## Kjappe fakta

- Bichon havanais kommer opprinnelig fra Cuba, er landets nasjonale hund og en nært knyttet selskapshund som var høyt verdsatt i Havannas overklasse.
- Bichon havanais har en lang, silkeaktig, ikke‑røytene pels som ofte tåles bedre av allergisensitive personer enn pels hos mange andre raser.
- Til tross for sin lille størrelse er dette en overraskende robust, livlig og klok hund som elsker å lære triks og være med på familiens aktiviteter.
- Bichon havanais er svært menneskeorientert og trives som regel godt i aktive hjem med både barn, eldre og andre dyr, så lenge den ikke blir overlatt for mye til seg selv.
- Rasens tilpasningsevne gjør at den fungerer både i byleiligheter og i hus med hage, forutsatt at den får daglige turer, lek og mental stimulering.

## Utseende og pels

Bichon havanais er en liten selskapshund, men føles verken skjør eller altfor sart. De fleste voksne er rundt 23–27 centimeter høye ved manken, med en velbalansert kropp som er litt lengre enn den er høy. Over lendet er det en myk oppoverbue som gir overlinjen en svak bue i stedet for en helt rett rygg. Helhetsinntrykket er en glad, lettbeint liten hund med nok substans til å bevege seg trygt og leke energisk.

Hodet er forholdsvis bredt med myke, uttrykksfulle brune øyne som gir bichon havanais sitt søte og våkne uttrykk. Ørene henger tett inntil hodet, innrammet av langt hår, og snuten er middels lang – verken for kort eller spiss. Halen er et av rasens kjennetegn. Den er høyt ansatt og bæres i en elegant bue over ryggen, kledd i en fjær av langt hår som understreker rasens elegante silhuett i bevegelse.

Rasens store stolthet er pelsen. Bichon havanais har en lang, rikelig, bølget eller lett krøllet pels med myk og lett tekstur. Den skal verken være ullen eller helt glatt. Under den flytende dekkpelsen ligger en mykere underull som isolerer. Mange eiere blir overrasket over hvor mange fargevarianter som er tillatt. Bichon havanais kan være hvit, krem, fawn, gyllen, svart, sjokoladebrun, sølvfarget eller ulike kombinasjoner og mønstre. Noen valper endrer farge etter hvert som de vokser, så en mørk valp kan lysne med tiden.

Pelsstell på bichon havanais krever innsats, særlig hvis du beholder pelsen lang. Hårene floker seg lett, spesielt der det er friksjon – bak ørene, under halsbåndet, i armhulene og rundt bakparten. En typisk stelle­rutine for en familiehund av denne rasen omfatter:

- Børsting og greing av pelsen minst tre til fire ganger i uken, og daglig ved røyting av underull eller når hunden skifter fra valpe‑ til voksenpels.
- Bruk av piggbørste og metallkam for å komme helt ned i alle lag av pelsen, ikke bare skumme overflaten.
- Kontroll av og forsiktig løsning av floker med fingrene og en flokeløsende spray før de strammer seg til.

Noen eiere foretrekker å ha bichon havanais i en kortere, praktisk «familieklipp» for å redusere stelletiden. Pelsen må fortsatt børstes jevnlig, men tover seg sjeldnere til harde knuter. Profesjonell grooming hver sjette til åttende uke kan bidra til å holde fasongen pen og pelsen sunn. Regelmessig klipp rundt øyne, poter og i hygieniske områder gjør hunden mer komfortabel og ren.

Ørene bør sjekkes ukentlig for rødhet eller lukt, og klørne bør klippes eller files jevnlig slik at de ikke blir for lange. Fordi øynene er uttrykksfulle og lett prominente, er det viktig å holde hår borte fra øynene og forsiktig tørke bort eventuelle tåreflekser. Med jevnlig og riktig stell holder pelsen seg myk, vakker og behagelig å leve med.

## Temperament og personlighet

Bichon havanais omtales ofte som en «borrelåshund», og det beskriver mye av rasens væremåte. Disse hundene knytter seg svært tett til sine mennesker og vil oppriktig være med på det som skjer. De følger familien fra rom til rom, ligger under skrivebordet mens noen jobber, og krøller seg sammen i sofaen til filmkvelder. Denne sterke tilknytningen er en av rasens største sjarmfaktorer, men kan også bli en utfordring hvis eierne ikke lærer hunden å være avslappet alene.

I hverdagen er en godt sosialisert bichon havanais som regel blid, leken og vennlig. Den liker å hilse på besøkende og er oftere imøtekommende enn skeptisk, selv om enkelte individer kan være litt forsiktige i møte med fremmede i starten. Den lille størrelsen gjør rasen godt egnet til leilighetsliv, men personligheten er alt annet enn passiv. En bichon havanais oppfører seg ofte som en liten komiker og bruker labbing, lekeinvitter eller små morsomme piruetter for å få oppmerksomhet og starte lek.

Sammen med barn er bichon havanais som regel tålmodig og kjærlig, forutsatt at barna lærer å behandle hunden pent. Den deltar gjerne i barns leker i hagen eller ligger rolig og «hører på» godnatthistorier. Fordi den er liten, kan røff håndtering lett føre til skader, så tilsyn med svært små barn er viktig. Større barn som forstår hvordan man håndterer en liten hund, kan få et veldig nært forhold til en bichon havanais, særlig hvis de deltar i trening og daglig stell.

Rasen går som oftest godt overens med andre hunder og kan leve harmonisk med katter og andre kjæledyr hvis den introduseres riktig. Bichon havanais er sosial av natur, og mange trives på hundebarnehage, på felles turer eller på besøk hos vennlige nabohunder. Enkelte kan opptre litt «sjefete» overfor mye større hunder, så det er nyttig å veilede slike møter og lære hunden høflige hilseritualer.

Typiske utfordringer i temperamentet kan være:

- Tendens til separasjonsangst hvis den regelmessig blir forlatt alene i lange perioder.
- Bjeffing på lyder i oppgangen, folk som går forbi vinduet, eller andre opplevde «endringer» i omgivelsene.
- Utvikling av «småhund‑syndrom» hvis eiere tillater uhøflig atferd bare fordi hunden er liten og søt.

Forebygging av slike problemer starter tidlig. Gradvis trening på å være komfortabel alene, rikelig med fysisk og mental aktivisering, og konsekvente regler for oppførsel hjelper bichon havanais til å bli en trygg og høflig følgesvenn. Når de følelsesmessige behovene ivaretas, er bichon havanais blant de mest sjarmerende og lettvinte små rasene – ideell for mennesker som gjerne deler mesteparten av dagen med en pelset skygge.

## Trening og mosjon

Selv om bichon havanais hører til i selskapshundgruppen, er den langt fra bare en dekorativ fanghund når det gjelder hode og energi. Rasen er intelligent, nysgjerrig og sterkt motivert av samspill med mennesker. Denne kombinasjonen gjør trening både givende og morsom, så lenge metodene er milde og positive. Strenge korrigeringer eller utålmodighet kan lett «slukke» en sensitiv bichon havanais, mens ros, godbiter og lek får fram det beste i den.

Mange eiere blir overrasket over hvor raskt bichon havanais lærer nye signaler. Den tar gjerne grunnleggende øvelser som sitt, dekk og innkalling veldig fort hvis treningen er konsekvent og øktene korte og morsomme. Fordi den setter så stor pris på menneskelig oppmerksomhet, jobber den ofte entusiastisk for en klikker og små godbiter. Triks‑trening passer utmerket for rasen. Enkle triks som å snurre rundt, gå slalåm mellom beina, gi labb eller «spille død» holder hjernen i gang og styrker båndet mellom hund og eier.

Renslighetstrening kan ta litt lengre tid hos noen bichon havanais, ikke fordi de er sta, men fordi små hunder har små blærer. En tydelig rutine, hyppige lufteturer og tilsyn inne er avgjørende. Mange familier opplever at bruk av bur eller valpegrind i starten, kombinert med faste turer ut og belønning for vellykkede toalettbesøk, gjør prosessen raskere. Det er viktig å ikke kjefte på uhell – da lærer hunden bare å skjule dem.

Når det gjelder mosjon, er bichon havanais tilpasningsdyktig. Den trenger ikke maratonløp, men er heller ikke fornøyd med bare en rask runde rundt kvartalet. En typisk voksen bichon havanais vil sette pris på:

- To til tre moderate turer om dagen, ofte totalt 45–90 minutter avhengig av alder og kondisjon.
- Lek i en sikker hage eller inne med leker – spesielt apport, forsiktig drakamp eller gjemsel.
- Korte økter med mer intens aktivitet, for eksempel å løpe rundt med andre små hunder i parken.

Mental stimulering er like viktig som fysisk aktivitet. Aktiviseringsleker, søk etter godbiter, enkel lydighetstrening og nye miljøer å utforske bidrar til å motvirke kjedsomhet. Bichon havanais gjør det ofte svært godt i hundesporter som passer dens størrelse og temperament. Mange lykkes i agility, rallylydighet, freestyle eller vanlige lydighetskurs. Selv om du ikke ønsker å konkurrere, kan en lokal hundeklubb eller treningsgruppe være et flott sted å sosialisere hunden og lære god kommunikasjon.

Fordi rasen er livlig, men ikke hyperaktiv, kan bichon havanais også tilpasse seg litt roligere dager, så lenge den til vanlig får gode muligheter til å bruke energien sin. Eldre hunder vil gjerne ha kortere turer og roligere leker, men trenger fortsatt mental stimulering for å trives. Nøkkelen er jevnhet: daglig mosjon, litt trening og felles kvalitetstid holder denne rasen balansert og fornøyd.

## Helse

Bichon havanais regnes generelt som en sunn og robust liten rase, spesielt når den avles ansvarlig med fokus på genetisk variasjon og helseundersøkelser. Med god omsorg lever mange godt opp i tenårene, ofte mellom 13 og 15 år. Noen blir 16–17 år. Som hos alle raser finnes det likevel enkelte tilstander som forekommer oftere, og som potensielle eiere bør kjenne til.

Ortopediske problemer kan forekomme. Hofteleddsdysplasi og patellaluksasjon (løs kneskål) er blant de mest omtalte. Ansvarlige oppdrettere undersøker ofte avlsdyr med hoftevurdering og patella‑sjekk for å redusere risikoen for å føre videre slike problemer. Alvorlige tilfeller kan kreve operasjon, mens mange milde tilfeller kan håndteres med vektkontroll, tilpasset mosjon og leddstøtte i samråd med veterinær.

Øyehelse er et annet fokusområde. Tilstander som katarakt og andre arvelige øyesykdommer kan forekomme i rasen. Mange nasjonale kennelklubber og raseklubber anbefaler at avlsdyr øyelyses jevnlig av veterinær øyelyser. For vanlige eiere er jevnlige veterinærkontroller og oppmerksomhet på endringer i syn, uklarhet på øynene eller ubehag viktige.

Bichon havanais kan være utsatt for visse hud‑ og pelsproblemer, ofte knyttet til allergier, parasitter eller miljøfaktorer. Regelmessig pelsstell, fôr av god kvalitet og rask oppfølging av kløe eller «hot spots» bidrar til god hudhelse. Fordi pelsen er lang og tett, er det viktig å tørke den godt etter bad eller våte turer for å unngå sopp‑ og bakterieproblemer.

Andre tilstander som kan forekomme i rasen, er blant annet hjertemislyder hos enkelte individer, følsom mage/tarm og tannproblemer. Små hunder får generelt tannstein raskere enn store raser, så tannpleie er viktig. Daglig tannpuss, om mulig, kombinert med jevnlige tannkontroller hos veterinær forebygger tannkjøttsykdom og tanntap.

Fremtidige eiere bør snakke med oppdrettere om hvilke helseundersøkelser de bruker. Typiske anbefalte tester kan være:

- Hofterøntgen/hip scoring.
- Patellaluksasjons‑sjekk.
- Øyelysning for arvelige øyesykdommer, ofte gjentatt med jevne mellomrom på avlsdyr.
- I noen land tilleggstester (DNA) for spesifikke arvelige sykdommer, dersom det er aktuelt i enkelte linjer.

God helse hos bichon havanais handler også om hverdagsvalg. Å holde hunden slank gjennom riktig fôring og mosjon avlaster ledd og reduserer risikoen for mange sykdommer. Vaksinasjoner, parasittkontroll og årlige eller halvårlige veterinærkontroller bidrar til tidlig oppdagelse av problemer. Å være oppmerksom på subtile endringer, som motvilje mot å hoppe, endret appetitt eller mindre lyst på tur, kan gi tidlige signaler om at noe er galt.

Alt i alt tilbyr bichon havanais en god kombinasjon av levealder og vitalitet. Med ansvarlig avl og oppmerksomme eiere kan denne lille hunden ofte nyte mange aktive og glade år som fullt medlem av familien.

## Historie og opprinnelse

Bichon havanais har en fascinerende historie som strekker seg over flere århundrer og krysser hav. Selv om rasen i dag forbindes tett med Cuba, ligger røttene i middelhavsområdet. Små selskapshunder fra Spania og trolig Italia reiste med sjømenn og nybyggere til Karibia på 1500‑ og 1600‑tallet. Disse hundene var trolig forfedre til bichon‑familien, som bichon frisé og beslektede typer, som allerede var populære som selskapshunder blant europeisk adel.

Vel framme på Cuba tilpasset de små hundene seg øyas varme klima og lokale levesett. Over tid utviklet de seg til en egen type, med lett, isolerende pels og et livlig, men mildt temperament. I Havanna, landets hovedstad, ble de favoritter hos de rike og aristokratiet. Rasens navn, havanese/bichon havanais, gjenspeiler den nære tilknytningen til byen og den kubanske kulturen som formet den. En periode ble hundene også kalt «Havana Silk Dogs» på grunn av den myke, flytende pelsen.

I mange år levde bichon havanais som en høyt skattet selskapshund i Kubas overklasse, relativt isolert fra omverdenen. På midten av 1900‑tallet fikk imidlertid politiske endringer på Cuba dramatisk betydning for rasen. Da mange kubanske familier flyktet, tok noen med seg sine kjære hunder til USA og andre land. Disse utvandrede hundene dannet grunnlaget for dagens populasjon utenfor Cuba. Engasjerte oppdrettere i Nord‑Amerika og Europa arbeidet målbevisst for å bygge opp og stabilisere rasen igjen, med nøye vekt på helse, temperament og de klassiske rasetrekkene.

Etter hvert som antallet økte og populariteten steg, kom også anerkjennelse fra kennelklubber. I løpet av de siste tiårene har bichon havanais gått fra å være relativt ukjent til å bli en av de mest beundrede selskapshundene i mange land. Kombinasjonen av sjarm, intelligens og tilpasningsevne har gitt rasen en sterk posisjon hos barnefamilier, enslige og pensjonister.

Historisk har bichon havanais først og fremst vært selskapshund, men den har også vist evner i andre roller. Den gode hørselen og årvåkenheten gjorde den til en naturlig liten vokter i kubanske hjem, alltid klar til å varsle besøk eller uvanlige lyder. I dag varsler den fortsatt, men er oftere å finne på lydighets‑ eller agilitybanen, eller på besøk på institusjoner som terapihund. Den milde og innfølende væremåten gjør rasen spesielt egnet som følelsesmessig støtte og terapihund.

Til tross for en lang og tidvis sårbar historie har bichon havanais blomstret opp som en elsket rase over hele verden. Dagens hunder bærer fortsatt preg av sin elegante øy‑fortid i de flytende pelsskjørtene og den stolte holdningen, mens de vennlige øynene og den lekne personligheten fortsetter å vinne hjerter i moderne stuer og byparker.

## Å leve med rasen

Å leve med en bichon havanais er en stor glede for mange, men innebærer også bestemte forpliktelser som potensielle eiere bør tenke nøye gjennom. Dette er ikke en rase som trives med minimalt samvær eller lite stell. Bichon havanais passer best til enkeltpersoner eller familier som liker å inkludere hunden i dagliglivet – fra rolige kvelder i sofaen til helgeturer.

Hverdagen dreier seg ofte rundt fellesskap. En bichon havanais vil være nær deg så mye som mulig. Full jobb borte fra hjemmet kan være krevende hvis hunden må være alene mange timer, spesielt fast. Ved travle timeplaner kan løsninger som hundebarnehage, hundelufter eller en annen hund i husholdningen hjelpe. Ingen hund bør likevel måtte takle langvarig isolasjon. Å trene hunden gradvis til å håndtere korte alenestunder er en viktig del av oppdragelsen.

Økonomisk følger det vanlige kostnader med å eie hund, samt noen rasespesifikke. Årlige utgifter vil ofte omfatte:

- Fôr av god kvalitet, tilpasset alder, størrelse og aktivitetsnivå.
- Rutinemessig veterinærbehandling, inkludert vaksiner, parasittforebygging og helsesjekker.
- Pelsstellutstyr som børster, kammer, shampoo og eventuelt jevnlige timer hos profesjonell hundefrisør.
- Forsikring eller egen spareordning for uforutsette veterinærutgifter.
- Kurs, leker, senger, bånd, seler og bur eller transportkasse.

Pelsstell er en betydelig tidsforpliktelse. Selv med en kortere familieklipp må du børste jevnlig og følge opp kloklipp, ørepleie og tannstell. Eiere som liker å børste og ordne pels, opplever ofte dette som en avslappende måte å knytte bånd til hunden på. De som er mindre interessert i pelsstell, vil gjerne foretrekke å sette opp faste avtaler hos profesjonell frisør. Det er lurt å ta høyde for både tidsbruk og kostnader før man bestemmer seg.

Når det gjelder plass, passer bichon havanais svært godt i leilighet, så lenge den får nok mosjon og mental stimulering. Den trenger ikke stor hage, men et trygt uteområde er praktisk for lek og lufting. Inne setter den pris på en god seng i et rolig hjørne, i tillegg til et sted hvor den kan følge med på det som skjer i huset. Mange liker å sitte på sofaryggen eller en lav vinduskarm for å se ut.

Nyttig utstyr for eiere av bichon havanais kan være:

- En godt tilpasset sele som skåner nakken, særlig under trening eller mens hunden lærer å gå pent i bånd.
- Myke, komfortable senger som støtter ledd uten å bli for varme under den lange pelsen.
- Interaktive leker, aktivitetsballer og tyggeleker som er trygge for små hunder.
- Lette dekken eller klær til svært kaldt eller vått vær i strøk med hardt klima, forutsatt at hunden er komfortabel med å bruke det.

De sosiale behovene er store. Regelmessig positiv kontakt med mennesker og andre vennlige hunder holder bichon havanais i følelsesmessig balanse. Valpekurs og rolige introduksjoner til ulike miljøer, lyder og underlag bidrar til å forebygge engstelse senere i livet. På grunn av den store sjarmen havner rasen lett i sentrum for oppmerksomheten der den kommer, så det er viktig å opprettholde gode vaner, som å ikke hoppe på fremmede eller bjeffe unødig.

Å leve med en bichon havanais betyr i bunn og grunn å dele livet med en kjærlig, intelligent og tidvis komisk liten følgesvenn. Rasen belønner jevnlig stell, trening og samvær med dyp lojalitet og en smittende glede som lyser opp hverdagen. For dem som er villige til å investere tid i pelsstell, oppdragelse og sosial kontakt, er bichon havanais et herlig tilskudd til mange ulike typer hjem.

Bichon havanais

The Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Norwegian Kennel Club

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Bichon havanais er Cubas nasjonale selskapshund, en robust og livlig følgesvenn med lang, silkemyk pels som røyter lite. Den er kjærlig og menneskeorientert, og passer godt til både familier, leiligheter og hus. Den trenger jevnlig pelsstell, daglige turer, lek og mental stimulering, og mistrives med å være lenge alene.

## Kjappe fakta

- Kraftig brukshund med rolig, gjennomtenkt natur når den er godt avlet og godt trent  
- Dypt lojal mot familien og ofte reserverte eller avmålte overfor fremmede  
- Middels til stor, sterk og muskuløs, med kort, lettstelt pels  
- Trenger konsekvent trening, mental stimulering og daglig fysisk mosjon  
- Tradisjonelt brukt til å drive storfe og vokte, nå også populær i hundesport og som hengiven familiehund  


## Utseende og pels

Rottweiler er en kompakt, men svært kraftig hund, bygget mer for utholdenhet og styrke enn for fart. Kroppen er litt lengre enn høy, med bred brystkasse, sterk rygg og svært godt utviklet muskulatur. En voksen hann ligger vanligvis rundt 61–68 cm i skulderhøyde, mens tisper er noe mindre, ca. 56–63 cm. Vekten kan variere avhengig av bygning og kondisjon, men en sunn Rottweiler skal se kraftig og atletisk ut – ikke tung og overvektig.

Hodet er et av rasens mest karakteristiske trekk. Det er bredt med tydelig stopp, kraftig snuteparti og sterke kjever. Øynene er middels store, mandelformede og mørke, og gir et våkent, men rolig uttrykk. Ørene er middels store, trekantede og bæres inntil hodet, noe som forsterker det oppmerksomme preget. Hele Rottweilerens utseende vitner om dens bakgrunn som brukshund og evne til å utføre krevende oppgaver.

Pelsen er kort, tett og rett, med fast tekstur og beskyttende underull. Den ligger tett inntil kroppen og gir god værbeskyttelse uten at det kreves avansert pelsstell. Den eneste godkjente fargen er svart med klart avgrensede rustrøde eller mahognyfargede tegninger. Disse tegningene sitter over øynene, på kinn, snute, bryst, ben og under halen. Tydelige, symmetriske tegninger regnes som et kjennetegn for rasen.

Pelsstellet er forholdsvis enkelt. En ukentlig gjennomgang med en gummihanske eller myk børste fjerner løse hår og holder huden sunn. I røyteperiodene vår og høst kan hyppigere børsting hjelpe til å holde hårmengden nede. Sjekk og rens jevnlig:

- Ører for å forebygge voksansamling  
- Øyne for rødhet eller utflod  
- Klør, som bør klippes slik at de ikke treffer bakken når hunden går  

Bading er vanligvis bare nødvendig hver noen måned eller når hunden er skitten. For hyppig bading kan tørke ut huden. De fleste Rottweilere røyter mindre enn mange langhårsraser, men eierne må likevel regne med en jevn, moderat mengde hår i hjemmet året rundt.  


## Temperament og personlighet

En godt avlet og godt sosialisert Rottweiler beskrives ofte som rolig, selvsikker og trygg på seg selv. Dette er vanligvis ikke en veldig oppjaget eller hyperaktiv rase. Mange er noe reserverte overfor fremmede og bruker tid på å vurdere nye mennesker og situasjoner. Med sin egen familie er de som regel hengivne, lekne og sterkt knyttet. Dette er en hund som ofte foretrekker å være i nærheten av folkene sine framfor å ligge alene i et annet rom.

Sammen med barn kan Rottweilere være svært milde og tålmodige, spesielt dersom de vokser opp sammen og barna lærer å behandle hunden med respekt. Tilsyn er likevel viktig med yngre barn, blant annet på grunn av hundens vekt og styrke. En glad, logrende Rottweiler kan lett velte et lite barn uten å mene det. Fornuftige regler, som at man ikke klatrer på hunden eller forstyrrer den når den spiser eller sover, bidrar til gode samspill.

Når det gjelder andre hunder og dyr, har individets temperament og tidlige erfaringer mye å si. Noen Rottweilere lever fint sammen med andre hunder, særlig hvis de introduseres på en god måte. Andre kan være mer selektive eller lite tolerante, spesielt overfor hunder av samme kjønn. Rasen har en sterk vaktinstinkt og kan være territoriell, så nøye introduksjoner og bevisst håndtering er viktig. Mange fungerer svært godt sammen med katter og mindre dyr dersom de vokser opp med dem og jaktlysten ikke er for sterk.

Vilter ungdomstid er en vanlig utfordring. Som unghunder er Rottweilere ofte energiske, sterke og fulle av selvtillit. Uten struktur og konsekvens kan dette fort utvikle seg til å trekke i båndet, hoppe opp og ignorere innkalling. De er også følsomme for eierens sinnsstemning. Hardhendt eller uforutsigbar behandling kan føre til usikkerhet eller forsvarsreaksjoner hos enkelte individer.

De beste hjemmene for denne rasen tilbyr:

- Tydelige regler og rolig, vennlig ledelse  
- Rikelig positiv kontakt, ikke bare tid alene i hagen  
- Kontinuerlig sosialisering med mennesker, hunder og ulike miljøer  

<x-quote text="Rottweileren vår er veldig rolig hjemme, men han får med seg alt. Han er aller lykkeligst når han har en oppgave, selv om det bare er å bære leken sin på tur eller holde seg nær barna våre." from="Lina, Rottweiler-eier" />


## Trening og mosjon

Rottweiler er en intelligent brukshund som som regel trives med å ha oppgaver. De fleste er lærevillige, spesielt når treningen er rettferdig, konsekvent og belønningsbasert. De responderer svært godt på godbiter, leker og ekte ros. Mange viser seg fra sin beste side når de forstår hva som forventes, og når trening er en naturlig del av hverdagen – ikke noe som skjer en sjelden gang.

Tidlig trening bør fokusere på:

- Å gå pent i bånd, også i nærvær av forstyrrelser  
- Sikker innkalling, særlig for en så sterk rase  
- Rolige hilseritualer med mennesker og andre hunder  
- Å legge seg rolig på teppe eller seng på kommando  

Korte, hyppige økter fungerer ofte bedre enn lange, intensive, spesielt for unge hunder. Rottweilere kan til tider være litt sta og vil teste uklare eller inkonsekvente regler. Dette er ikke en rase som trives med hard behandling eller straffebasert trening. Fast, men vennlig veiledning, klare grenser og rikelig positiv forsterkning bygger tillit og samarbeid.

Når det gjelder mosjon, trenger voksne Rottweilere som regel minst én til to timer variert fysisk og mental aktivitet daglig. Dette behøver ikke bare være lange turer. Mange liker:

- Spor og nesearbeid  
- Lydighet eller rallylydighet  
- Fotturer og lengre turer i skog og mark  
- Styrte leker som apport eller drakamp  
- Trekkarbeid eller vektpull der det er tillatt og gjøres på en trygg måte  

Valper og unghunder bør ikke overbelastes på harde underlag for å skåne leddene. Fokuser heller på kortere turer, moderat lek og mentale aktiviteter som søksleker eller enkle problemløsningsoppgaver.

Hvis behovet for mosjon og hjernetrim ikke blir dekket, kan Rottweilere kjede seg og finne på egne «aktiviteter». Det kan vise seg som tygging, graving, bjeffing eller vokteatferd som blir for intens. En godt mosjonert og godt trent Rottweiler er derimot som regel rolig hjemme og fornøyd med å hvile i nærheten av familien.

Lydighetskurs, valpekurs og brukshundklubber kan være svært gode ressurser. De gir struktur, sosialisering og veiledning både for eier og hund. Mange Rottweilere gjør det svært bra i hundesport og liker den ekstra utfordringen det er å trene mot prøver og konkurranser.  


## Helse

Rottweilere er generelt robuste hunder, men som alle raser har de noen helseutfordringer som forekommer oftere. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen ved å helseteste avlsdyr og planlegge kull nøye.

Leddproblemer er en hovedbekymring. Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi kan gi smerter, halthet og tidlig leddgikt. I mange land blir avlsdyr røntget, og hofte- og albueresultater registreres. Fremtidige eiere kan be oppdrettere om innsyn i disse resultatene og hvordan de brukes i avlsarbeidet.

Andre tilstander som kan forekomme i rasen inkluderer:

- Enkelte hjertesykdommer, spesielt aortastenose og kardiomyopati  
- Korsbåndsskader i kneet  
- Ulike kreftformer, blant annet beinkreft hos eldre hunder  
- Øyeproblemer som entropion i enkelte linjer  

Ikke alle Rottweilere vil utvikle disse problemene, men kunnskap gjør det lettere å oppdage symptomer tidlig og å velge oppdrettere som tar helse på alvor. Regelmessige veterinærkontroller, god vektkontroll og tilpasset mosjon er viktige deler av å holde hunden komfortabel og aktiv så lenge som mulig.

En frisk, voksen Rottweiler lever typisk rundt 8–10 år, og noen blir eldre. God ernæring er avgjørende. Store, hurtigvoksende valper bør få et fôr tilpasset stor rase-vekst for å støtte leddene. Å holde hunden slank er et av de enkleste tiltakene for å støtte langvarig helse, spesielt for hofter, albuer og hjerte.

Nyttige helsetiltak inkluderer:

- Årlige veterinærundersøkelser  
- Vaksiner og parasittkontroll etter lokale anbefalinger  
- Tannstell og tannpuss flere ganger i uken  
- Å følge med på kuler, endringer i bevegelsesmønster eller redusert utholdenhet  

<x-quote text="Når du velger en Rottweiler, lønner det seg å stille detaljerte spørsmål om helsetester, gemytt og hvordan oppdretteren oppfostrer valpene. Godt forarbeid kan gjøre en stor forskjell gjennom hele hundens liv." from="Get a Pet-redaksjonen" />

Noen eiere velger også å tegne hundeforsikring for å håndtere uforutsette veterinærutgifter. Hvis du vurderer det, kan du lese mer om alternativer på siden vår om dyreforsikring: https://getapet.com/no/pet-insurance  


## Historie og opprinnelse

Rottweiler har røtter som strekker seg mange hundre år tilbake i Europa. Det antas at hunder av lignende type fulgte de romerske legionene og hjalp til med å drive og vokte storfe som fulgte hæren. Da romerne beveget seg gjennom det som i dag er Sør-Tyskland, blandet hundene deres seg trolig med lokale kveg- og vakthundtyper.

Byen Rottweil, et viktig senter for kveghandel i middelalderen, ga rasen navn. Slaktere og kveghandlere i området trengte sterke, intelligente hunder som kunne drive storfe til markedet, vokte penger og varer, og beskytte eierne på reisene. Rottweiler utviklet seg til en pålitelig allround gårds- og drivhund, verdsatt for mot og utholdenhet.

Da jernbanen og andre moderne transportmetoder for husdyr kom, ble behovet for drivhunder mindre. På et tidspunkt var rasen nær ved å forsvinne. Entusiaster som satte pris på Rottweilerens bruksegenskaper bidro til å bevare og videreutvikle rasen, med vekt på dens rolle som politi-, tjeneste- og beskyttelseshund. Hundens naturlige vaktinstinkt, selvsikkerhet og kraftige bygning gjorde den svært godt egnet til slike oppgaver.

På 1900-tallet fikk Rottweiler offisiell anerkjennelse i kennelklubber, og en formell rasestandard ble etablert. Rasen spredte seg utover Tysklands grenser og ble populær verden over. I dag brukes den i ulike roller som redningshund, sporsøk, lydighet og brukssport, samt i enkelte politi- og sikkerhetsoppdrag.

Samtidig lever mange Rottweilere i dag først og fremst som familiehunder. De beste moderne representantene beholder likevel sitt tradisjonelle preg: en stabil, selvsikker hund som kan arbeide når det trengs, men som også kan slappe av hjemme hos familien. Denne doble rollen gjør at bevisst avl og ansvarsfullt eierskap er ekstra viktig for å bevare rasens gode gemytt og pålitelige natur.

<x-quote text="Når du kjenner Rottweilerens bakgrunn som driv- og voktehund, blir det lettere å forstå både styrken dens og behovet for tydelig, gjennomtenkt ledelse i dag." from="Get a Pet-redaksjonen" />


## Å leve med rasen

Å dele livet med en Rottweiler kan være svært givende, men det er ikke et lettvint valg. Dette er en stor, kraftig hund med sterk personlighet. Den trenger tid, trening og daglig involvering med familien sin. Eiere må være forberedt på å investere i valpekurs, godt fôr, egnet utstyr og årlige veterinærbesøk.

Typiske løpende kostnader inkluderer:

- Fôr, som kan utgjøre en betydelig utgift for en stor, aktiv hund  
- Veterinærutgifter, vaksiner og forebyggende behandlinger  
- Forsikring, dersom du velger å tegne det  
- Kursavgifter eller medlemskap i hundeklubber  
- Leker, senger, stelleutstyr og utskifting av utstyr over tid  

I praksis er en solid sele eller et godt tilpasset halsbånd, et sterkt bånd, sklisikre matskåler og en god, støttende seng grunnleggende nødvendigheter. Mange eiere har også god nytte av bur til trygg hvile og transport, forutsatt at det introduseres på en rolig måte og aldri brukes som straff. På grunn av rasens styrke er det lurt å satse på utstyr av god kvalitet. Billig utstyr som ryker i feil øyeblikk kan være farlig.

Leilighetsliv er mulig dersom hundens behov for mosjon og mental stimulering dekkes, men daglig utetid og aktivitet er ufravikelig. Et hus med inngjerdet hage kan gjøre hverdagen enklere, men Rottweiler skal ikke bo isolert utendørs. Dette er en sosial rase som trives best med daglig kontakt og å få være med på familiens aktiviteter.

Samfunnsansvar er en viktig del av å eie denne rasen. Noen mennesker kan være skeptiske til Rottweilere på grunn av deres kraftige utseende. God oppførsel i det offentlige rom, hensynsfull omgang rundt andre hunder og jevnlig trening bidrar til å vise hva rasen kan være når den holdes på en ansvarlig måte. Mange eiere opplever at deres rolige, vennlige Rottweiler blir en god ambassadør for rasen.

<x-quote text="Å leve med en Rottweiler betyr å planlegge dagen rundt turer, trening og tid sammen – men til gjengjeld får du en hund som virkelig er en del av familien og svært oppmerksom på rutinene dine." from="Mikael, hundeeier" />

Hvis du er usikker på om dette er riktig rase for deg, kan verktøy som Hunderasevelgeren hjelpe deg å sammenligne egenskaper og behov: https://getapet.com/no/dog-breed-advisor  

For de som er klare for forpliktelsen, kan en godt oppdratt Rottweiler bli en stødig, kjærlig og dypt lojal følgesvenn som deltar fullt ut i hverdagslivet.

Rottweiler

Svenska Rottweilerklubben (Swedish Rottweiler Club)

Deutscher Rottweiler-Klub (German Rottweiler Club)

Rottweiler er en sterk, middels stor brukshund med kort, svart pels og rustrøde tegninger. Den er rolig, lojal og svært familieorientert, men gjerne litt reservert overfor fremmede. For å trives trenger den mild, konsekvent trening, daglig fysisk og mental aktivisering og en ansvarlig eier.

Bichon havanais vs Rottweiler

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser