## Kjappe fakta

- Stor puddel er usedvanlig intelligent og lærevillig, og regnes ofte som en av de mest dresserbare hunderasene i verden.  
- Opprinnelig ble den avlet som vannapportør; dette er en robust, atletisk hund som elsker å svømme og bruke nesen – ikke bare en stilig selskapshund.  
- Pelsen røyter lite og passer ofte godt for allergiutsatte hjem, men den krever jevnlig stell og klipp for å holde seg sunn.  
- Store pudler er allsidige altmulighunder som utmerker seg i hundesport, familieliv, terapihundarbeid og til og med i tradisjonelle jaktsituasjoner.  
- Til tross for et glamorøst rykte er dette en sensitiv, menneskeorientert hund som trives best med tett daglig kontakt og mental stimulering.  


## Utseende og pels

Stor puddel er den største av puddelvariantene og skal gi inntrykk av eleganse kombinert med styrke. De fleste voksne ligger på ca. 45–60 centimeter i skulderhøyde, der hannhunder ofte er i øvre del av skalaen og tisper noe mindre. Kroppen skal være velbalansert og kvadratisk i silhuett, det vil si at kroppslengden fra bryst til halerot er omtrent lik høyden ved skulderen. Denne kvadratiske kroppsformen gir rasen et lett, fjærende steg og en følelse av uanstrengt eleganse i skritt og trav.

Hodet er langt og edelt med lett stopp og rett snuteparti, noe som gir rasen det karakteristiske, nesten aristokratiske uttrykket. Mørke, ovale øyne gir et våkent, intelligent blikk som mange eiere beskriver som nærmest menneskelig i intensitet. Ørene er lange, festet litt under øyelinjen, henger tett inntil hodet og er rikelig kledd med krøllete pels. Halsen er middels lang og stolt båret, og går harmonisk over i en sterk, rett rygg og et dypt bryst som gir god lungekapasitet til en aktiv arbeidshund.

Det som kanskje utmerker stor puddel aller mest, er pelsen. Hårene er tette, krøllete og ullaktige i strukturen og vokser kontinuerlig i stedet for å felles sesongvis som hos mange andre raser. Det er dette som gir puddelens rykte for å røyte lite. Samtidig betyr det at pelsen må klippes jevnlig for å unngå toving og ubehag. Godkjente farger omfatter vanligvis ensfarget svart, hvit, brun, aprikos, blå, sølv, krem og ulike nyanser mellom disse. I mange land er det kun ensfargede hunder som godtas i utstillingsringen, selv om familiepudler kan forekomme i mer varierte mønstre.

Puddelpels kan stelles i ulike klipper. De kjente utstillingsklippene er ofte ganske avanserte, men de fleste familiepudler går i en mer praktisk «pet trim», der pelsen holdes forholdsvis kort og jevn. For vanlige hundeeiere er de viktigste tipsene for pelsstell:

- Børst pelsen grundig minst to til tre ganger i uken for å forebygge floker.  
- Bruk en slicker-børste og en metallkam for å komme helt ned gjennom de tette krøllene til huden.  
- Bestill time hos profesjonell hundefrisør hver 6.–8. uke for klipp og for å holde områder rundt øyne, poter og hygieneområder pene.  
- Innfør pelsstell forsiktig allerede i valpealder, slik at hunden lærer å slappe av på stellebordet og liker å bli håndtert.  

Siden pelsen fanger opp skitt i stedet for å slippe hår, må du også skylle eller bade din store puddel med jevne mellomrom, særlig om dere liker friluftsliv eller bading sammen. God tørk er viktig, da de tette krøllene holder på vann. Mange eiere bruker en hundeføner i kombinasjon med børsting for et luftig og behagelig resultat.

Alt i alt er stor puddels utseende en vakker kombinasjon av atletisk bygning og sofistikert stil. Med jevnlig stell og litt øvelse blir pelsarbeidet en hyggelig del av hverdagen med rasen, snarere enn en byrde – og det gir hver eier mulighet til å finne et uttrykk som passer hundens livsstil.  


## Temperament og personlighet

Stor puddel er først og fremst en menneskehund. Den knytter seg sterkt til familien, søker aktivt menneskelig selskap og velger ofte en favorittperson som den følger etter fra rom til rom. Dette er ikke en rase som trives med å bli oversett eller å være mye alene hver dag. I hverdagen kan du forvente en hund som følger nøye med på alt du gjør, ofte med det nysgjerrige hodet på skakke som gjør dem så sjarmerende.

Fordi stor puddel er så intelligent, lærer den raskt og plukker opp rutiner lett. Mange eiere legger merke til at hunden ser ut til å vite når det er tid for tur, mat eller besøk, lenge før noe faktisk skjer. Det gjør dem til flotte følgesvenner, men kan også skape problemer dersom hunden like lett lærer uønsket atferd. Hvis du for eksempel én gang gir etter for masete bjeffing for å få oppmerksomhet, vil en puddel huske den strategien godt.

I familier er store pudler som regel milde, lekne og kjærlige. De liker ofte å være med på barnas aktiviteter, spesielt lek som innebærer løping, apport eller gjemsel. Siden de er atletiske og forholdsvis store, kan de ved et uhell velte helt små barn, så tilsyn er lurt under livlig lek. En velavlet og godt sosialisert stor puddel skal ikke være hissig mot barn, men som alle hunder trenger den respekt og sitt eget trygge hvilested.

Overfor andre hunder er stor puddel som oftest vennlig og sosial, forutsatt tidlig og god sosialisering. Mange liker selskap av artsfrender og fungerer godt i hjem med flere hunder. Enkelte kan være litt reserverte overfor fremmede hunder i starten, og observerer gjerne før de velger å leke. Når det gjelder katter og mindre dyr, avhenger det mye av tidlige erfaringer. Mange store pudler lærer å leve fredelig sammen med katter og kan bli gode venner med dem, men rasens bakgrunn som apportør gjør at noen individer har tydelig jaktlyst. Forsiktige introduksjoner og klare grenser er til hjelp.

En egenskap som ofte overrasker nye eiere, er rasens sensitivitet. Store pudler er følelsesmessig mottakelige hunder. De registrerer stemninger i hjemmet og kan bli urolige eller nedstemte dersom det stadig er roping og høylytt konflikt. Harde treningsmetoder, kjefting og fysisk straff kan svekke selvtilliten og føre til problemer som skyhet, fryktsomhet eller til og med forsvarsreaksjoner. En rolig, konsekvent og vennlig tilnærming gir de beste resultatene med denne rasen.

Vanlige temperamentutfordringer inkluderer:

- Separasjonsangst dersom hunden er mye alene uten gradvis tilvenning.  
- Overdreven bjeffing hvis den kjeder seg eller får for lite stimulering.  
- Engstelse overfor fremmede dersom den ikke er godt sosialisert som valp.  

Med riktig sosialisering, mental trening og en kjærlig, tydelig ramme er stor puddel likevel som regel en glad, stabil og svært underholdende kompanjong. De har ofte en naturlig sans for humor og kan «spøke» ved for eksempel å trave rundt med en stjålet sokk eller tilby labben i de mest uventede øyeblikk. For mennesker som ønsker en hund som virkelig føles som et fullverdig familiemedlem, er den store puddelens kvikke og kjærlige personlighet en stor del av rasens appell.  


## Trening og mosjon

Stor puddel passer spesielt godt for mennesker som liker å samhandle med hunden gjennom trening og aktiviteter. Takket være intelligensen og lysten til å samarbeide lærer de nye kommandoer svært raskt. Dette er ikke en hund som vil trives med et liv som bare består av korte lufteturer og sofakos. De trenger både fysisk mosjon og mental stimulering for å være tilfredse.

Når det gjelder daglig mosjon, trives de fleste voksne store pudler med minst én til to timers aktivitet fordelt utover dagen. Dette kan være raske turer, løs lek på trygge områder, apportleker og mer strukturerte aktiviteter som lydighetstrening eller agility. Unge valper skal ikke overbelastes mens leddene utvikles; for dem er flere korte, rolige lekestunder bedre enn lange, anstrengende turer.

Treningsmetoder som fungerer best for stor puddel, bygger på positiv forsterkning. Disse hundene responderer svært godt på belønning i form av små godbiter, leker og entusiastisk ros. De oppfatter mønstre raskt, så korte og varierte treningsøkter gir som regel bedre resultater enn lange, ensformige øvelser. For eksempel vil fem til ti minutter med en ny øvelse, etterfulgt av lekepause og så en annen oppgave, ofte holde en puddel fokusert og motivert.

Store pudler utmerker seg i en rekke hundesporter. Mange liker:

- Lydighet, både på vanlig hverdagsnivå og i konkurranser.  
- Agility, der fart og presisjon virkelig kommer til sin rett.  
- Nesearbeid og spor, som tilfredsstiller naturlige jakt- og søksinstinkter.  
- Apportleker, særlig i vann, som gjenspeiler deres opprinnelige rolle som vannapportører.  

En av de største fallgruvene med en så klok hund er kjedsomhet. En stor puddel som får rikelig fysisk mosjon, men lite mental stimulering, kan likevel bli rastløs og finne på egen underholdning. Det kan arte seg som tyveri av gjenstander, graving, bjeffing på den minste lyd eller oppfinnelse av underlige ritualer i hjemmet. For å forebygge dette bør du flette trening og hjernetrim inn i hverdagen. Enkle ideer er å lære inn nye triks, bruke aktivitetsleker, gjemme godbiter rundt i huset eller hagen som hunden får søke opp, og øve selvkontrolløvelser som «bli» og «la være».

Konsekvens er avgjørende. Siden store pudler lærer så raskt, lærer de også smutthull like raskt. Hvis hopping opp i sofaen er lov én dag, men strengt forbudt neste dag, blir hunden naturlig nok forvirret. Klare husregler, gjennomført på en vennlig, men bestemt måte, gjør livet enklere for både mennesker og hund.

Unge store pudler kan være svært livlige og til tider litt rampete. Mange går gjennom en «tenåringsfase» der de tester grenser og tilsynelatende «glemmer» innlærte kommandoer. Tålmodighet, videre trening og rikelige muligheter til å få ut energi på riktige måter gjør at de fleste vokser inn i en moden og pålitelig voksenhund. I bytte mot innsatsen får du en hund som kan samarbeide og kommunisere på imponerende nivå i hverdagen. For aktive familier, hundesport-entusiaster eller alle som liker å lære hunden triks og oppgaver, kan stor puddel være en drømmepartner.  


## Helse

Stor puddel er generelt en robust rase med forholdsvis lang levealder, men som alle renrasede hunder har den visse helseutfordringer som forekommer oftere og krever oppmerksomhet fra ansvarlige oppdrettere og eiere. Forventet levealder ligger ofte mellom 11 og 14 år, og enkelte blir eldre med god omsorg og gjennomtenkt avl.

En av de mest alvorlige helseutfordringene hos stor puddel er hofteleddsdysplasi, en utviklingsforstyrrelse der hofteleddet ikke dannes korrekt. Dette kan gi slitasjegikt og smerter senere i livet. Seriøse oppdrettere røntger og avleser hofter (og ofte også albuer) og avler kun på hunder med gode resultater for å redusere risikoen. Albueleddsdysplasi inngår i noen avlsprogrammer.

En annen viktig problemstilling er arvelige øyesykdommer, som for eksempel progressiv retinal atrofi, som gradvis kan føre til blindhet. Øyelysning hos autoriserte veterinære oftalmologer og genetiske tester brukes av samvittighetsfulle oppdrettere for å redusere forekomsten av slike sykdommer.

Store pudler kan også rammes av flere autoimmune og hormonelle sykdommer. Blant de mer vanlige er:

- Addisons sykdom, en hormonforstyrrelse som rammer binyrene og kroppens evne til å håndtere stress.  
- Hypotyreose, der skjoldbruskkjertelen produserer for lite hormon og kan gi tretthet, pelsproblemer og vektøkning.  
- Sebaceøs adenitt, en betennelsessykdom i talgkjertlene som påvirker pels- og hudkvalitet.  

Magedreining (GDV/bloat), der magesekken blåser seg opp med gass og kan rotere, er en akutt livstruende tilstand som sees hos mange store, dypbrystede raser, inkludert stor puddel. Eiere bør lære seg tegnene, som utspilt buk, fruktløse brekningsforsøk og plutselig uro, og oppsøke veterinær umiddelbart ved mistanke. Noen velger forebyggende operasjon (gastropeksi) etter å ha diskutert dette med veterinær.

Mange raseklubber anbefaler et bestemt sett med helsetester før avl på stor puddel. Disse omfatter typisk:

- Røntgen og avlesning av hofter og ofte albuer.  
- Øyelysning og DNA-tester for kjente arvelige øyesykdommer.  
- DNA-tester for spesifikke rasespesifikke tilstander der dette er relevant i linjen.  

Når du velger valp, be om tydelig dokumentasjon på helsetester for begge foreldrene. En seriøs oppdretter vil gjerne forklare resultatene og hvordan de brukes i avlen. Dette gagner ikke bare din fremtidige valp, men også rasens helse på lang sikt.

Daglig helsestell for en stor puddel bør omfatte:

- Et balansert fôr tilpasset alder, størrelse og aktivitetsnivå.  
- Regelmessig tannstell, for eksempel tannpuss og trygge tyggeprodukter.  
- Kontrollert mosjon i vekstperioden for å skåne utviklende ledd.  
- Rutinemessige veterinærkontroller og vaksiner etter anbefalingene i ditt område.  

Med aktiv helsefokus kan mange store pudler holde seg spreke og livlige langt opp i seniorårene. Eiere beskriver ofte eldre pudler som fortsatt glade i trening, rolige leker og gode turer – et bevis på hvor godt rasen kan eldes når helse prioriteres fra starten av.  


## Historie og opprinnelse

Stor puddel er en av de eldste vannapportørrasene i Europa, og opprinnelsen er langt mer praktisk enn det elegante ytre kan gi inntrykk av. Selv om mange forbinder puddel med Frankrike, omfatter rasens historie flere europeiske områder, blant annet deler av dagens Tyskland og Frankrike. Navnet «poodle» antas å henge sammen med ord knyttet til vannsplashing, og peker på rasens opprinnelige bruk som vannhund.

Historisk ble store pudler brukt av jegere til å apportere skutt fugl fra innsjøer og myrområder. Den tette, krøllete pelsen ga god isolasjon i kaldt vann, mens den sterke, atletiske kroppen gjorde det mulig å svømme kraftfullt og arbeide lenge. Den tradisjonelle puddelklippen, som ofte antas å være rent dekorativ, utviklet seg faktisk med funksjon for øye. Jegerne klipte deler av pelsen kort for å redusere motstand i vannet, men lot beskyttende «dusker» bli igjen over vitale ledd og organer for å holde hunden varm. Hår på hale og bryst ble ofte beholdt for synlighet og ekstra beskyttelse.

Etter hvert fanget puddelens intelligens og stilige framtoning interessen til adel og byborgerskap. De ble populære selskapshunder ved hoff og blant velstående familier. Den gode dresserbarheten førte også til roller i omreisende sirkus og gateforestillinger, der de lærte inn avanserte triks og nummer. Denne historien som «opptredende hund» gjenspeiles fortsatt i rasens treningsglede og evne til å vise seg fram.

Da kennelklubber vokste fram og organiserte hundeutstillinger på 1800- og tidlig 1900-tall, ble puddel standardisert i tre størrelsesvarianter: stor, dvergpuddel og toypuddel. Stor puddel forble nærmest den opprinnelige arbeidshunden i størrelse og funksjon. Raseklubber i en rekke land arbeidet for å bevare ikke bare den vakre pelsen og den elegante silhuetten, men også rasens gode mentalitet, helse og bruksegenskaper.

I dag er stor puddel fortsatt imponerende allsidig. Noen brukes fremdeles som vannapportører og jakthunder, spesielt i miljøer som verdsetter mykt bitt og god nese, men langt flere lever som høyt verdsatte familiehunder. De er aktive innen et bredt spekter av hundesporter som lydighet, agility, spor og nesearbeid. Den rolige tilstedeværelsen og følsomheten for menneskers følelser gjør dem også godt egnet som terapihunder og assistansehunder, for eksempel ved besøk på sykehus og skoler, eller i støttearbeid for personer med spesielle behov.

I dag nyter stor puddel stor popularitet over hele verden, særlig hos mennesker som setter pris på kombinasjonen av intelligens, estetikk og lite røyting. Raseklubber i ulike land jobber for ansvarlig avl, helsetesting og god informasjon til eiere. Dette pågående arbeidet bidrar til å bevare rasens stolte historie samtidig som den tilpasses moderne familier og hundeeieres behov.  


## Å leve med rasen

Å leve med en stor puddel er både givende og krevende. Dette er ikke en rase som passer godt inn i en «lavinnsats-livsstil». De trives i hjem der hunder er aktive familiemedlemmer, og der folk er villige til å bruke tid på pelsstell, trening og daglig samvær. Hvis du liker å være ute, synes det er gøy å lære hunden nye ting og ønsker en firebeint venn som stort sett alltid vil være i nærheten, kan stor puddel være et utmerket valg.

Fremtidige eiere bør særlig vurdere følgende forpliktelser:

- Tid: Mellom mosjon, pelsstell, lek og trening trenger en stor puddel flere timer med oppmerksomhet fordelt gjennom dagen.  
- Pelsstell: Enten du lærer å klippe selv eller bruker hundefrisør hver 6.–8. uke, er pelspleie en fast og ufravikelig del av livet med rasen.  
- Mentale behov: En understimulert puddel blir ofte en problemhund. Du må planlegge for kurs, aktiviteter eller hundesport for å holde det kloke hodet tilfreds.  

Økonomisk kan årlige kostnader for en stor puddel være høyere enn for en del andre raser, hovedsakelig på grunn av pelsstell og godt fôr. Typiske utgifter kan være:

- Profesjonelle klippetimer flere ganger i året, med mindre du investerer i utstyr og kurs for å stelle selv.  
- Fôr av god kvalitet, tilpasset hundens størrelse og aktivitetsnivå.  
- Rutinemessig veterinæroppfølging, vaksiner og parasittforebygging.  
- Hundeforsikring eller en egen sparekonto for uforutsette utgifter, særlig siden behandling av større hunder ofte er kostbart.  

Nødvendig utstyr for å leve med en stor puddel inkluderer et solid, justerbart halsbånd eller sele, et sterkt bånd og en komfortabel seng i riktig størrelse for en middels stor til stor hund. Siden mange store pudler elsker vann, kan et godt tørkehåndkle eller en hundeføner være svært nyttig etter bad og svømmeturer. Du vil også ha behov for kloklipper eller -sliper, en egnet ørerens til hund, samt pelsutstyr som slicker-børste og metallkam.

For mental stimulering bør du tilby et variert utvalg av leker, inkludert aktivitetsleker, godbitballer, tyggeleker og myke leker til apport. Ved å rotere lekene hver få dager holder du dem interessante. Godbiter til trening, klikker og eventuelt lett agility- eller treningsutstyr til hagen kan gi ekstra berikelse i hverdagen.

Store pudler tilpasser seg som regel godt til ulike bomiljøer, fra hus med hage til leilighet, så lenge de får tilstrekkelig mosjon ute og mentalt påfyll. En godt inngjerdet hage er ideell for løs lek, men mange byhunder trives fint med hyppige parkbesøk og planlagte utflukter. Siden de er svært menneskeorienterte, vil de helst være inne sammen med familien framfor å bo alene ute.

For nye eiere er det første året spesielt viktig. Valpekurs, grundig sosialisering med ulike mennesker, steder og situasjoner, og etablering av tydelige rutiner legger grunnlaget for en trygg og avbalansert voksenhund. Planlegg også jevnlige pelsstelløkter fra tidlig alder, slik at den store puddelen aksepterer børsting, klipp og kloklipp uten stress. Gode vaner fra starten sparer både hund og eier for mye styr senere.

I dagliglivet beskrives stor puddel av mange som en livsglad, litt komisk følgesvenn som deler både aktive eventyr og rolige stunder i sofakroken. Klarer du å dekke behovene for selskap, pelsstell, mosjon og mental utfordring, får du til gjengjeld en lojal, uttrykksfull hund som virkelig blir en del av familien og beriker livet ditt i mange år.

Stor puddel

The Poodle Club of the United Kingdom

Société Centrale Canine (France)

Swedish Kennel Club

The Kennel Club (United Kingdom)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Stor puddel er en atletisk, lite røytningsbenägen vannapporterende hund med tett, krøllete pels som krever jevnlig stell. Den er svært intelligent og følsom, lærer raskt og utmerker seg i trening, hundesport og som familiehund, og trives best med tett menneskelig kontakt, daglig mosjon og mental stimulering.

## Kjappe fakta

- Eldgammel vakthundrase fra Himalaya, tradisjonelt brukt til å beskytte klostre, buskap og avsidesliggende landsbyer.  
- En av de mest selvstendige og viljesterke hunderasene; dypt lojal mot familien, men reservert og avvisende overfor fremmede.  
- Imponerende, løvelignende pels og man, særlig hos hannhunder, som gir naturlig beskyttelse mot hardt vær.  
- Vanligvis rolig og stille innendørs, men svært territoriell og vokal når den vokter eiendom og varsler om alt den oppfatter som uvanlig.  
- Ikke en hund for nybegynnere, best egnet for erfarne eiere som forstår store, beskyttende brukshunder.

## Utseende og pels

Tibetansk mastiff er en stor, kraftig og solid bygget hund, uten å være klossete. Dette er ikke en tung og treg mastifftype, men en robust fjellvokter med overraskende smidighet til størrelsen å være. Hannhunder virker tydelig mer imponerende enn tisper og har ofte en spektakulær man rundt hals og skuldre som forsterker rasens løvelignende preg.

Voksne hunder er vanligvis rundt 61–71 cm høye ved manken, enkelte hannhunder enda høyere, og har en kompakt, muskuløs kropp. Kroppen er svakt lengre enn høy, noe som gir et rektangulært preg med dyp brystkasse og sterk, rett rygg. Hodet er bredt og markant, med tydelig stopp, kraftig snuteparti og sterke kjever. Øynene er middels store, dyptliggende og mørke, ofte med et ettertenksomt, alvorlig uttrykk. Ørene er middels store, trekantede og henger tett inntil hodet. Halen er kraftig behåret og bæres krøllet over ryggen eller til siden når hunden er oppmerksom.

Pelsen er et av de mest karakteristiske trekkene hos tibetansk mastiff. Den er todelt, med tett, ullen underull og en grovere, rett dekkpels. Denne kombinasjonen gir god isolasjon mot kulde, vind og snø, og gjorde rasen godt tilpasset livet i Himalaya. Pelsen rundt hals og skuldre danner en man, særlig hos hannhunder, som gir hunden et nobelt og lett villpreget utseende.

Godkjente farger omfatter typisk:
- Svart  
- Svart og tan  
- Ulike nyanser av gyllen  
- Blå og tan  
- Av og til sobel eller med små hvite tegn på bryst og poter  

Pelsstellet er i utgangspunktet greit, men krever jevn oppfølging, spesielt i røyteperiodene. Underullen slipper gjerne en til to ganger i året. I disse periodene hjelper daglig børsting med stålkarde og grovtannet kam til å fjerne løs pels og hindre floker. Utenom røyting holder det som regel med en grundig gjennomgang et par ganger i uken for å holde pelsen i god stand og fordele de naturlige oljene.

Regelmessig stell bør også omfatte:
- Sjekk og rens av ører, siden hengende ører lettere holder på fukt og smuss  
- Kloklipp hver tredje–fjerde uke for å unngå overgrodde klør og ubehag  
- Tannpuss flere ganger i uken for å støtte god tannhelse  

Bading trenger ikke å være hyppig. Et bad hver noen måneder, eller når hunden er ekstra skitten, er som oftest nok. For mye bading kan fjerne de naturlige oljene i pelsen, så fokuser heller på børsting og generell hygiene. Med jevnlig stell og litt tålmodighet er pelsen til tibetansk mastiff håndterbar – og svært tilfredsstillende å holde i god stand.

## Temperament og personlighet

Å leve med en tibetansk mastiff er en helt spesiell opplevelse. Rasen er formet gjennom århundrer som selvstendig vokter i svært krevende omgivelser, og denne historien preger fortsatt hele væremåten. De er hengivne overfor sin egen familie, tar rollen som beskytter på alvor, og er ofte svært reserverte overfor fremmede. Mange eiere beskriver dem som katteaktige i sin selvstendighet og i måten de selv vurderer om noe er verdt å gjøre.

I hverdagen er tibetansk mastiff vanligvis rolig og relativt lavenergisk innendørs. Den liker gjerne å legge seg på et sted hvor den har oversikt over dører og vinduer, nesten som om den er på vakt. Overfor familien er den gjerne kjærlig på en verdig måte – ikke klengete, men tydelig knyttet. Den trives med å være i nærheten, ofte ved å ligge ved føttene dine eller like utenfor rommet du er i. Den knytter sterke bånd og kan være sensitiv for endringer i rutiner eller miljø.

Med barn i egen familie er mange tibetanske mastiffer milde og tolerante, særlig dersom de har vokst opp sammen med dem. Størrelsen og beskytterinstinktet kan både være en fordel og en utfordring. Hunden kan instinktivt plassere seg mellom barna og det den oppfatter som en trussel, som ukjente gjester, høye lyder eller vill lek. På grunn av størrelse og styrke bør samhandling med små barn alltid være under oppsyn, spesielt i lek. Å lære både hund og barn klare regler, som «ikke dra i hunden, ikke klatre på den og ikke forstyrre når den hviler», gir en tryggere og roligere hverdag for alle.

Overfor andre hunder varierer atferden. Noen tibetanske mastiffer lever fredelig sammen med andre hunder, særlig av motsatt kjønn og dersom de er godt introdusert. Andre kan være dominerende eller lite tolerante overfor fremmede hunder, spesielt på eget territorium. Rasens sterke vokterinstinkt kan omfatte hjemmet, hagen, bilen og av og til til og med familiemedlemmer. Tidlig sosialisering og videre, kontrollert eksponering for både hunder og mennesker er veldig viktig for å forebygge overdreven beskyttelse.

Typiske temperamentstrekk er:
- Sterkt territoriell instinkt, særlig på hjemmebane  
- Distansert eller likegyldig holdning til fremmede  
- Våken, ofte vokal vakt, spesielt om natten  
- Tendens til å tenke selv fremfor blindt å følge kommandoer  

Utfordringer for eiere kan være bjeffing om natten, særlig hvis hunden holdes mye ute, og en generell skepsis til at fremmede går inn på eiendommen. Leveranser, besøk og håndverkere må håndteres bevisst. Eiere som respekterer tibetansk mastiffs naturlige rolle som vokter, samtidig som de setter klare grenser og rutiner, får vanligvis det beste samspillet. Dette er ikke en rase som lever for å gjøre deg til lags, men en rase som gir dyp lojalitet og beskyttelse når tilliten først er etablert.

## Trening og mosjon

Trening av tibetansk mastiff krever tålmodighet, konsekvens og god forståelse for rasens særpreg. Disse hundene er intelligente, men ikke på den måten at de ivrig gjentar kommandoer bare for ros. De har en tendens til å vurdere om det du ber om gir mening – og om de har lyst til å gjøre det. Denne selvstendigheten er en del av det som gjorde dem til effektive, selvstendige voktere, men gjør dem mindre egnet for eiere som ønsker en svært førerorientert, raskt lydig hund.

Positiv, belønningsbasert trening fungerer best. Harde korreksjoner eller fysisk press kan skade relasjonen og utløse motstand. Bruk heller rolig, fast ledelse og tydelige regler. Korte treningsøkter er mer effektive enn lange og ensformige. En tibetansk mastiff responderer ofte bedre når øvelsen har en tydelig hensikt, som å lære å vente ved dører, gå pent i bånd eller legge seg på et teppe når det kommer gjester.

Viktige treningsprioriteringer er:
- Gode båndvaner: Størrelse og styrke gjør trekking i bånd potensielt farlig, så tidlig trening på løs line er avgjørende.  
- Pålitelig innkalling på trygge, inngjerdede områder: Mange tibetanske mastiffer egner seg dårlig for løs løping på åpne områder, særlig der det er husdyr eller ukjente hunder, men en viss innkalling gjør hverdagen enklere.  
- Rolige hilserutiner og impulskontroll: Å lære hunden å sitte eller ligge når det kommer besøk, hjelper med å styre beskytterinstinktet.  
- Trening på bur eller egen trygg plass: Et sikkert sted hvor hunden kan slappe av, er nyttig ved besøk, uvær eller hektisk aktivitet i huset.  

Mosjonsbehovet er moderat sammenlignet med mange bruks- og sportshunder, men de trenger likevel daglig fysisk aktivitet og mental stimulering. Lange, rolige turer, tid til å snuse og utforske, og mulighet til å trave i eget tempo er ofte mer tilfredsstillende enn intens løping eller repeterende kast-og-hent-lek. Mange voksne tibetanske mastiffer trives med én til to gode turer daglig, pluss tid i en sikker hage. Unge hunder kan være mer energiske, men bør ikke overbelastes mens de vokser, da ledd og skjelett er under utvikling.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk aktivitet. Rasen liker:
- Neseaktivitet, som å lete etter godbiter i hage eller hus  
- Enkle problemløsningsleker og solide fôringsleker/puslespill  
- Å lære praktiske kommandoer som «bli», «plassen» og «la være»  

Noen tibetanske mastiffer kan trives med aktiviteter som spor, mantrailing eller rolige, lengre turer i naturen med familien. Konkurranselydighet eller krevende hundesporter passer vanligvis dårligere. De foretrekker oppgaver som harmonerer med deres natur som ettertenksomme, observerende voktere. Nøkkelen er å respektere selvstendigheten samtidig som det er tydelig at det er du som tar de endelige avgjørelsene. Håndtert rettferdig og med forståelse kan de bli veloppdragne, pålitelige følgesvenner.

## Helse

Tibetansk mastiff er generelt en robust og hardfør rase, formet gjennom århundrer med tøffe leveforhold. Som alle store og gigantiske raser har den likevel tilbøyelighet til visse helseutfordringer som ansvarlige eiere og oppdrettere bør kjenne til.

Vanlige problemområder er ledd og skjelett, særlig:
- Hofteleddsdysplasi  
- Albueleddsdysplasi  

Disse tilstandene innebærer unormal leddutvikling, som kan gi smerter, halthet eller leddgikt senere i livet. Ansvarlige oppdrettere røntger avlsdyr for hofter og albuer og benytter kun hunder med akseptable resultater. For eiere er det viktig å holde hunden slank, gi fornuftig mosjon og unngå overdreven hopping eller lange løpeturer hos unghunder for å skåne leddene.

Andre tilstander som kan forekomme hos tibetansk mastiff er:
- Entropion eller ektropion, der øyelokkene ruller inn eller ut og irriterer øyet  
- Visse stoffskifteproblemer, særlig hypotyreose, som kan vise seg som slapphet, pelsforandringer eller vektøkning  
- Enkelte hjertesykdommer, som seriøse oppdrettere følger opp med veterinærkontroller  

Magendreining (torsio ventriculi/oppblåst mage) er en alvorlig akutt tilstand hos mange store, dypbrystede raser. Magen fylles med gass og kan vri seg, og tilstanden krever umiddelbar veterinærbehandling. Eiere kan redusere risikoen ved å gi måltidsfôring i stedet for fri tilgang på mat, unngå hard trening rett før og etter måltider og være oppmerksomme på tegn som utspilt buk, forsøk på brekninger uten at noe kommer opp, eller plutselig uro.

Anbefalte helsetester for avlsdyr omfatter vanligvis:
- Hofte- og albuerøntgen  
- Øyelysning hos veterinær med spesialkompetanse på øyesykdommer  
- Stoffskiftetester (skjoldbruskkjertel)  
- I noen avlslinjer også hjertestatus  

Forventet levealder hos tibetansk mastiff er som regel rundt 10–12 år, noe som er relativt bra for en hund av denne størrelsen. Noen individer blir eldre med god oppfølging, stabil vekt og regelmessige veterinærkontroller. Et fôr av høy kvalitet som støtter ledd og pels, eventuelt tilskudd etter anbefaling fra veterinær, og jevn, moderat mosjon bidrar til et lengre og mer komfortabelt liv.

Rutinemessig stell bør inkludere:
- Årlig helsesjekk og vaksiner i tråd med lokale anbefalinger  
- Regelmessig parasittkontroll tilpasset miljø og livsstil  
- Tannpleie gjennom tannpuss, tyggeprodukter eller profesjonell rens ved behov  

På grunn av den tykke pelsen og hudfoldene rundt halsen bør eiere også følge med på eventuelle «hot spots», hudirritasjoner eller skjulte parasitter. Tidlig oppdagelse og behandling av små problemer forebygger ofte større plager. Et samarbeid med en veterinær som har erfaring med store vokterrasehunder, kan være til stor hjelp når man skal legge en forebyggende helseplan.

## Historie og opprinnelse

Tibetansk mastiff er en av verdens eldste vokterraser, med røtter dypt forankret i historien og kulturen i Himalayaområdet. I århundrer levde disse imponerende hundene i avsidesliggende områder av Tibet, Nepal, Bhutan og omkringliggende fjellstrøk, der de voktet klostre, nomadeleirer og buskap. De ble høyt verdsatt for mot, selvstendighet og evnen til å ta egne avgjørelser i isolerte områder med begrenset menneskelig tilsyn.

Tradisjonelt levde tibetanske mastiffer utendørs, ofte i kjetting eller frittgående langs yttergrensene av leirer og landsbyer om natten. Jobben deres var å holde ulv, leopard, bjørn og menneskelige inntrengere på avstand. På dagtid kunne de virke rolig og døsig, mens de sparte energi i solsteiken, men om natten ble de årvåkne, patruljerte og bjeffet ved tegn til fare. Dette mønsteret med nattlig vaktinstinkt finnes fortsatt hos mange moderne hunder, og forklarer mye av tendensen til å bjeffe mer etter mørkets frembrudd.

I tidlige skriftlige kilder og reisende sine beretninger ble de store tibetanske hundene ofte omtalt med fascinasjon, men mange beskrivelser blandet myter og virkelighet. På grunn av regionens isolasjon og begrenset kontakt med omverdenen fikk rasen utvikle seg relativt uforstyrret i lang tid. Tidlige europeiske besøkende beskrev dem som kraftige, løvelignende hunder, til tider nesten legendariske i størrelse og hissighet, selv om de i praksis var funksjonelle arbeidshunder tilpasset sitt miljø.

De første tibetanske mastiffene kom til Europa på 1800‑tallet, som gaver til kongelige eller som kuriositeter, men mer systematisk avl utenfor hjemlandet tok først fart på 1900‑tallet. I nyere tid har kennelklubber arbeidet med å fastsette tydelige rasestandarder, bevare genetisk variasjon og samtidig ivareta det tradisjonelle voktertemperamentet i en mer moderne hverdag.

I dag er tibetansk mastiff fortsatt relativt sjelden sammenlignet med mange populære selskapshundraser. I enkelte områder av Asia brukes de fremdeles som aktive vakthunder, mens de i Europa og andre deler av verden oftest holdes som familie- og eiendomsvoktere. Seriøse oppdrettere prøver å bevare rasens beskyttende natur og verdige vesen, samtidig som de legger vekt på god helse og stabile temperamenter.

Moderne tibetanske mastiffer finner man på gårdsbruk, i store landlige hjem og enkelte ganger i mer forstadsaktige omgivelser hvor eierne respekterer vokterinstinktet og gir rammen hunden trenger. Selv om de sjelden lenger vokter klostre mot rovdyr, er den innebygde pliktfølelsen og lojaliteten fortsatt sterk. Denne nære forbindelsen til rasens historie er en viktig del av appellen for mange entusiaster som ønsker en hund med et ekte og dypt forankret arbeidsbakgrunn.

## Å leve med rasen

Å velge tibetansk mastiff er et stort og langsiktig valg som ikke bør tas lett. Dette er ikke en «typisk familiehund» som uten videre passer inn i alle livsstiler. Det er en kraftig, selvstendig vokter som trenger en trygg, erfaren eier, et egnet miljø og en tydelig oppgave. For den rette personen eller familien kan belønningen være enorm, men suksess avhenger av realistiske forventninger og god forberedelse.

Først bør du vurdere bosituasjonen din. Tibetansk mastiff trives best i hjem med:
- En sikkert inngjerdet hage eller gårdsplass av tilstrekkelig størrelse  
- Solid og høy nok inngjerding; de kan være overraskende smidige og forsøke å utvide patruljeområdet sitt  
- Naboer som forstår at du har en vokterrase og kan tåle noe bjeffing, særlig nattestid  

Leilighet og tettbygd bymiljø er sjelden en god match. Beskytterinstinktet og vokaliteten kan raskt skape konflikter. De foretrekker også kjøligere klima og kan ha det tungt i varmt og fuktig vær. I varmere strøk trenger de skyggefulle uteområder, rikelig friskt vann og svale innemiljøer. Eventuelle utegårder eller hundegårder må være sikre, romslige og værbeskyttede, men hunden trenger likevel daglig kontakt med familien for å være sosialt velfungerende.

Hverdagen bør ha tydelig struktur. En tibetansk mastiff trenger vanligvis:
- Regelmessig, moderat mosjon som lange turer eller trygg, inngjerdet hagetid  
- Kontinuerlig trening og klare regler fra valpealderen av  
- Fast pelsstell, særlig i røyteperioder  
- Mental stimulering, inkludert sosial eksponering og rolige, kontrollerte møter med gjester  

Økonomisk er det kostbart å eie en stor rase. Fôrutgiftene er betydelige, spesielt ved bruk av kvalitetsfôr tilpasset store, langsomt voksende hunder. I tillegg kommer veterinærutgifter, forsikring, stelleutstyr, kurs og solid utstyr. Du bør regne med høyere årlige kostnader enn for små og mellomstore raser. Uforutsette hendelser som akutte veterinærbesøk eller sykdom kan bli dyre, så det er lurt å planlegge økonomisk.

Nyttig utstyr for eiere av tibetansk mastiff omfatter ofte:
- En sterk og komfortabel sele og et robust bånd som tåler en kraftig hund  
- Et bredt, godt polstret halsbånd med solid lås  
- En stor, støttende hundeseng, gjerne plassert slik at hunden har oversikt over huset  
- Kraftige børster og kammer egnet for tykk dobbeltpels  
- Et sikkert bur eller innendørs grindløsning hvis du ønsker å bruke dette som hvile- og trygghetsplass  

Det sosiale livet med en tibetansk mastiff blir gjerne annerledes enn med en svært sosial og ubekymret rase. Du må kanskje begrense spontane besøk i hundeparker og være selektiv med lekekamerater. Å ha gjester krever planlegging, for eksempel rolig introduksjon i bånd, å gi hunden mulighet til å trekke seg tilbake til et trygt sted og å sørge for at besøkende oppfører seg fornuftig rundt hunden.

Til gjengjeld beskriver mange eiere en dyp følelse av trygghet og fellesskap. Tibetansk mastiff holder gjerne stille oppsyn med hus og familie, ofte fra et utsiktspunkt med oversikt over innganger og uteområder. Kjærligheten vises gjerne mer subtilt enn hos mange andre raser – gjennom rolig øyekontakt, å lene seg forsiktig mot deg, eller bare å følge deg stille fra rom til rom.

Før du skaffer deg en tibetansk mastiff, bør du spørre deg selv ærlig:
- Har jeg tid og tålmodighet til å trene og sosialisere en viljesterk, selvstendig hund?  
- Er hjemmet og nabolaget mitt egnet for en vokal, beskyttende vokterrase?  
- Er jeg forberedt på den økonomiske og følelsesmessige forpliktelsen en stor, relativt langlivet rase innebærer?  

Hvis svaret er ja, og du verdsetter en hund med sterk personlighet, dype historiske røtter og et alvorlig forhold til oppgaven som beskytter, kan livet med en tibetansk mastiff bli et helt spesielt partnerskap som utvikler seg og fordypes gjennom mange år.

Tibetansk mastiff

The Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Fédération Cynologique Internationale (Belgium)

Deutscher Club für Leonberger Hunde e.V. (Germany)

Eldgammel vokterrase fra Himalaya, stor og kraftig men likevel smidig, med tykk, værbestandig pels og løvelignende man. Rolig innendørs, men svært territoriell og vokal når den vokter. Dypt lojal, selvstendig, reservert overfor fremmede og best egnet for erfarne eiere.

Stor puddel vs Tibetansk mastiff

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser