## Kjappe fakta

- Bichon havanais kommer opprinnelig fra Cuba, er landets nasjonale hund og en nært knyttet selskapshund som var høyt verdsatt i Havannas overklasse.
- Bichon havanais har en lang, silkeaktig, ikke‑røytene pels som ofte tåles bedre av allergisensitive personer enn pels hos mange andre raser.
- Til tross for sin lille størrelse er dette en overraskende robust, livlig og klok hund som elsker å lære triks og være med på familiens aktiviteter.
- Bichon havanais er svært menneskeorientert og trives som regel godt i aktive hjem med både barn, eldre og andre dyr, så lenge den ikke blir overlatt for mye til seg selv.
- Rasens tilpasningsevne gjør at den fungerer både i byleiligheter og i hus med hage, forutsatt at den får daglige turer, lek og mental stimulering.

## Utseende og pels

Bichon havanais er en liten selskapshund, men føles verken skjør eller altfor sart. De fleste voksne er rundt 23–27 centimeter høye ved manken, med en velbalansert kropp som er litt lengre enn den er høy. Over lendet er det en myk oppoverbue som gir overlinjen en svak bue i stedet for en helt rett rygg. Helhetsinntrykket er en glad, lettbeint liten hund med nok substans til å bevege seg trygt og leke energisk.

Hodet er forholdsvis bredt med myke, uttrykksfulle brune øyne som gir bichon havanais sitt søte og våkne uttrykk. Ørene henger tett inntil hodet, innrammet av langt hår, og snuten er middels lang – verken for kort eller spiss. Halen er et av rasens kjennetegn. Den er høyt ansatt og bæres i en elegant bue over ryggen, kledd i en fjær av langt hår som understreker rasens elegante silhuett i bevegelse.

Rasens store stolthet er pelsen. Bichon havanais har en lang, rikelig, bølget eller lett krøllet pels med myk og lett tekstur. Den skal verken være ullen eller helt glatt. Under den flytende dekkpelsen ligger en mykere underull som isolerer. Mange eiere blir overrasket over hvor mange fargevarianter som er tillatt. Bichon havanais kan være hvit, krem, fawn, gyllen, svart, sjokoladebrun, sølvfarget eller ulike kombinasjoner og mønstre. Noen valper endrer farge etter hvert som de vokser, så en mørk valp kan lysne med tiden.

Pelsstell på bichon havanais krever innsats, særlig hvis du beholder pelsen lang. Hårene floker seg lett, spesielt der det er friksjon – bak ørene, under halsbåndet, i armhulene og rundt bakparten. En typisk stelle­rutine for en familiehund av denne rasen omfatter:

- Børsting og greing av pelsen minst tre til fire ganger i uken, og daglig ved røyting av underull eller når hunden skifter fra valpe‑ til voksenpels.
- Bruk av piggbørste og metallkam for å komme helt ned i alle lag av pelsen, ikke bare skumme overflaten.
- Kontroll av og forsiktig løsning av floker med fingrene og en flokeløsende spray før de strammer seg til.

Noen eiere foretrekker å ha bichon havanais i en kortere, praktisk «familieklipp» for å redusere stelletiden. Pelsen må fortsatt børstes jevnlig, men tover seg sjeldnere til harde knuter. Profesjonell grooming hver sjette til åttende uke kan bidra til å holde fasongen pen og pelsen sunn. Regelmessig klipp rundt øyne, poter og i hygieniske områder gjør hunden mer komfortabel og ren.

Ørene bør sjekkes ukentlig for rødhet eller lukt, og klørne bør klippes eller files jevnlig slik at de ikke blir for lange. Fordi øynene er uttrykksfulle og lett prominente, er det viktig å holde hår borte fra øynene og forsiktig tørke bort eventuelle tåreflekser. Med jevnlig og riktig stell holder pelsen seg myk, vakker og behagelig å leve med.

## Temperament og personlighet

Bichon havanais omtales ofte som en «borrelåshund», og det beskriver mye av rasens væremåte. Disse hundene knytter seg svært tett til sine mennesker og vil oppriktig være med på det som skjer. De følger familien fra rom til rom, ligger under skrivebordet mens noen jobber, og krøller seg sammen i sofaen til filmkvelder. Denne sterke tilknytningen er en av rasens største sjarmfaktorer, men kan også bli en utfordring hvis eierne ikke lærer hunden å være avslappet alene.

I hverdagen er en godt sosialisert bichon havanais som regel blid, leken og vennlig. Den liker å hilse på besøkende og er oftere imøtekommende enn skeptisk, selv om enkelte individer kan være litt forsiktige i møte med fremmede i starten. Den lille størrelsen gjør rasen godt egnet til leilighetsliv, men personligheten er alt annet enn passiv. En bichon havanais oppfører seg ofte som en liten komiker og bruker labbing, lekeinvitter eller små morsomme piruetter for å få oppmerksomhet og starte lek.

Sammen med barn er bichon havanais som regel tålmodig og kjærlig, forutsatt at barna lærer å behandle hunden pent. Den deltar gjerne i barns leker i hagen eller ligger rolig og «hører på» godnatthistorier. Fordi den er liten, kan røff håndtering lett føre til skader, så tilsyn med svært små barn er viktig. Større barn som forstår hvordan man håndterer en liten hund, kan få et veldig nært forhold til en bichon havanais, særlig hvis de deltar i trening og daglig stell.

Rasen går som oftest godt overens med andre hunder og kan leve harmonisk med katter og andre kjæledyr hvis den introduseres riktig. Bichon havanais er sosial av natur, og mange trives på hundebarnehage, på felles turer eller på besøk hos vennlige nabohunder. Enkelte kan opptre litt «sjefete» overfor mye større hunder, så det er nyttig å veilede slike møter og lære hunden høflige hilseritualer.

Typiske utfordringer i temperamentet kan være:

- Tendens til separasjonsangst hvis den regelmessig blir forlatt alene i lange perioder.
- Bjeffing på lyder i oppgangen, folk som går forbi vinduet, eller andre opplevde «endringer» i omgivelsene.
- Utvikling av «småhund‑syndrom» hvis eiere tillater uhøflig atferd bare fordi hunden er liten og søt.

Forebygging av slike problemer starter tidlig. Gradvis trening på å være komfortabel alene, rikelig med fysisk og mental aktivisering, og konsekvente regler for oppførsel hjelper bichon havanais til å bli en trygg og høflig følgesvenn. Når de følelsesmessige behovene ivaretas, er bichon havanais blant de mest sjarmerende og lettvinte små rasene – ideell for mennesker som gjerne deler mesteparten av dagen med en pelset skygge.

## Trening og mosjon

Selv om bichon havanais hører til i selskapshundgruppen, er den langt fra bare en dekorativ fanghund når det gjelder hode og energi. Rasen er intelligent, nysgjerrig og sterkt motivert av samspill med mennesker. Denne kombinasjonen gjør trening både givende og morsom, så lenge metodene er milde og positive. Strenge korrigeringer eller utålmodighet kan lett «slukke» en sensitiv bichon havanais, mens ros, godbiter og lek får fram det beste i den.

Mange eiere blir overrasket over hvor raskt bichon havanais lærer nye signaler. Den tar gjerne grunnleggende øvelser som sitt, dekk og innkalling veldig fort hvis treningen er konsekvent og øktene korte og morsomme. Fordi den setter så stor pris på menneskelig oppmerksomhet, jobber den ofte entusiastisk for en klikker og små godbiter. Triks‑trening passer utmerket for rasen. Enkle triks som å snurre rundt, gå slalåm mellom beina, gi labb eller «spille død» holder hjernen i gang og styrker båndet mellom hund og eier.

Renslighetstrening kan ta litt lengre tid hos noen bichon havanais, ikke fordi de er sta, men fordi små hunder har små blærer. En tydelig rutine, hyppige lufteturer og tilsyn inne er avgjørende. Mange familier opplever at bruk av bur eller valpegrind i starten, kombinert med faste turer ut og belønning for vellykkede toalettbesøk, gjør prosessen raskere. Det er viktig å ikke kjefte på uhell – da lærer hunden bare å skjule dem.

Når det gjelder mosjon, er bichon havanais tilpasningsdyktig. Den trenger ikke maratonløp, men er heller ikke fornøyd med bare en rask runde rundt kvartalet. En typisk voksen bichon havanais vil sette pris på:

- To til tre moderate turer om dagen, ofte totalt 45–90 minutter avhengig av alder og kondisjon.
- Lek i en sikker hage eller inne med leker – spesielt apport, forsiktig drakamp eller gjemsel.
- Korte økter med mer intens aktivitet, for eksempel å løpe rundt med andre små hunder i parken.

Mental stimulering er like viktig som fysisk aktivitet. Aktiviseringsleker, søk etter godbiter, enkel lydighetstrening og nye miljøer å utforske bidrar til å motvirke kjedsomhet. Bichon havanais gjør det ofte svært godt i hundesporter som passer dens størrelse og temperament. Mange lykkes i agility, rallylydighet, freestyle eller vanlige lydighetskurs. Selv om du ikke ønsker å konkurrere, kan en lokal hundeklubb eller treningsgruppe være et flott sted å sosialisere hunden og lære god kommunikasjon.

Fordi rasen er livlig, men ikke hyperaktiv, kan bichon havanais også tilpasse seg litt roligere dager, så lenge den til vanlig får gode muligheter til å bruke energien sin. Eldre hunder vil gjerne ha kortere turer og roligere leker, men trenger fortsatt mental stimulering for å trives. Nøkkelen er jevnhet: daglig mosjon, litt trening og felles kvalitetstid holder denne rasen balansert og fornøyd.

## Helse

Bichon havanais regnes generelt som en sunn og robust liten rase, spesielt når den avles ansvarlig med fokus på genetisk variasjon og helseundersøkelser. Med god omsorg lever mange godt opp i tenårene, ofte mellom 13 og 15 år. Noen blir 16–17 år. Som hos alle raser finnes det likevel enkelte tilstander som forekommer oftere, og som potensielle eiere bør kjenne til.

Ortopediske problemer kan forekomme. Hofteleddsdysplasi og patellaluksasjon (løs kneskål) er blant de mest omtalte. Ansvarlige oppdrettere undersøker ofte avlsdyr med hoftevurdering og patella‑sjekk for å redusere risikoen for å føre videre slike problemer. Alvorlige tilfeller kan kreve operasjon, mens mange milde tilfeller kan håndteres med vektkontroll, tilpasset mosjon og leddstøtte i samråd med veterinær.

Øyehelse er et annet fokusområde. Tilstander som katarakt og andre arvelige øyesykdommer kan forekomme i rasen. Mange nasjonale kennelklubber og raseklubber anbefaler at avlsdyr øyelyses jevnlig av veterinær øyelyser. For vanlige eiere er jevnlige veterinærkontroller og oppmerksomhet på endringer i syn, uklarhet på øynene eller ubehag viktige.

Bichon havanais kan være utsatt for visse hud‑ og pelsproblemer, ofte knyttet til allergier, parasitter eller miljøfaktorer. Regelmessig pelsstell, fôr av god kvalitet og rask oppfølging av kløe eller «hot spots» bidrar til god hudhelse. Fordi pelsen er lang og tett, er det viktig å tørke den godt etter bad eller våte turer for å unngå sopp‑ og bakterieproblemer.

Andre tilstander som kan forekomme i rasen, er blant annet hjertemislyder hos enkelte individer, følsom mage/tarm og tannproblemer. Små hunder får generelt tannstein raskere enn store raser, så tannpleie er viktig. Daglig tannpuss, om mulig, kombinert med jevnlige tannkontroller hos veterinær forebygger tannkjøttsykdom og tanntap.

Fremtidige eiere bør snakke med oppdrettere om hvilke helseundersøkelser de bruker. Typiske anbefalte tester kan være:

- Hofterøntgen/hip scoring.
- Patellaluksasjons‑sjekk.
- Øyelysning for arvelige øyesykdommer, ofte gjentatt med jevne mellomrom på avlsdyr.
- I noen land tilleggstester (DNA) for spesifikke arvelige sykdommer, dersom det er aktuelt i enkelte linjer.

God helse hos bichon havanais handler også om hverdagsvalg. Å holde hunden slank gjennom riktig fôring og mosjon avlaster ledd og reduserer risikoen for mange sykdommer. Vaksinasjoner, parasittkontroll og årlige eller halvårlige veterinærkontroller bidrar til tidlig oppdagelse av problemer. Å være oppmerksom på subtile endringer, som motvilje mot å hoppe, endret appetitt eller mindre lyst på tur, kan gi tidlige signaler om at noe er galt.

Alt i alt tilbyr bichon havanais en god kombinasjon av levealder og vitalitet. Med ansvarlig avl og oppmerksomme eiere kan denne lille hunden ofte nyte mange aktive og glade år som fullt medlem av familien.

## Historie og opprinnelse

Bichon havanais har en fascinerende historie som strekker seg over flere århundrer og krysser hav. Selv om rasen i dag forbindes tett med Cuba, ligger røttene i middelhavsområdet. Små selskapshunder fra Spania og trolig Italia reiste med sjømenn og nybyggere til Karibia på 1500‑ og 1600‑tallet. Disse hundene var trolig forfedre til bichon‑familien, som bichon frisé og beslektede typer, som allerede var populære som selskapshunder blant europeisk adel.

Vel framme på Cuba tilpasset de små hundene seg øyas varme klima og lokale levesett. Over tid utviklet de seg til en egen type, med lett, isolerende pels og et livlig, men mildt temperament. I Havanna, landets hovedstad, ble de favoritter hos de rike og aristokratiet. Rasens navn, havanese/bichon havanais, gjenspeiler den nære tilknytningen til byen og den kubanske kulturen som formet den. En periode ble hundene også kalt «Havana Silk Dogs» på grunn av den myke, flytende pelsen.

I mange år levde bichon havanais som en høyt skattet selskapshund i Kubas overklasse, relativt isolert fra omverdenen. På midten av 1900‑tallet fikk imidlertid politiske endringer på Cuba dramatisk betydning for rasen. Da mange kubanske familier flyktet, tok noen med seg sine kjære hunder til USA og andre land. Disse utvandrede hundene dannet grunnlaget for dagens populasjon utenfor Cuba. Engasjerte oppdrettere i Nord‑Amerika og Europa arbeidet målbevisst for å bygge opp og stabilisere rasen igjen, med nøye vekt på helse, temperament og de klassiske rasetrekkene.

Etter hvert som antallet økte og populariteten steg, kom også anerkjennelse fra kennelklubber. I løpet av de siste tiårene har bichon havanais gått fra å være relativt ukjent til å bli en av de mest beundrede selskapshundene i mange land. Kombinasjonen av sjarm, intelligens og tilpasningsevne har gitt rasen en sterk posisjon hos barnefamilier, enslige og pensjonister.

Historisk har bichon havanais først og fremst vært selskapshund, men den har også vist evner i andre roller. Den gode hørselen og årvåkenheten gjorde den til en naturlig liten vokter i kubanske hjem, alltid klar til å varsle besøk eller uvanlige lyder. I dag varsler den fortsatt, men er oftere å finne på lydighets‑ eller agilitybanen, eller på besøk på institusjoner som terapihund. Den milde og innfølende væremåten gjør rasen spesielt egnet som følelsesmessig støtte og terapihund.

Til tross for en lang og tidvis sårbar historie har bichon havanais blomstret opp som en elsket rase over hele verden. Dagens hunder bærer fortsatt preg av sin elegante øy‑fortid i de flytende pelsskjørtene og den stolte holdningen, mens de vennlige øynene og den lekne personligheten fortsetter å vinne hjerter i moderne stuer og byparker.

## Å leve med rasen

Å leve med en bichon havanais er en stor glede for mange, men innebærer også bestemte forpliktelser som potensielle eiere bør tenke nøye gjennom. Dette er ikke en rase som trives med minimalt samvær eller lite stell. Bichon havanais passer best til enkeltpersoner eller familier som liker å inkludere hunden i dagliglivet – fra rolige kvelder i sofaen til helgeturer.

Hverdagen dreier seg ofte rundt fellesskap. En bichon havanais vil være nær deg så mye som mulig. Full jobb borte fra hjemmet kan være krevende hvis hunden må være alene mange timer, spesielt fast. Ved travle timeplaner kan løsninger som hundebarnehage, hundelufter eller en annen hund i husholdningen hjelpe. Ingen hund bør likevel måtte takle langvarig isolasjon. Å trene hunden gradvis til å håndtere korte alenestunder er en viktig del av oppdragelsen.

Økonomisk følger det vanlige kostnader med å eie hund, samt noen rasespesifikke. Årlige utgifter vil ofte omfatte:

- Fôr av god kvalitet, tilpasset alder, størrelse og aktivitetsnivå.
- Rutinemessig veterinærbehandling, inkludert vaksiner, parasittforebygging og helsesjekker.
- Pelsstellutstyr som børster, kammer, shampoo og eventuelt jevnlige timer hos profesjonell hundefrisør.
- Forsikring eller egen spareordning for uforutsette veterinærutgifter.
- Kurs, leker, senger, bånd, seler og bur eller transportkasse.

Pelsstell er en betydelig tidsforpliktelse. Selv med en kortere familieklipp må du børste jevnlig og følge opp kloklipp, ørepleie og tannstell. Eiere som liker å børste og ordne pels, opplever ofte dette som en avslappende måte å knytte bånd til hunden på. De som er mindre interessert i pelsstell, vil gjerne foretrekke å sette opp faste avtaler hos profesjonell frisør. Det er lurt å ta høyde for både tidsbruk og kostnader før man bestemmer seg.

Når det gjelder plass, passer bichon havanais svært godt i leilighet, så lenge den får nok mosjon og mental stimulering. Den trenger ikke stor hage, men et trygt uteområde er praktisk for lek og lufting. Inne setter den pris på en god seng i et rolig hjørne, i tillegg til et sted hvor den kan følge med på det som skjer i huset. Mange liker å sitte på sofaryggen eller en lav vinduskarm for å se ut.

Nyttig utstyr for eiere av bichon havanais kan være:

- En godt tilpasset sele som skåner nakken, særlig under trening eller mens hunden lærer å gå pent i bånd.
- Myke, komfortable senger som støtter ledd uten å bli for varme under den lange pelsen.
- Interaktive leker, aktivitetsballer og tyggeleker som er trygge for små hunder.
- Lette dekken eller klær til svært kaldt eller vått vær i strøk med hardt klima, forutsatt at hunden er komfortabel med å bruke det.

De sosiale behovene er store. Regelmessig positiv kontakt med mennesker og andre vennlige hunder holder bichon havanais i følelsesmessig balanse. Valpekurs og rolige introduksjoner til ulike miljøer, lyder og underlag bidrar til å forebygge engstelse senere i livet. På grunn av den store sjarmen havner rasen lett i sentrum for oppmerksomheten der den kommer, så det er viktig å opprettholde gode vaner, som å ikke hoppe på fremmede eller bjeffe unødig.

Å leve med en bichon havanais betyr i bunn og grunn å dele livet med en kjærlig, intelligent og tidvis komisk liten følgesvenn. Rasen belønner jevnlig stell, trening og samvær med dyp lojalitet og en smittende glede som lyser opp hverdagen. For dem som er villige til å investere tid i pelsstell, oppdragelse og sosial kontakt, er bichon havanais et herlig tilskudd til mange ulike typer hjem.

Bichon havanais

The Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Norwegian Kennel Club

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Bichon havanais er Cubas nasjonale selskapshund, en robust og livlig følgesvenn med lang, silkemyk pels som røyter lite. Den er kjærlig og menneskeorientert, og passer godt til både familier, leiligheter og hus. Den trenger jevnlig pelsstell, daglige turer, lek og mental stimulering, og mistrives med å være lenge alene.

## Kjappe fakta

- Gammel skandinavisk jakthund utviklet spesielt for å spore og holde storvilt som elg og bjørn  
- Middels stor, kraftig spisshund med tett, værbestandig svart pels og krøllet hale  
- Svært årvåken, vokal og vaktsom, men dypt lojal og sterkt knyttet til sin egen familie  
- Trenger mye daglig mosjon og mental stimulering for å være balansert og fornøyd  
- En relativt sjelden rase utenfor Skandinavia, som appellerer til erfarne og aktive hundeeiere som liker friluftsliv  

## Utseende og pels

Svart norsk elghund er en kompakt, kraftfull og atletisk spisshund, lett gjenkjennelig på den mørke pelsen og den krøllede halen. Sammenlignet med sin mer kjente grå slektning, er den svarte elghunden gjerne litt lettere i bygning og renere tegnet i silhuetten. Hannhunder er vanligvis rundt 47–52 cm høye ved manken, tispene noe mindre. Vekten ligger ofte mellom 18 og 25 kilo, avhengig av kjønn, benstamme og individuell kondisjon. Helhetsinntrykket skal være styrke, smidighet og beredskap til arbeid i krevende nordlig terreng.

Kroppen er litt lengre enn den er høy, med dyp brystkasse og godt hvelvede ribbein som gir god lungekapasitet til lange dager i skogen. Ryggen er sterk og rett, med høyt ansatt hale som ruller tett over ryggen når hunden er i bevegelse eller på alerten. Hodet er kileformet uten å virke grovt, med tydelig stopp, kraftig snute og mørke, uttrykksfulle øyne som gir et våkent, intelligent preg. Ørene er stående, bevegelige og forholdsvis små i forhold til hodet, noe som bidrar til det skarpe, reveaktige uttrykket mange elghundeiere er så glade i.

Pelsen er et av rasens mest karakteristiske kjennetegn. Som navnet sier, er svart norsk elghund alltid svart. Enkelte hunder kan få noen lysere hår innimellom etter hvert som de blir eldre, men idealet er en jevn, dyp svart farge som tydelig fremhever hundens linjer. Pelsen er dobbelt lagd og svært værbestandig. Dekkhårene er grove, rette og ligger nokså tett inntil kroppen, mens underullen er myk, tett og isolerende. Denne strukturen gjør at rasen kan jobbe komfortabelt i snø, regn og vind.

Pelsstellet er enkelt, men må gjøres jevnlig. Selv om pelsen ikke filtet så lett, røyter den tykke underullen kraftig, gjerne én til to ganger i året. I disse periodene hjelper daglig børsting med en god karde eller metallkam til å få ut løs pels og forhindre at den sprer seg over hele huset. Utenom røyteperiodene holder det ofte med en grundig gjennomgang én til to ganger i uken for å holde pelsen sunn og blank. Bading bør gjøres ved behov, ikke for ofte, siden hyppige bad kan fjerne de naturlige oljene som beskytter hud og pels.

Vær spesielt oppmerksom på områder der løs pels ofte samler seg, som bak ørene, under halen og i “buksene” på bakbeina. Klør bør klippes regelmessig, særlig hos hunder som går mye på mykt underlag og lite på grovere flater. Rens ørene ukentlig og sjekk at de er tørre og uten rødhet eller vond lukt. Med disse enkle rutinene er svart norsk elghund forholdsvis lettstelt, til tross for den kraftige nordlige pelsen.

## Temperament og personlighet

Å leve med en svart norsk elghund betyr å dele hverdagen med en livlig, smart og selvstendig hund. Dette er en rase avlet for å jobbe på avstand fra jegeren, ta egne avgjørelser og holde viltet på plass med utholdenhet og mot. Resultatet er at mange svarte elghunder kombinerer sterk lojalitet til sine mennesker med en solid porsjon stahet og godt med selvtillit.

I familien er de som regel kjærlige, hengivne og lekne. De knytter seg ofte særlig sterkt til én person, men trives som del av hele husstanden. Mange eiere beskriver dem som årvåkne, men vennlige – ikke overstrømmende med fremmede, men høflige og nysgjerrige når de har fått studert situasjonen litt. Deres naturlige årvåkenhet og tilbøyelighet til å gi lyd gjør dem til utmerkede vakthunder. De sier tydelig ifra om alt som er uvanlig utenfor huset, enten det er en bil som stopper, en rev i hagen eller en gjest ved porten.

Overfor barn er en godt sosialisert svart norsk elghund som regel snill og tålmodig, særlig hvis den har vokst opp sammen med barn. De liker å være med på familieaktiviteter og blir gjerne med på lek, turer og uteliv. Fordi de er robuste og energiske, passer de ofte best i familier med litt større barn som kan respektere hundens grenser og takle en aktiv, tidvis litt røff lekekamerat. Som for alle raser bør samvær med små barn alltid være under tilsyn, og barna må lære å ikke klatre på eller erte hunden.

Temperamentet overfor andre hunder varierer fra individ til individ. Mange er sosiale og setter pris på hundeselskap, særlig hvis de er godt sosialisert fra starten. Andre kan være mer reserverte eller selektive, spesielt overfor hunder av samme kjønn. Tidlig og positive erfaringer med ulike hundetyper er viktig for å fremme avslappet adferd. Når det gjelder mindre kjæledyr, må man ta hensyn til jaktbakgrunnen. En svart norsk elghund kan se katter, kaniner og andre smådyr som noe som skal jages, spesielt utendørs. Noen individer lærer å leve greit sammen med husets katt, men det er ingen garanti, og introduksjoner må gjøres gradvis og kontrollert.

En vanlig utfordring for eiere er kombinasjonen av høy intelligens og selvstendighet. Rasen lærer raskt, men den velger ikke alltid å adlyde umiddelbart. De liker å tenke selv og kan stille spørsmål ved kommandoer de oppfatter som meningsløse. Bjeffing kan også være et tema, spesielt i mer urbane miljøer. I skogen er en klar og utholdende stemme ønskelig, men i en blokk kan det skape konflikter. Det lønner seg å lære inn en “stille”-kommando tidlig og sørge for nok fysisk og mental aktivitet, slik at bjeffingen holder seg på et tålelig nivå.

For dem som forstår temperamentet, blir svart norsk elghund ofte en rase man virkelig blir glad i. Eiere setter pris på hundens ærlighet, mot og tydelige humor. Dette er ikke en hund som blindt gjør alt den får beskjed om, men en partner med egne meninger, sterke bånd til familien og et genuint ønske om å være en del av flokken sin.

## Trening og mosjon

Svart norsk elghund er en aktiv brukshund som trives best når den får både fysisk mosjon og mentale utfordringer. En kort luftetur rundt kvartalet holder sjelden for de fleste individer. Eiere bør regne med å gi minst én til to timers aktivitet daglig, gjerne fordelt på raske turer, løping løs på trygge områder og målrettet trening eller lek som engasjerer hodet.

På grunn av jaktinstinktet elsker mange svarte elghunder å utforske nye lukter, følge spor og undersøke omgivelsene. Det er både en glede og en utfordring. På den ene siden gjør det dem ivrige på turer i skog og mark og lange fjellturer. På den andre siden kan en sterk jaktlyst gjøre innkalling vanskeligere, særlig når hunden har fått ferten av ferskt vilt. Det er viktig å legge inn tid i god innkallingstrening, og bruke langline der det trengs for sikkerhetens skyld.

I treningen responderer rasen best på tålmodige, konsekvente og positive metoder. Harde korrigeringer og brysk håndtering kan skade tilliten og gjøre hunden mer sta. Bruk heller belønninger som godbiter, ros og lek. Korte, varierte økter holder interessen bedre enn lange, ensformige repetisjoner. Forsøk å blande inn hverdagsnyttige øvelser: tren innkalling og sitt på tur, be hunden vente pent før dere krysser veien, og bruk lydighetskommandoer i daglige rutiner som fôring og dørpassering.

For eiere som vil utnytte rasens naturlige anlegg, kan aktiviteter som:

- Nesejobbing og søksleker hjemme eller i hagen  
- Spor og mantrailing, som ligner den klassiske jaktjobben  
- Tur og canicross, der hunden går i trekksele og får hjelpe til å dra  
- Agility eller rallylydighet, hvis hunden liker mer strukturerte hundesporter  

passe godt.

Selv om den svarte elghunden ikke alltid er like “førervar” som enkelte hyrdehunder, gjør mange det svært bra i hundesport når føreren forstår hvordan hunden motiveres. De liker oppgaver med tydelig mening som lar dem bruke styrker som utholdenhet, problemløsning og luktesans.

Mental stimulering er like viktig som fysisk mosjon. En understimulert elghund finner gjerne egne prosjekter, som overdreven bjeffing, graving eller andre kreative påfunn. Aktiviseringsleker, tyggebein, søk etter godbiter eller leker i hus og hage, og små triksøkter kan være gull verdt. Selv enkle leker, som å gjemme en favorittleke for hunden å finne, er ofte svært tilfredsstillende for rasen.

Unge hunder krever ekstra omtanke. En svart elghundvalp har masse energi, men skjelett og ledd er fortsatt under utvikling. Lange løpeturer eller hard trening på asfalt bør unngås til hunden er utvokst. Fokuser heller på korte, hyppige turer, myk lek og tidlig innlæring av gode vaner som løs line, innkalling og ro inne.

For rette eier er trening og mosjon med en svart norsk elghund ikke en plikt, men en livsstil. Hunden trives aller best når den får være med på uteaktiviteter og får en tydelig rolle i familiens hverdag.

## Helse

Svart norsk elghund er generelt en robust og hardfør rase, formet gjennom generasjoner med arbeid i krevende skandinaviske forhold. De fleste individer er sunne, energiske hunder med levetid på rundt 12–14 år, ofte lenger med god oppfølging. Som alle raser har de likevel noen helseutfordringer man bør være oppmerksom på.

Ortopediske problemer som hofteleddsdysplasi (HD) og albueleddsdysplasi (AD) kan forekomme. Disse tilstandene påvirker leddene og kan gi smerter, halthet eller nedsatt bevegelighet, særlig hos eldre hunder. Seriøse oppdrettere røntger avlsdyrene og følger offisielle avlesningsordninger, og bruker bare hunder med akseptable resultater i avl. Som valpekjøper er det viktig å be om innsyn i disse resultatene.

Øyesykdommer forekommer også i enkelte linjer, for eksempel arvelige katarakter og andre tilstander som kan påvirke synet. Mange kennelklubber og raseklubber anbefaler jevnlige øyelysninger hos autorisert øyelyser på avlsdyr. En valp etter øyelyste foreldre har bedre sjanse for god øyehelse, men ingen test kan gi full garanti.

Noen elghunder har lett for å legge på seg, spesielt hvis de lever mer stillesittende enn sine forfedre i aktiv jakt. Ekstra kilo belaster leddene og øker risiko for andre problemer som diabetes og nedsatt utholdenhet. Å holde hunden i slank, god kondisjon med riktig fôring og fast mosjon er noe av det viktigste man kan gjøre for helsa på lang sikt.

Den tette doble pelsen beskytter som regel huden godt, men enkelte kan få hudirritasjoner, “hot spots” eller allergier. Regelmessig stell gjør det enklere å oppdage tidlige tegn som rødhet, mye kløe eller flass. Rasen er ofte ganske tøff og viser ikke alltid tydelig ubehag, så en rask helsesjekk mens du børster kan være nyttig.

Ansvarlige oppdrettere følger som regel anbefalte helseprogram, som kan omfatte:

- Hofte- og albueundersøkelser  
- Øyelysning  
- I noen land eventuelle DNA-tester dersom det er relevant for linjen  

Når du vurderer valp, spør oppdretter om helsehistorikken til foreldredyrene og nære slektninger. En god oppdretter er åpen om både styrker og svakheter i linjene sine, og forklarer hva de gjør for å bevare og forbedre helsa i rasen.

Vanlig veterinæroppfølging er viktig hele livet. Jevnlige helsesjekker, vaksiner etter lokale anbefalinger, ormekur og forebygging mot parasitter bidrar til god allmennhelse. Tannpleie blir ofte oversett hos mellomstore brukshunder, men tannstein og tannkjøttbetennelse kan likevel bli et problem. Daglig eller hyppig tannpuss reduserer risiko for tannrelaterte plager betydelig.

Med gjennomtenkt avl, tilpasset mosjon, godt fôr og regelmessig veterinæroppfølging kan svart norsk elghund leve et langt, aktivt liv og holde seg vital langt opp i årene.

## Historie og opprinnelse

Svart norsk elghund deler mye av bakgrunnen sin med den store familien av nordiske jaktspriss. Disse hundene har lang historie i Skandinavia, der man trengte pålitelige jaktkompiser som kunne jobbe i tett skog og røft klima. Arkeologiske funn tyder på at spisshunder som ligner dagens elghunder har vært i området i flere tusen år, side om side med jegere og nybyggere som fulgte viltet og tilpasset seg skiftende landskap.

Begrepet “elghund” kommer av tradisjonen med å bruke disse hundene til jakt på storvilt, særlig elg. Hunden skulle søke lydløst etter vilt, og når den fant det, holde det på plass ved å bjeffe vedvarende. Den jevne, rytmiske bjeffingen hjalp jegeren med å lokalisere både hund og dyr dypt inne i skogen. Denne jaktformen krevde en hund som var selvstendig, modig og utholdende, med stor stemmebruk og god kondisjon.

Innenfor denne bredere gruppen har det lenge eksistert en mørkere type jaktspriss ved siden av den mer kjente grå. Den svarte varianten ble verdsatt for synligheten i snødekte landskap og den tydelige silhuetten i skogen. Mens grå norsk elghund ble formelt anerkjent tidligere og fikk større utbredelse internasjonalt, forble den svarte varianten mer lokal og mindre vanlig. Etter hvert arbeidet dedikerte oppdrettere i Norge målrettet for å bevare og stabilisere egenskapene til den svarte elghunden som en egen rase.

Til slutt ble svart norsk elghund anerkjent som egen rase med egen standard, både i skandinaviske kennelklubber og internasjonalt. Sammenlignet med den grå beskrives den svarte ofte som noe lettere og mer smidig, med en skarpere silhuett og naturligvis ensfarget svart pels. Til tross for disse forskjellene deler de to rasene mange egenskaper: sterke jaktinstinkter, trofasthet mot føreren og evne til å jobbe selvstendig i krevende terreng.

I dag brukes svart norsk elghund fortsatt som jakthund i hjemlandet, særlig til elgjakt og av og til til annet storvilt. Mange norske og skandinaviske jegere følger lange tradisjoner om høstjakt, der hund og fører jobber tett sammen gjennom hele sesongen. Rasens gode nese, utholdenhet og tydelige bjeffing er fortsatt høyt verdsatte egenskaper.

Utenfor jaktmiljøene har svart norsk elghund etter hvert fått tilhengere som allsidig familie- og bruksras. Den kan delta i flere hundesporter, som spor, nose work, agility og lydighet, selv om den selvstendige naturen gir føreren noen ekstra treningsutfordringer. Enkelte individer brukes også i roller som drar nytte av luktesans og utholdenhet, for eksempel i søk og redning eller som følgesvenn på lange turer.

Rasen er fremdeles relativt sjelden sammenlignet med mer populære hundetyper, men trekker til seg mennesker som setter pris på tilknytningen til nordisk historie og tradisjonell jaktkultur. For mange eiere er det å leve med svart norsk elghund en måte å bevare et lite stykke skandinavisk kulturarv på – samtidig som de får en stolt, kapabel og svært lojal turkamerat.

## Å leve med rasen

Å velge svart norsk elghund innebærer et bevisst valg om en aktiv, utelivsorientert hverdag. Dette er ikke en hund som er fornøyd med å ligge på sofaen fra morgen til kveld, selv om den selvfølgelig liker å slappe av med familien etter en god tur. Fremtidige eiere bør vurdere tid, energi og bosituasjon nøye før de tar en slik hund i hus.

Når det gjelder plass, er rasen forholdsvis tilpasningsdyktig så lenge mosjonsbehovet dekkes. Et hus med inngjerdet hage er ideelt, fordi det gir rom for fri bevegelse og snusing mellom turene. En engasjert eier i leilighet kan likevel lykkes dersom hunden får flere skikkelige turer hver dag, samt mentalt påfyll. Det avgjørende er ikke antall kvadratmeter inne, men planlagt daglig aktivitet og meningsfull kontakt med menneskene sine.

Bjeffing er noe man må ta stilling til i tettbebygde strøk. Svart norsk elghund har en naturlig tendens til å bruke stemmen. Med trening og bevisst håndtering kan man begrense unødvendig bjeffing, men en helt stille elghund er lite realistisk. Bor du veldig lytt eller har særlig lydsensitive naboer, bør du tenke nøye gjennom om dette er en passende rase.

Forpliktelsesnivået er middels til høyt. Hverdagen med denne rasen innebærer som regel:

- Minst én lengre tur eller fjelltur, pluss flere kortere lufteturer  
- Jevnlig trening av hverdagslydighet og mental aktivering  
- Ukentlig pelsstell utenom røyting, daglig når den røyter mye  
- Kontinuerlig miljøtrening for å opprettholde høflig adferd rundt folk og andre hunder  

Økonomisk ligger rasen omtrent som andre mellomstore, aktive hunder. De viktigste kostnadene er kvalitetsfôr, jevnlige veterinærbesøk, forsikring der det er tilgjengelig, stellutstyr, kurs og egnet turutstyr. Årlig budsjett vil typisk omfatte:

- Fôr og godbiter, gjerne fôr tilpasset aktive hunder  
- Rutinemessige vaksiner, parasittbehandling og helsesjekker  
- Forsikringspremier  
- Utskifting av seler, bånd, senger og leker etter hvert som de slites  

Siden svart norsk elghund er spesielt glad i uteliv og arbeid, er visse typer utstyr ekstra nyttige. En godt tilpasset sele er viktig til tur, trekking og canicross. En solid langline gir hunden mer frihet samtidig som du har kontroll i områder der løs hund ikke er trygt. Refleksvest eller sterk farge på halsbånd/sele gjør en mørk hund mer synlig på kveldsturer eller i tett skog.

Hjemme setter rasen pris på en behagelig liggeplass på et rolig sted, men vil samtidig gjerne være der familien er. De fleste trives dårlig med å stå bortgjemt i hundegård eller å være alene store deler av dagen. Har du fulltidsjobb borte fra hjemmet, bør du planlegge med hundepasser, dagpass eller en venn/nabo som kan lufte hunden midt på dagen. En understimulert elghund med mye alene-tid finner gjerne egne prosjekter som overdreven bjeffing eller ødeleggende tygging.

Familier som liker å gå i skog og mark, på fjelltur, telttur eller på ski, opplever ofte svart norsk elghund som en perfekt turkompis. Hunden kan trave i timevis ved siden av deg, bære sin egen kløv når den er utvokst, eller bidra i trekksele. I mer urbane omgivelser kan den også trives, forutsatt at eier prioriterer jevnlige turer til skog og mark og gir nok mental stimulering gjennom trening og lek.

I bunn og grunn handler det å leve med svart norsk elghund om partnerskap. Dette er en hund som vil være med der det skjer, ikke stå på sidelinjen. Gir du tid, tålmodighet og omsorg, får du tilbake en lojal, underholdende og handlekraftig følgesvenn med dype røtter i nordisk tradisjon og mye personlighet pakket inn i en middels stor kropp.

Norsk elghund, sort

Norsk Kennel Klub (Norwegian Kennel Club)

The Kennel Club (United Kingdom)

Middels stor, kraftig svart spisshund med krøllet hale, avlet i Skandinavia for å spore og holde elg og annet storvilt. Våken, svært vokal og lojal, og trenger rikelig med daglig mosjon og mental stimulering. Robust og værbestandig, passer best for erfarne, aktive eiere og er fortsatt sjelden utenfor hjemlandet.

Bichon havanais vs Norsk elghund, sort

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser