## Kjappe fakta

- Nederlandsk rase utviklet ved å krysse en Schäferhund med en europeisk ulv, noe som ga en svært naturlig, ulvelignende følgesvenn.  
- Ekstremt sensitiv og reservert overfor fremmede, men dypt lojal og knyttet til “sine” mennesker.  
- Ikke en hund for førstegangseiere og generelt lite egnet til hektisk byliv eller små leiligheter.  
- Trenger mye sikkert uteareal, mental stimulering og tålmodig, positiv trening for å trives.  
- Passer best til erfarne eiere som verdsetter selvstendige, primitive hundetyper og kan forplikte seg til grundig sosialisering.

## Utseende og pels

Saarloos wolfhond er en iøynefallende, atletisk hund som umiddelbart fanger blikket med sitt tydelig ulvelignende uttrykk og sin naturlige eleganse. Ved første øyekast ser du et harmonisk, lettbygd dyr, aldri tungt eller overdrevent. Kroppen er litt lengre enn den er høy, med en rett, sterk rygg og et dypt, men ikke for bredt bryst. Alt ved Saarloos wolfhond signaliserer utholdenhet, smidighet og evne til å bevege seg over lange avstander uten å bli sliten.

Hanner er som regel tydelig større og kraftigere enn tisper. Høyde og vekt kan variere, men du kan forvente en høy, middels stor til stor hund. Tisper virker ofte litt mer elegante og feminine i hode og kropp. Hodet er kileformet, med lett hvelvet skalle, svakt markert stopp og relativt lang snute. Øynene er mandelformede, svakt skråstilte og ofte gule eller ravfargede, noe som i stor grad forsterker det ulvelignende uttrykket. Ørene er middels store, trekantede og båret stående, høyt ansatt, men ikke for store.

Pelsen hos Saarloos wolfhond er dobbelt og værbestandig. Toppelsen er rett, tettliggende og ganske stri å ta på. Under ligger en tett, myk underull som tilpasser seg klimaet. Om vinteren blir underullen svært fyldig for å beskytte mot kulde og fuktighet, mens den om sommeren blir tynnere og mer sparsom. Rundt halsen, skuldrene og bak på lårene ser man ofte mer pels, som danner en svak krage og “bukser”.

Vanlige farger er:

- Ulvegrå  
- Brunskygget sobel  
- Krem eller lyse, utvaskede varianter av disse fargene  

Hvite tegninger kan forekomme, men skal ikke dominere. Fargen er ofte sjattert, med mørkere hår over lysere, noe som gir et naturlig, vilt preg likt ulvens. Nesespeilet er sterkt pigmentert og tilpasset pelstypen, vanligvis svart eller brunt.

Pelsstellet er relativt enkelt, men krever rutiner. Saarloos wolfhond røyter kraftig i røyteperioder, ofte to ganger i året. I disse periodene hjelper daglig børsting med karde eller stålbørste til å fjerne løs underull og begrense hår i huset. Utenom røyteperiodene holder det som regel med en grundig børsting én til to ganger i uken. Bading bør være sjeldent og kun ved behov, siden hyppig sjamponering kan fjerne de naturlige oljene som gjør pelsen vannavstøtende og beskytter huden. De fleste eiere opplever at en grundig skylling i rent vann etter en gjørmete tur som oftest er tilstrekkelig.

Regelmessig sjekk av ører, tenner og klør er viktig. De stående ørene gir god lufting, men trenger likevel jevnlig inspeksjon og skånsom rengjøring. Klørne bør holdes på en fornuftig lengde for å sikre god bevegelse, særlig hvis hunden ikke sliter dem naturlig på grovt underlag. Totalt sett er vedlikeholdsnivået moderat til høyt for en stor hund, men du må være forberedt på perioder med svært kraftig røyting.

## Temperament og personlighet

Å leve med en Saarloos wolfhond er ganske annerledes enn å leve med mange typiske selskapshunder. Dette er en sensitiv, intelligent og selvstendig hund som fortsatt bærer tydelige trekk fra sin ulvearv. Den typiske Saarloos wolfhond er reservert, oppmerksom og forsiktig med fremmede, men ikke naturlig aggressiv. I stedet for å konfrontere det den opplever som truende, vil mange heller holde avstand eller trekke seg unna. Denne tendensen til å unngå konflikt er en viktig del av rasens karakter og må forstås og respekteres.

Overfor egen familie er Saarloos wolfhond ofte dypt knyttet, mild og til tider overraskende kjærlig på sin stille måte. De kan følge eieren fra rom til rom, ligge ved føttene eller hvile der de har oversikt. Mange er svært følsomme for menneskelige følelser og reagerer sterkt på spenning, høye stemmer eller kaotiske omgivelser. De trives best i rolige, forutsigbare hjem med klare rutiner.

Sammen med barn kan en veloppdrettet, godt sosialisert Saarloos wolfhond være snill og tolerant, men det er ikke en røff, uendelig tålmodig “barnepikehund”. De passer oftest bedre sammen med eldre, respektfulle barn som forstår hvordan man oppfører seg rolig og hensynsfullt rundt dyr. Vill lek, mye støy eller brå klemmer kan lett bli for mye for dem. Nøye tilsyn er viktig, og barn må lære å la hunden få gå unna og få fred når den trekker seg.

Overfor andre hunder fungerer rasen ofte godt, særlig hvis den er vant til dem fra ung alder. Saarloos wolfhond kan sette pris på selskap av artsfrender og andre stabile, høflige hunder. De kommuniserer gjerne subtilt, med kroppsspråk og unnvikelser heller enn åpen konflikt. Likevel kan det oppstå konflikter, særlig med pågående eller svært dominerende hunder som ikke “leser” signalene deres. Gradvis og gjennomtenkt introduksjon er viktig. Overfor mindre dyr, som katter eller kaniner, kan jaktinstinktet være en utfordring. Noen individer kan leve fredelig med katter de vokser opp sammen med, mens andre alltid vil se små dyr som noe som skal jages. Potensielle eiere bør tenke seg nøye om hvis de har frittgående smådyr.

Typiske utfordringer er:

- Skyhet eller sterk reserverthet overfor ukjente mennesker og miljøer  
- Tendens til å flykte eller unngå heller enn å konfrontere når de blir redde  
- Sterk selvstendighet, som lett kan oppfattes som stahet i trening  
- Stor følsomhet for straff, harde stemmer og urolige hjem  

En Saarloos wolfhond er ikke et ideelt valg for den som ønsker en svært sosial, utadvendt hund som elsker alle fremmede. Den passer heller ikke i hjem der man forventer umiddelbar lydighet eller konstant kosing. For mennesker som derimot setter pris på en ettertenksom, observant og nesten “vill” sjel som følgesvenn, kan Saarloos wolfhond være svært givende. De trenger tillit, tid og trygghet, og i bytte gir de dype og varige bånd.

## Trening og mosjon

Trening av en Saarloos wolfhond krever tålmodighet, konsekvens og en spesiell innstilling. Dette er ikke en hund som blindt følger kommandoer for å gjøre eieren til lags. Den tenker selv og vil ofte “vurdere” hvorfor den skal gjøre noe før den responderer. Den er svært lærenem, men motivasjonen må håndteres med omtanke.

Positiv forsterkning er helt avgjørende. Godbiter, rolig ros og mulighet til å bevege seg eller utforske er sterke belønninger for denne rasen. Korte, varierte økter fungerer langt bedre enn lange, gjentagende øvelser. Mange eiere opplever at strenge, tradisjonelle lydighetsmetoder som bygger på fysiske korreksjoner eller hevede stemmer raskt undergraver tilliten. Saarloos wolfhond er svært følsom for spenning og urettferdig behandling. Når tilliten først er skadet, kan det være vanskelig å få den fullt tilbake.

En god treningsstrategi innebærer:

- Tidlig, gjennomtenkt sosialisering til mennesker, steder, underlag og lyder  
- Belønningsbasert trening med godbiter, leker eller tilgang til spennende miljøer  
- Tydelige, enkle signaler og forutsigbare rutiner  
- God tid til å observere og bearbeide nye inntrykk i stedet for å bli presset  

Sosialisering må gjøres spesielt varsomt. For en Saarloos wolfhond-valp er kvalitet viktigere enn kvantitet. Å overvelde en ung hund med folkemengder eller å tvinge den til kontakt med mange fremmede kan slå tilbake og øke usikkerheten. La heller valpen observere på trygg avstand og selv velge å nærme seg når den føler seg sikker. Rolige, hundevante besøkende som ignorerer valpen til den selv vil hilse, er ofte svært nyttige.

Mosjonsbehovet er betydelig. Rasen er avlet for utholdenhet snarere enn fart. Daglige lange turer og mulighet til å trave jevnt ved siden av deg bidrar til å holde hunden balansert og rolig. En voksen, godt trent Saarloos wolfhond vil vanligvis sette pris på:

- En eller to lengre turer eller fjellturer hver dag  
- Tid til å utforske naturen i langline eller i et sikkert inngjerdet område  
- Nesearbeid, spor eller søk etter gjemte gjenstander  
- Aktiviteter som stimulerer nysgjerrighet, som problemløysingsleker eller duftbaner  

Selv om de er energiske, er de som regel ikke hyperaktive inne dersom de får nok fysisk og mental stimulering. De er ofte rolige og tilfredse med å hvile etter dagens aktiviteter. Uten tilstrekkelige utfordringer kan de derimot bli rastløse, engstelige eller destruktive. Sikkert gjerde er helt nødvendig, da mange Saarloos wolfhond er flinke til å finne svakheter, presse seg gjennom hull eller klatre hvis de føler for å stikke av.

Noen individer trives med strukturerte aktiviteter som mantrailing, sporarbeid eller canicross. Tradisjonell konkurranselydighet eller beskyttelsesarbeid passer som regel dårligere på grunn av deres selvstendighet og myke natur. De responderer langt bedre på samarbeidsorienterte aktiviteter som lar dem bruke sanser og naturlige egenskaper, framfor øvelser som krever intens førerfokus og høyt press.

Oppsummert handler trening av Saarloos wolfhond om å bygge et respektfullt partnerskap. Ser du på hunden som en lagkamerat snarere enn en underordnet, og sørger for nok fysisk aktivitet og mental stimulering, vil du oppdage en usedvanlig intelligent og mottakelig følgesvenn.

## Helse

Saarloos wolfhond er generelt en robust og hardfør rase, men som alle hunder har den enkelte helseutfordringer som ansvarlige eiere og oppdrettere må ta på alvor. Fordi rasen ble grunnlagt på et begrenset antall hunder, inkludert én ulv og noen få Schäferhunder, er arbeid med genetisk variasjon et viktig og pågående tema i avlen.

Ortopediske problemer er blant de viktigste bekymringene. Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi forekommer, hvor leddene utvikles feil og kan gi smerte, halthet og leddgikt over tid. Seriøse oppdrettere røntger avlsdyr for hofter og albuer etter offisielle ordninger og avler kun på hunder med tilfredsstillende resultater. Valpekjøpere bør alltid be om å få se disse resultatene for begge foreldredyr og ikke nøye seg med muntlige forsikringer.

Øyehelse er et annet område å følge med på. Arvelige øyelidelser, inkludert katarakt eller netthinneproblemer, kan forekomme i enkelte linjer. Regelmessige øyelysninger hos autorisert øyelyser anbefales på det sterkeste for avlsdyr. Noen klubber og nasjonale raseorganisasjoner fører helseregistre med oversikt over testede hunder og resultater, noe som hjelper oppdrettere å ta informerte valg.

Degenerativ myelopati, en progressiv nevrologisk sykdom som angriper ryggmargen, er påvist i beslektede raser som Schäferhund og overvåkes også hos Saarloos wolfhond. Det finnes DNA-tester som identifiserer bærere. Ansvarlige avlsprogrammer bruker disse testene for å unngå å produsere syke valper samtidig som de forsøker å bevare mest mulig genetisk bredde.

Typiske helsetester som anbefales for Saarloos wolfhond er:

- Hofteleddsdysplasi (HD)  
- Albueleddsdysplasi (AD)  
- Øyelysing hos sertifisert øyelyser  
- DNA-tester for kjente arvelige lidelser der det finnes  

Forventet levetid ligger ofte rundt 10–13 år, og enkelte blir eldre. Som en relativt naturlig og atletisk rase holder mange seg aktive langt opp i seniorårene dersom de holdes slanke og får tilpasset mosjon.

Forebyggende helsepleie spiller en stor rolle for trivselen. Et balansert fôr, regelmessige helsesjekker hos veterinær og parasittkontroll bidrar til god langtidshelse. Fordi Saarloos wolfhond kan være sensitiv og lett stresset, er det en fordel å velge veterinær som forstår den forsiktige naturen. Tvangshåndtering, støyende venterom og hastige undersøkelser kan øke angsten, så rolige, stressreduserende metoder er ideelt.

Eiere bør være observante på subtile tegn på ubehag, som motvilje mot å hoppe, stivhet etter hvile, endret bevegelsesmønster eller mindre lyst til aktivitet. Dette kan være tidlige tegn på leddproblemer eller annen sykdom. Regelmessig kontroll av kroppsvekt er viktig, da overvekt gir unødvendig belastning på ledd og reduserer livskvaliteten.

Ansvarlig avl er avgjørende for denne sjeldne rasen. Engasjerte oppdrettere samarbeider ofte tett med raseklubber og helsekomiteer for å planlegge kombinasjoner som balanserer temperament, eksteriør og helse. Når du ser etter valp, bør du velge oppdrettere som åpent diskuterer helse, viser dokumentasjon på tester og forklarer hvordan de velger avlsdyr. Dette bidrar til å sikre rasens langsiktige helse og bærekraft.

## Historie og opprinnelse

Saarloos wolfhond ble skapt i Nederland i første halvdel av 1900-tallet av Leendert Saarloos, en nederlandsk hundeoppdretter med en dyp fascinasjon for ulver og brukshunder. Saarloos mente at moderne hunder, spesielt Schäferhunder, hadde mistet noe av den naturlige styrken og robustheten han satte pris på. Han ønsket å “fornye” dem ved å tilføre gjennomtenkt ulveblod.

I 1932 krysset han en hann-Schäferhund, kjent for trenbarhet og arbeidsvilje, med en europeisk ulvetispe fra en dyrehage. Ut fra dette grunnlaget valgte han ut avkom som viste de egenskaper og den helsen han ønsket, og fortsatte avlsarbeidet over mange generasjoner. Målet var ikke bare å lage en ulvehybrid, men å utvikle en stabil rase som kombinerte ulvens naturlige instinkter, gode helse og utholdenhet med den tamme hundens pålitelighet.

Innledningsvis ble disse hundene prøvd som førerhunder for blinde. De viste lovende intelligens og utholdenhet, men deres forsiktige, selvstendige natur og naturlige tendens til å unngå travle, urbane miljøer gjorde dem mindre egnet til det krevende arbeidet. De ble også testet i politi- og militærtjeneste, men igjen begrenset deres motvilje mot direkte konfrontasjon og følsomhet for press nytteverdien i slike roller.

Med tiden ble det tydelig at Saarloos wolfhond hadde en helt egen karakter som ikke alltid passet i tradisjonelle bruksroller. I stedet fant de sin plass som følgesvenner for erfarne eiere som verdsatte en mer primitiv hundetype. Rasen fikk offisiell anerkjennelse i Nederland og ble senere oppkalt etter sin skaper som en hyllest til hans livsverk.

Fédération Cynologique Internationale (FCI) anerkjente Saarloos wolfhond som egen rase og plasserte den i gruppe 1, sammen med gjeter- og brukshunder, selv om Saarloos wolfhond i dag sjelden brukes som gjeterhund. I hjemlandet og flere andre europeiske land ble det dannet raseklubber for å ivareta både de fysiske og mentale egenskapene og sikre ansvarlig avl.

Moderne Saarloos wolfhond er fortsatt sjelden utenfor det kontinentale Europa, selv om interessen sakte har økt i andre regioner. De holdes hovedsakelig som familie- og turhunder av erfarne eiere som kan dekke deres spesielle behov. Noen deltar i aktiviteter som spor, søksleker eller enkle friluftssporter som fremhever utholdenhet og skarpe sanser. Deres rolle er likevel først og fremst som naturlige følgesvenner, ikke som spesialiserte brukshunder.

Gjennom utviklingen har oppdrettere og klubber lagt stor vekt på å bevare rasens naturlige utseende, atletiske bygning og reserverte, men ikke-aggressive temperament. Målrettet seleksjon og kontrollert avl har ført Saarloos wolfhond langt forbi de tidlige eksperimentelle kryssingene og gjort den til en etablert og tydelig definert rase, med rasestandard og en engasjert gruppe entusiaster.

## Å leve med rasen

Å dele livet med en Saarloos wolfhond er en langsiktig forpliktelse som påvirker nesten alle sider av hverdagen. Dette er ikke en hund som uten videre tilpasser seg alle miljøer eller livsstiler. Før du tar en slik hund inn i hjemmet, er det viktig å være ærlig om tid, plass og erfaring.

Det ideelle hjemmet for en Saarloos wolfhond er rolig og stabilt, med rikelig tilgang til sikkert uteareal. En stor, godt inngjerdet hage er en stor fordel. Gjerdet må være solid og høyt nok til å hindre hopping og klatring, og godt sikret nederst slik at graving under blir vanskelig. Mange Saarloos wolfhond er nysgjerrige oppdagere, og uten skikkelig sikring kan de finne på å dra på egne eventyr.

Byliv er krevende for denne rasen. Konstant støy, folkemengder og tett trafikk kan være svært stressende, spesielt for naturlig forsiktige individer. Et landlig eller halvlandlig miljø, eller i det minste en stille forstad med god tilgang til natur, passer dem langt bedre. Daglig tilgang til jorder, skog eller rolige turstier gjør det lettere for dem å slappe av og oppføre seg naturlig.

Tidsbruk er en annen nøkkelfaktor. En Saarloos wolfhond trenger:

- Flere daglige turer, ofte til sammen flere timer med bevegelse og utforskning  
- Jevnlig mental stimulering, som nesearbeid, treningsleker og problemløsningsleker  
- Tålmodig sosialisering, spesielt de to første leveårene  

De passer dårlig i hjem der alle er borte lange dager og hunden blir overlatt til seg selv i mange timer. Selv om de kan trenes til å være alene moderate perioder, er de sterkt knyttet til familien og kan bli stresset, ulykkelige eller destruktive hvis de jevnlig får for lite selskap og aktivitet.

Økonomisk må man være forberedt på de vanlige kostnadene ved en stor hund: kvalitetsfôr, rutinemessig veterinærbehandling, vaksiner, parasittmidler og forsikring der det er tilgjengelig. Fordi helsetesting og ansvarlig avl er så viktig i denne sjeldne rasen, vil valper fra seriøse oppdrettere ofte koste mer enn valper fra mer vanlige raser. I tillegg kan det komme ekstrautgifter til solide gjerder, god kvalitet på utstyr og eventuelt samarbeid med trener som har erfaring med primitive raser eller ulvehundtyper.

Nyttig utstyr omfatter gjerne:

- En solid, rømningssikker sele og sikker halsbånd  
- Langline for trygg utforskning i åpne områder  
- Slitesterke bånd, eventuelt dobbelt bånd for ekstra kontroll  
- Stødig, komfortabel liggeplass i et rolig, skjermet område  
- Berikelsesleker som fôrpuslespill, slow feeders og luktsøk  

Burtrening kan være nyttig, men må innføres gradvis og skånsomt slik at hunden opplever buret som et trygt hi, ikke som straff. Mange Saarloos wolfhond setter pris på å ha et rolig hjørne eller et eget rom å trekke seg tilbake til når det blir mye aktivitet i huset.

Sosiale forventninger er også viktig. Besøkende må forstå at hunden kanskje ikke ønsker å bli klappet eller oppsøkt med en gang. Noen Saarloos wolfhond vil forbli reserverte overfor gjester hele livet. Dette er normalt for rasen og bør respekteres i stedet for å “trenes bort”. Å lære venner og familie å ignorere hunden til den selv velger å nærme seg, gir som regel mer avslappede møter.

Å leve med en Saarloos wolfhond er ikke alltid enkelt, men det kan være dypt meningsfullt. Du deler hjemmet med et tenkende, følende dyr som ofte reagerer på omverdenen på en svært naturlig måte. Er du tålmodig, respektfull og villig til å forstå deres særegne behov, kan Saarloos wolfhond bli en lojal, observant og stille hengiven følgesvenn som bringer et snev av villmark inn i hverdagen.

Saarloos wolfhond

Saarloos Wolfhond Club Nederland

The Kennel Club (UK)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Saarloos wolfhond er en nederlandsk, ulvelignende rase skapt ved å krysse schäferhund og europeisk ulv. Den er sensitiv, forsiktig med fremmede og dypt lojal, og trenger god plass, et rolig hjem, nøye sosialisering, positiv trening og rikelig med mosjon, og passer derfor bare for erfarne hundeeiere.

## Kjappe fakta

- Eldgammel vakthundrase fra Himalaya, tradisjonelt brukt til å beskytte klostre, buskap og avsidesliggende landsbyer.  
- En av de mest selvstendige og viljesterke hunderasene; dypt lojal mot familien, men reservert og avvisende overfor fremmede.  
- Imponerende, løvelignende pels og man, særlig hos hannhunder, som gir naturlig beskyttelse mot hardt vær.  
- Vanligvis rolig og stille innendørs, men svært territoriell og vokal når den vokter eiendom og varsler om alt den oppfatter som uvanlig.  
- Ikke en hund for nybegynnere, best egnet for erfarne eiere som forstår store, beskyttende brukshunder.

## Utseende og pels

Tibetansk mastiff er en stor, kraftig og solid bygget hund, uten å være klossete. Dette er ikke en tung og treg mastifftype, men en robust fjellvokter med overraskende smidighet til størrelsen å være. Hannhunder virker tydelig mer imponerende enn tisper og har ofte en spektakulær man rundt hals og skuldre som forsterker rasens løvelignende preg.

Voksne hunder er vanligvis rundt 61–71 cm høye ved manken, enkelte hannhunder enda høyere, og har en kompakt, muskuløs kropp. Kroppen er svakt lengre enn høy, noe som gir et rektangulært preg med dyp brystkasse og sterk, rett rygg. Hodet er bredt og markant, med tydelig stopp, kraftig snuteparti og sterke kjever. Øynene er middels store, dyptliggende og mørke, ofte med et ettertenksomt, alvorlig uttrykk. Ørene er middels store, trekantede og henger tett inntil hodet. Halen er kraftig behåret og bæres krøllet over ryggen eller til siden når hunden er oppmerksom.

Pelsen er et av de mest karakteristiske trekkene hos tibetansk mastiff. Den er todelt, med tett, ullen underull og en grovere, rett dekkpels. Denne kombinasjonen gir god isolasjon mot kulde, vind og snø, og gjorde rasen godt tilpasset livet i Himalaya. Pelsen rundt hals og skuldre danner en man, særlig hos hannhunder, som gir hunden et nobelt og lett villpreget utseende.

Godkjente farger omfatter typisk:
- Svart  
- Svart og tan  
- Ulike nyanser av gyllen  
- Blå og tan  
- Av og til sobel eller med små hvite tegn på bryst og poter  

Pelsstellet er i utgangspunktet greit, men krever jevn oppfølging, spesielt i røyteperiodene. Underullen slipper gjerne en til to ganger i året. I disse periodene hjelper daglig børsting med stålkarde og grovtannet kam til å fjerne løs pels og hindre floker. Utenom røyting holder det som regel med en grundig gjennomgang et par ganger i uken for å holde pelsen i god stand og fordele de naturlige oljene.

Regelmessig stell bør også omfatte:
- Sjekk og rens av ører, siden hengende ører lettere holder på fukt og smuss  
- Kloklipp hver tredje–fjerde uke for å unngå overgrodde klør og ubehag  
- Tannpuss flere ganger i uken for å støtte god tannhelse  

Bading trenger ikke å være hyppig. Et bad hver noen måneder, eller når hunden er ekstra skitten, er som oftest nok. For mye bading kan fjerne de naturlige oljene i pelsen, så fokuser heller på børsting og generell hygiene. Med jevnlig stell og litt tålmodighet er pelsen til tibetansk mastiff håndterbar – og svært tilfredsstillende å holde i god stand.

## Temperament og personlighet

Å leve med en tibetansk mastiff er en helt spesiell opplevelse. Rasen er formet gjennom århundrer som selvstendig vokter i svært krevende omgivelser, og denne historien preger fortsatt hele væremåten. De er hengivne overfor sin egen familie, tar rollen som beskytter på alvor, og er ofte svært reserverte overfor fremmede. Mange eiere beskriver dem som katteaktige i sin selvstendighet og i måten de selv vurderer om noe er verdt å gjøre.

I hverdagen er tibetansk mastiff vanligvis rolig og relativt lavenergisk innendørs. Den liker gjerne å legge seg på et sted hvor den har oversikt over dører og vinduer, nesten som om den er på vakt. Overfor familien er den gjerne kjærlig på en verdig måte – ikke klengete, men tydelig knyttet. Den trives med å være i nærheten, ofte ved å ligge ved føttene dine eller like utenfor rommet du er i. Den knytter sterke bånd og kan være sensitiv for endringer i rutiner eller miljø.

Med barn i egen familie er mange tibetanske mastiffer milde og tolerante, særlig dersom de har vokst opp sammen med dem. Størrelsen og beskytterinstinktet kan både være en fordel og en utfordring. Hunden kan instinktivt plassere seg mellom barna og det den oppfatter som en trussel, som ukjente gjester, høye lyder eller vill lek. På grunn av størrelse og styrke bør samhandling med små barn alltid være under oppsyn, spesielt i lek. Å lære både hund og barn klare regler, som «ikke dra i hunden, ikke klatre på den og ikke forstyrre når den hviler», gir en tryggere og roligere hverdag for alle.

Overfor andre hunder varierer atferden. Noen tibetanske mastiffer lever fredelig sammen med andre hunder, særlig av motsatt kjønn og dersom de er godt introdusert. Andre kan være dominerende eller lite tolerante overfor fremmede hunder, spesielt på eget territorium. Rasens sterke vokterinstinkt kan omfatte hjemmet, hagen, bilen og av og til til og med familiemedlemmer. Tidlig sosialisering og videre, kontrollert eksponering for både hunder og mennesker er veldig viktig for å forebygge overdreven beskyttelse.

Typiske temperamentstrekk er:
- Sterkt territoriell instinkt, særlig på hjemmebane  
- Distansert eller likegyldig holdning til fremmede  
- Våken, ofte vokal vakt, spesielt om natten  
- Tendens til å tenke selv fremfor blindt å følge kommandoer  

Utfordringer for eiere kan være bjeffing om natten, særlig hvis hunden holdes mye ute, og en generell skepsis til at fremmede går inn på eiendommen. Leveranser, besøk og håndverkere må håndteres bevisst. Eiere som respekterer tibetansk mastiffs naturlige rolle som vokter, samtidig som de setter klare grenser og rutiner, får vanligvis det beste samspillet. Dette er ikke en rase som lever for å gjøre deg til lags, men en rase som gir dyp lojalitet og beskyttelse når tilliten først er etablert.

## Trening og mosjon

Trening av tibetansk mastiff krever tålmodighet, konsekvens og god forståelse for rasens særpreg. Disse hundene er intelligente, men ikke på den måten at de ivrig gjentar kommandoer bare for ros. De har en tendens til å vurdere om det du ber om gir mening – og om de har lyst til å gjøre det. Denne selvstendigheten er en del av det som gjorde dem til effektive, selvstendige voktere, men gjør dem mindre egnet for eiere som ønsker en svært førerorientert, raskt lydig hund.

Positiv, belønningsbasert trening fungerer best. Harde korreksjoner eller fysisk press kan skade relasjonen og utløse motstand. Bruk heller rolig, fast ledelse og tydelige regler. Korte treningsøkter er mer effektive enn lange og ensformige. En tibetansk mastiff responderer ofte bedre når øvelsen har en tydelig hensikt, som å lære å vente ved dører, gå pent i bånd eller legge seg på et teppe når det kommer gjester.

Viktige treningsprioriteringer er:
- Gode båndvaner: Størrelse og styrke gjør trekking i bånd potensielt farlig, så tidlig trening på løs line er avgjørende.  
- Pålitelig innkalling på trygge, inngjerdede områder: Mange tibetanske mastiffer egner seg dårlig for løs løping på åpne områder, særlig der det er husdyr eller ukjente hunder, men en viss innkalling gjør hverdagen enklere.  
- Rolige hilserutiner og impulskontroll: Å lære hunden å sitte eller ligge når det kommer besøk, hjelper med å styre beskytterinstinktet.  
- Trening på bur eller egen trygg plass: Et sikkert sted hvor hunden kan slappe av, er nyttig ved besøk, uvær eller hektisk aktivitet i huset.  

Mosjonsbehovet er moderat sammenlignet med mange bruks- og sportshunder, men de trenger likevel daglig fysisk aktivitet og mental stimulering. Lange, rolige turer, tid til å snuse og utforske, og mulighet til å trave i eget tempo er ofte mer tilfredsstillende enn intens løping eller repeterende kast-og-hent-lek. Mange voksne tibetanske mastiffer trives med én til to gode turer daglig, pluss tid i en sikker hage. Unge hunder kan være mer energiske, men bør ikke overbelastes mens de vokser, da ledd og skjelett er under utvikling.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk aktivitet. Rasen liker:
- Neseaktivitet, som å lete etter godbiter i hage eller hus  
- Enkle problemløsningsleker og solide fôringsleker/puslespill  
- Å lære praktiske kommandoer som «bli», «plassen» og «la være»  

Noen tibetanske mastiffer kan trives med aktiviteter som spor, mantrailing eller rolige, lengre turer i naturen med familien. Konkurranselydighet eller krevende hundesporter passer vanligvis dårligere. De foretrekker oppgaver som harmonerer med deres natur som ettertenksomme, observerende voktere. Nøkkelen er å respektere selvstendigheten samtidig som det er tydelig at det er du som tar de endelige avgjørelsene. Håndtert rettferdig og med forståelse kan de bli veloppdragne, pålitelige følgesvenner.

## Helse

Tibetansk mastiff er generelt en robust og hardfør rase, formet gjennom århundrer med tøffe leveforhold. Som alle store og gigantiske raser har den likevel tilbøyelighet til visse helseutfordringer som ansvarlige eiere og oppdrettere bør kjenne til.

Vanlige problemområder er ledd og skjelett, særlig:
- Hofteleddsdysplasi  
- Albueleddsdysplasi  

Disse tilstandene innebærer unormal leddutvikling, som kan gi smerter, halthet eller leddgikt senere i livet. Ansvarlige oppdrettere røntger avlsdyr for hofter og albuer og benytter kun hunder med akseptable resultater. For eiere er det viktig å holde hunden slank, gi fornuftig mosjon og unngå overdreven hopping eller lange løpeturer hos unghunder for å skåne leddene.

Andre tilstander som kan forekomme hos tibetansk mastiff er:
- Entropion eller ektropion, der øyelokkene ruller inn eller ut og irriterer øyet  
- Visse stoffskifteproblemer, særlig hypotyreose, som kan vise seg som slapphet, pelsforandringer eller vektøkning  
- Enkelte hjertesykdommer, som seriøse oppdrettere følger opp med veterinærkontroller  

Magendreining (torsio ventriculi/oppblåst mage) er en alvorlig akutt tilstand hos mange store, dypbrystede raser. Magen fylles med gass og kan vri seg, og tilstanden krever umiddelbar veterinærbehandling. Eiere kan redusere risikoen ved å gi måltidsfôring i stedet for fri tilgang på mat, unngå hard trening rett før og etter måltider og være oppmerksomme på tegn som utspilt buk, forsøk på brekninger uten at noe kommer opp, eller plutselig uro.

Anbefalte helsetester for avlsdyr omfatter vanligvis:
- Hofte- og albuerøntgen  
- Øyelysning hos veterinær med spesialkompetanse på øyesykdommer  
- Stoffskiftetester (skjoldbruskkjertel)  
- I noen avlslinjer også hjertestatus  

Forventet levealder hos tibetansk mastiff er som regel rundt 10–12 år, noe som er relativt bra for en hund av denne størrelsen. Noen individer blir eldre med god oppfølging, stabil vekt og regelmessige veterinærkontroller. Et fôr av høy kvalitet som støtter ledd og pels, eventuelt tilskudd etter anbefaling fra veterinær, og jevn, moderat mosjon bidrar til et lengre og mer komfortabelt liv.

Rutinemessig stell bør inkludere:
- Årlig helsesjekk og vaksiner i tråd med lokale anbefalinger  
- Regelmessig parasittkontroll tilpasset miljø og livsstil  
- Tannpleie gjennom tannpuss, tyggeprodukter eller profesjonell rens ved behov  

På grunn av den tykke pelsen og hudfoldene rundt halsen bør eiere også følge med på eventuelle «hot spots», hudirritasjoner eller skjulte parasitter. Tidlig oppdagelse og behandling av små problemer forebygger ofte større plager. Et samarbeid med en veterinær som har erfaring med store vokterrasehunder, kan være til stor hjelp når man skal legge en forebyggende helseplan.

## Historie og opprinnelse

Tibetansk mastiff er en av verdens eldste vokterraser, med røtter dypt forankret i historien og kulturen i Himalayaområdet. I århundrer levde disse imponerende hundene i avsidesliggende områder av Tibet, Nepal, Bhutan og omkringliggende fjellstrøk, der de voktet klostre, nomadeleirer og buskap. De ble høyt verdsatt for mot, selvstendighet og evnen til å ta egne avgjørelser i isolerte områder med begrenset menneskelig tilsyn.

Tradisjonelt levde tibetanske mastiffer utendørs, ofte i kjetting eller frittgående langs yttergrensene av leirer og landsbyer om natten. Jobben deres var å holde ulv, leopard, bjørn og menneskelige inntrengere på avstand. På dagtid kunne de virke rolig og døsig, mens de sparte energi i solsteiken, men om natten ble de årvåkne, patruljerte og bjeffet ved tegn til fare. Dette mønsteret med nattlig vaktinstinkt finnes fortsatt hos mange moderne hunder, og forklarer mye av tendensen til å bjeffe mer etter mørkets frembrudd.

I tidlige skriftlige kilder og reisende sine beretninger ble de store tibetanske hundene ofte omtalt med fascinasjon, men mange beskrivelser blandet myter og virkelighet. På grunn av regionens isolasjon og begrenset kontakt med omverdenen fikk rasen utvikle seg relativt uforstyrret i lang tid. Tidlige europeiske besøkende beskrev dem som kraftige, løvelignende hunder, til tider nesten legendariske i størrelse og hissighet, selv om de i praksis var funksjonelle arbeidshunder tilpasset sitt miljø.

De første tibetanske mastiffene kom til Europa på 1800‑tallet, som gaver til kongelige eller som kuriositeter, men mer systematisk avl utenfor hjemlandet tok først fart på 1900‑tallet. I nyere tid har kennelklubber arbeidet med å fastsette tydelige rasestandarder, bevare genetisk variasjon og samtidig ivareta det tradisjonelle voktertemperamentet i en mer moderne hverdag.

I dag er tibetansk mastiff fortsatt relativt sjelden sammenlignet med mange populære selskapshundraser. I enkelte områder av Asia brukes de fremdeles som aktive vakthunder, mens de i Europa og andre deler av verden oftest holdes som familie- og eiendomsvoktere. Seriøse oppdrettere prøver å bevare rasens beskyttende natur og verdige vesen, samtidig som de legger vekt på god helse og stabile temperamenter.

Moderne tibetanske mastiffer finner man på gårdsbruk, i store landlige hjem og enkelte ganger i mer forstadsaktige omgivelser hvor eierne respekterer vokterinstinktet og gir rammen hunden trenger. Selv om de sjelden lenger vokter klostre mot rovdyr, er den innebygde pliktfølelsen og lojaliteten fortsatt sterk. Denne nære forbindelsen til rasens historie er en viktig del av appellen for mange entusiaster som ønsker en hund med et ekte og dypt forankret arbeidsbakgrunn.

## Å leve med rasen

Å velge tibetansk mastiff er et stort og langsiktig valg som ikke bør tas lett. Dette er ikke en «typisk familiehund» som uten videre passer inn i alle livsstiler. Det er en kraftig, selvstendig vokter som trenger en trygg, erfaren eier, et egnet miljø og en tydelig oppgave. For den rette personen eller familien kan belønningen være enorm, men suksess avhenger av realistiske forventninger og god forberedelse.

Først bør du vurdere bosituasjonen din. Tibetansk mastiff trives best i hjem med:
- En sikkert inngjerdet hage eller gårdsplass av tilstrekkelig størrelse  
- Solid og høy nok inngjerding; de kan være overraskende smidige og forsøke å utvide patruljeområdet sitt  
- Naboer som forstår at du har en vokterrase og kan tåle noe bjeffing, særlig nattestid  

Leilighet og tettbygd bymiljø er sjelden en god match. Beskytterinstinktet og vokaliteten kan raskt skape konflikter. De foretrekker også kjøligere klima og kan ha det tungt i varmt og fuktig vær. I varmere strøk trenger de skyggefulle uteområder, rikelig friskt vann og svale innemiljøer. Eventuelle utegårder eller hundegårder må være sikre, romslige og værbeskyttede, men hunden trenger likevel daglig kontakt med familien for å være sosialt velfungerende.

Hverdagen bør ha tydelig struktur. En tibetansk mastiff trenger vanligvis:
- Regelmessig, moderat mosjon som lange turer eller trygg, inngjerdet hagetid  
- Kontinuerlig trening og klare regler fra valpealderen av  
- Fast pelsstell, særlig i røyteperioder  
- Mental stimulering, inkludert sosial eksponering og rolige, kontrollerte møter med gjester  

Økonomisk er det kostbart å eie en stor rase. Fôrutgiftene er betydelige, spesielt ved bruk av kvalitetsfôr tilpasset store, langsomt voksende hunder. I tillegg kommer veterinærutgifter, forsikring, stelleutstyr, kurs og solid utstyr. Du bør regne med høyere årlige kostnader enn for små og mellomstore raser. Uforutsette hendelser som akutte veterinærbesøk eller sykdom kan bli dyre, så det er lurt å planlegge økonomisk.

Nyttig utstyr for eiere av tibetansk mastiff omfatter ofte:
- En sterk og komfortabel sele og et robust bånd som tåler en kraftig hund  
- Et bredt, godt polstret halsbånd med solid lås  
- En stor, støttende hundeseng, gjerne plassert slik at hunden har oversikt over huset  
- Kraftige børster og kammer egnet for tykk dobbeltpels  
- Et sikkert bur eller innendørs grindløsning hvis du ønsker å bruke dette som hvile- og trygghetsplass  

Det sosiale livet med en tibetansk mastiff blir gjerne annerledes enn med en svært sosial og ubekymret rase. Du må kanskje begrense spontane besøk i hundeparker og være selektiv med lekekamerater. Å ha gjester krever planlegging, for eksempel rolig introduksjon i bånd, å gi hunden mulighet til å trekke seg tilbake til et trygt sted og å sørge for at besøkende oppfører seg fornuftig rundt hunden.

Til gjengjeld beskriver mange eiere en dyp følelse av trygghet og fellesskap. Tibetansk mastiff holder gjerne stille oppsyn med hus og familie, ofte fra et utsiktspunkt med oversikt over innganger og uteområder. Kjærligheten vises gjerne mer subtilt enn hos mange andre raser – gjennom rolig øyekontakt, å lene seg forsiktig mot deg, eller bare å følge deg stille fra rom til rom.

Før du skaffer deg en tibetansk mastiff, bør du spørre deg selv ærlig:
- Har jeg tid og tålmodighet til å trene og sosialisere en viljesterk, selvstendig hund?  
- Er hjemmet og nabolaget mitt egnet for en vokal, beskyttende vokterrase?  
- Er jeg forberedt på den økonomiske og følelsesmessige forpliktelsen en stor, relativt langlivet rase innebærer?  

Hvis svaret er ja, og du verdsetter en hund med sterk personlighet, dype historiske røtter og et alvorlig forhold til oppgaven som beskytter, kan livet med en tibetansk mastiff bli et helt spesielt partnerskap som utvikler seg og fordypes gjennom mange år.

Tibetansk mastiff

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Fédération Cynologique Internationale (Belgium)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Deutscher Club für Leonberger Hunde e.V. (Germany)

Eldgammel vokterrase fra Himalaya, stor og kraftig men likevel smidig, med tykk, værbestandig pels og løvelignende man. Rolig innendørs, men svært territoriell og vokal når den vokter. Dypt lojal, selvstendig, reservert overfor fremmede og best egnet for erfarne eiere.

Saarloos wolfhond vs Tibetansk mastiff

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser