## Kjappe fakta

- Stor puddel er usedvanlig intelligent og lærevillig, og regnes ofte som en av de mest dresserbare hunderasene i verden.  
- Opprinnelig ble den avlet som vannapportør; dette er en robust, atletisk hund som elsker å svømme og bruke nesen – ikke bare en stilig selskapshund.  
- Pelsen røyter lite og passer ofte godt for allergiutsatte hjem, men den krever jevnlig stell og klipp for å holde seg sunn.  
- Store pudler er allsidige altmulighunder som utmerker seg i hundesport, familieliv, terapihundarbeid og til og med i tradisjonelle jaktsituasjoner.  
- Til tross for et glamorøst rykte er dette en sensitiv, menneskeorientert hund som trives best med tett daglig kontakt og mental stimulering.  


## Utseende og pels

Stor puddel er den største av puddelvariantene og skal gi inntrykk av eleganse kombinert med styrke. De fleste voksne ligger på ca. 45–60 centimeter i skulderhøyde, der hannhunder ofte er i øvre del av skalaen og tisper noe mindre. Kroppen skal være velbalansert og kvadratisk i silhuett, det vil si at kroppslengden fra bryst til halerot er omtrent lik høyden ved skulderen. Denne kvadratiske kroppsformen gir rasen et lett, fjærende steg og en følelse av uanstrengt eleganse i skritt og trav.

Hodet er langt og edelt med lett stopp og rett snuteparti, noe som gir rasen det karakteristiske, nesten aristokratiske uttrykket. Mørke, ovale øyne gir et våkent, intelligent blikk som mange eiere beskriver som nærmest menneskelig i intensitet. Ørene er lange, festet litt under øyelinjen, henger tett inntil hodet og er rikelig kledd med krøllete pels. Halsen er middels lang og stolt båret, og går harmonisk over i en sterk, rett rygg og et dypt bryst som gir god lungekapasitet til en aktiv arbeidshund.

Det som kanskje utmerker stor puddel aller mest, er pelsen. Hårene er tette, krøllete og ullaktige i strukturen og vokser kontinuerlig i stedet for å felles sesongvis som hos mange andre raser. Det er dette som gir puddelens rykte for å røyte lite. Samtidig betyr det at pelsen må klippes jevnlig for å unngå toving og ubehag. Godkjente farger omfatter vanligvis ensfarget svart, hvit, brun, aprikos, blå, sølv, krem og ulike nyanser mellom disse. I mange land er det kun ensfargede hunder som godtas i utstillingsringen, selv om familiepudler kan forekomme i mer varierte mønstre.

Puddelpels kan stelles i ulike klipper. De kjente utstillingsklippene er ofte ganske avanserte, men de fleste familiepudler går i en mer praktisk «pet trim», der pelsen holdes forholdsvis kort og jevn. For vanlige hundeeiere er de viktigste tipsene for pelsstell:

- Børst pelsen grundig minst to til tre ganger i uken for å forebygge floker.  
- Bruk en slicker-børste og en metallkam for å komme helt ned gjennom de tette krøllene til huden.  
- Bestill time hos profesjonell hundefrisør hver 6.–8. uke for klipp og for å holde områder rundt øyne, poter og hygieneområder pene.  
- Innfør pelsstell forsiktig allerede i valpealder, slik at hunden lærer å slappe av på stellebordet og liker å bli håndtert.  

Siden pelsen fanger opp skitt i stedet for å slippe hår, må du også skylle eller bade din store puddel med jevne mellomrom, særlig om dere liker friluftsliv eller bading sammen. God tørk er viktig, da de tette krøllene holder på vann. Mange eiere bruker en hundeføner i kombinasjon med børsting for et luftig og behagelig resultat.

Alt i alt er stor puddels utseende en vakker kombinasjon av atletisk bygning og sofistikert stil. Med jevnlig stell og litt øvelse blir pelsarbeidet en hyggelig del av hverdagen med rasen, snarere enn en byrde – og det gir hver eier mulighet til å finne et uttrykk som passer hundens livsstil.  


## Temperament og personlighet

Stor puddel er først og fremst en menneskehund. Den knytter seg sterkt til familien, søker aktivt menneskelig selskap og velger ofte en favorittperson som den følger etter fra rom til rom. Dette er ikke en rase som trives med å bli oversett eller å være mye alene hver dag. I hverdagen kan du forvente en hund som følger nøye med på alt du gjør, ofte med det nysgjerrige hodet på skakke som gjør dem så sjarmerende.

Fordi stor puddel er så intelligent, lærer den raskt og plukker opp rutiner lett. Mange eiere legger merke til at hunden ser ut til å vite når det er tid for tur, mat eller besøk, lenge før noe faktisk skjer. Det gjør dem til flotte følgesvenner, men kan også skape problemer dersom hunden like lett lærer uønsket atferd. Hvis du for eksempel én gang gir etter for masete bjeffing for å få oppmerksomhet, vil en puddel huske den strategien godt.

I familier er store pudler som regel milde, lekne og kjærlige. De liker ofte å være med på barnas aktiviteter, spesielt lek som innebærer løping, apport eller gjemsel. Siden de er atletiske og forholdsvis store, kan de ved et uhell velte helt små barn, så tilsyn er lurt under livlig lek. En velavlet og godt sosialisert stor puddel skal ikke være hissig mot barn, men som alle hunder trenger den respekt og sitt eget trygge hvilested.

Overfor andre hunder er stor puddel som oftest vennlig og sosial, forutsatt tidlig og god sosialisering. Mange liker selskap av artsfrender og fungerer godt i hjem med flere hunder. Enkelte kan være litt reserverte overfor fremmede hunder i starten, og observerer gjerne før de velger å leke. Når det gjelder katter og mindre dyr, avhenger det mye av tidlige erfaringer. Mange store pudler lærer å leve fredelig sammen med katter og kan bli gode venner med dem, men rasens bakgrunn som apportør gjør at noen individer har tydelig jaktlyst. Forsiktige introduksjoner og klare grenser er til hjelp.

En egenskap som ofte overrasker nye eiere, er rasens sensitivitet. Store pudler er følelsesmessig mottakelige hunder. De registrerer stemninger i hjemmet og kan bli urolige eller nedstemte dersom det stadig er roping og høylytt konflikt. Harde treningsmetoder, kjefting og fysisk straff kan svekke selvtilliten og føre til problemer som skyhet, fryktsomhet eller til og med forsvarsreaksjoner. En rolig, konsekvent og vennlig tilnærming gir de beste resultatene med denne rasen.

Vanlige temperamentutfordringer inkluderer:

- Separasjonsangst dersom hunden er mye alene uten gradvis tilvenning.  
- Overdreven bjeffing hvis den kjeder seg eller får for lite stimulering.  
- Engstelse overfor fremmede dersom den ikke er godt sosialisert som valp.  

Med riktig sosialisering, mental trening og en kjærlig, tydelig ramme er stor puddel likevel som regel en glad, stabil og svært underholdende kompanjong. De har ofte en naturlig sans for humor og kan «spøke» ved for eksempel å trave rundt med en stjålet sokk eller tilby labben i de mest uventede øyeblikk. For mennesker som ønsker en hund som virkelig føles som et fullverdig familiemedlem, er den store puddelens kvikke og kjærlige personlighet en stor del av rasens appell.  


## Trening og mosjon

Stor puddel passer spesielt godt for mennesker som liker å samhandle med hunden gjennom trening og aktiviteter. Takket være intelligensen og lysten til å samarbeide lærer de nye kommandoer svært raskt. Dette er ikke en hund som vil trives med et liv som bare består av korte lufteturer og sofakos. De trenger både fysisk mosjon og mental stimulering for å være tilfredse.

Når det gjelder daglig mosjon, trives de fleste voksne store pudler med minst én til to timers aktivitet fordelt utover dagen. Dette kan være raske turer, løs lek på trygge områder, apportleker og mer strukturerte aktiviteter som lydighetstrening eller agility. Unge valper skal ikke overbelastes mens leddene utvikles; for dem er flere korte, rolige lekestunder bedre enn lange, anstrengende turer.

Treningsmetoder som fungerer best for stor puddel, bygger på positiv forsterkning. Disse hundene responderer svært godt på belønning i form av små godbiter, leker og entusiastisk ros. De oppfatter mønstre raskt, så korte og varierte treningsøkter gir som regel bedre resultater enn lange, ensformige øvelser. For eksempel vil fem til ti minutter med en ny øvelse, etterfulgt av lekepause og så en annen oppgave, ofte holde en puddel fokusert og motivert.

Store pudler utmerker seg i en rekke hundesporter. Mange liker:

- Lydighet, både på vanlig hverdagsnivå og i konkurranser.  
- Agility, der fart og presisjon virkelig kommer til sin rett.  
- Nesearbeid og spor, som tilfredsstiller naturlige jakt- og søksinstinkter.  
- Apportleker, særlig i vann, som gjenspeiler deres opprinnelige rolle som vannapportører.  

En av de største fallgruvene med en så klok hund er kjedsomhet. En stor puddel som får rikelig fysisk mosjon, men lite mental stimulering, kan likevel bli rastløs og finne på egen underholdning. Det kan arte seg som tyveri av gjenstander, graving, bjeffing på den minste lyd eller oppfinnelse av underlige ritualer i hjemmet. For å forebygge dette bør du flette trening og hjernetrim inn i hverdagen. Enkle ideer er å lære inn nye triks, bruke aktivitetsleker, gjemme godbiter rundt i huset eller hagen som hunden får søke opp, og øve selvkontrolløvelser som «bli» og «la være».

Konsekvens er avgjørende. Siden store pudler lærer så raskt, lærer de også smutthull like raskt. Hvis hopping opp i sofaen er lov én dag, men strengt forbudt neste dag, blir hunden naturlig nok forvirret. Klare husregler, gjennomført på en vennlig, men bestemt måte, gjør livet enklere for både mennesker og hund.

Unge store pudler kan være svært livlige og til tider litt rampete. Mange går gjennom en «tenåringsfase» der de tester grenser og tilsynelatende «glemmer» innlærte kommandoer. Tålmodighet, videre trening og rikelige muligheter til å få ut energi på riktige måter gjør at de fleste vokser inn i en moden og pålitelig voksenhund. I bytte mot innsatsen får du en hund som kan samarbeide og kommunisere på imponerende nivå i hverdagen. For aktive familier, hundesport-entusiaster eller alle som liker å lære hunden triks og oppgaver, kan stor puddel være en drømmepartner.  


## Helse

Stor puddel er generelt en robust rase med forholdsvis lang levealder, men som alle renrasede hunder har den visse helseutfordringer som forekommer oftere og krever oppmerksomhet fra ansvarlige oppdrettere og eiere. Forventet levealder ligger ofte mellom 11 og 14 år, og enkelte blir eldre med god omsorg og gjennomtenkt avl.

En av de mest alvorlige helseutfordringene hos stor puddel er hofteleddsdysplasi, en utviklingsforstyrrelse der hofteleddet ikke dannes korrekt. Dette kan gi slitasjegikt og smerter senere i livet. Seriøse oppdrettere røntger og avleser hofter (og ofte også albuer) og avler kun på hunder med gode resultater for å redusere risikoen. Albueleddsdysplasi inngår i noen avlsprogrammer.

En annen viktig problemstilling er arvelige øyesykdommer, som for eksempel progressiv retinal atrofi, som gradvis kan føre til blindhet. Øyelysning hos autoriserte veterinære oftalmologer og genetiske tester brukes av samvittighetsfulle oppdrettere for å redusere forekomsten av slike sykdommer.

Store pudler kan også rammes av flere autoimmune og hormonelle sykdommer. Blant de mer vanlige er:

- Addisons sykdom, en hormonforstyrrelse som rammer binyrene og kroppens evne til å håndtere stress.  
- Hypotyreose, der skjoldbruskkjertelen produserer for lite hormon og kan gi tretthet, pelsproblemer og vektøkning.  
- Sebaceøs adenitt, en betennelsessykdom i talgkjertlene som påvirker pels- og hudkvalitet.  

Magedreining (GDV/bloat), der magesekken blåser seg opp med gass og kan rotere, er en akutt livstruende tilstand som sees hos mange store, dypbrystede raser, inkludert stor puddel. Eiere bør lære seg tegnene, som utspilt buk, fruktløse brekningsforsøk og plutselig uro, og oppsøke veterinær umiddelbart ved mistanke. Noen velger forebyggende operasjon (gastropeksi) etter å ha diskutert dette med veterinær.

Mange raseklubber anbefaler et bestemt sett med helsetester før avl på stor puddel. Disse omfatter typisk:

- Røntgen og avlesning av hofter og ofte albuer.  
- Øyelysning og DNA-tester for kjente arvelige øyesykdommer.  
- DNA-tester for spesifikke rasespesifikke tilstander der dette er relevant i linjen.  

Når du velger valp, be om tydelig dokumentasjon på helsetester for begge foreldrene. En seriøs oppdretter vil gjerne forklare resultatene og hvordan de brukes i avlen. Dette gagner ikke bare din fremtidige valp, men også rasens helse på lang sikt.

Daglig helsestell for en stor puddel bør omfatte:

- Et balansert fôr tilpasset alder, størrelse og aktivitetsnivå.  
- Regelmessig tannstell, for eksempel tannpuss og trygge tyggeprodukter.  
- Kontrollert mosjon i vekstperioden for å skåne utviklende ledd.  
- Rutinemessige veterinærkontroller og vaksiner etter anbefalingene i ditt område.  

Med aktiv helsefokus kan mange store pudler holde seg spreke og livlige langt opp i seniorårene. Eiere beskriver ofte eldre pudler som fortsatt glade i trening, rolige leker og gode turer – et bevis på hvor godt rasen kan eldes når helse prioriteres fra starten av.  


## Historie og opprinnelse

Stor puddel er en av de eldste vannapportørrasene i Europa, og opprinnelsen er langt mer praktisk enn det elegante ytre kan gi inntrykk av. Selv om mange forbinder puddel med Frankrike, omfatter rasens historie flere europeiske områder, blant annet deler av dagens Tyskland og Frankrike. Navnet «poodle» antas å henge sammen med ord knyttet til vannsplashing, og peker på rasens opprinnelige bruk som vannhund.

Historisk ble store pudler brukt av jegere til å apportere skutt fugl fra innsjøer og myrområder. Den tette, krøllete pelsen ga god isolasjon i kaldt vann, mens den sterke, atletiske kroppen gjorde det mulig å svømme kraftfullt og arbeide lenge. Den tradisjonelle puddelklippen, som ofte antas å være rent dekorativ, utviklet seg faktisk med funksjon for øye. Jegerne klipte deler av pelsen kort for å redusere motstand i vannet, men lot beskyttende «dusker» bli igjen over vitale ledd og organer for å holde hunden varm. Hår på hale og bryst ble ofte beholdt for synlighet og ekstra beskyttelse.

Etter hvert fanget puddelens intelligens og stilige framtoning interessen til adel og byborgerskap. De ble populære selskapshunder ved hoff og blant velstående familier. Den gode dresserbarheten førte også til roller i omreisende sirkus og gateforestillinger, der de lærte inn avanserte triks og nummer. Denne historien som «opptredende hund» gjenspeiles fortsatt i rasens treningsglede og evne til å vise seg fram.

Da kennelklubber vokste fram og organiserte hundeutstillinger på 1800- og tidlig 1900-tall, ble puddel standardisert i tre størrelsesvarianter: stor, dvergpuddel og toypuddel. Stor puddel forble nærmest den opprinnelige arbeidshunden i størrelse og funksjon. Raseklubber i en rekke land arbeidet for å bevare ikke bare den vakre pelsen og den elegante silhuetten, men også rasens gode mentalitet, helse og bruksegenskaper.

I dag er stor puddel fortsatt imponerende allsidig. Noen brukes fremdeles som vannapportører og jakthunder, spesielt i miljøer som verdsetter mykt bitt og god nese, men langt flere lever som høyt verdsatte familiehunder. De er aktive innen et bredt spekter av hundesporter som lydighet, agility, spor og nesearbeid. Den rolige tilstedeværelsen og følsomheten for menneskers følelser gjør dem også godt egnet som terapihunder og assistansehunder, for eksempel ved besøk på sykehus og skoler, eller i støttearbeid for personer med spesielle behov.

I dag nyter stor puddel stor popularitet over hele verden, særlig hos mennesker som setter pris på kombinasjonen av intelligens, estetikk og lite røyting. Raseklubber i ulike land jobber for ansvarlig avl, helsetesting og god informasjon til eiere. Dette pågående arbeidet bidrar til å bevare rasens stolte historie samtidig som den tilpasses moderne familier og hundeeieres behov.  


## Å leve med rasen

Å leve med en stor puddel er både givende og krevende. Dette er ikke en rase som passer godt inn i en «lavinnsats-livsstil». De trives i hjem der hunder er aktive familiemedlemmer, og der folk er villige til å bruke tid på pelsstell, trening og daglig samvær. Hvis du liker å være ute, synes det er gøy å lære hunden nye ting og ønsker en firebeint venn som stort sett alltid vil være i nærheten, kan stor puddel være et utmerket valg.

Fremtidige eiere bør særlig vurdere følgende forpliktelser:

- Tid: Mellom mosjon, pelsstell, lek og trening trenger en stor puddel flere timer med oppmerksomhet fordelt gjennom dagen.  
- Pelsstell: Enten du lærer å klippe selv eller bruker hundefrisør hver 6.–8. uke, er pelspleie en fast og ufravikelig del av livet med rasen.  
- Mentale behov: En understimulert puddel blir ofte en problemhund. Du må planlegge for kurs, aktiviteter eller hundesport for å holde det kloke hodet tilfreds.  

Økonomisk kan årlige kostnader for en stor puddel være høyere enn for en del andre raser, hovedsakelig på grunn av pelsstell og godt fôr. Typiske utgifter kan være:

- Profesjonelle klippetimer flere ganger i året, med mindre du investerer i utstyr og kurs for å stelle selv.  
- Fôr av god kvalitet, tilpasset hundens størrelse og aktivitetsnivå.  
- Rutinemessig veterinæroppfølging, vaksiner og parasittforebygging.  
- Hundeforsikring eller en egen sparekonto for uforutsette utgifter, særlig siden behandling av større hunder ofte er kostbart.  

Nødvendig utstyr for å leve med en stor puddel inkluderer et solid, justerbart halsbånd eller sele, et sterkt bånd og en komfortabel seng i riktig størrelse for en middels stor til stor hund. Siden mange store pudler elsker vann, kan et godt tørkehåndkle eller en hundeføner være svært nyttig etter bad og svømmeturer. Du vil også ha behov for kloklipper eller -sliper, en egnet ørerens til hund, samt pelsutstyr som slicker-børste og metallkam.

For mental stimulering bør du tilby et variert utvalg av leker, inkludert aktivitetsleker, godbitballer, tyggeleker og myke leker til apport. Ved å rotere lekene hver få dager holder du dem interessante. Godbiter til trening, klikker og eventuelt lett agility- eller treningsutstyr til hagen kan gi ekstra berikelse i hverdagen.

Store pudler tilpasser seg som regel godt til ulike bomiljøer, fra hus med hage til leilighet, så lenge de får tilstrekkelig mosjon ute og mentalt påfyll. En godt inngjerdet hage er ideell for løs lek, men mange byhunder trives fint med hyppige parkbesøk og planlagte utflukter. Siden de er svært menneskeorienterte, vil de helst være inne sammen med familien framfor å bo alene ute.

For nye eiere er det første året spesielt viktig. Valpekurs, grundig sosialisering med ulike mennesker, steder og situasjoner, og etablering av tydelige rutiner legger grunnlaget for en trygg og avbalansert voksenhund. Planlegg også jevnlige pelsstelløkter fra tidlig alder, slik at den store puddelen aksepterer børsting, klipp og kloklipp uten stress. Gode vaner fra starten sparer både hund og eier for mye styr senere.

I dagliglivet beskrives stor puddel av mange som en livsglad, litt komisk følgesvenn som deler både aktive eventyr og rolige stunder i sofakroken. Klarer du å dekke behovene for selskap, pelsstell, mosjon og mental utfordring, får du til gjengjeld en lojal, uttrykksfull hund som virkelig blir en del av familien og beriker livet ditt i mange år.

Stor puddel

The Poodle Club of the United Kingdom

Société Centrale Canine (France)

Swedish Kennel Club

The Kennel Club (United Kingdom)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Stor puddel er en atletisk, lite røytningsbenägen vannapporterende hund med tett, krøllete pels som krever jevnlig stell. Den er svært intelligent og følsom, lærer raskt og utmerker seg i trening, hundesport og som familiehund, og trives best med tett menneskelig kontakt, daglig mosjon og mental stimulering.

## Kjappe fakta

- Vennlig retrieverrase kjent for sitt stabile, menneskeorienterte gemytt  
- Middels stor til stor hund med kraftig, atletisk bygning og svært gode svømmeegenskaper  
- Intelligent, samarbeidsvillig og som regel svært matmotivert, noe som gjør trening enklere  
- Allsidig brukshund brukt til assistansearbeid, jakt, søk og som høyt verdsatt familiehund  
- Kort, tett, vannavstøtende pels som røyter hele året og finnes i gult, svart eller lever / sjokolade  

## Utseende og pels

Labrador retriever er en middels stor til stor, kraftig bygget hund med bredt hode og milde, intelligente øyne. Hannhunder er ofte litt større og tyngre enn tisper, men begge kjønn skal fremstå balanserte og atletiske heller enn tunge. Voksne tisper er vanligvis ca. 54–57 cm høye ved manken, mens hannhunder ligger rundt 56–57 cm. Vekten ligger ofte mellom ca. 25 og 36 kg avhengig av kjønn, genetikk og hold.

En typisk Labrador har:

- Bred skalle med tydelig stopp og forholdsvis bred snute  
- Middels store, hengende ører som ligger tett inntil hodet  
- Dyp brystkasse og sterk, rett rygg  
- Kraftig benstamme, rette bein og runde, «katteaktige» poter  
- Den karakteristiske «otterhalen», tykk ved roten, gradvis avsmalnende og tett kledd med pels  

Halen er ikke bare et synlig kjennetegn. I vann fungerer den som et ror og bidrar til at Labradoren er en trygg og effektiv svømmer.

Pelsen er kort, tett og ligger inntil kroppen. Den har en myk, isolerende underull og en noe grovere dekkpels som støter vann og beskytter hunden mot kulde og røft terreng. Denne værbestandige pelsen er en av grunnene til at rasen har lykkes så godt som apporterende hund i nordlige klima.

Godkjente farger er:

- Svart  
- Gul, fra svært lys krem til mørkere rødrevnyanser  
- Lever / sjokolade i ulike brune toner  

Hvite tegninger er som regel begrenset til en liten flekk på brystet hvis de forekommer i det hele tatt.

Stell er som oftest enkelt. En ukentlig gjennomgang med gummistrigle eller en fast børste hjelper til med å fjerne løs pels og stimulere huden. I røyteperiodene vår og høst kan daglig børsting gjøre stor forskjell på mengden hår på møbler og klær. Bad er kun nødvendig når hunden er skitten eller lukter vondt. Velg en mild hundesjampo og sørg for å skylle godt, og tørk pelsen slik at underullen ikke forblir fuktig.

Vær spesielt oppmerksom på:

- Ører, som bør sjekkes og renses skånsomt jevnlig, særlig hos hunder som bader mye  
- Klør, som kan trenge å klippes hver tredje–fjerde uke hvis de ikke slites naturlig  
- Tenner, som har god nytte av regelmessig tannpuss og trygge tyggealternativer  

En velstelt pels skal kjennes tett og lett «fjærende» ut, aldri lang, bølgete eller åpen.

## Gemytt og personlighet

Labrador retriever er blitt en av verdens mest populære familiehunder med god grunn. På sitt beste er dette en vennlig, stabil og svært menneskefokusert rase. De fleste elsker å hilse på besøkende, trives midt i familiens aktiviteter og er aller lykkeligst når de får ta del i hverdagen sammen med menneskene sine.

Dette er en sosial rase som vanligvis:

- Går svært godt overens med barn når den er godt sosialisert og samhandling overvåkes  
- Liker andre hunder og ofte kan leve harmonisk med andre kjæledyr, spesielt ved tidlig introduksjon  
- Tilpasser seg ulike miljøer så lenge behovet for mosjon og selskap blir dekket  

Mange Labradore er milde og tålmodige med barn, og ofte overbærende med klønete klemmer og lek. Samtidig er de gjerne livlige og sterke i ung alder. En ung Labrador med logrende otterhale kan lett velte et lite barn uten å mene det. Det er viktig å lære både hund og barn hvordan de skal oppføre seg rundt hverandre.

Som tidligere apporterende arbeidshund har rasen ofte et sterkt behov for å bære og hente ting. De plukker gjerne opp leker, sko eller hva enn de finner. Noen kanaliserer dette over i tygging, særlig i unghundperioden. God ledelse, rikelig med egnede tyggeleker og mental stimulering er avgjørende.

Vanlige personlighetstrekk:

- Svært matmotivert, noe som er en stor fordel i trening, men kan gi vektproblemer hvis porsjoner ikke kontrolleres  
- Som regel trygg og selvsikker fremfor sky, selv om individer varierer  
- Ofte leken og «valpete» i flere år  
- Sterk tilknytning til familien og en tendens til å følge folk fra rom til rom  

Mulige utfordringer kan være:

- Overentusiasme og hopp på folk i hilsesituasjoner  
- Trekking i bånd hvis den ikke lærer å gå pent  
- Kjedsomhetsrelaterte problemer som graving, bjeffing eller tygging hvis den er alene for lenge  

Med tydelige, konsekvente rammer og jevnlig samvær blir de fleste Labradore pålitelige, hengivne følgesvenner som trives både med aktive turer og rolige kvelder hjemme.

<x-quote text="Labradorer vil bli med på alt, fra lange fotturer til å se på TV, og hvis du inkluderer dem i hverdagen gir de som regel sitt aller beste tilbake" from="Emma, Labrador retriever‑eier" />

## Trening og mosjon

Labrador retriever er en intelligent, arbeidsvillig rase som i rette hender er en fornøyelse å trene. Den naturlige lysten til å samarbeide og den sterke matmotivasjonen gjør rasen svært mottakelig for belønningsbasert trening. De trives med tydelig veiledning, mild håndtering og rikelig med positiv tilbakemelding.

Fordi mange Labradore modnes sent, er det viktig å være tålmodig. Mange forblir svært lekne og energiske til minst treårsalderen. Konsekvens er mer effektivt enn harde korrigeringer. Ha fokus på å:

- Belønne ro og selvkontroll  
- Lære inn en sikker innkalling fra tidlig alder  
- Øve på løs line‑gåing før hunden får full styrke  
- Introdusere grunnleggende kommandoer som sitt, dekk, bli og «la være» i korte, morsomme økter  

Mental stimulering er like viktig som fysisk mosjon. Treningsleker, nesearbeid og aktiviseringsleker/puslespill passer rasen godt. Å bruke nese og apporteringsinstinkt kan gjøre dem behagelig slitne på en god måte.

Mosjonsbehovet varierer med alder og individuell energi, men de fleste friske voksne trenger minst én til to timer aktivitet daglig. Dette bør omfatte:

- Friske turer med mulighet til å småtrave fritt der det er trygt og lovlig  
- Muligheter til å løpe og leke løs i sikre områder  
- Apportleker som å hente ball eller dummy  
- Svømming, som mange Labradore elsker og som er skånsomt for leddene  

Valper og unghunder skal ikke overtrenes, spesielt ikke på harde underlag eller mange trapper, siden leddene fortsatt er i utvikling. Korte, hyppige turer, kontrollert lek og trygge sosialiseringserfaringer er bedre enn lange fjellturer det første året.

Strukturerte aktiviteter mange Labradore liker inkluderer:

- Lydighet og rallylydighet  
- Bruksarbeid, jaktprøver eller praktisk jakt  
- Agility, særlig for lettere, mer atletisk bygde individer  
- Søk og redning eller sporarbeid  
- Assistans- og terapihundarbeid for godt utvalgte, stabile hunder  

En understimulert Labrador har betydelig større risiko for å utvikle problematferd. Når behovet for bevegelse og mental jobb dekkes, slår de fleste seg fint til ro hjemme og er enkle å leve med.

## Helse

Labrador retriever er generelt en robust rase, men som alle raser har den visse helseutfordringer den er mer utsatt for. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen for arvelige sykdommer og for å bevare sunn bygning og godt gemytt.

Noen av de vanligste helseproblemene man snakker om i rasen er:

- Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, som kan gi smerter og halthet  
- Visse øyesykdommer, som katarakt og progressiv retinal atrofi (PRA)  
- Exercise induced collapse (EIC) i enkelte linjer  
- Ulike hud- og øreproblemer, ofte knyttet til allergier eller fukt i ørene  
- Overvekt, som dessverre er svært vanlig og forverrer ledd- og hjerteproblemer  

Friske avlsdyr blir vanligvis undersøkt med:

- Røntgen av hofter og albuer vurdert etter offisielt system  
- Øyelysning hos veterinær øyespesialist med jevne mellomrom  
- DNA‑tester for relevante arvelige sykdommer der dette finnes og anbefales  

Hvis du vurderer valp, spør oppdretter hvilke tester de utfører og hvordan de velger avlsdyr. En seriøs oppdretter skal kunne forklare helseresultater på en tydelig og ærlig måte.

Vektkontroll er trolig den viktigste daglige helseutfordringen for mange familie‑Labradore. Rasen er ofte ekstremt matglad og legger lett på seg hvis fôrmengden ikke måles. For mange godbiter, matrester fra bordet eller et svært energirikt fôr kombinert med lite mosjon gir raskt ekstra kilo. Dette belaster ledd, øker risikoen for blant annet diabetes, hjertebelastning og dårligere livskvalitet.

Praktiske helsetips:

- Kjenn over ribbeina jevnlig og juster fôrmengden hvis laget av fett øker  
- Bestill årlige veterinærkontroller, inkludert vaksineoppdatering og sjekk av tenner  
- Hold ørene rene og tørre, spesielt etter bading  
- Innfør tannpuss tidlig og vurder tannsnacks som passer din hund  
- Legg gjerne til rette for sklisikre gulv hjemme, for å skåne ledd og forebygge skader  

Forventet levealder ligger ofte rundt 10–13 år. Godt avlede Labradore som holdes slanke, får tilstrekkelig mosjon og jevnlig veterinæroppfølging, kan ha et aktivt, godt liv langt opp i seniorårene.

<x-quote text="Å velge en oppdretter som prioriterer helsesjekker og stabile gemytt gir deg et mye bedre utgangspunkt, men langsiktig helse avhenger også av daglig stell, vektkontroll og riktig mosjon" from="Get a Pet‑redaksjonen" />

## Historie og opprinnelse

Labrador retriever har sine røtter på øya Newfoundland i Canada. Der brukte lokale fiskere middels store, korthårede vannhunder til å hjelpe med å dra inn garn, apportere fisk og bringe beskjeder mellom båter og land. Disse tidlige hundene ble ofte kalt St. John’s‑hunder eller mindre Newfoundlandshunder, og de ble verdsatt for styrke, svømmeegenskaper og samarbeidsvilje.

På 1800‑tallet la britiske sportsjegere som besøkte Newfoundland merke til disse dyktige arbeidshundene og tok noen med seg tilbake til Storbritannia. Der ble de videreutviklet som apportører for skutt vilt, særlig vannfugl. Oppdretterne valgte ut hunder med sterkt apporteringsinstinkt, mykt grep som ikke skadet viltet, og et temperament som kombinerte ro med stor arbeidslyst.

Etter hvert ble typen mer standardisert, og Labrador retriever vokste frem som en egen rase, adskilt fra andre retrievere. The Kennel Club i Storbritannia anerkjente rasen formelt tidlig på 1900‑tallet, og raseklubber begynte å finjustere både arbeidsegenskaper og eksteriør etter en skriftlig rasestandard.

Historisk ble Labradore først og fremst brukt som apporterende jakthunder. De fulgte jegere, ventet rolig i skjul og ble sendt ut for å hente skutte fugler både på land og i vann. Den tette, vannavstøtende pelsen og den kraftige halen gjorde dem spesielt egnet for kalde våtmarker og røffe forhold.

I dag er rasen fortsatt en høyt ansett brukshund i jakt og jaktprøver. Samtidig har den fått mange nye roller, blant annet som:

- Førerhund for personer med synsnedsettelser  
- Assistansehund ved ulike typer funksjonsnedsettelse  
- Redningshund på land og i vann  
- Søkshund for toll, politi og forsvar  
- Terapihund i skoler, sykehus og omsorgsinstitusjoner  

Til tross for dette brede bruksområdet har Labradoren også blitt en av de mest populære familiehundene. Kombinasjonen av solid arbeidsbakgrunn og vennlig, menneskekjær natur er kjernen i det som gjør rasen så spesiell.

## Å leve med rasen

Å dele hverdagen med en Labrador retriever er både givende og krevende. Dette er normalt ikke en lavenergisk sofahund. De fleste individer trenger reelt engasjement fra eierne sine når det gjelder tid, trening og aktivitet.

Dagligliv med en Labrador innebærer som regel:

- Regelmessige turer og løsslipp der det er trygt og tillatt  
- En form for mental aktivisering som trening, nesearbeid eller aktivitetsleker  
- Sosial kontakt og selskap store deler av dagen  
- Håndtering av entusiasmen, spesielt når gjester kommer eller noe spennende skjer  

Disse hundene trives best i hjem der noen er mye til stede, eller der man kan ordne med hundelufter eller hundebarnehage. Lange dager alene uten stimulering kan føre til frustrasjon og destruktiv atferd.

Nye eiere bør være forberedt på:

- En livlig valpetid med biting, munnbruk og stor interesse for alt spiselig  
- En energisk, tidvis sta unghundperiode der konsekvent trening er helt nødvendig  
- Behovet for å følge nøye med på vekten gjennom hele livet  

Omtrentlige årskostnader kan omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset alder, aktivitetsnivå og eventuelle helsemessige behov  
- Rutinemessig veterinærpleie som vaksiner, parasittbehandling og av og til blodprøver  
- Forsikringspremier, som kan gjøre uforutsette veterinærutgifter lettere å håndtere  
- Utskifting av utstyr, kursavgifter og eventuelt hundebarnehage eller luftertjenester  

Du kan se nærmere på muligheter for å dekke veterinærutgifter gjennom [dyreforsikring](https://getapet.com/no/pet-insurance) hvis du ønsker mer økonomisk forutsigbarhet.

Nyttig utstyr til en Labrador:

- Solid, justerbart halsbånd eller godt tilpasset sele  
- Sterkt bånd og eventuelt en lengre sporline til innkallingstrening  
- Mat- og vannskåler som er enkle å rengjøre  
- En komfortabel seng og eventuelt bur eller valpegrind for trygge hvilepauser  
- Trygge tyggeleker, apporteringsdummies og slitesterke baller  
- En god børste for kort dobbeltpels og gode håndklær til å tørke etter bading  

Leilighetsliv er mulig hvis mosjons- og aktivitetsbehov blir skikkelig dekket, men direkte tilgang til trygge uteområder gjør hverdagen enklere. En godt inngjerdet hage eller gårdsplass er ideelt, siden mange Labradore elsker å være ute, snuse, utforske og ta seg en lur i frisk luft.

Som takk for tiden og omsorgen du legger ned, vil en godt oppdratt Labrador som regel gi deg mange år med trofast selskap, ekte entusiasme for det du holder på med og en stødig tilstedeværelse som passer til mange livsfaser.

<x-quote text="Labradoren vår legger seg fornøyd ved pulten min etter en morgentur og litt trening, men hvis vi hopper over den mentale biten finner han fort på egne aktiviteter som å tømme skittentøyskurven" from="Jonas, hundeeier" />

Labrador retriever

The Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Norwegian Kennel Club

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Labrador retriever er en middels stor til stor, atletisk og vennlig hund med svært gode svømmeegenskaper og kort, tett, vannavstøtende pels i gult, svart eller brunt. Den er intelligent og matmotivert, lett å trene, trenger daglig mosjon og mental stimulering, og brukes mye både som familiehund og brukshund.

Stor puddel vs Labrador retriever

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser