## Kortfakta

Dansk-svensk gårdshund er en liten, men solid og aktiv gårds- og selskapshund fra Danmark og Sverige. FCI plasserer rasen i gruppe 2 som en hund av pinschertype. Den er altså ikke en terrier, selv om den tidligere ble kalt skånsk terrier.

- **Mankehøyde:** 34–37 cm for hannhunder og 32–35 cm for tisper, med et tillatt avvik på 2 cm i begge retninger.
- **Opprinnelig oppgave:** å varsle, fange rotter og leve tett sammen med menneskene på gården.
- **Temperament ifølge rasestandarden:** våken, livlig og oppmerksom.
- **Pels:** kort, hard og glatt, med hvitt som dominerende farge.
- **Passer best hos:** en person eller familie som vil trene på ferdigheter til hverdags, tilby både bevegelse og nesearbeid og hjelpe hunden med å finne ro.

Rasestandarden oppgir ingen offisiell vekt. Vektopplysninger på ulike nettsteder er derfor veiledende, ikke et intervall som alle voksne dansk-svenske gårdshunder skal passe inn i. For den som velger valp, er foreldrenes størrelse, hold og funksjon mer nyttig enn ett enkelt vektintervall.

## Utseende og pels

Dansk-svensk gårdshund skal være liten, kompakt og solid bygd, ikke spinkel eller elegant. Kroppen er svakt rektangulær: forholdet mellom mankehøyde og kroppslengde er 9:10. Rasen utvikler seg sent fysisk, og full muskelmasse og kroppsvolum kan la vente på seg til hunden er tre til fire år gammel.

Hodet er forholdsvis lite og trekantet. Ørene kan være rosenører eller fremoverbøyde; ståører er ikke en del av rasens ideal. Halen kan være naturlig lang eller en medfødt stumphale av varierende lengde. En medfødt stumphale er en naturlig variasjon og må ikke forveksles med en kupert hale.

Pelsen er hard, kort og glatt og mangler underull. Hvitt skal dominere, med ens- eller flerfargede flekker i svart, tan, gult, leverbrunt, viltfarget eller ulike nyanser av fawn. Det skal også være flekker på hodet, og små prikker i det hvite er tillatt. Utseendet kan altså variere mye uten at hundene tilhører ulike varianter av rasen.

Pelsen krever lite stell, men røytingen kan merkes. Børst bort løse hår ved behov, særlig i røyteperioder, og bad hunden når den faktisk er skitten. Kontroller samtidig hud, ører, poter og klør. Venn valpen gradvis til tannpuss og annen håndtering. Rolig, belønningsbasert håndteringstrening gjør både det daglige stellet og veterinærbesøk enklere.

## Temperament og personlighet

Dansk-svensk gårdshund er vanligvis rask, nysgjerrig og menneskeorientert, men rasenavnet er ingen garanti for en lettvint familiehund. Standarden beskriver rasen som våken, livlig og oppmerksom. I hverdagen merkes det ofte som en beredskap til å være med, reagere på bevegelse og si fra når noe skjer i nærheten.

Oppgaven som vakthund på gården merkes fortsatt hos mange individer. Mange varsler når noen kommer, men det varierer hvor lett bjeffingen starter og hvor raskt hunden blir stille. I en bolig der lyder lett høres, er det lurt å undersøke hvordan foreldrene og voksne slektninger reagerer på dører, oppganger og besøk. Det er mer treffsikkert enn å gå ut fra at rasen alltid er stille eller alltid bjeffer mye.

I Svenska Kennelklubbens eldre BPH-oppsummering fremstår rasen hovedsakelig som trygg og forholdsvis energisk. Samtidig varierer nysgjerrighet, lekenhet og interesse for fremmede mennesker tydelig. BPH beskriver hundens reaksjoner; det er ikke en prøve som hunden består eller stryker på. Les derfor protokollen til den enkelte hunden, og spør hvordan foreldrene fungerer i hverdagen.

Bakgrunnen som rottefanger gjør interesse for små, raske dyr relevant. Det betyr ikke at alle gårdshunder jager alt de ser, men en kommende eier bør regne med å trene på å avbryte og komme på innkalling. Kaniner, marsvin og andre små kjæledyr trenger sikre områder som hunden ikke har tilgang til.

## Trening og mosjon

Dansk-svensk gårdshund trenger regelmessig fysisk og mental aktivitet, men det finnes ingen riktig timeregel som passer alle. Alder, helse, intensitet, miljø og restitusjon avgjør hvordan en god dag ser ut. En voksen hund kan få en blanding av turer, fri bevegelse på et trygt sted, nesearbeid, lek og korte økter med hverdagstrening. Valper trenger gradvis flere erfaringer og rikelig med hvile, ikke et voksenprogram i miniatyr.

Følg hundens atferd i stedet for klokken. Et passe aktivitetsnivå gir en hund som kan roe seg hjemme, hente seg inn etter aktivitet og fortsatt bevege seg fritt dagen etter. Vedvarende uro kan bety at hverdagen mangler meningsfulle oppgaver, men mer fart er ikke alltid løsningen. Noen ganger trenger hunden mer nesearbeid, tydeligere rutiner eller hjelp til å finne ro.

Prioriter ferdigheter som hjelper en rask og oppmerksom hund med å fungere i hverdagen:

- innkalling og frivillig kontakt når vilt eller andre forstyrrelser dukker opp
- å kunne avbryte jakt, graving og intens lek
- rolig atferd ved dører, vinduer og besøk
- å kunne hvile selv om mennesker beveger seg i hjemmet
- å gå pent i bånd og følge eieren i trafikkerte miljøer
- trygg håndtering av poter, munn, ører og kropp

Tren trinnvis med positive, belønningsbaserte metoder, og tilpass vanskelighetsgraden til individet. Rasen lærer ofte raskt, noe som også betyr at bjeffing, trekking eller oppjaget atferd kan feste seg hvis det ofte fører til det hunden vil ha. Agility, rallylydighet, spor, nosework og annen hundesport kan passe, men ingen bestemt aktivitet er et krav. Det viktige er en bærekraftig kombinasjon av samarbeid, nesearbeid, bevegelse og restitusjon.

## Helse

Dansk-svensk gårdshund regnes generelt som en sunn rase, men uttrykket «sunn rase» erstatter ikke kontroll av det aktuelle kullet. Be om registrerte resultater, datoer og informasjon om nære slektninger. Navnet på en test eller en opplysning om at foreldrene er helsetestet, sier for lite uten selve resultatene.

Hofteleddsdysplasi, HD, er et område der gammel og ny informasjon lett blandes sammen. Rasen har i dag helseprogram nivå 1 hos Svenska Kennelklubben. Det betyr at HD-resultater kan registreres sentralt, men at røntgen ikke er et krav for at valpene skal kunne registreres. Ifølge raseklubben skal hunder med HD D eller E eller kliniske symptomer ikke brukes i avl. Et offisielt resultat og, når det finnes, en HD-indeks gir likevel verdifull informasjon om nettopp hoftene; det er ikke et bevis på hundens samlede helse.

Når det gjelder patellaluksasjon, sier raseklubbens gjeldende anbefalinger at en hund som har tilstanden eller er operert for den, ikke skal brukes i avl. Anbefalingen betyr derimot ikke at alle foreldredyr må ha et obligatorisk offisielt patellaresultat. Spør derfor både om undersøkelser og om kneproblemer hos foreldre, søsken og tidligere avkom.

Primær linseluksasjon, PLL, er en alvorlig øyesykdom knyttet til en mutasjon i genet ADAMTS17, og det finnes en validert DNA-test for rasen. Raseklubben anbefaler særlig testing når det finnes bærere eller utestede nære slektninger i linjen uten en DNA-testet fri hund som mellomledd. Ifølge anbefalingen kan en bærer bare pares med en DNA-testet fri hund eller en hund som er fri gjennom avstamning, såkalt hereditært fri. Et fritt PLL-resultat gjelder denne mutasjonen; det utelukker ikke andre øyeproblemer eller andre sykdommer.

Før et kjøp er det rimelig å kontrollere:

- foreldrenes identitet og faktiske HD-resultater, dersom de er røntget
- eventuell patellaundersøkelse og kjent familiehistorikk
- PLL-status og hvordan resultatet passer sammen med resultatet til den andre forelderen
- sykdommer, halthet, tannproblemer og mentalitet hos nære slektninger
- at oppdretteren kan forklare både styrkene og usikkerhetene ved kombinasjonen

## Historie og opprinnelse

Dansk-svensk gårdshund er en gammel skandinavisk gårdshundtype, men en forholdsvis sent anerkjent rase. Lignende hunder levde lenge på gårder i Danmark og Sør-Sverige, der de holdt rotter borte, varslet når noen kom og fungerte som selskapshunder. Nøyaktig hvordan typen oppsto, er ikke klarlagt. Forbindelser til pinscherhunder og britiske hvite jaktterriere har vært diskutert, men skal ikke beskrives som en sikker stamtavle.

Før anerkjennelsen ble blant annet navnet skånsk terrier brukt. Ved en svensk kartlegging i 1986 ble 107 hunder samlet, noe som bidro til vurderingen av at typen var tilstrekkelig ensartet, samtidig som det fantes en nyttig genetisk variasjon. Sverige og Danmark anerkjente rasen sammen i 1987 under navnet dansk-svensk gårdshund.

FCI ga rasen en foreløpig internasjonal anerkjennelse i 2008 og en endelig anerkjennelse i 2019. Den ble plassert i gruppe 2 som en hund av pinschertype, ikke i terriergruppen. I dag er de fleste selskapshunder, men viljen til å varsle, interessen for smågnagere og den store arbeidslysten gjør rasens historie relevant også i et moderne hjem.

## Å leve med rasen

Dansk-svensk gårdshund passer best i et hjem der nærhet, aktivitet og hverdagstrening er en naturlig del av livet. Den kan passe for en førstegangseier, men den hendige størrelsen gjør ikke rasen kravløs. Eieren må sette pris på en rask hund, kunne forebygge jakt og varsling og være forberedt på å trene ro like grundig som fart.

Samvær med barn skal alltid følges opp av en voksen. Hunden trenger en skjermet hvileplass, og barn skal ikke forstyrre den når den spiser, sover eller prøver å trekke seg unna. Vurder foreldredyrenes atferd og hundens egen evne til å avslutte lek; uttrykket «barnevennlig rase» er ingen garanti for sikkerhet.

En gårdshund kan leve med katt, men utfallet avhenger av individene og introduksjonen. Forhindre at hunden jager katten, la katten ha høye plasser og frie fluktveier, og hold de første møtene korte og kontrollerte. Smådyr som kaniner og gnagere bør holdes fysisk adskilt, selv om hunden virker rolig under tilsyn.

Det kan fungere å bo i leilighet dersom hunden får komme ut, bruke nesen og lære å ikke varsle ved hver eneste lyd i bygningen. En hage erstatter ikke aktivisering, og et stort hjem løser ikke utfordringer med å være alene. Begynn alenetreningen med svært korte stunder når hunden er trygg og rolig, øk først når den virkelig klarer å slappe av, og ordne annet tilsyn hvis hverdagen krever lengre fravær enn hunden mestrer.

Møt om mulig begge foreldrene eller andre voksne slektninger før du bestemmer deg. Legg merke til hvordan de hilser, henter seg inn etter en overraskelse, reagerer på smådyr og lyder og finner ro etter aktivitet. Denne informasjonen, sammen med etterprøvbare helsedata og en oppdretter som kjenner linjene sine, sier mer om hverdagen enn generelle løfter om at rasen passer alle.

Dansk-svensk gårdshund

Swedish Kennel Club

Danish Kennel Club

Norwegian Kennel Club

The Danish/Swedish Farmdog Club of America

Fédération Cynologique Internationale

Dansk-svensk gårdshund er en livlig, middels liten skandinavisk gårdsrase, kompakt og atletisk med glatt, overveiende hvit pels og fargede flekker. Den er svært menneskeorientert, intelligent og energisk, og er en kjærlig familiehund når den får daglig mosjon, trening og mental stimulering.

Opdræt med kærlighed af børn og voksne. 
Håndtering: sund kost, løbeture, genkende stemmen, når man kommer til dem.

Arne Mejlhede

## Kortfakta

- Tibetansk spaniel er en liten, anerkjent selskapshund i FCI-gruppe 9 – ikke en arbeidende jakthund, til tross for navnet.
- Rasestandarden oppgir en omtrentlig mankehøyde på 25 cm og en vekt på omtrent 4–7 kg. Dette er veiledende mål, ikke en garanti for hver voksen hund.
- Rasen beskrives som glad, oppmerksom, intelligent og trofast, men også selvstendig og noen ganger reservert overfor fremmede.
- Den middels lange dobbeltpelsen har silkemykt dekkhår og fin, tett underull. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt.
- En tibetansk spaniel trenger daglig mosjon, mental aktivisering og selskap, men mengden må tilpasses individet.
- Øyehelse er det tydeligste avlsspørsmålet i Sverige. Øyelysing og DNA-status for PRA3 gir forskjellig informasjon og må ikke blandes sammen.

## Utseende og pels

Tibetansk spaniel er liten, men skal se harmonisk og bevegelig ut uten overdrivelser. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, ryggen er rett, og bevegelsene skal være frie, aktive og parallelle. Rasestandardens omtrentlige 25 cm og 4–7 kg er nyttige veiledende mål. Hvis voksenstørrelsen er svært viktig for deg, bør du også se på begge foreldrene og voksne, nære slektninger.

Hodet er lite i forhold til kroppen, og snutepartiet skal være middels langt, butt og uten rynker. Et lett underbitt er typisk for rasen, men tenner og tunge skal ikke synes når munnen er lukket. Øynene skal være mørkebrune, ovale, klare og fremoverrettede. Vurder derfor hele hunden – klare øyne, lukket munn, uhindrede bevegelser og et proporsjonert hode – i stedet for å velge den som ser mest ekstrem ut.

Pelsen består av middels langt, ganske tilliggende dekkhår og fin, tett underull. Ørene, baksiden av forbena, halen og lårene har lengre beheng. Hannene har gjerne en tydeligere man enn tispene, men hunden skal ikke ha overdrevent mye pels. Alle farger og blandinger av farger er tillatt; fargen sier derimot ingenting om temperament eller helse.

En grundig gjennomgang med børste og kam én gang i uken er et fornuftig utgangspunkt. Under røyting bør pelsen kontrolleres oftere. Før kammen helt ned til huden, og vær særlig nøye bak ørene, i armhulene og i behenget, der friksjon lett kan gi floker. Vask hunden når den faktisk er skitten, og la pelsens tilstand, ikke en fast badeplan, avgjøre. Venn også valpen rolig til kloklipp, munnstell og annen håndtering; tannpuss er en viktig rutine gjennom hele livet.

## Temperament og personlighet

Tibetansk spaniel passer for den som setter pris på en oppmerksom selskapshund med egne meninger. Raseidealet er en glad, selvsikker, intelligent, våken og trofast hund. Selvstendigheten kan være sjarmerende, men betyr også at hunden ikke alltid arbeider bare fordi du ber den om det. Rasen kan passe for en førstegangseier, men er ikke automatisk enkel: tålmodighet, belønningsbasert trening og respekt for hundens signaler er viktigere enn tidligere hundeerfaring i seg selv.

At rasen kan være reservert overfor fremmede, er ingen unnskyldning for redsel eller aggresjon. En trygg hund skal kunne observere på avstand og deretter falle til ro uten å bli tvunget til å hilse. Når du besøker en oppdretter, bør du se hvordan tispen og andre voksne slektninger reagerer på en ny person, berøring, lyder og uro i hverdagen. De skal kunne søke støtte og hente seg inn igjen.

Årvåkenheten kan føre til bjeffing når noe forandrer seg utenfor døren eller vinduet. Hvor mye den enkelte hunden bjeffer, påvirkes også av miljø, erfaring og trening. Spør derfor ikke bare om rasen er «bjeffete», men om hvordan foreldrene oppfører seg når det kommer besøk, og hvor raskt de roer seg igjen. I en lytt bolig bør du fra starten belønne rolig observasjon, lære inn et tydelig signal for å gå bort fra det som utløser bjeffingen, og begrense utkikksposter som holder hunden i konstant beredskap.

BPH, den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen for hund, kan gi nyttig informasjon om reaksjonene til en enkelt hund, men er en beskrivelse og ikke en bestått-eller-ikke-bestått prøve. Hvis foreldrene eller voksne slektninger har gjennomført BPH, kan du gå gjennom resultatene sammen med oppdretteren. Bruk dem som et supplement til det du selv ser, ikke som en garanti for valpens fremtidige personlighet.

## Trening og mosjon

Tibetansk spaniel trenger å bevege seg og bruke hodet hver dag, men behovet kan ikke uttrykkes som et fast antall minutter. Rasen kan bli med på lengre turer og samtidig slappe av hjemme. En god hverdag veksler mellom turer, nesearbeid, lek og samarbeidsøvelser og uforstyrret hvile. Tilpass belastningen til alder, helse, underlag og vær, og til hvor raskt hunden beveger seg normalt og har vanlig energi igjen etter aktiviteten.

Belønningsbasert trening med gradvis progresjon passer rasens selvstendige væremåte. Gjør oppgaven forståelig og lønnsom i stedet for å heve stemmen eller bruke fysiske korrigeringer. Varier miljøet og belønningen, og avslutt mens hunden fortsatt er engasjert. Korte økter kan være praktiske, men konsentrasjon og kvalitet er viktigere enn klokken.

Prioriter ferdigheter som gjør hverdagen trygg og rolig:

- kontakt og det å følge deg nær trafikk og andre forstyrrelser
- innkalling som først trenes med langline eller på et inngjerdet område
- et signal for å gå bort fra døren eller vinduet og falle til ro
- frivillig håndtering av pels, poter, munn og øyne
- rolige besøk og evnen til å hvile til tross for lyder i oppgangen eller utenfor boligen
- alenetrening i små trinn, uten at hunden blir forlatt lenger enn den klarer å være rolig

Hundesport kan være morsomt hvis individet liker det, men er ikke nødvendig og viser ikke i seg selv at hundens behov i hverdagen er dekket. Det viktige er en hund som beveger seg fritt, er nysgjerrig under aktivitet og klarer å roe seg etterpå.

## Helse

Øyehelse er den mest konkrete dokumentasjonen å kontrollere når du kjøper en svenskoppdrettet tibetansk spaniel. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt resultat fra øyeundersøkelse som var høyst ett år gammelt ved paringen. Be om å få se registreringsnumrene, undersøkelsesdatoene og selve resultatene for begge foreldrene – ikke bare en forsikring om at de er «testet».

PRA er en samlebetegnelse for arvelige netthinnesykdommer som kan føre til blindhet. PRA3 er én av de genetiske variantene som forekommer i rasen, men DNA-testen for PRA3 dekker ikke alle årsaker til klinisk PRA. Øyelysing og DNA-test svarer derfor på ulike spørsmål:

- øyelysing viser den kliniske tilstanden i øynene på undersøkelsestidspunktet og kan oppdage PRA og andre forandringer
- PRA3-testen viser om hunden er fri, bærer eller genetisk rammet av akkurat PRA3-varianten
- en bærer er ikke rammet av PRA3, men kan føre varianten videre og bør bare pares med en fri hund
- et fritt PRA3-resultat er ingen attest på at hunden er fri for alle øyesykdommer

PRA3-resultater kan registreres sentralt, men DNA-testen er ikke det samme formelle kravet som den aktuelle øyelysingen. Hvis oppdretteren sier at en hund er hereditært fri, bør du kontrollere at opplysningen faktisk er registrert. Svenska Kennelklubben registrerer fri status gjennom avstamning i høyst tre generasjoner.

Raseklubben retter også oppmerksomhet mot renal dysplasi, feilvoksende øyehår, innoverdreide øyelokk og patellaluksasjon i avlsarbeidet. Det betyr ikke at hver tibetansk spaniel blir rammet, eller at alle undersøkelsene er obligatoriske for registrering. Spør i stedet om faktiske diagnoser og undersøkelsesresultater hos foreldre, søsken og eldre, nære slektninger. Ved kjøp av valp er en kort familiehistorikk som kan dokumenteres, mer nyttig enn en generell påstand om at linjen er «helt frisk».

## Historie og opprinnelse

Tibetansk spaniel har asiatisk opphav, men den tidlige historien er ikke en ubrutt, fullstendig dokumentert stamtavle. Små hunder har eksistert lenge i Tibet og Kina, og rasetradisjonen knytter dem til palasser og klostre som selskapshunder og årvåkne vakthunder. Det er likevel ikke mulig å slå fast nøyaktig hvor typen først oppsto, eller hvordan den spredte seg mellom områdene.

Den moderne rasen ble utviklet i Storbritannia, der den ble dokumentert mot slutten av 1800-tallet. I 1934 fikk de tibetanske rasene egne standarder gjennom den britiske Tibetan Breeds Association. Etter andre verdenskrig ble den britiske bestanden bygget opp igjen fra et lite antall hunder. Storbritannia har derfor ansvaret for rasestandarden, selv om Tibet er oppført som opprinnelsesland.

Den første tibetanske spanielen ble importert til Sverige i 1955, og den første svenske registreringen fulgte året etter. Disse årstallene er bedre dokumentert enn fortellinger om nøyaktig hvordan klosterhunder ble gitt bort eller arbeidet på murer. Slike fortellinger kan bidra til å forklare rasens rykte som en årvåken selskapshund, men bør leses som tradisjon og ikke som dokumentert historie.

## Å leve med rasen

Tibetansk spaniel kan trives både i leilighet og hus når hverdagen gir mosjon, mental aktivitet, hvile og sosial kontakt. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn muligheten til å lufte hunden ofte og håndtere lyd. I leilighet bør du særlig vurdere foreldrenes bjeffing, hvor lytt bygningen er, og om du kan trene på ro ved døren, vinduet og i felles oppgang.

Med barn gjelder de samme grunnreglene som for andre små hunder: En voksen skal være til stede, barnet skal ikke løfte eller bære hunden, og hunden skal ha en skjermet hvileplass. Et trygt individ kan bli en fin familiehund, men rasenavnet erstatter aldri tilsyn eller respekt for kroppsspråket.

Hvordan hunden lever sammen med en annen hund eller katt, avhenger av individene og introduksjonen. Spør om foreldrenes og valpens faktiske erfaring med andre dyr. Ved introduksjon til katt bør du begynne med atskilte rom og lukt, fortsette med en barriere og kobbel og sørge for at katten alltid har en fri fluktvei. La dyrene gå frem i sitt eget tempo, og ikke la dem være sammen uten tilsyn før atferden deres er forutsigbar – og også da bør begge ha sine egne plasser.

Det å være alene er en ferdighet som må trenes, ikke en fast egenskap ved rasen. En liten valp kan ikke forlates alene, og en voksen hund må vennes gradvis til det, med svært korte og rolige fravær i starten. Øk varigheten først når hunden kan hvile uten vedvarende bjeffing, vandring eller stress. Hvis hverdagen krever hele arbeidsdager alene, er rasen, i likhet med andre selskapshunder, et dårlig valg uten et egnet dagtilbud.

Før du kjøper, bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- hvorfor akkurat denne kombinasjonen ble valgt, og hvordan foreldrene fungerer i hverdagen
- foreldrenes registreringsnumre og datoer og resultater for øyelysing
- PRA3-status for begge foreldrene og hva kombinasjonen innebærer for valpene
- kjente tilfeller av øyeproblemer, renal dysplasi og patellaluksasjon blant nære slektninger
- voksenstørrelse, bjeffing, reaksjoner på fremmede og evne til å roe seg hos foreldre og eldre avkom

Rasen passer best når du ønsker å leve med en liten, aktiv selskapshund som gjerne holder seg nær, men ikke alltid vil adlyde på kommando. Hvis du kan tilby vennlig trening, tydelige rammer i hverdagen og rom for en selvstendig personlighet, får du en følgesvenn som kan være med på tur, følge våkent med på omgivelsene og hvile rolig hjemme.

Tibetansk spaniel

The Tibetan Spaniel Association (UK)

The United Kingdom Kennel Club

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Liten, men robust tibetansk selskapshund på rundt 4–7 kg, med silkemyk dobbeltpels, mankelignende krage og busket hale båret over ryggen. Våkent temperament uten å være bjeffete når den er trent, katteaktig selvstendighet, sterkt knyttet til familien, god med respektfulle barn og tilpasningsdyktig både i by og på landet med moderat mosjon og pelsstell.

Kri Kris er opdrætter af racen Tibetansk spaniel med base i Støvring i Danmark. Kri Kris opdrættede allerede racen i 2019.

Kri Kris

## Kortfakta

Coton de tulear er en liten, anerkjent selskapshund fra Madagaskar. Den passer best for noen som ønsker en sosial og aktiv hund som får være tett på familien, og som samtidig er innstilt på omfattende pelsstell. Den beskjedne størrelsen betyr ikke at hundeholdet går av seg selv: pelsen må stelles hver dag, og hunden trenger både mosjon, trening og en gradvis tilvenning til å være alene.

- **Rasetype:** selskapshund i FCI-gruppe 9
- **Opprinnelse:** Madagaskar, med Frankrike som ansvarlig land for rasestandarden
- **Mankehøyde:** 26–28 cm for hannhunder og 23–25 cm for tisper
- **Vekt:** 4–6 kg for hannhunder og 3,5–5 kg for tisper
- **Pels:** lang, tett, myk og bomullsaktig, med hvit grunnfarge
- **Raseideal:** glad, stabil, sosial og samarbeidsvillig
- **Største daglige forpliktelse:** grundig gjennomgang av pelsen hver dag

En Coton de tulear kan passe for en førstegangseier, men bare dersom hverdagen allerede gir rom for pelsstell, trening og selskap. Det er klokere å vurdere disse praktiske kravene enn å gå ut fra at en liten selskapshund automatisk er enkel.

## Utseende og pels

Det tydeligste kjennetegnet hos Coton de tulear er den myke, rikelige pelsen med bomullslignende struktur. Den skal verken være stri eller hard og kan være lett bølget. Kroppen er litt lengre enn den er høy, og de mørke, avrundede øynene bidrar til rasens livlige uttrykk.

Grunnfargen er hvit. Svake innslag av lysegrått eller rødskimlet farge er tillatt på ørene. Tilsvarende sjatteringer kan tolereres andre steder på kroppen så lenge helhetsinntrykket fortsatt er hvitt, men de er ikke ønsket i rasestandarden. Fargen hos en valp kan endre seg etter hvert som pelsen utvikles, men standarden gir verken et bestemt tidspunkt eller noen garanti for hvordan den enkelte hunden vil se ut som voksen.

En lang pels må børstes og kjemmes hver dag. Arbeid gjennom hele pelsen fra huden og utover; en rask børsting av overflaten kan etterlate floker under. Svenska Kennelklubben oppgir bad omtrent annenhver til hver fjerde uke som en vanlig rettesnor, men behovet påvirkes av pelslengde, vær og hvor skitten hunden blir. Rolig tilvenning til pelsstell bør begynne i valpetiden, slik at hunden lærer å stå stille og bli håndtert uten stress.

En familiehund som ikke skal stilles i full utstillingspels, kan klippes i en kortere frisyre for å gjøre hverdagen enklere. Kortere pels fjerner ikke behovet for regelmessig kjemming og kontroll av huden, men den kan redusere arbeidsmengden. Be oppdretteren vise pelsstellet i praksis før kjøpet, og tenk gjennom hvordan du skal få det til også i våte og sølete perioder.

Rasen skal ikke omtales som allergifri. Mengden synlig hår hunden legger igjen, forteller ikke hvor mye allergen den sprer, og variasjonen mellom enkeltindivider kan være stor. Den som har hundeallergi, bør derfor ikke betrakte rasenavnet eller det at hunden ser ut til å røyte lite som en garanti.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver Coton de tulear som glad, stabil og svært sosial med mennesker og andre hunder. Svenska Kennelklubben omtaler den også som aktiv og samarbeidsvillig, og som en hund som gjerne deltar i aktiviteter med eieren. Dette er idealet for rasen, ikke et løfte om hvordan hvert individ vil oppføre seg.

Den svenske raseklubbens avlsstrategi viser hvorfor dette skillet er viktig. Eldre spørreundersøkelser nevnte bjeffing, aggresjon mot andre hunder og skuddredsel, men nyere materiale kunne ikke slå fast hvor utbredt denne atferden var. Datagrunnlaget var begrenset av lav svarprosent og få gjennomførte atferdsbeskrivelser. Det er derfor ikke mulig å love at rasen alltid er stille, uredd eller ukomplisert.

Spør heller hvordan foreldrene til valpen reagerer på ukjente mennesker, hundemøter, plutselige lyder og korte perioder uten eieren. Møt i det minste tispen i et vanlig hjemmemiljø hvis det lar seg gjøre. Foreldrenes atferd, valpens tidlige erfaringer og treningen du følger opp med, sier mer om akkurat denne hunden enn merkelapper som «perfekt familiehund».

## Trening og mosjon

Coton de tulear trenger turer hver dag, mulighet til å bevege seg fritt på trygge steder og oppgaver som stimulerer hodet. Det finnes ingen offisiell tidsangivelse som passer alle hunder. Tilpass heller varighet og tempo etter alder, helse, kondisjon og restitusjon.

Rasen kan trives med hverdagslydighet, nesearbeid, spor, rallylydighet og agility. Korte treningsøkter kan inngå i turene: kontakt, innkalling, selvbeherskelse og evnen til å finne ro er mer nyttig enn bare å øke intensiteten. Varier miljø og oppgaver, men sørg også for uforstyrret hvile.

Tre ferdigheter fortjener ekstra oppmerksomhet fra starten: å godta grundig pelsstell, å forholde seg rolig til aktivitet utenfor inngangsdøren og å kunne være alene en kort stund uten uro. Alenetid bygges gradvis opp fra svært korte og trygge øyeblikk. Øk først når hunden er avslappet; en fast tidsplan passer ikke for alle valper.

## Helse

De tydeligst dokumenterte helsepunktene for Coton de tulear i Sverige er øyesykdommen PRA og patellaluksasjon. PRA er en gruppe arvelige sykdommer der netthinnen gradvis brytes ned og synet til slutt kan gå tapt. Patellaluksasjon betyr at kneskålen kan forskyves fra sin normale plass; noen hunder viser ingen tegn, mens andre får halthet eller smerter.

Rasens svenske avlsstrategi gir et viktig, men begrenset mål på patellaluksasjon. Av 156 registrerte patellaundersøkelser i perioden 2014–2021 viste 16,7 prosent en eller annen grad av patellaluksasjon. Samtidig var bare 21,8 prosent av de registrerte hundene i perioden undersøkt. Tallet beskriver dermed utvalget som ble undersøkt, og er ikke et sikkert mål på hvor vanlig tilstanden er i hele rasen.

Raseklubben anbefaler at avlshunder øyelyses, og at attesten er høyst 18 måneder gammel ved paring. Klubben anbefaler også en ny øyelysing rundt sju års alder og en patellaundersøkelse før paring, tidligst etter at hunden har fylt tolv måneder. Dette er avlsanbefalinger, så du kan ikke gå ut fra at alle kull automatisk oppfyller dem.

Be om å få se de offisielle resultatene for begge foreldrene, og kontroller datoene for undersøkelsene. Spør også om øye-, kne- og atferdsproblemer hos nære slektninger, ikke bare hos foreldredyrene. Et testresultat reduserer usikkerheten på ett bestemt område, men kan ikke garantere en helt frisk valp.

## Historie og opprinnelse

Den delen av historien som er sikkert dokumentert, er kortere enn mange av de fargerike fortellingene om rasen. Coton de tulear kommer fra Madagaskar, og ordet «coton» i rasenavnet viser til den bomullslignende pelsen. Rasen ble introdusert i Frankrike før den offisielle godkjenningen og ble endelig godkjent av FCI i 1970. Frankrike har ansvaret for standarden, mens Madagaskar er oppført som opprinnelsesland.

Den første Coton de tulear som ble registrert i Sverige, ble importert fra Nederland i 1991. Siden den gang har rasen etablert seg der som selskapshund og deltar også i flere hundesporter.

Historier om skipsforlis, pirater, kongelig status og forbud mot at vanlige mennesker kunne eie rasen, går ofte igjen på nettet. De offisielle rasedokumentene gir ikke godt nok grunnlag for å presentere dem som fastslåtte fakta. De bør betraktes som raselegender, ikke som en forklaring på dagens hunder.

## Å leve med rasen

Coton de tulear kan bo både i leilighet og hus dersom den får daglig aktivitet, selskap og anledning til å hvile uforstyrret. Størrelsen på boligen er mindre viktig enn hvordan hverdagen er lagt opp. Lyder i en oppgang kan likevel gjøre rotrening særlig nyttig for et individ som gjerne varsler.

Med barn gjelder de samme sikkerhetsprinsippene som for andre hunder: En voksen bør være til stede når små barn og hunden er sammen, og hunden trenger et skjermet hvilested. Siden rasen er liten, må barn lære at de ikke skal bære, trenge seg på eller håndtere hunden hardhendt.

Raseidealet er sosialt med andre hunder, men gode relasjoner avhenger fortsatt av kontrollerte møter og positive erfaringer. Det finnes ikke nok grunnlag for å love at hver Coton de tulear går godt sammen med katter eller andre smådyr. La dyrene bli kjent i rolig tempo, hindre jaging og sørg for at begge har et sted å trekke seg tilbake.

Planlegg også alenetiden før valpen flytter inn. Hunder må gradvis vennes til å være alene, og svenske dyrevelferdsråd sier at de bør luftes minst hver sjette time på dagtid; valper og eldre hunder trenger å komme ut oftere. En hel arbeidsdag uten planlagt lufting, aktivitet og sosial kontakt er derfor ikke en holdbar løsning.

Før et kjøp bør du konsentrere deg om konkrete spørsmål. Kan du stelle pelsen hver dag? Kan oppdretteren vise oppdaterte resultater fra øye- og patellaundersøkelser? Hvordan reagerer foreldrene på lyder, hundemøter og alenetid? Hvilken erfaring har valpene fått med håndtering og vanlige hverdagsmiljøer? Tydelige svar på slike spørsmål sier mer om hvor godt rasen passer enn løfter om at den passer for alle.

Coton de tulear

The Kennel Club (UK)

Société Centrale Canine (France)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Liten, robust selskapshund fra Madagaskar, Coton de tulear har en lang, hvit, bomullsmyk pels som krever jevnlig stell. Den er glad, følsom og svært menneskeorientert, knytter seg tett til eierne, passer godt i leilighet, trenger moderat mosjon og vennlig, mild trening, og har som regel lang levetid, men kan være utsatt for enkelte ledd-, øye- og hudproblemer.

Kystvejens Coton og Xolo er opdrætter af racen Coton de Tuléar med base i Aalborg i Danmark. Opdrættet har været repræsenteret ved officielle arrangementer inden for både udstilling og rally.

Kystvejens Coton og Xolo

## Kortfakta

Bichon havanais er en liten FCI-godkjent selskapshund i gruppe 9. FCI oppgir Cuba som opprinnelsesland og beskriver hvordan hundetypen kom dit fra det vestlige middelhavsområdet. Rasestandarden angir en mankehøyde på 23–27 centimeter, med to centimeters toleranse i begge retninger, men ikke noe offisielt vektintervall. Vurder derfor forventet voksenstørrelse ut fra høyde, kroppsbygning, hold og foreldrene fremfor et lovet antall kilo.

Standardens ideal er en oppmerksom, hengiven, glad, vennlig og leken hund. Det er et avlsmål, ikke en garanti for hvordan hvert individ fungerer med barn, fremmede mennesker eller andre dyr. Svenske BPH-data viser tvert imot tydelig atferdsvariasjon innen rasen.

Den lange pelsen er rasens største oppgave i hverdagen. Den må kjemmes helt ned til huden og kan kreve hyppig stell, særlig under overgangen fra valpe- til voksenpels. Lite eller ingen underull gjør ikke Bichon havanais allergifri; allergener fra hunden finnes blant annet i hudpartikler og spytt og varierer mellom individer.

## Utseende og pels

Bichon havanais skal være liten, lavbeint og robust uten å bli tung eller hemmet. Kroppslengden skal forholde seg til mankehøyden omtrent som 4:3. Frambeina skal være rette og parallelle, og bevegelsene lette, spenstige og rettet fremover. Når du vurderer en hund, bør du se fri bevegelse uten tydelig halthet, skjev belastning eller frambein som bøyer seg kraftig utover. Den rikelige pelsen må ikke skjule dårlig funksjon.

Rasestandarden angir 23–27 centimeters mankehøyde. Den oppgitte toleransen utvider det tillatte intervallet til 21–29 centimeter. Standarden angir ingen idealvekt. To hunder med samme høyde kan derfor veie forskjellig på grunn av benstamme, muskelmasse og hold. En hund nær en av yttergrensene er ikke automatisk bedre eller dårligere, men den svenske avlsstrategien beskriver en utvikling mot større og tyngre hunder og understreker at rasen skal beholde sin dverghundkarakter.

Ifølge standarden skal dekkhåret hos en voksen hund være svært langt, omtrent 12–18 centimeter, mykt og rett eller bølget; det kan også danne krøllete lokker. Underullen er svakt utviklet og mangler ofte. Hvitt, fawn, svart, havannabrunt, tobakksbrunt og rødbrunt forekommer, i tillegg til flekker og tantegninger i tillatte farger. Ikke la farge veie tyngre enn helse, mentalitet og god funksjon når du velger valp.

Standarden ønsker pelsen i naturlig stand og tillater ikke at utstillingspelsen klippes til en jevn lengde, med begrensede unntak ved poter, panne og snute. Dette er en regel om rasetypisk utseende, ikke en grunn til å la smertefulle floker sitte. Før en kam gjennom små seksjoner og kontroller spesielt bak ørene, i armhulene, på beina og under sele eller halsbånd. Hvor ofte det trengs, avhenger av pelsens lengde, struktur, fuktighet og hvor lett den floker seg; under pelsbyttet kan daglig gjennomgang være nødvendig.

Venn valpen gradvis til kam, potehåndtering, kloklipp og tannpuss, og ta en pause hvis den blir redd eller stresset. Bad hunden når pelsen trenger rengjøring, og tørk den grundig. Puss tennene daglig med hundetannkrem, siden små hunder oftere får problemer med tannstein og tannløsning.

## Temperament og personlighet

Bichon havanais skal ifølge standarden være oppmerksom, vennlig og leken, men individene møter verden på ulike måter. Standardteksten beskriver et ønsket temperament. Den skal ikke brukes som bevis på at en valp automatisk blir barnevennlig, stille, uredd eller enkel for en førstegangseier.

Svenska Kennelklubbens BPH-analyse fra 2026 omfatter 233 beskrevne bichon havanais. Blant de deltakende hundene var det stor variasjon i hvor intenst de hilste på fremmede, hvor mye de lekte, hvor nysgjerrige de var, og hvordan de reagerte på ustabile underlag. Mange viste liten sosial frykt og truet ikke fremmede, men materialet omfattet bare rundt 1,5 prosent av svenskfødte hunder fra de analyserte fødselsårene. Resultatene beskriver derfor de deltakende hundene, ikke alle bichon havanais.

BPH er en beskrivelse, ikke en prøve som hunden blir godkjent eller underkjent på. Be om å få se hele resultatet til foreldrene og vurder de enkelte reaksjonene. Møt valpens mor i hjemmemiljøet og se om hun kan hilse, velge bort kontakt og hente seg inn etter noe uventet uten langvarig frykt eller stress.

Små barn og hunden trenger tilsyn av en voksen, og hunden trenger et skjermet hvilested. Den lille kroppen kan bli skadet av hardhendt lek selv om hunden selv søker kontakt. Introduksjoner til hunder og katter bør skje gradvis, med avstand, fluktveier og mulighet til å skille dyrene. Tidligere erfaringer og den enkelte hundens sosiale ferdigheter betyr mer enn rasenavnet.

## Trening og mosjon

Bichon havanais trenger daglig bevegelse, mental aktivitet og trening i å finne ro. Det finnes ikke et godt dokumentert antall minutter som passer alle. Tilpass turer, lek og annen belastning til alder, kondisjon, helse, vær og restitusjon.

Rasen ble utviklet for selskap og liker ofte samarbeid. Nesearbeid, triks, hverdagslydighet, rallylydighet og tilpasset agility kan gi god variasjon, men konkurranse er ikke nødvendig. Prioriter innkalling, å gå pent i bånd, vente, slippe gjenstander, la seg undersøke og slappe av mens noe skjer i nærheten. Bruk belønningsbasert trening med tydelige kriterier, og unngå fysisk eller psykisk tvang.

Oppmerksomheten kan vise seg som bjeffing når noen går i trappeoppgangen, eller når hunden forventer aktivitet. Reduser unødvendig vakthold ved vinduer og dører, belønn ro og gi hunden en tydelig alternativ oppgave. Tren også pelsstell og korte stunder alene som egne ferdigheter fra starten. Renslighetstrening bygges med hyppige muligheter til å gå ut, tilsyn og belønning, ikke straff eller en antakelse om at rasen er vanskelig å trene.

## Helse

Den svenske rasspesifikke avlsstrategien beskriver bichon havanais som en relativt frisk rase, men et trygt valpekjøp krever fortsatt kontroll av anbefalinger og faktiske resultater. Gjeldende registreringsregler fra Svenska Kennelklubben har ikke noe rasespesifikt nivå 2- eller 3-krav for patella, øyne eller hjerte hos bichon havanais. Det betyr ikke at undersøkelsene er uviktige. Raseklubbens anbefalinger er mer omfattende og må skilles fra formelle vilkår for å registrere et kull.

Raseklubben anbefaler at avlsdyr patellaundersøkes etter ett års alder og har resultat uten anmerkning. Den anbefaler også øyelysing omtrent årlig fra ett års alder til minst seks år, med et resultat som ikke er eldre enn ett år ved paring, samt hjerteundersøkelse uten anmerkning før paring. Anbefalingene er vilkår for raseklubbens valpeformidling, men er ikke det samme som et SKK-registreringskrav.

Be om hundenes registreringsnumre, og kontroller resultat, dato og faktisk status i SKK Avelsdata. Ordet «helsetestet» er ikke nok. Patellastatus kan registreres fra tolv måneders alder og graderes fra 0, normal, til 3, permanent luksasjon av kneskålen. Selv et godt individuelt resultat bør leses sammen med opplysninger om foreldre, søsken og tidligere avkom, fordi familiebildet gir mer informasjon enn én undersøkelse.

Rette frambein og frie bevegelser er viktig for helsen, ikke bare for utstillingsresultater. Den svenske avlsstrategien fremhever bøyde frambein, enkelte tilfeller av forkortet albuebein, såkalt short ulna, samt ryggsmerter og skiveprolaps. En studie av 355 norske havanais fant en sammenheng mellom en FGF4-variant på kromosom 18 og beinlengde/frambeinsform. Studien viser en sammenheng i den undersøkte populasjonen, men ikke at hver hund med varianten får kliniske problemer, eller at en bestemt DNA-test er et svensk krav.

Se hunden gå og vende, kontroller at den belaster frambeina jevnt, og spør om halthet, smerte, ryggproblemer og operasjoner hos nære slektninger. Spør også om tilbakevendende øyeproblemer, bilyd på hjertet og langvarig kløe eller andre hudproblemer, siden den svenske avlsstrategien tar opp disse områdene. En veterinær skal vurdere symptomer; en oppdretter bør kunne vise hva som faktisk er undersøkt, og hvorfor.

## Historie og opprinnelse

Bichon havanais har en dokumentert forbindelse til både det vestlige middelhavsområdet og Cuba. FCI-standarden beskriver hvordan små selskapshunder utviklet seg langs kysten av Spania og Italia og tidlig ble tatt med til Cuba av italienske sjøkapteiner. Cuba er oppgitt som opprinnelsesland, mens FCI har ansvaret for standarden.

De gamle kubanske blodslinjene forsvant på øya, men etterkommere overlevde i USA og ble brukt til å bygge opp den moderne populasjonen. Den svenske rasspesifikke avlsstrategien beskriver en svært liten grunnleggerpopulasjon, noe som forklarer hvorfor genetisk variasjon og begrenset bruk av enkelte avlsdyr fortsatt er viktige spørsmål. Dette er bedre dokumentert enn påstander om at rasen er Cubas offisielle nasjonalhund eller har et nøyaktig kjent grunnleggingsår.

De første hundene av rasen ble importert og registrert i Sverige i 1988, og de første svenske kullene ble registrert i 1989. Siden da har bichon havanais vokst kraftig i popularitet som selskapshund.

## Å leve med rasen

Bichon havanais kan fungere i mange typer hjem hvis eieren har tid til pelsstell, daglig aktivitet og trening. Leilighet er ikke automatisk et problem, men lyder i trappeoppgangen, avstanden til et lufteområde og muligheten til å trene ro må fungere. En hage erstatter ikke turer, miljøtrening eller selskap.

Alenetid må læres inn gradvis. Begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den kan hvile uten å bjeffe, vandre rundt eller vise andre tegn på stress. En valp kan ikke være alene på samme vilkår som en voksen hund. Planlegg løsningen for arbeidsdager før kjøpet.

Prøv pelsstellet i praksis før du bestemmer deg. Be oppdretteren vise hvordan kammen føres helt ned til huden, hvor lang tid en full gjennomgang tar, og hvordan pelsen endrer seg i unghundperioden. Hvis familien ikke klarer å holde pelsen fri for floker, trenger hunden en annen stelleplan utarbeidet sammen med en kyndig hundefrisør; rasetypisk utseende må aldri gå foran hundens velferd.

Før kjøp bør du møte valpen sammen med moren der hundene bor og kontrollere registreringsnummer, stamtavle og identitet. Sammenlign foreldrenes patella-, øye- og hjerteresultater med raseklubbens gjeldende anbefalinger, og spør om mentalitet, frambein, rygg og hud hos nære slektninger. En svenskfødt valp skal være minst åtte uker ved levering og ha en veterinærattest som da er høyst sju dager gammel.

Det beste valget er ikke automatisk den minste, mest pelsrike eller mest frampå valpen. Velg en hund fra foreldre som beveger seg uhindret, har dokumenterte undersøkelser, henter seg godt inn og kan håndteres rolig. Det sier mer om den framtidige hverdagen enn farge, en markedsført vekt eller merkelapper som «allergivennlig» og «perfekt familiehund».

Bichon havanais

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Bichon havanais er Cubas nasjonale selskapshund, en robust og livlig følgesvenn med lang, silkemyk pels som røyter lite. Den er kjærlig og menneskeorientert, og passer godt til både familier, leiligheter og hus. Den trenger jevnlig pelsstell, daglige turer, lek og mental stimulering, og mistrives med å være lenge alene.

Silketottens er opdrætter af racen Bichon havanais med base i Aalborg i Danmark. Ved udstationering tilstræbes det, at hunden bor hos sin faste familie fra hvalpealderen. Hvis en udstationeret hund senere får et kuld, foregår det i hundens vante hjem hos familien.

Silketottens

## Kortfakta

Labrador retriever er en middels stor til stor apporterende fuglehund med røtter i Newfoundland i Canada. Rasen ble hovedsakelig utviklet i Storbritannia. Den er kjent for samarbeidsvilje og interesse for å bære og hente gjenstander. Samtidig er dette en aktiv brukshund, ikke automatisk en enkel og avslappet familiehund.

- **Mankehøyde:** idealet er 56–57 cm for hannhunder og 54–56 cm for tisper.
- **Vekt:** omtrent 25–36 kg er en grov veiledning for en voksen hund, avhengig av kjønn, kroppsbygning og hold.
- **Forventet levealder:** ofte rundt 10–12 år.
- **Godkjente farger:** svart, gul eller leverbrun. Gult kan variere fra lys kremfarge til reverødt.
- **Pels:** kort og tett, med vannavstøtende underull.
- **Opprinnelig oppgave:** å søke opp og apportere felt vilt etter skuddet.

Labradorer avles med ulike mål. Noen oppdrettere legger mest vekt på jaktegenskaper, andre på eksteriør og selskap, mens mange forsøker å kombinere flere kvaliteter. Betegnelser som «jaktlabrador» og «utstillingslabrador» forteller derfor ikke alt om den enkelte hunden. Se på foreldrene, voksne slektninger, arbeidsmeritter og hvordan oppdretteren faktisk lever og arbeider med hundene sine.

## Utseende og pels

En labrador skal være kraftig bygd, kompakt og bevegelig uten å bli tung eller overvektig. Typiske trekk er et bredt hode, en kraftig kropp, godt vinklede bein og den karakteristiske «oterhalen»: tykk ved roten, avsmalnende mot spissen og dekket av kort, tett pels. Hannhunder har en idealhøyde på 56–57 cm og tisper 54–56 cm. Tallet på vekten er mindre viktig enn en synlig midje og ribbein som lett kan kjennes under huden.

Pelsen består av korte, tette dekkhår og vannavstøtende underull. Den beskytter godt i kaldt og vått vær, men betyr også at labradoren kan røyte mye, særlig når underullen skiftes. Børst ekstra i røyteperioder og bad hunden når den faktisk trenger det. En fast plan for bading eller børsting passer ikke alle hunder.

Kontroller hud, poter og ører regelmessig, spesielt etter bading og svømming. Tørk det ytre øret hvis det er fuktig, men rengjør bare ved behov. Vond lukt, brunlig sekret, rødhet eller gjentatt risting på hodet bør vurderes av veterinær i stedet for å behandles med rutinemessig ørerens.

Rasestandarden godkjenner ensfarget svart, gult eller leverbrunt; en liten hvit flekk på brystet kan forekomme. «Sølv» er ikke en fjerde godkjent farge, men registreres som en farge som avviker fra standarden. Selve fargebetegnelsen gir likevel ikke grunnlag for generelle påstander om helsen til den enkelte hunden.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en vennlig, intelligent og samarbeidsvillig hund som gjerne arbeider sammen med føreren. Mange labradorer søker sosial kontakt, responderer godt på belønningsbasert trening og er entusiastiske i både lek og arbeid. Ingen rasebeskrivelse er likevel en garanti. Temperament påvirkes også av arv, tidlige erfaringer, trening, helse og hverdagsmiljø.

Apporteringslysten viser seg ofte som et ønske om å bære ting i munnen. Gi hunden egnede gjenstander og lær inn et rolig bytte eller en «slipp»-kommando i stedet for å jage den når den tar noe. Det gjør hverdagen tryggere og gir utløp for en naturlig atferd. Mat kan være en sterk belønning, men lek, søksarbeid og muligheten til å hente en gjenstand kan også fungere svært godt.

Forskjellene mellom avlsretninger er reelle, men ikke absolutte. Jaktavlede hunder er ofte valgt for fart, utholdenhet og konsentrert apporteringsarbeid. Hunder fra mer eksteriørrettede linjer kan ha en annen kroppsbygning og arbeidsstil. Det betyr ikke at hver jaktavlet labrador har vanskelig for å roe seg, eller at hver utstillingsavlet labrador er rolig. Be oppdretteren gi konkrete eksempler på foreldrenes energinivå, evne til å koble av, lydnivå, omgjengelighet og arbeidslyst.

En BPH- eller MH-beskrivelse kan gi mer informasjon om hvordan en hund reagerte i standardiserte situasjoner. Resultatet er en beskrivelse, ikke en temperamentstest som hunden består eller stryker på. Vurder det sammen med egne møter med hundene og kunnskap om slekten.

## Trening og mosjon

En labrador trenger daglig bevegelse, men også oppgaver som engasjerer luktesansen, hukommelsen og samarbeidet med føreren. Det finnes ikke et universelt antall timer som passer for en valp, en voksen jakthund, en familiehund og en senior. Tilpass mengde og intensitet til hundens alder, helse, erfaring og restitusjon.

Turer kan kombineres med apportering, personsøk, spor, lydighet, rotrening og enkle søksøvelser. Korte, fokuserte treningsøkter er ofte mer nyttige enn å gjenta den samme øvelsen til hunden mister konsentrasjonen. Hvile og evnen til å roe seg er en del av treningen, ikke et tegn på at hunden har fått for lite å gjøre.

Prioriter tidlig en sikker innkalling, pent båndarbeid, rolig håndtering, selvkontroll og et tydelig signal for å gi fra seg gjenstander. Tren belønningsbasert og øk vanskelighetsgraden trinnvis. Hvis du bruker mye godbiter i treningen, bør de regnes som en del av hundens daglige fôrmengde.

Interesse for vann er vanlig i rasen, men ikke alle labradorer liker å svømme, og ingen hund er automatisk trygg i vann. Begynn på grunt, rolig vann, la hunden bestemme tempoet og sørg for at den enkelt kan komme seg opp. Hold oppsyn ved strømmende, kaldt eller algepåvirket vann, og unngå å kaste gjenstander så langt at en ivrig hund presses utover det den mestrer.

## Helse

Den viktigste helsekontrollen før et valpekjøp er ikke bare om foreldrene er «testet», men hvilke undersøkelser som er gjort, når de ble utført og hva resultatene var. Labradorens ledd, øyne og hold fortjener særlig oppmerksomhet.

For at et labradorkull skal kunne registreres hos Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha et offisielt HD-resultat før paring. Et registrert resultat er ikke det samme som hofter uten anmerkning. Svenska Labrador Retrieverklubben anbefaler et strengere utvalg: begge foreldrene bør være røntget for HD og ED uten anmerkning og øyeundersøkt innen to år før paring, uten arvelig øyesykdom med enkelte angitte unntak.

Be om foreldrenes registreringsnumre og kontroller selve resultatet, undersøkelsesdatoen og gjerne opplysninger om søsken, tidligere avkom og andre nære slektninger. Det gir mer informasjon enn en generell formulering om at hundene er helsetestet.

DNA-tester kan være verdifulle når de brukes for riktig sykdom og resultatene til begge foreldrene vurderes sammen. En test for prcd-PRA kan for eksempel bare si noe om nettopp denne formen for netthinnesykdom; den utelukker ikke andre øyesykdommer og erstatter ikke en klinisk øyeundersøkelse. Ved recessive sykdommer som EIC trenger ikke en frisk bærer selv å bli syk, men resultatet til den andre forelderen må være kjent for å unngå at det fødes syke valper. Et stort DNA-panel er derfor ikke et bevis på god helse som helhet.

Overvekt belaster kroppen og bør ikke regnes som et normalt rasetrekk. Kjenn på ribbeina og se etter en tydelig midje ovenfra og fra siden. Vei hunden regelmessig og tilpass porsjoner, tyggeprodukter og treningsbelønninger etter holdet. Forskning har knyttet en variant i POMC-genet hos enkelte labradorer til større matmotivasjon og høyere kroppsvekt, men varianten finnes ikke hos alle, og overvekt er ikke uunngåelig.

## Historie og opprinnelse

Labrador retriever har tidlige røtter ved kysten av Newfoundland i Canada, der hunder av lignende type hjalp fiskere med å hente gjenstander og fangst fra vannet. På 1800-tallet ble slike hunder ført til Storbritannia, der rasen ble utviklet til en spesialisert apporterende fuglehund.

Den britiske kennelklubben anerkjente labrador retriever som rase i 1903. Arbeidet etter skuddet formet flere av egenskapene som fortsatt kjennetegner rasen: interesse for å søke etter, bære og avlevere gjenstander, vilje til å samarbeide på avstand og evne til å arbeide i vann og krevende terreng. I dag brukes labradoren til jakt, hundesport og flere samfunnsoppgaver, men arbeidsbakgrunnen er viktig også for den som først og fremst ønsker en selskapshund.

## Å leve med rasen

Labrador retriever kan passe i mange hjem når eieren ønsker å dele en aktiv hverdag med hunden og har tid til både trening og restitusjon. Hage er ikke et krav, og det kan fungere å bo i leilighet, men boligen erstatter ikke turer, søksarbeid og annen meningsfull aktivitet utendørs. Tren også på at hunden skal være stille og rolig i oppganger og andre fellesområder.

Sammen med barn er voksent tilsyn, tydelige regler og en uforstyrret hvileplass for hunden nødvendig. En ung eller oppspilt labrador er sterk nok til å velte et lite barn uten å mene noe vondt. Barn bør ikke ha ansvar for å gå tur med en hund de ikke kan håndtere fysisk.

Mange labradorer lever godt sammen med andre hunder og katter, men rasen alene avgjør ikke utfallet. Introduser dyrene gradvis, hindre jaging og trenging, og gi katten høye eller avskjermede fluktmuligheter. Ikke la dem være alene sammen før samspillet er rolig og forutsigbart.

Alenetid må læres trinnvis. En liten valp skal ikke bare forlates; begynn med svært korte stunder når hunden er trygg, og øk først når den klarer å slappe av. Hvor lenge en voksen hund mestrer å være alene, varierer, så vurder hundens atferd i stedet for å følge en generell maksimumstid.

Før valpekjøpet bør du kunne få tydelige svar på følgende:

- Hvilke aktiviteter og hva slags hverdag er kullet avlet for?
- Hvordan arbeider foreldrene, hvordan fungerer de sosialt, og hvordan roer de seg i praksis?
- Hvilke offisielle resultater finnes for HD, ED og øyne, og hva vet man om helsen til nære slektninger?
- Finnes det BPH, jaktprøver eller andre relevante beskrivelser og meritter, og hva viser de?
- Hvordan matcher oppdretteren valpenes ulike egenskaper med livet til kjøperne?

Den beste matchen bygger på mer enn farge, kjønn og en betegnelse på avlslinjen. Velg en oppdretter som kan beskrive hundenes faktiske egenskaper, vise kontrollerbare helseresultater og være ærlig om variasjonen i kullet.

Labrador retriever

Labrador retriever er en middels stor til stor, atletisk og vennlig hund med svært gode svømmeegenskaper og kort, tett, vannavstøtende pels i gult, svart eller brunt. Den er intelligent og matmotivert, lett å trene, trenger daglig mosjon og mental stimulering, og brukes mye både som familiehund og brukshund.

Townfield's er opdrætter af racen Labrador retriever med base i Hjallerup i Danmark.

Townfield's

Islandsk fårehund

The Icelandic Sheepdog International Cooperation

The Icelandic Sheepdog Association of America

Islandsk fårehund er Islands eneste hjemmehørende spisshundtype gjeterhund, middels liten, robust og smidig, med krøllet hale og tykk, tett dobbelt pels i ulike farger. Den er glad, sosial og pratsom, og trives med daglig mosjon, tett familiekontakt, mild trening og jevnlig pelsstell.

Mette Caroline Skytt er opdrætter af racen Islands Fårehund med base i Jerslev J i Danmark.

Mette Caroline Skytt

## Kortfakta

Amerikansk cocker spaniel er en kompakt amerikansk fuglehund og selskapshund med stor arbeidslyst bak det elegante ytre. Den er en egen rase, ikke en mindre variant av engelsk cocker spaniel. Rasene har felles opphav, men ulike rasestandarder og avlshistorie. Det betyr likevel ikke at hver amerikansk cocker er roligere eller har mindre jaktlyst enn hver engelsk cocker.

- **Opprinnelse:** USA.
- **Rasetilhørighet:** FCI-nummer 167 i gruppe 8, apporterende hunder, støtende hunder og vannhunder.
- **Opprinnelig funksjon:** støtende og apporterende fuglehund; rasestandarden angir også selskapshund.
- **Ideell mankehøyde:** cirka 38 cm for hannhunder og 35,5 cm for tisper. Rasestandarden angir ingen idealvekt.
- **Temperamentsideal:** avbalansert, frimodig og glad uten skyhet.
- **Aktivitet:** trenger god daglig mosjon og oppgaver som engasjerer nesen og samarbeidet med føreren.
- **Pelsstell:** omfattende, særlig hvis pelsen holdes lang. En kortere sportsklipp gjør hverdagsstellet enklere, men fjerner ikke behovet for å kontrollere ører, poter og hud.

Rasen passer best for den som vil kombinere selskap med trening og godtar regelmessig pels- og ørestell. Den kan passe for en førstegangseier som søker hjelp ved behov, men er ikke automatisk et enkelt valg bare fordi den er forholdsvis liten.

## Utseende og pels

Amerikansk cocker spaniel skal være en sterk, velbalansert og bevegelig hund i kompakt format. Kroppen er litt lengre enn den er høy, men skal verken se lang eller lavstilt ut. Det tydelig formede hodet skal stå i forhold til kroppen. Øynene skal være mørke og må ikke være utstående; uttrykket skal være våkent og mildt. Bevegelsene skal være frie og effektive uten at den rikelige pelsen skjuler hundens linjer.

Fargene deles i rasestandarden inn i svart, andre ensfargede farger enn svart og flerfarget. Pelsen på kroppen er middels lang med beskyttende underull. Ører, bryst, buk og bein har mer beheng. Korrekt pels er silkeaktig og rett eller lett bølget. Overdrevent mye pels, bomullsaktig struktur eller krøller er ikke målet: amerikansk cocker spaniel skal fortsatt fungere som en sportslig hund.

Hvor ofte pelsen må gres og klippes, avhenger av mengde, lengde, struktur, aktivitet og vær. Del pelsen helt ned til huden og kontroller at kammen glir gjennom uten motstand. Floker oppstår lett rundt ørene, i armhulene og lysken, på potene og der sele eller halsbånd ligger. Etter turer i skog, regn og bading trengs en ekstra kontroll og grundig tørking.

Full utstillingspels krever betydelig mer arbeid enn en kortere sportsklipp. Be oppdretteren vise stellet før valpen flytter hjem. Venn valpen gradvis til kam, føner, klippemaskin, håndtering av potene og å stå stille i korte stunder. Da blir stellet en hverdagsferdighet i stedet for en kamp når pelsen allerede har floket seg.

## Temperament og personlighet

Rasens ideal er en avbalansert, modig og glad hund som gjerne arbeider sammen med mennesket sitt. Mange amerikanske cockere er kontaktsøkende, lekne og lærer raskt, men rasestandarden beskriver målet for avlen – den lover ikke hvordan en enkelt hund blir. Arv, tidlige erfaringer, helse, oppvekst og trening påvirker temperamentet.

Det svenske BPH-grunnlaget er for lite til å gi et sikkert bilde av mentaliteten i hele rasen: den gjeldende avlsstrategien viser bare 25 beskrevne hunder i perioden 2015–2023. Derfor er det mer nyttig å møte moren til valpen og gjerne andre nære slektninger. Se hvordan hundene søker kontakt, håndterer berøring, reagerer på noe uventet og faller til ro igjen. Spør også hvordan slektninger fungerer i den hverdagen du selv planlegger.

Jaktegenskapene varierer, men kan fortsatt være til stede. Rasen beskrives fremdeles som støtende og apporterende fuglehund, selv om jaktlig bruk er uvanlig i Sverige. En amerikansk cocker kan derfor plutselig bli svært interessert i en lukt eller fugl. Innkalling og kontakt utendørs må trenes, ikke tas for gitt.

## Trening og mosjon

Amerikansk cocker spaniel trenger daglig aktivitet, men ett bestemt antall minutter passer ikke for alle hunder. Alder, helse, kondisjon, miljø og dagens øvrige belastning avgjør hva som er passe. En god hverdag kombinerer turer og fri bevegelse på trygge steder med nesearbeid, apportering, samarbeid og evnen til å falle til ro etterpå.

Rasens bakgrunn gir flere naturlige treningsmuligheter. Søksøvelser, personspor, viltspor, kontrollert apportering og oppgaver der hunden arbeider nær føreren, bruker både nesen og samarbeidsviljen. Rallylydighet, lydighet, agility og freestyle kan også passe for individet. Begynn enkelt og øk vanskelighetsgrad, tid og fysisk belastning først når hunden restituerer godt.

Prioriter tidlig innkalling, følgsomhet, ro i møter og evnen til å avbryte et duftspor. Tren også hverdagsferdigheter: å bli undersøkt rundt øyne og ører, få potene håndtert, stå på et stellebord og hvile til tross for bevegelse i nærheten. Korte, tydelige økter og belønninger hunden setter pris på, hjelper motivasjonen.

Mer aktivitet er ikke alltid svaret på uro. En hund som har vanskelig for å falle til ro, kan trenge tydeligere restitusjon, bedre tilpasset trening eller en helsesjekk. For en valp bør nye miljøer, kroppskontroll og korte oppgaver veie tyngre enn lange, ensidige mosjonsøkter.

## Helse

Ørene er det viktigste helseområdet å planlegge for, og øyeundersøkelse er det tydelige svenske avlskravet. I rasens svenske avlsstrategi beskrives ørebetennelse som det vanligste helseproblemet. Hengende, godt behårede ører og rik pels gjør det ekstra viktig å kunne se huden, holde behåringen rundt øreåpningen håndterlig og oppdage plager tidlig.

Lukt, rødhet, hevelse, sekret, ømhet eller hoderisting er grunner til å kontakte veterinær. Gjentatte plager bør utredes fordi det kan finnes en underliggende årsak. Friske ører trenger derimot ikke rengjøring etter et hyppig standardskjema. Det finnes heller ikke støtte i rasens avlsstrategi for at amerikanske cockere generelt blir født med trange øreganger.

Arvelige øyesykdommer som katarakt og netthinnefolder forekommer, og PRA er påvist i enkelte tilfeller. For et svenskregistrert kull må begge foreldrene ha et offisielt øyeundersøkelsesresultat. Attesten kan ikke være eldre enn ett år, og resultatet må være gyldig før paringen. Regelen krever et aktuelt resultat; den betyr ikke at hver diagnose må være merket som fri. Kontroller foreldrenes resultater og datoer i SKKs Avelsdata, og be oppdretteren forklare hvordan eventuelle funn er vurdert i den planlagte kombinasjonen.

En DNA-test for prcd-PRA er verken en garanti mot all PRA eller en erstatning for øyeundersøkelse. I 2025 avslo SKKs avlskomité søknaden om et sentralt helseprogram på nivå 1 for prcd-PRA hos amerikansk cocker spaniel, fordi det ikke var avklart at påviste PRA-tilfeller i rasen skyldtes akkurat denne mutasjonen. Bland heller ikke rasens svenske krav med testpakker for engelsk cocker spaniel: FN, HD-undersøkelse og patellaundersøkelse er ikke formelle registreringskrav for amerikansk cocker spaniel etter de gjeldende reglene.

I SKKs særskilte dommeranvisninger fremheves hodeform, øyne og for mye pels. Ved valpekjøp er sunne proporsjoner, øyne som ikke står ut eller renner konstant, korrekt bitt, frie bevegelser og en pels som ikke hindrer hunden, viktigere enn et ekstremt uttrykk. Friske foreldre reduserer usikkerheten, men garanterer ikke en frisk valp.

## Historie og opprinnelse

Amerikansk og engelsk cocker spaniel har felles røtter, men den amerikanske typen ble utviklet i USA og ble en egen rase. Hunden Obo II, født i 1882, nevnes ofte som et tidlig viktig individ i den amerikanske historien. I første halvdel av 1900-tallet ble forskjellene i type tydeligere.

I 1945 delte American Kennel Club cocker spaniel i amerikansk og engelsk cocker spaniel. De første amerikanske cockerne kom til Sverige på 1950-tallet. FCI angir USA som rasens opprinnelsesland og plasserer den blant apporterende hunder, støtende hunder og vannhunder. Dagens rase er ofte innrettet mot selskap og utstilling, men fuglehundfunksjonen i standarden forklarer hvorfor nesearbeid, søk og apportering fortsatt er relevante aktiviteter.

## Å leve med rasen

Amerikansk cocker spaniel kan bo godt i hus eller leilighet hvis aktivitet, lufting, pelsstell og restitusjon fungerer. I en bolig der lyder bærer langt, trengs trening på å være rolig ved lyder og en plan for hundens dager; rasenavnet sier ikke om individet vil bjeffe mye eller lite.

Rasen kan leve fint med barn, hunder og andre dyr, men rasen i seg selv er ingen garanti. Små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass. Introduksjoner til andre dyr bør skje rolig og kontrollert. Ta hensyn til individets tidligere erfaringer, ressursforsvar, lekestil og interesse for å jage – ikke bare en generell beskrivelse av rasen.

Alenetid læres inn gradvis når hunden er trygg i hjemmet. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden forblir rolig. Noen individer lærer raskt, mens andre trenger en langsommere plan. Rasen bør derfor verken beskrives som ute av stand til å være alene eller som problemfri uten trening.

Før et valpekjøp er disse kontrollene særlig nyttige:

- Se begge foreldrenes offisielle øyeresultater og datoer i Avelsdata; kontroller at hvert resultat var høyst ett år gammelt ved paringen.
- Spør om gjentatte øre-, øye- og hudplager hos foreldrene og nære slektninger, ikke bare om hundene virker friske akkurat den dagen.
- Møt moren til valpen og observer kontakt, håndtering, lydreaksjoner og restitusjon. Be om informasjon om andre nære slektninger hvis faren ikke er til stede.
- Se etter frie bevegelser, sunne hodeproporsjoner, øyne som ikke er utstående, rennende eller sammenknepne, og en pelsmengde som kan stelles uten å hindre hunden.
- Be oppdretteren vise pels- og ørestellet, og vurder arbeidet ut fra den pelslengden du faktisk planlegger å beholde.
- Fortell hvilken hverdag og hvilke aktiviteter du planlegger. En oppdretter som kjenner linjene sine, skal kunne drøfte variasjon i stedet for å love at alle valper blir like.

Regler og anbefalinger kan endres. Kontroller derfor alltid gjeldende versjon hos SKK og raseklubben i forbindelse med kjøp, i stedet for å stole på en gammel sjekkliste.

Amerikansk cocker spaniel

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Dansk Kennel Klub (DKK)

Norwegian Kennel Club (NKK)

Amerikansk cocker spaniel: en liten, robust jakthund med silkemyk pels og store, uttrykksfulle øyne. Den er glad, kjærlig og svært menneskeorientert, og passer godt for aktive familier. Den trenger daglig mosjon, mental stimulering, mild positiv trening og jevnlig, grundig pelsstell og ørepleie.

Aquagold er opdrætter af racen Amerikansk cocker spaniel med base i Brønderslev i Danmark.

Aquagold

## Kortfakta

Keeshond er samme rasevariant som wolfspitz i FCI-standarden og den største av de tyske spisshundvariantene. Opprinnelseslandet er Tyskland, men navnet og kulturhistorien er sterkt knyttet til Nederland.

- **Rasetype:** mellomstor vakt- og selskapshund i FCI-gruppe 5
- **Mankehøyde:** 49 cm, med en tillatt variasjon på 6 cm i hver retning
- **Vekt:** rasestandarden angir ingen bestemt vekt i kilo; vekten skal passe til hundens størrelse
- **Pels:** sølvgrå dobbeltpels med svarte hårspisser, rikelig underull, manlignende krage og tydelige mørke ansiktsmarkeringer
- **Typiske trekk ifølge rasestandarden:** oppmerksom, livlig, lærevillig, hengiven overfor eieren og ofte reservert mot fremmede
- **Jaktlyst:** standarden beskriver mangel på jaktlyst, men den enkelte hundens innkalling og interesse for vilt må likevel trenes og vurderes
- **Viktig før kjøp:** be om tydelig helsedokumentasjon, særlig hvilken PHPT-test som er brukt, hvilket laboratorium som utførte den, og hva resultatet var

Keeshond passer best for den som godtar regelmessig pelsstell og vil trene både ro og hverdagslydighet. En vennlig rasebeskrivelse gjør ikke hvert individ stille, trygt alene eller sikkert sammen med alle barn og dyr.

## Utseende og pels

Keeshond er en kvadratisk bygd spisshund med kileformet hode, små opprettstående ører og en buskete hale som bæres rullet over ryggen. Forholdet mellom mankehøyde og kroppslengde skal være omtrent én til én, noe som gir den kompakte silhuetten.

Fargen er sølvgrå med svarte hårspisser. Snuteparti og ører er mørke, mens man, skuldre og bukser er lysere. Et særlig kjennetegn er de såkalte brillene: mørke linjer og sjatteringer fra ytre øyekrok mot øret.

Dobbeltpelsen har lange, rette og strie dekkhår over en kort, tykk og bomullslignende underull. Pelsen er kortere på hodet, ørene, forsiden av beina og potene. Rasestandarden krever rikelig pels, men sier også at den ikke skal se formklippet ut.

Pelsstellet må nå helt ned til huden. Arbeid i små partier med børste og kam, særlig bak ørene, i armhulene, ved buksene og under selen. At kammen glir gjennom, er en bedre kontroll enn en fast ukeplan. Ved kraftig røyting trengs hyppigere gjennomganger. Venn valpen tidlig til pelsstell og annen håndtering.

Pelsen skal ikke klippes for å skape en annen silhuett. Hvis medisinsk behandling krever barbering, skal veterinærens råd følges. Kontroller huden mens du grer; sår, lukt eller en plutselig pelsforandring er grunner til å kontakte veterinær.

Den tette pelsen krever ekstra planlegging i varmt vær. Legg mosjonen til kjøligere tider, tilby vann og skygge, og kort ned aktiviteten før hunden blir anstrengt. Kraftig pesing, sløvhet, sikling eller svakhet kan være tegn på overoppheting og må tas på alvor.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver Keeshond som oppmerksom, livlig, svært hengiven overfor eieren og lettlært, med naturlig reservasjon mot fremmede og liten jaktlyst. Dette er en beskrivelse av rasens ønskede temperament, ikke et løfte om hvordan hvert individ vil reagere.

Rasens beredskap til å varsle om det som skjer rundt hjemmet, kan merkes som bjeffing ved døren, i oppgangen eller når folk går forbi. I en lytt bygning er lydnivået derfor et viktigere spørsmål enn boligens gulvareal. Lær hunden tidlig å forlate døren og falle til ro etter noen bjeff, og gi den en fast plass der den kan slappe av uten å passe på alt.

En noe reservert Keeshond skal kunne undersøke en ny situasjon og hente seg inn uten å bli presset til kontakt. La valpen møte mennesker, miljøer og lyder i håndterbare doser, og belønn frivillig nysgjerrighet. Frykt eller aggressivitet skal ikke bortforklares som typisk for rasen.

Før valpekjøp bør du møte tispen og gjerne andre voksne slektninger. Se hvordan de reagerer når noen kommer, hvor raskt de faller til ro, og hvordan de håndteres. Spør om foreldre eller slektninger har gjennomført BPH eller MH, og les de faktiske resultatene når de finnes. Det sier mer enn merkelapper som «sosial» eller «familievennlig».

## Trening og mosjon

Keeshond trenger fysisk aktivitet og mental stimulering hver dag, men det finnes ikke et autoritativt minuttkrav som passer alle individer. Alder, helse, kondisjon, vær og evnen til å falle til ro skal styre varighet og intensitet.

En god hverdag kombinerer turer med nesearbeid, korte treningsøkter og problemløsing. Rasen kan like for eksempel hverdagslydighet, rallylydighet, nosework eller triksetrening. Variasjon er bedre enn bare å øke tempoet. En unghund som aldri trener på ro, kan bli mer oppjaget, ikke mer tilfreds.

Tren belønningsbasert og del ferdighetene opp i små trinn. Fire områder er særlig nyttige:

1. **Varsling og ro:** lær hunden å forlate døren og falle til ro etter at den har registrert en lyd.
2. **Innkalling:** bygg den opp i kobbel eller langline med gradvis vanskeligere forstyrrelser. Lav jaktlyst i standarden er ingen garanti for sikker kontroll uten bånd.
3. **Samarbeid om pelsstell:** belønn korte økter med kam, potekontroll og undersøkelse før pelsen blir vanskelig å håndtere.
4. **Alenetid:** begynn med svært korte separasjoner når hunden er trygg, og øk etter hvordan akkurat dette individet reagerer.

Valper skal ikke mosjoneres som voksne hunder. Prioriter korte bevegelsesøkter, søvn, miljøtrening og samarbeidslek, og øk belastningen gradvis. I varmt vær er rolige turer på kjøligere tider av dagen tryggere enn å følge et fast mosjonsprogram.

## Helse

Det viktigste rasespesifikke helsetemaet å forstå hos Keeshond er primær hyperparatyreoidisme, PHPT, men både arvegangen og testen som er brukt, må beskrives riktig. PHPT påvirker kroppens kalsiumstoffskifte når én eller flere biskjoldbruskkjertler begynner å arbeide selvstendig og for mye paratyreoideahormon fører til forhøyet kalsium i blodet.

En studie fra 2025 fant at alle de 18 keeshondene med en godt underbygd PHPT-diagnose var heterozygote for en variant i genet SIRT6. Forskerne vurderte varianten som sannsynlig sykdomsfremkallende og bekreftet et autosomalt dominant arvemønster. Det skal derfor ikke håndteres som en recessiv egenskap der to «bærere» bare må unngå å pares med hverandre.

Ikke alle PHPT-tester analyserer den samme genetiske endringen. Den nyere testen fra den britiske forskningsgruppen bygger på SIRT6-varianten. Cornell University tilbyr samtidig en annen test som ser etter en innsatt DNA-sekvens på 194 basepar på kromosom 20. Cornell opplyser at analysen er teknisk validert, men at den ikke kunne valideres klinisk fordi diagnostiserte tilfeller ikke var tilgjengelige. Resultatet må derfor tolkes forsiktig. En beskjed om at en hund er «PHPT-testet», er altså for vag. Be om å få se laboratorierapporten med hundens identitet, prøvedato, laboratorium, analysert variant eller innsetting og selve resultatet.

Den nåværende rasesiden til Svenska Kennelklubben nevner også hofteleddsdysplasi, albueleddsdysplasi og hudproblemer, men beskriver dem som ikke spesielt vanlige. I Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 er Keeshond ikke markert som en rase der offisiell HD-status er et særskilt krav for å registrere avkom. Spør likevel hvilke undersøkelser som er gjort på foreldrene og nære slektninger. Utenlandske anbefalinger, som britiske råd om hofter, albuer, øyne og PHPT, skal ikke fremstilles som svenske registreringskrav.

Ikke velg valp ut fra én enkelt linje i en DNA-rapport. Spør også om foreldrenes alder, generelle helse, hud, bevegelser og sykdommer hos nære slektninger. Kontroller at dokumentene tilhører riktig hund, i stedet for å nøye deg med uttrykk som «helsetestet» eller «frisk linje».

## Historie og opprinnelse

Keeshond har Tyskland som offisielt opprinnelsesland og hører til tysk spisshund; wolfspitz og keeshond er to navn på samme FCI-variant. Det forklarer hvorfor en rase med sterk nederlandsk identitet likevel er oppført med Tyskland i den moderne rasestandarden.

I Nederland ble disse grå spisshundene brukt som oppmerksomme vakthunder på lektere. På 1700-tallet ble hundetypen knyttet til den nederlandske patriotbevegelsen. En av bevegelsens ledere, Cornelius «Kees» de Gyselaer, eide en slik hund, og forbindelsen til «Kees' hund» oppgis ofte som bakgrunnen for navnet keeshond.

Rasen ble introdusert i Storbritannia som «Dutch Barge Dog» tidlig på 1900-tallet, og en britisk raseklubb ble dannet i 1925. Den første importen til Sverige kom fra England på 1950-tallet. Den nederlandske historien må ikke forveksles med FCIs offisielle opprinnelsesland.

## Å leve med rasen

Keeshond kan fungere i mange hjem når familien dekker behovet for nærhet, pelsstell, aktivitet og trening rundt bjeffing og ro. En hage er ingen snarvei til en tilfreds hund, og leilighet er ikke automatisk et hinder. Hverdagen og hvor mye hundens varsling høres hos naboene, er avgjørende.

Med barn gjelder de samme sikkerhetsreglene som for andre hunder: en voksen skal være til stede med små barn, hunden trenger en uforstyrret hvileplass, og de voksne har hovedansvaret. Lær barna å ikke klatre på hunden, forstyrre den når den spiser eller sover, eller trekke i den fyldige pelsen. Vurder den enkelte hundens trygghet og evne til å hente seg inn, i stedet for å velge rase bare ut fra merkelappen familiehund.

Lav jaktlyst betyr ikke at hver Keeshond umiddelbart fungerer trygt med katt eller smådyr. Finn ut av hundens tidligere erfaringer og reaksjon på bevegelse. Ved introduksjon bør katten ha høye og adskilte fluktmuligheter, hunden holdes under kontroll, og møtene være korte, rolige og gradvise. Samme prinsipp gjelder nye hunderelasjoner: velg kontrollerte møter og les individenes signaler.

Keeshondens sosiale natur gjør alenetrening viktig, men det finnes ingen bestemt varighet som alle individer håndterer trygt. Noen hunder kan etter hvert være rolige i et par timer, mens andre reagerer allerede etter få minutter. Tren gradvis, og bruk gjerne kamera for å se om hunden legger seg til ro eller viser stress ved å vandre, pese, bjeffe eller forsøke å komme seg ut. Planlegg dagpass hvis hverdagen krever lengre fravær enn hunden takler trygt. Den svenske regelen om at en voksen hund bør luftes minst hver sjette time på dagtid, er en luftingsregel, ikke et mål for hvor lenge hunden skal være alene.

Før kjøp er det klokt å be oppdretteren vise:

- originaler eller verifiserbare kopier av PHPT-rapporten og andre utførte helseundersøkelser
- hvordan tispen og andre voksne hunder reagerer på besøk, håndtering og hvile
- hvordan pelsen gres helt ned til huden, og hvilke redskaper som trengs
- hvordan valpene er blitt vant til lyder, underlag, mennesker, kort håndtering og ro
- registreringsopplysninger og eventuelle BPH-, MH- eller leddresultater for foreldre og nære slektninger

For en førstegangseier kan Keeshond være et rimelig valg dersom det er tid til belønningsbasert trening og omfattende pelsstell. Den som trenger en svært stille hund, lang alenetid eller et hårfritt hjem, bør tenke seg ekstra godt om.

Keeshond

Keeshond er en middels stor, robust spisshund med tett, ulvegrå dobbeltpels og sine karakteristiske “briller” rundt øynene. Den er en hengiven familiehund som er kjærlig, oppmerksom og pratsom, men sjelden aggressiv. Den er intelligent og livlig, lærer lett med milde treningsmetoder og trenger jevnlig børsting og daglig kontakt.

Kees er opdrætter af racen Keeshond med base i Vadum i Danmark.

Kees

Schipperke

VDH - Verband für das Deutsche Hundewesen (Germany)

Schipperke er en liten, robust belgisk hund med kvadratisk kroppsbygning og tykk, svart dobbelt pels som danner krage og “bukser” bak. Våken, intelligent og selvstendig er den en lojal vakthund og energisk følgesvenn som trenger daglig mental og fysisk aktivisering, og er som regel robust med riktig helsestell.

Simon Nielsen er opdrætter af racen Schipperke med base i Sæby i Danmark.

Simon Nielsen

## Kortfakta

Dachshund er en tysk jakthund i FCI-gruppe 4, utviklet for arbeid både under og over bakken. Rasen finnes i ni varianter: standard, dverg og kanin kombinert med korthåret, langhåret eller strihåret pels. Det er derfor klokere å velge dachshund ut fra størrelse, hårlag, oppdretterens avlsmål og hundenes faktiske egenskaper enn ut fra rasenavnet alene.

- **Bruksområder:** hijakt, drivende jakt, ettersøk og selskap.
- **Arbeidsmåte:** utholdende, selvstendig og svært opptatt av å bruke nesen.
- **Størrelse:** avgjøres av brystomkrets, ikke av mankehøyde eller en generell vektangivelse.
- **Pels:** kort-, lang- eller strihåret, med tydelig forskjellige behov for stell.
- **Viktig helsespørsmål:** skivedegenerasjon og skiveprolaps, ofte samlet under betegnelsen IVDD.
- **Passer best for:** den som ønsker en lavstilt jakthund med stor arbeidslyst og kan tilby både daglig mosjon, nesearbeid og konsekvent trening.

Den endelige størrelsesvarianten fastsettes først når hunden er minst 15 måneder. Foreldrene gir en rimelig pekepinn, men valpens endelige variant kan ikke loves før målingen.

## Utseende og pels

Dachshunden skal være lav og langstrakt, men samtidig kompakt, muskuløs og bevegelig. Kroppen er bygd for å kunne arbeide smidig på trange steder, ikke for å være ekstremt lang eller tung. Rasestandarden angir omtrent en tredel av mankehøyden som bakkeklaring og et forhold mellom mankehøyde og kroppslengde på cirka 1:1,7–1,8.

Brystomkretsen måles etter 15 måneders alder, fra mankens høyeste punkt til brystkassens laveste punkt. De gjeldende intervallene er:

- **Standarddachshund:** hannhunder mer enn 37, men høyst 47 cm; tisper mer enn 35, men høyst 45 cm.
- **Dvergdachshund:** hannhunder mer enn 32, men høyst 37 cm; tisper mer enn 30, men høyst 35 cm.
- **Kanindachshund:** hannhunder 27–32 cm; tisper 25–30 cm.

De tre hårlagene er mer enn en forskjell i utseende. Korthåret dachshund har kort, tett og glatt tilliggende pels som vanligvis trenger begrenset, regelmessig stell, men som likevel bør ses over etter opphold i terrenget. Langhåret dachshund har underull og lengre beheng som bør gres der det lett dannes floker, særlig bak ørene og på ben, buk og hale. Strihåret dachshund har dekkhår, underull, skjegg og markerte øyenbryn. En korrekt stri pels trimmes ved behov; klipping gir ikke den samme pelsstrukturen.

Godkjente farger og mønstre avhenger delvis av hårlaget. Rød, svart eller brun med tantegninger, merle og brindle inngår i standarden, mens viltfarger er typiske for strihår. Pelsfarge er ingen snarvei til temperament eller jaktlyst, men enkelte fargekombinasjoner har betydning for helsen. Be oppdretteren forklare både den registrerte fargebetegnelsen og arvegangen hvis valpen er merle.

## Temperament og personlighet

Raseidealet for dachshund er vennlig og jevnt, uten frykt eller aggresjon, men også energisk, utholdende og selvsikkert. Selvstendigheten kommer fra arbeid der hunden må ta avgjørelser på avstand fra føreren. I hverdagen kan den samme egenskapen merkes ved at dachshunden undersøker om en regel virkelig gjelder hver gang.

Jaktlyst, sosialitet, hvor mye hunden gir lyd, lekelyst og evne til å finne ro varierer mellom individer og slektslinjer. Den svenske analysen av Beteende- och personlighetsbeskrivning hund, BPH, gir et bilde av mange trygge dachshunder, men omfatter mindre enn én prosent av den undersøkte svenskfødte bestanden. Den kan derfor ikke brukes som et løfte om personligheten til en bestemt valp. Påstander om at et bestemt hårlag alltid er roligere, lettere å trene eller mindre jaktinteressert, er også for generelle.

Spør i stedet hvordan foreldrene og nære slektninger fungerer hjemme, ved besøk, på tur og i nye miljøer. For en jaktdachshund er prøveresultater og praktisk bruk relevant; for en selskapshund er det like viktig å få konkrete eksempler på hvordan hundene roer seg etter aktivitet, hvor mye lyd de lager og hvordan de fungerer ved håndtering. En seriøs oppdretter bør kunne beskrive både styrker og det som krever arbeid.

## Trening og mosjon

Dachshunden trenger daglig fysisk aktivitet og meningsfylt nesearbeid, men ett fast antall minutter passer ikke alle. Alder, kondisjon, underlag, størrelsesvariant, helse og hvordan hunden arbeider, avgjør belastningen. En voksen, frisk dachshund kan være en utholdende tur- og friluftshund, mens en valp skal bygge styrke og koordinasjon gradvis, og en hund med ryggsymptomer trenger en plan fra veterinæren.

Spor, søksøvelser, personspor og nøye plasserte godbitsøk lar dachshunden bruke sin største ressurs: nesen. Korte, tydelige treningsøkter med en belønning hunden virkelig verdsetter, fungerer ofte bedre enn gjentakelser uten et klart mål. Tren tidlig på innkalling, stopp, å følge føreren og å kunne avbryte et luktspor. Jaktlyst forsvinner ikke gjennom lydighet, så langline og gjennomtenkte valg av miljø er viktige når innkallingen ikke er sikker. I Sverige må hunder ikke drive eller forfølge vilt utenom jakt, og mellom 1. mars og 20. august kreves særlig tilsyn der det kan finnes vilt.

Å ta hensyn til ryggen betyr ikke at en frisk dachshund skal leve et stillesittende liv. Det finnes ikke støtte for at et totalforbud mot alle trapper eller hopp opp og ned fra møbler i seg selv forebygger IVDD. Bygg i stedet god grunnkondisjon, hold hunden i normalt hold, reduser faren for å skli hjemme og unngå ukontrollerte høye hopp eller sammenstøt. Tilpass hjelp i trapper og ved løft etter hundens alder, størrelse og helse.

## Helse

Skivedegenerasjon og skiveprolaps er dachshundens viktigste rasespesifikke helseproblem. IVDD betyr at skivene mellom ryggvirvlene forandres og i noen tilfeller trykker mot nerver eller ryggmarg. Oppsøk veterinær raskt hvis dachshunden plutselig får tydelige rygg- eller nakkesmerter, krummer ryggen, nekter å bevege seg, går ustøtt, mister kraft i bena eller får vansker med å kontrollere urin og avføring. Ikke vent på at svake nevrologiske tegn skal gå over av seg selv.

SKKs offisielle ryggrøntgen for dachshund teller forkalkede skiver. Undersøkelsen gjøres fra toårsdagen til dagen før fireårsdagen, og resultatet angis som K0, K1–K2, K3–K4 eller K5–K26. K0 betyr at ingen forkalkninger ble påvist, mens et høyere K-tall betyr flere helt eller delvis forkalkede skiver. Resultatet er et grunnlag for avl og risikovurdering, ikke en garanti for at hunden aldri får eller sikkert kommer til å få kliniske problemer. Opplysninger om skiveprolaps hos foreldre, søsken og tidligere avkom er derfor også viktige.

Ryggscreening og øyelysing er frivillige for dachshund i Sverige. Svenska Taxklubbens rasespesifikke avlsstrategi anbefaler likevel at rygg- og familiehistorikk vurderes, og at avlsdyr øyelyses før avlsdebut og senere i livet. PRA forekommer i rasen. De gjeldende registreringsbestemmelsene for dachshund regulerer blant annet variant, hårlag, farge og endelig størrelsesmåling, men angir ikke rygg- eller øyeundersøkelse som obligatoriske vilkår for registrering. En kjøper bør derfor be om de faktiske resultatene i stedet for å slå seg til ro med uttrykket «helsetestede foreldre».

Følg også med på hundens hold: en midje skal være synlig, og ribbena skal kunne kjennes med lett trykk. Når merle inngår i en kombinasjon, bør oppdretteren kunne redegjøre for fargeanleggene. To merleanlegg kan gi dobbel merle, som hos hund er forbundet med økt risiko for hørsels- og øyeproblemer.

## Historie og opprinnelse

Dachshunden ble utviklet i Tyskland fra lavbente jakthunder for arbeid i hi. Slike hunder er kjent siden middelalderen, mens den organiserte avlen fikk tydeligere form på 1800-tallet. Den tyske dachshundklubben ble grunnlagt i 1888, og avlen kom til å omfatte de tre størrelsene og tre hårlagene som utgjør dagens ni varianter.

Rasens lave format, kraftige front, utholdenhet og selvstendighet har en praktisk forklaring. Dachshunden skulle kunne følge vilt under bakken, men også arbeide som drivende eller støtende hund og hjelpe til ved ettersøk. I Sverige ble den særlig viktig som langsomt drivende hund da rådyrbestanden økte på 1940-tallet. Svenska Taxklubben ble grunnlagt allerede i 1901.

Det historiske bruksområdet merkes fortsatt i hverdagen. En dachshund som aldri skal jakte, trenger likevel utløp for nesearbeid, problemløsning og bevegelse. Det er også derfor en kjøper bør spørre hva oppdretteren faktisk prioriterer: hiarbeid, drivende jakt, ettersøk, utstilling eller først og fremst selskap.

## Å leve med rasen

Dachshund kan bo godt i leilighet hvis den får nok utetid, aktivitet og trening på lyder i oppgangen og utenfor døren. Boligens størrelse er mindre avgjørende enn innholdet i hverdagen. Planlegg flere lufteturer, mulighet til å snuse i rolig tempo og et sted der hunden får hvile uforstyrret. Alenetid skal læres gradvis; avbryt og gjør øvelsen enklere hvis hunden viser uro. Jordbruksverkets råd om lufting minst hver sjette time på dagtid handler om lufting, ikke om hvor lenge en bestemt dachshund bør være alene.

Dachshunden kan bli en fin familiehund med barn, men små barn og hund skal alltid ha en voksen til stede. Barn må lære at de ikke skal forstyrre hunden når den spiser eller hviler. Små barn bør ikke bære dachshunden; en liten hund kan lett gli ut av armene, og rygg og bakpart må støttes ordentlig ved løft. Hunden skal alltid ha et trygt, uforstyrret hvilested.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individ, tidligere erfaring og jaktlyst. Gjør introduksjonen rolig, bruk en barriere og gi begge dyrene separate, trygge steder. En dachshund med sterk jaktlyst blir ikke nødvendigvis pålitelig med kanin, marsvin eller katt bare fordi møter trenes. Sikker fysisk atskillelse kan være den riktige langsiktige løsningen.

Før kjøp bør du be om konkrete svar på følgende:

- Hvilken størrelse og hvilket hårlag forventes valpen å få, og hvor sikkert kan dette anslås?
- Hva brukes foreldrene til, og hvordan fungerer de og nære slektninger i hverdagen?
- Finnes det et offisielt K-resultat og opplysninger om kliniske ryggproblemer hos foreldre, søsken eller tidligere avkom?
- Når ble foreldrene sist øyelyst, og hva viser resultatet?
- Hvilke BPH-, jakt- eller utstillingsresultater er registrert og relevante for akkurat dette kullet?
- Hvordan er valpene blitt vant til håndtering, hverdagslyder, mennesker og korte stunder uten kullsøsknene?

Den beste matchen er ikke automatisk den minste valpen, den roligste under besøket eller fargen du først legger merke til. Velg kombinasjonen der oppdretterens mål, hundenes dokumenterte helse og temperament og din egen hverdag peker i samme retning.

Dachshund

UK Dachshund Club

British Veterinary Association

FCI - Fédération Cynologique Internationale

Dachshund: modig, langrygget, kortbeint jakthund, opprinnelig avlet for jakt på grevling og kanin. Finnes med korthåret, langhåret og strihåret pels, i både standard- og dvergsstørrelse. Hengiven, spornøye, selvstendig og svært vokal. Trenger jevnlig, men skånsom mosjon og god vektkontroll for å beskytte ryggraden.

Sweet Grammy's er opdrætter af racen Tax med base i Hjørring i Danmark. Opdrættet har siden 1997 haft fokus på langhårede dværggravhunde. Hundene bliver som en fast del af opdrættet rygfotograferet og øjenlyst. Hunde fra opdrættet har været udstillet i Danmark og internationalt.

Sweet Grammy's

## Kortfakta

Papillon er en liten, livlig og lettlært selskapshund som ofte passer best for den som vil kombinere nærhet med turer, trening og aktivisering i hverdagen. Rasen tilhører épagneul nain continental, kontinental dvergspaniel. Papillon har stående ører, mens varianten phalène har hengende ører. I Sverige registreres de etter ørestilling, og en hund kan omregistreres hvis ørene utvikler seg annerledes enn først vurdert.

- **Opprinnelse:** Frankrike og Belgia
- **Bruksområde:** selskapshund i FCI-gruppe 9
- **Mankehøyde:** omtrent 28 cm ifølge rasestandarden
- **Vekt:** standarden har to vektklasser. Den større går fra 2,5 til 4,5 kg for hannhunder og opptil 5 kg for tisper. Den andre omfatter hunder under 2,5 kg, med 1,5 kg som minstevekt.
- **Pels:** lang, silkeaktig og uten underull
- **Aktivitetsnivå:** liten av størrelse, men ofte livlig, arbeidsvillig og interessert i å lære
- **Levealder:** mange blir gamle; ifølge Svenska Kennelklubben er 15 år ikke uvanlig

Målene i en rasestandard beskriver et ideal, ikke et løfte om nøyaktig størrelse hos hver voksen hund. For en kommende eier er derfor foreldrenes størrelse, hundens hold og en sunn kroppsbygning mer nyttig enn å jakte på et bestemt tall eller et ekstremt lite individ.

## Utseende og pels

Papillon skal være en harmonisk bygd dverghund som er grasiøs, men samtidig robust. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, og bevegelsene skal være frie, lette og elegante. Det lille formatet krever omtanke ved fall og lek med betydelig større hunder, men rasestandarden beskriver ikke papillon som en skjør hund.

De store ørene er rasens tydeligste kjennetegn. Hos papillon står de opp og bæres skrått utover, slik at de minner om vingene til en sommerfugl. Phalène har i stedet bevegelige, hengende ører. Forskjellen gjelder altså ørestillingen; begge er varianter av den samme kontinentale dvergspanielen og kan bli født i samme kull.

Pelsen er enkel, uten underull, og skal være rikelig, glansfull og lett bølget fremfor krøllete. Den er kort på hodet og forsiden av beina, men lengre over kroppen, på ørene, brystet, lårene og halen. Hvitt er grunnfargen, og hvitt skal dominere på kropp og bein. Fargede flekker kan ha ulike farger, mens lepper, øyekanter og nesebrusk skal være godt pigmentert ifølge standarden.

Pelsstellet er som regel overkommelig hvis man forebygger floker. Kjenn gjennom pelsen regelmessig, og gre særlig bak ørene og på innsiden av lårene, der Svenska Kennelklubben opplyser at floker lett kan oppstå. Bad hunden når den er skitten; ingen fast kalender passer alle. Kontroller samtidig klør, poter, ører og hud. Ta utgangspunkt i hundens faktiske pels og hverdag fremfor en fast rutine for bad eller klipp.

## Temperament og personlighet

Papillon er typisk våken, livlig og rask til å lære, med tydelig interesse for mennesker og aktiviteter. Den lille kroppen rommer ofte mer arbeidslyst enn betegnelsen «fanghund» kan antyde. En papillon kan sette pris på både nært selskap og oppgaver som krever konsentrasjon, problemløsning eller kroppskontroll.

Rasebeskrivelser skal likevel ikke leses som en garanti for en bestemt personlighet. BPH-analysen til Svenska Kennelklubben viser stor variasjon blant papillonene som deltok, blant annet i hvor intenst de hilser på fremmede, hvor gjerne de leker og hvor nysgjerrige de er. Resultatene gjelder hundene som ble beskrevet, og viser først og fremst hvorfor individ, slektslinjer, tidlige erfaringer og videre trening har betydning.

Årvåkenheten kan merkes ved at hunden raskt oppfatter lyder, besøkende og bevegelse utenfor hjemmet. Det trenger ikke å bli et stort bjeffeproblem, men det er lurt å belønne ro fra starten, gi hunden en annen oppgave ved døren og unngå at hvert signal fører til opphisselse. Spør oppdretteren hvordan foreldrene fungerer i hverdagen, ikke bare hvordan de oppfører seg på utstilling eller trening.

## Trening og mosjon

Papillon trenger fysisk aktivitet og mental aktivisering hver dag, men det finnes ikke ett bestemt antall minutter som passer alle. En voksen, frisk og veltrent hund kan ofte være med på overraskende lange turer, mens en valp, en eldre hund eller et individ med plager trenger en annen belastning. Tilpass etter alder, kondisjon, vær og hvordan hunden henter seg inn igjen, i stedet for å bruke kroppsstørrelsen som et mål på behovet.

Rasen lærer ofte fort, også ting man ikke hadde tenkt å lære den. Belønningsbasert trening med tydelige kriterier fungerer godt. Varier hverdagslydighet, nesearbeid, balanseøvelser og små problemløsningsoppgaver, og avslutt mens hunden fortsatt klarer å konsentrere seg. Agility, lydighet og andre hundesporter kan passe godt når treningen bygges opp gradvis og underlag, hindre og belastning tilpasses hundens størrelse og modenhet.

En liten hund trenger den samme omtanken rundt innkalling og miljøtrening som en stor hund. Tren på kontakt og på å komme tilbake i trygge omgivelser før hunden får gå løs der trafikk, vilt eller større hunder kan innebære en risiko. Tren også på å slappe av mellom aktivitetene. En papillon som bare får fartsfylte oppgaver, kan bli flink til å gire seg opp, men dårligere til å falle til ro igjen.

## Helse

Svenska Kennelklubben beskriver papillon som en grunnleggende sunn og ofte langlivet rase, men seriøse helseundersøkelser er fortsatt viktige. For svenske valpekull er pap-PRA1 det tydeligste formelle kontrollpunktet. Pap-PRA1 er en arvelig form for progressiv retinal atrofi, PRA, som bryter ned netthinnen. Arvegangen er autosomal recessiv: en bærer har én kopi av genvarianten og blir ikke syk av akkurat denne formen, mens en genetisk affisert hund har arvet varianten fra begge foreldrene.

Registreringsreglene til Svenska Kennelklubben krever at begge foreldredyrene har et offisielt DNA-resultat for pap-PRA1 eller er registrert som fri gjennom dokumentert nedarving. To bærere kan ikke pares med hverandre, og en affisert hund kan ikke brukes i avl. En DNA-test for pap-PRA1 utelukker derimot ikke alle andre genetiske årsaker til PRA eller andre øyesykdommer. En øyeundersøkelse har derfor en annen funksjon. Den svenske raseklubben Papillon-Ringen anbefaler øyelysing etter tre års alder for å følge med på andre øyeforandringer.

Patellaluksasjon, der kneskålen kan forskyves fra sin normale posisjon, forekommer i rasen. Raseklubben ønsker at avlshunder skal ha kjent og normal patellastatus før paring. Dette er en viktig anbefaling, men i de gjeldende svenske reglene er patellastatus ikke oppført som et eget registreringskrav for papillon. Be derfor om å få se resultatet i stedet for å anta at selve registreringen omfatter det.

I andre land kan flere tester inngå i anbefalte programmer. Britiske Royal Kennel Club oppfører for eksempel NAD-test blant tilleggskontrollene for papillon. Det gjør ikke NAD til et svensk registreringskrav. Be oppdretteren skille mellom obligatoriske svenske resultater, raseklubbens anbefalinger og frivillige tilleggstester.

Munnhelsen fortjener også oppmerksomhet. Små hunderaser rammes oftere av periodontitt, og daglig tannpuss er en enkel måte å redusere risikoen for kraftig tannstein og smertefull periodontitt. Dårlig ånde, blødende tannkjøtt eller motvilje mot å tygge bør vurderes av veterinær.

## Historie og opprinnelse

Papillon har sitt opphav i Frankrike og Belgia og er varianten med stående ører av den kontinentale dvergspanielen. Hundetypen er dokumentert siden 1500-tallet og forekom som selskapshund ved europeiske hoff. Navnet papillon betyr sommerfugl på fransk og viser til de store, skrått bårne ørene med lange hårfrynser. Navnet phalène betyr nattsvermer og brukes om varianten med hengende ører.

FCI anerkjenner rasen som nummer 77 i gruppen for selskaps- og dverghunder. Den moderne standarden omfatter både papillon og phalène. Historien forklarer rollen som selskapshund, men dagens papillon er ikke bare dekorativ: rasens livlighet og lærevillighet kommer til uttrykk i mange moderne hundeaktiviteter.

## Å leve med rasen

Papillon kan fungere godt både i leilighet og hus når den får daglig aktivitet, nærhet og hjelp til å falle til ro. Størrelsen på boligen er mindre avgjørende enn hvordan hverdagen ser ut. Et hjem der lyder bærer lett, krever ekstra arbeid med ro ved dør, oppgang og vinduer, fordi et våkent individ ellers kan begynne å kommentere hver forandring.

Rasen kan leve godt med barn, men det avhenger av hundens temperament, barnets væremåte og de voksnes tilsyn. Lær barn å la hunden sove og spise uforstyrret, ikke løfte den eller gripe tak i den, og leke på gulvnivå under oppsyn. Dette beskytter både hund og barn og er mer presist enn en generell merkelapp som «barnevennlig».

Den samme individuelle vurderingen er nødvendig med andre dyr. En papillon kan leve med hunder eller katter, men introduksjoner bør skje rolig og gradvis. Gi dyrene separate ressurser og steder å trekke seg tilbake, og følg med på lek når størrelsesforskjellen er stor. En vennlig stor hund kan skade en svært liten hund ved et uhell.

Å være alene er en ferdighet, ikke noe man kan forutsette ut fra rasen. Venn hunden gradvis til korte stunder alene, og øk først når den forblir avslappet. Bjeffing, piping, rastløs vandring, ødeleggende atferd eller at hunden ikke tar imot en belønning den vanligvis setter pris på, kan tyde på at steget var for stort.

Før du kjøper valp, bør du kontrollere mer enn utseendet. Be om å få se foreldrenes registrerte pap-PRA1-resultater, patellastatus og eventuelle øyeresultater, og spør hvorfor akkurat denne kombinasjonen ble valgt. Møt tispen og legg merke til hvordan hundene henter seg inn etter nye lyder og besøk. For en valp registrert i Svenska Kennelklubben skal du få registreringsbevis, SKK-avtale og en veterinærattest som er høyst sju dager gammel ved levering. Undersøkelser reduserer risiko, men kan aldri garantere en bestemt helse eller personlighet; åpen dokumentasjon og realistiske forventninger er derfor viktigere enn løfter.

Papillon

Papillon Breed Club UK

Danish Kennel Club (Dansk Kennel Klub)

Papillon er en liten, elegant selskapshund med store, sommerfuglaktige ører, en fin, silkeaktig flekkete pels og en buskete hale. Den er livlig, intelligent og svært lærevillig, trives med aktivitet og mental stimulering, er en årvåken vakthund, trenger jevnlig børsting og blir ofte godt opp i tenårene.

Aidensfield's er opdrætter af racen Papillon med base i Fjerritslev i Danmark. Opdrættet har siden 2021 været repræsenteret på udstillinger i Danmark og udlandet.

Aidensfield's

## Kortfakta

- Belgisk fårehund, malinois er den korthårede varianten av belgisk fårehund. I FCI og Svenska Kennelklubben regnes malinois, groenendael, tervueren og laekenois som fire varianter av samme rase, hovedsakelig skilt fra hverandre gjennom pels og farge.
- Malinois er en middels stor, kvadratisk og atletisk brukshund. Ideell mankehøyde er 62 cm for hannhunder og 58 cm for tisper. Rasestandarden tillater 2 cm under og 4 cm over idealet.
- Rasen er årvåken, rask i både tanke og handling og avlet for samarbeid og arbeid. At den lærer fort, betyr ikke at den er enkel å leve med: treningen må også bygge ro, impulskontroll og evne til å hente seg inn.
- En malinois passer best hos noen som ønsker å trene regelmessig og kan gi hunden både fysisk aktivitet og oppgaver som bruker nese og hode hver dag. Lange turer alene er sjelden et fullstendig opplegg.
- Familiehund, sportshund og tjenestehund er ikke motsetninger, men valg av oppdretter og kull er avgjørende. Se på foreldrenes atferd i hverdagen, mentalbeskrivelse, arbeidsmeritter, helse og tidligere avkom – ikke bare på rasenavnet.

## Utseende og pels

Malinois skal være middels stor, kvadratisk og kraftfull uten å virke tung. Kroppslengden skal derfor være omtrent den samme som mankehøyden, ikke gi et tydelig langstrakt inntrykk. Hodet er tørt og velmeislet, ørene små, trekantede og stående, og bevegelsene skal være lette og livlige.

Rasestandarden angir en ideell høyde på 62 cm for hannhunder og 58 cm for tisper, med en toleranse på 2 cm under og 4 cm over. Omtrentlig vekt er 25–30 kg for hannhunder og 20–25 kg for tisper. Tallene beskriver en voksen hund i normalt hold; proporsjoner, muskulatur og hold sier mer enn ett enkelt tall på vekten.

Malinois er korthåret. Pelsen er svært kort på hodet, utsiden av ørene og nederst på beina, litt fyldigere rundt halsen, lårene og halen, og har underull. Fargen skal være rød fawn med svarte hårspisser og en tydelig svart maske. Litt hvitt tolereres på forbryst og tær, men store hvite tegninger hører ikke til standarden.

Pelsen krever ikke avansert salongstell. Børst den når hårene løsner, og bad hunden når den faktisk er skitten. Under røyting er det nyttig å børste oftere. Etter arbeid i skog, høyt gress eller vann bør du samtidig kontrollere hud, poter, klør og ører. Den korte pelsen gjør kontrollen enkel, men erstatter ikke en jevnlig gjennomgang av hundens kropp.

## Temperament og personlighet

En typisk malinois er årvåken, aktiv og svært klar til å handle. Samtidig beskriver raseidealet en selvsikker hund uten frykt eller aggressivitet. Høy intensitet er ikke det samme som manglende evne til å regulere seg, og en hund som stadig er stresset, er ikke mer rasetypisk bare fordi den er rask.

Variasjonen mellom individer er betydelig. Svenska Kennelklubben ber valpekjøpere regne med forskjeller både mellom variantene og mellom enkeltindivider. En merkelapp som «bruks-, tjeneste- eller utstillingslinje» er derfor ikke et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. Be om å få se hvordan foreldrene hilser på mennesker, henter seg inn etter en overraskelse, lar seg håndtere, passerer andre hunder og finner ro når ingenting skjer. Les hele Mentalbeskrivning Hund (MH), den svenske mentalbeskrivelsen for brukshunder, og spør hvordan søsken og tidligere avkom fungerer i hverdagen.

En malinois som passer familien og følges opp godt, kan fungere fint med barn, men farten og de raske reaksjonene krever at en voksen er til stede. Barn og hund bør ha hvert sitt uforstyrrede hvilested, og voldsom lek bør stoppes før hunden begynner å jage bevegelse eller blir for oppskrudd. Små barn skal aldri ha ansvar for trening eller turer. Den samme forsiktigheten gjelder rundt katter, smådyr og fremmede hunder: hvordan det fungerer, avhenger av individ, tidligere erfaringer og trening. Gjør introduksjonene gradvis, og sørg for at dyrene kan holdes adskilt.

## Trening og mosjon

Malinois trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men det finnes ikke noe troverdig fast timeantall som passer alle hunder. Alder, helse, kondisjon, arbeidsoppgave og evne til å hente seg inn skal styre opplegget. En god uke kan veksle mellom turer og kondisjonstrening på den ene siden og spor, søk, lydighet, bruksarbeid eller annen målrettet trening på den andre. Målet er ikke å gjøre hunden så sliten som mulig, men å utvikle nyttige ferdigheter og en bærekraftig hverdag.

Prioriter tidlig kontakt, innkalling, båndtrening, håndtering, stopp- og slippkommando samt evnen til å vente og hvile. Treningen bør være belønningsbasert, tilpasset individet og gjøres gradvis vanskeligere i takt med hundens utvikling. Korte, tydelige økter med pauser gir ofte bedre kvalitet enn å gjenta til hunden mister presisjon eller blir overivrig.

Valper og unghunder skal ikke mosjoneres som fullvoksne tjenestehunder. Bygg styrke, miljøtrygghet og kroppsbeherskelse gradvis, og ikke la ensidig balljakt, hopping eller lange løpeturer bli hele aktivitetsplanen. Følg med på bevegelsene og restitusjonen. Stivhet, halthet, dårligere konsentrasjon eller en hund som ikke finner ro etter aktivitet, er grunner til å redusere belastningen og eventuelt rådføre seg med veterinær eller en erfaren instruktør.

En førstegangseier kan lykkes, men læringskurven er bratt. En realistisk plan innebærer tilgang til en brukshundklubb eller erfaren trener, støtte fra oppdretteren og en konkret idé om hva hunden skal arbeide med på mørke hverdagskvelder og i perioder uten konkurranse eller tjenestearbeid.

## Helse

Belgisk fårehund beskrives som en gjennomgående frisk og sunn rase, men hofter, albuer, epilepsilignende anfall og ryggproblemer fortjener særlig oppmerksomhet. Før et valpekjøp er det viktig å skille bindende registreringsregler fra raseklubbens strengere avlsråd og å se på hele familien, ikke bare hvert av foreldredyrenes enkeltresultat.

For svenskregistrert avl krever de gjeldende reglene fra Svenska Kennelklubben offisiell hofte- og albuestatus samt kjent mental status for foreldredyrene som omfattes av bestemmelsene. For hunder født fra og med 2016 betyr kjent mental status en fullstendig MH med alle 33 posisjoner registrert. En Beteende- och personlighetsbeskrivning hund (BPH), den generelle svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen, erstatter ikke dette kravet for belgisk fårehund. Den rasespesifikke avlsstrategien (RAS) anbefaler i tillegg A- eller B-hofter, frie albuer og verdisiffer 1 eller 2 på MHs skuddmoment. Be om å få se originalresultatene, og kontroller også søsken og tidligere avkom.

Opplysninger om epilepsi må tolkes med varsomhet. En eldre RAS-undersøkelse fanget opp kramper eller epilepsilignende anfall hos en mindre andel malinois, men eiernes opplysninger er ikke det samme som veterinærdiagnoser, og tallene viser ikke hvor vanlig problemet er i rasen i dag. Forskning viser en arvelig komponent ved epilepsi hos belgisk fårehund, med det sterkeste publiserte grunnlaget for groenendael og tervueren. Spør derfor uttrykkelig om anfall hos foreldre, søsken, halvsøsken og tidligere avkom, fremfor å slå deg til ro med en bred kommersiell DNA-pakke.

RAS-undersøkelsen pekte også på ryggproblemer hos malinois, men dette var igjen eieropplysninger fra et eldre utvalg og skal ikke leses som dagens forekomst. Spør om spondylose, lumbosakrale problemer, tilbakevendende halthet og arbeidsrelaterte skader i familien. For en aktiv hund er en ærlig familiehistorikk, offisielle leddresultater og en plan for gradvis fysisk opptrening mer nyttig enn en lang liste over mulige diagnoser.

## Historie og opprinnelse

Malinois har sitt opphav i Belgia og ble utviklet fra de lokale gjeterhundene som var i bruk på slutten av 1800-tallet. Den belgiske gjeterhundklubben ble stiftet i Brussel i 1891. Samme år samlet veterinærprofessor Adolphe Reul 117 hunder for å beskrive og velge ut en mer ensartet type, og i 1892 forelå den første detaljerte rasestandarden.

De første belgiske fårehundene ble ført inn i den belgiske stamboken i 1901, og rundt 1910 ble type og temperament regnet som etablert. I dagens FCI-standard er belgisk fårehund én rase med fire varianter: korthårede malinois, langhårede groenendael og tervueren samt ruhårede laekenois. Malinois har navn etter Malines, det franske navnet på byen Mechelen, der den korthårede typen ble utviklet.

Arbeidet endret seg da behovet for tradisjonell gjeting ble mindre. Egenskapene som var nødvendige rundt dyr og gård – oppmerksomhet, bevegelighet, utholdenhet og tett samarbeid – fikk i stedet nytte i bruksprøver, søk, vakthold og tjenestearbeid. Denne bakgrunnen forklarer rasens kapasitet, men betyr ikke at hvert individ automatisk passer til enhver oppgave.

## Å leve med rasen

Livet med en malinois fungerer best når aktivitet, restitusjon og regler i hjemmet er planlagt før hunden flytter inn. En stor, tom hage erstatter ikke samarbeid, og en leilighet er ikke automatisk uegnet. Det avgjørende er om hunden kan få daglig fysisk og mental aktivitet, lære å være rolig inne og håndteres trygt i trappeoppganger, på kollektivtransport og i møter med andre hunder.

Alenetid må læres inn gradvis. En voksen hund som er trygg på å være alene, klarer normalt noen timer, mens en liten valp ikke kan forlates alene. Det svenske Jordbruksverket anbefaler dessuten at hunder luftes minst hver sjette time på dagtid, og oftere når de er unge eller gamle. Dette er en grense for tilsyn, ikke et mål for hvor lenge en malinois bør være alene. Hundens faktiske reaksjon avgjør om treningen må gå saktere.

Før du kjøper valp, bør du kunne svare ja på følgende:

- Jeg har et konkret treningsmål og tid til både aktivitet og hvile hver dag.
- Jeg har møtt foreldredyrene eller fått troverdig informasjon om hverdagen deres, MH-resultater, arbeidsevne og restitusjon.
- Jeg har kontrollert offisiell hofte-, albue- og mentalstatus og spurt om epilepsilignende anfall, ryggproblemer og temperament i den nærmeste familien.
- Jeg har en plan for barn, besøkende og andre dyr som bygger på tilsyn, adskillelse og gradvis trening.
- Jeg har tilgang til kompetent hjelp hvis hundens intensitet, frykt, jaging eller stress blir vanskelig å håndtere.

For den rette føreren er malinois en uvanlig allsidig treningspartner. Det bærekraftige valget er likevel ikke valpen som virker mest eksplosiv, men individet hvis egenskaper, familiehistorikk og avlsmål passer til det livet du faktisk kan tilby.

Belgisk fårehund, malinois

Deutscher Club für Belgische Schäferhunde e.V. (Germany)

Belgisk fårehund, malinois: middels stor til stor, slank og svært atletisk gjeterhund med kort, fawnfarget pels og svart maske. Ekstremt intelligent, intens, lojal og sterkt menneskeorientert. Trenger tydelige rammer, daglig mental stimulering og mye fysisk aktivitet, og trives best hos erfarne, svært aktive eiere.

Adored Flames er opdrætter af racen Belgisk hyrdehund – malinois med base i Dronninglund i Danmark.

Adored Flames

## Kortfakta

Breton er den minste av de stående fuglehundrasene, men arbeider som en fullverdig jakthund. Rasen kommer fra Frankrike, har FCI-nummer 95 og tilhører gruppe 7. I Sverige brukes den først og fremst til jakt på trykkende fugl og apportering på land og i vann.

- Hannhunder skal ha en mankehøyde på 48–51 centimeter og tisper 47–50 centimeter. Standarden tillater et avvik på 1 centimeter utenfor grensene, men angir ingen vekt.
- Breton trenger å få søke, bruke nesen, bevege seg og samarbeide med føreren. Svenska Kennelklubben sier uttrykkelig at den som ikke har tenkt å jakte, trolig har bedre rasealternativer.
- Rasestandarden beskriver breton som harmonisk og sosial. Svenska Kennelklubben trekker frem energi, intelligens, samarbeidsvilje og lav aggresjon, men hver hund må likevel vurderes som individ.
- Begge foreldrene må ha kjent offisiell HD-status for at et kull skal kunne registreres i Sverige. Raseklubbens retningslinjer for god avl er strengere enn minstekravene.
- Lumbosakral overgangsvirvel, LTV, inngår ikke i et bindende svensk helseprogram for rasen. Raseklubben oppmuntrer likevel til frivillig ryggrøntgen sammen med HD-røntgen.

Det avgjørende er ikke hvor mange minutter mosjon du kan tilby, men om du kan gi hunden egnet arbeid, trygg fri bevegelse, trening og restitusjon gjennom mange år.

## Utseende og pels

Breton skal være kompakt, kvadratisk og kraftig uten å virke tung eller grov. Kroppslengden skal tilsvare mankehøyden. God benstamme, kort rygg og velutviklede muskler gjør hunden i stand til å arbeide i galopp på mark, fjell og i skog. Bevegelsene skal være lette, kraftfulle og livlige.

Idealhøyden er 49–50 centimeter for hannhunder og 48–49 centimeter for tisper. Standarden angir ingen vekt. Tall i raseguider er derfor omtrentlige og bør ikke brukes for å presse hunden mot et bestemt antall kilo. Vurder hold, muskulatur, bygning og arbeidsevne i stedet.

Pelsen skal være fin, men ikke silkeaktig. Den ligger flatt eller er lett bølget og skal aldri være krøllete. På baksiden av beina finnes faner. Godkjente farger er hvitt med uregelmessige flekker i oransje, leverbrunt eller svart. Broket pels, skimmel, små prikker og tantegninger forekommer, mens ensfarget pels ikke er tillatt.

Halen kan være lang, naturlig kort eller mangle. I Sverige har de fleste bretoner lang hale. Standardens 3–6 centimeter og maksimalt 10 centimeter gjelder en kupert hale, ikke den naturlige; kupering er forbudt i Sverige. Ved registrering oppgis det om hunden mangler hale eller har stumphale, kort hale, hale i full lengde eller en hale som er lovlig kupert i utlandet.

Pelsstellet bør følge hundens hverdag. Børst ut løse hår og floker, bad hunden når pelsen er skitten, og kontroller poter, hud, ører og faner etter arbeid i terrenget. Tørk hunden etter arbeid i vann. Ikke bruk ørerens uten at det er behov for det eller veterinæren anbefaler det.

## Temperament og personlighet

Breton skal være harmonisk, sosial, oppmerksom og samarbeidsvillig. Førerkontakt er en arbeidsegenskap: hunden skal søke selvstendig, men samtidig holde kontakt og kunne styres på avstand. Det sier mer enn bare å kalle rasen kosete, følsom eller lettlært.

Den svenske avlsstrategien etterlyser flere hunder som er beskrevet gjennom BPH eller MH. Det finnes derfor ikke grunnlag for de detaljerte svenske BPH-profilene som iblant gjengis i søkeresultater. Møt heller foreldrene og voksne slektninger. Se hvordan de henter seg inn etter overraskelser, håndterer lyder og nye miljøer, møter mennesker og hunder og klarer å veksle fra arbeid til hvile.

Mye energi kan føre til uro hvis hunden ikke forstår hva som forventes. Det er ikke nok bare å forsøke å slite den ut. Tren på å vente rolig, bli håndtert, sove uforstyrret og finne ro mellom aktivitetene. Tydelig belønningsbasert trening bygger samarbeid uten å dempe hundens initiativ under jakten.

Sammen med barn kreves det tilsyn av en voksen, tydelige regler og et sted der hunden får være i fred. En livlig unghund kan løpe over ende et lite barn selv om den er vennlig. Katter kan fungere etter en langsom og kontrollert introduksjon, men fuglehundens jaktlyst gjør atferden utendørs usikker. Fugler, kaniner og smågnagere må kunne holdes fysisk atskilt. Også sammen med andre hunder betyr individ, erfaring og lekestil mer enn en generell beskrivelse av lav aggresjon.

## Trening og mosjon

Breton trenger jakttrening og fri bevegelse i egnet terreng, ikke bare turer eller et fast antall timer med mosjon. Rådet fra Svenska Kennelklubben er tydelig: Hvis jakt ikke er en del av planen, finnes det trolig bedre rasevalg. Hundesport, løping og nesearbeid er verdifulle tillegg, men gjør ikke automatisk rasen til en ren selskapshund.

Under jakt søker hunden etter fugl og tilpasser seg vind og terreng. Når den får ferten av fugl, skal den stå fast. På kommando avanserer den og reiser fuglen, og deretter må den være rolig slik at skuddet kan avfyres sikkert. Så skal den finne, hente og avlevere fuglen, også fra vann. Søk, stopp, apport og samarbeid trenes derfor som deler av samme arbeid.

Bygg opp innkalling og stoppsignal fra et enkelt miljø mot større avstander og vanskeligere forstyrrelser. Bruk langline eller inngjerdet område for å hindre hunden i å jage etter vilt. Signaler reduserer risikoen, men fjerner ikke jaktlysten; nær trafikk, husdyr og vilt kan bånd være det eneste trygge valget.

Ingen autoritativ kilde oppgir en universell formel i minutter. Vurder heller om hunden får bruke nese og kropp, kan løpe trygt, henter seg inn og finner ro hjemme. Bygg gradvis opp valpens kondisjon, kroppsbeherskelse og utholdenhet. Tilpass lengre løpeturer, trekkarbeid og annen ensidig belastning etter alder, helse og treningserfaring.

Hold hunden i fysisk og mental form før jakten i stedet for å trene den opp raskt når sesongen begynner. Etter en krevende dag trenger den vann, mat og søvn, og poter, hud, klør og bevegelser bør kontrolleres.

## Helse

Breton omfattes av et bindende svensk helseprogram for hofteleddsdysplasi, HD. Ifølge registreringsreglene til Svenska Kennelklubben for 2026 må begge foreldrene ha kjent offisiell HD-status før paring. En hund med HD-grad E skal ikke brukes i avl. Etter den generelle regelen kan en hund med grad D bare pares med en hund som har grad A eller B, og en hund med kliniske symptomer skal ikke brukes i avl uavhengig av røntgenresultat.

Reglene til Svensk Bretonklubb for valpeannonser er strengere: Begge foreldrene skal ha HD A eller B, og kullets beregnede HD-indeks skal være minst 100 når en indeks finnes. Klubben krever også resultater fra jaktprøver og utstilling. Disse klubbkravene er ikke det samme som registreringsreglene til Svenska Kennelklubben.

HD er komplekst. To hunder med A- eller B-hofter kan likevel få avkom med dysplasi. Spør om resultatene til foreldrene, kullets indeks og hoftestatus hos søsken, tidligere avkom og eldre slektninger. Offisiell HD-røntgen kan tas tidligst ved 12 måneders alder.

LTV er en medfødt forandring i overgangen mellom lendevirvlene og korsbenet. En norsk studie av HD-røntgenbilder fra 14 raser omfattet 835 bretoner og fant LTV hos 46,2 prosent av utvalget. Type 2 og 3 hadde en statistisk sammenheng med mild og alvorlig HD. Tallet er verken svensk forekomst eller den enkelte hundens sykdomsrisiko.

Sverige har ikke noe bindende LTV-program for breton, og forekomsten og den kliniske betydningen i landet er usikker. Raseklubben oppmuntrer til frivillig ryggrøntgen sammen med HD-røntgen. Spør hvilke slektninger som er undersøkt, hvordan bildene er vurdert og hvordan resultatene har påvirket paringen.

Øyne og epilepsi krever også konkrete, men nyanserte spørsmål. Svenska Kennelklubben krever ikke øyeundersøkelse for registrering, men raseklubbens annonseregler utelukker foreldre med enkelte bekreftede former for arvelig katarakt. Be om å få se eventuelle øyeattester. Den svenske avlsstrategien sier at antallet sikkert diagnostiserte tilfeller av idiopatisk epilepsi er ukjent og trolig svært lite; en diagnostisert hund skal ikke brukes i avl. Spør om bekreftede anfall og diagnoser i slekten i stedet for å godta et uklart løfte om at linjen er «frisk».

## Historie og opprinnelse

Breton ble utviklet i Bretagne i det nordvestlige Frankrike på 1800-tallet gjennom krysninger mellom hunder av settertype og lokale spanieltyper. Den første standarden ble fastsatt av den franske raseklubben i 1908. Dette er godt dokumentert; mer detaljerte fortellinger om navngitte stamfedre, en nøyaktig dato eller enkelte britiske jaktlag trenger egne kilder og er ikke sentrale i rasens historie.

Rasen ble formet som en kompakt stående fuglehund som skulle kunne finne vilt, ta stand, avansere på kommando og apportere. Jaktfunksjonen er derfor ikke et historisk tillegg, men grunnlaget for både bygning og mentalitet.

Breton kom til Sverige via Norge. De første norske hundene ble importert fra USA i 1954, og den første hunden kom til Sverige i 1958. I dag forvaltes rasens svenske jakt- og avlsarbeid innenfor spesialklubben for kontinentale fuglehunder og Svensk Bretonklubb.

## Å leve med rasen

En breton kan bo i leilighet hvis hverdagen dekker behovene til en arbeidende fuglehund. Boligens størrelse kan ikke erstatte egnet terreng, trygg fri bevegelse, jakttrening og restitusjon. Lange arbeidsdager borte fra hjemmet krever en varig løsning for lufting, selskap og tilsyn.

Alenetid skal læres gradvis, ikke vurderes ut fra en påstått rasegrense angitt som et visst antall timer. Begynn når hunden er luftet og rolig, gå fra den en kort stund, og øk først når den faktisk klarer å slappe av. Et kamera kan vise om den vandrer rundt, bjeffer, uler, ødelegger ting eller ikke klarer å ta imot mat. Ved tydelig uro må treningen gjøres lettere, og profesjonell hjelp kan være nødvendig.

Etter arbeid bør du se etter sår, gressfrø, flått, sprukne tredeputer, skadde klør og ømhet. Tørk en våt hund, kontroller ørene og vær oppmerksom på om bevegelsesmønsteret endrer seg etter hvile. Dette er mer nyttig enn et fast skjema for bading og ørerens.

Før du kjøper valp, bør oppdretteren kunne svare tydelig på følgende:

- Hvordan brukes foreldrene under praktisk jakt, og hva viser jaktprøveresultatene om søk, stand, samarbeid og apport?
- Hvilken offisiell HD-status har foreldrene, hva er kullets indeks, og hvordan ser hofteresultatene ut hos nære slektninger?
- Er det tatt ryggrøntgen for LTV eller gjennomført øyeundersøkelse, og hva betyr resultatene og begrensningene deres?
- Finnes det bekreftet epilepsi, katarakt, ryggproblemer eller gjentatte skader i slekten?
- Hvordan reagerer foreldrene på lyder, overraskelser, ukjente mennesker og hunder, og hvor raskt henter de seg inn?
- Hvordan har valpene blitt kjent med mennesker, underlag, lyder, hvile og håndtering, og hvordan er de trygt introdusert for de første delene av jaktarbeid og hverdagsliv?

Velg breton hvis du vil arbeide med en stående fuglehund, har tilgang til det rette miljøet og setter pris på trening som kombinerer et vidt søk med trygg førerkontakt. Da får rasens energi, intelligens og samarbeidsvilje en tydelig oppgave.

Breton

Verein für Britische Hütehunde (Germany)

Breton (Épagneul Breton) er en kompakt, atletisk fransk fuglehund med kort eller stumphalet hale og en lettstelt pels. Den er kjærlig, sensitiv og svært energisk, trenger mye daglig mosjon og mild, positiv trening, og trives både som aktiv familiehund og allsidig jakthund.

Luneborgens er opdrætter af racen Breton med base i Tylstrup i Danmark. Hundene anvendes aktivt til både jagt og prøver. Opdrættet arbejder professionelt med hvalpe- og hundetræning samt adfærdsbehandling. Opdrættet lægger ved valg af avlsdyr vægt på hunde, der fungerer både på marken og i hjemmet. Opdrættet prioriterer hvalpenes første tid hos deres mor som et vigtigt grundlag for et aktivt liv som jagthunde.

Luneborgens

## Kortfakta

Airedale terrier er en britisk allroundhund og den største terrierrasen. Den tilhører gruppe 3 og holdes i dag først og fremst som selskapshund, men selvstendigheten og jakt- og vaktinstinktet er fortsatt til stede. Eieren bør like å trene, aktivisere og stelle en stor og livlig terrier.

- Hannhunder skal ha en mankehøyde på cirka 58–61 centimeter og tisper cirka 56–59 centimeter. Rasestandarden oppgir ingen vekt.
- Raseidealet er en åpen, selvsikker, vennlig, modig og intelligent hund som er oppmerksom uten å være aggressiv.
- Pelsen skal være hard, tett og stri med kortere, mykere underull. Den må kjemmes og trimmes for å bevare funksjonen.
- Airedaleterrieren trenger både godt med mosjon og mental trening. Et fast antall minutter betyr mindre enn variert aktivitet og evnen til å falle til ro etterpå.
- SKK har ikke noe rasespesifikt krav om kjent HD-status for å registrere et airedalekull. Raseklubben anbefaler likevel offisiell hofterøntgen og strengere utvalg i avlen.

Velg rasen for kombinasjonen av terrierdriv og arbeidslyst, ikke bare for utseendet eller kallenavnet «terriernes konge».

## Utseende og pels

Airedaleterrieren skal være muskuløs, bevegelig og kraftig bygd uten å virke høystilt eller overdrevent lang. Ryggen skal være kort, sterk og rett, og brystkassen dyp, men ikke bred. Helheten skal forene substans med hurtighet.

Standarden angir cirka 58–61 centimeter for hannhunder og 56–59 centimeter for tisper, men ingen vekt. Vektangivelser i raseguider er derfor ikke mål fra standarden. Vurder heller hold, muskulatur, bevegelser og utholdenhet sammen med oppdretteren eller en veterinær.

Pelsen består av harde, strie og stive dekkhår over en kortere og mykere underull. Den skal ligge tett og må ikke være så lang at hunden ser raggete ut. Sadelen, oversiden av nakken og oversiden av halen skal være svart eller melert, såkalt grizzle. Alle andre partier er tanfargede. Ørene er ofte mørkere, og noen få hvite hår mellom forbena godtas.

Ved trimming fjernes den modne, døde pelsen slik at den strie strukturen bevares. Raseklubben oppgir stålkam omtrent én gang i uken og trimming rundt tre ganger i året som praktiske retningslinjer. Behovet varierer med pelskvalitet, hverdagsliv og eventuell utstilling. Lær deg teknikken eller finn en kyndig trimmer før valpen flytter inn.

Ifølge raseklubben endrer klipping pelsstrukturen og svekker beskyttelsen mot fukt, kulde og smuss. Det er derfor et annet valg enn korrekt trimming, ikke bare en raskere utgave av samme stell. Kontroller samtidig skjegg, poter, hud, ører og klør, og kontakt veterinær ved tilbakevendende kløe, rødhet eller sår.

En riktig trimmet airedaleterrier røyter vanligvis lite, men den er ikke allergenfri. Hundeallergener finnes hovedsakelig i spytt og hud og varierer mellom individer. Den som har allergi, må vurdere den aktuelle hunden; lite røyting gir ingen garanti.

## Temperament og personlighet

Rasestandarden beskriver en åpen, selvsikker, vennlig, modig og intelligent hund. Airedaleterrieren skal være oppmerksom, ikke aggressiv, men uredd. Dette er et avlsideal, ikke et løfte om at hvert individ automatisk blir trygt, sosialt eller lett å styre.

Selvstendigheten har røtter i historien som arbeidende terrier. Hunden kan ta egne avgjørelser og reagere raskt på bevegelser, lyder og lukter. En god hverdag bygger derfor på samarbeid, tydelige vaner og meningsfulle oppgaver.

Rasens avlsstrategi, RAS, har et viktig forbehold om mentalitetsdata. Innen 2022 hadde 141 airedaleterriere fullført BPH og 260 fullført MH, men grunnlaget ble fortsatt vurdert som for lite til sikre konklusjoner. Noen av de beskrevne hundene hadde tydeligere fryktreaksjoner. I MH-materialet ble det også registrert noe passivitet, skuddreaksjon og nøling. Resultatene kan ikke gjøres om til en sikker profil for en valp.

Be om å få se foreldrenes fullstendige BPH- eller MH-resultater, og spør hvordan de fungerer utenfor beskrivelsen. Legg merke til hvordan de henter seg inn etter overraskelser, reagerer på fremmede og hunder, håndterer lyder og berøring og klarer å falle til ro. Raseklubben ønsker at avlshunder skal ha kjent mental status.

Med barn kreves en tilstedeværende voksen, og hunden trenger en uforstyrret hvileplass. En stor og livlig unghund kan velte et lite barn uten å mene noe vondt. Hvordan den fungerer med hunder, katter eller smådyr, varierer. Introduser dyrene kontrollert, hold smådyr trygt atskilt og vurder den enkelte hundens jaktinteresse og atferd fremfor å stole på generelle løfter om rasen.

## Trening og mosjon

Airedaleterrieren trenger godt med daglig mosjon, mental trening og muligheter til å bruke nesen. Ingen bestemt tidsgrense passer alle. En voksen hund kan få en god hverdag gjennom en blanding av turer i ulike miljøer, spor eller nesearbeid, styrt lek, lydighet og en aktivitet som hund og eier utvikler sammen.

RAS nevner blant annet agility, brukshundarbeid, lydighet, nosework, rallylydighet og blodspor. Du trenger ikke å konkurrere, men den samme turen i bånd er sjelden nok. Velg aktiviteter etter hundens kropp, motivasjon og restitusjon.

Tren innkalling, stoppsignal, kontakt og å slippe ting den gjerne vil beholde, fra tidlig alder. Begynn i rolige omgivelser, øk vanskelighetsgraden gradvis og bruk langline når jaktlyst, trafikk eller andre dyr gjør en feil farlig. En godt trent airedaleterrier kan samarbeide svært godt, men trening fjerner ikke terrierens selvstendighet eller jaktinteresse.

Korte, tydelige og varierte økter hjelper en ung hund til å lykkes. Belønn kontakt og gode valg, og avslutt før dere blir frustrerte. RAS anbefaler valpekurs og hverdagslydighet fordi rasen er storvokst og livlig som ung.

Tren også på det som lett blir glemt: å stå stødig på et trimmebord, la noen kjemme skjegg og bein, få poter og ører kontrollert og hvile mens det skjer ting i nærheten. Denne treningen gjør jevnlig pelsstell og veterinærbesøk tryggere.

Trapp opp løping, sykling og annen hard belastning etter alder, helse, underlag og treningsbakgrunn. Stivhet, halthet, tydelige smerter eller uvanlig lang restitusjon er grunner til å redusere belastningen og om nødvendig kontakte veterinær, ikke til å presse gjennom neste økt.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, er den helseutfordringen som følges tettest i Sverige. Samtidig er for få airedaleterriere røntget til at RAS kan trekke sikre konklusjoner om hele populasjonen. Grad B og C var vanligst blant hundene som ble undersøkt, mens klubben registrerte en nedgang i A og en økning i C. Resultatene gjelder de røntgede hundene, ikke hver airedaleterrier.

Det er viktig å skille regel fra anbefaling. I SKKs registreringsregler for 2026 er airedaleterrier ikke markert som en rase der begge foreldrene må ha offisiell HD-status før valper kan registreres. Raseklubben anbefaler derimot kjent status og bruk av hunder med A eller B. Hvis en hund med C brukes, sier RAS at partneren bør ha A, og at avkommet skal følges opp.

Be om originalresultatene, og se også på søsken, tidligere avkom og eldre slektninger. At en linje omtales som «frisk», erstatter ikke dokumentasjon. Forsikringsdata i RAS viste en viss overrepresentasjon av skjelettproblemer og hudlidelser, men ikke hvor vanlig hver lidelse var eller om problemene hadde samme årsak.

Øyematerialet krever samme nyansering. I 2017–2022 ble 53 øyeundersøkelser registrert, og noen hunder ble undersøkt mer enn én gang. Én hund hadde progressiv retinal atrofi, PRA, med funnet registrert i 2017. Raseklubben har derfor ingen generell anbefaling om øyeundersøkelse for PRA, men det betyr ikke at PRA er umulig. Spør om funn i slekten og hvorfor oppdretteren har eller ikke har valgt øyeundersøkelse.

RAS beskriver nyreproblemer og renal dysplasi som sporadiske og anbefaler ikke en generell test for proteintapende nyresykdom, PLN, i rasen. Ikke gjør en lang testpakke til et mål i seg selv. Ta utgangspunkt i dokumenterte tilfeller i slekten, test når resultatet kan påvirke et avlsvalg, og be oppdretteren forklare hvordan et eventuelt bærerresultat vil bli håndtert.

RAS oppgir 8–12 år som normal levetid. Det er en rettesnor for rasen, ikke en prognose for individet. Verifiserte ledd- og mentalresultater, slektshistorikk, opplysninger om hud og øyne og oppdretterens oppfølging av tidligere kull er mer nyttige enn et løfte om et bestemt antall år.

## Historie og opprinnelse

Airedaleterrieren ble utviklet på midten av 1800-tallet rundt elven Aire i West Yorkshire. Gruvearbeidere, tekstilarbeidere og bønder trengte en allsidig hund til jakt og andre oppgaver. Kildene beskriver otterhound og den gamle engelske black-and-tan-terrieren som sannsynlige bidrag, men den nøyaktige blandingen er ikke fullstendig dokumentert og bør ikke presenteres som en sikker stamtavle.

Størrelsen gjorde rasen mindre egnet til hijakt enn små terriere. Den ble i stedet brukt på blant annet rotter, andre smågnagere og oter og utviklet et bredt arbeidsregister. Rasestandarden dokumenterer senere bruk til sporarbeid og av Røde Kors, politi og militær. I 1897 ble rasen for første gang vist under sitt nåværende navn.

Airedaleterrieren kom til Sverige rundt århundreskiftet som selskaps- og brukshund. En engelskfødt airedaleterrier som ble vist i Stockholm i 1894, ble den første svenske utstillingschampionen som er registrert i SKKs stambok. En av Sveriges to første politihunder var også en airedaleterrier, importert i 1910. Dagens hund trenger ikke å utføre disse historiske oppgavene, men selvstendigheten, årvåkenheten og lysten til å bruke kropp og nese er fortsatt relevante.

## Å leve med rasen

Airedaleterrieren kan bo i leilighet eller hus dersom hverdagen gir rom for mosjon, trening, hvile og pelsstell. En hage erstatter ikke felles aktivitet. Vurder hvordan hunden reagerer på lyder, mennesker i oppgangen, besøk og rolige perioder i hverdagen.

Alenetid skal trenes inn gradvis fra svært korte perioder når hunden er trygg, luftet og rolig. Øk først når den klarer å hvile. Et kamera kan vise om hunden vandrer, bjeffer, uler, ødelegger eller ikke tar imot mat. Det finnes ingen egen timegrense for airedaleterrieren som gjør et langt fravær egnet.

Før du kjøper valp, bør oppdretteren kunne svare tydelig på følgende:

- Hvilken offisiell HD-status har begge foreldrene, søsknene deres og tidligere avkom?
- Har foreldrene fullført BPH eller MH, inkludert et eventuelt skuddmoment, og hva viser hele resultatet?
- Hvordan fungerer foreldrene med fremmede, hunder, lyder, håndtering og hvile i hverdagen?
- Hvilke hud-, øye-, nyre- eller bevegelsesproblemer finnes i slekten, og hvilke undersøkelser tilsier akkurat disse funnene?
- Hvordan er kullets innavlsgrad og genetiske bredde vurdert?
- Hvordan stelles pelsen til foreldrene, og hvem kan lære deg trimming eller ta imot hunden regelmessig?
- Hvordan matcher oppdretteren valpens aktivitetsnivå, jaktinteresse og temperament med hjemmet ditt?

Det avgjørende spørsmålet er om du ønsker en stor terrier som lærer raskt, tenker selv, trenger arbeid og må trimmes regelmessig. Hvis det høres givende ut, kan airedaleterrieren bli en allsidig partner.

Airedale terrier

Swedish Kennel Club (Svenska Kennelklubben)

Norwegian Kennel Club (Norsk Kennel Klub)

Airedale Terrier Club of the United Kingdom

Airedale terrier er den største av terrierene, en atletisk hund med stri pels som røyter lite, men trenger jevnlig stell. Den er kvikk, selvstendig og energisk, og trenger variert trening og 1,5–2 timer mosjon daglig. Lojal, leken og oppmerksom er den en allsidig familie- og brukshund.

Spicaway er opdrætter af racen Airedale terrier med base i Saltum i Danmark. Det første kuld blev født den 15. august 1981.

Spicaway

La-Pretas er opdrætter af racen Airedale terrier med base i Gistrup i Danmark. Hunde fra opdrættet har gennem årene været trænet i lydighed og deltaget i udstillinger.

La-Pretas

## Kortfakta

Fransk bulldog er en liten, kraftig og sosial selskapshund fra Frankrike. Den skal være livlig og aktiv, men det korte kraniet og snutepartiet medfører risiko for pusteproblemer og dårligere temperaturregulering. Den som vurderer rasen, bør derfor bedømme funksjon og dokumentert helse like nøye som temperament og utseende.

- **Rasegruppe og bruksområde:** FCI gruppe 9, selskapshund
- **Mankehøyde:** hannhunder 27–35 cm, tisper 24–32 cm
- **Vekt:** hannhunder 9–14 kg, tisper 8–13 kg
- **Pels:** kort, glatt og uten underull
- **Farger i rasestandarden:** fawn, tigret og pied, med tegningene som er beskrevet i standarden
- **Ideelt temperament:** sosial, livlig, leken og hengiven
- **Viktig svensk helseundersøkelse:** RFG-Scheme har vært obligatorisk før avl innen SKK siden 1. januar 2025

Rasen er ikke et opplagt valg for den som ønsker en hund med lite behov for oppfølging. En fransk bulldog skal kunne bevege seg fritt og puste fritt også under bevegelse. Hørbar eller anstrengt pust er ikke et sjarmerende eller normalt rasetrekk.

## Utseende og pels

Fransk bulldog skal være kompakt og muskuløs uten å bli tung, ubevegelig eller overdrevet. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, hodet er bredt og de opprettstående såkalte flaggermusørene er et tydelig kjennetegn. Helheten skal fungere i bevegelse: åpne nesebor, tilstrekkelig snutelengde, frie bevegelser og en kropp som ikke hindrer hunden i å være aktiv, er viktigere enn et ekstremt utseende.

Rasestandarden angir ulike mål for kjønnene. Hannhunder skal være 27–35 cm høye og veie 9–14 kg, mens tisper skal være 24–32 cm og veie 8–13 kg. Tallene er ikke en målvekt for hvert individ. Passende hold vurderes ut fra hundens bygning, muskelmasse og fettlag; overvekt belaster pust, ledd og rygg.

Pelsen er kort, glatt, myk og blank og mangler underull. Røyting kan normalt håndteres med enkel børsting etter behov. Kontroller samtidig klør, poter, ører, tenner og hud. Ansiktsfolder skal holdes rene og tørre, men stellet bør styres av hvordan huden faktisk ser ut. Rødhet, lukt, væske, kløe eller ømhet er grunn til å søke råd, ikke bare til å rengjøre oftere.

Rasestandardens farger er fawn, tigret og pied. Blått og merle er ikke godkjente farger. En valp som markedsføres med «sjelden farge», bør vurderes ut fra det samme viktige underlaget som alle andre: registrering, pustefunksjon, foreldredyr og oppdretterens avlsarbeid.

## Temperament og personlighet

Ifølge rasestandarden skal fransk bulldog være sosial, livlig, leken og hengiven. Mange individer søker gjerne kontakt og liker å delta i familiens hverdag. Rasen kan lære raskt, men selvstendighet og stahet gjør at tydelige rutiner og gode belønninger ofte fungerer bedre enn gjentakelser og harde korrigeringer.

Rasestandarden beskriver et ideal, ikke hver hund. Arv, tidlige erfaringer, helse, smerte, miljø og trening påvirker hvordan et individ oppfører seg. En hund som har vansker med å puste eller er plaget i hud, rygg eller ledd, kan også ha mindre tålmodighet og dårligere restitusjon. Temperament bør derfor vurderes sammen med fysisk funksjon.

BPH viser hvordan en bestemt hund reagerte under en standardisert atferdsbeskrivelse. Det er ikke en bestått-eller-ikke-bestått-test og ingen garanti for valpens fremtidige personlighet. Den eldre svenske BPH-analysen omfattet bare en liten andel av de svenskfødte hundene. For en valpekjøper er det derfor mer verdifullt å møte tispen og spørre hvordan foreldre og nære slektninger håndterer fremmede mennesker, hundemøter, uventede lyder, kroppshåndtering, aktivitet og hvile.

Rasen kan passe for en godt forberedt førstegangseier som er innstilt på belønningsbasert trening, daglig aktivitet og mulige veterinærbehov. Den passer dårligere når valget hovedsakelig bygger på liten størrelse, et bestemt utseende eller antakelsen om at en kortsnutet hund automatisk trenger svært lite mosjon.

## Trening og mosjon

En fransk bulldog trenger daglige turer, nesearbeid, lek og hverdagstrening, men det finnes ingen mengde mosjon i minutter som passer alle. Alder, kondisjon, vær og fremfor alt hundens pust og restitusjon avgjør hva som er passende. Avkjøling gjennom pesing er mindre effektiv hos kortsnutede hunder, så den samme aktiviteten kan være lett en kjølig dag og uegnet i varme.

Planlegg heller flere overkommelige aktiviteter enn én lang økt som må fullføres. La hunden snuse, gå rolig i variert terreng og bruke hodet gjennom søk og enkel problemløsning. Bygg opp kondisjonen gradvis og følg med på hunden under hele aktiviteten. Senk tempoet eller avbryt hvis pusten blir tydelig støyende eller anstrengt, neseborene trekkes sammen, hunden bruker magen kraftig for å puste, blir hengende etter eller ikke henter seg inn normalt. Uttalt pustebesvær, blålige slimhinner, ustøhet, kollaps eller bevisstløshet krever umiddelbar veterinærkontakt.

På varme dager må turene legges til kjøligere tidspunkter, tempoet reduseres og hunden ha tilgang til skygge, vann og et kjølig hvilested. La aldri hunden være i en varm bil eller et annet lukket rom. En hund som gjentatte ganger får problemer ved moderat aktivitet eller varme, trenger en veterinærvurdering; løsningen er ikke bare å unngå all mosjon.

Prioriter kontakt, rolig båndføring, innkalling, å avslutte lek, å finne ro og å akseptere kontroll av munn, ører, ansiktsfolder, poter og klør. Tren på å være alene i svært små trinn når hunden allerede er trygg hjemme. Belønningsbaserte metoder gjør oppgaven tydelig og letter nødvendig håndtering.

## Helse

Det viktigste helseproblemet å forstå hos fransk bulldog er BOAS, obstruktivt luftveissyndrom hos kortsnutede hunder. Det oppstår når det ikke er nok plass til bløtvevet i den forkortede nesen og svelget. Følgene kan være støyende eller anstrengt pust, dårlig utholdenhet, søvnforstyrrelser og vansker med å regulere kroppstemperaturen.

RFG-Scheme er en veterinærundersøkelse som vurderer pustefunksjonen før og etter tre minutters rask bevegelse og graderer resultatet fra 0 til 3. Innen SKK har fransk bulldog siden 1. januar 2025 vært omfattet av et helseprogram på nivå 2: hunder som brukes i avl, skal ha et resultat før paring. Et offisielt resultat kan registreres fra 24 måneders alder og kan ikke være eldre enn to år ved paringen. Grad 0 anbefales; hunder med grad 2 eller 3 skal ikke brukes i avl etter SKKs regler. En hund som er operert i luftveiene, kan ikke undersøkes innen programmet.

Et RFG-resultat beskriver hundens tilstand på undersøkelsestidspunktet og fjerner ikke behovet for egne observasjoner. Det er ingen livslang garanti og sier heller ikke alt om andre helserisikoer. Før valpekjøp bør du be om foreldrenes registrerte navn, undersøkelsesdatoer og faktiske RFG-grader. Se helst foreldredyrene både i hvile og etter normal bevegelse: pusten skal være fri, restitusjonen rimelig og neseborene åpne. Ikke godta «testet» eller «veterinærkontrollert» som erstatning for det registrerte resultatet.

Andre dokumenterte risikoområder er allergi og hudproblemer, problemer i rygg, skjelett og ledd, inkludert patellaluksasjon, samt skader på de fremtredende øynene. Det betyr ikke at hver hund blir rammet. Spør om tilbakevendende hudproblemer, halthet, ryggsmerter og øyeskader hos foreldre og nære slektninger. Den svenske raseklubben anbefaler også at valpekjøpere spør om patella, hjerte og de voksne hundenes pust; dette skal skilles fra det formelle RFG-kravet.

Kontakt veterinær ved tilbakevendende pustelyder, tydelig intoleranse for mosjon eller varme, søvnproblemer på grunn av pusten, hud som lukter eller gjør vondt, tilbakevendende halthet, ryggsmerter eller et rødt, rennende eller smertefullt øye. Tidlig vurdering er bedre enn å vente på at et problem skal bli «typisk for rasen».

## Historie og opprinnelse

Fransk bulldog ble formet som rase i Paris på slutten av 1800-tallet. Den første raseklubben ble dannet i Paris i 1880, den første hunden ble registrert i 1885 og den første rasestandarden ble fastsatt i 1898. Samme år anerkjente den franske kennelklubben rasen.

Rasen ble utviklet som selskapshund og fikk den kompakte kroppen, det brede hodet og de opprettstående flaggermusørene som fortsatt kjennetegner standarden. Fransk bulldog ble vist i Sverige første gang i 1913. Den historiske typen forklarer dagens utseende, men moderne avl skal ikke forsterke trekk så langt at pust, øyne, rygg, hale eller bevegelser påvirkes negativt.

## Å leve med rasen

Fransk bulldog kan bo i leilighet eller hus fordi boligens størrelse i seg selv ikke avgjør om hverdagen fungerer. Det avgjørende er at hunden får daglig aktivitet, kan hvile uforstyrret og har et trygt, kjølig miljø. I leilighet bør lyder i oppgangen og utenfor vinduer håndteres med tidlig trening, og tilgang til heis eller mange trapper kan få praktisk betydning hvis hunden har smerter eller pustevansker.

Med barn gjelder den samme sikkerhetsregelen som for alle hunder: en voksen har ansvaret for samspillet. Barn skal ikke forstyrre hunden når den spiser eller hviler, klatre på den eller fortsette når den prøver å gå unna. Lag et beskyttet hvilested, og lær både barn og hund rolige former for samvær. Liten kropp og lekent temperament gjør ikke automatisk et individ trygt med barn.

Samliv med andre hunder eller katter avhenger av individene og erfaringene deres. Gjør introduksjonene gradvis, med mulighet for å skille dyrene og uten å tvinge frem nærkontakt. Sosialisering kan bedre forutsetningene, men garanterer ikke at alle kombinasjoner fungerer. Vær spesielt oppmerksom på stress, ressursforsvar og om den andre hundens lek blir for fysisk for et individ med begrenset pustekapasitet.

Alenetid må trenes inn gradvis, med svært korte stunder i starten. Øk først når hunden kan være rolig, og bruk gjerne kamera for å oppdage uro eller bjeffing som ikke merkes når du kommer hjem. Rasen bør ikke velges med en plan om regelmessig å la hunden være alene størstedelen av dagen.

Før kjøp bør hele husstanden kunne svare ja på disse spørsmålene:

- Kan vi velge fri pust og god funksjon fremfor et ekstremt utseende eller en uvanlig farge?
- Kan vi kontrollere foreldrenes identitet, RFG-grader og undersøkelsesdatoer i stedet for å stole på muntlige forsikringer?
- Kan vi tilpasse aktiviteten til varme og dagsform uten å gjøre hunden inaktiv?
- Har vi tid og økonomi til å håndtere veterinærbehovene som kan følge med rasens kroppsform?

Hvis svarene er ja og oppdretteren kan vise kontrollerbare resultater, kan fransk bulldog være en livlig og nær selskapshund. Det viktigste valget er ikke det mest ekstreme hodet eller den sjeldneste fargen, men en hund som kan puste, bevege seg, hente seg inn og leve et aktivt hverdagsliv.

Fransk bulldog

The French Bulldog Club of England

The Kennel Club (United Kingdom)

Fransk bulldog er en liten, muskuløs selskapshund med kort pels og store, flaggermuslignende ører. Den er kjærlig, menneskeorientert og leken, men likevel rolig innendørs, og passer godt til leilighetsliv. Den trenger moderat, nøye tilpasset mosjon, regelmessig stell av hud, ører og klør, samt oppfølging av pust og vekt.

Tessa's Spirit er opdrætter af racen Fransk bulldog med base i Aalborg Øst i Danmark.

Tessa's Spirit

## Kortfakta

- Eurasier er en mellomstor tysk spisshund som ble utviklet som selskapshund, og trives best når den får leve tett på familien sin.
- Ifølge rasestandarden skal hannhunder være 52–60 cm høye og veie 22–30 kg. For tisper er de tilsvarende målene 48–56 cm og 18–26 kg.
- Standarden beskriver en rolig, selvsikker og oppmerksom hund med sterk tilknytning til familien, men uten å være påtrengende overfor fremmede.
- Reservert atferd må ikke forveksles med redsel. Svenske BPH-resultater viser tydelig variasjon i sosial trygghet innen rasen.
- Eurasieren blir gjerne med på familiens aktiviteter, men har vanligvis ikke samme arbeidsbehov som en brukshund. Mosjon og trening må likevel tilpasses individet hver dag.
- Dobbeltpelsen bør vanligvis børstes omtrent én gang i uken, og oftere når underullen felles.
- I svensk avl må begge foreldredyrene ha offisiell hoftestatus før paring. Raseklubbens råd om resultater og andre undersøkelser går lenger enn selve registreringskravet.
- Rasen passer for den som ønsker en nær følgesvenn i hverdagen og godtar et selvstendig preg. Den passer dårligere i et liv med lite selskap eller forventninger om at hunden skal hilse på alle.

## Utseende og pels

Eurasier er en harmonisk bygd, mellomstor hund av spisstype. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, ørene står oppreist, og den buskete halen bæres over ryggen eller bøyd til siden. Benstammen skal være middels kraftig, og den tykke pelsen må ikke skjule kroppens proporsjoner. Helheten skal være funksjonell og velbalansert, ikke tung eller overdrevent lodden.

Rasestandarden oppgir 52–60 cm og 22–30 kg for hannhunder samt 48–56 cm og 18–26 kg for tisper. Dette er retningsgivende mål for rasen, ikke en garanti for hvor stor en valp blir som voksen. Se derfor også på foreldrene og nære slektninger dersom størrelsen har praktisk betydning for deg.

Pelsen består av tett, myk underull og middels lange, rette dekkhår som ligger ganske løst. Håret er kortere i ansiktet, på ørene og foran på beina, og lengre på halen og baksiden av beina. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt i den gjeldende internasjonale standarden, bortsett fra helt hvit og hvitflekket.

I hverdagen er det ofte nok å børste pelsen grundig omtrent én gang i uken. Når underullen løsner én eller to ganger i året, må hunden børstes oftere, og mengden løse hår kan være stor. Bruk samtidig anledningen til å kontrollere hud, klør, ører og tenner. Bad hunden når den er skitten.

## Temperament og personlighet

Eurasieren skal være rolig, selvsikker og ha et jevnt temperament, med sterk tilknytning til familien og begrenset interesse for kontakt med fremmede. Det kan passe godt for den som ønsker en hund som gjerne er nær sine egne mennesker uten automatisk å hilse på alle. Det betyr likevel ikke at alle eurasiere er stille, trygge eller enkle i enhver situasjon.

Svenske BPH-resultater gir et mer nyansert bilde enn idealet i rasestandarden. Som gruppe viste hundene liten interesse for fremmede, men tryggheten i sosiale møter varierte mye. En hund som rolig velger å ikke hilse, er reservert. En hund som flykter, stivner eller blir svært urolig, trenger større avstand og støtte. Reservasjon må ikke brukes som forklaring på redsel eller truende atferd.

Valpen trenger tidlige, positive erfaringer med ulike mennesker, miljøer, underlag og hverdagssituasjoner. Målet er ikke at fremmede skal klappe den, men at hunden kan være rolig og trygg selv når den ikke ønsker kontakt. La den observere på en avstand der den fortsatt klarer å spise, utforske og hente seg inn. Tvungne hilsesituasjoner kan øke utryggheten.

Eurasiere kan leve godt med barn, hunder eller andre dyr, men rasenavnet er ingen garanti. Små barn og hunder skal alltid ha en voksen til stede, og hunden trenger en hvileplass der den får være i fred. Spør oppdretteren hvordan foreldredyrene reagerer på håndtering, brå bevegelser og ukjente hunder. Med katt eller smådyr i hjemmet trengs rolige introduksjoner, sikre avgrensninger og tilsyn mens du blir kjent med jaktatferden til akkurat denne hunden.

## Trening og mosjon

Eurasiere lærer ofte raskt, men rasen er ikke utviklet for å arbeide som en brukshund. Tydelige rutiner, belønninger hunden setter pris på, og korte økter med et forståelig mål gir ofte best resultat. Belønn atferden du ønsker å se igjen, slik at oppgaven blir tydelig uten at tilliten tar skade. Harde korreksjoner, skremsel og fysisk press hører ikke hjemme i treningen.

Ferdigheter i hverdagen er viktigere enn mange avanserte øvelser. Tren på å gå sammen i bånd, vente, komme på innkalling, godta håndtering og finne ro når det ikke skjer noe. Varier belønningen mellom mat, lek, bevegelse og tilgang til ting hunden vil undersøke. Hvis hunden mister interessen, er det ofte bedre å gjøre oppgaven enklere eller bytte aktivitet enn å gjenta samme signal.

Rasen blir gjerne med på turer og familieutflukter uten å trenge arbeidsmengden til en utpreget brukshund. Et fast antall minutter med mosjon sier derimot lite om hva en bestemt hund trenger. En god hverdag inneholder bevegelse, muligheter til å snuse, en form for problemløsing og nok hvile. Tilpass etter alder, helse, vær og hvordan hunden henter seg inn. Nesearbeid, spor, rallylydighet, hoopers og andre samarbeidsaktiviteter kan passe, men velg ut fra motivasjonen til den enkelte hunden.

Innkalling må trenes selv om hunden gjerne holder seg nær familien. Verken familietilknytning eller et rykte for lav jaktlyst gjør det trygt å ha hunden løs. Bruk bånd eller langline der vilt, trafikk, andre dyr eller lokale regler gjør det uegnet å la hunden gå løs.

## Helse

Eurasier beskrives som en forholdsvis sunn rase, men det finnes helseforhold og avlsspørsmål en valpekjøper bør kontrollere konkret. Begynn med å skille mellom SKKs registreringskrav og raseklubbens mer omfattende avlsanbefalinger.

For at et svensk kull skal kunne registreres, må begge foreldredyrene ha offisiell status for hofteleddsdysplasi før paring. Kravet er et kjent resultat, ikke nødvendigvis grad A eller B. Svenska Eurasierklubben anbefaler avlsdyr med HD A eller B, ED 0 og patella 0. Be om å få se de offisielle resultatene, og undersøk gjerne søsken og tidligere avkom også. Foreldredyrenes resultater reduserer usikkerheten, men kan ikke garantere en frisk valp.

Raseklubben anbefaler også gjennomtenkte kombinasjoner med tanke på Dandy-Walker-lignende misdannelse, DWLM. Varianten arves recessivt og kan påvises med en DNA-test. En fri hund kan pares med en annen fri hund eller med en bærer, mens to bærere ikke skal kombineres. En bærer er ikke det samme som en syk hund og trenger ikke tas ut av avl når partneren er testet fri. Dette skillet er viktig både for å unngå syke valper og for å bevare genetisk variasjon.

Raseklubben følger dessuten rapporterte tilfeller av lavt stoffskifte, eksokrin pankreasinsuffisiens, EPI/EPA, og magedreining. Klubben beskriver dem ikke som store problemer i rasen, men arbeider videre med å kartlegge dem. Langvarig tretthet med pelsforandringer eller gjentatt diaré med vekttap bør derfor tas på alvor. Mistanke om magedreining krever akutt veterinærhjelp.

Spør oppdretteren om offisielle ledd- og patellaresultater, DWLM-status og kjente diagnoser hos foreldre, søsken og tidligere avkom. En generell forsikring om at hundene i slekten er «friske», sier mindre enn dokumenterte resultater og en åpen redegjørelse for helsen til slektningene.

## Historie og opprinnelse

Eurasier er en ung rase med veldokumentert tysk opprinnelse. Julius Wipfel startet avlsarbeidet i 1960 ved å kombinere chow chow og wolfspitz, også kalt keeshond. De første hundene ble kalt wolf-chow. Samojedhund ble senere krysset inn, og rasen fikk navnet eurasier etter sitt europeiske og asiatiske opphav.

FCI anerkjente eurasier i 1973, og den første eurasieren kom til Sverige i 1994. Rasen har hele tiden vært ment som selskapshund, og den internasjonale standarden krever ingen bruksprøve. Det forklarer hvorfor nær familiekontakt og et stabilt temperament i hverdagen står sentralt. Det er likevel klokt å unngå forenklede påstander om at hver av de opprinnelige rasene skal ha bidratt med én bestemt egenskap; dagens hunder varierer både mentalt og fysisk.

## Å leve med rasen

Eurasier passer best i et hjem der hunden er en del av hverdagen. Den kan bo i leilighet eller hus, fordi boligens størrelse betyr mindre enn rutinene rundt mosjon, hvile, lydnivå og selskap. En hage erstatter ikke turer eller familiekontakt, og rasens bakgrunn gjør den uegnet til å leve hovedsakelig alene i hundegård.

Alenetid må trenes gradvis etter at valpen har blitt trygg i sitt nye hjem. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden er rolig før, under og etter at du går. Hunder lærer dette i ulikt tempo. Planlegg derfor hverdagen etter individet du faktisk har, ikke en påstått rasegrense målt i timer.

For en barnefamilie er tilsyn av voksne og en skjermet hvileplass viktigere enn merkelappen «familiehund». I et hjem med katt eller smådyr er sikre avgrensninger og kontrollerte introduksjoner viktigere enn antakelser om jaktlyst. Den som ønsker å trene mye, bør møte foreldredyrene og spørre hva som motiverer dem, hvordan de takler håndtering og hvordan de henter seg inn i nye miljøer.

Før valpekjøpet bør du be om registreringsbevis, kjøpekontrakt, en aktuell veterinærattest og dokumentert helseinformasjon om foreldrene. Møt om mulig moren og andre voksne slektninger. Legg spesielt merke til om de klarer å være rolig nøytrale overfor fremmede uten å flykte, stivne eller bli presset til kontakt. Et godt planlagt eurasierkull bør passe både på papiret og i den hverdagen du kan tilby.

Eurasier

German Kennel Club (VDH)

Eurasier Klub e.V. Sitz Weinheim (EKW)

The Eurasier Society UK

Eurasier er en middels stor spisshund med tett, myk pels, avlet som en rolig familiehund. Den er sensitiv og knytter sterke bånd til familien sin, trives best i et fredelig hjem, er reservert, men ikke aggressiv mot fremmede, og trenger daglige, moderate turer, hjernetrim, mild og vennlig trening samt jevnlig pelsstell.

Susan Melsen er opdrætter af racen Eurasier med base i Brønderslev i Danmark. Der deltages også i udstillinger med racen.

Susan Melsen

## Kortfakta

- **Opprinnelse:** Storbritannia, med røtter i det skotske høylandet og på øyene i vest
- **Rasegruppe:** Terrier, seksjonen for små terriere
- **Mankehøyde:** cirka 28–31 centimeter
- **Vekt:** ideelt 6–7,5 kilo i forhold til høyden
- **Pels:** stri dekkpels over en kort, myk underull
- **Farger:** krem, hvete, rød, grå eller nesten svart, med eller uten tigrete tegninger
- **Typiske trekk:** aktiv, modig, nysgjerrig og selvstendig
- **Passer best for:** den som vil gi en liten arbeidende terrier både oppgaver og tydelige rammer i hverdagen

Cairn terrier er en liten, men robust britisk terrier som ble avlet for praktisk arbeid blant steinrøyser og på gårder. Størrelsen gjør hunden lett å ha med, men sier lite om aktivitetsnivået: rasen trenger å bruke både kroppen og hodet. Den passer bedre for den som setter pris på terrierens initiativ enn for den som ønsker en hund som automatisk venter på instruksjoner.

## Utseende og pels

Cairn terrier skal se naturlig, bevegelig og arbeidsfør ut. Rasestandarden angir en mankehøyde på omtrent 28–31 centimeter og en idealvekt på 6–7,5 kilo, i forhold til høyden. Kroppen er kompakt med rett rygg, sterke kjever, små spisse ører og mørke hasselnøttbrune øyne. Forpotene kan være litt større enn bakpotene, noe som henger sammen med rasens opprinnelige arbeid i ulendt terreng.

Pelsen er dobbel og værbestandig. Den rikelige dekkpelsen skal være stri uten å være grov, mens underullen er kort, myk og tett. Litt bølger er tillatt. Krem, hvete, rød, grå og nesten svart forekommer, i tillegg til tigrete varianter av disse fargene. Mørkere ører og snuteparti er vanlig. Ensfarget svart eller hvit, eller svart med tantegninger, er derimot ikke godkjent i rasestandarden.

Riktig pelsstell bevarer både strukturen og beskyttelsen som dobbeltpelsen gir. Den gamle dekkpelsen fjernes ved trimming. Svenska Kennelklubben oppgir to til fire trimminger i året som en veiledning, men behovet avhenger av pelskvalitet og hvordan hunden holdes. Gre gjennom pelsen et par ganger i uken, og venn hunden tidlig til håndtering av poter, ører og kropp. Klipping anbefales ikke, fordi det kan svekke pelsens vannavvisende egenskaper.

En cairn terrier med riktig pelsstell røyter ofte forholdsvis lite, men lite røyting betyr ikke at rasen er allergivennlig. Allergiske reaksjoner kan utløses av flere stoffer fra hunden og varierer fra person til person. Den som har allergi, bør derfor tilbringe tid med voksne hunder av rasen og drøfte sin egen situasjon med helsepersonell før en beslutning tas.

## Temperament og personlighet

Raseidealet er en aktiv, modig, hardfør og glad hund som er selvsikker uten å være aggressiv. Nysgjerrighet og selvstendighet er en del av cairn terrierens karakter. I hverdagen viser dette seg ofte som rask problemløsing, utforskertrang og evne til å ta egne valg når noe fanger interessen.

Raseidealet er ingen garanti for hvert enkelt individ. Oppsummeringer fra den svenske raseklubben beskriver blant annet variasjon i lydfølsomhet, bjeffing, jaktatferd og sosial trygghet. Den svenske atferds- og personlighetsbeskrivelsen BPH kan gi informasjon om hundene som faktisk har deltatt, men et rasegjennomsnitt kan ikke forutsi hvordan en valp blir. Spør derfor oppdretteren hvordan foreldrene og nære slektninger reagerer på uventede lyder, besøk, hundemøter og håndtering.

Bakgrunnen som gårds- og jakthund kan vise seg som interesse for bevegelse, lukter, graving og mindre dyr. Det er ikke like sterkt hos alle cairn terriere, men det er fornuftig å planlegge for det fra starten. Rasen kan være sosial med mennesker og hunder når den får gode erfaringer. Samtidig er respektfull avstand ofte bedre enn å kreve at hunden skal hilse på alt og alle.

## Trening og mosjon

Cairn terrier trenger daglig mosjon og mental aktivisering, men et fast antall minutter passer ikke for alle individer. En god hverdag kombinerer turer i varierte omgivelser med nesearbeid, korte treningsøkter, lek og rolig restitusjon. Tilpass mengden etter alder, helse og hvordan hunden reagerer etter aktiviteten. En hund som blir stadig mer oppjaget, trenger ikke nødvendigvis mer fart; den kan ha behov for enklere oppgaver og hjelp til å finne ro.

Treningen fungerer best når den er tydelig, belønningsbasert og delt inn i korte trinn. Cairn terrier lærer raskt, også ting eieren ikke hadde tenkt å lære den, så belønn tidlig atferden du ønsker i hverdagen. Varier belønningene og avslutt mens hunden fortsatt er engasjert. Harde metoder kan skape konflikt uten å gjøre hunden mer samarbeidsvillig.

Innkalling krever ekstra omtanke hos en hund som kan velge et spor eller dyr fremfor føreren. Begynn i omgivelser med få forstyrrelser, belønn gode innkallinger konsekvent og bruk langline der området ikke er sikkert inngjerdet. Se en godt innlært innkalling som risikoreduksjon, ikke som en garanti mot jaktatferd. Gi gjerne hunden et sted der det er lov å grave. Lær også inn en rolig alternativ oppgave ved lyder i oppgangen eller utenfor vinduet; det gir hunden et tydeligere svar enn gjentatte irettesettelser.

## Helse

Cairn terrier regnes som en gjennomgående frisk rase, men et ansvarlig valpekjøp krever likevel spørsmål om helsen i familien. Raseklubbens gjeldende avlsstrategi legger særlig vekt på steroidresponsiv meningitt-arteritt, SRMA, og den historisk dokumenterte utviklingsforstyrrelsen i nyrene, renal dysplasi, RD. En lang liste over sykdommer som kan ramme hunder generelt, sier mindre om en bestemt familie enn åpne opplysninger om foreldre, helsøsken og tidligere avkom.

SRMA er en betennelsessykdom som raseklubben følger i samarbeid med Sveriges lantbruksuniversitet. Klubbens anbefalinger innebærer blant annet at en rammet hund ikke skal brukes i avl, og at nær familiehistorikk skal tas med i vurderingen når kombinasjoner planlegges. For en valpekjøper er det praktiske kontrollpunktet å spørre om SRMA hos foreldrene, deres avkom, helsøsken og foreldre – og få et konkret svar, ikke bare beskjed om at avlshundene virker friske.

RD ble påvist hos 28 svenske cairn terriere i perioden 1980–2003, mens raseklubben ikke oppgir noen senere bekreftede tilfeller i den gjeldende strategien. Klubben anbefaler fortsatt at en rammet hund, dens helsøsken fra samme kombinasjon og foreldrene tas ut av avl. Det er altså en historisk viktig risiko der opplysninger om slekten fortsatt er relevante, selv om det ikke er rapportert nyere bekreftede svenske tilfeller.

I Svenska Kennelklubbens registreringsregler for 2026 finnes det ikke noe rasespesifikt krav om et bestemt helseresultat for foreldredyr til cairn terrier. Det betyr ikke at helseundersøkelser er uviktige. Be oppdretteren forklare hvilke undersøkelser som er gjort, hvorfor de er valgt, og hvordan kombinasjonen følger raseklubbens anbefalinger om sykdomshistorikk og genetisk variasjon. Kontakt veterinær ved symptomer; en rasetekst kan ikke brukes til å stille diagnose hos en enkelt hund.

## Historie og opprinnelse

Cairn terrier ble utviklet i det skotske høylandet og på øyer som Skye, Mull og Harris. Små strihårede terriere ble holdt på gårder for å bekjempe skadedyr og brukt i jakt på dyr som søkte skjul blant steinene. Ordet *cairn* betyr steinrøys og viser til miljøet hundene arbeidet i.

Da rasen begynte å bli vist på hundeutstillinger, forsøkte man i 1908 å registrere den som korthåret skye terrier. Navnet møtte motstand, og i 1910 ble cairn terrier anerkjent som eget rasenavn. Den første cairn terrieren ble registrert i Sverige i 1924. Dagens rasestandard har fortsatt et tydelig arbeidsideal: Hunden skal være oppmerksom, se naturlig ut, bevege seg fritt og ha en værbestandig pels.

Historien forklarer flere av dagens egenskaper uten å bestemme atferden hos hver enkelt hund. Selvstendigheten var nyttig når hunden arbeidet på avstand fra mennesker, og den kompakte kroppen gjorde det mulig å komme frem i vanskelig terreng. For en moderne eier betyr arven først og fremst at rasen har godt av å få løse oppgaver, ikke at den må brukes til jakt.

## Å leve med rasen

Cairn terrier kan bo både i leilighet og hus dersom den får nok aktivitet, hvile og trening. En hage er praktisk, men erstatter ikke turer og felles oppgaver. Kontroller gjerdet med tanke på en nysgjerrig terrier som liker å grave. I leilighetsbygg bør man tidlig trene hunden til å forholde seg rolig til lyder i oppgangen og utenfor døren, ellers kan en årvåken hund lett gjøre vakthold til en vane.

Alenetid må læres inn gradvis når hunden er trygg hjemme. Begynn med svært korte stunder og øk først når hunden klarer å slappe av. Et kamera kan hjelpe deg med å oppdage stress som ikke merkes når du kommer tilbake. Hvis hunden vandrer rundt, peser, uler, bjeffer vedvarende eller ødelegger ting, er trinnet for vanskelig, og du må gå tilbake til et enklere nivå.

Samvær med barn fungerer best når voksne tar ansvar for både hundens hvile og barnets atferd. Barn skal ikke forstyrre hunden når den spiser eller sover, og små barn skal aldri være alene med hunden. Samliv med andre hunder og katter avhenger av individet, tidlige erfaringer og introduksjonen. La de første møtene være rolige og kontrollerte, gi dyrene egne steder å trekke seg tilbake til, og ikke regn med at vennlighet mot familiens katt automatisk gjelder ukjente katter. Små kjæledyr krever særlig forsiktighet på grunn av rasens jaktbakgrunn.

Før et valpekjøp bør du derfor vurdere mer enn størrelse og utseende. Møt gjerne voksne slektninger, spør om reaksjoner på lyder, bjeffing, jaktinteresse, håndtering og evne til å finne ro, og be om tydelige svar om SRMA og RD i familien. Sørg også for at du har tilgang til kyndig trimming. En cairn terrier passer best når selvstendigheten får en konstruktiv retning gjennom hverdagstrening, nesearbeid og et hjem med konsekvente, men vennlige rammer.

Cairn terrier

Cairn Terrier Club of Germany

Liten, robust skotsk terrier avlet for jakt blant steinrøyser. Rundt 28–31 cm høy med en stri, værbestandig dobbeltpels som krever jevnlig stripping og børsting. Modig, nysgjerrig, kjærlig og vokal; trives med daglige turer, mental stimulering og et aktivt familieliv. Som regel hardfør og langlivet.

Cecilia Maria Philomena Wimberley er opdrætter af racen Cairn terrier med base i Aalborg Sv i Danmark.

Cecilia Maria Philomena Wimberley

## Kortfakta

- Sankt bernhardshund er en sveitsisk kjemperase som i dag først og fremst holdes som selskaps-, vakt- og gårdshund. Rasen brukes også til spor- og søksarbeid.
- Ifølge rasestandarden skal hannhunder ha en mankehøyde på 70–90 cm og tisper 65–80 cm. Svenska Kennelklubben oppgir cirka 60–100 kg som en grov rettesnor, men vekt er ikke angitt i selve rasestandarden.
- Rasen finnes i en kort- og en langhåret variant. Begge har rikelig underull.
- Rasestandarden beskriver temperamentet som vennlig, vaktsomt og rolig til livlig. Det er et ideal, ikke en garanti for hvert enkelt individ.
- Den store kroppen preger hele hverdagen: plass, transport, trening, fôr og veterinærbehandling krever mer planlegging enn for en mindre hund.

## Utseende og pels

Sankt bernhardshunden skal være stor og kraftig, men samtidig harmonisk og bevegelig. Standarden angir en maksimal mankehøyde på 90 cm for hannhunder og 80 cm for tisper, men en høyere hund kan godtas dersom helheten er proporsjonal og bevegelsene er korrekte. Dette betyr ikke at rasen mangler maksmål, eller at størst mulig hund er idealet. Når du møter voksne hunder, bør du derfor se etter om de bærer vekten sin uten besvær og beveger seg stabilt og ledig.

Den korthårede varianten har tett, blankt og tilliggende dekkhår med rikelig underull. Den langhårede har rett, middels langt dekkhår, også med rikelig underull. Pelsen kan være lett bølget over krysset og hoftene og danner faner på beina. Grunnfargen er hvit med røde flekker eller en rød mantel over rygg og flanker. Nyansene kan gå fra klar til mørk rød, og en mørk maske er ønskelig.

Pelsstellet bør følge hårlaget og pelsens faktiske tilstand. Den langhårede varianten må børstes grundig minst én gang i uken for å unngå floker, og oftere når underullen løsner eller pelsen er blitt våt og skitten. Den korte pelsen må også gås over, slik at løs underull, hudforandringer og ømme områder blir oppdaget. Vær særlig oppmerksom på tette partier og steder der halsbånd eller sele ligger inntil. Bad hunden når den faktisk er skitten, i stedet for å følge en fast plan.

Noen individer sikler mye, mens andre sikler betydelig mindre. Møt derfor voksne slektninger dersom mengden sikling påvirker rasevalget ditt. Et håndkle ved vannskålen er som regel mer realistisk enn å forvente en hund som alltid er tørr rundt munnen.

## Temperament og personlighet

En rasetypisk sankt bernhardshund skal være vennlig og vaktsom, med et temperament som kan variere fra rolig til forholdsvis livlig. Svenska Kennelklubben beskriver rasen som harmonisk og familieorientert, men betegnelsen «barnevakthund» er misvisende. Ingen hund skal forventes å tåle at barn klatrer på den, gir harde klemmer eller forstyrrer den mens den spiser eller hviler.

Rundt barn er hundens størrelse like viktig som temperamentet. En ansvarlig voksen må alltid styre samspillet, lære barnet å la hunden trekke seg unna og hindre voldsom lek der noen kan bli slått over ende. Et rolig individ kan fungere svært godt i en barnefamilie, men vurder den faktiske hunden og ikke bare rasens rykte.

Den samme varsomheten trengs rundt andre hunder og katter. Rasestandarden gir ingen garanti for at hunden går sammen med andre dyrearter. La dyrene møtes under kontrollerte forhold, gi dem separate hvileplasser og avbryt lek som blir for fysisk. Selv vennlig lek kan være risikabel for en liten hund eller katt på grunn av størrelsesforskjellen. Spør oppdretteren hvordan foreldrene oppfører seg overfor ukjente hunder, besøkende, håndtering og uventede lyder. Det forteller mer enn generelle påstander om at rasen alltid er sosial, stille eller beskyttende.

## Trening og mosjon

Treningen bør starte mens sankt bernhardshunden fortsatt er fysisk håndterbar. Prioriter å gå i løst bånd, hilse rolig med alle fire potene i bakken, komme på innkalling og kunne vente. Venn også valpen til at du kan se den i munnen, ta på potene og undersøke kroppen. Tidlig sosialisering, båndtrening og valpekurs er særlig verdifullt for en hund som blir så stor. Tren i små trinn og belønn den rolige atferden du ønsker å se igjen.

Rasen trenger fysisk og mental aktivitet hver dag, men et bestemt antall minutter passer ikke alle. Hvor lange og krevende turer, søksoppgaver og sporøkter bør være, avhenger av hundens alder, helse og kondisjon samt været. Et rolig tempo betyr ikke at hunden kan klare seg uten bevegelse. God muskulatur og trygge hverdagsvaner er viktige for en så tung kropp.

Valpen vokser raskt. Svenska Kennelklubben anbefaler å unngå lange turer det første året. La i stedet valpen bevege seg i kortere økter, oppleve ulike miljøer og hvile mellom aktivitetene. Øk lengde og vanskelighetsgrad gradvis ut fra den enkelte hundens utvikling, ikke en fast alder som skal passe alle.

Vær ekstra forsiktig i varmt vær. Hunder med tykk pels er blant dem som kan være mer følsomme for varme. Legg mosjonen til kjøligere deler av dagen, sørg for vann og avbryt dersom hunden peser vedvarende, sikler uvanlig mye, får tørre og røde slimhinner, virker forvirret eller blir svak. Mistanke om heteslag krever nedkjøling med kjølig, ikke iskaldt, vann og rask kontakt med veterinær.

## Helse

I Sverige bør du særlig sjekke leddresultater og sunn kroppsbygning, og kjenne igjen tegnene på magedreining. Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, vanligvis forkortet HD og ED, forekommer i rasen. For at et kull skal kunne registreres i Svenska Kennelklubben, må begge foreldrene ha offisiell HD- og ED-status før paring, og offisiell HD-røntgen av sankt bernhardshund utføres tidligst ved 18 måneders alder. Kjent status betyr at et resultat er registrert; det betyr ikke automatisk at hunden er fri for dysplasi. Be derfor om å få se de faktiske gradene, ikke bare et utsagn om at foreldrene er «testet». Hunder med ED grad 2 eller 3, klinisk ED eller tidligere ED-operasjon er utelukket fra avl etter gjeldende regler hos Svenska Kennelklubben.

Rasen er også omfattet av Svenska Kennelklubbens Breed Specific Instructions, BSI. Her fremheves et overdimensjonert og for tungt hode, for mye ansiktshud, løse leppelommer og øyelokk som er løse, for store eller rullet innover. Dette gir en valpekjøper konkrete ting å se etter: Øynene bør se friske ut, huden skal ikke være irritert, munn og tenner skal fungere, og hunden skal kunne bevege seg kraftfullt uten besvær. Et imponerende utseende må aldri veie tyngre enn funksjon.

En veterinærstudie har vist økt risiko for magedreining hos sankt bernhardshund. Dette er en akutt og livstruende tilstand der tiden er avgjørende. Gjentatte forsøk på å kaste opp uten å få opp noe, en buk som raskt blir oppblåst, uro, pesing, magesmerter og vansker med å legge seg krever umiddelbar kontakt med veterinær. Ikke vent for å se om symptomene går over. Ingen enkel rutine hjemme kan redusere risikoen til null. Snakk med veterinæren om den enkelte hundens risiko og mulige forebyggende tiltak.

Den raskt voksende valpen trenger et fôr og en fôrmengde som passer veksten. Følg rådene fra oppdretter og veterinær, og følg med på hold og bevegelser over tid i stedet for å forsøke å få valpen til å vokse så raskt som mulig.

## Historie og opprinnelse

Den dokumenterte historien til sankt bernhardshunden begynner ved Store Sankt Bernhard-passet mellom Sveits og Italia. Et hospits ble grunnlagt der på 1000-tallet. Fra midten av 1600-tallet holdt hospitset store fjellhunder til beskyttelse og vakthold. Hundene finnes avbildet fra 1695 og nevnes i hospitsets opptegnelser fra 1707. Senere fulgte de reisende og lette etter mennesker som hadde gått seg bort i snø og tåke.

Barry, som levde fra 1800 til 1814, ble rasens mest kjente redningshund og tilskrives mer enn 40 redninger i sveitsiske historiske fremstillinger. Dette er en historisk opplysning, ikke moderne dokumentasjon av hver enkelt redningsaksjon. Den lille brennevinstønnen rundt halsen hører først og fremst til bildene og fortellingene om rasen. Opprinnelsen er omstridt, og kilder innen Svenska Kennelklubben beskriver tønnen som en myte snarere enn utstyr som ble brukt i virkelige redningsoppdrag.

I 1867 begynte Heinrich Schumacher å føre stambok over hundene sine. Da den sveitsiske hundestamboken ble åpnet i 1884, var sankt bernhardshunden Leon den første registreringen, og den sveitsiske raseklubben ble stiftet samme år. I 1887 ble rasestandarden vedtatt, og sankt bernhardshunden ble offisielt erklært som en sveitsisk hunderase. Dagens hunder lever hovedsakelig som selskaps- og gårdshunder, selv om spor- og søksarbeid fortsatt knytter dem til historien.

## Å leve med rasen

Å leve med en sankt bernhardshund betyr at du må planlegge etter hundens størrelse. En leilighet er ikke automatisk uegnet, men hunden må kunne snu seg, hvile og bevege seg gjennom hjemmet uten at det blir trangt. Tenk gjennom trapper, hva du gjør hvis heisen stanser, hvordan hunden skal komme inn i bilen, og hvordan du kan hjelpe en syk eller gammel hund. Fôr, solid utstyr, transport og veterinærbehandling koster også ofte mer enn for en mindre hund, selv om det ikke er mulig å angi et fast beløp.

Ikke regn med at en sankt bernhardshund kan være alene gjennom en hel arbeidsdag. En liten valp kan ikke forlates alene, og en voksen hund må først lære gradvis å være for seg selv. Start med svært korte fravær når hunden er trygg og har falt til ro, og øk bare tiden så lenge den fortsatt er rolig. En voksen hund som har fått god alenetrening, kan klare noen timer, men ingen bestemt tidsgrense passer alle individer.

Før du kjøper, bør du kontrollere tre ting:

1. Be om foreldrenes nøyaktige offisielle HD- og ED-resultater, og spør om nære slektninger har hatt ledd- eller bevegelsesproblemer.
2. Møt helst voksne hunder og se på temperament, øyne, hud, munn, bevegelser og hvordan de lar seg håndtere — ikke bare størrelse og hodetype.
3. Lag en realistisk plan for plass, bil, varmt vær, alenetid, hverdagstrening og hjelp dersom hunden en dag ikke kan gå uten støtte.

Rasen passer best for den som setter pris på en svært stor hund, men prioriterer funksjon, rolige vaner og et felles hverdagsliv fremfor maksimal masse eller romantiske myter om redningshunder.

Sankt bernhardshund

Deutscher Club für Leonberger Hunde (DCLH)

Vétérinaire Santé (France)

Stor, mild fjellhund utviklet av sveitsiske munker for redningstjeneste og selskap. Rolig og kjærlig, spesielt med barn, men svært stor, siklete og røyter mye. Trenger moderat mosjon, nøye oppfølging av ledd og helse, og å være tett inkludert i familielivet.

Albe Choices er opdrætter af racen Sanktbernhardshund med base i Løkken i Danmark. Opdrættet har rødder tilbage til mindst 2014 og omfatter både kort- og langhårede sanktbernhardshunde.

Albe Choices

## Kortfakta

- Samojedhunden er en mellomstor arktisk spisshund fra Nord-Russland og Sibir. Den er fortsatt bygget og preget for et aktivt liv med utholdende arbeid.
- Rasestandarden angir sledehund og selskapshund som bruksområde. Dette er derfor ikke bare en hvit familiehund, men en arbeidende polarhund som trenger å bruke kroppen.
- En voksen hannhund veier omtrent 20–25 kg og en tispe 16–20 kg. Ideell mankehøyde er 57 cm for hannhunder og 53 cm for tisper, med en toleranse på tre centimeter i begge retninger.
- Pelsen er dobbel, fyldig og røyter mye. Regelmessig pelsstell, med ekstra innsats i røyteperiodene, hører med til hverdagen.
- Det rasetypiske temperamentet er vennlig, åpent, oppmerksomt og livlig. Rasen er samtidig selvstendig, og jaktlyst, samarbeid med fører og lydnivå kan variere mye mellom individer og linjer.
- Samojedhunden passer best for den som ønsker å leve aktivt hele året og har tid til trening, pelsstell og en hund som er med i hverdagen.

## Utseende og pels

Samojedhunden skal være en smidig og utholdende arktisk spisshund, atletisk fremfor tung. Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, ørene står opp, og den buskete halen bæres over ryggen eller langs siden når hunden er oppmerksom. Rasestandarden angir en ideell høyde på 57 cm for hannhunder og 53 cm for tisper, i begge tilfeller med en toleranse på tre centimeter. Som en grov veiledning veier en voksen hannhund 20–25 kg og en tispe 16–20 kg.

Det såkalte samojedsmilet skapes av de mandelformede øynene og de svakt opptrukne munnvikene. Det beskriver rasens uttrykk, ikke en bestemt personlighet, og det er heller ikke en dokumentert mekanisme mot sikling eller isdannelse.

Pelsen består av kort, myk og tett underull og lengre, rettere og grovere dekkhår. Hannhunder har ofte en tydeligere krage, mens tispens pels gjerne er litt kortere og mykere. Tillatte farger er rent hvit, kremhvit og hvit med noen få kjeksfargede tegninger.

La pelsens tilstand styre stellet i stedet for å følge en fast ukeplan. Arbeid deg gjennom pelsen helt ned til huden, og vær særlig oppmerksom på steder der fukt og løse hår kan bli liggende. Under røyting trengs hyppigere og grundigere gjennomganger. Bad hunden når den faktisk trenger det, og tørk hele pelsen godt etterpå slik at fukt ikke blir liggende inntil huden. Pelsen bør normalt ikke klippes eller barberes for å gjøre det daglige stellet enklere. Snakk med veterinær hvis klipping er nødvendig av medisinske grunner.

## Temperament og personlighet

En typisk samojedhund er vennlig, sosialt åpen, oppmerksom og livlig. Rasestandarden beskriver den som svært sosial og uegnet som vakthund. Det betyr ikke at alle hunder hilser på samme måte, eller at rasenavnet garanterer trygghet i alle miljøer. Avl, tidlige erfaringer, trening og hundens eget gemytt har stor betydning.

De svenske avlsmålene sier at hundene skal være tilgjengelige, sosialt åpne og omgjengelige med både mennesker og andre hunder. BPH-resultatene fra 2015–2025 følger i hovedsak dette målbildet. De sier likevel ikke hvordan en bestemt valp vil utvikle seg. Se derfor på foreldrene og nære slektninger i hverdagen, ikke bare på en rasebeskrivelse eller et gjennomsnitt.

Selvstendigheten er en del av rasens arbeidsmåte. Samojedhunden skal kunne ta initiativ, holde konsentrasjonen om en fysisk oppgave og arbeide uten å være overdrevent avhengig av føreren. I hverdagen kan de samme egenskapene vise seg som stahet, egne ideer og en hund som ikke alltid velger å følge deg. Treningen går lettere når oppgaven er tydelig, belønningen er verdt innsatsen og gjentakelsene har en hensikt.

Jaktlysten må også vurderes hos den enkelte hund. Rasestandarden beskriver jaktinstinktet som svakt utviklet, mens den svenske kennelklubbens oppdaterte kjøpsveiledning advarer om at sterk jaktlyst fortsatt kan forekomme. Ikke regn med at en samojedhund kan gå trygt løs bare på grunn av rasen.

## Trening og mosjon

Samojedhunden trenger regelmessig fysisk aktivitet og trives som regel best når noe av den har et tydelig formål. Trekkarbeid, fotturer, kløving og annen utholdenhetstrening ligger nær rasens bruksområde. Nesearbeid, hverdagstrening og problemløsing gir variasjon, men erstatter ikke muligheten til å bevege seg og arbeide fysisk.

Svenska Kennelklubben oppgir minst én times daglig tur i tillegg til fysisk trening tre til fire ganger i uken som et vanlig utgangspunkt for en voksen hund. Se dette som en veiledning, ikke en nøyaktig dose. Alder, form, helse, temperatur, underlag og intensitet avgjør hva som passer. Valper og unghunder skal bygge opp muskler og belastning gradvis i stedet for å følge opplegget til en voksen hund.

Hunden kan lære to ulike regler: å ta i og trekke på signal i arbeidsselen, og å gå uten å stramme kobbelet på vanlige turer. Bruk utstyr som er laget for aktiviteten, lær inn tydelige startsignaler og øk distanse, fart og belastning gradvis. Et offisielt resultat fra en polarhundprøve viser at hunden har utført et definert arbeid etter prøvens vilkår. Resultatet sier noe viktig om funksjonen, men beviser ikke at hunden er fri for leddproblemer, hjertesykdom eller redsel i hverdagen.

I varmt vær må belastningen tilpasses forholdene og reaksjonen til den enkelte hunden. Legg hardere økter til kjøligere tider, velg et egnet underlag, sørg for vann og avbryt hvis hunden ikke henter seg inn som normalt. En universell temperaturgrense blir misvisende fordi luftfuktighet, sol, fart, kondisjon og individ påvirker varmebelastningen.

Begynn tidlig med innkalling, men overvurder den aldri. Langline eller et inngjerdet område gir hunden bevegelsesfrihet når omgivelsene er for krevende til at den kan gå trygt løs. Dette er særlig viktig hvis hunden viser jaktlyst eller gjerne velger sin egen vei.

## Helse

Hofteleddsdysplasi, HD, forekommer hos samojedhund. I rasens nye svenske avlsstrategi hadde omtrent 20–25 prosent av de røntgede hundene født i 2019–2024 resultat C, D eller E. Tallet gjelder undersøkte hunder og kan ikke uten videre regnes som forekomsten i rasen som helhet, men hofteresultatene er verdt å kontrollere ved valpekjøp.

For et kull som skal registreres i Sverige, må begge foreldrene ha offisiell HD-status før paring. Samojedhunden omfattes også av den svenske HD-indeksen: Foreldrenes gjennomsnittlige indeks anbefales å være over 100, og hunder med D eller E kan ikke brukes i avl. Reglene er altså mer nyanserte enn påstanden om at bare hunder med A eller B kan inngå i en kombinasjon. Kontroller begge foreldrenes resultater, indeksen ved paring og resultater hos søsken og tidligere avkom i SKK Avelsdata.

Raseklubben anbefaler også øyelysing fra 18 måneders alder, med resultat uten anmerkning eller bare funn som klassifiseres som ikke-arvelige. Den gjeldende avlsstrategien viser samtidig at bare en liten andel av hundene ble øyelyst i 2021–2024. Be derfor om det registrerte resultatet i stedet for å godta en generell forsikring om at linjen har god øyehelse.

Diabetes mellitus fortjener også oppmerksomhet. En stor svensk forsikringsstudie og senere norsk forskning plasserte begge samojedhund blant rasene med høyest risiko. Studiene beskriver risiko på rasenivå og kan ikke forutsi om en bestemt valp kommer til å bli syk. Spør om diagnoser hos nære slektninger, og ta endringer i hundens helse opp med veterinær.

## Historie og opprinnelse

Samojedhunden kommer fra Nord-Russland og Sibir og har fått navnet sitt etter de samojediske folkene. Hundene ble i ulike områder brukt til jakt, trekkarbeid og senere også reingjeting. De levde tett sammen med mennesker og ble ifølge rasestandarden også brukt som varmekilde i teltene. Dagens rase har sledehund og selskapshund som offisielle bruksområder.

Det lille antallet hunder som ble ført fra Sibir til Vest-Europa, sammen med hunder som ble tatt med av forskningsekspedisjoner, dannet grunnlaget for den vestlige bestanden. Den første samojedhunden ble registrert av Svenska Kennelklubben i 1893. En svensk-norsk standard for nordisk spisshund ble publisert i 1908, og den første engelske rasestandarden for samojedhund ble skrevet i 1909.

Historien forklarer hvorfor dagens avl handler om mer enn hvit pels og et vennlig uttrykk. Svenska Polarhundklubben arbeider for å bevare rasens polare egenskaper og praktiske funksjon som sledehund. Den som velger rasen, bør derfor være interessert i hva hunden er laget for, ikke bare hvordan den ser ut.

## Å leve med rasen

En samojedhund kan bo i leilighet hvis behovene blir dekket utenfor boligen. Størrelsen på boligen er mindre viktig enn muligheten til daglig aktivitet, hvile og regelmessig tid ute. I et bygg med dårlig lydisolasjon bør du også finne ut hvor mye lyd valpens nære slektninger lager hjemme, og begynne tidlig med å trene ro. En hund som lager mye lyd, kan raskt påvirke naboene.

Alenetid må trenes inn gradvis. Begynn med svært korte og rolige fravær når valpen er trygg i hjemmet, og øk først når den klarer å falle til ro. Noen hunder lærer raskt, mens andre trenger betydelig mer tid. Ikke planlegg valpekjøpet ut fra at akkurat din samojedhund automatisk vil klare en hel arbeidsdag alene.

Med barn gjelder de samme sikkerhetsprinsippene som for andre hunder: En voksen skal være til stede med små barn, og hunden skal ha et uforstyrret sted å hvile. Rasens sosiale ideal er positivt, men rasenavnet erstatter ikke tilsyn og respektfull omgang. Vær like forsiktig med katter og andre dyr. Spør hvordan foreldrene fungerer, gjennomfør introduksjoner kontrollert, og ta utgangspunkt i den enkelte hundens jaktlyst og tidligere erfaringer.

Pelsen merkes i hverdagen. Du må akseptere løse hår, sette av tid til pelsstell og kunne tørke en våt pels grundig. Samojedhunden er ikke allergifri: Hundeallergener finnes først og fremst i spytt og hud, og mengden varierer mellom individer, også innenfor samme rase. Den som har allergi, bør derfor ikke ta en beslutning på grunnlag av påstander om hvit pels, lite lukt eller lite røyting.

Kontroller opplysningene bak det oppdretteren sier om kvaliteten. Slå opp foreldrenes HD-status og gjeldende indeks, øyeresultater, BPH og eventuelle arbeidsmeritter. Spør hvordan nære slektninger har fungert i trekkarbeid, i hundemøter, hjemme, alene og i varmt vær. Be oppdretteren vise hvordan en voksen pels stelles. En arbeidsmeritt dokumenterer funksjon under en prøve, BPH viser observerte reaksjoner, og helseregistrene viser kjente resultater. Til sammen gir dette et bedre beslutningsgrunnlag, men ingen enkelt opplysning garanterer hvordan valpen vil bli.

Samojedhund

Svenska Polarhundklubben (Swedish Polar Dog Club)

Deutscher Club für Nordische Hunde e.V.

Middels stor, kraftig arktisk spisshund avlet fram av Samojed‑folket for å gjete rein, trekke sleder og dele telt med familien. Kjent for sitt «Samojed‑smil» og tette, lite luktende dobbeltpels. Sosial, energisk, svært vokal og intelligent, den trenger tett menneskelig kontakt, konsekvent, positiv trening og rikelig med mosjon.

Tom Larsen er opdrætter af racen Samojedhund med base i Brovst i Danmark.

Hund- og katteoppdrettere i Aalborg

For kjøpere

Oppdrettere

Katter

Hunder

Get a Pet