## Kjappe fakta

- Munter selskapshund kjent for sin bomullsmyke, hvite pels og “smilende” uttrykk  
- Blir vanligvis 23–30 cm høy og veier rundt 5–8 kg – en praktisk størrelse for de fleste hjem  
- Røyter lite og kan passe i allergisensitive hjem, men krever jevnlig pelsstell  
- Svært menneskekjær og sosial, kommer som regel godt overens med både barn og andre dyr  
- Tilpasningsdyktig aktivitetsnivå, trives både i byleiligheter og hus, så lenge den får være med i familielivet  


## Utseende og pels

Bichon frisé er en liten, robust selskapshund som kombinerer eleganse med en overraskende solid bygning. Det første man legger merke til er den avrundede silhuetten, de mørke, uttrykksfulle øynene og den pudderdun‑aktige pelsen som gir rasen så mye sjarm. Høyden ved manken ligger vanligvis mellom 23 og 30 centimeter, og de fleste voksne veier mellom 5 og 8 kilo. Den skal aldri virke skjør eller spinkel. En godt oppdrettet Bichon har kort, sterk rygg, dypt nok bryst og god benstamme – alt dette gir en balansert, atletisk helhet fremfor et “pyntedyr‑preg”.

Hodet er lett avrundet med moderat stopp, og snuten er verken for lang eller for kort. Mørke, runde øyne gir et mykt, våkent og vennlig uttrykk, som er et kjennetegn for rasen. Ørene er dekket av langt hår og henger tett inntil kinnene. Halen er høyt ansatt og bæres elegant buet over ryggen som en fjærbusk av myke krøller. Sett som helhet skal Bichon frisé se glad ut, være lett på foten og alltid klar til kontakt med menneskene sine.

Pelsen er et av hovedtrekkene som gjør Bichon frisé så lett gjenkjennelig. Den er dobbeltpelset, med en myk, tett underull og en noe grovere, krøllete dekkpels. Når den er riktig stelt, får den en myk, spretten tekstur som står litt ut fra kroppen og gir den velkjente runde, “bamseaktige” looken. Godkjent farge er ren hvit, men man kan av og til se svake nyanser av krem eller aprikos på ører eller kropp hos unge hunder; dette blekner ofte etter hvert som hunden blir voksen.

Selv om Bichon ofte beskrives som røytesvak, blir hårene den mister, som regel fanget i pelsen i stedet for å havne på gulvet. Det gjør regelmessig pelsstell helt nødvendig. Hjemme må de fleste eiere børste og gre pelsen minst tre til fire ganger i uken for å unngå floker og tover, med ekstra oppmerksomhet på “slitasjepunkter” som bak ørene, under halsbåndet, i armhulene og mellom bakbeina. Mange synes at kjappe, daglige gjennomganger er enklere enn å måtte løse store tover senere.

Profesjonell grooming trengs som regel hver fjerde til åttende uke, avhengig av hvor kort du vil ha pelsen og hvor mye tid du kan bruke på vedlikehold hjemme. Jevnlige besøk hos en frisør med erfaring med Bichon frisé hjelper deg å holde den klassiske runde hodetformen, en ryddig kroppslinje og rene poter. Det gir også groomeren mulighet til å sjekke huden for irritasjon, “hot spots” eller parasitter som kan skjule seg i den tette pelsen.

Grunnleggende pelsstell bør også omfatte rensing av hår rundt øynene for å redusere misfarging, klipping av hår mellom tredeputene og ukentlig sjekk av ørene for å holde dem fri for overflødig voks og hår. Mange Bichon‑eiere bruker hundesikre øyevåtservietter og en fin kam for å holde ansiktet pent, spesielt siden den hvite pelsen avslører hver minste tåreflekk eller matflekk. Med jevnlig pleie forblir pelsen til Bichon frisé en vakker, myk sky som innbyr til kos og gjør rasen visuelt uforglemmelig.  


## Temperament og personlighet

Bichon frisé beskrives ofte som en “lykkelig liten følgesvenn”, og det passer rasen godt. Den er som regel blid, livlig og full av nysgjerrighet på alt familien driver med. De fleste Bichoner trives best tett på menneskene sine og vil være midt i familielivet, ikke sittende på sidelinjen. Hvis du ønsker en hund som stille holder seg i et annet rom hele dagen, er dette trolig ikke rasen for deg.

Hjemme har Bichon frisé ofte to tydelige “moduser”. Det er den lekne klovnen som spurter rundt med leker, lærer små triks og underholder alle med sprellene sine. Og så er det kosehunden som slår seg til ro ved siden av deg i sofaen og er helt fornøyd bare med å få være nær. Mange eiere setter pris på hvor tilpasningsdyktig Bichon er. Den kan være livlig og energisk når det er lek og aktivitet, men klarer også å slappe rolig av inne når det ikke skjer noe, uten å kreve konstant mosjon.

I familier er Bichon frisé som regel kjærlig og mild. Den knytter seg ofte sterkt til hele familien, ikke bare til én person. De fleste Bichoner liker selskap av fornuftige barn og elsker å være med i leken. På grunn av den lille størrelsen må barna lære å behandle hunden varsomt, unngå røff lek og aldri løfte den uten voksen tilsyn. I familier som forstår hvordan man omgås en liten hund på en snill måte, kan Bichon være en herlig kompis.

Rasen kommer som regel godt overens med andre vennlige hunder og kan leve fredelig sammen med katter, spesielt hvis de introduseres tidlig. Den sosiale naturen til Bichon frisé gjør at den liker hundetreff, turer med hundevenner og besøk av gjester. Vel sosialiserte Bichoner hilser ofte besøkende glad og uredd, uten den reservertheten man ser hos enkelte andre raser, selv om individer kan variere i hvor dristige de er.

Det finnes også utfordringer som fremtidige eiere bør tenke gjennom. Den sterke tilknytningen til mennesker kan føre til separasjonsangst hvis hunden regelmessig blir overlatt til seg selv i lange perioder. En Bichon som er ensom og understimulert kan bjeffe mye, gnage på møbler eller utvikle stressrelatert atferd. Rasen passer best i hjem hvor noen er hjemme store deler av dagen, eller der hundepass eller hundebarnehage er et reelt alternativ.

Noen Bichon frisé kan også være ganske vokale når de hører lyder i oppgangen eller ser folk gå forbi vinduet. De er ikke typiske vakthunder, men liker å “varsle” ting de synes er interessante. Tidlig trening på en “stille”‑kommando og nok mental stimulering kan hjelpe til å holde bjeffingen under kontroll.

Alt i alt er personligheten til Bichon frisé lys, sosial og sjarmerende. Med god sosialisering, tydelige, milde rammer og rikelig deltakelse i familiens hverdag, utvikler rasen seg som oftest til en trygg, kjærlig hund som sjarmere nesten alle den møter.  


## Trening og mosjon

Bichon frisé er både intelligent og lærevillig, noe som gjør trening til en hyggelig aktivitet for de fleste eiere. Den responderer best på positiv forsterkning med belønninger som godbiter, leker og ros. Harde korrigeringer eller røff behandling er ikke bare unødvendig, men kan skade hundens tillit og motivasjon. En mild, konsekvent tilnærming passer den følsomme, men livlige naturen til rasen.

Grunnleggende lydighetstrening bør starte tidlig. Selv om Bichon frisé er liten, har den godt av samme grunntrening som større raser. Fokuser på ferdigheter som:

- Innkalling, også når det er forstyrrelser  
- Å gå pent i løs line  
- Å vente rolig ved dører og før dere krysser vei  
- Å legge seg eller bli på teppe/seng på kommando  

Korte, varierte økter fungerer gjerne best. Mange Bichoner liker “leken” ved å lære og kan bli lei hvis øvelsene blir for ensformige. Det kan være lurt å blande enkle kommandoer hunden kan godt, med nye utfordringer. Dette holder selvtilliten oppe og forebygger frustrasjon. Triks‑trening passer svært godt for rasen; å lære snurr, bukk, “high five” eller å gå slalåm mellom beina gir mental stimulering og styrker båndet mellom dere.

Renslighetstrening kan noen ganger ta litt lengre tid hos små raser, og Bichon frisé er ikke noe unntak. Små blærer og lett for å bli oppspilt gjør at eieren må være tålmodig og konsekvent. Ta valpen ofte ut – særlig etter måltider, lek og søvn – og belønn når den gjør fra seg på riktig sted. Tissepads inne kan være en hjelp i leilighet, men bør ikke erstatte utetrening helt.

Når det gjelder mosjon, er Bichon frisé som regel moderat krevende. Den er langt mindre krevende enn mange bruks‑ og gjeterraser, men er heller ikke noe “pyntedyr” som klarer seg uten tur. Daglige turer er viktige både for fysisk helse og mental stimulering. De fleste voksne trives med to friske turer på 20–30 minutter hver dag, i tillegg til lek innendørs. Unge voksne kan ha glede av mer aktivitet, mens eldre hunder ofte foretrekker kortere, men hyppigere lufteturer.

I tillegg til vanlige turer liker Bichon frisé ofte:

- Apportlek i hage eller stue  
- Interaktive leker og fôr‑puslespill  
- Lavintensiv agility eller enkle hinderløyper for moro skyld  
- Nesesøk, som å lete etter godbiter gjemt rundt i huset  

På grunn av størrelsen trenger ikke Bichon store uteområder, og den tilpasser seg svært godt til byliv. Viktigere enn plass er variasjon og samvær. En tur der hunden får tid til å snuse, møte folk og oppleve ulike underlag, kan være mer tilfredsstillende enn en rask, rent fysisk luftetur.

Eiere bør også tenke på værforhold. Den hvite pelsen gir litt beskyttelse, men små hunder fryser ofte lettere og kan ha glede av et lett dekken om vinteren. I varmt vær bør du unngå hard aktivitet midt på dagen og sørge for skygge og friskt vann.

Med gjennomtenkt trening og riktig mengde mosjon blir Bichon frisé en veloppdragen, tilfreds følgesvenn som gladelig er med på aktiviteter, uten å bli overveldende krevende i hverdagen.  


## Helse

Alt i alt regnes Bichon frisé som en relativt robust liten rase, men som alle rasehunder har den enkelte helseutfordringer som ansvarlige oppdrettere og eiere bør kjenne til. Kunnskap om mulige problemer gjør det lettere å velge en sunn valp og støtte hunden gjennom hele livet.

Gjennomsnittlig levealder ligger ofte rundt 12–15 år, og mange individer blir godt voksne med riktig stell. For å støtte et langt liv er det viktig å holde hunden i slank form, ta jevnlige veterinærkontroller, ha god tannhelse og gi et balansert fôr tilpasset alder og aktivitetsnivå.

Noen av helseproblemene som kan forekomme i rasen inkluderer:

- Allergier og hudproblemer. Den følsomme huden og den tette pelsen kan gjøre Bichon utsatt for kløe, rødhet og hudinfeksjoner. Utløsende faktorer kan være miljøallergener som pollen og støv, enkelte fôringredienser eller loppebitt. Regelmessig pelsstell, god parasittkontroll og veterinærveiledning om diett kan redusere risikoen.

- Øyelidelser. Katarakt, tårefl ekker og andre øyeproblemer forekommer. Tåreflekker gir rødbrune skjolder under øynene; de er oftest kosmetiske, men kan noen ganger henge sammen med irritasjon eller tette tårekanaler. Regelmessig rens og veterinærkontroll bidrar til sunne øyne.

- Ortopediske problemer. Enkelte Bichon frisé kan utvikle patellaluksasjon, der kneskålen hopper ut av ledd. Dette kan gi halthet eller et karakteristisk “skippende” steg. Ansvarlige oppdrettere lar som regel avlsdyr undersøke for denne tilstanden. Å holde hunden slank og unngå mye hopping ned fra høyder kan beskytte leddene.

- Tannsykdom. Små raser har ofte lettere for å få tannstein og tannkjøttproblemer. Daglig, eller minst flere ganger ukentlig, tannpuss med hundetannkrem kombinert med jevnlig tannkontroll hos veterinær forebygger smertefulle tannsykdommer senere i livet.

Seriøse oppdrettere kan utføre ulike helsetester på avlsdyrene, som patella‑undersøkelse og øyelysning hos kvalifiserte spesialister. Noen følger også genetiske testprogrammer for arvelige sykdommer som er registrert i Bichon frisé‑populasjonen. Når du snakker med oppdrettere, skal du ikke nøle med å spørre hvilke tester de bruker og be om å se attestene; en ansvarlig oppdretter vil ønske slike spørsmål velkommen.

Rutinemessig forebyggende helsepleie er like viktig. Hold vaksiner og parasittbehandling oppdatert, også for innendørshunder. Avtal årlige helsesjekker hos veterinær, og for eldre Bichoner kan det være aktuelt med kontroller to ganger i året, gjerne med blodprøver for å fange opp aldersrelaterte problemer tidlig. Å følge med på endringer i appetitt, tørste, vekt eller atferd bør bli en naturlig del av hverdagen med hund.

Ernæring spiller også en rolle. Velg et kvalitetsfôr tilpasset små raser, og unngå å overdrive godbiter. Siden Bichon frisé kan være svært overtalende ved bordet, er det lett at den legger på seg uten at man merker det. Overvekt øker risikoen for leddplager, diabetes og andre sykdommer, og kan forkorte levetiden betydelig.

Med oppmerksomt stell, tidlig oppdagelse av problemer og gjennomtenkt avl lever mange Bichon frisé lange, komfortable liv. Å forberede seg på mulige helsebehov er en del av det å være en ansvarlig eier, og gjør at du kan nyte mange år med en glad og aktiv følgesvenn.  


## Historie og opprinnelse

Bichon frisé tilhører en familie av små, hvite hunder som i århundrer har fulgt mennesker rundt Middelhavet. Historien er nært knyttet til andre bichon‑typer som malteser, bolognese og havanais. Disse små hundene ble ofte holdt på handelsskip og i havner, der de fungerte dels som selskapsdyr, dels som effektive rottejegere som hjalp til med å holde skadedyrbestanden nede.

Historiske kilder tyder på at forfedrene til Bichon frisé var spesielt knyttet til Kanariøyene, særlig øya Tenerife. Sjøfolk og handelsmenn skal ha brakt disse hundene fra øyene til fastlands‑Europa. Der fant de raskt veien inn i de høyere samfunnslagene. Ved hoffene i Frankrike, Spania og Italia ble de sjarmerende, hvite hundene populære fanghunder og symboler på eleganse og god smak.

Under renessansen og i århundrene etter dukker lignende små, hvite hunder ofte opp i malerier og kobberstikk, gjerne på fanget til fornemme damer eller ved føttene til konger. Rollen som selskapshund var allerede godt etablert; de ble satt mer pris på for personlighet og skjønnhet enn for arbeidsevne. At bichon‑typene var lærevillige og flinke til å underholde, gjorde dem også attraktive for gatemusikanter og sirkusfolk, som brukte dem som smarte showhunder i omreisende trupper.

Til tross for denne glamorøse og kunstneriske historien har bichon‑hundene ikke alltid hatt sikre kår. Politiske og sosiale endringer i Europa førte til skiftende moter, og til tider sank populariteten. Ifølge rasetradisjonen overlevde de små, hvite hundene som senere ble dagens Bichon frisé delvis takket være vanlige folk og omreisende artister som satte pris på deres muntre temperament og verdi som selskapshunder.

På 1900‑tallet arbeidet engasjerte raseentusiaster i Frankrike og Belgia for å bevare og standardisere rasen. Navnet “Bichon frisé”, som løst oversatt betyr “krøllete bichon”, kom i bruk. Offisiell anerkjennelse fulgte, og en rasestandard ble utformet for å beskrive ønsket utseende og gemytt. Med dette som utgangspunkt spredte Bichon frisé seg til andre europeiske land og senere til Nord‑Amerika og resten av verden.

I dag er Bichon frisé først og fremst en selskapshund, verdsatt for sitt vennlige vesen og vakre pels. Den brukes også i ulike hundesporter og aktiviteter, som lydighet, agility og rally, der intelligensen og entusiasmen får komme til sin rett. Rasen dukker også av og til opp som terapihund på besøk i sykehus, skoler og sykehjem, hvor den sprer trøst og smil.

Moderne Bichon frisé bærer fortsatt preg av sin lange historie som glad følgesvenn. Det sosiale temperamentet, lekelysten og den sterke tilknytningen til mennesker har vært konstant, selv om rollen har endret seg fra kongelig fanghund til elsket familiehund i hjem over hele verden.  


## Å leve med rasen

Å dele hjem med en Bichon frisé er svært givende, men innebærer også konkrete forpliktelser som nye eiere bør være klar over. Dette er ikke en hund som trives med minimal kontakt eller stell. Det er en ekte selskapshund som vil være involvert i familielivet, og spesielt pelspleien krever regelmessig innsats.

Tidsbruk er en viktig faktor. I tillegg til daglige turer og lekeøkter krever pelsen jevnt vedlikehold. Regn med å bruke tid på børsting og kjemming flere ganger i uken, helst daglig, for å holde floker i sjakk. Jevnlige timer hos hundefrisør hver fjerde til åttende uke bør planlegges inn både tidsmessig og økonomisk. Noen eiere lærer seg enkel klipping hjemme for å redusere kostnadene, men mange velger likevel frisør for å få den typiske raseklippen.

Økonomisk bør du beregne vanlige hundeutgifter som kvalitetsfôr, vaksiner, parasittkontroll, forsikring der det tilbys, og rutinemessig veterinæroppfølging. I tillegg har eiere av Bichon frisé ofte høyere utgifter til pelsstell enn eiere av korthårsraseder. Leker, seng, bånd, sele og kurs kommer i tillegg. Kostnadsnivået varierer med land og livsstil, men det er fornuftig å lage et realistisk årlig budsjett før man skaffer seg hund.

Når det gjelder plass, tilpasser Bichon frisé seg lett til leiligheter, rekkehus og større boliger. Tilgang til inngjerdet hage er fint, men ikke et krav, så lenge hunden får nok turer ute og mental stimulering. Det som betyr mest, er hvor mye tid familien faktisk tilbringer sammen med hunden. Denne rasen trives dårlig med lange dager alene. Hjem der noen jobber hjemmefra, har fleksibel arbeidstid eller kan ordne med hundepass eller hundebarnehage, passer ofte godt.

Noen nyttige ting som gjør hverdagen enklere:

- En komfortabel, vaskbar hundeseng i et rolig hjørne der hunden kan hvile uforstyrret  
- En sikker sele og et lett bånd til turer – ofte mer skånsomt for en liten hund enn halsbånd alene  
- Et godt sett stelleutstyr: kardebørste, metallkam, klosaks eller sliper, og hundesjampo  
- Interaktive leker og fôr‑puslespill for mental stimulering på dager med lite uteaktivitet  

Sosialisering og rutiner er også en viktig del av å leve godt med en Bichon frisé. Tidlig, positiv eksponering for ulike miljøer, mennesker i alle aldre og andre hunder hjelper hunden til å bli trygg som voksen. Forutsigbare daglige rutiner for fôring, turer, lek og hvile gir trygghet. Samtidig er det viktig å trene hunden rolig til å være alene i korte perioder for å forebygge separasjonsproblemer.

For familier med barn er det avgjørende å lage klare regler for hvordan man håndterer og respekterer hunden. Barn bør lære å la hunden være i fred når den sover eller spiser, og hvordan man leker rolig og alltid under tilsyn. Med slik veiledning blir mange Bichoner hengivne lekekamerater og gode familievenner for barn.

I hverdagen er en velstelt Bichon frisé en fornøyelse å ha i hus. Den følger deg gjerne fra rom til rom, nysgjerrig på hva du gjør, og inviterer raskt til både lek og kos. Det gode humøret smitter ofte over på omgivelsene, og den hendige størrelsen gjør det lett å ta hunden med på reiser, ferier eller på besøk. For dem som er villige til å investere tid i stell og trening, betyr det å leve med en Bichon frisé å dele livet med en kvikk, vennlig og trofast liten hund som virkelig blir et fullverdig familiemedlem.

Bichon frisé

The Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Deutscher Bichon Frisé Club e.V.

Liten, robust selskapshund (23–30 cm, 5–8 kg) med en bomullsaktig, hvit pels som røyter lite, men krever hyppig stell. Den er glad, menneskekjær og tilpasningsdyktig, trives både i leilighet og hus, liker lek og kos, trenger moderat daglig mosjon og å være tett inkludert i familielivet.

## Kjappe fakta

- Særpreget blå pels som endrer farge etter hvert som hunden blir voksen  
- Opprinnelig avlet fram i Irland som allsidig gårds‑ og jakthund  
- Livlig, intelligent terrier som trives tett på familien sin  
- Lite røyting, krøllete pels som krever jevnlig stell for å unngå toving  
- Modig, temperamentsfull hund som kombinerer klovnete sjarm med målbevisst alvor  


## Utseende og pels

Kerry blue terrier er en middels stor, kraftig bygget terrier med en stolt, nesten aristokratisk silhuett. Det første man legger merke til er det elegante hodet, det karakteristiske skjegget og hårlaget, og selvsagt den berømte blå pelsen. Voksne hannhunder er vanligvis rundt 45–49 cm høye ved manken, tispene noe mindre. Kroppen er kompakt og muskuløs, med rett rygg og dyp brystkasse som vitner om rasens arbeidsbakgrunn. Til tross for den solide bygningen skal en god Kerry aldri virke tung eller klønete. Helhetsinntrykket er en balansert, atletisk hund som kunne arbeide en hel dag ute på markene.

Hodet er langt og rent skåret, uten overdrivelser. Et velstelt skjegg og markerte øyenbryn gir Kerry blue et uttrykksfullt blikk, et sted mellom alvorlig tenker og rampete komiker. Øynene er mørke, ovale og sitter ganske tett, og skal virke våkne og intelligente, aldri harde. Ørene faller fremover i en V‑form og understreker terrieruttrykket. Halen bæres som regel høyt og rett og gir et livlig, oppmerksomt preg.

Pelsen er et av rasens mest kjente kjennetegn. Valper fødes som regel svarte eller svært mørke, og den blå fargen utvikler seg gradvis i løpet av de første leveårene. Mange Kerryer går gjennom «mellomfarger» som stålgrått, skifergrått eller en blanding av blått og svart før de får sin voksne farge. Den ideelle pelsen er myk, tett og bølget, ikke hard eller stri. Den skal danne myke bølger heller enn tette korketrekkere.

Kerry blue terrier har enkel pels (ingen underull) og røyter svært lite, noe som kan være en fordel for dem som ikke liker hundehår i huset. Denne lite‑røytende pelsen krever til gjengjeld jevnlig stell. Uten oppfølging vil den myke pelsen tove og floke seg, særlig bak ørene, under halsbåndet, i skjegget og mellom beina.

Praktiske råd for pelsstell:

- Børst eller kam grundig minst to til tre ganger i uken, helt inn til huden for å løse opp floker. En piggbørste og en metallkam er svært nyttige.  
- Sjekk typiske problemområder som armhuler, lyske, skjegg og bak ørene der små tover raskt kan danne seg.  
- Bad Kerry blue terrieren hver fjerde til sjette uke, eller ved behov, med en mild hundesjampo som ikke avfetter pelsen for hardt. Nøye skylling og god tørk bidrar til en sunn pels.  
- Klipp eller trim pelsen profesjonelt omtrent hver sjette til åttende uke for å bevare den typiske terriersiluetten. Mange eiere lærer å trimme hjemme med veiledning fra oppdrettere eller klippekurs.  

Skjegg og barter krever spesielt stell, siden mat og vann raskt gjør dem skitne. Tørk over skjegget etter måltider og sjekk for matrester og rusk; det gjør hunden mer komfortabel og forebygger vond lukt. Med jevnlig og konsekvent pelsstell blir pelsen myk og luksuriøs – og for mange en av de store gledene ved å leve med denne særpregede terrieren.


## Lynne og personlighet

Kerry blue terrier er en hund med stor personlighet, ofte beskrevet som «en terrier med sans for humor». Den er intelligent, livlig og full av karakter; dette er ingen passiv eller kjedelig rase. Kerryer knytter seg gjerne svært tett til familien sin. De vil gjerne være med på alt som skjer hjemme – hagearbeid, TV‑titting eller bilturer. Mange eiere forteller at hunden følger dem fra rom til rom, alltid klar til å være med eller «hjelpe til» på sin entusiastiske måte.

Overfor mennesker er Kerry blue terrier som regel kjærlig og hengiven. En godt oppdratt Kerry er som oftest fin med barn, særlig med barn som er respektfulle og vet hvordan man oppfører seg rundt hunder. Rasen er leken og kan være en utholdende tur‑ og lekevenn for aktive barn som liker å kaste ball, lære triks eller trene hundesport. Tilsyn er viktig rundt små barn, både for å beskytte barnet mot å bli dyttet over ende og for å sikre at hunden blir behandlet varsomt. Som de fleste terriere liker ikke Kerryer hardhendt behandling og kan protestere hvis de blir ertet eller dratt i.

Kerry blue er kjent for sin selvsikre og tidvis ganske dristige natur. Det gir mye sjarm og utstråling, men gjør også at klare rammer er viktige fra tidlig alder. Mange Kerryer er naturlig årvåkne og vil bjeffe for å varsle familien om besøkende eller uvanlige lyder. De er normalt ikke aggressive vakthunder, men kan være beskyttende overfor hjem og familie hvis de oppfatter noe som en trussel.

Overfor andre hunder, særlig av samme kjønn, kan Kerry blue terrier være bestemt og dominerende. Rasen ble blant annet avlet til jakt og skadedyrkontroll, så en viss hunde‑ og jaktlyst er ikke uventet. God sosialisering fra valpestadiet, med kontrollerte, positive møter med vennlige hunder, hjelper mye. Likevel vil noen voksne Kerryer fortsatt helst slippe å dele plass med ukjente hunder, og de trives ofte best med trygge, erfarne eiere som kan håndtere møter rolig og konsekvent. Å bo sammen med en annen hund er fullt mulig, særlig hvis de introduseres tidlig og personlighetene passer godt sammen.

Når det gjelder andre dyr som katter og smådyr, må man ta Kerryens jakthistorie alvorlig. Noen individer kan leve fredelig med en huskatt de har vokst opp sammen med, under tilsyn, men mange har fortsatt sterk jaktlyst utendørs. Svært små dyr som kaniner og gnagere bør som hovedregel holdes helt adskilt og trygt sikret.

Rasens intelligens og energi kan gi streker og påfunn hvis hunden kjeder seg. En ensom Kerry med lite mental stimulering kan begynne å bjeffe, grave eller finne på egne aktiviteter som ikke alltid passer inn i menneskers hjem. På den positive siden betyr den samme kløktigheten at Kerry blue terrier ofte er svært lærenem i trening, problemløsning og interaktive leker. I et miljø med struktur, varme, og nok aktivitet er Kerry en glad, lojal og svært underholdende følgesvenn.


## Trening og mosjon

Kerry blue terrier er en kvikk og lærenem rase som liker å ha en oppgave. Samtidig har den den typiske terrierstripa av selvstendighet og kan stille spørsmål ved hvorfor en øvelse er nødvendig. Denne kombinasjonen gjør at treningen bør være konsekvent, variert og aldri hardhendt. Positiv forsterkning fungerer best, med belønninger som godbiter, leker, ros og lek. Kerryer responderer godt på trenere som er rolige, trygge og rettferdige.

Tidlig sosialisering er helt avgjørende. Fra ung alder bør valpen eksponeres for ulike synsinntrykk, lyder, underlag og mennesker. Gode valpekurs kan bidra til selvtillit og gode manerer. Vektlegg:

- Sikker innkalling, slik at du kan kalle inn hunden selv når det dukker opp fristende forstyrrelser.  
- Rolig hilseatferd, både på mennesker og andre hunder.  
- Grunnleggende lydighet som sitt, dekk, bli og å gå pent i bånd.  

Fordi Kerry blue terrier er energisk og ofte svært smidig, liker den gjerne hundesport. Mange hevder seg godt i agility, lydighet, rallylydighet, nose work eller spor. Korte, varierte treningsøkter gir som regel bedre resultat enn lange, ensformige øvelser. Hvis en aktivitet oppleves meningsløs, kan en Kerry ganske enkelt slutte å samarbeide. Gjør treningen til en felles lek, så får du en ivrig medspiller i stedet for en motvillig deltaker.

Når det gjelder mosjon, er ikke Kerry blue en hyperaktiv rase, men definitivt ingen sofagris. De fleste voksne trenger minst én til to timer fysisk og mental aktivitet per dag. Dette behøver ikke komme i én bolk. En typisk dag kan bestå av en rask morgentur, en kortere kveldstur og flere leke‑ eller treningsøkter fordelt utover dagen. Løping løs i trygge, inngjerdede områder er svært verdifullt – da får hunden strekt ut og brukt skikkelig med energi.

Aktiviteter mange Kerryer liker:

- Apportleker, særlig med baller eller myke leker  
- Drakamp med klare regler, som «ta» og «slipp»  
- Nesesøk i hagen, der godbiter eller leker gjemmes for hunden å finne  
- Strukturerte treningsøkter som blander lydighet, triks og problemløsning  

På grunn av sterk jaktlyst og til dels selektiv hørsel bør mange Kerry blue terriere ikke slippes løs nær vei eller i åpne områder før innkallingen er helt pålitelig. En langline kan gi mer frihet mens du bygger opp respons og tillit.

Mental trening er like viktig som fysisk. Aktiviseringsleker, fôrdispensere og enkle «finn‑det»‑oppgaver hjemme kan trette ut hunden mentalt og redusere uønsket atferd. Når hodet får jobbe, er Kerryen som regel roligere og mer fornøyd inne.

Eiere som er villige til å trene vennlig, men bestemt, gi regelmessig mosjon og bruke tid sammen med hunden, vil oppleve Kerry blue terrier som en svært givende partner. De som helst vil ha en hund som stort sett ligger stille det meste av dagen, kan oppleve rasen som krevende – en Kerry blomstrer når den får lære, bevege seg og være del av hverdagslivet.


## Helse

Kerry blue terrier er generelt en robust og langlivet rase, men som alle hunder har den enkelte helseutfordringer som ansvarlige eiere og oppdrettere bør kjenne til. Med god omsorg lever mange Kerryer til tidlig eller midt i tenårene og holder seg aktive langt opp i årene.

Noen helseproblemer som kan forekomme i rasen:

- Hoftedysplasi, en utviklingsforstyrrelse i hofteleddet som kan gi leddgikt og bevegelsesproblemer senere i livet  
- Øyelidelser som entropion, katarakt (grå stær) eller andre arvelige øyesykdommer  
- Enkelte hudproblemer, som kan være knyttet til allergier eller infeksjoner  
- Godartede hudknuter og kuler hos eldre hunder, som alltid bør undersøkes av veterinær  

Seriøse oppdrettere gjennomfører vanligvis anbefalte helsetester før avl. Nøyaktige krav varierer mellom land, men typiske undersøkelser kan være:

- Hofterøntgen eller hoftescore for å redusere risiko for hoftedysplasi hos avkom  
- Øyelysning hos autorisert veterinær øyelyser, gjentatt jevnlig for å avdekke arvelige problemer  
- I enkelte land tilleggstester for spesifikke genfeil etter hvert som forskningen utvikler seg  

Valpekjøpere bør føle seg trygge på å spørre oppdretteren om:

- Hvilke helsetester som er gjort på foreldredyrene  
- Resultatene av disse testene  
- Typisk levealder og helsestatus hos slektninger som besteforeldre og kullsøsken  

Rutinemessig veterinærstell spiller en stor rolle for å holde en Kerry blue terrier frisk. Dette omfatter:

- Regelmessige vaksinasjoner og parasittkontroll (lopper, flått, innvollsorm)  
- Tannstell, som tannpuss eller tyggeprodukter, for å forebygge tannstein og tannkjøttsykdom  
- Vektkontroll for å unngå overvekt, som kan forverre ledd‑ og hjerteproblemer  

Den tette, myke pelsen kan til tider skjule mindre hudirritasjoner, så eiere bør gjøre det til en vane å sjekke huden under pelsstellet. Se etter rødhet, hotspots, mye kløe eller uvanlig lukt, særlig i varme, fuktige områder som armhuler, lyske og mellom tærne. Tidlig behandling av hudproblemer er som regel enklere og mer effektivt.

Som mange middels store raser kan Kerryer være utsatt for ørebetennelser dersom ørene ikke holdes rene og tørre. Regelmessig inspeksjon, skånsom rensing med veterinæranbefalt middel og grundig tørking etter bad eller svømming kan forebygge problemer.

Når Kerryer blir eldre, kan de vise typiske aldringstegn som stivhet etter hvile, nedsatt hørsel eller endret syn. Tilpassing av mosjonsmengde, god og myk liggeplass og eventuelt ramper eller trinn til bil og sofa kan gjøre stor forskjell for livskvaliteten. De fleste Kerryer tilpasser seg et roligere tempo godt, så lenge de fortsatt får være med i familieaktivitetene og får mental stimulering.

Alt i alt er valg av valp fra gjennomtenkt avl med helsetestede foreldre, jevnlig veterinæroppfølging, et fôr av god kvalitet og fornuftig vektkontroll de viktigste verktøyene en eier har for å gi Kerry blue terrieren et langt og sunt liv.


## Historie og opprinnelse

Kerry blue terrier stammer fra Irland, der den i århundrer har vært høyt verdsatt som en allsidig arbeidshund. Som navnet antyder er rasen nært knyttet til County Kerry i sørvest, et område kjent for røft landskap og sterke landbrukstradisjoner. De eksakte røttene er vanskelig å dokumentere, men Kerry blue har sannsynligvis utviklet seg fra lokale terriertyper, kanskje krysset med andre raser som kom til kysten gjennom handel og sjøfart.

Historisk var Kerry blue terrier en allround gårdshund. Den skulle håndtere mange oppgaver: holde rotter og annet skadedyr nede i låver, bistå i jakten på rev og grevling, og til og med apportere fra vann. Det finnes beretninger om Kerryer som ble brukt til å drive sau og storfe, der de brukte vilje og kløkt mer enn styrke og størrelse. Denne bakgrunnen forklarer hvorfor dagens Kerry kombinerer smidighet, mot og sterk jaktlyst med betydelig problemløsningsevne.

Mot slutten av 1800‑tallet og begynnelsen av 1900‑tallet begynte Kerry blue terrier å dukke opp oftere på hundeutstillinger og i mer systematisk avl. Irske nasjonalister så på rasen som et symbol på nasjonal identitet, og den vant raskt popularitet utenfor hjemfylket. Målrettet avl la vekt både på arbeidsbruk og på å forbedre den karakteristiske blå pelsen og den raffinerte terriersiluetten vi kjenner i dag.

Den blå fargen i seg selv er et slående særpreg som skilte Kerryen fra andre terriere. Selv om mange valper er svarte ved fødsel, visste erfarne oppdrettere hvilke linjer som gradvis ville «lysne» til blå eller skiferfarget pels med alderen. Denne fargeendringen er fortsatt typisk for rasen og fascinerer ofte nye eiere når de ser valpens pels forandre seg.

Etter hvert som hundeutstillinger ble populære i Europa og senere resten av verden, spredte Kerry blue terrier seg til Storbritannia, resten av Europa og Nord‑Amerika. Raseklubber ble etablert for å verne og fremme rasen, og offisielle standarder beskrev idealet for utseende og temperament.

I dag brukes Kerry blue terrier sjeldnere som allsidig gårdshund, men arbeidsinstinktene er i høyeste grad bevart. Moderne Kerryer sees ofte innen:

- Utstilling, der deres særpregede utseende og bevegelser bedømmes  
- Hundesporter som agility, lydighet og rally  
- Aktiviteter som utnytter luktesansen, inkludert spor og nose work  

Fremfor alt har Kerry blue terrier blitt en kjær familie‑ og selskaps­hund. Selv om rasen ikke er like tallrik som enkelte mer «motebaserte» raser, jobber en engasjert gruppe oppdrettere og eiere verden over aktivt for å bevare helse, bruksegenskaper og det livlige lynnet. For dem som setter pris på en hund med dype røtter, sterk personlighet og stolt irsk arv, er Kerry blue terrier fortsatt et helt spesielt valg.


## Å leve med rasen

Å leve med en Kerry blue terrier er både givende og krevende. Dette er en rase som vil være en del av livet ditt – ikke bare en hund du ser på én daglig tur. Før du tar en Kerry inn i hjemmet, er det viktig å forstå hvor mye som kreves.

Først og fremst tid. Kerryer trenger daglig kontakt og samvær. De behøver regelmessige turer, lek og mental stimulering – samt ukentlige stellesesjoner. En typisk Kerry‑eier vil bruke:

- Minst én til to timer daglig på tur, trening og aktivt samvær  
- Ekstra tid hver uke på børsting, kamming og klipp, eventuelt turer til profesjonell hundefrisør  

Hvis du er borte hjemmefra lange dager og ikke kan ordne hundelufter, hundebarnehage eller hjelp fra familie, kan en Kerry blue terrier bli frustrert eller kjede seg. Resultatet kan bli bjeffing, tygging eller graving. Dette er ikke tegn på en «slem» hund, men på en hund som ikke får dekket sine behov.

Økonomisk innebærer en Kerry blue terrier vanlige hundeutgifter som fôr, vaksiner og veterinærkontroller, i tillegg til høyere stelleskostnader enn mange korthårede raser. Årlige kostnader varierer mellom land, men du bør sette av penger til:

- Kvalitetsfôr til en aktiv hund av middels størrelse  
- Rutinemessig veterinærstell, vaksinasjoner og parasittkontroll  
- Forsikring eller oppspart buffer til uforutsette helseutgifter  
- Regelmessig profesjonell grooming hvis du ikke klipper selv  

Nyttig utstyr i et Kerry‑hjem omfatter:

- Solid, behagelig halsbånd og en godt tilpasset sele  
- Sterkt bånd i passende lengde, og gjerne en langline til innkallingstrening  
- Bur eller et trygt hvilested der hunden kan slappe av i fred  
- Flere tyggeleker og aktiviseringsleker for mental stimulering  
- Stellutstyr som piggbørste, carde/slicker, metallkam, klotang og ørerens  

Kerryer tilpasser seg som regel ulike bomiljøer så lenge mosjonsbehovene møtes. De kan trives både i hus med hage og i leilighet med god tilgang på uteområder. En trygg, inngjerdet hage er svært nyttig, da gir den fri lek og sikker utforsking. Gjerder bør være solide og tilstrekkelig høye – en bestemt Kerry kan være oppfinnsom når det gjelder å finne fluktveier.

Innendørs vil Kerryen gjerne være der familien er. Mange liker å ligge i sofaen eller ved beina til eieren. De egner seg dårlig som rene utehunder og trives ikke med å isoleres i hagen over lengre tid. Tidlig opplæring i husregler er viktig, enten det handler om hvilke møbler som er lov, eller hvor hundens egen seng skal stå.

Når det gjelder andre dyr i husstanden, er det lurt å planlegge nøye. Noen Kerryer lever fint med en annen hund eller en katt i hjemmet, særlig ved riktig introduksjon og tilsyn. Andre vil helst være eneste hund. En åpen og ærlig prat med oppdrettere, som kjenner linjene og de enkelte valpene, kan hjelpe til med å finne riktig individ til din situasjon.

For familier med barn er opplæring av både hund og barn avgjørende. Kerryer liker gjerne livlig lek, men må også ha mulighet til å trekke seg tilbake til et rolig, trygt sted når de trenger en pause. Barn bør lære å la hunden være i fred når den spiser eller hviler, og røff lek som å dra i skjegget eller klatre på hunden bør unngås.

Hvis du liker trening, friluftsliv og å bruke tid aktivt sammen med hunden, kan det å leve med en Kerry blue terrier gi enorm glede. Du får en lojal, underholdende kamerat som får deg til å le, holder deg i bevegelse og deler hverdagen med ekte entusiasme. Hvis du derimot ønsker en svært lettstelt og rolig hund, vil en annen rase ofte passe bedre. For den rette eieren gjør Kerryens modige sjel og kjærlige vesen den til en virkelig uforglemmelig partner.

Kerry blue terrier

The United Kingdom Kerry Blue Terrier Association

The Kennel Club (UK) - Kerry Blue Terrier

Fédération Cynologique Internationale (FCI) - Kerry Blue Terrier

Dansk Terrier Klub (Denmark)

Svenska Terrierklubben (Sweden)

Middels stor, atletisk irsk terrier med stolt silhuett og krøllete blå pels som går fra svart til blå med alderen. Livlig, intelligent og sterkt knyttet til familien, og trenger daglig både mental og fysisk aktivitet. Røyter lite, men krever mye pelsstell, med et modig, årvåkent temperament som noen ganger kan være bestemt overfor andre hunder.

Bichon frisé vs Kerry blue terrier

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser