## Kjappe fakta

- Vennlig retrieverrase kjent for sitt stabile, menneskeorienterte gemytt  
- Middels stor til stor hund med kraftig, atletisk bygning og svært gode svømmeegenskaper  
- Intelligent, samarbeidsvillig og som regel svært matmotivert, noe som gjør trening enklere  
- Allsidig brukshund brukt til assistansearbeid, jakt, søk og som høyt verdsatt familiehund  
- Kort, tett, vannavstøtende pels som røyter hele året og finnes i gult, svart eller lever / sjokolade  

## Utseende og pels

Labrador retriever er en middels stor til stor, kraftig bygget hund med bredt hode og milde, intelligente øyne. Hannhunder er ofte litt større og tyngre enn tisper, men begge kjønn skal fremstå balanserte og atletiske heller enn tunge. Voksne tisper er vanligvis ca. 54–57 cm høye ved manken, mens hannhunder ligger rundt 56–57 cm. Vekten ligger ofte mellom ca. 25 og 36 kg avhengig av kjønn, genetikk og hold.

En typisk Labrador har:

- Bred skalle med tydelig stopp og forholdsvis bred snute  
- Middels store, hengende ører som ligger tett inntil hodet  
- Dyp brystkasse og sterk, rett rygg  
- Kraftig benstamme, rette bein og runde, «katteaktige» poter  
- Den karakteristiske «otterhalen», tykk ved roten, gradvis avsmalnende og tett kledd med pels  

Halen er ikke bare et synlig kjennetegn. I vann fungerer den som et ror og bidrar til at Labradoren er en trygg og effektiv svømmer.

Pelsen er kort, tett og ligger inntil kroppen. Den har en myk, isolerende underull og en noe grovere dekkpels som støter vann og beskytter hunden mot kulde og røft terreng. Denne værbestandige pelsen er en av grunnene til at rasen har lykkes så godt som apporterende hund i nordlige klima.

Godkjente farger er:

- Svart  
- Gul, fra svært lys krem til mørkere rødrevnyanser  
- Lever / sjokolade i ulike brune toner  

Hvite tegninger er som regel begrenset til en liten flekk på brystet hvis de forekommer i det hele tatt.

Stell er som oftest enkelt. En ukentlig gjennomgang med gummistrigle eller en fast børste hjelper til med å fjerne løs pels og stimulere huden. I røyteperiodene vår og høst kan daglig børsting gjøre stor forskjell på mengden hår på møbler og klær. Bad er kun nødvendig når hunden er skitten eller lukter vondt. Velg en mild hundesjampo og sørg for å skylle godt, og tørk pelsen slik at underullen ikke forblir fuktig.

Vær spesielt oppmerksom på:

- Ører, som bør sjekkes og renses skånsomt jevnlig, særlig hos hunder som bader mye  
- Klør, som kan trenge å klippes hver tredje–fjerde uke hvis de ikke slites naturlig  
- Tenner, som har god nytte av regelmessig tannpuss og trygge tyggealternativer  

En velstelt pels skal kjennes tett og lett «fjærende» ut, aldri lang, bølgete eller åpen.

## Gemytt og personlighet

Labrador retriever er blitt en av verdens mest populære familiehunder med god grunn. På sitt beste er dette en vennlig, stabil og svært menneskefokusert rase. De fleste elsker å hilse på besøkende, trives midt i familiens aktiviteter og er aller lykkeligst når de får ta del i hverdagen sammen med menneskene sine.

Dette er en sosial rase som vanligvis:

- Går svært godt overens med barn når den er godt sosialisert og samhandling overvåkes  
- Liker andre hunder og ofte kan leve harmonisk med andre kjæledyr, spesielt ved tidlig introduksjon  
- Tilpasser seg ulike miljøer så lenge behovet for mosjon og selskap blir dekket  

Mange Labradore er milde og tålmodige med barn, og ofte overbærende med klønete klemmer og lek. Samtidig er de gjerne livlige og sterke i ung alder. En ung Labrador med logrende otterhale kan lett velte et lite barn uten å mene det. Det er viktig å lære både hund og barn hvordan de skal oppføre seg rundt hverandre.

Som tidligere apporterende arbeidshund har rasen ofte et sterkt behov for å bære og hente ting. De plukker gjerne opp leker, sko eller hva enn de finner. Noen kanaliserer dette over i tygging, særlig i unghundperioden. God ledelse, rikelig med egnede tyggeleker og mental stimulering er avgjørende.

Vanlige personlighetstrekk:

- Svært matmotivert, noe som er en stor fordel i trening, men kan gi vektproblemer hvis porsjoner ikke kontrolleres  
- Som regel trygg og selvsikker fremfor sky, selv om individer varierer  
- Ofte leken og «valpete» i flere år  
- Sterk tilknytning til familien og en tendens til å følge folk fra rom til rom  

Mulige utfordringer kan være:

- Overentusiasme og hopp på folk i hilsesituasjoner  
- Trekking i bånd hvis den ikke lærer å gå pent  
- Kjedsomhetsrelaterte problemer som graving, bjeffing eller tygging hvis den er alene for lenge  

Med tydelige, konsekvente rammer og jevnlig samvær blir de fleste Labradore pålitelige, hengivne følgesvenner som trives både med aktive turer og rolige kvelder hjemme.

<x-quote text="Labradorer vil bli med på alt, fra lange fotturer til å se på TV, og hvis du inkluderer dem i hverdagen gir de som regel sitt aller beste tilbake" from="Emma, Labrador retriever‑eier" />

## Trening og mosjon

Labrador retriever er en intelligent, arbeidsvillig rase som i rette hender er en fornøyelse å trene. Den naturlige lysten til å samarbeide og den sterke matmotivasjonen gjør rasen svært mottakelig for belønningsbasert trening. De trives med tydelig veiledning, mild håndtering og rikelig med positiv tilbakemelding.

Fordi mange Labradore modnes sent, er det viktig å være tålmodig. Mange forblir svært lekne og energiske til minst treårsalderen. Konsekvens er mer effektivt enn harde korrigeringer. Ha fokus på å:

- Belønne ro og selvkontroll  
- Lære inn en sikker innkalling fra tidlig alder  
- Øve på løs line‑gåing før hunden får full styrke  
- Introdusere grunnleggende kommandoer som sitt, dekk, bli og «la være» i korte, morsomme økter  

Mental stimulering er like viktig som fysisk mosjon. Treningsleker, nesearbeid og aktiviseringsleker/puslespill passer rasen godt. Å bruke nese og apporteringsinstinkt kan gjøre dem behagelig slitne på en god måte.

Mosjonsbehovet varierer med alder og individuell energi, men de fleste friske voksne trenger minst én til to timer aktivitet daglig. Dette bør omfatte:

- Friske turer med mulighet til å småtrave fritt der det er trygt og lovlig  
- Muligheter til å løpe og leke løs i sikre områder  
- Apportleker som å hente ball eller dummy  
- Svømming, som mange Labradore elsker og som er skånsomt for leddene  

Valper og unghunder skal ikke overtrenes, spesielt ikke på harde underlag eller mange trapper, siden leddene fortsatt er i utvikling. Korte, hyppige turer, kontrollert lek og trygge sosialiseringserfaringer er bedre enn lange fjellturer det første året.

Strukturerte aktiviteter mange Labradore liker inkluderer:

- Lydighet og rallylydighet  
- Bruksarbeid, jaktprøver eller praktisk jakt  
- Agility, særlig for lettere, mer atletisk bygde individer  
- Søk og redning eller sporarbeid  
- Assistans- og terapihundarbeid for godt utvalgte, stabile hunder  

En understimulert Labrador har betydelig større risiko for å utvikle problematferd. Når behovet for bevegelse og mental jobb dekkes, slår de fleste seg fint til ro hjemme og er enkle å leve med.

## Helse

Labrador retriever er generelt en robust rase, men som alle raser har den visse helseutfordringer den er mer utsatt for. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen for arvelige sykdommer og for å bevare sunn bygning og godt gemytt.

Noen av de vanligste helseproblemene man snakker om i rasen er:

- Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, som kan gi smerter og halthet  
- Visse øyesykdommer, som katarakt og progressiv retinal atrofi (PRA)  
- Exercise induced collapse (EIC) i enkelte linjer  
- Ulike hud- og øreproblemer, ofte knyttet til allergier eller fukt i ørene  
- Overvekt, som dessverre er svært vanlig og forverrer ledd- og hjerteproblemer  

Friske avlsdyr blir vanligvis undersøkt med:

- Røntgen av hofter og albuer vurdert etter offisielt system  
- Øyelysning hos veterinær øyespesialist med jevne mellomrom  
- DNA‑tester for relevante arvelige sykdommer der dette finnes og anbefales  

Hvis du vurderer valp, spør oppdretter hvilke tester de utfører og hvordan de velger avlsdyr. En seriøs oppdretter skal kunne forklare helseresultater på en tydelig og ærlig måte.

Vektkontroll er trolig den viktigste daglige helseutfordringen for mange familie‑Labradore. Rasen er ofte ekstremt matglad og legger lett på seg hvis fôrmengden ikke måles. For mange godbiter, matrester fra bordet eller et svært energirikt fôr kombinert med lite mosjon gir raskt ekstra kilo. Dette belaster ledd, øker risikoen for blant annet diabetes, hjertebelastning og dårligere livskvalitet.

Praktiske helsetips:

- Kjenn over ribbeina jevnlig og juster fôrmengden hvis laget av fett øker  
- Bestill årlige veterinærkontroller, inkludert vaksineoppdatering og sjekk av tenner  
- Hold ørene rene og tørre, spesielt etter bading  
- Innfør tannpuss tidlig og vurder tannsnacks som passer din hund  
- Legg gjerne til rette for sklisikre gulv hjemme, for å skåne ledd og forebygge skader  

Forventet levealder ligger ofte rundt 10–13 år. Godt avlede Labradore som holdes slanke, får tilstrekkelig mosjon og jevnlig veterinæroppfølging, kan ha et aktivt, godt liv langt opp i seniorårene.

<x-quote text="Å velge en oppdretter som prioriterer helsesjekker og stabile gemytt gir deg et mye bedre utgangspunkt, men langsiktig helse avhenger også av daglig stell, vektkontroll og riktig mosjon" from="Get a Pet‑redaksjonen" />

## Historie og opprinnelse

Labrador retriever har sine røtter på øya Newfoundland i Canada. Der brukte lokale fiskere middels store, korthårede vannhunder til å hjelpe med å dra inn garn, apportere fisk og bringe beskjeder mellom båter og land. Disse tidlige hundene ble ofte kalt St. John’s‑hunder eller mindre Newfoundlandshunder, og de ble verdsatt for styrke, svømmeegenskaper og samarbeidsvilje.

På 1800‑tallet la britiske sportsjegere som besøkte Newfoundland merke til disse dyktige arbeidshundene og tok noen med seg tilbake til Storbritannia. Der ble de videreutviklet som apportører for skutt vilt, særlig vannfugl. Oppdretterne valgte ut hunder med sterkt apporteringsinstinkt, mykt grep som ikke skadet viltet, og et temperament som kombinerte ro med stor arbeidslyst.

Etter hvert ble typen mer standardisert, og Labrador retriever vokste frem som en egen rase, adskilt fra andre retrievere. The Kennel Club i Storbritannia anerkjente rasen formelt tidlig på 1900‑tallet, og raseklubber begynte å finjustere både arbeidsegenskaper og eksteriør etter en skriftlig rasestandard.

Historisk ble Labradore først og fremst brukt som apporterende jakthunder. De fulgte jegere, ventet rolig i skjul og ble sendt ut for å hente skutte fugler både på land og i vann. Den tette, vannavstøtende pelsen og den kraftige halen gjorde dem spesielt egnet for kalde våtmarker og røffe forhold.

I dag er rasen fortsatt en høyt ansett brukshund i jakt og jaktprøver. Samtidig har den fått mange nye roller, blant annet som:

- Førerhund for personer med synsnedsettelser  
- Assistansehund ved ulike typer funksjonsnedsettelse  
- Redningshund på land og i vann  
- Søkshund for toll, politi og forsvar  
- Terapihund i skoler, sykehus og omsorgsinstitusjoner  

Til tross for dette brede bruksområdet har Labradoren også blitt en av de mest populære familiehundene. Kombinasjonen av solid arbeidsbakgrunn og vennlig, menneskekjær natur er kjernen i det som gjør rasen så spesiell.

## Å leve med rasen

Å dele hverdagen med en Labrador retriever er både givende og krevende. Dette er normalt ikke en lavenergisk sofahund. De fleste individer trenger reelt engasjement fra eierne sine når det gjelder tid, trening og aktivitet.

Dagligliv med en Labrador innebærer som regel:

- Regelmessige turer og løsslipp der det er trygt og tillatt  
- En form for mental aktivisering som trening, nesearbeid eller aktivitetsleker  
- Sosial kontakt og selskap store deler av dagen  
- Håndtering av entusiasmen, spesielt når gjester kommer eller noe spennende skjer  

Disse hundene trives best i hjem der noen er mye til stede, eller der man kan ordne med hundelufter eller hundebarnehage. Lange dager alene uten stimulering kan føre til frustrasjon og destruktiv atferd.

Nye eiere bør være forberedt på:

- En livlig valpetid med biting, munnbruk og stor interesse for alt spiselig  
- En energisk, tidvis sta unghundperiode der konsekvent trening er helt nødvendig  
- Behovet for å følge nøye med på vekten gjennom hele livet  

Omtrentlige årskostnader kan omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset alder, aktivitetsnivå og eventuelle helsemessige behov  
- Rutinemessig veterinærpleie som vaksiner, parasittbehandling og av og til blodprøver  
- Forsikringspremier, som kan gjøre uforutsette veterinærutgifter lettere å håndtere  
- Utskifting av utstyr, kursavgifter og eventuelt hundebarnehage eller luftertjenester  

Du kan se nærmere på muligheter for å dekke veterinærutgifter gjennom [dyreforsikring](https://getapet.com/no/pet-insurance) hvis du ønsker mer økonomisk forutsigbarhet.

Nyttig utstyr til en Labrador:

- Solid, justerbart halsbånd eller godt tilpasset sele  
- Sterkt bånd og eventuelt en lengre sporline til innkallingstrening  
- Mat- og vannskåler som er enkle å rengjøre  
- En komfortabel seng og eventuelt bur eller valpegrind for trygge hvilepauser  
- Trygge tyggeleker, apporteringsdummies og slitesterke baller  
- En god børste for kort dobbeltpels og gode håndklær til å tørke etter bading  

Leilighetsliv er mulig hvis mosjons- og aktivitetsbehov blir skikkelig dekket, men direkte tilgang til trygge uteområder gjør hverdagen enklere. En godt inngjerdet hage eller gårdsplass er ideelt, siden mange Labradore elsker å være ute, snuse, utforske og ta seg en lur i frisk luft.

Som takk for tiden og omsorgen du legger ned, vil en godt oppdratt Labrador som regel gi deg mange år med trofast selskap, ekte entusiasme for det du holder på med og en stødig tilstedeværelse som passer til mange livsfaser.

<x-quote text="Labradoren vår legger seg fornøyd ved pulten min etter en morgentur og litt trening, men hvis vi hopper over den mentale biten finner han fort på egne aktiviteter som å tømme skittentøyskurven" from="Jonas, hundeeier" />

Labrador retriever

The Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Norwegian Kennel Club

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Labrador retriever er en middels stor til stor, atletisk og vennlig hund med svært gode svømmeegenskaper og kort, tett, vannavstøtende pels i gult, svart eller brunt. Den er intelligent og matmotivert, lett å trene, trenger daglig mosjon og mental stimulering, og brukes mye både som familiehund og brukshund.

## Kjappe fakta

- Eldgammel kinesisk rase kjent for sine karakteristiske rynker og alvorlige, nesten rynkende uttrykk  
- Rolig, lojal og svært knyttet til familien, men ofte reservert og litt avmålt overfor fremmede  
- Middels stor, kraftig hund med kort, stri pels som røyter mindre enn mange andre raser  
- Selvstendig tenker som trenger vennlig, konsekvent trening og tidlig sosialisering  
- Trenger moderat daglig mosjon og nøye oppfølging av hud, øyne og generell helse  

## Utseende og pels

Shar Pei er en av de hundene du kjenner igjen med en gang. Den er middels stor, men solid bygget med en kompakt, kvadratisk kroppsform og god substans. Voksne hanner og tisper er som regel 44–51 centimeter høye ved manken, med en vekt på omtrent 18–25 kilo, avhengig av bygning og hold. Kroppen er sterk og muskuløs med rette, godt beinete ben og dyp brystkasse. Til tross for et tungt preg på bilder skal en sunn Shar Pei verken være grov eller klossete. Den skal være smidig og kunne bevege seg fritt og uanstrengt.

Det er hodet som virkelig tiltrekker seg oppmerksomhet. Shar Pei har bred, flat skalle, kort og bred snute og små, mørke, mandelformede øyne som gir et ettertenksomt og ofte alvorlig uttrykk. De små, trekantede ørene sitter høyt og ligger tett inntil hodet. Huden på hode og hals danner de berømte foldene og rynkene som mange faller for. Hos voksne er disse rynkene vanligvis konsentrert rundt hode og skuldre, mens valper nesten kan se helt dekket ut av myke folder. Halen er et annet kjennetegn; den er høyt ansatt og bæres krøllet eller buet over ryggen og bidrar til rasens særegne silhuett.

Pelsen til Shar Pei er kort, stri og bustete å ta på. Den står litt ut fra kroppen og skal verken være myk eller lang. Det finnes tre tradisjonelle pelslengder innen rasestandarden, alle korte, så stell er relativt enkelt sammenlignet med langhårede raser. Godkjente pelsfarger er mange, blant annet svart, rød, fawn (gulbrun), krem, sjokolade, blå og flere mellomnyanser. Det kan være lysere skygger på undersiden av kroppen og under halen, men tydelige hvite tegninger er ikke typisk. Heldekkende farger er vanligst, eventuelt med svært diskrete nyanseforskjeller.

Praktisk pelsstell på en Shar Pei er enkelt, men må gjøres med omtanke. Ukentlig børsting med en myk gummibørste eller stellehanske holder som regel pelsen ren og fri for løse hår. I røyteperioder kan du måtte børste flere ganger i uken for å begrense hår i hjemmet. I motsetning til enkelte svært rynkete raser trenger ikke Shar Pei overdreven rensing inni hver hudfold. For mye vasking kan faktisk irritere huden. Fokuser heller på å:

- Holde hunden tørr, spesielt etter regn eller bading  
- Sjekke de største foldene rundt ansikt og hals for rødhet, lukt eller væske  
- Bruke en mild, hundevennlig sjampo bare når hunden faktisk er skitten  

Etter bad bør hunden alltid tørkes godt, særlig i kjøligere klima. Mange eiere tørker forsiktig over foldene med en fuktig klut og tørker etterpå, fremfor å bruke sterke rensemidler. Med fornuftig pelsstell er Shar Pei en forholdsvis ren hund og har ikke den typiske «hundelukten» som noen eiere misliker.

## Temperament og personlighet

Shar Pei er en ettertenksom, ofte alvorlig hund som knytter seg sterkt til familien sin. Mange eiere beskriver den som verdig, lojal og noe reservert. Dette er ikke en klovn av en hund som hele tiden skal være midt i ansiktet på deg. Shar Pei observerer heller, vurderer og bestemmer seg så for hvordan den vil reagere. Med sin egen familie kan den være overraskende kjærlig og kosen, og velger ofte én eller to favorittpersoner å følge fra rom til rom. Den liker som regel å være i nærheten av menneskene sine, men på en rolig og selvstendig måte uten å kreve konstant oppmerksomhet.

Sammen med barn er en veloppdrettet og godt sosialisert Shar Pei som regel mild og tålmodig, særlig med litt eldre, hensynsfulle barn. Den er vanligvis ikke like vilter som enkelte andre raser, noe som kan være en fordel i hjem der man ønsker et roligere miljø. Samtidig må familien huske at dette er en sterk og kraftig hund. Små barn skal alltid være under tilsyn, og barna må lære å behandle hunden pent, ikke dra i rynker eller ører og respektere at den trenger fred. Mange Shar Pei trekker seg stille unna når de har fått nok, så det er viktig at de har trygge hvileplasser hvor de får være i fred.

Overfor fremmede er Shar Pei ofte tilbakeholden og til tider mistenksom. Denne naturlige skepsisen henger sammen med rasens bakgrunn som vakt- og gårdshund. Den vil ofte observere besøkende nøye og er ikke nødvendigvis begeistret for påtrengende klapping fra ukjente. Tidlig, positiv sosialisering er helt avgjørende, slik at hunden lærer å håndtere ulike mennesker, steder og situasjoner på en trygg måte. Uten slik veiledning kan Shar Pei bli for beskyttende eller avvisende.

I forhold til andre hunder og dyr kan Shar Pei variere. Mange er rolige og høflige når de er godt sosialisert fra valpestadiet, men rasen har en sterk, selvsikker natur og kan svare opp dersom den blir utfordret. Noen Shar Pei, særlig ukastrerte hanner, kan være selektive overfor hunder av samme kjønn. Eiere bør være forberedt på å styre introduksjoner nøye, lese hunders kroppsspråk og unngå situasjoner der konflikter lett oppstår. Overfor katter og smådyr er tidlig introduksjon viktig. Mange Shar Pei lever fint sammen med husets katt, men jaktinstinktene kan slå inn overfor fremmede dyr som løper av gårde.

Vanlige utfordringer med rasen henger ofte sammen med kombinasjonen av selvstendighet og følsomhet. Shar Pei responderer dårlig på harde treningsmetoder eller kjefting. Den kan «stenge av» eller bli sta dersom den behandles urettferdig. Den kan også være ganske bestemt og teste grenser, særlig i unghundperioden. Eiere som forventer umiddelbar lydighet uten å investere i tålmodig trening, kan oppleve rasen som krevende. Den positive siden er at en Shar Pei med respektfull behandling og klare rammer blir en rolig, hengiven følgesvenn som holder et diskret øye med hjemmet og deler et helt spesielt bånd med familien.

## Trening og mosjon

Trening av Shar Pei krever tålmodighet, konsekvens og en god porsjon humor. Dette er en intelligent rase, men ikke en hund som lever for å gjøre eieren til lags slik som enkelte bruks- eller gjeterhunder. Shar Pei stiller ofte spørsmålet: «Hva får jeg igjen for dette?» før den bestemmer seg for om den vil samarbeide. Det betyr ikke at den er umulig å trene, men at metoden må tilpasses rasens karakter.

Positiv forsterkning fungerer best. Belønningsbasert trening med godbiter, ros og lek gir som regel langt bedre resultat enn press og tvang. Korte og varierte økter holder Shar Pei engasjert. Endeløs repetisjon av den samme øvelsen blir fort kjedelig, og hunden kan reagere ved å «logge av» eller gå sin vei. Mange eiere har god erfaring med å:

- Belønne rolig atferd i huset, som å ligge stille på et teppe  
- Trene grunnleggende kommandoer som sitt, dekk, vent og kom på ulike steder  
- Bruke hverdagsbelønninger, for eksempel bare åpne døren for tur når hunden sitter rolig  

Tidlig sosialisering er helt avgjørende. Allerede som valp bør Shar Pei møte ulike mennesker, hunder, underlag, lyder og miljøer på en kontrollert og positiv måte. Valpekurs hos en dyktig instruktør er til stor hjelp, det samme er rolige turer til parker, sentrum og hundevennlige butikker. Målet er en trygg voksen hund som takler helt vanlige hverdagssituasjoner uten unødig stress eller overdreven mistenksomhet.

Når det gjelder mosjon, har Shar Pei et moderat behov. Den er ingen langdistanseløper, men heller ikke en sofapryd. De fleste voksne trives med omtrent én til to timers aktivitet daglig, fordelt på turer og litt fri lek eller bevegelse. En typisk dagsrytme kan være:

- En rask tur på 30–45 minutter om morgenen  
- En kortere og roligere tur på kvelden  
- Litt lek i hage eller inne, for eksempel drakamp, rolige fangeleker eller søkeleker  

Løs trening i trygge områder er ideelt når innkallingen er sikker. Men eiere bør være klar over at noen Shar Pei kan være svært selvstendige og foretrekke å undersøke interessante lukter fremfor å komme med en gang. Lange treningsliner gir ekstra sikkerhet mens du jobber med innkallingen.

Mental stimulering er like viktig som fysisk mosjon. Aktivitetsleker, fôrleker og enkle søksøvelser hjelper til med å holde Shar Pei mentalt opptatt. Mange liker korte treningsøkter der de får bruke nesen, for eksempel å lete etter gjemte leker eller godbiter i huset. Noen Shar Pei deltar også i aktiviteter som lydighet, rallylydighet eller spor, selv om deres selvstendighet kan gjøre høye konkurransenivåer mer utfordrende. Målet trenger uansett ikke å være konkurranse. Når du aktiverer både hode og kropp på en trivelig måte, styrker du forholdet til hunden og reduserer risikoen for kjedsomhetsrelatert atferd hjemme.

I varme eller fuktige klima må mosjonen tilpasses nøye. Shar Pei tåler ofte varme dårligere på grunn av hudfolder og til tider kortere snute. Turene bør legges til dagens kjøligere deler, med rikelig tilgang på friskt vann og mulighet for pauser. Overanstrengelse i høye temperaturer bør unngås. Med fornuftig tilrettelegging og gjennomtenkt trening blir Shar Pei en trivelig og håndterlig hund, både i byen og på landet.

## Helse

Shar Pei er en særpreget rase med noen spesielle helseutfordringer. Seriøse oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen for arvelige problemer, men fremtidige eiere bør kjenne til de viktigste forholdene for å kunne velge riktig oppdretter og ta godt vare på hunden sin.

Hud er et av de mest omtalte temaene ved Shar Pei. De karakteristiske rynkene, som mange synes er sjarmerende, kan skape varme og fuktige områder der bakterier og gjærsopp trives dersom huden ikke holdes ren og tørr. Noen hunder er utsatt for hudinfeksjoner, kløe eller betennelse. Jevnlige sjekker, et godt fôr og rask veterinærhjelp ved rødhet, lukt eller hårtap er viktig. Samtidig kan overdreven vask med sterke produkter skade hudbarrieren, så her gjelder det å finne en god balanse.

Øyeproblemer er en annen bekymring. Den tunge huden på hodet kan noen ganger føre til innoverbøyd øyelokk, såkalt entropion. Dette kan gi irritasjon, smerter og skader på hornhinnen. Mange oppdrettere lar valpene undersøkes av veterinær, og dersom det trengs, gjøres små korrigerende inngrep tidlig. Voksne hunder som viser tegn til overdreven tåreflod, myser eller gnir seg mye på øynene, bør raskt til veterinær. Godt avlede Shar Pei med korrekt hodeform har mindre risiko for alvorlig entropion, noe som gjør nøye valg av oppdretter svært viktig.

Shar Pei kan også rammes av en tilstand ofte omtalt som «Shar Pei-feber». Dette innebærer episoder med brått høy feber, slapphet og noen ganger hevelse i hasene. Tilstanden kan henge sammen med mer alvorlig nyresykdom senere i livet. Dersom en Shar Pei får gjentatte uforklarlige febertopper, er det behov for rask og grundig veterinærutredning. Oppdrettere som har kunnskap om tilstanden, vil unngå å avle på berørte hunder og være åpne om eventuell feberhistorikk i linjene sine.

Andre mulige helseproblemer omfatter:

- Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, som kan føre til slitasjegikt og bevegelsesvansker  
- Øreproblemer, ofte knyttet til trange øreganger og hudbetennelser  
- Allergier eller fôrintoleranser som viser seg som mage-/tarmplager eller hudirritasjon  

Anbefalt helsetesting for avlsdyr omfatter vanligvis røntgen av hofter og noen ganger albuer, øyelysning og, i enkelte land, tester knyttet til Shar Pei-feber og nyrefunksjon. Som valpekjøper kan du spørre oppdretter hvilke undersøkelser de gjør og be om å få se resultatene. En seriøs oppdretter vil gjerne forklare.

Shar Pei har ofte en levealder på rundt 9–12 år, og noen lever lenger med god oppfølging. Fôr, mosjon, vektkontroll og regelmessige veterinærsjekker påvirker levetiden. Riktig hold er spesielt viktig, siden overvekt belaster ledd, hjerte og generell helse. Jevnlig tannstell, enten ved tannpuss eller egnede tyggeprodukter, forebygger tannkjøttsykdom, som også kan påvirke allmennhelsen.

Hundeforsikring eller en egen sparekonto anbefales sterkt til denne rasen, ettersom noen av de aktuelle lidelsene kan kreve utredning og behandling hos spesialist. Tidlig oppdagelse er alltid bedre enn å vente, så planlegg årlige helsesjekker og følg med på endringer i atferd, appetitt eller energinivå. Med kunnskapsrik og oppmerksom oppfølging kan mange Shar Pei leve et godt liv som høyt verdsatte familiemedlemmer.

## Historie og opprinnelse

Shar Pei er en eldgammel rase med røtter i sørlige deler av Kina. Historiske kilder tyder på at hunder med liknende utseende fantes for flere hundre år siden, særlig i området rundt Guangdong. På gamle illustrasjoner og statuer ser man middels store, korthårede hunder med løs hud og krøllet hale som ligner sterkt på dagens Shar Pei. Disse hundene ble verdsatt som allsidige gårdshjelpere, vakthunder og følgesvenner for familier på landsbygda.

Opprinnelig var Shar Pei først og fremst en nyttehund. Den voktet hjem og husdyr, varslet eierne om inntrengere og hjalp til med å holde skadedyr unna eiendommen. Den løse huden og den strie pelsen kan ha gitt en viss beskyttelse i konflikter med andre dyr ved at det ble vanskeligere å få godt tak. Selv om det finnes historier om bruk av Shar Pei i hundekamper tidligere, lå den største verdien for familiene i lojaliteten, motet og evnen til å tilpasse seg ulike gårdsoppgaver.

De politiske omveltningene i Kina på 1900‑tallet fikk dramatiske følger for de innfødte hunderasene. På et tidspunkt førte høye skatter på hundehold og samfunnsendringer til at Shar Pei nesten forsvant. Midt på 1900‑tallet var rasen svært sjelden, og man mener at det bare var en liten restpopulasjon på landsbygda som hindret full utryddelse. Engasjerte oppdrettere og entusiaster, både i Hongkong og senere i Vesten, begynte å lete etter de siste individene for å bygge opp rasen igjen.

På 1970‑tallet fikk Shar Pei internasjonal oppmerksomhet da den ble omtalt som en av verdens sjeldneste hunderaser. Bilder av den uvanlige, rynkete hunden spredte seg raskt, og interessen økte i Nord-Amerika og Europa. Dedikerte oppdrettere startet målrettede avlsprogrammer basert på det lille genetiske grunnlaget som fantes. Etter hvert ble Shar Pei godkjent av de store kennelklubbene og fikk et mer ensartet utseende. Noen tidlige linjer var svært kraftig rynket, særlig som valper, noe mange nye eiere syntes var tiltrekkende. Moderne avlstrender går mer i retning av en sunnere og mer moderat hund med nok rynker til å bevare rasepreget, men ikke så mange at det gir alvorlige helseplager.

I dag holdes Shar Pei nesten utelukkende som familie- og selskapshund, selv om vaktinstinktet fortsatt er tydelig. I mange land er den fortsatt en forholdsvis uvanlig rase sammenlignet med mer kjente familiehunder, noe som kan appellere til dem som ønsker en litt annerledes hund. Du kan se Shar Pei på utstillinger, i enkel lydighetstrening og av og til som terapihund, der den rolige og stabile væremåten kan være en fordel.

Til tross for den lange reisen fra kinesiske gårder til moderne stuer har Shar Pei beholdt sin egenart. Det er fortsatt en hund som setter pris på familien sin, betrakter omgivelsene med stille klokskap og gir lojalt vennskap til dem som forstår og respekterer den. Kunnskap om rasens historie forklarer mye av den reserverte naturen og den sterke beskyttertrangen. Shar Pei var aldri ment å være en overdrevent sosial underholder, men snarere en ettertenksom vokter og samarbeidspartner i hverdagen.

## Å leve med rasen

Å leve med en Shar Pei er svært givende for den rette personen eller familien, men det er ikke et tilfeldig valg. Rasen trives best hos eiere som setter pris på dens selvstendige natur og er villige til å bruke tid på trening, sosialisering og helsestell. Før du tar en Shar Pei inn i hjemmet, er det lurt å se for seg hverdagen og ærlig vurdere om rasen passer livsstilen din.

Hjemme liker Shar Pei som regel et rolig miljø. Den kan fungere godt i leilighet dersom mosjonsbehovet blir dekket, og den trives også i hus med sikker hage. Godt gjerde er viktig, for selv om rasen sjelden er en typisk rømling, kan en nysgjerrig Shar Pei finne på å vandre avgårde hvis den får sjansen. Innendørs er de fleste voksne forholdsvis stille og fornøyde med å følge eieren fra rom til rom og slappe av i nærheten av familien. De er menneskeorienterte og liker dårlig å være alene lange dager hver dag. Alenetrening går lettere hvis du bygger opp selvstendighet gradvis, tilbyr aktivitetsleker og sørger for pauser eller tilsyn på lange arbeidsdager.

Det daglige ansvaret innebærer:

- Regelmessige turer og mental stimulering  
- Kontinuerlig trening og sosialisering, særlig de to første årene  
- Rutinemessig pelsstell samt jevnlige sjekker av øyne og hud  
- Veterinærbesøk for vaksiner, helsekontroller og eventuelle problemer  

Økonomisk bør du også planlegge godt. Kjøpesummen hos en seriøs oppdretter er bare starten. Du må i tillegg regne med utgifter til:

- Høykvalitetsfôr tilpasset en middels stor, ofte sensitiv hund  
- Rutinekontroller hos veterinær og vaksinasjoner  
- Hundeforsikring eller oppsparte midler til mulige helseutgifter  
- Stelleutstyr som børster, mild sjampo og ørerens  
- Kurs og trening, særlig det første året  

Årlige kostnader varierer med land og individuelle helsebehov, men det er fornuftig å regne med at Shar Pei kan trenge litt mer veterinæroppfølging enn noen svært robuste raser. Investering i godt fôr og forebyggende tiltak lønner seg ofte på sikt.

Av utstyr er det nyttig med en god, godt polstret seng, helst plassert i et stille hjørne der hunden får hvile i fred. En solid sele passer ofte Shar Pei bedre enn halsbånd på tur, spesielt for hunder med sensitiv hud rundt halsen. Et sterkt, flatt bånd gir bedre kontroll enn fleksibånd. Mat- og vannskåler bør være stabile og lette å rengjøre. Mange eiere opplever at hevede skåler fungerer fint, avhengig av hundens bygning. Aktivitetsleker, fôrleker og tyggeleker er verdifulle for å holde hunden opptatt, særlig når du selv er opptatt.

Nye eiere bør være ekstra nøye med sosialisering de første månedene. Inviter besøk, legg til rette for rolige møter med vennlige hunder, ta valpen med på trygge bilturer og gi den positive erfaringer med ulike lyder og miljøer. Dette er ikke en rase som automatisk liker alle og alt, så gode opplevelser tidlig i livet har stor betydning for hvordan den blir som voksen.

Shar Pei kan trives godt hos familier, par eller enslige, så lenge behovene deres blir oppfylt. De knytter seg ofte spesielt til én person, men bryr seg også mye om resten av husstanden. Rasen er ikke nødvendigvis det enkleste valget for en helt uerfaren hundeeier uten støtte, men mange nybegynnere lykkes når de samarbeider tett med ansvarlige oppdrettere og dyktige instruktører. Nøkkelen er respekt. Respekterer du Shar Peiens natur, gir tydelig struktur og rolig ledelse uten hardhet, får du en lojal vokter og følgesvenn.

I praksis betyr dette rolige kvelder med en hund som krøller seg sammen i nærheten, følelsen av en trygg, stille vokter som registrerer hver lyd utenfor, og et forhold bygget på gjensidig tillit. For dem som verdsetter denne unike kombinasjonen av verdighet, lojalitet og egenart, blir det å dele hjem med en Shar Pei noe helt spesielt.

Shar Pei

Société Centrale Canine (France)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

German Kennel Club (VDH)

Shar Pei er en gammel kinesisk, middels stor og robust hund kjent for sine rynker, den strie, korte pelsen og den krøllete halen. Den er rolig, lojal og svært knyttet til familien, men reservert overfor fremmede, og trenger tidlig sosialisering, mild og konsekvent trening, moderat mosjon og nøye oppfølging av helsen.

Labrador retriever vs Shar Pei

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser