## Kjappe fakta

- Liten av størrelse men stor i holdning – Pomeranian er en klassisk «liten hund med stor personlighet» som fyller hjemmet med energi og tilstedeværelse.  
- Den fyldige dobbeltpelsen er en av de mest gjenkjennelige i hundeverdenen og finnes i et bredt spekter av farger, fra oransje og krem til svart, blå, sjokolade, sobel og mange kombinasjoner.  
- Veldig menneskeorientert og oppmerksom – Pomeranians er ofte utmerkede små vakthunder som raskt gir beskjed hvis noe endrer seg i hjemmet.  
- Smarte og lærevillige – de trives best med hjernetrim og korte, morsomme treningsøkter fremfor lange, ensformige øvelser.  
- Til tross for leketøysstørrelsen er de aktive og kvikke, men mosjonsbehovet kan som regel dekkes med daglige turer, lek og innendørs aktiviteter – noe som passer godt til by- og leilighetsliv.  


## Utseende og pels

Pomeranian er den minste varianten i spitzfamilien. Ved første øyekast legger de fleste merke til det reveaktige uttrykket, de våkne, mørke øynene og den stolte bæringen. Voksne hunder er kompakte, med kort rygg, dyp brystkasse til størrelsen og en rett overlinje. Halen er et av rasens kjennetegn: den er høyt ansatt og ligger flatt over ryggen, rikt kledd med lang, flytende pels som gir en rund silhuett.

Når det gjelder størrelse, veier mange Pomeranians mellom 2 og 3,5 kilo, med en høyde på rundt 20–24 centimeter ved skulderen. De skal føles overraskende solide når du løfter dem – ikke skjøre eller altfor fine i benbygningen. En velbygd Pom virker balansert fra alle vinkler, med rette ben og nok substans til å bevege seg sunt og sikkert.

Pelsen er en ekte dobbeltpels. Underullen er myk, tett og ullen og gir isolasjon. Dekkhåren er lengre, grovere og står ut fra kroppen, noe som gir den kjente «puddersky»- eller ballaktige fasongen. Rundt nakke og bryst danner pelsen en krage eller «mane», som ofte er mer markert hos hannhunder. Bakparten har gjerne tydelige «bukser» av lengre hår.

Fargene er usedvanlig varierte. Vanlige nyanser er:

- Oransje i mange toner  
- Krem, hvit eller kremsobel  
- Svart, brun, sjokolade, blå  
- Black and tan, blue and tan, chocolate and tan  
- Partifarger med hvitt og felt av en annen farge  

Når det gjelder pelsstell er jevnhet mye viktigere enn perfeksjon. Planlegg for:

- Børsting 2–3 ganger i uken med pinnerbørste og kam, med fokus bak ørene, i armhulene, under halen og i «buksene» der floker lett oppstår.  
- Skånsom linjebørsting helt ned til huden, ikke bare overfladisk. Dette forebygger toving av underullen.  
- Jevnlige sjekker for små floker, som kan holde på fukt og irritere huden om de blir sittende.  
- Av og til bad, omtrent hver 4.–8. uke, med mild hundesjampo og grundig tørking slik at underullen ikke forblir fuktig.  

Hold pelsen rundt potene og under føttene kortklipt for bedre feste og hygiene. Mange eiere steller også forsiktig rundt bakpart og hale for renhold. En Pomeranian i full pels er vakker, men husk at nedklipping helt kort kan påvirke hvordan pelsen vokser ut igjen og redusere den naturlige beskyttelsen mot varme og kulde. Nøye stell er som oftest en bedre løsning enn å klippe bort pelsen.  


## Temperament og personlighet

Å bo med en Pomeranian føles ofte som å dele hjem med en liten, nysgjerrig romkamerat som vil være med på alt. De er livlige, årvåkne og ofte ganske pratsomme. Mange Pomeranians knytter sterke bånd til menneskene sine og liker å følge dem fra rom til rom. Til tross for størrelsen ser de sjelden på seg selv som små, og de møter ofte livet med en selvtillit som kan nærme seg freidighet.

I familier liker Pomeranians å være midt i hverdagsaktivitetene. De setter pris på samhandling, lek og kos i sofaen. Med barn kan de være kjærlige og lekne, men den lille kroppen tåler ikke røff behandling. Denne rasen passer som regel best i familier med litt eldre, hundevante barn som kan lære å sitte på gulvet med hunden, unngå å gripe tak i den og respektere når hunden ønsker avstand.

Overfor andre hunder kan Pomeranian være overraskende fryktløs. Enkelte individer leker gjerne med langt større hunder, noe som ikke alltid er trygt. Andre er mer reserverte og foretrekker selskap av hunder på egen størrelse. Tidlig sosialisering hjelper dem å lære høflig hundespråk og reduserer risikoen for at «stor attityde i liten kropp» utvikler seg til reaktiv bjeffing eller snapping. Med katter og andre kjæledyr kan mange Pomeranians leve harmonisk dersom de introduseres rolig og tidlig.

Deres våkne, kvikke natur gjør at de raskt legger merke til lyder og bevegelser. Dette bidrar til at de er gode små vakthunder, men kan også føre til mye bjeffing om det ikke styres. Naboer i leilighetsbygg vil sette pris på tidlig trening på «stille» og faste rutiner – for eksempel å kunne se rolig ut av vinduet uten å reagere på hver forbipasserende.

Mange eiere beskriver Pomeranian som overraskende følsom. De trives best med milde, forutsigbare rutiner og tydelige rammer fremfor harde korreksjoner. Når de føler seg trygge, viser de en sjarmerende kombinasjon av selvstendighet og hengivenhet. Ofte liker de korte, intense lekeøkter etterfulgt av tid tett inntil favorittmennesket.

<x-quote text="Vår Pom er bitteliten, men har mer personlighet enn mange store hunder jeg har møtt. Hun vil være med på alt, men plukker også fort opp humøret mitt, så vi prøver å holde livet rolig og forutsigbart for henne." from="Lisa, Pomeranian‑eier" />


## Trening og mosjon

Selv om Pomeranian tilhører selskapshundgruppen, har den arbeidsrøtter felles med større spitzraser, noe som merkes gjennom intelligens og raske reaksjoner. De liker ofte trening som oppleves som lek. Mange er matmotiverte, andre elsker små leker eller ros. Korte, varierte treningsøkter på 5–10 minutter passer dem bedre enn lange, gjentakende øvelser.

Positiv forsterkning er helt avgjørende. Disse hundene kan være stolte og «slå seg av» hvis treningen oppleves ubehagelig. Belønn atferden du vil se mer av, og bruk mild styring for å hindre at uønskede vaner får feste. Fordi Pomeranians er svært observante, lærer de ofte husrutiner nesten av seg selv. Det er praktisk, men betyr også at de lett kan plukke opp mindre ønskelige vaner, som å løpe til døren ved den minste lyd eller kreve oppmerksomhet med bjeffing.

Grunnleggende treningsmål bør være:

- Sikker innkalling tilpasset størrelsen og sikkerheten deres  
- Rolige hilserutiner med mennesker og andre hunder  
- Bjeffe på kommando og «stille» på kommando  
- Håndteringstrening for børsting, tannstell og veterinærbesøk  
- Selvtillitsbygging gjennom enkle triks og nesearbeid  

Mosjonsbehovet er som regel moderat sammenlignet med større, svært aktive raser. De fleste voksne Pomeranians trives med:

- To til tre korte turer om dagen, tilpasset alder og kondisjon  
- Ekstra lekeøkter inne eller i en trygg, inngjerdet hage  
- Hjernetrim som aktivitetsleker, søk og enkel lydighet eller triks  

På grunn av størrelsen må man beskytte ledd og vekstsoner, spesielt hos valper. Unngå lange trapper, hopping ned fra møbler og svært lange eller harde løpeturer. Kaldt eller veldig vått vær kan være slitsomt, så et godt tilpasset dekken om vinteren og nøye oppfølging i varmt vær er nyttig. Om sommeren bør turene legges til kjøligere tider på dagen, og hunden skal alltid ha tilgang til friskt vann og skygge.

For eiere som liker organiserte aktiviteter, kan mange Pomeranians ha glede av:

- Rallylydighet med korte, presise øvelser  
- Agility på lavt, sikkert nivå med hensyn til leddene  
- Triksetrening og freestyle, der den uttrykksfulle naturen virkelig kan skinne  

<x-quote text="Mange Pomeranians er mer fornøyde med tre korte, interessante turer og litt hjernetrim hjemme enn med én lang, utmattende økt. Tanke‑arbeid gjør dem ofte behageligere slitne enn ren distanse." from="Get a Pet‑redaksjonen" />


## Helse

Pomeranian er generelt en langlivet rase, og det er ikke uvanlig at godt ivaretatte hunder blir 12–15 år eller mer. Samtidig har de, som alle raser, noen helseområder eiere og oppdrettere bør følge ekstra nøye med på.

På grunn av den lille størrelsen er tannhelse et nøkkeltema. De små kjevene kan gi trangstilte tenner og økt plakkdannelse. Daglig eller nesten daglig tannpuss med hundetannkrem, kombinert med jevnlige tannkontroller hos veterinær, bidrar til å forebygge smertefulle tannproblemer senere i livet.

Ortopediske utfordringer kan forekomme, særlig patellaluksasjon (løse kneskåler). Ansvarlige oppdrettere undersøker avlsdyr for knehelse. Som eier kan du hjelpe ved å holde Pomeranianen slank og unngå hyppig hopping ned fra høye møbler, spesielt i valpeperioden, for å redusere belastningen på leddene.

Noen Pomeranians kan få problemer med luftrøret, som irritasjon eller kollaps. Dette kan vise seg som tørr, gjøende hoste, særlig når hunden trekker i båndet. Bruk av godt tilpasset sele i stedet for halsbånd på tur anbefales som regel for å avlaste halsen. Ved vedvarende hosting eller endret pust bør veterinær kontaktes.

Andre tilstander som kan sees i rasen, inkluderer:

- Enkelte øyesykdommer, som katarakt  
- Hjertesykdom i eldre alder  
- Hud- og pelsproblemer, inkludert alopeci eller såkalt «black skin disease» i noen linjer  

Valpekjøpere kan spørre oppdrettere hvilke helsetester de gjennomfører, og hvordan de jobber for å holde linjene sunne. Mange ansvarlige oppdrettere bruker knerøntgen/-vurdering, øyelysning og i noen land tilleggstester anbefalt av kennelklubber eller raseklubber.

Vektkontroll er en enkel, men svært viktig helsefaktor. Det er lett å overfôre en liten hund. Selv litt overvekt kan belaste hjerte og ledd. Bruk målebeger til fôret, regn godbiter inn i dagsrasjonen og sørg for at ribbene kan kjennes under et tynt fettlag.

Avtal også faste veterinærkontroller, og hold vaksiner og parasittbeskyttelse oppdatert. Å vurdere [dyreforsikring](https://getapet.com/no/pet-insurance) er ofte lurt for små raser som kan ha behov for tannbehandling eller spesialundersøkelser i eldre år.

<x-quote text="Når du velger en Pomeranian‑valp, spør om helsehistorien til foreldre og besteforeldre – ikke bare om testene på papiret. Gode oppdrettere er som regel åpne for å snakke om både styrker og svakheter i linjene sine." from="Get a Pet‑redaksjonen" />


## Historie og opprinnelse

Pomeranian tilhører den større spitzfamilien, som også omfatter raser som tysk spitz, samojed og finsk lapphund/finsk spets. Alle deler typiske trekk som spiss snute, stående ører, tykk dobbeltpels og krøllet hale. Historisk utviklet spitz-typene seg i kaldere klimaer, der de arbeidet som vakthunder, sledehunder og allsidige gårdshjelpere.

Forfedrene til dagens Pomeranian var betydelig større, ofte 10–15 kilo eller mer. De kom fra det historiske området Pommern ved Østersjøen, i det som i dag er deler av Tyskland og Polen. Der arbeidet de som allsidige gårdshunder og følgesvenner, verdsatt for årvåkenhet, værbestandig pels og lojalitet.

På 1700- og 1800‑tallet fikk disse hundene oppmerksomhet i Storbritannia og ellers i Europa som sjarmerende selskapshunder. Over tid avlet man bevisst for mindre størrelse, rikere pels og mer selskapspreget temperament. En av de mest kjente beundrerne var dronning Victoria, som både eide og avlet Pomeranians. Hennes forkjærlighet for de minste individene påvirket rasen sterkt og bidro til miniatyrutgaven vi kjenner i dag.

Etter hvert som rasen spredte seg, ble ulike fargevarianter populære i forskjellige perioder. Oransje og sobel var lenge favorisert, men moderne avl har tatt i bruk et bredt fargespekter. Dagens rasestandarder i kennelklubber legger vekt på type, sunne bevegelser og det karakteristiske livlige, stolte uttrykket.

I dag er Pomeranian først og fremst en selskapshund og utstillingshund. De sees på utstillinger over hele verden og dukker stadig oftere opp i hundesport, terapiarbeid og som urbane familiehunder. Til tross for det forfinede utseendet viser mange fortsatt spor av arbeidsbakgrunnen sin gjennom årvåkenhet, nysgjerrighet og et sterkt territoriebevisst instinkt.

Reisen fra robust gårdsspitz til glamorøs toy‑hund er en av de mer dramatiske størrelsesendringene i hundeverdenen. Likevel bærer en Pomeranian fortsatt mye av sjelen til en større spitz i seg – bare i et mindre, mer bærbart format som passer moderne hjem og byliv.  


## Å leve med rasen

Å dele livet med en Pomeranian betyr å tilpasse seg en liten, men tydelig tilstedeværelse som gjerne deltar i det meste du gjør. Disse hundene knytter seg tett til familien sin og liker dårlig å være mye alene. Mange klarer en normal arbeidsdag alene dersom de gradvis trenes til det og får kvalitetstid, hjernetrim og mosjon når folkene deres er hjemme. Svært lange dager alene, dag etter dag, er derimot ikke ideelt.

Nye eiere bør være forberedt på:

- Regelmessig pelsstell med børsting flere ganger i uken  
- Daglige turer og lek, selv om hunden er liten  
- Kontinuerlig trening for å håndtere bjeffing og høflig oppførsel  
- Fokus på tannpleie og generelt helsestell  

Kostnader vil variere mellom land, men det er lurt å planlegge for:

- Innkjøpspris, som kan være betydelig for en godt avlet Pomeranian  
- Vaksiner, ID‑merking og tidlig veterinæroppfølging  
- Kastrering/sterilisering dersom hunden ikke skal brukes i avl  
- Kvalitetsfôr tilpasset små raser  
- Utstyr til pelsstell eller profesjonell grooming hvis du ønsker hjelp  
- Forsikring og årlige rutinekontroller hos veterinær  

I løpet av et år kan løpende utgifter pluss enkeltkostnader som tannrens eller mindre sykdommer bli en del. En økonomisk buffer eller forsikring gjør det lettere å håndtere uforutsette hendelser uten stress.

Nyttig utstyr til en Pomeranian inkluderer:

- En komfortabel, tett sittende sele som ikke presser på halsen  
- Lette, men solide kobbel, pluss langline for trygg frihet ute  
- Bur eller valpehage som trygt hvilested og til reiser  
- Skli­sikre trapper eller ramper hvis hunden ofte er i sofa eller seng  
- Aktivitetsleker, snusematter og tyggeleker tilpasset små kjever  
- En myk, varm seng plassert i trekkfritt område  

Boligarealet kan være både lite og stort. Pomeranians kan trives godt i leilighet, så lenge behovene for selskap, bevegelse og mental stimulering dekkes. Lydkontroll er viktig i tettbebygde områder, så trening på ro ved døren og belønning av stille stunder fra tidlig alder lønner seg senere.

For de som vurderer avl, er spesialkunnskap om fødsler hos små raser, god støtte fra en mentor og passende verktøy som [verktøy for oppdrettere](https://getapet.com/no/breeder-tools) og kullforsikring svært nyttig. Ansvarlig avl i denne lille rasen krever nøye planlegging av størrelse, temperament og helse.

<x-quote text="Det som overrasket meg mest, var hvor mye liv en liten hund kan bringe inn i et hjem. Vår Pom tar lite plass, men har stor innvirkning på hverdagsgleden, og hun har gjort oss mer aktive og til stede i rutinene våre." from="Johan, hundeeier" />

Hvis du er usikker på om Pomeranian passer til din livsstil, kan du utforske [Hundeguide for raser](https://getapet.com/no/dog-breed-advisor) for å sammenligne ulike raser og reflektere over hvilken type følgesvenn som vil passe deg best.

<x-quote text="Før du ønsker en Pomeranian velkommen, tenk lenger enn det søte utseendet. Spør deg selv om du er klar for en følsom, årvåken og pelskrevende liten følgesvenn i godt over et tiår." from="Get a Pet‑redaksjonen" />

Pomeranian

The Kennel Club (UK)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

Deutscher Spitz Club (Germany)

Liten, reveaktig spisshund med tett, fluffy dobbelt pels i mange farger. Med en vekt på 2–3,5 kg er Pomeranians livlige, årvåkne og svært menneskeorienterte selskaps­hunder som også er gode vakthunder. De trenger jevnlig pelsstell, mild og positiv trening, daglige turer, mentale utfordringer, tannstell og beskyttelse av de små leddene sine.

## Kjappe fakta

- Kraftig brukshund med rolig, gjennomtenkt natur når den er godt avlet og godt trent  
- Dypt lojal mot familien og ofte reserverte eller avmålte overfor fremmede  
- Middels til stor, sterk og muskuløs, med kort, lettstelt pels  
- Trenger konsekvent trening, mental stimulering og daglig fysisk mosjon  
- Tradisjonelt brukt til å drive storfe og vokte, nå også populær i hundesport og som hengiven familiehund  


## Utseende og pels

Rottweiler er en kompakt, men svært kraftig hund, bygget mer for utholdenhet og styrke enn for fart. Kroppen er litt lengre enn høy, med bred brystkasse, sterk rygg og svært godt utviklet muskulatur. En voksen hann ligger vanligvis rundt 61–68 cm i skulderhøyde, mens tisper er noe mindre, ca. 56–63 cm. Vekten kan variere avhengig av bygning og kondisjon, men en sunn Rottweiler skal se kraftig og atletisk ut – ikke tung og overvektig.

Hodet er et av rasens mest karakteristiske trekk. Det er bredt med tydelig stopp, kraftig snuteparti og sterke kjever. Øynene er middels store, mandelformede og mørke, og gir et våkent, men rolig uttrykk. Ørene er middels store, trekantede og bæres inntil hodet, noe som forsterker det oppmerksomme preget. Hele Rottweilerens utseende vitner om dens bakgrunn som brukshund og evne til å utføre krevende oppgaver.

Pelsen er kort, tett og rett, med fast tekstur og beskyttende underull. Den ligger tett inntil kroppen og gir god værbeskyttelse uten at det kreves avansert pelsstell. Den eneste godkjente fargen er svart med klart avgrensede rustrøde eller mahognyfargede tegninger. Disse tegningene sitter over øynene, på kinn, snute, bryst, ben og under halen. Tydelige, symmetriske tegninger regnes som et kjennetegn for rasen.

Pelsstellet er forholdsvis enkelt. En ukentlig gjennomgang med en gummihanske eller myk børste fjerner løse hår og holder huden sunn. I røyteperiodene vår og høst kan hyppigere børsting hjelpe til å holde hårmengden nede. Sjekk og rens jevnlig:

- Ører for å forebygge voksansamling  
- Øyne for rødhet eller utflod  
- Klør, som bør klippes slik at de ikke treffer bakken når hunden går  

Bading er vanligvis bare nødvendig hver noen måned eller når hunden er skitten. For hyppig bading kan tørke ut huden. De fleste Rottweilere røyter mindre enn mange langhårsraser, men eierne må likevel regne med en jevn, moderat mengde hår i hjemmet året rundt.  


## Temperament og personlighet

En godt avlet og godt sosialisert Rottweiler beskrives ofte som rolig, selvsikker og trygg på seg selv. Dette er vanligvis ikke en veldig oppjaget eller hyperaktiv rase. Mange er noe reserverte overfor fremmede og bruker tid på å vurdere nye mennesker og situasjoner. Med sin egen familie er de som regel hengivne, lekne og sterkt knyttet. Dette er en hund som ofte foretrekker å være i nærheten av folkene sine framfor å ligge alene i et annet rom.

Sammen med barn kan Rottweilere være svært milde og tålmodige, spesielt dersom de vokser opp sammen og barna lærer å behandle hunden med respekt. Tilsyn er likevel viktig med yngre barn, blant annet på grunn av hundens vekt og styrke. En glad, logrende Rottweiler kan lett velte et lite barn uten å mene det. Fornuftige regler, som at man ikke klatrer på hunden eller forstyrrer den når den spiser eller sover, bidrar til gode samspill.

Når det gjelder andre hunder og dyr, har individets temperament og tidlige erfaringer mye å si. Noen Rottweilere lever fint sammen med andre hunder, særlig hvis de introduseres på en god måte. Andre kan være mer selektive eller lite tolerante, spesielt overfor hunder av samme kjønn. Rasen har en sterk vaktinstinkt og kan være territoriell, så nøye introduksjoner og bevisst håndtering er viktig. Mange fungerer svært godt sammen med katter og mindre dyr dersom de vokser opp med dem og jaktlysten ikke er for sterk.

Vilter ungdomstid er en vanlig utfordring. Som unghunder er Rottweilere ofte energiske, sterke og fulle av selvtillit. Uten struktur og konsekvens kan dette fort utvikle seg til å trekke i båndet, hoppe opp og ignorere innkalling. De er også følsomme for eierens sinnsstemning. Hardhendt eller uforutsigbar behandling kan føre til usikkerhet eller forsvarsreaksjoner hos enkelte individer.

De beste hjemmene for denne rasen tilbyr:

- Tydelige regler og rolig, vennlig ledelse  
- Rikelig positiv kontakt, ikke bare tid alene i hagen  
- Kontinuerlig sosialisering med mennesker, hunder og ulike miljøer  

<x-quote text="Rottweileren vår er veldig rolig hjemme, men han får med seg alt. Han er aller lykkeligst når han har en oppgave, selv om det bare er å bære leken sin på tur eller holde seg nær barna våre." from="Lina, Rottweiler-eier" />


## Trening og mosjon

Rottweiler er en intelligent brukshund som som regel trives med å ha oppgaver. De fleste er lærevillige, spesielt når treningen er rettferdig, konsekvent og belønningsbasert. De responderer svært godt på godbiter, leker og ekte ros. Mange viser seg fra sin beste side når de forstår hva som forventes, og når trening er en naturlig del av hverdagen – ikke noe som skjer en sjelden gang.

Tidlig trening bør fokusere på:

- Å gå pent i bånd, også i nærvær av forstyrrelser  
- Sikker innkalling, særlig for en så sterk rase  
- Rolige hilseritualer med mennesker og andre hunder  
- Å legge seg rolig på teppe eller seng på kommando  

Korte, hyppige økter fungerer ofte bedre enn lange, intensive, spesielt for unge hunder. Rottweilere kan til tider være litt sta og vil teste uklare eller inkonsekvente regler. Dette er ikke en rase som trives med hard behandling eller straffebasert trening. Fast, men vennlig veiledning, klare grenser og rikelig positiv forsterkning bygger tillit og samarbeid.

Når det gjelder mosjon, trenger voksne Rottweilere som regel minst én til to timer variert fysisk og mental aktivitet daglig. Dette behøver ikke bare være lange turer. Mange liker:

- Spor og nesearbeid  
- Lydighet eller rallylydighet  
- Fotturer og lengre turer i skog og mark  
- Styrte leker som apport eller drakamp  
- Trekkarbeid eller vektpull der det er tillatt og gjøres på en trygg måte  

Valper og unghunder bør ikke overbelastes på harde underlag for å skåne leddene. Fokuser heller på kortere turer, moderat lek og mentale aktiviteter som søksleker eller enkle problemløsningsoppgaver.

Hvis behovet for mosjon og hjernetrim ikke blir dekket, kan Rottweilere kjede seg og finne på egne «aktiviteter». Det kan vise seg som tygging, graving, bjeffing eller vokteatferd som blir for intens. En godt mosjonert og godt trent Rottweiler er derimot som regel rolig hjemme og fornøyd med å hvile i nærheten av familien.

Lydighetskurs, valpekurs og brukshundklubber kan være svært gode ressurser. De gir struktur, sosialisering og veiledning både for eier og hund. Mange Rottweilere gjør det svært bra i hundesport og liker den ekstra utfordringen det er å trene mot prøver og konkurranser.  


## Helse

Rottweilere er generelt robuste hunder, men som alle raser har de noen helseutfordringer som forekommer oftere. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen ved å helseteste avlsdyr og planlegge kull nøye.

Leddproblemer er en hovedbekymring. Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi kan gi smerter, halthet og tidlig leddgikt. I mange land blir avlsdyr røntget, og hofte- og albueresultater registreres. Fremtidige eiere kan be oppdrettere om innsyn i disse resultatene og hvordan de brukes i avlsarbeidet.

Andre tilstander som kan forekomme i rasen inkluderer:

- Enkelte hjertesykdommer, spesielt aortastenose og kardiomyopati  
- Korsbåndsskader i kneet  
- Ulike kreftformer, blant annet beinkreft hos eldre hunder  
- Øyeproblemer som entropion i enkelte linjer  

Ikke alle Rottweilere vil utvikle disse problemene, men kunnskap gjør det lettere å oppdage symptomer tidlig og å velge oppdrettere som tar helse på alvor. Regelmessige veterinærkontroller, god vektkontroll og tilpasset mosjon er viktige deler av å holde hunden komfortabel og aktiv så lenge som mulig.

En frisk, voksen Rottweiler lever typisk rundt 8–10 år, og noen blir eldre. God ernæring er avgjørende. Store, hurtigvoksende valper bør få et fôr tilpasset stor rase-vekst for å støtte leddene. Å holde hunden slank er et av de enkleste tiltakene for å støtte langvarig helse, spesielt for hofter, albuer og hjerte.

Nyttige helsetiltak inkluderer:

- Årlige veterinærundersøkelser  
- Vaksiner og parasittkontroll etter lokale anbefalinger  
- Tannstell og tannpuss flere ganger i uken  
- Å følge med på kuler, endringer i bevegelsesmønster eller redusert utholdenhet  

<x-quote text="Når du velger en Rottweiler, lønner det seg å stille detaljerte spørsmål om helsetester, gemytt og hvordan oppdretteren oppfostrer valpene. Godt forarbeid kan gjøre en stor forskjell gjennom hele hundens liv." from="Get a Pet-redaksjonen" />

Noen eiere velger også å tegne hundeforsikring for å håndtere uforutsette veterinærutgifter. Hvis du vurderer det, kan du lese mer om alternativer på siden vår om dyreforsikring: https://getapet.com/no/pet-insurance  


## Historie og opprinnelse

Rottweiler har røtter som strekker seg mange hundre år tilbake i Europa. Det antas at hunder av lignende type fulgte de romerske legionene og hjalp til med å drive og vokte storfe som fulgte hæren. Da romerne beveget seg gjennom det som i dag er Sør-Tyskland, blandet hundene deres seg trolig med lokale kveg- og vakthundtyper.

Byen Rottweil, et viktig senter for kveghandel i middelalderen, ga rasen navn. Slaktere og kveghandlere i området trengte sterke, intelligente hunder som kunne drive storfe til markedet, vokte penger og varer, og beskytte eierne på reisene. Rottweiler utviklet seg til en pålitelig allround gårds- og drivhund, verdsatt for mot og utholdenhet.

Da jernbanen og andre moderne transportmetoder for husdyr kom, ble behovet for drivhunder mindre. På et tidspunkt var rasen nær ved å forsvinne. Entusiaster som satte pris på Rottweilerens bruksegenskaper bidro til å bevare og videreutvikle rasen, med vekt på dens rolle som politi-, tjeneste- og beskyttelseshund. Hundens naturlige vaktinstinkt, selvsikkerhet og kraftige bygning gjorde den svært godt egnet til slike oppgaver.

På 1900-tallet fikk Rottweiler offisiell anerkjennelse i kennelklubber, og en formell rasestandard ble etablert. Rasen spredte seg utover Tysklands grenser og ble populær verden over. I dag brukes den i ulike roller som redningshund, sporsøk, lydighet og brukssport, samt i enkelte politi- og sikkerhetsoppdrag.

Samtidig lever mange Rottweilere i dag først og fremst som familiehunder. De beste moderne representantene beholder likevel sitt tradisjonelle preg: en stabil, selvsikker hund som kan arbeide når det trengs, men som også kan slappe av hjemme hos familien. Denne doble rollen gjør at bevisst avl og ansvarsfullt eierskap er ekstra viktig for å bevare rasens gode gemytt og pålitelige natur.

<x-quote text="Når du kjenner Rottweilerens bakgrunn som driv- og voktehund, blir det lettere å forstå både styrken dens og behovet for tydelig, gjennomtenkt ledelse i dag." from="Get a Pet-redaksjonen" />


## Å leve med rasen

Å dele livet med en Rottweiler kan være svært givende, men det er ikke et lettvint valg. Dette er en stor, kraftig hund med sterk personlighet. Den trenger tid, trening og daglig involvering med familien sin. Eiere må være forberedt på å investere i valpekurs, godt fôr, egnet utstyr og årlige veterinærbesøk.

Typiske løpende kostnader inkluderer:

- Fôr, som kan utgjøre en betydelig utgift for en stor, aktiv hund  
- Veterinærutgifter, vaksiner og forebyggende behandlinger  
- Forsikring, dersom du velger å tegne det  
- Kursavgifter eller medlemskap i hundeklubber  
- Leker, senger, stelleutstyr og utskifting av utstyr over tid  

I praksis er en solid sele eller et godt tilpasset halsbånd, et sterkt bånd, sklisikre matskåler og en god, støttende seng grunnleggende nødvendigheter. Mange eiere har også god nytte av bur til trygg hvile og transport, forutsatt at det introduseres på en rolig måte og aldri brukes som straff. På grunn av rasens styrke er det lurt å satse på utstyr av god kvalitet. Billig utstyr som ryker i feil øyeblikk kan være farlig.

Leilighetsliv er mulig dersom hundens behov for mosjon og mental stimulering dekkes, men daglig utetid og aktivitet er ufravikelig. Et hus med inngjerdet hage kan gjøre hverdagen enklere, men Rottweiler skal ikke bo isolert utendørs. Dette er en sosial rase som trives best med daglig kontakt og å få være med på familiens aktiviteter.

Samfunnsansvar er en viktig del av å eie denne rasen. Noen mennesker kan være skeptiske til Rottweilere på grunn av deres kraftige utseende. God oppførsel i det offentlige rom, hensynsfull omgang rundt andre hunder og jevnlig trening bidrar til å vise hva rasen kan være når den holdes på en ansvarlig måte. Mange eiere opplever at deres rolige, vennlige Rottweiler blir en god ambassadør for rasen.

<x-quote text="Å leve med en Rottweiler betyr å planlegge dagen rundt turer, trening og tid sammen – men til gjengjeld får du en hund som virkelig er en del av familien og svært oppmerksom på rutinene dine." from="Mikael, hundeeier" />

Hvis du er usikker på om dette er riktig rase for deg, kan verktøy som Hunderasevelgeren hjelpe deg å sammenligne egenskaper og behov: https://getapet.com/no/dog-breed-advisor  

For de som er klare for forpliktelsen, kan en godt oppdratt Rottweiler bli en stødig, kjærlig og dypt lojal følgesvenn som deltar fullt ut i hverdagslivet.

Rottweiler

Svenska Rottweilerklubben (Swedish Rottweiler Club)

Norwegian Kennel Club

Deutscher Rottweiler-Klub (German Rottweiler Club)

Rottweiler er en sterk, middels stor brukshund med kort, svart pels og rustrøde tegninger. Den er rolig, lojal og svært familieorientert, men gjerne litt reservert overfor fremmede. For å trives trenger den mild, konsekvent trening, daglig fysisk og mental aktivisering og en ansvarlig eier.

Pomeranian vs Rottweiler

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser