## Kjappe fakta

- Bichon havanais kommer opprinnelig fra Cuba, er landets nasjonale hund og en nært knyttet selskapshund som var høyt verdsatt i Havannas overklasse.
- Bichon havanais har en lang, silkeaktig, ikke‑røytene pels som ofte tåles bedre av allergisensitive personer enn pels hos mange andre raser.
- Til tross for sin lille størrelse er dette en overraskende robust, livlig og klok hund som elsker å lære triks og være med på familiens aktiviteter.
- Bichon havanais er svært menneskeorientert og trives som regel godt i aktive hjem med både barn, eldre og andre dyr, så lenge den ikke blir overlatt for mye til seg selv.
- Rasens tilpasningsevne gjør at den fungerer både i byleiligheter og i hus med hage, forutsatt at den får daglige turer, lek og mental stimulering.

## Utseende og pels

Bichon havanais er en liten selskapshund, men føles verken skjør eller altfor sart. De fleste voksne er rundt 23–27 centimeter høye ved manken, med en velbalansert kropp som er litt lengre enn den er høy. Over lendet er det en myk oppoverbue som gir overlinjen en svak bue i stedet for en helt rett rygg. Helhetsinntrykket er en glad, lettbeint liten hund med nok substans til å bevege seg trygt og leke energisk.

Hodet er forholdsvis bredt med myke, uttrykksfulle brune øyne som gir bichon havanais sitt søte og våkne uttrykk. Ørene henger tett inntil hodet, innrammet av langt hår, og snuten er middels lang – verken for kort eller spiss. Halen er et av rasens kjennetegn. Den er høyt ansatt og bæres i en elegant bue over ryggen, kledd i en fjær av langt hår som understreker rasens elegante silhuett i bevegelse.

Rasens store stolthet er pelsen. Bichon havanais har en lang, rikelig, bølget eller lett krøllet pels med myk og lett tekstur. Den skal verken være ullen eller helt glatt. Under den flytende dekkpelsen ligger en mykere underull som isolerer. Mange eiere blir overrasket over hvor mange fargevarianter som er tillatt. Bichon havanais kan være hvit, krem, fawn, gyllen, svart, sjokoladebrun, sølvfarget eller ulike kombinasjoner og mønstre. Noen valper endrer farge etter hvert som de vokser, så en mørk valp kan lysne med tiden.

Pelsstell på bichon havanais krever innsats, særlig hvis du beholder pelsen lang. Hårene floker seg lett, spesielt der det er friksjon – bak ørene, under halsbåndet, i armhulene og rundt bakparten. En typisk stelle­rutine for en familiehund av denne rasen omfatter:

- Børsting og greing av pelsen minst tre til fire ganger i uken, og daglig ved røyting av underull eller når hunden skifter fra valpe‑ til voksenpels.
- Bruk av piggbørste og metallkam for å komme helt ned i alle lag av pelsen, ikke bare skumme overflaten.
- Kontroll av og forsiktig løsning av floker med fingrene og en flokeløsende spray før de strammer seg til.

Noen eiere foretrekker å ha bichon havanais i en kortere, praktisk «familieklipp» for å redusere stelletiden. Pelsen må fortsatt børstes jevnlig, men tover seg sjeldnere til harde knuter. Profesjonell grooming hver sjette til åttende uke kan bidra til å holde fasongen pen og pelsen sunn. Regelmessig klipp rundt øyne, poter og i hygieniske områder gjør hunden mer komfortabel og ren.

Ørene bør sjekkes ukentlig for rødhet eller lukt, og klørne bør klippes eller files jevnlig slik at de ikke blir for lange. Fordi øynene er uttrykksfulle og lett prominente, er det viktig å holde hår borte fra øynene og forsiktig tørke bort eventuelle tåreflekser. Med jevnlig og riktig stell holder pelsen seg myk, vakker og behagelig å leve med.

## Temperament og personlighet

Bichon havanais omtales ofte som en «borrelåshund», og det beskriver mye av rasens væremåte. Disse hundene knytter seg svært tett til sine mennesker og vil oppriktig være med på det som skjer. De følger familien fra rom til rom, ligger under skrivebordet mens noen jobber, og krøller seg sammen i sofaen til filmkvelder. Denne sterke tilknytningen er en av rasens største sjarmfaktorer, men kan også bli en utfordring hvis eierne ikke lærer hunden å være avslappet alene.

I hverdagen er en godt sosialisert bichon havanais som regel blid, leken og vennlig. Den liker å hilse på besøkende og er oftere imøtekommende enn skeptisk, selv om enkelte individer kan være litt forsiktige i møte med fremmede i starten. Den lille størrelsen gjør rasen godt egnet til leilighetsliv, men personligheten er alt annet enn passiv. En bichon havanais oppfører seg ofte som en liten komiker og bruker labbing, lekeinvitter eller små morsomme piruetter for å få oppmerksomhet og starte lek.

Sammen med barn er bichon havanais som regel tålmodig og kjærlig, forutsatt at barna lærer å behandle hunden pent. Den deltar gjerne i barns leker i hagen eller ligger rolig og «hører på» godnatthistorier. Fordi den er liten, kan røff håndtering lett føre til skader, så tilsyn med svært små barn er viktig. Større barn som forstår hvordan man håndterer en liten hund, kan få et veldig nært forhold til en bichon havanais, særlig hvis de deltar i trening og daglig stell.

Rasen går som oftest godt overens med andre hunder og kan leve harmonisk med katter og andre kjæledyr hvis den introduseres riktig. Bichon havanais er sosial av natur, og mange trives på hundebarnehage, på felles turer eller på besøk hos vennlige nabohunder. Enkelte kan opptre litt «sjefete» overfor mye større hunder, så det er nyttig å veilede slike møter og lære hunden høflige hilseritualer.

Typiske utfordringer i temperamentet kan være:

- Tendens til separasjonsangst hvis den regelmessig blir forlatt alene i lange perioder.
- Bjeffing på lyder i oppgangen, folk som går forbi vinduet, eller andre opplevde «endringer» i omgivelsene.
- Utvikling av «småhund‑syndrom» hvis eiere tillater uhøflig atferd bare fordi hunden er liten og søt.

Forebygging av slike problemer starter tidlig. Gradvis trening på å være komfortabel alene, rikelig med fysisk og mental aktivisering, og konsekvente regler for oppførsel hjelper bichon havanais til å bli en trygg og høflig følgesvenn. Når de følelsesmessige behovene ivaretas, er bichon havanais blant de mest sjarmerende og lettvinte små rasene – ideell for mennesker som gjerne deler mesteparten av dagen med en pelset skygge.

## Trening og mosjon

Selv om bichon havanais hører til i selskapshundgruppen, er den langt fra bare en dekorativ fanghund når det gjelder hode og energi. Rasen er intelligent, nysgjerrig og sterkt motivert av samspill med mennesker. Denne kombinasjonen gjør trening både givende og morsom, så lenge metodene er milde og positive. Strenge korrigeringer eller utålmodighet kan lett «slukke» en sensitiv bichon havanais, mens ros, godbiter og lek får fram det beste i den.

Mange eiere blir overrasket over hvor raskt bichon havanais lærer nye signaler. Den tar gjerne grunnleggende øvelser som sitt, dekk og innkalling veldig fort hvis treningen er konsekvent og øktene korte og morsomme. Fordi den setter så stor pris på menneskelig oppmerksomhet, jobber den ofte entusiastisk for en klikker og små godbiter. Triks‑trening passer utmerket for rasen. Enkle triks som å snurre rundt, gå slalåm mellom beina, gi labb eller «spille død» holder hjernen i gang og styrker båndet mellom hund og eier.

Renslighetstrening kan ta litt lengre tid hos noen bichon havanais, ikke fordi de er sta, men fordi små hunder har små blærer. En tydelig rutine, hyppige lufteturer og tilsyn inne er avgjørende. Mange familier opplever at bruk av bur eller valpegrind i starten, kombinert med faste turer ut og belønning for vellykkede toalettbesøk, gjør prosessen raskere. Det er viktig å ikke kjefte på uhell – da lærer hunden bare å skjule dem.

Når det gjelder mosjon, er bichon havanais tilpasningsdyktig. Den trenger ikke maratonløp, men er heller ikke fornøyd med bare en rask runde rundt kvartalet. En typisk voksen bichon havanais vil sette pris på:

- To til tre moderate turer om dagen, ofte totalt 45–90 minutter avhengig av alder og kondisjon.
- Lek i en sikker hage eller inne med leker – spesielt apport, forsiktig drakamp eller gjemsel.
- Korte økter med mer intens aktivitet, for eksempel å løpe rundt med andre små hunder i parken.

Mental stimulering er like viktig som fysisk aktivitet. Aktiviseringsleker, søk etter godbiter, enkel lydighetstrening og nye miljøer å utforske bidrar til å motvirke kjedsomhet. Bichon havanais gjør det ofte svært godt i hundesporter som passer dens størrelse og temperament. Mange lykkes i agility, rallylydighet, freestyle eller vanlige lydighetskurs. Selv om du ikke ønsker å konkurrere, kan en lokal hundeklubb eller treningsgruppe være et flott sted å sosialisere hunden og lære god kommunikasjon.

Fordi rasen er livlig, men ikke hyperaktiv, kan bichon havanais også tilpasse seg litt roligere dager, så lenge den til vanlig får gode muligheter til å bruke energien sin. Eldre hunder vil gjerne ha kortere turer og roligere leker, men trenger fortsatt mental stimulering for å trives. Nøkkelen er jevnhet: daglig mosjon, litt trening og felles kvalitetstid holder denne rasen balansert og fornøyd.

## Helse

Bichon havanais regnes generelt som en sunn og robust liten rase, spesielt når den avles ansvarlig med fokus på genetisk variasjon og helseundersøkelser. Med god omsorg lever mange godt opp i tenårene, ofte mellom 13 og 15 år. Noen blir 16–17 år. Som hos alle raser finnes det likevel enkelte tilstander som forekommer oftere, og som potensielle eiere bør kjenne til.

Ortopediske problemer kan forekomme. Hofteleddsdysplasi og patellaluksasjon (løs kneskål) er blant de mest omtalte. Ansvarlige oppdrettere undersøker ofte avlsdyr med hoftevurdering og patella‑sjekk for å redusere risikoen for å føre videre slike problemer. Alvorlige tilfeller kan kreve operasjon, mens mange milde tilfeller kan håndteres med vektkontroll, tilpasset mosjon og leddstøtte i samråd med veterinær.

Øyehelse er et annet fokusområde. Tilstander som katarakt og andre arvelige øyesykdommer kan forekomme i rasen. Mange nasjonale kennelklubber og raseklubber anbefaler at avlsdyr øyelyses jevnlig av veterinær øyelyser. For vanlige eiere er jevnlige veterinærkontroller og oppmerksomhet på endringer i syn, uklarhet på øynene eller ubehag viktige.

Bichon havanais kan være utsatt for visse hud‑ og pelsproblemer, ofte knyttet til allergier, parasitter eller miljøfaktorer. Regelmessig pelsstell, fôr av god kvalitet og rask oppfølging av kløe eller «hot spots» bidrar til god hudhelse. Fordi pelsen er lang og tett, er det viktig å tørke den godt etter bad eller våte turer for å unngå sopp‑ og bakterieproblemer.

Andre tilstander som kan forekomme i rasen, er blant annet hjertemislyder hos enkelte individer, følsom mage/tarm og tannproblemer. Små hunder får generelt tannstein raskere enn store raser, så tannpleie er viktig. Daglig tannpuss, om mulig, kombinert med jevnlige tannkontroller hos veterinær forebygger tannkjøttsykdom og tanntap.

Fremtidige eiere bør snakke med oppdrettere om hvilke helseundersøkelser de bruker. Typiske anbefalte tester kan være:

- Hofterøntgen/hip scoring.
- Patellaluksasjons‑sjekk.
- Øyelysning for arvelige øyesykdommer, ofte gjentatt med jevne mellomrom på avlsdyr.
- I noen land tilleggstester (DNA) for spesifikke arvelige sykdommer, dersom det er aktuelt i enkelte linjer.

God helse hos bichon havanais handler også om hverdagsvalg. Å holde hunden slank gjennom riktig fôring og mosjon avlaster ledd og reduserer risikoen for mange sykdommer. Vaksinasjoner, parasittkontroll og årlige eller halvårlige veterinærkontroller bidrar til tidlig oppdagelse av problemer. Å være oppmerksom på subtile endringer, som motvilje mot å hoppe, endret appetitt eller mindre lyst på tur, kan gi tidlige signaler om at noe er galt.

Alt i alt tilbyr bichon havanais en god kombinasjon av levealder og vitalitet. Med ansvarlig avl og oppmerksomme eiere kan denne lille hunden ofte nyte mange aktive og glade år som fullt medlem av familien.

## Historie og opprinnelse

Bichon havanais har en fascinerende historie som strekker seg over flere århundrer og krysser hav. Selv om rasen i dag forbindes tett med Cuba, ligger røttene i middelhavsområdet. Små selskapshunder fra Spania og trolig Italia reiste med sjømenn og nybyggere til Karibia på 1500‑ og 1600‑tallet. Disse hundene var trolig forfedre til bichon‑familien, som bichon frisé og beslektede typer, som allerede var populære som selskapshunder blant europeisk adel.

Vel framme på Cuba tilpasset de små hundene seg øyas varme klima og lokale levesett. Over tid utviklet de seg til en egen type, med lett, isolerende pels og et livlig, men mildt temperament. I Havanna, landets hovedstad, ble de favoritter hos de rike og aristokratiet. Rasens navn, havanese/bichon havanais, gjenspeiler den nære tilknytningen til byen og den kubanske kulturen som formet den. En periode ble hundene også kalt «Havana Silk Dogs» på grunn av den myke, flytende pelsen.

I mange år levde bichon havanais som en høyt skattet selskapshund i Kubas overklasse, relativt isolert fra omverdenen. På midten av 1900‑tallet fikk imidlertid politiske endringer på Cuba dramatisk betydning for rasen. Da mange kubanske familier flyktet, tok noen med seg sine kjære hunder til USA og andre land. Disse utvandrede hundene dannet grunnlaget for dagens populasjon utenfor Cuba. Engasjerte oppdrettere i Nord‑Amerika og Europa arbeidet målbevisst for å bygge opp og stabilisere rasen igjen, med nøye vekt på helse, temperament og de klassiske rasetrekkene.

Etter hvert som antallet økte og populariteten steg, kom også anerkjennelse fra kennelklubber. I løpet av de siste tiårene har bichon havanais gått fra å være relativt ukjent til å bli en av de mest beundrede selskapshundene i mange land. Kombinasjonen av sjarm, intelligens og tilpasningsevne har gitt rasen en sterk posisjon hos barnefamilier, enslige og pensjonister.

Historisk har bichon havanais først og fremst vært selskapshund, men den har også vist evner i andre roller. Den gode hørselen og årvåkenheten gjorde den til en naturlig liten vokter i kubanske hjem, alltid klar til å varsle besøk eller uvanlige lyder. I dag varsler den fortsatt, men er oftere å finne på lydighets‑ eller agilitybanen, eller på besøk på institusjoner som terapihund. Den milde og innfølende væremåten gjør rasen spesielt egnet som følelsesmessig støtte og terapihund.

Til tross for en lang og tidvis sårbar historie har bichon havanais blomstret opp som en elsket rase over hele verden. Dagens hunder bærer fortsatt preg av sin elegante øy‑fortid i de flytende pelsskjørtene og den stolte holdningen, mens de vennlige øynene og den lekne personligheten fortsetter å vinne hjerter i moderne stuer og byparker.

## Å leve med rasen

Å leve med en bichon havanais er en stor glede for mange, men innebærer også bestemte forpliktelser som potensielle eiere bør tenke nøye gjennom. Dette er ikke en rase som trives med minimalt samvær eller lite stell. Bichon havanais passer best til enkeltpersoner eller familier som liker å inkludere hunden i dagliglivet – fra rolige kvelder i sofaen til helgeturer.

Hverdagen dreier seg ofte rundt fellesskap. En bichon havanais vil være nær deg så mye som mulig. Full jobb borte fra hjemmet kan være krevende hvis hunden må være alene mange timer, spesielt fast. Ved travle timeplaner kan løsninger som hundebarnehage, hundelufter eller en annen hund i husholdningen hjelpe. Ingen hund bør likevel måtte takle langvarig isolasjon. Å trene hunden gradvis til å håndtere korte alenestunder er en viktig del av oppdragelsen.

Økonomisk følger det vanlige kostnader med å eie hund, samt noen rasespesifikke. Årlige utgifter vil ofte omfatte:

- Fôr av god kvalitet, tilpasset alder, størrelse og aktivitetsnivå.
- Rutinemessig veterinærbehandling, inkludert vaksiner, parasittforebygging og helsesjekker.
- Pelsstellutstyr som børster, kammer, shampoo og eventuelt jevnlige timer hos profesjonell hundefrisør.
- Forsikring eller egen spareordning for uforutsette veterinærutgifter.
- Kurs, leker, senger, bånd, seler og bur eller transportkasse.

Pelsstell er en betydelig tidsforpliktelse. Selv med en kortere familieklipp må du børste jevnlig og følge opp kloklipp, ørepleie og tannstell. Eiere som liker å børste og ordne pels, opplever ofte dette som en avslappende måte å knytte bånd til hunden på. De som er mindre interessert i pelsstell, vil gjerne foretrekke å sette opp faste avtaler hos profesjonell frisør. Det er lurt å ta høyde for både tidsbruk og kostnader før man bestemmer seg.

Når det gjelder plass, passer bichon havanais svært godt i leilighet, så lenge den får nok mosjon og mental stimulering. Den trenger ikke stor hage, men et trygt uteområde er praktisk for lek og lufting. Inne setter den pris på en god seng i et rolig hjørne, i tillegg til et sted hvor den kan følge med på det som skjer i huset. Mange liker å sitte på sofaryggen eller en lav vinduskarm for å se ut.

Nyttig utstyr for eiere av bichon havanais kan være:

- En godt tilpasset sele som skåner nakken, særlig under trening eller mens hunden lærer å gå pent i bånd.
- Myke, komfortable senger som støtter ledd uten å bli for varme under den lange pelsen.
- Interaktive leker, aktivitetsballer og tyggeleker som er trygge for små hunder.
- Lette dekken eller klær til svært kaldt eller vått vær i strøk med hardt klima, forutsatt at hunden er komfortabel med å bruke det.

De sosiale behovene er store. Regelmessig positiv kontakt med mennesker og andre vennlige hunder holder bichon havanais i følelsesmessig balanse. Valpekurs og rolige introduksjoner til ulike miljøer, lyder og underlag bidrar til å forebygge engstelse senere i livet. På grunn av den store sjarmen havner rasen lett i sentrum for oppmerksomheten der den kommer, så det er viktig å opprettholde gode vaner, som å ikke hoppe på fremmede eller bjeffe unødig.

Å leve med en bichon havanais betyr i bunn og grunn å dele livet med en kjærlig, intelligent og tidvis komisk liten følgesvenn. Rasen belønner jevnlig stell, trening og samvær med dyp lojalitet og en smittende glede som lyser opp hverdagen. For dem som er villige til å investere tid i pelsstell, oppdragelse og sosial kontakt, er bichon havanais et herlig tilskudd til mange ulike typer hjem.

Bichon havanais

The Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Norwegian Kennel Club

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Bichon havanais er Cubas nasjonale selskapshund, en robust og livlig følgesvenn med lang, silkemyk pels som røyter lite. Den er kjærlig og menneskeorientert, og passer godt til både familier, leiligheter og hus. Den trenger jevnlig pelsstell, daglige turer, lek og mental stimulering, og mistrives med å være lenge alene.

## Kjappe fakta

- Vennlig retrieverrase kjent for sitt stabile, menneskeorienterte gemytt  
- Middels stor til stor hund med kraftig, atletisk bygning og svært gode svømmeegenskaper  
- Intelligent, samarbeidsvillig og som regel svært matmotivert, noe som gjør trening enklere  
- Allsidig brukshund brukt til assistansearbeid, jakt, søk og som høyt verdsatt familiehund  
- Kort, tett, vannavstøtende pels som røyter hele året og finnes i gult, svart eller lever / sjokolade  

## Utseende og pels

Labrador retriever er en middels stor til stor, kraftig bygget hund med bredt hode og milde, intelligente øyne. Hannhunder er ofte litt større og tyngre enn tisper, men begge kjønn skal fremstå balanserte og atletiske heller enn tunge. Voksne tisper er vanligvis ca. 54–57 cm høye ved manken, mens hannhunder ligger rundt 56–57 cm. Vekten ligger ofte mellom ca. 25 og 36 kg avhengig av kjønn, genetikk og hold.

En typisk Labrador har:

- Bred skalle med tydelig stopp og forholdsvis bred snute  
- Middels store, hengende ører som ligger tett inntil hodet  
- Dyp brystkasse og sterk, rett rygg  
- Kraftig benstamme, rette bein og runde, «katteaktige» poter  
- Den karakteristiske «otterhalen», tykk ved roten, gradvis avsmalnende og tett kledd med pels  

Halen er ikke bare et synlig kjennetegn. I vann fungerer den som et ror og bidrar til at Labradoren er en trygg og effektiv svømmer.

Pelsen er kort, tett og ligger inntil kroppen. Den har en myk, isolerende underull og en noe grovere dekkpels som støter vann og beskytter hunden mot kulde og røft terreng. Denne værbestandige pelsen er en av grunnene til at rasen har lykkes så godt som apporterende hund i nordlige klima.

Godkjente farger er:

- Svart  
- Gul, fra svært lys krem til mørkere rødrevnyanser  
- Lever / sjokolade i ulike brune toner  

Hvite tegninger er som regel begrenset til en liten flekk på brystet hvis de forekommer i det hele tatt.

Stell er som oftest enkelt. En ukentlig gjennomgang med gummistrigle eller en fast børste hjelper til med å fjerne løs pels og stimulere huden. I røyteperiodene vår og høst kan daglig børsting gjøre stor forskjell på mengden hår på møbler og klær. Bad er kun nødvendig når hunden er skitten eller lukter vondt. Velg en mild hundesjampo og sørg for å skylle godt, og tørk pelsen slik at underullen ikke forblir fuktig.

Vær spesielt oppmerksom på:

- Ører, som bør sjekkes og renses skånsomt jevnlig, særlig hos hunder som bader mye  
- Klør, som kan trenge å klippes hver tredje–fjerde uke hvis de ikke slites naturlig  
- Tenner, som har god nytte av regelmessig tannpuss og trygge tyggealternativer  

En velstelt pels skal kjennes tett og lett «fjærende» ut, aldri lang, bølgete eller åpen.

## Gemytt og personlighet

Labrador retriever er blitt en av verdens mest populære familiehunder med god grunn. På sitt beste er dette en vennlig, stabil og svært menneskefokusert rase. De fleste elsker å hilse på besøkende, trives midt i familiens aktiviteter og er aller lykkeligst når de får ta del i hverdagen sammen med menneskene sine.

Dette er en sosial rase som vanligvis:

- Går svært godt overens med barn når den er godt sosialisert og samhandling overvåkes  
- Liker andre hunder og ofte kan leve harmonisk med andre kjæledyr, spesielt ved tidlig introduksjon  
- Tilpasser seg ulike miljøer så lenge behovet for mosjon og selskap blir dekket  

Mange Labradore er milde og tålmodige med barn, og ofte overbærende med klønete klemmer og lek. Samtidig er de gjerne livlige og sterke i ung alder. En ung Labrador med logrende otterhale kan lett velte et lite barn uten å mene det. Det er viktig å lære både hund og barn hvordan de skal oppføre seg rundt hverandre.

Som tidligere apporterende arbeidshund har rasen ofte et sterkt behov for å bære og hente ting. De plukker gjerne opp leker, sko eller hva enn de finner. Noen kanaliserer dette over i tygging, særlig i unghundperioden. God ledelse, rikelig med egnede tyggeleker og mental stimulering er avgjørende.

Vanlige personlighetstrekk:

- Svært matmotivert, noe som er en stor fordel i trening, men kan gi vektproblemer hvis porsjoner ikke kontrolleres  
- Som regel trygg og selvsikker fremfor sky, selv om individer varierer  
- Ofte leken og «valpete» i flere år  
- Sterk tilknytning til familien og en tendens til å følge folk fra rom til rom  

Mulige utfordringer kan være:

- Overentusiasme og hopp på folk i hilsesituasjoner  
- Trekking i bånd hvis den ikke lærer å gå pent  
- Kjedsomhetsrelaterte problemer som graving, bjeffing eller tygging hvis den er alene for lenge  

Med tydelige, konsekvente rammer og jevnlig samvær blir de fleste Labradore pålitelige, hengivne følgesvenner som trives både med aktive turer og rolige kvelder hjemme.

<x-quote text="Labradorer vil bli med på alt, fra lange fotturer til å se på TV, og hvis du inkluderer dem i hverdagen gir de som regel sitt aller beste tilbake" from="Emma, Labrador retriever‑eier" />

## Trening og mosjon

Labrador retriever er en intelligent, arbeidsvillig rase som i rette hender er en fornøyelse å trene. Den naturlige lysten til å samarbeide og den sterke matmotivasjonen gjør rasen svært mottakelig for belønningsbasert trening. De trives med tydelig veiledning, mild håndtering og rikelig med positiv tilbakemelding.

Fordi mange Labradore modnes sent, er det viktig å være tålmodig. Mange forblir svært lekne og energiske til minst treårsalderen. Konsekvens er mer effektivt enn harde korrigeringer. Ha fokus på å:

- Belønne ro og selvkontroll  
- Lære inn en sikker innkalling fra tidlig alder  
- Øve på løs line‑gåing før hunden får full styrke  
- Introdusere grunnleggende kommandoer som sitt, dekk, bli og «la være» i korte, morsomme økter  

Mental stimulering er like viktig som fysisk mosjon. Treningsleker, nesearbeid og aktiviseringsleker/puslespill passer rasen godt. Å bruke nese og apporteringsinstinkt kan gjøre dem behagelig slitne på en god måte.

Mosjonsbehovet varierer med alder og individuell energi, men de fleste friske voksne trenger minst én til to timer aktivitet daglig. Dette bør omfatte:

- Friske turer med mulighet til å småtrave fritt der det er trygt og lovlig  
- Muligheter til å løpe og leke løs i sikre områder  
- Apportleker som å hente ball eller dummy  
- Svømming, som mange Labradore elsker og som er skånsomt for leddene  

Valper og unghunder skal ikke overtrenes, spesielt ikke på harde underlag eller mange trapper, siden leddene fortsatt er i utvikling. Korte, hyppige turer, kontrollert lek og trygge sosialiseringserfaringer er bedre enn lange fjellturer det første året.

Strukturerte aktiviteter mange Labradore liker inkluderer:

- Lydighet og rallylydighet  
- Bruksarbeid, jaktprøver eller praktisk jakt  
- Agility, særlig for lettere, mer atletisk bygde individer  
- Søk og redning eller sporarbeid  
- Assistans- og terapihundarbeid for godt utvalgte, stabile hunder  

En understimulert Labrador har betydelig større risiko for å utvikle problematferd. Når behovet for bevegelse og mental jobb dekkes, slår de fleste seg fint til ro hjemme og er enkle å leve med.

## Helse

Labrador retriever er generelt en robust rase, men som alle raser har den visse helseutfordringer den er mer utsatt for. Ansvarlige oppdrettere jobber aktivt for å redusere risikoen for arvelige sykdommer og for å bevare sunn bygning og godt gemytt.

Noen av de vanligste helseproblemene man snakker om i rasen er:

- Hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi, som kan gi smerter og halthet  
- Visse øyesykdommer, som katarakt og progressiv retinal atrofi (PRA)  
- Exercise induced collapse (EIC) i enkelte linjer  
- Ulike hud- og øreproblemer, ofte knyttet til allergier eller fukt i ørene  
- Overvekt, som dessverre er svært vanlig og forverrer ledd- og hjerteproblemer  

Friske avlsdyr blir vanligvis undersøkt med:

- Røntgen av hofter og albuer vurdert etter offisielt system  
- Øyelysning hos veterinær øyespesialist med jevne mellomrom  
- DNA‑tester for relevante arvelige sykdommer der dette finnes og anbefales  

Hvis du vurderer valp, spør oppdretter hvilke tester de utfører og hvordan de velger avlsdyr. En seriøs oppdretter skal kunne forklare helseresultater på en tydelig og ærlig måte.

Vektkontroll er trolig den viktigste daglige helseutfordringen for mange familie‑Labradore. Rasen er ofte ekstremt matglad og legger lett på seg hvis fôrmengden ikke måles. For mange godbiter, matrester fra bordet eller et svært energirikt fôr kombinert med lite mosjon gir raskt ekstra kilo. Dette belaster ledd, øker risikoen for blant annet diabetes, hjertebelastning og dårligere livskvalitet.

Praktiske helsetips:

- Kjenn over ribbeina jevnlig og juster fôrmengden hvis laget av fett øker  
- Bestill årlige veterinærkontroller, inkludert vaksineoppdatering og sjekk av tenner  
- Hold ørene rene og tørre, spesielt etter bading  
- Innfør tannpuss tidlig og vurder tannsnacks som passer din hund  
- Legg gjerne til rette for sklisikre gulv hjemme, for å skåne ledd og forebygge skader  

Forventet levealder ligger ofte rundt 10–13 år. Godt avlede Labradore som holdes slanke, får tilstrekkelig mosjon og jevnlig veterinæroppfølging, kan ha et aktivt, godt liv langt opp i seniorårene.

<x-quote text="Å velge en oppdretter som prioriterer helsesjekker og stabile gemytt gir deg et mye bedre utgangspunkt, men langsiktig helse avhenger også av daglig stell, vektkontroll og riktig mosjon" from="Get a Pet‑redaksjonen" />

## Historie og opprinnelse

Labrador retriever har sine røtter på øya Newfoundland i Canada. Der brukte lokale fiskere middels store, korthårede vannhunder til å hjelpe med å dra inn garn, apportere fisk og bringe beskjeder mellom båter og land. Disse tidlige hundene ble ofte kalt St. John’s‑hunder eller mindre Newfoundlandshunder, og de ble verdsatt for styrke, svømmeegenskaper og samarbeidsvilje.

På 1800‑tallet la britiske sportsjegere som besøkte Newfoundland merke til disse dyktige arbeidshundene og tok noen med seg tilbake til Storbritannia. Der ble de videreutviklet som apportører for skutt vilt, særlig vannfugl. Oppdretterne valgte ut hunder med sterkt apporteringsinstinkt, mykt grep som ikke skadet viltet, og et temperament som kombinerte ro med stor arbeidslyst.

Etter hvert ble typen mer standardisert, og Labrador retriever vokste frem som en egen rase, adskilt fra andre retrievere. The Kennel Club i Storbritannia anerkjente rasen formelt tidlig på 1900‑tallet, og raseklubber begynte å finjustere både arbeidsegenskaper og eksteriør etter en skriftlig rasestandard.

Historisk ble Labradore først og fremst brukt som apporterende jakthunder. De fulgte jegere, ventet rolig i skjul og ble sendt ut for å hente skutte fugler både på land og i vann. Den tette, vannavstøtende pelsen og den kraftige halen gjorde dem spesielt egnet for kalde våtmarker og røffe forhold.

I dag er rasen fortsatt en høyt ansett brukshund i jakt og jaktprøver. Samtidig har den fått mange nye roller, blant annet som:

- Førerhund for personer med synsnedsettelser  
- Assistansehund ved ulike typer funksjonsnedsettelse  
- Redningshund på land og i vann  
- Søkshund for toll, politi og forsvar  
- Terapihund i skoler, sykehus og omsorgsinstitusjoner  

Til tross for dette brede bruksområdet har Labradoren også blitt en av de mest populære familiehundene. Kombinasjonen av solid arbeidsbakgrunn og vennlig, menneskekjær natur er kjernen i det som gjør rasen så spesiell.

## Å leve med rasen

Å dele hverdagen med en Labrador retriever er både givende og krevende. Dette er normalt ikke en lavenergisk sofahund. De fleste individer trenger reelt engasjement fra eierne sine når det gjelder tid, trening og aktivitet.

Dagligliv med en Labrador innebærer som regel:

- Regelmessige turer og løsslipp der det er trygt og tillatt  
- En form for mental aktivisering som trening, nesearbeid eller aktivitetsleker  
- Sosial kontakt og selskap store deler av dagen  
- Håndtering av entusiasmen, spesielt når gjester kommer eller noe spennende skjer  

Disse hundene trives best i hjem der noen er mye til stede, eller der man kan ordne med hundelufter eller hundebarnehage. Lange dager alene uten stimulering kan føre til frustrasjon og destruktiv atferd.

Nye eiere bør være forberedt på:

- En livlig valpetid med biting, munnbruk og stor interesse for alt spiselig  
- En energisk, tidvis sta unghundperiode der konsekvent trening er helt nødvendig  
- Behovet for å følge nøye med på vekten gjennom hele livet  

Omtrentlige årskostnader kan omfatte:

- Kvalitetsfôr tilpasset alder, aktivitetsnivå og eventuelle helsemessige behov  
- Rutinemessig veterinærpleie som vaksiner, parasittbehandling og av og til blodprøver  
- Forsikringspremier, som kan gjøre uforutsette veterinærutgifter lettere å håndtere  
- Utskifting av utstyr, kursavgifter og eventuelt hundebarnehage eller luftertjenester  

Du kan se nærmere på muligheter for å dekke veterinærutgifter gjennom [dyreforsikring](https://getapet.com/no/pet-insurance) hvis du ønsker mer økonomisk forutsigbarhet.

Nyttig utstyr til en Labrador:

- Solid, justerbart halsbånd eller godt tilpasset sele  
- Sterkt bånd og eventuelt en lengre sporline til innkallingstrening  
- Mat- og vannskåler som er enkle å rengjøre  
- En komfortabel seng og eventuelt bur eller valpegrind for trygge hvilepauser  
- Trygge tyggeleker, apporteringsdummies og slitesterke baller  
- En god børste for kort dobbeltpels og gode håndklær til å tørke etter bading  

Leilighetsliv er mulig hvis mosjons- og aktivitetsbehov blir skikkelig dekket, men direkte tilgang til trygge uteområder gjør hverdagen enklere. En godt inngjerdet hage eller gårdsplass er ideelt, siden mange Labradore elsker å være ute, snuse, utforske og ta seg en lur i frisk luft.

Som takk for tiden og omsorgen du legger ned, vil en godt oppdratt Labrador som regel gi deg mange år med trofast selskap, ekte entusiasme for det du holder på med og en stødig tilstedeværelse som passer til mange livsfaser.

<x-quote text="Labradoren vår legger seg fornøyd ved pulten min etter en morgentur og litt trening, men hvis vi hopper over den mentale biten finner han fort på egne aktiviteter som å tømme skittentøyskurven" from="Jonas, hundeeier" />

Labrador retriever

Labrador retriever er en middels stor til stor, atletisk og vennlig hund med svært gode svømmeegenskaper og kort, tett, vannavstøtende pels i gult, svart eller brunt. Den er intelligent og matmotivert, lett å trene, trenger daglig mosjon og mental stimulering, og brukes mye både som familiehund og brukshund.

Bichon havanais vs Labrador retriever

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser