## Kjappe fakta

- Sjarmerende selskapshund fra Brussel med et rampete «apefjes» og store, uttrykksfulle øyne  
- Finnes i både strihåret og glatthåret variant, i dype farger som rød, black and tan og svart  
- Svært knyttet til sine mennesker og ofte beskrevet som «små skygger» som følger deg overalt  
- Overraskende modig og årvåken til å være så liten, en oppmerksom liten varsler uten å virke truende  
- Følsom, intelligent og emosjonell av natur, trives best med mild trening og rikelig med kos  

## Utseende og pels

Griffon belge er en liten, solid selskapshund som ofte overrasker folk med hvor tung og kompakt den føles når man løfter den. Selv om den er liten, er den ingen skjør pyntehund. En voksen hund er vanligvis rundt 18–20 centimeter høy ved manken, med en kompakt, kvadratisk kropp som virker velbalansert, ikke spinkel. Du skal se en hund med god benstamme i forhold til størrelsen, en rett overlinje og en stolt, lett buet hals som gir den et våkent, nesten viktig uttrykk.

Hodet er rasens kjennemerke. Mange forelsker seg i Griffon belge nettopp på grunn av det menneskelignende, uttrykksfulle ansiktet. Hodet er forholdsvis stort i forhold til kroppen, med kort snute, bred panne og store, runde øyne som ser deg rett i ansiktet. Uttrykket skal være våkent, nysgjerrig og litt rampete. Ørene er små, høyt ansatte og bæres som regel halvt oppreist eller lett hengende. Snuten er kort, men ikke så ekstrem at den skal gi pusteproblemer hos en sunn, godt avlet hund.

I den større griffon-familien finnes det to pelstyper. Griffon belge har en hard, stri, ru pels. Den danner et tydelig skjegg, bart og buskete øyenbryn som gir ansiktet det karakteristiske «apefjeset». Pelsen på kroppen er tett og ganske hard å ta på, aldri silkeaktig eller ullen. I kontrast er Petit Brabançon glattpelset, selv om den er nært beslektet. Mange blander disse, så når du leter etter valp, er det lurt å være tydelig på at du vil ha den strihårede Griffon belge.

Godkjente farger hos Griffon belge er svart, black and tan og av og til svart med noe rødskjær. Dype, rike farger foretrekkes. I motsetning til enkelte andre toy-raser skal Griffon belge ikke friseres i overdrevne, «pene» frisyrer. Den naturlige silhuetten er en del av sjarmen.

Strihåret Griffon belge krever jevnlig pelsstell. For å bevare den grove strukturen blir pelsen tradisjonelt håndstrippet, det vil si at man napper ut døde hår for hånd eller med trimmingkniv i stedet for å klippe. Klipping er enklere, og mange familiehunder klippes, men over tid kan det gjøre pelsen mykere og fargen noe mattere. Hvis du vil bevare det mer tradisjonelle uttrykket, kan du:

- Børste grundig én til to ganger i uken med en kardebørste og metallkam  
- Få pelsen håndstrippet hver noen måneder hos en hundefrisør som kan strihårstyper (som terriere)  
- Forsiktig stelle håret rundt øynene og under halen for å holde hunden komfortabel og ren  

Glatthårede slektninger røyter mer jevnt og trenger som regel bare ukentlig børsting med en myk børste eller stellehanske, pluss et bad innimellom. For alle varianter gjelder at du bør sjekke ørene jevnlig, klippe klør hver tredje–fjerde uke, og følge ekstra godt med på håret rundt munnen, slik at det ikke samler matrester. En rask vask av «skjegget» etter måltider gjør hunden mer behagelig å leve med og reduserer eventuell lukt.

Selv om du ikke planlegger å stille ut hunden din, vil et fast stelleregime holde pelsen sunn og huden i god kondisjon. Hvis du begynner med pelsstell allerede mens hunden er valp, venner den seg til håndtering, og stellet blir en koselig stund og en fin måte å bygge relasjon på – i stedet for en kamp når hunden er voksen.

## Temperament og personlighet

Griffon belge er en av de rasene som lett overbeviser eierne om at den er mer menneske enn hund. Den er svært sosial, sterkt menneskeorientert og knytter ofte dype bånd til «sine» personer. Mange eiere beskriver den som følsom, nesten som et lite barn som «leser rommet» og reagerer på stemningen i huset. Er du trist, vil en Griffon belge som regel legge seg tett inntil deg, følge med på ansiktet ditt og prøve å trøste.

I hverdagen er dette en livlig, nysgjerrig liten hund som vil være med på det meste du gjør. Den er lykkeligst når den kan følge deg fra rom til rom, «hjelpe» til med husarbeidet eller krølle seg sammen ved siden av deg mens du sitter ved pulten. Den egner seg dårlig som kennelhund eller som hund som tilbringer lange dager alene. En Griffon belge som overlates for mye til seg selv, kan bli engstelig, bjeffete eller ødeleggende av frustrasjon.

I familier med barn er rasen som regel kjærlig og leken, men den trives best der barna er gamle nok til å respektere hundens grenser. Småbarn som griper, faller over hunden eller vifter leker rett i ansiktet på den, kan bli for mye for en følsom griffon. Med rolige, hundevante barn som forstår hvordan man håndterer en liten hund forsiktig, kan Griffon belge være en fryd. De liker enkle leker, forsiktig apport innendørs, og finner ofte på egne, teite påfunn bare for å få familien til å le.

Overfor andre hunder er mange Griffon belge sosiale og glade, særlig hvis de vokser opp sammen med andre hunder. Men de har ofte en stor personlighet i en liten kropp. Noen kan være litt sjefete overfor større hunder, eller bli defensive hvis de føler seg trengt opp i et hjørne. Gode introduksjoner og tidlig sosialisering er viktig. Med katter kan de leve fredelig, spesielt hvis de introduseres gradvis og under oppsyn i starten. Bakgrunnen som liten rottehund gjør likevel at de kan være svært interessert i små, raske dyr som hamstere og lignende, så disse skal alltid oppbevares trygt og utilgjengelig.

En av rasens store sjarmer er den årvåkne mentaliteten. De legger merke til alt. En fremmed ved døren, en ny gjenstand i rommet eller en uvant lyd i hagen vil ofte utløse oppmerksomhet og en kort bjeffeseanse. De er for små til å være vakthunder i fysisk forstand, men som varsler er de effektive og raske til å gi beskjed. Med konsekvent trening kan de fleste lære en «stille»-kommando, slik at varslingen ikke glir over i konstant bjeffing.

Det finnes noen vanlige utfordringer. Dette er en følsom rase som ikke tåler hard behandling eller kjefting særlig godt. De kan bli nervøse eller trekke seg unna hvis de behandles røft. De misliker også sterkt å bli ignorert, og kan utvikle klam atferd eller separasjonsangst hvis de emosjonelle behovene ikke møtes. På den andre siden: Hvis du ønsker en nært knyttet, uttrykksfull følgesvenn som virkelig vil dele livet ditt, byr Griffon belge på en enorm mengde kjærlighet pakket inn i en liten kropp.

## Trening og mosjon

Selv om Griffon belge er en toy-rasestørrelse, er den intelligent, lærevillig og som regel ivrig etter å gjøre eieren til lags. Den kombinerer våkenheten og nysgjerrigheten til en liten terrier med følsomheten til en typisk selskapshund. Denne kombinasjonen gjør at rasen responderer veldig godt på positiv forsterkning. Belønning i form av små godbiter, begeistret ros og korte lekeøkter virker nesten alltid bedre enn noen form for straff.

Nøkkelen til god trening er korte, varierte og morsomme økter. Lange, ensformige øvelser kjeder dem fort. Derimot kan tre–fire økter på fem minutter i løpet av dagen gi svært gode resultater. De lærer raskt grunnleggende kommandoer som sitt, dekk, innkalling og bli, og mange synes triks er ekstra gøy. Enkle triks som snurre rundt, gi labb eller «vinke» passer denne rasen godt, fordi det gir hjernetrim og lar dem få vise seg frem.

Renslighetstrening kan av og til ta litt lengre tid hos små raser, og Griffon belge er intet unntak. Liten blære kombinert med et følsomt lynne betyr at tålmodighet, rutine og konsekvens er avgjørende. Hyppige turer ut – spesielt etter søvn, lek eller måltid – kombinert med raus skryt når de gjør fra seg ute, vil fremskynde prosessen. Unngå straff ved uhell inne; det kan gjøre en følsom hund redd for å tisse når du ser på.

Når det gjelder mosjon, trenger ikke Griffon belge maratonøkter, men det er heller ikke en «veskehunde»-rase som kan klare seg uten turer. En voksen hund vil som regel trives godt med:

- To–tre korte til moderate turer per dag, på rundt 20–30 minutter hver  
- Lek i en sikker hage eller innendørs, som myk apportlek eller forsiktige dralek  
- Mental aktivisering som fôrleker, snusematter eller enkle søkeleker  

De er smidige og liker ofte aktiviteter som innendørs agility for små hunder, lydighet eller rallylydighet. Selv om de ikke har råfarten til større raser, gjør entusiasmen og lysten til å samarbeide dem til artige treningspartnere. Mange Griffon belge trives også godt med luktdrevne aktiviteter, som å finne godbiter gjemt rundt i et rom.

Det er viktig å ikke overdrive mosjon når hunden fortsatt er valp. Voksende ledd har best av kontrollert, aldersadekvat aktivitet fremfor lange fjellturer eller mye hopping ned fra møbler. Som voksne kan de ofte bli med på litt lengre turer i kjølig vær, men sunn fornuft bør styre. På grunn av kort snute og liten kropp kan de bli mer påvirket av varme enn enkelte andre raser. På varme dager bør turene legges til tidlig morgen eller sen kveld, og hunden skal alltid ha tilgang til friskt vann og skygge.

Sosialisering bør ses som en del av treningsplanen. Fra ung alder bør Griffon belge få møte ulike mennesker, vennlige hunder, forskjellige underlag, lyder og miljøer. En godt sosialisert griffon er som regel mer trygg og mindre tilbøyelig til å bli redd eller svært bjeffete i nye situasjoner. Valpekurs som bruker milde, positive metoder er en utmerket måte å kombinere sosialisering og grunntrening på.

Med riktig tilnærming kan Griffon belge bli en høflig og trivelig følgesvenn som går pent i bånd, tar imot besøk rolig og er velkommen i mange miljøer. Den sterke trangen til å være nær sine mennesker er en stor treningsfordel for den som vil legge inn tid og gi jevn, mild veiledning.

## Helse

Griffon belge er generelt en robust liten hund, men som alle raser har den enkelte helseutfordringer den kan være disponert for. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen gjennom nøye avl og helsetesting, så å velge en valp fra godt testede foreldre er et viktig første steg.

Et vanlig fokusområde i rasen er hodets og ansiktets oppbygning. Griffon belge har kort snute, og selv om rasestandarden ikke etterspør et ekstremt flatt ansikt, kan noen linjer være mer brachycephale enn andre. Hunder med svært kort snute og trange nesebor kan ha økt risiko for pustevansker, særlig i varmt eller fuktig vær. Når du vurderer valp, se etter foreldre som puster stille både i hvile og etter moderat aktivitet, og unngå individer som snorker kraftig eller sliter tydelig i varme.

Øyehelse er et annet viktig punkt. De store, fremtredende øynene som gir rasen så mye karakter, er også mer utsatt for skader, sår eller irritasjon. Ansvarlige oppdrettere lar ofte hundene undersøke av veterinær med øyespesialist. Som eier bør du følge med på tegn som rødhet, skjeling, lysskyhet, tåreflod eller at hunden gnir seg i ansiktet. Rask veterinærhjelp kan hindre at små problemer utvikler seg.

Som mange små raser kan Griffon belge være utsatt for:

- Patellaluksasjon (løse kneskåler)  
- Tannproblemer på grunn av liten kjeve og tettstilte tenner  
- Tidlig tannstein og tannkjøttsykdom hvis tennene ikke holdes rene  

Regelmessige veterinærkontroller, inkludert vurdering av knær, anbefales, og seriøse oppdrettere bruker kun avlsdyr med sunne knær og så god bitt- og tannstilling som mulig. Hjemme er tannstell helt avgjørende. Daglig eller nesten daglig tannpuss med hundetannkrem kan ha stor betydning for pust, komfort og generell helse.

I enkelte linjer finnes det også risiko for nevrologiske tilstander som syringomyeli eller Chiari-lignende misdannelser, særlig hos hunder med veldig hvelvet hodeform. I noen land benytter seriøse oppdrettere avansert diagnostikk som MRI avlsscreening for å redusere forekomsten. Når du snakker med oppdretter, bør du uten å nøle spørre hvilke helsetester de bruker på avlshundene og hvordan de tolker resultatene.

Rutinemessig forebyggende helsearbeid er minst like viktig som rasespesifikke tester. En frisk Griffon belge bør få:

- Vaksinasjoner etter anbefaling fra lokal veterinær  
- Årlige eller halvårlige helsesjekker for å fange opp problemer tidlig  
- Forebygging mot innvollsorm, lopper og flått  
- Jevnlig vektkontroll – selv små mengder overvekt kan belaste ledd og pust  

Forventet levealder ligger ofte rundt 12–15 år, og mange lever lenger ved godt stell. Å holde hunden slank, gi moderat daglig mosjon og fôre med et kvalitetsfôr tilpasset alder og aktivitetsnivå, bidrar alle til et lengre og sunnere liv.

På grunn av den sosiale naturen er psykisk helse også viktig. Kronisk stress fra lange perioder alene kan vise seg som mage-/tarmproblemer, overdreven slikking eller andre stressrelaterte atferder. Godt selskap, faste rutiner og mild håndtering støtter både den mentale og den fysiske helsen.

Et tett samarbeid med en veterinær som har erfaring med små raser, og å holde en åpen dialog med oppdretteren, gir de beste forutsetningene for mange friske og lykkelige år sammen med din Griffon belge.

## Historie og opprinnelse

Griffon belge har sine røtter i bygatene og stallene i Brussel, lenge før den ble en høyt verdsatt selskapshund i elegante salonger. På 1800-tallet ble små, strihårede terrierlignende hunder holdt i stallene for å bekjempe rotter og mus. Disse små arbeiderne var livlige, tøffe og raske, verdsatt for evnen til å beskytte kornlager og holde skadedyrbestanden nede. Med tiden ble disse lokale hundene krysset med importerte toy-raser, trolig blant annet mops og ulike spanieltyper.

Fra mopsen arvet de tidlige griffonene kortere snute, store, uttrykksfulle øyne og et utadvendt vesen. Toy-spanielene bidro sannsynligvis til rikere farger og mer silkepreg i enkelte linjer. Gradvis foredlet oppdrettere i Brussel disse kryssningene til en egen type som kombinerte mot og arbeidsvilje hos stallhunden med sjarmen og selskapsegenskapene hos toy-rasene. Denne nye, lille hunden med apeaktig ansikt begynte etter hvert å dukke opp ikke bare i stallene, men også i hjemmene til folk som beundret det spesielle utseendet og personligheten.

Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hadde rasen fanget interessen til både adel og overklasse i Belgia og andre land. Belgisk kongehusinteresse bidro til økt popularitet. Samtidens kunstnere og forfattere lot seg også fascinere av de uttrykksfulle små ansiktene, og hundene dukket opp i malerier og litteratur. Tre nært beslektede varianter utviklet seg i Belgia: den rødstrihårede Brussels Griffon, den strihårede svarte eller black and tan Griffon belge, og den korthårede Petit Brabançon. Selv om pels og farge skiller variantene, deler de felles opphav og svært likt temperament.

Griffon belge ble anerkjent av ulike kennelklubber og den internasjonale hundeorganisasjonen som en egen variant, med egen standard som vektlegger den strie, pigmentsterke pelsen og de mørkere fargene. Til tross for denne anerkjennelsen har rasen aldri blitt veldig vanlig utenfor hjemlandet. I mange land er den fortsatt relativt sjelden sammenlignet med andre toy-raser.

I dag er den opprinnelige jobben som rottefanger nesten helt erstattet av et liv som selskapshund. Griffon belge holdes som kjære familiemedlemmer, utstillingshunder og av og til deltakere i småhundsport. Det som henger igjen fra arbeidsfortiden, er den livlige, våkne naturen og den overraskende dristigheten i forhold til størrelse. De er fortsatt små voktere av hjemmet, klare til å slå alarm hvis noe uvanlig skjer, og fortsatt fulle av nysgjerrighet på hver krok av omgivelsene.

Moderne oppdrettere jobber for å bevare både det særpregede utseendet og det stabile, kjærlige lynnet som gjorde Griffon belge elsket i utgangspunktet. Selv om de ikke lenger ofte finnes i stallene, har de rykket opp til sofaer og senger, der de utfører sin nye «jobb» som hengivne, underholdende følgesvenner med stor iver.

## Å leve med rasen

Å leve med en Griffon belge er en ganske altoppslukende opplevelse. Dette er ikke en hund som stille trekker seg i bakgrunnen. I stedet får du en liten følgesvenn som vil være med på nesten alt du foretar deg. For mange er dette nettopp rasens store appell, men det krever også en bestemt livsstil og vilje til å følge opp.

Griffon belge trives best i hjem der noen er til stede store deler av dagen, eller der hunden kan bli med eieren på jobb. De egner seg godt i leilighet, så lenge de får nok mosjon og mental stimulering. Et par gode turer, litt lek og daglig samvær med familien er som regel nok. De trenger ikke stor hage, men uteområdet må være godt inngjerdet, for de er nysgjerrige og kan forsøke å presse seg gjennom små åpninger.

Potensielle eiere bør være forberedt på:

- Jevnlig pelsstell for strihårede Griffon belge, inkludert børsting og profesjonell klipp eller håndstripping  
- Konsekvent trening og sosialisering, særlig med tanke på bjeffekontroll og høflig hilseadferd  
- En hund som følger deg fra rom til rom og sjelden er fornøyd med å bli helt oversett  

Økonomisk vil årskostnaden ved å ha en Griffon belge variere med land og livsstil, men du bør beregne utgifter til kvalitetsfôr, pelsstell, rutinemessig veterinæroppfølging, vaksinasjoner, parasittbehandling og eventuelt forsikring. Små raser spiser mindre enn store hunder, men utgifter til pelsstell og veterinær kan være tilsvarende. Et realistisk budsjett bør også ta høyde for ekstrautgifter som kurs, kennel eller hundepasser i ferier, samt utskifting av leker, senger og utstyr.

Nyttig utstyr til en Griffon belge inkluderer en komfortabel og godt tilpasset sele som avlaster nakken – særlig viktig for små hunder med kort snute. Et lett bånd, myk liggeplass og et utvalg små, trygge leker er også essensielt. Mange eiere liker å ha et bur eller en hulelignende seng der hunden kan trekke seg tilbake og hvile, spesielt i travle hjem med barn. Fordi pelsen lett kan ta til seg skitt og fukt, er det praktisk å ha noen hundehåndklær og en mild hundesjampo tilgjengelig.

Tid og oppmerksomhet er minst like viktig som økonomi. En Griffon belge som får daglig samspill, kjærlig håndtering og tydelig, rolig struktur, er som regel en glad og morsom huskamerat. Uten dette kan den bli engstelig, svært vokal eller klam på måter som er vanskeligere å håndtere. Rasen knytter seg ofte spesielt sterkt til én eller to personer, men kan være vennlig mot en større omgangskrets hvis den er godt sosialisert.

For aktive eldre, enslige eller familier med større barn som ønsker tett selskap og liker å inkludere hunden i dagliglivet, kan Griffon belge være et svært godt valg. De elsker å ligge på fanget, sitte trygt fastspent i bil, eller bare være i nærheten mens du slapper av hjemme. De er små nok til å reise enkelt med, og tilpasser seg som regel nye miljøer godt når de får trygghet fra sine mennesker.

Før du skaffer deg en Griffon belge, er det lurt å møte flere i virkeligheten om mulig. Snakk med erfarne oppdrettere og eiere om hvordan det faktisk er å leve med en så følsom og menneskefokusert rase. Hvis du ønsker en lojal, uttrykksfull følgesvenn som deler sofaen din, «lytter» til historiene dine og møter deg med ekte glede hver dag – og du er klar for pelsstell, trening og den emosjonelle forpliktelsen som følger med – kan livet med en Griffon belge være usedvanlig givende.

Griffon belge

The Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Société Centrale Canine (French Kennel Club)

Liten, robust selskapshund fra Brussel med et menneskelignende «apeansikt» og store øyne. Har en stri, ru pels i svart eller sort/tan. Dypt knyttet til sine eiere, følsom og svært menneskeorientert, er den livlig, intelligent og en oppmerksom vakthund som trives med mild trening, tett selskap og jevnlig stell.

## Kjappe fakta

- Eldgammel vakthundrase fra Himalaya, tradisjonelt brukt til å beskytte klostre, buskap og avsidesliggende landsbyer.  
- En av de mest selvstendige og viljesterke hunderasene; dypt lojal mot familien, men reservert og avvisende overfor fremmede.  
- Imponerende, løvelignende pels og man, særlig hos hannhunder, som gir naturlig beskyttelse mot hardt vær.  
- Vanligvis rolig og stille innendørs, men svært territoriell og vokal når den vokter eiendom og varsler om alt den oppfatter som uvanlig.  
- Ikke en hund for nybegynnere, best egnet for erfarne eiere som forstår store, beskyttende brukshunder.

## Utseende og pels

Tibetansk mastiff er en stor, kraftig og solid bygget hund, uten å være klossete. Dette er ikke en tung og treg mastifftype, men en robust fjellvokter med overraskende smidighet til størrelsen å være. Hannhunder virker tydelig mer imponerende enn tisper og har ofte en spektakulær man rundt hals og skuldre som forsterker rasens løvelignende preg.

Voksne hunder er vanligvis rundt 61–71 cm høye ved manken, enkelte hannhunder enda høyere, og har en kompakt, muskuløs kropp. Kroppen er svakt lengre enn høy, noe som gir et rektangulært preg med dyp brystkasse og sterk, rett rygg. Hodet er bredt og markant, med tydelig stopp, kraftig snuteparti og sterke kjever. Øynene er middels store, dyptliggende og mørke, ofte med et ettertenksomt, alvorlig uttrykk. Ørene er middels store, trekantede og henger tett inntil hodet. Halen er kraftig behåret og bæres krøllet over ryggen eller til siden når hunden er oppmerksom.

Pelsen er et av de mest karakteristiske trekkene hos tibetansk mastiff. Den er todelt, med tett, ullen underull og en grovere, rett dekkpels. Denne kombinasjonen gir god isolasjon mot kulde, vind og snø, og gjorde rasen godt tilpasset livet i Himalaya. Pelsen rundt hals og skuldre danner en man, særlig hos hannhunder, som gir hunden et nobelt og lett villpreget utseende.

Godkjente farger omfatter typisk:
- Svart  
- Svart og tan  
- Ulike nyanser av gyllen  
- Blå og tan  
- Av og til sobel eller med små hvite tegn på bryst og poter  

Pelsstellet er i utgangspunktet greit, men krever jevn oppfølging, spesielt i røyteperiodene. Underullen slipper gjerne en til to ganger i året. I disse periodene hjelper daglig børsting med stålkarde og grovtannet kam til å fjerne løs pels og hindre floker. Utenom røyting holder det som regel med en grundig gjennomgang et par ganger i uken for å holde pelsen i god stand og fordele de naturlige oljene.

Regelmessig stell bør også omfatte:
- Sjekk og rens av ører, siden hengende ører lettere holder på fukt og smuss  
- Kloklipp hver tredje–fjerde uke for å unngå overgrodde klør og ubehag  
- Tannpuss flere ganger i uken for å støtte god tannhelse  

Bading trenger ikke å være hyppig. Et bad hver noen måneder, eller når hunden er ekstra skitten, er som oftest nok. For mye bading kan fjerne de naturlige oljene i pelsen, så fokuser heller på børsting og generell hygiene. Med jevnlig stell og litt tålmodighet er pelsen til tibetansk mastiff håndterbar – og svært tilfredsstillende å holde i god stand.

## Temperament og personlighet

Å leve med en tibetansk mastiff er en helt spesiell opplevelse. Rasen er formet gjennom århundrer som selvstendig vokter i svært krevende omgivelser, og denne historien preger fortsatt hele væremåten. De er hengivne overfor sin egen familie, tar rollen som beskytter på alvor, og er ofte svært reserverte overfor fremmede. Mange eiere beskriver dem som katteaktige i sin selvstendighet og i måten de selv vurderer om noe er verdt å gjøre.

I hverdagen er tibetansk mastiff vanligvis rolig og relativt lavenergisk innendørs. Den liker gjerne å legge seg på et sted hvor den har oversikt over dører og vinduer, nesten som om den er på vakt. Overfor familien er den gjerne kjærlig på en verdig måte – ikke klengete, men tydelig knyttet. Den trives med å være i nærheten, ofte ved å ligge ved føttene dine eller like utenfor rommet du er i. Den knytter sterke bånd og kan være sensitiv for endringer i rutiner eller miljø.

Med barn i egen familie er mange tibetanske mastiffer milde og tolerante, særlig dersom de har vokst opp sammen med dem. Størrelsen og beskytterinstinktet kan både være en fordel og en utfordring. Hunden kan instinktivt plassere seg mellom barna og det den oppfatter som en trussel, som ukjente gjester, høye lyder eller vill lek. På grunn av størrelse og styrke bør samhandling med små barn alltid være under oppsyn, spesielt i lek. Å lære både hund og barn klare regler, som «ikke dra i hunden, ikke klatre på den og ikke forstyrre når den hviler», gir en tryggere og roligere hverdag for alle.

Overfor andre hunder varierer atferden. Noen tibetanske mastiffer lever fredelig sammen med andre hunder, særlig av motsatt kjønn og dersom de er godt introdusert. Andre kan være dominerende eller lite tolerante overfor fremmede hunder, spesielt på eget territorium. Rasens sterke vokterinstinkt kan omfatte hjemmet, hagen, bilen og av og til til og med familiemedlemmer. Tidlig sosialisering og videre, kontrollert eksponering for både hunder og mennesker er veldig viktig for å forebygge overdreven beskyttelse.

Typiske temperamentstrekk er:
- Sterkt territoriell instinkt, særlig på hjemmebane  
- Distansert eller likegyldig holdning til fremmede  
- Våken, ofte vokal vakt, spesielt om natten  
- Tendens til å tenke selv fremfor blindt å følge kommandoer  

Utfordringer for eiere kan være bjeffing om natten, særlig hvis hunden holdes mye ute, og en generell skepsis til at fremmede går inn på eiendommen. Leveranser, besøk og håndverkere må håndteres bevisst. Eiere som respekterer tibetansk mastiffs naturlige rolle som vokter, samtidig som de setter klare grenser og rutiner, får vanligvis det beste samspillet. Dette er ikke en rase som lever for å gjøre deg til lags, men en rase som gir dyp lojalitet og beskyttelse når tilliten først er etablert.

## Trening og mosjon

Trening av tibetansk mastiff krever tålmodighet, konsekvens og god forståelse for rasens særpreg. Disse hundene er intelligente, men ikke på den måten at de ivrig gjentar kommandoer bare for ros. De har en tendens til å vurdere om det du ber om gir mening – og om de har lyst til å gjøre det. Denne selvstendigheten er en del av det som gjorde dem til effektive, selvstendige voktere, men gjør dem mindre egnet for eiere som ønsker en svært førerorientert, raskt lydig hund.

Positiv, belønningsbasert trening fungerer best. Harde korreksjoner eller fysisk press kan skade relasjonen og utløse motstand. Bruk heller rolig, fast ledelse og tydelige regler. Korte treningsøkter er mer effektive enn lange og ensformige. En tibetansk mastiff responderer ofte bedre når øvelsen har en tydelig hensikt, som å lære å vente ved dører, gå pent i bånd eller legge seg på et teppe når det kommer gjester.

Viktige treningsprioriteringer er:
- Gode båndvaner: Størrelse og styrke gjør trekking i bånd potensielt farlig, så tidlig trening på løs line er avgjørende.  
- Pålitelig innkalling på trygge, inngjerdede områder: Mange tibetanske mastiffer egner seg dårlig for løs løping på åpne områder, særlig der det er husdyr eller ukjente hunder, men en viss innkalling gjør hverdagen enklere.  
- Rolige hilserutiner og impulskontroll: Å lære hunden å sitte eller ligge når det kommer besøk, hjelper med å styre beskytterinstinktet.  
- Trening på bur eller egen trygg plass: Et sikkert sted hvor hunden kan slappe av, er nyttig ved besøk, uvær eller hektisk aktivitet i huset.  

Mosjonsbehovet er moderat sammenlignet med mange bruks- og sportshunder, men de trenger likevel daglig fysisk aktivitet og mental stimulering. Lange, rolige turer, tid til å snuse og utforske, og mulighet til å trave i eget tempo er ofte mer tilfredsstillende enn intens løping eller repeterende kast-og-hent-lek. Mange voksne tibetanske mastiffer trives med én til to gode turer daglig, pluss tid i en sikker hage. Unge hunder kan være mer energiske, men bør ikke overbelastes mens de vokser, da ledd og skjelett er under utvikling.

Mental stimulering er minst like viktig som fysisk aktivitet. Rasen liker:
- Neseaktivitet, som å lete etter godbiter i hage eller hus  
- Enkle problemløsningsleker og solide fôringsleker/puslespill  
- Å lære praktiske kommandoer som «bli», «plassen» og «la være»  

Noen tibetanske mastiffer kan trives med aktiviteter som spor, mantrailing eller rolige, lengre turer i naturen med familien. Konkurranselydighet eller krevende hundesporter passer vanligvis dårligere. De foretrekker oppgaver som harmonerer med deres natur som ettertenksomme, observerende voktere. Nøkkelen er å respektere selvstendigheten samtidig som det er tydelig at det er du som tar de endelige avgjørelsene. Håndtert rettferdig og med forståelse kan de bli veloppdragne, pålitelige følgesvenner.

## Helse

Tibetansk mastiff er generelt en robust og hardfør rase, formet gjennom århundrer med tøffe leveforhold. Som alle store og gigantiske raser har den likevel tilbøyelighet til visse helseutfordringer som ansvarlige eiere og oppdrettere bør kjenne til.

Vanlige problemområder er ledd og skjelett, særlig:
- Hofteleddsdysplasi  
- Albueleddsdysplasi  

Disse tilstandene innebærer unormal leddutvikling, som kan gi smerter, halthet eller leddgikt senere i livet. Ansvarlige oppdrettere røntger avlsdyr for hofter og albuer og benytter kun hunder med akseptable resultater. For eiere er det viktig å holde hunden slank, gi fornuftig mosjon og unngå overdreven hopping eller lange løpeturer hos unghunder for å skåne leddene.

Andre tilstander som kan forekomme hos tibetansk mastiff er:
- Entropion eller ektropion, der øyelokkene ruller inn eller ut og irriterer øyet  
- Visse stoffskifteproblemer, særlig hypotyreose, som kan vise seg som slapphet, pelsforandringer eller vektøkning  
- Enkelte hjertesykdommer, som seriøse oppdrettere følger opp med veterinærkontroller  

Magendreining (torsio ventriculi/oppblåst mage) er en alvorlig akutt tilstand hos mange store, dypbrystede raser. Magen fylles med gass og kan vri seg, og tilstanden krever umiddelbar veterinærbehandling. Eiere kan redusere risikoen ved å gi måltidsfôring i stedet for fri tilgang på mat, unngå hard trening rett før og etter måltider og være oppmerksomme på tegn som utspilt buk, forsøk på brekninger uten at noe kommer opp, eller plutselig uro.

Anbefalte helsetester for avlsdyr omfatter vanligvis:
- Hofte- og albuerøntgen  
- Øyelysning hos veterinær med spesialkompetanse på øyesykdommer  
- Stoffskiftetester (skjoldbruskkjertel)  
- I noen avlslinjer også hjertestatus  

Forventet levealder hos tibetansk mastiff er som regel rundt 10–12 år, noe som er relativt bra for en hund av denne størrelsen. Noen individer blir eldre med god oppfølging, stabil vekt og regelmessige veterinærkontroller. Et fôr av høy kvalitet som støtter ledd og pels, eventuelt tilskudd etter anbefaling fra veterinær, og jevn, moderat mosjon bidrar til et lengre og mer komfortabelt liv.

Rutinemessig stell bør inkludere:
- Årlig helsesjekk og vaksiner i tråd med lokale anbefalinger  
- Regelmessig parasittkontroll tilpasset miljø og livsstil  
- Tannpleie gjennom tannpuss, tyggeprodukter eller profesjonell rens ved behov  

På grunn av den tykke pelsen og hudfoldene rundt halsen bør eiere også følge med på eventuelle «hot spots», hudirritasjoner eller skjulte parasitter. Tidlig oppdagelse og behandling av små problemer forebygger ofte større plager. Et samarbeid med en veterinær som har erfaring med store vokterrasehunder, kan være til stor hjelp når man skal legge en forebyggende helseplan.

## Historie og opprinnelse

Tibetansk mastiff er en av verdens eldste vokterraser, med røtter dypt forankret i historien og kulturen i Himalayaområdet. I århundrer levde disse imponerende hundene i avsidesliggende områder av Tibet, Nepal, Bhutan og omkringliggende fjellstrøk, der de voktet klostre, nomadeleirer og buskap. De ble høyt verdsatt for mot, selvstendighet og evnen til å ta egne avgjørelser i isolerte områder med begrenset menneskelig tilsyn.

Tradisjonelt levde tibetanske mastiffer utendørs, ofte i kjetting eller frittgående langs yttergrensene av leirer og landsbyer om natten. Jobben deres var å holde ulv, leopard, bjørn og menneskelige inntrengere på avstand. På dagtid kunne de virke rolig og døsig, mens de sparte energi i solsteiken, men om natten ble de årvåkne, patruljerte og bjeffet ved tegn til fare. Dette mønsteret med nattlig vaktinstinkt finnes fortsatt hos mange moderne hunder, og forklarer mye av tendensen til å bjeffe mer etter mørkets frembrudd.

I tidlige skriftlige kilder og reisende sine beretninger ble de store tibetanske hundene ofte omtalt med fascinasjon, men mange beskrivelser blandet myter og virkelighet. På grunn av regionens isolasjon og begrenset kontakt med omverdenen fikk rasen utvikle seg relativt uforstyrret i lang tid. Tidlige europeiske besøkende beskrev dem som kraftige, løvelignende hunder, til tider nesten legendariske i størrelse og hissighet, selv om de i praksis var funksjonelle arbeidshunder tilpasset sitt miljø.

De første tibetanske mastiffene kom til Europa på 1800‑tallet, som gaver til kongelige eller som kuriositeter, men mer systematisk avl utenfor hjemlandet tok først fart på 1900‑tallet. I nyere tid har kennelklubber arbeidet med å fastsette tydelige rasestandarder, bevare genetisk variasjon og samtidig ivareta det tradisjonelle voktertemperamentet i en mer moderne hverdag.

I dag er tibetansk mastiff fortsatt relativt sjelden sammenlignet med mange populære selskapshundraser. I enkelte områder av Asia brukes de fremdeles som aktive vakthunder, mens de i Europa og andre deler av verden oftest holdes som familie- og eiendomsvoktere. Seriøse oppdrettere prøver å bevare rasens beskyttende natur og verdige vesen, samtidig som de legger vekt på god helse og stabile temperamenter.

Moderne tibetanske mastiffer finner man på gårdsbruk, i store landlige hjem og enkelte ganger i mer forstadsaktige omgivelser hvor eierne respekterer vokterinstinktet og gir rammen hunden trenger. Selv om de sjelden lenger vokter klostre mot rovdyr, er den innebygde pliktfølelsen og lojaliteten fortsatt sterk. Denne nære forbindelsen til rasens historie er en viktig del av appellen for mange entusiaster som ønsker en hund med et ekte og dypt forankret arbeidsbakgrunn.

## Å leve med rasen

Å velge tibetansk mastiff er et stort og langsiktig valg som ikke bør tas lett. Dette er ikke en «typisk familiehund» som uten videre passer inn i alle livsstiler. Det er en kraftig, selvstendig vokter som trenger en trygg, erfaren eier, et egnet miljø og en tydelig oppgave. For den rette personen eller familien kan belønningen være enorm, men suksess avhenger av realistiske forventninger og god forberedelse.

Først bør du vurdere bosituasjonen din. Tibetansk mastiff trives best i hjem med:
- En sikkert inngjerdet hage eller gårdsplass av tilstrekkelig størrelse  
- Solid og høy nok inngjerding; de kan være overraskende smidige og forsøke å utvide patruljeområdet sitt  
- Naboer som forstår at du har en vokterrase og kan tåle noe bjeffing, særlig nattestid  

Leilighet og tettbygd bymiljø er sjelden en god match. Beskytterinstinktet og vokaliteten kan raskt skape konflikter. De foretrekker også kjøligere klima og kan ha det tungt i varmt og fuktig vær. I varmere strøk trenger de skyggefulle uteområder, rikelig friskt vann og svale innemiljøer. Eventuelle utegårder eller hundegårder må være sikre, romslige og værbeskyttede, men hunden trenger likevel daglig kontakt med familien for å være sosialt velfungerende.

Hverdagen bør ha tydelig struktur. En tibetansk mastiff trenger vanligvis:
- Regelmessig, moderat mosjon som lange turer eller trygg, inngjerdet hagetid  
- Kontinuerlig trening og klare regler fra valpealderen av  
- Fast pelsstell, særlig i røyteperioder  
- Mental stimulering, inkludert sosial eksponering og rolige, kontrollerte møter med gjester  

Økonomisk er det kostbart å eie en stor rase. Fôrutgiftene er betydelige, spesielt ved bruk av kvalitetsfôr tilpasset store, langsomt voksende hunder. I tillegg kommer veterinærutgifter, forsikring, stelleutstyr, kurs og solid utstyr. Du bør regne med høyere årlige kostnader enn for små og mellomstore raser. Uforutsette hendelser som akutte veterinærbesøk eller sykdom kan bli dyre, så det er lurt å planlegge økonomisk.

Nyttig utstyr for eiere av tibetansk mastiff omfatter ofte:
- En sterk og komfortabel sele og et robust bånd som tåler en kraftig hund  
- Et bredt, godt polstret halsbånd med solid lås  
- En stor, støttende hundeseng, gjerne plassert slik at hunden har oversikt over huset  
- Kraftige børster og kammer egnet for tykk dobbeltpels  
- Et sikkert bur eller innendørs grindløsning hvis du ønsker å bruke dette som hvile- og trygghetsplass  

Det sosiale livet med en tibetansk mastiff blir gjerne annerledes enn med en svært sosial og ubekymret rase. Du må kanskje begrense spontane besøk i hundeparker og være selektiv med lekekamerater. Å ha gjester krever planlegging, for eksempel rolig introduksjon i bånd, å gi hunden mulighet til å trekke seg tilbake til et trygt sted og å sørge for at besøkende oppfører seg fornuftig rundt hunden.

Til gjengjeld beskriver mange eiere en dyp følelse av trygghet og fellesskap. Tibetansk mastiff holder gjerne stille oppsyn med hus og familie, ofte fra et utsiktspunkt med oversikt over innganger og uteområder. Kjærligheten vises gjerne mer subtilt enn hos mange andre raser – gjennom rolig øyekontakt, å lene seg forsiktig mot deg, eller bare å følge deg stille fra rom til rom.

Før du skaffer deg en tibetansk mastiff, bør du spørre deg selv ærlig:
- Har jeg tid og tålmodighet til å trene og sosialisere en viljesterk, selvstendig hund?  
- Er hjemmet og nabolaget mitt egnet for en vokal, beskyttende vokterrase?  
- Er jeg forberedt på den økonomiske og følelsesmessige forpliktelsen en stor, relativt langlivet rase innebærer?  

Hvis svaret er ja, og du verdsetter en hund med sterk personlighet, dype historiske røtter og et alvorlig forhold til oppgaven som beskytter, kan livet med en tibetansk mastiff bli et helt spesielt partnerskap som utvikler seg og fordypes gjennom mange år.

Tibetansk mastiff

Svenska Kennelklubben (Sweden)

Fédération Cynologique Internationale (Belgium)

Dansk Kennel Klub (Denmark)

Deutscher Club für Leonberger Hunde e.V. (Germany)

Eldgammel vokterrase fra Himalaya, stor og kraftig men likevel smidig, med tykk, værbestandig pels og løvelignende man. Rolig innendørs, men svært territoriell og vokal når den vokter. Dypt lojal, selvstendig, reservert overfor fremmede og best egnet for erfarne eiere.

Griffon belge vs Tibetansk mastiff

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser