Schloss Mosbach

Sommarstadens

## Kortfakta

Pomeranian er den minste størrelsesvarianten av tysk spitz: en svært liten, men livlig selskapshund med tett dobbeltpels, stor årvåkenhet og ofte lett for å bjeffe. Den passer best for den som ønsker å trene og aktivisere en ordentlig hund i lite format, ikke for den som først og fremst vil ha en hund som skal bæres.

- **Rase og opprinnelse:** tysk spitz, pomeranian/zwergspitz, med opprinnelse i Tyskland og senere videreutvikling i England
- **Størrelse:** vanligvis 18–23 cm i mankehøyde og rundt 2–3 kg; rasestandarden angir 21 cm med tillatt variasjon og at vekten skal stå i forhold til hundens størrelse
- **Forventet levealder:** omtrent 12–16 år er en veiledning, ikke et løfte for den enkelte hunden
- **Temperament:** ofte årvåken, glad, hengiven og lærevillig, men individ, oppvekst og hverdag har stor betydning
- **Aktivisering:** daglige turer, nesearbeid og korte treningsøkter, med tid til ro og restitusjon
- **Pelsstell:** grundig gjennomgang omtrent hver annen uke og oftere i røyteperioder
- **Vær oppmerksom på:** bjeffing, tannstell, patellastatus og trygg håndtering rundt små barn og betydelig større hunder

«Teacup Pomeranian» og «mini Pomeranian» er ikke egne, godkjente størrelsesvarianter. Dette er markedsføringsord som ikke gir en sikrere prognose for voksen størrelse, helse eller temperament. Den offisielle varianten heter Pomeranian eller Zwergspitz. Vurder derfor foreldrene, voksne slektninger, helseopplysninger og oppdretterens avlsmål i stedet for å stole på en salgsbetegnelse.

## Utseende og pels

Pomeranian er kompakt og kvadratisk bygget, med et lite, spisst hode, små stående ører og en fyldig hale som bæres høyt over ryggen. Den rikelige pelsen gir hunden en rundere silhuett enn kroppen under pelsen.

Rasen har dobbeltpels. Dekkhårene skal være lange, rette og stå ut fra kroppen, mens underullen er kort, tett og myk. Pelsen danner en tydelig krage rundt halsen, bukser på bakbeina og en buskete hale. Standarden beskriver en naturlig pels som ikke skal se formklippet ut. Godkjente farger omfatter blant annet hvit, svart, brun, oransje og gråsjattert, i tillegg til flere andre definerte farger og kombinasjoner.

En grundig gjennomgang omtrent hver annen uke er et godt utgangspunkt ifølge Svenska Kennelklubben, men mange hunder trenger hyppigere børsting når de røyter. Arbeid gjennom pelsen helt ned til huden i stedet for bare å glatte overflaten. Øk pelsstellet så snart små floker begynner å danne seg. Hvor ofte hunden bør børstes, må følge pelsen, årstiden og hverdagen; én fast plan passer ikke for alle individer.

Pelskvaliteten er viktigere enn størst mulig volum. En korrekt dobbeltpels inneholder både dekkhår og underull. Mye underull kombinert med manglende dekkhår er et kjent problem i rasen og kan gjøre pelsen vanskelig å stelle. Når du møter en oppdretter, er det derfor nyttig å se voksne hunder, ikke bare valpens myke valpepels.

## Temperament og personlighet

Pomeranian er ofte årvåken, livlig og sterkt knyttet til menneskene sine. Rasestandarden beskriver en glad, hengiven og lærevillig hund uten utpreget jaktlyst, men dette er et avlsideal og ingen garanti for hvordan hvert individ fungerer med fremmede, barn eller andre dyr.

Spisshundens årvåkenhet gjør at den raskt kan reagere på lyder, bevegelse utenfor vinduet eller noen som kommer til døren. Bjeffingen har bakgrunn i rasens rolle som varsler. Målet trenger derfor ikke være en hund som aldri sier fra, men en hund som kan avbryte, søke støtte hos føreren og falle til ro igjen. Begrens muligheten til å øve på lange bjeffeserier, belønn pauser og tren inn en rolig rutine rundt tilbakevendende utløsere.

Sosialisering er verdifullt, men gir ikke løfte om et bestemt temperament. La valpen møte mennesker, miljøer og stabile hunder i et tempo der den fortsatt kan tenke, søke kontakt og hente seg inn. Mer eksponering er ikke nødvendigvis bedre hvis hunden blir overveldet.

En BPH-atferdsbeskrivelse kan vise hvordan den beskrevne hunden reagerte i standardiserte øvelser, men resultatet er ikke bestått eller ikke bestått og forutsier ikke alt. Datagrunnlaget for Pomeranian er dessuten begrenset. Se et eventuelt BPH-resultat i sammenheng med foreldrenes hverdagsatferd og det oppdretteren kan fortelle om voksne slektninger.

## Trening og mosjon

Pomeranian trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke et universelt antall minutter som passer for alle hunder. En god hverdag kombinerer turer i hundens tempo med nesearbeid, samarbeid, lek og uforstyrret hvile. Vurder balansen ut fra hundens hold, bevegelser, konsentrasjon og evne til å falle til ro, ikke bare hvor langt den har gått.

Rasen kan trives med nosework, rallylydighet og agility når oppgavene og miljøet tilpasses hundens størrelse og erfaring. Kontaktøvelser, innkalling, triks og søk etter mat eller gjenstander gir også meningsfull aktivisering. La hundens engasjement styre lengden på øktene i stedet for en fast plan på fem eller ti minutter.

Belønningsbasert trening hjelper hunden med å forstå hva som lønner seg, uten å gjøre den mer usikker. Prioriter dette tidlig:

- rolig håndtering av poter, munn og pels
- kontakt og innkalling selv når noe beveger seg eller lager lyd
- å kunne trekke seg unna og hvile
- en innlært pause etter at hunden har lagt merke til en lyd
- trygghet på ulike underlag og under transport i hverdagen

Den lille kroppen krever trygghet, ikke inaktivitet. Løft hunden når situasjonen faktisk innebærer en risiko, men la den også gå, snuse og løse enkle oppgaver selv. Forebygg fall fra møbler eller armer, og avbryt hard lek med betydelig større hunder før størrelsesforskjellen blir et problem.

## Helse

Ved kjøp av valp i Sverige er foreldrenes registrerte patellastatus, opplysninger om tenner og bitt samt informasjon om pelsproblemer hos voksne slektninger spesielt nyttige. Identifiserte hunder, registrerte resultater og åpne svar sier mer enn en lang liste over mulige sykdommer.

Patellaluksasjon forekommer hos Pomeranian og andre små hunderaser. I Sverige er patellaundersøkelse ikke et obligatorisk helseprogram for rasen, men den svenske raseklubben anbefaler at avlshunder undersøkes. Klubben anbefaler at hunder med grad 2 eller 3 ikke brukes i avl, og at grad 1 bare kombineres med grad 0. Dette er en avlsanbefaling, ikke en garanti for valpens fremtidige helse.

Be om foreldrenes registrerte navn eller registreringsnummer, og kontroller resultatene i Svenska Kennelklubbens databaser Hunddata eller Avelsdata. Kontroller hundens identitet, undersøkelsesdato og status for begge foreldrene. Formuleringen «foreldrene er testet» er ikke nok hvis identitet og resultat ikke kan spores.

Hårtap omtales noen ganger som «black skin disease», BSD eller alopecia X. Rasens gjeldende svenske avlsstrategi understreker at BSD verken er en sykdom i seg selv eller en vitenskapelig diagnose, men et hverdagslig samlebegrep for flere tilstander som kan gi pelstap. Uforklarlig hårtap trenger derfor en veterinærvurdering. Spør hvordan pelsen har utviklet seg hos foreldrene og eldre slektninger, men ikke krev sikre løfter om arvelighet når årsakene er uklare.

Tenner, kjever og bitt er også viktige i rasen. Venn valpen til at munnen blir undersøkt, og start tidlig med tannpuss; helst bør tennene børstes daglig. Søk hjelp hvis hunden har smerter, vansker med å spise eller hvis bittet ser ut til å skade bløtvev i munnen.

## Historie og opprinnelse

Pomeranian har sin opprinnelse i Tyskland og tilhører familien tysk spitz. Zwergspitz betyr dvergspitz, mens Pomeranian er det internasjonalt kjente navnet på den samme offisielle størrelsesvarianten.

Rasens moderne type ble videreutviklet i England. Der ble Pomeranian Club stiftet i 1891, og en tidlig rasestandard ble utarbeidet. Den dokumenterte historien oppsummeres derfor best som en tysk spitzbakgrunn med viktig videreutvikling i England, ikke som en sikker og ubrutt fortelling om én bestemt forhistorisk hundetype.

Rasens tidligere varslerrolle er med på å forklare dagens årvåkenhet og tendens til å bjeffe. I dag holdes Pomeranian først og fremst som selskapshund, men den har beholdt spisshundens oppmerksomhet og liker ofte oppgaver der den får samarbeide og bruke nesen.

## Å leve med rasen

Pomeranian kan fungere med barn, andre dyr og i leilighet, men bare når de voksne tilpasser miljøet til en svært liten, årvåken hund. Verken rasenavnet eller tidlig sosialisering gjør samspillet automatisk trygt.

Små barn og hunder skal alltid ha en voksen i nærheten. Barnet bør sitte under kos, la hunden gå unna og aldri bære den uten hjelp. Hunden trenger et uforstyrret hvilested. En Pomeranian er ikke et leketøy, og et fall fra noens armer eller et høyt møbel kan få alvorlige følger selv om rasen er livlig og robust for størrelsen.

Med andre hunder er kontrollerte møter viktigere enn mange møter. Velg rolige individer, tren på rolig kontakt på avstand og avbryt ujevn fysisk lek. En katt bør introduseres gradvis, gjerne først gjennom lukt og en barriere. Katten skal ha sin egen fluktvei, og jaging må ikke bli en innlært atferd. Ikke la dyrene være alene sammen før samspillet er stabilt.

Det kan fungere å bo i leilighet når hunden får aktivitet ute og klarer å slappe av inne. Den avgjørende utfordringen er ofte lyd, ikke boligens størrelse. I et lytt bygg må eieren forebygge vakthold ved vindu og dør, trene rolige rutiner og ta hensyn til naboene.

Pomeranian beskrives ofte som sterkt knyttet til menneskene sine og bør gradvis lære å være alene. En valp kan ikke forlates alene fra starten. Begynn med svært korte stunder i trygge omgivelser, og øk bare mens hunden forblir rolig. Hvis den begynner å bjeffe vedvarende, vandre, klore eller ikke klarer å falle til ro, har øvelsen blitt for vanskelig og må gjøres enklere.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn farge og lovet voksenvekt:

- møt tispen og gjerne andre voksne slektninger
- spør hvordan de reagerer på lyder, fremmede, håndtering og hvile
- kontroller identiteten og patellaresultatet til begge foreldrene
- spør om tenner, bitt og varig pelstap i familien
- be oppdretteren forklare målet med kombinasjonen og hvordan tidligere avkom har utviklet seg
- avvis salgsargumenter som gjør «teacup» eller «mini» til en helsegaranti

En god match er en Pomeranian med et forventet temperament og stellbehov som passer hverdagen din, fra en oppdretter som viser dokumentasjon, kjenner de voksne hundene sine og kan snakke like åpent om variasjon og risiko som om rasens sjarm.

Pomeranian

The Kennel Club (UK)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Deutscher Spitz Club (Germany)

Liten, reveaktig spisshund med tett, fluffy dobbelt pels i mange farger. Med en vekt på 2–3,5 kg er Pomeranians livlige, årvåkne og svært menneskeorienterte selskaps­hunder som også er gode vakthunder. De trenger jevnlig pelsstell, mild og positiv trening, daglige turer, mentale utfordringer, tannstell og beskyttelse av de små leddene sine.

SKK-registrerad Pomeranian uppfödare i Sverige med över 30 års erfarenhet av rasen. Sedan 1993 har vi fött upp friska, rastypiska Pomeranians med fokus på hälsa, mentalitet och korrekt exteriör. En av de äldsta Pomeranian uppfödare i Sverige. 
 Vi har fött upp BIS Vinnare, Världs Vinnare, Top Dog Vinnare. 
 Alla våra hundar lever som familjemedlemmar på kenneln. Vi önskar livslång kontakt med våra valpköpare. 

Hemsida https://blackoranges.se/ 
Instagram https://www.instagram.com/black_oranges/

Black Orange's Pomeranian

## Kortfakta

American Staffordshire Terrier, ofte kalt amstaff, er en amerikansk terrier i FCI-gruppe 3. Det er en kompakt og svært sterk hund som i dag først og fremst holdes som selskapshund. Rasen passer best for en eier som liker aktiv trening og er forberedt på ansvaret som følger med en kraftig hund i hverdagen.

- Ønsket mankehøyde er 46–48 cm for hannhunder og 43–46 cm for tisper.
- Rasestandarden angir ingen idealvekt i kilo. Som en grov veiledning oppgir Svenska Kennelklubben 28–33 kg for hannhunder og 19–25 kg for tisper, men sunt hold og gode proporsjoner er viktigere enn ett bestemt tall.
- Pelsen er kort, tett, stiv og blank og krever vanligvis enkelt stell.
- Raseidealet er en oppmerksom, modig og interessert hund. Svenska Kennelklubben beskriver også amstaffen som sosial, aktiv og samarbeidsvillig, men forskjellene mellom individer kan være store.
- Alle som planlegger å reise med hunden, må undersøke reiseruten på forhånd: amstaff omfattes av raseforbud i både Norge og Danmark.

American Staffordshire Terrier er en egen, anerkjent rase med sin egen standard. Det er derfor ikke mulig å fastslå rasen bare ut fra et bredt hode, kort pels og en muskuløs kropp. For en valpekjøper gir en registrert stamtavle og opplysninger om foreldredyrene mer kunnskap enn antakelser basert på utseendet.

## Utseende og pels

Amstaffen skal være sterk i forhold til størrelsen, muskuløs og kompakt, men samtidig bevegelig og smidig. Kroppsbygningen skal være balansert, ikke så tung eller overdrevet at bevegelsene påvirkes. Ønsket mankehøyde er 46–48 cm for hannhunder og 43–46 cm for tisper. Standarden krever at høyde og vekt står i forhold til hverandre, men angir ikke noe vektintervall. Vekttallene fra Svenska Kennelklubben er derfor en grov veiledning i hverdagen, ikke en idealvekt som alle hunder skal nå.

Pelsen ligger tett inntil kroppen og er kort, stiv og blank. En myk børste eller gummibørste er ofte nok til å fjerne løse hår, og hunden kan bades når den faktisk trenger det. Venn valpen rolig til at poter, klør, ører, munn og hud blir undersøkt. Det gjør både vanlig stell og senere veterinærundersøkelser enklere.

Standarden tillater ensfarget, flerfarget og flekket pels. Helhvitt, mer enn 80 prosent hvitt, svart med tantegninger og leverfarge er derimot farger som ikke oppmuntres. Fargen sier ikke noe sikkert om temperament eller helse. Rød hud, kløe, gjentatt slikking på potene eller forandringer i ørene bør vurderes som symptomer, ikke forklares med pelsfargen.

## Temperament og personlighet

En amstaff skal være oppmerksom, nysgjerrig og modig, men rasebeskrivelser viser et ideal og gjennomsnitt – ikke hvordan hver enkelt hund blir. Atferdsdata fra Svenska Kennelklubben viser forholdsvis høy sosialitet og energi på rasenivå, samtidig som variasjonen mellom individer er stor. Oppvekst, erfaringer og trening har betydning, men atferden hos nære slektninger er også relevant når du velger valp.

Be oppdretteren forklare foreldrenes BPH-resultater og, når det finnes, mentalindeks ved hjelp av konkrete eksempler fra hverdagen. Spør hvordan de reagerer på ukjente mennesker, plutselige lyder, nye underlag, håndtering og møter med andre hunder. Møt helst tispen og andre nære slektninger. Ordet «sosial» sier langt mindre enn en beskrivelse av hvor raskt hunden finner roen igjen etter noe uventet.

Rasen er fysisk kraftig og kan være pågående. Rolige, kontrollerte møter er derfor viktigere enn at hunden må hilse på alle. Verken rasenavnet eller kjønnet kan avgjøre om en amstaff vil fungere med en bestemt hund, katt eller et smådyr. Vurder i stedet individets tidligere erfaringer, interesse for å jage eller leke og evne til å avbryte og falle til ro.

Når hunden introduseres for en katt, bør katten ha egne trygge steder og alltid kunne trekke seg unna. Bruk grind eller et annet sikkert skille, hold de første møtene korte og rolige, og hindre jaging fra første stund. Ikke la dyrene være alene sammen før atferden deres er godt kjent, og vær forberedt på at enkelte kombinasjoner aldri blir trygge.

En amstaff kan bo i en familie med barn, men en voksen må alltid ha ansvaret for samspillet. Barn må lære å la hunden spise og hvile i fred, og hunden skal ha sitt eget skjermede sted. På grunn av styrken bør barn ikke håndtere hunden alene i situasjoner der et plutselig rykk eller et hundemøte kan bli vanskelig å kontrollere.

## Trening og mosjon

Amstaffen trenger fysisk aktivitet og mental stimulering hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som passer alle. En unghund, en frisk voksen hund og en hund med smerter eller leddproblemer trenger ulike opplegg. Tilpass nivået etter alder, helse, restitusjon og hvordan hunden fungerer hjemme etter aktiviteten. Målet er en hund i god form som kan veksle mellom aktivitet og hvile, ikke å slite den ut for enhver pris.

Turer kan kombineres med nesearbeid, spor, lydighet og korte problemløsningsoppgaver. Svenska Kennelklubben trekker blant annet frem nosework, spor og lydighet som egnede aktiviteter. Øk varighet og belastning trinnvis, og hold hunden i sunt hold. Hvis hunden plutselig beveger seg annerledes, nøler med å hoppe inn i bilen eller bruker lengre tid på å hente seg inn, bør en veterinær undersøke årsaken. Ikke forsøk å løse endringen med mer trening.

Hverdagstreningen bør begynne tidlig og bygge på belønning, tydelige rutiner og overkommelige trinn. Følgende ferdigheter er særlig nyttige for en sterk amstaff:

- å gå med slakt bånd og kunne snu bort fra et hundemøte;
- en godt innarbeidet innkalling og et signal for å slippe eller gå bort fra noe;
- rolige hilsener uten hopping eller trekking;
- å kunne vente og falle til ro bak en grind eller et annet skille;
- trygg håndtering av poter, klør, ører, munn og kropp.

Trening som bygger på smerte, frykt eller harde korrigeringer, kan skade både tillit og læring. Belønn atferden du ønsker, gjør øvelsen enklere når hunden strever, og få tidlig hjelp av en dyktig instruktør dersom hundens styrke eller reaksjoner blir vanskelige å håndtere.

## Helse

Hofter, albuer, hud og korsbånd er viktige områder å spørre om hos amstaff. Svenska Kennelklubben nevner hofteleddsdysplasi, albueleddsdysplasi, korsbåndsproblemer og hudplager som kløe, utslett, røde poter og allergi. Det betyr ikke at alle hunder blir rammet. Be om konkrete opplysninger om foreldre, søsken og tidligere kull i stedet for å slå deg til ro med en generell påstand om «friske linjer».

For svenskregistrert avl skal begge foreldredyrene ha offisiell HD-status før parring, og for amstaff kreves i tillegg offisiell ED-status. Et registrert resultat betyr bare at undersøkelsen finnes, ikke automatisk at leddet er uten anmerkning. Kontroller derfor de faktiske gradene. Raseklubbens avlsstrategi anbefaler også at det planlagte kullets foreløpige HD- og ED-indeks er over 100. Dette er en avlsanbefaling og må ikke forveksles med registreringsreglene.

NCL-A er en arvelig nevrologisk sykdom som påvirker lillehjernen og kan gi problemer med balanse og koordinasjon, ofte først mellom tre og fem års alder. Tilstanden nedarves autosomalt recessivt med ufullstendig penetrans. DNA-resultater registreres som normal, bærer eller genetisk affisert. En bærer er ikke det samme som en syk hund, men to bærere må ikke pares, og en genetisk affisert hund må ikke brukes i avl. Be om å få se de registrerte resultatene og forstå hvordan kombinasjonen er planlagt.

Når du vurderer et kull, bør du kontrollere:

- foreldrenes nøyaktige HD- og ED-resultater og kullets foreløpige indekser;
- NCL-A-status og hvordan resultatene påvirker parringen;
- BPH og mentalindeks når det finnes, supplert med hverdagsatferd hos nære slektninger;
- hudproblemer, korsbåndsskader og andre tilbakevendende plager hos foreldre, søsken og tidligere avkom.

## Historie og opprinnelse

American Staffordshire Terrier ble utviklet i USA fra bull-and-terrier-hunder som fulgte med immigranter på 1800-tallet. Den amerikanske raseklubben beskriver slike hunder i landet allerede rundt 1870. Historien omfatter en bakgrunn i hundekamper, men den moderne rasens offisielle standard og avlsarbeid må vurderes ut fra dagens krav til funksjon, helse og temperament.

I 1936 tok American Kennel Club hundene inn i stamboken under navnet Staffordshire Terrier. Navnet ble endret til American Staffordshire Terrier fra 1. januar 1972 for å skille rasen fra den da anerkjente Staffordshire Bull Terrier. Den første amstaffen ble registrert hos Svenska Kennelklubben i 1991.

Årstallene forklarer hvorfor navnene er endret, men de gjør ikke alle hunder med lignende utseende til samme rase. For dagens valpekjøper er en kontrollerbar stamtavle, dokumenterte helseopplysninger og kunnskap om nære slektninger mer verdifullt enn løse merkelapper som «pitbulltype».

## Å leve med rasen

En amstaff kan bo i leilighet dersom den får nok aktivitet, restitusjon og trygge rutiner. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn hvordan hverdagen fungerer. I en boligblokk må du kunne håndtere hunden trygt i oppganger, heiser og trange passasjer, forebygge forstyrrende lyd og legge opp turene slik at hver tur ikke blir preget av vanskelige hundemøter.

Alenetid må trenes opp gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund bør etter tilvenning bare være alene noen timer om gangen. Den svenske regelen om at hunder normalt skal luftes minst hver sjette time på dagtid, er ikke en anbefalt lengde på alenetiden. Planlegg derfor valpetiden, arbeidsdagene og en reserveløsning for pass før hunden flytter inn.

Tenk også gjennom den fysiske kontrollen. Sele eller halsbånd må sitte sikkert, båndet skal gi et stødig grep, og den som går tur med hunden, må kunne holde den dersom noe uventet skjer. Dette er ikke et argument for harde metoder; det er en praktisk følge av rasens styrke. God planlegging, avstand og innlærte alternativer forebygger flere problemer enn sene korrigeringer.

Reiser krever særlig kontroll. American Staffordshire Terrier og blandinger med rasen er forbudt i Norge, og forbudet omfatter innførsel. Danmark forbyr også rasen og blandinger med den ved opphold. Der finnes et begrenset unntak for direkte gjennomreise med bil uten unødvendige stopp, men dette er ikke det samme som å kunne feriere i landet. Tog omfattes ikke av unntaket. Reglene kan endres, så kontroller alltid oppdatert informasjon fra norske Mattilsynet og danske Fødevarestyrelsen før du bestiller en reise eller velger rute.

Rasen passer best for en eier som liker strukturert trening, kan sørge for daglig aktivitet og har kapasitet til en hund som er både sosial og fysisk krevende. Hvis husholdningen ikke har tid til alenetrening, trygge introduksjoner, båndtrening og nøye helseoppfølging, er en mindre kraftig eller mindre krevende rase ofte et bedre valg.

American Staffordshire Terrier

American Staffordshire Terrier: muskuløs, middels stor og menneskeorientert hund med kort, lettstelt pels i mange farger. Kjærlig, energisk og svært trenbar med konsekvent, positiv håndtering. Trenger daglig mosjon, mental stimulering, sosialisering og ansvarlig eierskap.

Kennel Rise Above är en kennel som föder upp American Staffordshire Terrier i hemmiljö.

Vi finns i Marks kommun, på Sveriges Västkust.

Rasen har funnits hos oss sedan 2002 och intresset bara vuxit sig starkare.

Vi föder upp friska och familjekära hundar sedan 2004, där alla valpar väljs vid både

Kennel Rise Above

## Kortfakta

Leonberger er en svært stor tysk selskaps- og familiehund. Raseidealet kombinerer rolig selvsikkerhet med rikelig dobbel pels og et tydelig behov for å få være med i familiens hverdag. Størrelsen påvirker nesten alle valg: treningen må begynne tidlig, pelsstellet krever jevnlig tid, og bolig, bil og økonomi må fungere for en kjempehund.

- FCI anerkjenner leonberger som rase nummer 145 i gruppe 2, med Tyskland som opprinnelsesland.
- Hannhunder skal være 72–80 cm i mankehøyde og tisper 65–75 cm. Rasestandarden angir ingen vekt.
- Raseidealet er en trygg, samarbeidsvillig og vennlig familiehund, men temperament og erfaring med barn må alltid vurderes hos den enkelte hunden.
- Pelsen er lang og rikelig, med underull. Leonbergeren røyter mye, særlig i tydelige røyteperioder.
- En leonberger trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, tilpasset alder, helse og restitusjon.
- I Sverige må avlshunder ha offisiell HD-status før paring. Raseklubbens RAS inneholder flere anbefalinger som er viktige å undersøke når du velger valp.

## Utseende og pels

Leonbergeren er en kraftig og muskuløs hund som samtidig skal virke balansert, bevegelig og elegant. Hannhunder er 72–80 cm høye og tisper 65–75 cm. FCI-standarden oppgir derimot ikke noe vektintervall, så et bestemt antall kilo er ikke et offisielt mål på rasetype. Se heller på proporsjoner, kroppskondisjon, bevegelser og hvordan de voksne slektningene er bygget.

Den svarte masken er obligatorisk i rasestandarden. Grunnfargen kan være løvegul, rød, rødbrun eller sandfarget, samt nyanser mellom disse. Pelsen er lang og rikelig, fra middels myk til grov, med tett underull. Den kan være rett eller lett bølget. Særlig hannhunder kan få en tydelig man over hals og bryst, og beina og bakparten har lengre faner.

Sett av tid til en grundig gjennomgang minst én gang i uken og oftere når underullen løsner. Børst små partier helt ned til huden, og kontroller særlig bak ørene, under haken, mellom forbena, i buksepelsen og på halen. Floker blir raskt større i en så tett pels. Etter bad eller våte turer må huden og den tykke underullen få tørke ordentlig.

Leonberger skal ikke formklippes eller trimmes som en rase som skal klippes. Pelsen på og under potene kan holdes i orden, og enkelte lange hår ved ørene kan stusses ved behov. Hvor ofte hunden bades, bør styres av pels, aktivitet og hvor skitten den blir; ingen fast kalender passer for alle. Den som ønsker et nesten hårfritt hjem, bør velge en annen rase.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver en behagelig, samarbeidsvillig og uredd selskapshund med selvtillit, moderat temperament og god evne til å lære og huske. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hver leonberger. Den svenske raseklubbens avlsstrategi understreker derfor at hele resultatet fra mentalbeskrivelsen må vurderes, med særlig oppmerksomhet på frykt og aggresjon.

Leonbergeren forbindes ofte med familieliv og vennlighet mot barn. Tydelig barnevennlighet står også i rasestandarden, men voksne må likevel styre samspillet. En stor unghund kan velte et barn uten å mene noe vondt, og hunden skal alltid ha en fredet hvileplass. Barn må lære å la hunden være i fred når den spiser, sover eller trekker seg unna.

Forholdet til andre hunder, katter og smådyr avhenger av individet, tidligere erfaringer og introduksjonen. Ikke gå ut fra at rasen i seg selv har lav jaktlyst eller automatisk toleranse. Ved introduksjon til katt må katten ha hundefrie områder og rømningsveier, hunden holdes under kontroll og møtene være korte og rolige. Hindre jaging, og ikke la dyrene være alene sammen før atferden deres er stabil og forutsigbar.

Et visst vaktinstinkt kan forekomme, men leonbergeren er ikke ment å være en skarp vakthund. Spør oppdretteren hvordan foreldrene reagerer på gjester, plutselige lyder, ukjente miljøer og håndtering. Det sier mer om den kommende hverdagen enn merkelapper som «snill kjempe».

## Trening og mosjon

Leonbergeren trenger hverdagstrening fra første dag, særlig å gå pent i bånd, komme på innkalling, samarbeide ved håndtering og hilse med alle fire potene i bakken. Det som virker sjarmerende hos en liten valp, kan bli en sikkerhetsrisiko hos en voksen kjempehund. Belønningsbasert trening gir hunden tydelige valg og bør være førstevalget; harde eller skremmende metoder er unødvendige.

Mosjonen skal bygge en funksjonell kropp, ikke følge en rigid minuttformel. Det finnes ikke vitenskapelig støtte for den vanlige regelen om «fem minutter per levemåned». Korte turer, fri lek i valpens eget tempo, miljøtrening og enkle øvelser passer godt, avbrutt av mye søvn. Stopp når valpen blir sliten, mister koordinasjonen eller begynner å henge etter. Øk én ting om gangen, og følg med på hvordan hunden beveger seg og henter seg inn senere samme dag og neste morgen.

Unngå lange strekninger der valpen må følge ditt tempo, samt gjentatte hopp, harde oppbremsinger og løping ved siden av sykkel mens hunden vokser. Det betyr ikke at valpen skal holdes i ro. Variert bevegelse i eget tempo og gradvis lengre turer gir både kroppsbevissthet og selvtillit.

En frisk voksen leonberger har godt av daglige turer og oppgaver som engasjerer hodet. Nesearbeid, spor, hverdagslydighet og rolige utflukter er ofte praktiske valg. Vurder riktig nivå ut fra hundens kondisjon, underlaget, temperaturen og restitusjonen, ikke et generelt antall minutter. En hund som blir stiv, motvillig eller uvanlig sliten, trenger mindre belastning og, hvis tegnene vedvarer, en vurdering hos veterinær.

## Helse

Leonbergerens størrelse gjør helse og levetid til viktige spørsmål allerede før valpekjøpet. I en britisk studie publisert i 2024 var median forventet levetid 10,0 år blant 676 leonbergere. Det er et tall for en populasjon, ikke en prognose for én hund eller et svensk kull. Spør derfor også om alder og dødsårsak hos foreldre, besteforeldre og tidligere avkom.

I Sverige har leonbergeren et helseprogram der begge avlshundene må ha offisiell HD-status før paring for at valpene skal kunne registreres i SKK. For denne rasen tas røntgenbilder tidligst ved 18 måneders alder. Dette må ikke forveksles med gjeldende RAS fra Svenska Leonbergerklubben, som er veiledende og går lenger. Den anbefaler blant annet en kullindeks for HD på minst 100, at hunder med HD D–E eller ED 2–3 ikke brukes i avl, øyelysing før første paring og kjent mental status.

Be oppdretteren vise originalresultatene og forklare både resultatene for de to foreldredyrene og den planlagte kombinasjonen. Et godt beslutningsgrunnlag omfatter:

- offisiell HD-status, gjerne også ED-resultat og gjeldende HD/ED-indekser;
- resultat fra øyelysing og fullstendig protokoll fra BPH eller en annen mentalbeskrivelse;
- DNA-resultater for LPN1, LPN2, LPPN3 og LEMP, riktig tolket for hver variant;
- kjente tilfeller av hjertesykdom, svulster, nevrologiske symptomer og tidlige dødsfall hos nære slektninger.

LPN-variantene og LEMP er nevrologiske sykdommer som kan påvirke bevegelse, muskler, koordinasjon og noen ganger pust. Testene kan ikke erstatte hverandre, og arvegangen er forskjellig: LPN2 er for eksempel dominant, mens LPPN3 og LEMP håndteres som recessive varianter. Ikke slå deg til ro med «DNA-testet»; be om å få se nøyaktig test og resultat, og hvordan kombinasjonen følger raseklubbens gjeldende anbefaling.

Leonbergeren er stor og har dyp brystkasse, en kroppsform som er forbundet med økt risiko for magedreining. Brekninger uten at noe kommer opp, raskt oppblåst buk, uro, pesing og problemer med å legge seg er akutte faresignaler. Kontakt veterinær umiddelbart og dra til klinikken; ikke vent for å se om det går over.

## Historie og opprinnelse

Leonbergeren ble utviklet i Sør-Tyskland på 1800-tallet og har navn etter byen Leonberg nær Stuttgart. Ifølge FCI-standarden krysset byråden Heinrich Essig en svart-hvit newfoundlandstispe med en hund fra klosterhospitset ved Store Sankt Bernhard-passet, og brukte senere også pyreneerhund. Målet var en stor hund med et løvelignende uttrykk, etter løven i byvåpenet.

De første hundene som virkelig ble kalt leonbergere, ble født i 1846. Mot slutten av 1800-tallet ble rasen holdt som gårdshund i Baden-Württemberg, der både vakt- og trekkegenskapene ble verdsatt. Antallet avlshunder falt kraftig under begge verdenskrigene og i etterkrigstiden, men rasen ble bygget opp igjen. FCI anerkjente rasen endelig i 1955, og det første svenske kullet ble født i 1979.

I dag er leonbergeren først og fremst selskaps- og familiehund. Historien forklarer størrelsen, den værbestandige pelsen og en viss vaktsomhet, men den sier ikke hvordan en bestemt hund vil fungere i arbeid, vann eller familieliv.

## Å leve med rasen

Leonbergeren passer best for den som ønsker å dele hverdagen med en svært stor hund og kan løse plass, pelsstell, transport, trening og utgifter til helsehjelp i praksis. En hage er praktisk, men erstatter ikke turer og samvær. Det kan fungere å bo i leilighet hvis hunden har plass til å ligge og snu seg, men undersøk heis eller trapper, lyder fra oppgangen og naboer, tilgang til en sval hvileplass og hvordan en syk eller skadet hund skal transporteres.

En stor bil eller en annen trygg transportløsning er ofte nødvendig. Hundeseng, grinder, sele og annet utstyr må tåle størrelsen, og fôr, forsikring og veterinærbehandling koster vanligvis mer enn for en liten hund. Planlegg også hvem som kan håndtere hunden hvis du blir syk eller må reise bort.

Alenetid skal trenes gradvis og tilpasses reaksjonene til den enkelte hunden. Jordbruksverkets svenske veiledning sier at hunder bør luftes minst hver sjette time på dagtid, og valper og eldre hunder oftere. Dette angir hvor ofte hunden bør få komme ut, ikke hvor lenge hver leonberger har det bra alene. Film gjerne korte treningsøkter, og gå et skritt tilbake hvis hunden vandrer, peser, bjeffer vedvarende eller ikke klarer å falle til ro.

Rasen er et dårlig valg hvis du ønsker minimalt med røyting, lave løpende kostnader eller vil vente med treningen til et problem oppstår. Den kan passe godt hvis du setter pris på nært samarbeid, har tid til tidlig hverdagstrening og vil tilpasse aktiviteten gjennom hele hundens liv. Møt flere voksne leonbergere og spør om både utfordringer og sterke sider før du bestemmer deg.

Leonberger

Leonberger Club of Great Britain

The Norwegian Leonberger Club

German Leonberger Club

Societé Centrale Canine (France)

Stor, kraftig bygget «snill kjempe» med løvefarget, vannavstøtende dobbel pels og svart maske. Vanligvis rolig, hengiven og svært god med barn og andre dyr når den er godt sosialisert. Trenger jevnlig mosjon, mild og konsekvent trening, grundig pelsstell og nøye oppfølging av helsen.

Garplyckan's är en uppfödare av rasen Leonberger med bas i Vara i Sverige. Uppfödningen har en dokumenterad koppling till leonberger sedan 1995.

Garplyckan's

Kennel Värhufvud

## Kortfakta

Dvergschnauzer er en liten, men robust tysk hunderase med tydelig vaktinstinkt, stor arbeidslyst og en pels som må trimmes. Den er den minste av schnauzerrasene, men ikke bare en mindre utgave av schnauzeren. Dvergschnauzer er en egen rase som ble utviklet for gårdsarbeid i et lite og hendig format.

- **Mankehøyde:** 30–35 cm for både hannhunder og tisper
- **Vekt:** 4–8 kg ifølge rasestandarden
- **Opprinnelsesland:** Tyskland
- **Opprinnelig oppgave:** rottefanger og gårdshund
- **Pels:** stri dekkpels med tett underull
- **Farger:** svart, pepper og salt, svart og sølv samt hvit
- **Typiske trekk:** årvåken, utholdende, nysgjerrig og ofte rask til å varsle

Dvergschnauzer passer best for den som vil trene og aktivisere hunden hver dag, og som aksepterer regelmessig pelsstell. Den hendige størrelsen gjør hunden enkel å ta med, men hverdagen krever likevel tydelige rutiner.

## Utseende og pels

Dvergschnauzer skal være kompakt, kraftig og omtrent like lang som den er høy. Skjegget, de buskete øyenbrynene og den strie pelsen gir det velkjente schnauzerpreget. Rasestandarden oppgir samme høyde- og vektspenn for begge kjønn, men hvor en voksen hund ligger innenfor spennene, avhenger blant annet av kroppsbygning og hold.

Pelsen består av tett underull og hard, tilliggende dekkpels. De fire godkjente fargene er helsvart, pepper og salt, svart og sølv samt helhvit. Fargen sier ikke noe om hundens temperament eller hvor godt den passer i et bestemt hjem.

Den strie pelsen må trimmes. Det betyr at modne, døde dekkhår plukkes ut. Svenska Kennelklubben anbefaler trimming minst fire ganger i året og gjennomgang av underullen omtrent hver uke. Hvor ofte den enkelte hunden trenger en full trimming, avhenger av pelskvalitet, vekst og hvor kort pelsen skal holdes. Skjegg, beinpels og mykere partier må kjemmes slik at smuss og floker ikke blir sittende.

Klipping kan passe for en hund som har blitt øm eller har vanskelig for å stå gjennom en trimmeøkt, men metoden endrer pelsstrukturen. Når dekkhårene klippes av i stedet for å plukkes ut, blir pelsen ofte mykere og mer ullen. Spør derfor oppdretteren eller en erfaren hundefrisør hvordan pelsen tidligere har blitt stelt, før du velger metode.

En riktig stelt stri pels røyter vanligvis svært lite, men det gjør ikke dvergschnauzeren allergifri. Lite røyting sier ikke hvordan en person med allergi vil reagere, og ingen hunderase kan garanteres å fungere for alle. Hvis noen i familien har allergi, bør dere snakke med helsepersonell, møte hunder under kontrollerte forhold og ha en plan før kjøpet.

## Temperament og personlighet

Dvergschnauzer er vanligvis oppmerksom, nysgjerrig og utholdende. Den legger raskt merke til lyder, bevegelser og mennesker i nærheten, og kan derfor være en effektiv liten varslingshund. Den samme årvåkenheten kan føre til gjentatt bjeffing ved døren, i oppgangen eller utenfor vinduet hvis hunden ikke får hjelp til å finne roen.

Raseegenskaper beskriver en tendens, ikke hvert individ. De svenske mentalbeskrivelsene kommer fra en for liten andel av oppdretterne til å gi et sikkert bilde av alle dvergschnauzere. Forskjellene mellom familier og individer kan være store. Se derfor på hvordan valpens foreldre og nære slektninger fungerer i hverdagen. En trygg hund bør kunne hente seg inn etter en overraskelse og slappe av når det ikke skjer noe.

Dvergschnauzere lærer ofte raskt og kan være morsomme å samarbeide med. Eieren må likevel vise tydelig hvilken atferd som lønner seg. Harde korrigeringer kan øke stress og bjeffing. Med rolig, belønningsbasert trening blir det enklere å lære hunden hva den skal gjøre i stedet.

## Trening og mosjon

Dvergschnauzer trenger fysisk aktivitet og oppgaver for nese og hode hver dag. Det finnes ingen nyttig regel om et bestemt antall minutter som passer alle. En frisk, ung voksen hund kan gjerne bli med på lange turer og hundesport, mens en valp, eldre hund eller hund med sykdom trenger en annen belastning.

Varier turer i forskjellige miljøer med korte treningsøkter, søksoppgaver og tid til å undersøke i eget tempo. Rallylydighet, nosework, triksetrening og agility er aktiviteter der rasens hurtighet og samarbeidsvilje kan komme til sin rett. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag. Et bedre tegn er at den kan være aktiv ute og deretter finne roen hjemme.

Begynn tidlig med hverdagsferdigheter: kontakt, innkalling, gå pent i bånd, håndtering av poter og skjegg og ro på en fast plass. Tren på varslingen før den blir en vane. Belønn hunden når den registrerer en lyd og deretter vender oppmerksomheten mot deg, og lær inn en enkel rutine for ringeklokke og besøk. Begrens utsikten hvis hunden stadig øver på å bjeffe ved vinduet. Endre én ting om gangen, og øk vanskelighetsgraden først når hunden er rolig.

Bakgrunnen som rottefanger gjør at enkelte individer gjerne jager små dyr som beveger seg raskt. En sikker innkalling og bånd der vilt kan dukke opp, er derfor fornuftig selv om jaktinteressen varierer.

## Helse

Dvergschnauzer beskrives generelt som en robust rase, men urinstein og øyesykdommer er to dokumenterte områder det er viktig å kjenne til. Svenska Kennelklubben oppgir at urinstein forekommer hos litt over fem prosent av rasen. Raseklubbens helsearbeid følger også blant annet progressiv retinal atrofi, PRA, og grå stær.

Rasen har dessuten en kjent tendens til forhøyede triglyserider i blodet. Det betyr ikke at alle dvergschnauzere blir syke, og en forhøyet verdi forklarer ikke automatisk mageproblemer eller bukspyttkjertelbetennelse. Tilbakevendende oppkast, diaré, magesmerter, urinproblemer eller endret syn bør vurderes av veterinær. Veterinæren avgjør om for eksempel urinprøve, øyeundersøkelse eller en fastende blodprøve er relevant.

Før du kjøper valp, bør du be oppdretteren vise faktiske helseopplysninger, ikke bare si at linjen er frisk. Kontroller foreldrenes registrerte resultater fra øyeundersøkelser, og spør om urinstein, tilbakevendende mageproblemer og øyesykdom hos nære slektninger. Raseklubben publiserer DNA-resultater for flere tilstander det finnes tester for, men en DNA-pakke er ikke en generell friskmelding og dekker ikke alle former for PRA. Spør hvilke tester som er utført, hva resultatene betyr for akkurat denne kombinasjonen, og hvilke gjeldende anbefalinger oppdretteren følger.

Små hunder trenger også regelmessig tannstell. Venn valpen til tannpuss, og følg med i munnen slik at dårlig ånde, ømhet eller vansker med å tygge oppdages tidlig.

## Historie og opprinnelse

Dvergschnauzer ble utviklet i Tyskland rundt forrige århundreskifte. I området rundt Frankfurt am Main fantes det en liten, schnauzerlignende hund som ble kalt strihåret dvergpinscher. Svenska Kennelklubben beskriver hvordan små schnauzere og dvergpinschere ble brukt da rasen tok form gjennom mer planlagt avl.

Den lille gårdshunden skulle holde rotter unna og samtidig varsle om det som skjedde rundt gård og stall. Det historiske arbeidet bidrar til å forklare dagens kombinasjon av hurtighet, årvåkenhet og interesse for små bevegelser. I dag er dvergschnauzer en selskapshund, men den har fortsatt godt av å bruke både kropp og hode.

## Å leve med rasen

Dvergschnauzer kan bo i leilighet, men en liten hund er ikke automatisk enkel å ha tett på naboene. Vurder om du kan håndtere lyder ved dør og vindu, sørge for flere lufteturer og gi hunden daglig aktivitet. Evnen til å slappe av inne er ofte viktigere enn størrelsen på boligen.

Rasen kan fungere fint med barn når en voksen hjelper både barnet og hunden med å omgås rolig. Små barn og hunder skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en egen hvileplass der den får være i fred. Det er de voksne som har ansvaret for turer, trening og pelsstell, selv om barna gjerne vil hjelpe til.

Om hunden kan bo med katt, avhenger mer av individene, tidligere erfaringer og introduksjonen enn av rasenavnet. La de første møtene være rolige, skill dyrene med en grind ved behov, og sørg for at katten har rømningsveier. Gnagere og andre smådyr bør holdes trygt atskilt. Den dokumenterte bakgrunnen som rottefanger gjør det uklokt å gå ut fra at jaktinteressen mangler.

Alenetid må læres gradvis. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer mye i hva de klarer uten å bli urolige. Begynn med svært korte, udramatiske stunder når hunden er trygg, og øk tiden bare så lenge den forblir rolig. Planlegg hverdagen etter individet i stedet for å anta at en bestemt rase kan være alene et fast antall timer.

Velg dvergschnauzer hvis du liker en observant, aktiv hund og vil bruke tid på trening og trimming. Velg en annen rase hvis du ønsker minimalt pelsstell, en hund som sjelden varsler, eller en sikker løsning når det gjelder allergi og smådyr.

Dvergschnauzer

Svenska Schnauzer Pinscherklubben (Sweden)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Verein für Deutsche Schäferhunde (Germany)

Kompakte og robuste Dvergschnauzere er kvikke, lærevillige og svært menneskeorienterte. Den strie, lite røytene pelsen krever jevnlig stell. Som årvåkne vakthunder med terrierpreg trenger de daglig mosjon, mental stimulering og tydelig trening, og lever ofte til de blir 12–15 år.

Mally-Bo's är en uppfödare av rasen Dvärgschnauzer med bas i Seglora i Sverige. Uppfödningen har en historia med rasen som sträcker sig tillbaka till 2012. Dvärgschnauzrar har fötts upp i färgvarianterna svart, peppar och salt samt svart och silver.

Mally-Bo's

## Kortfakta

Welsh springer spaniel er en egen britisk hunderase, ikke en rød-hvit variant av engelsk springer spaniel. Den ble utviklet som støtende og apporterende jakthund og passer best for den som vil kombinere et nært familieliv med jevnlig trening og friluftsliv.

- Rasen er mellomstor og kompakt. Mankehøyden er omtrent 48 cm for hannhunder og 46 cm for tisper.
- Rasestandarden tillater bare dyp rød og hvit. Pelsen skal være rett eller glatt, silkeaktig og tett, med moderat beheng.
- En typisk welsh springer spaniel er vennlig, glad, arbeidsvillig og aktiv, men temperamentet varierer fra hund til hund.
- Rasen trenger mer enn turer rundt kvartalet. Nesearbeid, samarbeid og mulighet til å bevege seg i variert terreng er viktige deler av hverdagen.
- I Sverige må begge foreldrene ha offisiell HD-status før paring for at valpene skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben. Kjent status betyr ikke automatisk at hoftene er frie.
- Liv med barn, andre hunder og katter kan fungere godt, men rasenavnet er ingen garanti. Individet, oppveksten, introduksjonene og de voksnes tilsyn har stor betydning.

Dette er først og fremst en rase for den som liker å gjøre ting sammen med hunden. En welsh må også lære å hvile, vente og takle korte perioder alene. Høy aktivitet uten evne til å roe seg gir ikke en balansert hverdag.

## Utseende og pels

Welsh springer spaniel er en sterk, symmetrisk og bevegelig spaniel som er bygd for utholdende arbeid. Kroppen er kompakt uten å være tung, og bevegelsene skal være kraftfulle og jordvinnende. Hannhunder er rundt 48 cm i mankehøyde og tisper rundt 46 cm, men en funksjonell helhet er viktigere enn at en enkelt hund treffer målet på centimeteren.

Fargen skiller rasen tydelig fra andre spanielraser: Standarden tillater bare dyp rød og hvit. Pelsen skal ligge rett eller glatt mot kroppen og være silkeaktig og tett. For- og bakbein, ører og hale har beheng, men mengden skal være moderat. En svært rik, krøllete pels som lett floker seg, er ikke den funksjonelle pelstypen standarden beskriver.

Pelsstellet er overkommelig hjemme, men det bør bli en fast vane. Vær spesielt oppmerksom på:

- ører og beheng etter skogsturer, bading og turer i høyt gress
- armhuler, lysker og området bak ørene, der floker lett kan begynne
- poter og hår mellom tredeputene, særlig i våte eller snørike perioder
- hud og ører hvis hunden begynner å klø, riste på hodet eller lukte annerledes

Børst når pelsen begynner å samle løse hår eller danne floker, og fjern rusk før det setter seg fast. Tørk ører og pels etter bading, men ikke rens en frisk øregang rutinemessig uten behov. Svenska Kennelklubben oppgir tre til fire trimmeøkter i året som en grov veiledning, mens raseklubben understreker at behovet er individuelt. La derfor pelsvekst, godt fotfeste og lufting rundt ørene avgjøre tidspunktet. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast kalender.

## Temperament og personlighet

Welsh springer spaniel skal være vennlig, munter og svært aktiv uten å være aggressiv eller nervøs. Som arbeidende spaniel forventes den å ville samarbeide, holde kontakt og kunne veksle mellom aktivitet og ro. Det gjør rasen morsom å trene, men ikke automatisk enkel i alle hjem.

Mange welsh springer spaniels holder seg tett på menneskene sine og vil delta i hverdagen. Noen møter fremmede åpent, mens andre trenger tid før de søker kontakt. Overdreven redsel, konstant stress eller manglende evne til å falle til ro bør ikke bortforklares som typisk for rasen. Raseklubben påpeker samtidig at få hunder er formelt atferdsbeskrevet, så bastante påstander om temperamentet i hele rasen blir misvisende.

Når du møter en oppdretter, bør du se lenger enn uttrykket «vennlig familiehund». Be om å få møte tispen i en vanlig hverdagssituasjon, og spør hvordan foreldre, søsken og tidligere avkom reagerer på nye steder, mennesker, lyder, hvile og alenetid. En hund som raskt henter seg inn etter noe uventet og klarer å roe seg igjen, gir mer nyttig informasjon om hverdagen enn meritter eller et entusiastisk første møte alene.

De samme sikkerhetsreglene gjelder med barn som for andre hunder. En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn, og hunden trenger en skjermet hvileplass der den får være i fred. En ung og ivrig welsh kan hilse fysisk og bære ting i munnen selv om hensikten er vennlig. Barn skal ikke forstyrre hunden når den spiser, sover eller vil trekke seg unna.

## Trening og mosjon

En welsh springer spaniel trenger fysisk aktivitet, nesearbeid og samarbeid hver dag, men det finnes ikke noe autoritativt timetall som passer alle hunder. En god plan gir hunden nok å gjøre uten at den blir overgiret, støl eller får problemer med å hente seg inn.

Rasens opprinnelige arbeid forklarer treningsbehovene. En spaniel søker gjennom terrenget foran føreren, støter vilt slik at det oppstår en skuddsjanse, og apporterer deretter. I hverdagen viser de samme egenskapene seg som interesse for lukter, bevegelse og gjenstander. Prioriter derfor:

- innkalling og frivillig kontakt, først i enkle miljøer og deretter med større forstyrrelser
- langline der hunden ennå ikke kan gå trygt løs
- ro og selvkontroll: å kunne vente når noe beveger seg eller andre hunder arbeider
- å gi fra seg og bære gjenstander uten konflikt
- et tydelig pausesignal og et rolig sted der hunden kan koble av

Varier turene med søksoppgaver, blodspor, apportering eller annet arbeid som bruker både nese og samarbeid. Agility, rallylydighet og lydighet kan også passe den enkelte hunden. Målet er ikke å samle flest mulig aktiviteter, men å finne en blanding der hunden kan arbeide konsentrert og deretter hvile.

Valper og unghunder trenger korte økter, fri bevegelse på egnet underlag og gradvis økende belastning. Ikke prøv å gjøre dem slitne med lange, ensformige distanser eller mange hopp. For en voksen hund bør mengden tilpasses kondisjon, helse, temperatur og aktiviteten dagen før. Stivhet, uvanlig lang restitusjon, uro etter aktivitet eller dårligere søvn viser at opplegget bør justeres.

## Helse

Welsh springer spaniel regnes som en forholdsvis frisk rase, men en valpekjøper bør særlig undersøke hofter og øyne og spørre om hud- og øreproblemer hos nære slektninger. Helseundersøkelser reduserer usikkerheten, men kan ikke garantere at en enkelt hund holder seg frisk.

I Sverige omfattes rasen av nivå 2 i Svenska Kennelklubbens helseprogram for hofteleddsdysplasi. Begge foreldrene må ha et offisielt HD-resultat før paring for at avkommet skal kunne registreres. Be om å få se de faktiske resultatene, og spør også om søsken og tidligere avkom. «HD-røntgenundersøkt» forteller bare at undersøkelsen er gjennomført, ikke hvilket resultat hunden fikk.

Øyehelse må holdes adskilt fra den svenske HD-regelen. De svenske registreringsreglene krever ikke et øyeresultat for denne rasen, men Welsh Springer Spanielklubben anbefaler gonioskopi av avlsdyr. Undersøkelsen vurderer øyets kammervinkel og brukes i arbeidet mot glaukom, en alvorlig øyesykdom som raseklubben følger spesielt med på. Spør om aktuell øyeundersøkelse og gonioskopi, funn hos nære slektninger og hvordan oppdretteren har vurdert resultatene i kombinasjonen.

Raseklubbens helseundersøkelse peker også på ører, kløe, hud og øyne som områder det er viktig å følge med på. Det betyr ikke at alle welsh springer spaniels får problemer. Kontroller hunden etter bading og turer i vått eller tett terreng, og kontakt veterinær ved tilbakevendende kløe, rødhet, vond lukt, hoderisting, smerter eller synsforandringer.

## Historie og opprinnelse

Welsh springer spaniel utviklet seg fra rød-hvite spanielhunder i Wales og ble anerkjent som egen rase i Storbritannia i 1902. Skriftlige opplysninger om rød-hvite spaniels i Wales går tilbake til 1300-tallet, men eldre fortellinger om opphavet bør ikke gjøres mer presise enn kildene tillater.

Hundene ble hovedsakelig brukt til jakt. Ordet «springer» viser til oppgaven med å støte vilt ut av dekning, ikke til at rasen skulle være en variant av engelsk springer spaniel. Den moderne rasens arbeid omfatter søk, støyting og apportering i nært samarbeid mellom hund og fører.

Rasen kom til Sverige i 1963, og det første svenske kullet ble født i 1965. Welsh Springer Spanielklubben ble stiftet i 1980. I dag brukes rasen både til jakt og blodspor og som aktiv selskaps- og sportshund, men jaktfunksjonen er fortsatt nøkkelen til å forstå behovene og atferden dens.

## Å leve med rasen

Welsh springer spaniel kan bo i hus eller leilighet dersom hverdagen gir nok aktivitet, restitusjon og tilgang til gode turområder. En stor hage erstatter ikke felles trening, og en leilighet er ikke et problem i seg selv. Du må likevel regne med våt pels, grus, plantedeler og gjørmete poter etter et aktivt uteliv.

Alenetid skal trenes gradvis, fra svært korte stunder når hunden er trygg og har falt til ro. En liten valp skal ikke forlates alene, og selv en godt trent voksen hund takler normalt bare noen få timer alene per dag. Svenske råd om at hunder bør luftes minst hver sjette time på dagtid, beskriver et lufteintervall, ikke et mål for hvor lenge hunden bør være alene. Skaff hjelp hvis arbeidsdager eller reiser gjør at du er borte lenger enn hunden takler rolig.

Rasen kan bo sammen med andre hunder, men tilpass samvær og introduksjoner til individene. Med katter og smådyr kreves større forsiktighet fordi en støtende jakthund kan reagere på brå bevegelse. Tidlig tilvenning kan hjelpe, men ikke overlat sikkerheten til en antakelse om at dette er en «snill rase». Bruk grinder, separate hvileplasser og møter under tilsyn til du vet hvordan dyrene fungerer sammen.

Før du kjøper valp, bør du kunne få tydelige svar på disse spørsmålene:

- Hvilke HD-resultater har begge foreldrene og deres nære slektninger?
- Er foreldrene øyeundersøkt og gonioskopert, og hvilke funn finnes i familien?
- Hvordan fungerer de på nye steder, med nye mennesker, under hvile og i korte perioder alene?
- Hvilken jaktlyst, førerorientering og evne til å roe seg har tidligere avkom vist?
- Hvilket pelsstell og hvilke aktiviteter inngår i hverdagen til oppdretterens egne hunder?

Welsh springer spaniel passer best for den som ønsker en aktiv samarbeidspartner, ikke en hund som nøyer seg med å følge passivt med. Kan du tilby nesearbeid, tydelig trening, rolig restitusjon og mye tid sammen, får rasens arbeidsvilje en konstruktiv plass i familielivet.

Welsh springer spaniel

The Welsh Springer Spaniel Club of UK

Middels stor, atletisk rød–hvit spaniel fra Wales, avlet som stødig jakthund. Kjærlig, menneskeorientert og knytter seg ofte sterkt til én person. Trenger mye daglig mosjon, trening og mentalt arbeid. Følsom, gjennomgående sunn, med en værbestandig pels som elsker både gjørme og vann.

Werinas är en uppfödare av rasen Welsh springer spaniel med bas i Svenljunga i Sverige. Uppfödningen beskrivs som liten och bedrivs i hemmiljö.

Werinas

## Kortfakta

Malteser er en liten selskapshund for deg som ønsker en nær og våken følgesvenn, og som har god tid til pelsstell. Rasen kan sette pris på lange turer og lek, men også rolige stunder på fanget. Den lille kroppen betyr ikke at hunden bare vil bæres, selv om størrelsen krever skånsom håndtering.

- **Opprinnelse og hjemland:** det sentrale middelhavsområdet og Italia
- **Rasegruppe:** gruppe 9, selskapshunder
- **Størrelse:** hannhunder 21–25 cm og tisper 20–23 cm i mankehøyde
- **Vekt:** 3–4 kg ifølge rasestandarden
- **Pels:** lang, rett, hvit og silkeaktig, uten underull
- **Passer for deg som:** ønsker en livlig liten følgesvenn og er forberedt på jevnlig stell av pels, tenner og resten av kroppen

En malteser kan passe for en førstegangseier, men en ny hundeeier må likevel være forberedt på å lære pelsstell og trene hunden i å være alene, bli husren og følge gode hverdagsvaner fra starten. Før du velger rasen, bør du særlig tenke gjennom om du faktisk ønsker å stelle pelsen nesten hver dag i mange år.

## Utseende og pels

Malteseren er liten og elegant, med en kropp som er lengre enn den er høy. En full utstillingspels faller lang og rett langs kroppen. Rasestandarden beskriver pelsen som tett, blank og silkeaktig, uten underull. Fargen skal være helt hvit, men et svakt elfenbensskjær er tillatt.

En lang malteserpels må kjemmes og børstes hver dag, eller minst annenhver dag, slik at små floker ikke utvikler seg til tover. Den hvite pelsen trenger også jevnlige bad, men riktig intervall avhenger av pelslengde, hverdag og hvor skitten hunden blir. Gå systematisk gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på områder der friksjon lett skaper floker.

Mange familiehunder klippes kortere enn utstillingsidealet. Kortere hår kan gjøre pelsstellet raskere, men fjerner ikke behovet for å kontrollere hud, øyne, ører, klør og tenner. Be oppdretteren vise hvordan akkurat denne hundens pels bør kjemmes, vaskes og tørkes. Venn valpen gradvis til å stå stille, bli håndtert og få undersøkt poter, munn og ansikt. Da blir stellet mindre stressende for både hund og eier.

Malteser omtales noen ganger som allergivennlig fordi pelsen mangler underull. Det er misvisende: Det finnes ingen allergifrie hunder, og hundens allergener finnes først og fremst i hud og spytt. Reaksjonen kan også variere mellom individer, selv innenfor samme rase. Den som har allergi, bør derfor ikke stole på rasenavnet eller pelstypen, men vurdere sin egen situasjon sammen med helsepersonell.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en livlig, hengiven, avbalansert og intelligent selskapshund. Mange maltesere følger godt med på eieren, liker å lære små oppgaver og veksler gjerne mellom aktivitet og nærhet. Det gjør rasen til en engasjert følgesvenn, ikke en pyntegjenstand uten egne behov.

En rasebeskrivelse kan likevel ikke garantere hvordan den enkelte hunden reagerer på fremmede, andre hunder eller nye miljøer. I den svenske raseklubbens eierundersøkelse deltok 247 hunder, og svarene viser at de sosiale reaksjonene varierer. Bare 13 maltesere hadde gjennomført den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen BPH i den rapporterte perioden. Det er for få til å trekke sikre slutninger om rasens atferd som helhet.

Ikke regn med at alle maltesere automatisk er stille, åpne overfor alle eller enkle sammen med andre dyr. Spør oppdretteren hvordan valpens foreldre fungerer i hverdagen: med besøkende, i hundemøter, under håndtering, rundt lyder og når de skal hvile. Rolige møter med ulike mennesker og miljøer, sammen med tydelige hverdagsrutiner, sier mer enn generelle merkelapper som «bjeffete» eller «alltid vennlig».

## Trening og mosjon

Malteser trenger fysisk aktivitet og mental stimulering hver dag, men samme antall minutter passer ikke for alle. En frisk voksen hund kan sette pris på lengre turer, nesearbeid, triksetrening og lek. Tilpass lengde og tempo etter alder, kondisjon, vær og restitusjon. Bygg opp en valp gradvis. Hvis hunden blir stiv, halt eller uvanlig sliten, må den få ta det roligere. Ved vedvarende plager bør den undersøkes av veterinær.

Når hunden lærer noe nytt, er det lurt å avslutte mens den fortsatt klarer å konsentrere seg, i stedet for å følge en fast tidsplan. Belønn ønsket atferd, og tren på ferdigheter som gjør hverdagen enklere: innkalling, å gå pent i bånd, ro på en fast plass, håndtering og å bli stille når du har registrert det som fikk hunden til å varsle.

Å bli husren er noe hunden må lære, ikke en prøve på rasens intelligens eller stahet. Ta valpen ofte ut, særlig etter søvn, mat og lek, og belønn når den gjør fra seg ute. Det å være alene må også læres gradvis når valpen er trygg i hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og hvor lenge en voksen hund mestrer det, avhenger av trening og individ. Begynn med svært korte, udramatiske fravær, og øk bare mens hunden fortsatt er rolig.

## Helse

Malteser beskrives generelt som en frisk rase, men patellaluksasjon og navlebrokk kan forekomme. Patellaluksasjon betyr at kneskålen kan flytte seg ut av normal stilling. Halthet eller at hunden gjentatte ganger hopper over enkelte steg, bør vurderes av veterinær.

Den svenske raseklubbens avlsstrategi oppgir 40 registrerte patellaundersøkelser i perioden 2012–2021. Dette er et lite og selektert utvalg og viser ikke hvor vanlig tilstanden er blant alle maltesere. Be heller oppdretteren om å vise eventuelle offisielle patellaresultater for foreldredyrene og fortelle om kneproblemer eller navlebrokk hos nære slektninger. Malteser har ikke noe eget krav om helseundersøkelse i Svenska Kennelklubbens særskilte registreringsregler for 2026. Et frivillig resultat kan likevel gi verdifull informasjon; frivillig betyr ikke uviktig.

Rennende øyne og misfarging under øynene, ofte kalt tåreflekker, ble rapportert for mange hunder i raseklubbens eierundersøkelse. Rapporten beskriver misfargingen som kosmetisk, samtidig som årsaken ikke er fastslått. Fargen i seg selv er derfor ingen diagnose. Hold området rent og tørt, men oppsøk veterinær hvis øyet blir rødt, hunden myser eller gnir seg, eller det kommer puss eller en annen tydelig ny forandring.

Kontroller øyne, bevegelser, hud og munn jevnlig. Begynn med tannpuss mens hunden er ung, og gjør all håndtering rolig og forutsigbar. En lang liste over mulige sykdommer hos små hunder sier mindre enn dokumenterte resultater, hundens egne symptomer og det man faktisk vet om helsen til nære slektninger.

## Historie og opprinnelse

Navnet malteser beviser ikke at rasen kommer fra øya Malta. Den offisielle standarden oppgir det sentrale middelhavsområdet som opprinnelse og Italia som hjemland. Navnet knyttes der til et semittisk ord for havn eller tilfluktssted, som finnes i flere stedsnavn rundt Middelhavet.

Rasens forløpere levde i havner og kystbyer, der de jaktet på rotter og mus i lagerbygninger og lasterom. Små hunder kalt *canes melitenses* er omtalt fra Aristoteles' tid. Lignende hunder ble senere verdsatte selskapshunder i antikkens Roma og er avbildet ved siden av fornemme personer i renessansemalerier. Historien omfatter altså både praktisk arbeid i havnemiljøer og en lang rolle som selskapshund.

Den første dokumenterte malteseren i Sverige var en tispe som ble importert fra England i 1910 og vist i Stockholm i 1911. I dag er rasen først og fremst selskapshund, selv om enkelte hunder kan trives med for eksempel lydighet, spor eller agility på et passende nivå.

## Å leve med rasen

Malteser kan trives godt i leilighet hvis den får turer, mental aktivitet, selskap og trening på lyder i omgivelsene. Boligens størrelse erstatter ikke de daglige behovene, og en liten hund bør ikke tilbringe dagen i armene. Den må få gå, snuse, velge hvilested og bruke kroppen på en trygg måte.

Når hunden er sammen med barn, er det viktig at en voksen følger med. Hunden veier bare 3–4 kg, så lek på gulvet, forsiktige løft og en egen liggeplass der hunden får være i fred, reduserer faren for både redsel og uhell. Barn må la hunden være i fred når den spiser eller sover. Om en malteser fungerer sammen med andre hunder, katter eller smådyr, avhenger av individ, tidligere erfaringer og introduksjonen. Rasen alene gir ingen garanti.

Gjør en ærlig vurdering av hverdagen før kjøp:

- Kan noen stelle pelsen nesten hver dag og starte med tannpuss og håndtering med en gang?
- Hvordan fungerer foreldredyrene med besøk, hundemøter, hvile og korte perioder alene?
- Finnes det offisielle patellaresultater, og hva vet oppdretteren om knær, navlebrokk og øyeplager i familien?
- Får du se registreringspapirene og møte tispen i hennes vanlige miljø?
- Kan du ordne tilsyn mens valpen ennå er for ung til å være alene?

Malteser passer best hos den som setter pris på kombinasjonen av nærhet, livlighet og lærelyst, og samtidig godtar det omfattende stellet og variasjonen mellom individer bak det elegante, hvite utseendet.

Malteser

Malteser er en liten, robust selskapshund med lang, hvit silkepels og uttrykksfulle, mørke øyne. Den er kjærlig og menneskeorientert, og tilpasser seg godt til leilighetsliv med daglige turer. Den trenger jevnlig pelsstell, tannpleie og mild trening, og lever ofte et langt og aktivt liv.

sefid berfi är en uppfödare av rasen Malteser med bas i Sandared i Sverige. Uppfödning av malteser registrerades under kennelnamnet från 2017 till och med 2020.

sefid berfi

## Kortfakta

- Shih tzu er en liten, renraset selskapshund med opprinnelse i Tibet og videre utvikling i Kina; Storbritannia har ansvaret for rasestandarden.
- Rasestandarden angir en maksimal mankehøyde på 27 centimeter og en vekt på 4,5–8 kilo. FCI anerkjenner én shih tzu, ikke egne «mini», «imperial» eller «teacup»-varianter.
- Typiske trekk er et vennlig, men selvstendig vesen, et våkent uttrykk og en solid kropp som er litt lengre enn den er høy.
- Den lange pelsen krever mye stell. En kortere hverdagsklipp reduserer arbeidet, men fjerner ikke behovet for børsting, bading og kontroll av øyne, ører, poter og hud.
- Fri og stille pust, øyne som ikke står ut, og en velfungerende munn er viktigere enn et ekstremt kort snuteparti eller en overdrevet pels.
- Shih tzu kan trives i leilighet, men trenger fortsatt daglig bevegelse, mental aktivisering og sosial kontakt.

## Utseende og pels

Shih tzu er liten, men solid bygd, ikke en spinkel miniatyrhund. Kroppslengden fra manken til haleroten skal være større enn mankehøyden. Brystkassen er bred og dyp, og den høyt ansatte halen bæres i en bue over ryggen. Hodet er bredt og rundt. Snutepartiet er kort og bredt, men neseborene skal være godt åpne og øynene store uten å være utstående.

Rasestandarden angir en maksimal mankehøyde på 27 centimeter og en vekt på 4,5–8 kilo. Rasetype og sunn funksjon skal veie tyngre enn ønsket om en så liten hund som mulig. Betegnelser som «imperial» og «teacup» er derfor ikke anerkjente størrelsesvarianter av rasen.

Pelsen består av lange, tette dekkhår og moderat underull som ikke skal være ullen. Den kan være rett eller svakt bølget, og alle farger er tillatt. Håret på hodet gir det karakteristiske krysantemumlignende uttrykket, men må ikke hindre hundens syn. Pelsen skal heller aldri være så lang eller tung at den begrenser bevegelsene.

En shih tzu med full, lang pels trenger en gjennomtenkt rutine. Svenska Kennelklubben beskriver regelmessige bad, grundig tørking og gjennomkamming for å forebygge floker. Håret rundt ansiktet må holdes borte fra øynene, og pelsen bør gås gjennom helt inn til huden, slik at små floker ikke rekker å bli store og smertefulle.

En kortklipt shih tzu er enklere å stelle, men ikke vedlikeholdsfri. Pelsen fortsetter å vokse og trenger børsting, vask og klipp med et intervall som passer den enkelte pelsen og hverdagen. Rasen bør ikke beskrives som allergivennlig: hvordan et menneske reagerer på en hund, kan ikke avgjøres av pelsens utseende eller mengden synlig hår i hjemmet.

## Temperament og personlighet

Shih tzu skal være vennlig, livlig, våken og selvstendig. Dette er en selskapshund som gjerne deltar i familiens hverdag, men selvstendigheten kan merkes når hunden ikke ser poenget med en oppgave. Det gir rasen personlighet og humor, men gjør ikke alle individer automatisk medgjørlige i enhver situasjon.

Temperamentet varierer mellom individer og påvirkes av avl, tidlige erfaringer og hverdagstrening. Rasens vennlighet er derfor ingen garanti for at enhver shih tzu elsker alle barn, hunder eller katter. Samvær med barn fungerer best når barna kan håndtere hunden rolig, la den hvile i fred og unngå å bære den uten hjelp. Små barn og hunden bør alltid ha en voksen i nærheten.

Møter med andre hunder og katter bør bygges opp trinnvis. En rolig introduksjon og muligheten til å trekke seg unna er viktigere enn forestillingen om at rasen alltid kommer overens med alle. Noen individer er åpne med en gang, mens andre trenger mer tid.

Shih tzu kan varsle om lyder og besøkende med bjeffing, men hvor mye hunden lager lyd, varierer og kan påvirkes gjennom hverdagsrutinene. Belønn ro, gi hunden et alternativ til å løpe mot døren, og unngå å gjøre hvert varselbjeff til en stor hendelse.

## Trening og mosjon

Shih tzu trenger daglig mosjon og mental aktivisering, selv om rasen ikke er bygd for langvarig og hardt arbeid. Flere turer med tid til å snuse, korte lekestunder og små treningsoppgaver gir som regel en bedre hverdag enn én ensformig runde. Hvor langt og intensivt hunden kan bevege seg, må tilpasses alder, kondisjon, vær og pusteevne.

Korte og tydelige treningsøkter passer rasens kombinasjon av intelligens og selvstendighet. Belønn atferden du ønsker, og tren på én ting om gangen: kontakt, innkalling, håndtering, gåing i bånd og å kunne slappe av. Renslighetstreningen blir lettere med hyppige muligheter til å gå ut, forutsigbare rutiner og umiddelbar belønning ute; det finnes ikke støtte for at alle shih tzu er uvanlig enkle eller vanskelige å få stuerene.

Varme og pust skal styre aktivitetsnivået. En shih tzu som puster anstrengt eller støyende, raskt mister tempo eller har vansker med å hente seg inn, skal ikke presses videre. Legg mosjonen til kjøligere deler av dagen når det er varmt, og la en veterinær vurdere tilbakevendende pustelyder eller redusert utholdenhet. Snorking og surklete pust bør ikke avfeies som normalt bare fordi rasen er kortsnutet.

Alenetid trenes gradvis fra svært korte stunder. Øk først når hunden forholder seg rolig, og tilpass opplegget dersom den viser uro eller ubehag. I Sverige skal hunder få daglig fysisk og mental aktivisering og bør luftes minst hver sjette time på dagtid; valper og eldre hunder trenger som regel å komme ut oftere.

## Helse

De viktigste helsekontrollene for shih tzu gjelder pust, øyne samt munn og tenner. Rasen kan leve lenge, og en stor britisk studie av veterinærjournaler fant et samlet sykdomsmønster som lå nærmere hunder generelt enn flere andre kortsnutede raser. Det betyr ikke at risikoen forbundet med den korte skallen kan ignoreres.

Shih tzu kan rammes av brachycephalic obstructive airway syndrome, BOAS, på norsk brakycefalt obstruktivt luftveissyndrom. I en britisk studie fra 2026 av 42 shih tzu ble rasen vurdert til å ha moderat risiko for BOAS, og knapt halvparten av hundene fikk grad 0. Utvalget var lite og sier ikke hvordan en enkelt hund har det, men viser at fri pust må kontrolleres i praksis. Åpne nesebor, stille pust i hvile og bevegelse, normal restitusjon og sunt hold er viktige tegn. Studien fant også en sammenheng mellom hold og BOAS-grad hos shih tzu.

RFG Scheme er en standardisert funksjonsvurdering av pusten. Svenska Kennelklubben besluttet i 2026 å innføre sentral registrering av RFG-resultater for shih tzu, men undersøkelsene kan først starte når det finnes utdannede veterinærer og tekniske rutiner. Spør derfor oppdretteren hvilke pustevurderinger som faktisk er gjennomført, og kontroller dagens status hos Svenska Kennelklubben.

Øynene skal være store, men ikke utstående. Svenska Kennelklubbens rasespesifikke instruksjoner peker ut altfor fremtredende øyne som et risikoområde, og britiske helseanbefalinger angir øyeundersøkelse før avl. Oppsøk veterinær raskt dersom hunden plutselig myser, gnir et øye eller får tydelig rødhet, uklarhet eller mye utflod; skader på hornhinnen er smertefulle og må undersøkes.

Munnen er et annet prioritert område fordi de svenske instruksjonene advarer mot smal underkjeve og dårlig tannstatus. I en britisk studie av 11 082 shih tzu var sykdom i tannkjøttet og vevet som støtter tennene, den hyppigst registrerte diagnosen. Den samme studien fremhevet også problemer med analkjertler, ører og øyne. Daglig tannpuss med hundetannkrem er det mest effektive hjemmetiltaket mot plakk; veterinærkontroll er likevel nødvendig ved tannstein, dårlig ånde, blødende tannkjøtt eller vansker med å tygge.

Studien rapporterte en gjennomsnittlig alder ved død på 12,7 år i den undersøkte britiske populasjonen. Det er et mål for en populasjon, ikke et løfte for en enkelt hund.

## Historie og opprinnelse

Shih tzu har sin opprinnelse i Tibet, men ble utviklet som rase i Kina, der hunder av denne typen levde i de keiserlige palassene. FCI oppgir Tibet (Kina) som opprinnelsesland og Storbritannia som landet med ansvar for rasestandarden. Rasen hører til gruppen selskapshunder og har aldri hatt krav om bruksprøve.

Den første dokumenterte importen til Storbritannia fant sted i 1931. Shih tzu ble først vist sammen med lhasa apso, men forskjeller i blant annet hode og type førte til at shih tzu ble anerkjent som egen rase i 1934. Den ble registrert separat av den britiske kennelklubben i 1940. Rasen kom til Skandinavia i løpet av 1930-årene.

Den dokumenterte historien er tydelig uten romantiske tillegg: tibetanske røtter, utvikling i Kina og senere standardisering i Storbritannia. Dagens vennlige, men selvstendige selskapshund gjenspeiler rollen rasen lenge har hatt tett på mennesker.

## Å leve med rasen

Shih tzu passer best for den som ønsker en liten, sosial selskapshund og aksepterer at pels, øyne, tenner og pust krever løpende oppmerksomhet. Rasen kan passe både i leilighet og hus; det avgjørende er ikke størrelsen på boligen, men om hunden får bevegelse, nesearbeid, hvile, selskap og regelmessige muligheter til å gå ut.

Hverdagen blir enklest når pelsstell, tannpuss og håndtering læres inn tidlig i små trinn. En hund som klippes kort, må fortsatt bli trygg på børste, kam, bad, føner, potekontroll og berøring rundt ansiktet. Planlegg også for regelmessig klipp hjemme eller hos hundefrisør.

Før du velger valp, bør du møte tispen og gjerne flere voksne slektninger i normal bevegelse, ikke bare når de sitter stille. Lytt til pusten før og etter en kort tur, se etter åpne nesebor og øyne som ikke er utstående, og spør hvordan oppdretteren følger opp øyne, munn og tenner samt pustefunksjon. Be om å få se undersøkelsesresultatene som finnes, og kontroller dem mot oppdatert informasjon fra Svenska Kennelklubben.

Rasen passer dårligere dersom hunden regelmessig skal være alene i lange dager, dersom daglig pelsstell er urealistisk, eller dersom du ønsker en hund til hard mosjon i varmt vær. For et hjem som setter pris på en nær, men ikke alltid medgjørlig følgesvenn, kan shih tzu derimot være et godt valg, forutsatt at sunn funksjon får gå foran et ekstremt utseende.

Shih tzu

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Société Centrale Canine (French Kennel Club)

Liten, robust selskapshund fra tibetanske og kinesiske palasser, 4,5–8 kg, med lang, flytende pels og et krysantemumlignende ansikt. Kjærlig, glad og selvsikker, passer den i mange typer hjem. Trenger moderat mosjon, krevende pelsstell og tålmodig, belønningsbasert trening.

Tazzels Kennel

Bonpi's

## Kortfakta

Fransk bulldog er en liten, kraftig og sosial selskapshund fra Frankrike. Den skal være livlig og aktiv, men det korte kraniet og snutepartiet medfører risiko for pusteproblemer og dårligere temperaturregulering. Den som vurderer rasen, bør derfor bedømme funksjon og dokumentert helse like nøye som temperament og utseende.

- **Rasegruppe og bruksområde:** FCI gruppe 9, selskapshund
- **Mankehøyde:** hannhunder 27–35 cm, tisper 24–32 cm
- **Vekt:** hannhunder 9–14 kg, tisper 8–13 kg
- **Pels:** kort, glatt og uten underull
- **Farger i rasestandarden:** fawn, tigret og pied, med tegningene som er beskrevet i standarden
- **Ideelt temperament:** sosial, livlig, leken og hengiven
- **Viktig svensk helseundersøkelse:** RFG-Scheme har vært obligatorisk før avl innen SKK siden 1. januar 2025

Rasen er ikke et opplagt valg for den som ønsker en hund med lite behov for oppfølging. En fransk bulldog skal kunne bevege seg fritt og puste fritt også under bevegelse. Hørbar eller anstrengt pust er ikke et sjarmerende eller normalt rasetrekk.

## Utseende og pels

Fransk bulldog skal være kompakt og muskuløs uten å bli tung, ubevegelig eller overdrevet. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, hodet er bredt og de opprettstående såkalte flaggermusørene er et tydelig kjennetegn. Helheten skal fungere i bevegelse: åpne nesebor, tilstrekkelig snutelengde, frie bevegelser og en kropp som ikke hindrer hunden i å være aktiv, er viktigere enn et ekstremt utseende.

Rasestandarden angir ulike mål for kjønnene. Hannhunder skal være 27–35 cm høye og veie 9–14 kg, mens tisper skal være 24–32 cm og veie 8–13 kg. Tallene er ikke en målvekt for hvert individ. Passende hold vurderes ut fra hundens bygning, muskelmasse og fettlag; overvekt belaster pust, ledd og rygg.

Pelsen er kort, glatt, myk og blank og mangler underull. Røyting kan normalt håndteres med enkel børsting etter behov. Kontroller samtidig klør, poter, ører, tenner og hud. Ansiktsfolder skal holdes rene og tørre, men stellet bør styres av hvordan huden faktisk ser ut. Rødhet, lukt, væske, kløe eller ømhet er grunn til å søke råd, ikke bare til å rengjøre oftere.

Rasestandardens farger er fawn, tigret og pied. Blått og merle er ikke godkjente farger. En valp som markedsføres med «sjelden farge», bør vurderes ut fra det samme viktige underlaget som alle andre: registrering, pustefunksjon, foreldredyr og oppdretterens avlsarbeid.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal fransk bulldog være sosial, livlig, leken og hengiven. Mange individer søker gjerne kontakt og liker å delta i familiens hverdag. Rasen kan lære raskt, men selvstendighet og stahet gjør at tydelige rutiner og gode belønninger ofte fungerer bedre enn gjentakelser og harde korrigeringer.

Rasestandarden beskriver et ideal, ikke hver hund. Arv, tidlige erfaringer, helse, smerte, miljø og trening påvirker hvordan et individ oppfører seg. En hund som har vansker med å puste eller er plaget i hud, rygg eller ledd, kan også ha mindre tålmodighet og dårligere restitusjon. Temperament bør derfor vurderes sammen med fysisk funksjon.

BPH viser hvordan en bestemt hund reagerte under en standardisert atferdsbeskrivelse. Det er ikke en bestått-eller-ikke-bestått-test og ingen garanti for valpens fremtidige personlighet. Den eldre svenske BPH-analysen omfattet bare en liten andel av de svenskfødte hundene. For en valpekjøper er det derfor mer verdifullt å møte tispen og spørre hvordan foreldre og nære slektninger håndterer fremmede mennesker, hundemøter, uventede lyder, kroppshåndtering, aktivitet og hvile.

Rasen kan passe for en godt forberedt førstegangseier som er innstilt på belønningsbasert trening, daglig aktivitet og mulige veterinærbehov. Den passer dårligere når valget hovedsakelig bygger på liten størrelse, et bestemt utseende eller antakelsen om at en kortsnutet hund automatisk trenger svært lite mosjon.

## Trening og mosjon

En fransk bulldog trenger daglige turer, nesearbeid, lek og hverdagstrening, men det finnes ingen mengde mosjon i minutter som passer alle. Alder, kondisjon, vær og fremfor alt hundens pust og restitusjon avgjør hva som er passende. Avkjøling gjennom pesing er mindre effektiv hos kortsnutede hunder, så den samme aktiviteten kan være lett en kjølig dag og uegnet i varme.

Planlegg heller flere overkommelige aktiviteter enn én lang økt som må fullføres. La hunden snuse, gå rolig i variert terreng og bruke hodet gjennom søk og enkel problemløsning. Bygg opp kondisjonen gradvis og følg med på hunden under hele aktiviteten. Senk tempoet eller avbryt hvis pusten blir tydelig støyende eller anstrengt, neseborene trekkes sammen, hunden bruker magen kraftig for å puste, blir hengende etter eller ikke henter seg inn normalt. Uttalt pustebesvær, blålige slimhinner, ustøhet, kollaps eller bevisstløshet krever umiddelbar veterinærkontakt.

På varme dager må turene legges til kjøligere tidspunkter, tempoet reduseres og hunden ha tilgang til skygge, vann og et kjølig hvilested. La aldri hunden være i en varm bil eller et annet lukket rom. En hund som gjentatte ganger får problemer ved moderat aktivitet eller varme, trenger en veterinærvurdering; løsningen er ikke bare å unngå all mosjon.

Prioriter kontakt, rolig båndføring, innkalling, å avslutte lek, å finne ro og å akseptere kontroll av munn, ører, ansiktsfolder, poter og klør. Tren på å være alene i svært små trinn når hunden allerede er trygg hjemme. Belønningsbaserte metoder gjør oppgaven tydelig og letter nødvendig håndtering.

## Helse

Det viktigste helseproblemet å forstå hos fransk bulldog er BOAS, obstruktivt luftveissyndrom hos kortsnutede hunder. Det oppstår når det ikke er nok plass til bløtvevet i den forkortede nesen og svelget. Følgene kan være støyende eller anstrengt pust, dårlig utholdenhet, søvnforstyrrelser og vansker med å regulere kroppstemperaturen.

RFG-Scheme er en veterinærundersøkelse som vurderer pustefunksjonen før og etter tre minutters rask bevegelse og graderer resultatet fra 0 til 3. Innen SKK har fransk bulldog siden 1. januar 2025 vært omfattet av et helseprogram på nivå 2: hunder som brukes i avl, skal ha et resultat før paring. Et offisielt resultat kan registreres fra 24 måneders alder og kan ikke være eldre enn to år ved paringen. Grad 0 anbefales; hunder med grad 2 eller 3 skal ikke brukes i avl etter SKKs regler. En hund som er operert i luftveiene, kan ikke undersøkes innen programmet.

Et RFG-resultat beskriver hundens tilstand på undersøkelsestidspunktet og fjerner ikke behovet for egne observasjoner. Det er ingen livslang garanti og sier heller ikke alt om andre helserisikoer. Før valpekjøp bør du be om foreldrenes registrerte navn, undersøkelsesdatoer og faktiske RFG-grader. Se helst foreldredyrene både i hvile og etter normal bevegelse: pusten skal være fri, restitusjonen rimelig og neseborene åpne. Ikke godta «testet» eller «veterinærkontrollert» som erstatning for det registrerte resultatet.

Andre dokumenterte risikoområder er allergi og hudproblemer, problemer i rygg, skjelett og ledd, inkludert patellaluksasjon, samt skader på de fremtredende øynene. Det betyr ikke at hver hund blir rammet. Spør om tilbakevendende hudproblemer, halthet, ryggsmerter og øyeskader hos foreldre og nære slektninger. Den svenske raseklubben anbefaler også at valpekjøpere spør om patella, hjerte og de voksne hundenes pust; dette skal skilles fra det formelle RFG-kravet.

Kontakt veterinær ved tilbakevendende pustelyder, tydelig intoleranse for mosjon eller varme, søvnproblemer på grunn av pusten, hud som lukter eller gjør vondt, tilbakevendende halthet, ryggsmerter eller et rødt, rennende eller smertefullt øye. Tidlig vurdering er bedre enn å vente på at et problem skal bli «typisk for rasen».

## Historie og opprinnelse

Fransk bulldog ble formet som rase i Paris på slutten av 1800-tallet. Den første raseklubben ble dannet i Paris i 1880, den første hunden ble registrert i 1885 og den første rasestandarden ble fastsatt i 1898. Samme år anerkjente den franske kennelklubben rasen.

Rasen ble utviklet som selskapshund og fikk den kompakte kroppen, det brede hodet og de opprettstående flaggermusørene som fortsatt kjennetegner standarden. Fransk bulldog ble vist i Sverige første gang i 1913. Den historiske typen forklarer dagens utseende, men moderne avl skal ikke forsterke trekk så langt at pust, øyne, rygg, hale eller bevegelser påvirkes negativt.

## Å leve med rasen

Fransk bulldog kan bo i leilighet eller hus fordi boligens størrelse i seg selv ikke avgjør om hverdagen fungerer. Det avgjørende er at hunden får daglig aktivitet, kan hvile uforstyrret og har et trygt, kjølig miljø. I leilighet bør lyder i oppgangen og utenfor vinduer håndteres med tidlig trening, og tilgang til heis eller mange trapper kan få praktisk betydning hvis hunden har smerter eller pustevansker.

Med barn gjelder den samme sikkerhetsregelen som for alle hunder: en voksen har ansvaret for samspillet. Barn skal ikke forstyrre hunden når den spiser eller hviler, klatre på den eller fortsette når den prøver å gå unna. Lag et beskyttet hvilested, og lær både barn og hund rolige former for samvær. Liten kropp og lekent temperament gjør ikke automatisk et individ trygt med barn.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individene og erfaringene deres. Gjør introduksjonene gradvis, med mulighet for å skille dyrene og uten å tvinge frem nærkontakt. Sosialisering kan bedre forutsetningene, men garanterer ikke at alle kombinasjoner fungerer. Vær spesielt oppmerksom på stress, ressursforsvar og om den andre hundens lek blir for fysisk for et individ med begrenset pustekapasitet.

Alenetid må trenes inn gradvis, med svært korte stunder i starten. Øk først når hunden kan være rolig, og bruk gjerne kamera for å oppdage uro eller bjeffing som ikke merkes når du kommer hjem. Rasen bør ikke velges med en plan om regelmessig å la hunden være alene størstedelen av dagen.

Før kjøp bør hele husstanden kunne svare ja på disse spørsmålene:

- Kan vi velge fri pust og god funksjon fremfor et ekstremt utseende eller en uvanlig farge?
- Kan vi kontrollere foreldrenes identitet, RFG-grader og undersøkelsesdatoer i stedet for å stole på muntlige forsikringer?
- Kan vi tilpasse aktiviteten til varme og dagsform uten å gjøre hunden inaktiv?
- Har vi tid og økonomi til å håndtere veterinærbehovene som kan følge med rasens kroppsform?

Hvis svarene er ja og oppdretteren kan vise kontrollerbare resultater, kan fransk bulldog være en livlig og nær selskapshund. Det viktigste valget er ikke det mest ekstreme hodet eller den sjeldneste fargen, men en hund som kan puste, bevege seg, hente seg inn og leve et aktivt hverdagsliv.

Fransk bulldog

The French Bulldog Club of England

Société Centrale Canine (France)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

The Kennel Club (United Kingdom)

Fransk bulldog er en liten, muskuløs selskapshund med kort pels og store, flaggermuslignende ører. Den er kjærlig, menneskeorientert og leken, men likevel rolig innendørs, og passer godt til leilighetsliv. Den trenger moderat, nøye tilpasset mosjon, regelmessig stell av hud, ører og klør, samt oppfølging av pust og vekt.

## Kortfakta

American bully er en moderne amerikansk hund som først og fremst er utviklet som selskapshund. United Kennel Club, UKC, anerkjente rasen i 2013, men Svenska Kennelklubben, SKK, anerkjenner den ikke, og en American bully kan derfor ikke registreres hos SKK. Kontroller derfor hvilket register en oppdretter viser til, og hvilke dokumenter som faktisk tilhører hunden.

Pocket, Standard, Classic og XL er ikke fire separate raser. Det er størrelses- eller typebetegnelser som brukes av registre med delvis ulike regler. UKC grupperer dem som Pocket, Standard/Classic og XL og definerer dem hovedsakelig etter mankehøyde og kroppsbygning, ikke etter en bestemt vekt. Classic har samme høyde som Standard, men lettere benstamme og mindre kroppsmasse. En «XL»-betegnelse sier derfor mindre enn foreldrenes mankehøyde, kroppsbygning og dokumenterte voksenstørrelse.

Rasestandardens ideal er en trygg, vennlig og livlig selskapshund i en kraftfull kropp. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Hundens funksjon, mentalitet og håndterbarhet er viktigere enn et ekstremt hode, bredest mulig bryst eller høy kroppsvekt.

## Utseende og pels

American bully skal være kompakt og svært muskuløs, men samtidig aktiv, smidig og velkoordinert. Ifølge UKC er omtrentlig mankehøyde for Pocket 36 til under 43 centimeter for hannhunder og 33 til under 41 centimeter for tisper. Standard ligger rundt 43–51 centimeter for hannhunder og 41–48 centimeter for tisper. XL ligger over 51 og opptil cirka 58 centimeter for hannhunder, og over 48 og opptil cirka 56 centimeter for tisper. Classic måler som Standard, men er lettere bygget. Andre registre, som American Bully Kennel Club, deler inn variantene og grensene noe annerledes. Finn derfor ut hvilket register størrelsesbetegnelsen kommer fra.

UKC angir ikke et vektspenn som avgjør hvilken størrelsesklasse hunden tilhører. To hunder med samme mankehøyde kan veie forskjellig på grunn av benstamme, muskelmasse og hold. Se på begge foreldrene og gjerne voksne slektninger i stedet for å stole på en lovet sluttvekt.

Kroppsbygningen skal fungere i bevegelse. Hunden skal kunne gå og trave uten at beina krysser hverandre, brystet hindrer frambeina eller massen gjør stegene tunge. UKC regner en snute som er så kort at den forstyrrer normal pust, et bryst som er så bredt at det hemmer bevegelsen, og kraftig bøyde frambein som alvorlige eksteriørfeil. Når du vurderer hunden, bør frie bevegelser, åpne nesebor og uanstrengt pust veie tyngre enn et overdrevet utseende.

Pelsen er kort, glatt og tettliggende. Børst ved behov for å fjerne løse hår. Kontroller også hudfolder, poter, klør, ører og tenner; bad hunden når den er skitten i stedet for etter en fast plan.

Fargereglene avhenger også av hvilket register som brukes. UKC godtar mange farger, men diskvalifiserer merle; andre registre kan ha andre regler. Den amerikanske UKC-standarden tillater både naturlige og kuperte ører, men ørekupering er forbudt i Sverige hvis det ikke er medisinsk nødvendig. Naturlige ører er derfor det normale svenske valget.

## Temperament og personlighet

American bully skal ifølge UKCs ideal være selvsikker, mild og vennlig mot mennesker, og aggressivitet mot mennesker beskrives som atypisk. Ordene beskriver hvordan registeret ønsker at rasen skal være. De kan ikke erstatte en vurdering av den enkelte hunden, foreldrene, oppveksten og erfaringene dens.

Møt valpens mor i hjemmemiljøet og observer hvordan hun reagerer på besøk, håndtering og hverdagslyder. Spør hvordan begge foreldrene reagerer etter at de blir overrasket: klarer de å roe seg og søke støtte, eller vedvarer stress og redsel? En voksen hund skal kunne avledes og håndteres uten at eieren må stole på fysisk styrke.

En American bully kan fungere godt i en barnefamilie, men rasenavnet gir ingen garanti. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass der barna ikke følger etter. En voksen bør holde båndet hvis hunden er sterkere enn barnet. Vurder også hvordan hunden reagerer når noen nærmer seg mat, leker eller soveplass, og søk hjelp tidlig hvis atferden vekker bekymring.

Det samme individfokuset gjelder andre dyr. Tidligere erfaring, jaktinteresse, opphisselsesnivå og sosiale ferdigheter varierer. Introduser hunder på et nøytralt sted med god avstand og slakke bånd. Mellom hund og katt trengs barrierer, fluktveier og korte, kontrollerte møter. Ikke la dem være sammen uten tilsyn før atferden har vært stabil over tid.

## Trening og mosjon

American bully trenger daglig fysisk aktivitet, mental stimulering og trening i å finne ro. Det finnes ikke et godt dokumentert antall mosjonstimer som passer alle. Alder, størrelsesvariant, hold, ledd, pust, vær og individets restitusjon avgjør hvordan turer og annen belastning bør doseres.

Prioriter hverdagsferdigheter som gjør en sterk hund enkel å leve med: å gå pent i bånd, innkalling, kontakt til tross for forstyrrelser, vente ved dører, slippe gjenstander, la seg undersøke og slappe av på en bestemt plass. Bruk belønningsbasert trening med tydelige kriterier, og unngå fysisk eller psykisk tvang.

Varier rolige turer med nesearbeid, problemløsning og korte treningsøkter. Bygg opp mer aktiv trening gradvis. Avslutt og la hunden hente seg inn hvis gangen blir tung, pusten fortsatt er anstrengt etter en pause, eller hunden søker skygge og ikke klarer å roe seg.

Varme krever ekstra omtanke hos et tungt eller kortsnutet individ. Legg aktiviteten til kjøligere tider, ta med vann og tilpass intensiteten etter hvordan hunden puster. Hørbar eller anstrengt pust i hvile, tydelig varmeintoleranse eller kollaps er ikke normale rasetrekk man skal trene seg gjennom, men grunner til å la en veterinær vurdere hunden.

## Helse

American bully har ikke et svensk SKK-program som kan brukes som en ferdig sjekkliste ved kjøp. Kjøperen må derfor gjennomgå resultatene til hvert avlsdyr og spørre hvordan oppdretteren har valgt tester ut fra hundenes kropp, slekt og tidligere avkom. Formuleringen «helsetestet» er ikke nok. Be om dokumenter som viser hundens identitet, undersøkelsesdato, metode, resultat og utstedende organisasjon, og kontroller at opplysningene gjelder riktig hund.

Be spesielt om faktiske hofte- og albueresultater når slike finnes. British Veterinary Association publiserte i 2024 statistikk med 101 hofteresultater og 88 albueresultater for American Bully. Det viser at det finnes offisielt vurderte resultater å gjennomgå. Tallene beskriver likevel en begrenset gruppe undersøkte hunder i et britisk system; de viser ikke hvor vanlig et problem er i hele populasjonen, og de er ikke et svensk SKK-krav. Vurder foreldrenes resultater innenfor riktig bedømmingssystem, og spør om samme problem går igjen hos nære slektninger.

Vurder også funksjon, ikke bare dokumenter. En avlshund bør kunne puste stille og uanstrengt i hvile og etter moderat aktivitet, ha åpne nesebor, regulere kroppstemperaturen og bevege seg uten halthet eller mekaniske hindringer. Svært kort snute, uforholdsmessig stort hode, overdreven masse, ekstrem brystbredde og beinstilling som forstyrrer gangen, er varselsignaler. Ikke godta snorking eller anstrengt pust i våken tilstand som «typisk for rasen».

Spør om veterinærutredninger, bevegelses- og pustevansker og tidlige dødsfall hos foreldre, søsken og tidligere kull. Familiehistorikken og funnene ved undersøkelse av individet bør styre hvilke ekstra kontroller som trengs. Svenske avlsregler krever at foreldredyr er i god fysisk og mental helse, og at en kombinasjon ikke forventes å øke risikoen for lidelse eller arvelig funksjonsnedsettelse.

## Historie og opprinnelse

American bully ble utviklet i USA fra amerikanske bull- og terrierhunder. UKC beskriver rasen som en videreutvikling av American Pit Bull Terrier med mindre innflytelse fra American Bulldog, English Bulldog og Olde English Bulldogge. Målet ble en egen, kraftigere selskapshund fremfor en kopi av én bestemt forfedretype. UKC anerkjente American Bully 15. juli 2013.

Historien forklarer hvorfor ord som «pitbull», «bully» og «bullterrier» noen ganger blandes i dagligtalen, men de er ikke utskiftbare rasenavn. Spør hvilket register og hvilken standard som ligger bak en stamtavle eller størrelsesbetegnelse. UKC, ABKC og andre registre kan ha ulike inndelinger, fargeregler og dokumentkrav.

I Sverige er forskjellen særlig viktig: American bully er ikke en SKK-anerkjent rase og kan ikke registreres hos SKK. Et bevis fra et annet register er derfor ikke et SKK-bevis og dokumenterer ikke i seg selv god helse eller mentalitet. Kontroller utstederen og hundens identitet.

## Å leve med rasen

American bully passer best hos en eier som kan håndtere en sterk hund rolig, trene regelmessig og velge funksjon framfor et ekstremt utseende. Leilighet er ikke automatisk et hinder, men gulvplass, trapper eller heis, vei til lufteområde, nabostøy og muligheten til å gå ut ofte må fungere for hundens størrelse. Et svært stort individ kan være upraktisk på liten plass selv om det er rolig innendørs.

Alenetid må trenes gradvis. Begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den kan hvile uten stress. En valp kan ikke være alene på samme vilkår som en voksen hund. Planlegg hverdagen etter individets atferd og behov for lufting i stedet for å anta at rasen klarer et bestemt antall timer.

Før kjøp bør du møte valpen sammen med moren der hundene bor, kontrollere morens identitet i Jordbruksverkets sentrale hunderegister og be om å få se originaler eller verifiserbare kopier av helseresultater. En svenskfødt valp skal være minst åtte uker ved levering og ha en veterinærattest som da er høyst sju dager gammel. Chipnummer, kjøpekontrakt og andre dokumenter skal stemme overens. Kuperte ører på en hund som oppgis å være svenskfødt, er en tydelig grunn til å stanse opp og kontrollere opprinnelse og innførsel.

Sverige har ikke forbud mot enkelte hunderaser, men eieren har alltid ansvar for tilsyn og for at hunden ikke forårsaker skade eller alvorlig ulempe. Ved reise, flytting eller transitt må reglene kontrolleres på nytt. Andre land kan ha særregler for hunder av bulltype, og enkelte juridiske definisjoner bygger på hundens fysiske type og høyde fremfor navnet i et register.

Det beste kjøpsvalget bygger derfor på mer enn betegnelsen American bully. Velg en hund som puster fritt, beveger seg uhindret, henter seg godt inn, har håndterbare foreldre og kan knyttes til tydelig helse- og opprinnelsesdokumentasjon. Det sier mer om den framtidige hverdagen enn farge, hodestørrelse eller en lovet vektklasse.

American bully

American bully er en kompakt, muskuløs selskapshund fra USA, utviklet fra pitbull-typer og avlet for et stabilt, vennlig temperament. Den finnes i flere størrelser, har et kraftig hode, kort lettstelt pels og trives med tett kontakt med familien, trening og sosialisering.

Los Dinegro's kennel är en uppfödare av raserna Fransk bulldogg och American bully med bas i Sjömarken i Sverige.

Los Dinegro's kennel

## Kortfakta

Russisk tsvetnaya bolonka er en liten, livlig selskapshund som gjerne vil være nær menneskene sine. Rasen kan passe både for en førstegangseier og en familie som setter av tid til hverdagslydighet, men den er ikke et enkelt valg bare fordi den er liten. Pelsen krever jevnlig stell, alenetid må trenes gradvis, og temperamentet til den enkelte hunden bør veie tyngre enn generelle beskrivelser av rasen.

- Rasen er nasjonalt anerkjent av de nordiske kennelklubbene og plasseres i gruppe 9, men den er ikke anerkjent av FCI.
- Ønsket mankehøyde er maksimalt 26 cm, og idealvekten er 3–4 kg.
- Pelsen er lang, tett og krøllete eller bølgete. Den røyter ofte forholdsvis lite, men det gjør ikke rasen allergifri.
- Raseidealet er en hengiven, livlig og glad hund. Det svenske kunnskapsgrunnlaget om atferd er likevel for lite til at man kan gi sikre løfter om hvert individ.
- En valpekjøper bør kontrollere dokumenterte resultater for kneskåler, øyne og prcd-PRA, og samtidig spørre hvordan foreldredyrene fungerer i hverdagen.

## Utseende og pels

Russisk tsvetnaya bolonka skal være liten og kompakt, med en kropp som er litt lengre enn mankehøyden. Ifølge standarden kan kroppslengden være høyst 15 prosent større enn høyden. Den rikelige pelsen kan få hunden til å se rundere ut enn den er, så hold og kroppsbygning bør vurderes både med hendene og med øynene.

Pelsen skal være lang, tett og middels kraftig med store krøller eller bølger. Hunden kan ha moderat med underull, men underull kan også mangle. Alle farger er tillatt bortsett fra ensfarget hvit, flekket eller partifarget og merle. En svært liten og knapt synlig hvit flekk kan forekomme på haken, strupen, forbrystet eller tærne. Større hvite felt hører dermed ikke til rasens godkjente fargetegning.

Pelsen må gres regelmessig helt ned mot huden. Langt og mykt hår floker seg lettest der det blir friksjon, blant annet i armhulene, lysken, bak ørene og under sele eller halsbånd. Hvor ofte hele pelsen må gås gjennom, avhenger av pelsens kvalitet og lengde og av hundens hverdag. Kontroller likevel utsatte områder ofte, og løs opp små floker før de blir til stramme tover. Venn valpen til kam, håndtering av poter og korte pauser på et sklisikkert underlag helt fra starten.

Den offisielle utstillingsstandarden tillater ikke at pelsen klippes eller trimmes, bortsett fra at håret på potene kan jevnes til. Håret på hodet kan samles opp dersom det faller foran øynene. Dette beskriver hvordan rasen skal presenteres etter standarden. Det daglige stellet må samtidig sørge for at hud, øyne og poter ikke blir plaget.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en hengiven, livlig, glad og sosial selskapshund. Mange ønsker seg derfor en bolonka som trives med å delta i familielivet og er enkel å ta med. Det er et rimelig mål, men ingen garanti for at hver hund automatisk er trygg på fremmede, stille i leiligheten eller avslappet i alle møter.

Det finnes foreløpig for lite svensk informasjon om rasens atferd. Den gjeldende rasespesifikke avlsstrategien bygget blant annet på bare 20 gjennomførte BPH-beskrivelser og 139 svar i en helse- og atferdsundersøkelse. Det er ikke nok til å trekke sikre slutninger om hele rasen. I undersøkelsen svarte 18,7 prosent at de ikke var fornøyde med hundens atferd. Det lille grunnlaget med frivillige svar viser ikke hvor vanlig dette er i rasen. Det viser derimot hvorfor en vennlig rasebeskrivelse ikke kan erstatte en vurdering av foreldrene til det planlagte kullet.

Be oppdretteren beskrive hvordan foreldredyrene reagerer på besøk, uventede lyder, håndtering og hundemøter, og hvor lett de finner roen etter aktivitet. BPH-resultater kan gi flere observasjoner dersom de finnes, men les hele beskrivelsen i stedet for å lete etter én enkelt godkjent verdi. Bjeffing og interesse for å jage kan variere mellom individer og miljøer. Det finnes ikke godt nok grunnlag for å love et bestemt nivå for rasen.

## Trening og mosjon

Russisk tsvetnaya bolonka trenger bevegelse, mental aktivitet og hvile hver dag, men det finnes ingen godt begrunnet oppskrift i antall minutter for rasen. En god hverdag kan bestå av turer i ulike miljøer, søksarbeid, lek og korte treningsøkter. Tilpass varighet og vanskelighetsgrad til alder, kondisjon og hvor godt hunden henter seg inn. En hund som har vanskelig for å falle til ro, kan trenge mindre oppjagende aktivitet og mer hvile. En hund som mister konsentrasjonen og finner på egne aktiviteter, kan ha nytte av mer målrettet stimulering.

Bruk belønningsbaserte metoder, gå frem trinnvis og ta hensyn til hva som motiverer den enkelte hunden. Begynn tidlig med ferdighetene som gjør hverdagen enklere: kontakt, innkalling, å vente ved døren, gå rolig i bånd, slappe av på en fast plass og godta pels- og potestell. Ta valpen ofte ut etter søvn, mat og lek, ros den når den gjør fra seg ute, og ikke straff uhell inne. Belønn ro før hunden rekker å bli oppkavet og bjeffe på lyder eller besøk, samtidig som du reduserer forhold i omgivelsene som holder atferden i gang.

Den lille kroppen er ingen grunn til å bære hunden gjennom enhver situasjon. La den bevege seg, utforske og løse overkommelige oppgaver på egne ben. Unngå samtidig belastning som ikke passer for en ung eller utrent hund. Rasen beskrives som lærevillig og kan sette pris på aktiviteter som nesearbeid, rallylydighet eller andre grener der hund og fører samarbeider.

## Helse

Det finnes ikke nok dokumentasjon til å gi et sikkert bilde av rasens vanligste helseproblemer i Sverige. Da den gjeldende avlsstrategien ble utarbeidet, fantes det få hunder i landet, helseundersøkelsen hadde 139 svar, og det fantes ingen forsikringsstatistikk for rasen. Det er derfor ikke grunnlag for å peke ut en lang rekke sykdommer som vanligere nettopp hos denne rasen. Som valpekjøper får du et bedre beslutningsgrunnlag ved å undersøke dokumenterte resultater for foreldre og nære slektninger.

Raseklubben anbefaler kjent patellastatus før avl. Patellaresultatet viser om kneskålen ligger stabilt, eller om den kan forskyves under veterinærens undersøkelse. Målet er å pare to hunder uten anmerkning. Ifølge anbefalingen bør en hund med grad 1 bare pares med en hund uten anmerkning, mens hunder med grad 2 eller høyere ikke bør brukes i avl.

For øynene anbefales en øyelysing uten anmerkning som ikke er eldre enn ett år ved paring. Klubben anbefaler også et DNA-resultat for prcd-PRA. En bærer skal pares med en genetisk fri hund, ikke med en annen bærer. En DNA-test for prcd-PRA gir bare svar på den genvarianten som testes. Den utelukker ikke andre former for PRA eller andre øyeforandringer og kan derfor ikke erstatte øyelysing.

Dette er raseklubbens avlsanbefalinger. I registreringsreglene til Svenska Kennelklubben for 2026 finnes det ikke noe særskilt vilkår for rasen som gjør akkurat disse resultatene obligatoriske for å registrere et kull. Forskjellen er viktig: En registrert valp kan komme fra en paring som ikke følger alle anbefalingene fra klubben. Be om å få se originalresultatene, eller kontroller dem i Svenska Kennelklubbens hundedatabase, og spør hvordan oppdretteren har vurdert helsen hos nære slektninger.

## Historie og opprinnelse

Rasen ble utviklet som selskapshund i det daværende Sovjetunionen. Den gjeldende standarden oppgir at avlsarbeidet begynte i 1951 med små hunder av ukjent opphav. Dette er en mer forsiktig og pålitelig beskrivelse enn detaljerte fortellinger om bestemte opphavsraser som ikke kan dokumenteres sikkert.

Den første rasestandarden ble fastsatt i 1966. Interessen og antallet hunder økte i 1970- og 1980-årene, og en nasjonal raseklubb ble stiftet i 1999. Standarden ble revidert i 2010 og 2019. De første hundene kom til Sverige i 2006, og de første svenske kullene ble født i 2007. Siden 2013 har rasen vært nasjonalt anerkjent og hatt adgang til utstillinger i de nordiske kennelorganisasjonene, selv om den fortsatt ikke er anerkjent av FCI.

## Å leve med rasen

Russisk tsvetnaya bolonka kan trives godt i leilighet dersom den får lufting, aktivitet, hvile og trening i å forholde seg rolig til lyder i oppgangen og utenfor døren. Størrelsen på boligen betyr mindre enn hvordan hverdagen legges opp. Den som ønsker en liten hund til et stillesittende liv, bør derfor tenke seg om en gang til: Rasens størrelse reduserer plassbehovet, ikke behovet for selskap, bevegelse og læring.

Alenetid skal trenes i svært små og rolige trinn. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer i hva de mestrer. Begynn når hunden er trygg og har vært ute, gå vekk en kort stund og kom tilbake før den blir urolig. Øk først når hunden klarer å hvile. Planlegg hjelp dersom arbeidsdagen krever lengre fravær enn den enkelte hunden tåler uten stress.

Små barn må alltid være sammen med hunden under tilsyn av en voksen. En så liten hund trenger en uforstyrret hvileplass og skal ikke løftes, bæres eller forfølges av små barn. Lær barnet å kalle på hunden i stedet for å gripe tak i den, og la hunden gå sin vei. Dette beskytter både hund og barn og sier mer om en trygg hverdag enn merkelappen «barnevennlig».

Hvordan hunden lever sammen med en katt eller en annen hund, avhenger av individene og introduksjonen. Gi katten høye rømningsveier og et hundefritt område, hindre jaging, hold hunden i bånd under de første kontrollerte møtene og belønn rolig atferd. Ikke la dem være alene sammen før samspillet har vært stabilt over tid. Smådyr skal alltid beskyttes med sikker atskillelse.

Rasen kan røyte mindre enn mange andre hunder, men den er ikke allergivennlig. Hundeallergener kommer blant annet fra spytt og hud, og mengden varierer også mellom individer i samme rase. Lite røyting viser ikke at hunden produserer færre allergener. Den som har hundeallergi, bør derfor ta utgangspunkt i medisinske råd og ikke i et løfte om en bestemt rase.

Før kjøpet er de viktigste kontrollpunktene konkrete: Møt tispen hvis det er mulig, og se hvordan hun henter seg inn etter vanlige hendelser. Be om resultater for patella, øyne og prcd-PRA, snakk om hvor mye arbeid pelsen faktisk krever, og planlegg for alenetid, barn eller andre dyr i ditt eget hjem. Da undersøker du om individet og oppdrettet passer til hverdagen din, i stedet for å stole på den lille størrelsen eller en idealisert rasebeskrivelse.

Russisk tsvetnaya bolonka

Svenska Kennelklubben (SKK)

Deutscher Verband der Gebrauchshundsportvereine (DVG)

Norwegian Kennel Club (NKK)

Liten, robust russisk toyhundrase med lang, bølget, lite røytene pels i mange farger. Hengiven, menneskeorientert og sensitiv, den trives med tett selskap og moderat daglig mosjon. Intelligent og tilpasningsdyktig til leilighetsliv, men trenger jevnlig pelsstell og liker ikke å være alene over lengre tid.

Petit basset griffon vendéen

Norsk Kennel Klub (Norway)

Petit basset griffon vendéen: liten, robust fransk drivende jakthund med stri, rufsete pels og buskete øyenbryn og skjegg. Blid, sosial og morsom, men også selvstendig, vokal og viljesterk. Trenger rikelig med mosjon, tålmodig, positiv trening og godt sikret inngjerding på grunn av sterk jaktlyst.

Royale Pyrenees är en uppfödare av raserna Russkaya Tsvetnaya bolonka och Petit basset griffon vendéen med bas i Mjölby i Sverige. Uppfödningen har en historia som sträcker sig tillbaka till 2001. Petit basset griffon vendéen har funnits i uppfödningen sedan 2020 och russkaya tsvetnaya bolonka sedan 2025.

Royale Pyrenees

## Kortfakta

Chihuahua er en meksikansk selskapshund og verdens minste anerkjente hunderase. Den er liten nok til å bli med nesten overalt, men trenger fortsatt oppdragelse, mosjon og mulighet til å bruke nese og hode som andre hunder.

- **Opprinnelse:** Mexico
- **Bruksområde:** selskapshund i FCI-gruppe 9
- **Vekt ifølge rasestandarden:** 1–3 kg, med 1,5–2,5 kg som idealvekt
- **Mankehøyde:** rasestandarden oppgir ikke noe høydeintervall; Chihuahua bedømmes etter vekt
- **Pels:** korthåret eller langhåret
- **Rasetypisk temperament:** kvikk, oppmerksom, livlig og svært modig
- **Viktige helsekontroller:** knær, tenner, bitt, øyne og skallens fontanelle

«Teacup», «mini» og lignende ord er ikke anerkjente størrelser eller egne varianter av Chihuahua. Det finnes bare én vektstandard og to pelsvarianter. I rasestandarden er vekt under 1 kg eller over 3 kg diskvalifiserende. En uvanlig liten hund tilhører fortsatt samme rase, og den lave vekten er ikke i seg selv et bevis på kvalitet eller god helse.

## Utseende og pels

Chihuahua skal være kompakt og noe lengre enn høy, med epleformet hode, store oppstående ører og en høyt båret hale. Uttrykket skal være våkent, men øynene skal ikke være utstående, og snutepartiet må ikke bli overdrevent kort.

Den korthårede varianten har kort, myk og blank pels som ligger tett inntil kroppen. Den langhårede har fin og silkeaktig pels som er rett eller lett bølget, med lengre hår blant annet på ører, hals, ben og hale. Langhåret betyr altså ikke at pelsen skal være tung eller overdrevent fyldig; en altfor rikelig pels er ikke rasetypisk.

Pelsstellet er vanligvis enkelt. Bad hunden når den er skitten, og gre den langhårede varianten omtrent én gang i uken, særlig bak ørene og i de lengre behengene. Den korthårede pelsen kan børstes ved behov. Bruk samtidig rutinene til å venne hunden til kontroll av klør, tenner, ører og øyne.

Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt unntatt merle. Merle er altså ikke en sjelden godkjent farge hos Chihuahua, men uttrykkelig utelukket fra den internasjonale rasestandarden.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk Chihuahua reagerer raskt og er oppmerksom, livlig og modig. Den kan si tydelig fra når noe skjer rundt hjemmet, men frykt, aggressivitet eller uavbrutt bjeffing skal ikke beskrives som uunngåelige raseegenskaper. Den gjeldende rasestandarden godtar verken aggressivitet eller ekstrem skyhet.

Mange individer knytter seg nært til familien og er oppmerksomme på nye mennesker, lyder og hunder. Hvordan dette kommer til uttrykk, påvirkes av arv, tidlige erfaringer, helse og hva hunden har lært. En Chihuahua som alltid bæres bort, får færre muligheter til å øve på rolige møter og bevege seg i ulike miljøer. Samtidig skal en så liten hund ikke tvinges til å hilse eller utsettes for påtrengende lek for å «venne seg til det». God sosialisering betyr korte, trygge erfaringer der hunden kan holde avstand og hente seg inn igjen.

Rasen kan passe for en førstegangseier som vil trene på hverdagsferdigheter og tar den lille størrelsen på alvor. Den passer dårligere for den som ønsker seg et tilbehør eller regner med at en liten kropp automatisk betyr lite ansvar.

## Trening og mosjon

Chihuahua trenger daglig bevegelse og mental aktivisering, men det finnes ikke ett bestemt antall minutter som passer for alle hunder. Alder, kondisjon, underlag, vær og restitusjon gir bedre veiledning enn en generell turplan. En frisk voksen Chihuahua kan sette pris på turer, nesearbeid, triks, hverdagslydighet og tilpassede hundesporter.

Tren trinnvis med belønningsbaserte metoder. Prioriter innkalling, båndtrening, rolig håndtering og at hunden kan avbryte bjeffing og falle til ro. Korte økter kan være praktiske, men avslutt etter hundens konsentrasjon i stedet for etter et fast antall minutter. De samme vennlige og konsekvente reglene skal gjelde for en liten hund som for en stor.

En Chihuahua bør normalt få gå i stedet for å bli båret, slik at den får den bevegelsen og miljøtreningen den trenger. Det er fornuftig å bære hunden i trengsel, ved fare for skade eller når den faktisk trenger hjelp, men bæring skal ikke erstatte mosjon. Valper trenger flere pauser og gradvis belastning; en voksen hund som plutselig ikke vil gå eller blir halt, bør undersøkes i stedet for bare å bli båret videre.

## Helse

De mest nyttige helsekontrollene for Chihuahua gjelder knær, munn og tenner samt en hodeform uten overdrivelser. En lang liste over mulige diagnoser hjelper mindre enn å vite hva som skal kontrolleres hos foreldredyr, valp og voksen hund.

- **Patellaluksasjon:** Kneskålen kan gli ut av sin normale posisjon, og halthet eller et unormalt bevegelsesmønster kan være tegn. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldredyrene ha offisiell patellastatus fra en undersøkelse utført tidligst ved ett års alder og før paring. Be om å få se resultatene i Svenska Kennelklubbens register, og kontroller alltid hvilke regler som gjelder ved kjøpet.
- **Tenner:** En britisk studie av veterinærjournaler viser at periodontal sykdom og melketenner som ikke hadde falt ut, var blant de vanligste registrerte problemene hos Chihuahua. Venn valpen til daglig tannpuss, og følg med på tannskiftet. Hvis en melketann sitter igjen når den permanente tannen kommer opp ved siden av, bør munnen vurderes av veterinær.
- **Hode og øyne:** Svenska Kennelklubbens rasespesifikke dommeranvisninger fremhever risiko ved overdreven dvergvekst, altfor kort snuteparti, feil bitt eller kjeve og altfor fremtredende øyne. Spør ikke bare om «eplehode», men se etter et funksjonelt bitt, et snuteparti uten overdrivelser og øyne som ikke buler ut.
- **Fontanelle:** En åpen fontanelle, noen ganger kalt molera, er ikke et ønskelig kjennetegn. Den er en diskvalifiserende feil i dagens rasestandard. En liten grop etter at fontanellen har lukket seg, er noe annet og er ikke diskvalifiserende. En valp eller voksen hund med en mistenkt åpning bør vurderes av veterinær.

Følg også med på hold og bevegelsesmønster. Plutselig halthet, øyesmerter eller problemer med å spise skal tas på alvor.

## Historie og opprinnelse

Chihuahua har Mexico som offisielt opprinnelsesland og har fått navnet sitt etter den meksikanske delstaten Chihuahua. Dette er godt dokumentert, men den nøyaktige veien frem til dagens hund er mindre godt kjent.

Den offisielle rasestandarden gjengir en tradisjon om at små hunder kan ha levd i området på toltekernes tid. Avbildninger av hunder som kalles Techichi i Tula, ligner dagens Chihuahua. Standarden fremstiller dette som en antakelse, ikke som bevis for en ubrutt slektslinje. Fortellinger om en bestemt forhistorisk stamfar eller en bestemt krysning bør derfor beskrives som teorier, ikke som fastslått historie.

## Å leve med rasen

Chihuahua kan trives i leilighet, barnefamilie og hjem med andre dyr når hverdagen er riktig tilrettelagt. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn regelmessige turer ut, trening, hvile og mulighet til å unngå situasjoner der den lille kroppen risikerer å bli skadet.

En voksen skal alltid være til stede sammen med små barn. Barn må lære at hunden skal få være i fred på hvileplassen sin, og at de ikke skal løfte, bære eller jage den. Det betyr ikke at rasen «misliker barn», men er en praktisk sikkerhetsregel for en hund på bare noen få kilo.

Samspillet med hunder og katter avgjøres av individene, ikke bare av rasenavnet. La to hunder møtes rolig på et nøytralt sted, og avbryt lek som blir for fysisk. Ved introduksjon til katt er en grind, separate hvileplasser og skjermede fôringsplasser nyttige. Størrelsesforskjellen er viktig: selv vennlig lek med en betydelig større hund kan skade en Chihuahua, så samværet må overvåkes.

Alenetid skal trenes gradvis først når hunden er trygg i hjemmet. En liten valp kan ikke være alene, og voksne hunder varierer i hva de tåler. Ta utgangspunkt i hundens atferd i stedet for å anta at en Chihuahua alltid får separasjonsangst, eller at alle klarer like lang tid.

I kulde, vind og vått vær kan en hund trenge et velsittende, varmende plagg, men det finnes ingen meningsfull temperaturgrense som gjelder for alle. Tilpass etter pelsvariant, alder, helse, aktivitet og hundens egne tegn på ubehag. Den beste hverdagen kombinerer dermed hensyn til en svært liten kropp med forventningen om at Chihuahua skal få leve som hund.

Chihuahua

The British Chihuahua Club

Chihuahua er en bitteliten, men robust selskapshund som vanligvis veier 1,5–3 kg, med epleformet hode og store øyne. Den finnes både med kort og lang pels i mange farger, og er hengiven, oppmerksom og modig. For å trives trenger den daglige turer, trening, tett menneskelig kontakt og god helse- og tannpleie.

Millieen's kennel är en uppfödare av rasen Chihuahua med bas i Fritsla i Sverige. Verksamheten med chihuahua inleddes 2016. Uppfödningen har omfattat både långhårig och korthårig chihuahua.

Millieen's kennel

## Kortfakta

Dachshund er en tysk jakthund i FCI-gruppe 4, utviklet for arbeid både under og over bakken. Rasen finnes i ni varianter: standard, dverg og kanin kombinert med korthåret, langhåret eller strihåret pels. Det er derfor klokere å velge dachshund ut fra størrelse, hårlag, oppdretterens avlsmål og hundenes faktiske egenskaper enn ut fra rasenavnet alene.

- **Bruksområder:** hijakt, drivende jakt, ettersøk og selskap.
- **Arbeidsmåte:** utholdende, selvstendig og svært opptatt av å bruke nesen.
- **Størrelse:** avgjøres av brystomkrets, ikke av mankehøyde eller en generell vektangivelse.
- **Pels:** kort-, lang- eller strihåret, med tydelig forskjellige behov for stell.
- **Viktig helsespørsmål:** skivedegenerasjon og skiveprolaps, ofte samlet under betegnelsen IVDD.
- **Passer best for:** den som ønsker en lavstilt jakthund med stor arbeidslyst og kan tilby både daglig mosjon, nesearbeid og konsekvent trening.

Den endelige størrelsesvarianten fastsettes først når hunden er minst 15 måneder. Foreldrene gir en rimelig pekepinn, men valpens endelige variant kan ikke loves før målingen.

## Utseende og pels

Dachshunden skal være lav og langstrakt, men samtidig kompakt, muskuløs og bevegelig. Kroppen er bygd for å kunne arbeide smidig på trange steder, ikke for å være ekstremt lang eller tung. Rasestandarden angir omtrent en tredel av mankehøyden som bakkeklaring og et forhold mellom mankehøyde og kroppslengde på cirka 1:1,7–1,8.

Brystomkretsen måles etter 15 måneders alder, fra mankens høyeste punkt til brystkassens laveste punkt. De gjeldende intervallene er:

- **Standarddachshund:** hannhunder mer enn 37, men høyst 47 cm; tisper mer enn 35, men høyst 45 cm.
- **Dvergdachshund:** hannhunder mer enn 32, men høyst 37 cm; tisper mer enn 30, men høyst 35 cm.
- **Kanindachshund:** hannhunder 27–32 cm; tisper 25–30 cm.

De tre hårlagene er mer enn en forskjell i utseende. Korthåret dachshund har kort, tett og glatt tilliggende pels som vanligvis trenger begrenset, regelmessig stell, men som likevel bør ses over etter opphold i terrenget. Langhåret dachshund har underull og lengre beheng som bør gres der det lett dannes floker, særlig bak ørene og på ben, buk og hale. Strihåret dachshund har dekkhår, underull, skjegg og markerte øyenbryn. En korrekt stri pels trimmes ved behov; klipping gir ikke den samme pelsstrukturen.

Godkjente farger og mønstre avhenger delvis av hårlaget. Rød, svart eller brun med tantegninger, merle og brindle inngår i standarden, mens viltfarger er typiske for strihår. Pelsfarge er ingen snarvei til temperament eller jaktlyst, men enkelte fargekombinasjoner har betydning for helsen. Be oppdretteren forklare både den registrerte fargebetegnelsen og arvegangen hvis valpen er merle.

## Temperament og personlighet

Raseidealet for dachshund er vennlig og jevnt, uten frykt eller aggresjon, men også energisk, utholdende og selvsikkert. Selvstendigheten kommer fra arbeid der hunden må ta avgjørelser på avstand fra føreren. I hverdagen kan den samme egenskapen merkes ved at dachshunden undersøker om en regel virkelig gjelder hver gang.

Jaktlyst, sosialitet, hvor mye hunden gir lyd, lekelyst og evne til å finne ro varierer mellom individer og slektslinjer. Den svenske analysen av Beteende- och personlighetsbeskrivning hund, BPH, gir et bilde av mange trygge dachshunder, men omfatter mindre enn én prosent av den undersøkte svenskfødte bestanden. Den kan derfor ikke brukes som et løfte om personligheten til en bestemt valp. Påstander om at et bestemt hårlag alltid er roligere, lettere å trene eller mindre jaktinteressert, er også for generelle.

Spør i stedet hvordan foreldrene og nære slektninger fungerer hjemme, ved besøk, på tur og i nye miljøer. For en jaktdachshund er prøveresultater og praktisk bruk relevant; for en selskapshund er det like viktig å få konkrete eksempler på hvordan hundene roer seg etter aktivitet, hvor mye lyd de lager og hvordan de fungerer ved håndtering. En seriøs oppdretter bør kunne beskrive både styrker og det som krever arbeid.

## Trening og mosjon

Dachshunden trenger daglig fysisk aktivitet og meningsfylt nesearbeid, men ett fast antall minutter passer ikke alle. Alder, kondisjon, underlag, størrelsesvariant, helse og hvordan hunden arbeider, avgjør belastningen. En voksen, frisk dachshund kan være en utholdende tur- og friluftshund, mens en valp skal bygge styrke og koordinasjon gradvis, og en hund med ryggsymptomer trenger en plan fra veterinæren.

Spor, søksøvelser, personspor og nøye plasserte godbitsøk lar dachshunden bruke sin største ressurs: nesen. Korte, tydelige treningsøkter med en belønning hunden virkelig verdsetter, fungerer ofte bedre enn gjentakelser uten et klart mål. Tren tidlig på innkalling, stopp, å følge føreren og å kunne avbryte et luktspor. Jaktlyst forsvinner ikke gjennom lydighet, så langline og gjennomtenkte valg av miljø er viktige når innkallingen ikke er sikker. I Sverige må hunder ikke drive eller forfølge vilt utenom jakt, og mellom 1. mars og 20. august kreves særlig tilsyn der det kan finnes vilt.

Å ta hensyn til ryggen betyr ikke at en frisk dachshund skal leve et stillesittende liv. Det finnes ikke støtte for at et totalforbud mot alle trapper eller hopp opp og ned fra møbler i seg selv forebygger IVDD. Bygg i stedet god grunnkondisjon, hold hunden i normalt hold, reduser faren for å skli hjemme og unngå ukontrollerte høye hopp eller sammenstøt. Tilpass hjelp i trapper og ved løft etter hundens alder, størrelse og helse.

## Helse

Skivedegenerasjon og skiveprolaps er dachshundens viktigste rasespesifikke helseproblem. IVDD betyr at skivene mellom ryggvirvlene forandres og i noen tilfeller trykker mot nerver eller ryggmarg. Oppsøk veterinær raskt hvis dachshunden plutselig får tydelige rygg- eller nakkesmerter, krummer ryggen, nekter å bevege seg, går ustøtt, mister kraft i bena eller får vansker med å kontrollere urin og avføring. Ikke vent på at svake nevrologiske tegn skal gå over av seg selv.

SKKs offisielle ryggrøntgen for dachshund teller forkalkede skiver. Undersøkelsen gjøres fra toårsdagen til dagen før fireårsdagen, og resultatet angis som K0, K1–K2, K3–K4 eller K5–K26. K0 betyr at ingen forkalkninger ble påvist, mens et høyere K-tall betyr flere helt eller delvis forkalkede skiver. Resultatet er et grunnlag for avl og risikovurdering, ikke en garanti for at hunden aldri får eller sikkert kommer til å få kliniske problemer. Opplysninger om skiveprolaps hos foreldre, søsken og tidligere avkom er derfor også viktige.

Ryggscreening og øyelysing er frivillige for dachshund i Sverige. Svenska Taxklubbens rasespesifikke avlsstrategi anbefaler likevel at rygg- og familiehistorikk vurderes, og at avlsdyr øyelyses før avlsdebut og senere i livet. PRA forekommer i rasen. De gjeldende registreringsbestemmelsene for dachshund regulerer blant annet variant, hårlag, farge og endelig størrelsesmåling, men angir ikke rygg- eller øyeundersøkelse som obligatoriske vilkår for registrering. En kjøper bør derfor be om de faktiske resultatene i stedet for å slå seg til ro med uttrykket «helsetestede foreldre».

Følg også med på hundens hold: en midje skal være synlig, og ribbena skal kunne kjennes med lett trykk. Når merle inngår i en kombinasjon, bør oppdretteren kunne redegjøre for fargeanleggene. To merleanlegg kan gi dobbel merle, som hos hund er forbundet med økt risiko for hørsels- og øyeproblemer.

## Historie og opprinnelse

Dachshunden ble utviklet i Tyskland fra lavbente jakthunder for arbeid i hi. Slike hunder er kjent siden middelalderen, mens den organiserte avlen fikk tydeligere form på 1800-tallet. Den tyske dachshundklubben ble grunnlagt i 1888, og avlen kom til å omfatte de tre størrelsene og tre hårlagene som utgjør dagens ni varianter.

Rasens lave format, kraftige front, utholdenhet og selvstendighet har en praktisk forklaring. Dachshunden skulle kunne følge vilt under bakken, men også arbeide som drivende eller støtende hund og hjelpe til ved ettersøk. I Sverige ble den særlig viktig som langsomt drivende hund da rådyrbestanden økte på 1940-tallet. Svenska Taxklubben ble grunnlagt allerede i 1901.

Det historiske bruksområdet merkes fortsatt i hverdagen. En dachshund som aldri skal jakte, trenger likevel utløp for nesearbeid, problemløsning og bevegelse. Det er også derfor en kjøper bør spørre hva oppdretteren faktisk prioriterer: hiarbeid, drivende jakt, ettersøk, utstilling eller først og fremst selskap.

## Å leve med rasen

Dachshund kan bo godt i leilighet hvis den får nok utetid, aktivitet og trening på lyder i oppgangen og utenfor døren. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn innholdet i hverdagen. Planlegg flere lufteturer, mulighet til å snuse i rolig tempo og et sted der hunden får hvile uforstyrret. Alenetid skal læres gradvis; avbryt og gjør øvelsen enklere hvis hunden viser uro. Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid handler om lufting, ikke om hvor lenge en bestemt dachshund bør være alene.

Dachshunden kan bli en fin familiehund med barn, men små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede. Barn må lære at de ikke skal forstyrre hunden når den spiser eller hviler. Små barn bør ikke bære dachshunden; en liten hund kan lett gli ut av armene, og rygg og bakpart må støttes ordentlig ved løft. Hunden skal alltid ha et trygt, uforstyrret hvilested.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individ, tidligere erfaring og jaktlyst. Gjør introduksjonen rolig, bruk en barriere og gi begge dyrene separate, trygge steder. En dachshund med sterk jaktlyst blir ikke nødvendigvis pålitelig med kanin, marsvin eller katt bare fordi møter trenes. Sikker fysisk atskillelse kan være den riktige langsiktige løsningen.

Før kjøp bør du be om konkrete svar på følgende:

- Hvilken størrelse og hvilket hårlag forventes valpen å få, og hvor sikkert kan dette anslås?
- Hva brukes foreldrene til, og hvordan fungerer de og nære slektninger i hverdagen?
- Finnes det et offisielt K-resultat og opplysninger om kliniske ryggproblemer hos foreldre, søsken eller tidligere avkom?
- Når ble foreldrene sist øyelyst, og hva viser resultatet?
- Hvilke BPH-, jakt- eller utstillingsresultater er registrert og relevante for akkurat dette kullet?
- Hvordan er valpene blitt vant til håndtering, hverdagslyder, mennesker og korte stunder uten kullsøsknene?

Den beste matchen er ikke automatisk den minste valpen, den roligste under besøket eller fargen du først legger merke til. Velg kombinasjonen der oppdretterens mål, hundenes dokumenterte helse og temperament og din egen hverdag peker i samme retning.

Dachshund

UK Dachshund Club

British Veterinary Association

FCI - Fédération Cynologique Internationale

Dachshund: modig, langrygget, kortbeint jakthund, opprinnelig avlet for jakt på grevling og kanin. Finnes med korthåret, langhåret og strihåret pels, i både standard- og dvergsstørrelse. Hengiven, spornøye, selvstendig og svært vokal. Trenger jevnlig, men skånsom mosjon og god vektkontroll for å beskytte ryggraden.

Ungarsk vizsla

Norwegian Kennel Club

Ungarsk vizsla: middels stor, atletisk fuglehund med kort, gyllenrustfarget pels og uttrykksfulle, ravgule øyne. Kjærlig, menneskeorientert og energisk, den trenger daglig mosjon, mental stimulering og mild, konsekvent trening. Renlig, lettstelt pels; knytter sterke bånd til aktive familier.

Vi föderupp korthårig Kanintax, Dvärgtax och Normaltax och Ungersk Vizsla sen 2011 med stamtavla.
Våra avels mål är sunda friska stabila hundar som fungerar utmärkt som familjemedlemmar och i andra aktiviteter. En tax fungerar utmärkt till det mesta så också en vizsla.
Alla våra hundar kan givetvis tränas för jakt. 
Välkommen visa intresse för våra hundar. / Catarina Wik /Göteborg / 
Kennelpojke Fredrik Rodin / Your Choice kennel

Your Choice Kennel

## Kjappe fakta

- Bitteliten selskapshund fra Tsjekkia, tradisjonelt brukt som smidig rottejeger i slott og byleiligheter  
- Svært liten og lett, men overraskende atletisk og med en selvsikker fremtoning  
- Sterk tilknytning til menneskene sine, velger ofte én favorittperson selv om den er glad i hele familien  
- Kort, lettstelt pels, men den fryser lett og trenger som regel genser eller dekken i kjøligere vær  
- Våken vakthund med stor stemme til å være så liten, og dermed en utmerket liten husvokter  

## Utseende og pels

Prazsky krysarik er en av de minste hunderasene i verden, men oppleves likevel som langt større enn størrelsen skulle tilsi. De fleste voksne er rundt 20–23 centimeter høye ved manken og veier mellom 1,5 og 3,5 kilo. Kroppen er kompakt, velbalansert og lettbygget, med fin benstamme som likevel kjennes overraskende solid ut. Kroppen er svakt rektangulær, altså litt lengre enn høy, med en elegant hals og en nett, nesten leketøyaktig silhuett.

Hodet er lite og raffinert, med lett hvelvet skalle og en smal snute som avsmalner uten å virke spiss. Mørke, uttrykksfulle øyne gir Prazsky krysarik et livlig og oppmerksomt uttrykk som mange eiere beskriver som nesten menneskelig. Ørene sitter som regel høyt og bæres stående, noe som forsterker det nysgjerrige preget. Halen kan være naturlig eller kupert avhengig av lokale regler, men i bevegelse er den ofte lett buet og viser tydelig hvor mye hunden nyter livet.

Pelsen hos Prazsky krysarik er oftest kort, glatt og tett inntil kroppen, med blank glans når den er i god kondisjon. Det finnes også en langhåret variant, ofte med lett beheng på ører, ben og hale, selv om den korthårede fortsatt er klart mest utbredt. Klassisk farge for rasen er svart og tan, med rike, rødbrune tegninger over øynene, på kinnene, brystet, beina og under halen. Det finnes imidlertid også andre farger, som brun og tan, blå og tan, rød, gul og enkelte linjer med merle der dette er tillatt.

Pelsstellet er som regel enkelt, noe som er en av grunnene til at Prazsky krysarik appellerer til mange moderne hundeeiere. En ukentlig gjennomgang med en myk børste eller groominghanske holder vanligvis for å fjerne løse hår og gi fin glans. I perioder med røyting kan børsting to–tre ganger i uken redusere hår i hjemmet. Fordi pelsen er så kort, er hudhelsen særlig viktig. Bruk mild hundesjampo, unngå for hyppig bading, og sjekk jevnlig for tørre områder eller irritasjon.

Den lille størrelsen gjør at de reagerer sterkt på temperatursvingninger. I kjølig eller vått vær setter de fleste Prazsky krysarik pris på et lett dekken eller en genser, spesielt når det blåser. Om vinteren i kaldere klima kan en varm jakke og til og med små hundesko være nyttig på lengre turer, siden salt og is kan irritere de sarte potene. Regelmessig kloklipp, rens av ører og god tannpleie er også viktig, ettersom mange miniatyraser er utsatt for tannstein og tannkjøttproblemer. Med en enkel, men jevn rutine holder en Prazsky krysarik seg velstelt og komfortabel uten mye styr.

## Temperament og personlighet

Prazsky krysarik blir ofte beskrevet som en stor hund i en bitteliten kropp. Den er trygg, livlig og nysgjerrig, og elsker å være med på alt familien gjør. I hverdagen kan du regne med en Prazsky krysarik som følger deg fra rom til rom, hopper opp i sofaen for å sitte inntil deg, og raskt lærer seg lydene av dine daglige rutiner. De trives best med mye menneskelig selskap og liker dårlig å være alene lenge av gangen.

I egen familie er Prazsky krysarik som regel svært kjærlig og trofast. Mange knytter et spesielt nært bånd til én person, ofte den som står for mesteparten av stellet, samtidig som de er vennlige og koseglade med resten av husstanden. De liker å krype under tepper, ligge i fanget og sove tett inntil menneskene sine om natten. For mange eiere er denne nærheten det aller beste ved rasen, men det gjør også at de kan bli ganske avhengige og utvikle separasjonsangst hvis de ikke trenes til å være trygge alene.

Sammen med barn kan Prazsky krysarik være en kjærlig og leken følgesvenn, men den lille kroppen krever nøye tilsyn. Veloppdragne barn som forstår at de må være forsiktige, kan ha stor glede av å lære bort triks, leke korte apporteringsleker eller bare kose i sofaen. Grov behandling, klemming eller å miste hunden i gulvet kan imidlertid gi alvorlige skader på en så liten kropp. Familier med svært små eller veldig viltre barn bør tenke nøye gjennom om alle klarer å respektere rasens fysiske begrensninger.

Overfor andre hunder er Prazsky krysarik ofte selvsikker, noen ganger nesten litt for modig. De kan finne på å utfordre mye større hunder uten å forstå hvor små de egentlig er. Tidlig sosialisering i trygge omgivelser er viktig, slik at de lærer å lese andre hunder riktig og opptre høflig. Med andre små hunder går det som regel fint, særlig hvis de introduseres gradvis. Den opprinnelige rollen som rottejeger gjør at mange har et tydelig jaktinstinkt, så man må være forsiktig sammen med tamgnagere, små fugler eller frittgående kaniner. Noen kan bo med katt, spesielt hvis de vokser opp sammen fra valpestadiet, men mange vil likevel jage hvis katten løper.

Et særtrekk ved Prazsky krysarik er hvor våken den er. Den legger merke til alle lyder i oppgangen, fottrinn utenfor døren og biler som kommer til huset. Dette gjør den til en utmerket varsler, men kan også føre til plagsom bjeffing hvis det ikke håndteres. Å lære en pålitelig «stille»-kommando og belønne rolig atferd fungerer langt bedre enn kjefting. Fordi de er intelligente og gjerne vil samarbeide, responderer Prazsky krysarik godt på mild, belønningsbasert trening som får dem til å tenke og gjør at de føler seg inkludert.

Mulige utfordringer kan være:

- Tendens til å bjeffe på lyder eller fremmede  
- Sterk tilknytning som kan utvikle seg til separasjonsangst  
- Jaktlyst mot smådyr  
- Overmot i møte med større hunder  

For eiere som kan gi struktur, tålmodighet og rikelig med nærhet, er Prazsky krysarik en dypt hengiven følgesvenn med en livlig og underholdende personlighet som fyller hjemmet med energi.

## Trening og mosjon

Til tross for den lille kroppen er Prazsky krysarik en aktiv og kvikk hund som virkelig liker trening. Den er som regel matmotivert, nysgjerrig og ivrig etter å være med på det eieren gjør. Denne kombinasjonen gjør at trening, med riktig tilnærming, både kan bli effektiv og veldig morsom for begge parter.

De beste treningsmetodene for en Prazsky krysarik er positive og oppmuntrende. De responderer spesielt godt på:

- Små, smakfulle godbiter som belønning  
- Muntlig ros i en varm, glad tone  
- Korte, varierte økter som hindrer kjedsomhet  
- Leker som aktiverer både kropp og hode  

Harde korreksjoner, roping eller fysisk avstraffelse kan skade tilliten og gjøre hunden utrygg eller defensiv. Med deres sensitive natur lykkes man langt bedre ved å veilede vennlig og belønne ønsket atferd, fremfor å fokusere tungt på det man ikke vil ha.

Grunnleggende lydighet som sitt, dekk, bli, innkalling og pen lineføring bør starte tidlig. På grunn av størrelsen faller noen eiere for fristelsen til å bære dem overalt og tillate masete eller pågående atferd som aldri ville blitt akseptert hos en stor hund. Det er viktig å huske at en Prazsky krysarik fortsatt er en hund, ikke et leketøy, og trenger like tydelige grenser og konsekvente regler som andre raser. Å lære dem å gå selv, vente rolig ved dører og hilse pent på folk forebygger «liten-hund-syndrom» og gjør hverdagen enklere.

Mosjonsbehovet er moderat, men slett ikke neglisjerbart. En Prazsky krysarik trenger ikke lange fjellturer, men setter pris på flere korte turer hver dag, i tillegg til tid til å snuse, utforske og leke. Mange voksne trives godt med totalt rundt 45–60 minutters aktivitet fordelt utover dagen, tilpasset alder og helse. Dette kan for eksempel være:

- To–tre raske turer på 10–20 minutter hver  
- Lek hjemme, som apport eller drakamp med sikre, lette leker  
- Korte innendørs treningsøkter på regnfulle eller svært kalde dager  

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk aktivitet. Med bakgrunn som rottejeger liker mange Prazsky krysarik nesearbeid, for eksempel å lete etter godbiter gjemt i sammenbrettede håndklær eller enkle aktivitetsleker. Noen trives også med nybegynner-agility, triks eller små lydighetskonkurranser. Slike aktiviteter kanaliserer den naturlige årvåkenheten og intelligensen, og styrker samtidig båndet mellom hund og eier.

Eiere må huske at Prazsky krysarik er liten og kan bli sliten raskere enn større, mer atletiske raser, særlig i ulendt terreng eller ekstreme temperaturer. Se etter tegn på tretthet, som at hunden henger etter, peser kraftig eller ikke vil gå videre. I varmt vær bør man unngå turer i sterkste sol og tilby vann ofte. I kulde bør turene kortes inn, og hundeklær brukes for å beskytte kropp og poter.

Tidlig sosialisering er en nøkkel del av oppdragelsen. La valpen møte ulike mennesker, vennlige hunder, kjøretøy, lyder og miljøer på en positiv og kontrollert måte. Belønn rolig nysgjerrighet og gi hunden mulighet til å trekke seg unna hvis noe virker skummelt, fremfor å presse fram kontakt. En godt sosialisert Prazsky krysarik har langt mindre risiko for å bli engstelig eller skarp i voksen alder.

Når trening og mosjon tilpasses størrelse og temperament, blir Prazsky krysarik en herlig, lett håndterlig følgesvenn som liker å lære, utforske og være ved din side i hverdagen.

## Helse

Selv om Prazsky krysarik som oftest er en frisk og livlig liten hund, finnes det noen helseutfordringer som eiere og oppdrettere bør kjenne til. Ansvarlig avl, jevnlig veterinæroppfølging og fornuftig daglig håndtering har stor betydning for å holde rasen sunn på lang sikt.

Vanlige helseproblem hos Prazsky krysarik kan være:

- Patellaluksasjon, der kneskålen hopper ut av ledd og gir halthet eller «hopping»  
- Tannproblemer som tannstein, tannkjøttsykdom og tilbakeholdte melketenner, noe som er vanlig hos mange små raser  
- Skjøre knokler hos svært små individer, med risiko for brudd ved hopping eller fall  
- Hjerteproblemer i enkelte linjer, særlig klaffelidelser som kan oppstå med alderen  
- Øyesykdommer som grå stær eller tørre øyne i enkelte blodslinjer  

På grunn av disse mulige problemene anbefaler mange raseklubber og seriøse oppdrettere bestemte helsetester. Dette kan omfatte veterinærkontroll av knærne for patellaluksasjon, øyelysning hos spesialist og i noen tilfeller hjerteundersøkelse. Valpekjøpere bør føle seg komfortable med å spørre oppdretteren hvilke helsesjekker som er gjort på foreldredyrene, og be om å få se dokumentasjon.

For en godt ivaretatt Prazsky krysarik ligger levealderen ofte på 12–15 år, og mange holder seg lekne og aktive langt opp i seniorårene. For å støtte et langt og friskt liv bør eierne fokusere på flere viktige områder.

For det første er vektkontroll helt avgjørende. Selv små mengder overvekt blir betydelige på en så liten kropp og kan belaste ledd, hjerte og andre organer. Gi et fôr av god kvalitet tilpasset alder, og mål opp porsjonene nøye. Godbiter bør bare utgjøre en liten del av det daglige kaloriinntaket. Det er lett å skjemme bort en liten og søt hund med snacks, men kroppen vil ha godt av måtehold.

For det andre fortjener tannpleie spesiell oppmerksomhet. Daglig, eller i det minste hyppig, tannpuss med hundetannkrem bidrar til å forebygge plakk og tannstein. Regelmessige tannkontroller hos veterinær gjør at problemer oppdages tidlig. Mange Prazsky krysarik aksepterer tannpuss fint hvis det introduseres gradvis med tålmodighet og belønning.

For det tredje bør eierne beskytte hunden mot ulykker og skader. Unngå at en Prazsky krysarik hopper ned fra høye møbler eller løper opp og ned bratte trapper gjentatte ganger. Tren den til å bruke ramper eller små trappetrinn for å komme opp i sofa eller seng hvis den får være der. På tur er det lurt å bruke sele i stedet for halsbånd til båndfestet, for å unngå trykk mot den sarte nakken og luftrøret.

Rutinemessig forebyggende helsearbeid som vaksinasjoner, parasittkontroll og årlige helsesjekker er også viktig. Eldre Prazsky krysarik kan ha nytte av hyppigere veterinærbesøk for å følge med på hjertefunksjon, ledd, tannhelse og generell tilstand. Tidlig oppdagelse av forandringer, som vekttap, hosting, stivhet eller økt tørste, kan bety mye for behandlingsmulighetene.

Oppdrettere som virkelig bryr seg om rasens fremtid, fokuserer ikke bare på utseende, men også på god helse, stødig temperament og riktig størrelse. Som kjøper eller eier kan du støtte dette arbeidet ved å velge ansvarlige oppdrettere og følge veterinære råd. Det bidrar til at denne sjarmerende lille rasen kan forbli sunn og velfungerende i generasjoner framover.

## Historie og opprinnelse

Prazsky krysarik, kjent i hjemlandet som Pražský krysařík, har en historie som strekker seg flere hundre år tilbake i de tsjekkiske områdene og nabolandene. Selv om den nøyaktige opprinnelsen ikke er fullt dokumentert, er det allment antatt at små, smidige terriertyper ble holdt ved kongehoffet, på slott og i byhus for å bekjempe rotter og annet skadedyr. Den kompakte størrelsen, raske reaksjonsevnen og det sterke jaktinstinktet gjorde dem svært effektive i denne jobben.

Historiske kilder og malerier fra Sentral-Europa viser små svart/tan-fargede hunder ved siden av adelsfolk og i de travle gatene i middelalderbyene. Disse tidlige Prazsky krysarik ble verdsatt ikke bare som arbeidende rottejegere, men også som sjarmerende selskapshunder, ofte boende tett på eierne og deltakende i deres dagligliv. Tilstedeværelsen ved kongehoffet bidro også til at ryktet spredte seg til andre land, og små hunder som lignet Prazsky krysarik dukket opp i flere europeiske stater.

Med tiden førte endrede boforhold, byutvikling og innføring av andre moteriktige miniatyraser til en nedgang i populariteten for Prazsky krysarik. I en periode virket rasen å stå i fare for å forsvinne, og ble i hovedsak holdt av en liten gruppe entusiaster på landsbygda og av familier som fortsatt verdsatte dem som tradisjonelle rottefangere og huskamerater.

På slutten av 1900-tallet førte økt interesse for nasjonale raser og kulturarv i Tsjekkia til nye tiltak for å bevare og standardisere Prazsky krysarik. Engasjerte oppdrettere begynte å selektere nøye for type, temperament og helse, og en moderne rasestandard ble utarbeidet. Dette arbeidet løftet Prazsky krysarik fra å være en nesten glemt lokal hund til en internasjonalt anerkjent selskapshund med økende popularitet i flere europeiske land og utover.

I dag brukes Prazsky krysarik sjelden som aktiv rottejeger i hjemmet, selv om mange fortsatt viser tydelig instinkt for å jage mus og små skadedyr når de får sjansen. I stedet er rasen først og fremst en høyt elsket familie- og selskapshund, verdsatt for sin kjærlige natur, intelligens og praktiske, lille størrelse som passer godt i moderne byliv. I enkelte land ser man også Prazsky krysarik i hundesport som agility, lydighet eller triks-konkurranser, der den livlige karakteren og raske læreevnen kommer tydelig fram.

Raseklubber i Tsjekkia, Frankrike, Skandinavia og andre regioner samarbeider nå for å bevare og fremme Prazsky krysarik. Målet er å ta vare på rasens historiske sjarm og bruksegenskaper som en liten, våken og hengiven familiehund, samtidig som man sikrer god helse og stabilt temperament. For mennesker som setter pris på en rase med dype, lokale røtter og en historie som spenner fra kongeborger og bysmug til moderne leiligheter, bærer Prazsky krysarik en rik og fascinerende arv i en svært liten kropp.

## Å leve med rasen

Å dele livet med en Prazsky krysarik beskrives ofte som å ha en bitteliten skygge med enorm personlighet. Denne rasen stortrives med å være tett på menneskene sine, og passer best til eiere som ønsker en hund som vil delta i hverdagsrutinene, ikke bare ligge stille i et hjørne. Hvis du liker en hund som sitter i fanget mens du jobber, kryper under teppet om kvelden og møter deg begeistret selv etter korte fravær, kan Prazsky krysarik være et veldig godt valg.

Fremtidige eiere bør være forberedt på å investere en del følelsesmessig. Disse hundene knytter sterke bånd og kan være sensitive for endringer i rutiner, høylytte stemmer eller uro i familien. De trives best i hjem hvor de blir behandlet som et ekte familiemedlem, og hvor noen stort sett er hjemme mesteparten av dagen. En Prazsky krysarik som regelmessig blir etterlatt alene i mange timer kan utvikle bjeffing, destruktiv atferd eller angst.

Rent praktisk er den lille størrelsen både en fordel og et ansvar. På den ene siden passer de lett i små leiligheter, og mange utleiere som aksepterer hund, er mer positive til en så liten rase. Daglig mosjon er relativt enkel å få til, ettersom kortere turer og innendørs lek dekker mye av behovet. På den andre siden må man hele tiden være bevisst på fysiske risikoer, som å tråkke på hunden, klemme den i en dør eller skader fra større dyr. Enkle vaner, som å se hvor hunden er før du flytter på en stol eller lukker en dør, blir fort natur.

Økonomisk er de årlige kostnadene for en Prazsky krysarik ofte lavere enn for store hunder, særlig når det gjelder fôr og enkelte medisiner som doseres etter vekt. Likevel er det viktige utgifter å ta høyde for:

- Kjøpspris fra en ansvarlig oppdretter  
- Vaksiner, rutinemessige veterinærkontroller og parasittmiddel  
- Sterilisering/kastrering hvis hunden ikke skal brukes i avl  
- Forsikring eller sparekonto til uforutsette veterinærutgifter  
- Kvalitetsfôr, godbiter og produkter til tannpleie  
- Utstyr som seler, halsbånd, bånd, dekken og senger  

På grunn av mulige tann- og leddproblemer er det lurt å velge en god forsikring eller sette av penger jevnlig til veterinærutgifter. Over et helt hundeliv kan forebyggende behandling, tannarbeid og undersøkelser bli en merkbar kostnad, selv for en liten hund.

Nyttig utstyr til en Prazsky krysarik inkluderer en behagelig, godt tilpasset sele som ikke gnager i armhulene, et lett bånd og et utvalg myke leker i riktig størrelse. Mange eiere opplever at aktivitetsleker og godbitballer hjelper til med mental stimulering, spesielt på dager med lite utetid. Flere myke senger eller tepper rundt i huset gjør at hunden kan hvile nær ulike familiemedlemmer. Varme gensere og jakker til vinterbruk, samt regndekken til vått vær, er mer enn pynt for denne rasen – de bidrar reelt til komfort og helse.

Treningen bør fortsette gjennom hele livet, ikke bare i valpetiden. Korte daglige økter, selv på bare fem minutter, holder hjernen i gang og vedlikeholder god oppførsel. Grunnregler i hjemmet, som hvor hunden får være, hvordan den hilser gjester og hvordan den oppfører seg ved måltider, bør være tydelige og konsekvent fulgt. Mange atferdsproblemer hos små hunder skyldes rett og slett at det aldri ble satt klare grenser.

For familier som forstår behovene til små raser og er villige til å tilpasse hjem og vaner litt, gir Prazsky krysarik enorm glede i en veldig liten pakke. Kombinasjonen av hengivenhet, lekenhet og intelligens gjør den til en givende følgesvenn for mennesker i ulike livsfaser – fra aktive aleneboere til eldre som ønsker en hund som kan delta fullt i hverdagslivet uten å kreve ekstrem mosjon. Med omsorg, tålmodighet og kjærlighet kan livet med en Prazsky krysarik oppleves som å dele verden med en modig og lojal liten venn som aldri slutter å forsøke å være ved din side.

Prazsky krysarik

Verein für Deutsche Spitze

Dansk Kennel Klub

Svenska Kennelklubben

Club Français des Rats de Prague

Prazsky krysarik er en bitteliten tsjekkisk selskapshund som tidligere ble brukt til å fange rotter, livlig og atletisk til tross for størrelsen. Den har en kort, lettstelt pels, men fryser lett. Svært kjærlig og menneskeorientert er den en våken liten vakthund som knytter seg tett til familien sin.

little angels paws är en uppfödare av raserna Fransk bulldogg och Prazský krysarík med bas i Partille i Sverige.

little angels paws

Sealyham terrier

Sealyham Terrier Club of Great Britain

Federation Cynologique Internationale (FCI)

Dansk Terrier Klub (Denmark)

Svenska Terrierklubben (Sweden)

Kompakt walisisk terrier avlet for jakt, men kjærlig og rolig hjemme. Robust, lav kropp med en karakteristisk hvit dobbeltpels, skjegg og buskete øyenbryn som krever jevnlig pelsstell. Intelligent og selvstendig med et moderat aktivitetsbehov, og passer godt for engasjerte familier; rasen er nå relativt sjelden.

White clownes är en liten kennel som föder upp Sealyhamterrier i hemma miljö.
Då rasen är liten och unik är avelsarbetet för mig mkt viktigt. Målsättningen är alltid att föda upp friska och sunda valpar. 
Sealyhamterrier är en pigg och alert ras som älskar att få vara med på det mesta, spelar ingen roll om du bor i stan, landet bara hunden får vara med. 
Sealyhamterrier kräver pälsvård och är egentligen en trimras men om du inte vill ställa ut går det också bra att klippa sin hund.

White clownes

Spirello är en uppfödare av rasen Chihuahua med bas i Tollered i Sverige. Historien med chihuahua började 2018 med den korthåriga varianten. Den långhåriga varianten tillkom 2020, och uppfödningen har därefter omfattat båda pälsvarianterna.

Spirello

## Kortfakta

Schäferhund er en mellomstor, kraftig tysk bruks-, gjeter- og tjenestehund for en eier som ønsker å trene aktivt og systematisk. Rasen er samarbeidsvillig og allsidig, men den store variasjonen innen rasen gjør valget av oppdretter, foreldredyr og kull spesielt viktig.

- **Opprinnelse:** Tyskland
- **Rasegruppe:** FCI gruppe 1, fårehunder og kveghunder
- **Mankehøyde:** hannhund 60–65 cm, tispe 55–60 cm
- **Vekt:** hannhund 30–40 kg, tispe 22–32 kg
- **Pels:** normalhåret dobbeltpels eller lang dobbeltpels, begge med underull
- **Aktivitetsnivå:** høyt; rasen trenger fysisk aktivitet, nesearbeid, problemløsning og samarbeid
- **Viktig før kjøp:** kontroller helse, mentalitet, arbeidsegenskaper og bevegelser hos foreldre og nære slektninger, ikke bare hva oppdretteren kaller linjen eller hvilke utstillingsmeritter hundene har

En schäferhund kan være en svært dyktig familie- og treningshund når hverdagen passer individets arbeidslyst. Den er derimot sjelden et godt valg for den som først og fremst ønsker en ukomplisert selskapshund. En førstegangseier må være forberedt på å gå på kurs, trene regelmessig og skaffe hjelp tidlig hvis hunden utvikler frykt, stress, sterk trang til å jage det som beveger seg eller problemer med å roe seg.

## Utseende og pels

Schäferhund skal være kraftig og godt muskulert uten overdrivelser i kroppsbygning eller bevegelser. Kroppen er litt lengre enn den er høy. Ifølge rasestandarden skal hannhunder være 60–65 cm høye og veie 30–40 kg; tisper skal være 55–60 cm høye og veie 22–32 kg.

Rygg og kryss er ikke det samme. Rasestandarden beskriver en rett rygg som fortsetter over i et lett hellende kryss. En tydelig buet eller fallende lend og et overvinklet, kuhaset eller ustabilt bakparti er ikke rasens ideal. Svenska Kennelklubbens særskilte rasespesifikke dommeranvisninger peker ut overlinje og bakpart som risikoområder og sier at bevegelsene skal vurderes både i skritt og trav.

For en valpekjøper er naturlige bevegelser mer informative enn en ekstrem utstillingsoppstilling. Be om å få se foreldredyrene gå og trave på flatt underlag. Bakbeina skal arbeide stabilt og parallelt sett bakfra, uten at hasene faller innover eller virker ustabile. Se også på voksne slektninger; en valp viser ennå ikke hvordan den ferdig utviklede kroppen vil fungere.

Rasen har to godkjente hårlagsvarianter. Normalhåret schäferhund har tett, grov og tilliggende dobbeltpels. Den langhårede varianten har lengre, mykere dekkhår som ikke ligger like tett. Begge skal ha underull, og begge røyter. Børst og gre ved behov, oftere i røyteperioder, og vær særlig oppmerksom på lengre pels bak ørene og på bein og hale. Bad hunden når den er skitten, ikke etter en fast tidsplan.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden etterstreber en velbalansert, nervefast, selvsikker, oppmerksom og lydhør schäferhund. Dette er et avlsmål, ikke en garanti for hvert individ. Mentalitet, arbeidslyst, omgjengelighet, frykt og evnen til å roe seg kan variere betydelig mellom hunder og slektslinjer innen rasen.

Schäferhunder beskrives ofte som intelligente, lojale eller naturlig beskyttende, men slike merkelapper sier for lite om hverdagen. En hund med stor arbeidslyst kan være fokusert og lydhør i passende arbeid, men krevende uten tydelige oppgaver. Oppmerksomhet på omgivelsene kan gi godt samarbeid med føreren, men også bjeffing eller kraftige reaksjoner hvis hunden er usikker, stresset eller dårlig trent. Rasen bør ikke velges med forventning om at alle individer automatisk er trygge vakthunder eller enkle familiehunder.

I enkelte deler av rasens avl har bruksprøver og tjeneste veid tyngst, mens utstilling har veid tyngre i andre. Merkelapper som «bruk» og «eksteriør» er likevel ikke nok til å forutsi aktivitetsnivå eller egnethet for familieliv. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer med fremmede mennesker, hunder, lyder, rolige pauser og nye miljøer. Be også om resultater og beskrivelser av hverdagsatferden til kullsøsken, halvsøsken og tidligere avkom.

På den svenske Mentalbeskrivning Hund, MH, dokumenteres hundens reaksjoner ved blant annet kontakt, lek, forfølgelse, passivitet, overraskelser, trusler og skudd. MH er en beskrivelse, ikke en prøve der hunden blir godkjent eller underkjent. Les derfor hele protokollen og sammenlign flere nære slektninger i stedet for å slå deg til ro med at en hund har «kjent mental status».

## Trening og mosjon

Schäferhund må bruke både kroppen og hodet hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall timer som er riktig for hvert individ. Behovet påvirkes av alder, helse, restitusjon, treningstilstand og hva aktiviteten faktisk inneholder. En ung hund trenger en annen belastning enn en fullvoksen hund i god form.

En velfungerende hverdag kombinerer turer og fri bevegelse på trygge steder med nesearbeid, problemløsning og samarbeidsøvelser. Spor, søk, lydighet, bruksgrener og andre oppgaver der hunden får arbeide konsentrert, passer rasens bakgrunn. Varier underlag og miljø, men øk varighet, vanskelighetsgrad og fysisk belastning gradvis. Målet er ikke å slite ut hunden hver dag, men å bygge kondisjon, kroppskontroll, selvbeherskelse og evne til å hente seg inn.

Belønningsbasert, individuelt tilpasset trening gjør det tydelig hvilken atferd som lønner seg, uten å bygge samarbeidet på frykt eller ubehag. Start tidlig med innkalling, kontakt, håndtering, å gå pent i bånd, avstand til forstyrrelser og å slippe gjenstander. Tren også den mindre spektakulære ferdigheten å ligge rolig når ingenting skjer. En schäferhund som bare får aktiviteter med høy intensitet, kan bli svært flink til å gire seg opp, men få problemer med å roe seg igjen.

Valper skal ikke mosjoneres som voksne hunder. Korte oppdagelsesturer, lek i eget tempo, hvile og positiv miljøtrening er viktigere enn lange distanser, hopping eller brå vendinger. Øk belastningen gradvis etter hvert som hunden vokser. Hvis hunden blir halt eller stiv, vegrer seg for å bevege seg eller får et endret bevegelsesmønster, bør treningen tilpasses og veterinær kontaktes.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, og albueleddsdysplasi, ED, er de mest sentrale dokumenterte helsekontrollene ved kjøp av en svenskregistrert schäferhund. Svenska Kennelklubben og raseklubbens avlsstrategi prioriterer begge områdene. Hudproblemer og lidelser i bevegelsesapparatet forekommer også, mens den svenske avlsstrategien samtidig påpeker at samlet dokumentasjon mangler for enkelte mye omtalte rygg- og kløeproblemer. Lange sykdomslister uten opplysninger om slektninger sier derfor mindre før valpekjøpet enn verifiserte resultater og helsen til nære slektninger.

Ifølge Svenska Kennelklubbens registreringsregler som gjelder i 2026, må foreldredyrene ha offisiell HD-status før paring. Fordi rasen har HD-indeks, anbefales det at foreldrenes gjennomsnittlige indeks ved paring er over 100, og hunder med HD-grad D eller E må ikke brukes i avl. For schäferhund kreves også offisiell ED-status; for foreldredyr født 1. januar 2006 eller senere skal resultatet være ED 0. En gjennomsnittlig ED-indeks over 100 er en anbefaling. Reglene kan endres, så kontroller alltid den gjeldende versjonen hos Svenska Kennelklubben.

Ved valpekjøp bør du kontrollere mer enn at begge foreldrene oppfyller minstekravene:

- sammenlign foreldrenes HD- og ED-resultater og gjeldende indekser
- finn ut hvor stor andel av tidligere kull og nære slektninger som er røntget
- spør om hudproblemer, tilbakevendende kløe, bevegelsesproblemer og andre diagnoser i familien
- les MH- eller MT-resultater for foreldre, søsken og tidligere avkom
- se voksne hunder bevege seg naturlig i skritt og trav, og spør hvordan de fungerer i arbeid og hverdag

Ett godt enkeltresultat utelukker ikke risiko. Resultatene i hele kullet og den nære slekten gir et bedre bilde før kjøpet.

## Historie og opprinnelse

Schäferhund ble utviklet i Tyskland som en allsidig gjeter- og brukshund. Etter at den tyske raseforeningen ble stiftet i 1899, startet planlagt avl med gjeterhunder fra det sentrale og sørlige Tyskland. Målet var å forene funksjonell kroppsbygning med temperament og arbeidsevne.

Den første rasestandarden ble skrevet i 1899 etter forslag fra A. Meyer og Max von Stephanitz. Rasens arbeidsevne førte snart til bruksområder utover gjeting. Schäferhund har siden fått en fremtredende rolle som bruks-, konkurranse- og tjenestehund på mange områder.

Historien forklarer hvorfor samarbeidsevne, utholdenhet, nesearbeid og en funksjonell kropp fortsatt står sentralt. Den forklarer også hvorfor rasen ikke bør bedømmes bare etter silhuett eller farge. En sunn schäferhund skal kunne arbeide og bevege seg effektivt; utseendet skal støtte funksjonen.

## Å leve med rasen

Schäferhund kan fungere godt i en familie og også i leilighet, men bare hvis eieren kan tilby trening, restitusjon, plass og trygg kontroll i hverdagen. En hage erstatter ikke aktivitet, og boligformen erstatter ikke planlegging. I en lytt bolig må eieren dessuten forebygge og trene på bjeffing og reaksjoner på lyder i oppgangen eller utenfor vinduene.

En voksen må være til stede sammen med barn, særlig fordi rasen er stor og sterk. Barn skal ikke ha ansvar for turer eller gripe inn i oppjagede situasjoner. Hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og barn og hund skal ikke være alene sammen. Egnethet for familieliv avgjøres av individets mentalitet, erfaringer og trening, ikke av rasenavnet.

Den samme forsiktigheten gjelder andre dyr. En schäferhund kan bo sammen med en annen hund eller katt, men dette kan ikke loves ut fra rasen. La hunder møtes rolig, helst på nøytralt område. Ved introduksjon til katt skal katten ha hundefrie fluktmuligheter; bruk en barriere og bånd, og hindre jaging fra første møte. Gå videre først når begge dyrene er avslappet, og ha tilsyn til samspillet er stabilt.

Alenetid må trenes gradvis. En liten valp skal ikke være alene, og en trygg voksen hund som er trent på å være alene, klarer normalt noen timer fremfor en hel arbeidsdag. Øk tiden i små trinn, og ordne hundepass eller en annen løsning hvis hverdagen krever mer alenetid enn individet håndterer rolig.

Det beste hjemmet for en schäferhund har ikke en bestemt adresse. Det har voksne som ønsker å trene, kan lese hundens signaler, følger opp helsen og gir både meningsfull aktivitet og ordentlig hvile gjennom hele hundens liv.

Schäferhund

Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) e.V. (Germany)

Den Danske Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Schäferhund er en middels stor, atletisk brukshundrase som er svært intelligent og lett å trene. Den er lojal og naturlig beskyttende, og trenger mye daglig både mentalt og fysisk aktivitet. Rasen har en tett dobbelt pels som røyter en del, og brukes mye i politi, forsvar samt søk‑ og redningsarbeid.

Morrgården är en uppfödare av rasen Tysk Schäferhund med bas i Tollered i Sverige. Uppfödningen omfattar både normalhårig och långhårig tysk schäferhund.

Hund- og katteoppdrettere i Borås

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet