## Kjappe fakta

- Sjarmerende selskapshund fra Brussel med et rampete «apefjes» og store, uttrykksfulle øyne  
- Finnes i både strihåret og glatthåret variant, i dype farger som rød, black and tan og svart  
- Svært knyttet til sine mennesker og ofte beskrevet som «små skygger» som følger deg overalt  
- Overraskende modig og årvåken til å være så liten, en oppmerksom liten varsler uten å virke truende  
- Følsom, intelligent og emosjonell av natur, trives best med mild trening og rikelig med kos  

## Utseende og pels

Griffon belge er en liten, solid selskapshund som ofte overrasker folk med hvor tung og kompakt den føles når man løfter den. Selv om den er liten, er den ingen skjør pyntehund. En voksen hund er vanligvis rundt 18–20 centimeter høy ved manken, med en kompakt, kvadratisk kropp som virker velbalansert, ikke spinkel. Du skal se en hund med god benstamme i forhold til størrelsen, en rett overlinje og en stolt, lett buet hals som gir den et våkent, nesten viktig uttrykk.

Hodet er rasens kjennemerke. Mange forelsker seg i Griffon belge nettopp på grunn av det menneskelignende, uttrykksfulle ansiktet. Hodet er forholdsvis stort i forhold til kroppen, med kort snute, bred panne og store, runde øyne som ser deg rett i ansiktet. Uttrykket skal være våkent, nysgjerrig og litt rampete. Ørene er små, høyt ansatte og bæres som regel halvt oppreist eller lett hengende. Snuten er kort, men ikke så ekstrem at den skal gi pusteproblemer hos en sunn, godt avlet hund.

I den større griffon-familien finnes det to pelstyper. Griffon belge har en hard, stri, ru pels. Den danner et tydelig skjegg, bart og buskete øyenbryn som gir ansiktet det karakteristiske «apefjeset». Pelsen på kroppen er tett og ganske hard å ta på, aldri silkeaktig eller ullen. I kontrast er Petit Brabançon glattpelset, selv om den er nært beslektet. Mange blander disse, så når du leter etter valp, er det lurt å være tydelig på at du vil ha den strihårede Griffon belge.

Godkjente farger hos Griffon belge er svart, black and tan og av og til svart med noe rødskjær. Dype, rike farger foretrekkes. I motsetning til enkelte andre toy-raser skal Griffon belge ikke friseres i overdrevne, «pene» frisyrer. Den naturlige silhuetten er en del av sjarmen.

Strihåret Griffon belge krever jevnlig pelsstell. For å bevare den grove strukturen blir pelsen tradisjonelt håndstrippet, det vil si at man napper ut døde hår for hånd eller med trimmingkniv i stedet for å klippe. Klipping er enklere, og mange familiehunder klippes, men over tid kan det gjøre pelsen mykere og fargen noe mattere. Hvis du vil bevare det mer tradisjonelle uttrykket, kan du:

- Børste grundig én til to ganger i uken med en kardebørste og metallkam  
- Få pelsen håndstrippet hver noen måneder hos en hundefrisør som kan strihårstyper (som terriere)  
- Forsiktig stelle håret rundt øynene og under halen for å holde hunden komfortabel og ren  

Glatthårede slektninger røyter mer jevnt og trenger som regel bare ukentlig børsting med en myk børste eller stellehanske, pluss et bad innimellom. For alle varianter gjelder at du bør sjekke ørene jevnlig, klippe klør hver tredje–fjerde uke, og følge ekstra godt med på håret rundt munnen, slik at det ikke samler matrester. En rask vask av «skjegget» etter måltider gjør hunden mer behagelig å leve med og reduserer eventuell lukt.

Selv om du ikke planlegger å stille ut hunden din, vil et fast stelleregime holde pelsen sunn og huden i god kondisjon. Hvis du begynner med pelsstell allerede mens hunden er valp, venner den seg til håndtering, og stellet blir en koselig stund og en fin måte å bygge relasjon på – i stedet for en kamp når hunden er voksen.

## Temperament og personlighet

Griffon belge er en av de rasene som lett overbeviser eierne om at den er mer menneske enn hund. Den er svært sosial, sterkt menneskeorientert og knytter ofte dype bånd til «sine» personer. Mange eiere beskriver den som følsom, nesten som et lite barn som «leser rommet» og reagerer på stemningen i huset. Er du trist, vil en Griffon belge som regel legge seg tett inntil deg, følge med på ansiktet ditt og prøve å trøste.

I hverdagen er dette en livlig, nysgjerrig liten hund som vil være med på det meste du gjør. Den er lykkeligst når den kan følge deg fra rom til rom, «hjelpe» til med husarbeidet eller krølle seg sammen ved siden av deg mens du sitter ved pulten. Den egner seg dårlig som kennelhund eller som hund som tilbringer lange dager alene. En Griffon belge som overlates for mye til seg selv, kan bli engstelig, bjeffete eller ødeleggende av frustrasjon.

I familier med barn er rasen som regel kjærlig og leken, men den trives best der barna er gamle nok til å respektere hundens grenser. Småbarn som griper, faller over hunden eller vifter leker rett i ansiktet på den, kan bli for mye for en følsom griffon. Med rolige, hundevante barn som forstår hvordan man håndterer en liten hund forsiktig, kan Griffon belge være en fryd. De liker enkle leker, forsiktig apport innendørs, og finner ofte på egne, teite påfunn bare for å få familien til å le.

Overfor andre hunder er mange Griffon belge sosiale og glade, særlig hvis de vokser opp sammen med andre hunder. Men de har ofte en stor personlighet i en liten kropp. Noen kan være litt sjefete overfor større hunder, eller bli defensive hvis de føler seg trengt opp i et hjørne. Gode introduksjoner og tidlig sosialisering er viktig. Med katter kan de leve fredelig, spesielt hvis de introduseres gradvis og under oppsyn i starten. Bakgrunnen som liten rottehund gjør likevel at de kan være svært interessert i små, raske dyr som hamstere og lignende, så disse skal alltid oppbevares trygt og utilgjengelig.

En av rasens store sjarmer er den årvåkne mentaliteten. De legger merke til alt. En fremmed ved døren, en ny gjenstand i rommet eller en uvant lyd i hagen vil ofte utløse oppmerksomhet og en kort bjeffeseanse. De er for små til å være vakthunder i fysisk forstand, men som varsler er de effektive og raske til å gi beskjed. Med konsekvent trening kan de fleste lære en «stille»-kommando, slik at varslingen ikke glir over i konstant bjeffing.

Det finnes noen vanlige utfordringer. Dette er en følsom rase som ikke tåler hard behandling eller kjefting særlig godt. De kan bli nervøse eller trekke seg unna hvis de behandles røft. De misliker også sterkt å bli ignorert, og kan utvikle klam atferd eller separasjonsangst hvis de emosjonelle behovene ikke møtes. På den andre siden: Hvis du ønsker en nært knyttet, uttrykksfull følgesvenn som virkelig vil dele livet ditt, byr Griffon belge på en enorm mengde kjærlighet pakket inn i en liten kropp.

## Trening og mosjon

Selv om Griffon belge er en toy-rasestørrelse, er den intelligent, lærevillig og som regel ivrig etter å gjøre eieren til lags. Den kombinerer våkenheten og nysgjerrigheten til en liten terrier med følsomheten til en typisk selskapshund. Denne kombinasjonen gjør at rasen responderer veldig godt på positiv forsterkning. Belønning i form av små godbiter, begeistret ros og korte lekeøkter virker nesten alltid bedre enn noen form for straff.

Nøkkelen til god trening er korte, varierte og morsomme økter. Lange, ensformige øvelser kjeder dem fort. Derimot kan tre–fire økter på fem minutter i løpet av dagen gi svært gode resultater. De lærer raskt grunnleggende kommandoer som sitt, dekk, innkalling og bli, og mange synes triks er ekstra gøy. Enkle triks som snurre rundt, gi labb eller «vinke» passer denne rasen godt, fordi det gir hjernetrim og lar dem få vise seg frem.

Renslighetstrening kan av og til ta litt lengre tid hos små raser, og Griffon belge er intet unntak. Liten blære kombinert med et følsomt lynne betyr at tålmodighet, rutine og konsekvens er avgjørende. Hyppige turer ut – spesielt etter søvn, lek eller måltid – kombinert med raus skryt når de gjør fra seg ute, vil fremskynde prosessen. Unngå straff ved uhell inne; det kan gjøre en følsom hund redd for å tisse når du ser på.

Når det gjelder mosjon, trenger ikke Griffon belge maratonøkter, men det er heller ikke en «veskehunde»-rase som kan klare seg uten turer. En voksen hund vil som regel trives godt med:

- To–tre korte til moderate turer per dag, på rundt 20–30 minutter hver  
- Lek i en sikker hage eller innendørs, som myk apportlek eller forsiktige dralek  
- Mental aktivisering som fôrleker, snusematter eller enkle søkeleker  

De er smidige og liker ofte aktiviteter som innendørs agility for små hunder, lydighet eller rallylydighet. Selv om de ikke har råfarten til større raser, gjør entusiasmen og lysten til å samarbeide dem til artige treningspartnere. Mange Griffon belge trives også godt med luktdrevne aktiviteter, som å finne godbiter gjemt rundt i et rom.

Det er viktig å ikke overdrive mosjon når hunden fortsatt er valp. Voksende ledd har best av kontrollert, aldersadekvat aktivitet fremfor lange fjellturer eller mye hopping ned fra møbler. Som voksne kan de ofte bli med på litt lengre turer i kjølig vær, men sunn fornuft bør styre. På grunn av kort snute og liten kropp kan de bli mer påvirket av varme enn enkelte andre raser. På varme dager bør turene legges til tidlig morgen eller sen kveld, og hunden skal alltid ha tilgang til friskt vann og skygge.

Sosialisering bør ses som en del av treningsplanen. Fra ung alder bør Griffon belge få møte ulike mennesker, vennlige hunder, forskjellige underlag, lyder og miljøer. En godt sosialisert griffon er som regel mer trygg og mindre tilbøyelig til å bli redd eller svært bjeffete i nye situasjoner. Valpekurs som bruker milde, positive metoder er en utmerket måte å kombinere sosialisering og grunntrening på.

Med riktig tilnærming kan Griffon belge bli en høflig og trivelig følgesvenn som går pent i bånd, tar imot besøk rolig og er velkommen i mange miljøer. Den sterke trangen til å være nær sine mennesker er en stor treningsfordel for den som vil legge inn tid og gi jevn, mild veiledning.

## Helse

Griffon belge er generelt en robust liten hund, men som alle raser har den enkelte helseutfordringer den kan være disponert for. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen gjennom nøye avl og helsetesting, så å velge en valp fra godt testede foreldre er et viktig første steg.

Et vanlig fokusområde i rasen er hodets og ansiktets oppbygning. Griffon belge har kort snute, og selv om rasestandarden ikke etterspør et ekstremt flatt ansikt, kan noen linjer være mer brachycephale enn andre. Hunder med svært kort snute og trange nesebor kan ha økt risiko for pustevansker, særlig i varmt eller fuktig vær. Når du vurderer valp, se etter foreldre som puster stille både i hvile og etter moderat aktivitet, og unngå individer som snorker kraftig eller sliter tydelig i varme.

Øyehelse er et annet viktig punkt. De store, fremtredende øynene som gir rasen så mye karakter, er også mer utsatt for skader, sår eller irritasjon. Ansvarlige oppdrettere lar ofte hundene undersøke av veterinær med øyespesialist. Som eier bør du følge med på tegn som rødhet, skjeling, lysskyhet, tåreflod eller at hunden gnir seg i ansiktet. Rask veterinærhjelp kan hindre at små problemer utvikler seg.

Som mange små raser kan Griffon belge være utsatt for:

- Patellaluksasjon (løse kneskåler)  
- Tannproblemer på grunn av liten kjeve og tettstilte tenner  
- Tidlig tannstein og tannkjøttsykdom hvis tennene ikke holdes rene  

Regelmessige veterinærkontroller, inkludert vurdering av knær, anbefales, og seriøse oppdrettere bruker kun avlsdyr med sunne knær og så god bitt- og tannstilling som mulig. Hjemme er tannstell helt avgjørende. Daglig eller nesten daglig tannpuss med hundetannkrem kan ha stor betydning for pust, komfort og generell helse.

I enkelte linjer finnes det også risiko for nevrologiske tilstander som syringomyeli eller Chiari-lignende misdannelser, særlig hos hunder med veldig hvelvet hodeform. I noen land benytter seriøse oppdrettere avansert diagnostikk som MRI avlsscreening for å redusere forekomsten. Når du snakker med oppdretter, bør du uten å nøle spørre hvilke helsetester de bruker på avlshundene og hvordan de tolker resultatene.

Rutinemessig forebyggende helsearbeid er minst like viktig som rasespesifikke tester. En frisk Griffon belge bør få:

- Vaksinasjoner etter anbefaling fra lokal veterinær  
- Årlige eller halvårlige helsesjekker for å fange opp problemer tidlig  
- Forebygging mot innvollsorm, lopper og flått  
- Jevnlig vektkontroll – selv små mengder overvekt kan belaste ledd og pust  

Forventet levealder ligger ofte rundt 12–15 år, og mange lever lenger ved godt stell. Å holde hunden slank, gi moderat daglig mosjon og fôre med et kvalitetsfôr tilpasset alder og aktivitetsnivå, bidrar alle til et lengre og sunnere liv.

På grunn av den sosiale naturen er psykisk helse også viktig. Kronisk stress fra lange perioder alene kan vise seg som mage-/tarmproblemer, overdreven slikking eller andre stressrelaterte atferder. Godt selskap, faste rutiner og mild håndtering støtter både den mentale og den fysiske helsen.

Et tett samarbeid med en veterinær som har erfaring med små raser, og å holde en åpen dialog med oppdretteren, gir de beste forutsetningene for mange friske og lykkelige år sammen med din Griffon belge.

## Historie og opprinnelse

Griffon belge har sine røtter i bygatene og stallene i Brussel, lenge før den ble en høyt verdsatt selskapshund i elegante salonger. På 1800-tallet ble små, strihårede terrierlignende hunder holdt i stallene for å bekjempe rotter og mus. Disse små arbeiderne var livlige, tøffe og raske, verdsatt for evnen til å beskytte kornlager og holde skadedyrbestanden nede. Med tiden ble disse lokale hundene krysset med importerte toy-raser, trolig blant annet mops og ulike spanieltyper.

Fra mopsen arvet de tidlige griffonene kortere snute, store, uttrykksfulle øyne og et utadvendt vesen. Toy-spanielene bidro sannsynligvis til rikere farger og mer silkepreg i enkelte linjer. Gradvis foredlet oppdrettere i Brussel disse kryssningene til en egen type som kombinerte mot og arbeidsvilje hos stallhunden med sjarmen og selskapsegenskapene hos toy-rasene. Denne nye, lille hunden med apeaktig ansikt begynte etter hvert å dukke opp ikke bare i stallene, men også i hjemmene til folk som beundret det spesielle utseendet og personligheten.

Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hadde rasen fanget interessen til både adel og overklasse i Belgia og andre land. Belgisk kongehusinteresse bidro til økt popularitet. Samtidens kunstnere og forfattere lot seg også fascinere av de uttrykksfulle små ansiktene, og hundene dukket opp i malerier og litteratur. Tre nært beslektede varianter utviklet seg i Belgia: den rødstrihårede Brussels Griffon, den strihårede svarte eller black and tan Griffon belge, og den korthårede Petit Brabançon. Selv om pels og farge skiller variantene, deler de felles opphav og svært likt temperament.

Griffon belge ble anerkjent av ulike kennelklubber og den internasjonale hundeorganisasjonen som en egen variant, med egen standard som vektlegger den strie, pigmentsterke pelsen og de mørkere fargene. Til tross for denne anerkjennelsen har rasen aldri blitt veldig vanlig utenfor hjemlandet. I mange land er den fortsatt relativt sjelden sammenlignet med andre toy-raser.

I dag er den opprinnelige jobben som rottefanger nesten helt erstattet av et liv som selskapshund. Griffon belge holdes som kjære familiemedlemmer, utstillingshunder og av og til deltakere i småhundsport. Det som henger igjen fra arbeidsfortiden, er den livlige, våkne naturen og den overraskende dristigheten i forhold til størrelse. De er fortsatt små voktere av hjemmet, klare til å slå alarm hvis noe uvanlig skjer, og fortsatt fulle av nysgjerrighet på hver krok av omgivelsene.

Moderne oppdrettere jobber for å bevare både det særpregede utseendet og det stabile, kjærlige lynnet som gjorde Griffon belge elsket i utgangspunktet. Selv om de ikke lenger ofte finnes i stallene, har de rykket opp til sofaer og senger, der de utfører sin nye «jobb» som hengivne, underholdende følgesvenner med stor iver.

## Å leve med rasen

Å leve med en Griffon belge er en ganske altoppslukende opplevelse. Dette er ikke en hund som stille trekker seg i bakgrunnen. I stedet får du en liten følgesvenn som vil være med på nesten alt du foretar deg. For mange er dette nettopp rasens store appell, men det krever også en bestemt livsstil og vilje til å følge opp.

Griffon belge trives best i hjem der noen er til stede store deler av dagen, eller der hunden kan bli med eieren på jobb. De egner seg godt i leilighet, så lenge de får nok mosjon og mental stimulering. Et par gode turer, litt lek og daglig samvær med familien er som regel nok. De trenger ikke stor hage, men uteområdet må være godt inngjerdet, for de er nysgjerrige og kan forsøke å presse seg gjennom små åpninger.

Potensielle eiere bør være forberedt på:

- Jevnlig pelsstell for strihårede Griffon belge, inkludert børsting og profesjonell klipp eller håndstripping  
- Konsekvent trening og sosialisering, særlig med tanke på bjeffekontroll og høflig hilseadferd  
- En hund som følger deg fra rom til rom og sjelden er fornøyd med å bli helt oversett  

Økonomisk vil årskostnaden ved å ha en Griffon belge variere med land og livsstil, men du bør beregne utgifter til kvalitetsfôr, pelsstell, rutinemessig veterinæroppfølging, vaksinasjoner, parasittbehandling og eventuelt forsikring. Små raser spiser mindre enn store hunder, men utgifter til pelsstell og veterinær kan være tilsvarende. Et realistisk budsjett bør også ta høyde for ekstrautgifter som kurs, kennel eller hundepasser i ferier, samt utskifting av leker, senger og utstyr.

Nyttig utstyr til en Griffon belge inkluderer en komfortabel og godt tilpasset sele som avlaster nakken – særlig viktig for små hunder med kort snute. Et lett bånd, myk liggeplass og et utvalg små, trygge leker er også essensielt. Mange eiere liker å ha et bur eller en hulelignende seng der hunden kan trekke seg tilbake og hvile, spesielt i travle hjem med barn. Fordi pelsen lett kan ta til seg skitt og fukt, er det praktisk å ha noen hundehåndklær og en mild hundesjampo tilgjengelig.

Tid og oppmerksomhet er minst like viktig som økonomi. En Griffon belge som får daglig samspill, kjærlig håndtering og tydelig, rolig struktur, er som regel en glad og morsom huskamerat. Uten dette kan den bli engstelig, svært vokal eller klam på måter som er vanskeligere å håndtere. Rasen knytter seg ofte spesielt sterkt til én eller to personer, men kan være vennlig mot en større omgangskrets hvis den er godt sosialisert.

For aktive eldre, enslige eller familier med større barn som ønsker tett selskap og liker å inkludere hunden i dagliglivet, kan Griffon belge være et svært godt valg. De elsker å ligge på fanget, sitte trygt fastspent i bil, eller bare være i nærheten mens du slapper av hjemme. De er små nok til å reise enkelt med, og tilpasser seg som regel nye miljøer godt når de får trygghet fra sine mennesker.

Før du skaffer deg en Griffon belge, er det lurt å møte flere i virkeligheten om mulig. Snakk med erfarne oppdrettere og eiere om hvordan det faktisk er å leve med en så følsom og menneskefokusert rase. Hvis du ønsker en lojal, uttrykksfull følgesvenn som deler sofaen din, «lytter» til historiene dine og møter deg med ekte glede hver dag – og du er klar for pelsstell, trening og den emosjonelle forpliktelsen som følger med – kan livet med en Griffon belge være usedvanlig givende.

Griffon belge

The Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Société Centrale Canine (French Kennel Club)

Liten, robust selskapshund fra Brussel med et menneskelignende «apeansikt» og store øyne. Har en stri, ru pels i svart eller sort/tan. Dypt knyttet til sine eiere, følsom og svært menneskeorientert, er den livlig, intelligent og en oppmerksom vakthund som trives med mild trening, tett selskap og jevnlig stell.

## Kjappe fakta

- En av de minste terrierrasene, men full av selvtillit og personlighet.  
- Avlet som en hardtarbeidende rottejeger på gårder og i staller, og elsker derfor fortsatt å jakte og utforske.  
- Kjennetegnes av stående ører og et lett revaktig uttrykk som gir et våkent og oppmerksomt blikk.  
- Værbestandig, «vask og bruk»-pels med stri struktur som trenger jevnlig stell og rydding, men ikke tung pelspleie.  
- Som regel robust og langlivet, og ofte leken og livlig langt opp i seniorårene.  


## Utseende og pels

Norwich terrier er en liten, kompakt hund, men mange blir overrasket over hvor tung og solid den føles når de løfter den. Ideell høyde er rundt 25–26 centimeter over manken, med en vekt som vanligvis ligger mellom 5 og 6 kilo, selv om noen friske hunder kan ligge litt utenfor dette. Kroppen er kort og godt sammensatt, med god benstamme og substans. Ingenting ved en Norwich skal virke spinkelt eller fintbygget. Den er avlet som arbeidsterrier, så helhetsinntrykket skal være en liten, men kapabel hund som kan komme inn på trange steder, men likevel har tyngde nok til å hevde seg.

Hodet er en av rasens mest sjarmerende trekk. Norwich terrier har lett avrundet skalle, kraftig snuteparti og tydelig stopp. De mørke, ovale øynene er uttrykksfulle og kvikke, ofte med et nysgjerrig og litt rampete blikk. De stående, middels store ørene sitter godt fra hverandre og bæres rett opp, noe som forsterker det våkne, litt revaktige uttrykket mange eiere forelsker seg i. Halen er som regel middels lang, høyt ansatt og bæres muntert når hunden er i bevegelse, men ikke krøllet over ryggen.

Pelsen er en viktig del av rasens særpreg. Norwich terrier har en stri, rett, værbestandig dekkpels med tett, mykere underull. Kroppspelsen skal kjennes tett og nesten ståltrådaktig, aldri myk eller lodden. Rundt hals og skuldre er det ofte en kraftigere krage som gir et lett «løvepreg», mens hårene på hode og ører er kortere og jevnere, med nok pels på snuten til å danne myke værhår, men ikke et fullskjegg.

Godkjente farger er:

- Rød, fra lys hvete til dyp, rik rød  
- Sort og tan  
- Grizzle  
- Wheaten (hvete)  

Hvite tegninger er ikke typisk og blir generelt ikke ønsket i utstillingsringen, men en liten hvit flekk er ikke uvanlig hos familiehunder.

Pelsstellet på en Norwich terrier er overkommelig sammenlignet med mange andre raser, men det er viktig å bevare riktig pelsstruktur. Regelmessig børsting, omtrent to til tre ganger i uken, hjelper til med å fjerne løse hår og forebygge floker, spesielt rundt kragen og bakparten. En slicker-børste og en metallkam fungerer som oftest godt. Mange eiere lærer seg også enkel håndstripping, altså å nappe død dekkpels forsiktig ut for hånd eller med strippingkniv. Dette holder pelsen stri og værbestandig. Klipping er mulig på rene familiehunder, men har lett for å mykne pelsen og kan gjøre den mer utsatt for toving og at den trekker til seg skitt.

Bading bør bare gjøres ved behov, siden hyppige bad kan fjerne de naturlige oljene som beskytter hud og pels. Et mildt hundesjampo, etterfulgt av grundig skylling og tørk, er vanligvis tilstrekkelig. Sjekk ørene jevnlig for voks og smuss, klipp klørne hver tredje–fjerde uke, og følg med på tannhelsen. Den lille munnen kan være utsatt for tannstein, så regelmessig tannpuss er svært nyttig. Med fornuftig pelsstell og oppmerksomhet på struktur forblir Norwich terrieren en nett, praktisk liten hund som alltid ser klar ut for nye oppgaver.  


## Temperament og personlighet

Livet med en Norwich terrier er sjelden kjedelig. Dette er en stor personlighet i en liten kropp, ofte beskrevet som fryktløs, arbeidsvillig og full av glede. Samtidig er en godt oppdrettet og godt sosialisert Norwich kjent for å være mer omgjengelig og mindre skarp enn enkelte andre terrierraser. De knytter seg tett til familien og vil helst være med på alt som skjer, ikke bare stå på sidelinjen.

Hjemme følger Norwich terrieren ofte folkene sine fra rom til rom, alltid interessert i hva som foregår. Mange eiere beskriver dem som «skygger med gjørmete labber». De elsker å krølle seg sammen i sofaen etter en god tur eller lekestund, og selv om de absolutt er aktive, er energinivået som regel håndterbart så lenge de får nok mosjon og mental stimulering. Innendørs kan de være relativt rolige, men de slår over i full «vakthundmodus» idet det ringer på døren eller en ekorn våger seg over hagen.

Med barn er Norwich terrier som oftest kjærlig og leken, særlig hvis de har vokst opp sammen. Den solide kroppen og trygge naturen gjør dem ofte mer tolerante for støy og hektisk familieliv enn enkelte små selskapsraser. Men de er fortsatt små hunder og skal behandles med respekt. Små barn må lære å håndtere dem forsiktig, og samvær bør alltid være under tilsyn for å unngå uhell som hardhendt grabbing eller at noen faller over hunden. Når de behandles pent, blir mange Norwich flotte barndomskamerater som gjerne er med på lek og elsker å være en del av familiens rutiner.

Overfor andre hunder kan Norwich terrier være sosiale hvis de introduseres riktig og sosialiseres godt fra valpestadiet. De er terriere, så de trekker seg ikke nødvendigvis tilbake hvis de blir utfordret, men de fleste er ikke naturlig stridige. Forsiktighet rundt mye større og veldig bråkete hunder er fornuftig for å unngå skader. Overfor katter og smådyr kan den sterke jaktlysten være en utfordring. Noen Norwich lever fredelig med en huskatt de har vokst opp sammen med, men ville dyr og små kjæledyr som hamster eller kanin vil lett trigge jaktinstinktet.

Typiske utfordringer henger ofte sammen med denne terrierarven. Norwich terrier liker å varsle når det kommer besøk eller de hører interessante lyder, noe som gjør dem til gode små vakthunder, men som kan skape nabokonflikter hvis det ikke styres tidlig. De kan grave i hagen på jakt etter innbilte byttedyr, og nysgjerrigheten kan friste dem til å følge en spennende lukt under et gjerde. Et godt inngjerdet område og tilsyn i hagen er derfor viktig. Separasjonsangst kan oppstå hos hunder som blir forlatt alene i mange timer, siden de trives best med nær kontakt. En Norwich terrier er lykkeligst når den får dele hverdagen tett med sine mennesker, ikke når den behandles som en pynteting.  


## Trening og mosjon

Norwich terrier er intelligente og lærevillige, men har også en dose terrier-selvstendighet. Vellykket trening kombinerer som regel tålmodighet, konsekvens og en god porsjon humor. De responderer svært godt på positiv forsterkning med bruk av godbiter, leker og ros som belønning. Harde korrigeringer eller «tung hånd» kan skade tilliten og gjøre dem sta eller usikre fremfor samarbeidsvillige.

Grunnleggende lydighetstrening bør starte tidlig, helst fra den dagen valpen flytter inn. Korte, varierte økter fungerer best, siden Norwich fort kan miste interessen hvis øvelsene blir for ensformige. Enkle signaler som «sitt», «dekk», «kom» og «la være» er viktige, og en sikker innkalling er helt sentral. På grunn av jaktinstinktet mot smådyr er nettopp innkalling en av de mest verdifulle ferdighetene du kan lære hunden. Mange eiere har god nytte av en langline ute i læringsfasen – da får hunden litt frihet, samtidig som alle er trygge.

Mental stimulering er like viktig som fysisk mosjon. Norwich terrier liker å løse oppgaver, så lek og trening som får dem til å bruke hodet er svært tilfredsstillende. De trives ofte godt med:

- Klikkertrening av triks og morsomme øvelser  
- Nesesøk, for eksempel å lete etter gjemte godbiter eller leker  
- Interaktive aktivitetsleker og slow feeder-skåler  
- Nybegynnernivå i agility eller rallylydighet  

Formelle hundesporter er ikke noe krav, men kan være en flott kanal for en energisk Norwich og en fin måte å styrke båndet mellom hund og eier på.

Når det gjelder mosjon, er Norwich terrier mer aktiv enn størrelsen tilsier. De fleste voksne trenger rundt én til halvannen time daglig aktivitet fordelt på turer, lek og fri utforskning. En typisk dag kan inneholde en rask morgentur, litt lek eller treningsøvelser på ettermiddagen, og en kortere kveldstur. De liker ofte å løpe løs i sikre, inngjerdede områder. Mange Norwich elsker å hente ball og leke drakamp, og noen liker å vasse eller svømme i trygt vann når de er forsiktig introdusert for det.

Unge valper skal ikke overtrenes, siden skjelett og ledd fortsatt er i utvikling. Korte, hyppige turer og rolig lek er bedre enn lange fjellturer. Etter hvert som hunden blir voksen kan lengde og intensitet gradvis økes. Voksne Norwich terriere liker ofte lengre skog– og markaturer og kan holde imponerende godt følge, men det er lurt å bygge opp formen gradvis og være ekstra oppmerksom i sterk varme, da små, kompakte kropper kan bli overopphetet raskere enn større og mer langlemmede raser.

Fordi de er kloke og til tider litt vel selvsikre, vil Norwich terrier utnytte utydelige regler. Klare grenser og faste rutiner hjelper dem å forstå hva som gjelder. Bestem for eksempel tidlig om hunden får være i sofaen eller i sengen – og hold fast ved det. Mange eiere har god nytte av burtrening for å styre hvileperioder og skape et trygt fristed, spesielt i valpetiden. Når treningen er morsom, variert og rettferdig, blir Norwich terrieren som regel en glad og ivrig partner som elsker å vise hva den kan.  


## Helse

Norwich terrier regnes generelt som en robust og sunn rase, særlig sammenlignet med enkelte større eller mer ekstremt bygde raser. Den moderate kroppsbygningen, naturlige halen og funksjonelle anatomien bevarer mye av sunnheten man forventer av en arbeidsterrier. Mange Norwich blir godt opp i tenårene, og 12–14 år er vanlig med god omsorg, sunt fôr og fornuftig mosjon.

Som alle raser har Norwich terrier noen helseproblemer som forekommer oftere enn i hundebestanden generelt. Ansvarlige oppdrettere jobber for å redusere risikoen gjennom helsetesting, nøye kombinasjonsvalg og tett oppfølging av linjene sine.

Noen tilstander som er kjent i rasen:

- Pustevansker som øvre luftveisproblemer og en tilstand kjent som Norwich Terrier Upper Airway Syndrome, som hos rammede hunder kan gi støyende pust, brekninger eller dårligere utholdenhet  
- Øyelidelser, inkludert katarakt (grå stær) og andre arvelige øyesykdommer  
- Patellaluksasjon, der kneskålen hopper ut av ledd og kan gi halthet eller en særegen «trippende» gange  
- Hofteleddsdysplasi, mindre vanlig i denne lille rasen enn hos store hunder, men likevel overvåket i flere land  
- Tannproblemer, som hos mange små raser, inkludert tannstein og tidvis trang tannstilling  

Anbefalinger for helsetesting kan variere mellom land og kennelklubber, men kan omfatte øyelysning, patellasjekk og i noen regioner vurdering av luftveier og hofterøntgen. Valpekjøpere bør føle seg trygge på å spørre oppdrettere hvilke tester de gjør og hvordan de bruker resultatene i avlsplanleggingen. En seriøs oppdretter er åpen om både styrker og svakheter i linjene og forklarer hvordan de jobber for å forbedre helse og temperament i framtidige generasjoner.

Rutinemessig veterinæroppfølging har stor betydning for å holde en Norwich terrier frisk. Regelmessige helsesjekker, vaksinasjoner eller titer-testing etter lokale retningslinjer, samt forebygging mot lopper, flått og innvollsorm er viktig. Forebyggende tannpleie er spesielt verdifullt. Å pusse tennene flere ganger i uken med hundetannkrem kan kraftig redusere risikoen for tannkjøttsykdom, som igjen påvirker den generelle helsen, inkludert hjerte og nyrer.

Vektkontroll fortjener ekstra oppmerksomhet. Fordi Norwich terrier er liten og kompakt, utgjør bare én ekstra kilo en stor andel av kroppsvekten. Overvekt kan belaste ledd, forverre pustevansker og redusere energinivået. Et godt, balansert fôr tilpasset alder, aktivitetsnivå og eventuelle særskilte behov, kombinert med porsjonskontroll og regelmessig mosjon, hjelper hunden å holde ideell kroppsform.

Eiere bør være oppmerksomme på tidlige tegn på mulige helseproblemer, som endret pustelyd, dårligere utholdenhet, vedvarende hoste, uklarheter i øynene, endret bevegelsesmønster eller motvilje mot å hoppe. Tidlig veterinærundersøkelse gir som oftest bedre prognose. Med gjennomtenkt avl og oppmerksom livslang oppfølging får de fleste Norwich terriere mange år som aktive, hengivne familievenner.  


## Historie og opprinnelse

Norwich terrier stammer fra det historiske grevskapet Norfolk i Øst-England, et område kjent for gårder, staller og travle markedssentre. Rasen utviklet seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet som en liten, smidig arbeidsterrier med hovedoppgave å holde rotter og annet skadedyr nede. Bønder, stallkarer og hestefolk satte pris på en hund som kunne komme inn på trange steder, hadde mot til å møte sta skadedyr og likevel var vennlig og håndterlig rundt mennesker og andre hunder.

Den tidlige Norwich-typen oppsto trolig ved å krysse forskjellige små terriere som var vanlige i området på den tiden, blant annet røde og hvetefargede arbeidsterriere som hadde likhetstrekk med dagens cairn og irsk terrier. Disse små hundene ble lokalt av og til kalt «Cantab»-terriere, særlig rundt Cambridge, der de ble populære blant studenter som holdt dem både som selskap og som rottejegere på hybler og i staller.

Opprinnelig ble både stående (prick) og hengende (drop) ører regnet som samme rase. Etter hvert begynte entusiastene å fokusere mer nøye på type og standard. I 1932 ble rasen offisielt anerkjent under navnet Norwich terrier, oppkalt etter byen Norwich. I mange år ble begge ørevariantene registrert sammen. Med tiden ble forskjellene i utseende og avl tydeligere, og det kom et formelt skille. På 1960-tallet anerkjente kennelklubber i flere land hundene med stående ører som Norwich terrier, mens de med hengende ører ble godkjent som en egen, men nært beslektet rase: Norfolk terrier.

Til tross for den beskjedne størrelsen beholdt Norwich terrier sitt arbeidspreg. De ble brukt ikke bare i gårder og staller, men også av og til til å støte rev ut av hi, selv om de aldri var store nok til å ta slikt bytte direkte. Mot, utholdenhet og kompakt bygning gjorde dem verdifulle der skadedyr var et problem.

Etter hvert som 1900-tallet skred frem og behovet for profesjonelle rottehunder avtok, gikk Norwich terrier gradvis over til å bli selskapshund og utstillingshund. Den glade væremåten, den hendige størrelsen og den lettstelte pelsen bidro til å gi rasen tilhengere i Storbritannia, Skandinavia og Nord-Amerika, og senere i resten av verden. Raseklubber ble dannet for å beskytte og fremme Norwich terrier, med fokus på å bevare sunn bygning, stabilt temperament og den harde, værbestandige pelsen som vitner om rasens arbeidende fortid.

I dag brukes Norwich terrier sjelden som profesjonell rottejeger, men instinktene er der fortsatt. Mange liker gruvesport/earthdog-aktiviteter, spor- og søksleker og andre øvelser som etterligner det opprinnelige arbeidet. Framfor alt er de høyt verdsatt som livlige, kjærlige familiehunder som bringer et snev av gammeldags gårdsliv inn i moderne hjem. Historien som praktisk, hardtarbeidende terrier preger fortsatt rasens karakter og gjør Norwich terrier til en liten hund med ekte substans og stor viljestyrke.  


## Å leve med rasen

Å ta en Norwich terrier inn i hjemmet innebærer å forplikte seg til en engasjert, energisk følgesvenn som vil være fullt ut delaktig i hverdagen. Dette er ikke en rase som trives med å være alene hjemme gjennom lange arbeidsdager uten selskap eller stimulering. De kan passe inn i mange typer husholdninger, fra aleneboere i leilighet til aktive familier i hus med hage, så lenge de får dekket sine behov for sosial kontakt og fysisk/mental aktivitet.

Når det gjelder plass, tilpasser Norwich terrier seg godt til mindre boliger, forutsatt at de får nok utetid og hjernetrim. En sikkert inngjerdet hage er ideell, men ikke en absolutt nødvendighet hvis du kan tilby flere gode turer hver dag. På grunn av jaktinstinktene er et trygt uteområde viktig. Glipper under gjerder, løse plank eller lette rømningsveier kan friste en nysgjerrig Norwich. Mange eiere velger solide gjerder fremfor lave pyntestakitt, og noen har tilsyn med all hagetid for å hindre graving eller småekspedisjoner.

Den daglige rutinen med en Norwich terrier består ofte av en blanding av turer, lek og hvile. De setter pris på struktur. Morgen- og kveldsturer omtrent til samme tid hver dag, faste måltider og konsekvente regler gir trygghet. De trives spesielt når de får være med på familiens aktiviteter, som bilturer, besøk på hundevennlige kafeer eller å være med og se på fotballkamp i parken. Jo mer de inkluderes, desto lykkeligere pleier de å være.

Økonomisk innebærer det å eie en Norwich terrier omtrent de samme kostnadene som for andre små rasehunder. Startkostnadene omfatter kjøpesum, vaksiner, ID-merking, eventuell kastrering/sterilisering, bur eller seng, matskåler, stelleutstyr, sele eller halsbånd, kobbel, leker og eventuelt forsikring. Løpende årlige kostnader omfatter vanligvis:

- Kvalitetsfôr  
- Rutinemessig veterinæroppfølging og vaksiner  
- Forebygging mot parasitter  
- Pelsstell, spesielt hvis du bruker profesjonell trimmer til stripping  
- Dyreforsikring eller egen buffer for uforutsette veterinærutgifter  

Pelsstellkostnader varierer med om du lærer deg å strippe selv eller går regelmessig til trimmer. Mange velger en kombinasjon, med enkelt vedlikehold hjemme og noen profesjonelle timer i året.

Nyttig utstyr for en Norwich terrier inkluderer en godt tilpasset sele til turbruk, siden små hunder lett kan belaste nakken hvis de trekker i halsbånd. Et bur eller en rolig «huleplass» hjelper til med renslighetstrening og gir et trygt tilfluktssted. Fordi de liker å tygge og leke, er det lurt med ulike holdbare leker: tyggeleker, små baller som trygt får plass i munnen, og myke leker til innendørslek. Aktivitetsleker eller godbitdispensere er svært gode for å holde det kvikke hodet i arbeid, spesielt når du selv er opptatt.

Nye eiere bør være forberedt på å bruke tid på tidlig sosialisering. Å introdusere valpen for mange ulike mennesker, vennlige hunder, lyder og miljøer på en positiv måte bidrar til å forme en trygg voksen Norwich terrier. Valpekurs med erfarne instruktører kan være til stor hjelp. Tydelige grenser og rolig, konsekvent ledelse bidrar til å forebygge vanlige atferdsproblemer som overdreven barking eller ressursforsvar over leker.

Å leve med en Norwich terrier gir rikelig tilbake for den innsatsen. Du får en lojal, livlig liten hund som som regel er klar for tur, lek eller å ligge ved siden av deg i sofaen. Størrelsen gjør dem lette å ta med på reise, og den robuste mentaliteten gjør at de ofte er gode til å tilpasse seg nye steder. Med god planlegging og en realistisk forståelse av hvor mye tid og energi som kreves, vil en Norwich terrier passe godt inn i mange moderne livsstiler og tilføre hverdagene selskap, entusiasme og en god porsjon terrier-ånd.

Norwich terrier

Norwich Terrier Club of Great Britain

Den Norske Kenneklub (Norwegian Kennel Club)

Norwich terrier er en liten, robust og selvsikker terrier med stående ører, et reveaktig, våkent uttrykk og en stri, værbestandig pels. Den ble opprinnelig avlet som gårdshund for å fange rotter, og er fortsatt en livlig og nysgjerrig jeger som trenger jevnlig mosjon, mental stimulering og moderat pelsstell, og den blir som regel forholdsvis gammel.

Griffon belge vs Norwich terrier

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser