## Kjappe fakta

- Bichon havanais kommer opprinnelig fra Cuba, er landets nasjonale hund og en nært knyttet selskapshund som var høyt verdsatt i Havannas overklasse.
- Bichon havanais har en lang, silkeaktig, ikke‑røytene pels som ofte tåles bedre av allergisensitive personer enn pels hos mange andre raser.
- Til tross for sin lille størrelse er dette en overraskende robust, livlig og klok hund som elsker å lære triks og være med på familiens aktiviteter.
- Bichon havanais er svært menneskeorientert og trives som regel godt i aktive hjem med både barn, eldre og andre dyr, så lenge den ikke blir overlatt for mye til seg selv.
- Rasens tilpasningsevne gjør at den fungerer både i byleiligheter og i hus med hage, forutsatt at den får daglige turer, lek og mental stimulering.

## Utseende og pels

Bichon havanais er en liten selskapshund, men føles verken skjør eller altfor sart. De fleste voksne er rundt 23–27 centimeter høye ved manken, med en velbalansert kropp som er litt lengre enn den er høy. Over lendet er det en myk oppoverbue som gir overlinjen en svak bue i stedet for en helt rett rygg. Helhetsinntrykket er en glad, lettbeint liten hund med nok substans til å bevege seg trygt og leke energisk.

Hodet er forholdsvis bredt med myke, uttrykksfulle brune øyne som gir bichon havanais sitt søte og våkne uttrykk. Ørene henger tett inntil hodet, innrammet av langt hår, og snuten er middels lang – verken for kort eller spiss. Halen er et av rasens kjennetegn. Den er høyt ansatt og bæres i en elegant bue over ryggen, kledd i en fjær av langt hår som understreker rasens elegante silhuett i bevegelse.

Rasens store stolthet er pelsen. Bichon havanais har en lang, rikelig, bølget eller lett krøllet pels med myk og lett tekstur. Den skal verken være ullen eller helt glatt. Under den flytende dekkpelsen ligger en mykere underull som isolerer. Mange eiere blir overrasket over hvor mange fargevarianter som er tillatt. Bichon havanais kan være hvit, krem, fawn, gyllen, svart, sjokoladebrun, sølvfarget eller ulike kombinasjoner og mønstre. Noen valper endrer farge etter hvert som de vokser, så en mørk valp kan lysne med tiden.

Pelsstell på bichon havanais krever innsats, særlig hvis du beholder pelsen lang. Hårene floker seg lett, spesielt der det er friksjon – bak ørene, under halsbåndet, i armhulene og rundt bakparten. En typisk stelle­rutine for en familiehund av denne rasen omfatter:

- Børsting og greing av pelsen minst tre til fire ganger i uken, og daglig ved røyting av underull eller når hunden skifter fra valpe‑ til voksenpels.
- Bruk av piggbørste og metallkam for å komme helt ned i alle lag av pelsen, ikke bare skumme overflaten.
- Kontroll av og forsiktig løsning av floker med fingrene og en flokeløsende spray før de strammer seg til.

Noen eiere foretrekker å ha bichon havanais i en kortere, praktisk «familieklipp» for å redusere stelletiden. Pelsen må fortsatt børstes jevnlig, men tover seg sjeldnere til harde knuter. Profesjonell grooming hver sjette til åttende uke kan bidra til å holde fasongen pen og pelsen sunn. Regelmessig klipp rundt øyne, poter og i hygieniske områder gjør hunden mer komfortabel og ren.

Ørene bør sjekkes ukentlig for rødhet eller lukt, og klørne bør klippes eller files jevnlig slik at de ikke blir for lange. Fordi øynene er uttrykksfulle og lett prominente, er det viktig å holde hår borte fra øynene og forsiktig tørke bort eventuelle tåreflekser. Med jevnlig og riktig stell holder pelsen seg myk, vakker og behagelig å leve med.

## Temperament og personlighet

Bichon havanais omtales ofte som en «borrelåshund», og det beskriver mye av rasens væremåte. Disse hundene knytter seg svært tett til sine mennesker og vil oppriktig være med på det som skjer. De følger familien fra rom til rom, ligger under skrivebordet mens noen jobber, og krøller seg sammen i sofaen til filmkvelder. Denne sterke tilknytningen er en av rasens største sjarmfaktorer, men kan også bli en utfordring hvis eierne ikke lærer hunden å være avslappet alene.

I hverdagen er en godt sosialisert bichon havanais som regel blid, leken og vennlig. Den liker å hilse på besøkende og er oftere imøtekommende enn skeptisk, selv om enkelte individer kan være litt forsiktige i møte med fremmede i starten. Den lille størrelsen gjør rasen godt egnet til leilighetsliv, men personligheten er alt annet enn passiv. En bichon havanais oppfører seg ofte som en liten komiker og bruker labbing, lekeinvitter eller små morsomme piruetter for å få oppmerksomhet og starte lek.

Sammen med barn er bichon havanais som regel tålmodig og kjærlig, forutsatt at barna lærer å behandle hunden pent. Den deltar gjerne i barns leker i hagen eller ligger rolig og «hører på» godnatthistorier. Fordi den er liten, kan røff håndtering lett føre til skader, så tilsyn med svært små barn er viktig. Større barn som forstår hvordan man håndterer en liten hund, kan få et veldig nært forhold til en bichon havanais, særlig hvis de deltar i trening og daglig stell.

Rasen går som oftest godt overens med andre hunder og kan leve harmonisk med katter og andre kjæledyr hvis den introduseres riktig. Bichon havanais er sosial av natur, og mange trives på hundebarnehage, på felles turer eller på besøk hos vennlige nabohunder. Enkelte kan opptre litt «sjefete» overfor mye større hunder, så det er nyttig å veilede slike møter og lære hunden høflige hilseritualer.

Typiske utfordringer i temperamentet kan være:

- Tendens til separasjonsangst hvis den regelmessig blir forlatt alene i lange perioder.
- Bjeffing på lyder i oppgangen, folk som går forbi vinduet, eller andre opplevde «endringer» i omgivelsene.
- Utvikling av «småhund‑syndrom» hvis eiere tillater uhøflig atferd bare fordi hunden er liten og søt.

Forebygging av slike problemer starter tidlig. Gradvis trening på å være komfortabel alene, rikelig med fysisk og mental aktivisering, og konsekvente regler for oppførsel hjelper bichon havanais til å bli en trygg og høflig følgesvenn. Når de følelsesmessige behovene ivaretas, er bichon havanais blant de mest sjarmerende og lettvinte små rasene – ideell for mennesker som gjerne deler mesteparten av dagen med en pelset skygge.

## Trening og mosjon

Selv om bichon havanais hører til i selskapshundgruppen, er den langt fra bare en dekorativ fanghund når det gjelder hode og energi. Rasen er intelligent, nysgjerrig og sterkt motivert av samspill med mennesker. Denne kombinasjonen gjør trening både givende og morsom, så lenge metodene er milde og positive. Strenge korrigeringer eller utålmodighet kan lett «slukke» en sensitiv bichon havanais, mens ros, godbiter og lek får fram det beste i den.

Mange eiere blir overrasket over hvor raskt bichon havanais lærer nye signaler. Den tar gjerne grunnleggende øvelser som sitt, dekk og innkalling veldig fort hvis treningen er konsekvent og øktene korte og morsomme. Fordi den setter så stor pris på menneskelig oppmerksomhet, jobber den ofte entusiastisk for en klikker og små godbiter. Triks‑trening passer utmerket for rasen. Enkle triks som å snurre rundt, gå slalåm mellom beina, gi labb eller «spille død» holder hjernen i gang og styrker båndet mellom hund og eier.

Renslighetstrening kan ta litt lengre tid hos noen bichon havanais, ikke fordi de er sta, men fordi små hunder har små blærer. En tydelig rutine, hyppige lufteturer og tilsyn inne er avgjørende. Mange familier opplever at bruk av bur eller valpegrind i starten, kombinert med faste turer ut og belønning for vellykkede toalettbesøk, gjør prosessen raskere. Det er viktig å ikke kjefte på uhell – da lærer hunden bare å skjule dem.

Når det gjelder mosjon, er bichon havanais tilpasningsdyktig. Den trenger ikke maratonløp, men er heller ikke fornøyd med bare en rask runde rundt kvartalet. En typisk voksen bichon havanais vil sette pris på:

- To til tre moderate turer om dagen, ofte totalt 45–90 minutter avhengig av alder og kondisjon.
- Lek i en sikker hage eller inne med leker – spesielt apport, forsiktig drakamp eller gjemsel.
- Korte økter med mer intens aktivitet, for eksempel å løpe rundt med andre små hunder i parken.

Mental stimulering er like viktig som fysisk aktivitet. Aktiviseringsleker, søk etter godbiter, enkel lydighetstrening og nye miljøer å utforske bidrar til å motvirke kjedsomhet. Bichon havanais gjør det ofte svært godt i hundesporter som passer dens størrelse og temperament. Mange lykkes i agility, rallylydighet, freestyle eller vanlige lydighetskurs. Selv om du ikke ønsker å konkurrere, kan en lokal hundeklubb eller treningsgruppe være et flott sted å sosialisere hunden og lære god kommunikasjon.

Fordi rasen er livlig, men ikke hyperaktiv, kan bichon havanais også tilpasse seg litt roligere dager, så lenge den til vanlig får gode muligheter til å bruke energien sin. Eldre hunder vil gjerne ha kortere turer og roligere leker, men trenger fortsatt mental stimulering for å trives. Nøkkelen er jevnhet: daglig mosjon, litt trening og felles kvalitetstid holder denne rasen balansert og fornøyd.

## Helse

Bichon havanais regnes generelt som en sunn og robust liten rase, spesielt når den avles ansvarlig med fokus på genetisk variasjon og helseundersøkelser. Med god omsorg lever mange godt opp i tenårene, ofte mellom 13 og 15 år. Noen blir 16–17 år. Som hos alle raser finnes det likevel enkelte tilstander som forekommer oftere, og som potensielle eiere bør kjenne til.

Ortopediske problemer kan forekomme. Hofteleddsdysplasi og patellaluksasjon (løs kneskål) er blant de mest omtalte. Ansvarlige oppdrettere undersøker ofte avlsdyr med hoftevurdering og patella‑sjekk for å redusere risikoen for å føre videre slike problemer. Alvorlige tilfeller kan kreve operasjon, mens mange milde tilfeller kan håndteres med vektkontroll, tilpasset mosjon og leddstøtte i samråd med veterinær.

Øyehelse er et annet fokusområde. Tilstander som katarakt og andre arvelige øyesykdommer kan forekomme i rasen. Mange nasjonale kennelklubber og raseklubber anbefaler at avlsdyr øyelyses jevnlig av veterinær øyelyser. For vanlige eiere er jevnlige veterinærkontroller og oppmerksomhet på endringer i syn, uklarhet på øynene eller ubehag viktige.

Bichon havanais kan være utsatt for visse hud‑ og pelsproblemer, ofte knyttet til allergier, parasitter eller miljøfaktorer. Regelmessig pelsstell, fôr av god kvalitet og rask oppfølging av kløe eller «hot spots» bidrar til god hudhelse. Fordi pelsen er lang og tett, er det viktig å tørke den godt etter bad eller våte turer for å unngå sopp‑ og bakterieproblemer.

Andre tilstander som kan forekomme i rasen, er blant annet hjertemislyder hos enkelte individer, følsom mage/tarm og tannproblemer. Små hunder får generelt tannstein raskere enn store raser, så tannpleie er viktig. Daglig tannpuss, om mulig, kombinert med jevnlige tannkontroller hos veterinær forebygger tannkjøttsykdom og tanntap.

Fremtidige eiere bør snakke med oppdrettere om hvilke helseundersøkelser de bruker. Typiske anbefalte tester kan være:

- Hofterøntgen/hip scoring.
- Patellaluksasjons‑sjekk.
- Øyelysning for arvelige øyesykdommer, ofte gjentatt med jevne mellomrom på avlsdyr.
- I noen land tilleggstester (DNA) for spesifikke arvelige sykdommer, dersom det er aktuelt i enkelte linjer.

God helse hos bichon havanais handler også om hverdagsvalg. Å holde hunden slank gjennom riktig fôring og mosjon avlaster ledd og reduserer risikoen for mange sykdommer. Vaksinasjoner, parasittkontroll og årlige eller halvårlige veterinærkontroller bidrar til tidlig oppdagelse av problemer. Å være oppmerksom på subtile endringer, som motvilje mot å hoppe, endret appetitt eller mindre lyst på tur, kan gi tidlige signaler om at noe er galt.

Alt i alt tilbyr bichon havanais en god kombinasjon av levealder og vitalitet. Med ansvarlig avl og oppmerksomme eiere kan denne lille hunden ofte nyte mange aktive og glade år som fullt medlem av familien.

## Historie og opprinnelse

Bichon havanais har en fascinerende historie som strekker seg over flere århundrer og krysser hav. Selv om rasen i dag forbindes tett med Cuba, ligger røttene i middelhavsområdet. Små selskapshunder fra Spania og trolig Italia reiste med sjømenn og nybyggere til Karibia på 1500‑ og 1600‑tallet. Disse hundene var trolig forfedre til bichon‑familien, som bichon frisé og beslektede typer, som allerede var populære som selskapshunder blant europeisk adel.

Vel framme på Cuba tilpasset de små hundene seg øyas varme klima og lokale levesett. Over tid utviklet de seg til en egen type, med lett, isolerende pels og et livlig, men mildt temperament. I Havanna, landets hovedstad, ble de favoritter hos de rike og aristokratiet. Rasens navn, havanese/bichon havanais, gjenspeiler den nære tilknytningen til byen og den kubanske kulturen som formet den. En periode ble hundene også kalt «Havana Silk Dogs» på grunn av den myke, flytende pelsen.

I mange år levde bichon havanais som en høyt skattet selskapshund i Kubas overklasse, relativt isolert fra omverdenen. På midten av 1900‑tallet fikk imidlertid politiske endringer på Cuba dramatisk betydning for rasen. Da mange kubanske familier flyktet, tok noen med seg sine kjære hunder til USA og andre land. Disse utvandrede hundene dannet grunnlaget for dagens populasjon utenfor Cuba. Engasjerte oppdrettere i Nord‑Amerika og Europa arbeidet målbevisst for å bygge opp og stabilisere rasen igjen, med nøye vekt på helse, temperament og de klassiske rasetrekkene.

Etter hvert som antallet økte og populariteten steg, kom også anerkjennelse fra kennelklubber. I løpet av de siste tiårene har bichon havanais gått fra å være relativt ukjent til å bli en av de mest beundrede selskapshundene i mange land. Kombinasjonen av sjarm, intelligens og tilpasningsevne har gitt rasen en sterk posisjon hos barnefamilier, enslige og pensjonister.

Historisk har bichon havanais først og fremst vært selskapshund, men den har også vist evner i andre roller. Den gode hørselen og årvåkenheten gjorde den til en naturlig liten vokter i kubanske hjem, alltid klar til å varsle besøk eller uvanlige lyder. I dag varsler den fortsatt, men er oftere å finne på lydighets‑ eller agilitybanen, eller på besøk på institusjoner som terapihund. Den milde og innfølende væremåten gjør rasen spesielt egnet som følelsesmessig støtte og terapihund.

Til tross for en lang og tidvis sårbar historie har bichon havanais blomstret opp som en elsket rase over hele verden. Dagens hunder bærer fortsatt preg av sin elegante øy‑fortid i de flytende pelsskjørtene og den stolte holdningen, mens de vennlige øynene og den lekne personligheten fortsetter å vinne hjerter i moderne stuer og byparker.

## Å leve med rasen

Å leve med en bichon havanais er en stor glede for mange, men innebærer også bestemte forpliktelser som potensielle eiere bør tenke nøye gjennom. Dette er ikke en rase som trives med minimalt samvær eller lite stell. Bichon havanais passer best til enkeltpersoner eller familier som liker å inkludere hunden i dagliglivet – fra rolige kvelder i sofaen til helgeturer.

Hverdagen dreier seg ofte rundt fellesskap. En bichon havanais vil være nær deg så mye som mulig. Full jobb borte fra hjemmet kan være krevende hvis hunden må være alene mange timer, spesielt fast. Ved travle timeplaner kan løsninger som hundebarnehage, hundelufter eller en annen hund i husholdningen hjelpe. Ingen hund bør likevel måtte takle langvarig isolasjon. Å trene hunden gradvis til å håndtere korte alenestunder er en viktig del av oppdragelsen.

Økonomisk følger det vanlige kostnader med å eie hund, samt noen rasespesifikke. Årlige utgifter vil ofte omfatte:

- Fôr av god kvalitet, tilpasset alder, størrelse og aktivitetsnivå.
- Rutinemessig veterinærbehandling, inkludert vaksiner, parasittforebygging og helsesjekker.
- Pelsstellutstyr som børster, kammer, shampoo og eventuelt jevnlige timer hos profesjonell hundefrisør.
- Forsikring eller egen spareordning for uforutsette veterinærutgifter.
- Kurs, leker, senger, bånd, seler og bur eller transportkasse.

Pelsstell er en betydelig tidsforpliktelse. Selv med en kortere familieklipp må du børste jevnlig og følge opp kloklipp, ørepleie og tannstell. Eiere som liker å børste og ordne pels, opplever ofte dette som en avslappende måte å knytte bånd til hunden på. De som er mindre interessert i pelsstell, vil gjerne foretrekke å sette opp faste avtaler hos profesjonell frisør. Det er lurt å ta høyde for både tidsbruk og kostnader før man bestemmer seg.

Når det gjelder plass, passer bichon havanais svært godt i leilighet, så lenge den får nok mosjon og mental stimulering. Den trenger ikke stor hage, men et trygt uteområde er praktisk for lek og lufting. Inne setter den pris på en god seng i et rolig hjørne, i tillegg til et sted hvor den kan følge med på det som skjer i huset. Mange liker å sitte på sofaryggen eller en lav vinduskarm for å se ut.

Nyttig utstyr for eiere av bichon havanais kan være:

- En godt tilpasset sele som skåner nakken, særlig under trening eller mens hunden lærer å gå pent i bånd.
- Myke, komfortable senger som støtter ledd uten å bli for varme under den lange pelsen.
- Interaktive leker, aktivitetsballer og tyggeleker som er trygge for små hunder.
- Lette dekken eller klær til svært kaldt eller vått vær i strøk med hardt klima, forutsatt at hunden er komfortabel med å bruke det.

De sosiale behovene er store. Regelmessig positiv kontakt med mennesker og andre vennlige hunder holder bichon havanais i følelsesmessig balanse. Valpekurs og rolige introduksjoner til ulike miljøer, lyder og underlag bidrar til å forebygge engstelse senere i livet. På grunn av den store sjarmen havner rasen lett i sentrum for oppmerksomheten der den kommer, så det er viktig å opprettholde gode vaner, som å ikke hoppe på fremmede eller bjeffe unødig.

Å leve med en bichon havanais betyr i bunn og grunn å dele livet med en kjærlig, intelligent og tidvis komisk liten følgesvenn. Rasen belønner jevnlig stell, trening og samvær med dyp lojalitet og en smittende glede som lyser opp hverdagen. For dem som er villige til å investere tid i pelsstell, oppdragelse og sosial kontakt, er bichon havanais et herlig tilskudd til mange ulike typer hjem.

Bichon havanais

The Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Norwegian Kennel Club

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Bichon havanais er Cubas nasjonale selskapshund, en robust og livlig følgesvenn med lang, silkemyk pels som røyter lite. Den er kjærlig og menneskeorientert, og passer godt til både familier, leiligheter og hus. Den trenger jevnlig pelsstell, daglige turer, lek og mental stimulering, og mistrives med å være lenge alene.

## Kjappe fakta

- Nederlandsk rase utviklet ved å krysse en Schäferhund med en europeisk ulv, noe som ga en svært naturlig, ulvelignende følgesvenn.  
- Ekstremt sensitiv og reservert overfor fremmede, men dypt lojal og knyttet til “sine” mennesker.  
- Ikke en hund for førstegangseiere og generelt lite egnet til hektisk byliv eller små leiligheter.  
- Trenger mye sikkert uteareal, mental stimulering og tålmodig, positiv trening for å trives.  
- Passer best til erfarne eiere som verdsetter selvstendige, primitive hundetyper og kan forplikte seg til grundig sosialisering.

## Utseende og pels

Saarloos wolfhond er en iøynefallende, atletisk hund som umiddelbart fanger blikket med sitt tydelig ulvelignende uttrykk og sin naturlige eleganse. Ved første øyekast ser du et harmonisk, lettbygd dyr, aldri tungt eller overdrevent. Kroppen er litt lengre enn den er høy, med en rett, sterk rygg og et dypt, men ikke for bredt bryst. Alt ved Saarloos wolfhond signaliserer utholdenhet, smidighet og evne til å bevege seg over lange avstander uten å bli sliten.

Hanner er som regel tydelig større og kraftigere enn tisper. Høyde og vekt kan variere, men du kan forvente en høy, middels stor til stor hund. Tisper virker ofte litt mer elegante og feminine i hode og kropp. Hodet er kileformet, med lett hvelvet skalle, svakt markert stopp og relativt lang snute. Øynene er mandelformede, svakt skråstilte og ofte gule eller ravfargede, noe som i stor grad forsterker det ulvelignende uttrykket. Ørene er middels store, trekantede og båret stående, høyt ansatt, men ikke for store.

Pelsen hos Saarloos wolfhond er dobbelt og værbestandig. Toppelsen er rett, tettliggende og ganske stri å ta på. Under ligger en tett, myk underull som tilpasser seg klimaet. Om vinteren blir underullen svært fyldig for å beskytte mot kulde og fuktighet, mens den om sommeren blir tynnere og mer sparsom. Rundt halsen, skuldrene og bak på lårene ser man ofte mer pels, som danner en svak krage og “bukser”.

Vanlige farger er:

- Ulvegrå  
- Brunskygget sobel  
- Krem eller lyse, utvaskede varianter av disse fargene  

Hvite tegninger kan forekomme, men skal ikke dominere. Fargen er ofte sjattert, med mørkere hår over lysere, noe som gir et naturlig, vilt preg likt ulvens. Nesespeilet er sterkt pigmentert og tilpasset pelstypen, vanligvis svart eller brunt.

Pelsstellet er relativt enkelt, men krever rutiner. Saarloos wolfhond røyter kraftig i røyteperioder, ofte to ganger i året. I disse periodene hjelper daglig børsting med karde eller stålbørste til å fjerne løs underull og begrense hår i huset. Utenom røyteperiodene holder det som regel med en grundig børsting én til to ganger i uken. Bading bør være sjeldent og kun ved behov, siden hyppig sjamponering kan fjerne de naturlige oljene som gjør pelsen vannavstøtende og beskytter huden. De fleste eiere opplever at en grundig skylling i rent vann etter en gjørmete tur som oftest er tilstrekkelig.

Regelmessig sjekk av ører, tenner og klør er viktig. De stående ørene gir god lufting, men trenger likevel jevnlig inspeksjon og skånsom rengjøring. Klørne bør holdes på en fornuftig lengde for å sikre god bevegelse, særlig hvis hunden ikke sliter dem naturlig på grovt underlag. Totalt sett er vedlikeholdsnivået moderat til høyt for en stor hund, men du må være forberedt på perioder med svært kraftig røyting.

## Temperament og personlighet

Å leve med en Saarloos wolfhond er ganske annerledes enn å leve med mange typiske selskapshunder. Dette er en sensitiv, intelligent og selvstendig hund som fortsatt bærer tydelige trekk fra sin ulvearv. Den typiske Saarloos wolfhond er reservert, oppmerksom og forsiktig med fremmede, men ikke naturlig aggressiv. I stedet for å konfrontere det den opplever som truende, vil mange heller holde avstand eller trekke seg unna. Denne tendensen til å unngå konflikt er en viktig del av rasens karakter og må forstås og respekteres.

Overfor egen familie er Saarloos wolfhond ofte dypt knyttet, mild og til tider overraskende kjærlig på sin stille måte. De kan følge eieren fra rom til rom, ligge ved føttene eller hvile der de har oversikt. Mange er svært følsomme for menneskelige følelser og reagerer sterkt på spenning, høye stemmer eller kaotiske omgivelser. De trives best i rolige, forutsigbare hjem med klare rutiner.

Sammen med barn kan en veloppdrettet, godt sosialisert Saarloos wolfhond være snill og tolerant, men det er ikke en røff, uendelig tålmodig “barnepikehund”. De passer oftest bedre sammen med eldre, respektfulle barn som forstår hvordan man oppfører seg rolig og hensynsfullt rundt dyr. Vill lek, mye støy eller brå klemmer kan lett bli for mye for dem. Nøye tilsyn er viktig, og barn må lære å la hunden få gå unna og få fred når den trekker seg.

Overfor andre hunder fungerer rasen ofte godt, særlig hvis den er vant til dem fra ung alder. Saarloos wolfhond kan sette pris på selskap av artsfrender og andre stabile, høflige hunder. De kommuniserer gjerne subtilt, med kroppsspråk og unnvikelser heller enn åpen konflikt. Likevel kan det oppstå konflikter, særlig med pågående eller svært dominerende hunder som ikke “leser” signalene deres. Gradvis og gjennomtenkt introduksjon er viktig. Overfor mindre dyr, som katter eller kaniner, kan jaktinstinktet være en utfordring. Noen individer kan leve fredelig med katter de vokser opp sammen med, mens andre alltid vil se små dyr som noe som skal jages. Potensielle eiere bør tenke seg nøye om hvis de har frittgående smådyr.

Typiske utfordringer er:

- Skyhet eller sterk reserverthet overfor ukjente mennesker og miljøer  
- Tendens til å flykte eller unngå heller enn å konfrontere når de blir redde  
- Sterk selvstendighet, som lett kan oppfattes som stahet i trening  
- Stor følsomhet for straff, harde stemmer og urolige hjem  

En Saarloos wolfhond er ikke et ideelt valg for den som ønsker en svært sosial, utadvendt hund som elsker alle fremmede. Den passer heller ikke i hjem der man forventer umiddelbar lydighet eller konstant kosing. For mennesker som derimot setter pris på en ettertenksom, observant og nesten “vill” sjel som følgesvenn, kan Saarloos wolfhond være svært givende. De trenger tillit, tid og trygghet, og i bytte gir de dype og varige bånd.

## Trening og mosjon

Trening av en Saarloos wolfhond krever tålmodighet, konsekvens og en spesiell innstilling. Dette er ikke en hund som blindt følger kommandoer for å gjøre eieren til lags. Den tenker selv og vil ofte “vurdere” hvorfor den skal gjøre noe før den responderer. Den er svært lærenem, men motivasjonen må håndteres med omtanke.

Positiv forsterkning er helt avgjørende. Godbiter, rolig ros og mulighet til å bevege seg eller utforske er sterke belønninger for denne rasen. Korte, varierte økter fungerer langt bedre enn lange, gjentagende øvelser. Mange eiere opplever at strenge, tradisjonelle lydighetsmetoder som bygger på fysiske korreksjoner eller hevede stemmer raskt undergraver tilliten. Saarloos wolfhond er svært følsom for spenning og urettferdig behandling. Når tilliten først er skadet, kan det være vanskelig å få den fullt tilbake.

En god treningsstrategi innebærer:

- Tidlig, gjennomtenkt sosialisering til mennesker, steder, underlag og lyder  
- Belønningsbasert trening med godbiter, leker eller tilgang til spennende miljøer  
- Tydelige, enkle signaler og forutsigbare rutiner  
- God tid til å observere og bearbeide nye inntrykk i stedet for å bli presset  

Sosialisering må gjøres spesielt varsomt. For en Saarloos wolfhond-valp er kvalitet viktigere enn kvantitet. Å overvelde en ung hund med folkemengder eller å tvinge den til kontakt med mange fremmede kan slå tilbake og øke usikkerheten. La heller valpen observere på trygg avstand og selv velge å nærme seg når den føler seg sikker. Rolige, hundevante besøkende som ignorerer valpen til den selv vil hilse, er ofte svært nyttige.

Mosjonsbehovet er betydelig. Rasen er avlet for utholdenhet snarere enn fart. Daglige lange turer og mulighet til å trave jevnt ved siden av deg bidrar til å holde hunden balansert og rolig. En voksen, godt trent Saarloos wolfhond vil vanligvis sette pris på:

- En eller to lengre turer eller fjellturer hver dag  
- Tid til å utforske naturen i langline eller i et sikkert inngjerdet område  
- Nesearbeid, spor eller søk etter gjemte gjenstander  
- Aktiviteter som stimulerer nysgjerrighet, som problemløysingsleker eller duftbaner  

Selv om de er energiske, er de som regel ikke hyperaktive inne dersom de får nok fysisk og mental stimulering. De er ofte rolige og tilfredse med å hvile etter dagens aktiviteter. Uten tilstrekkelige utfordringer kan de derimot bli rastløse, engstelige eller destruktive. Sikkert gjerde er helt nødvendig, da mange Saarloos wolfhond er flinke til å finne svakheter, presse seg gjennom hull eller klatre hvis de føler for å stikke av.

Noen individer trives med strukturerte aktiviteter som mantrailing, sporarbeid eller canicross. Tradisjonell konkurranselydighet eller beskyttelsesarbeid passer som regel dårligere på grunn av deres selvstendighet og myke natur. De responderer langt bedre på samarbeidsorienterte aktiviteter som lar dem bruke sanser og naturlige egenskaper, framfor øvelser som krever intens førerfokus og høyt press.

Oppsummert handler trening av Saarloos wolfhond om å bygge et respektfullt partnerskap. Ser du på hunden som en lagkamerat snarere enn en underordnet, og sørger for nok fysisk aktivitet og mental stimulering, vil du oppdage en usedvanlig intelligent og mottakelig følgesvenn.

## Helse

Saarloos wolfhond er generelt en robust og hardfør rase, men som alle hunder har den enkelte helseutfordringer som ansvarlige eiere og oppdrettere må ta på alvor. Fordi rasen ble grunnlagt på et begrenset antall hunder, inkludert én ulv og noen få Schäferhunder, er arbeid med genetisk variasjon et viktig og pågående tema i avlen.

Ortopediske problemer er blant de viktigste bekymringene. Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi forekommer, hvor leddene utvikles feil og kan gi smerte, halthet og leddgikt over tid. Seriøse oppdrettere røntger avlsdyr for hofter og albuer etter offisielle ordninger og avler kun på hunder med tilfredsstillende resultater. Valpekjøpere bør alltid be om å få se disse resultatene for begge foreldredyr og ikke nøye seg med muntlige forsikringer.

Øyehelse er et annet område å følge med på. Arvelige øyelidelser, inkludert katarakt eller netthinneproblemer, kan forekomme i enkelte linjer. Regelmessige øyelysninger hos autorisert øyelyser anbefales på det sterkeste for avlsdyr. Noen klubber og nasjonale raseorganisasjoner fører helseregistre med oversikt over testede hunder og resultater, noe som hjelper oppdrettere å ta informerte valg.

Degenerativ myelopati, en progressiv nevrologisk sykdom som angriper ryggmargen, er påvist i beslektede raser som Schäferhund og overvåkes også hos Saarloos wolfhond. Det finnes DNA-tester som identifiserer bærere. Ansvarlige avlsprogrammer bruker disse testene for å unngå å produsere syke valper samtidig som de forsøker å bevare mest mulig genetisk bredde.

Typiske helsetester som anbefales for Saarloos wolfhond er:

- Hofteleddsdysplasi (HD)  
- Albueleddsdysplasi (AD)  
- Øyelysing hos sertifisert øyelyser  
- DNA-tester for kjente arvelige lidelser der det finnes  

Forventet levetid ligger ofte rundt 10–13 år, og enkelte blir eldre. Som en relativt naturlig og atletisk rase holder mange seg aktive langt opp i seniorårene dersom de holdes slanke og får tilpasset mosjon.

Forebyggende helsepleie spiller en stor rolle for trivselen. Et balansert fôr, regelmessige helsesjekker hos veterinær og parasittkontroll bidrar til god langtidshelse. Fordi Saarloos wolfhond kan være sensitiv og lett stresset, er det en fordel å velge veterinær som forstår den forsiktige naturen. Tvangshåndtering, støyende venterom og hastige undersøkelser kan øke angsten, så rolige, stressreduserende metoder er ideelt.

Eiere bør være observante på subtile tegn på ubehag, som motvilje mot å hoppe, stivhet etter hvile, endret bevegelsesmønster eller mindre lyst til aktivitet. Dette kan være tidlige tegn på leddproblemer eller annen sykdom. Regelmessig kontroll av kroppsvekt er viktig, da overvekt gir unødvendig belastning på ledd og reduserer livskvaliteten.

Ansvarlig avl er avgjørende for denne sjeldne rasen. Engasjerte oppdrettere samarbeider ofte tett med raseklubber og helsekomiteer for å planlegge kombinasjoner som balanserer temperament, eksteriør og helse. Når du ser etter valp, bør du velge oppdrettere som åpent diskuterer helse, viser dokumentasjon på tester og forklarer hvordan de velger avlsdyr. Dette bidrar til å sikre rasens langsiktige helse og bærekraft.

## Historie og opprinnelse

Saarloos wolfhond ble skapt i Nederland i første halvdel av 1900-tallet av Leendert Saarloos, en nederlandsk hundeoppdretter med en dyp fascinasjon for ulver og brukshunder. Saarloos mente at moderne hunder, spesielt Schäferhunder, hadde mistet noe av den naturlige styrken og robustheten han satte pris på. Han ønsket å “fornye” dem ved å tilføre gjennomtenkt ulveblod.

I 1932 krysset han en hann-Schäferhund, kjent for trenbarhet og arbeidsvilje, med en europeisk ulvetispe fra en dyrehage. Ut fra dette grunnlaget valgte han ut avkom som viste de egenskaper og den helsen han ønsket, og fortsatte avlsarbeidet over mange generasjoner. Målet var ikke bare å lage en ulvehybrid, men å utvikle en stabil rase som kombinerte ulvens naturlige instinkter, gode helse og utholdenhet med den tamme hundens pålitelighet.

Innledningsvis ble disse hundene prøvd som førerhunder for blinde. De viste lovende intelligens og utholdenhet, men deres forsiktige, selvstendige natur og naturlige tendens til å unngå travle, urbane miljøer gjorde dem mindre egnet til det krevende arbeidet. De ble også testet i politi- og militærtjeneste, men igjen begrenset deres motvilje mot direkte konfrontasjon og følsomhet for press nytteverdien i slike roller.

Med tiden ble det tydelig at Saarloos wolfhond hadde en helt egen karakter som ikke alltid passet i tradisjonelle bruksroller. I stedet fant de sin plass som følgesvenner for erfarne eiere som verdsatte en mer primitiv hundetype. Rasen fikk offisiell anerkjennelse i Nederland og ble senere oppkalt etter sin skaper som en hyllest til hans livsverk.

Fédération Cynologique Internationale (FCI) anerkjente Saarloos wolfhond som egen rase og plasserte den i gruppe 1, sammen med gjeter- og brukshunder, selv om Saarloos wolfhond i dag sjelden brukes som gjeterhund. I hjemlandet og flere andre europeiske land ble det dannet raseklubber for å ivareta både de fysiske og mentale egenskapene og sikre ansvarlig avl.

Moderne Saarloos wolfhond er fortsatt sjelden utenfor det kontinentale Europa, selv om interessen sakte har økt i andre regioner. De holdes hovedsakelig som familie- og turhunder av erfarne eiere som kan dekke deres spesielle behov. Noen deltar i aktiviteter som spor, søksleker eller enkle friluftssporter som fremhever utholdenhet og skarpe sanser. Deres rolle er likevel først og fremst som naturlige følgesvenner, ikke som spesialiserte brukshunder.

Gjennom utviklingen har oppdrettere og klubber lagt stor vekt på å bevare rasens naturlige utseende, atletiske bygning og reserverte, men ikke-aggressive temperament. Målrettet seleksjon og kontrollert avl har ført Saarloos wolfhond langt forbi de tidlige eksperimentelle kryssingene og gjort den til en etablert og tydelig definert rase, med rasestandard og en engasjert gruppe entusiaster.

## Å leve med rasen

Å dele livet med en Saarloos wolfhond er en langsiktig forpliktelse som påvirker nesten alle sider av hverdagen. Dette er ikke en hund som uten videre tilpasser seg alle miljøer eller livsstiler. Før du tar en slik hund inn i hjemmet, er det viktig å være ærlig om tid, plass og erfaring.

Det ideelle hjemmet for en Saarloos wolfhond er rolig og stabilt, med rikelig tilgang til sikkert uteareal. En stor, godt inngjerdet hage er en stor fordel. Gjerdet må være solid og høyt nok til å hindre hopping og klatring, og godt sikret nederst slik at graving under blir vanskelig. Mange Saarloos wolfhond er nysgjerrige oppdagere, og uten skikkelig sikring kan de finne på å dra på egne eventyr.

Byliv er krevende for denne rasen. Konstant støy, folkemengder og tett trafikk kan være svært stressende, spesielt for naturlig forsiktige individer. Et landlig eller halvlandlig miljø, eller i det minste en stille forstad med god tilgang til natur, passer dem langt bedre. Daglig tilgang til jorder, skog eller rolige turstier gjør det lettere for dem å slappe av og oppføre seg naturlig.

Tidsbruk er en annen nøkkelfaktor. En Saarloos wolfhond trenger:

- Flere daglige turer, ofte til sammen flere timer med bevegelse og utforskning  
- Jevnlig mental stimulering, som nesearbeid, treningsleker og problemløsningsleker  
- Tålmodig sosialisering, spesielt de to første leveårene  

De passer dårlig i hjem der alle er borte lange dager og hunden blir overlatt til seg selv i mange timer. Selv om de kan trenes til å være alene moderate perioder, er de sterkt knyttet til familien og kan bli stresset, ulykkelige eller destruktive hvis de jevnlig får for lite selskap og aktivitet.

Økonomisk må man være forberedt på de vanlige kostnadene ved en stor hund: kvalitetsfôr, rutinemessig veterinærbehandling, vaksiner, parasittmidler og forsikring der det er tilgjengelig. Fordi helsetesting og ansvarlig avl er så viktig i denne sjeldne rasen, vil valper fra seriøse oppdrettere ofte koste mer enn valper fra mer vanlige raser. I tillegg kan det komme ekstrautgifter til solide gjerder, god kvalitet på utstyr og eventuelt samarbeid med trener som har erfaring med primitive raser eller ulvehundtyper.

Nyttig utstyr omfatter gjerne:

- En solid, rømningssikker sele og sikker halsbånd  
- Langline for trygg utforskning i åpne områder  
- Slitesterke bånd, eventuelt dobbelt bånd for ekstra kontroll  
- Stødig, komfortabel liggeplass i et rolig, skjermet område  
- Berikelsesleker som fôrpuslespill, slow feeders og luktsøk  

Burtrening kan være nyttig, men må innføres gradvis og skånsomt slik at hunden opplever buret som et trygt hi, ikke som straff. Mange Saarloos wolfhond setter pris på å ha et rolig hjørne eller et eget rom å trekke seg tilbake til når det blir mye aktivitet i huset.

Sosiale forventninger er også viktig. Besøkende må forstå at hunden kanskje ikke ønsker å bli klappet eller oppsøkt med en gang. Noen Saarloos wolfhond vil forbli reserverte overfor gjester hele livet. Dette er normalt for rasen og bør respekteres i stedet for å “trenes bort”. Å lære venner og familie å ignorere hunden til den selv velger å nærme seg, gir som regel mer avslappede møter.

Å leve med en Saarloos wolfhond er ikke alltid enkelt, men det kan være dypt meningsfullt. Du deler hjemmet med et tenkende, følende dyr som ofte reagerer på omverdenen på en svært naturlig måte. Er du tålmodig, respektfull og villig til å forstå deres særegne behov, kan Saarloos wolfhond bli en lojal, observant og stille hengiven følgesvenn som bringer et snev av villmark inn i hverdagen.

Saarloos wolfhond

Saarloos Wolfhond Club Nederland

Saarloos wolfhond er en nederlandsk, ulvelignende rase skapt ved å krysse schäferhund og europeisk ulv. Den er sensitiv, forsiktig med fremmede og dypt lojal, og trenger god plass, et rolig hjem, nøye sosialisering, positiv trening og rikelig med mosjon, og passer derfor bare for erfarne hundeeiere.

Bichon havanais vs Saarloos wolfhond

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser