Finn Tibetansk mastiff-oppdrettere nær deg

Denne rasen kan være svært lojal og kjærlig overfor sin egen familie, men er naturlig mistenksom overfor fremmede og veldig territoriell. I et stabilt hjem med erfarne hundeeiere, klare regler og nøye oppfølging kan den være en god familiehund, spesielt sammen med større barn. Den er som regel ikke et godt valg for førstegangs hundeeiere eller for veldig travle hjem med mye besøk inn og ut.

De er fortsatt relativt uvanlige, har små, nøye kontrollerte avlsbestander og får ofte små kull. Ansvarlige oppdrettere investerer mye i helsetester, vurdering av gemytt og riktig oppvekstmiljø, noe som øker kostnadene. Størrelsen deres, fôrbehovet og den lange utviklingsperioden gjør dem også dyrere å oppfostre frem til de er klare for omplassering.

Til tross for størrelsen er de ikke en veldig energisk brukshundrase og trenger ikke timer med hard løpetrening. De fleste klarer seg fint med én til to moderate turer om dagen, litt tid i hagen og mental stimulering gjennom trening eller problemløsningsleker. For mye fysisk aktivitet hos en ung hund kan belaste de voksende leddene, så aktivitetsnivået bør økes gradvis etter hvert som hunden blir eldre.

Denne rasen egner seg best til hjem med trygt og inngjerdet uteområde, siden den liker å patruljere og holde oversikt over territoriet sitt. En rolig, veltrent hund kan klare seg i en romslig og stille leilighet, men lydsensitivitet, bjeffing og størrelse er betydelige utfordringer. Uansett bomiljø er sikker inngjerding og god kontroll i bånd helt avgjørende på grunn av rasens vokterinstinkt.

De er naturlig skeptiske til ukjente mennesker og kan reagere kraftig hvis de opplever at hjemmet eller familien er truet. God sosialisering fra valpestadiet og gjennomtenkt håndtering av møter med nye mennesker er avgjørende for å holde dette instinktet under kontroll. Med ansvarlig håndtering kan de være stabile og forutsigbare, men de er vanligvis ikke vennlige mot alle.

De er kjent for å bjeffe mye, spesielt om natten, fordi de er «programmert» til å varsle ved enhver uvanlig lyd. Uten trening og tydelige rammer kan bjeffingen bli overdrevet og skape problemer i nabolaget. Å lære inn et pålitelig “stille”-signal, begrense tilgangen til visuelle triggere og ta hunden inn om natten kan bidra til å holde bjeffingen under kontroll.

Den doble pelsen støter ganske godt fra seg skitt, men den må børstes grundig minst én til to ganger i uken for å hindre floking, spesielt rundt hals, lår og hale. I røyteperioder kan det være nødvendig med daglig børsting og bruk av underullsrake for å fjerne døde hår. Bad trengs bare av og til, men klør, ører og tenner krever jevnlig, enkel stell.

Som mange andre store raser har de økt risiko for hofte- og albuedysplasi, samt enkelte øyeproblemer. Noen linjer kan også være utsatt for lavt stoffskifte (hypotyreose) og autoimmune lidelser. Å velge en oppdretter som helsetester avlsdyrene, og å holde hunden slank, kan redusere både risikoen for og alvorlighetsgraden av ledd- og hormonproblemer.

De kan være tolerante overfor andre dyr de vokser opp sammen med, men aggresjon mot hunder av samme kjønn og intoleranse overfor ukjente hunder er ikke uvanlig. Nøye introduksjoner, tidlig sosialisering og streng oppfølging er viktig, spesielt sammen med andre store eller dominerende raser. Hundeskoler/parker og lek løs med ukjente hunder anbefales som regel ikke.

De modnes sakte både fysisk og mentalt, og oppfører seg ofte valpeaktig helt til de er 3, eller til og med 4, år gamle. Vokterinstinktene blir som regel sterkere i ungdomstiden, noe som kan endre hvordan de reagerer på fremmede og andre dyr. Jevnlig og konsekvent trening gjennom hele denne lange modningsperioden er avgjørende for å forme dem til en stabil og veloppdragen voksen hund.