt förutsättningar att utvecklas både mentalt och fysiskt. Hälsa, arbetsvilja och stabilt temperament är grundpelare i avelsarbetet, med målet att föda upp trygga, rastypiska schäferhundar som fungerar lika väl som familjehundar som i arbete.

Sheperd Guardians

Maine Coon

Governing Council of the Cat Fancy (GCCF) - United Kingdom

Fédération Internationale Féline (FIFe) - France

Maine Coon-Katzen e.V. (German Maine Coon Club) - Germany

The Norwegian Forest Cat Club (includes information on Maine Coons) - Norway

The Cat Fanciers' Association (CFA) - United Kingdom

Stor, kraftig nordamerikansk katt med rektangulær kropp, tufsete poter og en semilang, værbestandig pels som er relativt lett å stelle. En vennlig, leken «mild kjempe» som kvitrer og triller, trives med familieliv og andre kjæledyr, og trenger plass, stimulering og jevnlig stell.

Månskenstassen's

Uppfödning av Maltipoo, Shihpoo & Labradoodle på landsbygden utanför Göteborg 🌸
Snälla, glada, friska familjehundar med trevligt temperament & hälsotestade föräldrar.
Vi finns på Instagram! Lyckligavovvenskennel

Lyckliga Vovven

Päsnäs Kennel

Linnea Rosdahl

Anna Persson

## Kortfakta

Basenji er en liten, lettbygd jakthund av urhundtype fra Sentral-Afrika. Den bjeffer ikke på vanlig måte, men er ikke stille: jodling, klukkende lyder og andre lyder er en del av rasens kommunikasjon. Basenji passer for den som setter pris på en selvstendig hund og kan håndtere jaktlysten på en trygg måte.

- **Rasegruppe:** FCI gruppe 5, spisshunder og hunder av urhundtype.
- **Opprinnelse og hjemland:** rasen kommer fra Sentral-Afrika; Storbritannia er hjemlandet innenfor FCI.
- **Opprinnelig bruk:** jakt, blant annet ved å drive vilt mot feller. I dag er basenji først og fremst selskapshund i Sverige.
- **Størrelse:** rasestandarden angir 43 cm og 11 kg som ideal for hannhunder, og 40 cm og 9,5 kg for tisper.
- **Pels:** kort, glatt, tettliggende og svært fin.
- **Lyd:** bjeffefri, men ikke stum; rasens særegne lyd beskrives som en blanding av klukking og jodling.
- **Temperament:** intelligent, selvstendig, hengiven og årvåken; noen individer er reserverte overfor fremmede.
- **Aktivisering:** trenger regelmessig fysisk aktivitet, nesearbeid og trening som oppleves meningsfull for hunden.
- **Viktige helsespørsmål i avlen:** Fanconis syndrom, PRA-BJ1 og annen basenjiretinopati/PRA, i tillegg til øyeundersøkelse.
- **Sesongvariasjon:** mange basenjitisper har en sesongbundet syklus, ofte med én løpetid om høsten i Norden, men det finnes unntak.

## Utseende og pels

Basenji er høybeint i forhold til kroppslengden og skal gi et lett, balansert og spenstig inntrykk. Hodet er fint meislet, ørene er små og stående, og pannen får rynker når ørene reises. Brystkassen går over i en tydelig midje, og halen bæres i en stram ring over ryggen. Tallene i standarden er idealmål, så se på foreldrene og voksne nære slektninger hvis størrelsen er viktig.

Pelsen er kort, glatt, tettliggende og svært fin. Godkjente farger omfatter svart/hvit, rød/hvit, svart/tan/hvit og brindle med svarte striper på rød bunn. Det skal være hvitt på poter, bryst og haletipp; hvite ben, bliss og krage er valgfrie.

Den korte pelsen er forholdsvis enkel å holde ren. Gå regelmessig over hud og pels, og børst når løse hår eller skitt må fjernes. Kort pels gjør likevel ikke rasen allergifri. Hundeallergener finnes hovedsakelig i hud og spytt, og mengden varierer mellom individer, også i samme kull. Den som har allergi, bør derfor vurdere den enkelte hunden og få medisinske råd før kjøp.

## Temperament og personlighet

Basenji kombinerer nærhet til sine mennesker med en tydelig evne til å ta egne avgjørelser. Standarden beskriver rasen som intelligent, hengiven og årvåken, men den er ikke automatisk samarbeidsvillig. Det som virker sjarmerende og oppfinnsomt i rolige omgivelser, kan bli en risiko når hunden ser eller lukter noe den vil følge.

En viss tilbakeholdenhet overfor fremmede ligger innenfor raseidealet; det er ikke det samme som frykt eller aggresjon. La valpen møte forskjellige mennesker, hunder og miljøer i sitt eget tempo. Spør hvordan foreldrene og voksne nære slektninger reagerer på besøk og håndtering.

En basenji kan trives i en barnefamilie, men rasenavnet er ingen garanti for trygghet. En tilstedeværende voksen skal følge samspillet mellom små barn og hunden, og hunden trenger en fredet hvileplass. Barn skal la hunden være i fred når den sover, spiser eller trekker seg unna. Vurder signalene og erfaringene til den enkelte hunden, særlig hvis du vurderer en voksen omplasseringshund.

Forholdet til andre hunder, katter og smådyr varierer. Jaktbakgrunnen gjør at raske bevegelser kan utløse jaging, også hos en hund som er rolig med familiens katt innendørs. Bygg et trygt samvær gjennom langsom introduksjon, separate trygge soner og ved å hindre at hunden får øve på å jage. At dyrene kjenner hverandre hjemme, gjør ikke automatisk hunden pålitelig rundt ukjente katter eller smådyr ute.

## Trening og mosjon

Basenji trenger daglig mosjon og mental aktivisering, men ett bestemt antall minutter passer ikke for alle. Kombiner turer, muligheter til å snuse, korte treningsøkter og anledning til å bevege seg friere på et helt sikkert sted. Tilpass mengde og intensitet etter alder, helse, kondisjon og restitusjon.

Treningen fungerer best når hunden får noe igjen for å samarbeide. Belønn med mat, lek, bevegelse eller tilgang til noe hunden vil undersøke. Korte, tydelige og varierte oppgaver fungerer ofte bedre enn terping. Belønningsbaserte metoder har bedre støtte for læring og velferd enn smerte, skremsel eller fysiske korrigeringer.

Begynn tidlig med innkalling, men ikke bruk den som eneste sikkerhet. Der vilt kan dukke opp, er bånd, langline eller et helt inngjerdet område tryggere enn å forvente at treningen skal overstyre jaktlysten. Sørg for at porter og gjerder er sikre for hunden din; en løsning er ikke trygg bare fordi den fungerte for en annen basenji.

Spor, nesearbeid og lure coursing, en simulert jakt etter et kunstig bytte, lar hunden bruke jakt- og sporegenskapene sine under kontrollerte forhold. Å holde kontakt, gå rolig i bånd, bytte fra seg ting, godta håndtering og falle til ro er minst like viktig. For en valp bør trygg miljøtrening, lekpreget læring og gradvis økt belastning stå i sentrum.

## Helse

De best dokumenterte helseutfordringene i avlen er Fanconis syndrom og øyesykdom, særlig PRA-BJ1 og annen basenjiretinopati/PRA. Be om å få se resultatene for begge foreldrene, og finn ut hva hver undersøkelse dekker; ordet «helsetestet» er ikke nok.

Fanconis syndrom er en arvelig lidelse der nyretubuli ikke tar opp elektrolytter og næringsstoffer på vanlig måte, slik at viktige stoffer går tapt i urinen. Økt tørste og urinering samt glukose i urinen er kjente tegn og skal vurderes av veterinær. Det finnes en DNA-test for basenji. Ifølge den svenske avlsstrategien kan en bærer pares med en genetisk fri hund; to bærere skal ikke kombineres.

Øyehelsen krever mer enn ett enkelt DNA-svar. PRA-BJ1-testen gjelder én identifisert variant, mens en annen form for basenjiretinopati/PRA oppdages ved øyelysing. Et resultat som viser at hunden er genetisk fri for PRA-BJ1, utelukker derfor ikke alle former for arvelig øyesykdom. Persistent pupillary membrane, PPM, forekommer også; milde funn påvirker vanligvis ikke synet, mens mer omfattende funn må vurderes separat.

Skill mellom bindende regler og raseklubbens avlsarbeid. I Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 har basenji ingen rasespesifikke krav om offisielt HD-, øye- eller DNA-resultat; særbestemmelsen for rasen gjelder fargekoding. RAS, fastsatt i 2024, beskriver derimot klubbens valpeformidling og krav eller anbefalinger om Fanconi, PRA-BJ1, øyelysing og HD-røntgen. SKK-registrering beviser altså ikke at alle disse kontrollene er utført.

Be oppdretteren vise dokumenter med hundens identitet, undersøkelsesdato og resultat. Kontroller særlig:

- Fanconi-resultater for begge foreldrene, og at en eventuell bærer er paret med en fri hund.
- PRA-BJ1-resultater for begge foreldrene samt aktuelle resultater fra øyelysing.
- om foreldrene er HD-røntget, selv om raseklubben anbefaler dette i stedet for å kreve det.
- hva valpens veterinærattest sier om navlen; et lite fettfylt navlebrokk er ikke det samme som et stort brokk.
- tilbakevendende problemer med nyrer, øyne, bevegelsesapparat eller temperament hos foreldre, søsken og eldre nære slektninger.

## Historie og opprinnelse

Basenji kommer fra Sentral-Afrika og har vært brukt som jakthund, blant annet til å drive vilt mot feller. Hundene jakter med både syn og luktesans. Arbeidet krever samarbeid og egne avgjørelser, noe som bidrar til å forklare rasens sterke tilknytning og selvstendighet.

Den dokumenterte vestlige avlshistorien fikk fotfeste i England på 1930-tallet. Avlen utenfor Afrika bygde først på få hunder og fikk derfor en smal avlsbase. Senere importer fra Kongo, blant annet mot slutten av 1980-tallet og på 2000-tallet, tilførte nytt genetisk materiale.

Basenji kom til Sverige i 1951 gjennom importer fra England, men avlen skjøt først fart på 1970-tallet. Brindle ble godkjent i rasestandarden i 1999 etter senere afrikanske importer.

Hunder som ligner basenji, finnes i gamle avbildninger, og rasen omtales ofte som svært gammel. Likhetene viser at hundetypen har dype historiske røtter, men de dokumenterer ikke en ubrutt stamtavle fra oldtiden til dagens registrerte basenji. Det er mer presist å skille den gamle hundetypen fra den dokumenterte moderne avlshistorien.

## Å leve med rasen

At basenji ikke bjeffer som andre hunder, betyr ikke at hjemmet blir stille. Jodling, uling og piping kan høres godt, og det varierer hvor mye den enkelte hunden lager lyd. Liv i leilighet kan fungere når mosjon, nesearbeid, hvile og trygg utetid er på plass; boligtypen erstatter ikke aktivitet eller trening på å falle til ro.

Alenetid må trenes gradvis når valpen er trygg i det nye hjemmet. Gå først bare bak en grind eller ut av døren en kort stund, og øk mens hunden fortsetter å være rolig. En liten valp kan ikke være alene, og en voksen hunds evne kan ikke forutsies ut fra rasen. Spør hvordan foreldrene og voksne slektninger takler hvile og korte adskillelser, og planlegg hjelp dersom hverdagen krever mer enn hunden din er komfortabel med.

Hvis det bor en katt i hjemmet, bør den først få en hundefri sone, egne ressurser og fluktveier. Start med adskillelse og utveksling av lukt, og fortsett med korte møter gjennom en grind, med hunden i bånd og belønning for ro. Hindre alle forsøk på jaging. Ikke la dyrene være uten tilsyn sammen før begge gjentatte ganger har vært rolige. Hvis hunden fortsetter å låse blikket på katten eller jage, må dyrene holdes atskilt.

Mange basenjitisper har en tydelig sesongsyklus og får ofte løpetid om høsten i Norden, slik at mange kull fødes sent på året. Det finnes dokumenterte unntak utenfor hovedsesongen. Planlegg derfor verken hundehold eller valpekjøp ut fra at hver tispe alltid får løpetid én gang på nøyaktig samme tid.

Før du velger basenji, bør du kunne svare ja på følgende:

- Jeg ønsker å leve med en selvstendig hund og kan trene uten å kreve blind lydighet.
- Jeg kan tilby daglig mosjon, nesearbeid og kontrollerte muligheter til å bruke hundens naturlige egenskaper.
- Jeg har en trygg plan med bånd, langline eller inngjerding der vilt kan dukke opp.
- Alle i hjemmet kan respektere hundens hvileplass og forstå når den vil ha avstand.
- Jeg har sett foreldrenes faktiske Fanconi- og PRA-BJ1-resultater samt resultater fra øyelysing, og forstått kombinasjonen.
- Jeg har spurt om lyd, alenetid, jaktatferd, navlebrokk og helse hos voksne nære slektninger, ikke bare møtt valpene.

Basenji er riktig valg når selvstendighet, jaktlyst og uvanlige lyder ses som hverdagstrekk, ikke detaljer som forsvinner med trening. Med trygge rutiner og belønningsbasert samarbeid kan rasen bli en nær og særpreget følgesvenn.

Basenji

Federation Cynologique Internationale (FCI)

The Basenji Club of Great Britain

Basenji: liten, atletisk afrikansk støver på 40–43 cm og 9–12 kg, med kort pels, krøll på halen og rynket panne. Ofte «bjeffeløs» og lager i stedet en slags jodling. Renlig, selvstendig, intelligent og viljesterk; den trenger tålmodig, positiv trening, sikkert inngjerdet område og jevnlig mental og fysisk mosjon.

Mi Mijas är en uppfödare av rasen Basenji med bas i Alingsås i Sverige. Kennelnamnet har använts för basenji sedan 2020.

Mi Mijas

Lina Carlsson

Sågsvedjans

Bo Jansson

## Kortfakta

- Shih tzu er en liten, renraset selskapshund med opprinnelse i Tibet og videre utvikling i Kina; Storbritannia har ansvaret for rasestandarden.
- Rasestandarden angir en maksimal mankehøyde på 27 centimeter og en vekt på 4,5–8 kilo. FCI anerkjenner én shih tzu, ikke egne «mini», «imperial» eller «teacup»-varianter.
- Typiske trekk er et vennlig, men selvstendig vesen, et våkent uttrykk og en solid kropp som er litt lengre enn den er høy.
- Den lange pelsen krever mye stell. En kortere hverdagsklipp reduserer arbeidet, men fjerner ikke behovet for børsting, bading og kontroll av øyne, ører, poter og hud.
- Fri og stille pust, øyne som ikke står ut, og en velfungerende munn er viktigere enn et ekstremt kort snuteparti eller en overdrevet pels.
- Shih tzu kan trives i leilighet, men trenger fortsatt daglig bevegelse, mental aktivisering og sosial kontakt.

## Utseende og pels

Shih tzu er liten, men solid bygd, ikke en spinkel miniatyrhund. Kroppslengden fra manken til haleroten skal være større enn mankehøyden. Brystkassen er bred og dyp, og den høyt ansatte halen bæres i en bue over ryggen. Hodet er bredt og rundt. Snutepartiet er kort og bredt, men neseborene skal være godt åpne og øynene store uten å være utstående.

Rasestandarden angir en maksimal mankehøyde på 27 centimeter og en vekt på 4,5–8 kilo. Rasetype og sunn funksjon skal veie tyngre enn ønsket om en så liten hund som mulig. Betegnelser som «imperial» og «teacup» er derfor ikke anerkjente størrelsesvarianter av rasen.

Pelsen består av lange, tette dekkhår og moderat underull som ikke skal være ullen. Den kan være rett eller svakt bølget, og alle farger er tillatt. Håret på hodet gir det karakteristiske krysantemumlignende uttrykket, men må ikke hindre hundens syn. Pelsen skal heller aldri være så lang eller tung at den begrenser bevegelsene.

En shih tzu med full, lang pels trenger en gjennomtenkt rutine. Svenska Kennelklubben beskriver regelmessige bad, grundig tørking og gjennomkamming for å forebygge floker. Håret rundt ansiktet må holdes borte fra øynene, og pelsen bør gås gjennom helt inn til huden, slik at små floker ikke rekker å bli store og smertefulle.

En kortklipt shih tzu er enklere å stelle, men ikke vedlikeholdsfri. Pelsen fortsetter å vokse og trenger børsting, vask og klipp med et intervall som passer den enkelte pelsen og hverdagen. Rasen bør ikke beskrives som allergivennlig: hvordan et menneske reagerer på en hund, kan ikke avgjøres av pelsens utseende eller mengden synlig hår i hjemmet.

## Temperament og personlighet

Shih tzu skal være vennlig, livlig, våken og selvstendig. Dette er en selskapshund som gjerne deltar i familiens hverdag, men selvstendigheten kan merkes når hunden ikke ser poenget med en oppgave. Det gir rasen personlighet og humor, men gjør ikke alle individer automatisk medgjørlige i enhver situasjon.

Temperamentet varierer mellom individer og påvirkes av avl, tidlige erfaringer og hverdagstrening. Rasens vennlighet er derfor ingen garanti for at enhver shih tzu elsker alle barn, hunder eller katter. Samvær med barn fungerer best når barna kan håndtere hunden rolig, la den hvile i fred og unngå å bære den uten hjelp. Små barn og hunden bør alltid ha en voksen i nærheten.

Møter med andre hunder og katter bør bygges opp trinnvis. En rolig introduksjon og muligheten til å trekke seg unna er viktigere enn forestillingen om at rasen alltid kommer overens med alle. Noen individer er åpne med en gang, mens andre trenger mer tid.

Shih tzu kan varsle om lyder og besøkende med bjeffing, men hvor mye hunden lager lyd, varierer og kan påvirkes gjennom hverdagsrutinene. Belønn ro, gi hunden et alternativ til å løpe mot døren, og unngå å gjøre hvert varselbjeff til en stor hendelse.

## Trening og mosjon

Shih tzu trenger daglig mosjon og mental aktivisering, selv om rasen ikke er bygd for langvarig og hardt arbeid. Flere turer med tid til å snuse, korte lekestunder og små treningsoppgaver gir som regel en bedre hverdag enn én ensformig runde. Hvor langt og intensivt hunden kan bevege seg, må tilpasses alder, kondisjon, vær og pusteevne.

Korte og tydelige treningsøkter passer rasens kombinasjon av intelligens og selvstendighet. Belønn atferden du ønsker, og tren på én ting om gangen: kontakt, innkalling, håndtering, gåing i bånd og å kunne slappe av. Renslighetstreningen blir lettere med hyppige muligheter til å gå ut, forutsigbare rutiner og umiddelbar belønning ute; det finnes ikke støtte for at alle shih tzu er uvanlig enkle eller vanskelige å få stuerene.

Varme og pust skal styre aktivitetsnivået. En shih tzu som puster anstrengt eller støyende, raskt mister tempo eller har vansker med å hente seg inn, skal ikke presses videre. Legg mosjonen til kjøligere deler av dagen når det er varmt, og la en veterinær vurdere tilbakevendende pustelyder eller redusert utholdenhet. Snorking og surklete pust bør ikke avfeies som normalt bare fordi rasen er kortsnutet.

Alenetid trenes gradvis fra svært korte stunder. Øk først når hunden forholder seg rolig, og tilpass opplegget dersom den viser uro eller ubehag. I Sverige skal hunder få daglig fysisk og mental aktivisering og bør luftes minst hver sjette time på dagtid; valper og eldre hunder trenger som regel å komme ut oftere.

## Helse

De viktigste helsekontrollene for shih tzu gjelder pust, øyne samt munn og tenner. Rasen kan leve lenge, og en stor britisk studie av veterinærjournaler fant et samlet sykdomsmønster som lå nærmere hunder generelt enn flere andre kortsnutede raser. Det betyr ikke at risikoen forbundet med den korte skallen kan ignoreres.

Shih tzu kan rammes av brachycephalic obstructive airway syndrome, BOAS, på norsk brakycefalt obstruktivt luftveissyndrom. I en britisk studie fra 2026 av 42 shih tzu ble rasen vurdert til å ha moderat risiko for BOAS, og knapt halvparten av hundene fikk grad 0. Utvalget var lite og sier ikke hvordan en enkelt hund har det, men viser at fri pust må kontrolleres i praksis. Åpne nesebor, stille pust i hvile og bevegelse, normal restitusjon og sunt hold er viktige tegn. Studien fant også en sammenheng mellom hold og BOAS-grad hos shih tzu.

RFG Scheme er en standardisert funksjonsvurdering av pusten. Svenska Kennelklubben besluttet i 2026 å innføre sentral registrering av RFG-resultater for shih tzu, men undersøkelsene kan først starte når det finnes utdannede veterinærer og tekniske rutiner. Spør derfor oppdretteren hvilke pustevurderinger som faktisk er gjennomført, og kontroller dagens status hos Svenska Kennelklubben.

Øynene skal være store, men ikke utstående. Svenska Kennelklubbens rasespesifikke instruksjoner peker ut altfor fremtredende øyne som et risikoområde, og britiske helseanbefalinger angir øyeundersøkelse før avl. Oppsøk veterinær raskt dersom hunden plutselig myser, gnir et øye eller får tydelig rødhet, uklarhet eller mye utflod; skader på hornhinnen er smertefulle og må undersøkes.

Munnen er et annet prioritert område fordi de svenske instruksjonene advarer mot smal underkjeve og dårlig tannstatus. I en britisk studie av 11 082 shih tzu var sykdom i tannkjøttet og vevet som støtter tennene, den hyppigst registrerte diagnosen. Den samme studien fremhevet også problemer med analkjertler, ører og øyne. Daglig tannpuss med hundetannkrem er det mest effektive hjemmetiltaket mot plakk; veterinærkontroll er likevel nødvendig ved tannstein, dårlig ånde, blødende tannkjøtt eller vansker med å tygge.

Studien rapporterte en gjennomsnittlig alder ved død på 12,7 år i den undersøkte britiske populasjonen. Det er et mål for en populasjon, ikke et løfte for en enkelt hund.

## Historie og opprinnelse

Shih tzu har sin opprinnelse i Tibet, men ble utviklet som rase i Kina, der hunder av denne typen levde i de keiserlige palassene. FCI oppgir Tibet (Kina) som opprinnelsesland og Storbritannia som landet med ansvar for rasestandarden. Rasen hører til gruppen selskapshunder og har aldri hatt krav om bruksprøve.

Den første dokumenterte importen til Storbritannia fant sted i 1931. Shih tzu ble først vist sammen med lhasa apso, men forskjeller i blant annet hode og type førte til at shih tzu ble anerkjent som egen rase i 1934. Den ble registrert separat av den britiske kennelklubben i 1940. Rasen kom til Skandinavia i løpet av 1930-årene.

Den dokumenterte historien er tydelig uten romantiske tillegg: tibetanske røtter, utvikling i Kina og senere standardisering i Storbritannia. Dagens vennlige, men selvstendige selskapshund gjenspeiler rollen rasen lenge har hatt tett på mennesker.

## Å leve med rasen

Shih tzu passer best for den som ønsker en liten, sosial selskapshund og aksepterer at pels, øyne, tenner og pust krever løpende oppmerksomhet. Rasen kan passe både i leilighet og hus; det avgjørende er ikke størrelsen på boligen, men om hunden får bevegelse, nesearbeid, hvile, selskap og regelmessige muligheter til å gå ut.

Hverdagen blir enklest når pelsstell, tannpuss og håndtering læres inn tidlig i små trinn. En hund som klippes kort, må fortsatt bli trygg på børste, kam, bad, føner, potekontroll og berøring rundt ansiktet. Planlegg også for regelmessig klipp hjemme eller hos hundefrisør.

Før du velger valp, bør du møte tispen og gjerne flere voksne slektninger i normal bevegelse, ikke bare når de sitter stille. Lytt til pusten før og etter en kort tur, se etter åpne nesebor og øyne som ikke er utstående, og spør hvordan oppdretteren følger opp øyne, munn og tenner samt pustefunksjon. Be om å få se undersøkelsesresultatene som finnes, og kontroller dem mot oppdatert informasjon fra Svenska Kennelklubben.

Rasen passer dårligere dersom hunden regelmessig skal være alene i lange dager, dersom daglig pelsstell er urealistisk, eller dersom du ønsker en hund til hard mosjon i varmt vær. For et hjem som setter pris på en nær, men ikke alltid medgjørlig følgesvenn, kan shih tzu derimot være et godt valg, forutsatt at sunn funksjon får gå foran et ekstremt utseende.

Shih tzu

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Société Centrale Canine (French Kennel Club)

Liten, robust selskapshund fra tibetanske og kinesiske palasser, 4,5–8 kg, med lang, flytende pels og et krysantemumlignende ansikt. Kjærlig, glad og selvsikker, passer den i mange typer hjem. Trenger moderat mosjon, krevende pelsstell og tålmodig, belønningsbasert trening.

Laggargårdens är en uppfödare av rasen Shih tzu med bas i Herrljunga i Sverige. Uppfödningen av shih tzu går tillbaka till omkring 2010.

Hund- og katteoppdrettere i Borås

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet