## Kjappe fakta

- Munter selskapshund kjent for sin bomullsmyke, hvite pels og “smilende” uttrykk  
- Blir vanligvis 23–30 cm høy og veier rundt 5–8 kg – en praktisk størrelse for de fleste hjem  
- Røyter lite og kan passe i allergisensitive hjem, men krever jevnlig pelsstell  
- Svært menneskekjær og sosial, kommer som regel godt overens med både barn og andre dyr  
- Tilpasningsdyktig aktivitetsnivå, trives både i byleiligheter og hus, så lenge den får være med i familielivet  


## Utseende og pels

Bichon frisé er en liten, robust selskapshund som kombinerer eleganse med en overraskende solid bygning. Det første man legger merke til er den avrundede silhuetten, de mørke, uttrykksfulle øynene og den pudderdun‑aktige pelsen som gir rasen så mye sjarm. Høyden ved manken ligger vanligvis mellom 23 og 30 centimeter, og de fleste voksne veier mellom 5 og 8 kilo. Den skal aldri virke skjør eller spinkel. En godt oppdrettet Bichon har kort, sterk rygg, dypt nok bryst og god benstamme – alt dette gir en balansert, atletisk helhet fremfor et “pyntedyr‑preg”.

Hodet er lett avrundet med moderat stopp, og snuten er verken for lang eller for kort. Mørke, runde øyne gir et mykt, våkent og vennlig uttrykk, som er et kjennetegn for rasen. Ørene er dekket av langt hår og henger tett inntil kinnene. Halen er høyt ansatt og bæres elegant buet over ryggen som en fjærbusk av myke krøller. Sett som helhet skal Bichon frisé se glad ut, være lett på foten og alltid klar til kontakt med menneskene sine.

Pelsen er et av hovedtrekkene som gjør Bichon frisé så lett gjenkjennelig. Den er dobbeltpelset, med en myk, tett underull og en noe grovere, krøllete dekkpels. Når den er riktig stelt, får den en myk, spretten tekstur som står litt ut fra kroppen og gir den velkjente runde, “bamseaktige” looken. Godkjent farge er ren hvit, men man kan av og til se svake nyanser av krem eller aprikos på ører eller kropp hos unge hunder; dette blekner ofte etter hvert som hunden blir voksen.

Selv om Bichon ofte beskrives som røytesvak, blir hårene den mister, som regel fanget i pelsen i stedet for å havne på gulvet. Det gjør regelmessig pelsstell helt nødvendig. Hjemme må de fleste eiere børste og gre pelsen minst tre til fire ganger i uken for å unngå floker og tover, med ekstra oppmerksomhet på “slitasjepunkter” som bak ørene, under halsbåndet, i armhulene og mellom bakbeina. Mange synes at kjappe, daglige gjennomganger er enklere enn å måtte løse store tover senere.

Profesjonell grooming trengs som regel hver fjerde til åttende uke, avhengig av hvor kort du vil ha pelsen og hvor mye tid du kan bruke på vedlikehold hjemme. Jevnlige besøk hos en frisør med erfaring med Bichon frisé hjelper deg å holde den klassiske runde hodetformen, en ryddig kroppslinje og rene poter. Det gir også groomeren mulighet til å sjekke huden for irritasjon, “hot spots” eller parasitter som kan skjule seg i den tette pelsen.

Grunnleggende pelsstell bør også omfatte rensing av hår rundt øynene for å redusere misfarging, klipping av hår mellom tredeputene og ukentlig sjekk av ørene for å holde dem fri for overflødig voks og hår. Mange Bichon‑eiere bruker hundesikre øyevåtservietter og en fin kam for å holde ansiktet pent, spesielt siden den hvite pelsen avslører hver minste tåreflekk eller matflekk. Med jevnlig pleie forblir pelsen til Bichon frisé en vakker, myk sky som innbyr til kos og gjør rasen visuelt uforglemmelig.  


## Temperament og personlighet

Bichon frisé beskrives ofte som en “lykkelig liten følgesvenn”, og det passer rasen godt. Den er som regel blid, livlig og full av nysgjerrighet på alt familien driver med. De fleste Bichoner trives best tett på menneskene sine og vil være midt i familielivet, ikke sittende på sidelinjen. Hvis du ønsker en hund som stille holder seg i et annet rom hele dagen, er dette trolig ikke rasen for deg.

Hjemme har Bichon frisé ofte to tydelige “moduser”. Det er den lekne klovnen som spurter rundt med leker, lærer små triks og underholder alle med sprellene sine. Og så er det kosehunden som slår seg til ro ved siden av deg i sofaen og er helt fornøyd bare med å få være nær. Mange eiere setter pris på hvor tilpasningsdyktig Bichon er. Den kan være livlig og energisk når det er lek og aktivitet, men klarer også å slappe rolig av inne når det ikke skjer noe, uten å kreve konstant mosjon.

I familier er Bichon frisé som regel kjærlig og mild. Den knytter seg ofte sterkt til hele familien, ikke bare til én person. De fleste Bichoner liker selskap av fornuftige barn og elsker å være med i leken. På grunn av den lille størrelsen må barna lære å behandle hunden varsomt, unngå røff lek og aldri løfte den uten voksen tilsyn. I familier som forstår hvordan man omgås en liten hund på en snill måte, kan Bichon være en herlig kompis.

Rasen kommer som regel godt overens med andre vennlige hunder og kan leve fredelig sammen med katter, spesielt hvis de introduseres tidlig. Den sosiale naturen til Bichon frisé gjør at den liker hundetreff, turer med hundevenner og besøk av gjester. Vel sosialiserte Bichoner hilser ofte besøkende glad og uredd, uten den reservertheten man ser hos enkelte andre raser, selv om individer kan variere i hvor dristige de er.

Det finnes også utfordringer som fremtidige eiere bør tenke gjennom. Den sterke tilknytningen til mennesker kan føre til separasjonsangst hvis hunden regelmessig blir overlatt til seg selv i lange perioder. En Bichon som er ensom og understimulert kan bjeffe mye, gnage på møbler eller utvikle stressrelatert atferd. Rasen passer best i hjem hvor noen er hjemme store deler av dagen, eller der hundepass eller hundebarnehage er et reelt alternativ.

Noen Bichon frisé kan også være ganske vokale når de hører lyder i oppgangen eller ser folk gå forbi vinduet. De er ikke typiske vakthunder, men liker å “varsle” ting de synes er interessante. Tidlig trening på en “stille”‑kommando og nok mental stimulering kan hjelpe til å holde bjeffingen under kontroll.

Alt i alt er personligheten til Bichon frisé lys, sosial og sjarmerende. Med god sosialisering, tydelige, milde rammer og rikelig deltakelse i familiens hverdag, utvikler rasen seg som oftest til en trygg, kjærlig hund som sjarmere nesten alle den møter.  


## Trening og mosjon

Bichon frisé er både intelligent og lærevillig, noe som gjør trening til en hyggelig aktivitet for de fleste eiere. Den responderer best på positiv forsterkning med belønninger som godbiter, leker og ros. Harde korrigeringer eller røff behandling er ikke bare unødvendig, men kan skade hundens tillit og motivasjon. En mild, konsekvent tilnærming passer den følsomme, men livlige naturen til rasen.

Grunnleggende lydighetstrening bør starte tidlig. Selv om Bichon frisé er liten, har den godt av samme grunntrening som større raser. Fokuser på ferdigheter som:

- Innkalling, også når det er forstyrrelser  
- Å gå pent i løs line  
- Å vente rolig ved dører og før dere krysser vei  
- Å legge seg eller bli på teppe/seng på kommando  

Korte, varierte økter fungerer gjerne best. Mange Bichoner liker “leken” ved å lære og kan bli lei hvis øvelsene blir for ensformige. Det kan være lurt å blande enkle kommandoer hunden kan godt, med nye utfordringer. Dette holder selvtilliten oppe og forebygger frustrasjon. Triks‑trening passer svært godt for rasen; å lære snurr, bukk, “high five” eller å gå slalåm mellom beina gir mental stimulering og styrker båndet mellom dere.

Renslighetstrening kan noen ganger ta litt lengre tid hos små raser, og Bichon frisé er ikke noe unntak. Små blærer og lett for å bli oppspilt gjør at eieren må være tålmodig og konsekvent. Ta valpen ofte ut – særlig etter måltider, lek og søvn – og belønn når den gjør fra seg på riktig sted. Tissepads inne kan være en hjelp i leilighet, men bør ikke erstatte utetrening helt.

Når det gjelder mosjon, er Bichon frisé som regel moderat krevende. Den er langt mindre krevende enn mange bruks‑ og gjeterraser, men er heller ikke noe “pyntedyr” som klarer seg uten tur. Daglige turer er viktige både for fysisk helse og mental stimulering. De fleste voksne trives med to friske turer på 20–30 minutter hver dag, i tillegg til lek innendørs. Unge voksne kan ha glede av mer aktivitet, mens eldre hunder ofte foretrekker kortere, men hyppigere lufteturer.

I tillegg til vanlige turer liker Bichon frisé ofte:

- Apportlek i hage eller stue  
- Interaktive leker og fôr‑puslespill  
- Lavintensiv agility eller enkle hinderløyper for moro skyld  
- Nesesøk, som å lete etter godbiter gjemt rundt i huset  

På grunn av størrelsen trenger ikke Bichon store uteområder, og den tilpasser seg svært godt til byliv. Viktigere enn plass er variasjon og samvær. En tur der hunden får tid til å snuse, møte folk og oppleve ulike underlag, kan være mer tilfredsstillende enn en rask, rent fysisk luftetur.

Eiere bør også tenke på værforhold. Den hvite pelsen gir litt beskyttelse, men små hunder fryser ofte lettere og kan ha glede av et lett dekken om vinteren. I varmt vær bør du unngå hard aktivitet midt på dagen og sørge for skygge og friskt vann.

Med gjennomtenkt trening og riktig mengde mosjon blir Bichon frisé en veloppdragen, tilfreds følgesvenn som gladelig er med på aktiviteter, uten å bli overveldende krevende i hverdagen.  


## Helse

Alt i alt regnes Bichon frisé som en relativt robust liten rase, men som alle rasehunder har den enkelte helseutfordringer som ansvarlige oppdrettere og eiere bør kjenne til. Kunnskap om mulige problemer gjør det lettere å velge en sunn valp og støtte hunden gjennom hele livet.

Gjennomsnittlig levealder ligger ofte rundt 12–15 år, og mange individer blir godt voksne med riktig stell. For å støtte et langt liv er det viktig å holde hunden i slank form, ta jevnlige veterinærkontroller, ha god tannhelse og gi et balansert fôr tilpasset alder og aktivitetsnivå.

Noen av helseproblemene som kan forekomme i rasen inkluderer:

- Allergier og hudproblemer. Den følsomme huden og den tette pelsen kan gjøre Bichon utsatt for kløe, rødhet og hudinfeksjoner. Utløsende faktorer kan være miljøallergener som pollen og støv, enkelte fôringredienser eller loppebitt. Regelmessig pelsstell, god parasittkontroll og veterinærveiledning om diett kan redusere risikoen.

- Øyelidelser. Katarakt, tårefl ekker og andre øyeproblemer forekommer. Tåreflekker gir rødbrune skjolder under øynene; de er oftest kosmetiske, men kan noen ganger henge sammen med irritasjon eller tette tårekanaler. Regelmessig rens og veterinærkontroll bidrar til sunne øyne.

- Ortopediske problemer. Enkelte Bichon frisé kan utvikle patellaluksasjon, der kneskålen hopper ut av ledd. Dette kan gi halthet eller et karakteristisk “skippende” steg. Ansvarlige oppdrettere lar som regel avlsdyr undersøke for denne tilstanden. Å holde hunden slank og unngå mye hopping ned fra høyder kan beskytte leddene.

- Tannsykdom. Små raser har ofte lettere for å få tannstein og tannkjøttproblemer. Daglig, eller minst flere ganger ukentlig, tannpuss med hundetannkrem kombinert med jevnlig tannkontroll hos veterinær forebygger smertefulle tannsykdommer senere i livet.

Seriøse oppdrettere kan utføre ulike helsetester på avlsdyrene, som patella‑undersøkelse og øyelysning hos kvalifiserte spesialister. Noen følger også genetiske testprogrammer for arvelige sykdommer som er registrert i Bichon frisé‑populasjonen. Når du snakker med oppdrettere, skal du ikke nøle med å spørre hvilke tester de bruker og be om å se attestene; en ansvarlig oppdretter vil ønske slike spørsmål velkommen.

Rutinemessig forebyggende helsepleie er like viktig. Hold vaksiner og parasittbehandling oppdatert, også for innendørshunder. Avtal årlige helsesjekker hos veterinær, og for eldre Bichoner kan det være aktuelt med kontroller to ganger i året, gjerne med blodprøver for å fange opp aldersrelaterte problemer tidlig. Å følge med på endringer i appetitt, tørste, vekt eller atferd bør bli en naturlig del av hverdagen med hund.

Ernæring spiller også en rolle. Velg et kvalitetsfôr tilpasset små raser, og unngå å overdrive godbiter. Siden Bichon frisé kan være svært overtalende ved bordet, er det lett at den legger på seg uten at man merker det. Overvekt øker risikoen for leddplager, diabetes og andre sykdommer, og kan forkorte levetiden betydelig.

Med oppmerksomt stell, tidlig oppdagelse av problemer og gjennomtenkt avl lever mange Bichon frisé lange, komfortable liv. Å forberede seg på mulige helsebehov er en del av det å være en ansvarlig eier, og gjør at du kan nyte mange år med en glad og aktiv følgesvenn.  


## Historie og opprinnelse

Bichon frisé tilhører en familie av små, hvite hunder som i århundrer har fulgt mennesker rundt Middelhavet. Historien er nært knyttet til andre bichon‑typer som malteser, bolognese og havanais. Disse små hundene ble ofte holdt på handelsskip og i havner, der de fungerte dels som selskapsdyr, dels som effektive rottejegere som hjalp til med å holde skadedyrbestanden nede.

Historiske kilder tyder på at forfedrene til Bichon frisé var spesielt knyttet til Kanariøyene, særlig øya Tenerife. Sjøfolk og handelsmenn skal ha brakt disse hundene fra øyene til fastlands‑Europa. Der fant de raskt veien inn i de høyere samfunnslagene. Ved hoffene i Frankrike, Spania og Italia ble de sjarmerende, hvite hundene populære fanghunder og symboler på eleganse og god smak.

Under renessansen og i århundrene etter dukker lignende små, hvite hunder ofte opp i malerier og kobberstikk, gjerne på fanget til fornemme damer eller ved føttene til konger. Rollen som selskapshund var allerede godt etablert; de ble satt mer pris på for personlighet og skjønnhet enn for arbeidsevne. At bichon‑typene var lærevillige og flinke til å underholde, gjorde dem også attraktive for gatemusikanter og sirkusfolk, som brukte dem som smarte showhunder i omreisende trupper.

Til tross for denne glamorøse og kunstneriske historien har bichon‑hundene ikke alltid hatt sikre kår. Politiske og sosiale endringer i Europa førte til skiftende moter, og til tider sank populariteten. Ifølge rasetradisjonen overlevde de små, hvite hundene som senere ble dagens Bichon frisé delvis takket være vanlige folk og omreisende artister som satte pris på deres muntre temperament og verdi som selskapshunder.

På 1900‑tallet arbeidet engasjerte raseentusiaster i Frankrike og Belgia for å bevare og standardisere rasen. Navnet “Bichon frisé”, som løst oversatt betyr “krøllete bichon”, kom i bruk. Offisiell anerkjennelse fulgte, og en rasestandard ble utformet for å beskrive ønsket utseende og gemytt. Med dette som utgangspunkt spredte Bichon frisé seg til andre europeiske land og senere til Nord‑Amerika og resten av verden.

I dag er Bichon frisé først og fremst en selskapshund, verdsatt for sitt vennlige vesen og vakre pels. Den brukes også i ulike hundesporter og aktiviteter, som lydighet, agility og rally, der intelligensen og entusiasmen får komme til sin rett. Rasen dukker også av og til opp som terapihund på besøk i sykehus, skoler og sykehjem, hvor den sprer trøst og smil.

Moderne Bichon frisé bærer fortsatt preg av sin lange historie som glad følgesvenn. Det sosiale temperamentet, lekelysten og den sterke tilknytningen til mennesker har vært konstant, selv om rollen har endret seg fra kongelig fanghund til elsket familiehund i hjem over hele verden.  


## Å leve med rasen

Å dele hjem med en Bichon frisé er svært givende, men innebærer også konkrete forpliktelser som nye eiere bør være klar over. Dette er ikke en hund som trives med minimal kontakt eller stell. Det er en ekte selskapshund som vil være involvert i familielivet, og spesielt pelspleien krever regelmessig innsats.

Tidsbruk er en viktig faktor. I tillegg til daglige turer og lekeøkter krever pelsen jevnt vedlikehold. Regn med å bruke tid på børsting og kjemming flere ganger i uken, helst daglig, for å holde floker i sjakk. Jevnlige timer hos hundefrisør hver fjerde til åttende uke bør planlegges inn både tidsmessig og økonomisk. Noen eiere lærer seg enkel klipping hjemme for å redusere kostnadene, men mange velger likevel frisør for å få den typiske raseklippen.

Økonomisk bør du beregne vanlige hundeutgifter som kvalitetsfôr, vaksiner, parasittkontroll, forsikring der det tilbys, og rutinemessig veterinæroppfølging. I tillegg har eiere av Bichon frisé ofte høyere utgifter til pelsstell enn eiere av korthårsraseder. Leker, seng, bånd, sele og kurs kommer i tillegg. Kostnadsnivået varierer med land og livsstil, men det er fornuftig å lage et realistisk årlig budsjett før man skaffer seg hund.

Når det gjelder plass, tilpasser Bichon frisé seg lett til leiligheter, rekkehus og større boliger. Tilgang til inngjerdet hage er fint, men ikke et krav, så lenge hunden får nok turer ute og mental stimulering. Det som betyr mest, er hvor mye tid familien faktisk tilbringer sammen med hunden. Denne rasen trives dårlig med lange dager alene. Hjem der noen jobber hjemmefra, har fleksibel arbeidstid eller kan ordne med hundepass eller hundebarnehage, passer ofte godt.

Noen nyttige ting som gjør hverdagen enklere:

- En komfortabel, vaskbar hundeseng i et rolig hjørne der hunden kan hvile uforstyrret  
- En sikker sele og et lett bånd til turer – ofte mer skånsomt for en liten hund enn halsbånd alene  
- Et godt sett stelleutstyr: kardebørste, metallkam, klosaks eller sliper, og hundesjampo  
- Interaktive leker og fôr‑puslespill for mental stimulering på dager med lite uteaktivitet  

Sosialisering og rutiner er også en viktig del av å leve godt med en Bichon frisé. Tidlig, positiv eksponering for ulike miljøer, mennesker i alle aldre og andre hunder hjelper hunden til å bli trygg som voksen. Forutsigbare daglige rutiner for fôring, turer, lek og hvile gir trygghet. Samtidig er det viktig å trene hunden rolig til å være alene i korte perioder for å forebygge separasjonsproblemer.

For familier med barn er det avgjørende å lage klare regler for hvordan man håndterer og respekterer hunden. Barn bør lære å la hunden være i fred når den sover eller spiser, og hvordan man leker rolig og alltid under tilsyn. Med slik veiledning blir mange Bichoner hengivne lekekamerater og gode familievenner for barn.

I hverdagen er en velstelt Bichon frisé en fornøyelse å ha i hus. Den følger deg gjerne fra rom til rom, nysgjerrig på hva du gjør, og inviterer raskt til både lek og kos. Det gode humøret smitter ofte over på omgivelsene, og den hendige størrelsen gjør det lett å ta hunden med på reiser, ferier eller på besøk. For dem som er villige til å investere tid i stell og trening, betyr det å leve med en Bichon frisé å dele livet med en kvikk, vennlig og trofast liten hund som virkelig blir et fullverdig familiemedlem.

Bichon frisé

The Kennel Club (UK)

Svenska Kennelklubben (Swedish Kennel Club)

Dansk Kennel Klub (Danish Kennel Club)

Fédération Cynologique Internationale (FCI)

Deutscher Bichon Frisé Club e.V.

Liten, robust selskapshund (23–30 cm, 5–8 kg) med en bomullsaktig, hvit pels som røyter lite, men krever hyppig stell. Den er glad, menneskekjær og tilpasningsdyktig, trives både i leilighet og hus, liker lek og kos, trenger moderat daglig mosjon og å være tett inkludert i familielivet.

## Kjappe fakta

- Vennlig, menneskekjær retriever som trives best når den får være med i hverdagslivet til familien  
- Middels stor til stor hund med tett, værbestandig pels og den velkjente «myke» munnen  
- Svært lærevillig og samarbeidsvillig, godt egnet til mange hundesporter og som førstegangshund for eiere som er villige til å satse  
- Opprinnelig avlet som apporterende jakthund på land og i vann, elsker fortsatt å svømme og bære på ting  
- Vanlig valg som servicehund, terapihund og redningshund på grunn av stabilt temperament og høy intelligens  


## Utseende og pels

Golden retriever er en middels stor til stor, velbalansert hund med en sterk, men elegant silhuett. Hannhunder er som regel høyere og mer kraftige, mens tisper ofte er litt lettere og mer raffinert bygget. Helhetsinntrykket skal være av en atletisk, kraftfull hund som kan jobbe en hel dag uten å virke tung eller klossete.

Hodet er bredt uten å være grovt, med vennlige, intelligente øyne som gir rasen det karakteristiske myke uttrykket. Ørene er middels store og ligger tett inntil kinnet. Halsen er kraftig og går jevnt over i en rett, muskuløs rygg. Brystet er dypt nok til å gi god plass til hjerte og lunger, noe som er én av grunnene til at Goldens har utholdenhet til lange turer og aktiv lek.

Pelskvaliteten er en av rasens mest gjenkjennelige trekk. Toppelsen er tett og vannavstøtende, enten rett eller med svak bølge. Under sitter en tykk, myk underull som beskytter mot kulde og fukt. Faner på baksiden av bena, under kroppen og på halen gir et flytende, elegant preg uten å hemme bevegelsene.

Pelsfargen skal være i en rik nyanse av gull eller krem, fra lysere til mørkere toner. Svært bleke eller veldig røde farger er som regel ikke ønsket i rasestandardene. Valper er ofte lysere og kan mørkne noe med alderen. Små hvite markeringer er vanligvis begrenset til noen få hår på brystet.

Praktisk pelsstell er viktig. Goldens røyter hele året, ofte ekstra mye vår og høst. For å holde pelsen sunn og redusere løse hår i hjemmet:

- Børst grundig 2–4 ganger i uken, oftere i røyteperioder  
- Bruk en kardebørste til dekkpelsen og en kam til faner og bak ørene  
- Sjekk for floker i armhuler, bak ørene og i fanene på ben og hale  
- Bad etter behov, omtrent hver 1.–2. måned eller når hunden er skitten, med en mild hundesjampo  

Regelmessig stell er også en god anledning til å sjekke ører, klør og hud for rødhet eller irritasjon. En velstelt golden retriever-pels skal føles ren, lett fet av naturlig beskyttelse, og aldri ullen eller overdrevent fluffy.  


## Temperament og personlighet

Golden retriever omtales ofte som «alles venn», og det er ikke langt fra sannheten. De er utadvendte, milde og som regel veldig sosiale hunder som trives tett på mennesker, og som oftest møter besøkende med logrende hale heller enn skepsis. Denne menneskeorienterte naturen er en stor del av sjarmen, men betyr også at de ikke liker å være mye alene over lengre tid.

I familien er Golden som oftest kjærlig, tålmodig og leken. Mange er naturlig forsiktige med barn og virker å tilpasse energinivået til personen de er sammen med. Samtidig er de sterke, ivrige hunder. Særlig unge Goldens kan være sprettne og kan lett velte små barn hvis leken ikke følges opp. Å lære inn rolige hilsener og gode manerer tidlig gjør familielivet mye enklere.

Overfor andre hunder er de fleste Goldens sosiale og avslappede. De liker ofte hundeparker og turer i gruppe, selv om personligheten varierer fra individ til individ. Noen linjer er mer livlige og intense, andre roligere og mykere. Velavlede golden retrievere er sjelden aggressive, men dårlig sosialisering eller hard behandling kan prege selv denne normalt stabile rasen.

Mange eiere beskriver et «evig valp»-preg som varer inn i voksen alder. Goldens beholder ofte en leken, litt tullete side selv som fullt utvokste. De elsker å bære leker, dytte på hender for kos og være med på alt familien gjør. Mental stimulering er viktig, for en kjedet retriever finner lett på egne prosjekter – som å «omdekorere» hagen eller stjele klesvask.

Vanlige utfordringer inkluderer:

- Stor interesse for mat, som kan føre til tigging eller stjeling hvis grenser ikke settes  
- Munnbruk og tygging, spesielt i unghundtiden, fordi de er naturlige apportører  
- Overdreven vennlighet, hopping og trekking mot folk og hunder ute  

Med konsekvent trening, tydelige rutiner og nok aktivitet vil golden retrieverens kjærlige, ivrige temperament som regel komme tydelig frem. For mange er nettopp kombinasjonen av varme, klokskap og emosjonell følsomhet det som gjør rasen så spesiell.

<x-quote text="Vår Golden vil bare være med på alt. Lager vi mat, er han der. Ser vi film, ligger han under føttene våre. Det er som å ha en veldig snill, litt hårete skygge." from="Linn, Golden Retriever-eier" />


## Trening og mosjon

Golden retrievere er intelligente, samarbeidsvillige og svært motiverte av både mat og ros. Denne kombinasjonen gjør dem lettlærte, særlig når treningen oppleves som en morsom lek. De responderer best på positiv forsterkning: belønninger, lek, tydelig veiledning og rolig gjentakelse fremfor straff eller harde korrigeringer.

Grunnleggende lydighet som sitt, dekk, bli og innkalling bør starte fra dagen valpen flytter inn. Hold øktene korte og positive, spesielt med unge hunder. Goldens kan være sensitive og «stenge av» hvis de føler seg mye kjeftet på eller blir forvirret. Hvis noe ikke fungerer, lønner det seg som regel å gjøre øvelsen enklere, dele den opp i mindre steg og belønne små fremskritt.

Mental aktivitet er like viktig som fysisk mosjon. Mange golden retrievere trives svært godt med:

- Apportleker, særlig med baller eller dummyer  
- Nesejobb, spor og søksleker i hagen eller skogen  
- Lydighet, rallylydighet og agility  
- Triks-trening som utnytter deres naturlige ønske om å samarbeide  

Når det gjelder mosjon, trenger en voksen Golden som regel minst 1,5–2 timer aktivitet fordelt utover dagen. Dette bør være en blanding av turer, fri lek og mentale oppgaver, ikke bare én hard løpetur. Valper skal ikke overbelastes mens leddene utvikler seg. En nyttig tommelfingerregel er noen få korte, kontrollerte turer daglig og rikelig med hvile mellom.

De fleste Goldens elsker vann. Svømming er utmerket, skånsom trening for voksne og eldre hunder, forutsatt at vannet er trygt og hunden venner seg til det gradvis. Følg godt med ved sjø, elver og innsjøer, og skyll pelsen etter bading for å beskytte hud og pels.

Viktige treningsområder for denne rasen inkluderer:

- Gå pent i bånd, siden mange Goldens trekker ivrig  
- Rolige hilsener, slik at den vennlige naturen ikke blir overveldende for andre  
- Sikker innkalling, spesielt hvis hunden elsker å følge spennende lukter eller fugler  
- Å kunne legge seg og slappe av på teppe eller seng, både hjemme og på kafé eller kontor  

<x-quote text="Mange Golden Retrievere blomstrer når deres naturlige apporterings- og problemløsningsevne brukes i treningen. Selv 10 minutter med strukturert lek kan være overraskende slitsomt for både kropp og hode." from="Get a Pet-redaksjonen" />  


## Helse

Golden retrievere er som regel robuste, aktive hunder, men som alle raser har de noen kjente helserisikoer. Ansvarlig avl, gode livsstilsvalg og jevnlig veterinæroppfølging kan redusere mange av disse, selv om ingen hund kan garanteres helt frisk.

Viktige områder å være oppmerksom på:

- **Hofte- og albuedysplasi**  
  Dette er en unormal utvikling av leddene som kan føre til smerter og leddgikt. Avlshunder bør ha offisielle hofte- og albueresultater. Å holde Goldenen slank, unngå ekstrem mosjon i valpetiden og ha sklisikkert underlag hjemme kan bidra til å beskytte leddene.

- **Arvelige øyelidelser**  
  Enkelte øyesykdommer, blant annet katarakt og netthinneproblemer, forekommer i rasen. Ansvarlige oppdrettere bruker øyelysning for å undersøke avlsdyrene.

- **Hjertesykdom**  
  Noen linjer er påvirket av arvelige hjertelidelser. Oppdrettere kan bruke hjerteundersøkelser på avlsdyr, særlig i land der dette anbefales.

- **Kreft**  
  Dessverre har Goldens relativt høyere risiko for visse former for kreft. Et sunt liv, riktig vekt og regelmessige veterinærkontroller er viktige tiltak, men noe av risikoen kan være genetisk.

- **Hud- og øreproblemer**  
  Den tette pelsen og hengende ørene kan holde på fukt. Dette kan gi ørebetennelser eller hudirritasjon, spesielt hos hunder som bader mye eller har allergier.

På rasebasis ligger levealderen ofte rundt 10–13 år, med individuelle variasjoner. Å velge en oppdretter som tester for hofte-, albue- og øyeproblemer og som kan fortelle åpent om helsen i sine linjer, er et viktig første steg. Jevnlige helsesjekker og oppdatert vaksinasjon og parasittkontroll støtter god helse over tid.

Daglig stell som fremmer god helse inkluderer:

- Å holde Goldenen i riktig hold, slik at ribbeina lett kan kjennes under et tynt fettlag  
- Å gi et fôr av høy kvalitet tilpasset alder og aktivitetsnivå  
- Å følge med på endringer i matlyst, tørste, energi eller kuler på og under huden  
- Å rense ørene forsiktig ved behov og tørke dem godt etter bading  

For eiere som ønsker ekstra økonomisk trygghet, kan det være lurt å undersøke [dyreforsikring](https://getapet.com/no/pet-insurance) før eller kort tid etter at en Golden retriever flytter inn, slik at uforutsette veterinærutgifter blir lettere å håndtere gjennom hele hundens liv.  


## Historie og opprinnelse

Golden retriever ble utviklet i Skottland på 1800-tallet som en spesialisert jakthund for apportering av skutt vilt. Terrenget og klimaet krevde en hund som var sterk, kunne jobbe i ulendt terreng og kaldt vann, og som hadde myk munn for å bære fugl uten å skade den.

De første hundene antas å ha vært gule retrievere fra eksisterende retrieverlinjer, krysset med vannspanieler som var dyktige i myrer og innsjøer. Senere bidro blod fra andre retrievere og trolig settere til å forme en hund som både var funksjonell og vakker. Nøkkelpunktene i avlsarbeidet var tre egenskaper: sikker apportering, trenbart temperament og en pels som tålte det skotske været.

Med tiden begynte Golden retriever å vise seg på jaktprøver og utstillinger i Storbritannia, og fikk anerkjennelse som egen rase tidlig på 1900-tallet. Etter hvert som rasen ble eksportert til andre land, vokste det i noen områder frem to hovedretninger i avlen. Arbeidslinjer prioriterer jaktegenskaper, utholdenhet og konsentrasjon. Utstillings- og selskapshundlinjer legger mer vekt på utseende og gir ofte litt tyngre, mer avslappede hunder. Mange oppdrettere forsøker å finne en balanse mellom disse.

I dag brukes Goldens fortsatt som jakthunder mange steder i verden, spesielt der tradisjonell fuglejakt er vanlig. Samtidig har rollen deres blitt langt bredere. De samme egenskapene som gjorde dem til utmerkede arbeidspartnere, har gjort dem høyt verdsatt som:

- Førerhunder og andre typer assistansehunder  
- Terapihunder og lesehunder i skoler  
- Redningshunder, også i snøskred- og katastrofearbeid  
- Konkurransehunder i lydighet, agility og rallylydighet  
- Trofaste, aktive familiehunder  

Uansett hvor de dukker opp, vekker Golden retrievere ofte oppmerksomhet for kombinasjonen av vennlighet, intelligens og naturlig samarbeidsvilje med mennesker. Rasens historie som målrettet arbeidshund preger fortsatt behovene deres i dag. Selv om din Golden aldri skal jakte, vil den som regel trives best når den får en oppgave – enten det er organisert hundesport, faste apporteringsleker eller å være din faste turkamerat.

<x-quote text="Når vi forstår Golden Retrieverens opprinnelse som arbeidende jakthund, blir det lettere å se hva den trenger i dag: dette er en hund som vil bevege seg, tenke og dele oppgaver med sin person." from="Get a Pet-redaksjonen" />  


## Å leve med rasen

Å leve med en Golden retriever er givende, kjærlig og ofte svært underholdende, men det er også et langsiktig ansvar både tidsmessig og økonomisk. Dette er ikke en «lavterskel»-rase som er fornøyd med en kjapp runde rundt kvartalet og ellers bli oversett.

Hverdagen med en Golden innebærer som regel:

- Morgentur og kveldstur, ofte med ekstra lek eller treningsøkter  
- En del pelsstell flere ganger i uken  
- Deltakelse i familiens aktiviteter, siden de trives best når de får være med  

Den sosiale naturen gjør dem egnet til mange boformer, fra hus med hage til leilighet, så lenge de får nok mosjon og mental stimulering. Et inngjerdet uteområde er en fordel, særlig for løs lek, men erstatter ikke skikkelige turer og samspill. Goldens tilpasser seg ofte godt til byliv hvis de får god trening og mulighet til å løpe og utforske trygge områder.

Økonomisk bør kommende eiere sette av penger til:

- Kvalitetsfôr til en middels stor til stor, aktiv hund  
- Rutinemessig veterinærbehandling, vaksiner og parasittforebygging  
- Forsikringspremier eller sparing til uventede veterinærutgifter  
- Pelsstellutstyr, leker, senger, kurs og eventuelt kennel eller hundepass i ferier  

Over et år kan kostnadene bli betydelige, særlig det første året med valpekurs, startutstyr og hyppigere veterinærbesøk. Å planlegge på forhånd og være realistisk om kostnadsnivået er viktig.

Nyttig utstyr til en Golden retriever inkluderer:

- En godt tilpasset sele og solid bånd til daglig bruk  
- En komfortabel seng med plass til å strekke seg ut  
- Mat- og vannskåler som er tunge nok til ikke å velte  
- Gode børster og en kam tilpasset doble pelser  
- Holdbare leker til apportering, tygging og hjernetrim  
- Håndklær og eventuelt tørkedekken til våte, gjørmete dager  

Med sitt store behov for selskap passer Golden retrievere best hos eiere som jobber hjemmefra, kan ta hunden med på jobb, eller kan ordne med hundelufter eller hundebarnehage ved lange arbeidsdager. Å la en Golden være alene regelmessig gjennom lange dager kan føre til stress og uønsket atferd.

Hvis du fortsatt vurderer om en Golden passer inn i livet ditt, kan [Hunderasevelgeren](https://getapet.com/no/dog-breed-advisor) hjelpe deg med å sammenligne behov og egenskaper med andre raser.

<x-quote text="Å leve med en Golden er som å ha en veldig lojal venn som alltid vil være med på planene dine. Det er fantastisk, men det betyr også at du må tenke på hunden i nesten alle avgjørelser du tar." from="Mats, eier av to hunder" />

Golden retriever

The Golden Retriever Club UK

The Kennel Club UK

Vennlig, middels stor retriever med tett, vannavstøtende gyllen pels og mykt bitt. Svært lærevillig, menneskeorientert og leken, som trenger daglig sosialt samvær, pelsstell og 1,5–2 timer variert mosjon. Avlet som jakthund, nå vanlig som familiehund, servicehund og terapihund.

Bichon frisé vs Golden retriever

Egenskaper

Sammendrag

Lignende raser